Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. 4 : Di-Fau [4, 4 ed.] 8257315397, 8257315354, 8257314404, 8257314366

Citation preview

Aschehoug og Gyldendals

STORE NORSKE LEKSIKON Di-Fau

KUNNSKAPSFORLAGET

Utgiver:

KUNNSKAPSFORLAGET

Hovedredaktør:

Petter Henriksen

Redaksjonsråd:

Trond Berg Eriksen (formann) Kirsti Strøm Bull Sissel Nilsen Åsne Seierstad Lars Walløe Kåre Willoch Redaksjon: Guro Barstad Ivar Bieltvedt Rolf Bryhn Inger Lise Delphin Anne Eilertsen Arne Forsgren Christine Gulbrandsen Nils Gundersen Gunhild Gursli-Berg Kirsten Halvorsen Siv Haugan

Bente Buer Johansen Rolf Karlsen Cecilie Kobro Henning Larsen Knut Lunde Anne Grete Nilsen Ove Olsen Øyvind Reisegg Trond Olav Svendsen Knut Are Tvedt Lisbet Utheim

Redaksjon for litteraturlister: Magnus Halle Fagkonsulenter: Se oversikt bakerst i bindet Grafisk design: Inger Lise Engebretsen Layout: Jan Fredrik Kirkebøe Grafikk, tegninger: Ove Olsen, Thomas S. Minker Markedsmessig utforming: Marianne Brattland IT: Per Halvor Tryggeseth, Petter Egesund, Petter A. Thorvaldsen Utgivelsen er gjort mulig gjennom støtte fra Institusjonen Fritt Ord. Leksikonartiklenes faglitteraturlister er utarbeidet av Nasjonalbiblioteket, muliggjort gjennom støtte fra Det faglitterære fond.

4. utgave

© Kunnskapsforlaget, H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) A/S og Gyldendal ASA, Oslo 2005 Internasjonale kart: © GEOnext - Istituto Geografico de Agostini S.p.A. (alle rettigheter) Kart over norske byer: Ugland IT Group A/S og Statens kartverk Skrift (brødtekst): Meridien Roman 8 / 8,5 Papir: 90 g Arctic Volume Trykk: PDC Tangen a.s Innbinding: AIT Gjovik (Norhaven Book) ISBN standardinnbinding bind 4: 82-573-1539-7 ISBN standardinnbinding komplett: 82-573-1535-4 ISBN skinninnbinding bind 4: 82-573-1440-4 ISBN skinninnbinding komplett: 82-573-1436-6 Opplag: 8000 Oslo 2005

Redaksjonen er takknemlig for alle forslag til suppleringer, forbedringer oJ. Henvendelser kan rettes til [email protected] eller Kunnskapsforlaget, Redaksjonen, Postboks 4432 Nydalen, 0403 Oslo.

VEILEDNING Innhold Aschehoug og Gyldendals STORE NORSKE leksikon er et allment leksikon, og gir et tverrfaglig utsnitt av tidens samlede viten. Som Norges eneste storleksikon legger STORE NORSKE leksikon vinn på å dokumentere nasjonale saksforhold og synsvinkler i tillegg til internasjonalt stoff. Innholdet er ordnet alfabetisk i store og små artikler som til sammen danner en helhet. Mange artikler er supplert med illustrasjoner, tabeller og kart. Nøkkelbind. Leksikonets 15 alfabetiske bind suppleres av Nøkkelbindet, bind 16. I Nøkkelbindets register finnes henvisninger til hovedleksikonets artikler fra en lang rekke stikkord som ikke får egen artikkelomtale: alternative navneformer, verk innenfor en forfatters produksjon, småsteder og bygninger nevnt i kommuneartikler o.l. I Nøkkelbindets tabelldel finnes utførlige tabeller som utfyller det tabellmateriale som finnes i leksikonets hoveddel. I Nøkkelbindet vil man også finne oppdateringer o.l. til hovedalfabetets artikler.

Innbyggertall for norske fylker, kommuner og tettsteder og en lang rekke andre norske talloppgaver er hentet fra Statistisk sentralbyrås statistikker. For verden for øvrig brukes de siste tilgjengelige tall; i noen tilfeller foreligger kun opplysninger av eldre dato. Tallene er søkt datert i hvert enkelt tilfelle. Redaksjonen er avsluttet vinteren 2005.

Alfabetisering Et oppslagsord som består av flere ledd, blir alfabetisert etter hele oppslagsordet: adaptere ad astra a dato Addis Abeba addisjon Det blir vanligvis ikke tatt hensyn til den bestemte eller ubestemte artikkel ved alfabetiseringen:

dukkehjem, Et Norske Opera, Den Nyere biografier er som regel alfabetisert etter de regler som gjelder i de enkelte land. Europeiske navn siden utgangen av middelalderen blir i de fleste tilfeller alfabetisert etter etternavnet, mens navn fra eldre tider blir plassert på grunnlag av fornavnet: Dos Passos, John (USA) Garcia Lorca, Federico (spansk navnetradisjon) Nilsen, Laila Schou (Norge) Tore Hund (Norge, navn fra middelalderen) Trier Mørch, Dea (Danmark)

Biografier over personer med flere fornavn er som regel plassert på grunnlag av det fornavn som vanligvis blir brukt.

Navn på kunstverk, litterære skikkelser og produkter av forskjellige slag er som regel alfabetisert etter første bokstav i navnet som helhet: Don Juan (litterær person) Kristin Lavransdatter (roman og litterær person)

Uttale, skrivemåter Lydskriften tar sikte på å vise tilnærmet uttale, tilpasset norsk lydsystem; den vil ikke gi nøyaktig uttale på et fremmed språk. Følgende tegn er benyttet: a a-/ø-lyd, som i engelsk but a «slapp» e-lyd, som i norsk suppe, fransk le e åpen e-lyd, som i fransk pére æ åpen æ-lyd, som i norsk være u brukes for både norsk hus, tysk du, engelsk do og fransk ou P slapp b-/v-lyd, som i spansk HaZzana 6 stemt th-lyd, som i engelsk fat/zer p ustemt th-lyd, som i engelsk t/zing rj ng-lyd uten uttalt g, som i norsk synge z stemt s-lyd, som i engelsk zoo J ustemt sj-lyd, som i norsk sjø 3 stemt sj-lyd, som i engelsk pleasure y stemt ch-lyd, som i spansk Tarra^ona x ustemt ch-lyd, som i tysk ach w halvvokal, som i engelsk øne

:

_

over vokal betegner at vokalen skal være nasal: É, ø, å etter vokalen betyr at vokalen skal være lang under vokal markerer at stavelsen er trykksterk, den finnes både i oppslagsord, i lydskrift og i fremmedord i løpende tekst

Ved latinske ord er i regelen bare betoningen angitt. Diftongene ae og oe ble av romerne uttalt ai og oi; vanlig uttale i dag er ae som æ og oe som ø. C ble uttalt som k og bør uttales slik i latinske ord; i annen sammenheng uttales c som s foran e, i, y, ae og oe, ellers som k. Andre uttaler i fremmedord der ikke annet er angitt: bh uttales som b; eu som ev; gh som g; kh som k; rh som r; sc som s; w som v; x som ks; z som s. I russiske egennavn på -ov, -ev uttales disse endelsene -åf, -ef; kh uttales som i tysk ach.

For kinesiske navn er transkripsjonssystemet pinyin benyttet. Dette systemet ble tatt i bruk av kinesiske myndigheter i 1979. Pinyinsystemet blir ikke brukt i Taiwan; geografiske navn og personnavn derfra er gjengitt i tradisjonell europeisk transkripsjon, likeså noen få historiske navn fra det kinesiske fastland. Det finnes en rekke henvisninger fra tradisjonelle former til pinyinformene.

Henvisninger Henvisninger fra en artikkel til en annen blir markert med tegnet ►.

Signaturer Fagkonsulent- og signaturliste finnes bakerst i de enkelte bind og (samlet) i bind 16.

Litteraturlister En rekke av leksikonartiklene avsluttes med litteraturlister, etter ledeordet Litt. Disse gir forslag til utdypende lesning, med hovedvekt på verk på norsk, og er utarbeidet av Nasjonalbiblioteket. Titlene i listene er valgt ut med den allmenne, ikke-fagspesialiserte leser i tankene.

FORKORTELSER Listen viser forkortelser som er benyttet i leksikonets artikler. Forkortelsene kan også betegne ordene i bøyde former (bestemt form, flertall osv.). Forkortelser for organisasjoner, bedrifter o.l. er ikke tatt med i denne oversikten, og finnes som regel som eget oppslagsord i leksikonet (f.eks. FN, EU, NSB). I enkelte tabeller kan det forekomme spesielle forkortelser utover dem nevnt nedenfor.

A A adj. adm. adv. agr. ags. a flg akk. AKP alm. ALP Am amer. anat. antr. Apg arab. arkeol. arkit. art. astrol. astron. atm aug. avd. avh. b. B B.A. bd. biol. bl.a. bm. bot. br. brt B.Sc. bygn. C C C (°C) ca. cand.act. cand.agric. cand.hort.

cand.jur. cand.mag. cand.med. cand.med. vet.

cand.min. cand. odont. cand. oecon. cand.paed. cand. pharm. cand. philol. cand. philos.

ampere norske Arbeiderparti, Det adjektiv(isk) administrerende adverb(ial) agrikultur (jordbruk) angelsaksisk a og følgende punkter akkusativ Arbeidernes kommunistparti (i) alminnelig(het) Anders Langes Parti Amos amerikansk anatomi antropologi Apostlenes gjerninger arabisk arkeologi arkitektur artikkel astrologi astronomi atmosfære, fysisk; normal atmosfære august avdeling avhandling bind Bondepartiet Bachelor of Arts bind (av et verk) biologi blant annet, blant andre bokmål botanikk bredde (geografisk) brutto registertonn Bachelor of Science bygningsvesen Centerpartiet coulomb celsius (grader celsius) cirka candidatus actuariorum, kandidat i aktuarfag candidatus agriculturae, landbrukskandidat, kandidat med eksamen fra Norges landbrukshøgskole candidatus horticulturae, hagebrukskandidat med eksamen fra Norges landbrukshøgskole candidatus juris, juridisk kandidat candidatus magisterii. kandidat med lavere grads universitetseksamen candidatus medicinae, medisinsk kandidat candidatus medicinae veterinariae, kandidat i veterinærvitenskap (dyrlegevitenskap) candidatus mineralogiae, bergkandidat candidatus odontologiae, kandidat i odontologi candidatus oeconomiae, kandidat i sosialøkonomi candidatus paedagogiae, kandidat i pedagogikk candidatus pharmaciae. kandidat i farmasi candidatus philologiae. filologisk kandidat candidatus philosophiae. kandidat i filosofi

cand. polit. cand. psychol. cand.real. cand. scient. cand. sociol. cand. theol. cd CD CDU Chra. cl cm CSU da. daa Dan dB d.e. dep. des. dial. dir. DKNVS dl DLF dm Dom DNVA dr.agric.

dr.art.

dr.avh. dr.ing.

dr.med. dr.med. vet. dr.odont. dr.philos. dr.scient.

dr.techn.

dr.theol. dss. dvs. dwt d.y. E (E 6) EDB Ef eg. e.Kr. eks. ekskl. el. elektr. el.l. EM eng. Esek Est etnol. eV evt. F f. f. f. FDP feb. f.eks. fem. ff.

candidatus rerum politicarum. kandidat i samfunnsvitenskap candidatus psychologiae, kandidat i psykologi candidatus realium, kandidat i realfag candidatus scientiarum, kandidat i realfag kandidat i realfag candidatus sociologiae, kandidat i sosiologi candidatus theologiae, teologisk kandidat candela Centrum-Demokraterne Christlich-Demokratische Union Christiania (1624-1877/97) centiliter centimeter Christlich-Soziale Union dansk dekar Daniel desibel den eldre departement desember dialekt(isk) direktør Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, Trondheim desiliter Liberale Folkepartiet, Det desimeter Dommerne Det Norske Videnskaps-Akademi, Oslo doctor agriculturae, doktor i landbruksvitenskap doctor artium, doktor i humanistiske fag (grad mellom tidl. cand.philol. og dr.philos.) doktoravhandling doktor-ingenieur, doktor fra teknisk høyskole, lavere grad enn dr.tech. doctor medicinae, doktor i legevitenskap doctor medicinae veterinariae, doktor i veterinærvitenskap doktor odontologiae, doktor i odontologi doctor philosophiae, doktor i filosofi, dvs. i humanistiske vitenskaper og naturvitenskaper doctor scientiarum, doktor i realfag (grad mellom tidl. cand.scient. og dr.philos.) doctor rerum technicarum, doktor i teknikk, ingeniørvitenskap doctor theologiae, doktor i teologi det samme som det vil si dødvekttonn den yngre Europavei databehandling efeserne, Paulus' brev til egentlig etter Kristus (Kristi fødsel) eksempel eksklusive, ekskludert eller elektrisitetslære, elektronikk eller lignende europamester(skap) engelsk Esekiel Ester etnologi elektronvolt eventuell, eventuelt farad født (og det) følgende forma, form Freie Demokratische Partei februar for eksempel femininum (hunkjønn) (og) flere følgende

fhv. fi. figFil Filem filol. filos. f. Kr. flg FNFB

f.o.m. Fork. fork. forskj. fot. fr. Frp f.t. FV fys. fysiol. g G Gal gastr. gen. geogr. geol. germ. glglasiol. gleng. glfr. glhty. gityg.m. GMT grgram. Grl. GWh h H ha Hab Hag Hebr hebr. hhv. hist. hl hoh. Hos h.r.hydr. Hz Høys iflgill. imper. inform. inkl. innb. isl. it. IT J Jak jan. japJer Jes jfrJoh Joh (1-3 Joh) Jos jrJud jur. k K kap. kat.

forhenværende finsk figurlig filipperne, Paulus' brev til Filemon, Paulus' brev til filologi filosofi før Kristus (Kristi fødsel) følgende, f.eks. følgende punkter Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring fra og med Forkynneren forkortelse, forkortet forskjellig(e) fotografi fransk Fremskrittspartiet for tiden Frisinnede Venstre fysikk fysiologi gram giga galaterne, Paulus' brev til gastronomi, matlagning genitiv geografi geologi germansk gammel glasiologi gammelengelsk gammelfransk gammelhøytysk gammeltysk gift med Greenwich Mean Time gresk grammatikk Grunnloven gigawattime(r) time(r) (eng. hour, fr. heure) Høyre hektar Habakkuk Haggai hebreerne, Brevet til hebraisk henholdsvis historie hektoliter høyde over havet Hosea høyesterettshydrologi hertz Salomos Høysang ifølge illustrasjon, illustrert imperativ informatikk inklusive, inkludert innbyggere islandsk italiensk informasjonsteknologi joule Jakobs brev januar japansk Jeremia Jesaja jevnfør Johannes, Evangeliet etter Johannes' brev Josva junior Judas' brev juridiske fag kilo kelvin kapittel katolsk

Kristdemokratiska samhållspartiet keltisk Konservative Folkeparti kilogram kongelig kongelig resolusjon kinesisk kjemi klokken Klagesangene Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, 1956-78, 22 b. kilometer km kilometer per time km/h kolosserne, Paulus' brev til Kol kommunistisk komm. Kong (1 og 2 Kong) Kongebok konjunksjon konj. konservativ(t) kons. korinterne, Paulus' brev til Kor (1 og 2 Kor) krone(r) kr Kristiania (1877/97-1924) Kra. kr.-dem. kristelig-demokratisk KrF Kristelig Folkeparti Krønikebok Krøn (1 og 2 Krøn) kirkeslavisk kslav. konstituert kst. kVA kilovoltampere kilowattime(r) kWh 1 liter lengde (geografisk) 1. -1. -lovens lat. latin lat.-gr. latinisert gresk logaritme(r) (briggske) lg lib. liberal(t) lib.-kons. liberal-konservativ(t) lignende lign. litt. litteratur logaritme(r) (naturlige) log Luk Lukas, Evangeliet etter m meter m milli M mega M.A. Master of Arts mag.art./ scient. magister artium/scientiarum Mal Malaki m.a.o. med andre ord mar. maritime fag Mark Markus, Evangeliet etter mask. maskulinum (hankjønn) mat. matematikk Matt Matteus, Evangeliet etter M.B.A. Master of Business Administration mdl. medlem(mer) med. medisin mek. mekanikk merk. merkantile fag meteor. meteorologi m.fl. med flere m.fst. med forsteder milligram mg m.h.t. med hensyn til mhty. middelhøytysk Mi Mika mil. militærvesen mill. million(er) min minutt(er) miner. mineralogi ml milliliter mlat. middelalderlatin mm millimeter m.m. med mer mnd. måned(er) mnty. middelnedertysk moh. meter over havet Mos Mosebok (1-5 Mos) M.Ph. Master of Philosophy mrd. milliard(er) muh. meter under havet mus. musikk

KdS kelt. KF kg kgl. kgl. res. kin. kjem. kl. Klag KLNM

MV Moderate Venstre MWh megawattime(r) mytologi myt. nano n newton N n. nord(lig) Nah Nahum naturvitenskap naturv. Norsk biografisk leksikon. NBL 1. utgave, 1923-83, 19 b. 1- utg. Norsk biografisk leksikon. NBL 2. utgave, 1999-, 10 b. (under utgivelse) 2. utg. n.br. nordlig bredde nederl. nederlandsk Neh Nehemja Nasjonalgalleriet NG Norges Kommunistiske Parti NKP NKL Norsk kunstnerleksikon, 1982-86, 4 b. Norsk litterær årbok NLÅ NM norgesmester(skap) nominativ nom. Norges offentlige utredninger NOU nov. november nummer nr. NS Nasjonal Samling nedertysk nty. n.v. nordvest nydannelse nyd. nygresk nygr. nyislandsk nyisl. nynorsk nyno. n.ø. nordøst nøytrum (intetkjønn) nøyt. nåv. nåværende og andre (annet) o.a. Obadja Obad offentlig off. og flere o.fl. oktober okt. olympiske leker, olympisk mester OL og lignende 0.1. opprinnelig, opprinnelse oppr. Salomos Ordspråk Ordspr osv. og så videre oversettelse overs. Pa pascal paleontologi paleont. partisipp part. parsec PC pedagogikk ped. perf. perfektum persisk pers. Peters brev Pet (1 og 2 Pet) petroleumsvirksomhet petrol. på grunn av PgaDoctor of Philosophy Ph.D. plansje Plpluralis (flertall) plur. pol. politikk populistisk pop. portugisisk port. preposisjon prep. preteritum pret. professor prof. pronomen pron. pseudonym pseud. psykiatri, psykologi psyk. radikalt rad. religion (svitenskap) relig. representant(er) repr. resolusjon res. residerende kapellan res.kap. respektive resp. Radikale Folkeparti RF riksmål rm. romerne, Paulus' brev til Rom russisk russ. Rod Valgallianse, Radikale Venstre RV riksvei Rv. (Rv. 168) sekund(er) s side (i et verk) s. s. sør(lig) Sakarja Sak

Sal Salmene Sam Samuelsbok (1 og 2 Sam) samfv. samfunnsvitenskap Saml. Samlingspartiet Sap Samfundspartiet s.br. sørlig bredde Sef Sefanja sen. senior sept. september SF Sosialistisk Folkeparti sing. singularis (entall) skand. skandinavisk sml. sammenlign(ing) sm.m. sammen med sos. sosialistisk sosantr. sosialantropologi sosdem. sosialdemokratisk sosiol. sosiologi Sp Senterpartiet sp. spansk SPD Sozialdemokratische Partei Deutschlands språkv. språkvitenskap sskr. sanskrit ssp. subspecies, underart sst. sammesteds, samme sted St. Sankt, Saint st. stasjon Sta. Sankta, Santa statsv. statsvitenskap stri. straffeloven strpl. straffeprosessloven subst. substantiv SV Sosialistisk Venstreparti sv. svensk s.v. sørvest SvF Svenska Folkpartiet s.ø. sørøst s. å. samme år t tonn T tera tekn. teknikk temp. temperatur teol. teologi Tess tessalonikerne, Paulus' brev til (1 og 2 Tess) t. h. til høyre tidl. tidligere tilsv. tilsvarende Tim Timoteus, Paulus' brev til (1 og 2 Tim) Tit Titus, Paulus' brev til t.o.m. til og med tsjekk. tsjekkisk t.v. til venstre tvangsfl. tvangsfullbyrdelsesloven tvisteml. tvistemålsloven TWh terawattime(r) ty. tysk typ. typografi tyrk. tyrkisk u atommasseenhet UB Universitetsbiblioteket ung. ungarsk univ. universitet(s-) univ.stip. universitetsstipendiat utg. utgave, utgitt V Venstre V volt v. vest(lig) var. varietus, varietet vet. veterinærvitenskap vitensk. vitenskap v.l. vestlig lengde VM verdensmester(skap) Vp Vånsterpartiet W watt zool. zoologi ø. øst(lig) økon. økonomi ø.l. østlig lengde Åp Johannes' åpenbaring årg. årgang årh. århundre

Nasjonsforkortelser i tabeller

Al. Ar. Au. Be. Br. Bu. Ca. Co. C.R. Da. DDR Eg. Et. Fi. Fr. Gu. He.

Algerie Argentina Australia Belgia Brasil Bulgaria Canada Colombia Costa Rica Danmark Øst-Tyskland Egypt Etiopia Finland Frankrike Guatemala Hellas

Hviteru. Ir. It. Jam. Jap. Ju. Kas. Ke. Lie. Lux. Mar. Mex. Mos. Ne. Nig. No. N.Z.

Hviterussland Irland Italia Jamaica Japan Jugoslavia Kasakhstan Kenya Liechtenstein Luxembourg Marokko Mexico Mosambik Nederland Nigeria Norge New Zealand

Po. Port. Ro. Ru. S.-Afr. S.-Kor. Sp. SSSR Storbr. Sver. Tai. Tsj. Ty. Ukr. Un. USA Øs.

Polen Portugal Romania Russland Sør-Afrika Sør-Korea Spania Sovjetunionen Storbritannia Sverige Taiwan Tsjekkoslovakia Tyskland Ukraina Ungarn Amerikas forente stater Østerrike

Bind 4: Di-Fau

INNLEDNING ved Geir Lundestad

Geir Lundestad er historiker, direktør ved Det Norske Nobelin­ stituttet og sekretær for Den Norske Nobelkomite.

Distrikt Distrikt og identitet er bundet svært nært sammen i Norge. Etter å ha snakket ferdig om været, blir neste tema i en samtale med en nordmann du møter for første gang, gjerne hvor han kommer fra. Da bor du ha et rede svar, for nordmenn skal ha røtter. Uten røtter har du ingen identitet, og det vil ikke gå deg så bra. Vi overraskes når utlendinger sier at de bare kommer fra et land, ikke fra noe bestemt sted i landet. De har bodd så mange ulike steder. Det mest overraskende i Norge er likevel at så få er fra Oslo og så mange fra distriktene. I de fleste land er det slik at innbyggerne i hovedstaden benytter den minste anledning til å fortelle at de er fra hovedstaden. Slik er det i Paris, London, Roma eller Moskva. Unntaket er de byer som kun har fungert som hovedsteder og hvor det skjer lite annet: Washington DC, Ottawa, Bonn o.l. I Norge er det motsatt. Der benytter innbyggerne det minste påskudd til å fortelle at de egentlig ikke er fra Oslo. Er de født i Sarpsborg eller Tromsø, så er de derfra, selv om de har bodd nesten hele sitt liv i Oslo. Du merker Oslos mangel på identitet på så mange måter. Alle naturlige hovedsteder rundt om i Europa har sine fotballag som innbyggerne slutter massivt opp om: Arsenal, Chelsea eller Tottenham i London, Roma og Lazio i Roma, Paris St. Germain i Paris, Real Madrid i Madrid. I Oslo opplever du ofte at de fleste av de relativt fåtallige tilskuerne heier på bortelaget, som da kommer fra et eller annet distrikt. Riktignok har Vålerenga sin klan, men den er jo ikke fra Oslo, men fra Vålerenga. Det er når du går på Lyn-kamper at du skjønner hva jeg mener. Men kom igjen i Trondheim, Bergen, Tromsø, Sogndal. Der heier de så definitivt på hjemmelaget. Identiteten er sterk og klar. Språk og identitet hører sammen. Det finnes store land hvor det kan være vanskelig å høre hvor innbyggerne kommer fra. USA har sine tre hovedregioner for det amerikanske språk. Du kan høre at folk er fra sørstatene eller New England. Men for den tredje regionen, hele resten av landet, kan det være vanskelig å høre hvor folk kommer fra. I et relativt stort land som Polen finnes det nesten ikke dialektforskjeller, med unntak av i fjellområdene i sør. I Norge trenger du bare å si noen få ord og vi vet øyeblikkelig hvor du kommer fra. Det har utvilsomt vært, og er kanskje fortsatt, et visst press til fordel for standard Oslomål; noen få av mine nordnorske landsmenn prøver nok, med større eller mindre hell, fortsatt å legge dialekten av seg så snart de ankommer Sentralbanestasjonen eller Gardermoen. Jeg tidde også selv stille noen uker da jeg ankom Oslo høsten 1964 for å begynne som student ved universitetet der. Men så bestemte jeg meg for at det var bodøværing jeg var. Ut strømmet nordnorske ord og vendinger i strie strømmer. Vi skal jo være så spontane og direkte vi som er fra NordNorge! (Og du verden så kjedelig og sivilisert vi mener de er i Oslo.) Så, fra slutten av 1960-tallet, opplevde vi at dialektene og distriktene helt tok over. Det var visesang, trekkspill og gitar fra nesten hvert et nes. Og det virket som om NRK følte en plikt til å fremføre alt dette i gunstig sendetid. Det var så man syntes synd på de "dialektløse" fra Oslo. Kunne de ha noen egen identitet når de snakket som skriftspråket? Hvordan var egentlig sjelslivet deres?

Se på dette merkelige programmet i NRK som har vært så populært i så mange tiår, Norge Rundt. Konseptet har vært prøvd i mange europeiske land uten den ringeste suksess (med mulig unntak av Østerrike, har jeg skjønt). Norge Rundt handler om den vanlige norske manns og kvinnes underlige gjøremål rundt om i distriktene. Dermed kombinerer programmet nordmenns helt ekstraordinære dyrkelse av våre to sentrale verdier, likhet og regional tilknytning. På underholdningssiden er det stadig Tande-P og Tore på sporet som høster de aller største triumfene. Der er det igjen vanlige folk fra rundt om i landet som slipper til. Selv i Idol klinger det på alle dialekter. Kjendiseriet er nok på fremmarsj, men gjennomsnittsnordmannen fra distriktene klarer seg fortsatt bra. De store sportsheltene har alltid utgjort et massivt avvik fra norske likhetsidealer; en forutsetning for det har antakelig vært at de så ofte kommer fra distriktene. Alle har vi vårt lag og vår hell å identifisere oss med. Når det lokale og likhetsidealene støter sammen blir nordmenn forvirret. Vi vil jo at ting skal bestemmes lokalt samtidig som det skal være likt over hele landet! Ute i distriktene er vi (jeg er selvsagt fra Nord-Norge, selv om Oslo er den by jeg har bodd lengst i) overbevist om at Oslo bestemmer det meste og at alle våre problemer skyldes en eller annen "tosk" (i Nord-Norge sier vi ting rett ut) på et eller annet kontor i Oslo som ikke har den ringeste peiling på hva som foregår ute i distriktene. (At denne tosken høyst sannsynlig kommer fra, eller i det minste selv hevder at han kommer fra et eller annet distrikt, demper ikke kraften i utsagnene.) I et par tiår var jeg daglig leser av Nordlys i Tromsø. Der lærte jeg at problemene med grenselinjen til Sovjetunionen/Russland skyldtes at UD-byråkratene var mer interessert i alle mulige rare spørsmål rundt om i verden enn i våre nærområder i nord. Bedrifters og bankers problem skyldtes at "søringene" fikk boltre seg fritt i våre kolossale ressurser. Da de begynte å strø med salt i bygatene i Tromsø om vinteren, da var det selvsagt en eller annen "tulling" i Oslo som bestemte at det skulle være slik. Hva kunne han vite om Tromsøs gater? I distriktene er vi overbevist om at alle våre ulike behov ville vært løst for lenge siden, dersom de bare hadde eksistert i Oslo eller sågar på Østlandet. Ta det evige problemet med veiene. Stor var min forbauselse da jeg oppdaget hvor elendig den viktigste veiforbindelsen mellom Oslo og Bergen var. Kom du bak en trailer der, kunne du fort bli liggende der helt til Bergen. Så smalt og svingete var det. Vi ville aldri ha funnet oss i en slik riksveistandard i Nord-Norge! Det var en gang noen som lurte på om jeg kunne tenke meg å bli redaktør i Nordlys. Jeg svarte at det antakelig ikke ville være så lurt. Det ville ikke være så mange abonnenter igjen etter at jeg hadde skrevet min første lederartikkel. Distriktene er overbevist om at det er Oslo som dominerer det norske politiske system. Det er antakelig riktig at på det aller høyeste nivå, i regjeringer og partiledelser, er hovedstaden ofte overrepresentert, selv om det selv blant dem nok vil være mange som sier at de ikke er fra Oslo. Men i Stortinget er det så definitivt distriktene som dominerer. Det i den grad å dominere Stortinget og likevel være overbevist om at man er politisk utbyttet av hovedstaden, er en interessant kombinasjon! Når mistilliten til hovedstaden er så sterk og hovedstadens egen identitet er så svak, da er det ikke til å undres over at hovedstadens store nasjonale prosjekter mislykkes. Når ikke hovedstaden kan overbevise seg selv om sin egen identitet, kan den vanskelig overbevise resten av landet om noe som helst. Hva var det Carl Bildt sa til Gro Harlem Brundtland? Du må arbeide hardt for å få ditt folk inn i EU. Gro gjorde ikke annet. Det var bare det at i Norge hjalp det ikke. Fiskeren i Skjervøy og bonden på Tolga hadde sin egen oppfatning; de lot seg ikke rokke av at en statsminister kom på besøk. Det kunne nok hjelpe i Sverige hvor Stockholm står så mye sterkere enn Oslo gjor i Norge. I Sverige kunne man på 1950- og 1960tallet legge ned store deler av landsbygda. Sammenliknet med Sverige ble "flukten fra landsbygda" i Norge beskjeden. Det mest slående ved EU-avstemningene i Norge i 1972 og i 1994 er polariseringen mellom Oslo og distriktene. Ved begge avstemningene ble det ja - flertall kun i Oslo og dets nærområder, i hele resten av landet ble det nei. Jo lenger du kom fra Oslo, jo mer massivt ble nei-flertallet. Begge gangene syntes sjokket like stort for det såkalte establishment i Oslo. Mange forklaringer ble gitt på en så massiv splittelse. Sentrum-periferi hadde vært en sentral motsetning i norsk politikk i årtier, for ikke å si århundrer, slik Stein Rokkan og andre hadde lært oss. Motkulturenes stilling var en dimensjon i denne motsetningen. Men målsak, avholdssak og indremisjon var alle på retur, også i distriktene. Primærnæringenes stilling var en annen dimensjon, men igjen var det åpenbart at også

de var i kraftig tilbakegang. Selv i vårt mest moderne fylke, Rogaland, med sin olje og gass, var nei-prosenten enda høyere i 1994 enn i 1972. Det er selvsagt mange forklaringer på stemmefordelingen i de to folkeavstemningene, men hvorfor hoppe over den aller mest nærliggende: distriktenes mistillit til hovedstaden. Når de angivelig hadde så store problemer med å bli hort i Oslo, hvordan ville det ikke da bli i forhold til Brussel?

Det er kanskje slik at før Norge kan komme med i Europa, må Norge først samles til ett rike. Motsetningen mellom Oslo og distriktene må overvinnes. Det burde kanskje ikke være noen sak. Ingen er fra Oslo; vi kommer jo alle fra distriktene. Det er det som er problemet.

Redaksjonen for Store norske leksikon har bedt 15 personer fra norsk samfunns- og kulturliv om å innlede de 15 alfabetiske bindene på en noe utradisjonell måte - med en artikkel skrevet i essayistisk og personlig stil om et fritt valgt emne i bindets alfabetdel.

DNA-molekylet har form av en vindeltrapp - en dobbel-heliks. Modellen viser fordelingen av oksygen (rødt) i et utsnitt av molekylet.

Dl, fork, for eng. Direct Injection, betegnelse for diesel­ motorer til biler der dieseldrivstoffet sprøytes inn direkte over stempeltoppene. di- (av gr. 'dobbelt'), dobbelt; tve-, • (kjem.) Forstavelse for å betegne tilstedeværelse av to atomer, ioner eller molekyler i en forbindelse. dia- (gr.), gjennom, tvers over, f.eks. diameter, mål tvers gjennom eller over, tverrmål; i sammensetnin­ ger ofte i betydningen 'fra hverandre', f.eks. diafrag­ ma, skillevegg, bl.a. om mellomgulvet. diabas (av dia- og gr. 'gang'), mørk, hard og finkor­ net bergart som opptrer i steiltstående, gjennomskjærende ganger eller sjeldnere i såkalte sills (lagganger som følger lagdelingen i en bergart, oftest flattliggende). Kjemisk og mineralogisk svarer diabas til basalt og gabbro, med hovedmineraler plagioklas og pyroksen (augitt), i mindre mengder kan kvarts, olivin, nefelin eller hypersthen forekomme. Strukturen er ofte ofittisk (også kalt diabasstruktur), dvs. at plagioklaslister danner et nettverk med pyroksen i mellom­ rommene. Diabasporfyritt har store strøkorn av plagioklas. Diabasganger opptrer i nær sagt alle geologiske formasjoner. Det norske grunnfjell gjennomsettes på sine steder av et stort antall diabasganger, likeledes er disse meget alminnelige i Oslofeltet. De fleste diabasganger er mindre enn 10 meter tykke, men de kan av og til være meget bredere. Grønnsteinsganger er omvandlede diabaser hvor pyroksenen er gått over til aktinolitt og/eller kloritt. Jfr. ►doleritt. Diabate. Massa Makan, 1938-90, malisk forfatter. Skildret folkelivet i Mali med frodig humor i Le Lieutenant de Kouta (1979) og Le Coiffeur de Kouta (1980). Han var samtidig modernist og forankret i malisk tradisjon, og laget også betydningsfulle skrift­ lige bearbeidelser av malisk folkediktning. Diabelli, Antonio, 1781-1858, østerriksk komponist og musikkforlegger. Skrev operaer, messer, kantater, sonater m.m. Huskes mest som Schuberts og Bee­ thovens forlegger og for de såkalte Diabelli-variasjonene; på oppfordring fra Diabelli skrev 51 østerriks­ ke og tyske komponister variasjoner over et valsetema han hadde laget. Beethoven skrev 33 (opus 120) i 1823, bl.a. skrev Schubert og Liszt en hver. diabetes (lat.), egentlig diabetes mellitus, tidligere kalt sukkersyke, generell stoffskiftesykdom som enten skyldes mangel på insulin eller en kombinasjon av insulinmangel og dårlig virkning av det insulin som er til stede. Sykdommen rammer omsetningen av protein, fett og karbohydrater (sukker). En av konsekvensene av ubehandlet diabetes er at blodets sukkerinnhold blir for høyt (hyperglykemi) slik at Diabas. Diabasganger i granitt. Koster i Sverige.

det også ofte skilles ut i urinen (glukosuri). En slik utvikling følges ofte av hyppig vannlating, tørste, vekttap og nedsatt allmenntilstand, og den kan gi nye alvorlige stoffskifteforstyrrelser. Utbredelse. I Norge (2005) regner man med at det finnes om lag 200 000 mennesker med diabetes. De fleste (om lag 175 000) har type 2-diabetes (før kalt aldersdiabetes), mens resten (om lag 25 000) har type 1 eller insulinkrevende diabetes. Antallet mennesker med diabetes i befolkningen øker raskt på verdensbasis. Verdens helseorganisasjon (WHO) regner med en økning fra 171 millioner i dag til vel 366 millioner i 2030. Hvert år kan 3,2 millioner dødsfall knyttes til diabetes, det vil si at det hvert minutt dør seks personer som følge av diabetes eller diabetesrelaterte sykdommer. Diagnostikk. Ved mistanke om diabetes må blodsukkeret måles. Dette er svært enkelt og kan i prinsippet gjøres ved alle legekontorer og sykehuspoliklinikker. TYPE 1-DIABETES Type 1-diabetes skyldes en fullstendig (eller neslen fullstendig) insulinmangel og kalles ofte insulinkre­ vende diabetes. Ubehandlet vil den føre til døden. Tidligere brukte man navnet barne- og ungdomsdiabetes (eller juvenil diabetes), fordi sykdommen ofte opptrer i barnealderen eller rundt puberteten. I dag vet vi imidlertid at også mange voksne får sykdom­ men. I aldersgruppen under 30 år får om lag 300 personer type 1 -diabetes hvert år.

Årsak. Årsaken til sykdommen er lite kjent, men det foreligger en arvelig disposisjon. Det betyr at en­ kelte personer har genetiske markører (vevstyper) som plasserer dem i en høyrisikogruppe. Dersom man har en mor, far, søster eller bror med type 1-diabetes, er ens egen livsrisiko for sykdommen mellom 5 og 10 %. Hva den arvelige defekten består i, er ukjent. Insulinmangelen skyldes at betacellene i de langerhanske øyer i bukspyttkjertelen ødelegges av kroppens eget immunsystem. Type 1-diabetes er altså en autoimmun sykdom. Før betacellene øde­ legges, opptrer det antistoffer mot cellene (og cellekomponenter) i blodet som uttrykk for starten av en immunologisk prosess. Symptomer. Hos barn og ungdom utvikles syk­ dommen hurtig med klassiske symptomer som økt vannlating, tørste, vekttap og uttørring. På dette tidspunktet er mer enn 80% av betacellene døde, slik at sykdomsprosessen har pågått over lang tid før sykdommen kommer til syne. Insulinmangelen fører ofte til en betydelig forhøy­ else av blodsukkeret. Normalt skilles ikke glukose ut i urinen, men når blodsukkermengden når en viss høyde, overstiges nyrenes kapasitet, og urinens glukosemengde øker. Jo flere glukosemolekyler som skal oppløses og skilles ut i urinen, jo mer væske må utskilles. Derfor øker ofte urinutskilelsen til flere ganger det normale, og delte fører til tørste fordi kroppen vil søke å kompensere for det store

2

DIABETES

Diabetes. Diabetes rammer store deler av verdens befolkning. Her sjekker en indisk lege blodsukkernivået til en forbipasserende på verdens diabetesdag, som er 14. november.

væsketapet. Insulinmangel vil medføre en generell nedbryting av fett, protein og glykogen. Samlet leder dette til vekttap, uttørring og nedsatt allmenntil­ stand. Pa dette tidspunktet kan også dannelsen av ketonlegemer bli så stor at det utvikles en syreforgiftning (ketoacidose). Syreforgiimingen ledsages ofte av kvalme, magesmerter, blussende ansiktsfarge og en karakteristisk måte å puste på med hurtige og dype åndedrett. Ketonlegemet aceteddiksyre brytes ned til aceton som kan skilles ut med ånden. Dette gir en karakteristisk lukt. På dette tidspunkt i sykdomsprosessen er ofte bevisstheten nedsatt, og pasienten kan gå over i et diabeleskoma med døden til følge. Rask innleggelse og behandling i sykehus er nødvendig. Diagnose. Diagnosen er lett å sulle dersom man rea­ gerer på symptomene. De Heste type 1 -diabetikere oppdages tidlig i sykdomsforløpet. Et viktig unntak er type 1-diabetes i voksen alder hvor ødeleggelsen av betacellene kan ta mange år. Det betyr at syk­ dommen og blodsukkerstigningen utvikles langsomt uten de karakteristiske symptomene som er beskre­ vet foran. Mange voksne med type 1 -diabetes blir først oppfattet som type 2-diabetikere. Behandling. Type 1-diabetes kan ikke helbredes. I tillegg til kost- og mosjonsråd må insulin alltid gis. Kunsten for den enkelte person med type 1 -diabetes er å lære seg den fine balansen mellom matinntak, fysisk aktivitet og insulin. Det viktigste hjelpemid­ delet her er egenmåling av blodsukker. Dette skjer ved at personen med diabetes stikker seg i fingertup­ pen med en liten nål og på denne måten får frem en bloddråpe. Denne bloddråpen legges an mot en strimmel hvor det oppstår en kjemisk reaksjon. Noen strimler utvikler en fargereaksjon som angir blodsukkernivået, mens andre strimler sitter i små apparater hvor hlodsukkerverdien kommer ut på et display i løpet av kort tid. Mange vil ha nytte av å kartlegge blodsukkervariasjonen gjennom døgnet, ved at blodsukkeret for eksempel måles fastende og et par timer etter måltidene en dag i uken. For de fleste vil fastende blodsukkerverdier mellom 5 og 7 mmol/1 og verdier ellers gjennom dagen under 10 mmol/1 være et ideelt behandlingsmål.

Type 1 -diabetikere bør ha et kosthold som er mager (om lag 30 % av energien fra fett), rik på karbohydrat (mer enn 50 % av energiinntaket) og kostfiber. Sukkerinntaket bør ikke overstige 10 % av energiinntaket. Karbohydratene bør fortrinnsvis komme fra kilder som korn og kornprodukter, ris, pasta, grønnsaker og frukt. Det fettet som inntas bør fortrinnsvis være plantefelt, mens fett fra dyr i størst mulig grad bør unngås. Det er svært viktig å unngå overvekt, fordi insulinet da vil virke dårligere, og det vil være vanskeligere å oppnå tilfredsstillende blodsukkerkontroll. Sammen med endringene i kosten er regelmessig fysisk aktivitet svært viktig. Muskelaktivitet øker opptaket og forbruket av glukose fra blodet og for­ sterker på denne måten effekten av det insulin som er til stede. Insulinpreparater. Insulin er et lite peptid (pro­ tein) som brytes ned i magesekken. Det må derfor injiseres i underhuden for å ha virkning. Hos men­ nesker uten diabetes skiller bukspyttkjertelen hele tiden ut små mengder insulin som dekker kroppens basale behov (basalinsulin). Hver gang vi spiser kommer det en kraftig, men kortvarig økning i insulinmengden i blodet som svarer til økningen i blodsukkeret. Dette kaller vi ofte måltidsinsulin.For praktiske formål kan vi dele insulinpreparatene i to hovedgrupper: hurtigvirkende og middels langtidsvirkende insulin. De fleste typene hurtigvirkende insulin virker etter 30 minutter, har maksimal effekt etter 2 til 3 timer, og virkningen opphører etter 5 til 7 timer. Preparatene må settes om lag 30 minutter før måltid for at virkningen best mulig skal følge blodsukkerstigningen. Det finnes også et hurtigvir­ kende insulinpreparat som virker umiddelbart og som kan settes samtidig som man spiser. Effekten av dette preparatet er imidlertid kortere enn for de andre (4-5 timer). Hurtigvirkende insulin benyttes i dag som måltidsinsulin, i insulinpumper og ved til­ stander med høyt blodsukker hvor det er viktig å få blodsukkeret raskt under kontroll (f.eks. ved febersykdommer og diabeteskoma pga. høyt blodsukker). Middels langtidsvirkende insulin består av en blanding av insulin og proteinet protamin. Insulin

og protamin bindes sammen i store komplekser som løses langsomt opp i underhuden. Denne insulintypen virker derfor etter 1 til 2 timer, har maksimal effekt etter 6 til 8 timer, og virkningen opphører etter 12 til 16 timer. Insulin settes i dag vanligvis med en insulinpenn eller ferdigfylt sprøyte. Man anbefaler vanligvis at hurtigvirkende insulin settes på magen, mens middels langtidsvirkende insulin settes på låret. Det er viktig at det gis god opplæring i injeksjonsteknikk, og at man varierer stikkstedene hele tiden. På denne måten unngås forandringer i underhuden som kan merkes som klumper eller søkk. Kontroll. Opplæringsbehovet er stort for personer med type 1-diabetes hvor kost, mosjon og insulin skal balanseres i hverdagen, og i situasjoner som fal­ ler utenfor rutinen. Det er derfor behov for et regel­ messig kontrollopplegg hos lege, diabetessykepleier og eventuelt klinisk ernæringsfysiolog. Komplikasjoner. Den eneste bivirkningen ved insulinbehandling er episoder med lavt blodsukker (hypoglykemi). Når blodsukkeret faller under 3 mmol/1, vil de fleste oppleve ubehag som rask puls, uro, svette, hjertebank, sterk sult og angst. Dette kalles ofte føling og varsler om at nå må man spise karbohydrater for å unngå at blodsukkeret synker ytterligere. Dersom en slik advarsel neglisjeres eller man ikke har denne evnen til å registrere føling, vil det opptre symptomer fra sentralnervesystemet som uro, nedsatt bevissthet, kramper, lammelser og bevisstløshet. Dette kalles insulinsjokk og må be­ handles med glukose intravenøst. TYPE 2-DIABETES

Langt de fleste med diabetes har type 2-diabetes. Sykdommen øker i forekomst med alderen slik at den er sjelden før 40-årsaIder, mens om lag 10 % av alle over 70 år har den. I de senere år har også stadig flere barn og unge fått diagnosen type 2-diabetes. Tidligere antok man at dette var en mildere form for diabetes enn type 1 - i dag vet vi at dette er galt. Type 2-diabetes sees ofte sammen med andre viktige risikofaktorer for hjerte- og karsykdom som høyt blodtrykk, høye nivåer av fettstoffer i blodet, økt tendens til blodpropp og fedme rundt buken. Dette gjør at type 2-diabetikeren har en betydelig økt ri­ siko for hjerte- og karsykdom i forhold til like gamle mennesker uten diabetes. I tillegg kan de utvikle alle andre typer diabeteskomplikasjoner på lik linje med mennesker med type 1-diabetes. Årsaker. Sykdommen skyldes en kombinasjon av arv og endret livsstil. Mennesker som har en mor eller far, søster eller bror med type 2-diabetes, har 40 % sjanse til selv å utvikle sykdommen dersom de er fysisk inaktive og utvikler overvekt. Symptomer. Type 2-diabetes utvikles gjennom et forstadium - nedsatt glukosetoleranse - hvor blod­ sukkeret ligger i en gråsone mellom det normale og det diagnostiske nivå for diabetes. Biokjemisk finner man ofte en kombinasjon av nedsatt insulinvirkning (insulinresistens) og insulinmangel. Opp til 30 % av voksne i vårt samfunn har insulinresistens, men det er bare de som i tillegg utvikler en viss grad av ned­ satt insulinproduksjon, som får type 2-diabetes. Insulinresistens fører bl.a. til at muskel- og fettceller tar opp og bruker mindre glukose enn vanlig. I tillegg vil leveren slippe ut mer glukose til blodet enn normalt, til tross for at blodsukkeret ikke er for lavt. Begge disse mekanismene vil føre til at blodsukkeret stiger. Den nedsatte insulinproduksjonen er et resul­ tat av at en del insulinproduserende betaceller dør. Årsaken til dette er ukjent. Begrepet type 2-diabetes er imidlertid en sekkebe­ tegnelse. De fleste har et sykdomsbilde som beskre­ vet ovenfor, men det finnes også viktige undergrup­ per som hl.a. utvikler alvorlig insulinmangel etter mange års sykdom (LADA, latent autoimmun diabetes oftheadult). En spesiell undergruppe er MODY (maturity onset diabetes of theyoung) hvor unge men­ nesker utvikler type 2-diabetes. Denne sykdommen

DIADEM

3

er i dag godt karakterisert og skyldes en mutasjon i arvestoffet som påvirker betacellenes evne til å svare adekvat på endringer i blodsukkeret. Behandling. Hos mennesker med type 2-diabetes bør kost og mosjonstiltak være det grunnleggende i behandlingen. Spesielt viktig er vektreduksjon, fordi mer enn 70 % er overvektige. Opp mot 90 % av mennesker med type 2-diabetes vil ha behov for medikamentell tilleggsbehandling med blodsukkersenkende tabletter i løpet av noen få år. Mange personer med type 2-diabetes vil ende opp med insulinbehandling på samme måte som ved type 1 diabetes fordi tablettbehandlingen svikter etter noen år. Kombinasjoner av insulin og blodsukkersenkende tabletter kan også brukes. SVANGERSKAPSDIABETES

Under svangerskapet må insulinproduksjonen okes. Hos noen kvinner øker den ikke tilstrekkelig, og det­ te fører til at blodsukkerreguleringen blir dårligere. Særlig etter måltider kan blodsukkeret bli for høyt. For en del kvinner er blodsukkerøkningen så stor at man kan betegne tilstanden som svangerskapsdiabetes. Både gravide som utvikler nedsatt glukosetoleranse (økt blodsukker), og gravide med så høyt blodsukker at de får betegnelsen diabetes, inkluderes i diagnosen svangerskapsdiabetes. I diagnosen in­ kluderes også kvinner som får nyoppdaget type f (sjelden) eller type 2-diabetes under svangerskapet. Ved den egentlige svangerskapsdiabetes, normali­ seres ofte blodsukkeret etter avsluttet svangerskap. Mer enn åtte av 1000 norske kvinner får årlig påvist svangerskapsdiabetes. KOMPLIKASJONER VED DIABETES

En dårlig regulert diabetes øker risikoen for både akutte og kroniske komplikasjoner. De viktigste akutte er hyperglykemisk koma med eller uten syreforgiftning. Tidligere var dette en fryktet komplikasjon med høy dødelighet. Med de nye mulighetene for oppfølging og kontroll av sykdommen (bl.a. egen­ kontroll av blodsukker) er forekomsten lav. Alvorlig hypoglykemi med insulinsjokk kan føre til hjerne­ skade eller død. De kroniske komplikasjonene er i dag dominerende og fører til at mange personer med diabetes får et forkortet liv og en forringet livskvalitet. En deler disse komplikasjonene inn i mikrovaskulære og makrovaskulære. De mikrovaskulære komplikasjonene skyldes et for høyt blodsukker over mange år, og rammer små blodårer rundt om i kroppen. Spesielt øyne, ny­

rer og perifere nerver er utsatt for denne skaden. Diabetisk øyesykdom (retinopati) er fremdeles en av de viktigste enkeltårsaker til blindhet i de vestlige land. De små blodårene på netthinnen gjennomgår forandringer som gir utposinger (mikroaneurismer), blødninger og lekkasjer. Dette vil i sin tur gi områder med lokal oksygenmangel og eventuelt kompensatorisk dannelse av nye blodårer (proliferativ retino­ pati). Slike nydannede årer er skjøre og brister lett med større blødninger som følge. Hos personer med type 2-diabetes sees ofte ødem i makula (området hvor skarpsyn og fargesyn sitter) med rask synsnedsettelse som følge. Retinopatien utvikles over mange år og kan brem­ ses og eventuelt stoppes, dels ved bedret blodsukkerkontroll, dels ved laserbehandling og/eller mikrokirurgi. Det er derfor svært viktig at alle diabetikere kontrolleres årlig med tanke på øyesykdom. Ødeleggelse av små blodårer i nyrene gir seg først utslag i økt proteinutskillelse i urinen (mikroalbuminuri). Prosessen fra en slik begynnende sykdom til nyresvikt tar igjen mange år og kan stoppes ved bedret blodsukkerkontroll og samtidig behandling med blodtrykksmedikamenter av typen ACE-hemmere. Igjen er det derfor viktig at alle diabetikere kontrollerer urinen årlig med tanke på begynnende økt utskillelse av protein. Perifere nerver rammes dels av sykdom i små blodårer som forsyner dem med surstoff og nærings­ stoffer, dels opptrer det en særskilt skade i nervene knyttet til langvarig høyt blodsukker. Dette kan gi en lang rekke forstyrrelser som smerter, nedsatt følelse, motoriske forstyrrelser, vannlatingsbesvær, forsinket ventrikkeltømming, diaré og impotens. Med makrovaskulxr sykdom mener en utvikling av ordinær arteriosklerose (åreforkalkning) med hjerte- og karsykdommer som angina pectoris, hjer­ teinfarkt, hjerneslag og nedsatt blodstrøm til bena (claudicatio intermittens) som resultat. Denne syk­ domsgruppen rammer spesielt mennesker med type 2-diabetes. Årsaken er dels at diabetes sammenfaller med en rekke andre risikofaktorer for hjerte- og karsykdom som høyt blodtrykk, for mye bukfett og høye nivåer av fettstoffer i blodet, og dels at høyt blodsukker i seg selv er en risikofaktor. Infeksjoner. Kombinasjonen av nerveskade og ned­ satt blodstrøm til føttene gjør at mange mennesker med diabetes har høy risiko for fotsår. Slike fotsår kan oppstå uten at vedkommende kjenner det pga. nedsatt smertesans. Et høyt blodsukker gir også økt

Ved type 2-diabetes virker ikke insulinet slik det skal. Når insulinet ikke virker, kan kroppen dårligere utnytte glukose som energikilde, og glukosenivået i blodet stiger. - Til høyre: Risikoen for å utvikle type 2-diabetes øker med overvekt og lite trening. En person som ikke trener og er overvektig har 50 % større risiko for å utvikle type 2-diabetes sammenlignet med en som trener og er tynn.

infeksjonstendens, og dette fører fort til betennelse i sår på føttene. Dersom en slik tilstand ikke kommer raskt til behandling, kan infeksjonen spre seg i foten og føre til gangren (koldbrann). diabetes insipidus (av gr. 'gå tvers igjennom' og lat. 'uten smak'), sykdom som skyldes mangel på ► vasopressin. Ytrer seg ved sterkt økt urinmengde (opptil mer enn 20 liter i døgnet) og tilsvarende tørst. Sykdommen kan skyldes hodeskader, eller svulster og betennelser i visse deler av hjernen, men årsaken er ofte ukjent. Den kan behandles medika­ mentell med gunstig resultat. diabeteskoma, coma diabeticum, «sukkerslag», bevisstløshet som skyldes høyt blodsukker hos en person med diabetes mellitus (sukkersyke). Tilstan­ den er ofte preget av inntørring (se ►dehydrering, ► hypovolemi) da personen kan tape store mengder væske gjennom urinen på grunn av det høye blod­ sukkeret (osmotisk diurese). Pasienten har i tillegg ofte økte syremengder i blodet (ketoacidose), syren stimulerer respirasjonssenteret slik at åndedrettet blir svært dypt (Kussmauls respirasjon). Behandlin­ gen består primært i å sørge for fri luftvei. I tillegg erstattes tapt væske med intravenøs væsketilførsel, blodsukkeret behandles med insulin. Hvis blodsuk­ keret synker for raskt, oppstår fare for hjemeødem, insulinbehandlingen skal derfor foregå under nøye kontroll. diabetes mellitus (av gr. 'gå tvers gjennom' og lat. 'honningsøt'), i daglig tale ofte betegnet som ► diabetes, før kalt sukkersyke. diabetiker, pasient som lider av diabetes. diabetisk, som gjelder ►diabetes. diabinese. klorpropamid, preparat som anvendes ved type IIdiabetes, aldersdiabetes, se ►diabetes. Brukes også ved diabetes insipidus. diabolo, se ►djevlespill. diabolusin musica (lat. djevelen i musikken'), middelalderlig betegnelse på tritonus-intervallet (tre heltonetrinn = forstørret kvart/forminsket kvint), lenge regnet som et spesielt «farlig» intervall i mu­ sikken og som en slags ytterste motpol til de full­ komne konsonanser. diacetyl. aromastoff som brukes i næringsmidler. Bærer av smørsmak. diacetylvinsyreestere. av mono- og diglyserider av spisefettsyrer, kalles gjerne dataester. En av de vanligste emulgatorene (E 472e) ved produksjon av brød og annet bakvei k. Reagerer med glutenproteinene i hvetemelet og styrker bindingene i glutennettverket. Bidrar til å jevne ut variasjon i melets bakekvalitet, og til å gjøre deigen mer tolerant overfor mekanisk bearbeiding. Tilsetning av dataes­ ter gir brød med jevnere kvalitet, større volum og finere tekstur i krummen. diaconicon (av lat.-gr.), i bysantinsk arkitektur rom i eller i tilknytning til en kirke, brukt som arkiv, bibliotek, sakristi o.a. diacy (glyserol, glyserol forestret med to fettsyremolekyler, mellomprodukt i organismenes syntese og nedbrytning av fett. diadem (av dia- og gr. 'feste, binde til'), hodesmykke, i sin enkleste form ei bånd som ble lagt om pannen for å samle håret, men gjennom tidene utviklet til den fyrstelige krone. Egypterne, assyrerne og perser­ ne brukte diadem som smykke og verdighetstegn. I Hellas ble diadem båret bade av menn og kvinner, senere av menn bare ved særlige anledninger, f.eks. av seierherrer i konkurranser. Fyrstelige diademer ble innført av Aleksander den store og hans etterfølgere som etterligning av perserkongens ►tiara; i Roma brukt først av Konstantin den store. I oldtiden var diademet nesten alltid et pannebånd utfort i purpur og edelt metall, besatt med juveler, sjeldnere med takker o.l.; det kunne

4

DIADEMODON

Diadem. Kong Oscar 2S gemalinne dronning Sofia med et smaragd-diadem som nå tilhører dronning Sonja. Det er et fransk arbeid fra begynnelsen av 1800-tallet, og skat ifølge tradisjonen ha tilhørt keiserinne Josephine av Frankrike.

også ha form av en bladkrans. Om den senere utvik­ ling, se ► krone. Diademodon, utdødd pattedyrlignende krypdyrslekt i ordenen Therapsida. Levde i Sor-Afrika tidlig i trias. Fortenner, hjørnetann og kinntenner hadde for­ skjellig utforming. diademrødstjert, Phoenicurus moussieri, fugleart i trostefamilien. En liten rodstjert som utelukkende forekommer i Nordvest-Afrika. Hannen kjenneteg­ nes på den svarte oversiden og de hvile tegningene på hodet og vingene. Hunnen ligner hunn av vanlig rodstjert. diadoker (av gr. 'etterfølgere'), den alminnelige betegnelse for Aleksander den stores etterfølgere, dvs. de av hans hærførere som etter hans død grun­ net riker omkring i hans land. De viktigste var Ptolemaios i Egypt, Antigonos i Lilleasia, Antipatros i Makedonia, Lysimakhos i Thrakia og Selevkos i Babylonia. I de første år etter Aleksanders dod ble det gjort forsøk på å bevare riksenheten under Aleksanders lille sønn, men han og hans mor ble myrdet, og snart tok de forskjellige diadoker konge­ navn; dermed var Aleksanders rike splittet. diadrpm (av dia- og gr. 'løp'), gjennomløp, gjennom­ gang; tiden for en pendelsvingning. diafan (av dia- og gr. 'lys'), gjennomskinnelig, f.eks. om enkelte edelstener (jade, agat m.fl.) og porselen, diafanometer (av gr. 'gjennomsiktig' og -meter), instrument til å måle lysgjennomgang eller siktbar­ het i svakt absorberende stoffer. I Wigands diafano­ meter eller siktmåler betrakter man et fjerntliggende objekt gjennom forskjellige mattglass, og prøver seg frem til man ikke lenger kan skjelne objektet. Den type mattglass som må brukes for å oppnå dette, gir et mål for sikten. ►Nephelometeret er et diafanome­ ter som brukes for å måle uklarhet i væsker. diafanoskop (av gr. 'gjennomsiktig' og -skop), instru­ ment der man benytter en lyskilde for å undersøke gjennomskinneligheten i et hulorgan. Ble tidligere brukt ved undersøkelse av nesens bihuler. diafon (av dia- og gr. 'lyd'), tåkesignalapparat drevet med pressluft. Gir en kraftig gjennomtrengende lavtonet lyd. Signalet avsluttes med en kortvarig dyp tone, såkalt «grynt». Brukes på enkelte fyrstasjoner som varselsignal for skipsfarten. diafoni (av dia- og gr. 'dissonans'), opprinnelig betegnelse for det forskjelligklingende i gresk mu­ sikkteori, motbegrep tilsyw/bnu? (samklang), dvs.

alle intervall unntatt prim, oktav, kvint og kvart. Ter­ mene diafonia/symfonia tilsvares av de latinske dissonans/konsonans. I middelalderen betegnet diafoni parallellsang i kvarter og kvinter (organum). diafonisk, dissonant, mislydende. diafora (av gr. 'forskjellige'), gjentagelse i samme setning av samme ord i ulike betydningen diaforese (av gr. 'fordeling, utdunsting'), svetting, svettedrivende behandling. diafragma (gr.), skillevegg. 1 (anat.) Uttrykket ble først brukt om en hvilken som helst skillevegg i kroppen, f.eks. neseskilleveggen, brystskilleveggen, ganen, munnhulens gulv. Galenos innførte betegnelsen som bruk bare for mel­ lomgulvet. 2 (tekn.) I kjemiteknikken er diafragma en semipermeabel membran, dvs. halvgjennomtrengelig hinne. Diafragma brukes bl.a. i elektrolyseapparater og slipper ionene igjennom, men hindrer at væsken ved den positive og negative elektrode blander seg. diafragmapumpe, membranpumpe, pumpe med et stillestående stempel av lær, gummi eller plast som er formet som en elastisk tallerken. Stempelet er fastspent langs omkretsen, mens midten beveges frem og tilbake i aksial retning. Diafragmapumpe kan konstrueres som løftepumpe med ventil i stem­ pelet, eller som trykkpumpe, og den kan være håndeller motordreven. Brukes bl.a. til pumping av slamholdig vann ved anlegg og grøftearbeider, slaskepumpe. Ellers brukes den for pumping av syrer og andre kjemikalier; bensinpumpen i en bil er ofte en diafragmapumpe. diaftorese (av gr. 'ødeleggelse'), tilbakeskridende eller retrograd ►metamorfose, hvorved mineralene i en bergart søker å tilpasse seg synkende temperaturog trykkforhold. Ved en normal eller progressiv metamorfose vil mineralene tilpasse seg økende temperatur-og trykkforhold. diafyse (av dia- og gr. 'vekst'), midtre del av en rørknokkel, utviklet fra skaftets benkjerne. Se ►bendannelse. diagenese (av dia- og gr. 'tilblivelse'), betegnelse på alle de prosesser hvorved opprinnelige løse sedimenter går over til faste bergarter: sand til sandstein, leire til leirskifer, kalkslam til kalkstein. Foregår ved sammenpressing, omkrystallisering og sementering av kornene med nydannede mineraler. Diagenesen omfatter også alle andre prosesser som foregår i sedimentene eller sedimentære bergarter ved lav temperatur (under 200 °C), herunder om­ dannelse av organisk materiale til kull, olje og gass. Diaghilev, Serge, 1872-1929, russisk impresario, se Sergej ►Djagilev. diagnose, (av dia- og gr. 'erkjennelse') (med.), bestemmelse av en sykdoms art og navn. Diagnose stilles på grunnlag av de opplysninger (► anamne­ sen) man får om og av pasienten og av de funnene man gjør ved den kliniske undersøkelsen. Ofte må dette suppleres med bl.a. blodprøver, røntgenunder­ søkelser og biopsier (undersøkelse av uttatte vevs­ prøver). Gjennom dette kan man ofte komme frem til både sykdommens årsak, dens sete (lokalisasjon) og i hvilken grad organenes funksjon eventuelt er forandret. På denne måten kan man skjelne en sykdomstilstand fra en annen som har beslektede symptomer og tegn (differensialdiagnose). diagnostika (gr.), legemidler som brukes til å påvise sykdom eller skader, f.eks. røntgenkontrastmidler, midler til leverfunksjonsprøver og til undersøkelse av hormonproduksjonen m.m. diagnostisere (av gr.), stille diagnose; i skolesam­ menheng prøve å finne ut hvordan en elev fungerer eller vil kunne fungere i en undervisnings- eller sosial situasjon. diagnostisk test prøve hvis viktigste formål er å klarlegge en situasjon eller tilstand hos den som blir

prøvd. Det kan f.eks. være diagnostiske regne- eller leseprøver, som skal vise på hvilken måte eller på hvilke områder et barn har særlige regne- eller lesevanskeligheter. diagonal (fra dia- og gr. 'vinkel'), rett linje som forbinder to hjørner i en geometrisk figur (mange­ kant, polyeder) uten å falle sammen med sidekante­ ne eller sideflatene. Et diagonalplan er et plan som går gjennom flere av hjørnene i et polyeder. diagonalbygd båt, båt der bordkledningen er lagt i to lag med en viss vinkel i forhold til hverandre, det ytre lag oftest på langs som kravellbygging, det indre ca. 45 0 på dette. Mellom lagene legges ofte seilduk for tetningens skyld. Tidligere anvendt på mindre marinefartøyer. diagonaldekk se ►bildekk. diagonalgang skiteknikk, vanlig i turskiløping og obligatorisk i klassisk stil i langrennskonkurranser, brukes i flatt terreng og ikke altfor bratte motbakker. Bena arbeider som i vanlig gange, men med større skrittlengde og kraftigere fraspark, i motbakker økt takt og mindre skrittlengde. Når høyre ben sparker fra, skyver man fra med venstre stav, samtidig som høyre stav føres frem til nytt tak; tilsvarende med venstre ben. En rytmisk og god tyngdeoverføring fra ben til ben er viktig for å få effektive fraspark. Blir bakkene for bratte til diagonalgang, benyttes fiskebensgang, hvor skiene settes i omvendt plogform med samlede bakski og spredte tupper og man løper opp. På flater og i slake nedoverbakker benyttes dobbeltak, hvor man skyver samtidig fra med begge stavene, ofte kombinert med fraspark med det ene benet før stavtakene. Dobbelttak uten benspark kalles gjerne pigging eller staking. Se også ► skøytetak. diagonalsjiktning kryssjiktning, struktur i sand, grus, sandstein og kvartsitt der de enkelte sjikt står skrått i forhold til den regionale lagdelingen. Diago­ nalsjiktning dannes ved avleiring på flater som heller nedover i strømretningen, f.eks. på nedsiden av banker, dyner eller strømrifler («bølgeslagsmerker») på strender, elvesletter eller bunnen av elver. I ørkensand kan det dannes særlig høye diagonalsjikt i vindblåst sand. I Norge er diagonalsjiktning vanlig i kvartsitt og sandstein med forskjellig alder. I sandtak vil man kunne se diagonalsjiktning dannet i isranddelta fra slutten av siste istid. diagonalvev, tekstil fremstilt med kyperbinding som gir fremtredende diagonale striper i stoffet. diagram (av gr. 'to' og -gram), en skjematisk frem­ stilling som blir brukt i naturvitenskap, statistikk o.a. for å kunne gi et bilde av forholdet mellom to eller flere størrelser. diakaustikk omhyllingsflate foren lysstrålebunt som har passert en brytende flate, eller skjæringslinjen mellom denne flaten og et plan gjennom strålebuntens akse. Se ►brennflate. diaklaser (av dia- og gr. 'brytning'), lite brukt ut­ trykk for plane, lukkede sprekker i bergarter. Når bergarten blir utsatt for mekanisk forvitring, vil den gjerne sprekke opp etter diaklaser til regelmessige blokker. d iaklastisk (av gr.), oppstått ved brytning, diaklaser; brutt. diakon (av gr. 'tjener'), person utdannet på kristent grunnlag i sykepleie og sosialt arbeid; person som tjenestegjør i menighet. Begrepet brukes i Det nye testamente som tittel for en gruppe embetsmenn eller tjenestemenn i menig­ hetene (Fil 1,1; Tim 3,8 ff.; sml. Apg6,l ff.). Det er mulig at de har hatt barmhjertighetsarbeidet som sitt virkefelt (Apg 6,1 ff.), men et par av dem som kalles diakoner skildres først og fremst som forkynnere (6,8 ff.; 21,8). Senere i oldkirken ble diakon den laveste grad innen det kirkelige embete: biskop,

5

presbyter, diakon. Diakonembetet i denne form er bevart i romerkirken og den anglikanske kirke (eng. deacon); se også ►degn. Diakonatet er her en nød­ vendig gjennomgangsstilling til prestestillingen og har fortrinnsvis liturgiske funksjoner. Diakoni som tjenende kjærlighetsarbeid av menn er gjenopplivet i de evangeliske kirker, først i Tyskland, hvor J. H. Wichern grunnla det første diakonhjem i Hamburg 1833. Innen Den norske kirke er en diakon en person utdannet i sykepleie og sosialt arbeid, eller med utdanning i kristendomskunnskap eller teologi. Diakonen er leder av menighetens diakonitjeneste. Diakonens hovedoppgave er å legge til rette for og fremme medmenneskelig omsorg og fellesskap, særlig rettet mot mennesker i nød. Det norske Diakonhjem, et fellesskap av private, kirkelige stiftelser innen Den norske kirke; har som formål å fremme diakoni (kristen nestetjeneste og omsorgsarbeid) i kirke og samfunn. Stiftelsesfellesskapet holdes sammen av stiftelsen Det norske Diakonhjem. Dette skjer bl.a. ved at Hovedstyret oppnevner flertall i de øvrige stiftelsesstyrer. For­ stander er hovedstiftelsens daglige leder. Diakon­ hjemmet ble grunnlagt i 1890 av sokneprest Hartvig Halvorsen og startet opp med unge menn til diako­ ner og drift av el hjem for eldre, fattige og forkomne menn, i leide lokaler i Oslo. Diakonhjemmet frem­ mer i dag sitt formål gjennom: Diakonhjemmets høgskolesenter. 1990 ble de tre skolene sykepleierskolen, sosialhøgskolen og den teologiske høgskolen slått sammen til Diakonhjem­ mets Høgskolesenter. Senteret utdanner sykepleiere, sosionomer og diakonikandidater, sistnevnte blir vigslet til diakoner når de går inn i stillinger for diakoner. Høgskolesenteret har også en forskningsavdeling som arbeider innen følgende hovedområder: helseog sosialomsorg, etikk, livssyn og verdispørsmål, diakoni og bistandsarbeid. Diakonhjemmets internasjonale Senter, DiS, ble etab­ lert i 1987. Mål for DiS er å være et kompetansesen­ ter for kritisk kunnskap i spørsmål som gjelder internasjonalt utviklingsarbeid, med spesiell vekt på folkehelse og lokalsamfunn, verdier og ideologier i internasjonal samhandling og private organisasjo­ ners rolle i utviklingssamarbeide. Senteret driver forskning og evaluering av internasjonale prosjekter og programmer, og formidler internasjonale perspektiver og innsikt til norsk fagmiljø og kirkeliv. Diakonhjemmet Sykehus, sykehus i Oslo, etablert 1893; privat aksjeselskap heleid av Stiftelsen Dia­ konhjemmet. Ivaretar sektoransvar for innbyggere i Oslo vest på vegne av Helse Øst RHF. I revmatologi og revmakirurgi er sykehuset regionsykehus. Psyki­ atriske avdelinger på Vinderen og på Søndre Borgen i Asker. Ca. 1100 ansatte; 200 somatiske sengeplas­ ser. diakoni (av gr. 'tjeneste'), sosialt arbeid drevet av kirkene. Ifølge Det nye testamente bruker Jesus begrepet digkonos ('tjener') om seg selv. Det fortelles også om den første menighets utvelgelse av de første diakoner som skulle ta seg av alt hjelpearbeid i menigheten og også være sjelesørgere. Stefanus, den første kristne martyr, var den mest kjente av disse. Diakonien har levd i kirken gjennom tidene, mer eller mindre synlig, bl.a. i klostrenes virksomhet. Den moderne diakoni i den evangeliske kirke startet i første halvdel av 1800-tallet i Tyskland. Theodor Fliedner tok opp den kvinnelige diakoni, J. H. Wich­ ern den mannlige. Til Norge kom diakonien i 1868 ved Cathinka Guldberg, som dermed også grunnla moderne sykepleie i vårt land. Se også ►diakonisse, ► diakon. diakoniarbeider, person som er utdannet ved en diakoniinstitusjon og har mottatt kirkens innvielse til sin oppgave i menigheten eller ved en diakoniin­ stitusjon. Se ►diakonisse, ►diakon.

DIALEKTIKK

diakoniinstitusjoner, fellesbetegnelse på institusjoner

som driver omsorgsarbeid på kristent grunnlag. Både Den norske kirke og andre kirkesamfunn som for eksempel Metodistkirken og Den katolske kirke, har diakonal virksomhet i form av særlige institusjo­ ner og innenfor rammene av den enkelte menighets virksomhet. I den grad diakonal virksomhet utøver helsetjenester, er den underlagt de lovkravene som gjelder for ytelse av helsehjelp. diakonisse (av gr. 'tjener'), menighetstjener; kvinne med tilsvarende utdannelse og arbeidsfelt som diakon. Omtales i Det nye testamente (Rom 16,1; jfr. 1 Tim 5,9 f.); hadde formodentlig barmhjertighetsarbeidet i menigheten som sin oppgave. Institusjonen i sin moderne skikkelse skriver seg fra 1836, da pres­ ten Th. Fliedner grunnla det første diakonissehus i Kaiserwerth ved Diisseldorf. Derfra er institusjonen blitt overført til de fleste land i den lutherske verden. Ved 100-årsjubileet 1936 fantes det 106 diakonisse­ hus med 36 000 søstre tilsluttet Kaiserwerth-forbundet. De har sitt virkefelt fortrinnsvis i sykepleien og del karitative menighetsarbeid. Diakonissehuset i Oslo, ble grunnlagt 1868 etter initiativ av Christiania Indremission; 1888 ble det flyttet til Lovisenberg. Den første diakonisse i Norge var Cathinka Guldberg. Hun var Diakonissehusets forstander og ledende kraft de første 50 år og er regnet som grunnlegger av landets sykepleierutdan­ ning. Tidligere ble diakonissene anvist arbeidsoppgaver av Diakonissehuset (missiv, sendelse), men fra 1947 søker de selv sine stillinger. Organisasjon og virksomhet. Fra 1988 dannet Søstersamfunnet et Diakonifellesskap som er et fellesskap av og for mennesker som står i diakonal tjeneste. I 1994 ble Diakonissehusets sykepleierhøgskole og Betanien sykepleierhøgskole slått sammen til Høg­ skolen for Diakoni og Sykepleie (HDS). Høgskolen har nå navnet ►Lovisenberg Diakonale Høgskole. I 1993 fusjonerte Menighetssøsterhjemmets syke­ hus og Lovisenbergs sykehus til ►Lovisenberg Diakonale Sykehus a/s. Diakonissehusets virksomhet omfatter også eldre­ omsorg med alders- og sykehjem. Et oblatbakeri grunnlagt i 1888 med produksjon av oblater til nattverdsfeiring dekker behovet i Norge (ca. 1,5 mill, oblater per år). Det er en egen kirke på området, innviet 1912, og et historisk sykepleiemuseum. Diakonissehjemmet, Bergen, Stiftelsen Bergen Diakonissehjem, stiftet i 1918, er en selvstendig institusjon innen Den norske kirke. I dag eier og driver stiftelsen flere institusjoner og tiltak: Haraldsplass Diakonale Sykehus (med Sunniva Hospice), Diakonissehjemmets Høgskole, Garnestangen Ung­ domshjem og Sjelesorgsenteret Haraldsplass. Stiftel­ sen er også medeier i Solli Nervesanatorium, som er lokalisert på Nesttun i Bergen. Diakonissehjemmets Sykehus, Bergen, nå Haralds­ plass Diakonale Sykehus AS, eies av Stiftelsen Ber­ gen Diakonissehjem og inngår i Helse Vests tjeneste­ tilbud innenfor indremedisin, kirurgi og geriatri. Sykehuset har også egen hospiceenhet for alvorlig syke og døende pasienter. diakrise (av gr.), atskillelse, sondring, bedømmelse. • (med.) Fullstendig krise; avgrensning av en syk­ dom mot en annen. diakritisk tegn (av gr. 'atskille'), i skrift et lite tegn (ring, prikk, strek, hake osv.) som føyes til en bok­ stav for å markere en annen uttale enn for boksta­ ven uten et slikt tegn, f.eks. å, ø, d, $, s. é. Se også ► ak­ sent. diakron forskning (av dia- og gr. 'tid'), diakronisk forskning, forskning som tar hensyn til tidsdimen­ sjonen ved det fenomen som studeres, gjennom hensyntagen til historie, evolusjon eller prosess. Diakron språkforskning er f.eks. studiet av et språks eller språkenes endringer gjennom tiden, språkhis­

torie. Det motsatte av diakron forskning er synkron forskning. dialekt (av gr. 'samtale, språk'), variant av et nasjo­ nalspråk som tales av en del av innbyggerne og innenfor et mindre område i språksamfunnet. En dialekt kalles også et målføre, som på geografisk grunnlag enten er et bygdemål eller et bymål. Ulike avgrensninger av dialekter. Avgrensningen av så vel språk som dialekt må bygge på uttalen, form­ verket, setningsbygningen og ordvalget, som til sammen danner strukturen i språket. Denne er uttrykt i de regler som språksamfunnet godtar for en standardform av nasjonalspråket. Der så mange avvik fra standardformen er gjennomført systema­ tisk at de blir regnet som en egen variant, er varian­ ten en dialekt. Den kalles idiolekt når den finnes eller vurderes hos ett menneske, sosiolekt når den sees i sammenheng med sosiale forhold, som tilhørighet til en bestemt klasse eller gruppe. Funksjonelt er en dialekt likeverdig med et språk, den utgjør et full­ stendig system og kan uttrykke de samme tanker og følelser. En dialektbruker vil likevel ofte veksle mellom dialekt og mer eller mindre gjennomført standardspråk etter emne og talesituasjon. Et enkeltavvik i en dialekt fra standardspråket og andre dialekter kalles et målmerke. Grensen for utbredelsen av et målmerke kan tegnes som en kartlinje, kalt en isogloss. Flere hovedisoglosser i norsk følger Langfjella og danner skille mellom østnorsk og vestnorsk dialekt. Innenfor disse hoved­ dialektene finnes en rekke andre isoglosser som avgrenser mindre dialektområder. Men dialektgren­ ser er uskarpe. De avhenger av hvor mange målmer­ ker man trekker inn, og det blir et definisjonsspørs­ mål hvor mange dialekter man vil regne med i et språksamfunn. Noe fast tall f.eks. for norsk kan ikke oppgis. Dialekter er også i stadig forandring ved at enkelte målmerker skiftes ut med nye; en dialekt vil derfor ikke lyde likt hos de eldre og de yngre bruker­ ne. Videre påvirkes dialektene av standardspråket gjennom massemediene, litteratur og annen kom­ munikasjon. Særlig spres trekk fra de større byenes målform til dialektene omkring og gir dem felles preg slik at de til sammen danner et regionalmål, også kalt regiolekt. Også historiske forhold spiller en rolle for dialekt avgrensningen, f.eks. eldre administrasjonsgrenser og eldre samferdsel eller isolasjon. Riksgrenser ansees vanligvis som språkgrenser og dialektgrenser, enda dialektforskjellen nærmest grensen på begge sider kan være langt mindre enn mellom de mest ulike dialekter i samme språksamfunn. Om de norske dialektene, se ► norsk. DG dialektatlas. samling av kart der grenselinjene (isoglossene) for utbredelsen av målmerker i dialek­ tene i et språksamfunn er tegnet inn. dialektgeografi, studiet av utbredelsen av ord, språk­ lyder, bøyningsformer osv. i et språks dialekter. Man undersøker hvordan et stort antall ord og setninger gjengis i talemålet på mange steder innenfor språk­ området. Svarene kan innføres på kart hvor man ser grensene, isoglossene, for utbredelsen av de enkelte ord osv. Isoglossene for ulike fenomener faller ofte ikke sammen, slik at det er gradvise overganger i målformen fra sted til sted. Bare der hvor mange isoglosser faller sammen, kan man tale om tydelige dialektgrenser. dialektiker, filosof som bruker dialektiske metoder; person som er flink til å debattere og argumentere, dialektikk (av gr. dialektiketekhne, 'samtalekunst') (filos.), metode som gjennom samtale-spørsmål og svar, bevis og motbevis, argument og motargument - søker å bestemme begrepenes innhold eller, mer allment, trenge inn i et problem. Ifølge Aristoteles var det Zenon fra Elea som i utledningen av «paradoksene» om bevegelsens umulighet først anvendte denne metode. Senere ble

6

DIALEKTISERING

den utformet særlig av Sokrates. Den sokratiske dialektikk hadde til hensikt å vise det utilstrekkelige i de alminnelige meninger. I Platons skole blir den dialektiske metode filosofiens viktigste hjelpemiddel i erkjennelsens oppstigning fra sansningen til kunn­ skap om ideene. Aristoteles bruker dialektikk som betegnelse for en kritisk behandling av allment godtatte oppfatninger, men hos stoikerne ble det den alminnelige betegnelse for den formelle logikk, og denne betydning beholdt ordet gjennom hele mid­ delalderen. I moderne filosofi har særlig Kant, Hegel og Marx brukt betegnelsen dialektikk. Hegel bruker ordet om anvendelsen av logisk tenkning til oppnåelse av klar, begrepsmessig erkjennelse av en sak, men gir det en særlig betydning ved sin lære om tankens bevegelse gjennom de tre såkalte dialektiske stadier: tese, antitese og syntese. For Hegel betegner dialektikk også historiens utviklingsgang gjennom motsetnin­ ger som oppheves på et senere og «høyere» trinn i utviklingen. Denne hegelske betydning av dialektikk er utgangspunktet for den spesielle bruk Marx gjør av dialektikk i dialektisk materialisme. dialektisering, overgang som består i at et språk ikke lenger blir brukt som nasjonalspråk innenfor et visst område, men at dialektene av dette språket fortsatt brukes der. Som eksempel på dialektisering har det vært vanlig å nevne overgangen fra latin til romans­ ke enkeltspråk, idet latin før ble oppfattet som langt mer ensartet enn det må ha vært som talemål i de forskjellige landområder. Da dansk overtok som skriftspråk i Norge i løpet av senmiddelalderen, ble norsk dialektisert, inntil det gjenoppstod som nasjo­ nalspråk på 1800-tallet. Dialektisering oppfattes ikke lenger som et brudd, men som en gradvis prosess, dialektisk, som gjelder dialektikk. dialektisk materialisme, filosofi som utgår fra Karl Marx og Friedrich Engels; har i de kommunistiske land vært den favoriserte eller eneste tillatte filosofi. Dialektisk materialisme er en kombinasjon av Hegels dialektikk (som ikke var materialistisk) med fransk og tysk materialisme (Holbach, Feuerbach): Virkeligheten, som for Marx primært er den sosiale virkelighet, er i stadig utvikling. En tilstand slår over i sin motsetning og utløser derved konflikt og kamp som fører til enda en ny tilstand - som så igjen gir utgangspunkt for videre utvikling ved at denne nye tilstand slår over i sin motsetning. Denne utvikling, som kjennetegner all historie, men som blir særlig tydelig i kapitalistiske samfunn, bestemmes ifølge den dialektiske materialisme av samfunnsøkonomi­ ens materielle basis; produktivkrefter og produk­ sjonsforhold. Ikke-materielle fenomener (ideologi, kultur, moral, religion, rettsordning - med ett ord ofte kalt overbygningen) er også bestemt av utvik­ lingen i basis. Denne utvikling foregår ved at motset­ ninger (eller motsigelser), f.eks. mellom klasser og klasseinteresser, kommer i kamp eller konflikt og derved skaper utgangspunkt for nye motsetninger og ny konflikt. Dialektisk materialisme inneholder et utopisk element i forestillingen om at denne konfliktfylte utvikling kan og vil bringes til en endelig avslutning gjennom opprettelsen av et klasseløst og konfliktfritt samfunn. I de siste tiårene har dialektisk materialis­ me både i vestlige land (Italia) og i østlige (Jugosla­ via, Polen) vært gjenstand for ny kritisk og kon­ struktiv oppmerksomhet. Se ► nymarxisme, ► eurokommunisme. dialektisk teologi, det mest brukte navn på en ret­ ning som spilte en sentral rolle i protestantisk teolo­ gi, først og fremst i mellomkrigstiden, men også videre frem et godt stykke etter den annen verdens­ krig. Retningen har også vært omtalt som Guds ords teologi, krisens teologi og barthianisme, etter dens mest fremtredende representant, den sveitsiske teologen K. Barth. Hans kommentarer til Romerbrevet fra 1919 ble et programskrift for den dialektiske teologi­

en. Protesten mot en teologi basert på kulturoptimisme og tro på menneskelig fremskritt var et viktig anliggende for den dialektiske teologien. Teologien måtte renses for liberal kulturtenkning og vinne tilbake Guds ord som basis, men uten derved å bli konservativ og konfesjonell. Tidsskriftet Zwischen den Zeiten stod sentralt for retningen fra 1922. Foruten K. Barth var F. Gogarten, E. Thurneysen, E. Brunner, R. Bultmann og Georg Merz viktige represen­ tanter for retningen i den første perioden. Den dialektiske teologien fikk også betydning i Norge gjennom teologer som L. Aalen og R. Hauge, selv om innflytelsen her er vanskeligere å identifisere. Se for øvrig Karl ►Barth. dialektologi (av gr.), dialektforskning, målføreforskning. dialkylftalater, estere av ftalsyre og alkoholer. Flere dialkylftalater er teknisk viktige produkter. Disse fremstilles av ftalsyreanhydrid og visse alkoholer, særlig butanoler og C7 til Cu-alkoholer. Cg-alkoholer inntar her en særstilling, se ►dioktylftalater. Dial­ kylftalater benyttes som myknere, spesielt for poly­ vinylklorid, PVC. diallag (av gr. 'veksling, forskjell'), varietet av pyroksenmineralene augitt eller diopsid som viser en fremtredende ►delbarhet i tillegg til sine to spalteretninger. Krystalliserer monoklint. diallylftalat oljeaktig væske som kan polymeriseres og benyttes til fremstilling av allylplast. dialog (av dia- og -log), samtale mellom to eller flere personer, samtale som litterær kunstform, særlig i dramaet. I eldre tid ble dialoger også mye brukt i filosofiske arbeider, i klassisk tid f.eks. av Platon og senere av bl.a. Cicero, Plutark og Lukian, i nyere tid av bl.a. Berkeley, Voltaire, Renan og Valéry. Konge­ speilet er et godt eksempel på et større litterært verk i dialogform. I nyere bruk etter engelsk mønster kan dialog også bety løpende kontakt eller drøfting mellom parter, f.eks. politisk dialog. I forbindelse med teater brukes dialog også om all talt eller sunget tekst i et stykke, f.eks. dialogen i en musikal.

dialogmarkedsføring, form for ►direkte markedsfø­ ring med sikte på toveis kontakt. Det kan være en målrettet ►direktereklame med rikelige svarmuligheter for interaktiv markedsføring, og der det gjerne legges vekt på ►relasjonsbygging mellom kjøper og selger. dialyse (nydannelse etter analyse), en metode opp­ funnet 1861 av den britiske fysiker og kjemiker Graham til å skille krystalloide bestanddeler i en vandig løsning fra kolloide. Til dialyse brukes en dialysator, et kar hvor bunnen består av en mem­ bran av vanntiltrekkende stoff. Løsningen fylles i dialysatoren, som plasseres i et annet kar som er fylt med rent vann. Membranen lages av et kunststoff, cellofan, keramikk el.l. Tidligere ble ofte svineblære benyttet. Små molekyler og ioner trenger gjennom membranen og ut i vannet som stadig må fornyes, mens det kolloide stoffet blir tilbake. Ved elektrodialyse plasseres dialysatoren mellom to elektroder som begge står i rent vann. Sendes en likestrøm gjennom vannet, vil positive og negative ioner trekkes til hver sin elektrode, og vannet tren­ ger ikke å fornyes. dialyse innen medisin, se ► dialysebehandling. dialyseapparat apparat for å atskille oppløste stoffer; kolloidale og hoymolekylære stoffer skilles fra væske ved at de små væskemolekylene passerer gjennom en halvgjennomtrengelig membran, mens de større molekylene blir holdt tilbake. Membranen består av hule fibre, tynne ror eller plane flater med stor overflate montert i membranmoduler (se ►membranfiltrering). Væsken som behandles strømmer på den ene siden, og vaske-væsken (ofte rent vann) på den andre siden av membranen. Dialyseapparater har fått en rekke anvendelser etter at de første syrebestandige vinylmembranene kom på markedet i 1958. Eksempler på dette er gjenvinning av natronlut i rayonfabrikker, gjenvin­ ning av salpetersyre fra beisebad for rustfritt stål, rensing av dyre materialer i farmasøytisk industri og oppkonsentrering av fruktsaft, men med en årlig milliardornsetning har kunstige nyrer (hemodialyse) blitt den mest sentrale anvendelsen. I disse blir blodet til pasienter med nyresvikt renset for uønske­ de salter, urinstoffer og fosfater. dialysebehandling, klinisk metode til å fjerne giftige stoffer fra blodet ved hjelp av ►dialyse. Metoden kan brukes ved akutte medikamentforgiftninger, men er mest brukt ved behandling av kronisk nyresykdom, hvor det skjer en kronisk urinforgiftning med opphopning av stoffer som vanligvis skilles ut med urinen i blodet. Ved dialysebehandling bringes pasientens blod i kontakt med en membran, der de stoffene som skal fjernes fra blodet kan passere. På den andre siden av membranen er det en væske, dialysevæsken, som inneholder stoffer man ønsker å fore inn i blodet. Det er to hovedtyper dialyse: peritoneal dialyse og hemodialyse. Peritoneal dialyse, bruker pasientens bukhinne, peritoneum, som membran. Bukhinnen har en stor overflate og rikelig blodforsyning. Den sterile dialy­ sevæsken fores inn i bukhulen gjennom et kateter og tappes ut igjen etter ca. 20 minutter. Da er det blitt konsentrasjonslikevekt mellom blodet og dialy­ sevæsken for de stoffene det dreier seg om. Fordelen ved denne metoden er at den krever lite apparatur. Ulemper er risiko for infeksjon i bukhinnen, ubehag for pasienten og at metoden tar lang tid. Peritonealdialyse brukes også til awanning av overhydrerte (vannforgiftede) pasienter. Til dette brukes en dialysevæske med høyere osmotisk trykk

Dialysebehandling. Pasient i dialyse. Steril dialysevæske (til en voksen vanligvis 2 liter) føres inn i bukhulen. Peritonealdialyse brukes i akutte situasjoner, som f.eks. ved forgiftninger eller forbigående nedsettelse av nyrefunksjonen.

DIAMANT

7

enn blodet, dvs. en væske med høy konsentrasjon av stoffer som ikke passerer bukhinnen, og som derfor i stedet trekker vann ut av blodet. Hemodialyse, gjør bruk av en «kunstig nyre», en dialysator. Her passerer blodet fra pasienten en dialysemembran ved hjelp av en pumpe. På den andre siden av denne membranen er det et dialysebad, hvis sammensetning kan reguleres etter ønske, slik at man foruten stoffer som vanligvis finnes i urinen også kan fjerne elektrolytter, eller også tilføre disse hvis det er for lav elektrolyttkonsentrasjon i blodet. Man kan også regulere væskeuttak eller væsketilførsel til kroppen. Hemodialysebehandling av pasienter med kronisk nyresvikt gjennomføres vanligvis to ganger i uken for å holde urinforgiftningen nede på et rimelig nivå. Mange pasienter kan utføre dialysen hjemme og kan derfor behandle seg selv med korte mellomrom. Det finnes også lette, transportable dialysatorer som kan brukes på reiser. Hemodialyse brukes også i behandlingen av akutte forgiftninger. Ved forgiftning med forbindelser som i likhet med litium og tetraklorkarbon har skadelig virkning på nyrene, kan det være nødvendig å dialysere pasienten til den akutte nyresvikten er overstått. I andre tilfeller, ved forgiftning med for­ bindelser som salicylater, metanol osv. kan avgift ningen påskyndes ved å dialysere pasienten, diamagnetisme (av gr.), en type magnetisme. Et stoff kalles diamagnetisk når det magnetiseres i motsatt retning av et ytre magnetiserende felt. Et slikt stoff har en ►permeabilitet som er mindre enn permeabiliteten i det tomme rom, og frastøtes når det plasse­ res i nærheten av en magnet. Elektronbevegelsen i atomene forandres pga. induksjons virkning fra det ytre magnetfeltet. I alle strømkretser vil det når kretsen anbringes i et magnetfelt, induseres strøm i en slik retning at den motvirker magnetfeltet, som trenger inn i kretsen (Lenz' lov). På denne måten reagerer også elektro­ nene rundt et atom. Derfor vil alle stoffer besitte en diamagnetisk komponent. Rendyrket diamagnetisme innebærer gjerne parede elektronkonfigurasjoner og helt fylte eller helt tomme elektronbånd, men kan under gitte forutsetninger også opptre i metallisk ledende mate­ rialer. Mange atomer har dessuten et selvstendig magnetfelt pga. elektronenes banebevegelse og deres egenrotasjon. I et ytre magnetfelt innstiller slike atomer seg slik at feltet forsterkes. Denne egenskapen, som kalles ►paramagnetisme, vil som regel dominere i forhold til diamagnetismen. Langt de fleste kjemiske forbindelser er diamagnetiske. Som regel er den diamagnetiske effekten svak, men vil i ►superledere bli meget stor. Det indre av en superleder blir av den grunn fullstendig avskjer­ met fra et påtrykt ytre magnetfelt. Se ►meissnereffekt. diamant (av gr. 'ukuelig, utemmelig'), mineral som i likhet med grafitt består av rent karbon. Egenskaper. Diamant er uløselig i alle løsemidler og er det hardeste av alle stoffer, mens grafitt er meget bløtt. Den er oftest fargeløs eller med et blålig til gulaktig skjær, også lys til mørk brun, av og til oran­ sje, rød, grønn, blå eller svart. Kan være vannklar, men også ugjennomsiktig på grunn av inneslutninger eller blærer. Diamant kan oksidere ved høy temperatur, og kan brenne som annet kull. Hardhe­ ten er ikke lik i alle retninger, det er derfor diamant kan slipes ved hjelp av diamantpulver. Densiteten er relativt høy, glansen er sterk (adamantin) og lysbrytningsindeksen meget høy (2,4175 for gult lys). Den sterke dispersjonen (0,044) forårsaker et kraftig fargespill hos slipte diamanter. Diamant viser av og til fluorescens i ultrafiolett lys, med etterfølgende fosforescens. Den er gjennomsiktig for en større del av det infrarøde spekteret enn noe annet hardt materiale, og er

DIAMANT

Kjemisk formel Hardhet Densitet Krystalliserer kubisk

C 10 3,51 g/cm3

Diamanter finnes i ulike farger. Denne blå diamanten på 10,62 karat ble november 2004 solgt for over 3 millioner kroner.

derfor brukt f.eks. i vinduer for IR-teleskop plassert i rommet. Diamant krystalliserer i det kubiske system og forekommer ofte i krystaller, hyppigst som oktaedre, tetraedre (terninger) eller dodekaedre, av og til som

tvillingkrystaller (macles). Den viser perfekt spaltbarhet i fire retninger, etter oktaederet. En tett, kryptokrystallisk varietet med grå eller svart farge kalles bort (boort eller boatt); framesitt er helt svart og gir 4-6 % aske; stewartitt inneholder jernoksider og er magnetisk, gir 3-20 % aske; carbonado er noe grafittholdig, svart, massiv og gjerne litt porøs. Disse varietetene har anvendelse som slipemiddel. Diamanter er ikke uknuselige. De er relativt sprø, og man kan slå av en bit av et hjøme ved slag mot noe hardt, men formen de slipes i og størrelsen gjor at smykkediamanter sjelden knuser. Forekomst. Diamant kan dannes stabilt bare under store trykk, vel 4 mill. kPa (ca. 40 000 atm) ved 1000 °C, mens grafitt derimot er en lavtrykksmodifikasjon av karbon. Diamanter dannes på 150-200 km dyp i Jordens mantel i bergartene peridotitt eller eklogitt. De bringes til jordoverflaten gjennom vulkanske eksplosjonsror av kimberlitt (sjeldnere lamproitt), de såkalte diamond pipes, først funnet i Sør-Afrika 1867. Diamanter opptrer meget sparsomt i denne bergarten; som gjennomsnittsverdi kan angis én del til femti millioner. Mikrodiamanter er nylig oppdaget i høymetamorfe skorpebergarter fra kollisjonssoner (Kasakhstan, Kina). Størsteparten av diamantproduksjonen stammet tidligere fra sekundære leiesteder, som elvesand og -grus eller gamle strandavsetninger, hvor det harde, uløselige og relativt tunge mineralet kan være konsentrert. Diamanter er dessuten kjent fra meteoritter, hvor­ fra også to andre modifikasjoner av karbon ble beskrevet i 1960-årene, lonsdaleitt og chaoitt, begge heksagonale. Utvinning, historie. Utvinning av diamanter er kjent fra India i meget gammel tid, antagelig fra ca. 600 f.Kr., men produksjonen herfra er nå liten, mest fra sekundærleier. Brasil overtok markedet fra 1725, da diamanter ble funnet i elvegrus. Hovedproduksjonen kommer fra Minas Gerais (særlig nær Diamantina) og Bahia (carbonado). Sør-Afrika er fremdeles en betydelig produsent, både fra elveavsetninger og kimberlitt-pipes. Omkring 50 % av verdensproduksjonen kommer for øvrig fra Afrika, hvor store og til

DIAMANT

Produksjon i 2003 (mill, karat1)

Smykkediamanter

Industridiamanter

Total

Angola Australia Botswana Brasil Canada Elfenbenskysten Ghana Guinea Guyana Kina Kongo Liberia Namibia Russland Sentralafrikanske rep. Sierra Leone Sør-Afrika Tanzania Venezuela Andre

4,770 14,900 22,800 0,500 4,980 0,205 0,800 0,368 0,250 0,235 4,000 0,036 1,650 12,000 0,300 0,214 5,066 0,198 0,030 0,024

0,530 18,200 7,600 — 0,102 0,200 0,123 0,955 16,000 0,024 — 12,000 0,100 0,296 7,600 0,035 0,050 0,067

5,300 33,100 30,400 0,500 4,980 0,307 1,000 0,491 0,250 1,190 20,000 0,060 1,650 24,000 0,400 0,510 12,666 0,233 0,080 0,091

Total

73,326

63,882

137,208

Land

'karat = 0.2 g

8

DIAMANT I

dels rike leier er funnet i strandavsetninger (Nami­ bia) og i elvegrus (Kongo, Angola, Ghana, Guinea, Sierra Leone osv.). 1 Tanzania, Lesotho og Botswana er det også drift på kimberlitter. Argyle-forekomsten i Australia ble oppdaget i 1979, og svarer i dag for '/, av verdensproduksjonen. Den diamantførende bergarten er her en lamproitt. I USA er derimot diamanter sjeldne; rikest er en kimberlittforekomst i Arkansas. Canada forventes imidlertid å utvikle seg til en betydelig produsent. 1 Russland ble diamanter funnet i elvegrus i Ural 1829. Senere er det satt i gang drift på kimberlitter i Sibir. Diamantførende bergarter er nylig påvist i en gammel kontinentkjerne (►kraton) i området Karelia - nordlige Finland Kola. Internasjonale gruveselskaper leter etter flere forekomster i dette området, som også omfatter Finnmarksvidda og Sør-Varanger. Diamant skal være funnet (1890) i elvesand i Pasvikelva, men man stilte seg lenge tvilende til identifikasjonen. En diamant på 0,07 karat ble imidlertid funnet i et elveleie på Finnmarksvidda av en amatørgeolog 1995. Funn av mikrodiamanter ble i 1993 rapportert fra høymetamorfe gneiser og senere også granatpyroksenitter på Sunnmøre. Også ved Gardnos i Hallingdal, et gammelt nedslagsfelt for en kjempemeteoritt, er det nylig funnet ørsmå diamanter. Verdensproduksjonen av naturlige diamanter var i 2003 på 63,9 millioner karat industridiamanter og 73,3 millioner karat diamanter av edelstenskvalitet (1 metrisk karat - 0,2 g). Se tabell. Kjente diamanter. Den største diamant som er kjent er ► Cullinan-diamanten, opprinnelig på 3106 karat, funnet i Sør-Afrika 1905. De to nest største er Excelsior (også Sør-Afrika, 1893), 995 karat og Star of Sierra Leone (1972), 969 karat. Andre kjente dia­ manter fra Sør-Afrika er: Imperial (469 karat), Jubilee (651 karat), Jonker (726 karat). Alle disse vektene gjelder den uslipte rådiamanten. Blant de berømte indiske diamanter er (vekt i slipt tilstand): Kohinoor (191 karat, omslipt 1862 til 109 karat, nå i den britiske dronningkrone), Pitt eller Regenten (140 karat), Orlov (200 karat). Sydstjernen fra Brasil veide 262 karat for slipingen og 129 karat etter. Fra Brasil stammer også Presidente Vargas på 726 karat. Kjente diamanter med sjelden farge er den grønne Dresden-diamanten (India, 41 karat), den dypblå Hope-diamanten (India, 45 karat), den sitrongule Florentineren (India. 1 37 karat), den oransjegule Tiffany (Sør-Afrika, 129 karat). Kunstige diamanter. I 1955 lyktes det General Elec­ tric Company å fremstille kunstige diamanter, og konsernets aksjer steg på én dag med mer enn 300 mill, dollar. Tidligere rapporter om syntetiske dia­ manter er ikke sikre. Den industrielle fremstilling foregår ved hjelp av et såkalt høytrykksbelte, hvor trykket konsentreres på et pulverp repa rat som befinner seg mellom to spis­ ser i apparatets akse. Årsproduksjonen av syntetiske diamanter er på over 500 mill, karat. De har stor anvendelse i borekroner, sager og andre skjærende redskaper. I 1970 lyktes GE å lage kunstige diaman­ ter av slipekvalitet på ca. én karat, men omkostnin­ gene var langt høyere enn for naturlige diamanter. Først i 1980-årene kom kunstige diamanter på det kommersielle markedet, og disse var gule. Fargeløse kunstige diamanter er stadig ikke kommersielt tilgjengelig, selv om flere produsenter hevder at de har teknologien klar. Se også ►edelstener, ►diamantsliping, ► diamantverktøy. GRaa diamant, den minste skrift i boktrykk = 4 punkter (se ► typografisk punkt). Eks.: Diamant. Diamant, franske tretrinns bæreraketter utviklet for romorganisasjonen ►CNES og benyttet ved oppskytningen av Frankrikes første satellitt, A-l, 26. nov. 1965. Den mest avanserte utgaven, D.B/P4, kunne plassere en nyttelast på 150 kg i en 500 km høy bane, og ble brukt siste gang ved oppskytningen

av den vitenskapelige satellitt D-2B 27. sept. 1975. Av 12 oppskytninger var 10 vellykkede. diamantboring, kjerneboring, fjellboreteknikk basert på at en borekrone forsynt med en krans av grove industridiamanter sliper seg vei gjennom fjellet. Borekronen er hul og rørformet, og sliper ut et ringspor. Sylinderen innenfor, kjerneprøven, trekkes opp med boret og gir informasjon om bergarten. Under boreprosessen drives diamantborkronen rundt mens den presses hardt ned. Borevæske er nødvendig for å bringe det avvirkede materialet, borkaksen, opp av hullet. Diamantboring brukes ved fjellboring i forbindelse med vannboring, geologiske undersøkelser, utvin­ ning av jordvarme og utvinning av petroleum i harde bergarter. diamantbryllup, et ektepars 60-års bryllupsdag, diamantfasan, amherstfasan, Chrysolophusamherstiae, fugleart i fasanfamilien. Lengde 128-168 cm (hann), 65 cm (hunn). Regnes som en av de vakreste av alle fasaner. Utbredt i steinete fjellskråninger med bambusskog i det sørøstlige Tibet, vestlige Kina og nord­ lige Myanmar (Burma). Arten er satt ut bl.a. i Eng­ land, der det finnes ville bestander. diamantfugler, Pardalotidae, fuglefamilie i ordenen spurvefugler. Tidligere regnet til ►blomsterfuglene. Omfatter 4 mer eller mindre flekkete arter som lever i skog og krattvegetasjon i Australia. Lever av insek­ ter. Hulerugere i trær eller på bakken som selv kan grave ut reiret sitt. Diamantina, by i Brasil, Minas Gerais, i Serra do Espinhaqo, 1260 moh.; 44 300 innb. (2000). En av Minas Gerais' flere historiske gruvebyer. Sentrum for den tidligere meget aktive diamantindustrien som blomstret opp etter funn av diamanter i 1720årene. Turistindustri. Byens historiske sentrum står fra 1999 på UNESCOs Liste over verdens kultur- og natu rarv. diamantklapperslanger, to krypdyrarter i familien gruveslanger: Østlig diamantklapperslange (Crotalus adamanteus) inntil 2 m lang (rekord ca. 2,5 m), fra sørøstlige deler av USA, og vestlig diamantklapper­ slange (C. atrox), ca. 1,5 m lang, utbredt i sørvestlige deler av USA og i Mexico. Begge artene har mørke, diamantformede tegninger med lyse kanter langs ryggen og er meget giftige. diamantknop, stopperknop, knop som legges på en tamp for å hindre at den løper ut. diamantkompositt, små syntetiske diamanter sintret sammen til brikker, brukes bl.a. på borekroner. diamantkvader, kvaderstein hvis forside er formet i fasetter (som en diamant), oftest som en lav pyrami­ de. Diamantkvader er karakteristisk for 1500-taIlets italienske arkitektur, den såkalte manierisme. Diamantopoulou. Anna, f. 1959, gresk politiker (PASOK). Medlem av parlamentet 1996-99, samti­ dig utviklingsminister. Hellas' medlem av Europa­ kommisjonen 1999-2004, med ansvar for sysselset­ ting og sosiale forhold. diamantsliping, sliping av rådiamanter som er klare og fri for sprekker, til smykkestener. Utførelse. Oppdeling av store eksemplarer skjer ved kløyving eller ved saging parallelt med krystallplanene. Som sag anvendes hurtigløpende, meget tynne metall-sirkelsager, hvor den skjærende kanten er impregnert med diamantstøv. Grovsliping kan utføres på diamantholdige slipeskiver eller ved en dreieprosess hvor en industridiamant brukes som verktøy. Den endelige fasettsliping og polering foregår på støpejernsskiver impregnert med fint diamantstøv. Diamanten holdes fast av dertil egnede stålklør på en holder og hviler på den horisontale slipeskive. Slipingen krever stor erfaring; man må ta hensyn til at hardheten varierer med krystallplanene, også sliperetningen er viktig. Det gjelder dessuten at minst mulig går til spille. Fasettene må slipes i be­

stemte vinkler, slik at et maksimum av lys reflekte­ res fra overflaten, eller tilbake fra det indre ved total refleksjon. Vanligst er den såkalte briljantsliping, se ►briljant. Handel. Amsterdam og Antwerpen har tradisjonelt vært de store sentra for diamantsliping. Israel har imidlertid overtatt ledelsen. Også Sør-Afika og India har tatt opp diamantsliping. Omsetningen dirigeres av et mektig syndikat i London (Diamond Trading Company). Prisen på smykkesten-diamanter varierer sterkt, avhengig av farge, feilfrihet, form og størrelse. Se ►edelstener. diamantsvart, en gruppe viktige ►azofargestoffer som bl.a. farger ull vakkert svart i surt bad. Fikseres med kaliumbikromat. diamantverktøy. På grunn av sin store hardhet og temperaturbestandighet, opptil 800 °C i luft, brukes diamant mye til verktøy. For slike formål anvendes industridiamanter og, i økende utstrekning, syntetis­ ke diamanter. Større diamanter brukes til trekkdyser, kan innfattes i stål og brukes for avretting av slipeskiver, som dreieverktøy, til gravering o.l. og i borekroner for fjellboring. Diamantsager for skjæ­ ring av stein og andre harde ting, har oftest en egg, bestående av sammensintret metallpulver med små diamantkorn i. Lignende type diamantverktøy brukes i optisk slipeverktøy og for annen bearbei­ ding av glass. For fasettsliping av edelstener brukes kobber- eller støpejernskiver med innpresset dia­ mantstøv i overflaten, svært fint diamantpulver brukes til polering - ofte i form av en oljepasta. Diamantslipeskiver brukes for sliping av hardmetall (wolframkarbid). diameter (av dia- og gr. 'mål'), rett linje (korde) gjen­ nom sentrum i en geometrisk figur. I en sirkel er diameteren den lengste rette linje som kan innskri­ ves, og alle diametere er like lange og forbinder to punkter på sirkelperiferien. Ved kjeglesnitt sies to diametere å være konjugerte når den ene halverer alle korder som er parallelle med den andre, og omvendt. For en flate med sentrum er et diametralplan et plan som går gjennom sentrum, f.eks. i en kule. To punkter på en kurve eller en flate sies å ligge diametralt eller diametralt motsatt hvis de er endepunkter for samme diameter. diameterklave, linjal med en fast og en bevegelig arm for måling av tverrmålet på trær eller tømmer. Se ► tømmerklave. diaminer, aminer som inneholder to aminogrupper, NH2, i molekylet. Viktige diaminer er benzidin, dianisidin, fenylendiamin og tolidin, som alle brukes i fargestoffindustrien. Diaminer av typen RNH(CH2),NH2 har betydning som korrosjonsinhibitorer, tilsetning til petroleumsprodukter og som mellomprodukter i kjemiske synteser. diaminfarger, brukes dels som betegnelse for azofar­ gestoffer som er fremstilt av diaminer (som benzidin, tolidin o.l.), dels i navn som diamingront, diaminblått osv. som betegnelse for en enkelt fabrikks produkter av denne art. Diaminfarger kalles ofte også bomullsfargestoffer fordi de farger bomull uten beiser. Diamond, David [daimønd], f. 1915, amerikansk komponist. Har innenfor en moderat modernistisk stil skrevet operaer, orkesterverker (symfonier, konserter. The World of Paul Klee 1957), kammermu­ sikk, korverker, sanger og klaverstykker. Diamond, Neil [daimand], f. 1941, amerikansk popsanger og komponist. Kjent som «låtskriver» for bl.a. The Monkees midt i 1960-årene, men oppnåd­ de snart suksess også som artist. Av album kan nevnes Tap Root Manuscript (1970), Beautiful Noise (1976), Heartlight (1982), Up On the Roof( 1993), Tennessee Moon (1996) og ThreeChord Opera (2001). Han har også skrevet filmmusikk, bl.a. til Jonathan Livingstone Seagull (197 3) og The Jazz Singer (1980); i sistnevnte medvirket han dessuten som skuespiller.

DIARÉ I

Diana (muligens fra diviana 'den guddommelige'), romersk, opprinnelig italisk, månegudinne. Det er svært usikkert når Diana-kulten ble overtatt av romerne, men ifølge tradisjonen ble tempelet i Roma oppført på 500-tallet f.Kr. av Servius Tullius. Etter hvert ble hun oppfattet som datter av Jupiter og søster av Apollon. Viktigste kultsted var Aricia-lunden nær Nemi (Nemi-sjøen kalles speculum Dianae, 'Dianas speil'). Foruten en rekke mindre, private altre i Roma, de såkalte diania, lå det et stort offentlig tempel på Aventiner-høyden. Diana var særlig populær hos kvinner og slaver. Kildene beretter om hvordan kvinnene på hennes festdag (14. august) gikk i prosesjon fra Roma til Aricia. Diana ble hellenisert svært tidlig (begynnelsen av 300-tallet), noe som førte til at hun overtok egenskaper fra en rekke andre gudinner; bl.a. var hun gudinne for jakt, fruktbarhet og fødsel. Omkring begynnelsen av vår tidsalder var Diana fullstendig smeltet sammen med ► Artemis. Diana [daiæna], princess of Wales, 1961-97, eg. Lady Diana Frances Spencer, datter av 8. earl Spencer. Gift 1981 med den britiske tronarving Charles, prince of Wales (f. 1948). Ektefellene ble separert 1993, og ekteskapet oppløst 1996. To barn: Prins William, f. 1982, prins Henry («Harry»), f. 1984. Diana omkom i en bilulykke i Paris. Dianalund, by i Danmark, på Sjælland: 3681 innb. (2004). Her ligger kolonien Filadelfia for epileptikere og sinnslidende og med Dianalund Nervesanatori­ um. I nord ligger Amosen, et delvist drenert natur­ område helt uten bebyggelse, hvor det er gjort rike oldtidsfunn. Diane de Poitiers [djan dø poatje], 1499-1566, fransk adelsdame, hertuginne av Valentinois. Ektet en normannisk adelsmann, Louis de Brézé (død 1531). Hun ble kort etter sin manns død den franske tron­ arving Henriks (senere Henrik 2) elskerinne, skjønt hun var 18 år eldre enn ham. Diane de Poitiers bevarte sin innflytelse over ham helt til hans død 1559. Hun holdt de mektige stormannsslekter Montmorency og Guise i sjakk og var så mektig ved hoffet at selv dronningen, Katarina av Medici, måtte bøye seg for henne. Etter Henrik 2s død ble hun forvist fra hoffet og levde sine siste år på et av sine godser. dianetjkk (av gr. dia 'gjennom' og nous 'sjel'), regist­ rert varemerke, en metode som søker å forbedre mentale evner og lette psykosomatiske lidelser, utviklet av scientologiens grunnlegger Ron L. Hubbard, og fremsatt i boken Dianetics. The Modem Science ofMental Health (1950). Metodens effekt er omdisku­ tert. Se ►scientologi. dianoetisk (av gr. 'forstand'), forstandsmessig, ten­ kende. Dianthus (av gr. 'gud' og 'blomst'), planteslekt, se ► nellik. diapason (av gr. 'gjennom alle') 1 Gresk betegnelse på oktaven. 2 8 fots principalstemme i engelske orgler. 31 Frankrike (i regelen diapason normal} normaltonehøyden (kammertonen) og det normgivende instrument, f.eks. stemmegaffelen. diapause (av gr.), dvaletilstand hos insekter og andre leddyr som medfører stans i vekst og utvikling, og nedsatt stoffskifte. I tillegg inntrer det gjerne en fysiologisk herding for å tåle kommende ugunstige forhold som f.eks. kulde, sterk varme, tørke eller matmangel. I diapausestadiet overlever dyrene årvisse kritiske perioder. Samtidig synkroniseres utviklingen slik at kjønnsmodne individer vil opptre samtidig og dermed få paret seg. Typisk for diapause er at tilstanden inntreffer før miljøforholdene blir kritiske. Forholdet mellom dagens og nattens lengde er den mest pålitelige årstidsklokken i naturen, og også den vanligste

Diana fra Versailles. Skulptur i marmor fra ca. 345 f.Kr. Louvre, Paris.

stimulus som starter diapausen. Temperaturen kan starte diapausen alene, men virker oftest sammen med daglengden slik at det f.eks. i tillegg til kort dag må være lave temperaturer for at tilstanden skal inntre. Videre kan sult, tørke, overbefolkning og matkvalitet, samt morindividenes alder og miljøpå­ virkning ved eggleggingen forårsake diapause hos noen arter. Diapausen styres trolig av hormoner og brytes først når visse miljøstimuli, f.eks. kulde, har påvirket dyrene over lang tid. Slik forhindres dyrene fra å våkne opp selv om det skulle bli en kortvarig be­ dring i miljøet før den kritiske perioden setter inn for alvor. Insekter i diapause skiller seg fra normalt kuldestive insekter ved at sistnevnte raskt ville gjenoppta normale livsfunksjoner ved temperatur­ stigning. Se også ►dvale og ►hibernering. diapedese (av dia- og gr. 'sive gjennom'), utvandring av røde og fargeløse blodceller gjennom fine åpnin­ ger i blodåreveggen. Forekommer alltid ved beten­ nelse og av og til ved unormal blødningstendens, f.eks. ved skjørbuk (vitamin C-mangel) og ved forstyrrelser i blodplatene. Diapensia (av gr.), planteslekt, se ► fjellpryd. dia pir (av gr. 'gjennombore'), geologisk struktur som dannes når en masse med lav densitet, f.eks. et saltlag, flyter opp gjennom tyngre bergmasser og trenger dem til side. Hvis en saltdiapir kommer i kontakt med ferskt grunnvann eller overflatevann, vil saltet løses, og det dannes en kappe av de uløse­ lige delene («cap rock»). Diapirer spiller en stor rolle i oljegeologien. Det

finnes ofte små petroleumsforekomster i de opphøy­ de lagene langs flankene av diapiren, og større felter kan finnes i oppbulninger av lagene over dem. I Ekofiskområdet er de fleste forekomstene knyttet til saltdiapirer. De fleste diapirer er saltdiapirer, men det kjennes også andre, f.eks. granittdiapirer. diaplektisk glass (av gr. 'ødelegge ved banking eller slag'), amorft materiale dannet ved at mineraler har blitt utsatt for en sjokkbølge uten at de har smeltet. Ved et meteornedslag kan sjokkbølgene skape kortvarige trykk på 250 000 til 1 mill, atm, og tem­ peraturer i området 600-1000 °C. Slike sjokk kan omdanne for eksempel feltspat og kvarts til diaplek­ tisk glass. Transformasjonen kan være meget selek­ tiv ved at andre mineraler berøres lite eller slett ikke, noe som skyldes at krystallstrukturen hos feltspat og kvarts er mer åpen enn hos de fleste andre minera­ ler. De fysiske egenskaper av diaplektisk glass er annerledes enn hos normalt glass og representerer overgangsstadier mellom de krystallinske faser og normalt glass. diaporese (av dia- og gr. 'utvei'), forlegenhet; reto­ risk fortvilelse («Hvordan skal jeg finne ord?»), diapositiv (avgr.-lat.), dias, lysbilde, positivt fotogra­ fisk bilde fremstilt på gjennomsiktig underlag til bruk i projeksjonsapparater; se ►lysbilde. diar, de 12 æsene som sammen med Odin grunnla et rike omkring Sigtuna i Svitjod i følge Snorre i ►Yng­ linga saga i Heimskringla . Ordet betyr «guder» og er av irsk opphav. Denne betydningen har ordet også i en poetisk omskrivning for skaldemjøden hos den islandske skalden Kormåkr (900-tallet). diaré (av gr. 'flyte gjennom'), uttømming av tyntflytende avføringen Vanligvis er volumet økt pga. økt vannholdighet slik at også antall avføringer er økt. Konsistensen kan være fra pastøs til helt vandig. De fleste vil oppfatte diaré i relasjon til sin vanlige avføringskonsistens, så bruken av begrepet kan variere betydelig. AKUTT DIARÉ

Akutt diaré skyldes oftest toksiner, giftstoffer, fra bakterier i bedervet mat. Det kan også skyldes infek­ sjoner, antibiotikabehandling eller forgiftning med kjemiske stoffer. Psykiske påkjenninger kan også utløse diaré. En rekke bakterier kan vokse i bedervet mat, f.eks. Salmonella og E. coli. De produserer gift­ stoffer som gir diaré, kvalme og oppkast kort tid etter at man har spist. Slik diaré går over av seg selv etter et døgn eller mindre. Infeksjoner med såkalt tarmpatogene bakterier kan også oppstå nokså akutt, men her er det bakteriene i seg selv som forårsaker symptomene, bl.a. ved å krype inn i tarmveggen og irritere der. Salmonella, Shigella, Klebsiella og Yersima er eksempler på slike bakterier. Disse kan også finnes i matvarer, eller de kan overføres fra dyr f.eks. via forurensede vannkilder. I sørligere land er både parasitter og andre bakterier vanligere, f.eks. tyfusog paratyfus-bakteriene, dysenteri og kolera. Disse gir svær akutt diaré og er en viktig dødsårsak, ikke minst blant barn i u-land. I omrader med dårlig vannhygiene kan disse bakteriene lett føre til epide­ mier. Såkalt turistdiaré kan skyldes både toksiner og sykdomsfremkallende bakterier, men det vanligste er at tarmen rett og slett må venne seg til nye typer bakterier som er uvante for vår tarmflora. Slike symptomer vil vanligvis gå over i løpet av noen få dager. Behandlingen rettes først og fremst mot å korrigere det væsketapet svær diaré gir. Rikelig væsketilførsel, gjerne saltholdige væsker, er gunstig, men sykehusinnleggelse og intravenøs tilførsel kan bli nødvendig, særlig hos barn. Antibiotika er aktuelt dersom til­ standen varer ved utover 1-2 døgn, da er toksinbetinget diaré lite sannsynlig. Forut for slik behandling er det viktig å få tatt prøver av avføringen for å sikre seg at man velger riktige medikamenter. Stoppende midler kan brukes, men er vanligvis mer aktuelt ved kroniske diarétilstander.

10

DIARIUM

KRONISK DIARÉ

Kronisk diaré varer mer enn 2-3 uker, og har helt andre årsaker. Det vanligste er irritabel tarmsyndrom, en funksjonsforstyrrelse i tarmen med kombi­ nasjonen uregelmessig avføring, luftplager og smer­ ter. Vi kjenner ikke årsaken til denne tilstanden, og alle vanlige prøver og undersøkelser er normale. Ofte kan diaré veksle med treg avføring, og slimtilblanding er vanlig. Tilstanden er ufarlig, men plag­ som og ofte langvarig, selv om symptomene kan veksle i intensitet. Betennelsestilstander i tarmen kan gi diaré, f.eks. ulcerøs kolitt og Crohns sykdom. Begge tilstandene gir vanligvis diaré, ofte med blodtilblanding, kombinert med feber, slapphet, smerter og dårlig allmenntilstand. Andre tarmsyk­ dommer med dårlig oppsuging av næringstoffer kan også gi diaré, vanligst er cøliaki, kronisk bukspyttkjertelhetennelse og laktoseintoleranse (manglende spalting av melkesukker). Kreftsvulster i tarmen kan gi diaré, men vanligvis ses da også blod i avføringen. Endelig kan kronisk diaré skyldes medikamentbivirkninger, hormonelle forstyrrelser (f.eks. hyperthyreose - forhøyet stoffskifte) eller andre generelle sykdommer. Behandlingen må rette seg etter årsaken, men både væsketilskudd og stoppende medisiner kan være nyttig. For øvrig bør tilstanden utredes grundig før man setter i gang behandlingsforsøk. LAa diarium (lat., til 'dag'), dagbok. diarki (av gr. 'dobbelt' og 'styre'), tomannsvelde; regjering av to regenter med samme myndighet i én og samme stat eller av to statsmakter, f.eks. en regent og folkerepresentasjonen. diark, den ene av to samtidig regjerende, f.eks. i det gamle Sparta. diarsenattrioksid, egentlig diarsenat(lll)-trioksid, As2O5, se ►arsenikk og ►arsen. dias, kortform av ►diapositiv, lysbilde. Dias. Antonio Gonqalves, 1823-64, brasiliansk forfatter. Han var portugisisk av fødsel og fikk sin utdannelse i Portugal, der han kom under innflytel­ se av romantikeren Garrelt. Han foretok mange reiser nord i Brasil for å studere indianerkultur og historie, og med ham begynte den brasilianske romantikkens idylliserende beskrivelse av indianer­ ne og av forholdet mellom indianer og hvit, den såkalte indianisnw. Det er likevel som kjærlighetsdik­ ter og skildrer av hjemlandets overveldende natur Dias er et stort navn i brasiliansk litteratur den dag i dag - ikke minst gjennom det berømte diktet Canqdo do exilio. Han har øvd stor innflytelse på brasilianske diktere helt opp i vår egen tid. diaspor (av gr. 'spredning') 1 (miner.) Et rombisk mineral som består av aluminiumhydroksid, A100H. Fargen varierer, oftest er mineralet hvitt eller lilla. Diaspor og bohmitt, en polymorf form av A1OOH, er viktige bestanddeler av bauxitt. Mineralet opptrer også sammen med korund i metamorfe kalksteiner og hydrotermalt som omvandlingsprodukt av andre aluminiummineraler. 1 Norge kjent fra Langesundsfjordens syenittpegmatitter. Navnet henger sammen med at mineralet springer i stykker ved oppvarming. 2 (bot.) Generell betegnelse foren hvilken som helst del av en plante som fungerer som spredningsenhet, en spore, et frø, en frukt, et fragment osv. Se ► frøspredning. diaspora (av gr. 'spredning'). 1 Betegnelse på jødenes spredning blant andre nasjoner, og på jødiske samfunn utenfor landet Israel, brukt allerede i den første oversettelsen av Den hebraiske bibel (Det gamle testamente), til gresk (Septuaginta) fra 200-tallet f.Kr. Diasporaen var et resultat av deportasjoner og fordrivelser, men også av frivillig utvandring til allerede eksisterende jødiske diasporasamfunn. De første diasporasamfunnene oppstod i Babylonia

på 500-tallet som et resultat av kong Nebukadnesar 2s ødeleggelse av Jerusalem i 586 f.Kr. og den påføl­ gende massedeportasjon av Judas jøder til Babylo­ nia. På samme tid ble det opprettet jødiske samfunn 1 Egypt, dit mange jøder hadde flyktet. Aleksander den stores erobring av landene i Midtøsten (fra 333 f.Kr.) og den etterfølgende hellenistiske perioden, førte til opprettelsen av mange jødiske handelssamfunn i de nyopprettede greske byene i området. Etter romernes erobring av Juda i 63 f.Kr. flyttet stadig flere jøder til andre deler av Romerriket. Jødenes nederlag i krigen mot romerne (66-70 e.Kr.) og den mislykkede Bar Kokhva-oppstanden (132-135 e.Kr.) forårsaket folkets endelige fordrivel­ se fra Judea. Jødene ble nå et folk uten land. Se også ► galut. Jodisk tradisjon skiller mellom israelittenes opp­ hold i Egypt frem til utvandringen, det babylonske eksil, og eksilet som fulgte Jerusalems fall i 70 e.Kr. Både Jerusalems fall og jødenes spredning blant nasjonene har stor teologisk betydning i jødedom­ men. Staten Israels opprettelse (i 1948) og mulighe­ ten den har gitt jødene til å vende tilbake til forfed­ renes land, har ført til at mange jøder nå skiller mellom tvungent eksil og frivillig diaspora. Utdrivelsen fra landet Israel resulterte i at jøde­ dommens kulturelle og religiøse sentra ble flyttet til diasporaen. I middelalderen lå de viktigste jødiske lærestedene i Babylonia, Spania, Frankrike og byene langs Rhinen. Frem til den annen verdenskrig var Øst-Europa et viktig senter for diaspora-jødedommen. I senere tid er USAs jøder viktige bidragsytere til jødedommens videre utvikling, men også Europas jødiske samfunn bidrar i betydelig grad. Norge har hatt jødiske menigheter siden opprettelsen av Det Mosaiske Trossamfund i Oslo 1892 og i Trondheim 1905. 2 I moderne språkbruk kan diaspora også betegne religiøse eller nasjonale minoriteter i fremmede omgivelser. diastase (av gr. 'atskillelse') 1 Foreldet betegnelse på en blanding av enzymene a og Ø-amylase som trinnvis spalter stivelse til maltose. Diastase (amylasene) er svært vanlig i naturen og finnes rikelig i spirende frø og malt. I teknikken (brennerier, bryggerier m.m.) spaltes stivelse til maltose, eventuelt ved tilsetning av malt, før alkoholgjæring startes. 2 (med.) Avstand mellom benender ved brudd, mellom muskler ved brokk osv. diastema (av gr. 'mellomrom, avstand, intervall') (zool.), naturlig åpent avsnitt i tannrekken mellom to tanntyper, f.eks. mellom fortennene og kinntennene hos gnagere. diastematisk (av gr. 'mellomrom, avstand, intervall') (mus.), noteskrift som anskueliggjør linjen todimen­ sjonalt. Brukes særlig om en type neumer (ca. 9001100) som ved sin plassering høyere eller lavere angir melodiens bevegelse; dette i motsetning til de såkalte cheironomiske neumer som skrives fortløpen­ de i horisontalplanet. diastereometri (av dia- og gr. 'fast legeme' og 'mål'), en form for stereoisomeri innen kjemien. To diastereomere forbindelser har identiske konnektivitetsforhold, men deres molekyler er i motsetning til et par enantiomere forbindelser ikke speilbilder av hverandre. Dette skyldes at de har ulike konfigura­ sjoner for et eller flere kirale sentre, men ikke for alle. diastole (av gr. 'utvidelse') 1 (med.) Den fase i hjertets arbeidsperiode, da hjer­ temuskelen slapper av og utvider seg slik at hjertet atter fylles med blod fra de store blodårene (vene­ ne), dernest følger hjertets sammentrekning, ►systole. diastolisk blodtrykk, det laveste blodtrykk under diastole.

1 (språkv.) I gresk og latinsk språkvitenskap forlen­ gelse av en stavelse som egentlig er kort. Det brukes også om et tegn, opprinnelig halvsirkelformet, senere et komma, som man satte i greske håndskrif­ ter for å skille ord som ellers kunne forveksles. 2 I metrikken forlengelse av en kort stavelse i begyn­ nelsen av et ord. diastyl (av gr.), søylehall med søyler som står langt fra hverandre. Avstanden mellom søylene innbyrdes er som regel tre ganger søylenes nedre diameter. diasyrm, diasyrmus (av gr. 'trekke, slepe'), spott, hån; retorisk figur som består i en overdreven forminskelse av en gjenstand. Motsatt: hyperbol. diaterman (av dia- og -term), gjennomtrengelig for varmestråling. diatermi (av dia- og gr. 'varme'). 1 Bruk av høyfrekvent elektrisk strøm for å gi smer­ telindring ved å varme opp vevet, spesielt ved rev­ matiske sykdommer med muskelstramninger. 2 Det samme som ►elektrokoagulasjon. 3 Bruk av høyfrekvent elektrisk strøm for å fjerne uønsket hårvekst. En strømførende, tynn nål føres ned i hårsekken, som varmes opp og skades/ødelegges. diatese (av gr. 'tilstand') (språkv.), betegnelse på forholdet mellom subjektet og verbalhandlingen. De vanligste diateser er aktiv (subjektet utfører en handling, f.eks. jeg vasker deg), passiv (subjektet utsettes for en handling, f.eks. jeg blir vasket) og medium (subjektet utfører en handling som rammer det selv, f.eks. jeg vasker meg). Diatessaron (av dia- og gr. 'fire'), sammenstilling av evangelier (evangelieharmoni) av syreren Tatian ca. 170. Han kombinerte de evangelier han kjente til én løpende fortelling ved å fjerne dubletter, samarbeide paralleller og harmonisere motsigelser. Diatessaron fikk stor utbredelse. Den var opprinnelig skrevet på syrisk, men foreligger i dag kun som fragmenter på mange forskjellige språk. diatheke (av gr. 'sette, legge, ordne'), forbund, pakt; i bibelsk sammenheng det ordet som vi oversetter med testamente. diatomeer (av dia- og gr. 'skjære, kutte'), se ►kiselal­ ger. diatoméslam, dyphavsavsetning som består hoved­ sakelig av diatoméskall. Er utbredt særlig i Antarktis og nordlige Stillehavet. diatomitt, diatoméjord, kiselgur, jordaktig sediment eller sedimentær bergart som består hovedsakelig av rester av diatoméskall som har hopet seg opp på bunnen av innsjøer og dyphavet. Diatomittene er lyse, lette og jordaktige. Materialet har stort overflateareal og stor absorpsjonsevne, samtidig som det er kjemisk forholdsvis stabilt. Diatomitter brukes til filtrering, isolasjonsmateria­ le, lett murstein og som tilsetningsstoff til maling og plast. De kan være utmerkede reservoarbergarter for petroleum, slik som Belridge-diatomitten i San Joaquin-bassenget i California, USA. diatonisk (av gr. 'gjennom' og 'tone') (mus.). 1 Om tonesystem eller skala med 7 tonetrinn innen­ for oktaven: fem heltonetrinn og to halvtonetrinn. De vanlige dur- og molltonearter er f.eks. diatoniske. 2 Om melodibevegelse mellom nabonoter (f.eks. d og ess), til forskjell fra såkalt kromatisk melodibeve­ gelse mellom samme note med ulike fortegn (f.eks. d og diss). diatrem (av dia- og gr. 'åpning'), breksjefylt vulkansk eksplosjonsrør dannet ved at vulkanske gasser har sprengt seg vei ut mot overflaten. I Norge finnes slike eksplosjonsrør i Oslofeltet (f.eks. Hurdalen) og ved Fen i Telemark. diatribe (av gr. 'tidsfordriv, tvist') 1 Kritisk eller polemisk skrift, hatsk motskrift, kamp­ skrift.

DIAZOFORBINDELSER

11 2 Litterær fremstilling av et vitenskapelig (filosofisk) emne holdt i en konverserende tone. Diatriben ble dyrket av både greske og romerske forfattere i senklassisk tid, bl.a. Plutark, Epiktet og Cicero. Diatryma, utdødd fugleslekt i ordenen Diatrymiformes, nært beslektet med tranefuglene. Store fugler som levde i Nord-Amerika og Europa i begynnelsen av tertiær (paleocen-eocen). Den 2 m høye Diatryma hadde sterkt reduserte vinger, men kraftige ben og el stort hode med et massivt, velutviklet nebb. diaulos (gr. 'dobbeltfløyte'), i de antikke olympiske leker i Hellas et kappløp over to stadionlengder med tverrvending midtveis, dvs. 2 stadier, som er nesten 385 m (se ►stadion). Diaz, Bartholomeu, Dias, [djaf], ca. 1450-1500, portugisisk sjøfarer. Han var den første europeer som seilte rundt sørspissen av Afrika. Hans ekspedi­ sjon (1486-88) hadde bl.a. som formål å kartlegge Afrikas vestkyst og å finne sjøveien til India. Han nådde Kapp Gode Håp (som han kalte 'Det stormen­ de Kapp') og seilte østover langs Afrikas sørkyst til Great Fish River, da mannskapet tvang ham til å snu. Deltok senere i Pedro Ålvares Cabrals ekspedi­ sjon, der han druknet utenfor Kapp Gode Håp. Diaz, Cameron (Michelle), f. 1972, amerikansk filmskuespiller, arbeidet som modell da hun debu­ terte mot Jim Carrey i The Mask (Masken, 1994), gjorde friske roller i HeadAbove Water (1996), My Best Friend's Wedding (Min beste venns bryllup, 1997), vulgærkomedien There's Something AboutMary (Alle elsker Mary, 1998) og Being John Malkovich (1999). Kinosuksess med Charlie's Angels (2000; oppfølger 2003). Dfaz, Porfirio [dias], 1830-1915, meksikansk politi­ ker, advokat og professor i jus. Sluttet seg til de liberale, deltok som general under Juårez i kampen mot de klerikale og keiser Maximilian, tvang juni 1867 byen Mexico til å overgi seg. Ble slått av Juårez ved presidentvalget 1871, organiserte senere mislyk­ kede opprør mot Juårez og hans etterfølger inntil han 1876 ble president. 1880-84 var en av hans venner president, men 1884-1910 ble Dfaz stadig gjenvalgt. Han regjerte i virkeligheten eneveldig. Han søkte å utvikle Mexicos næringsliv, i nært samarbeid med utenlandsk, særlig nordamerikansk, kapital, og overlot til den å utnytte Mexicos oljekil­ der og sølvgruver og å bygge et jernbanenett. Samti­ dig forsonte han seg med kirken og godseierne. I 1910 utbrøt en revolusjonær bevegelse, og 1911 flyktet Dfaz til Europa. Diaz de la Pena, Narcisse Virgile [dja:z da la penja], 1808-76, fransk maler. Begynte som porselensmaler. Studerte Correggio og hollandske mestere i Louvre. Romantisk uttrykksform, brukte dype og funklende farger i sine malerier. Etter at han ble tilknyttet Barbizon-skolen malte han oftest landska­ per ved høysommer med solstreif gjennom det saftige grønne, eller høstens fargeprakt i rodt og gult. Laget også bilder i små formater med scener fra mytologi: Sovende nymfe (1850, Louvre) og Diana som jeger (1869, Metropolitan Museum of Art, New York). Dfaz del Castillo, Bernal [dia]i del kastiljå], 14961584, spansk historiker. Drog 1514 til Amerika og fulgte 1519 Cortés på felttoget til Mexico. Skrev den berømte Historia verdadera de la conquista de la Nueva Espaha (først utkommet 1632; dansk oversettelse, Mexikos Erobring ved Hernando Cortés, 1906-09), om Mexicos erobring. Den er blitt oversatt til mange språk og berømmes for sin oppriktighet og sine maleriske detaljer. diazepam, internasjonal betegnelse på en forbindelse i benzodiazepingruppen. Brukes som beroligende

Cameron Diaz som Natalie i filmen Charlie’s Angels: Full Throttle fra 2003.

Fra 1. UTGAVE AV ASCHEHOUGS

leksikon

1906-13

Diaz, Porfirio (1830— ■), mexikansk præsident; deltog som frivillig i krigen mod de Forenede stater 1846, i opstanden 1854 mod Santa Anna og som ivrig liberal i kampene mod det kleri­ kale parti. 1861 valgt til deputeret, blev general i krigen mod den franske invasionshær, erobrede Puebla med storm (2 april 1867) og tvang i juni s. a. Mexico til at kapitulere. Var præsidentemne 1871 mod Benito Juårez (s. d.) uden held, og da denne døde 1872, søgte 1). flere gange forgjæves at tilrive sig magten. 1876 slog D. præsident Lerdo de Fejada ved Huamantla og valgtes til præsident for tiden (Fot. af H. 1’’. Schlattman, Mexico.) 1877 — 80. I). bragte ro i landet, idet han nu støt­ tede sig til de reaktionære og undertrykte alle frihedsbevælgelser; det lykkedes ham ogsaa at gjenoprette den diplomatiske forbindelse med Frankrige. Da forfatningen forbød gjenvalg, lod D. sin ven Manuel Gonzalez være præ­ sident 1880—84, men er siden 1884 stadig blevet gjenvalgt, efterat en forfatningsændring 1887 har tilladt gjenvalg. D.s diktatoriske, men dygtige og uegennyttige regjering har bragt Mexico i sterk udvikling baade økonomisk og kommercielt og har hævet dets anseelse og kredit i udlandet (se forøvrigt Mexico).

middel, psykosedativum eller anxiolytikum. Se også ►benzodiazepinderivater. diaziner, heterosykliske ringsystemer som består av fire karbonatomer og to nitrogenatomer. Alt etter den innbyrdes plassering av atomene i ringen, dannes det tre isomere diaziner. Av disse er pyrimidin (1,3-diazin) den viktigste.

pyrimidin

Substituerte pyrimidinringer knyttet sammen med andre ringsystemer inngår i mange viktige plantebaser, f.eks. purinstoffene, i nukleinsyrene og i mange legemidler. Se ►aziner.

diazofargestoffer, ►azofargestoffermed toazogrup-

per i molekylet. diazoforbindelser. samlenavn på noen særlig reaktive, kjemiske forbindelser som inneholder to nitro­ genatomer direkte sammenknyttet. To hoved-typer kan nevnes: diazoniumsalter og diazoalkaner. Diazoniumsaltene dannes ved innvirkning av salpetersyr­ ling på primære aromatiske aminer (f.eks. anilin, C(,HSNH2). Prosessen kalles diazotering, og de dan­ nede forbindelsene har generelt sammensetningen ArN,+X der Ar er en aromatisk gruppe og X er et anion. Diazoniumsaltene er ubestandige og brukes i van­ dig løsning ved lav temperatur; de tørre saltene er meget eksplosive. Ved koking av en slik vandig løsning spalter de av nitrogen, og det dannes fenol. Diazoniumgruppen kan også byttes ut med halogen eller cyan ved en relativt enkel prosess. Diazonium­ saltene brukes derfor i stor utstrekning til å fremstille mange viktige aromatiske forbindelser. Den største syntetiske nytte ligger i at de reagerer (kobler) med aromatiske aminer og fenoler ti! ►azoforbindelser; blant disse finnes de viktige ►azofargestoffene. Diazoniumsalter lar seg redusere til hydrazinderivater, f.eks. fremstilles fenylhydrazin (C6H5NHNH2) på denne måten. Diazoalkanenes viktigste represen­ tant er diazometan, CH2N2. Kan fremstilles ved spalting av visse nitrosoforbindelser. Gul, meget giftig gass som ofte brukes i eterløsning. Diazometan brukes hovedsakelig til metylering, f.eks. av syrer til estere, av fenoler til etere osv. Andre diazoalkaner reagerer på samme måte. Helseeffekter. Det er særlig diazometan som er kjent for sin giftighet; symptomene ble omtalt i litteratu­ ren alt i 1894 som «lufthungerogbrystsmerter». Eksponering kan føre til akutte astmaanfall, særlig etter gjentatt eksponering. Sterk hudirritasjon og

12

DIAZOTERING

hudallergi har også vært rapportert mange ganger. I langtids dyreforsøk på mus og rotter har diazometan ført til økt hyppighet av lungekreft. Diazometan benyttes som insekt drepende middel i enkelte land, men ikke i Norge. diazotering, kjemisk prosess hvor primære aromatis­ ke aminer overføres i diazoniumsalter. Se ►diazoforbindelser. Dib, Mohammed, 1920-2003, algerisk forfatter, en av grunnleggerne av moderne algerisk litteratur. Han viste også stor evne til kunstnerisk fornyelse. Dibs tidligste romaner og noveller belyser særlig den moderne algeriers våknende sosiale og kulturelle bevissthet; dette gjelder ikke minst trilogien La grande Maison (1952), LTncendie (1954) og LeMétierd tisser (1957), der formen er naturalistisk. I 1960årene fikk romanene hans et mer surrealistisk og drømmeaktig preg, som i hans mest kjente bok, Qui se souvient de la mer (1962). Hans seneste romaner kalles av og til de «nordiske» og foregår bl.a. i Fin­ land, f.eks. Le Sommeil d'Eve (1989) og Neigesde marbre (1990). Dib utgav også skuespill, noveller og diktsamlinger, f.eks. Omneros (1975) og L'Enfant-jazz (1998). Dibango, Manu, (eg. Emmanuel), f. 1933, kame­ runsk musiker (saksofonist, pianist og vibrafonist), sanger og komponist. Han hadde internasjonal suksess med Soul Makossa i 1973, og har siden vært en sentral skikkelse i moderne afrikansk musikk, som han blander med elementer fra jazz og annen afroamerikansk musikk. Av en mengde album kan nevnes Afrovision (1978), WakaJuju (1982), Afrijazzy (1987), Wakafrica (1994) og Mboa' Su (2000). dibatag, Ammodprcas clarkei, partået klovdyrart i oksefamilien, se ►lamagaselle. Dibbets, Jan, f. 1941, nederlandsk konseptkunstner, særlig kjent for sine prosjekter med utgangspunkt i landskapsfotografier, som analyserer og kritiserer den måten vi tror vi ser verden på. Med utgangs­ punkt i optiske undersøkelser, Perspektivkorreksjoner (1967-69), laget han serier av fotografier av land­ skaper og hav, som gav inntrykk av et utstrakt panorama. Et annet prosjekt var å prikke inn fire helt tilfeldige steder på et kart over Nederland, for deretter å dra til disse stedene og ta snapshots av dem. Han har også laget bilder sammensatt av fotografier av arkitektoniske rom, som både er virkelighetsskildrende og abstrakte. Dibelius, Martin, 1883-1947, tysk protestantisk teolog. Fra 1915 professor i Heidelberg, nytesta­ mentlig ekseget. Dibelius regnes som en av banebry­ terne for den formhistoriske metode gjennom boken Die Formgeschichte des Evangeliums (1919, revidert utg. 1933). Andre verker: Geschichtliche undiibergeschichtliche Religion (1925), Jesus (1939) og kommentarer til flere skrifter i Det nye testamente. Dibelius, Otto, 1880-1967, tysk protestantisk kirke­ leder. Han ble generalsuperintendent over den prøyssisk-lutherske kirke i Berlin i 1925, avsatt av nazistene i 1933 og arrestert flere ganger, men han ledet kirkens kamp også fra fangenskap. Dibelius ble biskop i Berlin i 1945 og formann i Rådet for den evangeliske rikskirke i 1949. Han var en av presi­ dentene for Kirkenes Verdensråd i 1954. Dibelius opptrådte resolutt også mot kommunistiske over­ grep; han skrev bl.a. Grenzen des Staates (1949) og Die Verantwortung der Kirche in Europa (1959). Dibiasi, Klaus, f. 1947, italiensk stuper. Olympisk mester i tårnstup 1968, 1972 og 1976, OL-sølv 1964. OL-sølv i sviktstup 1968.1 alt 2 VM-gull og 3 EMgull. diboran, B2H6, gass, det enkleste borhydrid. Brukes som utgangsprodukt for fremstilling av andre borhydrider og som drivstoff for raketter. Dibrugarh [dibrøga], by i India, Assam, ved Brahmaputra; 122 500 innb. (2001). Elvehavn; endepunkt for jernbanen fra Gauhati. Lufthavn. Ris- og ol-

CHARLES DICKENS Et utvalg verker

Sketches by Boz The Posthumous Papers of the Pickwick Club Oliver Twist Nicholas Nickleby The Old Curiosity Shop Barnaby Rudge Martin Chuzzlewit Dombey and Son David Copperfield Bleak House Hard Times Little Dorrit A Tale of Two Cities Great Expectations Our Mutual Friend The Mystery of Edwin Drood (ufullført)

Leonardo DiCaprio som den unge svindleren Frank Abagnale i Steven Spielbergs film Catch Me IfYou Can (2002).

jemøller. Universitet fra 1965. Sterkt skadet av jordskjelv 1950. dibutylftalat, DBP, oljeaktig ester av ftalsyre som er særlig mye brukt som mykningsmiddel for mange typer plast, lakker og lim. dibutylsebacat, DBS, oljeaktig ester av sebacinsyre som særlig blir brukt som mykningsmiddel for forskjellige typer plast. DiCaprio, Leonardo (Wilhelm), f. 1974, amerikansk filmskuespiller, har medvirket i fjernsyn og reklame siden førskolealder, filmdebuterte i en birolle i Critters 3 (1991) og ble lagt merke til i This Boy ’s Life (Et gutleliv, 1993) og i Lasse Hallstroms Whafs Eating Gilbert Grape? (Hva er det med Gilbert Grape?, 1993). Rollen som Romeo i Baz Luhrmans Romeo + Juliet (1996), men først og fremst rollen mot Kate Winslet i den store kinosuksessen Titanic (1997), gjorde ham til superstjerne. DiCaprio har siden spilte bemerkede hovedroller i Martin Scorseses Gangs of New York (2002) og Steven Spielbergs Catch Me IfYou Can (2002). DiCenta. Manuela [ditjbnta], f. 1963, italiensk skiløper. Olympisk mester på 15 og 30 km i Lille­ hammer 1994, sølv på 5 og 10 km og bronse i stafett. Til sammen 14 OL/VM-medaljer. Vant verdenscupen skisesongene 1994 og 1996; i alt 15 rennseirer 1990-96. Tildelt Holmenkollmedaljen 1996. Med­ lem av Den internasjonale olympiske komité (IOC) fra 1999. Hun besteg 2003 Mount Everest som første italienske kvinne. Dicentra (av di- og gr. 'spore'), planteslekt, se ►hjerteblomst. Dichmann. Carl Frederik, 1763-1806, født i Bergen, norsk pedagog og språkmann. Fra 1803 titulær professor i København i «Filosofien og de skiønne Videnskaber». Hans mest berømte elev var Adam Oehlenschlåger. I dansk grammatikk- og rettskrivningshistorie har Dichmann hatt betydning ved sine to boker Regler for Retskrivningen (1799), som ble tatt med i hans hovedverk Forsøg til en dansk Sproglxre (1800). Han talte imot at rettskrivningsnormen skul­ le bygge på tradisjonelle skrivemåter, og ville legge uttalen til grunn for rettskrivning og tegnsetting. Derved ble han en av Rasmus Rasks forløpere. Dichtung und Wahrheit [dikjturj unt vatrhait] (ty.

1836 1836-37

1837-38 1838-39 1840-41 1840-41 1843-44 1847-48 1849-50 1853 1854 1857 1859 1861 1865 1870

'Diktning og sannhet'), undertittel på Goethes selvbiografi Ausmeinem Leben (1811-14). Dick, Philip Kendred, 1928-82, amerikansk science fiction-forfatter. Bøkene hans konsentrerer seg om en diskusjon av virkelighetsbegrepet. Hans mest kjente roman er The Man in the High Castle (1962, norsk overs. Mannen i Høyborgen, 1977). Av hans andre boker kan nevnes Do Androids Dream of Electric Sheep (1968; norsk overs. Livstyvene 1995; filmati­ sert av Ridley Scott 1982 under tittelen Blade Runner), Our Friends from Frolix8 (1970, norsk overs. Hjelp fra rommet, 1973) og A Scanner Darkly (1975). Dick regnes som en av de mest innflytelsesrike og nyskapende forfattere innen science fiction, og hans arbeider har inspirert en lang rekke forfattere og filmskapere. Blant filmer som baserer seg på hans fortellinger finner vi blant annet, i tillegg til Blade Runner, Paul Verhoevens Total Recall (1990), Steven Spielbergs Minority Report (2002) og John Woos Paycheck (2003). Dicke, Robert Henry, 1916-97, amerikansk fysiker og astronom. Professor ved Princeton University fra 1957. Er særlig kjent for sine nye og til dels kontro­ versielle teorier innenfor generell relativitetsteori og kosmologi. Innførte i 1940-årene nye metoder for mikrobølgeanalyser, noe som ledet til konstruksjon av forsterkere og radiometre som har fått stor betyd­ ning innen radioastronomien. Dickens, Charles [dikinz], 1812-70, britisk (engelsk) forfatter, født i Portsmouth, oppvokst i London under vanskelige omstendigheter. Mr. Micawber i David Copperfield er et satirisk portrett av faren, som måtte gå i gjeldsfengsel da Charles var bare 12 år gammel. Gutten ble satt i arbeid i en svertefabrikk, en ydmykende opplevelse som satte sitt preg på ham. Skolegangen ble uregelmessig, så han leste mye på egen hånd og studerte folkelivet i Londons gater. I 1827 ble han ansatt som lærling på et sakførerkontor, samtidig som han lærte seg stenografi for å tjene penger som rettsreferent og parlamentsstenograf. Da han i 1833 begynte å offentliggjøre sine skisser fra London (senere utgitt som Sketches by Boz), ble det klart at han var noe mer enn en vanlig journa­ list. Med The Posthumous Papers of the Pickwick Club (1836-37) var suksessen sikret, og han var snar til å utnytte den. Det kan trygt sies at det var Dickens som populariserte den engelske roman. Han revolu­ sjonerte faktisk det engelske bokmarkedet da han begynte å selge romanene sine i små, billige hefter

13

DICKINSON

Charles Dickens Charles Dickens (1812 - 70) er en sentral skikkelse i britisk litteratur på 1800-tallet. Hans romaner er preget av fortellerglede, humor og et rikt persongalleri, samtidig som hans medfølelse med samfunnets svakeste og ulykkelige kommer tydelig frem. Blant de mest kjente er Pickwickklubben, Oliver Twist, den delvis selvbiografiske David Copperfield og Store forventninger. Kjent er også novellen om den gjerrige Ebenezer Scrooge, En julefortelling. Walt Disneys onkel Skrue heter i orginalen Scrooge, og er oppkalt etter denne figuren. Mange filmskapere er blitt tiltrukket av Dickens' frodige fortellinger, ofte med vellykket resultat.

Etsning av Marcel Maurel.

Tegning av George Cruikshank til Charles Dickens' roman Oliver Twist.

som kom ut en gang i måneden. En roman ble vanligvis delt opp i 18 hefter, hvert på 32 sider inklusive illustrasjoner. På denne måten ble Dickens' romaner allemannseie, ettersom få romanlesere var så fattige at de ikke hadde råd til én shilling i måne­ den. Boken om Pickwick-klubben inneholder de fleste ingredienser som Dickens videreutviklet i sine senere romaner. Den er et humoristisk mesterverk, i sterk motsetning til hans neste roman, Oliver Twist, som er en temmelig melodramatisk historie om fattiggutten som faller i hendene på en forbryterbande i Londons underverden. Det er her Dickens først trer frem som en bevisst forsvarer for samfunnets ulykkelige. I sine senere romaner satte han søkelyset på mange sosiale skjevheter, og bidrog til å påskynde reformprosessen som så vidt var kommet i gang. Av hans store produksjon de følgende årene må nevnes Nicholas Nickleby, Martin Chuzzlewit, Dombey and Son, David Copperfield, Bleak House og Hard Times. I 1836 hadde Dickens giftet seg med Catherine Hogarth og stiftet familie. Han hadde en eksepsjonell arbeidskraft og påtok seg mange oppdrag, bl.a. som redaktør av tidsskrifter, foredragsholder og oppleser av egne verker; han var også sterkt selskapelig anlagt. Alt dette gikk ut over familielivet, og da han i slutten av 1850-årene innledet et forhold til den unge skuespillerinnen Ellen Ternan, endte ekteska­ pet i en bitter skilsmisse. Ikke desto mindre skrev han en av sine beste romaner etter denne perioden, Great Expectations (1860-61). I tillegg til romanene skrev Dickens en rekke noveller, som f.eks. A Christmas Carol (1843), og dess­ uten reiseskisser og essayer. Få forfattere har vært mer avholdt, for hans produksjon er preget av ekte humor, frodig fantasi og enestående fortellerkunst, og hans romanfigurer ble dessuten levendegjort av flere fremstående illustratører, bl.a. H. K. Browne («Phiz») og George Cruikshank. Kritikere har på­ pekt at Dickens til tider henfaller til ren sentimenta­ litet, eller til melodrama, men dette ble ikke oppfat­ tet som svakheter av hans viktorianske lesere. Og i de senere år har det vært økende akademisk interes­ se for hans modne, mer komplekse verk. Filmatiseringer. 1 moderne tid er Dickens blitt kjent og populær hos et stort publikum gjennom en rekke fine film-, fjernsyns- og sceneversjoner, som George Cukors David Copperfield (1934), Jack Conways A Tale ofTwo Cities (1935), David Leans ekspressive Great Expectations (1946) og Oliver Twist (1948). Blant

mange versjoner av A Christmas Carol kan nevnes Scrooge (1951), i regi av Brian Desmond Hurst. Oliver! (1960), med tekst og musikk av Lionel Bart, var en av 1960-årenes store britiske musikalsuksesser; filmversjonen 1968 i regi av Carol Reed vant seks Oscar-priser. Christine Edzard gjorde seg 1987 bemerket med en stort anlagt versjon av Little Dorrit, laget som to filmer på ca. 3 timer hver. RNm Litt.: Ackroyd, P: Dickens, 1990; Butt, J. & K. Tillotson: D. atwork, 1957; Connor, S.: C.D., 1985; Forster, J.: ThelifeofC.D., 1872-74, 3 b.; Johnson, E.: C.D.rhis tragedyand triumph, 1952, 2 b.; Leavis, F.R. & Q.D. Leavis: D. thenovelist, 1970; Miller, J.H.: C.D.rthe world of his novels, 1958; Rem, T: D„ melodrama, and theparodicimagination, 2002; Schlicke, P„ red.: Oxford reader's companion to D., 1999 Dickens. Monica Enid [dikinz], 1915-92, britisk forfatter. Hun skrev en lang rekke romaner og fortellinger hvorav mange er oversatt til norsk. Særlig kjent ble hun for bøkene om barna og heste­ ne på Follyfoot, som også har vært filmatisert for fjernsyn. Kate and Emma (1964) reflekterer hennes interesse for barnevernspørsmål. Hennes romaner ble mørkere, og humoren svartere, utover i forfat­ terskapet. Felles for alle hennes bøker er solide kunnskaper om det miljøet hun skildrer. Handlingen i de senere bøkene hennes er ofte lagt til den ameri­ kanske østkysten. Dickenson, Vic(tor) [dikinsan], 1906-84, amerikansk jazztrombonist med røtter i 1930-årenes swingstil. En fremragende solist i ganske røff og humoristisk stil, som bl.a. spilte i orkestre ledet av Bennie Moten, Claude Hopkins, Benny Carter og Count Basie. Fra

Emily Dickinson

omkring 1950 deltok han ofte i grupper med en mer tradisjonell stil, men var også aktiv i de mange mainstream- eller swing revival-gruppene som oppstod fra midten av 1950-årene. Dickey, James [diki], 1923-97, amerikansk forfatter. Hans lyrikk er utgitt i Poems 1957-1967 (1968), The Central Motion: Poems 1968-1979 (1983) og The Eagle 's Mile (1990). Romanen Deliverance (1970, norsk overs. Den siste sjansen, 1971) ble også populær i John Boormans filmversjon 1972, der Dickey selv sees i rollen som sheriffen. Hans andre roman, Alnilam, kom i 1987. Dickinson, Emily [dikinsan], 1830-86, amerikansk lyriker, posthumt anerkjent som en av de store i amerikansk litteratur. Hun bodde hele sitt liv i den lille byen Amherst i Massachusetts, var sky og tilba­ keholden og forlot sjelden huset, der hun for det meste holdt seg til sitt eget værelse. Det var få som visste at hun skrev, og først etter hennes død ble det oppdaget at hun hadde etterlatt seg 1775 dikt. Bare en håndfull av disse var blitt offentliggjort mens hun levde, og da til dels omskrevet av velmenende redaktører. Det som vakte anstøt var Dickinsons særpregede formspråk, som brøt med tidens estetis­ ke smak, og hennes dristige tanker, særlig når hun skrev om Gud eller om døden. Det forela tre utkast til storparten av diktene, som ofte var blitt sendt til nære venner i brev. Siden hun selv aldri gjorde sine manuskripter ferdig til utgivelse og dermed gav diktene en endelig form, tok de første utgiverne seg ofte store friheter med tekstene. De tre første samlingene ble utgitt i 1890-årene. Senere samlinger kom 1914, 1929, 1936 og 1945. En av grunnene til at utgivelsen ble noe tilfeldig, var at manuskriptene var fordelt mel­ lom forskjellige arvinger, som til dels lå i strid med hverandre. Først i 1955 kom en samlet utgave i tre bind, The Poems of Emily Dickinson, som fulgte Dickin­ sons egen tekst nøyaktig og som også angav alle tekstvarianter. Utgiver var Thomas H. Johnson, som også har utgitt Dickinsons brev (Letters, 3 bd., 1958). En samlet utgave i ett bind uten tekstvarianter kom i 1960, og et utvalg, Final Harvest, i 1961. Dickinsons dikt er oversatt til norsk av Inger Hagerup, Paal Brekke, Sigmund Skard, Tone Hødnebø (bl.a. i Skitne lille hjerte, 1995) o.a. Et skuespill om Dickinson av W. Luce, The Beile of Amherst (1976), har vært fremført på norske scener. Litt.: Anderson, C.R.: E.D.'s poetry: stairway ofsurprise, 1960; Johnson, T.H.: E.D.: an interpretive biography,

14

DICKINSON

1955; Martin, W., red.: The Cambridge companion to E.D., 2002; Sewall, R.B.: ThelifeofE.D., 1974, 2 b.; Wolff, C.G.: E.D., 1986 Dickinson, John [dikinsøn], 1732-1808, amerikansk politiker. Dickinson utformet i sine tallrike politiske pamfletter mye av det juridisk-teoretiske grunnlaget for kolonienes motstand mot Storbritannia. «Revo­ lusjonens pennefører» stemte likevel mot uavhengighetserklæringen 1776, men deltok 1787 aktivt i grunnlovsarbeidet. Dickinson, Thorold [dikinsan], 1903-84, britisk filmregissør og manuskriptforfatter. Gjennombrudd med thrilleren Gaslight (1940). Organiserte under den annen verdenskrig hærens filmtjeneste. Senere gjorde han seg bemerket med verker som den halvdokumentariske Men ofTwo Worlds (Afrika kaller, 1945) og Pusjkin-filmatiseringen The Queen ofSpades (1949). Han laget en rekke kortfilmer for FN og var sjef for FNs filmtjeneste, New York, 1956-60. Profes­ sor i film i London 1967-71. Har utgitt A Discovery of Cinema (1971). Dickson, Bror Henning Walter, 1916-90, svensk kritiker og forfatter. Utgav en rekke teaterstykker, diktsamlinger og prosaverker etter debuten 1942 med novellesamlingen Perspektivfrån Stigberget. Hans hovedverk er den 8 bind store selvbiografiske familiekrøniken som ble innledet med Skallgång (1946) og avsluttet med Solgdmma (1957). Her skildres realistisk, på en hverdagslig prosa preget av 1930årenes stil, en svunnen tids bondemiljø, den voksen­ de faglige og politiske bevissthet innen arbeiderbeve­ gelsen, utvandringen til USA, og en ny generasjons oppbrudd fra og tilbakevending til sitt opprinnelige svenske miljø. Dickson hadde også en omfattende produksjon av essays og kulturkritiske arbeider, som er radikalt, sosialistisk farget, men nærmest impre­ sjonistisk i form. I 1980 kom Perspektiv på Kina. Dickson, Oscar, friherre, 1823-97, svensk forret­ ningsmann, oppr. av skotsk slekt. Stor trelasteksportør og kjent for sin økonomiske støtte til naturviten­ skapelige foretak. Finansierte svenske polarekspedisjoner (Adolf Erik Nordenskiold, Andrée) og ytet betydelige bidrag til Nansens ekspedisjon med Fram, samt til ►Nansenfondet. Dickson, William Kennedy Laurie [djksan], 18601937, britisk oppfinner og filmpioner. Ansatt 187995 ved Thomas Edisons laboratorier i New Jersey, USA. Her utviklet han 1887-89 det første anvende­ lige kamera for opptak av levende bilder, og gjorde forsøk med å synkronisere levende bilder og lyd. Han bygde verdens første filmstudio, Black Maria, og ledet Edison-selskapets tidligste filmproduksjon. Dicksonfjorden, den nordligste arm av Isfjorden på Spitsbergen, Svalbard. Navngitt av A. E. Norden­ skiold 1868 til ære for Oscar ►Dickson. DickTracy, amerikansk tegneserie, startet 1931 av Chester Gould (1900-85), som skrev og tegnet serien til 1977, da den ble overtatt av andre. Serien skildrer en detektiv i kamp med amerikanske gang­ stere. Tegningene er av høy kvalitet og er holdt i en stil som er en blanding av realisme og karikatur. Serien gav stotet til en serie billigproduserte filmer fra slutten av 1930-årene med Ralph Byrd og siden Morgan Conway i rollen som Tracy. 1 1990 kom den påkostede Dick Tracy med Warren Beatty og Madon­ na i hovedrollene, Beatty var også regissør. di consentes (lat. 'de forente guder') (romersk myt.), seks gudepar: Jupiter og Juno, Neptun og Minerva, Apollo og Diana, Mars og Venus, Vulcantts og Vesta, Mercur og Ceres. Sammenstillingen er blitt til etter gresk innflytelse, og gylne statuer av disse 12 guder ble oppstilt på Forum i Roma 217 f.Kr. i analogi med de 12 olympiske guders statuer på torget i Athen. Dicotyledoneae, planteklasse, se ►tofrøbladete planter. Dictamnus, planteslekt i rutefamilien. Én art, se ► askrot.

dicyan (CN)2 eller NC-CN, fargeløs, meget giftig gass

Dictyonema. Dictyonema flabelliforme, fra Oslofeltet. (Etter L. Størmer.)

dicto anno (lat.), i nevnte år. dicto die, nevnte dag. dictum (lat., plur. dicta), ord, uttalelse. dictum biblicum, skriftsted av Bibelen. dictum (ac) factum, som sagt, så gjort. Sitat fra Terents' komedie Andria, vers 381. Dictyonema, utdødd graptolittslekt fra den underste del av ordovicium, med vifte- eller klokkeformede kolonier. Viktige ledefossiler. Se for øvrig ► dictyonemaskifer og ►Rhabdinopora. dictyonemaskifer, tidligere brukt uttrykk for en svart skifer fra overgangen mellom kambrium og ordovi­ cium; av mange regnet som underste enhet i ordovi­ cium. Kjennetegnet ved sølvglinsende avtrykk på spalteflatene i skiferen. Skiferen er en god ledehorisont. Den ble opprinne­ lig dannet som et finkornet slam på havbunnen. Innholdet av oksygen i slammet var høyere og mer varierende enn ved dannelsen av den underliggende alunskifer. Dicuil(l) Deicola [di:kul], irsk lærd munk, levde ved Karl den stores hoff på begynnelsen av 800-tallet. Av Dicuils verker er bl.a. bevart et astronomisk skrift fra omkring 814-816 og et geografisk verk De mensura orbis terrae (825), som bl.a. inneholder den første beretning om irske munkers oppdagelse av Island på 700-tallet. Dick Tracy i gul frakk og hatt og med sin lett gjenkjennelige profil.

med stikkende lukt som minner om bitre mandler. Kokepunkt -21 °C, smeltepunkt -28 °C, densitet i gassform 2,321 g/1 (0,0023 g/cm5), i flytende tilstand ved kokepunktet 0,9537 g/cm5. Dicyan er påvist å finnes i det intergalaktiske rom. Kjemiske egenskaper. Kjemisk sett har dicyan mange likhetstrekk med halogenene Cl2 og Br2.1 ren til­ stand er dicyan stabil opp til 850 °C. Ved høyere temperatur dannes cyanradikalet CN (se ►cyan). Dicyan brenner med karakteristisk blåkantet rød flamme. Forbrenning av dicyan (CN)2 + O2= 2CO + N2 gir den varmeste flammetemperatur, 4850 °C, som kan fås ved en rent kjemisk reaksjon. Med ozon som oksidasjonsmiddel kan temperaturen overstige 5000 °C. Dicyan er løselig i vann, alkohol og eter, men spaltes lett i andre karbon- og nitrogenholdige produkter. Fremstilling. Dicyan fremstilles ved å fjerne vann fra ammoniumoksalat ved hjelp av fosforpentoksid, og kan også fås ved å varme opp f.eks. kvikksølv (II)cyanid: Hg(CN)2 = Hg + (CN)2. Dicyan kommer i handelen i flytende form fylt på stålflasker. dicyandiamid, cyanguanidin, HN=C(NH2)NHCN, hvit, krystallinsk forbindelse, smeltepunkt 207-209 °C. Løses noe i vann med nøytral reaksjon. Fremstil­ les ved kontrollert polymerisasjon av cyanamid i nærvær av baser; oppstår også ved siden av cyana­ mid når vann virker på kalsiumcyanamid. Brukes i plastindustrien til fremstilling av melamin, i farma­ søytisk industri til syntese av visse legemidler; har også en lang rekke anvendelser i kjemisk industri og i teknikken. Dicypellium caryophyllatum, brasiliansk treart i laurbærfamilien. Barken lukter av kryddernellik og brukes til likører og parfymer (se ►rosentre), som handelsvare kalles den ►nellikkanel. Av stammen fås verdifulle trematerialer. Didache [-ke] (av gr. didakhe, 'lære'), forkortelse for De tolvapostlers lære, skrift fra tidligkristen tid. Opp­ rinnelsen er uklar, men det antas å stamme fra tidlig på 200-tallet i Syria. Didache er kalt «den eldste kirkeordning» og gir ganske konkrete råd i mange liturgiske og organisatoriske spørsmål. Den er derfor en verdifull kilde til utviklingen av den tidlige kirke. Didakhe fon dodeka apostolon (gr. De tolv apostlers lære'), et av de eldste kristne skrifter utenfor Det nye testamente. Skriftet stammer sannsynligvis fra begynnelsen av 100-tallet, og er trolig skrevet i Egypt eller Syria. Håndskriftet ble funnet 1883 og vakte oppsikt ved sine overraskende opplysninger om den eldste kirkehistorie. Originalspråket er gresk, men det finnes fragmenter av oversettelser til latin, koptisk, syrisk, arabisk og georgisk. Innhold. Kap. 1-6 er en moralkatekisme etter skjemaet livets vei og dødens vei, kap. 7-10 et ritual med forskrifter om dåp, faste, daglig bonn og natt­ verd, kap. 11-15 kirkerettslige og liturgiske forskrif­ ter, om apostler og profeter, biskoper og diakoner, søndagsgudstjenesten m.m. og kap. 16 er om Her­ rens gjenkomst med formaninger til å våke. -didakt (av gr. lære, undervise'), som vedrører læring og undervisning, -lært. didaktikk (av gr. Tære'), undervisningslære, den del av pedagogikken som har med formidling av kunn­ skaper å gjøre. Generelt omhandler didaktikk sammenhengen mellom undervisningens begrunnelse, innhold og gjennomføring. Mer konkret omfatter didaktikken kunnskap om sammenhengen mellom undervisnin­ gens gjennomtenkning, planlegging, gjennomføring og evaluering. Innen hver av disse prosessene rettes oppmerksomheten mot følgende kategorier og sammenhengen mellom dem: mål, innhold, arbeids­ måte, evaluering og didaktiske forutsetninger. Med didaktiske forutsetninger menes f.eks. elevenes psykologiske, sosiale, kulturelle og faglige forutset­ ninger, lærerforutsetninger (utdannelse, erfarings-

DIDO

15

bakgrunn m.m.), og en rekke rammefaktorer, f.eks. økonomiske ressurser og den enkelte skole som organisasjon. Denne didaktiske innstilling er til stede, oftest ubevisst, ved planlegging, gjennomfø­ ring og evaluering av målrettede læringstiltak på alle nivåer. Historisk har didaktikkbegrepet hatt et mye snev­ rere innhold, gjerne sentrert rundt teoretiske syns­ punkter på undervisningens mål og innhold. Det vide didaktikkbegrep beskrevet ovenfor gir mulighet til helhetlig forståelse av undervisning og utdanning på ulike nivåer. De didaktiske kategoriene gjor det også mulig å integrere viten fra pedagogikkfaget som helhet, inkludert hjelpevitenskapene. didaktisk (av gr. 'lære'), belærende, moraliserende. didaktiker, en som er kyndig i didaktikk. didaktisk poesi, læredikt, diktning som ser det som sin viktigste oppgave å gi praktisk eller etisk rettled­ ning. Didaktisk poesi kan omfatte ordtak, munnhell, gnomiske linjer o.l. som er lette å huske og lære. Horats' utile et dulce kan tjene som beskrivelse av mye didaktisk poesi. Den gavner og behager ved å forklare og dernest ved å gi personlige opplevelser av det som forklares. Tendenslitteraturen kan i noen grad sees på som didaktisk, men begrepet er oftest begrenset til diktning med en moral. I nordisk litte­ ratur er Håvamål et eksempel på moralsk belæring i dikterisk form. I moderne tid har sosialrealismen ført med seg læredramaet eller lærestykket og lærediktet. didaskalia (av gr. 'undervisning'), lister fra oldtidens Hellas med opplysninger om tid og sted for dramaers oppføring og de vunne priser. Man har i Athen funnet rester av innskrifter med dette innhold; de går antagelig tilbake på et verk av Aristoteles. Lig­ nende didaskalia finnes i håndskrifter av greske og latinske dramatikeres verker. Didda, pseudonym for Sigurlaug ►Jonsdottir. Diddley, Bo [didli], eg. Ellas McDaniel, f. 1928, amerikansk sanger, gitarist og komponist. Han gjorde sine første innspillinger i midten av 1950årene, og stod frem som en stilskaper innen rock'n'roll med sine synkoperte rytmer og humoris­ tiske tekster. Etter en del fremgang i 1960-årene kom han noe i bakgrunnen, men han har stadig Bo Diddley. Foto fra 1960-årene.

turnert over store deler av verden. Flere av sangene hans, som f.eks. Mona, Road Runner og Who Do You Love?, er blitt spilt inn av en rekke andre artister. Didelot, Charles-Louis [didølå], 1767-1837, fransk danser, koreograf og pedagog. Født i Stockholm, hvor hans far var en av de fremste danserne ved Gustav 3s hoffballett. Kongen oppdaget tidlig hans begavelse og bekostet hans utdannelse i Paris, hvor han studerte under A. Vestris, og ble influert av Noverre og Daubervals ideer. Han fikk innflytelse over balletten i Europa, særlig i St. Petersburg, hvor han 1801-11 reorganiserte undervisningen og la grunnlaget for denne skolens særegne stil. Diderichsen, Paul, 1905-64, dansk språkforsker. Fra 1949 ekstraordinær professor i dansk språk ved Københavns universitet. Redaktør ved Ordbog over det danske sprog 1930-49. Han behandlet i flere verker danske språkproblemer og utgav Fragmenter afgammeldanske haandskrifter (1931-37) og var medutgiver av Kingos samlede skrifter. Diderichsen tilhørte den retning i språkvitenskapen som under­ søker språkfenomenene synkront og strukturelt. Elementær dansk grammatik (1946) er et forsøk på å beskrive det nåtidsdanske grammatiske system ut fra disse synsmåter. Særlig kjent er hans setningsskjema, som er en metode for syntaktisk analyse som har fått stor anvendelse også i Norge. Diderot, Denis [didarå], 1713-83, fransk filosof og skjønnlitterær forfatter, opphavsmann til den store franske encyklopedi. Etter at han var ferdig med studiene fikk Diderot plass hos en advokat, samtidig som han studerte språk og matematikk. En tid ernærte han seg delvis som språklærer og oversetter fra engelsk, og han forsøkte siden å leve av å skrive. De franske myndigheter motarbeidet ham, men mot slutten av sitt liv mottok han støtte fra Katarina den store av Russland. Verker. Det var særlig britisk filosofi som var ut­ gangspunktet for Diderots tenkning og livsverk. Hans oversettelse av Shaftesburys Enquiry conceming Virtue (1745) vakte oppsikt, og fra bearbeidelsen av Chambers' Cyclopædia fikk han ideen til sitt store prosjekt: den store franske Encyclopédie. Utgivelsen begynte 1751. Diderot hadde både ledelsen og det vanskeligste arbeid, og skrev med forbausende allsidighet om filosofiens historie og tekniske fag. Her ble samlet århundrets radikale kritikk mot tradisjonen. Encyklopedien ble forbudt 1752 og 1759, men utgivelsen ble allikevel fortsatt av Diderot på tross av mange farer og vanskeligheter, og til tross for at hans berømte medarbeider d'Alembert trakk seg tilbake 1759. Encyklopediens tekst var ferdig 1765. Viktige selvstendige arbeider fra denne tid er Lettre sur les aveugles (1749) og det naturfilosofiske skrift Interprétation de la nature (1754). Ved siden av arbeidet med Encyklopedien bedrev Diderot et allsidig forfatterskap, og han har øvd stor innflytelse på den senere litterære utvikling. I mot­ setning til de klassiske dramatikere gikk Diderot ut fra livsbetingelsene og situasjonene; derfor blir han ofte regnet for å være far til det moderne realistiske drama. Også hans etterlatte skrifter ble utgitt etter hans død; flere av dem var meget betydelige arbei­ der. Særlig merkes romanene Jacques lefataliste (1773) og La Religieuse (1790), den betydningsfulle kunstkritikk Les Salons (1756-81), dialogene Le Neven de Rameau (1763-72; første gang offentliggjort i Goethes oversettelse 1806; norsk utg. 1994) og Le Reve de d'Alembert (1829-30), og brevene til elskerin­ nen Sophie Volland. Filosofi. Som leder for encyklopedien var Diderot en av de fremste franske opplysningsfilosofene. Han har til felles med f.eks. Voltaire at han var betyd­ ningsfull både som filosof og skjønnlitterær forfatter. Men han var mindre rasjonalist og mer opptatt av de forskjellige sider ved «det materielle» enn de fleste andre franske tenkere i samtiden. Han satte «livs­ vitenskapene» hovere enn matematikk og logikk;

han var neppe deist, men hellet mot en ateistisk materialisme, og han understreket de skapende kref­ ter i materien så sterkt at enkelte også har talt om «vitalisme» og «panteisme» i forbindelse med Dide­ rot. ETj Litt.: Crocker, L.G.: D. 's chaotic order, 1974; Furbank, P.N.: D.:a critical biograhy, 1992; Nedergaard, L.: D.: oplysningsfilosoffens liv og værker, 2. opi., 1994; Ulriksen, S.S.: «D. og romanen» i Winther, T„ red.: Dikt­ ning og tenkning, 1973, 42-60; Wilson, A.M.: Diderot, 1972 Di Derre, norsk rockgruppe dannet i begynnelsen av 1990-årene, med Jo ►Nesbø, sang og gitar, Knut Nesbø, gitar og mandolin, Magnus Larsen, bass, og Espen Stenhammer, trommer. Gjennombrudd 1992 med sangen 90-metersbakken; album Den derre med Di Derre (1993), Jenter & sånn (1994), Gym (1996) og Slå meg på (popmusikk) (1998). Jo Nesbø, som også har gjort seg sterkt gjeldende som kriminalforfatter, utgav i 2001 soloalbumet Karusellmusikk. Didi. eg. Waldir Pereira, 1928-2001, brasiliansk fotballspiller. Verdensmester 1958 og 1962. 85 lands­ kamper. Klubber: Madureiro, Fluminense, Flamengo, Botafogo, Real Madrid, Botafogo. Også kjent som trener. Didion. Joan [didian], f. 1934, amerikansk forfatter. I sine romaner henter hun ofte stoffet fra hjemstaten California 1960- og 1970-årene. Hun har bl.a. utgitt Run River (1963), Play It As It Lays (1970), A Book of Common Prayer (1977), Democracy (1984) og The Last Thing He Wanted (1996). Ellers har hun skrevet kritiske reportasjebøker som Salvador (1983) og Miami) 1987), og manus til filmene The Panic in Needle Park (1971), A Star Is Born (1976) og True Confessions (1981). 1 2001 utkom PoliticalFictions, som omhandler amerikansk politikk mellom 1988 og 2000, og i 2003 den selvbiografiske romanen Where I Was From, der Didion forsøker å forstå Californias mange kontraster og dermed også Amerikas motsetningsfylte historie. Dido, eller Elissa, ifølge greske og romerske sagn datter av en konge i den fønikiske byen Tyros. Hun giftet seg med sin morbror Akherbas eller Sykhaios. Hennes bror Pygmalion drepte Didos mann for å få hans rikdommer. Dido flyktet til Afrika og anla der Denis Diderot. Maleri av Louis Michel Van Loo (1767), Louvre.

16

DIDO OG AENEAS

Karthago. Hun skulle få så meget land som kunne omspennes med en oksehud, hun skar derfor huden i tynne strimler og fikk den slik til å rekke omkring det område der Karthagos borg ble anlagt. Hun døde frivillig på bålet for å unngå å ekte en afrikansk konge. Hennes tid settes til 800-tallet f.Kr. Vergil har behandlet Didos skjebne i Aeneiden; han lar Aeneas komme til Dido i Afrika, innlede et kjærlighetsforhold til henne og derpå dra til Italia; den forlatte Dido tar sitt eget liv. Dido og Aeneas

Opera med musikk av Henry Purcell og libretto av Nahum Tate etter Vergils Aeneiden; den mest spilte opera fra barokken. Oppført første gang 1689. Opp­ ført på Det Nye Teater 1953 med Kirsten Flagstad. Operaen beskriver den tragiske kjærlighetshistorien til Dido (sopran) og Aeneas (tenor). Opera (1799) av Joseph Martin Kraus med libretto av Johan Henric Kellgren. Didot [didå], fransk boktrykker- og bokhandlerfamilie på 1700- og 1800-tallet. Fratyois D. (1689-1757) grunnla trykkeri og bok­ handel i Paris i 1713. Hans sønn Franyris Ambroise D. (1730-1804) utgav bl.a. en rekke klassikerutgaver til bruk for kronprinsens oppdragelse («ad usum Delphini»), skapte skrifttypen Didot-antikva, innførte typografisk punkt som mål for skrifttypene og drev stort med papirfabrikasjon. Sistnevntes sønn Firmin D. (1764-1836) var en betydelig gravør og skriftstøper, og forbedret stereotypien. Didrik, mannsnavn, av glty. Theodorik, 'folkehøv­ ding', samme navn som norsk Tjodrek, norrønt Pjddrekr av norrønt pjod, 'folk', og norrønt -rekr av rikar, 'høvding'. Navnedag 7. august. Didrik av Bern, i sagndiktningen navn på ostrogoterkongen Theoderik 1 den store (ca. 455-526; konge fra 471). Bern er Verona i Nord-Italia. Sagnene er først fortalt på høytysk område, visstnok i Bayern på 500-tallet, og fikk tidlig stor utbredelse, men ikke noe dikt om Didrik er bevart fra denne eldste tiden. Han blir nevnt i det gammelhøytyske diktet Hildebrandslied, i angelsaksiske dikt, på runesteinen fra Rok i Våstergotland fra vikingtiden og i et sent eddakvad. De middelhøytyske diktene Dietrichs Flucht, Rabenschlacht og andre stammer fra 1200tallet. Didrik er blitt en ren sagnfigur og har glidd over i heltediktningen. I sagnet får han de gjeveste kjemper fra den tyske helteverden til følge og der­ med tilknytning til Nibelungen-sagnene. Det har også eksistert en lavtysk diktning om Didrik; denne er bare bevart i en norsk bearbeidelse som ►Didriks saga. Didrik den lykkelige, død 1440, greve av Oldenburg, far til Christian 1 og stamfar til det oldenburgske hus i Danmark. Didriksen, Jan Lauritz, 1917-96, norsk jurist. Høyes­ terettsadvokat 1955. Sjef for Norsk Arbeidsgiverfore­ nings juridiske avdeling 1956, direktør i Norges Industriforbund fra 1962, adm. direktør 1965-82. En rekke tillitsverv innen norsk næringsliv. Utgav Industrien under hakekorset (1987). Litt.: NBL2. utg. Didriksen, Aagot, 1874-1968, født i Kristiansand, norsk skuespiller. Knyttet til Nationaltheatret gjen­ nom hele sitt kunstnerliv, 1899-1939. Kjent for sin fremstilling av stillferdige, resignerte kvinneskjeb­ ner: Agnes og fru Linde hos Ibsen, fru Tjælde hos Bjørnson, og fru Blom i Tante Ulrikke av Gunnar Heiberg. Litt.: Terland, L: Sørlandsforfattere [...], 2002, 157 (bibliografi) Didrikson, Mildred «Babe» [didriksn], eg. Mildred Ella Didriksen (gift Zaharias), 1911-56, amerikansk idrettsutøver, født i Texas av norske foreldre. Hun utmerket seg i mange idretter (friidrett, golf, basket­ ball, baseball), og ble 1950 valgt til «beste kvinnelige utøver i første halvdel av århundret» av nyhetsbyrå-

DIDO OG AENEAS Dido og Aeneas som motiv i kunsten BILLEDKUNST

1555-56

Tintoretto

1631

Guercino

1675

Claude Lorrain

1815

Joseph Turner

1837

Joseph Turner

Uaddio de Enes a Didone

maleri (Pinakoteket, Braunschweig) Didone abbandonata maleri (Palazzo Spada, Roma) The Arrival of Aeneas maleri (Fairhaven Collection, Anglesey Abbey Dido building Carthage maleri (National Gallery, London) The Parting of Dido and Aeneas maleri (National Gallery, London)

LITTERATUR

200-tallet f.Kr. 29-19 f.Kr. ca. 1160 1170/90 ca. 1385 1390 1524

1541 1557 1550/60 1594 1636 1723 1794

Naevius

Punerkrigen

epos

Vergil anonym Heinric van Veldeke Geoffrey Chaucer John Gower Alessandro Pazzi de' Médici Giambattista Giraldi (Cinzio) Hans Sachs Étienne Jodelle Christopher Marlowe Georges de Scudéry Pietro Metastasio Charlotte von Stein

Aeneiden Romanen om Aeneas Eneit Legende of Good Women Confessio amantis La Dido in Cartagine

epos roman epos dikt dikt skuespill

La Didone

skuespill

Die Konigin Didonis Didon se sacrifiant Dido, Queene of Carthage Didon Didone abbandonata Dido

fortelling skuespill skuespill skuespill melodrama skuespill

Henry Purcell Agostino Steffani Christoph Graupner John Christopher Pepusch Domenico Scarlatti Tomaso Albinoni Thomas Arne Nicold Jommelli Gioachino Rossini Karl Gottlieb Reissiger Muzio Clementi Hector Berlioz Gustave Charpentier

Dido and Aneas Il trionfo del fato Dido, Konigin von Carthago The Death of Dido

opera opera opera maskespill

Didone abbandonata Didone abbandonata Dido and Aeneas Didone abbandonata Didone abbandonata Didone abbandonata Didone abbandonata Les Troyens Didon

opera opera maskespill opera kantate opera sonate opera kantate

MUSIKK

1689 1695 1707 1716

1724 1726 1733 1747 1811 1822 1831 1856-58 1887

et Associated Press. I friidrett olympisk mester på 80 m hekk og i spyd 1932, sølv i høyde. Satte verdens­ rekord i hekkeløp og i høyde. I golf vant hun bl.a. US Open for kvinner tre ganger. Klengenavnet «Babe» fikk hun etter baseballspilleren Babe Ruth. Litt.: Cayleff, S.E.: Babe: the life and legend of Babe Didrikson Zaharias, 1995; Johnson, W.O. & N.P. Williamson: "Whatta-gal": the Babe Didrikson Story, 1977 Didriks saga, norrønt Pidriks saga af Bern, middelaldersk samling av fortellinger om den tyske sagnhelt ► Didrik av Bern og hans menn. Didrik er egentlig den gotiske konge Theoderik den store. Omkring ham er samlet alle de store helter fra folkevandringstiden, hunerkongen Atle, goterkongen Ermanarik, Sigurd Fåvnesbane og Nivlungene osv. Av de histo­ riske hendelsene er bare navnene tilbake. Didrik lever for det meste i landflyktighet hos Atle, og

sagaen handler om de storverk han og hans kjemper utfører der. Sagaen er skrevet omkring 1250, trolig i Bergen «etter tyske menns fortelling», som det sies i forta­ len. Vi vet ikke om forfatteren også har brukt skrift­ lige kilder. Sagaen bærer preg av det miljø fortellin­ gene kommer fra, her er lite av det tragisk-heroiske i eddakvadenes sagnform, heltene er ofte slåsskjem­ per og storskrytere, og storverkene banale. Språket er en klar og liketil prosa. Didriks saga har hatt stor innflytelse på de islandske fornaldersagaer. Den svenske Didrikssagan er et av høydepunktene i den profane litteratur som ble oversatt til svensk i løpet av senmiddelalderen. Den ble antagelig til i midten av 1400-tallet, og er hovedsakelig basert på den norske Didriks saga med tilføyelser som sann­ synligvis stammer fra lavtysk område. Gjentagelsene i den norske bearbeidelsen er unngått i den svenske,

DIELEKTRIKUM

17

og den svenske oversetteren har beflittet seg på å skape større sammenheng og et enklere språk. Motiver fra sagnsyklusen lever videre i mange av middelalderens kjempeviser, og dukker opp i J. L. Runebergs Kung Fjalar (1844). Didring. Ernst, 1868-1931, svensk forfatter, mange­ årig formann i den svenske forfatterforening; skil­ dret i en lang rekke romaner og skuespill svensk samfunnsliv, særlig i Norrland. Betydeligst er romantrilogien Malm (1914-19), som forteller om utbyggingen av jernbanen i Nord-Sverige og om utviklingen av den svenske stålindustrien. didym (av gr. 'tvilling'), navn på det stoff som den svenske kjemiker C. G. Mosander (1797-1858) i 1841 isolerte fra mineralet ceritt (se ►cerium), og som han mente var et nytt metallisk grunnstoff (tvilling til lantan). I 1885 lyktes den østerrikske kjemiker C. Auer von Welsbach (1858-1929) å spalte didym i to nye grunnstoffer, neodym og praseo­ dym, som begge hører til lantanoidene. Didym brukes leilighetsvis som betegnelse på blandinger som inneholder disse to grunnstoffene. Djdyma, gresk helligdom og orakel viet til Apollon, i det vestlige Lilleasia, 20 km sør for byen Milet. Det ble styrt av brankhidenes presteslekt. Oraklet går tilbake til forhistorisk tid; det var meget berømt, bl.a. brakte lyderkongen Kroisos gaver dit. Milet ble brent 494 f.Kr. av perserne. På 300-tallet f.Kr. ble et 109 m langt tempel oppført, men aldri ferdigbygd. Franske og tyske utgravninger er foretatt i nyere tid. Den hellige vei førte fra Didyma til havnebyen Panormos. Langs veien var oppstilt en allé av sittende marmorfigurer, fra ca. 600 f.Kr., flere av dem finnes i British Museum. Didymella, slekt av sekksporesopp. Omfatter flere viktige planteparasitter, bl.a. D. bryoniae, som er årsak til agurksvartprikkråte, en av de viktigste parasittsoppene på veksthusagurk. D. lycopersici er årsak til tomatstengelsyke, som tidligere gjorde mye skade i tomatdyrkingen. Didymograptus, utdødd graptolittslekt fra den undre og midtre del av ordovicium. Disse er togrenede graptolitter som er viktige ledefossiler (didymograptusskifer). Alminnelig i Norge. die, melk som et spedbarn (dyreunge) suger av morens bryst, se ►amming. Diebenkorn, Richard, 1922-93, amerikansk maler, fremtredende medlem av kunstnergruppen Bay Area-maleme. Med utgangspunkt i et inspirerende kunst- og poesimiljø i San Francisco, arbeidet Die­ benkorn med virtuose figurfremstillinger, inspirert av New York-skolens abstrakte ekspresjonisme. Med bred penselføring malte han landskaper og figurer. Fargene er rene og sterke og det spilles på dramatis­ ke lys- og skyggevirkninger. Etter hvert gikk Diebenkom over til å male mer abstrakte bilder, der vakre fargeflater, ofte med en transparent virkning, spilles Didymograptus fra Oslofeltet.

ut mot lerretets fire sider. Den store billedflaten er hovedsakelig delt i vertikale og horisontale felter, men med et subtilt innspill av noen diagonaler, greide han å skape et svært personlig billedspråk. Særlig kjent er den omfangsrike Ocean Park-serien, der følelsen av luftig og storslått kystnatur hele tiden er tilstede. Ved sin bortgang hadde Diebenkorn en posisjon som en av de virkelig betydelige amerikans­ ke malere i dette århundret. Diefenbaker, John [ditfanbeika], 1895-1979, kana­ disk politiker, utdannet som statsviter og jurist. Medlem av forbundsparlamentet (underhuset) 1940 og formann for det konservative parti 1956-67, da han trakk seg ut av politikken. Statsminister 1957— 63. Dieffenbachia (etter den østerrikske botanikeren J. Dieffenbach (1796-1863)), planteslekt i myrkonglefamilien, med 30 arter i tropisk Amerika og Vestin­ dia. Flere av artene, f.eks. D. maculata og D. seguine, er populære stueplanter eller benyttes i dekorasjonsanlegg på grunn av sine ofte vakre bladtegninger, mens blomstene er sjeldne og forholdsvis uanselige. Dieffenbachia-artene er sterkt giftige. diegese (av gr. 'fortelle'), omstendelig redegjørelse. diegetisk, omstendelig fortellende eller redegjørende; som er en del av fortellingen/fiksjonen (i f.eks. en film), motsatt ikke-diegetisk. diegivning, brysternæring hos pattedyr. Forutsetnin­ gen for diegivning er visse primitive refleksbevegelser hos det nyfødte barnet (dyreungen), såkalt søkerefleks: når morens bryst berører barnets ansikt eller når barnet lukter melken, åpner det munnen og søker etter brystvorten, og patterefleks: en innle­ dende sugebevegelse etterfulgt av sammenpressing av kjevene, slik at melken først suges ut fra melkekjertlene til kjertlenes utførselsgang i brystvorten, og så presses inn i barnets munn. Se for øvrig ►am­ ming. Diego Garcia, britisk øy i Indiske hav, den største av Chagos Archipelago; 44 km2, uten sivil bosetting. Ble i 1965 del av den britiske besittelsen ►British fndian Ocean Territory. Amerikansk militærbase ble opprettet 1976, etter at den opprinnelige befolkning var blitt flyttet til Mauritius. Diégo-Suarez, by i Madagaskar, se ► Antsiranana. diehard [daihatd] (til eng. frase to die hard, 'dø mot­ strebende, under trassig motstand'), en som kjemper til det siste, nekter å oppgi posisjoner eller meninger, motsetter seg uunngåelige forandringer, stokk konservativ. Diehl, (Michel) Charles [di:l], 1859-1944, fransk kunsthistoriker. En av sin tids fremste kjennere av bysantinsk kunst. Av hans omfattende produksjon kan nevnes Manueld'art byzantin (2. utg., 2 bd., 1925-26), Figures byzantines (1906-08), Lesgrands problemes de 1'histoire byzantine (1943) og Théodora, impératrice de Byzance (1904). Diehl. Gosta [di:l], 1899-1964, finsk maler. Studerte 1922-34 i Paris. Grunnla 1955 sammen med Sigrid Schaumann, Ragnar Ekelund m.fl. utstillingsgruppen Prisma. Representert i Nasjonalgalleriet i Oslo med en dobbelt-akt (1946). dielektrikum (fys.), isolerende eller meget dårlig ledende materiale brukt i en sammenheng der det utsettes for et elektrisk felt. Stoff med liten lednings­ evne kalles vanligvis isolatorer når det refereres til egenskaper som angår ledningsevnen, og dielektrika når det refereres til egenskaper som angår polariserbarheten. KARAKTERISTISKE STORRELSER

Permittivitet. I enkelte stoffer er molekylene perma­ nent polariserte eller polare. Molekylene i andre stoffer polariseres først når de blir påvirket av et elektrisk felt. Polare molekyler vil vanligvis peke i tilfeldige retninger, men kan orienteres i samme retning ved påvirkning av et ytre felt. Når molekyle­

ne har samme polarisasjonsretning, sier man at stoffet er polarisert. I et polarisert stoff vil elektriske krefter fra molekylene virke sammen og svekke det opprinnelige feltet i stoffet. Forholdet mellom felt­ styrken som ville opptrådt i tomt rom og feltstyrken i dielektrikum kalles dets relative permittivitet (dielektrisitetskonstant), en størrelse som brukes for å angi et stoffs dielektriske egenskaper. Størrelsen avhenger av stoffegenskaper som renhetsgrad, temperatur, mekaniske spenninger og trykk, og dessuten av frekvensen til det elektriske felt og, for krystallinske stoffer, av feltets retning i forhold til krystallaksene. Når et stoff der molekylene er polare, påvirkes av et elektrisk felt, vil indre krefter mellom molekylene motvirke rotasjonen, og det avgis derfor energi i form av varme til stoffet når det polariseres (se ► høyfrekvensoppvarming). På den annen side vil varmebevegelsen i stoffet hindre en fullstendig polarisasjon og sørge for at stoffet depolariseres straks feltet tas bort. Enkelte sorter polare molekyler vil meget lett orientere seg etter hverandre. Stoff av slike molekyler har spesielt stor permittivitet, og de dielektriske egenskapene minner da om de magne­ tiske egenskapene i jern. Slike stoff kalles derfor ferroelektriske (se ►ferroelektriske materialer). Noen dielektrika, f.eks. harpiks, vil når de polariseres i flytende form og størkner før feltet fjernes, bli per­ manent polariserte. Varmebevegelsen er da ikke tilstrekkelig til å bryte bindingene mellom molekyle­ ne og depolarisere stoffet. Slike stoff kalles elektreter. Relaksasjonstid. I alle dielektrika av polare moleky­ ler vil orienteringen av molekylene ta en viss tid, stoffets relaksasjonstid, som kan variere fra en brøkdel av et sekund til noen tusen år. I løpet av denne tiden forandres permittiviteten, og det overføres energi fra feltet til stoffet. Anbringes et stoff med lang relaksa­ sjonstid mellom platene på en kondensator, vil kapasitansen øke med tiden under oppladningen, og spenningen vil etter en plutselig oppladning synke langsomt uten at kondensatoren utlades. Omvendt vil den etter en plutselig utladning delvis opplades igjen av seg selv, i det ladning som var bundet til det polariserte dielektrikum frigjøres når polarisasjonen avtar. I en vekselstrømskrets gjør den samme effekt seg gjeldende som en hysterese-effekt, en forsinket oppog utladning av kondensatoren og et energitap som følge av denne hysterese. Ved dielektrisk tap i en kondensator forstår man summen av energitapet som skyldes hysterese, og det som skyldes at det går strøm mellom platene fordi mellomrommet er fylt med et dielektrikum som ikke er noen fullkommen isolator. Gjennomslagsfasthet er den feltstyrke som må til for å få merkbar ladningstransport gjennom stoffet. Dette oppstår når elektroner som frigjøres fra sitt molekyl, blir så sterkt akselerert i feltet at de kan slå løs nye elektroner og derved utløse et elektronskred eller et gnistoverslag gjennom dielektrikum. I faste

DIELEKTRIKUM

Relativ permittivitet (dielektrisitetskonstant) for et utvalg stoffer Luft Parafin Polyeteylen Polystyren Glass Glimmer Rent vann Kalsiumtitanat

1,0006 2-4 2-3 2-3 4-7 6-8 80 ca. 10 000

18

DIELEKTRISITETSKONSTANT

dielektrika kan slike overslag fore til permanent skade ved at det dannes ledende kanaler gjennom isolasjonsmaterialet. BRUK

Dielektrika brukes i kondensatorer for å øke kapasitansen og for at kondensatorene skal tåle høyere spenning. Ellers brukes ► dielektriske materialer for isolasjon av kabler, antenner og bølgeledere og elektriske apparater. Betegnelsen ble innført av M. Faraday i 1839. JSd dielektrisitetskonstant (fys.), eldre betegnelse for ► relativ permittivitet. (Se også ► dielektrikum, tabell) dielektriske materialer, ideelt sett isolerende materi­ aler uten transport av elektroner, elektronhull eller ioner (se ►dielektrikum). De brukes hovedsakelig i kondensatorer og til elektrisk isolasjonsformål. Et annet bruksområde er som termistorer. Gode bruks­ egenskaper forutsetter høy dielektrisk styrke (kon­ stant) og lite dielektrisk tap. De beste dielektriske materialene tilhører klassen ferroelektrika. Av disse har bariumtitanat, BaTiO3, og blyzirkon-titanat (PZT) opptil 1000 ganger høyere kapasitans per volumenhet enn konvensjonelle dielektriske materialer. Pga. store endringer i elekt­ risk motstand ved økende temperatur er visse ferro­ elektrika velegnet som brytere ved temperaturregu­ lering. dielektrisk forskyvning 1 (fys.) Eldre betegnelse for elektrisk flukstetthet. 2 (kjem.) Lokal forskyvning av elektriske ladninger

innenfor de enkelte molekylene i et isolerende materiale (dielektrikum), når dette blir plassert i et elektrisk felt. Positiv og negativ ladning forskyves i motsatte retninger, slik at materialet blir elektrisk polarisert dielektrisk oppvarming, metode for oppvarming av elektrisk ikke-ledende (dielektriske) materialer. Se ► høyfrekvensoppvarming. dielektrisk tap. tap av elektrisk energi i isolasjonsma­ terialer som utsettes for høyfrekvente elektriske vekselspenninger. Årsaken til tapene er at en del av den elektriske energien som brukes ved polarisasjon av et materiale, går over til varme. Dette kan forkla­ res ved at polarisasjonen krever tid, slik at det opp­ står faseforskjell mellom påtrykt spenning og polari­ sasjon (se ►dielektrikum). Isolasjonsmaterialer som skal brukes i kondensato­ rer og kabler for høye frekvenser, må gi små dielek­ triske tap. Dette gjelder f.eks. keramiske materialer, glimmer og polymeriserte organiske stoffer som polystyren, polyetylen og polykarbonater. Dielek­ triske tap kan utnyttes til ► høyfrekvensoppvarming av materialer som ikke er elektrisk ledende, f.eks. ved forming og sammenføyning av plastgjenstander. Jfr. ►diatermi. Diels, Hermann [di:ls], 1848-1922, tysk klassisk filolog, en av de fremste kjennere av gresk filosofi og religion. Han har bl.a. skrevet Doxographi Graeci (1879), flere bind i Berlinerutgaven av kommenta­ rer til Aristoteles (1882 ff.), Fragmente der Vorsokratiker (1903 og senere utgaver). Die antike Technik (3. utg. 1924). Han innførte moderne folkloristiske metoder i studiet av gresk religion. Diels, Ludwig [di:ls], 1874-1945, tysk botaniker, sønn av H. Diels og bror av O. Diels. Fra 1921 profes­ sor i botanikk og direktør for den botaniske hagen i Berlin. Utgav bl.a. flere plantegeografiske arbeider. Diels, Otto [di:ls], 1876-1954, tysk kjemiker, sønn av H. Diels og bror av L. Diels. Professor ved univer­ sitetet i Berlin fra f 906 og ved universitetet i Kiel 1916-45. Vitenskapelige arbeider bl.a. overkarbonsuboksid (trikarbondioksid), steroider, selen-dehydrogenering og diensynteser. For sine grunnleggende undersøkelser over diensynteser fikk Diels og hans mangeårige medarbeider K. Alder Nobelprisen i kjemi for f 950.

dielsmispel, Cotoneaster dielsianus, busk i rosefami-

lien, stammer fra Kina. 1-2 m høy, buete grener der blad og sidegrener går ut i ett plan. Tykke, eggformede små blad, hvite blomster og rode frukter. Pryd­ busk som forvilles, særlig langs kysten nord til Møre og Romsdal. Diem. Carl [dimt], 1882-1962, tysk idrettsleder. Organisasjonsleder for de olympiske sommerleker i Berlin 1936, hvor han bl.a. tok initiativ til en fakkel­ stafett som skulle bringe den såkalte olympiske ild fra Olympia i Hellas til Berlin. Utgav flere bøker, diemal, det offisielle, nordiske navn (NFN-navn) på sovemidlet dietylbarbitursyre (se ►barbitursyre), som også er kjent under navnene veronal og barbital. Diemal er nå ikke lenger brukt i Norge. Die Meistersingervon Niirnberg (ty.), se ►Mestersangerne i Niirnberg. Diemen, Anthony van [di:man], 1593-1645, neder­ landsk generalguvernør i Ostindia fra 1636. Sendte 1642 ut en ekspedisjon under A. Tasman, som oppdaget van Diemens land, senere kalt Tasmania. Diemer, Emma Lou [di:ma], f. 1927, amerikansk cembalist, organist og komponist. Utdannet ved Yale University (bl.a. av Hindemith) og ved Eastman School of Music. Hun har mottatt en rekke priser for sine komposisjoner og av verker kan nevnes 3 symfonier (nr. 2 1959, nr. 3 1960), klaverkonsert (1954), sekstett for klaver og blåsere (1962), klaverkvartett (1954), orgel- og klaververker samt sanger, en rekke kirkemusikalske komposisjoner og elektro­ niske verker. Diem perdidi (lat.). «Jeg har spilt en dag», utsagn av keiser Titus da han en kveld kom til å tenke på at han ikke hadde gjort godt mot noen den dagen. (Sveton: Titus, 8.) Dien Bien Phu, fjellfestning i det nordlige Vietnam, anlagt av franskmennene 1953 under den første indokinesiske krig (i 946-54) som det viktigste støttepunkt i nord, bl.a. med sikte på å avskjære Vietminh-styrkenes forsyningslinjer gjennom Laos. Basen ble imidlertid raskt omringet av nordvietnamesiske styrker under Vo Nguyen Giap som satte inn ca. 40 000 mann og tungt artilleri. Dien Bien Phu ble forsvart av 14 000 mann, for det meste fremmedlegionærer. Omtrent samtidig med at forhand­ linger ble innledet i Genéve mars 1954 om en avvik­ ling av krigen, angrep Vietminh festningen med stor kraft for å skape en gunstig forhandlingsposisjon. De franske styrkers kapitulasjon 7. mai betydde slutten for det franske koloniveldet i Indokina. diencephalon, vitenskapelig betegnelse på ►mellomhjernen. diener, umettede organiske forbindelser med to dobbeltbindinger og molekylformel CnH2n_2. Alt etter sin gjensidige plassering kan dobbeltbindingene være kumulerte, konjugerte eller isolerte. I nevnte rekkefølge er disse typene gjengitt i vedstående strukturskjema: >c=c=c
c=c-c=c< I I I >C=C-(C)n-C=C
athely Békf

Zprich

Innsbruck

SibiuB

Szegedt

SVEITS

Klagen fur^

1 Udinea

-.SLOVENIA Trieslej •J^renezia

cea%,

R O

bjubljanaa

Zagreb " KROATIA

x

AKarlovåc*

Sisak

'Osijek

Re§r|a

Novi Sad

M ÅJV//V.4 ■ Beograd

iRijeka

BOSNIAHERCEGOVINA

Tutcea"

Buzåu*

iTimi§oara

iPécs

C

Focsani GalaV» Bråila»

Bra§ov

Virful,

s

WMaribt

A^RAVAN^-c^

Bolzanc ,

Gheorghe1

Alba lulia«

*Grpssvenediger

■Ploiesti

BSlobozia

a "Tirgovi§te Pite§ti

Tirgu Jiu

Jemporter^ Drøbeta-Tu rnu- ’

N

BorgH.U.Sverdrupmassivet fjella ceSan Francisco-konferansens drøftelser og FN-pakten samt ►Jaltakonferansen. Dum-Dum, forstadsområde i India, West Bengal, rett nordøst for Kolkata (Calcutta). Her ligger Kolkatas internasjonale lufthavn (Dum-Dum). Betydelig industri (jute- og glassindustri, jern- og stålverk m.m.). En fabrikk her lagde de første dumdum­ kuler. DumDum Boys, norsk rockgruppe dannet i 1978 under navnet Wannskrækk; bestod 1998 av Prepple (eg. Per-Oyvind) Houmb, sang, Kjartan Kristiansen, gitar og sang, Atle Karlsen, keyboards, Aslak Dørum, bass, og Sola Jonsen, trommer. Gruppen hadde røtter i punk og new wave, og vant en fremtredende posisjon i norsk rock med sine intense konserter og med album som Blodig Alvor (Na Na Na Na Na) (1988), Splitter Pine (1989), Pstereo (1990), Ludium (1994), SUS (1996) og Totem (1998). De tre først­ nevnte ble tildelt Spellemannprisen. Kristiansen har skrevet filmmusikk, bl.a. til Døden på Oslo S (1990), og i 1994 medvirket gruppen i konsertfilmen Stein og Stjerner. DumDum Boys tok pause på ubestemt tid ved utgangen av 1998, men kom tilbake i 2003 og spilte en rekke konserter, noe som bl.a. resulterte i albumet og DVDen I dødens dal (2004). dumdumkule, stål- eller nikkelmantlet geværprosjektil med blyspiss eller hullspiss. De stukes og deforme­ res ved anslag så det voldes store sår. Forbudt i krig ved internasjonale avtaler siden 1868. Slik ekspan­ derende ammunisjon er påbudt ved storviltjakt i Norge. - Navn etter den indiske byen Dum Dum nær Calcutta, hvor slike kuler på 1800-tallet ble fremstilt fabrikkmessig for forste gang i en engelsk ammunisjonsfabrikk.

Dumdumkule

Dumézil, Georges [dymezil], 1898-1986, fransk

religionshistoriker, etnolog og språkforsker. Profes­ sor ved universitetet i Istanbul 1925-31, ved Ecole des Hautes etudes 1935-49 og ved College de France 1949-68. I Istanbul ble han sterkt interessert i de kaukasiske folk og bidrog med viktige arbeider om deres språk og tradisjoner. Han tok også opp den sammenlignen­ de indoeuropeiske myteforskningen; men i stedet for å bygge på sammenligning av isolerte gudenavn og å knytte gudene til naturfenomener slik den eldre forskning hadde gjort, søkte han å sammenligne helheter og strukturer i gudeverdenen. Slik utarbei­ det han en teori om et ikke bare språklig, men også ideologisk fellesskap mellom de indoeuropeiske folk. Han hevdet at de helt fra de eldste tider har lagt en tredeling til grunn både for de sosiale funksjoner (prester og konger; krigere; bønder og håndverkere) og for gudeverdenen. Spesielt det indiske, romerske og germanske materialet har vært sentralt i Dumézils forskning. Fra slutten av 1960-årene utforsket han spesielt de indoeuropeiske episke tradisjonene og forestillinge­ ne omkring krigerskikkelsen. Dumézils vitenskapelige forfatterskap er usedvan­ lig omfattende. Hans forskning har hatt meget stor innflytelse, men den er også omstridt; ikke minst gjelder det hans bruk av norrønt materiale. Til hans verker horer Loki (1948), De nordiskaguderna (1962), L' Idéologie tripartie des Indo-Européens (1958)og Mythe et épopée (3 bind, 1968-73). Dumfries [dAmfrus], by i Storbritannia, Skottland, hovedstad i grevskapet (county) Dumfriesshire, ved Nith, 10 km fra utløpet i Solway Firth; 31 100 innb. (2001). Handelssenter, stort kvegmarked. Tekstilin­ dustri og fremstilling av landbruksmaskiner. Burns' House, der Robert Burns bodde fra 1791 til sin død 1796, er nå museum. Under den annen verdenskrig fantes i Dumfries en treningsleir for norske soldater. Senere sentrum for hærens forsynings- og depotvirksomhet. Dumfries and Galloway [dAmfrrs and gælawei], region i Storbritannia, Skottland, grenser mot Eng­ land og Solway Firth; 6425 km2 med 147 800 innb. (2001). Største by er Dumfries. Opprettet 1975, omfatter grevskapene Dumfriesshire, Kirkcudbrightshire og Wigtownshire. Består av et lite fruktbart bakkelandskap, som skråner sørover fra Southern Uplands ned mot Solway Firth. Høyeste punkt er Merrick (843 moh.). Bosetningen er konsentrert til kysten og til dalene (Nithsdale, Annandale m.fl.). Jordbruk er viktig næringsvei, med oppdrett av sau og storfe. Fiske langs kysten, og industri, bl.a. tekstil-, næringsmid­ del- og kjemisk industri i byene. En del krafproduksjon, også kjernekraft (Chapel Cross). Dumitrescu. Gheorghe, f. 1914, rumensk komponist. Utdannet ved konservatoriet i Bucuresti, hvor han 1951 ble lærer. Hans verker er ofte preget av massive akkordgrupperinger, glansfull klang i messinginstrumentene og instrumental slagkraft, hans operaer og

192

DUMME MENN

Fra i.

Santos Dumonts luftskib omseilende Eifleltaarnet under distanceseiladsen om Deutschprisen.

korverker stiller delvis ekstremt store krav til sanger­ ne, selv om musikken er sangbar og lett tilgjengelig. Har skrevet orkester- og kammermusikk, scenemu­ sikk, kirkemusikk, kor- og filmmusikk og inntar en plass blant de aller fremste i rumensk musikkliv. Dumme menn og troll til kjerringer, skjemteeventyr oppskrevet i Sogn av P. Chr. Asbjørnsen, trykt i Norske Folke-Eventyr 1871. Kjent i europeisk og arabisk tradisjon. Dummett, Michael Anthony Eardley [dAmit], f. 1925, britisk filosof, tilknyttet Oxford siden 1962, professor emeritus siden 1994. Dummett er grunn­ leggeren av den moderne antirealistiske meningsteori, der en setnings mening sies å bestå i dens hevdelsesbetingelser. Standpunktet er en generalise­ ring av intuisjonistisk logikk. En viktig konsekvens av Dummetts meningsteori er at ►bivalensprinsippet ikke lenger gjelder. Dersom en setnings sann­ hetsverdi ikke kan avgjøres («det vil en gang bli bygget et hus her») så har vi ikke noe grunnlag for å si at den er enten sann eller falsk. Vi har dermed heller ikke noe grunnlag for å tilskrive setningen mening. Blant Dummetts viktigste arbeider bør nevnes Philosophy of Language (1973), Elements of Intuitionism (1977) og Truth andother Enigmas (1978). dummy [dAtni] (eng.), modell i full størrelse og utvendig naturtro; gjenstand som erstatter en annen eller markerer stedet der den andre mangler; blindemann i bridge. Dumont. Alberto Santos [dymå], 1873-1932, velha­ vende brasilianer, bosatt i Frankrike, som brukte en stor del av sin formue til å konstruere luftskip. I samarbeid med brødrene Wright foretok han 1906 de første offisielle flygninger i Europa med motor­ drevet fly. Dumper

Dumontfdymo'/, Alberto Santos (1873—), brasilianer, berømt som kon­ struktør af styrbare luftskibe. Han var den forste, som med held an­ vendte de lette og kraftige eksplosionsmotorer som drivkraft for luftskibe. Fra 1898 —1908 har han ialt bygget 20 luftskibe, hvoraf 13 motorballoner og 7 flyvemaskiner. Flere af de store prisbelønninger, som i de senere aar er blevet opsat for brugbare luftskibe, er vundet af D., saaledes i 1902 Deutschprisen paa 125 000 francs for en 11 km s rundtur i 1 2 time med motorballon. Med sin 50 hestekræfters drageflyver «Rovfuglen» vandt han i 1906 den franske luftskibklubs pris for den første frie flugt med en flyvemaskine.

Dumont, Augustin Alexandre [dymå], 1801-84, fransk billedhugger, elev av sin far J. E. Dumont og av Cartelliers, sluttet seg i Italia til Antonio Canovas retning. Foruten Frihetens genius på julisøylen ved Bastillen utførte han Napoleon 1 på Vendome-søylen, ødelagt 1871, dessuten bl.a. Ludvig Filip i Versailles, dumortieritt, blått til fiolett mineral, et aluminiumbor-silikat, formel Al7(BO3)(SiO4)3O3, med rombisk symmetri. Har vært benyttet som keramisk råstoff (Nevada), men er ellers relativt sjeldent. Er særlig kjent fra aluminiumrike metamorfe bergarter (i Norge fra Arendal-Risør-trakten). Oppkalt etter den franske paleontologen E. Dumortier. Dumouriez, Charles Fran^ois [dymutje], 1739-1823, fransk revolusjonsgeneral og politiker, nær knyttet til girondinerne. Som utenriksminister 1792 satte han igjennom krigserklæringen mot Østerrike. Dumouriez ble deretter øverstkommanderende over nordhæren og vant seire ved Valmy og Jemappes. Etter nederlaget ved Neerwinden 1793 søkte han tilflukt hos fienden, og ble senere rådgiver for den britiske generalstab i kampen mot Napoleon, dump, søkk i terreng; forreste del av bunn (foran setet) i slede eller vogn. dumpalme, doumpalme, Hyphaene thebaica, afrikansk treart i palmefamilien. En viftepalme med gaffelgrenet stamme, en av de få palmeartene som forgrener seg. Fruktene har en pepper- eller honninglignende, sterkt krydret smak (derfor også kalt pepperkaketre). Fruktkjøttet er melent og kan spises. De benharde steinene i fruktene blir brukt til «vegetabilsk elfenben». dumper (eng.), selvtippende lastevogn som anven­ des ved byggarbeider for transport av f.eks. jord- og steinmasser. dumping (av eng. 'lesse av, velte ned'). Handelspoli­ tisk betegnelse på salg av varer i andre land til priser som ligger vesentlig under prisene i hjemlandet. Dumping forekommer ofte når enkelte næringsgre­ ner eller bedrifter realiserer overskuddslagre ved eksport, men er da vanligvis en kortvarig foreteelse. Ved stadig overproduksjon av varer som er beskyttet mot utenlandsk konkurranse gjennom toll, import­ forbud eller subsidier, selges ofte overskuddet uten­ lands til betydelig lavere pris enn på hjemmemarke­ det. Fordi eksporten utgjør en mindre del av pro­ duksjonen, foretrekker produsentene dette fremfor

utgave av aschehougs leksikon

1906-13

Santos Dumonts drageflyver Rovfuglen .

en stimulans av salget ved prisreduksjoner i eget land. Dumping gjelder særlig jordbruksvarer som nyter godt av nasjonal beskyttelse. Dumping bekjempes ved forskjellige former for antidumpingtiltak, f.eks. straffetoll, og dette fører ofte til at enhver form for sjenerende utenlandsk kon­ kurranse blir kalt dumping. Verdens handelsorgani­ sasjon (WTO) har fastsatt regler for behandling av dumping. • Tømming av fast og flytende avfall i naturen utenfor godkjente fyllinger og deponeringsområder. Bl.a. blir i mange land havet brukt som fyllplass til dumping av kloakkslam og industriavfall. Begrepet omfatter også eksport av farlig avfall fra industriland til fattige utviklingsland. Norge vedtok i 1990 å forby eksport av farlig avfall til utviklingsland, forbudet er senere utvidet til å gjelde eksport til alle land utenfor OECD-området. Se også ►spesialavfall, ► Baselkonvensjonen. dumrian (ty. Dummerjan, Dummerian, eg. dumme Jan), dum person, tosk. Dum spiro, spero (lat.), Så lenge jeg lever, håper jeg; så lenge det er liv, er det håp. Dum vivimus, vivamus (lat.). La oss leve mens vi lever, den epikureiske skoles valgspråk. Dumyat, by i Egypt, se ►Damietta. dun, type av fuglefjær som mangler eller har særlig kort skaft; de enkelte strålene er særlig myke og mangler de hakene som ellers holder fjærstrålene sammen til en stiv «fane» (se ►fjær (zool.)). Dette gir dunen en sterkt økt varmeisolerende evne i forhold til vanlige fjær. Dun er enten forløpere til de egentlige fjær (hos fugleunger) eller danner et selvstendig varmeisolerende dekke under disse. Handelsvaren var før oftest ærfugldun; nå brukes mer dun av forskjellige tamme gjess og ender. dun (keltisk), berg, ås, festning, forekommer som navn over hele det område som kelterne hadde besatt i forhistorisk og historisk tid, f.eks. Lugdunum, det nåværende Lyon, Eburodunum, det nåvæ­ rende Brno i Tsjekkia, Dun Laoghaire (eng. Kingstown) i Irland. Dun, grend i Fosnes kommune, Nord-Trøndelag, ca. 25 km nordvest for Namsos. Ligger midt på øya Jøa med veier fra Seierstad fergeleie. Olav Duun ble født her og ligger begravd på Dun kirkegård. Fosnes nye kirke innviet 1949.

DUNCAN

193 Dunajec [dunajets], elv i Polen, bielv fra sør til Wisla, springer ut i Tatrafjellene på grensen mot Slovakia, 250 km lang. Dunajevskij, Isaak Osipovitsj, 1900-55, russisk komponist, pioner innenfor sovjetisk filmmusikk og operette. Virket som teaterkapellmester i Kharkov, Leningrad og Moskva. Hans filmmusikk, bl.a. til filmer av Grigorij Aleksandrov og Ivan Pyrjev, er iørefallende og lyrisk stemt, og hans sanger, bl.a. Sangen om fedrelandet, har vært meget populære i Sovjetunionen. Han skrev også orkesterverker og operettemusikk, hvor bl.a. elementer fra jazz er ført inn. Dunajskå Stréda, ung. Dunaszerdahely j-særdahæj], by i sørlige Slovakia, 50 km øst for Bratislava; 23 500 innb. (2002). Økonomisk og kulturelt sentrum for Zitny ostrov, 'Kornøya', et område for det meste bebodd av landets ungarske minoritet. Jordbruk, næringsmiddel- og tekstilindustri. Termisk bad. Gotisk kirke, landslott i barokk og klassisistisk stil, dunam, israelsk arealenhet = 1000 m2. Dun & Bradstreet Corporation, D&B, New Jersey, amerikansk bedriftsinformasjonsselskap grunnlagt 1841 i New York. D&B driver kredittvurdering av bedrifter og har databaser med informasjon om over 80 millioner foretak over hele verden. Overtok 2003 Hoover's, som leverer bedriftsinformasjon via Inter­ nett. D&B ble grunnlagt som Mercantile Agency av Lewis Tappan, 1859 overtatt av Robert Dun. 1933 sammensluttet med konkurrenten John M. Brad­ street Cornpany, grunnlagt 1849 i Cincinnati. Dunant, Henri [dyna], 1828-1910, sveitsisk filan­ trop. Han ble grepet av krigens redsler da han var med og hjalp de sårede i slaget ved Solferino 1859. Hans skildring av bl.a. det daværende sanitetsvesens utilstrekkelighet i skriftet Un souvenir de Solferino gav støtet til en kongress i Genéve (1863) og til oppret­ telsen av det internasjonale Røde Kors og Genévekonvensjonen 1864. Den fastslår som grunnsetning at sårede og syke, sanitetspersonell og -materiell skal være fredlyst under krig, og betegner et epokegjø­ rende fremskritt i den internasjonale rett. Også senere arbeidet Dunant i skrift og tale for fredens og menneskekjærlighetens sak. Ved spekula­ sjoner i Algerie tapte han sin formue og kom i ren nød. Han levde upåaktet til 1895 da en internasjonal aksjon ble satt i gang for å hjelpe ham. Dunant deltok fra denne tid på ny i agitasjonen for fredssa­ ken, bl.a. ved artikler i Bertha von Suttners tidsskrift Die Waffen nieder. I 1901 ble han tildelt den første Nobels fredspris, sammen med franskmannen Frédéric Passy. Boken er kommet i to norske utgaver (senest Minner fra Solferino, 1999). Litt.: Moorehead, C.: D. 's dream: war, Switzerland and the history of the Red cross, 1998; Stenersen, 0. m.fl.: Nobels fredspris, 2001; Width, T: Mannen som skapte Røde kors, [2. utg.], 1963 Dunaujvåros [dunau:jva:råj], by i Ungarn, ved Donau, 65 km sør for Budapest; 53 500 innb. (2002). Elvehavn. Planmessig utbygd etter 1950 som Ungarns viktigste sentrum for tungindustri, med stort jern- og stålverk. Også tekstil-, cellulose-

Henri Dunant

Faye Dunaway som Yolande av Aragon i filmen The Messenger: The Story of]oan ofArc (1999).

og papirindustri. Metallurgisk høyskole. Byen het til 1951 Dunapentele, 1951-57 Sztålinvåros. Dunaway, Faye [dAnawei], f. 1941, amerikansk filmskuespiller. Var teaterskuespiller ved Lincoln Centre Repertory Company fra 1962, filmdebut 1967, slo igjennom som Bonnie Parker i Arthur Penns Bonnie and Clyde (1967). Varde neste 10 årene blant de sentrale navn i amerikansk film med ho­ vedroller i bl.a. The Arrangement (1969), Little Big Man (1970), Chinatown (1974), NetWork (1976; Oscar) og Eyes ofLaura Mars (1978). Hun spilte Hollywood-stjernen Joan Crawford i Mommie Dearest (Kjæreste mamma, 1981) og utslått alkoholiker i Barfly (1987). I 1990-årene har hun spilt karakterbiroller i Don Juan de Marco and the Centerfold (1995), The Thomas Crown Affair (Eventyreren Thomas Crown, 1999), og Lue Bessons The Messenger: The Story ofJoan of Arc (1999). Dunbar [dAnba:], liten by i Storbritannia, Skottland, East Lothian, ved nordsjøkysten øst for Edinbugh. I nærheten ligger kjernekraftverket Torness. Ved Dunbar har skottene to ganger kjempet og tapt mot engelskmennene. Første gang i 1296, da resul­ tatet ble at Edvard 1 ble konge over Skottland. Neste gang var i 1650 da engelskmennene under Oliver Cromwell vant, til tross for at de hadde en mye mindre styrke enn skottene. Dunbar Paul Laurence [dAnba:], 1872-1906, ameri­ kansk forfatter. Foreldrene hadde vært slaver, og han levde i fattigdom da en liten samling med vers, Oakandlvy, vakte oppsikt i 1893. De fleste av dikte­ ne hans er konvensjonelle og sentimentale. Mest populære var de som ble skrevet på dialekt. I flere romaner og novellesamlinger skildret han livsvilkå­ rene til svarte amerikanere. Complete Poems ble utgitt 1913. Dunbar William [dAnba:], 14607-1520?, skotsk dikter, knyttet til Jakob 4s hoff. Han lærte mye av Chaucer, men var selv et naturtalent, med språklig overskudd og levende sans for rytmer og strofeformer. Av hans verker kan fremheves det allegoriske festdiktet The Thistleand the Rose (1503), skrevet til kongens bryllup, den eiendommelige satiren The Dance of the Seven Deadly Sins, og det sørgmodige Lamentfor the Makers, om doden som tar alle dikter-

David Douglas Duncan. Fra Koreakrigen. Fotografi, 1950.

ne. Han skrev også drøye humoresker og spottedikt. The Poems of W. D. er utgitt med kommentar og glossar av J. Kinsley (1979). Duncan [dAtjkan], skotske konger. Duncan 1. død 1040, konge 1034-40. Sønnesønn av kong Malcolm, ble drept av sin slektning Macbeth. Det er sagnene om Duncan og Macbeth Shakespeare bygde sitt drama Macbeth på. Duncan 2, dod 1094, konge 1093-94, sønn av Malcolm 3 og sønnesønn av Duncan 1. Duncan, David Douglas [dAtjkan], f. 1916, ameri­ kansk fotograf, spesielt kjent for sine krigsreporta-

194

DUNCAN

sjer. Under den annen verdenskrig, da han tjeneste­ gjorde i den amerikanske marine, dekket han den­ nes operasjoner i Stillehavet. 1946 ble han tilknyttet billedmagasinet Lifes stab og ble sendt for å dekke Koreakrigen. Dette resulterte i reportasjeserier som er noen av de mest nærgående skildringer av solda­ ter i krig som noensinne er gjort. 1956 gjenopptok han sin virksomhet som frilans. Hans opphold i Paris, der han ble en venn av Pablo Picasso, forte til flere bøker omkring Picassos liv og kunst, blant dem The Private World ofPablo Picasso (1958) og Goodbye Picasso (1974), foruten en eksperimentell billedserie som Duncan solgte for 50 000 dollar, den høyeste sum som til da var gitt for rettighetene til en fotogra­ fisk billedsamling. Av hans senere produksjon kan nevnes selvbiografien Yankee Nomad (1966), War Without Heroes (1971), Prismatics (197 3) og Magic World of Fantasy (1978). Duncan, Isadora [dAijkan], 1877-1927, amerikansk danser og pedagog. Debuterte som skuespiller i New York 1896. Hun ble inspirert til å tolke musikk i bevegelse av moren, som var musikklærer. Isadora Duncan var motstander av konvensjonell balletteknikk, og opptrådte både privat og offentlig med egne soloforestillinger, der hun gjerne danset barbent i antikk-inspirerte gevanter. 1897 reiste hun til Euro­ pa, hvor hun hovedsakelig oppholdt seg resten av sin karriere. Etter først å ha bodd i London, kom hun 1900 til Paris, og turnerte i de følgende år i en rekke europeiske land; i Russland første gang 1904. Hun etablerte flere ballettskoler, bl.a. i Berlin 1905 og Moskva 1921-22. Gjennom sitt forhold til den britiske teaterpioneren E. G. Craig kom hun i hyppig kontakt med tidens ledende kunstnerkretser. Hun ble imidlertid aldri akseptert i USA, noe som både skyldtes hennes begeistring for den nye Sovjet­ staten og hennes uortodokse levemåte. Hun døde under dramatiske omstendigheter i Nice, og ble etter sin død noe av en myte. En rekke bøker, filmer og ballettverk er skapt med utgangspunkt i hennes liv og virke. Selvbiografien My Life ble utgitt 1928. Litt.: Dahl, T.E.: I.D., 1984; Duncan, I.: Isadora speaks, edited by F. Rosemont, 1981; Kurth, P.: Isadora: a sensational life, 2001; Loewenthal, L.: Thesearch for Isadora: the legend & legaey of I.D., 1993; Terry, W.: I.D.: her life, her art, her legaey, 1964 Duncan, Todd [dAtjkan], 1903-98, amerikansk sanger (baryton). Debuterte i New York 1934. Ble av Gershwin valgt til å synge Porgy i Porgy and Bess ved uroppførelsen i Boston, og senere ved 1200 oppfø­ relser i USA. Foretok mange konsertreiser over hele Amerika og i Europa. I 1947 første gang i Norge. Duncansby Head [d aij konzbi hed], bratt odde i Storbritannia, Skottland, lengst nordøst på fastlan­ det i Caithness, 64 m høy. Ligger på 58° 39' n.br. og 3° 2' v.l. Fyrtårn. Duncansby Head er det punkt på det britiske fastland som er lengst unna Land's End, Storbritannias sørvestligste punkt. Duncan Smith, lain, f. 1954, britisk politiker (konser­ vativ). Medlem av Underhuset fra 1992 og av den konservative skyggeregjeringen 1997-2003. Etter de konservatives katastrofevalg 2001 stilte han som lederkandidat og vant noe overraskende. Leder for de konservative 2001-03, valgt på et ultrakonservativt program med bl.a. sterk motstand mot britisk deltakelse i euro-samarbeidet. Duncan Smith ble imidlertid ikke ansett å ha format til å lede partiet, og han ble kastet høsten 2003. Han er den eneste konservative partileder som har blitt kastet før han i det hele tatt har fått anledning til å stille til valg. Dundalk [dAndå:k], irsk Dim Dealgan, by i Irland, hovedstad i grevskapet Louth, ved elven Castletowns munning, 80 km nord for Dublin; 27 400 innb. (2002). Jernbaneknutepunkt; jernbaneverk steder, bryggerier, linspinnerier og annen industri. Flere gamle kirker m.m. Dundee [d Andj: ] (trolig av gælisk Dun Taw, 'fortet

Isadora Duncan iført klassisk gresk antrekk og sandaler, 1908.

ved Tay'), by i Storbritannia, Skottland, Angus; 154 700 innb. (2001). Viktig havne- og industriby. Tradisjonelt senter for juteindustrien og tidligere vik­ tig base for hvalfangst. Tekstilindustrien eksisterer fortsatt, men viktigere er nyere lettindustri. Noe verftvirksomhet, fremstilling av maskiner m.m., fiskehermetikk og velkjent marmeladeproduksjon. Universitet (1881). Knyttet til Edinburgh via jernbanebro (1888) og veibro (1966) over Tay. I Dundee hadde den norske marine under den annen verdenskrig stasjon for de båter som var under norsk flagg. Ved Arbroath, 25 km nordøst for Dundee, ligger ruiner av et kloster grunnlagt 1178, en gang kjent som Skottlands rikeste. dunder.

1 Kortspill for tre eller flere spillere med en vanlig kortstokk, hver får utdelt 5 kort. Man melder antall stikk man tror man kan få, opp til alle fem stikk (dunder), og høyeste melding får spillet. Spilles vanligvis med innsats. 2 Alkoholisk (surrogat-)drikk laget av parafin tilsatt mandelolje og rigabalsam og blandet med denaturert sprit. Dunderfossen, foss i Grønnfjellåga, Rana kommune, Nordland, like før denne faller ut i Ranelva, ca. 30 km østnordøst for Mo i Rana. Ca. 20 m høy. Dunderland, stasjon på Nordlandsbanen, Rana kommune, Nordland, i Dunderlandsdalen. Rett sør for Dunderland minnestøtte over 19 omkomne etter en bussulykke 1948. Navnet. Førsteleddet kommer trolig av å dundre, brake og kan sikte til fossedunder (Dunderfossen) eller brak fra steinskred. Dunderlandsbanen, opprinnelig en ca. 25 km lang normalsporet bruksbane fra Storforshei i Dunder­ landsdalen til Gullsmedvik ved Mo i Rana, anlagt 1904 og drevet av Dunderland Iron Ore Company Ltd. (DIOC) for selskapets malmtransporter. NSB overtok driften av banen 1942, og DIOCs eiendom­ mer, deriblant Dunderlandsbanen, ble 1947 overtatt av staten. Dunderlandsbanen inngår nå som et ledd i Nordlandsbanen og er ombygd til den samme stan­ dard som på denne banen. Dunderlandsdalen. dalføre i Rana kommune, Nord­ land; ca. 80 km langt, nordøst for Mo i Rana. Dun­

derlandsdalen strekker seg fra botnen av Ranfjorden i nordøstlig retning til vannskillet mot Saltdal, et par km nord for polarsirkelen. Dalen danner flere buer som følger strøkretningen i bergartene (glimmerskifer, marmor og jernmalm). Flere underjordiske bekker faller her ut i Ranelva som renner gjennom dalen. Dalen er mange steder meget trang der elven har skåret seg ned i det skifrige fjellet. Det er også enkelte bredere partier med veldyrkede gårder på elveavsetninger, særlig ved munningen av sidedaler. Havavleiringer finnes opp til ca. 130 moh. Dalsidene er bratte og skogkledde (gran, furu og bjørk). På nordsiden av dalen, på en strekning av ca. 20 km, ligger mektige jernmalmfelter, Dunderlandsdalens jernmalmfelter. Det har vært gruvedrift fra 1902, og i 1947 ble Rana Gruber A/S stiftet av A/S Sydvaranger. I Dunderlandsdalen finnes også marmorforekomster. Bebyggelsen strekker seg til Krokstrand, ca. 60 km fra Mo. Her står det flere gamle hus med bl.a. en fin samling eldre redskaper og bruksgjenstander. Stør­ stedelen av bosetningen er i den nederste del av dalen, vel 1200 innb, overfor Ildhullet, en innsnev­ ring i dalen 20 km overfor Mo. Her ligger bl.a. tett­ stedet Storforshei med 710 innb. (2003). Mange av arbeidstakerne i dalen er knyttet til gruvedriften. Gårdsdriften er særlig basert på storfe- og sauehold. Av dalens severdigheter kan nevnes den 480 m lange laksetrappen i Reinfossen med Europas angi­ velig lengste laksetunnel, 350 m, og 90 hvilebassenger. Gjennom Dunderlandsdalen går E 6 og Nord­ landsbanen. Dunderlandsdalens jernmalmfelter, store sedimentæ­ re jernmalmforekomster på nordsiden av Dunder­ landsdalen. Det var en del prøvedrift i 1890-årene. Forekomstene ble siden solgt til et britisk selskap, Dunderland Iron Ore Company Ltd. Gruvene lå på Storforshei og malmen ble transportert med jernba­ ne 30 km til oppredningsverk i Gullsmedvik like ved Mo i Rana. Malmen består av en blanding av mag­ netitt og hematitt og inneholder 30-35 % jem. Den norske stat kjøpte gruvene av det britiske selskapet 1947 og overdrog dem senere til A/S Norsk Berg­ verk, som utførte atskillig undersøkelsesarbeid. 20. des. 1954 overdrog Staten forekomstene til A/S Rana Gruber, som 1961 ble innlemmet i A/S Norsk Jernverk. Driften kom i gang 1964 i Ørtvann Grube ved Storforshei. Fra 1964 til 1995 er det drevet ut 77 mill, tonn råmalm med 33 %-34 % jern. Ca. lli0 av jernet er bundet i mineralet magnetitt, resten i hematitt. Malmen transporteres til Mo i Rana, hvor den oppredes. Magnetitten anvendes i spesialprodukter, hematitten eksporteres og smeltes til råjern. 1998 ble driften lagt om fra dagbrudd til underjordsdrift. Dundret, fjell i Sverige, sørvest for Gållivare i Lapp­ land. Dundret, som er 820 moh., er et populært reisemål og har alpinsenter med et titalls løyper. Midnattssolen kan sees fra toppen i 6 uker. dundå, Galeopsis ladanum, ettårig ugress i leppeblomstfamilien. 2-3 dm høy, dunhåret stengel og lyserød krone. Vokser på tørr bakke, i hager og på avfallsplasser nord til Trøndelag. Dunedin [dAnkdin], by i New Zealand, på sørøstkysten av South Island; 107 100 innb. (2001). Dunedin ligger innerst ved den lange smale Otago Harbour og har uthavn i Port Chalmers, 10 km lenger nord. Dunedin var New Zealands første industriby, og byen har fortsatt betydelig industri, bl.a. tekstil-, møbel-, elektro-, kunstgjødsel- og skoindustri. Sete for University of Otago, grunnlagt 1869, og for anglikansk og katolsk biskop. Dunedin ble grunnlagt av skotter 1848 og oppkalt etter det gæliske navn på Edinburgh (Duneideann). Dune-funnet, arkeologisk middelalderfunn på Got­ land. Skatten dateres fra 1000-tallet til midten av 1300-tallet og ble påtruffet 1881 under grøftegraving ved Dune i Dalheim på Gotland. Det består av 7

DUNKERQUE

195 sølvskjeer, 9 dekorerte sølvskåler, halskjeder av gull og sølv, hengesmykker, ringer, beltebeslag, spenner m.m., i alt 121 gjenstander. Skatten, som opprinne­ lig lå i et treskrin, har sannsynligvis tilhørt en velha­ vende bonde- eller handelsslekt på Gotland; alt taler for at den ble gravd ned under danskenes krigstog til øya 1361. Den gir et ypperlig bilde av senmiddelalderens kunsthåndverk på Gotland, forteller både om dets høye standard og den sterke internasjonale påvirkning det var gjenstand for. Skatten finnes nå på det historiske museet i Stockholm. Dunfermline [dAnfæmlin], by i Storbritannia, Skott­ land, Fife, 20 km nordvest for Edinburgh; 39 200 innb. (2001). Tekstilindustri og produksjon av meierivarer, i omegnen brytning av kull. Ruiner av et benediktinerkloster med skotske kongegraver, bl.a. Robert Bruces, og av et slott. Andrew Carnegie var født i Dunfermline og gav byen store gaver, dunganer (visstnok et ord av tyrkisk opprinnelse; kinesisk navn hui), den muslimske befolkningen som, særlig fra Yuandynastiet, har holdt til i det vestlige Kina, hovedsakelig i provinsene Yunnan, Gansu og Xinjiang. Byen Ining (Kuldja) er kjent som gammelt sentrum for dunganene. De teller i under­ kant av 10 mill. (2004), og er for det meste kinesisktalende. Deres tradisjonelle næringsveier er karavanedrift, handel og jordbruk. De har i varierende grad bevart sin islamske religionsutøvelse. Omkring 70 000 dunganer bor i Kasakhstan, Usbekistan og Kirgisistan. Dungannon [dAngænan] 1 Distrikt i Nord-Irland, ved grensen mot Irland; 773 km2 med 47 700 innb. (2001). Administrasjonssen­ ter: Dungannon. Jordbruksområde med stor husdyroppdrett (svin, melkekyr, fjærkre). Brytning av kull ved Coalisland. 2 By i Nord-Irland, administrasjonssenter i distriktet Dungannon, 20 km nordvest for Armagh; 12 000 innb. (2001). Markedsby; fremstilling av tekstiler og glassvarer. Det frie irske parlament ble proklamert i Dungannoni 1782. Dungeness [dAiidsnes], odde i Storbritannia, Eng­ land, på kysten av Kent, mellom Hastings og Folkestone, dannet ved akkumulasjon av løssmateriale. Stort fyrtårn, 50° 54' 47" n.br. og 0° 58' 23" ø.l. Kjernekraftverk ved Dungeness Point. Dunham, Katherine [dAnam], f. 1910, amerikansk danser, koreograf, ballettsjef og antropolog. Fremtre­ dende eksponent for afroamerikansk dans. Medvir­ ket i flere Broadway-musikaler og i filmer som danser eller koreograf. Ledet 1945-55 Dunham School of Dance, som fikk stor betydning for svarte dansere i USA. Rådgiver for Senegals kulturdeparte­ ment 1965-66. Har influert flere amerikanske koreografer, bl.a. Talley Beatty. I mange år tilknyttet amerikanske universiteter som professor i dansestudier. dunhavre, Avenula pubescens, flerårig art i gressfamilien. 50-120 cm høy med dunhårete blad og slirer. Vokser i løse tuer. Vanlig i skogkanter og på tørre bakker nord til Finnmark. Dunhuang [dunxwatj], Tunhwang, oaseby i det nordvestlige Kina, Gansu; 288 000 innb. (1990). Fra gammel tid kinesisk grenseby langs «silkeveien» på grensen til Øst-Turkestan (Xinjiang). Kjent for rike arkeologiske funn, særlig av manuskripter på en rekke gamle sentralasiatiske språk. Utenfor byen ligger Mogao-grottene, med buddhistiske veggmale­ rier fra 200-1200-tallet. Duni, Egidio Romualdo, 1708-75, italiensk kompo­ nist, virket fra 1757 i Paris. Skrev flere opéras comiques som fikk stor anerkjennelse i samtiden, og ble tatt som forbilde av den følgende generasjon, bl.a. Le Peintre anwureux de son modéle (1757). Dunikowski, Xawery, 1875-1964, polsk billedhugger og maler, 1910-14 i Krakow, senere i London og

Paris; fra 1923 professor ved kunstakademiet i Krakow. Under den annen verdenskrig satt han som fange i Auschwitz. Etter frigjøringen var han profes­ sor ved kunstakademiene i Krakow, Warszawa og fra 1959 i Wroclaw. Han er særlig kjent for sine metaforiske skulpturer, f.eks. syklusen Svangre kvinner (1906), og monumentalskulpturer. Han testamenterte hele sitt livsverk til den polske stat, som har opprettet et eget museum for hans kunst i Warszawa. Dunin, Martin von, 1774-1842, prøyssisk katolsk erkebiskop. Ble 1839 dømt til ti måneders fengsel for i rundskriv å ha oppfordret sine prester til å nekte å vie katolikker og ikke-katolikker, med mindre man på forhånd garanterte at barna ville bli oppdratt i den katolske tro. Dunin ble 1840 igjen innsatt i sitt embete, uten at rundskrivene ble kalt tilbake. dunitt, olivinstein, dypbergart som hovedsakelig består av mineralet olivin. Knust dunitt kan med fordel anvendes som formsand i støperier, da den ikke forårsaker silikose. Bergarten brukes også til fremstilling av ildfast stein, som slaggdanner i stålin­ dustrien. Store brudd er i drift i Nordfjord på Sunn­ møre (tidligere A/S Olivin, fra 2003 North Cape Minerals), ellers finnes spredte forekomster i Nord­ land, Troms og Vest-Finnmark. Den norske produk­ sjonen er drøyt. 3,5 mill, tonn i året. Navn etter Dun Mountain, New Zealand. dunk (av nty. Tunneke, liten tønne), tønnelignende beholder; kagge. Dunkel, Arthur, f. 28. aug. 1932, sveitsisk økonom og politiker. Knyttet til det sveitsiske departement for utenrikshandel 1956-73, Sveits' utsending til GATT 1973-80. Generaldirektør i GATT 1980-93. Senere tilknyttet universitetet i Genéve. dunker, norsk harehundrase, navn etter Wilhelm Dunker, som i 1820-årene begynte oppdrett av rasen basert på lokale harehunder og en dalmatinerlignende hund kjøpt av en sigøyner. Med sistnevnte hund ble det droplete (blomstrede) fargemønster som er karakteristisk for rasen, innført. Lenge var mønsteret obligatorisk, men da det ikke lar seg renavle, har man måttet tillate også andre fargemønstre. Rektangulær, sterk, men ikke tung; ideal mankehøyde 53 cm for hannhunder, 50 cm for tisper. Markert hode; svakt hvelvet skalletak, tydelig, men ikke skarp stopp, middels langt snuteparti; forholdsvis store øyne, helst mørke, men blåhvit iris tillatt hos droplete hunder; middels høyt ansatte, middels lange ører; rett eller svakt oppbuet hale; kort, rett, grov pels; svart eller droplet med blakke og hvite tegninger. Dunker, Balthasar Anton, 1746-1807, sveitsisk maler. Oppholdt seg for det meste i Bern. Malte landskaper, virket også som illustratør, men er særlig kjent for sine raderinger. Dunker, Bernhard, 1809-70, født i Schleswig, norsk jurist og politisk forfatter; sønn av C. B. Dunker. Hørte i studietiden til Welhavens krets. Dunker ble raskt ansett som landets fremste advokat, spesielt var hans dyktighet som forsvarer i straffesaker kjent. Han hadde alle de egenskaper som kjennetegner den gode advokat: en glimrende fremstillingsevne, Dunker

Bernhard Dunker malt av Johan Gørbitz (1847).

fantasi, omfattende kunnskaper og en utpreget skarpsindighet. I 1859 ble han utnevnt til regjerings­ advokat. Medlem av jurykommisjonene av 1854 og 1859; var motstander av jury-institusjonen. Dunkers politiske forfatterskap er omfattende. Han angrep sterkt den annen unionskomités forslag til ny foreningsakt i skriftet Om Revision af Foreningsakten mellem Sverige og Norge (2 bd., 1866-68), som gir det mest rammende innlegg fra norsk side mot disse års helstats- og samrøringspolitikk på begge sider av Kjølen. Mange av hans brev er utgitt. Litt.: Dunker, B.: Breve til Julie Winther, ved S. Tu­ nold, 1954; Dunker, B.: Breve til A.F. Krieger, ved 0. Anker, 1957; Halvorsen, J.B.: Norsk Forfatter-Lexikon [...], B. 2, 1888, 186-90; NBL 2. utg.; Østvedt, E.: B.D.: juristen, politikeren og kulturmennesket, 1940 d’Unker. Carl Henrik, 1828-66, svensk maler, opp­ rinnelig offiser, reiste 1851 til Diisseldorf og ble elev av C. Sohn; senere bosatt der til sin død. Begynte som karikaturtegner, vant senere stor popularitet gjennom sine figurrike, skarpt iakttatte folkelivsscener. Et portrett av ham finnes i Nasjonalgalleriet i Oslo. Dunker, Conradine Birgitte, 1780-1866, født i Oslo, norsk forfatter, søster av professor Christopher Hansteen. I yngre år inntok hun en fremtredende plass i hovedstadens selskapsliv og var bl.a. 17991830 en av de bærende krefter i Det dramatiske Selskab. I sine memoarer, Gamle dage (1871), leverer hun ypperlig skrevne og kulturhistorisk interessante interiører fra livet i Oslo og København i første tredjedel av 1800-tallet. Verket er nyutgitt flere ganger, senest 1985. Litt.: NBL 2. utg. Dunker, Jens Gram, 1892-1981, født i Oslo, norsk arkitekt. Utdannet i Dresden. Etter å ha arbeidet hos bl.a. A. Arneberg og H. Hals, startet han egen praksis 1919. Sammen med G. Blakstad vant han s.å. kon­ kurransen om Det Nye Teater i Oslo (nå Oslo Nye Teater) med et prosjekt som innvarslet nyklassisismen i Norge. Det ferdige bygg (1927-29) regnes imidlertid som et av de første funksjonalistiske bygg i landet, og i fasadens symmetri henger de klassisistis­ ke trekk igjen. Foruten flere boliganlegg, de fleste i Oslo, tegnet Dunker også møbler og var engasjert med restaureringsarbeid, bl.a. av Det Kgl. Slott i Oslo (1950-62). Dunker var slottsforvalter 1938-62. Mottok 1930 Houens fonds diplom for Det Nye Teater. Litt.: NBL 2. utg.; NKL Dunkerque [døkgrk], flamsk Duinkerke, 'kirken ved (sand) dynene', by i Frankrike, Nord-Pas-de-Calais, departementet Nord, ved Doverstredet (fr. Pasde Calais), 12 km fra grensen mot Belgia; 70 500 innb. (2002), med forsteder 191 200 innb. (1999). Dunkerque er Frankrikes tredje største havn, og er ved et nett av kanaler knyttet til det nordfranske industriområdet samt til Belgia. De viktigste import­ varer er olje, fosfat og mineraler; eksporten omfatter

196

DUNKERQUE-TRAKTATEN

Dunkerque. Tilbaketrekning fra Dunkerque, etter maleri fra 1940 av Charles Cundall, som selv deltok.

kull, sukker, sement og kjemiske produkter. Ferge­ forbindelse med Dover og Ramsgate i England. Betydelig jern- og stålindustri (Usinor), bygd opp fra 1961; skipsverft, hermetikk- og tekstilfabrikker, oljeraffinerier m.m. Mottaksterminal for norsk gass er under bygging. Rørledning (Franpipe) fra norsk sokkel til Dunkerque ble ferdigstilt 1998. Den indre bydel har bevart det gamle fiskerleiets smale og krokete gater, mens Dunkerque ellers er en moderne by. Industrien holder mest til i forstedene. Historie. Dunkerque ble grunnlagt på 900-tallet og var et omstridt støttepunkt til byen 1662 kom under Frankrike for godt. Under de følgende sjøkrigene var Dunkerque de franske kapernes viktigste utrustningshavn. Dunkerque var hovedstøttepunkt for de britiske troppene på kontinentet både i den første og den annen verdenskrig inntil det tyske gjennom­ bruddet i Belgia i mai 1940. Etter Belgias kapitula­ sjon 28. mai 1940 ble Dunkerque valgt som hovedevakueringshavn for de allierte troppene. Under dekke av britiske og franske krigsskip og av det britiske flyvåpen lyktes det, tross intense tyske angrep, i løpet av tiden fra 29. mai til natt til 4. juni å evakuere 215 000 briter og 120 000 franskmenn, mens 40 000 franske soldater etter hard kamp måtte gi seg 4. juni. Alt tyngre materiell gikk tapt. Dunker­ que ble under utbyggingen av den tyske «Vestvoll» et av de sterkeste støttepunkter i denne, og ble først overgitt etter kapitulasjonen i mai 1945. Dunkerque-traktaten [døkfirk-], allianse inngått i Dunkerque 4. mars 1947 mellom Frankrike og Storbritannia. Pakten var rettet mot en mulig ny tysk aggresjon og mistet sin betydning pga. utviklin­ gen i Europa; kan sees som en forløper for Vestunionen. dunkjempe, Plantggo media, flerårig urt i kjempefamilien. 2-3 dm høy, dunhåret, korte, brede bladstilker. Vokser på tørre gressbakker nord til Nord-Trøndelag, i kunsteng til Finnmark. Se også ►kjempe. dunkjevle, Typha, eneste slekt i dunkjevlefamilien, Typhaceae. Enfrøbladete sump- og vannplanter med smale, sverdformede blad i to rader og høy, ugrenet stengel med kjevleformet blomsterstand, hannblomstene øverst, hunnblomstene nederst. Blomste­ ne er meget små, det kan være 100 000 i et aks. 9 arter i den nordlige tempererte sone. I Norge to

arter, ►bred dunkjevleog ►smal dunkjevle, begge i vann eller vannfylte grøfter ved kysten på Østlandet og Sørlandet, og noen få steder på indre Østlandet og ytre Vestlandet. Dunkjevleartene er meget deko­ rative og nyttes til avskjæring, men de må prepare­ res, hvis man vil unngå at kjevlene rakner etter en tid. Dun Laoghaire [dum læ:ra, eng. utt. dAn leara], by i Irland, administrasjonssenter i grevskapet Dublin, ved Irskesjøen, 10 km sørøst for Dublin, inngår i Dublinregionen. Store havneanlegg, bygd 1817-59, er utgangspunkt for fergetrafikken til Holyhead i Wales. Fiskehavn, badested. Ved strandpromenaden finnes et Joyce-museum. Byen ble 1821-1922 kalt Kingstown. Dunlap, William [dAnlæp], 1766-1839, amerikansk maler, kunsthistoriker og skuespillforfatter. Som maler særlig kjent for sine mange portretter og miniatyrportretter. Som kunsthistoriker mest kjent for boken History of the Rise and Progress of the Arts of

Design in the United States (1834). Skrev ca. 30 skue­ spill og utgav History of the American Theatre (1832). dunlerret, et tynt og meget tettvevd bomullsstoff i toskaftbinding og behandlet med voks eller kunstharpiks for å gjøre stoffet mest mulig ugjennomtren­ gelig for dun og fjær. Dunlop, John Boyd [dAnlåp], 1840-1921, britisk (skotsk) dyrlege i Belfast, oppfinner av den pneuma­ tiske sykkelring. 1888 konstruerte han til sønnens trehjulssykkel en oppblåsbar slange som kunne festes til felgen ved hjelp av en tykkere, ytre ring. Oppfinnelsen førte 1889 til dannelsen av Dunlop Rubber Company. Dunlop Rubber Company [dAnlåp mba -], London, tidl, britisk gummivarekonsern grunnlagt 1889 av John B. ► Dunlop for produksjon av luftfylte sykkeldekk, fra 1906 også bildekk. Produserte gummidekk under varemerket Dunlop, samt gummibaserte deler til fly- og bilindustri, sportsutstyr m.m. Eide inntil 1981 store gummiplantasjer i Malaysia. 1971-81 hadde Dunlop og italienske Pirelli innbyrdes eier­ skap og samarbeid innen forskning og utvikling i Dunlop Pirelli Union. 1982-86 ble Dunlops produksjon og markedsfø­ ring av bildekk overtatt av japanske ► Sumitomo Rubber, mens resten av virksomheten gikk inn i det britiske industrikonglomeratet BTR. 1999 overtok ► Goodyear Tire & Rubber Company Dunlop-virksomhetene til Sumitomo i Europa og Nord-Amerika. dunmjølke, Epilobium parviflorum, flerårig planteart i mjolkefamilien. 30-70 cm, ugrenet mykhåret sten­ gel og lange dunhårete blad. Små blomster øverst på stengelen. Vokser i grøfter og på våte steder ved Oslofjorden spredt til Sør-Oppland og til Sørlandet; sjelden. Vokser ellers i Eurasia, Nord-Afrika. Se også ► mjølke. Dunmore Head [dAnmå: hed], Irlands vestligste odde, i grevskapet Kerry: 52° 6' n.br. og 10° 29' v.l. Dunmow [dAttmou], Great Dunrnow, liten by i Storbritannia, England, Essex, ved elven Chelmer. Ruiner av et augustinerkloster, grunnlagt 1104, og en normannisk kirke. Hvert år blir det holdt et stevne i Dunmow, der alle ektepar som kan bevise at de ikke har trettet eller angret på sitt ekteskap innen ett år og én dag etter bryllupet, blir belønnet med en baconside. Skikken oppstod på 1200-tallet, er be­ skrevet i William Langlands Piers the Plowman fra ca. 1362 og ble gjenopptatt i 1855. dunnasje (av eng.), planker, bord og matter som tjener til å dele av, evt. skjerme, skipslast mot skade. Dunne, Irene (Marie) [dAn], 1898-1990, amerikansk filmskuespiller. Etablerte seg på Broadway som musikalstjerne i 1920-årene. Etter filmdebuten 1930 medvirket hun snart i et allsidig repertoar, men best huskes hennes innsats som «screwball»-komedienne mot Cary Grant i Leo McCareys The Awful Truth (Hvor har du vært inatt?, 1937) og Garson Kanins My Favourite Wife (Min favoritthustru, 1940). Hun var britisk guvernante [Thailand i Anna and the King of Siam (Eventyret i Siam, 1946), og overhode i en norsk innvandrerfamilie i I RememberMama (Vi kan stole på mamma, 1948). Etterat hun trakk seg fra film 1952 arbeidet hun for det republikanske partiet og i FN. Dunnet Head [dAnit hed], odde i Storbritannia, lengst nord i Skottland, ved Pentland Firth, ligger på 58° 41' n.br. og 3° 22' v.l. Fyrtårn fra 1831 lengst ute på odden. Dunnet Head er det nordligste punkt på det britiske fastland. Dunning, George [dAn-], 1920-79, kanadisk-britisk animatør, var knyttet til National Film Board of Canada fra 1942. Etter arbeidet på serien Gerald McBoing Boing for UPA (United Productions of Ame­ rica) i New York 1955, ble han leder av UPAs kontor i London. Startet sitt eget selskap TVCartoons som spesialiserte seg på animerte fjernsynsreklamer. Fikk sitt internasjonale gjennombrudd med kortfilmen

DUODJI

197 The Flying Man (1962) som utmerket seg med dristig design og frisk animasjon. Dette bygde han videre på i helaftensfilmen Yellow Submarine (1968), laget i samarbeid med The Beatles. Dunning arbeidet med en filmversjon av Shakespeares Stormen da han døde. Dunois, Jean d'Orléans [dynoa], greve av Dunios, kalt Bastarden fra Orléans, 1403-68, fransk militær, sønn av Ludvig av Orléans (Karl 6s bror) og Ludvigs elskerinne Mariette d'Enghien. Sluttet seg til den senere Karl 7 i dennes kamp mot engelskmennene, forsvarte Orléans hårdnakket til Jeanne d'Arc opp­ trådte, og fulgte henne siden som leder for hennes militære styrker. Etter hennes død fortsatte han med stor dyktighet kampen til hundreårskrigenes slutt. Dunoyer. Barthélemy Charles [dynoaje], 1786-1862, fransk nasjonaløkonom, en av Adam Smiths betyde­ ligste franske elever. Hans hovedverk De la libertédu travail (1845) er et talentfullt innlegg for næringsli­ vets frihet. Dunoyer de Segonzac, André Albert Marie [dynoaje da søgåzak], 1884-1974, fransk maler og grafiker. Han har utformet fast oppbygde landskaper fra Ilede-France, Provence og Saint-Tropez. I 1920-årene ble han en av de ledende innen den franske bevegel­ sen Le Retourau réel, som i reaksjon mot kubisme og ekspresjonisme vendte sin oppmerksomhet mot eldre fransk kunst og en mer virkelighetstro gjengi­ velse. Han har også malt koloristisk utsøkte akvarel­ ler, laget teaterdekorasjoner og vunnet et stort navn som bokillustratør ved tegninger og raderinger til verker av Vergil, Flaubert, Carco, Dorgelés og Colette. Representert med grafikk i Nasjonalgalleriet i Oslo. Dunsany, Edward John Moreton [dAnseini], Drax Plunkett, 18. baron Dunsany, 1878-1957, anglo-irsk forfatter; skrev mest enaktere, ofte med orientalske motiver og sterk uhyggestemning. Blant hans dra­ maer kan nevnes The Glittering Gate (1909) og If (1921). Dunsany utgav også fortellinger, bl.a. The Travels ofMr. Joseph Jorkens. Mange av dem foregår i Irland og er preget av en irsk sans for det fantastiske. Patches of Sunlight (1938) er en selvbiografi. Dunsinane [dAnsinein], fjelltopp i Storbritannia, Skottland, ca. 10 km nordøst for Perth, 308 moh. Ruiner av et gammelt fort, tradisjonelt antatt å være slottet i Shakespeares «Macbeth». DunsScotus, Johannes, ca. 1266-1308, antagelig født i Skottland, skolastisk filosof og teolog, en av middelalderens mest skarpsindige tenkere, kalt doctorsubtilis. Var medlem av Fransiskanerordenen, og virket i Oxford, Paris og Koln. Filosofi. Han tilstrebet en syntese av de eldre fransiskaneres augustinske lære (Bonaventura) med Aristoteles, som han stod mer kritisk overfor enn dominikaneren Thomas Aquinas. Thomas hadde konstruert en monumental tankebygning som søkte å harmonisere tro og viten under intellektets førerskap. Duns Scotus gir tenkningen en annen retning. Han legger mindre vekt på intellektet, det avgjøren­ de er viljen. Guds vesen er uinnskrenket vilje; det gode er godt fordi Gud vil det. Dog har Gud frivillig bundet seg til en frelsesplan; her blir det plass for menneskets vilje, som i noen grad kan gjøre det fortjent til nåden. Fornuften er autonom på sitt område, men troen kan ikke grunnes på fornuftsbevis, den må støtte seg til religionens autoritet. Troen er en viljessak og teologien en praktisk vitenskap hvis formål er sjelens frelse. På grunn av den nye spenning mellom tro og viten utgikk det fra Duns Scotus' lære impulser til et rikt kirkeliv. Samtidig er scotismen et forstadium for nominalismen i senmiddelalderen (og dermed indirekte for Luther), og for den nyere tids kritiske filosofi. Litt.: Cross, R.: D.S., 1999; Williams, T„ red.: The Cambridge companion to D.S., 2003

Kirsten Dunst som Mary Jane Watson i Spider-Man 2 (2004), i regi av Sam Raimi. Tobey Maguire (t.v.) spiller hovedrollen som Peter Parker/Spider-Man.

Dunst, Kirsten (Caroline), f. 1982, amerikansk filmskuespiller, filmdebut i Woody Allens New York Stories (1989), medvirket i Interview with the Vampire: The Vampire Chronicles (1994) og fikk god kritikk for sine roller i Little Women (Unge kvinner, 1994) og The Virgin Suicides (1999). For det brede publikum er hun mest kjent som Mary Jane Watson i Spider-Man (2002; oppfølger 2004). Dunstable. John [dAnstøbl], ca. 1390-1453, engelsk komponist. Formidlet kontakt mellom engelsk og kontinental musikktradisjon og fikk betydning for den burgundiske skole. Hans isorytmiske motetter og sykliske messer fikk stor musikkhistorisk betyd­ ning, og den verdslige chanson 0 rosa beila oppnådde berømmelse som et forbilledlig verk. Dunstan. St. [dAnstøn], ca. 909-988, erkebiskop av Canterbury; ble ca. 940 abbed i klosteret i Glastonbury som han reformerte i pakt med Benedikts regel. Kong Edgar gjorde ham til biskop av Worcester 957, biskop av London 959 og erkebiskop av Canterbury 960.1 nært samarbeide med kongen innførte han viktige reformer i kirkens, klostrenes og statens lover. Islendingen Årni Laurentiusson, munk i klosteret på Pingeyrar, skrev en saga om ham, Dunstanus saga, på begynnelsen av 1300-tallet. Festdag: 19. mai. Dunøyane, en gruppe småøyer på vestkysten av Spitsbergen, Svalbard, nord for Hornsund; ca. 1,2 km2. Hekkeplass for store mengder hvitkinngås, ærfugl og rødnebbterne. Her samlet fangstfolkene dun i massevis, derav navnet. Nå fuglereservat i SørSpitsbergen nasjonalpark.

Duns Scotus

duo (lat. 'to') (gruppe på) to (utøvere). duo- (lat. 'to-, tve-'), forstavelse: f.eks. ►duopol.

Duoddaras [-J], fjellrekke på grensen mellom Porsåijgu (Porsanger) og Lebesby kommuner, Finn­ mark, mellom Porsangerfjorden og Laksefjorden; opptil 484 moh (Geahcalas). duodecim (lat. 'tolv'), i musikk enten et intervall på 12 diatoniske trinn, f.eks. fra liten g til tostroken d, eller selve det tolvte tonetrinn. duodenalsår, ulcus duodeni, sår på tolvfingertar­ men, duodenum. Såkalt magesår oppstår hyppigst her, i øverste del av tolvfingertarmen, like nedenfor der mageinnholdet tømmes over i tynntarmen for videre fordøyelse. De aller fleste duodenalsår skyldes infeksjon med magesårbakterien, Helicobacter pylori. Medikamenter kan også lage sår, særlig betennelsesdempende medisiner, antiflogistika, f.eks. ibuprofen, naproxen eller indomethacin. Symptomene er oftest smerter i mellomgulvet, sultfolelse, evt. kvalme og brenning. Noen sår kan blø og fører til blodstyrtninger eller blodtilblanding i avføringen. Det kan også oppstå hull på tarmen, perforasjon, med lekkasje av tarminnhold til bukhu­ len. Behandlingen ved ukompliserte duodenalsår er antibiotikabehandling dersom Helicobacter-baktenen er påvist. En ukes kur med flere ulike antibiotika samtidig fjerner bakterien. Syrehemmende medisin kan også være nødvendig for å få såret til å gro. Ved blødning eller perforasjon kan operasjon bli nødven­ dig. Hvis magesårbakterien fjernes, er risikoen for nye sår svært liten. duodes (av lat. 'tolv'), gammel betegnelse på bokformat; angir at trykkarket ved falsing har gitt 12 blader (24 sider). Etter ►standardformatene er duodes ca. A6, men slankere. duodesimalsystem (av lat. 'tolv'), tolvtallsystem, et posisjonelt tallsystem som bygger på tallet 12 og potenser av dette, dvs. 1,12, 144 ... I enkelte forbin­ delser benyttes ennå dette systemet i stedet for det vanlige titallsystemet, f.eks. dusin (12), tylft (12) og gross (144= 122). duodji, betegnelse som samer bruker om det tradi­ sjonelle, samiske håndverket og kunsthåndverket. Duodji-opplæringen var tidligere en selvfølgelig del av oppdragelsen. Nå er Sdrni duodji-merket et nor­ disk samisk sløydmerke som garanterer at produktet

198

DUOL

Duparc, Henri [dypark], eg. H. Fouques-Duparc,

Duodji. Innen samisk kunsthåndverk skiller man mellom «myk» duodji, tekstil- og skinnarbeider, som tradisjonelt utføres av kvinner, og «hard» duodji, som består av metallarbeider og skjæring i tre, stein og horn/bein, og tradisjonelt utføres av menn. - Her et eksempel på hard duodji: en saltflaske, skåret ut i bjørketre og dekorert med innlagte biter av reinhorn.

er laget etter samiske håndverkstradisjoner og at det er brukt tradisjonelle materialer og teknikker. Duodji omfattes av lærlingordningen, og opplæ­ ringen skjer normalt ved to år i videregående skole og to år i lære i bedrift. Skoledelen består av grunn­ leggende kurs i håndverksfag og videregående kurs i duodji. Opplæringen i bedrift avsluttes med fagprø­ ve. Duodji er i dag særskilt studiefag ved Samisk høgskole i Guovdageaidnu-Kautokeino. Yrkesbeteg­ nelsen er duojdr, duodjdr eller vytnesjxjja. Litt.: Guttorm, G.: Duoji bdlgdt-en studie i duodji: kunsthåndverk som visuell erfaring hos et urfolk, 2001; Kihlberg, K.: Giehta dåidu: den stora boken om samernas slbjd, 1999; Mårtensson, H.: Samisk form och tradition, 1999; Ottar (Tromsø), 1987, nr. 2 - nr. 165; Racz, I. m.fl.: Samisk kultur og folkekunst, 1972 duol, duole (av lat. 'to'), figur av to noter, av verdi som tre noter av samme slag. Eks.: 3/g r-2—i

Jj duolba, samisk sammensetningsledd i stedsnavn:

flat; duolbadas: flate, slette. duopol (av duo- og -pol), markedssituasjon med to selgere (evt. kjøpere) av samme vare. Så lenge bedriftene opptrer som konkurrenter, vil markedssi­ tuasjonen være uklar. I praksis vil det i alminnelig­ het stilltiende eller uttrykkelig bli etablert et samar­ beid, hvis ikke en av konkurrentene vinner overtak og blir enerådende. Duo quum faciunt idem, non est idem (lat.), når to gjør det samme, er det ikke det samme, dvs. at gjetninger blir bedømt forskjellig, alt etter hvem som utfører dem. Uttrykket er hentet fra Terents' Adelphoi (Brø­ drene) V, 823-24: Duo quum idem faciunt, hoclicet impunefacere huie, HU non licet, når to gjør det samme, kan nok den ene gjøre det ustraffet, men ikke den andre. dyottar (nordsamisk), vidde, viddeland; også sam­ mensetningsledd i stedsnavn. Ordet 'tundra' stam­ mer opprinnelig fra det samiske ordet, og har kom­ met inn i norsk via finsk, tunturi. Dupanloup, Félix Antoine Philibert [dypålu], 180278, fransk katolsk prelat, biskop av Orléans 1849. Han utmerket seg som religionspedagog og kjempet for kirkens rett til å drive egne videregående skoler, noe som ble innvilget 1850 (La Loifalloux). Han støttet paven i hans konflikt med huset Savoya angående rettigheter til landområder i Italia, og motsatte seg erklæringen av pavens ufeilbarlighet på 1. Vatikankonsil (1870), men godtok den senere. I 1871 ble han medlem av nasjonalforsamlingen, fra 1875 av senatet. Arbeidet som politiker for å styrke kirkens stilling. Utgav en rekke skrifter, særlig om oppdragelse.

1848-1933, fransk komponist, elev av César Franck. Grunnet selvkritikk og nervesykdom etterlot Duparc seg bare 13 sanger, de siste fra 1880-årene; disse sangene, bl.a. Limitation au voyage og La vie antérieure til tekster fra Baudelaires diktsamling Les Fleurs du mal, regnes som en viktig del av den franske sangskatten. dupatta, et stort, tynt sjal som en del hinduistiske kvinner bruker for å skjule håret og noe av ansiktet; brukes særlig i selskap med menn som ikke tilhører familien. dupere (av fr.), bløffe, imponere ved bløff. Dupin de Chenonceaux, Claude [dype dajanåså], ca. 1680-1769, fransk skatteforpakter og økonomisk forfatter. I Observations sur un livre intitulé «!'Esprit des lois» retter han kritikk mot Montesquieus ideer; boken ble forbudt av sensuren. På slottet Chenonceaux, som han kjøpte 1733, holdt han stort hoff. Hans oldebarn var forfatterin­ nen George Sand. dupion [dypjå], opprinnelig et silkestoff vevd av silkegarn av ujevn tykkelse fremstilt av en dobbelkokong (dupion), nå også brukt som betegnelse på kjole- og blusestoffer av kunstfibrer vevd i toskaftbinding med uregelmessige korte og tykkere striper som fremkommer ved at veftgarnet består av et ujevnt spunnet effektgarn. Dupleix, Joseph Fran^ois [dypleks], marki, 16971763, fransk koloniadministrator, 1742 overdirektør for alle franske faktorier i India. Dupleix søkte å grunne et fransk velde i India ved å inngå forbund, rettet mot britene, med en rekke innfødte fyrster. 1746 tok han Madras fra britene. Clives fremtreden 1751 førte til nederlag for Dupleix. Han fikk liten støtte fra den franske regjering og ble hjemkalt 1754. dupleks (av lat.), dobbelt, som har to bestanddeler. I teleteknikk et kommunikasjonssystems evne til toveis overføring, dupleksforbindelse. Full dupleks er et system som kan overføre samtidig i begge retnin­ ger, halv dupleks er også et system som kan overføre i begge retninger, men ikke samtidig. Et system som kun kan overføre en vei, kalles simpleks. duplekstrykk, tofargetrykk utført ved hjelp av to trykkformer laget etter samme original, men foto­ grafert med forskjellig rastervinkel. Med den ene trykkes en relativt lys fargetone; den andre, som trykkes med en mørk farge, ofte svart, gir tegningen i bildet. Duplessis, Joseph Siffred [dyplesj], 1725-1802, fransk maler, studerte hos Subleyras i Roma. Han virket i Paris som portrettmaler, blant annet i hoff­ kretser. Hans portretter har en elegant rokokkokarakter og gir ofte en fin psykologisk karakteristikk av modellene, f.eks. Komponisten Gluck (1775, Kunsthistorisches Museum, Wien). Duplessis, Marie [dyplesi], eg. Alphonsine Plessis, 1824-47, fransk demimonde. Datter av en fattig skreppekar fra Alengon-trakten, kom ganske ung til Paris og ble snart en av byens mest omtalte hetærer, beundret for sin skjønnhet, omstrålt av all den luksus Paris' rikeste levemenn kappedes om å skjen­ ke henne som betaling for hennes gunst. En tid var hun også Alexandre Dumas d.y.s elskerinne, og han gjorde henne udødelig ved den skildring han senere gav av henne i romanen Kameliadamen (1848). Hun døde av lungetuberkulose. duplikasjon (av lat.), fordobling. duplikat (av lat.), gjenpart eller likelydende avskrift som, i motsetning til kopi, vanligvis er underskrevet av den som har utstedt originaldokumentet. duplikatbridge, turneringsspill i kortspillet ►bridge. Flere par eller lag spiller med samme kortfordeling, hvoretter de oppnådde resultater sammenlignes og poengsettes. duplikk (av fr.)

11 sivile rettstvister saksøktes annet tilsvar. Etter saksøkerens første innlegg (muntlig eller skriftlig) kommer saksøktes tilsvar; saksøkerens svar på dette er replikk, og saksøktes nye svar er duplikk. 2 (kunsthist.) Et av kunstneren selv utført annet eksemplar av et verk. duplisere (av lat.), fordoble, dublere; utferdige dokument i to eksemplarer eller ta duplikat av eller mangfoldiggjøre noe; inngi duplikk. duplolampe. lampe med to glødetråder, anvendes i lyskastere på biler. Den forreste glødetråden gir nærlys, mens den bakerste gir det langtrekkende lyset, fjernlyset. Når lampen er riktig innsatt i lyskas­ teren, befinner den forreste glødetråden seg foran reflektorens brennpunkt. Under denne glødetråden er det anbrakt en metallskjerm. som oppfanger alle nedover- og foroverrettede lysstråler, mens de lysstråler som kastes opp mot reflektorens øvre halvdel, blir reflektert skrått nedover mot veien. Den bakerste glødetråden befinner seg i reflektorens brennpunkt, og lyset fra den blir kastet omtrent parallelt rett fremover. For at man skal oppnå et godt resultat må lampens brennpunkt-innstilling være nøyaktig, og reflektorens form må være en paraboloide. Duplolampen ble først fremstilt av Philipskonsernet i Nederland. duplum (lat.), det dobbelte, avskrift; skrive noe in duplo, utferdige noe skriftlig i to likelydende eksem­ plarer. En duplokvittering er en kvittering utferdiget i to eksemplarer.

DuPont Company [dupån -], eg. E.I. du Pont de Nemours & Company, Wilmington i Delaware, amerikansk kjemisk industrikonsern grunnlagt 1802, et av verdens største. Konsernet har virksom­ het innen overflatebehandling (bl.a. maling, industrilakk og billakk), landbruk og ernæring (bl.a. plantevernmidler, bioteknologi, genmodifiserte såvarer og tilsetningsstoffer), elektronikk og kom­ munikasjonsteknologi (bl.a. materialer til LCDskjermer, halvledere og kabler), polymerer (materia­ ler til biler, elektronikk, emballasje, bygging, hus­ holdning m.m.), samt innen sikkerhet og beskyttelse (bl.a. verneklær). Har 135 fabrikker i over 70 land. Omsetning ca. 27 mrd. amerikanske dollar med rundt 80 000 ansatte (2003). Historikk. DuPont ble stiftet som en kruttfabrikk 1802 av kjemikeren Éleuthére Irénée du Pont de Nemours (1771-1834, sønn av P. S. Dupont de Nemours), som kom til USA 1799. Selskapet kon­ sentrerte seg om eksplosiver og sprengstoff frem til første verdenskrig, da virksomheten ble spredt over et videre kjemisk område. 1917-62 hadde DuPont eierandeler i bilprodusenten General Motors, på det meste over ’/3 av aksjene i 1920-årene. DuPont ble involvert i plantevern for landbruk i 1920-årene, i elektronisk industri (silisium til halvledere) i 1950årene og i farmasøytisk virksomhet i 1960-årene. 1981-99 eide konsernet også oljeselskapet Conoco. 2001 solgte DuPont sin farmasøytiske virksomhet til ► Bristol-Myers Squibb og 2004 sin virksomhet innen tekstilfibrer til Koch Industries. DuPont har fra 1930-årene introdusert en rekke nye produkter, bl.a. den syntetiske gummien ►neopren, kunstfibrene ►nylon, ►Orlon, ►Dacron, ► Kevlarog (den elastiske) Lycra, samt fluorplasten ►Teflon. Dupont, Ewald André [dypå], 1891-1956, tysk filmregissør. Arbeidet først som filmkritiker, regidebuterte 1917. Etter å ha fått en viss oppmerksomhet, bl.a. med Das alte Gesetz (En jøde, 1924), regisserte han Varieté (1925), en naturalistisk skildring fra sirkusmiljø med Emil Jannings i hovedrollen. Fil­ men ble en stor suksess, og regnes som en av tysk stumfilms hovedverker. Den stort anlagte Atlantic

DURALUMIN

199 (1929), bygd på historien om Titanics forlis, ble også godt mottatt. Dupont emigrerte til USA 1933, men filmene ble middelmådige og han trakk seg tilbake 1940. Dupont, Pierre [dypå], 1821-70, fransk dikter. Hans første dikt var preget av en noe uklar romantisk filosofi. Senere skildret han bondens og arbeiderens liv i muntre viser, som i Les Boeufs, les paysans et les paysannes (1846) og Chantsetchansons (3 bd., 185254). Mest berømt er han for Le Chant des ouvriers, sosialistenes kampsang i revolusjonsåret 1848. Denne og andre av hans sanger bidrog sterkt til å styrke arbeidernes selvrespekt. Etter 1850 var han lite aktiv. Dupont de Nemours, Pierre Samuel [dypå danammr], 1739-1817, fransk sosialøkonom, fra 1763 den fysiokratiske retnings ivrigste forkjemper. Ble 1774 en av Turgots fremste rådgivere; falt i unåde under revolusjonen og var bosatt i Amerika 1797-1802 og etter 1815. Dupontia (etter den franske botanikeren I. D. Du­ pont), planteslekt i gressfamilien, se ►lundrågress. Dupont-Sommer, André [dypå såmer], 1900-83, fransk orientalist og religionshistoriker. Underviste ved College de France og Sorbonne. Ekspert på arameisk epigrafikk. Han oversatte ► Dødehavsrullene i sin helhet, og var den første som viste at disse skriftene var blitt til blant esséerne. Han utgav bl.a. Les Araméens (1949) og Ecrits esséniens découverts prés delamerMorte (1959). dupp, flottør av kork eller plast festet til fiskesnøre på stang; først og fremst benyttet ved meitefiske («duppmeite»), men kan også brukes ved fluefiske. Brukes etter en rekke arter både i ferskvann (som abbor og ørret) og i sjøen (makrell, berggylt). Skal varsle fiskeren om at fisken biter, og holder agnet klar av bunnen. duppesoleie, Ranunculus aconitifplius, flerårig art i soleiefamilien. 30-60 cm høy, med håndflikede blad og hvite, langstilkede blomster. Duppesoleie stam­ mer fra fjell i Mellom- og Sør-Europa. Den kan dyrkes som prydplante over hele landet og forvilles enkelte steder nord til Troms. Dupré, Giovanni [dypre], 1817-82, italiensk billed­ hugger. Brøt med Canova-skolens tradisjoner og ble fører for den naturalistiske retning i nyere italiensk skulptur. Han slo igjennom som kunstner med Den døende Abel (1842), utførte deretter Kain, relieffet Korsets triumf på Santa Croces hovedportal i Firenze. Hans hovedverk er Pietd (1863-65) på kirkegården Della Misericordia i Siena, og Cavour-monumentet i Torino (1872). Dupré. Guillaume [dypre], ca. 1574-1647, fransk billedhugger og medaljør, særlig kjent for sine portrettmedaljer, bl.a. av Henrik 4 og Maria av Medici. Dupré, Jules [dypre], 1811-89, fransk maler, utdan­ net i England, tilhørte Barbizonskolen og malte romantiske, til dels dramatiske landskaper. Viste særlig interesse for lys og luft. Dupré, Marcel [dypre], 1886-1971, fransk organist og komponist. Elev av bl.a. Guilmant og Widor ved konservatoriet i Paris, professor i orgelspill sst. 1926. Etterfulgte Widor som organist ved St. Sulpice 1934. Dupré skapte seg verdensberømmelse gjennom sitt Bach-spill og sine improvisasjoner. Komponerte tallrike orgelverker, samt motetter, verker for klaver, fiolin, kammermusikk m.m. Utgav pedagogiske og musikkteoretiske skrifter. Dupré var en meget ettertraktet pedagog; blant hans elever var MarieClaire og Jehan Alain, Jean Langlais og Olivier Messiaen. Dupren, varemerke på den første kommersielt frem­ stilte kloroprengummi (DuPont 1933). Dupuis, Albert [dypyi], 1877-1967, belgisk kompo­ nist. Elev av dTndy og Guilmant ved Schola Canlorum, Paris. Skrev operaer, det bibelske dramaet La

captivitéde Babylone, klaververker, sanger m.m. Dupuis, Jean-Baptiste Daniel [dypyi], 1849-99, fransk medaljekunstner, billedhugger og maler. Representert i Nasjonalgalleriet i Oslo med sølvplaketter. Du Puy, Jean-Baptiste Édouard Louis Camille [dypyi], eller Dupuy, 1770-1822, svensk komponist, fiolinist og sanger (baryton), antagelig født i Frank­ rike. Kom til Stockholm 1793 og ble ansatt som konsertmester ved Kungliga hovkapellet. 1799 debuterte han som sanger, men måtte s.å. flytte til København, hvor han ble sanger og konsertmester ved Det kongelige teater og ble publikumsyndling bl.a. ved sin ypperlige tolkning av Don Juan. 1809 slo han seg på ny ned i Stockholm som sanger, skuespiller og kapellmester ved operaen. Han kom­ ponerte operaer, sangspill (Ungdom og Galskab, 1806, Foreningen, 1815), balletter, konserter, kammermu­ sikk, mannskvartetter (Douce harmonie), tersetten Agander, Pagander och Winberg. Dupuytrens kontraktur [dypyitres -] (etter den frans­ ke kirurgen Guillaume Dupuytren, 1778-1835), krøking av fingrene, oftest femte finger, pga. skrumping av en seneplate som dekker muskler og sener i hånden. Behandlingen er operasjon, idet man fjerner hele det fortykkede og skrumpede senebladet. I noen tilfeller kan også huden være så sterkt skrumpet at det må foretas en hudtransplantasjon i tillegg. Duquesnoi, Frangois [dykenoa], 1594-1643, eg. Frans van Kenoy, flamsk billedhugger. Påvirket av Rubens, gav for en stor del hans idealer skulptural form. 11618 reiste han til Roma, hvor han studerte antikken. Her ble han nær knyttet til Poussin og til Berninis skulpturskole, men ble mer behersket i sin uttrykksform. Blant hans hovedverker er den store Andreasstatuen i Peterskirken og statuen av Den hellige Susanna i Santa Maria di Loreto. Han ble 1642 utnevnt til fransk hoffbilledhugger, men døde før han kunne tiltre stillingen. dur (av lat. 'hard'), skalatype, toneart og treklang. Durskalaen har to hele, ett halvt, tre hele og ett halvt tonetrinn i oppadgående rekke. Durtreklangen har

stor ters og ren kvint. Durtoneartene bygger på durskalaen. Dur og moll betegner de to tonekjønn som preger tonaliteten etter at en akkordisk tenke­ måte brøt igjennom på 1600-tallet. durabel (av fr. 'varig'), svær, drøy, drabelig; også i formen durabelig. Durack, Mary [djurræk], Dame, 1913-94, australsk forfatter; bl.a. kjent for romaner som Keep Him My Country (1955), om forholdet mellom en hvit kvegfarmeier og en aboriginerkvinne, Kings in Grass Castles (1959) og Sons in the Saddle (1983), sagaen om Durack-familien fra dens utvandring fra Irland på midten av 1800-tallet og frem til moderne tid. Hun skrev også barnebøker, illustrert av søsteren Eliza­ beth Durack, historiske arbeider og skuespill om pionertiden i Vest-Australia, og var dessuten interes­ sert i urbefolkningen og dens litteratur. Dura-Europos, oldtidsby ved Eufrats midtre løp, anlagt av Selevkos f ca. 300 f.Kr. på et sted hvor det tidligere fantes en semittisk by; senere romersk grensefestning. Nå Qalat as-Salihiya i Syria. I 1920- og 1930-årene ble det gjort betydelige utgravninger i Dura-Europos under ledelse av den russisk-amerikanske arkeologen M. Rostovtsev. De enestående rike funn belyser sammenhengen mellom den hellenistiske og Den nære orients kultur. Særlig betydning har funnene av de forskjellige trossam­ funns forsamlingshus og helligdommer, bl.a. en synagoge og en kirke med fresker, og av en mengde dokumenter på pergament og papyrus. duralumin (av lat. 'hard' og aluminium), evt. dural, varmherdbare aluminiumlegeringer. Opprinnelig betegnet duraluminium én aluminiumlegering, utviklet 1909, som inneholdt ca. 4 % kobber og mindre mengder magnesium og mangan. Denne varmherdbare legeringen fikk stor betydning for flyteknikken, og den ble brukt både i luftskip (zep­ peliner) og i fly allerede under den første verdens­ krig. Duralumin er nå samlebetegnelse for varmherd­ bare aluminiumlegeringer, ofte av lignende type som den opprinnelige, men til dels også for legerin­ ger uten kobber. Duralumin oppnår høy styrke og

Dura-Europos. Utsnitt av veggfreskene fra synagogen, bygd på 2oo-tal(et e.Kr. Fremstillingen viser israelittenes marsj gjennom Rødehavet og det forlatte tempel. Nasjonalmuseet, Damaskus.

200

DURA MATER

hardhet etter varmebehandling som består i oppvar­ ming (såkalt innherding) etterfulgt av lagring ved romtemperatur (utherding). Lagringsperioden kalles også ►eldning. dura mater (lat.), senehinnen, den ytterste av de tre hinnene som omgir hjernen og ryggmargen. Durån, Roberto, f. 1951, panamansk bokser. Profe­ sjonell verdensmester i fire vektklasser: lettvekt 1972-79, weltervekt 1980, lett mellomvekt 1983-84 og mellomvekt 1989.1 alt 119 profesjonelle kamper 1968-2001, derav 103 seirer (70 på k.o.). duranametall, gul messing med 30-40 % sink, og små mengder av andre metaller som aluminium, jern, bly og tinn. Durån Ballén, Sixto [-bajen], f. 1921, ecuadoriansk politiker. Tilhørte opprinnelig det kristeligsosiale parti og var i mange år borgermester i hovedstaden Quito. Brøt med partiet 1991 og grunnla sitt eget republikanske enhetsparti (PRU). Ecuadors presi­ dent 1992-96. Durance [dyras], elv i østlige Frankrike, bielv til Rhone, kommer fra Mont Thabor på grensen mel­ lom departementene Savoie og Hautes-Alpes, nær den italienske grensen. Renner først sørover, dreier så mot sørvest og vest og faller ut i Rhone like ned­ enfor Avignon, 305 km lang. Store kraftverk i øvre og midtre deler (Serre-Ponqon, Oraison). Nyttes i vesentlig grad til irrigasjon, dessuten til vannforsy­ ninger til Marseilles. Durand & Cie [dyra e si], fransk musikkforlag. Grunnlagt 1869 av Marie Auguste Durand (18301909). Har utgitt komposisjoner av Rameau, SaintSaéns, Bizet, Debussy, Ravel og moderne franske komponister. Durand, Asher Brown [djurænd], 1796-1886, ame­ rikansk maler og grafiker. En av grunnleggerne av det amerikanske landskapsmaleri og leder for den såkalte Hudson River School. Først kjent som grafiker etter å ha gravert John Trumbulls maleri The Declaration oflndependence (1820). Spesialiserte seg på landskapsmaleri fra omkring 1837. Han utviklet genren i en realistisk retning, basert på observasjon av naturen. Fikk betydning ikke minst som teoreti­ ker. Hans teorier om landskapsmaleriet, Letters on Landscape Painting, ble utgitt i kunsttidsskriftet The Crayon i 1855. Durand-Ruel, Paul [dyra ryd], 1831-1922, fransk kunsthandler som støttet impresjonistene og bidrog sterkt til deres gjennombrudd i 1870-årene. Introdu­ serte dem i London 1883 og i New York 1886. Hans familie har fortsatt å omsette impresjonistenes kunst. Duran Duran [djuræn -], britisk popgruppe dannet 1978; gjennombrudd 1981 med Simon Le Bon, sang, Andy Taylor, gitar, John Taylor, bass, Nick Rhodes, keyboards, og Roger Taylor, trommer. Gruppen var en av verdens mest populære i første halvdel av 1980-årene, med tidsriktig musikk, påkostede videoer, moteriktig utseende og dyktig markedsføring. Medlemmene ble etter hvert invol­ vert i andre prosjekter, og gruppen har holdt en lavere profil, med delvis ny besetning, etter 1986. Av album kan nevnes Rio (1982), Seven and the Ragged Tiger (1983), Notorius (1986) og Duran Duran (1993). 1 2004 kom originalbesetningen sammen igjen og gav ut Astronaut. Durang. Christopher [djurærj], f. 1949, amerikansk dramatiker, utdannet ved Harvard og Yale. Hans skuespill, som er oppført både på Broadway og i teatre over hele USA, er oftest parodier, som f.eks. hans gjennombruddsdrama A History of the American Film (1976), der handlingen utspilles som en serie parodier over kjente filmer som Citizen Kane og Casablanca. Etter bl.a. The Vietnamization of New Jersey (1976) fikk han sin hittil største suksess med SisterMarylgnatiusExplainsItAllfor You (1979), et beskt angrep på naiv religiøsitet. Av senere stykker

kan nevnes The Marriage of Bette and Boo (1985) og Betty 's Summer Vacation (1999). Durang har også opptrådt som skuespiller i flere fjernsynskomedier og teaterstykker. duranglass, handelsbetegnelse på glass av såkalt ildfast type, dvs. glass som tåler brå temperaturfor­ andringer pga. lav termisk utvidelseskoeffisient. Durango, [duraggå]. 1 Delstat i Mexico, i nordvestre utkant av den mek­ sikanske høyslette, omgitt av delstatene Chihuahua i nord, Coahuila og Zacatecas i øst, Jalisco og Nayarit i sør og Sinaloa i vest; 123 181 km2 med 1 448 600 innb. (2000), en av landets tynnest befolkede delsta­ ter. Hovedstad: Durango. Natur. Hele den vestlige del er fylt av høye fjell som tilhører Sierra Madre Occidental. Fjellene når opp til 3300 moh. Den østlige delen tilhører den meksi­ kanske høyslette og har delvis ørkenaktig natur. Området dreneres av Rfo Nazas (600 km lang) som renner østover fra Sierra Madre Occidental. Næringsliv. Delstaten er rik på mineralske ressurser, bl.a. jernmalm som brytes ved Cerro del Mercado rett utenfor hovedstaden Durango, og gull og sølv nær San Dimas. Utvinningen av de mineralske ressursene har til nå vært hemmet av dårlige kom­ munikasjoner. Jordbruket er i stor grad avhengig av kunstig vanning. Det dyrkes bl.a. bomull, hvete, mais, tobakk og sukkerrør. Industrien er relativt lite utviklet, men omfatter bl.a. tekstilindustri og støpe­ rien 2 By i Mexico, hovedstad i delstaten Durango, eg. Victoria de Durango, 1900 moh., på østskråningen av Sierra Madre Occidental; 491 400 innb. (2000). Gruve- og handelssenter. Rett nord for byen ligger Cerro del Mercado, 'Jernfjellet', ca. 200 m høyt, som består av nesten ren jernmalm. Industrien omfatter stoperier, tekstilfabrikker, korn- og sukkermøller m.m. Universitet (1957), internasjonal lufthavn. Helse- og kursted med mineralske kilder og et sunt klima. Durango ble grunnlagt 1563, og var under Mexi­ cos tidlige historie et viktig politisk og religiøst sen­ ter. Durango [durarjgå], hy i Spania, Baskerland, provin­ sen Vizcaya, sørøst for Bilbao; 25 300 innb. (2002). Jernindustri. San Pedro de Tavira-kirken i nærheten er en av de eldste kirker i de baskiske provinser. Durango var hovedkvarter for de såkalte karlister på 1800-tallet. Durant, William Crapo [djurænt], 1861-1947, ame­ rikansk industrileder. Begynte bilproduksjon 1904; hans Buick-biler ble grunnstammen i General Mo­ tors Corporation, som Durant ledet 1908-10. Etter å ha mistet kontrollen over bilkonsernet pga. økono­ miske problemer, startet han 1914 Chevrolet Motor Co. Gjennom dette vant han på ny kontroll over General Motors, som han ledet 1915-20. Durante, Francesco, 1684-1755, italiensk kompo­ nist. Direktør ved Santa Maria di Loreto. En av de betydeligste mestere innenfor den napolitanske skole. Mest kjent for sin kirkemusikk, bl.a. Missa in Palestrina (1739). Duranty. Louis Émile Edmond [dyråti], 1833-80, fransk forfatter. Hans beste realistiske romaner, som Le Malheur d'Henriette Gérard (1860), LaCausedu beau Guillaume (1862) og Les Combats de Fran^oise Duquesnoy (1871) oppnådde langt større anerkjennelse på 1900-tallet enn de fikk i samtiden. Som kunstkritiker forsvarte han først Courbet og realistene, senere impresjonistene, og fikk dermed stor betyd­ ning for utviklingen av fransk malerkunst. Duranty. Walter [djurænti], 1884-1957, amerikansk journalist, medarbeider i New York Times 1913, avisens korrespondent i Moskva 1921-34, fra 1934 korrespondent for North American Newspaper Alliance. Pulitzerprisen 1932. Utgav en rekke bøker om sovjetiske forhold, bl.a. Moscow Trials (1929), I

Write As IPlease (1935, norsk overs. 1937), The Kremlin and the People (1942) og USSR; The Story of Soviet Russia (1944, norsk overs. 1947). Duråo, José de Santa Rita, 1722-84, brasiliansk dikter og geistlig, levde mesteparten av sitt liv i Portugal. I Lisboa utkom 1781 hans hovedverk 0 Caramuru, et epos i 10 sanger om oppdagelsen av Bahia, møtet mellom naturmennesket, indianeren, i idealisert form, og det siviliserte mennesket, portugi­ seren. Han var inspirert av Camoes og ville skrive et patriotisk dikt, men diktet interesserer mer ved sine opplysninger om brasiliansk topografi og sedvaner enn ved sitt kunstneriske innhold. Duras. Claire Lechat de Kersaint [dyras], 1778-1828, fransk forfatter, hertuginne; kjent for sitt vennskap med Chateaubriand og Madame de Staél. Hennes romaner Ourika (1823) og Edouard (1824) oppnådde stor popularitet. Olivier (skrevet 1826) ble ikke utgitt før i 1971, men vakte likevel skandale i samtiden fordi den beskrev seksuell impotens. Duras skildret spenningene mellom kjønn, klasser og raser med stor psykologisk innsikt. Duras, Marguerite [dyras], eg. Marguerite Donnadieu, 1914-96, fransk forfatter og filmskaper. Hun var født og oppvokst i Indokina, og la ofte handlin­ gen i verkene sine til dette området. Hun var aktiv i motstandskampen under den annen verdenskrig og medlem av det franske kommunistpartiet til hun ble ekskludert i 1950-årene. Duras skrev først tradisjonelle, realistiske romaner i en stil særlig påvirket av Fran^ois Mauriac, men eksperimenterte etter hvert mer med formen og ble en tid assosiert med «nyromanen». Romanene hennes er ofte korte og sterkt komprimerte og har ingen «allvitende forteller», slik at bøkene får et åpent og mangetydig preg. Duras er mer opptatt av innholdet i romanene enn nyromanforfatterne gjerne er, og romanene har ofte et feministisk preg. Stadig tar hun opp den kvinnelige hovedpersons relasjoner til ektemann/elsker/venninne/rivalinne. Blant hennes romaner kan nevnes Un barrage contre le Pacifique (1950; norsk overs. Demning mot Stille­ havet, 1999), Lespetits Chevauxde Tarquinia (1953), Moderato Cantabile (1958), UApres-midideMonsieur Andesmas (1962), Le Ravissement de Lo! V. Stein (1964), UAmour (1972, norsk overs. 1987). Romanene L Amant (1984, Goncourt-prisen; norsk overs. Elske­ ren, 1985, filmversjon 1992 i regi av Jean-Jacques Annaud) og La Douleur (1985, norsk overs. Smerten, 1986), som skildrer menneskelige konflikter under den annen verdenskrig, skaffet henne en stor leser­ krets. Hun behandlet tilsvarende stoff i EAmantdela Chinedu Nord (1991; norsk overs. Elskeren fra NordKina, 1995). Yann Andrea Steiner (1992) kom på norsk i 1994. Det er typisk for Duras' romaner at dialogen spiller en viktig rolle. Hun skrev også en rekke tekster for teater, bl.a. La Square (1962), La Musica (1965) og Suzanna Andler (\968). I 1959 skrev hun originalma­ nus til den poetiske krigsfilmen Hiroshima, mon amour (Hiroshima, min elskede; regi Alain Resnais), og laget senere filmer som ofte videreutviklet temaer fra romanene og teaterstykkene. Hennes filmatiske stil ligner på romanskriften, langsom og befridd for overflødige elementer. Av filmene kan spesielt fremheves Nathalie Granger (1972), India Song (1974) og Le Camion (1977). Litt.: Aarset, H.E.: Smerten, harmen - og kunstens smil: M.D., 2001; Aasen, E.: M.D., 2000 (Ariadne-serien); Adler, L.: M.D., 1998; Hill, L.: M.D.: apocalypticdesires, 1993; Knapp, B.L., red.: Critical essays on M.D., 1998; Lebelley, E: D., ou Lepoids d'uneplume, 1994; Vircondelet, A.: D.:a biographv, 1994; Vircondelet, A., red.: M.D., 1994 durativ (av lat. 'vare') (gram.), om verb eller bøyningskategori som betegner vedvarende handling, f.eks. er verbet holde et durativt verb (motsatt gripe), og fransk mangeait, han/hun drev på og spiste, er en durativ verbalform (motsatt mangea, spiste).

DURHAM

201 duraxglass, borholdig silikatglass med høyt innhold

av kvarts og bortrioksid som gjør glasset mer mot­ standsdyktig mot temperaturforandringer enn vanlig glass. Brukes til teserviser, stekepanner, bakeformer o.l. Durban [datban], zulu eThekwini, by i Sør-Afrika, KwaZulu-Natal, ved Indiske hav, ca. 500 km sørøst for Johannesburg; Sør-Afrikas nest største byområde med 3 090 100 (2001), Durban ligger ved Natalbukta, og er landets vik­ tigste havneby. Som havn for Witwatersrand (ende­ punkt for jernbane fra Johannesburg) har Durban utskiping av jern, mangan, krom, sukker og mais. Byen er landets viktigste importhavn for olje, og har store oljeraffinerier. Industrien er svært allsidig, og omfatter jernbaneverksteder, sukkerraffinerier, skipsverft, samlefabrikker for biler, bryggerier, maskin-, papir-, tekstil- og såpefabrikker m.m. Det subtropiske klima har gitt grunnlag for en omfatten­ de turisme, og byen er landets mest besøkte bade­ sted. Durban er sete for University of Natal (grunn­ lagt 1910), teknisk høyskole, kunstgalleri, botanisk hage, akvarium. Durban ligger vakkert til, er regelmessig anlagt og har mange parker og staselige offentlige bygningen Byen ble grunnlagt 1824 som Port Natal, men ble senere oppkalt etter Kappkoloniens guvernør D'Urban. Utbyggingen av havnen begynte 1855; jernbanen til Johannesburg var ferdig 1890. Storbyområdet Durban heter fra 2000 eThekwini. Durban, Arne, 1912-93, født i Oslo, norsk billedhug­ ger, elev av W. Rasmussen ved Statens Kunstakade­ mi. Han utførte kvinnestatuer bl.a. til Freiaparken, Oslo, og byparken i Haugesund; til Oslo Rådhus Vestenvinden og Østenvinden. Han virket som kunstkritiker og skrev Norsk skulptur gjennom hundre år (1942), Malerskikkelser fra 80-årene (1943), Gustav Vigeland (1945), Om skulptur (1947), Malerskikkelser fra 1800-1880 (1948), Malerier fra Norge (1951), Vigelandsportretter (1977), Kaare Espolin Johnson (1979). Nasjonalgalleriet i Oslo eier hans portretthode av maleren Rudolph Thygesen. Litt.: NBL 2. utg.; NKL D’Urban, Benjamin [da:ban], Sir, 1777-1849, britisk general og kolonipolitiker, 1834-38 guvernør i Kapplandet. Byen Durban er oppkalt etter ham. Durban-Hansen, Halvor R, 1908-82, norsk boktryk­ ker, disponent og lærer. Arbeidet hele sitt yrkesakti­ ve liv i familiebedriften A. W. Brøggers Boktrykkeri A/S i tillegg til i perioder å undervise ved bl.a. Sta­ tens Bibliotekskole og Grafisk Arbeidslederskole. Gjennom kursvirksomhet hevet han det estetiske ni­ vået i norsk bokproduksjon, og han skrev en rekke artikler om bokkunst og fag i tidsskrifter. durbar [da:ba:] (av pers, darbdr, 'audienssal, audi­ ens'), var i India navn på en domstol eller regjering i de enkelte stater, men ble særlig brukt om de indiske fyrsters og de britiske myndigheters praktfulle offisielle seremonier, f.eks. ved Georg 5s og dron­ ning Marys besøk i India 1911. Durchlaucht [durkjlauxt] (ty. 'gjennomstrålt'; lat. perillustris), fyrstetittel, opprinnelig brukt i tiltale til kurfyrster, senere både til alle regjerende fyrster og alle medlemmer av fyrstehus, samt til ikke-regjerende fyrster. durch und durch [durkj unt -] (ty.), helt igjennom, fullstendig. Duret, Francisque Joseph [dyre], 1804-65, fransk billedhugger på overgangen mellom romantikk og realisme, er særlig kjent for Napolitansk tarantelldanser (1833, Louvre). Durey, Louis [dyri], 1888-1979, fransk komponist. Medlem av Les Six. 1956 president i Fédération musicale populaire. Var påvirket av atonalitet og polytonalitet, ofte kombinert med et visst klassisk harmonisk grunnpreg. Var også opptatt av eldre musikk. Skrev klaverstykker (3 sonatines, 1926, 10

Durham. Katedralen i Durham står på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv.

inventions, 1924), kammermusikk, orkesterverker, sanger, korverker (La Guerre et la Paix, 1949, Paix aux hommespar millions, 1949) m.m. d’Urfé, Honoré [dyrfe], 1567-1625, fransk forfatter. Skrev hyrdedikt og Epitres morales (1598), preget av stoiske idealer, men er mest kjent for den store hyrderomanen UAstrée, som utkom i årene 1607-27 og omfatter mer enn fem tusen sider. Med sine subtile analyser av kjærlighetens psykologi og strate­ gi ble den en modell for de galante og raffinerte omgangsformer som man forbinder med de såkalt presiøse miljøene. Både tematikken og menneske­ skildringen fikk stor betydning for utviklingen av fransk litteratur på 1600-tallet, også på den franske klassisismen Litt.: Aarset, H.E.: Hyrden og fortelleren, 1980 D’Urfey, Thomas [da:fi], 1653-1723, engelsk dikter og dramatiker av fransk hugenottavstamning. Tom Durfey, som han gjerne ble kalt, overskred ofte sømmelighetens grenser i sitt forfatterskap, men han var meget populær, og både Karl 2 og Jakob 2 satte pris på hans selskap. Mange av hans beste sanger finnes i samlingen Witand Mirth, orPills to Purge Melancholy (1719). Durga (sskr. 'Den uovervinnelige'), en av de viktigste former av hinduismens store gudinne (se ►Devi). Durga fremstilles som en vakker og sterk kvinne; hennes ridedyr er løven, og hun er utstyrt med forskjellige våpen som hun bruker i kampen mot krefter som truer den gode og ordnede verden som er gudenes og menneskenes hjem. I den indiske gudelæren er hun Shivas hustru, men i det religiøse liv opptrer hun oftest alene, uten noen annen gud ved sin side. Utallige templer er viet Durga, og hun er utvilsomt blant de mest populære guder i hinduis­ men, også i dag. En stor Durga-fest feires om høsten. Durham [dAram] 1 Grevskap (county} i Storbritannia, i nordøstlige England; 2226 km2 med 493 470 innb. (2001). Hovedstad: Durham; største by; Darlington. Natur. Den vestlige delen tilhører Penninene. Høyeste punkt er Bumhope Seat (746 moh.). Den østlige delen består av lave åser med sletteland langs nordsjøkysten. De største elvene er Tees og Wear, som i sine øvre løp danner markerte daler (Teesdale, Weardale).

Næringsliv. Jordbruket er variert, med hovedvekt på sauehold (i vest), hvete og havre samt produk­ sjon av meierivarer. Forekomster av kull i den østlige del av Durham har dannet grunnlag for tungindustri, særlig jern- og stål-, mekanisk og kjemisk industri, og området har spilt en viktig rolle 1 Englands industrihistorie. Etter den annen ver­ denskrig har spesielt gruveindustrien gått sterkt tilbake, og Durham har vært gjenstand for ulike distriktspolitiske tiltak. Aycliffe (1947) og Peterlee (1948) ble utpekt til newtowns, med sikte på å absor­ bere befolkning fra nedlagte gruvesamfunn, samt å stimulere til etablering av ny industri. 2 By i Storbritannia, England, hovedstad i grevska­ pet Durham, ved elven Wear, 15 km fra Nordsjøen; 37 700 innb. (2001). Administrasjons-, kultur- og utdanningssenter. Variert småindustri, bl.a. fremstil­ ling av tepper, maskiner og legemidler. Universitet (grunnlagt 1832). Det gamle bysentrum ligger på en smal landtange i en sving ved elven Wear. Katedralen, som ble påbe­ gynt 1093, er Englands betydeligste romanske kirkebygg. Korets ribbehvelv er blant de tidligste slike i Europa idet koret stod ferdig 1099. Det for sin tid meget høye skip var ferdig 1133; omtrent samti­ dige er vesttårnene. Det opprinnelig spirkronede sentraltårnet stod ferdig to hundreår senere. Kate­ dralen er et av de vakreste eksempler på norman­ nisk arkitektur. Helgenene St. Cuthbert og Beda er begravd her. Slottet, bygd av Vilhelm Erobreren 1072, huser en del av universitetet. Gulbenkians museum for orientalsk kunst og arkeologi er tilknyt­ tet universitetet. Både slottet og katedralen står på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv. Durham [dAram], by i USA, North Carolina, 35 km nordvest for Raleigh; 195 900 innb. (2002). Del av den større byregionen Raleigh-Durham-Chapel Hill (metropolitan area) med 1 105 500 innb. (2000). Stor tobakksindustri med ca. 20 % av USAs sigarettproduksjon, tekstilindustri m.m. Sete for Duke Univer­ sity, som ble grunnlagt 1924 av Duke-familien (eierne av American Tobacco Company), North Carolina Central University (1909) og flere andre høyere læresteder. Det ene hjørnet av «forskningstrekanten» (Research Triangle), der Chapel Hill (University of North Carolina) og Raleigh (North Carolina State University) utgjør de andre «hjørne­ ne».

202

DURHAM

Durham, John George Lambton [dArain], fra 1833 earl of Durham, 1792-1840, britisk liberal politiker. Lordseglbevarer i Lord Greys regjering 1830-33; en av opphavsmennene til valgreformen 1832. Gene­ ralguvernør i Canada 1838, men kom i konflikt med regjeringen og gikk av etter 4 måneder. I sin Report on the Affairs ofBritish North America (1839), som fikk stor betydning for utviklingen av dominion-tanken, anbefalte han å danne en kanadisk føderasjon med utstrakt selvstyre. duriantre, Durio zibethinus, tropisk frukttre i familien Bombacaceae, som står meget nær kattostfamilien. Det er 20 m høyt og hører hjemme på de sørøstasiatiske øyene og dyrkes mange steder i tropene. Fruk­ ten, durian (også kalt stinkfrukt), er klubbeformet, har pigget skall og et gult eller hvitt, bløtt, illelukten­ de, men velsmakende fruktkjøtt som er delt inn i seksjoner med 1-7 store frø i hver. Fruktene er rike på sukker og stivelse, er store som meloner og veier et par kilo. Spises rå eller kokt, frøene kan ristes eller stekes. Når de er modne, faller fruktene ned, og i høstetiden kan det være livsfarlig å ferdes under trærne. Fruktene har en eiendommelig lukt og smak som kan minne om hydrogensulfid, men de regnes likevel for å være de mest delikate av alle tropiske frukter når man først er blitt vant til dem. Du Rietz, Gustaf Einar [dyrie], 1895-1967, svensk botaniker, professor i plantebiologi og styrer av Våxtbiologiska Institutionen ved universitetet i Uppsala. Foretok forskningsreiser i Amerika, Asia og Australia, og de fleste land i Europa. Han fortsatte professor Rutger Sernanders virksomhet som plantesosiolog i Uppsala, den såkalte Uppsalaskolan, og var en av de ledende i moderne plantesosiologi (økologi). Av hans tallrike arbeider kan nevnes Zur methodologischen Grundlage der modernen Pflanzensoziologie (1921), Handbuch der biologischen Arbeitsmethoden (1930). duriron (av lat. 'hard' og eng. 'jern'), handelsnavn på syrefast støpejern (ca. 15 % silisium, mindre meng­ der karbon og mangan) som anvendes i visse typer kjemisk apparatur. Duriron brukes iblant som sam­ lebetegnelse for denne typen legeringer uansett fabrikat. Duris, gresk vasemaler, virksom i første halvdel av 400-tallet f.Kr. Han benyttet ► rødfigurteknikken og var en av de mest produktive greske vasemalere. Bortimot 300 bevarte vaser betraktes som malt av ham. Duris fra Samos, gresk historieskriver på 200-tallet f.Kr. Hans makedonske historie Historiae (for tiden 371-281 f.Kr.) varen viktig kilde forbl.a. Plutark. Bare fragmenter av verket er bevart. Durisin, Dionyz [djurijm], 1929-97, slovakisk litte­ raturforsker, fra midten av 1960-årene en ledende skikkelse i den strukturalistisk orienterte kretsen for komparativ litteratur i Bratislava. I sine analyser la han vekt på gjensidig dialog mellom de enkelte forfattere, sjangere og nasjonale litterære kontekster innen en bestemt kulturhistorisk ramme. Av verke­ ne hans, som er oversatt til flere språk, kan nevnes Sources and Systematics of Comparative Literature (1974). durkdreven (av ty.), utspekulert og samvittighetsløs, slu. Durkheim. Émile [dyrkem], 1858-1917, fransk sosiolog, professor i sosiologi og pedagogikk i Bor­ deaux 1887, ved Sorbonne i Paris fra 1902. Durkheim skapte med utgangspunkt i Comte en ny sosiologisk lære. Han søkte å bestemme sosiologiens oppgaver og de sosiale fenomeners karakter, som han hevdet er vesensforskjellig fra den medfødte, biologiske karakteren til de individuelle fenomener. De sosiale fenomener står utenfor og over individe­ ne og virker tvingende på dem. Individene beher­ skes av kollektive forestillinger, som danner en slags syntese av de enkelte individets forest illingsliv og

durksy, i skomakerfaget betegnelse på å forbinde

Émile Durkheim

inneholder noe annet og mer enn summen av disse. Sosiale institusjoner må studeres objektivt som «ting», like objektivt som man studerer naturfeno­ mener. I De la Division du travailsocial (1893) studerer han særlig de moralske virkningene av arbeidsdelingen, og viser hvordan utviklingen av de menneskelige kultursamfunn har sin årsak i økende befolknings­ tetthet og stigende arbeidsdeling. I Le Suicide (1897, norsk utg. Selvmordet, 1978) undersøker han selvmordets sosiale årsaker, og finner på grunnlag av et omfattende statistisk materiale at det er en tydelig sammenheng mellom disse og samfunnssolidarite­ ten. De individer som er minst hemmet av sosiale bånd og forpliktelser, begår lettest selvmord. Durkheims siste store arbeid var Les Formes élémentaires de la vie religieuse (1912). Her søker han å vise at den australske totemisme er en elementær form for religion, utformet på grunnlag av australske stam­ mers samfunns- og livsforhold. Sitt metodiske grunnsyn fremstilte han i Les Régles de la méthode sociologique (1895). Foruten disse hovedverkene utgav han en rekke mindre arbeider over spørsmål av sosiologisk, filosofisk, pedagogisk og moralhistorisk art, hvorav flere er samlet og utgitt etter hans dod: Éducation etsociologie (1922), Sociologie et philosophie (1924), UÉducation morale (1925), Le Socialisme (1928), UÉvolutionpédagogique en France (1938). I 1898 startet Durkheim tidsskriftet UAnnée socio­ logique. Gjennom dette øvde han stor innflytelse på samtidens sosialvitenskap og samlet om seg en hel skole av medarbeidere og elever, bl.a. C. Bouglé, G. Davy og M. Mauss. Litt.: Østerberg, D.: E.D.ssamfunnslære, 2. utg., 1983

binnsåle og yttersåle ved direkte gjennomsying. Motsatt: randsy. Durmitor, fjellområde i Serbia og Montenegro, i Montenegro, tilhører Dinariske alper, høyeste topp er Bobotov Kuk (2522 moh.). duroc [djmrøk], amerikansk svinerase: store, røde, rolige dyr. Utviklet i USA siden begynnelsen av 1800-tallet, slått sammen med rasen jersey red til duroc jersey; benevnes nå bare duroc. Duroc er den vanligste svinerasen i USA og brukes i mange land, også i Norge, i krysningsavlen. Rasen utnyttes i norsk svineavl for sin store mengde av isprengt (intramuskulært) fett i kotelettmuskelen, og fordi rasen har sterke ben og god konstitusjon. durometer (av lat. 'hard' og gr. 'mål'), instrument til å måle materialers hardhet. Se ►hardhet, ►shorehardhet. duroplast, vanlig tysk betegnelse på ►herdeplast, men bare sjelden brukt på norsk. durra (arab.), kafferkorn, mohirs, Sorghum vulgare eller Andropogon sorghum, ettårig gressart, viktig kornart i varme land. Durra har brede blad og stor, riktblomstrende topp, kornene er litt mindre enn hvetekorn. Antas opprinnelig å være kommet fra Afrika og stammer antagelig fra nærstående arter som ennå vokser vilt i tropisk Afrika. Durra fore­ kommer ikke lenger viltvoksende. Durra dyrkes i varme og varmtempererte områder over hele ver­ den. Det finnes mange varieteter av durra, noen er meterhøye, andre blir 4-5 m. Vanlig durra, S. vulgare var. vulgare, er den viktigste kornsorten i Afrika. I Kina dyrkes en noe annen type som kalles ►kaoliang, og som er grovere og meget større. Disse typene dyrkes ikke bare for kornets skyld, men brukes også som grønnfor, i Afrika brukes dessuten en bestemt durra-type til ølbrygging. Sukkerdurra, S. vulgare var. saccharatum, dyrkes i Nord-Amerika som sukkerog sirupsprodusent. Nikkedurra, S. vulgare var. cemuum, med lutende topp, er en viktig kom- og sukkerprodusent i Afrika og Asia. Kvastdurra, S. vulgare var. technicum, med stive toppgrener, brukes til koster. Sammalt durra (durragropp) brukes som dyrefor (karbohydratkraftfor) i Norge, særlig som for til gris. Durrell, Gerald Malcolm [dAral], 1925-95, født i India, britisk zoolog og forfatter, bror av L. G. Dur­ rell. Har ledet zoologiske ekspedisjoner i Afrika og Amerika og utgitt en rekke bøker om dyr, levende

Durra, kort før innhøstingen.

DURRA* Produksjon 2003

USA India Nigeria Mexico Sudan Kina Argentina Brasil Etiopia

58 900

Verden

Kilde: FAO 'Sorghum

1000 tonn 10 446 8 500 8 100 6 462 4 350 2 869 2 847 1 743 1 600

spp.

DUSJ

203 og humoristiske skildringer, flere i norsk oversettel­ se. Durrell, Lawrence George [dAral], 1912-90, britisk forfatter, født i India, bror av G. M. Durrell. I 1930årene ble han kjent med Henry Miller i Paris og skrev under innflytelse av Miller sin formelt eksperi­ menterende og halvpornografiske ungdomsroman The Black Book (\938). Durrell var 1941-56 i britisk utenrikstjeneste, bl.a. i Egypt, Jugoslavia og Kypros, og hans inntrykk av de østlige middelhavslandene og av diplomatiet nedfelte seg i fengslende reise­ skildringer: Prospero's Cell (1945), Reflections on a Marine Venus (1953) og Bitter Lemons (1957). 1957-60 kom de fire bindene av hans hovedverk, den såkalte Alexandria-kvartetten, Justine, Balthazar, Mountoliveog Clea (alle oversatt til norsk). Bøkene tar for seg en gruppe mennesker i det spennende Alexandria i 1930-årene, og i de tre første blir den samme handlingen gjentatt, sett fra forskjellige synspunkter. Durrell forsøker å gi en «firedimensjonal» skildring. I 1968 og 1970 kom Tmtrog Nunquam (begge overs, til norsk), senere utgitt i ett bind som The Revolt ofAphrodite. Dette er en stor filosofisk dobbeltroman lett forkledd som en eksotisk romanse med et visst preg av science fiction. Durrells viktigste romaner fra senere år hører til den såkalte Avignonserien, som er henlagt til tiden omkring den annen verdenskrig: Monsieur (1974), Livia (1978), Constance (1982), Sebastian (1983) og Quinx (1985). Diktsamlingen Vega and Other Poems kom i 1973 og Collected Poems 1931-74 i 1980. Litt.: Begnal, M.H., red.: On miracle ground: essays on the fiction of L.D., 1990; Bowker, G.: Through the dark labyrinth-.abiographyofL.D., 1996; MacNiven, I.S.: L.D.: a biography, 1998; Pine, R.: L.D.: the mindscape, 1994 Durrés [durras], it. Durazzo, by i Albania, ved Adriaterhavet, 30 km vest forTirana; 99 550 innb. (2001). Durrés er Albanias viktigste havn. Stor produksjon av landbruksvarer i omegnen. Endepunkt for jern­ bane fra bl.a. Tirana og Elbasan. Industrien omfatter skipsbygging, plast- og lærvareindustri, produksjon av sigaretter, såpe, landbruksmaskiner, radio- og fjernsynsapparater. Festning med murer fra 500tallet. Historikk. Durrés ble anlagt 627 f.Kr. som den greske koloni Epidamnos, kom 227 f.Kr. under romerne og fikk navnet Dyrrhachion. Forbindelsen fra Italia til Hellas gikk fra Brindisi til Durrés, herfra førte Via Egnatia til Saloniki og Bysants. Senere kom Durrés under bysantinere, gotere, serbere, bulgare­ re, normannere (1082), Venezia (1394-1501), Tyrkia (til 1912). Under tyrkisk styre gikk Durrés sterkt tilbake. Serberne besatte byen 1912. Durrés ble 1913 tildelt Albania og var hovedstad til 1920. 1940-41 og 1943 ble Durrés utsatt for kraftige britiske fly- og flåteangrep. durrie, durre, samisk sammensetningsledd i steds­ navn: skar, dal mellom fjell. durspill, samlebetegnelse for en- og torader, som er eldre trekkspillmodeller som er vekseltonige, dvs. at hver knapp gir to toner, avhengig av hvilken vei belgen beveges. Durspill utviklet seg til å bli dansemusikkinstrument fra andre halvdel av 1800-tallet. durtreklang (mus.), treklang med stor ters og ren kvint. Duruflé, Maurice [dyryfle], 1902-86, fransk organist og komponist. Elev av bl.a. Dukas. Ble 1930 organist ved St. Etienne-du-Mont i Paris og 1943 professor i harmonilære ved konservatoriet samme sted. Duru­ flé har komponert Requiem for soli, kor, orgel og orkester, messen Cum jubilo, fire motetter, samt orgel- og orkesterverker. Gregorianske og impresjo­ nistiske elementer spiller en fremtredende rolle i hans musikk. durumhvete, se ►hardhvete. Duruy, (Jean) Victor [dyryi], 1811-94, fransk histori-

Lawrence Durrell

ker og politiker. Som Napoleon 3s undervisningsmi­ nister fra 1863 gjennomførte han viktige skolerefor­ mer, men hans plan om allmenn, obligatorisk og fri folkeundervisning ble torpedert av de klerikale. Utgav flere historiske verker, bl.a. Histoire des Romains (7 bd., 1879-85) og Histoire des Grecs (7 bd., 1886-91). Dury, lan [dju:ri], 1942-2000, britisk rocksanger og komponist. Han fikk sitt gjennombrudd sammen med gruppen The Blockheads i 1977 med albumet New Boots and Panties, som bl.a. inneholdt «klassike­ ren » Sex and Drugs and Rock and Roll. Dury vakte oppsikt med sine originale tekster og sin dynamiske sceneopptreden (preget av et fysisk handikap), og fulgte opp med album som Laughter (1980) og Lord Upminster (1981). Senere skrev han bl.a. musikk til fjernsynsserien The Secret Diary ofAdrian Mole Aged 133/4 (vist i Norge 1986) og musikalen Apples (1989). Dessuten hadde han flere filmroller. Durych, Jaroslav [durix], 1886-1962, tsjekkisk forfatter og lege. Tilhørte den moderne tsjekkiske diktnings katolske fløy. Han utgav skuespill, dikt­ samlinger, essays og romaner. Den såkalte Wallenstein-trilogien Bloudém (1929, dansk overs. Kaos, 1937), med emne fra 30-årskrigens tid, er båret av en mektig fantasi og en visjonær evne til historisk innlevelse. I 1940 kom Unyttige tjenere, om jesuitte­ nes skolering og deres misjon i Sør-Amerika og Japan på 1600-tallet, som første del av et 4-binds verk som utkom posthumt i Roma 1969.1 Tsjekko­ slovakia ble Durychs verker ikke utgitt etter 1948, med unntak av en kort periode omkring 1968; da utkom bl.a. romanen Guds regnbue (1969), et rysten­ de bilde av menneskelivet i det avfolkede Sudetområde etter utvisningen av den tyske befolkningen i 1945. Etter 1989 har Durychs skrifter fått sin store renessanse. En del av hans etterlatte manuskripter er også blitt utgitt, bl.a. Den fortryllende vognen (1995), en stor historisk slektsroman om hans egne forfedre. Duryea Charles Edgar [durje], 1861-1938, og Frank, 1870-1951, amerikanske bilpionerer; brodre. Bygde 1893 den første totakts bensindrevne bil i USA og foretok en oppsiktsvekkende prøvetur gjennom gatene i Springfield, Massachusetts; vant 1895 USAs første billøp. Charles Duryea grunnla den første amerikanske bilfabrikk 1895; biler av merket Duryea ble produ­ sert til 1913. Frank Duryea gikk inn i våpenfabrikken Stevens, som produserte Stevens-Duryea-biler frem til 1924. Du Ryer. Pierre [dyrie], ca. 1600-58, fransk dramati­ ker. Hans verk representerer overgangen mellom barokk og klassisisme og preges av fantasi og origi­ nalitet, som f.eks. Les Vendangesde Suresnes (1633), Lucréce (1636) og Esther (1642). Tragedien Scevole (1644) var en av de største franske teatersuksessene på 1600-tallet. dus (av fr.), mild, blot, dempet (særlig om farger og lyder).

Eleonora Duse

dus, si du; brukt i uttrykk som være dus med, drikke dus med. Mens man før var «dis» med fremmede (sa De til dem) og «dus» med dem man kjente godt, er det i løpet av etterkrigstiden blitt vanlig å si du også til ukjente. Å være dus med noe brukes også over­ ført om å være godt kjent med noe. Dusan. Stefan [dujan], 1308-55, serbisk tsar, se ► Stefan, konger (tsarer) av Serbia. Duse, Eleonora, 1859-1924, italiensk skuespiller, hadde sitt store gjennombrudd 1879 i Napoli med Zolas Thérése Raquin. En analytisk holdning forbun­ det med en intens innlevelsesevne gjorde henne til en stor karakterskuespiller. Sammen med Sarah Bernhardt var hun tidens ledende tragedienne, de rivaliserte om publikums gunst på sine store verdensturneer, og spilte ofte de samme rollene. Duse gjorde stor lykke i stykker av d'Annunzio, Goldoni, Shakespeare, Gorkij m.fl., men foretrakk etter hvert Ibsen, og spilte bl.a. Nora, Hedda Gabler, fru Alving, og ikke minst Rebecca West i Gordon Craigs berømte Rosmersholm-oppsetning i Firenze 1906. Hun trakk seg tilbake fra scenen 1913, men vendte tilbake 1923, nok en gang med Ibsen. Gjestespill i Oslo 1906. Duse. Samuel August, 1873-1933, svensk forfatter og offiser. I Bland pingviner och salar (1905) skildret han sine opplevelser fra O. Nordenskiblds ekspedi­ sjon til Sydpolen 1901-03. Han nådde el bredt publi­ kum gjennom fortellingene om privatdetektiven Leo Carring, hvis opplevelser ble fortalt i 14 bøker og ca. tusen noveller. dusement [vanligvis uttalt, og ofte skrevet -mang] (av fr.), norsk form av ►doucement. Dushman. Saul [dAjman], 1883-1954, russiskamerikansk fysiker, utdannet i Toronto, Canada. Arbeidet fra 1912 ved General Electrics forsøkslaboratorium, fra 1928 assistant director der. 1922-25 forsøksleder ved Edison Larnp Works. Dushman er kjent for arbeider over høyvakuumteknikk, elektronemisjon, kvantemekanikk, kjemiske reaksjonshastigheter og fotoelektriske celler. dusin (fra glfr.), mengdeenhet = 12 stykker. Brukt, ofte sammen med gross (= 12 dusin), for pakking og prissetting av småvarer. Nå brukes isteden som regel pakninger på 10 og 100. I sammensetninger brukes dusin- i betydningen noe som ikke skiller seg ut fra den store mengde eller er av middelmådig kvalitet: dusinmenneske, dusinvare. Noe det går 12 av på dusinet: Noe som ikke skiller seg ut fra det vanlige. dusj (fr., fra it. 'vannrør'), finfordeler av vann under trykk fra sil eller spredehode, utføres som en fast­ montert hodedusj eller som hånddusj med slange. Spredehodet eller dusjhodet kan utføres med hendel for regulering av vannmengden og/eller regulering av dusjstrålens spredningsvinkel. I nyere dusjanlegg er vannmengden ofte regulert ned til et minimum (6-9 liter per minutt) for å redusere varmtvannsforbruket og dermed energiforbruket (sparedusj). Dusj

204

DUSJANBE ■

har blandebatteri for temperering av kaldt- og varmtvannet. Termostatiske blandebatterier styrer vanntemperaturen automatisk etter innstilt vann­ temperatur og utføres som oftest med sperre for å hindre for høy temperatur på vannet. Dusjanbe, Dusanbe, hovedstad i Tadsjikistan, 315 km sør for Tasjkent; 575 900 innb. (2002). Viktig samferdsels- og industrisenter. Bomulls- og silkespinnerier, næringsmiddel- og maskinindustri. Statsuniversitet (1948), vitenskapsakademi (1951) og flere andre høyere læresteder. Dusjanbe har akutt og stor boligmangel, bl.a. på grunn av de mange flyktninger etter et jordskjelv som i 1989 rammet nærliggende områder, og ikke minst på grunn av krigsflyktninger i forbindelse med borgerkrigen. Til tross for store vannreservoarer er det vannmangel. De åpne drikkevannskanalene går gjennom områ­ der med sementfabrikker og annen forurensende industri. Stor arbeidsledighet, særlig blant unge tadsjikere i 1990-årene. Sterk vekst etter 1929, het 1929-61 Stalinabad. Russerne utgjorde ved folketellingen i 1989 '/3 av befolkningen, men de fleste av disse har siden forlatt byen og republikken. dusk, samling av blomster, blad, tråder, snorer el.l., som er sammenbundet eller sammenvokst i den ene enden og henger fritt i den andre. duskamarant, Amaranthus retroflexus, ettårig art i amarantfamilien. 20-140 cm høy, med håret stengel og rombeformede blad, snaue på oversiden og filthårede under. Blomstene i en tykk, blekgrønn topp. Innført art, opptrer sporadisk på avfallsplasser nord til Nordland. duskbjørnebær, Rubus grabowskii, meterhøybusk tilhørende rosefamiliens ►bjømebærgruppe. Blade­ ne er hvitlodne under, stengelen snau med grove brune tomer. Høy blomsterstand med lyserøde blomster. Duskbjørnebær vokser spredt langs kysten fra Akershus til Rogaland. duskhalekaniner, Sylvilggus, haredyrslekt i harefamilien. Typisk er en bomullslignende haledusk. Best kjent er vanlig duskhalekanin, S.floridanus, men slekten omfatter i alt 13 arter. Vanlig duskhalekanin veier opptil 1,6 kg. Pelsen skiftes tre ganger i året. Årlig fødes fire kull, med gjennomsnittlig 4 unger i hvert. Utbredt over store deler av Nord-Amerika og visse deler av Sør-Amerika. Viktig jaktvilt. duskmyrull, duskull, Eriophorum angustifolium, urt i starrfamilien. 20-50 cm høy. Skuddene er enkeltstå­ ende, med flere hengende aks i toppen. Vanlig på våt myr i hele landet, i fjellet til 1700 moh. duskstarr, Carex disticha, flerårig art i starrfamilien. 30-80 cm høy, med smale blad og aksene i en tett dusk. I Norge vokser duskstarr på våte steder og strandenger nord til Vesterålen. Du som veien er og livet, konfirmasjonssalme av den danske presten Chr. Richardt, skrevet 1885.1 Norge benyttes en melodi av L. M. Lindeman, komponert 1871. dustdevil (eng. 'støv-djevel'), dss. ►støwirvel. dusun, kadazan, tuhun ngaavi, den største folke­ gruppen i den malaysiske delstaten Sabah på NordBorneo; teller ca. 500 000. Språket er austronesisk, og er nært beslektet med andre språk på Borneo. Dusunene er etterkommere etter jordbruksfolk som kom til øya for minst 5000 år siden. Hovednæringen er risdyrking i kunstig vannede terrasser, som sup­ pleres av hagebruk (søtpoteter, yams, maniok, bønner). De holder griser og vannbøfler, som spiller en viktig rolle både økonomisk og rituelt. Slektskap regnes både på mors- og farssiden, og ekteskap mellom tremenninger eller nærmere beslektede er forbudt. Tradisjonelt har dusunene bodd i langhus, bygninger på 100 meters lengde eller mer, der hver kjerne­ familie har hatt egen «leilighet». Denne boformen avløses etter hvert av småhus. Inntil 1940-årene var

det ikke uvanlig at konflikter mellom lokale grupper (langhus) resulterte i hodejakt. Ellers er mennene kjent for sine intrikate tatoveringer. I løpet av de siste 2000 år har dusunene hatt kulturell og økonomisk kontakt med kinesiske handelsfolk, sumatranske buddhister, javanesiske hinduer, malaysiske muslimer og europeiske, først og fremst britiske, kolonister. I dag er de fleste dusuner kristne, mens en del er muslimer. Imidlertid spiller tradisjonelle trosforestillinger fremdeles en rolle, særlig i forbindelse med jordbruket. dusør (av fr. 'vennlighet, gave'), brukt i eldre tid om drikkeskilling, nå om finnerlønn. Dutch Harbor [dAtf ha:ba], amerikansk fly- og flåtebase i Unalaska Bay på Aleutene, opprettet 1941. Japanerne angrep Dutch Harbor fra hangarskip i juni 1942. Hensikten var blant annet å avlede opp­ merksomheten fra angrepet på Midway Islands. Dutilleux, Henri [dytijø], f. 1916, fransk komponist. Utdannet ved konservatoriet i Paris. Fra 1961 pro­ fessor i komposisjon ved 1'École normale de musique i Paris. Blant hans verker, som stilistisk til en viss grad bygger på Albert Roussels musikk, kan nevnes to symfonier (1950, 1959) og andre orkesterverker, cellokonsert (1969), balletter, en klaversonate (1947) og strykekvartetten Ainsi la nuit (1976). Dutoit, Charles [dytoa], f. 1936, sveitsisk dirigent; tidligere gift med M. Argerich. Utdannet bl.a. ved konservatoriet i Lausanne. Fra 1967 sjefdirigent for Bern symfoniorkester, fra 1977 musikalsk leder for Montreal Symphony Orchestra, fra 1990 for Orchestre National de France. Anerkjent for sine tolkninger av 1900-tallsmusikk. Dutourd. Jean [dytu;r], f. 1920, fransk forfatter. Hans beste romaner preges av elegant humor og satire: Le Dejeuner du lundi (1948), Une Tete de chien (1950), Au bon Beurre (1952), Le Printemps de la vie (1972), Mémoires de Mary Watson (1980). Som klarsynt og ironisk samtidsiakttager hører han til den moralistis­ ke tradisjon i fransk litteratur. I flere bøker skildrer han fransk motstandsbevegelse under den annen verdenskrig, der han tok aktivt del. Dutrochet, (Rene Joachim) Henri [dytråje], 17761847, fransk biolog. Dutrochets viktigste bidrag til vitenskapen var å påpeke likhetene i de fundamen­ tale prosesser i alle levende organismer, og at disse etter hans mening kunne forklares på fysisk og kjemisk grunnlag. Dutrochet oppdaget og gav navn til fenomenet osmose, som han påviste gjorde seg gjeldende ved transport i planter, og oppdaget som den første betydningen av «det grønne pigmentet» (klorofyllet) ved opptak av karbondioksid i planter (fotosyntesen). Han undersøkte nøye mekanismen ved respirasjon, lysømfintlighet og geotropisme hos planter. Dutronc. Jacques [dytrå], f. 1943, fransk sanger, komponist og filmskuespiller. Gjennombrudd midt i 1960-årene, særlig kjent for sanger som Etmoi etmoi etmoi (1966) og Pariss'éveille (1968). Albumet Guerre etpets (1980) vakte også oppsikt. Av senere utgivel­ ser kan nevnes Bréves Rencontres (1995). Dutronc har gjort fine hovedroller i filmer som Violette etFran^ois (1977), A nous deux (1979) og Sauvequipeut (1980). Prisbelonnet tittelrolle som maleren van Gogh i Maurice Pialats Van Gogh (1991). Senere filmer bl.a. Les Victimes (1996) og Place Vendome (1998). Dutton, Geoffrey Piers Henry [dAtan], 1922-98, aust­ ralsk forfatter og kritiker. Tjenestegjorde i flyvåpenet under den annen verdenskrig, som danner bak­ grunn for Flying Low (1992). Han skrev ellers bl.a. romanen Queen Emma of the South Seas (1976), novel­ lesamlingen The Wedge-Tailed Eagle: Stories (1980), barnebøker, lyrikk for ungdom, historiske biografier, essaysamlinger, litteratur- og kunstkritiske studier og reiseskildringer. Hans tidlige diktning var eksperi­ mentell og modernistisk, mens senere diktning er mer reflektterende .Av diktsamlinger kan nevnes

Findings Keepings: Selected Poems 1940-70 (1970), Selective Affinities (198 5) og New and Selected Poems (1993) ) og New York Nowhere (1998).! 1994 kom Out in the Open: An Autobiography. Hovedtemaer i hans verk er vennskap, kjærlighet og skjønnhet i naturen. duumviri (lat.), også duoyiri, 'to menn', i oldtiden tittel på parvis ansatte embetsmenn eller prester, dels i Roma, dels i de italiske byer utenfor Roma; i de italiske provinsbyer var duumviri de høyeste em­ betsmenn, som ble valgt for ett år ad gangen, ledet kommunens forvaltning og sammenkalte og ledet byrådet. Duun, Olav, eg. Ole Julius D., 1876-1939, født på Jøa i Fosnes, Namdalen, norsk forfatter og lærer. Duun rodde fiske i mange år før han begynte på lærersko­ len i Levanger, der norsklæreren Vetle Vislie fikk stor betydning for ham. Han debuterte med en samling historier, Løglege skruvar og anna folk i 1907, mens Marjane kom året etter. Duun giftet seg i 1908 med Emma Møller og flyttet til Botne ved Holmestrand der han var lærer frem til 1927, og bodde til sin død. Duuns forfatterskap kan gjerne beskrives ved å plassere det meste han skrev i forhold til to helt sentrale hovedverk: Juvikfolke (6 bind i årene 1918— 23) og Medmenneske-triiogien (1929-33). For Juvik­ folke kom Duun med en ny bok hvert år; handlin­ gen er lagt til Namdalen og foregår blant bønder og fiskere. Det er sterkt dramatiske bøker, med mange vonde skjebner og tunge tak, men dramatikk, sjelskamp og innsikt i en bygdekultur i forvandling og det den gjør med menneskene får sitt mesterlige uttrykk først i Juvikfolke. I de to første bindene (Juvikingar og I blinda) møter vi «folke som kjem stomlande hit gjennom gamleti­ da og mørkre og har berre svartmakta rundan ikring seg»; i tredje bind, Storbrylloppe, møter vi overgangsog oppløsningstid. Den nye tiden, representert først og sist ved Odin Setran, møter vi i de tre avsluttende bind, der vi først er i Landet i eventyre, før vi følger Odin gjennom I ungdommen og Istormen. Det er ikke urimelig å se Juvikfolke i forhold til de mektige islendingesagaene, både på grunn av fortellemåte og forståelse som formidles og fordi Odins røtter sitter dypt i fortid og levende kjenner slektssammenhengen og de krav den stiller. Perioden etter krafttaket med Juvikfolke måtte bli en slags mellomperiode, slik det tydelig kommer til uttrykk i novelle-samlingen Blind-Anders (1924) som gjennom fortelleren direkte er knyttet til Juvik­ folke. Den kanskje best komponerte og mest leste roman i forfatterskapet er Medmenneske (1929), som ble fortsatt i Ragnhild (1931) og Sisteleveåre (1933). De to siste bokene er langt svakere enn den første, kanskje fordi Ragnhilds soning og endelige oppgjør ikke har mulighet til å nå opp i styrke og intensitet mot den indre og ytre kamp i den første boken. Det er kompliserte moralproblemer som tas opp her, og Medmenneske har vist seg å ha sterk appell også på scenen (første gang på Det Norske Teatret i 1937; senere også filmatisert for TV). Som scenestykke hører det til det beste i nynorsk dramatikk overho­ det. Duuns senere forfatterskap er preget av uro og førkrigs-stemning, men hans siste novellesamling, Vegar og villstig (1930), er i positiv forstand forankret i kjent miljø fra tidligere i forfatterskapet. Men samlingen går også langt videre enn det nære og lokale, og er på mange måter en svært moderne samling, og kanskje Duuns eneste egentlige novel­ lesamling. Romanen Ettermæle (1932) bruker krimi­ nalromanens form til å foreta dyptloddende psyko­ logiske undersøkelser, mens de to siste bøkene, Samtid (1936) og Menneske og maktene (1938) viser selve undergangen, da stormfloa skyller over Øyvære, og det blir klart hvem som er verdt hva. Tross undergangsstemning blir et budskap om urokkelig og ukrenkelig tro på liv og livskraft tilbake. Duuns

DU VALI ER

205

Olav Duun Olav Duun (1876-1939) er en av norsk litteraturs store psykologer, og som forteller og menneskeskildrer står han i særklasse. Ingen kunne som han skape treffende replikker - både humoristiske og alvorlige, og fulle av livsvisdom. De to sentrale hovedverkene - Juvikfolke i seks bind og Medmen neske-trilogien - er dramatiske og handlingsmettede bøker med mange harde skjebner og tøffe tak, som gjenspeiler en bygdekultur i forandring.

Fra Otto Homlungs dramatisering av Juvikfolke (Det Norske Teatret, 2004). Paul-Ottar Haga som Lauris og Lasse Kolsrud som Odin.

Byste av Stinius Fredriksen.

Verker

Løglege skruvar og anna folk (fortellinger) 1907 Marjane 1908 Paa tvert 1909 Nøkksjølia 1910 Gamal jord (fortellinger) 1911 Hilderøya 1912 Sigyn 1913 Tre venner 1914 Harald 1915 Det gode samvite 1916 På Lyngsøya 1917 Juvikfolke (6 bd.) 1918-23 Blind-Anders (eventyr og bygdesagn) 1924 Straumen og evja 1926 Olsøygutane 1927 Carolus Magnus 1928 Medmenneske (dramatisert 1937) 1929 Ragnhild 1931 Siste leveåre 1933 Vegar og villstig (noveller) 1930 Ettermæle 1932 Gud smiler 1935 Samtid 1936 Menneske og maktene 1938 Soger og forteljingar 1-4' 1976 'Bind 4 inneholder noveller som ikke har vært utgitt i bokform for

siste bok er i tillegg en svært moderne bok rent komposisjonsmessig. I 1923 fikk Duun diktergasje, og i 1936 Henrich Steffens-prisen. Skrifter i 12 bind ved Rolf Thesen kom i 1948-49; senere i nye utgaver. Soger og fortel­ jingar kom i 4 bind i 1976. HHS Litt.: Birkeland, B.: O.D.s soger og forteljingar: fortelje­ kunst og tematikk, 1976; Dalgard, O., red.: O.D.:ei bok til 100-årsjubileet, 1976; Fetveit, L.: Juvikfolke og tradisjonen, 1979; Fløttum, S.: O.D.: dikteren på Rambergfjellet, 2003; Hageberg, O.: Forboden kjærleik: spenningsmønster i O.D.s dikting, 1996; Hageberg, O.: O.D. : biografiske og litteraturhistoriske streiflys, 1996; Haukaas, K.: O.D. og bøkene hans: ein bibliografi, 1954; Høystad, O.M.: Odin i Juvikfolke; O.D.s språk og menneskesyn, 1987; Johnson, P.E.: Mennesket i mot­

gang: en innfallsport til O.D.s diktning, 1973; NBL 2. utg.; Svensen, Å.: Mellom Juvika og Øyvære: tre artikler om O.D.s romaner, 1978; Sæteren, A.: En dikter og hans stil, 1953; Sæteren, A.: Mennesket og samfunnet: en motivundersøkelse innenfor O.D.s diktning, 1956; The­ sen, R.: Mennesket og maktene: O.D.s dikting i vokster og fullending, rev. utg., 1945; Tveterås, A. m.fl.: Seks unge om O.D., 1950; Vannebo, E.: «D.-bibliografi» i Norskrift, nr. 63 (1990), 109-22; Zumsteg, H.J.: O.D.s Medmenneske-Trilogie, 1984 Duvalier, Fran^ois [dyvalje], mest kjent som «Papa Doc», 1907-71, haitiansk politiker, utdannet som lege og knyttet til helseadministrasjonen. Gjorde bl.a. en stor innsats i kampen mot tropiske folkesyk­ dommer. Etter å ha vært statssekretær, senere stats­ råd i sosial- og arbeidsministeriet, kom Duvalier med

i det militærrad som tilrev seg makten 1956-57.1 1957 ble han utropt til president, og etter kort tid hadde han sikret seg all makt i landet. Han opprettet et rent terrorregime på Haiti, der hans private hær (tontons macoutes) slo ned all motstand. Da han døde, overtok sønnen Jean-Claude Duvalier. Duvalier Jean-Claude [dyvalje], bedre kjent som «Baby Doc», f. 1951, haitiansk politiker. Etterfulgte sin far Franqois Duvalier («Papa Doc») som Haitis president på livstid 1971. Godt støttet av sin mor («Mama Simone») fortsatte han det terror-regimet som faren hadde stiftet. 1985 lot han en folkeav­ stemning legitimere tittelen som president på livstid. Februar 1986 ble han tvunget til å forlate Haiti etter betydelige opptøyer og drog i eksil til Frankrike.

206

DU VALL

Duvall, Robert [dyvål], f. 1931, amerikansk filmskuespiller, ledende birolleaktør i amerikansk film siden 1960-årene. Debnt som den tilbakestående na­ boen i To Kili a Mocking Bird (Drep ikke en sangfugl, 1962), hadde biroller i bl.a. The Chase (Det hete døgnet, 1966) og Bullitt (1968). Stort gjennombrudd som mafiabossens adoptivsønn og rådgiver i Francis Coppolas The Godfather (Gudfaren, 1972), senere bemerkede roller for Coppola i bl.a. The Conversation (Avlyttingen, 1974) og i ApocalypseNow (Apokalypse nå, 1979). Duvall har siden gjort fine karakterroler i bl.a. TenderMercies (Sangen om livet. 1983), Colors (1988) og Sling Blade (1996). Også regi. Duvall. Shelley [dyvål], f. 1949, amerikansk filmskuespiller, debuterte i en birolle i Robert Altmans BrewsterMcCloud (1970), medvirket senere i flere Altman-filmer, bl.a. Thieves Like Us, ThreeWomen (Tre kvinner, 1977) ogPopeye (Skippefn, 1980; som Olive Oyl). Hun var hustruen i Stanley Kubricks The Shining (Ondskapens hotell, 1980). I de senere ar har hun arbeidet som produsent av fjernsynspro­ grammer for barn. duve, bevege seg rolig opp og ned; brukes særlig om skipets bevegelse når baugen heves og senkes rolig og langsomt i sjøene. Duved, tettsted i Sverige, Jåmtland, Åre kommune, ved foten avÅreskutan (1420 moh.) og ved jernba­ nen Trondheim-Ostersund, 52 km fra grensen; 559 innb. (2000). Duved er et utpreget turiststed, først og fremst vinterturisme. Gammel skanse, monu­ ment til minne om Armfelts tilbaketog vinteren 1718-19. Duveen, Joseph [djuvim], fra 1933 baron Duveen of Millbank, 1869-1939, britisk kunsthandler, inneha­ ver av firmaet Duveen Brothers. Skaffet rike samlinger av eldre europeisk kunst til USA. Duveen gjorde selv store donasjoner, bl.a. til utvidelse av National Gallery, British Museum og særlig Tate Gallery, London. Duvefjorden, fjord på nordsiden av Nordaustlandet, Svalbard; ca. 35 km lang og 12-13 km bred. Duvergierde Hauranne. Jean [dyversie da åran], ofte kalt Saint-Cyran, 1581-1643, fransk teolog, en av jansenismens betydeligste førere; titulær abbed av St.Cyran fra 1620. Påvirket senere store kretser i Paris og vant bl.a. nonnene i Port Royal for sin augustinske teologi. Hans hovedverk, De Hierarchia ecclesiastica (1635), førte ham inn i en forbitret kamp med jesuittene. I 1638 lot Richelieu ham anklage for vranglære og arrestere. Først etter kardinalens død (1642) ble han frigitt, men døde kort etter. Duvet, Jean [dyvg], 1485-etter 1561, fransk kobber­ stikker og gullsmed, den første franske grafiker av betydning. Hans verk rommer religiøs mystisisme, uttrykt gjennom et formspråk som forener rytmisk gotiske elementer med inntrykk fra Dtirers tresnitt og fra italiensk renessanse, særlig Rafael. Hans fremste verk er Apokalypsen (24 blad, 1546-55, utg. 1561). I fem blad behandlet han også legenden om enhjørningen, noe som har gitt ham navnet Le maitre å la Licorne. duvetin, fin, myk satengvevd tekstil med tett slått veft, vanligvis av bomull. Overflaten er ruet og skåret, minner om fløyel. Duveyrier, Charles [dyverje], 1803-66, fransk forfat­ ter; skrev en rekke populære vaudeviller. Særlig kjent er MichelPerrin (1834); tittelrollen ble Johan­ nes Bruns glansrolle. Ivrig tilhenger av Claude de Saint-Simons politiske filosofi; propaganderte for den i skuespill og teoretiske skrifter. Også hans far, baron Honoré Duveyrier (1753-1839), og hans bror. Joseph Duveyrier (1787-1865), skrev underholden­ de teaterstykker. Duvholt Havnås, Kristine, f. 31. jan. 1974 i Tønsberg, norsk håndballspiller. Verdensmester 1999; også OLsølv 1992, VM-bronse 1993, EM-bronse 1994, EMsølv 1996, fjerdeplass i OL i 1996, OL-bronse 2000

og VM-sølv 2001.1 alt 210 landskamper i perioden 1991-2001, scoret 375 mål. Fem seriemesterskap og fem NM med Larvik HK (t.o.m. 2004). Tidl, klubb: Tønsberg Turn. Duvivier, Julien [dyvivje], 1896-1967, fransk filmre­ gissør, debuterte 1919. Var sammen med Carné og Renoir blant de fremste eksponenter for 1930årenes poetiske realisme i fransk film, blant hans beste filmer fra denne tiden er Pépé le Moko (Pépé fra Marseilles, 1937) og Un Carnet de bal (Et ballkort, 1937). Laget også La Charrettefantome (Kjørekaren, 1939) etter Selma Lagerldfs fortelling. Han arbeidet under den annen verdenskrig i Hollywood, hvor han bl.a. laget den underholdende episodefilmen Tales ofManhattan (Manhattan-skjebner, 1942). Fort­ satte siden en produktiv karriere i Frankrike, med filmer som Sous le cielde Paris (Under Paris' himmel, 1950) og de to forste Don Camillo-lWmene (1951, 1953). " duvl (dial., av verbet duve), flytekork, dobbe. dux (lat.) 1 Fører, anfører, hærfører; senere høyeste adelstittel = hertug, fr. duc, eng. duke, it. duca. Jfr. ► duks. 2 (mus.) Temaet i en fuge, slik det fremføres av den innledende stemme. duxelles [dykssl] (fr.), farse som anvendes som fyll eller smakstilsetning i kjøtt- eller fjærkreretter. Består av finhakkede sjampinjonger, løk og røkt skinke som kokes inn med smør. Deretter tilsettes f.eks. madeira og tomatpuré. Duy, mannsnavn, av vietnamesisk 'integritet, dyd'. Duyun [dujyn], Tuytin, by i Kina, Guizhou, 90 km sørøst for provinshovedstaden Guiyang, hovedstad i et autonomt distrikt for minoritetene puyi og miao; 133 000 innb. (1990). Transportknutepunkt ved nord-sør-jernbanen. Kjemisk industri (gjødningsstoffer), tekstilindustri, kullbrytning. DV, forkortelse for ► digital video. dvaita, dualisme, i indisk tenkning den oppfatning at atman og brahma er vesensforskjellige; i motsetning til ►advaita. dvale.

1 (zool.). Tilstand hvor en organismes irritabilitet og andre livsfunksjoner er fysiologisk opphørt eller sterkt nedsatt (se ►søvn og ►skinndød). Inntrer fysiologisk hos mange dyr til bestemte årstider, når de ytre livsbetingelser er ugunstige. Således tilbrin­ ger i den tempererte og kalde sone flere pattedyr, f.eks. flaggermus, pinnsvin og bjørkemus, den kaldeste del av vinteren i en dyp søvn, og da kan kroppstemperaturen synke til få grader over fryse­ punktet; hos flaggermus kan den for kortere perio­ der synke til -5 °C uten at dyret dør. Hos overvint­ rende insekter o.a. er livsvirksomheten nedsatt til et minimum. Se ►hibernering og ►vintersøvn. I tropene tilbringer mange dyr tørketiden i en lignen­ de hviletilstand. 2 (bot.) Hos planter brukes betegnelsen dvale om frø som ikke spirer og om knopper som ikke bryter, fordi de ytre forholdene er ugunstige. Årsaken kan være for lav temperatur eller mangel på fuktighet. Dvale skiller seg i prinsippet fra ►hvile, hvor frøspiring og knoppbryting er hemmet av indre årsaker. Både under hvile og dvale er stoffomsetningen og respirasjonen meget lav. Et godt eksempel på hvile og dvale ser vi hos knopper på mange løvtrær. Om høsten og vinteren er disse i hvile, og det nytter ikke da å få knoppene til å bryte når kvistene tas inn i et varmt rom. Utover vinteren vil imidlertid hvilen være avsluttet og knoppene er i dvale. De bryter da så snart kvister blir tatt inn. Tidspunktet for over­ gang til dvale er forskjellig for de ulike artene av løvtrær. dvandva (sanskrit 'par'), ordsammensetning uten og mellom, f.eks. Østerrike-Unqarn, blågul, dvs. blå og gul.

DVB, av eng. Digital Video Broadcasting, digital video kringkasting, se ►digitalfjernsyn. Tidlig i 1990-årene dannet noen interesserte organisasjoner og industriselskaper det som ble kalt European Launching Group, ELG, som skulle utvikle et harmonisk system for overføring av digitalfjern­ syn med tilhørende lyd og kontrollsignaler over alle aktuelle media, og spesielt over de viktigste som eterkringkasting, kabelanlegg og satellitt. Senere ble ELG omdannet til DVB, Digital Video Broadcasting, med hovedsete hos EBU, den europeiske kringkastingsunion i Geneve. DVB-organisasjoen har vel 250 medlemmer, organisasjoner og bedrifter (2004). DVB-S, overføringssystem for satellitt, standardisert 1994, nå videreutviklet til et nytt system, DVB-S2. DBC-C, system for kabeloverføring. DVB-T, overføring på enfrekvensnett fra bakkebaserte sendere. Stortinget vedtok 2004 at DVB-T skal bygges ut i Norge. DVB-H, system for distribusjon av fjernsynsignaler til små, håndholdte mottakere. DVD. fork, for eng. Digital Versatile Disk, 'digital allsi­ dig plate', den offisielle tolkningen gitt av standardi­ seringsorganet DVD Forum, eller Digital Video Disk, 'digital videoplate', teknologiens opprinnelige navn; lagringsteknologi for digitale data på plater som ser akkurat ut som CDer eller CD-ROMer, men har langt større lagringskapasitet. En vanlig CD rommer rundt 650 megabytes, mens DVD-spesifikasjonen støtter lagringskapasiteter fra 4,7 gigabytes til 17 gigabytes og overføringshastigheter fra 600 kilobytes per sekund til 1,3 megabytes per sekund. De ulike fysiske lagringskapasitetene kommer av at data kan lagres på en eller begge sider, og i ett eller to lag på hver side. Det finnes også ulike logiske lagringsfor­ mater avhengig av om platen skal avleses sekven­ sielt, som for video (DVD-Video) eller lyd (DVDAudio), eller om data skal lagres i atskilte filer og mapper som på en harddisk (DVD-ROM). DVDspillere lages slik at de innretter seg selv på platens format. En spiller kan følgelig kobles både til en tv for å vise digital video, og til en datamaskin for å gi tilgang til et multimedia-oppslagsverk. DVD-spillere skal også kunne avspille CD-plater og CD-ROM. DVD-formatet har foreløpig fått størst betydning for video, siden helaftens spillefilmer kan lagres med utmerket kvalitet for både lyd og bilde. Fra slutten av 1990-tallet har formatet blitt stadig mer popu­ lært, både for salg og utleie av videofilm. Per hosten 2004 dominerer DVD-formatet den norske omset­ ningen av kjopefilm. 12003 ble det i Norge solgt over 8 millioner DVD-plater til forbrukere, om lag 10 ganger så mange som i år 2000. Rundt en halv million DVD-spillere ble solgt i 2004. DVD-opptakere til hjemmebruk dukket opp i 2002, og året etter ble det solgt 10 000 slike. Alle DVD-spillere og DVD-videofilmer har en såkalt sonekode. Bransjen har delt verden inn i seks soner, der sone 1 er USA og Canada, sone 2 er Euro­ pa (unntatt Russland og østersjøstatene), Midtøsten, Sør-Afrika og Japan, sone 3 er Sørøst-Asia, sone 4 er Sør-Amerika, Australia og New Zealand, sone 5 er resten av Afrika, Sentral-Asia, Russland og østersjø­ statene, og sone 6 er Kina. I tillegg finnes det to spesialsoner: sone 7 for «fremtidig bruk» og sone 8 for «internasjonal bruk», som f.eks. fly og cruiseskip. Soneinndelingen inngår i et opplegg for å begrense ulovlig import og distribusjon av piratkopiene filmer. Filmer kan gjerne distribueres på DVD i en sone før de har vanlig premiere i en annen, og tanken er derfor å gjøre det umulig å spille en film fra «feil» sone (en film uten sonekode eller med feil kode i forhold til spilleren). Ordningen har vakt mye motstand, blant annet fordi den favoriserer USA fremfor resten av verden. Både «sonefrie» spillere (DVD-spillere som er modifisert til å lese DVDer fra alle soner) og enkle ombyggingssett for modifisering av spillere skal være tilgjengelige i norske butikker og fra norske nettsteder.

DVERGFOLK

207

Informasjonen på DVDer er kryptert for å hindre kopiering. I november 1999 vekket en norsk hackergruppe oppsikt internasjonalt ved å knekke denne krypteringen, se ►kopieringsbeskyttelse. ERo dveil (av nederl., nty.) (sjøuttrykk), kuleformet bunt av garn eller filler, festet til et treskaft; brukes til å vaske og tørke dekk og annet med. Opprinnelig forskjellig fra ►svaber, men begrepene benyttes na om hverandre. Dverberg.

1 Tettbebyggelse i Andøy kommune, Nordland, Vesterålen, ved R v. 82, på østsiden av Andøya; ca. 238 innb. (2001). Like nord for tettbebyggelsen ligger Dverberg kirke, åttekantet trekirke, bygd 1843. Tidligere ble Myre brukt som navn på tettbe­ byggelsen. 2 Tidligere kommune i Nordland. Opprettet 1837, svarte til hele nåværende Andøy kommune frem til 1924 da den ble delt i tre, i hhv. Dverberg, Bjornskinn og Andenes kommuner. 1924-63 utgjorde Dverberg kun det nåværende sognet Dverberg. De tre kommunene ble slått sammen igjen i 1964, til Andøy kommune. dverg, se ► dverger. dvergalker, fem små fuglearter i slektene Aethia, Ptychoramphus (sotalke) og Cydorrhynchus (papegøyealke) i alkefamilien. Alle har tilhold i det nord­ lige Stillehavsområdet. dvergantiloper, Neotragini, partået klovdyrstamme i oksefamilien. Små gaseller, de minste artene i fami­ lien. Omfatter bl.a. klippespringer, oribi eller blekbukk, boersteinbukk, moskusbukk, dvergbukk, dikdiker og beira. dvergarve, Arenaria humifusa, flerårig urt i nellikfamilien. 1-3 cm høy, ennervede blad, små hvite blomster. Vokser på fuktig kalkholdig og baserik grunn, amfi-atlantisk utbredelse, i Norge funnet noen få steder fra Hattfjelldal til Nordkapp og på Svalbard. dvergbarkbiller, Crypturgus, billeslekt i familien barkebiller, Scolytidae. De 4 norske artene er våre minste barkbiller og lett kjennelige med en kroppslengde på bare 1,0-1,3 mm. Artene lever under bark på nåletrær, i første rekke gran og furu. De benytter oftest andre barkebillers inngangshuller i trærne og lager selv uregelmessige, utydelige ganger i barken. Bare døde eller døende trær angripes, og de er derfor ikke skadedyr. dvergbjørk eller kjerringris, Betula ngna, busk i bjørkefamilien. Opptil 1 m høy, oftest krypende. Lodne årsskudd og små læraktige, glinsende blad, runde og taggete, mørkegrønne på oversiden; opprette rakler. Vanlig utbredt i fjelltraktene i Norge, særlig over skoggrensen. Se foto, ►fjellflora. Det er populært å tørke høstfarget dvergbjørk og bruke den i dekora­ sjoner. dvergbladlus, Phylloxeridae, insektfamilie i overfamilien bladlus, Aphidoidea. 5 små nordiske arter, eneste sikre norske er Phylloxera glabra som lever på arter av pilfamilien. Mange bladlus føder levende unger, men dvergbladlusene legger alltid egg, både ved kjønnet og ukjønnet formering. De har en ytterst komplisert livssyklus med inntil 21 ulike livsformer innen en art. Et beryktet skadedyr i utlandet er ►vinbladlus. dvergblåvinge, Cupido minimus, dagsommerfuglart i familien blåvinger, Lycaenidae. Norges minste dagsommerfugl med et vingespenn på 18 til 25 mm. Oversiden er brun, hannen har i tillegg sølvaktige, blåglinsende skjell nær vingeroten. Undersiden er lys grå med små, svarte øyeflekker. Arten flyr fra slutten av mai til begynnelsen av juli på tørre, ofte sandete eller kalkholdige enger. I Norge finnes den spredt nord til Troms. Larvene lever på erteplanter, særlig rundbelg. dvergbygg, Hordeum compressum, 30-40 cm høyt

gress i byggslekten. Akset er bare 0,5 cm bredt. Innført art, vokser spredt på avfallsplasser i hele landet. dvergbønne, kulturform av hagebønne, se ►bønne, dvergdachshund. se ►dachshund. dvergdykker, Tachybgptus ruficollis, fugleart i dykkerfamilien. Ca. 25 cm lang, mørkebrun med lys under­ side, rødbrune kinn og hals og gulgrønn nebbrot. Vekt ca. 100-300 g. I vinterdrakt lysere med hvit strupe og gul hals. Den minste av våre lappedykkere. Utbredt i Sør- og Mellom-Europa og østover gjen­ nom det sørlige Asia til Japan og Ny-Hebridene, foruten gjennom hele Afrika sør for Sahara. Hekker sparsomt i tre ulike deler av Norge: i Østlandsområ­ det, på Sørvestlandet og i Møre og Romsdal. Påtref­ fes også andre steder i kystområder i Sør-Norge det meste av året. Norske fugler er trekkfugler, men trekkveiene er dårlig kartlagt. Ses imidlertid ofte også vinterstid. dvergdøgnfluer, Caenis, insektslekt i ordenen døgn­ fluer, Emphemeroptera. 5 norske arter. De er bare 2-6 mm lange, mangler bakvinger og har 3 haletråder. Larvene er krypende og lever på slam- og sand­ bunn. dvergedderkopper, Erigonidae, edderkoppdyrfamilie i ordenen edderkopper, Araneida. Med over 100 norske arter er den en av våre to største edderkoppfamilier, ofte klassifisert som en underfamilie i samme familie som de tallrike ►matteveverne. Kroppslengden er bare 1-3,5 mm. Bakkroppen er gjerne skinnende svart. Hannen har øynene på en liten forhøyning på hodet, som hos noen arter kan anta periskoplignende former. Artene bygger tette, matteformede nett over små fordypninger i terren­ get, ofte med sperretråder over som gjør at flygende insekter styrter i matten der edderkoppen angriper fra undersiden. Mange arter er hardføre dyr som finnes på de høyeste fjelltopper og på nunatakker i arktiske strøk. Noen sprer seg ved å klatre opp på høytliggende steder, spinne ut en lang tråd som svever med vinden for deretter å følge med selv, dvergekorn, Myoscirus pumilio, gnagerart i ekornfamilien. Den minste ekornarten, blir bare 7,5 cm lang. Forekommer i Afrika. dverger

11 germansk folketro små, lyssky, oftest godmodige Dvergfalk. Hann.

vesener som man trodde bodde i fjellet eller under jorden (sml. de tyske navnene Bergmdnnlein, Erdmdnnchen). I norrøn litteratur omtales dverger meget ofte, og det finnes mange sagn om dem. I gudediktene fortelles det at dvergene ble skapt av mark i jotnen Ymes legeme. Dvergene var kloke, eide store rikdommer og var dyktige smeder. Noen av gudenes dyrebareste eiendeler, f.eks. Tors hammer og Odins spyd, var laget av dverger. Senere i middelalderen ble dvergene blandet sammen med alvefolk og bergfolk, og dverg-forestillingene trådte mer i bak­ grunnen. Navnet dverger ble brukt om andre vetter. En mengde stedsnavn og ordsammensetninger vitner om hvor dypt rotfestet forestillingen om dverger en gang var, f.eks. dvergmål (ekko, man trodde dvergene satt innenfor fjellveggen og ropte tilbake), dvergstein (bergkrystall) og mange flere. I Danmark kjennes ennå dvergene som vesener som bor i haugene og er flinke smeder, skjønt bjergfolk nå er blitt det alminnelige navn. 2 Om dverger i medisinsk betydning, se ►nanisme. 3 Om folkegrupper, se ► dvergfolk. 4 Om dverger i astronomien, se ►dvergstjerner. dvergfalk, Falco columbgrius, fugleart i falkefamilien, også kalt steinfalk. Den minste av våre falker, ca. 2731 cm lang (hunnen størst). Hannen på oversiden blågrå med svarte lengdestreker, undersiden rustgul med brune lengdeflekker. Hunnen med brun over­ side. Dvergfalken har storst hekkeutbredelse av alle falker i Norge. Den hekker til dels nokså vanlig i skoggrensen mot fjellet over hele landet, men også langs kysten fra Rogaland og nordover. Bestanden er trolig minkende, og den er anslått til 2000-6000 par. Hekker oftest i trær, i blant i gamle kråkereir. Kan også ha reir på gjellhyller og på bakken. Lever mest av trost og andre småfugler. Overveiende trekkfugl som overvintrer fra Mellom-Europa til middelhavs­ landene. dvergflaggermus, Pipistrelluspygmaeus, flaggermusart i glattneseflaggermusfamilien. Var minste flagger­ mus med en kroppslengde på bare 3,3-5,2 cm, men et vingespenn på 18-23 cm; veier 3-8 g. I Norge er den bare funnet fra Oslofjorden rundt kysten til Bergen. Hovedutbredelse i Europa til den 60. bred­ degrad og i Asia til Altaj. dvergflamingo, Phoenicopterus minor, fugleart i flamingofamilien. En karakteristisk fugleart i ØstAfrikas sodasjoer, der den opptrer i stort antall. Forekommer også i de sørvestre deler av Afrika og i de nordvestre deler av India. Påtruffet to ganger i Norge per 2001. Fuglene var trolig rømt fra fangen­ skap. dvergfluesnapper, Ficedula pgrva, fugleart i fluesnapperfamilien. Den minste av våre fluesnappere. Begge kjønn med brun overside og minner om svarthvit fluesnapper hunn, men har en karakteris­ tisk hvit lengdebord langs begge sider av halen. Dessuten er strupen hos hannen oransjebrun, hos hunnen og ettårige hanner blek hvit-oransje. Resten av undersiden hvit. Er påtruffet hekkende bare noen få ganger her i landet, første gang i Hedmark 1982. Hekker for øvrig i Danmark og Sverige og videre mot sorost. Trekkfugl. Opptrer regelmessig i Sør-Norge i trekktiden. dvergfolk. tradisjonell fellesbetegnelse for en rekke folkegrupper som har en gjennomsnittlig kroppshøyde som ikke overstiger 150 cm. Mbuti-pygmeene i den nordøstlige delen av Den demokratiske republikken Kongo har den laveste kjente gjennomsnittshøyden: 137 cm for voksne kvinner og 144 cm for voksne menn. Kroppshoyden skyldes ikke kost­ holdsfaktorer; den er et normalt og arvefast trekk. Nyere undersøkelser blant pygmeer tyder på at den skyldes en mangel på såkalte insulinlignende vekst­ faktorer (IGF-I). Det gjenstår imidlertid å påvise hvorfor den er utbredt hos nettopp disse folkene. De vanligste årsakshypotesene regner lav kroppshøyde

208

DVERGFORGLEMMEGEI

dverggråurt, Omalotheca supina, flerårig urt i

Dvergfolk. Mbuti-pygmeer i Kongo (tidl. Zaire). Mannen til venstre, som er under 160 cm høy, handler inn honning (pakket inn i blader).

(og en del tilhørende trekk, som f.eks. stort kroppsvolum i forhold til høyden) som en tilpasning til en tilværelse i fuktig, tropisk regnskogsmiljø. Betegnelsen brukes særlig om pygmeer i SentralAfrika, men det har også vært vanlig å ta med pyg­ meer og pygmoider i Asia (Malayahalvøya, Andamanøyene, Filippinene) og Oseania (Ny-Guinea, Admiralitetsøyene, Ny-Hebridene). Til disse kom­ mer sanfolk («buskmenn») i Sør-Afrika og predravidiske folk i India og Sri Lanka (vedda). Mellom flere av disse folkene er det store antropologiske forskjeller, og teorier som hevder at de alle har felles opprinnelse, står temmelig svakt, da klassifiseringen hovedsakelig bare bygger på legemshøyden. Men disse folkegruppenes påfallende utbredelse over marginale eller utilgjengelige, sentrale deler av kontinentene og de større øyene tyder på at de tidligere har hatt større utbredelse, og at de er for­ trengt til sine nåværende områder i senere tid. dvergforglemmegei, Myosotis stricta, ettårig urt i rubladfamilien. 5-15 cm høy, rett stengel med butte

blad og små, lyseblå blomster. Vokser på tørre bakker nord til Troms, vanligst på Øst- og Sørlandet. dvergfotinger, Symphyla, leddyrklasse i underrekken Uniramia. Ca. 120 kjente arter i verden. De ligner skolopendere, men er bare 2 til 10 mm lange og har 12 par ben på kroppen. I Norge finnes minst fire arter som er 5 til 8 mm lange, hvite og med myk kropp. Dvergfotingene lever av råtnende plantede­ ler, og de sees oftest under bark og stein. Vår vanlig­ ste art, Scutigerella immaculata, kan imidlertid også angripe levende plantemateriale og er registrert som skadedyr på grønnsaker og blomster, spesielt i driv­ hus. dvergfrukttrær, populær betegnelse for eple- og pæretrær med svaktvoksende grunnstamme, dvergfuru, varietet av ►buskfuru. dverggren (bot.), en kort, sentvoksende gren med korte årsskudd. Dverggrenene bærer ofte hovedmassen av nålene (f.eks. furu og lerk) eller blomste­ ne (f.eks. eple- og pæretre).

kurvplantefamilien. Ca. 5 cm høy med gråbrune kurver, hvitfiltede stengler og blad i rosett. Dverg­ gråurt vokser på gressmark i fjellet i hele landet, dverggurami, Colisa lalia, benfiskart i labyrintfiskfamilien. Akvariefisk fra India og Pakistan. Hos han­ nen er grunnfargen rødlig med turkis buk og gjellelokk. Hunnen er gråbrun. Hannens finner er spissere enn hunnens. Før leken bygger hannen skumreir som eggene senere legges i. dverggyllen, Centgurium pulchellum, ettårig urt i søterotfamilien. 3-5 cm høy med små brede blad og røde, forholdsvis langstilkede blomster. Dverggyllen vokser på fuktig havstrand Østfold-Aust-Agder. Se også ►tusengyllen. dverggås, Anser erythropus, fugleart i andefamilien. Vår minste gåseart (litt mindre enn hvitkinngås), har også vært kalt lappgås og fjellgås. Ligner grågås, men har kortere nebb og en hvit flekk fra nebbroten helt opp mellom øynene (jfr. tundragås). De eneste gjenværende norske hekkeområdene er nå i Finnmark. På begynnelsen av 1990-tallet hek­ ket ennå noen par i Nordland, og arten hekket endog på Dovrefjell i 1962 og 1963. Den norske bestanden anslås til rundt 30 par. Viktigste rasteplass i trekktidene, både vår og høst, er Valdakmyra ved Porsangerfj orden. dverghamster, Phodopius sungorus, gnagerart i hamsterfamilien. Den minste av alle hamstere, 5-10 cm lang, grå eller brungul med hvit underside. Utbredt i det nordlige Kina, Mandsjuria og Sibir. dverghanner, hanner som er mye mindre enn hun­ nene innen samme art. Finnes innen mange dyre­ grupper, f.eks. blant rundormer, hjuldyr, insekter, edderkopper, krepsdyr og blekkspruter. I mange tilfeller kan dverghanner være så sterkt redusert at de ikke inneholder stort annet enn forplantningsorganer. Hos echiuriden Bonellia vjridis blir hunnen opptil én meter lang, hannen bare et par millimeter og lever som snylter i hunnens kropp. Kommer larven av en slik orm i kontakt med en hunn, utvik­ ler den seg til hann, ellers blir den en hunn. Dverg­ hanner forekommer også hos en dyphavsulke, hvor ofte flere hanner kan sitte fast på hunnens kropp. Når dverghanner opptrer hos hermafrodittiske arter, kalles de reservehanner. dverghatt, i gammel folketro hatt som gjorde bære­ ren usynlig. Navnet skyldes at man trodde dvergene bar slike hatter, og at det var derfor man ikke så dem. dverghornugle, Otusscops, fugleart i uglefamilien. Litt større enn en spurveugle med to fjærtopper på hodet som hornugla. Hekker i det sørlige og sørøst­ lige Europa. Ett eksemplar ble tatt på et norsk fiske­ fartøy utenfor Rogaland i 1954. dverghvete, kubbhvete, Triticum aestivum compactum, et hveteslag med korte, tette aks; dyrkes i sørligere land. dverghøns, bantamhøns, vill hønseart i Indonesia, særlig på Java (se ►javahøne). Blir også oppdrettet og brukt i hobbyhønseholdet. dvergiris, Iris pumila, art i sverdliljefamilien. 30-100 cm høy, smale blad og gule, blå eller purpurfargede blomster. Dvergiris stammer fra Øst-Europa og VestAsia og dyrkes som hageplante her i landet. Forvilles av og til i Sørøst-Norge. dvergjamne, Selaginella selaginoides, liten karsporeplante i dvergjamnefamilien. 3-8 cm høy, med krypende stengler, opprette, sporebærende skudd og med to slags sporer. Nokså vanlig plante på mose­ grodde, litt fuktige steder på kalkgrunn, i fjellet opp til 1500 moh. dvergjamnefamilien, Selaginellaceae, familie av karsporeplanter. Små, moselignende planter med flate, skjellignende blad som enten sitter allsidig på grenene eller i fire rekker slik at skuddene blir flate.

DVERGPINSCHER

209 De blad som danner sporer, sitter gjerne samlet i akslignende sporestander. Det utvikles små hannlige sporer i mikrosporangier, småsporehus, og store hunnlige sporer i makrosporangier, storsporehus. Den kjønnete generasjon er sterkt redusert, og det er hos dvergjamnefamilien man mener å finne tilnær­ ming til en overgang fra sporeplantene til blomster­ plantene. Bare én slekt, Selaginella, med ca. 700 arter, de fleste i tropiske regnskoger. I Norge vokser ► dvergjamne; i veksthus dyrkes flere andre arter, dvergkattost, Malva pusilla, ettårig urt i kattostfamilien. 10-40 cm lang, liggende stengel med lappede blad og små, hvite, sjelden blekrøde blomster. Dvergkattost er en innført plante som vokser som ugress nord til Finnmark. Se også ►kattost. dvergkjeks, Cyclopteropsis macalpini, benfiskart i ► rognkjeksfamilien. Liten (maksimum 7,5 cm) dråpeformet, marin bunnfisk med lite kjent biologi. Knyttet til bløtbunn. Kun kjent fra arktiske strøk (Grønland, Barentshavet). dvergknoll, Hymenogqster, slekt av underjordiske stilksporesopp med 0,5-2 cm store knollformete fruktlegemer. Ofte hvite utvendig. Innvendig brune, delt opp i kammer. Vanlig slekt med ca. 8 arter i Norge, særlig på kalkrik jord under hassel. dverglaks, småvokst laks, stasjonær i ferskvann, se ► laks. dverglerke, Calandreila brachydqctyla, fugleart i lerkefamilien. Ligner sanglerke, men er mye mindre. Hekker i Sør-Europa, Nord-Afrika og østover gjen­ nom Scntral-Asia. I Norge er den påtruffet ca. 55 ganger per 2001, hovedsakelig i trekktiden vår og høst. dverglin, Radiola linoides, ettårig urt i linfamilien. 210 cm høy, med gaffeldelt stengel, motsatte blad og hvite blomster. Finnes på fuktig sand nær kysten i Sør-Norge. dverglire, Puffinus assimilis, fugleart i stormfuglfamilien. Ligner på havlire, men er mindre. Hekker på øyer i Atlanterhavet, Stillehavet og Det indiske hav. De nærmeste koloniene er på Kanariøyene, Azorene og Madeira. Påvist én gang i Norge, i Vestfold i juli 1998. dverglo, Charadrius dubius, fugleart i lofamilien. Ligner sandlo, men nebbet er overveiende svart, og en sammenhengende hvit stripe går over øynene og pannen. Mangler hvitt vingebånd (i flukt). Hekker over det meste av Europa samt i Nord-Afrika og gjennom store deler av Asia. I Norge hekker den i lavlandet fra Rogaland til Østlandet og enkelte steder i Trøndelag. dverglodnebregne, Woodsia glabella, art i storbregnefamilien. 5-15 cm høy gulgrønn bregne med korte, hele eller delte hovedfinner. Dverglodnebregne er en sjelden plante som vokser på kalkrike berg og rabber i fjellet fra Nordland til Finnmark. dvergmaigufi, Chrysospleniutn tetrandrum, flerårig urt i sildrefamilien. 2-10 cm høy med krypende overjordsstengler. Bladene langstilkede og nyreformede, gulgrønne blomster. Dvergmaigufi er en nordlig art som vokser ved kilder, i myrkanter, vierkratt og ved fuglefjell fra Nordland til Finnmark, samt på Sval­ bard. Se også ► maigull. dvergmalle, Ictalurus nebulosus, benfiskart i dvergmallefamilien, utbredt i Nord-Amerika. Utsatt som sportsfisk mange steder i Europa i 1850-årene; i Nor­ ge i 1890 (Drengsrudvannet i Asker). Dvergmallen finnes nå i store deler av Askervassdraget, og er spredt videre av mennesker til flere småvann i Oslo­ området. Den har en trinn, mørkfarget kropp uten skjell og med 4 par lange skjeggtråder omkring mun­ nen. Gyter om sommeren på grunt vann i et reir paret bygger under en trerot, en stein o.a. Egg og yngel voktes av hannen. dvergmallefamilien, Ictaluridae, benfiskfamilie i ordenen mallefisker. Tykk, spoleformet kropp og

Dvergmus på modne hveteaks. Dvergmus ble første gang funnet i Norge i 2001, og er således vår nyeste kjente pattedyrart.

mangler både skjell og benplater i huden. Alle artene har 4 par skjeggtråder rundt munnen. Første stråle i rygg- og brystfinnene er en kraftig, lang piggstråle. Stor fettfinne. Noen arter (i slekten Noturus) har en giftkjertel ved brystfinnepiggen. Lever i ferskvann. Utbredt i Nord- og Mellom-Amerika med i alt 45 arter. Arten ►dvergmalle er satt ut i Norge. dvergmarikåpe, Aphanes inexspectata, ettårig art i rosefamilien. 3-10 cm lang, blågrønn, mykhårede, håndflikede blad. Blomstene er grønne og mangler kronblad. Dvergmarikåpe vokser på tørre steder i beitemark noen få steder i Rogaland. Den vokser ellers i Europa og Nord-Afrika. dvergmarinøkkel, Botrychium simplex, art i ormetungefamilien. 2-10 cm høy, kortstilket blad, langstilket sporehusstand. Sjelden i Norge, trolig utdødd på flere steder. Gressbakke, på eller ved havstrand. Arten er fredet i Norge. dvergmaure, Galium trifidum, flerårig urt i maurefamilien. 5-20 cm lang, grenet stengel, 4 blad i kransstilling, 1 mm bred krone med 3 fliker. Vokser på våte steder og gressmyr fra Vest-Agder til Finnmark, dvergmidder, Tarsonemidae, middfamilie i underordenen Prostigmata. Ca. 100 kjente arter i verden fordelt på 10-12 slekter, de fleste i tropiske og sub­ tropiske strøk, men flere også mot nord; kun to i Norge. De er gjennomgående meget små, gjerne 0,2-0,4 mm, og har blot hud. Noen er planteetere, blant disse skadedyr som ►jordbærmidd og ►skuddtoppmidd, andre er rovdyr, bl.a. på barkbille-egg, andre igjen ernærer seg av sopp eller alger. dvergmispel, Cotoneaster scandinqvicus, inntil meterhøy busk med ovale, 2-3 cm lange helrandede blad, som er hvit filtet på undersiden. Små lyserøde bloms­ ter som sitter enkeltvis eller 2-3 sammen. Rode frukter. Tørre, varme steder i Sør-Norge og spredt videre nord til Nordland. dvergmjølke, Epilobium anagallidifolium, flerårig urt i mjølkefamilien. 3-15 cm høy, som oftest rødfarget fjellplante. Buktet stengel og små, snaue, bukttaggede blad. En eller to rødfiolette blomster. Snøleier og fuktige steder i fjellet i hele landet. Se også ►mjølke, dvergmorkel, sekksporesopparten Sarcoleotiaglobosa. Opptil 1,5 cm hoy, stilket, svartbrun sopp med rund hatt. Ofte på sand og grus. Først oppdaget og beskre­ vet av S. Chr. ►Sommerfelt fra Saltdalen 1826, siden funnet flere steder, mest til fjells og nordpå. dvergmoskusdyr. Tragulidae, også kalt vannmoskusdyr eller dverghjorter, pattedyrfamilie i ordenen partåede klovdyr. Ganske små dyr uten horn eller

gevir. De minste av alle partåede, med en skulderhøyde på bare ca. 30 cm. Har et lite hode, spiss snute og meget lange og tynne ben. Som hos de egentlige moskusdyrene er hjørnetennene i overkjeven utviklet til huggtenner. Dvergmoskusdyrene er en isolert og meget primitiv gruppe av partåede og har ikke noe nærmere slektskap med de egentlige mos­ kusdyrene. De er meget sky nattdyr. En art, vannmoskusdyret, Hyentoschus aquaticus, er kjent fra Afrikas skogområder, hvor den holder til i vann like meget som på land. Fra Asia er det kjent to arter, malayisk vannmoskusdyr, Tragulusjavanicus, og meminna, T. meminna, som lever i tilsvarende områ­ der i India og Sørøst-Asia. dvergmus, Micromys minutus, smågnagerart i ►muse­ familien. Den minste gnager i Norge og Skandinavia for øvrig, med en 5-7 cm lang kropp, en like lang hale og vekt 5-11 g. Livlige, gulbrune dyr som mest holder til i høyt, stivt gress og i kornåkre. Bygger små, kulerunde bol høyt oppe mellom stråene. Utbredt over det meste av Europa, men mangler stort sett i nordlige og sørlige deler og i høyfjellsområdene. Forekommer også østover til Sibir, Kina og Taiwan. De har på 1900-tallet skjøvet grensen for sitt leveområde nordover, og finnes nå over hele Dan­ mark og i Finland helt inn til Østerbotten. I Sverige ble de forste individene fanget i Dalsland i 1985, og her hjemme ble dvergmusen første gang funnet i Hedmark fylke i 2001. dvergmåke, Larus minutus, fugleart i måkefamilien. Er betydelig mindre enn hettemåke, og har i voksen sommerdrakt helsvart hode og nakke hos begge kjønn, samt mørk undervinge. Røde ben og nebb hele året liksom hettemåke. Hekker ved ferskvann i Balkanområdet og østover. Observert her og der over hele Norge, og ble første gang konstatert hek­ kende på Jæren i 1976. Etablert som hekkefugl i Sør-Varanger, Finnmark, siden 1999. dvergmål, dss. ekko. dvergmåler, Pygmaena fusca, sommerfuglart i familien målere, Geometridae. Vingene er svartgrå til brungrå med to mørke tverrstriper, vingespenn 15-20 mm. Arten flyr i fjellet fra juni og juli over hele landet, i nord også i lavlandet. Larvene lever på rublom. dvergnova, se ►nova. dvergpalme, Chamaerops humilis, art i palmefamilien. Kort, tykk stamme som sjelden blir meterhøy, så nær som på sleder der det ikke beites. Bladene er vifteformede med langt bladskaft som er forsynt med skarpe torner. Blomsterkolbene er dekket av et tofliket hylster; som unge er de spiselige. Bladene brukes til flettverk og fibrene til papir og til vegeta­ bilsk krøllhår, som anvendes til madrasstopp. Dvergpalmen vokser på tørr, skrinn jord i det nordvestlige Afrika, i Italia og Sor-Spania. Dvergpalme og andre Chamaerops-arter dyrkes av og til i veksthus eller som stueplante. dvergpapegøyer, Agapornis, fugleslekt i papegøyefamilien. Omfatter 9 arter som alle forekommer i Afrika. dvergperikum. Hypericum humifusum, flerårig, spinkel urt i perikumfamilien. Planten ligger langs bakken og har små blågrønne blad med svarte prikker i kanten. Blomstene små og gule. I Norge bare funnet i Aust-Agder. dvergpinscher. tysk miniatyrhunderase. Siden den forste bosetning har man hatt pinscherlignende rottehunder i Sør-Tyskland. Blant disse hunder forekom det av og til miniatyrvalper, som ble avlivet som unyttige. I de forste tyske hundeutstillingers tid var den engelske toy manchester terrier meget populær; men etter hvert oppdaget man at pinscherminiatyren var sunnere, og den fortrengte snart konkurrenten fullstendig. Elegant, kvadratisk; mankehøyde 25-30 cm; langt, smalt, mest mulig jevnt kileformet hode; middels store øyne; høyt

DVERGPUDDEL

Dvergpinscher

ansatte ører; kort, glatt, glinsende pels; svart med rødbrune tegninger, ensfarget rød eller rødbrun. dvergpuddel, se ►puddel. dvergrikse, Porzgnapusilla, fugleart i riksefamilien. Ligner sumprikse, 18 cm lang, har rødbrun overside, stripete kroppssider og blågrått bryst og buk. Lever skjult i sumpområder i Sør-Europa, Asia, Australia og det sørlige Afrika. Ikke påvist i Norge, men fore­ kommer nå og da i Sverige. dvergrublom, Drqba crassifolia, 5 cm høy flerårig urt i korsblomstfamilien. Gule blomster, snau stengel og blad. Snøleier og fuktig grus på kalkrik grunn i fjellet fra Nordland til Troms. dvergrørdrum, Ixobrychus minutus, fugleart i hegrefamilien. Utbredt i Mellom- og Sør-Europa, Asia, Afrika og Australia. Påtruffet seks ganger i Norge per 2001. dvergsaksedyr, Lqbia minor, insektart i ordenen saksedyr, Dermaptera. Kjennes lett fra de to andre norske saksedyrartene på sin lille kroppslengde, 4,55,5 mm. Arten er varmekrevende og finnes gjerne ved komposthauger, drivbenker, grisehus m.m., men også i trær og blomster. Den tar lett til vingene, noe som er utypisk for saksedyr. Norske funn fore­ ligger fra Sør-Østlandet og Frosta i Nord-Trøndelag, men den er ikke vanlig. Finnes for øvrig i alle ver­ densdeler unntatt Australia. dvergschnauzer, tysk hunderase, miniatyr av schnauzer med stort sett samme bakgrunn som denne med litt tilskudd av affenpinscher. Kvadratisk, robust, mankehøyde 30-35 cm; langt, kraftig hode; buskete øyebryn får stoppen til å virke mer markert enn den er; ovale øyeåpninger; høyt ansatte, Vformede ører; bløt underull, stri, rett overpels; ensfarget svart, pepper-og-salt, svart-og-sølv, hei­ ttvit. dvergserradella, Omithopus perpusillus, ettårig art i erteblomstfamilien. 5-30 cm lang liggende stengel, ulikefinnede blad med 4-13 par småblad. Hvite blomster i hode, belgen er innsnørt mellom frøene. Dvergserradella er en europeisk art som ikke er opprinnelig viltvoksende i Norge. Den er funnet et par steder i Sør-Norge, i nysådde veikanter og langs jernbanelinjer. dvergsignal, signal som regulerer lokale togbevegelser på jernbanestasjoner. dvergsikade, Macrosteles laevis, nebbmunnart i fami­ lien Cicadellidae. Gråaktig grønngul, skinnende, hode med seks svarte flekker, kroppslengde 3,2 til 4,0 mm. Arten påtreffes spredt i hele Norge. Opprin­ nelig levde den på tørrenger, men opptrer nå i åkre på ulike kornslag, særlig havre, og på timotei. Gjen­ nom saftsuging forårsaker den gulaktige flekker på bladene og i mange tilfeller plantens død. I tillegg overfører den virussykdommene astergulsott og kløverfyllodi til plantene. Sterke angrep forekom­ mer fra tid til annen, men ikke ofte. dvergsivaks, Eleocharis pqrvula, 5 cm høy, flerårig art

i starrfamilien. Blekgrønne slirer, grønt aks, ofte bare 2-3 mm langt. Vokser på våt, leiret havstrand. Spredt fra Østfold til Nordland. dvergsjimpanse, Pan paniscus, primatart i menneskeapefamilien. Er den dyreart som, sammen med sjimpansen, viser størst likhet med menneskene. Den skiller seg fra sjimpanse bl.a. ved en smalere brystkasse, lengre lemmer og mindre tenner. Pelsen er lik sjimpansens, men ansiktet er helt svart og med issehår som vokser ut mot sidene. Ofte forekommer en hvit «haledusk» hos voksne dyr. Kroppslengde 70-83 cm, vekt 31-39 kg, hanner er størst. Drektighetstid som hos sjimpanse. Forekommer utelukken­ de i fuktige skoger i mindre enn 1500 meters høyde. Utbredt i Sentral-Afrika, mellom elvene Kongo og Kasai. Ble først beskrevet som egen art i 1929. Den regnes også som en sårbar art. dvergskarv, Phalacrocorax pygmaeus, fugleart i skarvefamilien. Den minste av skarvene i Europa. Har tilhold i ferskvannsområder i Europas østlige deler og forekommer dessuten østover i Asia. Ikke påtruf­ fet i Norge. dvergskott, sykdom hos fe med hårballer (dvergkuler) i innvollene. Navnet skyldes at man trodde en dverg hadde skutt dem inn i dyret, se også ►alvskott, dvergskuddsyke, sykdom på korn og gress forårsaket av dvergskuddsykevirus (eng. oat sterile dwarf). Det var tidligere en viktig virussykdom på korn og gress i Norge, som kunne gi betydelig skade. Sykdommen er mest alvorlig på havre, og fører til stans i hoydetilveksten, og utvikling av et stort antall dvergaktige sideskudd, ofte bare noen centimeter høye, med korte, spadeformede blad, og små sterile aks. Viruset blir spredt ved at sikader, særlig engsikade, som suger plantesaft fra bladene på infiserte planter, får i seg virus, og når de senere suger på friske plan­ ter, blir viruset overført. Overvintring av smittebærende sikader er avgjørende for spredningen av dvergskuddsykeviruset. Sykdommen er forholdsvis sjelden i Norge i dag fordi havre ikke lenger blir sådd om høsten som gjenlegg. dvergsmide (norrønt dvergasmidi, eg. 'dvergarbeid'), kalles i Norge små gjenstander av metall, som flere steder har vært brukt som middel mot forskjellige sykdommer, helst mot byller. De kan ha både men­ neske- og dyreform. Dvergsmide brukes også som navn på gammelt, kunstferdig metallarbeid i almin­ nelighet, eller om krystaller; betyr også bergkrystall, kvarts. Jfr. ►bustein og ► sympatimidler. dvergsmyle. Aira praecox, ettårig art i gressfamilien. 5 cm høye, stive strå med smal topp. Små tuer på tørr bakke. Langs kysten fra Telemark til Sør-Trøndelag. dvergsnelle, Equisetum scirpoides, art i snellefamilien. 2-25 cm lang, ugrenet stengel ca. 1 mm tykk, som oftest sekskantet med 3 bladtenner. Dvergsnelle vokser på fuktig, kalkrik jord i fjellet, i hele landet, dvergsnipe, Calidris minuta, fugleart i snipefamilien, også kalt dvergløper. Vår minste snipe, på størrelse med gråspurv. Gråbrun, spraglet og hvit, ligner temmincksnipe, men har en karakteristisk V-formet, hvit tegning på ryggen. Hekker i Finnmark og øst­ over gjennom det nordlige Russland til Lena. Den norske bestanden teller trolig bare noen hundre par. Trekkfugl, som overvintrer fra Afrika til India, dvergsnylteveps, Mymaridae, årevingefamilie i overfamilien chalcidier, Chalcidoidea. I Norge er det funnet 32 arter. Fargen er gjerne svart eller brun, uten det metallskjær man finner hos de fleste andre chalcidider. Alle utvikles som parasitter i insektegg og er derfor meget små. Hit hører bl.a. verdens minste insekt, den 0,2 mm lange Alqptus minimus. dvergsoleie, Ranunculus pygmaeus, liten flerårig urt i soleiefamilien. 2-10 cm høy, med håndflikede blad og små, gule blomster; vanlig på fuktige steder i fjellet i hele landet. dvergspette (dial.), kuspene som det ikke kommer melk fra. Navnet skriver seg fra at man i eldre tider trodde at dvergene forårsaket skavanken.

dvergspett, Dendrocopos minor, fugleart i spettefami-

lien. Den minste av spettene våre, på størrelse med gråspurv. Svart og hvit, hannen med rød hette, hunnen med hvit. Påtreffes som hekkefugl i alle fylker. Er vanligst i lavlandet, men også i fjellbjørke­ skogen mot tregrensen. Arten er knyttet til områder med viktig innslag av løvtrær. Synes å ha gått tilbake i antall over store deler av landet i de senere år. Hekker gjennom Europa og videre østover gjennom Sentral-Asia til Stillehavet. Reiret plasseres i et hull i et dødt tre eller i en stubbe. Hunnen legger 3-8 egg som ruges i 10-12 dager før de klekkes. Overveiende standfugl, men deler av bestanden kan foreta kor­ tere trekkbevegelser. dvergspissmus, Sorex minutus, insekteterart i spissmusfamilien, noe mindre enn vanlig spissmus; kroppslengde 5-6 cm, halen 3-4 cm, vekt 2-6 g. Brunlig av farge. Forekommer sparsomt over hele landet, bortsett fra ytterst på Finnmarkskysten. Er for øvrig utbredt over store deler av Eurasia. dvergspissmus, liten, Sorex minutissimus, insekte­ terart i spissmusfamilien. Vårt minste pattedyr, vekt 1,2-4 g, kroppslengde opptil 5 cm, med hale på ca. 2,5 cm. Brunlig av farge. Hovedutbredelse på taigaområder i Eurasia til Finland. Ble registrert i Norge første gang i 1967; senere registrert flere steder i landet. dvergspottesanger. tidligere navn på ►tartarsanger. dvergspove, Numenius minutus, fugleart i snipefami­ lien. Ligner en liten småspove med kortere nebb. Størrelse omtrent som rødstilk/gluttsnipe. Hekker i Sibir. Påtruffet én gang i Norge, i Varanger i juli 1969. dvergspurv, Emberiza pusilla, fugleart i buskspurvfamilien. Begge kjønn ligner en sivspurvhunn, men er mindre og har rustbrune kinn. Utpreget arktisk art, som i Norge bare er funnet hekkende i Øst-Finnmark, men sees sørover i landet under trekket. Legger 5 egg som ruges i 12 døgn. dvergstammer, populær betegnelse for vegetativt formerte, svaktvoksende grunnstammer, særlig til eple- og pæretrær. dvergstein, gammel betegnelse på bergkrystall (klare krystaller av mineralet kvarts). Etter folketroen var det dvergene som smidde slike krystaller. Ordet forekommer i stedsnavn, f.eks. Dvergasteinsbotn på Hardangervidda. Se også ►dvergsmide. Dvergsten, gammel storgård i Gran kommune, Oppland, ved Tingelstad kirke. Dvergsten er nevnt i et diplom fra 1299, og var en tid tillagt domkirken i Hamar, deretter krongods til 1649, da den kom i privat eie, og har siden 1742 tilhørt slekten Stener­ sen. På gården stod det frem til 1743 et middelalderkapell viet til den hellige Katarina. Til det nåvæ­ rende gårdsanlegget hører flere eldre bygninger, bl.a. hovedbygning og føderådsbygning fra omkring 1750. Litt.: Coldevin, A.: Norske storgårder, b. 2, 1950, 59-66 dvergstjerner eller dverger, tidl, brukt betegnelse for stjerner som ligger på hovedserien i ►HertzsprungRussell-diagrammet. Opprinnelig ble stjernene ordnet i to klasser etter absolutt lysstyrke: kjemper og dverger. Antallet klasser er senere utvidet, og stjernene inndeles i ► luminositetsklasser. Betegnelsen dvergstjerne er erstattet av hovedseriestjerne (luminositetsklasse V), spesielt for å unngå sammenblanding med t-hvit dverg; men fremdeles kalles hovedseriestjerner av sen spektralklasse røde dverger. En *brun dverg er en mellomting mellom en planet og en stjerne. Massen er så liten al kjernefysisk tenning ikke skjer. dvergsvane. Cygnuscolumbianus, fugleart i andefamilien. Ligner sangsvane, men er mindre og har et mindre, gult parti ved nebbroten. Hekker på Kola og i Sibir, og sees hist og her i Norge under trekket og om vinteren.

(

DVORÅK

211 dvergsvin, svinerase som synes å ha sin opprinnelse i

Sør-Sverige. Knokler funnet i Vistehulen på Jæren i lag fra stein- og jernalderen. Også betegnelse på en egen art, Sus salvanicus, se ► svin. dvergsyre, Koenigia islgndica, liten og spinkel ettårig fjellplante i syrefamilien, 1-5 cm høy. Stengelen er saftig og ofte rødfarget, bladene sittende og blomste­ ne gulgrønne. Vokser på fuktige steder i høyfjellet fra Hardangervidda til Finnmark. Dvergsyre er en bipolar plante, fordi den foruten i nordlige og arktis­ ke land også finnes lengst sør i Sør-Amerika. dvergtannkarpe, Heterandria formosa, benfiskart i familien levendefødende tannkarper (Poecilidae). Akvariefisk fra North Carolina og Florida, den mins­ te av alle levendefødende fisker. Hannen blir 2 cm, hunnen 3,5 cm. Ungene i et kull blir født enkeltvis over ca. 14 dager. Dvergtannkarpen skiller seg her ut fra andre levendefødende tannkarper som føder alle ungene på en gang. dvergterne, Stema glbifrons, fugleart i ternefamilien, mye mindre enn makrellterne, har hvit panne (i svart hette) og gult nebb. Ruger i det meste av Euro­ pa og i hele Danmark og Sør-Sverige. Finnes både langs kysten og ved ferskvann. Er observert på Jæren, og særlig ofte i Oslofjord-området. Ble påvist hekkende første gang her i landet i Østfold 1992. dvergtettegress, Pinguicula villosa, flerårig insekt etende art i blærerotfamilien. 3-7 cm høy med blad i rosett og lyst blåfiolette blomster. Stengelen har kjertelhår. Dvergtettegress vokser på torvmosetuer, ofte på nedbørsmyr, fra de nordlige delene av Hedmark og Oppland til Finnmark. Se også ►tettegress. dvergtistel, Cirsium acgule, flerårig urt i kurvplantefamilien. Vår minste og mest sjeldne tistelart. 5 cm høy, stor bladrosett med buktfinnede, tornete blad. Stengelen ofte med kun én kurv. Tørre bakker på kalkrik grunn. Dvergtistel tilhører et floraelement som hadde sin største utbredelse i den varmekjære perioden i bronsealderen. Den er en europeisk art som bare finnes et par steder i Sør-Norge. Dvergtistel er fredet i Norge. Se også ►tistel. dvergtrappe, Tetrax tetrax, fugleart i trappefamilien. Hannen kjennes på det blågrå hodet og de svart tegningene på halsen og brystet. Hekker i SørEuropa, foruten også i Nordvest-Afrika og SørvestAsia. Påvist tre ganger i Norge per 2001: Gudbrands­ dalen 1880 og 1900, Varanger 1906. dvergtrær, betegnelse for frukttrær, særlig for eple og pære, som er podet på svaktvoksende grunnstam­ me. Slike trær blir lave (små) og begynner å bære tidlig og rikt, men levealderen er kort i sammenlig­ ning med ►krontrær og doucin. Dvergtrær benyttes også om enkelte andre treslag, mest kjent er japanske dvergtrær (►bonsai) av f.eks. furu, lønn, lerk, kirsebær og sypress. Nana- og pumi/«t-former av bjørk, kastanje, buskfuru, alm ø.l. er dels viltvoksende og dels dyrkede arter i Norge, og de kan også kalles dvergtrær. dvergubåt, undervannsbåt i størrelse fra under 10 tonn til ca. 50 tonn og med 1 til 3 manns besetning. Den japanske, tyske, italienske og britiske marine brukte slike undervannsbåter under den annen verdenskrig. Dvergubåter bie brukt av japanerne under angrepet på Pearl Harbor og av britene på Tirpitz i Kåfjord. dvergulke, Tgurulus bubalis, benfiskart i ulkefamilien. Opptil 17 cm lang, mørkegrønn på oversiden, hvitgrønn på undersiden, har stort hode og kjennes lett på den særlig lange gjellelokkspiggen. Gyter om våren og eggene voktes av hannen. Yngelen lever pelagisk i flere måneder. Utbredt fra Biscaya til Murmanskkysten samt lokalt i Middelhavet. Vanlig langs hele norskekysten fra fjæra til 30 m dyp på fjellbunn. dvergvassoleie, Ranunculus confervoides, planteart i soleiefamilien. Den minste av våre tre soleiearter som lever i vann. Kort flytende stengel uten flyte-

blad. Undervannsbladene hårfint oppdelte. Blomste­ ne er 5-9 mm i diameter, hvite. Vanndammer og stille vann. I hele landet nord til Finnmark. dvergvekst, foreldet betegnelse for ► nanisme, kortvoksthet. dvergørn, Hieraaetus penngtus, fugleart i haukefamilien. På størrelse med musvåk. Forekommer i lo fargevarianter, en med mørk og en med lys undersi­ de. Hekker i Sør-Europa, foruten i Nord-Afrika og gjennom Sentral-Asia. Det foreligger ingen sikre funn av arten fra Norge. dvergålegress, Zostera noltii, planteart i ålegressfamilien. 1,5 dm høy, 1 mm brede blad med et hakk i toppen. Dvergålegress vokser i grunne viker langs kysten fra Østfold til Vestfold og i Hordaland. Dvina, to elver i Europa. 1 Nord-Dvina, russ. Seyemaja Dvina, elv i Russland, renner mot nordvest til Kvitsjøen, munner ut i et 900 km2 stort delta i Dvinabukta ved Arkhangelsk, 1302 km lang. Seilbar mai-november. 2 Vest-Dvina, russ. Zgpadnaja Dvina, se ►Daugava. D-vitaminer, er kjemisk sett ►steroler og omfatter foruten de naturlig forekommende ergocalciferol (vitamin D2) og cholecalciferol (vitamin D,, 1,25dihydroksyvitamin D2) en del andre steroler. D-

vitaminer er i sin aktive form sparsomt utbredt i naturen, fiskelever er eneste rike kilde, men provitamin D er derimot meget utbredt og overføres til aktivt vitamin ved bestråling med ultrafiolett lys (bl. a. i huden). D-vitaminene blir i organismen hydroksylert i karbonatom nr. 1 og 25.1 denne formen utløser de syntese av kalsiumbindende proteiner i tarmslimhinnen som deltar i oppstigningen av kalsium. D-vitaminet deltar videre i knokkelstoffskiftet og stimulerer absorpsjonen av fosfat i nyre og tarm. D-vitaminets mangelsykdom er rakitt. Store tilførsler av D-vitaminer gir toksiske virkningen Se ► vitaminer. Anbefalt daglig tilførsel av vitamin D er 5 pg for voksne og barn over 3 år, 10 pg for små barn, gravi­ de og ammende, og for eldre som er lite ute i sollys. Dvorak, Antonin [dvårjaik], 1841-1904, tsjekkisk komponist, en av de betydeligste representanter for nasjonalromantikken. Dvorak viste tidlig stor musi­ kalsk begavelse, komponerte som 14-åring danser og marsjer, og ble 1857 elev ved organistskolen i Praha. Han ble en dyktig fiolinist og bratsjist, og spilte i en årrekke i Nasjonalteaterets orkester i Praha, en tid under Smetana. Fra slutten av 1860-årene skrev Dvorak slaviske danser og rapsodier, og vakte 1872 stor oppmerk-

ANTONIN DVORÅK Hovedverker ORKESTERVERKER

Serenade i E-dur for strykere Slaviske danser 9 symfonier, bl.a.: nr. 7 (tidl. nr. 2) i d-moll nr. 8 (tidl. nr. 4) i G-dur, Den engelske nr. 9 (tidl. nr. 5) i e-moll, Fra den nye verden Slaviske danser Vodnfk (Vannmannen), symfonisk dikt Polednice (Middagsheksen), symfonisk dikt Zlaty Kolovrat (Den gylne rokken), symfonisk dikt Holoubek (Skogduen), symfonisk dikt

Opus nr.

År

22 46

1875 1878

70 88 95 72 107 108 109 110

1885 1889 1893 1886 1896 1896 1896 1896

33 53 104

1876 1879-80 1895

57 81

1880 1887

90

1890-91

96 48

1893 1878

58 71 89 103

1876-77 1885-86 1890 1892

55 99

1880 1894

64 84 114

1882 1888 1900

KONSERTER

Klaverkonsert i g-moll Fiolinkonsert i a-moll Cellokonsert i h-moll KAMMERMUSIKK

Fiolinsonate i F-dur Klaverkvintett i A-dur 4 klavertrioer, bl.a.: nr. 4 i e-moll, Dumky 12 strykekvartetter, bl.a.: nr. 6 i F-dur, Den amerikanske Strykesekstett i A-dur KORVERKER

Stabat Mater Svatå Ludmilla (Den hellige Ludmilla) Requiem Te Deum SANGER

7 sigøynersanger 10 bibelske sanger 10 operaer, bla.: Dmitrij Jakobinerne Rusalka

En rekke klaverstykker for 2- og 4-hendig klaver

212

DVORAK

av hinduismens 7 hellige byer og har stor pilegrimstrafikk. Ifølge tradisjonen ble den grunnlagt av guden Krishna som hans hovedstad. Det praktfulle Dwarkanath-tempelet skal være blitt bygd i løpet av én natt. Vedanta-filosofen Shankara (700-tallet) grunnla en av sine skoler her. dwt.

1 Symbol for pennyweight (1,55 g), av d for denari-

Antonfn Dvorak

somhet med det patriotiske korverket Hymnus. Han ble kjent i Tyskland og mottok 1875-78 et statsstipendium. I juryen for stipendietildelingen satt Johannes Brahms og Eduard Hanslick som nå ble Dvofåks venner og talsmenn. Brahms forlegger, Simrock, utgav Moravské dvojzpévy (Klanger fra Måhren; for sopran og alt, 1876) på anbefaling fra Brahms. Utgivelsen var med på å legge grunnen for Dvofåks verdensberømmelse. 1884 ble han innbudt til England, og 1891 ble han æresdoktor i Cam­ bridge. 1890 mottok han stilling som lærer ved konservatoriet i Praha og ble dets direktør 1901. 1892-95 oppholdt han seg i USA, der han var leder for National Conservatory i New York. Dvorak mottok sterke impulser fra wienerklassisismen og den nytyske skole, men det som satte ster­ kest preg på hans tonekunst var den slaviske folke­ musikken. Dvorak fullendte Smetanas verk med å bygge opp en tsjekkisk nasjonalmusikk på grunnlag av folkemusikken. Fremfor alt er han skaperen av den moderne tsjekkiske symfonien og instrumentalkonserten. Litt.: Beckerman, M.: NewworldsofD.:searching in America for the composer's inner life, 2003; Beckerman, M., red.: D. and his world, 1993; Burghauser, J.: A.D., 1967; Clapham, J.: A.D.: musician andcraftsman, 1966; Doge, K.: A.D.: Leben, Werke, Dokumente, 2. Aufl., 1997; Robertson, A.: Dvorak, rev. ed., 1974; Schonzeler, H.H.: Dvorak, 1984; Sourek, O., red.: A.D.: letters and reminiscences, 1954 Dvorak, Max [dvårsa:k], 1874-1921, østerriksk kunsthistoriker, den fremste representant for den kultur-psykologiske kunstforskning som utgår fra Wilhelm Dilthey. Professor ved universitetet i Wien fra 1909. Han var formanalytiker, men studerte også den kunsthistoriske utvikling på bakgrunn av tidens åndelige struktur. Blant hans verker er Kunstgeschichte als Geistesgeschichte (1924), Das Rdtsel der Kunst der Briider van Eyck (1904-2 5) og Geschichte der italienischen Kunst ini Zeitalter der Renaissance (1-2, 1927-29). Dvorak, Tomas (dvårsa:k), f. 1972, tsjekkisk friidrettsutøver. Verdensmester i tikamp 1997, 1999 og 2001; OL-bronse 1996. Holdt 1999-2001 verdensre­ korden. Dvur Krålové nad Labem [dvu:r kradåve: -], ty. Kbniginhofan derElbe,, by i Tsjekkia, ved Labe (Elben), 25 km nord for Hradec Krålové (Koniggråtz); 16 400 innb. (2002). Stor tekstilindustri, fabrikasjon av tekstilmaskiner. Dwan, Allan [dwån], 1885-1981, amerikansk film­ regissør, en av Hollywoods mest produktive, regis­ serte mer enn 400 filmer fra debuten 1911 til 1958, de viktigste i stumfilmperioden. Laget 11 filmer med Douglas Fairbanks, bl.a. Robin Hood (1922), samt flere filmer med Gloria Swanson. Lydfilmene er i hovedsak B-filmer, men han fikk kinosuksess med Heidi (1937), med Shirley Temple, og Sandsoflwo Jima (1949) med John Wayne. Dwarka, Dvaraka, pilegrimsby i India, Gujarat, på nordvestspissen av Kathiawarhalvøya. Dwarka er en

us, gammel betegnelse på penny, og wt for weight. 2 Forkortelse for dødvekttonn (dead weight tonnage). Se ► skip (skipsmåling). DX (av eng. DistanceX), forkortelse brukt innen radiokommunikasjon i betydningen «langt unna». En DX radiosender/radiostasjon er vanligvis en sender utenfor egen verdensdel. DX-lytting, det å lytte på og registrere radiostasjo­ ner i andre land. DXCC, diplom som tildeles radioamatører som har hatt bekreftede kontakter med minst 100 land. Se også ►radioamatør. dy (norrønt dy, grunnbet. 'fuktighet'), gjørme, mudder, søle. Avledet av dy er dynd. • (geol.) Innsjøsedimenter dannet gjennom utfelling og sedimentasjon av humus-kolloider fra vannmas­ sene i dystrofe innsjøer. I våt tilstand er sedimentet brunfarget. Dy er et utpreget organisk sediment, og humusstoffene stammer fra innsjøenes nedslagsfel­ ter. d.y., forkortelse for den yngre. Dy, kjemisk symbol for grunnstoffet dysprosium, dyade (av gr. 'to'), to enheter (f.eks. to personer) sett under ett, som en helhet. dyadiske tallsystem (av gr. 'to'), dss. ► to-tallsystemet. Dybbøl Banke, sted i Danmark, Sønderjylland, på halvøya Sundeved ved Alssundet. Bakkepartiet, som faller nokså bratt ned mot sjøen, var på 1800-tallet en viktig forsvarsstilling på grunn av sin naturlige form. Under krigen 1848-50 ble det kjempet flere ganger om den strategiske stillingen som danskene hadde anlagt her. Senere anla danskene nye feltverker og utbedret de gamle, men forsterkningsarbeide­ ne var ikke fullført da en del av den danske hær ved retretten fra Danevirke feb. 1864 gikk i stilling ved Dybbøl Banke. Etter fem ukers beleiring gikk prøys­ serne 18. april med tredobbelt overmakt til storm, Dybbøl Banke. Dybbøl mølle, et kjent minnesmerke fra krigene i 1848 og 1864.

stor blenderåpning

1/3 2/3

i innstillingspunkt• (avstand uendret)

1/3 J

liten blenderåpning

0I-

■ - - - -

_

2/3

1 dybdeskarphet

Dybdeskarpheten varierer omvendt proporsjonalt med blenderåpningen.

inntok skansene og drev danskene over til Als (4800 danske fanger og falne). Gjenforeningsfesten 11. juli 1920 fant sted på Kongeskansen ved Dybbøl mølle, bygd ut av tyskerne etter 1865-70. Siden 1992 har man kunnet se utstillinger om stedet på Historiecenter Dybbøl Banke. Dybdahl. Thomas, f. 1979, norsk sanger, musiker og komponist i en til dels melankolsk, minimalistisk popstil; først kjent som gitarist i Stavanger-bandet Quadraphonics. Han debuterte som soloartist med albumet That Great October Sound (2002), som inn­ brakte ham Spellemannprisen for beste popsolist. Oppfolgeren Stray Dogs (2003) høstet også ros fra kritikerne, og med One Day You'll Dance for Me, New York City (2004) etablerte han seg definitivt som en fremtredende skikkelse i ny norsk popmusikk, dybdekart, batygrafisk kart, kart som avbilder dybdeforhold i et innsjøbasseng, et fjordbasseng el.l. Dybdeforholdene kan vises ved tall (loddskudd) eller ved inntegnede dybdekurver, ofte kalt dybdekoter eller isobater. Dybdekurvene tegnes inn med en konstant dybdeavstand (ekvidistanse), og gir et meget godt bilde av formen på et basseng. I innsjøforskningen (limnologien) danner gode dybdekart grunnlaget for beregninger av en innsjøs vannvo­ lum, fornyelsestid for vannvolumet, beregninger av vannmassens varmeinnhold samt totale saltbudsjetter. dybdemåler, se ►lodd og ►ekkolodd. dybdepsykologi, psykologiske teorier som baserer seg på antagelsen om ett eller flere ubevisste lag i personligheten, f.eks. Freuds og Jungs teorier, dybdeskarphet (fot.), avstanden mellom nærmeste og fjerneste akseptabelt skarpe punkt i et bilde av et tredimensjonalt motiv. Som regel strekker dybdeskarphetsområdet seg ut slik at */} av det totale området blir liggende foran innstillingspunktet og de resterende 2/3 bak dette. Dybdeskarpheten kan endres ved hjelp av objektivets blender (liten blen­ deråpning gir stor dybdeskarphet og omvendt), avstanden (jo større avstand, desto større dyb­ deskarphet), samt ved å forandre brennvidden (jo kortere brennvidde, desto større dybdeskarphet). dybdesyn, evnen til å sammensmelte bilder som treffer korresponderende punkter i de to øynenes netthinne, slik at stereoskopisk syn oppstår. Derved observeres objekters form og innbyrdes plassering i rommet. Se også ►øyet. Dybeck, Richard, 1811-77, svensk historiker og folkelivsforsker. Han skrev i 1844 teksten til den svenske nasjonalsangen, og utgav mange samlinger med svenske folkemelodier, eventyr, ordspråk og runeinnskrifter, f.eks. Svenska visor (1847-48), Svenska folkmelodier (1853-56) og Sveriges runurkunder (1860-76). dy bel, dss. ►døbling. Brukes også generelt i byg­ ningsteknikken om en konstruksjonsdel som har til oppgave å overføre skjærpåkjenning mellom to forskjellige materialer. Diiben, tysk-svensk musikerslekt med stor betydning i svensk musikkliv på 1600-tallet. Andreas Diiben (ca.

DYCK

213

1597-1662) var hofforganist og hoffkapellmester i Stockholm; sønnen Gustav Diiben (ca. 1628-1690) var komponist og etterfulgte faren som hoffkapell­ mester i 1662. Sistnevnte etterlot seg en meget verdifull samling musikk fra 1600-tallet (Diibensamlingen), i 1732 overlatt universitetsbiblioteket i Uppsala. Dybendahl, Trude, (g. Hartz), f. 8. jan. 1966, norsk skiløper. Verdensmester på 5 km 1991, sølv på 15 km. VM-bronse på 5 km 1993.1 stafett OL-sølv 1988, 1992 og 1994, VM-sølv 1997 og VM-bronse 1991 og 1993. OL-deltaker også 1998.1 alt sju rennseirer i verdenscupen 1990-97, bl.a. 20 km (2x10 km) i Holmenkollrennene 1990. Seks individuelle senior-NM i perioden 1989-96, derav fire på 5 km og to på 30 km. 13 NM i stafett 1985-99. Tildelt kongepokalen 1991. Klubb: Kjelsås IL. Dybfest, Arne, 1869-92, født i Trondheim, norsk forfatter. Kom som ung journalist ved norske aviser i USA i forbindelse med anarkistbevegelsen. Blandt anarkister (1890) skildrer anarkister som en slags livsdyrkere. Ira (1891) og To noveller (1892) viser en følsom nyromantisk stil, men fortellingene er samti­ dig preget av naturalismen og bohembevegelsens ideer. Novellen En ensom betegnet Carl Nærup som «vår litteraturs eneste ekte frembringelse i den dekadente genre». Som lyrisk prosaist og dristig erotisk psykolog står Dybfest i en særstilling i 1800tallets norske litteratur. Begikk selvmord fordi han var anklaget for å ha unnlatt å hindre en venns selvmord. Litt.: NBL 2. utg. Dybing. Erik, f. 1943 i Oslo, norsk medisiner og farmakolog; tilknyttet Nasjonalt folkehelseinstitutt siden 1974, professor i miljømedisin ved Universite­ tet i Oslo. Dybing har arbeidet mye med eksperi­ mentell toksikologi og risikovurderinger. President i European Societies of Toxicology (EUROTOX) 1993-96, president i International Union of Toxicology (IUTOX) 2001-04. Dybing, Ottar, 1907-72, født i Stavanger, norsk veterinær. Dr.med.vet. 1941. Professor i farmakologi og toksikologi ved Norges veterinærhøgskole fra 1949. En rekke vitenskapelige arbeider og publika­ sjoner foreligger fra Dybings hånd, og han bidrog vesentlig til etablering av kontroll med bruken av kjemiske midler i landbruket. Han var formann eller medlem i tallrike komiteer innen farmakologi, veterinærmedisin og formiddelhygiene. Dybkjær, Lone, f. 23. mai 1940, dansk politiker (Radikale Venstre), sivilingeniør; gift med Poul Nyrup Rasmussen. Medlem av Folketinget 1973-77 og 1979-94, miljøvernminister 1988-90. Medlem av Europaparlamentet 1994-2004, fra 1999 nestleder i parlamentets miljøutvalg. Dybwad, norsk slekt av dansk opprinnelse. Kom til Norge 1759 med kjøpmann Erasmus Dybwad (1734-98). Hans sønnesønn Jacob Erasmus Dybwad (1792-1854), fullmektig hos grev Herman Wedel Jarlsberg, senere kjøpmann i Christiania, var far til bl.a. bokhandlerne Christopher Andreas Dybwad (1817-89) og Jacob Dybwad (1823-99), grunnleg­ gerne av Jacob ► Dybwad A/S. Sistnevnte var far til bl.a. arkitekt Peter Dybwad (1859-1921) og høyes­ terettsadvokat Vilhelm Dybwad (1863-1950), som var gift med skuespilleren Johanne Dybwad, f. Juell (1867-1950). Litt.: Dybwad, J.; Familien Dybwad og grene av tilknyt­ tede familier, 1934 (Familien Dybwad. 7de og 8de ledd: supplement, av M. Jespersen, 1953) Dybwad, Gunnar, f. 21. aug. 1928 i Steinkjer, norsk fotballspiller. 27 landskamper (11 mål). Spilte for Steinkjer og Freidig. Dybwad. Jacob, 1823-99, født på Vækero i Aker (nå Oslo), norsk bokhandler og forlegger. Gikk inn i sin bror Christopher Andreas Dybwads forlag og bok­ handel, overtok alene 1852 og drev bokhandelen

frem til en av de fremste i Christiania, bl.a. som kommisjonær for Det Norske Videnskabs-Akademi og leverandør til universitetsbiblioteket. Bygde ut forlagsvirksomheten og ble 1877 utgiver av den norske almanakk, men største innsats var utgivelsen av Nordahl Rolfsens leseverk for folkeskolen 189295. Medlem av styret i Den norske Bokhandlerfore­ ning 1853-96. Dybwad. Johanne, 1867-1950, norsk skuespiller; datter av Johanne og Mathias Juell, g.m. V. Dybwad. Debuterte på Den Nationale Scene 1887 og fikk sitt gjennombrudd året etter som Fanchon i En liden Hex etter George Sands roman, som samme høst ble hennes første rolle på Christiania Theater. På Chris­ tiania Theater 1888-99 gikk hun inn i et stort reper­ toar, og utviklet sin kunstnerisk uttrykksfulle tek­ nikk. Da Nationaltheatret åpnet 1899, stod hun som en av Norges sterkeste og mest originale scenekunst­ nere, en posisjon hun bevarte gjennom de følgende førti år. Bortsett fra sesongen 1908-09 var hun knyttet til Nationaltheatret resten av sin karriere, men gjestespilte over hele Norden, drog på egen turné til Hamburg og Berlin 1907 og fulgte National­ theatret til Paris 1937. Dybwad var en selvstendig skapende kunstner, som utviklet sin spillestil fra realistisk menneske­ skildring til streng monumentalitet. Både i tragedien og komedien prøvde hun alltid å skape helhet, enkelhet, storhet. Det var forst og fremst i det store norske repertoaret hun spilte; de fleste av Ibsens kvinneskikkelser, bl.a. Signe i Gildetpaa Solhoug, titt el rollen i Fru Inger til Østråt, Solveig og Mor Aase i PeerGynt, Nora i Et dukkehjem, fru Alving i Gengange­ re og Rebekka West i Rosmerslwlm. Hennes fremste Bjørnson-roller var Klara Sang i OverÆvne 1 og Tora Parsberg i Paul Lange og Tora Parsberg; i Gunnar Heibergs dramatikk tittelrollen i Tante Ulrikke og Karen i Kjærlighetens tragedie. Ellers var Lavinia i Det lykkelige valg og tittelrollen i Wiers-Jenssens Anne Pedersdotter hovedskikkelser i hennes norske reper­ toar. Av klassikere spilte hun bl.a. Evripides' Medea, en rekke Shakespeare-roller, samt Elizabeth i Schillers Maria Stuart. Av hennes roller i utenlandsk samtidsdramatikk fremheves Christina Mannon i O'Neills Sorgen kler Elektra. Dybwad gjorde samtidig en bety­ delig innsats som regissør, og hennes beste oppset­ ninger horer til høydepunktene i tidens norske teater. Nevnes kan Evripides' Medea og Aristofanes' Johanne Dybwad

Lysistrata, Shakespeare-stykker som As You Like It, Kjøpmannen i Venedig og Kong Lear, Victor Hugos Ruy Blas, Schillers Maria Stuart, Ibsens Rosmerslwlm og Gengangere, samt Nordahl Griegs Barrabas og Vår ære og vår makt. Som Mor Aase, en av hennes mest folkekjære skikkelser, feiret hun sitt 60-års jubileum som skue­ spiller 7. nov. 1947, og stod for siste gang på scenen 8. des. samme år. Dybwad ble bisatt i æreslunden på Vår Frelsers gravlund ved siden av Bjørnstjerne og Bjørn Bjørnson. I 1962 ble Per Ungs statue av henne avduket foran Nationaltheatret. Litt.: Elster, K„ d.y.: Skuespillerinden J.D., 1931; NBL 2. utg.; Normann, A.O.: J.D.: liv og kunst, 2. utg., 1950; Waal, C.R.: J.D.: Norwegian actress, 1967 Dybwad. Peter, 1859-1921, norsk arkitekt, bror av V. Dybwad. Utdannet hos arkitekt W. von Hanno i Oslo og ved Konigliche Bauschule i Berlin. Egen praksis i samarbeid med L. Hoffmann i Miinchen fra 1884. Firmaet vant 1. premie i konkurranse om Reichsgerichtsgebdude i Leipzig (1885-95). Dybwad kom deretter hovedsakelig til å virke i Leipzig, men hadde likevel jevnlig kontakt med Norge, hvor han deltok i konkurranser og oppførte enkelte bygninger, hoved­ arbeidet var Bergen posthus (1892-96, revet 1956). Dybwad. Vilhelm, 1863-1950, fodt i Oslo, norsk jurist og forfatter; bror av P. Dybwad, gift 1891-1916 med Johanne D., fra 1916 med Bokken Lasson. Skrev lystspill, bl.a. Ola Lia, oppfort på Centralteat­ ret, og revyer og viser, især for Chat Noir. Utgav sine erindringer som jurist i På anklagebenken (1933), Skyldig eller ikke skyldig (1934), Retten ersatt (1937) og Glade minner fra spredte år (1950). Litt.: NBL 2. utg. Dybwad A/S, Jacob, bokhandlerfirma i Oslo 18521987, A/S fra 1966. Grunnlagt av Jacob Dybwad (1823-99) som en fortsettelse av broren C. A. Dyb­ wads (1817-89) forlagsforretning ogGuldberg& Dzwonkowskis forlag og sortimentsbokhandel. Dybwads bokhandel lå sentralt ved Stortorvet i Oslo, og firmaet omfattet også forlagsdrift. Senere eier Jacob Dybwad (1890-1966) var styremedlem i Den norske Bokhandlerforening 1929-49 og visefor­ mann fra 1939. Dyce, William [dais], 1806-64, britisk maler og vitenskapsmann. Etter studier i Italia, hvor han kom i kontakt med de tyske nasarenerne, ble han gjen­ nom sitt virke som historiemaler et forbindelsesledd mellom disse og de engelske prerafaelitter. Dyck, Anthonis (Antoon) van [dejk], 1599-1641, flamsk maler og raderer. Etter Rubens en av de fremste representanter for flamsk malerkunst i barokken. Sønn av en rik kjøpmann i Antwerpen, ble 11 år gammel elev av Hendrik van Baien, fikk 16 år gammel eget atelier, ble 1618 mester og var da allerede Rubens' medhjelper. Arbeidet i Antwerpen, men drog 1620-21 til England og oppholdt seg ved Jakob Is hoff. I Italia 1623-27, først i Venezia, senere i Genova, hvor han malte tallrike portretter. Kom tilbake til England 1632 og ble Karl Is hoffmaler. Malte portretter av kongehus og adel og ble selv adlet. Dycks kunstnerutvikling faller i tre perioder: den rubenske (til 1623), den italienske (1623-32), og den engelske (1632-41). I den første perioden etterlignet han Rubens. Verker som kan nevnes fra denne tiden er Hieronymus (Gemåldegalerie, Dresden), Susanna i badet (1627, Alte Pinakothek, Miinchen), Antiopeog Jupiter (Gent), Den hellige Sebastian (Alte Pinakothek, Miinchen), Kristus spottes (Berlin), Kristus fanges (Madrid) og Den hellige Martin (Windsor). 1 den andre perioden, under oppholdet i Italia, byttet han Rubens' stofflig robuste oppfatning med italiensk idealisme og mer avstemte farger. Særlig tok han lærdom av venetianernes behandling av lys og luft. Komposisjonen dempes og fjerner seg fra

214

DYD

Anthonis van Dyck. Hvile på flukten, ca. 1627. Olje på lerret, 134 x 115 cm. Alte Pinakothek, Miinchen.

den urolige, barokke billedoppbygning. Nevnes kan portrettene av kardinal Guido Bentivoglio (Palazzo Pitti, Firenze) og den unge feltherre (Kunsthistorisches Museum, Wien), Madonna delRosario (Palermo) og Skattens mynt (Genova). I den tredje perioden, særlig mot slutten, ble behandlingen bredere, koloritten svakere, matt, grålig og komposisjonen sjablonaktig. Særlig typisk er hans mange portretter i halvfigur, 5/4 en face mot drapert bakgrunn med søyle. Til tross for at karakte­ ristikken ikke var dyptgående, leverte han en bety­ delig portrettkunst i maleriene Karl 1 til hest (Windsor), Karl 1 på jakt (1635, Louvre, Paris), Abbé Scaligia, dobbeltbildet av jarlene av Bristol og Bedford o.fl. Verdt å legge merke til er hans gjengivelser av barn, f.eks. Karl Is barn og i skildringen av Hvilen under flukten til Egypt (Alte Pinakothek, Miinchen). Dyck fikk stor betydning for det engelske portrettmaleri frem til Reynolds og Gainsborough, ikke minst gjennom en aristokratisk oppfatning og en forfinet tolkning av modellen. Kort etler hjemkoms­ ten fra Italia 1627 gikk Dyck i gang med en grafisk Ikonografi over berømte samtidige, i alt 80; av disse er 18 etter hans egne raderingen de øvrige etter grisailleskisser stukket av forskjellige kunstnere. StT-M dyd (norrønt dygd, av duga, tilsvarer gr. arete og lat. virtus, som også kunne bety dugelighet eller dyktig­ het), betegner i moralfilosofien gjerne en karakter­ egenskap som bevirker moralsk holdning og hand­ ling. I antikken regnet man med fire kardinaldyder: mot, visdom, måtehold og rettferd. Med kristen­ dommen kom ytterligere tre: tro, håp og kjærlighet. I moderne filosofi er dyd et sentralt begrep bl.a. for Kant, som hevder at moralsk dyd eller «den gode vilje» er det høyeste gode som alle andre verdier er underordnet, og at dydens belønning ikke er lykke, men verdighet og frihet. For Kant har dyden derfor sin forutsetning i menneskets fornuft. Senere filoso­ fer har til dels avveket sterkt fra Kants syn på den fornuftsbetingede dyd som en grunnleggende forut­ setning for menneskelig moral, og i stedet betont viljen og følelsene (Schopenhauer, Nietzsche, Freud). I filosofien etter Kant har dydsbegrepet hatt en mer beskjeden plass, og særlig på 1900-tallet. Men begrepet har vært drøftet også i de senere år, bl.a. av Alisdair Maclntyre i After Virtue: A Study in Moral Theory (1981). dyd av nødvendighet, av latin: Facisde necessitate virtutem, uttrykk etter kirkefaderen Hieronymus i Epistolae 54,6 og i Adversus Rufum 3,2. Dyden i midten, av lat. In medio amsistit virtus, eller Virtus est medium vitiorum, at dyden ligger midt imel­

lom to laster, uttrykk i Horats' epistler, opprinnelig fra Aristoteles' Nikomakhiske etikk. Finnes i den spøkefulle vendingen Dyden i midten, sa Fanden, han satt mellom to prester (el. mellom presten og skriveren). Dyer. John [daiø], 1699-1758, britisk (walisisk) dikter; særlig kjent for diktet Grongar Hill (1726), som fikk betydning for landskapsskildringen i klassisismens engelske poesi. Av andre dikt kan nevnes The RuinsofRome (1740) og TheFleece (1757). dyffel, opprinnelig duffel, et grått, valket kardegarnsstoff med tett lodekke av mindre god kvalitet. Brukt til ulltepper og kapper (duffelcoat). Først fremstilt i byen Duffel i Brabant. Dyfverman, Henrik [dvvør-], 1912-98, svensk teater­ mann. Fra 1935 instruktør i det svenske radioteater, 1956-68 sjef for TV-teatern. 1969-73, samordningssjef for svensk TV 1 og TV 2. Direktør ved Centrala kansliet, Sveriges Radio, 1973-77. Utgav Dramats teknik (1949). Dygasiriski, Alfred [-njski], 1839-1902, polsk forfat­ ter. Skildret i naturalistiske romaner og noveller «livskampen» i forskjellige miljøer, særlig på lands­ bygda. Kunstnerisk mest betydelige er hans dyrefortellinger: Fra landsby, mark og skog (2 bd., 1887), Haren (1900), Livets fest (1902). Dygat, Stanislaw, 1914-78, polsk forfatter. Kjent for sine ironiske, intellektuelt humoristiske romaner og novellesamlinger. Dyggve, Ejnar, 1887-1961, dansk arkeolog og arki­ tekt, dosent i middelalderlig arkitekturhistorie ved Ny Carlsberg Glyptotek fra 1936. Deltok i og ledet en rekke utgravninger i Dalmatia og på Balkan 192239 og 1949-54, samarbeidet i senere år med den norske professor H. P. LOrange. Ledet 1941-42 utgravningene av Jelling kongehøje i Danmark. Hans avhandlinger behandlet særlig senantikk og oldkirkelig arkitektur. Utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Oslo, 1946. Dyhren, Niels Fredriksen, 1778-1866, født på Ostre Toten, eidsvollsmann. Representant for Valdreske skarpskytterbataljon på Riksforsamlingen, hvor han hørte til selvstendighetspartiet. Levde senere som gårdbruker på sin odelsgård Dyren på Østre Toten. Diihring Eugen Karl [dy:rirj], 1833-1921, tysk filosofisk-økonomisk og naturvitenskapelig forfatter. I 1864 ble han privatdosent i Berlin, men ble fratatt sin forelesningsrett 1874 på grunn av en rekke voldsomme angrep på enkelte av de øvrige lærere ved universitetet, særlig Helmholtz. I hele resten av sitt liv angrep han uforsonlig den offisielle vitenskap. Hans tenkning har mange berøringspunkter med Comtes, Schopenhauers og Feuerbachs filosofi. I økonomikken stod han i sterk motsetning til Friedrich Engels og marxistene, og hevdet i likhet med den amerikanske økonom H. C. Carey at det egent­ lig var samsvar mellom kapitalistenes og arbeider­ klassens interesser. Anti-Diihring av Engels er rettet mot Diihrings filosofiske, politiske og økonomiske oppfatninger. Diihring var uforsonlig antisemitt og er blitt betraktet som en av nasjonalsosialismens forløpere.

Dykkender. Toppandhann.

Dyhring, Georg Christopher, død 1755/56, norsk murmester og arkitekt. Han kom antagelig til Halden etter bybrannen i 1716 og skal ha bygd flere hus der. Han utførte befestningsarbeider på Fredriksten festning (1726-55) og i Gamlebyen i Fredrikstad (1727-37). Dyhring fikk tittelen kongelig murmes­ ter 1733. Som arkitekt tegnet han bl.a. den tidligere Immanuelkirken i Halden (1722—29), brent 1826. Dyk, Viktor [dik], 1877-1931, tsjekkisk forfatter og patriotisk politiker. Fengslet av politiske grunner i Wien 1916—17, etter frigjøringen 1918 representant for det nasjonal-demokratiske parti i parlamentets overhus. Hans enkle, vektige poesi, høye etiske krav og bitende satire over folks lunkenhet får ny aktuali­ tet i hver ny kritisk situasjon. I hans dramaer, som spilles fremdeles, kjemper idealisme med desillusjon, dypt alvor med kjølig skepsis. Som politiker og journalist var han både respektert og fryktet, dykkender, en gruppe slekter i andefamilien. Tilsva­ rende samlebetegnelser er gressender og fiskeender. Dykkender ferdes på relativt dypt vann og dykker der etter føden, som hovedsakelig er bløtdyr og andre lavere vanndyr. De ligger dypt på vannet når de svømmer, og de må springe bortover vannflaten før de klarer å lette. Nebbet er bredt som hos gress­ endene, og bakre tå har bred svømmelapp som hos fiskeendene. De fleste dykkender anlegger en sensommerdrakt fra ca. midten av juli til ut i august eller september (oktober). Sensommerdrakten gir hannen et utseende som mer eller mindre ligner hunnenes. Bortsett fra hos havella anlegges praktdrakten allerede i september-oktober. Dykkendene er utbredt over hele Jorden. Noen hekker ved fersk­ vann, andre ved saltvann. Følgende dykkandarter hekker i Norge: taffeland, toppånd, bergand, ærfugl, praktærfugl, havelle, svartand, sjøorre og kvinand. Sjeldne gjester er rødhodeand, ringand, hvitøyeand, purpurhodeand, brilleærfugl, harlekinand, brilleand og islandsand. Stellerand er vanlig i Øst-Finnmark, men er ikke påvist rugende. Systematisk tilhører dykkendene stamme Aythyini og stamme Mergini i andefamilien. Mergini omfatter foruten dykkender også fiskendene.

dykker.

1 Person som driver med ►dykking som hobby eller yrke. 2 1 snekkerfaget redskap til å slå en dykkert inn i treet med. dykkere, også kalt lappedykkere, Podicipedifprmes, fugleorden. Omfatter én familie med i alt 22 arter hvorav 3 utdødde, som opptrer i alle verdensdeler. Fem arter opptrer i Norge. Dverg-, gråstrupe-, homog toppdykker er funnet hekkende i Norge. Svart halsdykker hekker i Sverige. Hann og hunn er like, begge er mer uanselige, hvite og blekt gråbrune om vinteren. Bena er festet langt bak på kroppen, lik­ som hos lommene, og tærne har brede svømmelapper eller fliker (se ► lappefot). Halen er meget kort, og de er dyktige svømmere og dykkere. 1 hekketiden lever de ved tjern og innsjøer med tett siwegetasjon og bygger oftest flytende reir. Små unger sitter gjerne på foreldrenes rygg under svømmingen. Både unger og voksne spiser betydelige mengder egne fjær, og dette må ha sammenheng med fordøyelsen. Flere av våre dykkerarter sees langs norskekysten om vinteren, men de fleste trekker ut av landet.

dykkerklokke.

1 Fra gammelt av en beholder med åpen bunn som ble senket ned i vann, blir beskrevet av Aristoteles 300 år f.Kr. På 1600-tallet ble det sørget for lufttilførsel fra tønner og senere ved pumping. Moderne dykkerklokker brukes i dag ved dypdykking til transport av dykkere mellom et trykkammer på overflatefartøy og arbeidssted på havbunnen, slik at dykkerne kan være på samme trykk. Se ► dykking (dypdykking). De såkalte undervannshabitater (se ►habitat) er

DYKKING

215

en form for dykkerklokke, de brukes bl.a. ved svei­ sing av rørledninger og er da betjent av dykkere. 2 (zool.) Vannedderkoppens «reir», dykkerskader. Dykking kan gi flere typer skader, som alle har sin årsak i at trykket i vannet som omgir dykkeren, og i luften (gassblandingen) som ved­ kommende puster inn, er høyere enn lufttrykket over vannoverflaten. Jo dypere det dykkes, jo mer øker dette trykket som omgir dykkeren og de pro­ blemer dette gir. En hjelmdykker eller froskemann puster til enhver tid luft eller en annen gassblanding under trykk på det samme nivå som vanntrykket på den dybden hvor han befinner seg. De gassene som pustes inn i lungene vil i større grad enn ved overflatetrykk diffundere over i blodet, transporteres rundt i krop­ pen og avlagres i vevene. Mengden av gass som løses og lagres, avhenger av dykketiden og dybden. TRYKKFALLS YKE

eller dykkersyke skyldes at gasser, og spesielt nitrogen som under dykket er blitt avlagret i vevene, ved for hurtig oppstigning frigjøres i så stort omfang at det dannes bobler i vevsvæske og blod. Boblene kan kile seg fast i små blodårer og gi symptomer og skader. De vanligste symptomene er smerter, særlig i ledde­ ne, såkalte bends. I alvorlige tilfeller påvirkes også nervesystemet, og det kan opptre lammelser. Ved kraftig bobledannelse i blodet, chokes, oppstår en livstruende tilstand der blodsirkulasjonen hemmes av store mengder gassbobler i hjertet og i lungenes blodårer. Behandlingen av trykkfallsyke skjer i trykkammer hvor dykkeren puster rent oksygen inn under for­ høyet trykk (rekompresjon) og deretter utsettes for en trinnvis trykksenkning eller dekompresjon, svarende til en forsiktig og etappevis oppstigning. Trykkfallsyke var alminnelig i dykkingens barn­ dom fordi man ikke kjente årsaken og derved ikke foretok den riktige, trinnvise dekompresjonen. Den britiske fysiologen J. S. Haldane (1860-1936) påviste at innen bestemte tider og dybdegrenser kunne trykket senkes til det halve uten fare for bobledan­ nelse, og han utarbeidet et tabellsystem for trinnvis dekompresjon som senere er videreutviklet. En dykker som følger anbefalte, moderne dykketabeller vil med mer enn 99,99 % sikkerhet ikke få trykkfall­ syke. Ved oppståtte tilfeller skal dykkeren bringes hurtigst mulig til rekompresjonsbehandling i trykkkammer. 1 Norge finnes stasjonære trykkammer i Tromsø, Ramsund, Bergen, Kristiansand, Horten og Oslo. Disse drives enten av forsvaret eller av sykehus på stedet. I Oslo samarbeider brannvesenet med Ullevål sykehus i trykkammerbehandlingen. Haukeland sykehus i Bergen har landsfunksjon for såkalt hyperbar medisin, som omfatter dykkermedisin og høytrykks- eller hyperbar oksygenbehandling, en behandling som brukes også i annen medisinsk sammenheng, f.eks. ved visse infeksjoner, ved stråleskader og kroniske sår. Sykehuset gjennomfø­ rer i et samarbeid trykkammerbehandlingen ved Haakonsvern orlogsstasjon og ved Norsk Under­ vannsteknologisk Senter. ANDRE DYKKERSKADER

Andre typiske dykkerskader er oksygenforgiftning, karbondioksidforgiftning og trykkskader. Oksygen- og karbondioksidforgiftning opptrer spesielt ved bruk av oksygenapparater med pusting av rent oksygen under et visst dybdenivå og skyldes høye konsentrasjoner av henholdsvis oksygen og karbon­ dioksid i celler og vev. Ved full oksygenforgiftning inntrer bevisstløshet og kramper. Hvis slik forgift­ ning ikke har vært for kraftig eller vart for lenge, vil virkningen av den vanligvis forsvinne helt ved pusting under normale overflateforhold. Dybderus, nitrogennarkose, skyldes spesielle virkninger av nitrogen på kroppens celler, bl.a. nervecel­ lene. Dybderus har effekter som ligner alkoholrus.

De første symptomene kan sees ved luftdykking til 30-40 m dyp, og det kan inntre bevisstløshet ved ca. 100 m dyp. For å hindre både oksygenforgiftning og ruseffek­ ten av nitrogen, lar man vanligvis dypvannsdykkere puste en egnet blanding av oksygen og helium når det dykkes dypere enn 50 m. Høytrykksnervesyndrom er noe dypdykkere utsettes for å få ved for rask trykkøkning ved dykk dypere enn ca. 150 m. De vanligste symptomene her er synsproblemer, koordinasjonsvansker, søvnvansker og skjelving, men også hallusinasjoner og bevisstløs­ het har forekommet ved store dyp. Trykkskader er en fellesbetegnelse for skader som kan oppstå i kroppens luftfylte hulrom under dyk­ king. Det oppstår skader i mellomøre og nesens bihuler med smerter fra disse hulrommene, hvis ikke dykkeren greier å utligne trykket i dem under ned- eller oppstigning. Lungesprengning er en alvorlig trykkskade som kan inntre hvis luftveiene er sperret under oppstigning fra dykk. Gassene i luftveiene og i lungeblærene utvider seg under oppstigningen, og hvis de ikke kan unnslippe fordi passasjen ut fra lungene er stengt, vil det kunne oppstå sprengning og ødeleggelse av lungenes finere deler. Gass i bobler kan da føres med blodet til hjernen (arteriell gassemboli) og gi alvorlig hjerneskade eller død. Derfor kreves rask behand­ ling med bl.a. rekompresjon til høyt omgivende trykk. Det er ellers sterkt omdiskutert om dykking gene­ relt, og dypdykking spesielt, over tid kan forårsake at det utvikles helseskader. Det er i denne forbindelsen angitt å være funnet forandringer i bl.a. skjelettet, nervesystemet, lungene og hørselsapparatet hos dykkere. BWr dykkersyke. se ► dykkerskader. dykkert, spiker eller stift med lite hode som kan slås helt inn i materialet (skjult spikring). dykkeulykker kan grovt sett klassifiseres i tre katego­ rier: ► barotraume, trykkfallsyke (dykkersyke, dekompresjonssyke), og drukningsulykker (se også ► drukning, ► nærdrukning). De to førstnevnte skyldes at volumet av gasser i blod og kroppshuler endres når trykket på utsiden av kroppen forandres. Den vanligste årsaken til både alvorlig barotraume og trykkfallsyke er at dykkere stiger for raskt opp til overflaten etter dykk. Slike ulykker kan imidlertid skje selv om vanlige sikkerhetsregler har vært fulgt. Drukningsulykker kan skje som følge av svikt i lufttilførselen (noe som igjen kan skyldes f.eks. utstyrssvikt og tomme gassflasker), som folge av at det utvikles barotraume eller trykkfallsyke før dyk­ keren har kommet opp av vannet, eller som følge av desorientering og hallusinasjoner. Desorientering og hallusinasjoner kan skyldes at nitrogen under høyt trykk (30 meters dyp eller mer) påvirker hjerne­ funksjonen (nitrogennarkose). Alvorlig barotraume og trykkfallsyke behandles primært med oksygentilførsel og deretter trykktankbehandling. dykkevest, flytevest med åndings- og luftrensingsapparat, som brukes når mannskapet redder seg fra sunket ubåt. dykking, det å oppholde seg under vann, omfatter alt fra fridykking uten lufttilførsel (se ► sportsdykking), til yrkesdykking på mange hundre meters dyp. Skader, se ► dykkerskader, ► dykkeulykker. Froskemannsdykking

Dette er en forholdsvis ny form for dykking og er basert på prinsipper som er nokså forskjellige fra den tradisjonelle dykking med tyngre drakter. Den har således åpnet nye muligheter innen dykking og har i tiden etter den annen verdenskrig gjennomgått en sterk utvikling og fatt stor utbredelse, fremfor alt som en ny fritids- og sportsgren som nå dyrkes av et stort antall mennesker (sportsdykking). Også som ervervsmessig dykking har froskemannsdykkingen

etter hvert fått stor betydning, f.eks. ved redningsak­ sjoner, undersøkelse av skipsbunner, undervannsar­ keologi, zoologisk forskning o.l. UTSTYR

Det anvendes mange forskjellige slags drakter og forskjellig pusteutstyr. Våtdrakter en tettsittende drakt av cellegummi der vannet blir varmet opp av kroppstemperaturen. Torrdrakt holder varmen i kroppen ved hjelp av en tørr vams under drakten. Ved sportsdykking har dykkeren en maske med glass foran nese og øyne, men ved kommersiell dykking og ved store dyp brukes enten helmaske eller hjelm med kommunikasjon til overflaten. På fottene brukes svømmeføtter (derav betegnelsen froske­ mann). De første, primitive oksygenapparater som ble benyttet av britiske og italienske froskemenn under den annen verdenskrig, var forløpere for det moder­ ne utstyr ved lettdykking. Oksygenapparater brukes nå bare til militær angrepssvømming fordi de ikke gir bobler på overflaten. Til sivil og militær froske­ mannsdykking (unntatt angrepssvømming) brukes det i Norge pressluftapparater. Dykkeren er selvfor­ synt med luft fra en eller to stålflasker, f.eks. to 10liters flasker med et fyllingstrykk på ca. 20 000 kPa (200 kp/cm2), som tilsvarer 4000 1 luft under nor­ malt trykk. Ved moderat arbeidsbelastning regnes det med et luftforbruk på ca. 20-30 1 per minutt ved overflaten. Forbruket øker så med like meget for hver 10 m dybde. Ved langvarige arbeider eller ved dypdykking benytter froskemenn også slangeforbindelse til overflaten, men de bærer like fullt eget apparat som kan kobles inn ved opphør i lufttilførsel fra overflaten. Den sentrale delen i pressluftapparatet er pusteventilen, som ble utviklet av Cousteau og Gagnan 1942. Den gir dykkeren i hvert åndedrag nøyaktig den luftmengde han ønsker, med samme trykk som det omgivende vanntrykk. Pusteventilen muliggjør således mindre luftforbruk enn ved hjelmdykking med konstant luftgjennomstrømning. Froskeman­ nens øvrige utstyr er oppstigningsvest, dybdemåler, dekompresjonsmeter, dykkerur, vektbelte og kniv. Oppstigningsvesten er dykkerens «fallskjerm». Den kan på et øyeblikk fylles med luft og gi dykkeren en positiv oppdrift som raskt bringer ham til overflaten. Dekompresjonsmeteret gir dykkeren mulighet for direkte å lese av og kontrollere sin etappevise opp­ stigning etter langvarige dypdykk. Imidlertid forsø­ ker dykkere i størst mulig utstrekning å unngå dekompresjon ved a avpasse bunntiden etter dyb­ den, slik at maksimal hastighet, 18 m/min, kan holdes fra bunnen direkte til overflaten. Ved er­ vervsmessig dykking kreves det i tillegg at dykkeren har toveis radiokommunikasjon med dykkerleder på overflaten, at det finnes en reservedykker klar med eget utstyr, samt at det ved all dykking dypere enn 24 meter og ved planlagt dekompresjon lengre enn 35 minutter skal være overflatetrykk-kammer pa arbeidsplassen. RHW/ASc Dypdykking

Betegner dykking til dyp større enn ca. 20 meter. Ved dypdykking opptrer en rekke fenomener som gjor slik dykking vanskelig, se ►dykkerskader. Vanskelighetene tiltar med dybden. Dykking til ca. I 50 meter regnes som kurant; ca. 400 meter regnes som den nedre grense for kommersiell dykking. I Norge er grensen lavere. Ved høyt trykk øker pustegassens tetthet og til slutt kreves nesten hele dykke­ rens energi for å dra pusten. Eksperimentelle dykk har vært gjennomført helt ned til 700 meter, med en pustegassblanding av hydrogen, helium og oksygen (også kalt hydreliox). Man har etter hvert klart å finne tekniske hjelpe­ midler som gjør det mulig delvis å omgå probleme­ ne. TEKNISKE HJELPEMIDLER

Gasspusting. Det anvendes spesielle pustegasser hvor nitrogen i det vesentlige er erstattet av en blanding

216

DYKKING

Dykking. Til venstre: Froskemannsutstyr. - Til høyre: Konvensjonelt hjelmdykkingsutstyr. Drakten er av tykt, gummiert lerret, mansjetter og halslinning av gummi, brystplate og hjelm av metall.

JIM atmospheric diving suit, panserdrakt som kan motstå vanntrykket på 300-450 m dyp.

av edelgasser og hydrogen. Hovedbestanddelen er helium. Oksygeninnholdet reguleres etter dybden, slik at antall gram per liter gass er omtrent konstant. Ved å endre sammensetningen av pustegass under dekompresjonen, kan tiden for denne kortes ned. Gasspusting er begrenset til dyp på maksimum 1000 m, men får neppe nevneverdig praktisk betydning på større dyp enn 300-400 m. Væskepusting. Ved å bruke lungene som en slags gjeller, og «puste» en væske med oppløst oksygen, har man løst de problemene som er forbundet med pusting av gass med høyt trykk. Det eksperimenteres med metoden på dyr, og den synes i prinsippet brukbar, kanskje helt ned til 4000 m. Imidlertid er de kjemiske reaksjoner i kroppen trykkavhengige, og man vet ikke hvor toleransegrensen går. Skade­ lige fysiologiske virkninger ved høye trykk kan tenkes å gjøre væskepusting lite interessant. Temperaturkontroll. Den heliumholdige pustegassen har ved dykking til store dyp mye større varmekapa­ sitet og varmeledningsevne enn vanlig luft. Det er viktig at gassen har den nøyaktig riktige temperatur. Bare noen få grader for høy eller for lav temperatur er livsfarlig for dykkeren. Nøyaktig temperaturkon­ troll av gassen inngår derfor i all dypdykking. Dessu­ ten oppvarmes drakten, oftest med varmt vann tilført med slange fra en dykkerklokke i nærheten. Kommunikasjon. Når en dykker som puster heliumgass ved høyt trykk taler, blir stemmen så forvrengt at talen blir helt uforståelig. Visse elektroniske apparater kan til en viss grad kompensere dette. Pustegassforbruk. Ved dykking til store dyp innehol­ der hvert åndedrag omtrent like mange liter gass som normalt, men pga. trykket blir den absolutte mengden meget stor; ved 150 meter 15 ganger det normale. Forbruket av helium blir da en betydelig omkostning, og man har derfor utviklet systemer hvor gassen sirkuleres via hjelmen og et renseapparat som fjerner karbondioksid og justerer fuktighet og oksygeninnhold. Skjematisk skisse av dykkerklokke med lukket kretsløp. Pustegassen er en blanding av helium og oksygen. Trykket i klokken holdes tilsvarende det ytre vanntrykk i den aktuelle dybde. Tallene på tegningen viser de viktigste komponenter: 1) Kompressor. 2) Pustegasstank. 3) Pustegassfordeler. 4) Varmeapparat. 5) Pustegassforvarmer. 6) Tilbakeslagsventil. 7) Reguleringsventil. 8) Sikkerhetsven­ til. 9) Vannutskiller. 10) Tank for regenerert pustegass. 11) Trykkreduksjon. 12) Fjerning av karbondioksid. 13) Oksygenmåler. 14) Oksygentilførselsdioksid. 15) Oksygentilførsel. 16) Reservelager av pustegass. 17) Pustegasstilførsel fra overflaten.

Dykkerdrakt. Den første brukbare dykkerdrakten ble konstruert allerede på slutten av 1830-årene av ingeniøren August Siebe, som i prinsippet har den samme utformingen som dagens drakter. Den er laget av vanntett lerret med inngang i halsen. Her påmonteres en brystplate av metall, og til denne festes igjen hjelmen. Drakten har stort volum, og for å kompensere oppdriften er dykkeren utstyrt med store rygg- og brystlodd og med blystøvler som holder ham på rett kjøl. Til sammen veier et kom­ plett, moderne hjelmdykkerutstyr 80-100 kg. Hjelmdykkeren har en kontinuerlig luftgjennomstrømning i drakten via slanger fra overflaten, fra kompressor eller batteri. Fra hjelmen går utåndingsluften ut i vannet gjennom en regulerbar ventil. Med denne kan dykkeren selv øke eller redusere oppdriften. Hjelmen er utstyrt med telefon. KORTTIDS DYKKING

Ved dykking til beskjedne dyp kan dykkeren gå raskt opp og deretter inn i et trykk-kammer hvor han settes under trykk igjen, og så dekomprimeres der i stedet for å foreta en langsom oppstigning i sjøen. Ved dykking til noe større dyp føres dykkeren ned med en dykkerklokke og opererer fra den. Når han skal opp, skjer det i klokken. Den stenges av mot vannet slik at den står under fullt trykk til den kommer opp og kan kobles til en trykktank, et dekompresjonskammer, som dykkeren går inn i. Her senkes trykket gradvis etter bestemte tabeller, som tar hensyn til hvor dypt dykkeren har vært, og hvor lenge. Det kalles bounce diving fordi oppholdet under trykk er kortvarig. METNINGSDYKKING

Ved dykking til større dyp blir forholdet mellom nyttig arbeidstid og dekompresjonstid meget uøko­ nomisk. Man lar da være å dekomprimere etter hvert dykk. Dykkeren sover og spiser i sitt trykkkammer, og først når oppgaven etter dager eller uker er ferdig, eller han skal avløses, foretas dekomprimering. Dekompresjonstiden avhenger av dypet, ca. et døgn for hver 30 meler. Denne teknikken kalles metningsdykking, fordi dykkeren er mettet (står i likevekt) med pustegassen. Ved dypdykking brukes alltid hjelm og kabel- og slangeforbindelse til dyk­ kerklokke like ved arbeidsstedet. I den befinner det seg en annen dykker. PANSERDYKKING

Ved panserdykking (også kalt Atmospheric Diving Suit, ADS) har dykkeren en hard drakt med bøyelige ledd. Den kan motstå vanntrykket slik at det inne i drakten kan råde normalt trykk. Dermed fjernes alle

DYKKING

217

DYKKING Viktige hendelser i dykkingens historie

4500 f.Kr. 1200 f.Kr 900 f.Kr. 480 f.Kr. 400 f.Kr. 320 f.Kr.

300 f.Kr. 1535

1578 1620 1663 Fjernstyrt undervannsfarkost (Remote Operated Vehicle) for dykkerarbeider på større dyp.

de problemer som er forbundet med den foran beskrevne dypdykking. Tidligere utgaver av drakten var meget tung og vanskelig å bevege seg i - dykke­ ren kunne ikke svømme, bare bevege seg på bun­ nen. Det har blitt utviklet en drakt basert på moder­ ne materialer og med oljefylte ledd som er brukbar ned til 450 meter (Newsuit). Med propellere montert på drakten kan dykkeren bevege seg fritt i vannet. DYKKERUAVHENGIGE SYSTEMER

Bruk av dykkere på store dyp er kostbart, ofte inef­ fektivt og dessuten farefullt. Etter hvert som petro­ leumsutvinning og legging av transportrør har foregått på stadig større dyp har man utviklet fjern­ styrte systemer for inspeksjon, montering, betjening, reparasjon og vedlikehold som er uavhengig av dykkere. Det er utviklet metoder for reparasjon av rør på havbunnen, basert på fjernstyrt manipulatorteknologi. Blant de viktigste teknikker er: ubeman­ nede fjernstyrte roboter (ROV; Remote Operated Vehicles), fjernstyrte undervanns-vedlikeholdssystemer (ROMV; Remote Operated Maintenance Vehicle) samt fjernstyrte verktøysystemer (ROT; Remote Operated Tools). Disse ubemannede undervannsinnretningene er utstyrt med kabelstyring og fjernsyn. Operatøren kan da følge og dirigere arbeidet fra et kontrollrom på overflaten. Arbeidsoperasjonene kan utføres ved hjelp av manipulatorarmer med spesialverktøy eller «skred­ dersydde» spesialrigger som kan utføre standardjobber. For manøvrering, orientering og gjenfinning av arbeidsstedet anvendes akustisk system basert på lydgeneratorer og mikrofoner. Den tid lyden tar fra generatoren (pinger, beacon, transponder) er et mål for avstanden. Med tre sett kan posisjonen under vann bestemmes nøyaktig. Siktbarheten under vann er ofte meget dårlig, og bruk av lyskastere eller fjernsyn er derfor ofte vanskelig eller umulig. Ved hjelp av sonarsystemer basert på ekkofenomener kan man da likevel få et grovt bilde av omgivelsene. Ved dykkerlose systemer er det gjerne to sett av alle viktige komponenter, slik at reserven automa­ tisk trer i funksjon om en del skulle svikte. RHW/ASc

1670 1680 1691 1715

1774 1797 1825 1828 1837 1841 1844

1865

1871 1879 1892 1913 1924 1927 1928

1930 1935

Utdannelse, institusjoner

1937

I forskrift om dykking av 30. nov. 1990, er det stilt krav for alle typer ervervsmessig dykking, både til utdannelse av dykkere og til sikkerhetsforanstaltnin­ ger ved dykking. Alle som skal utføre ervervsmessig dykking, må på forhånd ha gjennomført grunnkurs i dykking. Dette kurset varer i 14 uker og kan gjen­ nomføres ved Statens Dykkerskole i Bergen eller ved Norsk Yrkesdykkerskole på Nesodden.

1939

Tidligste opptegnelser fra fridykking etter perler Dykkere ble brukt ved militære operasjoner under Trojanerkrigen Assyriske tegninger beskriver en tidlig utgave av dykkerutstyr Xerxes brukte dykkere for å berge last og utstyr fra sunkne skip Kvinnelige fridykkere fra den nordvestre del av stillehavskysten sanker skjell og sjøvekster fra havbunnen Den første dykkerklokken ble angivelig brukt av Alexander den Store: Han skal ha blitt senket ned til bunnen av Bosporos-stredet i en stor glasskrukke, men det er usikkert om man på den tiden hadde tilgjengelig teknologi til å produsere en slik stor glasskrukke som kunne tåle trykket Aristoteles beskrev sprengt trommehinne hos dykker Guglielmo de Lorena konstruerte en dykkerklokke som ble brukt av dykkere for å undersøke havarerte lektere Engelskmannen William Bourne beskrev primitiv undervannsbåt i sin bok Inventions and Devices Cornelius Drebbel utviklet en én-atmosfæres dykkerklokke; i hovedsak forløperen til den moderne undervannsbåt Ved hjelp av en dykkerklokke hevet dykkere kanoner fra vraket av det svenske krigsskipet «Wasa» som befant seg på 30 meters dyp Robert Boyle beskrev for første gang symptomer på dekrompresjonsskade ved «bobler i øyet på en slange i vakuum» Giovanni Borelli fra Italia beskrev et selvforsynt pusteapparat laget av lær Edmund Halley forbedret dykkerklokkekonseptet ved å fornye luften i dykkerklokken ved hjelp av et system med luftfylte tønner som ble senket ned til dykkerklokken Engelskmannen John Lethbridge utviklet en av de første armerte dykkerdrakter, konstruert som en tønne av tre, med vinduer av glass og åpninger for armene. Betegnes «semi-atmospheric» pga. armene som er utsatt for omgivende trykk Freminet, en fransk vitenskapsmann dykket til 15 meter og oppholdt seg der i en time ved hjelp av en dykkerhjelm som ble forsynt med komprimert luft gjennom en slange fra overflaten K.H. Klingert fra Tyskland presenterte den første dykkerhjelm og -drakt forsynt med luft fra en kompressor/pumpe William H James konstruerte et selvforsynt dykkerapparat Den første praktisk anvendelige åpne dykkerdrakten forsynt med luft fra overflaten ble tatt i bruk i England av brødrene John og Charles Dean August Siebe utviklet den første lukkede dykkerdrakten med utpustingsventil i dykkerhjelmen Pol og Wathelle fra Frankrike beskrev behandling av dekompresjonssyke (dykkersyke) ved hjelp av re-komprimering Henri Milne-Edwards fra Frankrike gjennomførte de første undervannstudier av marint liv, i Messina-stredet utenfor Sicilia Franskmennene Renolt Rouquayrol og Auguste Denayrouze utviklet et pusteapparat med en automatisk tilførselsregulator og luftforråd for ryggmontering på dykkeren Paul Bert påviste at bobler i vev etter dekrompresjon i hovedsak består av nitrogen Engelskmannen Henry Fleuss bygget det første lukkede selvforsynte oksygenapparat Franskmannen Louis Boutan tok de første undervannsfotografier. I 1899 senket han et kamera ned til femti meter der han ved hjelp av fjernstyrt teknikk tar en rekke fotografier Neufeldt og Kuhnke, et Tysk konstruksjonsfirma, patenterte en panserdrakt med kuleledd i armer og ben. Det norske sjøforsvaret startet det første dykkerkurs Franskmannen Yves Le Prieur utviklet en manuelt operativt selvforsynt ventil for pressluftapprat. Den britiske oppfinneren Joseph Peress bygget en panserdrakt med oljefylte ledd i armer og bein Helium til bruk som pustegass for dykking gjennomgikk de første tester i USA Robert Davis konstruerer den første dykkeklokke med innvendige luker for å beholde trykket under transport til overflaten Dykkere med panserdrakter berget fem tonn gullbarrer fra Egypt som lå på 1 30 meters dyp utenfor kysten av Frankrike Louis de Corlieu markedsførte svømmeføtter av gummi i Frankrike. Behnke påviste at nitrogen i komprimert luft er grunnen til narkose ved dykking med luft til større dyp enn 40 meter Den amerikanske ingeniøren Max Nohl dykket til 420 fot (128 meter) i Lake Michigan med en pustegass laget av oksygen og helium (heliox). To amerikanere gjennomførte et dykk til 500 fot (152 meter) med heliox som pustegass Ubåten USS Squalus havarerte på 74 meters vanndyp utenfor Portsmouth, New Hampshire, men heves i løpet av de neste fire månedene: Hevingen markerte starten for dykking med heliox som pustegass for ordinær dykking Fortsettelse neste side

218

DYKKPETRELLER

DYKKING Viktige hendelser i dykkingens historie

Fortsatt fra foregående side 1943 Franskmennene Jacques-Yves Cousteau og Emile Gagnan fullførte utviklingen av automatisk vannlunge for komprimert luft (pusteventil). Ventilen ble brukt for dykking ned til 64 meter i Middelhavet 1948 Det norske sjøforsvaret startet dykkerskole i Trondheim 1957 Norges Amatørdykkerforbund ble stiftet 1961 Hannes Keller og Mac Leish dykket med våtdrakt til 222 meter i den sveitsiske innsjøen Maggiore 1962 Hannes Keller setter ny rekord til 305 meter utenfor kysten av California. Prosjektet «Conshelf One», ledet av J. Cousteau, gjennomførte et dykk der to dykkere oppholdt seg i et undervannshabitat på 10 meters dyp i 7 døgn 1963 Conshelf Two: Et habitat på 11 meters dyp i Rødehavet utenfor kysten av Port Sudan huset 5 dykkere i en måned. Et tilsvarende habitat på sjøbunnen huset 3 dykkere på 27 meter i syv dager 1969 Tektite I, sponset av bl.a. NASA og den amerikanske marinen, gjennomførte et prosjekt der 4 dykkere oppholdt seg 60 døgn på 15 meters dyp utenfor de amerikanske jomfruøyene 1972 COMEX, et fransk undervanns- og serviceselskap, gjennomførte et forsøksdykk i trykkammer til et simulert vanndyp av 610 meter 1974 Første metningsdykk ledet av og utført med norske dykkere på kontinental­ sokkelen i Nordsjøen; 6 dykkere oppholdt seg under trykk i 7 døgn og monterte «Brent Spare Bouy Manifold» på 176 meters dyp. Artic Surveiyor, Norges første dynamisk posisjonerte dykkeskip ble satt i operasjon på Ekkofisk-feltet for Philips Petroleum 1976 Oceaneering International, et amerikansk dykke- og serviceselskap, gjennomførte dykk til 439 meter utenfor kysten av Spania med Jim Suit panserdrakt. Franskmannen Jacques Mayol fridykket utenfor Elba til 100 meter; dykket varte i 3 minutter og 40 sekunder 1977 COMEX gjennomførte metningsdykkrekord for kommersiell dykking til 460 meter. Denne rekorden ble senere slått av det samme selskapet med et metningsdykk til 501 meter 1979 Statens Dykkerskole ble opprettet 1980 Ved Duke University Medical Center ble det gjennomført simulert metningsdykk til 650 meter; pustegassen som ble brukt var en blanding av helium, oksygen og nitrogen 1981 Deepex II; 6 dykkere til 510 meter i Nutecs kammeranlegg 1988 COMEX gjennomførte metningsdykk med 6 dykkere til 520 meter i Middelhavet; pustegassen var en blanding av hydrogen, helium og oksygen (hydreliox) 1992 COMEX gjennomførte metningsdykk med en pustegassblanding av hydreliox til 700 meter i et landbasert kammeranlegg i Marseille, Frankrike

Ved kgl. res. 30. jan. 1959 om ervervsmessig dyk­ king med hjelm og slange er det stilt krav om utdan­ nelse av dykkere og om sikkerhetsforanstaltninger ved dykking. Sertifikat utstedes av Direktoratet for Statens Arbeidstilsyn. Hjelmdykkerutdannelse og klokkedykkerutdannelse gis i Norge bare ved Sta­ tens Dykkerskole i Bergen. Kursets varighet er 16 uker. Olje- og energidirektoratet utsteder to typer sertifikat: Sertifikat for overflateorientert dykking, ned til 50 m, og sertifikat for klokkedykking, uten dybdebegrensning. Til anleggsdykkere stilles strenge krav mht. helse og evne til å tåle store fysiske og psykiske påkjenninger. Viktige institusjoner for dykking i Norge er blant andre Norsk Undervannsintervensjon (NU1), Thelma, Statens Dykkerskole, Norsk Yrkesdykkerskole, Sjøforsvaret, Haukeland sykehus og SINTEF UNIMED. dykkpetreller, Pelecanoididae, fuglefamilie i ordenen stormfugler. Omfatter 4 arter av slekten Pelecanoides. Små og plumpe fugler, ca. 25 cm lange, som ved første øyekast kan minne om en alkekonge. Utbre­ delsen er begrenset til området mellom 35 og 60 grader på den sørlige halvkule. Dykker etter planktoniske næringsorganismer. dykkstil, stil i høydehopp hvor kroppen passerer listen med brystet ned. Dykkstilen var i mange år etter den annen verdenskrig nærmest enerådende blant eliteutøvere, helt til 1968, da amerikaneren Dick ►Fosbury vant OL-gull med sin såkalte Fosbury flop.

Dylan, Bob [dibn], oppr. Robert Allen Zimmerman (han skiftet navn offisielt i 1962), f. 1941, ameri­ kansk sanger, musiker (gitar, munnspill, piano), komponist og tekstforfatter. Han slo først igjennom i 1962 som visesanger, inspirert av bl.a. Woody Guthrie, og med politisk engasjerte viser som Blowin' in the Wind, Masters ofWar og The Times TheyAreAChangin' fikk han betydning for den gryende bevisst­ gjøringen hos amerikansk og vesteuropeisk ung­ dom. I den første tiden opptrådte han en del sammen med Joan Baez. Under en turné i Storbri­ tannia i 1965 laget D. A. Pennebaker dokumentarfil­ men Don't Look Back, som bl.a. viste at Dylan mistriv­ des med å bli pådyttet rollen som talsmann for en generasjon. Han begynte å eksperimentere med rock, bl.a. sammen med gruppen The Hawks, senere kjent som The ►Band. En stor del av publikum reagerte negativt til å begynne med, men det musi­ kalske resultatet ble revolusjonerende. Albumene Highway61 Revisited (1965, med bl.a. klassikeren Like a Rolling Stone) og Blonde On Blonde (1966) fikk enorm betydning for rockmusikkens videre utvik­ ling, ikke minst gjennom tekstene, som snudde opp ned på alle begreper om hva rocktekster kunne dreie seg om. Etter en motorsykkelulykke i 1966 levde Dylan tilbaketrukket i nærmere to år, og kom så tilbake med en enklere, sterkt country-preget stil. Han avslo Bob Dylan fotografert under Roskildefestivalen i Danmark 2001.

å delta ved Woodstock-festivalen i 1969, men stilte opp ved festivalen på Isle of Wight samme år. I 1972 medvirket han i Sam Peckinpahs film Pat Garrett and Billy the Kid, som han også skrev musikk til (bl.a. Knockin' on Heaven 's Door), og under en USA-turné i 1975-76 laget han maratonfilmen Renaldo and Clara, som fikk en høyst blandet mottakelse. Mot slutten av 1970-årene fikk tekstene hans et kristent, forkyn­ nende preg, og han ble ofte pepet ut av et konsertpublikum som forgjeves ventet på de gamle, kjente sangene. Albumene i 1980-årene varierte sterkt både i innhold og kvalitet. Dylan turnerte med Tom Petty and The Heartbreakers og med The Grateful Dead i 1986-87, og deretter slo han seg sammen med Petty. George Harrison, Roy Orbison og Jeff Lynne i «fri­ tidsgruppen» The Traveling Wilburys, som gav ut to kritikerroste album, Volume One (1988) og Volume Three (1990). Han medvirket ved festivalen på Kalvøya utenfor Oslo både i 1990 og 1991, og senere har han opptrådt i Norge en rekke ganger under sine stadige turneer. På to album i 1992 og 1993 søkte han tilbake til røttene i akustisk blues og gamle folkesanger, før han i 1997 utgav albumet Time Out of Mind med eget, nyskrevet materiale. Det ble en stor suksess både kunstnerisk og kommersielt, og ble bl.a. belønnet med tre Grammy-priser. 12000 ble Dylan tildelt The Polar Music Prize, som deles ut av Kungliga Musikaliska Akademien i Sverige, og året etter vant han en Oscar-pris for sangen Things Have Changed, skrevet til filmen Wonder Boys. Senere på året kom albumet Love and Theft, som høstet ovasjo­ ner blant kritikerne. Og i 2003 spilte han hovedrol­ len i filmen Masked and Anonymous, der musikken bestod av en rekke av sangene hans, fremført dels av ham selv, dels av andre. Dylan har alltid vært kontroversiell og omspunnet av myter, noe han har bidratt til selv gjennom å fremstå som gåtefull og nærmest folkesky. Ingen vil imidlertid bestride at han er en av rockens viktigste skikkelser. I midten av 1960-årene smeltet han sammen rock, visesang og lyrikk til en ny uttrykks­ form, og svært mange av sangene han har skrevet, er av tidløs kvalitet. En rekke av dem er gjendiktet til norsk, av bl.a. Jan Erik Vold. Dylans innflytelse på andre artister er umåtelig, og et utall sangere og

DYNAMISK ISOLASJON

219 musikere har benyttet seg av hans materiale. Det er utgitt en mengde boker om ham, fra rene biografier til omfattende analyser av tekstene hans, som for de flestes vedkommende finnes i bokform. Han har også gitt ut en prosabok, Tarantula (1971, skrevet i 1966; norsk overs. 1972), og en bok med tegninger, Drawn Blank (1995), og i 2004 kom Chronicles vol. 1, første bind av hans memoarer (norsk overs. Memoa­ rer, s.å.). Boken, som etter planen skal følges av to bind til, gir et fascinerende, om enn svært fragmen­ tert, bilde av en hovedperson i den moderne vestlige kultur. Litt.: Gray, M.: Song & dance man III: the art of B.D., 3rd rev. ed., 2000; Heylin, C.: B.D.:behind theshades revisited, 2001; Jørgensen, K.: B.D. leksikon, 2000; Myhr, R: B.D.: - jeg er en annen, 2001; Rem, H.: B.D., 1999; Ricks, C.B.: D.'s visions ofsin, 2003; Shelton, R.: No direction home: the life and music of B.D., 1986; Sounes, H.: Fortellingen om B.D., 2001 dylle, Sonchus, planteslekt i kurvplantefamilien. Oftest store urter med blanke, kålgrønne blad og gulblomstrede kurver i halvskjerm. 50 arter, derav mange i middelhavslandene. På Kanariøyene finnes noen treaktige arter som kan bli 3-4 m høye. 1 Norge fire arter, ►åkerdylle, ►haredylle, ►stivdylle og ► sumpdylle. dylle, en spesiell melkerett som enkelte steder brukes som bryllups- og gravølsmat. Navnet kom­ mer av den rosemalte dylle, et lite stavkar, som retten serveres i. dyn (av gr. dynamis, 'kraft'), enhet for kraft i CGSsystemet, den kraft som gir et legeme med masse 1 g en akselerasjon på 1 cm per s2. 1 dyn = 1 gcm s~2 = 10~5 newton. DynaBeads, ►monodisperse plastkuler fremstilt etter en metode oppfunnet av professor John ► Ugelstad. Dyna fyr, fyr i Oslo kommune, på skjæret av samme navn straks sør for Bygdøy, ved den vestre innseilingsleden til byen, opprettet 1875. Hvitt trehus, lysets h.o.h 5,6 m, lysstyrke 3830 cd, lysvidde opptil 9,5 nautiske mil. Automatisert og avbemannet 1956. Fyret eies av kommunen og har vært benyttet til restaurantdrift, dykkeropplæring m.m. Navnet kommer av norrønt dyna, 'dyne', som ofte ble brukt om skjær som var jevne og slette.

Dynal Biotech ASA, tidl. Dynal AS, Oslo, norsk bioteknologiselskap grunnlagt 1986 av det norske sprengstoff- og kjemikonsernet Dyno og det norske legemiddelselskapet Apothekernes Laboratorium (senere Alpharma). Hovedproduktet er ►monodis­ perse plastkuler, også kalt «Ugelstad-kuler» eller Dynokuler, og Dynal Biotech ble 2002 sammensluttet med Dyno-selskapet Dyno Particles (Lillestrøm), som produserer kulene. Dynal Biotech overtok 2003 amerikanske Pel-Freez og har produksjon i Oslo, Lillestrøm, Storbritannia (Bromborough), USA (Milwaukee) og Kina (Beijing). Produktene finner anvendelse på en rekke områder, særlig til separa­ sjon, isolering og manipulering av biologiske mate­ rialer. Hovedeiere er fra 2001 de svenske investeringssel­ skapene Nordic Capital og Ratos. Omsetning ca. 525 mill, kr med rundt 400 ansatte (2003). dynameter (av gr. 'kraft' og 'mål'), apparat til måling av en kikkerts forstørrelsesevne. Bygger på prinsip­ pet om at forstørrelsen er lik forholdet mellom objektivets diameter (inngangspupillen) og diamete­ ren av okularets reelle bilde av objektivet (utgangspupillen). Et rør med en innvendig måleskala skyves inn over okularet inntil objektivåpningen avbildes skarpt på måleskalaen. Gjennom en konveks linse i rørets ytre ende avleses bildets utstrekning, og forstørrelsen kan beregnes. dynamikk (av gr. kraft') 1 Den del av mekanikken som behandler sammen­ hengen mellom gjenstanders bevegelse og de krefter som virker på gjenstanden. Væskers og gassers dynamikk kalles hydrodynamikk. Gassdynamikk kalles også ofte ► aerodynamikk. ► Termodynamikk er det samme som varmelære. På 1800-tallet oppstod ► elektrodynamikken. Historie. G. Galilei ledet dynamikken i riktig ret­ ning, og med I. Newtons arbeider kan man si at dynamikkens grunnlover var formulert. Senere forskere som L. Euler, J. d'Alembert og J. L. Lagrange utviklet den videre. De klassiske formene for dynamikken er på 1900-tallet blitt delvis modifisert av relativitetsteori og kvantemekanikk. 2 (mus.) Gradering av lydstyrke, ved betegnelser som forte (f) og piano (p) med sine forskjellige av­

skygninger: fff (forte fortissimo),^(fortissimo), mf (mezzoforte), mp (mezzopiano), pp (pianissimo), ppp (piano pianissimo), ffff og pppp. Forskrifter om dynamikk finnes ikke før 1600 og nokså sparsomt frem til 1750, da Mannheimskolen nødvendiggjorde nøyaktige dynamiske angivelser. dynamikkområde, forholdet mellom det sterkeste og det svakeste signalet et apparat kan behandle med tilfredsstillende kvalitet. Dynamikkomradet angis vanligvis i dB, det vil si som det logaritmiske forhol­ det mellom sterkeste og svakeste signalstyrke. dynamis (gr.) (filos.), kraft, evne, mulighet. Motsatt: energeia. Se ►actus. Dynamisme, betegner teorier som i forklaringen av virkeligheten gjør kraft, og ikke bevegelse eller masse, til grunnbegrepet. Motsatt: mekanisme. dynamisk (av gr.), som hører til, har karakter av bevegelse (motsatt: statisk); som har bevegende kraft eller virkning; (om person) energisk, kraftig og virksom. dynamisk geologi, den del av geologien som beskjef­ tiger seg med de geologiske krefter, dels de indre (endogene) krefter som virker i jordskorpen, dels de ytre (eksogene) som virker på jordoverflaten. dynamisk isdannelse, se ►bunnis. dynamisk isolasjon, varmeisoleringsprinsipp for bygninger der et sjikt luftpermeabelt (gjennomtrengelig) varmeisolasjonsmateriale, f.eks. mineralull, granulert cellulosefiber eller lettklinkerbetong, påtrykkes en liten, men kontrollert luftgjennomstrømning - vanligvis utenfra og innover (motstrømsisolasjon). Luftstrømmen styres av vifter, slik at den påvirkes minimalt av varierende vindtrykk på bygningen. Den innstrømmende luften varmes opp på sin vei gjennom isolasjonssjiktet og bringer derved med seg utstrømmende varme tilbake til rommet. Ved avpas­ set isolasjonstykkelse og luftstrøm, kan varmeledningstapet ut gjennom bygningsdelen elimineres. Forutsetningen for at prinsippet skal være energimessig gunstig er at bygningen har et jevnt og høyt friskluftbehov. I Sverige og Finland er prinsippet brukt bl.a. i bolighus og i svømme- og idrettshaller. I Norge er

BOB DYLAN Album - et utvalg

Bob Dylan The Freewheelin' Bob Dylan The Times They Are A-Changin' Another Side of Bob Dylan Bringing It All Back Home Highway 61 Revisited Blonde On Blonde John Wesley Harding Nashville Skyline New Morning Pat Garrett and Billy the Kid Planet Waves Blood On the Tracks The Basement Tapes Desire Street Legal Bob Dylan at Budokan Slow Train Corning Shot of Love

1962 1963 1964 1964 1965 1965 1966 1967 1969 1970 1973 1974 1975 19751 1976 1978 1978 1979 1981

Infidels Empire Burlesque Biograph Knocked Out Loaded Down In the Groove Oh Mercy Under the Red Sky Bootleg Series Vol. 1-3 Good As I Been to You World Gone Wrong MTV Unplugged Time Out of Mind Bootleg Series, Vol. 4: Bob Dylan Live 1966 The "Royal Albert Hall" Concert Love and Theft Bootleg Series, Vol. 5: Bob Dylan Live 1975 The Rolling Thunder Revue Bootleg Series, Vol. 6: Bob Dylan Live 1964 Concert at Philharmonic Hall 1 Innspilt 1967

1983 1985 1985 1986 1988 1989 1990 1991 1992 1993 1995 1997 1998 2001 2002

2004

220

DYNAMISK LAST

dynamisk isolasjon foreløpig bare brukt i et fåtall bolighus og enkelte landbruksbygg og må sies å være på eksperimentstadiet. dynamisk last, de belastninger på en konstruksjon som er bevegelige eller endrer størrelse med tiden. Eksempler på dynamisk last er f.eks. trafikkbelast­ ning på en bro, vindkast på en bygning og bølgelast på en petroleumsplattform. dynamisk parallakse (astron.), parallakse for dobbeltstjerner beregnet ved hjelp av Keplers tredje lov. dynamisk posisjonering, betegner at boreplattformer, rørleggingsfartøyer el.l. holdes i posisjon på arbeids­ stedet ved hjelp av flere propeller i stedet for ankere. Dynamisk posisjonering benyttes på store dyp over ca. 300 m, der ankring er vanskelig. Propellene drives gjerne av elektriske motorer som styres fra en felles sentral. Denne påvirkes av signaler fra sendere på bunnen, evt. en line fra fartøyet med lodd som hviler på bunnen, eller andre lokaliseringssignaler. dynamisk psykiatri, begreper og teorier fra dynamisk psykologi anvendt i undersøkelse og behandling av psykiske lidelser og avvik. dynamisk psykologi, psykologiske teorier som legger vesentlig vekt på drivkreftene bak atferden (emosjo­ ner, drifter, motiver og behov), deres konflikter og ytringsformer. Et eksempel er ► psykoanalyse. dynamisk skanning, radiologisk undersøkelsesmeto­ de med gjentatte bildefremstillinger av ett og samme vevsområde etter injeksjon av kontrastmiddel eller isotop. Ved slik teknikk kan organer eller sykelige prosesser karakteriseres bedre med henblikk på funksjon og perfusjon. Både computertomografi (CT), magnetisk resonanstomografi (MR) og isotopundersøkelser kan suppleres med dynamiske stu­ dier. dynamisk stabilitet, krav til synkrongeneratorer for kraftforsyning; de må kunne oppta plutselige belastningsvariasjoner uten å falle ut av synkronisme, og derved forårsake avbrudd i elektrisitetsforsyningen. Dette er særlig viktig ved utstrakt samkjøring av kraftnett, da man ellers kan få pendlinger som ødelegger forbindelsen mellom de samkjørende kraftnett. dynamisk temperaturforandring, temperaturendring i luft frembrakt ved trykkforandring. Se ►adiabatisk. dynamisk tid, en familie tidsskalaer innført i 1984 for å erstatte ► efemeridetid som uavhengig variabel i dynamiske teorier og i efemerider. Disse tidsskalaene er, likesom efemeridetid, uavhengige av jordrotasjonen. Terrestrisk dynamisk tid er ikke avhengig av noen teori, den blir benyttet til beregning av apparente geosentriske efemerider. For praktiske formål er: terrestrisk dynamisk tid minus internasjonal atomtid (= efemeridetid minus internasjonal atomtid). Ved innføringen i 1984 lik 32,184 sekunder. dynamisme (av gr. 'kraft') (filos.), betegnelse for teorier som i forklaringen av virkeligheten gjør kraft, og ikke bevegelse eller masse, til grunnbegrepet. Motsatt: mekanisme. dynamitt (av gr. 'kraft' og -itt), handelsnavn for en viktig gruppe formbare (plastiske) sprengstoffer som inneholder nitroglyserin. Nitroglyserin er et følsomt, flytende sprengstoff som er lite praktisk i bruk. I 1866 oppfant Alfred Nobel gurdynamitt ved å la nitroglyserin suges opp av porøs kiselgur. I moderne dynamitter unngås inaktive bestanddeler ved at nitroglyserinet bindes ved hjelp av en liten mengde nitrocellulose, som selv er et eksplosiv, til såkalt sprenggelatin eller sprenggummi. Sprenggummi er vannbestandig og brukes bl.a. ved undervannssprengninger. Et billigere, men også svakere sprengstoff kalt gummidynamitt oppnås når sprenggelatin knas sammen med et brennbart stoff, f.eks. tremel, og opptil 60 % oksidasjonsmiddel, oftest ammoniunmitrat. Det tilsiktes fullstendig kjemisk omsetning (oksygenbalanse).

Frostfri dynamitt lar seg forme etter borhullet også i kaldt vær. Her er nitroglyserinet blandet opp med nitroglykol, som har lavere frysepunkt enn nitrogly­ serin, men ellers samme sprengtekniske egenskaper. Som kjennemerke tilsettes gummidynamitter gjerne et rødt fargestoff, dessuten stoffer som gjør at blan­ dingen tåler vann bedre. Dynamitt selges vanligvis innpakket i parafinert papir som sylindriske patroner (dynamittgubber). De bringes til detonasjon ved hjelp av en sprenghette (fenghette, knallperle). I mindre mengder kan dynamitt brenne (deflagrere) uten å detonere. Dynamitt i borehullene, slagord som kom til å kjen­ netegne Martin Tranmæls agitasjon for skjerpede midler i den faglige kamp i årene fra 1912 og utover. Etter referat i Social-Demokraten uttalte Tranmæl på et møte i Kristiania Arbeidersamfund 4. jan. 1912 bl.a.: «Er det ikke tåpelig å gjøre arbeidsforholdene trygge for streikebryterne i gruveindustrien? Enn om det lå noen dynamittpatroner igjen i borehulle­ ne, som bare de streikende visste av; tror man ikke streikebryterne ville betenke seg to ganger på å oppta arbeidet?» Uttalelsen vakte stor oppsikt og ble fordømt i sterke ordelag, både fra borgerlig hold og av de gamle sosialdemokrater, samt størstedelen av arbeiderpressen. (Se ►Fagopposisjonen av 1911.) dynamo, maskin som omsetter mekanisk energi til elektrisk energi. Se ►elektrisk maskin. Dynamo, russisk idrettsorganisasjon med hovedsete i Moskva, stiftet 1923 i Sovjetunionen på initiativ av Feliks Dsersjinskij, som organiserte det hemmelige politiske politi etter revolusjonen 1917. Dynamo var opprinnelig en organisasjon for fysisk trening av per­ sonale i sikkerhetstjenesten. Den har mange idretts­ grener på programmet og har hatt mange kjente utøvere som medlemmer, bl.a. over ett hundre olympiske mestere, men er mest kjent for sine fotballavdelinger i tidligere sovjetiske byer. Dynamo Berlin, tysk idrettsklubb (DDR), stiftet 1952. Skiftet i 1990 navn til Berlin FC. Fotballaget vant det østtyske seriemesterskapet ti ganger på rad 1979-88. Tre østtyske cupmesterskap. Drakt: Rod trøye, hvit bukse. Stadion: Sportforum, tidl. Friedrich Ludwig Jahn Stadion. dynamo-blikk, transformator-blikk, elektroteknisk blikk, teknisk rent jern legert med silisium opptil ca. 4 % og vanligvis valset til 0,3-0,5 mm. Dynamoblikk anvendes for oppbygging av kjernen i elektromagneter, f.eks. for transformatorer, motorer og generatorer. Det har høy renhetsgrad og derved et lavt watt-tap ved ommagnetisering og lav elektrisk ledningsevne. Det har dessuten høy permeabilitet, dynamobørste, kontaktelement i en likestrømsmaskin som leder strømmen til og fra ankerviklingen, består vanligvis hovedsakelig av grafitt. Se ►elek­ trisk maskin. Dynamo Dresden, tysk idrettsklubb, stiftet 1948. Fotballaget vant 8 serie- og 7 cupmesterskap i DDR. Bane: Rudolf Harbig Stadion. Drakt: Gul trøye, svart bukse. Nordmannen Jørn Andersen har spilt profe­ sjonelt i klubben. Dynamo Kiev, ukrainsk idrettsklubb, stiftet 1927. Har en rekke idrettsgrener på programmet. Fotball: 13 serie- og 9 cupmesterskap i Sovjetunionen; fra 1993 Dyne. Skisse av trekkverktøy.

11 serie- og 6 cupmesterskap i Ukraina (per 2004). Vant Europacupen for cupmestere 1975 og 1986, spilte semifinale i Mesterligaen 1999. Bane: Republica. Drakt: Blå trøye, hvit bukse/helhvit. Mest kjente spillere er Oleg Blokhin, Vladimir Bessonov og Andrei Sjevtsjenko. dynamometer (av gr.), kraftmåler, instrument til å bestemme en krafts størrelse. Typer. I fjærdynamometeret virker kraften på en fjær, så den strekkes eller trykkes sammen. Lengdeforandring angis av en viser og kan brukes som et mål for kraften. Til å bestemme en kraftmaskins effektive arbeidsevne benyttes et bremsedynamometer. Transmisjons-dynamometer anvendes til å bestemme det arbeid som overføres til en arbeidsmaskin, f.eks. en dreiebenk. 1 elektrodynamometeret måles kraftmomentet mellom to strømførende spoler. Dynamo Minsk, hviterussisk idrettsklubb, stiftet 1935. Sovjetisk seriemester i fotball 1983; etter 1992 6 seriemesterskap og 3 cupmesterskap i Kviteruss­ land (per 2004). Bane: Dynamo stadion. Drakt: Fiolett trøye med hvite ermer, hvit bukse/helhvit. Dynamo Moskva, russisk idrettsklubb, stiftet 1923. Driver mange idrettsgrener. Fotballaget ble sovjetisk seriemester 11 ganger og cupmester 6 ganger; rus­ sisk cupmester 1995. 1972 var klubben finalist i Europacupen for cupvinnere. Bane: Dynamo sta­ dion. Drakt: Blå trøye, hvit bukse/helhvit. Mest kjente spiller er Lev Jasjin. Dynamo Tbilisi, georgisk idrettsklubb, stiftet 1925. Het 1990-93 Iberija. Har en rekke idrettsgrener på programmet. Fotball: 2 serie- og 2 cupmesterskap i Sovjetunionen; 11 ganger georgisk seriemester (samtlige 1990-99), 8 cupmesterskap (per 2004). Vant Europacupen for cupmestere 1981. Utestengt fra serievinnercupen 1994 for forsøk på å bestikke dommeren i en kamp mot Linfield fra Nord-Irland. I basketball ble klubben Europacupmester 1962. Drakt: Blå trøye, hvit bukse/helhvit. dynasti (av gr.), herskerætt, fyrstehus. dvnast, hersker, makthaver, ofte om en mindre fyrste i motsetning til en konge; i det gamle Hellas særlig brukt om folk som ulovlig hadde tilegnet seg makten. dynastisk, som gjelder et dynasti eller en dynast. Dynastisk politikk er politikk ført i herskerættens eller fyrstehusets interesse. Dynastiet, Dynasty, amerikansk fjernsynsserie (1981 — 89) produsert av American Broadcasting Corpora­ tion (ABC), handlerom rivaliserende familiedynastier i Denver, Colorado. I hovedrollene medvirket bl. a. John Forsythe (som millionæren Blake Carrington). Linda Evans, Joan Collins og Pamela Sue Martin. Da den ble vist i NRK 1983-84 og 1986-87 som den første «såpeopera» på norsk fjernsyn - med unntak av parodien Forviklingar (Soap, produsert 1977-81) - ble den uhyre populær. dyne, eller trekking, nedre del av trekkverktøy der koppformede produkter formes mot trekkstempelet. Dynea Oy, Helsinki, finsk kjemikonsern dannet 2001 ved sammenslutning av kjemi virksomheten i norske ► Dyno med tilsvarende område i finske Nordkemi, Neste Chemicals (1999 overtatt fra energiselskapet Fortuin). Dynea er en av verdens ledende produsen­ ter av lim til industrielt bruk med over 50 fabrikker i 24 land, i Norge i Lillestrøm. Produktene benyttes særlig i tre- og papirindustrien, men også til bl.a. å binde steinull og glassfiberprodukter. Omsetning ca. 1 mrd. amerikanske dollar med rundt 3000 ansatte (2003). Hovedeier er det svenske investeringsselska­ pet Industri Kapital. Dynekilen, liten fjord i Sverige, på Bohuslånskysten, 7 km nord for Stromstad, nær den norske grensen. Her ødela Tordenskiold 8. juli 1716 en svensk transportflåte, som var på vei til Svinesund med artilleri og annet utstyr til Karl 12s hær ved Halden. Torden-

DYPESTE GRUNN

221 skiold hadde i alt sju skip og nedkjempet de i alt 29 svenske skipene i løpet av et fem timers slag. Resul­ tatet ble at Karl 12 avbrøt det norske felttoget og trakk hæren inn i Sverige igjen. Han gjorde et nytt forsøk to år senere. dyner, dyne, rygg eller haug med sand avsatt av strømmende vann eller vind. Særlig kjent er de lang­ strakte flyvesanddyner som finnes hovedsakelig i ørkenstrøk og kystområder med kraftig vind og lite vegetasjon. De ligger på tvers av den fremherskende vindretningen, har en slak helning på vindsiden og er brattere på lesiden. ► Barkaner er halvmåneformede dyner. Parabolske dyner dannes når sanden bindes delvis ved vegetasjon, og seifdyner er lange (opptil flere hundre km) med skarpe kammer. Små dyner beveger seg raskere enn store. Gjennomsnitts­ hastigheten for en stor dyne er 7 m per år, men den kan komme opp i 700 m. Denne bevegelsen (sand­ flukt) kan dekke dyrket mark og bebyggelse. Hem­ mes ved beplantning. Dyner, som i Danmark kalles klitter, er alminnelige langs vestkysten av Jylland. I Norge finnes dyner bl.a. på Jæren og ved Røros. dyngje (norrønt dyngja), lite hus, tjente i norrøn tid mest til opphold for gårdens kvinner. Det lå ofte halvveis nede i bakken. Dyngjufjdll [djijgjufjødl], vulkansk fjellgruppe i nordlige Island, i Odååahraun, en av verdens største lavamarker, nord for Vatnajokull. Inntil 1400 moh. Midt i Dyngjufjdll den veldige kratersjøen Askja. Siste utbrudd i Dyngjufjdll, oftest omtalt som Askja, vari1961. -dyni (av gr.), -smerte. Dynjandi [di-], foss i nordvestlige Island, ved Arnarfjdrdur, det øverste fallet er på ca. 100 m og 5-6 mindre fall nedenfor. Samlet fallhøyde 186 m. Kjent turistattraksjon. dynn, også kalt dy, slam rikt på organiske stoffer; mudder, mudret bunn. Dynnasteinen, runestein fra Gran, Hadeland, nå Universitetets oldsaksamling, Oslo, et av de viktigste norske minnesmerker fra tidlig kristen tid, henimot år 1050. Dens rike ornamenteringen (de hellige tre konger ridende under Betlehemstjernen) gir en utmerket prøve på Ringerikstilen fra sen vikingtid, og dens runeinnskrift, til dels i stavrimede vers: «Gunnvor Tryriks datter gjorde bru etter Astrid, datteren sin. Hun var hendigste møy på Hadeland», er av stor kulturhistorisk interesse. dynndjevel, Cryptobrgnchus alleganiensis, amfibieart i kjempesalamanderfamilien. Opptil 70 cm lang, lever hele livet i vannet og beholder én av gjelleåpningene. Legger 300^400 egg om våren. Holder seg i huler på bunnen av rennende vann. Dynndjevelen beve­ ger seg langsomt på land, men er en glimrende svømmer. Utbredt i Nord-Amerika. dynnfisk, Amia calva, eneste nålevende benfiskart i ordenen dynnfisker. Den har en lang ryggfinne hvis bølgebevegelser kan bevege fisken forover eller bakover uten bruk av de andre finnene. Den er en rovfisk utbredt i østlige deler av USA, og de grønn­ lige hannene blir 60 cm, de brunrøde hunnene 70 cm. Dynnfisken har yngelpleie; hannen lager et reir av vannplanter som hunnen gyter eggene i, og siden vokter hannen eggene og ungene til de er blitt 10 cm lange. dynnfisker, Amiifprmes, benfiskorden med én nåle­ vende art; ►dynnfisk. dynnvulkan, lav vulkanlignende kjegle av leirslam med et krater der det strømmer ut gass og slam. Forekommer særlig i områder med petroleumsfore­ komster og i torvsumper. Dyno Industrier ASA, fra 1999 Dyno ASA, Oslo, tidl, norsk industrikonsern dannet 1971 ved sammen­ slutning av Norsk Sprængstofindustri (med røtter til­ bake til 1865) og Grubernes Sprængstoffabriker. All norsk sprengstoffproduksjon var dermed samlet i ett

Dynnasteinen. Midtpartiet med helligtrekonger-motivet og litt av runeinnskriften på smalsiden.

selskap. Dyno ble etter hvert en av verdens største sivile sprengstoffprodusenter, for øvrig kjemivirksomhet (særlig lim) og plastproduksjon. I Norge produksjon av sprengstoff i Hurum (Engene Fabrik­ ker), Lier (Gullaug Fabrikker), Nittedal og Ski, ellers stor kjemisk virksomhet i Lillestrøm. Til 1990-årene også stor underleverandør til bilindustrien (særlig bensintanker), samt salg av anleggsutstyr og -maski­ ner gjennom datterselskapet Pay & Brinck. En sentral person i denne perioden var Ragnar ► Hal­ vorsen, adm. direktør 1981-87 og styreformann 1987-95. Ved slutten av 1990-årene hadde Dyno en omsetning på ca. 12 mrd. kr med aktiviteter i rundt 40 land og med nesten 9000 ansatte. Norsk Hydro var lenge Dynos største eier, men 2000 ble konsernet overtatt og oppdelt av det svens­ ke investeringsselskapet Industri Kapital. Man opprettet ► Dyno Nobel ASA for å videreføre sprengstoffvirksomheten, mens kjemivirksomheten ble integrert med tilsvarende virksomhet i finske Nordkemi, fra 2001 i selskapet ►Dynea. Plast virksomhe­ ten ble solgt 1999. Se også ► Dynal Biotech. Historikk. Norsk Sprængstofindustri ble grunnlagt 1917 som en sammenslutning av flere selskaper. Det eldste var Nitroglycerin Compagniet, som ble opp­ rettet på Lysaker 1865 etter initiativ av Alfred Nobel, senere flyttet til Hurum. Andre var Nitedals Krudtværk (fra 1882) og Haaøen Fabriker. Norsk Spræng­ stofindustri var opprinnelig konsentrert om produk­ sjon av sivilt og militært sprengstoff, startet kjemisk industri etter den annen verdenskrig og utvidet i 1960-årene innen plast- og emballasjeproduksjon. Grubernes Sprængstoffabriker ble grunnlagt 1917 med fabrikk i Ski og produserte sivilt sprengstoff; fra 1960-årene også plastartikler. Dynokuler, mikroskopiske kuler av plast, fremstilt av Dynal Biotech ASA, kjennetegnet ved at alle kulene er praktisk talt like store. Se ► monodisperse plastkuler. Dyno Nobel 4S4, Oslo, norsk industrikonsern dannet 2000 etter at det svenske investeringsselskapet Industri Kapital overtok og omstrukturerte ►Dyno Industrier. Dyno Nobel er en av verdens største sprengstoffprodusenter med virksomhet i 35 land over hele verden. Overtok 2003 amerikanske Ensign-Bickford Company (grunnlagt 1835). Omset­ ning over 6 mrd. kr med rundt 5000 ansatte (2003). DYP. fork, for Dogru Yol Partisi, 'den rette veiens parti', konservativt politisk parti i Tyrkia, grunnlagt 1987 av Siileyman Demirel. Partiet fikk 27 % av stemmene og 178 av 450 mandater i nasjonalfor­ samlingen i 1991, og deltok deretter i regjeringene frem til 2002, da det falt ut av nasjonalforsamlingen, dyparbeiding, arbeiding av jorden til større dybde enn normalt med sikte på å gjøre matjordlaget dypere og for å løsne tett undergrunn. Ved aurvelting blir det pløyd to ganger i samme får slik at noe undergrunn veltes opp. Ved aurgraving blir det ikke pløyd dypere enn vanlig, men jorden i hver får smuldres med en undergrunnsplog, grubber eller håndhakke. dypbergart, magmatisk bergart dannet ved langsom krystallisasjon av steinsmelte under jordoverflaten, f.eks. syenitt, granitt og gabbro. Uttrykket brukes i sammenheng med dagbergarter, som er vulkanske bergarter dannet på jordoverflaten og gangbergarter, der magma har størknet i spalter. Se også ► bergar­ ter. dypbrønnspumpe, anvendes dersom trykket i en brønn (for petroleum eller vann) er for lite til at væs­ ken strømmer av seg selv. Dypbrønnspumpe kan være en elektrisk pumpe nede i hullet, eller den kan være drevet via en pumpestang fra overflaten. dypdykking, se ►dykking. dypeste grunn, Den, norsk tittel på Graham Greenes roman The Heart of the Matter (1948, norsk overs. 1949). Romanen skildrer en britisk tjenestemann i

222

DYPE, STILLE^STERKE, MILDE

Dypfrysing. Diagram som viser sammenhengen mellom temperatur og holdbarhet ved fryselagring av en del typiske vareslag. Tallene på kurvene står for: i) Fet fisk (sild). 2) Mager fisk (torsk, sei, hyse). 3) Norske ferskfiskforskrifters krav. 4) Fiskeolje. 5) Røkt, mager fisk. 6) Kippers. 7) Magert oksekjøtt. 8) Svinekjøtt. 9) Kalkun. 10) Fett av storfe. 11) Høns. 12) Kylling, god pakning. 13) Kalkunpai. 14) Stekt kylling uten saus. 15) Spinat. 16) Asparges. 17) Erter, grønne bønner. 18) Blomkål, jordbær. 19) Bringebær. 20) Fersken. Kurvenes karakter er tilnærmet logaritmisk, dvs. at hver gang man senker temperaturen med fra 4 til 10 °C, fordobles holdbarheten.

Vest-Afrika og hans moralske og personlighetsmessige forfall, som følger en uavvendelig kurs trass i at han forsøker å kjempe imot. Dype, stille, sterke, milde, salme av Theodor W. Oldenburg (1805-42), sogneprest på Sjælland. Utkom første gang i sangheftet Sange ved det danske Missions-Selskabs Sotnmermøde i Kjøbenhavn (1840). Den nynorske versjonen er ved Anders Hovden og har tittelen: Djupe, stille, sterke, milde. I Norge benyttes en melodi av L. M. Lindeman (1871). dypfrysing, konserveringsteknikk som går ut på å hurtig avkjøle et produkt for oppbevaring ved lav temperatur, fra ca. -18 til -35 °C. Begrepet er lite konsist, og det foreligger ingen standard for de krav til frysehastighet eller lagringstemperatur som stilles for betegnelsen dypfrysing. ANVENDELSE

Dypfrysing anvendes for en rekke varer som ellers ville ha sterkt begrenset holdbarhet og/eller som ved andre oppbevaringsmåter ville undergå uønskede forandringer eller forringelse; bl.a. på det medisinske område (for veterinærmedisin, se ►inseminasjon, kunstig), i næringsmiddelindustrien og i private husholdninger. FREMGANGSMÅTE

Grunnlaget for konservering av lettbedervelige matvarer ved frysing er at bakterieutviklingen stanser helt ved temperatur under ca. -10 °C, mens enzymvirksomhet og oksidasjon av fett (harskning) går langsommere jo lavere temperaturen er. Uttørringen under lagringen avtar når temperaturen senkes, og den mulige lagringstid øker. Kvalitetstapet for varene reduseres mer, jo lavere man holder lagertemperaturen (se fig.). Kravene har vært stadig stigende, og i dag er vanlig fryselagertemperattir fra -20 til-35 °C. Frysingen foregår dels som kontaktfrysing, hvor den ferdig emballerte vare presses mellom nedkjølte plater, dels som luftfrysing med eller uten emballa­ sje, idet frysingen foregår med hurtig sirkulerende kald luft. Frysetiden kan variere etter varens dimen­ sjoner, fra noen få minutter (for løse erter) til ca. et døgn (for et storfeslakt). En vanlig filetpakke fryses i løpet av 1-2 timer, etter tykkelsen. For dypfryste forbruksvarer er det viktig å holde tilstrekkelig lav temperatur hele veien fra produk­ sjonsstedet og frem til forbrukeren. Enhver oppvar­ ming underveis vil gi bidrag til reduksjon av kvalite­ ten. Kjølte transportmidler (skip, jernbane, bil),

distribusjonslagre og disker (frysedisker) er derfor nødvendig for en forsvarlig frysevareomsetning. Hele dette tekniske apparat betegnes ofte som frysekjeden. Det er også viktig å kontrollere at oppholds­ tiden ikke blir for lang i frysekjedens enkelte ledd. Det samme gjelder også for hjemmefrysere. Se også ► fryseri, ►frysing. dypgående, uttrykk som angir hvor dypt et skip stikker i vannet. Dypgående akter er gjerne størst, oftest av hensyn til styringen. På stevnene for og akter er malt merker (fotmerker) som viser skipets dypgående i meter eller fot. dyphavsavleiringer, leiraktig slam på bunnen av åpne havstrekninger, der det er lite tilførsel av sedimenter fra land. Avleiringene består av kalkfragmenter fra foraminiferer og kalkalger, kiselskall fra diatomeer og radiolarer samt annet finfordelt mate­ riale som synker ned fra høyere vannlag eller blåses ut fra landområdene. På større dyp enn ca. 5000 m går kalkfragmentene i løsning, og bunnavleiringene vil herfra og nedover være hovedsakelig radiolareslam, diatoméslam eller rød og brun dyphavsleire. dyphavsdyr, dyr som enten hører hjemme på bun­ nen av de store havdyp eller lever fritt i vannmasse­ ne på store dyp (batypelagiske dyr). Bunnfaunaen på store dyp er fattig, særlig nedenfor ca. 6000 m, men har representanter for alle de større grupper av havdyr. Fargene hos dyphavsdyr er oftest svarte eller rnorkt brunlige, øynene ofte redusert hos blekkspru­ ter og fisk, eller ekstra utviklet som «kikkertøyne». Mange lavere bunndyr lyser, og spesialiserte lysorganer er meget utbredt blant høyere organiserte dyp­ havsdyr. dyphavsgrop, langstrakt renne på havbunnen, dannet der en havbunnsplate dykker ned under en annen; se ►platetektonikk og subduksjon. 1 dyphavsgropene er de aller største havdypene på Jorden. Den dypeste er Marianegropen, der Challengerdypet går ned til 11 035 meter. Andre dyphavsgroper finnes utenfor Japan, Java-Sunda og Peru-Chile. De er vanligvis 3-4 km dypere enn havbunnen omkring og kan være opptil flere tusen kilometer lange. Sedimentene i tidligere dyphavsgroper kan senere foldes sammen, omdannes og skyves på land som del av fjellkjeder. dyphavsslette, den delen av havbunnen som ligger mellom ytterste del av kontinentranden og foten av

midthavsryggene, på ca. 4-6 kilometers dybde. 30 % av Jordens overflate består av slike dyphavssletter, abyssiske sletter, som er de største og flateste områder som finnes på jordoverflaten. Bare noen spredte, utslokte vulkaner, guyoter, reiser seg i dette undersjøiske slettelandskapet. dyphavsåbor, Epigonus telescopus, benfiskart i dyphavsåborfamilien. Opptil 70 cm lang, slank fisk. Brunfiolett av farge og har store øyne. Ryggen har to korte ryggfinner. Holder til på dypt vann og lever bl.a. av krepsdyr og lysprikkfisker. Utbredt i Atlan­ terhavet fra Angola til Irland og Nordsjøen, dessuten i det vestlige Middelhavet. Meget sjelden langs norskekysten. dyphavsåborfamilien, Apogonidae, benfiskfamilie i ordenen piggfinnefisker, oftest 10-20 cm lange. Karakteristisk er to korte, vel atskilte ryggfinner; den forste har 6-8 piggstråler og den andre én piggstråle og 8-14 blotstråler. Også gattfinnen har et par pigg­ stråler. Øynene er store og kroppen er dekket av store skjell. Utbredt i alle tropiske og tempererte havområder. Holder til både på dypt vann og i kystog gruntvannsområder, noen også i brakk- og fersk­ vann. Mange arter har yngelpleie, bl.a. er en del munnrugere. Omfatter ca. 210 arter, hvorav én art, dyphavsåbor, er påvist tilfeldig i norske farvann, dypingitt, hvitt sekundærmineral, første gang be­ skrevet i 1970 fra Dypingdal serpentin-magnesittforekomst, Snarum. Det er beslektet med hydromagnesitt, men har et høyere vanninnhold: Mg5(CO,)4(OH), • 5H,O. Dypingitt-lignende minera­ ler, til dels med enda høyere vanninnhold, er senere funnet i en rekke utenlandske lokaliteter. dyplastemerke, merke som angir et fartøys dyplastelinje, se ►lastelinje. dyppeteller, teller (vanligvis geigerteller) som dyppes i en væske for å måle radioaktiviteten i væsken. dypsagn, juksa , snøre,, harp, hil, fiskeredskap, håndsnøre med pilk eller agnet krok som senkes ned til passe dybde. Under pilkefiske holdes pilken i bevegelse ved små rykk i snøret. dypskjelv, dypfokusskjelv, jordskjelv hvor utløsningsstedet (hyposentrum, fokus) ligger mer enn 300 km under overflaten. Det er vanskelig å forstå hvordan slike skjelv kan utløses i et dyp der man må regne med at materialet er under så høye allsidige trykk at det heller vil strømme plastisk enn bryte i stykker under påvirk­ ning av spenning. En mulig forklaring er at minera­ let olivin går over i spinell eller andre tunge minera­ ler ved dyp større enn 300 km. Hvis en kile av rela­ tivt kaldt havbunnsmateriale presses ned i slike dyp, kan slike faseomvandlinger skje med plutselig volumreduksjon, og sjokkbølger sprer seg i alle retnin­ ger. Et dypskjelv fant sted i Bolivia 9. juni 1994 i et dyp på 640 km. Det målte 8,2 på Richters skala, men gjorde lite skade, selv om det var merkbart over hele den vestlige halvkule. dypstruktur, i generativ grammatikk betegnelse på den abstrakte beskrivelsen av setningene som ligger til grunn for alle de grammatiske regler som overfø­ rer dypstruktur til overflatestruktur, dvs. den talte eller skrevne setningen. dyptank, tank for føring av oljer eller annen flytende last i stykkgodsskip, oftest i nedre del av skroget, forsynt med varmeelementer for å holde lasten tyntflytende, og med eget pumpesystem for lossing i rør/slanger. dyptrekking, metode i plastteknologien som består i at plast i form av folie eller plate blir myknet ved oppvarming og så formet ved å trekkes av et stempel som har den ønskede form. dyptrykk, grafisk trykkmetode, rotasjonstrykkmetode der skrift eller bilde som skal gjengis, er etset ned i en kobbersylinder som dyppes i en tyntflytende

DYR

223

farge. En rakel skraper fargen vekk fra overflaten, slik at bare den gjenværende fargen i sylinderens fordypninger avsettes på papiret. Ved dyptrykk oppnås myke overganger i fotogjengivelser. Selve prinsippet for dyptrykk utgår fra kobberstikket og raderingen, som også er en form for dyptrykk, men betegnelsen dyptrykk benyttes vesentlig om det maskinelle dyptrykk. Metoden for det maskinelle dyptrykk ble uteksperimentert av maleren Karl Klietsch i England, hvor den første dyptrykkpresse ble konstruert ca. 1890. I grafisk kunst er dyptrykk eller intaglio benevnel­ se på ulike radér- og tresnitt-teknikker, f.eks. kob­ berstikk og etsing. dypvannsboring (petrol.), boring etter petroleum pa store havdyp, se ►dypvannsproduksjon, ►petro­ leum (Utvinning til havs). dypvannsproduksjon (petrol.), produksjon av petro­ leum fra store havdyp. Hva som ansees som store dyp har endret seg kraftig med årene. I lopet av 1980-årene ble det vanlig å bore på flere hundre meters vanndyp. De dypeste leteområdene utenfor Brasil og i Mexicogolfen går ned til mer enn 2000 meters vanndyp, dybderekord per 2004 er 2169 m satt ved Camden Hills ved utløpet av Mississippi. Det ExxonMobil-opererte Girassol-feltet utenfor Angola ligger på 1250 meters dyp. Det norske Ormen Lange-feltet 140 km vest for Kristiansund bygges ul på 800-1100 meters dyp og ventes å stå ferdig høsten 2007. Boring etter petroleum på så store dyp krever nye løsninger; f.eks. flytende petroleumsplattformer (flytere) og dykkerløse undervannssystemer knyttet til vertsplattformer eller landanlegg. Se også ►bore­ plattform. dypvannsreke, Pandalus borealis, storkrepsart i fami­ lien Palaemonidae i ordenen tifotkreps, Decapoda. Vår største og økonomisk viktigste art av ►reker, ca. 16 cm lang foruten et 3 cm langt pannehorn. Lever på dypere vann, særlig på Skagerrakkysten. dypvannsrøye, vanlig betegnelse for dyptlevende røyer i våre store innsjøer, se ► røye. dypvannsskip, fartøyer brukt til oseanografiske undersøkelser på store dyp. Det første ►batyskaf kunne bare stige rett opp og ned. Senere er det konstruert flere dypvannsskip som kan bevege seg også horisontalt, og som kan operere på dyp ned til 4000 m. Disse er små og kompakte for å kunne motstå de store trykk. Dypvannsskip er gjerne utstyrt med utvendige mekaniske armer for å kunne utføre enklere operasjoner på havbunnen, dypvannstermometer, termometer konstruert til måling av vannets temperatur på forskjellige hav­ dyp. Dypvåg[dyvå] 1 Tettbebyggelse i Tvedestrand kommune, AustAgder, på fastlandet innenfor Askerøya ca. 8 km øst for Tvedestrand tettsted. Dyptrekking. Plastfolien formes ved at stempelet presses nedover.

stempel trekkring

motholder

2 Tidligere kommune i Aust-Agder fylke. Opprettet

1837. Flosta i sørvest ble skilt ut 1901. Resten av tidligere Dypvåg kommune ble 1960 sammen med Holt tillagt Tvedestrand kommune. Navnet er opprinnelig et gårdsnavn, av Djiipvdgar, 'de dype vågene'. Dypvåg kirke, kirke i Tvedestrand kommune, AustAgder, beliggende i Dypvåg. Kirken var opprinnelig en steinkirke, trolig bygd på 1100-tallet. Påbygg i tre fra 1700-tallet, da kirken ble utvidet til en korskirke der det middelalderske skipet danner den ene korsarmen. Kirkens interiør ble en del endret på 1800tallet, men ble 1921 ført tilbake til sitt opprinnelige utseende av Finn Kraft. Til inventaret hører en døpefont av kleberstein fra 1100-tallet og flere arbeider fra 1770-årene av snekkeren og treskjære­ ren Ole Nielsen Weierholt. dyr. 1 Organismer tilhørende dyreriket, Animalia; fler-

cellede, oftest bevegelige organismer som utvikles fra en blastula (se ► foster). Dyr er heterotrofe, dvs. at de trenger tilførsel av organiske næringsstoffer, og lever derfor av andre organismer (levende og døde). Den organiske verden ble allerede fra Aristoteles' tid (300 f.kr.) delt i to riker: dyreriket og planteriket. Når det gjelder de mer utviklede formene er det et klart skille mellom disse to rikene, men mellom encellede organismer kan grensen være umulig å trekke. Økende kunnskaper om likheter og ulikhe­ ter mellom de forskjellige organismegruppene har ført til en finere inndeling av organismene: vanligvis i fem, evt. tolv riker, hvorav dyr og planter enklest sett er plassert i hvert sitt (se ►liv (Systematisk inndeling)). Selv om flercellede organismer er utviklet i Uere av rikene, har de ikke antatt så mange komplekse former som i dyreriket. Et mangfold av celletyper organiseres i ulike typer vev og organer, som fyller vidt forskjellige oppgaver. De minste dyrene er på størrelse med encellede organismer i andre riker, og de største (hvalene) kan anta dimensjoner på 30 meter og 150 tonn. De fleste grupper av dyr lever hele eller deler av livet i vann, men enkelte er rene landformer. Det er bare blant dyrene man finner former som har klart å innta luften som livsmiljø (insekter, fugler, flaggermus og utdødde former av krypdyr). Om dyreartenes geografiske utbredelse, se ►dyre­ geografi. LIVSYTRINGER

Til tross for mangfoldet er det mange kjennetegn dyrene deler, selv om de er utviklet i forskjellig grad. Næringsopptak. Ettersom dyrene ikke produserer sin egen næring, må de innta og fordøye det organis­ ke materialet som er nødvendig for å opprettholde livsfunksjonene. Næringen brytes ned i mindre komponenter som de enkelte cellene etter hvert kan oppta. I dyreriket finnes mange ulike måter å innta føden på. Enkle, vannlevende organismer som polyppdyr bryter næringen ned av fordøyelsesenzymer i et hulrom i kroppen (gastrovaskular-hulen) og næ­ ringsstoffene opptas direkte derfra av enkeltceller. Andre vannlevende dyr filtrerer næringspartikler direkte fra vannstrommene omkring; for eksempel gjør muslinger dette ved hjelp av gjellene og en del krepsdyr ved hjelp av ekstremiteter. Blant store krepsdyr, edderkoppdyr og insekter finnes rovdyr som aktivt oppsøker byttedyr og fanger disse med spesielle fangstorganer, som f.eks. giftklorne med gifttenner hos edderkoppene. Virveldyrene har utviklet kraftige kjever, som ved ulike spesialiseringer brukes både til å gripe og dele opp føden. " Enkelte dyreorganismer lever symbiotisk med mikroorganismer (bakterier, alger) og utnytter organiske forbindelser disse produserer. Dette gjel­ der bl.a. skjeggormer (Vestimentifera) og revdannende koraller.

Bevegelse. De fleste dyr forflytter seg, i hvert fall under deler av livssyklusen. Dette foregår på vidt forskjellig vis. Flimmerormer og mange larveformer i havet bruker flimmerhårene i celleoverflaten. For større dyr vil ikke dette være tilstrekkelig, og det er utviklet muskelvev, bestående av celler som kan trekker seg sammen. Disse muskelsammentrekningene kan bevege ulike fonner for ekstremiteter (ben, vinger, svømmeorganer), eller de kan forårsake peristaltiske bevegelser ved å virke på hele kropps­ formen, som hos meitemarken. Musklene må virke mot noe når de trekker seg sammen; dette er for eksempel hos meitemark et væskeskjelett (væskefylte hulrom i kroppen som endrer form ved muskelsammentrekninger), hos leddyr et ytre skjelett og hos virveldyrene et indre skjelett. Sansning. Alle dyr er utstyrt med sanseceller som gir informasjon om omverdenen. Disse reseptorcellene reagerer på ulike former for stimuli (lys, berøring, duft, temperaturendringer o.a.). Som reaksjon på slike stimuli kan det utføres en enkel refleks, for eksempel en lokal muskelsammentrekning ved berøring. De fleste dyregrupper har imidlertid også utviklet en form for nervesystem, som overfører informasjonen og samordner den fra flere sansecel­ ler samtidig, og som på den måten er i stand til å en mer differensiert respons. Sansecellene kan være gruppert i egne organer (øyne, luktorganer, elektris­ ke organer), og nervesystemet består som regel av egne sentre som bearbeider den innkomne informa­ sjonen og styrer de resulterende reaksjonene; hos virveldyr er dette spesielt synlig ved utviklingen av en hjerne, hvor nesten all sanseinformasjon behand­ les. Kommunikasjon. Alle dyr opptrer (i større eller mindre grad) i sosiale sammenhenger med andre organismer av samme art. Sterkt sosiale arter, som veps og termitter, lever hele livet i store samfunn, mens mer solitære arter bare møter andre av samme art for eksempel i forbindelse med ►formering. I slike sammenhenger er dyrene avhengig av å kom­ munisere med hverandre. Den mest utbredte for­ men for kommunikasjon baserer seg på gjenkjen­ nelse av ulike kjemiske substanser, men mange dyregrupper bruker et vidt spekter av signaler, som lyd- og lyssignaler, og ikke minst ulike kroppsbevegelser. CS-B/AÅ/DYRERIKETS INNDELING

Man regner nå at man kjenner ca. 1 million nåle­ vende og tre-fire hundre tusen fossile dyrearter. Disse deles ofte inn i de to gruppene virveldyr og virvelløse dyr. De fleste nålevende og fossile dyr lar seg gruppere i noen få, store dyrerekker (phyla). Alle dyr som hører til én og samme rekke, har samme bygningsplan, men varierer mer eller mindre i detaljene. Hvorledes er så slektskapsforholdet mellom disse rekkene? Følger vi de enkelte rekkers utvikling gjennom tidene på grunnlag av fossilene, kan vi konstatere at selv i de eldste fossilførende lag (kambrium - for ca. 600 millioner år siden) er de like klart skilt fra hver­ andre som de er i dag. Paleontologien forteller oss således ikke noe om slektskapsforholdet mellom de enkelte rekker. Vi må anta at de har skilt seg fra hverandre lenge for kambrisk tid. De enkelte rekkers bygningsplan er ikke like komplisert hos alle. Det er derfor rimelig å anta at rekker med enklere byg­ ningsplan er mer opprinnelige enn rekker med mer komplisert bygning. Dette gjør at vi kan ordne rekkene slik at de med en enkel bygningsplan står lavest, og de med en mer komplisert høyere oppe. Dyreriket oppfattes vanligvis som utelukkende flercellet. Men molekylære metoder såvel som studier av ultrastruktur viser at de encellete krageflagellatene (Choanozoa) slutter seg til dyreriket, og kan føres ut som de mest primitive dyr. Det greieste er å regne krageflagellatene til ett underrike og de flercellete dyrene til et annet (Metazoa). Den enkles­ te rekken blant de flercellete dyrene er svampene

224

DYRAFJORDUR f

(Porifera). Dette er en eiendommelig, primitiv gruppe, som ikke har utviklet egentlige cellevev. Derimot har de noen celler som minner om krageflagellater og som sterkt peker på et slektskap mel­ lom krageflagellatene og resten av dyreriket. For øvrig er svampenes slektskapsforhold uklart; de avviker så sterkt fra alle andre flercellede dyr at de også kan betraktes som et eget underrike av dyreri­ ket - stående mellom underrike krageflagellater (Choanozoa) og underrike Metazoa. Teksten neden­ for vil omfatte rekker over svampene. Fosterutviklingen hos representanter for de for­ skjellige rekker avviker i større eller mindre grad. Dette gir oss et visst grunnlag til å klarlegge slekt­ skapsforholdet mellom de enkelte rekker. Man kan benytte fosterutviklingsstadiene som en slags felles «rot» for dyreriket og la de enkelte rekker grene seg ut fra den. Da alle dyr normalt begynner sitt liv som en befruktet eggcelle, tar man denne som utgangs­ punkt for hele dyreriket. Ved videre fosterutvikling deler egget seg i mange celler som først danner en celleklump (morula), som så ordner seg til en hul cellekule (blastula), og som endelig blir til et beger med dobbelt vegg (gastrula). Det finnes én dyrerekke som ikke går videre i sin fosterutvikling og hele livet beholder denne enkle, begerformede bygningsplan: kroppsveggen består av to cellelag (et ytre og et indre) og har bare én åpning (urmunnen) som fører inn til en sekkformet urtarm. Denne rekken er polyppdyrene eller nesledyrene (Cnidaria). Det er naturlig å avlede dem fra gastrulastadiet. En annen dyrerekke, svampene (Porifera), er en eiendomme­ lig, primitiv gruppe, som ikke har utviklet egentlige cellevev, og deres slektskapsforhold er uklart; de avviker så sterkt fra alle andre flercellede dyr at de

DYR

Dyrerikets rekker

Placozoer (Placozoa) Svamper (Porifera) Polyppdyr, nesledyr (Cnidaria) Ribbemaneter (Ctenophora) Flatormer (Platyhelminthes) Mesozoer (Mesozoa) Gnathostomulider (Gnathostomulida) Slimormer (Rhynchocoela) Hjuldyr (Rotifera) Gastrotricher (Gastrotricha) Kinorhyncher(Kinorhyncha) Rundormer (Nematoda) Hårormer (Nematomorpha) Krassere (Acanthocephala) Phoronider (Phoronida) Ringbærere (Cycliophora) Mosdyr (Bryozoa) Entoprokter (Entoprocta) Armfotinger (Brachiopoda) Bløtdyr (Mollusca) Leddormer (Annelida) Echiurider, spadeormer (Echiurida) Sipunkulider, snabelormer (Sipunculida) Priapulider (Priapulida) Korsettdyr (Loricifera) Skjeggormer, skjeggbærere (Pogonophora) Fløyelsdyr (Onychophora) Bjørnedyr (Tardigrada) Leddyr (Arthropoda) Pigghuder (Echinodermata) Pilormer (Chaetognatha) Hemikordater (Hemichordata) Ryggstrengdyr (Chordata)

nå oftest betraktes som et eget underrike av dyreri­ ket, mer «primitive» enn de øvrige. Under fosterutviklingen hos høyere organiserte dyrerekker dannes det, etter at de har gjennomgått gastrulastadiet, et tredje cellelag, mellom de to andre, og en kroppshule (coelom). Hos de aller fleste blir det dessuten utviklet en tarmkanal med en munn og en analåpning. Denne mer kompliserte bygningsplan oppnås på noe forskjellig måte hos de forskjellige dyrerekker, men vi kan her skille mellom to hovedtyper - Protostomia og Deuterostomia. De aller fleste høyere organiserte dyrerekker kan såle­ des ordnes i to store grupper som tilsvarer de to typer fosterutvikling. Til den første hører bl.a. bløt­ dyr (Mollusca), flatormer (Platyhelminthes), rund­ ormer (Nematoda), leddormer (Annelida) og leddyr (Arthropoda). Den andre omfatter først og fremst pigghudene (Echinodermata) og kordadyrene (Chordata) og dessuten en del mindre grupper (Phoronida, Chaetognatha og Hemichordata). Den systematiske stilling av to andre dyrerekker, mosdyr (Bryozoa) og armfotinger (Brachiopoda), er mer uklar, men regnes oftest til Deuterostomia. Historikk. Fra urgamle tider har menneskene forsøkt å skaffe seg oversikt over dyrerikets mangfol­ dighet ved å ordne dyrene gruppevis - systematisere dem. Som regel grupperte man dyrene på grunnlag av likhet med hensyn til ytre karakterer. Den første vitenskapelige systematikk, utarbeidet av Carl von Linné, bygde på likhetsprinsippet. Etter Linnés tid har dyrerikets inndeling vært underkastet store endringer etter som forskningen har gått fremover og nye spesialfelter er kommet til. Allerede JeanBaptiste Lamarck tok et prinsipielt viktig, nytt skritt ved å trekke et skille mellom virveldyr og virvelløse dyr. Ellers holdt man seg også på hans tid hovedsa­ kelig til ytre kjennetegn. Det ble derfor av helt grunnleggende betydning da George Cuvier brakte den sammenlignende anatomi inn i klassifiseringen. Hans systematiske inndeling av dyreriket (1812) danner grunnlaget for den senere utvikling. Etter utviklingslærens gjennombrudd fikk syste­ matikken ny betydning. Likheter tyder i virkelighe­ ten på slektskap - jo større likheten er, desto nærme­ re er de enkelte dyrearter beslektet. Dyrerikets inndeling eller «system» gikk over fra rubrisering til den fylogenetisk-genealogiske retning som ennå er den fremherskende. Man bruker nå betegnelsen det naturlige system. Utviklingslæren forutsetter at alle dyr stammer fra en eller noen få opprinnelige for­ mer. Studier over dyrenes cytologi (cellelære), embryologi, anatomi, fysiologi osv. har vist at alle dyr har så meget til felles når det gjelder detaljer i bygning og funksjoner at det er rimelig å anta at de virkelig har en felles opprinnelse. Parallelt med vår økende innsikt i dyrerikets mangslungne utviklingsveier, har de forholdsvis enkle «stamtrær» fra Ernst Haeckels tid etter hvert antatt mer og mer innviklede former. Inndelingen av dyreriket har stadig kommet nærmere det ideelle mål, å bli et naturlig system som gjenspeiler evolu­ sjonen. Denne oppgaven forekom enklere så lenge forskerne anså grunnbegrepet, arten, som en kon­ stant enhet og så lenge de på denne kunne bygge opp de høyere grupperinger (slekt, familie, orden, klasse) som mer eller mindre likeverdige enheter. Den evolusjonistiske oppfatning har gjort ende på slike synsmåter og krevd mer elastiske begreper, eller på den annen side en ytterligere oppstykking av enhetene, som i mange tilfeller har gått ut i det helt absurde. Se også ►art. Man må alltid være oppmerksom på at et system neppe noen gang kan nå frem til en absolutt over­ ensstemmelse med naturen selv. Systemet kan til enhver tid bare gi et konsentrert bilde av den samle­ de kunnskap om dyrerikets fylogenetiske utvikling. Nye dyrearter kommer fremdeles for dagen og kaster nytt lys over forhold som har vært ukjente for forskningen. CS-B/AÅ/-

2 1 mange dialekter betegnelse på større hjortedyr, dyr som det jaktes på, først og fremst rein og hjort. Denne betydning går igjen i en rekke sammenset­ ninger også i riksspråket: dyrestek, dyregrav osv., og i stedsnavn: Dyraheiane, Dyranut osv. Dyrafjordur [di:-], smal fjord i nordvestlige Island, ca. 30 km lang. På sørsiden handelsplassen Pingeyri. På 1800-tallet lå en norsk hvalfangststasjon på nordsi­ den av fjorden. Gisle Surssons saga foregår for en vesentlig del i Dyrafjoråur. Dyraheiane, fjellrygg i Eidfjord kommune, Horda­ land, nordøst for Tråastølen turisthytte og ved Rv. 7 på den nordlige del av Hardangervidda. Høyeste punkt 1304 moh. Navnet kommer av norrønt dyr, her i betydningen 'reinsdyr'. Dyranutane, fjell i Eidfjord kommune, Hordaland, nord for Dyranut fjellstove ved Rv. 7 på den nordlige del av Hardangervidda. Høyeste punkt 1363 moh. Dyranut fjellstove og Dyranut turisthytte, private turisthytter i Eidfjord kommune, Hordaland, rett sør for Dyranutane; 1245 moh. Hyttene ligger ved Rv. 7 over Hardangervidda. Dyre, mannsnavn, trolig kortform til norrøne navn på Dyr-, f.eks. Dyrleif, dannet av norrønt dyrr, 'kjær, dyrebar', eller dyr, 'hjort, rein'. Dyre, dansk adelsslekt. Slektens eldste kjente mann, Offe Dyre, er nevnt 1208. En jysk gren kan føres tilbake til Jens Lagesen til Tirsbæk, nevnt 1406-32. Fra hans sønnesønn Iver Clausen stammer den eldre linje, som døde ut 1718. Fra en annen sønnesønn, Vincens Iversen til Tirsbæk (død 1497), som var gift med Kirsten Tygesdatter Lunge, stammer den yngre ► Lunge-slekt. Vincens Iversens søster Mette Iversdatter Dyre (ca. 1460-ca. 1527) var først gift med den norske riksråden Anders van Bergen, deretter med Knut Alvsson, og til sist med den svenske riksforstander Svante Nilsson Sture. Navnet Dyre ble også brukt som tilnavn (ofte arvelig) i flere andre danske adelsslekter i middelal­ deren (►Due). dyreaper, Cercopithecoidea, primatoverfamilie i underordenen antropoider eller ekte ► aper. Kalles også smalneseaper eller østaper. De har en smal nese med neseborene rettet nedover. Øynene står tett sammen. De har bare 2 forjeksler, ofte velutviklede kinnposer og mer eller mindre kraftige seteputer. De fleste har lang hale, men den er aldri utviklet til gripehale, noen mangler hale helt. Dyreaper er nå bare kjent fra Asia og Afrika, men i tertiærtiden levde de også i Europa (nå bare én art - ► gibraltarape). Dyreapene omfatter bare dyreapefamilien, Cercopithecida, igjen delt i underfamiliene Cercopithecinae og Colobinae (bladaper). Hit hører alle de alminneligste apeartene, såsom marekatter, bavia­ ner, makaker og slankaper. dyrebeskyttelse, se ►dyrevern. Dyrebeskyttelsen Norge, organisasjon med opprin­ nelse i Foreningen mot.mishandling af dyr (stiftet 1859). Hetende Dyrebeskyttelsen Norge fra 1992 etter en sammenslutning av foreningene Dyrenes Beskyttelse og Norges Dyrevernforbund. Foreningen er felles overbygning og samarbeidsorganisasjon for landets dyrebeskyttelsesorganisasjoner. Ett av foren­ ingens hovedformål er å arbeide for human behand­ ling av tamme og ville dyr. Foreningen representerer dyrebeskyttelsen overfor myndighetene og er bl.a. representert i Utvalg for forsøk med dyr (fra 2004 underlagt Mattilsynet) og i Landbruksdepartemen­ tets etikkutvalg. Ca. 8500 medlemmer fordelt på 27 lokalforeninger (2004). dyreelektrisitet, elektriske fenomener som kan iakttas hos levende dyr. Alle dyriske celler viser en spenningsforskjell på mellom 0,03 og 0,1 volt mel­ lom sin innside og utside, med cellens innside nega­ tiv i forhold til utsiden. I nerve- og muskelceller kan spenningsforskjellen raskt «utlades». Utladningen

DYREGEOGRAFI

225

forplanter seg langs cellene eller deres utløpere - i nervecellene som en nerveimpuls - med en hastig­ het på mellom 0,5 og 120 m/s. Utbredningen av utladningene kan påvises med følsomme voltmetere. Såkalte ►elektriske fisker sender elektriske impul­ ser ut i omgivelsene fra spesialiserte elektriske organer. dyreeventyr, dyresagn, fortellinger der dyr opptrer, taler og handler som mennesker; forekommer hos de fleste folk. Dyreartene oppfattes som individer med faste hovedegenskaper: reven er slu, bjørnen godmodig, ulven ond og dum. Dyreeventyr hører til i folketradisjonen, men danner grunnlaget for dyrefabelen, som har en didaktisk eller satirisk tendens. Av dyreeventyr og dyrefabel er så senere det bredt anlagte dyreepos fremstått. De eldste litterære dyreeventyr møter vi i Hellas, hvor de fleste fabler samles under Aisopos' navn, og i India (Pantsjatantra eller Femboka). 1 middelalde­ ren konsentrerer dyresagnene seg etter hvert om fiendskapet mellom reven og ulven, utformes av munkene og gis satirisk anvendelse. Dyrene får heltenavn: ulven er Isengrim, reven er Reinhart (fransk renard, rev). Den franske Roman de Renart samler alle spredte fortellinger. På denne hviler den nederlandske Willems verk Reinaert, fra ca. 1250. Mest kjent i de germanske land ble den senere nedertyske bearbeidelse Reincke devos, trykt 1498 (på dansk Rxvebogen, 1555). Goethe behandlet sagnet på heksametre i Reineke Fuchs (1794). I de alminnelige eventyr opptrer ofte dyr, men da er de gjerne om­ skapte mennesker, f.eks. Grimsborken. Blant våre folkeviser finnes noen dyreviser, f.eks. Ramnebryllaup i Kråkelund og Nils fiskar og reven. dyreflagellater, Zooflagellata (eller Zoomastigophora) protoktistklasse i rekken svøpedyr eller ►flagellater som ikke inneholder kloroplaster, og som derfor ikke kan utføre fotosyntese og må betraktes som dyr. Viktig er familien Trypanosomatidae, som omfatter sovesykeparasittene. Se ►sovesyke og ► trypanosomer. dyreforsøk, forsøk med dyr i vitenskapelig eller praktisk-medisinsk øyemed. Dyreforsøk er og har vært av meget stor betydning for utvikling og frem­ skritt i medisin og beslektede vitenskaper. Ikke minst har dyreforsøk spilt en stor rolle for de store frem­ skritt i kampen mot smittsomme sykdommer. Dyre­ forsøk er også av betydning i løpende medisinsk arbeid, f.eks. for å fastslå diagnosen av tuberkulose i visse tilfeller. De etiske sidene ved dyreforsøk er gjenstand for debatt og gransking fra mange hold. I Norge er det gitt bestemmelser om dyreforsøk i lov om dyrevern av 20. des. 1974 (sist endret 2003) med tilhørende forskrifter. Ingen kan utføre dyreforDyreforsøk. Rega-instituttet ved Universitetet i Leuven» Belgia, har et av verdens største sterile rom for oppdrett av forsøksdyr. Her observerer en laborant, kledd i en lufttett og steril dress, kyllinger som har tilbrakt sitt korte liv i sterilt miljø.

1

Dyregeografi. Kart over de dyregeografiske regioner (skilt med farger og stiplede linjer). - Australsk region: Alle kloakkdyr, mange pungdyr, emu, kasuarer, lyrehaler, paradisfugler, de fleste kakaduer, australsk lungefisk. Typisk for New Zealand er kiwier, lappkråker og broøgle. - Orientalsk region: Skjermflygere, trespissmus, gibboner, orangutang, indisk elefant, hjortesvin, bladfugler, påfugl og mange fasaner. - Etiopisk region: Gorilla, sjimpanse, bavianer, løve, afrikansk elefant, flodhester, sebraer, sjiraff, struts, sekretærfugl, perlehøns og turakoer. På Madagaskar: Lemurer, indrier og fingerdyr (halvaper), børstesvin og vangaer. - Neotropisk region: Pungrotter, vampyrer, vestaper, flodsvin, dovendyr, beitedyr, maurslukere, lamaer, nandu, tukaner og de fleste kolibrier. - Nearktisk region: Bisamrotte, gaffelbukk, snøgeit, amerikansk bison og kalkun. - Palearktiske region: Kamel, rådyr, gemse, sigaantilope, jernspurver. Karakteristisk for den holarktiske region (nearktisk + palearktisk) er alkefugler, skogshøns, bever, fjellharer, mange sauer, spissmus, moldvarper.

søk uten å ha fått spesiell tillatelse til dette av et utvalg som oppnevnes av Landbruksdepartementet. Slik tillatelse kan gis dersom formålet med dyrefor­ søket er å finne ut hva slags sykdom dyr eller men­ nesker lider av, eller dersom formålet er forskning, tilvirkning eller utprøving av medikamenter o.l. Det er en forutsetning at man i dyreforsøk søker å unngå å påføre dyrene unødige lidelser, og ved dyreforsøk i forskningsøyemed er det vanlig at dyrene blir om­ hyggelig bedøvet før forsøket og avlivet når dette er avsluttet - og før bedøvelsen opphører. Regelverket for forsøk med dyr forutsetter at alle institusjoner som har egen avdeling for forsøksdyr, skal ha ansvarlig leder som er godkjent av Utvalget for forsøk med dyr (fra 2004 underlagt Mattilsynet). Alle avdelinger skal dessuten ha tilknyttet navngitt veterinær, som kan bistå med råd og veiledning om veterinærmedisinske problemer. dyregeografi, zoogeografi, læren om dyreartenes geografiske utbredelse. De enkelte dyrearter setter ulike krav til sine omgivelser, noen trives i et varmt miljø, andre i et kaldt, noen i fuktig, andre i tørt klima osv. Avhengigheten av det omgivende miljø, av biotopen, er den viktigste faktor som bestemmer dyrenes nåværende utbredelse, og den forskningsgren som studerer dette, kalles økologisk dyregeografi. Men utbredelsen er også historisk betinget, idet man må ta hensyn til dyrenes forekomst i tidligere jordperioder og til de klimatiske og geologiske forandrin­ ger som har foregått i de enkelte områders utvik­ lingshistorie, den historiske dyregeografi. Ser vi bare på forholdene slik de er nå, kan en arts utbredelse være usammenhengende (diskontinuer­ lig), som tilfellet er f.eks. med mange sjødyr som lever nordligst i Stillehavet og ved de nordlige atlan­ tiske kyster, men som ikke finnes i Ishavet; slike arter må i tidligere tider ha hatt et sammenhengende leveområde gjennom Polhavet, hvor leveforholdene senere er blitt ugunstige for dem, så de er dodd ut der. Den historiske dyregeografi bygger derfor pa det postulat at en arts, en slekts, en families samlede geografiske utbredelsesområde utgjør et sammen­ hengende hele (er kontinuerlig), når vi ser på det i rom og tid.

DYREGEOGRAFISKE REGIONER

For landdyrenes vedkommende vil dannelsen av barrierer som hav, ørkener og fjellkjeder danne effektive hindringer for deres utbredelse, eller skille tidligere sammenhengende områder, og geologien viser at slike barrierer er blitt dannet til høyst for­ skjellige tider og på forskjellige steder på Jorden. Australia er f.eks. blitt skilt fra det asiatiske område før moderne pattedyr (placentadyr) nådde frem, og derfor har pungdyr og kloakkdyr kunnet overleve der helt til nåtiden, mens de er utryddet de fleste andre steder. På denne bakgrunn er det vi må be­ trakte den inndeling i dyregeografiske regioner man er kommet frem til (se kart). Denne dyregeografiske inndelingen er i første rekke basert på fordelingen av de høyere virveldyr, fugl og pattedyr; mikroskopiske dyr kan ikke brukes til dette formål da de har så stor spredningsevne (tørkede hvilestadier føres lett med vinden) at de finnes praktisk talt overalt hvor det er noenlunde levevilkår (de viktigste unntak er høye fjelltopper, varme kilder, sterkt saltholdige sjøer som Dødehavet og avstengte vann- og havområder hvor oksygen mangler). De enkelte laverestående dyregruppers opptreden reguleres også ofte av andre og forskjel­ lige miljøfaktorer sammenlignet med virveldyrene. Dette kommer kanskje enda klarere frem når vi ser på havets dyreverden, hvor forholdet mellom indi­ vid og miljø er enda mer iøynefallende enn på landjorden. På land er svingningene hos miljøfakto­ rene meget store på hver enkelt lokalitet, og arten er derfor nodt til å være temmelig elastisk overfor skiftninger i forholdene. I havet derimot viser enkel­ te leveområder, som f.eks. dyphavet og den pelagis­ ke verden, over store områder så merkverdig små variasjoner at mange arter her har en nesten ufatte­ lig stor utbredelse. Pungdyr finnes både i den australske og den neotropiske region. Slike likhetspunkter mellom fjernt­ liggende områder har ført til antagelsen av landbroer i tidligere jordperioder. Man har da også fastslått at det har foregått større kontinentalforskyvninger, hvorved kontinenter som opprinnelig lå tett inntil

226

DYREGRAVER

lokaliteter helt atskilt fra hovedstammen (Øster­ sjøen, Ladoga, Onega, Kaspiske hav, Bajkalsjøen m.fl.). 1 CS-B HAVETS DYREGEOGRAFI

Dyregraver. Dyregrav eller fangstgrav for rein i Rondane. Bygd av stein med ledegjerder inn mot de fire hjørnene. Se også ►fangstgraver.

hverandre (som Nord- og Sør-Amerika; Europa og Afrika) senere har fjernet seg langt fra hverandre (se ► platetektonikk). Man har antatt at det var forbin­ delse fra Australia til Sør-Amerika over Antarktis, men forbindelsen ble brutt så tidlig som i krittiden. At forskjellen er så stor mellom faunaen i Sør- og Nord-Amerika, skyldes at disse kontinentene tidlige­ re var skilt ved et havområde; først i tertiær kom forbindelsen i stand over en nydannet landbro (Mellom-Amerika). Den palearktiske og nearktiske region sammenfattes ofte under betegnelsen holarktisk, idet landforbindelsen mellom dem over Beringstredet først ble brutt i sen geologisk tid, og

faunaene derfor viser mange likhetspunkter. Dyrenes utbredelse på den nordlige halvkule må sees i sammenheng med istiden, da bl.a. hele NordEuropa var dekket av en veldig isbre. Arktiske dyr levde dengang i Mellom- og Sør-Europa, men etter som klimaet ble varmere og isen smeltet, trakk disse dyrene enten nordover eller opp i fjellene. Over tid ble det for varmt for dem i de mellomliggende områ­ dene, og utbredelsen ble diskontinuerlig. Dette forklarer at det finnes arktiske relikter, som f.eks. fjellrype og nordisk hare, så langt sør som i Alpenes og Pyreneenes snøregioner, og at ringselen, som er en arktisk art, har underarter på langt sørligere

Dyrehaven. Kronviltet gresser på Eremitagesletten i Jægersborg Dyrehave nord for København. Dyrehaven ble for over 300 år siden lagt ut som kongelig jaktområde. Jaktslottet, Eremitagen, ble bygd av L. Thura 1734-36 under Christian 6. Området er i dag et kjært utfluktsmål for københavnere.

Havets dyreverden kan deles i to hovedgrupper etter sitt forhold til miljøet: a) de frie vannmassers dyr (pelagiske) og b) dyr som lever på eller nær bunnen (bentoniske). En stor del av de pelagiske dyr driver passivt av sted (planktoniske), mens en del er aktive svømmere (nektoniske). Havstrømmene gjør at planktonet har store spredningsmuligheter, særlig arter som tåler svingningene i sjøens temperatur (euryterme arter) kan ha en kosmopolitisk utbredelse. Regionene er derfor lite markerte, men man skiller gjerne mellom faunaene i varme og kalde havstrøk, mellom arter som opptrer nær kysten (neritisk) eller langt til havs (oseanisk) og mellom dyr i de øvre vannlag (epipelagisk) og de dypere (batypelagisk). På tilsvarende vis inndeles den bentoniske faunaen i en litoral sone som omfatter de øverste belyste vannlag ned til ca. 200 m dyp, og en abyssal sone nedenfor. Grensen mellom dem varierer etter hvor dypt lyset trenger ned. Den abyssale fauna er mer ensartet og kosmopolitisk utbredt enn den litorale; sistnevnte inndeles i tre dyregeografiske regioner: 1) den tropiske litoralfauna, 2) de tempererte havs litoralfauna, og 3) de kalde havs litoralfauna, hver av dem med tilhørende underregioner. dyregraver, fallgraver (fangstgraver) innrettet for fangst av ett dyr om gangen av rein, elg eller rovdyr. Under skoggrensen var de formet som et par meter dype hull i jorden, kledd med en form for trekon­ struksjon. I fjellet var dyregraver for rein bygd som ca. 2 m dype hull murt av stein med loddrette sider i rektangelform. Alle slike graver var i fangsttiden tildekket med et kamuflasjelag. Mer eller mindre godt bevarte dyregraver av flere slag finnes i store deler av vårt land. Bruk av dyregraver for rein og elg ble forbudt i løpet av perioden 1863-99. Se ►fangst­ graver. dyrehage, zoologisk hage, anlegg der viltlevende dyr holdes i fangenskap slik at man får anledning til å studere dem på nært hold. I områdene utnyttes eller omskapes gjerne det naturlige terreng under hensyn til de forskjellige dyrearters normale omgivelser og behov, og artene er skilt fra hverandre og tilskuerne ved nettinggjerder, bur, vanngraver o.l. Større dyrehager har spesielle hus for tropiske insekter, terrarier for frosker og slanger, aviarier for fugler og akvarier for salt- og ferskvannsdyr. I dag er mange dyrehager involvert i programmer for bevaring og avl av truede dyrearter. Den første dyrehage anlagt etter vitenskapelig plan er Jardin des Plantes i Paris, grunnlagt 1793. London fikk sin berømte dyrehage 1828, Antwerpen 1843, Berlin 1844, København 1859, Koln 1860, Stock­ holm 1891, New York 1899 og Hamburg 1907. Sistnevnte, anlagt av Karl Hagenbeck, har hatt grunnleggende betydning for den moderne utvik­ ling av dyrehager som steder der dyrene kan trives under mest mulig naturlige forhold. I Norge er Kristiansand Dyrepark, åpnet 1966, den største og mest kjente. Dyrehaven, Jægersborg Dyrehave, parklignende skog på Sjælland, 10 km nord for København sentrum, ca. 10 000 dekar. Anlagt av Christian 5 i 1670, da området ble innhegnet til parforcejakt. Mot nord ligger Eremitagesletten med jaktslottet Eremitagen, oppført 1736—41, kalt slik fordi man på jaktslottet spiste en ermitage, uten tjenerskap. Dyrehaven huser en stor stamme av hjortedyr; dåhjort, kronhjort og sikahjort. Sør i området ligger den kjente fornøyelsespark Dyrehavsbakken, oppstått på slutten av 1400-tallet som markedsplass ved en dyrehage. Dyrehelsetilsynet, se ►Statensdyrehelsetilsyn, dyrekamper, kamper mellom dyr innbyrdes eller mellom dyr og mennesker, satt i scene i underhold-

DYREORNAMENTIKK

227

DYREKRETSEN

Tidsrom 21. mars - 20. april 21. april - 21. mai 22. mai -21. juni 22. juni - 22. juli 23. juli - 23. aug. 24. aug. - 23. sept. 24. sept. - 23. okt. 24. okt. - 22. nov. 23. nov. - 21. des. 22. des. - 20. jan. 21. jan. - 18. feb. 19. feb. - 20. mars

Norsk navn Væren Tyren Tvillingene Krepsen Løven Jomfruen Vekten Skorpionen Skytten Steinbukken Vannmannen Fiskene

Latinsk navn Aries Taurus Gemini Cancer Leo Virgo Libra Scorpio Sagittarius Capricornus Aquarius Pisces

Datoene angir omtrentlig tidsrom da Solen står i de forskjellige dyrekretstegnene

ningsøyemed. I oldtiden hørte dyrekamper til ro­ mernes mest yndede fornøyelser og fant i alminne­ lighet sted på arenaen i amfiteatrene. Ved større festligheter gikk uhyre summer med til å skaffe fremmede eller sjeldne dyr til kampene. Da det flaviske amfiteater, Colosseum, ble innviet, ble flere tusen dyr drept. Det ble brukt hjorter, villsvin, okser, løver, pantrer, tigrer osv., selv flodhester, sjiraffer og neshorn. Augustus lot en gang arenaen sette under vann for å vise kamper mot 36 krokodiller. Når men­ nesker opptrådte, var det især i den senere oldtid ofte dødsdømte forbrytere, hvis kamp med de ville dyrene var en form for henrettelse og et rått skue­ spill for mengden. Se også ►hanekamp, ► hestekamp, ►tyrefektning. dyrekjøtt, kjøtt fra vilt. Det er kjøtt fra elg, rein, dåhjort, hjort og rådyr. Dyrekjøtt er generelt magert kjøtt, med et fettinnhold på 2-3 g per 100 g kjøtt. Dyrekretsen, Zodiaken (av gr. 'lite dyr'), en sone på himmelkulen med 18° br., 9° på hver side av eklip­ tikken. Solen, Månen og de store planetene (med unntak av Pluto) beveger seg bestandig innenfor dette beltet, som er markert av 12 stjernebilder; 7 av disse har dyrenavn, herav Dyrekretsen. I eldre tider inndelte man ekliptikken i 12 like store deler, himmeltegn eller Dyrekretsens tegn, hver på 30°, og et himmellegemes lengde ble angitt ved antall grader innenfor et bestemt tegn. Tegnene har samme navn og er gitt i samme orden som de 12 stjernebilder. I oldtiden falt tegn og bilder sammen, men pga. ► presesjonen er tegnene nå forskjøvet slik at f.eks. Værens tegn ligger i stjernebildet Fiskene. Betegnel­ sen værpunktet for vårjevndøgnspunktet skriver seg fra at dette er nullpunktet for Værens tegn; det danner også utgangspunktet for Dyrekretsen. Himmeltegnenes (og derfor også stjernebildenes) navn (norsk og latinsk) er i tabellen nevnt i rekkefolge, regnet i retning av Solens bevegelse i ekliptikken (denne retning angis også som «med tegnenes orden»). Dyrekretsen er av babylonsk opprinnelse, men overlevert oss gjennom grekerne. Fra begynnelsen hadde man bare noen få bilder, men etter hvert økte tallet, og den fikk sin endelige tolv-deling sannsyn­ ligvis på 500-tallet f.Kr. Dyrekretslinjen, dss. ►ekliptikken. Dyrekretsfremstillinger i kirkekunst finnes særlig i tidlig middelalder, ofte i Storbritannia og Frankrike, sjeldnere i Tyskland og Norden. De ble gjerne brukt som portalutsmykning (Sem kirke, Jarlsberg) og ofte i forbindelse med allegoriske bilder av årets måne­ der. dyrekull, kull fremstilt av animalske stoffer (ben, kjøtt, blod o.a.). Dyrekull absorberer gasser, farge­

Symbol

Y b K Q np TTL /

Z> X

Dyreornamentikk. Detalj av stavkirkeportal fra Ulvik (ca. 1130-50), en av våre best bevarte portaler hva detaljene angår. Motivene er romanske, komposisjonen er basert på regelmessig bølgende planteranker, med sidegrener arrangert i jevne sirkler. De illsinte dragene spreller i kjente åttetallsløkker. Toptansrelieffet er høyt, mykt rundet og modellert. Historisk museum, Bergen.

stoffer m.m. og brukes som avfargingsmiddel i industrien. Se også ►aktivkull. Diiren [dy:ran], by i Tyskland, Nordrhein-Westfalen, ved elven Rur, 35 km sørvest for Koln; 91 000 innb. (2003). Industriby med produksjon av papir, metallvarer, tekstiler, glass, sukker, kjemikalier. Diiren var berømt alt på 1500-tallet for sin papirmakerkunst. Diiren er nevnt allerede i året 748. Under Karl den store var stedet sete for riksdager og kirkemøter og utgangspunkt for flere felttog mot sakserne. Byen ble nesten helt ødelagt under den annen verdens­ krig. To moderne kirkebygg. Den katolske St. Annakirken er bygd av steiner fra den gotiske basilikaen som ble ødelagt i 1944, og inneholder et skrin med relikvier fra den hellige Anna. dyrendal, spøkefull betegnelse for et slagsverd, etter navnet på Rolands sverd Durendal i det gammelfranske heltedikt Rolandskvadet. Dyrene i Hakkebakkeskogen. eventyrkomedie av Thorbjørn Egner, dramatisert etter forfatterens barnebok Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakke­ skogen (1953). Urpremiere på Det Ny Teater i Køben­ havn 1962. Senere er stykket blitt en internasjonal teatersuksess. Dyrenes Beskyttelse, forening opprettet 1984, sammensluttet 1992 med Norges Dyrevernforbund til ► Dyrebeskyttelsen Norge. Dyrenes karneval, fr. Le Carnaval des animaux, kammermusikkverk av Camille Saint-Saéns, for to klaverer, to fioliner, bratsj, cello, kontrabass, fløyte, klarinett, glassharmonika, xylofon og celesta. Kom­ ponert 1886. Består av 14 satser som beskriver forskjellige dyr. Den mest kjente er Lecygne (Svanen) for cello, som Michel Fokine koreograferte solodansen Svanens død til, urfremført av Anna Pavlova i St. Petersburg 1905. dyreornamentikk, ornamentikk eller prydkunst hvor dyr eller deler av dyr inngår som vesentlige bestand­ deler. Historikk. I det gamle Egypt er behandlingen av slike motiver overveiende realistisk, selv om dyremotiver ble anvendt også utenom friskulpturen. I sumerisk kunst opptrer derimot ornamentalt be­ handlede dyrebilder som friser, bl.a. på teglstein, i strengt symmetrisk, «heraldisk» arrangement. Også de babylonske løve- og dragerelieffer i farget glasert teglstein får en ganske streng omamental utforming, mens bronsealderkunsten på Kreta bygger på både naturalistisk iakttagelse og rytmisk bestemt flatedekorasjon. Motivene var særlig blekkspruter og andre sjødyr. 1 gresk kunst moter vi på 600-tallet f.Kr. et sterkt orientalsk innslag, som i vasemaleriet gir seg uttrykk i en rekke dekorative dyremotiver: løver, antiloper, fugler, dessuten griffer, sfinkser og andre

fabeldyr. I den rike persiske kunstblomstring under sassanidene fikk de strengt heraldisk utformede, orientalske dyremotiver en renessanse, bl.a. i vevna­ der og metallarbeider, og impulser derfra opptas både i bysantinsk og spansk-maurisk kunst. En særpreget og fantasifull dyrestil finner vi i tiden ca. 700 til 400 f.Kr. hos de skytiske folkeslag i SørRussland. Enkelte forskere har ment at denne relieffkunst i metall via gotiske stammer ble den viktig­ ste inspirasjonskilde for den senere nordiske dyreor­ namentikk, mens andre ser klassiske impulser, formidlet gjennom senromersk provinskunst, som det avgjørende. Nordisk dyreornamentikk. Omkring 500 e.Kr. skaper nordgermanske folkegrupper en dyreornamentikk med stor kraft og originalitet. Den kjennetegnes av dyrekropper som bukter seg etter flatens og rytmens krav, og haren strengt flatefyllende karakter. I sin første fase, Salinsstil 1 på 500-tallet, folkevandringsstilen, forekommer den i Vest-Europa fra Italia til England. Blant de skandinaviske land er stilen vanligst i Norge. Gode eksempler er de store fibulaene (boylenåler) med sammenflettede dyr i kraftig relieff. Øst-Skandinavia ble senteret for en mer flatebetont, elegant slynget stil, inspirert også av antikke båndfletningsmønstre, som kombineres med dyrehoder. Den går lenge parallelt med den forste, men får sin blomstring noe senere i den svenske eldre Vendelstilfra 600-tallet. Den tredje stilen, yngre Vendelstil, fra 700-tallet, er derimot fellesnordisk og forekommer bare i Norden. Det er en flatestil med raffinert båndfletning, som truer med helt å oppløse dyrekroppene i sløyfer og fliker. Etter år 800 forer den karolingiske renessanse med seg en fornyelse av nordisk dyreornamentikk, som vi bl.a. moter i yngre Osebergstil med dens merkelige, plastisk utformede gripedyr. Ca. 900 etterfølges Osebergstilen av Borrestilen i Norge, mens Jellingstilen dominerer i Danmark, med bånddyr og stilisert løve, med sterkt irsk innslag. I Norge moter vi i begynnel­ sen av 1000-tallet Ringeriksstilen. hvor vegetabilske motiver spiller like stor rolle som dyremotivene, mens Sverige har sin Runstensstil med ormlignende skriftbånd. I den norske Urnesstil fra skitten av århundret møter vi tilsvarende stiltrekk. I norske stavkirkeportaler med drakekamper får dyreorna­ mentikken sin siste, store blomstring på nordisk grunn, samtidig med at dyremotiver gjennom bysantinsk-orientalsk kunst tas opp ute i Europa. Et annet sentrum for dyreornamentikk var keltisk, særlig irsk kunst. Den utvikler seg her i stadig sam­ spill med den nordiske. LØ/FEH Dyreornamentikk utenfor Europa. Ornamentale dyrefremstillinger kjennes fra de fleste deler av verden, men har hos enkelte folkegrupper hatt en

228

DYREPARK

særlig fremtredende plass i billedkunsten. Spesielt kan deler av Øst- og Sørøst-Asia og enkel­ te nordamerikanske indianergrupper fremheves for sin rike ornamentale behandling av dyremotiver. Flere steder i Melanesia finnes eksempelvis stiliser­ te forfedrefremstillinger sammen med en gjengivelse av neshornfuglens hode. Det er i dette tilfelle fruktbarhetssymbolikk som knytter de to motivene sammen. Tolkningen av et motivs meningsinnhold viser som regel større variasjon fra folkegruppe til folkegruppe og fra individ til individ jo mer abstrakt formspråket er. Selv om samme motiv har stor geografisk spredning, behøver ikke derfor betydnin­ gen være den samme. Utbredte symboler som fugler, slanger, kattedyr og visse mytiske figurer med zoomorfe trekk har ofte samme grunnbetydning i forskjellige områder. Slike motiver formidler mange ganger en dyptpløyende symbolikk som man ikke kan forstå bare ved å spørre seg om hva de forestil­ ler. Eksempler på dette er den kinesiske draken, slangen med fjærhammen i det gamle Mexico og fregattfuglen på østkysten av Ny-Guinea. Hos puebloindianerne i Arizonas og New Mexicos ørkenland er likeledes regnfuglen en gjennomgangsfigur. Dyreornamentikkens utforming avhenger både av kulturelt betingede stilforskjeller, av materiale, teknikk og formålet med fremstillingen. Av særegne utforminger kan nevnes australiernes og andre folkegruppers røntgenperspektiv, hvor skjelett og indre organer tegnes opp innen omrisset av motivet, og split representation, hvor et dyr sett forfra kan splittes opp i to motstående dyr sett i profil. Hos en og samme folkegruppe finnes på samme tid variasjo­ ner i ornamental utforming så vel som i betydnings­ innhold, og det gir vanligvis liten mening å diskutere om den ene uttrykksform er eldre enn den annen. Dyreornamentikken har i den tredje verden ofte mistet sin opprinnelige funksjon, men som inspira­ sjonskilde for både turistkunst, folkekunst og mer offisielle kunstretninger lever den på sine steder videre. dyrepark, område der det holdes visse viltarter for jaktens og jaktskjøtselens skyld, eller for zoologiske formål. Siden middelalderen har fyrster og adel brukt dyreparker som jaktrevir. Også i Norden var de hyppige; på Elingård i Østfold ble det f.eks. holdt villsvin. Mange navn minner om gamle dyreparker i Norden. ►Dyrehaven eller Jægersborg dyrehave på Sjælland 10 km nord for København sentrum fikk sitt navn i 1670, da Christian 5 anla en dyrepark her. Navnet Djurgården i Stockholm skriver seg fra et jaktområde Johan 3 opprettet i 1579. dyreplageri, se ►dyrevern. dyreplankton, zooplankton, omfatter alle former for vannlevende dyr som driver fritt omkring i vann­ massene, men som til tross for at de er aktive, ikke er i stand til selv å utføre horisontale vandringer av noen utstrekning. Mange former foretar derimot vertikale vandringer, vesentlig stimulert av endringer i lysforholdene. På basis av dyrenes livshistorie inndeles dyreplank­ ton i to hovedgrupper, holoplankton og meroplankton. Til holoplankton (permanent plankton) hører de organismer som er pelagiske gjennom hele sin livssyklus. Nesten alle dyrerekker er representert i holoplanktonet, og enkelte grupper, f.eks. hoppe­ krepsene (copepodene) er meget sterkt representert i dyreplanktonet i de fleste større havområder på Jorden. Til meroplanktonet hører de organismer som er pelagiske bare i en del av livssyklusen. De voksne dyrene er knyttet til bunnen eller annet fast substrat, mens larvene derimot er temporært planktoniske (distribusjonsfase). Meroplanktonets utbre­ delse er særlig knyttet til kystnære farvann, og forekomstene gjennom året er avhengige av foreldredyrenes gyteforhold. Den tid larvestadiet varer kan være svært forskjellig, for noen arter bare noen få timer, for andre flere måneder. Dette i tilknytning

til at ulike former har forskjellig gytetid eller til og med at kontinuerlig gyting resulterer i at det gjen­ nom hele året forekommer meroplanktoniske organismer, selv om antallet og artssammensetnin­ gen varierer sterkt med årstidene. Dyreplankton spiller en enorm rolle som føde eller som et ledd i næringskjeden for de aller fleste arter av fisk og sjøpattedyr, bl.a. lever Jordens største dyr, blåhvalen, utelukkende av planktoniske krepsdyr («krill»). Se også ►bentos og ►nekton. dyrepleier, yrkesutøver som bistår veterinærene i deres ulike gjøremål, og som bl.a. arbeider ved dyreklinikker. 2-årig utdanning gis ved Norges veterinærhøgskole. Opptakskrav er generell studie­ kompetanse fra videregående skole. For å arbeide som dyrepleier kreves autorisasjon fra Landbruksde­ partementet. Utdanningen ble opprettet 1994. dyrepsykologi, studiet av dyrs atferd, bl.a. med sikte på å belyse menneskelig atferd (komparativ psyko­ logi). Dyr brukes som forsøksobjekter innen de fleste av psykologiens forskningsområder. Ofte viser resultatene at parallelle atferdsprinsipper gjelder for dyr og mennesker, men det er også blitt påpekt at mennesker og dyr skiller seg fra hverandre på ve­ sentlige måter. F.eks. har mennesket en lengre avhengighetsperiode (barndom, ungdom) enn noen annen dyreart, et språklig kommunikasjonssystem uten biologisk sidestykke, og en langt mer kompli­ sert samfunnsstruktur enn det som er påvist blant dyr. Man kan dermed ikke uten videre generalisere atferdsobservasjoner fra dyr til mennesker, eller omvendt. Dette betyr at det for flere psykologiske saksforhold gjelder forholdsvis artsspesifikke atferdslover (se ►etologi). I tilfeller der det er forsvarlig å trekke slutninger fra dyreforskning til menneskelige forhold, kan det foreligge både etiske og økonomiske grunner til å foretrekke dyr som forsøksobjekter. At dyr har kortere levealder, tillater også at genetiske studier og utviklingsstudier kan gjennomføres raskere enn tilsvarende studier av mennesker. Det er imidlertid viktig å påpeke at kjennskap til dyrs atferd har sin egenverdi, uavhengig av hva den eventuelt kan si om menneskers opplevelser og atferd. Durer, Albrecht [dy:rar], 1471-1528, tysk maler og grafiker, Tysklands største renessansekunstner, virket for det meste i Niirnberg. Diirer var først i gullsmedlære, senere i malerlære, 1486-90 hos M. Wohlgemut, og tilegnet seg den sengotiske tyske kunsts kantete og ekspressive figurtegning. Foretok deretter flere reiser og var i 1495 første gang i Italia. Etter hjemkomsten til Niirnberg fikk han elever og eget atelier, hvor han skapte flere alterbilder, bl.a. De hellige tre konger (1503, Firenze), og portretter, bl.a. Selvportrett (1498, Madrid). Påvirkning fra Mantegna i den skulpturale figurfremstilling avløste den tidligere påvirkning fra M. Schongauer. Av venetianeren Jacopo de Barbari, som på denne tiden virket i Tyskland, ble han anspo­ ret til å arbeide med akttegning og studere mennes­ kekroppens proporsjoner. Disse studier fortsatte han hele sitt liv. Senere har også Leonardo da Vinci, Rafael og de store venetianeres kunst gitt ham impulser og vært med på å føre hans kunst ut av middelalderens religiøse mystisisme og frem mot renessansen med humanismens intellektuelle og sannhetskrevende holdning. Hovedvekten i hans produksjon i disse årene ligger i hans tresnitt og kobberstikk. Av tresnitt utkom den fantastiske Apokalypse (15 blad, 1498; tittelbladet 1511), samtidig med at han begynte på en dramatisk skildring av Kristi lidelseshistorie. Den store pasjon, hvoretter han i 1504 tok fatt på billedserien Marias //v.Mens tresnittene i sin enkle, summariske stil var anlagt som folkelig kunst, gir Diirer i kobberstikkets subtile teknikk hele sin formbehandlings rikdom: i fremstillingen av menneskekroppen, i omhyggelige

landskapsstudier, i en stadig stigende utvikling i behandlingen av de fineste overganger mellom lys og skygge, i gjengivelse av reflekslys og i skildringen av det stofflige. I 1506 foretok Diirer en ny reise til Venezia, hvor han malte Rosenkransfesten (1506, i Praha, sterkt medtatt, kopi i Wien) for de tyske kjøpmenn. I bilder fra denne tid viser Diirer påvirkning av Leonardo da Vinci, som han hadde meget til felles med. Også Giovanni Bellini påvirket hans kunst i retning av større enkelhet og mykhet. Hans berømte idealiserende selvportrett er antagelig malt etter denne italienske reise. Sine reiseinntrykk har han skildret i brev til sin venn, humanisten Pirkheimer. Først det andre oppholdet i Italia gjorde Diirer til maler. Med Adam og Eva (1507, Prado, gamle kopier i Uffiziene og Mainz) kulminerte resultatene av hans studium av menneskelegemets forhold. Flere store bilder fulgte; De ti tusens martyrdød (1508, Wien), Marias kroning (1509, ødelagt, kopi i Frankfurt), Treenigheten (Allehelgensbildet, 1511, Wien). Da det omhyggelige arbeid han ofret på sine malerier ikke stod i forhold til det økonomiske utbytte, samlet han seg imidlertid på ny om grafikken. Han supplerte Den store pasjon og Marias liv, som ble utgitt 1511 samtidig med Den lille pasjon (påbegynt ca. 1509). Han sendte ut Kobberstikkpasjonen (1507-13) og søkte etter nye uttrykksmidler, eksperimenterte blant annet med kald nål og etsing på jem, og la dermed grunnlaget for raderingens senere utvikling. 1513-14 nådde han høydepunktet i sin kobberstikkunst med de tre hovedblad: Ridderen, døden og djevelen. Melankolien, sinnbilde på den menneskelige tankes og vitenskapens begrensning og Den hellige Hieronymus i stille studium i sitt leseværelse. I disse år arbeidet han også med dekorative utkast (beger, lysekrone) og fikk av keiser Maximilian i oppdrag å tegne en triumfvogn og en æresport, som han i løpet av tre år (inntil 1515) utførte i 92 tresnitt. Langt betydeligere er hans fantasifulle randtegninger til keiserens bønnebok (1515, halvdelen i hoffbiblioteket i Miinchen). Etter Maximilians død 1519 besluttet Diirer å reise til Nederlandene, for å oppsøke etterfølgeren Karl 5, og for å sikre seg den årlige pensjon Maximilian hadde gitt ham. Denne reisen (1520-21) ble også av betydning for Diirers kunstneriske utvikling, idet studiet av nederlandsk kunst, som den italienske, førte til at han igjen tok opp maleriske problemer. I sin dagbok og skissebok fra denne reise noterte han sine iakttagelser av kunst, natur og mennesker. Reformasjonsbevegelsen grep Diirer dypt. Hans kunst etter hjemkomsten er alvorlig og enkel. Særlig har karakteristikk av mandig alvor interessert ham. Portrettene av H. Holzschuher og J. Muffel (Berlin) og H. Imhoff (Prado) viser det. Mest typisk for denne perioden er de storslåtte karakterfigurer av de Fire apostler (1526, Miinchen), som også er hans innlegg i reformasjonskampen. I sine senere år var han ve­ sentlig opptatt med kunstteoretiske arbeider om menneskekroppens proporsjoner (1528) osv. Ved sin granskerånd og sin allsidighet er Diirer en typisk renessansepersonlighet, som har likemenn bare blant den italienske renessansens største meste­ re. For tysk kunst betyr han den frigjorte utvikling av den kunstneriske form, overgangen fra middelal­ der til renessanse. Hans samlede produksjon omfat­ ter ca. 70 malerier, 65 kobberstikk, ca. 340 tresnitt og ca. 1200 tegninger og akvareller. StT-M Litt.: Anzelewsky, E: A.D.: das malerische Werk, 2. AulL, 1991, 2 b.; Diirer, A.: Schriftlicher Nachlass, hrsg. von H. Rupprich, 1956-69, 3 b.; Helliesen, S. & H. Widauer; A.D.: tegninger fra Albertina, Wien, grafikk fra Nasjonalgalleriet, Oslo, 2002 (utstilling: Nasjonal­ galleriet, 2002); Kurth, W, red.: The complete woodcuts ofA.D., 1927; Panofsky, E.: The life and art ofA.D., 4th ed., 1955; Strauss, W.L.: The complete drawings ofA.D., 1974, 6 b.; Wdlfflin, H.: TheartofA.D., 197 f

DYRESYMBOLIKK

229_________

I

Andre kjente eksempler på bibelsk dyresymbolikk er duen som symbol på Den hellige ånd (Matt 3,10) eller enfold (Matt 10,16), slangen som symbol på klokskap (Matt 10,10) eller listighet (1 Mos 3). Underlige himmelske fabelvesener som på fororientalsk vis kombinerer trekk fra ulike dyr, ble i tidlig kristen tid knyttet sammen med evangeliene (se ►evangelistsymboler). Etter hvert kom kristne også til å trekke veksler på antikk dyresymbolikk; et eksempel er fugl Føniks, som i oldkirken blir forstått som et forvarsel om Jesu oppstandelse. Det samme var tilfellet med Physiologus, en natur­ historie fra tidlig kristen tid med hovedvekten lagt på beskrivelse av dyrenes moralske egenskaper. Denne boken gikk igjen i de såkalte bestiarier, som var meget populære i middelalderen og tjente som kilde for symbolske dyrefremstillinger, bl.a. hugd ut på søylekapiteler. Utover i middelalderen ble den kristne dyresymbolikk satt i system, slik at en rekke dyr kom til å representere forskjellige gode eller dårlige menneskelige egenskaper: duen - kristelig enfoldighet, renhet, saktmodighet, kyskhet og uselvisk kjærlighet; pelikanen - kjærlighet; fugl Føniks håp; kamelen - måtehold; loven - mot; hunden troskap; ømen - kløkt; påfuglen - hovmod; svinet ukyskhet osv. Denne dyresymbolikken ble senere delvis opptatt i heraldikken. HINDUISMEN

Gudene i hinduismen blir ikke fremstilt i ren dyreform, men kan ha visse trekk fra dyreskikkelser; Mest kjent er Ganesha med elefanthodet, som fortsatt er en meget populær guddom. Flere guder har bestemte dyr som ridedyr eller ledsager: Shiva har oksen, Indra elefanten og Vishnu har garudafuglen, som er blitt tolket som et symbol for solen. Vishnu ansees for å ha grepet inn i verdensforløpet i ulike former, hvorav flere dyr, som fisk, skilpadde og villsvin. I den vediske offerritualismen kan enkelte dyr gis en symbolsk tolkning; slik er f.eks. hesten likestilt med hele universet. BUDDHISMEN

I buddhismen er det hovedsakelig i tantrismen at man finner guder med trekk fra dyr. Bhairava (sskr. 'Den fryktinngytende') haroksehode, og Hayagriva (sskr. 'Hestenakke') gir seg til kjenne ved vrinskningen av en hest. Et vidt utbredt buddhistisk symbol er de to hjortene som flankerer lærens hjul; de viser til Buddhas første preken som han holdt i Hjorteparken i Sarnath, utenfor Varanasi (Benares). HISTORISKE RELIGIONER

Albrecht Durer. Kristus blir tatt ned fra korset. Maleri, ca. 1500. Alte Pinakothek, Munchen.-Se også ►allegori, og ►apokalypse.

dyreriket, Animalia, et av organismerikene, omfatter

alle nålevende og utdødde ►dyr. Se også ►liv. dyresamfunn, samling av dyrearter som lever i en biotop, dvs. under en bestemt kombinasjon av miljøforhold (f.eks. i en granskog, i ålegressenger, høyfjellets lavområder osv.). dyrespor, betegnelse på avtrykk, far og andre merker etter dyr. Se ►spor og sportegn. dyrestup, stup eller bratt ur hvor rein, elg eller hjort ble drevet utfor og slo seg i hjel eller ble avlivet av jegere. Denne eldste form for drivjakt går tilbake til steinalderen og ble til en viss grad drevet til inn i middelalderen. Flere slike stup er kjent i Norge, f.eks. ved Sjømannsskolen på Ekeberg i Oslo, i Engerdalsfjellene i Hedmark og ved Vingen ytterst i Nordfjord. I nærheten av slike stup finnes av og til helleristninger av de dyr som ble jaget. Ristningene hadde magisk betydning, de skulle sikre god jakt. I høyfjellsstrøk i Sør-Norge og i Finnmark er det funnet rester av anlegg med opptil kilometerlange ledegjerder i ruseform som forte en hel flokk med

jaget rein frem til avlivningsplassen, som enten kunne være et stup, en massefangstgrav eller annen form for fangstkve (avlivningskve). Bueskyttere plassert i bågestiller ble ofte brukt til a skape panikk og fart i dyreflokken. 1 flere fjellbygder brukes ordet dyrestup om vanlige ►fangstgraver, hvor bare ett dyr om gangen kunne falle ned og avlives, dyresymbolikk. fremstilling av vesener fra dyrever­ denen som representanter for religiøse ideer. KRISTENDOMMEN

Dyresymbolikk har spilt en vesentlig rolle i kristen sammenheng. Kristus omtales som lam fordi hans dod tolkes i lys av offertematikk (Joh 1.29, Åp 5,6). Men også kristne kan omtales som sauer, pga. deres avhengighet av hyrden (Joh 10,11). Et annet sym­ bol for Kristus er fisken. Bakgrunnen for dette er i forste rekke at fisk spilte en rolle i bibelske allusjoner til nattverdmåltidet (Joh 21,13), men senere leses det greske ordet for fisk, ichtys, som begynnelsesordene i lesous Christos Theou Huios Soter (Jesus Kristus, Guds Sonn, Frelser). Kristus kan også omtales som løve (Åp 5,5).

Dyresymbolikken var høyt utviklet i det gamle Egypt. Her var f.eks. gribben med utspilte vinger et sinnbilde på den guddommelige varetekt, mens falken symboliserte solguden og det lys som utgikk fra Solen. Menneskesjelen ble symbolisert ved en fugl med menneskehede, og fabeldyret sfinksen var også et symbol på gudenes varetekt og deres beskyt­ telse mot alt ondt. Imidlertid må man ikke oppfatte alle egyptiske fremstillinger av dyr som symbolske, ofte var de av rent dekorativ art, og dette gjelder først og fremst utsmykningen av bruksgjenstander med fremstillinger av dyr. I Assyria og Babylonia ble helligdommer og konge­ borger smykket med fremstillinger av dyreverde­ nens sterkeste representanter, eller fabeldyr, for å understreke at disse bygninger stod under gudenes særlige beskyttelse; ofte var det løvefigurer eller okser med mannshoder, vingede figurer med dyrehoder osv. Den høyeste assyriske guddom ble ofte symbolisert ved en krets av fuglevinger med fuglehale. I Persia går de samme symbolske figurene igjen, bl.a. løver og griffer som symboler på gudenes vare­ tekt. Fra Egypt hentet perserne bl.a. sfinksen, som hos dem alltid var kvinnelig, mens den egyptiske var mannlig. 1 antikkens Hellas finner man tidlig dyresymbolske fremstillinger. Duene som finnes fremstilt på noen

230

DYRETEGN

små templer av gullblikk fra Mykene, henspiller på Afrodite, og løvene over den berømte porten samme sted må oppfattes som kongeborgens voktere. Etter ca. 700 f.Kr. finner vi en rik dyresymbolikk på greske mynter. Figurene symboliserer de forskjellige byenes lokale helligdommer, f.eks. Athens ugle, Milets løve og Olympos' ørn. De greske fremstillin­ gene av guder med ville dyr i hendene er ganske sikkert symboler på herredømme over naturen. Også i Hellas er mange fremstillinger av dyr av rent ornamental eller dekorativ art. Etruskerne og romerne ble kunstnerisk sterkt påvirket av grekerne, noe som også gjelder for dyresymbolikken. Romerske kunstgjenstander og bruksting ble spredt over hele Europa, og disse ble etterlignet av flere nordiske folk. Det er ikke utenke­ lig at man under kopieringen av de rent dekorative romerske dyrefigurene la noe symbolsk i fremstillin­ gen, under innflytelse av de germanske folks egne sagn og myter, der dyrene spilte en stor rolle. I nordisk mytologi opptrer dyrene hyppig, og uten unntak som dramatiseringer av den eksisterende nordiske dyreverden. Dette gjelder bjørnen, ulven, hunden, hesten, ekornet, slangen (ormen), svinet, ørnen m.m. Ulvene og ravnene var Odins spesielle dyr, galten et symbol på fruktbarhet, og Fenrisulven og Midgardsormen representerte de onde makter som skulle slippes løs ved Ragnarok, dyretegn (astrol.), se ►astrologi (kinesisk astrologi). Dyret i åpenbaringen., Det nye testamente forteller om et dyr som stiger opp fra havet og er den jordiske representasjonen av dragen, dvs. Satan (Åp 13). Egentlig nevnes to dyr: 1) Dyret som symboliserer den undertrykkende verdensmakt (Romerriket). Henvisningen til Dyrets tall, 666 kan tyde på at dyret er bilde på en bestemt keiser, selv om det ikke er mulig å si med sikkerhet hvem. Dyrets merke er det merket (enten dyrets merke, eller tallverdien av bokstavene i navnet) som makten krever at alle skal bære for å kunne kjøpe og selge, og som står i motsetning til Guds segl. 2) Dyret som symboliserer den falske profet, som forfører folk til å tilbe det første dyret. Denne sym­ bolbruken har hatt lang virkningshistorie, og er blitt til faste språklige uttrykk. dyrevern, dyrebeskyttelse, virksomhet og tiltak for å sikre human behandling av tamme og ville dyr, og for å hindre at dyr blir påført lidelser. Om arbeidet for å hindre utrydding av dyrearter, se ► natur- og miljøvern. ORGANISASJONER

Dyresymbolikk. Øverst: Dørvokter i form av en løve med vinger og menneskehode. Assyrisk skulptur fra Assurnasirpal 2S palass. British Museum, London. -1 midten: Gresk mynt, tetradrakme fra Athen med byens ugle på den ene siden. - Nederst: En tronende Kristus er omgitt av de fire evangelistenes symboler: ørnen - Johannes, oksen - Lukas, løven - Markus, engelen - Matteus. Takmaleri fra Torpo stavkirke, Ål kommune.

Den første store dyrebeskyttelsesforening, English Royal Society for the Prevention of Cruelty to Animals, ble stiftet 1824.1 1866 ble en tilsvarende forening opprettet i USA. Den første norske dyrebeskyttelsesforeningen, Foreningen til Dyrenes Beskyttelse, ble stiftet i 1859. Foreningen Dyrenes Beskytter ble stiftet 1893. De to foreningene gikk 1985 sammen i foreningen Dyrenes Beskyttelse, som i 1992 ble sammensluttet med Norges Dyrevernforbund til ►Dyrebeskyttelsen Norge. Dyrevernlaget Lisa Kristoffersens Minde ble stiftet 1907. Stiftelsen ►Dyrevernalliansen ble opprettet 2001. I Paris ble det 1900 opprettet et verdensforbund til dyrenes beskyttelse og mot eksperimenter med levende dyr (viviseksjon). Det ble etterfulgt av World Society for the Protection of Animals (WSPA), stiftet 1950 i Haag og med sekretariat i Ziirich. Forbundet har medlemmer i over 60 land. Etter flere års forberedelse vedtok Europarådets ministerråd i 1976 å la utarbeide en konvensjon om beskyttelse av virveldyr som brukes for formål innen industri og forskning. Komitéarbeidet ble i stor utstrekning ledet av den norske veterinæren Stian Erichsen, og ble sluttført i 1984. Konvensjonen ble undertegnet av Norge i 1986 og i etterfølgende år av så mange andre land at den trådte i kraft med bindende virk­ ning for signatarlandene i 1992.

Mange land har egne dyrevernlover. 1 Norge gjelder lov om dyrevern (dyrevernloven) av 1974 (sist endret 2003). I tillegg finnes bestemmelser i andre lover som tar sikte på å verne om dyr. I lov om viltet (►viltloven) av 1981 er det bestemmelser om vern av ville dyr og fugler og, i tilfelle jakt er tillatt, om hvordan jakt og fangst skal utøves. DYREVERNLOVEN

Dyrevernloven av 20. des. 1974, som trådte i kraft fra 1977 og senest ble endret 2003, gjelder levende pattedyr, fugler, padder, frosker, salamandere, kryp­ dyr, fisker og krepsdyr, men ikke insekter og meite­ mark. Loven inneholder følgende generelle bestem­ melse: «Det skal farast vel med dyr og takast omsyn til instinkt og naturleg trong hjå dyret så det ikkje kjem i fåre for å lida i utrengsmål.» Mattilsynet, medlem av dyrevernnemnd og politiet kan til en­ hver tid inspisere dyr som kommer inn under loven og de steder og rom der slike dyr holder til. Fra 2004 forvaltes dyrevernloven av Mattilsynet. De som eier eller har husdyr og selskapsdyr eller dyr som holdes i fangenskap på annen måte, skal sørge for at dyret har fullt tjenlige tilholdsrom der det er stor nok plass, passe varmt, nok lys og tilgang på frisk luft m.m., alt etter det enkelte dyreslags behov. Det er forbudt å endre dyrs arveanlegg ved bruk av genteknologiske metoder eller ved tradisjo­ nelt avlsarbeid dersom det medfører unormal atferd, eller at dyrets fysiologiske funksjoner påvirkes i uheldig retning, dersom dyret blir påført unødvendi­ ge lidelser, og dersom endringene vekker alminne­ lige etiske reaksjoner. Syke eller skadede dyr skal få egnet behandling. Dyr på beite skal bringes hjem før frost og snøfall om høsten. Loven har spesielle bestemmelser om hus­ dyr og tamrein. Det er bl.a. forbudt å drive dyr for hardt, å føre dyr bundet til motorkjøretøy slik at dyret kan komme til å lide vondt, å bruke dressurhalsbånd på hund bortsett fra under aktiv dressur. Loven inneholder forbud mot kastrering av reins­ bukk, hund og fjærfe, men ikke katt. Veterinær kan likevel kastrere hund når særlige bruksgrunner gjør det nødvendig. Kupering av ører og hale er også forbudt, men Landbruksdepartementet kan ifølge loven likevel gjøre unntak fra forbudet når det gjelder halekupering av gris, dersom slikt inngrep er nødvendig av hensyn til dyrene. Det er også forbudt å fjerne horn på dyr, men departementet kan gjøre unntak for tamrein og når det gjelder fjerning av hornanlegg på andre dyr når de er yngre enn 6 uker. Loven har også egne paragrafer om fremvisning av dyr, om drift av dyrepensjonater, om bruk av dyr i undervisning og forskning, om dyrevern på slakteri m.m. En egen paragraf omhandler tillatelse til å foreta ► dyreforsøk, som skal være godkjent av ►Utvalg for forsøk med dyr, som er underlagt Mattilsynet. Loven inneholder også detaljerte bestemmelser om dyrevernnemnder. Brudd på dyrevernloven kan straffes med bot eller fengsel i opptil ett år (opptil tre år hvis grovt brudd). Loven hjemler også i spesielle tilfeller fradømmelse av retten til å ha, bruke, stelle dyr eller retten til å drive jakt og fangst. Med få unntak (bl.a. gjerdeplikt) gjelder loven også for Svalbard. DYREVERNNEMND

Dyrevernloven inneholder bestemmelser om dyre­ vernnemnd. Etter lovendringen i 1995 er dyrevernnemnda et statlig tilsynsorgan med myndighet til å treffe vedtak. Tidligere var dyrevernnemndene kom­ munale. De skal ha tre, i særlige tilfeller fem, med­ lemmer som oppnevnes av fylkesmannen for fire år om gangen etter forslag fra de enkelte kommuner. Dyrevernnemnda har plikt til å holde seg orientert om dyreholdet i distriktet og til å foreta uanmeldte inspeksjoner. Den kan gi bindende pålegg om iverk­ setting av tiltak, eventuelt med bistand fra politiet. For hvert år skal nemnda sende melding om arbei­ det til fylkesmannen og Mattilsynet.

DYRSTEDSTILLEGG

231 Dyrevernalliansen, norsk stiftelse opprettet 2001. Arbeider med dokumentasjon og informasjon om dyremishandling og dyrevern, med fokus særlig rettet mot offentlige myndigheter og næringsliv. Er fast høringsinstans for Landbruksdepartementet, og representert i flere råd og utvalg. Dyre Vå, Telemark, var en utmerket skiløper og skytter; deltok etter sagnet i Trettiårskrigen. Hans liv er blitt utsmykket med en rekke eventyrlige sagn; et av dem er fritt behandlet av Welhaven i hans kjente dikt Dyre Vaa. Dyrgja, tilløp til elven Hemsil fra vest, Hemsedal kommune, Buskerud. Kommer fra Versjøen (1234 moh.) på grensen til Ål, og munner ut i Hemsil ved Torset, sørøst for Hemsedal tettsted. Dyrhaugstindane, fjell i den nordvestlige del av Hurrungane, Vest-Jotunheimen, Luster kommune, Sogn og Fjordane. Høyeste topp er Store Dyrhaugstind 2147 moh., førstegangsbestigning 1882 av H. Hjortøy og Gløersen; Søre Dyrhaugstind 2072 moh., førstegangsbestigning 1886 av Carl Hall og Matias Soggemoen. Dyrholaey [dirhoulaei]. Islands sørligste punkt (land­ fast), klippe på sandstranden nær Vik i Myrdal. To steder er klippen gjennombrutt av bølgeslag. Fyr. During, Jan Erik, f. 15. juni 1926 i Bærum, norsk filmregissør. Han har regissert Knut Formos siste jakt (1973) etter Erik Lochens manus, kinosuksessen Bør Børson jr. (1974), Kjære Maren (1976, etter Oskar Braatens roman Bak høkerens disk), Syklus (1978), Lucie (1978, etter Amalie Skrams roman) og Deilig er Jjorden (1985). Har i flere perioder vært formann i Norsk Filmforbund. Dyring. Johan Peder Michael, 1849-1930, født i Porsgrunn, norsk skolemann og botaniker. Ble 1875 ansatt som «annenlærer» (1877-1924 overlærer) ved Asker seminar, første realkandidat ved en norsk lærerskole. Seminaret flyttet 1899 til Holmestrand. Dyring var en betydelig botaniker og utgav flere verdifulle botaniske avhandlinger. Hans betydeligste arbeid er Flora Grenmarensis (i Nyt magazin for naturvidenskaberne 49, 1911). Hans store og rikhol­ dige herbarium gikk ved hans avskjed fra overlærerembetet 1924 til Bergens museum, nå Universitetet i Bergen. Av hans skolebøker inntok Kongeriget Norge (1881 og senere utg.) lenge en anerkjent plass ved lærerskolene. Diiring, Svend Soot von, 1915-69, født i Oslo, norsk skuespiller, sønn av Bøtten Soot. Debuterte 1933 i en kabaret på Soilen Teater. Ansatt ved Chat Noir 1933-36, i flere år ved Trøndelag Teater, lengst var han knyttet til Den Nationale Scene, hvor han viste seg som en allsidig kunstner. Han spilte Danilo i Den glade enke, Tevye i Spillemann på taket, og gjorde sterkt inntrykk i Ibsens skuespill, især som Tesman, Relling og Osvald. Han viste sin selvstendige fantasi og form i Holbergs og Shakespeares verker og var uforglem­ melig både som Thygesen i Bjørnsons Geografi og kærlighed og som Peachum i Brechts Tolvskillingsoperaen. dyrisk magnetisme (psyk.), «animalsk, dvs. levende, magnetisme», en antatt kraft hos dyr og mennesker som skulle kunne overføres til andre levende vesener og påvirke dem direkte både kroppslig og sjele­ lig. Betegnelsen stammer fra Van Helmont på 1600tallet. F. A. Mesmer (1734-1815) bygde en helbredelsesmetode på denne tanken, idet han innførte de magnetiske kurer, som bestod i at man ved å stryke pasienten med hendene lot den «magnetiske kraft» strømme over på henne. I dag er det alminnelig antatt av psykologer og leger at de virkninger man har tilskrevet dyrisk magnetisme skyldes suggesjon, og at den «magnetis­ ke søvn» er det samme som hypnose. dyrket sjampinjong, skivesopparten Agaricus bisporus. Den vanligste omsatte matsoppen, mye på grunn av at den er lett å dyrke på organisk materiale. Se ► sjampinjong.

Friedrich Diirrenmatt

dyrkingsbruk, den driftsmåten jordbruket kom over i

etter at man i eldre tid hadde drevet et rent høstingsbruk uten gjødsling og bearbeiding av jorden, dyrkingsforsøk, forsøksmetode for å teste nye plan­ tesorter eller dyrkingsteknikker. Under ellers like vil­ kår blir disse sammenlignet med sorter eller teknik­ ker med kjente egenskaper for å finne ut av hvilke egenskaper de nye har. Mye anvendt metode for å tilpasse lokalt valg av sorter eller dyrkingsmetoder innen alle former for planteproduksjon. dyrkingsmedier, produkter av jord, torvog/eller syntetiske stoffer for dyrking av planter. Til erstat­ ning for jord som føres bort med salgsprodukter fra gartnerier og planteskoler samt til anlegg av hager og parker er tilgangen på naturlig jord utilstrekkelig. Til supplering brukes dyrkingstorv, kompost og jordblandinger (dyrkingsmedier med jord, kompost og knust stein som vesentlig bestanddel), samt ren sand. I veksthus, blomsterkasser o.l. brukes dessuten teknisk fremstilte dyrkingsmedier, uorganiske mate­ rialer som steinull og ekspanderte bergartsmineraler, eller organiske som polyuretanskum. Torv og jord­ blandinger er tilsatt kalkingsmidler og plantenæringsstoffer, mens steinull og syntetiske stoffer er helt fri for næringsstoffer. Torv og syntetiske dyr­ kingsmedier er fri for sykdommer og skadedyr. dyrkingstorv, produkt av torv, mest hvitmosetorv, til dyrking av planter. Naturtorv er dyrkingstorv uten tilsetninger; veksttorv er kalket og gjødslet, ferdig for plantedyrking; suppleringstorv er delvis kalket og gjødslet. dyrkingsverdi (jordbruk), uttrykk for jordkvaliteten gradert i samsvar med den avlingen man regner med å kunne høste av den i dyrket tilstand. Brukt i for­ bindelse med plantedyrking betegner dyrkingsverdi kvalitetsnivået for et bestemt planteslag eller en bestemt såvare, gradert i samsvar med verdien av den avlingen man regner med å få av planteslaget el­ ler såvaren. Dyrkorn, tettbebyggelse i Stordal kommune, More og Romsdal, på østsiden av Storfjorden, ca. 55 km øst for Ålesund ved Rv. 650. Fiskeagnfabrikk. Navnet inneholder trolig dialektordet dyrfejkinn, 'dørstolpe’, og må sikte til beliggenheten ved utløpet av en trang elvedal. dyrlege, dss. ►veterinær. Dyrneslielva, elv i Høyanger kommune. Sogn og Fjordane, kommer fra en rekke fjellvann vest for Vadheim. går i østlig retning og faller ut i botnen av Vadheimsfjorden på dennes vestside. Nedbørfelt 35 km2. Utbygd 1911 med ett kraftverk, Dyrnesli (6,5 MW). Dyrnesvågen, Dyrnes, tettsted og fiskerihavn i Smøla kommune. More og Romsdal, på vestsiden av Smø­ la; 255 innb. (2003). Navnet kommer av norrønt dyr, her i betydningen 'hjort'. dyrplageri, se ►dyrevern.

Diirrenmatt. Friedrich [dyran-], 1921-90, sveitsisk forfatter. Etter å ha studert filosofi, litteratur og naturvitenskap ble Diirrenmatt tegner og grafiker, senere teaterkritiker, inntil han debuterte som dramatiker og med en gang vakte stor forargelse og beundring med gjendøperdramaet Es stehtgeschrieben (1947). Alt her kommer grunnmotivene som preger hele Diirrenmatts diktning til syne, nemlig rettfer­ dighet og nåde. I 1948 fulgte Der Blinde, et drama om blind tro, videre Romulusder Grosse (1949), en uhis­ torisk historisk komedie om Romas siste hønseoppdrettende keiser, som bevisst fremskynder rikets undergang. Die Ehe des Herrn Mississippi (1952), en besk komedie om kampen mellom tidens store ideologier, grunnla Diirrenmatts verdensry. Diirrenmatts viktigste dramaer er DerBesuch der alten Dame (1956, Besøk av en gammel dame), tragikomedien om skyld, hevn og soning og om et helt samfunns moralske korrupsjon gjennom velstandens fristelser, og Die Physiker (1962, Fysikerne), som tar opp problemet med naturvitenskapsmannens ansvar i vår tid. Der Meteor (1965) handler om en dikter som stadig dør og gjenoppstår, og de kon­ sekvenser dette har for hans omgivelser. Diirrenmatt beskrev alle sine dramaer som komedier, ut fra teorien om at bare komedien kan gjenspeile det kaotiske 1900-tallet, mens tragedien forutsetter en homogen kulturkrets, som i antikken eller den kristne middelalderen. Likevel eksisterer det tragis­ ke, det åpner seg som en avgrunn midt i det komis­ ke. For å få frem denne virkningen gjør Diirrenmatt hyppig bruk av det groteske og makabre. I komedien Play Strindberg (1969) trer det burleske og barokke preg noe tilbake til fordel for en mer nøktern stil. Av hans senere dramaer nevnes Der Mitmacher (1973) og Die Frist (1977). I Theaterschriften und Reden (1966) er Diirrenmatts essays om teateret samlet. Diirrenmatt skrev også en lang rekke hørespill og kriminalromanene Der Richter und sein Henker (1951, norsk overs. Dommeren og hans bøddel, 1961), Der Verdacht (1952, norsk overs. Mistanken, 1960), Das Versprechen (1958, norsk overs. Det hendte ved høylys dag, 1959). Diirrenmatt er også en betydelig prosaist. Grieche sucht Griechin (1955) er en fortelling full av komiske episoder. Romanen Justiz (1985, norsk overs. Morderens advokat, 1987) behandler det for Diirrenmatt sentrale problemet om rett og rettferdighet. Hans siste bok fra 1989, Durcheinandertal, kom i norsk oversettelse 2000, Forvirringens dal. Posthumt utkom kriminalfragmentet Der Pensionierte (1995). Som essayist viste han seg som en skarp kritiker av politiske forhold, f.eks. i Zusammenhdnge. Essay iiber Israel (1976). Diirrenmatt har også en rik produk­ sjon som bildende kunstner, bl.a. dokumentert i Bilder undZeichnungen (1978). Både som dramatiker og essayist representerer Diirrenmatt idealene fra den europeiske opplys­ ningstiden. Til tross for sine ofte pessimistiske frem­ stillinger av vår virkelighet finnes det i hans verker en underliggende tro på at det er mulig å skape et rettferdig samfunn. Han hører til de store etikere i moderne tysk litteratur. Etter Brecht er han også den mest originale teaterteoretiker innenfor det tyske teater og fremstår som en av de viktigste tyskspråklige litterære personligheter etter den annen ver­ denskrig. £h7 L/rt.: Goertz, H.: F.D., 1987; Knapp, G.P.: F.D., 2. Aufl., 1993 Dyrskar, fjellskar mellom Røldal og Haukeliseter, Odda kommune, Hordaland. Den gamle riksveien mellom Hardanger og Telemark går gjennom Dyr­ skar. Haukelitunnelen (5686 m) går under Dyrskar, og danner helårsforbindelsen mellom Øst- og Vest­ landet (E 134). Gamleveien gjennom Dyrskar er åpen for trafikk om sommeren; høyeste punkt er 1148 moh. dyrstedstillegg, lønnstillegg fastsatt etter levekostna-

232

DYRTID

dene på ulike steder. Det byr på store prinsipielle vansker å finne uttrykk for ulikheter i levekostna­ der, fordi behovene vil variere fra sted til sted. I praksis har man ofte nøyd seg med å beregne hva et visst, spesifisert forbruk vil koste på forskjellige steder, men dette kan ikke gi tilfredsstillende uttrykk for ulikheter i reell levekostnad. I Norge har dyrstedstillegg ikke vært anvendt, men i Sverige har man hatt dyrstedstillegg for offentlige funksjonærer etter en soneinndeling. dyrtid, en økonomisk tilstand som oppstår når etterspørselen etter en varemengde er større enn tilgangen, og derfor driver prisen i været. Dette kan gjelde en enkelt vare eller «alle» varer. Dyrtidstillegg. På bakgrunn av stigende leveomkost­ ninger er det blitt gitt et særskilt tillegg til den avtalte lønn. I Norge ble slikt dyrtidstillegg første gang gitt offentlige tjenestemenn i 1917, senere forhøyet, men falt bort under deflasjonen i 1920-årene. I 1937 ble det igjen gitt dyrtidstillegg under navnet reguleringstillegg, og prisstigningen etter den annen ver­ denskrig ble fulgt av flere dyrtidstillegg, gjerne kalt indekstillegg, fordi tilleggene har vært knyttet til endringene i konsumprisindeksen. Se ►indeksregu­ lering. dyrtidsaksjonen, den landsomfattende aksjonen Arbeiderpartiet og fagbevegelsen gjennomførte 1917. Aksjonen hadde sin bakgrunn i den sterke prisstigning i Norge under den første verdenskrig. Mai 1917 sendte Arbeidernes faglige landsorganisa­ sjon og Det norske Arbeiderparti ut et felles dyrtidsprogram med krav om omfattende prisregulering og store offentlige prissubsidier. Dersom private bedrif­ ter nektet å produsere eller selge varene til de regu­ lerte priser, skulle de pålegges produksjons- og salgsplikt. Agitasjonen for programmet kulminerte med en dags generalstreik 6. juni. Den fikk sterk tilslutning fra de organiserte arbeidere, og i Kristia­ nia gikk over 40 000 mennesker i demonstrasjons­ tog, det til da største i byen. Over hele landet deltok om lag 300 000 mennesker i demonstrasjonene. Men aksjonen fenget ikke like bra blant funksjonæ­ rer og andre grupper utenfor arbeiderbevegelsen. Organisasjonsledelsen våget derfor ikke å erklære ubegrenset generalstreik, og da Stortinget 20. juli vedtok en ny lov om prisregulering og bevilget 84 mill, kroner til dyrtidstiltak, ble aksjonen avblåst. Den revolusjonære retningen i arbeiderbevegelsen pekte på at bare en liten del av dyrtidsprogrammet ble gjennomført. Noen vending i prisutviklingen ble det ikke. Avblåsingen av dyrtidsaksjonen vakte forbitrelse i store deler av arbeiderbevegelsen og bidrog sterkt til å styrke den revolusjonære retning, som tok makten i Arbeiderpartiet 1918. Dyrvik, tettbebyggelse i Frøya kommune, Sør-Trøndelag, på nordøstsiden av øya, omlag 150 innb. (2001). Fiskeindustri og fiskeoppdrett. Navnet kommer antagelig av norrønt dyr, her i betydning 'hjort'. Dyrvik, Ståle, f. 26. okt. 1943, norsk historiker, cand, philol. Førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen 1975-88, professor sst. siden 1988. Har særlig vært opptatt av demografiske forhold og økonomisk historie. Han har utgitt bl.a. Norge under eneveldet: 1720-1800 (1976, S.D. et al.), Den lange fredstiden 1720-1784 (1978, bd. 8 i Cappelens Norges Historie), Historisk demografi. Ei innføring i metodane (1983), Mellom brødre 1780-1830 (1996, bd. 7 i Aschehougs Norgeshistorie) og Truede tvillingriker 1648-1720 (1998, bd. 3 i Danmark-Norge 1380-1814). Dyrøy, kommune i Troms fylke, sorost for Senja, ost for skipsleia mellom Harstad og Tromsø. Består av Dyrøya (53 km2), som kommunen har navn etter, samt en fastlandsdel mot øst. Ble egen kommune 1886 da Tranøy kommune ble delt, og fikk sine nåværende grenser 1964, da Tranøys fastlandsdel ble overført til Dyrøy. Natur. Berggrunnen består nesten utelukkende av

Dyrøy 290 km2 1299 innb. (2004) Administrasjonssenter: Brøstadbotn

Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

% 3 32 4 61

Sysselsetting (2000): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Bygg/anlegg, kraft- og vannforsyning Varehandel, hotell- og restaurantdrift Transport og kommunikasjon Finans- og forretningsvirksomhet Offentlig og privat tjenesteyting

% 12 8 12 12 6 4 46

glimmerskifer og glimmergneis av kaledonsk alder, samt noen mindre områder med marmor og amfibolitt. Kommunen er berglendt med en smal strandfla­ te langs kysten. På fastlandet fører Bjørkebakkdalen

sørover fra kommunesenteret Brøstadbotn. Både her og i sidedalen Langbakka mot øst er det frodig bjørkeskog opp til 400-500 moh. Kommunen har flere topper over 1000 moh., og høyest er Løksetind (1237 moh.) på grensen mot Salangen i sør. Bosetning. Folketallet i Dyrøy har vært preget av tilbakegang i det aller meste av etterkrigstiden. Kommunen har ingen tettsteder, og bosetningen finnes spredt langs strandflaten, på fastlandet langs den nord-sørgående Bjørkebakkdalen og Langbak­ ka. Brøstadbotn er kommunens administrasjonssen­ ter og ligger på fastlandet. Nxringsliv. Næringslivet var tidligere dominert av jordbruk og fiske, ofte i kombinasjon, men primær­ næringene målt etter sysselsetting har gått kraftig tilbake, særlig fisket. Jordbruksarealet brukes til eng og beite, og foruten storfehold er det også saue- og geitehold og melkeproduksjon. Gjennomsnittlig bruksstørrelse er 148 daa mot 115 i fylket som helhet (1999). I alt er 12 % av de yrkesaktive syssel­ satt i primærnæringene (2001). Fiskeflåten består hovedsakelig av mindre fartøyer (20-40 fot). Kom­ munen har noe elektroteknisk industri. Hotell på Brøstadbotn. Samferdsel. Dyrøy (Brøstadbotn) har hurtigbåtforbindelse med Harstad og Tromsø. Rv. 84 går gjen­ nom Dyroy kommune, med forbindelse til E 6. Rv. 852 fører fra Rv. 84 i Bjørkedalen til Brøstad­ botn. Dyrøya ble landfast da Dyrøybrua åpnet for trafikk 1994. Offentlige institusjoner. Dyrøy svarer til Dyrøy sogn i Sørreisa prestegjeld, Senja prosti i Nord-Hålogaland bispedømme, tilhører Tranøy lensmannsdistrikt i Troms politidistrikt og hører inn under Senja tingrett. Historikk og kultur. Friluftsmuseet Dyrøy bygdemu­ seum på Bjørkebakken har gårdstun og minner fra fiskerbondens liv. Dyrøy kirke, langkirke i tre, bygd 1880, ligger på Dyrøya. Kommunevåpenet (godkjent 1986) haren stående sølv rev mot en blå bakgrunn og viser til landets første platinarev som ble registrert i kommunen 1933. Navnet kommer antagelig av norrønt dyr, her i betydningen 'reinsdyr'. TDa Litt.: Knutsen, O.: Gårds- og slektshistorie for Dyrøy, 1990, 3 b. Dyrøy. Nord- og Sør-, to øyer i Frøya kommune, SørTrøndelag, vest for nordspissen av øya Frøya. Øyene er bundet sammen med bro. Veiforbindelse med «Fast-Frøya» over Kvaløya ved broer. Begge øyene er 2 km2, og hadde 2001 i alt 215 innb. Fiskemottak, fiskeforedling og slipp. Dyrøya. øy i Øksnes kommune, Vesterålen, Nord­ land; ca. 6,5 km2. Dyrøya, øy i Dyrøy kommune, Troms, øst for skips­ leia mellom Harstad og Tromsø; 53 km2 og 216 innb. (2001). Øya strekker seg ca. 15 km fra sørvest mot nordost og er skilt fra fastlandet ved det 2-6 km brede Dyrøysundet. Fra 1994 broforbindelse til Finnlandsneset på fastlandet. Fjellene, som i Bergsheia når opp i 563 moh., faller brattere mot vest enn mot øst. Jordsmonnet er relativt fruktbart, og i øyas østskråninger vokser til dels frodig bjørkeskog. Det meste av bosetningen finnes langs østsiden. Dyrøyhamn, grend i Dyrøy kommune, Troms, på østsiden av Dyrøya. Nord-Norges første tunnelfryseri for fisk ligger i Dyrøyhamn. dys-, gresk forstavelse (motsatt ev-, eu-), svarer til forstavelsene u-, mis- og van- og betyr: dårlig, slett, sykelig; f.eks. dyspepsi, dårlig fordøyelse.

Dyrøy. Fakstinden, 1227 moh., fotografert fra Kastnes.

DYSLEKSI

233 dysakusis (av dys- og gr. 'hørsel'), ubehagelig eller

dyshidrose (av dys- og gr. 'svette'), hudsykdom som

direkte smertefull oppfatning av lyd som normalt ikke virker ubehagelig. Sees særlig ved lidelser i det indre ørets sneglehus og gir seg oftest uttrykk i nedsatt toleranse for sterk lyd slik det er alminnelig ved alderstunghørthet. dysartri (av dys- og gr. 'ledd, artikulasjon'), utydelig tale på grunn av sykdom eller skade i taleorganet eller dets nerver. Brukes også om stamming. Se ► anartri, ► afasi og ► stamming. dyse (ty., av tsjekk, 'sjel, ånde'), drivdyse, fint utstrømningsrør for væske eller gass som står under trykk. Dyser brukes som ledeapparat for væske- eller gasstråler i vann-, damp- og gassturbiner, jetmotorer og raketter, der strålens trykkenergi omsettes til bevegelsesenergi på mest mulig gunstig måte. Vanndyser (f.eks. i ►peltonturbiner) har et jevnt avtagende strømningstverrsnitt mot utløpet, der vannhastigheten er størst. I normale damp- eller gassdyser avtar også strømningstverrsnittet i den første del av dysen, inntil lydhastigheten i vedkom­ mende medium nås (ca. 340 m per sekund for luft av 20 °C). Det tilsvarende trykk kalles kritisk trykk (ca. 0,5 ganger begynnelsestrykket). Selv om mottrykket etter dysen gjøres lavere enn det kritiske trykk, er den maksimale massestrømmen gjennom dysen den samme. Ønsker man en utstrømningshastighet større enn lydhastigheten, må dysen utstyres med en traktformet utvidelse, diffu­ sor, etter det trangeste tverrsnittet. Diffusoren må utformes slik at hastigheten øker jevnt og uten at strålen løsner fra diffusorveggen, dvs. utvidet dyse eller laval-dyse (etter G. ► de Laval). Diffusorens strømningstverrsnitt må vokse i strømretningen, for­ di hastighetsøkningen ved trykkfall under det kritis­ ke trykk er forholdsvis mindre enn økningen av gassens spesifikke volum. Laval-dysen kan også brukes ved så små trykkfall at lydhastigheten ikke oppnås. Utstrømningshastigheten er da på samme måte som i vanlige dyser bestemt ved det totale trykkfall i dysen så lenge dette er lite. Men da strømningshastigheten ved innsnevringen er større enn ved utløpet, vil man når trykk­ fallet øker, nærme seg lydhastigheten omkring innsnevringen, og dermed hindres ytterlig økning av gjennomstrømningen. Fenomenet anvendes ved avsperringsorganer i dampledninger, styringsorga­ ner for dampmaskiner, ved skorsteiner, ventilasjons­ anlegg og ved mengdemålinger (venturimåler) til transport av større væskemengder ved forholdsvis små trykkdifferanser. Måledyser er godt avrundede dyser eller tynne pla­ ter (blender) med sylindriske åpninger som er ko­ nisk utvidet på utstrømningssiden i standardiserte former. De anvendes i forbindelse med differensialmanometre med kvikksølv- eller vannfylling for måling av gjennomstrømmende gass-, damp- eller væskemengder. Venturimåleren, eller -meteret er et eksempel på denne typen måledyser. Se også ►gjennomstrømningsmåler. DGJ dysenteri (av dys- og gr. 'tanner'), blodgang eller blodsott, tidligere fellesbetegnelse for tarmbetennelser med blodig diaré. I dag skjelner vi mellom to forskjellige former, amøbedysenteri, som fremkalles av protozoen Entamoeba histolytica, og bakteriell dysenteri, som fremkalles av forskjellige typer dysenteribakterier. Amøbedysenteri finnes overalt i tropiske og subtro­ piske egner, bare unntaksvis hos oss. Amøbene finnes i tarmen og utskilles med avføringen i store mengder i form av ganske hardføre cyster. Under dårlige hygieniske forhold vil drikkevann, grønnsa­ ker og andre matvarer meget lett bli forurenset. Sykdommen er derfor særlig utbredt i slumstrøk i tropiske land. Sykdommen begynner plutselig med litt feber og magesmerter samt hyppige, blodige, slimete og tynne avføringer. Amøbene kan forekom-

vises som tallrike, overfladiske blemmer i huden på hender og fotter, feilaktig oppfattet som forårsaket av at svetten hoper seg opp under huden. Tilstanden er egentlig et ►eksem med ansamling av vevsvæske i overhuden. dysiv, Juncussupinus ssp. nigritelius, flerårig plante i sivfamilien. 10-30 cm høye, stive strå i små tuer. Små, mørkebrune blomster i småhoder på sprikende grener. Dysiv vokser på mykmatter og løsbunn i myr og på våt sand i kyststrøk nord til Nordland. dyskalkuli (av dys- og lat. 'stein på regnebrettet'), medfødt eller tidlig tilegnet nedsettelse av evnen til å utføre regnefunksjoner; jfr. ►akalkuli. dyskinesi (av dys- og gr. 'sette i bevegelse'), forstyrrede kroppsbevegelser. Dyskinesier kan forekomme ved mange nevrologiske lidelser. Tardive dyskinesier er sent inntredende (tardive) forandringer i det muskulære bevegelsesmønster (motoriske forstyr­ relser) av mer eller mindre permanent art, oftest ved langvarig bruk av nevroleptika. Årsaken antas blant annet å være øket følsomhet i nervenes forbindelser (synapser) for signalsubstansen dopamin. Typisk er stereotype, rytmiske bevegelser i ansikt, tunge og kjevemuskulatur. En viss samtidig muskulær urofølelse kan forekomme (akathisi). Lettere grader av tardive dyskinesier forekommer hos ca. 30 % av personer som får flere års behand­ ling med nevroleptika. Alvorlige former er sjelden (2 %). Hos noen kommer symptomene når perso­ nen slutter med nevroleptika. Behandlingen består vanligvis i å slutte med nevroleptika hvis dette er realistisk, eller bytte til medikament som gir færre slike bivirkninger. dyskrasi (av dys- og gr. 'blanding'), inntil midten av 1800-tallet ofte navn på sykdom i sin alminnelighet. Begrepet skrev seg fra Hippokrates (omkr. 400 f.Kr.) og hans væskesykdomslære, hunwralpatologien. Læren går ut på at menneskets kropp inneholder fire kroppsvæsker, blod (sanguis), slim (phlegma), gul galle (chole) og sort galle (melaina chole), og det er sammensetningen av disse som danner grunnlaget for sykdom og helse. Mennesket er således friskt når disse væskene står i el vel avmålt forhold til hveran­ dre, og det er sykt når en av dem finnes i for liten eller for stor mengde, eller opptrer for seg et sted i kroppen atskilt fra de øvrige. Med tanke på de forskjellige muligheter for feilaktig blanding utviklet bl.a. Galenos (100-tallet e.Kr.) læren om dyskrasiene. Det viktigste prinsippet i medisinsk sykdomsbe­ handling var derfor lenge å forsøke å gjenopprette riktig væskebalanse ved avførings- og brekkmidler, hostemidler, årelating og påsetting av igler. Omkring midten av 1800-tallet ble denne syk­ domslæren forlatt til fordel for cellularpatologien, vesentlig gjennom Rudolf Virchows arbeider. Ifølge denne læren har sykdommene sitt sete i cellene. I dag er oppmerksomheten mer rettet mot molekyle­ ne, både i cellene og i vevsvæskene. dyskrasitt. antimonsølv, en sjelden sølverts, Ag}Sb. Metallisk glans, sølvhvit, krystalliserer rombisk. Kjent som en sjeldenhet fra Kongsberg og Sulitjel­ ma. dyslali (av dys- og gr. 'tale'), dårlig evne til å formu­ lere ord. Se ►alali. dysleksi (av dys- og gr. 'tale'), tidligere også omtalt som ordblindhet, lese- og skrivevansker som ikke er betinget av en generell evneretardasjon. Hos dyslek­ tikere er det et klart misforhold mellom det generel­ le evnenivået og lese- og skriveferdigheter. Hyppig­ heten lar seg vanskelig fastlegge, men det er rimelig å anta dysleksi hos 3-5 % av elevene i obligatorisk skolealder. I medisinsk forskning er det lagt vekt på spesifikke nevrologiske svikt som årsak til dysleksi. I pedagogikk og psykologi er det langt flere tilnær­ mingsmåter. Noen legger f.eks. stor vekt på kogniti­ ve faktorer, mens andre har en dynamisk eller en

Dyse. Venturimåler, med trykkdiagram under. Trykksenkningen p,-p2 i dysen måles med differensialmanometer. Trykket p - p2 vinnes tilbake i diffusor D.

me hvor som helst i kroppen og gir da absesser (byller), oftest i leveren. Behandlingen er enkel og effektiv når korrekt diagnose er stilt. Det er aktuelt med kjemoterapi (for eksempel metronidazol) i tillegg til at tilstrekkelig væsketilførsel må sikres. Bakteriell dysenteri forekommer under alle himmel­ strøk, men er ikke vanlig i Norge nå. I 1990-årene var det et utbrudd sannsynligvis forårsaket av foru­ renset importert salat. Dysenteri kan opptre som eksplosive epidemier når vann, melk og matvarer blir forurenset med avføring fra dysenteripasienter. Dette skjer særlig lett hvor hygienen er dårlig, og derfor har dysenteri alltid vært fryktet i fangeleire, under krigsforhold og under større naturkatastrofer. Symptomene er stort sett de samme som ved amø­ bedysenteri. Behandlingen består hovedsakelig i å sikre tilstrek­ kelig væsketilførsel, om nødvendig intravenøst. I noen tilfeller kan det være aktuelt med antibiotika. Det forebyggende arbeid er viktig: Avføringen må behandles med største omhu, omhyggelig håndvask og streng hygiene når det gjelder mat og drikke kan hindre at smitten sprer seg. Vaksinasjon har liten eller ingen verdi. dyseror, ror i form av en ring med strømlinjet, noe konisk form, som omgir propellen. Gir styreeffekt ved at det er dreibart lagret som et vanlig ror, og gir dessuten forbedret skyvekraft ved lav hastighet. Brukes mye på slepebåter og forsyningsskip. Bilde, se ►ror. dysestesi (av dys- og gr. 'føle'), en forandring av hudfølelsen, hvor f.eks. en berøring eller et lett nålestikk oppfattes som en ubehagelig, ofte bren­ nende fornemmelse. Oftest symptom ved skader av perifere sensoriske eller blandede nerver, men kan også sees ved lesjoner i ryggmargen og hjernen, dysfagi (av dys- og gr. 'spise'), synkebesvær, svelgebesvær. Skyldes oftest sykdommer i svelget eller spiserøret. Spiserørsbetennelse kan gi trange partier, særlig nederst i spiserøret. Funksjonsforstyrrelser med dårlig bevegelighet i muskulaturen i spiserøret (kramper eller lammelser) er den vanligste årsaken. Kreft i spiserøret gir også dysfagi, men er en sjelden tilstand. Utposninger på spiserøret er også sjelden, da vil det ofte komme opp igjen porsjoner med ufordøyd mat. dysfasi (av dys- og gr. 'tale'), lettere grad av ►afasi, dysfemi (av dys- og gr. 'rykte'), bruk av ord i nedset­ tende betydning; bakvaskelse; dårlig rykte. dysfoni (av dys- og gr. 'stemme'), smerter eller vanskeligheter ved stemmedannelsen. Stemmen blir gjerne hes, ru, uren og ofte svak. Hyppigst forårsaket av lidelser i strupehodet. Ofte første symptom ved stemmebåndskreft. Se ►afoni. dysfori (av dys- og gr. 'bære') (psyk.), nedsatt hu­ mør, uvelbefinnende, utålmodighet og mismodighet under en sykdom. dysfunksjon (av dys- og lat. 'virke, fungere'), man­ gelfull eller forstyrret funksjon. dysgrafi (av dys- og gr. 'skrive'), lettere grad av ►agrafi.

234

DYSMELI

sosialpsykologisk orientering. Det skilles mellom ulike hovedformer for dysleksi som auditiv, visuell, audiovisuell, emosjonell og pedagogisk, og det foreligger ulike pedagogiske behandlingstilbud. Dyslektikere er organisert i Dysleksiforbundet i Norge, organisasjon for alle med lese- og skrivevan­ sker. dyslektiker, person med dysleksi. Litt.: Elvemo, J.: Lese- og skrivevansker: teori, diagnose og metoder, 2. utg., 2003; Høien, T. & I. Lundberg: Dysleksi: fra teori til praksis, 2. utg., 2000 dysmeli (av dys- og gr. 'lem'), medfodt misdannelse med forkrøpling av lemmene. Ameli er mangel av alle fire lemmer. Disse misdannelsene ble iakttatt særlig hyppig i årene 1960-62, og aller mest i Tyskland. Man oppdaget at årsaken til dette var at de misdannede barnas mødre hadde brukt medikamentet thalidomid under svangerska­ pets første tre måneder, hvoretter medikamentet ble trukket tilbake fra salg. Dysmeli og ameli kan en sjelden gang skyldes andre faktorer, f.eks. arv. dysmenoré (av dys-, gr. 'måned' og 'flyte'), menstruasjonssmerter. Skyldes kraftige sammentrekninger av livmorens muskulatur, forårsaket av prostaglandiner som frigjøres fra livmorslimhinnen (pri­ mær dysmenoré). Ulike sykdommer i underlivsorganene kan også gi dysmenoré (sekun­ dær dysmenoré), en mulig årsak er lokalisasjon av livmorslimhinne utenfor livmoren, ►endometriose. dysmnestisksyndrom (av dys- og gr. hukommelse'), hukommelsesforstyrrelser som skyldes påvirkning eller skade av hjernen og dens funksjon, dysmorfofobi (av dys-, gr. 'form' og -fobi), en per­ sonlig opplevelse av at formen på ens egen kropp er endret uten at dette kan påvises (verifiseres) av andre personer. Opplevelsen gir opphav til betydelig bekymring, fortvilelse eller angst, og personen søker ofte legehjelp for de opplevde kroppsforandringene. Dysmorfofobi kan være et symptom ved flere ulike psykiske lidelser (f.eks. hjernesykdommer; ►schizo­ freni), men kan også forekomme som isolert symp­ tom. Bekymringene er da ofte knyttet til utseende (f.eks. ansikt, nese, bryst). Kirurgisk behandling av den opplevde fysiske defekten er sjelden vellykket. Medikamenter (SSRI) er ofte effektiv behandling. Se også ► hypokondri. dyspareuni (av dys- og gr. 'samleie'), smerter hos kvinnen ved samleie. Dyspareuni kan skyldes tørr­ het i skjeden på grunn av østrogenmangel (over­ gangsalder, amming) eller ikke adekvat seksuell stimulering. En kraftig bakoverbøyd livmor eller sykdom, f.eks. betennelser i det lille bekkens organer kan gi opphav til dype støtsmerter. dyspepsi (av dys- og gr. 'fordøye'), fellesnavn på sammensatte plager fra øvre del av magen, smerter, ubehag, kvalme, oppfylthet, stinnhetsfølelse og brenning nederst bak brystbeinet. Dyspepsi kan skyldes organiske sykdommer i fordøyelseskanalen, f.eks. magesår, spiserørsbetennelse eller gallesteinsykdom. Kreft er en svært sjelden årsak til dyspepsi. Det hyppigste er imidlertid at dyspepsi skyldes funksjonelle plager, det vil si funksjonsforstyrrelser i fordøyelseskanalen. Dette innebærer f.eks. forstyr­ relser i muskelaktivitet, tømming av magesekken, syrefølsomhet, eller generelt økt følsomhet i fordøy­ elseskanalen. Behandlingen retter seg mot årsaken der en kon­ kret tilstand blir påvist. Noen har nytte av syrehemmende behandling, andre vil trenge antidepressive medikamenter. Ofte vil en god forklaring på sympto­ mene også være til hjelp. dysplasi (av dys- og gr. 'danne, forme') har i medi­ sinsk ordbruk flere betydningen 1 klinisk medisin betegner dysplasi vekstforstyrrelse eller mangelfull utvikling. Forekommer bl.a. i hofteleddene, det vi kaller medfødt hoftefeil, se ► hofteleddsdysplasi. I patologien brukes dysplasi om celleforandringer f.eks. på livmorhalsen diagnostisert ved den cytolo-

giske undersøkelsesprøven, i føflekker eller i tykktarmslimhinnen diagnostisert ved biopsi. Noen leger bruker også uttrykket dysplasi om godartede forand­ ringer i kjertlene, f.eks. brystkjertelen, se ► fibroadenomatose. Dysplasi er ikke kreft, men kan i visse tilfeller være et forstadium. Når dysplasi er påvist, skal pasienten komme regelmessig til kontroll. dyspné, dyspnoe (av dys- og gr. 'puste'), dss. ►ånde­ nød. dyspraksi (av dys- og gr. 'utføre, gjøre'), lettere grad av ►apraksi. dysprosium, metallisk grunnstoff med kjemisk symbol Dy, tilhører lantanoidene. Egenskaper. Metallet er sølvglinsende og så mykt at det kan skjæres med kniv. Det har høyt smeltepunkt og absorberer nøytroner lett. Under -168 °C er det ferromagnetisk og ved meget lave temperaturer superledende. Det er forholdsvis stabilt mot oksida­ sjon i luft ved romtemperatur og lett løselig i mineralsyrer. Forekomst. Dysprosium er relativt sjeldent i natu­ ren; og opptrer i form av kjemiske forbindelser og i blanding med andre lantanoider. De viktigeste mineralene er monazitt og bastnåsitt. Fremstilling. Dysprosium skilles ut ved ionebyttereller ekstraksjonsmetoder. Rent metall fås ved reduksjon av trifluoridet med alkalimetaller eller jordalkalimetaller, f.eks. kalsium. Dysprosium dan­ nes også som fisjonsprodukt i kjernereaktorer. Bruk. Dysprosium har få anvendelseområder. Pga. det høye smeltepunktet og evnen til å absorbere nøytroner har det vært brukt som legeringsmetall i deler til kjernekraftverk. Metallet benyttes noe innen laserteknikk og som katalysator i petrokje­ misk industri. Fysiologiske egenskaper. Metallisk dysprosium og dysprosiumforbindelser har ingen nevneverdige skadevirkninger. Historie. Dysprosium ble oppdaget i 1886 av Paul-

Émile Lecoq de Boisbaudran i Paris da han analyser­ te et mineral fra Ytterby utenfor Stockholm. Han klarte imidlertid ikke å isolere metallet, som opp­ trådte sammen med holmium og andre lantanoider. Det nye grunnstoffet fikk derfor navnet dysprosium, som kommer fra gresk dyspros-, møysommelig, vanskelig, fordi det var så vanskelig å isolere. I 1906 fremstilte franskmannen Georges Urbain relativt rent dysprosium for første gang. dysse (da., sv. dos), den eldste og enkleste form av de store steingraver (megalittgraver) fra yngre steinal­ der i Norden. De er vanligvis bygd av 4-5 mektige steinblokker som bærer én, sjelden flere, dekkstein. Gulvet er ofte brolagt eller dekket med sand, og kammeret har vært omgitt av en rund (runddysse) eller avlang (langdysse) jordhaug, avgrenset av en steinsetting. De minste dysser kan ha form som en enkel gravkiste og har opprinnelig vært bestemt til én begravelse, ellers har de i likhet med andre mega­ littgraver vært brukt til flere og gjentatte begravelser. Dysser er kjent i stort antall fra Sør- og Vest-Sverige, Danmark og Nord-Tyskland og er særlig typiske for den senere del av eldste neolittiske periode. De har også vært i bruk samtidig med yngre former for megalittgraver; mer kompliserte dysseanlegg med en kort gang foran inngangen er således utvilsomt påvirket av ganggravene. Identiske og lignende megalittiske gravanlegg (dolmen) er kjent over hele Vest-Europa, i Nederland, Frankrike, England, Spania, Portugal og videre i de fleste av middelhavs­ landene og i det sørøstlige Europa. Til dels er dyssene i disse områdene samtidige med de nordiske, dels synes de å være yngre, fra bronsealderen. Lignende gravbygg i India skriver seg antagelig fra en senere tid. Diisseldorf [dy-], by i Tyskland, hovedstad i delstaten Nordrhein-Westfalen, på ostbredden av Rhinen, i den sørlige utkant av Ruhrområdet; 570 800 innb. (2002), inngår i den større byregionen Rhein-Ruhr.

DYSPROSIUM

Kjemisk symbol Atomnummer Relativ atommasse Smeltepunkt Kokepunkt Densitet Oksidasjonstall Elektronkonfigurasjon

Dy 66 162,50 1412 °C 2562 °C 8,55 g/cm3 III [Xe]4f106s2 Dysse fra yngre steinalder på øya Mols, Jylland, Danmark.

Diisseldorf. Ernst ReuterPlatz i krysset mellom Berliner Allee og GrafAdolf-Strasse.

DYSSOMNI

235

Dusseldorf-skolen. Til venstre: Adolph Tidemand: Husandakt (De ensomme gamle), 1849. Oljemaleri, 37,5 x 45 cm. -Til høyre: Carl Sundt-Hansen: Etter slagsmålet, 1882. Oljemaleri, 58 x 64,5 cm. Begge i Nasjonalgalleriet, Oslo.

Diisseldorf er et av landets viktigste sentra for han­ del, finansvirksomhet og administrasjon («Ruhrområdets skrivebord»). Industrien er omfattende, med produksjon av jern og stål, energi, maskiner og kjøretøyer, kjemikalier, elektriske artikler, presisjonsinstrumenter, papir og glass m.m. Byen er videre sentrum for den tyske moteindustrien. Byen har også mange trykkerier og forlag. Bedrifter innen informasjonsteknologi har også etablert seg i byen i senere tid. Tre havneanlegg ved Rhinen, og internasjonal lufthavn (Lohausen), nord for byens sentrum, som er en av de travleste i Tyskland. Universitet (1965), musikkhøyskole, europeisk handelshøyskole og en høyskole med flere fagretninger. Kunstakademiet i Diisseldorf har betydd mye for norske kunstmalere (se ►Diisseldorfskolen). Byen har videre opera (Deutsche Oper am Rhein), flere teatre og museer, samt et stort offentlig bibliotek. Bybeskrivelse. Diisseldorf ble utsatt for store ødeleg­ gelser under den annen verdenskrig, og bybildet domineres av moderne høyhusbebyggelse, bl.a. hovedkontorene til Mannesmann, Thyssen og andre storkonserner. Den gamle bykjernen (Altstadt) er delvis gjenoppbygd, og er et av Tysklands mest konsentrerte fornøyelsesområder. Her ligger bl.a. det gamle rådhuset (1570-73) og den gotiske St. Lambertuskirken som er byens symbol. Slottet Jågerhof (1752-63) er i dag Goethemuseum, og slottet Benrath (1755-73) rommer lokalhistoriske samlinger. Kbnigsallee, 1 km lang og 82 m bred, omgitt av rike beplantninger, er en av landets mest elegante forretningsgater. Historikk. Diisseldorf er nevnt første gang i 1159, og fikk byrettigheter i 1288. Byen ble på 1500-tallet residensby i grevskapet Berg, og kom under Preus­ sen i 1815. Etablering av den første jern- og stålin­ dustri i 1870-årene, førte til en rask økonomisk og befolkningsmessig vekst. Utsatt for flere ødeleggen­ de bombeangrep under den annen verdenskrig. Dusseldorf-skolen, tysk malerskole som vokste frem i første halvdel av 1800-tallet, var i blomstringstiden 1830-70 et av de ledende kunstsentre på kontinen­ tet. Skolen var et resultat av prøyssisk kulturpolitikk, og ble nyorganisert av W. von Schadow, som 1826 flyttet fra Berlin sammen med bl.a. K. Sohn, Th. Hildebrandt, C. F. Lessing og E. Bendemann.

Akademiet hadde et av sin tids mest avanserte undervisningsopplegg. «Elementærklassen» var en forskole som tok imot elever helt ned til 12-årsalderen, men kunstelev ble man først i «Forberedelsesklassen», hvor det ble undervist i perspektiv og drevet ferdighetsøvelser ved å tegne etter rundskulptur, antikke skulpturer og aktmodell. I tillegg kom forelesninger i anatomi og kunsthistorie, særlig malerihistorie. Denne opplæringen var obli­ gatorisk. Annen del av forberedelsesklassen var inndelt i flere linjer; «Byggeskolen», «Kobberstikkerskolen» osv., hvor «Malerskolen» hadde én seksjon for figurmaleri og én for landskapsmaleri. Ved den siste måtte man kopiere andre landskaps­ maleriet før man fikk ta fatt på egen hånd. Historis­ ke, litterære og religiøst pregede emner stod høyt i kurs, og malernes nære forhold til teateret påvirket komposisjon og lyssetting. Etter hvert gled skolen over til genremaleriet, med scener fra landsbyen og dagliglivet, ofte med småhumoristiske eller sentimentale poenger. Blant landskapsmalerne var brødrene Andreas og Oswald Achenbach og J. W. Schirmer de ledende. Elevene i landskapsklassen ble innprentet at de måtte legge realistiske naturobservasjoner til grunn for sine malerier. Skisser og studier gjorde kunstnerne ute i naturen, mens de store lerretene ble utarbeidet på malersalene. Motivet behøvde ikke referere til noe bestemt sted, en fri bearbeidelse av korrekt gjengitte enkeltdeler og detaljer var tilstrekkelig for at kompo­ sisjonen kunne kalles naturtro eller «naturalistisk». Selv om fargebruken kunne være frisk i skissene, hendte det at store komposisjoner fullført på atelie­ ret hadde grelle fargekontraster. J. C. Dahl hadde advart mot den gyldne koloritt som dominerte hos mindre dyktige Diisseldorfmalere. Norske kunstnere. Til Diisseldorf kom Tidemand som første norske maler i 1837.1 1841 fulgte Gude, og derpå i rask rekkefolge Cappelen, Eckersberg, Frich og 1847 Morten Miiller. I begynnelsen av 1850årene invaderte svensker og nordmenn kunstbyen: Arbo, Hertervig, Bergslien og Askevold ble fulgt senere i 1850-årene av bl.a. Isaachsen og Amaldus Nielsen, og blant de svenske malerne kan nevnes B. Nordenberg, Marcus Larsson, C. H. d'Unker, K. Zoll, W. Wallander, F. Fagerlin og A. Jemberg. Enkelte finner kom også til: W. Holmberg, K. E. Jansson og

H. Munsterhjelm, mens danskene stort sett holdt seg borte. Disse malerne dyrket gjerne folkelivsskildrin­ gen og det nordiske landskap, og tilførte Dusseldorfskolen et verdifullt bidrag ved sin naturtroskap og alvorligere og mer selvopplevde forhold til folkelivs­ skildring. Mens Tidemand bodde i Diisseldorf til sin død 1876, forlot Gude byen 1862. Den siste unge norske generasjon som la veien om Diisseldorfskolen var Fredrik Collett, C. Sundt-Hansen og Ludvig Munthe. For et publikum som tidligere hadde stått fjernt fra kunstopplevelser, spilte Diisseldorfkunsten en viktig oppdragende og formidlende rolle. Gjennom repro­ duksjoner ble bl.a. Tidemand og Gudes motiver allemannseie, og flere norske kunstforeninger lot Diisseldorfkunstnere være i overvekt ved sine inn­ kjøp lenge etter at nasjonalromantikken hadde utspilt sin rolle. FEH Litt.: Askeland, J„ red.: Diisseldorf & Norden, 1976 (utstillingskatalog); Die Diisseldorfer Malerschule: [Ausstellung] Kunstmuseum Diisseldorf 13. Mai-8. Juli 1979, [...], 1979; Haverkamp, F. & M. Lange, red.: Der aander en tindrende Sommerluft varmt over Hardangerfjords Vande-, 2003 (utstilling: Nasjonalgalleriet, 2003); Hiitt, W.: DieDiisseldorferMalerschule: 18191869, 1995 dyssomni (av dys- og lat. 'søvn'), fellesbetegnelse for en gruppe sykdommer kjennetegnet ved forstyrret evne til å sovne inn, sove uavbrutt eller tendens til å sove for mye. Ved primære søvnforstyrrelser (primær insomni) har personen problemer med å sovne inn, sove natten gjennom eller a fole seg uthvilt etter søvnen uten at det kan påvises noen spesifikk annen årsak. Forbigående primær insomni er vanlig ved stress og påkjenninger. Eldre klager oftere over søvnproble­ mer enn yngre, selv om elektrofysiologiske undersø­ kelser av søvnen (polysomnografi) ikke viser mere forstyrrelser enn hos yngre. God søvnhygiene (re­ gelmessige sovevaner) vil ofte være tilstrekkelig for å normalisere søvnen, men kortvarig bruk av søvn­ dyssende midler (f.eks. benzodiazepiner) kan være tii hjelp i noen tilfeller. Bruk av søvnbefordrende midler over lengre tid (måneder) er oftest unødven­ dig og kan skape problemer. Ved primær hypersomni (for mye søvn) sover personen mer enn vanlig, eller om dagen i tillegg til

236

DYSSOSIAL PERSONLIGHETSFORSTYRRELSE

om natten, uten at det kan påvises noen psykisk eller legemlig sykdom som kan forklare søvnproble­ mene. Til tross for at personen sover mye har han problemer med å fungere. Hyppigheten av primær hypersomni i befolkningen er ikke kjent. 5-10 % av personer som oppsøker søvnklinikker har primær hypersomni. Antagelig er det en familiær disposi­ sjon, spesielt blant personer med et følsomt vegeta­ tivt nervesystem (autonom dysfunksjon; somatoform autonom dysfunksjon). Behandlingen består vanligvis i søvnhygiene, og i noen tilfeller medika­ menter. Ved søvnforstyrrelser i tilknytning til de cirkadiske rytmer er det et misforhold mellom personens egen søvn-våkenhets-rytme og omgivelsene. Dette kan skyldes skiftarbeid, rask forflytning mellom ulike tidssoner («jet lag») eller en medfødt forsinkelse i søvnfasen som gjør at personen bare klarer å sovne inn og sove betydelig senere enn andre mennesker som lever i samme tidssone. Søvnforstyrrelser i tilknytning til cirkadiske rytmer er vanlige og fore­ kommer hos opptil 7 % av unge mennesker og hos opptil 60 % hos skiftarbeidere. Forstyrrelser i søv­ nen ved skiftarbeid og tidssoneforskyvninger blir minst hvis personen forskyver døgnet med klokken. Narkolepsi og søvnforstyrrelser i tilknytning til pusten (søvnapné, apné) inngår også i fellesbeteg­ nelsen dyssomnier. UM dyssosial personlighetsforstyrrelse, antisosial per­ sonlighetsforstyrrelse, personlighetsforstyrrelse karakterisert ved likegyldighet for sosiale forpliktel­ ser og hensynsløs mangel på forståelse for andres følelser. Det er stor forskjell mellom atferden og de gjeldende sosiale normer. Atferden er ikke særlig påvirkelig av negative erfaringer, inklusive straff. Det foreligger lav frustrasjonstoleranse og lav terskel for utbrudd av aggresjon, inklusive vold. Det er en tendens til å bebreide andre, eller til å gi plausible «gode grunner» (rasjonaliseringer) for den atferden som bringer personen i konflikt med samfunnet. Dyssosial personlighetsforstyrrelse inngår i begrepet «►psykopati». Årsaken til dyssosial personlighetsforstyrrelser er sammensatt. Det er en betydelig genetisk kompo­ nent (►dramatiserende personlighetsforstyrrelse). Dyssosial personlighetsforstyrrelse forekommer hyp­ pigere blant personer som har vokst opp i miljøer preget av lite sosiale holdninger, særlig i storbyenes slumstrøk. Det er svært høy forekomst av brutte, ustabile og voldelige hjem hos de som utvikler dyssosial personlighetsforstyrrelse. Personer med dyssosial personlighetsforstyrrelse vil ha problemer på mange felt i livet på grunn av sin impulsivitet, lave frustrasjonsterskel og mangel på sosiale normer. Arbeidslivhistorien er oftest ustabil, og de har oftest hatt mange samlivsbrudd, gjerne med barn de ikke tar ansvaret for. Mange er stadig på farten (spenningssøking) og kan virke sjarmeren­ de, aktive og dynamiske, men mangel på utholden­ het, upålitelighet og lav frustrasjonsterskel gjør at de sjelden klarer å gjennomføre større arbeidsoppgaver over tid. De første tegn på dyssosial personlighetsforstyrrel­ se kommer gjerne frem allerede før 15-årsalderen, i form av løgnaktighet, upålitelighet og kriminalitet. Det er stor risiko for utvikling av narkotika- og alkoholproblemer, og voldelig atferd mot andre, f.eks. partnere, politi og saksbehandlere, er ikke uvanlig. Personer med dyssosial personlighetsfor­ styrrelse er overrepresentert blant unge mennesker, spesielt menn, som innlegges på sykehus på grunn av skader etter ulykker, spesielt trafikkulykker. Tendensen til å gi andre skylden, og en uttalt evne til å manipulere, kan skape store vanskeligheter for personer som kommer til å stå personer med dysso­ sial personlighetsforstyrrelse nær. Behandling. Det finnes ingen effektiv behandling. Ofte er også personen lite motivert, med mindre det er klare fordeler forbundet med behandling (f.eks.

fritagelse for fengsel). Ved samtidig kriminalitet synes behandling i spesialinstitusjoner med et hier­ arkisk straff/belønningssystem best. Nevroleptika kan dempe impulsivitet, angst og tendenser til psykose, men personer med dyssosial personlighets­ forstyrrelse vil sjelden ta medisiner. Prognosen for dyssosial atferd i barndom og ung­ dom er dårlig. Om lag 2 % per år blir vesentlig bedre etter fylte 21 år. De som når 40-årsalderen har bedre prognose. UM dystarr, Carex limosa, flerårig art i starrfamilien. 3-4 dm høy, med svakt bøyde strå med grågrønne eller blågrønne blad og rustbrunt filthårete røtter. Ett langstilket hannaks, og som regel bare ett hengende hunnaks, hunnblomsten har tre arr. Dystarr vokser på våt myr, ofte i grunt vann og er vanlig i hele landet. dystektisk blanding, blanding av to kjemiske forbin­ delser som gir et høyere smeltepunkt enn for noe annet blandingsforhold mellom forbindelsene. Se for øvrig ►eutektisk blanding. Dysthe, Sven Ivar, f. 25. aug. 1931 i Oslo, norsk møbeldesigner. Fra midten av 1960-årene har Dys­ the inntatt en markant plass blant norske møbeldesignere med sine enkle og gjennomarbeidede stoler. Han har vunnet flere internasjonale utmerkelser, og fikk Jacob-prisen i 1989. Litt.: NBL 2. utg.; NKL dystoni (av dys- og gr. 'spenning'), langsomme, vridende, ufrivillige bevegelser med abnormale stillinger, oftest lokalisert til kroppsnære deler av lemmene og kroppsaksen, f.eks. svelg og nakke. Det er en form for dyskinesi, som sees ved sykdommer i hjernens basale ganglier. Dystoni forekommer ved cerebral parese eller senere i livet som følge av skade i hjernen. Dystoni kan også opptre som bivirkning av lege­ midler som blokkerer signalsubstansen dopamin. Akutte dystonier sees hos yngre menn dager etter påbegynnelse av relativt høye doser med nevrolep­ tika. Akutte dystonier er sjelden farlig, men kan oppleves som ubehagelig og skremmende. Ved akutte dystonier på grunn av legemidler er behand­ lingen tilførsel av antiparkinsonmidler (brukes ved Parkinsons sykdom) som f.eks. biperidin. dystopi (av dys- og utopi), oppdiktet, fremtidig skrekksamfunn, skildring av et samfunn hvor dår­ lige krefter har fått overtaket, f.eks. i form av dikta­ tur, kriminalitet eller miljøsammenbrudd. Dystopier brukes ofte i samfunnskritisk litteratur og film, både for å advare mot en mulig samfunnsutvikling og som satire over eksisterende trekk. Noen kjente dystopiske romaner er George Orwells 1984, Aldous Huxleys Vidunderlige nye verden og Margaret Atwoods Tjenerinnens beretning (alle filmatisert). Dystopier beskrives ofte i ►science fiction, og særlig er slike skildringer sentrale innenfor undergenren ►cyberpunk. Se også ►utopi. dystopisk, preget av dystopi; fremtidspessimistisk. dystrofi (av dys- og gr. 'pleie, ernæring'), mangelfull ernærings- eller allmenntilstand hos spedbarn og småbarn med vekttap og dårlig trivsel. Brukes også som betegnelse på visse muskelsykdommer, f.eks. progressiv muskeldystrofi. Se ►atrofi. dystrof innsjø (av dys- og gr. 'næring'), brunvannsinnsjø med høyt humusinnhold; en av hoved­ typene i limnologisk klassifikasjon av innsjøer. Vannets brune farge er forårsaket av det høye humusinnholdet. Dystrofe innsjøer har som oftest meget lave konsentrasjoner av næringssalter, og de har derfor liten produksjon av planteplankton. Innsjøtypen har stor utbredelse i Skandinavia. - Bilde, se ►innsjø. dystym lidelse (av dys- og gr. 'sinnsstemning, følel­ se'), dystymi, en psykisk lidelse kjennetegnet ved langvarige symptomer forenlig med lett til moderat grad av ►depresjon. Tilstanden ble tidligere kalt

(kronisk eller langvarig) «depressiv nevrose» og inngår i begrepet stemningslidelser (affektive lidel­ ser). Dystym lidelse skilles fra bipolar (maniskdepressiv) og cyklotym lidelse ved fravær av opp­ stemte perioder. Diagnosen dystym lidelse krever at stemningsleiet er senket over flere år, i motsetning til «enkle» depresjoner (depressive episoder) som ubehandlet vanligvis varer fra 3-9 måneder. Det kan ikke påvises legemlig sykdom (f.eks. lavt stoffskifte) som kan forklare symptomene. Årsak. Dystymi skyldes antagelig et samspill mel­ lom langvarige psykiske og sosiale belastninger og personlighetstrekk. Det er sannsynligvis en viss arvelig disposisjon. Symptomene ved dystym lidelse er depressiv forstemning, endret appetitt, søvnpro­ blemer, energiløshet, tretthet, lav selvfølelse, konsentrasjonsproblemer, vanskeligheter med å ta bestemmelser og håploshetsfølelse. Dystym lidelse begynner ofte allerede i ungdomsog tidlig voksen alder og er ofte mer eller mindre konstant til stede. Perioder med dypere depressive episoder kan forekomme. Kroniske muskel-skjelettlidelser (fibromyalgi) er ikke sjelden en komplika­ sjon til dystym lidelse. Dystyme og andre stemnings­ lidelser er også forbundet med økt legemlig sykelig­ het. Behandling. Tidligere antok man at dystym lidelse var lite tilgjengelig for behandling, men nyere forsk­ ning tyder på at legemidler med antidepressiv virk­ ning (f.eks. SSRI) ofte kan være meget effektive. De fleste vil også ha behov for og nytte av psykoterapi i tillegg. Effekten av interpersonell og kognitiv psyko­ terapi er best dokumentert. Omfang. Dystyme lidelser er et betydelig folkehelseproblem. Livstidsrisikoen for å utvikle en dystym lidelse er anslått til ca. 6 %. Omkring 3 % av befolk­ ningen (ca. 130 000 mennesker) lider til enhver tid av dystym lidelse i Norge. Et av de store problemene med dystym lidelse og andre stemningslidelser er underdiagnostisering og dermed underbehandling. En viktig grunn til dette er at de som lider av syk­ dommen ofte presenterer symptomer som tretthet og konsentrasjonssvikt eller psykosomatiske symp­ tomer for legen, som dermed overser de depressive symptomer. Hos ungdom kan dystym lidelse være kjennetegnet ved lav selvfølelse, uklare legemlige plager, problemer i omgang med andre og dårlige skoleresultater. Som ledd i helsemyndighetenes arbeid for å styrke legers evne til å oppdage (diagnostisere) og behandle dystyme og andre stemningslidelser, ble det i Norge som det første land i verden, fra 1995 innført ekstra honorering for legers rutinebruk av enkle skjemaer for å vurdere forekomst og dybde av depressive symptomer (MADRS). UM dysuri (av dys- og lat. 'urinere'), smertefull vannlating, oppstår som regel ved infeksjoner og andre sykdommer i urinblæren eller urinrøret, dyttefuge, åpning (fuge) mellom bygningskomponenter som skal oppta unøyaktigheter i mål og eventuelle temperatur- og fuktbetingede bevegelser. Dyttefugen fylles med ► dyttemateriale. Man har dyttefuger mellom de enkelte stokkene i laftede tømmervegger og rundt dor- og vinduskarmer. Det er ofte en dyttefuge i tilslutningen mellom forskjel­ lige konstruksjonstyper, f.eks. mellom grunnmur og svill for trevegg. dyttemateriale, materiale som fylles i ►dyttefuger. I eldre tid brukte man mose, senere dyttestry, og dytten skulle først og fremst verne mot trekk. Nå brukes særlig mineralull, som fungerer varmeisole­ rende. Den blir gjerne supplert med spesiell lufttetting i form av fugemasse eller pappremser. Plast skum (polyuretanskum) som skummes inn i fugen regnes også som et dyttemateriale, det gir både varmeisolasjon og lufttetting. dyttestry, tettingsmateriale til bruk rundt vinduer og dører, laget av lin- eller hampfibrer innsatt med linolje.

DOBLIN

237 Dyveke, ('lille due'), død 1517, Christian 2s elskerin­ ne, datter av Sigbrit Villumsdatter. Traff som ganske ung kongen i Bergen ca. 1507 og fulgte ham til Oslo, hvor kongen lot bygge et hus for henne. Senere fulgte hun ham til Danmark, hvor hun fikk bolig på Hvidøre og siden i en gård på Amagertorv. Hun døde plutselig, etter sigende forgiftet av kirsebær som Torben Oxe hadde sendt henne; da Torben straks etter tilstod at han hadde strebet etter Dyvekes gunst, lot kongen ham dømme og henrette. Dyveke skal være begravd i Helsingør. Om hennes karakter vet man intet; hun er blitt behandlet av tallrike diktere. Litt.: NBL 2. utg. dyvelsdrek (nty., eg. 'djevlemøkk', pga. den motby­ delige lukten), gummi-resina assa foetida, inntørket melkesaft av forskjellige Ferula-arter (skjermplantefamilien), spesielt F. assa-foetida fra Iran og Afghanis­ tan. Dyvelsdrek danner brune korn eller klumper av hvitløklignende lukt og ubehagelig, bitter smak. Dyvelsdrek ble tidligere mest brukt som et beroli­ gende middel, men brukes ikke lenger i Norge. I Iran er dyvelsdrek brukt som krydder. Dzaoudzi, hovedstad i det franske området (collectivité territoriale) Mayotte i Indiske hav; 12 300 innb. (2002). dzern, mongoliagaselle, Procgpra gutturosa, partået klovdyrart i oksefamilien. Kraftig bygd med en skulderhøyde på ca. 75 cm, men hornene er for­ holdsvis korte. Hannen har en hårdekket bruskutvekst på mulen. Forekommer i Mongolia og provin­ sene Gansu og Xinjiang i Kina. Dzerzjinsk [dzersynsk], by i Russland, Nizjnij Novgorod fylke, ved elven Oka, 32 km sørvest for byen Nizjnij Novgorod; 261 300 innb. (2002). Et av landets viktigste sentra for kjemisk industri, med produksjon særlig av gjødningsstoffer og kunstfibrer. Sterk vekst i 1930-årene. Dzierzoniow [dziesånjuf], ty. Reichenbach,, by i Polen, Dolny Støsk, 'Nedre-Schlesien', 50 km sørsørvest for Wroclaw; 37 300 innb. (2002). Tekstil-, maskin- og elektroteknisk industri. By fra 1250, prøyssisk 1742, polsk fra 1945. Dzjisak, Dsjizak, Jizak, by i Usbekistan, 90 km nord­ øst for Samarkand; 126 400 innb. (1999). Jernbaneknutepunkt. Bomullsindustri; flere høyere lære­ steder. En av de eldste byene i Usbekistan, ved den gamle handelsveien til Middelhavet. Byen har hatt en rask befolkningsvekst (26 000 innb. 1970). Dzurinda, Mikulås, f. 4. feb. 1955, slovakisk politiker (kristeligdemokrat) og økonom. Med i ledelsen av den kristelig-demokratiske bevegelsen 1993, tals­ mann for den demokratiske koalisjonen 1997-98, formann i partiet SDKU fra 1998. Statsminister i Slovakia fra 1998; regjeringen fikk fomyet tillit ved valget 2002. Dæhlen, Knut, f. 13. sept. 1932 i Gjøvik (Vardal), norsk forstmann. Skogbrukskandidat fra NLH 1958. En rekke stillinger og tillitsverv i skogbruket. Fylkesskogsjef i Oppland 1977-98. Ordfører i Det norske Skogselskap 1985-2000. Dæhlen, Kåre, f. 23. okt. 1926, norsk diplomat, cand, philol. I Utenriksdepartementet fra 1955. Ambassa­ dør i Athen 1974-76, i Warszawa 1981-86, i New Delhi 1986-90 og i Wien 1990-94. Dæhli, Sigurd, f. 6. mai 1953, norsk orienteringsløper. Verdensmester i stafett 1981, VM-bronse indivi­ duelt 1983. Nordisk mester individuelt 1977. 2 NM i nattorientering og 7 NM i stafett i perioden 1977-90. I skiorientering verdensmester i stafett 1986 og VMbronse individuelt 1982. Klubber: Nordbygda IL, Løten; Løten O-lag; NTHI; Sturla, Drammen. Dæhlie, Bjørn (Erlend), f. 19. juni 1967 i Elverum, norsk skiløper, verdens fremste langrennsløper gjennom tidene med 29 OL/VM-medaljer i perioden 1991-99, derav 17 gull, 9 sølv og 3 bronse. Mestvin-

Bjørn Dæhlie etter å ha gått i mål som vinner på io km langrenn under OL i Nagano 1998. Dæhlie vant også 50 km og stafetten i Nagano og ble tidenes mestvinnende utøver i vinter-OL.

nende utøver i vinter-OL gjennom tidene med 12 medaljer, derav 8 gull og 4 sølv. Individuelt har han seks OL-gull og fem VM-gull fordelt på alle distanser. Dæhlie har vunnet verdenscupen sammenlagt seks ganger (1992, 1993, 1995, 1996, 1997, 1999), dessuten annenplass 1994 og 1998 og tredjeplass 1990 og 1991.1 alt 46 rennseirer i verdenscupen i perioden 1989-99, rekord i langrenn uansett kjønn. Høsten 1999 ble han ryggoperert etter et fall på rulleski og la 2001 opp. OL-deltaker 1988 (gikk ikke noe renn). VMdeltaker 1989 (nr. 12 på 50 km). Verdensmester på 15 km og i stafett 1991, fjerdeplass på 50 km. Olym­ pisk mester på 15 km, 50 km og i stafett i Albertville 1992, sølv på 30 km og fjerdeplass på 10 km. Ver­ densmester på 15 km, 30 km og i stafett 1993, bron­ se på 50 km og fjerdeplass på 10 km. Olympisk mester på 10 km og 15 km i Lillehammer 1994, sølv på 30 km og i stafett og fjerdeplass på 50 km. Ver­ densmester i stafett 1995, sølv på 10 km, 30 km og 50 km og femteplass på 15 km. Verdensmester på 10 km, 15 km og i stafett i Trondheim 1997, sølv på 30 km og bronse på 50 km. Olympisk mester på 10 km, 50 km og i stafett i Nagano 1998, sølv på 15 km. VMbronse på 30 km og sølv i stafett i VM 1999, femte­ plass på 10 km og sjetteplass på 15 km. Dæhlie vant i alt 12 NM individuelt i perioden 1991-99, derav fire på 10 km, fire på 15 km, to på 30 km og to på 50 km; også seks NM i stafett (198990, 1993-96). 1993 og 1995 vant han fire av fem NM-øvelser. Kongepokal 1992. Tildelt Fearnleys olympiske ærespris 1992, Sportsjournalistenes statuett 1995 og 1998, Aftenpostens gullmedalje og Holmenkollmedaljen 1997. Han har også mottatt mange internasjonale priser, bl.a. 1998 kåret til Europas beste idrettsutøver og 1999 kåret til år­ hundrets utøver i nordiske skigrener og en av åtte nominerte under kåringen av århundrets mannlige vintersportsutøver. Klubber: Nannestad Skiklubb, Bjerke IL. Utg. Gulljakten (1997) og God på ski (1998), samt en videofilm om sin skikarriere (1998). Senere egen kleskolleksjon (skidrakter o.l.). Litt.: NBL 2. utg. Dæhlin, Gitte, eg. Inger Birgitte, f. 21. juni 1956 i Oslo, norsk tekstilskulptør og tegner; datter av L. Dæhlin. Utdannet i England og ved Vestlandets kunstakademi. Hun lager menneskeskildringer i tekstilskulptur av lerret eller silke stramt sydd over en kompakt kjerne. De er rike på koloristiske og stofflige effekter, uttrykksfulle og tankevekkende: Fjern deltaker og Lukket avdeling (1980, NG). Har vært bosatt i Mexico i flere perioder siden 1978. Inspirert av den indianske urbefolkningen lager hun byster, skulpturer og hoder i organiske materialer, f.eks. kokte palmeblader blandet med lim, papir og kalk. Lager også tegninger og malerier. Dæhlin. Lisbet, f. 17. juni 1922 i Danmark, norsk keramiker; utdannet i Danmark. Herfra har hun overført til Norge en verdifull holdning til pottemakerfaget. Hennes renslige, klare former har som

regel ensfarget glasur, særlig blå og hvit. Jacobprisen 1998. Litt.: NBL 2. utg.; NKL Dælenenga, bolig- og forretningsstrøk i bydel Gru­ nerløkka i Oslo, lå tidligere til Dælen hovedgård og omfattet store deler av nåværende Rodeløkka og Grunerløkka; nyregulert i 1930-årene. Tidligere fabrikkstrøk; fortsatt ligger store bedrifter som Freia her. Under graving i Dælenenggata i 1912 ble det gjort funn av en steinalderboplass (Nøstvetkulturen) med flere redskaper. Dælenenga Idrettsplass. Navnet er avledet av norrønt Dylin, sammensatt av dalr 'dal' og vin 'naturlig eng'. Dælenenga Idrettsplass, Oslo, kommunalt idrettsan­ legg, anlagt 1916 for fotball og friidrett. Særlig kjent for banesykling (velodrom 1929-46) og motorsykkelsport (speedwaykonkurranser 1947-68). Fra 1920-årene brukt til bandy, bl.a. landskamper, senere også ishockey med kunstisbane 1985 og ishall 1995 (Griinerhallen). Under OL 1952 ishockeykamper og oppvisningskamper i bandy. Treningslokaler for boksing og bryting; kunstgressbane 1997. Daglig drift ved IL Griiner. Dælivannet, vann i Bærum kommune, Akershus, nord for Haslum; 0,12 km2, 90 moh. Vannet har betydelig limnologisk og botanisk interesse. Dæli­ vannet og områdene rundt er landskapsvernområ­ de. Kjent motiv i norsk malerkunst pga. kunstnerkolonien som Christian Skredsvig samlet på gården Fleskum, like sør for vannet. Dåniken. Erich von [de-], f. 1935, sveitsisk arkeolog og forfatter. I sine bøker bygger Dåniken på teorien om at astronauter fra høytstående fremmede plane­ ter i en fjern fortid la grunnlaget for kulturlivet på Jorden. Hans bøker har vunnet stor popularitet og er oversatt til en rekke språk, også til norsk. Hans første bok var Erindringer om fremtiden (1968), blant de senere er Har jeg tatt feil? (1985), De allmektige (1993). Dåubler. Theodor [dåiblar], 1876-1934, tysk forfat­ ter. Han skrev en hymnisk, filosofisk preget lyrikk, ofte i en visjonær, billedrik stil. Diktene hans er kjennetegnet av en drømmende grunnholdning og en sterk musikalitet. Diktsyklusen Das Nordlicht (1910) er en kosmogoni på over 30 000 verselinjer, som uttrykker en mytisk-panteistisk livsfølelse. Her beskriver han menneskets lengsel etter lyset og jordens lengsel elter solen. Dåubler skrev også reisebøker og essayer og var aktiv som kunstkritiker, særlig av den ekspresjonistiske kunsten. Dobeln, Georg Carl von, friherre, 1758-1820, svensk offiser, generalmajor 1808, generalløytnant 1813. Ledet de svenske styrkene i krigen i Finland 180809. Deltok i kampen mot Napoleon i Nord-Tyskland 1813; ble da dømt til døden for å ha handlet uten ordre, men benådet og satt fri etter et halvt år. Do­ beln ble ansett som sin samtids dyktigste svenske offiser; litterært behandlet i Johan L. Runebergs Fånrik Ståls sågner. Dbbereiner, Johann Wolfgang, 1780-1849, tysk kjemiker, professor i kjemi og farmasi ved universi­ tetet i Jena fra 1810 til sin død. Dbbereiner oppdaget den katalytiske virkning av platina på forbrenning av hydrogen, og utnyttet dette til konstruksjon av Dobereiners fyrtøy (1823). 1 dette blir hydrogengass utviklet ved at svovelsyre innvirker på sink. Hydro­ genet strømmer ut av en dyse mot fint fordelt plati­ na, der det reagerer med luftens oksygen. Reaksjonsvarmen bringer platinaet til å gløde slik at hydrogenet blir antent. Dobereiners forsøk på å ordne grunnstoffene i grupper på tre og tre, de såkalte triader (1817-29), regnes som en forløper for grunnstoffenes periode­ system. Dbbereiner var Goethes rådgiver i kjemiske spørsmål. Dbblin. Alfred, pseudonym Linke Poot, 1878-1957, tysk forfatter og lege. Nedstammet fra en jødisk kjøpmannsfamilie og var nervespesialist i Berlin.

238

DØBLING

KLASSISK DØDSDEFINISJON

Alfred Doblin. Foto fra 1928.

De klassiske dødstegn er opphør av hjerteslag og åndedrett. De andre livsfunksjonene vil da forholds­ vis snart opphøre. Ved hjertestans vil blodsirkulasjo­ nen opphøre og hjernecellene slutte å funksjonere. Bevisstløshet inntrer. Etter ytterligere få minutter vil hjernecellene være døde og intet liv mer mulig, men en rekke av organismens andre celler kan leve i timevis etter at hjertet og blodsirkulasjonen er stanset, og dette er grunnlag for at organer fra døde kan brukes til transplantasjon. Senere dødstegn er dødsstivhet, rigormortis, som utvikler seg i løpet av noen timer (men opphører igjen etter 3-4 døgn), og dodsflekker, livores mortis, uregelmessige rødlige og blålige flekker på huden, som skyldes ansamling av blod på de lavtliggende områder. MODERNE DØDSDEFINISJON

Han emigrerte til Frankrike 1933 og til USA 1940.1 1945 vendte han tilbake til Tyskland. Doblin skrev episke og dramatiske verker som utmerker seg ved naturvitenskapsmannens skarpe iakttagelsesevne, rik fantasi og stor visjonær kraft. Gjennom sine litterære formeksperimenter under innflytelse av James Joyce og Dos Passos gav han støtet til en fornyelse av den tyske romanen, og han regnes som en av de viktigste representantene for den moderne romankunsten i Tyskland. Doblin begynte som ekspresjonistisk forfatter og var 1910 en av grunnleggerne av tidsskriftet Der Sturm. Senere gikk han over til en presis realisme. Av hans mange romaner kan nevnes Die drei Sprunge des Wang-lun (1915), der forfatteren viser veien tilbake til en eldgammel kinesisk resignasjonens religion. I Wadzeks Kampfmit der Dampfturbine (1918) skildres den lille fabrikkeiers innbitte kamp mot trusten. Berge, Meere und Giganten (1924) er en fremtidsroman, der mennesket er blitt et hjernevesen som fullstendig har gjort seg til naturens herre. Sin størs­ te suksess oppnådde Doblin med den sosialkritiske reportasjeromanen Berlin Alexanderplatz (1929; fjernsynsserie i regi av Fassbinder 1979), beretnin­ gen om en tidligere straffanges forgjeves forsøk på å begynne livet på nytt. Boken er den betydeligste tyske storbyroman. Doblins eldre verker gjenspeiler forfatterens oppfatning av livets kaotiske krefter, massesjelen og jeg'ets ikke-eksistens. I 1940 konverterte Doblin til katolisismen. I dialo­ gen Der unsterbliche Mensch (1946) kommer hans nye kristne tro til uttrykk. Den preger også hans senere verker, f.eks. romantrilogien November 1918 (Verratenes Volk, Heimkehr der Fronttruppen, Karl und Rosa, 1948-50), selvbiografien Schicksalsreise (1949) og Hamlet oder Die lange Nacht nimmt ein Ende (1956), romanen om en engelsk krigsinvalid fra den annen verdenskrig som søker en løsning på problemet om vår generasjons skjebne og skyld. Doblin skrev for øvrig en rekke filosofiske og politiske essayer, bl.a. Judisclte Erneuerung (1933), Flucht und Sammlung des Judenvolkes (1935) og Schriften zurjudischen Frage (posthumt 1995). Utvalgte verker i 17 bind utkom 1960-78. Litt.: Sander, G.: A.D., 2001; Schroter, K.: A.D.:mit Selbstzeugnissen und Bilddokumenten, 1978 døbling (av ty.), dybel, dobbe, dømling; blindnagle av tre som forbinder to parallelt liggende trestykker, brukes f.eks. i lafteverk (døblede bjelker) eller ved trebåtbygging. Ble tidligere også benyttet om kilene i to sambærende bjelkers fortanninger. død, livets avslutning. BIOLOGISK DØD

Livets avslutning. Kroppen er bygd opp av levende celler som er organisert i forskjellige organer og vev. Liv er summen av cellenes og organenes virksom­ het; når denne virksomheten opphører, inntrer døden, mors. Det kan være vanskelig å si eksakt når døden inntrer, idet organismens forskjellige celler og organer ikke opphører å fungere samtidig.

Moderne medisin med transplantasjonskirurgi har ledet til ønsket om å kunne definere døden som såkalt hjernedød. Med hjemmel i lov av 9. feb. 1973 om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av lik m.m., § 1 3, er det ved kgl. res. av 10. juni 1977 fastlagt forskrifter om dødsdefinisjonen. Forskriftene sier bl.a. at en person er død når det foreligger sikre tegn på total ødeleggelse av hjernen med et kom­ plett og irreversibelt opphør av alle funksjoner i storehjerne, lillehjerne og hjernestamme. Varig hjerte- og åndedrettstans er sikre tegn på total ødeleggelse av hjernen. Dersom åndedrett og hjertevirksomhet oppretthol­ des ved kunstige midler, må følgende kriterier være oppfylt for at man skal kunne stille diagnosen total ødeleggelse av hjernen: 1) Erkjent sykdom eller skade i skallehulen. 2) Total bevisstløshet. 3) Opphør av eget åndedrett. 4) Opphør av hjernenervereflekser. 5) Opphør av hjernens elektriske aktivitet påvist med et fintmerkende apparat. 6) Opphevet blodtilførsel til hjernen påvist ved røntgenfotografering av hodet etter innsprøyting med kontrast i de fire halspulsårene. BEHANDLING AV DØDE

Når et individ er død, skal det så vidt mulig utfylles en Legeerklæring om dødsfall, som er et offentlig doku­ ment. På dette anføres ► dødsårsaker, til bruk ved statistikk.

Død. Fra Hans Holbein d.y.s tresnittserie Dødsdansen. Abbedisse hentes av Døden.

Noen mennesker har redsel for det som er kalt ► skinndød. For at skinndød ikke skal forveksles med virkelig død, bestemmer norsk lov at alle døde blir undersøkt av lege, og hvor ingen begravelse finner sted før minst 72 timer etter at døden er inntrådt. DODEN I ULIKE RELIGIONER

Forståelsen av døden varierer med de ulike religioners grunnsyn. Det er en utbredt tanke at døden ikke medfører livets fullstendige opphør, men er en overgang til en annen og ny eksistensform. Gresk tenkning tolket døden som en naturprosess mennes­ ket måtte bevare sin indre uavhengighet overfor (stoikere), og ofte ble døden betraktet som sjelens befrielse fra legemets fengsel (orfikere, platonikere). Læren om legemets oppstandelse ved Messias' tilbakekomst ble først utformet av Zarathustra, men gjenfinnes i jødedommen, kristendommen og i islam. Kristendommen. Den greske troen på sjelens udøde­ lighet har vært en understrøm i kristen teologi og fromhet. Denne ideen står på mange måter i et spenningsforhold til den kristne bekjennelse av troen på legemets oppstandelse, som har røtter i jødisk tradisjon og skapertro. Jesu oppstandelse fra de døde betyr at dødens makt er brutt og varsler at en gang skal alle døde oppstå i en endelig seier over døden. I Det nye testamente er det nær sammenheng mellom død og synd, men de østlige og vestlige kirker har i ettertid tolket denne sammenhengen forskjellig. I østtradisjonen (ortodokse kirke) er synden en folge av døden. Derfor blir kategoriene død-liv de mest fundamentale, og i Kristus seirer de guddommelige livskreftene over døden. I vest tolker man døden som den straffen alle mennesker hoster for sin syndighet og vilje til ulydighet mot Gud. Kristi verk forstås derfor primært som soning og frigjorelse fra syndens herrevelde, men selv om dødens makt er brutt ved Jesu oppstandelse, er alle fremdeles dødelige, og oppstandelsen vinnes gjen­ nom døden. I den tidligere kirke synes noen å ha ment at oppstandelsen bare gjaldt de troende, mens de andre forble døde. Den senere forestillingen om at alle skal oppstå er en oppstandelse til dom. For dem som ikke frelses i dommen, blir utgangen evig død («den annen død») - ofte kombinert med forestillinger om evig straff og pine. Dette kalles læren om den «doble utgang». Mot dette står andre forestillinger om f.eks. apokatastasis, alle tings gjenopprettelse. I jødedommen finnes det få teorier omkring død; alt som har med liv og død å gjøre er lagt i Guds hender. Død blir sett på som en naturlig del av livet og ikke nødvendigvis som en straff for det livet man har levd. På eldre tid (Tempelets tid) gav det å komme i kontakt med en død person den høyeste grad av rituell urenhet, og man kunne bare gjenoppta sine offerforpliktelser etter at man hadde blitt rituell ren gjennom rituelle bad. Rester av dette ritualet henger igjen i dag når de tilstedeværende ved en begravelse vasker hendene etter begravelsen. En døende person skal behandles med den ytterste respekt. Det er vanlig å våke både hos den døende og den døde. En døende person sier syndsbekjennelsen og trosbekjennelsen. Troen på legemlig oppstan­ delse gjor at den døde blir begravd så raskt som mulig. Før begravelsen blir den døde vasket, stelt og kledd i håndsydde, hvite klær. Menn blir også be­ gravd i sin tallit. Utenfor Israel er det nå vanlig å begrave i kiste der det legges litt jord fra Israel. Alle ritualer for død og begravelse er like for alle uavhen­ gig av status; tanken er at i døden er alle like. Islam. Som i kristendommen er domstanken sentral, med det hevdes ikke at døden skyldes synd. Koranen slår fast at det enkelte menneskets død bestemmes av Gud. I buddhismen er døden først og fremst eksempel på

DØDEBOKEN

239 den grunnleggende oppfatning at alt som er sam­ mensatt er forgjengelig. Dette gjelder både mennes­ kets kropp og dets sinn. Ihukommelse av døden blir derfor en viktig meditasjonsøvelse. Læren om gjenfødsel, styrt av forestillingen om moralsk kausalitet, ligger til grunn for forestillingen om en dom etter doden og tilhørende gjenfodsel i gode eller pinefulle tilværelser. Ritualer som kan hjelpe den avdøde til gjenfodsel i et paradis er viktig i tibetansk og østasia­ tisk buddhisme. Hinduismen deler buddhismens sjelevandringslære, men har i motsetning til buddhismen sterk motvilje mot håndtering av lik og alt som har med døden å gjore. Dette oppfattes som urent og dermed som rituelt forurensende. Se også ►begravelse, ►rekviem, ►dødsriket, ► dødekult. ‘ PKv/KJC/TKS DØDEN I BILLEDKUNSTEN

Oldtid. I hebreernes, persernes og arabernes kunst finnes ingen billedfremstillinger av døden. Egypter­ ne kjente ingen personifikasjon av døden, men i Dødeboken ser man hvordan den avdøde mottas av sannhetens gudinne når han trer inn i domshallen, og hvordan gudene Horus og Anubis prøver hans hjerte på vekten, mens guden Thot står ferdig til å meddele resultatet til Osiris, som leder de 42 dom­ mere. Oldtidens grekere fremstilte doden (Thanatos) som sønn av natten og som bror av søvnen (Hypnos), i den eldre tid som en gutt med svart legeme (mens søvnens er hvitt), men i alminnelighet som en yngling, med senket eller slokt fakkel. Oftest er det sørgmodige ved tanken på døden i gresk kunst mildnet ved indirekte fremstilling av døden: den dødes avskjed fra familien eller den døde omgitt av det som var ham kjært i livet. Slik er det i maleriene på de hvite athenske gravlekyter (en slags flasker, se ► lekythos) og i relieffer på steler (gravsteiner). Skjeletter forekommer også i antikk kunst, men da ikke som personifikasjon av doden selv, men som representanter for de avdøde, således på fire sølvbegre fra omkring Kristi fødsel, funnet 1895 i Boscoreale ved Pompeii (nå i Louvre). Skjelettene er betegnet med navn på greske filosofer, diktere og kunstnere. Middelalder. Med kristendommen forsvinner den forsonlige dødsfremstilling, og den får heslige attri­ butter. Like til høymiddelalderen er imidlertid dødsfremstilling sjelden. I tidlig middelalder ble døden i virkeligheten skildret i dommedagsbildenes fremstilling av de salige som englene fører til him­ melen, og de fordømte som går til helvete og pines av djevler, ofte avbildet i tympanon-feltet ved kir­ kens hovedinngang, f.eks. Autun, ca. 1130.1 tilknyt­ ning til Apokalypsen og forskjellige bibelsteder og med tanke på livets avslutning som en høst, ble ljåen meget brukt som dødens attributt, således i freskobildet Dødens triumf (kort etter 1350) i Pisas Campo Santo. Døden gjengis der i skikkelse av en vinget, svartkledd kvinne, som med en stor ljå hugger inn på de intetanende mennesker. Fra slutten av 1300tallet ble det meget vanlig å fremstille den døde på gravmæler som et innskrumpet lik, ofte halvt forråt­ net eller som skjelett. Disse vitnesbyrd om forgjenge­ ligheten var også bilder på døden i sin alminnelighet. Det samme gjelder de såkalte dødsdanser. Renessanse og barokk. I reformasjonstiden spilte døden en stor rolle i kunsten. Durer viser f.eks. snart døden som en av de fire apokalyptiske ryttere, snart med slanger snodd om halsen, åpenbart usynlig, på en mager hest, mens han holder timeglasset opp for ridderen ved siden av seg. Hos Hans Sebald Beham ledsager døden i narredrakt en dame som plukker blomster, mens Hans Baldung Grien lar doden som en tjener bære damens slep. I barokken kunne døden bli gjengitt med krass naturalisme, f.eks. av Leal i hans bilde Finis gloriae mundi, hvor man ser de halvt oppløste lik av en biskop og en ridder i deres kister. Men døden kunne

også gå inn i pompøse komposisjoner, f.eks. på Urban 8sgravmæle, hvor den som et vinget skjelett av bronse sitter på sarkofagen og skriver pavens navn inn i historiens bok. Tilsvarende teatralsk anvendel­ se var alminnelig i rokokkotiden. På Moritz av Sachsensgravmæle går dødens genius sørgende bort, mens Frankrike søker å hindre knokkelmannen i å åpne sarkofagen. Kunsten etter 1800 viser tallrike fremstillere av doden. A. Rethel har gitt en moderne behandling av Holbein den yngres motiver, tresnittserien Audt ein Totentanz. Som knokkelmann eller levende lik møter vi døden hos Daumier; under 1890-årenes fin-desiécle-stemning får den fornyet interesse som motiv slik man møter knokkelmannen hos f.eks. Klinger, Rops og Munch. Det mangler heller ikke på indirek­ te skildringer, f.eks. Bartholomés kjente Monuments aux Morts på Pére-Lachaise i Paris. I 1900-tallets fremstillinger av doden er det ikke lenger den personifiserte død, knokkelmannen eller det levende lik, vi møter, men den konkrete virkelig­ het sentrert rundt krigens ofre og redsler. Verdens­ krigene og Vietnamkrigen har alle fått sine vitnes­ byrd i den moderne kunst enten i objektiv, fortellen­ de form eller som voldsomme protester. En av de mest gripende og urovekkende skildringer av doden i den forste verdenskrig finner vi i Otto Dix' serie på 50 raderinger med tittelen Krigen (DerKrieg) fra 1924, skildringer som ofte er sammenlignet med Goyas Desastres de la Guerra (1810-16). Sterkere enn gjennom noen fotodokumentasjon skildrer Dix i sine raderinger krigens gru, drap og fysisk ødeleggel­ se av mennesker. Lignende skildringer av mennes­ kelig lidelse og dod som den annen verdenskrig brakte med seg, finner man i italieneren Zoran Musics tegninger og malerier fra Dachau konsentra­ sjonsleir. Protestene mot krigens dod og redsler er mange, med Picassos Guernica (1937) som den kanskje mest kjente. Hans landsmann, surrealisten Salvador Dali, gir uttrykk for det samme i sitt bilde Forvarsel om borgerkrig (1936). Doden var også et stadig tilbake­ vendende tema i Rafael Canogars kunst fra begyn­ nelsen av 1970-årene, der han protesterte mot Francoregimets bruk av vold. Liksom krig, vold og redsler gjennom massemediene er blitt en del av alles hverdag, er døden også et gjennomgående motiv i mye av vår tids kunst, gjengitt refererende, som gjennom en fjernsynsskjerm, uten kommenta­ rer, av pop-kunstnere som Andy Warhol i hans Death and Disaster Series (1965), eller fylt av protest som hos Michael Rothenstein i hans Violence Series (1975). I norsk etterkrigskunst har Arne Ekeland og Reidar Aulie brukt krigen og doden som motiv. Dessuten kan nevnes Håkon Blekens Fragmenter av et diktatur (1960-70) og Per Kleivas og Kjartan Slettemarks kraftige utfall mot Vietnamkrigen. OHI DØDEN I FOLKETROEN

Doden er mange steder og til mange tider blitt opp­ fattet som et personlig vesen, en guddom eller demon, som kommer for å hente menneskene til sitt rike. 1 gammel nordisk mytologi var det den uhygge­ lige dodsgudinne Hel, men i det gamle Hellas fore­ stilte man seg Døden som en vakker og vennesæl yngling, og på gravsteiner ble han avbildet som en god genius med nedadvendt fakkel og en krans i hånden. Ifølge Hesiod var Doden søvnens bror. Kharon er i klassisk gresk tro de dodes fergemann over Styx. Dette fergemotivet kjennes også fra mange andre steder, hvor man forestiller seg at de døde blir hentet og ført over til en øy, for der å fore en skyggetilværelse under en mild dodsfyrstes herre­ dømme. Varianter av dette er sagnene om glassber­ get, glassøya, gulløya osv. Som skikkelse kan Doden ellers anta mange former: som en jeger, som en hvitkledt befrielsens engel, som et grinende benrangel med ljå og timeglass. Den siste personifikasjon skriver seg fra høymiddelalderen og ble i tidens løp

utformet og variert med uhyggelig fantasi. Under de hyppige og store epidemier kunne Døden dessuten anta spesielle former, f.eks. som en utgammel kone med sopelime («Pesta» i Norge under Svartedauen), som en gammel mann med ljå og lime, som en rød eller svart hane m.m. Av rent moraliserende hensyn ble Døden også ofte identifisert med djevelen på populære, oppbyggelige bilder; den stod da i Den ondes skikkelse bak sengeforhenget og ventet på sitt offer. Selvsagt var dette bare ved syndige og verdslige menneskers dødsleie; de gudfryktige risikerte ikke noe slikt besok fra underverdenen. I den svenske folkevisen om Liten Karin blir det syndefulle menneske bortført av ravner, mens lille Karin selv blir båret til himmels av to engler i skikkelse av duer. Meget utbredt er troen på at Doden ofte sender forvarsel for dermed å varsku om at et menneske er dodsviet, feigt; det foregår ikke sjelden i form av drømmer og syner, og særlig alminnelig er det såkalte nålyset. Videre er mange dyr i folketro og diktning i stand til å forutse og varsle Dødens komme; dette gjelder bl.a. hunden og hesten samt kattugla (daudfuglen) og gjøken (likgauken). Men for ovrig kan ifølge sagn og folke­ tro hele naturen varsle om et menneskes foreståen­ de død. Se ►gravmæle, ►gravøl. BEFOLKNINGSGEOGRAFI

Se ►dødelighet og ►dødsårsaker. RETTSLIGE FORHOLD

Ved dødens inntreden opphører individet å eksistere som juridisk person. Se ►dodsformodningsdom, ► arv, ►dodsboskifte og ►folketrygden (stønad til etterlatte). Ethvert dødsfall i Norge skal meldes til skifteretten eller til lensmannen, jf. skifteloven av 21. feb. 1930 § 12 a. Meldeplikten påhviler avdødes nærmeste pårørende, eventuelt andre som har vært til stede ved dødsfallet. Begravelsesbyråer kan bistå med dette. Skal liket kremeres eller fores ut av riket, må legeerklæring alltid foreligge. Arbeidsrett. Arbeidstakers dødsfall medfører at arbeidsavtalen opphører, bl.a. med den konsekvens at det ikke skal beregnes lønn for tiden etter dødsfal­ let, med mindre annet skulle være særskilt fastsatt. Opptjent feriegodtgjørelse utbetales dødsboet. Ved dødsfall i den nærmeste familie er ofte tariffavtalt at arbeidstaker har krav på velferdspermisjon (med lønn) for dagen for dødsfallet og for begravelsesda­ gen. Nærmeste familie er i denne sammenheng vanligvis angitt slik at det omfatter ektefelle/samboer, barn, søsken, foreldre, svigerforeldre, besteforeld­ re eller barnebarn. For sjøfolk gjelder etter sjømannsloven at skipsfø­ reren skal underrette de nærmeste pårørende om dødsfallet og sørge for sjømannens begravelse eller hjemsendelse av båren. Hvis de pårørende samtyk­ ker, eller hvis det forlanges av myndighetene på stedet, kan skipsføreren ordne med kremasjon i stedet for begravelse. I så fall skal han også sørge for at asken blir sendt hjem. Utgiftene i denne anled­ ning betales av rederen eller staten. Sjømannens etterlatte (ektefelle eller barn under 18 år) har rett til 1 måneds hyre regnet fra dødsdagen, dødballsituasjon. fotballuttrykk som brukes om visse situasjoner hvor spillet er blåst av og ballen ligger «død», vanligvis ved frispark, hjørnespark og inn­ kast. I moderne fotball stiller da gjerne lagene opp i bestemte, innøvde formasjoner. Uttrykket brukes også i andre ballspill. dødbiter. daubiter, døds- (dau-(seiler, seilfartøy som seiler dårlig (særlig i bidevindsseilas). dødbrent. tilstand hos gips og kalk som oppnås ved for sterk oppheting, kjennetegnes ved dårlig evne til å svelle i vann. Dødeboken, samlinger av bønner, påkallelser og besvergelser som i det gamle Egypt ble lagt i de velståendes graver. Betegnelsen er første gang brukt

240

DØDEHAVET

Dødeboken, Guden Anubis (med sjakalhode) under en dødsseremoni. På den andre siden av mumien står avdødes sønn med en stav med bukkehode. Fra Hunefer-papyrusen.

av egyptologer på 1800-tallet. Skikken gjenspeiler egypternes opptatthet av livet etter døden; Dødebo­ ken skulle sikre at den avdøde fikk et godt liv i dødsriket. Skikken er attestert fra Det nye riket (fra midten av 2. årtusen f.Kr.) og til gresk-romersk tid. Tekstene varierer fra svært korte til relativt lange. De ble skrevet ned på papyrus (men også på lær) og representerer litterært sett en fortsettelse av pyrami­ de- og kistetekstene. Underverdenens gud Osiris står sentralt i mange av dem. En kjenner i alt ca. 200 slike magiske tekster. Hvilke av dem som ble skrevet ned, varierte i hvert enkelt tilfelle. Først i sen, ro­ mersk tid skjer det tilløp til en type kanonisering som gjør det berettiget å snakke om én dødebok. Dødehavet. Saltavleiringer langs kysten av Dødehavet.

Dødehavet, arab. BahrLut, hebr. Yam Ha-Melah, avløpsløs innsjø i Midtøsten, i en forsenkning mel­ lom Jordan, Israel og Vestbredden. Vannspeilet ligger ca. 400 m under Middelhavets overflate, og er jordoverflatens laveste punkt. Sjøen er tilnærmet 65 km lang og 18 km på sitt bredeste. Eneste tilløpselv med vannføring hele året er Jordanelven. Som følge av høyt forbruk av vann fra Jordanelven er for­ dampningen fra Dødehavet nå større enn vanntil­ førselen og vannspeilet er derfor synkende. Ved halvøya al-Lisan var innsjøen inntil 1970-årene delt i en nordlig og en sørlig del. Den sørlige delen, som var meget grunn, er nå i ferd med å tørke ut. Den får, som ledd i mineralutvinningen fra sjøen og

behovet for utvinningsbassenger, tilført vann gjen­ nom kanaler fra den nordlige hoveddelen. Langs Jordandalen på øst- og vestsiden er sjøen omgitt av fjell som når opp til 800 moh. Fjellene er gjennomfuret av tallrike dalfører, med litt plante­ vekst, men er ellers øde. Vannet i sjøen har klar blå farge, men det er en mettet saltløsning så ingen høyere organismer kan leve i det. De løste saltene dannes av magnesium-, kalsium- og natriumklorid i en gjennomsnittlig mengde av ca. 30 %, noe lavere i de øvre vannlagene og noe høyere i de nedre (saltholdighet i alminnelig havvann er ca. 3,5). Den store saltholdigheten skyldes at sjøen ikke har noe avløp. Både på israelsk og jordansk side utvinnes det mine­ raler fra sjøen, henholdsvis av firmaene Dead Sea Works Ltd. og Arab Potash Cooperation. Den senkning som Dødehavet ligger i, fortsetter nordover mot foten av Hermonfjellene på grensen mellom Israel, Libanon og Syria. Sørover fortsetter den ut i Rødehavet og strekker seg videre innover i det østlige Afrika. Det er en nedsunket strimmel av jordskorpen, mellom to bruddlinjer. Gamle strand­ linjer i Jordandalen viser at vannet har stått mer enn 435 m over Dødehavets nåværende vannspeil. Bibelens Sodoma og Gomorra lå visstnok lengst sør i Dødehavet (1. Mos. 13, 14 og 18, 19). Dødehavsrullene, Qumrantekstene, samling av tekster fra Jesu tid, funnet 1947-60 i huler nordvest for Dødehavet, nær Qurnran. De fleste forskere er enige om at tekstene stammer fra esseerne og at de utgjør denne gruppens bibliotek (se ►esseer). Døde­ havsrullene har hatt uvurderlig betydning for stu­ diet av den eldste jødedommen og Bibelen. De er skrevet på hebraisk og arameisk, med noen få greske fragmenter. Dødehavsrullene omfatter, i vid for­ stand, også en rekke tekstfunn som er gjort i den umiddelbare nærhet: Wadi Murabba'at, Masada, Nahal Hever m.fl. Det har vært mye dramatikk og stridigheter omkring utgivelsen av enkelte av tekste­ ne, men en internasjonal gruppe er i 1990-årene i ferd med å sørge for at alle tekstene blir utgitt. TEKSTENES INNHOLD

Tekstene inneholder ulike sjangre, men to ruller som beskriver Qumransamfunnets (se ►esseer) interne lover og regler står i en stilling for seg: Disiplinrullen og ►Damaskusskriftet. I tillegg finnes en lang rekke bibeltekster, og alle de gammeltestament­ lige bøkene, med unntak av Esters bok, er represen­ tert. Videre finnes en rekke salmer og andre liturgis­ ke tekster, bl.a. Hodajot (hebr. 'lovsanger'). Det finnes også en rekke eskatologiske og apokalyptiske tekster, best kjent er Krigsrullen. Den lengste av alle tekstene (nesten 9 m lang), Tempelrullen, giren rekke forskrifter for idealtempelet, samt omfattende renhetsforskrifter. FORHOLDET TIL BIBELEN

Dødehavsrullene har hatt stor betydning for studiet av Det gamle testamentes hebraiske tekst. Før fun­ net hadde man kun tilgang på hebraiske bibelmanuskripter fra middelalderen, det viktigste datert til 1009, i Qurnran fant man en komplett Jesajatekst fra Jesu tid. Ved sammenligning kunne det slås fast at den hebraiske bibelteksten var blitt overlevert med påfallende pålitelighet. Samtidig ble det funnet tekstfragmenter der det fremgikk at det eksisterte ulike teksttradisjoner i Qurnran, noe som bidrar til økt forståelse av standardisering av bibeltekstene og fremveksten av kanon. Det er også funnet salmer som i form og innhold er svært like Bibelens salmer, men som ikke finnes i Salmenes bok. Dodehavstekstene har også hatt stor betydning for studiet av det hebraiske språkets utvikling. Det har vært mange spekulasjoner omkring for­ holdet mellom Det nye testamente og Dødehavsrul­ lene, men det finnes ikke henvisninger i tekstene verken til Jesus eller til andre tidligkristne personlig­ heter. Dødehavsrullene har likevel stor betydning for å forstå bakgrunnen for Det nye testamente. De

DØDELIGHET

241

fødselen er det gjennomsnittlige antall år et kull barn født i et bestemt, kan vente å leve når vi forut­ setter at de aldersspesifikke dødsratene for samme år opprettholdes gjennom hele livshistorien for kullet. Forventet gjenstående levetid forteller hvor lenge mennesker ved forskjellige aldrer i gjennomsnitt kan vente å leve. Norge er blant de land i verden som har lavest dødelighet, dvs. lave alders- og kjønnsspesifikke dødsrater, lav spedbarnsdødelighet (3,7 per 1000 i 2003) og lang forventet levetid (81,9 år for kvinner og 77,0 år for menn, 2003). Naturlig nok blir dødshyppigheten relativt høy (9,3 promille, 2003) fordi landet har en gammel befolkning. Se ►befolkning. Dødelighet og alder. Dødeligheten er meget høy i første leveår, synker sterkt og når et minimum i alderen 10-14 år, stiger deretter, forholdsvis svakt til å begynne med, noe sterkere fra 50-årsalderen for ved 60-65 år å nå samme høyde som i første leveår. Dødeligheten varierer atskillig fra land til land i første leveår. Enda mer utpreget blir forskjellen hvis vi sammenligner med utviklingslandene (se ► be­ folkning og ►spedbarnsdødelighet). I alderen fra ett år opptil 65 år hos menn og 40 år hos kvinner ligger dødeligheten i Norge på omtrent samme nivå som i våre naboland; i høyere alder er dødeligheten lavere i Norge enn i de øvrige nordiske land. Forskjellen blir enda mer utpreget hvis vi sammenligner med land utenfor Skandinavia, bortsett fra Nederland. Dødehavsrullene. Over: Håndskriftene ble funnet i huler i dette fjellet ved Khirbet Qumran ved Dødehavets nordvestbredd. -Til venstre: Fragment av et av de store Jesaja-håndskriftene, les 1,1-26.

DØDELIGHET Dødelighet i Norge

Døde per 100 000 innb. (gjennomsnitt for aldersgruppene)

første kristne delte f.eks. Quamransamfunnets spesielle eskatologiske bibelfortolkning. Døde hunder biter ikke, gammelt ordtak. Da Pompeius var falt i hendene på sine Hender, overveide de om han skulle få leve eller dø. Theodotus rådet til å avlive ham, med denne begrunnelsen. døde hånd (lat. manns mortua), gods som erverves av kirken, stiftelser og lignende upersonlige rettssub­ jekter og derved unndras den frie omsetning. Lov­ givningen har, især i eldre tid, ofte stilt seg uvillig overfor slike disposisjoner. Etter norsk rett gjelder ingen begrensninger på dette område når man ser bort fra forbudet i Grunnlovens § 108 mot å oppret­ te fideikommisser. dødekult, religiøs kult av døde. I svært mange kultu­ rer er det en grunnfestet oppfatning at det er både mulig og viktig å opprettholde forbindelse med avdøde mennesker. Dette skjer i form av fastlagte, religiøse handlinger, m.a.o. gjennom kult. Vanligst er sannsynligvis ►fedrekult, der enkelte familier eller slektsgrupper henvender seg til sine avdøde

forfedre. Men også en avdød konge eller høvding kan tilbes, ofte av et eget presteskap, på hele folkets vegne. Kongen identifiseres i så fall gjerne med en guddom; f.eks. ble den døde konge i Egypt tilbedt som guden Osiris. Også i kulturer der kongen ikke betraktes som spesielt hellig kan enkelte individer, f.eks. mektige krigere, bli tilbedt etter sin død, gjerne i tilknytning til graven. Et eksempel på slik kult er kulten av heroer (se ►heros) i det gamle Hellas. dødelade (av nty. Lade, 'kasse, oppbevaringssted for penger'; i overført betydning: 'pengemidler, fond'), begravelseskasse. Ennå vanlig i bergensk, ellers sjeldnere, som f.eks. Morgenbladets uttalelse (1931) om at Nobelprisen burde være «en spore for de levende og ikke en dødelade for de hæderkronede». dødelige arveanlegg, letalfaktorer, letalgener, arve­ anlegg som før eller senere under individets utvik­ ling fører til at individet dør. dødelighet. Når begrepet dødelighet drøftes i demo­ grafisk, geografisk, historisk, medisinsk og økono­ misk forstand, er innholdet avhengig av sammen­ hengen det brukes i. Imidlertid handler spørsmål om dødelighet i første omgang om hva den rent kvanti­ tativt betyr for befolkningsendringer og veksttakt i befolkninger. For å komme bak tallmessige størrelser må det søkes kunnskap om endringer i levetid gjennom tidene, om forskjeller i livslengde mellom ulike regioner, om variasjon i dødsårsaker mellom forskjellige aldrer, om samvariasjon mellom dødshyppighet og levekår, ulikheter mellom kjønn, mellom sosioøkonomiske grupper og ikke minst årsakene til den variasjon som blir observert. De vanligst brukte statistiske målene for dødelighet er disse: Summarisk dødsrate (dødshyppighet) forteller hvor stor del av en befolkning (i prosent eller pro­ mille) som dør i løpet av et år. Alders- og kjønnsspesifikke dødsrater forteller hvor mange kvinner (eller menn) i en bestemt aldersklasse som dor i løpet av et år satt i forhold til det totale antallet kvinner (eller menn) i aldersklassen. Spedbarnsdødeligheten (IMR = infant mortality rate) forteller hvor mange barn som dør før de fyller ett år satt i forhold til totalt antall fødte i løpet av året. Forventet levealder ved

MENN

Alder (år) 0-4 5-9 10-14 15-19 20-24 25-29 30-34 35-39 40-44 45-49 50-54 55-59 60-64 65-69 70-74 75-79 80— 90-

1901-05 2 816 365 319 617 968 857 781 760 856 1 020 1 269 1 598 2 310 3 486 5 154 8 226 16 340 -

1951-55 635 77 60 98 143 139 163 200 273 416 677 1 050 1 603 2 598 4 198 6 910 15 156 -

2003 91 15 19 65 89 96 107 123 174 256 403 661 1 060 1 913 3 104 5 236 25 861 28 784

1901-05 2 397 372 363 566 653 679 740 777 826 865 1 071 1 355 1 947 2 919 4 593 7 531 15 120 —

1951-55 498 44 34 44 53 80 96 129 190 284 444 701 1 118 1 902 3 456 6 107 14 800 —

2003 81 9 13 27 35 38 43 60 113 159 256 440 655 1 015 1 785 3 204 17 560 23 406

KVINNER

Alder (år) 0-4 5-9 10-14 15-19 20-24 25-29 30-34 35-39 40-44 45-49 50-54 55-59 60-64 65-69 70-74 75-79 8090-

1 Tallene for 2003 er for aldersgruppen 80-89.

242

DØDEN ER ET KJÆRTEGN

Menn har i alle aldrer høyere dødelighet enn kvinner; det henger sammen med at de fleste viktig­ ste dødsårsakene rammer menn hyppigere enn kvinner (bl.a. hjertesykdommer, kreft, ulykker). Ugifte har gjennomgående høyere dødelighet enn gifte i samme aldersgruppe. Norske undersøkelser viser at dødeligheten er forskjellig for personer i samme aldersgruppe, men med ulike yrker. Blant personer i noen yrkesgrupper, f.eks. lærere, er dødeligheten i alle aldersgrupper lavere enn gjen­ nomsnittet; i andre yrker høyere, f.eks. hotell-, restaurant- og serveringsarbeid. Blant jordbrukere er dødeligheten høyere enn gjennomsnittet i de yngre aldersgrupper, og lavere enn gjennomsnittet i de eldre. Dødelighetstabeller viser hvordan et bestemt fødsels­ kull (kohort) forminskes gjennom dod etter som alderen stiger. Hensikten er å vise hvor mange av et bestemt fødselskull som dør (eller gjenstår) etter å ha nådd alderen 1,2,3 .... 35, 36.......67, 68, ... osv. Tabellen kan også uttrykke dødssannsynligheter ved de samme aldere. I tillegg til å gi informasjon om dødeligheten i en befolkning danner slike tabeller grunnlaget for livsforsikringer. På grunnlag av dødelighetstabellen kan man beregne hvor mange år personene i en bestemt aldersgruppe (både samlet og kvinner og menn hver for seg) vil gjennomleve dersom dødelighetsforholdene fortsetter å være de samme som på beregningstidspunktet, altså forven­ tet gjenværende levetid. (Se ► befolkning.) Døden er et kjærtegn, norsk spillefilm (1949) i regi av Edith Carlmar, etter et manus av Otto Carlmar basert på Arve Moens roman. Skildrer et kjærlig­ hetsforhold mellom en velstående kvinne og en bilmekaniker. Med Bjørg Riiser-Larsen og Claus Wiese i hovedrollene. Foto ved Kåre Bergstrøm og Ragnar Sørensen, musikk av Sverre Bergh. Både tematisk og stilistisk gir filmen assosiasjoner til film noir. Døden fra Liibeck., «Å se ut som døden fra Liibeck», dvs. se likblek og elendig ut, er et uttrykk som går tilbake på de berømte bilder av Dødsdansen i Maria­ kirken i Liibeck. Gjennom folkebøkenes tresnitt var denne billedrekken kjent i Norden fra 1500-tallet. Døden som danser med den han skal hente, var et vanlig motiv i middelalderen. Døden i sykeværelset, maleri av Edvard Munch, malt antagelig i 1892 i kasein-teknikk. En utgave av bildet ble i 1910 skjenket Nasjonalgalleriet i Oslo av Olaf Schou, en annen tilhører Oslo Kommunes Kunstsamlinger. Motivet knytter seg til Munchs erindring om søsteren Sophies død i 1877. Den døende sitter i en kurvstol til høyre i bakgrunnen, og ved siden av sees faren og tanten. Kunstnerens bror Andreas går mot døren til venstre. I forgrunnen sees Edvard selv, søsteren Inger stående og søsteren Laura sittende. Munch har også behandlet motivet i bilder som Det syke barn, Vår og Ved dødssengen. Døden iVenedig, ty. Der Tod in Venedig, novelle (1912) av Thomas Mann om den aldrende og livstrette forfatteren Aschenbachs reise til Venedig og hans mote med unggutten Tadzio. Novellen tar opp motivene omkring kunstnertypen, forfall og dod som står sentralt i Manns forfatterskap. Også berømt filmatisering i regi av Luchino Visconti (1971), med Dirk Bogarde som Aschenbach (som i filmen er gjort til komponist) og Bjorn Andresen som Tadzio. Huskes for sin ekspressive bruk av Gustav Mahlers musikk. Ddderlein, norsk slekt, opprinnelig fra Weissenburg i Bayern (sør for Niirnberg), hvor den kan følges tilbake til ca. 1500, og hvorbytårnet fortsatt kalles Doderleinsturm. Slekten kom til Norge 1730 med kaptein Georg Michael Ddderlein (1699-1763), som ble den første bestyrer av Den frie mathematiske skole (nå Krigsskolen) i Oslo. Sønnen Michael Sundt Ddderlein (1740-86) ble lærer ved Krigsskolen i

1765 med tittel av professor, og var dessuten hoved­ stadens politimester fra 1778. En yngre sønn, Chris­ tian Ddderlein (1745-1809) var horer ved Christia­ nia latinskole. Den nålevende slekt stammer fra ham. døde språk, utdødde språk, språk som ikke lenger brukes som morsmål av en gruppe mennesker. Det betegner særlig de språk som ikke lenger tales som dagligspråk i et samfunn, men er kjent gjennom skriftlig overlevering og kan brukes som talespråk for visse formål, f.eks. latin, gammelgresk eller sanskrit. Språk dør ut når det samfunn som taler det, forsvinner eller blir gjenstand for en omfattende kulturell og materiell påvirkning fra et annet sam­ funn. dødes tjern. De, norsk spillefilm (1958) i regi av Kåre Bergstrøm, etter manus av Bergstrøm basert på en kriminalroman av Bernhard Borge (pseudonym for André Bjerke). En håndfull venner fra Oslo reiser til en hytte i Østerdalen for å finne en mann som er forsvunnet og løse mysteriet med en gammel spø­ kelseshistorie. Med Henki Kolstad (som Bernhard Borge), Bjørg Engh, Henny Moan, Erling Lindahl og Georg Richter. André Bjerke medvirker i rollen som «okkultisten» Gabriel Mørk. Foto ved Ragnar Søren­ sen som her for første gang i Norge brukte cinemascope-formatet, musikk av Gunnar Sønstevold. dødfrakt (eng. dead freight), frakt for ikke innlastet gods. Se ► reisebefraktning. dødfødsel, fødsel der barnet er dødt. Uke 28 har definisjonsmessig vært grensen mellom det som kalles en abort og dødfødsel, og brukes derfor gjerne i statistikker, selv om det kan virke uhensiktsmessig nå når moderne nyfødtmedisin har gjort at mange barn som blir født tidligere, lever opp. Hvis det etter at hodet er født, har vært tegn til selvstendig ånde­ drett, registreres barnet som levendefødt. I Norge utgjør dødfødsler over uke 28 0,3 % av samtlige fødsler. dødgang, slark, klaring i maskinlagringer slik at en maskindel får en utilsiktet bevegelse i forhold til en annen. Dødgang skyldes i regelen slitasje og kan gi lagerbank ved store hastigheter. dødhode, synkehode, stigeløp, tilleggsvolum i støpe­ former for metallstøping, tjener som magasin for etterfylling av metall under storkningsperioden. Dødhode kappes av når stopegodset er avkjølt, dødhår, grove, hvite, rette og spro dyrehår, finnes bl.a. gjerne flere steder i sauepelsen. dødis, breis som på grunn av varmere klima blir liggende i sin helhet under snøgrensen. Bevegelse i en bre skyldes at det samles opp is over snøgrensen i breens næringsområde (jfr. ►bre). Hvis klimaet blir så varmt at hele ismassen blir liggende under snøgrensen, blir det ingen tilførsel av ny is, breen flates etter hvert ut og bevegelsen i isen stopper opp - det er dannet dødis. Slik må forholdene ha vært i den senere del av avsmeltingstiden etter siste istid over de største delene av Skandinavia. Landisen smeltet ovenfra og nedover, de høyeste partier av landet ble først isfrie, mens rester av isen ble liggende lengst i senkninger i terrenget og i det hele der hvor isen var tykkest. Slike isrester gav mange steder opphav til ►bredemte sjøer. Ved avsmelting av dødis blir noen klumper av isen liggende igjen, mens mellomrommene fylles av sand og grus som skylles ut av smeltevannet. Når all is til slutt er smeltet, blir overflaten ofte ruglete med små hauger og groper, ofte sirkelformede groper med små tjern (grytehull). Dette kalles et dødislandskap. dødisgrop, grytehull, forsenkning i løsmateriale. Dannet ved slutten av siste istid da innlandsisen smeltet ned, ved at isrester ble begravd og senere smeltet. En del av dødisgropene er tørre i bunnen, men det er vanligst å finne vann, tjern eller myrer i bunnen av dem.

I Norge finnes dødisgroper mange steder. Et særlig vakkert eksempel er beltet med i alt 24 større og mindre innsjøer (grytehullsjøer) fra Hauerseter i sør, forbi Gardermoen til Bergermoen i nord (Akershus), dødislandskap, uregelmessig landskap med hauger, humper, store steiner og forsenkninger og tjernpytter i morenemasser. Dannelse. Dødislandskap ble dannet ved slutten av siste istid. Breen var da ikke lenger i bevegelse, og smeltet ned der den lå (dødis). Elver og bekker som rant i dette landskapet, som bestod av både landmas­ se og is, fulgte løp som ofte var helt forskjellige fra dagens elveleier. Vannet avsatte sedimenter dels oppå, dels i tunneler inni den nedsmeltende isen (subglasiale elveløp). Når isen så smeltet helt vekk, ble disse sedimentene stående igjen som rygger og terrasser. De subglasiale elveløpene vises i dag som buktende grusrygger (►eskere), som også kan gå i motbakker. Sprekkefyllinger i kanten av isen vises som terrasser med bratte kanter ut mot dalbunnen. I de tilfeller hvor ispilarer ble helt eller delvis begravd i løsmasser, har vi i dag gryteformede innsynkninger, dødisgroper. Dødisgropene har i mange tilfelle dannet små tjern, som i sin tur har akkumulert organiske sedimenter (gytje og torv). Prøvetagning og analyser (l4C og pollenanalyse) av slike sedimenter forteller om klimahistorien i tiden etter siste istid. dødkjøtt, caro luxurians, blekt og svampaktig vev som dannes i stedet for arrvev hvis et sår gror lang­ somt. Dødkjøtt kan ligne små svulstdannelser og avsondrer rikelig væske. Årsaken kan være almin­ nelig svekkelse av organismen på grunn av sykdom, eller ha lokale årsaker, f.eks. betennelse, svulstdannelse, fremmedlegemer eller dårlig blodomløp. Som regel vil en passende lokal behandling med pensling få det til å forsvinne og få såret til å gro bedre, forut­ satt at årsaken fjernes. Av og til går det fortere hvis man skraper bort det slappe vevet. dødlinje. 1 På fotballbaner og bandybaner forlengelsen av mållinjen på begge sider av målet. Passerer ballen dødlinjen, blir det dømt utspill fra målmannen hvis det angripende lag berørte ballen sist, hjørnespark eller hjørneslag hvis det forsvarende lag sist berørte den. 2 Tidsfrist, se ►deadline. dødluft, den del av luften vi puster inn som ikke kommer frem til de små lungeblærene (alveolene) men som blir stående i det såkalte dødrom (luftrøret og luftveisgrenene). Navnet er gitt fordi dødluft ikke deltar i gassvekslingen med blodet, slik luften i lungeblærene gjør. I hvile utgjør dødluft ca. 1 /3 av luften i et åndedrag. Se for øvrig ►lunger og ►ånde­ drett. dødmannsknapp (av eng. deadman's grip), sikkerhetsinnretning på enmannsbetjente lokomotiver, motorvogner, sporvogner osv. Føreren må under kjøring holde en kontaktknapp i en bestemt stilling. Hvis dodmannsknappen slippes (f.eks. ved slaganfall eller besvimelse), stoppes drivmotorene og bremse­ ne settes automatisk på. dødmannsprosess, i nordisk og annen gammelgermansk rett en rettssak mellom en levende og en død person. Privathevnen var en anerkjent form for strafferettslig reaksjon, og dødmannsprosess tjente det formål å fastslå på tinget at en illgjerningsmann (ekteskapsbryter, tyv m.m.) var falt på sine gjetnin­ ger slik at hans ettermålsmenn ikke kunne kreve mannebøter eller ta hevn. Gulatingsloven har i Mannhelgeboken kap. 11 bestemmelser om søksmål mot død mann. dødningbille, Blaps mortisgga, billeart i familien skyggebiller, Tenebrionidae. Svart, 2-3 cm lang bille som lever i kjellere og andre mørke steder. Sjelden i Norge. dødninghode, Acherontiagtropos, nattsommerfuglart i familien tussmørkesvermere, Sphingidae. Europas

DØDSDANS

243 største sommerfugl med inntil 13 cm vingespenn. Den har mørkebrune forvinger og okergule bakvinger. På den mørkebrune ryggen sitter en okergul teg­ ning av form som et menneskekranium. Den fingertykke bakkroppen er okerfarget, med svarte tverringer og en blåsvart stripe langs ryggen. Dødninghodet kan frembringe en knirkende lyd, sannsynligvis ved å støte luft opp gjennom svelget. Det lever av å suge blomsternektar og av å stjele honning i bikuber og humlebol. Dødninghodet er funnet mange ganger over hele Norge; men individene må antas å være immigranter som har fløyet den lange veien fra middelhavslandene, hvor arten hører hjemme. Larven er grønn eller gråbrun, 12-15 cm og med et S-formet hom på bakkroppen og lever oftest på potetgress. Den store brune puppen finnes i jorden. Puppen ser ikke ut til å greie overvintringen hos oss, og vi har derfor ingen fast bestand av dødninghoder. dødninghånd. daumannsfingrer, Alcyonium digitgtum, koralldyrart i ordenen lærkoraller, Ålcyonacea. Appelsingul eller rødlig, læraktig koloni av fastsit­ tende åttetallskoraller. Kolonien har varierende form, men kan ofte minne om en forkrøplet hand. Den har vortete kalknåler i hudlaget og i det indre. Polyppene er vanligvis glassklare. Arten er vanlig på grunt vann langs hele vår kyst. dødningur, borebiller, Anobidae, insektfamilie i ordenen biller. Lever i trevirke i bygninger. Dyrene gir fra seg spesielle tikkelyder som dannes ved at de utvokste billene slår forbrystet mot underlaget i hurtige serier. Navnet har billene fått fordi folk i tidligere tider tok varsler om ulykke og død fra lyden. Se stripet ►borebille og ►munkehette. dødpunkt (tekn.), det punktet der en frem- og tilbakegående maskindel skifter bevegelsesretning. I en veivdrift skjer dette der veivarmens midtlinje faller sammen med veivstangens kraftretning, slik at dreiemomentet på veivakselen blir null. Igangsetting av en maskin er ikke mulig hvis veiven står i død­ punktet. Under drift overvinnes dødpunktet ved svinghjul. Har en maskin flere veivtapper, stilles disse slik at veivene ikke samtidig kommer i dødpunktstilling. dødsboskifte, oppgjør og fordeling av de midler en avdød etterlater seg. Regulert i tredje del i lov om skifte av 21. feb. 1930. Det sameie til arvemidlene som gjennom dødsfallet har oppstått mellom arvin­ gene kan enhver av dem forlange skiftet. Dødsbo­ skifte kan foregå enten privat eller offentlig ved skifteretten. OFFENTLIG SKIFTE

Offentlig skifte skal finne sted hvis noen av arvinge­ ne ønsker det, eller om avdødes kreditorer krever det fordi deres utsikt til å få dekning vil bli vesentlig forringet på grunn av arvingenes forhold. En legatar som skal ha en vesentlig del av boets midler, kan også kreve offentlig skifte. Offentlig skifte skal videre som hovedregel finne sted hvis ikke minst en av arvingene har overtatt ansvaret for avdødes forpliktelser innen 60 dager etter dødsfallet, og det antas at boets midler er til­ strekkelige til å dekke omkostningene ved skiftet. Skifteretten avgjør i hvert enkelt tilfelle hvor store omkostningene vil antas å være. Hvis arvingene ikke har overtatt boet til privat skifte, kan en som hadde en fordring på avdøde forlange at skifteretten over­ tar boet til offentlig skifte. Når skifteretten mottar dødsmelding, skal den straks undersøke om den plikter å overta boet til offentlig behandling. Skal skiftet foregå offentlig, lar skifteretten i alle tilfeller oppta fortegnelse over boets eiendeler og gjeld ved en registreringsforretning; i forbindelse med dette kan det til veiledning for loddeierne og skifteretten foretas en foreløpig verdsettelse av de enkelte eiendeler. Om nødvendig lar skifteretten også boets eiendeler forsegle. Før skifteretten treffer noen avgjørelse av betydning med hensyn til for-

PRIVAT SKIFTE

Er betingelsene for å skifte privat til stede, kan enhver loddeier med visse unntagelser kreve alt solgt på offentlig auksjon. Før noe utbetales lodd­ eierne, skal, hvis en krever det, den gjeld som på­ hvilte avdøde, dekkes. For avdødes forpliktelser hefter den eller de av loddeierne som har overtatt avdødes gjeld. Overfor legatarer er ansvaret pro rata i forhold til arven og begrenset til hva avdøde hadde rådighet til å råde over ved testament. GJENLEVENDE EKTEFELLES RETTIGHETER

Dødninghode

valtningen av boet eller i anledning av fremsatte krav, skal loddeierne så vidt mulig gis adgang til å uttale seg. Dette skjer ved at de innkalles til rettsmø­ ter ved skifteretten, såkalte skiftesamlinger. Ved offentlig skifte vil skifteretten som regel oppnevne en bobestyrer til å forestå det praktiske arbeidet med bobehandlingen. Reglene for den egentlige bobehandling ved skifte­ retten er ellers forskjellige ettersom gjelden er over­ tatt eller ikke og ettersom boet er solvent eller insol­ vent. Er gjelden ikke overtatt, skal skifteretten utferdige og kunngjøre en oppfordring til kreditore­ ne om innen seks uker å melde sine krav (proklama). Gjeldskrav som ikke er anmeldt innen fristens utløp, bortfaller (prekluderes). Visse krav, blant annet skattekrav, bortfaller dog ikke på denne måten. Når skifteretten gjennom de innkomne anmeldel­ ser har fått oversikt over boets stilling, sørger den for at gjelden, eventuelle legater, blir dekket, og et mulig overskudd utloddet til loddeierne. Oppstår det tvist om fordelingen av boets midler eller om an­ meldte krav, avgjøres tvisten i alminnelighet ved kjennelse av skifteretten. Er gjelden overtatt, er skifteretten under sin behandling av boet i stor utstrekning bundet ved loddeiernes enighet. Utste­ delse av proklama, betaling av avdødes gjeld og påkjennelse av anmeldte krav, finner i dette tilfelle bare sted dersom det begjæres av noen av loddeier­ ne. Er boet insolvent, bør også kreditorene i alminne­ lighet innkalles til den skiftesamling hvor fordringe­ ne blir prøvd. I slike boer får konkurslignende regler i stor utstrekning anvendelse på bobehandlingen og utlodningen. Et insolvent dødsbo kan dessuten etter begjæring av en kreditor tas under konkursbehand­ ling. PL

Dødsdans. Tysk tresnitt fra 1493.

En gjenlevende ektefelle har, hvis ikke boet overtas uskiftet, på skifte med avdødes arvinger rett til av fellesboets eiendeler å utta boligeiendom som har tjent som ektefellenes felles bolig, andel eller aksje i boligselskap eller obligasjon som ektefellenes rett til leie av felles bolig har vært knyttet til, og løsøre som har hørt til innbo i det felles hjem eller som gjenle­ vende ektefelle trenger for å fortsette sin næring, jfr. skifteloven § 63. Denne rett for gjenlevende kan ikke rokkes ved testament. Uavhengig av boets stilling kan en gjenlevende ektefelle utta gjenstander og rettigheter som er unntatt fra utlegg hvis det har vært felleseie mellom dem, likeledes gjenstander som utelukkende tjener til vedkommendes person­ lige bruk. Litt.: Lødrup, P: Arverett, 4. utg., 1999; Unneberg, L: Arveretten: med dødsboskifte, 1990 dødscelle, fengselscelle for dødsdømte. Se også ► dødsstraff. dødsdans (ty. Totentanz, også makabrer Tanz, fr. danse macabre), allegorisk fremstilling av en prosesjon eller en dans der både levende og døde deltar. Navnets opprinnelse er uklar, og man vet ikke hvem det var som forst skapte disse billedrekkene, som omfatter et større eller mindre antall represen­ tanter for de forskjellige stender og samfunnslag, fra paven og keiseren til bonden og tiggeren, og for alle aldre fra spedbarnet til oldingen. Døden fremstilles oftest som et skjelett, som drar av sted med hvert enkelt menneske, ofte mens han forer an eller spiller opp til dans. Opprinnelsen til dødsdans er ikke sikkert påvist, men det er stor sannsynlighet for at de middelalders­ ke skuespill og mysterier har gitt anledning til eller hatt innflytelse på utformingen av dødsdansfremstillingene. Selve dansemotivet henger sikkert sammen med den folkelige overtro at de døde forlot sine graver dansende ved midnatt. Store landeplager som pest, krig, hungersnød og jordskjelv har beredt sinnene for den manende lære om livets forgjenge­ lighet som dodsdansens allegori uttrykker med styrke og patos. Fremstillingene av dødsdans kan føres tilbake til 1300-tallet. De finnes oftest i kirker, kirkegårder og klostre, sjeldnere i profanbygninger. De er dels malt, dels, om enn sjeldnere, utført i skulptur, gjerne ledsaget av forklarende eller moraliserende versinnskrifter. Den tidligst kjente malte fremstilling er utfort 1424-25 på innsiden av kirkegårdsmuren omkring Cimetiére des Innocents, Paris. Her er de forskjellige stender fremstilt sammen med knokkelaktige dodningersom fører dem i kjededans. Fra midten av 1400-tallet er forskjellige dødsdanser utgitt i trykk. De mest berømte er Dødsdansen i Ma­ riakirken i Ltibeck (1463) og Holbein d.y.s Store dødsdans. en stor tresnittserie hvor emnet er utvidet til en rekke figurrike scener (1538), videre den franske La Danse Macabre (1485), trykt opp igjen like til 1700-tallet. I nyere tid har man Rethels Auch ein Totentanz (1849), inspirert av revolusjonen 1848. Trykte utgaver er etter tyske kilder også utkommet i Norden. Den i sin tid mest kjente dødsdans var Tod von Baseli dominikanerklosteret i Basel (1437-41, senere ødelagt). Musikk, dans og drama. Dodsdansmotivet har vært brukt i musikken siden begynnelsen av 1500-tallet. På 1800- og 1900-tallet har det vært anvendt i

244

DODSDANSEN

kunstmusikken, bl.a. av Franz Liszt i Totentanz (1849-59) og Camille Saint-Saéns i Danse macabre (1874). Av nåtidsoppførelser av dødsdans nevnes dødsdansstykkene av Haas-Berkowtruppen (etter den første verdenskrig) og Max Reinhardts iscenesettelse av Spillet om Enhver (fornyet av Hofmannsthal) i Salzburg. Jfr. ► død (Døden i billedkunsten). StT-M Dddsdansen, skuespill (1901) av August Strindberg. En tragisk ekteskapsskildring. dødsdisposisjon (lat. dispositio mortis causa), disposi­ sjon over formuesgoder som først blir virksom ved den disponerendes død. Kan være testament eller ► dødsgave. En livsdisposisjon (dispositio inter vivos) får virkning for den disponerende mens han ennå lever, og krever i motsetning til en dødsdisposisjon ikke testaments form og kan finne sted uhindret av livsarvingenes pliktdel. dødsdom, dom som går ut på ►dødsstraff, dødsdrift (psyk.), sammen med livsdriften de to grunndriftene i menneskelivet i Freuds senere utforming av psykoanalysen. Dødsdriften sikter mot tilintetgjørelse og (selv)utslettelse, og er opprinnelig rettet innad, men kan kanaliseres utad som aggre­ sjon, eller kobles sammen med seksualdriften til sadisme og masochisme. Teorien om dødsdrift som en grunnleggende side ved menneskenaturen, har møtt mye motstand, også innenfor psykoanalysen, dødsfall, se ►død. dødsformodningsdom, dom som erklærer en person for å være død, når han har vært savnet i lengre tid. Når noen er forsvunnet under slike omstendigheter at det er rimelig grunn til tvil om hvorvidt vedkom­ mende er død, kan etter lov om forsvunne personer m.m. av 23. mars 1961 sak reises for å oppnå døds­ formodningsdom, når det er gått 10 år siden siste tidspunkt da en vet at vedkommende var i live. Fristen er bare ett år når det er overveiende sann­ synlig at den forsvunne er død fordi han kom bort ved en ulykke, krigsoperasjon eller annen begiven­ het som skapte alvorlig livsfare. Sak kan reises av arvinger, ektefelle eller andre som har rettslig interesse i å få dødsformodnings­ dom. og anlegges ved tingretten på det sted hvor den forsvunne hadde sin siste bopel. Selv om den for­ svunne ikke hadde sin siste bopel her i landet, kan sak reises dersom han har etterlatt formue her, men da bare med virkning for denne formuen. Den forsvunne innstevnes til retten med minst tre måneders varsel, og retten skal av eget tiltak søke å skaffe opplysninger som kan sikre en riktig avgjørel­ se. Sakskostnadene betales av saksøkeren, men av den forsvunnes midler dersom retten bestemmer det. Dommen skal enten gå ut på at den forsvunne formodes død, eller på frifinnelse. Den skal nevne den dag som dødsformodningen skal regnes fra (dødsformodningsdagen). Virkning. Dommen legges til grunn i alle forhold hvor det har betydning om den forsvunne er i live eller ikke etter dødsformodningsdagen. Når dom­ men er blitt endelig, skal boet til den forsvunne som hovedregel tas under offentlig skiftebehandling og loddes ut til dem som var hans arvinger på dødsfor­ modningsdagen. Er den forsvunne gift, oppløses ekteskapet dersom hans ektefelle gifter seg igjen. Har ektefellen ikke giftet seg igjen, står ekteskapet ved makt dersom det viser seg at den forsvunne lever. Se også ►forsvunnet person. dødsgave (lat. dongtio mortis causa) 1 Gave som først skal oppfylles etter giverens dod eller som gis på dødsleiet. En dødsgave må ikke krenke livsarvingenes pliktdel, og må tilfredsstille formkravene som gjelder for testament, jfr. arvelo­ ven av 3. mars 1972 §§ 35 og 53. En gave bestemt til oppfyllelse mens giveren lever, er ikke en dødsgave selv om giveren dør før gaven er oppfylt, og kan således kreves selv om testament ikke er opprettet.

Se ►dødsdisposisjon. Litt.: Lødrup, R: Arverett, 4. utg., 1999 2 I romerretten en gave som straks ble fullbyrdet, men skulle leveres tilbake hvis giveren overlevde mottageren eller overstod en truende fare, f.eks. kom uskadd tilbake fra felten. dødshjelp, eutanasi, medlidenhetsdrap, barmhjertighetsdrap. Etter norsk rett behandles dødshjelp i prinsippet som drap, men straffeloven av 1902 § 235 bestem­ mer at straffen kan nedsettes under det ellers be­ stemte lavmål og til en mildere straffart for den som av medlidenhet har berøvet en håpløst syk livet. Bestemmelsen er foreslått videreført i NOU 2002: 4 Ny straffelov. Spørsmålet om å tillate dødshjelp har ofte vært fremme i den offentlige diskusjon, men tanken har fått liten tilslutning. Det finnes imidler­ tid, særlig i engelsktalende land, foreninger som arbeider for legalisering av dødshjelp, blant medlem­ mene er leger og teologer. I 2001 legaliserte Neder­ land retten til aktiv dødshjelp; Belgia fulgte etter i 2002. Ved siden av aktiv dødshjelp, som i det foregående, tales det også om passiv dødshjelp, som består i at man unnlater eller avbryter en behandling, når den bare kan føre til en forlengelse av den sykes lidelser uten utsikt til helbredelse eller varig bedring. Moderne legevitenskap har skapt store muligheter for å for­ lenge livsprosessene på kunstig måte (f.eks. ved hjerte-lunge-maskin), og det blir stadig mer oppslut­ ning om det syn at det ikke er legens oppgave under alle omstendigheter å holde liv i pasienten så lenge det er teknisk mulig. Det er imidlertid delte menin­ ger om hvordan grensen skal trekkes, og disse spørs­ mål er gjenstand for livlig diskusjon fra medisinsk, juridisk og teologisk hold. Se også ►livstestament. dødskamp, tilstand med legemlig og sjelelig uro, rykninger, kramper og rallende åndedrett, som går like forut for dødens inntreden. Dødskamp er i alminnelighet ikke uttrykk for at den døende lider eller er klar over at døden er forestående, men skyldes oftest bare en ubevisst serie av refleksreaksjoner gjennom underordnede nervesentrer. dødsmaske, en avstøpning av ansiktet, oftest i gips, foretatt kort etter at døden har inntruffet. Det finnes dødsmasker av en rekke berømte personligheter: Cromwell, Fredrik den store, Karl 12, Napoleon, Bjørnstjerne Bjørnson. dødsmelding, se ►dod (rettslige forhold), dødsone, sonen mellom rekkevidden av jordbølgen fra en radiosender og den minste rekkevidde for den ionosfærereflekterte bølgen. I en dødsone mottas ikke noe radiosignal. Se ►bølge (bølgeforplantning). dødsriket, forestillingen om et felles oppholdssted for alle døde. Forestillingen er sannsynligvis oppstått etter at man begynte å begrave døde; gravene til sammen dannet et veldig underjordisk rom, dødsri­ ket. Se også ►helvete. Dødsmaske. Bjørnstjerne Bjørnsons dødsmaske, laget 27. april 1910 av Moreau Vauthier. Finnes nå på Aulestad.

I BIBELEN

I Det gamle testamente brukes flere ulike ord som betegnelse på underverdenen. Det mest vanlige er sheol, som tilsynelatende er oppholdssted for alle døde; det er ingen sortering av gode og onde men­ nesker. Dette er et mørkt sted, «helt nederst», der de døde fører en trist tilværelse. 1 sheol finnes også noen gudelignende vesener, refaim. Det finnes noen henvisninger til dødsriket i Det nye testamente, men ingen egen lære om det. Den kristne hovedsak var troen på at Jesu oppstandelse varslet de dødes oppstandelse, og derfor var spørs­ målet om et tilholdssted for de døde mindre viktig. Først i middelalderen ble forestillingen om en mellomtilstand, skjærsilden, utviklet. Kristi død tolkes som hans nedstigning til dødsriket (► descensus ad inferos) for å forkynne for åndene i fangenskap, jfr. leddet «for ned til dødsriket» i den apostoliske trosbekjennelsen. Slik forklares hvordan de døde av tidligere slekter fikk samme mulighet til oppstandelse som de levende og kommende. I den kristne tradisjon finnes en viss spenning mellom det historiske, lineære perspektiv om de døde som venter på den kommende oppstandelsens dag, og et mer individuelt perspektiv der den døde umiddelbart blir tatt hjem til Guds herlighet eller må møte sin dom. ISLAM

Med utgangspunkt i Koranen lærte sunni-islamske lærde (700-tallet) at sjel og kropp dor, men at Gud deretter kaller mennesket til live igjen i graven. Dette temaet utdypes i den religiøse litteraturen; den enkeltes skjebne i graven avgjøres etter et forhør av dodsenglene Munkar og Nakir. De onde straffes alt i graven, de gode slipper gravstraffen og venter i ro på oppstandelsen. Enkelte religiøse tenkere avviste imidlertid tanken om livet i graven, og hevder at de troendes sjeler kal­ les direkte til Gud og lever i Hans nærvær frem til oppstandelsen. Etter dommedag og oppstandelsen gjenforenes alle sjeler med sine kropper; de utvalgte går inn i paradiset, Guds fiender straffes i helvete. I HINDUISMEN OG BUDDHISMEN

Pga. læren om gjenfodsel og karma er ikke dødsriket et evigvarende oppholdssted for de døde verken i hinduismen eller i buddhismen. Dødsriket er dels (i buddhismen) en kortvarig mellomtilstand (bardo) mellom dod og gjenfodsel, dels (både i hinduismen og buddhismen) et sted der de døde pines i lang tid. I den folkelige forkynnelsen av buddhismen er beskri­ velsen av slike pinesteder et svært viktig element. Ofte tenkes det at den døde dømmes av dødsrikets konge, Yama. I buddhismen fremstilles han gjerne med et speil, der den dødes handlinger ubønnhørlig kommer til syne. I kinesisk buddhisme har forestillingen om et helvete med tidsbegrenset varighet for den enkelte tatt det konfusianske statsbyråkratiet som mønster, og er tilsvarende systematisk organisert, med em­ betsmenn som fører protokoller og assisteres av sekretærer og tjenere. HISTORISKE RELIGIONER

I mesopotamisk kosmologi lå de dødes oppholdssted under jorden og ble betegnet med ulike navn: arallu, lammu,ganzer eller ersetu ('jorden'). Her hersket ulike guder under ledelse av underverdenens gudin­ ne, Ereskigal. Fra graven måtte de døde legge ut på en farefull og anstrengende reise før underverde­ nens fergemann førte dem over elven Hubur til det siste oppholdssted. Herfra kunne ingen vende tilba­ ke. Dødsriket hadde preg av å være en mørk og skitten hule der livet var trist. De døde, som var nakne eller kledd i fuglefjær, tørstet konstant etter vann og hadde bare støv å spise. Derfor var det viktig at de etterlatte brakte matoffer. I ugarittiske tekster blir det brukt flere betegnelser på underverdenen, bl.a. ars ('jorden'). Dødsriket befant seg dypt under jordoverflaten og ble forbun-

DØDSSTRAFF

245

DØDSSTRAFF Dødsstraff i USA

Delstater som har dødsstraff

Antall henrettelser 1976-2004

Alabama Arizona Arkansas California Colorado Connecticut Delaware Florida Georgia Idaho Illinois Indiana Kansas Kentucky Louisiana Maryland Mississippi Missouri Montana Nebraska Nevada New Hampshire New Jersey New Mexico New York* North Carolina Ohio Oklahoma Oregon Pennsylvania South Carolina South Dakota Tennessee Texas Utah Virginia Washington Wyoming Den nasjonale myndigheten

30 22 26 10 1 0 13 59 36 1 12 11 0 2 27 4 6 61 2 3 11 0 0 1 0 34 15 75 2

32 0 1 336 6 94 4

3

‘Høyesterett i New York fastslo 24. juni 2004 at dødsstraff er i strid med staten New Yorks konstitusjon.

Dødsstraff: Henrettelsesmetoder som brukes i USA

Antall henrettelser* Metoder 776 Giftsprøyte** 152 Elektrisk stol 11 Gasskammer 3 Henging 2 Eksekusjonspelotong ‘Antall henrettelser i perioden 1976-2004. “Giftsprøyte blir benyttet som henrettelsesmetode i alle stater som har dødsstraff unntatt Nebraska. Noen stater gjor bruk av flere metoder.

Dødsstraff. Verdenskart som viser hvilke land som har dødsstraff (2004). Land markert med lys rødfarge har ikke henrettet noen de siste ti årene. Kilde: Amnesty International.

det med slim, gjørme, støv og skitt. Her hersket underverdenens gud Mot ('død'), som hadde en glupende appetitt på alle levende. I gammel hetittisk religion fører de døde en skyggelignende eksistens i underverdenen. Imidlertid stiger kongene etter en tid opp fra dødsriket til himmelen, der de tar sete blant gudene. Det var viktig at de dode fikk regelmessige matoffer, ellers kunne de komme opp på jorden for å plage de levende. De onde døde lever et liv uten fred og må spise ekskrementer. I det gamle Egypt var man svært opptatt av dødsri­ ket, og dødsrikeforestillingene var kompliserte. Troen på at de døde levde videre i graven på samme måten som i det jordiske liv var viktig. Dette er årsaken til at mat og redskaper ble lagt i gravene og at overklassegravene ble rikt utsmykket. Bare kon­ gene forlot sine graver og levde videre i himmelen. Se også ►Dødeboken. I nordisk mytologi er det sannsynlig at forestillingen om ættegraven har ledet til tanken om et felles dødsrike for alle, Hel ('det skjulende') eller Niflhel ('det morke Hel'). Veien dit het helvegr og førte på Gjallarbru over elva Gjpll. Forestillingen om dødsri­ kets herskerinne, den personifiserte Hel, og troen på at Hel var et straffested, kom senere. Ved siden av Hel finner man troen på en verden av døde, ndsheimr i nord. I vikingtiden utviklet man forestillingen om Val­ hall, et produkt av tidens kampideal, ikke et under­ jordisk, men et himmelsk dødsrike, med 540 dører, der einherjene drog ut til kamp. dødsseileren.. Hos de sjøfarende folk ved Atlanter­ havet finnes det en tro på et overnaturlig skip som varsler forlis og død. Man ser det seile mot vinden, men når det kommer nær, forsvinner det. Sin mest kjente utforming har denne troen fått i sagnet om Den ► flygende hollender. Dødsseiler brukes også langs kysten om spøkelses­ skip som viser seg som varsel. Forestillingen har delvis sin grunn i luftspeilinger. Forskjellig fra denne er myten om dødsskipet som fører sjelene til deres fremtidige bolig. dødsskvadroner, vanlig betegnelse på (høyre)ekstremistiske grupper som bortfører og myrder politiske motstandere, særlig dem som blir antatt å være «kommunister». Skvadronene er særlig kjent i Latin-Amerika, der de ofte har nær forbindelse med de væpnede styrker. I land som

Chile og El Salvador har dødsskvadroner tatt livet av titusenvis opposisjonelle og sivile. dødsskyggens dal, uttrykk fra Salme 23 i Det gamle testamente, der dikteren skildrer sin tillit til Gud, selv om farer og død truer. dødssnok, Acanthophis antarcticus, krypdyrart igiftsnokfamilien. Kort, tykk kropp og hale med pigg i enden. Hodet er trekantet. Lever på Ny-Guinea og i Australia. Meget giftig. dødsstraff, livsstraff; henrettelser kalles dødsstraff dersom grunnloven eller lovverket i et land gir adgang til å dømme et menneske til døden for en forbrytelse. Til tross for samfunnslivets humanise­ ring og utviklingen innen fengselsvesenet er døds­ straff fortsatt opprettholdt i mange land. Flere land som har avskaffet dødsstraff, har dessuten beholdt dødsstraff for bruk i krigstid. Ifølge Amnesty International Norge er det (2004) 78 land som bruker dødsstraff aktivt. 80 land har avskaffet dødsstraff helt og holdent, 15 land har avskaffet den i fredstid, men beholdt den i krigstid, og 23 land har ikke praktisert den på ti år. I 2003 ble det henrettet minst 1146 fanger i verden; 84 % av disse dødsdommene ble utført i Kina (minst 726 henrettelser), Iran (minst 108 henrettelser), USA (65 henrettelser) og Vietnam (minst 64 henrettel­ ser). Metoder som blir brukt ved henrettelser er ►elek­ trisk stol, ►gasskammer, ►giftsprøyte, ► halshugging, ►hengning, ►skyting og ►steining. Bortsett fra halshugging og steining er alle metodene tillatt i USA. Giftsprøyte regnes som en «human» henrettelsesmetode og er den mest brukte metoden i USA (se tabell). Giftsprøyte blir også benyttet i Kina. Halshugging og steining brukes i enkelte muslimske land. Argumentasjon mot dødsstraff. Stadig flere land avskaffer dødsstraff av etiske grunner. Vanlige argu­ menter mot dødsstraff er at det strider mot retten til liv, at henrettelse er ugjenkallelig og at det er over­ lagt drap. Det kan heller ikke dokumenteres at dødsstraff virker mer avskrekkende enn andre former for straff; statistikk viser nemlig at land som har avskaffet dødsstraffen ikke får økt kriminalitet. DØDSSTRAFF I USA

USA er et av svært få demokratiske land som fortsatt har dødsstraff; i 2004 har 38 av USAs 50 stater dødsstraff, og den er også inkludert i det føderale

246

DØDSSTRIPE

Europarådets nye Protokoll nr. 13 - som ble lagt frem til undertegning i mai 2002 - påbyr statene total avskaffelse av dødsstraff, også for handlinger begått i krigstid eller under krigstrussel. Protokollen er (per 2004) ratifisert av 9 europeiske stater, deri­ blant Norge, og undertegnet av 34 andre. Før proto­ kollen kan tre i kraft, må den ratifiseres av ti stater.

sivile og militære lovverket (se tabell). Siden begyn­ nelsen av 1990-årene har det vært en kraftig økning i bruken av dødsstraff i USA: I perioden 1976-2004 ble det totalt foretatt 944 henrettelser; 688 (73 %) av disse ble utført i perioden 1993-2003, og Texas alene stod for 256 (38 %) av disse henrettelsene. I 2004 ble det henrettet 59 fanger i USA, og 3490 fanger satt på dødscelle (635 i California, 457 i Texas, 382 i Florida). Internasjonalt vekker det særlig sterke reaksjoner at ungdommer og psykisk utviklingshemmede kan henrettes i USA. 23 delstater har innført dødsstraff for ungdomsforbrytere. I USA i 2004 sitter det barn i dødsceller i Texas (28), Alabama (14), Arizona (6), Louisiana (6), Mississippi (5), North Carolina (5) og South Carolina (5). 25 delstater tillater henrettelse av psykisk utviklingshemmede. Rundt 10 % av de ca. 3500 dødsdømte fangene antas å være psykisk utviklingshemmede. Mange forhold reiser dessuten tvil om tiltalte får en rettferdig dom. 98 % av stats­ advokatene er hvite, og disse er ifølge NAACP Legal Defense Fund mer tilbøyelige til å nedlegge påstand om dødsdom i saker hvor svarte står tiltalt for for­ brytelser mot hvite enn nar ofrene er svarte. Ifølge Amnesty International har en svart som har drept en hvit 11 ganger større risiko for å bli dødsdømt enn en hvit som har drept en svart. Et stort flertall av innbyggerne i USA er tilhengere av dødsstraff. I den senere tid har imidlertid stadig flere begynt å stille spørsmålstegn ved dødsstraffen, ikke så mye av etiske grunner som fordi det har blitt avdekket at flere dødsdømte var uskyldig dømte. Folks tillit til rettssystemet har blitt svekket. Siden 1976 har 93 dødsdømte blitt løslatt fra fengselet. Vanlige grunner til at dommene ble omgjort har bl.a. vært at nøkkelvitner løy eller senere endret sin forklaring, at politiet overså eller holdt tilbake vikti­ ge bevis, at DNA-prøver viste at en annen hadde begått forbrytelsen, at forsvareren forsømte sine plikter, og at aktoratet holdt tilbake bevis som kunne ha hjulpet den tiltalte.

Dodsstraff var i eldre tid en meget benyttet straff både for grovere og mindre grove forbrytelser. Opprinnelig var bruken av dødsstraff mange steder knyttet sammen med religiøse forestillinger. Senere ble den søkt begrunnet i krav om gjengjeldelse eller hevn, jf. ►gjengjeldelsesteorien. I siviliserte stater i nyere tid er det nå enighet om at dødsstraff bare kan begrunnes i hensynet til samfun­ nets beskyttelse. Hvorvidt den har noen verdi som middel til å avskrekke de groveste forbrytere, er dog høyst omtvistet. Den fremherskende mening er at dødsstraff, utenfor krigs- og krisetider, for så vidt ikke gjør noe fra eller til, kanskje til og med virker mot sin hensikt ved at den fører med seg en nedvur­ dering av menneskeliv. Spørsmålet om hvorvidt man bør opprettholde dødsstraff har i de siste par århundrer i stadig sterkere grad beskjeftiget den offentlige opinion, lovgivende myndigheter m.m., uten at det ennå har fått noen alminnelig akseptert besvarelse. Så lenge det nesten ikke fantes fengsler, var døds­ straff nærmest nødvendig som middel til å uskade­ liggjøre farlige forbrytere. Den ble imidlertid brukt i utrengsmål, f.eks. for småtyverier, og den omfatten­ de bruk av dødsstraff varte ved også lenge etter at frihetsstraff i moderne forstand var innført. I Eng­ land var således inntil 1827 tyveri av 1 shillings verdi eller derover belagt med dødsstraff. Opplysningstidens forfattere, bl.a. Montesquieu, Voltaire og særlig ►Beccaria, innledet en kamp mot dødsstraff som senere har fortsatt. Organisasjonen ► Amnesty International arbeider aktivt for avskaf­ felse av dødsstraff. JAn/FSu/GGB

DØDSSTRAFF FOR BARN

DØDSSTRAFF I NORGE

Internasjonale avtaler om menneskerettigheter, bl.a. FNs barnekonvensjon, forbyr dødsstraff for forbry­ telser som blir begått av barn (under 18 år), og motstanden mot dødsstraff for barn er økende. Siden 1990 har ifølge Amnesty International de åtte landene Iran, Jemen, Kina, Kongo (Kinshasa), Nigeria, Pakistan, Saudi Arabia og USA henrettet fanger som utførte kriminelle handlinger da de var under 18 år.

Christian 5s Norske Lov av 1687, 6. Bog, Om Misgierninger, gjorde utstrakt bruk av dødsstraff, til dels under anvendelse av barbariske henrettelsesmåter, men var likevel av de mindre grusomme straffelover sammenlignet med samtidig lovgivning i andre land. Den tidligere norske straffelov av 1842, som avløste straffekapittelet i lovboken, fastsatte dødsstraff for landsforræderi, overlagt drap (mord) og enkelte andre graverende former for drap. Opprinnelig var dødsstraff foreskrevet som den eneste straff for disse forbrytelser, men senere ble det åpnet adgang til alternativt å idømme livsvarig straffarbeid. Etter hvert ble det alminnelig at dødsstraff ved benådning ble omgjort til livsvarig straffarbeid, og den siste fullbyrdelse av dødsstraff i henhold til loven av 1842 fant sted i 1876.1 løpet av en måned fant det da sted 3 henrettelser. Ved straffeloven av 22. mai 1902, som trådte i kraft 1. jan. 1905, ble dodsstraff avskaffet for borgerlige forbrytelser. I den nye militære straffelov, som ble utferdiget samtidig, ble dødsstraff opprettholdt som straff for de groveste militære forbrytelser, dog slik at dødsstraff bare kunne anvendes i krigstid og ikke på personer under 18 år. Idømt dødsstraff som ikke var fullbyrdet før krigens opphør, skulle overgå til feng­ sel på livstid. I forbindelse med krigen og okkupasjonen 194045 ble adgangen til å anvende dødsstraff overfor landssvikere og utenlandske krigsforbrytere utvidet. Bestemmelsene ble gitt ved provisoriske anordnin­ ger utferdiget av regjeringen i London, og etter frigjøringen stadfestet av Stortinget i lovs form. Under rettsoppgjøret i Norge ble det i alt fullbyrdet dødsdommer over 24 norske, 1 dansk og 13 tyske statsborgere. Den siste henrettelsen fant sted 1948. Ved lov av 15. des. 1950 ble det som et ledd i

INTERNASJONALE AVTALER

Internasjonale avtaler som søker å begrense eller avskaffe bruken av dødsstraff regnes som et av de viktigste virkemidlene i arbeidet mot bruk av døds­ straff: Innenfor FN har det ved flere anledninger vært reist spørsmål om å søke dødsstraffen avskaffet eller vesentlig innskrenket. I FN-konvensjonen av 1966 om borgerlige og politiske rettigheter, en konven­ sjon som Norge har ratifisert, er det en bestemmelse (Art. 6) om bruk av dødsstraff: «I stater hvor døds­ straff ikke er avskaffet, må dødsstraff bare idømmes for de mest alvorlige forbrytelser i samsvar med den lov som gjaldt da forbrytelsen ble begått. - Dødsstraff må ikke idømmes for forbrytelse begått av personer under 18 år og må ikke fullbyrdes mot gravide kvinner». Det har vært foreslått at konvensjonen også burde forby dødsstraff. Europarådets arbeid mot dødsstraff har resultert i to tilleggsprotokoller til Den europeiske menneske­ rettskonvensjonen (EMK): Protokoll nr. 6 forbyr dødsstraff i fredstid; protokollens artikkel 2 tillater at stater har dødsstraff for handlinger som er foretatt i krigstid eller under krigstrussel. Protokoll nr. 6 ble utarbeidet i 1983 og er (per 2004) ratifisert av 41 europeiske stater og dessuten undertegnet av tre stater.

HISTORIKK

beredskapslovgivningen foretatt en revisjon av straffebestemmelsene om forræderi, herunder reglene om dødsstraff. Det ble innført en ny bestem­ melse i den militære straffelov, som bl.a. åpnet adgang til under særdeles skjerpende omstendighe­ ter å anvende dødsstraff for krigsforræderi. På bakgrunn av utviklingen bl.a. i de andre nordis­ ke land, ble bestemmelsene om dødsstraff i den militære straffelov og andre lover opphevet ved lov 8. juni 1979. Opphevelsen ble først og fremst be­ grunnet med prinsippet om livets ukrenkelighet. Vedtaket møtte ganske sterk kritikk. Det ble bl.a. hevdet at bare dødsstraff vil ha den tilstrekkelige preventive virkning i en krigssituasjon og at det er grunn til å tro at man da vil ønske å gjeninnføre dødsstraffen. I så fall vil forbudet mot tilbakevirken­ de lover i Grl. § 97 reise problemer. JAn/FSu Litt.: Floto, L: Dødsstraffens kulturhistorie: ritualer og metoder, 1600-2000, 2001; Holien, E.: Død og pine: dødsstraffens historie i Vesten, 2004; Nøkleby, B.: Skutt blir den-: tysk bruk av dødsstraff i Norge 1940-1945, 1996; Vaale, L.E.: Dommen til døden: dødsstraffen i Norge 1945-50, 2004 dødsstripe, vegetasjonsløs eller vissen stripe i gressmark forårsaket av sopp, se ►hekseringer. dødssynd, kristent teologisk begrep; ifølge Det nye testamente en synd som medfører tapet av Guds nåde. Den katolske kirke skiller mellom dødssynd (lat. peccatum mortale) som ødelegger kjærligheten til Gud i menneskets hjerte ved en fullt ut bevisst og over­ lagt handling som strider mot Guds vilje, og svakhetssynder (lat. peccata venialia), som nok krenker Gud, men lar kjærligheten til ham forbli. Dødssyn­ der kan tilgis av Guds miskunn og nåde dersom synderen omvender seg og angrer. Vanligvis skjer dette innenfor rammen av botens sakrament. Fra klosterdisiplinen stammer listene med sju dødssyn­ der: hovmod, misunnelse, vrede, livslede, gjerrighet, fråtseri, utukt. De evangeliske kirker avviser sondringen mellom dødssynd og tilgivelig synd. dødsårsaker, medisinske betegnelser (diagnoser) for sykdommer og skader som fører til døden. Enhver lege har plikt til å sende melding til helsemyndighe­ tene om dødsfall hos personer som han har behand­ let eller tilsett. I meldingen skal legen, etter nærmere fastsatte regler, føre opp den sykdom/skade som fremkalte døden, og andre sykdommer som ved­ kommende led av da døden inntraff. Legenes mel­ dinger danner grunnlaget for statistikken over dødsårsaker. I statistikken blir dødsfallene klassifisert etter en nomenklatur, vedtatt av Verdens helseorga­ nisasjon (WHO) i 1948. Alle medlemmer av WHO er bundet til å bruke denne nomenklaturen; den blir revidert med noen års mellomrom. I Norge har den vært brukt siden l.jan. 1951. Statistikken over dødsårsaker, basert på den inter­ nasjonale nomenklaturen, viser store variasjoner fra land til land. For en del,kommer det av ulik alders­ fordeling i befolkningen. De fleste dødsårsaker forekommer med forskjellig hyppighet i de enkelte aldersklasser, og det samlede antall dødsfall av en

DØDSÅRSAKER I NORGE

Fordeling 2002 %

Ondartede svulster Hjerte/karsykdommer Sykdommer i åndedrettsorganene Andre sykdommer Ulykker Selvmord

23,9 39,7 10,5 20,7 3,9 1,1

247

DØGNFLUER

indikator på miljøtilstanden. Landsskogtakseringen registrerer mengden av død ved i ulike nedbrytningsstadier. dødvekt (eng. dead weight), målet for et skips bæreev­ ne, dvs. det antall tonn (å 1016 kg eller 1000 kg) last, brensel, vann, proviant m.m. som et skip kan fore ved største tillatte dypgående. Se ►skip (skips­ måling). død vinkel. 1 1 militær språkbruk et område som pga. terreng­ forholdene ikke kan beskytes fra en festning eller en annen ildstilling. I mange tilfeller vil et krumbanevåpen kunne beskyte et sted som ligger i død vinkel for et flatbanevåpen. 2 Området på skrå bak kjøretøyet, som er vanskelig å se fra førersetet. Døende galler, berømt hellenistisk skulptur fra slutten av 200-tallet f.Kr., en av en rekke realistiske gallerfremstillinger fra Pergamon, kjent gjennom en antatt samtidig replikk i Kapitolmuseet, Roma, døgenikt (av nty. 'duge' og 'ingenting'), en som ikke duger til noen ting; lathans, dagdriver. døgling, færøysk navn på ►nebbhval (bottlenose). døgn (av samme rot som dag; dannet etter lat. dies civilis, 'den borgerlige dag'), i vanlig språkbruk tiden fra midnatt til neste midnatt. DØGN SOM TIDSMÅL

Dødt løp. Oddvar Brå og Aleksandr Savjalov passerer mål side om side etter en dramatisk innspurt på siste etappe av 4x10 km stafett under VM på ski i Holmenkollen i 1982. Målfoto og elektronisk tidtaking klarte ikke å skille de to løperne, og begge lagene ble tildelt gullmedaljer.

dødsårsak vil derfor bli sterkt preget av befolknin­ gens alderssammensetning. Andre årsaker til ulikhe­ ten er leveforholdene, klimatiske forhold, befolknin­ gens levestandard, opplysningsnivå, atferdsmønster m.m. og ikke minst omfanget og kvaliteten av helse­ tjenesten i landet. Særlig utpreget er forskjellen mellom utviklingslandene og godt utviklede land. I utviklingslandene er smittsomme infeksjonssyk­ dommer de dominerende dødsårsakene, de rammer i første rekke barn. I industrilandene er sykdommer i hjerte og kar og ondartede svulster de hyppigste dødsårsakene; dødsfallene av disse årsakene rammer særlig middelaldrende og eldre personer. Se også ► dødelighet. dødt forsøk, i friidrett et hopp (dødt hopp i lengde el. tresteg) eller kast (dødt kast i kule, diskos, slegge el. spyd) som blir erklært ugyldig og lengden ikke målt; se nærmere forklaring under hver øvelse. dødtid, den tiden et registrerende instrument bruker til behandling av et inngangssignal og er ufølsom for nye inngangssignaler. Brukes ofte i forbindelse med detektorer for ioniserende partikler (geigertellere, tåkekammer, boblekammer, gnistkammer) som ikke kan registrere kontinuerlig de partiklene som treffer dem. Hver gang en partikkel registreres, blir detekto­ ren blokkert i et kort tidsrom, detektorens dødtid. dødt løp (idrett), resultat hvor to (eller flere) delta­ kere i en konkurranse med fellesstart kommer likt over mål, dvs. måldommerne klarer ikke å skille mellom dem. Begge blir da vanligvis tilkjent seieren (eventuelt en annen plassering). Etter innføringen av ►målfoto er dødt løp blitt mer sjeldent. dødvann (eng. dead water), fenomen hvor fartøy mister fart og styring; rammer fartøy som gjør lang­ som fart og fremfor alt seilere i svak vind. Dødvann kan plutselig «slippe», for eksempel hvis vinden friskner litt, eller hvis en seiler som ikke har død­ vann, farer raskt forbi. Dødvann opptrer bare når et lettere vannlag, ferskt eller mindre salt vann, hviler oppå et tyngre, saltere, vann. Under langsom fart vil da fartøyet kunne frembringe undervannsbølger i grenselaget mellom

det lettere og del tyngre vannet. Den store motstan­ den mot skipets bevegelse skyldes at det går med energi til å frembringe disse undervannsbølgene, som kan anta store dimensjoner. Denne energien tappes fra fartøyets egen bevegelsesenergi. Under­ vannsbølgene kan forplante seg bare med en viss, begrenset hastighet, som avhenger av det lettere vannlagets tykkelse og av forskjellen i de to vannlags densitet. Kan fartøyets fart for et øyeblikk forseres opp forbi denne hastigheten, vil bølgedannelsen i dypet opphøre, dødvannet «slipper», og fartøyet gjør igjen sin vanlige fart. Dødvann kan opptre i alle farvann ut for elvemun­ ninger og andre steder, hvor et ferskere vannlag kan dannes oppå et saltere. Betingelsene er særskilt gunstige i fjorder med forholdsvis store tilløp av ferskvann og hvor blandingen av de to slags vann foregår langsomt, likeså i Kattegat, hvor det ferskere østersjøvannet flyter ut over det saltere nordsjøvannet. Under sin reise med Fram langs Sibirs nordkyst var Fridtjof Nansen utsatt for sterkt dødvann, og etter hans initiativ ble fenomenet undersøkt av V. W. Ekman. død ved, virke av trær som dor av ulike årsaker, og som brytes ned naturlig (råtner). Forekomsten av dod ved er livsviktig for en rekke organismer, og mengden av dod ved i skogen er derfor en viktig

Et santsoldøgn er tiden mellom to på hverandre følgende nedre kulminasjoner av den sanne sol. Lengden av dette varierer i løpet av året (det lengste sanne soldøgn er ca. 52 sekunder lengre enn det korteste), og man har derfor innført et middelsoldøgn som er tiden mellom to på hverandre følgende nedre kulminasjoner av ►middelsolen. Et stjemedøgn er tiden mellom to på hverandre følgende øvre kulminasjoner av vårjevndøgnspunktet. Fordi Solen tilsynelatende flytter seg i gjennom­ snitt ca. 1° østover (dvs. mot den daglige rotasjon av himmelkulen) i ekliptikken per døgn, er stjernedøgnet ca. 3 min 56 s kortere enn middelsoldøgnet. Pga. våijevndognspunktets forskyvning som følge av presesjonen, er stjernedøgnet 0,009 s kortere enn Jordens rotasjonstid i forhold til et fast punkt på himmelen - det sideriske døgn. Se også ►tid. døgndrift, døgnkontinuerlig drift, uavbrutt drift av en virksomhet døgnet rundt. døgnfluer, Ephemeroptera, insektorden. Ca. 2000 kjente arter i verden, i Norge er det registrert 45. Døgnfluene regnes som den mest primitive av de nålevende, vingete insektordener. Døgnfluene er spinkelt bygd, inntil 20 mm lange, de fleste med to par klare vinger. Bakvingene er små og kan mangle. I hvilestilling står vingene rett opp fra ryggen. Følerne er små, men forbena kan være forlenget og holdes fremover. Bakkroppen ender i to eller oftest tre lange haletråder. Munndelene hos imago (det voksne insektet) er rudimentære, så den tar ikke næring til seg. Tarmen er luft fylt og fungerer sannsynligvis som et aerostatisk organ. Hannen, som er mindre enn hunnen, har hos noen arter todelte øyne, hvis øverste delen er særlig stor og hvelvet, rod- eller grønnfarget og antas å være spesielt egnet til å se med om kvelden, når de ofte kolossale svermene oppfører sin paringsdans som en bølgende stigen og dalen i luften over innsjø­ er og stilleflytende vassdrag. Hannen dør som regel noen timer etter paringen, og hunnen et par dager til et par uker senere etter å ha lagt eggene sine i vannet. Larvene, som utvikles i løpet av ett til tre år, er slanke med en rad blad- eller fjærformede trakégjeller på sidene av bakkroppen og tre svømmehår ytterst. Det finnes både svømmende, krypende og gravende former som lever dels av alger, dels av råtnende plantedeler og av smådyr. Larvene utgjør en meget viktig del av næringen for ferskvannsfis-

248

DØGNRYTME

Døgnfluer. Til venstre: (Ephemeroptera). Imago og larve. - Over: Bare begynnelsen av haletrådene er synlig.

ker, og flere av fiskernes «fluer» etterligner døgnflu­ er. Når den vingete døgnfluen kryper opp av vannet, er den ikke straks kjønnsmoden og innstilt på livet i luften, men den må gjennomgå et kortvarig, såkalt subimagostadium. Subimago er vinget, men mørke­ re og mattere i fargen enn imago. Subimago fuktes ikke av vann, og stadiet letter klekkingen fra vann­ flaten. Vanligvis flyr subimago inn til stranden, og etter et nytt hudskifte kommer det ferdige insektet, imago, frem. Navnet kommer av den korte levetiden for det voksne insektet, fra et par timer til maksimalt 3 uker, døgnrytme, regelmessige variasjonene i fysisk aktivi­ tet, stoffskifte og andre prosesser som sees hos dyr og planter i løpet av et døgn. Hos dyr og mennesker alternerer f.eks. perioder med fysisk aktivitet og perioder med søvn gjennom et døgn. Noen dyr har som mennesket størst aktivitet om dagen (de er diume; av lat. 'som hører dagen til'), andre har størst aktivitet om natten (de er nokturne av lat. 'som hører natten til'). Noen organismer skifter døgnrytme i løpet av året. F.eks. vil mange fugler som normalt er aktive om dagen, trekke om natten. Også mange stoffskiftefunksjoner svinger i intensitet i løpet av et døgn, som f.eks. kroppstemperatur, hormonmengden i blodet, urinutskillelse, celledelinger og læreevnen. Mange prosesser hos plantene viser en utpreget døgnrytme. Ytre forhold som lys og temperatur varierer stort sett rytmisk gjennom døgnet, og påvir­ ker fotosyntese, ånding, transpirasjon og vekst hos plantene. 1 forbindelse med at stoffomsetningen endrer seg gjennom døgnet, vil innholdet av enkelte organiske stoffer også vise en døgnrytme. I et blad vil f.eks. stivelse samles opp om dagen, mens den brytes ned til sukker som transporteres bort om natten. Hos sukkulenter akkumuleres organiske syrer om nat­ ten, men omdannes om dagen. Bladene hos mange planter, som f.eks. bønne og gjøkesyre, foretar rytmiske bevegelser, «søvnbevegelser», idet de senker seg om natten, mens de om dagen har en vannrett stilling. Disse bladbevegelsene foregår uavhengig av ytre forhold. Bladene hos bønneplanter fortsetter å heve og senke seg hvis de blir plassert i kontinuerlig mørke. Dette skjer med en periodisitet på omkring et døgn (ikke nøyaktig 24 timer). Bevegelsene blir imidlertid svakere etter hvert. Denne typen døgnrytme skyldes indre forhold i planten, men selve mekanismen er ikke kjent. Rytmer med en periodisitet på omkring 24 timer kalles cirkadiske rytmer, og mekanismen bak dem betegnes biologisk klokke. Hvis de ytre forhold

endres, kan døgnrytmen i løpet av noen dager eller uker tilpasses de nye forhold. Dette har betydning for mennesker med uregelmessig skiftarbeid og ved flyginger øst-vest og vest-øst. Døgnrytme hos planter. Mange prosesser hos plante­ ne viser en utpreget døgnrytme. Ytre forhold som lys og temperatur varierer stort sett rytmisk gjennom døgnet, og påvirker fotosyntese, ånding, transpira­ sjon og vekst hos plantene. I forbindelse med at stoffomsetningen endrer seg gjennom døgnet, vil innholdet av enkelte organiske stoffer også vise en døgnrytme. 1 et blad vil f.eks. stivelse samles opp om dagen, mens den brytes ned til sukker som transpor­ teres bort om natten. Hos sukkulenter akkumuleres organiske syrer om natten, men omdannes om dagen. Bladene hos mange planter, som f.eks. bønne og gjøkesyre, foretar rytmiske bevegelser, «søvnbevegelser», idet de senker seg om natten, mens de om dagen har en vannrett stilling. Disse bladbevegelsene foregår uavhengig av ytre forhold. Bladene hos bønneplanter fortsetter å heve og senke seg hvis de blir plassert i kontinuerlig mørke. Dette skjer med en periodisitet på omkring et døgn (ikke nøyaktig 24 timer). Bevegelsene blir imidlertid svakere etter hvert. Denne typen døgnrytme skyldes indre forhold i planten, men selve mekanismen er ikke kjent. Rytmer med en periodisitet på omkring 24 timer kalles cirkadianrytmer, og mekanismen bak dem betegnes biologisk klokke. Hvis de ytre forhold endres, kan døgnrytmen i løpet av noen dager eller uker tilpasses de nye forhold. Dette har betydning for mennesker med uregelmessig skiftarbeid og ved flyginger øst-vest og vest-øst.

Døhlen, Anna Sofie (Annasif), f. 23. juni 1930 i Stavanger, norsk billedhugger. Hun var 1955-58 elev av Per Palle Storm på Kunstakademiet i Oslo, gikk deretter ett år ved École Nationale des BeauxArts i Paris. Foruten en rekke portrettbyster har hun utført tre bronserelieffer i spisesalen i Norsk Hydro (1960), fontenefiguren Nils Holgersson på gåsen i Kristiansund sykehus (1961), Mor og barn til søsterhjemmet ved Dikemark sykehus (1969), Ikaros (1965, i bronse 1967) som 1972 ble oppstilt på Bygd­ øy, Oslo, veggskulpturer i plastmateriale samt en stor bronsefigur til Oslo Tinghus. Vant 1982 konkurran­ sen om skimonumentet over kong Olav 5, reist 1984 ved Holmenkollanleggene i Oslo. Litt.: NBL 2. utg.; NKL dø i skjønnhet, uttrykk som finnes allerede hos Sofokles og Evripides, men som ble bevinget ved at Henrik Ibsen brukte det i Hedda Gabler (1890). Da Ejlert Løvborg lar forstå at han vil begå selvmord, sier Hedda: Kunne du ikke se til - - at det skjedde i skjønnhet? Ejlert: I skjønnhet? (smiler) med vinløv i håret... døl, person fra en dal, gudbrandsdøl, østerdøl osv. Til dels brukes (også) -daling (roms-, ver-); i skrift kan dette gi sammenblandingen -døling, f.eks. odøling. Dølafjell, sogningenes navn på ►Sognefjellet. Dølavegen, tidligere Rørosvegen, gammel ferdselsvei over fjellet fra Atnedalen til Sølndalen; ble brukt av gudbrandsdøler som arbeidet i Østerdalen og på Røros. Nå merket som tursti mellom Straumbu i Folldal og Flatsetra i Alvdal. dølefe, norsk storferase som hørte hjemme i Gud­ brandsdalen og Østerdalen, stambokført siden 1909. Dyrene av denne rasen var små til middelstore; ensfarget mørkebrun, brannet og svart vanligste farger. Dølefe var ansett som kjøttfe. Fra 1964 slått sammen med norsk rødt fe. Det drives i dag genbevaringsarbeid for restene av den gamle rasen gjen­ nom Norsk Landbruksmuseum. Ca. 80 renrasede hunndyr er registrert. dølehest, norsk hesterase, en trekkhest godt skikket for landbruk og skogbruk. De fleste farger er tillatt, vanligst er brun, svart og rød. Mankehøyden er ca. 150 cm stangmål. Rasen har sterkt utviklet hovskjegg og normalt en lang man. 1 likhet med andre hesteraser er dølehesten gått sterkt tilbake etter den annen verdenskrig på grunn av mekaniseringen av landbruket. Avlsretningen har gått i retning av en lettere hest med sterkere innslag av norsk traver. Rasen har ca. 300 hopper og 30 hingster i avl. Avls­ arbeidet ledes fra Norsk hestesenter på Starum, Østre Toten, og avlerne er organisert gjennom Landslaget for Dølehest, en sammenslutning av lokale dolehestlag. Rasens historie går tilbake til 1857. Ble tidligere kalt både gudbrandsdalshest og østlandshest. Dølen. Eit Vikublad, utgitt og skrevet av A. O. Vinje 1858-70. Sterkt personlig farget. En stor del av Dølehest. Statens førstepremiehingst, Gjestar 1185, som er representert i stamtavlen til de fleste avlsdyr av dølehestrasen.

DØNNA

249 Vinjes forfatterskap på vers og prosa ble først trykt her. Faksimileutgave ved Reidar Djupedal, 4 bd., Oslo 1970-73. Døleringen, navn på en krets radikale akademikere som i 1860-årene, med A. O. Vinje (Dølen) som det samlende midtpunkt, holdt ukentlige møter der de debatterte politikk og kultur eller snakket om som­ merens fjellferder. Kretsen omfattet bl.a. Carl og Hagbard Berner, Olav Flaaten, J. C. Krogh, Hans Ross, Ernst og Ossian Sars og (av og til) Ivar Aasen. Dblger, Franz Joseph, 1879-1940, tysk teolog og kirkehistoriker. Behandlet i en rekke verker den eldste kristne kirkes forhold til den klassiske kultur og inntok en ledende stilling på dette forskningsom­ råde. Hovedverk: Antike und Christentum (5 bd., 1929-50). dølgsmål, hemmelighet. Mest brukt i faste forbindel­ ser: nedkomme i dølgsmål, arbeide i dølgsmål osv. Straffebestemmelsen i tidligere rett mot kvinne som fødte barn utenfor ekteskap i dølgsmål, slik at barnet omkom fordi det ikke var sørget for nødven­ dig hjelp, ble opphevet 1889, men straffeloven har fremdeles bestemmelser om straff for besvangreren, foreldre og husbondsfolk når disse unnlater å yte nødvendig hjelp. Dbllinger, Johann Joseph Ignaz, von, 1799-1890, tysk katolsk kirkehistoriker og teolog; professor i kirkehistorie og kirkerett i Miinchen 1826-90, rektor 1872-90. Stilte seg fra 1861 kritisk overfor Roma og bekjempet i en serie skrifter, under pseu­ donymene Janus og Quirinus, utviklingen som førte til 1. Vatikankonsils vedtak om pavens ufeilbarhet (1870). Utgav dessuten Die Reformation (3 bd., 184648), Luther (1851, 2. utg. 1890), Die Papstfabeln des Mittelalters (1863, 2. utg. 1890). Dollinger nektet å underkaste seg ufeilbarhetsdogmet og ble ekskommunisert i 1871, men sluttet seg likevel ikke til de såkalte gammelkatolikker. dømling, se ►døbling og ►dybel. Dbnhoff, Marion (Hedda lise), 1909-2002, tysk politisk skribent og publisist, grevinne, født på godset Friedrichstein, sør for Konigsberg i ØstPreussen. Under den annen verdenskrig tilhørte hun motstandsbevegelsen mot nazi-regimet, og var med i den gruppen som stod bak det mislykkede attentatet mot Hitler 1944. Ved Tysklands sammen­ brudd i 1945 flyktet hun til hest fra sitt gods i ØstPreussen til Hamburg, der hun slo seg ned. Her ble hun 1946 medarbeider i ukeavisen Die Zeit, fra 1955 som medlem av avisens redaksjonsledelse, først som politisk redaktør, 1968-73 som sjefredaktør og fra 1972 medutgiver. Fra 1983 ledet hun avisen sammen med tidligere forbundskansler Helmut Schmidt. Avisen som nå regnes som en av Europas ledende presseorganer, etablerte seg etter hvert som en av Tysklands fremste venstre-liberale kvalitetsavisen Dbnhoff var kritisk til Adenauers ensidig vest­ orienterte politikk, støttet studentopprøret i 1960årene frem til voldelige grupper ble toneangivende, og gikk inn for Willy Brandts øst-politikk. Hun utgav mer enn 20 bøker der hun tok opp selvbiografiske temaer og tidens politiske emner, bl.a. Nåmen, die keiner mehrkennt (1962), Kindheitin Ostpreussen (1988). Vongestem nach iibermorgen-zur Geschichte der BRD (1981), Polen und Deutsche (1991), og om attentatet på Hitler 1944 skrev hun Unt derEhre willen (1994). Hun mottok en rekke ærespriser, bl.a. 7 æresdoktorater ved forskjellige universiteter. Donitz, Karl, 1891-1980, tysk sjøoffiser. Under den første verdenskrig ubåtsjef. Ledet oppbyggingen av en ny tysk ubåttlåte og var dens sjef fra 1936. Admi­ ral 1942, storadmiral 1943 og øverstkommanderen­ de for den tyske marine etter Erich Raeder. Utpekt av Hitler til etterfølger som statsoverhode; oppnevn­ te 2. mai 1945 en regjering, men måtte etter få dager kapitulere overfor de allierte. Han bie arrestert

Dønna 193 km2 1543 innb. (2004) Administrasjonssenter: Solfjellsjøen

Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

% 9 5 3 83

Sysselsetting (2000): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Bygg/anlegg, kraft- og vannforsyning Varehandel, hotell- og restaurantdrift Transport og kommunikasjon Finans- og forretningsvirksomhet Offentlig og privat tjenesteyting

% 27 6 4 9 11 5 39

sammen med regjeringen 23. mai. Dømt 1946 som krigsforbryter til 10 års fengsel av den internasjonale militærdomstol i Niirnberg; løslatt 1956. Utgav Zehn Jahre und Zwanzig Tage (1958). Dønmannen, Dønnamannen, fjell i Dønna kommu­ ne, Nordland, på den sørlige del av øya Dønna på Helgelandskysten; 858 moh. Dønmannen er bygd opp av gneis og granitt og har glattskurte, bratte sider, som ved foten er oppfylt av ur. Merket tursti. Sett fra nordøst ligner fjellet profilen av et mannsansikt. Dønna, kommune i Nordland fylke, på Helgelands­ kysten, vest for Sandnessjøen. Sine nåværende

Karl Donitz

grenser fikk Dønna i 1962, da størstedelen av tidlige­ re Dønnes kommune ble slått sammen med Nordvik kommune og deler av Herøy og Nesna kommuner. Natur. Berggrunnen er fra kambrosilur-tiden og består av glimmerskifer gjennomsatt av granitt. Kommunen består utelukkende av øyer. Hovedøya er Dønna på 137 km2, og de største øyene utenom denne er Løkta og Skorpa i hhv. nord- og sørøst og Slapøya og Vandved i vest. 1 tillegg finnes en rekke mindre øyer og holmer, særlig i vest. Bortsett fra den sorlige delen av øya Dønna er landskapet en del av strandflaten med lavt og relativt flatt og myrlendt terreng. Den sørlige del av øya Dønna er derimot berglendt med enkelte bratte og nakne fjell, såsom Dønmannen (Dønnamannen) med det høyeste punkt i kommunen, 858 moh. Foruten løvskogen finnes en del plantet gran og furu. Fururester i myrene viser at øya en gang har hatt naturlig bar­ skog. Altervatn naturreservat på nordsiden av Dønna er et meget viktig våtmarksområde for fugl. En turistat­ traksjon i kommunen er det 127 m høye Donnesfjellet på nordsiden av Dønna. Herfra er det en enestå­ ende utsikt til en rekke særpregede fjellformasjoner på Helgelandskysten. Bosetning. Omlag 84 % av befolkningen bor på øya Dønna (2001), særlig på nordre del av øya. Av småøyene har Løkta størst bosetning (176 innb. 2001). Kommunen har ingen tettsteder, men de største grendene ligger på øya Dønna, som Stavseng, Åkerøy og Glein, administrasjonssenteret Solfjellsjø­ en og fergestedet Bjørn. Folketallet i kommunen har vært preget av tilbakegang i etterkrigstiden, særlig i 1960-årene. Næringsliv. Dønna var tidligere en fiskerikommune med et relativt sterkt innslag av jordbruk, hvor kombinasjonsdrift jordbruk/fiske var svært vanlig. I de senere år har fiskerinæringen gått kraftig tilbake, mens jordbruk har blitt den dominerende næringen. Kombinasjonsdrift jordbruk/fiske forekommer nå bare sporadisk. Jordbruket er basert på husdyrhold, især storfe, men også en del sau; den gjennomsnitt­ lige bruksstørrelsen er liten. Tidligere var pelsdyr­ oppdrett utbredt; dette er nå gått svært tilbake. Jordbruk blir drevet over hele kommunen, og et særlig godt jordbruksområde finnes på Løkta. Jor­ den er hovedsakelig oppdyrket myrjord, men også noe sand/leirjord fra marine avsetninger. Fiskeflåten består overveiende av små båter beregnet på fiske i hjemmefarvann. Industrien i kommunen er beskjeden. Solfjellsjøen har flere handelsbedrifter og en trevarefabrikk i tillegg til en fiskeribedrift som tilbereder fersk- og frossenfisk foruten lutefisk. Det drives oppdrett av laks, torsk og kveite, og i Nordøyvågen finnes en større foredlingsbedrift for laks. Dønna har en rekke gode havner, særlig på vestsiden av øya Dønna, hvor kysten er svært innskåret. Samferdsel. Øya Dønna har et godt utbygd veinett, og bilferge går flere ganger daglig fra Bjorn over til Sandnessjøen, og videre til Løkta. Daglige bilferger går fra Solfjellsjøen til Vandve og de andre bebodde øyene på vestsiden av Dønna, og fra Solfjellsjøen går korresponderende busser til andre deler av øya. Til disse øyene går også rutebåt fra Sandnessjøen én gang per uke. Broforbindelse mellom Dønna og Herøy over Åkviksundet ble etablert 1999. Historikk og kultur. Like ved Altervatn naturreservat ligger gården ► Dønnes. Her ligger også kommunens hovedkirke, en steinkirke fra ca. 1200. Kirken ble sterkt ombygd i 1860-årene, men ble delvis restau­ rert og fort tilbake til sitt opprinnelige utseende i 1960-årene. Til inventaret hører bl.a. en madonnafigur. Det er gjort mange oldfunn i Dønna, bl.a. i Berfjorden vest for Solfjellsjøen, hvor det er funn fra vikingtiden, gravplasser og nausttomter fra bronse­ alderen og fra eldre og yngre jernalder. På gravhau­ gen Vardehaugen ved Glein står et ca. 1600 år gam­ melt fruktbarhetssymbol (fallos). Dønna hadde en

250

DØNNES

Dønna. Utsikt mot Lovunden, en av de særpregede fjellformasjonene langs Helgelandskysten.

livlig handel i eldre tid, og rundt 1850 var fergestedet Bjørn landets nest største marked, hvor opp til 3000 tilreisende møttes for å handle. Offentlige institusjoner. I Solfjellsjøen ligger den ene av kommunens ungdomsskoler, de andre ligger på Løkta og Vandve. Alders- og sykehjem finnes på Glein. Dønna svarer til sognene Dønna, Nordvik og Dønnes i Donna prestegjeld, Nord-Helgeland prosti i Sør-Hålogaland bispedømme; tilhører Herøy og Dønna lensmannsdistrikt i Helgeland politidistrikt og hører under Alstahaug domssogn. Kommunevåpenet. Dette har et virvelsnitt av gull og blått og gjenspeiler bølgenes slag mot stranden i form av dønninger. Navnet kommer av norrønt dynja, 'dundre, skjelve, om dønning'. SA/TDa/Litt.: Coldevin, A.: Dønna bygdehistorie, 1980 Dønnes (norrønt Dynjarnes), gammel herregård i Dønna kommune, Nordland, på nordspissen av øya Dønna. Gården er nevnt allerede på Håkon Håkonssons tid og var en tid i Bjarkøyættens eie. Senere har den vært adelig setegård og tilhørt bl.a. Erik Rosenkrantz og Preben von Ahnen, til den 1675 ble kjøpt av Peder Tønder; 1679 ble den stamhus i hans slekt. 1755 gikk Dønnes ved giftermål over til slekten Coldevin, som satt med gården til 1911. Godset omfattet på det meste eiendommer fra Salten i nord til Namdalen i sør, til sammen mer enn 500 bruk, foruten utmarksområder på flere millioner daa, bl.a. de tidligere allmenninger i Rana. Alle gårder og bruk som lå under hovedgården er senere frasolgt. På 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet ble Dønnes gård drevet etter de dengang mest moderne jordbruksprinsipper; bl.a. var landets første traktor i bruk på Dønnes, og en av de mest hardføre byggsor­ ter, Dønnes-bygg, er foredlet her. Gården drives fortsatt, og eies siden 1916 av slekten Løvdal. De gamle våningshusene på Dønnes, tre toetasjes

bygninger (hver mellom 24 og 30 m lang) rundt et firkanttun, var oppfort på midten av 1700-tallet av Isach Jørgen Coldevin. De ble ødelagt av brann 1892. Dønnes, tidligere kommune i Nordland, opprettet 1888 ved utskillelse fra Nesna. Kommunen omfattet nordre del av øya Dønna og de vestre delene av øyene Tomma og Løkta, samt en rekke mindre øyer. 1962 ble Dønnes med unntak av Tomma-delen slått sammen med Nordvik, Nesnas del av Løkta og Herøys del av Dønna til den nye Dønna kommune. Dønnesfjellet, fjell på øya Dønna i Dønna kommune, Nordland; 127 moh. Fjellet er øyas store turistattrak­ sjon, fordi det herfra er utsikt til en rekke av nord­ landskystens karakteristiske fjellformasjoner, så som Lovunden, Træna, Hestmannen, De sju søstre, Rødøyløva og Dønmannen (Dønnamannen). Det går bilvei (opprinnelig tysk festningsvei) helt til toppen, hvor det er reist en turisthytte. Dønnesfjorden, fjord i Hasvik kommune, Finnmark, skjærer seg inn fra Galtefjorden på nordsiden av Sørøya; ca. 6 km lang. dønning, havbølger som har forplantet seg ut av det området der vinden har satt dem opp. Dønninger er mer regelmessige enn vindbølgene og har lang bølgelengde i forhold til høyden; det er observert dønninger med flere hundre meters bølgelengde og de kan forplante seg over store avstander. Dønnin­ ger fra stormer i nordlige Atlanterhavet har således vært observert ved St. Helena i det sørlige Atlanter­ havet. Dønningene forplanter seg normalt med hastigheter som er større enn hastigheten til uværssentrene. De vil derfor kunne ligge foran og komme før det uværet som har fremkalt dem, og således gi et varsel om at et uvær nærmer seg. Opprinnelsen kan fastslås utifrå retningen på bølgekammene. Dønnum, Einar, 1897-1947, født i Ostre Aker, norsk nazist og torturist. Avdelingsleder i Statspolitiet

under krigen med ansvar for etterforskning av motstandsarbeid. Han var (sammen med sin sønn) kjent for brutale forhør, og hans navn ble mot slut­ ten av krigen nærmest synonymt med tortur. På tross av gjentatte forsøk lyktes det ikke motstandsbe­ vegelsen å få ham likvidert. Dømt til døden og henrettet 1947. Dønvigs bøye, se illustrasjon. døpefat beholder for døpevannet. Fremstilling av døpefat i drevet messing ble fra slutten av 1400tallet til begynnelsen av 1600-tallet en industri av høy kunstnerisk kvalitet i flere tyske og nederland­ ske byer, fremfor alle Niirnberg og Dinant. døpefont (norrønt funtr, via angelsaksisk fra \at.fons, eg. 'kilde'), et stein-, tre- eller metallkar av forskjellig form til bruk ved den kristne kirkes dåpsseremoni. Historikk. I tidlig kristen tid var det ikke vanlig å bruke døpefont. Dåpen foregikk da ved hel neddykking i vann, ofte i elver etter Jesu eksempel. Fra Konstantin den stores tid fikk bispesetene sine dåpskirker (baptisterier), med basseng nedsenket i gulvet. Døpefonter av stein kom i bruk i tidlig mid­ delalder; de hadde ofte sylinderform. Svært gammel er også den lave, firkantede form med innoverskrånende sider som i Norge finnes i fonter fra Bohuslån fra ca. 1100. En sjelden gang forekommer, etter engelsk mønster, en kasseformet døpefont hvilende på søyler (Skjeberg). Men den vanligste typen er den begerformede døpefont, formet i likhet med alter­ kalken. Denne formen ble vanlig inn i gotisk tid. Fra romansk tid ble slike fonter laget for eksport i gud­ brandsdalske klebersteinsbrudd, og senere, i gotisk tid, ble det sendt fonter fra Østfold både ti] Danmark og Sverige. Gotlandske steinmestere hadde antagelig det største skandinaviske markedet. Døpefontene, laget i kalkstein, fikk ofte en rik skulptural og ornamental utsmykning, båndfletninger og bladverk løper rundt fot og kant, og skålen bæres av en søylebunt i likhet med kirkerommets pilarer. Da man begynte å øse vann over barnet istedenfor å dukke det ned i skå­ len, ble denne gjort grunnere. I slutten av middelal­ deren kom løse metallfat (døpefat) i bruk. Støpte bronsefonter dukker sporadisk opp i Dan­ mark etter 1300, etter tysk forbilde. Et kjent eksem­ pel på middelalderlig bronsestøping er døpefonten i Michaelskirken i Hildesheim fra ca. 1220. Døpefontens plass var opprinnelig i kirkens vestre del, nær hovedinngangen. Det var en plassering som symboliserte dåpens oppgave, å innføre i menighe­ ten. Under påvirkning sørfra rykket den imidlertid etter hvert opp i koret, ikke sjelden plassert i et Døpefont i Lbdrup kirke i Skåne, av «Master Majestatis». noo-tallet.

251

DØRUM

Fra

1. utgave av Aschehougs leksikon 1906-13

Dønvigs bøie er et af skibskaptein J. M. D. (1859—konstrueret redningsapparat beregnet paa at kunne redde samtidig op til 16 å 20 personer i havsnød. Apparatet, der fik broncemedalje ved verdensudstillingen i Paris 1900, bestaar af en af tynde staalplader bygget, synkefri kugle, forsynet med vandtætaabningsluge og luftventiler oventil. I det indre er skot for levnets­ midler m.v. Den omgives af en fender til beskyt­ telse mod stod ; det samme øiemed tjener den dobbelte hund, hvis ydre lag kan afslaaes. Appa­ ratet er ogsaa udstyret med et lidet seil, signalflag, ror og et anker, hvis line er virret rundt kuglen. Appara­ tet er flere gange praktisk prøvet, bl. a. ved (1903) at strande paa Jyllands kyst og (1906) ved at udkastes midt Nordsjøen.

dåpshus. Etter reformasjonen ble døpefontene gjerne laget av tre, oftest i en tradisjonell kalkform, eller i form av et timeglass. 1 barokken forekommer også figurfonter med skålen båret av stående eller opphengte, svevende engler eller putti (smågutter). Under klassisismen får vi døpefonter utformet som ren skulptur, som Middelthuns og Fladagers dåpsengler. I senere tid har gjerne døpefonten fått en utforming som harmonerer med kirkebyggets stil, og kan gjerne ha en moderne, funksjonalistisk form. LØ/FEH dør (sjøuttrykk, av nty. 'gjennom'), i uttrykket hale dør: hale stiv, hale et tau så stramt som mulig. dørhale, sjømannsslang om å behandle strengt, plage. dør, i husbygninger åpning i vegg for passasje, for­ synt med et stengende dørblad som oftest er bevege­ lig på hengsler og montert i en fals i en omgivende ramme, dørkarmen. Typer, utvikling. På primitive stadier har hengslingen hatt form av tapper av tre i dørbladets over- og underkant, ellers er sidehengsler av metall del vanlige, eventuelt i forbindelse med styrkende beslag lagt inn over dørbladet. Dette er i alminnelig­ het utført av tre, i sin enkleste konstruksjon som labankdør, dvs. av stående bord eller planker holdt sammen av tverrstykker, labanker, gjerne med et skråttstilt stykke satt inn imellom til avstivning - en utførelse som stadig brukes i forbindelse med uthus o.l. eller hvor en rustikk og kraftig virkning er tilsik­ tet. Den mer eleverte fyllingsdør, kjent i oldtiden og gjenoppstått under renessansen, består av et mer Dør. Til venstre: Fyllingsdør med vindu fra slutten av 1700-tallet. - Til høyre: Nyere dør med glatt dørblad.

eller mindre tett oppdelt rammeverk med innfelte fyllinger av hele eller sammenlimte treplater hvis sidekanter er passet inn i spor (not) i ramtrærne. Foruten å tillate trevirket å «arbeide» under luftens skiftende fuktighetsgrad byr denne utførelse på mange muligheter for variert og berikende utfor­ ming. Moderne teknikk har frembrakt det helt glatte dørblad hvis indre deler består av sammenlimte lameller eller annet gitterverk, på begge sider kledt med kryssfinér, gjerne med et finér av spesielt utsøkt tresort som overflate, det hele omrammet av lister av ekstra hardt tre.

Ved bestilling skjelnes mellom høyre- og venstredør, i Norge betegnende for hengslets plassering, sett fra den side hvor døren slår fra en. (1 mange andre land gjelder det omvendte.) En pendeldør kan svinge til begge sider og holdes i lukket stilling av en fjær. Foruten den ensidig hengslede dor anvendes i større døråpninger dobbeltdør med to sammenfallende dørblad, eller skyvedor hvis blad med trinser er opp­ hengt pa en skinne slik at det lett kan skyves til side, eventuelt inn i et hulrom i veggen. Franske dorer betegner en dobbelt ytterdør med glass, omtrent søm et vindu, fort ned til gulvet. Svingdør (revolverdør) er en ytterdør satt sammen av fire krysstilte blad som kan rotere om samlingspunktet, omgitt av en ramme med tilsvarende sylinderformede sider, så dype at to av bladene alltid vil holde åpningen lukket. Dørene og særlig hovedinngangsdøren med tilhø­ rende omramning hører til de elementer i huset hvis utforming gjerne har vært viet den største oppmerk­ somhet. Dør i åpen mur, av ekstra styrke eller bereg­ net til å kjøre gjennom, kalles helst port. Stor og rikt utformet hoveddør kan fortjene benevnelsen portal. Dører i skapmøbler, kott og lignende er innretninger av samme slag som husets, men opptrer som regel bare i sidehengslet eller skyvbar utgave. OB dørk (mnty., nederl.), lite dekk, gulv, i et skip. Med dørken (bestemt form) menes ofte fyrdørken, dvs. fyrrommet, kjelerommet. Dørnberger. Carl (Johannes Andreas Adam), 18641940, født på Nøtterøy, norsk maler av tysk slekt, elev av David Arnesen, Bennetter og i Paris av Bouguereau. Utførte naturalistiske figur- og interiør­ bilder. Etter at han 1896 hadde slått seg ned i Son, dyrket han vesentlig et nokså rutinepreget snømaleri. Hans eksentriske vesen skaffet ham atskillig publisitet. Litt.: NBL 2. utg.; NKL Dorpfeld, Wilhelm [-t], 1853-1940, tysk klassisk arkeolog og arkitekt. Deltok 1877-81 i utgravninge­ ne i Olympia som teknisk leder; 1892-1912 arkitekt, senere sekretær og direktør ved det tyske arkeologis­ ke institutt i Athen. Deltok i eller ledet utgravninger i Hissarlik (Troja), Tiryns, Athen, Pergamon, på øyene Levkas og Korfu. Betydningsfulle studier i Athens topografi (påvisningen av propyleenes opprinnelige, ikke fullførte plan, oppdagelsen av det før-parthenonske Athene-tempel pa Athens akrøpolis). Hans metodiske undersøkelser i Hissarlik var viktige for dateringen av den såkalte sjette by (ned­ enfra), søm han viste nærmere måtte svare til det homeriske Troja. Oppsiktsvekkende var hans studier over det greske teater. Hovedverker, sammen med E. Reisch: Dasgriechische Theater (1896), Troja undIlion (1902), Alt-Itliaka (1927), Alt-Olympia (1935), AltAthen undseine Agora (1937-39), samt det posthumt utgitte Erechtheion (1942). dørslag (av nty. 'gjennom' og 'slå'). 1 Stempel eller dor med skaft til a sla huller gjennom metall eller drive ut nagler el.l. med. 2 Kjøkkenredskap med håndtak og gjennomhullet metallbunn til a sile noe gjennom. 3 Reduksjon av fiskevekt, brukes særlig ved omset­ ning av saltfisk og klippfisk når fisken ikke er helt saltmoden eller tilstrekkelig tørr. Kjøper og selger blir da enige om f.eks. 5 % dørslag, hvoretter man innstiller vekten på 105 kg og kaller det 100 kg i oppgjøret. Dørum. Anneliese, 1939-2000, født i Trondheim, norsk politiker (A), adjunkt. Nestleder i DNAs kvinnesekretariat 1981-85, styremedlem i Sosialdemo­ krater mot EU 1993-94. Vararepresentant til Stortin­ get 1977-85, valgt stortingsrepresentant fra Akers­ hus fra 1985 til sin dod. Dørum. Odd Einar, f. 12. okt. 1943 i Oslo, norsk politiker (V), sosionom. Konsulent ved Kirkens Bymisjon, Oslo, fra 1986. Leder av kontaktutvalget

252

DØRUMSGAARD I

mellom Staten og innvandrerne 1990-97. Partileder i Venstre 1982-86 og 1992-96. Medlem av Trond­ heim bystyre 1967-71 og 1976-79, av Oslo bystyre 1995-99. Stortingsrepresentant for Sør-Trøndelag 1977-81, for Oslo fra 1997. Samferdselsminister 1997-99, justisminister 1999-2000 og fra 2001. Utg. bl.a. Med liv og sjel (1999). Litt.: NBL 2. utg. Dørumsgaard. Arne (Oddvar), f. 7. des. 1921 i Fred­ rikstad, norsk komponist. Elev av bl.a. Ivar Johnsen og Karl Andersen. Siden 1949 bosatt i Frankrike og senere i Italia. Statsstipendiat 1975, kulturrådgiver for regjeringen 1976. Han har komponert ca. 100 sanger og noen klaverstykker i moderat moderne stil. I de senere år har han konsentrert seg om bear­ beidelser av vokalmusikk fra renessanse- og barokk­ tiden til 1800-tallet,Canzone Scordate,og fått dem innspilt på plate. Han har også samlet tusenvis av opptak fra begivenheter i 1900-tallets musikkliv samt musikklitteratur. Samlingene av musikkopptak og -litteratur skal overføres til Norsk Lydinstitutt Stavanger etter Dorumsgaards død. Siden 1949 har Dørumsgaard utført et stort arbeid med gjendiktning av kinesisk, japansk og koreansk lyrikk. Den første samlingen av klassisk kinesisk lyrikk, Blomster fra de keiserlige haver, kom i 1951. Frem til 1993 har han utgitt 25 bind med gjendikt ninger av Østens gamle poesi. For sin innsats ble han i 1979 tildelt Bastian-prisen. Har også utgitt Om å gjendikte kinesisk poesi (1972). Både hans musikalske og poetiske gjendiktninger er gjort med fin kunstnerisk sans og forståelse, og blir høyt verdsatt. Litt.: NBL 2. utg. Dørumsgard, Asbjørn, 1887-1968, født i Rælingen, norsk lyriker, journalist og kommunepolitiker. Debuterte 1910 med Under plogen, og skrev senere bl.a. Dragspel (1912), Østaglett (1932), Jordmål (1937), Alter og fane (1938), Attglømte vers (1945), I blåveisskog med Ingvild. Sang om kjærlighet (1950) og en gjendiktning av klassisk poesi: Storskau i atterskin (1943). Særlig skrev han gode hjemstavnsdikt på romeriksmål. Dikt i utvalg: Det syng ved Øyerstrand (1957) og Skytilengår (1967, festskrift til 80-årsdagen). Høstet stor anerkjennelse for sitt bygdehistoriske verk Rælingen (1955). Dørå, Døråi, Døråla, elver i Oppland. 1 Elv i Dovre kommune, Oppland. Utspring nord for Gråhøe (1751 moh.) i den nordvestlige del av Ron­ dane. Heter i sitt øvre, østgående løp Vassbekken. Etter sammenløpet med Verkilsdalsåi fra sør får den en nordøstlig retning og danner Atna like ovenfor turisthyttene på Dørålseter. Navnet kan være avledet av norront Durdll, muli­ gens av dyrr, 'døråpning', og all, 'stripe'. Sikter muligens til dalåpningen ved Dørålseter. 2 Elv i Ringebu kommune, Oppland. Springer ut sørvest for Grøtørhøgda (1384 moh.), nær grensen til Stor-Elvdal i Hedmark. Renner i en åpen dal på vidda og faller i en høy foss, Dørfossen, ned i en meget trang, dyp dalkløft og videre ut i Nordåa, senere Våla som munner ut i Gudbrandsdalslågen Dørålseter, tre private turisthytter (Øvre, Midtre og Nedre Dørålseter) i Døråldalen i Dovre kommune, Oppland, ved elven Atna øst for Stygghoin i Ronda­ ne. Fra Fisketjønn i Folldal fører bomvei inn til Dørålseter. Ved Bergedalens munning i Dørålen sørvest for Dørålseter ligger den veldige terrassen Skranglehaugen, med opptil 50 m dype grytehull dannet av isrester (dødis) etter siste istid. Døsen, Martin Olsen, 1875-1958, født i Fåberg, norsk landbruksmann. Bestyrer av Hvam landbruks­ skole, Nes i Akershus 1910—45. Dosen la vekt på å kombinere vitenskapelige forsøk med praktisk drift. Gamle-Hvam er restaurert av ham. Døsen arbeidet for å gjøre mjelejorden på Romerike produktiv. Døtre av Norge, se ►Daughters of Norway.

døveprest, spesialprest for døve. Norge er delt i fire distrikter med døveprest i full stilling. Døvepresten for det østenfjelske er hovedprest for Norges døve og utnevnes i statsråd, de øvrige av Kirke-, utdanningsog forskningsdepartementet. døveundervisning, se ►hørselshemning (undervis­ ning). døvhet, surditas, kpfosis, fullstendig mangel på evnen til å oppfatte lyd. Kan være medfødt eller ervervet. Se ►anacusis og ►hørselshemning. Døvigen, Kjersti, f. 27. juni 1943 i Oslo, norsk skue­ spiller. Danset åtte år i balletten ved Den Norske Opera før hun her fikk sitt gjennombrudd som skuespiller i Claudines rolle i Can-Can 1967. 1967 ansatt ved Oslo Nye Teater. Blant rollene kan nevnes Paula i Splint av Norvald Tveit og Céliméne i Moliéres Misantropen. Har særlig gjort seg bemerket i musikaler, med gjennombrudd som Silvia i musikalversjonen av To muntre herrerfra Verona, som hun også har spilt i Sverige. I 1980-årene spilte hun bl.a. Kathie Rolfsen i TV-serien Lykkeland om Ernst Rolfs liv, videre roller i A Chorus Line, Kiss me Kate, og hun leverte sterkt spill som en av de prostituerte i 7søstre. Har medvirket i en rekke filmer og har særlig gjort inntrykk i flere av Wam og Vennerøds produksjoner. Spilte Barbara Torgersen i TV-serien Offshore (fra 1996). Døvikfoss, foss i Drammenselva, Modum kommune, Buskerud, utbygd 1975 (15 MW). Døvikfoss var i eldre tid kjent for rikt laksefiske; rettighetene tilhør­ te kirken. Navnet. Døvik betyr antagelig 'dyp vik', døvstum, surdomutitas, tidligere brukt betegnelse på døve som ikke har fått utviklet talespråket. Ordet bør erstattes med mer dekkende betegnelse, f.eks. talespråkløse døve. Jo tidligere hørselen mistes, desto større er sjansen for å komme i denne situasjo­ nen. De fleste kan imidlertid lære å snakke bare de tidlig nok får kyndig opplæring. Mister man hørse­ len etter 15 års alderen, vil nesten alle bevare taleev­ nen. då. Galeopsis, planteslekt i leppeblomstfamilien med store blad under de øvre blomsterkransene. Stenge­ len er stivhåret og begertennene stive og stikkende. Kronrøret er langt, overleppen hvelvet og underlep­ pen trefliket. En hul pukkel på siden av underleppens midtflik er karakteristisk for slekten. 10 arter, alle er ettårige ugress. I Norge er det funnet 7 arter, derav to som er meget vanlige ugress i åker, ►guldå og ►kvassdå. Den siste vokser også ved steinrøyser, i sauehellerer og på havstrand. Se også ►dundå og ► vrangdå. Daa, dansk adelsslekt, opprinnelig kjent fra Sønderjylland, hvor den er nevnt i 1350-årene. Fra ridder Henrik Daa, nevnt 1388-1411, stammer en gren som døde ut 1532. To andre grener stammer fra Claus Daa, nevnt 1397-1424. Han var farfar til ridder Claus Daa til Ravnstrup (død 1496) og Jørgen Daa (død 1503); sistnevntes gren døde ut 1619. Claus Daa d.y. ble stamfar til den yngre gren, som særlig var utbredt på Sjælland. Til denne hører bl.a. admiral Herluf Trolle Daa (1565-1630), som var lensherre på Island 1601-03, og storgodseieren, riksadmiral Claus Daa til Ravnstrup (1579-1641), som var lensherre i Trondheim 1614-20. Sistnevnte var far til rentemester Oluf Daa til Holmegård (1606-71) og alkymisten Valdemar Daa til Borreby (1616-91), som brukte hele sin formue på gullma­ ken. Oluf Daa var far til Claus Daa til Daasborg (1640-78), som ble myrdet av sin kone Sofie Amalie ► Lindenov. Slekten døde ut 1712. Daa, Ludvig Kristensen, 1809-77, født i Saltdal, norsk politiker, historiker og etnolog. 1836-37 konstituert dosent i historie ved Universitetet i Oslo, 1862 lektor og 1866 professor. Fra 1863 bestyrer av Etnografisk museum. Daa tilhørte i sin ungdom kretsen omkring Wergeland, senere ble det bitter

strid, utkjempet av Daa i tidsskriftet Granskeren 1840-43. Som stortingsmann fra 1841 tilhørte Daa bondeopposisjonen, senere de moderate. Utgav og redigerte Den norske Tilskuer (1851-53), Christianiaposten (1853-56), ogTids-Tavler (1872-76). Daa utfoldet etter hvert en stor virksomhet som histo­ risk, etnologisk, geografisk og statsøkonomisk forfat­ ter. Han tok bestemt avstand fra Munchs og Keysers innvandringsteori og hevdet en mer moderne opp­ fatning av nasjonenes og rasenes tilblivelse enn den vanlige i samtiden. Som universitetslærer la han hovedvekten på nyere historie og interesserte seg særlig for Englands historie. Utgav i bokform bl.a. Udsigt over Ethnologien (1885), Jordbeskrivelse for den norske Abnue (4 bd., 1857-59), og K. M. Falsen (1860). Ellers var Daa medarbeider i en rekke tids­ skrifter og aviser, bl.a. Nor, Nyt Magazin for Naturvidenskab, Nordisk Tidsskrift, Morgenbladet og Aften­ bladet. Litt.: NBL 2. utg. dådyr, tidligere navn på ►dåhjort, partået klovdyrart i hjortefamilien. Navnet er blitt endret for å unngå forveksling med rådyr. Daae, norsk slekt som stammer fra Jonas Edvardsen Daae (død 1688), kjøpmann i Trondheim. Hans sønn, sogneprest i Vik, prost Anders Daae (16801763), ble stamfar til en av Vestlandets største embetsmannsslekter. Han var far til magister Ludvig Daae (1723-86), sogneprest i Lindås, som hadde fem sønner som alle ble prester. Fra dem stammer flere grener av slekten. Anders Daae (1758-1816), prost og sogneprest i Leikanger, var farfar til brødrene direktør ved Bots­ fengselet Anders Daae (1838—1910) ) og tolldirektør i Kina, Iver Munthe Daae (1845-1924). Førstnevnte var far til sanitetsgeneral Hans Daae (1865-1926). Johan Christopher Haar Daae (1759-1827), sog­ neprest i Veøy, var far til kaptein Ludvig Daae (1792-1879), som kjøpte storgården Solnør i Skod­ je. Han var far til eier av Solnør, tollkasserer, statsråd Ludvig Daae (1829-93), som var far til eier av Sol­ nør, lensmann Johan Christopher Daae (1861— 1912), hvis søstersønns etterkommere fremdeles eier Solnør. Iver Munthe Daae (1771-1849), prost og sogne­ prest i Fana, var far til stiftsprost i Bergen, Claus Nils Holtzrod Daae (1806-96) og sogneprest i Bø, Jens Kobro Daae (1811-97). Sistnevntes sønn vårlegen Anders Daae (1852-1924). Ludvig Daae (1774-1843), sogneprest i Gloppen, var farfar til historikeren, professor Ludvig Ludvigsen Daae (1834-1910). Christen Daae (1776-1854), liksom faren sogne­ prest i Lindås, var far til politikeren og historikeren, professor Ludvig Kristensen Daa (1809-77). Daae, Iver Munthe, 1845-1924, f. i Bergen, norsk tollembetsmann, forretningsmann og kunstsamler. Daae arbeidet i det kinesiske tollvesen i mer enn 20 år, og var generalinspektør der fra 1885 til han reiste hjem til Norge i 1888. Under sitt opphold i Kina samlet Daae på kinesisk kunst og antikviteter. Kunstindustrimuseet i Kristiania kjøpte i årene 1889-98 rundt halvparten av samlingen, og Daaesamlingen blir regnet som en av de beste i sitt slag. For sin innsats i Kina ble Daae av keiseren i 1878 utnevnt til mandarin av 3. rang, og han fikk Den dobbelte Drageordens medalje av 1. klasse, 3. grad. I 1892 fikk han kong Oscar 2s fortjenstmedalje i gull, og i 1894 ble han innvalgt i Videnskabs-Selskabet i Kristiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi). Daae hadde også en stor boksamling, som han forærte Vitenskapsakademiet; den er nå i Universi­ tetsbiblioteket i Oslo. Han utgav The Landtax in China i 1888. Daae, Ludvig, 1829-93, født på Solnør i Skodje (Sunnmøre), norsk jurist og politiker. Representant for Romsdals amt på Stortinget 1859-79, sluttet seg til den nasjonale opposisjon og var sammen med

DÅP

253

Dåp. Bulgarsk miniatyr. Biblioteca Apostolica Vaticana, Roma.

Johan Sverdrup, Ole Richter og Aimar Sørenssen en av førerne for «sakførerpartiet». Sammen med Sørenssen fremla han 1869 et forslag om stemme­ rett for alle skattebetalere. Som formann i konstitu­ sjonskomiteen fra 187 f gjorde han en betydelig innsats. Daae var aldri utpreget partimann, og en viss motsetning til Venstre gjorde at han 1879 frasa seg gjenvalg til Stortinget. Han ble sjef for Armédepartementet i Sverdrups regjering 1884, men tok avskjed etter 10 måneder på grunn av uenighet med Sverdrup. Ble valgt av Høire som representant for Ålesund og Molde 1886-88, odelstingspresident 1888. Litt.: NBL 2. utg. Daae, Ludvig Ludvigsen, 1834-1910, født i Aremark, norsk historiker. Universitetsbibliotekar 1869, professor i historie 1876. Med offentlig støtte gjorde han undersøkelser i danske, svenske og tyske biblio­ teker og arkiver og utgav flere viktige kildesamlin­ ger. Hans mange avhandlinger er for størstedelen offentliggjort i forskjellige norske og danske tids­ skrifter, særlig norsk Historisk tidsskrift. Daae utgav bl.a. Trondhjems Stifts geistlige Historie (1863), Norges Helgener (1879), Det gamle Christiania 1624-1814 (1871), Kong Christiern den førstes norske Historie 144858 (1897), En Krønike om Erkebiskopperne i Nidaros (i Festskrift forTrondhjem 1897). Hans spesialområde var 1400- og 1500-tallet, hvor han utførte banebry­ tende undersøkelser. Som universitetslærer øvde han stor innflytelse. Politisk var han strengt konser­ vativ, og ivrig medarbeider særlig i Morgenbladet og Aftenposten. Litt.: Daae, L.: Det gamle Christiania, 3. Udg., 1924 («L.D.», av R. Tank: xv-xxix. «Fortegnelse over L.D.s forfatterskab»; 435-44); Daae, L.: Professor, dr. L.D.s erindringer og opptegnelser om sin samtid, [utg. av] N. Knudtzon, 2003 («Utgiverens innledning»; 9-25); Drolsum, A.C.; Universitets-bibliotheket 1811—1911, b. 2: Biografiske meddelelser [...], 1911, 61-71; Munthe, W.; Professor L.D.:en minnebok, 1944; NBL 2. utg.

Dåfjorden, fjord i Karlsøy kommune, Nord-Troms, på nordøstsiden av Ringvassøya; ca. 11 km lang. In­ nerst ligger grenda Dåfjord, i munningen Dåvøya. dåhjort, Cervus dama, tidligere kalt dådyr, partået klovdyrart i hjortefamilien. Ligner hjort, men er betydelig mindre enn denne. Hannen har et spadeeller skovlformet gevir. Fargen varierer. Om somme­ ren er dåhjorten oftest rødbrun med hvite flekker over rygg og sider, om vinteren mer grålig med utydelige lyse flekker. Det forekommer også indivi­ det som er ensfarget gråbrune, hvite eller brunsvarte. Dåhjorten er opprinnelig asiatisk. I siste interglasialtid vandret den inn i Europa og fantes helt opp til Danmark, senere ble den fortrengt til det sørvestlige Asia. Fra Lilleasia ble den innført til Frankrike og England av romerne på 200-tallet. Dåhjort forekom­ mer nå i viltparker og til dels frittlevende i MellomEuropa, Danmark og Sør-Sverige. Har vært innført til Norge enkelte ganger; særlig i perioden omkring 1900 ble den satt ut mange steder. Jakt. Dåhjort kan jaktes i perioden 25. sept.-23. des. dåm. duft; ettersmak; fargetone. dåp (av gammelsaksisk dopi), seremoni med neddykking i vann eller overosing med vann. Anven­ delsen av vann til religiøs bruk finner vi innenfor flere religioner. Vask og bad har gjerne karakter av innvielse og renselse fra kultisk eller moralsk uren­ het. DÅP I KRISTENDOMMEN

Jesus døpte innstiftet den kristne dåp i og med dåpsbefalingen (Matt 28,16-20). Dåp er det førsteog grunnleggende sakrament i den kristne kirke; i misjonssammenheng er det alltid dåpen som er det avgjørende skillet mellom hedning og kristen. Se­ nest fra 500-tallet ble dåp av barn vanlig. På 1500tallet innførte de mest radikale kirkelige reformate­ rer voksendåp og gjorde den avhengig av personlig tilslutning til kirken; man krevde at de som var døpt som barn måtte døpes igjen som voksen (se ►gjen-

døpere). Døpemåten var opprinnelig hel eller nesten hel neddykking i vannet (immersjon), noe som fort­ satt praktiseres i den ortodokse kirke. I Vesten var det vanlig å nøye seg med å øse vann over barnets hode (infusjon) i middelalderen. Det var først med kirkens utbredelse til de germanske land at navngivningen ble forbundet med dåpen. Fadder-institusjonen finner vi omtalt første gang hos kirkefaderen Tertullian (ca. 200), men den er sannsynligvis eldre. Fadderens oppgave er å være vitne til at dåpen er utført på rett måte, å understøtte kirkens arbeid med å oppdra barnet i kristen tro, samt å be for barnet. Se også ►døpefont. Dåp i Norge. 1 middelalderen var det streng straff for å utsette barnets dåp lenger enn høyst nødvendig. I Norske Lov 1687 er fristen satt til 8 dager etter fødselen. Dette ble opphevet 1771, men ennå på 1800-tallet ble barna gjeme døpt 1-3 dager etter Dåhjort

254

DÅPSATTEST

fødselen. Fordi dåp var regnet som nødvendig for a oppnå frelse, ble det tidlig tillatt andre enn geistlige å utføre den. I middelalderen spilte undervisningen om hvordan man skulle foreta den såkalte nød-dåp, stor rolle. Det var også fleksibilitet med hensyn til stedet for dåpen, særlig fra 1000-tallet av. Helst skulle den skje i sognekirken, men i nødsfall hvor som helst ellers. Etter at det ble åpnet for andre trossamfunn i Norge (Den første Dissenterloven fra 1845) gjelder dåpen som innmeldelse i et trossamfunn, f.eks. Den norske kirke. Mens ca. 96 % av nyfødte i 1960 ble døpt inn i Den norske kirke, var prosentandelen 78 i 2003, noe som utgjorde ca. 44 000 døpte. dåpsattest, bygger på en menighets dåpsprotokoll, med vedkommendes fødselsdag og -år, dåpsdatoen og menigheten/sognets navn, og foreldrenes navn og stilling. Tidligere mye brukt som legitimasjon i stedet for ►fødselsattest.

dåpspakt, pakt mellom Gud og mennesket, inngått ved dåpen; jfr. f.eks. 1 Pet 3,21. dårekiste (etter mnty. dorenkiste til dore 'sinnssyk person'), forvaringssted for sinnssyke i eldre tid innenfor en hospitalsstiftelse, i motsetning til dollhusene, som lå utenfor hospitalsstiftelsene. Dårtindan, fjell i Vefsn kommune, Nordland, vel 20 km nordost for Mosjøen; 1346 moh., bre på østsi­ den. dåse (av nty.), liten eske med lokk, brukt til å oppbe­ vare noe, f.eks. snusdåse; før også brukt ved hermetisering, derav dåsemat. dåse, prås (diaL), tynt stearinlys som bare er dyppet noen få ganger under støpningen. dåse (dial., norrønt ddsi), person som det er lite tak i; dåsemikkel, dum eller klønete person. Dåsnesmoen, tettbebyggelse i Evje og Hornnes kommune, Aust-Agder, utgjør den sørvestre delen

av tettstedet Evje. Ved Dåsnesmoen lå Evjemoen med Infanteriets øvingsavdeling nr. 2. Hornnes kirke fra 1828. Navnet kommer av elvenavnet Dåsåni, som inne­ holder et lokalt plantenavn, dåse, 'gul nøkkerose'; nes henspiller på neset der Dåsåni renner ut i Otra. Dåvøy, Laila, f. 11. aug. 1948 i Bergen, norsk politi­ ker (KrF) og organisasjonskvinne; sykepleier, Askøy. Forbundsleder i Norsk Sykepleierforbund 1992-98. Personlig sekretær og statssekretær i Kirke- og kulturdepartementet 1989-90. Arbeids- og adminis­ trasjonsminister 1999-2000. Barne- og familiemi­ nister fra 2001. Dåvøya, øy i Karlsøy kommune, Nord-Troms, mel­ lom Ringvassøy og Helgøy; 3,5 km2.

Designeren Olav Eldøy og Stokke Gruppen mottok Merket for God Design 2002 for stolen Peel.

E, e, den femte bokstaven i det latinske alfabetet.

EAC, fork, for eng. European Astronauts Centre, tre­

Ealing [i;lirj], bykommune (borough) i Storbritannia,

Den er en fremre, halvtrang vokal. I de semittiske og egyptiske alfabeter betegnet den en konsonant (en h-lyd), men i gresk har den fått verdien e. I det eldste runealfabet betegnes den ved 3. rune i 3. ætt (se ► runer), som sannsynligvis er dannet av en liggende E. Det yngre runealfabetet har ikke noe særskilt Etegn, men bruker I til å betegne både E og 1.1 norsk betegner E både den rene e-lyd (ren, vet), æ-lyden (både kort og lang, f.eks. herre, her), og den sentrale vokalen a i trykklette stavelser (lese). I personnavn er e etter i (etter tysk mønster) ofte stum og viser at i er lang, f.eks. Diesen. e (mus.), tone, tredje trinn i den diatoniske grunnskala fra c, grunntone i E-dur og e-moll; toneart og akkord med e som grunntone (stor og liten bokstav for hhv. dur og moll). Tonen e senket med en halvtone kalles ess, hevet med en halvtone eiss. e (mat.), basis for det naturlige logaritmesystem og en av de viktigste matematiske konstanter. Tallet e = 2,718 281 828 459 ... kan defineres på forskjellig vis, f.eks. som grenseverdien ( 1Y e = lim 1 + — n J

ningssenter og hovedkvarter for den europeiske romorganisasjonen ESAs astronauter. Opprettet 1990. Ligger ved Koln i Tyskland. EADS. se ►European Aeronautic Defence and Space Company. Eagan, Eddie, eg. Edward Patrick Francis [i:gan], 1897-1967, amerikansk idrettsutøver, den eneste som har vunnet OL-gull i både sommer- og vinterlekene. Olympisk mester i boksing 1920 (lett tung­ vekt) og i bobsleigh 1932 (firerbob). I boksefinalen slo han nordmannen Sverre Sørsdal. OL-deltaker også 1924 i tungvektsboksing. eagle [i:gl] (eng. 'ørn'), amerikansk gullmynt med navn etter myntbildet = 10 dollar. Herav også myntbetegnelsene double eagle = 20 dollar, half-eagle - 5 dollar, og quarter-eagle = 2¥> dollar. Gullmyntene er nå ikke lenger i bruk som betalingsmidler, bare som samlerobj ekter. Eagle [i:gl] (eng. 'ørn'). 1 Månelandingsfartøyet fra Apollo 11 som de ameri­ kanske astronautene Neil Armstrong og Edwin Aldrin benyttet ved menneskets første landing på Månen 20. juli 1969. 2 Egentlig F-15 Eagle, kampfly, se ►McDonnell Douglas Corporation. Eaglen, Jane [i:-], f. 1960, britisk sanger (sopran), regnes som en av de fremste lyrisk-dramatiske sopraner i sin generasjon. Berømmet for sine tolk­ ninger av Mozart, Bellini og Wagner. Metropolitandebut 1995 som Donna Anna i Don Giovanni, har senere sunget bl.a. Isolde i Wagners Tristan og Isolde samme sted. Solist med Oslo Filharmoniske Orkester ved feiringen av dets 75-årsjubileum 1994 og 100årsjubileet for Kirsten Flagstads fødsel 1995. Eagles, The [i:glz], amerikansk rockgruppe dannet 1971, med Bernie Leadon, sang og gitar, Glenn Frey, sang, gitar og keyboards, Randy Meisner, sang og bass, og Don Henley, sang og trommer. Don Felder, sang og gitar, ble medlem i 1974, og året etter over­ tok Joe Walsh Leadons plass, mens Meisner sluttet i 1977 og ble erstattet av Timothy B. Schmit. Med en melodiøs stil preget av velklingende vokalharmonier hadde gruppen enorm suksess i 1970-årene, med album som Desperado (1973), Hotel California (1976) og The Long Run (1979). Imidlertid ble den oppløst i 1981, og flere av medlemmene hadde fremgangsrike solokarrierer, særlig Henley. 1 1994 kom The Eagles sammen igjen til en lengre turné, og gav ut albumet Hell Freezes Over. Siden har gruppen opptrådt samlet bare ved noen få anledninger. Eakins, Thomas [eikinz], 1844-1916, amerikansk maler. Elev av Jean Léon Gerome og Léon Bønnat i Paris, særlig kjent som portrettmaler, men malte også store, figurrike og bevegede komposisjoner i en romantisk-realistisk stil.

England, Middlesex, en av Londons ytre bydeler, vest for sentrum; 55 km2 med 300 950 innb. (2001). Hovedsakelig boligområde, men også variert indus­ tri, bl.a. grafisk og næringsmiddelindustri. Ealing Studios [i;liij stjmdiouz], britisk filmselskap, stiftet 1938 av Michael Balcon. Det ble nedlagt 1956 og atelierene solgt til BBC-TV. Selskapet huskes først og fremst for komedier med en karakteristisk lun, satirisk tone: Whisky Galore (Et skip med whisky, 1949), KindHeartsandCoronets (Syv hertuger, 1949), The Lavender Hill Mob (Jeg stjal en million, 1951) og The Ladykillers (1956). Selskapet produserte også kinosuksessen Scott of the Antarctic (Scott - Sydpolfareren, 1948) og en serie sosialrealistiske samtidsdramaer. Blant regissørene bør nevnes Alexander Mackendrick, Charles Frend og Charles Chrichton; en mye benyttet skuespiller var Alec Guinness. EAM, Ethnikon apeleutherokon metopon (nygr. 'Den na­ sjonale greske frigjøringsfront'), den kommunistdo­ minerte greske motstandsbevegelse under okkupa­ sjonen 1941-44. Den hadde sin egen militærorgani­ sasjon ► ELAS og kom allerede under krigen i væpnet konflikt med den borgerlige motstandsorga­ nisasjon EDES. Desember 1944 gjorde bevegelsen et væpnet forsøk på å tilrive seg makten, men etter blodige kamper ble det slått ned av regjeringstropper og britiske okkupasjonsstyrker. EAM fortsatte kam­ pen i nord helt til 1949. Eames. Charles [i:mz], 1907-78, amerikansk arki­ tekt og designer med internasjonal betydning. Særlig kjent for sin vitenskapelig uteksperimenterte møbeldesign, spesielt tilpasset masseproduksjon, utført i stål og kryssfinér. Arbeidet først sammen med Eero Saarinen og vant 1940 sammen med ham Museum of Modem Arts stolkonkurranse. Hans egen bolig, bygd som to sammenknyttede stålpaviljonger med en japansk-inspirert enkelhet i utformingen, fikk stor betydning for forsøket på å utvikle en modernis­ tisk småhusarkitektur i 1950-og 1960-årene. eanan, eana, eatnan, samisk sammensetningsledd i stedsnavn: jord, mark, land; f.eks. såmiid eanan, sameland. Eanes Antonio Ramalho [jAniJ], f. 1935, portugisisk politiker og general, Portugals president 1976-86. Han støttet offiserskuppet 1974, men reagerte da kommunistene forsøkte å ta makten 1975. Som følge av dette ble han valgt til president 1976, gjen­ valgt 1980. Stod som president utenfor partipolitik­ ken, men dannet senere sitt eget parti, Partido Renovador Democråtico (PRD), og var partileder 1986-87. Trakk seg deretter ut av politikken. EAN International, fork, for eng. European Article Numbering, den internasjonale organisasjonen for strekkodene som merker praktisk talt alle varer som selges i butikker over hele verden. Samarbeider med

eller som summen av en uendelig rekke

C. Hermite (1873) beviste at e er et transcendent tall; betegnelsen e skyldes L. Euler. Se også ►logaritme, e (fys.), symbol for ►elektron. e, symbol for den elektriske elementærladningen, dvs. ladningen til et proton; 1,602 177 • 10~l9coulomb. Elektronets ladning er-e. E, nasjonalitetsmerke for motorkjøretøyer fra Spa­ nia. E på romerske innskrifter, forkortelse for Ennius, emeritus, evocatus, egregius osv. E, symbol for ►ebtvos, enhet for å angi endring i tyngdeakselerasjonen. E, betegnelse for Engler-grader, måleenhet for visko­ sitet hos smøreoljer. Se ►viskositet, ► Engler-viskosimeter. E, E-nummer, system for merking av tilsetningsstoffer i matvarer, se ►tilsetningsstoffer. E, symbol for SI-prefikset exa, = 1018. E, e på kompasset betyr eng. east eller fr. est (øst), e-, elektronisk, f.eks. e-post, e-markedsføring. e-, i sammensatte ord fra latin, den latinske preposi­ sjon ex, ut av, som foran konsonanter undertiden har formen e, f.eks. i emigrere, erupsjon. Ea, babylonsk gud. Overtatt fra Surner, der guden ble kalt ►Enki.

256

EAPROM

den amerikanske organisasjonen UCC (Uniform Code Council, Inc.) om kodesystemet, som går under betegnelsen EAN.UCC-systemet. Dette systemet kan tildele unike identifiseringsnummer, kalt GTIN (Global Trade Item Number). GTIN-tallene er på 14 sifre. Avhengig av varetype kan de også anvendes i 13 sifre (EAN.UCC-13, også kalt UPC-A), 12 sifre og 8 sifre, etter bestemte regler. Hvert tall omfatter sifre for land, produsent og varetype, samt et kontrollsiffer som utregnes av en egen algoritme på grunnlag av de øvrige sifrene. GTIN overfører det internasjo­ nale systemet for boknummerering ISBN til EAN. UCC-13-format ved å sette sifrene 978 foran ISBNnummeret og omregne kontrollsifferet med GTINalgoritmen. Opptakten til EAN kom i 1974 da produsenter og distributører fra 12 europeiske land dannet et råd for å få til et enhetlig system for produktnummerering over hele Europa, lik UPC (universalproduct code) som var i bruk i USA. Rådet opprettet European Article Numbering som var kompatibelt med det amerikanske UPC-systemet og fikk stiftet EAN som egen organisasjon i februar 1977 i Belgia. I 1992 ble navnet endret til EAN International. Den omfatter per 2004 101 medlemsorganisasjoner fra 103 land, ikke medregnet Canada og USA der produktnummereringen administreres gjennom UCC. EAPROM, fork, for eng. Electrically Alterable Programmable Read-Only Memory, sjeldnere brukt betegnelse på kEEPROM. Earhart, Amelia, gift Putnam [eaha:t], 1898-1937, amerikansk flyger. Fløy 20.-21. mai 1932 som første kvinne alene over Atlanterhavet (Harbour Grace, Newfoundland-Londonderry, Nord-Irland, på 14 timer og 56 minutter). Ferden ble utført med et fly av typen Lockheed Vega, som også ble benyttet da hun 11.-12. januar 1935 gjennomførte første soloflygning av en kvinne fra Hawaii til det amerikanske fastland (Honolulu-Oakland på 18 timer og 16 minutter). Forsvant i Stillehavet ved Hawaii 2. juli 1937 på flytur rundt Jorden. earl [a:l] (gleng. eorl, 'edelbåren' av ags. erl, 'modig mann, kriger'; norrønt jarl), engelsk adelstittel. Ordet avløste under Knut den mektige det angelsak­ siske ealdorman (jf. ►alderman). En earl styrte opp­ rinnelig en provins eller et shire på kongens vegne, men de normanniske kongene gjorde earl til en grevelig adelstittel uten administrative plikter, den høyeste i England, inntil Edvard 3s sønn Edvard («den svarte prins») 1337 ble utnevnt til hertug (duke) av Cornwall. Earl svarer til fr. comte, norsk og da. greve, ty. Graf, og er nå den tredje i rekken av engelske høyadelstitler, etter duke og marquess, men foran viscount. Jf. ►count. Earl, Harley [a:l], 1893-1969, amerikansk bildesigner. Fra 1925 arbeidet han for General Motors Corporation (GM), som var den første bilprodusent som bevisst satset på estetisk tiltalende utforming av bilens ytre i konkurranseøyemed. I 1928 ble han leder for GMs nye Art and Color Section, senere kjent som Styling Division. Earl skapte langt på vei bilens moderne identitet ved å fjerne dens utseende arvet fra hestevognmodellen. Han reduserte skritt for skritt bilens høyde og utvidet dens bredde og lengde, samtidig som han klarte å integrere motor­ delen og førerhuset i en visuell helhet. Hans første GM-bil var La Salle fra 1927; senere var han ansvarlig for en rekke fremgangsrike bilmodell-serier som Buick, Cadillac, Chevrolet, Pontiac og Oldsmobile. Her var flere visuelle elementer overtatt fra jetfly- og rakettdesign. Earls designarbeid lå til grunn for utformingen av til sammen 50 millioner biler; hans formgivningsideer påvirket på en avgjørende måte amerikansk bilproduksjon frem til 1960-årene. Earl, Ralph [a:l], 1751-1801, amerikansk landskapsog portrettmaler. Hans gravyrer av slagene ved Lexington og Concord er de første nyhetsbilder i

Amelia Earhart i sitt første fly, en Kinner Canary. Foto fra 1930-årene.

amerikansk kunst. 1778-85 var han i England der han studerte med Benjamin West. Earle, John [a:l], ca. 1600-1665, engelsk forfatter og geistlig; kjent for sin Microcosmographie (1628), en samling litterære portretter av forskjellige mennes­ ketyper (eng. characters) etter mønster av Teofrastos. Etter restaurasjonen ble han biskop av Worcester, senere av Salisbury. Earle. Steve [a:l], f. 1955, amerikansk sanger og musiker i grenselandet mellom country rock'n'roll. Han hadde en turbulent ungdom med bl.a. tre ekteskap før han var 30 år gammel, og fikk tidlig stoffproblemer. Fra begynnelsen av 1980-årene gjorde han seg bemerket som komponist og tekstfor­ fatter, og i 1986 fikk han omsider utgitt sitt debutalbum, Guitar Town, som ble en suksess. Han fulgte opp med bl.a. Copperhead Road (1988) og The Hard Way (1990), som høstet gode kritikker, men samtidig fikk han store problemer; bl.a. ble han arrestert for heroin-besittelse og dømt til fengsel eller avvenning. Han valgte det siste, og kom sterkt tilbake med Train A-Comin' (1995). Senere har han befestet sin posi­ sjon blant kritikerne og et voksende publikum med bl.a. ElCorazon (1997), Transcendental Blues (2000), Jerusalem (2002) og The Revolution Starts...Now (2004). Særlig på de to sistnevnte albumene marke­ rer han et sterkt politisk engasjement og retter kraftig kritikk mot den amerikanske politikken i kjølvannet av terrorangrepene 11. september 2001. Earle har også publisert dikt og artikler i flere tids­ skrifter, og dessuten utgitt novellesamlingen Doghouse Roses, 2001. Earlom. Richard [a:lam], 1742/43-1822, britisk grafiker. Laget i forskjellige teknikker, særlig i mezzotinto, fremragende gjengivelser etter Rembrandt, Jan van Huysum, Hobbema, Frans Snyders o.fl., samt i blandet teknikk etter Claude Lorrains skisse­ bok Liber veritatis (1777-98). Representert i Nasjo­ nalgalleriet i Oslo. Early Bird [a:li ba:d], navn på kommunikasjonssatel­ litten Intelsat 1, som etter oppskytning 6. april 1965 ble plassert i en geostasjonær bane over Atlanterha­ vet. Historiens første kommersielle satellitt; i bruk til 21. aug. 1969. early English [a:li irjglif], firstpointed, early Plantagenet, den første periode i engelsk gotikk, ca. 1175-

1270. Med utgangspunkt i fransk gotikk ble hjemlige elementer, særlig fra den engelsk-normanniske stil, opptatt og innarbeidet i stilen. Den kjennetegnes ved sine rikt profilerte, men stramme spissbuer og sin måteholdne dekor. Hovedverker er katedralene i Lincoln, Ely og Wells. Deler av Nidarosdomen er oppført i denne stilen, og dens forskjellige stadier er her godt representert. Earn [a:n], fiskerik elv i Storbritannia, Skottland, Perthshire, kommer fra Loch Earn, faller ut i Firth of Tay, 10 km sørvest for byen Perth; 74 km lang. EARN, fork, for eng. European Academic and Research NetWork, nettverkssamarbeid mellom europeiske utdannings- og forskningsinstitusjoner; i oktober 1994 fusjonert med RARE (Réseaux Associés pour la RechercheEuropéenne) i ►TERENA (Trans-European Research and Education Networking Association). Earp, Wyatt [a:p], 1848-1929, amerikansk politi­ mann, sheriff i de beryktede cowboy- og gullgraverbyene Wichila og Dodge City i Kansas, Deadwood i South Dakota og Tombstone i Arizona. Earp er forbilde for sheriffskikkelser i mange fortellinger og filmer fra det ville vesten, blant filmer hvor han er portrettert kan nevnes John Fords My Darling Clementine (1946; Henry Fonda), Gunfight at the O.K. Corral (1957; Burt Lancaster) og George P. Cosmatos' Tombstone (1993; Kurt Russell). Earthscan [æjrskæn], opprettet 1971, internasjonal opplysningsorganisasjon, forlag og nyhetsbyrå med sete i London. Spesielt orientert mot forholdet mellom miljø og utvikling i den tredje verden. Utgir bøker og rapporter om miljøkriser og utviklingspro­ blemer i en lang rekke land. I tillegg er det en egen artikkeltjeneste for over 260 aviser og tidsskrifter i 80 land. Earthscan er fra 1998 en del av det interna­ sjonale opplysningsinstitutt for miljø og utvikling (IIED). Earthwatch [a:|>wåtj’], verdensomspennende pro­ gram for å overvåke tilstanden i miljøet, igangsatt 1972. Earthwatch har siden starten organisert mer enn 2800 prosjekter i 118 land. Prosjektene skal fremme en bærekraftig utvikling samt bedre formid­ lingen av vitenskap til publikum. Hovedkvarter i Boston, Massachusetts, USA. Earth, Wind and Fire [a:|r wind and faia], amerikansk rockgruppe dannet 1970 av trommeslageren, kom­ ponisten og sangeren Maurice White; besetningen for øvrig skiftet en del, med sangeren Philip Bailey som den mest profilerte forgrunnsfiguren. Med sin spesielle blanding av soul, funk, pop og elementer fra jazz var gruppen et av de største navn i 1970årenes amerikanske populærmusikk. Den ble også berømt for sitt utrolige sceneshow, inspirert av egyptisk mytologi. Gruppen ble oppløst i 1984 og reorganisert i 1987, men uten å gjenvinne sin tidli­ gere posisjon. Av album kan nevnes Gratitude (1975), AU'n'All (1978) og Raise (1981). East, Alfred, Sir [i:st], 1849-1913, britisk maler, utdannet i Glasgow og Paris, påvirket av Barbizonskolen. Han malte særlig landskaper fra Midt-England, dessuten fra Japan etter en reise dit i 1889. East African Community [i:st æfrikan kamjumiti], EAC, østafrikansk økonomisk samarbeidsorganisa­ sjon, grunnlagt 1967 ved en avtale mellom Kenya, Uganda og Tanzania for å sikre en balansert økono­ misk utvikling i de tre land og styrke de gjensidige økonomiske, handelsmessige og industrielle forbin­ delser. Fellesskapet var et resultat av en prosess som ble innledet i 1917 da kolonimakten Storbritannia etablerte en tollunion mellom Kenya og Uganda som Tanganyika sluttet seg til i 1927. EAC brøt sammen 1977, men organisasjonen ble gjenoppret­ tet 2000. De tre medlemslandene vedtok 2003 en tollunion. East Anglia [i:st æijglia], det østligste av de større historiske landskap i England, består av grevskapene Norfolk, Suffolk og deler av Cambridgeshire og

EASTMAN

257 Essex. Fruktbart jordbruksland som tidligere for en stor del lå under havets overflate, men ble drenert med nederlandsk hjelp på 1600-tallet. Viktigste by er Norwich, med bl.a. University of East Anglia. Historie. Landskapet har vært bebodd i flere tusen år. Colchester er Englands eldste kjente by, og spilte en rolle allerede før romerne kom til landet. Etter Boadiceas mislykkede oppstand 61 e.Kr. ble East Anglia lagt under den romerske provins Britannia. Hovedbyen var Venta Icenorum (nåværende Caistor-by-Norwich). Fra begynnelsen av 600-tallet kjennes navnene på kongene i East Anglia, som bestod som rike under det meste av den angelsaksis­ ke perioden. Gravfunnet fra Sutton Hoo vitner om høy kultur og stor rikdom i denne tiden, og kong Raedwald (død ca. 625) hersket over de øvrige angelsaksiske kongerikene. Senere kom landet under Mercia og ble erobret av vikingene, men bie fra 917 del av det forente angelsaksiske England. I middelalderen var East Anglia kjent for sin ullproduksjon, og fra 1300-tallet til 1700-tallet var Nor­ wich den fremste tekstilby i landet. Eastbourne [i:stbå:n], by i Storbritannia, England, Sussex, ved Engelske kanal, 30 km øst for Brighton; 106 600 innb. (2001). Eastbourne er kjent for sitt milde klima og er et meget besøkt badested og kongressenter. 5 km vest for byen ligger den 163 m høye odden Beachy Head. East Chicago [i:st fikaigou], by i USA, Indiana, ved Lake Michigan, rett sørøst for Chicago, anlagt i 1887. 31 400 innb. (2003), inngår i Chicago-regionen. Befolkningen består til størstedelen av svarte og spansktalende. Industriby med store stålverk, olje­ raffinerier, kjemisk og mekanisk industri. Havnen, Indiana Harbor, er blant de viktigste i Chicagoområdet. Den er forbundet med Calumet River ved en 5 km lang skipskanal, og omfatter store dokkanlegg. East End, The [i:st -] (eng., egentlig østsiden av noe), betegnelse på Londons østlige bydeler som inklude­ rer dokkene og er (var) typiske arbeiderstrøk og fattigkvarterer, i motsetning til The West End. Brukt med tilsvarende betydningsinnhold om andre byers østlige bydeler. Eastern Air Lines [i:støn eølainz], tidligere ameri­ kansk flyselskap, grunnlagt 1926. Selskapet begynte postflygning mellom New York og Atlanta i mai 1926. Drev vidtspennende rutenett over det østlige USA, deler av det vestlige til Virgin Islands, Puerto Rico, Canada og Mellom- og Sør-Amerika. Frank Lorenzos Texas Air kontrollerte selskapet fra 1986.1 1989 gikk Eastern Air Lines konkurs, og det ble endelig nedlagt i januar 1991. Eastern Cape [i:stan keip], provins i sørlige SørAfrika, ved Indiske hav; 169 580 km2 med 6 436 800 innb. (2001). Hovedstad: Bisho. Eastern Cape ble opprettet 1994 ved deling av den tidligere Kapp-provinsen. De tidligere bantustanene Ciskei og Transkei er integrert her. Natur. Eastern Cape er preget av naturlig mang­ fold, fra de øde, tørre høyslettene/busksteppene i det indre (Karroo) ved randfjellene, til de grønne skog­ områdene i sør, Transkei Wild Coast og Keiskamma Valley. Den fruktbare Langkloof er berømt for sine rike eplehøster. Høyeste topp er Kompasberg i Sneeuberg (ca. 2500 moh.). Befolkning. 86 % av befolkningen er svarte, 7 % fargede, 5 % hvite og 0,3 % asiater. 37 % lever i byer. Befolkningsfordelingen er meget ujevn, og store arealer i det indre er nærmest folketomme. De viktigste større byer er Port Elizabeth, East London, Bisho og Umtata. Næringsliv. Jordbruket er viktigste næringsvei. Innlandet brukes til beite for sau og geit, med pro­ duksjon av bl.a. angoraull; ved kysten er frukt- og hagebruk viktig. Noe forbruksvareindustri og bl.a. foredling av jordbruksvarer. Utstrakt eksotisk skogdyrking i de nedbørrike områdene i Transkei og

Keiskammahoek sysselsetter et stort antall mennes­ ker. Ellers har sysselsettingssituasjonen i provinsen vært blant de verste i Sør-Afrika. Arbeidskraft som forlater provinsen for å finne arbeid annet sted, er et problem. Eastern Cape har store utviklingsmulighe­ ter, bl.a. innen turisme. Eastern Standard Time [j:støn stændød taim], forkor­ tet EST, Universaltid (Greenwichtid) minus 5 timer, brukes på USAs østkyst. Se ►tidssoner. Eastern Test Range [i:støn test reinds], et av det amerikanske flyvåpens viktigste oppskytnings- og prøvefelt for bæreraketter, ballistiske missiler og satellitter. Oppskytningsfeltet ligger ved Cape Canaveral i Florida, mens nettet av bakkestasjoner strek­ ker seg over det sørlige Atlanterhavet og inn i Indis­ ke hav til ca. 90° ø.l. Eastern Transvaal, provins i nordøstlige Sør-Afrika, se ►Mpumalanga. East Ham [i:st hæm], Storbritannia, England, Essex, bydel i London, egen kommune til 1965. Ligger ved elven Rodings utløp i Thames. Hovedsakelig bolig­ områder i nord, variert industri i sør. East Hartford [i:st ha:tfød], by i USA, Connecticut, ved Connecticut River, rett overfor Hartford, inngår i Hartford-regionen. Produksjon av flymotorer, ma­ skiner, møbler og papir. Grunnlagt i 1683; jernverk i drift fra 1747, bystatus i 1783. Hovedsete for Pratt & Whitney, USAs største produsent av flymotorer. East India Company [i:st indjø kAmpøni], Ostindiske kompani, engelsk selskap for handel på India, stiftet på slutten av 1500-tallet; fikk 1600 av Elizabeth 1 enerett til handel på alle land bortenfor Kapp det gode håp og Magellanstredet. Opprinnelig var det 125 deleiere i kompaniet. De første ferder gikk så langt som til Japan; 1610 ble det grunnlagt faktorier ved Bengalbukta, i Masulipatam og Pettapoli. På denne tid hadde Neder­ land faktisk monopol på krydderhandelen, og det ble skarp motsetning til det nederlandske kompani. Etter massakren i Amboina 1623, da den neder­ landske guvernør henrettet de engelske handels­ menn på stedet, oppgav engelskmennene handelen på krydderøyene og holdt seg til India. Kompaniet fikk sitt monopol fornyet av Cromwell og ble spesielt hjulpet frem av Karl 2. Det fikk rett til å erverve land, slå mynt, holde egen hær, anlegge festninger, slutte forbund, føre krig og ordne sitt eget rettsvesen. Kompaniet hadde således praktisk talt rettigheter som en suveren makt (1689), og umåtelige inntek­ ter. I annen halvdel av 1700-tallet ble selskapets ka­ rakter forandret; før holdt det seg bare til handelen, og ordnet sine saker selv, men etter Clives seier ved Plassey 1757 regjerte kompaniet faktisk over store landstrekninger i India, og disse måtte på en eller annen vis underlegges den britiske regjerings styre. 1773 fikk regjeringen rett til å gripe inn i kompaniets administrasjon. Det mistet monopolet på Indiahandelen 1813 og på Kina-handelen 1833; under sepoyopprøret ble alle rettigheter overført til den britiske krone, og kompaniet oppløst 1873. East Kilbride [i:st kilbraid], by i Storbritannia, Skott­ land, Lanarkshire, 15 km sørøst for Glasgow; 73 800 innb. (2001), inngår i byregionen Central Clydeside omkring Glasgow. Variert lettindustri. Anlagt 1947 som den første av Skottlands new towns, planlagt for ca. 100 000 innb. Eastlake, Charles Lock, Sir [irstleik], 1793-1865, britisk maler og kunsthistoriker, utdannet ved akademiet i London. Utførte historiemalerier og folkelivsscener etter studiereiser i Italia og Hellas. I 1850 ble han president for Royal Academy og 1855 National Gallerys første direktør. Blant hans litteræ­ re arbeider er Materials for a History of Oil-Painting (1847), Contributions to the Literature of the Fine Arts (1848) og A History of the Gothic Revival (1871). Eastlake. William [kstleik], 1917-97, amerikansk

forfatter, bosatt i New Mexico, som han skrev om i romanene Go in Beauty (1956), The BroncPeople (1958) og Portrait of an Artist with 26 Horses (1963). I Castle Keep (1965, filmatisert 1969) er handlingen lagt til den annen verdenskrig, og The Bamboo Bed (1969) handler om krigen i Vietnam, som han opplevde som journalist. I Three by Eastlake (1970) og Dances in the Scalphouse (1975) skrev han igjen om sørvest-regionen, mens The Long Naked Descent into Boston (1977), en satirisk roman om den amerikans­ ke uavhengighetskrigen, representerte en ny ven­ ding i hans forfatterskap. East Lansing [i:st lænsig], by i USA, Michigan, sammenvokst med delstatshovedstaden Lansing; 47 250 innb. (2003). Boligforstad; sete for Michigan State University, grunnlagt 1855, USAs første med landbruksvitenskap (44 500 studenter, 2003). Bystatus 1907. East Liverpool [kst livøpu:!], by i USA, Ohio, ved Ohio River, 50 km nordvest for Pittsburgh; 12 600 innb. (2003). Viktig elvehavn. Keramisk industri fra 1840. Grunnlagt 1795 og bystatus i 1834. East London [kst kndøn], afrikaans Oos-Londen, by i Sør-Afrika, Eastern Cape, på sørkysten, ved utløpet av Buffalo River i Indiske hav; 135 600 innb. (2001). Havneby og endepunkt for jernbanen fra gullfeltene i Free State. Betydelig turisme, bl.a. på grunn av flotte strender med gode muligheter for surfing. Allsidig industri med bl.a. maskin-, tekstil- og kje­ misk industri. Foredling av fisk. Akvarium. Luft­ havn. Grunnlagt av britene 1847. East Los Angeles [kst lås ændsølkz], by i USA, Cali­ fornia, rett øst for sentrum av Los Angeles, inngår i Los Angeles-regionen. Industriforstad; befolkningen er overveiende av meksikansk opprinnelse. East Mailing [kst må:lirj], fruktforsøksstasjon i Stor­ britannia, England, Kent. East Mailing er særlig kjent for sitt arbeid med vegetativt formerte grunn­ stammer for frukttrær. De alminnelig brukte Mstammer (tidligere E. M.) for epletrær er utviklet ved East Mailing. Eastman, Charles Alexander (Ohiyesa), 1858-1939, amerikansk indiansk forfatter og aktivist. Til han var elleve år gammel levde han blant santee-dakotaindianeme, som han tilhørte, men i 1869 plasserte den nyomvendte faren hans ham på en misjonsskole. Som nyutdannet lege ble Eastman vitne til massak­ ren ved Wounded Knee i 1890. Dette er beskrevet i hans anerkjente selvbiografi From the Deep Woods to Civilization (1916). Gjennom hele sitt liv var han preget av den dobbeltheten som lå i å være kristen og «assimilert» og samtidig indianer. Ønsket om å forene de to bakgrunnene løper som en rød tråd både gjennom hans forfatterskap og politiske aktivis­ me, men det er i den siste boken, Indian Heroes and Great Chieftains (1918), dette kommer tydeligst frem. Av andre bøker kan nevnes Indian Boyhood (1902) og The Soul of the Indian (1911). Eastman, George [iistmøn], 1854-1932, amerikansk oppfinner, industrimann og filantrop. Begynte tidlig

George Eastman

258

EASTMAN

å arbeide med forbedring av den fotografiske platen og startet i 1881 Eastman Dry Plate Company for fabrikasjon av tørre fotografiske plater. Utarbeidet 1885, sammen med William H. Walker, en rullholder for negativt papir, og dette ble begynnelsen til en revolusjon innen fotograflen. I 1888 kom ordet Kodak til. Sammen med det første Kodak kamera lanserte han også slagordet: «De trykker på knap­ pen, vi gjør resten». 1889 kom den første transpa­ rente filmbase på markedet. Samme år ble selskapets navn forandret til The Eastman Company, og i 1892 ble det endelige navnet ►Eastman Kodak Company. Eastman donerte over 100 millioner dollar til viten­ skapelige og sosiale formål. Eastman, Max Forrester [i:stmøn], 1883-1969, amerikansk forfatter og politisk skribent. Utgav 1913-17 og 1918-22 tidsskriftene The Masses og The Liberator. Han tilhørte i flere år kommunistpartiet, men ble utstøtt som trotskist. Hans politiske forfat­ terskap ble med årene stadig mer anti-sovjetisk og anti-sosialistisk. Eastman utgav bl.a. Reflections on the Failureof Socialism (norsk overs. 1955), selvbiografi­ en Enjoyment ofLiving (1948) og memoarene Great Companions (1959). Eastman Kodak Company [i:stmøn -], Rochester i New York, amerikansk industrikonsern grunnlagt 1881 av George ►Eastman, nåværende navn fra 1892. Konsernet er verdens største innen foto med fremstilling av fotografiske artikler som film, teknisk film, papir, kjemikalier og kameraer; også utstyr for digital billedbehandling. Konsernets produkter markedsføres under navnet ►Kodak. Datterselska­ per over store deler av verden. Omsetning ca. 13 mrd. amerikanske dollar med rundt 65 000 ansatte (2003). På grunn av sterkere satsing på digital tek­ nologi offentliggjorde konsernet 2004 planer om å redusere arbeidstokken med ca. 20 % i løpet av tre år. Eastman Kodak har bl.a. introdusert fargefilmen (Kodachrome, 1935), Instamatic-kameraet (1963) og foto-CD (1992). Konsernet utvidet i 1980-årene virksomheten, bl.a. innen farmasøytisk virksomhet, men konsentrerte seg i 1990-årene igjen om sitt hovedfelt. Den kjemiske virksomheten bie 1994 utskilt i det selvstendige selskapet Eastman Chemical Company. I Norge salgsselskap fra 1969, til 2004 også fotolaboratorium, som ble nedlagt etter at Eastman Kodak stanset salget av tradisjonelle kameraer i USA og Vest-Europa. Eastman School of Music [i:stmøn sku:l øv mju:zik], musikkhøyskole knyttet til universitetet i Rochester, New York, USA, grunnlagt 1921 ved donasjon av George Eastman. Blant de første lærere var Christian Sinding (professor i komposisjon 1921-22). Easton [i:støn], byer i USA. 1 By i Pennsylvania, ved sammenløpet av Delaware og Lehigh, 80 km nord for Philadelphia; 26 200 innb. (2003), inngår i byregionen Allentown-Betlehem. Mangesidig industri. Sete for Lafayette Colle­ ge. Grunnlagt 1752. 2 By i Maryland, på østsiden av Chesapeake Bay; 12 500 innb. (2003). Easton, David [j:støn], f. 1917, kanadisk statsviter, professor ved universitetet i Chicago 1955-82. Særlig kjent for sin forskning omkring begrepet 'politisk system', bl.a. i ThePoliticalSystem (1953). Også utgitt bl.a. A Systems Analysis of Political Life (1965), TheAnalysis ofPoliticalStructure (1990). East Providence [i:st pråvidøns], by i USA, Rhode Island, på østbredden av Providence River, rett overfor Providence; 49 900 innb. (2003), inngår i Providence-regionen. Bolig- og industriforstad. Produksjon av bildeler, maskiner og kjemikalier. East River [i:st riva], sund i USA, forbinder New York Citys havn med Long Island Sound og skiller byde­ len Manhattan fra Brooklyn og Queens på Long

Clint Eastwood og Anjelica Huston i Eastwoods kriminalfilm Blood Work (2002).

Island. Det er 25 km langt og på det smaleste bare 180 m bredt (gjennomsnittlig 1200 m). Flere store broer fører over sundet, og tunneler under vannet forbinder de to sider. East St. Louis [i:st sant lu:is], by i USA, Illinois, på østbredden av Mississippi, rett overfor St. Louis; 30 600 innb. (2003), inngår i St. Louis-regionen. Be­ folkningen er for størstedelen svarte. Viktig jernbaneknutepunkt. Betydelig industri, bl.a. produksjon av stål, kjemikalier, glass, bygningsmaterialer m.m. Ble etablert som fergested i 1795. Alvorlige raseopptøyer i 1919. Eastwood. Clint(on) [kstwud], f. 1930, amerikansk filmskuespiller og regissør. Medvirket i westernserien Rawhide (1958-65) i amerikansk fjernsyn, men slo for alvor gjennom da han reiste til Italia og fikk hovedrollen som den tøffe, lakoniske, navnløse helten i Sergio Leones spaghettiwestern Per un pugno di dollari (For en neve dollars, 1964) og oppfølgerne Per qualche dollaro in piu (For et par dollar mer, 1965) og II Buono il Brutto il Cattivo (Den gode, den onde og den grusomme, 1966). Både Maclean-filmatiseringen Where Eagles Dare (Ørneredet, 1969), musicalen Paint Your Wagon (1969) og krigsfilmen Kelly's Heroes (Kellys helter, 1970) ble store suksesser; popularite­ ten nådde deretter et toppunkt med tittelrollen i Don Siegels Dirty Harry (1971). Denne skildringen av en politimann som tar i bruk ulovlige midler for å bekjempe en forbryter, var en slags western i samtidsmiljø, og ble sterkt omdiskutert. Eastwood regidebuterte med Play Misty for Me (Misty, mørkets melodi, 1971), og av hans egne filmer har særlig Bird (1988), om jazzsaksofonisten Charlie Parker, og westernfilmen The Unforgiven (Nådeløse menn, 1992; også hovedrolle), fått god mottagelse. Sistnevnte vant bl.a. Oscar for beste film. Etter hovedrollen som livvakt i Wolfgang Petersens In the Line of Fire (I skuddlinjen, 1993) har han bl.a. laget Mystic River (2003). Eastwood satt som ordfører i Carmel, California, 1986-88. easyjet Airline Company Limited, Luton, britisk flysel­ skap grunnlagt 1995 av britisk-kypriotiske Stelios Haji-Ioannou. Europas største lavprisselskap etter at det 2002 overtok Go, oppr. eid av British Airways. 73 fly og 20 mill, passasjerer årlig (2003). Easy Rider [i:zi raida], amerikansk spillefilm (1969), i regi av Dennis Hopper etter et manus av Hopper, Peter Fonda og Terry Southern. Skildrer to hippier, spilt av Hopper og Fonda, på motorsykkelreise gjennom USA. Jack Nicholson er den alkoholiserte advokaten som blir med dem. Foto ved Laszlo Kovacs, musikk av bl.a. Steppenwolf og The Byrds. Filmen har i dag kultstatus som et tidsbilde fra 1960årene. EATCHIP, fork, for eng. European Air Traffic Control Harmonisation and Integration Programme, europeisk harmoniserings- og integrasjonsprogram som skal utvikle, tilrettelegge og gjennomføre en fullverdig

koordinering av 32 europeiske lands nasjonale lufttrafikktjenester med felles systemkommunikasjon og lufttrafikkontroll. Implementeringsfasen strakte seg fra 1995 til 2000. EATCHIP ble initiert av ECAC (European Civil Aviation Conference) i 1988. eatnu, deatnu, genitiv eanu, deanu, samisk sammensetningsledd i stedsnavn: 'stor elv, «storelven»', eau [å] (fr.), vann; brukt om flytende preparater av varierende sammensetning, beregnet til kosmetisk, medisinsk eller teknisk bruk. Eau Claire [ou kle:ø], by i USA, Wisconsin, ved sammenløpet av elvene Eau Claire og Chippewa, 145 km øst for St. Paul; 62 500 innb. (2003), danner sentrum i en større byregion Eau Claire (metropolitan area) med 148 300 innb. (2000). Viktig handels- og utdanningssenter. Gummi- og næringsmiddelin­ dustri. Grunnlagt 1855. Paul Bunyon Logging Camp er et minnesmerke over den mytiske folklorefiguren. eau de Cologne [å dø kålånj] (fr. 'vann fra Koln'), kølnervann, løsning av forskjellige velluktende eteriske oljer i mer eller mindre fortynnet etanol. Preparatet inneholder gjerne 2-5 % av slike oljer, og de viktigste er bergamott-, sitron-, lavendel-, neroli-, rose- og sjasminolje. Eau de Cologne ble sannsynlig­ vis oppfunnet av italieneren Paolo Feminis i 1695 ved å ekstrahere forskjellige velluktende planter med etanol og så destillere ekstraktet. Under det opprinnelige navnet Eau admirable solgte Johann Maria Farina produktet fra 1709. Senere, dvs. fra 1792, er det særlig fremstilt av Ferdinand Miihlens i Glockengasse nr. 4711 i Koln. eau de Javel [å dø såvel], vandig løsning av kaliumhypokloritt, KC1O. Ble fremstilt i større målestokk 1792 i Javel nær Paris ved å lede klor inn i en løs­ ning av pottaske (kaliumkarbonat, K,CO3). Løsnin­ gen virker kraftig oksiderende, blekende og desinfi­ serende og har hatt stor anvendelse som bleke- og desinfeksjonsmiddel, men er nå for det meste erstat­ tet av andre stoffer. eau de Labarraque [å dø labarak], vandig løsning av natriumklorat(I), NaCIO,, natriumhypokloritt, NaCIO. Ble fremstilt 1820 av Labarraque ved å lede klor inn i en løsning av soda (natriumkarbonat, Na2CO3). Virker på lignende måte som eau de Javel. Se for øvrig ►kloralkalielektrolyse. eau de vie [å dø vi] (fr., av lat. aqua vitae 'livets vann'; jfr. ►akevitt), opprinnelig betegnelse på druebrennevin. Nyttes fortsatt i denne betydning, gjerne i formen eau-de-vie-de-vin for å skille produktet fra andre brenneviner, eau-de-vie-de-fruits (fruktbrennevin) osv. eau forte [å få rt ] (fr., av lat. aquafortis, 'sterkt vann'), fortynnet salpetersyre. Brukes i raderkunsten til etsing av kobberplaten. På fransk også brukt om selve avtrykket (raderingen), derav akvafortister om raderere. Ebadi, Shirin, f. 1947, iransk jurist og menneskeret­ tighetsaktivist. Hun arbeidet som dommer 1975-79, men kunne ikke fortsette etter revolusjonen. Deret­ ter arbeidet hun som byråkrat og universitetslærer, og siden 1993 har hun arbeidet som advokat. Ebadi har vært en ledende figur i Irans menneskerettighetsarbeid, som aktiv forkjemper for kvinners og barns rettigheter og forsvarer av personer som har vært utsatt for menneskerettighetskrenkelser. Hun grunnla og har ledet Association for Support of Children's Rights i Iran. Hun har påtatt seg arbeid som advokat for forfulgte og deres familier og har flere ganger blitt fensglet og utsatt for represalier. Tildelt Rafto-prisen 2001. Tildelt Nobels fredpris for 2003. Har utgitt bl.a. A Study of Legal Aspects ofChildren s Rights in Iran (1994) og History and Documentation of Human Rights in Iran (2000). Ebal omtalt i Det gamle testamente navn på et fjell i Samaria. Det blir kalt «Forbannelsens fjell» i motset­ ning til Garisim i nærheten, som blir kalt «Velsignel­ sens fjell» (5 Mos 11,29; 27,13).

259

EBERSON

Eban, Abba, eg. Aubrey Solomon, 1915-2002, født i

Ebba, kvinnenavn, opprinnelig tysk, kortform av

Sør-Afrika, israelsk diplomat og politiker. Ansatt i Jewish Agency fra 1946. Han var Israels faste repre­ sentant i FN 1948-59 og samtidig ambassadør i Washington 1950-59. Formann for Weizmanninstituttet for vitenskap 1958-66. 1959-88 var han medlem av Knesset for arbeiderpartiet Mapai, leder av utenrikskomiteen 1984-88. Minister uten porte­ følje 1959-60, 1960-63 undervisningsminister, visestatsminister 1963-66, utenriksminister 196674. Som utenriksminister fikk han et hovedansvar for å løse de diplomatiske problemer som oppstod i forbindelse med krigene 1967 og 1973. Han var kjent som en glimrende taler og skribent. Utgav bl.a. My People. The Story of the Jews (1968, norsk utg. Mitt folk: jødenes liv og historie 1971), My Country: The Story ofModern Israel (1972, norsk utg. Mitt land: det moder­ ne Israels historie 1973), An Autobiography (1978) og Personal Witness: Israel Through My Eyes (1992). ébauche [ebå;f] (fr.), utkast til maleri eller første skulptur, skisse. ebauchere, forme til, gjøre et utkast, gi den første bearbeidelse. eBay Inc., San Jose i California, amerikansk handels­ selskap som driver elektronisk handel etter auksjonsprinsippet via Internett, grunnlagt 1995 som AuctionWeb og børsnotert 1998. eBay fungerer som en stor markedsplass hvor den som vil kan legge ut nær sagt hva som helst for salg via en tidsbegrenset budrunde. Selskapet formidler kontakt mellom kjøper og selger og tar prosenter av omsetningen. Omsetning over 2 mrd. amerikanske dollar og ca. 45 mill, aktive brukere (2003). Ebb, Fred, 1935-2004, amerikansk tekstforfatter, som sammen med komponisten John Kander skrev musikaler i en nyskapende, Brecht-inspirert form, bl.a. Cabaret (1966; filmatisert 1972), Zorba (1968), Chicago (1975; filmatisert 2002) og The Kiss of the Spider Woman (1992). Ebb og Kander bidro med originalmusikk til filmene New York, New York (1976) og FunnyLady (1975), og skrev gjerne for Liza Minnelli.

navn på Eber- av ebur, 'villsvin'; det kan også være dannet til mannsnavnet ►Ebbe. Navnedag 25. august. ebbe (av ty.), fallende sjø, dvs. den delen av tidevannsperioden som strekker seg fra høyvann til lavvann. Ebbe, mannsnavn, av tysk Eberhard av ebur 'vill­ svin', og hard 'sterk'. Samme opprinnelse har mann­ snavnet Evert og kvinnenavnet Ebba. I svensk kan Ebbe også komme av Esbjorn og glsv. Ærinbjørn. Ebbe, Axel Emil, 1868-1941, svensk billedhugger, gift bl.a. med Menga Schjelderup-Ebbe, elev av Stephan Sinding. Han laget jugendpregede, sym­ bolske figurer, mange av dem i Ebbehallen i Trelle­ borg. Ebbell, Bendix, 1865-1941, født i Oslo, norsk lege. Teologisk eksamen i 1888, medisinsk eksamen i 1892. Misjonslege på Madagaskar 1893-1912, fylkeslege i Rogaland 1917-35. Hans interesse for egyptologien førte til inngående studier av egyptisk medisin; han oversatte den såkalte Papyrus Ebers (fra 1550 f.Kr.) til engelsk og Papyrus Edwin Smith (fra 1600 f.Kr.). Ebbell utgav dessuten en madagassiskluthersk salmebok. Litt.: NBL 2. utg. Ebbell, Bendix Joachim, 1869-1937, født i Oslo, norsk forfatter, gift med C. T. Ebbell. Mest kjent som forfatter av ungdomsbøker; Vi på løkken (2. oppi. 1919), Gutter som blev mænd (1911), Veien mot nord (1925), De som drog ut (1925) m.fl.; dessuten humo­ ristiske underholdningsbøker som Adam og Eva (1907), Med sesongbillett (1928), lystspillet Menneskebørn (oppført Nationaltheatret 1908). Han skrev også enkelte avsnitt av Grimstad bys historie (1928). Ebbell, Clara Thue, 1880-1971, født i Grimstad, norsk forfatter, gift med B. J. Ebbell. Hun skrev biografier over kjente kvinner, bl.a. En stor manns hustru, Katharina von Bora (1917), Catherine Booth (1929), Cathinka Guldberg (1940), samt en rekke bøker for barn og ungdom: Hun som skrev Onkel Toms hytte (1916), DaMayflowerdrog (1920), Firepåegen hånd (1959), Maja (1960), I ungdomsbyen med Henrik Ibsen (1966). Oversatte også en rekke bøker, og deltok aktivt i kvinnesaksarbeid. Litt.: Terland, I.: Sørlandsforfåttere [...], 2002, 170-71 (bibliografi) Ebbell, Ole Falck, 1839-1919, født i Oslo, norsk arkitekt. Virket i første rekke i Trondheim, men han stod også for oppføring av bygg i andre deler av landet. Blant hans mer kjente arbeider er Ila folkesko­ le i Trondheim (1875-77), Eg asyl i Kristiansand (1877-81), Elvran kirke i Stjørdal (1893) og Snillfjord kirke i Hemne (1899). Ebbesen, Dagmar, 1891-1954, svensk skuespiller. Fra filmdebuten 1932 i Anderssonskans Kalle var hun med i et stort antall svenske filmer, særlig av den mer folkelige typen, frem til sin død. Som regel spilte hun den rappkjeftede handlekraftige og hjertegode tjenestekvinnen, også i bærende roller i filmer som Augustas lilla felsteg (1933) og Kristin kommenderar (1946). Hun spilte inn tre versjoner av Hemslavinnor (1923, 1933 og 1942), som hun også spilte på sce­ nen mer enn 500 ganger. Birolle i Bergmans Somma­ ren med Monika (1953). Ebbinghaus. Hermann, 1850-1909, tysk psykolog, særlig kjent for sine banebrytende eksperimentelle studier av hukommelse, utgitt i Uber das Geddchtnis (1885). EbbwVale [ebu: veil], walisisk Glynebwy, by i Storbri­ tannia, Wales, Monmoutshire, 32 km nord for Cardiff; 18 600 innb. (2001), i byområdet 33 300 innb. Tidligere viktig senter for stålindustrien (stål verket nedlagt 1978); nå handelssenter. EBCDIC, fork, for eng. Extended Binary-Coded Decimal Interchange, (IT), tegnkodesystem med 256 tegn (åtte

Den iranske juristen og menneskerettighetsforkjemperen Shirin Ebadi mottok Nobels Fredspris i Oslo Rådhus io. desember 2003.

biter) som brukes på IBMs mini- og stormaskiner. EBCDIC er ikke kompatibelt med ASCI, og konverteringsrutinene er vanskelige. Ebed Jesus fra Nisibis, eller Abdisho bar Berika, død 1 318, fra 1298 metropolitt av Nisibis og Armenia. Han skrev en oversikt over den nestorianske littera­ tur, og forfattet eksegetiske, dogmatiske og juridiske verker; et dikt Pardaisa de-Eden røper innflytelse fra arabisk poesi. Ebeltoft by, by i Danmark, på østkysten av Jylland, ved Ebeltoft Vig; 5694 innb. (2004). Ebeltoft er en idyllisk gammel by, Mols' «hovedstad», og et viktig handels- og turistsenter. Rådhus fra 1576 (ombygd 1789), nå museum. Mange gamle og velholdte bindingsverkhus i bykjernen. I havnen ligger fregat­ ten «Jylland», bygd 1862; like ved et privat glassmuseum med glasskunstnere i arbeid. Ebeltoft har fergeforbindelse med Sjællands Odde (Molslinien). Filmhøyskole. Ebeltoft fikk status som kjøpstad i 1301. Ebeltofthamna, bukt på vestsiden av Krossfjorden, Spitsbergen, Svalbard. Tysk meteorologisk stasjon 1910-14. Eben-Eser (hebr. 'hjelpesteinen'), stedsnavn i Det gamle testamente, kjent bl.a. fra slaget mot filisterne der Paktens ark ble fratatt israelittene (1 Sam 4,1 og 5,1). Den nærmere geografiske beliggenheten er uviss. ebenist (fr. ébéniste, til lat.-gr. 'ibenholt'), snekker som arbeidet med finere treslag, først og fremst i forbindelse med intarsiainnlegninger. Tittelen ble særlig brukt i Frankrike (menuisier-ébéniste), men er også kjent fra svensk håndverk på midten av 1700-tallet. Ebensee [eibanze:], by i Østerrike, Oberbsterreich, ved Traunsee, ca. 70 km sørvest for Linz; 8450 innb. (2001). Saltverk, kjemisk industri. Turist- og kur­ sted, særlig kjent for den tradisjonsrike fastelavnsfeiringen med opptog 5. januar («Glocklerlauf») og fastelavnsmandag («Fetzenlauf»), og mange andre skikker. 1943-45 underleir for konsentrasjonsleiren ► Mauthausen. Eberhart, Richard [ebahatt], f. 1904, amerikansk lyriker; har undervist ved en rekke universiteter, fra 1956 ved Dartmouth. Han debuterte i 1930 med diktsamlingen A Bravery ofEarth, og har siden gitt ut en lang rekke samlinger, bl.a. Undercliff (1953), Collected Verse Plays (1962), Survivors (1979). New and Collected Poems kom i 1990. Eberhart har markert seg som en av sin generasjons betydeligste lyrikere. Eberharter, Stephan, f. 1969, østerriksk skiløper. Olympisk mester i storslalåm 2002 (sølv super-G, bronse utfor). Verdensmester i super-G og alpin kombinasjon 1991, i super-G 2003. OL-sølv i storsla­ låm 1998 og VM-sølv i super-G 2001. Vant verdenscupen sammenlagt sesongene 2002 og 2003, annen­ plass 2001 og 2004; i ah 29 rennseirer, derav 18 i utfor. Eberlin, Johann Ernst, 1702-62, tysk komponist. Hoffkapellmester i Salzburg. Skrev en rekke messer, oratorier, salmer med orkester, offertorier for kor og orkester m.m. Lærer for Leopold Mozart. Ebers. Georg Moritz, 1837-98, tysk egyptolog og forfatter. Professor i Leipzig 1870-89. Han fant og ut­ gav, sammen med L. Stem, Papyrus Ebers (2 bd., 1875), en medisinsk papyrus fra 1500-tallet f.Kr. Ble kjent for sine romaner med emner fra det gamle Egypt, bl.a. Eine dgyptische Kbnigstochter (1864). Hans selvbiografi. Die Geschichte meines Lebens, utkom 1892; samlede verker i 32 bd.( 1893-97). Eberson Jon, f. 6. jan. 1953 i Oslo, norsk gitarist og komponist. Spilte bl.a. i gruppen Moose Loose 1973-77, Radka Toneff kvintett 1975-80, Blow Out 1977-78.1 1980 dannet han Jon Eberson Group, med bl.a. vokalisten og tekstforfatteren Sidsel Endresen. Gruppen vakte stor oppmerksomhet med

260

EBERSTEIN

plateutgivelser som Jive Talking (1981; Spellemannprisen) og City Visions (1984), men ble oppløst i 1986. Året etter gav Eberson ut Pigs and Poetry med Endre­ sen, og han har fortsatt å gjøre seg gjeldende i en rekke ulike sammenhenger, bl.a. Jazzpønkensemblet, Chipahua, Morten Halle Kvartett og Stash, foruten gruppeprosjektet Metropolitan, med bl.a. Morten Halle og sangeren Beate Slettevold Lech. Han er en allsidig gitarist i grenselandet mellom jazz og rock. 1 2001 kom albumet Dreams That Went Astray, tett fulgt av Jazz for Men, sammen med bassis­ ten Carl Morten Iversen, og Mind the Gap, med bassisten Bjørnar Andresen og trommeslageren Paal Nilssen-Love. Eberson, som dessuten er førsteama­ nuensis i gitar ved Norges musikkhøgskole, ble tildelt Buddyprisen for 2001. Eberstein, Ernst Albrecht [ebarjtain], Graf von, 1605-76, tysk feltherre, keiserlig feltmarskalkløytnant i Trettiårskrigen. Tilkalt 1657 av Frederik 3 for å forsvare Sjælland mot Karl Gustav. Sammen med Hans Schack vant Eberstein Fyn tilbake og var med i slaget ved Nyborg 14. nov. 1659. Etter freden fikk han kommandoen i Holstein, men forlot Danmark 1665 og ble generalfeltmarskalk i Sachsen. Eberstein, Gosta, 1880-1975, svensk jurist. Dr.juris 1910. Professor i Stockholm 1916-47. Han var i mange år en førende skikkelse innenfor nordisk åndsrettsvitenskap og innenfor det nordiske lovsam­ arbeid på åndsrettens område. Eberswalde-Finow [- finå], by i Tyskland, Brandenburg, 40 km nordøst for Berlin, nær Oder-Havelkanalen; 43 000 innb. (2002). Industrien omfatter rørvalseverk, verkstedindustri (produksjon av kraner), kjemisk industri m.m. Skogskole grunnlagt i 1830 er nå fakultet ved Humboldt-universitetet i Berlin. Eberswalde fikk byrettigheter tidlig på 1300tallet. Høygotiske Maria-Magdalenen-Kirche, Finowkanal (1620) med variert båtturisme. Ebert, Friedrich (Fritz), 1871-1925, tysk politiker (sosialdemokrat); opprinnelig salmaker. Fra 1912 medlem av Riksdagen, partiformann fra 1913. Under den første verdenskrig var han sammen med Scheidemann leder for «flertallssosialistene». Han samarbeidet med regjeringen og bidrog bl.a. til å bilegge ammunisjonsarbeiderstreiken januar 1918. Da det ble klart at den revolusjonære bevegelse ikke lot seg stanse, sluttet han seg motstrebende til kravet om republikk, og overrakte regjeringen partiets ultimatum som forlangte at keiseren skulle tre tilbake. 9. november overtok han embetet som rikskansler. Det kom like etter til brudd med de uavhengige sosialister, og i januar 1919 slo regjerin­ gen under hans ledelse ned spartakistenes oppstand, bl.a. med støtte av kontrarevolusjonære tropper. Riksdagen i Weimar valgte ham 11. februar 1919 til foreløpig president, i 1922 forlenget riksdagen hans presidentskap til 1925. Kort før presidentperioden utløp, døde han. Ebert ble kritisert av de ytterliggående høyregrupper og av kommunistene, mens han nøt anseelse blant de sosialdemokratiske arbeidere og i de mode­ rate borgerlige partier. Etter hans død begynte Weimarrepublikkens krise. Hans skrifter er utgitt av hans sønn (Schriften, Aufzeichnungen, Reden, 1926). Ebert. Friedrich (Fritz), 1894-1979, østtysk politiker; opprinnelig boktrykker; sønn av F. Ebert. Medlem av det tyske sosialdemokratiske parti 1913. Under naziregimet satt han lenge i konsentrasjonsleir. Ble 1946 formann for Brandenburgs avdeling av del sosialistiske enhetsparti (Øst-Tysklands kommunist­ parti) og fra 1949 medlem av partiets politbyrå. Borgermester i Øst-Berlin 1948-67, senere æresbor­ ger av byen. Eberth, Karl Joseph, 1835-1926, tysk bakteriolog, oppdaget 1882 i samarbeid med G. T. A. Gaffky tyfusbakterien, som etter ham ble kalt Eberthella typhosa. Vanlig navn i dag er Salmonella typhi.

EB173, egentlig 2000 EB173, himmellegeme som går rundt Solen med samme omløpstid som Pluto (ca. 240 år), oppdaget 2000. Det har mørkerød farge og er anslått til å være ca. en fjerdedel av Pluto i størrel­ se (300-600 km), dvs. for lite til å være en planet, men det er heller ingen måne. Legemet tilhører en gruppe på mer enn 300 såkalte trans-Neptun-objekter, dvs. himmellegemer som går i bane rundt Solen utenfor Neptun. EB 173 har antakelig eksistert siden solsystemets dannelse. Ebjonitterevangeliet, apokryft evangelium av jødekristen opprinnelse fra 200-tallet, kjent bare gjennom fragmentariske sitater hos Epifanius. Ebjonittene (hebr. 'de fattige') var en selv-betegnelse brukt av lovtro jødekristne, muligens med røtter tilbake til urmenigheten i Jerusalem. Andre jø­ dekristne evangelier er Hebreerevangeliet og Nazoreerevangeliet. Ebla. nåværende Tall Mardikh, oldtidsby i Syria, sentrum i et semittisk storrike som hadde sin glans­ periode 2400-2250 f.Kr. Ebla lå ca. 50 km sørvest for Aleppo og formidlet sumerisk kultur til vest-semittiske land. Det er påvist bymessig bebyggelse i Ebla helt tilbake til ca. 3500 f.Kr., noe som gjør den til en av verdens eldste kjente byer. Akkaderkongen Naram-sin ødela Ebla i 2250 f.Kr., men byen levde videre til ca. 1600. Italienske arkeologer har siden 1964 gravd frem kongepalasset, hvor over 15 000 kileskrifttavler er kommet for dagen, vesentlig av juridisk og historisk innhold. Tekstene er skrevet på Eblas eget språk og på sumerisk. EBLIDA, fork, for eng. European Bureau ofLibrary, Information and Documentation Associations, uavhengig paraplyorganisasjon for europeiske institusjoner og foreninger innenfor bibliotek, informasjon, doku­ mentasjon og arkiv. Har fokus på informasjonssam­ funnet, samt opphavsrett, lisensiering og fri tilgang til digitale informasjonsressurser. Ebner-Eschenbach Marie von [-efanbax], 18301916, østerriksk forfatter. I sine fortellinger skildrer hun med en realistisk tone det østerrikske aristokrati og enkle landsbymiljøer. En grunnholdning hos henne er en sosial ansvarsfølelse sammen med en tydelig pedagogisk tendens. Hovedverker er Dorfund Schlossgeschichten (1883), Das Gemeindekind (1887), MeineKinderjahre (1906). Ebo fra Reims, Ebbo, ca. 778-851, frankisk geistlig, grunnleggeren av den kristne misjon i Danmark. Han var sønn av en slave, men kom i den keiserlige hoffskole og ble Ludvig den frommes bibliotekar, senere erkebiskop i Reims (816). 1 823 drog han med et anselig følge av frankiske stormenn til kong Harald Klak i Danmark med offisielt misjonsoppdrag fra paven. Han fikk kjøpt fri en del fanger som han senere søkte å utdanne til misjonærer i Danmark. En frukt av Ebos misjon var Harald Klaks dåp, som igjen førte til at Ansgar ble sendt dit. Som fører for de frankiske kirkefyrster tvang Ebo keiser Ludvig den fromme til en ydmykende kirkebot. Ludvig kom igjen til makten, og Ebo ble i 834 jagd bort og fengs­ let. Han ble biskop i Hildesheim i 845, der han døde. Ebo-evangeliariet, Ebon-evangeliariet, et av de mest berømte illuminerte håndskrifter fra tidlig middelal­ der, skapt i klosteret Hautvillers ved Reims, mens Ebo var erkebiskop i Reims (816-835). Finnes nå i biblioteket i Épernay. e-bok, elektronisk bok, e-bokleser, egentlig en bok i elektronisk (digital) form (e-tekst); ordet brukes også om et apparat som gjør det mulig å lagre og lese slike bøker. ebolavirus (etter en elv i Zaire), et virus i familien Filoviridae. Viruset kan føre til sykdom med svært høy dødelighet hos mennesker, viral hemoragisk feber eller blødningsfeber. Ebolavirus har gitt be­ grensede epidemier, bl.a. i Sudan og Zaire. Éboli, Ruy Gomez de Silva, fyrste av Eboli, 1516-73, spansk statsmann av portugisisk avstamning. Fra

1559 til sin død Filip 2s statsminister og nære rådgi­ ver. Han var motstander av Albas uforsonlige poli­ tikk i Nederlandene, men fikk ikke sin vilje igjen­ nom. Hans hustru, Ana de Mendoza y La Cerda (1540-92), datter av visekongen i Peru, var kongens yndling. ebonitt (av lat.-gr. 'ibenholt'), «hardgummi», de harde, ofte brunsvarte materialer som fremstilles av naturgummi eller syntetiske diengummityper ved vulkanisering med relativt store mengder svovel, 20-50 deler per 100 deler gummi (mot bare 2-3 deler svovel i vanlig myk gummi). Ebonitt kan nærmest klassifiseres som en herdeplast. Den ble første gang fremstilt i 1843 og var således den første syntetiske herdeplast (betydelig tidligere enn bake­ litt). Ebonitt har vært mye brukt i elektroteknikken fordi den er en god isolator og lett å bearbeide, men er nå for en stor del erstattet av nyere plasttyper. Den er imidlertid fremdeles en del brukt til bilbatterikasser og til korrosjonsbeskyttende belegg i tanker etc. i kjemisk industri. Eboracum, Eburacum, romersk og keltisk navn på York. Erkebispen av York undertegner seg Ebor., dvs. Eboracensis. Éboué, Félix [eboe], 1884-1944, fransk kolonitjenestemann, den første koloniguvemør av afrikansk avstamning. Etter utdanning i Frankrike arbeidet han som koloniadministrator i Fransk EkvatorialAfrika (nå Gabon). Under den annen verdenskrig tjenestegjorde han søm guvernør i Oubangui-Chari (nå Sentralafrikanske republikk). Han bidrog til at et stort antall soldater og en betydelig mengde mate­ riell ble stilt til disposisjon for general de Gaulles frie franske hær, og ble senere generalguvernør i Brazzaville. Éboué la stor vekt på arbeidet for å fremme afrikanske kulturelle tradisjoner og økt politisk innflytelse for afrikanerne. ébrillade [ebrijad] (fr., av it. 'rykk i tømmen'), rykk med tøylene for å snu hesten i ønsket retning. Ebro, lat. Iberu, Spanias lengste elv med hele lengden innenfor landets grenser (Tajo er lengre, men er delt mellom Spania og Portugal). Ebro springer ut i De kantabriske fjell, løper i sørøstlig retning gjennom Cantabria, Castilla, Rioja, Navarra, Aragon og Cataluna og faller ut i Middelhavet, hvor den danner et delta. Elven er 910 km lang og nedbørfeltet 85 500 km2. Deltaet er 540 km2 og strekker seg 24 km ut i havet. Viktige sideelver er Aragon, Segre, Gållego og Jalon. Ved dens bredder ligger bl.a. byene Logrono, Zaragoza og Tort osa. Elven er farbar med båter bare til Tortosa, 35 km fra munningen. Ebro og dens bielver er bygd ut med mer enn 35 dammer, og produserer ca. 17 % av Spanias elektrisitet. Elven, spesielt den midtre del mellom Zaragoza og Tudela, nyttes også til irrigasjon. Ebsteins anomali (med.), en medfødt feil ved hjertet hvor trikuspidalklaffene (klaffesystemet mellom førkammer og hjertekammer i høyre hjertehalvdel) er underutviklet og sitter for lavt nede i høyre hjer­ tekammer. Misdannelsén ble først beskrevet av den tyske legen Wilhelm Ebstein i 1866. Behandles nå operativt. EBU, fork, for eng. European Broadcasting Union, se Den ►europeiske kringkastingsunion. ebullioskopi (av lat. 'koke' og gr. 'se'), i kjemien betegnelse for molekylmassebestemmelse av løste stoffer på grunnlag av målt kokepunkt. En løsning har alltid et høyere kokepunkt enn det rene løse­ middel. For et gitt løsemiddel har kokepunktsforhøyelsen en ganske bestemt verdi f.eks. angitt per mol løst i stoff i 1000 g løsemiddel. Løses en avveid mengde substans i en bestemt mengde løsemiddel, vil man ut fra observert og tabellarisk verdi for den molekylære kokepunktsforhøyelse for vedkommen­ de løsemiddel, kunne beregne molekylmassen av stoffet. Temperaturendringene bestemmes med spesialkonstruerte beckmanntermometre.

ECHINOCACTUS

261 ebullioskop, instrument til måling av molekylmassen ved kokepunktforhøyelse. ebur (lat.), elfenben. ebur fossile, mammuttenner. ebur ustum, brent elfenben, bensvart. eburoner, keltisktalende stamme i Øst-Belgia, som på grunn av hårdnakket motstand ble nesten utryd­ det av Caesar. E-båt, fork, for eng. Enemy Boat, under den annen verdenskrig vanlig engelsk betegnelse på tyske motortorpedobåter og motorkanonbåter, spesielt på dem som opererte i Engelske kanal og i den sørlige del av Nordsjøen. Tyskerne kalte sine båter for Schnellboote. EC, symbol for ►etylcellulose. ECAC, fork, for eng. European Civil Aviation Conference, luftfartsorganisasjon med oppgave å fremme koordi­ nering, utnyttelse og utvikling på det økonomiske, tekniske og sikkerhetsmessige området i Europa. Har rådgivende funksjon, vedtak og anbefalinger er avhengig av godkjennelse fra myndighetene i de enkelte medlemsland. ECAC ble etablert 1955 i Strasbourg av 19 europeiske stater, deriblant Norge. Har 41 medlemmer (2004), hovedkvarter i Paris. E?a de Queiros, José Maria [esa åa kairåj], 18451900, portugisisk forfatter og diplomat, fornyer av den litterære prosaen i Portugal, med internasjonalt ry og en fortsatt stor leserkrets. Selv om det var med prosastykker i den romantiske sjangeren, samlet i Prosas Barbaras, Ega de Queiros begynte,ble han snart det dominerende navn innen portugisisk realisme og skrev en rekke store romaner med klar påvirkning av Proudhon, Renan, Flaubert og Zola, Hans romaner er samfunnssatirer, men vitner også om en dyp og ekte uro for sitt lands skjebne. De mest kjente romanene er 0 Crime de Padre Amaro (1876, Pater Amaros forbrytelse, video med norsk tekst, 2002), 0 Primo Basilio (1878) og Os Maias (1880, norsk overs. Familien Maia, 2000). Ega de Queiros er ingen ortodoks realist, og en bevegelse over i det fantastiske er merkbar i bl.a. 0 Mandarim (1880) og A Reliquia (1884), liksom en fascinasjon for Partpour Part kan iakttas i f.eks. A Correspondéncia de Fradique Mendes og A Cidade e as Serras, begge posthumt utgitt 1900, respektive 1901. Til denne tredje fasen hører også hans siste roman, A Illustre Casa de Ramires (1897). Av verker som er utkommet etter hans død kan nevnes Contos (1902, norsk overs. Fortellinger, 2001), og romanen Alves& Cia (1925, norsk overs. Den gule sofaen, 1998). Prosaen til Ega de Queiros har et impresjonistisk preg, stor ekspressiv intensitet, skarphet og nøyak­ tighet i beskrivelsene, og utmerkes av fin ironi og sarkasme, med en viss forkjærlighet for det karikerende. écarté (av fr. 'legge til side'), fransk kortspill for to personer med 32 kort (kortene 2-6 er fjernet), esset rangerer i verdi mellom knekt og tier. Hver spiller får utdelt fem kort, og spillerne kan deretter bytte kort etter visse regler. Det gjelder å ta flest stikk, samt å få trumfkongen. Écarté ble utviklet fra det eldre spillet triomphe og var meget populært som hasardspill i Frankrike på 1800-tallet; i USA er varianten ^eucltre utbredd. Ecballium (av gr. 'kaste ut'), planteslekt i gresskarfamilien. Se arten ► springagurk. Eccard, Johannes [ekart], 1553-161 1, tysk kompo­ nist. Elev av Orlando di Lasso, en av hovedskikkelsene innen den evangeliske kirkesang. Hoffkapellmester i Konigsberg og Berlin. Han komponerte ca. 250 kirkelige og verdslige sanger for fire til åtte stemmer. Ecce homo (lat., 'se hvilket menneske'), alminnelig brukt som betegnelse for kunstnerisk fremstilling av den tornekronede Kristus i purpurkappe, med hentydning til Pilatus' ord (Joh 19,5). Den første kjente fremstilling av Ecce homo-motivet stammer

fra ca. 1450, Rogier van der Weydens skole; siden hos Diirer, og særlig er motivet benyttet på 1500- og 1600-tallet under motreformasjonen (Tizian, Guido Reni). I norsk kirkekunst er motivet kjent fra et 1700tallsmaleri i Haslum kirke etter Rembrandts kompo­ sisjon fra 1633, videre fra et epitafium i Stavanger kirke fra 1674, i Stiklestad kirke, antagelig 1688, og i Hedenstad kirke, 1697, malt av Niels Bragernæs. Filosofen Friedrich Nietzsche kalte sin selvbiografi satirisk for Ecce Homo (1888, norsk utg. 1970); han avviste all metafysikk og religion, og boken skulle være et «attentat på den korsfestede». Ecchienus, Caspar [ekienus], komponist, antagelig norsk, virket på 1600-tallet. Navnet er muligens en latinisering av Ormestad. Har etterlatt seg motetten Cor mundum crea in me Deus. Eccles. John Carew, Sir [eklzj, 1903-97, australsk lege, nevrolog. Ble i 1963 tildelt Nobelprisen i medi­ sin sammen med A. L. Hodgkin og A. F. Huxley, begge Storbritannia, for «deres oppdagelse vedrø­ rende ionemekanismene ved stimulering og hem­ ning i nervecellenes perifere og sentrale membran.» Deres arbeider åpnet helt nye veier i behandlingen av nervesykdommer og i utforskningen av hjernens, hjertets og nyrenes fysiologi. ecclesia (lat., av gr. 'forsamling'), menighet, kirke. Den religiøse betydning av ordet stammer fra den greske bibelutgaven Septuaginta og er gjennomgå­ ende i Det nye testamente. I kirkekunsten opptrer Ecclesia og Synagoge som symboler på Det nye og Det gamle testamente, begge som kvinneskikkelser. Ecclesia fremstilles med krone, seiersfane og ofte med en kalk i hånden. Synagoge har avfallende krone, bind for øynene, brukket fanestang og ofte lovens tavler. Allegorien har en viss bakgrunn i 2 Kor 3,14 ff, og forekommer i litteraturen f.eks. hos Augustin. I kunsten var den særlig utbredt under gotikken. ecclesia cathedrqlis, stolkirke; se ►katedral. ecclesia invisibilis, den usynlige kirke. ecclesia militans, den kjempende kirke. ecclesia pqtiens, den lidende kirke. ecclesia regnans, den herskende kirke. ecclesia triumphans, den seirende kirke. ecclesia visibilis, den synlige kirke. ecclesiastes (lat., fra gr.), predikant, forkynner; Septuagintas og Vulgatas navn på ► Forkynneren (tidl. Predikerens bok). ecclesiasticus, geistlig, prest; Vulgatas navn på den gammeltestamentlige apokryfe Jesus ► Siraks bok. ECCM, fork, for eng. Electronic Counter-Counter Measures, den delen av elektronisk krigføring som tar sikte på å motvirke fiendens bruk av ► ECM for å bevare effektiviteten av eget elektronisk utstyr. ECE, fork, for eng. ► Economic Commission for Europe (FNs økonomiske kommisjon for Europa). Ecevit. Biilent [edjevit], f. 1925, tyrkisk politiker (sosialdemokrat). Leder av det sosialdemokratiske parti 1972-80. Statsminister i Tyrkia i 1974, 1977, 1978-79 og 1999-2002. Etter innføringen av militærstyret fengslet 1980, 1981-82. Stilt for retten 1986 og fradømt retten til å drive politisk arbeid, men han fikk denne retten tilbake og dannet et nytt demokratisk venstreparti. Han ledet dette partiet fra 1989 og ble på nytt innvalgt i nasjonalforsamlingen 1991.1 1999 dannet han en ny regjering etter en langvarig regjeringskrise. Regjeringen møtte store problemer og gikk i oppløsning sommeren 2002. Da hadde Ecevit en stund vært sykmeldt og fått flere oppfordringer om å trekke seg. Ved valget 2002 ble DSP utradert og fikk bare 1,2 % av stemmene. Ecevit har utgitt en rekke boker om politiske emner og oversatt utenlandsk litteratur til tyrkisk. echatnpere (fr. échampirel. réchampir, av lat. campus,

'felt'), fremheve noe, f. eks. i et maleri, ved konturer, fargemotsetninger eller lys og skygge. échantillon [ejåtijå] (fr.), prøve (av f.eks. en vare); mønster. échappement [ejapmarj] (fr.), gangen i et urverk som forbinder regulatoren med ganghjulet. echappere [ejapetra] (av fr., eg. 'kaste kappen'), komme seg unna, stikke av. échauguette [ejaggl] (fr.), lite vakttårn på hjørne av festningsmur eller festningstårn. Vanlig på 1300- og 1400-tallet. Ech Cheliff [ej Jelif], by i Algerie, ved elven Oued Cheliff, sør for havnebyen Ténés; 179 800 innb. (1998). Viktig jernbaneknutepunkt midtveis mellom Alger og Oran. Handelssenter i et jordbruksdistrikt, noe lettindustri. Grunnlagt 1843 av franskmennene nær den romerske bosetningen Castellum Tingitanum. Sterkt ødelagt av jordskjelv 1954 og 1980. Byen het til 1964 Orléansville, til 1981 al-Asnam. Echegaray, José [etjegarai], 1832-1916, spansk dramatiker, fikk Nobelprisen i litteratur 1904, sammen med Frédéric Mistral. Blant de mest kjente av hans ca. 60 skuespill kan nevnes 0 locura osantidad (1877, norsk overs. Vanvittig eller helgen?, 1890), El gran Galeoto (1881) og El hijo de don Juan (1892), tydelig påvirket av Ibsens Gengangere. Hans stykker gjorde stor lykke i samtiden, i dag virker de for melodramatiske. échelle [efel] (fr.), stige, skala, målestokk, echelon [ejalårj] (av fr. 'trinn på en stige') (mil.), hver enkelt del av en større enhet som følger etter hverandre med bestemt avstand. echelonnere, eller stille opp en echelons, stille opp bakenfor og ut til siden for hverandre. echelontransport, jernbanetransport med en stasjons avstand mellom togene. Echelon, navn ofte benyttet på et meget hemmelig, automatisk, globalt overvåkningssystem drevet av etterretningsorganisasjonene i Australia, Canada, New Zealand, Storbritannia og USA under ledelse av USAs National Security Agency. Hevdes å kunne avlytte/avlese telefonsamtaler, elektronisk post, Internett-forbindelser, satellitter osv. ved hjelp av store antenneinstallasjoner og satellitter, kanskje også ved spesialkonstruert utstyr som kan tappe sjøkabler. De enorme datamengdene gjennomgås av spesielle datamaskiner som kan finne relevant informasjon ved å søke på nøkkelord, adresser o.l. Later til å ha vært opprettet i 1971, men frem til 2002 hadde bare Australia og New Zealand innrøm­ met at systemet fantes. I de senere år har flere land og organisasjoner uttrykt bekymring for at systemet også brukes til formål som for eksempel industri­ spionasje. Échenoz, Jean [ejnåz], f. 1947, fransk forfatter. Hans bygger på tradisjonen både fra den franske nyroma­ nen, fra Flauberts realisme og fra Jules Vernes foren­ ing av vitenskap og fantasi. Bøkene hans parodierer ofte ulike former for triviallitteratur, ikke minst kriminalromaner og science fiction. Stilen er økono­ misk og effektiv, full av humor og ironi, men uttryk­ ker et pessimistisk livssyn. Blant bøkene kan nevnes Cherokee (1983), Lac (1989; norsk overs. Sjø, 1991), Nous trois (1992; norsk overs. Oss tre, 1994), Un An (1997) og Je m en vais (1999; norsk overs. Jeg stik­ ker, 2001); sistnevnte ble belønnet med Goncourtprisen. Echeveria (etter den meksikanske botaniske illustra­ tøren Echeveria), planteslekt i bergknappfamilien, se ► roset turt. Échézeaux [ejezå], kjent rød burgundervin fra distriktet Cote-de-Nuits, Frankrike. Echinocactus (av gr. 'pinnsvin' og 'artiskokk'), pinnsvinkaktus, planteslekt i kaktusfamilien, 10 arter i

262

ECHINOCHLOA

Mexico og Mellom-Amerika. Plantene er sterkt pigget, kule- eller klubbeformete, og med store, vakre blomster. I veksthus og som stueplante dyrkes den gulblomstrete ►gullkulekaktus, som i sitt hjem­ land kan bli meterhøy. Echinochloa (av gr. 'pinnsvin' og 'gress'), planteslekt i gressfamilien. Se arten ►hønsehirse. Echinococcus, flatormslekt i klassen ekte bendelor­ mer. Hundens treleddete bendelorm, E. granulosus, er en ganske liten bendelormart, som lever i hun­ dens tarmkanal, men hvis tinte kan forekomme bl.a. hos menneske. E. multilocularis kan også forekomme hos mennesker, se ►bendelormer. Echinocorys, tidligere kalt Ananchytes, utdødd pigghudslekt i klassen sjøpinnsvin. Lignet de nålevende sjømus. Meget alminnelig i slutten av krittperioden, og vel kjente som flintavstøpninger bl.a. fra dansk kritt. 1 Sør-Norge er enkelte eksemplarer funnet i løse avleiringer. De er sannsynligvis ført til Norge med flytende isflak fra Danmark under siste istid. Echinodermata (av gr. 'piggsvin' og 'hud'), dyrerekke, se ►pigghuder. Echinoidea (av gr. 'pinnsvin' og 'lignende'), pigghudklasse, se ►sjøpinnsvin. Echinops (av gr. 'pinnsvin' og 'øye, ansikt'), plante­ slekt i kurvplantefamilien, se ►kuletistel. Echinosphaerites, utdødd pigghudslekt i klassen cystoideer. Kuleformete, særlig kjent fra midtre ordovicium, bl.a. i Oslofeltet. echinus (lat., av gr. '(sjø)pinnsvin'), den del av det doriske kapitél som i form av en rund pute-lignende plate danner overgangsleddet fra søyleskaftet til den firkantete abacus. Echinuslignende ledd forekom­ mer også i det joniske kapitél. Se også ►søyle. Echium (av gr. 'huggorm'), planteslekt i rubladfamilien, se ►ormehode. Echiurida (av gr. 'huggorm' og 'hale'), dyrerekke, se ► echiurider. echiurider, spadeormer, Echiurida, dyrerekke, en liten gruppe av ►pølseormer. Kroppen er sekkformet med en langstrakt hodelapp, «snabel», som er bredest ved forenden, har en flimmerrenne på undersiden, og ikke kan trekkes inn. Munnen sitter ved grunnen av hodelappen, endetarmsåpningen bakerst på kroppen. Oftest to kraftige børster på buksiden bak munnen. Lever på stein- eller sand­ bunn. Ved Norges kyst noen få arter, mest kjent er den grønne Bonellia viridis, hvis hodelapp er opptil 20 ganger så lang som kroppen og T-formet spaltet i spissen. Lever i huler i steinbunn. Hannene er bare små snyltere i hunnenes kropp. Echmiatsin, by i Armenia, 15 km vest for Jerevan; 56 400 innb. (2001). Byen ble grunnlagt på 200tallet, og ble allerede på 300-tallet senter for kristen­ dommen i Armenia. Byens katedral fra 303 regnes som den armenske kirkes første kirke. 1 2001 ble 1700-års jubileet for innføringen av kristendommen som statsreligion markert, og byen ble besøkt av mange pilegrimen Katedralen og byens kirker står på UNESCOs Liste over verdens natur- og kulturarv. Het tidligere Vagharshapat etter den armenske kongen Vagharsh 1 (117-140). Echo [ekou], amerikanske passive kommunikasjons­ satellitter i form av store aluminiumsdekkede bal­ longer. Echo 1 hadde i oppblåst tilstand like etter oppskytningen med en Delta bærerakett 12. aug. 1960, en diameter på 30,5 m, og var laget av Mylar-plast som med et pådampet aluminiumslag ikke var mer enn 0,013 mm tykk. Ble brukt til en rekke kommunikasjonsforsøk med radiosignaler, overførte også fjern­ synsbilder. Da ballongen brant opp i atmosfæren 24. mai i 968, hadde den tilbakelagt innpå 36 000 omløp rundt Jorden. Echo 2 ble etter oppskytning 25. jan. 1964 anbrakt i en tilnærmet polbane. Satellitten var større enn

Echo 1 med en diameter på 41,2 m. Mylar-plasten, med aluminiumssjikt på begge sider, hadde en tykkelse på 0,018 mm. Dette skulle gjøre Echo 2 stivere enn forgjengeren, men satellitten fikk etter oppblåsning ikke en fullkommen kuleform. Den var imidlertid brukbar som reflektor, og ble bl.a. benyt­ tet til kommunikasjonseksperimenter mellom USA (via Jodrell Bank-observatoriet i England) og Sovjet­ unionen. Echo 2 brant opp i atmosfæren 7. juli 1969. Echo 1 og Echo 2 kunne sees tydelig på natthim­ melen, og er trolig de kunstige objekter som har vært observert av flest mennesker gjennom tidene. Écho de Paris [ekå dapari], fransk morgenavis utgitt i Paris, grunnlagt 1883; var lenge organ for klerikale og sterkt konservative kretser. Avisen holdt et høyt litterært nivå, i 1890-årene var Edmond de Goncourt medarbeider, senere Maurice Barrés, i 1930årene Henri Bordeaux og Louis Madelin. Den ble 1938 sluttet sammen med Le Jour under navnet Jour-Echo de Paris, som gikk inn i 1940. EchoStar [ekousta:], navn på amerikanske direktesendende kringkastingssatellitter og på selskapet, EchoStar Communications Corp, som står bak utvikling og drift av satellittene. echovirus (av enteric cytopathogenic human orphan virus), virusgruppe i familien Picomaviridae. De ble påvist i tarminnhold (enteric) fra menneske (human) ved dyrkning i cellekulturer hvor de fremkalte celleskade (cytopathogenic), før man kjente noen sykdom som de var årsak til (orphan, dvs. foreldre­ løs). Det finnes mer enn 30 typer av echovirus. Skillet mot coxsackievirus er uskarpt. De formerer seg i tarmen og tømmes ut med avføringen. De kan fremkalle akutt febersykdom som kan være ledsaget av godartet hjernehinnebetennelse og utslett. Echternach [ekjtarnax], liten by i østlige Luxem­ bourg, ved grensen mot Tyskland, ca. 35 km nordøst for hovedstaden Luxembourg. Et av de viktigste turiststedene i landet. Byen er vokst opp omkring et benediktinerkloster, grunnlagt ca. 700 av misjonæ­ ren Willibrord, som er gravlagt i kirken St. Willibrord fra 1000- og 1200-tallet. Byhall fra 1100- og 1400tallet, med gotisk søylegang fra 1500-tallet. Byen er ellers kjent for de eiendommelige årlige pinseprosesjoner. Écija [ejrixa], by i Spania, Andalucia, 50 km sørvest for Cordoba, ved Rio Genil; 37 900 innb. (2002). Handelssenter; tekstil- og lærindustri. Écija, det gamle greske Astygi, senere romernes Augusta Firma, er en malerisk gammel by med nyklassiske kirker som Santa Maria og Santa Cruz, arabisk port og rester av en gammel bymur. I et tidligere arabisk palass ligger klosteret Las Teresas. Byen ligger i et område som på grunn av sommerhe­ ten kalles «La Sartén de Andalucia», 'den andalusiske stekepanne'. Eck, Johannes, el. Eckius (etter fødestedet Egg an der Giinz), eg. Johannes Maier el. Mayer, 1486-1543, tysk katolsk teolog, Luthers viktigste motstander, professor i Ingolstadt fra 1510. Som humanistisk inspirert teolog stod han opprinnelig på god fot med Luther, men da Luther hadde offentliggjort sine 95 teser, svarte Eck med et angrep. De møttes til dispu­ tas i 1519 i Leipzig. Året etter virket Eck til at paven lyste Luther i bann. På riksdagen i Augsburg i 1530 var han medforfatter av gjendrivelsen av den augsburgske konfesjon, og deltok 1540-41 i religionssamtalene i Hagenau, Worms og Regensburg. Han skrev en håndbok med argumenter mot lutherane­ re, Enchiridion locorum communium adversus ludderanos (1525), som kom i 90 opplag medregnet oversettel­ ser. Eckankar, nyreligiøs teosofisk bevegelse stiftet 1965 av amerikaneren Paul Twitchell (1908-71). Han var innom flere nyreligiøse bevegelser (Ruhani Satsang, scientologi) før han utropte seg selv som vår tids

«eckmester», den 971. i rekken. Tidligere skal «eckstrømmen» være blitt tilført menneskeheten gjen­ nom bl.a. Pythagoras, Kabir, Luther, Mozart og Madame Blavatsky. Dagens eckmester, Harold Klemp, er nr. 973 i rekken og styrer bevegelsen fra hovedsenteret i Minneapolis, USA. Bevegelsen er spredt til over 100 land og har ca. 60 000 medlem­ mer (2004), hvorav ca. 400 i de nordiske landene. Læren har i seg elementer fra sikhisme, hinduisme og spiritisme. Menneskets guddommelige selv er fanget i materien, men det skal være mulig å stige opp mot de høyere åndelige verdener ved hjelp av en særegen teknikk hvorved sjelen forlater legemet, såkalt sjelereise. Eckmesteren kan påkalles av disip­ lene til enhver tid. Han blir da sjelelig til stede og gir åndelig hjelp til sine disipler. Han er det eneste bindeledd mellom menneske og Gud, og hjelper menneskene ut av reinkarnasjonens kretsløp. Beve­ gelsen har egen dåp og egne eck-gudstjenester, der det å messe det hellige mantra HU står sentralt. Eckblad. Edel, 1914-94, født i Oslo, norsk skuespil­ ler; søster av F.-E. Eckblad. Debuterte 1945 på Stu­ dioteatret, hvor hun var ansatt til 1950; ved Rikstea­ tret 1951-63 og fra 1975, ellers freelance. Hun spilte med varme og realistisk sikkerhet i et variert reper­ toar, bl.a. fru Stockmann i En folkefiende og moren i Glassmenasjeriet. Mot slutten av karrieren utmerket hun seg som tolker av Arnold Wesker, særlig i Kjær­ lighetsbrev på blått papir og i Røtter. Medvirket også i filmene Bussen (1961) og Eddie & Suzanne (1975). Eckblad, Finn-Egil, 1923-2000, norsk mykolog, bror av E. Eckblad. Dr.philos. 1968. 1971 dosent i bota­ nikk ved Universitetet i Bergen, 1979-90 professor ved Universitetet i Oslo. Har skrevet Soppøkologi 1978, Soppgeografi 1981 og Sopp i Norge før i tiden 1994. Eckbo, Eivind Jensen, 1873-1966, født i Fet, norsk jurist og offiser, h.r.advokat 1907, major 1919. Utgav bøker om ernæringsspørsmål, særlig i forbindelse med kreft. Stiftet 1941 Norsk forening til kreftens bekjempelse. Opprettet legater, særlig for folkehel­ sen. Litt.: NBL 2. utg. Eckbo, Garrett, 1910-2000, amerikansk landskaps­ arkitekt av norsk herkomst. Utdannet ved Harvard Graduate School of Design. Professor ved University of California, Berkeley. Blant hans mange betyd­ ningsfulle arbeider i veststatene horer gågaten i Fresno, California, som dannet forbilde for tilsvaren­ de anlegg tidlig i 1960-årene. Internasjonalt er han best kjent for sitt faglige forfatterskap. Eckehart, Johannes, Mester Eckehart, også Eckhart, ca. 1260-1327, tysk mystiker. Han var visstnok riddersønn fra Thiiringen, gikk inn i Dominikanerordenen, ble prior i Erfurt, studerte flere år i Paris, oppholdt seg noen år som lærer i Strasbourg og ble ca. 1323 lærer ved ordenens høyskole i Koln. Her ble han av erkebiskopen anklaget for kjetteri. Ecke­ hart søkte forgjeves å rettferdiggjøre sine uttalelser ved å kreve at de skulletolkes i sammenheng og

Johann Peter Eckermann. Tegning av Joseph Schmeller, fra omkring 1830.

ECKERSBERG

263

Christoffer W. Eckersberg. Portrett av professor j.C. Dahl, 1818. Oljemaleri, 42,5 x 53 cm. Trøndelag Kunstgalleri, Trondheim. - Til høyre: Johan F. Eckersberg. Fra Oslo­ fjorden, 1870. Oljemaleri, 47 x 71 cm. Lillehammer Kunstmuseum.

etter sin sanne mening. Han ønsket ikke å være i strid med den kirkelige lære og erklærte seg offentlig villig til å tilbakekalle det som måtte være kjettersk. 28 av hans setninger ble likevel fordømt av paven i 1329. Eckeharts ideer. Hans verker omfatter skolastiske arbeider på latin og en rekke prekener og traktater på tysk. I hans tankeverden står gudsbegrepet sen­ tralt; Gud er alt; hvis Gud var «noe», ville Han være et stykkverk, ikke det fullkomne. Han er den rene væren, og kan like godt kalles det rene mørke som det rene lys. Sjelens mål er å skue Gud og forenes med Ham, men målet kan også kalles en befrielse fra Gud og forening med «det som er over og bak Gud». Sjelen skal «bli Gud» like fullstendig som nattver­ dens brød og vin blir Kristi legeme og blod i messen. Den skal løsrives fra alt annet enn Gud. Når jeg'et opphører å eksistere, fødes Gud i sjelen. Eckeharts spekulasjoner førte ham i noen grad bort fra den historiske kristendom. Åpenbaringen i Kristus, forsoningen, kirken og sakramentene blir for ham mindre vesentlige ytre ting, som han ikke vil fornekte, men forholder seg likegyldig overfor. I nyere tid. På 1800-tallet ble han og andre mystikere oppdaget av den tyske romantikken, og Eckehart fikk betydning for filosofer som Hegel og Schelling. Den vitenskapelige diskusjon fikk næring ved håndskriftfunn i de siste årtier av 1800-tallet. Snart la forskningen hovedvekten på hans thomistiske læresetninger og underordnet mystikken under dem, og snart ble all vekt lagt på hans mystikk og det skolastiske gjort til noe underordnet. På 1900-tallet er nye Eckehart-skrifter funnet, og det finner sted en betydelig forskning blant teologer, religionshistorikere og filosofer. Striden om hvor Mester Eckehart hører hjemme har endog ført til at hans verker ble utgitt samtidig i to store konkurre­ rende utgaver med tekstkritisk apparat og kommen­ tar. Den ene omfatter bare de latinske verker og utgis (fra 1934) av Dominikanerordenens historiske institutt i Roma med en internasjonal krets av med­ arbeidere. Den annen omfatter alle verkene og utgis (fra 1936) av Deutsche Forschungsgemeinschaft; her er de latinske verkene ledsaget av tysk overset­ telse. Å bli den du er (2000, Thorleif Dahl kulturbibliotek) er en oversettelse av 20 tekster hentet fra Eckeharts tyske tekster: hans tre traktater og et utvalg av hans prekener. HLJ Litt.: Jansen, H.L.: Mester Eckehart, 1970

Eckener, Hugo, 1868-1954, tysk luftskipsfører og -konstruktør. Fra 1920 i direksjonen for Zeppelinselskapet; førte i 1924 zeppelineren ZR-III (bygd for amerikansk regning) fra Friedrichshafen til Lakehurst i New Jersey, USA. Ble senere kaptein på Graf Zeppelin, som fløy kommersielt over Atlanterhavet mer enn 100 ganger og som i tidsrommet 8-29. august 1929 foretok den første verdensomflygning med luftskip. Ferden med Graf Zeppelin gikk fra Lakehurst via Friedrichshafen, Tokyo og Los Angeles tilbake til Lakehurst på 21 dager, 7 timer og 31 minutter. Nektet å samarbeide med nazistene, som fratok ham kommandoen kort tid før Hindenburgkatastrofen (se ►Hindenburg). Selvbiografi Im Zeppe­ lin iiber Lander und Meere (1949). Eckerberg, Sixten, 1909-91, svensk dirigent, pianist og komponist. Utdannet i Stockholm, Wien, Paris og hos Felix Weingartneri Basel. Var 1937-69 dirigent for Gøteborg radioorkester, 1939-60 også leder for Gdteborgs orkesterforening. Skrev bl.a. 4 symfonier, orkesterstykker, 3 klaverkonserter, sanger, klaverstykker m.m. Hans musikk har en nordisk tone farget av fransk 1900-tallsmusikk. Utgav 1970 selvbiografien Musiken och mitt liv. Eckermann. Johann Peter, 1792-1854, tysk forfatter, Goethes privatsekretær, besørget en utgave av dennes verker. Mest kjent er Gesprdche nut Goethe in den letzten Jahren seines Lebens (3 bd., 1836-48). Kildeverdien er noe tvilsom, men samtalene viser stor beundring for Goethe som dikter, tenker og menneske. Utallige spørsmål i litteratur, politikk og vitenskap blir berørt (forkortet norsk overs, ved E. Bjerke 1949, ny utg. 1965). Eckernfbrde, by i Tyskland, Schleswig-Holstein, innerst ved Eckernfbrde Bucht, 28 km nordvest for Kiel; 22 900 innb. (1997). Havneby og badested. Borbyer Kirche fra 1100-tallet. Varierte fritidsmuligheter. Eckersberg. Christoffer Wilhelm, 1783-1853, dansk maler, var først i malerlære i Aabenraa og Flensburg, studerte fra 1803 ved akademiet i København under N. Abildgaard. Avgjørende ble et opphold i Paris 1810-13, de to siste år som elev av J. L. David, hvis strenge klassisisme kom til å bestemme hans figurstil. Denne formklare, plastisk gjennomarbeidede stil med dens fine linjespill kommer først til gjennom­ brudd i Spartanske drenge (1812, Hirschsprungs samling, København). 1813-16 var han i Roma og malte der noen av sine

fineste landskaper i lyse, klare toner og med sterk betoning av arkitektoniske elementer. I denne tiden og frem til ca. 1820 skapte han også med utgangs­ punkt i Davids skole sine fornemste portretter. Vennen Bertel Thorvaldsen hyllet han i akademiets monumentale portrett fra 1814, og fra samme år er det portrett som uten tilstrekkelig grunn er antatt å forestille Thorvaldsens elskerinne Anna Magnani (1814), kanskje hans mest inntrengende menneske­ skildring. Sentrale verker i dansk portrettkunst er også Det nathansonskefamiliebilde (1818), og portrettene av Nathansons to døtre og frk. Marsmann (1820), alle i Statens Museum for kunst, København, videre de to skarpt karakteriserte portretter av eldre damer fra 1818, f.eks. Madam Schmidt (Hirschsprungs samling) og Madam Wolff (Nasjonalgalleriet, Oslo). 1 1820-årene begynner så den lange rekke av Eckersbergs marinemalerier, som viser hans inn­ trengende naturstudium (særlig var han opptatt av perspektivstudier) og fint avveide komposisjon. Også dyktig aktmaler. Fra 1818 professor ved Kø­ benhavns akademi, direktør 1827-29, øvde en innflytelse på dansk malerkunst som kom til å strekke seg over et halvt århundre. Litt.: Fischer, E.: C. W.E.: his mind and times, 1993; Tegninger af C. W. E., udg. af Den Kgl. Kobberstiksamling, 1983; Zahle, E.:C.W.E„ 1945 Eckersberg. Johan Fredrik, 1822-70, født i Dram­ men, norsk maler, ble 1843 elev av Flintoe på Tegne­ skolen. Sommeren 1846 reiste han sammen med Gude og Cappelen i Gudbrandsdalen og Jotunhei­ men, der han fikk avgjørende inntrykk av norsk fjellnatur, og fulgte dem om høsten til Diisseldorf. I to år var han her elev av J. W. Schirmer. Fra våren 1848 arbeidet han i Oslo, hvor han malte landska­ per, illustrerte sagn og eventyr av Asbjørnsen og leverte en rekke tegninger til Chr. Tønsbergs plansjeverker, særlig Norske Nationaldragter (1852). Truet av tuberkulose oppholdt han seg 1852-54 på Madei­ ra, og noen av hans landskaper derfra ble utgitt i fargelitografi 1855 undertittelen Views ofMadeira. Etter et nytt opphold i Diisseldorf 1854-56 slo han seg ned i Oslo, og opprettet der 1859 en malerskole som fikk stor betydning for det våknende hjemlige kunstliv. Skolen ble etter hans død overtatt av Mor­ ten Muller og Knud Bergslien. Eckersberg er først og fremst høyfjellets skildrer. Etter en romantisk ungdomsperiode, påvirket av Gude og Cappelen, fant han frem til en sober, realis­

264

ECKERO

tisk landskapsstil, som først og fremst har sin styrke i tegning og komposisjon. Nasjonalgalleriet i Oslo eier to av hans hovedverker, Fra Valle i Setesdal (1852) og Fra Jotunheimen (1866), foruten 10 mindre landska­ per. Litt.: Eckersberg, J.F.: Forleggeren og maleren: brev fra J.F.E. til P.F. Steensballe, 1948; NBL 2. utg.; NKL Eckero, øy og kommune i Finland, i nordvestlige Åland; 111 km2 med 850 innb. (2000), hvorav 95,5 % er svensktalende. Omfatter hovedøya Ec­ kero og et par hundre mindre øyer. Kommunesen­ ter: Storby. Betydelig sommerturisme. Flere museer. Fergeforbindelse til Sverige. Eckhardt-Gramatte, Sophie-Carmen, 1902-74, kanadisk pianist, fiolinist og komponist av russiskfransk herkomst. Utdannet ved Pariskonservatoriet og i Berlin. Komponerte bl.a. 11 symfonier, klaver­ konserter, en rekke kammermusikkverker (3 stryke­ kvartetter, 1938, 1943, 1964) og klaververker samt komposisjoner for fiolinsolo. Eckhoff, norsk slekt av holstensk opprinnelse. Kom til Norge med amtsfysikus i Kristians amt (Oppland), dr.med. Ernst Fredrik Eckhoff (1745-1825). To grener av slekten utgår fra hans sønner, oberstløyt­ nant Mathias Wilhelm Eckhoff (1791-1871) og sogneprest i Norderhov Christian Martin Eckhoff (1792-1846). Førstnevnte var far til Hedevig Susan­ ne Eckhoff (1830-1905) og sogneprest i Bragernes, prost Christian Martin Eckhoff (1836-1905). Pros­ ten var far til professor, dr.philos. Lorentz Julius Holtermann Eckhoff (1884-1974), som igjen var far til pianisten og musikkforskeren Øivind Eckhoff (1916-2001). Sogneprest Christian Martin Eckhoff var far til bl.a. sogneprest i Johanneskirken (Bergen) Ernst Fredrik Eckhoff (1823-96), gift med sin ovenfor nevnte kusine Hedevig Susanne Eckhoff, arkitekt Niels Stockfleth Darre Eckhoff (1831-1914), overlærer Wilhelm Andreas Eckhoff (1832-1912) ogtelegrafbestyrer Mathias Gerhard Eckhoff (1837-97). Sog­ neprest E. F. Eckhoff var far til bl.a. sekretær i Det norske bibelselskap (Kristian) Martin Eckhoff (1850-1914) og overrettssakfører Nicolay Kristian Schreuder Eckhoff (1870-1955); sistnevnte var far til høyesterettsdommer Ernst Fredrik Eckhoff (f. 1905). Overlærer W. A. Eckhoff var farfars far til jazzmusikeren Ditlef Eckhoff (f. 1942). Telegrafbe­ styrer M. G. Eckhoff var far til direktør Johannes Nicolay Eckhoff (1878-1919) - hvis sønn er skue­ spilleren Johannes Nicolay Eckhoff (f. 1919) - og til skipsfører Trygve Eckhoff (1884-1957), som igjen var far til professor, dr.juris Torstein Eckhoff (1916— 93) og industridesigneren (Mathias Gerhard) Tias Eckhoff (f. 1926). Litt.: Eckhoff, E: Familien Eckhoff i Norge gjennem 150 år, 1935 (Fortsettelse [...] 25 år efter, 1960) Eckhoff, Ditlef, f. 21. juni 1942 i Stokke i Vestfold, norsk jazztrompeter og arrangør. Vant NM i amatørjazz med en kvintett i 1958, og dannet året etter et storband med Vestfold-musikere. Senere bosatte han seg i Oslo, og spilte med bl.a. Arild Wikstrom og Egil Kapstad. Han studerte ved Musikkhoyskolen 196974, og medvirket samtidig i Universitetets Storband. Siden har han ledet egne grupper stilistisk basert på den bebop-influerte jazzen fra 1950-årene. Eckhoff har også vært mye benyttet som instruktør ved jazzkurs og ulike storbandprosjekter. Album bl.a. Impressions of Antibes (1997) og Plenty Of (1999, med Einar Iversen). Eckhoff. Johannes Nicolay, f. 26. april 1919 i Oslo, norsk skuespiller. Debuterte 1939 på Trøndelag Teater, var ansatt på Centralteatret 1940-45, Det Nye Teater 1945-69, Riksteatret 1976-85. Ellers har han vært frilans, og er særlig kjent for sin oppsøken­ de virksomhet for barn, syke og fengselsinnsatte. Også kjent fra NRKs barneprogrammer. På scenen er Eckhoff særlig kjent som en lun komediekunstner,

Tias Eckhoff. Maya, bestikk i rustfritt stål, 1961. Produsert av Norsk Stålpress, Bergen.

men har også vist seg som en skarpsynt miljøskildrer, bl.a. som fyrst Bolkonskij i Krig og fred. Som Vladimir i Mens vi venter på Godot viste han sitt talent for absurd teater. Også filmroller, bl.a. i Englandsfarere (1946) og Kampen om tungtvannet (1948; som Knut Haugland). Litt.: NBL 2. utg. Eckhoff. Lorentz, 1884-1974, fodt i Drammen, norsk litteraturhistoriker, 1923 dr.philos. på avhandlingen Paul Verlaine og symbolismen; 1926-46 foreleser i fransk og engelsk litteratur, 1946-54 professor i engelsk litteraturhistorie ved Universitetet i Oslo. I 1928 gav han ut en samling essays. Førerne i vår tids franske litteratur med analyser av bl.a. France, Gide og Valéry. Et lite programskrift, Den nye litteraturforsk­ ning; syntetisk metode kom 1930. Hans hovedverk er De tre kulturformer, et stort anlagt kulturfilosofisk arbeid i tre deler, Adelsmannen (1938), Borgeren (1958), Én verden (1964). I 1939 utgav han en bok om Shakespeare, som 1954 kom i engelsk overset­ telse, Shakespeare: Spokesman of the Third Estate. I alle sine verker legger Eckhoff stor vekt på helhetssynet på kulturfenomenene. Litt.: NBL 2. utg. Eckhoff. (Kristian) Martin, 1850-1914, norsk teolog; brorsønn av N. S. D. Eckhoff. Cand.theol. 1876, var lærer noen år, ble 1881 forstander for Studenterhjemmet i Oslo og sekretær for Lutherstiftelsen, i 1884 også for Bibelselskapet, året etter dessuten fengselsprest. Eckhoff gikk utrettelig opp i kristelig og filantropisk foreningsarbeid, særlig ungdomsar­ beidet, og deltok bl.a. i stiftelsen av Norges Kristelige Ungdomsforbund, Verdens kristelige studenterforbund og Norske Studenters Kristelige Forbund. Eckhoff, Niels Stockfleth Darre, 1831-1914, fodt i Trondheim, norsk arkitekt, en av våre fremste arkitekter fra annen halvdel av 1800-tallet. Elev av J. H. Nebelong, senere elev ved Den kgl. Tegneskole i Oslo og Kunstakademiet i København. Egen praksis i Drammen fra 1866 og i Oslo fra 1870. Stilmessig hører hans arbeider til historismen. Blant hans mer kjente bygg er Drammen rådhus (1866-71), Hemnes kirke (1872), Nesna kirke (1880) og Gjemmestad nye kirke i Gloppen (1910). Eckhoff. Ranveig, f. 11. feb. 1950 i Bærum, norsk sanger (sopran). Utdannet ved Musikdramatiska Skolan i Stockholm 1972, har også studert med

Anne Brown og Peter Pears. Debuterte 1975. Sitt gjennombrudd fikk hun som Hanna Glavari i Den glade enke i Stockholm. På Den Norske Opera har hun bl.a. hatt roller som Mimi i La Bohéme, Violetta i La Traviata og tittelrollen i Anne Pedersdotter. Gjesteroller i Tyskland og Italia. Eckhoff, Sigrid, f. 17. aug. 1957 i Oslo, norsk indust­ ridesigner; datter av Tias Eckhoff. Utdannet ved Ravensbourne College for Art and Design i London, 1980, og Ars Sutoria i Milano, 1986. Hun har arbei­ det som designkonsulent for flere norske designkontorer før hun i 1985 etablerte eget firma. Ved siden av elektriske artikler og elektronikkprodukter, har hun fremfor alt arbeidet med design av sports- og fri­ tidsprodukter. Eckhoff, Tias, eg. Mathias Gerhard, f. 25. juni 1926 i Vestre Slidre, norsk designer; bror av Torstein Eck­ hoff. Utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole, keramikklinjen; knyttet til Porsgrunds Porselænsfabrik 1949, kunstnerisk leder 1953-60, senere kunstnerisk konsulent. Eget kontor i Oslo fra 1957. Blant hans arbeider for Porsgrunds Porselæns­ fabrik oppnådde særlig serviset Det riflede (1952) høy anseelse og stor utbredelse. Han har formgitt sølv, rustfritt stål, beslag, glass, plast m.m. for bedrifter særlig i Danmark og Norge, ofte med stor salgssuk­ sess, også internasjonalt. Det gjelder f.eks. bestikke­ ne Maya (1961) og Una (1973) og stolen Ana i plast og stål. Eckhoff er representert i en lang rekke presti­ sjetunge museer hjemme og ute, bl.a. Museum of Modem Art, New York, og Victoria and Albert Museum, London. Allerede i 1953 fikk han Lunning-prisen og i 1974 Jacob-prisen. På Milanotriennalene oppnådde han gullmedalje i 1954, 1957 og 1960. Han har også vunnet en rekke andre priser. Eckhoff arbeider som industridesigner innenfor felt der det estetiske element er viktig og der pro­ duktutvikling er et nøkkelord. Forankret i idealene fra Scandinavian Design er han en gjennomreflektert perfeksjonist som legger stor vekt på grundige analyser. Har vært aktiv i brukskunst- og industridesigner-organisasjonene. Litt.: Boe, A. & l.H.N. Stemshaug: T.E.:en pionéri norsk industridesign, 1998; NBL 2. utg.; NKL Eckhoff. Torstein (Einang), 1916-93, fodt i Vestre Slidre, norsk jurist og rettsvitenskapelig forfatter; bror av Tias Eckhoff. Ansatt i Justisdepartementet (Lovavdelingen) 1945-53, dosent i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo 1953, professor 1957-86. Han hadde stor innflytelse på norsk og nordisk rettsvitenskap gjennom sin lærergjerning og sitt meget omfattende og dyptpløyende forfatterskap, som var preget av stor allsidighet og en selvstendig, frigjort innstilling til problemene. Han var også en aktiv deltager i den alminnelige samfunnsdebatt. Hans fagkrets omfattet bl.a. sivilprosess, forvalt­ ningsrett og rettskildelære. Han utgav bl.a. Rettskraft (dr.avh. 1945), Forvaltningsrett (1978), Rettsvesen og rettsvitenskap i USA (1953) og Rettskildelære (1971). Også innen områdene statsrett og rettsfilosofi kom det viktige skrifter fra ham, bl.a. Rettssystemer (1976, sammen med Nils Kristian Sundby). Han gav ve­ sentlige bidrag innen nyere samfunnsforskning, især innen sosiologi og statsvitenskap, bl.a. En lov i søkely­ set (1952, sammen med V. Aubert ogK. Sveri). Litt.: NBL 2. utg. Eckhoff, Øivind, 1916-2001, fodt i Oslo, norsk pianist og musikkforsker; sønn av L. Eckhoff. Klaverdebut i Oslo 1945, mag.art. 1965. Universitets­ lektor i Trondheim 1962-64, i Oslo 1965-83, utgav boka Sang fra bladet (1959). Vi som føler annerledes (1957; utgitt under pseudonymet Finn Grodal) er den første vitenskapelige bok om homoseksualitet i Norge. Litt.: NBL 2. utg. Eckmann, Otto, 1865-1902, tysk maler, studerte kunst og kunstindustri i Hamburg, Niimberg og

ECONOMIC COMMISSION FOR EUROPE

265

Miinchen. Bie banebryter for jugendstilen (art nouveau), som i hans utforming særlig bygde på stiliserte plantedeler og blomster. Også betydelig bokkunstner. Tegnet skrifttypen Eckmann-Schrift. Eckstine. Billy [ekstain], eg. William Clarence, 1914— 93, amerikansk sanger og orkesterleder. Med Earl Hines' orkester 1939-43, ledet sitt eget storband 1944-47, et orkester som inneholdt de fleste unge musikere som på denne tiden skapte den nye bebopstilen. Fra 1947 oppnådde han meget stor popu­ laritet som sangsolist, spesielt på grunn av sine balladetolkninger. Hans spesielle sangstil, med kraftig vibrato, er blitt imitert av mange senere sangere. Blant en lang rekke plateutgivelser kan nevnes No Cover, No Minimum (1960). éclair [ekle:r] (fr.), avlange vannbakkels med salt eller søtt fyll. ECM, fork, for eng. Editions of Contemporary Music, tysk plateselskap med sete i Miinchen, startet i 1969 av Manfred Eicher, som fortsatt er drivkraften. Anerkjent verden over som en av de sentrale utgi­ verne av moderne jazz, samt en del «klassisk» sam­ tidsmusikk. Selskapets utgivelser er ofte blitt berøm­ met, og iblant kritisert, for sin fremragende men spesielle lydkvalitet. Mange av innspillingene er gjort i Oslo med Jan Erik Kongshaug som lydtekniker. ECM har hatt stor betydning for spredningen av norsk jazz internasjonalt, gjennom utgivelser med bl.a. Arild Andersen, Jon Christensen, Jan Garbarek, Karin Krog, Terje Rypdal, Jon Balke, Sidsel Endresen, Ketil Bjømstad og Nils Petter Molvær. ECM, fork, for eng. Electronic Counter Measures, elek­ troniske mottiltak, elektronisk krigføring, midler som brukes for å redusere effektiviteten av motpar­ tens radio og radar. Vanligst er støysendere som opererer på motpartens frekvenser. Jfr. ►ECCM. ECMO, fork, for eng. Extra CorporalMembrane Oxygenation, se ►ekstrakorporal membranoksygenering. ECM RF, European Centre for Medium Range Forecasts, meteorologisenter i Storbritannia, i Reading, Eng­ land. Viktigste oppgaver er å utgi værprognoser, drive forskning for å forbedre produktene, samt lagre meteorologiske data. Opprettet i 1973, gav de første værprognosene i 1979. Er drevet av 25 land hvorav 18 medlemmer og 7 samarbeidspartnere. Norge ble medlem i 1989. Deltakerlandenes økono­ miske bidrag gis i forhold til bruttonasjonalprodukt. Eco, Umberto, f. 1932, italiensk forfatter og semiotiker, fra 1971 professor i semiotikk (tegnlære) ved universitetet i Bologna. I motsetning til mer tradisjo­ nelle akademikere er Eco berømt for sin allsidighet og utadvendthet. Han har skrevet en rekke artikler for ulike aviser og tidsskrifter, og i ukemagasinet UEspresso har han en fast spalte der han drøfter aktuelle politiske og kulturelle begivenheter. Hans vitenskapelige arbeider, som strekker seg fra studier i middelalderestetikk til analyser av fenomener som tilhører massekulturen, gjenspeiler hans store kunn­ skaper og hans brede, tverrfaglige orientering. Det sentrale strukturalistiske verket Opera aperta (1962)

dreier seg om avantgardismens kunstteori. Av andre viktige arbeider kan nevnes La struttura assente (1968), Trattato disemioticagenerale (1977), et hoved­ verk innen semiotisk teori, og Semiotica e filosofia del linguaggio (1984), der særlig hans behandling av metaforen og symbolet har vakt oppsikt. Hans arbeid med populær- og triviallitteratur er samlet i Apocalittici e integrati (1964) og 7/ superuomo di massa (1976). Her tok han massekulturen alvorlig og underla den analyse på lik linje med seriøs litteratur, noe som fikk stor betydning for italiensk kulturforståelse, som tidligere hadde vært utpreget elitistisk. Eco fikk sitt internasjonale gjennombrudd som skjønnlitterær forfatter med romanen II nomedella rosa (1980, norsk overs. Rosens navn, 1984), som henter sin handling fra et italiensk munkekloster i 1327. Romanen, som er en slags kriminalfortelling fra middelalderen, har en mengde allusjoner til europeisk kultur, historie og politikk. Boken er oversatt til en rekke språk, og ble i 1986 filmatisert av Jean-Jacques Annaud med Sean Connery i hovedrollen. Romanen IIpendolo di Foucault (1988, norsk overs. Foucaults pendel, 1989) ble også en bestselger. Lisola delgiorno prima (1994, norsk overs. Øya fra dagen før, 1995) er en eventyrfortelling fra 1600-tallet med den vitenskapelige revolusjon som tema. I 2000 kom Baudolino (norsk overs., 2003), en lærd og leken historisk roman lagt til korsfarernes Konstantinopel. Samme år kom to essaysamlinger i norsk oversettelse under titlene Fire moralske betrakt­ ninger og Den nye middelalderen. Ecos fortellerglede og evne til å knytte spennende historier sammen med kulturfilosofiske refleksjoner og politiske kommentarer gjør at romanene hans når et bredt publikum i mange land. UF/KjAa E-CO Energi, Oslo, norsk kommunalt energiselskap etablert 2001 med bakgrunn i Oslo Lysverker, lan­ dets nest største vannkraftprodusent med en årlig middelproduksjon på 9,5 TWh. Eier kraftverk i Aurland (se ►Aurland kraftverker), Hallingdal, Oslo (►Hammeren kraftstasjon) og Sagefoss ved Flekke­ fjord, samt er deleier i kraftverk i Glomma (Mørkfoss-Solbergfoss), Vinstra (Nedre Vinstra) og Uvdalselva. E-CO har også eierandeler i Oppland Energi og Buskerud Kraftproduksjon med kraftverk i Glomma, Gudbrandsdalslågen, Begnavassdraget, Dokkavassdraget, Drammensvassdraget og Numedalslågen, samt i Norsk Grønnkraft (småkraftverk). Omsetning ca. 2 mrd. kr (2003). Historikk. Christiania Elektricitetsværk ble etablert 1892. Det ble 1921 sammenslått med byens kom­ munale gassverk til Kristiania Gas- og Elektricitetsverker, fra 1930 under navnet Oslo Lysverker, som 1991 ble omgjort til aksjeselskapet Oslo Energi. Oslo Energi ble 1996 omorganisert, og selskapets virk­ somhet innen kraftnett og fjernvarme (fra 1997 kalt Viken Energinett) og innen kraftomsetning ble etter hvert overtatt av energikonsernet ►Hafslund, hvor Oslo Kommune er største eier. Den gjenværende kraftproduksjonen fikk 2001 navnet E-CO Energi, école [ekål] (fr.), skole. École de Paris (ekål da pari], Pariserskolen, betegnel­ se på franske kunstnergrupper, brukes i to forskjel­ lige forbindelser: 1 En felles benevnelse på middelalderkunstnere som på Ludvig den helliges tid (1226-70) gjorde Paris til Europas sentrum for illuminerte (rikt dekorerte) manuskripter. 2 De bevegelser i moderne maleri som fulgte etter impresjonismen - fauvismen, kubismen og surrea­ lismen - og som hadde sitt sentrum i Paris, selv om mange av de enkelte kunstnere kom fra andre land. Betegnelsen understreker også den intense konsen­ trasjon av kunstnerisk aktivitet, understøttet av kritikk, kunsthandel og kunstkjennere, som gjorde Paris til et avansert estetisk sentrum i de forste 50 år av 1900-tallet.

École Nationale des Ponts et Chaussées [ekål nasiånal de påzejåse], teknisk høyskole i Paris, verdens første skole for ingeniørvitenskap, grunnlagt i Paris i 1747 under ledelse av den kjente brobyggeren JeanRodolphe Perronet. École Nationale Supérieure des Beaux-Arts [ekål

nasiånal sypetjø:r de båzatr], den franske kunsthøyskole, knyttet til akademiet i Paris, opprettet sammen med dette av Mazarin 1648, men reorgani­ sert 1793, da den fikk det navn den har nå. Omfatter undervisning innen malerkunst, skulptur, grafikk, medaljørarbeid og annen billedkunst. Franske og utenlandske elever opptas etter prøve. Skolen hol­ der konkurranser med utdeling av priser; den største er Le grand prix de Rome. École Normale Supérieure [ekål nårmal sypetjøtr], høyskole i Paris, grunnlagt 1794, med studier i humanistiske, samfunnsvitenskapelige og matematisk-naturvitenskapelige fag. Utdanner lærere for den videregående skolen. Skolen har meget høy status, og en rekke av Frankrikes ledende kvinner og menn har vært skolens elever. École Polytechnique [ekål pålitEknik], Paris, fransk militær teknisk høyskole, opprettet 1794. Skolen er underlagt forsvarsdepartementet, gir en matematisk-naturvitenskapelig utdanning med innslag av idrettslige, samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag. Utdanner kandidater til fremskutte posisjoner i fransk statsforvaltning og næringsliv. Ecologist, The [irkåladgist], britisk tidsskrift, grunn­ lagt 1970 av Edward Goldsmith. Uavhengig og meget innflytelsesrikt tidsskrift som særlig ble kjent for artikkelserien og den senere bokutgivelsen Blueprint for Survival 1972. Economic and Social Commission for Asia and the Pacific [kkanåmik and soujal kamijan far ei Ja and

3a pasifik], ESCAP, FNs kommisjon for Asia og Stillehavslandene, opprettet 1947, og har 51 med­ lemsland og 9 assosierte land. Den har hovedsete i Bangkok. Kommisjonen ble opprettet som Economic Com­ mission for Asia and the Far East (ECAFE) og fikk sitt nåværende navn ved en reorganisering 1974. Economic and Social Commission for Western Asia |i: kanåmik and soujal kamijan fa westan ei Ja], ESCWA, FNs kommisjon for del vestlige Asia, opprettet 1974. Hovedsete ble 1982 etablert i Bagdad, flyttet til Amman 1991. Economic Commission for Africa [i:kanåmik kamijan faræfrika], ECA, eg. United Nations EconomicCommis­ sion for Africa, UNECA, FNs regionale økonomiske kommisjon for Afrika, opprettet 1958 for å fremme den økonomiske utvikling i Afrika. ECA er åpen for alle selvstendige afrikanske stater. 53 medlemsland, hovedkvarter i Addis Abeba, Etiopia. ECA følger med i og analyserer den økonomiske og sosiale utvikling i Afrika og utgir en årlig rapport om den sosiale og økonomiske situasjon på kontinentet. ECA bistår medlemslandene med tekniske råd, informasjon og opplæring. En hovedoppgave er å legge grunnlaget for en felles prioritering og samord­ ning av den økonomiske utviklingspolitikken, bl.a. for å fremme selvforsynt het med mat, danne en sunn industriell base og fremme økonomisk samar­ beid og integrering. ECAs øverste organ er det årlige ministermøtet, og en teknisk komité styrer det daglige arbeid. ECAs øverste leder er eksekutivsekretæren. Economic Commission for Europe [irkanåmik kamb sjan fa juarap], ECE, FNs økonomiske kommisjon for Europa, opprettet 1947, sete i Genéve. Sekretari­ atet foretar statistiske undersøkelser av de økono­ miske forhold i Europa og av det økonomiske sam­ kvem innenfor området og mellom Europa og den øvrige verden. Under sekretariatet arbeider spesielle komiteer med spørsmål som angår jordbruk, trans­ port, arbeidskraft, miljø samt produksjon og omset-

266

ECONOMIC COMMISSION

ning av kull, stål m.m. Sekretariatet utgir regelmes­ sige bulletiner, bl.a. med statistikk. ECE-konvensjonen, konvensjon vedtatt 1979 (i kraft fra 1983) som omhandler langtransportene grense­ overskridende luftforurensninger (LRTAP). 49 land er (2004) tilsluttet konvensjonen. ECE har igangsatt programmer bl.a. for utveksling og utvikling av teknologi for å få bukt med luftforurensningene. ECE-konvensjonen er blitt utvidet med i alt åtte protokoller, deriblant Helsinki-protokollen 1985 og Oslo-protokollen 1994, som omhandler reduksjon av svovelutslipp, Sofia-protokollen 1988, som tar sikte på å redusere utslippene av nitrogenoksid, og Genéve-protokollen 1991, som tar for seg flyktige organiske forbindelser (VOC). Economic Commission for Latin America and the Caribbean [Ékanåmik komijøn fa lætin amerika and

åa karibkan], ECLAC, FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia. Opprettet 1948, en av de fire regionale underavdelingene til FNs økono­ miske og sosiale råd (ECOSOC). Hovedoppgaven er å samordne den økonomiske politikken med sikte på økonomisk utvikling i Latin-Amerika. Kommisjo­ nen har sekretariat i Santiago, Chile. Economic Community of West African States [rkanæ mik kamjumiti av west æfrikan steits], ECOWAS, De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap; regio­ nalt samarbeidsorgan med 15 medlemsstater, dan­ net i 1975, og med hovedsete i Abuja, Nigeria. ECOWAS består av Benin, Burkina Faso, Elfenbens­ kysten, Gambia, Ghana, Guinea, Guinea-Bissau, Kapp Verde, Liberia, Mali, Niger, Nigeria, Senegal, Sierra Leone og Togo. De opprinnelige 15 medlems­ land dannet ECOWAS i Lagos 28. mai 1975. Kapp Verde sluttet seg til 1977; Mauretania gikk ut 2000. Reviderte avtaler ble undertegnet 1993 og 2000. ECOWAS' øverste organ er et toppmøte av stats- og regjeringssjefer, som møtes en gang i året, og hvor formannsvervet går på omgang. Ministerrådet møtes to ganger i året, med to representanter fra hvert medlemsland, og er ansvarlig for driften av organisa­ sjonen. ECOWAS ledes av en eksekutivsekretær. Målet var å gjøre ECOWAS til en frihandelssone innen 1989, men dette lot seg ikke gjennomføre. Siden har samarbeidet blitt utvidet i retning av en politisk og økonomisk union, med bl.a. eget parla­ ment og domstol. ECOWAS-parlamentet ble åpnet i Abuja i 2000. Det består av 120 medlemmer valgt i medlemslandene for en periode på fire år. Hvert medlemsland har minimum fem representanter; de resterende 45 seter fordeles proporsjonalt ift. inn­ byggertall. Januar 2001 ble ECOWAS-domstolen åpnet, også den i Abuja, med sju dommere, utpekt for en femårsperiode. Økonomisk samarbeid og finansiell samordning var hovedmålsettingen for ECOWAS ved etablerin­ gen. Fra begynnelsen av 1990-årene har regional sikkerhet vært organisasjonens andre hovedområde. Det økonomiske samarbeidet har ført til nedbygging av barrierer for handel og arbeidsmigrasjon og etablering av et fond for regional utvikling, med sekretariat i Lomé, Togo. Fondet skal fremme og bidra til finansieringen av utviklingsprosjekter, kompensere tap som følge av handelsliberalisering og lokalisering av industri, og garantere for uten­ landske investeringen ECOWAS har utstedt felles reisedokumenter; fra 2003 ble et eget pass gradvis innført. Gjennom Accra-deklarasjonen fra 2000 vedtok sju av medlemslandene å etablere en ny monetær union, West African Monetary Zcne (WAMZ). Med etableringen av WAMZ vil de deltakende statene i 2005 bl.a. få en felles valuta, eco. En West African Central Bank skal etableres i Accra, Ghana. Gjennom 1990-årene engasjerte ECOWAS seg sterkt i regional sikkerhet, både ved å intervenere militært i flere konflikter, og gjennom å etablere mekanismer for å håndtere konflikter. Regional sikkerhet ble tatt inn i den reviderte ECOWAS-

avtalen fra 1993, men grupperingen engasjerte seg allerede 1990 så vel politisk som militært i borgerkri­ gen i medlemslandet Liberia. Der ble organisasjo­ nens første militære fredsstyrke, ECOWAS Cease-fire Monitoring Group (ECOMOG), satt inn i forsøk på å bilegge striden, samtidig som ECOWAS søkte å finne en løsning på konflikten gjennom diplomatisk og politisk innsats. Deretter er ECOMOG blitt et institu­ sjonalisert sikkerhetsinstrument, men uten stående styrker. Basert på erfaringene fra Liberia og en tilsvarende operasjon i Sierra Leone fra 1997, ble ECOMOG i 1998 gjort til kjernen i en regional fredsbevarende mekanisme, og er senere satt inn også i Guinea-Bissau (1999), på grensen mellom Guinea og Libera (2001) og i Elfenbenskysten (2002). De fleste medlemsstatene har deltatt i ECO­ MOG, men Nigeria er den klart største bidragsyte­ ren, både militært og økonomisk. Anvendelsen av militære styrker skal skje for å bilegge konflikter som truer den regionale sikkerhet. DLd economiser [ikånomaiza] (eng., av 'spare'), innret­ ning til forvarming av dampkjelers matevann. Utnytter en del av røykgassvarmen etter dampkjelen så kjeleanleggets virkningsgrad forbedres.

The Economist Economist, The [ikånamist], London, politisk og

økonomisk uketidsskrift, ansees som ett av verdens fremste. Bladet ble grunnlagt 1843 og ble 1860-77 redigert av sosialøkonomen Walter Bagehot, som gjorde det til en betydningsfull opinionsdanner i Manchester-liberalismens gjennombruddsår. Det forfektet helt til slutten av 1930-årene liberalistiske synsmåter. Bladet er politisk uavhengig, men må kunne kalles liberal-konservativt. Det er meget velorientert og velskrevet; behandler og kommente­ rer politiske, sosiale og økonomiske emner og brin­ ger ukentlig økonomiske tabeller og indekstall. The Economist Newspaper Limited er et heleid datterselskap av The Economist Group. Den ene halvdelen av The Economist Group er eid av private aksjeeiere, den andre halvdelen av Financial Times, et datterselskap av medieselskapet The Pearson Group. Opplag 2002: ca. 880 000. Economossykdom (med.), ►encephalitis lethargica, beskrevet 1918 av den østerrikske nevrologen Constantin von Economo (1876-1931). econtrario (lat.), tvert imot. écorché [ekårje] (fr., avlat, 'flå av bark'), anatomisk plansje som viser kroppen uten hudlag slik at musk­ ler og nervebaner er synlige. ECOSOC, fork, for eng. Economicand Social Council, FNs økonomiske og sosiale råd, direkte underlagt hovedforsamlingen; se De ►forente nasjoner, écossaise [ekåsez] (fr., eg. 'skotsk (dans)'), fransk selskapsdans fra midten av 1700-tallet. I begynnel­ sen av 1800-tallet europeisk motedans i livlig 2-delt takt. Dansens påståtte opprinnelse i en eldre skotsk nasjonaldans er ikke påvisbar. ECOWAS, se ► Economic Community of West Afri­ can States. Écrasez 1’infåme [ekraze lÉfa:m] (fr.), knus den skjendige, et uttrykk som ofte forekommer i Voltaires brev til Fredrik 2, Helvétius, Diderot, d'Alembert og andre. Det siktes snart til overtroen (la superstition), snart til kirken (Téglise). Av og til pleide Voltaire å underskrive sine brev med Ecr. l'inf. eller Ecrlinf. for å villede de postembetsmenn som undersøkte potensielt statsfiendtlige brev. écru [ekry] (fr.), rå. ubearbeidet (egentlig om silke, lerret, garn osv.), brukes nå gjerne som betegnelse for farge svarende til råsilkens. ecstasy [ekstasi] (eng. 'ekstase'), rusmiddelgruppe bestående av amfetaminderivater. De viktigste stoffene i ecstasy-gruppen er MDMA (3,4-metylen-

dioksimetamfetamin) og MDEA (3,4-metylendioksietylamfetamin). MDMA er best undersøkt, og virkningene av dette kan ansees som typisk for alle stoffene i ecstasygruppen. MDMA virker ved å øke nivået av katekolaminer (adrenalin, noradrenalin og særlig dopamin) samt serotonin i synapser innenfor og utenfor sentralnervesystemet. Disse økningene kan forklare virkninger som: sentralnervøs stimulering (med økt våkenhet, økt selvfølelse, nedsatt appetitt), rusfølelse (med hevet stemningsleie, kritikkløshet), karkontraksjon, rask puls, blodtrykksstigning, samt særlig ved høyere dosering: illusjoner, hallusinasjoner og forbigående psykotiske reaksjoner. MDMA ble opprinnelig (1913) utprøvd som slankemiddel og ble senere (i 1960-og 1970-årene) noe brukt ved visse former for psykoterapi. Det har i dag ingen medisinsk anvendelse. MDMA brukes i dag utelukkende som illegalt rusmiddel. Det inntas vanligvis som tabletter, andre inntaksveier er rap­ portert en sjelden gang. Rusdosen er vanligvis rundt 100 mg MDMA, og denne dosen kan gjentas med timers (vanligvis 4-8) mellomrom for å opprettholde en langvarig rus. Høyere doser, 200 mg eller mer på en gang, har også vært brukt. Slike doser øker risiko­ en for at det skal oppstå illusjoner og hallusinasjo­ ner. MDMA haren halveringstid rundt 6-10 timer, muligens kan det foreligge større variasjoner. Etter en MDMA-rus, særlig hvis den er langvarig, vil det vanligvis komme en periode med tretthet, døsighet, uglede og lett depresjon. Risikoen ved engangsbruk av MDMA er for det forste knyttet til rusvirkningene (ulykker m.m.). Ulykkesrisikoen er særlig økt hvis rusen gir illusjo­ ner og hallusinasjoner, det samme vil være tilfelle for voldsbruk under rus. Inntatt i høyere doser kan MDMA gi livstruende medisinske komplikasjoner med bl.a. hjerneblødning, hjertearytmier og hypertermi. Slike komplikasjoner kan også opptre noen ganger ved bruk av vanlige rusdoser. Bruk av MD­ MA til rusformål fører ofte til utvikling av avhengig­ het. Gjentatt bruk av MDMA, eventuelt bruk av store doser noen få ganger, kan gi relativt langvarige skader i sentralnervesystemet (særlig av nerveceller som bruker serotonin som signalmolekyl). Ecstasy kom for alvor på det norske illegale marke­ det i første halvdel av 1990-årene. ECT (av eng. Electro Convulsive Treatment 'elektrisk krampebehandling'), elektrostimulering eller elektrokonvulsiv behandling. ECT er en meget effektiv behandlingsmetode ved visse livstruende, psykotis­ ke eller psykiske lidelser som er vanskelig å behand­ le, spesielt dype depresjoner (►bipolar lidelse) kjennetegnet ved næringsvegring, uttalt selvmordsfare, ►stupor eller sterk angst og forvirring. ECT brukes også ved kroniske og markerte depresjoner forbundet med funksjonssvikt som ikke reagerer på medikamentell og psykologisk behandling. Ved akutte forvirringstilstander i forløpet av en ►schizo­ freni kan ECT være livreddende. En behandlingsserie består vanligvis av 6-12 behandlinger gitt 2-3 ganger per uke. Behandlingen innledes med at pasienten gis narkose. Etter at han har sovnet gis et korttidsvirkende muskelavslappende middel og surstoff. Deretter stimuleres hjernen elektrisk med små energimengder (30-45 Joule) av millisekunders varighet og med lav strømstyrke (0,8 ampere). Den eksakte virkningsmekanismen for ECT er ikke fastlagt, men man antar at ECT påvirker hjernecellenes følsomhet for signalsubstans (transmittersubstans). ECT har få og lite alvorlige bivirk­ ningen En forbigående hukommelsessvekkelse er vanligst. Observasjoner av at personer som hadde depresjo­ ner og epilepsi ble kvitt sine depresjoner etter krampeanfall dannet grunnlaget for utvikling av ECT. Opprinnelig forsøkte man å fremkalle kramper ved tilførsel av kamfer i blodet (cardiazolbehandling).

ECUADOR

267

Senere ble elektrisk stimulering innført som metode. Før narkose og muskelavslappende midler ble inn­ ført kunne behandlingen virke voldsom hvorav det eldre navnet «elektrosjokk». ECT brukes noe sjeld­ nere i Norge enn i f.eks. Sverige, men erkjennelsen av at ECT er en meget effektiv og skånsom behand­ ling ved visse alvorlige psykiske lidelser er økende også i Norge. ECT kan i Norge ikke gis uten pasien­ tens samtykke. Ectocarpus, brunalgeslekt. Se arten ►brunsli. écu [eky] (fr. 'skjold'), eldre fransk gull- og sølv­ mynt. Gullmynten (écu d'or) ble utmyntet fra 1200tallet og er den eldste franske gullmynt. Sølvmynten (écu blanc) ble utmyntet fra 1641 og frem til den franske revolusjon. ECU, fork, for eng. European Currency Unit, tidligere europeisk regne- og valutaenhet som bestod av en kurv av samtlige EU-lands valutaer. Den ble erstattet av euro 1. januar 1999. ECU brukes som regneenhet av EU og nasjonale myndigheter, men ikke som betalingsmiddel av allmennheten. Se ►euro. Ecuador (etter ekvator), republikk i nordvestlige del av Sør-Amerika, ved ekvator. Grenser til Colombia i nord og Peru i sør og øst og til Stillehavet i vest. Omfatter også Galapagosoyene (sp. Archipiélago de Colon) i Stillehavet ca. 1000 km fra fastlandet. Ecuador er et fjellrikt land hvor Andesfjellene gjennomskjærer landet med to parallelle fjellkjeder. Lavere landskap øst for Andesfjellene med store arealer tropisk urskog. Ecuador er et utviklingsland med store lån i utlandet. Før utvinningen av petro­ leum startet i 1972 var økonomien helt avhengig av inntektene fra jordbruket. Ecuador utgjorde på 1400-tallet den nordligste delen av det gamle inkariket. Tatt i besittelse av Spania tidlig på 1500-tallet. Fra 1819 del av Gran Colombia, 'Stor-Colombia'. Selvstendig stat 1830 under navnet Ecuador. Flere grensetvister med nabolandene. En militær konflikt med Peru om et mineralrikt område ble løst i 1999. Stat og styresett FORFATNING OG POLITISK SYSTEM

Etter forfatningen, senest revidert 1998, er Ecuador en demokratisk og presidentstyrt enhetsrepublikk. Styret har imidlertid vært preget av stor ustabilitet. Siden uavhengigheten i 1830 har landet hatt 18 forfatninger. Regimeskiftene har vært enda hyppige­ re, og presidentskiftene, ofte irregulære sådanne, svært hyppige. Spenningene er en følge av en an­ strengt økonomi, sosiale og økonomiske motsetnin­ ger, personlig rivalitet, narkotikabasert kriminalitet, konflikter mellom de europeiskættede og de indi­ anske innbyggerne og grensestridigheter med Peru. Presidenten velges for fire år og kan ikke gjenvel­ ges. Den utøvende makt er lagt til presidenten. Han utnevner regjeringen og provinsguvernørene. Lovgivende makt er lagt til representantkammeret. Det er valgt i allmenne valg, med 18 års stemmerettsalder og stemmeplikt. Det velges for fem år og har 100 medlemmer. Selv om presidenten domine­ rer politikken, har kammeret en viss innflytelse, ikke minst når presidentens parti ikke har flertall i kammeret. Kammeret ratifiserer traktater og velger medlemmer av de øverste domstoler, riksrevisoren, riksadvokaten og bankinspektøren. Administrativt er Ecuador inndelt i 22 provinser, Galapagosoyene inkludert, styrt av presidentutnevnte guvernører. Provinsene er videre inndelt i kantoner og kommuner.

Statsflagget har riksvåpenet i midten, mens et sær­ skilt flagg for kommunalt bruk har i midten en ring av hvite stjerner, en for hver provins. Riksvåpenet ble innført 1845. Det har et ovalt skjold som viser et landskapsbilde med et fjell (Chimborazo) og i forgrunnen en blå sjø med et seilrigget dampskip. På himmelen Solen midt i en del av Dyrekretsen med Værens, Tyrens, Tvillingenes og Krepsens tegn (henspiller på revolusjonsmånedene mars-juni 1845). Skjoldet hviler på et gult risknippe, på toppen en kondor med utspilte vinger. Skjoldet er på hver side flankert av to flagg, mellom flaggene på venstre side er en laurbærgren, på høyre side en palmegren.

Ecuador

Republica del Ecuador, Republikk i Sør-Amerika

NASJONALSANG

Nasjonalsangen er iexclSalve, Oh Patria, mil veces! ('Vær hilset tusen ganger, fedreland!') med tekst av Juan Leon Mera, melodi av Antonio Neumane. Den ble offisielt antatt som nasjonalsang 1948 etter å ha vært i bruk siden 1865. MYNT, MÅL OG VEKT

Myntenheten er US dollar (valutakode USD). Frem til 2000 var myntenheten sucre å 100 centavos. Mål og vekt. Det metriske system ble innført allere­ de 1865, men en rekke eldre enheter er fortsatt i bruk, f.eks. vara (= 0,84 m), arroba (=11,5 kg) og quintal (= 46 kg).

270 670 km2 13 212 700 innb. (2004), 48,8 per km2

INTERNASJONALE FORBINDELSER

Ecuador er medlem av FN og de fleste av FNs særor­ ganisasjoner, bl.a. Verdensbanken; for øvrig av bl.a. Organisasjonen av amerikanske stater og den latin­ amerikanske handelsorganisasjonen ALAD1. Ecua­ dor var medlem av OPEC frem til 1992. Ecuador er representert i Norge ved sin ambassade i Stockholm og et konsulat i Oslo, mens Norge er representert i Ecuador ved sin ambassade i Santiago de Chile, generalkonsulat i Quito og konsulat i Guayaquil.

Hovedstad: Quito Offisielt språk: Spansk Religion: Romersk-katolsk kristendom Nasjonaldag: 10. august Mynt: USD

skal symbolisere den «nye verden» (gult) som er skill fra Spania (rødt) av Atlanterhavet (blått). Det ble tegnet 1806 av Francisco Miranda og ble brukt av forbundsrepublikken Stor-Colombia, som omfat­ tet det nåværende Colombia, Venezuela og Ecuador. Da disse statene ble selvstendige, beholdt de varian­ ter av det samme flagget. I sin nåværende form ble flagget offisielt antatt som Ecuadors flagg 1900. Ecuador

FORSVAR

Førstegangstjenesten er ett år etter utvelgelse. 1 2003 var styrketallet for hæren 50 000, marinen 5500 og flyvåpenet 4000.1 tillegg kommer en halvmilitær kystvakt på 270. Styrker i reserve utgjør 100 000.

o

80° Vestlig lengde

. ÆjPopayån Timbioo^ J Garzén'

Mosquera

Tumaco

Cabo Manglares

nu 1

O La

bhdso

San Lorenzo*

Bplivar . _ 0 0 o Pitalito Union/ °La^ruz

Pastg- '

jjquerreSw-/81 tqmbal- Jpiale^

Esmeraldaso

Cti9(

Bahia de Caråquezo

Manta-

/[

~

Cayambe ni 1

Chone

Tk MachacHi-

°Calceta

Latacunga^

V-.579C ø Cayambe

Baeza°

de Orellana

Cotopaxi 5897

Nuevo Rocafuerte’

Quevedoo E|Cor\ Portoviejo o Santa Ana ° g Jipijapa0 Chimborazo 6310 • (f °Puyo Pajan° °Vinces oGuaifanda Riobamba Daulec °BabahøytfM Santa Milagro 2* Salinas „Elena _o—V ,____x? ?■ >^4acas EuErayA I fa rft^-A I a

ECUADOR

GUAYAQUIL' Naranjal0

>gues

Yaupi

Isla Puna

Andoas^_

1 Pasaie * Machala®o □

/

TumbesQ (Ecuad0,)

. .VolcånWolf

RETTSVESEN

Rettsvesenet omfatter bl.a. en høyesterett, en rekke høyere, til dels spesialiserte domstoler, 40 provinsdomstoler, samt en rekke lavere retter, til dels med spesialiserte funksjoner.

©Tres Esquinas

0 Puerto Asis

Atuntaqu»o

Santo Domingo de los Col ora dos

Puerto Rico

w Florencia

*

^°/fuic5n *»

Ekvator Cabo Pasad

San Vicente odel Caguån

'‘COLOMBIA

\ -u

I

1

I

1646 _ Cerro V»< ^Sulfana 39

ChtHucam

Zerro Bravo. X K 3767 „

Santa Cruz

Fe rna ndina

PERU

Isa bela

Ekvator

Santiago o Puerto Villamil

CnZobat

Puerto Baquerizo Moreno

HAVET 90° Vestlig lengde

268

ECUADOR

Torghandel i hovedstaden Quito. Ecuador er blant verdens største bananprodusenter.

Ecuadors høyeste fjell, Chimborazo, 6310 moh., ligger i de østlige cordilleras. Chimborazo er avbildet i landets riksvåpen.

Hærens materiell er bl.a. 30 tunge og 108 lette strids­ vogner; marinen har to fregatter, seks korvetter, to undervannsbåter samt flere mindre fartøyer; flyvå­ penet har 70 kampfly.

elvene er seilbare, men ellers gjør den tropiske urskogen at landet er vanskelig tilgjengelig, særlig i regnperiodene.

Natur

Ecuador tilhører den tropiske klimasone, men klimaet viser store kontraster, både i nord-sørrelning og vertikalt. De store høydeforskjellene og den kalde Perustrømmen er med på å påvirke klima­ et. Den nordligste deen av kystlandet har et hett og fuktig klima, med mer enn 2000 mm nedbør i året uten noen egentlig tørketid. Perustrømmen gir den sørlige del av kysten et kjølig klima i forhold til breddegraden. Også nedbørmengden avtar fra nord til sør. Ved Guayaquilbukta er det tørketid fra juni til november, og lenger sør varer regntiden kun 2-3 måneder, med rene ørkenforhold ved grensen mot Peru. Av og til kan varme havstrømmer fra nord trenge inn til kysten, noe som kan forårsake vold­ somme, katastrofale regnskyll og andre miljøødeleg­ gelser (se ►£! Nino). I fjellområdet varierer klimaet fra tropisk i enkelte av bekkenområdene til arktisk med evig snø i høyden. Temperaturforholdene på høyslettene er generelt moderate med små årstidsvariasjoner. Quito (2810 moh.) haren middeltem­ peratur for hver måned i året på 13-14 °C. Årsnedbøren er 1230 mm, med mest regn i april, minst i juli. På østsiden av Andesfjellene er temperaturene høye hele året, med store nedbørmengder og høy luftfuktighet.

GEOLOGI OG LANDFORMER

Ecuador omfatter tre naturgeografiske hovedregio­ ner: kystlandet, høylandsområdet og det østlige lavland. Kystlandet (La Costa), mellom stillehavskysten og Andesfjellene, er et 50-150 km bredt lavlandsområde som utgjør ca. ’/4 av landets areal. Lavlandet består for det meste av unge sedimentære bergarter, dekket av et fruktbart jordsmonn. Det avgrenses mot Stillehavet av flere lavtliggende åsrekker. Sletta krysses av tallrike elver som springer ut i Andesfjel­ lene, bl.a. Cayapas og Esmeraldas i nord, og Guayas og Daule i sør. Guayaquilbukta danner en 160 km bred innskjæring i kysten. Innerst i bukta ligger Rio Guayas' store delta. Den midtre delen av Ecuador (La Sierra) domineres helt av Andesfjellene, som løper gjennom landet fra nord til sør i en lengde av 650 km og danner to store, parallelle kjeder. Disse kjedene, kalt de vestlige og de østlige cordilleras, har drøye 6000 m høye topper med en rekke vulkaner som til dels ennå er virk­ somme. Blant de høyeste fjellene er i vest Chimbo­ razo (6310 moh., tidl, målt til 6267 moh.) og i øst Cotopaxi (5897 moh.), som er en av verdens høyes­ te aktive vulkaner. Mellom de to hovedfjellkjedene ligger et høylandsplatå. En rekke tverrgående småkjeder deler platået opp i ti mindre og tre større intermontane bassenger, de såkalte hoyas, alle mel­ lom 2100-2700 moh. Østregionen, eller El Oriente, ligger øst for Andes­ fjellene og omfatter ca. >/, av landets areal. Området faller først bratt, senere slakere av mot det indre av Sør-Amerika. Regionen dreneres av bl.a. Napo, Tigre og Pastaza, som alle er bielver til Amazonas. Flere av

KLIMA

PLANTELIV

Plantelivet er svært artsrikt; det finnes 18 00020 000 arter karplanter. Tropisk regnskog dominerer i lavlandet i øst og nord, med mange trearter, lianer og epifytter. Artene tilhører særlig erteblomstfamilien, morbærfamilien, laurbærfamilien, muskatnøttfamilien, og familien ►Meliaceae. Regnskogen går opp i ca. 1 500 moh. Her vokser bl.a. ►balsatreet. På vestkysten holder regnskogen på å bli utryddet.

Mellom Esmeraldas og Guayaquil er vegetasjonen påvirket av den kalde strømmen i havet utenfor. Her er det savannelandskap med løvfellende trær, bl.a. akasiearter og arter i slektene t-Cordia, *Capparis, t-Erythrina og *Croton. På grensen til Peru er det ren ørkenvegetasjon. På elvesletter og i sumpområder langs kysten vokser det tett mangroveskog der arten ► Rhizophora mangle dominerer. Den tropiske regnskogen går over til fjellregnskog etter hvert som høyden over havet øker; den inne­ holder bl.a. mange epifytter: ananasarter, orkideer, bregner og moser. Mellom 2500 og 3500 moh., der luftfuktigheten er høy og temperaturen forholdsvis lav, er trærne dekket av moser, bregner og kråkefotarter. Her vokser det også mange ►trebregner. Tidligere var det på de lavere platåene i Andesfjel­ lene (2000-3000 moh.) en glissen busk- og skogve­ getasjon. Denne er for det meste oppdyrket eller tilplantet med ►eukalyptus, Eucalyptusglobulus, fra Australia. Over ca. 3500 moh. avløses skogen av store gress-sletter, pdramos, som domineres av tuer med rørkvein, svingel og ► fjærgress. I de høyeste områdene er det kun lavarter som overlever. DYRELIV

Hele 300 pattedyrarter er registrert i Ecuador. Fau­ naen i regnskogen er rik og omfatter bl.a. jaguar, dovendyr, kapusinerape og store kvelerslanger. I Andesfjellene lever puma, brillebjørn, fjelltapir, flere hjortedyr og andeskondor. Det store antall fuglearter i Ecuador, 1350, henger sammen med de varierte naturforholdene - fra tropisk regnskog til høyfjell. Galapagosøyene er kjent for sine veldige elefantskilpadder og haviguanen, den eneste øgle som er tilpasset havmiljø. Øyene har mange stedegne fugler, bl.a. galapagospingvin og darwinfinker. Se ► Galapagosøyene. Befolkning

Folketallet i Ecuador er beregnet til 13,2 mill.

Klima

Cuenca Guayaquil Quito

Temperatur VARMESTE MÅNED Maks. Min. °C °C des. 27 9 april 32 22 sept. 23 7

KALDESTE MÅNED Maks Min. °C °C 19 aug. 8 aug. 30 18 22 juli 7

Nedbør ÅRLIG

mm 720 985 1230

VÅTESTE MÅNED

mai mars april

Temperaturene som oppgis er gjennomsnittlig daglig maksimum og minimum i vedkommende måned.

mm 109 277 175

TØRRESTE MÅNED

juli aug. juli

mm 23 0 20

ECUADOR

269

Ecuadors hovedstad Quito er Sør-Amerikas eldste hovedstad, og byens godt bevarte gamleby står på UNESCOs Liste over verdens natur- og kulturarv. Byen ligger ca. 2800 moh. ca. 20 km sør for ekvator.

Kratersjøen Cuicocha i Andesfjellene, nær byen Cotacachi.

(2004), årlig befolkningstilvekst til 2,1 % (19912001), og gjennomsnittlig levealder for kvinner til 79 år og for menn til 73,2 år. Etniske forhold. Indianere utgjør anslagsvis 25 % av landets befolkning, mens ytterligere 65 % blir regnet som mestiser, folk av blandet indiansk og europeisk herkomst. Ca. 7 %, er hvite, vesentlig av spansk avstamning. I kystlandet finnes grupper av svarte og mulatter, som til sammen teller ca. 3 % av folket. Størstedelen av indianerbefolkningen lever i høylandet, bl.a. finner vi her cahari og otavalo. Blant de ca. 65 000 indianerne som lever i lavlandet i øst tilhører nær halvparten quechuatalende grupper (bl.a. canelo, quijo). Ellers shuar, achuar, waorani, zåparo, cofån, secoya m.fl. Under 1 % av indianerne lever i kystområdet i vest. Da spanierne kom til landet på 1500-tallet, levde anslagsvis 800 000 indianere her. De fleste av disse var quechuatalende og bodde i høylandet, der de representerte inkarikets nordligste provins etter at Pachacuti og Topa Inca hadde underlagt seg folke­ gruppene esmeralda, manta, huancavilca og punå ved kysten og cara, panzaelo (quito), puruhå og canari i høylandet. Området øst for Andesfjellene (Oriente) klarte inkaene aldri å erobre. Det var særlig jfvaroene som her motsatte seg ethvert forsøk på inntrengning på deres enemerker i den høyerelig­ gende tropeskogen. Indianernes tradisjonelle levemåte har lenge vært i konflikt med den mer markedsorienterte delen av samfunnet. I 1964 dannet shuarfolket, som det første av de indianske folkene i Amazonas, en egen organisasjon for bedre å kunne ivareta egne interes­ ser. Bosetning. Befolkningstettheten (48,8 per km2) viser store regionale variasjoner. Omkring halvpar­ ten av landets befolkning holder til i fjellområdene. Denne overbefolkningen i høylandet blir ikke av­ hjulpet i større grad ved utflytting til kystregionen. Det dreier seg i stor grad om et jordfordelingsproblem. Myndighetene har oppmuntret til kolonisering av østregionen (Oriente), men regionen er fortsatt svært tynt befolket. Byene har derimot opplevd en sterk økning av innbyggertallet, og over halvparten av Ecuadors befolkning bor nå i bymessige strøk. Største byer er (2001): Guayaquil (ca. 2 mill, innb.), hovedstaden Quito (1,4 mill, innb.) og Cuenca (280 000 innb.). RELIGION

Den romersk-katolske kirken innehar en ledende stilling, og ca. 93 % er katolikker, men fra 1904 er den ikke lenger statskirke. Antallet protestanter er sterkt økende og utgjør (2000) om lag 6 %. Det finnes også jødiske minoriteter, og en del av india­

nerne i regnskogsområdet i øst tilhører lokale religi­ oner. SPRÅK

Landets offisielle språk er spansk. I høylandet, der den overveiende del av befolkningen bor, dominerer de quechuatalende indianerne. De viktigste språke­ ne er jivaro, tucano og zåparo. Næringsliv

Tross rike ressurser er Ecuador et fattig land. BNP per innbygger ble i 2003 beregnet til 3300 USD. Ecuador fører en delvis velutviklet markedsorientert økonomi med stor servicesektor, samtidig som deler av befolkningen lever i naturalhusholdning. Petrole­ umsvirksomheten har gitt landet betydelig økono­ misk vekst. Bruttonasjonalproduktet (BNP) økte i 1970-årene med 5,4 % i året målt i faste priser; ettervirkninger av naturkatastrofer (El Nirio) både i 1980- og 1990-årene og sterkt fallende priser på petroleum i 1999 førte til store økonomiske proble­ mer og meget høy inflasjon. I 2000 ble amerikanske dollar innført som lovlig betalingsmiddel noe som bidrog til en stabilisering av økonomien og ny vekst. I 2002 stod jordbruk, skogbruk og fiske for 27 % av sysselsettingen, industri og bergverk for 20 % og tjenesteytende næringer for 53 %. JORDBRUK OG SKOGBRUK

Jordbruk, skogbruk og fiske bidrog i 2002 med 10 % av BNP. Tidligere ble store deler av jorden eid av et lite antall storgods (haciendas), hovedsakelig i kyst­ området, men også i høylandet, og for øvrig drevet på svært små enheter. En jordbruksreform har senere endret fordeling av jorden noe. 1 lavlandet i vest drives et intensivt og eksportori­ entert landbruk. Viktigste produkter er bananer, kaffe og kakao. Avskårne blomster er også blitt en eksportvare som bidrog med 6 % av eksportinntek­ tene i 2002. Ecuador er en av verdens fremste bananeksportører. Hele jordbrukssektoren ble i begyn­ nelsen av 1980-årene utsatt for avlingssvikt på grunn av ekstreme værforhold (se >E1 Niho). I høylandsområdet drives jordbruket i større grad til eget og lokalt forbruk. Her dyrker indianerne særlig poteter, men også mais, hvete, bygg, bønner og grønnsaker. Beiteområdene, som kalles pdranw, finnes hoved­ sakelig i de lavereliggende deler av høylandet. Husdyrholdet drives for det meste ekstensivt. Noe produksjon av meierivarer nær de større byene. Drøye 40 % av landets areal er skogkledd, men transportforholdene har gjort det vanskelig å utnytte skogressursene, spesielt i Oriente som har rike hardvedressurser. Ecuador er en betydelig produsent av balsatre.

FISKE

Sammen med Peru og Chile deltar Ecuador i det rike ansjoveta-fisket i det sørøstlige Stillehavet. Det er konsentrert til det næringsrike vannet i den kjølige Perustrømmen. Samlet fangst var i 2001 på 645 000 tonn. Rekeindustrien ekspanderte kraftig i løpet av 1980-årene, og ved midten av 1990-årene var Ecuadors rekefangster blant verdens største. BERGVERK, ENERGI

Bergverk står for under 1 % av sysselsettingen, men bidrar til ca. 15 % av BNP (2002). Petroleumssekto­ ren står for størstedelen av dette. I 2003 var døgnproduksjonen av råolje 427 000 fat. Del finnes også betydelige forekomster av naturgass, men utvinnin­ gen er foreløpig holdt på et lavt nivå. Petroleum og petroleumsprodukter står for ca. 40 % av eksport­ inntektene. Ecuadors petroleumseksport startet i 1972 da en oljerørledning tvers gjennom landet, fra oljefeltene i Oriente til stillehavshavnen Esmaraldas (Balao), ble ferdigstilt. Senere er det gjort nye funn; i 1993 ble det gjort oppdagelser som tredoblet landets antatte petroleumsreserver. De nye feltene ligger imidlertid i Amazonasområdet, i områder som er reservert for urbefolkningen. Landet er ellers ikke særlig rikt på kjente metallis­ ke mineraler, men det brytes noe gull, sølv, kobber, antimon og sink. Det er forekomster av jern, bly, uran, kobolt, kull, mangan og titan. Vannkraftressursene har lenge vært under utbyg­ ging, og har overtatt (etter varmekraft) som viktigste energikilde. Bl.a. er elven Paute betydelig utbygd; den store Mazardammen med en kapasitet på 500 MW ble ferdigstilt 1986/87. Ytterligere damanlegg i samme elv er under bygging. INDUSTRI

Industrien gjennomgikk en rask utvikling i 1970årene, men stagnerte rundt 1980 og gikk deretter tilbake. I perioden 1990-2001 var den årlige vekst­ raten på 3 %. Industrien (inkl, bygge- og anleggs­ virksomhet) stod for 15 % av av BNP (2002). Viktig­ ste industribransje er næringsmiddelindustrien. Ellers er petroleumsraffinering, kjemisk og tekstilin­ dustri viktige bransjer. Et anlegg for produksjon av våtgass i Shushufindi i Orienteprovinsen stod ferdig 1982, og oljeraffineriet i La Libertad på stillehavskysten skal bygges kraftig ut. Bortsett fra den petrokjemiske industrien er mesteparten av industrien konsentrert til Guayaquil, Quito og Cuenca. UTENRIKSHANDEL

På grunn av oljeeksporten har Ecuador siden midten av 1970-årene hatt til dels betydelige overskudd i sin utenrikshandel. Synkende oljepriser førte imidlertid fra midten av 1980-årene til en mindre gunstig

270

ECUADOR

temer, et spansk og et tospråklig interkulturelt system. I 1992 ble det todelte systemet en egen administrativ enhet. Analfabetismen har gått kraftig tilbake, og ca. 10 % (2000) av den voksne befolk­ ningen regnes som analfabeter. MASSEMEDIA

Ecuador har rundt 25 dagsaviser med et samlet opplag på ca. 920 000. De viktigste utkommer i hovedstaden Quito, der landets ledende avis El Comercio (grunnlagt 1906, opplag 160 000) utkom­ mer og i Guayaquil med bl.a. El Universo (grunnlagt 1921, opplag 174 000). Begge disse avisene regnes som politisk uavhengige. Radio og fjernsyn drives i hovedsak kommersielt. Landet har ca. 300 kommersielle radiostasjoner, 10 stasjoner med religiøs programprofil og 10 med kultur- og undervisningsprogrammet. Den religiøse radiostasjonen La Voz de los Andes sender til utlan­ det på 11 språk. Landet har fem private fjernsynssta­ sjoner med riksdekkende spredning, ingen statlig. I tillegg er det to lokal-TV-stasjoner. LITTERATUR

MINERALER, ENERGI, INDUSTRI

Samfunn og kultur

Ecuadors første betydelige dikter er José Joaquin Olmedo (1780-1847), særlig kjent for sin ode La victoria deJuntn (1825), en hyldest til frigjøringshelten Bolivar. En av de fremste spansk-amerikanske essayister på 1800-tallet var Juan Montalvo (183289), med sine politiske pamfletter og filosofiske traktater. Den romantiske dikteren Juan Leon Mera (1832-94) er forfatter av Cumandd (1879), den første romanen i Ecuador og også den første blant mange som behandler indianer-motivet. Personskildringen er sentimental, men beskrivelsen av den eksotiske naturen er frisk og livfull. Den første realistiske og sosiale roman er A la costa (1904) av Luis A. Martinez (1868—1909). Fremst blant ► «modernista»-bevegelsens representanter var bl.a. lyrikerne ArturoBoija (1892-1927) og Ernesto Noboa Caamario (1889-1927). Sosiologen P. Jaramillo Alvarados bok El indio ecuatoriano (1922) ble et viktig utgangspunkt for en rekke romaner og fortellinger, spesielt fra 1930- og 1940-årene, som skildrer indianerbefolkningens lidelser. Til de første hører Plataybronce (1927) av Fernando Chaves, mens Pablo Palacio dyrket sort humor i sine noveller og romaner. De forfatterne som fulgte, var for det meste engasjert politisk på venstre fløy, f.eks. José de la Cuadra (1903 41), en av landets fremste novelle­ forfattere, Alfredo Pareja Diezcanseco, med roma­ nen Elmuelle (1933) og Enrique Gil Gilbert med Nuestropan (1942). Til denne gruppen horer 1900tallets fremste dramatiker, Demetrio Aguilera Malta (1909-81), også kjent for sine romaner. Landets mest berømte romanforfatter er imidlertid Jorge Icaza, kjent spesielt for Huasipungo (1934), en skild­ ring av fjellindianernes kummerlige kår. Som en pendant til indianermotivet kan nevnes to romaner om de svarte ved kysten, Juyungo (1943) av Adalberto Ortiz og Cuando losguayacanesflorecian (1954) av Nelson Estupinån Bass. Blant 1900-tallets fremste lyrikere er Jorge Carrera Andrade (1903-78), de nære tings dikter, dessuten bør nevnes Alejandro Carrion, også kjent som ro­ man- og novelleforfatter, César Dåvila Andrade og Jorge Enrique Adoum, også kjent som dramatiker. Til den politiske og kunstneriske Tzdntzico-gruppen (dvs. hodejegerne) hører Alfredo Murriagui (f. 1939) og Euler Granada (f. 1935). I 1970-årene dukket det opp en rekke nye novelleog romanforfattere, som Raiil PérezTorres (f. 1941), Ivån Egiiez (f. 1944) og Jorge Dåvila (f. 1947). KSp

SKOLE OG UTDANNING

KUNST

Det er 6-årig obligatorisk skole i landet, og nesten alle barn starter på skolen. Drøyt halvparten av årskullene tar videregående utdanning, og 20 % tar en eller annen form for høyere utdanning. Det finnes mange etniske minoritetsgrupper i landet, og i praksis har det eksistert to ulike skolesys­

Indianernes kunst i Ecuador har fått stor oppmerk­ somhet i nyere forskning. Den eldste daterbare pottemakerkunsten i Sør-Amerika stammer herfra (Valdivia, ca. 3200 f.Kr.). Vev- og gullsmedkunsten stod høyt blant indianerne, og produksjonen var stor. Ved La Tolita er det funnet flere hundre tusen

Mineraler Solv Mangan

Oljeledning Oljehavn

Papir-, celluloseindustri

Konstruksjonsmaterialer, sement

© GEOnext - ISTITUTO GEOGRAFICO DE AGOSTINI S.p A. - Novara

handelsbalanse, og i 2001-2002 var handelsbalan­ sen med utlandet negativ. Petroleum og petroleums­ produkter stod 2001 for ca. 40 % av landets eksport­ inntekter. Andre viktige eksportvarer er bananer (ca. 20 %) og fisk og fiskeprodukter (7 %). Importen domineres av råvarer til industrien, kapitalvarer til industrien og transportutstyr. USA er viktigste handelspartner både mht. eksport (40 %) og import (23 %). Andre viktige handelspartnere er Kina, Japan, Colombia, Tyskland og Italia. SAMFERDSEL

Landets topografi, tette skoger og spredt bosetning gjor utbyggingen av et samferdselsnett vanskelig og kostbar. El Nino forårsaket i 1980- og 1990-årene store skader både på vei- og jernbanenettet. Jernba­ nen, som er statseid, er smalsporet og har en samlet lengde på 965 km. Deler av jernbanenettet er imid­

Over: Plaza Independencia i hovedstaden Quito. Katedralen ble oppført 1562-72 i spansk kolonialstil, ødelagt 1757, gjenoppbygd 1808.

Til venstre: Mineralfore­ komster, energi og industri.

lertid ute av drift pga. skader. Den panamerikanske hovedvei går gjennom det sentrale Ecuador i en lengde av ca. 1400 km, med sideveier ned til stille­ havskysten. En hovedvei langs kysten fra Machala i sør til Esmeraldas i nord er under bygging. De fleste større byer har flyforbindelse. Internasjonale luft­ havner finnes ved Quito (Mariscal Sucre) og Guaya­ quil (Simon Bolivar). De viktigste havnebyene er Guayaquil, Esmeraldas, Manta og Puerto Bolivar.

ECUADOR

271

små gullkuler og atskillige større, med granulert overflate som vitner om en avansert stopeprosess. Også arbeider innlagt med smaragder og andre edelstener er funnet, likeledes gjenstander av plati­ na, kobber og bronse (noen med forgylt overflate). Også pottemakerarbeidene har høy kvalitet. I 1966 ble det i Bahfa de Manta gjort sensasjonelle funn av modellerte keramikkbilder med mye av den opprin­ nelige fargelagte overflaten bevart. De europeiske kolonistenes kunstneriske virksom­ het foregikk nesten utelukkende i hovedstaden Quito. Spanske forbilder gjorde seg hele tiden gjel­ dende, men også italiensk innflytelse var sterk i arkitekturen og malerkunsten. Innen billedhugger­ kunsten er innslag av flamsk manierisme tydelige på 1500-tallet. På samme tid ble fransiskanerklosteret i Quito et sentrum for malerkunsten. Her ble italiens­ ke og flamske forbilder dyrket. På 1600-tallet blom­ stret en skulptural dekorasjonskunst inspirert av Sevilla-skolen. 1 1920-årene fikk maleriet en renessanse ved Camilo Egas' og Manuel Randons kunst, mens en ny generasjon trådte frem omkring 1940, med bl.a. den omdiskuterte Osvaldo Guyasamm. I 1950-årene slo abstrakt maleri igjennom. 1 1900-tallets skulptur gjorde to tendenser seg gjeldende - én meksikanskinspirert og én abstrakt. Blant arkitektene bor den internasjonalt orienterte Ernesto Iturralde nevnes. MUSIKK

Folkemusikken avspeiler den regionale fordelingen av befolkningsgruppene: indianere, mestiser, svarte og hvite (kreoler). Jivaro-folket i sørøst har bevart sin førkolumbianske kultur bygd på jakt og fiske, og en musikktradisjon med forskjellige sangformer, trommer og fløyter. Etterkommerne etter quechuaindianerne opprettholder også sin karakteristiske musikk-kultur med panfløyter og andre fløytetyper, trommer, sanger og sangdanser. Mestisenes musikk omfatter indianske elementer (f.eks. pentatonikk og panfløyter) blandet med europeiske (f.eks. harpe). Kreolenes repertoar har hovedsakelig rotter i spansk verdslig og religiøs musikk, med instrumenter som harpe og ulike mandolin- og gitartyper. Blant de vanligste formene er pasillo, pasacalle og sanjuanito. Den afrikanske påvirkningen er sterkest i kystområdet, der marimba (xylofon) danner basis i ensemblene, vekselsang er vanlig og rytmen fremheves ved bruk av forskjellige rasle- og skrapeinstrumenter. Vanlige sangdanser er torbelliono, bambuco og caramba. Katolsk kirkemusikk vant innpass alt på 1500tallet, men etableringen av et profesjonelt musikkliv skjedde først på 1800-tallet. Kunstmusikken har sitt tyngdepunkt i Quito med musikkonservatorium (grunnlagt 1879) og det nasjonale symfoniorkeste­ ret. Ledende komponistnavn på 1900-tallet var S. L. Moreno og Luis H. Salgado. Mesias Maiguashca har lenge vært virksom i Tyskland hvor han særlig har arbeidet med elektronisk musikk. Historie

I Ecuadors høyland er det avdekket funn etter prekeramiske kulturer fra ca. 8000 f.Kr. I kystområ­ det er noen av de eldste amerikanske keramikkfunn gjort (ca. 3200-1800 f.Kr.). Fra perioden ca. 500 f.Kr.-500 e.Kr. kjenner man særlig Bahfakulturen, en jordbrukskultur med store byer med tempelpyrainider og en religion som omfattet slange- og drakekult. Det nåværende Ecuador utgjorde fra midten av 1400-tallet den nordligste delen av Inka-riket (Tawantinsuyo). Spanierne, under ledelse av Pizarro, ankom Ecuador i 1531 mens en intern maktkamp ble utkjempet. Derfor vant inntrengerne raskt kontrollen ved først å inngå vennlige forbindelser med den ene parten for senere å ta til fange lederne for begge de stridende partene. Drapet på hovdingen Atahualpa i 1533 åpnet spaniernes adgang til Inkariket, og Ecuador ble Pizarros første erobring. Et

------ -------------------------------------------------------------------------------------------------------------------- 1

presidentskap ble opprettet i inkabyen Quito og underlagt det spanske visekongedømmet Peru. 1 tillegg til de erobrede gull- og sølvskattene begrenset det koloniale utbyttet seg til tekstiler og senere kakao som ble skipet ul fra havnebyen Guayaquil, grunnlagt allerede i 1536. Tidlig på 1700-tallet ble Ecuador innlemmet i visekongedømmet Ny-Granada med sete i Bogotå. Uavhengighet. Lokale opprør preget Ecuador på begynnelsen av 1800-tallet. Etter al Simon Bolivar hadde inntatt Colombia 1819, fortsatte han sitt felttog sørover mot Ecuador hvor han forente krefter med uavhengighetsstyrker fra Chile i Guayaquil 1820. 1822 tok Bolfvars general Sucre Quito fra rojalistene, og Ecuador ble tilsluttet Stor-Colombia i forbund med Colombia og Venezuela. 1830 ble Ecuador egen republikk med general Juan José de Flores som president. Som i så mange andre latin­ amerikanske republikker stod kampen om den politiske makten mellom den konservative landade­ len sterkt knyttet til den katolske kirken på den ene siden, og de liberale på den andre. De konservative hadde sin styrke i Quito-området og de liberale i Guayaquil. De rike jordeierne hadde etter uavhen­ gigheten den reelle makten, selv om kortere perio­ der med liberale presidenter førte til gradvise refor­ mer som opphevelse av slaveriet under Urbina (1851-56), fulle borgerrettigheter for indianere under Robles (1856-59) og sekularisering av kirkeog klostergods under Alfaro (1895-1900, 1905-10). Med den sterke aristokratiske dominansen over økonomien, ble ikke Ecuador åsted for utenlandske investeringer før mot slutten av 1800-tallet. Eksport-økonomi. Ecuadors økonomi har i hovedsak dreid seg om ett produkt av gangen. Fra slutten av 1800-tallet ble det satset stort på utførsel av kakao. I 1920 utgjorde kakao-eksporten 70 % av landets samlede eksport, men en kombinasjon av sykdom­ mer på kakaolrærne og den økonomiske krisen ved inngangen til 1930-årene, forte til en drastisk reduk­ sjon i produksjonen. Opprør blant fattige indianske arbeidere på kakaoplantasjene forte til militærkupp i 1925 og løfter om omfattende jordreformer. Etter sammenbruddet i kakaoproduksjonen utviklet kaffe-eksporten seg til grunnpilaren i økonomien i en kort periode inntil Ecuador ble verdens ledende bananprodusent i 1940-årene. Markedet for alle tre produkter har hovedsakelig vært USA. Amerikanske interesser for oljeforekomstene i Ecuadors Amazonas-jungel var også en viktig årsak til at landet måtte avstå nærmere 200 000 km2 til Peru etter en kortva­ rig krig som påførte Ecuador store tap. Etter påtrykk fra USA ble freden sluttet under den pan-amerikans­ ke konferansen i Rio de Janeiro i januar 1942. «Velascisnw». Den konservative juristen José Marta Velasco Ibarra har satt sitt tydelige preg på ecuadori­ ansk politikk helt siden han første gang ble valgt til landets president. Heie fem ganger (1934, 1944, 1952, 1960 og 1968) ble han valgt, og fire ganger ble hans regjering felt av militærkupp. Velasco baserte sin styrke på en sterk personlighet preget av populær retorikk uten å ha et partiapparat bak seg. Velasco prøvde å etablere en bred populistisk støtte som kan sammenlignes med Peron i Argentina og Vargas i Brasil. De ambisiøse politiske loftene hans om å modernisere landet førte hver gang til frustrasjoner og et politisk ustabilt Ecuador. Hans etterfølger i 1948, Galo Plaza Lasso, styrket de økonomiske båndene med USA og gjorde det mulig for United Fruit Company å gjøre bananproduksjonen domine­ rende. Da Velasco igjen ble valgt i 1952, prøvde han å styrke samhandelen med de øvrige latinamerikan­ ske landene, spesielt Argentina, Brasil og Chile. Da han inntok presidentpalasset for fjerde gang 1960 ble den politiske ustabiliteten forsterket av effektene av den kubanske revolusjonen og kravet fra de militære myndighetene om en sterkere statsmakt. Militærjuntaen som tok makten i 1963 tilhørte den «nye militærgenerasjonen» i Latin-Amerika som

betraktet oppdemming for kommunismen som sitt fremste mål. Men militærregjeringen kom i konflikt med borgerskapet da den prøvde å gripe drastisk inn i det økonomiske livet. 1966 overtok derfor en sivil regjering og 1968 ble Velasco valgt for siste gang. I juni 1970 oppløste han parlamentet og gav seg selv diktatorisk makt etter en lang periode med heftige opptøyer, spesielt blant studentene. Velascos politis­ ke karriere tok slutt i 1972 da hæren forhindret det forestående valget med nok et kupp. HPB/OJu Demokratisering. General Guillermo Rodriguez Lara erstattet Velasco som president 1972. Samme år ble en større oljerørledning åpnet og Ecuador ble OPECs minste medlemsland. Oljepolitikken og forsøk på jordreformer førte til konflikter, og Rodriguez måtte 1975 overlate presidentembetet til borgerskapets general Raul Gonzålez Alvear, som selv ble styrtet i et nytt kupp 1976. Den nye juntaen ble ledet av viseadmiral Alfredo Poveda. Han lovet direkte valg selv om andre medlemmer av militærregjeringen gjorde sitt ytterste for å bevise at Ecuador ikke var modent for parlamentarisk demokrati. Særlig fagfo­ reningene led under voldelig forfølgelse. Povedas regjering hadde også gode forbindelser til Pinochet i Chile. En ny grunnlov ble vedtatt ved folkeavstem­ ning 1978, og denne gav for første gang stemmerett til analfabeter, omkring 40 % av befolkningen. Alle tidligere kandidater ble utelukket fra del etterfølgen­ de presidentvalget. Det ble vunnet av den unge kristeligdemokraten Jaime Roldos Aguilera, som skapte forhåpninger om en demokratiseringsprosess i Latin-Amerika. Roldos opprettet øyeblikkelig diplomatiske forbindelser med Cuba og Kina og gjorde seg til en populær talsmann for de fattige. Mai 1981 omkom Roldos i en mystisk flyulykke og hans visepresident Osvaldo Hurtado Larrera overtok styringen i landet. 1980-81 blusset stridighetene mellom Ecuador og Peru opp igjen på grunn av oljeforekomstene i Amazonas. Konflikten førte til trefningen Foran valget 1984 forenet det liberale og det konservative partiet kreftene i Fronten for nasjonal gjenreisning (FRN), som vant valget med den kon­ servative teknokraten Leon Febres Cordero. Men regjeringskoalisjonen var i betydelig mindretall i nasjonalforsamlingen, noe som la store hindringer i veien for Febres' politikk. 1985 opplevde Ecuador for første gang gerilja-aktiviteter, og fagforeningene organiserte flere store streiker i Guayaquilområdet. I mars 1986 gjorde general Vargas Pazos opprør i Guayaquil i protest mot korrupsjon i Febres' regje­ ring og for å unngå et militærkupp som var i emning under ledelse av forsvarsminister Pineiros og hærens øverstkommanderende, general Manuel Albuja. Febres' parti tapte enda flere plasser i nasjonalfor­ samlingen ved valget 1986, men fortsatte som en betydelig svekket mindretallsregjering. Økonomisk og politisk krise. Regjeringen maktet ikke gjeldsforpliktelsene overfor utlandet og Febres Cordero måtte gå av i en opprørt stemning preget av korrupsjonsanklager som rammet presidenten og flere medlemmer av regjeringen. Sosialdemokraten Rodrigo Borja vant presidentvalget 1988 og overtok et konkursbo. Innstrammingene som hans regjering foretok, førte til omfattende streiker og protester. I 1990 gikk også indianerorganisasjonen CONA1E i bresjen for omfattende protester og høylytte krav om anerkjennelse for sin kultur og sitt språk i et flerkulturelt ecuadoriansk fellesskap. Borjas regje­ ring anerkjente mange av kravene, men bare ubety­ delige forandringer fant sted. I Borjas regjeringsperiode ble det også inngått forhandlinger med landets geriljaorganisasjoner. Valget 1992 ble vunnet av en koalisjon av opposisjonspartier, og Sixto Durån Ballén ble president. Han startet en optimistisk moderniseringspolitikk basert på utstrakt privatise­ ring av statlige bedrifter og rasjonalisering i statsad­ ministrasjonen. En av de nye lovene gjaldt jord­ bruksutvikling og førte til ytterligere tilspissing i

ÉCUSSON

forhold til indianerbefolkningen, ettersom jorden heretter skulle tilfalle dem som kunne gjøre den mest produktiv. Duråns regjering klarte å redusere inflasjonen, men til gjengjeld ble korrupsjonen stadig mer omfattende. Duråns regjering var svak og stod under konstant kritikk fra opposisjonen. 1995 kom det til militær konflikt med Peru om et grense­ område som er rikt på olje, noe som for noen få hektiske måneder vekket sterke nasjonale følelser (se omtale av konflikten under ►Peru, historie). Så snart konflikten var over, vendte problemene tilbake for Duråns regjering, bl.a. måtte visepresidenten fratre pga. korrupsjonsanklager. Valget i 1996 ble vunnet av Abdala Bucaram fra Partido Roldosista Ecuatoriana; han måtte imidlertid gå av allerede i februar 1997, etter seks måneder. Ecuadors dypeste politiske krise siden 1978 var preget av Bucarams drastiske forsøk på å innføre liberale økonomiske reformer som rammet spesielt de fattige. Landet ble rammet av streiker og protes­ ter. Situasjonen var uoversiktlig, og presidenten ble i tillegg anklaget for korrupsjon. Bucaram ble avsatt og fikk politisk asyl i Panama. Presidenten i Kong­ ressen, Fabiån Alarcon Rivera, ble godkjent ved folkeavstemning som interimspresident inntil nytt valg kunne skrives ut i 1998.1 denne perioden utfor­ met en grunnlovgivende forsamling en ny konstitu­ sjon. Valget i 1998 ble vunnet av Jamil Mahuad Witt fra Det folkedemokratiske partiet (DP, Democracia Popular) som oppnådde stor popularitet i begynnel­ sen, bl.a.ved å undertegne en fredsavtale med Perus president Alberto Fujimori. I 1999 tiltok de økono­ miske problemene, og Mahuads regjering ble gjen­ stand for protester fra de samme kretsene som bidrog til at Bucaram måtte trekke seg. I januar 2000 ble Mahuad avsatt ved et kupp gjennomført av de militære støttet av indianergrupper. Visepresident Gustavo Noboa ble innsatt som statssjef. Som et ledd i en tiltakspakke for å få økonomien på fote, byttet Ecuador samme år ut sin valuta, sucre, med amerikanske dollar; inflasjonen nærmet seg på dette tidspunkt 100 % - den høyeste i regio­ nen - mens utenlandsgjelden utgjorde 80 % av bruttonasjonalproduktet. I denne perioden inntok for øvrig indianerbefolkningen en skanse ved å få en av sine ledere som medlem av regjeringen, den første i historien på en ordinær statsrådspost. Men veien mot en jevnere fordeling var fortsatt svært lang. Også Noboa-regjeringen møtte sterke krav om å bruke oljeinntektene til å investere ute i distrikte­ ne; demonstrasjonene fikk all oljeproduksjon til å stanse opp i 2002. En vesentlig årsak til det økono­ miske tilbakeslaget ut over i 1990-årene var nettopp oljeavhengigheten i økonomien. Sårbarheten knyt­ ter seg både til svingninger i den internasjonale oljeprisen og naturkatastrofer - El Nino-stormene påførte oljeinstallasjonene store ødeleggelser. Bud­ sjettkutt og privatisering av statlig industri, etter oppskrift fra Det internasjonale pengefondet (IMF), skal styrke økonomien, men letter ikke trykket fra de to tredjedelene i befolkningen som faller inn under fattigdomsdefinisjonen. Den venstreorienter­ te Lucio Gutiérrez, tidligere kuppleder, vant presi­ dentvalget i 2002 - året etter gikk hans forgjenger Gustavo Noboa i eksil i Den dominikanske republikk etter korrupsjonsanklager. Og to år senere syntes forhåpningene til Gutiérrez' løfter om korrupsjonskamp og sosial rettferdighet å smuldre bort. Ecuadors brokete historie og korte perioder med sivilt styre (41 presidenter mellom 1931 og 2003) må bl.a. betraktes som en maktkamp innen den tradisjonelle eliten i landet, en prosess hvor det store flertallet av befolkningen - for en stor del fattige indianere - har hatt liten eller ingen innflytelse. Deres elendighet står i skarp kontrast til den natur­ skjønnhet Ecuador kan tilby sine turister. HPB/OJu écusson [ekyså] (fr.), våpenskjold; mindre våpen på baksiden av større mynt.

272 Eczaciba^i Group, Istanbul, tyrkisk industrikonsern grunnlagt 1942 av Nejat F. Eczacibaji (1913-93). Konsernet omfatter 36 ulike selskap med over 7000 ansatte, særlig innen legemiddelvirksomhet, byggevareproduksjon og kosmetikk/personlig hygiene, men også finansvirksomhet, informasjonsteknologi og sveiseteknikk. Navnet er en ærestittel og senere etternavn gitt til grunnleggerens far, Siileyman Ferit Bey, og betyr 'øverste farmasøyt'. ed, høytidelig erklæring avgitt under påkallelse av høyere makter. Å avlegge ed vil si å bekrefte riktig­ heten av et utsagn ved å påkalle Gud. Ed er fra gammel tid særlig brukt som bekreftelsesmiddel i rettslige forhold. Den vanlige norske form for ed er: «Det sverger jeg så sant hjelpe meg Gud, den all­ mektige og allvitende». Tidligere var hovedregelen at forklaringer fra vitner og sakkyndige under hovedforhandlingen i en rettssak skulle bekreftes med ed. Personer som av samvittighetsgrunner ikke ville avlegge ed, kunne i stedet avgi en forsikring på ære og samvittighet. Det var imidlertid ikke nødvendig å edfeste et vitne når retten fant forklaringen åpenbart betydningsløs eller hvis begge parter frafalt edfestelse. I praksis samtyk­ ket partene ofte i at edfestelse ble unnlatt. Ved ikraftsettingen av den nye straffeprosessloven i 1986 ble eden sløyfet i straffesaker og i sivile saker. Vitner skal i stedet avgi en ►forsikring. Også ellers er eden avskaffet, bortsett fra i enkelte spesielle forhold: a) Når Kongen som myndig tiltrer regjeringen, skal han for Stortinget avlegge den ed som er fastsatt i Grunnlovens § 9. Videre skal den prins som under Kongens forfall forestår regjeringen, skriftlig avlegge ed for Stortinget, jfr. Grl. § 44. b) Etter Grl. § 21 skal alle embetsmenn avlegge ed på at de vil vise lydighet og troskap mot Kongen og konstitusjonen. Nærmere regler om embetseden er gitt i embetsedloven av 22. mai 1981. ed., forkortelse for lat. editio, utgave av en bok, og for edidit, har utgitt. Ed, tettsted i Sverige, Dalsland, Våstra Gotalands lån, kommunesenter i Dals-Ed kommune, ved sørenden av Stora Le; 3014 innb. (2000). Ed er tradisjonelt et industristed (tre- og verkstedindustri), men i senere tid har turistnæringen økt i betydning. Eda, kommune i Sverige, Vårmlands lån, ved gren­ sen mot Norge; 825 km2 med 8662 innb. (2004). Eda består av et kupert landskap med fjell og morenerygger og mellomliggende dalfører. Største tettste­ der er kommunesenteret Charlottenberg (1996 innb. 2000) og Åmotfors (1501 innb. 2000). Næ­ ringslivet domineres av industrien, med bl.a. Fundo AB (lettmetallurgi) i Charlottenberg, Norma Precision AB (ammunisjon), Kongsberg Automotiv AB (underleverandør til bilindustrien) og Åmotfors Bruk AB (papirtilvirkning) i Åmotfors. Stor grense­ handel. edafiske faktorer (av gr. 'jordsmonn'), jordbunnens kjemiske og fysiske natur, fuktighet, næringsrikhet o.l. som har innflytelse på plantenes fordeling og utbredelse. edamerost, edam, nederlandsk gulost med få, små hull og en mild nøtteaktig smak, opprinnelig fra provinsen Nord-Holland der byen Edam var en viktig eksporthavn. Nå lages varianter i mange land, deriblant Norge. Osten lages av pasteurisert kumelk, formes som en kule, litt høyere enn bred, med diameter på 12-1 3 cm og vekt på ca. 1,5—1,7 kg (i Norge 850 g). Den omsluttes av gul eller rød voks (i Norge rød) som gjør osten holdbar inntil ett år. Fettinnholdet i tørrstoffet er 40-48 %. Edam-Volendam, by i Nederland, Noord-Holland, ved IJsselmeer, ca. 20 km nordøst for Amsterdam; 28 200 innb. (2004). Edam er berømt for sin ostehandel (edamerost). Industrien produserer verktøy, steintøy, emballasje m.m. Vakkert, gammeldags

bybilde, dominert av Groote kerk med vakre glassvinduer (1300-tallet). Museum med bl.a. kunstskat­ ter fra Bali. Edaphosaurus, utdødd krypdyrslekt i ordenen Pelycosauria. Pattedyrlignende krypdyr som levde i karbon-perm. Hos Edaphosaurus var taggene på virvellegemene sterkt forlenget, slik at de støttet en stor hudkledd kam, som muligens hadde betydning for disse øglenes varmeregulering. Eda skans, gammel befestning i Eda kommune, Vårmland, Sverige, ca. 15 km fra den norske grense, rett sør for Eda kirke ved hovedveien til Karlstad. Anlagt 1656-57 for å hindre norsk innfall i Vårm­ land. Tatt av en norsk styrke i 1658, men kort etter forlatt igjen. Restaurert 1939^19 slik den var ca. 1719. edatur (lat., av 'utgi'), kan utgis; om sensors avgjø­ relse om at et skrift kan tillates offentliggjort. Vanli­ gere var imprimatur. EDB, forkortelse for elektronisk databehandling; ► databehandling i hovedsak utført ved hjelp av elektronisk utstyr. EDB-operatør, dss. ►dataoperatør. EDB Business Partner ASA, Oslo, norsk dataselskap grunnlagt 1999, leverer IT-konsulenttjenester, driftstjenester og løsninger for systemintegrasjon. Overtok 2000 datadriftleverandøren Fellesdata og ble en stor leverandør til finanssektoren. Telenor eier over halvparten av selskapet. Omsetning over 4 mrd. kr med rundt 2500 ansatte (2003). Selskapet ble dannet gjennom sammenslutning av Telenor Programvare og selskapet EDB ASA, det siste dannet 1996 ved sammenslutning av Landbruksdata og AS EDB. Ed berg, Rolf Filip, 1912-97, svensk pressemann, politiker (sosialdemokrat) og diplomat. Sjefredaktør i avisen Ny Tid i Goteborg 1945-56. Representant til riksdagen 1941-44 og 1949-56. Ambassadør i Oslo 1956-67; gjorde i denne stilling en betydelig innsats for å utbygge forbindelsene mellom Norge og Sveri­ ge. Landshøvding i Vårmland 1967-77. Blant hans mange skrifter kan nevnes Nansen - europén (1961), livssynsboken SpilIran avettmoln (1966), Vid tradets fot (1971), Brev till Columbus (1973) og Dalens ande (1976), alle oversatt til norsk. Edberg, Stefan (Bengt), f. 19. jan. 1966, svensk tennisspiller, en av de tre store i svensk tennis ved siden av Bjorn Borg og Mats Wilander. Rangert som verdens beste spiller 72 uker i perioden 1990-92. Vant single i Wimbledon 1988 og 1990, i det aust­ ralske mesterskapet 1985 og 1987 og i det amerikan­ ske mesterskapet (US Open) 1991 og 1992. Deltok på det svenske landslaget som vant Davis Cup 1984, 1985, 1987 og 1994. Også god doublespiller, bl.a. seier i US Open 1987 (sm.m. Anders Jårryd). OLbronse i single og double 1988. EDC, fork, for eng. ethylenedichloride, viktig kjemisk mellomprodukt ved fremstillingen av vinylklorid. Se ► etylendiklorid. Edda, petroleumsfelt i Nordsjøen, et av de opprinne­ lig åtte feltene i Ekofisk-området. Produksjonen opphørte 1998 (se ►Ekofisk). Edda, navn på to bokverk fra norrøn tid, Den ►eldre Edda og ►Snorres Edda. Det er bare det sistnevnte verket denne tittelen opprinnelig er knyttet til. I 1643 fant den islandske biskopen ►Brynjolfur Sveinsson et pergamenthåndskrift som inneholdt dikt om norrøne guder og helter. Innholdet og enkelte strofer kjente han fra Snorres Edda, som bla. inneholder en prosafremstilling av den norrøne mytologien. Han kalte den nyfunne skinnboken Sæmundar Edda fordi han antok at diktsamlingen var ► Sæmund Frodes verk. Navnet Edda har siden fulgt verket, men nå vanligvis som Den eldre Edda, fordi det ikke er noen grunn til å knytte det til Sæmund. Edda blir bl.a. i ►Rigs-tula brukt i betydningen

EDDERKOPPER

273

'oldemor' men det er uvisst om det er denne betyd­ ning av edda som ligger i tittelen. Ordet kunne også være en avledning av ddr ('diktning') i betydningen 'poetikk' og det har også blitt forklart som en form av latinsk edo ('jeg gir ut, fremstiller') i analogi med norrønt kredda for trosbekjennelsen på latin Credo. Edda, Nordisk tidsskrift for litteraturforskning, grunnlagt 1914 av Gerhard Gran, utkommer med fire nummer i året og jevnlig med temahefter. Tids­ skriftet har som mål å synliggjøre nordisk litteratur­ forskning, samt være publiseringskanal for littera­ turforskere som er opptatt av nordisk litteratur - i og utenfor Norden. Det omhandler litteratur og littera­ turteori fra alle språkområder, bringer anmeldelser av norsk og utenlandsk faglitteratur og debattinn­ legg. Tidsskriftet utgis med støtte fra Norges forsk­ ningsråd. edder, eldre form av eiter, animalsk gift; materie i sår. Ordet finnes i edderkopp, eiterorm, eitermaur, eiterkveise o.fl. «Å spy edder og galle» brukes om å uttrykke seg særlig surt og negativt. edderkopp, se ►edderkopper. edderkoppaper, klamreaper, Ateles, primatslekt i kapusinerapefamilien. Har fått navnet fordi deres meget lange ben og spinkle kropp gir et edderkopplignende utseende. Lever i Sør-Amerika. Se også ►kapusineraper. edderkoppblomst, Cleomespinosa, planteart i kapersfamilien, av og til regnet til en egen familie, Cleomæ ceae. Opptil 1 m høy sommerblomst. Bladene er 57-koblet. Blomstene, som kan være hvite, rosa eller fiolette, har eiendommelige, opptil 7 cm lange blåpurpurfargede pollenbærere og er samlet i store, elegante blomsterstander. edderkoppdyr, Arachnida, leddyrklasse i underrekken Chelicerata. Omfatter ca. 40 000 arter og er den nest største leddyrklassen. Hode og bryst er vokst sammen til et hodebryststykke (forkropp) som hos middene er sammensmeltet med bakkroppen, hos de øvrige er det et tydelig skille. Bare midder og edderkopper har uleddet bakkropp. I motsetning til insektene mangler edderkoppdyrene følere og ekte kjever. De forreste munnføtter, chelicerene, danner små tenger, hos edderkoppene er disse omdannet til gripekjever med giftklo. De bakre munnføttene er enten store klør eller benlignende føleorganer, pedipalper. De øvrige fire par lemmer er gangføtter. Edderkoppdyrene har enkle punktøyne. De er landdyr som ånder ved trakéer eller trakélunger (edderkopper). De fleste edderkoppdyr legger egg; skorpionene føder unger.

Edderkoppdyr. Ordener.

skorpion

valseedderkopp (solifuge)

svepeskorpion

edderkopp

mosskorpion

vevkjerring

midd

Systematikk. Det er 13 ordener; skorpioner (Scorpiones), palpigrader (Palpigradi), schizomider (Schizomida), solifuger eller valseedderkopper (Solifugae), svepeskorpioner (Uropygi), mosskorpioner (Pseudoscorpiones), vevkjerringer (Opiliones), edderkop­ per (Araneae), amblypyger (Amblypygi), ricinuleider (Ricinulei) og 3 ordener av midd (Opilioacariformes, Parasitiformes og Acariformes). Fossile edderkoppdyr. Fossile edderkoppdyr er kjent allerede fra silur, men disse levde sannsynligvis i sjøen og åndet ved gjeller. De fleste nålevende ordener fantes i karbon. Edderkoppen, revyteater i Oslo 1942-66 og fra 2003. Det åpnet sin virksomhet i lokalene etter Søilen Teater, flyttet 1945 til St. Olavs plass hvor de første revyene, skrevet av Per Kvist, gjorde stor lykke. Repertoaret omfattet også lystspill, operetter og barneforestillinger. Teaterets sjef, kunstneriske leder og fremste skuespiller var hele tiden Leif Juster. Lokalene ble overtatt av Einar Schanke og Alfred Næss 1967, men ble leid ut til Det Norske Teatrets Bikube-eksperiment, til Schanke og Næss flyttet inn med ABC-teatret 1976. Etter at ABC-teatret ble totalskadd i brann 1998, er teatret gjenåpnet som Edderkoppen 2003. edderkopper, Araneae (Araneida), edderkoppdyrorden. Største orden i klassen edderkoppdyr med ca. 35 000 arter, hvorav ca. 562 i Norge. Ordet edderkopp er dannet av edder, 'gift' og kopp, kanskje av lat. cuppa, 'beger'. Biologi. Edderkopper mangler følere, har fire par ben, hode og forkropp er sammenvokst til et hode­ bryststykke eller forkropp forbundet med den uleddede bakkroppen ved en kort stilk. I fremre del av hodebryststykket sitter 8 punktøyne, oftest i to rader. Edderkoppenes angreps- og forsvarsvåpen er to kraftige, nedadrettede gripekjever som ytterst har en bevegelig, spiss klo. Kloen er hul og forbundet med en giftkj ertel. Bakenfor gripekjevene er under­ kjevene med skiveformet tyggeplate og flerleddede palper. Edderkopper opptar bare flytende næring. De gnager i stykker byttets bløte deler, oppløser dem med spytt og opptar væsken ved hjelp av den mus­ kuløse sugemagen. Midttarmen, «ringmagen», har Uere blindsekker, så dyrene kan fylle seg med store mengder føde og utholde lengre faste. Edderkoppe­ nes åndedrettsorganer er av to slag, dels ånderør, trakeer, dels bladformede innbuktninger ordnet som bladene i en bok: boklunge (trakélunge). Åndedrettsorganene åpner seg på bakkroppens underside, men deres utforming varierer innen de forskjellige grupper av edderkopper. Edderkoppnett. På bakkroppens bukside, nær spis­ sen, sitter 2-3 par spinnevorter. Fremre og bakre par er todelt, meget bevegelige og kan «pendle» over underlaget under spinningen. I spissen av vortene er tuber og tapper. Edderkoppene har 7 forskjellige typer spinnekjertler, og silketrådene kan være både tørre og klebrige. Klebetrådene er som et perlekjede med klebrige perledråper på en tråd. Hos en gruppe edderkopper finnes foran vortene et lite organ, cribellum, med flere tusen spinnetuber som avgir en blå tråd av utrolig finhet. Elektronmikroskopiske undersøkelser har vist at enkelttrådene har en tykkelse på 0,000015 mm. Ved hjelp av kamformede klør og spesielle hår på bena drar edderkoppene silken frem, tvinner og ordner trådene til forskjellig formål. Spinneevnen bruker de på forskjellig vis. Alle spinner sikringstråd når de beveger seg, men ikke alle lager fangnett. Mange spinner retrettspinn

Arten Micrommata virescens (familie Sparassidae) har en vid utbredelse. Den finnes fra Vest-Europa til Japan og er også påvist i Sør-Norge.

Edderkopper, i) Edderkoppen kaster ut brotråden. 2) Bakkroppspissen av edderkopp. 3) Korsedderkoppens nett. 4) Utforet jordgang med hengslet lokk hos en amerikansk fugleedderkopp. 5) Trakélunge med åndeåpning nederst til venstre. 6) Kamformede klør på ben. 7) Edderkopphode.

En hjulspinner som henger i sine brotråder.

274

EDDERKOPPJEGER

til bruk under hvile, hudskifte eller overvintring Eggene omgis med spinn, enten festet til underlaget, opphengt i en tråd eller edderkoppene bærer eggspinnet med seg. I vind oppsøker mange edderkop­ per et høyt sted, vender hodet mot vinden og kaster ut tråd inntil denne fester seg etsteds lenger borte. Edderkoppene kan på denne måten lage bro over små kløfter, vannløp o.l. På samme måte spinner mange edderkopper, særlig unge, en flygetråd; når tråden er så lang at den bærer dyret, slipper de taket i underlaget og kan føres langt av sted med vinden. Edderkoppenes fangnett er av forskjellige typer: volumspinn, teppespinn, traktspinn og hjulspinn. Limsnørespinn er en spesiell type av volumspinn, hvorfra rekker av tråder går ned til marken. Trådene er bare klebrige nederst, hvor de lett brytes av; hvis krypende smådyr festner til limtråden, trekker edderkoppen byttet opp i nettet som en fisker trek­ ker inn snøret. Andre edderkopper kaster slynger av klebrig spinn over byttet for å fange det, mens korsedderkoppen pakker byttet som er fanget i nettet, inn i et stramt silkespinn. Noen edderkopper graver ganger i jorden og kler dem innvendig med silke. Flere fugleedderkopper o.a. forsyner også utgangen med et hengslet lokk. Vannedderkoppene lager et horisontalt teppespinn mellom planter nede i van­ net og bringer luft ned under teppet så dette danner en dykkerklokke. Formering. Edderkopphannen bruker palpens oppsvulmede, hule endeledd som paringslem. Den lager først et lite sædspinn, avsetter sæden på det og fyller derpå palpen med sæd. Noen bruker bare en palpe, andre begge. Edderkopphannen er gjerne mindre enn hunnen, og det hender hunnen fortæ­ rer gemalen etter paringen. Hannen er meget forsik­ tig når den nærmer seg en hunn, ofte prøver den om hun er villig ved å riste i hennes nett pa en bestemt måte. Hos andre edderkopper forekommer eien­ dommelige paringsdanser. Noen edderkopper har dverghanner som gjerne sitter på hunnen og er mindre utsatt for angrep fra andre dyr. Økologi. Ifølge en engelsk forsker finnes det ca. 180 000-600 000 edderkopper per dekar vanlig gressmark i England, og han mener de spiser flere insekter enn alle landets fugler til sammen. Selv om masser av edderkopper fortæres av fugler, spissmus o.a., spiller sikkert de overlevende en storre rolle i naturen enn alminnelig antatt. Edderkoppenes gift er dødelig for insekter og andre smådyr; alvorlig giftvirkning hos mennesker er sjelden på våre breddegrader. Beryktet er noen sørlige arter i slekten Lathrodectes: karakurten (SørRussland), malmignatten (middelhavsområdet), svart enke (Nord-Amerika), foruten diverse tropiske arter. Edderkoppene for øvrig, se bl.a. ►fugleedder­ kopper, ► husedderkopp, ►korsedderkopp, ►taran­ tell. AS-J Forestillinger. Opp gjennom historien har edder­ koppen blitt tillagt en rekke egenskaper og symbol­ ske betydningen For grekerne var edderkoppen attributt til Athene som den som vever verden, og til de tre gudinnene Persefone, Harmonia og Moirene som spinner skjebnen. For romerne skal edderkop­ pen ha stått for skarpsinn, hell og lykke. Innen kristendommen har edderkoppen symbolisert djevelen som fanger synderne i sitt garn. I de fleste samfunn vekker edderkoppen en viss avsky og engstelse, jfr. fenomenet araknofobi, redsel for edderkopper. edderkoppjeger. Priocnemispertubator, årevingeart i familien veiveps, Pompilidae. Svart med forreste 2/3 av bakkroppen rød, vinger brunaktige, lengde 7 til 13 mm. Som andre veiveps overfaller og lammer den store ulveedderkopper, gjerne hunner med eggsekker, og drar dem til en utgravd hule i jorden der den legger egg. Larvene utvikles i den levende, men paralyserte edderkoppen. Edderkoppjegeren overvintrer som voksen og kan sees alt tidlig om våren.

eddik (over mnty. el. nederl. fra lat. acetum), oppstår ved gjæring av forskjellige alkoholholdige væsker. Gjæringen, som fremkalles av eddiksyrebakterier, Acetobacter aceti, er egentlig en oksidasjonsprosess, og den krever derfor nærvær av oksygen. Bakteriene er nesten alltid naturlig til stede i luft. Etter råstoffet har man vineddik, øleddik, frukteddik, malteddik, spriteddik osv. Berømt er den franske vineddiken, f.eks. Orleans-eddik. Den fremstilles ved at man lar vin stå på et varmt sted i lett dekkede kar, slik at den etter noen ukers forløp er blitt til eddik. Prosessen kan påskyndes ved tilsetning av litt gammel eddik, slik at rikelig med eddiksyrebakterier tilføres. En annen metode er hurtigeddikfabrikasjonen, hvor råstoffet er ca. 10 % sprit, som er tilsatt litt øl eller vørter. Væsken lar man risle over spiralformede høvelspon av bøk, mens en luftstrøm strømmer oppover og sikrer derved en rask oksidasjon. Tempe­ raturen holdes gjerne på ca. 30 °C. Sammensetning. Eddiks hovedbestanddel er eddiksyre. Dessuten inneholder eddik andre stoffer i små mengder, således f.eks. vineddik: vinsyre; frukted­ dik: eplesyre; øleddik: fosforsyre og forskjellige salter. Den gule fargen som naturlig vineddik har, frembringes i andre eddiksorter ved tilsetning av sukkerkulør. Noen ganger tilsettes fruktsafter og krydder. De simpleste sortene inneholder bare 2 % eddiksyre, de bedre 3-6 % og de beste inntil 10 %. Enda sterkere eddik finnes i handelen under navn av eddiksprit (eddikessens), som bare behøver å fortynnes med vann for å gi alminnelig bordeddik. Oppbevaring. Eddik må oppbevares på et kjølig sted i godt lukkede kar, da den ellers lett blir slimet eller grumset. God eddik skal være klar, sterk og av ren sur, ikke skarp smak. «Kunstig eddik» lages ved fortynning av syntetisk eddiksyre under tilsetning av aromastoffer og farge. Eddik brukes hovedsakelig i næringsmiddelindustrien og i husholdningen, eddikfluer, bananfluer, fruktfluer, Drosophilidae, insektfamilie i ordenen tovinger, Diptera. Over 1000 arter er kjent i verden, hvorav ca. 40 fra Norge. De er oftest under 4 mm lange, rødlige til gulaktige i fargen og med røde øyne. Et godt kjennetegn er antennenes endehår som er todelt i spissen. Larvene lever oftest av gjærende organisk materiale som råtnende frukt, åtsler eller tresaft, men noen er bladminérere og andre rovdyr. De voksne finnes i engvegetasjon eller rundt larvenes utviklingssteder. I industrier der frukt og grønnsaker moses, hermetise­ res eller presses, også der vin og eddik lages, kan fluene pga. usedvanlig rask formeringsevne plutselig opptre i uhorvelige mengder og være til stor skade. I norske hjem er eddikfluen Drosophila funebris vanlig, og kan likeledes opptre i mengder. Kilden vil være å finne i noe gjenglemt frukt eller flasker og glass med skvetter av øl, vin, eddik eller melk, ja selv ketchup og syltetøy kan fortæres. I senere år har arten D. repleta blitt vanlig i fjøs, serveringssteder, bakerier o.a. der den utvikles i forurenset vann og avfall. Eddikfluene er berømte for sin anvendelse i gene­ tisk forskning, der særlig ►bananflue er meget brukt. Innen evolusjonsforskning og økologi har Hawaiis eddikfluer blitt inngående studert, der de pga. lokal isolasjon av ulike populasjoner har hatt en eksplosiv artsdannelse som har resultert i ca. 400 forskjellige arter. eddiknematode, eddikål, Anguillula aceti, rundormart i ordenen Rhabditida. Frittlevende, mikroskopisk rundorm som forekommer bl.a. i gammel eddik hvor den ernærer seg av gjærsopp. Hører til de «klassiske» arter idet den har vært kjent i over 300 år. I gjærende væsker ellers kan det opptre nær beslektede arter. eddikstikk, karakter på vin som er i ferd med å bli eddik. Oppstår som følge av bakterieangrep vanligvis i forbindelse med oksidasjon. eddiksure salter, acetater, salter av eddiksyre med forskjellige metaller; har den generelle formel

Sir Arthur Stanley Eddington. Foto fra 1928.

CH,COOMe når Me er et enverdig metall, se ►blyacetat og ►kalsium- og ►kobberførbindelser. eddiksyre, acidum aceticum, i ren tilstand en farge­ løs væske med sur, stikkende lukt. Kjemisk formel CH5COOH, kokepunkt 118 °C og densitet (20 °C) 1,05 g/cm\ Den stivner ved avkjøling til en islignende masse med smeltepunkt 16 °C. Konsentrert eddiksyre har derfor fått navnet iseddik. Den er giftig og virker etsende på hud og slimhinner; i fortynnet form derimot brukes den i næringsmidler (eddik), og som tilsetningsstoff (E 260) direkte eller i form av silt kalium-, natrium- eller kalsiumsalt (henholdsvis E 261, E 262 og E 263). Eddiksyre hemmer vekst av bakterier og er tillatt som konserveringsmiddel i brød og bakervarer. Er tillatt under klassebetegnel­ sen «syre, base, salt» i mange andre næringsmidler. Det er ingen helsemessige betenkeligheter med å bruke eddiksyre og eddiksyresalt som tilsetning i mat, og det er ingen mengdebegrensning i bruken ut over den smaken vil gi. Den er blandbar med vann i alle forhold og er en av våre viktigste enbasiske, organiske syrer. Siden den er lite dissosiert i vann, er den en svak syre. Fremstilling. Eddiksyre er et storindustrielt produkt og fremstilles hovedsakelig etter følgende metoder: 1) Katalytisk oksidasjon av petroleumsgasser, 2) reaksjon mellom metanol og karbonmonoksid, 3) oksidasjon av acetaldehyd. Bruk. Eddiksyre anvendes i kjemisk industri bl.a. til fremstilling av eddiksyreanhydrid, celluloseacetat, vinylacetat monomer, eddiksyreestere, farmasøytis­ ke produkter, insekticider, fargestoffer osv. Dessuten brukes eddiksyre en del i eddikfabrikasjonen, som løsemiddel og til fremstilling av eddiksure salter, acetater. eddiksyreanhydrid (CH5CO),O, fargeløs væske med stikkende lukt; kokepunkt 139 °C. Reagerer kraftig med vann under dannelse av eddiksyre. Fremstilles ved katalytisk oksidasjon av acetaldehyd, ved kata­ lytisk vannavspalting fra eddiksyre, ved reaksjon mellom ►keten og eddiksyre og ved reaksjon mel­ lom eddiksyre og acetylen i nærvær av kvikksølvsalter. Eddiksyreanhydrid er en meget viktig reagens, som brukes til acetylering, f.eks. av cellulose til celluloseacetat (i kunstsilkeindustrien); ved fremstil­ ling av vinylacetat, som dehydratiserende og acetylerende reagens i farmasøytisk industri, i spreng­ stoffindustrien osv. Eddington, Arthur Stanley, Sir [ediijtan], 18821944, britisk astrofysiker, professor i astronomi og direktør for Cambridge-observatoriet fra 1913, president i International Astronomical Union, IAU, 1938-44. Han er kjent som grunnleggeren av teori­ en om stjerners indre struktur. På 1920-taIlet satte han frem teorier om at stjerners indre temperaturer måtte være millioner av grader, ellers ville de kollap­ se. Han fant det sannsynlig at grunnstoffomdanning var ansvarlig for disse høye temperaturene. Allerede i 1917 hadde han utformet en teori for cepheiders

EDELGRANFILTSOPP

275

pulsasjoner, og i 1924 offentliggjorde han en masselysstyrke-relasjon som viser hvordan stjerners lysstyrke avhenger av massen. Også forholdet mel­ lom religion og naturvitenskap gjorde han ti! gjen­ stand for inngående studier. Hans viktigste vitenska­ pelige bøker er Stellar Movements and Structure of the Universe (1914), Mathematical Theory of Relativity (1923), The Internal Constitution of the Stars (1927), Relativity Theory of Protons andElectrons (1936). Han er også berømt for sine populærvitenskapelige boker: Space, Time and Gravitation (1921), Stars and Atoms (1927, utgitt på 11 språk, bl.a. dansk), The Natureof the Physical World (1928, utgitt på 10 språk, bl.a. svensk), Science and the Unseen World (1929), The Expanding Universe (1933), New Pathways in Science (1935), The Philosophy of Physical Science (1939). eddy [edi] (eng. 'virvel') (meteor.), uordnet lokal bevegelse i luften, ►turbulens. I snevrere forstand om virvler, alt fra de mindre, nesten sirkulære og intense vindsystemer (► tromber) til de store virvler rundt høytrykk og lavtrykk. Eddy, Duane [edi], f. 1938, amerikansk gitarist og komponist, meget populær fra 1958 til midt i 1960årene. Han ble særlig kjent for sin spesielle «twang sound», som han laget ved bl.a. å bruke de dypeste strengene som melodistrenger og legge på mye ekko og andre effekter. Eddy har påvirket en rekke andre artister, bl.a. The Shadows, og han har også medvir­ ket i flere filmer, bl.a. Because They're Young (1960), der han hadde stor suksess med tittelmelodien. Av andre album kan nevnes The Twang 's The Thang (1960). Eddy, Mary Baker [edi], 1821-1910, amerikansk religiøs forfatter, grunnlegger av trossamfunnet Christian Science (1879). Etter å ha vært sykelig som barn, ble hun helbredet ved magnetiske krefter av Phineas Quimby. Hun ble overbevist om at sykdom­ mene hadde mental opprinnelse, og at dette gjaldt all sykdom. Hun betraktet sin nye innsikt som kristen vitenskap. Hun utgav bl.a. Science and Health, with Key to the Scriptures (1875, revidert 1891 og 1907), som innen Christian Science har kanonisk verdighet. Eddy grunnla også Boston-avisen Christ­ ian Science Monitor (1908). Eddy, Nelson [edi], 1901-67, amerikansk sanger og filmskuespiller. Fra 1922 medlem av Philadelphia Civic Opera, aktiv som konsertsanger i både det seriøse og det lettere repertoar. Mest kjent som Jeanette MacDonalds partner i en rekke meget populære operettefilmer fra midten av 1930-årene: NaughtyMarietta (Den vidløftige Marietta, 1935), Rose Marie (1936), Maytime (Det var i mai, 1937), Sweethearts (1938), NewMoon (Nymånen, 1940). Også hovedroller i Rosalie (1937) og i The Phantom of the Opera (Operafantomet, 1943). eddy-diffusjon. diffusjon som skyldes at molekyler av et løst stoff trenger inn i eller beveger seg gjen­ nom et annet medium som resultat av virvelstromning (se også ►diffusjon). Eddystone [edistan], rev med berømt fyrtårn i En­ gelske kanal, sørvest for Plymouth. Det første fyrtårn ble oppført 1696-1700; det nåværende, det femte i rekken, er 41 m høyt, og fyret har en lysvidde på 24 nautiske mil. eddy-strøm, elektrisk strøm som induseres i et leden­ de materiale når det blir ført gjennom et inhomogent magnetfelt eller et magnetfelt som varierer med tiden. Dette kan føre til uønsket svekking av mag­ netfeltet og oppvarming av elektrisk utstyr, f.eks. transformatorer. Man kan til en viss grad hindre dannelsen av eddy-strøm ved å bygge lederen som et laminat bestående av mange tynne lag ledende materiale med isolerende lag mellom lagene. Ede, by i Nederland, Gelderland, i vestlige utkant av landskapet Veluwe; 104 700 innb. (2004). Garni­ sonsby; produksjon av metallvarer, syntetiske fibrer, pianoer m.m.

Edelcrantz, Abraham Niklas, Clewberg før han ble adlet 1789, 1754-1821, født i Turku, svensk forfat­ ter, naturvitenskapsmann og embetsmann. Som lyriker var han sterkt påvirket av engelsk førromantikk. Han oversatte Ossian og skrev en patriotisk Ode till svenska folket (1786) og operaen Alcides' Intrdde i Verlden (1793). I 1783 flyttet han til Stockholm, der han ble annen direktør ved operaen. I 1785 ble han utnevnt til Gustav 3s teatersensor, og fikk året etter sin plass i Svenska Akademien. Han fikk ry som fysiker, økonom og tekniker. edelfalk, gammelt og lite brukt ord om falkearter som var særlig raske til å ta viltet i flukten, dvs. de fleste falkeartene (motsatt f.eks. haukene, som også til en viss grad ble dressert som jaktfalker). Edelfelt, Albert (Gustaf Aristides), 1854-1905, finsk maler. Etter tegneundervisning i Helsinki 1869-73 ble han elev ved akademiet i Antwerpen 1873-74 og av Gérome i Paris 1874-75 og 1877. Her tilbrakte han resten av sitt liv, men med årvisse besøk i Fin­ land. Slo igjennom med Dronning Blanka (1877), neste år fulgte Hertug Karl ved Klas Flemings lik. Med Et barns likferd (1879), malt under et sommerbesok i den finske skjærgård, begynte rekken av naturalis­ tiske folkelivsskildringer, for en stor del malt i friluft, etter mønster av Bastien-Lepages, bl.a. Gudstjeneste i Nylands skjærgård (1881), Kvinner utenfor Ruokolaks kirke (1887) og Iskjærgarden (1898). Samtidig malte han under inntrykk av impresjonistenes tallrike skildringer av Pariserlivet: kvinnestudier, interiører, gate- og parkscener. Hans religiøse komposisjoner innledes med Kristus og Magdalena (1890) med motiv fra en finsk folkevise og etter Uhdes forbilde malt i samtidig bondemiljø. Uttrykk for hans patriotisme er Bjorneborgarnes marsj (1892) og fremfor alt illustrasjonene til Fdnrik Stålssågner (1898-1900). En stor dekorativ oppgave fikk han med veggmaleriene i festsalen, universite­ tet i Helsinki, Per Brahe innvier Åbo akademi (190405, ødelagt 1944). Som portrettmaler vant han internasjonalt ry med Pasteur i sitt laboratorium (1885). Senere fulgte bl.a. portretter av Topelius (1889), Rydberg (1892) og Aino Ackté (1901). Uten å høre til de store banebrytende kunstnere kom Edelfelt til å bli en sentral skikkelse i sitt lands kunst liv som formidler av moderne utenlandske strøm­ ningen Utgav posthumt skriftene Ur A. E.s pariserbrev till sin mor (1917), Resoroch intryck (1921), Livoch arbete (1926), Middagshdjd (1928) og Kring sekelskiftet (1930). edelgasser, grunnstoffene som utgjør gruppe 18 i grunnstoffenes periodesystem; dvs. de énatomige fargeløse og luktfrie gassene helium, neon, argon, krypton, xenon og radon (med isotopene aktinon og toron). Edelgassenes elektronfigurasjon er karakterisert ved at deres ytre elektronskall er helt oppfylt. Tidli­ gere antok man at de av den grunn ikke kunne danne kjemiske forbindelser, derav navnet. Fra 1962 har det vært fremstilt en rekke forbindelser av de tyngste edelgasser, jf. ► edelgassforbindelser. Historie. H. Cavendish isolerte i 1784 en blanding av gasser fra luft som verken var nitrogen, oksygen, karbondioksid eller vann. Først i 1890-årene lyktes Sir William Ramsey og Lord Rayleigh å isolere en gass fra luft som de betegnet argon. Helium ble påvist i 1895 i gass avgitt av mineralet cleveritt ved oppvarming. Forekomst. Forekomst av helium og radon er sterkt knyttet til radioaktive mineraler fordi de dannes ved radioaktive prosesser. Helium dannes ved at alfapartikler tar opp to elektroner, og naturgasskilder som ligger i kontakt med radioaktive mineraler, kan inneholde helt opp til 7-8 % helium. Radon dannes ved nedbrytning av uran og thorium, mens det meste av argonet som finnes i atmosfæren, er dan­ net ved nedbrytning av den radioaktive isotopen

40K. Edelgasser utgjør ca. 1 volumprosent av luften, hvorav argon alene utgjør 0,9 volumprosent, helium utgjør 0,0005 volumprosent, mens xenon kun utgjør 0,000005 volumprosent. Fremstilling. Gassene fremstilles fra flytende luft ved fraksjonert ►destillasjon. De har meget lave smelte- og kokepunkter (fra -26 °C for helium til 65 °C for radon). Bruk. Edelgasser har utstrakt anvendelse. Helium brukes sammen med oksygen i dykkergass for å motvirke dykkersyke, og som kryogen væske for å oppnå avkjøling til meget lave temperaturer (under -269 °C). Størst anvendelse har argon. Den viktigste anvendelsen er i sveiseindustrien der den benyttes som beskyttelsesgass ved sveising av metaller og legeringer som ellers reagerer lett med luftens oksy­ gen og nitrogen. Også ved mange metallurgiske og kjemiske prosesser brukes argon som beskyttelses­ gass. I belysningsteknikk benyttes betydelige mengder edelgasser. Vanlige glødelamper inneholder argon for å øke lysutbyttet og levetiden. 1 spesiallamper brukes også krypton og xenon for samme formål. I lysstoffrør og i reklamelys («neonrør») anvendes edelgasser. Radioaktiv radongass representerer en viss helse­ fare i og med dens kreftfremkallende evne. Mengde radongass i bolighus avhenger først og fremst av berggrunn og ventilasjon. Se ►radon (helseskader). Se for øvrig de enkelte edelgasser. HeFj edelgassforbindelser, kjemiske forbindelser der edelgassatomer er bundet til andre grunnstoffer med vanlige kjemiske bindingen Etter at edelgassene ble oppdaget i 1890-årene, ble det gjort mange forsøk på å fremstille forbindelser av dem. I 1896 fremstilte P. Villard klatratforbindelser med edelgasser, forst et hydrat av argon, men det er ikke en edelgassforbindelse i kjemisk forstand. Se ► klatrater. L. Pauling forutsa (1933) at edelgassene kunne danne forbindelser, særlig med fluor og oksygen. 1 1962 fremstilte N. Bartlett og D. H. Lohmann edelgassforbindelsen Xe*[PtF6] ved å reagere xenon med platinaheksafluorid, PtF6. Senere er det blitt laget mange edelgassforbindel­ ser. Xenon-forbindelser er de vanligste, men kryp­ ton- og radon-forbindelser er fremstilt. Det har hatt stor betydning for teoretisk og praktisk kjemi at myten om edelgassenes «edelhet» ble avlivet, edelgran, Abies, slekt i furufamilien med ca. 40 arter i Asia, Europa og Amerika. Ingen er viltvoksende i Norge, men mange arter blir plantet og finnes av og til forvillet. Trærne har flate naler og opprette kong­ ler som mister skjellene ved modningen. De fleste artene er vakre og dekorative, og en rekke av dem plantes i hager og parker. Den europeiske arten, A. alba, blir også plantet som skogstre, særlig på steder hvor vanlig gran blir angrepet av rate. Veden er lys, grovringet og lett. Densitet ved 15 prosent fuktighet ca. 0,43 g/cm’. Styrkeegenskapene er stort sett noe dårligere enn for vanlig gran, krympingsegenskapene de samme, men holdbarheten dårligere. Baret har stor anvendelse som pyntegrønt fordi det ikke så lett mister nålene. A. lasiocarpa er også aktuell ved skogplanting i Norge. Fra Nord-Amerika stammer arizonagran, A. arizonica, ► balsamgran, A. balsamea. ► kjempeedelgran, A.grandis, koloradogran, A. concolor, nobelgran, A. nobilis, oregongran, A. lowiana, ►fjelledelgran, A. lasiocarpa og praktedelgran, A. magnifica. Fra Kauka­ sus kommer nordmannsgran, A. nordmanntana, fra Sibir sibiredelgran, A. sibirica, og fra Japan Veitchs edelgran, A. veitchii. A. amabilis er den beste til pynte­ grønt og gir sammen med A. cephalonica, A. nordman­ niana, Å. veitchii, A. procera og A. homolepis verdifullt bar. edelgranfiltsopp. sykdom på forskjellige arter av edelgran forårsaket av sekksporesoppen Herpotrichia parasitica. Soppen angriper nålene. Utover somme-

276

EDELGRANLUS

ren kan man finne brune nåler innspunnel i et hvitaktig, senere lysebrunt mycel. Angrep skjer vanligvis i tett ungskog med dårlig utlufting og hoy luftfuktighet. Soppen kan gjøre en del skade, saerlig hos juletre- og pyntegrøntprodusenter. edelgranlus, Dreyfusia niisslini, nebbmunnart i fami­ lien bartrelus, Adegidae. Under 1 mm lang og svart av farge. Lusene suger på stammen av edelgran og skiller ut et hvitt, ull-lignende voksbelegg rundt seg. Om våren suger lusene på de nye nålene slik at skuddene dør. Edelgranlus er kommet til Norge sammen med sitt vertstre fra Mellom-Europa. edelgranskuddsopp, sykdom på forskjellige arter av edelgran forårsaket av sekksporesoppen Delphinella abietis. Den angriper nålene, som blir mørkebrune, til sist gråsvarte. Ved kraftige angrep kan skudd drepes. Frost og angrep av lus kan disponere for angrep. Soppen har liten skoglig betydning, men den kan gjøre stor skade hos juletre- og pyntegrønt­ produsenter. Edelinck, Gérard, 1640-1707, flamsk-fransk kobber­ stikker, elev av C. Galle d.y. og F. Poilly; har stukket ca. 450 blad. Hans viktigste stikk etter eldre mestere er Rafaels Hellige familie, og Leonardos rytterkamp etter Rubens' kartong. Fra 1666 var han knyttet til det franske hoff, og utførte en rekke portrettstikk etter franske kunstnere, bl.a. Charles Le Brun og Philippe de Champaigne, og dessuten en portrettserie av Ludvig 14 i 14 stikk fra forskjellige alderstrinn, edelkorall, Corallium rubrum, koralldyrart i ordenen sjøtrær, Gorgonacea. åttearmet koralldyr med skje­ lett av ren kalk, dannet av sammenkittede kalknåler, akseskjelettet massivt, rødfarget eller sjeldnere hvitt, barklaget rødt med innleirede små kalklegemer. De glassklare eller hvitaktige polyppene sitter i barkla­ get. Akseskjelettet brukes til smykkesaker, og over­ troen har knyttet seg til dem så de har vært brukt som amuletter. Lever i Middelhavet, særlig ved kystene av Tunisia, Algerie og Sicilia, på bankene på ca. 100 m dyp. Hovedfisket foregår fra Napoli og har her atskillig betydning. edelløvskog, skog dominert av varmekjære og oftest næringskrevende arter av løvtrær. Som edle løvtrær regnes alm, lind, lønn, ask, hassel, eike-artene, bøk og svartor. Slik edelløvskog finnes i lavereliggende strøk av landet; på Østlandet nordover til Mjøsa og enkelte gunstige lokaliteter i dalene, på Sørlandet og Vestlandet, i Trøndelag, og gradvis mer spredt langs kysten nordover til Nordland. Edelløvskog finnes gjerne på sør- og vestvendte lokaliteter, på steder der det er god innstråling av lys og varme. De norske edelløvskogene kan sees på som de nordligste utløpere av de mellomeuropeiske skoge­ ne, der slik løvskog er (eller har vært) den vesentlige skogtype. Mot nord eller mot høyereliggende strøk går edelløvskogen (den nemorale sone) over i bar­ skog (den boreale sone), med en mer eller mindre tydelig overgangssone med blandingsskog (den boreonemorale sone). Løvskogssonen strekker seg, liksom barskogsbeltet, både over det Eurasiatiske og det Amerikanske kontinent, og mange slekter av planter og dyr er representert begge steder. Bladfall fra de fleste edellovtrærne gir en næringsrik humus med basisk eller nøytral reaksjon. Sammen med aktiviteten til meitemark og mikroorganismer fører dette til dannelse av næringsrikt jordsmonn og brunjordsprofil. En unntagelse er eike- og bøkesko­ ger der jordsmonnet kan bli surt med podsolprofil. Flora. Tresjiktet er preget av de nevnte treartene, av og til i blanding med mer hardføre arter som hegg og gråor. Normalt er ingen enkeltarter enerådende; oftest er det flere arter i blandede bestander. Hassel, leddved, krossved, tysbast og alperips danner gjerne rike busksjikt. Lys- og fuktighetsforholdene er avgjø­ rende for undervegetasjonens utforming. I noe fuktigere edelløvskog der ask kan spille en viktig rolle som skogstre, finnes gullstjerne, hvitveis, maigull, lerkespøre og andre tidligblomstrende

vårplanter som utnytter lystilgangen før trærne utvikler bladverk om våren. Tørrere, mer åpne edelløvskoger har en rik flora av næringskrevende gress og urter, mens lyngarter stort sett mangler. Kratthol, vårerteknapp, myske, tannrot og trollbær er vanlige i østlandske edelløvskoger, mens skogbunnen i de vestnorske, varmekjære løvskogene ofte kan være fullstendig dekket av ramsløk. Eikeog bøkeskoger på fattig berggrunn kan ha en under­ vegetasjon søm ligner barskogens bunnflora. 1 bøkeskog kan undervegetasjonen mangle helt, bl.a. fordi lystilgangen er svært dårlig. Fauna. Løvskogsregionen er preget av et rikt insektliv, både som nedbrytere i jord og dødt treverk, og i den levende vegetasjonen. Dette fører til en rik fuglefauna. Naturskog har høye bestander av bl.a. spetter og hulerugende fuglearter, trostefugler, sangere, kattugle, spurve- og hønsehauk. Opprinne­ lig fantes villsvin, rådyr, dådyr, bever, ulv, gaupe og bjørn vidt utbredt i de europeiske løvskogsområdene, men mange av disse artene er i dag sterkt redu­ sert eller helt borte. Norske edelløvskoger utmerker seg først og fremst med artsrike fuglefaunaer hvor tettheten av hekkende fugler er høy. Også mange insekter har sine eneste forekomster i landet knyttet til edelløvskoger. PS/RS Edelman, Gerald Maurice [kdalmæn], f. 1929, ame­ rikansk biokjemiker, professor i biokjemi ved Rocke­ feller University, New York, siden 1966. Offentlig­ gjorde 1969 den kjemiske struktur for immunoglobinmolekylet (gammaglobulin). Han fikk i 1972 Nobelprisen i fysiologi og medisin sammen med R. R. Porter for sine oppdagelser vedrørende anti­ stoffenes kjemiske struktur. edelmetaller, metaller som i kjemisk henseende er lite reaktive, i særlig grad overfor oksygen og vann. De løses heller ikke av fortynnede syrer. 1 naturen forekommer de gjerne i fri tilstand. Typiske edelme­ taller er gull, sølv og platinametallene (ruthenium, rhodium, palladium, osmium, iridium og platina). Kvikksølv sies å være et halvedelt metall. Alumini­ um, jern og sink er eksempler på uedle metaller. Et kvantitativt mål for metallenes edelhet er deres reduksjons-Zoksidasjonspotensialer, se ►standard elektrodepotensial. Jo mere positivt reduksjonspotensial et metall har, jo edlere er det. Gull er det edleste av alle metaller. edelstener, mineraler som anvendes til smykker og andre prydgjenstander på grunn av vakkert utseen­ de, varighet og sjeldenhet. Perler, elfenben, koraller og rav er av organisk opprinnelse og derfor ikke edelstener i egentlig forstand. Varigheten avhenger av mineralets hardhet og seighet, slik at den slipte

stenen kan ta politur og motstå slitasje på kanter og hjørner. FYSISKE EGENSKAPER

Hardhet. 1 alminnelighet er de mest verdifulle edel­ stener også de hardeste. De kan ordnes etter hardhetsskalaen: diamant 10, korund (rubin, safir) 9, krysoberyll 81/?, spinell og topas 8, beryll, turmalin og zirkon 716, kvarts og granat 7. Mineraler med hardhet lavere enn 616-7 vil i alminnelighet ikke være særlig anvendelige som edelstener, men unn­ tak kan finnes på grunn av spesielle fargeegenskaper o.l. (f.eks. lapis lazuli med hardhet 5). Noen edelste­ ner har god spaltbarhet etter visse retninger (f.eks. topas), og dette kan gjøre slipingen vanskelig. Edel­ stener som fasetteres, må være klare og feilfrie, dvs. uten sprekker og inneslutninger. Farge. Edelstener som rubin og smaragd er skattet for sine sterke og rene farger. En feilfri smaragd med dyp farge vil være mer kostbar enn en fin diamant av samme størrelse. Fargen er for øvrig sjelden en karakteristisk egenskap ved et mineral; f.eks. kan korund være både rod (rubin), blå (safir), gul og nærmest fargeløs. Fargen kan også være ujevnt fordelt eller være forskjellig innen ett og samme stykke (vanlig hos turmalin). Både sollys og varmepåvirkning kan bleke fargen hos enkelte edelstener. Men varme kan også bevirke ønskede fargeforandringer: lyserøde topaser kan fremkomme ved oppheting av gule, og ametyst blir ved oppvarming gul (citrin). Også bestråling med røntgenstråler o.l. kan frembringe farger, f.eks. hos diamant, topas og kvarts. Enkelte edelstener som diamanter verdsettes etter mangel på farge, særlig gulskjær ansees som uheldig, mens en blåtone ansees verdifull. Optiske forhold. Høy glans og fargespill er viktige egenskaper for edelstener. Disse beror igjen på optiske forhold: jo høyere lysbrytning, desto større glans og jo høyere dispersjon, desto vakrere farge­ spill (ild). Fasettslipte edelstener lages derfor med en slik form at mest mulig av det lys som kommer inn, blir reflektert ut igjen, noe som også gir større bril­ jans (se ►briljant). Diamant har den høyeste lysbrytningsindeks av alle edelstener (2,42) og også høy dispersjon (0,044). Densiteten kan være meget ulik for de forskjellige edelstener. Den kan lett bestemmes uten at stenene ødelegges, og er derfor et godt identifikasjonsmiddel, men har ingen innflytelse på mineralets verdi som edelsten. VIKTIGE EDELSTENER

Edelstener inntar egentlig ikke noen særstilling innen mineralriket. Ethvert mineral med brukbar glans, farge, hardhet osv. kan tjene som smykkesten. Men det er karakteristisk at de beste edelstener ofte finnes på sekundære leiesteder (ørkensand, elvegrus m.m.), hvor de er anriket på grunn av sin hardhet og motstandsdyktighet mot forvitring (se ►seifer). En del viktige mineraler som har edle varieteter er gitt i tabell. Av andre mineraler som kan være utviklet med vakre varieteter kan nevnes: rhodonitt; lapis lazuli; turkis; malakitt; kvarts (klare varianter: berg­ krystall, røykkvarts eller morion, ametyst, citrin, rosenkvarts; andre varieteter: agat, kalsedon, jaspis, heliotrop, aventurinkvarts, karneol, krysopras, prasem, plasma, falkøye, tigerøye); opal (edelopal, ildopal, hyalitt);/etoput (månesten, amazonitt, solsten eller aventurinfeltspat); hematitt (blødstein). Jade er en bergart som kan bestå av jadeitt (en pyroksen) eller nefritt (en amfibol). Av mer uvanlige edelstener kan nevnes noen: brazilianitt, taaffeitt og blå zoisitt (tanzanitt). Edelstener. i-8 viser stener slik de forekommer i naturen (bortsett fra nr. 7): 1) Ametyst (Norge). 2) Lapis lazuli (Chile). 3) Tigerøye (Sør-Afrika). 4) Granat, såkalt almandin (Norge). 5) Amazonitt (Norge). 6) Thulitt (Norge). 7) Halv agatknoll med synlig infiltrasjonsåpning og slipt overflate (Sør-Amerika). 8) Beryll (Madagaskar). Stenene tilhører Mineralogisk-geologisk museum.

EDELSTENER

277 HALVEDELSTENER

Stener som ikke har de «edle» egenskaper som hardhet eller gjennomsiktighet (f.eks. feltspat, turkis) er blitt kalt halvedelstener, nå brukes gjerne betegnelsen smykkestener. For slike fargede, men ugjennomsiktige stener benyttes ofte ►cabochonsliping. Samme slipeform benyttes også for stener som viser kattøye-effekt eller ►asterisme. DRIFT I NORGE

I Norge har det vært gruvedrift etter smaragd ved Minnesund nær Eidsvoll. Peridot fra Sunnmøre har meget vakker grønn farge og oppnår gode priser på verdensmarkedet. Også granat fra Møre, akvamarin fra Iveland og forskjellige kvartsvarieteter har vært slipt leilighetsvis. Av smykkestener kan nevnes solsten fra Bamble og Tvedestrand, amazonitt fra Ev­ je og Tørdal, månesten fra Vestfold, thulitt og piemontitt fra Leksvik og Lom. IMITASJONER, KUNSTIGE EDELSTENER

Imitasjoner av edelstener er ganske vanlige. De lages ofte av glass eller annet materiale og er gjerne vakre som nye, men tåler ikke slitasje særlig godt. Dublet­ ter og tripletter fremkommer ved sammenliming av to eller tre deler. De kan bestå helt eller delvis av ekte materiale, men er som oftest imitasjoner. Sammenføyningen gjør at helhetsinntrykket forbedres. Syntetiske edelstener består av samme materiale som de tilsvarende naturlige mineraler, og har følgelig samme kjemiske, fysiske og optiske egenskaper. Det er altså ikke snakk om imitasjoner, selv om de er kunstig laget. Syntetiske edelstener har vanligvis karakteristiske mikroskopiske defekter, inneslutninger osv. som forårsakes av fremstillingsmetoden, og som gjør at man i de fleste tilfeller kan skille mellom ekte og syntetisk materiale. Diamanter har vært fremstilt kommersielt siden 1955, men foreløpig bare av industrikvalitet. Rubin, safir og spinell produseres i stor målestokk (se ►verneuilprosessen). Også stjemesafir og -rubin kan lages kunstig. Sma­ ragder av meget god kvalitet, faktisk langt bedre enn de fleste naturlige, fremstilles særlig ved den såkalte chathamprosess, som er en godt bevart hemmelig­ het. Slike kunstige smaragder er ganske kostbare, men likevel rimeligere enn naturlige smaragder i samme kvalitet. Kvarts lages syntetisk ved en hydrotermal prosess og anvendes særlig til tekniske for­ mål. Det har også lyktes å syntetisere utmerkede edelopaler. Rutil, strontiumtitanat og kubisk zirkonia (de to siste forekommer ikke i naturen) har meget høy dispersjon og dermed et vakkert fargespill. De fremstilles kunstig og brukes i smykker som erstatning for diamant. En del andre forbindelser som ikke opptrer i naturen ,brukes også som vakre smykkestener. Dette gjelder f.eks. to stoffer med granatstruktur, yttrium-jem-granat (Y1G) og yttrium-aluminium-granat (YAG). Læren om edelstener kalles gemmologi. GRaa

9-20 viser slipte edelstener, korall og perle, til dels montert i smykker: 9) Citriner i gullbrosje. 10) Onyks. 11) Ametyst (Kina). 12) Lapis lazuli (Egypt). 13) Rosa korall i gullsmykke (Italia). 14) Jadeitt (Myanmar). 15) Karneol. 16) Krysopras. 17) Ferskvannsperle (Norge). 18) Jaspis, såkalt heliotrop (Kina). 19) Turkis (Kina). 20) Granat, såkalt pyrop (Tsjekkia).

Et utvalg av slipeformer for edelstener: 1) Markise eller marquise (overdel og underdel). 2) Sakseslip (overdel og underdel). 3) Rose (overdel og fra siden). 4a) Briolett, briljantslipt (fra siden). 4b) Briolett, trappeslipt (fra siden). 5) Cabochon, lav og høy form (fra siden).

overdel (krone)

HISTORIE

Edelstener har gjennom tidene vært et hovedmateriale i smykkekunsten, alene eller sammen med edle metaller. Foruten å tjene som dekor har edelstenene spilt en viktig rolle i magi og religion. Leger og pres­ ter, filosofer og diktere, astrologer og gullsmeder har beskrevet edelstenenes skjønnhet og overnaturlige krefter. Selve begrepet edelstener har vekslet i de forskjellige kulturer, og det veksler fremdeles fra land til land. Smykkefunn fra forhistorisk tid viser f.eks. at skifer og andre steiner med vakker farge ble slipt og båret som smykker og amuletter i steinalde­ ren, og rav ble betraktet som edelsten i Nord-Europas bronsealder og har siden vært brukt som edel­ sten gjennom hele historien. Iliaden forteller at rav, perler og gull var hellenernes viktigste smykker på Homers tid. Et gresk læredikt fra ca. 600 f.Kr. beskri­ ver de få edelstener som ble brukt i Hellas, og deres magiske egenskaper. Orienten. Her hadde man en helt annen edelstenprakt fra de tidligste tider. Egyptiske gravfunn viser

De to vanligste former for fasettslipning: 1) Standard briljant, særlig brukt for diamant og andre fargeløse eller svakt fargede edelstener. Se også illustrasjon til artikkelen ► briljant. 2) Smaragd- eller trappeslip, vanligvis brukt for sterkt fargede edelstener.

at mange edelstener ble brukt ved faraoenes hoff, og lapis lazuli, turkis og agat var blant de viktigste ifølge skriftlige kilder. Skarabeer, små biller med skårne hieroglyfer, ble utført i alle slags edelstener og var høyt skattede edelstener og amuletter den gang som i dag. I Bibelen finner vi mange eksempler på edel­ stenenes bruk og betydning i Orienten. Ypperste­ prestens smykke, f.eks., hadde 12 edelstener av forskjellig farge og ble prist for sin skjønnhet og verdi som symbol. Beretningene i Bibelen bygger på kaldeernes magi, og bruken av edelstener som månedsten etter en persons horoskop har sitt ut­ spring i kaldeisk astrologi. Kinas smykkekunst har alltid brukt jade som den viktigste edelsten, og gamle gjenstander av jade ble sett på som hellige; mange kinesere holdt et stykke jade i hånden ved viktige anledninger. Indias rikdom på edelstener og deres betydning i religion, magi, kunst og litteratur er velkjent. Turkiser og safirer, senere diamanter fra Golcondagruvene var berømte. «Enhver rubin vender tilbake til Orienten» sier et indisk ordspråk, og lenge trodde man i Europa at alle såkalte høyedle stener kom fra Orienten. Tusen og en natt forteller f.eks. om edelstenprakten på Harun alRashids tid og tidligere. Arabiske og persiske turkiser med innlagte gullbokstaver, indiske gullsmykker tett besatt med rubiner og kinesiske utskårne jader hører til det fineste bevarte smykkemateriale. Europa. Europas smykkekunst har vært preget av de edelstener som periodevis strømmet hit fra Ori­ enten gjennom krigstog og handelsferder. Dog ble edelstener som agat, kalsedon, kvarts og granat tidlig funnet og slipt i Europa. Alt i tidlig keisertid fantes i Roma de fleste edelstener vi kjenner i dag, takket være imperiets orienthandel. Systematiske samlin­ ger ble grunnlagt, og alle edelstener «vitenskapelig» beskrevet. Plinius d.e. forteller at perler og smarag­ der var høyest vurdert, men han forteller også om en praktfull opal som nesten kostet sin eier livet. Om Nero fortelles det at han brukte safir eller akvamarin som briller - et ord utviklet av beryllos (smaragd og akvamarin), tidligere brukt om gjennomsiktige steiner slipt som linser. Fra Pompeii kjenner vi edelsteners bruk i tidens smykkekunst. Granater, innlagt i cloisonné, var de eneste edelste­ ner som ble brukt i forhistorisk gullsmedkunst i Norden. De ble brukt til smykker og våpen under folkevandringstiden og merovingertiden, antagelig opptatt fra skyterne via germanerne ved Svarteha­ vet. Glass i alle farger og i mosaikk ble brukt som edelstener helt fra hellenistisk tid; i Norden viser gravfunn at kjeder av glassperler var de vanligste «edelstener» fra folkevandringstiden til vikingtiden. - 1 middelalderen ble edelstener brukt i sakralkunsten, og korstogsriddernes rike bytte av edelstener ha Orienten ble gitt til kirken. Ofte var også menigmanns rosenkranser og relikviegjemmer besatt med edelstener, og vi finner f.eks. praktbelter besatt med edelstener og farget glass i norske skilter fra senmiddelalderen. Fra 1400- til 1600-tallet kom edelstener ti) Europa gjennom handelen pa India, Kina og arabiske land, og renessansens drakter var ofte helt oversådd med edelstener. 1500-tallet er Europas «juvelalder». Renessansens lærde var opptatt med a beskrive og klassifisere edelstener, og hver farge ble tillagt be­ stemte egenskaper, foruten at edelstenene hadde tilknytning til astrologien. Spaniernes ferder til SørAmerika brakte gull, perler, smaragder m.m. i større mengder enn før, og lenge ble gode smaragder betegnet som spanske, på samme måten som «spansk gull» var et begrep. Motebetonte skiftninger har bestemt Europas bruk av edelstener i smykke­ kunsten, hver edelsten har hatt sin glansperiode. Middelalderen priste karfunkelens dyprøde glans, smaragden preget smykkene på slutten av 1 500tallet, ametyst var på moten omkr. 1850, safiren og diamanten har dominert siden slutten av 1800tallet. Perler har beholdt sin posisjon siden antikken.

EDELSTÅL

278

EDELSTENER Viktige mineraler med edle varieteter

Mineral Diamant Korund Beryll

Krysoberyll Turmalin Granat

Zirkon Topas Olivin Spinell Spodumen

Edle varieteter

Safir, rubin Smaragd, akvamarin, morganitt, helidor Alexandritt, kattøye Akroitt, rubellitt, verdelitt, indigolitt Almandin, pyrop, spessartin, hessonitt, demantoid, topazolitt Hyasint, jargon Peridot Ceylonitt, pleonast Kunzitt, hiddenitt

Norge. Her i landet finner vi lite av edelstenprakt i eldre tid; det er gull og sølv som har spilt størst rolle hos oss, i smykkekunst og overtro. Velkjente også i Norden er de forestillinger som knytter seg til edelstenenes magiske kraft. Vi bruker edelstener som månedstener og amuletter. I de senere år har man begynt å utvinne og slipe norske edelstener, og de brukes i vår smykkekunst. Foruten kvartser og kalsedonet og andre stener har vi også i Norge smaragder og rubiner av smykkekvalitet. Se også ►gemmer, ►smykker. J-LO edelstål (ty. Edelstahl), upresis og foreldet betegnelse på stål med en sammensetning som er tilpasset en bestemt varmebehandling og en nærmere spesifisert anvendelse. Fremstillingsprosessen skal sikre et lavt innhold av ikke-metalliske inneslutninger. Beteg­ nelsen er mest brukt om seigherdingsstål, men finnes ikke i oppdaterte tyske eller internasjonale standarder. edeltåre, Fuchsia x hybrida, hybrider i planteslekten *Fuchsia i mjølkefamilien. Finnes i mange varianter og er populære balkong- og hageplanter. edelweiss (av ty. 'edel' og 'hvit'), Leontopodium alpinum, flerårig urt i kurvplantefamilien. 20-30 cm høy, med grålodden stengel og hvitlodne høyblad som danner en stjerne under de små, gullgule blomsterkurvene. Vokser på tørre bakker og i berg i fjellene i Sør-Europa og Asia, mest vanlig i Alpene. I poesi og folklore har den fått en fremtredende plass, og den er meget omtalt og etterstrebet. I Alpene er den fredet, fordi den stod i fare for å bli utryddet. Se foto, ►Alpene. Edelzwicker, blandingsvin fra Alsace, Frankrike, laget av de beste druene i distriktet. Eden, Edens hage, navn på den hagen der de forste menneskene oppholdt seg ifølge Det gamle testa­ mente. Ifølge beretningen i 1 Mos (2,8) plantet Gud en hage for menneskene i Eden og plasserte Adam og Eva der etter skapelsen. Da disse trosset Guds forbud og spiste av kunnskapens tre, ble de fordrevet fra hagen. En variant av Edenberetningen finnes i Esek 28, 11-19. Her er Eden et bilde på det nye Israel som skal gjenoppstå i sin storhet etter eksiltiden. Navneforklaring. Uten at det er kommet til enighet, har navnet Eden vekselvis vært forklart ut fra he­ braisk eden 'ynde', Tyst' og sumerisk edin 'slette'. Lokalisering. Det har vært gjort tallrike forsok på å lokalisere Eden. Her har særlig navnene på de fire

Sir Anthony Eden under valgkampen i England, mai 1955.

elvene som omtales i Eden-fortellingen i 1 Mos spilt en rolle. Ettersom vi har å gjøre med gamle mytiske motiver (flere av dem kjent også fra beskrivelser av gudeboliger i mesopotamisk og kanaaneisk mytolo­ gi), er en nærmere geografisk lokalisering knapt mulig. Eden [irdan], navn på flere elver i Storbritannia. 1 Elv i nordlige England, kommer fra Penninene, renner mot nordvest gjennom Cumbria og faller ut i Solway Firth i Irskesjøen, 145 km lang. Byen Carlisle ligger ved dens løp ca. 15 km fra kysten. 2 Elv i sørøstlige England, Surrey, bielv til River Medway, 19 km lang. 3 Elv i Skottland, Fife, renner ut i Nordsjøen nær St. Andrews, 48 km lang. Eden, Anthony, Sir [i:døn], fra 1961 1. earl of Avon, 1897-1977, britisk politiker (konservativ). Medlem av Underhuset 1923-57, utenriksminister 1935-38, 1940-45 og 1951-55, statsminister 1955-57. Eden var offiser under den første verdenskrig, ble innvalgt i Underhuset 1923; 1935 trådte han inn i kabinettet som minister for folkeforbundsspørsmål og ble deretter utnevnt til utenriksminister. 1938 tok han avskjed, da han ikke kunne slutte seg til statsminis­ ter Chamberlains forhandlingspolitikk med diktatur­ statene. Dette gjaldt særlig Italia, men også det østerrikske spørsmål spilte inn. Under Miinchenkrisen 1938 tok han skarpt avstand fra regjeringens politikk. September 1939 gikk han inn i Chamber­ lains regjering som minister for Dominions. I mai 1940 ble han krigsminister i Churchills samlingsre­ gjering og ledet organiseringen av det britiske hjem­ mevernet. Under krigen var han utenriksminister, 1942-45 dessuten Underhusets leder; formann for den britiske delegasjon ved San Francisco-konferansen 1945.1 opposisjonstiden 1945-51 var han uten­ rikspolitisk talsmann i Underhuset, og etter 1951 nok en gang utenriksminister i Churchills regjering. Som utenriksminister nedla han et stort arbeid for å styrke samarbeidet både innenfor Samveldet og mellom Atlanterhavsstatene. Da Churchill gikk av 1955, ble Eden omsider statsminister. Eden vant valget 1955, men kom opp i store vanskeligheter da han som regjeringssjef gav ordre om britisk landgang i Egypt i begynnelsen av november 1956, etter at den egyptiske regjering ikke bøyde seg for det fransk-britiske ultimatum i Suez-krisen. Han ble fysisk svekket under krisen, og trådte januar 1957 tilbake som statsminister og parlamentsmedlem. Han utgav sine memoarer 1960-65 i tre bind og har utgitt to samlinger med taler under titlene Foreign Affairs (19 3 9) og Freedom and Order (1947). 1976 offentliggjorde han en selvbiografi om sine ung­ domsår. Eden, Jaap, 1873-1925, nederlandsk skøyteløper og syklist. Han ble 1893 den første offisielle verdens­ mester i hurtigløp, mester også 1895 og 1896, samt seier på 10 000 m (verdensrekord) 1894, da VM endte uavgjort (man måtte vinne minst tre distanser for å bli mester). Satte i alt 5 verdensrekorder på 1500 m (2), 5000 (1) m og 10 000 m (2). Verdens­

mester i banesykling 1894 og 1895. Eden hadde sin viktigste treningsbase i Hamar, hvor skøyteløpene ble arrangert på Mjøsa. Deltok her i EM 1894, som endte uavgjort etter at han nektet å stille opp på de to korteste distansene, men etterpå satte verdensrekord på 5000 m (8.37,6) som stod i 17 år. I VM 1895 (også i Hamar) satte han sine siste rekorder på 1500 m (2.25,4) og 10 000 m (17.56,0), samt personlig rekord på 500 m (48,2). Edén, Nils, 1871-1945, svensk historiker og politi­ ker, professor i Uppsala 1903-20; innvalgt i annetkammeret 1909, og ble etter Karl Staaffs død 1915 en av førerne for de liberale. 1917-20 var han stats­ minister i en liberal-sosialistisk koalisjonsregjering; landshøvding i Stockholms lån 1920-38. Behandlet i en rekke verker administrasjonens, riksdagens og den svensk-norske unions historie. Eder, elv i Tyskland, Hessen, springer ut i Rothaargebirge og munner fra vest ut i Fulda, som fra Miinden sammen med Werra danner Weser, 177 km lang. Eder ble demt opp 1908-14, se ►Edertalsperre. -eder, -eter (av gr. 'sete, plass'), sete, som i kateter, lærerens pult og stol. Også med et visst antall flater, som i dodekaeder, legeme begrenset av tolv flater, ederdun, dun fra ærfuglreder. Regnes som den fineste av all dun, men er i dag sjelden som handels­ vare. Under nåtidens forhold faller både innsamling og rensing av ærfugldun for kostbart. Begrenset hosting forekommer fortsatt i ærfuglkolonier bl.a. på Svalbard og på Island. Ederle, Gertrude (Caroline) [edali], 1906-2003, amerikansk svømmer, ble 1926 første kvinne som svømte over Engelske kanal. Hun brukte 141 39 min fra Frankrike til England, som var rundt 2 t raskere enn noen mann tidligere hadde svømt. Olympisk mester på 4x 100 m fri 1924, bronse på 100 og 400 m fri. Edertalsperre, Waldeckersperre, oppdemmet kraftmagasin i Tyskland, Hessen, i elven Eder, 12 km2, 202 mill, m3 vann, 47 m høy. Edertalsperre gir elektrisk kraft og brukes også til regulering av vann­ standen i Weser og Mittellandkanal. Edessa, nygr. Edhessa, by i Hellas, Makedonia, 80 km nordvest for Thessalonrki; 18 300 innb. (2001). Han­ delssenter, tekstilindustri. Jordbruksproduksjon i omegnen, bl.a. dyrking av kirsebær og fersken. Bispesete. Byen ligger på det 320 m høye Verniofjellet. Særpreget fossefall ned langs fjellsiden. Edessa, oldtidens Aigai, var de makedonske kongers hovedstad, og her ble Filip 2 myrdet 336 f.Kr. Også etter at hovedstaden var flyttet til Pella, ble kongene begravd i Edessa. De kongelige gravsteder ble plyndret av galliske leietropper i Pyrrhos' tjenes­ te 274 f.Kr. Også i romersk tid spilte Edessa en viss rolle. Edessa, oldtidsby i det nordlige Syria, nå §anhurfa i Tyrkia. Den ble grunnlagt ca. 300 f.Kr. ved stedet der en eldre by (Orrhai) tidligere lå og ble oppkalt etter Edessa i Makedonia. 137 f.Kr.-216 e.Kr. var Edessa hovedstad i kongeriket Osroene, men stod under romersk, armensk og partisk innflytelse. Edessa ble tidlig kristnet (se ► Abgar-legenden) og ble et sent­ rum for kristendommen i Syria. Byens kristne blomstringstid var 300-tallet til 500-tallet. 639 ble byen erobret av araberne, fra 944 tilhørte den det bysantinske rike, og 1097-1144 var byen hovedstad i et korsfarerrike. Den muslimske erobringen 1144 utløste det annet korstog. Tyrkisk fra 1637. Edfelt. (Bo) Johannes, 1904-97, svensk forfatter og kritiker, medlem av Svenska Akademien 1969. Debuterte som lyriker i 1923, men slo først igjen­ nom med den formstrenge Hdgmdssa (1934), fulgt av de store samlingene I denna natt (1936), Vintern dr lång (1939), Sang for reskamrater (1941) og Elden och klyftan (1943). Han fremstår her som en bitter samtidsdikter som i ekspressive metaforer og ordknappe, klassisk formede strofer gir uttrykk for tidens bruta-

279

litet. Kjærligheten og naturen kan bare midlertidig løse en fra vanmakten. Syklusen Jarnalder (1937) er et direkte angrep på nazismen. I sitt fortettede billedspråk og sin ironiske blanding av forskjellig stil føyer han seg inn i en modernistisk tradisjon (B. Sjoberg, E. Kåstner, B. Brecht). I den senere del av forfatterskapet arbeidet han i en min­ dre bunden form. Han fornyet blankverset og spesi­ elt prosadiktet i svensk litteratur. Også motivene er annerledes og mer personlige, bortsett fra i de man­ ge reisediktene. Ekolodning (1986) er et omfangsrikt utvalg fra seks decenniers produksjon. Edfelt utgav også litterære essayer og memoarer, gjendiktninger av utenlandsk, spesielt tysk poesi samt stod for en rekke antologier. Edgar, mannsnavn, oppr. engelsk, tilsvarende nor­ rønt Jdtgeirr, som er samme navn som Audgeir; første stavelse norrønt audr, 'rikdom', annen stavelse geirr, 'spyd'. Også brukt i formen Edgeir. Navnedag 16. november. Edgar (ags. Eadgar), engelske (angelsaksiske) kon­ ger. Edgar, 944-975, konge av Mercia og Northumber­ land fra 957, fra 959 konge over hele England. Regjerte i nært samarbeid med erkebiskop Dunstan. Kirke- og klosterliv ble reformert, og landet hadde fred med vikingene i Edgars tid, til dels fordi de fikk et visst selvstyre. Edgar Atheling (edling, dvs. kongeætling), ca. 1050 - ca. 1125, sønnesønn av Edmund 2 Jernside, nærmeste tronarving etter Edvard Bekjenneren. Kongsemne etter slaget ved Hastings, forsøkte uten hell å vinne England tilbake fra Vilhelm Erobreren, og sluttet fred med normannerne. Edgar, David, f. 1948, britisk dramatiker. Han fikk sitt gjennombrudd med The National Interest (1971), og har senere bl.a. hatt stor suksess med en dramati­ sering av Dickens' Niclwlas Nickleby (1980). Edgar skriver også for radio og fjernsyn. Mange av hans skuespill tar opp aktuelle politiske problemer, ofte med satiriske portretter av kjente politikere. EDGE (eng. EnhancedData Ratesfor GSM Evolution) (IT), system for høyere utnyttelse av frekvensene i GSM-båndet. Mens GSM bruker såkalt gaussisk MSK-modulasjon som gir 1 bit per puls, eller 1 bit/ symbol, benytter EDGE symboler (pulser) som kan ha åtte mulige tilstander, og som dermed kan over­ føre 3 bit, da 25 = 8. Dette gir en mulighet lor å øke overføringshastigheten med en faktor på 3. Antallet symboler per sekund er 270 833, som for GSM. Kanalavstanden er også den samme, 200 kHz, og dermed kan eksisterende frekvensplaner benyttes. EDGE kan i første omgang gi datahastigheter for brukerne opp til 100 kbit/s, senere 384 kbit/s, og vil kunne være en overgang, eller et alternativ, til UMTS. En finsk operator har besluttet å oppgradere hele GSM-nettet sitt til EDGE, mens planene til de norske operatørene (2004) er mer usikre. Edgeworth. Francis Ysidro [edswæjt], 1845-1926, britisk sosialøkonom, en av banebryterne for mate­ matiske metoder innenfor den sosialøkonomiske vitenskap. Grunnlegger og utgiver av Economic Journal 1891-1914? Edgeworth. Maria [edjwæjt], 1767-1849, anglo-irsk

forfatter. Hun var datter av en irsk godseier, og huskes for sine romaner med emner fra den irske landsbygda, bl.a. Castle Rackrent (1800), TheAbsentee (1812) og Ormond (1817). Edgeworth kjente de irske bøndenes elendige kår, og la i sine bøker vekt på de store jordeiernes ansvar for sosiale og økonomiske forhold. Hun regnes som en av de første egentlige hjemstavnsdiktere, og betydde mye bl.a. for Walter Scott, Turgenjev og Jane Austen. Foruten romaner utgav hun teoretisk-pedagogiske skrifter som bl.a. hevdet kvinners rett til utdannelse, og små fortellin­ ger om og for barn. Edgeøya [eds-], tredje største øy på Svalbard, øst for

EDINBURGH

Spitsbergen; 5074 km2. Øya er bygd opp av lag fra Jordens middeltid (trias), og er berglendt med lave, flattoppede fjell. I sør og øst er store områder dekket av breer. Oppkalt etter den engelske hvalfanger Thomas Edge, som så øya i 1616; det antas at neder­ lendere hadde vært der noen år tidligere. Prøvebo­ ring etler petroleum på øya i 1972, med negativt resultat. Del av Søraust-Svalbard naturreservat. Edgeøyjøkulen [edj-], iskappe (platåbre) på Edge­ øya, Svalbard. En av de største på Svalbard (1365 km2) og nesten tre ganger så stor som Jostedalsbre­ en, den største i fastlands-Norge. Edgware Road [cdjwea roud], Storbritannia, gate i London, fører fra Marble Arch i nordvestlig retning, markerer begynnelsen til den gamle romerske hærvei Watling Street (opprinnelig navn Wæclingastræt, senere Wætlingastræt), som forbandt Lon­ don med vestkysten av England. EDI, fork, for eng. Electronic Data Interchange (IT), elektronisk datautveksling, grunnstandard for utveksling av elektroniske forretningsdokumenter mellom datamaskiner. Internasjonal EDI bygger på standarden EDIFACT (Electronic Data Interchange For Administration Commerce and Trade). Innenfor denne standarden er det utarbeidet meldingstyper som blant annet dekker områder som faktura, ordre, fraktbrev, betalingsfor­ midling og tolldeklarering. EDIFACT er en global standard med FN som øverste ansvarlige organ, ediacara-faunaen, flercellet fauna fra slutten av prekambrium, for ca. 550-650 mill, år siden. Navn etter stedet Ediacara, nord for Adelaide i Australia, men er nå kjent fra mange lokaliteter forskjellige steder i verden. Dyrene var relativt store, opp til 50 cm i diameter, flate og uten harde strukturer, og er de første flercellede dyr vi kjenner. Mange ligner mer moderne dyregrupper som rundormer, maneter m.m., men nyere forskning tyder på at ediacarafaunaen representerer dyregrupper som trolig ikke overlevde til kambrium. Bl.a. er det ikke noe som tyder på at de var bevegelige. Dyrene i ediacarafaunaen kalles iblant vendozoer. Vendozoene hadde varierende symmetri. Noen var bilateralt symmetris­ ke, mens andre igjen var radiære. Noen manglet symmetri helt. ediacarium, geologisk periode, definert i 2004 til tidsavsnittet 600-542 millioner år for vår tid, dvs. rett før begynnelsen av kambrium. Perioden tar til ved avslutningen av et tidsavsnitt da det var betyde­ lige nedisinger på Jorden (slutten på Varangeristiden) og avsluttes ved tidspunktet for den eksplosive fremveksten av skallbærende dyr i kambrium. Under ediacarium begynte det å utvikle seg enkle flercellede organismer, som er bevart som fossile avtrykk bare noen få steder på Jorden. Svarer til vendium, som fremdeles blir brukt av mange geolo­ ger for dette tidsavsnittet. Navnet kommer fra Ediacara Hills nord for Adelai­ de i Australia. Det er av aboriginsk opprinnelse og viser til 'et sted der det fins vann'. EDIFACT, fork, for eng. Electronic Data Interchange For Administration, Connnerceand Transport (IT), en inter­ nasjonal elektronisk dokumentstandard for forret­ ningsdokumenter. Se >-£01. edikt (av lat. edictum), offentlig kunngjøring. Em­ betsmenn i Roma hadde rett til å kunngjøre for folket (personlig, skriftlig eller ved en herold) de regler som de i sin embetstid ville folge i sin ad­ ministrasjon og som dommere; dels overtok man sin forgjengers regler, dels føyde man nye til. Særlig viktig er pretors edikt, en kunngjøring om hvilke regler han ville følge som leder for rettsvesenet i sitt embetsår, bekjentgjort på forhånd ved opplesning og oppslag. Pretor kunne som dommer ikke bare gjøre bruk av gjeldende rett, han hadde også myndighet til å «hjelpe, supplere og korrigere» denne, og øvde på den måten stor innflytelse på utviklingen av den

romerske privatrett. Keiser Hadrian lot ca. 130 e.Kr. pretorenes edikt sammenarbeides til en fast endelig form, som de senere beholdt (det såkalte edictum perpetuum). Også visse keiserlige forordninger av mer alminnelig innhold ble kalt edikt. Jfr. ► evige edikt, ► nantiske edikt. edil (av lat. aedilis), romersk embetstittel. I det gamle Roma hadde to ediler, valgt av plebs, tilsyn med plebs' tempel (aedes Cereris) og kultus. 366 f.Kr. ble det dessuten innsatt to såkalte kuruliske ediler (aediles curules), valgt blant patrisierne, og fra da av var edilene årlig valgte embetsmenn for hele befolk­ ningen. Edilen var høyere på rangstigen enn kves­ tor, lavere enn pretor. Edilene hadde oppsikt med byens gater og ferdsel, tilførsel av vann og levnets­ midler, mål og vekt, og med feiringen av offentlige leker. Det var vanlig å skyte til av private midler for å få lekene så flotte som mulig, og derved øke sjanse­ ne ved senere valg til høye embeter. De hadde dommermyndighet i mindre saker. Fra Caesars og Augustus' tid gikk deres viktigste funksjoner over til andre embetsmenn. Edinburgh [edinbara] ('Eidens el. Edvins fjellfest­ ning'), gælisk Duneideann, by i Storbritannia, hoved­ stad i Skottland og i grevskapet Midlothian, ved sørbredden av Firth of Forth; 394 400 innb. (2000). Edinburgh er Skottlands kulturelle, administrative og finansielle sentrum. Turisttrafikken er betydelig. Industrien, som er av sekundær betydning, omfatter grafisk virksomhet, skipsverft, elektronisk og elektroteknisk industri, produksjon av næringsmidler, whisky m.m. Havne­ byen Leith, 3 km nord for sentrum, er en av Skott­ lands viktigste havner med særlig livlig trafikk på den britiske østkyst og det nordvestlige Europa. Importen omfatter kom, matvarer og tømmer; eksportprodukter er bl.a. kull, whisky, jern og stål. Granton, nordvest for Leith, er hjemmehavn for fiskeflåten i Firth of Forth. Den internasjonale lufthavnen (Turnhouse) ligger 8 km vest for byen. Offentlige institusjoner, kultur m.m. Edinburgh Uni­ versity, grunnlagt 1583, er verdenskjent, særlig for sitt medisinske fakultet. Andre høyere læresteder inkluderer Heriot-Watt University, grunnlagt 1966. Edinburgh har rikholdige kunstsamlinger og biblio­ teker og er etter den annen verdenskrig skueplass for en årlig sommerfestival, Edinburgh International Festival, med forestillinger innen kunst, drama og musikk og årlig militæroppvisning, Edinburgh Military Tattoo. Edinburgh er sete for det skotske parla­ ment, den skotske kirkes overhode og for en katolsk erkebiskop. Skotsk nasjonalmuseum. Bybeskrivelse. Byen ligger på flere høydedrag mel­ lom Firth of Forth og Pentland Hills. Edinburgh Castle, på den 1 33 m høye Castle Rock, er delvis fra 1000-tallet. Byen vokste opp på veien fra borgen østover - High Street og Canongate (Royal Mile) - til Palace of Holyroodhouse, opprinnelig et kloster, senere det viktigste kongelige slott i Skottland. Ved siden av Palace of Holyroodhouse ligger den svært omdiskuterte nye parlamentsbygningen (åpnet 2004). I slottskapellet er flere konger, dessuten Darnley og Rizzio gravlagt. I Old Town er bebyggel­ sen trengt sammen i opptil 10-12 etasjer høye hus med smale gater imellom. Her ligger universitetet, rådhuset, den gotiske St. Giles Cathedral (hovedsa­ kelig fra 1300-1400-tallet) og parlamentsbygningen (fullført 1640 og parlamentets møtested til 1707, nå sete for høyesterett). Old Town er skilt fra New Town i nord ved en forsenkning, na Princes Street Gar­ dens, som deles i to av den brede voll The Mound, kantet av Royal Scottish Academy og National Gallery. New Town har brede gater (Princes Street, George Street, Queen Street) og store plasser. Her finnes National Portrait Gallery (1850-58), den store nygotiske St. Mary Cathedral (1879) og de fleste bankene. Ved Princes Street står et stort monument over Walter Scott. På Calton Hill i øst finnes en 31 m

280

EDINBURGHJ?EVIEW

Edinburgh. Utsyn nordøstover fra Edinburgh Castle. I forgrunnen Princes Street Gardens med Royal Scottish Academy og National Gallery. Bak disse sees det nygotiske Walter Scott-monumentet, og til høyre Waverly Station med det store hotellet Balmoral Hotel ved siden av. I bakgrunnen Nelson-monumentet på Calton Hill og Firth of Forth.

høy Nelson-støtte, det ufullendte nasjonalmonu­ mentet (1822) og City Observatory (1893—95). Den brede trafikkåren Leith Walk knytter New Town til havnebyen. Sor for Old Town ligger The Meadows (en gjenfylt innsjø, nå park) og på den andre siden en rekke forsteder. På Blackford Hill ligger National Observatory. I øst stanser bebyggelsen ved Salisbury Crags og Arthur's Seat (250 m), i vest avgrenses New Town av elven Water of Leigh, men forsteder fortset­ ter på vestsiden, der vi også finner Edinburghs botaniske og zoologiske hager. Historikk. Det er ukjent når den første borgen ble bygd på Castle Hill, men ifølge historiske opptegnel­ ser var klippen iallfall befestet på 500-tallet. Edin­ burgh ble by 1329 og 1437 hovedstad etter Perth. Edinburgh var en grenseby (1544 brent av engelsk­ mennene, 1650 inntatt av Cromwell). 1745 ble byen tatt av «the Pretender», Karl Edvard Stuart, som her lot sin far, Jakob Frans Edvard, utrope til Skottlands konge. Bebyggelsen ble av bymurene klemt inne i Old Town. Veksten måtte derfor foregå i høyden. På slutten av 1700-tallet ble New Town anlagt etter en rommelig og regelmessig plan. Leith ble innlemmet i byen 1920. Edinburgh Review [edinbara rivju:], britisk kvartals­ tidsskrift, grunnlagt 1802 i Edinburgh av F. Jeffrey, S. Smith og H. Brougham; redaksjonen ble senere flyttet til London. Tidsskriftet bidrog i vesentlig grad til å bringe litteraturkritikken opp på et høyere nivå enn tidligere, og med dyktige og berømte medarbei­ dere som Hazlitt, Carlyle og Macaulay ble det tone­ angivende, både politisk og litterært. Politisk var tidsskriftet et forum for whig-standpunkter og reform. Som litterært forum var det mer konserva­ tivt og til dels sterkt kritisk til samtidige romantiske diktere som Wordsworth, Coleridge, Byron og Shelley. Tidsskriftet gikk inn i 1929. Edirne, tidligere Adrianopel, by i vestlige Tyrkia, ved sammenløpet av elvene Maritsa (Merig) og Tundsja, nær grensen mot Hellas og Bulgaria; 119 300 innb. (2001). Handelssenter, særlig for tekstiler, lærvarer og rosenolje. Universitet (1982). Bykjerne i gammeltyrkisk stil, med trange smug, trehus, basarer og moskeer. Selimiye-moskeen

(1569-79) er tegnet av den berømte arkitekten Sinan, og er regnet for den fineste av alle hans moskeer. Moskeen har en 71 m høy minaret og 999 vinduer. Etnografisk museum og museum for tyr­ kisk og islamsk kunst. Historikk. Edirne ble anlagt av keiser Hadrian som Hadrianopolis på ruinene av det trakiske Uskadama. Erobret 1361 av tyrkerne, og var deres residensby (1413-58) inntil Konstantinopels fall. Okkupert av Russland 1829 og 1878, og av Bulgaria under den forste Balkankrig 1913. Gresk 1920-23, men tilkjent Tyrkia ved freden i Lausanne. Ved freden i Edirne 1829 anerkjente Tyrkia Hellas' uavhengighet. edisjon (av lat.), utgave, opplag av en bok. edisjonsplikt (av lat. 'det å gi ut'), plikt til under en rettssak å fremlegge dokumenter eller andre ting i retten. Edison [edisan] (etter T. A. Edison), by i USA, New Jersey, mellom Trenton og Elizabeth, inngår i New York-regionen. Her ligger Menlo Park, hvor Thomas A. Edison anla sine forskningslaboratorier. I 1887 flyttet Edison anlegget til West Orange, New Jersey. Edison, Thomas Alva [edisan], 1847-1931, ameri­ kansk oppfinner. Så vel hans oppfinnervirksomhet som hans virksomhet som industrileder omfattet nesten alle områder av teknikken. Ingen oppfinner har gjort så mange umiddelbart gjennomførbare og betydningsfulle oppfinnelser som han, og hans oppfinnergeni var forent med et usedvanlig forretningstalent. Bare i USA innehadde han 1093 paten­ ter. Hans skolegang innskrenket seg til tre måneder i 1854.1 12-årsalderen begynte han å selge aviser på Grand-Trunk-jernbanen, og han utgav selv en avis fra et lite trykkeri som han innrettet i en jernbane­ vogn. Her eksperimenterte han med kjemi inntil det brøt ut brann i vognen. Han fikk da av konduktøren en ørefik som gjorde ham tunghørt for resten av livet. Siden arbeidet han som telegrafist i flere byer. I 1869 kom han til New York og samme år hadde han ferdig et system for duplekstelegrafi og i 1874 et for kvadruplekstelegrafi. I 1873 tjente han 40 000 dollar på en forbedret borstelegraf og bygde for disse

pengene et laboratorium og verksted i Newark, New Jersey. Dette flyttet han 1876 til Menlo Park, New Jersey. I 1877, omtrent samtidig med Emile Berliner, laget han den første brukbare kullmikrofon, som kom­ pletterte Bells telefon og som han solgte til Bell Telephone Company. Samme år oppfant han fono­ grafen, som han senere stadig forbedret; den var grammofonens forløper. Fra denne tid stammer også hans mimeograf (et kopieringsapparat), et system for telegrafering med jernbanetog i fart, et for elekt­ risk sporvognsdrift og den elektriske kulltrådlampe (glødelampe), som han fullførte i 1879. Denne lampen betydde i virkeligheten løsningen av spørs­ målet om elektrisk lys. 1 1882 anla Edison i New York City den første elektriske kraftstasjon for 2000 lamper, et arbeid som krevde en rekke oppfinnelser og nykonstruksjonen bl.a. sikringen lampeholdere, koblingsbokser osv. Under sitt arbeid med glødelamper oppdaget han i 1883 den såkalte Edisoneffekt, en forutsetning for elektronrøret som ble konstruert 25 år senere. Han konstruerte også en dynamo drevet av en dampmas­ kin, men han skulle tape sin ledende stilling i utvik­ lingen av elektroteknikken etter hvert som like­ strømmen, som han altfor lenge holdt på, måtte vike for vekselstrømmen, som ble innført av Westinghouse og hans medarbeidere. I 1887 flyttet han sine laboratorier og verksteder til West Orange, New Jersey. Her ble de første «moder­ ne» apparater for levende bilder konstruert 188791, og verdens forste filmstudio, Black Maria, bygd. Selv tenkte Edison bare å anvende sin filmfremviser som et «titteskap». Men etter at andre hadde tatt opp ideen og viste levende bilder på et lerret, synlig for større forsamlinger, ble Edison en tid en nøkkel­ person innen fremveksten av kino- og filmbransjen. Han arbeidet også med malmseparering og sementovner. I sine senere år var han ivrig opptatt med en ny elektrisk akkumulator, og kort etter svensken Jungner konstruerte han (1901) nikkel-jern-akkumulatoren. Etter den første verdenskrig samlet hans hovedinteresse seg om fremstillingen av gummi, enten syntetisk eller av amerikanske planter, f.eks. goldenrod (kongslysarter), og han hadde ved sin død oppnådd lovende resultater på dette område. Edit, Edith, kvinnenavn, av gleng. Eadgyth, tilsvaren­ de Audgunn. Forste stavelse er samme ord som norrønt audr, 'rikdom'; annen stavelse av samme rot somgunnr.gudr, 'kamp'. Navnedag 31. oktober, editio (lat.), forkortet ed., utgave; flertall editiones (edd.). editio princeps, førsteutgave; særlig av gamle forfat­ tere etter boktrykkerkunstens oppfinnelse. Også den beste utgave av en bok. edidit (lat.), forkortet ed., har utgitt. Edland, tettbebyggelse i Vinje kommune, Telemark, like øst for Haukeligrend. Her tar Rv. 362 til Arabygdi og Rauland av fra E 134. A. O. Vinje hentet hand­ lingen til sitt episke dikt om Storegut fra Edland. Navnet er antakelig opprinnelig Elriland, av nor­ rønt elri, 'olderskog', og land. Edland. Elisabeth, 1869-1901, født på Mosterøy, norsk kvinnesakskvinne. Aktiv i avholdsbevegelsen; fra 1892 var hun engasjert som emissær for ►Det Norske Totalavholdsselskap. Hennes arbeid for kvinnestemmeretten bestod hovedsakelig i å foredra om kvinners stilling, og brevskriving til politiske personer og organisasjoner. Litt.: NBL 2. utg. Edland. Henrik, 1905-84, født i Gjesdal, norsk veterinær og bonde. Professor i anatomi ved Norges veterinærhøgskole 1936-73. Høgskolens rektor 1951-57. Edland arbeidet bl.a. med innkryssing av den franske kjøttferasen charolais på norske melke­ kyr med sikte på produksjon av kalver som er mer

—EDO ——J

281------------------------------------------------------------------ ---

Thomas Alva Edison Den amerikanske oppfinneren Thomas Alva Edison (1847-1931) var virksom på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900tallet. Til tross for at han bare hadde tre måneders skolegang, har ingen andre oppfinnere kommet frem til så mange vellykkede og gjennomførbare konstruksjoner. Han patenterte over tusen opp­ finnelser bare i USA, bl.a. glødelampen, den perforerte 35 mmfilmen og fonografen (forgjengeren til grammofonen). Edison drev verdens første tekniske forsknings- og utviklingsbedrift. Det var Edison som sa at «geni er ...én prosent inspirasjon og nittini prosent transpirasjon».

Thomas Alva Edison erklærer i denne annonsen at han ønsker å «se en fonograf i hvert eneste amerikanske hjem». Oppfinneren lytter til sin fonograf, som han nettopp har arbeidet med i fem dogn for å perfeksjonere.

velegnet i kjøttproduksjon. Han gjorde også meget for bevarelse av lundehunden. Litt.: NBL 2. utg. Edle, kvinnenavn, kortform av tyske navn på edel-, 'av edel ætt'. Navnedag 10. mars. edle løvtrær, betegnelse for løvtrær som vokser i de lavere strøkene av Østlandet og langs kysten av Sørlandet og Vestlandet, i Trøndelag og et stykke nordover i Nordland. Til edle løvtrær regnes hassel, sommereik, vintereik, svartor, alm, lind, lønn, ask og bøk. Også barlind, som imidlertid er et nåletre, har en utbredelse som stemmer overens med de edle løvtrærnes. Se for øvrig ►edelløvskog. Edlén, Bengt, 1906-93, svensk fysiker, professor i Lund 1944-73 og kjent for arbeider innen spektroskopi og astrofysikk. Hans undersøkelser (1941) av linjer i solkoronaens spektrum, som tidligere ikke kunne forklares, viste at de stammer fra jern, nikkel og andre grunnstoffer i sterk ionisert tilstand. Etter dette må temperaturen i solkoronaen være vesentlig høyere enn man før hadde ment. Edlund, Lars, f. 6. nov. 1922, svensk komponist, organist, cembalist og musikkpedagog. Utdannet ved Musikhdgskolan i Stockholm, der han 1959-70 virket som lærer. Ved siden av en omfattende kon­ sertvirksomhet har Edlund hatt stor betydning som hørelærepedagog, bl.a. gjennom lærebøkene Modus novus (1963) og Modus vetus (1967), som har fått utbredelse i flere europeiske land. Betydelig er også Kdrstudier I-1II (1972-73), et læreverk konsentrert om ny kormusikk, og Det musikaliska hantverket (1968, sammen med Arne Mellnås), med vekt på integrert undervisning i satslære og hørelære. Som komponist er han mest kjent for sin kirkemusikk, bl.a. en rekke motetter. Edmond, Lauris, 1924-2000, newzealandsk forfatter, en av de mest anerkjente i samtiden. Hun utgav en rekke diktsamlinger, bl.a. In MiddleAir (1975), Seasons and Creatures (1986), Summer Near the Arctic Circle (1988) og Scenes From a Small City (1994), om Wellington, og posthumt Late Song (2001), Dessuten

utgav hun romanen High Country Weather (1984), og er kjent for sin selvbiografi i tre bind: Hot October (1989), Bonfires in the Rain (1991) og The Quick World (1992). Edmond, Murray, f. 1949, newzealandsk lyriker, dramatiker og kritiker. Hans diktning preges av ordspill og eksperimentell språkbruk. Diktsamlinger bl.a. Entering the Eye (1973) Letters and Paragraphs (1987), The Switch (1994) og Nantes Manes (1996). Han har ellers arbeidet med og skrevet for alternati­ ve teatergrupper. Edmonton [edmantan], by i Canada, hovedstad i Alberta, ved North Saskatchewan River, 670 moh., 280 km nordøst for Calgary; 666 100 innb. (2001), i byområdet 990 500 innb. (2003). En av Canadas raskest voksende byområder. Jernbaneknutepunkt og stor internasjonal lufthavn. Økonomien er domi­ nert av oljeindustrien. Byen som kalles Canadas «oljehovedstad», er knyttet til rike oljefelter ved rørledningen har petroleumsraffinerier, petrokje­ misk industri og plastfabrikasjon. Store slakterier, meierier og kornsiloer og annen næringsmiddelin­ dustri. To universiteter (det eldste fra 1906), flere andre høyere læresteder. Fort Edmonton ble bygd 1794 av Hudson's Bay Co. og utviklet seg til en viktig handelsstasjon. Edmon­ ton ble by 1892, provinshovedstad 1905. Folketallet var 1902 2600. Den sterke befolkningsveksten i moderne tid (160 000 innb. 1951) skyldes de store oljefunnene som etter 1947 er gjort i nærheten av byen (Leduc, Redwater, Pembina). Edmund, mannsnavn av gleng. Eadmund, som svarer til norrønt Audmundr, hvor forste stavelse, norrønt audr, betyr 'rikdom', og annen stavelse, mundr, 'gave, festgave'. En tidlig variant i Norge var Jetmund. Navnedag 16. november. Edmund, ags. Eadmund, angelsaksiske konger. Edmund 1. 921-46, konge av England 939-46, sønn av kong Edvard den eldre av Wessex og halvbrør av kong Athelstan. Etter at den norske konge Olav Gotfredsson i Dublin døde 942, la Edmund under seg Midt-England og Northumbria. Han sluttet pakt

med skottekongen Malcolm 1 og trygget Englands nordgrense. Edmund 1 ble myrdet på sitt slott og etterfulgt av broren Edred (Eadred). Edmund 2 Jemside, Ironside, 981 /993-1016, konge av England april-november 1016, sønn av Ethelred 2 the Unready (den rådville). Han drev Knud den mektige tilbake fra London, men ble slått ved Assandun (Ashington i Essex). Han delte landet med Knud, og fikk selv Sør-England, men døde like etter, og Knud møtte ingen alvorlig motstand mer. Edmunds små sønner ble sendt til Ungarn. Edmund. Eadmund the Martyr, ca. 840-870, angel­ saksisk konge i East Anglia fra 855. Kjempet mot vikingene; tradisjonen vil vite at han ble fanget av vikingene, nektet å avsverge sin kristne tro og led martyrdøden. Han ble senere betraktet som helgen; et kloster, ►Bury Saint Edmunds i Suffolk, ble bygd til hans ære, og mange jærtegn berettes om ham. Edmund St., også kalt Edmundof Abington, ca. 11751240, engelsk geistlig. 1227 talte han pa pave Gregor 9s anmodning for et sjette korstog, og ble av paven utnevnt til erkebiskop av Canterbury (1234). Han kom i strid med kong Henrik 3, forsvarte kirkens rettigheter, kritiserte kongens politikk på det euro­ peiske fastland, og oppnådde løfter fra kongen om et styre mer i pakt med engelsk lov og tradisjon. Men fra 1236 ble hans innflytelse svekket, idet pavemakten tok Henriks parti bl.a. i en ekteskapstvist. Ed­ mund drog sørover for å appellere til paven, men døde underveis. Kanonisert 1247. Skrev bl.a. av­ handlingen Speculum ecclesiae, et viktig skrift i middelalderteologien. Edna, kvinnenavn, muligens engelsk av keltisk Ethne, tilsvarende norsk ► Audny; det kan også komme fra hebraisk, av samme rot som Eden, og betyr da 'glede'. Navnedag 31. oktober. edo, bini, folkegruppe i det sørlige Nigeria, omkring elven Niger; teller ca. 3,7 mill. (2003). Språket tilhører kwa-gruppen i niger-kongofamilien. Tradi­ sjonell hovednæring er jordbruk, med bl.a. yams, mais og maniok. De holder også en del husdyr, særlig geiter. Edo bor i landsbyer som kan ha opp til

282

EDO

flere tusen innbyggere, og den politiske organiserin­ gen er basert på landsbyene. Mennene er inndelt i tre alderskategorier, og det er de eldste mennene som utgjør landsbyrådet. Den tradisjonelle religio­ nen, der forfedrenes ånder er viktige, har fått kon­ kurranse av kristendom og islam. Edo, som i sin tid grunnla kongedømmet Benin, er bl.a. kjent for sine treskulpturer og sitt kunsthåndverk i bronse. Edo, delstat i sørlige Nigeria, på østsiden av elven Niger; 17 802 km2 med 2 414 900 innb. (1995). Hovedstad: Benin City. Lavland i sør og vest, noe høyere landskap i nord, høyeste punkt er 570 moh. Tropisk regnskog. Bety­ delig petroleumsproduksjon. Jordbruk er for øvrig viktig næringsvei. Det dyrkes bl.a. yams, maniok, oljepalmer, ris og mais. Viktige salgsprodukter er gummi, tømmer, palmeolje og palmekjerner. Noe farmasøytisk og gummiindustri, sagbruk, møbelpro­ duksjon. En del turisme. Delstaten ble opprettet 1991 og ble da skilt ut fra nordlige del av Bendel. Den sørlige delen ble lagt til Delta. Edo, til 1868 navnet på byen ►Tokyo. Edom, i Det gamle testamente del landområdet som strakte seg fra sørenden av Dødehavet til Rødehavet. Fra Se'irfjellene i nord, langs den dype Arabadalen til Elat i sør er det ca. 200 km. Ifølge 5. Mos 2,12 bodde det opprinnelig horitter der, et folkeslag som ellers ikke er kjent, men som 5. Mos forteller ble fordrevet av Esaus etterkommere. Omkring 1300 f.Kr. trengte semittiske stammer seg inn og dannet et edomittisk statssamfunn. Det ble beskyttet av en rekke grensefestninger og ble bygd opp som et kongedømme allerede før Israel fikk konger, 1. Mos. 36,31-39. De viktigste hyene var Bozra, Punan, Sela (bedre kjent som Petra), Ezjongeber og Elat (nåvæ­ rende Eilat). Fra denne siste, som var en meget brukbar havn, gikk det en viktig karavanevei nord­ over langs Wadi Arabat til Damaskus. Edomittene ble regnet for å være i slekt med israelittene, men var ofte i strid med dem. David seiret over dem i kamp, og siden hørte de inn under Juda. På kong Jorams tid ble de igjen selvstendige, men 795 f.Kr. ble de slått av Amasja, som erobret Sela. I 770 tok Ussia Elat, som edomittene vant tilbake under den syrisk-efraimittiske krig, ca. 736. Senere var det assyrerne og babylonerne som tok makten. Etter Jerusalems ødeleggelse i 586 trengte edomittene fra sør inn i Juda. Det østlige Edom ble fra ca. 300 erobret av nabateerne, og i stedet samlet edomittene seg på vestsiden av Arabadalen. Dette området fikk det gresk-latinske navnet Idumaea, og senteret der var den gamle judeiske byen Hebron. Landet ble i 126 f.Kr. undertvunget av makkabeeren Johannes Hyrkan, og ble siden forvaltet av stattholdere. En av disse, idumeeren Antipater, som 47 f.Kr. ble gjort til prokurator over Palestina av Caesar, var far til Herodes den store. Samtidig med Judas undergang, 70 e.Kr., forsvant også Idumaea ut av historien. Edred, ags. Eadred, død 955, engelsk konge 946, kon­ kurrerte med Eirik Blodøks om Northumbria og heijet landet med stor villskap flere ganger. Edrik Streona, dvs. erververen, Eadric, død 1017, jarl i Mercia fra 1007.1 striden med vikingene gikk han gang på gang over til danene, sist i det avgjørende slaget ved Ashington (se ► Edmund 2 Jernside). Knud den mektige stolte heller ikke på ham, og lot ham drepe. Edrioasteroidea, utdødd pigghudklasse som levde fra kambrium til karbon. Tilhørte underrekken Echinozoa og var fastsittende. edruskapsnemnd, tidl, kommunalt utvalg som arbeidet for å bedre edruelighetsforholdene innen kommunen. Oppgavene ble 1988 overført til helseog sosialstyret. edruskapsundervisning, obligatorisk emne i norsk grunnskole siden 1889, blir tatt opp i sammenhen­

gen alkohol, narkotika og tobakk (ANT) og gjort til gjenstand for tverrfaglig undervisning i bl.a. sam­ funnsfag, natur- og miljøfag og heimkunnskap. EDS, fork, for eng. egg drop syndrom (vet.), sykdom hos fjærfe, skyldes et ►adenovirus som gir infeksjon i egglederen med påfølgende forstyrrelser i dannel­ sen av eggeskallet. I Norge ble sykdommen for første gang påvist i 2002 i en flokk verpehøns i økologisk eggproduksjon. Besetningen ble avlivet og destruert. Edsbyn, tettsted i Sverige, Gåvleborgs lån, administ­ rasjonssenter i Ovanåker kommune, ved Voxnan; 4189 innb. (2000). Treindustri. Edschmid, Kasimir [etjmit], pseudonym forEduard Schmid, 1890-1966, tysk forfatter. Han begynte som ekspresjonist med novellesamlingen Diesechs Miindungen (1915) og essaysamlingen Uber den Expressionistnus in der Literatur und die neue Dichtung (1919). Han levde et globetrotterliv og skildret i sine senere verker tidligere tiders og nåværende kulturer. Hans bøker er handlingsmettede, stilen kan betegnes som en moderat realisme. Skrev også kunstnerbiografier (Byron, Biichner). Av hans verker kan nevnes ZauberundGrbssedesMittelmeers (1932), Italien (3 bd., 1959-62) og selvbiografien DasguteRecht (1964). Edsel, amerikansk bilmerke, lansert 1957 av Ford Motor Co.; oppkalt etter Henry Fords avdøde sønn Edsel. Bilen ble ingen suksess, og produksjonen opphørte 1959. edsforbund, Det sveitsiske (ty. Die schweizerische Eidgenossenschaft), det offisielle navn på den sveitsiske stat. Eidgenossen ('forbundsfeller') ble brukt om medlemmene av flere løsere sammenslutninger, bl.a. mot grevene av Habsburg. Edsforbund som navn på sammenslutningens byer og land kom i bruk på slutten av 1300-tallet, særlig etter slaget ved Sempach 1386 mot østerrikerne. Det franske ordet hugenotter også dannet av Eidgenosse. edsring, en ring av gull eller sølv, vætet med offer­ blod, som ifølge islandske sagaer ble oppbevart i enkelte gudehov i hedensk tid. Den ble båret av hovgoden ved offerfester, og den som skulle sverge ring-ed (baugeidr), måtte holde i eller røre ved edsringen mens han avla eden. Skikken synes ikke å ha vært meget utbredt. Edstrdm, Johannes Sigfrid, 1870-1964, svensk idrettsleder og industrimann, president i Den inter­ nasjonale olympiske komité (IOC) 1946-52. Inn­ valgt i IOC 1920, visepresident fra 1931, fungerende leder fra 1942. Medstifter av Sveriges Riksidrottsfbrbund 1903, gjorde en stor lederinnsats ved OL i Stockholm 1912, og tok samme år initiativet til dannelsen av Det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF), hvor han var president til 1946. Edstrdm var adm. direktør 1903-33 og styrefor­ mann 1934-49 i det svenske elektrotekniske selska­ pet ► ASEA og ledet det frem til å bli et verdensom­ spennende storkonsern. EDTA, (HOOCCH2)2NCH2CH,N(CH2COOH)2, etylen, diamintetraeddiksyre, fargeløse krystaller som spaltes ved oppheting til 240 °C. Løses lite i vann, men går i oppløsning under saltdannelse ved tilset­ ning av baser, f.eks. alkalihydroksider. Som en firebasisk syre danner den mange salter, blant disse er dinatriumsaltet mest kjent. EDTA og dets salter har den egenskap at de danner ikke-ioniserte kompleksforbindelser (kelater) med metaller og brukes derfor til å fjerne metallioner, f.eks. for å bløtgjøre hardt vann, binde spor av tungmetallioner i fett og oljer, dekontaminere radio­ aktive flater samt i vaske- og renseoperasjoner av mange slag. Dinatriumsaltet anvendes som et hjel­ pemiddel i analytisk kjemi og som hjelpesubstans (tetracemindinatrium) i farmasi for å binde metall­ ioner som ellers ville katalysere spaltingen av for­ skjellige legemidler. I medisinen har et kalsiumkompleks, kalsiumtetracemindinatrium anvendelse ved

behandling bl.a. av blyforgiftninger. EDTA benyttes også til kjemiske analyser for å bestemme konsentrasjonen av metallioner (se ► titrimetri). Education International, El, Brussel, internasjonal lærerorganisasjon, stiftet 1993 etter en sammenslå­ ing av IFFTU {International Federation of Free Teachers' Unions) og WCOTP {WorldConfederation of Organizations of the Teaching Profession). EI har som formål å fremme de nasjonale lærerorganisasjonenes arbeid for lærernes status, interesser og velferd m.m. Orga­ nisasjonen representerer 305 nasjonale lærerorgani­ sasjoner med mer enn 24 millioner medlemmer fra 155 land (2004). edukasjon (av lat. 'oppdra'), oppdragelse; det at et menneske utvikler evner, holdninger og kunnskaper og kommer under innflytelse av et spesielt miljø, slik at det oppnår en bestemt sosial kompetanse og en bestemt individuell utvikling. edukand, elev; en som gjennomgår en edukasjonsprosess. edukt (av lat.), uttrekk, bestanddel trukket ut av et sammensatt stoff eller forbindelse (f.eks. jern av malm), til forskjell fra produkt. E-dur (mus.), toneart med grunntone e. 4** for f, c, g og d. Parallelltoneart til ciss-moll. Eduskunta, det finske navnet på den finske nasjonal­ forsamlingen (Riksdagen). Edvard, mannsnavn, oppr. engelsk Edward [edwad] av Eadweard, tilsvarer norrønt Jdtvardr. Forste stavel­ se er av samme rot som norrønt audr, 'rikdom'; annen stavelse svarer til norrønt vprdr, 'vokter', kort­ form Eddie, Eddy. Navnedag 18. mars. Edvard, ags. Eadward, angelsaksiske konger. Edvard den eldre, eng. Edward the Elder, død 924, konge av Wessex fra 899 og av Mercia fra 918, sønn av Alfred den store. Fortsatte sin fars kamper mot danskene og slo dem i mange slag. Danene i East Anglia gav seg inn under ham, likeså flere angelsak­ siske småkonger, og han var i realiteten fra ca. 920 den første konge over hele England. Edvard Martyren, eng. Edward the Martyr, ca. 963978, konge 975-978, sønn av Edgar. Han ble myrdet under tronfolgestridigheter og ble fra 1008 regnet for helgen. Hans stemor hadde visstnok planlagt dra­ pet. Edvard Bekjenneren, eng. Edward Confessor, ca. 1003-66, konge av England 1042-66, sønn av Ethelred the Unready og Emma. Flyktet ved Eng­ lands erobring 1013 til Normandie. Han ble valgt til konge etter sin halvbror Hardeknuds dod 1042, førte en danskfiendtlig politikk ledet av jarlen Godwine, hvis datter Edith (Eadgyth) han ektet. Edvard grunnla Westminster Abbey. Han etterlot seg ingen naturlig tronarving, og de stridigheter som fulgte etter hans død åpnet for den normanniske invasjo­ nen. Edvard, eng. Edward, engelske konger. Edvard 1, 1239-1307, konge 1272-1307, sønn av Henrik 3. Også kalt Edward Longshanks. Som ung førte han ungadelens strid mot høyadelsveldet, 1270-72 drog han på korstog. Som konge konsoli­ derte han kronens makt og støttet seg til stendene. I hans regjeringstid fant parlamentet den form som ble grunnleggende for folkerepresentasjonen i England. Han var kirketro, men avgrenset presteska­ pets verdslige makt og gjorde seg uavhengig av paven. Edvard var en iherdig lovgiver og avskaffet mange føydale privilegier. I Wales førte han 1277-84 krig for å undertvinge lensherren Llewelyn og innførte engelsk rett og statsskikk der, samt bygde flere borger. Han var voldgiftsdommer mellom kongsemnene i Skottland i 1290-årene (etter «piken fra Norge», se ►Margrete, norske dronninger), og la til slutt landet under seg med våpenmakt. Edvard 2, 1284-1327, konge 1307-27, sønn av

283

Edvard 1. Også kalt Edward of Caemarvon. Striden om Skottland gikk videre og endte med engelsk neder­ lag i slaget ved Bannockburn 1314. Edvard var for svak til å hevde seg overfor hoyadelen, og baronene tok makten fra ham. Han flyktet fra London, men ble fanget av sin dronning Isabella og dennes elsker, Roger Mortimer. Edvard gav opp tronen, ble mis­ handlet og drept. Edvard 3,1312-77, var konge etter sin far Edvard 2 fra 1327, men fikk først reell makt da han fjernet morens elsker, Roger Mortimer, ved et kupp 1330. Han var en energisk ridderkonge med Europas mest prangende hoff. I hans regjeringstid begynte de lang­ varige strider med Frankrike (►Hundreårskrigene), dels fordi begge landene grep inn i den skotske tronstrid, dels på grunn av Edvards nære forhold til Frankrikes hender i Flandern, men særlig fordi han stod i veien for den franske kongemakt. Han var hertug av Guyenne, og som Filip den smukkes dattersønn gjorde han krav til og med på den frans­ ke trone. Krigen begynte 1337 og artet seg som en rekke engelske felttog på fastlandet, med fredsperioder imellom. Edvard tok Calais 1347 og sammen med sønnen Edvard («den svarte prins») vant han slaget ved Poitiers 1356 og sikret seg store områder. Ved freden i Brétigny (1360) gav han opp kravet på den franske kronen, men fikk størstedelen av VestFrankrike; likevel maktet han senere bare å redde noen byer ved våpenstillstanden 1375 (Calais, Brest, Bordeaux, Bayonne). Krig og pest (Svartedauden) hadde vært en stor påkjenning for England. For å skaffe penger til krigføring måtte han gi Parlamentet store rettigheter, særlig kontroll med skattlegging. Dette ble grunnleggende for engelsk statsskikk. Edvard 4, 1442-83, konge 1461 da han styrtet Henrik 6. Den egentlige makten lå likevel frem til 1470 hos jarlen av Warwick. Edvard var huset Yorks kongsemne i Rosekrigene og satt ikke trygt på tro­ nen før Lancasters endelige nederlag 1471. Perioden 1471-83 var fredelig. Han interesserte seg for han­ del, og unte ikke Parlamentet noen aktiv rolle, og åpnet for så vidt veien for tudorenes sterke konge­ makt. Edvard 5, 1470-83 (?), engelsk konge 1483, sønn av Edvard 4 og den lavættede Elisabeth Woodville. Han ble utropt til konge ved farens død, men ble sammen med sin bror fengslet i Tower av farbroren Richard av Gloucester. Richard besteg tronen som Rikard 3, mens de to prinsene forsvant og ble trolig drept. Edvard 6, 1537-53, engelsk konge 1547-53, sønn av Henrik 8 og Jane Seymour, ble konge 10 år gammel. Hans regjeringstid var fylt av kamper mellom formynderstyret og riksrådet. Styret ble overlatt først til hertugen av Somerset, deretter (fra 1549) av John Dudley, hertug av Northumberland. Under ham ble reformasjonen gjennomført i Eng­ land, og trosgrunnlaget for den engelske kirke ble utformet i Book of Common Prayer. Dudley presset også den unge kongen til å utnevne Dudleys sviger­ datter Jane Grey til tronarving. Edvard 7, Albert Edward, 1841-1910, konge av England og Irland, keiser av India 1901-10, eldste sønn av dronning Victoria og hennes gemal prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha, gift med prinsesse Alexandra av Danmark. Residerte nærmere førti år som prins av Wales på slottet Sandringham. Da dronning Victoria etter sin gemals dod 1861 levde et tilbaketrukket liv, overtok tronfolgerparet en meng­ de representasjonsplikter og vant stor popularitet. Han foretok 1875-76 en reise til India. Ble konge januar 1901; kronet først 1902. Edvard interesserte seg sterkt for utenrikspolitikk og hadde intimt per­ sonlig kjennskap til andre lands fyrster og stats­ menn. Hans personlige sympatier falt sammen med de politiske skillelinjene som kom til syne i Europa omkring århundreskiftet. Han hadde stor sympati for Frankrike og mislikte sin nevø Wilhelm 2 i Tysk­ land. Men i utenrikspolitikken opptrådte han strengt

EDWALL

Edvard 7. Konge av England og Irland, keiser av India.

konstitusjonelt og fulgte sine ministres råd. Blant hans barn var kong Georg 5 og Maud, dronning av Norge. Edvard 8, se ► Edward, duke of Windsor. Edvard, 1330-76, engelsk prins, prins av Wales, kalt Den svarte prins (eng. the Black Prince), formodentlig fordi han bar en svart rustning, eldste sønn av Ed­ vard 3. Han ble av faren utnevnt til duke of Cornwall 1337, den første engelske duketittel. Han var en av de fremste feltherrene under hundreårskrigene og står som en av de ypperste representanter for riddervesenet. Edvard utmerket seg 17 år gammel i slaget ved Crécy og ble 1355 stattholder i Guyenne, forsøkte et tog gjennom Frankrike og slo og fanget kong Johan den gode ved Poitiers 1356. Edvard ble 1362 utnevnt til hertug av Aquitania og holdt hoff i Bordeaux. Krigen brøt ut igjen 1369, men plaget av sykdom vendte han hjem 1371. Han døde i West­ minster, og ble bisatt i katedralen i Canterbury. Far til Rikard 2. Edvardsen, Aril, f. 15. nov. 1938 i Kvinesdal, norsk evangelist siden 1959; fra 1965 knyttet til pinsemenigheten og 1965-92 leder av misjonsstiftelsen ► Troens Bevis Verdens Evangelisering i Sarons Dal, Kvinesdal. Han deltar i vekkelsesmøter både i Norge og utlandet og er en av de mest kjente norske predi­ kanter internasjonalt. Han har utgitt rundt 40 boker med et samlet opplag på over en halv million (med­ regnet oversettelser), bl.a. Over skinner stjernene (1969), Åndens frukt-kjærligheten (1975), Gjenoppret­ telsen (1978) og Kjærlighetens terapi (1982). Aril Edvardsen under et vekkelsesmøte i Ekeberghallen november 1986.

I 1970-årene vokste det frem motstand mot Ed­ vardsen innen pinsebevegelsen, ikke minst på grunn av hans selvstendige, kirke-økumeniske praksis; han har bl.a. brukt karismatiske romersk-katolske pres­ ter i sine vekkelseskampanjer. I senere år er forhol­ det til pinsebevegelsen normalisert. Edvardsens internasjonale evangeliseringskampanjer samler store menneskemengder. 1999 fikk Edvardsen overrakt en fredspris av den pakistanske presidenten for sin innsats for forsoning mellom mennesker. Han er biografen av Paul Leer-Salvesen (1974) og Arvid Møller (1978). Himmelen revner (2004) er en dokumentarfilm om Edvardsen laget av Erling Borgen. Litt.: Leer-Salvesen, R: A.E.: mannen og bevegelsen i Sarons Dal, 1974; Møller, A.: A.E. i Sarons Dal, 1978; NBL 2. utg.; Rem, H.: A.E.: et selvopplevd portrett, 2004; Sørensen, S„ red.: A.E.: Guds mann i tiden, [1998] Edvardsen. Edvard, 1630-95, fodt i Bergen, norsk skolemann og historiker, studene ved universitetet i Leiden, Nederland, fra 1654, var fra 1663 viserektor ved Bergen katedralskole. Edvardsen drev forskning innen astronomi, fysikk og matematikk, men hans hovedverk er hans Bergensbeskrivelse (1674), en grundig samling av stoff som har dannet kildemessig grunnlag for senere historiske arbeider om byen. Petter Dass og Ludvig Holberg var blant hans elever. Edvardsen. Sølvi, f. 26. jan. 1951 i Oslo, norsk danser og koreograf, utdannet bl.a. ved Den Norske Balletthøyskole og ved Centre International de la Danse Moderne i Paris. Danser i Collage Dansekompani 1977-85, debuterte som koreograf 1980. Med sær­ preg og en sterk visuell helhet som siktemål har hun koreografert både for fjernsyn og dansekompanier. Stor betydning for norsk samtidsdans med verker som Masken (Den Norske Opera, 1985), Draumkvedet (Festspillene i Bergen, 1986), Grieg å jour for Nasjonalballetten (Festspillene i Bergen 1993, Den Norske Opera 1994). For Carte Blanche har hun bl.a. kore­ ografert OL-forestillingen Link (1994) og Snehvit (2002). Edvardsen fikk Ballettkritikerprisen 1984 for Kimen. Edvardsson. Sigrid, f. 26. des. 1967 i Bærum, norsk danser. Utdannet ved Statens balletthøgskole og The Peridance Center i New York. Begynte 1990 samar­ beidet med koreografen Ingun Bjørnsgaard, og har vært den ledende danseren i de fleste av Bjørnsgaards balletter. Hun har arbeidet med Dansdesign, og var blant den lille gruppen dansere som var med i hele prosessen frem til åpningen av OL på Lilleham­ mer i 1994. 2002 høstet hun gode kritikker for en av rollene i Kjersti Alvebergs forestilling Nett No! - til deg som har alt utan tid ved Det Norske Teatret. Edvin, mannsnavn, opprinnelig engelsk, av gleng. Eadwine, der første ledd ead- er det samme som norrønt audr, rikdom' og andre ledd -wine tilsvarer norrønt vinr, 'venn'. Navnedag 11. mars. Edvin, Aeduini, Edwine, ca. 585-633, angelsaksisk konge av Northumbria. Han la under seg store deler av Sør-England, og ble en forløper for engelsk rikssamling. Han giftet seg med en kristen kongedatter fra Kent og lot seg døpe 627. Edwall. Allan, 1924-97, svensk skuespiller, regissør og forfatter; utdannet ved Dramaten 1947-52, der han senere hadde en rekke sentrale roller. Han gjestet flere ganger norske scener, bl.a. som Stivhatten i Kranes Konditori på Trøndelag Teater og Det Norske Teatret. I Norge satte han også opp sine egne stykker Morn 'a Gary på Trøndelag Teater 1977 og Gjesten på Det Norske Teatret 1989.1 1986 startet han teateret Brunnsgatan 4 i Stockholm der han spilte énmannsforestillingene Dr. Glas etter Hjalmar Soderbergs roman og Oidipus etter Sofokles, og gjestet Det Norske Teatret med begge i 1988. Filmdebut i Resan tilldej (1953), gjennombrudd som Karlsson i TV-filmatiseringen av Hemsoborna (1966). Innsiktsfulle og varme prestasjoner i Astrid

284

EDWARD

Allan Edwall som privatdetektiven Engeln i en av fjernsynsfilmene hans fra midten av 1970-årene.

Lindgren-filmatiseringer: Emil i Lonneberga (197173; som Emils far), Brbdema Lejonhjdrta (Brødrene Løvehjerte, 1977), to filmer om Madicken (1979-80), Rasmus på luffen (1981; som landstrykeren) og Ronja Rovardotter (1984). Spilte faren i Bergmans Fannyoch Alexander (1982). Også filmregi, bl.a. Åkeoch hans vdrld (Åke og hans verden, 1984). Edward, engelske konger, se ►Edvard. Edward [edwad], duke of Windsor, tidligere kong Edvard 8, 1894-1972, britisk konge 1936, eldste sønn av kong Georg 5. Utdannet som marineoffiser; fikk 1911 tittelen prins av Wales. Han vant tidlig stor popularitet ved sitt vinnende vesen og sin aktive interesse for arbeiderklassen. Ved Georg 5s død ble han utropt til konge 20. jan. 1936, men abdiserte allerede 11. des. samme år på grunn av sine ønsker om ekteskap med den amerikanske Mrs. Wallis Warfield Simpson. Hennes forbindelse med kongen hadde allerede i flere år vært en offentlig hemmelig­ het, men Edvards vilje til å legalisere forbindelsen støtte på forbitret motstand fra kirken og det konser­ vative parti. Etter råd fra statsminister Baldwin trakk han seg tilbake fra tronen til fordel for sin bror hertugen av York, som tok navnet Georg 6. En medvirkende årsak til det spente forhold som opp­ stod til statsministeren, var Edvards sympati for nasjonalsosialismen i Tyskland. Edvard fikk deretter tittelen hertug av Windsor og giftet seg 1937 med Mrs. Simpson. Han oppholdt seg utenfor Storbritan­ nia inntil krigen 1939. Fra juli 1940 til mars 1945 var han guvernør over Bahamas. Etter krigen opp­ holdt han seg vesentlig i Frankrike. Han utgav 1951 en selvbiografi, A King's Story (norsk overs. En kon­ ges vei s.å.). Edward Anthony Richard Louis [edwød], earl of Wessex, viscount Severn, f. 10. mars 1964, britisk prins, yngste sønn av dronning Elizabeth 2 og prins Philip. Gift 1999 med Sophie ►Rhys-Jones. Paret ble ved vielsen tildelt titlene jarl og grevinne av Wessex. Edward er også arving til tittelen hertug av Edin­ burgh. Datteren Louise (Louise Alice Elizabeth Mary Mountbatten-Windsor) ble født 8. nov. 2003. Edwards, Blake [edwadz], eg. William Blake McEdwards, f. 1922, amerikansk filmregissør, kjent for en rekke komediesuksesser. Begynte som skuespiller og manuskriptforfatter, regidebuterte 1955, og slo igjennom med farsen Operation Petticoat (Operasjon underskjørt, 1959). Etter den romantiske Breakfastat Tiffany's (1961) og den problemorienterte Days of Wineand Roses (1962), om et ektepar med alkohol­ problemer, innledet han med The Pink Panther (Den rosa panteren, 1964) et givende samarbeid med Peter Sellers. Komediene med Sellers, The Party (Høyt skum i Hollywood, 1968) og diverse oppfølgere i Pink Panther-serien, ble stadig mer burleske og crazy-belonte. Giftet seg med Julie Andrews 1969, hun har siden medvirket i flere av hans filmer, bl.a. den store kinosuksessen 10 (Drømmekvinnen «10», 1979), som for en kort periode gjorde Bo Derek til et sexsymbol. Han har siden laget bl.a. S.O.B. (1981), Victor/Victoria (1981) og Skin Deep (1989).

Edwards, John Reid, f. 10. juni 1953, amerikansk politiker (demokrat), jurist. Utdannet advokat med karriere i hjemstaten North Carolina. Senator fra North Carolina fra 1999. Forsøkte å bli demokrate­ nes presidentkandidat 2004 og hadde stor suksess i primærvalgene, men tapte til slutt for John Kerry. Edwards var Kerrys visepresidentkandidat ved presidentvalget 2004, da Bush og Cheney ble gjen­ valgt. Edwards, Jonathan [edwodz], 1703-58, amerikansk teolog innenfor den britisk-amerikanske puritanis­ me. Han var prest i den kongregasjonalistiske kirke og president ved Princeton College. Ved hans virk­ somhet oppstod fra 1734 en stor vekkelse. Han forkynte med rystende alvor Guds vrede og dom over de fortapte. Edwards skrev en rekke avhandlin­ ger og andre bøker, der han forsvarte den kalvinske predestinasjonslære mot Jacobus Arminius lære. Hans samlede verker utkom i 10 bd. i 1829. Edwards, Jonathan [edwødz], f. 1966, britisk friidrettsutøver. Olympisk mester i tresteg 2000 (sølv 1996), verdensmester 1995 og 2001 (sølv 1997, bronse 1993 og 1999) og europamester 1998 (bron­ se 2002). Satte 1995 tre verdensrekorder, derav to under VM-finalen i Goteborg, hvor han ble første­ mann over 18 m med beste resultat 18,29 m (gjel­ dende rekord l.jan. 2005). Edwards, Jorge, f. 1931, chilensk forfatter og diplo­ mat. Blant de mest kjente av hans romaner kan nevnes Elpeso de la noche (1965), Los convidados de piedra (1978), El museo de cera (1981), Elanfitrion (1988) og Elsueho de la historia (2000, norsk overs. Drøm og historie, 2003). Edwards har også skrevet essayer som Desde la cola del dragon (1969) og novel­ ler som samlingene: Elpatio (1952) og Las mdscaras (1967). Edwards, Owain [edwadz], f. 1940, britisk musikkforsker. Doktorgrad ved University of Wales 1967 med avhandlingen The Concerto in England During the Eighteenth Century. Studerte komposisjon i Siena og Darmstadt. Etter virksomhet som universitetslektor, bl.a. ved The Open University, ble han 1974 dosent, 1985 professor i musikkhistorie ved Norges Musikk­ høgskole i Oslo. Edwards Air Force Base [edwadz eøfå:s beis], ameri­ kansk militær prøveflybase, alternativt landingsområde for romfergen, ca. 130 km nord for Los Angeles i California. Ligger ved den flate, uttørrede Rogers Dry Lake (114 km2) og har til sammen 21 landings-

Edward, duke of Windsor, tidligere Edvard 8, sammen med sin hustru, Wallis Warfield Simpson, på bryllupsdagen, 3. juni 1937, i Frankrike.

baner med lengder fra 1220 til 11 895 m. De første aktiviteter ved basen fant sted i september 1933. Tidlig navn var Muroc AAF, nåværende navn etter kaptein Glen W. Edwards, som ble drept 5. juni 1948 ved nedstyrting av en YB-49 Flying Wing. Edwardsen, Leif, 1922-2002, født i Mandal, norsk diplomat. Ansatt i Utenriksdepartementet 1949. Ambassadør ved Europarådet 1970-73, i Lisboa 1976-83, i Abidjan 1983-87 og i Budapest 1987-89. Edwardsen, Simon (Peder), 1892-1979, født i Fred­ rikstad, norsk operasanger (tenor). Debuterte ved Opéra Comique i Oslo 1919. 1925-27 ved Stora teatern i Goteborg, 1927-50 ved Kungliga teatern i Stockholm, ofte benyttet i karakterroller. Senere virket han som opera- og operetteregissør ved Nasjonalteatret i Reykjavik og ved Finska operan i Helsin­ ki, og som leder for elevskolen ved Stora teatern i Goteborg. Edward 7 Land, landområde i Antarktika, strekker seg mot nordvest fra Marie Byrd Land inn i Rosshavet. Området er dekket av is, og hever seg til 600900 moh. Oppdaget av R. F. Scott i 1902 på Discovery-ekspedisjonen. Edward 7 Land ble senere utfor­ sket og kartlagt av et parti ledet av K. Prestrud på R. Amundsens sydpolekspedisjon og R. E. Byrds ekspe­ disjoner i 1933-35 og 1939—41. Edwardsjøen, også kalt Rwitanzige, Lake Idi Amin Dada, og Albert Edwardsjøen, innsjo i Øst-Afrika, vest for Victoriasjøen, på grensen mellom Uganda og Kongo (tidl. Zaire), 912 moh., ca. 2100 km2, 80 km lang, 48 km bred. I nordvest forbundet med Lake George gjennom en 32 km lang kanal, Kazinga. De viktigste tilløp er elvene Ruindi og Rutshuru. Ed­ wardsjøen er en av Nilens kildesjøer og har hovedavløp i nord gjennom elven Semliki, som munner ut i Albertsjøen. Fiskerik. Dyrelivet omkring sjøen er vernet av nasjonalparkene Virunga og Ruwenzori. «Oppdaget» av H. M. Stanley 1889, oppkalt etter Albert Edward, prins av Wales. Edwardson, Åke, f. 1953, svensk forfatter og journa­ list. Debuterte med kriminalromanen Till alltsom varitdott (1995) fulgt av Gå ut min sjal (1996), Dans med en angel (1997, der etterforskeren Erik Winter blir introdusert som hovedperson), Rop från långt avstand (1998), Sol och skugga (1999), Låt det aldrig ta slut (2000), Himlen åren plats på jorden (2001) og Segel av sten (2002). Edwardson er en av de fremste repre­ sentantene for den nye generasjonen svenske forfat­ tere som skriver samfunnskritiske kriminalromaner, og har fått flere priser for sine bøker. Han har også gitt ut Jukebox, en roman fra 1960-årene. Winterland (2004) er kriminalnoveller. Oversatt til norsk. Edwin, Einar, 1893-1953, norsk prest, cand.theol. 1917, res.kap. i Oslo fra 1937. Utgav flere bøker der hans utpreget liberale teologiske standpunkt kom­ mer frem: Protestantismen ved skilleveien (1929), Jesu bergpreken (1949), I sannhet og frihet; åpen tale om kristendom og dogme (1953). Edy. John William [i:di], ca. 1762-1820, britisk grafi­ ker og maler, arbeidet særlig i akvatintateknikk. Malte, tegnet og utførte stikk som illustrasjoner til topografiske billedverk, bl.a. BoydelTs Picturesque Scenery of Norway (1820). En kommentar til denne serien er O. A. Øverlands Det gamle Norge i billeder og text. J. W E.s tegninger fra aar 1800 (1910). Edzard, Christine, f. 1945, britisk filmregissør. Skrev sammen med ektemannen Richard Goodwin manus til ballettfilmen Tales of Beatrix Potter (1971), regide­ buterte med Stories From A Flying Trunk (1979). Hun fikk stor internasjonal suksess med den todelte Dickens-filmaliseringen Little Dorrit (1987) som ble produsert i London på et beskjedent budsjett. Har siden laget The Fool (1990) og As You Like It (1992), sistnevnte en moderne versjon av Shakespeares stykke. Edøy, tidligere kommune i Møre og Romsdal. Edøy kommune 1914-59, som svarer til det nåværende

285

sognet, dvs. Edøy og den sørøstlige del av øya Smøla, ble 1960 slått sammen med Brattvær og Smøla til nåværende Smøla kommune. Edøy kommune omfattet 1873-1913 hele den nåværende Smøla kommune; kommunen ble 1913 delt i de tre kom­ munene Edøy, Brattvær og Hopen. Før 1873 omfat­ tet Edøy kommune også nåværende Tustna kom­ mune, samt vestre del av Ertvågsøy som nå er en del av Aure kommune. Navnet kommer av norrønt Ædey, av xdr, 'ærfugl'. Edøya, øy i Smøla kommune, More og Romsdal, sørøst for øya Smøla; ca. 7,5 km2, med 56 innb. (2001). Øya er myret med lave, skogbare knauser, bygd opp av konglomerater fra devontiden (høyeste punkt 41 moh.). Ruiner av Edøy gamle kirke fra ca. 1190. Broforbindelse med Smøla. Sammen med den sørøstlige delen av Smøla utgjør øya et eget sogn, Edøy sogn. Edøy kirke ligger på Smola og er hoved­ kirke for Edøy prestegjeld som svarer til Smøla kommune. Edøya, øy i Tromsø kommune, Troms, i munningen av Malangen, mellom Kvaløya og Senja; ca. 1,4 km2. Opptil 133 moh. EEC, fork, for eng. European Economic Community, Europeiske økonomiske fellesskap. Se ►europeiske union. Eeckhout, Gerbrand van den [ekhåut], 1621-74, nederlandsk maler, Rembrandts yndlingselev, malte genrebilder, portretter og historiske og bibelske motiver. Hans senere arbeider er glattere og mer teatralske, men også de var høyt verdsatt i kunstne­ rens samtid. Også dyktig raderer. Eeden, Frederik Willem van [e:dan], 1860-1932, nederlandsk forfatter, lege og psykiater. Skrev roma­ ner, dramaer og lyrikk. Som hans skjønnlitterære hovedverk regnes gjerne første del av trilogien De kleine Johannes (1887, norsk overs. Lille Johannes, 1977), skrevet som en allegorisk-symbolsk eventyrroman. I de to neste delene (1905-06) er handlingen mer realistisk og den religiøs-sosiale tendens mer dominerende. I trilogien finner man de to ytter­ punkter som hans forfatterskap hele tiden svinger mellom: en innadvendt, søkende individualisme og en utadvendt rettet idealisme. Et annet høydepunkt i hans forfatterskap er den psykologiske romanen Van de koele meren des doods (1900). Som hans viktig­ ste dramaer betraktes det lyriske versdramaet Lioba (1897) og De heks van Haarlem (1915). Eeden var opptatt av Tolstojs etiske kommunisme og grunnla selv en kooperativ koloni, Walden-kolonien. EEG. se ►elektro-encefalografi. Eeg, Harald Rosenløw, f. 1970, norsk forfatter og musiker. Debuterte 1995 med Glasskår - den første ungdomsroman som er blitt tildelt Tarjei Vesaas' debutantpris; boken er også filmatisert (2002). Har senere utgitt ungdomsromanene Svidd (1996), Vrengt (1997, Brageprisen), Filter (1998), Stjemetrekker (2002), Alle duene (2003) og Yatzy (2004, Brage­ prisen), samt romanen Karmakongen (2000). Eeg har hovedfag i religionshistorie, og i sine bøker behand­ ler han også religiøse spørsmål. 1 sine oppvekstskild­ ringer viser han en sterk innlevelse i unge mennes­ kers sinn. Språklig-stilistisk hører hans bøker til blant de beste i nyere norsk ungdomslitteratur. Han har også skrevet flere filmmanuskripter, bl.a. manuset til filmsuksessen Hawaii, Oslo (2004). Eeg. Syvert Omundsen, 1757-1838, født i Søgne, norsk skipper og gårdbruker, eidsvollsmann. Han ble valgt som tredje deputert fra Mandals amt til Riks­ forsamlingen på Eidsvoll, og tilhørte unionspartiet. Eeg-Henriksen, Haakon, 1892-1974, fodt i Bergen, norsk entreprenør; utdannet sivilingeniør fra Norges tekniske høgskole 1915. Eeg-Henriksen etablerte 1922 sitt eget ingeniør- og entreprenorfirma, fra 1930 aksjeselskap med Diderich H. ►Lund som medinnehaver (til 1952). Firmaet stod 1927-28 for transporten av Vigelandsmonolitten fra Iddefjorden

EFESOS

til Frognerparken i Oslo etter et enkelt system opp­ funnet av grunnleggeren. Ellers etablerte det seg over hele landet og stod for flere store ingeniørarbei­ der, særlig kraftanlegg og vei- og brobygging. Etter den annen verdenskrig organiserte EegHenriksen Forsvarets Anleggsdirektorat og ledet deretter sitt entreprenørselskap frem til 1972. Sel­ skapet ble børsnotert 1994 og 1995 overtatt av svenske ►NCC. Eekhoud, Georges [e:khaut], 1854-1927, belgisk forfatter. Han var en fin kjenner av Flanderns folke­ liv og historie, som inspirerte ham til en rekke naturalistiske noveller og romaner, bl.a. Kees Koorik (1883), La Nouvelle Carthage (1888), Le Cyclepatibulaire (1892) og Kermesses (1884-1920). Eekhouds bøker vitner om et sterkt menneskelig og sosialt engasje­ ment. EELS, fork, for eng. Electron Energy Loss Spectroscopy, elektronenergitapspektroskopi, spesielt velegnet metode for å studere elektroniske forhold i atomer med lavt atomnummer. Eem-avleiringer [e:m-] (etter elven Eem, som renner ut i Ijselmeer), gruppe havavleiringer fra siste interglasialtid som er utbredt i Danmark, Nord-Tyskland og Nederland. De ligger under moreneavleiringer fra siste istid. Faunaen i Eem-avleiringer består overvei­ ende av muslinger, dels nordlige arter, som kuskjell, Arctica islandica, dels sørlige arter, som tyder på at klimaet i Eem-avleiringenes avleiringstid var varme­ re enn nå. EEPROM, E2PROM, fork, for eng. Electrically Erasable Programmable Read-Only Memory, integrert krets som inneholder et leselager (►ROM) som kan slettes og omprogrammeres ved bruk av elektrisitet. Betegnelsen leselager (lager som kun kan leses) kan virke misvisende siden det faktisk kan skrives inn data mens det sitter i den datamaskinen eller det elektriske apparatet det brukes i. Skrivingen (pro­ grammeringen) tar imidlertid vesentlig lenger tid enn lesingen, typisk mer enn 1000 ganger så lang tid. Den vesentligste fordelen i forhold til vanlige lese-skrivelagere er at en EEPROM i motsetning til disse er ikke-flyktig, dvs. beholder sine data når strømtilførselen skrus av. EEPROM benyttes derfor spesielt til å lagre data som skal forandres relativt sjelden, men som det er viktig å bevare mens utsty­ ret den sitter i ikke er i bruk. Eesti [e:sti], estisk navn på ►Estland. EF, fork, for De europeiske fellesskap. Se ►europeis­ ke union. efa, gammel hebraisk volumenhet for tørre varer, ca. 371. EFA, fork, for eng. European Fighter Aircraft, se ► Eurofighter. e-faktura, elektronisk ►faktura som sendes til en elektronisk innkurv tilknyttet betalerens nettbank. Herfra kan den betales uten at fakturaens beløp, betalingsmottaker og KID-nummer må tastes inn først. Avsenderen av fakturaen må ha en avtale med banken for å kunne bruke e-faktura. Som oftest sendes ingen papirkopi av e-fakturaer. Efaté, Vaté, vukansk øy i Vanuatu, ca. 250 km sorøst for øya Espiritu Santo; 985 km2 med 43 300 innb. (1999). Hovedby er Vila, som også er landets hoved­ stad. Oya er 42 km lang og 23 km bred. Høyeste punkt er Mount MacDonald (647 moh.) i det indre av øya. EF-bygningen, tidligere hovedkvarter for EF, se ► Berlaymont-bygningen. efeber (av gr., sing. gfebos), i antikkens Hellas ung­ gutter (15-20 år), som juridisk term aldersgruppen 18-20 år, som hadde spesielle plikter og rettigheter. Efebene i Athen (fra ca. 400 f.Kr.) hadde avlagt borgered, men fikk ikke full borgerrett. De gjorde to års militærtjeneste, og deres moralske oppførsel ble overvåket. På 200-tallet f.Kr. var efebene unge

menn av velstående familier i den greske verden, og efebtiden var en ettårig, allsidig utdannelsestid. efedrin, l-fenyl-2-metylaminopropanol, er i sin oppbygning og virkning i slekt med adrenalin; virkningen er svakere, men mer langvarig. Efedrin forekommer som et naturlig alkaloid i planten Ephedra distachya, som har vært brukt som legemid­ del i Kina i 5000 år. I 1887 isolerte japaneren Nagai efedrin fra planten, men efedrin ble først tatt i bruk innen medisinen av kineseren Chen i 1924. Stoffet kan fremstilles syntetisk og har hatt et stort bruks­ område som legemiddel, særlig ved allergiske syk­ dommer (astma, høysnue) og ved blodtrykksfall under operasjoner. Innen idretten regnes efedrin som dopingmiddel. efemer (av gr. 'som varer én dag'), forgjengelig; kortvarig; uten varig verdi eller betydning. efemere organismer (av gr. 'som varer én dag'), organismer som på grunn av vekstforholdene gjen­ nomfører sin livssyklus på meget kort tid. Efemere planter forekommer vesentlig i ørken­ strøk og andre tørre områder. Under regnperioder skjer en meget rask spiring, vekst og blomstring, mens plantene under tørkeperiodene ligger over som frø eller som underjordiske knoller (geofytter). Hele utviklingen kan være over på et par uker. Eksempler på efemere planter er arter i slekten ► middagsblomst, og en del løkplanter i liljefamilien. Efemere dyr forekommer f.eks. i dammer som tørker ut i løpet av kort tid, og dyrene har ulike typer livsstrategier for å takle det skiftende miljøet. De kan ha en livsfase hvor de kan leve utenfor dammen når denne er tørr (f.eks. voksent stadium hos ulike insekter og amfibier), unngå uttørring (f.eks. snegler som graver seg ned og omgir seg med en vanntett hinne) eller tåle uttørring (enkelte bjørnedyr og hjuldyr kan overleve et vanntap på 92 % over lang tid). efemerider. 1 (astron.) Tabeller over forutberegnede posisjoner

for himmellegemer. Brukes også i betydningen astronomisk årbok. 2 (zool.) Se ►døgnfluer. efemeridetid, tid korrigert for uregelmessigheter i Jordens rotasjonstid. Efemeridetid bestemmes hovedsakelig fra observasjoner av Månens bevegelse mot bakgrunnen av stjerner. 1960-83 benyttet man efemeridetid i stedet for verdenstid i de astronomis­ ke årbøker. Fra begynnelsen av 1984 er efemeridetid erstattet av ►dynamisk tid. efendi (tyrk., overnygr. fra gammelgr. authentes, herre, hersker'), tittel som ble brukt i det osmanske rike om sivile tjenestemenn, prester (mullah), viten­ skapsmenn og andre lærde personer. Den ble satt etter navnet og ofte føyd til embetstittelen. Efeserbrevet, fork. Ef, et av brevene i Det nye testa­ mente; etter tradisjonell oppfatning skrevet av Paulus til menigheten i Efesos mens han var i fan­ genskap i Roma. Det har mange overensstemmelser med Kolosserbrevet, mens språk og stil avviker ganske mye fra brevene vi med sikkerhet kan tilleg­ ge Paulus. Også innholdsmessig representerer det en videreutvikling av tidligere paulinske posisjoner. Mange mener derfor at det er skrevet etter Paulus' dod, innenfor en paulinsk tradisjon. Brevets hoved­ motiv er den nye enhet i Kristus som forsoner og forener mennesker som tidligere var fiender og fremmede. Enhetsforestillingen antar også kosmolo­ giske dimensjoner. Siden ordene «i Efesos» mangler i de eldste håndskriftene, kan Efeserbrevet opprin­ nelig ha vært et rundskriv med åpen adresse, efesiske bokstaver, trylleformularer dannet av meningsløse ord (opprinnelig brukt ved tempelet i Efesos). Efesos (lat. Ephesus), gresk oldtidsby på vestkysten av Lilleasia, sør for Smyrna (nå Izmir i Tyrkia). Byen

286

EFFASERE

Efesos. En del av ruinområdet med det store teateret i bakgrunnen. Teateret hadde 24 000 sitteplasser og var Lilleasias største. Det ble utgravd av britiske arkeologer i 1860-årene.

var anlagt av greske kolonister (jonere) ved slutten av 2. årtusen f.Kr. De fulgte etter karere og lydere og overtok den eldgamle kultus av en lilleasiatisk fruktbarhetsgudinne (den store mor eller Kybele), som de kalte Artemis (lat. Diana). Takket være sin beliggenhet ved sjøen og som endepunkt for de store karavaneveier innover Lilleasia og Forasia i det hele ble Efesos en handelsby hvis ry hevdet seg hele oldtiden igjennom. 1 den hellenistiske og romerske tid kunne byen måle seg med Alexandria og Antiokia, også som et viktig kultursentrum. Havnespørs­ målet var imidlertid alltid prekært på grunn av den sterke oppgrunningen fra elven Kaystros (nå Kti^tik Menderes). Derfor flyttet kong Lysimakhos, Alek­ sander den stores etterfølger, byen mot øst, henimot fjellet Biilbul Dag, hvor hans stolte, 6 meter høye ringmur ennå sees i en høyde av opptil 350 m o.h. I dag ligger det temmelig myrlendte ruinfeltet et godt stykke fra sjøen, med små spor etter de gamle hav­ neanleggene. Ved Lysimakhos' dod 281 f.Kr. tilfalt Efesos selevkideriket, 190 kom byen under Pergamon og fra 133 under Roma. Den var da allerede en storby og ble den egentlige hovedby i provinsen Asia (fra år 129 f.Kr.). Linder de romerske keisere hadde byen sin glanstid, med en befolkning på kanskje 300 000 innbyggere. Særlig kan nevnes Neros omsorg for å utbedre havneforholdene og hans restaurering av det praktfullt bevarte steinteateret med plass for 24 000 tilskuere. Byens hovedgate skriver seg fra keiser Arcadius' tid (ca. 400 e.Kr.). Den er 500 meter lang, med kjørebane helt dekket av marmor. De religiøse festene i Efesos samlet flere ganger om året folk fra fjerne egner, særlig fra Asia. Karakteris­ tisk er det opptrinn som fortelles i Apostlenes gjerninger (19,24 ff.), hvor Paulus risikerer livet med sin preken. Det var for øvrig en sterk jødekoloni med egen synagoge i byen, og kristendommen fikk tidlig tilhold her. Særlig kan merkes Syvsovernes hule og den store gravkirken oppe i fjellet; på 500-tallet innviet keiser Justinian en veldig basilika til aposte­

len Johannes, som skal ha blitt begravd her. Siden Maria, Jesu mor, iflg. Joh 19,27 bodde hos Johannes etter Jesu død, er også forestillinger om hennes siste dager knyttet til byen. Byen ble tatt av goterne 263 e.Kr.; de satte fyr på ► Artemis-tempelet, som ble restaurert, men endelig hikket i begynnelsen av 400-tallet. 1 431 kalte keiser Theodosius 2 sammen det 3. økumeniske kirkemøte her (striden om Nestorios), 655 plyndret araberne byen, 1090 tok seldsjukkene Efesos, men byen ble snart gjenerobret av keiseren av Bysants, som 1308 tapte den til osmanene. Senere har Efesos kun vært et fortidsminne. I nærheten ligger nå turiststedet Selguk. Utgravningen begynte på midten av 1800-tallet ved briten J. T. Wood, som fastslo Artemistempelets plass; senere har østerrikske arkeologer overtatt. Av det berømte Artemistempel er vesentlig fundamen­ tene igjen; det ble flere ganger gjenreist. Det ble påbegynt ca. 560 f.Kr., var tre ganger så stort som Parthenon og ble i antikken regnet som et av ver­ dens sju underverker. Grunnflaten var 55 x 110 m, og det tok 100 år å få det ferdig. Det vendte mot vest og var bygd i lokal marmor. Tempelet ble påtent av Herostratos 356 f.Kr., men ble gjenoppbygd og skal ha blitt like praktfullt. En godt bevart søylestamme fra tempelet fra 300-tallet med relieffutsmykning, uvanlig i antikken, befinner seg i British Museum. BSo/TSt effasere seg (av fr.), gå til side, holde seg i bakgrun­ nen. • (idrett) I fekting å vende siden i stedet for brystet mot motstanderen for slik å gi ham minst mulig flate å støte mot. effata, gresk gjengivelse av arameisk ethpattakh, 'lukk deg opp!', Jesu ord ved helbredelsen av en døv (Mark 7,34). effekt (av lat.). 1 Virkning, inntrykk; følge; (i flertall) eiendeler, verdipapirer, se ►effekter. 2 (fys.) Ytelse, arbeid per tidsenhet, dvs. betegnelse

for mottatt eller utført arbeid i løpet av en viss tid dividert med denne tiden. Effekten måles i watt (W). 1 watt = 1 joule/sekund. En foreldet målenhet er hestekraft = 736 watt. effektbryter, bryter i en strømkrets som er dimensjo­ nert for å slutte, føre og bryte normale belastningsstrømmer og spesifiserte kortslutningsstrømmer. Sml. ►skillebryter som bare betjenes i strømløs tilstand. Effektbryter for høyspenning var opprinne­ lig bygd som oljebryter, der bruddkontaktene i alle tre fasene lå neddykket i en oljebeholder. Dette var uheldig pga. brannfaren og høye kostnader, og det finnes nå en rekke forskjellige effektbrytere med ulik utførelse og slokkemedier. Det skilles mellom følgende typer: 1) Oljefattige brytere der hver pol danner en separat enhet, mens bruddstedet ligger i olje som bringes til å slokke lysbuen ved forskjellige former for slokkekamre. 2) Ekspansjonsbrytere der slokkemidlet for de lavere spenninger er destillert vann, tilsatt glykol for å hindre frysning. Slokningen skjer ved at vanndam­ pen som dannes av varmen fra lysbuen, ekspanderer gjennom åpninger som dannes i et elastisk slokkekammer. 3) Trykkluftbrytere som anvender komprimert luft som slokkemiddel; lysbuen avkjøles og slokkes av en kraftig luftstrøm som blåses på under bryteforløpet. Det skilles mellom trykkluftbrytere med langblåsning og med tverrblåsning. Ved høye spenninger benyttes konstruksjoner med flere bruddsteder i serie. Disse brukes for spenninger opp til 765 kV med koblingsytelser opptil 50 000 MVA. 4) SF6-brytere benytter gassen SF6 (svovelheksafluorid) i slokkekammeret. Denne gassen har gode dielektriske og lysbueslokkende egenskaper. SF6brytere er utviklet for alle høyspenningsnivåer, men brukes mest ved de høyeste spenningene. 5) I vakuumbrytere foregår strømbruddet i vakuum der det ikke finnes ioner til å opprettholde lysbuen som kan oppstå under bruddet. De benyttes for spenninger opptil ca. 36 kV. effekter, eiendeler, rørlig gods, løsøregjenstander (f.eks. militæreffekter); i børsspråket: omsettelige verdipapirer. effektfaktor/cren vekselstrømskrets, forholdet mellom midlere effekt (aktiv effekt) Bog den tilsynelatende effekt S (keffektivverdi av spenningen multiplisert med effektiwerdi av strøm). Når strøm og spenning er sinusformede, blir effektfaktoren lik cosinus til fasevinkelen mellom spenning og strøm. Effektfaktoren er cosinus til faseforskjellen mellom strøm og spenning i en vekselstrømkrets. Hvis

Na2CO,H,O efflorescens (av lat. 'blomstre opp'), utblomstring, dannelse av hår- eller moseaktige belegg av sekun­ dære mineraler, såkalte efflorescenser (forskjellig fra ekshalasjonsbeslag). Efflorescens oppstår ved for­ damping av vann fra overflaten av bergarter og mineraler, eller ved at krystaller som inneholder krystallvann avgir en del av sitt vann. effusive bergarter (av lat. 'utstrømming'), lavabergarter som er størknet på jordoverflaten. effusjon (av lat. 'utstrømming'), lekkasje av gass gjennom en liten åpning. Effusjonshastigheten (den gassmengde som lekker ut per tidsenhet) er om­ vendt proporsjonal med kvadratroten av gassens relative molekylmasse. Lette gasser lekker derfor mye raskere ut gjennom små åpninger enn tunge gasser. Dette anvendes bl.a. til å påvise metangass i kullgruver. Man bruker da en beholder som er fylt med ren luft og har små åpninger eller porer i veg­ gen. Den lette metangassen vil hurtig lekke inn i beholderen gjennom porene, slik at trykket i behol­ deren stiger. Effusjon har stor betydning i høyvakuumteknikk, bl.a. i lekksøkere, hvor man leder en strøm av helium langs områder hvor det kan være lekkasje og straks registrerer en trykkøkning hvis gassen lekker inn i vakuumsystemet. Effusjon kan også nyttes til å skille isotoper, særlig av lette grunn­ stoffer. Efialtes.

1 En greker som (etter Herodots beretning) 480 f.Kr. viste Xerxes' folk en fjellsti, slik at de kom i ryggen på Leonidas og hans folk, som stod ved Thermopylene. Forræderen flyktet, ble senere drept. 2 Athensk demokratisk politiker, død 461 f.Kr., venn av Perikles. 462 f.Kr. fikk han innskrenket Areopagosrådets maktområde, så det ikke lenger hadde oppsyn med forfatningen og lovgivningen; en re­ form av den største betydning for demokratiets utvikling i Athen. Kort tid etter ble han myrdet. 3 En av ► Aloadene. efik, folkegruppe i det sørøstlige Nigeria, nært be­ slektet med ibibio-folket både i språk og kultur; til sammen teller de to folkegruppene i overkant av 6 mill. (2004). Tradisjonelt var de fiskere og handels­ folk. I perioden 1600-1850 var en rekke efik-landsbyer viktige sentre for handel med europeere, særlig slavehandel. Handelen var sentrert omkring en gruppe beslektede menn som fonnet «handelshus» (styn av en sentral autoritet), som konkurrerte med andre «hus». Rike og mektige menn var medlem­ mer av et hemmelig selskap, Ekpe (Egbo), som øvde stor innflytelse i lokalsamfunnet. Ekpemasker er kjent for sin kunstneriske utførelse. En annen av de gamle efik-institusjonene var ufoknkuho, et hus der unge piker ble plassert for å få opplæring før de ble gift. Efikenes viktigste handelssenter var Old Calabar. Calabar er nå en viktig havneby og et senter for handel og administrasjon i denne delen av Nigeria. Efjestad, Dagfin, 1905-87, født i Haugesund, norsk industrileder; sivilingeniør. Han ble direktør ved Årdal Verk 1946, teknisk direktør i Årdal og Sunndal

288

EFJORDEN ■

Verk a.s. 1951 og var generaldirektør i A/S Norsk Jernverk 1958-67. Efjorden, Åhtåvuodna, Æfjorden, fjord i Ballangen kommune, Nordland, går sørøstover inn fra Ofotfjorden; 35 km lang. E 6 går med 3 broer over fjor­ den. efod (av hebr.), betegnelse i Det gamle testamente for en gullvirket kledning som ble brukt av presten (2 Sam 6,14). Det sannsynlige er at vi har å gjøre med et forkle. Det utgjorde en viktig del av øverste­ prestens embetsdrakt (2 Mos 29). eforer (av gr. 'oppsynsmenn'), navn på et femmanns embetsmannskollegium i det gamle Sparta. Noen sikker tradisjon over opprinnelsen til embetet finnes ikke, listen over eforer begynner 754 f.Kr. De ble valgt av folket for ett år om gangen og hadde kanskje opprinnelig dømmende myndighet; etter hvert (allerede fra perserkrigenes tid) fikk de ut­ strakt utøvende myndighet, sideordnet konger, råd og folkeforsamling: tilsyn med forfatningen og finansene, ledelsen av utenrikspolitikken og krigsve­ senet, politimyndighet, overoppsyn med borgernes levevis og med perioiker og heloter. Motsetningen mellom eforene og kongene er et viktig trekk i Spartas historie. Eforer kjennes også i andre greske stater. Efor var tidligere tittelen på en person som hadde tilsyn med en latinskole. I Danmark brukes tittelen fremdeles bl.a. ved forskjellige studentkollegier. eforgt, en efors embete. Efraim, navn på en av Israels stammer i gammeltestamentlig tid og derved også navn på et geografisk viktig område i det sentrale Palestina. Josefs annen sønn Efraim er eponymisk stamfar til stammen. Beretningen om Efraimstammen finnes i Dommerboken og Josvaboken, men det er vanskelig å definere grensene for landområdet nøyaktig ut fra de gammeltestamentlige beskrivelsene. Viktige kultsteder som Betel, Shilo og delvis Sikem hørte til Efraim. Etter hvert utviklet det seg en språkbruk der Efraim ble brukt som betegnelse på hele nordriket Israel. Efraim er også en by som er omtalt i Det gamle testamente. Efrem syreren, Afrem Syrerca, 306-373, den syriske kirkes store lærer, forsvarte ortodoksien mot arianismen; skriftfortolker og salmedikter. Efskind, Lasse, f. 13. feb. 1944, norsk skøyteløper; utdannet lege, sønn av Leif E. Satte 1973 verdensre­ kord på 500 m (38,0, tangering), 1000 m (1.17,6) og sprint sammenlagt i Davos. NM i sprint samme år. OL-deltaker 1972. Klubb: Oslo Skøiteklub. Efskind. Leif, 1904-87, født i Verdal, norsk lege, dr.med. 1940. 1952-74 overlege ved Rikshospitalet og professor i kirurgi ved Universitetet i Oslo. Efskind var en fremragende kirurgisk eksperimentalforsker og hjerte-karkirurg. Litt.: NBL 2. utg. EF-striden, se ►EU-striden. EFTA, fork, for eng. European Free Trade Association, Det ► europeiske frihandelsforbund. EFTA-domstolen, domstol opprettet 1992 med Norge, Island og Liechtenstein som medlemmer. Den består av tre dommere. Domstolen behandler saker som EFTAs overvåkningsorgan ►ESA bringer inn for den når ESA finner at et land ikke oppfyller sine forplik­ telser etter EØS-avtalen eller enkelte andre avtaler. I tillegg til å behandle sakene fra ESA, avgjør domsto­ len også saker som gjelder tvisteløsning mellom EFTA-statene i tilknytning til fortolkning og anven­ delse av EØS' avtaleverk. eftasverd (av østnorsk efta, 'aften, ettermiddag', og verd, 'måltid), måltid som gjerne spises ved 15-16tiden om ettermiddagen. Uttales oftest eftasvæl, med tykk 1. Efteløt kirke, kirke i Kongsberg kommune, Buske­

rud, Sommerstad. Steinkirke i romansk stil, bygd ca. 1183, påbygd 1876 (tårn og sakristi). Restaurert 1954. Gammelt inventar fra Komnes stavkirke, kalkmaleri fra 1647, alterbord av stein med relikviegjemme i våpenhuset. 49 gravhauger er registrert på prestegården. Eftestøl. Olav Andreas, 1863-1930, født i Kvinesdal, norsk skolemann og politiker. Skoledirektør i Hamar bispedømme 1907. Han var stortingsrepresentant (Arbeiderdemokratene) 1906-15, varapresident i Stortinget 1912-15. Han var medlem av komiteen av 1911 som utredet forholdet mellom folkeskolen og den høyere skolen (Enhetsskolekomiteen) og en av dem som la grunnlaget for enhetsskolen. Litt.: NBL 2. utg. EFTPOS, fork, for eng. Electronic Funds Transfer at Point of Sale, system der ► betalingskort benyttes ved kjøp av varer og tjenester i forretninger, bensinsta­ sjoner el.l. Oppgjøret skjer ved hjelp av betalingsterminaler hos selgerne; salgsbeløpet blir automatisk belastet kjøperens bankkonto. eføy, dss. plantearten ►bergflette. Egadi, Isole, 'geitøyene', italiensk øygruppe, utenfor vestspissen av Sicilia; 39 km2. Største øyer er Favignana (20 km2), Levanzo og Marettimo. Hovednæ­ ringsvei er fiske. Noe turisme. Øyene har regelmes­ sig fergeforbindelse med Trapani på vestkysten av Sicilia. I et sjøslag her 241 f.Kr. seiret romerne under Catulus over karthagerne, og endte dermed den første puniske krig. egal (av fr.), jevn, med ensartet preg; likevektig, rolig; likegyldig. Innen musikk brukes ordet særlig om sangstemme jevnt utarbeidet i klang og farge, fra dype til høye toner. Tilsvarende betydning om spill. Jfr. ►egalisere. egalisere (av fr.), gjøre lik, utjevne, gjøre ens. egalitet, jevnhet, likhet, ensartethet. egalitær (om samfunnsform), som tar sikte på likhet, som bygger på prinsippet om alles likeverd. égalité (fr. 'likhet'), se ►liberté, égalité, fraternité. Philippe Égalité, navn som hertug Ludvig Filip av Orléans tok i 1792. égard [ega:r] (fr.), oppmerksomhet; aktelse; hensynsfullhet. Egas, Enrique, ca. 1455-1534, spansk arkitekt. Blant hans mest kjente arbeider er hospitalene i Santiago (1501-17) og Toledo (1504-15), begge preget av den begynnende platereskstilen. De fleste av hans øvrige arbeider er knyttet til kirker og tilhører sengotikken, f.eks. det kongelige kapell i Granada (1506-07). Egbert, (Ecgberht), død 839, angelsaksisk konge av Wessex 802-39, sønn av kong Ealhmund av Kent. Gjorde slutt på Mercias hegemoni blant de angelsak­ siske kongerikene. Han ble anerkjent som konge også i Kent, Sussex, Surrey og Essex, og erobret 829 Mercia. Egbert la mye av grunnlaget for Englands samling på 900-tallet. Egbuna. Obi, f. 1940, nigeriansk forfatter. Han be­ handler kulturkonflikter med stor ironi, bl.a. i roma­ ner og noveller som Wind Versus Polygamy (1964; ny utg. med tittelen Elina 1980; også omarbeidet til drama, Emperor ofthe Sea and Other Stories 1970), The Minister 's Daughter (1975), The Madness of Didi (1980) og i komedien The Anthill (1965). I begynnelsen av 1970-årene var Egbuna talsmann for Black Power i Storbritannia, bl.a. med Destroy This Temple: The Voice of Black Power in Britain (1970). Nevnes kan også romanen The Rape of Lysistrata (1980). egd, person fra Agder, oftest brukt i flertall: egder. Ege, Julie, f. 12. november 1943 i Sandnes, norsk filmskuespiller. Som Miss Norway fikk Julie Ege en mindre rolle i Stompa til sjøs (1967), og var deretter en av de mange vakre pikene i James Bond-filmen On Her Majesty's Secret Service (James Bond i hemme­

lig tjeneste, 1969). Rollen i Marty Feldmans Every Home Should Have One (Hissig på grøten, 1970) ble begynnelsen på en karriere i underlødige britiske komedier og skrekkfilmer, blant annet som forhisto­ risk kvinne i The Creatures the World Forgot (Den glemte verden, 1971) og i kriminalsatiren Rentadick (Pass på Julie!, 1972), og som internasjonal pin-up. I Norge har hun siden spilt småroller, blant annet som seg selv i filmen Den siste Fleksnes (1974) og i fjern­ synsserien Blodsbånd (1998). Utgav 2002 erindrings­ boken Naken. Egeberg, norsk slekt med navn etter landsbyen Egeberg på Sjælland, hvor stamfaren Hans Kobberø var degn. Sønnen Westi Egeberg (1697-1778) var prest på Als, og hans sønnesønn Westye Egeberg (1770-1830) flyttet 1786 til Norge og grunnla 1800 trelastfirmaet Westye Egeberg & Co. i Christiania. Han var far til bl.a. sorenskriver i Aker, Johan Hen­ rik Egeberg (1804-94), som eide Grefsheim i Ringsa­ ker, Westye Martinus Egeberg (1805-98), kirurgen Christian August Egeberg (1809-74), rittmester Peder Cappelen Egeberg (1810-74) og komponisten Fredrikke Sophie Egeberg (1815-61). C. A. Egeberg var far til kirurgen, livmedikus Theodor Christian Egeberg (1847—1915). Rittmester P. C. Egeberg var far til kabinettskammerherre, premierloytnant Ferdinand Julian Ege­ berg (1842-1921), som innstiftet ► Egebergs æres­ pris, og til Einar Westye Egeberg (1851-1940), som sammen med broren drev familiefirmaet etter farens dod. Barn av Ferdinand Egeberg var premierløytnant Westye Parr Egeberg (1877-1959), Esther Lucy Egeberg (1887-1962) og Oscar Frederik Ege­ berg (1888-1964). Førstnevnte var gift med Nini Wedel-Jarlsberg (1880-1945). De eide Bogstad og var denne gårdens siste private eiere. Deres døtre var bl.a. Lucy Egeberg (f. 1907), gift med skipsreder Leif Høegh (1896-1974), og Karen Egeberg (f. 1911), gift med godseier Nils Fredrik Nicolai Aall (1911-81). Esther Lucy Egeberg var i sitt ekteskap med høyes­ terettsadvokat Severin Finne (1883-1953), mor til kunstneren Ferdinand Oscar Finne (1910-99). Oscar Egeberg kjopte 1922 storgården Skinnarbøl, som fremdeles tilhører hans etterslekt. Datter av Einar Westye Egeberg var Hermine Egeberg (1881-1974), gift med hoffsjef Peder Anker Wedel Jarlsberg (1875-1954). Egeberg, Christian August, 1809-74, født i Oslo, norsk lege, bror av W. M. Egeberg. Egeberg var foregangsmann på kirurgiens område og utførte 1836 den første blodtransfusjon i Norge, og i 1843 den første ovariotomi (fjernelse av eggstokken). Han var en aktiv ortoped og ivret for en nasjonal medisinalstatistikk. Var en av stifterne av Det norske medicinske selskab i Oslo, og grunnla de skandinaviske naturforskermøter (1839). Litt.: NBL 2. utg. Egeberg. Fredrikke Sophie, 1815-61, norsk kompo­ nist. Skrev bl.a. en rekke populære sanger (Herre, tag i din sterke hånd, Til min Gyldenlak) og klaverstykker. Litt.: NBL 2. utg. Egeberg, Ingjerd, 19. mai 1967 i Moelv, norsk skue­ spiller. Utdannet ved Statens teaterhøgskole i 1994. Har vært skuespiller ved Hålogaland teater og Roga­ land teater. Ansatt som teatersjef ved sistnevnte teater 2001-2004. Kvinnelig hovedrolle i filmen Detektor (2000). Egeberg, Ivar, f. 11. mars 1950, norsk idrettsadministrator; utdannet sivilingeniør og bedriftsøkonom. Gen.sekr. i Det Norske Travselskap 1985-88, i Nor­ ges Fotballforbund 1988-95 og i Norges Idrettsfor­ bund og Olympiske Komité 1998-2004. Vararepre­ sentant til Stortinget fra Akershus 1989-93 (Sp), ordfører i Sørum kommune 1995-99. Statssekretær i Kulturdep. 1997-98. NM i 25 km landeveisløp 1979 (for BUL, Oslo). Egeberg. Martin, 1896-1978, norsk bryter. VM-sølv

289 1922 og EM-bronse 1927 i fjærvekt (inntil 62 kg). OL-deltaker 1924 og 1928. 3 NM i fjærvekt (192628). Klubber: Fagen 26 og Fagforeningemes IF, Oslo (den senere Sportsklubben av 09). Egeberg Westye Martinius, 1805-98, fodt i Oslo, norsk forretningsmann, bror av C. A. Egeberg. Trådte tidlig inn i den trelastbedrift som faren, Westye Egeberg (1770-1830), hadde grunnlagt, og som sønnen gjorde til en storbedrift. Egeberg var 1837 medlem av Oslos første formannskap. Han hadde en vesentlig andel i at Hovedbanen ble bygd. Han var meget kulturinteressert, gav bl.a. Christia­ nia Theater et pensjonsfond og støttet opprettelsen av Nationaltheatret. I 1895 skjenket han 500 000 kr til et barnehjem. Litt.: NBL 2. utg. Egebergs ærespris, eg. «Kabinetskammerherre Egebergs ærespris for alsidig idrett», norsk heders­ pris innen idrett utdelt første gang 1918, nå av Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité til norske utøvere som har utmerket seg nasjonalt i minst to idretter og internasjonalt i minst én av disse. Prisen ble innstiftet av Ferdinand Julian Ege­ berg (1842-1921) og er en bronsestatuett modellert av Magnus ►Vigrestad. Egebjerggård, ca. 1650-1932 kalt Einsiedelsborg, herregård i Danmark, Fyn, på halvøya Agemes nord for Odense. Tilhørte ca. 1410-1781 slekten Podebusk (Putbus), og var fra 1676 hovedsete i baroniet Einsiedelsborg. Baroniet ble 1795 solgt til Ulrik Wilhelm de Roepstorff, som ble greve 1810, og gjorde gården til hovedsete i grevskapet Roepstorff, som han opprettet for sin søstersønn greve Christian Alexander von Petersdorff (1762-1813). Slekten Petersdorff dode ut 1919, og grevskapet gikk i arv til slekten Wedel-Heinen, og ble fri eiendom 1921. Egebjerggaard ble solgt ut av slekten 1929. Godset omfatter nå ca. 10 000 daa. Hovedbygningen, som er oppført i empirestil 1830, er fredet. Egede, dansk-norsk slekt med navn etter sognet Vester-Egede på Sjælland, hvor stamfaren Hans Jensen Colding (1596-1659) var prest. Slekten kom til Norge med hans sønn, sorenskriver i Senja Povel Hansen Egede (1648-1706), som var far til misjonæ­ ren Hans Egede (1686-1758) og kapellan Jens Egede (1692-ca. 1724). Hans Egede var far til misjonæren og filologen Paul Hansen Egede (1708-89) og kjøp­ mann Niels Rasch Egede (1710-82). Paul H. Egede var far til kaptein Christian Thestrup Egede (1761 — 1803). Jens Egede var far til sogneprest i Fet Peder Jensen Egede (1722-89), som en tid også var misjo­ nær på Grønland. Tallrik kognatisk etterslekt, hvorav en gren fører navnet Egede-Nissen. Egede. Christian Thestrup, 1761-1803, dansk sjøof­ fiser og oppdagelsesreisende; kaptein 1801. Var med på Poul Løvenøms ekspedisjon til Østgronland 1786 for å finne den norrøne Austbygda. Han gjentok forsøkene 1787, men ble stanset av drivisen. Reisene er beskrevet i hans Rejsebeskrivelse til Øster-Grønlands Opdagelse 1786-87. med Kort og Prospecter (1789). Egede, Hans Poulsen, 1686-1758, norsk teolog og misjonær på Grønland; cand.theol. 1705. Han var res.kap. i Vågan i Lofoten 1707-18, men skrev allerede i 1710 til sin overordnede, biskopen i Trond­ heim, og til biskopen i Bergen, og foreslo å sette i gang misjonsarbeid på Grønland. Egede tilbod seg i flere senere henvendelser, også til Kongen, selv å reise til Grønland som misjonær, men forgjeves. I 1717 søkte han avskjed fra sitt embete, og reiste året etter til Bergen for å samle midler til misjonen. Etter mye motgang landet han på vestkysten av Grønland med tre skip og 40 personer (inkl, famili­ en) 3. juli 1721. Egede varden forste misjonær blant eskimoene på Grønland, der han virket i 15 år og grunnla kolonien Godthaab. Hans virksomhet fikk grunnleggende betydning for Grønlands kolonisa­ sjon. Som misjonær var han banebrytende og fikk

EGEDE

EGEBERGS ÆRESPRIS

1918 Gunnar Andersen 1919 Helge Løvland

Egebergs ærespris

tilnavnet Grønlands apostel. Han gav også viktige bidrag til forståelse av Grønlands geografi og eski­ moenes kultur og språk. Han ledet 1736-46 det nyopprettede grønlandske seminarium i Køben­ havn, og ble titulærbiskop over Grønland 1740. Egede skrev bl.a. Omstendelig og udførlig Relation angaaende den Grønlandske Missions Begyndelse og Fortsettelse (1738), Relationerfra Grønland 1721-36, og Det gamle Grønlands ny Perlustration (1741). En opera om Egede hadde urpremiere 1995 under Festspillene i Nord-Norge, musikk ved Kjell Habbestad og libretto ved Paal-Helge Haugen. En statue av Egede, utført av Nic. Schiøll, ble avduket utenfor Trefoldighetskirken i Oslo 1965. Dessuten skrev David Stefansson et skuespill om Egede, Landid gleymda, som ble oppført på Islands nasjonalteater i 1953. Det er også skrevet romaner om ham: Eve Gametts To Greenland's ley Mountains (1968) og Kåre Holts Sønn avjord og himmel (1978). Litt.: Bobé, L.: H.E.: Grønlands missioner og kolonisator, 1944; Ehrencron-Miiller, H.: Forfatterlexikon [...], B.2, 1925; Fenger, H.M.; Bidrag til H. E.s og den grønlandske Missions Historie 1721-1760, 1879; Gilje, N. & T. Rasmussen: Norsk idéhistorie, b. 2, 2002; Myklebust, O.G., red.: H.E.: studier til200-årsdagen for hans død [...], 1958; NBL 2. utg. Egede, Niels Rasch, 1710-82, norsk kjøpmann og

Hans Egede. Maleri i Vågan kirke, kopi etter et maleri av ]. Hørner, 1740.

1921 1922 1926 1928 1929 1929 1931 1934 1935 1936

Harald Strøm Ole Reistad Johan Støa Bernt Evensen Armand Carlsen Reidar Jørgensen Fridtjof Bergheim Otto Berg Bjarne Bryntesen Laila Schou Nilsen

1937 1938 1939 1946 1947

Johan Haanes Henry Johansen Arne Larsen Godtfred Holmvang Sverre Farstad

1949 1950 1951 1952 1956 1960 1961 1962 1965 1967 1971 1971 1973 1975 1980 1981 1987 1988 1990

Martin Stokken Egil Lærum Hjalmar Andersen Hallgeir Brenden Roald Aas Reidar Andreassen Arne Bakker Magnar Lundemo Ole Ellefsæter Fred Anton Maier Frithjof Prydz Bjørn Wirkola Ivar Formo Eystein Weltzien Bjørg Eva Jensen Cato Zahl Pedersen Oddvar Brå Ragnhild Bratberg Grete Ingeborg Nykkelmo 1991 Birger Ruud 1992 Ingrid Kristiansen 1996 Anita Andreassen

2000

2001 2002 2002

Fotball,ski Friidrett, gymnastikk Skøyter, fotball Ski, friidrett Ski, friidrett Skøyter, sykling Skøyter, sykling Friidrett, ski Turn, friidrett Friidrett, turn Friidrett, ski Ski, skøyter, tennis Tennis, ski Fotball, ski Ski, friidrett Friidrett, ski Skøyter, vektløfting Friidrett, ski Fotball, ski Skøyter, sykling Ski, friidrett Skøyter, sykling Ski, friidrett Fotball, bandy Ski, friidrett Ski, friidrett Skøyter, sykling Tennis, ski Ski, fotball Ski, orientering Orientering, ski Skøyter, sykling Handikapidrett Ski, friidrett Orientering, ski Skiskyting, ski

Ski (hopp, alpint) Friidrett, ski Hundekjøring, sykling, ski Ski, triatlon, Anette Bøe terrengsykling, ishockey Ski, friidrett, Anders Aukland triatlon, hundekjøring Hilde Gjermundshaug Ski, skiorientering Pedersen Ole Einar Bjørndalen Skiskyting, ski

misjonær på Grønland, sønn av H. P. Egede. Han var kjøpmann på Grønland med enkelte avbrudd 1731— 76, grunnla koloniene Egedesminde (1759) og Holsteinborg (1764) og virket som misjonær. Han utgav Tredie Continuation af Relationerne betreffende den grønlandske Missions Tilstand og Beskaffenhed (1743). Litt.: NBL 2. utg. Egede Paul Hansen, 1708-89, filolog og misjonær på Grønland; sønn av H. P. Egede. Han vokste opp på Grønland og kjente eskimoenes språk og liv. Dårlig helsetilstand tvang ham 1740 til å dra til Køben­ havn, der han 1741 ble prest, 1758 prost for Grøn­ land, 1761 professor, 1774 medlem av misjonskollegiet og 1779 biskop. Han var den første som utgav et grønlandsk leksikon (1750), en grønlandsk gram­ matikk (1760) og grønlandsk oversettelse av Det nye testamente (1766; evangeliene alene 1744). Litt.: NBL 2. utg.

290

EGEDE INSTITUTTET

Egede Instituttet for misjonskunnskap og misjonsgransking, med sete i Oslo; grunnlagt 1946 av O. G. Myk­ lebost. Formålet er å fremme forskning og a formidle dokumentert kunnskap om misjon og tilgrensede fagområder. F.o.m. 1987 har instituttet drevet kart­ legging av nyreligiøse bevegelser i Norge og vært et koordinerende organ for kirkelig arbeid med nyreli­ giøsitet. EI er frittstående og økumenisk, organisert med et styre og et representantskap som ledende organer. I representantskapet sitter de fleste norske misjonsor­ ganisasjoner og kirkesamfunn, samt de teologiske fakulteter og andre utdanningsinstitusjoner. Formålet søkes nådd bl.a. gjennom et fagbibliotek, vitenskapelige og populærvitenskapelige publikasjo­ ner samt seminarer og foredragsvirksomhet. EI utgir Norsk Tidsskrift for Misjon og administrerer misjonsbibliografien Missio Nordica. Instituttet støtter og driver studieprosjekter, gir informasjon og veiled­ ning og tilbyr samtaler med avhoppere fra nyreligiø­ se bevegelser. Navn etter H. P. Egede. Driften sikres ved private gaver, bidrag fra misjons­ organisasjoner, kirkeofringer og statsstøtte. Egede-Nissen, Adam Hjalmar, 1868-1953, født i Levanger, norsk politiker; brorsønn av O. EgedeNissen, halvbror av J. M. Schøning. 1897 postmester i Vardø, 1911-33 i Stavanger, der han 1916-19 var ordfører. 1900-12 var han stortingsmann for Finnmarks-byene valgt av Venstre til 1906, deretter av Arbeiderpartiet, som han sluttet seg til høsten 1905. På tinget var han fra 1903 i militærkomiteen og viste seg her som ivrig antimilitarist. Arbeiderpartiet i Stavanger valgte ham igjen til stortingsmann 192224. Ved partisplittelsen 1923 fulgte Egede-Nissen kommunistene og var formann i Norges Kommunis­ tiske Parti 1934-46, æresmedlem 1946. Han hadde imidlertid ingen reell politisk makt i partiet. Han utgav bl.a. Hos Lenin for 20 år siden (1937) og erind­ ringene Et liv i strid (1945). Egede-Nissen hadde sterke kunstneriske interesser og var bl.a. formann for Stavanger Teater. Hele seks av Egede-Nissens 11 barn ble kjente skuespillere:

Aud (Richter), Gerd (Grieg), Ada (Kramm), Oscar, Stig og Gøril (Havrevold). Litt.: NBL 2. utg. Egede-Nissen. Oscar, 1903-76, norsk skuespiller, sønn av A. Egede-Nissen. Debuterte 1932 på Den Nationale Scene i tittelrollen i Hamlet, og medvirket i uroppsetningen av Nordahl Griegs Atlanterhavet (1933) i Griegs egen regi. Var siden ved Nationalthe­ atret, Centralteatret og Trøndelag Teater. I film huskes han bl.a. som den vennlige Oscar i Tancred Ibsens Fant (1937) og som brutal tysk offiser i Toralf Sandøs Englandsfarere (1946). Egede-Nissen. Stig, 1907-88, født i Oslo, norsk skuespiller, sønn av A. Egede-Nissen, debuterte 1936 i Pittsburgh som Løvborg i Hedda Gabler, Oslodebut på Soilen Teater 1938. Ansatt ved Trøndelag Teater 1938-39, Carl Johan Teatret 1940-42, Det Nye Teater 1947-52 og 1959-67, siden frilans. Han spilte med innlevelse og strengt behersket form i et stort repertoar, bl.a. Engstrand, Krogstad og Rubek hos Ibsen, de Ciz i Dagen vender og urmakeren i Tolv edsvorne menn. Medvirket dessuten i film, bl.a. i Edith Carlmars Aldriannetenn bråk (1954) og turnerte for Riksteatret. Egedesminde [eijøåosmenø], Aasiaat, by i Vestgrønland; 3105 innb. (2004). Byen er preget av det store rekefiskeriet i Disko Bugt. Den ble anlagt i 1763 og rommer nå et av Grønlands tre gymnaser samt en skole for psykisk utviklingshemmede. Egedius, Ambrosius, 1879-1963, født i Drammen, norsk maler, bror av Halfdan Egedius, elev av Axel Revold, Søren Onsager og Anders Svarstad, påvirket av tysk ekspresjonisme. Egedius. Halfdan (Johnsen), 1877-99, født i Dram­ men, norsk maler. Alt som gutt viste han usedvan­ lige kunstneriske anlegg, var 1886-89 elev ved Bergsliens malerskole og gikk samtidig på Kunst- og håndverksskolen. 1894 elev av Harriet Backers skole, våren 1896 av Zahrtmann i København, men Erik Werenskiold, Christian Skredsvig og Gerhard Munthe kom til å bety mer for ham. Bortsett fra to

Halfdan Egedius. Lørdagskveld, 1893. Oljemaleri, 66 x 83 cm. Nasjonalgalleriet, Oslo.

somrer i Vågå (1894 og 1897) tilbrakte han fra 1892 hver sommer i Bø i Telemark. Han vakte oppsikt bare 16 år gammel med Lørdags­ kveld, en lyrisk sommernattsstemning slik Weren­ skiold og Skredsvig samtidig malte dem, og en lignende lykkelig sommerstemning ånder ut av Sommer (1896), gutten på den blakke hesten under morelltreet. Sterkere dramatisk karakter får hans naturlyrikk i Tordenskyer og Opptrekkende uvær (begge 1896) og fremfor alt i det trolske Fra Juvrestolen (1895). Hans sterke interesse forTelemarks-dansen viser seg i de suggestive bildene Dans på låven (1895) og det ufullendte Spill og dans (1896). Drømmeren (1895) viser malervennen Stadskleiv sittende foran peisen. Alle de nevnte bildene, foruten fem skisser, finnes i Nasjonalgalleriet. Han er også representert i Rasmus Meyers samlinger, Bergen og Nationalmuseurn i Stockholm. Egedius var også en fremragende tegner. Med utgangspunkt i Werenskiolds teknikk og stil utførte han tegninger til Snorres kongesagaer. Dette arbei­ det er en klassiker i norsk illustrasjonskunst. Egedius døde 21 år gammel av aktinomykose (strålesopp). Litt.: Horgen, R., red.: Gutten og den hvite hesten: H.E. (1877-99) og hans barneår i Asker, utg. av Asker muse­ um, 2003; NBL 2. utg.; NKL; Parmann, 0.: H.E.:livog verk, 1979 Egeerhavet, gr. Aigaion Pélagos, tyrk. Ege Deniz, del av det østlige Middelhavet, mellom Hellas og Lilleasia, 150 000 km2, 650 km langt og gjennomsnittlig 325 km bredt. Mange dyp 500-1200 m, største dybde 2298 m nord for Kreta. Tallrike øyer: De trakiske øyer, Kykladene og Sporadene, som utgjør restene av en sunket landbro fra vest til øst. Egeerhavet er Middelhavets yngste del; det ble dannet ved nedsynkning av landmassene i tidlig kvartær. Fiskefattig. Stor turisttrafikk. egeisk, lite presis betegnelse for førgresk(e) språk som ble talt i området ved Egeerhavet allerede lenge før indoeuropeiske erobrere ca. 2000 f.Kr. la kimen til utviklingen av det greske språk i de nærmest følgende århundrene. Mange ord i gresk er utvilsomt lånt fra egeisk, som må ha levd videre en god stund side om side med gresk. Problemet med den egentlig geografiske betegnelsen «egeisk» er at den sannsynligvis dekker flere innbyrdes svært forskjellige språk. Således er det på Lemnos funnet en innskrift som viser tydelig slektskap med etruskisk (se ►etruskerne, språk). Videre er vårt kjennskap til disse språkene ytterst fragmentarisk og usikkert. Ofte brukes egeisk syno­ nymt med ►minoisk, det språket som i førgresktid ble talt først og fremst på Kreta, den minoiske kultu­ rens sentrum, og på mange av øyene, men sikkert også delvis på fastlandet (stedsnavnforskning tyder i den retning). Sparsomme rester av minoisk er bevart på innskrifter fra ca. 2000-1400 f.Kr., dels i en piktografisk skrift (dvs. billedskrift, på segl o.l., bare på Kreta, to varianter), dels i en yngre stavelsesskrift som representerer en videreutvikling av billedskrif­ ten, såkalt linear A (mest på leirtavler, ca. 300 i antall, funnet både på Kreta og enkelte av øyene), dels også i gresk alfabetskrift fra hellenistisk tid («eteokretiske» innskrifter bl.a. fra Praisos). Tross iherdig forskning har man hittil ikke nådd frem til en allment akseptert dechiffrering og tyd­ ning av de minoiske innskriftene. Man kan derfor heller ikke si noe sikkert om språkets slektskapsfor­ hold. Enkelte forskere hevder at det er semittisk, andre at det står nær den anatoliske grenen av indoeuropeisk, spesielt ►luvisk, atter andre at det tilhører en selvstendig «egeisk» (lilleasiatisk) språkfamilie osv. Fra ca. 1400-1200 f.Kr., dvs. etter at grekere invaderte og erobret Kreta, er en ny stavelsesskrift i bruk både på Kreta og på fastlandet (Mykene, Pylos), nemlig linear B, som åpenbart bygger på linear

291

EGELAND

Egeisk kultur. Øverst til venstre: En del av Knossos-anlegget på Kreta. Murer og søyler rekonstruert av Arthur Evans. - Øverst til høyre: Løveporten i Mykene. - Nederst fra venstre: Harpespiller og mannshode fra Kykladene (ca. 2500 f.Kr.), mugge i brent leire fra Troja II, løvehode i gull fra Mykene. Helt til høyre et leirkar dekorert i Kamaresstil fra Kreta.

A. I 1952 påviste Michael Ventris at språket i alle linear B-tekstene er gresk (►mykensk). Egeiske øyer, nygr. Nisoi Aigaiou, Hellas, fellesbeteg­ nelse for øyene i Egeerhavet, omfatter øygruppene Dodekanesos (Dodekanesene) og Kykladene, samt Khios, Lesbos og Samos med tilhørende øyer; 9122 km2. De største enkeltøyene er: Rhodos (1398 km2) og Kos (290 km2), begge i Dodekanesos; Naxos (428 km2) i Kykladene; Khios (842 km2); Lesbos (1630 km2); Limnos (476 km2) og Samos (476 km2). Øyene er rester av et nedsunket landområde, og er svært utsatt for jordskjelv. Selv om det på enkelte av de større øyene finnes fruktbare sletteland, er øyene gjennomgående fjellrike og nokså karrige. De nord­ ligste øyene er generelt noe frodigere enn øyene lengst sør. Klimaet er ellers mildt. Næringsgrunnla­ get har tradisjonelt basert seg på jordbruk, fiske, svampdykking, sjøfart og handel; i dag er turismen den viktigste næring på de fleste av øyene. Se ellers artikler om de enkelte øyer og øygrupper. egeisk kultur, samlebetegnelse for de forhistoriske (prehellenske) kulturer på Egeerhavets øyer, Kreta, det greske fastland, Lilleasias vestkyst og store deler av Makedonias og Trakias kystland. Utforskningen av egeisk kultur tok til med Heinrich Schliemanns utgravninger i Troja i 1870-årene; siden er et over­ veldende rikt materiale kommet for dagen, bl.a. ved utgravninger i Knossos på Kreta. Det egeiske områ­ de synes å ha blitt forholdsvis sent bebodd. Bare i de aller dypeste lag på enkelte funnstasjoner i Nord- og

Mellom-Hellas og i Knossos på Kreta mangler me­ tallgjenstander helt. På Kykladene mangler ethvert spor av neolittikum. 1 Thessalia er det fra yngste steinalder funnet tallrike spor etter en primitiv bebyggelse, på slettene ved Volobukta og i elvene Sperkheios' og Peneios' dalfører. Viktig er det at vi allerede i dette tidsrom, både i Sesklo og Dimini ved Volobukta, finner eksempler på hus av megarontypen (hovedrom og forhall), som senere skulle spille en så viktig rolle i fastlandets arkitektur. Tidens viktigste verktøy var okseblad av lokale steinarter, for det meste typer som svarer til Nordens spiss- og buttnakkede økser. Av flint, men særlig av obsidian (en glassaktig, vulkansk steinart som fore­ kommer på øya Melos), lagde man skjæreredskaper (kniver og sager). Et vitnesbyrd om at den greske steinalderen fra europeisk synspunkt er temmelig sen, er forekomsten av leirkar, som finnes i store mengder allerede i de eldste lag, f.eks. på Kreta. 1 en særstilling står keramikken fra Thessalia, som har en helt avvikende karakter. En eldre gruppe med rode og svarte lineære monstre malt på hvitgul grunn kal­ les etter det første funnsted for Sesklo-vare; en yngre gruppe, som allerede tilhører tidlig metalltid (3. årtusen), med mer uregelmessige monstre i gulhvitt på rød eller svart bunn, kalles på samme måte for Dimini-vare; lignende keramikk er også funnet i Boiotia, Fokis og Korakou ved Korinth; nordover viser den tilknytningspunkter til funn fra Bosnia, Romania og Sør-Russland. Fra metalltidens begyn­

nelse må man regne med disse kulturområdene: 1) Kreta. 2) Kykladene med Lilleasias vestkyst. 3) Det egentlige Hellas (fastlandet). 4) Thessalia. På Kreta mente arkeologen A. Evans på grunnlag av stratigra­ fiske iakttagelser og de tallrike funn å kunne inndele tidsrommet mellom steinalder og jernalder i tre store perioder, som han etter sagnkongen Minos på Kreta kalte Early, Middle og Late Minoan (tidlig-, mellomog senminoisk tid), hvert avsnitt delt i tre underav­ delinger. Med temmelig stor sikkerhet lar dette skjema seg stille opp: Tidlig-minoisk tid I, IL III-ca. 3000-2100 Mellom-minoisk tid I, II, III-ca. 2100-1700 Sen-minoisk tid 1, II, III-ca. 1700-1200 Dette skjema har med enkelte tillempninger også latt seg anvende for andre deler av det egeiske område; for øyenes vedkommende brukes da periodebetegnelsen kykladisk, for fastlandet betegnelsen helladisk kultur. Se også ►egeisk, ► minoisk kultur, ►Lilleasia og ► Hellas (forhistorie). LA/TSt Egeland Alv, f. 22. mars 1932 i Kvinesdal, norsk fysiker; cand.real. 1959, fil.dr. (Stockholm) 1963, professor i romforskning ved Universitetet i Oslo fra 1972. Arbeidet med nordlysforskning fra rundt 1960, både i Norge, Sverige, Canada og USA, spesielt ved hjelp av raketter og satellitter og studier av dagnordlys basert på observasjoner fra Svalbard. Forfatter av flere populærvitenskapelige bøker om nordlys. Gjesteforsker ved universiteter og forsk­ ningsinstitutter over hele verden.

292

EGELAND

Egeland. Erik, 1921-96, født på Bekkelaget Aker (nå Oslo), kulturskribent, først og fremst kjent fra Mor­ genbladets spalter, hvor han var kulturredaktør 1960-70, senere var han kulturjournalist og kunstkritiker i Aftenposten. Han skrev flere kunstnermonografier, var også en god tegner, og laget ofte teg­ ninger til egne bøker og artikler. Egeland. Jan Laurits, f. 12. sept. 1957 i Stavanger, norsk politiker (A) og organisasjonsmann, mag.art., sønn av Kjølv Egeland. Informasjonsleder Norges Røde Kors 1988-89, utenlandssjef 1989-90, spesial­ rådgiver 1997-99. FNs spesialrådgiver for Colombia 1999-2001. Personlig rådgiver for utenriksministe­ ren 1990-92, statssekretær i Utenriksdepartementet 1992-97. Generalsekretær i Norges Rode Kors 2002-03. Fra 2003 visegeneralsekretær i FN og leder for den sentrale humanitære samordningsenheten (OCHA). Egeland. John Olav, f. 2. nov. 1951 i Oslo, norsk pressemann. Journalist i Dagbladet 1978-83. Ulike redaktørstillinger etter 1983; politisk redaktør fra 1995. Konstituert sjefredaktør 1995 og 2000. Sjefre­ daktør 2000-03. Egeland. John Oscar, 1891-1985, født i Sør-Afrika, norsk næringsorganisasjonsmann. Sjef for nærings­ organisasjonenes pressekontor 1921-42, assisteren­ de direktør i Norges Rederforbund 1945-53. Utgav flere verker om norsk skipsfarts historie, bl.a. Gjennem brott og brann (1968), Vi skal videre (1971) og Kongeveien (2 bd., 1973). Litt.: NBL 2. utg. Egeland, Kjølv, 1918-99, norsk skolemann, littera­ turforsker og politiker (A), cand.philol. Rektor ved Stavanger katedralskole 1963-85, direktør ved Rogaland distriktshøgskole 1969-74. Kirke- og undervisningsminister 1976-79. Egeland var med­ lem av bystyret i Stavanger 1955-71, av formann­ skapet 1960-64 og 1968-71. Medlem av en rekke offentlige styrer og råd, bl.a. Kringkastingsrådet 1960-66, Videreutdanningskomiteen av 1964, Norges almenvitenskapelige forskningsråd, Norsk kulturråd og NRKs styre (formann 1980-81). Egeland utgav bl.a. Nordahl Grieg (1953), Skyld og skjebne. Studier ifire romaner av Sigurd Hoel (1960) og skrev bd. 5 i Norges litteraturhistorie (1975) sammen med Tordis Ørjasæter.

Litt.: NBL 2. utg. Egeland Olga, f. 19. mai 1923 i Ålgård, norsk lyriker. Hun vakte oppmerksomhet med debutsamlingen Lystavle (1966). En religiøs lyssymbolikk preger både denne og senere samlinger, noe som viser seg i titler som Lysnåm (1968), Speilspiral (1969) og Lyshugg (1971). Andre samlinger er Orkestra (1967), Fase (1970), Miniatyrer (1973), Vibrasjoner (1975), Solskulptur (1978), Solkjerner (1988) og Galleriglimt (1992). Egeland. Ånon (Odd), f. 1954, norsk folkemusiker og høgkolelærer, en allsidig og profilert instrumentalist med hardingfele, fele, munnharpe og diverse fløyter som viktigste instrumenter. Han har særlig lært av musikere fra Agder, som Andris Rysstad, Salve Austenå og Sigurd Fjeldstad. Disse har han dokumentert grundig gjennom lydopptak, notenedtegninger og egne fonogrammer. Egeland slo igjen­ nom 1977 med albumet I heitaste slåtten sammen med Per Midtstigen, en utgivelse som fikk Spellemannprisen, og fulgte opp i 1982 med Norsk strok (også sm.m. Midtstigen). Soloalbumet Ånon kom i 1999. Ellers har han medvirket på en rekke utgivel­ ser. Egeland har lang erfaring som pedagog, kurshol­ der og foreleser, og er (2004) høgskolelærer ved Høgskolen i Telemark. EgelandsVerk, Søndeled i Risør, Aust-Agder, grunn­ lagt 1706 som Egelands Jernværk av C. A. Ginheimer, 1801 solgt til Henrik ►Carstensen og 1853 til Nicolai Aall. Nedlagt 1884 etter konkurs og kjøpt av Gjerstad kommune, som stykket ut jorden til enkelt-

gårder og solgte selve verket til Interessentskabet EgelandsVerk, stiftet 1888. Den gamle hovedbygningen og seks arbeiderboli­ ger fra ca. 1800, som er resten av den tidligere «Verksgata», ble fredet 1923. Egemar. Christian, f. 6. mai 1937 i Slagelse, Dan­ mark, dansk-norsk scenograf. Utdannet tegner og dekoratør i Danmark, kom 1959 til Norge, var ansatt i Fjernsynsteatret 1960-70. Han har tegnet dekora­ sjoner og drakter til forestillinger på Riksteatret og Nationaltheatret. Gjorde en stor innsats som sceno­ graf ved Den Nationale Scene, hvor han i årene 1967-76 skapte dekorasjoner og utstyr til bl.a. Ibsens Brand, Peer Gynt og Gengangere; Brechts Schweyk i annen verdenskrig, Det gode menneske fra Sezuan og Arturo Ui; Nordahl Griegs Nederlaget og Vår ære og vår makt; Shakespeares Macbeth og Peter Weiss' Mordet på Marat. Han har også hatt mange oppgaver på Det Norske Teatret. Med sin kombinasjon av realisme og stilisering har han vært en foregangs­ mann i norsk scenografi. Han har vært tilknyttet Fjernsynsteatret som scenograf, med en stor årlig produksjon. Blant hans mange oppgaver har vært Duun-serien Medmenneske og flere Ibsen-produksjoner, også serien De unges forbund. Han har også hatt ansvar for scenografien i mange underholdningsshow. Litt.: NBL 2. utg. egenandel, den økonomiske andel en person dekker selv i forbindelse med en tjeneste som for øvrig er dekket på annen måte. Brukes særlig i forbindelse med tjenester innen helsevesenet og i forsikring. Folketrygden har to egenandelstak; ved egenandelstak 1 (egenandeler til legehjelp, psykolog, reiseutgif­ ter til / f ra behandling, medisiner på blå resept, laboratorieprøver og radiologiske undersøkelser) er egenandelen på maks 1550 kroner, og ved egenan­ delstak 2 (fysioterapi m.m.) er den på maks 4500 kroner (satser fra 1. juli 2004). Når taket er nådd utsteder trygdekontoret frikort som gjelder for resten av kalenderåret. Det betales ikke egenandeler for barn under sju år. For barn under 16 år blir egenandelene slått sammen med foreldrenes egen­ andeler. Innen forsikring trekkes egenandel fra ved skade­ oppgjør. Man kan vanligvis redusere premiens størrelse ved å påta seg en høyere egenandel, egenbevegelse, endringen i en stjernes posisjon på himmelen pga. dens bevegelse i rommet, uttrykt i buesekunder per tropisk år. De fleste stjerner har egenbevegelse mindre enn 0,5. Barnards stjerne har den største målte egenbevegelse (10,3). egenforsikringsselskap, se ► captive Insurance company. egenfrekvens, den frekvens eller de frekvenser et system svinger med når det har fått en svingebevegelse og så overlates til seg selv. For et mekanisk system er egenfrekvensen bestemt av massen til legemet som svinger og kreftene som trekker det tilbake mot likevektsstillingen. For et elektrisk system er egenfrekvensen bestemt av systemets kapasitans og selvinduktans. Hvis systemet påvirkes av en periodisk kraft med samme frekvens som egenfrekvensen, får man ►resonans mellom syste­ met og den virkende kraft. egenfunksjon (fys., mat.), løsninger av en homogen lineær differensialligning. En slik ligning med gitte randbetingelser har i alminnelighet ikke noen løs­ ning. Men ved visse verdier av en parameter i lignin­ gen, såkalte egenverdier, har ligningen en løsning disse løsningene kalles egenfunksjoner. Et eksempel er det såkalte «Sturm-Liouville-problemet», som består i å bestemme løsningene y til ligningen (py'Y + qy = ky, der den ukjente funksjon y også skal oppfylle visse randkrav, og p og q er gitte funksjoner, mens k er en parameter. 1 fysikken anvendes egenfunksjoner særlig ved

beskrivelse av svingninger og bølgebevegelse. F.eks. oppstår i en orgelpipe av bestemt lengde bare sving­ ninger med bestemte frekvenser, egenfrekvensene. Frekvensene er egenverdier, og de tilsvarende stående bølgene er egenfunksjoner. I kvantefysikken blir de stabile tilstandene i atome­ ne beskrevet ved egenfunksjoner for elektronbølgene med bestemte energier som egenverdier. Tilstan­ dene kalles derfor energi-egentilstander og funksjo­ nene energi-egenfunksjoner. I prinsippet kan disse beregnes, men beregningene er ofte meget kompli­ serte. Det kommer bl.a. av at bølgenes hastighet avhenger av deres energi, slik at den enkle svingeteori som vi kjenner fra orgelpiper, ikke kan anvendes. Se for øvrig ►kvantefysikk. egenhandel, handelsvirksomhet som drives av person som opptrer i eget navn og selger varer han selv eier. Betegnelsen brukes som motsetning til handel for fremmed regning (agentur, kommisjon). I det gamle Bergen var egenhandler en kjøpmann som drev egen forretning i motsetning til dem som hørte til Kontoret på Bryggen. egenkapital, den del av et foretaks kapital som tilhører eierne (personlige eiere, aksjonærer eller andelshavere) eller foretaket selv når dette er en selveiende institusjon. Egenkapitalens størrelse bestemmes som summen av foretakets aktiva (eien­ deler) med fradrag av gjelden. I selskaper med begrenset ansvar (f.eks. aksjesel­ skaper) deles egenkapitalen i aksje- eller andelskapi­ tal som eierne har innbetalt, og fondskapital, som er oppsparte gevinstmidler. egenkirke (av ty.), kirke som ble ansett som eiendom til stormenn eller bønder, noe som var vanlig i det eldste germanske kirkesystem. Dette gav dem en utstrakt disposisjonsrett over kirken, bl.a. rett til å velge prest. Begrepet ble lansert av den tyske retts­ historiker Ulrich Stutz. Et tradisjonelt norsk begrep for det samme er høgendiskirke (norrønt høgendiskirkja). I Norge var alle de eldste kirkene (unntatt bispekirker og klosterkirker) egenkirker. Denne eiendomsretten ble angrepet av gregorianerne ca. 1150. egenlast, tidl, egenvekt, hvilende last som skriver seg fra en bygnings eller en bygningsdels tyngde, se ► belastning. egenmelding, melding til arbeidsgiver eller trygde­ kontor fra person som har rett til sykepenger, om at sykdom er inntrådt. Varer sykdommen mer enn 3 dager, kan den kreves dokumentert ved legeerklæ­ ring. egennavn (lat. nomen proprium). 1 (språkv.) En underklasse av substantivene, som i mange språk har visse morfologiske særtrekk i forhold til tallkategorien og til artiklene; skrives med stor forbokstav. De betegner et individ, et bestemt eksemplar, enten det er menneskelige vesener, husdyr, steder eller institusjoner, f.eks. Kari, Dagros, Moss, Heimskringla. Overganger mellom egennavn og fellesnavn er hyppige, f.eks. Stortinget, et ord som er blitt navn på en spesiell institusjon; egennavnet Quisling er blitt et fellesnavn med betydningen person som går fiendens ærend i et okkupert land. 2 (filos.) Egennavns logiske karakter har vært et filosofisk problem, i hvert fall siden Platon. I motset­ ning til adjektiver og fellesnavn, såsom «rød» og «bord», og beskrivende uttrykk, såsom «den blå blomsten» og «treet nærmest huset», synes ikke egennavn som «Dagros» eller «Bergen» å ha språk­ lig betydning i egentlig forstand. Platon hevder således i Theaitetos at egennavn bare står for enkeltting eller individer, og ifølge Wittgensteins Tractatus er betydningen av et egennavn ganske enkelt den ting det er navn på. Denne teori innebærer at et egennavn bare peker ut et individ uten å karakteri­ sere det på noen måte. Teorien er blitt kritisert (bl.a. av Gottlob Frege) ut fra det synspunkt at vi overho-

EGERSUND

293

Egersund. Kart over byområdet. Tallene markerer: i) Rådhus. 2) Egersund kirke. 3) Busstasjon. 4) Politi. 5) Egersundshallen. 6) Båthavn. 7) Lindøy batteri. 8) Egerøy kirke. 9) Jernbanestasjon. 10) Egersund Fayancemuseum.

det ikke kan peke ut noe individ med mindre vi i hvert fall kjenner til visse fundamentale trekk ved det, f.eks. hvorvidt det er av legemlig art eller ikke, egensikker, betegnelse på elektrisk utstyr og elek­ trisk krets som ved vanlig forekommende feil ikke utløser så mye energi at de antenner eksplosjonsfarlige gassblandinger. egenskap (av ty. Eigenschaft), kjennemerke som gjør en ting forskjellig fra andre. Filosofi. Særlig i eldre filosofi skilte man ofte mel­ lom «tingen selv» og tingens egenskaper, mellom substans og attributt; men det er notorisk vanskelig å angi hva «tingen selv» kan være utover summen av egenskaper. Således har noen filosofer skjelnet mellom de egentlige egenskaper, de som gjorde tingene til det de var, og tilfeldige egenskaper, som kunne bli borte, uten at tingene forandret karakter. Det er vanlig i mekanistisk/materialistisk verdenssyn å skjelne mellom primære og sekundære egenskaper (Demokrit, Galilei, Descartes, Hobbes). De primære egenskaper var f.eks. utstrekning, bevegelighet, delelighet, mens sekundære egenskaper var f.eks. lukt, farge, smak. Man mente at bare de primære egenskaper tilhørte tingene selv; de sekundære var bare produkter av vår subjektive erfaring om tinge­ ne. egenspinn, spinn som skyldes rotasjon om en akse gjennom eget massesenter. Med ► spinn menes bevegelsesmengdens (massefartens) moment om aksen. En planet som roterer om seg selv, f.eks. Jorden, har et egenspinn om sin egen akse gjennom døgnrotasjonen, samt et banespinn om en akse gjennom Solen. Egenspinn spiller en stor rolle i beskrivelsen av atomære fenomener. egentilstand (fys.). I kvantefysikken blir et fysisk sys­ tem beskrevet ved hjelp av ►egenfunksjoner sva­ rende til bestemte egenverdier av de fysiske størrel­ sene som skal bestemmes, f.eks. energi og spinn. Når systemet er fullstendig beskrevet ved en enkel egenfunksjon, slik at de tilsvarende størrelsene hver

har én bestemt egenverdi, sier vi at systemet er i en egentilstand. egentlig subjekt (gram.), se ►subjekt. egenvarme, foreldet betegnelse for ► spesifikk var­ mekapasitet. egenveksel, promesse, en veksel der utstederen forplikter seg til å betale vekselbeløpet til vekseiens rettmessige innehaver på forfallsdagen, i motsetning til den trukne veksel (tratte), der utstederen opp­ fordrer en annen til å betale. egenvekt, se ►densitet og ►belastning. egenverdi (mat.), karakteristisk verdi, en løsning Å til den karakteristiske ligning det(A - Å/) - 0, der A er en kvadratisk matrise, / identitetsmatrisen og det står for determinant. Hvis A er en lineær avbildning i et vektorrom V, så kalles et reelt eller komplekst tall Å en egenverdi for A hvis Ax = Åx for en vektor x i V som ikke er nullvektor. x kalles da en egenvekter for A svarende til egenverdien Z. egenvurdering (ped.), elevens vurdering av sitt eget arbeid; sentralt begrep i ►mappevurdering. Egenæs David, 1838-1921, født i Dale, Fjaler, norsk misjonær. Anla 1869 Ambohimasina stasjon på Madagaskar og virket der til 1901. Eger [ægær], ty. Erlau, by i Ungarn, 40 km sørvest for Miskolc; 57 700 innb. (2002). Markedsby; ma­ skin-, møbel- og tobakkindustri. Stor turisttrafikk. I omegnen produseres rødvinen Egri Bikavér. Romersk-katolsk erkebispesete. Vakkert bybilde med mange barokkhus. Stor domkirke fra 1831-37, og 35 m høy minaret fra tyrkertiden (1596-1687). Eger, tysk navn på elven ►Ohfe. Eger, Conrad Wilhelm, 1880-1966, norsk industrile­ der innenfor kraftkrevende industri. Arbeidet tett med ► Sam Eyde og ledet hans ingeniorkontor i Kristiania 1907-08. Var byggeleder for Lienfoss kraftanlegg i Telemark 1908-10, administrerende direktør for Arendals Fossekompani 1911-12, og

ledet Elektrokemisk (senere ►Elkem ASA) 1912-50. Arbeidet aktivt for etablering av ►Norsk Jernverk i Mo i Rana som fant sted 1946. Sentral i Hjemme­ frontens ledelse under den annen verdenskrig. Eger, Lise, f. 16. aug. 1946 i Fredrikstad, norsk danser og koreograf, utdannet bl.a. ved Martha Graham School of Contemporary Dance, samt i danseterapi og psykologi. Hun har arbeidet som dan­ ser i Studio Oscar, Høvik Ballett, Collage Dansekompani, NRK-Fjernsynet og Nationaltheatret og har virket som koreograf ved de fleste norske teatre, for frie grupper, samt ved Den Norske Opera, UOpéra de Nice og Gdteborg Stadsteater. Kunstnerisk leder og stifter av Imago Danseteater. Av hennes balletter kan nevnes Tiden brenner (1985), Kappløp med tiden (1986), Jeg vinker ikke -jeg drukner (1987) og Men jorden drømmer (1989). Aniara (1990), basert på Harry Martinsons lyriske epos om romskipet, ble gjenoppført som Egers avskjedsforestilling på Black Box Teater i Oslo 2001. Tildelt Ballettkritikerprisen 1989. Egeria, gammelitalisk kilde- og fødselsgudinne. Ble i sagnene kalt kong Numas hustru eller elskede, gav ham råd under hans arbeid med å ordne det gamle Romas sakralvesen. Hun hadde sin kultus bl.a. i Dianas lund i Aricia og i en lund utenfor Porta Capena i Roma. Egerod, Søren, 1923-95, dansk språkforsker og sinolog, kjent for sin forskning i sammenlignende øst- og sørøstasiatisk språkvitenskap, med bl.a. The Lungtu Dialect (1956) og Atayal-English Dictionary (1980). Han var en av Nordens fremste sinologer og utgav en rekke kinesiske skrifter i dansk språkdrakt, bl.a. i bøkene Sjælen og sommerfuglen (1955), Forstan­ den drager nordpå (1981), Mencius' samtaler og senten­ ser (1953). Egersund, tettsted og administrasjonssenter i Eiger­ sund kommune, Rogaland, 77 km sør for Stavanger; 9428 innb. (2003). Egersund var inntil 1965 egen kommune (ladested). Tettstedets sentrum ligger ved

294

EGERSUND FAYANCEFABRIK

Vågen, en bukt som kiler seg inn i landet fra sundet mellom Eigerøya og fastlandet. Eieelva og Lundeelva (Hellelandsvassdraget) renner ut i bukta. Rett nord for tettstedet munner Tengselva (Bjerkreimvassdraget) ut. Den eldste bebyggelsen ligger sør for Lundeelva. Stedet ligger i kupert terreng med mar­ kerte knauser og smale, buktede gateløp. Historikk. Stedsnavnet Kaupanes (på Eigerøya) tyder på al det ble holdt handelsstevner her allerede i vikingetiden. Det har vært kirke her fra tidlig kristen tid; i middelalderen to kirker. Den eldste del av nåværende kirke er fra første halvdel av 1600tallet. Den fikk sitt nåværende utseende i midten av 1780-årene. Den første bosetningen langs Vågen fant sted på begynnelsen av 1600-tallet. På midten av 1700-tallet vokste det opp en bymessig bebyggel­ se i Egersund (1745: ca. 140 hus, mellom 500 og 600 innb.), og fra slutten av århundret fikk Egersund betydning som handelssted. Tollsted 1798. Den bymessige bebyggelsen som hadde utviklet seg, ble egen kommune i 1837. Byen var utsatt for flere branner på 1800-tallet, den største i 1843, da 2/} av byens hus brant ned. Da området ble bygd opp igjen, skjedde det etter en reguleringsplan som bygde på datidens planideal med rette gater lagt vinkelrett på hverandre. Del er tre fredede bygninger i dette området i dag, alle bygd i tiden etter bybrannen. I 1878 ble Jærbanen mellom Stavanger og Egersund åpnet, 1904 forlenget til Flekkefjord, men først 1944 knyttet sammen med landets øvrige jernbanenett ved fullføringen av Sørlandsbanen. Næringsliv. Fiske, handelsvirksomhet og sjøfart har vært de tradisjonelle næringsveier i Egersund. Rike sildefiskerier har gitt grunnlag for vekst. Etter at silda forsvant i 1960-årene, beskattes nå andre fiskeslag. Egersund er landets største fiskerihavn når det gjelder ilandført kvantum: 318 790 tonn til industrien og 33 622 tonn til konsum (1994). Viktige industrigrener er verkstedindustri (maskin­ industri), næringsmiddelindustri (fiskeforedling, slakteri og meieri) og trevareindustri. Lokalavisen Dalane Tidende kommer ut 3 ganger ukentlig. Egersund Fayancefabrik i drift 1847-1979. Egersund er et viktig handelssenter for Dalane og Sør-Jæren, og det er gode kommunikasjoner (buss­ forbindelser) til hele opplandet. Havnen anløpes av kystruteskip. Fast fergerute til Danmark (Hanstholm). Om navnet se ► Eigersund. GTh/Egersund Fayancefabrik. tidl, norsk industriselskap grunnlagt 1847 av Johan Fredrik Feyer (1821-80)

Egersund. En del av Vågen og sentrum.

som Egersund Potteri, aksjeselskap fra 1876 og nedlagt 1979.1 de første årene ble det bare fremstilt pottemakervarer, udekorert eller med enkel, malt dekor, eventuelt enkel utsmykning i relieff. Man tok 1867 opp steintøyfabrikasjon, og dekoren ble en helt annen, hovedsakelig med såkalt transfer prints. Kobberstikk ble trykt på tynt papir, hvorfra motive­ ne ble overført til det halvferdige steintøyet. Motive­ ne ble dels hentet fra andre fabrikker, dels fra prospektmapper eller illustrerte blader. Etter hvert fikk fabrikken en mer bevisst kunstne­ risk holdning, og innsatsen innskrenket seg ikke til transfer prints. Malte dekorasjoner inntok en like bred plass, og det ble skapt originale former i pakt med skiftende stilretninger. Fabrikken knyttet til seg billedkunstnere som Kitty Kielland, Jacob Sømme og Oluf Wold-Torne, foruten en etablert keramiker som Andreas Schneider. Ved siden av hverdagsvare-

ne ble det laget store prestisjearbeider, bl.a. noen kjempevaser for deltakelse i utstillinger. Flere kunst­ nere sprang også ut fra miljøet ved fabrikken: An­ dreas Ollestad, Jacob Bjorheim og Theodor ►Friestad, den siste en dyktig og fantasirik modellør. Fabrikken brant 1905, men ble gjenoppbygd 1907 med storre kapasitet og elektrisk drift. Produksjonen omfattet da serviser i høybrent flint, senere også korundporselen for storkjøkken og husholdning. Brenningen, som tidligere fant sted i kullfyrte rundovner, foregikk i elektrisk tunnelovn. 1950 ble det foretatt store utvidelser, og arbeidsstokken nærmet seg 500. 1967 gikk fabrikken sammen med ► Porsgrunds Porselænsfabrik, 1975-77 var eieren finske ► Arabia, og 1978 overtok svenske Upsala-Ekeby. Ved nedleg­ gelsen året etter produserte de ca. 50 ansatte råvarer til konsernets svenske fabrikker. EgersundFayancemuseum er en del av ►Dalane Folkemuseum. Det har en kunsthistorisk og industrihistorisk samling fra Egersund Fayancefabrik med utstyr og produkter fra fabrikken. Det er bl.a. bevart mange hundre kobberplater, noen av dem i bruk like til slutten. Egersundsfeltet (geol.), kystområdet fra Lindesnes til Jæren, karakterisert av spesielle dypbergarter, særlig anortositter. Titanmalmforekomster (ilmenitt) i Sokndal. Egerszegi. Krisztina [ægærsægi], f. 1974, ungarsk svømmer. Vant fem individuelle olympiske mester­ skap, derav tre i 200 m ryggsvømming (1988, 1992, 1996), ett i 100 m rygg (1992) og ett i 400 m medley (1992). Også to VM og fem EM i ryggsvømming, tre EM i medley og et EM i butterfly. Satte verdensre­ kord i begge ryggøvelsene. Egeskov, gods og slott i Danmark, Fyn, nordvest for Svendborg. Gården er kjent siden 1300-tallet, og har bl.a. tilhørt slektene Skinkel (1405-1545), BrockenEgersund Fayancefabrik. Til venstre: Mugge med vippelokk. Modellen var i produksjon fra rundt 1870 til 1900. Muggen har konturtrykk under glasuren, håndmalte farger over glasuren og emaljering. - Til høyre: Egghønen «Perlehøne» fra 1912. Modellen er laget av Jacob Bjorheim, underglasurdekor av Andreas Schneider. Begge finnes i Dalane Folkemuseum, avd. Egersund Fayancemuseum.

EGGCELLE

295 huus (1545-1615), Ulfeldt, Krag (1656-1784), Bille(-Brahe) (1784-1882, som stamhus fra 1811) og Ahlefeldt-Laurvig(-Bille) (1883-1979); tilhører nå et selveiende fond. Egeskov Veteranmuseum (opprettet 1967) rommer fly, biler, motorsykler, hestevogner m.m. Egeskov slott, oppført av Frands Brockenhuus og i alt vesentlig fullført 1554, er Europas best bevarte vannborg fra renessansen. Slottet står på eikepæler nedrammet i en liten sjø, og består av to sammenbygde langhus i tre etasjer med runde hjømetårn i øst og et firkantet trappetåm i vest. Byggherrens sønnedatter Rigborg ►Brockenhuus satt innesperret i et værelse i slottet i fem år (1599-1604) etter at hun hadde fått et barn utenfor ekteskap. Huset ble restaurert av Helgo Zetterwall 1884-86. Slottspar­ ken omfatter flere historiske hageanlegg, bl.a. en renessanse- og en barokkhage samt en engelsk park, og er åpen for publikum, mens slottet fortsatt er privatbolig for grevefamilien. egg (lat. oyum, gvulurn). 1 (zool.) Betegner hos dyr med kjønnet formering den modne og ubefruktede, hunnlige kjønnscelle, se ► eggcelle. Kan i videre betydning også betegne eggcellen med ekte egghinner, eller det befruktede egg. Hos dyrene utvikles egget vanligvis i en eggstokk, hvorfra det avgis for deretter eventuelt å befruktes, dvs. oppta i seg og smelte sammen med en korresponderende hannlig kjønnscelle, sædcel­ len. Det befruktede egg, zygoten, utgjør begynnelsen til det nye individ. Hos visse dyr kan også ubefrukte­ de egg utvikle seg (►partenogenese). Eggkløyving, se ► eggfuring.

EGG SOM MATEMNE OG HANDELSVARE

eggafisket, linefisket etter torsk, brosme, lange,

Av egg er det bare hønseegg som er handelsvare av betydning i Norge, hvor egg produseres vesentlig for hjemmemarkedet. Produksjonen av egg i Norge var ca. 46 500 tonn (2003). Forbruket er 10,3 kg per innb. Egg oppbevares nå mest ved kjølelagring. De gis et oljeovertrekk og kan da ved 0 °C og 90-95 prosent luftfuktighet lagres i 4-5 måneder. I stadig større utstrekning brukes også frysing eller tørking, enten av hele egginnholdet eller av hvite og plomme hver for seg. Ca. 67 % av eggomsetningen foregår gjennom eggprodusentenes eget salgssamvirke, se ► Prior Norge. Infeksjon av salmonellabakterier i egg er et pro­ blem mange steder, men er (2004) ikke påvist i egg som markedsføres i Norge. Egg er magert og rikt på næringsstoffer, men har også et høyt innhold av kolesterol; ca. 430 mg per 100 g i hele egg og 1300 mg per 100 g i eggeplomme. Fargen på eggeskallet varierer fra hønserase til hønserase, og har ingen betydning for kvaliteten på eggehvite og -plomme. Ofte er det slik at brune høns legger brune egg, og hvite høns hvite egg, men ikke alltid. Se også ►eggeskall. Koking av egg. Hvor lenge eggene skal koke, kom­ mer an på hva de skal brukes til. Til f.eks. en salat kan det passe like godt med en litt myk plomme som med hardkokt plomme. Koketiden for bløtkokte egg er 3-5 minutter, for egg med en ganske myk plom­ me 6-7 minutter og for hardkokte egg 10-12 minut­ ter. 2 (bot.) Dss. ►frøemne. egg (tekn.), den skjærende kant på kniver, økser, sakser, eller stål i verktøymaskiner. Eggvinkelen mellom to skjærende flater må velges under hensyn til det materiale som skal bearbeides. Egga, betegnelse for skråningen fra kontinentalsok­ kelen ned mot norskehavsdypet. Egga danner ytter­ grensen av kystbankene fra Stad og nordover til Andenes og videre nordover vest for Sveinsgrunnen, Malangsgrunnen, Tromsøflaket, Bjørnøy- og Spitsbergenbankene mot Polhavet. Utenfor Møre ligger Egga om lag 70 km fra kysten (her raste deler av Egga ut for om lag 8200 år siden i det gigantiske Storeggaskredet, se ► Storegga) og bøyer så utover til den ligger i en avstand av om lag 280 km av Vikna, for så å bøye inn mot Vesterålen, hvor den ligger om lag 30-10 km fra kysten. Utenfor Andøya svinger den inn og danner Bleikdjupet, hvor den ligger bare 7 km fra land ved Bleik. Her er landets eldste fiske­ felt for dypvannsfiske.

kveite og uer langs Egga fra Møre til Røstbanken. Fisket begynner i april og varer utover sommeren, eggalbumin. ovalbumin, hovedbestanddelen (75 %) av eggehvite. Eggalbumin er et protein med molekylvekt 45 000, bestående av en enkelt polypeptidkjede med ca. 400 aminosyrer. Det er vist at eggalbu­ min dannes i hønens ovidukt når hormonet østradiol, bundet til en stradiolreseptor, når øviduktcellens kromatin (DNA), og der utløser syntesen av messenger-RNA for eggalbumin. Eggalbumin tjener som aminosyrelager for det voksende embryoet. Det brukes i næringsmiddelindustrien, som klaringsmiddel for løsninger, i sukkerraffinering og til fremstil­ ling av klebestoffer. Eggaraset. Eggaskredet, se ►Storeggaskredet. eggcelle.

1 (zool.) Hunnlig kjønnscelle, dannet ved mitose (se ► celledeling), viser dyrecellens alminnelige karakte­ rer. Den modne eggcellen er gjerne kuleformet eller oval, hos lavere dyr ofte med amøboid bevegelighet. Eggcellenes bestanddeler har fra eldre tid egne betegnelser: kjernen, som er blæreformet og meget stor, kalles kimblære (vesicula germinativa), det likeledes store kjemelegemet for kimflekk (macula germinativa) og cellemembranen for plommehinne (membrana vitellina). I cellesubstansen skiller man mellom det egentlige protoplasma («dannelsesplomme») og deutoplasma (næringsplomme eller egentlig plomme) som er innleiret i større eller mindre mengder, og som er bestemt til det unge fosterets ernæring og vesentlig består av fett og proteiner i form av små plommekorn. Mengde og fordeling av plommemassen er avgjø­ rende for hvorledes ►eggfuringen skjer. Det kan

EGG

Vanlig antall egg per år hos noen eggleggende virveldyr

Torsk Frosk Havskilpadde Tamhøns Spurv Kongeørn Keiserpingvin Nebbdyr

Egg. - Over: Egg fra fugl, skjematisert snitt. Eggehviten består av proteiner, mest albuminer, oppløst i vann. Eggcellen er opphengt i eggehviten ved hjelp av to eggsnorer (chalazae) som består av fibrøs albumin. På grunn av tyngdepunktforholdene, med den sentrale hvite plomme i dråpeform (latebra), vil kimskiven komme til å vende opp når egget roteres. - Under til venstre: Eksempler på mengden av plommesubstans i forskjellige egg. A) Froske-egg; det omsluttende geléhylster mangler. Viser polarisert fordeling av plommemasse (telolecital). B) Insektegg, med plommesubstans samlet sentralt (centrolecital). C) Menneskets eggcelle (oocyt) har sparsomt med plommesubstans (miolecital). - Helt til høyre: Eksempler på ulike former: a) egg (oocyt) fra sjøpinnsvin, b og e) eggceller fra to sneglearter, c) egg fra bendelorm, d) eggcelle fra benfisk, f) egg med hornskall fra rokke.

vegetativ pol

ca. 1 mill. ca. 1000 ca. 100 ca. 200 20-24 2 1 1

296

EGGE

være sparsomt med plommemasse (miolecitale egg), moderat (mediolecital) eller særdeles rikelig (megalecital). Plommen kan være jevnt fordelt (isolecital), konsentrert i den ene halvdel (telolecital) eller samlet sentralt (centrolecital). Er plommemengden særlig stor, som i fugleegg, kalles dette lille parti, som flyter ovenpå plommen, kimskive. Eggceller hvor næringsplommen er samlet midt i cellen og proto­ plasmaet utgjør et mer eller mindre avgrenset lag omkring den, forekommer hos insekter. Eggceller hører til de største dyriske celler, størrel­ sen varierer betydelig og avhenger i første rekke av næringsplommens mengde. Menneskets egg, som har ubetydelig plommesubstans innleiret, er bare 0,2 mm i tverrmål. Den afrikanske struts legger egg som måler 15-16 cm. De største av alle kjente fugleegg (8,75 liter) ble lagt av den madagassiske kjempestruts, Aepyomis, som døde ut for mange hundre år siden. Den minste av nålevende fugler, humlekolibrien, legger egg på størrelse med en ert. Eggdannelsen skjer på ulike måter i dyreriket. Enklest er den diffuse eggdannelsen hos svamper, hvor eggene kan utvikles hvor som helst i legemet. Noe tilsvarende forekommer hos nesledyrene, men her kan eggcellene vandre fra dannelsesstedet til et avgrenset modningssted (f.eks. hos hydroider). Dette forhold danner overgang til strengt lokalisert eggdannelse, slik den finnes hos alle andre dyr. Eggdannelsen foregår her oftest i det mellomste kimblad, mesodermen, særlig i tilknytning til kroppshulens epitel, som stedvis kan forme egne organer for oppgaven (eggstokk, ovarium). Ved solitær eggdannelse vokser eggcellen frem alene og frigjøres (korstroll). Vanligere er alimentær eggdannelse, der den egent­ lige eggcellen støttes og ernæres fra omsluttende celler. Disse danner da et regelmessig enlaget (sekkdyr) eller flerlaget (virveldyr) epitel, såkalt follikkelepitel, omkring eggcellen. Eggcelle med ledsagende follikkelceller betegnes eggfollikkel. Ved nutrimentær eggdannelse ligger follikkelcellene mer uregel­ messig og oppsuges etter hven av eggcellen (insek­ ter). AÅ

KLAUS EGGE Hovedverker ORKESTER

År

Symfoni nr. 1 Symfoni nr. 2, Sinfonia giocosa Symfoni nr. 3, Louisville-symfonien Symfoni nr. 4, Sinfonia seriale sopra BACH-EGGE Symfoni nr. 5, Sinfonia dolce Klaverkonsert nr. 1 Klaverkonsert nr. 2 Klaverkonsert nr. 3 Fiolinkonsert Cellokonsert

1942 1947 1957 1967 1969 1937 1944 1973 1953 1966

VERKER FOR SANG OG ORKESTER

Sveinung Vreim, symfonisk epos for soli, kor og orkester Noreg-songen Fjell-Norig, symfonisk høysang for sopran og orkester

1938 1941 1945

KAMMERMUSIKK

Fiolinsonate Strykekvartett Blåsekvintett Trio for fiolin, cello og klaver Duo concertante for fiolinog bratsj

1932 1933 1939 1940 1950

KLAVERMUSIKK

Sonate nr. 1, Draumkvede-sonaten Sonate nr. 2, Sonata patetica Tre klaverfantasier i halling-, gangar- og springarrytme Gukkoslåtten

1933 1954 1939 1944

HOS MENNESKET

Eggcellen hos mennesket er en kvinnelig kimcelle som etter modning løsner fra eggstokken og blir fanget opp av egglederen (ovulasjon, eggløsning). I egglederen blir eggcellen liggende i et par døgn, og kan møte sædceller. En av disse kan trenge inn i eggcellen og befrukte den. Den befruktede eggcellen (zygote) danner etter celledeling et embryo, som etter 8 svangerskapsuker hos kvinnen blir utviklet til foster. Eggstokkene, en på hver side i bekkenhulen, med form og størrelse som en krakkmandel, består av eggceller og hormonproduserende celler (granulosaog thecaceller). Ved gjennomskjæring av eggstokken viser snittflaten en bark- og en margsone. I barken ligger eggcellene i eggfollikler. Se ►eggstokk. Eggcel­ lene og de andre cellene i folliklene modnes ikke fullverdig før puberteten. Først etter at kvinnen har nådd kjønnsmoden alder vil hormoner fra hypofy­ sen (særlig det follikkelstimulerende hormon - FSH) påvirke cellene til vekst og hormonproduksjon. Flere follikler vil under hver menstruasjonsperiode stimuleres, men vanligvis vil én follikkel med eggcel­ le bli dominerende og utvikles til moden eggfollikkel (Graafsk follikkel). Utvikling. Eggcellen gjennomgår en utvikling som er hormonregulert. Den omfatter både cellevekst og halvering av cellens opprinnelige kromosomtall (reduksjonsdeling, meiose). I utgangspunktet har eggcellen 46 kromosomer. Ved befruktning har cellen 23 kromosomer. Første meiosedeling starter allerede i fosterlivet. På et bestemt trinn stanser den, for deretter å gå over i en lang hvilefase. Den avslut­ tende del av første meiosedeling finner først sted i kjønnsmoden alder avstemt i forhold til menstruasjonssyklus. Annen meiosedeling skjer i eggcellen

etter at eggløsningen har funnet sted. Under utviklingen fra primærfollikkel til moden follikkel vil eggcellens cellelegeme bli rikeligere og cellen i sin helhet bli større. De hormonproduseren­ de cellene deler seg og danner en flerlaget kappe av celler. Etter en viss tid åpner det seg en spalte mel­ lom disse cellene, som utvider seg til et blæreformet rom fylt av klar væske. En moden follikkel har en diameter på ca. 20 mm. Eggcellen sitter nå eksent­ risk i follikkelen, heftet til follikkelveggen ved en knopp av granulosaceller. Under eggløsningen brister follikkelveggen og eggcellen, omgitt av granulosacellene, løsner og kan fanges opp av eggle­ deren. I egglederen vil kransen av granulosaceller gradvis forsvinne. Eggcellen blir derved bare omgitt av en slimet transparent hinne (zona pellucida) som sædcellene kan hefte seg til. Normalt klarer bare én sædcelle å trenge helt inn i eggcellen og befrukte den. Når det har skjedd, vil den geléaktige hinnen bli ugjennomtrengelig for de øvrige sædcellene som omgir eggcellen. 2 (bot.) Se ►frøemne. Egge, tidligere kommune i Nord-Trøndelag, mellom Snåsavatnet og Steinkjer, fra 1964 del av Steinkjer kommune. Egge hadde ved sammenslåingen ca. 3400 innb, og var om lag 51 km2 i utstrekning. Egge utgjør i dag et sogn i Steinkjer prestegjeld. Navnet kommer av norrønt egg, 'jordrygg, fjellkam'. Egge, gård i Steinkjer kommune, Nord-Trøndelag, på moreneåsen Eggevammen 1 km nord for bykjer­ nen. Gammelt høvdingsete; arkeologiske funn viser at det her har vært bosetning siden bronsealderen.

Mange fortidsminner er bevart, og deler av eien­ dommen er vernet mot bebyggelse. I sagatiden ble gården eid av lokale høvdinger som Trond Haka, Olve på Egge og Kalv Arneson. På 1500-tallet ble Egge lagt under kronen, men kom på slutten av 1600-tallet i privat eie, og tilhørte bl.a. slektene Hersleb og Rosenvinge. 1886 ble gården kjøpt av kommunen, som la ut store deler av jordveien til tomtearealer, og solgte resten. 1897-1935 tilhørte Egge den tyskfødte storviltjegeren Otto Schulz. 1970 ble den gamle, herskapelige hovedbygningen total­ skadet ved brann, og store samlinger av jakttrofeer og kunst gikk tapt. Egge, Bjørn, f. 19. aug. 1918 i Kristiansand, norsk offiser. Avdelingssjef i Etterretningsstaben/Forsvarsstaben 1958-65, forsvarsattaché i Moskva 1965-68, ved Forsvarets forskningsinstitutt 1968-70, sjef for FN-kontoret i Forsvarets overkommando 1970-72, oberst og sjef for Presse- og informasjonsavdelingen i FO 1972-76; generalmajor 1976 og nestkommande­ rende ved NATO Defense College i Roma 1976-80, kommandant på Akershus festning 1980-83. Presi­ dent i Norges Røde Kors 1981-87. Ærespresident i Verdens krigsveteranforbund. Litt.: NBL 2. utg. Egge, Guri, f. 6. juni 1948 i Oslo, norsk sanger (sop­ ran); datter av Klaus Egge. Studier ved Norges Musikkhøgskole med Aase Nordmo Løvberg og Robert Levin. Debut 1974. Har medvirket i urfremføringer av samtidsmusikk. Solistoppgaver ved bl.a. Den Norske Opera og Festspillene i Bergen. Egge, Ketil, 1950-97, født i Oslo, norsk skuespiller og teatersjef; sønn av K. Egge. Debuterte 1971 ved

EGGEMOEN FLYPLASS

297

Klaus Egge

Trøndelag Teater, deretter ved Teatret Vårt 1973-75. Kom 1976 til Rogaland Teater, og var 1991-94 teaterets sjef. Blant hans roller ved Rogaland Teater er bl.a. Julius i Botho Strauss' Tiden og rommet. Egge gjorde også stor innsats i barne- og ungdomsteater, både som skuespiller, forfatter og komponist. 1995— 96 teatersjef ved Den Nationale Scene. Egge. Klaus, 1906-79, fodt i Gransherad, Telemark, norsk komponist. Egge tok lærerprøven 1927 og avla organisteksamen 1929, og var elev av bl.a. Arild Sandvold, Nils Larsen og Fartein Valen. Sanglærer ved den høyere skole i Oslo 1932-45. Han debuterte som komponist 1932, og ble siden en av de norske komponister som er mest oppført både innen- og utenlands. I etterkrigstiden spilte Egge en sentral rol­ le i norsk musikkliv, bl.a. som formann i Norsk komponistforening (fra 1945). Fikk kunstnerlønn 1949. Ble 1953 medlem av Kungliga musikaliska akademin i Stockholm. 1972 mottok han Norsk kulturråds ærespris og 1978 Lindemanprisen. Hans verker grupperes vanligvis i tre perioder. Den første omfatter 1930-årene og viser nokså sterk forankring i folkemusikken, til dels med melodistoff hentet derfra. Folketonen var en viktig inspirasjons­ kilde også i 1940-årene, men det er tydelig at stilen ble mer avansert, harmonikken er ikke lenger funk­ sjonell, akkordstrukturen viser at kvarten og kvin­ ten ofte ble foretrukket fremfor tersen som samklangsintervall. Han utviklet en utvidet tonalitet gjennom kombinasjon av ulike tetrakorder. Fra og med hans 2. symfoni (1947) synes folkemu­ sikken å ha hatt mindre betydning. Tonalitetsfornemmelsen er fremdeles til stede, men en tilnær­ ming til tolvtonestilen er nå merkbar. En stadig sterkere konsentrasjon om den motiviske utvikling, til dels i en metamorfisk presentasjon, gjør seg gjeldende. Sett under ett viser Egge i hele sin pro­ duksjon stor interesse for kontrapunktisk satsstruk­ tur, og samtidig er hans musikk gjerne preget av en viril rytmikk. Martha Graham brukte hans 2. klaver­ konsert som musikalsk grunnlag for sin ballett TangledNight, urpremiere i New York 1986. Litt.: Cappelens musikkleksikon, b.2, 1978, 331-33; Gaukstad, 0. m.fl., red.: K.E.: de store formenes kompo­ nist, [1976]; Grinde, N.; Norsk musikkhistorie, ny utg., 1993; Holen, A. m.fl., red.; Norges musikkhistorie, b. 4, 2000, 140-45; Levin, M.: «K.E.» i Bækkelund, K„ red.: Norske komponister, 1977, 53-62; NBL 2. utg. Egge. Peter Andreas, 1869-1959, fodt i Trondheim, norsk forfatter. Debuterte med romanen Almue (1891), men fikk et publikum først med sine Folke­ livsskildringer mot slutten av 1890-årene. Han hadde også suksess som komedieforfatter, både med Faddergaven (1897) og flere senere stykker. Han skrev også skuespill av mer seriøs karakter; f.eks. Kjxrlighedog venskab (1905). Egge kom til å skrive både komedier og mer alvorlig dramatikk gjennom det meste av forfatterskapet, selv om det først og sist ble romanen som ble hans form. Her fikk han sitt egent-

Peter Andreas Egge

lige gjennombrudd med de historiske interiører i Jomfru Nelly Maartens (1897), kjærlighetsstudien i Gammelholm (1899) og ekteskapsromanen Hjertet (1907). Den hellige sjø (1922) representerer et oppgjør med og en avslutning av den tidlige, noe romantiserende, periode i forfatterskapet, og Egges senere bøker er i sterkere grad preget av en ny-realistisk, til dels folkelivsskildrende stil. Inde i fjordene (1920) hadde allerede vist dette klart, og den nye tendens frigjør evner og fremskaffer motiver som setter ham i stand til å skrive sine beste bøker: først og fremst Hansine Solstad (1925). Bondens forhold til jorda, slektsfølel­ se og tilhørighet blir hovedmotiver, men i en roman som Jxgtvig og hans Gud (1924) viser Egge samtidig at hans intime kjennskap til Trondheim og hans innsikt i enkeltindividets sjelskamp også kan skape gode bøker. I Egges forfatterskap er miljøtegningen og det romslige menneskesyn fellestrekk; brede folkelivs­ skildringer og enkeltmenneskets kamp med kreftene i seg selv skifter om å rå grunnen. Egges psykologis­ ke innsikt er betydelig, og selv når han driver «problemdiktning» synes menneskene å interessere ham mer enn problemene. Opp i sin alderdom bevarte Egge sin romslighet og sitt frisinn, og så vel den senere diktning som memoarbøkene Minner (4. bd., 1948-55), særlig kanskje de to forste, viser innlevel­ sesevne i andre: særlig i de ensomme hjerter som han har skrevet så mye om. - Egge fikk kunstner­ lønn i 1916. Han var formann i Den Norske Forfat­ terforening 1913-16 og 1935, formann i det litteræ­ re råd 1920 og 1929. Litt.: Bakken, O.: Da P.E. debuterte, 1969; Jystad, B.S.: P.E. og hans trønderromaner, 1949; NBL 2. utg.; Nilsen, H.N.: Temaer og historisk bakgrunn i P.E.s trondheimsdiktning, 2002; Woel, C.M.: P.E., 1929; Aas, L.: Trøn­ derne i moderne norsk diktning, 1942, 62-98 (biblio­ grafi: 244-45) Eggebogen, tettbebyggelse i Steinkjer kommune, Nord-Trøndelag, nordvest for Steinkjer sentrum. Boligstrøk, havneanlegg og sagbruksindustri. Eggebrecht. Hans Heinrich [-brekjt], f. 1919, tysk musikkforsker. Betydelig produksjon omkring ord/ tone-problematikken i barokkmusikk og nyere musikk, musikkestetiske emner og musikalsk termi­ nologi. Ble 1972 redaktør av Handworterbuch der musikalischen Terminologie. Eggedal, dalføre og sogn i Sigdal kommune, Buske­ rud, ligger mellom Numedalsfjellene i vest og Nore­ fjell i øst, strekker seg mot nordvest fra fjellet Andersnatten, og grenser i nord til Flå i Hallingdal. Elven som renner gjennom Eggedalen, heter Eggedola, ovenfor kirken heter den Haglebuelva. Den fal­ ler ut i Solevatn (170 moh.); avløpet herfra (til Soneren) heter Storelva. Fra Soneren (til Dram­ menselva) heter den Simoa. Eggedal har fast bosetning opp til ca. 700 moh.. samlet folketall 1063 (2001). Rv. 287 går fra Åmot i

Modum til Eggedal, med fylkesvei videre til Bromma (Børtnes) i Hallingdal over Haglebu. Et stykke nord for Solevatn ligger Eggedal tettbebyggelse. Foruten skogbruk og jordbruk har Eggedal flere sagbruk og en betydelig trevareindustri (produksjon av innred­ ninger) og noe maskinindustri. Livlig turisttrafikk med turistheim, fjellstue og mange hytter ved Hagle­ bu i nord. Tempelseter nordøst for kirkebygda er et viktig utgangspunkt for turer til Norefjell. På Hagan over Eggedal kirke ligger maleren Chr. Skredsvigs hjem. Eggedal har også severdige gamle hus og en samling av gamle bruksgjenstander (Tveitensamlingene). Navnet er sammensatt med genitiv flertall av egg, 'fjellkam, jordrygg', og sikter til landskapet ved Eggedal kirke med bratte berg og fjellkoller. Litt.: Skatvedt, T. & A. Mørch: Sigdal og Eggedal, 1914-65, 5 b. Eggehorn, Ylva, f. Nilsson, f. 1950, svensk forfatter og journalist. Debuterte allerede i 1963 med dikt­ samlingen Havsbarn. 1 1970-årene fremstod hun som en forgrunnsfigur innenfor moderne kristen lyrikk, med samlinger som Ska vi dela (1970) og Jesus diskar dig (1972). En høyere grad av refleksjon preger senere samlinger som Hjdrtats knytndvsslag. Dikter 1976-80 (1980), Ett brev til min tilskade (1986) og Lydia i lampans sken. Dikter 1986-89 (1990). 1998 kom Ett hemligt tecken. Dikter i urval. Debuterte som prosaforfatter med den selvbiografiske barndomsskildringen Kvarteret Radiomottagaren (1994) med fortsettelsen Liljekonvaljekungen (2000). Eggehorn har også gitt ut essaysamlinger, prosalyrikk, salmer, oratorier, radioandakter, lærebøker i religion, bidratt til den svenske salmeboken fra 1986, samt redigert en rekke antologier. eggehvite, beskyttende lag rundt egget hos skilpad­ der, krokodiller, fugler og eggleggende pattedyr. Består av en vandig oppløsning av albumin og andre proteiner (f.eks. avidin hos høns), og forsynes egget under passasjen gjennom øvre avsnitt av egglede­ ren. Viktig for å motvirke uttørking hos dyr som legger sine egg på land. Den tyktflytende delen av eggehviten er iblandet slimstoffer (proteoglycaner, mucin) samt lysozym, et bakteriostatisk virkemiddel til beskyttelse av embryo. eggehvite i urinen, foreldet betegnelse for ►proteinuri. eggehvitestoffer, foreldet betegnelse for ►proteiner, eggelikør, likør, se ►Advocaat. Eggeling, Viking, 1880-1925, svensk maler og filmeksperimentator. Han var av tysk slekt og fra 1897 vesentlig virksom i Tyskland, Sveits og Frank­ rike. Han begynte som kunstner i 1911, kom etter hvert i kontakt med kubismen, futurismen, dadaismen og Mondrians neoplastisisme. Impulsene søkte han å smelte sammen i en personlig form for ab­ straksjon. På lange ruller, tilsvarende østasiatiske makimonos, søkte han å anskueliggjøre et suksessivt bevegelsesforløp ved hjelp av rytmisk-melodiske gjentagelser og variasjoner av bestemte formelementer. Disse har blitt kalt «optiske symfonier». Skrittet over til virkelig bevegelse tok han da han overførte billedrullen Diagonale Symphonie (1920) til film (1921). Han skapte dermed et abstrakt filmverk som fikk betydelig innflytelse. Eggemoen, moreneslette i Ringerike kommune, Buskerud, nordøst for Hønefoss. Her ligger Eggemo­ en leir (siste militære virksomhet avvikles 2005) og Eggemoen flyplass. Over Eggemoen gikk Randsfjordbanen, nå sidespor fra Hønefoss til bruk for industrien. På grensen til Jevnaker ligger Bergermoen med trevareindustri. Eggemoen flyplass, flyplass i Buskerud, Ringerike kommune, ca. 6 km nordøst for Hønefoss. Anlagt av tyskerne under okkupasjonen. Flere småfly-klubber holder til her. Flyplassen har en betong rullebane på 800 m.

298

EGGEN

Eggen, Arne, 1881-1955, født i Trondheim, norsk komponist og organist; bror av E. Eggen. Elev ved Musikkonservatoriet i Oslo, studier også i Leipzig. 1908-24 organist i Bragernes, Drammen, fra 1924 i Bryn ogTanum kirker, Bærum. Formann i Norsk Komponistforening 1927-45, i TONO 1928-30. Av hans komposisjoner kan nevnes oratoriet Kong Olav (1930), operaene Olav Liljekrans (tekst etter Ibsen, 1931-40) og Cymbelin (tekst etter Shakespeare, 1943-50), korverket Mjøsen (blandet kor med piano, 1922), kantaten til Drammens 100-årsjubileum (soli, mannskor og orkester), musikk til Liti Kjersti (1915), symfoni i g-moll (1920), orgelverker (Ciaconna) og en rekke romanser. Eggen opptegnet melodi­ ene i Rikard Berges Norsk visefugg.

Litt.: NBL 2. utg. Eggen, Arnljot, f. 13. aug. 1923 i Tolga, norsk forfat­ ter. Han debuterte i 1951 med diktsamlingen Eld og is. og har siden gitt ut en rekke diktsamlinger, bl.a. Eit hovud i havet (1965), Roller og røynd (1967), Sprek­ ker i muren (1969), Baksideviser (1970), Knabenballaden og andre tekster (1974), Skulder ved skulder (1977), Dei nødvendige (1980), Det flyktige varige (1988), Dikt mot det stumme (1993) og Lengdesnitt (1997).! 1972 kom en samling dikt i utvalg, Lagnad sa vi, og Dikt gjennom 30 år kom i 1979. Eggen skriver både på bokmål og nynorsk. I begynnelsen skriver han tradisjonell jeg-lyrikk. Senere utvikler han et mo­ dernistisk formspråk, og fra og med Roller og røynd står han frem som politisk lyriker. I 1970-årene slutter han seg til m-1-bevegelsen og blir en av dens fremste lyrikere. Også i senere samlinger fastholder han sitt politiske engasjement og forankrer sine dikt i en konkret, sosial virkelighet. Eggen har oversatt lyrikk og bl.a. vært med på å redigere samlingen La hundre blomster blomstre (1974). Han har også utgitt flere barnebøker, bl.a. Ruske-Rasmus (1962), Sagasus i stasjonsbyen (1962), Den lange streiken (1981, Kritikerprisen) og Hanane på Kreta (1985) og skrevet en rekke viser. Både disse og flere av hans dikt er tonesatt. Han har også skrevet hørespill og skuespill, med agitasjonsstykket Pendler­ ne (1973) som det mest kjente. Litt.: NBL 2. utg.; Rottem, 0.; Norges litteraturhistorie, b. 6: Fra Brekke til Mehren, 1995 Eggen, Bernt, f. 10. feb. 1944 i Tinn, norsk forfatter. Vant i f 976 annen pris i Aschehougs romankonkur­ ranse med romanen De fordømte skai sove, en sterk skildring av fengselsvesenet. Også Ankomst i mørke (1977) tar opp de svake i samfunnet. Eggen debuter­ te i 1970 med Hullene, og har ellers bl.a. gitt ut Liktalen (197 3), Bastard! (1979) og Svart som gull (1982). Eggen. Christian, f. 8. januar 1957 i Frogn, norsk komponist, pianist og dirigent. Utdannet ved Norges Musikkhøgskole, elev av bl.a. Robert Riefling. Debu­ terte som pianist 1973, som dirigent 1980. Dirigent for Ny Musikk Ensemble 1981-87, Cikada fra 1988, Oslo Sinfonietta fra 1987, Borealis kammerensemble fra 1989. Medlem av jazzgruppen Søyr 1988-93, Terje Rypdal Orchestra fra 1993.1 1986 dirigerte han Royal Philharmonic Orchestra ved innspilling av ny norsk orkestermusikk. Har komponert musikk for teater, fjernsyn og film (Begynnelsen på en historie, 1988). Festspillmusiker under Festspillene i Bergen 1999. Kritikerprisen 1998/99. Eggen, Dan, f. 13. jan. 1970, norsk fotballspiller. Midtstopper som deltok i tre internasjonale sluttspill (VM 1994, 1998, EM 2000), men ellers fikk få oppgaver på det norske landslaget. 25 landskamper (2 mål) 1993-2001. Klubber: Lyn, Ready, Frem (Danmark), Brøndby (Danmark), Celta Vigo og Alaves (begge Spania), Rangers (Skottland), Le Mans (Frankrike). Dansk cupmester 1994, dansk seriemester 1996 og 1997 (Brøndby). Spilte UEFAcupfinale for Alaves 2001. Eggen, Erik, 1877-1957, født i Trondheim, norsk musikkforsker, skolemann og komponist; bror av

Arne Eggen. Dr.philos. 1925 på avhandlingen Skalastudier: studier over skalaens genesis på norrønt område (1923). Lektor ved Voss landsgymnas 1914-39. Utgav Edvard Grieg (1911) og Norsk Musikksoge (1923). Han komponerte kor- og orkesterverker. Eggen, Eystein, f. 1944, norsk forfatter. Eggen er utdannet filolog og hadde publisert en rekke artikler om litterære og historiske emner før han gav ut Gutten fra Gimle (1993), hvor han forteller medriven­ de og åpenhjertig om sin egen oppvekst i nazi-miljø. Agnar Mykle - en dikterskjebne (f 994) bygger på personlig kjennskap til forfatteren. Som romanfor­ fatter debuterte Eggen med Generalen (1996) som bygger på Carl Gustav Fleischers opplevelser under den annen verdenskrig. Med de to sammenheng­ ende middelalderromanene Hov (1997) og To Konger (1999) trer han for alvor frem som en spennende og velskrivende forfatter. Statsstipendiat fra 2003. Eggen, Gjermund, f. 5. juni 1941 i Engerdal, norsk skiløper. Verdensmester på 15 km, 50 km og i stafett i Oslo 1966, første mannlige utøver med tre gull i samme OL eller VM i nordiske grener etter Thorleif Haug (1924). Samme år vant han også tre NM og tok annenplass på den fjerde NM-distansen. OLdeltaker 1968 uten suksess, men han vant 30 km i Svenska Skidspelen 1968 og 15 km i Lahtispelen 1969. NM på 30 km 1964 og på 30 og 50 km 1966. NM i stafett 1966, bl.a. sammen med sin tvillingbror Jo Eggen, som også sørget for dobbeltseier til tvillin­ gene på 30 km samme år. Klubb: Engerdal Sports­ klubb. Eggen ble tildelt Morgenbladets gullmedalje. Sportsjournalistenes statuett og Olavsstatuetten 1966, Holmenkollmedaljen 1968. Utg. 3xgull (1966, sm.m. S. Berg), flere plateinnspillinger (Engerdalsvalsen m.fl.). Startet senere skiproduksjon i hjembygda (Eggen-ski fra Engerdal skifabrikk 196883) og var 1977-78 trener for kvinnelandslaget i langrenn. Litt.: NBL 2. utg. Eggen, Gunnar, f. 3. jan. 1946, norsk travtrener. Europamester i travkjøring 1996, EM-sølv 1981 og 1985. Landschampion 13 ganger i perioden 1981— 97.1 all over 5350 seirer på norske baner (per 2004, rekord), bl.a. Norsk Travderby ni ganger, noe bare han og Per Ulven har klart. Med hesten Sugarcane Hanover vant Eggen Oslo Grand Prix 1988 og tok annenplass i det svenske Elitloppet. Gjermund Eggen legger ut fra start på 50 km langrenn under VM på ski i Holmenkollen 1966. Han tok gull på denne distansen, på 15 km og i stafetten, og ble dermed den store VM-kongen.

Nils Arne Eggen under en trening med Rosenborg 2002.

Eggen. Hildegunn, f. 27. juli 1953, norsk skuespiller. Debuterte i Garcia Lorcas Bernarda Aibas hus på Nationaltheatret 1981, der hun var ansatt til 1985; 1983-84 var hun ved Teatret på Torshov og medvir­ ket bl.a. i Stein Winges Shakespeare-prosjekt. Fra 1985 ansatt ved Trøndelag Teater, der hun har spilt en rekke Ibsen-roller; Ingrid, Den grønnkledte og Anitra i Peer Gynt, Agnes i Brand og Lona Hessel i Samfundets støtter. Hun har også gjort seg bemerket i moderne dramatikk, bl.a. som Låvvy i Clxsh av Brynjar Aa. Hennes innsats i tittelrollen i Edvard Rønning/Henning Sommerros musikalversjon av An-Magritt i 1988 vakte oppsikt. Eggen hadde rollen som Asta Allmers i Ibsens Lille Eyolfi regi av Ola B. Johannessen 1992, og har senere på Trøndelag Teater medvirket i oppsetnin­ gen av Ariane Mnouchekines Mephisto i Terje Mærlis regi 1994. For sin tolkning av tittelrollen i Bertolt Brechts Mutter Courage mottok hun Teaterkritikerprisen 2001/2002. Filmroller i Ja, vi elsker (1983) og Nattseilere (1986). Eggen. Jo, f. 26. april 1952, norsk forfatter og over­ setter. For debutdiktsamlingen Ting og tings skygger (1980) ble han tildelt Tarjei Vesaas' debutantpris. I denne og de følgende samlingene Inne og ute (1982) og Med klar og uklar stemme (1983) kombineres politisk lyrikk og sentrallyrikk. Musikalske motiver opptrer ofte, og han dyrker gjerne en sitat-, allu­ sjons- og montasjeteknikk. Eksildikt. Idyller (1990) er mer imagistisk i formen. Senere samlinger: Forsinkel­ sen. Dikt 1994-1999 (1999) og Forholdninger. Dikt 2000-2001 (2001). Eggen. Nils Arne, f. 17. sept. 1941 i Orkdal, norsk fotballspiller og -trener. 29 landskamper 1963-69. Cupmester 1960, seriemester 1965, 1967 (VIF) og 1969. Medlem av Rosenborg BK og Vålerengen IF. Også kjent som trener, bl.a. for A-landslaget 197577, for OL-landslaget, Moss og Rosenborg. Eggen har vært Norges mest suksessrike fotballtrener; han ledet Rosenborg til 13 serie- (1971, 1988, 1990, 1992-97, 1999-2002) og 6 cupmesterskap (1971, 1988, 1990, 1992, 1995, 1999), og til mesterligaen i serievinnercupen (første norske klubb). Også serie­ gull som trener for Moss f 987. Har utgitt bl.a. Godfoten (1999). Litt.: NBL 2. utg. Eggen, Nils Henrik, f. 28. august 1931 i Trondheim, norsk arkitekt, utdannet ved NTH 1957, egen praksis i Trondheim, der han har stiftet Nils Henrik Eggen Arkitektkontor AS og Eggen Arkitekter AS. Av hans arbeider kan nevnes Oppdal sentralskole (1969), fjellstue i Kautokeino (1971), Miillerhotell Stjørdal (1980), bo- og servicesenteret Havsteinprosjektet i Stabells veg 4, Trondheim (1992) og nybygget i

EGGHINNER

299 tilknytning til Erkebispegården i Trondheim (1997). Dette siste regnes som et meget vellykket eksempel på tilpasning av et moderne bygg til el historisk bygningsmiljø. I 2004 vant Eggen Arkitekter AS konkurransen om boligfeltet Jektholtet utenfor Harstad. Eggen, Torgrim, f. 29. oktober 1958 i Oslo, norsk forfatter. Musiker i rockgruppen The Cut 1980-84, deretter journalist i ulike publikasjoner og redaktør for bladene Beat og Natt & Dag. Etter å ha utgitt det satiriske kulturleksikonet Nisser & Dverge (1991; sm.m. Herman Willis og Hans-Olav Thyvold) debu­ terte han som skjønnlitterær forfatter med Gjeld (1992), om jappetidens Norge. I den bredt anlagte Hilal (1995) lar han kjærlighetsmelodramaet danne utgangspunkt for en dristig og nyansert skildring av møtet mellom ulike kulturer i en nær fremtids Oslo. Den nye Dylan (1997) er en roman som bl.a. handler om norsk musikkliv. Romanen Pynt (2000), som tar for seg tidsriktige temaer som design og interiør, er både satirisk, morsom og burlesk. Burlesk er også Trynefaktoren (2003), som gir en krass, noe overdreven, men til tider temmelig treffende satirisk fremstilling av det politiske liv i Norge. Eggen har også utgitt Duften av Havana (2002) - en bok om sigarens kulturhistorie og en lovprisning til sigarrøykingen. Eggenburg, by i Østerrike, Niederdsterreich, ca. 80 km nordvest for Wien; 3645 innb. (2003). Trevarer og vinproduksjon. Byen har en godt bevart 2 km lang ringmur. Berømt kirke og mange vakre renessansehus. Motorsykkelmuseum. Turistveien «Weinstrasse» (132 km lang) fører gjennom det eldgamle vindyrkingsområde Weinviertel med mange histo­ riske minnesmerker. Eggers, Dave, eg. David [egaz], f. 1970, amerikansk journalist, redaktør og forfatter. Han debuterte i 2000 med den eksperimentelle boken A Heartbreaking Work of Staggering Genius: Based on a True Story, som delvis handler om hans forhold til sin bror. Da Eggers var 22 år gammel, døde begge foreldrene av kreft i løpet av noen måneder, og lian fikk foreldre­ ansvaret for sin åtte år gamle bror. Boken ble en stor suksess og ble oversatt til en rekke språk (norsk overs. Et forbløffende talentfullt, dypt rystende verk, 2001), og Eggers har brukt sin nyvunne økonomiske uavhengighet til bl.a. å starte to litterære tidsskrifter, McSweeney's (eg. Timothy McSweeney's Quarterly Concern) og The Believer, et forlag og en åpen «skriveskole» for barn og ungdom. Tidsskriftene, som er svært utradisjonelle i formen, har trukket til seg skarpskodde forfattere fra flere land, og Eggers er blitt en krumtapp i et dynamisk og spennende litterært miljø i San Francisco. Hans andre roman, You Shall Know Our Velocity (2002; norsk overs. Dere skal merke vår hastighet, 2004), fikk også en be­ geistret mottakelse. Novellesamlingen How We Are Hungry kom i 2004. Eggers. Hans Jiirgen, 1906-75, tysk arkeolog, var professor ved universitetet i Hamburg, spesialist på romersk jernalder. Hovedverker er Der romische Import imfreien Germanien (1951), Zur absoluten Chronologie der romischen Kaiserzeit imfreien Germanien (1955), Einfuhrung in die Vorgeschichte (1959). Eggerth, Marta [æggært], f. 1912, ungarsk sanger (sopran). Debuterte i Budapest 11 år gammel, siden 1940 bosatt i USA. Var en ledende stjerne i de mange tyske og østerrikske operettefilmene i mellomkrigsti­ den, bl.a. Leiseflehen meine Lieder (Det er savn i mine sanger, 1932), Die Czardasfurstin (Czardasfyrstinnen, 1933) og Casta Diva (Kjærlighetens høysang, 1935). Giftet seg 1936 med sangeren Jan Kiepura, som også var hennes motspiller. 1 USA spilte hun i Judy Garland-filmene For Me and My Gal (Toner i toppform, 1942) og Presenting Lily Mars (1943). Eggerz, Sigurdur Pjetursson, 1875-1946, islandsk politiker, medlem av Alltinget 1911-31 som repre­ sentant for selvstendighetspartiet. Han var statsråd

for Island i den danske regjering ni måneder i 1914, finansminister i den islandske regjering 1917-20 og statsminister 1922-24. 1925-30 direktør for Islands Bank. Eggesbønes, industristed på sørsiden av Bergsøya i Herøy kommune, Møre og Romsdal, del av Fosnavåg tettsted (3428 innb. 2003) som strekker seg tvers over Bergsøya. Sildoljefabrikk, plast- og sementvareindustri. Fiskehandel og -tilvirkning, fiskeoppdrett. Navnet er opprinnelig etter gården Eggesbø, fra norrønt Egillsbø'r, til mannsnavnet Egill. eggeskall, kalkholdige lag omkring normale fugle­ egg, ligger utenpå de to skallhinner som omgir eggehviten. Skallhinnene består av keratinfibrer dekket av et slimlignende stoff. Ytre og indre skallhinne er inn­ byrdes fast forbundet unntatt ved eggets butte ende, hvor de viker fra hverandre og danner eggets luftkammer. Begge hinner er forsynt med porer, den indre flest. Tykkelsen av skallhinnene øker med eggstørrelsen. Det innerste av kalkskallet, mammillarlaget, består av halvkulelignende knotter, som hver har en kjerne av organisk materiale, hovedsakelig protein. Fibrer fra ytre skallhinne løper gjennom disse kjernene hvorved hinnen festes til skallet. Mammillarlaget går over i det utenforliggende såkalte svamplaget, som egentlig er et nokså kompakt, kalkholdig lag. Ytterst er skallet omgitt av en kutikula bestående av orga­ nisk materiale. Fra mellomrommet mellom mammillene går det tallrike fine kanaler tvers gjennom svamplaget og ut til små groper på eggets overflate. Disse utgjør porer som besørger gassutveksling mellom egget og omgi­ velsene. Hos noen fugler er det flest porer ved eggets butte ende. De kalkholdige lagene består nesten bare av kalsiumkarbonat i form av kalsitt, dessuten litt magnesi­ um, natrium, kalium, fosfat, klorid og sitronsyre. Dertil kommer 1-3 prosent protein og kondroitinsulfat, som begge trolig har betydning for kalkavsetningen. Kalsitten har form som store krystaller som når tvers gjennom kalkskallet. Den organiske sub­ stansen finnes dels mellom krystallene, men løper også gjennom disse. Eggeskallet varierer fra pol til pol med hensyn til tykkelse og innhold av organisk materiale. Skalltykkelsen øker gjennomgående med eggets størrelse. Særlig variabel synes eggets kutikula å være. Hos hønsefugler utgjør den et enkelt lag av overveiende organisk materiale. Hos andefugler utgjør den to sjikt: et ytre som inneholder kalklignende pudder, og et indre av hovedsakelig organisk stoff. Pingviner og havsuler har krittaktig eggkutikula av variabel tykkelse. Pigment. Eggets utvendige farge skyldes to slags pigmenter, rødbrune og blågrønne. En glinsende overflate vil fremheve fargene. Man antar at de rødbrune pigmentene er avledet fra blodets hemo­ globin, og at de blågrønne kommer fra gallen (biliverdin). Noen eggeskall inneholder dessuten porfyrin. Også tilsynelatende helt hvite egg inneholder noe pigment. Pigmentene, som har tendens til å blekne i sollys, forekommer rikelig i kutikulaen, men fremfor alt i det ytterste av svamplaget. Pa egg med svakt utviklet kutikula kan pigment vaskes bort med vann, dette gjelder f.eks. egg av dagrovfugler og noen vadere, som har mye pigment samlet nær eggets overflate. Hos forskjellige fuglearter avsettes pigmenter på ulike stadier under skallutviklingen. kalkholdige eggeskall forekommer også hos noen krypdyr, som landskilpadder og krokodiller, men skallets bygning hos disse er lite undersøkt. AÅ egge vinden (sjøuttrykk), ligge tett opp til vinden. Egge en båt opp i vinden betyr å holde tett opp mot vinden. eggfuring. eggkløyving, forste trinn i fosterutviklin­ gen. Ved en rekke celledelinger blir det befruktede

Eggfuring. Furing av amfibie-egg (frosk), skjematisk, a) 2-cellestadium. b) 4-ceilestadium. c) 8-cellestadium; cellene i den vegetative kimhalvdel er større enn i den animale halvdel, d) Overgang fra 8- til 16-cellestadiet (de animale celler er allerede delt, de større, plommerike vegetative celler var så vidt begynt kløyvingen), e) Senere furingsstadium. f) Blastula i lengdesnitt.

egget etter hvert delt opp i et større antall celler, furingsceller eller blastomerer. Ved enden av furingen danner furingscellene en hul kule, hvor vegglaget kalles blastodermen. Det væskefylte indre kalles furingshulen eller blastocølet. Når egget er modent, kan man skjelne mellom en vegetativ og en animal pol. Forløp. Furingens forløp avhenger av den plommemasse som er til stede i egget; dersom det ikke er mye plomme til stede, blir hele cellen fullstendig delt i blastomerer (total furing). Furingen skjer ved en vekslende dannelse av meridionale og ekvatoriale furer. Dersom plommen er jevnt fordelt, er fu­ ringscellene like store (adekval furing). Dersom plommen vesentlig er opphopet ved den vegative pol (hos de såkalte telolecitale egg), fremkommer det ved furingen store og plommerike celler ved den vegetative pol. Er eggene særlig plommerike, kan ikke furingen gjennomføres, det blir bare delinger ved den animale pol. Her vil det da oppstå en cellekappe (blastoderm kappe), mens plommemassen ved den vegetative pol forblir uforandret (diskoidal eller skiveformig furing). Hos mange leddyr, særlig hos insekter, er plomme­ massen samlet i del indre av egget. På overflaten er det bare et tynt plasmalag (sentrolecitale egg). Inne i plommemassen opptrer de første kimdelingene, og kjernen blir omgitt av litt plasma. Nar det på dette viset er blitt et visst antall kjerner, vandrer de inn i overflatens plasmalag. Omkring hver kjerne avgren­ ses et celleparti, slik oppstår det en enlaget blasto­ derm (superfisiell eller overfladisk furing). Her blir det ikke noen furingshule; svarende til den finner man den kompakte plommemassen. egg-gjemme, arkegon (bol.), det hunnlige forplantningsorganet hos moser, karsporeplanter og nakenfrøete planter. egg-head [eghed] (eng. 'egghode'), amerikansk økenavn på intellektuell person. egghinner.

1 (zool.) Samlenavn på ulike hylster som omslutter egget, i utvidet betydning omfatter betegnelsen også hinner som omslutter fosteret. Tjener vesentlig som vern, men også til kontakt med omgivelsene. Ster­ kest utviklet hos dyr som legger sine egg på land. Ekte egghinner finnes i og omkring egget. Etter deres utvikling skiller man mellom tre typer: a) Primære egghinner dannet av eggcellen selv, f.eks. den fine plasmamembran som utad begrenser eggcellens ofte lynne sjikt av cytoplasma (ooplasma). Hos plommerike egg betegnes denne membran plommehinne (membrana vitellina). Når egget be­ fruktes, avspalter den en særskilt befruktningsmembran utad.

300

EGGJASTEINEN

b) Sekundære egghinner produseres av follikkelcellene som omgir egget i eggstokken. Den fremtre­ dende oolemma (zona pellucida) hos pattedyregget regnes til denne typen. Lenger nede i dyreriket er sekundærhinnen vanligvis seig og ugjennomtrenge­ lig og forsynt med en micropyle, en liten åpning eller passasje hvor sædcellen kan trenge inn. Eks.: * cho­ rion hos insektegget. c) Tertiære egghinner utskilles fra kjertler i eggle­ derens vegg. Når egget passerer gjennom egglede­ ren, forsynes det med hylster og ytre skall. Eks.: eggehvite, skallhinner (krypdyr, fugl), slimhylster (snegl, blekksprut, padder), hornskall (haier) og kalkskall (krypdyr, fugl). Fosterhinner omslutter fosteret og utvikles fra dette på et tidlig stadium. Eks.: t-amnion hos krypdyr, fugl og pattedyr. Hos krypdyr og fugl tilkommer utenpå denne en hinne, chorion (serosa). Hos høyere pattedyr suppleres chorion utvendig fra livmorslimhinnen (decidua). Se også ►fosterhinner. 2 (bot.) Dss. frøemnehinne, se ►frøemne. Eggjasteinen, runestein funnet på gården Eggja i Sogndal, Sogn og Fjordane, i 1917 som overligger til en mannsgrav under flat mark og med fattigslig gravgods. Den vel 1,5 m lange hellen befinner seg nå i De kulturhistoriske samlinger ved Bergen Muse­ um. Innskriften er den lengste av de eldre innskrifter og rommer henimot 200 runer, fordelt på to langlinjer og en kortlinje. Hellens dyrefigur, «hestefigu­ ren», graven og selve innskriften med sine eldre runer, overgangsruner og yngre språkformer tyder på 600-tallet. Deler av innskriften er forståelige, andre partier lar seg ikke føye inn i en rimelig, fornuftig sammenheng fordi disse partier er så nedslitt og avskallet at runene neppe kan leses. Heller ikke vet man om «hestefiguren» har sam­ menheng med teksten. Innskriften synes å ha hatt magisk-rituelt innhold. Runene er ristet på hellens underside og vel slik bestemt for de dødes verden. Tydningsforslag. Det har vokst frem en hel litteratur om Eggja-innskriften, og tydningsforslagene er man­ ge. Her er ett av dem: 1) (nederste linje, leses vanligvis først): Ikke er (stedet, steinen) søkt av sol og ikke er steinen skåret med (jern)kniv. Ikke skal noen mann blottlegge den mens måneneet rinner. Eggjasteinen. Detalj av steinen med hestefiguren og noen av de omkring 200 runene som er risset inn i steinen. Historisk Museum, Bergen.

Eggleder. Snitt av en del av det kvinnelige kjønnsorgan. 1) Eggstokk med eggblærer (follikler). 2) Egglederens frynser. 3) Eggcelle. 4) Eggleder. 5) Sædceller. 6) Bindevev. 7) Livmor. 8) Eggcelle som har festet seg i livmorveggen.

Ikke skal forvillede menn legge den bort (fjerne den). 2) (øverste linje): Denne (steinen) stenket man­ nen (runemesteren) med liksjø (kjenning for «blod»), skavet med den (liksjøen) keipene i den bæretrette hun (båt). Som hvem kom hærguden (Odin?) på den (hunen, båten) hit til goternes (men­ neskenes) land? Som fisken, svømmende ut av redsels(?)elven, som fuglen ... galende. 3) (kortlinjen): Vern mot ugjerningsmannen (?) Dette er bare ett av mange tydningsforslag og bør selvsagt leses med forbehold. Litt.: Grønvik, O.: Runene på Eggjasteinen, 1985 Eg gjætte Tulla i femten år. norsk folkevise, trolig diktet på Østlandet på slutten av 1700-tallet; til folketone fra Heddal. Eggkleiva, tettsted i Skaun kommune, Sør-Trøndelag, ved Rv. 705, 5 km sør for Børsa, 246 innb. (2003). eggleder (zool.), oviduct, sammenfattende benev­ nelse på kanaler av ulik opprinnelse for transport av det modne egget fra ►eggstokk til ytterverdenen. Appendikularier, lansettfisker og rundmunner mangler eggleder; hos sistnevnte avgis eggene til kroppshulen. De øvrige kappedyrene samt benfisker har utførselsganger dannet av eggstokken og kroppshulens vegg. Hos de fleste virveldyr vil et dobbeltsidig anlegg (de miillerske ganger) bidra med eggledere, som under evolusjonens gang er blitt til mer enn bare transport­ vei ved at det er kommet til forskjellige tilleggsorganer til beskyttelse og ernæring av egg og foster (som haifiskenes skallkjertler, eller kjertler for eggehvite og skallhinner hos krypdyr og fugl) eller til oppbeva­ ring av sædceller. Egglederens bakre del kan danne en utvidelse tilsvarende livmoren hos pattedyr; hos mange levendefødende har fosteret sin tidlige utvik­ ling her. Hos fugl (med unntak for noen rovfugler) kommer kun den venstre eggleder (og venstre eggstokk) til full utvikling. Hos pattedyr vil øvre del av de to miillerske ganger forme eggledere som fører over til den dobbelte livmor, eller som hos mennes­ ket, til en enkel livmor. Egglederne hos kvinnen (salpinx, tuba uterina) er de to kanalene som fanger inn egget fra eggstokken og transporterer det ned til livmorhulen. Befruktnin­ gen (konsepsjonen) finner sted i den utvidede øvre del av egglederen (ampullen). Transporten skjer dels ved sammentrekninger i den glatte muskulatur (peristaltikk), dels ved flimmerhårene i slimhinnen. Se ►kjønnsorganer. egglederbetennelse, salpingitt, betennelse i en eller begge egglederne. 1 (med.) Hos mennesket opptrer tilstanden helst som ledd i en betennelse av alle de indre kjønnsor­ ganer. Omtales ofte som PID (eng. pelvic inflammatory disease). Den vanligste årsaken i Norge nå er bakteri­

en Chlamydia trachomatis, som overføres gjennom samleie. Tidligere var gonoré en vanlig årsak. Symp­ tomene kan være akutte, med smerter og feber. Chlamydia kan også gi en mer snikende infeksjon, med kroniske, dumpe smerter. Infeksjonen behand­ les med antibiotika. Etter en egglederbetennelse kan det utvikle seg sammenvoksninger, som kan føre til infertilitet og til økt risiko for svangerskap utenfor livmoren. 2 (vet.) Egglederbetennelse er en viktig dødsårsak hos verpehoner. Sykdommen kan fremkalles av mange forskjellige bakterier og egner seg lite for behandling. Syke dyr bør destrueres. eggleggende tannkarper, killifisk, eggleggende arter i en rekke familier i benfiskordenen tannkarper (Cyprinodontifprmes). Artsrik gruppe som finnes over store deler av Jordens varmere strøk (opp til Nord-Spania), unntatt Australia. Mange arter holdes som akvariefisk, men sjelden i selskapsakvarier. Sterke farger er vanlig. Mange vil ha meget bløtt og surt vann. Eggene fra enkelte arter må gjennom en tørkeperiode for de klekkes, og de har derfor fått tilnavnet årstidsfisk. Kjente akvariearter er australlyrehale og floridatannkarpe. Eggleston, Edward [eglstan], 1837-1902, ameri­ kansk forfatter. Den mest kjente av hans romaner, The Hoosier Sclwolmaster (1871), gir en realistisk skildring av livet på landsbygda i Indiana og er en milepæl i amerikansk hjemstavnsdiktning. eggløsning, ovulasjpn, frigjøring av et egg fra eggstokken. Før eggløsningen har en eggfollikkel modnet under innflytelse av det follikkelstimulerende hormon, FSH, fra hypofysen. Omkring 12. dag i menstruasjonssyklus begynner hypofysen å produ­ sere det luteiniserende hormon, LH. Når et bestemt forhold mellom FSH og LH er nådd, brister eggfollikkelen og egget flyter ut sammen med follikkelvæsken. Egglederen legger seg med sin traktformede del over eggfollikkelens åpning og fanger opp egget, som så transporteres til livmorhulen. Egget er befruktningsdyktig i ca. 24 timer etter eggløsningen, som vanligvis finner sted fjorten dager før menstruasjonen begynner. Mange kvinner merker eggløsningen som en liten smerte i underli­ vet. Eggløsningen kan også fastslås ved temperatur­ måling, fordi kroppstemperaturen stiger litt når eggløsningen skjer og holder seg på dette nivået til menstruasjonen begynner. eggnog, blandingsdrikk som alltid inneholder egg og melk. Melken kan være varm eller kald (f.eks. Brandy Eggnog). eggplante, grønnsakplante, dss. ►aubergine. eggrøyksopp, Bovista, soppslekt i silksporesoppfamilien røyksopper. Eggformete eller kuleformete fruktlegemer som åpner seg i toppen og ofte løsner fra underlaget som modne. Kapillitium (fint nett av rør søm holder på sporene til) grenet. Noen arter har sporer med en fastsittende stilk (pedicel). 8 arter i Norge. Stor eggrøyksopp, B. nigrescens, blir mørkt rødbrun med alderen. Liten eggrøyksopp, B. plurnbea, er mindre og blir grå som moden. Vanlige på tun og beitemark. Spiselige så lenge kjøttet er hvitt, eggsentral, andelslag i landbrukssamvirket med formål å omsette medlemmenes egg og fjærfeslakt, også bearbeidet vare hvor disse produktene inngår som råstoff. Eggsentralen skal arbeide for rasjonell og billig omsetning og best mulig kvalitet og pris. Etter omorganiseringen i eggsamvirket 2000 gikk de tre distriktssentralene inn i konsernet ►Prior Norge, eggslanger, eggsnoker, Dasypeltinae, krypdyrunderfamilie i snokfamilien; utbredt i Afrika (5 arter) og Asia (1 art). Eggslangene, som bare lever av egg, har noen spisse utvekster fra nakkevirvlene som står inn i svelget og som skjærer hull på skallet når dyret sluker et egg. De lever i tette kratt og klatrer godt. Afrikaeggslange, Dasypeltis scgbra, blir 76 cm lang og finnes i tropisk Afrika. Den sjeldne indiaeggslangen,

EGILSSTADIR

301

Elachistodon westermanni, er omtrent like lang og forekommer i India, Bangladesh og Nepal, eggsporesopper, Oomycota, rekke i det gule riket (Chromista). Til tross for en sopplignende bygning, bl.a. med hyfer (uten skillevegger), er disse organis­ mene mer i slekt med brunalger og kiselalger. De har cellulose i celleveggen, og forplantning skjer ved ► oogami. Rekken omfatter to klasser. Oomycetes, med bl.a. fiskeskimmel (Saprolegnia) og potettørråte (Phytophthora infestans), har evt. zoosporer med to flageller, en flimmerhåret rettet forover og en glatt, piskformet rettet bakover. Den andre klassen, Hyphochytriomycetes, har bare én flimmerkledd og fremadrettet flagell. eggstav, jonisk kyma, dekorativt element i klassisk gresk arkitektur bestående av skulpturene bånd med vekslende eggformete og pilespissformete ledd. Eggstav ble overtatt av romersk arkitektur og videre­ ført gjennom ulike klassisistiske stilretninger, eggstokk (zool.), ovarium, det primære hunnlige kjønnsorgan eller gonade, et avgrenset eggproduserende organ vesentlig utviklet fra det mellomste kimblad, mesodermen, oftest fra bukhulens epitel. Hos de fleste virvelløse dyr er eggstokkene enkle eller oppdelte, sekkformede organer der eggene utvikles ved vekst av særskilte epitelceller i veggen. De modne eggene blir frie inne i sekken. Hos noen virvelløse dyr, f.eks. insekter, rundormer osv. er eggstokken kompakt, relativt få celler utvikles til funksjonelle eggceller, de øvrige tjener til ernæring av disse. I begge tilfeller føres eggene ut av kroppen gjennom en til eggstokken fast forbundet utførselsgang (►eggleder). De fleste virveldyr har kompakt eggstokk uten direkte tilknyttet eggleder. Eggene frigjøres i bukhu­ len gjennom eggstokkens overflate, hvorfra de oppfanges av en kortere eller lengre eggleder med egen ytre åpning, eller den åpner seg i en kloakk sammen med endetarm og urinveier. Innen virvel­ dyrene har pattedyrenes eggstokk prinsipielt samme bygning som hos mennesket. HOS MENNESKET

Eggstokken hos mennesket er en kvinnelig kjønnskjertel. Eggstokkene er 3-4 cm lange og ca. 2 cm tykke, og ligger en på hver side i det lille bekken, ved siden av livmoren. Eggledernes åpne ender munner like ved eggstokkene. Eggstokkene produ­ serer de kvinnelige kjønnshormonene østrogen og progesteron. Midt i hver menstruasjonssyklus, dvs. 14 dager før neste menstruasjon, frigjøres et egg fra en av eggstokkene. eggtann, liten, enkeltstående spiss knute av horn eller kalk på tuppen av overkjeven eller overnebb hos dyr som legger egg på land. Benyttes til å bryte seg gjennom eggeskallet, og tilbakedannes raskt etter klekking. Best kjent hos fugler, men forekom­ mer også hos krypdyr og eggleggende pattedyr, eggtempera, se ►tempera. eggtransplantasjon (vet.), se ► embryo-overføring. Eggum, fiskevær i Vestvågøy kommune, Lofoten, Nordland, på nordvestsiden av Vestvågøy. Fylkesvei til E 10; turisme og fiskemottak. Festningsanlegg fra den annen verdenskrig. Eggum ligger åpent til med Norskehavet i vest og er et kjent turistmål der mid­ nattssolen kan oppleves i mai-juli. Navnet kommer av norrønt Eggheimum, dativ plur. til Eggheimar, etter fjellryggen Eggumaksla, som opprinnelig het Egg. Eggum, Arne Kristian, f. 24. aug. 1936, norsk kunst­ historiker. Magister i kunsthistorie 1968 i nordisk kunstteori. Konservator ved Munchmuseet fra 1970, førstekonservator fra 1973, museumsleder 1993-2001. Han har skrevet: Edvard Munch. Malerier - Skisser - Studier, Oslo 1983, Munch og fotografi, Oslo 1987, Edvard Munch. Livsfrisen fra maleri til grafikk. Oslo 1990, Edvard Munch. Portretter. Oslo 1994. Eggum, Jan, f. 8. des. 1951 i Bergen, norsk sanger.

Eggstokk. Skjematisk snitt. Øverst: Folikkel i forskjellige modningsstadier. -Til høyre: Eggløsning. - Nederst: Det gule legeme og dets tilbakedannelse.

gitarist, komponist og tekstforfatter i grenselandet mellom viser og rock. Han platedebuterte i 1975, og har vunnet stadig økende anerkjennelse for sine særpregede sanger. Av album kan nevnes Heksedans (1977) og En natt forbi (1979), som begge ble tildelt Spellemannprisen, Alarmen går (1982), Underveis (1991), Nesten ikke tilstede (1993), Dingli Bang (1997), Deilig (1999; Spellemannprisen), President (2002) og Alle gjør det (2004). 1988-94 samarbeidet han med Lillebjørn Nilsen, Halvdan Sivertsen og Øystein Sunde i gruppen Gitarkameratene, som hadde stor suksess både med konsertturneer og plateutgivelser. Eggum har også skrevet sanger for andre artister og utgitt flere bøker med tekstene sine. Litt.: NBL 2. utg. Eggvin, Jens Konrad, 1899-1989, født i Eggum, Lofoten, norsk oseanograf. Dr.philos. 1941. Viten­ skapelig konsulent ved Fiskeridirektoratet, Bergen 1939. Ledet en rekke oseanografiske tokter langs norskekysten og i Norskehavet, og opprettet faste oseanografiske stasjoner. Arbeidet særlig med å forutsi fiskeinnsiget i Lofoten og Finnmark ut fra kjennskap til temperatur- og strømforhold. Tok ledende del i arbeidet med å opprette et storstilt, internasjonalt observasjonsnett med henblikk på varsling av oseanografiske forhold. egide, se ►ægide. Egidius. fr. St. Gilles, levde sannsynligvis på 600- eller 700-tallet, gresk eremitt. Ifølge legenden en athener som slo seg ned som eremitt i Sør-Frankrike. Rundt klosteret han grunnla vokste byen St. Gilles opp som pilegrimssenter. Han var en av middelalderens mest populære helgener, også i Norden, og ble regnet blant de såkalte 14 nødhjelpere. Han ble påkalt særlig av krøplinger, tiggere og smeder. Festdag: 1. sept. Egidiusmesse, merkedag med navn etter helgenen ► Egidius, fransk St. Gilles, fra 700-tallet, feires 1. sept. Dette er en viktig merkedag for høstværet. Fra Agder til Nordfjord mente man at om Egidiusmesse hadde godvær, ble det godt vær til Mikkelsmesse (29. sept.), på Østlandet oftere at Egidiusmesseværet skulle vare i 7 uker. På Vestlandet sa man at hosten ble som denne dagen. Var det bekkefylle, ble det 9 bekkefyller om høsten. Mest sentral har dagen vært fordi den gav varsel om kvernvann om hosten. Den blir oftest kalt Kvernknarren eller Kvernknurren, og regnvær var et godt merke. Bak denne tradisjo­ nen er det naturlig å se den hellige Egidius' funksjon som vernehelgen mot tørke. Egil. Egill, mannsnavn, dannet av samme røt som norrønt agi, tukt, respekt; det er sannsynligvis opp­ rinnelig en kortform til navn på Egil (Egilleiv) og Ag(Agmund). Navneleddene Ægil- og Agil- er meget alminnelige i gammeltysk og angelsaksisk. Formen Eigil er dannet parallelt til Eirik, men er ikke den opprinnelige form av navnet. Navnedag 5. novem­ ber.

Egil Skallagrimsson, Egill Skallagrimsson (norrønt), ca. 910 - ca. 990, islandsk høvding og skald, fra Borg i Borgarfjord. Om hans liv er fortalt i ► Egils saga, en av de største og mest fengslende av de islandske ættesagaer. Tre av Egils større kvad er bevart: Hofudlausn (hodeløsning), ►dråpa til ►Eirik Blod­ øks' ære. Kvadet er holdt i alminnelige ordelag, men er formelt et mesterstykke, det eldste skaldekvad vi har med enderim. Egils saga tegner Egil som en voldsom og ubøyelig karakter med vikingens liden­ skap for gull og kamp. En mer menneskelig Egil møter vi i Sonatorrek (Sønnetapet), diktet til minne om to sønner han hadde mistet. Arinbjarnarkvida ble diktet til ære for vennen Arinbjøm herse, som reddet ham i York. Sonatorrek er vel det mest gri­ pende skaldekvad vi har, med sin billedskapende fantasi finner Egil sterkt uttrykk for sorgen; hans dypt religiøse sinn takker likevel til slutt Odin for skaldegaven, som gir trøst. Sagaen siterer 60 løse vers som skal være av Egil, ikke alle kan være ekte. Egils saga, norrønt Egils saga Skallagrimssonar, is­ landsk Egla (islandsk kortform), Islendingesaga som har livet til skalden ►Egil Skallagrimsson som ho­ vedtema, antakelig forfattet før 1240. Hovedhåndskriftet er Mdåruvallabok (AM 132, fol.) fra første halvdel av 1300-tallet. Sagaens handling begynner i Norge med Egils bestefar Kveldulf og hans to sønner - den lyse Torolf og den mørke Skallagrim. Omtrent en fjerdedel av sagaen omhandler familiens forhold til ►Kong Harald Hårfagre og bakgrunnen for konflikten som fører til deres utreise til Island. Resten av sagaen handler om Egil Skallagrimsson og hans omflakken­ de skaldeliv. Sagaen gir hele veien innblikk i norske forhold og behandler både kongene ►Erik Blodøks og ►Håkon Adalsteinsfostre. Egil saga er ved siden av ► Njåls saga den mest betydningsfulle islendingesagaen og markerer sammen med denne et høydepunkt i genren. Egils saga viser likhetstrekk med kongesagaene både i tematikk (f.eks. norske konger og forhold er ofte omtalt) og struktur (f.eks. bruk av skaldestrofer som kilde for fremstillingen). Egilsson, Jon, 1548-1636, islandsk prest og histori­ ker. Av særlig betydning er hans bispeannaler (Biskupaanndlar, trykt 1856 i bd. 1 av Safn tilsdgu Islands). Verket gir i virkeligheten atskillig mer enn tittelen lover, idet forfatteren ikke begrenser seg til bispenes liv og levnet, men meddeler en mengde av det som ellers hendte i landet i deres levetid. Derved er annalene blitt det viktigste kildeskrift til islandsk kulturhistorie i reformasjonsårhundret. Egilsson, Sveinbjdrn, 1791-1852, islandsk filolog, oversetter og dikter. Opprinnelig utdannet teolog i København. Underviste ved latinskolen på Bessastadir. Da den flyttet til Reykjavik i 1846 og fikk navnet Lærde skolen, ble Sveinbjdrn Egilsson ansatt som rektor inntil han nedla embetet i 1852. Som vitenskapsmann øvde han sitt storverk ved å legge grunnen til en metodisk gransking av den norrøne skaldediktningen. Epokegjørende ble hans kommentar til skaldeversene i de norske kongesagaer som Det kongelige nordiske Oldskriftselskab gav ut (Fornmanna sdgur. 12 bd., 1825-37) og som han dessuten i sin helhet oversatte til latin. Størst betydning har imidlertid hans ordbok over det norsk-islandske skaldespråk: Lexicon poeticum antiquæ linguæ septentrionalis (1854— 60), som senere er kommet i nye utgaver og fortsatt er et viktig hjelpemiddel ved studiet av norrøn diktning. Som oversetter fikk han stor betydning for utvik­ lingen av det islandske skriftspråket ved å gi nytt liv til det gamle sagaspråket. Hans betydeligste overset­ telse er prosaversjoner av Homers Iliaden og Odysseen. I 1856 utkom en samling med dikt og gjendiktninger under tittelen Ljddmxli. Egilsstadir, tettsted i Island, ved Lagarfljot, 28 km fra

302

EGILÅSKELSSON

Seydisfjordur på østkysten; 1600 innb. (2000). Handels- og kommunikasjonssenter for østlige Island. Noe industri. Lufthavn. Egil Åskelsson, norrønt Egill Åskelsson , død omkring 1095, høvding fra Averøy på Nordmøre. Han var en av lederne for det opprør som Steigar-Tore reiste mot Magnus Berrføtt. Etter en kamp mot Magnus på Helgeland skal både han og Tore ha blitt fanget og hengt. Egk, Werner [ek], 1901-83, tysk komponist. Kapell­ mester ved Staatsoper i Berlin 1936-41, varapresi­ dent i Reichsmusikkammer 1941 -45, 1950-53 professor ved musikkhøyskolen i Berlin. Hans musikk er tonal og har ofte et visst folkelig preg i melodikk og rytme, og man kan til dels merke impulser fra bayersk folkemusikk, i tillegg til Stravinskij-påvirkning formidlet gjennom en av hans lærere, Carl Orff. Verker er operaene Zaubergeige (1935), PeerGynt (egen tekst etter Ibsen, 1938), Circe (1948), Irische Legende (1955), Der Revisor (1957), Die Verlobung in San Domingo (1963), ballettene Joan von Zarissa (1940), Abraxas (1947), Die chinesische Nachtigall (1953), orkesterverkene Olyntpische Festmusik (1936), Orchester-Sonate (1948), kantater, kammer­ musikk, klaverkomposisjoner og sanger. Eglinton, skotsk earltittel som 1507 ble tildelt Sir Hugh Montgomerie (1460-1515). Ved den 5. earls død uten sønner 1612, gikk tittelen og godsene over til en yngre sønn av den 1. earl of Winton, Sir Ale­ xander Seton (1588-1612), som tok navnet Mont­ gomerie. Hugh Montgomerie (1739-1819), den 12. earl, lot oppføre slottet Eglinton Castle sørøst for Kilwinning i Ayrshire (revet 1973) og påbegynte byggingen av Ardrossan Canal, som skulle forbinde Glasgow med sørvestkysten. Hans sønn Archibald Montgomerie (1812-61), den 13. earl, var visekonge i Irland 1852 og 1858-59, og fikk 1859 tittelen earl of Winton, som hadde vært i slekten Seton siden 1600. 1839 arrangerte han en historisk ridderturne­ ring, the Eglinton Tournament, som varte i tre dager og ble sett av mer enn 80 000 tilskuere. Den nåværen­ de earl er den 18. av Eglinton og 9. av Winton. egiomisere, utføre et transparent, emaljelignende maleri eller forgylling på glass, oppkalt etter en fransk maler J.-B. Glomipå 1700-tallet. Egmond. Max van [exmånt], f. 1936, nederlandsk sanger (baryton). Mest kjent for sine tolkninger av barokk kirkemusikk, særlig J. S. Bach; også aner­ kjent liedsanger. I de senere år har han også virket som pedagog. Egmont, Mount [maunt egmant], maori Taranaki, fjell i New Zealand, i det vestlige hjørne av North Island, ved innløpet til Cook Strait, er en utslokt vulkan, 2518 moh., på toppen dekket av evig snø. Berømt for sin vakre kjegleform. Egmont [egmant], irsk earltittel som 1733 ble tildelt politikeren John Perceval (1683—1748), som hevdet å stamme fra den nederlandske slekt Egmont. Han var farfar til statsminister Spencer Perceval (1762— 1812), hvis etterkommer er den nåværende 11. earl of Egmont, Frederick George Moore Perceval (f. 1914), som ble tilkjent slektens titler 1939. Egmont, Joost van [ex-], 1601-47, nederlandsk maler. Var medhjelper for Rubens i Antwerpen, arbeidet senere i Paris, hvor han bl.a. malte dron­ ning Kristina av Sverige. Egmont. Lamoraal [ex-], Egmond, greve av Egmont, fyrste av Gavere, 1522-68, nederlandsk militær og frihetshelt. Feltherre under Filip 2, var med på å beseire franskmennene i slaget ved Saint-Quentin 1557. Stattholder og øverstkommanderende i Flan­ dern og Artois fra 1559, kom deretter i opposisjon til spanierne, særlig etter at hertugen av Alba overtok som stattholder 1567. Han ble fengslet som opprørsleder under skrekkveldet i Nederland og henrettet 1568. Dikterisk behandlet av Goethe i sørgespillet Egmont (1788), som Beethoven har skrevet scene­ musikk til (bl.a. den berømte Egmontouvertyren).

Egmont Gruppen, tidl. Gutenberghus, København, dansk mediekonsern grunnlagt 1878 av Egmont Harald Petersen. Egmont utgir ukeblad, tidsskrifter og tegneserier, driver bokforleggeri og har gjennom ► Nordisk Film virksomhet innen film- og TV-produksjon, kinodrift m.m. Konsernet eier forlagene Aschehoug Dansk Forlag (herunder Lademann) og Alinea (skolebøker) i Danmark, Richters i Sverige og Damm i Norge. Det har virksomhet i over 20 land, utenfor Norden særlig innen bok- og underhold­ ningsbransjen for barn og ungdom. Omsetning ca. 9 mrd. danske kr med rundt 3500 ansatte (2003). Eies fra 1920 av Egmont Fonden (Egmont H. Petersens Fond), en veldedig stiftelse. I Norge eier Egmont fra 1984 forlaget N.W. ► Damm & Søn (herunder Hjemmets bokforlag) og driver Egmont Serieforlaget (som 1997 overtok Semic fra svenske Bonnier). Serieforlaget utgir tegneserier som Donald Duck og Fantomet. Egmont eier også halvparten av ukeblad- og tidsskriftselskapet ►Hjemmet Mortensen (sm.m. Orkla), samt en tredel av fjernsynsselskapet TV 2. Historikk. Egmont startet som trykkeri under navnet Gutenberghus. Startet 1904 utgivelse av ukebladet Hjemmet (norsk utgave fra 1911, svensk fra 1921), senere også tegneserier for barn og ung­ dom. Gutenberghus fikk 1948 rettighetene til Walt Disneys tegneseriefigurer i Norden, bl.a. Donald Duck (dansk Anders And), senere også i Øst-Europa og Kina. 1961 begynte selskapet med bokforleggeri gjennom kjøpet av danske Aschehoug. 1992 fusjo­ nerte Gutenberghus med Nordisk Film og skiftet navn til Egmont Gruppen. Egnatiskevei (lat. ViaEgnatia), romersk militærvei over Balkan, gikk fra Dyrrhachium (det nåværende Durrés i Albania) til Thessalonike (Saloniki) og videre til Bysants. Den ble bygd ca. 150 f.Kr. som en fortsettelse av Via Appia, og var hovedferdselsåren mellom Roma og Orienten. egnebu, spesialrom på fiskebruk og tilvirkningsanlegg for oppbevaring av redskaper og for egning av liner. egne hjem, småhusbebyggelse som fra ca. 1900 ble planlagt og oppført for arbeidere for at disse skulle eie sine hjem. Egnehjemsbevegelsen ble avløst av ► boligkooperasjonen. egnemaskin, system for mekanisert håndtering og ► egning av liner. Egnemaskiner har i økende grad erstattet manuell egning, som er meget arbeidskre­ vende. egne merkevarer, EMV (eng. private brands), beteg­ nelse på varer som i motsetning til ►merkevarer som eies av industrien (f.eks. Gilde, Nora, Tine), er handelens egne merker, utviklet og markedsført av en detaljist eller detaljistkjede og kun for salg hos denne (f.eks. Landlord, Eldorado). egner, person som er beskjeftiget med å feste agn på fiskekroker på liner. Egner. Thorbjørn, 1912-90, født i Oslo, norsk tegner, grafiker og forfatter. Han skrev og illustrerte Gamle hus i Vågå (1943) og Gamle hus i Rauland (1945), utgav en mappe med originale fargetresnitt til Lystige historier av Asbjørnsen (1942), illustrerte med farge­ tresnitt Kincks Hvitsymre i utslaatten (1944-45). Han hadde faste barneprogrammer i radio fra 1946, utgav Viser fra barnetimen 1951 og 1952. Stor popula­ ritet vant han med en rekke barnebøker, bl.a. Karius og Baktus (1949), Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen (1953) og Folk og røvere i Kardemomme by (1955), alle tre oversatt og utgitt i mange land. De to førstnevnte er også kjent gjennom Ivo Caprinos dukkefilmversjoner, og de to siste er i dramatisert form blitt internasjonale teatersuksesser. Sistnevnte finnes i filmversjon 1987. Han utarbeidet og utgav i årene 1950-72 Thorbjørn Egners lesebøker, et leseverk i 16 bind for grunnsko­ len. Til hans 60-årsdag kom i 1972 En bokorn Tor­

bjørn Egner. Han oversatte også til norsk en rekke populære barnebøker. Litt.: Birkeland, T. m.fl.: Norsk bamelitteraturhistorie, 1997; Gylseth, C.H.: T.E.: Tigergutt kan alt!, 2000; Hagemann, S.: Barnelitteratur i Norge 1914-1970, 1974; NBL 2. utg.; NKL; Tveterås. H.L. & F. Matheson, red.: En bokorn T.E., 1972 egnerhus, akterdekket på bankfiskefartøyer når det er innebygd på begge sider av dekkshusene. I egnerhuset foregår ►egningen, og utstyret til egningen oppbevares der. egne varemerker, EVM, se ►egne merkevarer, egning, det å sette agn på fiskekrokene som brukes på liner til linefiske. Egningen foregår dels på land i spesialrom på fiskebrukene, dels om bord i fartøyene når disse er ute på fiskefeltet. EGNOS (av European Geostationary Navigation Overlay Service), europeisk satellittnavigasjonssystem, en slags forløper for ►Galileo. Forventes å være opera­ tivt i løpet av 2004 med tre geostasjonære satellitter og et nettverk av bakkestasjoner. Disse stasjonene skal via satellittene sende ut informasjon om pålite­ lighet og nøyaktighet for signalene fra USAs GPS og Russlands Glonass, slik at brukere i og utenfor Europa kan bestemme sin posisjon med en nøyak­ tighet på 2 m. EGNOS er et samarbeidsprosjekt med deltakelse fra romorganisasjonen ESA, EU-kommisjonen og lufttrafikkontroll-organisasjonen Eurocontrol. Hovedkontrollsenteret for EGNOS ligger i Clampino nær Roma, og ble åpnet i juli 2004. ego (lat. 'jeg') (psyk.), i psykoanalytisk og dynamiskpsykologisk språkbruk det systemet av funksjoner hos et menneske som står for tilpasning mellom indre behov og ytre realitet. Egofunksjonene retter seg mot tolkning av inntrykk fra egen kropp og omverdenen og virker styrende på den ytre atferd. Ifølge psykoanalysen er det viktig for den sjelelige sunnhet at egofunksjonene er godt utviklet. I mo­ derne psykologi brukes begrepet overlappende, men ikke fullt synonymt, med ego-begrepet. Se også ►jeg og ►selvet. egodyston (av ego- og gr. 'forstyrret' og 'spenning'), «jeg-fremmed», egenskaper eller forhold (f.eks. symptomer eller atferd), ved en person som perso­ nen ikke finner akseptable eller forenlige med sin oppfatning av seg selv (ego) og derfor oppleves som fremmed. egoisme (av lat. 'jeg'), tenke- og handlemåte som utelukkende tar sikte på å fremme ens eget vel, og som bare tar hensyn til andres vel når det kan tjene egeninteressen. 1 filosofi den oppfatning at alle handlinger er motivert i egeninteresse. egoist, egenkjærlig person. egoistisk, egenkjærlig. egosentrisk (av lat.), som bare har seg selv til sent­ rum for tanker og følelser, selvopptatt. egosentrisitet, det å være egosentrisk, egosentrisk tale (psyk.),.kommunikasjon som ka­ rakteriseres ved at en som snakker verken forsøker å sette seg inn i mottagerens situasjon eller makter å ta hensyn til mottagerens forutsetninger. Denne for­ men for kommunikasjon er særlig fremtredende hos barn i førskolealder. egosentrisktenkning (psyk.), manglende evne til å skjelne mellom eget og andre menneskers syn på et problem eller en situasjon. Egosentrisk tenkning er særlig fremtredende hos barn opp til fem års alder. Studiet av egosentrisk tenkning har stått sentralt i J. ► Piagets forskning. egosynton (av ego- og gr. 'sammen' og 'spenning'), egenskaper eller forhold ved en person, f.eks. symp­ tomer eller atferd som personen finner akseptable og forenlige med sin oppfatning av seg selv (ego) og derfor ikke opplever som fremmed. egotisme (av fr.), selvdyrkelse, selvopptatthet,

EGYPT

303

Thorbjørn Egner Thorbjørn Egner (1912-90) var en allsidig kunstner. Han var forfatter, tegner, grafiker og musiker, og dessuten en glim­ rende forteller gjennom sine radioprogrammet - lordagsbarnetimen fra 1950-årene var en enorm suksess. Hans barnebø­ ker med egne illustrasjoner ble svært populære og er oversatt til over 20 språk. Mange av bøkene er iscenesatt, og han er blitt spilt på scener over hele verden.

Karius og Baktus. Illustrasjon fra boken, 1949. Grøndahl & Søn Forlag A/S.

Teaterforestillinger basert på Thorbjørn Egners historier gleder stadig nye generasjoner av barn. Her Thorbjørn Harr som Klatremus i Dyrene i Hakkebakkeskogen på Nationaltheatret 2003/2004.

selviskhet; opprinnelig brukt av den franske forfatte­ ren Stendhal for å betegne en forfatters psykologiske studium av sin egen personlighet. Egoyan, Atom, f. 1960, kanadisk filmregissør av armensk opprinnelse. Hans filmer, oftest studier av følelseskulde og mangel på kommunikasjon, har de siste årene fått vid distribusjon: Next ofKin (1984; debut), Family Viewing (1987), The Adjuster (1991), Exotica (1993). EGR, fork, fra eng. Exhaust Gas Recirculation, system i forbrenningsmotorer som sender en nøyaktig regu­ lert mengde eksos tilbake til motorens luftinntak. Hensikten er å redusere oksygenkonsentrasjonen i forbrenningsluften, for på den måten å kontrollere intensiteten i forbrenningen slik at temperaturen ikke blir for høy. Slik kan man redusere dannelsen av nitrøse gasser (NOX) som dannes ved høye tempe­ raturer. Systemet brukes både på bensin og diesel­ motorer. egrenering, ginning, den mekaniske prosess hvori

man skiller bomullsfibrene fra frøene. Se ►spinning, egrett (av fr. aigrette), hodepynt i form av en oppstående fjærbusk som festes til hatt eller selskapsfrisyre. Forekom særlig på slutten av 1700-tallet og fra 1890-årene frem til den forste verdenskrig. egretthegre. Ardeaalba, fugleart i hegrefamilien. Ensfarget, skinnende hvit fugl, på størrelse omtrent som gråhegre. Gult nebb, av og til med svart spiss. Hekker i det sørøstlige Europa og i tropiske og tem­ pererte strok i alle verdensdeler. Observert ca. 70 ganger i Norge per 2001. Egri Bikavér (ung. 'okseblod fra Eger'), ungarsk rødvin fra traktene rundt byen Eger i Nord-Ungam. Vinen har oppnådd stor suksess i Skandinavia, Tyskland og Russland. Den er produsert av forskjel­ lige druer, den viktigste er Kadarka. Eg ser deg ut før gluggjin. nordisk skjemtevise om en kvinne som gir elskeren sin beskjed om at han ikke må komme, ved å synge beskjeden som vuggesang til barnet hun holder i armene.

Egtved, by i Danmark, kommunesenter i Egtved kommune; 2077 innb. (2004). Navnet erkjent fra «Egtved-pigen», et av de fineste oldtidsfunn i Dan­ mark, utgravd 1921. Piken ble gravlagt 1370 f.Kr. i en uthulet eikestamme, ikledd et snøreskjørt og kort ulltrøye. Hun var trolig 16-18 år gammel. Funnet finnes på Nationalmuseet i København. egtvedsyke, viral hemorragiske virusseptikemi, VHS (eng. viral haemorrhagicsepticaemia), meget smittsom virussykdom som fortrinnsvis angriper regnbueørret i oppdrett. Spontane sykdomsutbrudd er dessuten påvist hos ørret, sik, harr, gjedde og piggvar. Syk­ dommen kan overføres eksperimentelt til atlantisk laks, bekkerøye og havabbor. Forekommer for­ trinnsvis i den kalde årstid fra vinteren og utover våren (4-14 °C), men sees sjeldnere ved vanntem­ peraturer over 8 -9 °C, og ved 15-18 °C har syk­ dommen et kortere forløp med moderat dødelighet. I Norge har det forekommet utbrudd på sensomme­ ren. Navnet på sykdommen er etter landsbyen Egtved i Danmark, der sykdommen opptrådte første gang i 1949-50; den er beskrevet fra en rekke land i Euro­ pa. Egtvedsyken ble første gang med sikkerhet påvist i Norge 1968, siste gang i 1974.1 1989 ble VHS-virus for første gang beskrevet utenfor Europa (USA). Egtvedsykevirus (VHSV) er et prosjektilformet rhabdovirus. Det er påvist fire viktige genotyper av egtvedsykevirus; I: europeiske ferskvannsisolater; II: marine isolater fra Østersjøen; III: marine isolater fra Nordsjøen, Kattegat, Skagerak; IV: nordamerikanske isolater. VHSV er isolert fra en rekke frittlevende marine arter i Nordsjøen, Kattegat, Skagerak og Østersjøen. Viruset er også påvist hos stillehavslaks, stillehavstorsk, stillehavssild og japansk flyndre. Alle marine isolater har vist seg å være lite sykdomsfrem­ kallende for regnbueørret. Regnbueørret som er angrepet av sykdommen, viser søm regel okt bukomfang, utstående øyne, mørkpigmentert hud, anemi og bevegelsesforstyrrel­ ser. Ved obduksjon finner man blødninger i indre organer, i muskulaturen, rundt synsnerven og i fettvev. Svømmeblæren kan bli burgunderrød. Blødningene er dels punktførmige, dels stripeformige. Dødeligheten er vanligvis svært høy, hos yngel opp mot 90-95 %, mens hos større fisk kan den variere mellom 30-90 %. Det finnes ingen spesifik­ ke behandlingsmidler. Undersøkelser har vist at dødeligheten kan reduseres ved vaksinasjon med eldre laboratoriestammer av egtvedsykevirus. Vaksi­ nasjon er foreløpig på forsøksstadiet (2004), og det arbeides bl.a. med DNA-baserte vaksiner. Sykdom­ men må derfor fortsatt kontrolleres ved forebyggen­ de tiltak basert på spesielle bekjempelsesprogrammer. I enkelte land arbeider en med avlsprogram med seleksjon av sykdomsresistent fisk. THå Egypt 1, Det gamle Egypt, oldtidsrike i det nordøst­ lige Afrika, i Nildalen, grenset til Middelhavet i nord og moi Nubia i sør. Man regner med at det gamle Egypt eksisterte fra ca. 3100 f.Kr. og i alle fall frem til den greske erobring 332 f.Kr. 1 enkelte av avsnittene nedenfor er kronologien ført frem til romernes erobring år 30 f.Kr. For senere utvikling, se landartikkelen om det moderne Egypt. Se også ►egyptolo­ giNavnet. Vår betegnelse «Egypt» kommer fra det greske Aigyptos gjennom latin. Etymologien er uviss, men kan være avledet av det egyptiske navnet på Memfis, «Hikuptah». De gamle egyptere selv brukte ulike navn på landet. Vanlig var «det svarte og det røde (land)», som viste til Nildalens svarte jord og til ørkenens rødfarge. Nok en betegnelse, «De to land», henspeiler muli­ gens på en annen todeling: Øvre Egypt, den sørlige delen av landet (mellom Luxor og Aswan), og Nedre Egypt, den nordlige delen (landet rundt Deltaet), fra dagens Kairo til Middelhavet. Mindre presis er den moderne betegnelsen «Midtre Egypt» (som ofte regnes med til Øvre Egypt) som et navn pa området

304

EGYPT

Egypt i oldtiden.

sør for Faiyum og nord for Luxor. Til sammen utgjør Øvre og Nedre Egypt ca. 34 000 km2. STAT OG STYRESETT

Kongen utgjorde selve sentrum i tilværelsen for de gamle egyptere og stod som garantist for rikets fremgang og velstand. Som den eneste stod han i direkte kontakt med gudeverdenen, kroppsliggjorde gudenes nærvær på Jorden, påvirket naturens og historiens gang og sikret verdensordenen. I teorien var kongen den eneste legitime prest i alle Egypts templer, men funksjonen var delegert til prestene. Alt kongen oppnådde på folkets og landets vegne, ble betraktet som gudenes gave og var deres mot­ ytelse for byggverk, offer og andre gaver til temple­ ne. Kongen var ikke bare utvalgt av guddommen, men var selv gud. Som gud ble han etter sin død identifisert med himmelguden Horus, men utover tilbedelsen av den døde kongen var det ingen kongekult på linje med dyrkingen av gudene. Nyere forskning tyder også på at gudekongen har hatt lavere status enn gudene. Den vektlegging de ulike dynastier la på gudekongeverdigheten, varierte gjennom historien. Under ramessidene og i ptoleme-

ertiden ble aspektet sterkt betonet, i det 17. dynasti og under den saitiske renessanse ble det lite vektlagt. Kongedømmet var i prinsippet arvelig. Når det ble skifte i kongelinjen, noe som skjedde ganske ofte, sørget den nye kongen for å knytte seg genealogisk til den tidligere kongens familie. Den regjerende konges makt og verdighet ble avspeilet også i hans titulatur. Foruten de fem offisielle navnene som alle konger bar, kunne han betegnes med ulike hedersbetegnelser. Det best kjente av kongens navn er hans såkalte Horus-navn, et epitet som identifiserer kongen som en manifestasjon av et aspekt ved falkeguden Horus. En annen tittel, som opptrer først i det 1. årtusen f.Kr., og som ikke ble hyppig brukt, var pir-o, «stort hus». Dette er senere blitt til vårt «fa­ rao». Det synlige uttrykk for ettertiden for kongens unike posisjon er de mektige gravanleggene, f.eks. Abydos for den tidligste tiden, pyramidene i Det gamle riket og kongenes dal (Biban el-Muluk) vest for Theben i Det nye riket. Presteskapet. Fra gammelt av ble prestelige tjenester utført som en bifunksjon, og prestenes makt var begrenset. Da Egypt fra det 18. dynasti utviklet seg til en økonomisk og politisk stormakt, skjedde det en voldsom økning i tempelbyggingen, og det fulltidsansatte presteskapet, som mottok sine inntekter fra templene, utviklet seg etter hvert til en egen sam­ funnsklasse. Under ramessidene stod prestene, sammen med høytstående offiserer, på høyden av sin makt og holdt det mektige byråkratiet i sjakk. Templene var landeiere, hadde skoler og verksteder og utgjorde en betydelig del av økonomien. Gjen­ nom en lang periode var mesteparten av jorden omtrent likt fordelt mellom kongen, de landeiende klasser og templene. Sammen med byråkratene (herunder høyere offiserer) var det prestene som kunne lese og skrive. Lederen for det lokale preste­ skap, øverstepresten, var en mektig person, særlig ved de store kultsentrene for gudene Amon i The­ ben (Luxor), Ptah i Memfis, Re i Heliopolis og Thot i Hermopolis (el-Ashmunein). Prestene fortsatte å yte stor innflytelse også senere, særlig i gresk-romersk tid. Da kongemakten var blitt kraftig svekket, ble prestene de egentlige kulturbærere i landet. Totalt sett stod de i denne perioden på høyden av sin makt, noe som gav greske besøkende et feilaktig inntrykk og førte til myten om Egypt som «et land styrt av prester». Administrativ inndeling. Egypt var fra gammelt av inndelt i administrative distrikter, såkalte nomer, styrt av en nomark. Selv om nornene går tilbake til tidlig dynastisk tid, ble det endelige antall for Øvre Egypt (22) først fastsatt i det 5. dynasti. Når det gjelder Nedre Egypt, ble det endelige antall distrikter (20) endelig utformet først i gresk-romersk tid. Forsvar. Egypts relativt isolerte beliggenhet sikret landet en viss trygghet mot utenlandske inntrenge­ re. Den egyptiske sivilisasjonens overlegenhet førte til at heller ikke sporadiske forsøk på å trenge inn i landet av stammer som holdt til i ørkenområdet på begge sider av Nilen, utgjorde noen trussel i det lange løp. I Det gamle riket bestod hæren av menn som ble utskrevet for å hjelpe de regulære soldatene når det var behov for det, men som etterpå vendte tilbake til sine sivile sysler. I 1. mellomperiode endret bildet seg drastisk, og det oppstod et behov for mer permanente, militære enheter. Lokale herskere opprettet en rekke småhærer, og utenlandske leietropper ble tatt i bruk. 1 Det midtre riket var hærvesenet godt utbygd (vesentlig infanteri, men også marine), og ble støttet av lokale tropper når det var behov for det. Fra det 12. dynasti av trengte egypterne inn i Nubia og etablerte militæ­ re installasjoner. Det var først i det 18. dynasti, da Egypt meldte seg på den internasjonale storpolitiske arenaen i kam­ pen om overherredømmet i Syria og Palestina, at behovet for en organisert hær virkelig gjorde seg

gjeldende. Hæren utviklet avanserte våpen, vognavdelinger og organiserte infanteriet i kompanier på 250 mann. Strategi og taktikk spilte en stadig større rolle. Med hærens voksende makt fikk høyere offiserer politisk betydning. I sen-dynastisk tid bestod hæren hovedsakelig av utenlandske leiesol­ dater. Følgende våpen er kjent: bue, skjold, spyd, kolle, stridsøks, krumsabel, klubbe, dolk, stokk, kastespyd. NÆRINGSLIV, NATUR

Den smale, men fruktbare landstripen på hver side av Nilen gav grunnlag for et rikt jordbruk og var svært velegnet for bosetning. I skarp kontrast til den fruktbare dalen stod den regnløse ørkenen vest og øst for Nilen; områdene var stort sett ubeboelige. Egypt har minimalt med nedbør og bosetning i området ville nærmest vært umulig uten Nilen. Det gamle Egypts jordbruk var knyttet til de årlige oversvømmelsene av Nilen. Dette viktige flomvan­ net kom fra fjellene i Øst-Afrika, og nådde Aswan i Øvre Egypt ved begynnelsen av juni. Vannmengden nedover i Nilen fortsatte å øke helt til september da den begynte å avta. Når vannet trakk seg helt tilbake i oktober og november, ble det sådd og avlingene modnet fra januar til april. Slik steg og sank Nilen regelmessig gjennom tusener av år. Først i vår tid er dette endret. Fra og med 1830 ble det bygd sluser og dammer som påvirket elvens naturlige løp, og med den offisielle åpningen av Aswan-hoydammen i 1971 ble det helt slutt med det oversvømmelsessystemet som hadde fungert i uminnelige tider. Jordbruket har til alle tider vært den viktigste næringsveien. Egypt var For-orientens kornkammer i gammel tid. Det ble produsert hvete og bygg til brødbaking og ølbrygging og en rekke grønnsaker som purre, lok, salat, meloner, agurk og bonner. Olje ble produsert av forskjellige planter. Den viktige olivenoljen fantes, men ble for det meste importert fra Palestina og Libya. De viktigste fruktene var fikener og dadler. Som husdyr ble holdt okser, kalver, svin, sauer og geiter. 1 dalførene levde vilt som antilope, steinbukk, struts og hare. I Nilen, og i dammer tilknyttet elven, var det fisk. Honningproduksjon spilte en stor rolle. Fuglefangst var utbredt. Selv om f.eks. palmetrær ble utnyttet, var det stor mangel på trær, som stort sett ble importert fra Libanon. Et unntak var papyrus, som før vokste i Deltaet, og som ble brukt til en lang rekke formål. Spesielt viktig ble oppdagelsen at en kunne lage «papir» av margen på papyrus-siv, kanskje den viktigste forutsetningen for å utvikle et avansert statsapparat med administrasjon. Egypt var ikke rikt på mineraler og metaller, men i det østlige ørkenområdet fantes karneol, granat, jaspis, bergkrystall, amazonitt, gull og sølv. Selv om kobber fantes relativt rikelig i Sinai og i Østørkenen, kom bronse først i bruk i Det nye riket. Natron, salt og soda ble brukt til en rekke industrielle formål. Kvarts ble brukt til glassfremstilling. Landet var rikt på kalkstein og sandstein som ble brukt til de omfat­ tende monumentalbyggene. Det fantes også granitt, basalt, dioritt, doleritt, alabast, serpentin og steatitt, som ble anvendt til ulike formål. De egyptiske stein­ hoggere var viden kjent for sin fremragende dyktig­ het. SOSIALE FORHOLD

Kjønnsroller. Det gikk et markert skille mellom kvinnesfæren og mannssfæren i Det gamle Egypt. Mens mannen var sosialt aktiv i det offentlige liv. forte svangerskap, fødsel og ansvar for omsorgs- og oppdragelsesfunksjoner til at kvinnens område hovedsakelig var hjemmet. Kvinnen var høyt ansett og respektert og hadde en langt friere stilling enn det som var vanlig i antikken (kildene refererer for det meste til overklassen). Fra Det midtre rikets tid betegnes de gifte kvinnene med ærestittelen «Husets herskerinne». Kvinnen var en

EGYPT

305

juridisk person, kunne ha egen formue og eiendom, arve, og testamentere egne eiendeler til hvem hun ville. Ved skilsmisse var kvinnen sikret økonomisk støtte gjennom ektepakten. Ettersom skilsmisser ikke var sjeldne og levealderen lav (ca. 20 år), kunne det forekomme hyppige eiendomsoverdragelser og kompliserte arveoppgjør. En kvinne kunne hli enke (og en mann enkemann) flere ganger. Selv om hun prinsipielt var juridisk likestilt med ektemannen, var det likevel aldri tale om noen full likestilling på alle punkter. Arv gikk vanligvis fra faren til barna, og vergefunksjonen lå hos faren. En kjenner svært få eksempler på at kvinner kunne lese og skrive, noe som var en forutsetning for stillinger i administrasjonen. Noen kvinner hadde oppgaver utenfor hjemmet. De kunne være prester eller leger, men en kjenner også til at kvinner var tilknyttet f.eks. veverier. Arbeid på jorden ble forestått bare av kvinner fra de laveststående famili­ ene. Som kongens hustru og kongemor hadde dronningen en høy status. En markant kvinneskik­ kelse var Amenhotep 4s hustru Nefertiti. Det fantes også kvinnelige monarker. Den mannlige egypter var, slik han selv så det, familiekjær, og barn, hustru og familie spiller en viktig rolle. 1 det hinsidige ønsket mannen å gjenfor­ enes med familien. At også kvinnen levde videre i dødsriket, er nok el tegn på hennes anerkjennelse. Det var svært vanlig at en sønn fulgte sin fars yrkesvalg. Etter hvert utviklet delte seg nesten til et kastesystem som, ihvertfall når det gjaldt enkelte ledende stillinger, brot med et annet egyptisk prin­ sipp om at det skulle legges vekt på dyktighet frem­ for familietilhørighet. Familien. Familien spilte en religiøs rolle og var bl.a. ansvarlig for seremoniene i forbindelse med feiringen av de døde. All eiendom tilhørte familien. Den vanligste familieform var kjernefamilien, og denne hadde stor betydning som samfunnsbevarende enhet. Familien var datidens trygdesystem og tok seg av alle syke, gamle og ubemidlede. Kildene opplyser lite om ekteskapsinngåelse og (eventuell) forlovelse. Ingen kontrakter er bevart. Mye tyder likevel på stor selvstendighet og valg fra partenes side, mer enn familiearrangerte ekteskap. Dette svarer til det «individualistiske» draget i det gammelegyptiske samfunnet. Ekteskap, som var sterkt oppmuntret og ble sett på som det naturlige, var både matrilokale og patrilokale. De fleste egyptere var monogame, og utroskap ble selt på som en meget alvorlig sak (for begge parter). Par kunne leve sammen både som «samboere» og som «gifte», noe som gav ulik juridisk status. Med lav gjennomsnittlig levealder ble fruktbarhet og avkom viktig. Landbruket var arbeidsintensivt, og i de landeiende familier var det viktig å bringe familielinjen videre. Erotiske scener fra gravdekorasjoner og litterære kilder viser at egypterne ikke bare knyttet seksuallivet til forplantningsfunksjoner, men at nytelsesaspektet kunne være fremtredende. I senere tider finnes innslag av bluferdighet. Medisin­ ske tekster omhandler obstetrikk, abort, befruktningshindrende og fertilitetsfremmende midler og fødselsprognoser. Seksualiteten hadde også religiøse dimensjoner i det den var forbundet med skapelsen og også var viktig for gjenfødelse i det hinsidige. Dagligliv. Vårt kjennskap til dagliglivet i Det gamle Egypt stammer i første rekke fra malerier og relieffer i gravene, men også fra tekster. Selv om bare de øverste lag av folket ble gravlagt i de monumentale gravanleggene, ble den jevne mann og kvinne ofte avbildet i sine daglige sysler som en del av bakgrun­ nen. Det er gjort rike redskapsfunn i gravene. I tillegg gir litterære og administrative tekster opplys­ ninger om folks dagligliv. De rikt illustrerte kildene viser i forste rekke jordbruksscener (korn- og vinproduksjon), gjeterliv, dyrehold, jakt og fiske. Videre er en lang rekke

håndverkere avbildet (snekkere, båtbyggere, gull­ smeder, metallsmeder, lærarbeidere, repslagere, murere, steinhoggere, slaktere, bakere, olbryggere). Mange av illustrasjonene oppviser forbausende avanserte teknikker. Flere scener fremstiller dansere, musikere, spill og underholdning. En lang rekke ulike instrumenter er kjent. En kan folge endringer i motebildet, og i bruk av smykker og kosmetikk. Når det gjelder den vanlige husholdning i hjemmene, er kildene for utilstrekkelige til at det kan dannes noe godt bilde. Slaver, i egentlig forstand fantes ikke i Det gamle Egypt. Tilsynelatende kunne mennesker eies, selges, arves, leies ut og settes fri, men da de samme men­ neskene kunne ha eiendom som de selv bestemte over, ansette arbeidere og gifte seg med frie kvinner, er det mer tale om en type livegenskap enn om slaveri i egentlig forstand. Noen av de ufrie var egyptere, men de fleste var utenlandske krigsfanger. De livegne utforte forskjellige typer arbeid på jorden, i husholdningen og i ulike former for industriell virksomhet, men de har ikke utgjort noen betyd­ ningsfull del av det økonomiske systemet. RELIGION

Rekonstruksjonen av det gamle Egypts religionshis­ torie er problematisk på flere måter. For det første gjennomsyrer religionen alle aspekter av kulturen i en slik grad at den knapt kan beskrives løsrevet og isolert fra resten av den gammelegyptiske sivilisasjo­ nen. Dernest dreier det seg om en så lang periode som over 3000 år. Det knytter seg også betydelige problemer til kildene. For det forste er det den offisielle statsreligionen ettertiden særlig har fått kjennskap til, ikke minst den delen som er knyttet til dod og begravelse. Forestillinger om livet etter doden spiller en større rolle i egyptisk religion enn i noe annet kjent religiøst system (se ►Dødeboken, ► mumie). Når det gjelder religionen til den øvrige del av befolkningen, finnes det relativt få opplysnin­ ger. Kildene viser at det i tillegg til de store tempelanleggene har eksistert en rekke beskjedne templer. Disse ble bygd av enkle materialer, og det finnes knapt rester etter dem i dag. Religionen har forst og fremst utfoldet seg i ritualene som ble utført i kulten, men disse er i liten grad beskrevet i kildene. Gudelæren. Det gamle Egypt forbindes først og fremst med sine guder, i mindre grad med myter. Det finnes imidlertid ingen sammenhengende, helhetlig fremstilling av gudelæren i egyptisk religi­ on, heller ingen fullstendige myter om enkeltguder. Alle opplysninger finnes spredt i en rekke tekster, forst og fremst pyramidetekster og gravskrifter (Dødeboken), der det i ulike sammenhenger henspilles på de forskjellige gudene. De mange kildene til den egyptiske religionshistorien som finnes i den klassiske litteraturen, har begrenset historisk verdi og må brukes med forsiktighet. Det har vært gjort flere forsøk på å klassifisere de egyptiske gudene i grupper. F.eks. har en skilt mel­ lom lokalguder og universalguder, eller en har ordnet gudene etter funksjoner. Slike kategoriseringer har imidlertid ovet vold på mangfoldet og kom­ pleksiteten i den egyptiske gudeverdenen (som dessuten gjennomgikk en lang utvikling) og kan bare gjennomføres konsekvent for noen få guders vedkommende. Egypt var gjennom hele sin historie polyteistisk, der skaperguden stod øverst i hierarkiet. Ifølge den heliopolitanske skapelsesteologien kom sol- og skaperguden Atuni (fra 4. dyn. kalt Re) til syne på urhaugen fra Nun ('avgrunnen'). Gjennom masturbasjon skaptes de forste to guder Shu ('luft') og Tefttut ('fuktighet'), som avlet gudene Geb ('jord') og Nut ('himmel'). Fra disse igjen kom gudeparene Osiris og Isis samt Set og Neftys. Falkeguden Horus. som er den eldste riksgud i Egypt, spilte en viktig rolle gjennom sin tilknytning til kongen; han frem­ stilles som sønn av Isis og Osiris. I Memfis var ska­ perguden ikke Re, men Ptah. Ved hans side stod

gudene Apis og Sokar og gudinnene Sachmet og Nefertem. En rekke guder og gudinner var særlig relatert til kvinnenes verden, enten gjennom ulike beskyttelsesfunksjoner eller ved at de gav uttrykk for kvinne­ lige egenskaper. Særlige kvinneguder var moder- og beskyttelsesgudinnene Isis, Neftys og Mut og løvinne-og legegudinnen Sachmet. Guden Bes og gudin­ nene Taweret (Toeris), Heket, Ipet og Meschenet beskyt­ tet gravide og fødende kvinner. Hathor, Bastet og den vestsemittiske gudinnen Kadesj var kjærlighetsgudinner. I egyptisk teologi spiller ka, et uttrykk for livskref­ tene, og ba, som bl.a. uttrykker guddommens tilsy­ nekomst og tilstedeværelse, en stor rolle. En annen viktig forestilling er maat, et uttrykk for verdensord­ ningen. Maat kan også opptre personifisert som en gudinne. Historisk utvikling. I den eldste tiden (før 3000 f. Kr.) var den egyptiske religionen kjennetegnet ved en rekke lokalguder, oftest i dyreskikkelse (f.eks. løve, okse, falk), men også fremstilt som planter eller forskjellige andre gjenstander. Ved overgangen til historisk tid blir det vanlig å fremstille gudene i menneskeform (antropomorfisering). Dette gjaldt også for naturguder som jordguden Geb, luft- og lysguden Shu og himmelguden Nut. Noen guder har vært fremstilt i menneskeskikkelse fra de tidligste tider (f.eks. Ptah). Opprinnelig synes mange av de egyptiske gudene å ha vært knyttet til bestemte steder, men etter hvert som enkelte av disse utviklet seg til viktige byer, ble flere av lokalgudene snart dyrket over store deler av Egypt. Ofte skjedde det en sammensmeltning av

Ni av de egyptiske gudene i typisk fremstilling.

Re

Osiris

Hathor

Amon Re

Isis

Ptah

Horus

Anubis

Thot

306

EGYPT

flere guder da de viktigste gudene opptok i seg egenskaper og funksjoner etter guder som ble for­ trengt. I lopet av Det gamle riket fører stridigheter rundt tronfølgen til at kongens makt minskes. Etter midt­ en av det 3. årtusen f.Kr. svekkes forestillingen om gudekongen, som tidligere hadde spilt en helt sen­ tral rolle. Solguden Re, opprinnelig lokalguden i Heliopolis, får større makt. Etter hvert erstatter solkulten helt den tidligere gudekongetroen. Noe senere (5. dynasti) skjer det nok en viktig end­ ring med innføringen av vegetasjons- og underverdensguden Osiris. Osiris fortrengte etter hvert Anubis, en annen underverdensgud. Osiris-kulten fikk i senantikken utbredelse over hele middelhavsområ­ det, og ble gjennom dette den best kjente av alle egyptiske guder. Rundt begynnelsen av det 11. dynasti dukker en ny gud opp i den thebanske gudelære, Amon. Ved thebanernes maktovertagelse fikk Amon stor utbre­ delse, og da Theben ble hovedstad i det økonomisk blomstrende 18. dynasti, ble Amon rikets hovedgud. Amonkulten beholdt sin makt mer eller mindre sammenhengende til assyrernes ødeleggelse av Theben i 664 f.Kr, da Amons posisjon ble overtatt av Osiris. Rundt 1600 f.Kr. gjorde hyksos-herskerne krigsog uværsguden Set til hovedgud. Med thebanernes utdrivelse av hykosherredømmet ble Amon gjen­ innført som riksgud, og med tiden ble denne guden mer og mer dominerende. Amenhotep 4s forsøk (rundt 1360 f.Kr.) på å knuse alle gudestatuer og gjøre Aton (solskiven) til landets eneste gud, med særlig front mot den the­ banske Amonkulten, ble et kort intermesso. Det dreier seg om en politisk markering og et forsøk på å sluse alle resurser inn i ett religiøst system, kontrol­ lert av kongen. Etter 1300 faller Atonkulten, og Amondyrkelsen gjeninnføres. Et særlig fenomen i egyptisk religion utgjør de semittiske gudene som fikk fotfeste i landet etter at det 18. dynastis mektige herskere gjennom sine felttog fikk kontakt med utenverdenen. Fra ramesside-tiden dyrkes jakt- og krigsgudinnen Anat, fra Amenhotep 2s tid krigsgudinnen Astarte. Astarte, som innordnes i panteon som Sets hustru, og som i Memfis opptrer som Ptahs datter, ble dyrket helt ned i hellenistisk tid. Også de vest-semittiske krigsgudene Baal og Resje/ble dyrket i Egypt. Under ptolemeerne spilte religionen en større rolle enn noensinne og utgjorde selve innbegrepet av egyptisk kultur. Prestene fikk større makt, og temp­ lene ble det sted der den egyptiske kulturen overlev­ de. Gjennom spekulasjoner forsøkte en å forene de mange ulike forestillinger og guder i et storstilt teologisk system som maktet å motsette seg frem­ med innflytelse, særlig fra den gresk-hellenistiske gudeverdenen. Den gammelegyptiske religionen var svært stand­ haftig. Ikke minst pga. den oppblomstringen som fant sted i romersk tid, holdt den seg flere steder lenge etter at kristendommen hadde fått fotfeste i Deltaet i det 2. århundre. Se forøvrig ►Egypt II (Det moderne Egypt, religion). Det siste Isis-tempel på øya Philae i Øvre Egypt var aktivt så sent som i del 5. århundre e.Kr. HMB SPRÅK

Språket i det gamle Egypt var ► egyptisk (gammelegyptisk). Det døde ut fra 700-tallet e.Kr., da det ble fortrengt av arabisk. Egyptisk er i slekt med språk i den afroasiatiske språkfamilien som i dag snakkes i Nord- og Øst-Afrika, bl.a. berber- og tchadspråk, og Midtøsten, bl.a. arabisk og hebraisk. Egyptisk ble skrevet med skrifttegn som kalles ►hieroglyfer. LITTERATUR

Hovedtrekkene i den gammelegyptiske skriftlige litteraturen blir tydelige allerede i Det gamle rikel (ca. 3000-ca. 2155 f.Kr.). De fleste litterære tekstene

vi kjenner til er sannsynligvis forfattet av menn som tilhørte den lærde elite i samfunnet. Bildet vi har av kvinner og barn i det gamle Egypt er dermed tegnet ut fra mennenes synsvinkel. Med unntak for selv­ biografier og noen visdomstekster er de fleste gam­ melegyptiske litterære verkene anonyme eller tilskrevet en mytisk vismann. Mange litterære tekster finnes i flere kopier. De ble skrevet på stein, potteskår og papyrus og ble brukt som modeller på klassiske tekster for skoleelever gjennom hele den faraoiske perioden. Det gamle riket. Den eldste egyptiske litteraturen stammer fra Det gamle riket (ca. 3000-ca. 2160 f.Kr.). Denne litteraturen består av korte selvbiografiske tekster av embetsmenn ved det kongelige hoffet, som f.eks. selvbiografien til Harkhuf fra det 6. dynasti (ca. 2345-ca. 2180 f.Kr.), som var guvernør i Sør-Egypt og ledet fire ekspedisjoner til Nubia. Pedagogiske tekster og visdomstekster som Hardjedefs lære fra det 4. dynasti (ca. 2613-ca. 2495 f.Kr.) og Ptahhoteps lære fra det 6. dynasti (ca. 2345-ca. 2180 f.Kr.) er blant de første uttrykksformer av hva som senere skulle bli en meget populær litterær sjanger både i Egypt og i hele det gamle Midtøsten. Religiøse tekster opptar en betydelig plass i den gammelegyptiske litteraturen. De mest kjente religi­ øse tekstene fra denne tiden er de såkalte pyramidetekster. Pyramidetekstene består av formularer som ble resitert ved kongelige begravelser. De første nedskrevne pyramidetekster vi kjenner til dateres til det 5. dynasti (ca. 2495-ca. 2345 f.Kr.) og er innrisset i farao Unas' pyramide i Saqqara. Disse kongelige gravtekstene skulle virke som veiledere for den døde farao og sikre hans ferd i dødsriket. Tekstenes stil og form tyder på at de hviler på en eldre muntlig litte­ rær tradisjon som antagelig går tilbake til predynastisk tid. I Den første overgangsperioden (ca. 2160-ca. 1991 f.Kr.) ble Egypt delt i flere små herredømmer, som ble organisert i et slags føydalt system. Litteraturen fra denne perioden viser den sosiale uroen som hersket i landet. Selvbiografiene og pedagogiske tekster, som f.eks. Læren til prins Merikara, er preget av en sterkt moraliserende tone som viser en ny forståelse av fyrstenes samfunnsrolle. Ifølge tekstene som er funnet er fyrstene blitt mer opptatt av rettfer­ dighet og er nå mer engasjert i samfunnsspørsmål enn de var i Det gamle riket. Denne utviklingen fikk en betydelig innflytelse på litteraturen i den neste perioden. Mellomriket (ca. 1991-ca. 1785 f.Kr.) regnes for å være den egyptiske litteraturens klassiske periode, og tekstenes språkform og innhold ble kopiert og etterlignet i ettertiden. Som i de foregående periode­ ne er selvbiografier, visdomstekster og pedagogiske tekster hvor etiske og samfunnsrelaterte problemer behandles, fortsatt ganske populære. I Mellomriket preges denne type litteratur ofte av en profetisk tone, som f.eks. i Nefertis profetier og Ipuwers advarsler. I denne kategorien finner vi kongelige læretekster som Kong Amenemhet Is lære til sin sønn Senussert 1. Disse tekstene lyder som et slags testament fra den aldrende konge til sin arvtager og består av en sam­ ling råd om hvordan en konge bor oppføre seg. I samme kategori finner vi nå ironiske tekster som kritiserer datidens sosiale forhold, f.eks. Den veltalen­ de bonden og Satiren over yrkene. Litteraturen i Mel­ lomriket er generelt mer reflektert enn før. Eksisten­ sielle problemer som meningen med livet diskuteres offentlig, f.eks. i Den livstrettes tale med sin Ba og de ulike versjoner av Harpespillerens sang. Fra Mellomri­ ket har vi også hymner til ære for kongen og for gudene. Forandringene i kongebegrepet og populariseringen av begravelsesritualene åpnet for utvik­ lingen av de såkalte kistetekster som ble malt på mumiekister. Kistetekstene fortsetter tradisjonen fra pyramidetekstene, men nå kunne flere nyttiggjøre seg de opprinnelig kongelige tekstene. Kistetekstene er delt i flere kapitler og hvert kapittel har en tittel

eller en innledende setning som vanligvis ble skrevet i rødt. En ny litteratursjanger fra denne perioden er even­ tyr og historiske fortellinger som ofte tar sitt ut­ gangspunkt i den urolige overgangstiden etter Det gamle riket. Historien om Sinuhe er det mest kjente eksempelet i denne nye typen litteratur. Den er skre­ vet i første person og forteller om Sinuhe som flyktet fra Egypt til Palestina fordi han var innblandet i drapet på den egyptiske kongen. 1 Palestina opp­ holdt han seg i mange år blant beduinene for å unngå den nye faraos vrede. Men til tross for det gode liv som Sinuhe levde i eksil, drømte han om å vende tilbake til Egypt og å bli begravd i hjemlandet. Historien slutter med at Sinuhe blir tilgitt og får sitt ønske oppfylt. Et annet eventyr som synes å ha vært meget populært er Den skipbrudne sjømann, hvor en mann beskriver sitt mote med en kjempeslange på en innbilt øy. Denne historien regnes for å være en av de første beretninger om en opplevelse som religionshistorikerne kaller mystikk. Den andre overgangsperioden (ca. 1785-ca. 1558 f.Kr.), også kjent som Hyksos-tiden, blir regnet som lite ærerik av de gamle egypterne. Da hersket et fremmed folk over Egypt, og det ble aldri glemt i den gammelegyptiske felles erindring. Det blir særlig tydelig i den politiske litteraturen og i hyllingsoder til faraoer i Det nye riket frem til slutten av den faraoiske tiden. Et eksempel på denne politiske litteraturen er dronning Hatshepsuts dikt til ære for sin «far» solguden Amon og Pentaorsdikt til ære for Ramses 2 og slaget i Kadesh i Syria. Det nye riket (ca. 1558-ca. 1069 f.Kr.) regnes for å være det gamle Egypts gylne epoke. Kongene bygde et stort imperium og det var mye kontakt og utveks­ ling med land i området. Litteraturen preges av en ny strøm av universalistisk tenkning som blir særlig tydelig i den religiøse litteraturen. I religiøse tekster fremstår egyptiske guder som universelle guder, og alle guder er betraktet som aspekter av solguden. De nye ideene ble skrevet i form av hyllingsoder. De to best kjente er brødrene Suti og Hors ode til ære for solguden og farao Akhnatons solhymne. Antagelig hadde faraoen selv skrevet denne hymnen under den religiøse reformasjon som han ledet. Akhnatons solhymne ble skrevet i et språk nær datidens talespråk. Den sammenlignes ofte med den senere salme 104 i Det gamle testamente. Etter Akhnatons tid og frem til 500-tallet f.Kr. ble folke­ målet brukt i litteratur og i andre dokumenter. Dette språket er kjent som senegyptisk. Det klassiske språket (mellomegyptisk) med senegyptiske innslag ble bare brukt i offisielle inskripsjoner på monumen­ ter. Myten om den farlige gudinnen, også kalt Øde­ leggelsen av menneskeheten, er blant de mest kjente religiøse tekster fra Det nye riket. Den religiøse litteraturen fra denne perioden viser en dyp person­ lig religiøsitet blant folk i alle samfunnsklasser. Den nye religiøsitet understreker egenskaper som ærver­ dighet, beskjedenhet, ro og individualisme. Amenopes lære er et kjent eksempel på den typen lære- og visdomstekster. Deler av kapitlene 22 og 23 i Salomos ordspråk er nøyaktige gjengivelser av denne læren. Tradisjonen med å gi de døde beskyttende tekster ble opprettholdt ved at man la ned påskrevne papyruser i kistene. De ble plassert ved siden av mumien i kisten og består av formler som skulle beskytte den avdøde i dødsriket. De ble skrevet både i kursive hieroglyfer og i hieratisk skrift, og ble utsmykket med billedvignetter. Disse tekstene kalles med en fellesbetegnelse Dødeboken. I den ikke-religiøse litteraturen finner vi selvbio­ grafier, som den til generalen Ahmose sønn til Abana, reisebeskrivelser som Wenamuns rapport, eventyr og moralske fortellinger som Historien om Sannheten og Løgnen, Den fordømte prinsen og De to brødrene. Nye sjangere i den egyptiske litteraturen fra denne perioden er skoletekster og dikt. Skoletekster ble skrevet ned på papyrus og brukt som bøker for

EGYPT

307 skoleelever. Ulike typer tekster og administrative dokumenter er samlet i disse «bøkene». Den andre sjangeren er dikt, spesielt kjærlighetsdikt, som tidligere ble sunget og resitert og nå ble skrevet ned. Fagfolk i dag betrakter de mange private brev som har overlevd som en del av den gammelegyptiske litteraturen. I det gamle Egypt var dette private dokumenter som ikke ble vurdert som litteratur. Mange av brevene ble skrevet av kvinner. I Sen-dynastisk tid (ca. 700-ca. 300 f.Kr.) ble Egypt dominert av mange fremmede herskere, bl.a. nubiere, libyere, persere og grekere. Det som særlig kjennetegner litteraturen fra denne tiden, er idylli­ seringen av fortiden og den gylne tiden. Språket er svært selektivt og etterligner ofte det klassiske språ­ ket fra Mellomriket. I mange tilfeller er den greskhellenistiske innflytelsen tydelig i litteraturen. Fra denne perioden har vi hyllingsdikt til kongen, som f.eks. farao Piyes minnestein, og hymner til gudenes ære, som Shabaka-steinen, og mytologiske fortellin­ ger, som f.eks. myten om Isis og Osiris. Den politiske litteraturen er preget av en profetisk tone, hvor det forkynnes at en ekte egyptisk konge vil reise seg mot den utenlandske herskeren og befri sitt folk, som i Den demotiske kronikken. Lære- og visdomstekster er fortsatt en populær sjanger, bl.a. Ankhsheshonqs Ixre og ordspråk i papyrus Insinger. Eventyr og fabler som bruker en blanding av allego­ rier og mytologi er også svært populære. De er lengre og handlingene er mer innvinklede enn før, samtidig som dyreskikkelser er mer fremtredende, f.eks. i Setne Khaemwase-syklusen. Selvbiografiene er ofte skrevet som lamentasjoner. De er mer sørgeskrifter over den forgangne tid og dødens urettfer­ dighet enn rene biografiske skildringer, f.eks. Petosiris-syklusen. Religiøsitet, fatalisme og pessimisme preger den senegyptiske litteraturen. Filosofien er at ingen kan flykte fra sin skjebne, og tonen er «nyt dagen». Ingen kjærlighetsdikt eller skolebøker er funnet fra denne tiden. Den koptiske perioden. Fra slutten av 300-tallet e.Kr. gikk egypterne over til å bruke koptisk som sitt skriftspråk, og en ny periode i den egyptiske littera­ turen begynte. Se ►koptere (litteratur). S-AN KUNST

Om arkitekturen, se også ►arkitektur (ulike epokers og kulturers arkitektur). Pre-dynastisk tid (tilca. 3000f.Kr.). Fra denne perio­ den er det bevart små figurer, ofte svært uttrykksful­ le, av dyr og mennesker i leire eller elfenben samt relieff-smykkede gjenstander som kammer og knivskaft i elfenben og sminkepaletter av skifer. Særlig de siste er utført med stor omhu og står høyt kunstnerisk sett. Keramikken er dekorert med mørke figurer på lys bunn. Motivene er dels geomet­ riske figurer, dels stiliserte mennesker og dyr. Dynastisk tid. Under de to første dynastier (31002686 f.Kr.), som ofte kalles thinittisk tid, fortsetter den kunstneriske utvikling fra den pre-dynastiske periode. Under Det gamle rike (2686-2160 f.Kr.) blomstrer den monumentale billedkunst og arkitek­ tur. Kunsten er underlagt sepulkrale eller religiøse formål. Noen av de mest imponerende sepulkralmonumenter stammer fra Det gamle rike. Til denne epoken hører de store pyramidene i Sakkara og alJiza med tilhørende templer og andre bygninger (den store sfinks i al-Jiza tilhører kong Khefrens gravkompleks). Pyramiden, som huset faraos mumie, mener man gjerne er utviklet av den såkalte mastaba, en gravbygning hvis vegger skråner innad som den nederste del av en pyramide. Taket er flatt. Den døde lå i et gravkammer under mastabaen. Noen mastabaer har flere indre rom, men to var essensielle, et kapell og en serdab, et rom som inneholdt statuer av den døde. Disse måtte være portrettlike, idet avdødes ka (et begrep som noe upresist oversettes med sjel) skulle kunne ta bolig i dem. Egentlig skulle ka ta bolig i den dødes kropp, som ble balsamert og om-

Egyptisk arkitektur. Øverst: Dronning Hatshepsuts tempelanlegg ved Theben, fra omkring år 1500 f.Kr. - I midten: Khefrens pyramide ved Giza utenfor Kairo, med sfinksen i forgrunnen. I bakgrunnen til venstre sees Mykerinos’ pyramide, den minste av de tre store pyramidene. - Nederst: Ramses 2S gravtempel, Ramasseum, på vestbredden av Nilen ved Theben, 19. dynasti.

hyggelig beskyttet mot ødeleggelse, men hvis mumi­ en gikk til grunne, kunne portrettstatuene brukes i stedet. Portrettstatuene er utført etter et strengt frontalt skjema som ble bestemmende for senere egyptisk kunst like til romersk tid: Stående statuer har venst­

re ben satt frem. Sittende er enten fremstilt tronende med parallelle ben eller sittende på bakken med korslagte ben eller i knelende stilling. Stående steinfigurer (materialene varierer fra kalkstein og sand­ stein til hardere steinarter som granitt) har en støtte i ryggen, mens statuer i tre og metall (disse er sjeld-

308

EGYPT

Søylesal i riksguden Amons tempel i Karnak, påbegynt under 12. dynasti. Denne salen, som har 140 søyler, ble bygd under Seti 1 og Ramses 2.

Hode i tre fra al-Amarna-tiden.

Skulptur som forestiller prins Rahotep og prinsesse Nofret. Malt kalkstein, høyde 120 cm. 14. dynasti. Funnet i prinsens grav i Maydum. Det egyptiske museum, Kairo.

ne, som eksempel kan nevnes en kobberstatue av Pepi 1 fra 6. dynasti) mangler denne. Gudestatuene er utført etter samme skjema som portrettstatuene, bortsett fra at hodet er idealisert. Flere guder er for øvrig fremstilt med dyrehode eller i fullstendig dyreskikkelse. Rommene inne i gravbygningene fra Det gamle rike er smykket med relieffer. De var bemalt, hvilket også var tilfelle med statuene. Pga. sin polykromi og sin flathet (av og til er de skåret inn i bakgrunnen, såkalt negativt relieff) står relieffene flatekunsten meget nær. Mennesker er fremstilt i et perspektiv som også var alminnelig under andre gamle høykulturer som den mesopotamiske eller den arkaiske greske, med hode og ben sett i profil, skuldre og brystkasse forfra og hoftepartiet i 3/4 profil. Øyet er i motsetning til de øvrige ansiktstrekk sett forfra. Når det gjelder slaver og andre ubetydelige personer, kan man gå bort fra dette perspektiv og over til en mer livlig og naturalis­ tisk fremstilling. Det samme gjelder avbildninger av dyr, som ofte røper fin naturbetraktning. Vanlig i egyptisk flatekunst er også betydningsperspektivet, hvor viktigere personer er fremstilt i større målestokk enn de øvrige. Motivene er offerprosesjoner til den avdøde eller scener fra dagliglivet som

man håpet ville gjenta seg i det hinsidige. De mange små modeller av hus og båter og statuetter av tjene­ re, husdyr osv. som er funnet i egyptiske graver, har samme symbolikk. En integrert del av flatekunsten er hieroglyfene, i seg selv en billedskrift. Mange av tegnene er selvstendige kunstverk. Det midtre rike. Portrettstatuene fra 11. og 12. dynasti står særlig høyt. Flere av dem har et melan­ kolsk og bittert uttrykk som avspeiler tidens uro og vanskeligheter. I skulpturen kan man også merke en tendens til å bevare en idé om den opprinnelige steinblokk skulpturen er hugd ut av. Enkelte figurer, især sittende, er liksom ikke løst ut fra blokken. Det nye rike (18.-20. dynasti, 1558-1069). Dets kunst bygger videre på tidligere tiders stilistiske prinsipper med stor teknisk beherskelse og sikker­ het. Detaljer som f.eks. gevantfolder og hårlokker blir det lagt stor vekt på, og de får ofte et dekorativt preg. Sammenlignet med tidligere epoker virker Det nye rikes kunstverker lettere og mer elegante, men dette kan gå over i ren utvendighet og glatthet og monotoni. Del siste kan sees særlig tydelig i kolossalstatuene og de store tempelrelieffene med deres endeløse offerprosesjoner og skildringer av faraos felttog. Under det 18. dynasti ble Theben (det nåvæ­

rende Luxor) i Øvre-Egypt hovedstad for hele riket, og i og omkring dette sentrum er det bevart en rekke praktfullt utsmykkede templer som Luxor- og Karnaktemplene på ostbredden av Nilen og Ramasseum og Hatshepsutsgravtempel på vestbredden. Her ligger også Kongenes dal, hvor faraoene lå bisatt i klippegraver. Med unntak av Tut-Ankh-Amonsgrav er samtlige blitt plyndret alt i antikken, slik at bare de rikt bemalte dekorasjonene vitner om fordums prakt. I den såkalte Adelsmennenes dal i nærheten ligger fornem­ me familiers klippegraver spredt utover et større område. Maleriene i disse gravene er ofte av høyere kvalitet enn de i Kongenes dal. Et eiendommelig mellomspill innen Det nye rikes kunst danner al-Amarna-tiden under Amenhotep 4 (ca. 1 370). I forbindelse med den religiøse omvelt­ ning bryter billedkunsten (om enn mindre radikalt) med hevdvunnen tradisjon. Som følge av dette får den en større frihet og friskhet, noe som særlig kommer godt frem i naturstudier. På den annen side er al-Amarna-kunsten ikke fri for manierte trekk, som når kongefamiliens fysiske eiendommeligheter overdrives og dessuten overføres på fremstillinger av hoff-folk og dignitærer. På grunn av sin originalitet er al-Amarna-kunsten blitt viet stor oppmerksom-

To rødhalsgjess og en grågås, del av et veggmaleri med dyrefremstillinger i Medum. Tidlig 4. dynasti. Det egyptiske museum, Kairo. - Til høyre: Danserinner og musikanter, veggmaleri fra en grav i Theben. 18. dynasti. British Museum, London.

EGYPT

309 het, men i egyptisk kunsthistorie er den bare en parentes. Stilen vender tilbake til det gamle alt kort etter Ekhnaton, under Tut-Ankh-Amon. Denne hersker er særlig berømt fordi hans grav med alt sitt praktfulle gravgods ble bevart til vår tid. Gjenstande­ ne viser hvor høyt møbel- og gullsmedkunsten nådde i Egypt. Perioden mellom slutten på Det nye rike og Alek­ sander den stores erobring av Egypt i 332 f.Kr. viser lite nytt kunstnerisk sett. Med den greske innflytelse i Egypt, som blir særlig sterk under ptolemeerne (304-30 f.Kr.), blir det dels skapt rene greske kunst­ verk i hellenistisk stil, dels en blandingskunst som viser både greske og egyptiske trekk, og dels kunst i tradisjonell egyptisk stil. Dette monsteret holder seg til inn i romertiden, selv om den rene egyptiske stil etter hvert må vike for gresk-romerske impulser. Under den senere romertid har egyptisk kunst likevel stadig lokale særtrekk, som en sterkere grad av linearitet og abstraksjon. Denne stil danner grunnlaget for den koptiske kunst i det gammelkristne Egypt. Koptisk freskomaleri (klostrene i Bawit og andre steder) og tekstilkunsten står særlig hoyt. Den koptiske kunst holder seg, om enn i en redusert utgave, også etter arabernes erobring av Egypt omkring 640 e.Kr. Om den videre utvikling, se ► Egypt II (Det moder­ ne Egypt, kunst). SSa

Til venstre: Tut-Ankh-Amons gullsarkofag i massivt gull, fajanse, glassfluss og halvedelstener. Høyde 184 cm. Kongen holder septer og pisk i hendene. 18. dynasti. Det egyptiske museum, Kairo. - Under: Brystsmykke fra TutAnkh-Amons grav. 18. dynasti. Smykket er det eneste som er bevart uskadet. Det egyptiske museum, Kairo.

MUSIKK

Rike arkeologiske funn fra bortimot 5000 år tilbake og relieffer og malerier i templer og graver vitner om den viktige rolle musikken spilte i det gamle Egypt. Den gamle egyptiske musikk må ha hatt mye å si for utviklingen av musikken hos de omkringboende folk i Afrika, Asia og Europa, men har senere mot­ tatt impulser, f.eks. fra gresk, bysantinsk, jødisk, syrisk og arabisk-islamsk tradisjon. I tempeltjenesten hadde musikken en viktig funk­ sjon, og til templene hørte danserinner, sangere og musikere som vekket guden hver morgen. Et av de viktigste instrumentene var rasleinstrumentet sistrum, som går igjen i romertidens Isis-dyrkelse. I gravrelieffer finnes fremstillinger av musisering under gjestebud og fester, dans til håndklapping og musikk fra fløyte, dobbeltfloyte, lutt og harpe og sang av blinde sangere til akkompagnement av harpe eller lutt. De gamle egyptiske instrumentene er fremdeles godt bevart; flere slags harper og lyrer, doble blåseinstrumenter av obo- og klarinettype, flere sorter trommer, tamburin, kastanjetter og andre klapre- og rasleinstrumenter. I Tut-AnkhAmons grav fantes et par trompeter. Sistrum og dobbeltklarinett har muligens sin opprinnelse i Egypt. I ptolemeisk tid ble Alexandria senteret for den hellenistiske blandingskulturen, der den greske innflytelsen førte til omforming av musikklivet. Instrumenter som panfløyte, aulos, lyra og kithara ble vanlige. Ifølge senere skrifter ble det hydrauliske orgel konstruert av Ktesibios i Alexandria ca. 250 f.Kr. Flere aleksandrinske forfattere behandler musikken i sine skrifter, som jøden Philo (1. årh. e.Kr.), Hero (1. årh. e.Kr.), Ptolemaios (100-tallet e.Kr.) og Alhenaios (100-200-tallet e.Kr.). Kirkefa­ ren Clemens av Alexandria (ca. 200 e.Kr.) nevner flere instrumenter som ble benyttet i tempeltjenesten, som psalterium, cymbaler og tympani, men anerkjente i kristen gudstjeneste bare dem han mente var brukt av kong David, som kithara (lyre). Den romerske okkupasjonen førte ikke til vesent­ lige endringer i musikklivet, men den bysantinskkoptiske påvirkningen tiltok da maktsenteret senere ble flyttet til Bysants. Om den videre utvikling, se ► Egypt II (Det moder­ ne Egypt, musikk). HISTORIE

Allment. Kilder, kronologi. Som en følge av utviklingen innen den for-historiske arkeologien, med sin ut­ strakte bruk av antropologiske og andre hjelpeviten-

skaper, har kunnnskapen om det før-historiske Egypt okt betraktelig de seneste tiar. Likevel be­ finner vi oss bare ved begynnelsen av et omfattende forskningsfelt, og det gjenstår en rekke uoppklarte spørsmål. Også når det gjelder de ca. 3000 år histo­ risk tid (fra før 3100 f.Kr. til Aleksander den stores erobring i 332 f.Kr.) er det vanskelig både å overskue det store materialet og å finne frem til sikre kunn­ skaper. Problemene knyttet til en rekonstruksjon av det gamle Egypts historie har særlig sammenheng med kildenes spredte og tilfeldige karakter, men også med det forhold at de gamle egyptere selv ikke hadde noe historiesyn i vår mening av ordet. Det er snarere riktig å kalle dem «ahistoriske». Dateringen av begivenheter (bl.a. spilte kvegtellinger en viktig rolle) ble knyttet til kongenes herskertid, men manglende kunnskaper om når de ulike kongene hersket og overlapping av dynastier har ført til at det ikke finnes noen konsensus om kronologien for det 18. dynasti. «Historieskrivning» i egentlig forstand eksisterte ikke. Det fantes korte annaler for hver enkelt hersker, krigsdagbøker, kongelister, genealo­ gier og spredte biografiske tekster av og om høytstå­ ende embetsmenn, men svært lite er bevart i origi­ nal. Andre tekster, som de konvensjonelle monu­ mentale kongeinnskrifter, er sterkt standardisert og består ofte av ordrett avskrift av eldre tekster. De er følgelig lite egnet som historiske kilder. Grunnleggende for enhver fremstilling av Egypts historie er inndelingen i 30 (31) dynastier som omfatter hele landets historie i gammel tid. Denne er overtatt fra den egyptiske presten Manetho (3. århundre f.Kr.), hvis historie Aegyptiaka (verket er gått tapt, men er delvis overlevert hos andre forfat­ tere) har dannet et ikke alltid helt pålitelig utgangs­ punkt for rekonstruksjonen av en egyptisk kronolo­ gi. Opplysningene hos Manetho er blitt justert gjennom en sammenligning av de gammelegyptiske kildene med arkeologiske kunnskaper, utenomegyptiske skriftlige kilder som omtaler Egypt og astronomiske data. Foruten inndelingen i dynastier er det vanlig å dele inn i blomstringsperioder med mellomtider. Egypts historie i gammel tid omfatter Nildalen, Deltaet og den nordostligste delen av Afrika. I løpet av historien hadde landet internasjonal kontakt

(krig, handel, diplomati) med Afrika, Syria, Palesti­ na, Anatolia, Assyria, Babylonia, Persia og Hellas. Før-historisk og predynastisk tid. Den nordøstlige delen av Afrika har hatt bosetning i hundretusener av år. Det er påvist kontinuerlig bosetning i NilDronning Nefertari ledes av Isis. 19. dynasti. Relieff fra Nefertaris grav i Dronningens dal ved Theben. Nefertari, Ramses 2S dronning, bærer gudegemalens fjærkrone.

310

EGYPT

EGYPT Kort historisk oversikt

Før Kristus

Ca. 3000 Ca. 2700-ca.2000 Ca. 2OOO-ca.l55O

Ca. 1650-ca. 1550 Ca. 1550-1050

Ca. 1069-ca. 525 525 332 323-31 30

Høykultur i Nillandet Det gamle rike med Memfis som hovedstad. Pyramidene blir bygd. og hieroglyfene blir til Etter en periode med føydal oppløsning blir riket forent igjen (Det midtre rike). Theben blir hovedstad, og Egypt opplever en blomstrende bronsealderkultur. Klippegraver avløser pyramidene Et fremmed folk, hyksos, holder Egypt besatt Hyksos fordrives, og Det nye rike blir til med Theben som hovedstad. Egypt blir en stormakt. Fra denne tiden stammer klippegravene i Kongenes dal Urolig tid med stadige maktskifter. Egypt under press fra bl.a Assyria Egypt kommer under Perserriket Aleksander den store erobrer Egypt Aleksanders etterfølgere, ptolemeerne, regjerer Egypt Egypt blir romersk provins.

dalen ihvertfall gjennom 200 000-300 000 år, men bortsett fra spredte funn av redskaper, vet vi lite om den aller eldste jeger- og samlekulturen. Paleolittisk tid var preget av klimaendringer og var i perioder mer regnfull enn i våre dager. Så vel flora som fauna hadde mange arter som senere døde ut. Det har også vært en viss avskoging i området. Kulturen var en jakt- og fiskekultur med sesonglandsbyer som ble bebodd i korte perioder etter den årlige oversvømmelsen. Utgravninger fra mellom-paleolittisk tid (100 000-50 000 før vår tidsreg­ ning) har gitt rike redskapsfunn. De fleste utgrav­ ninger er fra yngre paleolittisk tid (21 000-12 000), en svært tørr periode uten mye regn. I Øvre Egypt ble det i denne tiden fanget fisk. Yngste paleolittiske tid 12 000-8000 er fortsatt lite kjent. Helt avgjørende for Egypts tidligste historie var utviklingen av en jordbrukskultur. Det er uklart når overgangen fra matsamling til matproduksjon i det nordøstlige Afrika egentlig fant sted. Som en mulig forutsetning for utviklingen av jordbruket har enkelte pekt på at en klimaendring fra ca. 7000 f.Kr. tillot planter og dyr i det som i dag utgjør Saharaørkenen. Andre har hevdet at det må ha vært en forverring av klimaet som har tvunget folk i ørken­ områdene til å trekke mot dalen og Nilen for å begynne matproduksjon. I neolittisk tid, fra ca. 6000 f.Kr., skjer en langsom befolkningsøkning med spredning av små bondelandsbyer med jordhytter. Overgangen til jordbruk har ikke vært plutselig, men neolittiske og subneolittiske grupper har eksis­ tert side om side. I de såkalte predynastiske kulturer, fra ca. 5000 f.Kr., synes jordbruket å ha slått helt igjennom. Kulturen var fortsatt neolittisk, men kobber har vært sporadisk kjent. Det er gjort rike funn fra de såkalte Naqada-periodene (ca. 40003200 f.Kr.). Sen predynastisk tid, Naqada II—III (3600-3200), kjennetegnes ved innvandring av fremmede befolkningselementer, okt metallbruk, og begynnende urbanisering (Hierakonpolis, Naqada). En annen langvarig og viktig prosess som skjedde i løpet av Naqada II—III var den kulturelle og politiske foreningen av Øvre og Nedre Egypt. Dette skapte forutsetningen for den senere egyptiske stat. Tidlig dynastisk tid (dynasti 1-2). Foreningen av Egypt i sen predynastisk tid ble videreutviklet av kongene i de to forste dynastier. Ifølge egyptisk tradisjon het den første kongen Menes. Han skal ha grunnlagt Memfis (nær dagens Kairo) som hoved­ stad. Det er imidlertid vanskelig å vite om Menes er en historisk skikkelse. Selv om de første dynastier

varte lenge, finnes det ingen skriftlige kilder til å belyse perioden, og særlig begynnelsen av Egypts historie ligger i mørke. Overhodet er det en historisk gåte hvordan den spredte landsbybebyggelsen i Nildalen, med visse tilløp til urbanisering, etter 3100 f.Kr. plutselig kunne utvikle seg til en imponerende sivilisasjon med avansert monumentalkunst, arki­ tektur, teknologi og sosial organisasjon og fremstå som den ledende stormakt i samtiden. De fleste av våre kunnskaper om Egypt i tidlig dynastisk tid stammer fra utgravninger i gravanlegg, særlig i Sakkara, Abydos og Buto. Viktig for utviklin­ gen av kongedømmet i de to første dynastier var vektleggingen av kongen som en guddommelig inkarnasjon av falkeguden Horus, og troen på at gudekongen sikret statens og innbyggernes velstand. Kongenavn fra det første dynasti var Narmer, Aha, Djer, Djet, Den. Fra det annet dynasti kjennes bl.a. Khasekhemwy og Peribsen. Sentralt i de tidligste dynastier stod utviklingen av et kongelig byråkrati. Dette organiserte den landeiende eliten og hadde som oppgave å forvalte den kongelige økonomien. Viktigst var skatteinnsamiingen, men også utenlandshandelen og byggingen av vanningsanlegg for å mestre Nilens oversvømmelser stod under kongens domene. Det samme gjaldt den omfattende byggevirksomheten som fant sted (tem­ pler, palasser, gravanlegg og andre kongelige bygg­ verk). Det gamle rike eller Pyramidetiden (dynasti 3-8). Gjen­ nom ytterligere konsolidering av gudekongens makt skjedde det i denne perioden en voldsom oppblom­ string i Egypt, og riket utviklet seg, sammen med Sargons Akkaderike i Mesopotamia, til å bli den ledende sivilisasjon i verden. Sentraliseringen av kongemakten til Memfis fikk stor betydning, og kongene ble etter hvert nå identi­ fisert med solguden Re. Egypt var likevel fortsatt isolert i internasjonal sammenheng og levde sitt liv innenfor landets grenser. De eneste kontakter med utenverdenen skjedde gjennom en stadig økende handel, samt ved sporadiske militære konfrontasjo­ ner ved grensene når fremmede forsøkte å trenge inn i landet. Velstanden ytret seg i en voldsom byggeaktivitet. Monumentalarkitekturen artet seg dels som tempelbygging (f.eks. Ptah-tempelet i Memfis og Re-tempelet i Heliopolis, ingen av dem bevart) og dels som massive pyramideanlegg som ble bygd som gude­ kongens gravkammer. Fra 3. dynasti stammer trappepyramiden til kong Djoser i Sakkara (delvis res­

taurert). 4. dynasti utgjør høydepunktet i pyramidekulturen. Hver eneste konge i dette dynasti bygde et pyramideanlegg. Best kjent er Snofrus pyramide i Dahshur og pyramidene til Khufu (gr. Kheops) og Khafre (gr. Khefren) i Giza. Pyramidene hadde dobbeltfunksjon som symbol på kongens makt og forbindelse med solguden Re (som han senere skulle stige opp til i himmelen) og som kongens grav. Den døde kongen ble identifisert med guden Osiris. Etter gravleggingen ble inngan­ gen forseglet og skjult. I pyramidene levde gudekon­ gen videre etter sin død, og det knyttet seg ulike kultiske aktiviteter og religiøse forestillinger til pyramidene. Tekster på veggene gir viktig informa­ sjon om disse. Den økonomiske betydningen av pyramideinstitusjonen kan knapt overdrives. Det store forbruk av materialer og arbeidskraft førte til et veldig økono­ misk oppsving og en sterk utvikling av det administ­ rative apparatet. Som arbeidskraft ble ikke brukt slaver, men småbønder som ble lønnet med mat- og klesrasjoner. Etter hvert ble imidlertid den mektige pyramidestaten svekket. Årsakene til nedgangen er mange. Utviklingen av en sterk statsadministrasjon, der ledende embetsmenn ble rekruttert fra velstående familier, førte til at kongens makt ble minsket. Tronstridigheter er bevitnet allerede i det 4. dynasti. Særlig uheldig synes det å ha vært at Pepi 2 (6. dynasti) ble sittende på tronen altfor lenge og synes å ha mistet kontrollen. Med uroen rundt kongehu­ set ble tilliten til gudekongen svekket. Samtidig ledet problemer med å kontrollere Nilen og nedgang i utenrikshandelen til et sammenbrudd i økonomien. Særlig utslagsgivende ble her at Egypt mistet kon­ trollen over det nordlige (Nedre) Nubia. Etter hvert kollapset hele infrastrukturen, og det indre forfall utviklet seg til fullt anarki. De 7. og 8. dynastier er overgangsdynastier. Noen regner disse til 1. mellom­ periode, snarere enn til den glansfylte pyramideti­ den. 1. mellomperiode (dynasti 9-11). Etter hvert sluttet Memfis å fungere som sete for sentraladministrasjo­ nen, og Egypt ble igjen delt. De 9. og 10. dynastier regjerte fra Heraklcopolis (i dag landsbyen Ihnasya el-Medina) i Midtre Egypt. Selv om dette utgjorde Herakleopolis' storhetstid, finnes ingen egentlige arkeologiske rester fra denne tiden. En lang rekke konger hersket i perioden, men ingen utmerket seg særlig, og makten ble mer og mer fragmentert. Kildene forteller om ustabilitet og hungersnød (det siste var relativt sjeldent i det gamle Egypt). Det 11. dynasti (søm fulgte det 8. og i siste halvdel var samtidig med de 9. og 10. dynastier) regjerte fra The­ ben i Ovre Egypt. Det thebanske dynasti var mer stabilt enn de herakleopolitanske med sine stadige kongeutskiftninger. Pga. Thebens rolle i Egypts senere historie vet vi også mer øm denne tiden. Gjennom å beseire det nordlige dynasti i Nedre Egypt maktet herskerne i Theben å gjenforene landet. Dette skjedde under periodens viktigste konge Nebhepetre Mentuhotep 2. Med sin samling av riket kan denne kongen regnes som den egentlige grunnlegger av Det midtre riket. Det midtre riket (dynasti 12-13). Med Amenemhet 1 s grunnleggelse av det 12. dynasti fulgte en ny opp­ blomstring for Egypt. For å markere tilhørigheten til tidligere storhetstider, flyttet kongen fra Theben til en helt ny by, Itj-tawy, nær Memfis, der han bygde pyramider i gammel stil. Til tross for stridigheter innen kongehuset maktet kongen å konsolidere sentralmakten gjennom en reorganisering av nomesystemet. Nedre Nubia kom igjen under egyptisk innflytelse, og handelen tok seg opp. Den mest markante konge i det 12. dynasti var Sesostris 3 (egypt. Senwosre) som ekspanderte langt inn i Nubia. Egypts sørgrense ble flyttet forbi 2. katarakt, til Semna i dagens Sudan. Med sin rikdom på gull, kobber, halvedelstener og steinbrudd var

EGYPT

311

EGYPT Dynastier

Viktigste konger Tidsrom TIDLIG DYNASTISK TID («Thinitterperioden») ca. 3100-2890 f. Kr. Menes, Narmer, Aha, Djer, Djet, Den 1. dynasti ca. 2890-2686 f. Kr. Khasekhemwy, Peribsen 2. dynasti DET GAMLE RIKET (« Pyramidetiden ») ca. 2686-2613 f. Kr. 3. dynasti ca. 2613-2494 f. Kr. 4. dynasti

5. dynasti 6. dynasti

ca. 2494-2345 f. Kr. ca. 2345-2181 f. Kr.

7. dynasti 8. dynasti

ca. 2181-2173 f. Kr. ca. 2173-2160 f. Kr.

1. MELLOMPERIODE ca. 2160-2130 f. Kr. 9. dynasti ca. 2130-2040 f. Kr. 10. dynasti ca. 2133-1991 f. Kr. 11. dynasti DET MIDTRE RIKET ca. 1991-1786 f. Kr. 12. dynasti

13. dynasti

ca. 1786-1633 f. Kr.

2. MELLOMPERIODE. Hyksos ca. 1786-1603 14. dynasti ca. 1674-1555 15. dynasti ca. 1663-1558 16. dynasti ca. 1650-1558 17. dynasti

f. f. f. f.

Kr. Kr. Kr. Kr.

DET NYE RIKET 18. dynasti

ca. 1558-1303 f. Kr.

19. dynasti

ca. 1303-1200 f. Kr.

20. dynasti

ca. 1200-1069 f. Kr.

3. MELLOMPERIODE 21. dynasti ca. 1069-945 f.Kr. 22. dynasti ca. 945-715 f.Kr.

23. dynasti

ca. 818-715 f.Kr.

24. dynasti 25. dynasti 26. dynasti

ca. 727-715 f.Kr. ca. 780-656 f.Kr. 664-525 f.Kr.

SEN-DYNASTISK TID (Persertiden) 525-404 f. Kr. 27. dynasti 28. dynasti 404-398 f. Kr. 29. dynasti 398-378 f. Kr. 30. dynasti 378-341 f. Kr. 341-332 f. Kr. 31. dynasti

Nubia av stor økonomisk betydning. Også Syria og Palestina kom, gjennom en utstrakt handelsvirk­ somhet, under egyptisk innflytelse. Egypt hadde imidlertid ikke politisk kontroll over området og ble stadig utsatt for herjingstokter fra bystatene i Pales­ tina. Navn som Jerusalem, Askelon og Sikem nev­ nes for første gang i egyptiske kilder tidlig i det 2. årtusen f.Kr.

Sanakhte, Djoser, Khaba. Huni Snofru, Khufu (Kheops), Khafre (Khefren), Shepsekaf Userkaf, Neferirkare, Neferefre, Unis Teti, Userkare, Pepi 1, Pepi 2, dronning Nitokris

Mentuhotep 1, Nebhepetre Mentuhotep 2

Amenemhet 1-4, Sesostris 1-3, dronning Sobkkare Sobknufru Sobkhotpe 1-4, Neferhotpe, Dudimose

Kamose

Ahmes 1, Tuthmosis 1-4, dronning Hatshepsut, Amenhotep 1-4, Tut-Ankh-Amon Ramses 1-2, Sethos 1-2, Mernefta, Amonmose, dronning Tawosre Ramses 3-4, 11

Osorkon Sheshonk 1-3, Osorkon 1-2, 4, Takelot 1-2 Pedubast, Sheshonk 4, Osorkon 3-4, Takelot 3 Bakenrenef Napatan, Shabaka, Taharka Psammetik 1-2, Nekho 2, Apries, Amasis

Kambyses, Dareios 1-2, Xerxes, Artaxerxes Amyrtaeus Neferites 1-2, Muthis, Psammuthis Nectanebos 1-2 Artaxerxes 2, Arses, Dareios 3

Rikdommen avspeilet seg særlig i en omfattende byggevirksomhet. Som en følge av utviklingen innen handel og administrasjon ble byråkrater og regnskapsmenn de mest innflytelsesrike yrkesgrup­ per, men det finnes også en rik litteratur fra perio­ den. Kongemakten ble stadig styrket på bekostning av de lokale herskere, men også synet på kongen endret seg. Mens kongen tidligere var den opphøyde

gudekonge, ble han nå betraktet som «hyrde» for sitt folk. Også det 13. dynasti var relativt stabilt, men kon­ gemakten var svak. Hele 70 forskjellige konger satt på tronen i perioden. Med en stadig økende admi­ nistrasjon ble makten langsomt flyttet over til byrå­ kratiet. Muligens bidrog også den store mengden innvandrere fra Palestina til å svekke sentralmakten. Denne var et resultat av endringer i befolknings­ mønsteret i For-orienten etter 1800 f.Kr. Særlig opptrer amorittiske navn. Deltaet ble tett befolket med fremmede befolkningsgrupper. Det 13. dynasti ble mer og mer svekket. 2. mellomperiode (dynasti 14-17). Med svekkelsen av det 1 3. dynasti begynte Egypts såkalte 2. mellompe­ riode. Landet ble mer og mer splittet, og rivaliseren­ de dynastier kjempet om makten. En særlig tildra­ gelse i perioden var de såkalte Wyfeos-kongene. Tidligere hadde Egypt stort sett ikke opplevd inva­ sjon av fremmede makter. Nå feiet invaderende horder fra Asia, kalt «Hyksos» (fra egypt. heqa klwswe, 'høvding over fremmede land'), inn over Deltaet og brakte en slutt på det 13. dynastis vaklende styre. Hyksos-fenomenet er fortsatt lite forstått. Samtidig som navnene på lederne er hurrittiske og indoeuro­ peiske, mener de fleste forskere likevel at det dreier seg om folk av amorittisk opprinnelse. Amorittene spilte i hele middelbronsealderen en viktig rolle over hele Syria/Palestina, og amoritter fra det sørlige Palestina hadde allerede slått seg ned i den nordøst­ lige delen av Deltaet. Utgravninger av Hyksos-steder røper en materiell kultur som like gjerne kunne vært i Palestina som i Egypt. Det politiske bildet er komplisert. Det 14. dynasti hadde makten i det vestlige Delta, mens det 15. dynasti (Hyksos) styrte i den østlige delen av Deltaet. Det 13. dynasti satt fortsatt fast i Itj-tawy. Senere hersket det 17. dynasti i Theben. Det såkalte 16. dynasti er et kunstig navn på mindre mektige hyksoskonger som etter hvert ble kontrollert av det 15. dynasti. I kaoset benyttet nubierne igjen sjansen til a fri seg fra Egypts over­ herredømme. I motsetning til de 13. og 14. dynastiers stadige skifte av konger var Hyksos' 15. dynasti relativt langvarig og fikk etter hvert makten over hele Egypt. Det 17. dynasti i Theben vokste seg etter hvert sterkere, og den siste kongen, Kamose, besei­ ret de fremmede Hyksos-konger. Han ble feiret over hele Egypt som en frigjører. Det nye riket (dynasti 18-20). Med den endelige seieren over Hyksos, som hadde hatt makten i Egypt fra rundt midten av det 17. århundre f.Kr., fulgte en ny storhetstid. Etter rundt to århundrer med forfall og splittelse ble Egypt gjenforent under kong Ahmes (Ahmose) 1, grunnleggeren av det 18. dynasti. 1 hans tid ekspanderte Egypt for første gang virkelig utenfor sine grenser, og i løpet av Det nye rikets tid ble landet den viktigste stormakt i Den gamle Fororient. Sammen med Mitanni-riket og Hettitterriket i Anatolia, Assyria, Babylonia og en rekke bystater i Syria og Palestina deltok Egypt på den storpolitiske arena, der det gjaldt å sikre seg kontrollen med handelen og politisk overherredømme. Som svar pa trusselen fra utenlandske militærstyrker, og sikkert med erfaringen med Hyksos i fersk erindring, deltok egyptiske hærer i flere felttog og vant viktige slag i Palestina og Syria, der Egypt underla seg en rekke bystater. Hærtogene brakte rikdom til Egypt. Viktig var også ekspansjonen sørover. Nubia ble igjen innlemmet i Egypt, noe som sikret handelsveiene sørover og gav tilgang på gull og andre naturressur­ ser. Kloke konger sikret freden underdel 18. dynasti gjennom diplomatiske avtaler og arrangerte ekte­ skap. Ikke minst gjaldt dette overfor erkefienden Mi­ tanni-riket. Her stod farao Tuthmosis 3 sentralt. Til tross for at mye er blitt ødelagt for ettertiden, vitner mektige byggverk, gravanlegg, kunst, litteratur, samt juridiske og administrative tekster, om Egypts stor­ hetstid i denne perioden. Den kanskje mest berømte farao fra det 18. dynasti

312

EGYPT

er Amenhotep 4 (Akhnaton), kjent for sitt forsøk pa å favorisere solguden gjennom dyrkningen av solskiven Aton. Han bygde bl.a. et kjempetempel i Karnak og etablerte et helt nytt kultsted i Midtre Egypt, kalt Akhet-Aton (mellom Memfis og The­ ben), dagens Tell el-Amama. Her er det funnet et meget viktig arkiv, og perioden omtales ofte som «Amarnaperioden». Hans religionsreform ble etter hvert oppfattet som et stort feilsteg og overlevde ikke han selv. Ved hans død var landet i problemer. Etterfølgeren Tut-Ankh-Aton skiftet navn til TutAnkh-Amon og flyttet hoffet tilbake til Memfis. I mellomtiden hadde Hettitterriket overtatt Mitanni-rikets hegemoni og presset sterkt på for a overta den politiske kontrollen i For-orienten. Egypt følte behovet for en sterk militær leder. Ramses 1, grunn­ leggeren av det 19. dynasti, svarte til kravet. Bl.a. ble solguden Re gjeninnført, og kulten gjort til rikskult etter «Amarna-frafallet». Ramessidene i de 19. og 20. dynastier sikret landet militært, deltok i slag mot hettittene (riktignok med vekslende hell) og konso­ liderte Egypts overherredømme i Syria og Palestina. Perioden ble preget av militære seirer, tap og fredsinngåelser, men stort sett maktet Egypt å oppretthol­ de sitt politiske hegemoni. Det ble drevet et utstrakt monumentalbyggeri, bl.a. fikk Memfis en ny stor­ hetstid som rikshovedstad. Blant de best kjente byggverk hører Ramses 2s klippetempel ved Abu Simbel. Interessen for egen fortid blomstret også opp, de gamle pyramideanleggene ble restaurert, og i skrivestuene ble den overleverte nasjonale littera­ turen kopiert som aldri før. Det ble også produsert ny litteratur. Egypt ble internasjonal også på annet vis, idet en rekke ulike folkeslag slo seg ned i landet. Mot slutten av perioden ble presset fra utsiden sterkere og sterkere. Farao Mernefta (1223-1213 f.Kr.) måtte kjempe harde slag for å holde libyiske stammer fra å trenge inn i Deltaet. I en seiersstele reist av Mernefta, som nå befinner seg i Kairo, omtales Israel for første gang som et eget land. Særlig under Ramses 3 plages Egypt av de såkalte «sjøfolkene». 3. mellomperiode (dynasti21-26). Med 3. mellompe­ riode befinner Egypt seg igjen i en urolig tid, med stadige maktskifter. I denne perioden vokser også virkelige byer for første gang frem. Libyiske militære ledere (som nedstammet fra etterkommere etter libyiske fanger som Ramses 3 (ca. 1181-1151) hadde latt slå seg ned i militærkolonier over hele landet) bosatte seg rundt slutten av det 20. dynasti i Bubastis i Deltaet, halvveis mellom Tanis og Memfis. De kom til å spille en stadig viktigere rolle, og da den siste kongen i det 21. dynasti døde uten etterkommer, grunnla en av dem, Sheshonk, det 22. dynasti. De 22. og 23. dynastier, med senter i Deltaet, kalles de libyiske, og kongenavn fra perioden røper libyisk opphav (Sheshonk, Osorkon, Takelot). Etter hvert hersket det 22. dynasti over hele Egypt. Med farao Sheshonk 3 (ca. 825-773) i det 22. dynasti er det slutt på et forent Egypt, og etterfølgerne klarte ikke lenger å forhindre fragmentering av den politiske makten. De 23. og 24. dynastier kalles ofte for «det libyiske anarki», idet landet ble splittet i en rekke libyiske småkongedømmer. Resultatet ble at kusjittene nå presset på nordover. Kusj (i dagens Sudan) hadde, politisk og kulturelt, vært under egyptisk innflytelse siden utgangen av Det nye riket. I mellomtiden var landet vokst til en stat, med hovedstaden Napata (Gebel Barka! ved 4. katarakt), som nå overtok makten både over Nubia og Egypt. Kusjittiske faraoer (Shabaka og Taharka) utgjorde det 25. dynasti, med sete i Memfis. Kusjittenes makt ble brutt av to assyriske erobringsforsok (667/6 og 664/3 f.Kr.), som drev dem tilbake sørover til Nubia. I tumultene som fulgte i kjolvannet av assyrernes invasjon, kom faraoene i Sais i Deltaet til makten. Det 26. dynasti kalles den saitiske renessan­ se, og med den nye foreningen av hele Egypt var det libyiske anarki endelig brakt til opphør. Kjente

kongenavn i perioden var Psammetik og Nekho. Assyrerne måtte gi tapt i forsøket på å erobre Egypt. På denne tiden begynner gresk innflytelse å gjøre seg gjeldende. Sen-dynastisk tid (dynasti27-31). Persertiden 525-332 f.Kr. Det assyrerne ikke hadde maktet, klarte perserne. Etter at disse hadde erobret Lydia og Babylonia, var det bare Egypt av de gamle stormakter som kunne representere noen fare for Perserriket. Perserkongen Kambyses erobret Egypt i 525 f.Kr., og perserne satt med makten i Egypt i to omganger: 525-404 og 343-332 f.Kr. Da kildene er relativt beskjedne, vet vi lite om deres styre i Egypt. Ifølge senere, klassiske kilder, var det et brutalt styre, men mye kan tyde på at dette ikke var tilfelle. Anta­ gelig blandet perserne seg, slik det var vanlig i de landene de underla seg, i liten grad inn i Egypts indre forhold. Perserkongene overtok den egyptiske faraos titler og hans guddommelige status, men ettersom de selv ikke residerte i landet, ble det daglige styre overlatt til guvernører og satraper som, naturlig nok, var mest interessert i skatteinndrivelser. Gresk-romersk tid 1) Aleksander den store. Den gresk-romerske perio­ den i Egypts historie innledes med Aleksanders erobring i 332 f.Kr. og avsluttes med Egypts innlem­ melse i Romerriket i 30 f.Kr. Mens perserne hadde hatt én guvernør for hele Egypt, innsatte Aleksander to innfødte egyptere som satraper, én for Øvre og én for Nedre Egypt. 2) Ptolemeerne. Kort før Aleksanders død i 323 f.Kr. ble Ptolemeus, sønn av Lagos, en av Aleksanders generaler, satrap i Egypt. I året 304 tok Ptolemaios 1 kongetittel og grunnla derved det ptolemeiske dynasti, som varte i 300 år. I alt 15 gresktalende kon­ ger bar det makedonske navnet Ptolemaios. De første ptolemeere var store administratorer, og under deres ledelse fikk Egypt et økonomisk og militært oppsving. Landet ble på ny et kornkammer for nabolandene, papyrusproduksjonen økte, og vanningssystemene ble forbedret. Den bedrete økonomien gav høyere skatter. Residensbyen Ale­ xandria ble et handelssentrum, men fikk også kul­ turhistorisk betydning som et hovedsete for littera­ tur og vitenskap. Ptolemeerne drev også en omfat­ tende restaureringsvirksomhet og helrenoverte flere av de gamle byggverkene. Thebais, det greske nav­ net på Øvre Egypt (etter hovdstaden Theben) gjorde opprør mot ptolemeerne i 208-186 og i 88-86 f.Kr. 3) Romerne. Da den mest berømte av alle ptoleme­ ere, Kleopatra, døde, ble Egypt innlemmet i Romer­ riket av Octavian (Augustus) i år 30 f. Kr. Romerne hadde store troppekonsentrasjoner i landet og holdt Egypt i et fast grep. Alle forsøk på opprør ble øye­ blikkelig slått ned. Sør for Egypt oppfattet kongene i Meroé i det sørlige Nubia seg som de gamle faraoenes rettmessige etterkommere. I år 23 f.Kr. sendte de tropper nordover og forsøkte å trenge inn i Egypt. Dette førte til at nedre Nubia ble gjennombygd av romerske militærinstallasjoner som virket som en buffersone mot sør. Etter å ha konsolidert sin makt gikk romerne i gang med å reparere vanningssystemer og å effektivisere administrasjonen. I løpet av kort tid blomstret den egyptiske økonomien på ny, og Alexandria ble den viktigste handelsbyen i det østlige middelhavsområdet. Oppsvinget varte til godt ut i det 2. århundre e.Kr. Romerne førte imidlertid en ren utplyndringspolitikk, og alle pengene gikk til den romerske statskassen. Egypterne selv ble under­ kuet og utbyttet, og deres kultur og religion nådde et lavmål i landets historie. Også templene ble lagt under romersk kontroll. Mens byene blomstret økonomisk, led landsbygda under uro og bondeopprør. Da Diokletian ble keiser i 284, forsøkte han å bøte på uroen ved å dele Egypt inn i 3 provinser. Etter hans abdikasjon i 305 ble Egypt reorganisert nok en gang. På midten av 4. århundre var stort sett hele Egypt blitt kristnet. Fra 395 ble landet kontrol-

Jumhuriyah Misr al-Arabiyah, Den arabiske republikken Egypt Republikk i Sor-Amerika

997 739 km2 76 117 400 innb. (2004), 76,2 per km2

Hovedstad: Kairo Offisielt språk: Arabisk Religion: Islam Nasjonaldag: 23. juli Mynt: Pund å 100 piastre

lert fra Bysants. Etter at de islamske hærer i 642 tvang bysantinerne ut av Alexandria, ble Egypt arabisk. - Senere historie, se landartikkel nedenfor om det moderne Egypt. HMB Egypt, republikk i nordøstlige Afrika, omkring Nilens nedre lop og dens utløp i Middelhavet. Egypt gren­ ser til Israel i nordøst, Rødehavet i øst, Sudan i sør og Libya i vest. En mindre del av landet, Sinaihalvøya, er geografisk sett egentlig en del av Asia. Både bosetning og næringsliv er stort sett knyttet til den fruktbare Nildalen og til Nilens delta; hele 96 % av landet er ørken. Egypts strategiske plassering, i krysningspunktet mellom flere verdensdeler, har i historiens løp gitt landet en betydelig rolle i internasjonal handel. Etter en storhetstid i årtusenene før Kristi fødsel kom landet under skiftende fremmed herredømme, og ble i 1880-årene okkupert av Storbritannia, som ville sikre seg herredømmet over Suezkanalen. I 1922 ble landet et selvstendig kongerike. Etter en revolusjon 1952 ble Egypt republikk, 1954-70 med Gamal Abd al-Nasser som president. Ved opprettel­ sen av en union 1958 med Syria ble statens offisielle navn Den forente arabiske republikk, og navnet ble opprettholdt av Egypt etter at unionen ble oppløst 1961. Fra 1971 er navnet Den arabiske republikk Egypt. Landet har stått sentralt i den arabisk-israelske konflikten. Etter Seksdagerskrigen 1967 kom Gazastripen og hele Sinaihalvøya under israelsk okkupasjon. Ved Yom Kippur-krigen 1973 erobret Egypt deler av Suezkanalens østbredd tilbake; selve kanalen ble gjenåpnet 1975. Etter fredsavtalen 1979 (Camp David-avtalen) er mesteparten av de okku­ perte områdene gitt tilbake til Egypt. Navnet Egypt er avledet av gresk Aigyptos. Det ble opprinnelig brukt bare om Nil-deltaet og Nil-dalen opp til 1. katarakt. Navnet er ikke forklart. Se for øvrig ►Egypt I (Det gamle Egypt). Stat og styresett FORFATNING OG POLITISK SYSTEM

Etter forfatningen av 1971 er Egypt en presidentstyrt

EGYPT

313

EGYPT-Innhold

Side DET GAMLE EGYPT Stat og styresett Næringsliv, natur Sosiale forhold Religion Språk Litteratur Kunst Musikk Historie

304 304 304 305 306 306 307 309 309

Kart Egypt i oldtiden

304

Oversikter Kort historisk oversikt Dynastier

310 311

DET MODERNE EGYPT Stat og styresett 312 Natur 314 Klima 314 Planteliv 315 Dyreliv 315 Befolkning 315 Religion 315 Språk 315 Næringsliv og økonomisk utvikling 31 5 Samfunn og kultur 317 Litteratur 318 Kunst 318 Musikk 318 Historie 320

Kart Geografisk kart Økonomisk aktivitet

313 317

Oversikter Nøkkelopplysninger Klima Utenrikshandel Kort historisk oversikt Statsoverhoder fra 1805

312 314 317 323 323

Egypt

republikk og enhetsstat. Under tidligere president Nasser (1952-70) ble det tidligere monarki gjort om til republikk (1953) og ettpartistat. Under Nasser§ etterfølger Sadat ble det (1976) tillatt med flere partier. Det nasjonaldemokratiske parti, som Sadat stiftet i 1978, og som nå ledes av hans etterfølger Hosni Mubarak, har imidlertid vært dominerende og fikk ved siste valg (2000) 388 av 444 mandater. Flere av de viktigste opposisjonspartiene har imid­ lertid boikottet valgene. Egypt er preget av en viss sosial og politisk uro. 1 slutten av 1990-årene bidro attentater, bl.a. mot turister og vestlige mål, til at presidenten i lange perioder har styrt under unn­ takstilstand. Presidenten nomineres av folkeforsamlingen og velges så gjennom en folkeavstemning. Han velges for seks år og kan gjenvelges. Presidenten utnevner regjeringen, som er ansvarlig overfor ham. Presiden­ ten er også militær øverstkommanderende. Presi­ dentens makt er omfattende og begrenses mer av de generelle maktfordelingsforhold i landet enn av forfatningen. Den lovgivende makt, folkeforsamlingen (Majlis ash-Sha'ab), består av 454 medlemmer, hvorav 10

er nominert av presidenten og 444 valgt i direkte valg fra 222 valgkretser for fem år. Folkeforsamlin­ gens myndighet er begrenset, og den er i tillegg dominert av presidentens parti. Forsamlingen spiller likevel i perioder en rolle fordi den gjør det mulig for opposisjonen å komme til orde og fordi den kan fungere som en kanal for formidling av ønsker og krav overfor regjering og et sterkt byråkrati. I tillegg til folkeforsamlingen er det en rådgivende forsam­ ling (Majlis al-Shura) med 210 medlemmer, av disse er 57 utnevnt av presidenten. Egypts politikk er elitepreget og mer enn i andre arabiske stater preget av tekniske eksperter og et stort byråkrati. De militære spilte en betydelig rolle frem til Suez-krisen i 1956 svekket deres prestisje. Etter den mer vellykkede krigen i 1973 fikk de militære tilbake noe av selvtilliten. Hæren er profe­ sjonalisert og er i dag en viktig del av presidentens maktgrunnlag, selv om offiserene ikke lenger griper inn i den løpende politikk. Til å være et utviklings­ land, spiller relativt store akademikergrupper, særlig leger, advokater og studenter, en viss rolle i politik­ ken. Det samme er tilfellet med fagforeningene. Den religiøse eliten har ikke spilt den samme rollen i Egypt som i andre muslimske land, men økende religiøs aktivisme har utsatt myndighetene også i Egypt for et betydelig press. Egypts forsonlige hold­ ning overfor Israel har i perioder isolert landet i den arabiske verden. Administrativt er Egypt delt inn i 26 guvemørstyrte provinser og disse igjen i lokale enheter, formelt styrt

av valgte råd. Egypts politikk har tradisjonelt vært sterkt sentralstyrt, men siden 1975 er myndigheten i noen grad blitt desentralisert, dog i første rekke til gunst for guvernørene. 0TB RETTSVESEN

Rettsvesenet er preget både av fransk og islamsk rett. Domstolene er mer uavhengige enn i mange andre utviklingsland. Denne uavhengigheten reflekterer juriststandens sterke stilling i landet. Domstolvesenet er todelt med ett vesen for generell jurisdiksjon og ett for forvaltningsrett. De allmenne domstolene er av fire slag, kassasjonsretten (som er den øverste generelle domstol), appellrettene (med en eller flere provinser som jurisdiksjonsområde), førsteinstansrettene og distriktsrettene (enmannsdomstoler). Hver av disse rettene har egne kamre for sivile saker og lor straffesaker. Det forvaltningsrettslige vesen, som behandler saker som involverer staten eller noen av dens organer, omfatter forvaltningsretter og judisielle forvaltningsretter. Som øverste domstol fungerer den høyeste forvaltningsdomstol. Påtale­ myndigheten forvaltes av en riksadvokat og en forvaltningsanklager. Et statsråd har domsmyndig­ het i saker som gjelder administrative tvister og disiplinærsaker innad i rettsvesenet. Et øverste statsråd skal sikre at domstolenes uavhengighet bevares. Det konsulteres også når lover som gjelder rettsvesenet skal vedtas. FLAGG OG VÅPEN

Flagget har tre like brede, horisontale striper i rødt,

314

EGYPT

Aswan, Egypts sørligste by, sees her fra vest bak den trebevokste Elephantine-øya. På Nilen seiler felukker som frakter turister til Ali Khans gravmæle, som ligger på vestbredden.

hvitt og svart (regnet ovenfra); det hvite feltet er belagt med statsvåpenet. Flagget ble opprinnelig brukt av den arabiske frigjøringsbevegelsen i Egypt under kongedømmet, og ble offisielt antatt i sin nåværende form 1972. I perioden 1958-71 (Den forente arabiske repu­ blikk) hadde flagget to grønne stjerner istedenfor det egyptiske statsvåpenet i det hvite feltet; dette er siden 1980 Syrias flagg. Det arabiske frigjøringsflagget har i tillegg dannet basis for Iraks, Jemens og Sudans flagg, samt for Libyas tidligere flagg. Riksvåpenet er en gyllen hauk med et skjold i flag­ gets farger. Under hauken en banderole med inn­ skriften Den arabiske republikk Egypt i arabisk skrift. NASJONALSANG

Nasjonalsangen er Biladibiladibiladi ('Hjemland, hjemland, hjemland') med tekst og melodi av Sayed Darwish. Den ble antatt som nasjonalsang 1979 og avløste da Kamal al-Tawils republikanske hymne. MYNT, MÅL OG VEKT

Myntenheten er fra 1916 egyptisk pund eller gullpund (valutakode EGP), som deles i 100 piaster eller 1000 milliémes. Mål og vekt. Det metriske system ble innført ved lov 1951, obligatorisk fra 1961, med unntak for landmå­ ling. Måleenheten er her feddan = 4200,8 m2. En del eldre enheter for vekt og rommål brukes fortsatt, f.eks. keila (= 16,5 1) å 2 rob å 4 kadah, qantår (= 44,968 kg) å 100 roti.

INTERNASJONALE FORBINDELSER

Egypt er medlem av FN og FNs særorganisasjoner, bl.a. Verdensbanken og Verdens handelsorganisa­ sjon; for øvrig av bl.a. Arabiske liga (suspendert 1979-89) og Afrikanske union. Egypt er representert i Norge ved sin ambassade i Oslo, mens Norge er representert i Egypt ved sin ambassade i Kairo, generalkonsulat i Alexandria og konsulater i Port Said og Suez. FORSVAR

Førstegangstjenesten er fra 12 måneder til 3 år etter utvelgelse. Styrketallene i 2003 var for hæren 320 000. Hærens våpen omfatter bl.a. 3600 strids­ vogner. Marinen har en styrke på 19 000. Flåten omfatter 4 undervannsbåter, 1 jager, 10 fregatter og 25 mindre missilbærende fartøyer. Flyvåpenets personell er på 39 000 og rår over 608 kampfly og 128 væpnede helikoptre. Landet har en halvmilitær styrke på 330 000 mann.

består av et lavt platå, dannet av sedimentære berg­ arter, er sjelden over 300 moh. og som heller svakt mot nord. De høyeste områdene finnes lengst i sørvest, hvor platået al-Kabir hever seg til over 900 moh. En stor vannførende sandsteinstruktur har gitt opphav til en rekke oaser: al-Kharijah, al-Dakhla, alFarafra, al-Bahariyya, Siwa og al-Fayyum. I den nordlige del av ørkenen ligger flere store senkninger, bl.a. Qattara, som inneholder store saltsjøer og sumper. Østørkenen, arab. al-Sahra al-Sharqiya, strekker seg østover fra Nilen til Suezbukta og Rødehavet. Den består av et ødslig plateområde med opptil 2187 m høye (Shayib al Banat), forrevne randfjell ut mot rødehavskysten. Nildalen. Den bebodde og oppdyrkede del av landet - det egentlige Egypt - omfatter Nildalen, Nildeltaet og oasene, og utgjør bare 35 600 km2. Nildalen kalles Øvre Egypt, arab. al-Sa'id, og strekker seg ca. 1200 km fra Kairo til grensen mot Sudan. Det består av et 5-15 km bredt dalføre som Nilen i tide­ nes lop har gravd. Elveløpet følger stort sett østsiden av dalen, og mesteparten av det dyrkede området og de fleste byene ligger derfor på vestsiden. Nildalen er smalere i sør, og sør for 25° n.br. er den bare ca. 3 km bredt. Aswandammen har skapt verdens største kunstige innsjø, Nassersjoen, som strekker seg ca. 500 km fra Aswan til et stykke inn i Sudan. Nord for Kairo grener Nilen seg ut i et bredt delta med to hovedarmer, Damietta (Dumyat) i øst og Rosetta (Rashid) i vest. Deltaområdet danner en trekant på ca. 24 000 km2, og strekker seg ca. 150 km fra Kairo til Middelhavet og ca. 250 km fra Alexandria i vest til Port Said i øst. Deltaet utgjør den mest fruktbare del av landet, og er hjemsted for mesteparten av landets befolkning. Deltaområdet kalles Nedre Egypt eller Deltaet, arab. al-Wagh alBahari. Sinaihalvøya er atskilt fra resten av Egypt av Suez­ bukta. Mot sørøst avgrenses den fra Arabiske halvøy av Akababukta. Den nordlige del av halvøya danner et uregelmessig platå, som skråner mot Middelha­ vet. Helt i sør hever Sinaifjellene seg til over 2000 moh. (Jabal Katherina 2642 moh.). Fjellene består av vulkanske og metamorfe bergarter, og faller bratt ned mot kystene. KLIMA

Egypt ligger i det subtropiske ørkenbeltet. Bortsett fra en smal kyststripe langs Middelhavet, som får opptil 200 mm nedbør i vinterhalvåret, kan man ingen steder regne med en helt fast, årlig nedbør. Årsnedbøren avtar fra ca. 180 mm i Alexandria og 80 mm i Port Said, til ca. 20 mm i Kairo. Sør for Asyut kan det gå år mellom hver gang det regner. Været er svært stabilt, med to klart avgrensede årstider: den hete sommeren fra mai til oktober, og den kjøligere vinteren fra november til april. Tempe­ raturene øker fra nord mot sør. I Alexandria er middeltemperaturen for kaldeste måned 14 °C og

Natur GEOLOGI OG LANDFORMER

Egypt faller naturlig inn i fire naturgeografiske hovedregioner: Vestørkenen, Østørkenen, Nildalen og deltaet, samt Sinaihalvøya. Vestørkenen, arab. al-Sahra al-Gharbiya, omfatter nesten 3/4 av landets areal og utgjør det nordøstlige hjørne av den store Libyske ørken. Strekker seg fra Middelhavet i nord til grensen mot Sudan i sør, og fra Nilen i øst til grensen mot Libya i vest. Ørkenen

Klima

Alexandria Aswan Kairo Luxor Dakhla Oasis

Temperatur VARMESTE MÅNED Maks. °C 31 aug. 41 juli, aug. 36 juli 42 juli 39 juli

Min. °C 23 26 21 23 23

KALDESTE MÅNED Maks °C jan. 18 jan. 23 jan. 18 jan. 23 jan. 22

Nedbør ÅRLIG

Min. °C 11 10 8 6 5

mm 180 2,5 30 2,5 2,5

VÅTESTE MÅNED

des. okt. des. okt. feb.

Temperaturene som oppgis er gjennomsnittlig daglig maksimum og minimum i vedkommende måned.

mm 56 2,5 5 2,5 2,5

TØRRESTE MÅNED

juni, juli juli, aug., sept. juli, aug. juni, juli, aug. sept. juli, aug., sept.

mm 3 0 0 0 0

315

EGYPT

Fra hovedstaden Kairo, Afrikas største by, med Nilen i forgrunnen.

for varmeste måned 27 °C; de tilsvarende tall for Aswan er 17 °C og 34 °C. Om våren blåser det ofte en kraftig, glohet og støvfylt sønnavind, den såkalte khamsin, som kan gjøre store skader på avlingene. PLANTELIV

Et smalt steppebelte langs middelhavskysten går mot sør over i ørkensteppe og ørken. Nildeltaet har store sivområder hvor det bl.a. vokser ►lotus. ► Papyrusplanten er utryddet fra området. I resten av Nildelta­ et, i Nildalen og oasene finnes det omtrent bare kulturplanter. DYRELIV

Egypt hører til samme dyregeografiske region som Europa og det meste av Asia (den palearktiske region), og faunaen er ganske forskjellig fra den i Afrika sør for Sahara. Dyrelivet er dessuten relativt artsfattig. Mange dyr som tidligere fantes i Egypt, er nå sjeldne eller utryddet her: hellig ibis, flodhest, nilkrokodille m.fl. Dromedaren er viktig som hus­ dyr, men forekommer ikke i vill tilstand. I fjellområ­ dene lever alpesteinbukk og mankesau (den eneste viltlevende sau i Afrika), mens flere gasellearter har tilhold i ørken- og halvørkenstrøk. Rovdyrene omfatter bl.a. stripehyene, sjakal, ørkenrev (fennek) og andre rever, ørkengaupe (karakal) og små katte­ dyr. Faraorotten (en snikekatt) er kjent som slangedreper. Av pattedyr ellers bør nevnes ørkenmus, springmus og klippegrevlinger. Krypdyrfaunaen er variert: 2 familier landskilpadder, 6 øglefamilier og 4 slangefamilier med til sammen 34 arter (bl.a. egyptisk kobra). Nesten 450 fuglearter er registrert. Gribber, falker, sandhøns, turtel- og palmedue, hærfugl, lerker og steinskvetter er karakteristiske hekkefugler. Nildeltaet er viktig som rasteplass og overvintringssted for fugl, en del arter overvintrer også langs Rødehavskysten. f tillegg til korallrev med meget rik fauna av virvel­ løse dyr og fisker, kan Rødehavet by på haier, skater, havskilpadder og delfiner. Her hekker dessuten rødnebbtropikfugl, brunsule, sotmåke og rødehavsmåke. Befolkning

Folketallet er beregnet til ca. 76 mill. (2004). Årlig befolkningsvekst i perioden 1992-2002 var 2 %, og det er anslått at befolkningsveksten nå er kommet under 2 % i året. Fødselstallene har over tid sunket og er beregnet til 27 %o (2002, en nedgang fra 40 %o i 1970). Dødelighetsraten for 2002 er beregnet til 6 %o (mot 17 %oi 1970). Gjennomsnittlig levealder for kvinner er 73,3 år og for menn 68,2 år.'/, av befolk­ ningen er under 15 år, og kun 4,2 % er 65 år og eldre. En bedring av helsetjenestene for barn og

mødre har hatt høy prioritet, og spedbarnsdødelig­ heten har sunket betydelig i senere år, fra 71 per 1000 levendefødte i 1997 til 35 per 1000 levendefødtei2002. Etniske forhold. Befolkningen utgjør etnisk sett en relativt homogen gruppe, og er resultatet av en sammenblanding av hamittiske og semittiske folk. Til tross for tallrike innvandringer fra Midtøsten og middelhavsområdet har befolkningen, spesielt i Øvre Egypt (sørlige Egypt), bevart sterke fysiske fellestrekk med oldtidens egyptere. Bosetning. Gjennomsnittlig befolkningstetthet er ca. 76 innb, per km2, men siden det meste av landet består av ubeboelige ørkenområder, er folketetthe­ ten mange steder over 1550 per km2. Nildalen og Nilens delta hører til verdens tettest befolkede områ­ der. Omkring 2/3 av befolkningen er presset sammen i deltaområdet (inkl. Kairo), hvor befolkningstetthe­ ten er særdeles høy. Ørkenområdene og Sinaihalv­ øya, som til sammen representerer 96 % av Egypts areal, har til sammenligning bare 1 % av landets befolkning. Fellahene, de fattige bøndene som tradi­ sjonelt har utgjort flertallet av folket, bor oftest i små leirhus som er klynget sammen i konsentrerte landsbyer. Med håp om en bedre tilværelse har mange av fellahene emigrert til nabolandene, særlig til Libya, og tatt annet arbeid. Bybefolkningen oker raskt, og nær halvparten av egypterne bor nå i byer. Særlig trekker byene i deltaområdet til seg innflyttere fra de fattige, overbefolkede jordbruksområdene i Øvre Egypt. Hovedsta­ den Kairo, med ca. 10 mill, innbyggere i selve byen (2000), men anslagsvis ytterligere 10 millioner i byområdet, er en av verdens største byer og Afrikas desidert største by. Det er imidlertid stor usikkerhet om innbyggertallet. Andre større byer er Alexandria (ca. 3,5 mill, innb.) ogGiza (2,3 mill.). Det er i senere år etablert en rekke nye byer i ørkenen i et forsøk på å avlaste byene i nedre del av Nildalen, særlig Kairo og Alexandria. Industribyene 10. Ramadan, Sadat, 6. Oktober og Borg El Arab er regnet som de viktigste av disse. Byene er planlagt å romme til sammen 6,4 mill, innbyggere. RELIGION

Kristendommen kom til Egypt for år 100 e.Kr., og landet har fortsatt en betydelig kristen minoritet: Den koptisk-ortodokse kirke er det største kirkesam­ funnet i dagens Midtøsten, og samler ca. 5-7 % av befolkningen. Den koptiske kirkes nåværende leder, pave Shenuda 3, regnes som den 117. kirkeleder etter evangelisten Markus, som ifølge tradisjonen kristnet Egypt. Alexandria ble tidlig et åndelig og

intellektuelt sentrum, og byens kristne kateketskole hadde fremragende lærere (Clemens, ca. 150-215; Origenes, ca. 185-251). Det kristne klostervesen ble til i Egypt. I årene 639-41 erobret muslimske arabere landet, som gradvis ble islamisert og arabisert. Egyptisk islam har spilt en viktig historisk rolle. Kairo er fortsatt et religiøst og intellektuelt sentrum i den sunni-muslimske verden, og i dag (2004) er over 90 % av befolkningen sunni-muslimer. Den ortodokse (greske) kirke har et patriarkat i Alexandria, for øvrig finnes små gresk-katolske (melkittiske), katolske og protestantiske menigheter. Før 1948 hadde Egypt en relativt stor jødisk befolk­ ning (ca. 80 000, men utvandring har ført til at det nå er knapt 1000 tilbake. SPRÅK

Offisielt språk er (standard) ►arabisk. Omtrent hele befolkningen snakker dialekter av egyptisk-arabisk talespråk. Kairodialekten representerer en slags nasjonal standard for muntlig bruk, og er den vari­ ant blant de arabiske talemålene som er best kjent over hele den arabisktalende verden. Et karakteris­ tisk språktrekk er uttalen /g/ av lyden /dj / i standardarabisk. Enkelte oaselandsbyer i de vestlige ørkenområdene har berbersktalende befolkning. Om språket i Det gamle Egypt, se ►egyptisk. Næringsliv og økonomisk utvikling

Egypt haren sammensatt økonomisk sektor, med sterke innslag både av landbruk og industri, samt en voksende servicesektor, hvor turisme spiller en viktig rolle. Landet har betydelige mineralforekoms­ ter, fremfor alt av olje og gass, som i betydelig grad har påvirket næringsutviklingen de siste tiar. Egypt har også en omfattende kraftproduksjon, særlig fra Aswandammen. Den økonomiske veksten utlignes av en høy folketilvekst, som er en vesentlig utford­ ring for Egypts utvikling, idet landet har svært begrenset tilgang på dyrkbare arealer. Dette har bidratt til en høy urbaniseringsgrad. Til tross for et relativt velutviklet næringsliv og høyt utdanningsni­ vå, har disse forhold ført til utbredt fattigdom. Man­ gel på arbeidsplasser og jordbruksareal har medført at mange egyptere søker arbeid i utlandet, fremfor alt i Golf-området og Libya, men sysselsettingsmu­ lighetene der varierer med den politiske utviklingen. Det samme gjør inntektene fra turistindustrien, hvor besøkstallet svinger mye med sikkerhetssituasjonen både i regionen og i Egypt. Midt i 1980-årene arbei­ det nesten 3,5 mill, egyptere i utlandet. Ved IrakKuwait-krisen 1990-91 kom 600 000 egyptere hjem fra Golf-området og bidrog til økt arbeidsløshet.

316

EGYPT

Til venstre: Helt siden oldtiden har jordbruket i Egypt vært avhengig av et sinnrikt vanningssystem som fører Nilens vann ut over jordene. Her heves vannet fra en kanal til en annen ved hjelp av prinsippet for Arkhimedes’ skrue. -Til høyre: Pyramidene ved Giza er blant Egypts mest besøkte steder. Her myldrer det av guider, kamelutleiere og souvenirselgere. Landets øvrige fortidsminner, cruise på Nilen, og bading og dykking i Rødehavet m.m. trekker årlig et stort antall turister.

1998 var anslagsvis 3 mill, egyptere bosatt utenlands, og pengeoverføringer til familiene har stor betydning for økonomien. Episoder med angrep fra militante islamister mot turister har i perioder ført til nedgang i antall besøk. Besøkstallet passerte imidlertid 5 mill, i 2001 /2002. Turistindustrien står for ca. 5 % av landets BNI. Egypts økonomi ble under det britiske styret innret­ tet på behovene til britisk industri, og jordbruket ble særlig konsentrert om å dyrke bomull for eksport til Storbritannia. Industrireisning ble ikke oppmuntret, og en gradvis forverring av folks levevilkår fulgte. Under president Nasser ble økonomisk utvikling gitt høyeste prioritet, med stor vekt på industrietablering, bl.a. ved bygging av kraftverk. Sosialistisk teori ble lagt til grunn for den økonomiske utviklingen, men i praksis ble en sosialistisk politikk ikke satt ut i livet før i 1960-årene, bortsett fra nasjonaliseringen av Suez­ kanalen i 1956 og av fransk og britisk eiendom etter de to lands påfølgende invasjon. Fra 1961 ble en rekke foretak nasjonalisert. Etter industrireisningen i 1960-årene, ble hovedvekten i 1970-årene lagt på å rasjonalisere og effektivisere den eksisterende indust­ ri. Under Sadats presidenttid ble den statlige domi­ nansen i økonomien fra Nassers tid redusert, med større rom for privat deltakelse, også utenlandsk. Sadat innførte den såkalte «åpne dørs politikk» (arab. infitah) i den økonomiske sektor, en politikk hans etterfølger Mubarak fortsatte etter 1981. Den økono­ miske politikken under president Sadat førte til økte sosiale skiller, som fortsatte å øke under Mubarak, forsterket av den høye befolkningsveksten, hoy arbeidsledighet og presset på jordbruksarealer. Disse sosiale spenningene førte ved flere anledninger til opptøyer, bl.a. da subsidier på matvarer ble fjernet i 1977. Subsidier på matvarer og energi har gjennom mange år vært en stor belastning på landets økonomi, og er blitt redusert. Avtaler inngått med Det interna­ sjonale valutafondet (IMF) har medført økonomiske tiltak som rammer vanlige lønnstakere, bl.a. i form av bortfall av prissubsidier (og dermed høyere levekost­ nader) og offentlige stillinger (og dermed større arbeidsledighet). Egypt ble skadelidende av den arabiske boikotten etter inngåelsen av fredsavtalen med Israel i 1979, men ble til gjengjeld den nest største mottaker av amerikansk utviklingshjelp. Egypt opplevde økonomisk vekst i 1990-årene, ikke minst pga. den økonomiske liberalisering som regje­ ringen innførte, dels som en del av et samarbeidspro­ gram med IMF. Til dette hører reduksjon av offentlige

subsidier og privatisering av statsforetak. Som følge av deltakelsen på alliert side i Golfkrigen oppnådde Egypt stor gjeldslettelse, særlig fra USA. DLd LANDBRUK OG FISKE

Egypts viktigste næringsvei er tradisjonelt sett jord­ bruket, og inntil første del av 1970-årene var landet selvforsynt med matvarer, samtidig som sektoren produserte varer for eksport. Egyptisk landbruk er helt avhengig av vann fra Nilen. Vannet herfra, kombinert med utstrakt bruk av irrigasjon og gjød­ ning, gjør Nildalen til et av verdens mest fruktbare områder. Fra 1969 er Nilens årlige flom fanget opp av Aswandammen, og flomvannet benyttes til helårsvanning. Dette har gjort det mulig å øke jordbruksarealet samtidig som man enkelte steder kan få 3-4 avlinger i året mot tidligere 1-2 avlinger. Avkastningen per arealenhet i deltaområdet er blant verdens høyeste. Til gjengjeld blir ikke markene lenger gjødslet av det fruktbare elveslammet, noe som har økt behovet for kunstgjødsel. Det er også problemer med forsumping og økt saltinnhold på markene. Ca. 90 % av landarealet er ørken, og mangel på vann i disse områdene begrenser utvik­ lingen av jordbruket, som like fullt spiller en viktig rolle i landets økonomi. Per 2001 stod jordbruket for bare 16 % av BNI, men sysselsatte en tredel av den yrkesaktive del av befolkningen. Myndighetene har investert mye i et storstilt nydyrkingsprogram, som har gjort betydelige landområder dyrkbare, men mye av gevinsten er utlignet ved at dyrket jord går tapt til økende urbanisering. Fra midten av 1970-årene har ikke matvarepro­ duksjonen holdt tritt med befolkningsveksten, med behov for import av ca. halvparten av landets matvarebehov, særlig hvete, som følge. Egypt har ver­ dens høyeste hveteforbruk per innbygger. Korn er, sammen med bl.a. grønnsaker, viktigste vintergrøde, mens sommeravlingene særlig består av bomull, ris, sorghum og mais. Egypt er selvforsynt med frukt, som også eksporteres. Den viktigste eksportveksten er langfibret bomull av høy kvalitet, som særlig dyrkes i deltaområdet. Egypt står for ca. en tredel av verdensproduksjonen, og er den største eksportør av de beste kvalitetene. Ca. 80 % av Egypts bomullsproduksjon går til landets egen tekstilindustri. Økt produksjon av ris har gjort dette til en verdifull eksportvare, mens dyrking av sukkerrør er opp­ muntret for å redusere behovet for import av suk­ ker. Husdyrhold spiller en relativt beskjeden rolle i egyptisk landbruk, pga. mangel på beitemarker og

areal for dyrking av forveksler. I 1990-årene ble det likevel satset på økt produksjon av kjøtt og meieri­ produkter, bl.a. for å redusere behovet for import. Det holdes sauer, geiter, kveg og fjærkre; bøfler brukes som trekkdyr i mange områder. Fisket i Middelhavet er av relativt lite omfang; størstedelen av fangsten er ferskvannsfisk. Kystfisket i Middelhavet har gått tilbake etter byggingen av Aswandammen, som hindrer næringsstoffene å nå kysten. Til gjengjeld har ferskvannsfiske! økt i betyd­ ning, bl.a. i Nassersjøen. DLd BERGVERK OG ENERGI

Egypt har en rekke mineralforekomster, men bare få forekomster utvinnes - med unntak av olje og gass. Del utvinnes jernmalm og fosfat flere steder; gull, mangan og krom utvinnes også, og det er påvist betydelige forekomster av kull og uran. Petroleumssektoren har fått tiltagende økonomisk betydning, og energisektoren vil spille en stadig viktigere rolle. Oljeproduksjonen startet allerede i 1909, men økte sterkt etter at det i 1960-årene ble satt i drift nye felt i Suezbukta, på Sinai og nær alAlamain. Med den israelske okkupasjonen av Sinai etter krigen i 1967, sank produksjonen - før den tok seg opp igjen særlig i 1990-årene. Mens oljeekspor­ ten forventes å avta, vil eksporten av naturgass bli viktigere. Sektoren er liten sammenlignet med andre land i regionen, men av stor nasjonaløkonomisk betydning, ikke minst ved at den gjør Egypt selvfor­ synt med olje. Per 2002 var Egypts påviste oljereser­ ver på 2,9 mrd. fat, og produksjonen på 632 000 fat per dag; en reduksjon fra 945 000 fat per døgn i 1993. Leting fortsetter, bl.a. utenfor kysten. Intensi­ vert leting etter naturgass fra tidlig i 1990-årene har ført til flere betydelige funn, offshore utenfor Nildeltaet og i Vestørkenen, som har gjort gass til en for­ ventet vekstmotor i Egypts økonomi fremover. Produksjonen ble doblet mellom 1999 og 2003, da den var på gjennomsnittlig 3,3 milliarder kubikkfot per dag, med forventet fortsatt produksjonsøkning og store overskudd for eksport. En gassledning til Jordan stod ferdig 2003, og innledet eksporten av naturgass. Ledningen er planlagt forlenget til Syria og Libanon, med muligheter for ytterligere forlen­ gelse til Tyrkia og Kypros. Per 2003 var påviste reserver på 62 trillioner kubikkfot; antatte reserver på ca. 120 trillioner. Egypt haren omfattende kraftproduksjon, fremfor alt fra Aswandammen, fullført 1970 og åpnet påføl-

EGYPT

317

gende år. Installert total kapasitet var 2001 17,7 GW, med planer om økning med 4,5 GW per 2007. Fra avhengighet av hydroelektrisitet, var ca. 85 % av kapasiteten 2001 basert på naturgass. Tidligere oljefyrte kraftverk har gått over til gass som viktigste brensel. INDUSTRI

Egypt er et av Afrikas største industriland. Industri­ sektoren (inkl, bygge- og anleggsvirksomhet) stod 1998 for ca. 22 % av sysselsettingen og rundt en firedel av BNL Mesteparten av industriveksten har funnet sted etter den annen verdenskrig, og en vesentlig del av utbyggingen skjedde i løpet av 1960årene. Tradisjonelt har staten hatt en dominerende rolle særlig i landets industri, men det er foretatt en delvis privatisering, i tråd med IMF og Verdensban­ kens anbefalinger. Omkring 2/3 av all industri er konsentrert i og omkring Kairo og Alexandria; den øvrige industri ligger vesentlig i Nildeltaet og ved Suezkanalen. En vesentlig del av industrien er knyttet til foredling av jordbruksprodukter; matva­ rer og bomull. Egypt er en av verdens ledende bomullsprodusenter, og landet har bygd opp en betydelig tekstilindustri, som produserer for så vel lokalt forbruk som eksport. De største tekstilsentrene er al-Mahalla al-Kubra og Kafr ad-Dawwar i deltaet. Andre viktige industrier har sin basis i råva­ rer fra jordbruket eller gruvedriften. Landet produ­ serer en rekke forskjellige forbruksvarer, samt motorindustri og våpenproduksjon. Tungindustrien omfatter bl.a. jern- og stålverket i Hulwan. bygd i 1960-årene med bistand fra Sovjetunionen. Ved Nag Hammadi i Nildalen finnes et aluminiumverk, basert på kraft fra Aswandammen. Den petrokjemiske industrien har vokst i betydning, og omfatter store anlegg i Alexandria, Kairo og Suez. Egypt har også en omfattende sementproduksjon.

Energi

TURISME

Egyptisk turistindustri, som er en hjørnestein i landets økonomi, ble sterkt rammet av konflikten i Golfen. Det årlige besøkstallet falt drastisk, og sank igjen for en periode etter at militante islamske grup­ per angrep turistmål nettopp for å skremme besø­ kende bort og slik ramme regjeringen.

Utenrikshandel Utenrikshandelen prosentvis fordelt på land 2001

Italia USA Nederland India Frankrike Saudi-Arabia Tyskland

Eksport

Import

9,1 8,3 6,7 6,1 3,9 3,6 2,7

5,0 14,4 2,0 2,2 4,0 5,3 7,5

Eksporten prosentvis fordelt på hovedvaregrupper 2001

Matvarer og levende dyr Brensel Tekstiler, konfeksjon og fiberer

9 41 36

Importen prosentvis fordelt på hovedvaregrupper 2001

Maskiner og transportutstyr Matvarer og levende dyr Kjemiske produkter Råvarer (unntatt brensel)

22 22 12 8

Industri

Petroleum

Naturgass

[ffl

Petroleumsraffineri

-----

Oljeledning

------ Gassledning □

Økonomisk aktivitet

A W

Oljehavn

0 å

Papir-, celluloseindustri Jern- og metallindustri Transportmiddelindustri

Kjemisk industri Tekstiler, konfeksjon Næringsmiddelindustri

Konstruksjonsmaterialer, sement Glass- og keramisk industri Tobakkindustri

ni

a 21

Diverse industri (tepper)

© GEOnext - 1STITUTO GEOGRAFICO DE AGOSTINI S.p.A. Novara

Av severdigheter i nedre Egypt kan nevnes det egyptiske museum. Citadellet og Muhammed Alimoskeen i Kairo, Pyramidene og sfinksen ved Giza, og trappetrinnspyramiden i Sakkara. I øvre Egypt ligger bl.a. Hathortempelet i Dendera, de to Amontemplene i Luxor-Karnak, Dyr al-Bahari, Kongenes dal, Horustempelet i Edfu, Kom Ombo-tempelet, damanlegget i Aswan og templene på Philae-øya, og Abu Simbel-templene. UTENRIKSHANDEL

Egypt har utviklet en åpen økonomi, med utstrakt utenrikshandel. Landet eksporterer en rekke varer, både fra jordbruk (særlig bomull og grønnsaker) og bergverk (olje og gass), men er avhengig av å impor­ tere bl.a. matvarer. Egypt har en omfattende handel med mange land, og Italia er tradisjonelt viktigste handelspartner. Egypt har i mange år hatt store underskudd i sin utenrikshandel, som delvis har vært dekket ved låneopptak i utlandet, delvis ved finansiell støtte, spesielt fra USA. Egypt er det land, etter Israel, som mottar størst økonomisk bistand fra USA. Valutainntekter fra turistnæringen og trafik­ ken gjennom Suezkanalen er betydelig. Av betyd­ ning er også penger som egyptiske arbeidere har sendt hjem fra Golfen. SAMFERDSEL

Nildalen og deltaområdet har et godt utbygd samferdselsnett. Den første jernbanen, fullført 1855, knyttet Kairo og Alexandria sammen. Jernbanenet­ tet er på ca. 5000 km, og når sor til Aswan, vestover til grensen til Libya. Veinettet har en lengde på ca. 47 000 km, og forbinder alle de større byene med

hverandre. Det statlige flyselskapet Egypt Air flyr både på innlandet og utlandet. De viktigste interna­ sjonale lufthavnene er Kairos to internasjonale lufthavner (Heliopolis og Nuzbah) og Alexandria. Nilen er farbar nord for Aswan. ► Suezkanalen har spilt en vesentlig rolle for landets økonomiske og politiske historie. Kanalen var stengt 1967-75; etter den lid har den aldri fått tilbake sin tidligere betyd­ ning for internasjonal skipsfart, og det er investert i oppgraderinger. De viktigste havnebyene er Alexan­ dria, Port Said og Suez. Dumyat (Damietta) er bygd ut som importhavn til avlastning for Alexandria. Elvetransport er fremmet for å avlaste vei- og jern­ banenettet. Navigerbare vannveier er på ca. 3100 km, hvorav halvparten på Nilen, resten kanaler. Samfunn og kultur SKOLE OG UTDANNING

Fra 1999 er det 9-årig obligatorisk skolegang fra barna er 6 år. All skolegang i statlige skoler er gratis. Nesten alle barn i skolealder starter i skolen, og ca. 80 % av barna fortsetter i videregående skole. Det er 18 universiteter i Egypt, av dem er 4 private. Det islamske universitetet al-Azhar i Kairo er det eldste, grunnlagt 972. Undervisningsspråket er arabisk. Islam er et av hovedfagene i skolen. Parallelt med det offentlige skolesystemet kan barna følge et islamsk undervis­ ningssystem (al-Azhar), som fører frem til al-Azhar universitetet. Ca. 20 % av elevene går på private skoler. Det har vært satset mye på utdanning på alle nivåer for å hindre en eksplosjon i arbeidsløshet. For

318

EGYPT

Egypt har et godt utbygd vei- og jernbanenett, men biltrafikken i Kairo er i ferd med å sprenge byens gatenett. Her 6. oktober-broen i Kairo i rushtrafikken.

å stimulere folk til å ta utdanning, ble folk med høyere utdanning garantert arbeid i offentlig sektor. Antall personer med høyere utdanning vokste med 263 % fra 1980 til 2000. På tross av satsingen regnes 45 % av de voksne som analfabeter, og 62 % av kvinnene. MASSEMEDIA

Presse. Egypt har 17 dagsaviser med et samlet opplag på ca. 3,3 mill. Pressen er godt utbygd, og Kairo er et sentrum for utgivelse av aviser, tidsskrifter og bøker i Midtøsten. Organiseringen av pressen og styringen av avisene er lovregulert, men systemet ble noe liberalisert ved en presselov fra 1980. Egyptisk presse domineres av fire store forlagshus som kon­ kurrerer med hverandre. Den mest kjente avisen er den halvoffisielle al-Ahram (grunnlagt 1875, opplag ca. 900 000), som også utgir en internasjonal utgave i London. De største avisene utgis på arabisk, men det kommer også ut dagsaviser på bl.a. fransk, gresk, armensk og engelsk. Radio og fjernsyn. Det statlige radio- og fjernsynssel­ skapet, Egyptian Radio and TV Union (ERTU), har en utstrakt virksomhet; regionale og riksdekkende radiokanaler, samt sendinger på en rekke språk. Det sendes fjernsyn i to riksdekkende kanaler, i tillegg til regionale sendinger. 1998 startet også sendinger fra Nilesat, den første satellitten eid av en enkelt arabisk stat; sendingene når hele den arabiske verden og deler av Europa og Afrika. LITTERATUR

Det er overlevert en omfattende og mangeartet litteratur fra det gamle Egypt: religiøs litteratur, visdomslitteratur, hymner, fortellinger, eventyr, myter, biografier, brev og kjærlighetslyrikk. Den eldste litteraturen stammer fra Det gamle riket (ca. 3000-ca. 2155 f.Kr.) og er skrevet på egyptisk. Om denne litteraturen, se ► Egypt I (Det gamle Egypt, litteratur). Fra 300-tallet e.Kr. gikk egypterne over til å bruke koptisk som sitt skriftspråk. Koptisk er det siste stadiet i utviklingen av det egyptiske språket, og det er det kristne Egypts språk. Om litteraturen på kop­ tisk, se ►koptere (litteratur). Etterat araberne i 641 e.Kr. erobret Egypt, ble arabisk gradvis mer og mer brukt som folkemål i landet og fortrengte etter hvert koptisk som landets språk. Under det arabisk-islamske riket ble Egypts kultur arabisert og islamisert, og ikke minst den særegne arabiske poesiformen ble dyrket av lokale

diktere. Eventyrsamlingen Tusen og en natt fikk sine seneste tilføyelser og sin endelige form i egyptisk miljø på 1100-1300-tallet. Romansen om sultan Baybars fra mamelukk-tiden er også kjent og kjær folkediktning. Arabisk litteratur opplevde en virkelig renessanse mot slutten av 1800-tallet, og egyptiske forfattere har vært ledende i utviklingen av moderne arabisk litteratur. 1 1988 ble den egyptiske forfatteren Najib Mahfuz (f. 1911) som den første arabiskspråklige forfatter tildelt Nobelprisen i litteratur. Se ►ara­ bere (litteratur). KUNST

For oldtidens kunst, se Egypt I (Det gamle Egypt, kunst). Fra middelalder til moderne tid. Kunsten i denne perioden er først og fremst dekorativ islamsk kunst, som i stor grad er knyttet til arkitekturen. Ornamen­ ter og kalligrafi er vanlige kunstuttrykk, figurfremstillinger er sjeldne. I perioden 1000-1500 blir det laget mye fin keramikk, først etter irakske forbilder, men under mamelukkene ca. 1300-1500 blir det laget en særegen egyptisk keramikk med tykk blyglasur med heraldisk dekor i brunt, gult og grønt. Arkitektur. Fra omkring 600-tallet får Egypt en arabisk preget arkitektur. Hovedoppgavene for arkitekturen var bygging av moskeer, forsvarsverker, bad, brønner, palasser og boliger. Frem til omkring 1500 utvikles det i Kairo en steinarkitektur som hører til høydepunktene i islamsk kunst. De er først preget av innflytelse fra Damaskus og Bagdad. Ibn Tuluns moské fra siste del av 800-tallet er helt irakisk, bymurene fra 1000-tallet er en arv fra Bysants. Under fatimidene utvikler det seg en særpreget egyptisk stil, som føres videre med nye innslag under mamelukkene. Steinarkitekturen brukte elementer av stukk, marmor, tømmer og glass, sjelden kakkel. Kuplene fikk enorme dimensjoner, f.eks. Sultan Hasans moské (fra midten av 1300-tallet). Selv i dag bygger den religiøse egyptiske arkitekturen på tradi­ sjonelle elementer fra middelalder, men med moder­ ne materialer som stål og betong. Moderne egyptisk billedkunst har utviklet seg i spen­ ningen mellom to hovedstrømmer, en nasjonal og en vestlig. Innenfor det nasjonale er det flere viktige understrømmer som arabisme, islamisme, historis­ me, egyptomani og politisk kunst. Den egyptiske billedkunsten forholder seg temmelig fritt til de tradisjonelle ismene og legger et klart egyptisk inn­ hold i dem.

I 1908 ble École Egyptienne des Beaux-Arts grunnlagt etter vestlig mønster. Lærekreftene ble stort sett hentet fra Frankrike og Italia. Tiden mellom selvsten­ digheten i 1922 og 1952-revolusjonen varen viktig brytningstid i egyptisk samfunnsliv og kulturliv. Det fantes et aktivt kunstliv, med stor kontakt mellom ulike kunstretninger, og mange utenlandske kunst­ nere bosatte seg for kortere eller lengre perioder i Egypt. Egyptiske kunstnere søkte naturlig nok tilbake til sine kulturelle røtter. Det førte til en blanding av en slags egyptisk impresjonisme, sosialrealisme, surrea­ lisme og nasjonalromantikk. Tendenser i pionergenerasjonen (1920-80). I etable­ ringsfasen er det nasjonale aspektet den tydeligste tendensen. Det gir seg utslag både i utformingen og i motivvalg. Både billedhuggeren Mahmoud Moukhtar og maleren Mohammed Nagi henter inspirasjon fra den gamle egyptiske kunsten. Samtidig står de i en europeisk tradisjon, og benytter seg fritt av ele­ menter fra begge disse kildene i sine arbeider. Det figurative er klart dominerende i denne perioden. Etter hvert får det nasjonalromantiske eller folkloris­ tiske en stadig viktigere rolle. Kunstnere henter inspirasjon både blant bønder på landsbygda, i den rike folkelige fortellertradisjonen og i folkelig religiø­ sitet. Islam er ikke et direkte tema i denne perioden, heller ikke kalligrafisk kunst. I denne perioden er det det «rene egyptiske», som kan forene alle grupper i samfunnet, som er dominerende. Det fantes også andre tendenser, nemlig de mer internasjonalt orienterte, intellektuelle, knyttet til venstresiden og surrealistene. Før 1952 hadde alle intellektuelle i Egypt fått vestlig utdannelse. Det var naturlig at mange av dem, bl.a. Ramsees Younan, gjerne orienterte seg mer mot Europa, enn mot de voksende nasjonale stromninger. De ulike gruppene forte til et levende mangfold, men også sterke brytninger i egyptisk kunst- og kulturliv i tiden før 1952. I etterkrigstiden, og spesielt i tiden etter 1952revolusjonen, ble den politiske kunsten sterkt frem­ tredende, med blant annet ulike panarabiske ideer. Vestens rolle overfor Midtøsten etter opprettelsen av Israel førte til at mange intellektuelle etter hvert orienterte seg bort fra Vesten og heller arbeidet med forskjellige midler for arabisk enhet. Al Gazzar og Injy Efflatoun har delvis arbeidet i denne panarabis­ ke, politiske retningen. Innenfor den politiske kunst­ en finner man også en klar nasjonal forankring. Tendenser i samtidskunsten. Den klare nasjonale forankringen vi så i forrige generasjon, fortsetter også inn i samtidskunsten. Tendensene med å søke inspi­ rasjon i gammel egyptisk kunst eller i det folkloristis­ ke fortsetter. I tillegg til det nasjonale spiller også det regionale, representert ved islamske aspekter en viktigere rolle. Det har både et nasjonalt og et inter­ nasjonalt panarabisk aspekt. Fokus for internasjonal orientering er flyttet fra Europa til den felles arabiske kulturen og islam. De islamske aspektene viser seg på to ulike måter, enten som kalligrafi, eller som religiø­ se og kulturelle temaer som kan behandles figurativt. Vi finner disse ulike tendensene uttrykt på ganske forskjellig måte, bl.a. hos kunstnere som Taha Hus­ sein, Hussein El-Gebaly, Abdel Wahab Morsi, Salah Enani og Mostafa Abdel Moity. Det foregikk et skifte innen den politiske kunsten fra 1970-årene. Ulike islamske aspekter kommer sterkere inn i billedkun­ sten på bekostning av rene politiske aspekter. Det er imidlertid lite av 1900-tallets egyptiske kunst som når Nord-Europa, bortsett fra på de store tegne- og grafikkbiennalene. Kunsthåndverk. Metallarbeid og utskjæring i tre vitner om dyktige håndverkere, og tradisjonene er bevart til vår tid. Kunsthåndverket fikk en ny opp­ blomstring innen vevkunsten med Wissa Wassefs vevskole for barn i Harraneya som har fått stor internasjonal oppmerksomhet. SvEn MUSIKK

Om musikk i det gamle Egypt, se ►Egypt I (Det gamle Egypt, musikk).

319

EGYPT

I Kairo troner Muhammad Ali-moskeen, ferdig 1857, på toppen av det store citadellet, som ble påbegynt av Saladdin i 1179. -Til høyre: Mahmoud Moukhtar: Egypt våkner. 1919-28. Skulptur i granitt.

Den kristne kirke ble tidlig etablert i Egypt av evangelisten Markus og utviklet sin egen form for dogmer og kultus, basert på det gamle egyptiske språk (koptisk). 1451 skilte den koptiske kirke seg fra resten av kristenheten. Den har bevart sin egen musikk, og i Kairo er det et institutt som skal utdan­ ne sangere og søke å bevare den koptiske musikk ren. Med den arabiske erobring ble Egypt en del av den vidtfavnende arabiske sivilisasjon, og egyptisk musikkutøvelse ble sterkt påvirket fra Hedsjas, Syria og Iran. Elementer fra Sentral-Asia kom til under de turkmenske tulunidene (700-800-tallet). Både disse og deres etterfølgere fatimidene (900-1000-tallet) omgav seg med et praktfullt hoff og brukte store summer til musikk og dans. Under korstogene ble de tyrkisk-kurdiske ayyubidene herrer, og under den berømte sultan Saladin ble andalusisk musikk (muwashah) innført av sangeren Ibn Sana al-Mulk (ca. 1200). Korsfarerne ble meget imponert over egypternes musikk, og gjennom dem og handelsmenn ble orientalske instrumenter introdusert til Europa (lutt, rebab, skalmeie, tromme). Musikklivet stagnerte under mamelukkene (fra 1250) og gikk ytterligere tilbake under den tyrkiske okkupasjonen (fra 1517). Den dag i dag fremviser musikklivet spor etter tyrkisk påvirkning. Først under Muhammad Ali i begynnelsen av 1800-tallet begynte en ny oppgang, og i løpet av få år ble flere musikkskoler opprettet. Enkelte av hans etterfølgere var mest innstilt på å innføre europeisk og tyrkisk musikk, f.eks. khediven Ismail, som lot bygge operaen i Kairo og bestilte Aida av Verdi. Kong Fuad derimot arbeidet bevisst med å fostre den nasjonale egyptiske musikk. Han opprettet et insti­ tutt for orientalsk musikk (1929), og her ble den første kongress for orientalsk musikk holdt i 1932. Kairos opera og symfoniorkester tiltrakk seg et europeisk publikum, mens flertallet av egypterne hadde sin egen musikk, dels den klassiske arabiske i sine egyptiske utforminger, dels folkemusikken (den koptiske så vel som den islamske). Egypt har hatt flere meget berømte sangere og instrumentalister. Av sangformene kan nevnes mawal, muwashah, nasid, daur og taqtuqa. Blant skaperne av den moderne egyptiske musikk regnes Sayyid Darwish (18921923). Hans ny-egyptiske musikk ble forbilledlig tolket av sangerinnen Umm Kulthum (1898-1975),

den ledende representanten arabisk kunstsang. Innføringen av moderne massemedia (grammofoninnspillinger fra 1906, senere radio og fjernsyn) på 1900-tallet skapte hurtig grobunn for utvikling av nyere former, påvirket av europeisk og amerikansk populærmusikk. Under ayyubidene ble det etablert brorskap av sufiene og derwtsjene i Egypt. De sistnevnte er fremde­ les aktive i Kairo og bruker musikk og dans til å nå ekstatisk forening med guddommen (dikr). Den moderne egyptiske musikk bruker et instrumentensemble av ud (lutt), qanun (psalter), kaman (spikerfele), nay (kantfløyte), duff (tamburin) og darabukka (hngertromme). Ved sine konserter brukte Umm Kulthum et ensemble (taht) på 20-30 musikere. BQ/OKL TEATER

Eldre egyptisk teater må forstås i sammenheng med hele det midtøstlige område. Det er riktignok spor etter en teaterkultur i faraoenes Egypt knyttet til antagelsen om at Osiris-ritualene ble fremført med dramatiske virkemidler. Man kjenner også til at kroningsprosesjonene hadde teatrale elementer, og sentrale tekster fra denne tiden kan være knyttet til disse fremføringene, slik som teksten til dramaet om skapelsen i Memphis eller dramaet om Osiris' overgi­ velse og død. Der kan være en sammenheng mellom fremveksten av rituelle dramaer i hele det indre middelhavsområdet, slik at det således er en forbin­ delse til det tidlige rituelle greske drama. Det må ha dreid seg om rituelle fremføringer for et publikum. Dukketeater og skyggeteater vært vanlig i Midtøstenområdet i middelalderen og senere i hele det osmanske området som også Egypt var en del av. Historiefor­ tellere eller meddhas var vanlige i den osmanske kaffekulturen, og myndighetene fant det nødvendig å utøve en viss sensur på grunn av deres frittalenhet i forhold til samfunnsmessige og religiøse forhold. Det var også vanlig å fremføre islamske religiøse fortellin­ ger ved hjelp av pardeh-dari eller rulleskjermer, noe som var en teknikk som kunne gå i arv fra far til sønn. Det er vanskelig å si nøyaktig når vestlige teaterimpulser forste gang kom til Midtøsten, men for Egypts del vet man at Salim tok den arabiske Moliéreinspirerte teatertruppen til Al-Naqqash til Egypt. Han døde selv i 1855, men i 1876 ble Abu al-Hasan alMughaffal salt opp i Alexandria. Det var et stykke som var inspirert av fortellingene fra Tusen og en natt.

Ya'qub Sannu, en kairoboer av blandet italienskjødisk herkomst som studerte teater i Italia, satte opp en rekke stykker med satirisk og ironisk innhold. Den osmanske makthaver, kediven, tok seg nær av dette og prøvde å sensurere ham. Senere år. På begynnelsen av 1900-tallet etablerte en lang rekke nye trupper seg i Egypt, og landet ble ledende i teaterutviklingen i den islamske verden. Jurij Abyad, som var fra Beirut, hadde utdannet seg i Paris og grunnla sin egen trupp med arabisk-talende skuespillere i Egypt med støtte fra det egyptiske innenriksministerium i årene etter 1910. En lang rekke navn i denne utviklingen kunne nevnes, slik som den betydningsfulle dramatikeren Mahmud Taymur. Han skrev det berømte Al-Makhba'Raqm 13 eller Beskyttelsesrom nr. 13 i 1941. Alfred Faraj har skrevet dramatikk med utgangspunkt i egyptisk folklore. Årene etter 1967 var vanskelige for teaterlivet i Egypt. Økonomiske vanskeligheter og arabisk fundamentalisme har grepet forstyrrende inn. Det har vært et økende marked forTV-serier og såpeoperaer, noe som har skjedd parallelt med at fundamentalistene har angrepet levende teaterfore­ stillinger og underholdningsopptredener. Mange skuespillere har derfor gitt avkall på en teaterkarri­ ere. Dette har preget den egyptiske teatersituasjonen. Egypt har også siden midten av 1800-tallet hatt en opera i Kairo. Et kommersielt boulevardteater trek­ ker også publikum med folkelige skuespillere. KOA FILM

Brødrene Lumiére viste film i Alexandria allerede i 1896. Aziza Emir produserte den første store egyp­ tiske kinosuksessen Leila (1927) og spilte selv den kvinnelige hovedrollen. Med lydfilmen i 1930-årene vokste en betydelig filmindustri frem. Populære stjerner var Mohamed Abdel Wahab og Leila Mourad; sangerinnen Umm Kulthum medvirket i flere kinosuksesser. Stor betydning fikk Misr-studioet i Giza («Østens Holly­ wood») som ble grunnlagt 1935. Mange av de mest populære filmene i den arabiske verden frem til slutten av 1950-årene - i alt nærmere 200 melodra­ maer, musikaler og komedier - ble produsert her. Stjernesystemet har vist seg levedyktig, og har sikret Egypt en jevnt høy produksjon og vid distribusjon i den arabiske verden. I 1960-årene fikk den egyptis­ ke filmindustrien også en stor internasjonal stjerne i Omar Sharif. En realistisk tendens gjorde seg forsiktig bemerket

320

EGYPT

i 1940-årene. Etter kongedømmets fall 1952 tok staten ansvar for opplæring og delvis også for finan­ siering. Et statlig filminstitutt ble opprettet 1959 og Misr-studioet ble nasjonalisert. Blant realistene bor nevnes Youssef Chahine med CentralStation (1958) og Salah Abu Sayf med Beginning and End (1960). Også preget av Nasser-epokens ideologi var filmer som The Hero 's Struggle (1961) av Tawfikh Salih, og Chahines TheEarth (1969). Naguib Mahfuz, senere Nobelprisvinner i litteratur, spilte en viktig rolle som manusforfatter. I 1970-årene ble den statlige støtten fjernet, og hjemmevideoen har siden i stor grad overskygget kinofilmen slik som i andre arabiske land. Sensur fra politisk og religiøst hold har også skapt vansker for filmskaperne, og på kino er det hovedsakelig folke­ lige komedier som når ut til et publikum. Blant nye regissørnavn i 1980- og 1990-årene kan nevnes Mohamed Khan og Daoud Abdel Sayed. Historie

For oldtidens historie, se Egypt I (Det gamle Egypt, historie). Egypt på overgangen fra oldtid til middelalder. Ved Romerrikets deling 395 e.Kr. kom Egypt under Det bysantinske rike. På 600-tallet var Egypt en kort tid under perserne, men disse ble fordrevet av den bysantinske keiseren Herakleios 626. Under den store islamske erobringsbølgen etter Muhammeds død 632, ble Egypt erobret 641 av den arabiske generalen Amt ibn al-As. Helt frem til 969 ble Egypt styrt av guvernører som var innsatt av de omayyadiske kalifer i Damaskus (til 750) og abbasidene i Bagdad. Okkupasjonen ble gjennomført uten særlig sterk motstand fra de kristne, som allerede hadde et anstrengt forhold til det bysantinske rike. De nye islamske herskerne blandet seg lite inn i religiøse forhold, både fordi islam i prinsippet var tolerant overfor andre religioner, og fordi de var i mindretall. I denne perioden økte imidlertid den arabiske be­ folkningen kraftig gjennom innvandring fra Arabia og Syria. Kopterne følte sine posisjoner truet og gjorde opprør, det siste ble slått blodig ned omkring 830. Det gikk enda flere hundre år før kopterne ble en minoritet i Egypt. Likevel ble Egypt i løpet av et halvt årtusen forvandlet fra en hellenistisk og kristen stat til et kjerneland i den nye islamske verden. Perioden 868-1250. Ettersom det politiske samhol­ det innen islam slo sprekker, benyttet Egypt mulig­ heten til å bli selvstendig. 868 stanset den tyrkiske generalen Ahmad ibn-Tulun all innbetaling av skatter til kalifen i Bagdad og brukte i stedet pengene til å bygge opp en ny hovedstad utenfor Fustat, bl.a. med den berømte moskeen som bærer hans navn. Hundre år senere ble Egypt helt selvstendig under det fatimidiske dynasti (969-1171). Fatimidene var et sjiittisk, ismaelittisk dynasti som hevdet å ned­ stamme fra Muhammeds datter Fatima. Den første fatimidiske kalif i Egypt var al-Muizz (953-975), som erobret landet 969 og grunnla bl.a. den nye hovedstaden Kairo. Under hans etterfølger al-Azaz (975-996) ble herredømmet utvidet til Syria. De senere fatimidiske herskerne var svakere, men først i 1171 kom Egypt igjen under sunni-muslimsk kontroll. Den berømte kurdisk-irakiske hærføreren Salah-ad-din (Saladin) erobret Jerusalem tilbake fra korsfarerne og tok makten i Egypt. Han grunnla det ayyubidiske dynasti, som regjerte Egypt 1 171-1250. Kairo ble den fremste handelsbyen innen islam og moskeen al-Azhar dets fremste lærested. For å finansiere de mange krigene og den betydelige byggevirksomheten ble mye av jorden forlent ut til de kurdiske og tyrkiske offiserene, som med sine tropper av slaver og frigitte var regimets støttespille­ re. Disse ble kalt mamelukker (arab. matnluk 'kjøpt slave'), og disse ble etter hvert landets egentlige herskere. Egypt under mamelukkene 1250-1517. Ca. 1250 tilrev mamelukkene seg makten i Egypt. Mamelukk-styret var et militærdiktatur som bare kunne vedlikeholdes

Suezkanalen ble bygd under ledelse av en fransk ingeniør, Ferdinand de Lesseps, og åpnet av keiserinne Eugénie 17. november 1869. Maleri av E. Rion.

gjennom tilførsler av slavesoldater fra de islamske landene i Asia. Den betydeligste mamelukksultanen var Baibars (1260-77), som slo tilbake et mongolsk invasjonsforsøk og konsoliderte regimet. Hans politikk la grunnlaget for en ny blomstringsperiode innen handel og kultur, ikke minst etter at abbasidekalifatet i Bagdad gikk til grunne. Egypt konsoliderte stillingen som islams viktigste stat ved å skaffe seg kontroll over de hellige byene Mekka og Medina, og den islamske ekspansjonen fortsatte sørover til Sudan. Senere forfalt riket igjen, og flere borgerkri­ ger og mamelukkisk vanstyre fulgte. Samtidig opp­ stod det etter hvert en ny stormakt i regionen: Det osmanske rike. Osmanenes sultan Selim 1 seiret over mamelukkene ved Aleppo 1516 og avsatte den siste sultan, Tuman-Bey (1517). Egypt ble deretter en provins i det osmanske rike. Egypt 1517-1805. Selv om Egypt var en provins i det osmanske rike, var det fortsatt mamelukker som fylte landets administrasjon. Flere opprør innad i okkupasjonsstyrkene svekket det osmanske styret. Napoleon ledet den franske invasjon av Egypt i 1798, og kunne med sine overlegne våpen raskt slå ned motstanden. Frankrike ønsket å underlegge seg Egypt som koloni, men fikk aldri kontrollen over landet. Elleve måneder etter landgangen forlot Napoleon i hemmelighet Egypt, og general Kléber, som var blitt overlatt ansvaret for okkupasjonen, måtte inngå et samarbeid med mamelukkene. 11801 gjenerobret osmanene Egypt med britisk støtte, og overtok nominelt sett styret av landet igjen. Levevilkårene for det egyptiske folket forver­ ret seg sterkt i denne perioden, og mange vendte seg til det muslimske presteskapet, ulamaen. Sammen med kjøpmannsstanden så ulamaen seg om etter en leder som kunne bedre Egypts stilling. Mannen de vendte seg til, og som skulle komme til å forandre Egypts historie, var Muhammad Ali. Han hadde steget i gradene fra underoffiser til øverstkomman­ derende for de albanske leiesoldat-styrkene i osmansk tjeneste i Egypt, og var selv av tyrkisk eller kurdisk opprinnelse. 1805 ble han utnevnt til Egypts guvernør. Egypt 1805-1952. Muhammad Ali konsoliderte makten og ekspanderte økonomisk og militært. Han nøytraliserte eller eliminerte sine politiske motstan­ dere, mens hæren ble styrket. En marine og han­ delsflåte ble bygd opp, og Egypt fikk sin første in­ dustri, bl.a. innrettet for militære behov. En tekstil­

industri ble grunnlagt for å nyttiggjøre seg bomullsproduksjonen. Under Muhammad Alis styre ble flere egyptere sendt til utlandet for å studere, og en intellektuell elite vokste frem. Den økonomiske utviklingen førte til militære ekspedisjoner, bl.a. for å fremme handelen. Ved å underlegge seg det nord­ lige Sudan i 1822 ble Egypt et eget imperium snarere enn en provins av det osmanske riket, som landet fortsatt formelt sett var en del av. Den egyptiske hær ble under Muhammad Ali utvidet til ca. 100 000 mann, bl.a. gjennom tvangsrekruttering av bønder. Med denne hæren gikk Muhammad Ali til flere kriger; i Hedsjas (1811-18), Sudan (1820-22), Kreta og Kypros (1824—28) ogi Syria (1831-33 og 183940). Hans sønn, Ibrahim Pasja, var øverstkomman­ derende for hæren, som i 1831 truet selve hovedsta­ den i det osmanske riket, Konstantinopel. Den egyptiske ekspansjonen truet britiske handelsinter­ esser i Midtøsten, og i 1840 kom britene osmanene til unnsetning og tvang egypterne ut av Syria. Mu­ hammad Ali gikk av 1848 og døde 1849. Hans etterfølgere Abbas 1 (1848-54) og Said (1854-63) viste seg langt svakere enn ham. Under Saids styre ble byggingen av Suezkanalen startet med franske kapitalinteresser. Den ble åpnet 1869. Under Mu­ hammad Alis sønnesønn Ismails styretid (1863-79) fortsatte moderniseringsprosessen, med bygging av jernbane og telegraf, og graving av kanaler for irrigasjon. Utviklingen ble i stor grad bekostet gjen­ nom utenlandske lån, og Egypts gjeld økte voldsomt. Etter krav fra europeiske kreditorer tok en brite og en franskmann sete i regjeringen. Da Ismail forsøkte å fjerne dem i 1879, ble han avsatt av sultanen, hvorpå hans sønn Tewfiq ble utropt til kediv (hers­ ker). I 1880 brøt det ut opprør mot kediven innad i hæren, og Tewfiq anmodet om britisk og fransk støtte for å slå opprøret ned. Britiske styrker gikk i land i Ismailia i 1882, og under slaget ved Tal alKabir led den egyptiske hær under ledelse av opprørs-obersten Ahmad Urabi nederlag. Kediven hadde sett for seg at de britiske styrkene skulle trekke seg ut så snart han selv hadde gjenvunnet kontrollen, men den invasjonen han hadde invitert til, skulle vedvare til 1954. Etter Tewfiqs død i 1892 tok sønnen Abbas 2 over som kediv, og han støttet oppbyggingen av en nasjonalistbevegelse, som vokste frem under ledelse av juristen Mustafa Kamil. Under britisk styre ble egyptisk næringsliv ensidig innrettet på eksport av

321

EGYPT

råvarer til britisk industri, først og fremst bomull. Da Tyrkia gikk med i den første verdenskrig på tysk side i 1914, avsatte britene kediven og erklærte Egypt for et protektorat. Abbas 2 ble erstattet med Tewfiqs bror, Husain Kamil. Han ble 1917 etterfulgt av sin bror Fuad. Under krigen tjente Egypt som den viktigste britiske militærbase i Midtøsten, og tvangs­ arbeid og økte skatter ble pålagt befolkningen. Det medførte økt oppslutning om nasjonalistbevegelsen, og da dens leder Saad Zaghlul ble landsforvist i 1919, brøt det ut opprør flere steder i Egypt. I februar 1922 opphevet Storbritannia sitt protektorat, og Egypt oppnådde nominell selvstendighet, med kong Fuad som statsoverhode. Kong Fuad døde i 1936, og sønnen Farouk tok over tronen. Samme år ble det inngått en avtale med Storbritannia. Den gjorde formelt slutt på den britis­ ke okkupasjonen, men gav britiske styrker adgang til Kanalsonen for en periode på 20 år til. Under den annen verdenskrig ble Egypt en slagmark mellom tyske og allierte styrker, og landet var igjen av vital strategisk betydning som britisk base i Midtøsten. Egypterne var delt i synet på krigen, og mange holdt på tyskerne, fordi de ble sett på som en mulig brekk­ stang for å bli kvitt britene. 11945 var Egypt aktivt med i dannelsen av Den arabiske liga, hvis hoved­ kvarter ble lagt til Kairo, og da britene endte sitt mandat over Palestina, og staten Israel ble utropt i 1948, gikk Egypt sammen med Irak, Jordan og Syria til militære aksjoner mot Israel. Egypt var dårlig forberedt til krigen, som endte i nederlag. Kongens tidligere popularitet svant, og oppslutningen om opposisjonsgrupperinger vokste. De viktigste av disse var Det muslimske brorskap (Ikwan al-Muslimin) dannet i 1928, og Unge Egypt (Misr al-Fatah), dannet i 1933. Den første var en fundamentalistisk, religiøs gruppering, den andre en høyreorientert organisasjon med fascistiske overtoner. Det egyptis­ ke kommunistpartiet, dannet i 1922, økte også sin oppslutning etter den annen verdenskrig. Etter krigen stod egyptiske geriljagrupper bak angrep mot de britiske styrkene i kanalsonen, i et forsøk på å presse britene ut. 25. januar 1952 omringet britiske styrker en politistasjon i Ismailia, og åpnet ild da politiet nektet å overgi seg. 40 politimenn ble drept og hendelsen førte til opprør i Kairo, hvor britisk eiendom ble stukket i brann. Kairo-opprøret betyd­ de slutten på det liberale eksperiment i Egypt, hvor parlament og politikere i manges øyne hadde vist

Øverst: Gamal Abd al-Nasser (til høyre) var en av lederne for kuppet mot kong Farouk i 1952, og satt som landets leder, først som statsminister, senere president fra 1954 til 1970. Bildet er fra 1955, da han hadde kong Hussein av Jordan på statsbesøk. -Til høyre: Egypts to siste ledere: president Anwar al-Sadat (til høyre) og daværende visepresident Muhammad Hosni Mubarak. Mubarak overtok som president etter at Sadat ble drept i et attentat 1981.

seg ute av stand til å regjere. Samtidig hadde de sosiale forholdene i landet ført til misnøye med regimet. Misnøyen rettet seg bl.a. mot den skjeve fordelingen av jorden, livsgrunnlaget for størstede­ len av befolkningen. 85 % av de 19 millioner inn­ byggere var jordløse. Egypt under Nasser 1952-70. Opposisjonen til det korrupte monarkiet vokste, ikke minst i offiser­ skorpset. En gruppe unge offiserer dannet 1949 en løst organisert bevegelse (al-Dubbat al-Ahrar), som ville reformere og modernisere Egypt, men de hadde ingen felles ideologi. Flere av de mest fremtredende personene i offisersbevegelsen hadde erfaring fra Palestina-felttoget, blant dem Gamal Abd al-Nasser og Mohammad Naguib. Nasser var den ledende offiser i bevegelsen og ble valgt til formann i Komitéen for de frie offiserers bevegelse i 1950. En annen fremtidig egyptisk leder som var med fra starten, var Anwar al-Sadat. De frie offiserer støtte sammen med kongen på flere områder, og i juli 1952 fikk de kjennskap til at kong Farouk hadde til hensikt å arrestere noen av lederne. Nasser besluttet å handle omgående, og 23. juli 1952 grep de frie offiserer makten i Egypt gjen­ nom et militærkupp. General Naguib ble leder for Revolusjonsrådet, som tok over styringen av landet. Kongen ble tvunget til å abdisere, og drog 26. juli i eksil, samtidig som han utropte sin seks måneder gamle sønn til ny konge under navnet Ahmed Fuad 2.1 diskusjonene om Egypts fremtidige styreform innad i Revolusjonsrådet, gikk Naguib inn for over­ gang til demokratisk styreform, men han ble etter hvert skjøvet til side til fordel for Nasser. I juni 1953 ble monarkiet formelt opphevet og Egypt gjort til republikk. Naguib ble president og statsminister, Nasser visestatsminister. 1 april 1954 tok Nasser over som statsminister, og i november også stillingen som president. Med revolusjonen hadde Egypt for forste gang på over 2000 år fått egyptiske ledere, og med offiserenes kupp hadde landet fått et institusjonali­ sert militærstyre. En av militærregimets første reformer var å be­ grense eiendomsretten til jord, med en øvre grense for hvor mye en enkelt person kunne eie. 1953 ble Egypt og Storbritannia enige om en løsning på

Kong Farouk 1 med sin lille sønn i eksil i Roma.

1

Sudan-spørsmålet, og Sudan oppnådde full selvsten­ dighet fra 1956. Hovedmålet for offiserene var å frigjøre Egypt fra den siste rest av britisk styre. For­ handlinger med Storbritannia om en evakuering av Kanalsonen startet i 1953, og en avtale ble inngått oktober 1954 med full britisk tilbaketrekning innen juni 1956.1 oktober 1954 ble Nasser utsatt foret attentatforsøk i Alexandria. Skuddene ble avfyrt av et medlem av Det muslimske brorskap, og Nasser arresterte deretter flere tusen medlemmer av Bror­ skapet. Den første Aswan-dammen ble bygd 1902, og en av militærregimets første beslutninger etter makt­ overtagelsen var å bygge en større demning, som et symbol på det nye Egypt, og som et grunnlag både for jordbruk og industrireising. I 1955/56 ble det kunngjort at finansiering av byggingen var sikret gjennom lån fra Verdensbanken, USA og Storbritan­ nia. Også Sovjetunionen hadde tilbudt lån. Da først USA og så Storbritannia trakk sine lånetilbud tilba­ ke, svarte Nasser med å nasjonalisere Suezkanalen. Inntektene fra kanalen var ment å skulle finansiere byggingen av Aswan-dammen. Et forslag om inter­ nasjonal administrasjon av kanalen ble avvist av Egypt, og de vestlige stormakter valgte å gripe mili­ tært inn overfor det egyptiske regimet. Den påføl­ gende krigen om kanalen (se ►Suez-konflikten) begynte med at Israel angrep Egypt ved å rykke inn i Sinai 29. oktober 1956, for - offisielt - å ødelegge pa­ lestinske baser der. Helt siden krigen i 1948 hadde det funnet sted en rekke mindre sammenstøt mel­ lom Egypt og Israel, og egypterne støttet den pales­ tinske motstandsbevegelsen, bl.a. fra Gazastripen, som Egypt annekterte 1948. 29. oktober møttes britiske og franske representanter og fremsatte et ultimatum: at de egyptiske og israelske styrker skulle trekke seg 16 km til hver side av kanalen, ellers ville Frankrike og Storbritannia intervenere. Egypt nek­ tet å bøye seg for kravet. 31. oktober begynte den fransk-britiske militæroperasjonen mot Egypt med bombing av mål flere steder i landet og ilandsetting av militære styrker. Invasjonen ble sterkt kritisert i FN, og av USA og Sovjetunionen. Ved midnatt 6. november ble en FN-stottet våpenhvile vedtatt, og FN satte inn en fredsbevarende styrke (UNEF), som også Norge deltok i, og som ble stående til 1967. Byggingen av Aswan-dammen startet etter krigen med teknisk og finansiell støtte av Sovjetunionen. Egypt og Syria inngikk en forsvarsavtale 1955. 1

322

EGYPT

EGYPT Statsoverhoder

Tabellen omfatter statsoverhoder siden 1805

1848 1848-54 1854-63 1863-79 1879-92 1892-1914 1914-17 1917-22

Muhammad Ali Ibrahim Abbas 1 Said Ismail Tewfiq Abbas 2 Husain Kamil Fuad 1

Kongedømme 1922-36 1936-52 1952-53

Fuad 1 Farouk 1 Fuad 2

1805-48

Republikk 1953-54 1954-70 1970-81 1981-

Muhammad Naguib Gamal Abd al-Nasser Anwar al-Sadat Muhammad Hosni Mubarak

februar 1958 gikk Egypt og Syria sammen i Den forente arabiske republikk, med Nasser som presi­ dent. En invitasjon ble rettet til andre arabiske stater om å slutte seg til, men bare (Nord-)Jemen inngikk i en løs assosiasjon under navnet De forente arabiske stater, oppløst i 1961. Etter kuppet i Jemen i 1962 engasjerte Egypt seg i borgerkrigen der og hadde på det meste 70 000 soldater i landet. Etter et militær­ kupp september 1961 trakk Syria seg ut av unionen med Egypt. Nasser la om Egypts økonomiske kurs i retning av større statlig deltagelse. Utenlandske investeringer ble nasjonalisert, i 1960 ble Nasjonalbanken nasjo­ nalisert, det samme ble finanssektoren. Pa landsbyg­ da ble det fremmet tiltak for en kooperativisering av landbruket. 1 1957 ble Nasjonalunionen dannet som det eneste tillatte parti i Egypt; i 1962 omdannet til Den arabiske sosialistunionen. Samme år ble det lagt frem et program for utviklingen av Egypt etter sosialistiske prinsipper. Forholdet mellom Egypt og Israel forble spent etter krigen i 1956, og i 1967 ba Nasser FN om å trekke ut UNEF-styrken. 23. mai slengte Egypt Tiranstredet ved innløpet av Akababukta for israelsk skipstrafikk, og blokkerte dermed havnebyen Eilat. Egypt inngikk samtidig en forsvarspakt med Jordan og Irak. Israel betraktet stengingen som en krigshandling. 5. juni gjennomførte Israel et omfattende flyangrep mot egyptiske, jordanske, syriske og irakske flybaser, samtidig som tropper rykket frem i Gaza, Sinai, i Vest-Jordan og langs den israelsk-syriske grensen. 8. juni stod israelske styrker ved Suezkanalen, og en ny FN-støttet våpenhvile ble inngått. Egypt led nederlag og mistet Gazastripen og Sinai, som ble okkupert av Israel, og Suezkanalen var blokkert. President Nasser tok på seg ansvaret og kunngjorde sin avgang. Etter massedemonstrasjoner i Kairo trakk han resignasjo­ nen tilbake. Egypt hadde mistet 80 % av sitt flyvå­ pen, og begynte å gjenoppbygge sine militære styr­ ker med sovjetisk hjelp. Egypt mottok også økono­ misk hjelp fra flere arabiske stater, særlig Saudi-Arabia, Kuwait og Libya. 1970 døde Gamal

Abd al-Nasser, og fire millioner egyptere fulgte ham til graven i Kairo. DLd Egypt under Sadat 1970-81. Visepresident AnwaralSadat etterfulgte Nasser og dreide den politiske og økonomiske orientering bort fra Nassers sosialistiske kurs. I 1970 ble Egypt, Sudan og Libya enige om å inngå i en ny union, men Sudan trakk seg ut og ble 1971 erstattet med Syria. I 1971 ble en ny grunnlov vedtatt, og landets navn endret til Den arabiske republikk Egypt. I 1972 forverret forholdet til Sov­ jetunionen seg, da Sadat utviste sovjetiske militære rådgivere og eksperter. En av grunnene til det delvi­ se bruddet var at Egypt mente Sovjetunionen tre­ nerte levering av våpen i en tid hvor Sadat var under politisk press om å gå til ny krig mot Israel. Siden 1971 hadde Egypt sammen med Syria planlagt et koordinert angrep på Israel, og i 1973 gav Sadat etter for det sterke indre presset om å gå til krig. 6. oktober - midt under den jødiske høytiden Yom Kippur - krysset egyptiske styrker Suezkanalen og brøt gjennom det israelske forsvarsverket. Snart snudde krigen, og israelske styrker rykket frem til de stod bare 60 km fra Kairo. En FN-støttet våpenhvile ble på ny inngått, og en fredsbevarende styrke satt inn, UNEFII. denne gang uten norsk deltakelse. I 1974 kom Egypt og Israel frem til en avtale om begrenset tilbaketrekning, og forholdet til USA bedret seg. 5. juni 1975 ble så Suezkanalen åpnet for trafikk igjen. Parallelt med den utenrikspolitiske reorienteringen fra Sovjetunionen mot USA, foretok Sadat en politisk og økonomisk kursendring hjemme. Han innførte en liberal økonomisk politikk (infitah), som bl.a. inviterte til utenlandske investeringer i næ­ ringslivet og større privat deltagelse. På det politiske plan begynte en prosess i retning av flerpartistyre, og i 1977 ble flere partier igjen tillatt. 1 1976 ble Sadat gjenvalgt for en ny seksårsperiode, og i 1978 ble Nassers Sosialistunion i praksis oppløst gjennom å bli smeltet sammen med Sadats nydannede maktplattform, Det nasjonaldemokratiske parti (Hizb alDimuqratiyah al-Wataniyah, NDP). Demokratise­ ringsprosessens mål var å liberalisere egyptisk sam­ funnsliv, men også å skape en maktbasis for Sadat selv, og for å tiltrekke økonomisk støtte fra Vesten. I 1975 kom det til opptøyer i Kairo, som protest mot de høye levekostnadene og den høye inflasjonen. Da Sadat 1977 forsøkte å redusere de store statlige subsidiene på enkelte matvarer, som siden Nassers tid hadde vært en sikkerhetsventil for å redusere fattigdommen, kom det til voldsomme opptøyer, og Sadat ble tvunget til å reversere beslutningen. Den andre viktige siden ved Sadats politiske nyori­ entering etter nederlaget i oktoberkrigen var freds­ politikken overfor Israel. I november 1977 reiste Sadat overraskende til Jerusalem, hvor han talte i den israelske nasjonalforsamlingen, Knesset. Med president Carter som mellommann underskrev Sadat og den israelske statsminister Begin ►Camp David-avtalen, som munnet ut i to rammeavtaler for fred. 26. mars 1979 undertegnet de to land en freds­ avtale, hvor Israel forpliktet seg til å tilbakelevere Sinai til Egypt i løpet av tre år. De to land skulle gjen­ oppta diplomatiske forbindelser og handelssam­ kvem, og israelske skip skulle få passere uhindret gjennom Suezkanalen. Mens Sadat og Begin fikk Nobels fredspris for fredsslutningen, ble den fordømt i den arabiske verden, og Egypt ble utelukket fra Den arabiske liga, som flyttet sitt hovedkvarter fra Kairo til Tunis. De arabiske land brøt de diplomatiske forbindelser med Egypt og innstilte den økonomiske bistanden. I Egypt ble fredsavtalen forelagt folket i en folkeavstemning, hvor 99,9 % av stemmene støttet Sadat. I parlamentet stemte imidlertid f 3 representanter mot avtalen, og motstanden var større enn hva resultatet av folkeavstemningen skul­ le tilsi. I september 1981 slo Sadat til mot store deler av opposisjonen, hvor en rekke ledende kritikere av

hans regime innenfor de muslimske organisasjone­ ne og den koptiske kirken ble arrestert. Broren til en av de muslimske aktivistene som ble fengslet, løyt­ nant Khaled el-Islambouli, endte Sadats styre ved å myrde presidenten under militærparaden til minne om oktoberkrigen, 6. oktober 1981. DLd Egypt under Mubarak. Som ved Nassers død tok visepresidenten over etter drapet på Sadat, og flygeneral Muhammad Hosni Mubarak ble Egypts nye statssjef. Under ham ble Sadats påbegynte fredspro­ sess vis-å-vis Israel fullført, samtidig som Egypt gjenvant sin tapte lederstilling i den arabiske verden. De diplomatiske forbindelsene med de øvrige arabis­ ke stater - som ble brutt etter fredsavtalen med Israel 1979 - ble stort sett gjenopprettet i andre halvdel av 1980-årene, og Egypt ble gjenopptatt som medlem av Den arabiske liga mai 1989. President Mubarak gjennomførte i 1980-årene en demokratisering av det politiske liv, bl.a. ved at flere politiske partier fikk etablere seg og delta i valg. Også religiøse grupper har deltatt og vunnet innpass i nasjonalforsamlingen. Toneangivende i det religiøse, politiske bilde er Det muslimske brorskap (al-Ikhwan al-Moslemoon), som har lange tradisjoner i egyptisk politikk, og som har vunnet økende oppslutning under Mubarak. Det var fortsatt juridisk sett forbudt, men myndighetene så gjennom fingrene med at Brorskapet fra 1984 deltok i parlamentsvalgene først i allianse med Det nye Wafd-partiet (1984), dernest med Det liberalsosialistiske parti og Det sosialistiske arbeiderparti (1987). Valget i 1987 styrket opposisjonen, fremfor alt Nye Wafd, men Mubaraks NDP beholdt et klart flertall. Etter at valget i 1987 ble kjent ugyldig av Høyesterett, ble det skrevet ut nyvalg, hvor NDP på ny vant rent flertall. Dette valget ble boikottet av de mest sentrale opposi­ sjonspartier, samt Brorskapet. NDP vant igjen en klar seier i valget høsten 1995, et valg som ble preget av myndighetenes forutgående kampanje mot Det muslimske brorskapet, hvor en rekke av dets leden­ de medlemmer ble arrestert og mange dømt til fengselsstraffer. Aksjonene ble tolket dithen at Mubarak frykter en utvikling i Egypt lik den Algerie opplevde tidlig i 1990-årene, der de islamske parti­ ene hadde sterk fremgang ved valgene. NDP fikk på ny rent flertall ved valget i 2000. Hosni Mubarak ble gjenvalgt til en tredje seksårsperiode i 1993 og en fjerde 1999 - etter nominasjon av parlamentet, bekreftet i en folkeavstemming, uten motkandidat. Radikale islamske krefter har fått økende fotfeste i det tradisjonelt sekulære Egypt, og i 1980-årene var det sporadiske voldshandlinger utført av militante is­ lamske grupperinger, herunder drapet på president Sadat. Terrorhandlingene økte i 1990-årene, og i oktober 1990 ble parlamentspresident Rifaat alMahgoub drept i et attentat, og i 1995 var det et attentatforsøk mot president Mubarak mens han var på besøk i Addis Abeba. Den radikale grupperingen Jama'at al-Islamyia påtok seg ansvaret for drapsfor­ søket, og for et attentat mot Egypts ambassade i Pakistan før valget høsten 1995; 17 diplomater og vakter ble drept. 1996-97 ble det utført flere terror­ angrep mot utenlandske turister i Egypt, som et middel for å ramme egyptisk økonomi og dermed regjeringens stilling. Myndighetene intensiverte kampen mot islamistiske grupperinger mot slutten av 1990-årene. 1998-99 avtok terrorismen, bl.a. som følge av at Jama'at sa seg villig til å oppgi vold som politisk middel. En annen terroristgruppe, alJihad, som stod bak drapet på president Sadat 1981, la ikke ned våpnene, men reduserte aktiviteten. Samtidig som mange islamister ble løslatt, ble andre anholdt og anklaget. Blant dem som i 1999 ble dømt, in absentia, var Ayman el-Zawahri; antatt å være al-Qaida og Osama bin Ladens nestkomman­ derende. El-Zawahri var tidligere leder for egyptiske al-Jihad og dømt for delaktighet i attentatet på Sadat 1981. Mange egyptere er påvist involvert i al-Qaidanettverket; derunder Muhammed Atef, en annen av

323

EGYPT

EGYPT Kort historisk oversikt

30 f.Kr. 395 e.Kr 641 969-1171 1171-1250 1250-1517 1517 1798-1800 1869 1882

1914 1922 1952 1956

1958-61 1967 1970 1973 1974 1975 1977 1978 1979 1981 1982 1980-årene 1988 1991

1990-årene

Egypt blir romersk provins Ved Romerrikets deling kommer Egypt under Det bysantinske rike Araberne inntar landet De fatimidske kalifer har sitt sete i Egypt Ayyubide-dynastiet regjerer Egypt styres av mamelukkene Egypt blir tyrkisk provins Frankrike holder Egypt okkupert Suezkanalen blir åpnet Storbritannia okkuperer Egypt og sikrer seg dermed full kontroll over kanalen Egypt blir britisk protektorat Egypt blir selvstendig kongedømme Kong Farouk blir styret, og Egypt blir republikk året etter Kanalen blir nasjonalisert. En britisk-fransk-israelsk militæraksjon blir avviklet etter at FN griper inn (Suez-krisen) Egypt er i union med Syria og Yemen (Forente arabiske republikk) Israel besetter Gaza og Sinai («seksdagerskrigen»), Suezkanalen blir stengt Nasser dør og etterfølges av Anwar al-Sadat. Aswan-dammen står ferdig Ny krig mot Israel Israel går med på å trekke sine styrker tilbake fra Suezkanalen Kanalen blir gjenåpnet Sadat besøker Israel. Bilaterale forhandlinger blir innledet En rammeavtale blir inngått med Israel etter et møte i Camp David, USA Fredsavtale med Israel. Egypt blir ekskludert fra den arabiske liga Sadat blir myrdet Israel leverer tilbake til Egypt de siste israelsk-okkuperte områdene i Sinai Befolkningsvekst på over 1 mill, i året fører til ustabile sosiale forhold med økende matmangel og arbeidsløshet Egypt blir gjenopptatt i den arabiske liga Gjennom innsatsen i Golfkrigen og fredsforhandlingene om Midtøsten gjenvinner Egypt posisjonen som araberverdenens mest innflytelsesrike stat Fortsatt ustabile sosiale forhold. Fremgang for muslimske fundamentalister, som bl.a. ved attentater forsøker å ramme landets turistindustri

bin Ladens nærmeste medarbeidere, og antatt å stå bak flere terroraksjoner, inkludert flykapringsaksjonen 11. september 2001. Atef var medlem av alJihad, og ble også 1999 dømt in absentia. Han ble drept i et amerikansk bombeangrep utenfor Kabul 2001. Også Jama'at al-Islamyiah, som er aktiv ut over Egypts grenser, antas å ha nære forbindelser med alQaida. Bevegelsens åndelige leder, Sheikh Omar Abdel Rahman, soner en livstidsdom i USA etter angrepet mot World Trade Center 1993. De radikale islamske kreftene har støtte fra Iran og Sudan, trolig også fra Saudi-Arabia. Fremgangen for den mer fundamentalistiske retning innen islam kan sees på som en folkelig reaksjon på en okende kulturell og politisk vestliggjoring av Egypt, og som en del av en arabisk gjenoppvåkning. Tiltagende økonomiske og sosiale skiller i det egyptiske samfunn bidrar også til større oppslutning om de militante deler av den islamske bevegelse, det samme har utviklingen i Palestina-konflikten og Vestens krigføring mot Irak. Egypt er blitt anklaget for brudd på menneskeret­ tighetene bl.a. pga. forfølgelsen av den koptiske (kristne) minoriteten i landet, men også gjennom arrestasjoner av radikale muslimer, samt den be­ grensete organisasjonsfriheten. Egypt har vært under press fra sin nærmeste allierte, USA, for manglende politisk frihet, men dette ble mindre

etter terrorangrepene 2001. da Mubarak viste til Egypts interne kamp mot fundamentalistisk islam som et eksempel for den globale kampen president Bush iverksatte. Egypt stilte seg da også bak den USA-ledede Operation Enduring Freedom i Afgha­ nistan, som indirekte også rettet seg mot egyptiske ekstremister, som medlemmer av al-Qaida-nettverket. DLd Utenrikspolitikk. Egypt har vært en sentral aktør i Midtøsten, men også et toneangivende land i Afrika og den såkalte tredje verden. President Nasser var i 1955 en av lederne for Bandung-konferansen, som la grunnlaget for Den alliansefrie bevegelse. Med det steg Nasser og Egypt også inn på den internasjonale scene som en sterk, selvstendig stat, hvilket ble ytterligere understreket under forløpet til Suezkonflikten. Egypt ble et viktig senter for anti-imperialistisk og anti-kolonialistisk kamp. Mens Egypt under Nasser var nært allierte med Sovjetunionen, endret hans etterfølger Sadat radi­ kalt kurs gjennom å etablere nære forbindelser med USA. Dette valget fikk avgjørende betydning for Egypts utvikling, både regionalt og lokalt. Den politiske kontakten med USA lettet tilnærmingen til Israel, som i 1978 førte til Camp David-avtalen og den påfølgende fredsavtalen med Israel. Denne styrket forbindelsene til Vesten, men isolerte Egypt i den arabiske verden i det kommende tiår. Egypt

gjenvant imidlertid sin posisjon i regionen i løpet av 1980-årene og særlig i 1990-årene, da Mubarak igjen ble den sentrale mellommann i den palestinskisraelske konflikten. Egypts gode kontakt med PLO styrket Mubaraks mulighet til å spille en aktiv rolle, og presidenten la frem flere initiativ for en løsning på konflikten. Eksempelvis ble avtalen mellom de to parter om begrenset selvstyre for Gaza og Vestbred­ den undertegnet i Kairo 1994, og det reviderte Wye River-memorandumet ble undertegnet i Sharm elSheikh 1999. Egypt var også medvirkende til at Midtøsten-forhandlingene kom i gang i Madrid 1991 - en prosess som løp parallelt med, og til dels var en forutsetning for, Oslo-prosessen. Fra 2000 spilte Egypt og Mubarak en ledende rolle i de inter­ nasjonale fredsbestrebelsene, etter hvert som krigen mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene tiltok. 2001 la Egypt og Jordan frem en felles fredsplan, som forutsatte en øyeblikkelig stans i den israelske bosettingen på okkupert land, og en isra­ elsk tilbaketrekking til posisjoner før intifadaen brøt ut. Planen var støttet av USA, og Egypt stilte seg bak det amerikanske veikartet for fred 2003. Egypt forsøkte å megle mellom Irak og Kuwait etter den irakiske invasjonen i 1990, men stilte seg så bak den allierte aksjonen mot Irak og bidrog med en stor kontingent under Golfkrigen 1991. Innsat­ sen forte bl.a. til økonomisk tilskudd fra Kuwait og Saudi-Arabia, avskrivning av lån og reforhandling av gjenværende utenlandsgjeld med flere land, særlig USA. I tillegg kunne Egypt nyte utstrakt politisk godvilje etter sin deltakelse på alliert side i krigen. Egypte hadde på den tid utviklet et nært forhold til Irak, bl.a. gjennom en ny organisasjon dannet i 1989, Det arabiske samarbeidsråd (ACC), hvor også Jordan og Jemen var med. Egypt hadde også vært en av Iraks største våpenleverandører under krigen mot Iran, og egyptisk våpenindustri vokste sterkt i 1980-årene. Krigen påførte imidlertid også tap for Egypt: bl.a. måtte ca. 600 000 egyptiske gjestearbeidere tas hjem fra Irak og Kuwait. Egypt stilte seg derimot ikke bak den videre krigføringen mot Irak og FNs sanksjoner mot landet, og advarte USA mot å forsøke å gripe inn militært for å fjerne Saddam Hussein. Egypt deltok følgelig ikke i den koalisjon som sluttet seg til USA etter angrepet på Irak i 2003. Egypt forsøkte også å spille en meglerrolle i forhold til Libya. Somalia og Jemen; bl.a. ved å forsøke å unngå konfrontasjoner mellom Libya og Vesten. Forholdet til Israel utviklet seg ikke i den ønskede retning etter fredsslutningen i 1979; både turismen og handelen forble beskjeden. Etter den israelske invasjonen av Libanon i 1982 trakk Egypt hjem sin ambassadør i protest, og Israels bombing av PLOhovedkvarteret i Tunisia i 1986, og senere håndte­ ringen av det palestinske opprøret i Gaza og på Vestbredden fra 1987, bidrog ytterligere til at forhol­ det forble avmålt. Israelske militæraksjoner i Liba­ non i 1990-årene vanskeliggjorde også samarbeidet. Et annet problem i forbindelsene mellom de tø land var spørsmålet om retten til det lille landområdet Taba ved Akaba-bukta i Rødehavet, som Israel beholdt under tilbaketrekningen fra Sinai (1982). I 1989 ble konflikten løst gjennom forhandlinger, og Egypt ble overgitt herredømmet over enklaven. Egypts forhold til Israel er i hovedsak styrt av utvik­ lingen i Palestina-konflikten, hvor Egypt alltid har vært en av PLOs sterkeste støttespillere. Forholdet har derfor også variert med skiftende regjeringer i Israel. Egypt hjemkalle sin ambassadør fra Tel Aviv i september 2000, i protest mot israelske angrep mot palestinske mål i Gaza. Mubarak lyktes også å forbedre forholdet til Sov­ jetunionen. I 1987 ble en ny og omfattende handels­ avtale inngått mellom de to land, og Egypt klarte å oppnå en fordelaktig reforhandling av militærgjelden til Sovjetunionen. Forholdet til Libya har vært svært omskiftelig.

324

EGYPTENS TI PLAGER

Mellom én og halvannen million egyptere arbeider der; halvparten uten lovlig opphold. Den libyske lederen Gaddafi besøkte Egypt 1989, hvoretter grensen mellom de to land ble åpnet. Forholdet bedret seg ytterligere i 1990-årene, da Egypt inntok en rolle som bindeledd mellom Libya og Vesten, bl.a. i erstatningssaken etter Lockerbie-aksjonen, som var en forutsetning for at sanksjonene mot Libya ble opphevet og landet kunne normalisere sine interna­ sjonale forbindelser. Mot slutten av 1990-årene søkte Egypt å styrke forbindelsene også til de øvrige nordafrikanske stater. Forholdet til det tredje nabo­ landet, Sudan, har vært problematisk siden presi­ dent Nimeiri ble styrtet i 1986 og søkte tilflukt i Egypt. Én kilde til konflikt har vært strid om grense­ området Halaib ved Rødehavet. I 1995 satte Egypt inn militære styrker og grep kontrollen over områ­ det. Den egyptiske regjering frykter også for det sudanske islamske regimets innblanding i egyptiske anliggender, og for at den militante islamske beve­ gelse i Sudan kan ha en smitteeffekt i Egypt. En annen kilde til uoverensstemmelse har vært Egypts uvilje til å støtte Sudan militært i krigen i Sør-Sudan. Den sudanske regjering har tvert imot beskyldt Egypt for å støtte opprørerne. Sudan skal på sin side ha støttet den væpnede islamistiske bevegelsen i Egypt. President Mubarak anklaget Sudan for delak­ tighet i attentatforsøket mot ham i Addis Abeba 1995. Året etter ble Egypt beskyldt av myndighetene i Qatar for å ha vært involvert i et kuppforsøk der. 1999 ble Egypt og Sudan enige øm å gjenopprette fulle diplomatiske forbindelser. Forholdet til USA har siden midten av 1970-årene vært nært, men variabelt. 1 slutten av 1980-årene mottok Egypt en årlig bistand på ca. 15 milliarder kroner fra USA, en stor del i form av militær hjelp. I andre halvdel av 1990-årene mente Egypt at USÅ ikke utnyttet de muligheter landet hadde til å spille en avgjørende rolle som nøytral megler i Midtøsten, fordi USA valgte å videreføre de nære forbindelsene med Israel. USAs veto mot en ny periode for egypte­ ren Boutros Boutros Ghali som FNs generalsekretær, skapte forbitrelse i Egypt. Landet har vært kritsk mot flere av USA internasjonale straffeaksjoner, bl.a. bombingen av påståtte terroristmål i Afghanistan og Sudan 1998. Etter terroranslaget mot USA tre år senere gav Egypt sin støtte til USAs globale kampan­ je mot terror - men deltok ikke aktivt i kampen mot al-Qaida og Taliban i Afghanistan, og støttet ikke den amerikanske og allierte invasjonen av Irak 2003. USA har likevel fortsatt å beholde Egypt som en av sine nærmeste allierte og forsynt landet både med økonomisk og militær bistand. 2002 gikk Egypt og Israel sammen i en anmodning til USA om å videre­ føre det militære engasjementet i Sinai, hvor en multinasjonal bufferstyrke med betydelig ameri­ kansk deltakelse er virksom. DLd Egyptens ti plager, uttrykk som stammer fra fortel­ lingen i 2 Mos 7-12, der det berettes om ti plager som Israels gud Jahve lot komme over Egypt for å tvinge Farao til å la israelittene dra ut av landet. Plagene var 1) Nilens vann som ble til blod, 2) fros­ ker, 3) mygg, 4) fluesvermer, 5) pest og byller, 6) hagl, 7) lyn og torden, 8) gresshopper, 9) mørke over landet og 10) alle førstefødtes død. Som en del av utferdstradisjonene spiller beretningen en viktig rolle i Israels frelseshistorie. Egypterevangeliet. 1 Apokryft, gnostisk skrift, kjent utelukkende fra no­ en få sitater hos kirkefaderen Clemens av Alexand­ ria. 2 Gnostisk, apokryft skrift kjent fra ►Nag Hammadifunnel. Egypterevangeliet er oversatt fra gresk og overlevert i to ulike versjoner på koptisk. Skriftet er tillagt Set, Adams tredje sønn, som spiller en betyde­ lig rolle i senjødisk, gnostisk og tidlig kristen littera­ tur. På samme måte som de nytestamentlige evange­ liene forteller historien om Jesu liv, beretter Egypter­

evangeliet historien om Sets liv. Skriftet er en viktig religionshistorisk kilde til kunnskap om gnostisk mytologi og frelsesteologi. egyptienne, gruppe av typografiske skrifter der bokstavene har tilnærmet ensartet tykkelse på streker og seriffer. egyptisk, gammelegyptisk, utdødd språk som ble talt og skrevet i Egypt for det fra 700-tallet e.Kr. ble fortrengt av arabisk. Det tilhører den afroasiatiske språkfamilien og er i slekt med språk som nå snakkes i Nord- og Øst-Afrika, bl.a. berber- og tchadspråk, og semittiske språk i Midtøsten, bl.a. arabisk og heb­ raisk. Vi kjenner det egyptiske språkets historie og utvikling fordi egypterne skrev ned sine tekster i forskjellige skrifttyper og på ulike materialer. Historikk. Egyptisk kan inndeles i seks perioder; 1) Proto-egyptisk i Den predynastiske tid og Den arka­ iske tid (ca. 4000-ca. 3000 f.Kr.). Ingen skrevne dokumenter fra denne tiden er til nå blitt funnet. 2) Gammelegyptisk utviklet seg fra Det gamle riket (ca. 2700-ca. 2160 f.Kr.) til slutten av Den første over­ gangsperioden (ca. 2160-ca. 1991 f.Kr.). Gammel­ egyptisk er belagt som skriftspråk. 3) Mellomegyptiskfra Mellomriket (ca. 1991-ca. 1785 f.Kr.) til slutten av Den andre overgangsperioden (ca. 1785ca. 1558 f.Kr.). 4) Senegyptisk fra Det nye riket (ca. 1558-ca. 1069 f.Kr.) til Den saitiske perioden (ca. 664—ca. 525 f.Kr.). 5) Demotisk var tale- og skrift­ språk i tiden 500-tallet f.Kr.-ca. 450 e.Kr. 6) Koptisk regnes som den siste fasen i det egyptiske språkets utvikling. Det ble brukt fra ca. 100 f.Kr. og var tales­ pråk frem ti! 900-tallet e.Kr.; i Sør-Egypt overlevde det frem til 1600-tallet blant noen kristne familier. Koptisk ble fra midten av 700-tallet e.Kr. fortrengt av arabisk som landets språk. I dag brukes koptisk bare som kirkespråk for kopterne (se ►koptere, språk). Skrift. Fra og med Det gamle riket (ca. 2700-ca. 2160 f.Kr.) skrev egypterne språket sitt med både hieroglyfisk og såkalt hieratisk skrift (se ►hierogly­ fer). Disse to skrifttypene ble brukt samtidig. Hiero­ glyfene ble først og fremst brukt på monumenter, mens hieratisk skrift, som består av forenklede hieroglyfer, ble brukt til daglig. I tiden ca. 600 f.Kr.ca. 400 e.Kr. ble det brukt en forenklet form av hieratisk skrift, såkalt demotisk skrift. Fra 100-tallet f.Kr. gikk egypterne over til å bruke koptisk. De gamle egyptere betraktet mellomegyptisk som den klassiske formen av språket sitt som de brukte også i senere perioder for å skrive kongelige og religiøse tekster. Fra å være et syntetisk språk med suffikser som bøyes i kjønn, tall og kasus for sub­ stantiver og adjektiver, utviklet språket seg i analy­ tisk retning med mer nyansert og rikere syntaks i tillegg til utvidet vokabular. I likhet med de semittis­ ke verbene uttrykte egyptiske verber aspekter, dvs. avsluttet handling (perfektiv) og kontinuerlig eller gjentatt handling (imperfektiv). Om litteraturen skrevet på det egyptiske språket, se ►Egypt I (litteratur). S-AN egyptisk blått, farge, mettet (grå)blå, litt lysere enn ultramarin = emaljeblå. egyptisk klorose, blodmangel fremkalt av rundor­ men Ancylostoma duodenale, se ►ankylostomiasis. egyptisk matematikk. Den egyptiske byggekunst og landmåling gjorde det nødvendig å ha en høyt utviklet regnekunst. De viktigste kilder for kjennska­ pet til egyptisk matematikk er den såkalte Ahmes' regnebok og et papyrus som befinner seg i Moskva. De skriver seg begge fra ca. 1600 f.Kr. Mest interes­ sant er egypternes brøkregning, idet de skrev enhver brøk som summen av såkalte stambrøker, dvs. brøker med 1 til teller; detaljerte regler for regning med slike stambrøksummer finnes i de nevnte skrifter i form av til dels temmelig kompliserte eksempler. Videre kunne egypterne utføre flate- og volumberegninger. De gjorde bruk av en tilnærmet metode som svarer til verdien (16/9)2 eller omtrent 3,1605 for forholdstallet n.

Egyptologi. 11927, fem år etter at Howard Carter fant TutAnkh-Amons grav, kunne han åpne lokket til mumiekisten med kongens dødsmaske.

egyptisk mau, korthåret, slank katterase; ansees som etterkommer av en katt som ble holdt av de gamle egyptere. Tett, mønstret pels med flekker; store, mandelformede øyne. egyptisk søyle, søyle formet som stilisert etterligning av sammenbuntede plantestengler med kapitél i form av blomst eller palmekrone. Se ►arkitektur, egyptkløver, aleksandrinerkløver, Trifolium alexandru num, ettårig art i erteblomstfamilien. 30-60 cm høy, trekoblede blad og hvite blomster i avlange hoder. Egyptkløver stammer fra middelhavsområdet og er innført til Norge med bl.a. gressfrø. Den er funnet noen få steder i Sør-Norge og Tromsø. Dyrkes som grønnforvekt og til grønngjødsling, særlig innen økologisk landbruk. egyptologi, vitenskapen om det gamle Egypts språk, litteratur, historie, religion, kunst, kultur og geogra­ fi. Selv om det sagnomsuste Egypt, på grunn av sine imponerende monumenter og sin merkelige billed­ skrift, har vært gjenstand for en nærmest kontinuer­ lig interesse i Europa fra antikken til moderne tid, kan det neppe tales om noen egentlig «egyptologi» for etter dechiffreringen av den gammelegyptiske hieroglyfskriften tidlig på 1800-tallet. En forsvunnet sivilisasjon. Etter å ha blomstret sam­ menhengende i over 3000 år gikk den egyptiske kulturen litt etter litt i oppløsning. Kristendommen, som hadde fått fotfeste i deltaet, spredte seg lang­ somt sørover i hundreårene etter Kristi fødsel, og koptiske kristne ødela en lang rekke monumenter som de ikke bare anså for å være hedenske, men også som velegnet til egne byggeformål. Da islams hærer erobret Egypt i 641 e.Kr., var hieroglyfskriften forlengst gått i glemmeboken. Også for muslimene representerte monumentene djevelens verk, men kunne brukes som steinbrudd for egne byggearbei­ der. Sand og ødeleggelser gjorde til sammen sitt til at det gamle Egypt etter hvert forsvant helt. Bare de imponerende pyramidene og andre ruiner tiltrakk seg de besøkendes oppmerksomhet og minnet om fordums storhet. Slik ble landet opplevd av fromme pilegrimer som i middelalderen reiste til Egypt for å besøke de hellige steder. Kunnskapen om Egypt i Europa før 1800. Egyptiske monumenter var ikke helt ukjent i Vesten. Etter romernes erobring av Egypt i år 30 f.Kr. brakte keisere monumenter (bl.a. en rekke obelisker) med seg hjem for å sette opp i rikets byer. Velstående romere skaffet seg egyptiske antikviteter til dekora­ sjon i hus og hage. Også til de mange egyptiske templer i Romerriket ble det brakt gjenstander fra hjemlandet. Kjennskapet til det gamle Egypt i Euro­ pa utviklet seg likevel ikke for alvor før med renes­ sansen. Samtidig med gjenoppdagelsen av de klassis­ ke forfattere ble man også oppmerksom på deres beskrivelser av det gamle Egypt og dets kultur og monumenter. Herodot hadde besøkt landet i det 5.

325

årh. f.Kr. og beskrev pyramidene og templene. Andre klassiske forfattere som nevner Egypt er Apuleius, Diodoros Siculus, Jamblikhos, Plutark og Strabon. Også kristne forfattere som Clemens Alexandrinus, Evsebios og Lactantius omtaler Egypt i sine verker. Samtlige av disse forfattere er preget av fordommer og manglende forståelse, og arven fra antikken kom i virkeligheten til å forsinke egyptologiens utvikling. Dette gjaldt særlig forestillingen om at hieroglyfskriften var en ren symbolskrift og at tekstene inneholdt esoteriske filosofiske systemer. På 1600-tallet begynte de første reisene til Egypt for Egypts egen skyld. F.eks. reiste Pietro della Valle (1586-1652) i årene 1614—26 gjennom hele det østlige middelhavsområdet og brakte mumier og koptiske manuskripter med seg hjem til Italia. Også den sprenglærde Athanasius Kircher (1602-80) arbeidet med koptiske manuskripter. Gjennom hele 1600- og 1700-tallet arbeidet man videre på det forfeilede grunnlaget som var lagt med antikken og renessansen og forsøkte forgjeves å løse hieroglyfskriftens gåte. Ekspedisjonene. Den som egentlig la grunnlaget for egyptologiens utvikling i moderne tid, var Napoleon, som sendte en militær ekspedisjon til Egypt i 1798. Ekspedisjonen brakte med seg en stor gruppe viten­ skapsmenn og kunstnere for å samle informasjon. Under ledelse av maleren og forskeren Domenique Vivant Denon utkom i årene 1809—13 det fremra­ gende illustrerte 24 bindsverk «Egypts beskrivelse». Med ett var Egypts monumenter tilgjengelige for europeiske forskere. Verket fikk en enorm påvirk­ ning også på Europas åndsliv, der «egyptifiseringen» gjenspeilte seg i moter, litteratur, kunst og arkitek­ tur. Flere ekspedisjoner fulgte. Bl.a. foretok J. F. Champollion og I. Rosellini en reise i 1828-29, og C. Lepsius drog i årene 1842-45 med tegnere gjennom det indre Egypt og brakte med seg tekster og gjen­ stander tilbake til Europa. I de vitenskapelige ekspedisjonenes kjølvann skaptes en voldsom interesse for det gamle Egypt og for egyptiske antikviteter. Dette gav grobunn for eventyrervirksomhet og illegale utgravninger, noe som resulterte i at store mengder antikviteter ble brakt fra Egypt til Europa. Disse utgjør i dag grunn­ stammen i de store museenes samlinger i Europa og USA. Blant dem som var tidlig ute, var italieneren G. B. Belzoni som forsynte seg fritt med store mengder av egyptiske antikviteter. Disse ble brakt til England i 1821 og utgjør grunnstammen i den store samlingen i British Museum. Hieroglyfskriftens dechiffrering og utviklingen av egypto­ logien som vitenskap. Et av de beskriftede monumen­ tene som en av Napoleons soldater hadde oppdaget i 1799, ►Rosettasteinen (som ble brakt til England i 1802), skulle gi nøkkelen til dechiffreringen av hieroglyfskriften. Steinen har den samme tekst i tre forskjellige versjoner, hieroglyfskrift, demotisk skrift og gresk, og flere kastet seg over studiet av disse tekstene. Svensken J. D. Åkerblad (1763-1819) klarte såvidt å lese noe av teksten, og den språkbegavede engelskmannen T. Young (1773-1829) ytet et vesentlig bidrag til løsningen. Det skulle imidlertid bli den lærde franskmannen J. F. ►Champollion (1790-1832) som løste mysteriet i 1822. Dermed var det åpnet for direkte tilgang til det gamle Egypts rike kultur. Champollions pionerarbeid ble videreutviklet av kjente navn som franskmennene E. de Rougé (1811-72) og A. Mariette (1821-81) og av tyskerne C. R. Lepsius (1810—84) og H. Brugsch (1827-94). Den siste er særlig kjent for å ha lagt grunnlaget for det vitenskapelige studium av demotisk (den egyp­ tiske kursivskriften som ble brukt i sen-egyptisk tid og i den gresk-romerske perioden). Til de tidlige pionerene hører også nordmannen Jens Lieblein (1827-1911). I årene mellom 1880 og den første verdenskrig gjorde faget store fremskritt. Ikke uten grunn omta­

EHRENSVÅRD

les perioden ofte som egyptologiens gullalder. Tyske­ ren A. Erman (1854-1937) publiserte sine klassiske grammatikker i 1880 og i 1884 og la dermed grunn­ laget for en nøyaktigere oversettelse av tekstene. Erman utgav i 1886 også den første egyptiske kul­ turhistorie bygd på primærkildene. Sammen med H. Grapow utgav han en flerbinds ordbok til det egyp­ tiske språk. I 1887 kom E. Meyers (1855-1930) egyptiske historie ut og korrigerte, på grunnlag av egyptiske primærkilder, en rekke av antikkens feilinformasjoner. Briten F. Ll. Griffith (1862-1934) og tyskeren W. Spiegelberg (1870-1930) gjorde store fremskritt innenfor studiet av demotisk. De tidligere skattejakter og gravrøverier, som hadde ødelagt mer informasjon enn de hadde fremskaffet, ble erstattet av Sir Flinders Petries (1853-1942) utgravninger og den begynnende vitenskapelige arkeologi. Hans metoder ble senere forbedret, særlig av amerikane­ ren G. A. Reisner (1867-1942). Et annet viktig navn innenfor så vel arkeologi som religionshistorie er G. Maspero (1846-1916). På dette grunnlaget bygde så i nyere tid kjente egyptologer som K. Sethe (1869-1934) og A. H. Gar­ diner (1879-1963) videre. Gardiner viet seg særlig til studiet av papyrer skrevet med den hieratiske kur­ sivskriften. Dessuten ble hans egyptiske grammatikk lærebok for flere generasjoner. De første tilløp til en egyptisk kunsthistorie fikk et endelig gjennombrudd med H. Schåfer (1869-1957). H. Kees (1886-1964) utgav den første systematiske fremstilling av gammelegyptisk administrasjon og forvaltning. H. Frankfurt (1897-1954) og A. Moret (1868-1938) videreutviklet studiet av gammelegyptisk religion. H. J. Polotsky (1905-94), som regnes som en av de største egyptologer i moderne tid, leverte vesentlige bidrag til egyptisk og koptisk grammatikk. Selv om det kan pekes på viktige arkeologiske enkeltbegivenheter også på 1900-tallet (først og fremst ► Nubiaekspedisjonen ogH. ►Carters (1873f 939) oppdagelse av Tut-Ankh-Amons grav i 1922), kjennetegnes utviklingen av egyptologien i nyere tid ikke i første rekke av spektakulære arkeologiske funn (det er fortsatt mange steder som er lite utfors­ ket), men av en stadig økende kunnskap, forbedring av fagets metoder innenfor alle områder og av sterk spesialisering. I de aller seneste tiår har det særlig skjedd en dreining vekk fra den ensidige opptatthet av monumenter og mot en større interesse for sosioøkonomiske forhold (særlig økonomi, dagligliv, kvinnens stilling) og for forhistorisk tid. I dag arbeider ca. 300 utdannede egyptologer ved universitetsinstitutter, museer og ulike arkeologiske institusjoner over hele verden. Forskningsresultate­ ne publiseres i monografier og i en rekke fagtids­ skrifter, hvorav ca. 10 er rent egyptologiske. Den første egyptologkongressen ble holdt i Kairo i 1976 og har siden vært arrangert hvert tredje år. Det finnes over 500 museer som har samlinger av egyp­ tiske antikviteter, i første rekke i USA, Egypt og Europa, men også i Australia, Brasil, Cuba, Japan, Mexico og Sudan. I Norge finnes noen tekster og gjenstander i museer og biblioteker, men ingen samling av betydning. Landets eneste professor i egyptologi finnes i dag i Bergen. Se for øvrig histo­ rie- og kulturavsnittene under ► Egypt. HMB e-handel, elektronisk handel, begrep som favner alle former for kommersielle transaksjoner og forret­ ningsvirksomhet over elektroniske nett. Se ►netthandel. Ehandelsloven (i kraft 1. juli 2003) skal sikre fri bevegelighet for e-handel mellom EØS-stater. Ifølge loven skal e-handelsselskaper innenfor EØS følge den reguleringen som gjelder i det landet som sel­ skapet er etablert i (§§ 4—5). I lovteksten finnes det imidlertid generelle unntak fra denne regelen, bl.a. unntak som gir forbrukere beskyttelse etter sitt eget lands rett (jf. § 6). EHF, fork, for eng. Extremely High Freguencies, elektro­

magnetiske svingninger med bølgelengde 4 mm eller mindre. Ehime, prefektur i Japan, på nordvestsiden av Shikoku, ligger ut mot Innlandshavet (i nord); 5675 km2 med 1 486 000 innb. (2002). Hovedstad: Matsuyama. Fjellrikt i innlandet, lavere ved kysten. Bosetningen er konsentrert til en smal kystslette. Det drives et terrassejordbruk med dyrking av ris, hvete, te, soyabønner og mandariner. Noe skogbruk og fiske (bl.a. perledyrking). Industrien omfatter bl.a. skipsbygging, fremstilling av kjemikalier, teksti­ ler og metaller. Ehnmark. Anders, f. 1930, svensk journalist og forfatter. Han har gjort seg bemerket som kritisk journalist og som debattør. Sammen med P. O. Enquist har han bl.a. skrevet dramaet ChezNous (1976) og kriminalhistorien Doktor Mabuses nya testamente (1982). Hans interesse for maktens og de politiske utopienes problem sammenfattes i et bemerkelsesverdig essay om Machiavelli, Maktens hemligheter (1986). I 1999 utgav han Minnets hemlighet, en bok om Erik Gustaf Geijer. Senere utgivelser omfatter Frihetens rike: Om det roliga (2001) og Krigsvinter Dagbokfrånskogen (2002). Ehrenberg, Christian Gottfried, 1795-1876, tysk naturforsker, professor i Berlin, et grunnleggende navn i den mikroskopiske undersøkelse av encellede organismer, særlig infusjonsdyrene. Klassiske er hans korallundersøkelser og hans studier av diatoméer fra tidligere jordperioder. Ehrencron-Muller. Holger, 1868-1953, dansk biblio­ tekar og bibliograf. 1907-38 sjef for Det kongelige biblioteks danske avdeling. Hans betydeligste arbeid er Forfatterlexikon omfattende Danmark, Norge og Island indtil 1814 (1924-35, 12 bd., med supplement 1939) og Anonym- og Psevdonym-Iexikon for Danmark og Island til 1920 og Norge til 1814 (1940). Ehrenpreis, Marcus. 1869-1951, polskfødt rabbiner, overrabbiner i Bulgaria 1900-14, i Stockholm 1914— 41. Titulær professor 1935. Han spilte en fremtre­ dende rolle ved de tidlige sionistkongressene. Under den første og den annen verdenskrig organiserte han flyktninghjelp. Han utgav flere essaysamlinger. Selvbiografi: Mitt liv mellan oster och vester (1946). Ehrenskibld Nils, 1674-1728, svensk friherre og sjøoffiser, en av de største sjøhelter i svensk historie. I svenskenes «årofullaste sjostrid» ved Hangbudd 1714 klarte han å hindre at russerne trengte frem til Stockholms skjærgård. Var fange i St. Petersburg til 1720. Admiral 1721, friherre 1727. Ehrenstein, Albert [e:mnftain], 1886-1950, øster­ riksk forfatter. Skrev en rekke diktsamlinger og noveller i ekspresjonistisk stil, bl.a fortellingene Der Selbstmord eines Katers (1912) og Der Mensch schreit (1916). Dessuten utgav han essays med skarp kulturkritisk tendens. Ehrenstrahl David Klbcker, 1628-98, født i Ham­ burg, svensk maler, elev av dyremaleren Juriaen Jacobsz i Amsterdam 1648. Kom til Sverige 1652, studerte 1654-61 renessansens og høybarokkens kunst i Italia, Paris og London. Ved hjemkomsten ble han hoffmaler. På Drottningholm malte han i 1660-70-årene en rekke dekorative arbeider i en pompøs, allegorisk stil. Kjente verker er takmaleriet Svea omgitt avdydene (1669-74) i Riddarhuset, Korsfestelsen (1695) og Dommedag (1696) i Storkyrkan. Malte også portret­ ter av den svenske kongefamilie og adel. Laget også folkelige gruppebilder, Brønnmesteren i Medevi med sønner (1683) og livfulle dyrebilder. Neger med aper og papegøyer (1670), Bjømejakt (1674) og Orrfuglleik (1675). Intimt studerte stilleben. Adlet 1674 under navnet Ehrenstrahl. Ehrensvård, svensk adelsslekt, opprinnelig fra Stralsund i Pommern. Slektens eldste kjente medlem var Peter Schåffer, som var regimentskvartermester ved Åbo låns infanteriregiment i annen halvdel av 1600-

EHRENSVÅRD

tallet. Hans sønn, oberst Johan Jakob Schåffer (1666-1731), som ble adlet 1717 med navnet Ehrensvård, var far til feltmarskalk Augustin Ehren­ svård (1710-72), generalmajor Carl Ehrensvard (1713-70) og generalmajor Fredrik Ehrensvard (1719-1807), som alle fikk friherretittel 1764. Augustin Ehrensvard fikk grevetittel 1771. Han var far til kunstteoretikeren greve Carl August Ehren­ svard (1745-1800), som igjen var farfar til politike­ ren greve Albert Ehrensvard (1821-1901). Hans eldste sønn, admiral greve Carl August Ehrensvard (1858-1944), var far til general Carl August Ehren­ svard (1892-1974); en yngre sønn, greve Albert Ehrensvard (1867-1940), var svensk utenriksminis­ ter 1911-14. Carl Ehrensvard var far til diplomaten friherre Gustaf Johan Ehrensvard (1746-83) og litteraten friherre Carl Fredrik Ehrensvard (1767-1815). Ehrensvard. Albert 1821-1901, greve, svensk politi­ ker og godseier; sønnesønn av C. A. Ehrensvard. 1 diplomatisk tjeneste 1842-55, drev deretter sitt gods i Skåne, 1864-85 landshøvding i Gøteborgs og Bohus lån. Som riksdagsmann 1847-90 (med noen avbrudd) arbeidet han for en friere handels- og tollovgivning. Han var utenriksminister 1885-89, ofte kritisert for sin norskvennlige innstilling. Ehrensvard. Augustin, 1710-72, svensk greve og offiser; feltmarskalk 1772. Han ledet fra 1748 arbei­ det med oppbygningen av det finske forsvar, og anla bl.a. Sveaborg festning utenfor Helsinki, hvor han også er gravlagt. Ehrensvard var også en dyktig tegner og maler; han illustrerte bl.a. sine Anteckningar under en resa i Finland år 1747 (faksimileutg. ‘1938). Ehrensvard. Carl August, 1745-1800, svensk tegner, maler, arkitekt og kunstteoretiker; sønn av A. Ehrensvard. Utdannet som sjøoffiser, overadmiral 1784, 1792-94 generaladmiral og flåtens øverste sjef. Han studerte kunst på reiser i Frankrike, Neder­ land og Italia, gav 1786 ut Resa till Italien 1780, 1781, 1782 og De fria konsters philosophi, hvor han forfektet nyklassisistiske synsmåter, influert dels av Winckelmann og franske og italienske estetikere, dels av Montesquieus klimalære. Han gjorde seg også kjent som landskapsmaler og en fremragende karikaturtegner. Som arkitekt var Ehrensvard like radikal i sin nyklassisisme som de samtidige franske arkitektene E. L. Boullée og C.-N. Ledoux. Ehrensvard, Carl Fredrik, 1767-1815, svensk friherre og offiser, halvbror av G. J. Ehrensvard. 1792 ble han dømt til døden for delaktighet i mordet på Gustav 3, men ble benådet og landsforvist. Han bodde siden i Danmark og ble gift med Thomasine ► Gyllembourg, og han tok også dette navnet. Ehrensvard, Gustaf Johan, 1746-83, friherre, svensk diplomat; brorsønn av Augustin Ehrensvard, halv­ bror av C. F. Ehrensvard. Hans Dagboksanteckningar Jorda vid Gustaf III:s hov (trykt 1877-78) gir et interes­ sant og betydelig bidrag til den gustavianske perio­ dens historie og kulturliv. Han gjorde en betydelig innsats som drivkraften bak Gustav 3s planer om en svensk operascene. 1772-76 var han sjef for hofforkesteret og det svenske teateret, og i Anteckningar om svenska teatems uppkomst skildrer han denne grunn­ leggende tid. Ehrig, Andrea [e:rikj], (født Mitscherlich, tidl, gift Schbne), f. 1960, tysk skøyteløper (DDR). Olympisk mester på 3000 m 1984, i tillegg 5 OL-sølv og 1 OLbronse i løpet av fire OL (1976-88). To VM og fem EM allround i perioden 1983-88. Satte i alt ni ver­ densrekorder på 1500 m (1), 3000 m (1), 5000 m (5) og sammenlagt (2). Ehrle, Franz [e:rb], 1845-1934, tysk katolsk middelalderhistoriker, jesuitt. Han var prefekt for det vatikanske bibliotek 1895-1914; kardinal fra 1922. Han utgav bl.a. Historia Bibliothecae Romanorum Pontificum (1890) og Archivfur Literatur und Kirchengeschichte des

326

sjon og méned i tilknytning til Watergate-saken, og mistet samme år i California retten til å praktisere som jurist. Løslatt 1978. Ehrling. (Evert) Sixten, f. 3. april 1918, svensk dirigent og pianist. Utdannet i Stockholm, Dresden (K. Bohm) og Paris (A. Wolff). 1944-60 kapellmes­ ter ved operaen i Stockholm, 1963-73 sjef for De­ troit symfoniorkester, 1964-68 professor ved uni­ versitetet i samme by, 1973-88 leder for orkesteravdelingen ved Juilliard School of Music i New York, fra 1993 lærer ved Manhattan School of Music, New York. Flere engasjementer ved Metropolitan, bl.a. hele Der Ring des Nibelungen (1975). Ehrling regnes som en av samtidens ypperste dirigenter. Han har hatt stor betydning for utbredelsen av nyere svensk Paul Ehrlich musikk. (1854-1915). Ehrnrooth, Adelaide, 1826-1905, finlandssvensk forfatter, kjent for sitt arbeid for kvinnesaken og for Mittelalters (1885-1900, sammen med Heinrich sosiale oppgaver; skrev bl.a. Familjen Varnskold Denifle). (1866), Dagmar; en vardagshistoria (1870), Hbstskdrd Ehrlich, Paul [e:rlikj], 1854-1915, fodt i Strehlen (1895) og reiseerindringer (1888-90). (Schlesien), tysk lege. Ehrlichs livsverk faller i tre Ehud, israelitt av Benjamins stamme, drepte moaavsnitt, og han oppnådde innen hvert av dem resul­ bitterkongen Eglon og ble dommer i Israel (Dom tater som alene ville gitt ham berømmelse. Han er 3,15 ff.). grunnlegger av den moderne hematologi (læren om Eia. Harald, f. 9. februar 1966 i Oslo, norsk kringkas­ blodet), immunitetslæren og kjemoterapien. Han tingsmedarbeider, utdannet sosiolog. Tekstforfatter introduserte en rekke nye fargemetoder til bruk i og rolleinnehaver i en rekke komi-programmer, bl.a. den medisinske diagnostikk, f.eks. metylenblått til programmene Lille Lørdag i NRK1 1995-96, Herrepåvisning av gonokokker (Neisser) og farging av avdelingen i Petre 1997, Apen Post 1998-2002 og tuberkelbasiller. Hans arbeid med såkalte anilinfarTeam Antonsen 2004. Medvirket i filmen Detektor i ger dannet grunnlaget for hans kjemoterapistudier. 2000. Samarbeid bl.a. med Bård Tufte Johansen. Sammen med von Behring fremstilte Ehrlich difteriEibar, by i Spania. Baskerland, sørvest for San Seantitoksin, som fikk stor betydning i behandlingen bastiån; 28 500 innb. (2002). Våpen-, sykkel- og av difteri. 1 1896 opprettet den proyssiske regjering maskinindustri. et Ehrlich-institutt i Steglitz for serumforskning. Her utarbeidet Ehrlich immunitetslærens fundamentale Eibenschiitz. José [ai-], 1872-1952, tysk dirigent og prinsipper. I 1899 ble instituttet flyttet til Frankfurt komponist. Knyttet til orkestre i Turku, Hamburg og a.M. og utvidet til også å gjelde eksperimentell 1921-27 til Filharmonisk Selskaps Orkester. terapeutisk forskning. Her fremstilte Ehrlich Eibyelva. elv i Alta kommune, Finnmark, med kilder sammen med S. Hata arsfenamin (salvarsan), som inne på vidda i Guovdageaidnu-Kautokeino kom­ fikk enorm betydning i syfilisbehandlingen. Ehrlich mune. Eibyelva faller i Altaelva ca. 14 km ovenfor ble 1904 professor i Gottingen og fikk 1908 Nobel­ dennes munning i Altafjorden. Fra sør tilløpene prisen i medisin (sammen med I. Metsjnikov) for Vesterelva og Trangdalselva; Eibyelvas største leng­ sine arbeider innen hematologien og kjemoterapien. de, 48 km langs Trangdalselva. Rv. 93 mellom Bos­ Ehrlich. Paul R(alph) [a;lik], f. 29. mai 1932, ameri­ sekop og Guovdageaidnu (Kautokeino) går nå langs kansk okolog. Professor i biologi ved Stanford Uni­ Eibyelva og Trangdalselva for å unngå den gamle, versity fra 1966. En av verdens ledende forskere værharde overgangen over Beaskkådas. Godt lakse­ innen befolkningsproblemer. Har utgitt bl.a. The fiske. Population Bomb (1968, ny utg. 1990), Population, Eich, Giinter [aikj], 1907-72, tysk forfatter; g. m. Ilse Resources, Environment (1970) og Healing the Planet Aichinger. Hans lyrikk er preget av en melankolsk (1991); alle sammen med sin kone Anne Ehrlich. pessimisme og har et surrealistisk påvirket billed­ ehrlichiose, febersykdom som skyldes infeksjon av språk. Spesielt etter den annen verdenskrig fikk bakteriearter i slekten Ehrlichia, nært beslektet med hans dikt en ordfattig, nøkternt registrerende stil. Rickettsia. Sykdommen regnes derfor ofte som en Hans seneste lyrikk kretser ofte om de usynlige ► rickettsiose. Bakteriene overføres til mennesket dimensjoner i tilværelsen. Ved siden av sin meget med flått. Det forekommer to ulike varianter av betydelige lyriske produksjon er han kjent for sine sykdommen, forårsaket av to forskjellige bakteriear­ hørespill, som kretser om menneskets angst, håp og ter. Human monocytær ehrlichiose skyldes infeksjon drømmer. Gjennom språkbehandling og akustiske med Ehrlichia chaffeensis. Human granulocytær virkemidler er de et viktig bidrag til utviklingen av ehrlichiose, HGE, skyldes infeksjon med Ehrlichia denne kunstformen. Blant hans verker kan nevnes phagocytophilia, som hos drøvtyggere fører til ►sjodiktsamlingen Ausgewdhlte Gedichte (1960) og høre­ dogg. Symptomer og sykdomsforløp er like for begge spillene Traume (1953, ny utg. 1959), Stimmen infeksjonstypene: et influensalignende sykdomsbil­ (1962), 15 Hbrspiele (1966). Hans Gesammelte Werke de med feber, muskelsmerter og hodepine. Sykdom­ ble utgitt i 1973. men fører til at blodplater og blodceller blir ødelagt, Eichel. Hans, f. 24. des. 1941, tysk politiker (SPD). med blødninger og lav blodprosent som resultat. Ordfører i Kassel 1975-91, statsminister i delstaten Immunforsvaret blir svekket. 1 USA er dødeligheten Hessen 1991-99. Tysklands finansminister fra 1999. ved HGE 5 %. Ehrlichiose behandles med antibioti­ Eichel har måttet bære mye av ansvaret for den ka. HGE ble forste gang påvist i Norge i 1998, mens negative økonomiske utviklingen i Tyskland. human monocytær ehrlichiose ikke er påvist (2005). Eichendorff, Joseph [aikj-], Freiherr von, 1788Ehrlichman, John David [adikman], 1925-99, ameri­ 1857, tysk dikter. Han studerte i Halle og Heidelberg kansk jurist og politiker. En av lederne for Richard og ble sterkt påvirket av den katolske og nasjonale Nixons valgkamp 1968. 1968-73 Nixons innenriks­ romantikken. Han deltok i befrielseskrigene mot politiske rådgiver. Han ble tvunget til å ta avskjed Napoleon og gikk senere i prøyssisk statstjeneste. 1973 for sin rolle under ► Watergale-saken, og ble Hans dikt er ved siden av Clemens Brentanos et 1974 dømt for medansvar i innbrudd hos en politisk høydepunkt i den tyske romantiske lyrikk. Med motstander (Daniel Ellsbergs psykiater). Dømt til beskjedne virkemidler i billedbruk og rim oppnår flere års fengsel 1975 for sammensvergelse, obstruk­ han en enkelhet i uttrykksformen som kan minne

EID

327 om folkevisen. Men på tross av det idylliske roman­ tiske landskap i diktene er Eichendorffs poetiske verden stadig truet av jegets ensomhet og angst overfor en uutgrunnelig eksistens. Vemod og sorg stilles sammen med en trøstende tro på Guds nær­ het. Diktenes lyrisk-musikalske stil bestemmer også hans prosa. Den berømte fortellingen Aus dem Leben eines Taugenichts (1826, norsk overs. En døgenikt, 1995) skildrer romantikkens vandrelyst som en evig lengsel etter det hinsidige rike. Andre viktige prosa­ verker er Ahnung und Gegenwart (1815) og Das Marmorbild (1818). Eichendorff skrev også verker av historisk og litteraturhistorisk karakter. Werke i 5 bind utkom 1970-88. Litt.: Korte, EL: J.v.E., 2000; Schiwy, G.: E.:der Dichter in seiner Zeit; eine Biographie, 2000; Seidlin, O.: Versuche iiber E., 1965 Eichler, August Wilhelm [aikj-], 1839-87, tysk botaniker. Eichler arbeidet med morfologi og syste­ matikk. Hans undersøkelser over utviklingen og organenes stilling i blomster av forskjellige plantetyper fikk avgjørende betydning for den moderne plantesystematikk som siden ble utformet av Adolf Engler. Etter C. F. P. von Martius overtok han og fortsatte utgivelsen av dennes Flora Brasiliensis, og skrev der flere monografier over brasilianske plantefamilier. Eichmann, Adolf [aikj-], 1906-62, tysk SS-offiser (Obersturmbannfiihrer). Ledet 1938 aksjonen mot de østerrikske jøder som ble sendt til konsentrasjons­ leir. I 1939 ble han sjef for den avdeling i Himmlers Reichssicherheitshauptamt som fra 1942 hadde til oppgave å forestå «den endelige løsning» av jøde­ spørsmålet. Etter å ha holdt seg skjult i flere år ble Eichmann oppsporet i Argentina av israelske etterretningsgrup­ per, tatt til fange mai 1960 og brakt til Israel. Bortfø­ relsen førte til diplomatisk kontrovers mellom Argentina og Israel sommeren 1960. Rettssaken mot Eichmann fant sted i Jerusalem april-desember 1961; han ble funnet skyldig i de alvorlige forbrytel­ ser mot Europas jøder, dømt til døden og henrettet etter at høyesterett hadde avvist hans anke. Eichstatt [aikjstet], by i Tyskland, Bayern, ved elven Altmiihl, sør for Niirnberg; 12 800 innb. (2003). Jernbane- og handelssenter. Gammelt bybilde med rester av bymuren. Rikt utsmykket domkirke fra 1100-tallet. Bispeborgen Willibaldsburg er i dag museum. Eichstatt oppstod som romersk utpost. Bonifatius opprettet bispesete her i 741. Byrettigheter fra 908. Bispedømmet Eichstatt kom under Bayern i 1802, var særskilt fyrstedømme 1817-55 (►Leuchtenberg), kom så igjen under Bayern. Katolske univer­ sitet. Eick, Johannes, f. 22. april 1964, norsk jazzmusiker, bassist. Studerte ved Trøndelag Musikkonservatori­ um fra 1983, og spilte bl.a. i gruppene Pentateuch og Fair Play. Han var landsdelsmusiker i Finnmark med kvartetten Noor 1985-87. Fra 1990 med i gruppen Airameiro, fra 1992 i Vigleik Storaas trio og kvartet­ ten Kalpa. Han har samarbeidet mye med sangeren Elin Rosseland, og turnert med Karin Krog/John Surman. Eickhoff, Gottfred (Poul Georg), 1902-82, dansk billedhugger, elev av Despiau i Paris 1927-33, mot­ tok også sterke inntrykk av Maillol, Osouf og andre. Med forbilde i egyptisk og arkaisk gresk kunst tilstre­ bet han en forenklet statuarisk form, forent med en fin oppfatning av det individuelle som ikke minst kommer til uttrykk i hans mange portrettbyster. Til torget i Sakskobing utførte han 1940 den monu­ mentale bronsegruppen Roepiger. Nasjonalgalleriet i Oslo eier bl.a. Marseille-piger (1935). Eickstedt, Egon von [aikjtet], 1892-1965, friherre, tysk antropolog og etnograf, professor i Breslau,

Leipzig og fra 1946 i Mainz. Beskjeftiget seg særlig med studier av menneske«raser», og utgav bl.a. Rassenkunde und Rassengeschichte der Menschheit (1934) og Die Forschung am Menschen (3 bd., 1937— 65). eid, opprinnelig betegnelse for et sted der en båtreise må avbrytes, slik at ferdselen må gå over land, f.eks. en landtange mellom fjord og innsjø, eller en foss. Alene eller i sammensetninger er navnet alminnelig i Norge. Eid, kommune i Nordfjord, Sogn og Fjordane. Kom­ munen omfatter områdene omkring Eidsfjorden, en 13 km lang arm av Nordfjord, i vest nordbredden av Nordfjord vestover til Lefdal og i øst områdene nord for Hundvikfjorden og Utfjorden, samt Eidsdalen og områdene omkring vestre del av Hornindalsvatnet. Eid grenser i nord til Møre og Romsdal fylke. Deler av Davik (i vest) og Hornindal (i øst) ble tillagt Eid i 1965, og 1992 ble Lote og Hennebygda innlemmet i Eid kommune. Natur. Eid er svært berglendt med fjell opp til 1297 moh. (Glitregga sør for Hornindalsvatnet). Berg­ grunnen består av gneis og gneisgranitt av prekambrisk opprinnelse, men med sin nåværende struktur fra kaledonsk tid. Løsavsetninger av sandholdig moldjord langs fjordene og i dalene, ofte i terrasser. Hornindalsvatnet øst i kommunen, er Vestlandets største, og Norges og Europas dypeste innsjø (514 m dyp). Bosetning. Bosetningen er i vesentlig grad konsen­ trert til Eidsdalen med administrasjonssenteret Nordfjordeid (2517 innb. 2003) ved botnen av Eidsfjorden og kommunens andre tettsted, Mogrenda (273 innb. 2003), like nedenfor Hornindalsvatnet med i alt noe over halvparten av kommunens folke­ tall. Det er ellers relativt tett bosetning langs nordsi­ den av Eidsfjorden. Næringsliv. Eid er en betydelig jordbruksbygd med hovedvekt på husdyrhold. Det er en del frukt- og bærdyrking. Knapt halvparten av skogarealet er barskog, andelen er stigende. Industrien er variert med en vesentlig konsentra­ sjon til Nordfjordeid, og består av næringsmiddelin­ dustri (meieri, slakteri, konservesfabrikk m.m.), trevare- og møbelindustri, verkstedindustri (skips-

Eid 468 km2 5779 innb. (2004) Administrasjonssenter: Nordfjordeid

Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

% 5 24 3 68

Sysselsetting (2001): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Bygg/anlegg, kraft- og vannforsyning Varehandel, hotell- og restaurantdrift Transport og kommunikasjon Finans- og forretningsvirksomhet Offentlig og privat tjenesteyting

% 9 18 8 16 6 6 37

Eid. Nordfjordeid, kommunens administrasjonssenter. I forgrunnen renner Eidselva, som er kjent som en god lakseelv.

EID

bygging) og konfeksjonsindustri. Trevare- og skipsbyggingsindustrien finnes for en stor del utenfor Nordfjordeid. Her kan nevnes skipsbyggeri og møbelfabrikk i Naustdal ved Eidsfjorden. Olivinsteinbrudd ved grensen mot Vågsøy i vest. Fjordhestavl på Nordfjordeid. På Nordfjordeid kommer Fjordabladet ut tre gan­ ger ukentlig. Samferdsel. Viktig veiforbindelse går fra Måløy gjen­ nom Eid og over Strynefjell til Otta i Gudbrandsda­ len (Rv. 15). Kommunen har to veiforbindelser med Ålesund, E 39 over Volda/Ørsta og ved Rv. 60 fra Hornindal over Hellesylt/Stranda. E 39 fortsetter sørover fra Nordfjordeid og fører ved fergeforbindel­ se over Nordfjord sørover til Sunnfjord og Sogn. Fergesamband over Nordfjord ved Stårheim til Isane i Bremanger og Rv. 614/5 sørvestover til Florø. Offentlige institusjoner. Nordfjordeid er et administ­ rasjons- og skolesentrum av betydning også utenfor Eid kommune. Her finnes bl.a. sykehus, Nordfjord tingrett og videregående skole, samt folkehøyskole. Eid svarer til sognene Eid og Stårheim i Eid preste­ gjeld, Nordfjord prosti i Bjørgvin bispedømme, Eid lensmannsdistrikt i Sogn og Fjordane politidistrikt, og hører under Nordfjord tingrett. Historikk og kultur. Det er gjort flere funn fra stein-, bronse- og jernalder. På Nordfjordeid ligger Fjordane Forsvarsmuseum. Eid kirke, langkirke i tre, oppført i 1849ogpåbygd 1915.1 Hjelmelandsdalen, 10 km nordvest for Nordfjordeid, ligger Harpefossen Ski­ senter. Kommunevåpenet (godkjent 1986) har et gull hestehode mot en rød bakgrunn og henspiller på fjord­ hestens sterke tilknytning til kommunen. Navnet kommer trolig ikke av 'eid', men av fjordnavnet Eidsfjorden, som inneholder et norrønt fjordnavn Øygir, avledning av Aug, bortkommet navn på Eidselva, sannsynlig betydning 'elven som går i mange slyng'. GTh Litt.: Fett, P.: Eid prestegjeld og Hornindal prestegjeld, 1960; Os, E.: Eid og Hornindal: etter Jacob Aaland: Nordfjord frå gamle dagar til no. B.II/l Eid - Hornindalen, 1953; Aaland, J.: Eid - Hornindalen, 1909 (Nordfjord fraa gamle dagar til no, del 2: Dei einskilde bygder, b. 1) Eid, tidligere kommune i Hordaland. Opprettet 1837, slått sammen med Fjelberg og nedlagt som kommune 1855. Fra 1965 er Eid sammen med resten av daværende Fjelberg kommune del av Kvinnherad kommune. Eid, tidligere kommune i More og Romsdal. 1 1874 ble Eid skilt ut fra den daværende Voll og Eid kom­ mune. I 1964 ble Eid sammen med Grytten, Voll, Hen og Veøy sør for Langfjorden, slått sammen til den nye storkommunen Rauma. Navnet kommer opprinnelig av gården Eide, en tostavelsesform utviklet av norrønt eid, 'eid'. Eid, Anne Berit, f. 13. juni 1957, norsk orienteringsløper. Verdensmester individuelt i Kongsberg 1978, VM-sølv i stafett 1979. Fire individuelle NM 197980, derav to på klassisk distanse (kongepokaler). To NM i stafett. Klubb: Romerikslagets IL, Oslo. Eid, Inger Lise, f. 27. mars 1952, norsk danser, kor­ eograf og dansepedagog. Har stått bak flere egenpro­ duksjoner og koreografert for bl.a. Nationaltheatret, Den Norske Opera og Rikskonsertene. Forbundsle­ der i Norsk Ballettforbund 1984-89, dekan ved Statens Balletthøgskole fra 1995. Eidalselva, elv i Sigdal kommune, Buskerud, fra Bjorevatnet på grensen mot Krødsherad til Soneren. Eidanger. 1 Tettbebyggelse, prestegjeld og sogn i Porsgrunn kommune, Telemark, sørøst for bysenteret, innerst i Eidangerfjorden. Eidanger prestegjeld består av Eidanger og Brevik sogn. Eidanger kirke, langkirke av stein fra omkring 1150, påbygd 1787. Maleri fra middelalderen av Kristi himmelfart, gammel døpe-

328

Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

% 13 30 4 53

Sysselsetting (2001): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Bygg/anlegg, kraft- og vannforsyning Varehandel, hotell- og restaurantdrift Transport og kommunikasjon Finans- og forretningsvirksomhet Offentlig og privat tjenesteyting

% 10 24 10 14 6 6 30

font, gravhauger nær kirken. Nordre Tveten, soren­ skriver- og lensmannsgård fra 1700-tallet, er nå Grenland ungdomsskole. Tettbebyggelsen er nå en del av Porsgrunn/Skien tettsted. 2 Tidligere kommune i Telemark, mellom Lange-

sundsfjorden i sør, Frierfjorden i vest og fylkesgren­ sen mot Vestfold i øst. Ble 1964 innlemmet i Pors­ grunn kommune. Ved sammenslåingen var kom­ munen 136 km2 og hadde ca. 13 000 innb. Navnet kommer av norrønt eid, 'eid', og angr, 'fjord'. Eide, kommune i Møre og Romsdal fylke, lengst sørvest på Nordmøre, nordvest på halvøya mellom Romsdalsfjorden og fjordsystemene på Nordmøre, skilt fra Averøya i nordost ved Kornstadfjorden. Kommunen ble skilt ut 1897 fra Kvernes. I 1964 ble deler av Vevang overført fra Averøy. Natur. Berggrunnen er bygd opp av gneis med mange forekomster av krystallinsk kalkstein. 1 Vevang, ytterst mot havet, er strandflaten velutvik­ let, og det går en brem av forholdsvis lavt land langs fjordene. Eide har mange høye og ganske bratte fjell, med et par topper på vel 1000 moh. langs grensen i sørøst. Høyest er Snøtinden (1027 moh.) lengst sørøst i kommunen, på grensen til Gjemnes. Kom­ munen har to naturreservater, et våtmarksområde ved Hustadvika (Sandblåstvågen-Gaustadvågen og Vassgårdsvatnet), samt to fuglefredningsområder (Einsetvågen-Nåsvatnet og Osen). Bosetning. Befolkningstallet var jevnt økende frem til den annen verdenskrig, men har siden holdt seg noenlunde stabilt. Bosetningen er tettest langs Kornstadfjorden og i lavlandet som går inn fra fjorden sør for Nåsavatnet. Ved Kornstadfjorden ligger tettstedet og administrasjonssenteret Eide. Ca. 31 % av de yrkesaktive er pendlere med arbeid i Molde og Fræna. Næringsliv. Jordbruksarealene ligger langs kysten og i de lave eidene, med husdyrhold som hoveddriftsform. Fisket har en viss betydning, og det føres i land en god del fisk, vesentlig torsk, hyse og sei. Den viktigste industrien i Eide er steinhuggeri, et tradisjonelt håndverk som har sin opprinnelse i kalkstein- og marmorforekomstene i kommunen. Disse bergartene brytes nå mest for salg, som jordforbedringsmiddel og til prosessindustrier, mens råsteinen for steinhuggeriene tilføres fra Larviktrakten (larvikitt), Solør (gabbro) og Østfold (granitt). Av annen industri kan nevnes produksjon av transport­ midler, tekstiler og klær, samt trevarer. Samferdsel. Rv. 64, Molde-Kristiansund (Atlanter­ havsveien mellom Eide og Averøy), går gjennom Eide. Eide har en godt utbygd bussnettforbindelse til både Molde og Kristiansund. Offentlige institusjoner. Eide tettsted har psykiatrisk bo- og behandlingssenter (fylket). Eide tilsvarer Eide sogn i Eide prestegjeld, Ytre

Eide. Atlanterhavsveien mellom Eide og Averøy kommuner, fotografert ved Hulvågen bruer.

EIDEM

329

Nordmøre prosti i Møre bispedømme, tilhører Gjemnes og Eide lensmannsdistrikt i Nordmøre og Romsdal politidistrikt og hører under Nordmøre tingrett. Historikk og kultur. Vevang Bygdemuseum har en samling av gjenstander fra den lokale fiskekultur. Gravfelt fra folkevandringstiden på Visnestangen. I Einhaugen ligger et 300 år gammelt kvernhus som var i bruk frem til den annen verdenskrig, f Hustadvika ligger Kvitholmen fyr. Kommunen har sjøsportsenter og flere idrettsanlegg. Eide kirke, langkirke i tre, bygd 1871. Kommunevåpenet (godkjent 1982) har tre svøm­ mende svaner i sølv mot en blå bakgrunn, og viser til de mange våtmarksområdene med sangsvaner i kommunen. Navnet kommer av norrønt eid, 'eid'. JSt Tettstedet. Eide er administrasjonssenter i Eide kommune, Møre og Romsdal; 1102 innb. (2003). Litt.: Lyngstad, J.: Eideboka, 1987-, 4 b. Eide, Granvin, tettsted og administrasjonssenter i Granvin kommune, Hordaland, i botnen av Granvinfjorden, en nordgående arm av Hardangerfjor­ den, 488 innb. (2003). Trafikknutepunkt for indre Hardanger, tidligere endestasjon for Hardangerbanen Voss-Granvin (passasjertrafikken nedlagt 1985, banen i sin helhet 1988), bussforbindelse til bl.a. Voss og Bergen. Rv. 7 går gjennom tettstedet og har siden 1985 gått gjennom Vallaviktunnelen til Bruravik. Større sagbruk; slakteri. Eide, tidligere kommune i Aust-Agder. I 1962 ble Eide tillagt Landvik, og i 1971 ble Landvik, Fjære og Grimstad slått sammen til Grimstad kommune. Navnet kommer av norrønt eid, 'eid'. Eide, Arne, 1881-1957, født i Bergen, norsk arkitekt. Utdannet ved teknisk høyskole i Berlin. Praksis i Oslo sammen med Chr. Morgenstierne. Til kompa­ niskapets meget omfattende virksomhet i Oslo og omegn hører den idylliske, engelsk-pregede Egnehjem-kolonien på Ekeberg, det store kommunale boligkomplekset på Torshov, Torggata bad, Røde Kors klinikk og Bærum sykehus, en rekke skolebygninger og store villaer, det meste bygd i tiden 1910-30 med stilmotiver hentet fra nordisk renessanse. Folketeaterbygningen i Oslo viser en orientering i retning av funksjonalismen. Eide var formann i Oslo Arkitekt­ forening 1920-23 og president i Norske Arkitekters Landsforbund 1930-34. Grunnla sammen med H. Hals og H. Aars tidsskriftet Byggekunst i 1919. Litt.: NBL 2. utg.; NKL Eide, Asbjørn, f. 11. feb. 1933 i Voss, norsk jurist og forfatter. Forsker og bestyrer av Institutt for freds­ forskning 1970-86, direktør for Institutt for men­ neskerettigheter 1987-98, deretter seniorforsker. Flere internasjonale tillitsverv i menneskerettighets­ spørsmål. Har utgitt bl.a. Food as a Human Right (1984), The WorldMilitary Order (med Mary Kaldor 1979), The Universal Declaration of Human Rights: A Commentary (1992), i tillegg til en rekke rapporter og artikler i tidsskrifter. Litt.: NBL 2. utg. Eide, Egil Næss, 1868-1946, født i Haugesund, norsk skuespiller; gift med Kaja Eide. Debuterte på Den Nationale Scene i Bergen 1894. På Christiania Theater spilte han bl.a. Romeo i Romeo og Julie. Fra 1899 en av Nationaltheatrets hovedkrefter. Hans talent var båret av fantasi og lidenskap, men han utviklet seg etter hvert også til en fin og varm karakterskuespiller. Av Ibsen-roller spilte han bl.a. Brand, Dr. Stockmann og Rubek, hos Bjørnson var han bl.a. Bothwell, Sigurd Slembe, professor Tygesen og Arvik i Når den ny vin blomstrer. Andre store oppgaver var hovedrollene i Kincks Agilulfden vise og Den siste gjæst. I utenlandsk dramatikk skapte han levende skikkelser av Kong Ødipus hos Sofokles, Othello og Kong Lear hos Shakespeare, Karl Moor og Filip 2 hos Schiller, og Faderen hos Strindberg. Eide spilte

roller for flere av filmhistoriens betydeligste regissø­ rer, bl.a. Victor Sjdstrom, Mauritz Stiller og Carl Th. Dreyer, og var Sæmund Granlien i John Brunius' store kinosuksess Synnøve Solbakken (1919). Litt.: NBL 2. utg. Eide, Elisabeth, f. 1950 i Bergen, norsk journalist, lærer og forfatter. Hun debuterte med Til Kabulfaller (1994), fulgt av Utviklingenshjul (1997), Dermørket leker med ilden (1998) og Skyteskiver (2000), alle spenningsromaner med frilansskribenten Nina Marstein i hovedrollen. Eide har også skrevet fagbø­ ker. Eide, Erling, 1890-1966, født i Bergen, norsk forst­ mann. Leder av Det norske Skogforsøksvesen 192156, professor fra 1936. Eide opparbeidet skogforsøksvesenet til en sikker plass i skogbruket. Deltok i arbeidet for å få innført bestandsskogbruket med regulære foryngelseshugster; hadde en stor del av æren for at man i 1930-årene fikk nye retningslinjer for skogskjøtselen. Litt.: NBL 2. utg. Eide, Espen Barth, f. 1. mai 1964 i Oslo, norsk stats­ viter og politiker (A), cand.polit., sønn av Asbjørn Eide. Generalsekretær i Europabevegelsen 1992, fra 1994 forsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt, der han bl.a. har hatt ansvaret for FN-programmet og ledet avdeling for internasjonal politikk. Statssekre­ tær i Utenriksdepartementet 2000-01. Eide, Gry, f. 30. mai 1956 i Bergen, norsk smykkekunstner. Hun arbeider hovedsakelig med tre, der hun tar teknisk utgangspunkt i det tradisjonelle men som i uttrykket blir helt og holdent moderne. Hun har bl.a. brukt peddig-arbeidet på en ny og spennen­ de måte. En av de få skandinaviske smykkekunstnere som er blitt utvalgt til å delta på de store, interna­ sjonale smykkeutstillingene. Eide, Gunnar, f. 11 mai 1920, norsk sanger, skuespil­ ler og impresario. Teatersjef Stavanger Teater 194547, skuespiller ved Edderkoppen 1955-56, ved Rogaland Teater 1953-55 og 1956-60. Egen impresariovirksomhet i Oslo fra 1963. Eide, Hans Engelsen, f. 8. mai 1965, norsk skiløper. Annenplass i verdenscupen i freestyle kulekjøring 1991, tredjeplass 1989 og fjerdeplass 1990. Annen­ plass i OL 1988, da kulekjøring var demonstrasjonsidrett. 8 NM i perioden 1984-94. Kongepokal 1991. Klubb: Voss Freestyleklubb. Eide, Johan Wilhelm, oppr. Ytre-Eide, 1832-96, født i Stryn, norsk boktrykker, forlegger og avisutgiver. I annen halvdel av 1860-årene startet han boktryk­ ker- og forlagsvirksomhet i Bergen. 1867 innviet han sitt boktrykkeri, 1868 grunnla han Bergens Tidende, som han selv redigerte de første årene, og fra 1869 drev han også en beskjeden forlagsvirksom­ het. Som forlegger støttet han tidens målreising. I 1893 kjøpte han konkurrenten Bergensposten (grunnlagt 1855), og året etter ble de to avisene slatt sammen. Eide. Kai Aage, f. 28. feb. 1949, norsk diplomat og politiker (H); cand.mag. 1 Utenriksdepartementet fra 1975. Statssekretær ved statsministerens kontor 1989-90, vararepresentant til Stortinget for Akers­ hus 1993-97. Fra 1991 spesialrådgiver i Utenriksde­ partementet; ambassadør og stedfortreder for Thor­ vald Stoltenberg i arbeidet som fredsmegler i det tidligere Jugoslavia 1993-95. Norsk ambassadør ved OSSE i Wien 1997-2002. Fra 2002 norsk ambassa­ dør til NATO i Brussel. Eide, Kjell, f. 15. sept. 1925 i Ås, norsk embetsmann, sosialøkonom; sønn av Erling Eide. Tilknyttet OECD 1961-64, ekspedisjonssjef i Kirke- og undervisnings­ departementet (nåværende Utdannings- og forskningsdepartementet) 1964-95. Statssekretær ved statsministerens kontor 1965. Eide har bl.a. skrevet Planlegging og organisasjon (1972), Grunnlaget for utdanningspolitikken i 1980- og 90-årene (1983), Utdanningsøkonomi (1984).

Eide, Knut, f. 18. april 1948, norsk animasjonsfilmskaper. Som tenåring var han Bodø i Stowpa-filinene (1962, 1963, 1965). Har siden 1970 arbeidet som animatør. Kortfilmen Utsikt minus innsikt er lik tilnær­ met blindhet fra toppen av pyramiden (1977) er en «musikkvideo» med Halvdan Sivertsen, med teknik­ ker som collage, cut-out og celleanimasjon. Epletreet (1989-90; 6 korte tegnefilmer) er basert på datteren Katrines historier og tegninger. Også kortfilmer som Star (1984), Silhouette (1989; animasjon og ballett) og Fred (1996). Eide, Njål, f. 1. juli 1931, norsk arkitekt og interiør­ arkitekt. Internasjonalt anerkjent som designer av cruisefartøy for utenlandske og norskeide rederier, bl.a. Royal Caribbean Cruise Line. Eide var også engasjert som arkitekt ved utviklingen av de første boligplattformene ved utbyggingen i Nordsjøen. Eide, Torill, f. 24. feb. 1950, norsk forfatter av barneog ungdomsbøker. Debut 1978 med ungdomsboken Ville så gjerne fortelle om sommeren .... Både denne og de to neste bøkene. Det vil komme nye dager (1983) og Forhold (1984) utgav hun under navnet T. SmithSimonsen. Psykologisk dybde forenes med varsom bruk av motiver fra norsk eventyrtradisjon i bøkene Huletur (1988) og den fortellerteknisk avanserte ungdomsboken Skjulte ærend (1993, Brageprisen). Innsiktsfylt og utradisjonell belysning av forholdet mellom mor og datter kjennetegner flere av Eides bøker, bl.a. Blå vår (1990). Av senere utgivelser kan nevnes Guttelus (2000), Line alene (2001) og Guttelus -Jentelus (2002). Eide. Vigleik, f. 4. des. 1933 i Bergen, norsk offiser. Instruktør og sjef ved Hærens stabsskole 1978-80, oberst II og sjef for organisasjonsavdelingen/Hærstaben 1980-83, oberst I og stabssjef i Hærstaben 198385, generalmajor og sjef for Distriktskommando Vestlandet 1985-86. Generalløytnant og Øverst­ kommanderende i Nørd-Norge 1986-87, general og forsvarssjef 1987-89. Formann i NATOs militærko­ mité, Brussel 1989-93. Spesialrådgiver og stedfortre­ der for FNs fredsmegler Thorvald Stoltenberg i det tidligere Jugoslavia 1993-94. Ledet 1996-97 på vegne av den europeiske sikkerhetsorganisasjonen OSSE arbeidet med rustningskontroll i BosniaHercegovina i forbindelse med fredsavtalen av 1995 (Dayton-avtalen). Ambassadør i Damaskus og Beirut 1998-2001. Litt.: NBL 2. utg. Eide, Waldemar, 1886-1963, født i Stavanger, norsk fotograf og maler. Drev eget fotoatelier fra 1909. Internasjonalt kjent som fotograf, vant en rekke priser, bl.a. «Exellence F1AP» 1957. Deltok i en rekke fotoutstillinger i Norge og utlandet. Særlig kjent for sine portretter av kunstnere. Litt.: NBL 2. utg.; NKL Eide Forlag A/S. Bergen, grunnlagt 1945 av boktryk­ ker Johan Wilhelm Eide (1899-1990), utgir norsk og oversatt skjønnlitteratur, dokumentar- og fagbø­ ker. Eidem, Alexander Mørk, se ►Mørk-Eidem, Alexan­ der. Eidem. Bjarne Mørk, f. 4. okt. 1936 i Vega, norsk politiker (A). Lærer i Vega fra 1962. Medlem av Vega kommunestyre 1963-71, formann i Nordland Arbei­ derparti 1973-75. Stortingsrepresentant for Nord­ land 1969-90. Visepresident i Stortinget 1989-90. Fiskeriminister 1986-89. Leder av Riksrevisjonen fra 1990. Eidem, Erling, 1880-1972, svensk erkebiskop, do­ sent i nytestamentlig teologi i Lund 1913; professor i Uppsala 1926, i Lund 1928. Erkebiskop 1931-50. Han utgav bl.a. Pauli bildvdrld (1913), Den lidande guden (1921), Sjålens Jakobskamp og Det kristna livet enligt Paulus (begge 1927), Herdabrev (1931) og Tjånaren (1953). Æresdoktor ved 8 universiteter. Eidem, Knut, f. 24. des. 1918 i Oslo, norsk forfatter

330

EIDEM

og journalist, bror av O. Eidem. Han gjorde stor lykke med boken om Rui-jentene som kom til Kongen (1974); senere har han bl.a. utgitt Se deg i speilet (1975), Aulaen brenner (1980), Før vi vandrer (1981) og Cato (1983). Eidem, Odd, 1913-88, fodt i Oslo, norsk forfatter og kritiker, bror av K. Eidem. Han utgav 1937 Diktere i landflyktighet og debuterte 1939 som skjønnlitterær forfatter med romanen Uten fane, en skildring av mellomkrigstidens radikale ungdom. Han skrev skuespillet Spillet om Bly-Petter (1947, oppført Natio­ naltheatret), spøkelseskomediene Et farlig hus og Tror du jeg spøker (sm.m. André Bjerke, oppført på norske og utenlandske teatre). Min kvinne (1957, oppført på Nationaltheatret og flere utenlandske sce­ ner) og Guds gjøglere (1960, oppført på National­ theatret), foruten flere horespill. Eidem utgav også Segerstedt. En mann mellom øst og vest (1946), Varm aske (1947), de veltrufne «flaneri­ er» Kefir og chianti (1958), Sett fra Sirius (1963), Zikzak (1967), Det fjerde øye (1971), Flaskepost (1973), Karjol (1975), Cruise (1978, Kritikerprisen), Pieterog jeg (1979), Ute på veiene (1980), Morgen i Dibonne (1982), Con Amore (1983), Kall meg Frognertrikken (1984), Arons roser (1985); teaterbetraktningene Sett fra min plass (1965), samt satiriske boker under pseudonymet Justino Valente. Som kåsør og samtidskommentator fant han sin spesielle, vittigelegante form i flaneriene, og i 1983 kom hans Flanerier og romaner ut samlet i ti bind. Epistler fra Aftenposten er samlet i Under appelsintreet (1981). I 1969 kom barneboken Jeppe Jansens giraff og 1971 Kala - barnebok for voksne. En samling portretter av kjente menn, Goddag og adjø - til 19 herrer, kom i 1977. Litt.: NBL 2. utg. Eidem. Paul Lorck, 1909-92, fodt i Horten, norsk for­ fatter og tegner. Hans bøker med egne tegninger (En herre på byen 1941, En herre på nye veier 1942) er preget av treffsikker oslosjargong, det samme kan sies om Eva - den store suksex (1958). Kj ent er også hans bøker om mat: Gode venner - øl og mat (1972) og Fiskerens kokebok - ute og hjemme (1975), også utgitt på dansk og svensk. Eidembreen, bre som munner ut lengst sør i Forlandsundet, Svalbard, mellom Isfjorden og St. Jonsfjorden på vestkysten av Spitsbergen; ca. 20 km lang. Oppkalt etter kommandørkaptein Ole Th. Eidem (1865-1911), som bidrog til å muliggjøre Gunnar Isachsens Spitsbergen-ekspedisjon 1909-10. Eide Norena. Kaja, 1884-1968, fodt i Horten, norsk sanger (sopran), gift med Egil Eide, tok i 1920-årene kunstnernavnet Norena. Elev av Helene Aschehoug og Ellen Gulbransson, studiereiser bl.a. til London. Konsertdebut i Oslo 1905, operadebut i Glucks Orfeus på Nationaltheatret 1907, sang der også hovedroller i bl.a. Madame Butterfly, Eugen Onegin og Lakmé. Etter at hun 1924 opptrådte ved La Scala i Milano som Gilda i Rigoletto, bosatte hun seg i Paris og sang på Pariseroperaen, Covent Garden i London, og Metropolitan i New York. Litt.: NBL 2. utg. Eider [ai-], elv i Tyskland, Schleswig-Holstein, sprin­ ger ut sør for Kiel, slynger seg vestover gjennom lavlandet og munner ut i Nordsjøen ved byen Tonning, 188 km lang. En del av Eider inngår i NordOstsee-kanalen (Kielerkanalen). Eider danner grense mellom Schleswig og Holstein. Navnet Eider betyr 'Ægirs dør', dss. dansk Ejderen. eiderdanske, se ► Eiderprogrammet. Eiderkanalen [ai-], tidligere kanal i Schleswig-Hol­ stein i Tyskland, fra Holtenau ved Kiel til elven Eider, som var seilbar fra Rendsburg ut til Nordsjøen. Kanalen ble bygd 1777-84, og denne vannveien mellom Nordsjøen og Østersjøen var mye brukt inntil Nord-Ostsee-kanalen (Kielerkanalen) ble åpnet i 1895. Se også ►Eider.

Eiderprogrammet, kaltes det program som de eider­ danske fra begynnelsen av 1840-årene gikk inn for, at foreningen mellom Slesvig (nåv. Schleswig) og Holstein burde oppløses, og Danmark og Slesvig (til elven Eider) være forent under en felles fri forfat­ ning. Helstatspolitikerne, og dens tilhengere, de såkalte helstatsmenn, arbeidet for at Danmark skulle beholde både Slesvig og Holstein. Den nye forfatning av 13. nov. 1863 ble en seier for Eiderprogrammet, men også utgangspunkt for den ►dansk-tyske krig 1863-64, som førte til Eiderpolitikkens totale sam­ menbrudd. Eiderstedt [aidarjtet], halvøy i Tyskland, SchleswigHolstein, på vestkysten av Schleswig, nord for Eidermunningen. Marskland. På sørvestspissen ligger badebyen St. Peter-Ording. eidetiker (av gr. 'bilde') (psyk.), person som har evne til å se for seg tidligere opplevde sanseinntrykk eller egne fantasibilder like klart, detaljert og tydelig som reelle sansebilder. Eidetiske bilder blir som regel projisert ut i selve rommet, men de blir ikke forveks­ let med virkelige sanseinntrykk. Fenomenet er mer alminnelig hos barn enn hos voksne. Eidfjord. kommune i Hordaland, omkring Eidfjorden, innerste del av Hardangerfjorden. Omfatter også Hardangerviddas nordvestlige del. Grenser til Ulvik i nord, Ullensvang i sør og vest og til Buskerud i øst. Eidfjord ble opprettet 1891 ved utskillelse fra Ulvik. I 1964 ble kommunen slått sammen med Ullensvang. Egen kommune igjen fra 1977. Natur. Berggrunnen består av grunnfjellsgneis, stedvis dekket av omdannede kambrosiluriske sedimenter (fyllitt) i de sentrale og østre delene. 1 nordøst er fyllitten dekket av harde gneiser tilhøren­ de skyvedekkene. Her finner en kommunens høy­ este punkt, Hardangerjøkulen (1859 moh.). Ellers i kommunen når fjellene bare vel 1600 moh. (Onen nord for Eidfjorden, 1621 moh., Store Grananutane på Hardangervidda i sørvest, 1613 moh.). Hele 90 % av arealet ligger over 900 moh., det meste på Har­ dangervidda. Fjellvidda er dypt nedskåret av Eidfjor­ den og dalene som munner ut i denne. Størst er Bjoreias dalføre (Måbødalen) og sidedalen med Veig (Hjølmodalen), samt Simadalen. Hardangervidda nasjonalpark utgjør om lag 38 % (575 km2) av kommunen. Bosetning. Eidfjord har svært gammel bosetning, noe tallrike oldfunn vitner om. Dagens bosetning er i vesentlig grad konsentrert til tettstedet og adminis­ trasjonssenteret Eidfjord ved Eios utløp i fjorden (568 innb. 2003) og til Øvre Eidfjord ved Eidfjordvatnets sørende. Kommunen har hatt befolknings­ nedgang de siste 10 årene, og i 2004 hadde kommu­ nen 916 innb. Næringsliv. Jordbruket er av stor betydning, selv om det dyrkede arealet bare legger beslag på under 1 % av kommunens areal. Det drives husdyrhold, særlig betyr saueholdet mye. Kommunens beliggen­ het med de store, høytliggende arealene med bratt fall til fjorden har gitt grunnlag for en betydelig kraftproduksjon. Vann fra flere vassdrag er samlet i kraftverkene Lang-Sima og Sy-Sima, med i alt 1120 MW i maksimal ytelse og 2812 GWh i midlere årsproduksjon. Bjoreia er blant de vassdragene som er regulert, likevel har den kjente Vøringsfossen en minstevannføring på 12 m3 per sekund i turistseson­ gen. Det er flere større fiskeoppdrettsanlegg i tilknyt­ ning til kraftanlegget. Veig er vernet som en del av Hardangervidda nasjonalpark. Turisttrafikken er av stor betydning; det er en rekke hoteller og turisthytter i kommunen. Godt laksefiske i Eio. Industrien er beskjeden, noe verkstedindustri samt trevare- og betongindustri i tettstedet Eidfjord. Samferdsel. Gjennom kommunen går Rv. 7 Hønefoss-Trengereid (Bergen) over Hardangervidda, gjennom Måbødalen og langs Eidfjorden til Brimnes, med bilferge over Eidfjorden til Bruravik. Fra Brim­ nes går Rv. 13 til Odda. Over fjellet finnes eldre

Eidfjord 1502 km2 916 innb. (2004) Administrasjonssenter: Eidfjord

%

Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

2 3 95

Sysselsetting (2001): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Bygg/anlegg, kraft- og vannforsyning Varehandel, hotell- og restaurantdrift Transport og kommunikasjon Finans- og forretningsvirksomhet Offentlig og privat tjenesteyting

% 4 8 17 17 5 4 44

ferdselsveier, mest kjent er Nordmannsslepa over til Numedal. Offentlige institusjoner. Eidfjord svarer til Eidfjord sogn i Ullensvang prestegjeld, Hardanger og Voss prosti i Bjørgvin bispedømme. Kommunen tilhører Ullensvang og Eidfjord lensmannsdistrikt i Horda­ land politidistrikt og hører under Hardanger tingrett. Historikk og kultur. Det er funnet ca. 300 gravrøyser fra vikingtiden på Hereid. Hardangervidda Natur­ senter (åpnet 1995) er et opplevelsessenter der jakt, fiske, friluftsliv og naturforvaltning er hovedtemaer med utstillinger, akvarium, reiselivsinformasjon m.m. Eidfjord har to kirker: Eidfjord gamle kirke, og Eidfjord kirke, arbeidskirke bygd 1981. Kommunevåpenet (godkjent 1984) har et sølv reinsdyrgevir mot en blå bakgrunn. Illustrerer reinens betydning for kommunens næringsgrunnlag til alle tider. Navnet. Kommunen har navn etter den nordøstlige delen av Hardangerfjorden, norrønt Eidarfjgrdr, første ledd eid, om landstripen mellom Eidfjordvatnet og fjorden. GTh/Tettstedet Eidfjord er administrasjonssenter i Eid­ fjord kommune, Hordaland, ved munningen av Eio i Eidfjorden; 568 innb. (2003). Litt.: Bu, A.K.: Ættar-bok for Øyfjord, 1943; Kolltveit, O.: Granvin, Ulvik og Eidfjord i gamal og ny tid. Bygdeso­ ga, 1977, 2 b. + kartb.; Lægreid, T. & A. Lægreid: Gards- og ættesogefor Eidfjord, 1992 Eidfjorden, fjord i Hardanger, Hordaland, Hardangerfjordens innerste, østligste del; 29 km lang fra Utne-

EIDSBERG

331

Eidsberg 236 km 2 10 121 innb. (2004) Administrasjonssenter: Mysen

Arealfordeling:

%

Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

32 54 3 11

Sysselsetting (2001):

%

Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Bygg/anlegg, kraft- og vannforsyning Varehandel, hotell- og restaurantdrift Transport og kommunikasjon Finans- og forretningsvirksomhet Offentlig og privat tjenesteyting

16 8 21 10 31

Eidfjord. Strandstedet med Vøringsfoss hotell i forgrunnen.

fjorden ved Ulgenes til Sima; dybden i munningen 725 m. Fra Eidfjorden går Osafjorden mot nordøst. Eidfjord gamle kirke, kirke i Eidfjord kommune, Hordaland, sørvest for Eidfjord sentrum. Langkirke i stein, trolig bygd på slutten av 1200-tallet. Kirken er første gang nevnt i et testament fra 1310. Til inven­ taret hører bl.a. en middelaldersk gravstein over Ragna Asolvsdotter som lot kirken bygge, og preke­ stol og rester av et korskille med sidealtre fra middel­ alderen. Utvendige kalkmalerier ble funnet i 1950årene. Eidfjordvatnet, vann sørøst for tettstedet Eidfjord, Eidfjord kommune, Hardanger, Hordaland; 3,6 km2, 15 moh. Vannet er demmet opp av en morene i nordenden. Fra vannet renner elven Eio med utløp i Eidfjorden. Eidgenossenschaft [ait-j (ty.), se ►edsforbund. EidgendssischeTechnische Hochschule [ait-j, teknisk høyskole i Ziirich, Sveits, en av de fremste i Europa, med avdelinger for tekniske vitenskaper, realfag og naturvitenskaper, landbruks- og forstvitenskap, farmasi, arkitektur m.m.; opprettet 1855. Ca. 12 000 studenter (2003). En rekke nordmenn har fått sin utdannelse ved skolen. Eidheim, Harald, f. 9. feb. 1925 i Volda, norsk sosial­ antropolog; mag.art. 1958, forskningsstipendiat NAVF 1959-62, universitetslektor i etnografi ved Universitetet i Oslo 1962-70, førsteamanuensis samme sted 1970-90. Professor i samfunnsvitenskap (samiske studier) ved Universitetet i Tromsø 1972. Gjesteprofessor ved University of the West Indies,

Barbados 1968-69, Universitetet i Stockholm 197475, seniorforsker ved International Livestock Centre for Africa, Nairobi 1977-78. Fra 1994 Professor 11 ved Universitetet i Tromsø. Eidheim har gjort feltar­ beid blant samer i Norge, forsket på Dominica i Karibia og hos masaier i Kenya, og har utgitt bl.a. Aspects of the Lappish Minority Situation (1971), Grand Bay. Lokalorganisasjon i en vestindisk landsby (1981) og Stages in the Development ofSami Selfhood (1992), Ethnopolitical Development Among the Sami after World Warll (i H. Gaski (red.): Sami Culture in a New Era, 1997) og redigert Samer og nordmenn. Temaer i jus, historie og sosialantropologi (1999). Eidkjosen, tettbebyggelse på østsiden av Kvaløya, Tromsø kommune, Troms. Kvaløy kirke. Eidnes. Hans, 1887-1962, født i Bjarkøy, norsk folkehøyskolemann, politiker og publisist. Eksamen ved Tromsø lærerskole i 1909, fra 1914 lærer ved Vågan folkehøgskole og fra 1919 ved Trondenes folkehøgskole, rektor samme sted fra 1921. Redak­ tør i Håløygminne 1920-62, redaktør i det nordnor­ ske nynorskbladet Midnattsol 1919-29. Utgav bl.a. Nordlands soga i oldtid og millomalder (1921, nye utgaver 1943 og 1954) og Tru og tradisjon. Gamalt frå Hålogaland (1946). Stortingsrepresentant (V) fra Troms 1945-49, formann i Noregs Mållag 1946-49. Eidsberg, kommune i Østfold fylke, ost for Glomma, grenser til kommunene Marker i øst og Rakkestad i sør. Kommunen omfatter lavlandet på østbredden av Glomma samt skogsåsene ostover mot vannskillet mot Haldenvassdraget.

Natur. Berggrunnen består av grunnfjellsgneiser som i ost danner et småkupert skoglandskap opp til ca. 300 moh. 1 vest er landet lavere, med betydelige marine løsavsetninger, vesentlig leire, mange steder dypt nedskåret av elver og bekker. Rett nord for Mysen ble det ved slutten av siste istid avsatt en mektig morenerygg, Mona, 3 km lang, 140-208 moh.; her er store sand- og grustak. Størstedelen av kommunen ligger i Lekumelvas nedbørfelt. Denne munner ut i Glomma ved Grønsund. Leirområdene ligger for det meste 100-150 moh. og er stort sett oppdyrket. Bosetning. Om lag 3/4 av befolkningen bor i de vestlige deler av kommunen. Kommunen har tre tettsteder. Mysen, Slitu ogTrømborg med 5458, 530 og 289 innb. (2003). Mysen er kommunens admi­ nistrasjonssenter. Mysen og Slitu ligger ved Østfoldbanens østre linje. 14 % av de yrkesaktive har arbeid i Askim, 11 % i Oslo (2001). Næringsliv. Jordbruksarealet utgjør i alt 33 % av kommunens areal, med hovedvekt på kornproduk­ sjon. og 82 % av jordbruksarealet nyttes til åkerare­ al. Også betydelig husdyrhold, både storfe, svin og høns. Industrien er i særlig grad konsentrert til Mysen og Hærland med næringsmiddelindustri (bl. a. meieri, fjærforedling, mølle og kornsilo) og grafisk industri, noe verkstedindustri og sementvareindustri basert på lokale sand- og grusforekomster. Mysen er et viktig handelssenter for hele indre Østfold. På Mysen kommer Indre Smaalenenes Avis ut tre ganger ukentlig.

332

EIDSBORG

Eidsberg. Eidsberg kirke («Østfold-domen»), steinkirke fra 1200-tallet.

Samferdsel. Gjennom Eidsberg går Østfoldbanens østre linje. God lokaltogforbindelse til Oslo fra My­ sen. I Mysen ligger viktig veikryss mellom E 18 (Oslo-Ørje-Stockholm) og R v. 22 (LillestrømHalden). Ellers riksveier Mysen-Rødenes (Rv. 123) og Askim-Eidsberg kirke-Rakkestad (Rv. 124). Mysen er et viktig knutepunkt for bussforbindelsene i indre Østfold. Offentlige institusjoner. Mysen har videregående skole med en rekke linjer, og Edwin Ruuds hospital med sykehjem og fysikalsk avdeling. Eidsberg svarer til sognene Eidsberg, Hærland, Trømborg og Mysen i Eidsberg prestegjeld, Østre Borgesyssel prosti i Borg bispedømme, Eidsberg lensmannsdistrikt i Follo politidistrikt og hører under Heggen og Frøland tingrett. Historikk og kultur. Flere oldfunn vitner om gammel bosetning, med bl.a. helleristninger ved Eidsberg stasjon og Norges antatt rikeste gullfunn fra folkevandringstiden fra gården Sletner ved Slitu tettsted. Bygdemuseum på Folkenborg i den sørlige delen av tettstedet Mysen. Her ble Håkon Håkonsson fodt 1204. Eidsberg kirke (også kalt Østfold-domen) er en steinkirke fra 1200-tallet med en vakker gotisk vestportal. Momarken i den nordlige del av Mysen er en gammel markedsplass, nå mest kjent for det årlige Momarkedet arrangert av Mysen og omegn Røde Kors. Her finnes også travbane. Kommunevåpenet (godkjent 1962) har et svart avrevet bjornehode på gull bakgrunn. Viser til sagn om en rekke mannsnavn på -bjørn, og til baglernes Arnbjorn Jonsson, som også var lendmann. Navnet. Første ledd, eid, ble brukt om en strekning langs en elv hvor naturlige hindringer medførte at transport måtte gå over land; sikter her kanskje til Eid, gammelt bygdenavn på nabobygda Askim. Eldre navn på kommunen er Heggin, jf. tilhørigheten til Heggen og Frøland tingrett. GTh Litt.: Frøyset, H. & R. W. Krog: Bygdebok for Eidsberg og Mysen. Gardshistorie, 1959-, 5 b.; Heggen og Froland: fellesbind for bygdene Askim, Eidsberg og Trøgstad, red. av en komité, 1965-78, 1 b. i 2; Rudie, G. m.fl.: Bygdebok for Eidsberg. Bygdehistorien, utg. av Eidsberg og Mysen historielag, 1966-1970, 2 b. Eidsborg, tettbebyggelse og sogn i Tokke kommune,

Telemark. Eidsborg er en skog- og fjellbygd nord for den vestlige del av innsjøen Bandak, rett nordøst for Dalen. Mange gamle brynesteinsbrudd. Ellers en del trevareindustri. Stavkirke. Bygdemuseum. Eidsborg stavkirke, kirke i Tokke kommune, Tele­ mark, beliggende i Eidsborg. Liten enskipet kirke, nevnt første gang 1354, men sikkert mye eldre. Kirken er utvidet mot øst, senest 1845. Svalgangene er gamle, takrytteren sekundær. Innvendige maleri­ er fra 1600-tallet. Kirken er restaurert av Georg Eliassen 1927-29. Fra kirken stammer en trefigur som forestiller den hellige Nikolaus, og som i gam­ mel tid ble båret i prosesjon rundt Eidsborgtjernet hver sankthansaften. Litt.: Eidsborg stavkyrkje, [1971] Eidsbotn, stort brakkvannsbekken i Levanger kom­ mune, Nord-Trøndelag, forbundet med Trondheims­ fjorden med et smalt sund som skiller LevangernesEidsborg stavkirke

set fra bykjernen. Bekkenet er 2,5 km langt og opptil 1,2 km bredt, og går inn mot Alstadhaug i Skogn. Bro over Sundet til Levangernesset. Fuglefredningsområde. Eidsbugarden, turiststed i Vang kommune, Oppland, ved vestenden av innsjøen Bygdin, i den sørlige del av Jotunheimen. Stedet har bl.a. hotell, turisthytte (DNT-hytta Fondsbu) og hytteområder. Rutebåt over Bygdin til Rv. 51 i Øystre Slidre og bilvei over eidet mellom Bygdin og Tyin (Rv. 252) langs østsi­ den av Tyin til Rv. 53 ved Tyin høyfjellshotell. Fra Eidsbugarden går mange vardede turistruter innover i Jotunheimen. Ved Eidsbugarden står Ståle Kyllingstads bautastein over dikteren A. O. Vinje, som skapte begrepet Jotunheimen. Vinjestova ved Eids­ bugarden ble reist av dikteren og hans venner 1868. Den inngår nå i et lite høyfjellsmuseum. Navnet er sammensatt av 'eid' (eidet mellom Byg­ din og Tyin) og 'bu' og 'gard'; brukt av Vinje på et «Pantebrev» 1868. Eidsdal, dalføre i Norddal kommune, Møre og Romsdal, på sørsiden av Norddalsfjorden på Sunn­ møre, ca. 12 km lang. Trevare- og møbelindustri, tekstil- og bekledningsindustri. Turisttrafikk. Rv. 63 gjennom Eidsdal fører over til Geiranger og videre til Gudbrandsdalen (Rv. 15); ferge over fjorden til Linge og derfra Rv. 650/E 1 36 til Ålesund og Rv. 63 til Åndalsnes. Eidsdalen, dalføre i Eid kommune, i Nordfjord, Sogn og Fjordane; ca. 6 km langt. Strekker seg fra tettste­ det Nordfjordeid ved botnen av Eidsfjorden til Hornindalsvatnet. Tett bosetning. Gjennom dalen ren­ ner Eidselva. Om navnet, se keid. Eidselva, Lundeelva, i Nome kommune, Telemark, i Skiensvassdraget mellom Flåvatn (72-69 moh.) og Norsjo (15 moh.). Kanalisert for båttrafikk med sluser ved Hogga, Kjeldalsfoss, Lundefoss, Vrangfoss, Eidsfoss og Ulefoss. Kraftstasjoner i Vrangfoss, Eidsfoss og to i Ulefoss (til sammen 63 MW). Eidselva, elv i Eid kommune, Sogn og Fjordane, i nedre del av Hornindalsvassdraget, fra Hornindalsvatnet til Eidsfjorden; ca. 6 km lang. God lakseelv. Eidsfjorden. fjord i Sortland kommune, Nordland; går nordøstover inn Langøya fra Vesterålsfjørden; ca. 3 mil lang. Eidsfjorden var tidligere en av Norges beste sildefjorder. Det rike feitsildfisket i 1870-årene førte til økonomisk oppsving i Vesterålen og dannel­ sen av Vesteraalens Dampskibsselskap. Eidsfjorden, i Lebesby kommune, Finnmark, arm av Laksefjorden som går østover inn til det smale Hopseidet søm skiller Eidsfjorden og Hopsfjorden; 16 km lang. Eidsfjorden, arm av Nordfjord i Eid kommune, Sogn og Fjordane; ca. 13 km lang. Eidsfjorden går rett østover fra Nordfjord, der denne skjærer seg mot sørøst utenfor Isane (Isefjørden). Ved botnen av Eidsfjorden ligger tettstedet Nordfjordeid og mun­ ningen av Eidselva fra Hprnindalsvatnet. Eidsfoss, navn på to fosser i Begna, Oppland. 1 Eidsfoss i Vang kommune, utbygd 1956 (4,1 MW; fallhøyde 49 m). 2 Eidsfoss, Eid, i Sør-Aurdal kommune, 9,6 MW, fallhøyde 12,5 m, utbygd 2000. Eidsfoss, foss i Gloppen kommune, Sogn og Fjorda­ ne, i Breimselva rett sørøst for Sandane; 33 m høy. Utbygd med kraftstasjon (7 MW). Laksetrapp med 74 kulper. Eidsfoss, foss i Eidselva, Nome kommune, Telemark, vest for Ulefoss. Kraftstasjon (15 MW). Eidsfoss, tettbebyggelse i Hof kommune, Vestfold, ved sørenden av Eikeren. Eidsfos Verk var opprinne­ lig jernverk. Endestasjon for smalsporet jernbane til Tønsberg 1901-38. Eidsfos Verk, Eidsfoss i Vestfold, jernverk anlagt 1697

EIDSKOG

333

av generalløytnant Casper Herman Hausmann (1653-1718). Hans slekt eide verket til 1757, som til 1775 hadde privilegium på å tilvirke stål og rett til trekull innenfor en avstand av 3 mil; tømmerhogst var forbudt. Peder von Cappelen kjøpte 1795 verket, som var i familiens eie til 1861. Jernverket ble nedlagt 1873, deretter en tid produksjon av støpegods, landbruksmaskiner og godsvogner til NSB, senere mekanisk verksted. På verkets eiendom finnes en herskapelig hoved­ bygning og arbeiderboliger fra 1700-tallet. Hoved­ bygningen ble fredet 1923. Litt.: Coldevin, A.: Norske storgårder, b. 2, 1950, 103— 15; Joramo, M.A.: Eidsfosjernverk 1697-1997: jubile­ umsbok, 1997; Schwartz, J.J.: Eidsfos Jernverk: 16971897, 1898 Eidsiva Energi Holding AS, Hamar, norsk energisel­ skap etablert 2004 ved full sammenslutning av Hedmark Energi, Hamarregionen Energiverk og Lillehammer og Gausdal Energiverk, etter at overforingsvirksomheten og kraftomsetningen til disse ble sammenslått 2000-01. Eidsiva er den største aktøren innen produksjon, overføring og salg av kraft i Hedmark og Oppland; også involvert i bredbåndsutbygging i samarbeid med flere andre energiselskap i området. Samlet produksjonskapasitet ca. 2,5 TWh fra kraftverk hovedsakelig i Gudbrandsdalslågen, Trysilvassdraget og Glomma, linjenett ca. 17 000 km, ca. 110 000 kunder (2004). Eidsiva eies av Statkraft (ca. 25 %), Hedmark Fylkeskommune og kommunene Hamar, Lillehammer, Gausdal og Ringsaker, samt ytterligere 11 kommuner i Hed­ mark. Statkraft er pålagt å selge seg ut. Hedmark Energi (HEAS) ble dannet 1988 som en sammenlutning av Hedmark Energiverk (dannet 1959 som Hedmark Kraftverk), Glåmdalen Kraftlag og Solør Kraftlag, senere fusjonert med kraftselskap i Østerdalen og Trysil. Hamarregionen Energiverk ble dannet 1987 som en sammenlutning av Hamar, Vang og Furnes Kommunale Kraftselskap (fra 1913) og kraftselskap i Ringsaker, Nes og Løten. Lilleham­ mer og Gausdal Energiverk ble dannet 1978. Eidsivating, det gamle lagting for befolkningen omkring Mjøsa. Tingstedet var fra først av Aker i Vang, men ble på Olav den helliges tid flyttet til Eidsvoll. I eldre historisk tid omfattet tinget Hed­ mark, Hadeland og Romerike; siden kom Gud­ brandsdalen og Østerdalen til. Ved gjennomføringen av straffeprosessloven 1887 ble navnet Eidsivating gjenopptatt som betegnelse for et av de opprinnelige seks lagdommer. Ordet. Eidsivatings eldre form Heidsævisfing er trolig oppstått av det opprinnelige navn på Mjøsa, Heid-sær, jfr. Heidmork. Eidsivatingloven, den retten som ble brukt på Eidsivatinget. Muligens nedskrevet på 1100-tallet, men i så fal! senere tapt, bortsett fra kristenretten (Norges gamle Lover bd. I) og et bruddstykke (Norges gamle Lover bd. II). Det har vært antatt at noen avsnitt i Landsloven (1274) er hentet fra en østnorsk lovbok, i så fall kanskje Eidsivatingloven. Eidsivating lagdømme. 1 Lagdømme opprettet 1995, omfatter Hedmark og Oppland, samt domssognene Eidsvoll, Nes og Nedre Romerike i Akershus. Eidsivating lagmannsrett har sete i Hamar. 2 Tidligere lagdømme som omfattet fylkene Oslo, Akershus, Østfold, Hedmark, Oppland og Buskerud. Ble 1995 delt i Eidsivating og Borgarting lagdommer. Eidskog, kommune i Hedmark fylke, den sørligste av fylkets kommuner; grenser i sørøst til Vårmland i Sverige, i sørvest til Akershus og i nord til Sør-Odal og Kongsvinger. Midt gjennom kommunen renner Vrangselva mot sør inn i Sverige. Natur. Berggrunnen består av grunnfjellets gneiser og granitten Dalbunnen er flat og faller fra 147 moh. til ca. 120 moh. ved svenskegrensen. Høyeste punkt

Eidskog. Administrasjonssenteret Skotterud.

er Hornkjølberget, 434 moh., nord i kommunen. På begge sider av Vrangselvas dalføre er et kupert, men nokså lavt skoglandskap med mange innsjøer og myrer. Berggrunnen er her dekket av gamle havav­ setninger (leire og sand). Bosetning. Kommunens to tettsteder, administra­ sjonssenteret Skotterud og industristedet Magnor, har hhv. 1278 og 984 innb. (2003). Det er ellers en god del spredt bosetning i de mindre dalførene, særlig vest for hoveddalen. Av de yrkesaktive har 25 % arbeid i Kongsvinger og 8 % i Oslo (2001); en del har også arbeid i Charlottenberg, Sverige. Næringsliv. 75 % av Eidskogs areal består av pro­ duktiv skog, og kommunen er en utpreget skogbrukskommune. Det meste av tømmeret foredles i lokale sagbruk og trevarebedrifter. 6 % av arealet er jordbruksareal; det meste nyttes til korndyrking. 10 % av de yrkesaktive arbeider innen primærnæ­ ringen. I industrien dominerer jern- og metallin­ dustri (Hydro Aluminium), for øvrig verkstedindust­ ri og trevareindustri. Den mest tradisjonsrike bedrif­ ten er Magnor Glassverk A/S, grunnlagt 1896 under navnet Gejersfors Glasverk. Reiseliv og handel har alltid spilt en stor rolle i Eidskogs næringsliv. Etter den annen verdenskrig har man utviklet grenseom­ rådet «Morokulien», der fredsmonumentet står på selve grensen. Grensehandelen har ført til stor detaljhandel på begge sider av grensen, og i Eidskog er det særlig Magnor som har trukket fordel av dette. Samferdsel. Veien langs Vrangselva (Rv. 2) er en gammel ferdselsvei mellom Norge og Sverige, og jernbanen Oslo-Kongsvinger-Stockholm følger den­ ne. Rv. 2, Kløfta-Kongsvinger-svenskegrensen, ble 1993 omlagt rundt Skotterud og Magnor sentrum. I sørvest går Rv. 21 Skotterud-Halden. Fra Skotterud går også Rv. 202 mot ost og nord gjennom de østlige skogsdistrikter. Offentlige institusjoner. Eidskog svarer til sognene Eidskog og Vestmarka i Eidskog prestegjeld. Vinger og Odal prosti i Hamar bispedømme, Eidskog lens­ mannsdistrikt i Hedmark politidistrikt og horer under Vinger og Odal tingrett. Historikk og kultur. Til Eidskog knytter det seg flere historiske minner fra krigsårene 1807-14. Minne-

Eidskog 641 km2 6431 innb. (2004) Administrasjonssenter: Skotterud

Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

O/o 6 75 6 13

Sysselsetting (2001): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Bygg/anlegg, kraft- og vannforsyning Varehandel, hotell- og restaurantdrift Transport og kommunikasjon Finans- og forretningsvirksomhet Offentlig og privat tjenesteyting

% 20 8 16

6 35

334

EIDSKOG-STANGESKOVENE

steiner er reist bl.a. ved Jerpset over lærdolenes angrep her 1808 og ved Skotterud og Matrand over oberst Krebs' angrep i 1814. Ved Skjolabråten, et sentralt sted for grensetrafikken under den annen verdenskrig, ligger Norske Grenselosers Museum åp­ net 1995. Eidskog kirke ved Matrand er en tømret korskirke fra 1665. Kirken ble ombygd i 1850-årene og restaurert i 1966. Bygdemuseet Eidskog Museum i Matrand har flere avdelinger. Dikteren Hans Børlis hjemsted Fjellskogen blir nå restaurert for å bevare materiale om hans liv og forfatterskap. Kommunevåpenet (godkjent 1986) haren svart orrhane med bakovervendt hode mot en sølv bak­ grunn. Orrhanen symboliserer skogen, skogsdriften og dyrelivet der. Navnet kommer av norrønt Eidaskogr, etter 'eidene mellom innsjøene'. ToS/Litt.: Engen, J.I.: Eidskog bygdebok, 1982-, 5 b.; Fjell­ stad, L.M.: Folkeminne frå Eidskog, 1951-66, 3 b. (Norsk folkeminnelags skrifter, 68, 74, 98) Eidskog-Stangeskovene AS, Skotterud i Eidskog, norsk trelastbedrift etablert 2002 av Eidskog Kommuneskogerog Stangeskovene AS. Produksjon i Skotterud og i Mangen i Aurskog Høland. Eidslott. Arnold Olav, f. 10. juni 1926 i Ålesund, norsk lyriker. Debuterte i 1953 med samlingen Vinden taler til den døve. Hans lyrikk har en klar kris­ ten grunnholdning, og diktene har mange innslag med bibelske og mytologiske bilder. I sine første samlinger ser han tilværelsen i et kosmisk perspektiv og kritiserer sin samtid for å være altfor materialis­ tisk og vulgær. Til disse hører Vann og støv (1956), hvor diktene er kosmiske og undrende, og klarere i sin samtidskritikk enn senere samlinger som Kronen av røk (1959), Avdynd og Amazonas (1963) og Manes (1965). Fra 1965-samlingen blir diktene kortere og mer fortettet, før de senere samlinger bruker et større format og gjerne benytter faste gjentagelser o.l. De representerer en utvikling og videreføring av et lyrisk forfatterskap som både er sterkt og personlig og tar opp allmenne eksistensielle problemstillinger i tilknytning til livets forgjengelighet og ondskapens tilstedeværelse i livet - Memento (1967), Elegisk om sirkus (1970), Ved midnatt da havet sank (1971), Rekvi­ em for Lazarus (1973), Veien til Astapovo (1976), Det forlatte øyeblikk (1978), Den tause ambassadør (1980), Flukten til katakombene (1982), Adam Imago Dei (1984) og Advarsel i kode (1987). De navnløses kor (1989), en av hans rikeste og mest sammensatte samlinger, ligner en moderne salmebok i modernis­ tisk fonn. Senere samlinger omfatter Under San Marcos murer (1989), Lyset over den dømte (1993), Pax Christi (1995), Passchendaeles ruiner (1998), Nettene under Kapp Hoorn (2000), Davids nøkkel ((2001) og Arameisk i Roma (2002). - Dikt i utvalg (ved Jan Inge Sørbø) kom i 1986. Eidslott har mottatt en rekke litterære priser og har Statens æreslønn fra f 986. Litt.: Elseth, E.: "Sannheten - om den så skal føre til helvete": tro og tvil i litteraturen, 2001, 173-96; NBL 2. utg.; Nyhus, K.A.: «Du tause seer i det tause rommet: om A.E.s diktsamling Passchendaeles ruiner» i Kirke og kultur 105 (2000), 495-518; Rottem, 0.: Norges litteraturhistorie, b. 6: Fra Brekke tilMehren, 1995; Sørbø, J.I.: "Høstet på himlens skråninger":sju essay om A.E., 1996; Sørbo, J.I.: «Dødsmedvit og livsglede: om A.E.s dikting» i NLÅ 1980, 99-117; Aarnes, A.: «A.E.: ved de første og de siste ting» i NLÅ 1988, 116-25; Aarnes, A. & H. Nordahl, red.: Hellig hav: om A.E.s diktning, 2000 Eidsvold, norsk kystpanserskip, bygd i Storbritannia, levert 1900. Deplasement 4166 tonn, fart 17 knop, to 21 cm og seks 15 cm kanoner. I april 1940 lå Eidsvold og søsterskipet Norge ved Narvik, hvor de begge ved tyskernes angrep 9. april ble senket med torpedoer fra tyske jagere, Eidsvold helt overrasken­ de, Norge etter en kort beskytning. Av Eidsvolds besetning på 183 omkom 175.

Eidsvold, Eindride, f. 18. juli 1961, norsk skuespiller; bror av G. Eidsvold. Startet etter endt utdannelse prosjektgruppen De unges forbund, og spilte Så synd at hun er hore av den engelske 1600-tallsdramatikeren John Ford på Haugesund Teater 1988. Ved Rogaland Teater har han medvirket i Johan Bergenstråhles oppsetning av Frank Wedekinds Lulu og Kai Johnsens eksperimentelle Når vi døde vågner, her i rollen som godseier Ulfheim. Etter 1990 har han hatt en rekke roller på Nationaltheatret og Teatret på Torshov, slik som Osvald i Ibsens Gengangere og tittelrollene i Holbergs Erasmus Montanus (1996) og Moliéres Tartuffe (2001). Filmdebuterte i en av de to ungdomshovedrollene i At dere tør! (1980), og hadde en hovedrolle i Dykket (1989). Medvirket også i Smykketyven (1990), Drømspel (1994) og Hamsun (1996). Eidsvold, Gard (Bjørnstjerne), f. 7. mai 1966, norsk skuespiller og instruktør, bror av E. Eidsvold. Med­ virket fra 15-årsalderen i en rekke kortfilmer og i småroller for NRK Fjernsynet, og fikk oppmerksom­ het for sin rolle i Marius Holsts kortfilm Besøkstid (1991). Eidsvold har blant annet medvirket i Hans Petter Molands Kjærlighetens kjøtere (1995) og Secondløitnanten (1993) og Jan Troells Hamsun (1996; som Arild Hamsun), og har siden gjort fargerike og ofte morsomme roller i Absolutt blåmandag (1999), Salmer fra kjøkkenet (2003), Kvinnen i mitt liv (2003) og Min misunnelige frisør (2004). Eidsvold teaterdebuterte 1989 i Reddet av Edward Bond på Teatret på Torshov. Også bl.a. hovedrolle i Kjære Jelena av Ljudmila Rasumovskaja på Det Norske Teateret 1992. Eids­ vold er medstifter 1995 av Oslo Moderne Teater som skal fremme installasjonsteateret. Eidsvold Blad/Ullensaker Blad, avis som utkommer i Eidsvoll, grunnlagt 1901, tidligere Senterpartiavis, nå uavhengig; utkommer fem ganger ukentlig, lokalavis for øvre Romerike (kommunene Ullens­ aker, Gjerdrum, Nannestad, Eidsvoll og Hurdal). Avisen har to headinger, tilpasset det geografiske området den dekker, men innholdet i begge versjo­ nene er det samme. Avisen har også to kontorer, et på Eidsvoll og et på Jessheim. Opplag 2003: ca. 8800. Eidsvold Turnforening, stiftet 29. april 1910. Driver turn, skøyter, håndball og fotball. Drakt: Blå trøye, hvit bukse. Eidsvold Værk, Eidsvoll i Akershus, kjent som jern­ verk fra 1624, drevet dels av staten, men mest av private eiere. 1794-1822 var Carsten Anker eier, og i hans tid ble ►Riksforsamlingen 1814 holdt i verkets hovedbygning (se ► Eidsvollsbygningen). Driften opphørte 1825. 1893 ble Eidsvold Værk overtatt av Haaken Chris­ tian Mathiesen og har siden vært i familien Mathiesens eie; inngår nå i bedriften ►Mathiesen Eidsvold Værk. Eidsvoll, kommune i Akershus, omkring sørenden av Mjøsa og øvre del av Vorma. Kommunen fikk sine nåværende grenser i 1964, da de tidligere kommuner Eidsvoll og Feiring ble slått sammen. Kommunen grenser i nordvest til Oppland og i nordøst til Hedmark fylker. Natur. Berggrunnen i Eidsvoll består av grunnfjellsgneiser med fremherskende strøkretning nordvest-sørøst, noe som avspeiles i f.eks. Vormas løp. Helt i nordvest, mellom Hurdalssjøen og Mjøsa, opptrer Oslofeltets magmatiske bergarter og kambrosiluriske sedimentærbergarter. Mens åsene i øst når opp i ca. 500 moh., finner man i nordvest flere topper mellom 600 og 700 moh. (Mistberget 663 moh., Skreikampen 698 moh.). Forekomster av jern i utkanten av Oslofeltets magmatiske bergarter. Gruver i Feiring og Mistberget drevet inntil 1825. Gullforekomster i grunnfjellsområdet i nordøst (►Gullverket), drevet med flere avbrudd 17581908. Løsavsetningene fra siste istid setter preg på land­ skapet i de sentrale strøk av kommunen. Breelver

Eidsvoll 456 km2 18 338 innb. (2004) Administrasjonssenter: Eidsvoll

f

Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

% 12 59 15 14

Sysselsetting (2001): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Bygg/anlegg, kraft- og vannforsyning Varehandel, hotell- og restaurantdrift Transport og kommunikasjon Finans- og forretningsvirksomhet Offentlig og privat tjenesteyting

% 3 11 8 20 11 10 37

har under isens tilbaketrekning lagt opp en svær sand- og grusmo i sørvest, ca. 190 moh. Denne demmer opp Hurdalssjøen og gir Andelva et østlig løp til Vorma, på tvers av strøkretningen i under­ grunnen. Derved danner den flere fosser. I de lave­ religgende partier finnes mektige lag av leire og sand, ofte dypt nedskåret av elver og bekker. Vormas løp fra Minnesund til Glomma er dypt nedskåret i løsmassene. Ved Minnesund er det avsatt en morene ved et opphold i isens tilbaketrekning. Denne dem­ mer opp Mjøsa. Bosetning. Eidsvoll ble tidlig bebygd, noe gårdsnav­ nene og flere steinalderfunn vitner om. Bosetningen i Eidsvoll er i vesentlig grad konsentrert til områdene langs den gamle E 6 (Trondheimsveien) og Hoved­ banen mellom Dal på grensen til Ullensaker og Hammerstad/Eidsvoll stasjon (Sundet). Her finnes flere tettsteder, som til dels har vokst sammen. Størst er Råholt på grensen til Ullensaker (8240 inn. 2003). Medregnet den spredte bosetning i dette området finnes her mer enn av kommunens innbyggere. Åstraktene i øst og nordvest er sparsomt befolket. 50 % av de yrkesaktive hadde i 2001 arbeid uten­ for kommunen, herav 18 % i Oslo og 17 % i Ullens­ aker. Næringslivet. Jordbruket varierer sterkt med jords­ monn og topografi. Det er stor spredning i bruksstørrelsen; for kommunen som helhet ergjennonsnittlig bruksstørrelse 185 daa mot 234 for Akershus fylke (1999). 59 % av kommunens areal består av pro­ duktiv skog. Korndyrking opptar om lag 91 % av jordbruksarealet mot 96 % i gjennomsnitt for

EIDSVOLLSBYGNINGEN

335 Akershus. Betydelig dyrking av poteter. 13 % av skogarealet tilhører Mathiesen-Eidsvold Værk. 20 % tilhører Eidsvold Allmenning. Industrien er en viktig næringsgren med trevare-, næringsmiddel- og verkstedindustri som de viktigste med henholdsvis 26 %, 29 % og 26 % av industri­ ens sysselsetting (2001). Industrien er jevnt fordelt på tettstedene i sør, og de største bedriftene er Finsbråten A/S (kjøttvareproduksjon), Electrolux AS (hvitevarer), Moelven Industrier ASA (treforedling og treindustri). Eidsvold Blad kommer ut fem ganger ukentlig. Samferdsel. Norges første jernbane. Hovedbanen, ble åpnet Oslo-Eidsvoll i 1854. Herfra gikk båt videre nordover på Vorma og Mjøsa, blant dem hjuldamperen Skibladner som ennå er i trafikk, men som nå har base på Gjøvik. Jernbanen ble ført videre til Hamar i 1880. Gardermobanen, som ble åpnet 1998, er knyttet til Hovedbanen på Eidsvoll stasjon. Lokaltogforbindelser fra Eidsvoll via Gardermoen og Oslo til Kongsberg og via Jessheim og Oslo til Skøy­ en. E 6 fører som motorvei gjennom størsteparten av kommunen; den ligger for det meste helt utenom befolkningskonsentrasjonene. Ellers riksveier fra Minnesund på vestsiden av Mjøsa til Gjøvik (Rv. 33), på østsiden av Vorma sørover til Nes (Rv. 177), fra Eidsvoll/Sundet vestover til E 6 samt østover til Nord-Odal (Rv. 181),og(Rv. 180) over åsen til Hurdal. Offentlige institusjoner. Administrasjonssenteret er Eidsvoll/Sundet, som er det viktigste senteret i Eidsvoll med flere fylkeskommunale og statlige funksjoner. Her er to videregående skoler og flere andre skoler. Stensby Sykehus, like sørvest for Minnesund, har 3 avdelinger. På Feiring finnes Feiringklinikken som drives av Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL). Eidsvoll svarer til sognene Eidsvoll, Langset og Feiring i Eidsvoll prestegjeld, Øvre Romerike prosti i Borg bispedømme, Eidsvoll og Hurdal lensmannsdis­ trikt i Romerike politidistrikt og hører under Eidsvoll tingrett. Historikk og kultur. På Hammerstad vest for kom­ munesenteret ligger Eidsvoll Bygdetun, et museum med flere 200-300 år gamle hus. Eidsvoll kirke mellom Hammerstad og Sundet er en korskirke i stein. Den eldste delen av kirken er fra ca. 1200; kirken ble ombygd i 1867 og restaurert 1964-65. Kirken ble sterkt skadet i brann 2000. På Eidsvoll ble Eidsivating holdt med representanter for hele Øst­ landet nord for Viken. Mest kjent i historisk sam­ menheng er Eidsvoll for Riksforsamlingen 1814, som gav landet Grunnloven. Forsamlingen ble holdt på Eidsvold Værk (jernverk 1624-1825), nå kalt Eidsvollsbygningen. Henrik Wergeland og Camilla Collett vokste opp på Eidsvoll prestegård. Ved Vorma er det kai for D/S Skibladner, Norges eldste skip i drift (hjuldamper bygd 1856). Ved Minnesund er Mjøssamlingene, med dokumentasjon av skipsfarten på Mjøsa. Kommunevåpenet (godkjent 1987) viser en gull skålvekt mot en grønn bakgrunn. Skålvekten er et gammelt rettferdighetssymbol og viser til Eidsvolls betydning i eldre og nyere historie. Navnet. Første ledd eid. her brukt som betegnelse på ferdselsveien langsmed Sundfossen i Vorma, og voll, 'eng'. GTh/Tettstedet Eidsvoll (Sundet) er administrasjonssen­ ter i Eidsvoll kommune, Akershus, beliggende rett nord for Sundfossen i Vorma, ved Eidsvoll jernbane-

Eidsvoll. Til høyre: Broene ved Minnesund: den gamle jernbanebroen fra 1870-årene (nærmest), broen til Minnesund (i midten) og den nye broen fra 1994, som fører E6 utenfor selve tettstedet (bakerst). - Øverst: Eidsvollsbygningen.

stasjon; 3436 innb. (2003) medregnet tettbebyggel­ sene på Hammerstad, 3 km vest for Eidsvoll stasjon, og Styri, på østsiden av Vorma ca. 3 km fra stasjo­ nen. Litt.: Flyen, S.: Eidsvoll bygds historie: 1914-1940, 2002; Holmsen, A. m.fl.: Eidsvoll bygds historie, 193661, 2 b. i 5 (tillegg: Hus og gårdsanlegg i Eidsvoll, av H. Stigum, 1963); Lunde, A. & M. Tosterud: Feirings historie, utgitt av Eidsvoll kommune, 1983-86, 4 b. Eidsvoll 1814, stiftelse opprettet 1998, het opprinne­ lig Eidsvollminnet, 1998-2004 Eidsvoll 1814 Riks­ politisk senter, nåværende navn fra 2004. Stiftelsen forvalter ►Eidsvollsbygningen, hovedbygningen på Eidsvoll Verk, Akershus, som et nasjonalt minnes­ merke over Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814.1 tillegg til Eidsvollsbygningen med Rikssalen, port­ rettgalleri m.m., er den omkringliggende parken på 25 daa, med Jo Visdals statue av Carsten Anker og Ottar Espelands monument over Henrik Wergeland, en del av det nasjonale minnesmerket. Et nytt utstillings- og administrasjonsbygg i tilknytning til Eidsvollbygningen er under oppførelse. En av de sentrale oppgavene her vil være å formidle begiven­ hetene i 1814, aktualisert og satt inn i en større sammenheng, og tematisere den norske politiske og demokratiske historien fra 1814 til i dag. Det nye senteret er planlagt offisielt åpnet 12. mai 2005. Eidsvoll bygdetun, se ►Eidsvoll museum. Eidsvoll gullverk, se ►Gullverket.

Eidsvoll kirke, korskirke i stein i Eidsvoll kommune.

Den eldste delen av kirken, murene i koret og tverr­ skipet i romansk stil, er fra ca. 1200; resten av kirken er bygd i nyromansk stil etter en brann 1883. Dette var den fjerde brannen i kirkens historie. Arkitekt for gjenoppbyggingen var Carl Konopka, kirken stod ferdig 1885. Den ble restaurert 1964-65, men ble igjen sterkt skadet i en brann sommeren 2000. Eidsvollminnet, se ►Eidsvoll 1814. Eidsvoll museum. Hammerstad, Akershus, stiftet i 1995 som en fortsettelse av Eidsvoll bygdetun som ble stiftet 1950 av Eidsvoll museumslag. Museet er et lokalmuseum for kulturhistorie i Eidsvoll og er kommunalt eid. Omfatter flere museumsanlegg og samlinger. Det største anlegget er Eidsvoll bygdetun. Til bygdetunet er flyttet en rekke gamle hus fra bygda, deriblant tre seterhus, dessuten hovedbyg­ ningen fra storgården Oppsal. Okkupasjonsmuseet og Feiring Jernverk er underlagt Eidsvoll museum. Eidsvollsbygningen, Eidsvollbygningen, den tidligere hovedbygningen på Eidsvold Værk, utgjør i dag med inventar og den omliggende park det nasjonale minnesmerke for Riksforsamlingen 1814. Eidsvolls­ bygningen forvaltes i dag av stiftelsen ►Eidsvoll 1814 som Stortinget vedtok opprettet 1998. Eidsvollsbygningen er en panelt tømmerbygning i to etasjer med valmtak, reist omkring en rektangu­ lær kjerne med delvis fremspringende fløyer mot vest. Foran bygningen er det oppført to paviljonger.

336

EIDSVOLLSFORSAMLINGEN

Da Carsten Anker kjøpte jernverket 1794, var det allerede en eldre residens på stedet; deler av denne er bevart i det nåværende anlegg. Anker satte umid­ delbart etter overtagelsen i gang med utvidelsesplaner, og 1796 tok arbeidet til. Det er usikkert hvem som var arkitekt; trekk ved eksterior og romlosning peker i retning av dansken C. F. Hansen, mens den engelskfodte køben ha vnerbyggmesteren William Thomson stod for innredningsarbeidene. Om- og påbyggingen var stort sett ferdig 1802, og Anker flyt­ tet hit for godt 1811, men innredningsarbeidene var ennå ikke avsluttet 1814, da Anker åpnet sitt hjem for to viktige møter, ►notabelmøtet i februar og ► Riksforsamlingen i april-mai. Bygningens første etasje inneholder bl.a. en hagestue (også kalt Den gule sal), hvor notabelmøtet ble holdt; dette og flere av de andre rommene ble brukt som spisesaler under Riksforsamlingen. I annen etasje, sentralt i bygningen og rett over hagestuen, ligger Rikssalen (av Anker opprinnelig tenkt som kombinert dansesal og malerigalleri), hvor Riksfor­ samlingen holdt sine møter; innredningen her er fort tilbake til slik den var under møtene, med lave, stofftrukne trebenker uten ryggstø for representan­ tene og et opphøyd podium med bord og stoppede armstoler for forsamlingens president og sekretær. Veggene er prydet med girlandere av granbar, slik de var det i 1814. 1822 måtte Anker overgi sitt bo til skifteretten, og praktisk talt alt innbo ble fjernet. Bygningen og parken omkring ble 1837 kjøpt for privat innsamle­ de midler og gitt til staten 1851. En forening som var stiftet 1849 med det formål å skape et portrettgalleri i bygningen, overlot 1854 sin samling til staten; denne kom etter hvert til å omfatte portretter av mer enn 70 av de i alt 112 representanter fra Riksforsam­ lingen, samt en del andre personer med tilknytning til Eidsvold Værk og norsk historie rundt 1814. Hans Haslum, som selv hadde vært medlem av Riksfor­ samlingen, ble ansatt som oppsynsmann og omviser 1854, og fungerte i stillingen til sin død 1875. En ny forening fra 1895 samlet innbo og annet utstyr med tilknytning til bygningen og Riksforsamlingen, delvis med hjelp fra en nasjonal innsamling 1906. Bygningen ble satt i stand til 100-årsjubileet for Grunnloven 1914. En ny omfattende restaurering begynte 1954 og ble avsluttet til 150-årsjubileet 1964. StT-M/Eidsvollsforsamlingen, den riksforsamling som satt sammen på Eidsvoll fra 10. april til 20. mai 1814. Den utarbeidet og vedtok Norges grunnlov av 17. mai s.å. Se ►Riksforsamlingen. Eidsvollsgarantien, det vedtak som etter en heftig debatt med 79 mot 28 stemmer ble fattet 13. mai 1814 av Riksforsamlingen på Eidsvoll. Både den gamle statsgjeld og det beregnede driftsbudsjett inntil 1. mars 1815 på 14 mill, riksdaler som skulle dekkes ved utstedelse av nye sedler, ble garantert til en kurs av 375, mens kursen var 500. Eidsvollsga­ rantien var ment å skulle stabilisere pengeverdien, men kursen fortsatte å falle. Den finanskomiteen som Riksforsamlingen valgte, med grev Wedel som formann, la frem sin innstilling juli 181 5 og foreslo at garantien delvis skulle opprettholdes. En stor­ tingskomité gikk inn for full opprettholdelse. Etter to gangers behandling i Odelsting og Lagting stemte ved votering i plenum 22. jan. 1816 46 for og 39 mot Eidsvollsgarantien, som dermed bortfalt, da det nødvendige 2/3 flertall ikke ble oppnådd. Eidsvoilsmonumentet. I 1881 satte statsminister Selmer, stortingspresident Johan Sverdrup o.a. i gang en innsamling til et monument utenfor stor­ tingsbygningen til minne om riksforsamlingen på Eidsvoll. Et nytt opprop ble sendt ut 1905 på initiativ av Evald Rygh, men det lyktes ikke som tanken var å få reist minnesmerket til hundreårsjubileet 1914.1 en konkurranse 1925, «helst med søylemotivet som grunnlag», seiret professor Wilh. Rasmussen med

arkitekt O. L. Scheen som medarbeider. Monumen­ tet skulle etter en omarbeidelse 1934 bestå av en vel 30 m høy søyle dekket av relieffer og med en rytterfigur på toppen. På grunn av kunstnerens medlem­ skap i Nasjonal Samling ble arbeidet etter 1945 stilt i bero, men etter at det 1964 var oppnevnt en ny monumentkomité, ble saken tatt opp igjen. Kunst­ neren døde 1965; arbeidet var da på det nærmeste ferdig fra hans hånd. 1967 anmodet Stortinget Kirke- og undervisningsdepartementet om å utrede spørsmålet om og eventuelt hvor søylen skulle reises. Departementet bad om en uttalelse fra Norsk Kulturråd, som 1968 frarådet å reise søylen, og 13. mai 1971 vedtok Stortinget med overveldende flertall at Eidsvoilsmonumentet ikke skulle reises. I 1992 ble søylen kjøpt og reist for private midler av Åmund Elvesæter, ved Elveseter hotell i Boverdalen, Lom kommune. Den kalles nå Sagasøyla. Eidsvåg, tettsted og administrasjonssenter i Nesset kommune, Møre og Romsdal; ligger ved Eidsvågen, en av de innerste armene av Langfjorden; 884 innb. (2003). Møbelindustri. Vei- og bussforbindelse med Molde og Sunndalsøra (Rv. 62), Åndalsnes (Rv. 660/64) og Kristiansund (Rv. 62/666/E 39/70). Navnet er knyttet til eidet mellom Langfjorden og Tingvollfjorden. Eidsvåg, tettbebyggelse i Åsane bydel, Bergen kom­ mune, Hordaland, nord for bysenteret, ved den ostlige munningen av veitunnel gjennom Hellefjell fra Sandviken, innerst i Eidsvågbukten (E 16/E 39). Godt utbygd småbåthavn. Hovedproduksjonsanlegg for Vestlandske Salslags slakterivirksomhet. Eidsvåg. Bjørn, f. 17. mars 1954 i Sauda, norsk sanger, gitarist, komponist og tekstforfatter; utdan­ net teolog. Han platedebuterte 1974, og har etter hvert etablert seg som en av landets mest folkekjære og anerkjente artister, ikke minst på grunn av sine personlige tekster. Musikalsk befinner han seg i grenselandet mellom rock og viser. Av album kan nevnes På leit (1984), Vertigo (1988), Tatt av vinden (1990), Allemannsland (1993), Landet lenger bak (1995), Påsvai (1997), Tapt uskyld (1999), Tålt (2002) og En vakker dag (2004). Eidsvåg har vunnet flere Spellemannpriser. Eidsvågneset, boligområde i Åsane bydel, Bergen kommune, Hordaland, på neset mellom Byfjorden og Eidsfjorden. Småhusbebyggelse og noe industri. Eidsvoilsmonumentet. Sagasøyla, oppført ved Elveseter i Bøverdalen.

Eidsvåg/Salhus, tidligere bydel i Bergen kommune, Hordaland. Ble ved bydelsreformen 2000 slått sammen med Åsane til den administrative bydelen Åsane. Eiebakke. August, 1867-1938, født i Askim, norsk maler, elev ved SHKS 1883-89, av Chr. Krohg og E. Peterssen 1886-87 og K. Zahrtmann 1892-98. Våren 1893 var han i Paris, i 1894, 1895-96 og 1904-05 i Italia. Han gikk ut fra 1880-årenes natura­ listiske bondelivsmaleri, men ville som han selv sier, bort fra den ensidige skildring av «fattigdom med gustne fjæs og sild og poteter». Han ville male bilder hvor «veltrevnan» og tilfredsheten er skildret «slig jeg har seet den i lyse perioder paa en tarvelig bondegaard som hjemme». Denne helgefred fyller bilder som Søndag på landet (1889), Anretning (1891) og Søndagsfred (1892), de to siste i Nasjonalgalleriet i Oslo. Han malte senere religiøse komposisjoner som Kristus åpenbarer seg for apostlene i Arendal kirke (1900-02). Populær portrettmaler. Overlærer ved SHKS 1912-37. Eielsen, Elling, 1804-83, norsk-amerikansk predi­ kant; haugiansk predikant i Norge 1832-37, emi­ grerte til USA 1839. Han ble ordinert til menighetsprest av Hauges venner 1843, og var den første norske lutherske prest i USA. Med sin lovmessige botsforkynnelse og strie karakter, kom han i strid med norske prester som kom til USA. Han organi­ serte i 1846 Den evangelisk-lutherske kirke i NordAmerika, også kalt Eielsen Synod eller Ellings Sam­ fund; fra 1876 kalt Hauges Synode. De som sluttet seg til Eielsen, kaltes ellingianere. Kirken ble i 1917 sluttet sammen med Den norske lutherske kirke i Amerika (se ►Evangelical Lutheran Church). Litt.: Golf, O.: E.E.: haugianerhøvding og rastløs ferda­ mann, 2004; Mørstad, E.O.: E.E. og den "Evangelisklutherske kirke" i Amerika, ny utg., 2001(1. utg. 1917); NBL 2. utg. Eielson. Carl Ben, 1898-1929, norsk-amerikansk flyger. Fløy 1928 sammen med Wilkins fra Point Barrow i Alaska til Svalbard (3400 km) på 20 timer og 20 minutter. Omkom året etter under en hjelpeekspedisjon med fly til den amerikanske skonnert Nanuk, som lå innefrosset ved Kapp Schmidt (Nord­ kapp) på Sibirkysten. eiendeler, aktiva, regnskapsmessig uttrykk for gjen­ stander og rettigheter som har formuesverdi. Se ► balanse. eiendom, ethvert objekt som det kan knyttes ►eien­ domsrett til. eiendomsdom, dom som fastsetter hvem som eier en fast eiendom. Den som i hevdstid (se ►hevd) hadde sittet med en fast eiendom som eier uten å ha grunnbokshjemmel, kunne tidligere ved eiendoms­ dom skaffe seg grunnbokshjemmel til eiendommen. Lovbestemmelsen om eiendomsdom er opphevet. Etter § 38a i tinglysingsloven av 7. juni 1935 kan nå en person som utøver eierrådighet over en fast eiendom og erklærer å være eier, få grunnbokshjem­ mel dersom han sannsynliggjør at han, alene eller sammen med sin hjemmelsmann (den han har

EIENDOMSRETT

337__________

-------------------------------------- 1

lokal rettsoppfatning og historisk utvikling av bruks­ forholdene. Den private eiendomsrett er grunnlaget for nåti­ dens økonomiske liv i den vestlige verden, selv om det i flere land har foregått en delvis nasjonalisering. Dens hjemmel er, som alle andre rettigheters, å søke i loven. Så langt den anerkjennes av den gjeldende rettsorden, så langt rekker den. Graden av privat eiendomsrett i et samfunn har alltid vært et viktig politisk stridstema og har vært en konstituerende sak for mange politiske partier. LOVBESTEMTE BEGRENSNINGER I EIENDOMSRETT

August Eiebakke. Anretning, 1891. Oljemaleri, 93,5 x 120 cm. Nasjonalgalleriet, Oslo.

ervervet eiendommen fra), har vært eier i minst 20 år. Finner tinglysingsdommeren at vilkårene er til stede, kunngjør han oppfordring til mulige eiere om å melde seg innen en frist på minst én måned. Mel­ der ingen seg, anmerker dommeren i grunnboken at grunnbokshjemmelen er i orden. eiendomsforbehold, bestemmelse om at selger skal beholde eiendomsretten til en gjenstand inntil kjøper har betalt kjøpesummen. Hvis selger ikke har forbeholdt seg eiendomsretten til den, kan han ikke kreve tingen tilbake hvis kjøperen ikke betaler. Slikt forbehold ansees som en avtale om ►salgspant. eiendomsmegler, mellommann som mot godtgjørel­ se formidler omsetning av fast eiendom eller aksjer (andeler) i boligselskap, eller som formidler utleie av husrom eller overdragelse av butikkforretninger. Eiendomsmegling er regulert i lov av 16. juni 1989. Fra loven er unntatt bl.a. leilighetsvis omsetning i forbindelse med varetagelse av andre økonomiske anliggender for selger eller kjøper og utleie av hotellog pensjonatværelser. En eiendomsmegler må ha bevilling av Finansde­ partementet. Slik bevilling kan gis etter avlagt eiendomsmeglereksamen og to års praksis. Advokater trenger ikke særskilt bevilling for å drive eiendoms­ megling, men er for øvrig undergitt de viktigste av bestemmelsene i loven. Eiendomsmeglervirksomhet er underlagt kontroll fra Kredittilsynet. Meglerforetak må ha forsikring eller stille annen tilstrekkelig sikkerhet for eventuel­ le tap i forbindelse med eiendomshandelen. Det er ikke lovpålagt å benytte eiendomsmegler. Enhver kan selge sin egen eiendom uten noen spesiell autorisasjon. Norges Eiendomsmeglerforbund, NEF, ble stiftet 1932; tilsluttet Nordisk Eiendomsmeglerunion. NEF om­ fatter ca. 1150 medlemmer, har sekretariat i Oslo og utgir bladet Eiendomsmegleren. eiendomspronomen, possessivt pronomen, prono­ men som uttrykker et eiendomsforhold, min. din, sin, vår, som kan bøyes i kjønn og tall, og hans, hennes, dens, dets, deres, Deres, som er ubøyelige.

Eiendomsregisteret, EDR, Norges offisielle grunn­ bok, landsomfattende elektronisk register over alle faste eiendommer, i drift fra 1. jan. 1995. EDR inne­ holder opplysninger om hjemmel, pengeheftelser og andre forpliktelser som påhviler en eiendom. I tillegg inneholder registeret teknisk informasjon om landets grunneiendommer, adresser og bygningen EDR er en samordning av ►grunnboken og ►GABregisteret. Norsk Eiendomsinformasjon as (NE) har ansvaret for drift, videreutvikling og distribusjon av informasjon fra EDR på selvfinansierende basis. Ansvaret for oppdatering av informasjonen ligger hos domstolene og Statens Kartverk. eiendomsrett, rettsbeskyttet adgang til å råde over en ting på alle måter som ikke er forbudt ved lov eller strider mot rettigheter som ved særlig adkomst er hjemlet andre enn tingens eier; den viktigste av alle formuesrettigheter. Rådighetsretten omfatter både rettslige disposisjoner (rett til å selge, pantsette osv.) og faktiske disposisjoner (rett til å grave, hogge osv.). I overført betydning tales om litterær, kunstnerisk og annen ideell eiendomsrett. Dette er ikke eien­ domsrett i egentlig forstand, men lovbeskyttet enerett for opphavsmannen til å råde over visse åndsprodukter, f.eks. forfatter- og kunstnerrett, rett til patent og varemerke. Et av eiendomsrettens mest karakteristiske trekk er dens elastisitet: Eierens rådighetsrett kan på et gitt tidspunkt være innskrenket som følge av andres rettigheter, f.eks. panterett, leierett, servitutter, grunnbyrder o.l., men så snart disse rettigheter faller bort, utvider eiendomsretten seg av seg selv. Selv om eiendomsrådigheten på grunn av slike innskrenkninger i øyeblikket kan være redusert, er det derfor alltid av interesse å fastslå hvem som er eier. Hvor rådigheten fra gammelt er delt mellom flere, kan det være vanskelig å avgjøre hvem som er eier (forskjellige personer har retten til løvtrær, bartrær og beite i en skog). Spørsmålet kan få interesse f.eks. når det blir aktuelt med en ny bruk som ingen tidligere har utøvd. Hvem som her skal ansees som eier, må avgjøres konkret under hensyntagen til

Loven kan bestemme at visse ting for fremtiden ikke skal være undergitt privat eiendomsrett, og den kan oppstille begrensninger i eierens rådighet. Slike lovbestemmelser må likevel etter norsk forfatning ikke på en urimelig måte gjøre skår i bestående private rettigheter; finner domstolene at det i denne henseende er begått overgrep, kan forholdet bli bedømt som ekspropriasjon og full erstatning må ytes (Grl. § 105). Nyere norsk lovgivning har i betydelig utstrekning benyttet seg av denne adgang ti] å begrense eien­ domsrådigheten, særlig over fast gods. Viktige be­ stemmelser av denne art finnes i lovgivningen om jord og skog, naboloven, veiloven, plan- og byg­ ningsloven o.a. Hensikten med slike lovforskrifter er å tilgodese en større krets, allmennheten eller kom­ mende slekter, i kollisjon med den enkelte eiers mer egoistisk bestemte individualinteresse. Skoglovgivningen setter f.eks. forbud mot påhefte av visse bruksrettigheter som erfaringsmessig er særlig ødeleggende for skogen. Jordloven fastsetter at dyrket jord skal holdes i hevd og ikke uten tvin­ gende grunn må brukes til formål som ikke tar sikte på jordbruksproduksjon; i henhold til lov om natur­ vern kan Kongen bestemme at områder skal være fredet når dette ansees ønskelig av vitenskapelige eller historiske grunner, eller på grunn av område­ nes naturskjønnhet eller egenart osv. I denne forbin­ delse må også nevnes den omfattende lovgivning om nødvendigheten av særskilt tillatelse (konsesjon) for erverv av vannfall, bergverk, skog, dyrket mark og annen fast eiendom, en lovgivning som er be­ stemt av alminnelige nasjonaløkonomiske hensyn. Vidtrekkende begrensninger, især m.h.t. faktisk rådighet over fast eiendom, følger av den alminne­ lige plan- og bygningslovgivning. STIFTELSE AV EIENDOMSRETT

Eiendomsrett stiftes: a) over herreløse ting ved bemektigelse (okkupasjon), som er en såkalt primi­ tiv ervervsmåte og især forekommer ved jakt og fiske; her kan også nevnes finnerens rett til visse mineraler; b) ved selvstendig privatrettslig atkomst, uten hensyn til eller på tross av den tidligere eiers rett, de såkalte ekstinktive erverv, f.eks. hevd; c) ved overdragelse fra den tidligere eier eller ved arv (dette er de vanligste ervervsmåter i nåtiden); d) ved inntreden i den tidligere eiers rett med hjemmel i lov (ekspropriasjon) eller judisiell forføyning (tvangs­ auksjon). De ervervsmåter som er nevnt under a-b kalles selvstendige eller originære, de som er nevnt under c-d, avledede eller derivative. OPPHØR AV EIENDOMSRETT

Eiendomsretten opphører ved at tidligere eier oppgir sin eiendomsrett (dereliksjon), ved at hans rett utslettes ved ekstinktivt erverv, jfr. ovenfor, eller ved at tingen går til grunne. Litt.: Brækhus, S. & A. Hærem; Norsk tingsrett, 1964; Falkanger, T.: Tingsrett, 5. utg., 2000 EIENDOMSRETT I SOSIALANTROPOLOGISK PERSPEKTIV

Antropologisk forskning kan vise til en enorm global variasjon i eiendomsrettigheter, samtidig som det innen det enkelte samfunn kan forekomme meget sammensatte forhold. Eiendomsrettigheter dreier seg både om relasjonen mellom en person (eieren) og en ting (det som eies, eiendommen), og om relasjoner mellom personer, uttrykt gjennom rettig­ heter til ting.

338

EIENDOMSSKATT

Historiske og antropologiske studier lyder på at den gjengse oppfatningen av at mennesket gjennom kulturhistorien har gått fra grupperettigheter til individrettigheter, ikke er riktig, men at mange ulike former for eiendomsrett har eksistert til samme tid. I mange ikke-europeiske samfunn har det vært korporerte grupper (som kan være hasert på slektskap, ekteskap, bofellesskap eller en kombinasjon av disse) heller enn individer som har hatt eiendoms­ rett til jord, mens individer samtidig har hatt privat eiendomsrett til andre ting. I slike systemer har individer tilgang til bruk av jord, ofte regulert av en utvalgt gruppe, f.eks. et råd av eldre menn. Hvis man ikke dyrker jorden, mister man retten til den. Det er ikke riktig å si at eiendomsrettighetene der­ med er kollektive. De er individuelle, men bestem­ mes ut fra individets posisjon i samfunnet og forval­ tes av en gruppe. Rettigheter til jord eller land veksler gjerne med ulike typer ressurser, måten landområdene brukes på eller andre omstendigheter. Hos hopi-indianerne var det landsbyen som eide den knappe dyrkingsjor­ den. Landsbyens jord var inndelt i klanområder der hver familie dyrket vel definerte jordstykker. Jord kunne ikke selges, og eierskapet gjaldt aktiv bruk av jorden og det som ble dyrket; det var altså en form for forvaltning av markens grøde. Det var den matrilineære klanen som eide de viktige ferskvannskildene i det tørre landskapet. Hos flere grupper av jegere og sankere, f.eks. san (buskmenn) i Sør-Afrika og en del indianske folk i Nord-Amerika, hadde husholdet privat eiendomsrett til ressurser i sesonger da det var meget knapt med mat og andre nødvendigheter, mens større ansamlinger av hushold eide de samme ressursene i den rike årstiden. Rettigheter til ting er avhengige av hva slags gjen­ stand det dreier seg om. Hos hopiene eide f.eks. en mann sine klær, sitt seremonielle kostyme, belter og smykker, rideutstyr, redskaper og i en viss grad sin hest og kanskje noen sauer og kyr. Gifte kvinner eide tilsvarende ting, men også familiens hus og innbo; og i det matrilineære hopisamfunnet gikk dette i arv til døtrene. Viktige gjenstander, som utstyr til seremonier, masker og spesielle seremonirom, tilhørte medlemmene av den matrilineære klanen, med en eldre mann som forvaltet slike gjenstander på vegne av de andre. Eiendomsrett er praktisk talt aldri absolutt. Alle samfunn har former for restriksjoner på eiendoms­ retten, selv der det kan være sterkt fokus på eksklu­ sive og personlige rettigheter. Eksklusiv eiendoms­ rett er en av de viktigste faktorene som bidrar til å skape ulikhet eller differensiering av makt i samfun­ net, særlig når denne retten er knyttet til sentrale ressurser eller viktige produksjonsmidler. Siden ulikhet i eiendomsrettigheter ikke er genetisk betin­ get eller naturlig, vil alle samfunn ha mekanismer for å skape og/eller vedlikeholde eksklusive eien­ domsrettigheter, som fysisk makt, lovverk og sterke normer. EWæ eiendomsskatt, kommunal skatt som kan utskrives på faste eiendommer i områder med bymessig bebyggelse. Skatten beregnes på grunnlag av lig­ ningsverdien. Litt.: Harboe, E.: Eiendomsskatteloven: kommentarutga­ ve, 2. utg., 2004 eierleilighet, se ►eierseksjon. Eiermann, Egon [ai-], 1904-70, tysk arkitekt. Utdan­ net i Berlin under innflytelse av H. Poelzig. Professor i Karlsruhe fra 1947. Eiermann arbeidet med et internasjonalt modernistisk formspråk preget av strukturell formalisme og omhyggelig detaljering. Hans innbygging av det gjenstående neo-romanske tårnet på Kaiser Wilhelm Geddchtniskirche i Berlin (1957-63) vakte i sin tid voldsom strid. Kirken, som ble sterkt skadet under bombingen i den annen verdenskrig, er bevart som en ruin med et moderne tilbygg.

eierseksjon, eierleilighet, boligseksjon, selveierbolig, selveierleilighet, seksjonsleilighet, i lov om eiersek­ sjoner av 23. mai 1997 definert som sameieandel i bebygd eiendom med tilknyttet enerett til bruk av en av flere boliger eller andre bruksenheter i eien­ dommen. Denne ordning er særlig praktisk i store boligkom­ plekser, og da slik at brukeren av den enkelte leilig­ het har eksklusiv bruksrett til sin leilighet og er sameier for en viss brøk i hele eiendommen. Bruke­ rens rettigheter fremstår som et eget eiendomsobjekt (en eierseksjon, ofte kalt eierleilighet eller selveier­ leilighet), som kan selges og pantsettes på samme vis som f.eks. en villaeiendom. Dette forenkles i betyde­ lig utstrekning ved at hver eierseksjon får eget blad i grunnboken. Skal en eiendom kunne seksjoneres, fremsettes begjæring om dette overfor kommunen, som kon­ trollerer at en rekke lovsatte vilkår er til stede, bl.a. at hver enhet har en hensiktsmessig avgrensning og tilfredsstiller visse kvalitetskrav (egen inngang, eget kjøkken samt eget WC og bad innenfor enheten). Loven har en rekke regler om forholdet seksjons­ eierne imellom og om hvorledes fellesanliggender skal avgjøres. Tidligere (fra 1976) var det forbud mot å seksjone­ re bestående bygningen Forbudet falt bort ved lov av 1983, men slik at når eieren seksjonerer en leiegård, har leieboerne en rett til å få kjøpt den seksjon som hans leilighet utgjør. Ordningen med eierseksjoner benyttes også for kontor-, butikklokaler m.m. Litt.: Hagen, 0. m.fl.: Eierseksjonsloven: kommentarut­ gave, 1999 EIFAC, fork, for eng. European Inland Fisheries Advisory Commission, Den europeiske innlandsfiskekommisjon, råd opprettet av FAO for å ta seg av utviklingen av innlandsfisket i Europa. De fleste europeiske land, også Norge, er medlemmer av EIFAC. Eifel [ai-], landskap i Tyskland, vest for Rhinen og nord for Mosel, på grensen mellom Rheinland-Pfalz og Nordrhein-Westfalen. Består av et bølgende høyland som når 747 moh. i Hohe Acht. Tilløp til Mosel og Rhinen har skåret daler. Små sjøer eller vann har dannet seg i vulkankratere, f.eks. Laacher Eiffeltårnet

See (3,3 km2, 275 moh.). Jordbruket er viktigste næringsvei, til tross for at verken jordsmonn eller klima gir gunstige vilkår for det. Eifel er forholdsvis tynt befolket, og er et viktig rekreasjons- og turist­ område for mer tettbefolkede områder langs Rhinen og Ruhr. Eiffel, Alexandre Gustave [efel], 1832-1923, fransk bygningsingeniør, best kjent som Eiffeltårnets kon­ struktør (bygd 1887- 89). Han var en foregangs­ mann innen stålkonstruksjon og konstruerte en rekke stålbroer, bl.a. Maria Pia-broen over elven Douro i Porto, Portugal (bygd 1876-77) og viaduc de Garabit over elven Truyére i Sør-Frankrike (bygd 1882-84), denne broen går 120 m over elven og var lenge verdens høyeste. Eiffel konstruerte også ram­ meverket til Frihetsgudinnen (ferdig 1886). Hans undersøkelser av luftmotstanden mot legemer i bevegelse (areodynamikk) bidrog til utviklingen av flyteknikken. Eiffeltårnet. fr. Tour Eiffel [turefel], tårn i Paris, Frankrike, en for sin tid epokegjørende stålkon­ struksjon, konstruert av ingeniøren Alexandre Gustave Eiffel for et privat aksjeselskap til verdensutstillingen i Paris 1889. Tårnet var ment som et provisorium, og vakte opprinnelig stor motstand, men er som offentlig eiendom siden blitt stående som et vårtegn for Paris. Tårnet ble bygd på bare 21 måneder, relatvit billig og med få arbeidere, noe som ble gjort mulig med god planlegging og nye bygge­ metoder. Med sine 300 meter holdt det stillingen som verdens høyeste byggverk inntil det i 1930 ble overgått av Chrysler Building, New York. Eiffeltårnet står stadig som en av Paris' største turistattraksjoner foruten å tjene som meteorologisk stasjon, radio- og TV-sender. Det har dannet midt­ punkt for en rekke arrangementer, bl.a. to verdensutstillinger. 1986 ble det installert innvendig flomlys i konstruksjonen. Tårnets hundreårsjubileum i juni 1989 ble markert med en storslått feiring og en rekke forskjellige arrangementer, avsluttet med et stort fyrverkeri. Eigen, Manfred [ai-], f. 1927, tysk kjemiker. Siden 1964 direktør for Max-Planck-Instituttet for fysi­ kalsk kjemi, Gdttingen. 1967, sammen med R. G. W. Norrish og G. Porter, tildelt Nobelprisen i kjemi for undersøkelser vedrørende «ytterst raske kjemiske reaksjoner ved likevektsforstyrrelser av kortvarige energi-impulser». Hvis et system i kjemisk likevekt blir utsatt for en temperatur- eller trykkendring, vil det straks dannes en ny likevektstilstand, og denne nye tilstanden blir dannet med en karakteristisk hastighet. Eigen er også kjent for studier av reaksjonshastigbet med hjelp av ultralyd. Eiger [ai-], fjell i Sveits, kanton Bern, i Berner Alpen mellom Laulerbrunnen og Grindelwald, Berner Oberland, 3970 moh. Berømt for sin 1800 m høye, stupbratte nordvegg. Tannhjulsbane til Jungfraujøch i vendetunnel gjennom den nedre del av veggen. Nordveggen på Eiger er beryktet for sine ras og klatreulykker. Veggen kostet 9 fjellklatrere livet før den ble besteget for første gang 1938 av tyskerne A. Heckmair og L. Vbrg og østerrikerne F. Kasparek og H. Harrer. Første vinterbestigning 1961. Første norske bestigning ble foretatt av Finn Dæhli og Bjørn Myrer-Lund vinteren 1982. Eigersund, kommune i Dalane, Rogaland. Kommu­ nen omfatter kystområdet mellom Hå kommune i nordvest og Sokndal i sørøst og dal- og heistrøkene innenfor. Disse omfatter nederste del av Bjerkreimsvassdraget, hele Hellelandsvassdraget med Gyadalen til fylkesgrensen mot Vest-Agder, samt Grødemselva helt i sørøst i kommunen. Dannet 1965 ved en sammenslåing av Egersund, Eigersund, Helleland og deler av Heskestad kommuner. Natur. Fra kysten og et par mil inn i landet består berggrunnen av anortositt, en basisk dyp-bergart som ved forvitring gir meget skrinn jord. Lenger inne i landet opptrer gneis og leuconoritt. Landska-

EIGHT

339

Eigersund 430 km2 13 388 innb. (2004) Administrasjonssenter: Egersund

Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

% 8 14 8 70

Sysselsetting (2001): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Bygg/anlegg, kraft- og vannforsyning Varehandel, hotell- og restaurantdrift Transport og kommunikasjon Finans- og forretningsvirksomhet Offentlig og privat tjenesteyting

% 6 27 8 15 4 6 33

Eigersund. Jordbrukslandskap på Eigerøya.

pet er her frodigere med en del skog i dalene (se ► Dalane). Landskapet er uoversiktlig og skiftende med et utall av elver og sjøer mellom de mange, til dels svært bratte, koller og småfjell. I nordøst finnes høyder på 650-850 moh., med en enkelt topp på 906 moh. (Store Skykula) på nordsiden av Gyadalen. I sørvest er toppene jevnt over 250-350 moh. Kysten er værhard og lite innskåret. Den er udekket når man ser bort fra Eigerøya og noen småøyer ved denne. Innenfor Eigerøya ligger tettstedet Egersund ved den eneste gode, naturlige havn mellom Flekke­ fjord og Stavanger. Bosetning. Befolkningen er i særlig grad konsentrert til områdene i og omkring tettstedet og administra­ sjonssenteret Egersund med 9428 innb. (2003). Tettest bosetning ellers er det i tettstedet Hellvik i nordvest (649 innb. 2003), i tettbebyggelsen ved Helleland stasjon i nordøst, på Eigerøya og langs kys­ ten sør for Egersund. Tynn bosetning i nordøst. Næringsliv. 11 % av kommunen er jordbruksareal, det aller meste er eng og innmarksbeiter. Det holdes et betydelig antall sauer, og melkeproduksjonen er viktig. Naturskogen består av løvskog som i hoved­ sak nyttes til ved. Det er plantet rundt 15 000 dekar barskog. Egersund havn er blant landets største når det gjelder ilandført kvantum fisk. En betydelig trålerflåte er hjemmehørende i kommunen. Eigersund er en viktig industrikommune med hovedvekt på verksted-, næringsmiddel- og trevare­ industri. Viktigst er verkstedindustrien, særlig ma­ skinindustrien som bl.a. omfatter bygging av modu­ ler til petroleumsinstallasjoner i Nordsjøen. 28 % av de yrkesaktive er sysselsatt i industri og bergverk, hvorav nesten halvparten i verkstedindustrien (2001). Industrien er for en stor del lokalisert til Egersund og Eigerøya. Handels- og turistnæringen er i vekst. Ved tettbebyggelsen Hellvik i nordvest finnes betydelige steinbrudd med hvit labradoritt med stor eksport. Grødemselva er fullt utbygd, Hellelandselva er delvis utbygd, mens Bjerkreimsvassdraget ikke er utbygd innen kommunens gren­ ser. Dalane Tidende utkommer 3 ganger ukentlig i Egersund. Samferdsel. Egersund er et viktig trafikknutepunkt. Her møtes flere viktige riksveier, Rv. 44 Stavanger-

Flekkefjord og Rv. 42 Arendal-Egersund; Rv. 502 til Eigerøya. E 39 passerer Eigersund 10 km nordvest for Egersund tettsted. Sørlandsbanen går gjennom kommunen; Egersund stasjon ligger like nord for bysenteret. Anløp av kystruteskip, og fergeforbindel­ se til Danmark (Hanstholm). Offentlige institusjoner. Eigersund har kombinert sykehus og sykehjem. Dalane videregående skole har flere studieretninger. Eigersund svarer til Helleland og Egersund sogn i Eigersund prestegjeld, Dalane prosti i Stavanger bispedømme, Eigersund lensmannsdistrikt i Roga­ land politidistrikt og hører under Dalane tingrett. Historikk og kultur. Dalane Folkemuseum (regionmuseum) ligger utenfor bysenteret, på Eie. Lindøy batteri, anlagt under Christian 4, bemannet under napoleonskrigene, er nå delvis restaurert. Egersund havn er flere ganger nevnt i sagaene, bl.a. i Olav den helliges saga. Egersund kirke, korskirke i tre, bygd 1623-34, fikk sin nåværende form i 1785-88. Kom­ munen er rik på kulturminner. Kommunevåpenet (godkjent 1972) har et opprett gull eikeblad mot en grønn bakgrunn, og symbolise­ rer eikas utbredelse i kommunen. Navnet kommer fra norrønt Eikundarsund, egentlig navn på sundet mellom fastlandet og Eigerøya (Eikund), 'øya som har mye eik'. GTh/Litt.: Grude, E.H. & H. Hamre: Egersund byhistorie, 1996, 2 b.; Salveson, A.: Jubileums- og bygdebok for Eigersund herad, 1937 Eigerøya, øy i Eigersund kommune, Rogaland; 19,9 km2. Øya er skilt fra fastlandet ved et 13 km langt, trangt sund. Broforbindelse med fastlandet over det 40 m brede Nysund nordvest for Egersund sentrum. Den ca. 4 km lange nord-sørgående Lundarviga deler øya i en vestlig, forholdsvis flat del (Nordre Eigerøya) og en høyere østlig del (kalt Søre Eiger­ øya). Nord for Lundarviga domineres terrenget av en mektig støtmorene (drumline) som tydelig viser isens bevegelse for den smeltet tilbake etter siste istid. Høyeste punkt 131 moh. (Varden); helt i sør det kjente sjømerke Kompåsen, 110 moh. Øyas østside har betydelig boligbebyggelse. Langs havnen ligger fiskeforedlingsbedrifter, mekanisk industri m.m. Havnen har fergeterminal og fast forbindelse med Danmark (Hanstholm). Lengst mot sør ligger Kværner RGI Egersund, kommunens største arbeidsplass. Ved innseilingen ligger Viberodden fyr fra 1855 (fornyet 1977), helt i vest på øya Eigerøy fyr. Om navnet, se ► Eigersund. Eigerøy fyr. fyr i Eigersund kommune, Rogaland, på den lille øya Midbrød, vest for Eigerøy. Blinkfyr med lysstyrke 3 905 000 cd, lysvidde 18,8 nautiske mil. Tåkediafon. Eigerøy fyr ble bygd 1854 og er det forste fyr i Norge hvor tårnkonstruksjonen er av støpejernsplater som er skrudd sammen. Tårnet er 32,9 m høyt. Fyret ble automatisert og avbemannet i 1989. Fredet 1999. Eigg, Egg, oy i Storbritannia, Skottland, limer Hebrides, 10 km fra fastlandet, 28 km2. 1617 ble 50 munker massakrert i et kloster av hedninger, og på 1500-tallet ble ca. 200 menn, kvinner og barn av Macdonald-klanen drept i en slektsfeide med Macleød-klanen. Eight, The [eit] (eng. 'de åtte'), navn pa kunstnergruppe i New York, etablert 1908. Frontfiguren var Robert Henri, de øvrige medlemmer var George Luks, John Sløan, William James Glackens, Arthur B. Davis, Everett Shinn, Maurice Prendergast og Ernest Lawson. De var realister og malte med en bred pastos pensel hverdagsliv i amerikanske bymil­ jøer. Noen år senere ble disse åtte malerne tatt opp i en større gruppe, kalt Ashcan-skolen, som inkluderte G. W. Belløws, Edward Hopper, Glenn Coleman, Eugene Higgins og Jerome Myers. The Eight og Ashcan-skolen banet vei for en vital og ekte ameri­ kansk malerkunst på 1900-tallet.

340

EIGIL

Eigil, mannsnavn, nyere form av ►Egil. Navnedag 5. november. Eigtved, Nicolai, 1701-54, dansk arkitekt. Utdannet bl.a. hos Poppelmann under arbeidet med Zwinger i Dresden. Ble her fortrolig med rokokkoen, som han senere på en fremragende måte lanserte i sitt hjem­ land. Virket som hoffbyggmester især i København, hvor han bl.a. oppførte Frederiks hospital (1752-54, nå kunstindustrimuseum) og Christianskirken i Chris­ tianshavn (1755-59). Hans hovedverk ble planleg­ gingen av den nye bydel, Frederiksstaden, hvor han bygde det prektige * Amalienborg (nå kongelig slott). Ble i sitt siste leveår utnevnt til direktør for det nystiftede Kgl. Akademi for de Skiønne Kunster. Litt.: Voss, K.: Arkitekten N.E., 1701-1754, 1971 Eijkman, Christiaan [ei-], 1858-1930, nederlandsk lege. Tildelt Nobelprisen i fysiologi/medisin 1929 sammen med Sir Frederick G. Hopkins, Storbritan­ nia; Eijkman for «oppdagelsen av det antinevrittiske vitamin». Eijkman viste at det var mulig å fremkalle en beri-beri-lignende sykdom hos kyllinger ved å fore dem med polert ris, og å helbrede sykdommen ved å føye riskliet til kosten. Oppdagelsen ledet til er­ kjennelse av at sykdommer kunne skyldes ernæringsfeil og til oppdagelsen av vitaminer, der det såkalte antinevrittiske vitamin er identisk med vitamin B, (også kalt thiamin eller aneurin). eik, Quercus, planteslekt i bøkefamilien. Ca. 450 arter, de fleste i Asia og Amerika, i Europa 27, i Norge 2 arter. Trær med grov stamme, buktet fjærlappede blad, og hann- og hunnblomster på samme tre. Hannblomstene danner tynne, hengende rakler, hunnblomsterstanden er et aks eller en fåblomstret kvast med en skål omkring hver enkelt blomst. Frukten er en nøtt. Ved modningen dekker skålen bare den nedre delen av nøtten som til slutt faller ut av skålen. Det var i begynnelsen av den postglasiale varmetid at eika kom inn i Skandinavia fra sør, og man finner eikestokker i myrene ned til lagene fra den tid. Eika hadde da en større utbredelse enn nå. Ved begynnelsen av subatlantisk tid (ca. 500 f.Kr.) inntraff en klimaforverring, som drev eikeskogen tilbake. Dessuten ble eika, særlig på Sørlandet, utsatt for en voldsom beskatning under seilskutetiden, så de eikeskogene man har i dag, er bare små rester av de tidligere. De to norske artene er meget nært i slekt, og de danner lett hybriden Sommereik, Q. robur, er den vanligste. Den har korte, butte knopper, kort bladstilk og lang stilk til nøttene. 1 Norge vokser den i et bredt belte i lavlan­ det fra mjøstraktene over Sørlandet og Vestlandet til Nordfjord og et par steder på mørekysten. Ingen andre treslag i Norge kan måle seg med sommereik i tykkelse. Av store eiker kan nevnes Bakke-eika ved Falkensten i Vestfold, Vette-eika på Mollestad i Birkenes, Lande-eika i Bygland og Hjelmeset-eika i Nordfjord, som alle har stammetverrmål på henimot 3 m. Disse eikene er meget gamle, men vel på langt nær 1000 år, som folk har ment slike trær kan bli. Vintereik, Q. petraea, har smalere og spissere knop­ per, lengre bladstilk og meget kort stilk til nøttene; den kalles vintereik fordi bladene pleier å sitte på kvistene om vinteren. I Norge vokser den i kyststrøk fra Drøbak og Vestfold til Nordfjord. Egenskaper. Trevirket hos de to eikeartene er gulak­ tig med kraftige årer, og med en mørkere grå til gråbrun kjerneved. I radialflaten opptrer såkalte speil som flammer i veden og gir den el karakteris­ tisk utseende. Densitet ved 1 5 % fuktighet ca. 0,69 g/cm3. Som for alle ringporige treslag, vil brede årringer gi tyngre og sterkere trevirke enn smale årringer. Styrkeegenskapene er bedre enn for gran og furu, men krympingen er noe større. Holdbarhe­ ten er som følge av stort innhold av garvesyre, meget god, men syreinnholdet vil ved fukt ighetstilgang gi korrosjon på beslag, skruer osv. Bruk. Det eikevirket som blir benyttet i våre in-

Christiaan Eijkman

dustrier, f.eks. til tyngre konstruksjoner, til parkett og til møbler, blir for en del importert. Eikeved blir dessuten brukt til røyking i hermetikkindustrien. Barken inneholder mye garvesyre og brukes til garving. Eikeflis blir brukt i prosessen i ferrolegeringsverk. Eikenøttene spises av mange dyr, og spres av bl.a. kråkefugler som lagrer dem i bakken. I Mellom-Europa brukes eikenøtter til grisefor. Eikebladene har ofte gallepler, se ►galle. Flaskekork fås av korkeik, Q. suber og Q. occidentalis, som vokser i middelhavslandene. En rekke utenlandske eikearter plantes hos oss i parker og hager, f.eks. de nordame­ rikanske rødeik, Q. borealis, skarlageneik, Q. coccinea og sumpeik, Q. palustris. PS/MF

Eik. Treprofil, blad og frukt. - Over: Sommereik. Kort bladstilk og lang fruktstilk. - Under: Vintereik. Lang bladstilk og kort fruktstilk.

Mytologi. 1 klassisk mytologi hører eiketreet med i dyrkingen av den høyeste gud, Zevs, som egentlig er himmelens, regnets og tordenens guddom. Eikeguden Zevs ble særlig dyrket i Dodona, der det skal tordne mer enn noe annet sted i Europa. Steder hvor trær ble rammet av lynet, ble ansett for hellige. Eiketreet var også hellig i Italia, blant keltere og germanere, og det kunne være samlestedet for religiøse dyrkelsen Litauerne dyrket i eikelunder sin tordengud Perkunas (jf. lat. quercus, 'eik'). I folketroen har eiketreet spilt en rolle også i Nor­ ge. I Håvamål blir eikebark og eikenøtter anbefalt som legemidler, og når folk ville vite hvordan som­ meren kom til å bli, la de merke til når eik og ask ble grønne om våren; ask før eik gir bleik (dvs. tørke), eik før ask gir plask. Eik, prestegjeld i Østre Bærum, Bærum kommune, Akershus, rett ved grensen til Oslo. Navn etter Eik gård, i middelalderen klostergods, etter reformasjo­ nen krongods; ble midt på 1600-tallet overdratt Peder N. Leuch, kom dermed under Bogstadgodset og tilhørte siden Anker og deretter Wedel-Jarlsberg. Navnet kommer av trenavnet eik. Eik, Øystein Christian, 1887-1973, norsk landbruksmaskinforhandler og traktorimportør, spilte en sentral rolle i mekaniseringen og særlig traktoriseringen av norsk jordbruk fra slutten av 1930-årene. Etablerte Eiks Maskinforretning A/S, (Eikmaskin) i Stavanger i 1922. En av bedriftens spesialiteter var postordresalg av Aladdin oljelamper til strømløse strøk. 1937-38 skaffet Eik seg enerett for Fergusontraktoren i Norge. Etter 1945 ble Gråtass det popu­ lære oppnavnet på den moderniserte versjonen av denne. Eika, Hallvard, 1920-89, født i Canada, norsk politi­ ker (V), bonde. Landbruksutdannelse fra Norges Landbrukshøgskole. Formann i Norges Bondelag 1955-66; mange tillitsverv i nærings- og samvirke­ organisasjoner med tilknytning til jord- og skogbruk. Medlem av Norges landbruksvitenskapelige forsk­ ningsråd 1956-63. Fylkeslandbrukssjef i Telemark fra 1976. Ordfører i Bø 1968-70. Stortingsrepresen­ tant (V) for Telemark 1969-77. Landbruksminister 1970-71, handelsminister 1972-73, da han bl.a. var ansvarlig for forhandlingene som førte frem til Norges handelsavtale med EF. Nestformann i Venst­ re 1970-72. Litt.: NBL 2. utg. Eika, Sverre, 1899-1971, norsk teolog, cand.theol. 1923, hospitalsprest i Trondheim 1926, sjømannsprest 1927^6. Prest i Flyvåpenet under krigen, tilknyttet jagerflyverne under invasjonen og på Kontinentet. Sogneprest i Ris, Oslo, 1951-69. Med­ lem av Statens Velferdsråd for Handelsflåten 194664. Han utgav Under mange stjernehimler (1966). Litt.: NBL 2. utg. eike, eke, hjulspik, stav eller metallstreng som forbinder nav og felg i et hjul, kalt så fordi den opprinnelig var laget av eiketre. eike, pram (pråm), liten, flatbunnet båt uten kjøl, med tverr akterende og baug som går opp i en snute, uten stevn. Den blir rodd eller vrikket frem. Ordet eike betyr opprinnelig en båt hult ut av en eikestamme. Eike, tettsted i Karmøy og Tysvær kommuner, Roga­ land; 1319 innb. (2003), på fastlandet, rett øst for Haugesund. eikebarkbukk, Plagionqtus arcuatus, billeart i familien trebukker, Cerambycidae. Arten er svart med smale, gule tverrbånd, og har brune ben og antenner, lengde 10-20 mm. Larven lever mellom barken og veden på døde eikestammer, men før forpupping graver den seg inn i veden og skader således tømme­ ret. Den er vanlig i eikeskogen langs kysten av SørNorge. eikeborebille. Xestobium rufovUlosum, billeart i fami-

EIKEMELDUGG

341

Eikekistegraver.Til venstre og i midten: Foto av kvinneskjelett funnet i Skrydstrupgraven, utgravd 1935-37, med tegning av G. Rosenberg. Ved det høyre øret synes en spiralopprullet guUtråd. På det 2,15 m lange beltet var en hornkam festet ved at to av beltets fire frie snorender var ført gjennom kammens to halvrunde hull. Knoklene i venstre fot var nesten oppløst, men det meste av en lærsko og tøystykker av ull var bevart. Liket var dekket med et kuskinn, dets lengde er markert på tegningen ved en stiplet linje over leggene. -Til høyre: Mannsdrakt bestående av filtlue (dansk: floshue), kåpe, kofte og belte; gravfunn fra Trindhøj vest for Kolding, Danmark.

lien borebiller, Anobiidae. Sylinderformet og brun med gullaktige hårpletter. Vår største borebille med en lengde på 5 til 7 mm. Arten er utbredt og ganske vanlig i kyststrøk fra Oslofjordområdet til Rogaland der den borer i råtne løvtrær, i første rekke eik. Den kan opptre som alvorlig skadedyr i bygninger med eik, f.eks. i gamle kirker, men bare i forbindelse med råteangrep. Larven bruker 5 til 10 år på sin utvik­ ling. eikebukk, Cerambyxcerdo, billeart i familien trebuk­ ker, Cerambycidae. En av Nordens største biller med en kroppslengde på 25 til 53 mm. I tillegg kommer antennene som hos hannen er nesten dobbelt så lange som kroppen. Fargen er ensfarget, blankt brunsvart. De unge larvene gnager under barken på levende eiketrær, etter hvert gnager de også fingertykke ganger i selve veden. Dette forringer tømme­ rets verdi betraktelig, og ved sterke angrep kan også trærne dø. Arten har på 1900-tallet gått sterkt tilba­ ke i Europa. I Norden finnes den kun i eikeurskogsreservatet Halltorps Hage på Øland, der den har tatt seg godt opp etter fredningen i 1960-årene. Bestan­ den er likevel truet, fordi eikeskogen ikke fornyer seg. Eikedalselv, elv i Samnanger kommune, Hordaland, bielv til Samnangerelva. Kommer fra Eikedalsvatnet (383 moh.) på grensen til Kvam, danner bl.a. Fossen Bratte, og forener seg med Samnangerelva (Tysseelva) i Frølandsvatnet (27 moh.). eikefat, rund beholder av eiketre som brukes til lagring av vin og brennevin. Eikestavene gir et vaniljepreg (eikekarakter). Jo mindre fat som bru­ kes, desto større andel av væsken kommer i kontakt med eiken, og jo nyere eik som brukes, desto mer karakter får vinen eller brennevinet. Største produ­ senter av eikefat er USA, Frankrike, Slovenia, Un­ garn. Eikefjord.

1 Tettbebyggelse og sogn i Flora kommune, Sogn og

Fjordane, innerst i Eikefjorden, ca. 30 km øst for Flo­ rø. Eikefjord kirke, korskirke i tre, bygd 1812. 2 Tidligere kommune omkring Eikefjorden øst for Florø, Flora kommune, Sogn og Fjordane; ca. 145 km2. Den tidligere kommunen ble i sin helhet over­ ført til Flora kommune 1964. Sognet Eikefjord ble fra samme tidspunkt tillagt deler av de tidligere kommuner Vevring og Bru, i det vesentlige område­ ne ved Oselvas nedre løp. Navnet kommer av norrønt eiki, 'eikeskog'. eikegaller, utvekster på blader, blomsterstander, knopper eller røtter av eik; skriver seg fra stikk av eikegallveps. Gallvepsens larver lever inne i gallene og eter av plantevevet. eikegallveps, årevingearter i familien gallveps, Cynipidae. 2-3 mm store veps med stilket kropp og leggebrodd. De hvite fotløse larvene fremkaller galler, særlig på bladene, hos eik. Av de ca. 60 artene som skal kunne leve på eik, er eikegallveps, Cynips quercusfolii, den mest iøynefallende med sine opptil 15 mm store kulerunde, grønngule, glatte enrommede «gallepler» på undersiden av bladene. Fore­ kommer ganske vanlig. Se også ►gallveps. eikehjort, Lucqnus cervus, billeart i familien hjortebiller, Lucanidae. Europas største bille. Den har svart hode og forbryst og mørkt kastanjebrune dekkvinger. Hunnen er mindre enn hannen, hvis totallengde varierer fra 2,5 til 7,5 cm. Hannen har forlengede, kastanjebrune overkjever som hos store eksempla­ rer er krumbøyd, hjortetakket og inntil 3 cm lange. Disse brukes som våpen under kampen om hunne­ ne. Eikehjorten ernærer seg av utflytende saft fra eiketrær. Larven lever i morkent eiketre, og dens utvikling tar ca. 5 år. Arten er utbredt i MellomEuropa, med nordgrense i Danmark og Sør-Sverige. eikejordloppe, Altica quercetorum, billeart i familien bladbiller, Chrysomelidae. Blank metallgrønn eller blågrønn, 4,5-5,5 mm lang og med hoppeevne. Arten lever hovedsakelig på eik og er utbredt i

Oslofjord-området, men er stort sett uvanlig. Den kan av og til opptre i mengder hvor larvene snauspiser bladverket og således påfører eikeskogen skade, eikekistegraver. forhistoriske graver der den døde har vært lagt i en uthult eikestamme med en haug av gress- eller lyngtorv over. Kistene er i enkelte tilfeller spesielt godt bevart fordi de er blitt innkapslet i en konserverende, fuktig kjerne av ► aurhelle, som har dannet seg i gravhaugen etter at den ble bygd. Aurhellen har holdt på fuktigheten som gresseller lyngtorven har sugd til seg. Fra eikekistegraver har vi fått kunnskap om menneskers antropologi, klesdrakt og gravgods. Eikestammer ble benyttet som gravkister i enkeltgravskulturen (se ►Danmark (forhistorie)), men eikekistegraver med spesielt gode konserveringsforhold kjennes bare fra eldre bronse­ alder. Borum Eshøj, en gravhaug vest for Århus, inne­ holdt tre eikekistegraver. Sentralt i haugen fantes graven til en mann i 50-60-årsalderen som har vært ca. 170 cm høy, med blondt hår. Den andre mannsgraven er av en 20-22 år gammel mann som også var blond og ca. 166 cm høy. Den tredje graven inneholdt restene av en kvinne i 50-60-årsalderen med langt, lyst, flettet hår. En annen berømt eikekistegrav er Egtved-graven fra Vejle-området. Kisten inneholdt restene av en ung kvinne i 18-25-årsalderen, ca. 160 cm høy. Ved føttene hennes lå de brente bena av et 8-9 år gammelt barn (se også ►bronseal­ der). Andre kjente eikekistegraver er Skrydstrup- og Muldbjerg-funnene. Drakter. Det er særlig med hensyn til kunnskapen om drakten fra eldre bronsealder at disse gravene har gitt viktige bidrag. Nesten fullstendige mannsdrakter kjennes fra Borum Eshøj, Muldbjerg og Trindhøj. Mennene har vært kledd i en ullkofte eller et lendeklede med belte. Dessuten har de hatt en kappe som har vært oval eller bønneformet. En rundpullet lue med utvendig floss har også hørt med. På føttene har mennene trolig hatt lærsko, en slags mokkasiner. Kvinnedrakten kjennes fra Skrydstrup-, Egtvedt- og Borum Eshøj-gravene. Pa overkroppen har kvinnene hatt en kort, busserullignende bluse med ermer og et snoreskjørt eller even­ tuelt et langt skjørt som har bestått av ett tøystykke, holdt sammen av et belte. Skrydstrup-kvinnen hadde lue, og håret var satt opp i en kunstferdig frisyre holdt sammen av hestehår. Om anklene var viklet firkantede tøystykker. Det var også bevart rester av en slags mokkasin. Den døde var dekket av to store ulltepper. Eikekroneordenen. luxembourgsk fortjenstorden, stiftet 1841 av kong Vilhelm 2 av Nederland, som også var storherlug av Luxembourg. Eikekroneorde­ nen er Luxembourgs fornemste orden, og er inndelt i fem grader. Eikelandsosen, tettsted og administrasjonssenter i Fusa kommune, Hordaland, ved botnen av Eikelandsfjorden, en arm av Fusafjorden, sørøst for Bergen; 442 innb. (2003). Atskillig industri, bl.a. maskin-, trevare- og næringsmiddelindustri (hermetikkfabrikk); betongvarefabrikk. Eikelandsosen har veiforbindelse med Bergen (over Trengereid Rv. 48/7/E 16) og over Fusafjorden til Os (Rv. 552/ E 39). Store jettegryter omkring Koldalsfossen i Koldalselva som munner ut i Eikelandsosen. Eikeland-spennen, bronseforgylt spenne med runer funnet 1965 i en grav på gården Eikeland i Time, Rogaland. Spennen er fra ca. 600 og runene er antagelig en kjærlighetshilsen: Jeg, Vir, rister runer inn for Vivja, den kjæreste. Se også ►Tune-steinen. eikemelde. Chenopodium botrys. ettårig urt i meldefamilien. 3-4 dm høy, kjertelhåret og med sterk lukt. Opprett stengel med lang smal topp. Innført art som opptrer sporadisk på avfallsplasser. eikemeldugg, sykdom på eik forårsaket av sekksporesoppen Microsphagra alphitpides. Sykdommen viser seg som et hvitt mycelbelegg på bladene, og på helt

342

EIKEMINÉRMØLL

unge skudd. Soppens kleistothecier er synlig som orsmå svarte kuler i mycelet. Sterke angrep kan fore til misdannelse av blad, og at de faller av for tidlig. Soppen overvintrer som kleistothecier og som mycel i knopper. Sykdommen er vanlig på eik, men uten betydning på eldre tråer. På unge trær i planteskoler kan skaden bli stor, og det kan da bli aktuelt å be­ kjempe sykdommen med et soppmiddel mot mel­ dugg. eikeminérmøll, Tischeria ekebladella, sommerfuglart i familien Tischeriidae. Gulrode forvinger med brune kanter. Den 6 mm lange, blekgule larven gnager større eller mindre gulhvite plate- eller blæreminer på oversiden av eikeblad. De voksne larvene over­ vintrer i minene som av og til kan dekke hele bladplaten. Jfr. ►minérmøll. Eikemo, Jon, f. 30. nov. 1939 i Åsane, norsk skue­ spiller. Debut 1961 på Riksteatret som Paul i Med­ menneske. Ved Riksteatret til 1963, senere Fjernsynsteatret 1964-65, Det Norske Teatret 1966-67, Natio­ naltheatret 1968-72, Den Nationale Scene 1972-75, Oslo Nye Teater 1975-78 og tilbake på Dei Norske Teatret fra 1978. Med sitt utadvendte, frodige tem­ perament har han spilt tittelrollene i Ibsens Peer Gynt og i Brechts Schweyk i annen verdenskrig. Sitt komiske talent har han vist i stykker av Holberg, Shakespeare og Moliére og som revyskuespiller på ABC-teatret og Chat Noir. På Det Norske Teatret har han hatt betydelige roller, bl.a. i skuespill av Brecht, Tsjekhov og Prøysen, og sentrale roller som narren i Shakespeares Kong Lear, tittelrollen i Goethes Faust, Gerhardsen i Frode Gryttens Bikubesong og faren i Jon Fosses Sonen. Han har gjort seg bemerket med sine opplesningsaftener, særlig med Jakob Sandes lyrikk, som han også har spilt inn på CD. Til Eikemos mange store filmoppgaver horer hovedrollen i Sverre Udnæs' øyeblikket (1977), Jonathan i Folk og røvere i Kardemomme by (1988) og narkotikaspaneren i Karachi (1989). eikemusling. stilksporesopparten Daedalea quercina, flerårig kjuke som vokser på død ved av eik. Sporene dannes på harde, skivelignende lameller. eikemåler, stor, Biston stratqria, sommerfuglart i familien målere, Geometridae. Lys med brunaktige tegninger på vingene, vingespenn 40 til 51 mm. Arten er utbredt i eikeskog fra Oslofjord-området til Vest-Agder. Eiken.

1 Tettbebyggelse og sogn i Hægebostad kommune, Vest-Agder, i den øverste del av Lyngdalen, omkring vannet Lygne. 2 Tidligere kommune i Vest-Agder fra 1916 ved utskillelse fra Hægebostad, 1963 gjenforent med denne. Eikenes, fergeleie i Askvoll kommune, Sogn og Fjordane, på Dalsfjordens nordside, ved endepunk­ tet av Rv. 609. Fergeforbindelse over fjorden til Dale tettsted i Fjaler kommune (Rv. 57). Eikenes. Edvin Andreas, 1907-81, fodt i Stavanger, norsk pianist, kordirigent og pedagog. Utdannet i USA. Debuterte som pianist 1931. Grunnla 1945 Stavanger Musikkonservatorium, fungerte som direktør frem til 1971, da han gikk over i lektorstilling i klaver ved samme institusjon (Rogaland Mu­ sikkonservatorium). Hans sønn, Eivind A. C. Eike­ nes, har samlet stoff om farens liv og skrevet Minne­ boken om Stavanger Musikkonservatorium 1945-71 (1986). eikenøttvikler, Cydia splendqna, sommerfuglart i familien viklere, Tortrjcidae. Gråspraglede forvinger med mørkere ytre tredjedel, bakvingene er brungrå, vingespenn 14-22 mm. Larvene utvikles i eikenotter. Arten er utbredt i kyststrok fra Oslofjord-områ­ det til Vest-Agder. Den forstmessige betydningen av frøskadene er uklar.

eikepraktbille, Chrysobothris affinis, billeart i familien praktbiller, Buprestidae. Flat og oval art med bronsefarget kropp og tre par kobberfargede fordypninger på dekkvingene. 9 til 15 mm lang. Den er utbredt fra Vestfold til Aust-Agder og er stedvis ganske vanlig. Larvene gnager mellom barken og veden på ulike svekkete løvtrær, i første rekke felt eik. De voksne opptrer fra mai til juli. Larvene utvikles i løpet av 23 år. Eiker, tidl, kommune i Buskerud, opprettet 1837, delt 1885 i ► Nedre Eiker og ► Øvre Eiker. Navnet. Gammel bygdeuttale av navnet er Eker, som egentlig er flertall av trenavnet eik. Navnet brukes nå i en rekke administrative sammenhenger, f.eks. Eiker prosti (Øvre og Nedre Eiker, Modum, Sigdal og Krødsherad), Eiker prestegjeld (Øvre Eiker) og Eiker, Modum og Sigdal tingrett (avgrens­ ning som prostiet). Eikeren, innsjø på grensen mellom Øvre Eiker kom­ mune i Buskerud og Hof kommune i Vestfold, sørvest for Drammen; ca. 26 km2 ekskl. Fiskumvatnet, 19 moh. Eikeren er vel 16 km lang, inntil 2,5 km bred og inntil 158 m dyp. Avløp gjennom Fiskumvatnet og Vestfosselva til Drammenselva ved Hokksund. eikesanger, tidligere kalt bonellisanger, Phylloscopus bonelli, fugleart i sangerfamilien. Ca. 10 cm lang. Ligner gransanger og løvsanger, men har rent hvit underside og gul overgump; se også ►furusanger. Hekker i Mellom- og Sørvest-Europa, samt i Nordvest-Afrika. Påvist noen få ganger i Norge. Eikesdalen, dalføre i Nesset kommune, Møre og Romsdal, en av de mest storslåtte daler i Romsdal. Den skjærer sørover og senere sørøstover fra Øverås ved nordenden av Eikesdalsvatnet, ca. 8 km ovenfor botnen av Eresfjorden, Langfjordens innerste arm. Den nordlige og mest imponerende del av dalen opptas vesentlig av Eikesdalsvatnet. Fjellene faller stupbratt ned i vannet fra høyder opptil ca. 1800 moh. Gjennom den bratte dalen ovenfor vannet har ► Aura sitt naturlige løp fra Aursjøen, 856 m o.h. Vannføringen er imidlertid regulert over til Litledalselva i Sunndal. Den imponerende Mardalsfossen i Mardøla på vestsiden av Eikesdalsvatnet er en av Norges høyeste fosser, med et loddrett fall på 250 m. Mardøla er nå tatt inn i Grytten kraftverk i Romsdalen, men Mardalsfossen renner med redusert vann­ føring fra 20. juni til 20. juli. Bilvei gjennom dalen og på østsiden av vannet. Ved Aura mellom Eikes­ dalsvatnet og Litlvatnet ligger Eikesdalen kapell under Nesset prestegjeld. 1 Eikesdalen kan man se Arnesteinen med relieff utført av billedhuggeren Hjalmar Hansen (1911-73). Laget til minne om Bjørnson, som skrev Arne i Eikesdalen 1858. Atskil­ lig hasselskog. Eikevikler. Hunn.

Navnet er avledet av Eikeren, trolig det opprinnelige navn på Eikesdalsvatnet, 'sjøen det vokser eik ved'. Eikesdalsvatnet, Eikedalsvatnet, innsjø i Nesset kommune, Møre og Romsdal. Dekker en vesentlig del av dalbunnen i Eikesdalen (19 km langt, 1-2 km bredt, 23 km2, 22 moh). Inn i sørenden renner Aura og Mardøla, mens Eira renner den korte distansen fra nordenden til Eresfjorden. Navnet er avledet av Eikeren, trolig det opprinne­ lige navn på Eikesdalsvatnet, 'sjøen det vokser eik ved'. eikesikade, Typhlocyba quercus, nebbmunnart i fami­ lien Cicadellidae. Hvitaktig med store oransje og blodrøde flekker på oversiden, lengde 3,0 til 3,4 mm. Arten opptrer som voksen fra juli til september og finnes på ulike frukt- og løvtrær, men hovedsakelig på eik fra Oslofjord-området til Rogaland. Neppe skadedyr. eikeskuddmøll, Stenolechiagemmella, sommerfuglart i familien Gelechiidae. Forvingene er hvite med spredte svarte flekker, brystet er hvitt, vingespenn 9-10 mm. Larvene opptrer fra juni til juli i unge eikeskudd, men omfanget som eventuelt skadedyr er ikke kjent. Arten er utbredt fra Oslofjord-området til Vest-Ågder. eikespinner, Lasiocqmpa quercus, sommerfuglart i familien egentlige spinnere, Lasiocampidae. Arten er 60-80 mm mellom vingespissene, hannen er sjokoladebrun, hunnen litt lysere, og begge med et hvitt merke i forvingene. Larven er svartaktig med gulgrå hårkledning. Den overvintrer som halvvoksen, blir ca. 70-90 mm lang. Eikespinneren lever på eik, bjørk, blåbær el.l. og er i Norge funnet nord til Trøndelag. eikesplintborer, Scolytus intricqtus, billeart i familien barkbiller, Scolytidae. Forkroppen er blankt svart, dekkvingene brunlige, ben og følehorn brunrøde, lengde 2,5-3,8 mm. Arten er i første rekke knyttet til eik, der den utvikles under barken. Den er registrert som skadedyr i Mellom-Europa, men ikke hos oss. Eikesplintboreren er utbredt og ganske vanlig fra Oslofjord-området til Vest-Agder. Eikevik. Arvid, f. 13. april 1935 i Svelgen, norsk maler, elev ved Statens Kunstakademi i Oslo 196063 under Aage Storstein og Reidar Aulie og Kunst­ akademiet i København under Niels Lergaard. Museet for samtidskunst i Oslo eier maleriet Blått Nordfjord (1974). eikevikler, Tortrix viridana, sommerfuglart i familien viklere, Tortrjcidae. Vingene er lysegrønne med et samlet vingespenn på 22-24 mm. Larven er mørkt gulgronn med svarte vorter. Sommerfuglen legger egg i juli på eikeknoppene. Eggene overvintrer og klekker når eikeknoppene springer ut. Larven spinner eikebladene sammen til en hylse som den lever i. Ved masseopptreden kan den snaue eikesko­ gen; angrepet foregår ved midtsommerstid. Skaden er betydelig, særlig pga. tilveksttap, misdannelse og mangel på frøsetting. Eikevikleren er vanlig overalt hvor det finnes eik i Norge. eikeving, Phycodrys rubens, rødalge som opptrer langs hele Norges kyst fra et par m dyp og ned til ca. 30 m. Tallus er bladaktig med midtnerve og motsatte sidenerver, og kan i bladomriss og størrelse minne om eikeløv. Opptrer ofte sammen med den nærstå­ ende arten ►fagerving, og begge arter finnes ofte skylt opp på stranden. Eike von Repgow [aika fån repgå], ca. 1180 - etter 1233, tysk rettslærd. Skrev 1220—35 Sachsenspiegel, en såkalt rettsbok med private rettsopptegnelser om gjeldende rett i den østre del av Sachsen (Ostfalen), men med innslag fra kanonisk rett, såsom fra Gratians Decretum og fra Laterankonsilet i 1215. Eikli, Gabriel, 1910-88, norsk misjonær; utdannet ved Fjellhaug misjonsskole. Misjonær i Mandsjuria (nåværende Dongbei) i Kina 1936—46 for Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM), startet misjonsar­

EIMERIA

343

beid i Japan og var der lærer ved en bibelskole og tilsynsmann for NLM 1949-55. Han var misjonssekretær i NLM 1955-79 og stod sentralt i misjonssam­ bandets utvikling. Eik-Nes, Kristen (Borgar Dahler), 1922-92, norsk hormonforsker. 1 perioden 1952-72 oppholdt EikNes seg i USA, der han var en av de ledende forsker­ ne på mannlige kjønnshormoner. Fra 1972 var han professor i biofysikk ved NTH i Trondheim, der han bygde opp et institutt for medisinsk biofysikk. EikNes var også en betydelig kunstsamler, særlig bruks­ kunst og etnisk kunst. Hans kunstsamling ble testa­ mentert til Trondhjems Kunstforening. eikosanoider (av gr. 'tjue') (med.), samlebetegnelse for prostaglandiner, tromboksaner, prostasykliner og leukotriener som er viktige signalmolekyler med biologiske effekter på ulike celletyper. Eikosanoidene dannes raskt fra flerumettede fettsyrer med 20 eller flere karbonatomer og har kort levetid. De påvirker bl.a. sammentrekningen av glatt muskula­ tur, hemmer eller stimulerer sammenklebingen av blodplater og innvirker på blodtrykket. Eikosanoider dannet fra omega-6-fettsyren arakidonsyre (C20:4, ra-6) og omega-3-fettsyren eikosapentaensyre (C20:5, co-3) har ulik biologisk funksjon. Forholdet mellom omega-3 og omega-6-fettsyrer i kosten er derfor viktig i forhold til disse funksjonene. eikosapentaensyre (av gr. 'tjue'), EPA, fettsyre i omega-3-serien med 20 karbonatomer og 5 dobbelt­ bindinger (C20:5, (0-3). Finnes i fisk. Forstadium for dannelse av eikosanoider som har en viktig biologisk funksjon i kroppen. Eikrem, Arnold Johan, 1932-96, norsk sjakkadministrator. Stifter av Sjakklubben Jarl i Trondheim 1952, president i Norges Sjakkforbund 1957-59 og 1970-79. Stod som arrangør av en rekke store internasjonale turneringer i Norge, bl.a. årlige turne­ ringer på Gausdal Høyfjellshotell fra 1970 og juniorVM 1979 og 1986. Internasjonal sjakkdommer. Eiksetra, turisthytte ved Garsjø i Finnemarka, i Lier kommune, Buskerud. DNT-hytte, betjent hele året; 385 moh. Eiksmarka, tettbebyggelse lengst øst i Bærum kom­ mune, Akershus, ved Røabanen, like ved Oslos grense (Vestre Aker bydel). Del av Oslo tettsted, ca. 9 km vest for Oslo sentrum. Boligområder utbygd fra 1950-årene og utover. I sør Øvrevoll galoppbane. Området tilhørte opprinnelig gården Eik. Eiksundsambandet, fastlandsforbindelse på Rv. 653 i Møre og Romsdal, skai gi fergefri forbindelse for øykommunene Hareid, Herøy, Sande og Ulstein. Samlet veilengde blir 14 880 m, inkl. Eiksundbrua (405 m) og en undersjøisk tunnel Eika-Steinnesstranda (7765 m lang, 287 m dyp). Byggestart 2003, planlagt ferdig høsten 2007. Eiktunet Kulturhistorisk Museum, se ►Gjøvik histo­ riske samlinger. Eik-Tønsberg, til 1989 Eik Idrettsforening, Lofts-Eik (Tønsberg), stiftet 14. mars 1928. Har nå bare fotball på programmet. Drakt: Hvit trøye, svart bukse. Stadion: Eget idrettsanlegg på Eik (tidl. Tønsberg Gressbane). Finalist i seriemesterskapet 1960. Mest kjente spillere: Arne Natland og Geir Johansen. Eikaas, Ludvig, f. 20. des. 1920 i Jølster, norsk maler, grafiker og skulptør; g.m. Synnøve Anker Aurdal. Elev av Jean Heiberg på Statens Kunstakademi. Helt siden debuten etter den annen verdenskrig har Eikaas vært en eksperimentator, og han var blant de første i Norge som arbeidet med et rent nonfigurativt formspråk. Fra en reise i Italia 1959 stammer en rekke raffinerte byskildringer i akvarell og gouache, hvorav tre er i Nasjonalgalleriet i Oslo, som også eier Iatelieret (1951), et portrett av hustruen Synnøve Aurdal (1959) og et av hans materialbilder. Som grafiker har han særlig dyrket tresnittet, i en stor, monumental form. Hans overraskende portrettfrernstillinger oppnådd gjennom vidt forskjellige

uttrykksmidler vitner om et skarpt blikk for model­ lens karakteristika. Han har også laget skulpturer. Fra 1970 professor i malerkunst ved Statens Kunst­ akademi, rektor 1981-83. Dessuten en dyktig hardingfelespiller. Har utgitt Innenfor sirkelen (1983); selvbiografiske skisser i tekst og tegninger. I begynnelsen av 1990-årene gav Eikaas kunst­ samlingen sin til hjemkommunen Jølster. Et eget galleri der denne samlingen er utstilt, Eikaasgalleriet, ble åpnet 1994 på Ålhus i Jølster i Sogn og Fjordane. Det gamle meieriet på Ålhus ble bygd om til et moderne kunstgalleri, for å ta i mot gaven. Det inneholder i tillegg til galleriet også atelier og bolig for Ludvig Eikaas. Litt.: Danbolt, G. m.fl.: Eikaas i 80-: festskrift til L.E.s sin 80-årsdag, 2000; Johansen, J.O.: L.E., 1981; NBL 2. utg.; NKL Eilat, by i Israel, se ►Elat. Eildon Hills [i:ldan hilz], høydedrag i Storbritannia, Skottland, Roxburghshire, ved Melrose, ikke langt fra den engelske grense, 422 moh. Muligens romer­ nes Trimontium. Mange sagn er knyttet til Eildon Hills. Eileithyia (gr. myt.), gudinne for fødselsveene, fødselen. Noen ganger nevnes flere Eileithyier. Gudinnen oppfattes som en åpenbaringsform av Demeter eller Artemis. Hun blir allerede omtalt i linear B-tekster fra Kreta og i Homers Iliaden og nevnes i flere sagn om heroers (halvguders) fødsel. Da Herakles skulle fødes, oppholdt Hera Eileithyia så lenge at han først kom til verden etter Evrysthevs og ble underordnet denne. Eiler, Eilert, mannsnavn av glty. Agilhard, der første stavelse er av samme rot som norrønt agi, 'respekt', og andre stavelse er ordet 'hard'; navnet har også vært skrevet Elert eller Eilert. Navnedag 18. april. Eilertsen, Eilert Hegbom, f. 25. feb. 1918 i Bergen, norsk politiker (H), lege. Medlem Hordaland fylkes­ ting 1970-79 og fylkesutvalget 1972-79. Medlem Fana kommunestyre 1968-71, av Bergen bystyre 1972-83. Ordfører i Bergen 1973-83. Medisinsk publikasjonsvirksomhet, særlig om tuberkulose og lungesykdommer. Eilertsen, Maryon, f. 9. jan. 1950 i Svolvær, norsk skuespiller. Som teaterskoleelev spilte hun i Peder W. Cappelens Loke på Nationaltheatret i 1972. Hun var Lene i Sverre Udnæs' Visittid i Fjernsynsteatret 1976. Fra 1978 har hun vært tilknyttet Hålogaland Teater, avbrutt av kortere engasjementer ved Nord­ land Teater og en periode som teatersjef ved Hauge­ sund Teater (1992-95). Ved Hålogaland Teater har hun bl.a. spilt i Brechts Krittringen og i Dario Fos Vi betale ikkje! og Mamma heks. I Svein Scharffenbergs oppsetning av Kranes Konditori spilte hun rollen som frk. Sonstegård. I 1990 regisserte hun Den lille krittringen av Alfonso Sastre. Hennes viktigste film­ rolle er i Erik Solbakkens Vinternatt (1976). Eilertsen. Mats, f. 4. mars 1975 i Trondheim, norsk jazzmusiker, bassist; utdannet ved jazzlinjen ved Musikkonservatoriet i Trondheim; siden slutten av 1990-årene en av landets mest ettertraktede bassis­ ter. Han er en allsidig musiker som har utmerket seg i swing/bebop-tradisjonen med bl.a. fiolinisten Ola Kvernberg og trompeteren Kåre Nymark jr., så vel som i mer moderne sammenhenger med den norsk/ engelske gruppen Food (f.eks. albumene Food, 1999, og Veggie, 2002) og med Håkon Kornstad Trio (Space Available, 2001). Ellers har han bl.a. ledet gruppen Mingus Ahh! Uhml, som hyller den musikalske arven etter bassisten og orkesterlederen Charles Mingus. Eilertsen har medvirket på en rekke album, bl.a. Pieces of Time med Jacob Young Band (1997), The New Dingobats Generation med gruppen Dingobats (1998), The Truth (1999) og Pathfinder (2003) med gruppen Jazzmob, First Meeting med Nymark Collective (2000) og Postures (2003) med Håvard Wiik Trio. I 2004 utgav han Turanga under eget navn.

Eilert Sundts lov, betegnelse på det fenomen at antallet giftermål i et bestemt tidsrom vil variere i takt med antallet fodsler på et tidligere tidspunkt, slik at det oppstår bolgebevegelser i befolkningsut­ viklingen. Dette ble forste gang påpekt av Eilert Sundt i Giftermaal i Norge (1855). Sundt påpekte at den store dødeligheten under hungersnøden i 1741— 42 førte til at de årskull som ble født i disse årene, ble tallmessig små, og at det da disse generasjonene nådde giftermålsalderen fant sted en tilsvarende nedgang i antallet av nye giftermål. Denne nedgan­ gen inntrådte i begynnelsen av 1770-årene, samtidig med at en ny hungersnød igjen førte til en ekstra stor dødelighet. Sundt mente å kunne følge denne bolgebevegelsen frem til 1850-årene. For å kunne gjelde forutsetter loven stabilitet i alle kjennetegn i et fødselskull unntatt den absolutte størrelsen. Dette kravet vil bare være delvis oppfylt i det virkelige liv. Eilif, Eiliv, Eilef, Ellef, mannsnavn av norrønt Eilifr; forste ledd er ei(n), 'en, alene', eller 'alltid'; andre ledd norrønt lifr, 'livsdugelig'. Navnedag 24. oktober. Eilifsen, Gunnar, 1897-1943, født i Kristiansand, norsk politimann, den første som ble dødsdømt av Quisling-regjeringen. Eilifsen var medlem av NS 1940-41 og var bl.a. politimester i Halden, men meldte seg ut av partiet og var senere politifullmek­ tig i Oslo. I aug. 1943 nektet han å arrestere fem piker som hadde unnlatt å møte til tvungen arbeids­ tjeneste. Terboven fryktet for spredning av ordrenekt i politiet og beordret en særlov («Lex Eilifsen») som knyttet politiet til den militære straffelov. Eilif­ sen ble arrestert og dømt til døden ved en særdom­ stol 16. aug. 1943 og henrettet neste morgen. Litt.: NBL 2. utg. Eiliv Arnesson Korte, (norrønt Eilifr Arnason Korti), dod 1332, norsk geistlig; domkapitlet valgte ham til biskop 1309, erkebiskop i Nidaros 1 311-32. Aktiv administrator som styrket erkestolens økonomi, holdt en rekke provinsialkonsiler og utgav fem bevarte statutter for å styrke kirketukten og den indre kirkelige disiplin. Fikk stor politisk innflytelse særlig etter Håkon 5s død 1319. Opplevde brannen i Nidarosdomen 1 328 og arbeidet ivrig for å få dom­ kirken gjenreist. Eiliv Gudrunsson (norrønt Eilifr Godrunarson), is­ landsk skald fra årtiene omkring år 1000. Han diktet for Hakon jarl, ellers vet vi ikke noe om hans liv. Hos Eiliv Gudrunsson møtes gammel og ny tro. Av hans diktning er et vers av Kristsdrdpa og en rekke vers av en Porsdrapa bevart. De siste er sitert av Snorre i hans Edda, og er der en kilde for Snorres fortelling om da Tor gjestet jotnen Geirrød og drepte hans to døtre. Porsdrapa er et dunkelt kvad og ikke sikkert tolket, stilen er overlesset med omskrivninger, ordstillingen bevisst unaturlig. Så langt det er lykkes å tolke kvadet, merkes religiøst alvor; det dunkle uttrykket er tilsiktet og henger sammen med det guddommelige emne. Litt.: NBL 2. utg. Eilschov. Friderich Chr., 1725-50, dansk opplysningsforfatter. Med arbeider som Philosophiske, historiske og Oeconomiske Skrifter (1746^17) introdu­ serte han opplysningstidens tanker i Danmark. For å lette forståelsen utarbeidet han en liste med nesten 900 nye danske ord. En del av disse har gått inn som fast bestanddel i det danske språket. Eima, tilløp til Usta (Hallingdalselva) fra Eimefonni ved Prestholtskarvet lengst øst på Hallingskarvet, Hol kommune, Buskerud; munner ut vest for Geilo. Danner Eimafossene med samlet fall 83 m. Navnet visstnok sammensatt med eim, 'damp', eimer [aimor] (av lat.-gr. 'krukke'), eldre tysk volumenhet for flytende varer, i Hamburg: 29,0 1, ellers mellom 55 og 70 1. Ordet er det samme som norsk ember, amber, treholk eller spann med hank på midten av lokket, dansk emmert. Eimeria. sporedyrslekt i ordenen Coccidia. Encellede

344

EIMERT

II—— cellesnyltere; flere arter er skyld i alvorlige sykdom­ mer hos fugler og pattedyr. Se ► koksidiose. Eimert, Herbert [ai-], 1897-1972, tysk komponist. Grunnla 1951, og ledet til 1965, Studio fiir elektronische Musik ved Westdeutscher Rundfunk, Koln, et av sentrene for utviklingen av den elektroniske musikken i begynnelsen av 1950-årene; deretter til 1971 det elektroniske studio ved musikkhøyskolen i Koln. Utgav Atonale Musiklehre (1924), Lehrbuch der Zwolftontechnik (1950) og sammen med K. Stockhausen det betydelige tidsskriftet Die Reihe, som utkom 1955-62. Av verker kan nevnes strykekvartett nr. 1 (1925) og2 (1944), Glockenspiel for lydbånd (1953), 5 stykker for lydbånd (1956). Eimhjellevassdraget. vassdrag i Flora og Gloppen kommuner, Sogn og Fjordane, se ►Oselvvassdraget. Navnet kommer av norrønt elmi, 'almeskog', og hjallr, 'hjall, flat avsats'. Eimhjellevatnet, Emhjellevatnet, Storfjorden, største vann i ►Oselvvassdraget og Gloppen kommune, Sogn og Fjordane, ca. 40 km øst for Florø; 12,8 km2, 125 moh. Eina. 1 Tettsted og administrasjonssenter i Vestre Toten

kommune. Oppland, ved nordenden av Einavatnet; 567 innb. (2003). Gjøvikbanen går gjennom den vestlige del av tettstedet. På østsiden av Einavatnet (398 moh.) går R v. 4 Oslo-Gjøvik. Fra Einavatnet renner Hunnselva nordover til Mjøsa ved Gjøvik. Skifrige og kalkrike bergarter på begge sider av Einavatnet har skapt en fruktbar jord som er godt oppdyrket. Her er bl.a. betydelig korndyrking opp til 500 moh. 2 Tidligere kommune i Oppland opprettet 1908 ved utskillelse fra Vestre Toten kommune, 1964 slått sammen med denne igjen. Eina hadde ved sammen­ slåingen ca. 1600 innb. (104,5 km2). Navnet er dativ til norrønt Eini, opprinnelig navn på Einavatnet til trenavnet eine(r). Einan, Ellen, f. 5. juni 1931 i Svolvær, norsk forfat­ ter. Hun debuterte med diktsamlingen Den gode engsøster (1982), og har gjennom en rekke senere samlinger, bl.a. Jorden har hvisket (1984), Søster natt (1985), Døgnfarvene er mørke (1991), De syv nattstegene (1992), Jade for min engel (1994), Innenfor og utenfor er ett (1999) og Dagen får min uro (2004), flere av dem illustrert med egne tegninger, skapt et egenartet, musikalsk poetisk univers, preget av en billedlogikk som må settes i forbindelse med hennes bruk av automatskrift som dikterisk metode. Hun mottok Aschehougprisen i 2002. Einangsteinen, runestein fra Vestre Slidre, Valdres, Oppland, med innskrift i eldre runer og urnordisk språk, står ennå på sin opphavlige plass på Einang, ca. 250 m over Slidrefjorden. Langs hele denne åsen finnes gravhauger, og den gruppen Einangsteinen hører til, dateres til annen halvdel av 300-tallet. Den mest sannsynlige tolkning av innskriften stammer fra dansken Erik Moltke: (ekgu)dagastiR runo faihido, dvs. Jeg Gudgjest (?) skrev runen (dvs. innskriften). Einar, mannsnavn, norrønt Einarr, sammensatt av ei(n), 'en-, alene' eller 'alltid', og et opprinnelig harjar, 'kriger, stridsmann'; sannsynligvis samme ord som norrønt einheri, 'fallen kriger som er kom­ met til Valhall'. Navnedag 26. september. Einar Bragi. islandsk lyriker, se Einar ►Bragi. Einar Eyolfsson på Tverå, norrønt Einarr Eyolfsson, første halvdel av 1000-tallet, islandsk høvding, omtalt i flere ættesagaer, bl.a. i Ljosvetninga saga og i Viga-Glums saga, hvor han spiller en fremtredende rolle. Han skildres som en klok og rådsnill mann hvis meninger hadde vekt; det var således han som i 1024 fikk forpurret Olav Haraldssons planer om å sikre seg Grimsey utenfor Eyjafjord på Island. Einar Gilsson. norrønt Einarr Gilsson, 1300-tallet, islandsk skald, bodde visst i Skagafjord og var i

slutten av 1360-årene lagmann over nord- og Vest­ landet. Han diktet om biskop Gudmund Arason og om Olav den hellige. Hans rima om den sistnevnte er interessant fordi den etter mange forskeres me­ ning er den eldste av alle islandske rimur. Den er gjengitt i Flateyjarbok. Einar Gunnarsson Smjorbak, død 1263, norsk geistlig, erkebiskop fra 1255. Einar var av gammel birkebeinerætt og var den som i 1240 gav Håkon den unge kongsnavn på Øreting; 17 år senere, etter den unge kong Håkons død, gav Einar hans bror Magnus Lagabøte kongsnavn. Hans forhold til Håkon Håkonsson var alltid vanskelig. - Han antas å være forfatter av Kongespeilet. Litt.: NBL 2. utg. Einar Helgason Skålaglam. norrønt Einarr Helgason Skålaglamm, siste halvdel av 900-tallet, islandsk skald. Han diktet dråpaen Vellekla (dvs. gullmangel) for Håkon jarl om Hjørungavågslaget og Håkons tog til Danmark. De siste strofene taler om jarlens gav­ mildhet, en påminnelse om skaldelønn som vel har gitt diktet navn (jfr. tilnavnet Skålaglamm: klang av (vekt) skåler). Han nøt stort ry og er blant Snorres mønsterskalder, hans stil er sterkt ornamental med mange omskrivninger. Litt.: NBL 2. utg. Einar kongsmåg, også kalt Einar prest, død 1205, norsk birkebeinerhøvding, gift med Sverres datter Cecilia, en av Sverres djerveste og mest trofaste menn; fikk syssel i Rogaland. Drept av baglerne i Stavanger. Litt.: NBL 2. utg. Einar Olavsson Fluga, død 1483, norsk riksråd, trolig fra Borgarsysla. Opptrådte første gang i 1449 som tilhenger av Karl Knutsson Bonde, rømte til Sverige da Karl måtte oppgi Norge, men forsonte seg med Christian 1, vendte tilbake til Norge og inntok sin plass i Riksrådet. Druknet ved Tønsberg sammen med Jon Smør. Einar Ragnvaldsson, norrønt Einarr, omkring 900, norsk høvding, jarl, sønn av Ragnvald Mørejarl, sikret seg herredømmet over Orknøyene etter kamp med vikinger og etter strid med Harald Hårfagre, hvis sønn Halvdan Hålegg han hadde drept. Ifølge sagatradisjonen overlot orknøybøndene ham odelen sin mot at han påtok seg å rede ut den boten Harald Hårfagre hadde lagt på orknøyfolket for drapet på sønnen hans. Einar Ragnvaldsson ble stamfar til orknøyjarlene. Han var stygg og enøyd, men så likevel bedre enn folk flest, forteller Snorre. Han fikk navnet Torv-Einar fordi han ifølge en usikker sagatradisjon innførte den skikk å skjære og brenne torv på de skogløse øyene. Han etterlot seg skaldevers. Litt.: NBL 2. utg. Einars frå Munadamesi, Sigriåur, 1893-1973, islandsk lyriker. Hun debuterte 1930 med diktsamlingen Kvedur i runni som vakte stor oppmerksomhet både på grunn av diktenes frie form og på grunn av gjendiktningene av Sigbjørn Obstfelder som hun tok med i boken. Gav siden ut tre diktsamlinger, den siste i 1971, som preges av et enkelt språk som formidler minner fra barndom og ungdom, av sorg og av følsomme naturopplevelser. Norske gjendiktninger ved Ivar Orgland i Islandske dikt frå vårt hund­ reår (197 5) og Dikt av islandske kvinner frå 1700-talet til våre dagar (1985). Einarsen, Einar, 1868-1913, født i Egersund, norsk sosialøkonom og jurist; dr.juris 1896. Dosent i sosial­ økonomi ved København universitet 1904-05, høyesterettsadvokat 1908. Hans mest kjente arbeid er Gode og daarlige tider (1904), der han stilte opp en egen konjunkturteori på grunnlag av et omfattende statistisk materiale. Sekretær i konsesjonslovkomiteen av 1906. Litt.: NBL 2. utg. Einarsen, Johan, 1903-80, født i Bergen, norsk

sosialøkonom og jurist; sønn av E. Einarsen. Dr.philos. 1939 på en avhandling om investeringssykler i skipsfarten, som vakte internasjonal opp­ merksomhet. Dosent i sosialøkonomi og landbruksrett ved Norges landbrukshøgskole 1938-47, profes­ sor i sosialøkonomi ved Universitetet i Oslo 1947-72. Utgav flere lærebøker. Medlem av den faste lønnsnemnd 1947-52, medlem av Prisrådet 1954-73. Einar SigurdssonVrangmunn, norrønt Einarr Sigurdsson Rangmunnr, død ca. 1022, jarl på Orknøyene. Han overtok jarledømmet på Orknøyene sammen med sine to brødre Sumarlide og ► Bruse etter faren Sigurd Lodvessons fall i slaget ved Clontarf 1014. Ifølge Orknøyinga saga kom han i strid med en yngre bror ►Torfinn, som hadde Caithness og Sutherland i len av den skotske kongen, om arven etter Sumarlide (død ca. 1017). Sagatradisjonen lar ham legge harde tyngsler på bøndene i forbindelse med denne striden og tillegger ham hyppige vikingferder til Irskesjøen, noe som økte bøndenes mis­ nøye med hans styre. Striden mellom Einar og Torfinn jarl endte med at Torfinns fosterfar Torkell Fostre fra Deerness drepte Einar. Striden mellom jarlebrødrene gav både skottekongen og den norske konge (Olav Haraldsson) innflytelse på Orknøyene. Litt.: NBL 2. utg. Einar Skulason, norrønt Einarr Skillason, 1100-tallet, presteviet islandsk skald. Virket først som prest på Island, ble senere hirdskald hos flere norske konger, og var kong Øystein Haraldssons stallare. Einar Skulason har ry som 11 OO-tallets fremste skald, men en stor del av hans diktning er gått tapt. Det er bevart deler av åtte kongekvad av ham, bl.a. om Sigurd Jorsalfare og Harald Gille, i alt 147 strofer og deler av strofer. Det viktigste av hans bevarte dikt er Geisli (Strålen), en dråpa i drottkvætt stil som i 71 strofer forteller om helgenkongen St. Olavs liv og undergjerninger, og som skalden selv sa frem i Kristkirken i Nidaros året 1152 eller 1153 i forbin­ delse med opprettelsen av erkebispestolen. Diktet er det eldste Olavs-dikt bevart i sin helhet, og et av de eldste norrøne helgenkvad. I diktet forener Einar Skulason den gamle hedenske skaldediktningens billedbruk (kenninger) med det katols­ ke Europas symbolikk. De gamle bildene blir utviklet i nye sammenhenger, og skalden skaper nydannel­ ser innenfor den gamle dikttradisjonen, som viser til Gud som nådens sol og St. Olav som solstrålen (geisli) som Gud virker igjennom. Gjendiktning ved K. Odegård: Geisli (1982). Litt.: NBL 2. utg. Einar Sokkeson, norrønt Einarr Sokkason, første halvdel av 1100-tallet, grønlandsk høvding, sønn av Sokke Toresson på Brattalid, den mektigste høvding på Grønland. Han kom ifølge Flateyarbok til Norge omkring 1124 med mye tannvare (hvalrosstenner) og hvalrossreip. Han forærte kong Sigurd Jorsalfare en hvitbjørn (isbjørn) som vederlag for at han fikk tillatelse til å reise et bispesete på Garåar. En klerk ved navn Arnald ble den første i bispestolen der. Einar Sokkeson skal ha blitt drept i en strid med noen norske og islandske kjøpmenn som kom til Grønland. Einarson, Oddvar, f. 7. feb. 1949 i Oslo, norsk filmre­ gissør. Debuterte 1968 med kortfilmen Odyssé68, har siden laget en rekke kortfilmer. Gjorde seg bemerket og omstridt med to dokumentarfilmer med miljøverntematikk, Kampen om Mardøla (1972) og Progno­ se Innerdalen (1981). Spillefilmdebuten X (1986) fikk mye oppmerksomhet, og mottok juryens spesialpris ved filmfestivalen i Venezia. Einarson fulgte opp med Karachi (1989), en thriller fra narkotikamiljø med Jon Eikemo som politimann, og den dystre fremtidsvisjonen Havet stiger (1990). Einarsson. Årmann Kristjån, 1915-99, islandsk forfatter av barne- og ungdomsbøker, debuterte med

EINDHOVEN

345

en novellesamling 1934. Han arbeidet en årrekke som overlærer i Reykjavik og gav ut en rekke popu­ lære bøker med barn og ungdom i sentrum for spennende begivenheter, flyturer, vulkanutbrudd o.l. Mange av bøkene, f.eks. fra serien om Arne, er kommet i norsk oversettelse. Einarsson, Baldvin, 1801-33, islandsk jurist og forfatter; levde fra 1827 i København, cand.jur. 1831. Utgav 1829-32 tidsskriftet Årmann å aljaingi og krevde 1832 i en brosjyre en særlig islandsk stenderforsamling. Da de islandske lover fra fristatstiden, Grågås, var utgitt for første gang 1829, skrev han en større avhandling om dette lovverket (trykt i Juridisk tidsskrift, København 1834), og ble en forløper for den påfølgende islandske selvstendighetsbevegelse. Døde i en brann. Einarsson, Gissur, ca. 1512-1548, islandsk biskop. Han studerte i Tyskland og ble påvirket av lutherdommen der, oppholdt seg 1536-37 som sende­ mann hos erkebiskop Olav Engelbrektsson i Norge. Han ble senere Islands første lutherske biskop. Ut fra et måteholdent reformatorisk standpunkt gjennom­ førte han med fast hånd den nye kirkeordning i Skålholt stift, mens Hoiar under biskop Jon Arason ble utenfor. Gissur fikk vedtatt kirkeordinansen, oversatte bl.a. Luthers lille katekisme og ordnet det økonomiske grunnlag for to latinskoler på Island. Einarsson fraMiddal, Guåmundur, 1895-1963, islandsk maler, grafiker og keramiker, har gitt dra­ matiske skildringer av islandsk natur. Han utsmyk­ ket vestibylen i teateret i Reykjavik, og åpnet 1930 Islands første keramiske verksted. Einarsson, Hålfdan, 1732-85, islandsk litteraturhistoriker, rektor ved latinskolen på Hoiar fra 1755. Skrev den første trykte islandske litteraturhistorie, Sciagraphia Historiae Literariae Islandicae (1777), og var ansvarlig for flere bokutgaver ved trykkeriet på Hoiar. Besørget bl.a. en utgave av Kongespeilet (1768) med dansk og latinsk oversettelse. Einarsson. Indriåi, 1851-1939, islandsk forfatter og nasjonaløkonom. Arbeidet som revisor hos landshøvdingembetet fra 1880 og siden med sentrale opp­ gaver innen landets økonomistyring, samtidig som han skrev teaterstykker. Som dramatiker regnes han som en pioner i det inntil hans lid fattige islandske teatermiljøet. De fleste av hans skuespill er bygd på islandsk historisk og folkloristisk materiale. Han gjorde også en stor innsats for at Island skulle få sitt nasjonalteater, og da dette ble åpnet i 1950, var det med Indriåi Einarssons Nydrsnottin (1872). Til hans viktigste skuespill hører de realistiske Sverd og bagall (1899) og Dansinn iHruna (1917). Han publiserte også en del andre skrifter, bl.a. sine memoarer under tittelen Sjed og lifad (1936). Gjorde dessuten viktig innsats som oversetter, bl.a. av 14 av Shakespeares skuespill. Einarsson, Kristenn, f. 16. juni 1950 i Reykjavik, norsk forlagsmann. Siviløkonom 1974. Adm. direk­ tør i De norske Bokklubbene A/S fra 1991. Einarsson, Kristjån, islandsk lyriker, se ►Djripalæk, Kristjån (Einarsson) frå. Einarsson, Marteinn (Martin), død 1570, islandsk biskop, gikk tidlig inn for reformasjonen, biskop i Skålholt 1549, utgav en kirkehåndbok og den første lille islandske salmebok, skrev og oversatte salmer. Einarsson, Olafur, 15377—1651, islandsk dikter og teolog, sønn av dikterpresten Einar Siguråsson f Eyddlum. Rektor ved Skålholtsskolen 1600-08, senere prest og prost i Kirkjubær i Hroarstunga. Han var en av sin tids fremste islandske diktere, skrev bl.a. flere salmer og religiøse dikt, men også sam­ funnskritiske dikt med brodd mot det danske han­ delsmonopolet. Norske gjendiktninger i Ivar Orglands Islandske dikt frå Sdlarljod til opplysningstid (1977). Einarsson. Sigfus, 1877-1939, islandsk komponist, en av Islands fremste. Fra 1911 domorganist i Rey­

kjavik. Skrev kantater, kirkemusikk, romanser, korsanger, arrangerte islandske folkemelodier, utgav en koralbok og skrev den første islandske lærebok i harmonilære. Einarsson, Sigurbjorn, f. 30. juni 1911, islandsk teolog, salmedikter og forfatter. Professor i teologi ved Islands Universitet fra 1949, Islands biskop 1959-81. Har skrevet en rekke bøker og artikler om teologiske, religionshistoriske og litterære emner, også en biografi om Albert Schweitzer (1955), barne­ boken Afhverju afi? (1983, Hvorfor det, bestefar?) og mange salmer. Regnes som en av 1900-tallets mest fremtredende islandske kirkeledere, og også blant landets fremste salmediktere. Har gjendiktet en rekke salmer, bl.a. av Svein Ellingsen, og dessuten oversatt skjønn- og faglitterære bøker, bl.a. Augustins Confessiones. Einarsson. Siguråur, 1898-1967, islandsk teolog og forfatter. Stod først frem som representant for revo­ lusjonær ideologi, som det fremgår av tittelen på hans første diktsamling, Hamri og sigd (1930, Ham­ mer og sigd), men vendte seg senere mot marxis­ men. Hans senere diktsamlinger, bl.a. Kvædifrå Holti (1961, Dikt fra Holt), er preget av nyromantiske holdninger. Siguråur Einarsson virket både som sogneprest, nyhetsredaktør i radio og som dosent i teologi ved Islands Universitet. Han oversatte en rekke romaner, bl.a. Kiellands Garman og Worse og Skipper Worse, og skrev dessuten lærebøker og reise­ skildringer. Norske gjendiktninger i Ivar Orglands Islandske dikt frå vårt hundreår (1975). Einarsson, Stefan, 1897-1972, islandsk-amerikansk språkforsker. Professor i islandsk språk og litteratur ved Johns Hopkins University, Baltimore 1936-62. Skrev bl.a. History of IcelandicProse Writers 1800-1940 (1948), A History ofIcelandic Literature (1957) og flere lærebøker, Icelandic; Grammar, Texts, Glossary (1945). Einarsson, Sveinn, f. 18. sept. 1934, islandsk teaterinstruktør og forfatter. Har bl.a. vært ansatt som teatersjef ved Reykjavik Teater og ved Islands Nasjo­ nalteater og vært programsjef for fjernsynet i Islands rikskringkasting. Han har skrevet en rekke teater­ stykker, dramatisert flere av Laxness' romaner, skrevet barne- og ungdomsbøker og dessuten fagbø­ ker, bl.a. et grunnleggende verk om Islands teater­ historie, dessuten oversatt bøker og teaterstykker, bl.a. Ibsens Et dukkehjem (oppført 1973). Sveinn Einarsson regnes for en av Islands fremste sceneinstruktører, og har oppført rundt 70 teater­ stykker og operaforestillinger både på Island og i utlandet. I Norge oppførte han i 1970-årene flere teaterstykker ved Trøndelag Teater, bl.a. sin egen dramatisering av Laxness' Kristenrøkt underjøkulen. Han regisserte dessuten den første operaforestilling i Olavshallen i Trondheim, Tosca, i 1990, og i 1992 regisserte han Figaros bryllup samme sted EinarTambarskjelve, norrønt Einarr Pambarskelfir, ca. 980-ca. 1050, norsk stormann, fra Trøndelag, en av lederne for lendmannsopposisjonen mot Olav Haraldsson, sønn av Eindride Styrkårsson fra Gimsan i Gauldalen, fikk etter islandsk-norsk folke­ tradisjon tilnavnet Tambarskjelve etter sin buestreng ([tpmb). Ifølge Snorre skal han i 18-årsalderen ha kjempet på Ormen Lange ved Olav Tryggvasons side i slaget ved Svolder (år 999 eller 1000), men fikk grid av seierherrene, jarlene Eirik og Svein. Han ektet senere deres søster Bergljot. Han stod i opposi­ sjon til Olav Haraldsson og måtte for en tid forlate landet. Et forlik som ble inngått 1022, førte ikke til noe virkelig vennskap. 11023 drog Einar på pile­ grimsferd til Roma og besøkte underveis Knut den mektige i England. Men heller ikke med Knuts og hans sønn Sveins styre i Norge var Einar tilfreds, kan hende fordi han selv ikke ble jarl og dermed fikk riksstyring i landet. Han var en av de første til å anerkjenne Olav Haraldssons hellighet. 1035 drog han sammen med ►Kalv Arnesson til Gardarike, hvor Olavs sønn, Magnus, oppholdt seg, og hentet

ham hjem til Norge. Einar ble Magnus den godes trofaste venn og rådgiver og den mektigste høvding i landet. Senere under Harald Hardrådes riksstyring kom han i et spent forhold til denne kongen og gikk ofte mot ham på tingene. Etter en slik konfrontasjon lot Harald Einar og hans sønn Eindride drepe. Deres lik ble ifølge sagatradisjonen jordet i Olavskirken ved siden av Magnus den gode. Litt.: NBL 2. utg. Einar Torgilsson, død 1185, islandsk høvding, bosatt på Stadarhol i Saurbd ved Breiåafjoråur. Einar ble nedkjempet av Sturla Tordsson (Snorre Sturlasons far). Han er omtalt i Hvamm-Sturlas saga. Einaudi, Luigi, 1874-1961. italiensk økonom og politiker (liberal). Professor i sosialøkonomi ved universitetet i Torino 1902-49. Fra 1925 motstander av fascismen, flyktet 1943 til Sveits. Vendte tilbake til Italia 1945 og var 1945-48 sjef for Italias bank. Visestatsminister og budsjettminister i De Gasperis regjering 1947-48. Italias president 1948-55. Om­ fattende sosialøkonomisk forfatterskap. Einavatnet, Einafjorden, innsjø i Vestre Toten kom­ mune, Oppland; 13,2 km2, 398 moh., mellom Randsfjorden og Mjøsa. Tilløp bl.a. fra Helgedalselva i sør, Skreppelva i sørvest og Strømstadelva i nord­ vest, avløp mot nord gjennom Hunnselva til Mjøsa ved Gjøvik. Einbeck, by i Tyskland, Niedersachsen, 46 km nord for Gottingen mellom Harz og Solling; 27 800 innb. (2003). Byrettigheter 1252. Einbeck er kjent for det berømte ølet som blir brygget der - bokkølet har sitt navn derfra, og for fine mange vakre bindingsverksbygninger, bl.a. det gamle rådhuset. Den gamle hansabyen innbyr til utflukter til Harz og langs elven Weser. einbeite, enbeite, forspann som består av bare ett dyr; kjøretøy for ett dyr. Einbu. Sigurd, til 1926 Enebo, 1866-1946, født i Lesjaskog, norsk lærer og astronom. Lærer på Dom­ bås 1896-1911, og statslønnet astronom fra 1911. Fra 1916 bestyrer for den magnetiske stasjon på Dombås. Utførte tallrike observasjoner av variable stjerner og oppdaget 1912 en nova i Tvillingene. Populær astronomi og Einbu var i flere tiår nesten synonyme begreper i Norge. Det er vel heller ingen annen nordmann som har gjort mer for å spre astronomisk kunnskap og skape interesse for studiet av stjernehimmelen. Han holdt foredrag, skrev populærastronomiske artikler og flere bøker, bl.a. Gjennom stjerneverdenen (2 bd., 1923-24), Bebodde verdneri nytt lys (1928) og Soler og atom (1930). Det huset han ble født i er flyttet til Dombås og ble 1985 åpnet som museum, Einbustugu. Litt.: NBL 2. utg. einbølt (eg. om sted) der det bare finnes ett bol (gård); ensomt, isolert. Eindecker [ain-], egentlig Fokker E 1 Eindecker, monoplan-jagerfly som ble berømt 1. juli 1915 under den første verdenskrig da den tyske løytnant Kurt Wintgen ødela et fransk fly med det første synkroniserte maskingevær, dvs. et maskingevær som kunne skyte mellom de roterende propellbladene. Ein deutsches Requiem [ain dåitjas rekviem], se Ein ► deutsches Requiem. Eindhoven [einthåva], by i Nederland, Noord-Brabant; 207 900 innb. (2004). Eindhoven er en av Nederlands viktigste industribyer, internasjonalt kjent som hovedsete for Philipskonsernet, med produksjon av elektrotekniske artikler, radio- og fjernsynsapparater, radarutstyr m.m. Andre viktige industriprodukter er biler (Volvo, tidligere Daf), tobakksvarer og tekstiler. Eindhoven har teknisk universitet, astronomisk observatorium og museum for moderne kunst. Byen har vokst frem på 1900tallet først og fremst takket være de store Philipsfabrikkene. Folketallet (5000 innb. 1900) ble tidoblet

EINDRIDE

___

346

___

mellom 1900 og 1920, og er senere mer enn tre­ doblet. Eindride, mannsnavn, norrønt, opprinnelig tilnavn til guden Tor. Betydningen er usikker, men forste stavelse kan være ein-, 'ene, alene, enestående'; annen stavelse en avledning av rida, 'ri', eller råda, 'styre, råde'. Navnet skulle da bety 'han som rir (el. råder) alene'. En senere variant er Endre. Eindride Erlendsson, død ca. 1440, norsk ridder og riksråd, av Losna-ætten, sønn av riksråden Erlend Filippusson. Eindride var høvedsmann på Tunsberghus og hadde sysler på Sunnmøre, i Agder og Ryfyl­ ke. Han var riksrådets fremste mann under Erik av Pommern. Litt.: NBL 2. utg. Eindride Simonsson, nevnt 1308-37, norsk ridder og lagmann. Eindride Simonsson var den mest fremstå­ ende bylagmannen i Bergen i middelalderen og innehadde denne stillingen i over 20 år. Han eide også en eller to bygårder og hadde en jordeiendom med møllehus i Mylundal i Sandviken samt jord på Voss og i Fjell eller Gulen. Litt.: NBL 2. utg. Eindride unge, norrønt Eindridi, dod 1163, norsk høvding, i mangeårig tjeneste blant væringene i Miklagard (Konstantinopel). Deltok i annet korstog. Vendte tilbake til Norge for godt omkring 1156 og sluttet seg til kongene Øystein og Håkon Herdebrei mot Inge Krokrygg. Ble drept av Erling Skakkes menn 1163. Einekilen, uranmalmforekomst i Evje, Evje og Horn­ nes kommune, Aust-Agder. Institutt for atomenergi (nå Institutt for energiteknikk) startet undersøkelsesdrift 1948 med henblikk på produksjon av titan­ oksid til reaktoren på Kjeller. Forekomsten viste seg å være liten, og malmen var fattig. Arbeidet i Eineki­ len ble nedlagt 1951. Einem. Gottfried von [ai-], 1918-96, østerriksk komponist og musikkpedagog. Særlig kjent for sine operaer, basert på verker av fremstående tyskspråklige forfattere: Dantons Tod (1944-46, etter Georg Biichner), Der Prozess (1950-52, etter Franz Kafka), Der Zerrissene (1961-64, etter Johann Nestroy) og Der Besuch der alten Dame (1968-70, etter Friedrich Diirrenmatt); også balletter, orkesterverker, kam­ mermusikk m.m. Han benyttet et tradisjonelt tonespråk, og hans musikk har bred publikumsappell, einer, Juniperus, planteslekt i sypressfamilien, trær og busker. 60 arter på den nordlige halvkule. I NordEuropa bare én art, vanlig einer, brisk, brake, J. communis. Det er en busk eller et lite tre med sylspisse nåler som sitter i 3-tallige kranser på kvisten. Blomstene er enkjønnet, hannhlomstene på én busk, hunnblomstene på en annen. Einebæret er en bærkongle dannet av tre skjell som er vokst sammen. Første og andre sommeren er det grønt, men ved modningen den derpå følgende vinter får det et blått overtrekk av utskilt voks. Utbredelse. Einer er det bartre som har den største utbredelse på Jorden. I Norge er den vanlig i skogen og på tørre bakker til langt opp i fjellet, i Jotunhei­ men til 1730 moh. På fjellet er den liten og krypende og med korte nåler, J. communis subsp. alpina, også kalt var. montana, i lavlandet kan den få treform, var. suecica. 10-12 m høye trær er kjent flere steder i Norge, den høyeste som er registrert her i landet er Glenne-eineren i Idd (17 m). Einer kan bli svært gammel, i Nord-Finland er det funnet et eksemplar som var 1070 år gammelt. I middelhavslandene vok­ ser flere arter med små, skjellformede nåler. Hit hører ►sevenbom, J.sabina, dessuten middelhavseineren, J. oxycedrus, og ►blyanttre, J. virginiana. Egenskaper. Yteveden er lys, kjerneveden er gråbrun med litt rodskjær, finfibret og meget tettvokst og jevn. Den har en egen karakteristisk, sterk kamferlukt. Densitet ved 15 % fuktighet ca. 0,64 g/cm’. Krympingen er middels. Veden tørker langsomt og

med bare en liten tendens til sprekker. Einer gir ganske sterkt virke, det er bøyelig, men uten særlig spenst. Treet gir kun små dimensjoner, men hold­ barheten er meget god, og den særegne lukten gjør den resistent mot insekter. Det er lett å bearbeide. Bruk. Einebærene brukes i medisinen og som smakstilsetning til brennevin (gin, genever). Eine­ bær passer godt i sauser, til vilt, grønnsaker og silderetter. I toppen av kvistene har einer ofte galler. De er fremkalt av ► einergallmygg, og består av tre oppsvulmede nåler. Slike galler har vært brukt i folkemedisinen, de kalles klumsekom eller tauvre bær. Avkok av einerbar (briskelåg) brukes til ølbryg­ ging og til å rense trekjoreler med. I gamle dager var det skikk å strø hakket einerbar på nyskurte gulv, spesielt i fjellbygdene og på setrene. Basten har vært brukt til rep og matter. Veden brukes til gjerde- og hesjestaur, til smørkjerner og til kjøreler der lukten ikke har noen betydning. Ifolketroen har einer spilt en større rolle enn kan­ skje noe annet tre. Treformede eksemplarer ble mange steder ansett for hellige, og særlig fornemme personer ble brent på bål av einer. 1 folkemedisinen brukte man einebær mot mageverk, tannverk og urent blod, og de badet i einelåg mot feber og gikt. Einerbark var godt mot ormebitt, einebær var vernemiddel mot djevelen og underjordsfolk, og noen steder fikk lammene einerbær før de ble sluppet på fjellet om sommeren; da tok ikke reven dem. PS/MF Litt.:Høeg, O.A.: Eineren i norsk natur og tradisjon, 1996 (l.utg. 1981) einergallmygg, Oligotrophus juniperinus, tovingeart i gallmyggfamilien, Cecidomyiidae. En spinkel liten art som legger egg på kortskuddene av einer. Larveangrepet fører til at de ytterste nålene vokser sammen til en 12 mm lang galle, såkalte «kikbær» eller «klumsekom». Har tidligere blitt benyttet mot kikhoste. einerlei [ainarlai] (ty.), ett og det samme, likegyldig, einermøll, Dichomerisjuniperella, sommerfuglart i familien Gelechiidae. Forvingene er grå med svarte flekker, vingespenn 18-20 mm. Larvene lever i begynnelsen som bladminérere i einernåler, senere i ballformet, sammenspunnet bar. Arten er vanlig i Norge nord til Nordland, men mangler på Vestlan­ det. einerrust, sykdom på einer forårsaket av forskjellige arter i rustsoppslekten Gymnosporqngium. På einer dannes teleutosporehopene, vanligvis om våren og forsommeren, som iøynefallende gulbrune geléaktige klumper på nåler, skudd eller grener. Angrepne partier svulmer ofte opp, og grener og skudd ovenfor infeksjonsstedet dør etter hvert. De forskjellige artene kan vertveksle med hagtorn (hagtornrust), rogn (rognerust) og eple (eplerust), hvor aecidesporehopene utvikles som brunlige flekker, vanligvis på undersiden av bladene, men også på blomster og frukter.

Einer. Treprofil, kvist og bærkongler (einebær).

Eineåsen, skogkledd ås i Bærum kommune, Akers­ hus, like nord for boligområdet Rykkinn; 335 moh. Åsen er bygd opp av permiske lavaer med underlig­ gende bløtere sedimenter som skaper en markert brattkant mot sør (jf. Kolsås). Einhard, Eginhard, ca. 770-840, frankisk historiker, Karl den stores venn og biograf; ledet mange av Karis byggeforetagender. Foruten Karis biografi, Vita Caroli Magni (norsk overs. 1929), skrev han historis­ ke årbøker og en skildring av en relikviereise. Ein­ hard var en av hovedpersonene i den karolingiske renessanse. Ein Heldenleben, se Ein ►Heldenleben. einherjer (norrønt 'de som utgjør en hær'), krigere som falt i slag, og som fikk komme til Odin i Valhall. Herfra drog de ut igjen for å strides om dagen, men om kvelden drakk de mjød i Valhall. Einrem, Johannes, 1868-1956, norsk misjonsprest og forfatter; virket i Det Norske Misjonsselskaps tjeneste på Madagaskar 1893-1933 og oppførte bl.a. 1917-19 den store spedalskbyen på Mangarano. Utgav skildringer av natur, folkeliv og misjon på Madagaskar, bl.a. Gjennemgrønne briller (1912). Litt.: NBL 2. utg. Einsiedeln [ainzitdln], fr. Notre-Dame-des-Ermites, by i Sveits, Schwyz, litt sør for Zurichsee, ca. 900 moh.; 12 900 innb. (2003). Berømt valfartssted med bety­ delige historiske minnesmerker. Benediktinerkloster påbegynt 931 over cellen til eneboeren Meinhard, som skal ha blitt myrdet her 861.1 klosterets kapell et undergjørende Mariabilde. Klosteret var i middel­ alderen det mektigste i Sveits ved siden av St. Gal­ len. Zwingli startet sin reformatoriske virksomhet her, senere var Einsiedeln sentrum for motreformasjonen. Paracelsus' fødeby. Kirkebygd 1719-35 i tilknytning til klosteret, største og vakreste barokkbygg i Sveits. Bibliotek med bl.a. håndskrifter helt tilbake til 700-tallet. einstape, Pteridium aquilinum, bregneart i einstapefamilien. I varme land kan den bli så stor at en rytter kan passere under bladene, hos oss blir den sjelden mer enn 1 m høy. Einstape har en krypende rot­ stokk dypt nede i jorden og langstilkede blad som er 2-3 ganger finnet. Selve bladet er trekantet og har en mer eller mindre vannrett stilling når det er utvokst. Utbredt i alle verdensdeler. I Norge er den nokså vanlig i skog og på udyrket mark på Øst- og Vestlandet og i Trøndelag, sjeldnere i Nordland og i Troms til Balsfjord. Einstape kan være et plagsomt ugress. Den er giftig for husdyr, særlig storfe, som normalt vraker plan­ ten, men eter den når beitegresset tar slutt. Vokser gjerne i blandingsskog, særlig etter hogst, og kan da vokse i så tette bestander at gjenveksten blir ødelagt. Pga. den kraftige jordstengelen er den vanskelig å bekjempe med mekaniske tiltak. Den er også sterk mot mange ugressmidler (herbicider). einstein, enhet brukt særlig i fotokjemien, lik ett mol fotoner. Oppkalt etter Albert Einstein. Einstein, Albert [ainjtain], 14. mars 1879-18. april 1955, født i Ulm i Tyskland, tysk-sveitsisk-amerikansk fysiker. Etterat hans jødiske foreldre flyttet til Italia 1894, begynte han på skole i Sveits, hvor han tok eksamen ved Den polytekniske skole i Ziirich 1901 og ble sveitsisk statsborger s.å. De følgende år arbeidet han som assistent på et patentkontor, da han ikke kunne finne noen ledig lærerstilling. Han tok doktorgraden 1905, ble privatdosent i Bern 1908, professor i teoretisk fysikk i Ziirich 1909, i Praha 1911 og på ny i Ziirich 1912. 1914-32 var han professor og direktør for Kaiser Wilhelm-Institut fiir Physik i Berlin, og ble da på ny tysk statsborger. Etter et opphold i California i USA 1932-33 stoppet han på hjemveien i Belgia pga. Hitlers maktovertagelse og jødeforfølgelsene i Tyskland, levde deretter en kort tid i England, før han emigrerte til USA. 1933— 55 var han professor ved Institute for Advanced

347

EINSTEINIUM

Albert Einstein Albert Einstein (1879-1955), en av historiens største tenkere, ble født i Tyskland. Han flyttet til USA i 1933 på grunn av jødeforfølgelsene, men også sin pasifisme. Han utviklet den spesielle (1905) og den allmenne (1915) relativitetsteorien. Ligningen E = mc1, Einsteins lov om ekvivalensen mellom masse og energi, ledet til utviklingen av fisjon. I 1939 gjorde Einstein og andre amerikanske forskere president Roosevelt oppmerksom på kjerneenergiens muligheter, noe som førte til den amerikanske utviklingen av atombomben. Einstein søkte å opplyse allmennheten om hvordan kjernevåpen hadde forandret verdenssituasjonen og om at de aldri måtte bli brukt igjen. I 1930-årene hadde han deltatt aktivt i debatten om for­ holdet mellom jøder og arabere i Palestina. I 1952 ble han tilbudt å bli Israels annen president, men avslo. Einstein mot­ tok Nobelprisen i fysikk i 1922.

Denne 3,65 meter høye bronsestatuen ved det amerikanske vitenskapsakademiet ble avduket 1979 i forbindelse med hundreårsdagen for Einsteins fødsel. Stjernekartet ved statuens føtter. som har over 2700 himmellegemer markert med metallnagler, er laget på et stykke norsk larvikitt.

Study i Princeton. Amerikansk statsborger fra 1940. Einstein fikk Nobelprisen for 1921 for arbeider i teoretisk fysikk, spesielt for sin oppdagelse av loven for den fotoelektriske effekt. 1925 mottok han Copley-medaljen og 1926 Royal Astronomical Societys gullmedalje, begge som anerkjennelse av hans relativitetsteori. Vitenskapelige arbeider. Einsteins forste arbeider handlet om jernets magnetiske forhold. 1903 gav han en ny, fullstendig teori for de ►brownske beve­ gelser, som har fått stor betydning på mange områ­ der i fysikken. 1905 fant han loven for ►fotoelektrisk effekt, og i en rekke arbeider fra 1905, 1906, 1909 og 1911 utviklet han sin lyskvant-teori, som går ut på at lysstråling i visse henseender må tenkes som partikler. 1907 fant han, ved en konsekvent anvendelse av Plancks kvantehypotese, loven for den spesifikke varmekapasitets variasjon med tem­ peraturen. I en beromt liten avhandling utledet han 1917 loven for den svarte strålingens spektralfordeling ved hjelp av Bohrs atommodell istedenfor ved Plancks oscillator. Dette arbeid danner, ved siden av Bohrs korrespondanseprinsipp, grunnlaget for forbindelsen mellom kvantefysikk og klassisk fysikk.

og i statistisk mekanikk førte det til den såkalte Bose-Einstein-statistikk. Relativitetsteorien. Mest kjent er Einstein blitt for sin ► relativitetsteori. 1905 offentliggjorde han den spesielle relativitetsteorien og 1916 den generelle relativitetsteorien. Siden gjorde han en rekke forsøk på å finne frem til en enhetsteori, dvs. en generell feltteori hvor både gravitasjonsfenomener og elekt­ romagnetiske fenomener kan forstås ut fra samme grunnleggende prinsipper. Hans siste bidrag til en slik teori kom 1949. 1920 gjestet Einstein Universi­ tetet i Oslo og holdt forelesninger om relativitetsteo­ rien. Idealistisk arbeid. Einstein var pasifist og protesterte i begynnelsen av den forste verdenskrig mot et manifest fra tyske vitenskapsmenn som forsvarte tyskernes invasjon av Belgia. Under hele krigen var han kritisk innstilt overfor det tyske regime, og etter krigen ble han en ivrig talsmann for Folkeforbundet. Som en forkjemper for individuell frihet ble han aktiv motstander av nazismen, samtidig som nazis­ tene angrep ham og hans teorier fordi han var jøde. Til tross for sin pasifistiske holdning ble han allerede tidlig i 1930-årene overbevist om at nazistene måtte

stanses for enhver pris, også ved våpenbruk. Ved begynnelsen av den annen verdenskrig var det klart at det teoretiske grunnlaget for å lage en atom­ bombe var til stede. Etter henstilling fra andre fysi­ kere sendte Einstein 1939 et personlig brev til USAs president Roosevelt om dette. I brevet gjorde han oppmerksom på faren som forelå hvis tyskerne skulle komme først med et slikt våpen, og han bad presidenten ta forholdsregler for å hindre dette. Brevet bidrog til at den amerikanske regjeringen begynte å organisere arbeidet med å utvikle atom­ bomben. Selv ble Einstein ikke knyttet til dette arbeidet, men han deltok som rådgiver ved andre militære forskningsprosjekter. Etter krigen gikk han sterkt imot fortsatte forsøk med kjernefysiske våpen og arbeidet for internasjo­ nal åpenhet i forskningen. Han ble 1947 formann for Emergency Committee of Atomic Scientists, en sammenslutning av amerikanske vitenskapsmenn som ønsket å informere om farene ved bruk av kjernefysiske våpen og arbeide for avskaffelse av krig og internasjonal kontroll av kjerneenergi. Einstein var sionist og deltok sammen med C. Weizmann i arbeidet for det hebraiske universite­ tet i Jerusalem, men avslo 1933 et tilbud om å komme dit for å bygge opp en fysikkavdeling. Like­ ledes avslo han 1952 et tilbud om å etterfølge Weiz­ mann som president i Israel. Av Einsteins mange bøker foreligger på norsk bl.a. Fysikken som virkelighetens eventyr (1939, av Einstein og Infeld), Tanker og meninger fra mine siste år (1950), Relativitetsteorien, en populær og ajourført fremstilling (1968), Relativitetsteorien og selvbiografiske notater (2000). " ' TH Litt.: Bodanis, D.: E=mc2: en biografi om verdens mest berømte ligning, 2001; Brian, D.: E.: a life, 1996; Gal­ der, N.: É. 's universe, 1979; Clark, R. W.: E.: the life and times, 1971; Frank, P: E.: his life and times, 1947; Pais, A.: "Subtle is the lord -the science and the life ofA.E., 1982; Vestens tenkere, b. 3, 1993 Einstein. Alfred [ainjtain], 1880-1952, tysk-amerikansk musikkforsker og kritiker, bosatte seg i USA 1939. Reviderte flere standardverker, bl.a. H. Riemanns Musiklexikon, L. v. Kbchel: Verzeichnis sdmtlicher Werke Mozarts (1937 og 1947). Av hans omfat­ tende produksjon kan nevnes Gluck (1936), Greatness in Music (1941), Mozart (1945), Music in the Romantic Era (1947), A Short History ofMusic (5. utg. 1948, norsk overs. Musikkens historie, 1962), The Italian Madrigal (1949), Schubert (1951). Einstein-de Haas-effekt, fenomen som viser at mag­ netisk polarisasjon giret mekanisk dreiemoment. Ef­ fekten ytrer seg f.eks. som aksial rotasjon av en stav av magnetiserbart stoff når den utsettes for et mag­ netfelt parallelt med aksen. Påvist eksperimentelt i 1915 av A. Einstein og W. J. de Haas. einsteineffekter, tre astronomiske konsekvenser av Einsteins relativitetsteori, forutsagt og senere bekref­ tet ved observasjoner; 1) Merkurs perihelforskyvning. Den store aksen i Merkurs bane dreier seg 43 buesekunder raskere per århundre enn Newtons teori angir. 2) Lysets avbøyning ved solranden. Når en lysstråle passerer like ved solranden, blir den avbøyd 1,75 buesekunder. 3) Gravitasjonsrødforskyvning. Lys som sendes ut fra en stjerne vil få spektrallinjene forskjovet mot rødt, og forskyvningen vil være proporsjonal med stjer­ nens masse og omvendt proporsjonal med dens radius. einsteinium, metallisk grunnstoff med kjemisk symbol Es, horer til actinoidene i grunnstoffenes periodesystem. Grunnstoffet finnes ikke i naturen. Oppkalt etter Albert Einstein. Historikk, fremstilling. Einsteinium ble oppdaget i form av isotopen 253Es av A. Ghiorso og medarbeide­ re 1952 i produktene fra den første hydrogenbombeeksplosjon ved Stillehavsøya Bikini. Isotopen ble

348

EINSTEIN-PODOLSKY-ROSEN-PARADOKSET

EINSTEINIUM

Kjemisk symbol Atomnummer Relativ atommasse (ustabil, viktigste isotop) Smeltepunkt Kokepunkt Densitet Oksidasjonstall Elektronkonfigurasjon

Es 99 252,0830

860 °C 8,8 g/cm3 II, III [Rn]5fl07s2 Willem Einthoven

dannet ved innfangning av nøytroner av uran som var til stede i bomben og ved etterfølgende utsendel­ se av betastråler. Senere er andre isotoper fremstilt ved intens og langvarig nøytronbestråling av 238U med syklotronakselererte nitrogenkjerner eller ved bestråling av tyngre transuraner med deuteroner, helium- eller andre tyngre kjerner. Mikrogrammengder er blitt fremstilt etter bestråling i kjernereaktorer. Kjemiske egenskaper. Normalt er einsteinium treverdig i sine kjemiske forbindelser, men kan også være toverdig under sterkt reduserende betingelser. Faste forbindelser som Es2O3, EsC13, EsBr, m.fl. er blitt fremstilt. I vandige løsninger er Es3+-ionet grønt. Til nå kjennes 17 isotoper av einsteinium, 252Es er den lengstlevende med halveringstid 401 dager, mens 253Es som er lettest å fremstille, har en halver­ ingstid på 20,47 dager. Einstein-Podolsky-Rosen-paradokset, EPR-paradokset, tankeeksperiment fremsatt av A. Einstein, B. Podolsky og A. Rosen i 1935.1 Bohms forenklede versjon av EPR studeres korrelerte målinger av kvantemekanisk spinn for to protoner som er pro­ dusert med totalspinn null, beveger seg fra hveran­ dre og kan være langt unna hverandre når spinnkomponentene måles. Einstein, Podolsky og Rosen hevder at fysikken skal oppfylle et krav om lokalitet (målingen av det ene protonets spinn skal ikke momentant kunne påvirke resultatet av målingen av det andre) og at dette er uforenlig med en ikkedeterministisk kvantemekanikk. Alternativet er en kvantemekanikk med skjulte variable, variable som ikke kan måles, men som bestemmer hvilke spinnkomponenter man vil komme til å måle. Eksperimenter på korrelerte fotoner (bl.a. av A. Aspect m.fl. i Paris 1982) viser at den ikke-deterministiske kvantemekanikkens forutsigelser er korrekte ved at den såkalte Bells ulikhet, fremsatt av den britiske fysiker J. S. Bell, er brutt. Bells ulikhet skal være oppfylt for teorier med skjulte variable. Man må derfor konkludere at prinsippet om lokali­ tet i EPRs forstand ikke er gyldig, og at de to proto­ ner befinner seg i en korrelert tilstand også når de er langt fra hverandre. Einsteins energiligning, loven om ekvivalens mellom masse og energi uttrykt ved ligningen E = m ■ c2. Her er E den energi som er forbundet med en masse m, og cer lysets hastighet i det tomme rom. Ligningen følger direkte av Einsteins spesielle relativitetsteori fra 1905. Den danner grunnlaget for beregninger av energi som frigjøres i atomkjernereaksjoner og er blitt bekreftet ved studier av slike reaksjoner. Etter ligningen svarer 1 gram stoff til en energi på 9 • 1013 joule eller 25 mill. kWh. Einthoven, Willem [einthåvan], 1860-1927, neder­ landsk lege. Fra 1886 til sin død professor i fysiologi ved universitetet i Leiden. Nobelprisen i fysiologi/ medisin i 1924 for sin «oppdagelse av elektrokardiogrammets mekanisme». Konstruerte i 1903 det første strenggalvanometer (Einthovens galvanome-

ter) for måling og grafisk registrering av svingninge­ ne i den elektriske spenning som fremkalles av hjertemuskulaturens kontraksjoner (sammentrekninger). Senere utviklet han dette til elektrokardiografen, samtidig som han fant frem til det normale elektrokardiogram og studerte endringene i det ved sykdom i hjertet. Eintracht Frankfurt [aintraxt -], tysk idrettsklubb, stiftet 1899, mest kjent for sin fotballavdeling. Bane: Waldstadion (kapasitet 61 000 tilskuere, VM-arena 1974). Vant UEFA-cupen 1980, finalist i serievinnercupen 1960. Seriemester 1959, cupmester 1974, 1975, 1981, 1988. Drakt: Rød og svart vertikalstripet trøye, svart bukse. Mest kjente spillere: Jiirgen Grabowski og Bernd Hdlzenbein, begge verdensmes­ tere 1974. Nordmannen Jørn Andersen har spilt for klubben, bl.a. da han ble toppscorer i Bundesliga 1989/90. Også Jan Åge Fjørtoft har spilt her. Einunna, Egnunna, tverrelv til Folla i Oppdal kom­ mune, Sør-Trøndelag og Folldal kommune, Hed­ mark, har sine kilder oppunder Stororkelhøa (1524 moh.) sørøst for Oppdal tettsted. I sitt øvre løp kalles den Unna. Den flyter fra sjøen Fundin (1021 moh.) på fylkesgrensen i sørøstlig retning, har en lengde på ca. 50 km og faller i Folla ved gården Einabu ved Folldalsveien, ca. 20 km fra Alvdal jernbanestasjon, Hedmark. Ca. 5 km ovenfor sammenløpet med Folla danner Einunna den vakre Einunnfossen. Einunna kraftverk, som tilhører Nord-Østerdal Kraftlag, utnytter en total fallstrekning med fall 122 m (9 MW). Nedbørfelt ca. 500 km2. Herfra overføres Einunna til Savalen (707 moh.), og utnyttes sammen med Si villa i Savalen kraftstasjon med fallhøyde 231 m ned til utløp i Glomma ovenfor Alvdal (62 MW). einvigi (norrønt), tvekamp med våpen; gammel germansk metode til å avgjøre tvistemål, utviklet seg i middelalderen til lovbestemt bevismiddel i rettssa­ ker og fikk etter hvert karakter av gudsdom. En spesiell skandinavisk variant fra vikingtiden var holmgang. Einzellage [aintsella:ga] (ty.), den minste enheten i oppdelingen av Tysklands vindistrikt. Må minimum være på 5 hektar, men regelen kan omgås. De dyres­ te tyske viner er alltid Einzellage-kvaliteter. Einddriegel [ai-], fjell i sørlige Tyskland, Bayern, høyeste topp i Bayerischer Wald, 1126 moh. Eio, Eidfjordelv, fellesbetegnelse for det vassdrag som faller ut ved Vik i Eidfjorden, Eidfjord kommune, Hardanger, Hordaland. Elven blir dannet av to hovedtilløp, Bjoreia og Veig. Begge elvene faller ut i Eidfjordvatnet. Den korte elvestrekningen herfra og ned til fjorden ved Vik kalles også Eio. Eio er fiskerik; laks i det nedre parti og ørret oppover mot vidda. Nedbørfelt 1147 km2. De øvre delene av Bjoreia (med tilløpene fra Kjeldo og Isdøla) og Sima er utbygd i Sy-Sima kraft­ stasjon (620 MW), se ► Sima kraftverk. eipo. eipodumanang, goliath, kimyal, mek, navn på

folkegrupper i den ulendte høylandsdalen Eipomek i Irian Jaya, den indonesiske delen av Ny-Guinea. De teller til sammen ca. 1000, og lever av rudimentært jordbruk og sanking. Slektskap regnes i farslinjen, og ekteskap mellom medlemmer av samme linje er forbudt. Institusjoner som mannshus og menstruasjonshytter innebærer at menn og kvinner lever relativt adskilt. Så sent som i 1970-årene var eipoenes viktigste redskaper laget av stein, ben og tre. Misjonsvirksomhet har medført store endringer i deres religiøse praksis og materielle levekår. Eir (norrønt 'nåde, skånsomhet, hjelp'), legekuns­ tens gudinne i norrøn mytologi. Hun var en av de mindre kjente gudinnene, men nevnes i Snorres Edda, blant åsynjene. Det er usikkert om hun ble dyrket. Eir var også navnet på Norges eldste medisinske tidsskrift (1826-37). Eira, elv i Nesset kommune, Møre og Romsdal. Renner fra Eikesdalsvatnet ut i Eresfjorden. Var tidligere en meget god lakseelv, men reguleringen av Aura, som førte til redusert vannføring også i Eira, har ødelagt noe av fisket. Eire [eara], det offisielle irske navn på Irland (Den irske republikk). Eirene (gr. 'Freden'), datter av Zevs og Themis, nevnes ofte som en av Horaene (lat. Pax). Særskilt kultus for Eirene ble innført i Athen ved freden med Sparta 371 f.Kr. På torget i Athen stod fra samme tid en bronsestatue av gudinnen, utført av Kefisodotos, Praksiteles' far. Den viste henne stående i lang, folderik drakt, støttet til et septer og med et barn, Plutos ('Rikdommen'), på armen. En vakker antikk marmorkopi finnes i Glyptoteket i Miinchen. Eirik, Erik, mannsnavn, norrønt Eirikr, trolig sam­ mensatt av ein-, 'en, alene', og rikr, 'rik, mektig'. Navnedag 18. mai. Eirik (norrønt Eirikr,), norske konger. Eirik Blodøks, ca. 895-954, sønn av Harald Hårfagre og hans danskfødte dronning Ragnhild. 1 farens siste leveår kom han i strid med sine brødre, som ønsket å råde seg selv i de landsdeler hvor de satt som små­ konger. Eirik beseiret og felte flere av brødrene, men ble alminnelig forhatt og fikk tilnavnet Blodøks. Da hans yngste bror Håkon kom tilbake fra England (ca. 935), måtte han forlate landet. Han ble senere konge i Northumbria og falt i et slag 954. Han skildres som en høy og vakker mann og en veldig kriger. En stor, men ukjent skald diktet ►Einksmål til hans ære da han døde. Litt.: NBL 2. utg. Eirik Magnusson, 1268-99, sønn av Magnus Lagabøte og den danske prinsesse Ingeborg, ble konge da faren døde 1280. Mens han var mindreårig, styrte en formynderregjering av rikets verdslige stormenn. Disse kom opp i en heftig strid med erkebiskop ►Jon Raude om den norske kirkes rettigheter, og erkebis­ pen måtte flykte fra landet. Eirik selv stod som umyndig helt utenfor striden, og tilnavnet «prestehater», som senmiddelalderkildene gav ham, er

Eirik Magnusson. Skulptur i Stavanger domkirke.

EISCAT

349 derfor helt ugrunnet. Som voksen viste han seg meget velvillig mot geistligheten og stod på god fot med paven. Han førte en uheldig krig mot hansastedene og innlot seg i en langvarig ufred med Dan­ mark, til dels i forbund med den danske konge Erik Glippings drapsmenn. I sin politikk lot han seg lede først av sin mor, senere av baronen Audun Hugleiksson, som var i slekt med kongeætten. Eirik var gift med en datter av den skotske konge Aleksander 3, og deres datter Margrete ble 1289 anerkjent som skotsk dronning («piken fra Norge»), men døde på overreisen 1290. Eirik krevde deretter Skottlands trone som sin datters arving, senere en klekkelig erstatning, men uten resultat. Han var annen gang gift med Isabella Bruce, sønnedatter av den skotske konge Robert Bruce, og hadde med henne datteren Ingebjørg, senere gift med hertug Valdemar av Sveri­ ge. Under Eirik Magnusson fikk det norske riksvåpenet sin utforming. Også hans forgjengere hadde brukt løvemolivet, men ved Eiriks regjeringstiltredelse 1280 gav han løven krone på hodet og øks i forlabbene, for å vise forbindelsen med Olav den hellige. Litt.: NBL 2. utg. Eirik 3, 1382-1459, norsk, dansk og svensk konge, se ►Erik avPommern. Eirik Ivarsson, ca. 1130-1213, biskop i Stavanger fra ca. 1170, ble tross kong Sverres motstand valgt til erkebiskop etter Øystein Erlendsson (1188). Snart kom han opp i heftig strid med kongen som hevdet sin rett til å øve innflytelse på de geistlige valg, søkte å innskrenke erkestolens inntekter, ville forby erkebispen å holde væpnet følge m.m. Han flyktet til Danmark, hvor han fant støtte hos erkebiskop Absalon og oppnådde at paven lyste Sverre i bann og tvang de norske bisper til å forlate Norge. Etter Sverres dod forlikte Eirik seg med hans sønn Håkon og vendte tilbake til Norge (1202). Han var da blind, men ble stående som erkebiskop inntil 1205, da han nedla sin verdighet. Litt.: NBL 2. utg. Eirik Jarl, ca. 964-ca. 1024, eldste sønn av Håkon Ladejarl, utmerket seg etter sagatradisjonen i slaget mot jomsvikingene i Hjørungavåg, men gikk etter sin fars død i forbund med kongene av Danmark og Sverige mot Olav Tryggvason og var føreren i slaget ved Svolder, hvor Olav falt (999-1000). Ved den deling av Norge som nå fulgte, fikk Eirik Jarl sammen med sin bror Svein hele det vesta- og nordafjelske foruten en del av Viken og Opplandene, til dels med vasallplikt under den danske og den svenske konge. Han knyttet store høvdinger til seg, særlig Einar Tambarskjelve, som fikk hans søster Bergljot til ekte. Eirik hadde, likesom broren, tatt ved kristendommen, men han tvang ikke andre til å gjøre det samme. Da han 1014 fulgte kong Knut den mektige til England, overlot han styret i Norge til sin sønn Håkon, men kort etter ble landet erobret av Olav Haraldsson (slaget ved Nesjar 1016). Eirik, en av kong Knuts støtter i England, fikk senere Northumberland til len og ble her til sin dod. Litt.: NBL 2. utg. Eirik Oddsson (norrønt Eirikr), islandsk historieskri­ ver på 1100-tallet, skrev Hryggjarstykki, en saga om Harald Gille og hans sønner. Sagaen, som bygger på egne inntrykk og andres øyenvitneberetninger, er tapt, men deler av den er opptatt i Morkinskinna og i Heimskringla. Eirik Oddssons bok har begynt med år 1130 og gått til 1139, eller mulig til 1161. Han er den første navngitte islandske historieskriver etter Are frode, han bruker Ares kritiske metode, men hans bok var en «saga».

fangstfolkene i Myggbukta okkuperte for Norge i 1931. Etter dommen i Haag i 1933 ble landet av danskene omdøpt til Kong Christian 10s land. Se ► Grønlandssaken. Eirik Raudes saga (norrønt Eirikssaga rauda), handler om de første landnåmsmenn på Grønland og deres liv der. Eirik Raude er hovedpersonen i første del, der man får høre hvordan han flykter til Grønland. Videre i sagaen fortelles det om Leiv Eirikssons oppdagelse av Vinland og Torfinn Karlsevnes reise til dette landet. Se ►Grænlendinga saga. Eirfksdottir, Unnur, 1921-76, islandsk forfatter. Hun debuterte i 1969 med romanen Villibirta, og gav siden bl.a. ut en diktsamling og en novellesamling. Bøkene gir uttrykk for moderne menneskers livssi­ tuasjon gjennom klar og personlig billedbruk, og med sterkt følelsesmessig engasjement. Norske gjendiktninger i Ivar Orglands Dikt av islandske kvinner frå 1700-talet til våre dagar (1985). Eirik Sigurdsson, norrønt Eirikr, død 1190, norsk jarl, sønn av Sigurd Munn, hadde ifølge Sverres saga besøkt Det hellige land, hvor han hadde dukket seg i Jordan med et brennende lys i hånden og kommet opp igjen med lyset like brennende «som tegn på at han virkelig var kong Sigurds sønn». I 1181 bar han jernbyrd i Nidaros til ytterligere bevis for sin her­ komst. Han kjempet for Sverre mot Magnus Erlingsson og var bl.a. med ved Fimreite; senere fikk han jarlsnavn og Viken og Opplandene i forlening, men et par år etter det døde han i Tønsberg - etter sigen­ de drept av «onde menn». Eiriksmål, norrønt skaldekvad om Eirik Blodøks' fall (954), skal være diktet på oppfordring av dronning Gunnhild. Skalden er ukjent. Vi har bare en del av kvadet som er tatt med i ►Fagrskinna, der det skild­ res hvordan Eirik blir mottatt av Odin i Valhall. Versemålet er det gamle ljodahått, innholdet hedensk-mytologisk. Øyvind Skaldaspiller har etterlig­ net Eiriksmål i Håkonarmål. Eiriksson. Magnus, 1806-81, islandsk teologisk forfatter, ble 1837 cand.theol. i København og levde sitt liv der. Han utgav 1844 Om baptister og barnedaab; her forsvarer han baptistene og hevder at barnedå­ pen ikke var i bruk i den apostoliske tid. Hans føl­ gende skrifter er rettet mot Martensens spekulative teologi. 1 1856 lot han seg overtale av Islands biskop til å søke presteembete på Island, men oppgav det straks etter at han var utnevnt. Han utviklet seg til en ytterliggående representant for deismen. Hans senere skrifter. Er Johannes-evangeliet et apostolisk og ægte evangelium? (1863), Gud og reformatoren (1866), Paulus og Christus (1871), Jøder og kristne (1873), går ut på å vise at Jesus ikke var Guds sønn, men en reformator av den jødiske religion. Eirikssønnene, Eirik Blodøks' og Gunnhild kongsmors sønner, var ifølge Snorre: Gamle (oppkalt etter morfaren, danekongen Gorm Gamle), Guttorm, Harald (Gråfell), Ragnfred, Erling, Gudrød og Sigurd Sleva. Eirikssønnene lå stadig i strid med halvbroren Håkon Adalsteinsfostre, som døde av sine sår etter

Litt.: NBL 2. utg. Eirik Raude, se ►Eirik Torvaldsson Raude. Eirik Raudes Land, tidligere navn på den del av Øst-

Grønland (mellom 71° 30' og 75° 40' n.br.) som

EISCAT. Antenneanlegget på Ramfjordmoen.

sluttkampen ved Fitjar på Stord (ca. 960). Etter denne overtok de riksstyringen av Norge i fellesskap (se ►Harald Gråfell). Eiriksvisen, norsk folkevise om kong Eiriks kjærlig­ het til bondejenta Hugaljo. Den antas å bygge på historiske begivenheter, nemlig forholdet mellom kong Eirik Magnusson og hans dronning Margrete. EirikTorvaldsson Raude, norrønt Eirikr Pdrvaldsson Randi, 900-tallet; muligens født omkring 950, Grøn­ lands oppdager, var etter sagatradisjonen født på Jæren, men måtte sammen med sin far for draps skyld utvandre til Island. Etter nye drap ble han lyst fredløs, og besluttet da å dra vestover for å lete etter et land som gamle beretninger nevnte. Således fant han ca. 985 Grønlands vestkyst, undersøkte den nøye og vendte, da hans treårige fredløshet var forbi, tilbake til Island for å forberede utflytting til det nyoppdagede land. Han kalte det Grønland for å lokke folk med seg, og 25 skip fulgte ham da han ett år senere igjen drog til Grønland. Innvandrerne tok land inne i fjordene i den del av Vest-Grønland som siden kaltes Austerbygd; selv slo Eirik seg ned i Brattalid i Eiriksfjord, og ble den selvskrevne leder og høvding for nybyggerne. Han opplevde at sønnen Leiv Eiriksson år 1000 innførte kristendommen på Grønland, men ville ikke selv la seg døpe, og døde få år etter. Om Eirik Raude og Leiv, Vinlands oppdager, er det en egen saga, Eirikssaga rauda, forfattet ca. 1200 og oversatt bl.a. av I. Eskeland: Soga om Eirik Raude (1976). Litt.: NBL 2. utg. Eirin, kvinnenavn, kan komme av engelsk Irene med nordisk uttale; men det kan også være et nyla­ get navn med forstavelsen eir, 'vern, hjelp'. Navne­ dag 5. april. Eirspennill (norrønt 'kobberspenne'), norsk hånd­ skrift fra ca. 1325, i den ► Arnamagnæanske Sam­ ling, inneholder de norske kongers saga fra Magnus den gode (1035) til Håkon Håkonssons død 1263. Den har en litt forkortet versjon av kongesagaene, eisbein [aisbain], populær tysk rett, består av saltet og kokt svineknoke, vanligvis servert med sauerkraut. Kjennes også i Norge (dial. isbein). EISCAT, fork, for eng. The European Incoherent Scatter Scientific Association, en internasjonal vitenskapelig organisasjon etablert 1975 av forskningsrådene i Finland, Frankrike, Norge, Storbritannia, Sverige og Tyskland. Senere har også Japan sluttet seg til EISCAT-samarbeidet. Det administrative hoved­ kvarter er i Kiruna, Sverige, mens det tekniske senter ligger på Ramfjordmoen utenfor Tromsø. Målsettingen er å utforske den polare øvre atmo­ sfære. Man benytter seg i prinsippet av radarteknikk, der man registrerer egenskapene til radiobølger reflektert fra individuelle elektrisk ladede partikler (elektroner). Signalene man får tilbake er ytterst svake, men ved å bruke meget høy sendereffekt og en teknisk avansert signalbehandling, er de likevel registrerbare. Det reflekterte signal vil gi informasjon om egenskaper som temperatur og densitet, elektris­

350

EISCAT SVALBARD RADAR I

ke felt og strømmer, vinder og partikkeldrift i atmo­ sfæren. Dette vil kunne benyttes i studier i forbin­ delse med nordlysproblematikken, vekselvirkning mellom solvind og atmosfære, energibalansen i den øvre atmosfære og i rene plasmafysiske eksperimen­ ter. Teknisk er radaren bygd opp omkring to systemer. Et UHF-system (Ultra High Frequency) med frekvens 933,5 MHz, har sender på Ramfjordmoen og motta­ gere i Kiruna, Sodankylå i Finland, samt på Ram­ fjordmoen. Antennene er 32 m paraboloider. Ut­ strålt effekt er 2 MW. Det andre systemet opererer på frekvensen 224 MHz (VHF, Very High Frequency) og har en utstrålt effekt på 6 MW. Antennen er en parabolsk sylinderantenne med dimensjon 120 m • 40 m. Både sender og mottager er på Ramfjord­ moen. Anlegget har vært i full drift siden 1983. EISCAT-anlegget på Ramfjordmoen omfatter også et anlegg for oppvarming av ionosfæren ved HF (High Frequency) radiobølger. Dette brukes for studier av prosesser i ionosfæreplasmaet. Oppvarmingssenderen opererer på frekvenser fra 4 til 8 MHz, med en utstrålt effekt på 1200 MW. EISCAT Svalbard Radar. ESR, radarstasjon innenfor EISCAT-organisasjonen, plassert på et fjellplatå på sørsiden av Adventdalen, ca. 10 km sørøst for Long­ yearbyen, Svalbard. ESR består av en UHF-radar som sender på frekvensen 500 MHz med en effekt på 1 MW, mottaker og to parabolantenner (diameter 32 m og 42 m). Byggearbeidet ble igangsatt 1993, anlegget ble offisielt åpnet 22. august 1996. Den vitenskapelige begrunnelsen for å utvide EISCAT nordover til Svalbard var at man ønsket å få dekning av det viktige polarkløftområdet hvor energistrømmen som partiklene i solvinden repre­ senterer, har direkte adgang til Jordens øvre atmo­ sfære. Ved å kombinere målinger fra EISCAT Tromsø og EISCAT Svalbard har man kontinuerlig radardekning av ionosfæren fra Oslo og nesten til Nordpolen. Dette gir målinger som spenner fra områder sør for nordlysovalen, gjennom nordlysovalen og kløftområdet og inn i polkalotten. Tilsvarende geografisk dekningsområde finnes ikke ved noen andre viten­ skapelige radaranlegg. Eisen, Charles [Ezen], 1720-78, fransk kobberstikker og maler, en av rokokkotidens mest produktive illustrasjons- og vignettegnere. Blant hans mange bokillustrasjoner kan nevnes La Fontaines Contes, Voltaires Henriade og Rousseaus Émile. Utgav også mønsterbøker for billedhuggere og siselører. Eisenach [aizanax], by i Tyskland, Thiiringen, på den nordvestlige skråningen av Thiiringer Wald, 215 moh. i en vakker egn ved borgen ► Wartburg; 44 300 innb. (2002). Industrien omfatter produk­ sjon av biler (Wartburg i det tidligere Øst-Tyskland, etter gjenforeningen BMW og Opel), maskiner, kjemikalier og elektrotekniske artikler. Betydelig turisttrafikk. I byens sentrum ligger Marktplatz, med mange vakre bindingsverkshus, apotek, det gamle rådhuset (1638) og slottet (1742^5) med Thtiringer Muse­ um. Borgen Wartburg ligger på en høyde 400 m over byen. Under eksil på Wartburg oversatte Mar­ tin Luther Det nye testamente til tysk. Borgen ble 1999 satt opp på UNESCOs Liste over verdens kul­ tur- og naturarv. Eisenach ble grunnlagt på 1100-tallet; byrettigheter fra 1283. Fødeby til Johann Sebastian Bach (1685). Flere møter av betydning i tysk historie har vært holdt i eller ved Eisenach, bl.a. ble det tyske sosial-demokratiske partiet stiftet her 1869. Eisendle, Helmut, 1939-2003, østerriksk forfatter. Eisendle tilhørte den avantgardistiske, litterære gruppen Forum Stadtpark i Graz. Han var meget interessert i vitenskap, som han oppfattet som kunst. Han utøvet en radikal vitenskapskritikk, f.eks. i romanen Walder (1972). Eisendler representerte en språkkritisk holdning og hevdet at enhver språklig

Dwight Eisenhower fotografert i Paris i 1951-

ytring er ren subjektivitet. Ved siden av prosa skrev han også mange hørespill. Viktige verker er Magische Quadrate 1—100 (1990), Block oder Die Melancholie (1991) og Ein Stiickdes blauen Himmels (2003). Eisenerz [aizanerts], by i Østerrike, Steiermark, 750 moh., nær fjellet Erzberg; 6435 innb. (2001). Erzberg var opprinnelig 1532 m høyt, men malmbrytingen (i dagbrudd) har redusert høyden med mer enn 60 meter. Her produseres mesteparten av Østerrikes jernmalm, og malmen danner grunnlag for store jernverk i Eisenerz. Malmdriften har tradisjoner tilbake til romersk tid, og byen har bergverksmuseum. eisenfresser [aizøn-] (ty. 'jern-eter'), gammel beteg­ nelse på storskryter, især brukt blant gruvefolk. Eisenhower, Dwight David («Ike») [aizanhauø], 1890-1969, amerikansk offiser og politiker, USAs 34. president (1953-61). Yrkesmilitær fra 1915, eksamen fra West Point. Generalmajor i generalsta­ ben 1941, generalløytnant 1942, general 1943. Han ble i juni 1942 sjef for de amerikanske landstridskrefter i Europa, ledet samme høst den allierte invasjonen i Nord-Afrika og inntok Sicilia og deler av Sør-Italia 1943 sammen med britiske styrker. 1943 utnevnt til sjef for den allierte invasjonsstyrken som juni 1944 landet i Normandie; sjef for de allierte styrker i vest til Nazi-Tysklands sammenbrudd 1945. Generalstabssjef i Washington DC 1945-48. 1950— 52 var han sjef for NATOs militære styrker i Europa. Eisenhowers styrke som militær sjef var hans diplo­ matiske evner og hans planleggingsegenskaper. Han klarte å dempe nasjonale motsetninger. Hans krigs­ innsats og likefremhet gjorde ham ytterst populær, og både det demokratiske og det republikanske parti ønsket seg ham som medlem og kandidat til politiske toppverv. Kort før presidentvalget 1952 ble hans republikanske sympatier kjent. Juni s.å. tok han avskjed fra NATO-stillingen, og samme sommer ble han nominert som republikanernes presidentkandi­ dat (med Richard Nixon som visepresident-kandidat). Eisenhower seiret over demokratenes presi­ dentkandidat Adlai Stevenson ved valgene i 1952 og 1956.1 1961 trakk han seg ut av politikken. Som republikaner stod Eisenhower for en utskift­ ning av Roosevelt-Trumans demokratiske regime 1933-53, men hans militære karriere under den annen verdenskrig skyldtes til dels støtte fra presi­ dent Roosevelt, og Eisenhower selv stod frem som de moderates representant innen del republikanske parti i 1952; Nixon ble nominert som talsmann for høyrefløyen. Eisenhower ble derfor i realiteten valgt, ikke så mye for å sette en strek over den reformpolitikk som demokratene i foregående år hadde fremmet, men mer for å administrere den på moderat vis. Mange demokrater stemte da også på ham. Eisenhowers politikk var forsiktig innenriks, selv om han i økende grad så seg nødt til å sette makt bak Høyesteretts avgjørelse av 1954 om likhet for den svarte minoritet i USA med hensyn til skolegang (jfr.

Little Rock-saken 1957). 1 utenrikspolitikken kom Eisenhower til å fjerne seg fra høyrefløyen i det republikanske parti ved å gå inn for en normalise­ ring av forholdet til Sovjetunionen. Hans løfte om å gjøre slutt på Koreakrigen, som trolig bidrog til valgseieren 1952, var et utslag av dette. Mer åpen­ bart kom normaliseringen til uttrykk gjennom Eisenhowers toppkonferanse med Khrustsjov, Bulganin og andre 1955 (Genévekonferansen) og offentliggjørelsen av de hemmelige Jalta-dokumentene s.å. På den annen side ble Eisenhowers uten­ riksminister J. Foster Dulles kjent som en uforsonlig talsmann for «den frie verden», og i 1957 gav Kon­ gressen presidenten, på hans egen anmodning, fullmakt til å gi militær støtte til «forsvar mot kom­ munistisk aggresjon» til de land i Midtøsten som bad om det (Eisenhower-doktrinen). Eisenhower utgav sine memoarer 1961 og 1965, og har også utgitt Crusade in Europe (1948). TSi Litt.: Ambrose, S.E.; Eisenhower, 1983-84, 2 b.; D'Este, C.: E.:asoldier'slife, 2002 Eisenhiittenstadt [aizanhytanftat], by i Tyskland, Brandenburg, ved Oder og den polske grensen, 25 km sørøst for Frankfurt an der Oder; 38 600 innb. (2002). Byen er et industrisenter med produksjon av råjern, stålprodukter, fargestoffer av steinkullljære. Viktig innlandshavn, østlig endepunkt for OderSpree-Kanal. Gode muligheter for vann- og sykkel­ turisme, Oder-Neisse-Radweg. Eisenhiittenstadt ble dannet i 1961 ved sammen­ slutning av Fiirstenberg, Stalinstadt og Schonfliess. Stalinstadt var en moderne boligby, bygd i tilknyt­ ning til det store jern- og stålkombinatet (EKO) som ble satt i drift ved Fiirstenberg 1951. Eisenman, Peter [aisanmæn], f. 1932, amerikansk arkitekt. Har med sine teoretiske arbeider hatt vesentlig innflytelse på utviklingen av en dekonstruktivistisk arkitektur. Selv benytter han begrepet dekomposisjon om sine egne prosjekter som er formet i bevisst kontrast til vedtatte konvensjoner om en bygnings indre sammenheng og logiske struktur, som Wexner-senteret ved Ohio State University i Columbus, Ohio (1989). Relativt få av hans tegnede prosjekter er blitt oppført. Eisenreich, Herbert [aizønraikj], 1925-86, østerriksk forfatter. Skrev litterære essayer, lyrikk, hørespill, romaner og noveller, bl.a. Sozusagen Liebesgeschichten (1965), dialogen Sebastian (1966) og novellene Die blaue Distelder Romantik (1976). Et utvalg av hans etterlatte skrifter Apropos ble utgitt 1988. Eisenstadt [aizanftat], by i Østerrike, hovedstad i forbundslandet Burgenland, ligger ved foten av Leithafjellene, sør for Wien; 11 300 innb. (2001). Frukthager og vingårder. Produksjon av tekstiler og metallvarer. Katolsk bispesete. Byen domineres av Esterhåzy-slektens slott (1672), oppført av den italienske arkitekten Carlone. Joseph Haydn var kapellmester og komponist i Eisenstadt. Hans hjem er nå Haydn-museum, og hans grav ligger i Bergkirche på Kalvarienberg. Som Burgenland for øvrig ungarsk inntil 1920. Eisenstaedt, Alfred [aisenftet], 1898-1995, tyskamerikansk fotograf. Ansatt i Associated Press i Berlin 1929, emigrerte 1935 til USA. Som fotograf i billedbladet Life 1936-72 var Eisenstaedt en fore­ gangsmann i oppbyggingen av fotojournalistikken. Gjennom sin tid i Life stod han alene for ca. 2000 billedreportasjer, mer enn noen annen. Utgav en rekke samlinger, bl.a. Eisenstaedt Remembrances (1990). Eisenstein, (Ferdinand) Gotthold Max, 1823-52, tysk matematiker, nådde meget viktige resultater i tallteori og algebra. Eisenstein stod C. F. Gauss meget nær. Eisenstein, Sergej Mikhajlovitsj [russ. utt. eizinJtein], 1898-1948, sovjetisk filmregissør og -teoreti­ ker, sovjetfilmens ledende regissør. Etter ingeniørhøyskole og en periode i den Rode

EISNER

351

SERGEJ EISENSTEIN Filmer

År

Tittel

I hovedrollene

1925

Streik

Maksim Strauch, Grigorij Aleksandrov, Mikhail Gomorov Aleksandr Antonov, Vladimir Barskij, Grigorij Aleksandrov, Mikhail Gomorov Vasilij Nikandrov, Nikolaj Popov, Boris Livanov Marta Lapkina, Mikhail Ivanin, Vasja Buzenkov Dokumentarfilm Nikolaj Tsjerkassov, Nikolaj Okhlopkov, Aleksandr Abrikosov, Dimitri Orlov Nikolaj Tsjerkassov, Ludmila Tsjelikovskaja Nikolaj Tsjerkassov, Ludmila Tsjelikovskaja

1925

Panserkrysseren Potemkin

1927 1929 1931 1938

Oktober Generallinjen Que viva México! (ufullført) Aleksandr Nevskij

1942-44 1945-46

Sergej Eisenstein bak filmkameraet i 1926.

Armé fikk han innpass ved Proletkult-teateret i Moskva som scenograf. Han ble påvirket av teater­ mannen Meyerhold, leste om Kulesjovs teorier om filmmontasje, og lærte filmklipping i samarbeid med Esther Shub. Hans første helaftens film ble Streik (1925), hvor medlemmer av Proletkult-teateret agerte som streikende arbeidere og politi, og hvor han innledet et nært og varig samarbeid med den fremragende fotografen Edouard Tissé. Deretter fulgte mesterverket Panserkrysseren Potemkin (1925), som skildret en episode under revolusjonen 1905 da mannskapet på et av tsarens orlogsfartøyer gjorde mytteri. Filmen inneholder bl.a. den berømte mas­ sakren på trappene i Odessa som er blitt selve sym­ bolet på Eisensteins montasjeteori. Oktober (1927) var et bestillingsverk til revolusjo­ nens 10-årsjubileum; den bygde på John Reeds bok Ten Days That Shook the World, og skildret bl.a. i sug­ gererende kontrastfylte sekvenser innmarsjen i Vinterpalasset. Generallinjen (1929) tok utgangs­ punkt i kollektiviseringen av jordbruket. Filmene ble imidlertid ikke publikumssuksesser, og Eisenstein måtte i tillegg stadig forsvare seg mot anklager om «formalisme». Eisenstein la 1929 ut på en lang utenlandsreise. I Hollywood ble hans prosjekter avslått, men forfatte-

Alfred Eisenstaedt. New York, Aug. 14,1945. Fotografi.

Ivan den grusomme del 1 Ivan den grusomme del 2

ren Upton Sinclair sa seg villig til å finansiere en dokumentarfilm, Que viva Mexico!, som Eisenstein og Tissé skulle ta opp under en reise i Mexico. Det kom til brudd med Sinclair, og Eisenstein måtte reise hjem uten å få filmen ferdig. Opptakene ble liggende igjen i USA, og noen «sovjetversjon» av filmen ble ikke sammenstilt før i 1979. Hans neste film ble det høystemte og patriotiske krigsdramaet Aleksandr Nevskij (1938), om middelalderhelten og hans seier over de tyske sverdridderne 1242. Eisensteins regi, Tissés foto og Sergej Prokofievs musikk gav filmen en storstilet operatisk form; den var imidlertid bastant antitysk, og ble i stillhet tatt av plakaten da Stalin og Hitler inngikk sin pakt. Eisensteins siste arbeid ble den ekspressive Ivan den grusomme (1942-46; to deler), som ble forbudt av myndighetene. Eisenstein var en intellektuell kunstner som inn­ gående studerte en rekke forbilder: klassisk roman­ kunst fra Dickens til Dreiser, russisk poesi, revolusjo­ nær teaterteori hos Meyerhold og Brecht, japansk språk, diktning og billedkunst, Lenins ideer om kunstens anvendelse, samtidens store filmfortellere som Griffith og Fritz Lang. På dette grunnlag utviklet han en montasjeteori hvis hovedprinsipp var at ideene i en film kan formuleres som motsetninger satt opp mot hverandre i dynamiske, kontrastfylte sekvenser. Sammen med Eisensteins billedskapende evne gav dette filmene en slagkraft som førte til at de ble forbudt eller sterkt sensurert i en rekke land i 1920-årene. Eisenstein skrev bl.a. bøkene Film Sense (1943) og Film Form (utg. 1951). TOS Litt.: Aumont, J.: Montage Eisenstein, 1987; Barna, Y.: Eisenstein, 1973; Bergart, R.: E.: a life in conflict, 1997; Bordwell, D.: ThecinemaofE., 1993; Christie, 1. & R. Taylor, red.: E. rediscovered, 1993; Eisenstein, S.M.: Selected works, ed. by R. Taylor, 1988-, 4 b.; Goodwin, J.: E„ cinema, and history, 1993; Leyda, J. & Z. Voynow: E. at work, 1982; Niznij, V: Lessons with E„ 1979 Eisleben [ais-], by i Tyskland, Sachsen-Anhalt, ved foten av Harz, 30 km vest for byen Halle; 21 600 innb. (2001). Kobberutvinning med tradisjoner tilbake til middelalderen, nedlagt 1990. Produksjon av tekstiler, klær, maskiner, dypfryste bakervarer og møbler. Fagskoler for bergverksdrift. Huset hvor Martin Luther ble født (1483) er bevart, likeså huset hvor han døde (1546). Begge husene kom 1997 på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv. Mange andre vakre bygninger innbyr til en byvandring. Eisleben er nevnt som markedsplass i 994 og fikk byrettigheter i 1180. Eisler. Hanns [ai-], 1898-1962, tysk komponist. Elev av A. Schbnberg og A. Webern i Wien. Ble 1925

Hanns Eisler. Foto fra 1954.

lærer ved Klindworth-Scharwenka-konservatoriet, Berlin. Han sluttet seg til den revolusjonære arbei­ derbevegelsen. 1933 emigrerte han, og etter opp­ hold i Østerrike, Danmark og Spania slo han seg 1938 ned i USA. 1950 bosatte han seg for godt i ØstTyskland, der han deltok i grunnleggingen av Akademie der Kiinste og fikk en sentral plass i landets musikkliv. I sine komposisjoner tok han i bruk en lang rekke stilarter og teknikker. Særlig kjent er han for sine tallrike revolusjonære sanger, bl.a. DDRs nasjonalhymne, og sin scenemusikk, der hans musikk til tekster av Brecht, som Die Rundkbpfe unddie Spitzkbpfe (1936), Galileo Galilei (1947) og Schweyk im zweiten Weltkrieg (1957), må fremheves. Han komponerte filmmusikk, orkestermusikk, kammermusikk m.m. Også gjennom sine tallrike skrifter øvde han stor innflytelse. Han utgav bl.a. Composing for the Films (sammen medTh. W. Adorno, 1947). Litt.: Betz, A.: H.E.:politicalmusician, 1982; Bjørkvold, J.R.: Komponist og samfunn: et studium i H.E.s musikk i lys av liv og skrifter, Schbnberg og Brecht. 1984; Bjørkvold, J.R.: Fra Akropolis til Hollywood: filmmusikk i retorikkens lys, 3. rev. oppi., 1996; Bjørkvold, J.R. & A. Holen, red.: Musikk og politikk: med E., Weillog Brecht. 1983; Grabs, M.: H.E.: Kompositionen, Schriften, Literatur: ein Handbuch, 1984; Grabs, M., red.: Wer warH.E., 1983; Mondrup, C.: H.E.: påvej mod en socialistisk musikjestetik, 1978; Schebera, J.: H.E.:eine Biographie in Texten, Bildem und Dokumenten, 1998 Eisner. Michael Dammann [aizna], f. 1942, ameri­ kansk mediesjef. Sjef for fjernsynsproduksjon og utvikling innen det amerikanske fjernsynsselskapet ABC 1973-76, styreformann i Paramount Pictures 1976-84. Siden 1984 konsernsjef i Walt Disney Co., fra 1994 også styreformann. Disney-selskapel har

352

EISNER

under Eisners ledelse ekspandert sterkt og okt sin posisjon og lønnsomhet. Eisner, Pavel [ai-], 1889-1958, tsjekkisk dikter, oversetter og essayist, fra en tsjekkisk-tysk jødisk familie i Praha. Han var en stor språkbegavelse; oversatte poesi fra tsjekkisk til tysk og omvendt, og til tsjekkisk fra tolv andre språk. Hans oversettelser fikk stor betydning for gjensidig forståelse mellom nasjonene: Volkslieder der Slaven (1926), DieTschechen (1928), Prag in deutscher Dichtung (1932). Han over­ levde den armen verdenskrig gjemt hos venner, og skrev da en fremragende essaysamling om det tsjekkiske språk, Tempel og festning (1946), og begeist­ rede dikt til sitt morsmål, Sonetter til fyrstinnen og Gudinnen venter (begge 1945). Eisner. Will(iam Erwin) [aizna], 1917-2005, ameri­ kansk tegneserietegner og -forfatter, debuterte 1936. Særlig kjent for The Spirit (startet 1940), som er en blanding av detektivserie og superheltserie, med en ironisk holdning til helten. Blant hans senere serier kan nevnes A Contract with God (1978, norsk utg. En kontrakt med Gud,, 1986), A Life Force (1983, norsk utg. Livskraft,, 1987) og LastDay in Vietnam (2000). I 2001 utgav han en tegneserieadapsjon av Herman Melvilles Moby Dick. Eisner tok ofte opp sosiale og eksistensielle problemer og sympatiserte med taper­ ne i samfunnet. Svært mange av Eisners serier foregår i New York, i dystre, nattlige bylandskap, med tåke, forfalne bygninger og dampende rennesteiner. Eisriesenwelt, ishule i Østerrike, ca. 40 km sør for Salzburg. Et av verdens største hulesystemer, samlet lengde 47 km. Taubane fra Werfen. eiss [eis] (mus.), et tonen e hevet en halvtome, eisteddfod [eisteSvåd el. isteåvåd], walisisk kulturstevne til fremme av keltisk kultur, med konkurran­ ser i musikk, solo- og korsang, deklamasjon, dikt­ ning og skuespill. Walisisk språk er gjennomført ved arrangementene. De fleste er lokale, men hvert år er det en nasjonal eisteddfod for hele Wales. Det blir også holdt en årlig internasjonal eisteddfod i Llangollen, med deltagelse fra flere land. Norge har også vært representert. eiswein [aisvain] (ty.), isvin, hvitvin fremstilt av druer som er angrepet av frost. Etter innhøsting blir isen, som vesentlig inneholder vann, fjernet, og druene presset. Mosten oppnår herved et høyt sukkerinnhold slik at den ferdige vin blir meget søt. Eiswein er vanligvis forholdsvis kostbar. eitermaur, Myrmica, årevingeslekt i familien maur, Formicidae. Slekten er utbredt på den nordlige halvkule og teller ca. 70 arter, hvorav 7 er norske. De fleste av de 7 er utbredt over hele landet. Slekten kjennes bl.a. på toleddet stilk mellom for- og bakkropp, rødgul eller svartbrun farge og lengde på 5 til 7 mm, samt at de har giftbrodd. Artene beveger seg sakte, men er robuste og aggressive og stikker raskt hvis de føler seg truet. Reirene anlegges i stubber, under stein eller i jordtuer. Koloniene teller fra noen hundre til fem tusen individer avhengig av arten. Maten samles på jordoverflaten. Artene kan produ­ sere lyd ved å gni bakerste stilkledd mot bakkroppen. Eiteråga, elv i Vefsn kommune, Nordland; 36 km lang sideelv til Vefsna. Springer ut fra småvann under Mosskartinden (1068 moh.), renner mot nord gjennom den trange Eiterådalen, deretter mot ost og faller i Vefsna ved strykene Eiterstraumen. Eitinger. Leo, 1912-1996, født i Bbhmen i det nåvæ­ rende Tsjekkia, norsk lege, professor (psykiatri) 1966-82, samtidig overlege ved Universitetets psykiatriske klinikk, formann i Den rettsmedisinske kommisjons psykiatriske seksjon fra 1983. H. M. Kongens gullmedalje 1954 for en avhandling om militærlivets innflytelse på psyken. Satt i tysk kon­ sentrasjonsleir og virket som lege i Auschwitz og Buchenwald 1942-45, medlem av Legekommisjo-

William Eisner. En illustrasjon fra tegneserieboken En kontrakt med Gud 1986.

nen for krigsinvalider fra 1957. Eitinger var en internasjonalt kjent forsker, bl.a. gjennom sine etterundersøkelser av tidligere konsentrasjonsleirfanger (sm.m. professor Axel Strøm) og av politiske flyktninger. ► ICD-10 har en egen sykdomsgruppe, «varige personlighetsforandringer etter katastrofale påkjenninger», som bygger på Eitingers arbeider. Krise-katastrofepsykiatriens sterke posisjon i Norge springer ut av hans arbeider. Utgav bi.a.Psykiatriske undersøkelser blant flyktningene i Norge (dr.avh. 1958), Concentration Camp Survivors in Norway and Israel (1964), Alkoholisme og narkomani i Norge (1970), Men­ nesker blant mennesker (1985). Videre skrev han lærebøker om nevroser, om psykoser og om retts­ psykiatri. Sammen med sin ektefelle Lisl innstiftet han Universitet i Oslos Humanistiske pris (Lisl og Leo Eitingers pris) og Det Mosaiske Trossamfunns Toleransepris. Litt.: NBL 2. utg.; Skjæraasen, M.: Lege for livet, 1988 Eitrem. Samson, 1872-1966, fodt i Kragerø, norsk filolog. Professor i klassisk filologi ved Universitetet i Oslo 1914-45.1 sin forskning og sitt omfattende forfatterskap beskjeftiget Eitrem seg med antikkens religioner, litteratur, papyrologi og arkeologi. Papyrussamlingen ved Universitetsbiblioteket i Oslo skyldes Eitrems initiativ. Oversatte flere av Menanders komedier, bl.a. Dyskolos (1962). Litt.: NBL 2. utg. Eivind, Eyvind, mannsnavn; norrønt Eyvindr, trolig av urnordisk auja, 'gave, lykkegave', og *winduR 'seierherre'. Det har også vært hevdet at Eivind er et selvstendig navn, dannet av ei, 'alltid', og vender, 'slaver'. Andre former er Even og Øyvind. Navnedag 26. august. Eivind Beinlaus, også Even el. Ivar Beinlaus el. bare Beinlaus, omskrivende navn på vinden. I mange dialekter pleier man å si at Eivind Beinlaus er ute og går, hvis en dør springer opp av seg selv, dvs. av vind eller trekk. Eivindvik, tettsted og administrasjonssenter i Gulen kommune, Sogn og Fjordane, på nordsiden av Gulafjorden like sør for munningen av Sognefjor­ den; 275 innb. (2003). Veiforbindelse østover til Rv. 57. Fra 900-tallet til ca. 1 300 ble Gulatinget, felles lagting for fylkene mellom Sunnmøre og Agder, holdt i dette området. Vest for kirken (Gulen kirke) står to store steinkors, trolig reist i forbindelse med innføringen av kristendommen.

Navnet kommer av mannsnavnet Øyvind, norrønt Eyvindarvik. Eivor, Øyvor, kvinnenavn, norrønt Eyvpr, der første ledd kommer av urnordisk auja, 'lykke, gave', og andre ledd av norrønt vpr, 'forsiktig', eller av urnor­ disk *warjaR, 'den som verger'. ejakulasjon (av lat. 'kaste ut') 1 Utsprøyting. 2 Utstøtning av sæden fra de mannlige kjønnsorga­ nene, normalt koblet sammen med orgasmen. Utstøtningen skyldes at muskler i bekkenbunnen og rundt roten av penis trekker seg støtvis sammen. Samtidig skjer det en lukking av urinrøret opp til urinblæren, slik at sæden ikke støtes inn i blæren. I enkelte tilfeller kan menn ha vansker med å få ejakulasjonen og orgasmen utløst; det skyldes som oftest at hemninger av psykisk art gjør seg gjeldende. ejakulat, den væske som sprøytes ut ved ejakula­ sjon. ejakulere, utsprøyte, ha sædavgang. ejaculatio praecox, for tidlig sædavgang. ejektor (av lat. 'kaste ut'), mekanisme eller innret­ ning som er beregnet på å fjerne gjenstander eller stoff fra en bestemt posisjon. På maskiner brukes ejektor for å flytte produkter, fjerne avfallsstoff (f.eks. tomme patronhylser i våpen) o.l. Ejektor nyttes også om pumper som brukes for å fjerne væske eller gass. I en mer spesiell betydning brukes ejektor om stråle- eller jetpumpen som bruker den kinetiske energien i en gass- eller væskestråle til å pumpe en gass eller en væske. ejektorsete (eng. ejection seat), dss. ►katapultsete. Ejer Bavnehøj, høyde i Danmark, Jylland, Århus amt, mellom Horsens og Skanderborg, 171 moh. På toppen et firkantet 13 m høyt tårn. Er Danmarks nest høyeste terrengpunkt - etter Yding Skovhøj (173 moh). Fraregnes gravhaugen som utgjør top­ pen av Yding Skovhøj, er Ejer Bavnehøj 6 cm høy­ ere og således høyest. Ejina, Egina, Aigina, øy i Hellas, ved Saroniabukta (Ejinabukta) sørvest for Athen, 83 km2. Hovedby er Ejina på sørvestkysten. Feriested med jordbruk og svampefiske. Mange oldtidsminner, bl.a. AtheneAfaiatempelet. Ejina var en livlig handelsby på 600-500-tallet f.Kr. og laget de første greske mynter. Lå i stadig strid med Athen, som fordrev innbyggerne 431 f.Kr. Venetiansk 1451-1537 og 1687-1715. ejisere (av lat.), kaste ut, utstøte. Ejrnæs, Anne Marie, f. 21. okt. 1946, dansk forfatter. Hun vakte oppmerksomhet både med debutroma­ nen Karen og Sara (1979), en skildring av kvinne­ skjebner på begge sider av kateteret i det danske gymnaset, og den derpå følgende oppbruddsskildringen Når du strammer garnet (1981). Sitt store gjen­ nombrudd fikk hun imidlertid med Som svalen (1986), en historisk roman bygd over forfatteren Thomasine Gyllembourgs liv. Historisk motiv har også Kvindernes nat (1988) og likedan Sneglehuset (1991), som er en originalt komponert slektsroman, dels basert på hennes egen slekts historie, som følger to jyske bondefamilier gjennom tre generasjoner kvinner. Theasfxrd (1999) er en selvstendig fortset­ telse av denne. Thomas Ripenseren (1996) er en historisk roman med religiøs tematikk. I 2003 utgav Ejrnæs At få fornt. Fire fortellinger.. Ek, Anders, 1916-79, svensk skuespiller, g.m. Birgit Gullberg. Var knyttet til Gøteborgs Stadsteater, Dramatiska Teatern og Stadsteatern i Stockholm. På scenen kjent for sine voldsomme og lidenskapelige tolkninger av Shakespeares Macbeth og Othello, O'Neills Emperor Jones og Camus' Caligula. Han var også en betydelig personlighet i 1940- og 1950årenes svenske filmer-verdensberømt er hans prestasjon som klovnen Frost i Bergmans Gycklamas afton (1953), og han var bl.a. munk i Detsjunde inseglet (1957) og presten Isak i Viskningar och rop (1973).

EKEBERGTUNNELEN

353 Ek, Gunnar, 1900-81, svensk komponist, organist og cellist. Fremstod tidlig som symfoniker. Han hadde stor fortrolighet med orkesteret, hadde en spesiell interesse for den svenske folketonen og hadde stor kontrapunktisk dyktighet. Hans stil er i høy grad personlig. Hans tre symfonier (1922-24, 1928-30, 1931-32) karakteriseres av klarhet og gjennomsiktighet. Av verker kan ellers nevnes fantasi for fiolin og orkester (1936), konsertouverture (1940), kla­ verkonsert (1944), kirkemusikk, orgelverker. Ek. Mats, f. 18. april 1945, svensk sceneinstruktør, danser og koreograf, sønn av Birgit Cullberg og Anders Ek. Begynte å danse seriøst i 1972 og ble tilknyttet Cullbergballetten, der han senere ble medsjef og hovedkoreograf. Har også danset med Nederlands Dans Theater. Ek har bl.a. koreografert Kalfaktom (1976), Soweto (1977), Bemardashus (1978), iscenesatt flere teaterstykker og laget ballet­ ter for TV. Hans verk er ofte preget av sosial realisme, gjerne med psykologisk vekt på individet som taper overfor samfunnet. Flere av hans balletter, bl.a. Soweto og Bernardas hus, er oppført av Den Norske Operas ballett. Gikk av som kunstnerisk leder for Cullbergballetten i 1993, og har siden vært frilanskoreograf med en rekke oppsetninger ved verdens store ballettscener. Han har også laget en rekke danseverk for fjernsyn. Ek, Niklas, f. 16. juni 1943, svensk danser og skue­ spiller, sønn av Birgit Cullberg og Anders Ek. Begyn­ te treningen som danser først 19 år gammel hos Donya Feuer, hvilket er uvanlig sent. Etter studier hos Graham og Cunningham begynte han i Cunninghams ensemble. Var ved Cullbergballetten fra starten i 1967, hadde der hovedroller i bl.a. Dionysos (1965), Jag dr inte du (1966), Romeo och Julia (1969), Bellmann (1971). Solist ved Béjarts Ballet du XXe Siécle 1972-75; hovedroller i bl.a. Marteau sans Maitre (1972), Golestan (1973). Deretter igjen Cull­ bergballetten. Danser og premieresolist ved Kungliga Teaterns ballett 1977-90. Danset Jean i TV-produksjonen av Frdken Julie. Har også arbeidet som skue­ spiller ved Stockholm Stadsteater og Dramaten. Med sin store allsidighet og personlige utstråling fortsatte han sin dansekarriere i det verdenskjente seniorkampaniet Nederlands Dans Theater III, som i 2004 også gjestet Norge med Mats Eks danseteater Tulips. eka- (sskr. 'det første'), forstavelse brukt av D. I. Mendelejev da han satte opp grunnstoffenes perio­ desystem for å gi tomme plasser i systemet navn. Hovedstavelsene bestod av navn på grunnstoffer i samme gruppe i periodesystemet som den tomme plassen. Eks.: eka-bor for scandium, eka-aluminium for gallium og eka-silisium for germanium. Etter at de grunnstoffene som manglet er funnet og gitt navn, brukes ikke betegnelsene lenger. Ekbatana (nå Hamadan), boig og hovedstad i oldti­ dens Media i det nordvestre Iran (ca. 700-550 f.Kr.), senere sommerresidens for de persiske og de partis­ ke konger. Aleksander den store oppholdt seg her en kort tid høsten 326 f.Kr. Herodot beskriver den praktfulle borgen, som det nå ikke kan sees noen rester av, selv om det for øvrig er gjort viktige old­ funn i Hamadan. Ekberg, Anita, f. 1931, svensk filmskuespiller. Kom til Hollywood som Sveriges deltager i Miss Universekonkurransen 1951. Filmdebuterte 1953, ble lagt merke til i King Vidors Tolstoj-filmatisering War and Peace (Krig og fred, 1955), og spilte mot Jerry Lewis og Dean Martin i Frank Tashlins Hollywood or Bust (1956). Rollen i Fellinis La dolce vita (1960) med den berømte fontenescenen, gjorde henne berømt. Den senere karrieren ble skuffende, men hun spilte igjen for Fellini i Boccaccio '70 (1962), og i samme regissørs Intervista (1986) minnes hun gamle dager i selskap med Marcello Mastroianni. Ekblad Stina Åsa Maria, f. 1954, finlandssvensk skuespiller og forfatter. Skuespillerutdannelse i Danmark fra 1972, senere ansatt ved flere danske

teatre og ved Stadsteatern i Stockholm 1980-84, hvoretter hun ble knyttet til Dramaten, der hun bl.a. har spilt i Mishimas Madame de Sade i Bergmans regi og i Octavio Paz' Beatrice, Rappacinis datter. Rollen som den mystiske Ismael i Bergmans Fanny og Alexander (1982) la grunnlaget for en betydelig filmkarriere, som bl.a. omfatter spillefilmene Amorosa (1986; som forfatteren Agnes von Krusenstjerna i Mai Zelterlings regi) og Bo Widerbergs Ormens vag på hdlleberget (1986), Colin Nutleys Gossip (2000) og Liv Ullmanns Troldsa (2000) ved siden av rollen som Siri von Essen i TV-serien Strindberg, ett liv (1985). Hun har også medvirket i viktige danske filmer som Notater om kcerligheden (1990) og Min fynske barndom (1994) og i den danske TV-serien Krøniken (innspilt i begynnelsen av 2000-tallet). - Fra 2002 professor ved Teaterhogskolan i Stockholm. Ekblad har utgitt Ordsnickarglddje (1974) og Dikter (1977). Ekbom, Torsten, f. 1938, svensk forfatter og kulturjournalist, redaksjonsmedlem i det unglitterære tidsskriftet Rondo. Essayet Romanen som verklighetsforskning (Ord och Bild, 1962) er et slags program­ skrift. Debutboken Negationer (1963) er inspirert av den nye franske roman. De følgende verkene er i varierende grad collageromaner, med stoff hentet fra misseromaner, ungdomsbøker, kryssordoppgaver, spilleteori og sjakkpartier. Tabeller, diagrammer, fotografier og vitenskapelige artikler med tekniske data er blandet med «litterære» tekster. Siktemålet er å eliminere forfatteren, og gi romanen en så åpen form at leseren blir medskapende ved å kombinere de språklige byggeklossene på egen hånd. Hit hører Speldppning (1964), Signalspelet (1965), Spelmatriser for Operation Albatross (1966) og Engalakvdll på Operan (1969). 1 1975 kom Europeiska konserten, en samling kulturartikler. Ekbom har gitt ut flere bio­ grafier over 1900-tallets nyskapere innenfor littera­ tur, musikk og bildende kunst. Av hans senere utgivelser kan nevnes den prosalyriske Staden med de elva portarna (2002) som om­ handler en mann i krise og skildrer en reise mellom liv og død, og Den osynliga domstolen (2004), en bredt anlagt beretning om Franz Kafka og hans liv og verk. Anita Ekberg i den berømte scenen i Federico Fellinis film La dolce vita der hun bader i Trevi-fontenen i Roma.

Ekeberg, platåaktig høydedrag i Oslo, lengst nord i

Nordstrand bydel, sørøst for Bjørvika og Gamlebyen; ca. 140 moh. Ekeberg er bygd opp av grunnfjell som avgrenses av bratte forkastningsskrenter ned mot fjorden i vest og Oslodalen i nord. Fra toppen er det utmerket utsikt over byen og havnen. På fjellskrå­ ningen mot vest er det avdekket helleristninger. Den gamle ferdselsvei fra Oslo sørover til Østfold og Sverige gikk over Ekeberg frem til 1860-årene da Mosseveien ble bygd. Tett villabebyggelse særlig i den vestre del, hvor forstadsbanen Ekebergbanen (åpnet 1917) går sørover til Ljabru. I vestskråningen ligger den tidlige­ re Sjømannsskolen (BI Senter for lederutdanning) og Ekebergrestauranten. Oppe pa platået er et større område, Ekebergsletta, lagt ut som et viktig tur- og rekreasjonsområde med idrettsanlegg (Ekeberg Idrettshall). På sletta arrangeres hvert år den inter­ nasjonale fotballturneringen ►Norway Cup. I nord­ vest ligger Ekeberg campingplass. Navnet kommer av norrønt Eikaberg, av trenavnet 'eik'. Ekeberg, tettsted i Sande kommune, Vestfold; 394 innb. (2003). Tettstedet ligger øst forE 18/Vestfoldbanen, 4 km sør for grensen til Drammen. Ekeberg, Birger, 1880-1968, svensk jurist. Dosent i Uppsala 1904, dr.juris 1907, professor s.å. ved Stock­ holms Hogskola. Justisminister 1920-21 og 192324, justitieråd 1925-27, president i Svea Hovrått 193146, 1947-59 riksmarskalk. Medlem av Svens­ ka Akademien 1945. Ekeberg var en av Sveriges aller fremste jurister og spilte en stor rolle i svensk og nordisk lovarbeid. Ekeberg, Kjersti, f. 23. mars 1946 i Oslo, norsk sanger (sopran). Ved Den Norske Opera fra 1967, sangsolist 1973-95. Hennes betydeligste roller inkluderer t it telrollen i Tosca, Donna Elvira i Don Giovanni og Sieglinde i Valkyrien. Ekebergbanen, elektrisk forstadsbane i Oslo, fra Gamlebyen over Ekeberg til Ljabru. Åpnet til Sæter (5,6 km) 1917, og videre til Ljabru (1,0 km) 1941. Stasjonsbygningen på Holtet og leskurene på holde­ plassene ble tegnet av arkitekt Erik Glosimodt. Sidelinjen Jomfrubråten-Simensbråten åpnet 1931, nedlagt 1967. Trafikkeres med sporvogner; banen er knyttet sammen med andre sporvognslinjer fra sentrum. A/S Ekebergbanen, ble stiftet som privat selskap 1914; overtatt av Oslo kommune 1949. Oslo Spor­ veier overtok 1965 administrasjon og drift av selska­ pet, som formelt opphørte 1993. Ekeberg-Bekkelaget, tidligere administrativ bydel sørøst i Oslo. Ble ved bydelsreformen 2004 innlem­ met i ►Nordstrand administrative bydel. Ekebergdalen, Børterelvas dalføre i Enebakk kom­ mune i Akershus, mellom Børtervatnet og Øyeren. Dalen har navn etter Ekeberg gård, som var eid av Holm Jølsen. På slutten av 1800-tallet ble det drevet omfattende industriell virksomhet med fyrstikkfab­ rikk, treoljeproduksjon, sagbruk, teglverk m.m., startet av Holm Jølsen. Driften opphørte like før 1900 etter flere branner som førte til at Holm Jølsen gikk konkurs. Hans datter, forfatteren Ragnhild Jølsen (1875-1908), vokste opp på Ekeberg gård. Ekeberg Idrettshall. Ekeberghallen, Oslo, idrettshall på Ekebergsletta åpnet 1973, utvidet 1981 og senere renovert. Banestørrelse 46x75 m, publikumskapasitet 4800. Benyttes til de Heste idretter, men primært håndball, friidrett, volleyball, badminton, tennis og gymnastikk; også konsert- og møtelokale. Hallen eies av Oslo Idrettskrets, som har kontorer i Osloidrettens Hus (åpnet 1981) ved siden av. Ekebergtunnelen. veitunnel gjennom Ekebergåsen i Oslo; forbinder E 18 (Festningstunnelen)^med E 6 (Vålerengtunnelen) og avlaster på den måten byde­ len Gamle Oslo for gjennomgangstrafikk. Tunnelanlegget omfatter en 100 m lang betongtunnel med to

354

EKEBY

Arne Ekeland. Vårbilde, 1941. Maleri, 200 x 300 cm. Rogaland Kunstmuseum (Samling Halvdan Hafsten), Stavanger.

løp, samt to 1400 m lange fjelltunneler, hver med to gjennomgående kjørefelt. Åpnet for trafikk i 1995. Fra 2000 står Ekebergtunnelen også i forbindelse med Svartdalstunnelen, som forbinder E 18 med E 6 i Ryenkrysset. Etter planene skal ny E 18 mellom Festningstunnelen og Ekebergtunnelen legges i en 930 m lang neddykket betongtunnel i Oslo havn. Se ►Bjørvika. Ekeby, Aagot (Paulsen), 1885-1984, født i Bergen, norsk skuespiller. Arbeidet hele sin karriere fra debuten 1909 ved Den Nationale Scene i Bergen. Hun var en frodig komiker som også kunne skape realistiske skikkelser som Gina Ekdal i Ibsens Vildanden og fru Arvik i Bjørnsons Når den ny vin blomstrer. Utmerket seg også ved urpremieren av Nordahl Griegs Atlanterhavet i 1932 og som Amanda i T. Williams' Glassmenasjeriet. En av Ekebys siste roller var i Ernst Orvils originale komedie Rødt lys. Ekebyhof [-håv], gods og slott i Sverige, Stockholms lån, på Ekerd i Målaren. Godset ble samlet av Glas Hom, som eide stedet fra 1620. Siden 1790 har godset tilhørt slekten Ihre, som her samlet et stort bibliotek på 10 000 bind og en stor portrettsamling. Samlingene er spredt i forbindelse med flere arve­ oppgjør de senere årene. Godset omfatter 4170 daa jord. Ekebyhof slott, er oppført i barokkstil på slutten av 1600-tallet for Carl Gustaf Wrangel. Slottet er en panelt tømmerbygning i to etasjer med såteritak. Ekeland. Arne, 1908-94, født på Bon ved Eidsvoll, norsk maler, bror av J. Ekeland. Elev av Axel Revold på Kunstakademiet 1928. Hans inntrykk av kubis­ men gjennom Braque og Picasso ble styrket ved et Paris-opphold 1931, og i likhet med flere i sin malergenerasjon ble også han i 1930-årene influert av tysk ekspresjonisme, surrealisme og naturfolkenes kunst. På en reise til Italia 1935 fikk han anledning til å studere renessansemaleri, middelaldermosaikker og bysantinsk kunst. Ekeland hadde sitt gjennombrudd på Høstutstillin­ gen 1934, og på separatutstillingen i Kunstnernes Hus våren 1940 markerte han seg som en ledende kunstner. Hans store stiliserte figurbilder er preget av formsikker og konsekvent gjennomført komposi­ sjon med monumental virkning, og fargen kan være lagt på i mosaikkaktige brokker som i De siste skudd

(1940, Nasjonalgalleriet). Som overbevist kommu­ nist gjorde Ekeland revolusjon og samfunnsomvelt­ ning til gjennomgangstemaer i sin kunst, men realisme balanseres av fantasi, frigjøringskamp av forsoning, som i Vårbilde (1941, Samling H. Hafsten i Rogaland Kunstmuseum, Stavanger), der gleden over livets gode og byggende krefter får utfolde seg. Tross et belønnet utkast til utsmykning av sentralhallen 1939, fikk han ikke slippe til med sine deko­ rasjoner i Oslo Rådhus. Heller ikke hans belønnede utkast til utsmykning av Stortingsbygningen, Frihe­ tens søstre (1958), ble akseptert. Bildet ble først hengt opp i Stortinget i 1991. Etter en reise til Sovjetunionen 1948 nærmet han seg et mer naturalistisk formspråk, mens hans litte­ rære symbolmettede maleri omkring 1960 gikk over i den såkalte «tannhjulstilen», der menneskefremstillingen forenkles og tannhjulenes takkete kontu­ rer dominerer flatekomposisjonen. Overgangen fra olje til akrylmaling på denne tiden fikk også stilistis­ ke konsekvenser. En reise til Kina 1966 virket stimu­ lerende på hans produksjon. Han drev en utstrakt utstillingsvirksomhet og øvde en viss innflytelse på yngre norske malere. Godt representert med male­ rier og tegninger i Nasjonalmuseet, Nasjonalgalleriet og i Samling H. Hafsten (Rogaland Kunstmuseum), dessuten i en rekke norske og nordiske museer. Litt.: A.E.: [retrospektiv utstilling] 21. sep. -24. nov. 1996, Henie-OnstadKunstsenter, 1996; Bjerke, O.S., red.: A.E., 1984 (utstilling: Trondhjems kunstforening, 1984); NBL 2. utg.; NKL Ekelund, Erik, 1897-1976, finsk lyriker og litteraturhistoriker, professor ved Åbo Akademi 1947-64. Han utgav to lyrikksamlinger, essaysamlingen Synvinklar (1956) samt avhandlingene Ola Hanssons ungdomsdiktning (1930), Jac. Ahrenberg och ostra Finland (1943) og Tavaststjernas diktning (1950). Ekelund. Poul, 1920-76, dansk maler, malte figurer og landskaper i en mild, harmonisk koloritt. 195861 var han lærer ved Valand i Gøteborg. Represen­ tert i Nasjonalmuseet, Museet for samtidskunst i Oslo. Ekelund. (Karl Selim) Ragnar, 1892-1960, finlands­ svensk lyriker, kunstkritiker og maler, debuterte litterært 1914 med diktsamlingen Sånger i sol och skymning. Senere fulgte bl.a. Visioner (1918), Vdgarna

(1919), Improvisationer (1922), Ljust i mørkt (1941) og Lyrik (1942). Ekelund var elev ved tegneskolen i Helsinki 1911-14. Han sluttet seg tidlig til den eks­ presjonistiske november-gruppen omkring Sallinen og ble dens teoretiker. Hans kubistisk influerte landskaper og bybilder er holdt i en lys, kjølig kolo­ ritt. Ekelund. (Otto) Vilhelm, 1880-1949, svensk forfat­ ter. Han studerte i Lund, hvor han kom i kontakt med symbolismen, spesielt den tyske varianten (R. Dehmel, S. George). Hans tidlige lyrikk er preget av skånsk natur og heimstadstemninger; individualis­ tisk, skjønnhetsdyrkende og fylt av personlig smerte, med årene blir den strengere, med en klassisk reis­ ning. I sin samtid stod han isolert, men stod etter hvert frem som en av 1900-tallets fremste svenske kritikere, og en forgjenger for den lyriske modernis­ men. Ekelund var en av sin tids fremste represen­ tanter for en humanistisk kulturtradisjon med dype rotter i svensk og europeisk idéhistorie. Hele hans lyriske produksjon ble til fra 1900 til 1906; Vårbris (1900), Syner (1901), Melodier i skym­ ning (1902), Elegier (1903), In Candidum (1905), Hafvets stjårna og Dithyramber i aftonglans (begge 1906). En rettssak gjorde at han 1908-21 måtte oppholde seg i Tyskland og Danmark. I denne tiden gikk han over til prosaen, essayet og aforismen. I den sentrale Antikt ideal (1909) gestalter han under innflytelse fra Nietzsche en individualistisk herois­ me. Den kresne orakelattityden dominerer også i Båge och lyra (1912). Senere, under Danmark-oppholdet, blir tonen mildere. Ekelund søker frem mot en syntese av antikk og romantikk, en utdypet klassisisme i Goethes og Emersons ånd, med innslag av kristen mystikk (Swedenborg). «Måtta», «jåmvikt», «behårskning» er idealene i bøker som Nordisktoch Klassiskt (1914), VeriSimilia (2 bd., 1915-16), Metron (1918), Attiskti fågelperspektiv (1919) og På hafsstranden (1922). Fra og med Lefnadsstdmning (1925) legger han i stadig dunklere formuleringer frem et program for en kulturell syntese mellom øst og vest. Hans etterlatte dikt og selvbiografiske opptegnelser ble utgitt av N. G. Valdén i Hjdrtats vaggvisor (1970) og Hemkomstoch utflykt (1972). Samlinger av Brev kom i 1969 og 1970. En rekke etterlatte skrifter er dessuten blitt utgitt av Vilhelm Ekelund-samfundet. Litt.: Geijerstam, C.E. af: Det personliga experimentet: studier i VE.s aforismer, 1963; Lindqvist, S.: Dagbok och diktverk: en studie i VE.s Nordiskt och klassiskt, 1966; Ljung, P.E.: VE. och den problematiska fdrfattarrollen, 1980; Ljung, P.E. & H. Nilsson, red.: Denstbrsta lyckan: en bok till V.E., 1999; Olsson, A.: E.s hunger, 1995; Ståhl, E.B.: V.E.s estetiska mysticism: en studie i hans lyrik [...], 1984; Svensson, K.A.: V.E.: moralisten kulturkritikeren, 1946; Valdén, N.G.: Inledning till V.E., 1965; Werin, A.: V.E., 1960-61, 2 b. Ekely, eiendom nordvest for Skøyen i Oslo; tidligere amtsgartneri. Edvard Munch kjøpte eiendommen i 1916, og bodde her til sin død 1944. Den ble da kjøpt av Oslo kommune, sonflot OBOS oppføre en rekke kunstnerboliger her. Munchs våningshus ble revet 1957, hans atelier brukes av kunstnere på stedet. Ekeldf, Gunnar, 1907-68, svensk forfatter, medlem i Svenska Akademien fra 1958; en av de store nyska­ pende diktere, ikke bare innen svensk, men også i internasjonal modernistisk tradisjon. Etter en ulyk­ kelig oppvekst i et hoyborgerlig Stockholms-hjem, studerte han orientalske språk bl.a. i London. Debutsamlingen Sent på jorden (1932, ny utvidet utgave 1962) ble til etter et Paris-opphold og vakte stor oppsikt på grunn av diktenes modernistiske form. Dedikation (1934) vitner om påvirkning fra fransk­ mannen A. Rimbaud og de senere surrealister, og fra svensk romantikk, men er likevel mindre fremmed­ artet i formen. En lett og lys lyrikk i slekt med folkevisene møter man i Sorgen och stjdrnan (1936) og i Kop den blindes

EKKLESIOGENESE

355

Gunnar Ekeldf

sång (1938), hvor nordisk natur og samtidens politis­ ke hendelser utgjør nye motiver. Fdrjesång (1941) er en epokeskapende samling i svensk poesi. Det lyriske jeg innbefatter alle menneskelige erfaringer («En vårld ar varje manniska») i en mystikk hvor meningsløsheten gir livet mening. I et nakent og enkelt språk gjennomføres en analyse av grunnleg­ gende vurderinger og opplevelser. Persisk og arabisk litteratur, asiatisk kunst og skulptur, buddhistiske, taoistiske og sofistiske religiøse kildeskrifter ligger bak symboler og billedspråk. Den abstrakte tenden­ sen ble utviklet videre i den samlingen som i tittelen har Lucifers devise: «Jeg vil ikke tjene», Non serviam (1945) og Om hosten (1951), samlinger som også gav plass for satirer over velferds-Sverige. Med de tre absurdistiske samlingene Strountes (Tøv, 1955), Opus incertum (1959) og En natt i Otocac (1961) vendte han seg mot den «høye» poesien med humo­ ristiske og groteske innfall. Samtidig utgav han det lange diktet En Mdlna-Elegi (1960), hvor nuet smel­ ter sammen med fortiden (sine sidelange sitater fra gresk og latin) og fremtiden. I dette fortsettes samti­ dig linjen fra hans tidligere poesi. Ekeldf stod på denne tiden som den dominerende skikkelsen innen svensk lyrikk. Som hans hoved­ verk regnes den såkalte DTwantrilogien eller Akritsyklusen, tilkommet i en eneste poetisk raptus: Dlwdn over Fursten avEmgion (1965), Sagan om Fatumeh (1966) og Vdgvisare till underjorden (1967). Autentiske, blodige hendelser fra bysantinsk historie utgjør rammen for en eksotisk og erotisk farget mystikk, en bevegelse fra jeg'et i retning av sam­ mensmeltning med en kosmisk jomfrumor, et sentralt tema hos Ekeldf siden debuten. Posthumt utkom diktsamlingen Partitur (1969). Grotesker (1981) inneholder delvis upublisert antipoesi, Variationer (1986) dikt trykt i aviser og tidsskrif­ ter. Den djerve eksperimentering og den stadige utvikling i hans forfatterskap er forbundet med en klassisk, gjerne antikk tradisjon og dannelse. Bade formelt og språklig står hans dikt musikken nær. Hans fire prosa- og essaysamlinger, Promenader (1941), Utflykter (1947), Blandade kort (1957), Lagga patience (1969), gir ved siden av de etterlatte utkast og opptegnelser utgitt av Ingrid Ekeldf (G. E. En sjdlvbiografi, 1971, og En rost, 1973), en god innføring i Ekeldfs på en gang enkle og ytterst sammensatte følelses- og forestillingsverden. Han utgav også oversettelser, særlig av fransk poesi, Valfrdndskaper (1960). Ekeldfs Skrifter er utgitt i 8 bind 1991-93 av R. Ekner. ATa Litt.: Ekner, R.: I den havandes liv: åtta kapitel om G.E.s lyrik, 1967; Ekner, R.: G.E.: en bibliografi, 1970; Fryd, A.; Ekfraser: G.E.s billedbeskrivende digte, 1999; Hellstrdm. R: Livskdnsla och sjdlvutplåning: studier kring framvdxten av G.E.s Strountesdiktning, 1976; Lagercrantz, O.: Jag bor i en annan vdrld, men du borju i samma, 1994; Landgren, B.: Ensamheten. dbden och dromtnarna: studier over ett motivkomplex i G.E.s diktning, 1971; Olsson, A.: Ekeldfs nej, 1983; Olsson, A.: G.E.,

1997; Sommar, C.O.: G.E.: en biografi, 1989; Åstrdm, R: G.E. och antiken, 1992 Eken, Thorleif, 1900-55, norsk komponist og musikkritiker. Hans komposisjoner, som i hovedsak består av sanger, har flere nasjonale stiltrekk. Lærer ved Musikkonservatoriet i Oslo 1930-54.1 1948 utgav han Harmonilxre. Ekenås, by i Finland, se ►Tammisaari. Ekenås, gods og slott i Sverige, Ostergdtlands lån, ved innsjøen Teden ca. 20 km øst for Linkøping. Ekenås tilhørte slekten Natt och Dag på 1400- og 1500-tallet, og var fra 1580-årene til 1880 i slekten Banérs eie, tilhørte deretter slekten Klingspor og fra 1934 slekten Bergengren. Godset omfatter 9450 daa, derav 4900 daa åkerland. Ekenås slott, en karakteristisk steinbygning med tre tårn kronet av sponkledde tårnhjelmer, er oppført i første halvdel av 1600-tallet. Fredet 1974. Ekenæs. Jahn, 1847-1920, fodt i Hof i Vestfold, norsk maler, elev av Eckersberg fra 1865 og ved akademiet i København 1869-70, studerte fra 1872 i Miinchen under Otto Seitz og Wilhelm Lindenschmit. 11894 vendte han hjem og bosatte seg i Åsgårdstrand. Han malte bondeinteriører og folke­ lige genrebilder, ørretfiskere o.l., i en solid, men konvensjonell teknikk. Nasjonalgalleriet i Oslo eier tre bilder av ham. ekeritt, bergart som hører til Oslofeltets dypbergarter. Den finnes særlig omkring innsjøen Eikeren, samt forskjellige steder i den nordlige del av Oslofel­ tet. Mineralogisk er den en alkalifeltspat-granitt med ægirin og arfvedsonitt. Med avtagende kvartsinnhold får man overganger til nordmarkitt. Et ekerittområde ved Gjerdingselva i Nordmarka er kjent for sitt innhold av sjeldne mineraler (elpiditt, kupletskitt, janhaugitt, dalyitt, en rekke fluorider m.m.). Ekerold. Hagbard, 1883-1963, født i Skrova i Lofo­ ten, norsk ingeniør, anleggssjef ved kullgruvene ved Hiorthamn, Svalbard 1918-20. Tok initiativet til opprettelse av en norsk meteorologisk radiostasjon på Jan Mayen. Ekerold skaffet til veie penger for det­ te foretagende og utrustet en ekspedisjon som bygde stasjonen sommeren og høsten 1921. Han annekter­ te 1922 en del av øya for Det norske meteorologiske institutt. Dette medvirket sterkt til at øya 1929 ble lagt inn under norsk overhøyhet. Senere bosatt i USA. Litt.: NBL 2. utg. Ekerwald. Carl-Gdran, f. 1923, svensk forfatter, skogsarbeider, lærer og litteraturkritiker. I novel­ lesamlinger (Kumminåkern, 1962) og romaner, gjerne forankret i Norrlandsmiljo, samt i essayer, behandler Ekerwald særlingens og individualistens problem. Skogvaktarenspojke (2002) er memoarer. Ekero, kommune i Sverige, Uppland, Stockholms lån, forstadskommune nord for Stockholm; 216 km2 med 23 300 innb. (2004), inngår i Stor-Stockholm. Består av fire større og 140 mindre øyer og holmer i den østre delen av Målaren. De største øyene er Adelsd, Bjorkb, Ekerb med Munso, Lovd og Fåringsd. Næringslivet domineres av tjenesteytende næringer og en del industri. I Ekerd ligger Drottningholms slott. Kommunesenter er Ekerd. • Tettsted og kommunesenter i Ekerd kommune; 9930 innb. 2000. Eketorps borg, fornminne i den sørlige delen av Oland, Sverige. Den eldste bebyggelsen er fra 300tallet og består av en husrekke lagt i ring innenfor en befestningsmur. I perioden 400-650 ble borgen utvidet til over 50 hus og en ny ringmur på 80 m i diameter ble bygd. Området ble forlatt i siste halvdel av 600-tallet, men igjen bebygd i middelalderen. Eketorps borg ble gravd ut av svenske arkeologer fra 1964. En del av husene er rekonstruert, og deler av funnene er utstilt. EKG. se ►elektrøkardiografi.

Ekhidna, i gamle greske sagn et fantastisk uhyre, oventil kvinne, nedentil slange. Hun nevnes som mor til andre fantasivesener, bl.a. Kerberos, Hydra, Khimaira, den nemeiske løve, draken i Kolkhis, Skylla. Hun ble drept av Argos Panoptes. Ekhnaton, farao, se ►Amenhotep4. Ekho, Ekko, Echo (gr.), i greske sagn en fjellnymfe, personliggjøring av gjenlyden. Pan forfulgte henne og egget gjeterne til å rive henne i stykker; hennes lemmer fortsatte å synge. Hos Ovid er fortalt et sagn om at hun svant hen av ulykkelig kjærlighet til den skjønne Narkissos, så til sist bare hennes stemme ble tilbake. Se også kekko. Ekhof. Konrad, 1720-78, tysk skuespiller. Var til­ knyttet J. F. Schonemanns trupp 1740-64 og Kon­ rad Ackermanns 1764-71; fremholdes som den ledende skuespiller ved det første tyske nasjonaltea­ ter, Hamburger Entreprise, som Ackermann åpnet 1767. Var med på å bryte den deklamatoriske tradi­ sjonen i tysk teater. Fra 1774 meddirektør ved hoffteateret i Gotha. Ekholm. Gunnar, 1884-1974, svensk arkeolog, fil.dr. Dosent og professor i Uppsala 1915-49. Spesialist på romersk import til Skandinavia. Hans hovedverker er Zur Geschichte des rdmisch-germanischen Handels (1935), Handelsvdgama mellan Skandinavien och det romerska riket (1937), Uppldndskagravfaltfrån aldre jdmåldern (1944-46) og Orientalische Glaser in Skandi­ navien (1957). Ekibastuz, by i Kasakhstan, ved Irtysj-Karagandakanalen, 250 km nordøst for Karaganda; 127 200 innb. (1999). Betydelig senter for produksjon av steinkull. Store varmekraftverk. Byen har lange tradisjoner med utvinning av kull, men det var først med jern­ banens ankomst i 1953 at produksjonen satte fart. Betydelig befolkningsvekst siden. ekistics (eng., av gr. 'hus-'), vitenskap som omfatter alle de faktorer som knytter seg til langsiktig planleg­ ging av boliger og byer. Betegnelsen er skapt av den greske arkitekt Konstantinos Doxiadis. ekk-, se også ►ecc-. Ekkehart, Eckehart, navn på flere lærde munker i klosteret St. Gallen. Ekkehart 1, ca. 910-973, tidligere ansett som forfat­ ter av det latinske heltedikt Waltharius mann fortis, om Walter av Aquitania. Nå mener man imidlertid at diktet er eldre. Ekkehart 2, ca. 920-990, forbilde for helten i J. V. von Scheffels roman Ekkehard (1855). Ekkehart 4, ca. 980-1060, fullførte klosterets histo­ rie Casus Sancti Galli. begynt av Radbert. Ekkerøy, Store, halvøy med fiskevær i Vadsø kommu­ ne, Finnmark, 1 5 km øst for bysenteret. Øst for Store Ekkerøy ligger Lille Ekkerøy ute i Varangerfjorden. De ca. 900 år gamle vikingtidsgravene pa Ekkerøy stammer antagelig fra en handelsstasjon langt nordøst for den faste norske bebyggelsen og er østligste spor av norsk bosetning fra denne tid. På Ekkerøy er fugleberg med bl.a. krykkje, teist, alke og svartbak. I fjellet Sandflåget hadde tyskerne bunkere og ammunisjonslagre under den annen verdenskrig. Navnet av ekre, norrønt ekra, til aker. Ekkilsøya, flat øy i Averøy kommune, Møre og Romsdal, i den brede bukta på nordsiden av Averøya, sørvest for Kristiansund; 4,5 km2, med 158 innb. (2001). Lakseoppdrett. Forskningsstasjon for laksefisk. Broforbindelse med Averøya. Navnet er ikke sikkert forklart, kan være Ekhill og samme ord som isl. ekkill, 'enkemann', om en enslig øy. ekklesia. navn på folkeforsamlingen i Athen. Se ► folkeforsamling. ekklesiastikk (av gr. kirke'), kirkelære. ekklesiastisk. kirkelig, geistlig. ekklesiogenese (av gr.), det at det oppstår en ny retning eller modell innenfor kirken, kirkefødsel.

356

EKKLESIOLOGI

ekklesiologi (av gr. 'kirke' og -logi), læren om kirken og dens grunnsetninger. ekklesiologisk, som gjelder kirkens læresetninger, ekko (av gr.'lyd'), gjenlyd, lyd kastet tilbake fra en vegg som er så langt borte at øret kan skille den tilbakekastede lyden fra den opprinnelige lyden. Det må gå nesten ’/10 sekund mellom opprinnelig lyd og ekko for at øret skal kunne skille lydene, noe som betinger en minsteavstand på ca. 15 m fra veggen. Atmosfærisk ekko. Ekko kan også forekomme fra bestemte lag i atmosfæren som, pga. lokal oppvar­ ming eller avkjøling, blir grenseflater mellom luft­ masser av forskjellig temperatur eller fuktighetsgrad. Den opprinnelige lyden i et tordenskrall er svært kortvarig, det er ekko fra skyene som bygger opp den langvarige lyden. Elektrisk ekko. Ved elektriske bølger (f.eks. radiosignaler) forekommer ekko ved at bølgene reflekteres fra elektrisk ledende lag i den øvre del av stratosfæ­ ren, fra jordoverflaten eller fra gjenstander med andre elektriske og magnetiske egenskaper enn omgivelsene. Dette kan man på fjernsynsskjermer se som svake, flerdobbelte bilder. Ordet ekko er etter fjellnymfen ► Ekho i greske sagn. I Norge er ekko fra gammel tid blitt kalt dverg­ mål på folkemunne. ekkodiagnostikk, eldre betegnelse for ►ultralydun­ dersøkelse. ekkoencefalografi, ultralydundersøkelse av hjernen. Brukes under operasjoner og hos spebarn der lyd­ bølgene kan trenge gjennom bløtdelene i fontanellen og gi bildefremstilling av spebarnshjernen. Brukes også for å påvise blødninger, svulster og andre sykelige prosesser i skallehulen. ► Dopplersonografi er en videreutvikling av denne undersøkel­ sesmetoden, som tillater undersøkelse av hastighe­ ten som blodstrømmen har i blodårene, bl.a. til og i hjernen. Dette er en viktig undersøkelsesmetode ved hjerneslag og andre karsykdommer i hjernen, ekkogram, kurve opptegnet av ekkograf (ekkolodd), «ekkobilde». ekkokardiografi, ultralydundersøkelse av hjertet. Et apparat sender lyd inn mot hjertet og lyden reflekte­ res tilbake. Den reflekterte lyden blir ved hjelp av datateknologi omdannet til et bilde av hjertet. Legen ser dette bildet på en skjerm og kan på den måten undersøke hjertets klaffeapparat, f.eks. kan man se om det er lekkasje eller tranghet i en hjerteklaff. Man kan også bedømme hjertets størrelse og dets pumpekraft. Undersøkelsen utføres vanligvis ved at legen holder en ultralydsender på utsiden av brystkassen. Denne undersøkelsen er uten ubehag for pasienten. Enkelte ganger er det nødvendig å kartlegge hjertet nærmere ved å føre ultralydsenderen ned i spiserø­ ret slik at man kan få sett inn fra baksiden av hjertet. Man bruker da en tynn slange med ultralydsenderen på tuppen av slangen. Det gis da lokalbedøvelse i svelget slik at undersøkelsen skjer uten for mye ubehag. ekkolalj (av gr. 'lyd' og 'tale'), tvungen gjentagelse av ord, fraser eller setninger om og om igjen. Beslek­ tet med ekkopraksi, som er tvungen gjentagelse av bevegelser eller handlinger. Slike symptomer er vanlige ved kataton schizofreni eller Tourettes syndrom. ekkolodd, apparat til måling av dybde i vann eller avstand, basert på måling av tiden mellom et kort utsendt lydsignal og mottagelsen av dets ekko. Lydens hastighet i vann er noe avhengig av tempe­ ratur, saltholdighet og statisk trykk. Benyttes en midlere verdi for lydhastigheten, ca. 1490 m/s, blir dybden lik halve den målte tiden (tiden frem og tilbake) multiplisert med denne lydhastigheten. Historie. Undersøkelse av lydutbredelse i vann fant sted allerede i begynnelsen på 1800-tallet. Sveitse­ ren J. D. Colladon målte 1826 lydhastigheten i vann

i Genévesjøen, og 1838 gjorde amerikaneren C. Bonnycastle det første ekkoloddforsøk, som imidler­ tid gav negativt resultat grunnet mangelfull appara­ tur. I 1904 offentliggjorde nordmannen H. Berggraf et interessant forslag til et komplett, skrivende ekko­ lodd. Apparatet hadde finesser som avstemt mottagersystem for å forbedre signal til støyforholdet, og en alarmklokke som skulle ringe når dybden ble mindre enn en på forhånd innstilt verdi. 11912 tok den tyske fysikeren Alexander Behm (1880—1952) ut patent på ekkoloddet. Virkemåte. Moderne ekkolodd sender ut en lydpuls med 0,1-10 ms (1 ms = ’/1()00 s) varighet i sjøen. Lydens frekvens velges innenfor frekvensområdet 10 kHz-200 kHz. De høyeste frekvensene og kortes­ te pulslengdene benyttes ved små dyp fordi den høy­ frekvente lyden har kortest rekkevidde. Vanligvis benyttes frekvenser i området 20-50 kHz. Lydpulsen frembringes av en svinger (transducer), som omdanner elektriske svingninger til meka­ niske svingninger med samme frekvens. Svingeren kan enten være et antall krystaller eller keramiske elementer og basert på piezoelektrisk effekt (se ► piezoelektrisitet) eller bygd opp av nikkelblikk og basert på magnetostriktiv effekt (se ► magnetostriksjon). Svingerne utformes normalt slik at utsendt lyd samles i en smal stråle. En oscillator med etterføl­ gende effektforsterkertrinn mater svingeren. Utgangseffekten kan være 10-10 000 watt. Utsendt lyd brer seg utover i vannet som kulebølger slik at det arealet lydpulsen dekker, øker med kvadratet av avstanden. Energitettheten (intensiteten) avtar følgelig med kvadratet av avstanden (sfærisk spred­ ning). Intensiteten blir ytterligere redusert av absorpsjonstap som skyldes at en del av lydenergien omdannes til varme idet lyden passerer gjennom vannet. Absorpsjonstapet øker med frekvensen. Når lyden treffer reflekterende objekt (plankton, fisk, ubåter, havbunn), sendes en del av lyden tilba­ ke til svingeren. På tilbakeveien utsettes lyden igjen for sfærisk spredning og absorpsjon, slik at ekkosignalets lydtrykk kan være redusert til mindre enn en milliondel av det utsendte lydtrykk. Ekkosignalet omdannes i svingeren til et elektrisk signal som, etter en passende forsterkning, blir ført til et fremvisningsorgan. Som fremvisningsorgan kan benyttes papirskriver, som gir sammenhengende opptegning av bunnkonturen, roterende neonlampe som blin­ ker når ekko mottas (ofte benyttet ved lystfartøy), oscilloskop (særlig for å forstørre området nær bunnen), viserindikator eller sifferindikator (dybden fremvises direkte som et tall). Det mest alminnelige fremvisningsorgan er papirskriveren.

Ekkolodd. Prinsipptegning.

Felles for alle ekkoloddtyper er et kontrollorgan som starter tidsmålingen idet lyden sendes ut og måler tiden til de respektive ekko mottas. Ny pulsutsendelse finner sted når en tid tilsvarende det valgte skalaområdet er forløpet. Bruk. Ekkolodd benyttes til kartlegging, naviga­ sjon, fiske og geologiske undersøkelser under vann. Den siste anvendelsen utnytter lydens evne til å trenge ned i bunnen og reflekteres fra bunnens forskjellige geologiske sjikt. FL ekkoprøve, eng. delayed speech test, prøve for avsløring av simulert eller psykogent betinget hørselsnedsettelse. Pasienten leser en tekst høyt, og får høre sin egen tale gjennom hodetelefoner forsinket med brøkdeler av el sekund med forskjellige intensiteter. Hvis hørselen virkelig er nedsatt, blir talen ikke påvirket. Hvis hørselen er normal, blir talen nølende og stammende og til slutt umulig. eklampsj, eclampsia (av gr. 'glimte, flamme opp'), svangerskapskomplikasjon med anfall som preges av kramper, bevisstløshet og blodtrykksstigning. Se ► preeklampsi. Ekland, Britt, eg. Britt-Marie Eklund, f. 6. okt. 1942, svensk filmskuespiller. Spilte i Bjarne HenningJensens Kort år sommaren (1963), har siden hatt roller i filmer som The Night They Raided Minsky's (Da Minsky's ble strippet, 1968), Get Carter (Skyt Carter, 1971), Baxter (1973) og Bond-filmen The Man With The Golden Gun (Mannen med den gylne pistol, 1974). Hennes ekteskap med Peter Sellers 1963-68 og forhold til popsangeren Rod Stewart ble gjen­ stand for mye presseomtale. eklatant (av fr. 'eksplodere, bryte ut'), oppsiktsvek­ kende, slående. eklektiker (av gr. 'utvalgt'), filosof som ikke selv bygger et sammenhengende filosofisk system ut fra egne grunntanker, men stykkevis velger og samler hva han finner riktig og tiltalende i andres systemer. Eklektisismen forutsetter derfor en forutgående utvikling av forskjellige grunntanker, og fordi de enkelte tanker er utgått fra forskjellige utgangs­ punkter, blir den tilveiebrakte sammenheng mellom dem ofte overfladisk. I den antikke filosofis historie er eklektiker beteg­ nelse for de filosofer som i den romerske republikks senere tid og særlig under keisertiden forsøkte å forene stoisisme og platonisme til et filosofisk sys­ tem, ofte med elementer fra Aristoteles og fra jødis­ ke og andre orientalske systemer. Som eksempler på eklektiske filosofer kan nevnes Cicero og på 1800tallet franskmannen Victor Cousin, hvis erklærte mål var å «smelte sammen det beste i hver filosof». I kunsthistorie og musikkhistorie betegner eklektisisme en tilslutning til andre kunstneres stil som folge av manglende originalitet, og i arkitekturen blir begrepet brukt om en arkitektur som baserer sine løsninger på en sammenstilling av elementer fra flere forskjellige samtidige eller historiske stilretnin­ ger. Typisk er utviklingen av historismen på slutten av 1800-tallet. Mens historismen således gjerne betegner en bred vifte av forskjelligartede uttrykks­ former, brukes eklektisismebegrepet i nyere arkitek­ tur mer spesifikt om en retning innenfor postmoder­ nismen som anført av den amerikanske arkitekten Philip Johnsons og senere briten Quinlan Terrys lek med historiske referanser. eklektisk, utvelgende, prøvende, søkende, eklipse (av gr., eg. 'uteblivelse') 1 (astron.) Formørkelse, gjerne av Solen eller Må­ nen. 2 (med.) Besvimelse, avmakt. eklipsedrakt, overgangsdrakt, brunspraglet, kjedelig fjærdrakt som oppstår etter delvis fjærskifte hos han­ nene av enkelte fuglearter, særlig hos ender. Drak­ ten ligner den kamuflerende drakten til hunnene. I den perioden fuglene har denne drakten feller de svingfjærene slik at de ikke kan fly. De har dermed hjelp av kamuflasjen til å overleve myteperioden.

357

Ekliptikken (rød) tegnet inn på himmelkulen sammen med Månens bane (blå), himmelens ekvator, nordpol (N) og sydpol (S). Ekliptikken skjærer himmelens ekvator i vårpunktet og høstpunktet fievndøgnspunktene). Skjæringspunktene mellom Månens bane og ekliptikken kalles knuter. Sol- og måneformørkelse kan bare inntreffe når Månen er i nærheten av en knute ved nymåne eller fullmåne.

ekliptikken (dannet til gr. ekleipsis, 'formørkelse', idet

sol- og måneformørkelse foregår i eller nær ekliptik­ ken), den storsirkel hvor himmelkulen skjæres av jordbanens plan, altså den linje Solen synes å følge i årets løp. Denne solbanen skjærer ekvator i jevndøgnspunktene, som ligger 180° fra hverandre. Vinkelen mellom ekliptikken og ekvators plan (ekliptikkhellingen) er 23° 27'. Midt imellom jevndøgnspunktene ligger i ekliptikken solvervspunktene, hvor Solen kommer lengst (231/2°) ut fra ekvator, om sommeren i nordlig, om vinteren i sørlig retning. De to parallellsirkler gjennom solvervspunktene kalles vendekretse­ ne, fordi Solen vender om ved dem. Fordi både Månens og planetenes baner danner små vinkler med jordbanens plan, vil vi alltid se disse himmelle­ gemene nær ekliptikken. ekliptikksystemet, ekliptiske koordinater, astrono­ misk koordinatsystem der fundamentalplanet er ekliptikkens plan. Se ►astronomiske koordinater, eklog (av gr. 'utvalg'), ekloge, hos grekerne og romerne opprinnelig et utvalgt stykke av el litterært verk; senere samling av små dikt, spesielt hyrdedikt (idyller). eklogitt (av gr. 'utvalg' og -itt), metamorf, plagioklasfri bergart som består av to hovedmineraler: dyp rød granat (pyrop-almandin) oggressgrønn natri­ um- og aluminiumrik pyroksen (omfacitt). Begge disse mineralene krever høye trykk for å dannes. Kyanitt, rutil og kvarts kan opptre i enkelte eklogitter, og coesitt, en høytrykksmodifikasjon av SiO2, er også påvist. Egenskaper. Bergarten er ganske tung, densitet ca. 3,5 g/cm’. Kjemisk sett tilsvarer den basalt i sam­ mensetning. Forekomst, dannelse. Eklogitter forekommer oftest sammen med regionalmetamorfe bergarter av forskjellige facies (se ► mineralfacies), og er dannet under meget høye trykk, men under varierende temperaturforhold. De kan f.eks. være oppstått ved høytrykksmetamorfose av basalt eller gabbro i forbindelse med nedfolding eller nedpressing av jordskorpen til store dyp. Ved senere tilpassing til lavere trykk har den opprinnelige gressgrønne omfacitten blitt nedbrudt til andre mineraler, og bergarten (nå kalt retroeklogitt) viser da granater i en blass lysegrønn grunnmasse. Eklogitter kan også opptre som inneslutninger (xenolitter) i basalter og kimberlitter, og antas da ofte å stamme fra Jordens mantel. I Norge forekom­

EKMAN

mer eklogitter som inneslutninger i gneiser og andre bergarter påvirket av den kaledonske fjellkjededannelsen lengst vest i landet. Særlig vakre forekomster er kjent fra Nordfjord og Møre og Romsdal. Ekiund, Hans, 1927-99, svensk komponist. Var i sin tidligste produksjon influert av tolvtoneteknikken, men forlot den da han ikke fant seg til rette innenfor denne retningens strenge system. Ble opptatt av Hindemith, Mozart, Reger og Alban Berg. Gjennom­ brudd med Musikk for orkester, en komposisjon med stor intensitet og uttrykkskraft. I tillegg skrev Ekiund bl.a. 8 symfonier, kammermusikk, sanger og korver­ ker. Ekiund, Johan Alfred, 1863-1945, svensk teolog og salmedikter; dosent i religionshistorie i Uppsala 1896; biskop i Karlstad 1907-38. Til hans mest kjente salmer hører Fddemas kyrka, kampsangen for den ungkirkelige bevegelsen han var med på å grunnlegge. Spørsmålet om å gi den plass i 1986utgaven av den svenske salmeboken førte til heftig debatt. Han utgav bl.a. Andelivet i Sveriges kyrka (1911-38) og Mdnniskan och Gud (1926). Ekiund, Ragnar Rudolf, 1895-1946, finlandssvensk forfatter og avismann, utgav lyrikk- og aforismesamlinger, f.eks. Det unga dgat (1927), Vårldfrån veranda (1934), Rymd och mdnniska (1938), Du stallbror med Gud (1940) og Loggbok på landbacken (1945), de symbolistiske romanene Den gåtfulla gasten (1932) og Himmelstimran (1937), og memoarbøkene Liten drbmmarpilt (1943) og Ny dag borjar (1944). Ekman, Carl Gustaf, 1872-1945, svensk politiker, statsminister 1926-28 og 1930-32. Han var medlem av riksdagen 1911-32 og ble etter Karl Staaffs død 1915 fører for den forbudsvennlige og radikale fløy i det liberale parti. Ved sprengningen av det liberale parti, noe som for en stor del skyldtes hans alkohol­ politikk, ble han leder for den seirende retning, det frisinnede folkeparti. Den mest innflytelsesrike og samtidig omstridte svenske politiker i 1920-årene. Ekman, Fam, f. 6. okt. 1946, norsk barnebokforfatter og -illustratør, datter av Hasse Ekman og Eva Hen­ ning. Født i Sverige; bosatt i Oslo siden 1954. Debu­ terte 1959 med Det kan handa. Bilde og ord virker sammen i Ekmans billedbøker, der kjente monstre ofte får en overraskende, ironisk vri. Med humor og poesi forsvarer hun drømmenes rett i en forutsigelig verden. Et gjennombrudd fikk hun med boken Hva skal vigjore med lille Jill? (1976). Siden fulgte bl.a. Rødhatten og ulven (1985), En sky over Pine-Stine (1987), Sonate for en fiolin (1989), Kattens skrekk (1992), Kaffebønneslekten (1996) og Fredag den tretten­ de (2004). Med sin blanding av det naive og det

Eklogitt fra Moldehalvøya, Møre og Romsdal, bestående av rød granat (pyrop) og grønn pyroksen (omfacitt). Mynten vises som målestokk.

Gosta Ekman spilte Tage Olsson i Måns Herngrens og Hannes Holms komedie Det blir aldri som man hadde tenkt seg (2000).

sofistikerte appellerer Ekman både til barn og til voksne kunstskjønnere. Tilberedning av hjerter (1998) er en bildebok for voksne. - Hun har vunnet flere priser for sine billedbøker. Litt.: Birkeland, T. m.fl.: Norsk barnelitteraturhistorie, 1997; Kaafjeld, E.: «Kyss katta, for en billedbøkkunstner!» i Visuelt, nr. 3 (2003), 4-9 (intervju); NBL 2. utg.; NKL Ekman. (Frans) Gosta (Victor), 1890-1938, svensk skuespiller. Debuterte 1908 på Oscars-Teatern og var knyttet til Svenska Teatern fra 1913 til dets opphør 1925. Senere ledet han en lang rekke forskjellige teatre i Stockholm: Oscars-Teatern sammen med Pauline Brunius, Stora og Lilla Konserthusteatern og Vasa-Teatern i samarbeid med Per Lindberg. Etter 192 5, da han første gang gjorde suksess i Oslo, utførte han sine viktigste roller i alle de nordiske hovedsteder. Han var en blendende artist sorn hadde utviklet sine sceniske virkemidler til den høyeste kunstneriske uttrykksfullhet. Til hans ypperste roller horer Shakespeares Hamlet, PeerGyntog Hjalmar Ekdal i Vildanden av Ibsen, Fedja i Tolstojs Det levende lik, Marchbanks i Shaws Candida og soldaten i Raynals Graven under triumfbuen. Hans humør og sjarm skaffet ham en rekke lystspillseire som Peter Peter, Danilo i Den glade enke og Roy Lane i Broadway. Etter at lydfilmen kom, hadde Ekman flere sentra­ le filmroller, bl.a. mot den unge Ingrid Bergman i Swedenhielms (19 3 5) og Intermezzo (19 36). Utga v 1928 selvbiografien Den Tankande August. Ekman. (Hans) Gosta d.y., f. 27. juli 1939, svensk skuespiller, sønn av Hasse Ekman, g.m. M.-L. Ek­ man; kunstnerisk nær i slekt med sin berømte farfar. Har vunnet en fremtredende posisjon både i teater, film og fjernsyn. Han har skapt inntrengende karakterstudier i Strindbergs Gustav 3 og En dåres fdrsvarstal. Samtidig har han vist et frodig komisk talent, ikke minst i samarbeid med Tage Danielsson og Hans Alfredson, i revyer og i filmer som Åppelkriget (1971), Mannen som slutade roka (1972), Slapp fångarna loss, det lir vår! (1975) og Picassos dventyr (1978). Samspill med Inger Lise Rypdal i En vandring i solen (1978) og den norske filmatiseringen av Amalie Skrams Lucie (1979). Ekman er lederen i den svenske versjonen av Olsen-banden, Jonsson-ligaen, i samme rolle som Arve Opsahl har hatt i Norge. 1993-94 spilte han Martin Beck i seks filmatiseringer basert på Sjowall og Wahldbs kriminalromaner. Debuterte som film­ regissør 1986 med komedien Morrhår och årtor, der han også spilte hovedrollen. I senere år har han medvirket i flere av sin kones filmer, bl.a. Puder (2001). Ekman. Hasse, eg. Hans. 1915-2004, svensk skue­ spiller, filmregissør og teaterinstruktør, sønn av G. Ekman , hvis produksjon rommet både lett komikk, romantikk og psykologisk spenning. Han filmregide-

358

EKMAN

buterte med Med dej i mina armar (1940), og fikk suksess med Flicka medhyacinter (1950). Enskild ingång (1956) er en filmatisering av Sigurd Hoels roman En dag i oktober. Han gjorde ellers en fin prestasjon i rollen som skuespilleren i Ingmar Berg­ mans Gycklarnas afton (1953). Han var knyttet til Intima Teatern i Stockholm, regisserte revyer for Povel Ramel og Kar de Mumma og skrev slagertekster, ikke minst Swing it, magistern! (1940). Me­ moarboken Den vackra ankungen (1955). Ekman, (Erik) Jakob, 1842-1915, svensk teolog og riksdagsmann, en av stifterne av Svenska missionsfdrbundet (1878) og fra 1886 formann der. Han tok avskjed som prest i den svenske kirke i 1879 på grunn av avvikelser i sakramentlære og kirkesyn og ble forstander for Missionsfdrbundets predikantskole. Han ble siden forkjemper for frikirkelige idealer. Som riksdagsmann fremsatte han lovforslag om borgerlig vigsel for alle som ønsket det. I 1900 utgav han et skrift mot barnedåpen, og forkastet senere læren om de evige helvetesstraffer. Da han ble kraftig imøtegått av P. P. Waldenstrom, tok han avskjed fra forbundet 1904 og ble direktør for et forsikringsselskap. Han utgav bl.a. Illustrerad missionshistoria (1889-91, 2 bd.) og Den inremissionens historia (1896-1902, 5bd.). Ekman, Karl, 1869-1947, finsk pianist og komponist. Ledende pianolærer, senere direktør ved Helsinki musikkinstitutt, en rekke år dirigent for Åbo orkes­ ter, Turku. Tallrike konsertreiser, også i utlandet, til dels sammen med sin kone, sopranen Ida Ekman (1875-1942). Ekman, Kerstin, f. Hjorth, f. 1933, svensk forfatter, medlem av Svenska Akademien 1978. Hun har skrevet ypperlige psykologiske kriminalthrillere, f.eks. De tre små mdstarna (1961) og Den brinnande ugnen (1962). I Dddsklockan (1963) og Pukehornet (1967) viker detektivromanpreget for naturskildrin­ ger og en realistisk fremstilling av ensomhet og isolasjon. Gjennombruddsromanen Morker och blåbdrsris (1972) gestalter et triangeldrama i utkant­ miljø. Et hovedverk er den såkalte Vallmstasviten, en krønikelignende skildring av det svenske sam­ funnets utvikling på 1900-tallet, gjenspeilet i et lite stasjonssamfunns historie: Hdxringarna (1974), Springkdllan (1976), Ånglahuset (1979) og En stad av ljus (1983). Sentralt i romanene står skildringen av kvinnenes liv og arbeid. Etter denne suksessen har Ekman med stort hell forsøkt seg så vel med en røverroman (Rdvarna i Skuleskogen, 1988), en versfortelling (Knivkastarens kvinna, 1990), foruten at hun har vendt tilbake til kriminalfortellingen med romanen Hdndelser vid vatten (1993, Nordisk Råds litteraturpris 1994), som har handlingen lagt til forfatterens norrlandske oppveksttrakter. Romanen Gor mig levande igen (1996) drøfter bl.a. den mulige og nødvendige motstanden mot ondskapen, slik den opptrer i ulike former. Ekmans andre hovedverk, også med Norrland som hovedarena, er trilogien Vargskinnet: Guds barmhårtighet (1999), Sista rompan (2002) og Skraplotter (2003). - De fleste av hennes bøker er oversatt til norsk. I forbindelse med mordtrusselen mot Salman Rushdie gav Ekman uttrykk for at Svenska Akade­ mien reagerte for svakt, og betrakter seg fra 1989 ikke lenger som medlem. Litt.: Roster om K.E., 1993; Schottenius, M.: Den kvinnliga hemligheten: en studie i K.E.s berdttarkonst, 1992 ‘ Ekman, Marie-Louise, f. 1944, svensk billedkunst­ ner; g.m. G. Ekman d.y. Inspirert av tegneserier skildrer hun i sine bilder relasjoner mellom mennes­ ker med psykologisk innsikt og humor. Hun tar fatt i mytene og de underliggende strukturene, og går ikke av veien for å vekke oppsikt og forarge. Hun har også laget filmer med utgangspunkt i malerier. Professor ved Konsthogskolan i Stockholm.

Ekman, Ove Laurentius, 1847-1921, fodt i Oslo, norsk arkitekt. Utdannet ved Den kgl. Tegneskole i Oslo, i Westfalen og i Miinchen. Fra 1872 var han assistent hos J. W. Nordan, men startet snart egen praksis i Oslo. Fra ca. 1890 praksis i samarbeid med E. Smith, fra 1910 også med C. Michalsen. Ekman var en av landets mest produktive arkitekter på 1800-tallet og tegnet en rekke bygninger, særlig forretningsgårder og skoler, spesielt i Oslo i forbin­ delse med den intense byggevirksomheten i 1890årene. Stilmessig er de fleste byggene utfort i nyrenessanse, men etter hvert også i nybarokk. Blant hans mer kjente arbeider er Uranienborg skole, Bjølsen skole og Kampen skole i Oslo (alle fra 1886), den tidligere Vestheim skole, nå Den franske skole i Oslo, Lycée René Cassin (1893/97), Lillehammer sparebank og festivitetslokale (1892-96), Strømsø skole og Bragernes skole i Drammen (1893), City-passasjen (1897-98) og Magnusgården på hjørnet av Karl Johans gate og Rosenkrantz' gate i Oslo (1899). Han hadde en rekke offentlige verv og virket som jurymedlem i flere viktige arkitektkonkurranser i 1890-årene. Litt.: NBL 2. utg.; NKL Ekman, Robert Wilhelm, 1808-73, finsk maler, fra 1824 elev av J. G. Sandberg ved Stockholms kunst­ akademi, 1837-40 av Delaroche i Paris og deretter tre år i Italia. I 1845 slo han seg ned i Turku, grunnla tegneskolen, malte altertavler til en rekke av landets kirker, utførte fresker til domkirken i Turku (184954) og skapte tallrike bilder med emner fra finsk folkeliv, fra Runeberg og Kalevala. Ekman, Stina, f. 1950, svensk billedkunstner. Arbei­ der med installasjoner i et minimalistisk formspråk. Gjennombrudd med installasjonen Gitter på Moderna museet i 1985.1 et rom hadde hun plassert små kubisk formede skulpturer, på tak og vegger, som til sammen utgjorde innsiden av et tredimensjonalt objekt. Professor ved Konsthogskolan i Umeå, deretter ved Konsthogskolan i Stockholm. Ekman, Sven Petrus, 1876-1964, svensk zoolog, dosent ved universitetet i Uppsala 1904, professor samme sted 1927. Innen ferskvannsbiologisk og dyregeografisk forskning har hans arbeider hatt grunnleggende betydning. Mest kjent er hans Djurvdrldens utbredningshistoria på den skandinaviska halvbn (1922), Tiergeographie desMeeres (1935) og denne i betydelig utvidet utgave under tittelen Zoogeography of the Sea (1953). Ekman, Vagn Walfrid, 1874-1954, svensk fysiker, elev av Vilhelm Bjerknes, fil.dr. 1902. Underdirektør ved Det internasjonale havforskningslaboratorium i Oslo 1902-08, professor i mekanikk og matematisk fysikk ved Lunds universitet 1910-39. Ekman er særlig kjent for sine arbeider på havforskningens område. Han bekreftet teoretisk F. Nansens forkla­ ring om at en vindstrøm på den nordlige halvkule blir avbøyd til høyre for vindretningen og med voksende avbøyningsvinkler fra overflaten og ned­

over, og utviklet også en mer fullstendig teori for vindstrømmer i havet. På anmodning av Nansen undersøkte han 1902-03 eksperimentelt årsaken til dodvann og bekreftet da V. Bjerknes' antagelser, at dødvann skyldes dannelsen av bølger i grenseflaten mellom det tyngre sjøvann og et lag ferskvann som ligger over dette. Ekman utforte videre målinger over sjøvannets sammentrykkelighet og konstruerte en rekke instrumenter for havforskning (bl.a. Ek­ mans strømmåler). Sommeren 1930 deltok han sammen med B. Helland-Hansen i en ekspedisjon med Armauer Hansen til passatområdet mellom Portugal og Kanariøyene for å studere havstrømme­ nes natur. Ekman utgav en rekke avhandlinger i oseanografi og hydrodynamikk og dessuten en lærebok i mekanikk (1919). Ekmanfjorden, nordlig arm av Isfjorden på Spitsber­ gen, Svalbard; ca. 20 km lang inkl, de indre deler Brevika og Mudderbukta. Oppkalt etter den svenske forretningsmann J. O. Ekman. Ekne, tettsted og sogn i Skogn prestegjeld, Levanger kommune i Nord-Trøndelag. Sognet ligger mellom Trondheimsfjorden og Nordlandsbanen; tettstedet med Ekne kirke ligger ved Trondheimsfjorden, 263 innb. (2003). Rett sør for tettstedet ligger Falstad fangeleir der mange nordmenn ble henrettet under den annen verdenskrig. Navnet er ikke forklart, kan være et gammelt fjordnavn, Eiknir. Ekner. Reidar, f. 25. juli 1929, svensk litteraturhistoriker, forfatter, kritiker og oversetter, dosent i Stock­ holm i 1962 på avhandlingen Hans Larsson om poesi. Ekners lyrikk, som den fremstår i Etnografica (1960), Skiljaktigheter (1963) og Andhdmtning, bilder (1969), er lærd, og både kulturhistorisk og samfunnskritisk orientert. Efterflera tusen rad (1974), med sin rysten­ de fremstilling av det tabubelagte emnet barns sykdom og død, ble et ikke bare etter svenske for­ hold usedvanlig gjennombrudd hos kritikere og publikum, men innebar også en dreining mot en mer personlig og naken uttrykksform. I Halwdgs mot mørkret (1979), Mellan polema (1982) og Under trddkronorna (1987) står naturopplevelsen og sam­ funnsutviklingen i sentrum. Prosaboken Stenarna i skrinet kom i 1984. Ekner er en ledende Ekeldfspesialist og har gitt ut Ekeldfs Skrifter 1-8 (1991— 93). Også aktiv som oversetter. E-kode, system for merking av tilsetningsstoffer i matvarer, se ►tilsetningsstoffer. Ekofisk, petroleumsfelter i blokk 2/4 lengst sør i den norske del av Nordsjoen, 290 km fra den norske kyst og 350 km fra den britiske. Var verdens største petroleumsfelt til havs da det ble oppdaget i 1969; det består av et inntil 200 m mektig olje- og gassførende kalksteinslag ca. 3000 m under havbunnen og har en utstrekning på 13 x 37 km. Reservoarberegningene har variert helt siden feltet ble funnet. Tallene før 2004 angir opprinnelige utvinnbare reserver i Ekofisk-feltene til 633,59 mill. Sm3 olje, 242,7 mrd. m3 gass og 19,5 mill, tonn NGL. Utbygging. Utbyggingen av området har skjedd i seks faser, produksjonsstart var i 1971. Følgende felt er i produksjon 2004: Ekofisk, Eldfisk, Embla og Tor. Feltene Cod, Albuskjell, Edda og Vest-Ekofisk stan­ set produksjonen i 1998, i forbindelse med åpningen av Ekofisk II. Totalt 29 plattformer er plassert i området. Oljen fraktes gjennom Norpipe-rørledning til Teesside i Storbritannia, mens gassen blir ilandført gjennom Norpipe-rørledning til Emden i Tyskland. ConocoPhillips Skandinavia AS er operatør. Ekofisksenteret tar også imot olje fra Valhall, Hod, Gyda og Ula. Driftsorganisasjonen for Ekofisk-området er lagt til Stavanger, hovedforsyningsbase er Phillipsbasen i Tananger. Totale investeringer ventes å bli ca. 222,8 mrd. 2004-kroner. HISTORISK UTVIKLING

Norske myndigheter gav for første gang konsesjoner for leting etter petroleum i Nordsjøen i 1965. En rekke selskaper satte straks i gang proveboringer,

EKOKKOKINOSE

359 men ikke før i 1969 så man resultater. Etter 32 så og si tørre hull - det var bare funnet beskjedne meng­ der kondensat på Cod og noen viktige dråper olje i det som siden ble Balderfeltet - var man i ferd med å utsette videre boring. Phillips Petroleum fikk imid­ lertid ikke leid ut boreriggen Ocean Viking og fortsatte boringen utover høsten 1969 da de støtte på Ekofiskreservoaret. Dette var verdens største petroleumsfelt til havs da del ble oppdaget, og det fikk umiddelbart stor praktisk og symbolsk betydning for virksomheten på norsk kontinentalsokkel og for Norge som petroleumsprodusent. «Ekofisk foran­ dret Philips og Ekofisk forandret Norge», er det sagt. Feltutbyggingen skjedde i flere faser. I den første fasen benyttet man en oppjekkbar plattform, men de store olje- og gassmengdene nødvendiggjorde etter hvert omfattende bunnfaste installasjoner og transport i ror. Ettersom havdybden ikke er større enn 70-80 m, baserte man seg i hovedsak på å videreføre byggeteknikken fra Mexicogolfen; under­ stell ble bygd i stål, og det ble bygd flere plattformer med hver sine oppgaver. Betong som byggemateria­ le i plattformkonstruksjoner ble også introdusert; den såkalte Ekofisktanken (Ekofisk T) bestod av flere tanker omgitt av en bølgebryter. Det hadde aldri tidligere vært foretatt så store utbygginger på slike havdyp, og Phillips-gruppen måtte løse mange problemer, ikke minst i forbindelse med uvante vind- og bølgeforhold. Norsk næringsliv påtok seg også store oppgaver, noe som skaffet Norge et solid fotfeste innenfor petroleumsvirksomheten; norske løsninger, integrerte plattformer på betongsøyler, dominerte etter en tid norsk sokkel. Det ble etter hvert funnet en rekke større og mindre felt i det som fikk navnet Ekofisk-området. Disse ble koblet opp mot Ekofisk-senteret, som dermed ble mer omfat­ tende, og som beregnes å få en langt lengre levetid enn opprinnelig planlagt. Anleggene kan tenkes å være i produksjon til henimot midten av 2000-tallet. Fase 1.1 perioden 1971-74 ble det produsert råolje fra fire brønner ved hjelp av undervannsbrønnhoder. Som midlertidig produksjonsplattform benyttet man den oppjekkbare plattformen Gulftide. Etter behandling om bord ble oljen ført gjennom undervannsledninger til to oppankrede fortøynings- og lastebøyer og videre om bord i tankskip. Gassen ble brent. Det ble produsert i alt 3,8 mill, tonn olje (28 mill, fat) i perioden. Fase 2. Denne fasen omfattet utbygging av største­ delen av Ekofisk-senteret, der alle plattformer utenom Ekofisk T er fagverkskonstruksjoner i stål. Ekofisk T er en kombinert plattform og lagertank i betong. Den består av ni sylindriske betongtanker som hviler på et fundament og er omgitt av en gjennomhullet bølgebrytervegg. Ovenpå tankene er det montert et ståldekk som bærer prosessutstyr. Den er 92 m i diameter, 82 m høy og veier 235 000 tonn. Tankene rommer 135 000 tonn (1 mill, fat) råolje. Byggingen begynte i en tørrdokk i Jåttåvågen mellom Sandnes og Stavanger, og ble fullført i Hillevågen ved Stavanger. Tanken ble senere slept ut til Ekofisk og senket ned på bunnen (1973). Hovedkonstruktør var det franske firmaet Doris, med Norwegian Contractors som hovedentreprenør. Ekofisk T betydde et gjennombrudd for betongkon­ struksjoner i offshore petroleumsvirksomhet. Tre boreplattformer, A (Alpha), B (Bravo) og C (Charlie), tjente som boreplattformer under boring av produksjonsbrønner, og som plattformer for montering av brønnhoder og annet nødvendig utstyr under pro­ duksjonsfasen. A er plassert et stykke sør for selve Ekofisk-senteret, B et stykke nordenfor. Det var på B Ekofisk. De produserende petroleumsfeltene på Ekofiskområdet er (per 2004) Ekofisk, Eldfisk, Embla og Tor. Oljerørledninger som transporterer olje fra omkringliggende felter til Ekofisk, er også markert. Fra Ekofisk fraktes olje til Teeside, Storbritannia, og gass til Emden, Tyskland, gjennom Norpipe-rørledninger.

det skjedde en utblåsning fra en av brønnene under overhaling i april 1977 (►Bravo-ulykken). Flere andre plattformer, bl.a. terminalplattformen FTP (Field Terminal Platform), innkvarteringsplattformen Q (Quarter Platform) og pumpeplattformen P ble installert i denne fasen. Fase 3. Denne fasen omfattet legging av olje- og gassrørledninger til hhv. Teesside (1975) og Emden (1977) (se ►Norpipe) med trykkøkningsplattformer og terminaler (Emden-terminalen, Teesside-terminalen), samt stålplattformer på Cod, Tor og VestEkofisk og rørledninger fra disse til Ekofisk-senteret. Dessuten bygging av en mottakerplattform (R) og montering av utstyr på Ekofisk T og pumpeplattfor­ men (P). Fase4. Godkjenning for fjerde utbyggingsfase ble gitt i 1975. Denne fasen omfattet bygging av en

boligplattform, Ekofisk Hotel, ved Ekofisk-senteret, samt utbygging av feltene Albuskjell, Edda og Eld­ fisk. Albuskjell ble bygd ut med to stålplattformer, Edda med én. Her veltet boligplattformen ► Alexan­ der L. Kielland 27. mars 1980 med tap av 123 men­ neskeliv. Eldfisk ble utstyrt med to bore- og produk­ sjonsplattformer samt en terminalplattform Fase 5. Denne fasen er et resultat av ønsket om å oke utvinningsgraden i Ekofisk-feltet. For å opprett­ holde reservoartrykket slik at man kunne øke utvin­ ningsgraden, ble det bygd en vanninjeksjonsplattform. Denne kom i drift i 1987. Vanninjeksjonskapasiteten på feltet er senere flere ganger blitt utvidet, og er i dag på over 800 000 fat/dag. Embla-feltet ble vedtatt utbygd i 1990 og hadde produksjonsstart i 1993. Ekofisk2.1 1994 godkjente Stortinget planene for utbygging som sikrer fortsatt drift pa Ekofisk. Utvin­ ningstillatelsen og Norpipes transporttillatelse ble samtidig forlenget ut 2028. Et nytt Ekofisk-senter med ny bore- og produksjonsplattform (Ekofisk 2/4 X) og ny plattform for prosessering og transport (Ekofisk 2/4 J) ble åpnet høsten 1998. Sistnevnte plattform har prosesseringskapasitet på 41 600 m3 olje, 21,2 mill, m3 gass og 31 800 m3 vann i døgnet. De nye plattformene er konstruert for å tåle opp til 20 meters innsynkning, er beregnet for 30 års drift, og skal erstatte alle de gamle plattformene. Utbyg­ gingen kostet ca. 17 mrd. kroner. I det nye feltsenteret inngår bare 4 plattformer; de to nye (X og J) og de gamle H og C. De øvrige plattformene på senteret er nedstengt. Totalt vil etter hvert 14 plattformer på norsk side og 2 plattformer på britisk side stenges ned. INNSYNKNING

I 1984 oppdaget man at havbunnen ved Ekofisk hadde sunket. Det skyldtes at krittbergarten i reser­ voaret ble sammenpresset etter hvert som gass og olje ble utvunnet. Under selve Ekofisk var innsynkningen 3 m, ved Vest-Ekofisk 0,6 m. De andre felte­ ne var ikke berørt. For å stå imot hundreårsbølgen ble derfor alle stålplattformene på Ekofisk-senteret hevet (1987) med 6 m ved hjelp av 100 hydrauliske jekker, hver med en løftekapasitet på 600 tonn. Deretter ble det montert forlengelsesstykker pa de ialt 44 plattformbena. Rundt Ekofisk T ble det instal­ lert en beskyttelsesvegg. Innsynkningen har fortsatt og er nå rundt 7 meter. De nye plattformene, som kom i drift 1998, er bygd for å tåle opp til 20 m innsynkning. I 2003 ble utbyggingsprosjektet Eko­ fisk Vekst godkjent. Prosjektet har til hensikt a øke utvinningen fra Ekofisk med 182 mill, fat oljeekvivalenter. Utbyggingen består av en ny plattform, boring av 25 brønner, økt prosesskapasitet og leg­ ging av en el-kabel for felles strømforsyning. NAVNET

Navnet Ekofisk er en konstruksjon; Phillips satte engelske fiskenavn pa lovende strukturer (Anchovis, Brisling, Cod, Dace, Eel osv.), men slapp opp for navn på E og laget et «norsk» navn: Ekofisk. EKOFISK SOM KULTURMINNE

Ifølge en beslutning hos Riksantikvaren skal Ekofisk sikres som teknisk-industrielt kulturminne. Det betyr at alt om «offshore-byen» som har betydning for ettertidens kunnskap om olje- og gassepoken i Norge, skal dokumenteres. Norsk Oljemuseum i Stavanger skal ha det faglige ansvar for prosjektet. Det var opprinnelig Oljedirektoratet som ba Phillips Petroleum Co. om å sette i gang et forprosjekt for sikring av Ekolisk-anleggene som teknisk-industrielt kulturminne. ekokkokinose (vet.), sykdom (zoonose) som skyldes parasittene Echinococcusgranulosus og E. multilocularis (små bendelormer). Begge parasittene har det voks­ ne stadiet i tarmen hos rovdyr, for eksempel rev og hund. Mennesker som far i seg egg, f.eks via egg i pelsen hos infiserte hunder eller via forurenset bær og sopp, blir mellomvert for parasittene. E. granula-

360

EKOLSUND

sus forårsaker dannelse av væskefylte hulrom eller cyster, E. multilocularis svulsllignende prosesser på forskjellige steder i kroppen der larvene utvikler seg. Ekokkokinose er en rapportpliktig sykdom (Gruppe B). Frem til 1950-årene forekom E.granulosus hos ca. 10 % av reinslaktene, men har - pga. systematisk parasittbekjempelse hos gjeterhunder og mindre bruk av rått slakteavfall fra rein som hundemat ikke vært påvist hos reinsdyr etter 1990. Hos storfe har den ikke vært påvist siden 1987. E. multilocularis har aldri vært påvist i fastlands-Norge. Med unntak for Sverige, Danmark og Finland må alle hunder importert til Norge behandles med medisiner som dreper parasitten. Påvist forekomst av parasitten i Danmark og på Svalbard i 1999 vil antakelig medfø­ re behandlingsplikt for hunder som kommer fra disse områdene også. Ekolsynd, gods og slott i Sverige, Uppland, ved Ekolsundsviken 15 km øst for Enkbping. Godset er kjent siden begynnelsen av 1300-tallet, og tilhørte i middelalderen bl.a. slekten Oxenstierna. Gustav Vasa kjøpte stedet 1542, og det var i kongelig eie til 1624, da Gustav 2 Adolf gav det til Åke Thott, som flyttet slottet til dets nåværende beliggenhet. 174785 tilhørte Ekolsund Gustav 3, deretter slekten Seton til 1912, da godset ble oppstykket. Slottet ble 1918 kjøpt av Carl Kempe, og tilhører fortsatt hans etterslekt. Ekolsund slott, var opprinnelig en befestet borg, som lå på en holme innerst i Ekolsundsviken. Det nåvæ­ rende slottet er et tofløyet anlegg med treetasjes steinhus, påbegynt i 1630-årene etter tegninger av Simon de la Vallée, fullført i 1660-årene av Nicodemus Tessin d.e. Eksteriøret ble endret av Carl Hårleman i 1740-årene, og Gustav 3 lot C. F. Adelcrantz og J. E. Rehn stå for omfattende innredningsarbeider senere på 1700-tallet. Slottet ble fredet 1968. ekonge, dialektnavn på ►praktærfugl, Somateria spectabilis, fugleart i andefamilien. ekorn (norrønt ikorni, av omstridt opphav), Sciurus vulgaris, gnagerart i ekomfamilien. Et lite dyr med rundt hode, store øyne og store, hårete ører som ender i en lang dusk av stive hår. Kroppen er slank og halen besatt med lange hår som vender til to sider. Ryggen er rødbrun, buken hvil. Sørover avblekes fargen litt om vinteren. I nordlige strøk blir den blågrå, samtidig som pelsen blir tettere og tykke­ re (gråverk). Kroppslengde inntil 24 cm, hale 14-19 cm, vekt opp til 390 g. Levevis. Ekornet er dagaktivt og lever for en stor del oppe i trærne og spiser frø, nøtter, unge skudd og bark i sevjetiden. Dessuten røver det fuglereir. Ekornet bygger varme og godt forede bol i hule trær eller fritt på grenene. Det samler vinterforråd, særlig hassel- og eikenøtter, som det, iblant i store meng­ der, lagrer i trehuler, fuglekasser eller i egne reir, eller også nede på marken. Ekornet føder normalt 36 unger på senvinteren, om mattilgangen er god kan den føde et nytt kull i juli-august. Utbredelse. Ekornet er utbredt over store deler av Eurasia og forekommer hos oss i alle skogdistrikter, men er knyttet til barskogen. Det er funnet ekorn mange steder i Finnmark; på Vestlandet mangler det i enkelte strøk både ute på øyene og på fastlandet. På fjellet treffes det ikke sjelden i bjorkeregionen, noen ganger også ovenfor den. Ekornet varierer periode­ vis i antall. Se ►ekornår. Skimt av ekorn som brukes til pelsverk, kalles gråverk. Folketro. I folketroen har ekornet spilt en rolle fra de eldste tider. I norrøn mytologi farer ekornet (ratatoskr) opp og ned i asken Yggdrasil for å sette ondt blod mellom ørnen i treets topp og ormen som gnager på treroten; mange steder har det helt opp mot våre dager vært tydet som et vondt varsel å møte ekorn - andre steder har det riktignok vært ansett som godt møte. Hvis ekornet skiftet farge

Ekorn

Ekornape

tidlig, sa man det ble tidlig vinter. La ekornet seg inn på husene, var det merke på frostår, enkelte steder på dyrtid, andre steder igjen var det et dødsvarsel. Jakt. Ekorn kan jaktes i hele landet i perioden 1. nov.-l 5. mars. ekornaper, Saimiri, primatslekt i kapusinerapefamilien, omfatter to arter. Små, tettbygde dyr. Fargen er grønn- til rødaktig med et hvilt ansikt. Tallrikt fore­ kommende i skogsområder i Sør- og Mellom-Amerika. Ekornes ASA, Ikornnes i Sykkylven, norsk møbelprodusent grunnlagt 1934 av Jens Ellingsen ►Ekor­ nes, børsnotert 1995 og nå Nordens største med produksjon av madrasser, stoler, sofamøbler og skumplast. Produktet var opprinnelig møbel- og madrassfjærer, fra 1938 særlig madrasser under merket Svane. Etter den annen verdenskrig startet møbelproduksjonen, fra 1959 også skumplast. 1971 ble hvilestolen Stressless patentert og utviklet seg til å bli et av verdens mest kjente møbelmerker, som la grunnlaget for selskapets suksess. 1979 ble Jens Petter ►Ekornes adm. direktør. Ekornes har produksjon i Sykkylven (tre fabrik­ ker), Stranda, Hareid og Hornindal, samt i Fet i Akershus. Selskapet markedsføres i over 20 land med salgskontor i Norge (for Skandinavia), Finland, Storbritannia, USA, Tyskland, Frankrike og Japan. Omsetning ca. 2 mrd. kr med rundt 1500 ansatte (2003). 80 % av produksjonen eksporteres.

Ekornes. Stressless-stolene, som ble introdusert av Ekornes 1971, har vært en stor suksess og produseres i stadig nye varianter.

Ekornes. Jens Ellingsen, 1908-76, født i Sykkylven,

norsk møbelprodusent. Grunnla 1934 J. E. Ekornes Fjærfabrikk, det nåværende ►Ekornes ASA. Han ledet bedriften til 1976, og hans nevø Jens Petter Ekornes overtok 1979. Ordfører i Sykkylven kom­ mune 1953-56, utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1971. Ekornes, Jens Petter, f. 2. jan. 1942 i Ørsta, norsk møbelprodusent; nevø av Jens Ellingsen E. Salgssjef for møbelfabrikken ►Ekornes ASA 1965-79, adm. direktør 1979-87 og 1990-96, konsernsjef 19962002, senere styremedlem. Kåret til årets leder i Norge 2001. ekomfamilien, Sciuridae, pattedyrfamilie i ordenen gnagere. Små til middelsstore dyr; omfatter ca. 200 nålevende arter. De har en rund, jevntykk hale som er kledd med hår, og pelsen er vakkert farget. For­ lemmene benyttes omtrent som armer og hender. De har fire frie tær, mens baklemmene har fem. Alle tær er forsynt med skarpe og krumme klør. Mange av artene lever vesentlig i trær, treekom, flygeekorn, mens andre er jordboere og graver huler i bakken, jordekorn, præriehunder, murmeldyr. Ekorndyrene er utbredt over hele Jorden unntatt Australia, Mada­ gaskar og polarområdene. ekornfisker. Holocentridae, benfiskfamilie i ordenen beryxfisker. Ryggfinnen er lang og de fleste artene er rødfargede. Kroppen er dekket av store, ujevne skjell, og gjellelokket har en tagget kant. Nattaktive og utbredt i tropiske hav. Familien deles ofte i to underfamilier, ekornfisk og soldatfisk. Noen arter holdes som akvariefisk, bl.a. ekornfisken Adioryx cornutum fra Indiske hav og Stillehavet. ekornhund, gammel, forlengst avskaffet fellesbeteg­ nelse på hunderasene papillon og phaléne. ekornnøtt. Rhizopogon. stilksporesoppslekt med underjordiske, knollformede fruktlegemer 0,5-8 cm i diameter. Gulbrune eller hvite til rosa, småkamrede inni. 4 arter i Norge. Av disse er gulbrun ekornnøtt forholdsvis vanlig i barskog. Ingen er matsopp. ekornspinner, Stauropusfggi, sommerfuglart i famili­ en Notodontidae. Kraftig og lodden, forvingene er gulaktig gråbrune med mørkere, brune bånd som er avgrenset av smale, gulaktige siksakstriper. Bakvingene er mer jevnt farget i grågult og gråbrunt. Vinge­ spenn 47 til 65 mm. Larvene er kastanjebrune til gulbrune. De har to pukler på flere av ryggleddene og er kjent for å kunne innta merkelige stillinger. Næringsvekster er bøk, eik og bjørk m.fl. Arten flyr fra mai til juli, og er i Norge utbredt fra Oslofjordområdet til Vest-Agder. ekornsvingel, Vulpia bromoides, ettårig art i gressfamilien. 5-25 cm høy med knebøyde strå og sammenrullede blad som er lodne på oversiden. Topp med flerblomstrede, lysegrønne småaks, langt snerp. Tørre steder på sand. Ekornsvingel er en europeisk art som her i landet vokser tilfeldig på avfallsplasser, ekornår, år da ekornene opptrer i særlig stort antall. Ekornårene ser ut til å falle sammen med år da bartrærne har stor produksjon av kongler.

EKSEKVATUR

361 ekorsjere (av fr.), flå, rive av hud; i overført betyd­ ning: ribbe til skinnet, flå; radbrekke. ekpyrose (av gr. 'ut' og 'ild'), verdens undergang ved brann. e.Kr., forkortelse for etter Kristus, dvs. etter Kristi fødsel. Ekran (russ, 'skjerm', av fr.), navn på sovjetiske kommunikasjonssatellitter som fra geostasjonær bane ved 99 grader øst kunne overfore/kringkaste fjernsynsprogrammer fra Moskva til små bakkeantenner i isolerte områder langt mot nord i Sovjetuni­ onen. Den første Ekran ble skutt opp 1976. Ekran M-serien ble innledet med oppskytningen av Ekran 16. Sammen med Raduga og Gorizont utgjor­ de Ekran romsegmentet i det omfattende Stationarprogrammet. ekranoplan, flylignende luftfartøy som svever få meter over havoverflaten eller andre forholdsvis jevne flater på en slags luftpute skapt av en nedoverrettet luftstrøm fra vingene. Særlig utviklet og brukt i Sovjetunionen/Russland for militære formål, ekre (av åker), attlege, eng tillagt på åkerjord. nyekre, nylig tillagt ekre, første års eng. Ekroll, Martin Hoff, 1865-1916, norsk kjøpmann og væreier i Lofoten. Bekostet og ledet 1894-95 en ekspedisjon til Edgeøya, Svalbard, der det foruten fangst ble foreatt meteorologiske observasjoner. Utgav Plan fur eine Schlittenboot-Expedition nach dem Nordpol (1891). Ekron, en av de fem filister-bystatene ved grensen til Juda, erobret av israelittene, men senere tapt igjen (Dom 1,18; 2 Kong 1,2 ff.). Erobret på nytt i makkabeertiden. eks- (av lat. el. gr.), ut av, ut fra, bort fra; forhenvæ­ rende, tidligere. Se også ►ex-, eksakerbasjon (av eks- og lat. 'skarp'), forverring (om sykdom). Motsatt: remisjon. eksakt (fra lat., eg. perf. part, av 'drive ut, fullføre'), nøyaktig, presis. eksakte vitenskaper, betegnelse som ofte brukes om vitenskaper som er tilgjengelige for matematisk behandling. Eksakte vitenskaper omfatter bl.a. matematikk, mekanikk, fysikk, informatikk og moderne kjemi. eksaltasjon (avlat, 'opphøye, oppildne') (psyk.), løftet sinnsstemning med økt selvfølelse, opphisselse og forhøyet aktivitetsnivå; særlig ved abnormale sinnstilstander, f.eks. ved ►mani. eksaltert, oppspilt, overspent. eksamen (av lat. 'undersøkelse'), kunnskaps- eller ferdighetsprøve. Eksamen går tilbake til Kina for et par tusen år siden, i Europa til middelalderen i form av disputa­ ser, i nyere tid i form av skriftlige prøver, delvis supplert av muntlige. Eksamen har vært under sterk kritikk for uheldig tilbakevirkning på undervisnin­ gen. Den har også vært regnet som upålitelig og tilfeldig og for å skape en usosial konkurranseånd i skolearbeidet. Som følge av kritikken har man forsøkt å utfylle vurderingen med standpunktprøver og standpunktkarakterer. Når eksamen på tross av kritikken og usikkerheten likevel er beholdt, er det av to grunner. Den betyr en kontroll med lærernes og elevenes arbeid, og den legger forholdene til rette for en mer ensartet bedømmelse over hele landet. Dette får en viss vekt når det er stor søkning til enkelte læresteder eller studieretninger, og når opptaket ikke skal få karakter av å være tilfeldig. Se forøvrig ►grunnskolen, ►videregående opplæring, ► examen. eksaminand, den som prøves ved en eksamen. eksaminasjon, spørsmålsstilling, «høring», det å eksaminere. eksaminator, den som eksaminerer, dvs. stiller spørsmål eller gir oppgaver ved en eksamen.

eksaminatorisk, i eksaminasjons form, forhørende. eksaminere, stille en elev spørsmål for å få greie på

vedkommendes kunnskaper, «høre»; utspørre, eksaminat (eg. lat. examinatus juris el. examinatus medicinae), person som etter tidligere universitetsordning hadde tatt såkalt norsk-juridisk eller norsk medisinsk embetseksamen på grunnlag av ►preliminæreksamen, uten å ha lest latin i gymnaset. eksaminatprium (av lat.), undervisningsform, særlig på universitetsnivå, der studentene aktiviseres gjennom spørsmål og oppgaveøvelser. eksantem (av eks- og gr. 'blomstre'), dss. utslett. Eksantematiske sykdommer brukes om enkelte akutte infeksjonssykdommer som ledsages av ut­ slett: kopper, skarlagensfeber, meslinger, vannkopper, flekktyfus og andre. Finnes utslettet på slimhin­ ner, kalles det enantem. eksark (av gr.), opprinnelig underoffiser, senere offiser, fra 500-tallet e.Kr. feltherretittel og betegnel­ se på de bysantinske provinsstattholdere i de afri­ kanske og italienske besittelser (se også ►Eksarkatet). Også tittel på flere høye embeter i den greskortodokse kirke i middelalderen. Eksarkatet (av gr.), de bysantinske besittelser i Italia (568-751), spesielt provinsen omkring Ravenna, eksarkens hovedsete. Eksarkatet ble opprettet da langobardene 568 erobret Italia, og omkring 600 delt i provinsene Istria, Venezia, det egentlige Eksarkatet med Calabria, Roma og Napoli. Da langobardkongen Aistulf 751 erobret Ravenna, ble det oppløst; Pipin erobret selve Eksarkatet og skjenket det til paven 754; Venezia ble gresk vasallstat; Istria ble innlem­ met i temaet Dalmatia; Napoli og Calabria kom under Sicilia. Fra 754 til ut på 1400-taIlet ble beteg­ nelsen brukt av det pavelige kanselli som navn på egnen omkring Ravenna. eksartikulasjon (av eks- og lat. 'ledd'), amputasjon av et lem ved gjennomskjæring i et ledd. eksedent (av lat. 'overskride'), den del av en forsik­ ring som et forsikringsselskap overfører til andre forsikringsselskaper (reassuranse) når risikoen overstiger et bestemt beløp. eksedra, se ►exedra. eksegese (av gr.), vitenskapelig fortolkning av en tekst, spesielt av Bibelens tekster. I alle religioner som er basert på hellige skrifter spiller fortolkning av tekstene en viktig rolle, men metodene som brukes varierer svært. Den eldste kristne eksegese overtok for en stor del metoder som var vanlige i samtiden, både innenfor jødedommen og hellenismen. Innen­ for oldkirken var det et spenningsforhold mellom den antiokenske fortolkning (se ►antiokenske skole), som var historisk og bokstavelig (historisk-kritisk) orientert, og den aleksandrinske skole, som forsvarte og utviklet ► allegorisk fortolkning; dvs. en lesning som var konsentrert om tekstens skjulte dybdemening og ikke en bokstavelig forståelse. Den allegoris­ ke metode anerkjente også at teksten kunne leses på flere nivåer. Origenes fra Alexandria tilrettela meto­ den, og han utviklet en teori om at Bibelens tekster hadde en tredobbelt mening (den trefoldige fortolk­ ning): historisk, moralsk og åndelig (profetisk). Han bidrog sterkt til at den allegoriske metoden ble den dominerende ved fortolkning av Bibelens tekster. Denne metoden fortrengte i lang tid den historiskkritiske tradisjonen fra Antiokia. I middelalderen ble den trefoldige fortolkningen utvidet til en metode for fortolkning der man antok at Bibelen hadde firedobbelt mening (lat. quadriga); dvs. 1) bokstavelig, om de historiske hendelser i fortiden, 2) allegorisk, om trosinnholdet, 3) moralsk, om det rette liv og 4) anagogisk eller eskatologisk, om håpet og fremtiden. Man mente at de fire me­ ningene potensielt var til stede i Bibelens tekster, men ikke nødvendigvis i ethvert tekststed. Nikolaus av Lyras Postilla super totam bibiam (1 322-39, senere med tillegg av andre forfattere) var et standardverk for middelalderens eksegese.

Den firfoldige metoden kunne lett anvendes vilkårlig, og i senmiddelalderen (reformasjonen) ble det et hovedanliggende å vinne tilbake til de enkle og klare meningene i Bibelens skrifter. Økt kjenn­ skap til hebraisk og gresk fremmet utviklingen, og man søkte å forene denne språkvitenskapelige innsikten med det teologiske kravet om å tolke Skriften som tale om Kristus. Luther var blant dem som ytet en viktig innsats i dette arbeidet. Siden 1800-tallet er det blitt lagt sterk vekt på historisk-kritisk avdekking av de bibelske tekstenes innhold, og enheten mellom en historisk-vitenska­ pelig og en teologisk fortolkning har vært vanskelig å fastholde. I senere år er det en voksende interesse for nyere litteraturvitenskapelige metoder i det eksegetiske arbeidet. Disse metodene kan bidra til å nøytralisere en del tradisjonelle spenninger mellom historisk-kritisk og teologisk tekstlesing. Se også ► Bibelen (bibelvitenskap). TaR/TKS ekseget (av gr. 'fortolker'), en som driver ►eksegese; dvs. fortolkning av - ofte bibelske - tekster. eksegetikk (av gr. 'fortolkning'), den del av teologien som arbeider med den vitenskapelige fortolkning av Bibelens bøker. Se ►eksegese. eksegetisk (av gr.), fortolkende, forklarende, som tjener til å utlegge et skrift. Eksekias, Exekias, gr. Eksekias, virksom i siste halvdel av 500-tallet f.Kr., gresk pottemaker og vasemaler, en av svartfigurteknikkens fremste representanter, kjent for fint balanserte komposisjoner og utsøkt detaljarbeid. Han var en av de første greske vasemalere som innførte det psykologiske moment i sine menneskeskildringer, slik at hans bilder uttrykker stemning og ikke bare handling. eksekusjon (til eksekvere), tidligere i sivilprosessen tvangsfullbyrdelse gjennom offentlig myndighet av dommer, forlik m.m. Nå brukes eksekusjon mest om fullbyrdelse av ►dødsstraff. eksekusjonspelotong, hæravdeling som utfører en henrettelse ved skyting. eksekutivkomité, egentlig utøvende komité, i mange organisasjoner navn på det utvalg som har den utøvende myndighet i tiden mellom kongressene. Særlig var eksekutivkomiteen i den sterkt sentrali­ serte kommunistiske internasjonale velkjent. I de statsbærende kommunistiske partiene i Øst-Europa hadde man gjerne et innskutt ledd mellom kongres­ sene og eksekutivkomiteen (Politbyrået), nemlig Sentralkomiteen, som møttes et begrenset antall ganger i året. eksekutiv myndighet. 1 Utøvende myndighet, dvs. myndigheten til a sette 1 verk og håndheve lovene og i det hele utføre de gjøremål innenfor statsstyret som ikke tilligger lovgivningsmakten eller domstolene. Grunnlovens § 3 fastsetter at «den udøvende Magt er hos Kon­ gen». 2 Offentlig myndighet som fullbyrder (eksekverer) dommer o.l., namsrett og namsmann. eksekutor (av lat.), i eldre sivilprosess den offentlige tjenestemann som besluttet og satte i verk ekseku­ sjon (tvangsfullbyrdelse). executor testamenti, testamentseksekutor, se ►testamentsfullbyrder. eksekutør (av fr.), særlig i musikk, utøvende kunst­ ner (til forskjell fra komponist). eksekvatur, exsequatur (lat. 'la ham fullføre'), god­ kjenning som gis fremmede konsuler av regjeringen i det land hvor de skal utøve sin virksomhet. Eksekvatur kan nektes når den utpekte konsul ikke ansees for «persona grata», og den kan tas tilbake når konsulen misbruker sin stilling, gjør seg skyldig i lovovertredelser eller av andre grunner ansees for uønsket. Det forekommer imidlertid sjelden at eksekvatur tas tilbake, idet mottagerlandets regje­ ring foretrekker å be den fremmede stat om å tilba-

362

EKSEKVERBAR FIL

kekalle eller avskjedige vedkommende konsul. Når en konsul far avskjed, bortfaller hans eksekvatur. Bestemmelser om eksekvatur er nedfelt i Wienkonvensjonen om konsulære forbindelser fra 1963. eksekverbar fil (IT), utførbar fil, fil som inneholder et program som kan kjøres på en datamaskin, i motset­ ning til en ren datafil. Eksekverbare filer for PCer har gjerne endelser som bat (batch-filer), com og exe (programmer), scr (skjermsparer), js.jse, vb, vbe, vbe, wsc, wsf og wsh (skriptfiler). eksekvere (av lat. 'følge etter, fullføre'), utføre, fullbyrde, gjennomføre. 1 Fullbyrde en dom eller annet tvangsgrunnlag. 2 (IT) Utføre program, instruksjon el.l. eksekveringstid (IT), tiden det tar å utføre et bestemt program eller del av et program på en datamaskin, eksellense (av lat. 'fortreffelighet, fremragenhet'), i gamle dager tittel for forskjellige konger og de tyske keisere, inntil majestet-tittelen kom i bruk. Siden ble eksellense tittel for stattholdere og høye verdighetsinnehavere, men i nyere tid er tittelen trengt tilbake slik at den bare føres av sendemenn og statenes høyeste militære og sivile embetsmenn. I Danmark kalles enhver som er i første rangklasse eksellense; i Sverige kalles nå bare statsministeren, utenriksministeren og riksmarskalken eksellense; i Norge var inntil unionsoppløsningen i 1905 de to statsministere eksellenser. eksellere (av fr., fra lat. (ex)celsus 'fremragende, opphøyd'), i forbindelsen eksellere i noe, utmerke seg i noe, være særlig kjenner eller ynder av noe. eksellent, utmerket, ypperlig. eksem (av gr. 'koke, bruse opp'), kloende betennelsestilstand i øvre del av huden, som vises ved at huden blir tørr, rød, flassende, med opptreden av små væskeblærer i det ytterste laget av huden. Ved akutt eksem kan hudoverflaten bli væskende. Kro­ nisk eksem er preget av tørr, skjellende fortykket hud, som har tendens til å sprekke. Det er forskjel­ lige årsaker til eksem, og på denne bakgrunn deles eksemene inn i flere grupper. Kontakteksemer skyldes skadelig påvirkning av stoffer som kommer i direkte kontakt med huden. Disse deles igjen i to grupper: allergisk kontakteksem og irritativt kontakteksem. Allergisk kontakteksem skyldes at immunappara­ tet oppfatter et stoff som vevsfremmed og utløser en betennelsesreaksjon for å fjerne stoffet fra huden. Forutsetningen for å utvikle et slikt eksem er gjen­ tatt kontakt med det aktuelle stoff på forhånd. Eksempler på stoffer som kan utløse allergisk kon­ takteksem er nikkel, gummitilsetningsstoffer, kromsalter og parfyme. Det er beskrevet allergiske reaksjoner på flere hundre forskjellige stoffer. For å finne ut hva som har forårsaket eksemet, brukes ► eksemprøver. Irritativt kontakteksem skyldes skade av huden av irriterende stoffer, oftest såpe eller løsemidler. Denne type eksem er meget vanlig i yrker som renhold, frisør og sykepleie. Atopisk eksem (barneeksem) er en ofte familiær form for eksem som er knyttet til ► allergi, allergisk snue og astma. Dette eksemet sees hyppigst hos små barn, men kan vedvare eller komme tilbake ogsa hos voksne. Årsaken til atopisk eksem er ikke klarlagt. Immunapparatet fungerer på flere måter litt anderledes enn normalt hos de som har denne formen for eksem. Et av særtrekkene er tendens til allergier mot fremmede proteiner, f.eks. i næringsmidler, pollen eller dyrehår. Slike allergier kan forverre eksemet, men er ikke alene årsaken. Derfor vil fjerning av allergifremkallende stoffer ikke alene helbrede eksemet. Andre formerfor eksem er fotoallergisk eller fototoksisk eksem, som skyldes reaksjon på kombinasjonen av et stoff på eller i huden og sollys. Noen medisiner kan fremkalle slike reaksjoner. Mikrobielt eksem

skyldes reaksjon på bakterier eller sopp. Behandlingen av eksemet tar utgangspunkt i å fjerne årsaken så langt dette er mulig. I tillegg vil det ofte være aktuelt å gi symptomlindrende behand­ ling, oftest med kortisonkremer, i noen tilfeller med UV-behandling. TL eksempel (av lat., eg. 'noe uttatt, utvalgt'), enkelttil­ felle, enkeltforhold som brukes til å belyse en all­ menn regel; også: tilfelle, forhold el.l. som kan tjene til mønster eller advarsel. eksemplar (av lat., eg. 'mønster, forbilde'), individ i forhold til sin art eller typisk for sin art; også om avtrykk av bok, dokument el.l. som det er utgitt flere av. eksemplarisk, som kan tjene som eksempel, til forbilde, mønsterverdig; også: (om straff) som kan tjene til advarsel (en eksemplarisk avstraffelse). eksemplaritet. forbilledlighet, mønsterverdighet. eksemplifikasjon (av lat.), det å eksemplifisere; bekreftet avskrift eller dokument. eksemplifisere, belyse, vise gjennom eksempler, eksemprøver, lappeprøver, metode til å påvise aller­ gier ved ► eksem. Testen utføres ved at stoffer som er mistenkt for å gi allergi, plasseres på huden i 48 timer. Allergi vises ved at det utvikles eksem på testområdet. Avhengig av problemstillingen kan det testes med ulike paneler av substanser. eksempsjon (av lat. 'ta ut'), unntak, fritagelse for en plikt; brukes især i den katolske kirkerett om privile­ gier som paven gir f.eks. klostre, ordener og geistlige embetsmenn, og som unndrar dem fra den lokale biskops oppsyn og domsmyndighet; de stilles samti­ dig som regel direkte under paven. eksentrikk (av lat. 'fra' og 'midtpunkt'), eksenter, maskindel som omsetter en roterende bevegelse til en frem- og tilbakegående bevegelse. Den består av en sirkulær skive fastkilt på en maskinaksel slik at skivens midtpunkt faller i en viss avstand (eksentrisitet) fra akselens midtakse. Omkring eksentrikkskiven er det lagt en bøyle eller ring som eksentrikk stangen festes til. Eksentrikk anvendes til styring av stempelkraftmaskiner, til pressing i arbeidsmaskiner (stansing), til pumpestempler osv. En egen utfor­ ming av eksentrikk er ►kamskiven. eksentrisitet (av eks- og lat. 'midtpunkt'). 1 Tilbøyelighet til å handle eksentrisk; originalitet (vurdert som uheldig). 2 (mat.) Ved et ►kjeglesnitt defineres eksentrisitet som forholdet mellom brennpunktenes avstand og den store akse. Kjeglesnittets art karakteriseres ved dets eksentrisitet idet man har e = 0 for en sirkel, e < 1 for en ellipse, e = 1 for en parabel og e > 1 for en hyperbel. eksentrisk, som avviker fra vanlig skikk og bruk, eiendommelig, forskrudd. I matematikken sies to sirkler (vanligvis i samme plan) å være eksentrisk beliggende når deres sentrer ikke faller sammen. Hvis de har samme sentrum, sies de å være konsentriske. eksepsjonell (av fr.), usedvanlig, enestående. eksergi (av lat.-gr.), den del av en termisk energi­ mengde som kan omsettes til mekanisk arbeid. Ifølge termodynamikkens 2. hovedlov kan slik omsetning bare finne sted når en annen termisk energimengde går fra et varmere til et kaldere sted. Den sistnevnte energimengde, som altså går tapt ved vanlig kraftfremstilling (men som kan utnyttes for oppvarmingsformål i såkalte mottrykksdrift), kalles ► anergi. (Se også ► varmekraftmaskin). eksergon (av gr.) (om kjemisk reaksjon i biologisk prosess), som ikke krever arbeid eller energi. Mot­ satt: endergon. ekserpt (av lat.), utdrag, ekstrakt; skriftlig resymé. • (leksikografi) Forekomst (enkeltbelegg) av ord valgt ut (ekserpert) fra en større ordbase.

ekserpere, foreta ekserpt, gjøre utdrag; sammenfatte, eksersis (av fr., fra lat. 'øve, holde i virksomhet'), det å eksersere, militær opplæring, militærtjeneste; våpentrening; innøvingsform som består i stadig gjentagelse av det samme handlingsmønster. eksersere, øve inn våpenbruk og militære ferdighe­ ter; herse, dominere. ekserserplass, øvingssted for militær avdeling, eksess (av lat. 'overskride'), mest brukt i flertall, overdrivelser, utskeielser. eksessiv, sterkt overdrevet. eksessiv (av lat. casusex-cessivus, 'fra-et-sted-kasus') (gram.), kasus som betegner det noen eller noe kommer fra, f.eks. finsk kotonta, hjemmefra, av koto. eksfoliering (av eks- og lat. 'helt blad'), avflaking eller avskalling av de ytre sjikt av en kompakt masse, f.eks. ved opphetning. ekshalasjon (av lat.) 1 Utånding, utdunsting; motsatt inhalasjon. 2 (geol.) Gass- og damputvikling fra vulkaner. ekshalere, puste ut; motsatt: inhalere. ekshalasjonsbeslag (av lat. 'puste ut'), tynne skor­ per eller belegg på fjelloverflater som finnes i vul­ kanske egner hvor gasser strømmer ut fra jorden. Gassene vil dels reagere med luftens oksygen, dels reagere innbyrdes, og som sluttresultat vil reaksjo­ nene fore til avsetning av sublimater i form av pulveraktige overtrekk eller tynne skorper på omgi­ velsenes kalde fjelloverflate. Viktigst blant disse overtrekk er svovel, men også salmiakk (ammoniumklorid) ogmolysitt (jern(III)klorid) er hyppige. Forskjellig fra ►efflorescens. Jfr. fumaroler og solfatarer. ekshausjonsbevis (av lat.), bevismetode som ble anvendt i den greske matematiske skole ved proble­ mer hvor man nå ville anvende grenseoverganger. Ekshausjonsbevis ble særlig benyttet ved areal- og volumberegninger. Metoden ble angivelig først innført av Evdoxos og benyttes ofte av Evklid, men hos Arkhimedes finner man den i dens mest full­ komne form. Ekshausjonsbevis kan kort beskrives som en metode basert på tilnærmelser ved hjelp av polygoner og polyedre. ekshaustor (av lat. 'tømme ut'), avsugningsapparat, vanligvis vifte med kraftig sugevirkning; for foruren­ set luft, røykgasser, støv eller spon fra bearbeidingsprosesser som lakkering, sliping, trevarefabrikker, støperier osv. ekshibisjonisme (av lat. 'fremvisning') (psyk.). 1 Trang til å vise seg frem. Personlighetstrekk som innebærer en stadig trang til å være i sentrum for andres oppmerksomhet. 2 Blotting, også kalt seksuell ekshibisjonisme. Seksu­ elt avvik som innebærer at seksuell tilfredsstillelse best oppnås, eller bare oppnås, ved blotting av kjønnsorganene for en intetanende person, oftest en fremmed av motsatt kjønn. Man kjenner best til ekshibisjonisme hos menn som blotter seg ved å vise frem sin erigerte penis, ofte samtidig med at de masturberer. Blotting hos kvinner er mindre kjent, men forekommer. Årsakene til blotting er ukjente, men de vanligste teoriene hevder at blotteren er en umoden person som ikke våger å ha direkte kroppslige seksuelle forhold, eller som har et dysfunksjonelt samliv, og som heller får tilfredsstilt sin seksualdrift indirekte ved å vise seg frem naken. Blotting består i provoka­ sjonen av andre, og blotteren håper å enten opphis­ se, sjokkere eller skremme andre. Blottere velger seg ofte tenåringer eller mindreårige barn som objekter. Blotting er blant de vanligste formene for seksuelle avvik. Det forekommer ytterst sjelden at blotteren tar fysisk kontakt med den personen ekshibisjonismen er rettet mot. For offeret blir ikke den kropps­ lige integriteten krenket, men den psykiske integri-

________

363

teten kan oppleves som krenket. Det kan være på sin plass å gi barn informasjon om blotting, for å unngå at de blir skremt eller får skyldfølelse for det de har vært vitne til. Seksuell ekshibisjonisme er en straffbar handling. ekshumere (av eks- og lat. 'jord'), grave opp et lik som er begravd i jord. eksigens (av lat.), fordringsfullhet; behov, tarv. eksigere, kreve, inndrive (fordringer). eksigibel (av fr. 'fordre'), rettsavgjørelse m.m. når den er tvangskraftig, dvs. når vilkårene foreligger for å kreve tvangsfullbyrdelse. eksigibilitet, tvangskraft. eksikkater (av lat. exsiccata, 'tørket ut'), botaniske typesamlinger til vitenskapelig bruk, utgitt i flere mer eller mindre identiske sett av pressede herbarieplanter, som er forsynt med trykte etiketter. eksikkator (av lat. 'tørke ut'), laboratorieapparat for tørking av faste stoffer og væsker. Apparatet lukkes lufttett og inneholder et vanntiltrekkende tørkemiddel, f.eks. fosforpentoksid, brent kalk, vannfritt kalsiumklorid eller konsentrert svovelsyre. eksil (av lat. '(jaget) fra (sin) jord'), landflyktighet, landsforvisning. I det gamle Roma hadde en romersk borger som skulle dømmes til døden, anledning til å forlate romersk område for livstid, som et alternativ til dødsdom og henrettelse. Når han hadde flyktet, ble han erklært for fredløs på romersk jord. Senere ble exilium brukt om alle former for emigrasjon fra fedrelandet, frivillig og ufrivillig, av kortere eller lengre varighet. Under keiserdømmet gikk den egentlige landsforvisning av bruk som straff. På 1800- og 1900-tallet er eksil blitt et internasjonalt politisk-ideologisk fenomen og betegner i alminne­ lighet opphold i utlandet som er begrunnet i opposi­ sjon eller et motsetningsforhold til det rådende regime i hjemlandet. Se også ►ostrakisme, ► fredløshet og ►landsforvisning. eksilregjering, regjering som virker fra et annet territorium enn det den gjør krav på, men ikke har full myndighet over. En slik regjering kan være både en regjering som på grunn av fremmed okkupasjon, statskupp eller revolusjon er fordrevet fra makten og arbeider for å gjenvinne den, og en regjering som, ved diplomatisk aktivitet, politisk press og kanskje også vold (gerilja), søker å vinne makt for første gang. Eksilregjeringers politiske betydning varierer sterkt. eksine (av gr.-lat.) (bot.), den ytre delen av celleveg­ gen hos pollenkorn, bestående av ► sporopolleniner. Disse inneholder svært motstandsdyktige stoffer, som gjør at pollenkorn bevares i flere tusen år hvis de blir avsatt i torvlag eller sedimenter hvor oksygen ikke kommer til. Eksinens ytre struktur gir grunnlag for mikroskopisk å skille pollenkorn av forskjellige arter fra hverandre. Se også ►pollenanalyse. Eksingedalen, dal i Vaksdal kommune, i Nordhord­ land, Hordaland, strekker seg 40-50 km nordøstover fra botnen av Eidsfjorden, en av Osterfjordens innerste armer. Bare i den midterste del vider dal­ bunnen seg ut og har et slakt fall, ellers er Eksinge­ dalen en trang og vill dal med bratte fjellsider. Dalsi­ dene er delvis skogkledde (furu og bjørk). Øverste gård ligger ca. 580 moh. Bosetningen er spredt; samlet folketall 202 innb. (2001) ovenfor Eikemo. Eksingedalen har veiforbindelse med Dale (Rv. 569/ fylkesvei) og over fjellet til Evanger i Voss kommune (fylkesvei), begge med stasjoner på Bergensbanen. Eksingedalen kirke, langkirke i stein, bygd 1881. Navnet. Første ledd antakelig 'eksingar', dvs. folk fra gården Ekse. Dette er utolket, kanskje av trenavnet 'eik'. Eksingedalselva, elv i Vaksdal kommune, i Nord­ hordland, Hordaland, renner gjennom Eksingeda­ len, kalles også Ekso og Storelva. Eksingedalselva var tidligere en typisk flomelv, men vannføringen er

minsket ved overføringer til Evanger kraftverk og Myster kraftverk, slik at de årvisse skadeflommer er under kontroll. eksistens (av lat. 'tre ut, fremtre'), det å finnes, være til; tilværelse, liv. • (filos.) Det å eksistere, være til. 1) Eksistens er forskjellig fra essens, det at noe er til, til forskjell fra hva det er. Eks.: Selv om jeg vet hva en elefant er (kjenner elefantens «essens» eller «ve­ sen»), vet jeg ikke derfor nødvendigvis også at den er, eller har eksistens. 2) Eksistens er også forskjellig fra subsistens, det å være i rom og tid til forskjell fra det å være «uten­ for» rom og tid. Et benbrudd kan lokaliseres i både rom og tid; glede kan lokaliseres i tid, men ikke i rom (spørsmålet: «hvor er du glad?» gir knapt noen mening), mens påstandsinnhold, meninger, sannhe­ ter sies å være utenfor både tid og rom; de har sub­ sistens, men ingen eksistens. Å formulere et rent eksistensbegrep kan sies å være hovedproblemet i Aristoteles' metafysiske skrifter og for den gren av filosofien som kalles ontologi. Vanskeligheten består bl.a. i at et rent eksistensutsagn, f.eks. «A eksiste­ rer», som ikke samtidig angir hvordan denne As eksistens ytrer seg, dvs. andre egenskaper hos A, neppe kan gjøres til gjenstand for prøving av noen som helst art fordi et slikt utsagn knapt nok er begri­ pelig i det hele. Descartes vil bevise sin egen eksistens gjennom den kjensgjerning at han tenker («Jeg tenker, altså er jeg til»), dvs. hans egen eksistens består i at han tenker. Berkeley hevder ut fra en lignende tankegang at alle tings eksistens består i at de oppfattes eller persiperes av en som erkjenner dem. Kant påpeker at det å si om noe at det eksisterer, ikke er å angi noen egen­ skap ved tingen, dvs. at «eksistens» ikke er noe predikat. Jean-Paul Sartre hevder i sin eksistensialis­ me at hos mennesket går «eksistensen forut for essensen», dvs. at mennesket ikke er skapt med på forhånd gitt vesen eller natur, men at hvert mennes­ ke gjennom sin livsførsel «skaper» sin egen natur. Se også ►eksistensialisme, eksistensanalyse, spesiell retning innen psykiatri. Denne retningen ble introdusert av wienpsykiateren Viktor ►Frankl, som påpekte verdien av åndelige faktorer for dannelsen av en psykisk lidelse. Han definerte eksistensanalysen som en analyse av den menneskelige tilværelsen med henblikk på ansvar. Eksistensanalyse har utgangspunkt i Heideggers filosofi, men også sterkt påvirket av Kierkegaard og Bubers «Du und Ich»-filosofi, introduserte psykiate­ ren Binswanger 1930 Daseinanalysen. eksistensialisme, eksistensfilosof!, retning innen nåtidsfilosofien som kjennetegnes ved at den er en livssynsfilosofi, opptatt av en teoretisk-filosofisk behandling av sentrale praktiske livsproblemer valget, den menneskelige frihet, lidelsen, angsten, følelsen av meningsløshet, døden - og med mindre vekt på erkjennelsesteori, logikk og naturfilosofi. Eksistensialismen er særlig utbredt i Tyskland og Frankrike. Del er vanskelig å definere den ved noe prinsipp eller noen læresetning som alle de filosofer som bekjenner seg til eksistensialismen, vil kunne slutte seg til. En viss antirasjonalisme er typisk for de fleste eksistensialister; det er også bemerkelsesverdig at eksistensialismen er vokst frem i land hvor rasjo­ nalismen, ikke empirismen, har vært særlig sterk. Filosofihistorisk sett har retningen viktige rotter i Kierkegaards filosofi. Som livssynsfilosofi er den kjennetegnet ved at den betrakter menneskets eksistens som et mer grunnleggende faktum enn dets vesen eller essens. Utgangspunktet både for filosofien og for det enkelte menneske er ikke problemet om hva mennesket er av natur og vesen, men den kjensgjerning at det er til, eksisterer, er «kastet ut» i livet og tilværelsen. Andre filosofier, f.eks. av aristotelisk eller thomistisk type, betrakter ofte den menneskelige tilværelsen

EKSISTENSPSYKOLOGI

som en realisering (utfoldelse) av en iboende men­ neskelig natur eller essens som virkeliggjøres i den konkrete, individuelle eksistens. Eksistensialismen har en tendens til å snu om dette forholdet: det er først gjennom sin eksistens, sitt eget liv, at mennes­ ket etter hvert former sitt eget vesen, sin essens, og derved, gjennom sitt frie valg, pådrar seg ansvar. Slik kommer retningen til å betone handlingslivet og den enkeltes bevisstgjorte og reflekterte holdning til seg selv og andre; og problemkomplekset valg-ansvarangst blir sentralt. Det finnes tiere ulike retninger innen eksistensia­ lismen. En sterkt metafysisk retning representeres i Tyskland av Martin Heidegger for hvem værenproblemet i sin alminnelighet er filosofiens sentrale problem. I Frankrike har Jean-Paul Sartre utformet en eksistensialisme som delvis kan karakteriseres som en ateistisk humanisme; mennesket er uten Gud alene om valg og ansvar og angst. I motsetning til Sartre representerer f.eks. Gabriel Marcel en kristen eksistensialisme. Hos Karl Jaspers har retnin­ gen også fått en religiøs og sterkt personlig utfor­ ming. Albert Camus' romaner illustrerer på lignende mate eksistensialistiske problemer. Eksistensialismens interesse for individet med dets konkrete opplevelsesverden har gjort at psykiatere har anvendt enkelte ideer som har sitt utspring i denne retningen. En særlig eksistensialpsykiatri er blitt utviklet, med tilknytning til Heideggers filosofi; den viktigste utøver av denne er Ludwig Binswanger, som kaller sitt analysesystem Dasein-anaiyse. Likele­ des har især R. D. Laing anvendt ideer hos Sartre i sin behandling av schizofrene. Se også ►eksistenspsykologi og ►eksistensteologi. ETj eksistensialist, tilhenger av eksistensialismen. Litt.: Guignon, C.B. & D. Pereboom, red.: Existentialism: basic writings, 2nd ed., 2001; Hayim, G., red.: Dictionary ofexistentialism, 1999; Sartre, J.P.: Eksisten­ sialisme er humanisme, 2. utg., 1993 eksistensialistisk teater, betegnelse knyttet til teateroppsetninger og skuespill i Frankrike under og like etter den annen verdenskrig, av forfattere som JeanPaul Sartre, Jean Anouilh, Gabriel Marcel og Albert Camus. Dette teateret gjenspeiler tidens dramatiske sosiale og psykologiske virkelighet, og konkretiserer den eksistensialistiske filosofi med temaer som angst og fremmedgjøring, mangel på frihet og reelle valg­ muligheter, menneskets opprør mot en blind skjeb­ ne. Dramatikerne, særlig Sartre, innfører bruken av enaktere med lange monologer, der personene tvinges til konfrontasjon med sin egen ensomhet og med det absurde i tilværelsen. Til de betydeligste eksistensialistiske skuespill hører Sartres Fluene (1943), For lukte dorer (1944), Skitne hender (1948); Anouilhs Antigone (1944); Camus' Caligula (1945) og De rettferdige (i 950). eksistensmaleri, fremstillingsmåte hvor motiv fra menneskelivet er gitt i kontemplativ ro, hevet over øyeblikkets skiftninger. Den venetianske renessansemaler Giovanni Bellini regnes som eksistensmaleriets far. Andre representanter er Giorgione og Vermeer. eksistensminimum, det minimum av livsfornøden­ heter som en må ha for a kunne leve. Ofte betegnet det fysiske eksistensminimum, i motsetning til det sosiale eksistensminimum, som er den minimumssum som er påkrevd for å opprettholde en viss levestandard. Se ►fattigdom. eksistenspsykologi. eksistensialpsykologi, psykolo­ gisk retning som tar sitt utgangspunkt i eksistensfilosofien. Den er delvis oppstått som en reaksjon mot positivistiske, naturvitenskapelig orienterte psykolo­ giske retninger. Eksistenspsykologien tar utgangs­ punkt i individets eksistensielle situasjon, dvs. en­ keltmenneskets opplevelsesforhold til sin omverden, sine medmennesker, sin fortid og fremtid og seg selv. Samtidig legges større vekt på begreper som autenti-

364

EKSISTENSTEOLOGI

sitet (ekthet), ansvar, frihet, valg og mening. Særlig innenfor klinisk psykologi har eksistenspsykologiske betraktningsmåter av mange blitt sett på som et gunstig korrektiv til de mer tradisjonelle former for psykoterapi (se ►eksistensanalyse). Eksistenspsykologien prøver her å unngå det klassiske lege/pasient-forholdet, som har sitt forbilde i medisi­ nen, så vel som synet på tilpasningsforstyrrelser som mentale «sykdommer» hos en organisme. Fremtre­ dende representanter for eksistenspsykologien er belgieren E. Minkowski, sveitserne L. Binswanger og M. Boss, østerrikeren V. Frankl og amerikaneren I. Yalom. eksistensteologi, teologisk parallell til den filosofiske eksistensialisme, tolker kristendommen primært som en ny eksistensforståelse, en frigjøring til å leve «virkelig». Den fremste representant for eksistensteologien var Rudolf Bultmann. eksistere (av lat.), være til, finnes; leve; oppholde livet; forekomme. eksistent, eksisterende, tilværende. eksistensiell, som gjelder eksistensen. eksitasjon (av fr. fra lat. 'sette i bevegelse'), pirring; opphisselse, tilskyndelse. eksitabel, pirrelig; lett bevegelig, irritabel. eksitabilitet, evne til å reagere på pirring; lettbevegelighet, pirrelighet, sykelig økt reaksjon på ytre inn­ trykk, irritabilitet. eksitere, pirre, tilskynde. I atom- og kjernefysikken sier man at et system (atom, molekyl, kjerne) blir eksitert når det i veksel­ virkning med andre partikler eller elektromagnetisk stråling (fotoner) bringes fra sin vanlige, laveste energitilstand (grunntilstanden) til en tilstand med høyere energi. Det eksiterte systemet vil gå tilbake til grunntilstanden ved å sende ut energi i form av fotoner. Hvis systemet tilføres nok energi, kan det også brytes helt i stykker. I elementærpartikkelfysikken er et system av kvarker, dvs. en hadronisk partikkel, eksitert når det bringes til en høyere energitilstand. eksitasjonspotensialet i et atom eller molekyl er forskjellen i energi mellom atomet i laveste eksiterte tilstand og i normal tilstand (grunntilstanden). Eksjo, kommune i Sverige, Jonkopings lån; 805 km2 med 16 656 innb. (2004). Landskapet preges av et sprekkesystem i nordvestlig-sørøstlig retning. Flere innsjøer og små vann, såkalte dødisgroper. Mangesi­ dig industri, bl.a. trevare- og verkstedindustri. Stor offentlig sektor, med bl.a. ett av Sveriges største lånsdels-sykehus. Kommunesenter er Eksjo. • By og kommunesenter i Eksjo kommune; 9725 innb. (2000). Garnisonsby. I bykjernen finnes bevart en trehusbebyggelse fra 1500-1700-tallet. Byrettigheterca. 1400, brent 1568. ekskavasjon (av eks- og lat. 'hul'), utbuling; fordyp­ ning; utgravning. ekskavere, hule ut; grave ut. eksklamasjon (av lat.), utrop. Verb: eksklamere. eksklave, et område som helt er omgitt av en annen stats territorium, sett i forhold til den stat det tilhø­ rer. Jfr. ►enklave. ekskludere (av lat.), utelukke, utestenge, eksklusiv (av lat.), som utelukker, eller selv holder seg borte fra, andre enn visse utvalgte; som er forbe­ holdt et fåtall; utsøkt, kresen. eksklusiv(e), fraregnet. Motsatt: inklusiv(e). eksklusivitet, preg av utelukkelse eller avsondring; kresenhet, utsøkt kvalitet. eksklusiv distribusjon, distribusjonsform som gir enerett for salg til bestemte områder eller kunde­ grupper, gjelder ofte for dyrere varer som krever spesiell faglig innsikt og der det er nødvendig med delelager og servicekompetanse - eller hvor marke­

det er begrenset (for eksempel geografisk). Eksemp­ ler er salg av maskiner og utstyr til industri og salg av biler i forbrukermarkedet. Rettighetene til å tildele eksklusiv distribusjon ligger gjerne hos leverandør, importør eller prosdusent. Se også ►eksklusiv, ►distribusjon og ►eneforhandler). eksklusjon (av eks- og lat. 'lukke'), det å stenge ute. • I en organisasjon e.l. det å bringe et medlemskap til opphør uavhengig av fastsatte oppsigelsesfrister m.m. Adgangen til eksklusjon kan være fastsatt i vedtektene. Eksklusjon vil også ellers normalt kun­ ne skje hvis medlemmer gjennom sine handlinger motvirker organisasjonens lovlig vedtatte formål, f.eks. opptrer illojalt i forhold til organisasjonen eller på en måte som skader den. Saksanlegg mot organi­ sasjonen for å få underkjent et vedtak av den kan i seg selv ikke ansees som en form for illojalitet. Likedan vil medlemmene normalt også kunne gi offentlig uttrykk for at de har en annen oppfatning enn organisasjonen om visse spørsmål. Men slike uttalelser m.m. må ikke være utilbørlige i form eller språkbruk. Før eksklusjon besluttes, skal normalt medlemmet ha hatt adgang til å bli kjent med de forhold som ansees for eksklusjonsgrunnlag, og være gitt rimelig tid og anledning til å forklare seg. Innen fagorganisa­ sjonene, hvor medlemskap er av faglig og økono­ misk betydning for den enkelte, vil et vedtak om eksklusjon kunne bli underkjent av domstolene på grunnlag av vesentlige saksbehandlingsfeil, eller fordi det er et åpenbart misforhold til stede mellom forseelsen og reaksjonen. eksklusjonsprinsippet. fundamentalt prinsipp i kvantemekanikken som fastslår at to partikler med spinn Vi, f.eks. to elektroner, ikke kan eksistere i samme kvantetilstand. Prinsippet ble utledet 1925 av den tyske fysikeren Wolfgang Pauli, se ►pauliprinsippet. ekskommunikasjon (av eks- og lat. 'felles'), delvis utelukkelse fra et kirkesamfunn, se ►bann. ekskommunisere, utelukke fra et fellesskap, lyse i bann. ekskrement (av lat. 'avsondret stoff'), faeces (lat.), avføring. ekskresjonsorganer, organer som utskiller ►ekskreter hos mennesker og dyr. Organene deltar i regule­ ring av kroppsvæskemengden, regulering av kon­ sentrasjonen av forskjellige salter i kroppsvæsken samt fjerning av avfallsstoffer og fremmede moleky­ ler fra kroppen. De fleste flercellede dyr har slike organer. Se ► protonefridier, ►nefridier, ►malpighiske rør og ►nyrene. ekskreter (av lat. 'avsondret, utskilt'), fellesbetegnel­ se på stoffer som skilles ut fra kroppen som sluttre­ sultater av fordøyelse og stoffskifte, f.eks. urin, avføring, svette. Dette til forskjell fra sekreter som skilles ut for en spesifikk funksjon, f.eks. spytt eller magesaft. Gallen er imidlertid både et ekskret og et sekret. ekskulpabel (av eks- og lat. 'skyld'), som kan rettfer­ diggjøres, skyldfri. ekskulpasjon, rettferdiggjørelse; frikjennelse. ekskulpere, befri fra skyld, rettferdiggjøre; fremstille som uskyldig, frikjenne. ekskurs (av lat. 'løpe ut'), tillegg til eller innskudd i en avhandling, der emnet eller en detalj i det blir nærmere drøftet. ekskursjon (av lat.), utflukt, (mindre) reise, særlig i vitenskapelig hensikt, gjerne av flere personer sammen. ekskvisitt (av eng.), utsøkt, fortrinnlig. ekso- (av gr.), utenfor; ytre. eksobiologi (av ekso- og biologi), tidligere vanlig brukt betegnelse på studiet av muligheten for liv på

andre himmellegemer enn Jorden, er mer og mer erstattet av begrepet ►astrobiologi. eksodermis (av ekso- og gr. 'hud') (bot.), det cellelaget som ligger like under epidermis hos røtter. Eksodus (av gr. 'utgang'), navn på Annen Mosebok, som forteller om israelittenes utgang fra Egypt, vandringen i ørkenen og paktslutningen ved Sinai. Se ►Mosebøkene. eksogami (av ekso- og gr. 'giftermål') brukes om det forhold, som finnes i mange samfunn verden over, at en person må ta sin ektefelle fra en annen gruppe (oftest en slektsgruppe som klan, ættelinje o.l.) enn den han eller hun selv tilhører. Eksogami-regler har forbindelse med blodskam (incest), men skiller seg ut ved at de refererer til ekteskapsinngåelse og ikke bare til seksuell omgang. Det er således mange slektninger som pga. blodskam ikke kan gifte seg med hverandre selv om eksogami-reglene ikke er til hinder for det. Jfr. ►endogami; se også ►ekteskap. Ekskresjonsorganer hos forskjellige dyregrupper.

BRUSKFISK: Hai (hann)

blære

EKSOTISK KUNST

365 eksogen (av ekso- og gr. 'fødes').

1 (bot.) Sideorganer som oppstår i plantens ytre

cellelag, blad er et eksempel på eksogene dannelser. Jfr. ►endogen. 2 (med.) I medisin en sykdom (så vel fysisk som psykisk) som er oppstått på grunnlag av faktorer som innvirker utenfra på kropp og sinn, f.eks. mil­ jøskade. Jf. ►eksogen psykose. 3 (geol.) Om ytre prosess som frembringer eller endrer relieff og landskapsformer. Er knyttet til temperatur og sirkulasjon i atmosfæren og hydrosfæren. De viktigste eksogene prosesser er erosjon, forvitring og sedimentasjon. Jf. ►endogen. 4 (metallurgi) Ikke-metalliske inneslutninger som er tilført smeltet metall. Eksempler på eksogene inne­ slutninger er partikler av ildfast materiale som er medrevet under utstøpning. Det motsatte er endogene inneslutninger som er utfelt fra løsning i flytende metall, enten ved avkjøling eller ved tilsetning av andre løste stoffer. eksogen psykose, eldre betegnelse for alvorlige psykiske lidelser (psykose) som man antok oppstod av ytre (eksogene) årsaker. Årsakene kunne være psykiske konflikter eller problemer (reaktive psyko­ ser) eller legemlig sykdom (organisk betingede psykiske lidelser). eksokrine kjertler (av ekso- og gr. 'avsondre'), kjert­ ler som gjennom en utførselsgang tømmer sitt sekret ut på en kroppsoverflate. Dette kan være en ytre overflate, huden, hvor f.eks. svettekjertlene tømmer sitt ekskret, svetten, eller det kan være en indre overflate, som munnhulen, magesekken eller tar­ men hvor spyttkjertler og fordøyelseskjertler tøm­ mer spytt og mage- og tarmsaft. De ►endokrine kjertler tømmer sine sekreter, hormonene, direkte over i blodet uten utførselsgang. eksonym (av ekso- og gr. 'navn'), navneform som avviker fra den som brukes i landet selv, f.eks. Themsen i stedet for The Thames. Motsatt: endonym. eksorbitans (av eks- og lat. 'krets, sirkel'), umåtelighet, ytterlighet. eksorbitant, grenseløs, umåtelig, overdreven. eksorbitere, overdrive, gå for vidt. eksorsisme (av eks- og gr. 'besvergelse, ed'), djeveleller demonutdrivelse, dvs. utdrivelse av onde ånder; finnes i de fleste religioner. Eksorsisten er vanligvis en religiøs spesialist, f.eks. en prest eller en sjaman, som lokker eller tvinger demonene til å forlate personer som er besatt. Eksorsisme kan også gjelde steder eller hus som er hjemsøkt av demoner. For å gjenopprette tilstanden før demonbesettelsen må eksorsisten opprette kontakt med åndevesenene. Dette skjer ofte ved at eksorsisten, en medhjelper, eller pasienten selv, går inn i trance og fungerer som medium. Åndeutdrivelsen kan skje ved at eksorsis­ ten samtaler med åndene, eller ved at denne ved sin kraft befaler åndene å trekke seg tilbake uten betin­ gelser, slik Det nye testamente forteller at Jesus gjorde (Matt 8, 28-33). Eksorsisten kan også bli tilkalt i de tilfellene der man tror at sykdom og ulykker skyldes uheldige planetkonstellasjoner eller Det onde øyet. En særlig form for eksorsisme er utdrivelsen av kollektiv skyld eller urenhet, særlig i forbindelse med nyttårsfeiringer, men også i spesielle krisesituasjoner. Dette kan bestå i å overføre den kollektive urenhet på en «syndebukk» som blir drevet ut i ødemarken eller drept (betegnelsen stammer fra Det gamle testamen­ te der slike ritualer beskrives). Mange ritualer blir rutinemessig innledet med en formalisert utdrivelse av onde makter, f.eks. det kristne dåpsritualet ved Forsakelsen, eller ritualene for en avdød i tibetansk religion. eksos (av eng., fra lat. 'tomme ut'), restgassene fra et ferdigbrukt medium (gass, væske, damp) som strømmer ut fra en forbrenningsmotor. Innholdet i

eksosgassen består av både skadelige og uskadelige gassarter. Etter en teoretisk ideell forbrenning vil restgassene etter fossilt brennstoff være H,0 (vann), CO2 (kar­ bondioksid) og N2 (nitrogen). I virkeligheten virker motorene under variable og ugunstige forhold, og den forårsaker også andre avgasser: 1) Karbonmonoksid (CO). En fargeløs, luktløs og smakløs gass. Giftig, se ► eksosforgiftning. Gassarten dannes som en følge av ukomplett forbrenning, og ved tomgang er innholdet relativt høyt på biler uten eksosgasskatalysator. Mengden CO øker med meng­ den drivstoff i forhold til mengden luft. 2) Bly (Pb) i form av tetraetyl bly [Pb(C2H5)4], brukes som tilsetningsstoff i blybensin for å øke bensinens bankefasthet. Blyet går gjennom forbrenningsprosessen uten å bli redusert. Det er et giftig tungmetall som lagres i levende organismer, og brytes ikke ned. De fleste personbiler bruker i dag blyfri bensin. 3) Hydrokarboner (HC) finnes i mange varianter i eksosgassen. I nærvær av nitrogenoksid (NO) og sollys kan de danne giftige oksidanter (fotokjemisk smog) som angriper slimhinnene i luftveiene. Noen av hydrokarbonene er fastslått å være kreftfremkal­ lende. De dannes som en følge av ukomplett for­ brenning. Mengden HC øker med mengden drivstoff i forhold til mengden luft. 4) Nitrogenoksider (NOX); dvs. nitrogenmonoksid (NO) og nitrogendioksid NO2. NO er en fargeløs, luktløs og smakløs gass som omdannes relativt hurtig til NO2 etter at den kommer i kontakt med oksygenholdig luft. Denne gassen er rødlig brun og har en gjennomtrengende stikkende lukt. NO2 er en giftig gass som angriper lungene, og kan ødelegge lungevevet. Nitrogenoksider dannes ved høye forbrenningstemperaturer, og når de høyeste verdiene nær det ideelle blandingsforholdet bensin/luft, høyt kompresjonsforhold og det mest ideelle tenningstidspunkt med tanke på motorytelse. 5) Partikler i form av sot, aske eller væske; dannes som en følge av ukomplett forbrenning, eller for mye drivstoff i forhold til luft. Tekniske reduksjonstiltak. Pga. økt bevissthet om helse- og miljøskader som følge av eksosutslipp, er det fra 1970-årene innført en rekke tekniske tiltak på bilmotorer for å redusere skadelige utslipp. Dels ved tiltak som bilindustrien har pålagt seg selv, men hovedsakelig som lovmessige krav til lavere utslipp fra enkelte foregangsland (f.eks. California i USA, Sveits, Østerrike, Japan). Tiltakene går bl.a. ut på: - konstruktive endringer av selve motoren, spesielt utformingen av forbrenningsrommet og de forhold som påvirker blandingsdannelsen (drivstoff/luft), - optimal kontroll av bensinmengde, forstøving og tenningstidspunkt, ved hjelp av elektroniske syste­ mer (se ►elektronisk motorstyring), - resirkulering av eksosgass (se ►EGR) for å dem­ pe de uønskede høye temperaturene i forbrennings­ rommet slik at dannelsen av nitrogenoksider redu­ seres kraftig, - tilførsel av luft inn i eksosmanifolden slik at uforbrente hydrokarboner inngår i en sekundær forbrenningsprosess gjennom eksosanlegget (ter­ misk etterbrenning), - katalysator for å sette i gang en etterbrenning og reduksjon av de skadelige gassartene (se ►katalysa­ tor). ØE1 eksosforgiftning. karbonmonoksidforgiftning som skyldes karbonmonoksidet i eksosgassen fra forbrenningsmotorer. Eksosgassen inneholder store meng­ der av den giftige gassen karbonmonoksid, CO. Denne gassen ødelegger for utvekslingen av oksygen i kroppen og fører til kvelning. Inhalering av 0,3 volumprosent vil medføre doden innen rundt 30 min. Eksosforgiftning oppstår oftest når en bilmotor er i gang i lokaler uten tilstrekkelig avtrekk, f.eks. i en garasje.

eksosfæren (av ekso- og gr. 'kule'), den ytterste del av Jordens atmosfære. Se ►atmosfære. eksosgasshastighet, rakettmotor-uttrykk, se ►utstrømningshastighet. eksostose (av ekso- og gr. 'ben'), utvekster av ben og brusk på skjelettsystemet. Som regel sitter de på lange rørknokler i armer og ben. De er godartede, eksoterisk (av lat.-gr.), betegnelse opprinnelig brukt om undervisning som ble gitt utenfor skolen for de uinnviede; har fått betydningen allmennfattelig, populær. Se ►esoterisk. eksoterm reaksjon (av ekso- og gr. 'varm'), kjemisk reaksjon som avgir varme. Det betyr at produktene som dannes i en eksoterm prosess er energifattigere enn reaktantene. I termodynamisk språkbruk sier man da at forandringen i entalpi er negativ (AH < 0). Et eksempel på slik reaksjon er industriell fremstil­ ling av ammoniakk, NH?, fra nitrogen og hydrogen: N2 + 3H, 2 NH, + 92 kJmol-1. Man sier i denne sammenhengen at ammoniakk er eksoterm forbin­ delse. Sml. ►endoterm reaksjon. eksotisk (av gr. 'utenfor'), fremmedartet, utenlandsk (særlig om det som hører til tropiske land). eksotjsme, forkjærlighet for det eksotiske; kunstne­ risk stil preget av innslag fra eksotisk kunst. eksotiske kjerner (fys.), atomkjerner der forholdet mellom antall nøytroner og antall protoner er mye større eller mye mindre enn i naturlige atomkjerner. Ved å produsere og undersøke slike kjerner har man fått ny innsikt i atomkjernenes struktur og energiegenskaper. eksotisk kunst, samlebetegnelse på billedkunst (maleri, skulptur og ornamentikk) med inspirasjonsbakgrunn særlig fra Afrika (utenom Egypt), Stille­ havsområdet med Australia, Nord-Amerika og det indre Sør-Amerika, indre og nordlige Asia, Indone­ sia samt inuitenes og samenes områder. Andre betegnelser er naturfolkenes kunst, primitiv kunst og det engelske arts of non-literate peoples. Den siste betegnelsen, som innebærer at det dreier seg om kunst utført av folk uten skrift-tradisjon, blir av en del antropologer ansett som den mest nøytrale. Hvorvidt mangelen på skrift kan bringes i samsvar med visse formelle og/eller innholdsmessige felles­ trekk som avgrenser ikke-europeisk kunst fra all annen kunst, blir da sentralt. Form. Betrakter vi fremmede kunsttradisjoner under en formsynsvinkel, finner vi den største grad av uensartethet. Enkelte forskere hevder til og med at europeisk kunst gjennom et tidsrom av 3000 år har vist et langt sterkere enhetspreg enn tilfellet er med de såkalte eksotiske former. Men selv om dette i og for seg var en riktig observasjon, ville den neppe kunne danne grunnlag for en prinsipiell utskillelse. Den mest farbare vei synes å være en analyse som tar sikte på å avgrense regionale stilarter uavhengig av merkelapper som eksotisk kunst, folkekunst eller urban kunst. En slik oppfatning vi! ikke nødvendig­ vis bli delt av forskere som står utenfor det antropo­ logiske fagmiljø. Mange vil hevde at det, også på det formelle plan, eksisterer en prinsipiell forskjell mellom europeiske og andre, mindre kjente tradisjo­ ner. Innen samfunn hvor eksotiske former kan sies å forekomme, er det først og fremst kunstgjenstandens manifestering av tradisjonen som teller. Forme­ ne må være kjente og ha mening for dem som skal bruke kunstverket i en eller annen rituell sammen­ heng. Materialer. Også når det gjelder materialvalg, er den utenom-europeiske kunst preget av den ytterste uensartethet. Alle slags materialer er tatt i bruk, isolert eller i kombinasjon, f.eks. fjær, ben, utbanket barktøy, fruktkjerner, edelstener osv. Både arten og mengden av materialer anvendt i et kunstverk kunne iallfall tidligere gi den eksotiske kunst et særpreg. Innhold. Heller ikke innholdet gir noe holdepunkt

366

EKSOTOKSINER

som kan tjene til å isolere eksotiske former fra euro­ peiske og asiatiske. Derimot må man kunne si at forholdet mellom form og innhold er av en noe annen art enn tilfellet er i dagens europeiske kunst: Noe egentlig «1'art pour l'art»-ideal synes ikke å eksistere i f.eks. indiansk og afrikansk kunst (selv om den senere utviklingen av f.eks. makondekunsten i Tanzania kunne tyde på det motsatte, men påvirkning fra et europeisk marked har nok spilt inn her). Kunsten har ingen egenverdi, men finner sin eksistensberettigelse som formidler av sosiale sym­ boler (særlig slike som er av en religiøs, rituell karak­ ter). Til en viss grad vil derfor eksotisk kunst få funksjoner som i europeisk-amerikansk kulturtradi­ sjon tilligger skriften. Imidlertid er de fremmede stilarter ikke engang på dette punktet vesensfor­ skjellige fra orientalsk og europeisk kunst. Det har vært epoker i europeisk kunsthistorie da kunsten i høyere grad enn nå tjente makthavernes interesser direkte. Den originalitetstrang som i dag preger visse retninger innen europeisk og amerikansk kunst, er av nyere dato. Kunstnerens rolle. I eksotisk kunst er kunstneren først og fremst håndverker og langt mer anonym enn sin europeiske kollega, noe som ikke forhindrer at han kan ha høy rang. Ofte kan håndverkerstatusen være tilskrevet ved fødselen. Dette gjelder sam­ funn der de kunstneriske ferdigheter er bundet til bestemte slekter (klaner, slektslinjer) eller sosiale strata (klasser, kaster). Betydning. Eksotisk kunst har siden omkring 1900 tiltrukket europeiske kunstnere. For mange retnin­ ger innen europeisk og amerikansk kunst har de fremmede stilarter vært en vesentlig inspirasjonskil­ de, bl.a. er kubismen delvis et resultat av europeiske kunstneres mote med afrikanernes skulptur, eksotoksiner (av gr.), giftige proteiner som produse­ res og utskilles av enkelte bakteriearter, både grampositive og noen gramnegative. Eksotoksiner kan føres med blodet rundt i kroppen, giftvirkningen kan derfor ramme organer fjernt fra det sted infek­ sjonen er lokalisert (►difteri, ►stivkrampe). Ekso­ toksiner kan også dannes utenfor kroppen, i infisert mat, og forgiftning oppstår når denne fortæres (►botulisme). Se også ►toksiner. ekspandere (av lat. 'spenne ut'), utvide (seg). ekspansiv, som kan utvides, som har tendens eller evne til å utvide seg; som ønsker å utvide sin virk­ somhet. ekspandert gummi, se ►ekspandert plast. ekspandert kork, kork oppvarmet til ca. 400 °C uten lufttilgang. Cellene utvider seg uten å gå i stykker, og korken får lavere densitet (spesifikk vekt), blir steril og varmeisolerende. ekspandert leire, leca, leire som har eset opp (eks­ pandert) til et skum. Leiren varmes til ca. 1100 °C, smelter delvis, og blir plastisk, vesentlig pga. fraspalting av karbondioksid som dannes ved reaksjon mellom jernoksider og karbon. Lecakorn produseres i Norge etter dansk lisens. Komene har diameter fra noen millimeter til noen centimeter. De bindes sammen med sement til lette bygningsblokker som bl.a. brukes til grunnmurer. ekspandert plast og gummi, fellesbetegnelse på de typene av ►celleplast/cellegummi som er fremstilt ved esing (ekspandering) av kompakt plast/gummi. Esingen skjer gjerne ved hjelp av tilsatte esemidler som danner gasser når gummi/plastmassen varmes opp. Esemidlene kan være gasser, flyktige væsker eller stoff som ved oppvarmingen spaltes kjemisk under dannelse av en gass. Produktene har tallrike små hulrom i form av lukkede eller åpne celler (porer) som gjør dem lettere, mykere og mer lyd- og varmeisolerende enn kompakt gummi/plast. Ved fremstillingen blir mas­ sen varmet opp til den er tilstrekkelig myk. Man skil­ ler gjerne mellom produkter med lukkede og åpne celler.

Av ekspandert plast er produksjonen størst av ekspandert polystyren (forkortet EPS) som produse­ res i densiteter helt ned i ca. 15 kg/m3. Esemiddelet er gjerne pentan. Den blir bl.a. brukt til isolasjonsplater i bygg, støtdempende emballasje, fiskekasser og flytelegemer mot tele. Også plasttyper som poly­ vinylklorid, polyetylen o.a. fremstilles i ekspandert form når de skal brukes til støtdempende og lyd- og varmeisolerende materialer, fendere og puter til båtbruk, garnflottører, lettvektsproteser m.m. Se også ►skumplast. Ekspandert gummi brukes særlig til tetningslister, belegg på undersiden av gulvtepper, såler i fottøy og støtdempere av forskjellig slag. Ved å bearbeide ekspandert gummi kraftig i f.eks. valseverk, kan skilleveggene mellom boblene brytes ned og det dannes såkalt svampgummi som kan suge opp vann og brukes som svamp. Se også ►skumgummi, ekspansjon (av lat.), utvidelse; i fysikk og teknikk særlig brukt om gassers utvidelse, ekspansjonsanlegg, installasjon for å oppta vannets utvidelse ved oppvarming i sentralvarmeanlegg. Dersom vannet ikke får plass til utvidelse, vil det kunne oppstå trykk som kan føre til at anlegget sprenges. Man skiller mellom åpne og lukkede ekspansjonssystemer. I åpne systemer plasseres et ekspansjonskar på loftet og over øverste del av varmeanlegget. Mellom fyrkjelen og ekspansjonska­ ret monteres en sikkerhets- og ekspansjonsledning, mens det fra ekspansjonskaret føres en lufteledning videre over taket. Fra toppen av karet monteres en overløpsledning som munner ut i fyrrommet, slik at man ved påfylling av vann på sentralvarmeanlegget kan se når anlegget er fullt. I tillegg monteres én eller flere sikkerhetsventiler på kjelen. I lukkede systemer får vannet utvidelsesmuligheter ved at det presses mot en luft- eller gassfylt belg inne i et lukket ekspansjonskar. ekspansjonsbolt, bolt for festing i betong, murverk o.l. Bolten har en hylse som er splittet i enden slik at den utvider seg når bolten skrus til. Friksjon mellom hylsen og hullet hindrer derved at bolten trekkes ut. For at ekspansjonskreftene ikke skal gi utsprengning må boltene ha en viss innbyrdes avstand og en viss avstand til fri kant. For små uttrekkskrefter brukes det også løse plastplugger som ekspanderer når det settes inn en skrue eller stift. ekspansjonsfuge, dilatasjonsfuge, en fuge som skal muliggjøre en viss innbyrdes bevegelse mellom

Ekspansjonsanlegg. Åpent ekspansjonssystem.

konstruksjonselementer i en bygning. Bevegelsen kan skyldes dimensjonsendringer på grunn av temperaturvekslinger eller variasjon av fuktinnholdet. ekspansjonskompensator, fellesnavn på komponen­ ter i maskiner, bygninger og andre konstruksjoner som kan ta vare på temperaturbevegelser. Alle materialer utvider seg mer eller mindre ved oppvar­ ming og trekker seg tilsvarende sammen når de kjøles ned. Hvis ikke effektive ekspansjonskompensatorer er bygd inn i konstruksjoner som er utsatt for temperaturvariasjoner, kan det oppstå store spen­ ninger og eventuelt skader i dem. Eksempler på ekspansjonskompensatorer er skjøtgapet mellom to jernbaneskinner og elastiske belger montert inn i rorledninger. 1 bygningskonstruksjoner blir ekspan­ sjonskompensatorer utformet som ►ekspansjonsfuger. ekspansjonskort, kretskort med ekstra funksjoner og/eller tilkoblinger for utbygging av en datamaskin. Kortet kan inneholde ekstra hukommelse, flere terminalutganger, grafikkhåndtering, kobling til nettverk, kontroller for periferiutstyr, kommunika­ sjonsporter m.m. Kortene installeres i dertil egnede kortkontakter eller spor (eng. slots) i maskinen. De fleste datamaskiner er utstyrt med flere spor for utvidelsesformål. For personlige datamaskiner finnes fortsatt et meget stort utvalg av forskjellige ekspansjonskort. Se også ►kretskort. ekspansjonsturbin, turbin der gass eller gassholdig væske ekspanderer mens den strømmer gjennom turbinen. Hensikten er å utnytte noe av gassens energiinnhold og/eller oppnå lavere gasstemperatur som, etter ekspansjonen, er lavere enn det man får ved struping av gassen ned til det lavere trykk. Et eksempel på det forste er ekspansjonsturbin for vannet i utløpet fra et gassverktårn som står under overtrykk. Eksempel på den andre anvendelsen er ekspansjon av naturgass gjennom en turbin for å få en del av gassen over i flytende form. Metangass som strupes gjennom en ventil fra trykk f 00 bar og temperatur-140 °C til atmosfæretrykk, vil avkjøles til -135 °C. Samme ekspansjon i en turbin gir slutt temperatur -164 °C, samtidig med at 20-25 % av metanet utskilles som væske. ekspatriasjon (av eks- og lat. 'fedreland'), landsfor­ visning; utvandring. ekspatriere, forvise fra fedrelandet. ekspatriere seg, gå i landflyktighet, utvandre, ekspedere (av lat., eg. 'gjøre foten fri, utrede'), utføre, gjøre ferdig; sende; betjene (en kunde); drepe, gjore det av med. ekspedient, en som ekspederer, særlig telefonsamta­ ler. ekspeditt, rask og grei, som får sakene unna. ekspedisjon (av fr.) 1 Det å ekspedere; sending. 2 Avdeling av forretning der man sender ut varer; avdeling av avis der den forretningsmessige drift foregår; forretning som ordner med å sende varer el.l.; lokale for slike forretninger. 3 Reise som krever storre utrustning for et bestemt formål (f.eks. vitenskapelig eller militært); også om deltagerne i en slik ferd. ekspedisjonssjef, sjef for en avdeling i et norsk departement eller i Riksrevisjonen. Før 1899 var den alminnelige betegnelse ekspedisjonssekretær, idet bare sjefene for enkelte særlige administrasjonsgre­ ner hadde tittelen ekspedisjonssjef. ekspeditør (av fr.) 1 Butikkmedarbeider som har ansvaret for salg, kundebehandling (►ekspedere kunder) osv. Om utdanning, se ►butikkfaglært. 2 Person som utfører en tjenesteytelse, for eksempel har med forsendelse av varer, post m.m. å gjøre.

(

EKSPLOSIV

367 ekspektanse j-atjse] (avlat, 'forvente'), forventning,

utsikt, håp om å oppnå noe. ekspektanseliste, venteliste, liste over dem som står for tur til å oppnå noe. ekspektant, en som venter på, har utsikt til å få et embete el.l., en som står på ekspektanseliste, ekspektorans (plur. ekspektorantia) (av eks- og lat. 'bryst'), legemiddel som letter opphosting av slim. ekspektorasjon, opphosting av slim. ekspektorere, hoste opp. ekspektorantia, legemidler som gjor seigt slim i luftveiene mer tyntflytende, slik at det blir lettere å hoste opp. Overflateaktive stoffer i hostemidler kan løse seigt slim på stemmebåndene. Lenger ned i luftveiene kommer de neppe. ekspektorat, slim og materielignende klatter som hostes opp fra luftveiene. Utseendet av ekspektoratet varierer ved forskjellige sykdommer, og under forløpet av en enkelt sykdom kan det forandre seg på en karakteristisk måte. Det spiller derfor en stor diagnostisk rolle. Ved mange sykdommer er pasien­ tene plaget av at luftveiene er fylt av seigt slim som de ikke får hostet opp. Ved undersøkelse av ekspek­ torat kan man av og til finne årsak til sykdommen, som f.eks. svulstceller og tuberkelbasiller. ekspendere (av lat.), betale, gi ut (penger). ekspenser, omkostninger, utgifter (særlig i forbindel­ se med rettergang). ekspensilasjon, innføring av en utgift i utgiftsbok; skinnutgift, fiktiv utgift. eksperiment (av lat. 'forsøk'), handling eller under­ søkelse som foretas for å oppdage noe ukjent eller få bekreftet en antagelse. Den eksperimentelle metode i naturvitenskapen består i å skaffe seg opplysninger om naturen ved å studere en hendelse under enkle, utvalgte og nøyaktig konstaterte forsøksbetingelser, i stedet for å støtte seg på iakttagelse av fenomenene slik de forekommer i naturen, eller å trekke teoretis­ ke slutninger (deduksjoner) fra kjente eller antatte naturlover. Den eksperimentelle metode føres i fysikken tilbake til Roger Bacon på 1200-tallet, men det er Galileo Galilei (1564-1642) som regnes som den egentlige grunnlegger av metoden, som nå er grunnlaget for de fleste grener av moderne naturvi­ tenskap. Eksperimenter brukes også stadig mer i psykologi og samfunnsvitenskap. eksperimentalpsykologi, gransking av psykologiske problemstillinger med eksperimentelle metoder. Eksperimentalpsykologi som selvstendig vitenskapsgren oppstod i annen halvdel av 1800-tallet. Bane­ brytere var G. Th. Fechnerog W. Wundt. Sistnevnte grunnla verdens første psykologiske laboratorium i Leipzig 1879. Eksperimentalpsykologien omfattet til å begynne med vesentlig undersøkelser av sansefornemmelser. H. Ebbinghaus startet den eksperimen­ telle utforskningen av de høyere sjelsfunksjoner, særlig hukommelsen, og etter hvert ble de fleste områder av psykologien forsøkt utforsket ved ekspe­ rimentelle metoder. I dagens psykologi har den eksperimentelle metode vunnet innpass som hoved­ metode innen de fleste psykologiske forskningsområder, og karakteriserer derfor ikke lenger noe bestemt psykologisk emneområde. eksperimentator (av lat.), person som foretar ekspe­ rimenter. eksperimentell, eksperimental, grunnet på eller beregnet på eksperimenter; fremdeles i utprøvingsfasen. eksperimentere, foreta eksperimenter. eksperimentell kirurgi, betegnelse på det å bruke dyr for å studere en sykdom eller utprøve en operasjons­ metode, medisinsk spesialitet ved universitetsklinik­ ker og forskningssentre. Se også ►dyreforsøk. eksperimentell pedagogikk, enhver planmessig

bestrebelse på å forsøke nye metoder i oppdragelse og undervisning, samt studiet av disse metodenes virkning. I motsetning til erfaringspedagogikken bygger den på vitenskapelig planlagte og gjennom­ førte, eksakte undersøkelser og målinger. Den har til oppgave å finne hensiktsmessige midler og rimelige mål både for den daglige undervisning og for skolens forskjellige prøver. Den praktiske gjennomføringen er betinget av samarbeid mellom skolens lærere og forskerne. eksperimentfilm, i videste forstand enhver film som er laget med en ikke-tradisjonell teknikk, og hvor spesielle personlige virkemidler anvendes. Slike filmer faller i alminnelighet utenfor rammen av kinofilmen. ekspert (av lat. 'erfaren'), spesielt dyktig eller sak­ kyndig person. ekspertise, sakkunnskap, sakkyndig skjønn, ekspertsystem (IT), et dataprogram som benytter kunstig intelligens til å løse eller bidra til å løse problemer innenfor et spesialisert fagområde, der man vanligvis hadde måttet ty til menneskelig ekspertise. Et ekspertsystem har to hovedkomponenter: en kunnskapsbase og en slutningsmotor. Kunnskapsbasen inneholder ekspertkunnskapen, mens slutningsmotoren bearbeider kunnskapen i forhold til forelagte problemstillinger. Ekspertkunnskapen lagres ikke som rene fakta, men som regler av typen «hvis betingelse x er oppfylt kan man trekke slutningen y eller gjøre handlingen z.» I et omfattende ekspert­ system kan det være mange tusen slike regler. Ofte kan det knyttes sannsynligheter til slutningen, for å gjenspeile at slutningen følger av betingelsen bare i en viss andel av tilfellene. Et ekspertsystem som skal hjelpe til med å stille en diagnose, og der reglene er lagt opp med sannsynligheter, kan konkludere med at symptomene som er observert kan svare til flere alternative tilstander med hver sin grad av sannsyn­ lighet, og angi hvilke faktorer som må observeres for å oppnå større sikkerhet. Ekspertsystemer oppfattes som hjelpemidler. For at de skal gi brukeren økt innsikt i det aktuelle fagområdet, og også for å korrigeres for feil i regelsamlingen, er det viktig at veien fra utgangsobservasjoner og anvendte regler til den endelige konklusjo­ nen, dokumenteres. Historikk. Det første ekspertsystemet, etter hvert kjent som Dendral, ble utviklet i 1965 av Edward Feigenbaum og Joshua Lederberg ved Stanford University i California for å analysere kjemiske sammensetninger. I 1972 ble et medisinsk ekspert­ system, Mycin, utviklet ved Stanford University, som hjelpemiddel til å stille diagnoser for pasienter med blodinfeksjoner. I 1980 utviklet Digital Equipment Corporation ekspertsystemet XCON for rask konfigu­ rering av datamaskiner, som skal være det forste i daglig bruk i kommersiell virksomhet. Siden er ekspertsystemer tatt i bruk som hjelp til diagnose, klassifisering og andre arbeidsoppgaver på en lang rekke forskjellige områder, bl.a. innen medisin, ved malmleting og oljeboring, som støttesystem for beslutninger innen regnskap, revisjon, skattespørs­ mål og investeringsanalyse og til overvåking og kvalitetskontroll. Antall anvendelsesområder og faktiske installasjoner er raskt voksende, og det finnes også egne utviklerverktoy for ekspertsyste­ mer. ERo ekspilasjon (avlat.) (ut)plyndring, berøvelse, arvesvik, urettmessig tilegnelse av en arvelodd. ekspilator, person som begår arvesvik, som urett­ messig tilegner seg en arvelodd. ekspirasjon (av lat.), utånding, det å ekspirere, puste ut. ekspirasjonsluft, utåndingsluft. eksplanatorisk (av lat. 'jevne, klargjøre’), forklaringsmessig.

eksplantasjon (av eks- og lat. 'plante'), plassering av

et organ eller en del av et vev i en spesielt sammen­ satt næringsoppløsning, hvor det i en viss tid kan opprettholde normale funksjoner. Metoden ble særlig uteksperimentert av Nobelprisvinneren Alexis Carrel og har bl.a. fatt enorm betydning i kirurgi ved transplantasjon av organer fra et menneske til et annet, og i fysiologi ved studier av vekst og stoffskif­ te hos bortopererte kreftsvulster o.l. Se også ►vevs­ kultur. ekspletiv (av lat.), utfyllende, fullstendiggjørende; utfyllingsord, f.eks. «ta og gå!» istedenfor «gå!», eksplikasjon (avlat.), utleggelse, forklaring. eksplikere, eksplisere, forklare, utrede, tolke, gjøre tydelig. eksplisitt (av fr.), uttrykkelig; uttrykt; motsatt: implisitt. • (mat.) En størrelse x sies å være eksplisitt bestemt hvis x kan uttrykkes som en formel med kjente størrelser, slik at x isoleres på den ene siden av lik­ hetstegnet, som ved .r = 3y + 5. Når x inngår som del av en ligning og ikke er isolert på denne måten, sies x å være implisitt bestemt (som ved 3x2 + 2_y2 = 0). Jf. ►implisitt funksjon. eksploatere (av fr., fra lat. 'utfolde, fullende'), dra nytte av, utnytte (f.eks. en naturresurs); (brukt negativt) utbytte. eksploatering, eksploatasjpn, drift, utnyttelse; utbyt­ ting. Begrepet brukes gjerne om utnyttelse av petro­ leumsforekomster, og det dekker da de ulike former for forberedelse til produksjon og selve produksjonsforløpet; også brukt i forbindelse med utnyttelse av grunnarealer til bebyggelse. eksploateringsgrad, se ►utnyttelsesgrad. eksploatabel, som kan utnyttes eller drives, som kan dras fordel av, som lover eller gir utbytte. eksplodere (av lat. 'drive bort fra scenen ved klap­ ping'), reagere voldsomt under utvikling av lys- og varmeenergi med påfølgende volumutvidelse. Se ► eksplosjon. eksplorasjon (lat. 'undersøkelse, utforskning'). 1 (petrol.) Betegnelse i petroleumsteknologien for geologiske og geofysiske undersøkelser, herunder skyting og tolking av seismikk, samt ulike andre undersøkelser (magnetiske, gravimetriske, geokje­ miske m.m.), og boring av utforskningsbrønner. Se ► petroleumsleting. 2 (med.) Undersøkelse av organene i bekkenet, særlig kjønnsorganene og endetarmen, ved innførelse av en finger i endetarmen (exploratio per rectum) eller i skjeden (exploratio per vaginam). Med den andre hånden på underlivet trykker man organene ned mot den undersøkende fingeren (bimanuell undersøkelse). eksplorativ operasjon, operasjon som har til hensikt å undersøke, f.eks. om det i bukhulen finnes en ondartet svulst (eksplorativ laparotomi), eller tilsva­ rende i brysthulen (eksplorativ thoracotomi). Mo­ derne diagnostiske metoder gjør at det er lite aktuelt i våre dager. eksplorere (av lat.), undersøke, utforske, eksplosiv (av lat. 'drive bort med støy, klapping'), som er i stand til, eller tilbøyelig til å eksplodere; eksplosjonsartet; eksplosjonslignende. Stoff eller stoffblanding som ved en kjemisk reak­ sjon frigjør gass og varme av seg selv etter en første aktivering. Reaksjonen har vanligvis karakter av forbrenning, ved at eksplosivblandingen inneholder ett stoff som avgir oksygen og el annet som tjener som brensel. I et rent eksplosiv har det enkelte molekyl begge disse funksjonene. Gassen vil lokalt skape et høyt trykk dersom den kjemiske reaksjonen skjer raskt nok. Trykkoppbygging kan ellers foregå i et lukket eller ventilert brennkammer. Høy varme­ utvikling oker gasstemperaturen og dermed trykket.

368

EKSPLOSIV BOLT

Inndeling. Etter sin bruk inndeles eksplosiver i de tre hovedgruppene ►sprengstoff (høyeksplosiv), ► krutt (laveksplosiv) og ►pyroteknisk stoff. Spreng­ stoff kan detonere og brukes for sin knusende og sjokkdannende evne, detonasjonen må innledes av et ►initialsprengstoff. Krutt deflagrerer og brukes når det trengs et drivmiddel (pneumatisk kraft eller reaksjonskraft). Pyrotekniske stoffer er også deflagrerende. Reaksjonsgassene brukes til lydeffekter, men ellers er her varmeutviklingen viktigere (f.eks. for tenning, lys- og røykdannelse). Overgangen mellom de tre gruppene er ikke skarp. F.eks. kan samme eksplosiv alt etter omstendighetene både detonere og deflagrere. Og samme pyrotekniske stoff kan være både drivmiddel og brukes for ten­ ning. I dagligtale regnes ikke eksplosive gass- eller støvblandinger som eksplosiver. Se også ►detonasjon, ► deflagrasjon, ►forbrenning. Lov om eksplosive varer av 14. juni 1974 gjelder tilvirking, oppbevaring, transport (herunder lasting og lossing), erverv, bruk og inn- og utførsel av eks­ plosiv vare samt handel med slik vare. Statens Sprengstoffinspeksjon og de kommunale brannsty­ rer fører tilsyn med at reglene i loven blir overholdt, eksplosiv bolt, hul bolt med eksplosiv ladning som antennes elektrisk. Ofte benyttet innen romteknologien, f.eks. til å fjerne utbrente rakett-trinn eller skille selve romfartøyet fra bæreraketten. eksplosiv dekompresjon, uønsket plutselig og omfat­ tende reduksjon i omgivelsestrykk. Kan være livs­ truende for besetningsmedlemmer i romfartøyer og høytgående fly. eksplosiv personlighetsforstyrrelse, intermitterende eksplosiv personlighetsforstyrrelse, form for emosjo­ nelt ustabil personlighetsforstyrrelse, kjennetegnet ved sterke følelsesutbrudd og manglende evne til å kontrollere eksplosiv atferd. Dette kan gi seg utslag i vold eller trusler mot andre. Årsaken er sammensatt (se ►borderline og ►dyssosial personlighetsforstyr­ relse). Både sosiale og psykologiske forhold er av betydning. Hos noen er det påvist forandringer i hjernens elektriske aktivitet og lettere nevrologiske forandringer (organisk betingede psykiske lidelser). Lidelsen begynner oftest i slutten av tenårene og blir oftest mindre tydelig i løpet av tredveårs alder. Behandlingen vil ofte være en kombinasjon av legemidler og opplæring i mestringsstrategier av stress og følelser. Eksakt kunnskap om resultater ved spesifikke behandlinger eller hyppighet av lidelsen foreligger ikke. eksplosjon (av lat. 'kraftig klappesalve'), i egentlig forstand en hurtig forløpende kjemisk reaksjon som under utvikling av sterk varme og lys fører til dan­ nelse av store mengder gassformige reaksjonsprodukter. Reaksjonen er eksoterm, og den raske opp­ varmingen av dannede gassprodukter medfører volumutvidelse og dermed sprengende virkning. Det er ikke nødvendig at en kjemisk reaksjon ligger til grunn for de forandringer som fremkaller en sprengning. Sprengning kan også forårsakes av rent fysikalske prosesser. Også i slike tilfeller sier man gjerne at det foregår en eksplosjon, f.eks. kjeleksplosjon som skyldes overhetet vanndamp, eks­ plosjon av gassbeholdere på grunn av gassens utvi­ delse ved temperaturstigning, eksplosjon av flasker som er fylt med vann som omdannes til is ved avkjø­ ling. Reaksjonsforløp. Den kjemiske reaksjonen som foregår, er oftest en forbrenningsreaksjon som forplanter seg med lydens hastighet, dvs. ca. 300 m/ s, og mer. Blir hastigheten særlig stor, 10-20 ganger lydens, kalles eksplosjonen en detonasjon. Oksygenet som forbrukes under forbrenningen, leveres som regel av de eksploderende stoffer selv. Eksplosjonstyper. Antennelse av krutt er et typisk eksempel på eksplosjon med forbrenningsreaksjon. Forbrenningen foregår forholdsvis langsomt og

medfører dannelse av forskjellige gasser (karbondi­ oksid, karbonmonoksid, nitrogen, vanndamp). Disse er sterkt oppvarmet og i et lukket rom vil de utøve et stort nok trykk til f.eks. å gi et prosjektil tilstrekkelig begynnelseshastighet. Krutt sies å tilhøre de såkalte drivende eksplosiver. De brisante eksplosiver eller de egentlige sprengstof­ fer, omfatter bl.a. dynamitt. For disse består reaksjo­ nen i en spaltning og forbrenning av en oksygenrik kjemisk forbindelse i løpet av meget kort tid. Reak­ sjonen utløses ved hjelp av en lunte eller et initi­ alsprengstoff, som består av en ustabil kjemisk forbindelse som lett spaltes ved støt eller antennelse. Et slikt stoff er f.eks. blyazid, Pb(N3)2. Det spaltes under sterk varmeutvikling uten at det foregår noen forbrenning og sterkt oppvarmet nitrogen og blydamp dannes. Spaltningen er ledsaget av et heftig knall og viser at en eksplosjonsreaksjon ikke alltid er en forbrenningsreaksjon. En rekke forbindelser/stoffblandinger er potensielt eksplosive. For å få reaksjon må en energibarriere (se ►aktiveringsenergi) overvinnes. Tilstedeværelse av andre stoffer, ►katalysatorer, kan påskynde eksplosjon i systemer som normalt er stabile. Typis­ ke, eksplosive kjemiske systemer inneholder redoksspecier. De kjemiske redoks-systemene er a) sterkt oksiderende oksyanioner i tilknytning til forbrenningsreaksjoner, f.eks. ammoniumnitrat, NH4NO3; b) usta­ bile redoks-par som ikke inneholder oksygen, f.eks. blyazid, Pb(N3)2; c) oksiderende og reduserende grupper kombinert i organiske forbindelser, f.eks. trinitrotoluen, TNT, C7H5(NO2)3 og d) andre syste­ mer, f.eks. peroksider og NI3-NH3. Sistnevnte forbin­ delse eksploderer ved selv den minste berøring, f.eks. av en flue. En rekke gasser som hydrogen, karbonmonoksid, lysgass, metan, propan, bensindamp, oljedamp, eterdamp o.a. danner eksplosive blandinger med luft. Selv små mengder av slike gasser eller damper kan være tilstrekkelig til å gjøre blandingen med luft eksplosjonsfarlig. Ved oppladning av akkumulatorer kan det dannes ►knallgass, og en brennende fyr­ stikk, sigarett eller gnist kan være tilstrekkelig til å fremkalle eksplosjon. Finfordelte faste partikler kan ved antenning gi opphav til støveksplosjon (kullstøv-, melstøv-, korkstøv-, lettmetalleksplosjon). Eksplosjonsgrense. Med eksplosjonsgrensene for en brennbar gass eller damp forstår man den nedre og øvre grensekonsentrasjon ved hvilken gassen eller dampen, i blanding med luft eller annen oksygenholdig gass, kan bringes til å eksplodere ved oppvarming. Eksplosjonsgrensene er trykk- og temperaturavhengige. Ved 1 atm trykk og 20 °C er de, uttrykt i volumprosent, for bensin 0,7-8,0, propan 2,1-9,5, karbonmonoksid 12,5-75, metan 5-15, etylalkohol (etanol) 3,3-19,0, hydrogen 4,0-75,6. HHa/HeFj

Eksplosjonsforming

eksplosjonsbreksje, bergart sammensatt av skarpkantede, minst 64 mm vide bruddstykker dannet ved vulkansk istykkerbrytning av berggrunnen (pyroklastisk breksje, erupsjonsbreksje). eksplosjonsforming, metode for forming av metallis­ ke materialer under høyt trykk, frembrakt av kon­ trollert detonasjon av sprengstoff. Arbeidsstykket festes til formen (undersenken) ved hjelp av en spennring, og form, ring og arbeidsstykke nedsenkes i vann. En sprengladning bringes til å eksplodere i en tilpasset avstand, trykkbølgen forplanter seg gjen­ nom vannet og presser arbeidsstykket mot formen. Vanlig praksis er at rommet mellom plate og form blir evakuert for å unngå luft som forstyrrer proses­ sen, men det kan være tilstrekkelig å forsyne formen med en slippluft-kanal. Materialet i formen kan være alt fra stål til sement, avhengig av prosessparametrene. Den høye deformasjonshastigheten øker formendringsevnen i materialet, slik at også mindre duktile materialer kan formes. Jevn trykkfordeling over arbeidsstykket er også en fordel, særlig ved fremstilling av gjenstander med komplisert form. Teknikken ble først utviklet i Ukraina i 1950-årene, men har gjennomgått flere forandringer de siste tiår. Den er for eksempel tilpasset innvendig profilering av ror, og brukes idag helst til produksjon av store gjenstander i små serier, der betydelige utgifter til form og presse kan innspares. Eksempler er deler til biler, båter, fly og romfart. Den 4 m lange motorkapselen til USAs romferge er eksplosjonsformet. eksplosjonskrater, trakt- eller tallerkenformet for­ dypning i jordoverflaten, dannet ved ett enkelt eksplosivt vulkansk utbrudd. Ofte omgitt av en lav voll av løse utbruddsprodukter; kan være vannfylt. Et eksempel er «maarene» i Eifeldistriktet, Tyskland. Kjempemeteoritter som slår ned på jordoverflaten, kan gi knuste og smeltede bergarter som feilaktig har vært tolket som eksplosjonsbreksje (se også ►meteorittkrater). eksplosjonsluke, sikringsanordning for kjemisk apparatur; en del av apparaturet som er dimensjo­ nert slik at den skal blåses ut og hindre farlig over­ trykk også i tilfelle der det skjer en eksplosjon, eksplosjonsmotor, eldre betegnelse på en forbrenningsmotor der forbrenningen foregår under stor trykkstigning (tilnærmet konstant volum). Se ►forbrenningsmotor. eksplosjonssveising, metode for sammenføyning av metalliske materialer i fast tilstand under høyt trykk, frembrakt av kontrollert detonasjon av sprengstoff. En typisk anvendelse er belegging av en ulegert stålplate med f.eks. rustfritt stål, se ►cladding. Beleggplaten plasseres noe over grunnplaten og i en vinkel på 2-4°. Med et mellomlegg for trykkutjevning legges sprengstoffet over beleggplaten og deto­ neres fra den ene kanten. Når detonasjonsbølgen farer fremover, kaster den platen inn mot grunnma­ terialet med stor kraft. Under de ekstreme trykk- og temperaturforhold som opptrer i kollisjonsfronten inntar materialene væskekarakter, og et tynt materialsjikt sammen med oksider og andre forurensnin­ ger blåses av begge overflater og presses ut mellom platene i en jetlignende stråle. Ideelle forhold er skapt for en forbindelse, atom ti! atom, når de to metallisk rene platene presses sammen bak kolli­ sjonsfronten og danner en karakteristisk, bølgelignende bindeflate. Hele prosessen er ferdig i løpet av mikrosekunder. Eksplosjonssveising er en unik forbindelsesmetode som kan brukes for de fleste metalliske materialer og kombinasjoner mellom dem, uten varmetilførsel. Det ferdige arbeidsstykke er på det nærmeste fri for termiske kastninger. Se også ►sveising. I tillegg til alminnelig cladding av plater opp til 3040 m2, har eksplosjonssveising anvendelse til beleg­ ging av trykkbeholdere og varmevekslere i atomkraftanlegg, til skjøtstykker mellom plater og ror av

EKSPRESJONISME

369 eksponentiell, eksponential (av lat.), som har en

Eksplosjonssveising

forskjellige materialer og til avanserte kompositter i romfart. eksplosjonsturbin, gassturbintype basert på støtvis tilførsel av høytrykksforbrenningsprodukter fra avlukkede, oftest ventilstyrte, eksplosjonskamre. Den viktigste utførelsen skyldes H. Holzwarth (1877-1953). Holzwarth-turbinen var under utvik­ ling fra 1909 til slutten av 1930-årene, da den ble oppgitt. Eksplosjonsturbinen gav viktige bidrag til utvikling av ►gassturbinen. ekspolere (av lat.), glatte, pusse; utsmykke (f.eks. et foredrag ved forskjønnende talemåter). ekspolisjon, pussing, polering, utsmykning av tale eller foredrag ved forskjønnende talemåter. eksponent (av lat. 'stille ut, sette frem'), karakteris­ tisk representant for noe. • (mat.) Produktet av samme faktor gjentatte ganger kalles en potens og eksponentene angir hvor mange ganger faktoren skal tas, f.eks. potensene a ■ a = a2, a ■ a • a = a3 har eksponentene 2 og 3. Den moderne utvikling av matematikken har ført til bruk av potenser hvor eksponentene er vilkårlige reelle eller komplekse tall. eksponentialfunksjon (mat.), en funksjon av fonnen ax eller oftere mer spesielt funksjonen

hvor e er grunntallet i det naturlige logaritmesystem. En eksponentialkurve er en kurve definert ved en ligning y = C • ax hvor a og C er konstanten Eksponentiell vekst har man når en størrelse følger en eksponentialfunksjon med tiden som eksponent; for eksempel vil en kapital under fast forrentning som ikke røres, vokse eksponentielt. eksponentialligning, ligning der en eller flere ukjen­ te opptrer som eksponenter. Eksponentialfunksjon: Funksjonene y = ex og y = e*.

stigning som er steilt økende, som for en eksponen­ tialfunksjon. eksponere (av lat. 'sette, stille ut'), utsette (forfare eller påvirkning); utlegge, forklare. 1 (fot.) Utsette lysfølsomt papir eller film for lys. Hvilken lysmengde som er nødvendig for å gi et normalt eksponert bilde, bestemmes ved hjelp av tabeller eller lysmåler basert på den følsomhet som er oppgitt for materialet. 2 (med.) I forebyggende medisinsk sammenheng: bli utsatt for en helseskadelig eller sunnhetsfremmende påvirkningsfaktor. Eksponeringen kan derfor være positiv eller negativ for helsen. Riktig tilpasset mo­ sjon og riktig sammensatt kosthold er blant de positive eller helsefrembringende eksponeringsfaktorer, mens røyking, for stort alkoholforbruk eller skadelige arbeidsmiljøfaktorer er blant de eksponeringsfaktorer som fører til økt sykdoms- eller dødsri­ siko. For de fleste skadelige eksponeringsfaktorer gjelder at skadevirkningen øker i forhold til påvirkningstiden og intensiteten av skadefaktoren. 3 (varehandel) Stille ut og vise frem varer for salg. I en selvbetjeningsforretning har vareeksponeringen to funksjoner: 1) informere/friste kunden til å kjøpe, og 2) sørge for at varen er tilgjengelig i salgslokalet. Det samme gjelder der betjeningsformen er selvvalg (kunden kan plukke varen selv, men får hjelp om han/hun trenger det). Ved manuell betjening (for eksempel ved salg av upakkede ferskvarer) kan varen eksponeres bak glass e.l, slik at kunden ikke får fysisk tilgang, men blir fristet av en innbydende vareeksponering. Innenfor engros-handel benyttes vareeksponering ved salgsmesser, leverandørtreff, i showrooms osv. Varemesser kan også være rettet mot forbrukerkunder. 4 (markedsføring) Fremvise produkter, ideer, perso­ ner, gjenstander o.l. i den hensikt å skape oppmerk­ somhet og et formålstjenlig inntrykk, en forestilling eller et mentalt bilde (image). For eksempel fremvise personer, emballasje, reiselivstilbud, kunst, begiven­ heter e.l. i det offentlige for langsiktig eller kortsiktig gevinst. Se ►reklame, ►sponsing og ►merkevarebygging. eksponeringshastighetstall, se ► emulsjonsfølsomhetsindeks. eksport (av lat. 'bære ut, utføre'), utførsel, salg til utlandet av varer og tjenester. For opplysninger om ulike lands eksport og eksportprodukter, se avsnittet Utenrikshandel under det enkelte land. eksportør, person, firma eller organisasjon som driver eksporthandel. eksportavgift, avgift som legges på en vare nar den føres ut av landet. Under merkantilismen ble eks­ portavgift brukt i stor utstrekning og ble da gjerne kalt eksporttoll. Hensikten med eksportavgiften kunne da være å skaffe penger i statskassen, eller å hindre utførsel av varer som styresmaktene ønsket å beholde i landet. I senere tider tapte eksportavgiftene terreng og gikk i mange land helt ut av bruk. I Norge ble eksportavgifter igjen tatt i bruk i stort omfang i årene rett etter den annen verdenskrig, og da som ledd i den offentlige prisregulering. Til dette formål virket eksportavgiften dels ved at de innbe­ talte beløp minsket kjøpepresset i landet, dels ved at midlene ble brukt til subsidier for å holde vareprise­ ne nede. Fra 1956 til 1994 ble all utførsel av varer fra Norge pålagt en eksportavgift på 0,75 promille av utførselsverdien. Avgiften ble brukt til finansiering av Norges Eksportråd. Eksportfinans ,4£4, Oslo, norsk kredittinstitusjon dannet 1962 som Forretningsbankenes Finansie­ rings- og Eksportkredittinstitutt. Eksportfinans gir mellomlange og langsiktige lån til eksportfremmen­ de formål og til industri, handel og håndverk. Eies av Staten (15 %) og de største forretnings- og spare­

banker som opererer i Norge. Forvaltningskapital 103 mrd. kr (2003). Datterselskapet Kommunekreditt ble etablert 1993 med hovedkontor i Trondheim, yter lån til norske kommuner og fylkeskommuner. eksportgaranti, garanti som sikrer eksportøren mot tap hvis kjøperen ikke betaler. Den statlige norske eksportgarantiordning forestås av ►Garanti-instituttet for Eksportkreditt. eksportpremier, eksportsubsidier, statlig støtte til eksportører. Eksportutvalget for fisk, Tromsø, opprettet 1991 av Fiskeridepartementet i henhold til fiskeeksportloven av 1990, organ som er ansvarlig for rådgivning og informasjonsformidling innen eksport, markedsfø­ ring og omsetning av fisk og fiskeprodukter. Organi­ serer eksportstipendiatordning, registrerer og god­ kjenner eksportører (ca. 510 i 2004), kan iverksette og administrere felles markedsføringstiltak, eventu­ elt i samarbeid med organisasjoner eller myndighe­ ter. Utvalget finansieres ved en avgift på eksport av fisk og fiskeprodukter samt en årsavgift per ekspor­ tør. eksportøl, en lys øltype i handelen inntil 1986. Styrke rundt 5,5 volumprosent alkohol. Ble erstattet av ► Gull-øl og andre sterkøl-typer i samme skatte­ klasse. Tidligere fremstilles også mørkt eksportøl, eksposé (av fr.), fremstilling, oversikt, utredning, eksposisjon (av lat. 'stille ut, sette frem') 1 Utstilling, fremstilling, utredning; i litteratur og drama: den innledende klarlegging av handlingen. 2 (mus.) Første avsnitt av sonatesatsformen og fugen, hvor det tematiske materiale presenteres, eksposisjonsprøver, diagnostiske forsøk ved allergi. Pasienten bringes i kontakt med de ting, dyr eller stoffer som man mistenker er årsak til allergi. Ut­ brudd av de typiske allergiske symptomene bekref­ ter mistanken. Stor forsiktighet må utvises for a unngå alvorlige reaksjoner og allergiske sjokk ved sterke overømfintligheter. ekspresjon (av fr.), uttrykk. ekspresjonisme (av fr. 'uttrykk'), retning innen 1900-tallets billedkunst, arkitektur, litteratur, teater, film og musikk. BILLEDKUNST

I første rekke betyr ekspresjonisme en malerisk modernisme med primitivistiske trekk i tysk, øster­ riksk og skandinavisk kunst i 1900-tallets første tiår. Begrepets opprinnelse er omdiskutert, også hvilke kunstnere og kunstnergrupper som regnes med. Betegnelsen ble brukt av den tyske kunstkritikeren Herwarth Walden, utgiver av avantgardebladel Der Sturm, for a beskrive al) moderne kunst som stod i motsetning til impresjonismen. Hvorvidt de franske fauvister skal regnes som ekspresjonister er omstridt, selv om betegnelsen først ble brukt om denne ret­ ningen. ► Fauvismens dekorative stil skiller seg fra det sterkere emosjonelle uttrykk i den tyske og skan­ dinaviske ekspresjonismen. Ekspresjonismens tyske hovedgrupperinger er kunstnersammenslutningene Die t- Brilckeoy, Der ► Blaue Reiten Die Briicke ble grunnlagt i Dresden 1905 av Ernst Ludwig Kirchner, Erich Heckel og Karl Schmidt-Rottluff. Gruppen virket i Berlin 1911-13. Der Blaue Reiler ble grunnlagt 1911 i Miinchen og ble oppløst under den første verdens­ krig. Gruppens leder og fremste teoretiker var Vassilij Kandinskij; andre tilsluttede var Franz Mare, August Macke, Alexej Jawlenskij og Gabriele Munter. Kunstnere som også regnes med til ekspresjonis­ men er Emil Nolde og Max Beckmann, Oskar Kokoschka, Georges Rouault og Chaim Soutine. Blant de ledende ekspresjonistiske skulptører er Ernst Barlach, Wilhelm Lehmbruck og Kåthe Kollwitz. Norge. Ekspresjonistiske tendenser gjorde seg

370

EKSPRESJONISME

Friedrich Nietzsche, Émile Verhaeren og Walt Whitman er hver på sin måte forutsetninger for den ekspresjonistiske diktning. Dikternes interesse for estetiske og litterære problemer var meget sterk, og de utarbeidet en rekke litterære programmer. Blant de betydeligste ekspresjonistiske dikterne kan nev­ nes østerrikerne Georg Trakl og Franz Werfel, i Norden var blant andre Pår Lagerkvist og Hjalmar Bergman representanter for retningen.

gjeldende i 1920-årene, f.eks. hos H. Sørensen og A. Revold-elevene. I 1930-årene brot en direkte på­ virkning fra tysk ekspresjonisme igjennom ved Kirchner-eleven R. Nesch og f.eks. hos S. Winge, G. Jynge, R. Kraugerud, K. Fjell og A. Ekeland. Karakteristikk. Ekspresjonismen ville uttrykke kunstnerens subjektive reaksjoner på virkeligheten. I reaksjon mot den klassiske tradisjonen forlot man ofte sentralperspektivet, og komposisjonen ble preget av uro og diskontinuitet. Menneskefremstillingen er avidealisert og deformert. Fargene er sterke, rene og ublandede og har en selvstendig og uttrykksbærende funksjon. Fargene gul-rod-orange og blå-grønn var vanlig, påført i rene flater. Tegnin­ gen hadde ofte hardt vinklede svarte konturer. Ekspresjonismen var inspirert av afrikansk og eksotisk kunst, russisk og tysk folkekunst, og søkte det rå, uferdige i materialer og teknikk. Gode ek­ sempler på dette finnes særlig i skulptur og tresnitt. Som forløpere til ekspresjonismen regnes V. van Gogh, P. Gauguin, E. Munch og J. Ensor (av mange regnet som ekspresjonister). Etter den første ver­ denskrig ble kunsten mer realistisk og fikk et noe dempet uttrykk. I 1920-årene sluttet mange kunst­ nere seg til ►Neue Sachlichkeit eller til surrealistiske og abstrakte kunstretninger. Ekspresjonismen inspirerte en rekke retninger som står i sterkere og svakere tilknytning til den: kon­ struktivisme, kubisme, futurisme og abstrakt kunst. Medlemmene av COBRA-gruppen regnes også som ekspresjonister. Etter den annen verdenskrig utvi­ kles kunstretningen ►abstrakt ekspresjonisme i USA. I 1970-og 1980-årene dukker nyekspresjonismen opp i Vest-Tyskland, med die Neuen Wilden. HB

TEATER

ARKITEKTUR

Som ekspresjonistisk kunst har ekspresjonistisk arkitektur silt utspring i Tyskland rett før den første verdenskrig. Som en forlengelse av den nasjonale romantiske tradisjon og jugendstilen må den, i likhet med funksjonalismen, sees på som en protest mot 1800-tallets historisme og mot 1900-tallets gryende nyklassisisme. Men i tillegg til funksjonalismens idealer ville den tilføre arkitekturen mer individuell uttrykksfullhet gjennom en skulpturell utforming av bygningsmassen, bestemt av oppgavens innhold. Fraværet av tradisjonelle «typer» innenfor industri­ elt byggeri, gjorde oppdragsgivere på dette feltet lydhøre overfor de ekspresjonistiske ideene som for første gang kommer til uttrykk i Peter Behrens bygninger for AEG (1908-1 3) og i Hans Poelzigs kraftfulle vanntårn i Poznari fra 1911 Ekspresjonismen ble aldri noen entydig stil, og den inkluderer så ulike bygninger som Erich Mendelsohns grovt modellerte Einstein-tårn i Potsdam (1920), som med sine utkrasete vinduer gir inntrykk av å være formet for hånd, og i Mies van der Rohes prosjekt foren skyskraper i glass (1919), der det ekspressive uttrykket ligger i grunnplanen og selve presentasjonen av prosjektet. Ekspresjonismen omfatter også arbeider av Hugo Haring, Hans Scharoun, Max Berg og Bruno Taut. Etter den første verdenskrig ble ekspresjonismen knyttet til radikale politiske strømninger i det tyske samfunnet. Et slående uttrykk for denne alliansen mellom avantgardekunst og politisk progressivitet, er Walter Gropius' minnesmerke over ni drepte arbeidere på Weimar-kirkegården fra 1922.1 1930årene ble imidlertid ekspresjonismen i stadig sterke­ re grad assosiert med germansk nasjonalisme, og kom i et motsetningsforhold til funksjonalismen som nå ble assosiert med den demokratiske opposi­ sjonen møt den frembrytende nasjonalsosialismen. Som et særegent uttrykk for ekspresjonisme reg­ nes ofte Rudolf Steiners Goetheanum i Dornach, Sveits (1925-28). Med sin basis i antroposofisk filosofi har bygningen fått en plastisk utforming som ofrer det arkitektoniske uttrykket til fordel for en rent skulpturell virkning. Det ekspresjonistiske

Ekspresjonisme. Øverst: Karl Schmidt-Rottluff: Portrett av Rosa Schapire. Tresnitt. - Nederst: Emil Nolde: Stearinlysdansen. Maleri, 1912. Privat eie.

element er fremdeles til stede i den Steiner-inspirerte arkitekturen, slik som Rudolf Steiner-seminaret i Jårna, og i arbeidene til ungareren Imre Makovecz som samtidig benytter seg av en folkelig ungarsk arkitekturtradisjon. KKi LITTERATUR

I litteraturen fikk ekspresjonismen stor utbredelse i tiden før, under og etter den første verdenskrig, særlig i Tyskland, men også i andre land som fikk merke krigen og dens ettervirkningen De ekspresjo­ nistiske diktere stod i opposisjon både til den natura­ listiske og den nyromantiske diktningen, som de mente gav et usant og uegentlig bilde av virkelighe­ ten. De krevde at diktningen skulle uttrykke den indre virkelighetsopplevelsen. Skildringen av den ytre virkeligheten skulle veves sammen med dikte­ rens sterkt følelsesmessige opplevelse av tilværelsen. Ved å forenkle og komprimere det språklige uttryk­ ket søkte de å intensivere diktverkenes uttrykkskraft, setningene ble korte og opphakkede, dikterne eksperimenterte med syntaks og språklige nydan­ nelser. Ekspresjonistene tok avstand fra den psykologiske analyse, miljøskildringen og beskrivelsen av indivi­ duelle konflikter. De rettet oppmerksomheten mot det typiske og allmenngyldige, mot det de oppfattet som det «vesentlig» menneskelige. Dramatikerne og prosaforfatterne kunne helt eller delvis oppheve den logiske og psykologiske sammenheng mellom hen­ delser og følelsestilstander. Den ekspresjonistiske lyrikken er stort sett reflekterende; ofte kan fortvilel­ se og livsangst komme til uttrykk, andre ganger kan diktene sterkt betone gleden ved å være til, ved å eksistere.

Det ekspresjonistiske teater betegner først og fremst en retning i tysk teater som oppstår i tiden omkring den første verdenskrig og når sitt høydepunkt i 1920-årene, og som senere ble en viktig inspirasjon for moderne teater. Det ekspresjonistiske teater søker å uttrykke indre følelser i en ikke-realistisk form, og representerer et brudd med naturalismen. Den subjektive opplevelse skal erstatte naturalismens ytre virkelighetsbeskrivelse. Dette teateret er inspirerert av futuristenes og dadaistenes forsøk på å sjokkere og synliggjøre det irrasjonelle i samfunnet, av Freuds teorier om det underbevisste, av antroposofiens tanker om mennesket som en del av kosmos, og av Max Reinhardts oppsetninger av Strindbergs siste verk, som regnes til de første ekspresjonistiske dramaer. Oskar ►Kokoschka skrev 1913 det første ekspre­ sjonistiske teatermanifest, der han forsvarer blan­ dingen av det groteske og det skjønne i samme scenebilde, som uttrykk for et komplisert følelsesliv. Tiden hadde rik tilgang på samtidsdramatikk fra forfattere som F. Wedekind, W. Hasenclever, G. Kaiser og E. Toller, noe som gav store muligheter for eksperimentering både med form og innhold. Dra­ matikken gjenspeiler tidens moralske og politiske opprør mot de gamle tyske grunnverdier: preusserånd, farsautoritet og disiplin. Generasjonsmotsetnin­ gene, med fadermordet som ekstremt uttrykk står sentralt, bl.a. i Hasenclevers DerSohn (1914). Allmennmenneskelige problemer behandles, ofte symbolisert ved navnløse typeskikkeiser som Mo­ ren, Faren, Sønnen osv. Det gjelder å sjokkere, og det sceniske uttrykk forstørres og overdrives for å formidle menneskets indre konflikter. Angst og ensomhet uttrykkes i det typiske ekspresjonistiske skriket. En grotesk eksaltert spillestil og en defor­ mert scenografi uten rette linjer skal visualisere det underbevisste og et kaotisk verdensbilde. Hurtige sceneskift veksler mellom drøm og virkelighet. Scenografien, som er påvirket av A. Appia, E. G. Craig og kubistene, spiller på lys- og skyggevirknin­ ger, svarte og hvite fargekontraster i sminke, kosty­ mer og interiør. Scenerommet domineres ofte av en stor trapp, især brukt av iscenesetteren L. Jessner, som symbol på personenes sammensatte følelser. Dans, inspirert av Steiners eurytmi, er viktig som ledd i visualiseringen av sjelelivet. Tyske stumfilmer fra perioden, f.eks. R. Wienes Das Cabinet des dr. Caligari (1919) og Fritz Langs Dr. Mahuse der Spieler (1922) belyser spillestil og scenografi som var felles for ekspresjonistisk film og teater. Ved siden av Jessner var Max Reinhardt en periode den viktigste iscenesetter innen del ekspresjonistiske teater. Det ekspresjonistiske teater har påvirket moderne teater, særlig formmessig, fra V. E. Mejerhold, A. Tajrov og konstruktivismen, til A. Artaud, J. M. Grotovvski og det absurde drama (tematisk), mens dramatikken blir lite spilt pga. sitt tidstypiske ut­ trykk. Piscators oppsetning av Tollers Hoppla, vi lever (1927) regnes som ekspresjonistisk, likedan B. Brechts første skuespill, Baal og Trommeln in der Nacht, og E. O'Neills Emperor Jones (1920). Nordahl Griegs Vår ære og vår makt (193 5) og Nederlaget (1937), samt Tore Ørjasæters Den lange bryllaupsreisa (1949) har sterke ekspresjonistiske trekk. «Postmoderne» og «nyekspresjonistisk» erbegreper som brukes om hverandre i 1980- og 1990årenes norske teaterkritikk. Bl.a. er noen av Kjetil Bang-Hansens iscenesettelser på Den Nationale

EKSPRESSIV

371

Ekspresjonisme. Franz Mare: Dyreskjebne. Maleri, 1913. Offentliche Kunstsammiung, Basel.

Scene blitt omtalt som nyekspresjonistisk, likedan Hilde Andersens regi av Cecilie Løveids Balansedame (1985) og visse oppsetninger av Stein Winge og John-Kristian Alsaker. EF FILM

I film er ekspresjonisme betegnelse for en periode i den tyske stumfilmen hvor påvirkning fra ekspresjo­ nismen i billedkunsten gav filmene et unikt visuelt uttrykk. Retningen, som ofte betegnes som «den tyske ekspresjonismen», fikk sitt gjennombrudd med Robert Wienes Das Cabinet des dr. Caligari (1919), og blant de viktigste regissørene finner vi Fritz Lang med Der milde Tod (1921) og Dr. Mabuse der Spieler (1922), E W. Murnau med Nosferatu, eine Symphonie des Granens (1921) og Faust (1926), og Paul Leni med Hintertreppe (1921) og Das Wachsfigurenkabinett (1924). Av særlig betydning var fotogra­ fer som Karl Freund og Fritz Wagner, og - ikke minst - scenografene Robert Herlth, Otto Hunte, Walter Rdhrig og Hermann Warm. Fra ekspresjonismen i billedkunsten lånte disse filmskaperne inspirasjon til vridde perspektiver, forstørrede og forvrengte billed­ elementer, bisarre kontrastvirkninger og særegne plastiske uttrykksformer hos skuespillerne. De ble også påvirket av 1800-tallets fantastiske litteratur med dens hallusinatoriske sinnstilstander og skrekkfigurer. Målet var å gi uttrykk for rollefigurenes indre liv ved å forme og omforme deres ytre og de omgivelsene de befinner seg i til et subjektivt psykologiserende uttrykk. Sinnstilstandene som den tyske ekspresjonismen gav uttrykk for kunne være ekstre­ me, og ofte av patologisk karakter. Se også ►Tysk­ land (film). MUSIKK

I musikken er ekspresjonisme betegnelse for den radikale nyorientering i europeisk kunstmusikk ca. 1910-25, som Arnold Schbnberg og hans elever Alban Berg og Anton Webern var hovedrepresentanter for.

Karakteristisk for den ekspresjonistiske musikken er bruddet med funksjonell harmonikk, frigjøringen fra tradisjonell formtvang og økt ekspressivitet i tonespråket. Dur/moll-systemet ble erstattet med polytonalitet og atonalitet, musikkens klanglige, dynamiske og rytmiske virkemidler ble utvidet, bl.a. gjennom sammenstilling av sterke uttrykksmessige kontraster. Den ytre musikalske form ble i sterkere grad knyttet til den enkelte komponists forminstinkt, mens verkets indre struktur ble frigjort fra tradisjonelle krav til stemmeføring og harmonikk. De tradisjonelle musikalske virkemidlene bie opp­ løst, bl.a. gjennom brudd i det musikalske forløpet. De etablerte formene ble ofte modifisert og kamu­ flert, eller musikkens form ble betinget av et litterært eller dramatisk underlag. Ekspresjonismen fikk stor gjennomslagskraft og kan spores i musikken til mange komponister, bl.a. Gustav Mahler, Richard Strauss, Aleksandr Skrjabin, Igor Stravinskij, Béla Bartok, Sergej Prokofjev og Charles Ives. Selv om den musikalske ekspresjonis­ men i første rekke slo igjennom innenfor de tyskspråklige områder, forte den til satstekniske lande­ vinninger og utvikling av musikkens uttrykkskraft som har fått betydning for mange komponister i etterkrigstiden. ekspresjonist, tilhenger av ekspresjonismen. ekspresjonistisk, i ekspresjonismens ånd eller stil, ekspress (av fr.), hurtig, uten opphold, med ilbud; uttrykkelig, med forsett, i bestemt hensikt, ekspressendinger, tidligere ilbudsendinger, postsen­ dinger som mot en ekstra avgift i portotaksten blir utlevert med bud straks etter ankomsten. Ekspresssendinger kan ikke sendes til alle postkontorer innenlands, og det er heller ikke alle land som deltar i denne tjenesten. ekspressiv (av fr.), uttrykksfull; (om språkbruk) som uttrykker den talendes følelser og meninger.

ekspropriasjon (av lat. 'ut av' og 'egen'), tvungen

avståelse av eiendomsrett eller andre formuesrettigheter mot full erstatning. Ytelsen av erstatning skiller ekspropriasjon fra konfiskasjon; skatter faller utenfor, idet de utlignes etter skattemessige hensyn og i samsvar med visse likhetsgrunnsetningen Den som krever avståelse ved ekspropriasjon, kalles ekspropriant, den som må gi fra seg, ekspropriat. Ekspropriasjon må ha hjemmel i lov; noen lovbe­ stemmelse som åpner alminnelig adgang til eksprop­ riasjon har man ikke, men i lov om oreigning av fast eigedom av 23. okt. 1959 er det i § 2 angitt en rekke spesielle ekspropriasjonsformål. For øvrig er det flere særlover som hjemler ekspropriasjon både av fast og løs eiendom (se f.eks. nedenfor om ekspropriasjon etter plan- og bygningsloven). Grunnlovens § 105 bestemmer om ekspropria­ sjon: «Fordrer Statens Tarv, at Nogen maa afgive sin rørlige eller urørlige Eiendom til offentlig Brug, saa bor han have fuld Erstatning af Statskassen». Denne bestemmelse, som er begrunnet i hensyn til rettssik­ kerhet og borgerlig likhet, inneholder et bånd på lovgivningen for så vidt som det ikke kan gis lovreg­ ler som fører til at en ekspropriat får mindre enn full erstatning. Spørsmålet har ofte, særlig i de senere år, vært forelagt for domstolene, idet det har vært påstått at nye lovbestemmelser som på en eller annen måte berører private rettigheter, i virkelighe­ ten er ekspropriasjon og derfor gir rett til erstatning. Bortsett fra hensynet til erstatningen står lovgiv­ ningen fritt nar det gjelder gjenstanden for eksprop­ riasjon og til fordel for hvilke formål, personer eller institusjoner ekspropriasjon skal kunne kreves. Grunnlovens forutsetning om at ekspropriasjon bare kan omfatte fast eiendom eller løsøre og bare kan skje til fordel for staten, er ikke blitt opprettholdt i praksis. Foruten til staten er ekspropriasjonsrett i meget stor utstrekning gitt kommuner; også private har fått ekspropriasjonsrett, skjønt i mer begrenset

372

EKSPULSIV

utstrekning. Gjenstand for ekspropriasjon er oftest fast eiendom, men også losore, bruksrettigheter, fordringer m.m. kan kreves avstått, særlig i henhold til bestemmelser i krise- og krigstidlovgivningen. Også arbeidsytelser kan være gjenstand for eksprop­ riasjon, men alminnelige bestemmelser om arbeids­ plikt vil falle utenfor og ikke gi krav på erstatning. Som regel er ekspropriasjon avhengig av særskilt tillatelse av Kongen, et departement eller en annen offentlig myndighet. Det forekommer imidlertid ikke sjelden at spørsmålet om ekspropriasjonsadgangen er henvist til skjønn; lov om skjønn, ekspropria­ sjonssaker m.m. av 1. juni 1917 § 46, annet ledd. Den anførte lov inneholder bestemmelsene om rettergangsmåten i ekspropriasjonssaker (jfr. også oreigningslovens kap. 3). Omfanget av ekspropriasjonsretten beror på for­ ståelsen av vedkommende ekspropriasjonslov. Den vil i alminnelighet gå så langt som nødvendig til gjennomføring av ekspropriasjonens øyemed. Den behøver derfor ikke å angripe selve eiendomsretten, men kan f.eks. åpne adgang til å ha en telefonstolpe stående i annenmanns eng; den kan på den annen side ramme ikke bare eier, men også pant-, servituttog bruksberettiget for så vidt dette er påkrevd. Plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 gir hjem­ mel til å ekspropriere både bebygd og ubebygd grunn til gjennomføring av reguleringsplan og bebyggelsesplan. Kommunestyret kan videre med samtykke av fylkesmannen foreta ekspropriasjon for å sikre kommunen grunnarealer til ny tettbebyggel­ se, selv om det ikke foreligger reguleringsplan. Kommunene kan derved sikre seg de nødvendige utbyggingsarealer og tomtereserver i god tid før utbyggingen skal settes i gang. ThF ERSTATNINGENS STØRRELSE

Ekspropriaten har krav på full erstatning for økono­ misk tap påført ved ekspropriasjon. Det er bare tap av rettsbeskyttet interesse som her tas i betraktning, ikke tap som følge av tingens affeksjonsverdi el.l. 1 lov av 26. jan. 1973 ble det gitt regler om utmå­ lingen av erstatning ved ekspropriasjon av fast eiendom. Loven innebar en tilstramming sett med grunneierens øyne. Bl.a. skulle verdsettelsen ved erverv av grunnarealer skje ut fra den bruk som ble gjort av eiendommen idet ekspropriasjonssaken ble igangsatt. Loven vakte strid og voldte store fortolk­ ningsproblemer, som bl.a. førte til plenumssak i Høyesterett (den såkalte Klohasaken fra 1976). Loven er avløst av lov om vederlag ved oreigning av fast eigedom (►oreigningsloven) av 6. april 1984, som bygger på prinsippene fra 1973-loven, men med en rekke modifikasjoner som gir mulighet for større erstatning til grunneieren. Grunneieren har krav på salgsverdien, men bruksverdien i tilfellet den er høyest for ham. Både salgs- og bruksverdi skal fastsettes under hensyntagen til «pårekneleg utnytting». Tomteverdi kommer således ikke på tale dersom det er små utsikter til å få igjennom de nødvendige planvedtak etter bygningslovgivningen. Verdistigning som følge av ekspropriasjonstiltaket eller offentlige investeringer, skal heller ikke tilleg­ ges vekt. Ved ekspropriasjon av bygning eller anlegg som ekspropriaten bruker som bolig eller til egen virk­ somhet, kan et tredje prinsipp komme til anvendel­ se, nemlig erstatning basert på hva det koster å skaffe en eiendom for tilsvarende bruk (gjenervervsprisen). Økonomiske fordeler for den gjenværende del av den eksproprierte eiendom (restfeltet), som er en umiddelbar følge av ekspropriasjonens gjennomfø­ ring, blir regelmessig å fratrekke i erstatningsbeløpet, ut fra den betraktning at ekspropriaten ikke skal tjene på ekspropriasjonen. Men han har krav på erstatning for ulemper, f.eks. nedsatt anvendelighet, vanskeliggjort atkomst, skjemmet utseende osv. Som regel blir erstatningen ytet i penger, men grunnloven er ikke til hinder for at det i stedet gis

naturalerstatning. Hovedregelen er at erstatningen fastsettes til en sum en gang for alle, men ved avstå­ else av bruk kan den settes til et årlig vederlag; vederlaget kan justeres hvert 5. år, særlig under hensyn til forandringer i kronens kjøpekraft (oreig­ ningslovens § 23). ThF Litt.: Fleischer, C.A.: Norsk ekspropriasjonsrett, 1978; Knophs oversikt over Norges rett, 12. utg., 2004, 683700; Pedersen, O.J. m.fl.: Ekspropriasjon:særlig etter plan- og bygningsloven, 1990; Stordrange, B. & O.C. Lyngholt: Ekspropriasjonserstatningsloven: kommentar­ utgave, 3. utg., 2000 ekspulsiv (av lat.), fordrivende; avførende. ekspulsjon, utdrivelse, fordrivelse; bortjaging. ekspurgasjon, ekspurgering (avlat.), rensing, rettfer­ diggjørelse; retting eller strykning i en tekst av noe som ansees som galt eller anstøtelig; avføring. ekspurgere, rense, rettferdiggjøre; rette, beriktige, ekssudat (av lat. 'svette ut'), utsiving av væske og fargeløse blodceller fra blodårene danner ekssudat. Forekommer ved betennelse. Puss er et ekssudat. Se også ►transsudat. ekstase (av gr. 'ut av' og 'stilling'; 'henrykkelse'), en som regel religiøst preget bevissthetsendring. Opp­ merksomheten er trukket tilbake fra utenverdenen, ofte i en slik grad at den «henrykte» er fullstendig ubevegelig og uvitende om hva som foregår om­ kring og til og med uten bevissthet om eget jeg, tid og rom. Ekstase er imidlertid ikke bare en bevissthetsinnsnevring, den oppleves samtidig som en bevissthetsutvidelse hvor vedkommende kan ha en ubeskrivelig følelse av å være ett med guddommen eller verdensaltet. Denne høyeste form for ekstase kalles unio mystica (mystisk forening). Andre ekstatiske tilstander kan være ledsaget av hallusinasjoner fra forskjellige sanseområder, ofte av stor skjønnhet og intensitet, slik at de fortoner seg som syner og åpenbaringer. Ekstatiske tilstander kan forekomme ved epilepsi, eller frembringes ved ulike former for selvsuggesjon, askese, dans, musikk og narkotiske midler, men har også til alle tider inngått som ledd i den religiøse opplevelsen. ekstemporal (av lat. 'ut' og 'tid') (om skriftlige eller muntlige øvelser) som ekstemporeres, skjer uten forberedelse. ekstemporere, tale, skrive, synge, oversette osv. straks, på stedet (ex tempore), uten å ha forberedt seg. ekstender (av lat. 'strekke ut'), flytende eller pulver­ former stoff som blandes inn i plast, gummi, maling, lakk, lim o.l. for å fortynne eller drøye disse (inakti­ ve fyllstoffer, drøyemidler). Samtidig kan det oppnås ønskede endringer i produktets egenskaper, ekstendere (av lat.), utstrekke, utbre, utvide. ekstensibel, tøyelig, strekkbar, utvidbar. ekstensibilitet, tøyelighet, strekkbarhet, utvidbarhet. ekstensitet, utstrekning, vidde. ekstensiv (av lat. 'strekke ut'), utstrakt, omfattende. ekstensivt jordbruk, jordbruksdrift med liten innsats av arbeidskraft og kapital per flateenhet slik at jorden gir liten avkastning. Motsatt: intensiv. ekstensjon (av lat. 'utstrekning'), strekning. 1 (med.) Strekkbehandling, brukes mye ved be­ handling av brudd, idet strekkbandasjen festes f.eks. ved plaster, plasterekstensjon, eller direkte i knokke­ len ved metalltråd eller stifter, tråd-nagle-ekstensjon. Strekken fremkalles ved vektlodder, som tjener dels til å bringe bruddendene på plass (reposisjon), dels til å holde dem i riktig stilling (fiksasjon). 2 (språkv.) De objekter, handlinger, følelser osv. som et ord refererer til, f.eks. er ekstensjonen til ordet stein alle de objekter som vi betegner med det ordet. Jfr. ►intensjon. ekstensometer (av lat. 'strekke' og gr. 'mål'), instru­ ment som brukes til å måle små lengdeforandringer

(av størrelse 1-100 pm, mikrometer) når et legeme utsettes for strekk. Målingene kan foretas med mikrometerskrue, ved mekanisk bevegelse av en viser, ved en optisk sikteanordning eller med strekk lapper, som er måleelementer som bygger på at elektrisk resistans for et ledende materiale forandrer seg ved forlengelse. Ekstensometer er mest brukt ved materialprøvning. ekstensor (av lat. 'strekke'), muskel som strekker i et ledd. Jfr. ►fleksor. eksteriør (av fr.), det ytre, utvortes, fasaden, yttersi­ den. Motsatt: interiør. eksteriørbedømmelse av dyr, vurdering av dyrets kroppsbygning så vel i detalj som i sin helhet; fore­ går på ► husdyrutstillinger. ekstern (av lat.), ytre, som kommer utenfra. Motsatt: intern. eksternalisere, gjøre ekstern; gi en ytre, sansbar form; (psykol.), overføre noe fra sitt indre til omver­ denen. eksterne forhold, forhold utenfor den angjeldende institusjon, bedrift el.l. eksternat, eksternatskole (av lat. 'utvendig'), skole der elevene kan bo hjemme i motsetning til inter­ natskole, der de bor på skolen. eksterritorial (av lat. 'ut' og 'jord, land'), det som er utenfor territoriet; eksterritorial person, person som nyter eksterritorialrett (immunitet). eksterritorialrett, diplomatisk immunitet, rett til uav­ hengighet av lover m.m. i det land hvor man opp­ holder seg. Fra regelen om at en stat har jurisdiksjonkompetanse over alle som oppholder seg i landet, gjelder unntak for personer som etter folke­ retten nyter eksterritorialrett. Slike personer kan som hovedregel ikke stevnes for statens domstoler eller dras til ansvar for lovovertredelser, og er i personrettslige spørsmål undergitt sitt hjemlands lov; de er fritatt for personlige skatter og avgifter og med visse begrensninger også indirekte skatter som toll, omsetningsavgift (Wien-konvensjonen om diplomatisk samkvem av 18. april 196]). De personer som etter folkerettslig sedvanerett eller særlige traktatbestemmelser har krav på ekster­ ritorialrett, er først og fremst: a) fremmede statsover­ hoder under midlertidig opphold i et annet land med ledsagere og tjenere; b) en fremmed stats diplomatis­ ke representasjon, både dens sjef og øvrige medlem­ mer med familie og tjenere, for så vidt de ikke er borgere av mottagerstaten. Stasjonssjefens bopel (ministerhotellet) og embetskontorene nyter en særlig beskyttelse; politiet kan ikke trenge inn der; c) avdelinger av hær og luftvåpen som oppholder seg i et annet land, og besetningen på krigsskip i fremme­ de havner; d) delegerte og tjenestemenn ved De forente nasjoner, særorganisasjonene og en rekke andre internasjonale organisasjoner og institusjoner. Den eksterritorialrett som beror på traktat kan være absolutt eller mer eller mindre begrenset. Formålet med de folkerettslige regler om eksterrito­ rialrett, som særlig har praktisk betydning når det gjelder diplomatiet, er dels å hindre internasjonal friksjon og konflikter, dels å sikre at internasjonale organisasjoner og fremmede lands utsendinger i trygghet og uten innblanding av moltagerstatens myndigheter skal kunne utføre sine funksjoner, ekstinksjon (av lat. 'utslokke'). 1 (paleont., biol.) ►Utdøing av en art (organismelinje). 2 (psykol.) Avlæring av betingede responser (se ► betinging). I klassisk betinging etableres den betingede refleksen ved at stimulus etterfølges av ubetinget stimulus. Gis senere den betingede stimu­ lusen alene, vil den betingede responsen gradvis avta (utslokkes). I operant eller instrumentell betin­ ging foregår ekstinksjon ved at responser som tidli­ gere er blitt etterfulgt av belønning, ikke lenger får

f

373

slik belønning. Ekstinksjon skyldes ikke glemsel, men representerer snarere ny læring. Forskning har vist at ekstinksjon foregår langsommere hvis innlæ­ ringen har vært preget av «usikre» læringsbetingel­ ser. For eksempel vil belønning av og til under innlæringen av en operant respons føre til at denne responsen blir vanskeligere å ekstingvere enn om responsen hadde vært belønnet hver gang i innlæringsfasen. 3 (astron.) Den svekkelse lyset fra et himmellegeme undergår på vei gjennom jordatmosfæren pga. spredning og absorpsjon. Den øker med tiltagende senitavstand. En stjerne som i senit er i størrelsesklasse 1, vil observert nær horisonten være i 4. eller 5. størrelsesklasse. Ekstinksjonen er selektiv; den er sterkere for kortbølget lys (blått) enn for langbølget lys (rødt). Solen, Månen og stjernene sees rødere nær horisonten enn høyere på himmelen, dessuten forklarer den selektive ekstinksjon himmelens blå farge. Svekkelse av stjernelys pga. interstellart støv betegnes også ekstinksjon. 4 (kjem.) 1 kjemien er ekstinksjon et kvalitativt uttrykk for lysets absorpsjon i løsninger og faste stoffer. Et kvantitativt uttrykk for mediets evne til å absorbere lys av en bestemt bølgelengde er ekstinksjonskoeffisienten (den molare absorbivitet) som er gitt i ►Beers lov: 1 = Io- e~kd Her er Io intensiteten av det inngående og I av det utgående lyset; c er konsentrasjonen av den løste forbindelsen, l lysets veilengde i mediet, k er ekstinksjonskoeffisienten og e er grunntallet i det naturlige logaritmesystem. 5 (jur.) Det at en eiers rett utslettes fordi tingen er kommet en annen i hende ved formelt lovlig rettser­ verv fra legitimert person. ekstinktivt erverv, visse former for erverv av eien­ domsrett, bruksrett m.m. som medfører at den opprinnelige rettighetshavers rett faller bort, blir ekstingvert, uten at denne ønsker det. Eksempler er hevd, preklusjon og godtroerverv. ekstirpasjon (av eks- og lat. 'stamme, rot'), fullsten­ dig operativ fjernelse av et organ, et lem, del av et organ, sykelig vev, f.eks. en svulst. ekstirpere. foreta ekstirpasjon. ekstorkvere (av lat.), avpresse, avpine; utsuge. ekstorsjon, utpining, utsuging. ekstra, ekstra- (av lat. 'utenfor'), ualminnelig, sær­ lig; utenom, i tillegg til noe annet. Som forledd i mange fremmedord med den opprinnelige betyd­ ning 'utenfor', f.eks. ekstracellulxr, utenfor celle­ membranen, ekstraterrestrial, ekstraterrestrisk, utenfor Jorden.

Ekstra Bladet, dagsavis (liberal) i København, startet

i 1904 som bilag til Politiken, selvstendig avis 1905 med Politiken som eier. En av Danmarks to store løssalgsaviser. Ekstra Bladet var Danmarks klart største avis i 1980-årene, men har - som konkurren­ ten B.T. - siden hatt markert nedgang i opplaget. Søndagsutgave fra 1987. Opplag 2002; ca. 118 000, søndager ca. 155 000. ekstradere (av lat.) (jur.), tilbakelevere et bo (døds­ bo, ekteskapelig felleseie, konkursbo) som har vært under offentlig skiftebehandling. ekstradisjon, boets tilbakelevering. ekstrafloral (av lat.) (bot.), «utenfor blomsten», f.eks. i sammensetningen ekstraflorale nektarier, nektarier som sitter et annet sted på planten enn i blomsten.

EKSTRARETT

ekstragalaktisk (av lat. 'utenfor' og gr. Galaxias,

'Melkeveien') (astron.), utenfor Melkeveien eller Melkeveisystemet. ekstragalaktiske tåker (astron.), små, skyaktige himmelobjekter som synes å unngå Melkeveien. I 1924 lyktes det E. Hubble ved hjelp av cepheider å bestemme avstanden til den mest kjente ekstraga­ laktiske tåke, Andromedagalaksen, og vise at de er fjerne stjernesystemer av samme natur som Melke­ veisystemet. De ekstragalaktiske tåker betegnes nå vanligvis galakser. ekstrahere (av lat.), dra ut, gjøre utdrag, trekke ut (tenner); se ►ekstraksjon og ►ekstrakt. ekstrajordisk, se ► utenomjordisk. ekstrajordisk biologi, se ►astrobiologi. ekstrajudisiell straff, straff som ikke ilegges av dom­ stol. Grunnlovens § 96 sier at ingen kan straffes uten etter dom; derfor er ekstrajudisiell straff ikke tillatt i Norge. Straffelignende reaksjon som ilegges ved beslutning av offentlig myndighet er ikke straff i egentlig forstand. Se ►disiplinærstraff og ►refselse, ekstrakorporal membranoksygenering. ECMO, Extra Corporal Membrane Oxygenation, behandlingsprin­ sipp som kan erstatte lungenes funksjon og sikre tilstrekkelig oksygeninnhold i arterieblod ved alvor­ lig lungesvikt (se ►akutt lungesvikt, ►ARDS, ► 1RDS). Prinsippet går ut på at oksygenfattig veneblod ledes ut av kroppen (oftest fra høyre forkammer) og pumpes forbi en tynn membran hvor det opptar oksygen fra gassen på den andre siden av membranen og utskiller ut karbondioksid. Det fulloksygenerte blodet pumpes deretter tilbake i blodbanen, enten på arteriesiden (veno-arteriell membranoksygenering, se også ►hjerte-lungemaskin) eller inn i en stor vene (veno-venøs membran­ oksygenering). Behandlingen er svært ressurskre­ vende og kan i seg selv forårsake alvorlige komplika­ sjoner. ekstraksjon (av lat. 'trekke ut') 1 (språkvit. ) Sosial opprinnelse, herkomst, byrd. Lånt fra fr. extraction. 2 (med.) Brukes i fødselsvitenskap om uttrekning av foster ved hjelp av tang, av tannleger om tannuttrekning. 3 Kjemitekniske prosesser, enten uttrekking av en eller flere komponenter fra et fast stoff, eller overfo­ ring av oppløst stoff fra en væske til en annen væske. Ekstraksjon avfaste stoffer, også kalt utluting, er en prosess der en eller flere komponenter i et fast stoff løses i vann eller en organisk væske. Trekking av kaffe og te er velkjente former for utluting. Uttrekk av sukker fra oppskårne sukkerroer ble oppfunnet i Frankrike under napoleonskrigene da den engelske blokaden avskar landet for tilforsel av rørsukker. Utluting brukes også for å fjerne uønskede stoffer, f.eks. ved rensing av pigmenter. Man kan bruke flere forskjellige apparater til utluting; fra enkle tanker med luft for omrøring, til apparater der væsken passerer i motstrøm med det faste stoffet. Et eksem­ pel er De Smet-ekstraktoren (se figur) som er en vanlig brukt belteekstraktor bl.a. for utvinning av restolje fra soyabønner eller andre oljevekster der en stor del av oljen først er presset ut. Press-kaken vaskes her med ekstraksjonsbensin, heksan eller et annet egnet løsemiddel. De største anvendelser av utluting finner man i metallurgisk industri og i planteoljeindustrien. Vxske-vxske-ekstraksjon er en prosess der to ikkeblandbare væsker bringes i kontakt med hverandre slik at et stoff som er løst i den ene væsken, diffunderer over i den andre, der stoffet er mer loselig. Væske-væske-ekstraksjon i stor skala ble introdusert tidlig i 1930-årene for å utvinne aromatiske hydro­ karboner fra produktblandinger i oljeraffineringen. Pionerarbeidet med væske-væske-ekstraksjon av metallsalter ble utfort i 1940-årene med separasjon av radioaktive komponenter. Det ble fulgt opp i

Ekstraksjon. Prinsippskisse av en De Smet-ekstraktor. A) Gods (gulfarget) inn på beltet, godset føres av beltet mot utløpet (B). C) Ekstraksjonsvæske pumpes inn over godset og vasker ut løsbart materiale. Trinnvis ompumping og transport i motsatt retning av godset leder ekstraktet (oransjefarget) mot utløpet (D).

1970-årene med storskala ekstraksjon av kobber. I dag har prosessen en rekke anvendelser: raffine­ ring av uran og andre eksotiske metaller, raffinering av smøreolje, samt oppkonsentrering og rensing av antibiotika. Penicillin lost i surt vann kan ekstrahe­ res over i en egnet organisk væske (metylisobutylketon), mens penicillin i denne kan ekstraheres tilbake i vann som ikke er surt. Dette prinsippet utnyttes ved konsentrering og rensing av produktet i penicillinproduksjonen. I petroleumsindustrien anvendes flere typer ekstraktorer, f.eks. Lurgi-ekstraktorer (blande- og skilletanker i serie), dusjtårn eller for­ skjellige typer ekstraksjonskolonner. Ved fraksjonert ekstraksjon, som ofte foretas i kolonner som minner om destillasjonskolonner, kan for eksempel aroma­ tiske hydrokarboner (bensen, toluen) skilles fra alifatiske (heksan, heptan), eller fettsyreblandinger separeres i én fraksjon med høyt og én med lavt jodtall. ' ALy/NN ekstrakt (av lat.) 1 Utdrag av bøker, regnskaper o.l.

2 (farmasi) Ekstrakter er drogeuttrekk, fremstilt med

flyktige løsemidler, inndampet til en viss konsistens og eventuelt innstilt på foreskrevet styrke. Ekstrak­ ter kan være faste (tørre ekstrakter) eller mer eller mindre tyktflytende (tykke ekstrakter, tynne eks­ trakter). Som eksempel på ekstrakter kan nevnes belladonnaekstrakt, bregnerotekstrakt og frangulaekstrakt. ekstraktiv (av lat.), som kan trekkes ut; som forbru­ ker resurser uten at det sørges for fornyelse av dem. ekstraordinær (av fr.), som ikke hører til det vanlige; ekstraordinær generalforsamling kan holdes på et annet tidspunkt enn den ordinære, årlige general­ forsamling. ekstrapersonale, arbeidstakere som ansettes i en virksomhet eller en etat for å dekke behovet for arbeidskraft som ikke kan dekkes av virksomhetens fast ansatte personell, f.eks. ved fravær, ved særlig arbeidsmengde osv. Se ►midlertidig ansettelse, ekstrapolasjon iav lat.) (mat.), bestemmelse av en funksjons verdi utenfor et område der en rekke funksjonsverdier er kjent. Motsatt: ► interpolasjon. ekstraposisjon iav lat. plassere utenfor') (språkv.), setningsledds plassering i slutten av setningen, oftest en infinitiv eller setning som er subjekt, f.eks. Å vinne løpet forbauset henne > Det forbauset henne å vinne løpet. ekstrarett, før 1927 betegnelse i norsk sivilprosess for rettsmøter som ble holdt utenfor de ordinære ting

374

EKSTRASENSORISK PERSEPSJON

eller det vanlige rettssted. Særlig brukt ved avhøring av vitner på åstedet. ekstrasensorisk persepsjon, se ► ££?. ekstrasolar planet (av ekstra- og 'sol'), planet utenfor solsystemet. Den første ekstrasolare planeten til en stjerne av samme type som Solen ble oppdaget i 1995. Ekstrasolare planeter kan ikke observeres direkte fordi de drukner i lyset fra stjernen de hører til. Vi er derfor avhengig av indirekte observasjoner for å avsløre om det er planeter rundt andre stjerner. En stor nok planet som passerer foran en stjerne, kan påvises gjennom en liten reduksjon av stjernelyset. Metoden som har vært mest brukt, er basert på ► dopplereffekten. Den utnyttes, omtrent som i radarkontroll av biler, til å gjøre nøyaktige malinger av hastighetskomponenten i synsretningen til de nærmeste stjernene. Når vi litt forenklet sier at en planet går i bane rundt en stjerne, vil i virkeligheten stjernen og planetene begge bevege seg i baner rundt det felles ►massesenteret (massemiddelpunkt, figur 1). Dersom banen ikke står normalt på synsret­ ningen, vil stjernen bevege seg mot oss eller fra oss med en periode lik planetens omløpstid og et utslag proporsjonalt med masseforholdet mellom planet/ stjerne. Slike hastighetsendringer er observert, for eksempel for stjernen 79 Ceti, som er 112 lysår fra ► Solen. Figur 2 viser de observerte hastighetsendringene til stjernen ved ulike tidspunkter, og en kurve som er beregnet ut fra at hastighetsvariasjonene skyldes gravitasjonskraften fra en planet som beveger seg rundt stjernen. Med utgangspunkt i disse observa­ sjonene har man regnet seg frem til at det beveger seg en planet med to tredjedeler av Saturns masse rundt 79 Ceti i en avstand som bare er en tiendedel av Jordens avstand fra Solen. Frem til september 2004 er det oppdaget 1 36 planeter i over 100 solsystemer utenfor vårt solsys­ tem. Flere av de sist oppdagede har nær sirkulære baner, noe som skiller dem fra tidligere registrerte planeter. Massen er 0,8-10 ganger Jupiters masse og deres avstand fra moderstjemen er ca. 0,07 AU-3 AU. Kun massive planeter nær sin moderstjerne har stor nok virkning på stjernens bevegelse til at de kan bli oppdaget med de måleinstrumentene man rår over. ekstrasystoli (av ekstra- og gr. 'sammentrekning'), kontraksjon av hjertekamrene utløst fra steder utenom hjertets normale irritamentproduserende sentrum. Kan opptre enkeltvis eller i salver. Ekstra­ systoli gjør hjerterytmen uregelmessig, men med bibehold av grunnrytmen. Oftest utløses ekstrasys­ toli fra hjertekamrene, sjeldnere fra forkamrene. Ekstrasystoli er meget alminnelig og som regel uten

ekstremisme (av fr., fra lat.), ytterliggående hold­

ning, særlig i politiske spørsmål. ekstremist, en som har ytterliggående synspunkter på noe, en som er villig til å bruke ekstreme meto­ der.. ekstremistisk, som er preget av ekstremisme, ekstremiteter (av lat. 'det ytterste') (zool.), lemmer, fremspring på legemet som først og fremst står i bevegelsens tjeneste. Bevegelsesorganer hos encellede (flimmerhår, flageller, pseudopodier), fangar­ mer hos maneter, krypefot hos snegl, sugeføtter hos korstroll eller børster hos ormer regnes ikke som ekstremiteter. Først leddormenes parapodier kan sees på som begynnende ekstremiteter. Egentlige ekstremiteter er det bare hos leddyr og virveldyr. LEDDYR

Ekstremiteter. A) Uparede og parede finner hos fisk. B) Skjelettbygningen av brystfinnen hos en viftefinnet benfisk. C) Skjelettbygningen av brystfinnen hos en kvastfinnet fisk. D) Skjema over bygningen av skjelettet av fremre og bakre ekstremiteter hos et firfotet dyr.

alvorlig betydning, men i visse tilfeller er årsaken sykelige forandringer i hjertemuskelen, hjertein­ farkt, revmatisk betennelse, høyt blodtrykk. ekstraterrestrisk (av lat. 'utenfor' og 'Jorden'), utenfor jorden. Se ►utenomjordisk. ekstraterrestrisk biologi, se ►astrobiologi. ekstraterrestrisk stråling, den stråling, vesentlig fra Solen, som mottas ved atmosfærens yttergrense, altså før strålingen delvis absorberes av gasser og partikler i atmosfæren. ekstravaganse (av fr., fra lat.) (utslag av) overdreven flotthet. ekstravagant, som ikke holder måte, sterkt overdre­ vet, outrert, overdrevent flott. ekstravaganter (av lat.), tillegg av pavelige dekreter til ►Corpus juris canonid, som opprinnelig ikke var med i ►Decretum Gratiani. ekstrem (av lat. 'ytterst'), som befinner seg på eller går til ytterste grense, ytterliggående. ekstremer, handlinger, meninger el.1. som avviker mest mulig fra hverandre, absolutte motsetninger, ekstremal (avlat.) (mat.), ekstrem verdi, fellesnavn for en funksjons maksimale og minimale verdier (se ► maksimum). Et ekstremalpunkt er et punkt hvor en funksjon har en slik ekstrem verdi.

Ekstrasolar planet, i. En planet som ikke er synlig fra Jorden, er tegnet i to forskjellige posisjoner a og b. Samtidige posisjoner av stjernen som planeten hører til, vertsstjernen, er også tegnet inn (a og b). Planeten kan avsløres ved at dens gravitasjon påvirker vertsstjernen. Stjernen beveger seg i bane rundt massesenteret til stjerne-planetsystemet. Spektrallinjene i lyset fra stjernen forskyves vekselvis mot blått og rødt etter som den beveger seg mot eller fra oss.

Leddyrenes ekstremiteter er oppbygd av et varieren­ de antall segmenter, forsynt med ytre hudskjelett av kitin. Antall ekstremiteter varierer, og de kan ha svært ulik form og funksjon: følere, kjever, gangføtter, svømmeføtter, gjeller, paringsorganer m.m. Vinger hos leddyr er ikke ekstremiteter, men utviklet på annet grunnlag. VIRVELDYR

Hos virveldyr er det aldri mer enn to par ekstremite­ ter: overekstremitetene, forben og vinger, og underek­ stremitetene, bakben. De er støttet av et leddelt indre skjelett av brusk eller ben, som også tjener som feste for musklene. Også hos virveldyr er ekstremitetene utformet etter sin funksjon: som svømmeorganer, graveredskaper, flygeredskaper osv. Forlemmene hos vidt atskilte grupper (fugl, flaggermus, utdødde flygeøgler, flygefisk) kan være utviklet til passive eller aktive flygeredskaper. Bare hos ganske få virveldyr er ekstremitetene helt redusert (f.eks. slanger). Fiskenes ekstremiteter er de parede bryst- og bukfinnene. De støttes av kortere brusk- eller benstråler (radier) i sin basale del, og med tynne, lange finnestråler (av horn eller ben) i periferien. Skulde­ ren og særlig bekkenbeltet er forholdsvis enkelt bygd, og søm regel kommer de ikke i kontakt med virvelsøylen. Hos fiskene tjener ekstremitetene først og fremst som styre- og stabilisatororganer, da deres viktigste bevegelsesorgan er halen. Som ekstremite­ ter hos fisk regnes stundom også de uparede finne­ ne. Hos alle landvirveldyr, inkludert mennesket, er skulder- respektive bekkenbelte og selve ekstremite­ tene bygd etter samme plan. Skulderbeltet består som regel av tre knokler: skulderblad, scapula, kravebenet, clavicula, og «ravnenebbet», processus coracoideus. Også i bekkenbeltet finner vi tre knokler: tarmbenet, os ilium, underlivsbenet, ospubis, og 2. Grafen viser hvordan hastighetskomponenten i synslinjen til stjernen Gliese 86 varierer med tiden.

0

0.5

1,0 fase

EKTESKAP

375

sittebenet, os ischii. Bekkenbeltet er direkte forbun­ det med virvelsøylen (lendevirvlene), og skulderbeltet er hos de fleste forent med brystbenet, som igjen er forbundet med virvelsøylen via ribbena. Selve ekstremitetene er ved hjelp av ledd forbundet med beltene. Både for- og bakekstremitetene er bygd etter samme plan: til skulderbeltet (respektive bekkenbel­ tet) leddes overarmsbenet, humerus, respektive lårbenet, femur. Så følger to underarmsknokler, radius og ulna (respektive leggknokler, fibula og tibia). Deretter kommer håndrotsknoklene, ossa carpalia, og mellomhåndsknoklene, ossa metacarpalia (respektive fotrots- og mellomfotsknoklene, ossa tarsalia og ossa metatarsalia). Til disse leddes så fingerknoklene (respektive tåknok\ene), falangene. Både hånd og fot har opprinnelig 5-strålet ordning. Innenfor denne hovedplanen er ekstremitetene svært varierende utviklet hos de forskjellige landvirveldyr, alt etter deres spesielle levevis. Utvikling. Oppfatningene om opprinnelsen til ekstremiteter hos virveldyr har skiftet. Sidefoldteorien er den alminneligst anerkjente og går ut på at de parede og uparede finner hos fisk har samme opprinnelse. Mens uparede finner trolig er blitt dannet ved oppdeling av en uparet hudfold som løp langs ryggsiden, rundt bakre kroppsende til analåp­ ningen, er parede finner utviklet fra en paret hudfold som løp med en del på hver side av fiskekroppen fra analåpningen frem til gjelleregionen. Påfallende likhet i anatomisk bygning mellom parede og upare­ de finner, embryonale anlegg til parede finner, samt en rekke paleontologiske funn av eldre virveldyr støtter opp om teorien. Overgangen fra fiskenes parede finner til landdy­ renes ekstremiteter forklares nå med at landdyrenes ekstremiteter må ha utviklet seg fra kvastfinnede fiskers finner. Skjelettet i de parede finnene hos kvastfinnede fisker viser en oppbygning som stem­ mer meget vel overens med grunnplanen for skjelet­ tet i landvirveldyrenes lemmer. Den utdødde panserpadden Ichthyostega, kjent fra overdevon på Grøn­ land, representerer en mellomform mellom kvastfinnede fisker og typiske landvirveldyr. AÅ ekstremofile organismer (av 'ekstrem' og -fil), leven­ de vesener som vokser og trives under ekstreme miljøbetingelser som temperatur, trykk eller saltkonsentrasjon. Særlig innen hovedgruppen Archaea finnes det mange slike organismer, men det er også mange arter fra hovedgruppen Eubacteria. Enzymet fra ekstremofile organismer benyttes i industrielle prosesser og produkter og i forskningssammenheng. Enzymer fra termofile (varmekjære) og hypertermofile organismer tåler høye temperatu­ rer uten å inaktiveres og kan fortsatt katalysere prosesser ved slike temperaturer. Enzymer fra psychrofile (kuldekjære) organismer vil derimot ofte være effektive katalysatorer ved lave temperaturer og lettere kunne inaktiveres etter behov enn enzy­ mer fra andre organismer. Lett inaktiverbar alkalisk fosfatase fra reke frem­ stilles av en norsk bedrift med reketinevann som utgangsmateriale og er et eksempel på et kommersi­ elt viktig produkt fra en ekstremofil organisme, ekstremsport, idrett og fritidsaktivitet hvor utøveren tøyer fysiske grenser og/eller utsetter seg for relativt stor skaderisiko. Man må ofte vise mot og være villig til å eksponere seg for objektive farer, dvs. farlige hendelser i omgivelsene som man har liten kontroll med gjennom egen teknikk (f.eks. snøskred). En viktig bakgrunn for ekstremaktiviteter er den psykis­ ke opplevelsen (adrenalin-kick) utøverne får i nervepirrende situasjoner. Eksempler på ekstremsport er fjellklatring, fallskjermhopping (basehopping), hanggliding, paragliding, frikjøring på ski og snobrett, motocross, terrengsykling, rullebrett, juwandring, rafting, elvepadling, wakeboard og surfing. Internasjonale

konkurranser i ekstremsport avholdes bl.a. gjennom de såkalte X Games i USA. ekstremtermometer, kombinert maksimums- og minimumstermometer. Det er konstruert slik at to stifter blir liggende igjen ved henholdsvis høyeste og laveste temperatur som har vært registrert gjennom et visst tidsrom. ekstremvær, i generell forstand vær som medfører fare for skade. I mer snever forstand brukes beteg­ nelsen ekstremvær om det enkelte uvær. Fra og med 2003 gir Meteorologisk institutt ekstremvær person­ navn - både manns- og kvinnenavn - i alfabetisk rekkefølge. Det første slike ekstremværet kom i januar 2003 og fikk navnet Agda. For at et uvær skal kalles et ekstremvær, må det omfatte et større områ­ de, f.eks. på størrelse med et fylke, og effekten må antas å være så kraftig at det kan være skadelig for samfunnet om man ikke tar tilstrekkelig hensyn. Ekstremværvarsler gjelder som oftest sterk vind, men kan også gjelde høy vannstand eller snøskredfare. Skikken med å gi uvær personnavn sies å stamme fra Australia, der en meteorolog skal ha oppkalt uvær etter kontroversielle politikere. Tropiske lav­ trykk (orkaner) i Amerika ble gitt kvinnenavn i en årrekke. I 1979 vedtok Den meteorologiske verdens­ organisasjon at uvær skal gis personnavn, og at både mannsnavn og kvinnenavn skal benyttes, ekstrinsikke egenskaper, det at egenskapene til et gitt materiale domineres av tilstedeværende forurensinger (se ►defekt). Materialets egentlige egen­ skaper betegnes intrinsikke egenskaper. ekstrovert (av ekstra- og lat. 'vende'), utadvendt, personlighetsbeskrivende uttrykk, brukt i C. G. Jungs typelære om mennesker hvis livsenergi er vendt utad. Motsatt av introvert, se ► introversjon. Ekstroverte mennesker er sosiale, pratsomme, kontaktsøkende, ikke så redde for å dumme seg ut, og de liker nyhet og variasjon. I moderne forskning, f.eks. av H. J. Eysenck og McGrae og Costa, har dimensjonen ekstrovert-introvert vist seg å være av det mest sentrale og grunnleggende for beskrivelse av mellommenneskelige forskjeller i personlighet, ekstrudat (av lat.), ekstrudert produkt. Se ► ekstru­ dering. ekstruder (av eng. 'drive ul'), maskin til å forme metallprofiler, se ► ekstrudering. ekstrudering, prosess for plastisk formgivning av materialer til stenger, tråd, bånd, folier, rør, slanger og andre profiler. I en ekstruder blir materialet i kald eller oppvarmet tilstand presset ut gjennom en dyse som gir produktet ønsket form. Ekstrudering brukes for forming av lettlegeringer, kobber, messing, bly, i tillegg til mange gummityper (før vulkanisering) og termoplaster. Ekstruderte profiler i aluminium har hatt betyd­ ning for utvikling av sveisede aluminiumskonstruksjoner, der norske konstruktører og norske verkste­ der har hatt en lederrolle i bygging av boligseksjoner, helikopterdekk og andre offshoreenheter. Aluminiumskonstruksjoner som sveises opp av plater og stivere er sterkt utsatt for termiske kastninger, som imidlertid reduseres når ekstruderte profiler med stort treghetsmoment kan sveises inn som elemen­ ter i konstruksjonen. ekstrusiv (av lat. 'drive ut') (geol.), som når opp til jordoverflaten, men har sitt utspring dypere nede, f.eks. vulkanske masser, vann og gasser. Brukes også om steinmateriale dannet på denne måten, f.eks. lavastrømmer, tefra og pyroklastiske bergarter. En ekstrusjon er et utbrudd av magma eller lava på jordoverflaten eller bergarter dannet på denne måten. Ekstrom. (Sigrid) Margareta, f. 1930, svensk forfat­ ter, litteratur- og filmkritiker. Hun har utgitt dikt, barnebøker og romaner, men like fra debuten i 1960 med novellene Aftnar i S:t Petersburg har tyngde­

punktet i forfatterskapet ligget i kortformen. Hun skriver inntrengende psykologiske studier, særlig i kvinnesinn, og gjerne knyttet til ensomhetens problematikk. Ekstrom. Per, 1844-1935, svensk maler, elev ved akademiet i Stockholm 1865-72. 1876 drog han til Paris og tok der avgjørende inntrykk av Fontainebleu-skolens valørfine, atmosfærisk oppløste landskapskunst, særlig Corot. Etter hjemkomsten til Sverige 1890 hentet han ofte sine motiver fra sitt hjemsted Oland. Et av hans Seine-landskaper tilhø­ rer Nasjonalgalleriet i Oslo. Strindberg brukte Ekstrom som modell for Sellén i Roda rummet. Ekstrom. Per Olof, 1926-81, svensk forfatter, debu­ terte 1947 med romanen Den ensamme. I 1949 utgav han suksessromanen Sommardansen (filmet under tittelen Hon dansade en sommar). Ekstrom, som drev farsgården i Dalsland, var opptatt av landsbygdas problemer, gjerne sett fra ungdommens synsvinkel, ekstuberans (av lat.), hevelse, bule, knute, eksuberant (av lat.), frodig, yppig, rik, overstrøm­ mende. eksudat (av lat. 'utsvetting'), væske som dannes i forbindelse med sår eller betennelser i kroppen. Væsken kan være klar og tyntflytende (serøs) eller mer grågul og tyktflytende hvis den også inneholder betennelsesceller (puss). Eksudat kan også være blodtilblandet. eksultasjon (av lat.), jubel. Verb: eksaltere. eksurgens (av lat.), karstkilde som har diffus vanntil­ førsel. Det motsatte av en resurgens som påviselig har tilførsel fra et punktformig bekke- eller elveinnløp. Er mest brukt i fransk terminologi. eksuvier (av lat.), klær, rustninger, våpen m.m. som er fratatt fienden. ektasi (av gr. 'utvidelse') (med.), utvidelse eller utspiling av et hulorgan, f.eks. bronkiektasi, utvide­ de luftrørsgrener. ektefelle, se ►ekteskap, ►ektefelletillegg, ►ekte­ pakt. ektefelletillegg, ►forsørgingstillegg fra ►folketryg­ den. ektefødt, betegnelse for at et barn er født på et tids­ punkt da foreldrene er gift med hverandre. Inngår foreldrene ekteskap etter barnets fødsel, regnes det dog også som ektefødt. Uttrykket brukes ikke lenger i lovgivningen. Faksimile, se side 376. ektegult, azofargestoff som tidligere ble anvendt til farging av ull, silke og av næringsmidler. Brukes nå mest til videre syntese av disazofargestoffer. ektepakt, avtale om ordningen av formuesforholdet mellom ektefeller eller personer i registrert partner­ skap. Visse avtaler mellom ektefeller og registrerte partnere må for å være gyldige inngås i ektepakts form, det gjelder for opprettelse av særeie, overfø­ ring av betydelige gaver m.m., se ►ekteskap (ekte­ fellers formuesforhold), jfr. ekteskapsloven av 4. juli 1991 kap. 9. Kravet til ektepakten består i at den skal være skriftlig, og være undertegnet av partene i overvær av to vitner. Hvis ikke ektepakten er opp­ rettet på denne måten, er den ugyldig også mellom partene. En ektepakt om gave må tinglyses for at gaven skal få rettsvern overfor giverens kreditorer. Dette skjer ved at den anmerkes (tinglyses) i Løsoreregisteret i Brønnøysund. Gjelder gaven fast eiendom må ektepakten dessuten anmerkes i grunnboken. ekterødt, betegnelse på azofargestofferav forskjellige sammensetninger. Et av de mest kjente fremstilles av diazotert naftionsyre og 2-naftol. Det brukes som et billig, vaskeekte tekstilfargestoff. ekteskap (etter mnt.). Sosiologisk kan ekteskapet sees som en samfunnsordning som legaliserer samli­ vet mellom mann og kvinne, gir legitime rettigheter til barna og danner en regulerende ramme om

376

EKTESKAP

Fra

1. UTGAVE AV ASCHEHOUGS leksikon 1906-13

EKTESKAP INNGÅTTE EKTESKAP I NORGE PER

Egte barn er barn, hvis forældre lever i lovligt egteskab med hinanden; er barnet født for egteskabets stiftelse, betragtes det som egte (legitimeret per subsequens matrimonium'). E. b.s retslige stilling er i moderne ret meget forskjellig fra uegte barns. Forældrene er forpligtet til at underholde og opdrage e. b. Forsørgelsespligten varer hos os ubetinget til det fyldte 15 aar, men ogsaa efter denne tid ei' forældre, som dertil har evne, pligtige til at underholde barnet, forsaavidt dette ikke kan for­ sørge sig selv. Paa den anden side er barnet forpligtet til efter evne at underholde forældrene, naar disse ikke kan ernære sig selv. Forældremyndigheden indeholder bestemmelsesret over barnets personlige forhold, livs­ stilling. opholdssted m. v. indtil det fyldte 18 aar, eller til kvinden indgaari egteskab; den omfatter ogsaa revselsesret. Misbrug af forældremyndigheden paakalder det offentliges indskriden, saaledes i Norge ved vergeraadet (s. d.); denne myndighed kan i større eller mindre udstrækning fratages forældrene og barnets opdragelse overtages af det offentlige. E. b. har ret til sin faders navn og en tvangsarveret (pligtdelsret, s. d.) af tre fjerdedele af forældrenes efterladte midler. Uegte barn, der af fader lyses i kuld og kjøn, bliver ligeledes i vigtige henseender at anse som e. b. (se K u 1 d 1 y s n i n gj.

1000

INNBYGGERE

1801-05 1851-55 1901-05 1921-25 1931-35 1936-40 1941-45 1946-50 1951-55 1956-60 1961-65 1966-70 1971-75 1976-80 1981-85 1986-90 1991-95 1996-2000 2001 2002

7,7 7,8 6,1 6,3 6,5 8,5 7,9 9,0 8,0 6,8 6,6 7,6 7,0 5,8 5,1 4,9 4,5 5,3 5,1 5,3

GJENNOMSNITTSALDER VED FØRSTE GANGS GIFTERMÅL

familielivet (se ► familie). Flere europeiske land har i de senere år (Norge 1993) innført en lignende ordning for regulering av forhold mellom to perso­ ner av samme kjønn (registrert ►partnerskap). Ekteskapsinngåelser har alltid vært seremonielt markert. Ved seremoniene, som gjerne har vært ledet av en prest, en fogd eller en annen represen­ tant for storsamfunnet, har ikke bare de fremtidige ektefolkene deltatt, men også representanter for deres slekter. Dette symboliserer at ekteskapet er mer enn en kontrakt mellom to, det er en institusjon med viktige funksjoner både for samfunnet og den enkelte. Blant disse funksjonene er det vanlig å trekke frem reguleringen av arbeidsforhold og økonomiske og juridiske rettigheter og plikter mel­ lom ektefellene, og reguleringen av seksualitet og av de sosiale oppvekstvilkår for nye generasjoner. Historikk. 1 tidens løp har ekteskapet skiftet karak­ ter i en tilpasning til samfunnsforholdene for øvrig. I vikingtiden i Norge var ekteskapet først og fremst et ætteanliggende. 1 katolsk tid fikk det karakter av sakrament og ble begrunnet med religiøse forbilder. Etter reformasjonen har det fått en mer verdslig institusjonell ramme. I den seneste tiden har utvik­ lingen gått i retning av kontraktuelle former med et innhold som er tilpasset partene. Historisk sett er det en forholdsvis ny norm at ekteskapet hovedsakelig skal baseres på romantisk kjærlighet og være et valg for partene mer enn for foreldre, og i mange sam­ funn er fremdeles arrangerte ekteskap, dvs. ekteskap avtalt av partenes familier, det vanlige. Dette skjer nok som oftest med de vordende ektefellers samtyk­ ke, men det forekommer også ulike grader av press og tvang (se ►tvangsekteskap), noe som kan gi seg dramatiske utslag blant innvandrere i Vesten der de unge kommer i klemme mellom tradisjonene fra foreldrenes hjemland og de normene som gjelder der de bor. Denne utviklingen bør ikke bare forstås som en individuell løsrivelse fra samfunnets krav. Individua­ liseringen er også et svar på en endret sosial situa­ sjon, etter som også andre samfunnsinstitusjoner tar seg av mange av familiens tidligere oppgaver når det gjelder produksjon, opplæring av barna og omsorg for syke og gamle.

Ekteskapshyppigheten har tradisjonelt vært følsom for økonomiske konjunkturer. De materielle kårene hadde mye å si for hvor store andeler av årskullene som forble ugifte på livstid og for når i livet giftermå­ lene fant sted. Med bedrede økonomiske kår ble ekteskapet tilgjengelig for langt flere. I 1960-årene og tidlig i 1970-årene var ekteskapsalderen ved førstegangsgiftermål spesielt lav, og andelen som aldri giftet seg var beskjeden, godt under ti prosent. Fra 1970-årene av, og særlig i de senere tiår, har økningen i antallet samboerforhold vært avgjørende for ekteskapsutviklingen. Ekteskapshyppigheten har falt kraftig, spesielt i yngre aldersklasser, og gjen­ nomsnittsalderen ved første ekteskap har økt med om lag fire og et halvt år siden begynnelsen av 1970årene. Statistisk sentralbyrå regnet i 1995 med at bortimot 400 000 personer levde i samboerskap, nærmere 150 000 med felles barn. Samboerforhol­ dene er av ulik karakter. Noen lar seg best karakteri­ sere som kjæresteforhold, andre ligner mer på en forlovelse, og atter andre er ganske ekteskapslike. Disse ulikhetene gjør det vanskelig å foreta direkte sammenligninger mellom samboerforhold og ekte­ skap. Det finnes flere teorier og mange undersøkelser som har tatt sikte på å kaste lys over ekteskapets status og endringene i de senere år. En del forklarin­ ger har fokusert på kulturelle forbilder og på moral­ ske endringer, andre på endringer innen økonomi og velferdspolitikk. Flere har trukket frem endringe­ ne i kvinnenes stilling, både når det gjelder utdan­ nelse, inntektsmuligheter og selvbevissthet. SiS/LiKj Ekteskapet i kulturgeografisk sammenheng har særlig vært studert av sosialantropologer. I varierende form er ekteskapet kjent fra alle samfunn vi vet noe om, så vel historisk som fra vår egen tid. Det tales om monogami når en person bare kan ha én rettslig anerkjent ektefelle om gangen. Polygami opptrer i to former: polygyni, hvor en mann tillates å ha mer enn én hustru om gangen, og polyandri, hvor en kvinne tillates å ha flere ektemenn samtidig. Polygyni er den mest utbredte formen, særlig i samfunn der avstamningen går i farslinjen og barna derfor tilhø­ rer farens slektslinje uten hensyn til mødrenes herkomst. Ektemannen gifter seg imidlertid ikke

1851-55 1871-75 1891-95 1901-05 1911-15 1921-25 1931-35 1941-45 1946-50 1951-55 1956-60 1961-65 1966-70 1971-75 1976-80 1981-85 1986-90 1991-95 1996-2000 2001 2002 2003

Menn

Kvinner

28,7 28,7 28,2 27,7 27,8 28,1 29,1 29,2 29,3 28,5 27,7 26,4 25,3 25,2 25,9 26,8 28,2 29,5 31,1 32,0 32,2 32,5

27,1 26,6 26,4 25,7 25,6 25,6 26,3 26,4 26,4 25,5 24,5 23,4 22,8 22,8 23,3 24,2 25,5 26,9 28,6 29,3 29,5 29,7

med alle hustruene under ett. Han inngår en særlig kontrakt med hver enkelt, og hver hustru fører sin egen husholdning. Polyandri er forholdsvis sjelden og forekommer særlig hos enkelte folkegrupper i Asia, men opptrer og har opptrådt spredt i alle verdensdeler. Polyandri er dels blitt forklart ved at det hindrer oppdeling av farsgården mellom sønner, idet disse beholder felles husholdning ved å være gift med samme kvinne. En tredje form for polygami er gruppe-ekteskap, der flere menn og flere kvinner lever sammen i et seksu­ elt og økonomisk fellesskap. Dette er nesten bare

377

kjent som samlivsform. Det finnes flere teorier for hvorfor dette sjelden fungerer over lengre tid. Den vanligste formen for ekteskap er monogamiet, der en mann og en kvinne har et eksklusivt forhold innenfor bestemte rammer. Også i samfunn som tillater polygami er monogamiet mest utbredt. Mange samfunn har høye skilsmisserater, og her snakker man om seriemonogami, dvs. man er gift med flere, men bare en av gangen. Noe tilsvarende kan forekomme i samfunn rammet av krig og andre katastrofer. Alle samfunn har formelle og uformelle regler for hvem som kan eller bør gifte seg med hvem. En del normer er universelle, slik som forbudet mot blod­ skam (incest). En del normer er spesielle for visse typer av samfunn. I noen samfunn finnes det nor­ mer om endogami, dvs. regler om at ektefellen skal søkes innenfor ens egen gruppe. I andre samfunn gjelder eksogami, dvs. at ekteskap innenfor egen krets er utelukket. Ekteskap inngås på mange forskjellige måter i ulike deler av verden. I mange samfunn er ekteska­ pets følelsesmessige og seksuelle side av underord­ net betydning ved valg av ektefelle, idet ervervsmes­ sige, økonomiske og til dels politiske hensyn domi­ nerer. I slike samfunn brukes ekteskapet til å skape forbindelser av politisk og økonomisk art mellom to familier eller slekter. Opprettelsen av svogerskapsallianser er således et vesentlig trekk ved ekteskapskontrakten, idet vennskapsbånd på denne måten skapes mellom slektsgrupper som ellers står i mot­ setningsforhold til hverandre. Dette er en av de viktigste måter å skape politisk stabilitet på i mange statløse samfunn; eksogamireglene kan forstås ut fra ønsket om å skape ekteskapsallianser utad. I en del samfunn, særlig der avstamningen regnes i farslinjen, er det vanlig at brudgommens slekt må betale en ►brudepris til brudens slekt for å legitime­ re ekteskapet. Denne stiftelsesformen er ofte misvi­ sende blitt kalt brudekjøp. Ekteskap kan også kom­ me i stand ved at brudens og brudgommens slekter utveksler kvinner, slik at ingen av gruppene taper ved ekteskapet; stiftelsesformen kalles da bytteekteskap. Rov-ekteskap er kjent fra flere samfunn, hvor bruden røves fra en annen gruppe enn den brudgommen tilhører. Dette er aldri den eneste måten å etablere ekteskap på, idet den bare benyttes når det innenfor brudgommens gruppe ikke finnes kvinner som han kan gifte seg med. Rovet er i slike tilfeller ofte bare en bryllupsseremoni, idet kontrak­ ten mellom de to gruppene er ordnet på forhånd. SiS Ekteskapsformenes historie har vært gjenstand for mange spekulative teorier. L. H. Morgan hevdet at utviklingen hadde gått fra seksuell promiskuitet (kjønnslig omgang uten restriksjoner) gjennom en periode med gruppe-ekteskap; i neste periode skulle polyandri ha vært fremherskende, deretter polygyni og endelig monogami. Det uholdbare i denne teori­ en ble endelig påvist av E. Westermarck. Samfunns­ forskere søker nå å forstå ekteskapsinstitusjonens former ved å studere dem i sammenheng med demografiske forhold og med de økonomiske og sosiale institusjoner for øvrig.

EKTESKAP

■

ekteskap. Men lider man av en smittefarlig sykdom som kan overføres ved seksuell omgang, kan vigsel ikke finne sted uten at den annen part er gjort kjent med sykdommen, og begge har fått muntlig veiled­ ning av en lege om farene ved den. Den som er umyndiggjort, må ha samtykke av verge for å inngå ekteskap. Det samme gjelder den som har fått oppnevnt hjelpeverge. En som har vært gift tidligere kan ikke inngå nytt ekteskap før det er godtgjort at nødvendig skifte er foretatt eller innledet. Stiftelse av ekteskap. Før ekteskap kan inngås, må det skje en prøving av om ekteskapsbetingelsene er til stede. Denne prøvingen foretas av en folkeregisteret på det sted hvor en av brudefolkene bor, eller om ingen av dem har bopel i Norge, på det sted hvor en av dem oppholder seg. For at ekteskapsvilkårene kan prøves, må brudefolkene legge frem skriftlige opplysninger som viser at betingelsene for å inngå ekteskap er til stede. Når folkeregisteret finner at brudefolkene fyller ekteskapsvilkårene, skal det utstedes en attest om at ekteskapsvilkårene er prøvd, og at det ikke er funnet å være noen hindring mot ekteskapet. En slik attest er gyldig i fire måneder etter utstedelsen. Også en norsk utenrikstjenestemann kan prøve ekteskapsvilkårene for norske borgere bosatt i em­ betsdistriktet, hvis prøvingen ikke kan skje ved norsk folkeregister. I gammel norsk rett var noen formell vigsel ikke nødvendig for at et ekteskap skulle være gyldig stiftet, partenes avtale om å inngå ekteskap var tilstrekkelig. Etter hvert ble kirkelig vigsel vanlig i Norge, men det var først i 1589 at dette ble gjort til vilkår for at et ekteskap var gyldig stiftet. Ved lov av 16. juli 1845 ble det gitt adgang til borgerlig vigsel for dissentere, og denne adgang til å inngå ekteskap uten kirkens medvirkning er senere blitt utvidet. Partene har således fri adgang til å bli viet borgerlig dersom de ønsker det. Vigselen kan skje borgerlig, og den er åpen for alle. Den foretas av notarius publicus, byfogd eller soren­ skriver (tingrettsdommer). Vigsel kan også skje ved prest i Den norske kirke, prest eller forstander i et registrert trossamfunn, eller seremonileder eller tilsvarende i livssynssamfunn som mottar statstil­ skudd. En prest kan nekte å foreta vigsel hvis en av brudefolkene ikke er medlem av statskirken eller hvis ingen av dem tilhører hans menighet. Tilsva­ rende kan en prest eller forstander i registrert tros­ samfunn nekte å utføre vigsel hvis en av brudefolke­ ne ikke er medlem av trossamfunnet eller ingen av dem medlem av menigheten. En prest kan nekte vigsel hvis en av brudefolkene er skilt og den tidlige­ re ektefellen er i live. Etter særskilte regler kan ekteskap stiftes i utlandet av norsk utenriks tjenestemann. En vigsel skal, uansett om den foregår på kirkelig eller borgerlig måte, skje i overvær av minst to vitner. Videre skal brudefolkene under samtidig nærvær for vigselmannen på hans spørsmål erklære at de vil ta hverandre til ekte, og så skal vigselman­ nen erklære dem for ektefolk. PL/KSB

RETTSREGLER OM INNGÅELSE AV EKTESKAP

EKTEFELLERS FORMUESFORHOLD

I Norge er reglene om inngåelse av ekteskap gitt ved ekteskapsloven av 4. juli 1991. Ekteskapsbetingelsene. Personer under 18 år kan ikke inngå ekteskap uten samtykke av den som har foreldreansvaret og tillatelse av fylkesmannen. Ekteskap kan ikke inngås mellom slektninger i rett opp- eller nedstigende linje eller mellom søsken. Så lenge tidligere ekteskap eller registrert partnerskap består, kan man ikke gifte seg på nytt, se ►bigami. Ekteskap kan i Norge bare inngås mellom personer som har lovlig opphold i landet. Det kreves videre at brudefolkene hver for seg erklærer på ære samvittig­ het at ekteskapet er inngått av egen fri vilje, og anerkjenner hverandres like rett lil skilsmisse. Sykdommer er ikke til hinder for at man inngår

Reglene om ektefellers formuesforhold er gitt i ekteskapsloven av 4. juli 1991. Historikk. Gjennom tidene har formuesforholdet mellom ektefellene vært ordnet på forskjellige måter. 1 gammel norsk rett var særeie det normale. Etter hvert gikk utviklingen mer i retning av at ektefellenes formue smeltet sammen. Dette formuesfellesskap gikk i Christian 5s Norske Lov av 1687 over i et fullstendig sameie, som uten videre inn­ trådte ved ekteskapets stiftelse. Disse regler ble i hovedtrekk opprettholdt ved lov om ektefellers formuesforhold av 29. jum 1888. Det felleseie som denne loven la til grunn som normal­ ordning i ekteskapet, innebar i realiteten et sameie mellom ektefellene til felleseiets midler. Sameiet var

imidlertid av en noe spesiell karakter, idet det var mannen som disponerte over det hele. Selv om den gifte kvinnen ved loven av 1888 uttrykkelig ble erklært myndig, var det bare over sitt eventuelle særeie hun hadde økonomisk frihet. Dette prinsipp ble forlatt ved lov om ektefellers for­ muesforhold av 20. mai 1927, som innførte rettslig likestilling mellom ektefellene. Begrepet felleseie ble opprettholdt, men dette felleseie har et helt annet innhold enn etter loven av 1888. Felleseie. Formuesordningen fra 1927-loven er ført videre i loven av 1991. Felleseie inntrer automatisk når partene gifter seg, med mindre det ved avtale mellom ektefellene er bestemt at de skal ha helt eller delvis særeie. I mangel av slik avtale vil alt det ekte­ fellene eier gå inn i felleseiet. Særeie. Som nevnt kan ektefellene avtale at de i stedet for felleseie skal ha særeie. En slik avtale om særeie må inngås i form av ►ektepakt. Et særeie kan være helt eller delvis, dvs. at det enten kan omfatte alt ektefellene eier, eller bare visse deler av det. Har man avtalt særeie, blir ting som trer i stedet for midler som er særeie også særeie. Grunnen til at ektefellene oppretter ektepakt om særeie, er som regel at de ikke ønsker at midlene skal være gjenstand for likedeling ved ekteskapets opphør ved skilsmisse eller død. I praksis ser man imidlertid ofte at eiendeler gjøres til en ektefelles særeie fordi man ønsker a beskytte midlene mot den annens kreditorer. Som omtalt nedenfor er særeie i slike tilfeller ikke nødvendig. Særeie for konkrete verdier gitt som arv eller gave kan også etableres gjennom påbud fra giver eller arvelater. Råderett over eiendeler. Så lenge ekteskapet består, er det ingen forskjell mellom felleseie og særeie. Hver av ektefellene råder fritt over det han eller hun bringer inn i felleseiet og sitt eventuelle særeie. Og en ektefelles kreditorer kan bare ta beslag i debitorektefellens eiendeler. En ektefelles midler er således både ved felleseie og særeie beskyttet mot den andre ektefelles kreditorer. Forskjellen mellom særeie og felleseie kommer først til syne når ekteskapet blir oppløst eller den ene ektefelle dør. I slike tilfeller skal felleseiet som hovedregel deles likt mellom ektefel­ lene eller den gjenlevende ektefelle og avdødes arvinger, mens ved særeie tar hver sitt. Men her er et vesentlig unntak. Med mindre det vil være åpenbart urimelig, kan hver ektefelle kreve at midler som klart kan føres tilbake til verdier vedkommende eide da ekteskapet ble inngått eller har fått ved arv eller gave, ikke skal deles. Regelen om at hver ektefelle råder over sitt, gjelder ikke ubetinget. Men visse disposisjoner kan man ikke foreta uten ektefellens samtykke. Dette gjelder salg eller pantsettelse av fast eiendom som tjener til felles bolig, og oppsigelse av leilighet som er felles bolig. Videre kreves også samtykke hvis man ønsker å disponere over løsøre som hører til det felles inn­ bo, eller tjener til barnas personlige bruk. Nekter en ektefelle i slike tilfeller uten «skjellig grunn» å gi sitt samtykke, kan skifteretten gjøre det i stedet. Hvis en ektefelle uten samtykke selger eller bortleier den felles bolig, kan den krenkede ektefelle kreve avta­ len gjort om igjen. Dette gjelder også ved løsøre, men da bare dersom medkontrahenten ikke var i god tro. Gaver mellom ektefeller. Uansett om ektefellene har felleseie eller særeie, kan de fritt gi hverandre gaver eller på annen måte inngå avtaler med hverandre. Skal en gave være gyldig, må den inngås i ektepakts form. Det gjelder både hvis gaven skal være motta­ gerens særeie eller skal tilhøre den delen av felleseiet som mottageren råder over. Visse gaver er imidlertid gyldige uten ektepakt. Det gjelder for det første vanlige smågaver og gaver som sikrer den annen ektefelle føderåd, livrente eller livsforsikring. Gave som krever ektepakt må tinglyses for å stå

378

EKTESKAPSBRUDD

seg overfor giverens kreditorer. Men selv om ekte­ pakt er opprettet og tinglyst kan kreditorene til giveren under visse betingelser likevel beslaglegge gaven. Har en ektefelle gitt den annen en gave, kan den omstøtes dersom giveren går konkurs innen to år etter at gaven ble gitt. Er gaven av en verdi av mer enn ti ganger folketrygdens grunnbeløp, kan den omstøtes hvis konkurs inntrer innen fem ar dersom det ikke bevises at ektefellen fortsatt var utvilsomt solvent da gaven ble fullbyrdet. Registrert partnerskap. Det som her er sagt om formuesforholdet mellom ektefeller gjelder tilsva­ rende for to homofile som har inngått registrert partnerskap. PL/KSB Litt.: Holmøy, V. & R Lødrup: Ekteskapsloven [...] med kommentarer, 2. utg., 2001; Lødrup, R: Familieretten, 4. utg., 2001 ANDRE RETTSVIRKNINGER

Utenfor det økonomiske område oppstiller norsk rett ingen regler om ektefellenes forhold til hveran­ dre. Man har ansett det personlige forhold mellom ektefeller som lite egnet for lovregulering. Et ekte­ skap har ikke bare virkning mellom ektefellene. Sivilstatus kan ha betydning innen en rekke andre rettsområder, som skatterett, trygderett, konsesjons­ lovgivning. Om ekteskapets oppløsning, se ►separa­ sjon og ► skilsmisse. ekteskapsbrudd, det at en gift person har kjønnslig omgang med en annen enn sin ektefelle. I Norge gav ekteskapsbrudd inntil ekteskapsloven av 4. juli 1991 rett til skilsmisse ved dom uten forutgående separa­ sjon. Ekteskapsbrudd var straffbart til 1927. ekteskapsløfte (jur.), lofte om inngåelse av ekteskap. Før 1902 kunne den kvinne som var blitt gravid etter ekteskapsløfte, kreve ekteskap inngått ved tvang. Frem til 1963 satte straffeloven straff fra fengsel i 3 måneder til 2 år for den som etter fylte 21 år uten gyldig grunn vegret seg for å inngå ekteskap med en kvinne som under visselig forlovelse eller i tillit til gitt ekteskapsløfte har latt seg besvangre av ham. ekteskapsplikt plikt til kjønnslig omgang med sin ektefelle. Noen ekteskapsplikt eksisterer ikke i norsk rett. ekteskap til venstre hånd, en fyrstes giftermål med en kvinne av lavere byrd, dss. ►morganatisk ekteskap, ekto- (av gr.), ytre; utvendig. ektoderm (av gr. 'utenfor' og 'hud'), ektoblast, epiblast, det ytterste av de tre primære ►kimbladene på gastrulastadiet. Fra ektodermen utvikles overhud med avledede organer, nervesystemet og deler av sanseorganene, samt forreste og bakerste del av fordøyelseskanalen; de kalles derfor ektodermale vev og organer. Hos virvelløse dyr regnes skjelettet hos leddyr, bløtdyr og nesledyr alltid som ektodermalt. ektodermal dysplasi (av ekto- og gr. 'hud' og 'feildannet'), sjeldne, arvelige tilstander der hår, tenner og eventuelt svettekjertler ikke er utviklet normalt. Total mangel på svettekjertler, sterkt undertallige og deformerte tenner og uvanlig sparsomt tort hår (anhidrotisk ektodermal dysplasi) arves slik som blødersykdommen kjønnsbundet recessivt og ram­ mer derfor gutter. Tilstanden er farlig bare i spedbarnperioden, der­ som man ikke er klar over at barnet ikke kan regule­ re sin varmeavgift ved svetting (alltid torr i nakkegropen) og derfor kan risikere livstruende overopp­ heting om sommeren. Kvinnelige arvebærere kan avsløres ved svetteporemønsteret på fingrene. Over halvdelen av disse bærere vil mangle en eller flere tenner, ha merket nedsatt svette-evne eller ha mindre hårforandringer. -ektomi (av gr.), operativ fjerning av et organ, f.eks. galleblære eller nyre. ektomykorrhiza (bot.), se ►mykorrhiza.

ektoparasitter (gr. ektes, utvendig), snyltedyr og

-planter som snylter på vertsdyrets eller vertsplan­ tens overflate, i motsetning til entoparasittene, som lever i vertsdyrets eller vertsplantens indre. Se også ► parasittisme. ektopi (av gr. 'fra' og 'leie'), unormalt leie av et organ, ofte brukt om en medfødt tilstand: ectopia testis, unormal beliggenhet av en testikkel; ectopia vesicae, unormalt leie av urinblæren med åpning til bukveggen. ►Ektopisk svangerskap (dvs. svanger­ skap utenfor livmoren) er eksempel på ervervet ektopi. ektopisk, om organ e.l. som har unormalt leie, ektopisk svangerskap (av gr. 'ute av leie'), også kalt ekstrauterin graviditet, vil si at det befruktede egget utvikler seg ikke i livmorens slimhinne (intrauterint), men fester seg et eller annet sted utenfor livmoren (ekstra-uterint). Hyppigst fester det seg i egglederen (tubarsvangerskap) eller mer uvanlig i eggstokken (ovarialsvangerskap). Omkring 0,5-1 % av alle graviditeter ender som ektopiske. Passasjehindring i egglederne etter gjennomgått underlivsbetennelse, f.eks. gonoré eller klamydia, er årsaken til ektopiske svangerskap i de fleste tilfelle­ ne. Misdannelser og feil i mekanismene som styrer transporten av egget fra eggstokkene til livmoren kan være årsaken. Diagnosen av denne svangerskapskomplikasjonen kan være meget vanskelig. I de typiske tilfellene kan kvinnen 7-9 uker etter opphør av menstruasjonsblødningene få smerter i underlivet med utstråling til ryggen og skulderen. De vanlige svangerskapstegnene og den kjemiske svangerskapsprøven vil være positive inntil embryo og morkakevevet dør. Utenfor livmoren har det befruktede egget (em­ bryo og morkake) bare få utviklingsmuligheter i svangerskapets forste halvdel. Etter 10.-12. uke vil som regel hele fosteranlegget bli avstøtt inn i eggle­ derens hulrom (tubarabort) eller egglederen spren­ ges i stykker (tubarruptur). Dette kan gi store blød­ ninger inn i bukhulen og blodtapet kan utløse sjokk og livstruende tilstander. Behandlingen tar forst og fremst sikte på å kontrol­ lere den indre blødningen. Dette kan utføres gjen­ nom laparoskop med fjerning av egget. Ofte er egglederen så ødelagt at det er mest hensiktsmessig å fjerne den. Kvinner som har hatt ektopiske svanger­ skap, har tendens til senere å få et nytt tilfelle eller får vanskeligheter med å oppnå ny graviditet, ektoplasma (av gr. 'utenfor' og 'det som er dannet'), hos dyreceller det perifere, seigtflytende cytoplasmalaget som er fritt for små korn, i motsetning til det innenforliggende, tyntflytende og kornete cytoplasma (endoplasma). Ektoplasma er tiksotropt, dvs. det kan veksle frem og tilbake mellom sol- og geltilstand. Tilstandsforandringen er f.eks. meget tydelig hos amøber når de strekker ut sine pseudopodier. Betegnelsen har også vært benyttet mest i forbindel­ se med encellede organismer. 1 virkeligheten dreier det seg om et universelt fenomen som mer eller mindre tydelig kan påvises i cytoplasmaet hos alle celler. I nyere tid særlig studert i cellekulturer med celler fra høyerestående dyr. ektosymbiose (av gr.), ►symbiose der ingen av organismene lever inne i den andre. ektoterme (av ekto- og gr. 'varme'), om dyr som er avhengig av varme utenfra for å regulere kropps­ temperaturen; motsatt: endoterme. Andre betegnelser er poikiloterme, vekselvarme og kaldblodige. ektropium (av gr. 'ut' og 'vending'), utovervrengning av øyelokksranden, særlig nedre, slik at slimhinnen blir synlig. Opptrer som resultat av betennelser og arrskrumpning i øyelokket, eller ved lammelse av øyelokkenes lukkemuskel. Behandles operativt. ektypografi (av gr.), opphøyd metalletsning; opp­ høyd trykk; reliefftrykk for blinde. ektypon, kunstarbeid med opphøyde figurer i tre eller stein.

ekuele, ekpwele, plur. bikuele, tidligere myntenhet i Ekvatorial-Guinea 1973-84. 1 ekuele var delt i 100 céntimos. ekumenikk, se ► økumenikk. ekvator (av lat. 'gjøre lik') 1 (geogr.) En tenkt sirkel på Jorden, som er vinkel­ rett på Jordens akse og går midt mellom aksens to poler, nordpolen og sydpolen. Ekvator deler Jorden inn i en nordlig og en sørlig halvkule. Dens radius er 6378,099 km og lengden 40 076,640 km. Ekvator deles i 360°, en ekvatorgrad er 111 324 m eller 60 nautiske mil. 2 (astron.) Det samme som himmelens ekvator, dvs. den storsirkel hvor Jordens ekvatorplan, forlenget, skjærer himmelkulen. Den står vinkelrett på himmelaksen, og danner grensen mellom den nordlige og den sørlige himmel. ekvatorbane, bane som ligger i ekvatorplanet. Begre­ pet er spesielt brukt innen romvirksomhet. ekvatorhøyde, vinkelen mellom himmelens ekvator og stedets horisont. Denne vinkelen er lik vinkelen mellom jordaksen og stedets loddlinje og blir der­ med komplementvinkel til stedets polhøyde. Ekvatorial-Afrika, område mellom Kongo i sør og Libya i nord. Omfatter det tidligere Spansk Ekvato­ rial-Afrika og det tidligere Fransk Ekvatorial-Afrika. ekvatorialbeltet, også kalt det ekvatoriale stillebelte eller den intertropiske konvergenssone, belte langs ekvator der passatvindbeltene møtes, grovt regnet mellom 5° nordlig og sørlig bredde. Her er lavt lufttrykk og beskjeden vind av skiftende retning. Ligger i middel litt nord for ekvator og flytter seg med årstiden i retning mot eller over på den halvku­ le som har sommer. I Indiske hav forskyves ekvato­ rialbeltet i sørvest-monsuntiden (sommeren) helt inn over det asiatiske fastland. Til sjøs gjerne kall ► doldrums. Se også ►stillebelte. ekvatoriale strømsystem. Det, strømsystem bestående av tre havstrømmer langs ekvator: Den nordlige ekvatorialstrøm, Den sørlige ekvatorialstrøm og Den ekvatoriale motstrøm. De to første er brede (1000— 1500 km) og grunne (et par hundre meter) strøm­ mer som går vestover; motstrømmen er smalere (500 km) og går mot øst mellom de første. Strømsystemet dirigeres av passatene, og hastighe­ tene er relativt moderate (0,5-2 knop). Da vindsys­ temet ikke ligger symmetrisk om ekvator, men er noe forskjøvet nordover, vil det samme gjelde strøm­ systemet. Den ekvatoriale motstrøm ligger således nord for ekvator, og Den sørlige ekvatorialstrøm går gjerne noe over på den nordlige halvkule. Et interes­ sant trekk er Den ekvatoriale understrøm (i Stillehavet ofte kalt ►Cromwellstrømmen) som går mot øst under overflaten med de største hastigheter (2-3 knop) i ca. 100 m dyp, nesten nøyaktig langsetter ekvator. Det ekvatoriale strømsystem er mest regelmessig utviklet i Stillehavet, men finnes også i Atlanterha­ vet, og i vinterhalvåret i Det indiske hav. Ekvatorial-Guinea, republikk i Vest-Afrika, innerst i Guineabukta. Landet omfatter fastlandsdelen Mbini (Rio Muni), øyene Bioko (Fernando Poo) og Annobon (Pagalu) samt noen mindre øyer. Annobon ligger langt sør, sør for Såo Tomé og Pnncipe. Fast­ landsdelen Mbini grenser til Kamerun i nord og til Gabon i øst og sør. Ekvatorial-Guinea var til 1968 en spansk koloni, og formelt innlemmet i Spania. I 1970-årene ble landet åsted for et terrorregime ledet av diktatoren Macfas Nguema, som ble avsatt og henrettet i 1979.1 hans styretid flyktet om lag en tredjedel av landets innbyggere, og infrastrukturen og det økonomiske liv gikk i alt hovedsak i stå. Landet er blant de fattig­ ste i Afrika, og er avhengig av landbruk. Tradisjonelt har kakao vært den viktigste inntektskilde, men sektoren forfalt sterkt i 1970- og 1980-årene. Tøm­ mer er langt den viktigste eksportvare i 1990-årene,

379

EKVATORIAL-GUINEA

med innskriften UnidadPazJusticia ('Enhet Fred Rettferdighet'). Våpenskjoldet med tremotiv er et gammelt symbol på fastlandet (Rio Muni); de seks stjernene står for Rio Muni og de fem bebodde øyene. NASJONALSANG

Nasjonalsangen er Caminemospisando lassendas ('La oss gå på stiene') med tekst av Atanasio Ndongo Miyono og med ukjent komponist. Den ble antatt som nasjonalsang ved uavhengigheten 1968. Republica de Guinea Ecuatoriale, Republikk i Afrika

MYNT, MÅL OG VEKT

Myntenheten er CFA-franc (valutakode XAF) å 100 centimes. I perioden 1973-85 var myntenheten ekuele å 100 céntimos. Mål og vekt er metrisk. INTERNASJONALE FORBINDELSER

Ekvatorial-Guinea er medlem av FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, bl.a. Verdensbanken; for øvrig av bl.a. Afrikanske Union og Lomé-konvensjonen. FORSVAR

Militærtjenesten er frivillig. Styrketallene var 2003 for hæren 1100, marinen 120 og for flyvåpenet 100. 1 tillegg kommer ca. 300 i halvmilitære styrker.

28 051 km2 523 050 innb. (2004), 18,6 per km2

Natur GEOLOGI OG LANDFORMER

Fastlandsdelen Mbini har et areal på 26 000 km2. Området består av et platå, ca. 600 moh., som faller bratt ned mot kystsletta i vest som dekker omkring 1 /3 av arealet. Den største elven er Mbini (tidl. Rio Benito). Bioko (2017 km2) ligger i Guineabukta, ca. 40 km utenfor kysten av Kamerun. Øya er av vulkansk opprinnelse. Fra en smal kystslette stiger den bratt opp mot Pico de Santa Isabel (3008 moh.). Pagalu (17 km2) ligger ca. 150 km sørvest for øya Såo Tomé og ca. 645 km sørvest for Bioko. Øya er vulkansk og skogkledd; det høyeste fjell her er Monte de Santa Mina, ca. 750 moh. 1 tillegg kommer de mindre øyene Corisco, Great Elobey og Little Elobey utenfor sørkysten av Mbini. KLIMA

Både Mbini og Bioko ligger i det tropiske regnskogsbeltet, og mottar året rundt store nedbørmengder. På fastlandet får kystsletta årlig mellom 2400 og 4600 mm nedbør med to topper i året; platået er noe tørrere. Pa Bioko kan nedbøren overstige 5000 mm årlig, med én nedbørtopp om sommeren. Middel­ temperaturen ligger rundt 26 °C, de årlige tempera­ turvariasjoner er små og det er hele året en konstant høy luftfuktighet. Døgnvariasjonene er imidlertid større; døgnmaksimum er 34 °C, døgnminimum 17 °C. PLANTELIV

Hovedstad: Malabo Offisielt språk: Spansk Religion: Romersk-katolsk kristendom, lokale religioner Nasjonaldag: 12. oktober Mynt: CFA-franc å 100 centimes

Det meste av fastlandet (Mbini) er dekket av tett tropisk regnskog. Det finnes mer enn 140 forskjel­ lige trearter; de kommersielt viktigste er ►okoumé, ► mansonia og forskjellige mahogniarter. På Bioko veksler vegetasjonen med høyden over havet, og omfatter både tropisk regnskog, skogsavanne og fjellskog. DYRELIV

og det stilles håp til forekomster av olje og gass. Navnet er en portugisisk forvanskning av Ganuya, som var navn på et rike på Afrikas vestkyst på 1400tallet.

Mbini har et rikt dyreliv selv om utpregede savanneartersom love, sebra, sjiraff og gnu mangler. De Tropiske forhold og høy luftfuktighet er typisk for Ekvatorial-Guinea. Bildet er fra fastlandet.

Stat og styresett FORFATNING OG POLITISK SYSTEM

Ekvatorial-Guinea er en presidentstyrt republikk. Flere partier er tillatt fra 1992, men i praksis har presidenten og hans parti styrt nokså eneveldig. Opposisjonen er i stor grad blitt undertrykket og har til dels vært basert i andre land. Den nåværende forfatning er fra 1991. Den er den fjerde siden uav­ hengigheten fra Spania i 1968. Utøvende myndighet er lagt til presidenten, som velges i allmenne valg for sju år. Presidenten kan gjenvelges og er immun mot rettsforfølgelse, også for overgrep han må ha begått før og etter sin presidenttid. Den lovgivende myn­ dighet er formelt lagt til en folkeforsamling beståen­ de av 100 medlemmer, valgt i allmenne valg for fem år. Statsstyret er ustabilt. Både den indre og ytre opposisjon og konflikter med naboland bidrar til det­ te. Det samme gjør en lite utviklet og sårbar økono­ mi. Oljefunn og mineralforekomster har imidlertid skapt vekstmuligheter. RETTSVESEN

Domstolvesenet er formelt uavhengig, men ikke alltid reelt. Det omfatter lokale retter som settes etter behov, førsteinstansretter og territorielle øverste domstoler i Malabo og Bata, og en høyesterett i Malabo. Lovverket bygger på spanske forbilder. FLAGG OG VÅPEN

Flagget har tre like brede, horisontale striper: grønn, hvit og rød regnet ovenfra. Ved stangen en blå trekant, og midt i det hvite feltet landets riksvåpen. Flagget ble innført ved selvstendigheten 1968. Riksvåpenet har et skjold som på sølv bunn viser et tre med brun stamme og grønn krone. Over skjoldet 6 sekstaggede stjerner, under skjoldet et tekstbånd

Ekvatorial-Guinea

380

EKVATORIAL-GUINEA

største dyrene i regnskogen er skogelefant og rodbøffel. Skjelldyr, penselsvin og duikere (små antilo­ per) er vanlige. Primatene er spesielt rikt represen­ tert: lavlandsgorilla, sjimpanse, mandrill, mangabeer, marekatter og halvaper. Flere av dem er truede arter. Bioko kan ikke oppvise et så rikt dyreliv, men også her finnes forskjellige aper, halvaper og en duiker. Befolkning

Folketallet er beregnet til 523 050 (2004) og befolk­ ningsveksten til 2,7 % i perioden 1991-2001. Gjen­ nomsnittlig levealder er beregnet til 53 år for menn og 57,4 år for kvinner. Spedbarnsdødeligheten er svært høy (89 per 1000). Over 40 % av befolknin­ gen er under 15 år. Flertallet av befolkningen på fastlandet tilhører folkegruppen fang. Bioko har en mindre ensartet befolkning. Vel halvparten er bubi, etterkommere av bantutalende immigranter fra fastlandet, mens resten består av fang og de såkalte fernandinos, som nedstammer fra engelsktalende kreoler. Ved kysten finnes mindre grupper kombe, balengue og bujeba. Spesielt i 1970-årene var det mange som emigrer­ te, en stor del som flyktninger, til nabolandene Kamerun og Gabon og til Spania. Til midten av 1970-årene fantes det et betydelig nigeriansk innslag i befolkningen (ca. 40 000) som arbeidet pa Biokos kakaoplantasjer, men disse ble utvist og sendt tilbake til hjemlandet. Av de ca. 7000 spanierne som opp­ holdt seg i landet under kolonitiden, er det bare noen hundre som er blitt boende. Av landets samlede befolkning bor nær 80 % på fastlandet og 20 % på Bioko. Pagalu har ca. 2800 innb., og de andre småøyene (Corisco, Great Elobey, Little Elobey) til sammen ca. 1000 innb. Største byer er hovedstaden Malabo på Bioko og Bata på fastlan­ det.

90 % av kakaoen dyrkes på Bioko, og dette produk­ tet stod tidligere for inntil 3/4 av eksportinntektene, men bare rundt 3 % ved midten av 1990-årene da produksjonen var på om lag 5000 tonn, mot 38 000 tonn årlig før selvstendigheten. Kakaoen dyrkes mest på plantasjer, som ble forlatt av sine tidligere eiere - og forfalt. Selv etter revitalisering av sektoren fra tidlig i 1990-årene var bare ca '/3av tidligere tilplantet areal utnyttet. Ved siden av kakao har Ekvatorial-Guinea hatt en betydelig produksjon av kaffe, som fortsatt er en viktig eksportartikkel, samt palmeolje, kassava, søtpoteter, bananer, ris og mais hovedsakelig for innenlandsk forbruk. Myndighete­ ne har oppmuntret til dyrking av andre vekster, bl.a. krydder, og ser et potensial for eksport av matvarer til Gabon. Også skogbruket forfalt etter selvstendigheten, men tok seg opp igjen i 1990-årene, da en rekke konsesjoner for hugst ble gitt. I 1999 ble det utvunnet 789 000 m3. Tømmer er landets nest viktigste inntektskilde, etter petroleum, men stod i 2000 for bare ca. 5 % av eksportinntektene. Sektoren domi­ neres av europeiske selskaper, og ambisjonen om en vesentlig økt foredlingsandel forut for eksport er ikke nådd. Ekvatorial-Guinea har om lag 1,3 mill, hektar skog egnet for hugst, og okt takt i utvinnin­ gen har skapt frykt for ubotelige miljøkonsekvenser. De mest ettertraktede treslagene er okoumé og akoga, og Kina er den største importør av tømmer. Forut for selvstendigheten hadde landet en ikke ubetydelig fiskerisektor, med fangst, foredling og eksport bl.a. av tunfisk og skalldyr, men fiskeindust­ rien kollapset under Macias Nguema-diktaturet, og gjennom konsesjoner; Sovjetunionen hadde nær­ mest monopol på fiske i landets farvann. Senere har særlig EU inngått avtaler om fiske i Ekvatorial-

SPRÅK

Spansk og fransk er offisielle språk. Bantuspråket fang er mest utbredt som talespråk. Dessuten snak­ kes pidgin-engelsk, særlig på Bioko, og på Pagalu tales et portugisisk blandingsspråk. Næringsliv og økonomisk utvikling

Ekvatorial-Guinea er et av de økonomisk minst utviklede land i Afrika. Under diktaturet i 1970årene fant det sted et sammenbrudd i økonomien, da bl.a. den en gang så verdifulle plantasjeøkonomien forfalt, og landet ble sterkt avhengig av uten­ landsk bistand. Den økonomiske situasjonen endret seg dramatisk mot slutten av 1990-årene, etter at utvinningen av landets store oljereserver skjøt fart: Ekvatorial-Guinea hadde først på 2000-tallet den raskest voksende økonomien noe sted. Betydelige offshorereserver av olje og gass ble påvist utenfor Bioko i 1991, og utvinning tok til i 1996. Jord- og skogbruk er tradisjonelt viktigste næringsveier, til oljesektoren overtok som den viktigste inntektskilde mot slutten av 1990-årene. Tømmer fra fastlandet er den nest viktigste eksportartikkel, etter petroleum, men stod for bare ca. 5 % av eksportinntektene. Oljeutvinningen skapte sterk vekst i landets BNI fra slutten av 1990-årene; på 71 % i 1997, og gjen­ nomsnittlig 18 % for hele tiåret. Ved århundreskiftet stod oljesektoren for vel 60 % av BNI og over 90 % av samlet eksportverdi; landbruket stod for ca. 10 % av BNI. LANDBRUK, FISKE

Landbruk er tradisjonelt den viktigste økonomiske sektoren, med en betydelig plantasjesektor som produserte kakao på Bioko, og tømmerutvinning i Rio Muni. Jordbruket forfalt etter selvstendigheten, og særlig eksporten av kakao ble sterkt redusert. Ca.

BERGVERK, INDUSTRI

Ekvatorial-Guinea har få påviste mineralforekoms­ ter ut over olje og gass, som ble påvist i Alba-feltet i 1984. Utvinningen startet i 1991, med 1200 fat per dag, og økte sterkt mot slutten av tiåret, bl.a. etter åpningen av det rike Zafiro-feltet i 1995.1 2002 var produksjonen på nærmere 350 000 fat per dag. Landets påviste reserver anslås til å være ca. 1,1 mrd. fat, tilsvarende ca. 10 % av verdens samlede, kjente oljeforekomster. Zafiro-feltet alene er beregnet å inneholde ca. 1 mrd. fat. Et nytt rikt felt, Ceiba-feltet utenfor Rio Muni, ble oppdaget i 1999, og antas å inneholde ca. 300 mill. fat. Mens Alba-feltet først ble antatt å inneholde mest gass, har ny leting påvist betydelige oljereserver også der. Forekomstene av naturgass og kondensater, utenfor Bioko - og ve­ sentlig i Alba - og Zafiro-feltene, er også betydelige. Alba alene har påvist ca. 1,3 trillioner kubikkfot, og anslås å inneholde ca. 4 trillioner kubikkfot. Noen av forekomstene, inkl. Zafiro, ligger i omstridte grense­ områder, med tvister med henholdsvis Nigeria og Gabon. Ekvatorial-Guinea og Nigeria inngikk i 2002 en avtale som regulerte utvinningen i Zafiro-Ekanga-feltene. En rekke internasjonale selskaper har investert i leting og utvinning i Ekvatorial-Guinea, samt i oppbygging av en landbasert olje- og gassin­ dustri, derunder et metanol-anlegg på Bioko. Før selvstendigheten hadde landet en allsidig lettindustri, konsentrert ved Malabo, men industri­ en utenfor oljesektoren har senere begrenset seg til i hovedsak bearbeiding og foredling av produkter fra jord- og skogbruk, fremfor alt sagbruk. UTENRIKSHANDEL

RELIGION

Ca. 93 % av befolkningen er kristne, av dem er de fleste katolikker, men det finnes noen protestanter. Ca. 5 % tilhører lokale religioner, mens en meget liten minoritet er muslimer.

Guinea, og har også bistått i gjenoppbyggingen av landets egen fiskerisektor. Jord- og skogbruk har forblitt den største sysselsetter, hvor ca. 70 % av den yrkesaktive befolkningen finner sitt utkomme.

Katedraien i hovedstaden Malabo.

Ekvatorial-Guinea har tradisjonelt hatt betydelige underskudd i sin utenriksøkonomi, og var frem til oljealderen fra midten av 1990-årene helt avhengig av økonomisk bistand fra utlandet, hvoretter situa­ sjonen endret seg gjennom store eksportinntekter. Olje og gass er landets viktigste eksportartikler, etterfulgt av tømmer, kaffe og kakao. SAMFERDSEL

Samferdselsnettet er svakt utviklet. Det finnes ca. 2760 km veier, hvorav bare en mindre del er asfal­ tert. Veinettet forfalt sterkt i årene etter selvstendig­ heten, og mot slutten av 1990-årene ble et program startet for å utbedre veiene samt andre offentlige anlegg. Internasjonale lufthavner finnes ved Malabo og Bata, hvor også to av regionens beste dypvannshavner finnes Samfunn og kultur SKOLE OG UTDANNING

Det er 5-årig obligatorisk barneskole og 7-årig vide­ regående skole. Over 70 % av bama går i grunnsko­ len, og 26 % fortsetter i videregående skole. Landet mottar hjelp fra Spania i oppbyggingen av utdan­ ningssystemet. Det finnes to høyere utdanningsin­ stitusjoner. Analfabetismen beregnes å ligge på ca. 17 % (2000). MASSEMEDIA

Landet har én dagsavis med et opplag på ca. 2000, i tillegg kommer ukeaviser og tidsskrifter. Innholdet i avisene og tidsskriftene er statskontrollert. Det statlige kringkastingsselskapet sender radioprogrammer i tre kanaler fra Bata og Malabo; det er i hovedsak atskilte sendinger for de to delene av landet. Sendingene er hovedsakelig på spansk, men også på fransk og bantuspråk. En kommersiell radiostasjon sender fra Malabo. Staten driver også en fjernsynskanal. Historie

Områdets første innbyggere antas å ha vært pygméfolk, hvorav bare noen isolerte grupper er igjen. Arkeologiske utgravinger på Bioko har påvist boset-

381

tinger fra ca. 560: på fastlandet er landsbyer fra jernalderen påvist. Størstedelen av dagens innbygge­ re er etterkommere av bantufolk som innvandret mellom 1600- og 1800-tallet, derunder den største av dagens folkegrupper, fang. Portugiseren Fernåo do Po (sp. Fernando Poo) var den forste europeer som utforsket kyststrekningen til dagens EkvatorialGuinea og oppdaget øya Bioko 1472. Portugiserne ble snart fulgt av britiske og hollandske slavehandle­ re, men Tordesillas-traktaten fra 1474 gav Portugal retten til området. I 1778 avstod Portugal øyene Fernando Poo og Annobon og en strekning på fastlandskysten til Spania. Hensikten var å gi Spania en egen kilde til slaver for bruk i Spansk Amerika Portugal fikk til gjengjeld kontrollen over deler av dagens Brasil. Spania trakk seg ut av Femando Poo 1781. Den britiske marine brukte øya som base i arbeidet for å stanse slavehandelen i Beninbukta, og i 1827 tok Storbritannia overadministrasjonen etter avtale med Spania. Fra 1844 kom den igjen under spansk overhøyhet, og 1879 ble Fernando Poo tatt i bruk som straffeleir for kubanere. På fastlandet holdt Spania bare et område rundt Cabo San Juan, mens Frankrike kontrollerte resten av fastlandsområdet. Paris-konferansen i 1900 fastla grensene for den spanske kolonien Rfo Muni på fastlandet, men spansk autoritet ble ikke anerkjent av det domine­ rende fangfolket, og effektiv kontroll ble ikke opp­ nådd før i 1920-årene. Etter den spanske borgerkri­ gens slutt 1939 begynte et økonomisk utviklingspro­ gram for kolonien basert på dyrking av kakao, og med den dyrkbare jorden konsentrert på spanske hender. 1959 ble kolonien gjort til en integrert del av Spania, hvor alle innbyggere også ble gjort, teknisk sett, til borgere av Spania, og kunne velge seks representanter til det spanske parlamentet. Kolonien ble gitt en viss grad av indre selvstyre i 1963, med egen regjering og president. Selvstendighet. Ekvatorial-Guinea ble selvstendig republikk 12. oktober 1968, og Francisco Macias Nguema ble valgt til første president. 1972 ble han utropt til president på livstid, og Ekvatorial-Guinea utviklet seg til et isolert land med liten kontakt med omverdenen. Nguemas regime var et av de mest brutale i Afrika, med massehenrettelser, fengslinger og tortur, og ca. '/3 av befolkningen flyktet fra lan­ det. Regimet ble holdt oppe takket være bistand fra Spania, Cuba, Kina og Sovjetunionen, og fransk kommersiell virksomhet, men forholdet til den gamle kolonimakten Spania forverret seg gradvis. I 1979 ble Macias Nguema avsatt i et kupp av sin nevø, oberstløytnant Teodoro Obiang Nguema Mbasogo, og ekspresidenten ble henrettet. Den politiske undertrykkingen fortsatte, og i 1983 ble en eksilregjering dannet av opposisjonelle i Paris. Mislykkede kuppforsøk ble rapportert i 1981, 1983, 1986, 1988 og 1994.1 1989 ble Obiang Nguema valgt til president uten motkandidat. I 1991 ble det gjennomført demokratiske reformer etter press fra opposisjonen samt Frankrike og Spania, og flere partier enn det statsbærende Partido Democråtico de Guinea Ecuatorial (PDGE) ble tillatt. Flere partier var dannet i eksil, men i den nye valglo­ ven måtte kandidatene ha bodd kontinuerlig i Ekvatorial-Guinea de ti siste år. Dette ekskluderte i praksis størstedelen av opposisjonen, og de tre antatt viktigste opposisjonspartiene boikottet derfor valget i 1993. PDGE fikk rent flertall i nasjonalforsamlin­ gen; tre av de i alt sju opposisjonspartiene som deltok, ble også representert. Overgrepene fortsatte både forut for og etter valget 1993. Opposisjonen deltok i lokalvalgene 1995; de første frie valg i Ekvatorial-Guinea siden selvstendig­ heten i 1968. Også dette ble vunnet av PDGE. De ledende opposisjonspartier boikottet også president­ valget 1996, som ble vunnet av Obiang Nguema, etter at opposisjonskandidaten Amancio Gabriel Nse ble nektet å stille opp. 1997 inngikk regjeringen og noen av opposisjonspartiene en nasjonal samar-

EKVATORVINKEL

Den avsatte diktatoren, president Francisco Macias Nguema, føres ut av rettssalen i Malabo, der han ble dømt til døden for høyforræderi og folkemord etter et militærkupp i august 1979.

beidspakt. I mai 1997 ble en annen opposisjonsleder, Severo Moto, dømt til 101 års fengsel in absentia for påstått kuppforsøk, og partiet hans ble forbudt. I 1998 ble det gjennomført tre angrep mot militære mål i Bioko, påstått utført av Movimiento para la Auto-determinacion de la Isla de Bioko (MAIB), som ble dannet 1993 for å kjempe for uavhengighet av Bioko-øya - og for rettighetene til den opprinne­ lige befolkningen, bubiene, som etter selvstendighe­ ten var blitt marginalisert av flertallsgruppen fang. Ved valget på ny nasjonalforsamling i 1999 deltok 13 partier; regjeringspartiet PDGE fikk 75 av i alt 80 seter; opposisjonen nektet å innta plassene i nasjo­ nalforsamlingen i protest mot påstått valgfusk. En rekke partier og allianser er gjennom årene dannet i eksil, først hovedsakelig i Spania, senere i utstrakt grad i Gabon. Flere av disse har forblitt i eksil etter den politiske liberaliseringen. Flere organisasjoner har helt siden selvstendighe­ ten påvist til dels grove brudd på menneskerettighe­ tene, også på 2000-tallet. Opposisjonskandidatene trakk seg fra presidentvalget i 2002, og Obiang Nguema ble gjenvalgt på ny. Samme år ble over hundre mennesker arrestert, anklaget for å ha planlagt et kupp året før. To nye kuppforsøk ble avdekket 2004, da en gruppe leiesoldater ble arres­ tert under mellomlanding i Zimbabwe. Spania ble av myndighetene i Ekvatorial-Guinea beskyldt for delaktighet i planleggingen av kuppet, og for å finansiere opposisjonsgrupper i eksil. Det norske forskningsskipet Fridtjof Nansen ble kort tid etter - i juni 2004, beskutt utenfor Ekvatorial-Guinea, under oppdrag for FN. Størstedelen av opposisjonen boi­ kottet også parlamentsvalget i 2004, der PDGE og allierte partier fikk 98 av 100 seter. Obiang Nguemas regime er beskyldt for omfatten­ de korrupsjon, forsterket etter funn av omfattende olje- og gassforekomster i Ekvatoria-Guineas far­ vann. Etter avdekking av utstrakt misbruk av bi­ standsmidler har flere donorer redusert eller suspen­ dert utviklingshjelp, derunder også FN og EU. Utenrikspolitikk. Ekvatorial-Guineas utenrikspoli­ tikk har vært orientert mot den gamle kolonimakten Spania, men fra 1980-årene i økende grad mot

Frankrike, etter hvert som Spania har kritisert brudd på menneskerettighetene. I 1983 ble EkvatorialGuinea medlem i det franskdominerte vestafrikanske økonomiske samarbeidet i Communauté économique et monétaire en Afrique centrale (CEMAC), året etter i Banque de états de 1'Afrique centrale (BEAC). Ekvatorial-Guinea har deretter deltatt på de fransk-afrikanske toppmøter og gjorde 1998 fransk til offisielt språk ved siden av spansk. Forholdet til nabolandet Gabon var i 1980- og 1990-årene tidvis dårlig som følge av en omfattende ekvatorialsk opposisjonell aktivitet der, og pga. uoverensstem­ melser over grensetrekninger. Konflikten ble skjer­ pet 2003, da Ekvatorial-Guinea gjentok en tidligere påstand om at Gabon okkuperer tre små øyer (Mbanie, Cocotiers og Congas) i den potensielt oljerike Coriscobukta - og offisielt gjorde krav på den. De to land ble så enige om å overlate tvisten til FN for mekling. Ekvatorial-Guinea og Gabon ble derimot i 2004 enige om å samarbeide i leting etter olje i de omstridte farvannene mellom de to landene. 1988 truet Nigeria med å invadere Bioko etter at det ble kjent al teknisk personell fra Sør-Afrika hadde tilhold der. Samarbeidet med Sør-Afrika kom på en tid da landet var internasjonalt isolert, og EkvatorialGuinea ble etter 1985 apartheidregimets nærmeste allierte i Afrika. Samarbeidet ble styrket etter regimeskiftet i SørAfrika, og Ekvatorial-Guinea har mottatt både sørafrikansk bistand og investeringer. Forholdet til Nigeria ble forbedret fra 1990, og de to landene ble enige om å samarbeide om å få trukket opp en demarkasjonslinje mellom dem i den oljerike Guineabukta. Flere grenser i regionen er omstridt, og Ekvatorial-Guinea har tatt Nigerias side i dets gren­ setvist med Kamerun over Bakassihalvøya. Forhol­ det til USA var også anspent på 1990-tallet, og USA stengte sin ambassade i landet 1996. Etter at olje­ virksomheten i Ekvatorial-Guinea skjøt fart, domi­ nert av amerikanske selskaper, åpnet USA sin am­ bassade igjen - og har også bistått med militær assistanse. Ekvatorial-Guinea frøs de diplomatiske forbindel­ ser med Spania i 1997, da Spania ikke ville inndra opposisjonslederen Severo Motos status som politisk flyktning. Forbindelsene til Angola og Libya ble styrket først på 2000-tallet. 1999 var EkvatorialGuinea ett av seks land som sluttet seg til en ny regional samarbeidsorganisasjon, Commission du Golfe de Guinée (CGG). 2002 ble Ekvatorial-Guinea med i det nyopprettede Congo Basin Forest Partnership (CBFP), et program for økonomisk utvikling og økologisk bevaring som omfatter seks land i regionen. DLd ekvatorialinstrument, ekvatorial, astronomisk kik­ kert, forsynt med målesirkler for enkel innstilling på et himmellegeme med gitt timevinkel og deklina­ sjon. Kikkerten er dreibar om polaksen (timeaksen) som er fast montert parallelt med jordaksen. På polaksen sitter timesirkelen, som er parallell med ekvator. Selve kikkerten og dens motvekt sitter på en annen akse, deklinasjonsaksen med deklinasjonssirkelen, som står vinkelrett på ekvator. En kikkert med en slik parallaktisk oppstilling kan altså dreies på to måter, og kan innstilles på et hvilket som helst punkt av stjernehimmelen og ved et urverk bringes til å følge stjernenes daglige gang. Timesirkelens nullpunkt ligger i meridianen, deklinasjonssirkelens nullpunkt i ekvator. ekvatorminutt, bueminutt, dss. ►nautisk mil = 1852 m. ekvatorstrømmer, se Det ►ekvatoriale strømsystem, ekvatorsystemet, astronomisk koordinatsystem der fundamentalplanet er himmelekvators plan. Se ► astronomiske koordinater. ekvatorvinkel, den vinkel en satellitts baneplan danner med ekvator. Kalles også inklinasjon. Ved ekvatorvinkel over 80° taler man om polbaner.

382

EKVESTRISK

ekvestrisk (av lat. 'hest'), som gjelder ridning, rytter. ekvestrisk statue, rytterstatue. ekvi- (av lat.), like-, ens-. ekvidistanse (av ekvi- og lat. 'avstand'), den vinkel­ rette avstand i terrenget mellom høydekurvene (kotene) på el kart. Ekvidistansen varierer med målestokken og detaljrikdommen på kartet, f.eks. 1 m på de økonomiske kart i målestokk 1 : 1000 og 20 m på de topografiske kart i målestokk 1 : 50 000. ekvidistant (av ekvi- og lat. 'fjern'), med samme avstand (fra hverandre); med jevne mellomrom, ekvilibrisme (nydannet, til ekvilibrist), balansekunst, mest i overført betydning, f.eks. «språklig ekvilibris­ me». ekvilibrist (av fr.), likevektskunstner, balansekunst­ ner, særlig linedanser. ekvilibristisk, likevekts-, balanse-. ekvilibrium (av ekvi- og lat. 'vekt'), likevekt. ekvimolekylære løsninger, løsninger som i like store volum inneholder samme antall mol oppløst stoff og dermed samme antall molekyler. ekvinoktium (av ekvi- og lat. 'natt'), dss. ►jevndøgn. Adjektiv: ekvinoktial. ekvipasje (av fr.), finere kjøretøy med hester og betjening; i hestesport: hest og rytter; hest, sulky og kjører; blind el. svaksynt og førerhund; politibetjent og (ledsager- el. narkotika)hund; (mil.), tidligere navn på marineavdeling som bl.a. holdt oppsyn med fartøyer i opplag og hjalp til med å utruste disse. ekvipere (av fr., låneord fra germ., jf. norrønt skipa), forsyne, utstyre (med klær eller andre fornødenhe­ ter), særlig til reise el.l.; utstyre og klargjøre et skip til tokt. ekviperingsforretning, betegnelse som tidligere ble benyttet om bransjeforretning som fører det som hø­ rer til klesdrakten i videre forstand: f.eks. klær, undertøy, hatter, evt. også skotøy. ekvipollens (av lat. 'lik styrke'), likeverdighet. ekvipollent, likeverdig; synonym. ekvipotensialflate, potensialflate, flate gjennom punkter som ligger på samme potensial, f.eks. i et gravitasjonsfelt eller i et elektrisk felt. Steder med samme høyde over havet ligger på (tilnærmet) samme potensialflate i tyngdefeltet, mens elektriske potensialflater bl.a. er overflaten av elektriske ledere som ikke fører strøm. En ekvipotensiallinje er en linje gjennom punkter med samme potensial. ekvipotensialforbindelse, ledningsforbindelse som legges mellom forskjellige punkter for å sikre samme elektriske spenning (potensial). Ekvipotensialforbin­ delse benyttes f.eks. i baderom ved at vannledning og avløpsrør forbindes med jordledningen, slik at fare ved berøring unngås om det oppstår feil (overledning) ved det elektriske anlegget. ekvivalens (av ekvi- og lat. 'gjelde, være verd'), likeverdighet. • (mat.) Er a, b, c,.... elementer i en mengde S, kan man sammenligne to elementer a og b på ulike vis og dermed etablere visse relasjoner mellom elemen­ tene parvis. Dersom relasjonen skal kalles en ekvivalensrelasjon, forlanger man at den skal oppfylle tre krav: den skal være refleksiv: a~ a (tegnet ~ blir oftest brukt som ekvivalenstegn), symmetrisk: dersom a ~ b og b ~ c skal også b ~ a, og transitiv: av a ~ b og b ~ c skal følge a ~ c. F.eks. er likhet mellom tall en ekvivalensrelasjon, likeså likedannethet mellom trekanter. ekvivalenskalkyle, kalkulasjonsmetode som brukes for å beregne selvkost for produkter som i hovedsa­ ken fremstilles av de samme materialer og/eller med likeartet produksjonsprosess. Ved nøyaktige kost­ nadsberegninger fastsettes ekvivalenstall (forholds­ tall) som angir forholdet mellom produktenes kostnadsandeler.

Ekvilibrist. Den italienske ekvilibristen Daviso under et nummer på slakk line.

ekvivalensprinsippet, prinsipp fremsatt 1907 av Albert Einstein som et ledd i utarbeidelsen av relati­ vitetsteorien. Ifølge målinger er et legemes tunge masse (massen som gir opphav til gravitasjonskraft) proporsjonal med legemets trege masse (massen som gir legemet treghet). En konsekvens av dette et­ at i et bestemt sted i et tyngdefelt faller alle legemer med samme akselerasjon (tyngdens akselerasjon på stedet), uansett hva de består av. Dette betyr videre at den kunstige «tyngden» som opptrer i et aksele­ rert eller roterende referansesystem (se ►treghetskraft), har samme fysiske virkninger (er ekvivalent med) gravitasjonskraften (tyngden) som et massivt legeme forårsaker. F.eks. er den kunstige tyngden i en rakett langt fra Jorden, med akselerasjon 9,8 m/ s2, ekvivalent med tyngden ved jordoverflaten. Ekvi­ valensprinsippet har ikke ubegrenset gyldighet. Ved å måle hvordan tyngdens akselerasjon varierer med posisjonen, kan man finne ut om man er i et aksele­ rert referansesystem eller i et gravitasjonsfelt. ekvivalent (av ekvi- og lat. 'verdi'), likeverdig. 1 (fys.) To krefter eller to systemer av krefter er ekvivalente når de fullstendig kan erstatte hverand­ re og gi samme virkning. To energimengder av forskjellig slag er ekvivalente når de direkte, eller gjennom andre energiformer, kan gå over i hverand­ re. 2 (kjem.) I alminnelighet sies de stoffmengder som omsetter seg med hverandre i henhold til en kjemisk reaksjonsligning å være ekvivalente. Av ligningen for dannelsen av vann ut fra hydrogen og oksygen, 2H2 + O2 = 2H,O, følger derfor at 4-1,008 vektdeler hydrogen reagerer med 2-15,999 vektdeler oksygen (1,008 og 15,999 er atommassene for henholdsvis hydrogen og oksygen). De angitte vektdeler hydro­ gen og oksygen og ethvert likt multiplum av disse mengder sies å være ekvivalente. På tilsvarende måte er ekvivalentvekten for ethvert annet grunnstoff definert som det antall vektdeler som kan forene seg med eller i kjemiske forbindelser erstatte 1,008 vektdeler hydrogen. Av dette følger at ekvivalentvekten for et grunnstoff er lik dets relative atommasse dividert med dets valens. Til forskjell fra

atommassen varierer således ekvivalentvekten. For en kjemisk forbindelse er ekvivalentvekten stoffets formelvekt (molekylmasse) dividert med kationets valens eller med oksidasjonstallet til formelens elektropositive atom. Med gramekvivalent forstås ekvivalentvekten uttrykt i gram. For et oksidasjonsmiddel er en oksidasjonsekvivalent den mengde av stoffet som opptar en elektrisk elementærladning. For et reduksjonsmid­ del er en reduksjonsekvivalent den mengde av stoffet som avgir en elektrisk elementærladning. Begrepene er i moderne kjemi erstattet med molbegrepet. De er likevel av praktisk nytte ved rutinemessig tillaging av f.eks. løsninger. ekvivalentskjema, brukes bl.a. i elektroteknikken for å studere eller beregne elektriske nettverk. Ekvivalentskjemaet representerer ofte en forenkling av nettverket ved at ikke-lineære elementer blir erstat­ tet med tilsvarende lineære elementer som er ekvi­ valente for små strømmer og spenninger. ekvivalere (av lat.), ha samme verdi som, tilsvare, ekvivokk (av fr., fra ekvi- og lat. 'stemme, lyd'), tvetydig, som hentyder til eller halvt skjuler noe slibrig. Ekwensi, Cyprian, f. 19-21, nigeriansk forfatter, opprinnelig farmasøyt. Han har et stort og mangfol­ dig forfatterskap bak seg, romaner, noveller og barnebøker. Romanene hans er populære og tar i første rekke opp livet i storbyen. Mest kjent er Jagua Nana (1961, norsk overs. 1966), en pikaresk roman om en prostituert i Lagos I 1986 kom fortsettelsen Jagua Nana's Daughter. Ekwensi har også skrevet om livet til det nomadiske fulanifolket i Nord-Nigeria i sin kanskje beste roman, Buming Grass (1962). Under borgerkrigen i Nigeria var han engasjert på Biafras side, og romanen Iska (1966) gir bakgrunnen for de etniske konfliktene som ledet frem til krigen. I bokene Survive the Peace (1976) og Divided We Stand (1980) tar han for seg krigen og dens følger for Nigeria. Blant Ekwensis mest kjente barnebøker er The Drummer Boy (1960) og An African Nighfs Entertainment (1962), og av novellesamlinger kan nevnes Lokotown (1966). Gone to Mecca kom i 1993.

383

ELASTISITET

el, den bestemte artikkel i arabisk, se ► al; bestemt

Elam (elamittisk Haltami, akkadisk Elamtu, gr. Aylam,

artikkel i spansk (hankjønn), pl. los. el, iling, byge med snø eller regn. el-, kortform for elektrisitets-, elektrisk: el-verk, el­ forsyning. El, det mest vanlige semittiske ordet for «gud», opprinnelsen er usikker. Det forekommer i alle semittiske språk unntatt etiopisk og er rikt belagt i teofore (gudebærende) personnavn over hele den gamle For-orient. Navnet ble brukt som gudsbetegnelse både for israelittenes gud og for en kanaaneisk gud. Det har vært antatt at den israelittiske Jahvekulten og den kanaaneiske El-kulten smeltet sammen i tidlig jernalder (etter 1200 f.Kr.). I Det gamle testamente forekommer en rekke sammensatte gudenavn med El; EI-Betel, El-Berit, El-Roi, El-Elion, El-01am, El-Shaddai. Disse opprin­ nelig lokale gudene ble i ettertid som regel identifi­ sert med Jahve. I mesopotamsk religion forekommer ilu som appellativ, f ugarittisk religion kalles høyguden El. I fønikiske, puniske og arameiske innskrifter er betegnelsen mest brukt som appellativ, men den forekommer også som egennavn på hovedguden. Også det hebraiske gudsnavnet Eloah representerer mest sannsynlig en sekundær fonn av det protosemittiske el. ELA, fork, for fr. Ensemble de Lancement Ariane, del av oppskytningsfasilitetene for Ariane-raketter ved Centre Spatial Guyanais ved Kourou i Guyane Framjaise. ELA-1 var i bruk 1979-89. ELA-2 ble benyttet til Ariane 4, mens byggingen av ELA-3 (for Ariane 5) ble påbegynt i 1988. elaborasjon (av lat. 'ivrig anstrengelse'), utarbeidel­ se; verb: elaborere. Elaeagnaceae, se ►tindvedfamilien. Elaeagnus (av gr. 'oljetre' og agnos, en treart, navn på en hvitblomstret sumpplante hos Theofrastos, 372287 f.Kr.), planteslekt i tindvedfamilien, se ► sølvbusk. Elaeis [eleis] (av gr. 'oljetre'), planteslekt i palmefamilien, med to arter, se ►oljepalme. elafebolion (gr., av 'hjort'), den 9. måneden i det attiske året (svarte til siste halvdel av mars og første halvdel av april), da man feiret hjortejakten (elafebolia) til ære for Artemis. E-lag, område av ionosfæren mellom 90 km og 150 km over jordoverflaten (se ►ionosfæren), elaidinprøven, prøve på oljesyre som ved behandling med salpetersyrling går over i den isomere transform som er elaidinsyre (elaidinsyreomleiring). Oljesyre er flytende ved vanlig temperatur, mens elaidinsyre er et fast stoff, som har smeltepunkt ved 52 °C. elaiosom (av gr. 'olje' og 'legeme') (bot.), oljeholdige vedheng som forekommer på mange frø og frukter. De blir spist av maur, som bidrar til å spre frøene. Forekommer f.eks. hos blåveis og hårfrytle. Slike maurspredde planter kalles myrmekokore planter eller ►myrmekokorer. El Al Israel Airlines, Tel Aviv, israelsk flyselskap opprettet 1948 med staten som største aksjonær. El Al begynte flygninger til Europa 1949 og til USA og Sør-Amerika 1950. Det internasjonale rutenettet dekker nå Europas viktigste byer og større destina­ sjoner i Asia, Nord- og Sør-Amerika; 37 passasjerfly. Omsetning ca. 1,5 mrd. amerikanske dollar med rundt 3400 ansatte (2004). Staten eier ca. 49 % av selskapet etter delprivatisering 2001. Navnet El Al (norsk 'til Den Høye') er hentet fra den hebraiske versjonen av Hos 11,7 i Det gamle testamente. El Alto, by i Bolivia, forstad på høyplatået vest for La Paz; 647 350 innb. (2001), hovedsakelig indianere. Byen har en betydelig vekst (ca. 10 % årlig) av innflyttere fra omliggende landdistrikt, og mange lever i svært forslummede områder. Internasjonal lufthavn.

i noen klassiske kilder Susiana etter hovedstaden Susa), viktig oldtidsrike i den gamle For-orient. Elam lå sørøst for Babylonia i dagens Khusistan i Iran. Elam opptrer for første gang i historien rundt 3200 f.Kr. og eksisterte med varierende grenser i ca. 3000 år. Historien er bare delvis kjent. Det vesentligste av våre kunnskaper om Elam stammer fra utgravninger i hovedstaden Susa, en by som antagelig ble grunn­ lagt rundt 4000 f.Kr. Andre geografiske navn som nevnes i kildene er Awan, Anshan og Simash. Elam er omtalt i Det gamle testamente, og navneformen «Elam» kommer fra bibelhebraisk. Elam var et fruktbart område, med vanningssystemer fra tre elver. Jordbruk var utbredt, og det ble drevet jakt, fiske og dyrehold. Området hadde rike forekomster av råmaterialer. Gjennom hele histori­ en viste derfor de mesopotamiske imperier stor interesse for naboen i sørøst. I den tidligste tiden skjedde det også en gjensidig påvirkning, og Elam fungerte som brobygger mellom de mesopotamiske kulturer og fjernere deler av Iran. Elamittisk religion er lite kjent bortsett fra navnet på en rekke guder. Blant disse finner vi modergudinnen Pinikir, himmelguden Humban og solguden Nahhunte. Historie. I protoelamittisk tid (ca. 3200-2700) var det meget nære forbindelser til det gamle Surner. Ved begynnelsen av gammelelamittisk tid (ca. 24001500 f.Kr.) kom Elam under innflytelse av Akkad og overtok den akkadiske kileskriften. Det mesopota­ miske overherredømme gjorde seg gjeldende gjen­ nom størstedelen av perioden, men det var også tider med selvstendighet. Den middelelamittiske perioden (ca. 1500—1 100 f.Kr.) utgjorde Elams storhetstid. Elamittisk språk erstattet akkadisk, de lokale dynastier ble konsolidert og landet hevdet seg militært overfor naboene. Den nyelamittiske perio­ den (ca. 1000-539 f.Kr.) var en tid med indre opp­ løsning. Elam ble en kasteball i de stadige konflikte­ ne mellom Assyria og Babylonia, og landet ble langsomt svekket. Samtidig presset indoeuropeiske stammer, medere og persere som holdt til på det iranske platået, mot landets grenser. Assyrerne erobret Susa i 640 f.Kr. 539 f.Kr. ble Elam innlem­ met i akemenidekongen Kyros' imperium og ble en del av perserriket. Susa ble gjort til perserkongenes vinterresidens, og landet ble litt etter litt fullstendig integrert i perserriket. 331 ble Elam en del av Alek­ sander den stores hellenistiske rike. HMB Elamittisk språk er fortsatt lite forstått og er lingvis­ tisk isolert på samme måte som sumerisk. Det er funnet tekster fra tre ulike perioder av språkets utvikling. De eldste tekstene, som stammer fra midten av 3. årtusen f.Kr. er skrevet på «protoela­ mittisk» og benytter et billedspråk som ikke er dechiffrert. Tekstene fra de to øvrige periodene, 16.8. årh. og 6.-4. årh. f.Kr., er skrevet på henholdsvis «gammelelamittisk» og «nyelamittisk». Dette siste stadium av elamittisk var, sammen med gammelpersisk og akkadisk, i bruk i akemenidetiden. Språket Eland

ble første gang identifisert av E. Norris i 1853.1 begge perioder benyttes den akkadiske kileskriften. Språket er agglutinerende med prefikser på monosyllabiske eller disyllabiske røtter, men man har bare delvis kjennskap til grammatikken. élan [ela; norsk utt. elarj] (fr.), tilløp, sprang; i over­ ført betydning: flukt, sving, begeistring, pågangsmot, jmfr. Henri Bergsons begrep ►élan vital. eland (av nederl. 'elg'), elgantilope, Taurotrggusoryx, partået klovdyrart i oksefamilien. Den største av alle nålevende antiloper. Den har lange og temmelig rette, bakoversittende, skruevridde hom. Kroppen er svær og klumpet, og halen ligner en kuhale. Kroppslengden er over 3 m, med en skulderhøyde på 180-200 cm, vekt 700-1000 kilo. Vanligvis rødeller gulbrun av farge, oftest med hvite striper over ryggen. Gamle hanner blir nesten gråblå. Forekom­ mer i Uere underarter i Øst- og Sør-Afrika. Betraktes ofte som mellomform mellom antiloper og kveg. Kjøttet er meget velsmakende, og elanden kan i fremtiden bli et viktig oppdrettsdyr for produksjon av kjøtt og melk. élan vital (fr. Tivssprang', Tivsansats') (hl.), i Henri Bergsons filosofi betegnelse for en skapende livskraft som finnes i alt levende og som i sin kreative utfol­ delse fører utviklingen mot et guddommelig formål. Elan Vital Inc., Visions International, organisasjon som gjennom frivillig arbeid og bidrag støtter arbei­ det til den indiske meditasjonslæreren Prem ►Rawat, også kjent som Maharaji. Elan Vital etterfulgte den nyreligiøse bevegelsen ► Divine Light Mission, som ble oppløst i Vesten i 1983.1 motsetning til sin forgjenger, skal Elan Vital ikke representere noen bestemt filosofi, religion eller åndelig retning. Elaphomyces (av gr. 'hjort' og 'sopp'), soppsporeslekt, se ►løpekule. ELAS, Ellenikos laikos apeleftherotikos stratos (nygr. 'Det greske folks frigjøringsarmé'), den kommunistiske militære motstandsorganisasjon i Hellas under den annen verdenskrig, tilknyttet den kommunistdomi­ nerte politiske motstandsbevegelse ►EAM. Oktober 1943 brøt det ut kamper mellom ELAS og den borgerlige politiske og militære motstandsorganisa­ sjon EDES, og desember 1944 grep ELAS til våpen mot myndighetene for å gjennomføre EAMs stats­ kupp. Etterat ELAS var oppløst februar 1945, fort­ satte mange av dens medlemmer kampen i nord, elastan, et meget elastisk syntetisk tekstilfiber som ofte omtales under merkenavnene Lycra eller Spandex. Elastan kan strekkes seks-sju ganger egen lengde, har dårlig lysekthet og brukes ofte i små mengder sammen med andre fibrer, f.eks. i strikkede plagg, undertøy, topper, gensere, sportstøy m.m. Fiberen kan også brukes i dresser, jakker og bukser. Hensikten er alltid å gjøre plaggene mer elastiske, og ikke minst bidra til at de gjenvinner sin form etter bruk. Bruken av elastan er økende. elastik (eng. cavalry twill), en tettvevd tekstil med kyperbinding, hvor varpet lager steile dobbeltstriper. Stoffet har god elastisitet. elastin, bindevevsprotein som særlig finnes i krop­ pens elastiske bånd, f.eks. i nakkebåndet og arterienes vegger. Leucin, isoleucin, glysin, prolin og valin utgjør 90 prosent av aminosyrene i elastin. Dets polypeptidkjeder er forbundet med hverandre gjennom spesielle derivater av lysin (desmosin, isodesmosin) på en slik måte at strukturen blir tøyelig. Det får også hurtig tilbake sin opprinnelige form. elastisitet (ty., over lat. fra gr. 'drive frem') 1 Spenstighet, fjære-evne; tilpasningsdyktighet, smidighet. 2 (fys.) Egenskap ved et legeme som gjør at det forandrer form eller størrelse (deformeres) under påvirkning av ytre krefter og gjenvinner sin opprin­ nelige fonn når kreftene fjernes. Forholdet mellom

384

ELASTISITETSGRENSE

ELASTISITET Elastisitet i ulike materialer

Stål (herdet) Støpejern Kobber Aluminium Bly Glass Granitt Sement Teglstein Tre (furu) Silke Rayon Gummi

Elastisitetsmodul 2,1- 105 1,1- 105 1,3- 105 7- 104 5- 103 4-8- 104 2-3- 104 1,1- 104 1,0- 104 0,5-5- 105 0,2-8

Elastisitetsgrense 600 100-300 100-150 130 10 20 -

Bruddgrense (strekkfasthet) 1000 300-500 350-500 150 12 40-80 7-25 0,5-2,5 2-18 50-100 300 150-800 10-30

Tallene er oppgitt i newton per mm2 (N/mm2) og refererer til det opprinnelige tverrsnittet av materialene

de deformerende krefter og deformasjonen behand­ les i elastisitetsteorien, som spiller stor rolle for byggkonstruksjoner, for forståelsen av vibrasjoner, for forplantning av lyd og for studiet av kreftene mel­ lom atomer eller molekyler i krystallgittere. Elastisi­ tet og store elastiske deformasjoner hos gummi har sin spesielle årsak, se ► gummielastisitet. Hookes lov. I elastiske legemer har de deformerende kreftene motkrefter i form av elastiske krefter inne i legemet. Disse skyldes at legemets atomer eller molekyler forskyves fra sin likevektsstilling. Elastis­ ke krefter per flateenhet kalles spenninger. Når en stav med lengde / og tverrsnitt A trykkes sammen eller strekkes i lengderetningen av en kraft F, blir spenningen S = F/A. Etter Hookes lov, som har god gyldighet ved relativt små deformasjoner, er defor­ masjonen proporsjonal med den deformerende kraft, slik at lengdeforandringen A/ er gitt ved M H=(IIE)- S hvor E er en størrelse som avhenger av materialet og kalles elastisitetsmodulen eller Youngs modul. Denne er meget stor for stål, mindre for f.eks. kobber og aluminium og særlig liten for myk gummi og geléaktige stoffer. På tilsvarende måte kan man angi uttrykk for andre former for deformasjon: en skjærmodul for skjærspenninger, en torsjonsmodul for vridning og en volummodul for volumforandring. Skjærspen­ ninger oppstår ved tverrbelastning når de ytre kref­ ter som holder hverandre i likevekt er parallellforskjøvet i forhold til hverandre. Volummodulen har særlig betydning for væsker og plastiske legemer. Bruddgrensen. Hvis spenningen oker over elastisitetsgrensen eller flytegrensen, får ikke legemet tilbake sin opprinnelige form etter kraftens opphør. Da opphører deformasjonen å være elastisk, og legemet vil ved fortsatt belastning deformeres sterkt og nå bruddgrensen hvor det brytes i stykker. Noen verdier for elastisitetsmodul, elastisitetsgrense og bruddgrense er oppgitt i tabellen. Da elastiske egenskaper er sterkt avhengig av temperatur, renhetsgrad m.m., vil oppgitte verdier for slike størrelser kunne variere sterkt. Ved alle tekniske konstruksjoner må man derfor påse at aktuelle belastninger ligger tilstrekke­ lig langt under de kritiske verdier. Utsettes et elastisk legeme for gjentatte formforandringer, f.eks. bøyninger frem og tilbake, inntrer til slutt brudd selv om hver enkelt bøyning ikke går ut over det som er tillatt. Dette kalles elastisk tretthet, og har stor betyd­ ning i teknikken. Det er dette som vanligvis begren­ ser levetiden for konstruksjonsdeler som fjærer og aksler.

Hysterese. I mange tilfeller går ikke deformasjonen helt tilbake igjen når påkjenningen opphører, det blir tilbake en varig, plastisk forandring. I andre tilfeller går deformasjonen tilbake, men langsomme­ re og langsommere pga. indre friksjon i materialet (elastisk ettervirkning, viskoelastisitet). Strekk/forlengelseskurven ved stigende belastning vil da være for­ skjellig fra kurven ved avtagende belastning, og arealet mellom de to kurvene representerer den energi som går tapt som varme pga. indre friksjon. Denne form for hysterese kalles elastisk hysterese. Væsker og gasser gjør ingen merkbar motstand mot formforandring og har derfor ingen formelastisitet. Derimot motsetter de seg en volumforandring, de har volumelastisitet. For å endre volumet av væsker kreves det store trykk, men ikke så store som for faste legemer. Volumendring av gasser krever mind­ re trykk. HO elastisitetsgrense, mekanisk spenning eller belast­ ning som ikke må overskrides hvis et stoff (plate, stang, tråd) skal vende tilbake til sin opprinnelige form. Strengt tatt vil det ved alle merkbare spenningsforandringer i et legeme bli varige deformasjo­ ner, og man har derfor fastsatt en praktisk elastisitetsgrense: den spenning som frembringer en varig lengdeforandring på 0,003-0,010 % av den opprin­ nelige lengde; se ►elastisitet. elastisitetsmodul, Youngs modul, forholdstallet mellom en strekk- eller trykkspenning og en relativ elastisk deformasjon (forlengelse eller forkortelse) som spenningen forårsaker i vedkommende materi­ ale; se ►elastisitet. elastisk bind, bind av trikotvevd stoff. Brukes som støttebandasjer etter skader i ledd, forstuinger eller ved etterbehandling av brudd. Også ved behandling av åreknuter. elastisk kurve, i en stav som bøyes en linje langs en flate hvor det ikke er noen lengdeforandringer, men bare en krumning. Flaten kalles nøytralflaten. elastisk pendel, objekt, f.eks. et lodd eller en metallkule, som henger i en spiralfjær, strikk el.l. og kan svinge om en likevektsstilling i fjærens lengderet­ ning; se ►pendel. elastisk støt, støt mellom to fullkomment elastiske legemer. Under støtet blir ikke legemene varig deformert, og det blir ingen endring av deres indre energi (deres varmeenergi). Den kinetiske energien til legemene er derfor sammenlagt like stor etter støtet som før støtet. Se også ►støt. elastisk vev. en type bindevev hvor de elastiske

fibrene er dominerende. Finnes bl.a. i slimhinner og i blodårenes vegger. Se ►bindevev. elastodien, fellesbetegnelse for elastiske fibrer som består av naturlig eller syntetisk gummi. De syntetis­ ke fibrene har nesten samme egenskaper som naturgummi. De tåler høyere temperaturer, men er ikke så elastiske. Se også ►gummi. elastomer, fellesbetegnelse på polymerer som ved romtemperatur viser gode høyelastiske egenskaper. Se også ►gummielastisitet, ►termoplastiske elastomerer. elastometer, elastisitetsmåler, instrument for å måle elastiske deformasjoner, spesielt brukt for å undersø­ ke biologisk vev, geléaktige stoffer, lim, gummi og lignende materialer. elastoviskositet, se ►viskositet. Elat, Eilat, by i Israel, innerst i Akababukta, grenseby til Jordan og Egypt; 42 100 innb. (2003). Turistsentrum og havneby. Eilat er Israels eneste havn ved Rødehavet, vesentlig med eksport av fosfat og kobbermalm fra gruvene i Negev; import av olje (oljerørledning til Ashqelon og Haifa ved Middelhavet). Store fugletrekk (særlig rovfugl). Byen ble grunnlagt i 1948 på samme sted som oldtidens Elat. Egypt forsøkte flere ganger før 1967 å stanse skipsfarten på Eilat ved å stenge Tiranstredet ved innløpet til Akababukta. Konflikten sommeren 1967 var en av årsakene til 6-dagerskrigen i Midtøs­ ten. Elateia, den viktigste by i det gamle greske landskap Fokis i Mellom-Hellas. Hadde militær betydning, da stedet behersket veien nordfrå til Mellom-Hellas. elaterer (bot.), lange, smale celler i sporehus hos levermoser. Disse celler har skrueformede veggfortykkelser som gir cellen en sterk spenning når den tørker. Ved hygroskopiske bevegelser løser elaterene opp sporemassen og slynger til slutt sporene ut av sporehuset. Elaterer finnes også hos slimsopper. elaterin, den inndampede fruktsaften av ►springagurk, benyttes som et kraftig avføringsmiddel. Elatine (av gr. 'krypende'), planteslekt i evjeblomfamilien, se ►evjeblom. elativ (av lat. 'ført ut') (gram.), kasus som betegner bevegelse ut av noe, f.eks. finsk talosta, ut av huset. Elåzig [elazø:], by i Tyrkia, Kurdistan, 1020 moh., nær Kebandammen i Eufrat; 266 500 innb. (2000). Samferdselsknutepunkt. Handel med jordbruksva­ rer og produksjon av vin. Arkeologisk og etnografisk museum. Universitet (1975). Grunnlagt i 1862 som garnisonsby under navnet Marmuret el-Aziz Elba, [sola di, italiensk øy utenfor kysten av Toscana, mellom Korsika og Italia, atskilt fra fastlandet ved den 10-12 km brede Canale di Piombino; 223 km2 med ca. 30 000 innb. (2004). Hovedstad: Portoferraio. Elba. Valfartskirken Madonna del Monte.

385

ELBURS

Elben, i grenseområdet mellom Tyskland og Tsjekkia.

Elbrus med sine to topper er Europas høyeste fjell.

Natur. Elba er oppfylt av fjell som når sin største høyde i Monte Capanne, som om vinteren er snø­ dekket (1019 moh.). Kysten er bratt og har mange dype bukter og hvite sandstrender. Klimaet er mildt, med tilstrekkelig nedbør. I vest vokser kastanjeskog, i øst er det meste av øya dyrket opp. Næringsliv. Betydelig produksjon av oliven, frukt og viner. Fiske og produksjon av sardeller. Viktigste næringsvei er turisttrafikken. Brytning av jernmalm var tidligere en viktig inntektskilde. Fergeforbindelse fra Portoferraio til Piombino og Livorno på fastlandet. Historikk. 1 oldtiden kaltes øya Aithalia av grekerne og liva av romerne og var allerede da kjent for sin malm. Spansk 1596-1709. Særlig kjent for Napole­ ons opphold på øya (3. mai 1814-26. feb. 1815). Elbasan, by i Albania, ved elven Shkumbin, 32 km sørvest forTirana; 87 800 innb. (2001). Administra­ sjonssenter og handelssenter i et jordbruksdistrikt

hvor det dyrkes tobakk, oliven og frukt. Også tung­ industri, bl.a. et stort metallurgisk kombinat. Tung­ industrien har forårsaket en del forurensning som bl.a. har rammet jordbruksproduksjonen i omegnen. Produksjon av olivenolje, hermetisert frukt, sigaret­ ter, trevarer m.m. I Qerrik rett sørvest for Elbasan ligger et større oljeraffineri, i drift siden 1975. Ar­ keologisk museum, tyrkisk festning (1400-tallet) og bad. Byen ble grunnlagt 1466 av den osmanske sultan Mehmed 2, på samme sted som oldtidens Scampa. el-bass, elektrisk bass, elektronisk forsterkede in­ strumenter som fra slutten av 1950-årene, spesielt innen populærmusikken, til dels har avløst kontra­ bassen. Ligner på en elektrisk gitar, og har vanligvis 4, 5 eller 6 strenger som er stemt E, A, D, G (H, E). Det finnes også ulike typer som står på gulvet og spilles som en tradisjonell bass, men er helt uten klangbunn, og med lydforsterkning som el-gitar.

Elben. ty. Elbe, tsjekk. Labe, lat. Albis, elv i MellomEuropa, springer ut i Tsjekkia, ca. 1400 moh. i sørskråningen av Riesengebirge (Krkonose), går gjen­ nom Tsjekkia i en vid bue mot sør, vest og nord, derfra videre i et skar gjennom Erzgebirge inn i Tyskland. Her går den mot nordvest, og munner ut i Nordsjøen ved Cuxhaven; munningen er ca. 15 km bred. Samlet lengde er 1165 km, hvor av 940 i Tyskland. Nedbørfeltet omfatter 144 000 km2. Viktige tilløp fra venstre er Vltava (Moldau) og Ohfe (Eger) i Tsjekkia, Mulde og Saale i Tyskland; fra høyre kommer de østtyske tilløpene Schwarze Elster og Havel. Elben har kanalforbindelse med alle de andre store elvene i Tyskland, fra Rhinen i vest til Oder i øst, og to kanaler til Østersjøen: Nord-Ostsee-Kanal (Kielerkanalen) og Elbe-Liibeck-Kanal. De viktigste hav­ nebyene langs Elben er Dresden, Magdeburg og Hamburg. Elberfeld-systemet, system for fattigpleie, innført 1853 i den tyske byen Elberfeld. Ordningen var slik at (ulønnede) verger hver hadde tilsynet med noen ganske få fattige, og gav disse individuell hjelp og pleie. En lignende ordning har vært anvendt i Nor­ ge, bl.a. i Bergen fra 1895 til ca. 1933. Elbert, Mount [maunt elbat], fjell i USA, det høyeste i Rocky Mountains og i delstaten Colorado, ligger i Sawatch Range, rett sørvest for Leadville, 4399 moh. Elbetunnelen. veitunnel under Elben i Hamburg; 3,3 km lang, stod ferdig 1977. Tunnelen leder veitrafik­ ken under Elben og utenom bysentrum, og erstatter den gamle Elbetunnelen fra 1911. Elbeuf [elbøf], by i Frankrike, Normandie, departe­ mentet Seine-Maritime, ved Seines venstre bredd, 20 km sørvest for Rouen; 16 700 innb., i byområdet 75 700 innb. (1999). Utpreget industriby; kjemisk industri er viktigst, tidligere sterk konsentrasjon om tekstilindustri. Viktig maskinindustri (bilmotorer) i forstaden Cléon. el-bil, se ►elektrisk bil. Elbing, tysk navn på byen og elven Elblåg i Polen. Elblåg [elblårjk], ty. Elbing, by i Polen, tidligere ØstPreussen, ved elven Elblåg, 18 km fra munningen i Zalew-Wislany (Frisches Haff); 1 30 600 innb. (2002). Elvehavn og jembaneknutepunkt. Maskin-, beklednings- og treindustri. Elblåg ble anlagt 1237 rundt en av Den tyske ordens borger, ble senere en viktig handels- og skipsfartsby og hansestad. Fra 1454 fristad under Polen. Ca. 1600 viktigste østersjøhavn for handelen på England. 1626-36 og 1655-60 besatt av svenske­ ne. Ved Polens første deling 1772 kom Elblåg under Preussen. Størstedelen av byen ødelagt 1944. Fra 1945 polsk. Elbling (ty.), tradisjonell tysk druesort, tidligere dyrket i flere områder, nå begrenset til områdene Mosel-Saar-Ruwer. Gir ganske syrlige og friske viner, ofte benyttet til musserende. Også dyrket i Luxembourg. Elbrus. russ. Gora Elbrus, fjell i Russland, i vestlige del av Kaukasus, Europas høyeste fjell. Består av to topper, 5642 moh. og 5621 moh., begge utslokte vulkaner. Snøgrensen er ca. 3250 moh.; 22 isbreer dekker et areal pa totalt 1 35 km2. Russisk vitenska­ pelig stasjon 4200 moh. Elbrus er et viktig sentrum for fjellklatring og turisme. Førstegang besteget 1829 (østtoppen) og 1874 (vesttoppen) av lokale bønder. Elburs, Elburz, pers. Alborz, fjellkjede i nordlige Iran, mellom Kaspiske hav og det sentraliranske platå, med flere parallelle kjeder. Ca. 650 km lang og opptil 110 km bred. Høyeste topp er den utslokte vulkanen Demavend, 5670 moh. Elburs danner et skarpt klimatisk skille. Nordskråningen, som får mest nedbør, er dekket av tett skog med bøk, eik, agnbøk, barlind m.m, mens sørskråningen er dominert av einerkratt.

386

ELCHE

Elche [eltfe], by i Spania, Valencia, 20 km sørvest for Alicante; 201 700 innb. (2002). Elche er omgitt av en stor daddelpalmeskog (El Palmeral), Europas eneste, og utfører dadler og palmeblad. Industrien fremstiller skotøy, keramikk og kunstgjødsel. Med sine hvite hus med flate tak har Elche et maurisk preg. Hvert år 13.-15. august oppføres det religiøse stykket «El Misteri» i kirken Santa Maria. Stykket har bare mannlige skuespillere; drakter, iscenesetting og musikk føres videre som tradisjon fra far til sønn. En berømt flerfarget steinskulptur fra 400-tallet f.Kr., kjent som La dama de Elche, ble funnet i nærhe­ ten i 1897. Senere fant man også mosaikker med latinske inskripsjoner i dette området 1959. Elche er av iberisk opprinnelse og ble senere gresk og romersk koloni, flici. Ble 229 f.Kr. beleiret av Hamilkar Barkas, som døde her. Eicon Finans, Lysaker i Bærum, norsk finansierings­ selskap etablert 1963 som Eicon Leasing, fra f 987 heleid av Gjensidige Forsikring, senere Gjensidige NOR og DnB NOR. Virksomhetsområder var bilfinansiering, ► leasing av maskiner og utstyr, samt betalingsinnkreving på vegne av andre bedrifter (►faktoring). Eicon Finans ble 2004 solgt til spanske Banco Santander, som videreførte bilfinansieringsvirksomheten under navnet Eicon, men videresolgte virk­ somhetene innen leasing og faktoring til franske Société Générale. Før oppsplittingen var Eicon Norges største finansieringsselskap med en omset­ ning på ca. 2 mrd. kr og filialer også i Sverige og Danmark. Elda, by i Spania, Valencia, 30 km nordvest for Alicante; 53 100 innb. (2002). Sentrum i et fruktbart jordbruksdistrikt. Produksjon av sko, papir, møbler, fibrer m.m. Ruiner av en maurisk borg. Byen var den gamle iberiske Idella. Eldalen, Eldalsdalen, sidedal til Gaulas dalføre, Gaular kommune, Sunnfjord, Sogn og Fjordane. Gjennom dalen går Rv. 13 Balestrand-Moskog i Førde, nordlige del av indre stamvei på Vestlandet. Jord- og skogbruk, sagbruk ved Eldalsosen. Gjen­ nom dalen renner Eldalselv, som munner ut i Gaula i Viksdalsvatnet (Eldalsosen). Lengde ca. 24 km. Gaulavassdraget er vernet mot utbygging. Navnet kommer trolig av et bortkommet elvenavn Elda, kanskje i betydningen 'den kalde'. Eldar, mannsnavn, nylaget navn, sammensatt av eld-, 'ild', og -ar, 'hærfører, kriger'. Navnedag 12. juli. Eldbjørg, Elbjørg, kvinnenavn, dannet av forstavel­ sen -eld, 'ild', og bjprg, 'hjelp, vern'. Det kan også være en variant av ►Hallbjørg. Navnedag 7. januar, eldbjørgdagen, som feilaktig har vært oppfattet som en helgendag. eldbjørgdagen, norsk navn på 7. januar. 1 norrøn tid ble dagen kalt eldsdagrjola, og på Island heter den ennå eldbjargarmessa. Eldbjørg betyr egentlig ildberging, men er stundom blitt oppfattet som navn på en helgen, St. Eldbjørg (i Bohuslån Eldborg). Da drakk man «eldbjørgminne», og tok varsler for fremtiden av drikkekaret. Enkelte forskere har i dette ment å se restene av et tidligere drikkoffer til arneilden, som hadde brent gjennom hele julen og som man nå ville berge for det kommende år. Som bevis for dette har man tatt de eldsboner som ble brukt når man slo drikkofferet (øl) i varmen, f.eks. i Valdres: «Hjelpe meg Gud og Sante Knut, at aldri min varme sloknar ut»; eller i Telemark: «So høgt min eld, men inkje høgare og heitare hell». Se ►Sankt Knut. Elde, elv i nordlige Tyskland, tilløp til Elben fra høyre, 184 km lang. Seilbar. Eldegard. Sigurd, 1866-1950, født i Årdal, norsk skuespiller og forfatter. Debuterte f 891 på Christia­ nia Theater. Senere vesentlig knyttet til Nationalthe­ atret, hvor han skapte ekte folkelige figurer. Sjef for

Det Norske Teatret 1918-20. Hans skuespill Fossegri­ men (1903) ble oppført over 100 ganger både på Nationaltheatret og Det Norske Teatret. Litt.: NBL 2. utg. Eldem. Sedat Hakki, 1908-88, tyrkisk arkitekt. Under påvirkning av A. Perret og Le Corbusier søkte han mot en moderne nasjonal arkitektur som la vekt på bygningens formale utforming snarere enn funksjonell logikk. Han utførte en lang rekke offent­ lige byggeoppgaver, og regnes som Tyrkias fremste moderne arkitekt. Elden. Trond Einac f. 21. feb. 1970, norsk skiløper. Verdensmester i kombinert individuelt og for lag 1989, VM-bronse individuelt 1993. For lag dessuten OL-sølv 1992 og VM-sølv 1993 og 1999. 5 seirer i verdenscupen, bl.a. i Holmenkollen 1989 og 1991.2 junior-VM individuelt (1989-90), 3 junior-VM for lag (1988-90). NM individuelt 1989, 8 lag-NM. Senere langrenn og deltaker i OL 2002 og VM 2003 i sprint. Tildelt Holmenkollmedaljen 1991 og Egebergs ærespris 2005. Klubber: Namdalseid IL; i langrenn Isfjorden IL, Strindheim IL. Hans bror Bård Jørgen Elden (f. 17. juni 1968) vant VM for lag 1989 og NM individuelt 1992; 8 lag-NM. Senere langrenn og amerikansk landslagstrener i kombinert. Eldfisk, petroleumsfelt i blokk 2H i Nordsjøen. Feltet er det nest største i Ekofisk-området. Produksjonen startet i 1979 fra tre bunnfaste stålplattformer. Eldfisk A og FTP (Field Terminal Platform) er forbun­ det med gangbro, mens Eldfisk B er plassert nord på feltet. Olje og gass overføres med rørledninger til Ekofisk-senteret. Se for øvrig ►Ekofisk. eldføre, primitiv form for fyrtøy bestående av eske eller pung med flint (eldførstål) og knusk. Eldgjå [eldgjao], kraterrenne i sørlige Island, nordøst for Myrdalsjokull, 40 km lang. Vakker og storslagen turistattraksjon. Eldgjå oppstod ved flere utbrudd like før landnåmstiden (870-930). Eldh, Carl (Johan), 1873-1954, svensk billedhugger, var først ornamentbilledhugger ved Uppsala dom­ kirke og hos Melin i Stockholm. I Paris 1896-1903, bl.a. som elev av Injalbert 1898-99, utfoldet siden i Stockholm en rik produksjon i en forfinet sensualis­ tisk stil påvirket av Rodin og Meunier. Under inn­ trykk av Hasselberg ble Modersorg (1902) til. Utførte også Ungdom (1911, eks. i NG), Selvkritikk (1910— 13), Ungpike (1912-17), Sangen og Dansen foran Stadshuset, Stockholm (1928) og Løperne (1933-37) Carl Eldh. Løperne. Bronseskulptur, ferdig 1937.

på Stockholm stadion. Av offentlige monumenter kan nevnes de nakne idealstatuer av Strindberg, Friiding og Josephson foran Stadshuset i Stockholm (1923), Strindberg-monumentet i Tegnérlunden, Stockholm (1916-42), Branting-monumentet i Stock­ holm (1930-42, reist 1952), og statuene av Wennerberg (1915), prins Gustav (1927, Uppsala), Linné (1929-46, Ålmhult) ogEngelbrekt (1935, Arboga). Utførte også en rekke portrettbyster: Oscar 2, Strind­ berg (1904), Richard Bergh, Froding, prins Eugen osv. Litt.: Asplund, K.: C.E., 1943 Eldhraun [eldhrøyn], lavastrøm i sørlige Island, ca. 565 km2 og sies å være verdens største lavastrøm. Eldhraun stammer fra utbruddet i Laki 1783-84; etter dette utbrudd fulgte den verste hungersnød som har herjet Island. Befolkningen ble redusert til 30 000-40 000, og den danske kongen, Christian 7, hadde da planer om å flytte samtlige islendinger til Jylland. eldhus, hus med ildsted, brukt til bl.a. baking, bryg­ ging, matstell og klesvask. Som regel har det vært et ettroms hus, med dør i gavlveggen, oftest et laftet tømmerhus, men i Vest-Norge også i stor utstrek­ ning et grindbygg med bordvegger. Mange steder var ildstedet en åpen åre i lang tid etter at stuehuset hadde fått peis. Fra sagatiden til relativt sen tid var eldhuset blant gårdens viktigste bygninger. Over store deler av Østlandet har betegnelsen størhus (norrønt steikarahus )vært vanlig. Andre betegnelser er bakarstue, bryggerhus, masstu (mat­ stue) og sørpehus. eldjarn (dial.), fyrstål, fyrtøy. Eldjarn, personlig tilnavn for flere menn som tilhørte ► Sandbuætten. Eldjarn. Kristjån [eldjaordn], 1916-82, islandsk arkeolog og politiker. Han studerte norrøn arkeologi i København 1936-39, og tok magistergraden ved universitetet i Reykjavik 1944; ansatt ved Islands na­ sjonalmuseum 1945, og overtok 1947 embetet som riksantikvar og direktør for museet. Foruten doktor­ avhandlingen om islandske graver i hedensk tid (1957) har han skrevet en lang rekke arkeologiske avhandlinger og også deltatt i viktige utgravninger, bl.a. i de norrøne bosetningsområdene på Grønland. Utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Bergen 1975. Han hadde ikke deltatt i det politiske liv da han stilte seg som kandidat ved presidentvalget 1968. Islands president 1968-80. Eldjarn. Lorentz, f. 23. mars 1920 i Måsøy, norsk lege og biokjemiker. Dr.med. 1955. Overlege ved Det norske Radiumhospitals kliniske laboratorium 1951-59, professor ved Institutt for klinisk biokjemi og sjef for Rikshospitalets sentrallaboratorium 195978. En ledende kraft i oppbyggingen av fysiokjemi­ ker-utdannelsen i Norge. Eldjarn har særlig beskjef­ tiget seg med den praktiske utbygging av kjemiske og fysiske undersøkelsesmetoder innen sykehusve­ senet, og har vært med å bygge opp en bedrift for produksjon av diagnostiske standarder til bruk i klinisk biokjemisk arbeid som opererer på det inter­ nasjonale marked. Eldjarn er blant grunnleggerne av klinisk kjemi og fysiologi i Norge. Litt.: NBL 2. utg. Eldjarn. Pdrarinn [eldjaordn], f. 1949, islandsk forfatter, sønn av K. Eldjårn. Debuterte i 1974 med diktsamlingen Kvxdi, og har siden gitt ut en rekke diktsamlinger, romaner og novellesamlinger. Hans første diktsamlinger vakte stor oppsikt, ikke minst på grunn av at han vendte tilbake til tradisjonelle versformer samtidig som han ironiserte over ten­ denser i det moderne samfunnet. I Disneyrimur (1978) skriver han innen den tradisjonelle islandske rima-formen dikt som på ironisk måte går til angrep på kapitalismen og den amerikanske drømmens glansvirkelighet. Han har senere gitt ut diktsamlin­ ger preget av modernismens form og med mer personlig innhold.

387 De fleste av prosabøkene, f.eks. Skuggabox (1988, Skyggeboksing), er preget av humor, ironi og parodi. Den historiske romanen Brotahdfud (1996, Blåtårnet) introduserer en helt annen stil, med handlingen lagt til Island og København på 1600-tallet, og i et språk som i stor grad er en pastisj på språket i de dramatiske handlingenes samtid. - Eldjåms samlin­ ger med bamedikt regnes som et av de viktigste bidrag til Islands barnelitteratur. eldning (metallurgi), aldring, forandringer i egen­ skaper hos metalliske materialer etter lagring. Eld­ ning av plast, gummi o.l., se ►aldring. Eldning skyldes reaksjoner som foregår i materia­ let etter en behandling som disponerer for dette. Deformasjonseldning av stål inntrer etter kaldbearbeiding; små mengder oppløst nitrogen som normalt er til stede i stålet, samler seg rundt dislokasjoner dannet under bearbeidingen og fører til økt styrke og nedsatt formbarhet. Ved bråkjølingseldning bringes grunnstoffer i oppløsning ved høy temperatur og forblir i overmettet løsning etter hurtig avkjøling. Ved lagring felles de ut og forårsaker økt styrke. Denne formen for eldning inngår i herding av en del legeringer, f.eks. duralumin, og betegnes da utherding. Forandring av egenskaper ved eldning kan påskyndes gjennom lagring ved høyere temperatur, såkalt kunstig eldning. ELDO, fork, for eng. European Launcher Development Organization, europeisk romorganisasjon som tok sikte på å utvikle bæreraketter, i første omgang tretrinnsraketten Europa 1, for oppskytning av sivile nyttelaster. ELDO ble opprettet 1964; medlemmer var Belgia, Frankrike, Italia, Nederland, Storbritannia, VestTyskland og Australsambandet, mens Danmark og Sveits hadde observatørstatus. Problemer med Europa og store økonomiske overskridelser gjorde at Storbritannia trakk seg ut i 1973. ELDO gikk sammen med ESRO (European Space Research Organi­ zation) 1975 inn i ESA (European Space Agency). Eldorado, (sp. 'den forgylte'), ble på 1500- og 1600tallet brukt om en indianerhøvding i Colombia som ved sin tiltredelse pudret seg med gullstøv og derpå sammen med fire underhøvdinger reiste ut på den hellige sjø Guatavita, ofret gull og smaragder og dernest skylte av seg gullstøvet i innsjøens vann. Fortellinger om dette ble spredt vidt omkring blant indianere, og navnet ble overført på et land som skulle være umåtelig rikt på gull. Europeemes gulltørst førte til flere mislykkede ekspedisjoner til dette mystiske land, som også ble forlagt til det spanske Guayana i det nåværende Venezuela, bl.a. en ekspedisjon av Philip von Hutten (1541-45) og senere av Walter Raleigh (1595 og 1617-18). I overført betydning: et herlig sted, hvor livets goder finnes i overflod. Eldoret, by i Kenya, ligger på Uasin Gishu-platået, vest for Great Rift Valley, 2095 moh.; 167 000 innb. (1999). Jordbrukssenter; kornmøller, slakterier m.m. Universitet (1984). Eldred-Grigg Stevan, f. 1952, newzealandsk histori­ ker og forfatter. Hans diktning handler særlig om Canterbury-distriktet og klassesamfunnet, i trilogien Oracles and Mirades (1987). The Shining City (1991) og Mum (1995). Spenningen mellom historie, muntlig fortelling og selvbiografi preger hans diktning. Andre romaner er Gardens of Fire (1993), Blue Blood (1997) og Kaput! (2001). Hans memoarer, My History, IThink, utkom i 1994. eldre Edda, Den. diktsamling i norrøn språkform om de hedenske guder og helter. Storparten av disse diktene er overlevert i et håndskrift på pergament (GkS 2365 4to) som er laget og skrevet på Island i siste halvpart av 1200-tallet. Skålholtbiskopen ► Brynjolfur Sveinsson kom over denne boken og sendte den i 1662 til kong Frederik 3 i København, som lot den innlemme i sin boksamling (derfor navnet ►Codex Regius, Kongeboken). 1 1971 ble

ELDRE EDDA

Den eldre Edda. En side av Codex Regius med en del av Sigerdrivamål. Arnamagnæanske institutt, Reykjavik.

boken sendt tilbake til Island og er nå oppbevart i Islands ► Arnamagnæanske Samling i Reykjavik. Brynjolfur Sveinsson trodde at diktene i Codex Regius var nedskrevet av den berømte islandske lærde ► Sæmund Frode (død 1133), og gav boken navnet Sæmundar Edda. Fordi det ikke var noen grunn til å knytte verket til Sæmund, ble det kalt Den eldre Edda eller Den poetiske Edda for å skille det fra ►Snorres Edda. 1 Codex Regius er diktene delt i to avdelinger. De første 11 diktene er gudedikt, resten heltedikt. Til eddadiktene regnes tradisjonell også 5-6 andre dikt av samme type, som finnes i andre håndskrifter fra middelalderen og senere tid. Blant de diktene som ikke står i Codex Regius er diktene Balders drømmer, Rigs-tula, Hyndluljod og Grottesangen. I gudediktene er innholdet oftest dominert av en enkelt gud: Odin, Tor, Frøy, Heimdall. Men i mange tilfeller opptrer gudene også som gruppe eller sam­ funn. Særlig i Torsdiktene pleier hovedpersonen Tor å være meget aktivt handlende (Trymskvadet Prymskvida, Hymeskvadet Hymiskvida). Odinsdiktene er på den annen side oftest visdomsdikming, hvor vi enten får kunnskap om allheimens skjebne (Voluspå Vgluspå) eller verdens innretning (Vavtrudnesmål Vafjrrudnismdl, Grimnesmål Grimnismdl), mens

Håvamål Hdvamdlgir leveregler, praktisk livsvisdom og runekunnskap Innholdet i gudediktene kjennes ikke fra annen litterær overlevering enn den islands­ ke. Volundkvadet Vplundarkvida, som innholdsmes­ sig står for seg selv, er i Codex Regius plassert blant gudediktene, enda hovedpersonen ikke er en vanlig gud, men en alv. Volundssagnet var kjent også utenfor Norden. Storparten av heltediktene bygger derimot på fellesgermansk sagnstoff med historisk rot i hendin­ ger i folkevandringstiden (diktningen om Sigurd Fåvnesbane, Brynhild, Atle, Gudrun) og har tilknyt­ ning til germansk diktning utenfor Norden (f.eks. ► Nibelungenlied). Heltediktene kan sees som en «ættesaga» både i innhold ved at personene i dikte­ ne er familiært forbundet og strukturelt ved at fremstillingen veksler mellom dikt og prosa (jf. ► Volsungesagaen Vplsunga saga). Eddadiktene har i prinsippet bare to versemål. Vanligst er varianter (fornyrdislag, målahått) av det fellesgermanske versemålet, med to trykktunge og et ubestemt antall lettere stavinger i hver kortlinje, og kortlinjene sammenknyttet parvis ved bokstav­ rim. Motsatt annen gammelgermansk diktning er verselinjene også mer eller mindre regelmessig grup­ pert i strofer, oftest på 8 linjer (som i skaldediktnin-

388

ELDREHAUG

gen). Kjent bare fra norrøn overlevering er det andre versemålet, ljodahått, med strofer på seks linjer. Det er brukt i en rekke samtaledikt og i Håva­ mål. Språkføringen og stilen i eddadiktene er oftest forholdsvis enkel, men kan stundom være smykket med stilistiske figurer, kjenninger og heiti. Enkelte dikt har en poetisk pregnans og monumentalitet som gjør dem til perler i verdenslitteraturen. Alle eddadiktene er anonyme. De fleste finnes i overlevering fra 1200-tallet. Av språklige grunner kan ingen av dem være eldre enn begynnelsen av den norrøne språkperioden, ca. 700. Dateringen av de enkelte diktene innen disse grensene er usikker og omstridt. Det samme gjelder stedfestelsen. I eldre tid ble eddadiktene regnet for urgamle og fellesnor­ diske. Nyere forskning er tilbøyelig til å mene at en vesentlig del av dem, særlig de som regnes for rela­ tivt nye, er blitt til i islandsk kulturmiljø, minst ett til og med på Grønland. Noen av de eldste heltedikte­ ne, med nær tilknytning til annen gammelgermansk diktning (Atlekvadet Atlakvida, Hamdesmål Hamdismdl), og også f.eks. deler av Håvamål, kan derimot være blitt til i Norge. Andre deler av det norrøne kulturområdet kan også komme på tale. Eddadiktene har vært utgitt mangfoldige ganger. Særlig viktig er Sophus Bugges utgave fra 1867, som er blitt gjenopptrykt flere ganger, og Hugo Gerings utgave med kommentarer og ordbok, i 4 bind, fullført av B. Sijmons (1888-1931). Det finnes også en rekke oversettelser til nyere språk av enkelte dikt eller av hele samlingen. Oversettelsen til bokmål av Ludvig Holm-Olsen fra 1975 følger nøye original­ teksten, men utelater tre dikt. Ivar MortenssonEgnunds gjendiktning til nynorsk fra begynnelsen av 1900-tallet står noe friere til den norrøne teksten. Eldrehaug, høyeste punkt på Rv. 52, 1137 moh., på hovedveien fra Gol i Hallingdal til Lærdal i Sogn, Lærdal kommune i Sogn og Fjordane, nær grensen til Hemsedal kommune, Buskerud. Slakteplass for rein. eldreomsorg, den del av helse og sosialtjenestene som omfatter eldre brukere. Organisatorisk er om­ sorg for eldre integrert med omsorg og tjenester for andre grupper av hjelpetrengende. Eldreomsorgen omfatter service- og hjelpetiltak både i institusjoner, i tilrettelagte boliger og til hjemmeboende. Det er kommunene som har hovedansvar for helse- og sosialtjenester for alle aldersgrupper. Virksomheten er regulert gjennom lov om helse­ tjenesten i kommunene og lov om sosiale tjenester. Eldreomsorg i dag. Et hovedmål i arbeidet for de eldre er at det skal legges til rette for at de kan greie seg i sitt eget hjem så lenge de ønsker det. De viktigs­ te tiltakene for å virkeliggjøre dette målet er hjem­ mehjelp og hjemmesykepleie. I de første årene etter 2000 har antallet mottakere av slike hjemmetjenes­ ter holdt seg på rundt 160 000. Profilen på hjelp som ytes er de siste årene endret i retning av å gi de sterkest hjelpetrengende mer hjelp, og mindre til de med mindre behov. Antallet som mottar hjemmesy­ kepleie, har øket til i overkant av 106 000 per 31. januar 2003, mens antallet som bare får praktisk hjelp går stadig ned. Knapt % av dem som mottar hjemmetjenester er under 67 år. Gjennom Handlingsplanen for eldreomsorgen er det blitt satset kraftig på omsorgsboliger for eldre. Dette er boliger tilrettelagt for mennesker med funksjonshemninger. De regnes som eget hjem, og beboerne skal kunne få heldøgns pleie og omsorg fra hjemmetjenestene ved behov. Parallelt med denne utbyggingen er mange aldershjemsplasser lagt ned, og denne institusjonstypen er i ferd med å forsvinne. Antall plasser i sykehjem har okt noe, men ikke i takt med økningen av befolkningen over 80 ar. Per 31. desember 2003 var det ca. 38 000 plasser i syke­ hjem. Av de som bor i sykehjem er vel halvparten over 85 år, og omkring % lider av demens eller lignende tilstander. I nye sykehjem bygges så å si

bare enerom, og ved inngangen til 2004 var 91 % av rommene i sykehjem enerom. Etter den sterke utbyggingsperioden som ble gjennomført ved handlingsplanen, er høyere kvali­ tet i eldreomsorgen et politisk hovedmål. Det skal legges mer vekt på valgfrihet, brukerorientering, individuell tilpasning, kvalitetssikring og sterkere rettsikkerhet. Eldreomsorgen står foran store utford­ ringer i årene som kommer fordi antallet eldre med behov for hjelp vil øke langt sterkere enn antallet yngre som skal fylle omsorgsyrkene. Historikk. I tidligere tider ble omsorgen for de eldre i langt større grad enn i dag ivaretatt av familie og slekt. De som ikke hadde familie, var ofte henvist til tigging, legd eller opphold på fattighus. Kirken og frivillige organisasjoner har også lange tradisjoner i arbeidet for omsorgstrengende gamle, og de frivillige organisasjonene har helt opp til vår egen tid spilt en sentral rolle i utprøving og utvikling av nye tiltak. Den offentlige eldreomsorg ble utviklet i kommune­ ne etter 1870, særlig ved at pleie- og gamlehjem erstattet de gamle fattighusene. Den kommunale eldreomsorg har utviklet seg sterkt etter den annen verdenskrig. Kommunene har stått for iverksetting og drift av de offentlige tiltak, mens staten i økende grad har engasjert seg gjennom lovgivning, økono­ miske tilskudd, forskning og utredning, opplæring og veiledning m.m. I 1990-årene kom eldreomsorgen på etterskudd i forhold til den sterke veksten i tallet på eldre med behov for pleie og omsorg. I 1998 ble derfor Hand­ lingsplanen for eldreomsorgen satt i verk. Gjennom den ble det tatt i bruk ekstraordinære statlige virke­ midler for å bygge ut kapasiteten og ruste opp stan­ darden i alle ledd av eldreomsorgen. Denne utbyg­ gingen vil fortsette i årene som kommer. AkH/GV eldreråd, rådgivende organ om eldrepolitikk i fylkes­ kommuner, kommuner og bydeler. Ifølge lov om kommunale og fylkeskommunale eldreråd av 8. nov. 1991 skal det være eldreråd i alle kommuner og fylkeskommuner. Alle saker som gjelder eldres levekår skal behandles av eldrerådet før kommune­ styret eller fylkestinget behandler sakene. Det kan ta opp saker av eget tiltak. Se også ► Statens seniorråd. eldresenter, et sosialt (ikke medisinsk) servicetilbud til hjemmeboende eldre. Det er åpent for alle eldre og en del av virksomheten drives også av de eldre selv. Det finnes ulike serviceytelser som kafedrift, matombringing, fotpleie, frisør og ulike hobbyvirkDesigneren Olav Eldøy og Stokke Gruppen mottok Merket for God Design 2002 for stolen Peel.

somheter. Det er også vanlig at det drives klubber av forskjellig art og at det arrangeres kurs. Sosionom er vanligvis knyttet til sentrene, og noen av dem driver oppsøkende virksomhet. Eldrevatn, regulert vann i Lærdalsvassdraget, Lærdal kommune, Sogn og Fjordane, det største vannet helt innen kommunens grenser. Magasin for Borgund kraftstasjon (186 MW) og Stuvane kraftstasjon (38 MW) i Lærdalen. 1116 moh. og 2,4 km2 ved største reguleringshøyde. Eldrid, Elfrid, kvinnenavn, norrønt Eldrfdr, trolig fra norrønt hildr, 'strid', ogfrfdr, 'vakker', eller fridr, 'fred, vern'. Navnedag 23. juni. Eldridge, Roy (David) [eldrids], kalt «Little Jazz», 1911-89, amerikansk jazztrompeter. Gjennom sitt intense og meget personlige trompetspill markerte han seg i 1930-årene som en av jazzens store stilskapere. Influert av Louis Armstrong utviklet han en trompetstil som ble inspirasjonskilde for Dizzy Gillespie og således danner en bro mellom 1920- og 1940-årenes jazz. Han spilte med bl.a. Fletcher Henderson og Gene Krupa, og ledet en rekke egne grupper. Eldridge, som også var en habil sanger og trommeslager, besøkte Norge en rekke ganger, ofte som medlem av Jazz at the Philharmonic. eldste, de, urkirkelig æres- og embetstittel, overtatt fra jødedommen, hvor de eldste utgjorde en gruppe i Det høye råd ved siden av prester og skriftlærde. Fra det greske ord for eldste, presbyteros, stammer vårt ord prest. Betegnelsen eldste (fr. andens, eng. elders) ble gjenopplivet i den kalvinske kirke som tittel på medlemmer av menighetsråd, og er derfra overtatt av frikirkelige samfunn som vil ha en bibelsk menighetsordning og derfor også gjenopptar titler hentet fra Bibelen, f.eks. pinsevennene. eldtest, ildskuffe med lokk og håndtak, til å bære glør i. Eldueid (av norrønt Eldu, gen. av Elda, og eid, eidet ved Elda), gammelt navn på det nåværende Nam­ dalseid, Nord-Trøndelag. Omtalt flere ganger i Snorres kongesagaer. Eldøy, Olav, f. 1. nov. 1948 i Stord, norsk interiørar­ kitekt og møbeldesigner. Utdannet ved Bergen Kunsthåndverksskole 1973. Med bakgrunn fra møbelindustrien startet han 1977 egen praksis som interiørarkitekt og møbeldesigner. Mottok 1991 NOR-IN-prisen for sofaen Vatne 980, produsert av Vatne Møbler as. Han har også en rekke ganger mottatt Merket for god design. Elea, lat. Velia, i oldtiden en betydelig handelsby i Sør-Italia ved Tyrrenske hav, anlagt av joniske foker ca. 540 f.Kr., hjemsted for den eleatiske skole. Rui­ ner ved Castellammare della Bruca i Lucania. eleatiske skole, den, gresk filosofskole på 500- og 400-tallet f.Kr., oppkalt etter byen Elea, en gresk koloni i Italia sør for det nåværende Napoli. Den eleatiske skole stod i skarp motsetning til naturfilosofene og Heraklit. Skolens ideer øvde stor innflytel­ se på greske og andre senere filosofer. Filosofi. Grunnlegger av den eleatiske skole er Xenofanes (født ca. 565), mens Parmenides (født ca. 540) er skolens fremste representant. Begge anså fornuften for en bedre sannhetskilde enn sanseerfaringen som lar verden fremstå for oss som ubestan­ dig og skiftende. Fornuften sier oss at enhver for­ andring er logisk umulig; virkeligheten er, tross våre sanser, enhetlig, udelelig, evig og uforanderlig. Platon kritiserer denne lære i en av sine viktigste dialoger, Parmenides. Zenon (født ca. 500) var elev av Parmenides. Han ansees for opphavsmannen til den dialektiske metode i filosofien. Han er mest kjent for sine paradokser, f.eks. ► Akhillevs og skilpadden, som skulle bevise at bevegelse og forandring er logisk umulige. Electoral College [ilektørøl kålids], valgmannsforsamling som har til oppgave å foreta det formelle valg av president og visepresident i USA. Forsamlin-

389

ELEFANTER

Elefanter. Afrikansk elefant i Amboseli nasjonalpark, Kenya. - Til høyre: En flokk indiske elefanter.

gens medlemmer velges ved alminnelige valg, delstat for delstat, og i et antall svarende til delstate­ nes medlemmer i Kongressen. Valgmennene har på forhånd bundet seg til president- og visepresidentkandidat, og forsamlingens reelle betydning er derfor liten. Hvis det er flere enn to presidentkandi­ dater og ingen har fått flertall i Electoral College, kan imidlertid forsamlingen komme til å spille en politisk rolle. Electra, radiofyr med retningsbestemt stråling, men med faste sektorer. Forløper til Consol radiofyr. Electra, navn på amerikanske passasjer-Ztransportfly levert av Lockheed. Typer. L.10/L.12/L.14 Electra/Super Electra (L. 14) er betegnelsen på en serie tomotors propelldrevne fly som var i luften for første gang i 1934 og som kunne ta 6-12 passasjerer. L.188 Electra hadde fire turbopropmotorer, fløy for første gang i 1957 og kunne ta 74-98 passasjerer. Det maritime patruljeringsflyet Lockheed P-3 Orion ble utviklet fra denne flytypen. Electric Light Orchestra [ilektrik lait åikastra], oftest kalt ELO, britisk rockgruppe dannet 1971 med bl.a. Jeff Lynne, sang, gitar og keyboards. Gruppen skilte seg ut ved å ha instrumenter som fiolin og cello i besetningen, og opp gjennom 1970-årene hadde den stor suksess med sin melodiøse, «klassisk» arrangerte popmusikk. Den ble oppløst i 1983, men gjenoppstod for en kort stund i 1986 og ble reorgani­ sert, uten Lynne og under navnet ELO 2, i 1990. Av album kan nevnes Out of the Blue (1977) og Discovery (1979). Lynne er også en anerkjent plateprodusent, og har bl.a. samarbeidet med George Harrison, Roy Orbison og Tom Petty. I 1988 slo disse fire samt Bob Dylan seg sammen til «fritidsgruppen» The Traveling Wilburys, som gav ut albumene Volume One (1988) og Volume Three (1990).

^2 Elect rolux Electrolux, AB, Stockholm, svensk industrikonsern grunnlagt 1910 som Elektromekaniska AB, fikk 1919 navnet Elektrolux etter sammenslutning med AB Lux (grunnlagt 1901); nåværende skrivemåte fra 1957. Electrolux er verdens ledende produsent av husholdningsapparater (komfyrer, vaskemaskiner, kjøleskap, fryseskap m.m.) og støvsugere, for øvrig storkjøkkenanlegg, vaskeriutstyr, kjøleutstyr, motor­ sager, gressklippere, hagetraktorer, diamantverktøy m.m. Kjente europeiske varemerker er Electrolux,

AEG, Zanussi og Rex innen hvitevarer, Electrolux og AEG innen støvsugere, Electrolux, Flymo, Partner, McCulloch og Husqvarna innen gressklippere og hagemaskiner og Husqvarna og Jonsered innen motorsager. Omsetning ca. 125 mrd. svenske kr med nesten 80 000 ansatte"(2OO3). Finans- og industrimannen Axel ► Wenner-Gren var selskapets hovedeier 1919-56. Fra 1956 kontrol­ leres Electrolux av Wallenberg-familien, nå gjen­ nom investeringsselskapet Investor AB (eierandel ca. 25 %). Historikk. Elektromekaniska og Lux produserte opprinnelig begge støvsugere; det første kjøleskapet ble lansert 1925. Fra 1960-årene har konsernet ekspandert raskt. Blant selskapene som er overtatt, er svenske ElektroHelios (1962, fra ASEA), gressklipperprodusenten Flymo (1968), amerikanske National Union Electric (1974, støvsugere under merket Eureka), motorsagprodusentene ►Husqvar­ na, Partner (1978), Jonsered og Pioneer (1979), italienske Zanussi (1984, hvitevarer), amerikanske White Consolidated (1986, hvitevarer) og divisjonen for husholdningsapparater i tyske ► AEG (1994). Tidligere eide Electrolux metallprodusenten Grånges (1980-97), kontorutstyrsselskapet Facit (1973-83), samt virksomheter innen byggevarer, landbruksmaskiner, gjenvinning m.m. Virksomhet i Norge. Electrolux opprettet et norsk datterselskap allerede 1920, og fra 1930 ble det produsert støvsugere. 1967-2001 produserte kon­ sernet dessuten komfyrer (Elektra) i Eidsvold, en virksomhet overtatt fra Per Kure A/S, og 1981-84 gressklippere, hagetraktorer og jord- og snøfresere i Askim etter å ha overtatt Norlett (grunnlagt 1948 som Norsk Lettmetall). Motorsagprodusenten John i Drøbak (grunnlagt 1948) ble overtatt av Electrolux og nedlagt 1983. Per 2004 har Elektrolux produk­ sjon av motorsager i Sarpsborg (tidl, også gressklip­ pere), samt flere salgsselskap. elefanter (av gr. elefas), Elephantidae, eneste nåle­ vende pattedyrfamilie i ordenen elefantdyr eller snabeldyr (Proboscidea). De største av alle landdyr. Biologi. Hodet er stort, øynene små, orene store og pannen fremstående; det siste skyldes en enorm utvikling av pannebenets hulheter (pneumatiske rom) som står i forbindelse med nesehulen. Pannebenet er 30 cm tykt hos voksne dyr. Også andre av skalleknoklene er «pneumatisert» på lignende måte. På dette vis blir kraniets overflate sterkt forøkt, og skaper feste for de kolossale musklene. Nesen er forlenget til en snabel som tjener som fole- og gripe-

organ; den berører jorden når dyret står i oppreist stilling. Skilleveggen mellom nesegangene springer ved enden av snabelen frem til en fingerlignende dannelse, som er kledd med en bløt og meget følsom hud. Like under snabelen er den trekantede mun­ nen med underleppen trukket ut i en nedhengende spiss. Føttenes knokler er korte og fast forbundet ved svære båndmasser. Alle føtter har 5 tær, de fleste er forsynt med små hover som lett faller av. Halen er kort med en hårdusk i enden. Huden er enormt fortykket og ligger i grove folder, besatt med spredte, stive hår. Hjernen er liten i forhold til dyrets størrelse (hos fullvoksne 5-6 kg). Drektigheten varer 18-22 måneder. Tannsettet. Melketannsettet består av en liten, meget dårlig utviklet støttann og tre melkejeksler. Det blivende tannsett består av en støttann i hver halvdel av overkjeven og tre jeksler i hver kjevehalvdel. Hunnene av indisk elefant utvikler sjelden støttenner. Se også ►elfenben. Levevis. Elefantene er planteetende og kan gjøre skade på skog og plantasjer. De spiser daglig en matmengde som tilsvarer vel 4 % av kroppsvekten. Maten føres inn i munnen med snabelen, og dyret drikker ved å suge snabelen full av vann og sprøyte det inn i munnen. De er flokkdyr som dels lever i grupper med voksne hanner, og dels i familiegrup­ per som anføres av en gammel hunn. Familiegrup­ pen består av nært beslektede hunner og deres ikke kjønnsmodne avkom. Her er de sosiale båndene meget sterke, og dyrene viser ofte atferd som tyder på samarbeid. Voksne hanner holder som regel sammen i små flokker som stadig skifter i størrelse og sammensetning, og hvor de sosiale båndene er svake med lite av tegn som tyder på noe samarbeid mellom dem. I brunsttiden utkjempes blodige kam­ per mellom hannene, og de fordrevne hannene lever som eneboere. Elefantene trives best i fuktig varme, de svømmer lett, løper hurtig og foretar lange vandringer. Den afrikanske elefanten kan bli ca. 36 år, den indiske ca. 70 år. Dyr over 80 år hører med til sjel­ denhetene. Afrikansk elefant, Loxodonta africana, har enorme, vifteformede ører. Støttennene kan bli meget store, hos gamle hanner med en gjennomsnittlig lengde på 2,5 m, hos hunner 1,6 m. Hunnens er meget spink­ lere og lettere enn hannens. Skulderhøyden er ca. 3 m. Hunnen veier 2700-3500 kg, hannen 4500-5300 kg hos den største underarten, savanneelefanten. I Angola ble det i 1955 skutt en hannelefant som

390

ELEFANTFISK

hadde en skulderhøyde på vel 4 m og levendevekt nesten 11 tonn. Den tyngste kjente støttann veier omkring 120 kg. Kinntennenes tyggeflate har ca. 10 lameller. Den afrikanske elefanten ble temmet allerede i oldtiden. Den lever i skoger og steppetrakter i Afrika, sør for Sahara og ble tidligere sterkt etterstrebt for elfenbenets skyld. Fortsatt forekom­ mer ulovlig jakt. Se også ►elfenben. Afrikansk elefant har vært delt i underartene savanneelefant og skogselefant. Nye studier tyder på at skogselefant bør skilles ut som en egen art, Loxodonta cyclotis. Den er mindre og mørkere enn savanneelefanten, den har støttenner som ikke krummer like mye og ører som er mindre og rundere i formen. Dvergelefant er mest trolig en dvergform av skogs­ elefant. Indisk elefant, Elephas maximus, er litt mindre, med lavere ben og mindre ører. Den har en skulderhøyde på 2,5-3 m og en vekt på opptil 4500 kg. Pannen er sterkt hvelvet, siste kinntann med inntil 24 lameller. Den er temmet i India og lever i skogregioner i det sørøstlige Asia, på Sri Lanka og Sumatra. En del eksemplarer er innført til Borneo og forvillet der. Fossile elefantdyr. De eldste elefantdyrene, t-Moeritherium, er kjent fra tidlig i tertiær (eocen, 55-50 mill, år siden) i Afrika, bl.a. Egypt. Moeritherium var på størrelse med en tapir, manglet ekte snabel, men hadde forlengede fortenner (begynnende støtten­ ner) både i over- og underkjeve. Videre utvikling førte til større dyr, lengre snabel og færre og samtidig mer kompliserte kinntenner. Hjørnetennene for­ svant, liksom alle fortennene bortsett fra ett eller to par, som ble støttenner. Ordenen snabeldyr eller elefantdyr kan deles i tre underordener: 1) Moeritheroidea (levde fra eocen til oligocen) med familien Moeritheriidae. 2) Deinotheroidea (levde fra miocen til pleistocen) med familien Deinotheriidae. 3) Elephantoidea (nålevende, oppstod i oligocen) med familiene Gomphotheriidae, Mastodontidae og Elephantidae. De store deinotheridene hadde nedoverbuede støttenner i underkjeven, se ► Deinotherium. Gomphotheriidae omfatter mange arter med støt­ tenner både i over- og underkjeven. Flere hadde forlenget underkjeve, iblant med brede, flate støt­ tenner. Mastodontidae hadde støttenner i overkjeven. Kinntennene var uten sement i kronen, og det var alltid mer enn fire kinntenner i munnen av gangen (se ^Mastodon). Elephantidae, som bl.a. mammut og nålevende elefanter tilhører, har alltid støttenner i overkjeven. Kinntennene har alltid sement i kronen, og det er bare fire kinntenner i munnen av gangen. Flere hundre arter elefantdyr er kjent fra fossilfunn i Afrika, Europa, Asia og Nord-Amerika. I pleistocen vandret noen arter inn i Sør-Amerika, hvor de siste døde ut for ca. 1500 år siden. EØ/OBrH elefantfisk. Gnathonemus petersi, benfiskart i nilgjeddefamilien. Afrikansk akvariefisk som blir ca. 25 cm lang, er svart med et gull tverrbånd som strekker seg mellom rygg og gattfinne. Underleppen er forlenget i forhold til overleppen med ca. 2 cm. Se også ► nilgjedder. elefantiasis, elefantsyke, kronisk oppsvulming av bena, som regel pga. hindret avløp av lymfevæske. 1 sin klassiske form er dette en tropesykdom som skyldes infeksjon med parasitter (filarier) som slår seg ned i lymfekarene og tetter dem igjen. 1 Norge er tilstanden oftere assosiert til årebetennelse eller andre forstyrrelser i blodkarene. Elefantine, Elephantine (gr. 'Elefantøya', gaminelegypt. Jebu, navn etter elfenbenshandelen), berømt øy i Nilen ved Aswan, fra gammel tid grensen mel­ lom Egypt og Etiopia, den etnografiske nordgrense for den nubiske befolkning. Har berømt «nilometer» (vannstandsmerke) fra ptolemaiisk tid. Papyrusfunn med tekster på arameisk.

elefantlus, navn på de nyreformede nøttefruktene hos trærne Anacardium occidentale i Vestindia og Semecarpus anacardium i Sørøst-Asia. De inneholder en svart farge som brukes til blekk og til å farge bomull med. Elefantordenen, Danmarks fornemste ridderorden. Opprinnelig et religiøst brorskap som ble opprettet av kong Christian 1 på midten av 1400-tallet; med­ lemmene bar kjede, der elefanter dannet ett eller fle­ re ledd. Ordenen ble rekonstituert av Frederik 2 (1580) og reorganisert med nye statutter av Christan 5 (1693). Monarken er stormester, monarkens sønner selvskrevne riddere. Ordenstegnet, en diamantprydet, hvitemaljert gullelefant med tårn og negergutt på ryggen, bæres ved høyre hofte i lyse­ blått bånd eller, ved høytidelige anledninger, i gullkjede prydet med tårn og elefanter. Ordenen var opprinnelig bare for «fremmede potentater og herrer av den evangeliske religion, ordensherrens geheimste råd, høyeste ministere, generalpersoner og riddere av Dannebrog». I nyere tid er også opptatt kvinnelige (fra 1958; bare kongelige) og borgerlige medlemmer (bl.a. Niels Bohr og Winston Churchill). Ordenens riddere er plassert i første rangklasse og bærer tittelen eksellense; deres våpenskjold opphen­ ges i Frederiksborgs slottskirke. elefantskilpadder, krypdyrarter i familien ► landskilpadder; inntil 12 arter på de forskjellige øyene på Galapagos. De ble tidligere henført til samme art, Geochelone elephantopus, men regnes i dag som ulike arter. Mest kjent er G. nigrita, fra Indefatigable Is­ land. De største artene kan bli opptil 1,3 m lange, veie over 200 kg og skal kunne bli opp mot 200 år gammel. Nesten helt utryddet. Lever på Galapagosøyene. Se også ► kjempeskilpadder. elefantspissmus, snabelrotter, annet navn på springspissmus, Macroscelididae, pattedyrfamilie i orde­ nen springspissmus. Se ► springspissmus. elefantstrutser, annet navn på ►madagaskarstrutser, utdødd fuglefamilie innen ordenen strutsefugler. eleganse (av fr.), smakfullhet, formfullendthet, overlegen sikkerhet i gjennomføringen av noe, bravur. elegant, som vitner om smak og kultur og dertil er kostbar og utsøkt; fin og smakfull. elegi (av gr.), klagesang; hos grekerne og romerne opprinnelig et dikt skrevet i distika: avvekslende heksameter og pentameter. Elegien er oppstått og utviklet i Jonia på 600-tallet f.Kr. og blir blant andre tilskrevet Arkhilokhos og Kallinos. Den ble foredratt til fløytespill. Innholdet av de eldste elegiene vi kjenner var krigersk (oppfordring til kamp, Tyrtaios), politisk (Solon), etisk (leveregler, Theognis), erotisk (Mimnermos). Samme versemål ble også brukt i gravepigrammer. Mange dyrket elegien i den aleksandrinske tiden, f.eks. Kallimakhos. Hos de romerske dikterne (Catull, Tibull, Properts) var innholdet mest erotisk, hos Ovid også klagende (sorg over hans landflyktighet). I moderne diktning betegner elegien el (sentimen­ talt) klagedikt uten hensyn til den ytre form. 1 mu­ sikken betegner elegi klagesang. elegisk (av gr.), klagende, vemodig; følsom, eleksjon (av lat.), valg, utvalg. elektiv mutisme, psykisk lidelse hvor et barn ikke snakker når det er hjemmefra, skjønt det ikke er noe alvorlig i veien verken med språkforståelsen eller talen. Lidelsen er også kalt selektiv mutisme. Lidel­ sen oppfattes som en forstyrrelse i barnets motiva­ sjon for å prøve seg på noe nytt. Barn med elektiv mutisme er hemmede, sjenerte og tilbakeholdende. Atferden begynner vanligvis i 3-4 års alder. Atferds­ terapi synes mest effektivt som behandling. Progno­ sen er best jo tidligere behandlingen settes inn. Lidelsen forekommer hos ca. 1 av 1000 barn. elektor (av lat.), velger, valgmann, person som ved indirekte valg deltar i det endelige valg; kurfyrste.

elektoral, valgmanns-; kurfyrstelig. elektorat, valgmanns stilling; kurfyrstedømme. Elektra.

1 Etter greske sagn datter av kong Agamemnon og Klytaimestra; søster av Orestes. Etter Agamemnons død tok hun sammen med sin bror hevn over Kly­ taimestra og Aigisthos. Senere ektet hun Orestes' trofaste venn Pylades og levde med ham i Fokis. Elektra blir ikke nevnt i de homeriske dikt, men ofte i den senere litteratur, fremfor alt i tragedien; bevart er Aiskhylos' Gravofferet (Khoeforoi) og Sofokles' og Evripides' tragedier Elektra (henholdsvis ca. 460 f.Kr. og ca. 413 f.Kr.). Om Elektra har i nyere tid Hugo von Hofmannsthal, Eugene O'Neill, Jean Giraudoux og Jean-Paul Sartre skrevet tragedier. Hofmannsthals tekst er også grunnlag for en opera i én akt av Richard Strauss (1909). Evripides' tragedie ble filmet i Hellas av Michael Cacoyannis (1961). 2 Navn på en okeanide, mor til Iris, elektrakompleks (psyk.), betegnelse brukt av C. G. Jung om den lille pikens antatte seksuelle binding til sin far og sjalusi overfor moren, som ifølge Jung er analog med gutters ►ødipuskompleks. Betegnelsen bygger på den greske myten om Elektra som lot sin mor drepe, som hevn for at moren stod bak mordet på faren. Freud var uenig med Jung i at gutters og pikers utvikling i denne fasen var analog. Han hevdet at piker ikke kunne gjennomgå en fullgod ødipuskonflikt, fordi de manglet penis. Denne manglen medførte ifølge Freud at piker ikke kunne føle kastrasjonsangst, i og med at man ikke kan føle angst for å miste noe som allerede er tapt. Den rådende følelsen for piker i denne fasen ville være misunnelse overfor gutter fordi de hadde penis, kalt penismisunnelse. Moderne forskning har imidlertid vist at det er lite belegg for å hevde at penismisunnelse er en fremtredende følelse hos piker og kvinner. elektret (av eng. electr(icity) og (magn)et), en type ►di­ elektrikum. Enkelte stoffer, bl.a. en blanding av voks og harpiks, vil, når de i smeltet tilstand blir polarisert i et elektrisk felt og deretter avkjølt så de størkner mens de fremdeles er i feltet, beholde sin polarisa­ sjon når feltet fjernes. Legemet man får, viser seg da sterkt positivt ladet på den ene siden og negativt ladet på den andre siden. Det minner derfor om en permanent magnet, noe som har gitt opphav til navnet. elektrifisering (lat. nyd.), overgang fra en energi­ form til elektrisitet; dvs. legge om energiforsyningen slik at elektrisk kraft kan brukes. Elektrifisering av en jernbane vil si overgang fra damp- (evt. diesel)drift til elektrisk drift. Se ►elektrisitet, elektriker, yrkesutøver som bygger opp, foretar feilsøking og retter feil i elektriske anlegg i boliger, forretningsbygg, fabrikker og skip. Opplæringen i faget skjer normalt ved to års utdanning i videregå­ ende skole og to og et halvt år i lære i bedrift. Opplæ­ ringen på arbeidsplassen avsluttes med en fagprøve. Tidligere ble elektriker betegnet elektromontør gruppe L. elektrisere (av fr.) 1 (fys.) Fremkalle elektrisk ladning på et legeme. 2 Oppflamme, oppildne, begeistre sterkt, elektrisermaskin, apparat til å frembringe elektrisitet ved gnidning, først laget av Otto von Guericke 1663. Hans maskin bestod av en kule av svovel støpt omkring en akse. Kulen ble dreid rundt med handsveiv mens en person holdt hendene mot den, og ved gnidningen ble kulen elektrisk og kunne brukes til eksperimenter. Maskinen ble senere forbedret og bestod til slutt av en sirkulær glasskive som roterte mellom to skinnputer belagt med en blanding av kvikksølv, sink og tinn (Kienmayers amalgam). Ved gnidningen blir glasset positivt elektrisk og putene negativt elektriske. Den negative elektrisiteten ledes

ELEKTRISITET

391

til jord, mens den positive elektrisiteten på glasset blir nøytralisert av elektroner som trekkes ut av metallspisser på en isolert leder, konduktoren. Konduktoren får på denne måten et underskudd av elektroner og blir positivt ladd. Vanligvis er konduk­ toren utstyrt med glassfot og en metallkule. Elektrisermaskiner som utnyttet gnidningselektrisitet, ble etter hvert avløst av influensmaskiner basert på elektrostatisk induksjon (influens). Noen av disse er utviklet videre til elektrostatiske høyspenningsgeneratorer (se >7311 de Graaff-akselerator). elektrisitet (lat. nyd. fra gr. elektron, 'rav'), fysiske fenomener knyttet til negativt eller positivt ladde partikler i ro eller i bevegelse. Læren om elektrisitet i ro, statisk elektrisitet, kalles elektrostatikk, mens læren om elektrisitet i bevegelse, elektrisk strøm, kalles elektrodynamikk. Navneforklaring. Det nevnes i oldtidens litteratur at rav kan tiltrekke lette gjenstander, f.eks. tørre strå, når man gnir det. Betegnelsen «elektrisk», som kom på 1600-tallet, betyr egentlig «ravaktig». Ordet elektrisitet er dannet senere og betegnet opprinnelig den tilstand et elektrisk legeme er i; det er senere gått over til å betegne elektrisk ladning. Fysisk fenomen

Elektrostatikken er læren om elektriske ladninger i ro. Det finnes positive og negative elektriske ladninger, og stoffer med omvendte ladninger tiltrekker hver­ andre. Atomteorien kan forklare fenomenet; kjer­ nen i atomet består av positive ladninger (protoner), mens elektronene omkranser kjernen. Et overskudd av elektroner gir negativt ladet stoff, mens et under­ skudd av elektroner gir positiv ladning. Coulombs lov fra 1785 beskriver kraften mellom elektriske ladninger. Loven er dannet etter forbilde av Newtons gravitasjonslov og sier at kraften mel­ lom to elektriske ladninger er proporsjonal med produktet av ladningene og omvendt proporsjonal med kvadratet av avstanden mellom dem: 47te r der og q2 er ladningene, r er avstanden mellom dem og e er permittiviteten for det stoffet som be­ finner seg mellom ladningene. På grunnlag av Coulombs lov utviklet G. Green og J. C. Gauss den matematiske teorien for elektrosta­ tikk, som i det vesentlige er teorien om ► elektrisk potensial. Se også ►elektrisk ladning, ► elektrisk spenning, ►elektrisk felt. Elektrodynamikken omhandler læren om ►elektrisk strøm, dvs. en elektrisk ladning i bevegelse. Strøm­ men oppstår når det er en elektrisk spenning mel­ lom forskjellige punkter i en leder. Motstanden (resistansen) i en elektrisk leder ble beskrevet av G. Ohm, se ►Ohms lov, ►resistans. J. Joule fant sam­ menhengen mellom elektrisk strøm og ► elektrisk energi. Se også ►elektrodynamikk, ►elektromagne­ tisme. Historisk utvikling av teoriene. Elektrostatiske feno­ mener var kjent allerede i oldtiden. Bl.a. påviste Thales fra Milet (ca. 600 f.Kr.) at rav etter gnidning kunne tiltrekke lette gjenstander. Disse iakttagelsene ble ikke utviklet videre før Elizabeth Is livlege Wil­ liam Gilbert beskrev fenomenet i sitt verk De Magnete (1600). Gilbert fant at noen stoffer, f.eks. diamant, safir, harpiks og svovel, blir elektriske når man gnir dem, mens andre, f.eks. metaller, ikke blir det. Denne oppdeling faller sammen med den nåværen­ de oppdeling i isolatorer og ledere. Otto von Guericke viste 1671 at elektrisitet kan overføres fra ett legeme til et annet når man bringer dem i berøring med hverandre. Han fant også at det ikke bare er elektrisk tiltrekning, men også frastøtning. Von Guericke konstruerte den første maskin til fremstilling av elektrisitet i større mengder (elektrisermaskin). Ch. Dufay oppdaget i 1733 at det var to slag elektrisitet; samme slags elektrisitet frastøter

ELEKTRISITET Innhold

Fysisk fenomen Historisk utvikling av teoriene Måleenheter Historikk Måleinstrumenter Analoge instrumenter Digitale instrumenter Bruk av ulike typer Elektrisitetsforsyning Historikk Utbredelse Produksjon Forsyningssystemets oppbygging Standardisering Forbruksutvikling Organisasjonsstruktur Samkjøring Miljøaspekter Samfunnsmessig betydning Elektrisitet i industrien Skadevirkninger

391 391 392 392 392 392 393 393 394 394 394 394 394 394 395 395 396 396 397 397 397

Oversikter Måleenheter Måleinstrumenter Elektrisitetsforbruk i Norge Vannkraftproduksjon i ulike land Kjernekraftproduksjon i ulike land Elektrisitetsforsyning fordelt på genereringsformer

392 393 396 397 397 397

Elektrisitet. Gnidningselektrisitet. A) Når en glasstav blir gnidd med en silkeklut, vil elektroner gå over fra glasset til kluten. B) Glasstaven er etter gnidningen positivt ladet, og silkekluten negativt.

hverandre, mens det ene slag tiltrekker det andre. Omtrent på samme tid fant Stephen Gray at elektri­ sitet kan ledes gjennom visse stoffer fra et legeme til et annet, og han fant forskjellen på gode og dårlige ledere. Benjamin Franklin påviste at lynet er en elektrisk gnist og fremsatte i 1747 en teori for elektrisitet som vant liten tilslutning. Han innførte betegnelsene positiv og negativ elektrisitet, i betydningen over­ skudd på og mangel på elektrisitet. Hans hypotese om bare ett slags elektrisitet (unitariske teori) ble trengt tilbake for den dualistiske teori, utformet av Robert Symmer (1759) i samsvar med Dufay. Mi­ chael Faraday sluttet av lovene for elektrolyse at elektrisitet i ledende løsninger er bundet til atomene i bestemte mengder, som en slags elektrisitetsatomer (elektroner). I 1767 fant J. B. Priestley, og uavhengig av ham C. A. Coulomb i 1785, loven om den elektriske krafts avhengighet av avstanden mellom elektriske lege­ mer. Coulomb beviste loven ved hjelp av ytterst primitive og unøyaktige forsøk, men man har senere vist at evt. avvikelser fra loven må være minimale. J. L. Lagrange, P. S. de Laplace, C. F. Gauss, G. Green

m.fl. utviklet ut fra Coulombs lov teorien for det elektrostatiske potensial. Elektrostatikken er senere ikke blitt vesentlig forandret, sett bort ifra modifika­ sjoner som følger av relativitetsteorien. Det skjedde derimot en utvikling i forståelsen av elektrisk ladning. I 1895 fremsatte H. A. Lorentz en teori om elektriske elementærladninger eller minsteladninger som han kalte elektroner. I 1898 påvis­ te W. Wien ved studiet av kanalstråler at de bestod av positivt ladde partikler, og i 1919 påviste Rutherford at det ble frigjort hydrogenkjerner ved kjernere­ aksjoner. Han antok at disse partiklene var bærere av den positive elementærladningen, og foreslo i 1920 at de skulle kalles protoner. Siden den tid er det påvist en rekke partikler, dels med positiv, dels med negativ ladning av samme størrelse som elektronets og protonets ladning. En ny æra begynte da den italienske lege L. Galvani i 1780 iakttok at musklene i flådde froskelår trakk seg sammen når han tok gnister av en elektrisermaskin i nærheten. Han mente at virkningene skyldtes en særlig, dyrisk egenskap som ble kalt galvanisk elektrisitet. Den riktige forklaringen ble funnet 1800 av den italienske fysiker A. Volta. Han fant at to forskjellige slags metaller blir elektriske når de begge berører en ledende væske. Han konstruerte det første galvaniske elementet og satte elementer sammen til batteri, såkalt voltasøyle. Den videre utvikling av galvaniske elementer har ført til dagens tørrelementer og elektriske akkumulatorer. Man mente lenge at den elektrisitet som man fikk av galvaniske elementer, var noe annet enn den man fikk med elektrisermaskiner. Den videre utvikling viste at dette ikke var riktig, men at den galvaniske strøm, som man den gang kalte den, er elektrisitet i bevegelse, altså en elektrisk strøm. 11821 offentliggjorde den danske fysikeren H. C. Orsted sin oppdagelse av den galvaniske strøms virkning på en magnetnål. Samme år fant Biot og Savart loven for kraftvirkningen mellom to elektris­ ke strømmer, og i det følgende år kom A. M. Ampere med den første av de avhandlinger som dannet grunnlaget for elektrodynamikken. 1 1822 oppdaget T. J. Seebeck termoelektrisiteten, og 1826 fant G. S. Ohm motstandsloven, senere kalt Ohms lov. M. Faradays oppdagelse av den elektromagnetiske induksjon i 1831 avsluttet perioden.

Benjamin Franklin påviste 1752 ved hjelp av en drage at lynet er en elektrisk utladning (gnist). I armkroken holder han en leidnerflaske, den første elektriske kondensator. Forsøket må regnes som livsfarlig.

392

ELEKTRISITET

Faraday begynte å eksperimentere med elektriske kraftvirkninger i isolatorer og fant at kraften mellom elektriske ladninger ikke var uavhengig av det stoff som var anbrakt mellom ladningene. Disse forsøke­ ne brakte ham i 1851 til en teori som gikk ut på at elektriske og magnetiske krefter er virkninger i eteren, som han antok fylte rommet mellom ladnin­ gene. Det hypotetiske stoffet, eteren, lot seg ikke påvise, og hans samtid stilte seg avvisende overfor ideene. Faradays lære ble imidlertid tatt opp av J. C. Maxwell i 1864 og satt i matematisk form. Ifølge Maxwells teori behøver elektriske og mag­ netiske kraftvirkninger tid for a nå frem. Beviset for at det virkelig forholder seg slik ble gitt av H. Hertz i 1888, da det lyktes ham å påvise elektromagnetiske bølger. Etter eldre teorier ble elektrisitet oppfattet som en eller to vektlose væsker (imponderable fluida), altså som stoff. Maxwell beskriver derimot kraftvirkningene som en følge av tilstanden i rommet mel­ lom ladningene, det elektromagnetiske felt. I strid med Maxwells opprinnelige teori postulerte M. Planck på grunnlag av sine studier av elektro­ magnetisk stråling fra svarte legemer, at strålingen ble sendt ut i avgrensede mengder, kvanter. Kvantehypotesen ble videre bekreftet ved Bohrs atommodell og ledet til formuleringene om kvantemeka­ nikk. Kvante-elektrodynamikken er en syntese av kvantemekanikken og Maxwells feltteori (se ► kvantefysikk).

ELEKTRISITET SI-enheter (MKSA-enheter) med egne navn

Enhet

Symbol

ampere coulomb volt farad Siemens ohm weber tesla henry joule watt hertz

A C V F S Q Wb T H J W Hz

Uttrykt i andre SI-enheter

Definert ved grunnenheter

Enhet for

s•A W/A C/V Q1 V/A V- s Wb/m2 Wb/A N■m J/s 1/s

grunnenhet s•A m2- kg • s~3 ■ A~* nr2 • kg-> • s4- A2 nr2 • kg-' • s3 ■ A2 m2- kg ■ s-3 • A"2 m2 • kg • s-2 • A^1 kg ■ S"2 • A-1 m2 • kg • s~2 • A~2 m2 • kg • s~2 m2 • kg • s-3 1/s

elektrisk strøm ladning spenning kapasitans konduktans resistans magnetisk fluks magnetisk flukstetthet induktans energi, arbeid effekt frekvens

Tilleggsenheter for energi (inngår ikke i SI) eiektronvolt eV kilowatt-time kWh

1,602 177 • 10~19 J (eksperimentelt bestemt) 3,6 MW • s

energi

Måleenheter

Det har gjennom tidene vært utviklet mange for­ skjellige enhetssystemer; det som benyttes i dag er MKSA-systemet, som er en del av Det internasjonale system for enheter (► SI), se tabell. Historikk. Med de store oppdagelsene innen elekt­ romagnetismen på begynnelsen av 1800-tallet og forsøkene på å gi en matematisk beskrivelse av elektromagnetiske fenomener, meldte behovet for veldefinerte måleenheter seg. Det mest epokegjø­ rende arbeid innen dette området ble utført av tyskerne W. E. Weberog C. F. Gauss i 1840-årene. De viste at enheter for alle elektriske størrelser kunne fastlegges ved hjelp av grunnenhetene meter, kilogram og sekund, som på den tiden hadde vunnet tilslutning for vitenskapelig bruk i store deler av Europa. I stedet for m og kg valgte Weber og Gauss å benytte cm og g som grunnenheter, og utarbeidet tre forskjellige ►CGS-systemer: Det elektrostatiske. Det elektromagnetiske og, som en syntese av disse, Det gausske eller absolutte CGS-systemet som forelå i 1848. Alle senere elektriske enhetssystemer bygger på disse. For bruk innen elektroteknikk viste snart CGSenhetene seg lite hensiktsmessige. Ved internasjona­ le overenskomster i 1880-årene ble det derfor ved­ tatt å innføre en del praktiske enheter med nye navn: volt, ampere, ohm, joule, watt og etter hvert flere som ble avledet av disse. De praktiske enhetene ble forst satt lik enhetene i Det elektromagnetiske CGSsystemet multiplisert med en hel potens av 10. Energienheten joule ble valgt lik 107 erg, som frem­ kommer ved å erstatte g og cm i den mekaniske CGS-enheten erg med kg og m. Dette forholdet ble av fundamental betydning ved utvikling av senere enhetssystemer. De praktiske enhetene var vanskelig å bestemme ut fra de teoretiske definisjonene. Det ble derfor i 1893 bestemt at enkelte av dem skulle fastlegges ved egne internasjonale standarder og betegnes som internasjonale enheter. Den internasjonale ohm bie satt lik motstanden ved 0 °C i en kvikksølvsøyle med lengde 1063 mm og tverrsnitt 1 mm2, den interna­ sjonale ampere lik den strøm som utskiller 1,118 mg sølv per sekund fra en sølvnitratløsning og den internasjonale volt ble gitt i forhold til spenningen av ►Clarks element, som ble satt lik 1,434 V. Standardene ble fastsatt slik at enhetene ble så nær de teoretisk definerte som det i praksis var mulig å oppnå. Etter hvert som måleteknikken utviklet seg

viste det seg likevel å bli målbare avvik. Dermed ble det nødvendig å innføre korrigerende tallfaktorer i ligninger som knyttet elektriske størrelser sammen, for eksempel i Ohms lov som knytter sammen strøm, motstand og spenning, samt å presisere hvilke standarder som var benyttet. I 1947 var måleteknikken så godt utviklet at de internasjonale enhetene ble forlatt. Ampere ble påny vedtatt satt lik '/10 av den elektromagnetiske CGS-enheten for strøm som var definert ved kraften mellom to strømførende ledere (►ampere). Enheten kunne bestemmes eksperimentelt ved hjelp av en strøm vekt, og ble altså fastlagt ved målinger basert på de absolutte enhetene kilogram, meter og se­ kund. I 1901 hadde italieneren G. L. Giorgi vist at de praktiske enhetene kunne ordnes i et koherent enhetssystem ved å definere ampere som ny grunn­ enhet i tillegg til enhetene for lengde, masse og tid. Dette ville lede til at verken den elektriske konstan ten, e0, eller den magnetiske konstanten, p0, kunne settes lik 1, men bli benevnte tall, mens relasjonen e0 ■p0 = c2, der c er lyshastigheten i tomt rom, ville frem­ komme direkte. I det opprinnelige Georgi-systemet fikk p0 verdien 10~7 henry/m. Senere ble det vist at en rekke uttrykk og ligninger ville få en enklere form om en satte p0 = 4tr • 10~7 henry/m. Dette systemet, Det rasjonaliserte MKSA-systemet, ble i 1948 godkjent for internasjonal bruk av General­ konferansen for mål og vekt, og i 1960 vedtatt som del av Det internasjonale system for enheter, SI. Alle elektriske og magnetiske enheter kan i MKSA-systemet uttrykkes ved produkter av potenser av de fire grunnenhetene uten tallfaktorer. Men av praktiske grunner benyttes egne navn på en rekke enheter. Disse er angitt i tabell der det også er vist hvordan de er avledet av grunnenhetene. Nav­ nene er de samme som i Det praktiske systemet, men uten tilføyelsen «internasjonal». TH Måleinstrumenter

Instrumenter for måling av elektriske størrelser. Måleinstrumentene får ofte navn etter størrelsen de måler, jfr. strøm (amperemeter), spenning (voltme­ ter), effekt (wattmeter), resistans (ohmmeter), energi (kilowattimemeter og amperetimemeter).

Moderne måleinstrumenter kan grovt sett deles inn i analoge instrumenter, der måleresultatet vises med utslag på en skala, og digitale instrumenter, der måleresultatet presenteres som tall på en presentasjonsenhet (display), eller som informasjon til en datamaskin. ANALOGE INSTRUMENTER

Man skiller tradisjonelt mellom likestrøms- og vekselstrømsinstrumenter. I et likestrømsinstrument vil utslaget skifte retning med strømmen, mens utslaget i et vekselstrømsinstrument er uavhengig av strømretningen. Et vekselstrømsinstrument er derfor brukbart for likestrøm, men ikke omvendt. Dreiespoleinstrumentet er det tradisjonelle analoge instrumentet for måling av strøm og spenning. Det kan fores tilbake til en oppfinnelse av W. Sturgeon (1836). Instrumentel består av en strømspole som er opphengt slik at den kan dreie seg i feltet fra en permanent magnet. Spolen kan enten lagres oppi mineralske dreielagre (juvellagre) og holdes i likevektsstilling av spiralfjærer som også strømmen sendes inn gjennom, eller spolen kan være hengt opp i en tråd eller i et metallbånd og holdes i likevektsst illing av torsjonskreftene i tråden eller bånde­ ne. Når strøm sendes gjennom spolen, vil den dreie seg i magnetfeltet, og utslaget avleses enten ved en viser som er forbundet med spolen, eller ved speilavlesning (lysflekk på en skala). Viseravlesning er vanlig i forbindelse med instrumenter med opplagrede spoler (amperemeter eller voltmeter), mens lysflekkavlesning brukes ved spoler med trådopphengning, f.eks. i galvanometer. Instrumentet er følsomt, og den lette spolen tåler lite strøm. Man bruker derfor shunt og seriemotstand for å begrense strømmen. Universalinstrumenter er vanligvis dreiespoleinstrumenter utstyrt med likerettere slik at de kan brukes både for like- og vekselstrøm. Ved brytere kan man velge ut serie- og shuntmotstander slik at samme instrument kan brukes for en rekke forskjellige strøm- og spenningsområder. De har gjerne inne­ bygd batteri, slik at de også kan brukes som ohmme­ ter for resistansmålinger. Følsomhetsområdet for dreiespoleamperemeteret

ELEKTRISITET

393 kan gå ned til noen mikroampere (mikroamperemeter), og for voltmetre ned til noen millivolt (millivoltmeter). Galvanometre kan brukes til målinger av strømmer av størrelsen nanoampere (10-9A), og ved spesielle konstruksjoner som avviker noe fra prinsippet for dreiespoleinstrumentet, helt ned i pikoamperef 10-12A)-området. Dreiejems- eller bløtjemsinstrumenter er robuste og mindre følsomme, de er derfor ikke så godt egnet til presisjonsmålinger. Instrumentet består av en fast spole som strømmen sendes gjennom, og en stav eller anker av bløtt jern, som enten trekkes inn i spo­ len eller rettes inn i retning av det induserte magnet­ felt når det går strøm i spolen. En variasjon av dette instrumentet har to jernstaver eller skiver som er anbrakt ved siden av hver­ andre inne i spolen. Den ene staven eller skiven ligger fast mens den andre kan bevege seg. Ved strømgjennomgang blir begge magnetene likt mag­ netisert og frastøter derfor hverandre. I alle bløtjemsinstrumenter er utslaget bestemt ved kvadratet av amperevindingstallet i spolen. Siden man ikke har noe permanent magnetfelt, må det induserte felt være sterkere enn i dreiespoleinstru­ mentet, og man kan ikke i samme grad anvende shunt og seriemotstander. Som amperemeter nyttes et instrument med få tykke viklinger, mens man for å få stor indre resistans lager voltmeter med mange viklinger av tynn tråd. I hetetrådsinstrumentet blir en tråd oppvarmet pga. strømmen som går gjennom den. Forlengelsen av tråden på grunn av oppvarmingen kan overføres mekanisk til bevegelse av en viser, og utslaget gir et

mål for strømmen gjennom - eller spenningen over instrumentet. Termo-omformerinstrumenter er basert på samme prinsipp som hetetrådsinstrumentet; dvs. oppvar­ ming av en tråd eller stav ved strømgjennomgang, men temperaturen på staven måles ikke ved lengdeøkningen, men ved termoelementer som er festet på staven. Spenningen fra disse måles ved hjelp av et millivoltmeter. Elektrodynamometer er et instrument med to strøm­ førende spoler, en fast og en bevegelig. Sendes samme strøm gjennom de to spolene, kan instru­ mentet brukes som amperemeter eller voltmeter. Det har imidlertid sin største anvendelse som watt­ meter. Effekten av vekselstrøm er bestemt ikke bare av strøm og spenning, men også av faseforskjellen mellom disse. Dersom man sender strøm som er i fase med den forbrukte strømmen gjennom den ene spolen, og strøm som er i fase med den påtrykte spenning gjennom den andre spolen, vil utslaget på instrumentet bli et mål for den aktive eller forbrukte effekt. Ved å forandre fase på den ene spolen med 90° får man målt den reaktive effekten. Brukt på denne måte kalles elektrodynamometeret for et varmeter (fork, for volt-ampere-reaktiv). DIGITALE INSTRUMENTER

I dag brukes stort sett digitale instrumenter, både fordi de er billigere, og fordi de kan gi mer informa­ sjon enn analoge instrumenter. I digitale instrumen­

ter blir de elektriske signalene forsterket og omdan­ net til tilsvarende tallstørrelser ved hjelp av ►analog-digital-omformer, og måleresultatene blir vist som tall på et display. Digitalmultimetre måler forskjellige elektriske størrelser, vanligvis likestrøm, vekselstrøm, likespenning, vekselspenning og resistans. Oscilloskopet er det instrument som har vist seg mest anvendbart. Dette viser bilde av spenningsva­ riasjoner, som gir informasjoner om spenning, frekvens, faseforskyvning m.m. BRUK AV ULIKE TYPER

For måling av strøm og spenning, er de klassiske universalinstrumentene, basert på dreiespolesystem, nesten helt erstattet av digitalvoltmetre eller digital­ multimetre. Fullstendig informasjon om en likeeller vekselsspenning får man om man undersøker den som funksjon av tiden, f.eks. ved hjelp av et oscilloskop, der man på en skjerm kan følge tidsfor­ løpet av en spenning. Måling av motstand (resistans). Den enkleste meto­ den for å måle resistans er ved hjelp av et analogt eller digitalt multimeter som er kalibrert i ohm. Se ► ohmmeter. Måling av energi. Til å måle forbruk av elektrisk energi bruker en kilowattimemåler (se ►elektrisitetsmåler). For likestrøm er energiforbruket lik produktet av strøm, spenning og tid. For veksel­ strøm må det også tas hensyn til faseforskyvningen mellom strømmen og spenningen. Det er fire hoved­ typer av elektrisitetsmålere som benyttes: motormåler, induksjonsmåler, amperetimemåler og elektro­ nisk måler.

Elektriske måleinstrumenter

Skisse av de essensielle deler av et dreiespoleinstrument.

Prinsippskisse for dynamometer brukt som wattmeter. Den ytre, faste spolen er seriekoblet med den ytre belastningen, og strømmen i denne spolen er i fase med belastningsstrømmen. Strøm til den indre, bevegelige, spolen kommer gjennom kontrollfjærene direkte fra spenningskilden og er i fase med den påtrykte spenningen.

Enkelt bløtjerninstrument. Ved strømgjennomgang trekkes jernbolten inn i spolen på grunn av det induserte magnetfeltet.

Bløtjerninstrument. Ved strømgjennomgang magnetiseres de to jernplatene likt og frastøter hverandre.

Elektrisk måleinstrument. Koblingsskjema for dreiespoleinstrument brukt som amperemeter med en motstand med liten resistans som shunt, og som voltmeter med en motstand med stor resistans i serie.

394

ELEKTRISITET

Elektrisitetsforsyning

Elektrisitetsforsyningen omfatter produksjon, forde­ ling og leveranse til forbrukerne av elektrisk energi. For elektrisk distribusjonssystem i bygninger, se ► elektrisk installasjon. Historikk. Verdens første alminnelige elektrisitets­ forsyning ble startet i London og New York i 1882. Tre år senere begynte Laugstol Brug i Skien å levere strøm for lys og motordrift til borgere av byen. Kullbuelampen ble utviklet for innendørs bruk i 1871. To år senere ble elektromotoren demonstrert, og i 1879 kom Edisons glødelampe. I 1898 laget Kristian Birkeland fra Norge lysbueovnen, som ble starten på Norsk Hydro. Til å begynne med ble elektrisitet forsynt til lysbuelamper, men det var Edisons glødelampe som gav støtet til de første strømforsyningsanleggene. De ble gjerne kalt lysver­ ker - en betegnelse som holdt seg lenge etter at elektrisiteten ble tatt i bruk til andre formål. Elektrisitetens utbredelse skyldes utviklingen av overføringsteknikken. Med likestrøm, som kom først, og med de spenningene man behersket, kunne ikke elektrisk energi transporteres i store mengder over lange avstander. 1 1885 fant Nikolau Tesla, Galileo Ferraris og Michael Dolivio-Dobrowolski på å lage vekselstrøm-dreiefelt og utviklet dermed kraftoverføring med vekselstrøm. Dessuten kunne en nå heve og senke spenningen i systemet ved hjelp av transformatorer. 11891 ble det bygd en 178 km lang kraftoverføring for 15 000 volt vekselspenning fra vannkraftverket Lauffen ved Neckar-elven i Sveits til Frankfurt am Main, for belysning av den internasjonale elektrisitetsmessen der. Dette repre­ senterte et springbrett for vannkraftutbyggingen både i Europa og Nord-Amerika. I løpet av bare 20 år, fra 1870 til 1890, skjedde en banebrytende utvikling på elektroteknikkens områ­ de som gjorde det mulig å omsette til praktisk nytte de mer grunnleggende oppdagelser innen fysikken. Det la grunnlaget for utbredelsen av elektrisitetsfor­ syning over hele kloden. Norge kom meget tidlig med fordi landets store og mangeartede forekomster av vannfallsenergi nettopp egner seg for omforming til elektrisitet. Dampmaskinen og senere dampturhinen, øttomotoren (firetaktsmotoren) og dieselmoto­ ren kom også i bruk som drivmaskineri for elektriske generatorer der de ikke hadde vannfall som egnet seg. Elektrisk energi ble tatt i bruk til formål som før var dekket av andre energiformer, og til formål som tilgangen på elektrisitet i seg selv skapte. UTBREDELSE

Elektrisitetens andel av totalt energiforbruk har hele tiden økt i alle land, bortsett fra i perioder med uro og ødeleggelser. Forbruksøkningen har stort sett fulgt et lignende forløp i alle land og i takt med den økonomiske utvikling. De fleste industrialiserte land er nå fullt elektrifisert, dvs. alle husholdninger foruten industri og øvrig næringsliv har muligheter for tilkobling til landsomfattende forsyningsnett. Dette er langt fra tilfellet i en rekke utviklingsland; der ligger andelen av husholdninger med tilgang på elektrisk energi ofte under 10 %. Gjennomsnittlig årlig forbruk i verden (regnet per innbygger) er i

Moderne storbyer, slik vi kjenner dem, er utenkelige uten sikker elektrisitetsforsyning. Konsekvensene ved strømstans er dramatiske. Bildet viser Hamburg nattestid.

underkant av 2500 kWh, men dette varierer enormt mellom ulike land. Etiopia har eksempelvis et for­ bruk på 25 kWh per innbygger, mens Norge har i underkant av 26 500 (tall fra 2001). Quatar, Island, Forente arabiske emirater og Luxemburg ligger på topp når det gjelder totalt forbruk av energi per innbygger. Norge ligger her omtrent på gjennom­ snittet for de industrialiserte land (se ►energiforsy­ ning). PRODUKSJON

Elektrisk energi produseres i kraftstasjoner basert på vannfallsenergi, vindenergi, forbrenning av kull, olje, gass eller biomasse, eller basert på frigjort varmeenergi fra jordskorpen eller fra fisjon av uran235 i kjernereaktorer. Kraftstasjonene bygges for å yte fra noen få kilowatt (kW) til over 12 millioner kW. Beliggenheten av kraftstasjonene bestemmes ut ifra beliggenheten av selve energikilden eller mulig­ hetene for transport fra denne; vannkraftverk må bygges i nær tilknytning til fallstrekningene, mens oljefyrte kraftverk gjerne plasseres ved havner der tankbåter kan legge til. Varmekraftverk krever bortføring av kjølevarme, og store stasjoner legges helst ved elver og sjøer som kan gi kjølevann. FORSYNINGSSYSTEMETS OPPBYGGING

Overførings- og distribusjonsdelene av forsyningssystemet er bygd opp på samme måten verden over. I byer og tettbebygde strøk blir ledningene gjerne lagt som kabel i jord, men jordkabel faller svært

Prinsipptegning som viser overføringsnettet fra kraftverk til forbruker. De fleste vannkraftverk i Norge ligger i dag i fjell.

kostbar i forhold til luftledning (avhengig av spen­ ningsnivået; mer enn 10 ganger så mye for høyere spenninger). Overføring av store kraftmengder over lange avstander krever ekstra høye spenningsnivåer for å redusere overføringstapene. For avstander opptil omkring 500 km brukes vekselstrøm. Begrensningen i bruk av likestrøm ligger i at generatorer så vel som distribusjonssyste­ mer nå bygges for vekselstrøm og at omforming fra vekselspenning til likespenning og omvendt er kostbart. Over svært lange avstander kan det imid­ lertid bli økonomisk interessant å bruke likestrøm, og som eksempel på lange overføringer med luftled­ ninger før likestrøm kan nevnes den 1420 km lange forbindelsen mellom Cahora Bassa i Mosambik og Johannesburg i Sør-Afrika, og overføringen mellom provinsene Inga og Shaba i Zaire på 1700 km. Tilsva­ rende lange forbindelser for likestrøm er bygd i det tidligere Sovjetunionen og i USA. Der jord- eller sjøkabel må brukes, vil bruk av vekselspenning by på problemer på grunn av en kabels store kapasitive motstand ved vekselstrøm (se ► vekselstrøm), og likestrømskabler er lagt bl.a. over Skagerrak (130 km). Også når det er tale om store kraftmengder, som ved forsyning inn gjennom store byer, kan likestrøm bli brukt for avstander helt ned til 10-20 km. Overføringsteknikken har hele tiden satt grenser for hvor langt det lønner seg å transportere den elektriske energien. Men ønsket om utnyttelse av vannfallressurser og store kraftstasjoner basert på kull eller olje som ligger fjernt fra forbruksområde­ ne, har ført til en stadig forbedring av teknologien, og grensene blir stadig tøyd. Da f.eks. Sverige bygde ut vannkraftkildene i nord for å dekke etterspørsel lenger sør i landet, måtte problemet med å overføre kraft over lange avstander løses. Dette førte til utvik­ lingen av 400 kV-systemet, som nå er vanlig i mange land. Tilsvarende behov meldte seg i mange andre land omkring 1950, særlig i USA, Canada og tidlige­ re Sovjetunionen. Måten å bygge distribusjonsanlegg på har endret seg lite, men materiellet er stadig blitt forbedret. AVi STANDARDISERING

Tidligere var det liten grad av standardisering av systemer og utførelse. Selv innen hvert land kunne det være egne systemer både for vekselstrøm og for

ELEKTRISITET

395 likestrøm. Etter hvert er vekselstrøm blitt standard i alle land. USA satset på vekselstrøm med 60 perio­ der per sekund (hertz), mens Europa valgte 50 hertz. Senere har International Standardization Organization (ISO) og International Electrotechnical Commission (IEC) arbeidet med å standardisere materiell og terminologi. Standarder har bredt seg utover til andre land fra Europa og Nord-Amerika, slik at det i dag er vanlig med enten 220 eller 110 volt lavspenning, og de fleste land har 50 hertz. Men ennå finnes f.eks. 5-6 ulike stikkontakter for lav­ spenning. FORBRUKSUTVIKLING

Utviklingen av elektrisitetsforbruk avhenger av en rekke faktorer. De viktigste er tilgjengeligheten av ulike energiressurser, utviklingen i sektorer som landbruk, industri og service og befolkningsøknin­ gen fordelt på urbane og rurale strøk. Men også endringer i elektrisitetsprisene og antatte forhold mellom endringen i nasjonalproduktet og ulike etterspørselsgrupper som alminnelig forbruk, in­ dustri, handel og service er viktige faktorer. Startni­ vået varierer mye fra land til land. Typiske utvi­ klingsland ligger nå på et nivå helt ned mot 50 kWh per innbygger per år og opp mot nivået for nylig industrialiserte land på ca. 700-900 kWh. Målet for alle synes å være full elektrifisering opp til nivået i de industrialiserte land på 3000 kWh eller mer. Sam­ tidig skjer en omlegging i industrilandene i retning av å legge mer av sitt øvrige energiforbruk over på elektrisitet. Om alle de ca. 5 milliarder nålevende (2003) mennesker i Afrika, Asia og Latin-Amerika skulle øke sitt elektrisitetsforbruk til 3000 kWh per år, ville det kreve en årlig kraftproduksjon på ca. 15 000 TWh. Skulle de produsert denne kraften selv, ville det innebære en økning på ca. 11 000 TWh som svarer til nærmere 75 % av verdens totale produk­ sjon av elektrisk energi i 2001 (ca. 15 500 TWh). Problemet med å få til en slik økning ligger ikke så mye i mangel på energiressurser som i manglende evne til å få til den vekst som kan generere den nødvendige investeringskapital. ORGANISASJONSSTRUKTUR

Organiseringen av elektrisitetsforsyningen har etter hvert utviklet seg ulikt i de forskjellige land. Den begynte gjeme ved at industribedrifter bygde en kraftstasjon for egen forsyning til motordrift og belysning, eller i forbindelse med elektrokjemisk eller elektrometallurgisk industri, som Norsk Hydros begynnelse på Rjukan 1905, aluminiumsindustrien i Canada og USA og stålindustrien i Sverige. Det kunne også være mindre foretak, som teplantasjene på Sri Lanka og gruveindustri i Sierra Leone. Meget tidlig slo forbrukere seg sammen i samvirker for bygging av kraftstasjoner, fordelingsnett og levering av elektrisk energi til lokale samfunn. Etter hvert gikk disse sammen for å satse på større utbyggings­ oppgaver, og laget større organisatoriske enheter. Drivkreftene bak denne utviklingen var først og fremst ønsket om å produsere kraften til så lave kostnader som mulig - dette kunne oppnås gjennom å satse på stadig større kraftstasjoner basert på kull og fossilt brensel. Det samme ønsket drev utviklin­ gen mot større vannkraftprosjekter. Distribusjonsoppgaven ble i mange tilfeller ivare­ tatt av de opprinnelige små enhetene som skapte en organisasjonsstruktur som reflekteres i dagens mønster i mange land. Forsyningsenhetene har som oftest som mål å være selvstendige, og motsetter seg vanligvis sammenslutning med naboenheter. Etter siste verdenskrig ble elektrisitetsforsyningen i mange land nasjonalisert. Dette gjaldt alle land i OstEuropa, mange land i det sørlige Europa og Storbri­ tannia. I Canada og USA ble det bl.a. dannet delstatsomfattende kraftforsyningsenheter, som i global sammenheng hver for seg er store foretak som eies av delstatsregjeringen eller er aksjeselskaper av

Elektrisk kraftstasjon: Maskinhall for kraftstasjonene Suldal I og II i Suldal kommune, Rogaland, innsprengt i fjellet. - Under: Demning med kraftstasjonen Whakamaru i New Zealand.

396

ELEKTRISITET

KRAFT ELEKTRISKE KOMFYRER

NORSK FABRIKAT

Soliditet - Vakkert utseende - Effektiv utnyttetse av stremmen.

KR AFT-komfyren Koke og steke maten Approbert av elektnvilebvcrkcne

Forlang demonstrasjon

Rimelige avbetalingsvilkår FABRIKANT.

J. KRAFT % Telefon 10879

Tordenikjokli gate 3, Oslo

Telegr.sdr ,.Sterk"

Reklameplakat for elektriske apparater i husholdningen fra 1920-årene. Norsk Teknisk Museum, Oslo. - Til høyre: I Norge har den elektrometallurgiske industrien vært en av de store avtakerne av elektrisk kraft. Bilde fra en av de to elektrolysehallene på aluminiumsverket Nye Sunndal.

privat karakter. Innflytelsen fra tidligere kolonimak­ ter og fra Øst-Europa førte til at utviklingslandene, med unntak av India, organiserte sin elektrisitetsfor­ syning som sentraliserte statlige foretak - enten som én enhet som tok seg av alt fra kraftproduksjon til le­ vering til forbrukerne, eller som statlige enheter organisatorisk atskilt for distribusjon og produksjon. Som drivkraft for elektrifisering og utvikling i de fattige landene virket denne formen til dels dårlig, og elektrifiseringen av disse landene ligger langt tilbake. I svært få av disse er (2001) andelen av husholdninger med tilgang på elektrisitet mer enn 20 %, ofte ligger den under 10 %. I de nordiske landene og Sveits er fremdeles orga­ nisasjonsstrukturen sterkt oppsplittet - i forhold til folketall har Sveits og Norge det største antall distribusjonsenheter. I mange av disse landene bærer bildet ennå preg av den strukturen som utviklet seg frem til midten av 1960-årene, og som åpenbart var hensiktsmessig for utbyggingen av elektrisitetsforsy­ ningen. Organisasjonsutviklingen går nå i retning av å skape et skille mellom overførings- og distribusjons­ nettene på den ene siden, og produksjonen av elektrisk energi på den andre; overføring og distribusjon aksepteres som monopolistisk virksomhet, mens produksjonen gjøres til gjenstand for konkurranse. Norge er blant de land som har gått lengst i denne retning og lovfestet et slikt skille. Dette legger grunn­ laget for at forbrukere kan kjøpe elektrisk energi fra hvilken som helst produsent som omsetter kraft over de monopolistiske overførings- og distribu­ sjonssystemene. Også i Storbritannia og New Zea­ land har man skapt et større skille mellom produk­ sjon og distribusjon. SAMKJØRING

Samdrift av kraftsystemer med ulike produksjonsen­ heter og kraftforbruk medfører fordeler fremfor å drive systemene isolert. Dette førte til at forsyningssystemer som ble drevet hver for seg, etter hvert ble

bundet sammen med nabosystemer. Alle industriali­ serte land har etter hvert endt opp med landsomfat­ tende samkjøringsnett, og sammenkobling av kraft­ systemer over landegrensene var en naturlig videre­ føring. Hittil har imidlertid alle land nølt med å bli avhengig av kraftproduksjon i andre land for sin elektrisitetsforsyning. Dette henger sammen med elektrisitetens vitale betydning i ethvert samfunn og tradisjonell oppfatning om elektrisitetsforsyning som et offentlig anliggende. De nordiske landene har allikevel en lang tradisjon med kraftsamarbeid over landegrensene. Den første kabelforbindelsen mellom Danmark og Sverige kom i 1915, og samarbeidet mellom alle landene foregikk på ulike måter frem til 1963, da organisasjonen ► Nordel ble stiftet etter ønske fra Nordisk Råd. Den er fortsatt i virksomhet. Tilsvarende organisasjoner ble dannet allerede i 1951 mellom land lenger sør i Europa, og etter den annen verdenskrig mellom land i Øst-Europa. Mellom statene i USA og Canada, mellom land i det sørlige Afrika og mellom seks land

i Sørøst-Asia foregår lignende samarbeid. Etter hvert som kraftmarkedene blir liberalisert, ventes det at krafthandelen over grensene vil øke vesentlig. MILJØASPEKTER

Deler av elektrisitetsforsyningens virksomhet kom tidlig i fokus når det gjaldt miljøspørsmål, både i Norge og andre deler av verden. Skadelige utslipp og inngrep i natur i forbindelse med utbygging av kraftproduksjonsanlegg og kraftledningen fanger publikums interesse og berører til dels sterke lokale interesser. Dette ble erkjent av myndighetene her hjemme, og i tillatelser til utbygging ble det etter hvert lagt sterkere vekt på miljøhensyn. Miljøpå­ virkninger og forurensning er etter hvert også blitt fanget opp innenfor FN, Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene, som nå stiller sterkere krav om hensyn til miljø og samfunnspåvirkning som vilkår for medvirkning i finansiering. Natur­ vernorganisasjonene spiller en viktig rolle som pådrivere overfor så vel regjeringsorganer som de enkelte aktører innen elektrisitetsforsyningen.

ELEKTRISITETSFORBRUK

Forbruk i Norge angitt i netto GWh per år

Kilde: SSB

23 3 5 18

188 604 123 987

50 902

1984

1992

166 636 371 202

27 468 4 628 8 721 51 467

84 348

92 284

1980

1970

Kraftintensiv industri Treforedlingsindustri Annen industri og bergverk Alminnelig forsyning; transport, husholdninger, forretninger o.l. Totalt nettoforbruk (fastkraft)

27 3 8 34

875 257 541 202

73 875

31 3 8 34

2001

32 6 9 64

760 622 125 751

1 13 258

ELEKTRISK AKSEL

397

ELEKTRISITETSFORSYNING KRAFTPRODUKSJON

Verdens kraftproduksjon 2001 (15 476 TWh) fordelt på ulike genereringsformer

38,7 % 25,8% 17,1 % 16,6 %

Kull Olje og gass Kjerneenergi Vannfallsenergi

Resten (ca. 1,8 %) baseres på geotermisk varme, vindenergi og solstråler (solceller) KJERNEKRAFTPRODUKSJON

Land med størst produksjon 2001

808 421 320 171 137 112 90 77 72

Andel av total elektrisitetsproduksjon 21 % 77 % 31 % 30 % 15 % 40 % 23 % 13 % 45 %

2 653

17 %

TWh USA Frankrike Japan Tyskland Russland Korea Storbritannia Canada Sverige Verden

VANNKRAFTPRODUKSJON

Land med størst produksjon 2001

Andel av total elektrisitetsproduksjon 56,7 % 333 277 18,9 % 81,7 % 268 5,7 % 223 19,7 % 176 124 99,3 % 94 9,0 % 79 49 %

TWh Canada Kina Brasil USA Russland Norge Japan Sverige

Verden

2 646

17 %

Se også egne produksjonstabeller for ►kull, ► råolje og ►naturgass. Kilde for tabellene: IEA: Key World Energy Statistics

Se for øvrig ►natur- og miljøvern, ► Norge (ener­ gi), ► elektromagnetisme, samt de enkelte energifor­ mene. AVi Samfunnsmessig betydning

Elektrisk energi er vår mest anvendelige form for energi. Den er lett å overføre fra et sted til et annet og er også lett å produsere ved hjelp av andre energi­ kilder. Vårt samfunn er helt avhengig av elektri­ siteten, og svikt i forsyningen lammer hele sam­ funnsmaskineriet. Det er bare i fremkomstmidler elektrisiteten ennå ikke dominerer. De fleste fremkomstmidlene unntatt tog, trikk o.l. drives med forbrenningsmotorer. Det forskes imidlertid på elektri­ sitet som alternativ, se ►elektrisk bil. ELEKTRISITET I INDUSTRIEN

Elektrisk energi er foruten som drivkraft for maski­ ner o.L, grunnlaget for mange viktige industrielle

prosesser. I Norge har dette vært den viktigste kilden til industrivirksomhet før funnet av petroleum, se ► Norge (industri). Se også ►elektrisk maskin, ► elektrisk industriovn og ►elektrometallurgisk industri. Historikk. Bruk av elektrisitet til industrielle formål, elektroteknikken, utviklet seg selvstendig ved siden av den vitenskapelige elektrisitetsforskning. De første elektromotorene ble fremstilt av Faraday og Ampere (1821-23), og de første dynamoene 1831 av Dal Negro og H. Pixii. Den første elektriske telegraf ble anlagt 1837 av C. F. Gauss og W. E. Weber, mellom det fysiske institutt og det astronomiske observatori­ um i Gbttingen. Davy eksperimenterte med den elektriske lysbue 1821, ogJ. B. L. Foucault innførte buelampen for det store publikum ved førsteoppførelsen av G. Meyerbeers «Profeten» i Paris 1846, da han leverte strøm til den oppgående sol på scenen fra et batteri av bunsenelementer. Denne måten å fremstille strøm på var imidlertid så dyr at det ikke kunne bli tale om noen større anvendelse. Gjennombruddet i sterkstrømsteknikken kan dateres fra 17. jan. 1867, da Werner Siemens i Berlinakademiet meddelte prinsippet for sin dynamo-elektriske maskin, som med ett slag åpnet veien til å fremstille billig elektrisk strøm. I svakstrømsteknikken kom telefonen (A. G. Bell 1875, D. Hughes 1878). På 1900-tallet har radiotek­ nikken, som går tilbake til G. Marconis forsøk 1897, og de mange slags anvendelser av elektroner og elektronstråler i elektronikken kommet til. Elektro­ kjemien kan føres tilbake til Davys fremstilling av metallisk natrium og kalium 1807, men det teoretis­ ke grunnlaget ble først skapt ved Faradays elektroly­ tiske lover 1833. Galvanoplastikken (M. Jacobi 1837), akkumulatoren (G. Planté 1860), elektroly­ tisk raffinering av kobber (Siemens & Halske), fremstilling av aluminium i stor målestokk, karbid m.m. og Birkeland-Eydes salpeterprosess (1904) betegner også trinn i utviklingen. Skadevirkninger

Det oppstår skader når det føres elektrisitet gjennom kroppen og denne har forbindelse med jorden. Omfanget av skaden er avhengig av en rekke for­ hold, se ►elektrisk strømskade. elektrisitetsavgift, se ► forbruksavgift på elektrisk kraft. elektrisitetsforsyning, omfatter produksjon, salg og overføring av elektrisk energi til forbrukerne. Se også ►elektrisitet (Elektrisitetsforsyning) og ►elekt­ risk installasjon. elektrisitetsmengde, dss. ►elektrisk ladning, elektrisitetsmåler, kilowattimemåler, kWh-måler, forbruksmåler, instrument for å måle forbruk av Elektrisitetsmåler. Prinsippskisse for en induksjonsmåler.

elektrisk energi for avregning mot energileverandør. Energileverandøren eier og kontollerer måleren. For likestrøm er energiforbruket lik produktet av strøm, spenning og tid. For vekselstrøm må det også tas hensyn til faseforskyvningen mellom strømmen og spenningen (virkningsgraden). Det er tre hovedty­ per av elektrisitetsmålere som benyttes: Motormåler, som kan brukes både for like- og vekselstrøm, og som prinsipielt består av en motor, hvor viklingene er koblet slik at dens omdreiningstall er proporsjonalt med energiforbruket. Motoren driver et telleverk slik at antall forbrukte energien­ heter, kWh, til enhver tid kan avleses. Induksjonsmåler, som bare kan brukes for veksel­ strøm. Denne typen måler har en tynn skive mon­ tert på en aksel og en bremsemagnel, og istedenfor motor benyttes to elektromagneter. Magnetene er koblet henholdsvis i serie (strømspolen) og i parallell (spenningspolen) med strømkretsen der forbruket måles, slik at feltet de skaper er avhengig av både spenning og strøm. Magnetene står nær kanten på hver side av skiven og induserer strøm og dreiemo­ ment i skiven slik at den roterer og registrerer for­ bruket. Elektronisk måler, som måler energi og effekt elekt­ ronisk, er nå det vanligste både for totalforbruk, og forbruk på enkeltutstyr. Ved bruk av mikroelektro­ nikk og datakommunikasjon kan alle målinger bearbeides og lagres sentralt. Spesielle utførelser av samtlige typer forekommer som: subtraksjonsmåler, som har telleverk både for totalforbruk og overforbruk, og som brukes for blandet tariff, myntmåler, som ved hjelp av en stoppemekanisme hindrer forbruk av mer energi enn det som tilsvarer myntbeløpet og overforbruksmåler, som pga. et bremseverk hindres i å registrere forbruk under en viss grense. elektrisitetstariff, tidligere betegnelse på beregnings­ grunnlag for avregning av en forbrukets elektrisi­ tetsforbruk. Etter at energiloven ble innført og det etter hvert ble fri konkurranse på kjøp og salg av elektrisk energi, brukes tariffene kun til å beregne en forbrukers kostnad for transport av energien fra markedsplassen til forbruksstedet. Dette er en monopolvirksomhet som forestås av eierne av overfø­ ringsnettet. Denne virksomheten er regulert og kontrollert av Norges vassdrags- og energidirektorat NVE. Se ►nett-tariff. Elektrisitetstilsynet, tidligere etat som til 1991 var knyttet til Energidirektoratet i NVE, deretter en del av Produkt- og elektrisitetstilsynet. Fra 2004 er funksjonene ivaretatt av det nyopprettede Direkto­ ratet for samfunnssikkerhet og beredskap, elektrisitetsverk, el-verk, foretak som driver med en eller flere av områdene produksjon, salg og overfø­ ring av elektrisk energi. Se også ►elektrisitet (Elekt­ risitetsforsyning) og ►elektrisk installasjon. elektrisk aksel, system for overføring av dreiemo­ ment. Figuren viser et prinsippskjema foren utførel­ se av elektrisk aksel. Hvert av de to elementene omfatter en stator med en trefasevikling og en rotor med en enfasevikling. Elementenes statorfaser er parvis forbundet, og rotorviklingene er matet fra en felles vekselstrømskilde. I de to elementenes statorviklinger vil det induseres spenninger som forutset­ ter at samme rotorstillinger (elektrisk sett) er av samme størrelse og fase. Hvis den ene rotoren (A) dreies, ødelegges likevekten, og det oppstår en strøm som vil resultere i et dreiemoment på den andre rotoren (B), som da søker å gjenopprette likevekten. Ved å dreie den ene rotoren får man derfor en tilsva­ rende dreining av den andre. En annen utførelse, men med samme prinsipielle virkning, anvender asynkron-slepering-motorer med henholdsvis statorviklingene og rotorviklinge­ ne parallellkoblet. Elektrisk aksel har i stor utstrek­ ning vært anvendt i automatiserte prosesser i de forskjellige ledd i papirmaskiner, valseverk osv.;

398

ELEKTRISK ANLEGG ■

De fleste bilene som produseres har batteri av typen NiCd (Nikkel kadmium) som yter 50-60 Ah/ kg, men det finnes en rekke batterityper under utvikling. Det er sannsynlig at batteri av typen NiMH (Nikkel metal hydrid) vil overta etter NiCd om noen år, dette skal kunne yte 60-70 Ah/kg. Neste skritt kan være Litium Polymer-løsninger som skal kunne yte 80-200 Ah/kg. Felles for disse batteriene er at de er robuste, tåler fullstendig utladning, tåler kulde og har lang levetid. Nyere design av batterier og styre-elektronikk har gitt stadig bedring av driftstiden i forhold til vekt, men det ser ut til at ►hybridbiler, med kombinasjon av forbrenningsmotor og batteridrift, er i ferd med å bli mer populære i markedet. HISTORISK UTVIKLING

videre i forbindelse med militære formål, som f.eks. kanonbetjening, stillingsindikering for rotorantenner osv. elektrisk anlegg / bygninger, se ►elektrisk installa­ sjon. elektrisk arbeid, dss. ►elektrisk energi, måles nor­ malt i kilowattimer, kWh, dvs. elektrisk effekt, kW, multiplisert med tiden i timer, h. elektrisk bil, elbil, bil drevet med elektrisitet. De elektriske bilene som produseres i dag, representerer en ny type biler som kan kalles nærtrafikk-kjøretøyer eller bybiler. Dette er små, lette biler med plass for to personer som er beregnet på bruk i nærmiljøet. Disse bybilene kan ivareta samme funksjon som større biler, men uten forurensing, støy, og med langt lavere energiforbruk. Prinsippet for en elektrisk bil er enkelt; motoren er forbundet med drivhjulene ved en tradisjonell girkasse med clutch og differensial eller kun ved en fast innkoplet girutveksling som via en differensial driver hjulene. Motoren får strøm fra batteriet via en kontrollenhet som regulerer strømmen alt etter gasspedalens stilling. Strøm til lys, vindusviskere og annet 12 volts utstyr leveres fra hovedbatteriet og går via en transformator som transformerer den høyere spenningen til 12 V. Batteriproblemer forsinket utbredelsen og anven­ deligheten av elektriske biler. Det finnes i dag batte­ rier som er tilstrekkelige for å gi gode ytelser til bybiler, busser og lettere varetransport. Hovedbatte­ riet kan veie fra 200 kg og er sammensatt av mange celler for å oppnå den spenningen man ønsker, dette kan variere fra 48 V og opp til flere hundre volt, alt etter produsent. Batteriladeren sitter ofte montert fast i bilen, og man behøver kun tilgang på et vanlig strømuttak eller stikkontakt for å lade bilen. Ved et normalt uttak på 10 eller 16 A vil batteriet lades opp på 8 timer, med spesiallader og tilgang på kraftigere strømuttak kan de fleste nye batterityper lades på kortere tid, 20-30 minutter er den praktiske grensen for hurtiglading.

På begynnelsen av 1900-tallet ble det eksperimen­ tert en del med elektriske biler, men utviklingen av forgassermotoren ble prioritert av militære årsaker. Drivstoffdistribusjon var mindre sårbar og mer fleksibel en distribusjon av elektrisk strøm, f 1960årene ble utviklingen av elektriske biler tatt opp igjen; det ble gjort forsøk i en rekke land uten at dette lyktes. Mot slutten av 1980-årene var forurensing, støy og vissheten om begrensede oljekilder så påtrengende at bil drevet med elektrisk strøm kom på den politis­ ke dagsordenen, f USA påla loven Clean Air Act at en viss prosentandel av bilene som selges skal være elektriske. (Ca. 10 % i 2003). Høsten 1995 startet man serieproduksjon av elektriske biler i Frankrike. NORSKE ELEKTRISKE BILER

Selskapet Pivco utviklet bybilen City Bee ved midten av 1990-årene. En prototype ble vist frem under OL på Lillehammer i 1994. 1996 ble det produsert 120 Pivco City Bee. 1998 gikk bedriften konkurs, og året etter ble 51 % av aksjene kjøpt av Ford Motor Com­ pany. Høsten 1999 startet det nye Ford-selskapet Think Nordic serieproduksjon av bilen ► Think City ved selskapets fabrikk i Aurskog. Etter innføring av nye, mindre strenge utslippsregler i California i 2003, stanset Ford produksjonen av el-biler og solgte Think Nordic til det sveitsiske selskapet Kamcorp Microelectronics. I 2004 ble bedriften nedbemannet og produksjonen av Think City stanset. Elektrisk Bureau, EB, Billingstad i Asker, norsk elektroteknisk selskap grunnlagt i Oslo 1882 som spesialfabrikk for telefoni og svakstrøm; aksjeselskap fra 1895. EB leverte sitt første egenproduserte tele­ fonapparat 1885 og fikk etter hvert en betydelig eksport av telefonsystemer, bl.a. til Egypt, Kina og Vatikanet. 1 Norge var de største kundene Televerket og Forsvaret. Foruten telefoner produserte selskapet senere også kabler, radiolinjeutstyr, skipsradiostasjoner, fjernstyringsutstyr m.m., samt koke- og varmeapparater (under merket Rex). EB hadde flere

Elektrisk bil. Prinsipptegning som viser plasseringen av de forskjellige delene i en elektrisk bil. -Til høyre: Den norskproduserte el-bilen Think City har aluminiums- og stålramme, og karosseri av termoplast.

datterselskaper, bl.a. Norsk Kabelfabrikk i Dram­ men, telekommunikasjonsbedriften ►Nera i Bergen og AS Telesystemer i Oslo. 1987 gikk industriselska­ pet ► Elektro Union inn i EB. Svenske LM Ericsson kom 1928 inn som hovedak­ sjonær i EB. 1988 overtok ► ABB Asea Brown Boveri aksjemajoriteten og 1991 hele selskapet, fra 2001 under navnet ABB AS. elektrisk effekt, mottatt eller avgitt elektrisk energi per tidsenhet. Effekten måles i watt (W). Denne effektenheten er lik 1 joule per sekund. elektrisk element, apparat som omsetter kjemisk eller termisk energi eller elektromagnetisk stråling til elektrisk energi. Et element som leverer elektrisk strøm på bekostning av kjemisk energi, kalles gjerne et ►galvanisk element (tidligere også kalt voltacelle). Nå brukes i praksis nesten utelukkende ►tørrelementer, der væsken er sugd opp i en porøs masse. Ved nøyaktige målinger brukes spesielle ►normalelementer, f.eks. Clarks element og westonelementet. Elektriske elementer som kan lades opp ved strøm i motsatt retning, kalles sekundærelementer (se ► batteri). Kjemisk energi fra stoffer som ikke angri­ pes av elektrolytter, kan omsettes i ► brenselceller. 1 ► termoelementer omsettes vanne direkte til elektri­ sitet og i fotoelektriske elementer blir energien i elektromagnetisk stråling (lys) omdannet til elekt­ risk energi. (Se ► fotoelektrisk effekt, ►solbatteri.) elektriske malier, Malapterurjdae, benfiskfamilie i ordenen mallefisker. Ålelignende fisk på opptil 1,2 m. Kroppen er grå med hvite og svarte tegninger på halepartiet. Rovfisk som lammer sitt bytte (annen fisk) med elektriske støt på opptil 350 volt. Det elektriske organet ligger som et nettverk i underhu­ den, utgjøres vesentlig av omdannet kjertelvev og kontrolleres av én eneste, svært tykk nervetråd fra ryggmargens forreste del. 1 motsetning til hos elektroål ligger den negative polen i hodet og den positive i halen. Forekommer i Afrika fra Senegal og Zaire til Nildalen. To arter; Malapterurus electricus og M. microstoma. Se også ►elektrisk fisk. elektriske musikkinstrumenter, eldre betegnelse på ► elektroniske musikkinstrumenter. elektriske måleenheter, se ►elektrisitet (måleenhe­ ter). elektrisk energi, ofte brukt betegnelse på energi som skyldes elektriske krefter. Energien måles i joule (J) eller i den like store enheten 1 wattsekund (Ws). Enheten for kommersiell bruk er kilowattime (kWh), som er lik 3 600 000 Ws =3,6 106 J. elektriske rakettmotorer, fellesbetegnelse på rakettmotorer som bruker elektrisk energi til oppvarming og/eller akselerasjon av et stoff, arbeidsmediet, i fremdriftsøyemed. Et elektrisk rakettmotorsystem består vanligvis av arbeidsmediet, energikilden og akseleratoren. Ener­ gikilden kan være kjemiske batterier, solcellepaneler eller en kjernereaktor. Når det gjelder akseleratoren, inndeles motorene gjerne i de tre hovedgruppene elektromagnetiske, elektrostatiske og elektrotermiske. elektriske skater, Torpedinoide, underorden av bruskfisk i ordenen skater (rokker), 38 arter i to familier spredt over alle varmere hav. Størrelsen på artene varierer fra 45 cm til 1,5 m, og alle føder levende unger, 8-14 per kull. Elektriske skater kjennes på sin flate, runde kroppsform, kraftige hale og fremfor alt på sine elektriske organer. De kan gi støt på opptil 220 volt, og bruker denne evnen både i jakt på føde og til orientering. De finnes ikke i Norge, og bare to arter er tilfeldig tatt i Nordsjøområdet. Se også ► elektrisk fisk. elektriske svingninger, det vekslende strømforløp som kan oppstå i en strømkrets hvor en kondensator og en selvinduksjonsspole er koblet i serie (►svingekrets).

ELEKTRISK FISK

399 ELEKTRISK STRØM I FORSKJELLIGE MATERIALER

I metaller består strømmen av frie elektroner som beveger seg når de utsettes for virkningen av et elektrisk felt i lederen. Det er den negative ladnin­ gen som beveger seg, mens den positive er bundet til atomene i metallets krystallgitter. Bevegelsen fore­ går altså motsatt av den definerte strømretningen. I elektrolytter skyldes strømmen positive ioner som beveger seg i strømretningen og negative mot strøm­ retningen. I gasser kan strømmen dels skyldes elektronbevegelse, dels ionebevegelse. Som regel vil det her være elektronbevegelsen som dominerer fordi de lette elektronene beveger seg mye raskere enn ionene. Elektrisk strøm kan også skyldes bevegelse av elektrisk ladede legemer, f.eks. små partikler i en væske- eller gasstrøm, og kalles da konveksjonsstrøm. EGENSKAPER

Figur 1 illustrerer analogien mellom svingninger i en fjær og elektriske svingninger i en krets som består av en induksjonsspole og en kondensator. Bildene til høyre angir den elektriske tilstand i svingekretsen, mens bildene til venstre viser en mekanisk analogi, nemlig bevegelsestilstanden til en kule som er opp­ hengt elastisk i to fjærer og utfører en mekanisk svingning analog til den elektriske. Kondensatoren tenkes tilført elektrisk ladning ved de to ledningstrå­ dene som deretter fjernes (1,2). Ladningen på kon­ densatoren, antydet ved tegnene + og -, vil utlades gjennom selvinduksjonsspolen, og det begynner å gå en strøm gjennom denne (3). 1 den mekaniske analogi tilsvarer kondensatorens ladning at kulen er trukket over mot venstre. Når kulen slippes, beveger den seg tilbake på samme måte som den elektriske strøm søker å utjevne ladningen. Når kulen kommer tilbake til midtstillingen (3), har den fart og fortsetter derfor videre mot høyre til den stopper (4) og går tilbake (5). I den elektriske prosess fortsetter strømmen etter at kondensatoren er utladet (3), og lader derved kondensatoren opp på nytt, men med motsatt fortegn (4). Deretter gjentar samme prosess seg, men nå i motsatt retning. Selvinduktansen i spolen tilsvarer kulens masse (treghet), som forårsaker at kulen beveger seg forbi likevektsstillingen. Så lenge prosessen foregår, går det en vekselstrøm gjennom spolen. Svingningsenergien skifter hele tiden mellom elektrisk energi i kondensatorfeltet og magnetisk energi i spolens mag­ netiske felt. På grunn av tapene, spesielt ved strømvarme, blir energien etter hvert brukt opp, så sving­ ningene avtar i styrke. Dette kalles dempet svingning (figur 2). Strømmen veksler fra positiv til negativ samtidig som maksimalverdiene stadig avtar. Forholdet mellom to på hverandre følgende positive amplitu­ der kalles dempningsforholdet. Tidsavstanden mellom dem kalles svingetiden. Antallet svingninger per sekund kalles frekvensen. Som enhet for frekvens brukes 1 hertz = 1 svingning/sekund. Udempede elektriske svingninger kan fremstilles ved hjelp av elektronrør eller transistorer. JSd elektrisk felt, eg. elektrisk kraftfelt, et område der det virker elektriske krefter. I ethvert punkt innen området er det elektriske feltet bestemt av feltretnin­ gen og feltstyrken på stedet. Feltretningen er retnin­ gen av kraften på en positiv punktladning som blir plassert på stedet, og feltstyrken er forholdet mellom denne kraften og størrelsen av ladningen. I SI er enheten for kraft 1 newton (N) og for lad­ ning 1 coulomb (C), og etter dette blir enheten for elektrisk feltstyrke lik 1 N/C. Oftest bruker man imidlertid den like store enheten 1 V/m (volt per meter). Etter M. Faraday kan et elektrisk felt beskrives ved feltlinjer som overalt peker i kraftens retning, og med en feltlinjetetthet (antall feltlinjer per flateen­ het) som svarer til den elektriske feltstyrken på stedet. Feltlinjene kan gjøres synlige om man strør

Elektriske svingninger. Til venstre (fig. i): Analogi mellom mekaniske og elektriske svingninger. Selve svingebevegelsene starter i situasjonsbilde 2. Da blir kulen, som er skjøvet noe til venstre, sluppet. Samtidig blir strømkildens forbindelse med kondensatorplatene til høyre brutt. I startøyeblikket er tiden t = o. I situasjon 3 er f = f J. T er svingetiden for begge systemene. Se ellers artikelteksten. - Over (fig. 2): Grafisk fremstilling av en dempet svingning.

Elektrisk felt. A) Kraftlinjer omkring to kuler med motsatt elektrisk ladning. B) Feltlinjer omkring to kuler med samme elektrisk ladning.

pulveriserte gipskrystaller eller ca. 1 mm lange stykker av hår på en glassplate i feltet. Figurene viser kraftlinjene i feltet mellom to motsatt, respektive ens ladede kuler. TYPER

I et elektrostatisk felt, som er frembrakt av ladninger i ro, går feltlinjene ut fra positive ladninger og ender i negative ladninger. Der hvor feltlinjene går over i ladninger, er ladningstettheten, dvs. elektrisk lad­ ning per flateenhet, proporsjonal med feltstyrken inne ved ladningen. Ved en ladet leder er ladnings­ tettheten størst der overflaten er sterkest konvekst krummet, altså i spisser, hjørner og kanter. Et elektrodynamiskfelt er et elektrisk felt som er frembrakt ved elektromagnetisk induksjon fra et variabelt magnetisk felt. De elektriske feltlinjene i et slikt felt ender ikke i ladninger, men er lukkede kurver. I det tomme rom er det, så vidt man vet, ingen grense for størrelsen av den elektriske feltstyr­ ke, i luft og i isolatorer er feltstyrken begrenset av stoffets gjennomslagsfasthet; det er den feltstyrke der isolasjonen bryter sammen, så det slår en gnist over. 1 torr luft av atmosfæretrykk er gjennomslagsfastheten ca. 30 000 volt per cm. elektrisk feltstyrke, forholdet mellom den kraften som et elektrisk felt virker med på en ladning, og størrelsen av denne ladningen. Enheten for elektrisk feltstyrke blir etter definisjonen 1 newton per cou­ lomb. 1 praksis brukes ofte enheten 1 volt per meter, som har samme størrelse og som kommer frem ved enkel omregning av enhetene. Se ►elektrisk felt, elektrisk figur, lichtenbergsk figur, figur som frem­ kommer på overflaten av en isolerende plate når den utsettes for en punktladning. Figuren kan

Elektrisk figur dannet ved utladning fra en spiss.

påvises ved å drysse elektrisk ladet pulver ned på platen. Pulveret ordner seg i el mønster som viser ladningsfordelingen. Fenomenet kan brukes til å studere egenskaper ved isolatorer under høye spenninger. Tilsvarende figurer kan også frembringes i fotografiske emulsjo­ ner og kan da fremkalles på vanlig måte. Oppdaget 1777 av tyskeren G. C. Lichtenberg (1742-99). elektrisk filter.

1 I forsterker- og signaltransmisjonsteknikk en kombinasjon av elektriske kretselementer (induksjonsspoler, kondensatorer, motstander og evt. forsterkere) koblet sammen på en slik måte at kret­ sen slipper frem signaler med frekvenser i et visst område (passområdet), men sperrer for signaler i andre områder (sperreområdene). Typer. Det skilles mellom lavpassfilter (passomrade fra frekvens null og opp til en øvre grensefrekvens), høypassfilter (passomrade fra en nedre grensefre­ kvens og oppover) og båndpass- og båndstoppfilter (med passområde, eventuelt stoppområde, mellom to grensefrekvenser). Bruk. Filtre har mange anvendelser i radio- og fjernsynsteknikk, f.eks. i stasjonsvelgere i mottagere, 1 telefonteknikk og i måleteknikk. En spesiell anven­ delse er støyfiltre som brukes til å redusere radiostøy og annen elektrisk støy fra elektriske maskiner og apparater. 2 Renseanlegg som brukes for å skille ut støv og andre partikler fra en gasstrøm. Se ►elektrofilter. elektrisk fisk, samlebetegnelse på skater og benfisk som kan gi fra seg kraftige elektriske støt i forsvar eller angrep; man kjenner til mer enn 50 slike arter. Skatene tilhører bl.a. slektene Raja, Torpedo, Narcine

400

ELEKTRISK FORSKYVNING

Elektrisk fisk. Elektrisk malle, Malapterurus electricus, kan gi støt på 350 volt.

m.fl., hvorav de mest kjente artene hører til slekten Torpedo, som kan avgi støt på opptil 220 volt. Benfisk med elektriske organer finnes både i ferskvann og i havet. Den mest kjente er elektrisk ål, Electrophorus electricus (imidlertid ingen ålefisk), som lever i Ama­ zonas og Orinoco. Den blir opptil 2,3 m lang og kan gi støt på 300-500 volt. Elektrisk malle, Malapterurus electricus, finnes i elver i Afrika, den skal kunne gi støt på 350 volt. De fleste andre artene, deriblant storskaten, Raja batis, har mindre elektriske organer og gir svakere støt, fra 4-5 volt og oppover, kloskaten, Rajaclavata. 1-2 volt. ELEKTRISKE ORGANER

Som regel finnes det ett eller flere par elektriske organer som ligger symmetrisk i forhold til fiskens lengdeakse. Disse er omdannede muskler. Hos elektriske skater av slektene Torpedo og Narcine er det muskler i gjelleregionen som er omdannet til elekt­ riske organer, hos stjernekikkeren, Astroscopus, en ulkelignende fisk fra Mexicogolfen, ligger organene rett bak øynene og er dannet fra øyets muskulatur. Hos andre er det kropps- eller halemuskulaturen som er omdannet. Organene hos elektrisk ål utgjør omtrent to tredjeparter av kroppsvekten og rekker fra nakken til halen i nesten hele dyrets lengde. Hos slettskaten finner vi bare to små organer langt bak i halen. Hos elektrisk malle, er organene annerle­ des bygd; de ligger i underhuden som et nettverk rundt hele kroppen og skriver seg fra kjertler. Hos Torpedo, hvor organene ligger som store flate kaker på hver side, fra gjellene og utover, er ryggen positiv og buken negativ. Det vil si at organene har sine største dimensjoner på tvers av aksen for elektrisk polaritet, og dette er tilfellet hos de viktigste marine artene. Hos ferskvannsartene er organene langstrak­ te, med størst lengde parallelt med aksen for elekt­ risk polaritet. Organene hos elektrisk skate ser ut som en bikake med et stort antall små sekskantete rør eller prismer som rekker fra rygg til buk. Prismene er skilt fra hverandre ved tynne bindevevsvegger, og i hvert prisme ligger en stabel tynne skiver (opptil 500) av en gelélignende substans, skilt fra naboskivene ved bindevev. Til hver skive fører en gren av en motorisk nerve, og nervens endeplate danner en negativ pol. Stabelen av skiver kan oppfattes som et seriekoblet batteri. Den elektromotoriske kraften av én enkelt skive er beregnet til 20-100 millivolt. Organene er under kontroll av et sentrum i den forlengede marg. De utlades når fisken stimuleres eller irriteres på forskjellig vis. Begge organer utlades da samtidig, og utladningen følges av svake eller sterkere muskelkontraksjoner. Hos Torpedo kan man se hvordan kontraksjonen løper nedover ryggen med en krampelignende trekning idet utladningen skjer. Det følger gjerne en rekke enkeltutladninger av kort varighet (2 millisekunder) i rask rekkefølge.

som produserer svake elektriske impulser av under én volts styrke. De tilhører ordnene mormyrider (utbredt i Afrika) og elektroåler (i Sør- og MellomAmerika) og bruker organene som en slags radar ved kontinuerlig å produsere elektriske utladninger. Hos mormyridene varierer utladningsfrekvensen fra under 1 til 20-30 per sekund (s-1), avhengig av om fisken er i ro eller svømmer. Elektroålene produserer utladninger av konstante frekvenser som er fra 50 s-1 hos noen og over 1000 s_| hos andre arter (hos én enkelt art hele 1800 s-1). Det elektriske feltet som produseres er meget svakt, men registreres av elekt­ riske fisker ved hjelp av spesielle sanseorganer (elektroreseptorer). Endringer i feltet, for eksempel forårsaket av at andre dyr kommer innen «rekkevid­ de», registreres straks av dette sanseorganet, som altså representerer mottagerdelen av radaren. Senderdelen utgjøres av det elektriske organet. Ved hjelp av sin radar kan elektriske fisk lett unngå alle hindringer under svømming, og det er typisk at elektroålene svømmer like fort og like lett baklengs som forlengs. Fossile elektriske fisk. En orden av utdødde urfisk fra paleozoicum er ► Cephalaspidiformes, som finnes i utmerket oppbevarte fossiler fra Svalbard. Disse had­ de noen eiendommelige organer på siden og midt på hodet, som E. Stensid mener var elektriske organer, fordi bygning og innervasjon minner om elektriske organer hos nålevende fisk. elektrisk forskyvning, elektrisk flukstetthet, fysikalsk størrelse lik produktet av den elektriske feltstyrke, E, og permittiviteten, e. Den betegnes som regel med D, og har dimensjon ladning per flateenhet. Elektrisk forskyvning er definert som en vektorstørrelse med divergens lik den elektriske ladningstetthet. Den elektriske feltstyrken skyldes dels frie ladnin­ ger, dels ladninger som er bundet i et stoff (dielektri­ kum) og som bidrar til feltet når stoffet polariseres. Det viser seg hensiktsmessig å skille mellom feltene fra disse to formene for ladning. I planparallelle felt kan virkningen av de frie ladningene beskrives ved hjelp av den elektriske forskyvning, mens den avsvekking som feltet blir utsatt for inne i et dielektrikum, beskrives ved polarisasjonsvektoren P, slik at man der har E = (D - P) • £0, mens man i vakuum har E = D/£o, der e0 er per­ mittiviteten i det tomme rom, som er en konstant. I isotrope stoffer (dvs. materialer som har samme egenskaper i alle retninger), er D og P proporsjonale med E, og man skriver D = keuE ogP = ke0E hvor k er stoffets relativepermittivitet (tidligere kalt dielektrisi­ tetskonstant) og k er den elektriske susceptibilitet, likk-1. elektrisk forsterker, elektrisk apparat hvor små elektriske energimengder fra én energikilde repro­ duseres forsterket ved hjelp av en annen energikil­ de. I en høyttalerforsterker f.eks. forsterkes små energimengder fra mikrofonen slik at de kan drive en høyttaler.

ORIENTERING VED HJELP AV ELEKTRISITET

I tillegg til de arter som bruker sine elektriske orga­ ner i offensivt øyemed kjenner vi mange benfisk

induksjonsovn, virvelstrømprinsipp

induksjonsovn, transformatorprinsipp

Forsterkningen skjer vanligvis over en eller flere elektroniske komponenter, rør eller transistorer, se ► forsterker. elektrisk gjerde, enkel strømførende leder brukt til inngjerding, f.eks. av beiteområder. Lederen er forbundet med et induksjonsapparat (gjerdeapparat) som gir lederen en høy likespenning, ca. 10 000 V, i forhold til jord. Spenningen kommer støtvis inn på lederen, fra ca. 50 til 70 støt i minuttet, og er ikke farlig. Gjerdetråden er vanligvis ledende bånd, og den holdes i passende høyde av isolatorsneller festet til enkle stolper. elektrisk gnist, kortvarig elektrisk utladning mellom to steder med stor potensialforskjell (se ► gassutladning). Elektroner akselereres i feltet og slår løs nye elektroner i støt mot molekyler, og det dannes derfor ioner langs hele banen. Det foregår også en hurtig oppvarming av luften langs banen, og utvidelsen som følger av oppvarmingen, frembringer en knit­ rende lyd. Lyn er en meget kraftig elektrisk gnist. elektrisk induksjon, betegnelse dels brukt i betydnin­ gen ► elektrostatisk induksjon, dels i betydningen ► elektrisk forskyvning eller flukstetthet. elektrisk industriovn, apparat for varmebehandling og smelting av materialer i industrielle prosesser ved hjelp av elektrisk energi. De er basert på forskjellige oppvarmingsprinsipper: 1) Motstandsoppvarming. Når elektrisk strøm passe­ rer en leder, utvikles det varme. Ved indirekte mot­ standsoppvarming utvikles varmen i særskilte heteelementer, som er laget av et materiale hvis resistans og tverrsnitt er avpasset slik at man får en passende effektavgivelse per overflateenhet ved en hensikts­ messig spenning. Det mest brukte materiale er kromnikkel, som kan brukes opp til ca. 1000 °C. For høyere temperaturer brukes spesiallegeringer, edle metaller, silisiumkarbid, molybdensilisid. Dersom oksygen holdes borte, kan grafitt anvendes helt opptil 2500 °C. Ved direkte motstandsoppvarming lar man strømmen gå gjennom selve emnet eller char­ gen, slik at varmen utvikles der. Chargen må da ha en passende ledningsevne. Jernskrap kan smeltes på denne måten, og koks kan foredles til grafitt i sjaktovner med direkte motstandsoppvarming. 2) Induktiv oppvarming er en avart av direkte mot­ standsoppvarming, karakterisert ved at strømmen genereres i emnet eller chargen ved hjelp av et vekslende magnetfelt. Godset som skal varmes, må ha god elektrisk ledningsevne. Ved lavfrekvensovner må chargen utformes som en lukket ring som dan­ ner en kortsluttet sekundærspole i en slags transfor­ mator (renneovner). Ved høyere frekvenser går primærstrømmen gjennom en spole, og oppvarmin­ gen skjer via virvelstromstap i chargen. Ved særlig høye frekvenser dannes det meste av varmen i godsets overflate, såkalt skinneffekt. Induktiv opp­ varming brukes til smelting av metaller og oppvar­ ming av arbeidsstykker for herding og slaglodding. 3) Høyfrekvens-oppvarming beror på at godset an­ bringes i et elektrisk felt, der polariteten skifter med frekvens i megahertz-området. Varmeutviklingen skyldes de dielektriske tap. Metoden brukes for elektriske isolatorer og halvledende materialer. Den brukes f.eks. til sveising av plast og tørking av limfuger. En videreutvikling er «radargrillen» (mikrobøl­ geovn) for hurtigoppvarming av mat o.l. Her gene­ reres elektromagnetiske bølger som absorberes av godset og utvikler varme på grunn av de dielektriske tap. 4) Plasma. Gasser som blir tilstrekkelig varme, og dermed ionisert, får høy ledningsevne og kan var­ mes ytterligere ved strømgjennomgang. Prinsippet for gassledning er velkjent fra den elektriske lysbue (f.eks. Birkeland/Eydes lysbueovn). I plasmabrennere varmes strømmende gass til meget høye tempera­ turer ved strømgjennomledning, eller induktivt. Temperaturer fra 5000 til 50 000 °C kan oppnås. Plasmabrennere brukes ved sveising og skjæring av metaller.

401 -------------------------------------------------------------------- —------------------------------------------------------------ ---- -

ELEKTRISK ISOLASJON(

Sikring

Bryter, enpolet

Antenne

Uttak for belysning Lampe(punkt) Lampegruppe

Bryter, topolet

Fjernsynsmottaker

Signallampe

Serievender

Ringeklokke

Energimåler

Regulervender

Kjole- eller fryseapparat

Stikkontakt med jord

Automatisk brannmelder

Koke- eller stekeapparat

— TV

Elektrisk installasjon. Symboler som brukes i elektriske installasjonstegninger.-Til høyre: Kursfordelingsskjema for en boliginstallasjon.

5) Strålevarme. Med strålevarme i industrien tenker en gjeme på varmekilder som overfører varmen via stråling som absorberes av godset mens luften om­ kring er kjøligere. Utstrålingen øker med 4. potens av den absolutte temperatur. Det er to hovedtyper av strålevarmeovner, de som arbeider med heteelementer på 800-1000 °C, og elementer i form av lam­ per med en wolframtråd ved ca. 2500 °C, som gir mer kortbølget varmestråling. En viktig anvendelse av strålevarme er hurtigtørking av lakk og brennlakkering, f.eks. i bilindustrien. I laboratoriestråleovner fokuseres solenergi eller energi fra en glødetråd ved hulspeil mot et lite punkt, og man kan oppnå meget høy temperatur. 6) Lysbueoppvarming anvendes i metallurgiske prosesser. Det dannes da en lysbue mellom karbonelektroder, innbyrdes eller mellom disse og chargen. Varmen utvikles dels som motstandsvarme i godset, men det meste overføres som strålingsvarme direkte fra lysbuen eller via ovnshvelvet. Elektrodene frem­ stilles av grafitt eller kull, rene eller blandet med fyllstoffer. Kontinuerlige elektroder, oppfunnet av nordmannen C. W. Søderberg og benyttet over hele verden, består av elektrodemasse stampet sammen i sylindriske mantler av tynne jernplater. Etter som elektrodene forbrukes i ovnen, påsveises nye seksjo­ ner. Massen smeltes til en hard, kompakt enhet rett over smeiten. Se også ► elektrisk oppvarming. KjSa elektrisk influens, den fordeling av elektrisk ladning som foregår i et legeme når det bringes inn i et elektrisk felt, se ►elektrostatisk induksjon. elektrisk installasjon, distribusjonssystem for elekt­ risk strøm i bygninger med høyeste spenning på 400 V. For større spenninger bruker man begrepet elek­ trisk anlegg. Distribusjonssystemet består av et system for inntak fra luft- eller jordkabel, samt et internt distribusjonsnett der sikringsskapet er sen­ tralen. For å garantere sikkerhet er elektriske instal­ lasjoner regulert med ulike forskrifter. INNTAKET

Hvordan inntaket skal utføres vil i noen grad avhen­ ge av hvilken type nett energiverket har, og om det er luftkabel eller jordkabel frem til boligen. Forskrif­ tene sier at inntaket skal dimensjoneres ut fra abon­ nentens effektbehov med et rimelig tillegg for utvi­ delse. Dette vil normalt tilsi et trefaset trelederinntak. Inntak fra luftlinje skjer normalt ved en trefaset isolert kabel fra stolpen til husveggen i minst 4 m høyde over marken. Unntaksvis, der det ikke fore­ kommer kjøring, kan høyden reduseres til 2,5 m. Gjennomføringen i veggen (inntakstrakten) skal munne ut i inntaksboksen, der kortslutningsvernet er plassert. Vernet kan bestå av høyeffektsikringer med knivkontakter (gjelder ved instruert, sakkyndig personell), flerpolet automatsikring el.l. Patronsikringer (skrusikringer) som ble brukt mye tidligere, kan medføre brannfare. Fra inntaksboksen blir det

lagt uskjermet kabel eller PN-ledninger i rør frem til sikringsskapet, der overbelastningsvernet er plassert. Inntak fra kabelnett skjer normalt ved en trefaset skjermet kabel fra energiverkets kabelskap til inntaksboks utenfor eller inne i kjeller, evt. helt frem til sikringsskap. Kabler i jorden skal normalt ligge i en dybde av minst 0,5 m i trafikkerte områder. Sikrin­ gene i energiverkets skap fungerer normalt som kortslutningsvern, slik at overbelastningsvernet plasseres i inntaksboksen, eller i sikringsskapet dersom kabelen går direkte dit. Overbelastningsver­ net vil normalt bestå av flerpolet automatsikring, og den må dimensjoneres etter forskriftenes bestem­ melser. INTERNDISTRIBUSJON

Systemet skal sikre behovene for ►elektrisk oppvar­ ming, ► belysning, husholdningsapparater og alle svakstrømsinstallasjonene et moderne hjem krever. Sikringsskap. Sikringsskapet vil normalt inneholde overbelastningsvern (evt. overspenningsvem), jordfeilbryter eller jordfeilvarsler, energimåler (kilowattimemåler), strømtransformator for kjøkkenwattmeter (dette sløyfes ofte i dag), kurssikringer og ringetransformator med topolet bryter. Jordfeilbry­ ter gir best brann- og personbeskyttelse, mens jord­ feilvarsler er bedre med tanke på driftsstabilitet. For å oppnå en akseptabel standard bør de ulike tekniske hjelpemidlene som komfyr, vaskemaskin, tørketrommel, oppvaskmaskin, varmtvannstank o.l., ha egne kurser. Resten av anlegget fordeles på et tilstrekkelig antall kurser, hver med noe reserveka­ pasitet. Det bør også legges opp til noen reservekurser. Kursene blir i dag normalt beskyttet av to automatsikringer per kurs; vanligvis brukes kvikke sikringer (B-karakteristikk), men kurser der mikro­ bølgeovn tilkoples må ha trege sikringer (C- eller Dkarakteristikk). Installasjonen i en bolig skal dekke de ulike behove­ ne som oppstår gjennom et livsløp, dvs. at de ulike rom må ha en installasjon for flerbruksbehov. Delte vil spesielt gjelde antall og plassering av brytere, vendere, stikkontakter m.m., samt tilstrekkelig utbygde svakstrømsinstallasjoner. Normalt velges skjult installasjon i boligrom, mens kjellerrom, loftsrom og boder oftest har åpen installasjon. Utendørs stikkontakter skal beskyttes av jordfeil­ bryter. jordingen må være utfort som foreskrevet for den aktuelle nett-typen for at sikkerhetstiltak som for­ skriften beskriver skal virke som forutsatt; alle utsatte deler av apparater og utstyr som vi kan berøre skal være jordet. Begrunnelsen for at stikkkontakter skal ha jord er bl.a. at overledning i ujordede apparater vil kunne gi livsfarlige beroringsspenninger (over 50 V) mellom utsatte deler og andre deler som har forbindelse til jord. Hvor godt jordingen og overspenningsvernet vil virke, avhenger av hvor god jordelektroden er. Med

maskejord i kombinasjon med to spyd, ett på hver side av huset, oppnås maksimal effekt av overspen­ ningsvernet. Jordelektrode er en 25 mm2 kobberwire lagt i bunnen av dreneringsgrøften rundt huset. Svakstrømsinstallasjoner omfatter normalt ringeanlegg, telefon-, alarm- og antenneanlegg. Med alarm­ anlegg menes både brann-, vann- og innbrudds­ alarm. Alarmer som er nettdrevne, er vesentlig mer driftssikre enn batteridrevne. Antenneanlegg omfat­ ter antenneuttak for TV og radio, rør for inntak av kabel-TV og rør til å trekke høyttalerledninger i. AuA LOVER OG MYNDIGHETER

Boliginstallasjon må utføres forskriftsmessig og med godkjent utstyr. Tidligere hadde vi stort sett særnor­ ske forskrifter. I dag er Norge tilknyttet CENELEC (Comité Européen de Nonnalisation Electrotechnique) normkomité, og CENELEC-normer er gjeldende. Ofte gjelder IECs (InternationalElectrotechnicalContmission} normer som grunnlag for CENELEC-normene. Forskrifter om elektriske lavspenningsanlegg, fork. FEL, er basert på lEC-normer som også gjelder i Norge (NEK 400). Forskriftene stiller krav til beskyttelse ved normal og fornuftig drift og bruk. De gir ofte valget mellom ulike beskyttelsesmetoder, men gir sjelden løsninger pa hvordan vi skal oppnå denne beskyttelsen. Dette må vi finne i de ulike norske normene, f.eks. normer som angir skjemasymboler til bruk i installasjonstegninger, normer som angir plasseringshøyder for brytere, stikkontakter o.l. Forskriftene har et høyt teknisk nivå, og det er et komplisert arbeid å velge egnet installasjonsmetode, riktig utstyr og riktig beskyttelsesmetode. Sikkerhe­ ten er også avhengig av at installasjonen er fagmes­ sig og riktig utfort. Dette er årsaken til at det stilles strenge krav til dem som skal planlegge og installere det elektriske anlegget i en bolig. Den som skal være ansvarlig for installasjonen må ha kvalifikasjoner tilsvarende installatør og være registrert hos Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, DSB. Den som skal installere må være fagutdannet elektriker. Installasjonene er underlagt offentlig kontroll ved DSB, og utføres normalt av det lokale eltilsyn (DLE). Elektrisk utstyr og materiell som brukes i boliginstallasjoner, skal ha dokumenta­ sjon på at det er testet i henhold til EUs direktiver av et godkjent laboratorium, f.eks. det norske NEMKO a/s. elektrisk isolasjon. Alle spenningsførende elektriske ledninger må være isolert fra omgivelsene for å hindre skader på mennesker, dyr og materiell.

402

ELEKTRISK KABEL ■

Elektriske isolatorer brukes til montering av elektris­ ke ledninger for å skille dem fra hverandre og fra jord. Man skiller mellom støtteisolatorer som anven­ des i koblingsanlegg og på elektriske apparater, og isolatorer for opphenging av ledningene på elektris­ ke kraftlinjer. ISOLASJONSMATERIELL

Materialtype og utforming på isolasjonen er avhen­ gig av hva slags type elektrisk ledning som skal isoleres og hva den skal isoleres fra: Naturprodukter. Glimmer har stor fasthet mot elektrisk gjennomslag og tåler varme og stort trykk. Det brukes som isolasjon mellom kommutatorsegmentene på elektriske maskiner og til fremstilling av forskjellige glimmerprodukter som brukes til isola­ sjon av høyspenningsviklinger i maskiner. Glimmer­ produkter i form av ark er godt egnet som isolasjon for kommutatorer og statorviklinger i elektriske maskiner. Tre brukes vesentlig som konstruksjons­ materiale til understøttelse av viklingen I luft må tre­ et vaere impregnert mot fuktighet. Keramiske produkter. Porselen er det mest brukte materiale for støtteisolatorer og gjennomføringer i elektriske apparatanlegg og for luftledningsisolatorer. Steatitt og lignende klebersteinsprodukter brukes som isolasjon i elektriske varmeapparater. Glass brukes til luftledningsisolatorer. Av glassfiber fremstilles glasstekstiler som har stor anvendelse som isolasjonsmateriale i elektromaskinbyggingen. Tekstilprodukter. Bomull brukes i form av tråd til omspinning av ledninger, f.eks. til isolasjon av de enkelte ledere i maskin- og transformatorviklinger. De ferdige spolene blir ofte omviklet med bomullsbånd. Der hvor det er liten plass til isolasjonen, som i instrumenter og svakstrømsapparater, brukes silkeomspinning. Også produkter av lin, hamp og jute har en del anvendelse. Papirprodukter. Papir blir brukt til isolasjon i elekt­ riske kabler og transformatorer. I form av spesielt fremstilt hard kartong blir det brukt som underlag for viklinger i maskiner og transformatorer. Av papir i forbindelse med forskjellige lakker og impregneElektrisk isolasjon. To isolatorer.

ringsstoffer blir det laget laminater i form av plater, sylindere, rør, stenger og enkle formstykker. Gummi brukes til isolasjon av ledninger for lavspenning. Gummiisolasjonen som er vulkanisert, er elastisk og gir en god beskyttelse mot fuktighet. Gummiisolasjon, som tidligere var enerådende for lavspenningsledninger, brukes nå hovedsakelig til bevegelige ledninger, idet de termoplastiske kunst­ stoffer har erstattet gummi for ledninger og kabler til fast installasjon. Syntetisk gummi har bedre varmeog værbestandighet enn naturgummi og fortrenger også denne. Hardgummi eller ebonitt brukes som plater, stenger og rør i elektriske apparater. Oljer. Linolje er impregneringsmiddel for tøy-, papir- og treisolasjon. Transformatorolje fremstilles av petroleum, og den må være helt fri for fuktighet. Foruten til transformatorer brukes den også til fylling av oljebrytere og andre høyspenningsapparater. Syntetiske oljer har høy brannsikkerhet og brukes bl.a. til kondensatorer. Lakker brukes som impregnerings- og bestrykningsmidler for fiberstoffer. Trådemaljelakk, som danner et fast og elastisk belegg, er blitt en fellesbe­ tegnelse for lakker som brukes som isolasjon på blanktråd. For ledninger som ikke blir utsatt for høye temperaturer, brukes lakker på oljebasis. Mot høye temperaturer brukes forskjellige kunstharpikser som basis. Plast. Termoplaster har fått en dominerende betyd­ ning for isolasjon av ledninger og kabler. PVC (poly­ vinylklorid) som har høy elektrisk isolasjonsmotstand og er mekanisk sterk, benyttes i første rekke for lavspenning. PVC-isolerte kabler får mindre dimensjoner og vekt enn tilsvarende gummiisolerte kabler. Polyetylen har mindre dielektriske tap enn PVC, og brukes til isolasjon av svakstrømskabler. Tverrbundet polyetylen, PEX, har dessuten høy termisk stabilitet og brukes i til isolasjon av høyspenningskabler. Andre kunststoffer som polyester, epoksyharpikser, silikoner, polytetrafluoretylen (teflon), melaminformaldehyd, brukes også. En del av disse stoffene er herdeplast som fremstilles i flytende form og herder ved eventuell varmeprosess til et fast stoff med meget gode elektriske isolasjonsegenskaper. De benyttes til impregnering av generatorviklinger, innstøping av måletransformatorer, motorviklinger o.l. KjSa elektrisk kabel, elektrisk ledning med en eller flere innbyrdes isolerte ledere av massiv eller flertrådet kobber eller aluminium, omgitt av en felles beskyttelseskappe. Elektriske kabler utføres for alle spen­ ninger og bruksmåter, for elektriske installasjoner i bygninger, skip o.l., eller for utendørs overføringer og fordelingsanlegg som hengekabler, jordkabler eller sjøkabler. Det skilles mellom kabler for sterk­ strøm og for svakstrøm.

Elektrisk kabel. Diverse typer PEX-kabler for sjø- og jordforlegning. - Til høyre: Legging av sjøkabel.

Sterkstrømskabler er elektriske kabler for fremføring av elektrisk energi. De har én til fire ledere, ved det vanlige trefasesystem oftest tre ledere forlagt i tre­ kant. Som lederisolasjon benyttes ved lavspenning vanligvis plast (PVC). I høyspenningskabel er tverr­ bundet polyetylen (PEX) nå det vanligste isolasjons­ materialet; det kan benyttes for spenninger opptil 300 000 V. Oljeimpregnert papir benyttes som isolasjonsmateriale i kabler for de høyeste spennin­ gene, samt i sjøkabler. I store likestrømsforbindelser benyttes kun kabel med oljeimpregnert papir som lederisolasjon. Papirisolerte kabler for høyere spenninger settes under oljetrykk fra oljetanker i endepunktene. Slike kabler (oljekabel) kan utføres med tre ledere per kabel for spenninger opptil 150 000 V, mens de bare forekommer som enlederkabel for høyere spennin­ ger. Det er i Norge i drift mange kabelanlegg for høye spenninger, bl.a. 300 000 V ringkabel om Oslo og 420 000 V sjøkabel som krysser Oslofjorden. Over Skagerrak, mellom Jylland og Sørlandet, ligger det 3 store likestrømskabler for henholdsvis ±250 000 V og +350 000 V. Kablene er utviklet og produsert ved en norsk bedrift og de overfører energi til eller fra Norge avhengig av energisituasjonen. Svakstrømskabler, se ► telekabler elektrisk kanon, se ►elektromagnetisk kanon, elektrisk kapasitet, eldre betegnelse på elektrisk ► kapasitans. elektrisk kondensator, se ►kondensator. elektrisk konstant, eldre betegnelse på permittiviteten i tomt rom (tomromspermittiviteten). Den betegnes med e0, og e0 = 1 /(p0 ■ c2). Her er p0 tomromspermeabiliteten 4tt/107 henry/m og c lyshastigheten i det tomme rom. e0 = 8,854 • IO-12 farad/ meter = 8,854 pF/m. elektrisk kortslutning, direkte forbindelse mellom to strømførende elektriske ledninger slik at stromkretsen blir for kort, se ►kortslutning. elektrisk kraft, vanlig brukt og innarbeidet (men feilaktig) betegnelse på ►elektrisk energi, jfr. kraft­ stasjon, kraftledning, kraftoverføring, kraftlevering o.l. elektrisk kraftledning, ledning for overforing av elektrisk energi over land. Elektriske kraftledninger består av vanligvis uisolerte (blanke) ledere (liner) av aluminium, montert på isolatorer festet til stolper (master) av tre, stål, aluminium eller betong. For større kraftledninger benyttes stål-aluminium-liner, med aluminiumtråder tvunnet om en kjerne av ståltau for å øke den mekaniske styrke. Vanligvis brukes trefasesystem med tre strømfø­ rende ledere (faser) for ett ledningssett, og det kan være montert to eller flere ledningssett på hver

ELEKTRISK LYSBUE

403

Elektrisk kraftledning. Høyspenningsmaster med kraftledninger som transporterer strøm med spenning 420 kV.

masterekke. I tillegg monteres ofte en eller to jordliner på mastetoppen for å beskytte de strømførende liner mot lynnedslag. Ved høye overføringsspenninger benyttes to eller flere liner for hver fase, for å redusere den elektriske feltstyrke og koronatapet, og for å øke overføringsevnen. Ved lange spenn, f.eks. fjordkryssinger, anvendes ofte så stor avstand mel­ lom fasene at det må monteres en mast for hver fase. Kraftledninger dimensjoneres mekanisk, så de skal tåle de forventede påkjenninger fra vind-, snø- og isbelastning uten at påkjenningen overstiger 90 % av linenes strekkfasthet. For elektriske kraftledningers innvirkning på mennesker og dyr, se ► elektromagnetiske felt, elektrisk kraftoverføring, overforing av elektrisk energi, se ►elektrisitet (Elektrisitetsforsyning) og ► elektrisk installasjon. elektrisk krets, betegnelse for et sammenhengende strømløp som dannes ved sammenkobling av elekt­ riske energikilder (batterier, nettdrevne strømforsy­ ninger og signalkilder) og elektriske komponenter og apparater. elektrisk ladning, det samme som elektrisitetsmengde, opprinnelig innført av C. A. Coulomb, da han formulerte loven for kraftvirkningen mellom elekt­ risk ladede små kuler. Elektrisk ladning er knyttet lil de partiklene som atomene er bygd opp av, og kan bare eksistere som et helt antall ladningskvanteT med størrelse lik ladningen på et elektron (negativ ladning) eller proton (positiv ladning). Se ►elementærladning. SI-enheten for elektrisk ladning er 1 coulomb (C). Det er den ladning som i løpet av ett sekund passerer et tverrsnitt av en leder når strøm­ men er 1 ampere. 1 teoretisk partikkelfysikk antas det at protoner og nøytroner dannes av mindre elementærpartikler, kvarker, med ladning */} eller 2/3 av proton- eller elektronladningen. De opptrer vanligvis ikke enkelt­ vis, og er hittil ikke påvist eksperimentelt. Se ►ele­ mentærpartikler. elektrisk ledende materialer, fellesbetegnelse på materialer som kan transportere strøm. De inndeles i hovedklassene elektronisk og ionisk ledende materia­ ler, avhengig av om det er elektroner (evt. elektronhull) eller ioner som står for strømtransporten. Metaller er normalt rendyrkete elektronledere, mens f.eks. oksider kan ha en blanding av begge typer ledning.

elektrisk leder, stoff som kan lede elektrisk strøm, tidligere kalt konduktor. Typer. Man har i praksis brukt å skille mellom gode eller metalliske ledere og dårligere ledere eller isola­ torer. En slik inndeling er ikke alltid brukbar fordi et stoffs evne til å lede strøm avhenger av temperatur, av forurensninger i stoffet, av spenningen det blir utsatt for m.m. Nå inndeles stoffene etter måten ledningen i den aktuelle situasjon foregår på. Man skiller da mellom: ►superledere, ►metalliske ledere, ► halvledere, ►isolatorer og ►elektrolytter. Se også ► resistans. elektrisk ledning, anvendes for å lede elektrisk strøm i maskiner og apparater og for overføring og forde­ ling av elektrisk energi. Se også ►elektrisk kabel og ► elektrisk kraftledning. Som ledermateriale benyttes vanligvis elektroly­ tisk kobber eller aluminium. Kobber er godt egnet fordi det leder strømmen godt. Resistansen (den ohmske motstand) er bare ca. 0,0175 ohm per m og per 1 mm2 tverrsnitt, men også aluminium med 0,029 ohm per m og 1 mm2 tverrsnitt er fordelaktig til en del formål pga. lavere vekt og pris. Ledermaterialet valses og trekkes til tråd, rund, rektangulær eller med spesialprofil. Ledningene kan være massive eller bestå av flere sammensnodde tråder, blanke eller isolerte, alt etter anvendelsen. Isolerte ledninger anvendes til elektriske maskiner, transformatorer, apparater, installasjoner osv. Isola­ sjonsmaterialene består av bomull, papir, plast, gum­ mi, glassfiber, emalje og lignende. Se også ►elektrisk installasjon og ►elektrisk isolasjon. elektrisk ledningsevne, tidligere brukt betegnelse for ► konduktans, den inverse verdi av resistans, dvs. 1/ R når R er resistansen. elektrisk logg (petrol.), instrument som registrerer bergartens resistivitet eller elektrisk potensial i et borehull; det første brønnloggingsverktøy som ble tatt i bruk. Oppfunnet av brødrene Schlumberger i 1927 med utgangspunkt i mineralleting. Viste seg raskt å være nyttig i letingen etter petroleum og er forgjenger for en rekke ulike brønnloggeverktøy. Se ► logging.

Elektrisk lokomotiv. Prinsipptegning av motoren og førerhuset i et elektrisk lokomotiv.

elektrisk lokomotiv, drivvogn for elektrisk jernbane-

drift, som får sin strømforsyning enten fra akkumu­ latorer eller fra kontaktledning og skinnegang. I siste tilfelle kan både likestrøm og vekselstrøm benyttes. I 1879 viste tyskeren Werner Siemens et elektrisk lokomotiv på en utstilling i Berlin, og hans modell fikk interessen opp for elektrisk drift. I Norge bygde jernbanevognfabrikken Skabo det forste elektriske lokomotiv 1896.1 1907 ble den privateide Thamshavnbanen elektrifisert, den første statsbane (Oslo-Drammen) 1922. NSB benytter vek­ selstrøm med 16 2/3 perioder per sekund og ca. 16 000 V spenning. Som den første jernbane i Europa tok NSB asynkronteknikken i bruk i lokomotiver. Med trefase asynkron kortslutningsmotor kan både spenning og frekvens reguleres, noe som gjør at lokomotivet kan gi full ytelse over et større hastighetsområde. Ved NSB er 58 prosent av banelengden elektrifi­ sert, men her foregår over 80 prosent av trafikken. De viktigste linjene som ikke er elektrifisert, er Nordlandsbanen, Rørosbanen og Raumabanen. De nyeste lokomotivtypene er: El. 17, i drift fra 1982. Det er et lett lokomotiv, særlig beregnet på ekspresstog og konstruert for en maksima! hastighet på 150 km/h. El. 18, i drift fra 1996-97. Det er et universallokomotiv med en kontinuerlig ytelse på 5,4 MW og med en maksimalhastighet på 200 km/h. Lokomotivene ble levert av ABB Strømmen, ABB Verkehrssysteme (Sveits) og Schweizerische Lokomotiv- und Maschinenfabrik (SLM). elektrisk lys, lys som frembringes ved hjelp av elekt­ risk energi. Se ►belysning. elektrisk lysbue, en lysende, buet strømbane som går mellom to strømførende metall- eller kullstifter i luft. Historikk. Sir Humphrey Davy forbandt (1821) to kullstaver med polene av et sterkt galvanisk batteri, lot kullspissene berøre hverandre og fjernet dem så litt fra hverandre igjen. Han så da at strømmen fortsatte å gå mellom kullspissene i en slags flamme, samtidig som spissene ble hvitglødende. I hans forsok var kullstavene plassert vannrett og strømbanen gjennom luften buet seg da oppover, og derfor kalte han den en elektrisk lysbue (Voltas bue). En

404

ELEKTRISK MALLE

Elektrisk maskin, i. Skjematisk fremstilling av en dynamo som består av polsystem og anker med ankervikling utført som en enkel trådbøyle, forbundet til en likeretter eller kommutator. På kommutatoren sleper børster som forbinder ankerviklingen med den ytre strømkrets. Polsystemet består i dette tilfellet av en permanent magnet. - 2. Spenningen i ankerlederne som funksjon av bevegelsen. I tilsvarer trådbøylen (lederen) i horisontalstilling, dvs. i den nøytrale sone. - 3a. Forløpet av spenningen i dynamoens ytre strømkrets. I tilsvarer lederen i nøytral stilling (horisontal). - 3b. Likestrømskurve (opptrukket, tykk strek) som oppnås ved at den enkle trådbøylen erstattes med en vikling som består av mange vindinger jevnt fordelt over ankeromfanget, og ved at man forbinder vindingene med et stort antall kommutatorsegmenter. - 4. Skjematisk shuntmaskin der børstene er forbundet til en vikling omkring magnetsystemet. Magnetviklingen er utført med mange vindinger av tynn tråd og forbundet med børstene. Den er koblet parallelt (i shunt) med belastningen. - 5. Vekselstrømmaskin, enfasemaskin. Ankerviklingens ender er forbundet med sleperinger. - 6. Skjema for topolet synkronmaskin med seks spor, med en leder i hvert. Diametrale spor inneholder ledere tilhørende samme spole (den bakre forbindelsen mellom lederne er ikke tegnet inn). Diametrale spoler (l-l1) er enfaseviklinger. - 7. Spenningskurver i en trefasemaskin. Summen i forhold til o-linjen er i ethvert øyeblikk lik 0. - 8. Vektordiagram for trefasemaskin. De tre fasespenninger er l'-l, II1—II og llll-lll og er forskjøvet 120° i forhold til hverandre.

lysbue kan også brenne mellom elektroder av et annet materiale enn kull, f.eks. metaller. ► Plasmabuen, en elektrisk lysbue oppfunnet av K. Birkeland, gav stotet til Hydros etablering og produksjon av nitrogengj ødsel. Bruk. Lysbuen kom tidlig i bruk til belysning. Lyset fra buen er avhengig av elektrodematerialet, idet dette fordamper og utsender sine karakteristiske spektrallinjer (se ►spektralanalyse). Av denne grunn anvendes elektrisk lysbue ved spektroskopiske arbeider, f.eks. til kvalitativ analyse av metallprøver. Man behøver da ikke å gjøre hele elektroden av det metall som skal prøves, det er tilstrekkelig å anbringe litt på ett av kullene. Egenskaper. For å vedlikeholde en elektrisk lysbue kreves en minste spenning, som for spisser av kull er ca. 40, kadmium 10, sink 20, kobber 24, platina 27 volt. Spenningen øker når buen gjøres lengre. Må­ linger av temperaturen i en lysbue med spektroskopiske metoder har vist temperaturer på mellom 6000 °C og 7000 °C i lysbuen, altså vesentlig høyere enn temperaturen på elektrodene som er begrenset av kullets fordampningstemperatur, 3900-4000 °C. Studiet av elektronemisjonen fra glødende metal­ ler har gitt forklaringen på hvordan lysbuen kom­ mer i stand. Når katoden oppheles sterkt, sender den ut elektroner, som beveger seg over mot anoden og får så stor fart at de ioniserer luftmolekylene (se

► elektrisk utladning). Det inntrer støtionisasjon, og det ioniseres ved de nydannede ioner enda flere molekyler, så strømmen oker sterkt. Med den økte strøm øker ionisasjonen enda mer, og strømmen gjennom en elektrisk lysbue er derfor ikke stabil. Dette kommer til uttrykk i strømspennings-karakteristikken, dvs. det diagram som viser sammenhen­ gen mellom strømmen i buen og spenningen over den. Mens strømmen ved vanlige forbruksapparater stiger og synker proporsjonalt med spenningen, er det ved lysbuen omvendt: Med økt strøm synker spenningen. Denne fallende karakteristikk gjordet nødvendig å koble en motstand eller drosselspole i serie med lysbuen, for å stabilisere strømmen. Lys­ buens fallende karakteristikk har vært utnyttet til å fremstille vekselstrøm med høy frekvens. elektrisk malle se ►elektriske malier. elektrisk maskin, maskin som: 1) omsetter mekanisk energi til elektrisk energi (dynamo, generator), 2) omsetter elektrisk energi til mekanisk energi (motor), 3) omsetter elektrisk energi av én art til elektrisk energi av en annen art (omformer, motorgenerator). VIRKEMÅTE

I prinsippet er det ingen forskjell mellom generato­ rer og motorer for samme strømart, derimot skiller

man mellom likestrøms- og vekselstrømsmaskiner. Funksjonen hos elektriske maskiner baseres på grunnlaget for elektromagnetisk induksjon og kraftvirkning på strømførende ledere i magnetfelt. Når en leder (f.eks. en kobbertråd) beveges på en slik måte i et magnetisk felt at den skjærer kraftlinjer, så induseres en spenning i lederen. Størrelsen på spenningen er proporsjonal med styrken på feltet, lengden på den del av lederen som skjæres av kraft­ linjer og hastigheten lederen skjæres ved. Retningen på spenningen er avhengig av kraftlinjeretningen og lederens bevegelsesretning. Kraftlinjenes retning i luftrommet mellom to poler regnes fra nordpol til sydpol. Likestrømsmaskiner. Fig. 1 viser en skjematisk fremstilling av en dynamo (likestrømsmaskin). Anker med kommutator og vikling er montert på en aksel. Når dette dreies rundt i pilens retning, vil ankerviklingens to ledere skjære kraftlinjene som går fra nordpolen inn i ankeret og fra ankeret inn i sydpolen, og det induseres en spenning. I lederen under sydpolen vil den induserte spenningen i dette tilfelle være rettet ut av papirets plan. I lederen som samtidig befinner seg under nordpolen, vil den ha motsatt retning. Pga. ledernes symmetri i forhold til polsystemet, vil spenningene som induseres i de to ledere, være like store, og de vil adderes. Under en full omdreining vil den induserte spen­ ningen skifte retning i lederne, mens strømretnin­ gen i den ytre strømkrets beholdes. Denne likeret­ tingen eller kommuteringen av spenningen er opp­ nådd ved hjelp av kommutatoren. Børstene på kommutatoren kortslutter segmentene to ganger i løpet av en omdreining. Kortslutningen skjer i et øyeblikk da det ikke induseres spenning i lederviklingene, fordi de da ikke skjæres av kraftlinjer. Lederne befinner seg i den nøytrale sone, som i fig. 1 er det horisontale plan gjennom ankerets sentrum. Midt under polen er kraftlinjetettheten størst, her induseres derfor den største spenning. Tettheten avtar mot den nøytrale sone. Den induserte spen­ ningen er proporsjonal med kraftlinjetettheten i det punktet der lederne i øyeblikket befinner seg. Fig. 2. viser spenningen i ankerlederne som funksjon av bevegelsen. I den ytre strømkrets vil spenningen forløpe som i fig. 3 a. Maskinen avgir en likestrømsspenning mellom børstene, som er forbundet, og spenningen fremkaller en strøm i den ytre strøm­ krets som pulserer på samme måte som spenningen. En jevn likestrøm oppnås ved at den enkle trådboylen (lederen) erstattes med en vikling som består av mange vindinger jevnt fordelt over ankeromfan­ get, og ved at man forbinder vindingene med et stort antall kommutatorsegmenter. På denne måten oppnås en strøm som vist i fig. 3 b. Viklingen består oftest av isolerte kobberstaver anbrakt i spor i ankeret, som igjen er sammenbygd av tynne, spesiallegene jernplater (dynamoblikk) som er isolert fra hverandre for å redusere induksjonsstrømmer (virvelstrømmer) med derav følgen­ de tap i ankerjernet. Kommutatorens segmenterer isolert fra hverandre med glimmer el.l. Børstene er som regel av kull eller grafitt. Maskiner bygges som regel med flere enn ett polpar for å utnytte materia­ let bedre. Polsystemet utføres vanligvis med elektromagneter. Når børstene (jfr. fig. 1) er forbundet til en vikling omkring magnetsystemet (jfr. fig. 4), vil likestrøm­ men som flyter i viklingen fremkalle magnetismen som er nødvendig for at ankerviklingen skal gi spenning. Magnetviklingen kan utføres med mange vindinger av tynn tråd og forbindes med børstene som i fig. 4. Magnetviklingen er koblet parallelt (i shunt) med belastningen. Slike elektriske maskiner kalles shuntmaskiner. Magnetismen er uavhengig av belastningsstrommen, og ved konstant omdreiningshastighet vil maskinen gi noenlunde konstant spen­ ning, praktisk talt uavhengig av belastningsstrømmen.

405

I seriemaskiner er magnetviklingen koblet i serie med belastningsstrømmen slik at magnetiseringen, og derved maskinens spenning, er avhengig av denne. Compound-maskiner er elektriske maskiner med både shunt- og serievikling. Vekselstrømsmaskiner er i prinsipp bygd som likestrømmaskiner, men uten kommutalor. Strømmen sendes ut i nettet slik den fremstilles i ankerlederne, med vekslende retning. Maskinen i fig. 1 blir en vekselstrømsmaskin hvis ankerviklingens ender forbindes med sleperinger, se fig. 5. Av praktiske grunner bygges vekselstrømsmaski­ ner med faststående anker, kalt stator, og med roterende magnetsystem, rotor eller polhjul. En stasjonær ankervikling kan lettere isoleres, mens den relativt lille magnetiseringsstrøm uten vanske­ lighet kan tilføres magnetviklingen over to sleperin­ ger. En slik maskin kalles en synkronmaskin fordi polfeltet og ankerfeltet alltid følges ad, dvs. forløper synkront. Maskinene bygges ofte for høye spennin­ ger, f 5 000 V og mer, og viklingselementene må sikres mot de mekaniske påkjenningene som opp­ står ved kortslutninger i nettet eller ved plutselige belastningsendringer. Maskinens virkningsgrad. En generator som er koblet til et ledningsnett, må tilføres mekanisk energi som tilsvarer energien den avgir, i tillegg må de elektriske og mekaniske tap som oppstår i maski­ nen dekkes. Virkningsgraden er forholdet mellom energien som ytes og mottatt energi. Denne varierer etter maskinens størrelse, for større maskiner mel­ lom 0,95 og 0,97, og er alltid mindre enn 1,0 (100 %). En elektrisk maskins ytelse er gitt ved de elektriske og mekaniske påkjenninger materialet tåler, og ved oppvarmingen som oppstår på grunn av tapene i maskinen og som isolasjonsmaterialene tåler. Det foreligger norske og internasjonale normer som fastsetter tillatelig oppvarming for de forskjel­ lige sorter isolasjonsmaterialer. MASKINTYPER

Trefase synkronmaskiner brukes til elektrisitetsforsy­ ning og for de fleste industrielle formål. En trefasestrøm fås ved at man kobler ankerledere på en bestemt måte: Fig. 6 viser en tofaset synkron­ maskin. Fra hver av spolene kan man føre ut to ledninger på tre uavhengige enfasenett. Dreies polhjulet rundt, vil det i hver av viklingene oppstå spenninger forskjøvet i forhold til hverandre. Spenningskurven i spolene blir som i fig. 7. Endene i de tre spolene kan forbindes, og man kan sløyfe tre av seks ledninger. På denne måten fås et såkalt trefasesystem. Koblingen kalles stjernekobling. Trefasemaskinen medfører bedre materialutnyttelsen enn enfasemaskiner. En annen stor fordel er at summen av de tre spolenes felter resulterer i et felt som forskyver seg rundt omfanget med samme hastighet som polhjulet, i motsetning til enfasestrømmens fell, som bare pulserer i ett plan. Trefase­ strøm forårsaker på den måten et dreiefelt, noe som er viktig når maskinen skal brukes som motor. Trefasestrøm tilført en trefaseviklet stator vil frem­ kalle et dreiefelt som vil søke å trekke polhjulet med seg. Synkronmotorens polhjul, eller rotor, er vanlig­ vis utført med vikling for magnetisering. Rotoren kan ha utpregede poler, eller viklinger kan være anbrakt i spor som i statoren. For produksjon av elektrisk kraft i kraftstasjonene benyttes nå praktisk talt alltid trefase synkrongeneratorer. En fasekompensator er en synkronmotor som sender en wattløs strøm inn i nettet; hvis den minkes, tar den en wattløs strøm fra nettet. Maskinen brukes ofte for å tilføre et vekselstromnett wattløs strøm. En asynkronmaskin er en motor som arbeider uten likestrømmagnetisering, og som opptar magnetise­ ringsstrøm fra nettet. Rotorviklingen kan være trefasekoblet og forbundet med tre sleperinger. Når stator tilføres spenning, og rotorviklingen lukkes ved at det kobles inn en passende motstand mellom

ELEKTRISK OPPVARMING

sleperingene, vil strømmen som induseres fremkalle felter. Feltene søker å innstille seg etter statorfeltet, dvs. rotorens omdreiningstall søker å nå statorfeltets. Den vil imidlertid aldri nå synkrone omdrei­ ningstall fordi motoren selv i tomgang yter et visst arbeid, den må bl.a. overvinne friksjonstapene. Rotorens sakking utgjør for normale motorer ved fullast 2-4 %, dvs. at en motor med omdreiningstall 1500 per minutt i virkeligheten gjør ca. 1450 om­ dreininger per minutt. Asynkronmotoren har en hastighet som er tilnær­ met konstant og bestemt av frekvensen på vekselspenningen. Ved å sette inn en frekvensformer mellom det vanlige 50 Hz forsyningsnettet og moto­ ren, kan motorfrekvensen og dermed motorens hastighet styres. Kortslutningsmotorer er asynkronmotorer med kortsluttel rotorvikling. Motorene er robuste og driftsikre og har ingen utvendig strømførende deler i rotor. De brukes særlig for små og midlere ytelser, og ved anlegg der nettet tåler store startstrømmer, f.eks. industrianlegg. Rotorviklingen består vanligvis av kobberstaver som ligger i spor, og som er kortsluttet i begge ender ved kobberringer, delvis også av alumi­ nium direkte støpt inn i rotor. Ved spesiell utforming av rotorviklingen (dobbeltbur, høysta v osv.) kan man til en viss grad påvirke startstrøm og startmoment. Linexrmotor er en spesialutførelse av induksjons­ motoren for rettlinjet bevegelse. Den kan betraktes som en utbrettet sylindrisk motor og består av en flat stator som beveger seg langs en skinneformet leder (rotor). Den egner seg bl.a. for skinnetransport ved høy hastighet, idet kraftoverføringen skjer magne­ tisk uavhengig av hjul og friksjon. Enfase kondensatormotor er en asynkron kortsluttmotor som brukes på enfase vekselspenninger. Motoren har normalt to viklinger som ligger meka­ nisk forskjøvet i forhold til hverandre på stator, og som får spenning fra samme vekselspenning. Den ene viklingen blir tilkoplet vekselspenningen via en kondensator. Derved får denne faseforskjøvet strøm og felt i forhold til den andre viklingen. Dette gir et resulterende dreiefelt omtrent som i den trefase asynkronmaskinen. Men virkningsgraden er ikke så god og maskin brukes for midlere og små effekter. Skjermpolmotoren er en annen type enfase asyn­ kron kortsluttmotor, der stator har to utpregede poler hvor det er lagt inn en kortsluttet ring i den ene kanten av hver pol. Feltet som blir generert av motorviklingen og som går gjennom polene og rotor, vil bli forsinket under de to ringene innlagt i polene. Dette gir et felt i rotor som dreier seg, og rotoren vil rotere som i andre kortsluttmaskiner. Virkningsgraden er dårlig, men motoren er meget enkel og billig slik at den brukes for små effekter. Typisk eksempel er pumpemotor i vaskemaskiner. Universalmotoren er i prinsippet en likestrøms seriemotor. I likestrømmotorer bestemmes momentretning (kraftretning) av feltretning og strømretning i rotor (ankeret). Skifter en av disse retning, endres kraftretningen. Dersom begge skifter retning samti­ dig forblir kraftretningen den samme. Derved kan denne likestrøms seriemotoren også brukes som vekselstrømsmotor. Ved dette bruk vil imidlertid strøm og felt variere i størrelse pga. den varierende spenningen. Dette gir børsteproblemer og oppvar­ ming av jernkretsen. Maskinen må derfor konstru­ eres spesielt for vekselstrøm og kalles da universalmøtor. Motoren brukes bl.a. i hobbydrill, pussemas­ kin, hårtørrer og i hekktrimmer. Reluktansmotoren har en stator med viklinger som gir et magnetisk dreiefelt slik som i asynkron- og synkronmaskinen. Rotoren har burvikling som i en asynkron kortsluttmotor, men deler av rotorblikket er tatt bort slik at rotor får fremstikkende eller utpre­ gede poler. Motoren starter som asynkronmotor pga. burviklingen. Når rotor nesten går synkront, vil rotørpolene trekkes inn i linje med dreiefeltet slik at

den magnetiske motstand eller reluktans blir et minimum. Herav navnet reluktansmotor. Motoren vil derved gå som synkronmotor. Hysteresemotor har en rotor med hardt magnetisk materiale med stor hysterese. Stator har viklinger som gir et dreiefelt. Dette dreiefeltet vil indusere spenning og strøm i rotor. Strømmene vil sammen med dreiefeltet fra stator gi dreiemoment og aksele­ rasjon som i en asynkronmotor. Når rotor nærmer seg synkron hastighet, avtar hvirvelstrømmene, og rotor utvikler faste magnetiske poler som et resultat av det harde magnetiske materialet i rotor. De faste magnetiske polene i rotor vil så låse seg til de mot­ satte magnetpolene fra stators dreiefelt og rotere synkront med dette. Motoren er dermed en syn­ kronmotor. Elektronikkmotoren kan betraktes som en elektro­ nisk kommutert likestrømmaskin. Rotorviklingen ligger i stator, og børster og lameller er byttet ut med transistorer. Rotor er vanligvis en permanentmagnet. Trinnmotor roterer en bestemt del av en omdrei­ ning (trinn) for hver likespenningspuls som moto­ ren påtrykkes. Typiske dreievinkler er 0.72°, 1.8° eller 5° per trinn. Det kan oppnås flere tusen trinn per sekund. Typiske bruksanvendelser er i indust­ riroboter og verktøymaskiner. KjSa/IG elektrisk motor, maskin som omsetter elektrisk energi til mekanisk energi. Se ►elektrisk maskin, elektrisk motstand, resistans, motstand mot strøm i en leder, se ► resistans. elektrisk måleinstrument, se ►elektrisitet (målein­ strumenter). elektrisk målesystem, se ►elektrisitet (måleinstru­ menter). elektrisk oppvarming, omforming av elektrisk energi til varme. Dette kan skje ved hjelp av ulike prinsip­ per: motstandsoppvarming, lysbueoppvarming, induksjonsoppvarming, dielektrisk oppvarming (mikrobølge) og plasma, dvs. strømgjennomgang i varme gasser. Nye boliger, spesielt småhus, baseres ofte på ren elektrisk oppvarming, ellers er kombinerte varmesystemer vanlig, elektrisk grunnvarme med tilleggsfyring (olje/parafin/ved) på kalde dager og av hen­ syn til reserve og fleksibilitet. I industrielle prosesser har elektrisk oppvarming stor utbredelse, og det benyttes ofte meget store energimengder; det finnes ovner for opptil 40 00060 000 kW ytelse. Se også ►elektrisk industriovn og ► elektrodampkjel. Motstandsoppvarming omfatter bl.a. all boligoppvar­ ming, varmeelementer i husholdningsapparaler, samt mange industrielle prosesser. Motstanden kan være fast eller flytende, og oppvarmingen kan skje direkte eller indirekte. I boligoppvarming, husholdningsapparater m.m. skjer oppvarmingen normalt indirekte og motstandene er faste. I elektrokjeler øg smelteovner for fremstilling av aluminium o.a., skjer oppvarmingen direkte og motstanden er flytende. Punktsveising er også en form for direkte oppvar­ ming. Regulering av den avgitte varmen kan skje ved å endre resistansen (motstanden) i varmeelementene, endre spenningen, eller ved periodisk utkopling (termostat el.l.). Lysbueoppvarming kan også skje direkte eller indi­ rekte øg omfatter bl.a. ulike typer industriovner, lysbuesveising m.m. Se ►elektrisk lysbue. Induksjonsoppvarming omfatter flere metoder som bygger på transformatorprinsippet eller virvelstrømprinsippet, øg dersom det er jern som skal varmes opp, også oppvarming på grunn av hysterese. Lavfrekvensoppvarming brukes bl.a. til å smelte jern og stål og omfatter en rekke ovnstyper som bygger på trans­ formatorprinsippet. Høyfrekvensoppvarming bygger på prinsippet om virvelstrømoppvarming, som f.eks. i smeltedigelovner for direkte eller indirekte oppvar­ ming, og ved røroppvarming. Radiofrekvensoppvar-

406

ELEKTRISK OSCILLATOR

ming bygger også på virvelstrømprinsippet, men pga. den høye frekvensen, blir oppvarmingen lokalisert til overflaten. Prinsippet brukes til overflateoppvarming som overflateherding av akslinger, fortinning av plater m.m. Dielektrisk oppvarming. utnytter de såkalte dielekt­ riske tap som oppstår i materialer som ikke leder elektrisk strøm, såkalte isolatorer eller dielektrisk materiale. Oppvarmingen skjer når slike materialer blir utsatt for et høyfrekvent elektrisk felt med stor feltstyrke. Molekyler og atomer blir polarisert, og disse dipolene vil svinge i takt med frekvensen og forårsake oppvarming. Aktuelle bruksområder er formpressing av plast og bakelitt, sveising av plast, tørking og liming av trematerialer, f.eks. laminerte trekonstruksjoner, tining av frossen fisk m.m. Mikrobølgeoppvarming er også en form for dielektrisk oppvarming. ELEKTRISK OPPVARMING I BOLIG

Elektrisk boligoppvarming omfatter mange ulike systemer. Det enkleste og billigste systemet består av varmeovner, fortrinnsvis plassert under vinduene, med påbygd reguleringsbryter eller termostat. Ter­ mostaten kan være utstyrt med natt- og helgesenkning av temperaturen. Ovnene kan også styres fra en sentral varmestyringsenhet, der styringen skjer via tilførselsledningene, uten ekstra ledningen Ulempen med varmeovner er at de begrenser møb­ lering og lengde på gardiner. Tildekking kan føre til brann. Varmekabler egner seg fortrinnsvis i rom som ligger nede på grunnen; som vindfang, hall og kjel­ lerstue i underetasje (kjeller), vaskerom og bad. Møbler med tett sokkel må ikke plasseres i områder med varmekabel, da dette kan føre til brann. Varme­ kabler i bad krever forankoblet jordfeilbryter. Strålevarmeanlegg er en fellesbetegnelse på ulike typer varmefolier, som er beregnet på innbygning i tak, vegg eller gulv. Det beste er å ha ca. 2/3 av varmebehovet i tak, og */3 i gulv. Varmestrålingen gir oppvarming på de gjenstander strålene treffer, også mennesker. Det føles varmere enn temperaturen tilsier, og vi kan holde lavere temperatur i rommet enn ved annen type oppvarming, og likevel ha samme følelse av varmekomfort. Dette gir mindre energiforbruk. Reflektorovner for bad, terrasser o.l. er også former for strålevarme. Varmluftsanlegg er et anlegg der luft blir varmet opp på tilsvarende måte som i en vifteovn. Den vanne luften blir ført rundt i boligen via et system av kanaler og rør. Dette kan føre til støy i rør og kana­ ler, og støv og andre urenheter kan fores rundt i boligen. Elektrokjeler er normalt knyttet til et sentralvarmeanlegg, og brukes stort sett i boligblokker og andre større boligenheter. Vannet varmes opp som i en varmtvannstank, og fores rundt i huset via rør til radiatorer og til dels i rør i gulv. Ulempen med dette systemet er høye installasjonskostnader. AuA elektrisk oscillator, elektrisk krets som frembringer udempede elektriske svingninger, vanligvis sinusforinete. Oppbygning. Oscillatorer består gjerne av en for­ sterker med transistor eller elektronrør, og en eller annen form for tilbakekobling mellom utgang og inngang på forsterkeren. Det frekvensbestemmende element kan være en avstemt krets med spole og kondensator eller en krystall som har resonans ved ønsket frekvens. Krystalloscillatorer har høyest presisjon og stabilitet. Bruk. Oscillatorer brukes for å produsere audio- og radiosignaler til en rekke ulike anvendelser. elektrisk ovn, ovn som omsetter elektrisk energi til vanne for forskjellige formål, se ►elektrisk oppvar­ ming, ► elektrisk industriovn. elektrisk piano, se ►el-piano. elektrisk polarisasjon, en vektorstorrelse som angir hvor sterkt det elektriske felt i et dielektrikum svek­

kes på grunn av at dets molekyler polariseres. Se ► dielektrikum og ►elektrisk forskyvning. Elektrisk polarisasjon betegnes med P og er lik De0E hvor D er den elektriske forskyvning (elektrisk flukstetthet), E den elektriske feltstyrke og £0 permittiviteten i det tomme rom. Per også lik det elekt­ riske dipolmoment per volumenhet i et stoff. Se ►dipol. Kvalitativt brukes elektrisk polarisasjon om den forskyvning av ladning som finner sted når moleky­ ler påvirkes av et elektrisk felt. Se også ►polarisa­ sjon. elektrisk potensial, begrep som brukes til å beskrive tilstanden i et elektrostatisk felt (se ►elektrisk felt). Elektrisk potensial er dannet etter mønster av det mekaniske potensial, som var kjent fra den rasjonel­ le mekanikk. Teorien for elektrisk potensial ble grunnlagt og utviklet av G. Green (1793-1841) og C. F. Gauss (1777-1855). I et elektrisk felt er feltstyrken definert som forhol­ det mellom kraften som virker på en positiv elektrisk ladning i feltet, og størrelsen av ladningen, altså lik kraften per ladningsenhet. Hvis en ladning Q forsky­ ves en liten strekning i retning mot den elektriske kraften som virker på den, må det utføres et arbeid lik produktet av ladningen, feltstyrken og veistrek­ ningen. Det utførte arbeid blir altså W=Q-E-s. Forholdet mellom arbeidet og ladningen defineres som potensialforskjellen U mellom endepunktene av veistrekningen. I et homogent felt blir U = W/Q = E-s. Hvis forskyvningen har en retning som danner en skjev vinkel med kraften, blir arbeidet bestemt av kraftens komponent i bevegelsesretningen. Ved en forskyvning som danner en rett vinkel med kraftretningen, blir arbeidet, og dermed potensialforskjel­ len, lik null, og potensialet blir derfor konstant. Hvis en flate overalt står vinkelrett på retningen av den elektriske kraften, vil alle punktene i flaten ha samme potensial. En slik flate kalles en nivåflate eller en ekvipotensialflate. Er et elektrostatisk felt dannet mellom ladede ledere, må ledernes overflate bli nivåflater, fordi det vil gå en strøm langs overflaten av en leder inntil alle punkter i lederen har samme elektriske potensial. I feltet mellom lederne øker potensialet kontinuerlig fra den negative til den positive leder, og man kan legge inn mellomliggende nivåflater. Elektrisk potensial behandles i potensialteorien, som ble utviklet til høy grad av fullkommenhet på rent Elektrisk stol

matematisk grunnlag midt på 1800-tallet. Teorien brukes bl.a. ved beregningen av elektriske linser til elektronmikroskop, til beregning av potensialfordelingen i elektronrør osv. Elektrisk potensial må alltid angis i forhold til et utgangspunkt hvor potensialet vilkårlig settes lik null. I virkeligheten er det da potensialdifferanser eller spenninger som måles, mens potensialet ifølge sin definisjon alltid inneholder en ubestemt additiv konstant. Som referanse for potensialmålinger velges ofte Jordens potensial. Se ►elektrisk spen­ ning. JSd elektrisk resonans (av lat. 'gjenlyde'), betegner tvungne ►elektriske svingninger som oppstår i en elektrisk svingekrets når den blir tilført vekselstrøm med en frekvens som ligger i nærheten av kretsens egenfrekvens. Benyttes bl.a. i radiosendere og -mottakere. elektrisk sikring, anvendes i elektroteknikken for å beskytte ledninger og apparater mot at stømmen skal bli for høy. Se ►sikring. elektrisk skate, se ►elektriske skater. elektrisk spenning, eller potensialforskjell, det arbeid som må utføres per ladningsenhet for å forskyve en ladning fra et punkt til et annet i et elektrostatisk felt. Enheten for elektrisk spenning er volt. Hvis en ledning kobles mellom to punkter med forskjellig spenning, vil elektronene i ledningen begynne å bevege seg, dvs. at det går en strøm i ledningen. Hvis spenningen skyldes elektrostatisk oppladning, vil det bare dannes en kortvarig utladningsstrøm. Batterier (elektrokjemiske strømkilder) kan levere strøm med tilnærmet konstant spenning over lang tid. Spenningen måles med voltmeter, potensiometer eller elektrometer. elektrisk stol, redskap for henrettelse ved elektrisitet (elektrokusjon). Første gang brukt i 1890 i USA, hvor den fortsatt anvendes ved ►dødsstraff. Den dødsdømte bindes fast til stolen, og metallelektroder festes til hode og ben. Strømmen står vanligvis på under ett minutt, og ett eller flere elektriske støt lammer hjerte og åndedrett. Spenningen veksler mellom 2200 volt og 200-500 volt. Bevisstløshet inntrer øyensynlig øyeblikkelig når stolen virker som den skal, men del er rapportert om tilfeller der det har tatt flere minutter før fangen døde. elektrisk strøm, elektrisk ladning i bevegelse. Strøm­ men oppstår når det er en elektrisk potensialforskjell (spenning) mellom forskjellige punkter i en leder. Omkring en strømførende leder dannes et mag­ netfelt med feltlinjer som er lukkede kurver og omslutter lederen. Strømmen utvikler varme i lederen, og hvis en del av denne er en elektrolytt, oppstår det kjemiske virkninger ved elektrolyse. Strømretningen er definert som bevegelsesretningen for positive ladninger. Strømmens størrelse kan defineres enten elektrosta­ tisk, ved den elektrisitetsmengde som passerer et tverrsnitt av lederen per sekund eller elektromagnetisk,ved kraftvirkninger som skyldes strømmens magnetfelt. Strømmen måles med amperemeter eller galvanometer. Som internasjonalt vedtatt enhet for elektrisk strøm brukes nå 1 ampere (absolutt ampere), som er definert elektromagnetisk ved hjelp av kraften mellom to strømførende ledere (se ►ampere). Inntil 1947 brukte man en elektrostatisk definisjon av ampere (internasjonalampere). ELEKTRISK STRØM I FORSKJELLIGE MATERIALER

1 metaller består strømmen av frie elektroner som beveger seg når de utsettes for virkningen av et elektrisk felt i lederen. Det er den negative ladnin­ gen som beveger seg, mens den positive er bundet til atomene i metallets krystallgitter. Bevegelsen fore­ går altså motsatt av den definerte strømretningen. I elektrolytter skyldes strømmen positive ioner som beveger seg i strømretningen og negative mot strøm­ retningen.

407

I gasser kan strømmen dels skyldes elektronbevegelse, dels ionebevegelse. Som regel vil det her være elektronbevegelsen som dominerer fordi de lette elektronene beveger seg mye raskere enn ionene. Elektrisk strøm kan også skyldes bevegelse av elektrisk ladede legemer, f.eks. små partikler i en væske- eller gasstrøm, og kalles da konveksjonsstrøm. elektrisk strømskade, skade som oppstår når elekt­ risk strøm passerer gjennom kroppen. Hovedtypene er: Overflatisk forbrenning, dyp indre forbrenning og forandring av hjerterytme, eventuelt hjertestans. Skaden skyldes ofte direkte berøring av stikkontak­ ter, ledninger og elektriske apparater med svikt i isolasjonen, eller av høyspentkabler. Skader pga. lynnedslag er elektriske skader forårsaket av svært høy spenning. Lavspent strøm (husholdningsstrom, 220 volt) som passerer gjennom kroppen, gir sjelden brannskader, men kan i enkelte tilfeller fremkalle hjertestans ved at strømstøtet slår ut hjertets norma­ le elektriske aktivitet (se også ►elektrisk støt). Høy­ spent strøm kan gi skade av alle tre typer. Dype indre forbrenninger kan oppstå selv om skaden i landover­ flaten er moderat. Ved større muskelskader kan det oppstå sekundær nyresvikt pga. frigjøring av myoglobin fra musklene. Ved fortsatt kontakt med strømkilden kan den forulykkede selv være strømfø­ rende og representere en fare for hjelpere. Overfla­ tiske og dype brannskader behandles på sykehus, elektrisk støt, strømstot, støt fremkalt av kontakt mellom kroppsoverflate og elektrisk strømkilde. Kortvarig støt som skyldes kontakt med vanlig husholdningsstrom (220 volt), er ubehagelig, men vanligvis ufarlig for friske voksne. Hos barn og hjertesyke kan slike støt imidlertid fremkalle forstyr­ relser i hjerterytmen og hjertestans. Forstyrrelser av hjertets elektriske aktivitet kan sees flere timer etter støtet. Se også ►elektrisk strømskade. elektrisk svingning, se ►elektriske svingninger, elektrisk tenning, antennelse av gasser, væsker eller faste stoffer ved varmetilførsel fra en elektrisk ener­ gikilde. Tenning ved elektrisitet kan skje ved hjelp av en trådspiral som ved gjennomgang av elektrisk strøm blir oppvarmet slik at den gløder (bl.a. de elektriske sigarettennere). Sprengladninger kan bringes til å eksplodere på lignende måte, idet det f.eks. i en særlig patron anbringes en glødetråd omgitt av en tennsats (land- og sjøminer, gruvedrift osv.). Elektrisk tenning kan også skje ved hjelp av en elektrisk gnist som springer over mellom elektroder som f.eks. er anbrakt i en eksplosiv blanding av gasser. Denne elektriske gnisttenning anvendes mye i bilmotorer. Gnisten kan frembringes av gnistinduktorer med likestrøm fra et batteri, eller dynamoer som drives av motoren. Også tenning av gassbluss kan skje på denne måte, enten ved særlige håndapparater eller fra et sentralt sted. elektrisk ur, ur som drives med elektrisitet. Man skiller mellom synkronur, impulsur og elektroniske ur. Synkronur drives av en elektrisk synkronmotor som driver viserne via et mekanisk verk. Synkronur drives av nettspenningen, og det er nettfrekvensens nøyaktighet som bestemmer urets nøyaktighet. Nettspenningens gjennømsnittsfrekvens er mer nøyaktig enn oyeblikksfrekvensen; er frekvensen noe for høy i en periode, sørges det for at den er noe for lav i en annen periode. Synkronur er derfor ganske nøyaktige. Impulsur er ur der viserne drives rykkvis frem, typisk hvert minutt, ved at et magnetisk drivsystem i uret får strømpulser via ledninger fra et hovedur. Et hovedur kan betjene en hel rekke ur. Alle ur som er tilkoblet samme hovedur, vil vise samme tid. Slike ursystemer anvendes mye i kontorer og fabrikkan­ legg1 elektroniske urer urverket elektroniske tellerkretser, oftest i en integrert krets. En kvartskrystalloscillator sørger for en stabil svingefrekvens til

ELEKTRODIALYSE

tellerkretsene. Fremvisningen av tiden kan enten være digital med tall, eller analog med visere. Uret drives vanligvis med et batteri. Slike ur kalles ofte ► kvartsur. Det finnes elektroniske ur som kalibreres automa­ tisk ved hjelp av radiosignaler. Flere radiostasjoner i verden sender tidsinformasjon på en form som egner seg for automatisk mottagning. Den senderen som best dekker Norge, finnes i Mainflingen i Tysk­ land, og sender på 77,5 kHz (langbølge). En radiomottager i uret mottar signalet og stiller riktig tid f.eks. en gang i døgnet. Slike ur kan i dag bl.a. fås som armbåndsur med antennen innebygd i armlen­ ken, og som vekkerur. elektrisk utlader, instrument til utladning av leidnerflasker, kondensatorer, elektriske kabler osv. Består i prinsippet av to kuler, forbundet med en metailtråd, på isolerende skaft. Oppfunnet av William Henley 1774. elektrisk utladning, prosesser som enten består i at et elektrisk ladet legeme avgir ladning til andre lege­ mer slik at potensialforskjellen mellom dem blir jevnet ut, eller som medfører en kontinuerlig trans­ port av ladning gjennom gass eller vakuum. Utlad­ ningen kan foregå ved at legemer med forskjellig potensial forbindes med en metallisk leder, eller ved at det oppstår ►gjennomslag i det isolasjonsmateria­ let som skiller legemene. Elektrisk utladning gjennom en gass kan anta forskjellige former avhengig av gasstypen, trykket i gassen, den geometriske utforming av elektrodene, og spenningen mellom dem. Utladning gjennom gass med svært lavt trykk (vakuum) kan bare kom­ me i stand hvis det sendes ut elektroner eller ioner fra overflaten av en av elektrodene. Dette betegnes uselvstendig utladning. Se ►elektronemisjon. elektrisk vekselretter (eng. inverter,), apparat som omformer likespenning til vekselspenning. Se ►vek­ selretter og ► kraftelektronikk. elektrisk ål, Electroplwrus electricus, benfiskart i orde­ nen elektroål. Mest kjente art av de ca. 62 artene i ordenen. Blir opptil 2,3 m lang, er olivengrønn med lysegule flekker og finnes i varme, grumsete elver i Brasil og det nordøstlige Sør-Amerika. Gjellene er av liten betydning for åndingen, og den elektriske ålen er helt avhengig av atmosfærisk oksygen, som utnyttes av et kapillærårenett i munnhulen. Øynene fungerer normalt til fisken når 30 cm, men blir siden ugjennomsiktige. Den elektriske ålen orienterer seg siden ved hjelp av sin elektriske «radar», dvs. en særlig del av de elektriske organene sender en konstant strøm av svake elektromagnetiske bølger hvis refleksjoner mottas i hudfordypninger på hodet. Elektrisk ål kan bli over 20 kg, hvorav det elektriske organ utgjør ca. 2/}. Hos denne arten er det ca. 6000 elektriske plater per meter fisk, som hver gir ca. 0,07 volt. Større elektriske ål gir støt på rundt 500 volt. Se også ►elektrisk fisk. elektro- (av gr. elektron, 'rav'), forstavelse som angir forbindelse med elektrisitet. Elektro, russisk meteorologisk satellitt. Den forste Elektro ble etter oppskytning 1994 plassert i geostasjonær bane ved 76° ø.br., og inngår i Den meteoro­ logiske verdensorganisasjons World Weather Watchsystem. elektroakustikk, del av akustikken, omfatter teori og teknologi for komponenter og systemer som omfor­ mer akustisk energi i form av lydbølger til elektrisk energi, og omvendt. Begrepet brukes ofte i utvidet betydning om alle former for elektroniske apparater som brukes som hjelpemidler i akustikken. Lydenergi omformes til elektrisk energi ved hjelp av mikro­ foner, og elektrisk energi omformes til lydenergi med telefoner eller høyttalere. En felles betegnelse for mikrofoner, telefoner og høyttalere er elektroakustiske transdusere.

Elektroakustikken omfatter konservering av lyd ved magnetiske lydbånd, lydfilm, CD, DVD o.l. Innenfor medisin brukes elektroakustiske apparater bl.a. for hørselsdiagnostikk (audiometre), og i byg­ nings- og romakustikk brukes forskjellige elektro­ akustiske instrumenter for å måle lydabsorpsjon, lydisolasjon, refleksjon, etterklang osv. elektroanalyse, se ►elektrokjemiske analysemeto­ der. elektrodampkjel, kjel for fremstilling av damp ved elektrisk energi. Kjelenes form er avhengig av type strøm og driftsspenning, kjelytelse, damptrykk og matevannets kvalitet. Den vanligste kjeltypen er utstyrt med elektroder for drift med vekselstrøm. Elektrodene er enten neddykket i kjelens vanninn­ hold, eller strømmen ledes gjennom vannstråler som spyles mot elektrodene. 1 kWh svarer teoretisk til 1,34 kg damp av 0,75 kWh/kg. Elektrodampkjelen brukes vesentlig i land med stor vannkraftproduksjon (Sveits, Finland, Sverige og Norge). For drift av elektrodampkjeler brukes fortrinnsvis elektrisk spillkraft, prisen for denne beregnes som regel slik at omkostningene ved kjeldriften blir de samme som for en kull- eller oljefyrt kjel. Elektrodampkjeler kan arbeide parallelt med normale kjelanlegg og kan også brukes sammen med dampakkumulatorer. elektrode (av elektron og gr. 'vei'), ledende plate, stav eller tråd som fører strøm til elektrolysekar, transistorer, elektronrør, gassutladningsrør og lig­ nende, eller kontrollerer strømmen i disse. Betegnelsen elektrode stammer fra M. Faraday, som brukte ordet om tilledningsplatene ved elektrolyseforsøk. Den elektrode som er forbundet med strømkildens positive pol, kalles anode, og den elekt­ rode som er forbundet med den negative pol, kalles katode. I transistorer og elektronrør er det mer enn to elektroder, og de har fått spesielle betegnelser, emitter, kollektor, styregitter, skjermgitter osv. I metallurgien betegner elektrode det elektrisk ledende legeme (vanligvis grafitt) som formidler tilførselen av elektrisk strøm til beskikningen, uan­ sett om det dreier seg om en elektrotermisk eller elektrokjemisk prosess. En spesiell form for selvbrennende grafittelektrode anvendt i metallurgisk industri er Soderbergelektroden. Ved sveising benyt­ tes stavformede elektroder av metall (ofte forsynt med et dekke) som kombinert strømtilførsel og tilsettmateriale ved manuell lysbuesveising, videre elektroder av wolfram eller grafitt for lysbuesveising, samt elektroder av kobber eller kobberlegeringer for motstandssveising. Ved bruk av elektromedisinske apparater nyttes metallelektroder og ledende pasta for a gi kontakt til pasientens legemsdeler. elektrodekjele, elektrokjele med elektroder som lar strømmen gå gjennom vannet som skal oppvarmes. Vannets elektriske motstand medfører varmeutvik­ ling. Se ►elektrodampkjel. elektrodiafon, apparat som melder tordenvær som nærmer seg, består av en kort antenne og en detek­ tor med høretelefon. Hvert lyn sender ut elektro­ magnetiske bølger, «radiostøy», som gir lyd i telefo­ nen. elektrodialyse, metode til a frigjøre og ekstrahere forskjellige ioner fra en suspensjon eller løsning ved hjelp av ►dialyse under påvirkning av et elektrisk felt (jfr. ►elektrolyse). Utførelse. Et elektrolysekar av glass er delt på tvers i tre rom, skilt ved membraner som er gjennomtrengelige for ioner, men ikke for kolloider. Prøven anbringes i midtkammeret. I hvert endekammer, som er fylt med destillert vann, finnes en elektrode. Når det settes spenning mellom elektrodene, går de utbyttbare kationer til katoden (den negative elekt­ rode) og samles opp i vannet omkring katoden som hydroksider. Anionene går til anoden og danner syrer eller går bort i gassform.

408

ELEKTRODYNAMIKK r

Bruk. Elektrodialyse brukes til kjemiske undersø­ kelser, spesielt til jordanalyser. elektrodynamikk, læren om elektrisitet i bevegelse, elektrisk strøm, og variable elektriske og magnetiske felt. Motsatt: elektrostatikk, som behandler elektrisitet i ro og konstante elektriske felt, og magnetostatikk, som behandler konstante magnetfelt. Teorien beskjeftiger seg vesentlig med det elektris­ ke og magnetiske felt, beskrevet ved feltstyrkene eller feltvektorene Log H (se ►elektrisk felt, ►mag­ netisk feltstyrke), hvordan disse størrelsene er koblet sammen, og hvordan de avhenger av fordelingen og bevegelsen av elektriske ladninger i rommet. En vesentlig del av teorien er læren om elektromagne­ tiske bølger som omfatter både radiobølger, lys og røntgenstråling og for en stor del gjør optikken til en del av elektrodynamikken. Sammenhengen mellom elektrodynamikk og kvanteteori har i de senere år ført til en spesiell utforming av elektrodynamikk, ► kvanteelektrodynamikk. Historikk. Elektrodynamikken går tilbake til H. C. Ørsteds oppdagelse av elektrisk strøms virkning på en magnet (1820) og til A. M. Ampéres undersøkel­ ser over kraftvirkningen mellom stromledere (1820) (se ►elektrisitet). En fullstendig teori for elektrody­ namikken ble utviklet av skotten J. C. Maxwell (1865). Grunnlaget for denne teori, Maxwells ligninger, spiller tilsvarende rolle i elektrodynamikken som Newtons kraftlov i mekanikken. elektrodynamisk høyttaler, høyttaler som i prinsippet består av en fast magnet og en bevegelig elektrisk spole som er limt til høyttalerens membran. Magne­ ten er utformet med et dypt spor som spolen kan bevege seg i. Spolen tilføres en vekslende strøm gjennom fleksible ledninger, noe som fører til at spolen vil flytte seg i magnetfeltet i takt med strømvariasjonen. Dermed beveger også membranen seg i takt med den påtrykte strømmen. Se også ►høytta­ ler. elektrodynamisk mikrofon, mikrofon som i prinsippet er bygd opp som en ►elektrodynamisk høyttaler, men med motsatt funksjon. En elektrisk spole er festet til en membran som er spent opp foran en kraftig magnet. Lydbølger får membranen, og der­ med også spolen, til å bevege seg. Magnetfeltet fra den faste magneten fører til at det i spolen induseres en strøm som varierer i takt med lydbølgene. Strøm­ men kan tas ut via fleksible ledninger. elektrodynamometer, måleinstrument konstruert av W. E. Weber 1846. Elektrodynamometre har en bevegelig strømspole opphengt inne i en fast spole. Viserutslaget er proporsjonalt med produktet av strømmene i de to spolene. Instrumentet brukes mest som wattmeter. Se ►elektrisitet (måleinstru­ menter). elektrodypping, se ►elektroforetisk lakkering. elektroencefalografi, EEG, undersøkelsesmetode for å registrere hjernens elektriske aktivitet. Summen av hjernevevets små elektriske potensialer registre­ res i kurveform. Ved hjelp av små elektroder som festes på hodebunnen med pasta, blir potensialene ledet til forsterkere og derfra registrert digitalt eller overført til skrivere. EEG gir informasjon om hjer­ nens funksjonstilstand under normale og forskjellige sykelige tilstander. Metoden kan også benyttes under hjerneoperasjoner, hvor elektrodene plasseres direkte på den blottlagte hjernebarken, såkalt elektrokortikografi. De normale kurvene eller elektroencefalogrammene viser i hovedsaken svingninger med en fre­ kvens på 8-12 per sekund, såkalt alfa-aktivitet. Dette er svingninger av cellenes membranpotensial (se ►aksjonspotensial). Hvordan og hvor alfarytmen oppstår har vært uklar, men man antar at pacema­ keren (det som lager rytmen) sitter i en samling av hjerneceller sentralt i hjernen, thalamus. Under bevissthetsforandringer og søvn forandres rytmen.

Elektroencefalografi. Over: bildet viser registrering av EEG via elektroder festet til pasientens hodehud. - Til høyre: Et eksempel på kurvene som fremkommer på grunn av den elektriske aktiviteten i hjernen hos en normal, voksen person. Her er vist bare fire av kurvene på skjermen.

likeså under mental aktivitet og ved påvirkning av enkelte medikamenter. Elektroencefalogrammet forandrer karakter ved flere organiske hjernesykdommer og er spesielt en meget viktig diagnostisk metode dels ved de forskjel­ lige formene av epilepsi, men brukes også i diagnos­ tikk av andre sykdommer og forstyrrelser, for ek­ sempel ved koma, hjernebetennelse og dels for lokalisasjon av hjernesvulster og forstyrrelser i hjernens blodsirkulasjon, og dels for bedømmelsen av følgetilstander etter hjernesykdommer og hode­ skader. Metoden er mye brukt også fordi den er ufarlig og ikke medfører inngrep på pasienten, og den er uten ubehag. elektroerosiv bearbeiding, forming av et arbeidsstykke ved hjelp av lokal avsmelting og fordampning, fremkalt av elektriske utladninger. Prinsippet frem­ går av figuren: Verktøyet, som i regelen er laget av en kobberlegering, mates mot arbeidsstykket med en avstand på 10-100 pm. Spalten mellom dem gjennomspyles av et ►dielektrikum, som kan være en tynn, vannfri olje eller deionisert vann. Verktøy og arbeidsstykke er forbundet med en elektrisk pulsgenerator som sender kraftige elektriske utlad­ ninger gjennom det væskefylte rommet, slik at materialet smelter og fordamper. Materialrester føres bort av væskestrømmen. Elektroerosiv bear­ beiding er langsom og blir kostbar sammenlignet med mekaniske metoder, men den er nøyaktig og kan bearbeide alle elektrisk ledende materialer, herunder herdet stål. Prosessen har gjennomgått en betydelig utvikling siden den først ble lansert i 1950-60-årene. Erosjon av verktøyet har vært en utfordring, men er nå løst i maskiner utstyrt med løpende trådelektroder, der ny tråd med intakt tverrsnitt blir tilført i en kontinuerlig prosess. Elektrode eller arbeidsstykke er tilsluttet et numerisk styringssystem, som muliggjør program­ mert bearbeiding av kompliserte former. Overflatefinhet og presisjon er på linje med hva som kan oppnås ved sliping. Elektroerosiv bearbeiding brukes i første rekke til verktøy av alle slag med store krav til nøyaktighet.

Elektroerosiv bearbeiding. Prinsippskisse.

Det er en fordel å kunne bearbeide allerede herdet materiale, slik at man unngår risikoen for senere herdesprekker. Også hardmetaller med en innplantet koboltmatriks som gjør materialet elektrisk ledende, kan bearbeides. Prosessen er ellers velegnet til å formgi små og tynnveggede arbeidsstykker, fordi de interne awirkningskrefter er beskjedne, og man unngår deformasjoner som kan påvirke målenøyaktigheten. En spesiell anvendelse er fremstilling av biomedisinske implantater til erstatning for ødelagt benmateriale, hvor elektroerosjon gir en karakteris­ tisk overflate som fremmer sammengroing med friskt vev (osseointegrasjon). elektrofag, yrkesfaglig utdanningsprogram i videre­ gående opplæring. Programmet inneholder en rekke fagområder innen sterkstrøm og svakstrøm som automatiserte anlegg, elektriske bygningsinstallasjo­ ner, produksjon og overforing av elektrisk energi og elektroniske datasystemer. De to første årene av opplæringen blir gitt i videregående skole, den avsluttende spesialiseringen blir normalt gitt i bedrift med avsluttende fagprøve. elektrofilter, elektrostatisk filter, apparat for å fjerne små faste partikler (røyk, støv) eller dråper fra gas­ ser. De fleste elektrofiltre i industrien brukes for å redusere utslipp av forurensende stoffer til atmosfæ­ ren, men noen brukes til å rense gasser for prosess­ formål (svovelsyrefremstilling). Partikler får negativ ladning ved negative utladningselektroder og trek­ kes til jordede oppsamlingselektroder som består av tynne stålplater. Ved tørre elektrofiltre blir platene banket automatisk med en hammer, støvet løsner av vibrasjonene og faller ned i en beholder under. Ved våle elektrofiltre blir oppsamlingselektrodene renset ved spyling med vann. Elektrofiltre er effektive for utskilling av partikler som ikke har meget høy eller meget lav elektrisk ledningsevne. De er forholdsvis dyre i anskaffelse, men rimelige i drift. Elektrofiltre brukes derfor mest der store mengder gass skal renses, anslagsvis over 50 000 m5 per time, som ved kullfyrte kraftverk, store soppelforbrenningsanlegg og innen metallur­ gisk industri, sementindustri og celluloseindustri.

409

En spesiell type elektrofiltre brukes for å rense ventilasjonsluft før den tilføres lokaler der mennes­ ker oppholder seg. Disse filtrene har positivt ladd utladningselektrode, fordi det reduserer dannelsen av ozon. Se også elektrostatisk gassrensing, ►gassrensing. elektrofoner (av elektro- og gr. 'lyd'), se ►elektronis­ ke musikkinstrumenter. elektroforese (av elektro- og gr. 'bære'), vandring av elektrisk ladde molekyler eller partikler under påvirkning av et elektrisk felt. Begrepet omfatter også de metodene der denne vandringen benyttes til analyse og separasjon av forbindelser. Positivt ladde partikler vandrer i feltet mot den negative polen og negative mot den positive polen. Dersom feltet er konstant, beveger hver partikkel seg med en kon­ stant hastighet som bestemmes av feltstyrken, løsningens viskositet og partiklenes ladning, form og størrelse. Forskjellige partikler vandrer derfor med ulik hastighet, og dette er grunnen til elektroforesens betydning som verktøy for separasjon av mole­ kyler og partikler i sammensatte blandinger. BRUK

Biomolekyler som peptider, proteiner og nukleinsyrer (DNA øg RNA), men også bakterier og virus er elektrisk ladde i løsning. De kan skilles med elektro­ forese, som derfor har stor betydning i biokjemi, medisin øg molekylærbiologi. Innen disse fagområ­ dene brukes elektroforese både til analyse og til renfremstilling av enkeltkomponenter i blandinge­ ne. Elektroforese er et viktig verktøy i genteknikk, der den brukes til å bestemme den genetiske informasjo­ nen i DNA. Elektroforese brukes diagnostisk i medisin for å påvise forandringer som enkelte sykdommer fører til i proteiner i blod og andre kroppsvæsker. Elektro­ forese av proteiner gir forskjellig mønstre for for­ skjellige dyre- og plantearter, også for individer i samme art. Det brukes i landbruksforskningen til identifikasjon og beskrivelse av planter og i nærings­ middelkontrollen for å bestemme hvilken dyreart kjøttet kommer fra. I biologisk taksonomi brukes elektroforese til å bestemme slektskapet mellom arter. METODER

Normalt utføres elektroforesen i vann som er gjort ledende med loste elektrolytter. Fordi ladningen på forbindelsene som skal skilles som regel er pHavhengig (surhetsavhengig), velges elektrolyttsystem som har evnen til å holde jevn surhetsgrad. I de fleste elektroforeseteknikker brukes et porøst medi­ um til løsningen, vanligvis en gel. Ofte brukes gelen som en tynn rektangulær skive der flere prover kan settes av ved siden av hverandre slik at de kan sammenlignes. Forbindelsene som skal separeres er som regel usynlige og må derfor farges eller merkes radioaktivt. På den måten kan mengder på mindre enn en milliondels gram påvises. Den vanligste teknikken er soneelektroforese i en gel i et konstant elektrisk felt. Dette brukes bl.a. i analyse av nukleinsyrer (DNA). I porøse geler med små porer skilles DNA-fragmenter svært godt etter størrelse. Dette brukes bl.a. for å bestemme nukleotidenes rekkefol­ ge (den genetiske informasjonen) i DNA. Pulsfeltelektroforese der molekylene periodisk blir tvunget til å forandre retning, brukes bl.a. til å kartlegge menneskets kromosomer. SDS-elektroforese brukes til å bestemme molekylvekten til proteiner. Her utføres elektroforesen i gelmediet med negativt ladde såpemolekyler (SDS), som bindes til proteinene og gir dem en enhetlig ladning slik at det bare er størrelsen som bestemmer vandringshastigheten. Denne metoden kan også brukes til å skille ikke vannløselige proteiner. Isoelektrisk fokusering er en metode som utnytter molekylenes isoelektriske punkt, den pH-verdien der molekylet er elektrisk nøytralt og ikke beveger

ELEKTROKJEMISKEANALYSEMETODER

seg i det elektriske feltet. Her varierer pH langs vandringsbanen for molekylene, som vandrer langs banen til det stedet der pH tilsvarer deres isoelektris­ ke punkt og stopper der. Denne metoden har høy oppløsning og kan bl.a. brukes til å skille proteiner som bare skiller seg fra hverandre på ladningen av én aminosyre. Todimensjonalgelelektroforese er en teknikk der to prosesser kombineres. F.eks. kan isoelektrisk fokuse­ ring brukes i den ene retningen og soneelektroforese vinkelrett på den første retningen. Denne metoden brukes bl.a. i cellebiologi for å kartlegge blandinger av proteiner og peptider i celler. Kapillxrelektrofbrese er en teknikk som brukes for å analysere spormengder av bl.a. aminosyrer og fettsyrer. Her brukes soneelektroforese og isoe­ lektrisk fokusering i små, tynne kapillarrør av kvarts. EJa elektroforetisklakkering, elektrodypping, metode for lakkering av metallgjenstander ved ►elektroforese. Man benytter lakker som er vandige løsninger av lakkharpikser der molekylene er elektrisk ladd (ionisert), eller vandige dispersjoner (emulsjoner, latekser) av ladde bindemiddelpartikler. Gjenstan­ den som skal lakkeres, senkes ned i lakkeringsbadet og gis elektrisk spenning slik at bindemiddelet vand­ rer til overflaten av gjenstanden og felles ut der. Etter dette følger tørring og eventuell ovnsherding. Metoden gir god utnyttelse av lakken og letter lakkering på vanskelig tilgjengelige steder. Den brukes særlig i bilindustrien til grimningslakkering av karosserier. elektroforretning, ►bransjeforretning som selger ► elektro- og elektronikkvarer. elektrogassveising, buesveisemetode for mekanisert buttsveising i vertikal stilling. Hele platetykkelsen legges i ett lag, og vannkjølte kobbersko på hver plateside holder smeltebadet på plass. Elektroden er en strømførende rørtråd, og i tillegg til et tynt slagglag er smeltebadet gassbeskyttet av CO2 eller argon pluss oksygen, avhengig av materialet som sveises. Metoden er egnet for stål, kobber og aluminium og brukes for 10-30 mm materialtykkelser i skipsbyg­ ging, til trykkbeholdere og til sammenbygging av støpte og smidde elementer i større strukturer. Se også ►sveising. elektrogravimetri, klassisk elektrokjemisk og gravimetrisk analysemetode hvor analytten (som regel et metall) avsettes på en elektrode ved elektrolyse av prøveløsningen og hvor vektøkningen av elektroden gir informasjon om mengde analytt i løsningen. Metoden er lite brukt i dag da det finnes mange moderne og raskere metoder for bestemmelse av metaller. elektrohydraulisk, en hydraulisk anordning som styres elektrisk, f.eks. en oljeventil som opereres ved hjelp av en elektromagnet. elektroingeniør, ledende yrkesutøver ved planleg­ ging, beregning, konstruksjon, installasjon, produk­ sjon og kontroll under anlegg, drift, vedlikehold og videreutvikling av prosjekter innenfor elektroteknis­ ke arbeidsområder. Avdelinger eller linjer for elektroteknikk finnes bl.a. ved Norges teknisk-naturvitenskapelige univer­ sitet, Trondheim, og ved noen høyskoler og fagsko­ ler. elektrojet (ionosfærisk), sterke elektriske strømmer ved ekvator og i nordlyssonen, konsentrert i hoydeområdet 100-120 km. Selv om strømtettheten på de enkelte steder i strombeltet er liten, så vil den store utstrekning gjøre at man likevel får en meget sterk samlet strøm (typiske verdier 50 000 ampere i ekvatorstrømmen og 250 000 ampere i nordlyselektrojeten). Siden en elektrisk strøm omgir seg med et magnetisk felt, vil forandringer i strømstyrken fore til variasjoner i Jordens magnetfelt - magnetiske stormer.

2

2

2

2

_j\^Å_ /^A__ å

3

3

3

3

Elektrokardiografi. Elektrokardiogram for normalt hjerte, i viser forkamrenes sammentrekning, 2, 3 og 4 hjertekamrenes.

elektrokardiograf (av elektro-, gr. 'hjerte' og 'skrive'),

apparat til registrering av elektriske spenningsforandringer i hjertet. Den første elektrokardiograf ble konstruert av W. Einthofen i 1903. elektrokardiografi, EKG, elektrisk registrering av hjertets virksomhet. Foregår ved hjelp av en elektro­ kardiograf etter avledning fra bestemte punkter på kroppens overflate. Ved EKG kan man bl.a. nøyaktig kartlegge rytmeforstyrrelser i hjertet. Ved angina pectoris og hjerteinfarkt oppstår det bestemte for­ andringer i elektrokardiogrammet, som kan være avgjørende for diagnosen. Ved såkalt belastningselektrokardiografi utfører pasienten et arbeid, helst på sykkelergometer, samti­ dig med at elektrokardiogrammet registreres. Hos pasienter med angina pectoris kan det ved slik belastning påvises endringer i elektrokardiogram­ met, selv om dette er helt normalt i hvile. EKG kan også tjene til å bedømme hvilket hjerteavsnitt som er utsatt for abnorm belastning, og derved få betyd­ ning for hjertediagnostikken. elektrokauterisering (med.), brenning av vev, utført med et elektrisk apparat der en platinatråd gjøres glødende ved elektrisk strøm. elektrokinetisk fenomen, fenomen forbundet med bevegelse av ikke-ledende (dielektriske) partikler i en ikke-ledende væske eller bevegelsen av en slik væske i forhold til grenseflaten mot et dielektrikum. Man regner med fire former for elektrokinetiske fenomener, se ►elektroforese, ►elektro-osmose, ► strømningsstrøm og ►sedimentasjonspotensial. elektrokjemi, den del av kjemien som beskjeftiger seg med sammenhengen mellom elektriske fenome­ ner og kjemiske forandringer. Omfatter dels lovene for elektrolyse og medfølgende reaksjoner, dels læren om elektroniske celler (galvaniske elementer) og innflytelsen av den kjemiske tilstand på deres elektromotoriske spenning (cellespenning), altså den reversible overgang mellom elektrisk og kjemisk energi. Elektrokjemien spiller stor rolle f.eks. for forståelsen av korrosjonsprosesser, og i elektrokje­ misk industri. elektrokjemisk dobbeltlag, det elektriske dobbeltlag som utvikler seg på elektrodene i et batteri eller et elektrolysebad når det er i virksomhet. Laget er oppstått ved polarisasjon og medfører reduksjon i batteriets polspenning. elektrokjemiske analysemetoder, fellesbetegnelse på analysemetoder basert på måling av en elektrisk parameter (eller bruk av elektrolyse til felling i elektrogravimetri) for å få informasjon om stoffer i løsninger. Det finnes et stort antall metoder. De grupperes etter hvilken elektrisk parameter man måler (spenning, strøm osv.). Elektrokjemiske analysemetoder omfatter amperometri, coulometri, elektrogravimetri, konduktometri, potensiometri, voltammetri og polarografi. Metodene benyttes for kvantitative bestemmelser av grunnstoffer samt uorganiske og organiske forbin­ delser. For å oppnå den ønskede sammenhengen mellom målt elektrisk størrelse og mengde/konsentrasjon av analytten, benytter man det dertil egnede instrument (potensiometer og polarograf). Elektrokjemiske titrermetoder er analysemetoder

410

ELEKTROKJEMISK EKVIVALENT ■

basert på å måle en elektrisk størrelse som endrer seg raskt ved ekvivalenspunktet. Se ►titreranalyse. elektrokjemisk ekvivalent massen av den stoffmeng­ de som ved elektrolyse utlades av 1 coulomb = 1 amperesekund. 96 485 coulomb er den ladning som trenges for å utlade et mol av et stoff. Den elektro­ kjemiske ekvivalent for stoffet er dermed molmasse dividert på 96 485. elektrokjemisk industri, industri der produktene fremstilles ved elektrokjemiske prosesser (se ►elekt­ rolyse) og der elektrisitet blir brukt til oppvarming for å frembringe kjemiske reaksjoner (se ► elektrotermiske prosesser og ►elektrometallurgisk indust­ ri). elektrokjemisk spenningsrekke, ► spenningsrekken, tabellarisk rangering av ulike kjemiske stoffer etter deres oksiderende/reduserende evne i form av oksidasjons-Zreduksjonspotensialer. Se også ►stan­ dard elektrodepotensial. elektrokoagulasjon, stansing av blødning under operasjon ved hjelp av høyfrekvent diatermistrøm, eller innvendig i hulorgan via endoskopi. Blødnin­ gen kan f.eks. stanses med en diatermikniv, en kirurgisk kniv som selv er en elektrode. elektrokonvertering, elektrisk regularisering av hjertets rytme. Ved et elektrisk likestrømsstøt kan uregelmessig hjertevirksomhet bringes til opphør. Derved får den normale elektriske impuls fra sinusknuten sjanse til atter å overta føringen av hjerteryt­ men. Brukes til behandling av forkammerflimmer og ventrikkelflimmer. Kan også benyttes ved andre ► takykardier, hvor den medikamentelle behandlin­ gen ikke fører frem. elektroluminescens, prosess hvor et isolerende stoff eller en halvleder sender ut lys når det påvirkes av et elektrisk felt. Effekten ble oppdaget 1936 av G. Destriau og kalles av og til Destriau-ejfekt. Ved elektroluminescens går elektrisk energi direk­ te over til lysstråling uten at det behøver å skje noen varmeutvikling, og dette gir muligheter for å lage en lyskilde med meget stort lysutbytte. Teoretisk regner man med et mulig lysutbytte på over 100 lumen/ watt, men foreløpig har man ikke oppnådd stort over 5 lumen/watt, og man har ikke kunnet anven­ de elektroluminescens til belysning i større måle­ stokk. Bruk. Elektroluminescenspaneler for belysning består av et tynt (ca. 0,1 mm tykt) isolerende lag som inneholder et fluorescerende stoff, f.eks. kobbersulfid iblandet sinksulfid. Dette laget er lagt mellom to ledende plater, en glassplate som er pådampet et meget tynt metallbelegg (aluminium) slik at den både er gjennomsiktig og ledende, og en tykkere metallfolie. Mellom platene settes en spen­ ning på 50-500 volt, helst vekselspenning. I det isolerende grenselaget oppstår det så sterke lokale felt at elektroner frigjøres, og det luminescerende stoffet sender ut lys. Elektroluminescens kan også brukes til forsterkning av lyssignaler. Når lys med kort nok bølgelengde treffer et elektroluminescenspanel som det ikke er spenning over, vil det sende ut fluorescerende lys (se ► fluorescens). Settes det spenning over panelet, stiger lysutbyttet raskt. Det innkommende lyset frigjør da elektroner som, straks det blir et elektrisk felt, vil forårsake elektroluminescens. 1 motsetning til vanlig fluorescens blir det da ikke bare absorbert lys av kortere bølgelengde og sendt ut igjen mer langbølget lys, men det avgis også mer energi i form av lys enn det absorberes. Enkelte halvlederdioder sender ut lys når elektroner fanges inn i de positive hull. Effekten kalles injeksjonselektroluminescens eller injeksjonsluminescens og kan nyttes for spesielle tekniske formål. elektrolyse (av elektro- og gr. 'oppløsning'), kjemisk prosess som fremkalles ved elektrisk strøm, dvs. en spalting eller en kjemisk endring av en forbindelse.

Prosessen inntreffer når elektrisk strøm passerer gjennom forbindelsen og skjer motsatt av den natur­ lige reaksjonsretningen. Forbindelsen er normalt flytende, dvs. smeltet/væske eller i løsning, men det er også mulig å utføre elektrolysereaksjoner i fast fase. Reaksjonsforløp. Under elektrolysen vandrer de positive ionene, kationene, til den negative elektro­ den, katoden, og blir der redusert ved at de tar opp elektroner. Samtidig vandrer de negative ionene, anionene, til den positive elektroden, anoden, og blir der oksidert ved at de avgir elektroner. Reaksjo­ nene ved elektrodene i elektrolysecellen er altså henholdsvis reduksjoner og oksidasjoner. Det totale antall elektroner som avgis av katoden under pro­ sessen, er akkurat like stort som det antall elektroner som anoden opptar. De stoffmengder som omsettes ved hver av elektrodene, er følgelig kjemisk ekviva­ lente. Det er energien som strømmen tilfører elek­ trolytten som driver den kjemiske redoks-reaksjonen ved elektrodene. Termodynamisk sett er den motsatte reaksjonen spontan. Stoffomsetning. Mengdene av de stoffer som omset­ tes ved hver av elektrodene, er gitt ved Faradays første og annen lov: 1) Når en elektrisk strøm ledes gjennom en elektrolytt, er den stoffmengden som omsettes ved hver elektrode, proporsjonal med den ladningen som har passert, og 2) Like store ladnin­ ger som blir sendt gjennom to forskjellige elektrolyt­ ter, vil omsette ekvivalente mengder av de to forbin­ delsene. Dette kan illustreres ved elektrolyse av ulike kobbersalter. Atommassen for kobber er 63 gmol1. For å få avsatt et mol kobbermetall fra en enverdig kobberløsning (Cu+-ioner) på katoden, må en lad­ ning på 96 485 C (coulomb) ledes gjennom elektro­ lytten, Cu+ + e = Cu. Fra en toverdig kobberløsning behøves imidlertid den dobbelte ladningen, Cu2+ + 2e- = Cu. Man kaller 96 485 Cmob1 faradaykonstanten (F), og den tilsvarer ladningen av ett mol (6,023 •1023) elektroner. Energiutbytte. Den spenning som elektrodene må påtrykkes for at elektrolyse skal finne sted i en gitt elektrolyttløsning, kan beregnes termodynamisk og er opptil et par volt. For å få mer praktiske spennin­ ger ved industrielle anlegg kobles flere elektrolyseceller i serie. Den totale elektriske energi som bru­ kes, er proporsjonal med spenningen (volt) og Elektrolyse. Rensing av kobber ved elektrolyse. Katodereaksjon: Cu2+ + 2e -> Cu(s). Anodereaksjon: Cu(s) —> Cu2+ + 2 e, der s står for solid (= fast stoff).

ladningen (coulomb). I praksis er energiutbyttet mindre enn det teoretiske på grunn av overspenning og bireaksjoner. Se også ►overspenning. Prosesstyper i industrien. Elektrolyse av vandige løsninger kalles våt-elektrolyse. Eksempler på slike tekniske prosesser er fremstilling av klor og natronlut, kaliumklorat, hydrogen, og utvinning og raffi­ nering av kobber, sink, kadmium og nikkel. Plettering av metaller (sølvplett, fornikling etc.) er også elektrolyseprosesser (se ► elektroplettering). Metaller som ville reagere med vann, f.eks. natri­ um, magnesium, aluminium og titan, kan fremstilles ved elektrolyse i vannfri saltsmelte, såkalte smelteelektrolyse. Ved elektrolyse av f.eks. løsning av natriumsulfat, utvikles hydrogengass ved katoden: 4H2O + energi —> O7+H2. Fremstilling av hydrogen ved elektrolyse av vann er en reversibel prosess og derfor et alternativ til batterier for lagring av elektrisk energi. Elektrolyse i hudpleien, se ►epilasjon. PA/HeFj elektrolysebad. løsning av elektrolytt som befinner seg i en ►elektrolysecelle, også sammensetninger av løsninger. elektrolysecelle, beholder som inneholder løsningen som skal elektrolyseres, samt elektroder for strømtilførsel og annet tilbehør. Konstruksjon og størrelse av en elektrolysecelle avhenger av formålet. Ved frem­ stilling av aluminium og magnesium elektrolyseres smeltede salter ved høy temperatur i celler av ildfast materiale; ved elektrolytisk fremstilling av sink, kobber, nikkel m.fl. foregår prosessen i vandig løsning i celler av betong, foret med kautsjuk eller annet beskyttende overtrekk. Strømmen gjennom en elektrolysecelle for fremstilling eller raffinering av metaller er oftest meget høy, og cellene anbringes ofte i serie. Elektrolyseceller brukes ved fremstilling av klor og natronlut, til elektroplettering (tidligere kalt galvanostegi) samt i mindre omfang til renseprosesser. Se også ►elektrolyse. elektrolytisk bearbeiding, forming av et metallisk arbeidsstykke ved anodisk oppløsning i en elektroly­ tisk celle. Prosessen skjer ved at verktøyet og ar­ beidsstykket er koblet til en ytre strømkilde, der verktøyet er katode og arbeidsstykket er anode. De er atskilt av en trang spalte på 0,1-0,2 mm. Elektro­ lytten presses gjennom spalten med stor hastighet, mellom 20 og 50 m/s, og elektrisk strøm med høy tetthet passerer spalten på tvers. Arbeidsstykket løses opp i form av positivt ladede metallioner, som spyles bort av elektrolyttstrømmen sammen med gassbobler, skum og forurensninger. Som elektrolytt brukes salter av alkalimetaller i oppløsning, man unngår da utfelling av forstyrrende metallbelegg på verktøyet. Etter hvert som verktøyet mates frem­ over, løses arbeidsstykket opp, og hulrommet dan­ ner et nær nøyaktig negativ til verktøyet. Elektrolytisk bearbeiding brukes til verktøy for smiing, pressing og støping, til skovler og hjul for gassturbiner og annet gods med komplisert overfla­ te. Videre brukes metoden til avgrading og kalibre­ ring av tannhjul og komponenter i bl.a. oljesystemer og elektronikk som først er bearbeidet med konven­ sjonelle metoder. Elektrolytisk bearbeiding kan forsyne arbeidsstykket med hull og kanaler og kaviteter med intrikat form, der andre metoder ikke kan brukes. Etter innføringen i 1960-årene har elektrolytisk bearbeiding gjennomgått en betydelig utvikling. Teoretiske studier av avvirkningsprosessen har forbedret nøyaktigheten, og metoden er blitt tilpas­ set bruk av universalelektrode og numerisk styring for bearbeiding av 3D-flater. Av spesielle fordeler sammenlignet med mekaniske metoder, kan nevnes bearbeiding uten grader med stor nøyaktighet og overflatefinhet (også av harde og seige materialer), fravær av mekanisk kontakt mellom verktøy og arbeidsstykke som tillater nøyaktig bearbeiding av

41 1

ELEKTROMAGNET

konstant hastighet

arbeidsstykke

Elektrolytisk bearbeiding. Skjematisk tegning.

tynne, fleksible arbeidsstykker, bearbeidet overflate uten indre spenninger og ingen slitasje av verktøy, som kan fremstilles av lett formbart materiale. Mot de mange positive sidene må det fremholdes at elektrolytisk bearbeiding er energikrevende, og at avfallet av salter og tungmetaller er å oppfatte som miljøgifter. elektrolytisk beising, metode for fjerning av oksider fra overflaten av jern og stål, der metallet er katode i et egnet syrebad, sml. ►elektrolytisk rensing. Hydro­ gen som frigjøres ved katoden virker reduserende på oksidene og løsner dem fra overflaten. Elektrolytisk beising virker hurtigere enn vanlig beising. elektrolytisk dissosiasjon, spalting av en elektrolytt i ioner. I en vandig løsning vil elektrolytter være mer eller mindre spaltet i ioner. For sterke elektrolytter kan den elektrolytiske dissosiasjon være fullstendig, mens den for svake elektrolytter bare er delvis. Graden av dissosiasjon, dvs. den brøkdel av moleky­ ler som er dissosiert, kan bestemmes ved måling av kokepunktforhøyelse, frysepunktnedsettelse eller konduktans. Løsemiddelets natur spiller en stor rolle for dissosiasjonsgraden av en gitt substans. Et stoff kan i et løsemiddel opptre som en sterk, i et annet som en svak elektrolytt. Dissosiasjonsgraden er videre avhengig av konsentrasjonen, og øker når konsentrasjonen avtar. Ved uendelig fortynning nærmer den elektrolytiske dissosiasjonen seg 100 prosent. elektrolytisk polering, elektropolering, metode for å gjøre metaller blanke, eller som forbehandling før pålegging av andre metaller. Metallet kobles som anode i en sur elektrolytt, og ved egnede betingelser, bl.a. høy strømtetthet, vil lokale utstikkende partier på overflaten oppløses slik at denne blir glatt. Elek­ trolytisk polering benyttes også som hjelpemiddel i undersøkelser av strukturen i metaller. Gjennom forandring av elektrolytt og arbeidsbetingelser kan man oppnå et selektivt angrep av visse strukturele­ menter. Prosessen har da ikke lenger karakter av polering, men virker som elektrolytisk etsing, elektrolytisk raffinering, metode for å rense metaller. Det urene metallet er anode, mens det rensede metallet utfelles på katoden i en elektrolyse. Et viktig eksempel er kobber. Kobber fra anoden går i oppløsning i elektrolytten, mens edlere metaller og uløselige forbindelser faller ut som anodeslam. Ved katoden felles kobber ut, mens uedlere metaller forblir i løsningen. Denne prosessen gir kobber med en renhet på over 99,9 %. Anodeslammet er i dette tilfellet verdifullt og kan inneholde betydelige meng­ der sølv og gull, foruten ikke-metaller som arsen og antimon. elektrolytisk rensing, fremgangsmåte for å fjerne korrosjonsprodukter, fett og andre forurensninger på metalloverflater før pålegging av andre metaller. Normalt kobles metallet som katode i et alkalisk bad, mens elektrolytisk rensing av stål med belegg av glødeskall foregår i sur løsning og betegnes ►elek­ trolytisk beising.

elektrolytisk vannbehandling, anvendelse av elektro­

dialyse, som regel med sikte på å fjerne løste salter fra drikkevann, benyttes også til konsentrasjon av sjøvann for utvinning av salt. Elektrolytisk vannbe­ handling er et viktig hjelpemiddel i vannforsyningen på steder med dårlig tilgang på ferskvann. Elektroly­ tisk vannbehandling brukes også for behandling av fødevann for dampkjeler o.l. i den hensikt å få løste mineralske bestanddeler til å felle ut som slam istedenfor som hardt belegg (kjelstein). elektrolytter (av elektro- og gr. Tøs(net)'), opprinne­ lig brukt som fellesbetegnelse på kjemiske forbindel­ ser som når de løses i vann, gjør løsningen elektrisk ledende ved påvirkning av et elektrisk felt. Ved løsning av en elektrolytt i vann, vil en del eller alt stoffet være spaltet eller dissosiert i positivt og nega­ tivt ladede ioner. Det er disse som besørger elektrisitetstransporten gjennom løsningen. Dissosiasjons­ graden bestemmes av dissosiasjonskonsonanten for løsningsreaksjonen, og er avhengig av en eventuell påtrykt spenning. Se ►elektrolytisk dissosiasjon. Typer. Betegnelsen sterke og svake elektrolytter er et relativt begrep knyttet til det aktuelle løsemiddel som benyttes. En elektrolytt som betegnes sterk i vandig løsning, kan være svak i et annet løsemiddel som f.eks. aceton eller benzen. Det er tre hoved­ grupper av kjemiske forbindelser som viser utpreget elektrolytisk dissosiasjon, syrer, baser og salter. Vanlig koksalt og svovelsyre er eksempler på sterke elektrolytter, eddiksyre og ammoniakk på svake elektrolytter. Historie. Den første tilfredsstillende teori for elek­ trolytisk dissosiasjon ble fremsatt av den svenske kjemiker S. Arrhenius 1887. Denne teorien har fortsatt gyldighet for svake elektrolytter. Betegnelsen sterke elektrolytter ble brukt på elektrolytter hvor mer enn halvparten av stoffet var dissosiert i ioner. Målinger av osmotisk trykk, frysepunktnedsettelse og kokepunktforhøyelse av elektrolyttløsninger utført av van't Hoff fra 1885 og utover, viste god overensstemmelse med Arrhenius' teori for svake elektrolytter. Forhold som gjør seg gjeldende for sterke elektrolytter ble først klarlagt ca. 50 år senere. Den moderne forståelse av elektrolytisk dissosiasjon og elektrisk ledningsevne (konduktans) skyldes først og fremst P. J. W. Debyes og E. Hiickels. Tidligere var betydningen av løsemiddelets innvirkning på disso­ siasjonen oversett og man var heller ikke klar over de forhold som spesielt gjør seg gjeldende når løse­ middelet er vann. Vannmolekylenes store dipolmo­ ment medfører at de ladede ioner omgis av et eller flere lag med vannmolekyler, noe som resulterer i redusert elektrostatisk tiltrekning mellom ionene. Inntil W. Bragg ved interferens av røntgenstråler (diffraksjon) klarla krystallstrukturen av koksalt, NaCl, 1912, hadde man trodd at dissosiasjonen i ioner utelukkende var knyttet til løsning av elektro­ lytter i et løsemiddel. Krystallstrukturen viste at kok­ salt ikke er bygd opp av NaCl-molekyler, men er bygd opp av Na+- og CF-ioner. Dette gjelder generelt for salter der kationer og anioner kan identifiseres i krystallstrukturen. PA/HeFj Medisin. I medisinsk sammenheng brukes elektro­ lytter om mineraler med elektrisk ladning i blod og andre kroppsvæsker. Det er viktig at balansen mel­ lom de ulike elektrolyttene opprettholdes, fordi de regulerer bl.a. mengden væske i kroppen, surhets­ grad, muskelaktivitet og en rekke helt sentrale prosesser i kroppen. Elektrolytter tapes både i svette og i urin/avføring, og dette må erstattes fra kosthol­ det. Elektrolyttene kan foreligge fritt som syrer eller baser, eller som salter (bundet til andre, motsatt ladete partikler). De viktigste er natrium, kalium, kalsium, magnesium, klor og bikarbonat. elektrolyttjern, det reneste jern som fremstilles teknisk (99,9 % Fe). Det fremstilles ved elektrolyse av jern(II)kloridlosning i vann. Det utfelte jern

glødes for å fjerne løst hydrogen. Det er bløtt, lite elastisk og karbonfritt, i motsetning til karbonholdig støpejern og stål som fremstilles med karbon som reduksjonsmiddel. Det er lett magnetiserbart, og brukes til fremstilling av elektromagneter. elektrolyttkondensator, kondensator som består av to metallplater eller folier, vanligvis av aluminium eller tantal, med et porøst mellomlag innsatt med en elektrolytt. Under produksjonsprosessen blir det sendt likestrøm mellom metallfoliene inntil det har bygd seg opp et passe tykt oksidsjikt på anoden. Oksidsjiktet er tett og isolerende, og virker som et dielektrikum mellom metallet og den ledende elek­ trolytten. Siden oksidsjiktet er svært tynt, får elektrolyttkondensatorer stor kapasitans i forhold til volumet. De har imidlertid en viss lekkstrøm og forholdsvis store dielektriske tap, og brukes derfor mest for likespenning eller lave frekvenser. I tørre elektrolyttkondensatorer er den «våte» elektro­ lytten erstattet av et halvledende oksiderende mate­ riale, f.eks. brunsten, MnO2. Kapasitansen blir litt mindre, men kondensatorene får bedre mekaniske og termiske egenskaper. Elektrolyttkondensatorer må brukes med forspenning i riktig retning. Ved strøm i motsatt retning vil oksidlaget ødelegges, og det oppstår kortslutning. Bipolare elektrolyttkondensatorer har oksidsjikt på begge metallelektrodene, og kan betraktes som to seriekoblede kondensatorer. Aluminium-elektrolyttkondensatorer kan tåle opptil 500 volt, og gir en volumreduksjon med en faktor opptil 10 i forhold til papir- eller kunststoffkondensatorer. Tantalkondensatorer tåler bare ca. 70 volt, men har mindre lekkstrøm og mindre volum enn aluminiumkondensatorene. elektrolyttmetaller, metaller som er fremstilt i særlig ren tilstand ved elektrolyse av saltløsninger. Prinsipp. Det mindre rene råmetall anbringes som anode i saltlosningen. Ved at elektrisitet ledes gjen­ nom elektrodene, vil anoden etter hvert løse seg opp og vesentlig renere metall skiller seg ut på katoden som består av rent metall. Forurensningene blir tilbake i løsningen eller skilles ut som anodeslam. Typer, fremstilling. Etter nevnte prinsipp fremstilles elektrolyttkobber med renhetsgrad ca. 99,9 % fra råkobber ved elektrolyse av en svovelsur kobbersulfatløsning, elektrolyttsølv med renhetsgrad ca. 99,95 % fra råsølv ved elektrolyse av en salpetersur sølvnitratløsning, og elektrolyttsink fremstilles med renhetsgrad opptil 99,999 % direkte ved elektrolyse av svovelsur sinksulfatløsning uten å gå omveien om råsink. Utgangsstoffet for fremstilling er sfaleritt (sinksulfid), ZnS, som reagerer med oksygen (røs­ ting) under dannelse av sinkoksid, ZnO, som deret­ ter løses i fortynnet svovelsyre. Løsningen elektroly­ seres under anvendelse av blyanoder og aluminiumeller kvikksølvkatoder. Produksjon i Norge. Elektrolyttsink fremstilles av Boliden Odda AS (tidl. Norzink A/S), som har fa­ brikker i Eitrheim ved Odda. Dette firmaet fremstil­ ler også elektrolyttkadmium med renhetsgrad på minst 99,95 %. Også metaller som krom, mangan, jern og nikkel lar seg fremstille i ren tilstand eller raffinere ved elektrolyse. Således fremstilles elektrolyttnikkel ved Falconbridge Nikkelverk i Kristiansand med utgangspunkt i fremstilt rånikkel. elektromagnet, magnet som magnetiseres av elek­ trisk strøm. Oppbygning, virkemåte. Elektromagneter har vanlig­ vis en kjerne av blott jern eller et annet ferromagnetisk materiale, formet som en stav, ring el.l., og er forsynt med en vikling, f.eks. av isolert kobbertråd. Sendes elektrisk stram gjennom viklingen, oppstår det et magnetfelt, som magnetiserer jernkjernen. Når strømmen slås av, forsvinner magnetismen, bortsett fra en liten rest, som skyldes remanens i jernet (se ►magnetisme). Ofte formes magnetkjernen som en hestesko. Viklingen legges på hestesko-

412

ELEKTROMAGNETISK CGS-ENHET I

Fra 1. UTGAVE AV ASCHEHOUGS

leksikon

1906-13

Elektromagnet, en stav af blødt jern kjernen omkring hvilken der er lagt vindinger ai en inetaltraad (kobber), isoleret ved omspundet silke, bomuld eller andet isolationsmateriale. Sluttes en elektrisk strøm gjennem vindingerne, bliver jernet magnetisk, men mister sin magnetisme, naar strømmen ophører (Sturgeon. 1825). For­ åt begge poler skal komme nær ved hinanden, hvorved de begge samtidig kan virke paa et andet jernstykke, an­ keret, bøies ofte staven til hesteskoform. Med tiltagende strøm­ styrke øg antal vindinger vokser kjernens magne­ tisme til en vis gramse, da jer­ net siges at være m a11 t e l med magnetisme. F-.s bæreevne kan gaa op til over 15 kg. pr. em.'2 af kjernens tversnit. Anvendes i telegrafapparater. ringeapparater, forskjellige elektriske ma­ skiner o. s. v.

ens ben for å oppnå størst virkning. Endene av hesteskoen blir magnetiske poler. Forbindes polene med et jernstykke, et anker, så det oppstår et lukket magnetisk kretsløp, blir ankeret holdt fast med stor kraft. Løftemagneter er bygd etter dette prinsippet. Egenskaper. Den magnetiske flukstetthet eller magnetiske induksjon som kan oppnås i en elektro­ magnet, er begrenset av jernets magnetiske egenska­ per, idet det til slutt oppstår metning. Øker man strømmen videre, øker nok magnetfeltet, men jernet bidrar ikke lenger til økningen. Avhengig av jernets kvalitet kan man i elektromagneter med jernkjerne oppnå en magnetisk induksjon opptil ca. 2 tesla (1 T = 1 weber/m2 = 10 000 gauss). I elektromagneter uten jernkjerne har man opp­ nådd en magnetisk induksjon på 30 T. Begrensnin­ gen oppover skyldes at strømspolene sprenges av de magnetiske kreftene. Ved en induksjon på 30 T må spolene tåle et innvendig trykk på flere tusen atmo­ sfærer. Kortvarige, meget sterke magnetfelt lar seg fremstille ved spesielle metoder, f.eks. ved en hurtig sammenpressing (implosjon) av et magnetfelt. Man har på denne måten oppnådd å fremstille felter med styrke på over 1000 T, men disse vil bare ha noen mikrosekunders varighet. I store elektromagneter utvikles det meget varme på grunn av den elektriske resistans i viklingene. Disse må derfor kjøles, f.eks. ved at de lages av rør som det sendes vann gjennom. For å redusere var­ metapet, og særlig for å redusere størrelsen av vik­ lingene, lages nå magneter med superledende spoler der den elektriske resistans er forsvinnende (se ►superledning). Sammenheng mellom strømretning og den mag­ netiske kraftvirkning er gitt ved ►høyrehåndsregelen.

Bruk. I en dynamo, en vekselstrømsgenerator eller en motor brukes elektromagneter til å frembringe det magnetfeltet som induserer spenning i ankeret ved bevegelsen, eller som trekker motorankeret rundt. 1 en høyttaler kan elektromagneten brukes til å frembringe det magnetfeltet som talespolen beve­ ger seg i under innflytelse av en vekselstrøm («talestrømmen»), Elektromagneter brukes også til av­ bøyning av elektronstrålen i billedrør. Andre anven­ delser av elektromagneter spenner fra små telefonreleer og motorvernbrytere til kjempemessige avbøyningsmagneter for partikkelakseleratorer, f.eks. i syklotroner. JSd elektromagnetisk CGS-enhet, fellesbetegnelse på enheter i Det elektromagnetiske CGS-systemet. Se ►CGS-systemet. elektromagnetiske bølger, bølger som brer seg transverselt (tversbølger) og består av elektriske og mag-

uetiske felt vinkelrett på hverandre. Begge feltene varierer med samme frekvens, de er i fase med hverandre og brer seg gjennom tomt rom med en fart på ca. 3 • 108 m/s (300 000 km/s). Slike bølger oppstår f.eks. rundt en elektrisk leder som torer vekselstrøm. TYPER

Eksempler på elektromagnetiske bølger er ► radio­ bølger, synlig ► lys, ►infrarød og ►ultrafiolett strå­ ling, røntgenstråling og gammastråling. De sistnevn­ te oppstår ved atomære prosesser, ved akselererte partikler eller ved atomkjernereaksjoner, se ►rønt­ genstråler og ►gammastråler. Se forøvrig ►elektro­ magnetisk stråling. HISTORIE

Teorien for elektromagnetiske bølger ble fremsatt av J. C. Maxwell 1864, og han beregnet ogsa utbredelseshastigheten for bølgene. Beregningene viste at hastigheten var lik lyshastigheten, som allerede var målt med stor nøyaktighet på den tiden. Maxwell antok derlor at lys matte være en form for elektro­ magnetiske bølger. Dette ble bekreftet ved eksperi­ menter, og det ble etter hvert klarlagt at elektromag­ netiske bølger omfatter mange fenomener som ytrer seg som bølger. Alle har samme hastighet i tomt rom, men de har forskjellig svingetall (frekvens/), og dermed også forskjellig bølgelengde (X). 1887 fremstille H. Hertz eksperimentelt elektro­ magnetiske bølger ved hjelp av elektriske svingekretser (se ►elektriske svingninger), og la dermed grunnlaget for utviklingen av trådløs telegrafi og radioteknikk. elektromagnetisk felt, område med nærvær av ► elektromagnetisk stråling. Helseeffekter. Det har vært reist spørsmål om hvor­ vidt visse sykdommer, f.eks. enkelte leukemiformer, forekommer hyppigere blant personer som arbeider i lavfrekvente elektromagnetiske felt, enn i befolk­ ningen for øvrig. Den vitenskapelige litteratur er imidlertid ikke entydig, og begrenser seg til å doku­ mentere forandringer i cellemembraner i biologiske celler som har vært eksponert i magnetfelt eller i elektriske leit, dyreforsøk som viser atferdsendringer under og etter opphold i slike kraftfelt og epidemiologiske undersøkelser som har indikert okt krefthyp­ pighet. Denne dokumentasjonen er imidlertid (2005) ikke tilstrekkelig til at det kan sies at okt sykdomsrisiko er dokumentert. elektromagnetisk induksjon, det fenomen at det i en elektrisk strømkrets oppstår en elektromotorisk spenning når den magnetiske fluks gjennom kretsen forandres. Effekten ble oppdaget av Faraday 1831. Dersom strømkretsen er sluttet, oppstår det en indusert strøm i kretsen. Den elektromotoriske spenningen og strømmen er etter Faradays induksjonslover proporsjonale med hastigheten den magnetiske fluks forandrer seg med. Retningen er slik at den induserte strøm motvirker forandringen av magnetfeltet (Lentz' lov). Med SI-enheter kan induksjonsloven skrives: Ad> _ Ad> £ —

Elektromagnetiske bølger består av elektriske felt (E) og magnetiske felt (B) som varierer periodisk og brer seg gjennom tomt rom med farten 3 • 108 m/s. De to feltene svinger i retninger som står vinkelrett på hverandre.

lim

,v

.0

~

~

dt

der £ er indusert spenning,

/3 og 2/3 av e. de såkalte kvarkene, som f.eks. protonet og nøytronet er bygd opp av. Men kvarkene kan ikke forekomme som frie partikler. Ved konvensjon er elektronets ladning tilfeldigvis blitt kalt negativ, noe som på mange måter virker uheldig da de fleste elektriske fenomener skyldes bevegelse av elektroner. Således svarer et elektronoverskudd i et legeme til at det er negativt ladet, og en elektrisk strøm skyldes elektroner som beveger seg mot strømretningen. Å forandre den konvensjo­ nelle betegnelse vil være forbundet med så mange praktiske vanskeligheter at det må ansees som umulig. Elektronet er en stabil partikkel som inngår i alt vanlig stoff. Elektronskyen omkring atomkjernen fyller det vesentlige av atomet idet kjernens volum bare er ca. 10_|- av hele atomets. Elektronskyen bestemmer stoffenes kjemiske, og i alt vesentlig også deres fysiske egenskaper. Kjennskap til et stoffs struktur vil derfor si kjennskap til elektrontilstandene i stoffet, og forståelsen av elektronets natur har vært av enorm betydning for den elektroniske og elektrotekniske utvikling i den siste generasjon. Historikk. Antakelsen om en minste elektrisk ladning, et elektrisitetsatom, kan føres tilbake til M. Faraday. Etter hans lover for elektrolyse vil det alltid være et bestemt forhold mellom det antall mol som utskilles og den strøm som har gått gjennom elektro­ lytten. Dette svarer til at hvert molekyl eller atom forer med seg en bestemt ladningsmengde som er

ELEKTRONEGATIVITET

415

den samme for alle molekyler. G. J. Stoney innførte 1891 betegnelsen elektron på den elektrisitetsmengde som ble båret av et enverdig atom i en elektrolytt. 1895 fremsatte H. A. Lorentz en teori, hvor han brukte betegnelsen elektron på kildene for de elekt­ riske kraftlinjer i et elektromagnetisk felt. P. Zeeman visle 1896 at oppsplittingen av spektrallinjer fra atomer i et magnetfelt (►zeemaneffekt) kunne forklares ved å anta at lyset kom fra svingende ladninger. Av størrelsen på oppsplittingen kunne forholdet mellom partikkelens ladning og masse bestemmes, og av lysets polarisasjon sluttet han seg til at de svingende ladningene var negative. I forsøk med gassutladninger hadde man tidligere påvist katodestrålene som bærere av negativ lad­ ning, og 1897 lyktes det J. J. Thomson å bestemme forholdet dm (m er masse) for disse ladningsbærerne, som han kalte strålekorpuskler. I de følgende år viste man at det også i en rekke andre prosesser: termionisk emisjon, fotoelektrisk effekt, radioaktivi­ tet, ble sendt ut negative partikler med omtrent sam­ me verdi for forholdet e/m. Man gikk derfor ut fra at det var samme slags partikler som gjorde seg gjel­ dende i alle disse fenomenene og kalte dem for elektroner. En meget nøyaktig bestemmelse av elektronets ladning ble gjort av R. Millikan 1909. Hans oljedråpeforsøk gav en verdi for ladningen som gjennom 20 år ble ansett som den mest nøyaktige. En forskjell i forholdet e/m for partikler med forskjellig energi fikk sin naturlige forklaring i A. Einsteins relativitetsteo­ ri, der det er vist at massen av en partikkel øker med økende energi. Modeller. Opprinnelig forestilte man seg elektronet som en skarpt avgrenset kule med en jevn ladningsfordeling, og man kunne av verdiene for e og m bestemme radien for en slik kule, den klassiske elektronradius = 2,8-10*5 meter eller omtrent '/10 000 av atomets radius. Denne forestillingen om elektronet, sammen med E. Rutherfords oppdagelse av atomkjernen dannet grunnlag for Bohrs atommodell (1913). I 1925 forklarte G. Uhlenbeck og S. Goudsmit visse forhold i atomspektrenes finstruktur ved å anta at elektronet hadde et spinn eller en egenrotasjon, og som følge av dette også et magnetisk moment. Spinnet var Vzh (h, Plancks konstant dividert med 2n), men det magnetiske moment viste seg å være dobbelt så stort som denne verdien tilsa ut fra klassiske betrakt­ ninger. Etter at L. de Broglie 1924 hadde fremsatt sin teori om materiebølger, viste C. J. Davisson og Germer (1927) at elektronet hadde bølgenatur. Året etter fremsatte P. Dirac en helt ny teori, den relativistiske bølgeligning, for beskrivelsen av elektro­ net. Det klassiske bilde, en ladd kule, ble forlatt. Isteden beskrives elektronet ved en bølgefunksjon som angir sannsynligheten for å finne det på et bestemt sted med et bestemt spinn. 1 motsetning til de teorier man tidligere hadde for elektronbevegelsen i et atom, gir Diracs teori en brukbar beskrivelse også når elektronet beveger seg med store (relativis­ tiske) hastigheter. Teorien gir også en tilfredsstillen­ de beskrivelse av egenskaper som spinn og magne­ tisk moment, mens ladning og masse blir betraktet som eksperimentelt fastlagte størrelser. Diracs lig­ ning har løsninger med både positiv og negativ energi. Løsningene for negativ energi var problema­ tiske, men man fant at disse løsningene kunne omtolkes på en slik måte at de var relatert til elektro­ nets antipartikkel, ►positronet. C. D. Anderson påviste 1932 eksperimentelt eksistensen av slike positive elektroner, positroner, noe som sterkt støttet Diracs teori. Også de kjente former for dannelse og tilintetgjørelse av elektronpositron-par, ► pardannelse og ► annihilasjon, er i overensstemmelse med Diracs teori. I elementærpartikkelfysikken brukes nå Diracs ligning til å beskrive alle fundamentale fermioner. Som oftest brukes elektron som betegnelse på de

I

negative partiklene, men til dels også som fellesbe­ tegnelse på disse og positronene. Også betegnelsene negaton og positon har vært brukt. Elektronet hører hjemme i en gruppe av elementærpartikler som kalles *leptoner (se også ►elementærpartikkel). TH Elektron, sovjetiske satellitter for studier av Jordens strålingsbelter og magnetfelt. Fire ble skutt opp parvis. Oppskytningen av Elektron 1 og Elektron 2 30. jan. 1964 var Sovjetunionens første med to satellitter. Elektron 3 og Elektron 4 ble skutt opp 1. juli 1964. elektronaffinitet, affinitetsenergi, uttrykk for grunn­ stoffenes tilbøyelighet til å ta opp elektroner og danne negative ioner. Den defineres som energien som frigjøres, eller forbrukes når et fullstendig upåvirket atom for et gitt grunnstoff tar opp et elektron og danner et negativt ion. Størst elektronaffinitet har de grunnstoffer som står umiddelbart foran en edelgass i grunnstoffenes periodesystem, dvs. grunnstoffene fluor, klor, brom og jod. For disse frigjøres energi når atomene tar opp elektroner og danner enverdige negative ioner. Det skyldes at atomene dermed oppnår en energetisk gunstig edelgasskonhgurasjon. Størst elektronaffini­ tet har klor, deretter kommer fluor, brom og jod. Også ved dannelsen av enverdig negative ioner av hydrogen, oksygen og svovel frigjøres det energi. Dannelsen av toverdig negative oksygen- og svovelioner krever derimot energi. elektrondiffraksjon, fenomen som oppstår når elek­ troner spres (avbøyes) av atomer på en slik måte at det dannes interferensbilder eller interferensmønstre. Påvisning av elektrondiffraksjon, 1927, regnes som et avgjørende bevis for elektronenes bølgenatur og den kvantemekaniske (bølgemekaniske) beskri­ velse av materien. Elektrondiffraksjonsstudier er analoge til diffraksjonsstudier med elektromagnetisk stråling, dvs. lys og røntgenstråler. Eksperimentene må imidlertid utføres under vakuumlignende betingelser. Energi­ en på elektronene som nyttes, kan variere fra ca. 40 eV (elektronvolt) til over 100 000 eV, svarende til bølgelengder 2 • 10 10 m til 3 • 10 12 m. For å regis­ trere elektronene brukes dels tellere (geigertellere, scintillasjonstellere) og dels, særlig ved høye energier, fotografiske filmer som påvirkes av elektroner. Anvendelse. For faste stoffer benyttes elektrondiff­ raksjon til undersøkelse av krystallstrukturer i tynne preparater. Elektronene bremses hurtig i stoffet. Ved de lave elektronenergiene kan man undersøke sjikt på kun 2-3 atomlag, mens man ved høye energier kan undersøke lag på opptil 10~7 m. Størst interesse har undersøkelser ved høye energier, hvor man enten nytter spesielle diffraksjonskameraer eller elektronmikroskoper. Man kan her studere atomgit-

Elektrondiffraksjon. Prinsippet for et elektrondiffraksjonsapparat.

ter, krystallstruktur, defekter, grenseflater og endringer som følge av korrosjon, pålagte beskyttelseshinner m.m. Elektrondiffraksjon er et sentralt hjelpe­ middel innen materialforskning. For direkte studier av stoffers romlige oppbygning kan man benytte interferensbilder av røntgen-, nøytron- eller elektronstråling. Hver av de tre strålingsartene har sine spesielle fordeler. En av elektronstralingens fordeler er at den kan brukes til studier av molekylstruktur i gassfase. En tynn gassstråle sendes inn i et evakuert kammer hvor den treffes av en elektronstråle, og interferensbildet som fremkommer, registreres på en fotografisk plate. Ut fra interferensbildet kan molekylets struktur fastleg­ ges. Historikk. Etter at elektronets bølgenatur eksperi­ mentelt ble påvist i 1927, fulgte en utvikling som skulle gjøre elektrondiffraksjon i gasser til et betyd­ ningsfullt forskningsfelt i kjemien. Christen ►Finbak bidrog vesentlig til utviklingen ved å introdusere en roterende sektor over den fotografiske platen. Gasselektrondiffraksjonsmetoden stod sentralt i Odd ► Hassels arbeider, som førte til tildelingen av Nobel­ prisen i kjemi i 1969. Bl.a. studerte han den frie dreibarhet omkring kjemiske enkeltbindinger og han påviste at flere konformere eller geometrisk forskjellige former av et molekyl kan være til stede samtidig (se ►konformasjon). Se også ► elektronmikroskop. PA/HeFj elektronegativitet, et relativt mål for en gitt atomtypes evne til å trekke til seg felles elektroner i en kjemisk binding. Hvis to ulike atomer er bundet sammen med en elektronparbinding (kovalent binding), vil det mest elektronegative normalt få en høyere andel av bindingselektronene, og dermed skape en polaritet i bindingen. Et klassisk eksempel er vannmolekylet, hvor oksygenets høye elektrone­ gativitet gjør at molekylet blir polart, en dipol, med negativ pol på oksygenets side og en positiv pol mellom hydrogenatomene. Elektronegativitetsbegrepet må oppfattes som empirisk basert selv om det eksisterer ulike defini­ sjoner av begrepet, hvorav flere tar utgangspunkt i fundamentale, målbare størrelser. Etter harmonise­ ring gir disse stort sett den samme relative rangering av grunnstoffene. Til tross for et noe omdiskutert fundament, er elektronegativitetsbegrepet et av kjemiens nyttigste hjelpemidler til å rasjonalisere reaksjoner og bindingsforhold. Begrepet ble innført av den ameri­ kanske kjemiker L. Pauling, som gav det mest elek­ tronegative grunnstoffet fluor verdien fire på en tilfeldig skala, og beregnet verdien for andre grunn­ stoffer relativt til dette. Pauling observerte at interhalogenforbindelser (eks. klorjodid, C1I, og bromfluorid, BrF) hadde sterkere bindingerenn forventet Elektronegativitet. Eletronegativitetsverdier for noen grunnstoffer.

416

ELEKTRONEGATIVT STOFF

utfra det som ble observert for de rene halogenene, og tilskrev dette at polariteten økte bindingsstyrken. Det målte avviket brukte han derfor som basis for å lage sin opprinnelige elektronegativitesskala. Alkalimetallene (gruppe 1) er de minst elektronegative (mest elektropositive), halogenene de mest elektronegative. Elektronegativiteten avtar nedover i en gruppe og øker fra venstre mot høyre i grunn­ stoffenes periodesystem. I realiteten er situasjonen mye mer nyansert, da oksidasjonstrinn også er av vesentlig betydning. Elektronegativiteten gir normalt en god forutsigel­ se av bindingstyper i ukjente forbindelser. Atomer med høy elektronegativitet vil normalt gi kovalente bindinger, mens lav elektronegativitet (under 2) gir metallbindinger. Halvmetaller har vanligvis en elektronegativitet mellom 2 og 2,5, men dette gjel­ der også noen tunge metaller, f. eks. gull og bly. Det er gradvis overgang mellom bindingstypene, for eksempel er metallet wolfram så hardt fordi det i stor grad er kovalent (elektronegativitet ca. 2,3), mens de myke alkalimetallene har nesten rene metallbin­ dinger. I bindinger mellom ulike atomer vil forskjel­ len mellom atomenes elektronegativitet avgjøre om bindinger blir metallisk/kovalent eller ionisk. En forskjell på ca. 1,6-1,8 tilsvarer at ca. 50 % av bindingsenergien skyldes det ioniske bidraget, mens en forskjell på over 3 kan gi et ionisk bidrag på 8090 %. Ved lavere forskjeller snakker man om polare kovalente bindinger, som i vann. HeFj/MY elektronegativt stoff, grunnstoff hvor atomene lett opptar ekstra elektroner og danner negative ioner, f.eks. halogener. Se også ►elektronegativitet. elektronemisjon, utsendelse av frie elektroner fra en metall- eller oksidoverflate, se ►emisjon, 2. elektronenergi båndgap, forbudt energiområde i en ► elektronenergi båndstruktur. elektronenergi båndstruktur, angir hvordan elektro­ nene i en kjemisk forbindelse fordeler seg med hensyn på energi. Dette kan beregnes gjennom kompliserte kvantemekaniske beregninger eller bestemmes eksperimentelt ved ulike teknikker. Metaller, halvledere og isolatorer har ulike karakte­ ristiske trekk ved sine båndstrukturer. elektroniker, fagarbeider som produserer eller vedli­ keholder elektronisk utstyr. Produksjonselektroniker og serviceelektroniker er to lærefag med felles grunn­ lag. Opplæringen for produksjonselektroniker skjer normalt ved to år i videregående skole og to år i lære i bedrift. For serviceelektroniker skjer opplæringen normalt ved tre år i videregående skole og ett og et Elektronikk. Det har vært en rivende utvikling innen elektronikken. Dette viser seg bl.a. i komponentene som stadig blir mindre og mer komplekse. Elektronrøret (til venstre) var enerådende frem til midten av 1950årene. Da overtok transistoren (i midten). I dag benyttes hovedsakelig integrerte kretser (til høyre) som erstatter tusen transistorer. Komponenten på bildet er fra 1990årene og inneholder ca. 600 000 transistorekvivalenter og over 100 tilkoblingspunkter (pinner). Klaringen mellom pinnene er da 0,2 mm. - Til høyre: Grafen viser Moores lov og illustrerer utviklingen innen halvlederteknologi (årstall langs x-aksen). Prosessorene er markert på kurven.

halvt år i lære i bedrift. Læretiden avsluttes med fagprøve. Telekommunikasjonsmontasje, romteknologi og avionikk (innen flyfag) er faglig beslektede arbeidsområder. elektronikk, den gren av elektroteknikken som omhandler elektrisk strøm i form av elektroner i vakuum, i gasser eller i halvledere og anvendelser knyttet til disse fenomenene. Teoretisk elektronikk har hatt stor betydning for utviklingen av den mo­ derne fysikk. Anvendt elektronikk omfatter elektronrør, og i stigende utstrekning halvlederelementer. Etter amerikansk språkbruk (electronics) omfat­ ter elektronikken alle anvendelser av elektronrør og halvlederelementer, f.eks. i radio, fjernsyn, måletek­ nikk, datamaskiner m.m. Se ellers ►elektron, ► elektronrør, ►halvleder, ►transistor, ►integrerte kretser. Historikk. Elektronikken har sitt historiske utspring i fysiske eksperimenter med elektroner i vakuum, eksperimenter som bl.a. ledet til oppdagelsen av røntgenstrålene, den foloelektriske effekt, og i 1907 til oppfinnelsen av det første elektronrør. Dette ble innledningen til den første periode i elektronikken. Etter hvert ble det utviklet stadig mer sinnrike radiorør til generering og forsterkning av elektriske signaler, og anvendelsen gikk gradvis i retning av stadig høyere frekvenser. Under den annen verdenskrig skjøt utviklingen virkelig fart, bl.a. med utviklingen av klystroner og magnetroner for bølgelengder i centimeter- og desimeterområdet. Etter krigen fremstod så vandrebølgerørene og varianter av disse, som tillater for­ sterkning av meget høye frekvenser med god vir­ kningsgrad. Den annen periode innen elektronikken er kjen­ netegnet ved halvledernes dominans. Halvlederne har sitt historiske utgangspunkt i de krystalldioder man nyttet i radioteknikkens barndom til likeretting av de høyfrekvente signalene man fikk inn i anten­ nen. Amerikanerne John Bardeen, W. H. Brattain og W. Shockley konstruerte i 1948 en elektro­ nikkomponent som ble kalt transistor, og som i prinsippet bestod av to rygg-mot-rygg koblede krystalldioder. Transistorens funksjon hadde likhets­ punkter med treelektroderøret (trioden), og dette dannet utgangspunktet for en utrolig utvikling innen halvlederelektronikken. På grunn av transistorens lille volum, de lave spen­ ningene som nyttes, og den enkle og rimelige utfor­ ming, kunne transistoren i løpet av kort tid utkon­ kurrere elektronrøret i de fleste sammenhenger hvor ikke høy effekt eller høye frekvenser var aktu­

elle. Spisskontakttransistoren ble i 1951 erstattet av sjikttransistoren, i 1952 ble felteffekttransistoren (FET) lansert. På løpende bånd er nye halvelementer blitt utvik­ let, også for høyere frekvenser og større effekter (maser, parametriske forsterkere, tunneldiodeforsterkere, Gunndioder osv.). 1960 ble planarteknologien lansert. Denne repre­ senterte egentlig ikke noe nytt fysisk fenomen, men et teknologisk fremskritt av største rekkevidde ved at komponentene ble plassert i samme plan. Dette forenklet fremstillingen og førte til en høyt automa­ tisert produksjon, samtidig som det tillot integrasjon av mange kretser på en og samme plate av grunn­ materialet (silisium, galliumarsenid). De fysiske dimensjonene av komponentene lot seg sterkt redusere ved planarteknikken, og begrepet mikro­ elektronikk fremstod. I 1963 fremstod en variant kalt MOS-teknologien (Metal-Oxide-Semiconductor), som forenklet fremstillingen vesentlig, og som i neste omgang muliggjorde MSI- og LSI-kretsene (Medium Scale Integration, Large Scale Integration). Disse siste kretsene er ekstremt kompakte, med opptil 1000 kretsfunksjoner per kvadratmillimeter av basismaterialet. Det er denne utvikling som har muliggjort fremstilling av minikalkulatorer, med regneytelser som tidligere overhodet ikke lot seg realisere. Dagens VLSI-kretser (av eng. Very Large Scale Integration) er ekstremt kompakte med flere millio­ ner komponenter per kvadratmillimeter. Utviklin­ gen innen miniatyrisering går svært raskt, og det forventes at antall transistorer som kan integreres på én brikke fordobles hver 18. måned. I 1965 skrev Gordon More en artikkel hvor han hevdet at kom­ pleksiteten for halvledere hadde blitt doblet hvert år siden 1959. På 1980-tallet viste det seg at dobling av ytelsen for mikroprosessorer skjedde hver 18. må­ ned, og på 1990-tallet ble dette oppfattet som Moores lov. Halvlederkomponenter kan produseres forbruk til stadig høyere frekvensområder, opp mot millimeterbølgeområdet. Optiske fibrer og optiske komponen­ ter er etablert teknologi som stadig er under utvik­ ling, og som særlig har en betydelig anvendelse innen telekommunikasjon. Elektronikken får et stadig videre spektrum av anvendelser og representerer ved sitt bidrag innen telekommunikasjon og databehandling et av de mest betydelige samfunnsomformende elementene. Datautstyr med avansert elektronikk inngår også i stadig mer av det utstyret vi omgir oss med til daglig, fra instrumenter i kjøretøyer til implanterte høreap­ parater. FL/ThH transistorer

ELEKTRONISKE MÅLEINSTRUMENTER

417 elektroninnfangning, prosess hvor et atom, molekyl,

ion eller en atomkjerne trekker til seg et elektron fra sine omgivelser og derved forandrer sin ladningstilstand. Elektroninnfangning har betydning ved ladede partiklers nedbremsing i stoff, idet dette til dels foregår ved at partikkelen fanger inn og avgir igjen elektroner til atomene den passerer. 1 kjernefysikken er elektroninnfangning en omdanningsprosess hvor kjerneladningen og atomnummeret avtar med en enhet på samme måte som ved positronutsendelse (sml. ► beta-henfall). Samti­ dig med at kjernen fanger inn et elektron, vil det alltid sendes ut et nøytrino fra kjernen. Avhengig av hvilket elektronskall elektronet er hentet fra, kalles elektroninnfangning i kjernen for K-innfangning, Linnfangning osv. elektronisk, som angår eller bygger på elektronikk. Brukes særlig i forbindelse med metoder, apparater og utstyr som gjør bruk av halvlederkomponenter (elektronrør, transistorer, integrerte kretser); eks.: elektronisk navigasjon, elektronisk styring. elektronisk adgangskontroll, betegnelse på systemer som kontrollerer personers adgang til bygninger eller rom i bygninger ved hjelp av elektronisk utstyr. Det finnes mange varianter av slike systemer. En vanlig form for adgangskontroll har følgende virke­ måte: Ved hver dør som omfattes av systemet, finnes en terminal som kan styre dørlåsen. Denne termina­ len har en kortleser og et talltastatur. Hver person som skal ha adgang, har et magnetkort (nøkkelkort) og en personlig kode (PIN-kode). For å åpne døren, må personen trekke kortet gjennom kortleseren og taste inn sin personlige kode. Systemet kontrollerer hvorvidt personen skal ha adgang og åpner eventu­ elt dørlåsen. Terminalene vil vanligvis være knyttet til en sentral datamaskin, der det registreres hvem som skal ha adgang til hvilke områder. En naturlig utvikling av elektroniske adgangssystemer vil være at personene identifiseres på annen måte enn ved nøkkelkort og personlig kode, f.eks. ved hjelp av stemme, fingeravtrykk eller videoka­ mera. elektronisk bensininnsprøyting, system for innsproyting av bensin i bilmotorer, se ► elektronisk motor­ styring av bilmotorer. elektronisk betalingssystem, system for betaling av varer og tjenester utelukkende ved bruk av informasjonsteknologiske hjelpemidler. Elektroniske betalingssystemer reiser en rekke problemer knyttet til sikkerhet for deltakerne i systemet, og til kundenes personvern. Hver transak­ sjon etterlater seg elektroniske spor som samlet sett kan gi mange private opplysninger. Adgang til slike opplysninger gjor det mulig å kartlegge kjopemønstre etter folks alder, kjønn, bosted og andre kriterier, alt etter hvilke registre sporene kan samkjøres med, i tillegg til ren individuell overvåkning. Bruk av slike spor er følgelig strengt regulert i Norge. TYPER

Det mest utbredte systemet bygger på bankkort; kjøperen drar kortet gjennom en terminal hos selgeren, legitimerer seg med en egen kode, og bekrefter at kjøpesummen er korrekt. Systemet sjekker opplysninger om kjoperens konto direkte mot banken, og dersom alt er i orden, overføres beløpet til selgers konto. Et alternativ til bankkort er kundekort, der bruke­ ren inngår en avtale direkte med en selger, og der salgssum ikke nødvendigvis overføres ved hver transaksjon. Flere banker har laget ordninger der kunder kan sitte ved eget EDB-anlegg, også hjemme-PC, og betale regningen Elektronisk klippekort er en form for elektronisk betalingssystem som foreløpig hovedsakelig er brukt ved bomsystemer for veitrafikk. Kunden forhånds­ betaler et antall passeringer. Ved hver passering identifiseres kunden ved hjelp av en elektronisk brikke, og kortet «klippes».

Elektroniske musikkinstrumenter. En digital synthesizer koblet sammen med en personlig datamaskin ved hjelp av MIDI gir utøveren mulighet til å lage musikkopptak av studiokvalitet.

Elektronisk lommebok er en form for elektronisk betalingssystem som flere land eksperimenterer med. Kjøperen overfører beløp fra sin bankkonto til et elektronisk kort, ved en spesiell terminal eller ved egen datamaskin. Kjøpsbeløpet overføres fra kortet til en egen «elektronisk kasse» i butikken. Kassen behøver ikke tømmes ved hver transaksjon, men summerer over tid og overfører beløp til bank etter hensiktsmessige rutiner. Fordelene ved elektronisk lommebok i forhold til bankkort er at bankenes systemer belastes langt mindre, at det ikke etterlates spor som knytter kunden til en bestemt transaksjon, og at det kan brukes i situasjoner der bankkortsystemets langdry­ ge identifiseringsprosess gjør det uegnet (som ved kollektivreiser). Det stilles store krav både til selve kortet som må inneholde en egen prosessor og et sikrere lagringsmedium enn bankkortenes magne­ tiske stripe, samt til butikkterminalen som ikke må kunne tømmes av uvedkommende og heller ikke miste penger ved strømbrudd. elektronisk databehandling, EDB, se ►databehand­ ling. elektronisk dokument, dokument med elektronisk lagrede data som er egnet for forsendelse via tele­ kommunikasjonsnettet ved analog, optisk eller digital lagring. Baserer seg på bruk av informasjonsog kommunikasjonsteknologi til fremstilling og bruk av dokumenter til f.eks. fulltekstdatabaser, utgivelse av elektroniske aviser, tidsskrifter, bøker osv. Se ► elektronisk publisering. elektroniske musikkinstrumenter, elektrofoner, musikkinstrumenter hvor lyden i form av elektriske signaler genereres og/eller bearbeides av elektronisk apparatur, for deretter å bli omdannet til akustiske signaler ved hjelp av en høyttaler eller en annen elektroakustisk omformer. Inndeling. Instrumentene er av mange typer: elektronisk-genererte (el-orgel, synthesizer), mekanisk-genererte (el-piano, el-gitar, el-bass), magnetisk-genererte (string ensemble). Bearbeidingen kan begrense seg til ren forsterkning; den kan være forvrengning av forskjellig slag (fuzzbox, delay, ekko). Langt mer teknisk avansert er synthesizere styrt av datateknologi med bruk av sampling (digita­ lisering av akustisk lyd). Det er vanlig å dele elektro­ niske musikkinstrumenter i to hovedtyper: de med mekanisk/akustisk generering av signalet (eks.: elgitar) og de med elektronisk generering (eks.: elorgel). Instrumentene kan også inndeles etter bearbeidingsprinsipp, f.eks. sammensetning av sinusto-

ner til komplekse klanger (additiv syntese) kontra filtrering av komplekse klanger eller hvit lyd (hvit støy) til enklere signaler (subtraktiv syntese), eller etter teknologi: analog syntese (signalbearbeiding gjennom forsterker, filter o.l.) kontra digital syntese (signalbearbeiding ved hjelp av datateknologi). Et fjerde inndelingsprinsipp kan være mellom instru­ menter spesielt konstruert som elektriske og akustis­ ke instrumenter, som blir gjort elektroniske gjen­ nom påmontering av spesialmikrofon (pick-up) og signalbearbeidende utstyr. Historikk. Blant de første elektroniske musikkin­ strumenter finner vi amerikaneren Thaddeus Cahills telharmonium fra ca. 1900, et enormt instrument bestående av over hundre elektriske generatorer (hver på 15 kW). Signalene fra disse generatorene ble blandet i store miksetransformatorer, kontrollert av en musiker via en spillepult og deretter sendt over telefonlinjer til abonnenter som hørte musik­ ken på sin telefon. Cahills ideer ble gjenopptatt ca. 1930 ved konstruksjonen av hammondorgelet, hvor små roterende tannhjul genererte de nødvendige signaler. Av andre tidlige elektroniske musikkinstru­ menter var det noen som fikk en viss betydning utover det rent eksperimentelle stadium: theremin, sperophone (benyttet ved Bayreuth-fremføringer av Wagners Parsifal i 1930-årene), atrautonium og ondes Martenot. Etter den annen verdenskrig gjorde deler av musikklivet i økende grad bruk av elektro­ niske musikkinstrumenter, særlig popmusikk og jazz. Denne bruken av elektroniske musikkinstru­ menter skyldes ikke minst påvirkning fra det lydbil­ det en lytter moter fra plater og radio (se ►elektro­ nisk musikk). TOS elektroniske måleinstrumenter, fellesbetegnelse for måleinstrumenter som inneholder elektroniske forsterkere, filtre eller sifferkretser. Slike instrumen­ ter brukes til maling og registrering av fysiske, kje­ miske, biologiske og andre størrelser. Elektriske størrelser kan måles direkte. Andre størrelser måles indirekte ved hjelp av sensorer (signalfølere) eller transdusere (signalomformere) som omdanner de primære signalstørrelsene til elektriske signaler. TYPER

Direktevisende elektroniske instrumenter består av viserinstrumenter med forsterkere og eventuelt filter- og detektorkretser (f.eks. rørvoltmeter, transistorvoltmeter). Slike instrumenter har stor følsom­ het og representerer liten belastning i målekretsene. Digitale instrumenter (sifferinstrumenter) består av anaiog-digitalsjalter med elektroniske telle- eller

418

ELEKTRONISKE REGNEMASKINER

regneverk, og gir måleresultatene ut i form av tall i et register. Målenøyaktigheten kan være stor, for strøm- og spenningsmåling opptil 10-6, og for fre­ kvens- og tidsmåling opptil ca. IQ-9 for laboratorieinstrumenter, og opptil 10-“ for presisjonsinstrumenter basert på atomære resonanser, atomklokker. Elektroniske skrivere inneholder signalforsterkere og servostyrte mekaniske eller optiske skriveinnretninger. Katodestråle-oscillografbestår av kaiodestråleror med signalforsterkere og kretser for horisontal og vertikal avbøyning. Disse instrumentene brukes til undersøkelse av tidsforløp, f.eks. måling av kurveform og faseforskyvning for vekselstrøm, og bestem­ melse av stigetid, høyde og varighet av pulsforløp. Se også ►elektrisitet (måleinstrumenter). elektroniske regnemaskiner, tidligere betegnelse på ► datamaskiner, og fremdeles på enklere regnemas­ kiner hvor regneoperasjonene utføres i elektroniske kretser istedenfor ved mekaniske komponenter. Se også ►kalkulator. elektronisk etterretningssatellitt, militær satellitt i stand til å avlytte samband, registrere operasjonsfrekvens på radaranlegg osv. elektronisk forsterker, et apparat hvor små elektriske energimengder fra én energikilde reproduseres forsterket ved hjelp av en annen energikilde. Dette er mulig ved bruk av elektroniske komponenter som transistorer og integrerte kretser. Se ►forsterker, elektronisk handel, dss. ►e-handel. Se også ►netthandel. elektronisk kart, se ►geografiske informasjonssyste­ mer. elektronisk kjørestabiliseringssystem, sikkerhetsanordning i biler, system som tar over i vanskelige kjøresituasjoner. Flere og flere bilprodusenter utsty­ rer bilene sine med elektronisk stabiliseringssystem, men under forskjellig betegnelse. Eksempler er DSTC, Dynamic Stability and Traction System fra Volvo og ESP, Elektronisk Stabiliserings Program fra Mer­ cedes. Et slikt system arbeider helt uavhengig på hvert hjul og griper inn og korrigerer om bilen viser tendens til sladd. Elektroniske kjørestabiliseringssystemer har vist seg svært effektive, spesielt på bakhjulsdrevne biler. Systemene består hovedsakelig av: hjulsensorer som

registrerer hjulenes hastighet/rotasjon, styrevinkelsensor, sideakselerasjonssensor som registrerer sentrifugalkreftene ved kurvekjøring, og en gyro som noterer hvordan bilen vrir seg rundt sin egen akse. En mikroprosessor registrerer all informasjon fra sensorene og beregner i løpet av brøkdeler av et sekund hva som skal korrigeres. Korrigeringene skjer ved at man bremser eller reduserer bremseeffekt på de enkelte hjulene, og i noen tilfeller begren­ ser motorkraften. elektronisk krigføring, bruk av elektroniske sambands-, lokaliserings- og fjernutløsningsmidler i krig. Slike midler spiller en stadig større rolle innen krigsteknikken. Det er derfor viktig å hindre en motstan­ der i å bruke disse midlene til sin egen fordel, samti­ dig som man ved avlytting søker å trekke ut operativ eller teknisk informasjon fra motstanderens bruk av elektroniske midler. Videre søker man å utvikle egne systemer slik at disse ikke røper en selv, og slik at de er mest mulig ufølsomme overfor forstyrrelser (motmotmidler). Denne tresidige oppgaven kalles elek­ tronisk krigføring. Motstanderens elektroniske hjelpemidler kan nøytraliseres på forskjellig vis. Ved forstyrrelsessending (jamming) kan motstanderens radiosamband og radarinstallasjoner degraderes eller settes ut av virksomhet. Dette kan skje ved at mottakerne tilfø­ res et så sterkt uønsket signal at de svakere signalene motstanderen er interessert i, forvrenges. Ved falske mål i form av aluminiumsfolie (chaff) som kastes ut fra fly eller skytes ut fra fartøyer, ved falske krigshoder som skytes ut fra raketter (decoy) eller ved falske mål på landjorden, kan deteksjonen vanskeliggjøres og forsinkes. Viktige mål kan skjules for motstande­ ren ved kamuflasje på radarbølgelengder, f.eks. ved spesiell ikke-reflekterende utforming eller ved belegg som ikke reflekterer. Avlytting av motstande­ rens radiosamband (Communication Intelligence) eller av andre elektroniske installasjoner (Electronic Intelli­ gence) kan gi informasjon om motstanderens styrke, gruppering eller hensikter. Elektroniske motmidler er også viktige i forbindel­ se med styrte prosjektiler. Moderne kampfly og marinefartøyer har varslingsmottakere for å lokali­ sere motstanderens radaranlegg og radarstyrte prosjektiler og søker bl.a. å beskytte seg mot mot­ standerens raketter ved å skyte ut falske infrarøde mål og radarmål eller ved å bruke forstyrrelsessen-

Elektronisk motorstyring av bensinmotorer. Skjematisk fremstilling av systemet med elementene. 1. Luftmassemåler 2. Gasspjeldposisjonsføler 3. Inntakslufttemperaturføler 4. Kjølevæsketemperaturføler 5. Tenningsstyringsmodul 6. Veivakselstillingsfoler 7. Sylinderidentifikasjonsfoler 8. Oppvarmet oksygenføler høyre sylinderrekke 9. Oppvarmet oksygenføler venstre sylinderrekke 10. Elektronisk differensialtrykkomformer 11. Servostyringens trykkbryter 12. Bilens hastighetsføler 13. Girkassens fristillingsbryter 14. Kontrollbryter - klimaanlegg 15. Strømforsyningsrelé 16. Tenningsbryter 17. Batteri 18. Drivstoffpumperelé 19. Sikkerhetsbryter - drivstoff kutt 20. Drivstoffpumpe 21. Innsproytingsventiler 22. Kullfiltersolenoid 23. Tomgangsreguleringsventil 24. Magnetventil for variabelt inntakssystem 25. Elektronisk vakuumregulator 26. Tenningsstyringsmodul 27. Tennspole 28. Klimaanlegg/kjøleviftebryter 29. Elektronisk girkassestyring 30. Passiv tyverisikring 31. Sentral diagnosekontakt 32. Servicekontakt for oktantilpasning

dere. Enkelte typer missiler styres til målet ved satellittnavigasjon, Global Positioning System (GPS). Ved å forstyrre GPS kan man hindre disse missilene i å nå sine mål. Begrepet elektronisk krigføring oppstod under den annen verdenskrig. elektronisk lagringsmedium, datamedium der data lagres (skrives) og leses ved hjelp av elektromagne­ tiske teknikker, se ►datalager. elektronisk ledende materialer, materialer der strømtransport skjer ved elektroner eller elektronhull. De inndeles i metalliske, halvledende, isolerende og superledende materialer. Eksempler er henholdsvis aluminium, Al og kobber, Cu (høy- og lavspentkabler), silisium, Si (databrikker), BaTiO, (kondensatormateriale) og Nb,Ti (superledende magneter). elektronisk markedsføring, se ►e-markedsføring. elektronisk motorstyring avforbrenningsmotorer, integrert elektronisk system for styring av forbren­ ningsmotorer, EVC( av eng. elektronicvehiclecontrol). Slike styringssystemer er utviklet bl.a. som følge av strengere krav til utslipp av forurensende avgasser fra bilmotorer. De elektroniske systemene utsettes ikke for slitasje slik mekaniske systemer blir, og de kan programmeres og kalibreres slik at de regulerer forholdene etter motorens behov under alle turtall og belastningsforhold. Alle personbiler innført i Norge etter 1989, og alle varebiler innført etter 1992, er utstyrt med elektro­ nisk motorstyring. Systemene benyttes både på bensin og dieselmotorer, og kan finnes i alle typer kjøretøyer, anleggsmaskiner og båtmotorer. Enkelte systemer kan variere motorens ytelse og optimalise­ re på drivstofforbruk, på kraft eller motorlevetid. OPPBYGGING

I de første systemene var tenningsanlegg, bensininnsprøytningssystem og system for kontroll av automatisk girkasse separate systemer. 1 de senere år har disse blitt bygd sammen til et komplett motorstyringssystem, der tenningsnøkkelen er den eneste bevegelige delen i systemet. Sentralt i systemet sitter en eller flere samkjørte mikrodatamaskiner som regulerer alle forhold som påvirker motorens drift og kjøretøyets egenskaper. Disse kan utføre mange millioner operasjoner per sekund. Informasjon om driftstilstanden gis av følere (ca. 20) på motor og girkasse, fra hjuloppheng og bremser, samt fra sjåføren (gasspedal/bremsepedal og styring). Ut fra innkomne signaler og forhåndsprogrammering, kalkuleres verdier for bensinmengde og tenningstidspunkt for hver enkelt motorsylin­ der. I tillegg reguleres rensesystemer, automatkassens funksjon, klimaanlegg osv. De! kan være flere titalls ulike komponenter som er kontrollert av styringsenheten. Dersom det skulle oppstå feil på noen av folerkretsene, vil styringsenheten legge inn en erstatningsverdi umiddelbart. Motoren vil fungere som nor­ malt, og i de fleste tilfeller vil ikke brukeren merke feilen på annen måte enn ved noe høyere bensinfor­ bruk eller noe lavere ytelse. Styresentralen legger inn en feilkode som kan leses av ved hjelp av spesielt diagnoseutstyr når bilen er inne for service. Enkelte ganger må forer utføre noen rutiner for å omstarte funksjoner som svikter. elektronisk musikk, musikk som er generert, eventu­ elt bearbeidet, av elektronisk apparatur og oftest lagret på et elektronisk medium. Utgangspunktet for elektronisk musikk kan være all slags lyd, også instrumenttoner og naturlyder. Disse kan registreres (analogt eller digitalt) og deretter bearbeides på ulike måter. Bearbeidelsen kan skje elektroakustisk (ana­ logt) eller gjennom datateknologi (digitalt). Historikk. Vi finner estetiske forløpere for elektro­ nisk musikk fra tidlig på 1900-tallet (futuristene, F. B. Busonis teoretiske skrifter, Edgar Varése), men fødselsåret regnes helst til 1948 da franske radiolyt-

419

tere kunne høre en concert de bruits ('støykonsert'). Mannen bak var komponisten og ingeniøren Pierre Schaeffer, og hans betegnelse på denne musikken var musiqueconcréte ('konkret musikk'). Noe senere kom studioet ved kringkastingsstasjonen i Koln i gang med sin Elektronische Musik, skapt av komponis­ ten Herbert Eimert og fysikeren Werner MeyerEppler, senere også komponisten Karlheinz Stockhausen. I USA var betegnelsen på elektronisk mu­ sikk tape music ('båndmusikk'). I Norden var komponistene Bo Nilsson og Bengt Hambræus tidligst ute, først i Norge var Gunnar Sønstevold og Arne Nordheim. Produksjon av elektronisk musikk krevde til å begynne med store tekniske ressurser, og det ble etablert en rekke studioer for elektronisk musikk i en rekke land, gjerne i tilknytning til kring­ kasting, universitet eller andre institusjoner. Fra midten av 1960-årene ble teknologien fra de eldre «klassiske» elektrofonistudioene gradvis erstattet av den såkalte synthesizer-teknikken, som etter hvert gjorde elektrofoniteknologien kommersi­ elt tilgjengelig. Utviklingen innen digital lyd og datateknologi har forsterket denne prosessen ve­ sentlig, slik at datastyrte synthesizere (►MIDI) og digitalisert (samplet) lyd i dag er praktisk tilgjengelig som komposisjonsverktøy. Mens man i 1950-arene var opptatt av forskjellen mellom Paris-skolens klangbearbeidinger og Kbln-skolens genererte lydstrukturer, hvor den serielle tenkemåte var meget fremtredende (seriell musikk), har man ikke senere funnet grunnlag for å opprettholde en slik inndeling av elektronisk musikk etter estetiske prinsipper. Selv om elektronisk musikk i sin opprinnelige form ikke på noen måte kan sies å være akseptert av et stort musikklyttende publikum, er dens virkemid­ ler og teknikker tatt i bruk i sterk grad i all innspilt musikk, særlig i popmusikk, hvor etterbehandlingen (dvs. bearbeidingen) av den innspilte lyd til dels går meget langt, med teknikker som sterkt minner om teknikken innen elektronisk musikk. Se også ►elektroniske musikkinstrumenter. TOS Litt.: Holmes, T.: Electronic and experimental music: pioneers in technology and composition, 2nd ed., 2002; Klempe, H., red.: Ny musikkteknologi, 1990; Licata, T„ red.: Electroacoustic music: analyticalperspectives, 2002; Manning, P: Electronic and computer music, rev. ed., 2004; Miranda, E.R.: Computer sound design, 2nd ed., 2002; Roads, C. m.fl.: The computer music tutorial, 1996; Shapiro, P., red.: Modulations: a history of electronic music, 2000; Wiggen, K.: De två musikkulturerna, 1972; Wishart, T.: On sonicart, new ed., 1996 elektronisk orgel, se ►el-orgel. elektronisk piano, se ►el-piano. elektronisk post, se ►e-post. elektronisk publisering, offentliggjøring av informa­ sjon ved hjelp av elektroniske medier, som f.eks. ► Internett eller ►CD-ROM. I enkelte sammenhen­ ger brukes begrepet også om innslaget av informa­ sjonsteknologi i tilblivelsen av utgivelsen. Elektronisk publisering har åpnet helt nye mulig­ heter for presentasjon og distribusjon av flere typer informasjon. Tilgangen til informasjon ved søking og navigering gir flere muligheter for gjenfinning av informasjon enn tradisjonelle, trykte utgivelser. Videre står hypertekst sentralt som begrep, noe som gir rask tilgang til beslektet informasjon. Elektronisk publisering innebærer også muligheten for å offent­ liggjøre flere informasjonstyper i sammenheng; lyd, video, animasjon og simuleringer kan gjengis sammen med de tradisjonelle informasjonstypene tekst og bilde. Det er særlig i utformingen av forhol­ det mellom de ulike informasjonstypene og måten informasjonen kan hentes frem som innebærer de største utfordringene ved elektronisk publisering. Distribusjon av elektroniske utgivelser skjer på flere måter; til å begynne med ble mindre utgivelser

ELEKTRONISK SPILL

■

distribuert på disketter, men med lanseringen av CD-ROM ble det mulig å utgi langt større informa­ sjonsmengder. I dag er Internett en stadig viktigere utgivelsesmåte. Generelt er fremstilling og distribusjon av elektro­ niske utgivelser billigere enn trykte medier, men den redaksjonelle bearbeidelsen og kostnadene forbun­ det med utgivelse av flere informasjonstyper krever større kostnader enn de trykte. elektronisk spill, spill som spilles ved hjelp av elek­ tronisk utstyr. Betegnelsen brukes oftest om data­ spill, som er programmer som kjøres på en datamas­ kin, enten en personlig datamaskin eller server, eller på en dedikert spillmaskin. Men del finnes også spill som inneholder både elektroniske og mekaniske komponenter, for eksempel en del spilleautomater som inneholder både fysiske kuler og avansert elektronikk.

Elektronisk spill. Den originale Pong-maskinen (produsert av Atari) ble lansert 1975 som den første elektroniske spillmaskinen for hjemmebruk, og var et svært stilisert bordtennis-spill. Denne utgaven, fra 1976, hadde muligheten til å velge mellom fire ulike spill.

Historikk

De første kommersielle elektroniske spillene var spilleautomater, gjerne plassert i barer eller fornøy­ elsesparker. Pong, et stilisert bordtennis-spill som to personer kunne spille mot hverandre, var det første med noen kommersiell suksess. Spillet ble lansert 1972 av nystartede Atari, og 1975 lanserte Atari Pong som den første elektroniske spillmaskinen beregnet for hjemmebruk. Maskinen bestod av et konsoll med to styrespaker som ble koblet til fjern­ synsapparatet, og ble en salgssuksess. Rundt 1980 kom de første hjemmedatamaskinene på markedet, noe som førte til et voldsomt oppsving i markedet for elektroniske spill. Atari og Commo­ dore, og noe senere Apple, var blant de fremste produsentene. Omtrent samtidig begynte Nintendo å produsere de første håndholdte elektroniske spillene, Game&Watch, som var små og billige og også ble svært populære. Nintendo ble en av de dominerende aktørene på markedet for elektroniske spill med spillmaskinen Nintendo Entertainment System (NES), som ble lansert i USA 1985. Super Mario Brothers var med på å gjøre Nintendo til markedsledende innen spillkonsoller, en posisjon som ikke ble truet før Sony lanser­ te sin Playstation ti år senere. Mellom 1995 og 2003 ble det solgt over 350 mil­ lioner spillmaskiner i verden. Sammen med eksplo­ sjonen i hjemmedatamaskinmarkedet har dette ført til at spillindustrien på begynnelsen av 2000-tallet er større enn filmindustrien, målt i omsetning. Spill- og filmindustrien har sterk gjensidig påvirk­ ning på hverandre. Elektroniske spill basert på populære filmer er et viktig segment av markedet, og spillene lanseres gjerne samtidig med filmen, for å utnytte markedsføringen maksimalt. I noen tilfel­ ler inneholder spillene handling og dialog som supplerer filmen og er spilt inn samtidig, slik at spillet nærmest må sees som en del av filmen. En interessant utvikling er det at påvirkningen nå også går den andre veien, og at det har blitt produsert flere filmer basert på populære dataspill. Tomb Raider og Final Fantasy er kanskje de mest kjente.

Donkey Kong var et av de første spillene fra Nintendo. Denne utgaven fra 1982 viser helten Jumpman (som i senere spill fikk navnet Mario) øverst til venstre; for å redde prinsessen (øverst i midten) må han hoppe over tønnene som monsteret Donkey Kong (øverst til høyre) kaster mot ham.

I det svært populære spillet The Sims (publisert av selskapet Maxis) styrer man en gruppe personer ved å definere dem med bestemte egenskaper, plassere dem i hus som møbleres og innredes slik man ønsker, og la dem omgås hverandre, jobbe og tjene penger, stifte familie og bygge ut hjemmet. Det er mulig å kjøpe eller laste ned ekstrautstyr til personene og husene, og man kan utveksle tips, bilder og tilleggsobjekter med andre spillere via Internett.

Teknologier

Spilleautomater (eng. arcadegames) er den eldste formen for elektroniske spill. Mange maskiner inneholder de samme spillene som er tilgjengelige på hjemmedatamaskiner og konsoller, mange med avansert ekstrautstyr som realistiske håndvåpen til å «skyte» på skjermen med, eller ratt eller stikke for å styre bil- og flyspill. Tradisjonelle flipperspill er nå gjerne delvis elektroniske, det samme gjelder pengespillautomater (som enarmede banditter). Spill som spilles på en alminnelig hjemmedatamaskin («PC-spill») er primært beregnet på å spilles med tastatur og mus. men det er også mulig å kjøpe ekstra styreutstyr som styrespake (joystick) eller ratt for å gi en bedre og mer realistisk opplevelse av spillene. Mange PC-spill fra de senere årene kan

Førstepersons skytespill (FPS) er typiske actionspill, der det gjelder å reagere raskt og skyte først, men de er også bygget opp rundt en slags historie og inneholder mer eller mindre kompliserte oppgaver som skal løses. Half-Life fra Sierra On-Line (1998) har en avansert narrativ utvikling og bakgrunnshistorie som kan sammenlignes med en actionthriller på film, og har hatt stor innflytelse på senere spill i samme genre. Bildet er fra oppfølgeren, Half-Life 2 (2004).

420

ELEKTRONISK UR

spilles av flere brukere, enten med flere PC-er koblet i et lokalt nettverk, eller via Internett. Moderne hjemmedatamaskiner har stor kapasitet som kan utnyttes til spillbruk, samtidig som nye spill søker å utnytte den tilgjengelige kapasiteten til enhver tid, og denne vekselvirkningen er med på å akselerere utviklingen i kapasitet og hurtighet pa datamaskiner. Konsoller (spillkonsoller) er datamaskiner som er dedikert til spillbruk, slik at all kapasitet er optimali­ sert med tanke på å spille spill. Det gjor at selve maskinene er vesentlig billigere i anskaffelse enn en PC. Ettersom det vanligvis går forholdsvis lang tid mellom nye versjoner av et spillkonsoll, vil det i årevis være mulig å spille de nyeste spillene, mens en PC må oppgraderes ofte for å være i stand til å vise de nyeste spillene. Eksempler på spillmaskiner av denne typen er Playstation (fra Sony), GameCube (fra Nintendo) og Xbox (fra Microsoft) De håndholdte spillkonsollene (som Nintendos GameBoy) har inne­ bygd skjerm, slik at de er fullt portable og ikke avhengig av et fjernsynsapparat. Det har gjort dem særlig populære for barnemarkedet. Elektronisk utstyr som mobiltelefoner, musikkspillere og elektroniske avtaleboker kommer gjerne med spill installert. Det er ofte automatklassikere som Tetris eller Break-out, eller kabaler. Rene online-spill er en kategori for seg selv, og om­ fatter alt av spill som spilles over nettet. Spillservere for blant annet sjakk eller backgammon, der spillere fra ulike land kan spille mot hverandre, og der poeng og rangering blir holdt styr på av serveren, har vært populære i årevis. En annen type onlinespill er MUDs, eller Multi User Dungeon, som er adventurespill med mulighet for et ubegrenset antall deltakere som kan koble seg på og interagere med hverandre. MUDs er tekstbaserte og går ut på å «snakke» med de andre brukerne, og mange av dem grenser opp mot online-chatting og andre disku­ sjonsfora på nettet. Genrer KORT- OG BRETTSPILL

Elektroniske utgaver av tradisjonelle kort- og brett­ spill kan være nær tro kopier av originalene, der datamaskinen bare tar seg av å «kaste terningen», stokke og dele ut kort og holde styr på de enkelte spillernes poengsum. Spillene kan være for én person (enten kabaler eller spill mot datamaskinen) eller flere. Sjakkcomputere, som lenge har vært en del av kunstig intelligens-utvikling, kan også telles med her. FERDIGHETSSPILL

I vid forstand er de fleste elektroniske spill ferdig­ hetsspill, men som kategori omfatter den spill som nesten utelukkende baserer seg på raske reflekser og reaksjonsevne, og god hånd-øye-koordinasjon. Her finner vi blant annet tidenes kanskje mest populære elektroniske spill, ► Tetris (1985), som går ut på raskt å stable fallende blokker oppå hverandre så effektivt som mulig. Såkalte plattformspill horer også til blant ferdighetsspillene - typisk for disse er at spillet er delt inn i "brett" eller "nivåer", som må mestres før man går videre til det neste, og at hvert enkelt nivå alltid er det samme for hver gang man spiller det. Eksemp­ ler på plattformspill er Nintendos Super Mario Bros, og mange senere spill med figuren Mario i «hoved­ rollen». Betegnelsen plattformspill stammer fra de tidligste variantene, der spillfiguren skulle jobbe seg oppover skjermen, ved å klatre på stiger mellom horisontale plattformer og hoppe over eller dukke under hindringer som kom i veien. SIMULASJONSSPILL

Sportssimulatorer omfatter blant annet kampsportspill for to personer, ski- og snøbrettsimulatorer som egentlig er rene ferdighetsspill, golfspill som går ut på å velge kolle, vinkel og slagstyrke ut fra gjeldende forhold, og fotball- og baseballspill der det å admi­ nistrere og drive laget kan være minst like viktig som selve kampene.

Tekniske simulatorspill finnes over et bredt spekter, fra realistiske flysimulatorer uten egentlig under­ holdningsverdi, som brukes i opplæring av jagerpiloter, til kappkjøring og krigføring med romskip hentet fra populære science fiction-filmer, som ofte inngår som en del av actionspill. Bilspill har alltid vært populært, og er kanskje den genren der det er van­ ligst med ekstrautstyr (ratt) for å gjøre opplevelsen mer «virkelighetsnær». Spill som simulerer en mer eller mindre realistisk verden, som spilleren skal styre og utvikle, er en kombinasjon av simulasjonsspill og strategispill. Noen av de mest kjente er Civilization-senen, der man skal bygge opp og styre en avansert sivilisasjon helt fra steinaldernivå, og de svært populære Simsspillene, som går ut på å styre en liten gruppe perso­ ner, bygge ut nærmiljøet deres og la dem samhandle med hverandre. STRATEGISPILL

Strategispill er spill basert på planlegging og strate­ gisk tenkning, i motsetning til lykkespill og ferdig­ hetsspill. De aller fleste spill inneholder elementer av strategi, og mange klassiske spill som sjakk, Othello og dam er rendyrkede strategispill. I sanntids strateg­ ispill foregår handlingen kontinuerlig, og spilleren må forholde seg til stadig endrede forhold; Command and Conquer-serien er blant de mest kjente. I turbaserte spill skjer ingenting mellom hver «tur», og spilleren har mulighet til å tenke seg om. Til denne gruppen hører elektroniske utgaver av tradisjonelle brettspill (som f.eks. Risk og Diplomacy), simulasjons­ spill som Civilization, og Heroes ofMight and Magicserien. ADVENTURESPILL

Adventurespill, eller eventyrspill, går ut på å løse oppgaver, og ikke på å reagere raskt eller sikte godt. I tekstbaserte adventurespill (på engelsk ofte kalt Interactive fiction} kommuniserer man med datamas­ kinen gjennom tekst; beskrivelser og tips kommer skriftlig på skjermen, og spilleren styrer handlingene sine gjennom å skrive inn det man ønsker å gjøre. Slike spill kan være både komplekse og utfordrende, og selv om spill med grafikk og lyd nesten fullstendig dominerer det kommersielle markedet, utvikles det fremdeles tekstbaserte adventurespill på hobbybasis. Selskapet Infocom utviklet mange av de mest kjente tekstbaserte spillene, blant annet Zork-trilogien og Hitchhiker's Guide to the Galaxy, som ble skrevet av Douglas ►Adams. MUDs (som nevnt i avsnittet om online-spill) er også en form for tekstbaserte adven­ turespill; her er antallet spillere i praksis ubegrenset, og det finnes ikke noe forhåndsdefinert manuskript eller fastlagt mål med spillet. Adventurespill med grafikk går også ut på å løse rebuslignende oppgaver, men her ligger tipsene og beskrivelsene i spillbildet, og selve spillet kan grense mer opp mot actionspill. Et av de mest særpregede spillene i denne genren er Myst (1995), som var visuelt nyskapende og skilte seg ut fra de mer tegne­ film- og actionpregede spillene som blant andre LucasArts stod for. Norske FunCom fikk internasjo­ nal suksess med adventurespillet Den lengste reisen/ The Longest Journey (1999). Skillet mellom grafiske adventurespill og actionspill er ikke klart, men spillene kan klassifiseres etter hvor sentralt oppgaveløsing og rebuser er for gjennomføringen. ACTIONSPILL

Actionspill inneholder nesten alltid elementer av både ferdighetsspill, adventure og strategi, og mange av dem har også innslag av simulasjon, der man f.eks. skal kjøre bil eller styre et helikopter. Spillene ligner på actionfilmer, handlingen er rask og for­ holdsvis realistisk, og spillene er ofte - men ikke alltid - voldelige og dramatiske. Genren domineres av såkalte «first person shooters» (førstepersons skytespill), der spilleren styrer en enkelt person og ser handlingen fra vedkommen­ des synsvinkel. I noen spill, som Doom-serien, er

poenget stort sett å skyte alle motstanderne eller monstrene og overleve selv, mens andre har mer intrikate oppgaver som skal løses. Half-Life regnes gjerne som et av de beste innen genren, både teknisk og i forhold til interessant og avansert oppgaveløs­ ning. Mange spill er beregnet på å spilles av flere brukere sammen, og da er ofte samarbeid og kombi­ nert strategi viktig. Grand Theft Æ/to-spillene kombi­ nerer action-elementer med en simulert, realistisk verden, og selv om spillene ikke er mer voldelige enn andre innen genren, har realismen i dem ført til en del medieoppmerksomhet og debatt omkring sensur og aldersmerking av elektroniske spill. LÆRINGSSPILL

Pedagogiske spill produseres i mange varianter, både for barn og voksne, og forholdet mellom pedagogisk innhold og underholdning varierer. Særlig finnes det mange spill som gir språkopplæring og matematikktrening, men også en lang rekke spill, gjerne beregnet på skolebruk, for å formidle faktakunnska­ per innen f.eks. geografi eller historie. Simulasjons­ spill kan også, som tidligere nevnt, brukes i opp­ læring, og mange kunnskapsspill og andre brett­ spill kan brukes søm en del av undervisningen i skolen. AEi elektronisk ur, se ►elektrisk ur. elektronkanon, elektronkilde, vanligvis en glødekatode kombinert med et elektronoptisk system, slik at det dannes en skarpt fokusert strålebunt av elektro­ ner. Elektronkanoner brukes i katodestrålerør for oscilloskoper, i billedrør, i elektronmikroskoper og elektronakseleratorer og i andre apparater der man trenger en skarpt avgrenset og fokusert elektronstråle. elektronkonfigurasjon, vanligvis fordelingen av grunnstoffenes elektroner etter den energi de har i den såkalte grunntilstanden (jfr. > atom). elektronmikroskop, gruppe av ulike mikroskop som «belyser» objektet med elektroner i stedet for lys og kan gi meget store forstørrelser. Bølgelengden for elektroner er om lag */100 av bølgelengden for synlig lys. Siden oppløsningsevnen for en mikroskopisk avbildning er om lag halvparten av bølgelengden for den benyttede stråling (Abbes regel), vil detaljrikdommen i et elektronmikrosko­ pisk bilde være mangedoblet sammenlignet med et lysmikroskopisk bilde. Historikk. Etter at Abbes formel ble kjent 1873, ble det forsøkt å øke detaljrikdommen i avbildningene ved bruk av ultrafiolett lys, men materialprøblemer gjorde at den nedre bølgelengdegrense bare kunne reduseres fra 400 til 200 nm. Ved oppdagelsen av den kortbolgede røntgenstrålingen øynet man en mulighet, men man kjente på det tidspunkt ikke metoder for avbøyning av røntgenstråler. Den franske fysiker Louis de Broglie fremsatte i 1924 den hypotese at et elektron i bevegelse kan beskrives både som partikkel og som bølge. Teorien ble bekreftet kort tid etter. Dessuten fant man at elektronstråler kunne avbøyes i elektriske og mag­ netiske felt. Et elektron kan beskrives med de samme lover som benyttes for lys i optikken. Omkring 1930 konstruerte den tyske ingeniøren Ernst Ruska de første elektromagnetiske linser til avbøyning av elektroner, og i slutten av 1930-årene kom det første kommersielle elektronmikroskop, konstruert av tyskerne Max Knoll og E. Ruska, på markedet. 1 1986 fikk Ruska Nobelprisen i fysikk for sitt pioner­ arbeid med elektronmikroskopet. TRANSMISJONSELEKTRONMIKROSKOPET

Oppbygning, virkemåte. Transmisjonselektronmikroskopet er bygd opp analogt med et lysmikroskop for studier av tynne preparater ved gjennomlysning. Det består av strålingskilde, kondensorlinse, øbjektivlinse og en projeksjonslinse søm tilsvarer et oku­ lar. En billedskjerm utgjør øyet som ser i et lysmikro­ skop. Strålingskilden er en elektronkanon, til erstat-

421

ELEKTRONMULTIPLIKATOR

elektronkanon og anodekammer

elektronkanon og anodekammer

kondensorlinser objekt elektronlinser

objektivlinser projeksjonslinser

sveipegenerator og avbøyingsspoler

objekt fluorescerende skjerm

prøvekammer

kamera

Elektronmikroskop. Man kan kun vise detaljer som er større enn bølgelengden for det lyset som benyttes. For vanlig lys er denne grensen like under ’/10oomm- En elektronstråle har en bølgelengde som er en milliondel av det synlige lysets, og den gir derfor tilsvarende bedre oppløselighet. - Over: Transmisjonselektronmikroskop. Mikroskopet gir et gjennomlyst bilde av prøvematerialet på en skjerm som fotograferes fra undersiden. - Til høyre: Sveipelektronmikroskopet. Mikroskopet avbilder prøvens overflate og form. I anlegget sitter selve sveipelektronmikroskopet i den venstre delen. Prøven kan fotograferes direkte eller bildet kan studeres på en skjerm.

ning for en glødelampe i lysmikroskopet. Elektronene sendes ut (emitteres) fra en nålformet motstandsoppvarmet, glødende tråd av wolfram (eller lantanheksaborid, LaB6) som er gitt et høyt negativt elektrisk potensial (100-1000 kV) i forhold til jordede anodeplater plassert like under. De nega­ tivt ladede elektronene trekkes mot anoden. Geo­ metrien til det elektriske feltet er slik at elektronene styres gjennom hull i anodeplatene og videre mot linsene og objektet i mikroskopet. Den konvergente strålebunten parallelliseres i kondensorlinsen og treffer objektet som ligger i objektivlinsens brennplan. Det bilde som dannes blir forstørret i objektiv- og projeksjonslinsen, og selve bildet dannes på en fluorescerende skjerm som blir lysere der den treffes av mange elektroner. Alternativt treffer elektronene direkte en fotografisk film som dermed eksponeres, og et bilde fås ved fremkalling av filmen. Man får på denne måten et forstørret bilde av objektets indre struktur. Pga. elektronenes kraftige vekselvirkning med atomer/materie generelt, må hele strålegangen og preparatet befinne seg i høyvakuum. Dette betinger at prøvene man studerer er tørre og ikke dekompo­ nerer under vakuumbetingelser. Av samme grunn må preparatene være særdeles tynne. For biologiske prøver, som vesentlig inneholder lette grunnstoffer, er l/20 000 mm (50 nm) en typisk tykkelse. For metal­ ler, som består av tyngre atomer, bør preparatene være tynnere, f.eks. 10 nm. Dette krever spesielle prepareringsmetoder, enten ved knusing eller ved etsing med elektrokjemiske eller fysikalske metoder. Alternativt kan ca. 50 nm tynne skiver lages ved snitting med en mikrotom ved hjelp av diamantkniv. For at man skal få dannet et godt bilde, må det skapes kontrast når elektronstrålen passerer gjen­ nom preparatet. Dette oppnås normalt direkte ved at elektronene spres i forskjellig grad, avhengig av tykkelse og hvilke typer av atomer som er til stede. Billedkontrast oppnås ved at bildet kun dannes av de elektroner som ikke blir spredt ut i ulike retninger. Preparater av meget små partikler som bakterier, røykstøv o.l. plasseres typisk på en tynn bærehinne av plast, metall, karbon el.l. For tykke preparater kan man gjøre bruk av en avtrykksteknikk. Avtryk­ ket vil da gjengi topografiske forhold i overflaten helt nøyaktig. Avtrykksmaterialene er av samme

type som bærehinnene. Slike avtrykkshinner vil være om lag like tykke og inneholde jevn fordeling av atomtyper. I utgangspunktet vil de gi liten kon­ trast, og spesielle skyggeleggingsteknikker benyttes derfor. Det samme gjelder for biologiske prøver. Slike prøver gis kontrast ved å behandle dem med osmiumtetraoksid, OsO4, eller med bly- og uranholdige salter. Oppløsning. Oppløsningen er normalt begrenset til om lag 1 nm. Dette er mye større enn hva som skulle forventes ut fra elektronets bølgelengde (Abbes formel), men oppløsningen blir i praksis begrenset av linsefeil og spredningsprosesser. Ved høyoppløsning-transmisjonselektronmikroskopi kan man få oppløsning på atomært nivå, ned mot 0,1 nm. Bruk. Transmisjonselektronmikroskopet benyttes til studier av både krystallinske og ikke-krystallinske prøver. For krystallinske materialer som f.eks. metal­ ler, legeringer og keramer, fås en dominerende spredning fra krystallplan (se ►diffraksjon). Ved stor nok forstørrelse er det mulig å få et bilde av selve atomoppbyggingen (krystallstrukturen). Spred­ ningsmønsteret kan avbildes i diffraktogrammer som gir informasjon om enhetscelle, symmetri og atomfordeling i materialet. Undersøkelser i mikroskopet utføres normalt ved romtemperatur, men det finnes muligheter for så vel avkjøling som oppvarming. Ved å variere tempera­ turen kan man studere materialforandringer som følge av faseomvandlinger. Videre er det ofte gunstig å studere biologiske preparater ved lave temperatu­ rer, siden slike prøver ofte er ustabile eller blir øde­ lagt gjennom oppvarming av den intense elektron­ strålen. Levende celler kan ikke studeres pga. vakuumbetingelsene i mikroskopet. SVEIPELEKTRONMIKROSKOPET

Den mest utbredte type elektronmikroskop er svei­ pelektronmikroskopet (SEM, eng. Scanning Electron Microscope}. Tyskerne Manfred von Ardenne og Max Knoll beskrev prinsippene for SEM allerede i 1930årene, men først i 1948 lyktes det forskere i Cam­ bridge, Storbritannia, å bygge det første mikrosko­ pet. Det finnes i dag en rekke produsenter av SEM. Virkemåte. 1 SEM-instrumentet blir elektronene fokusert til en meget tynn stråle, ned mot 1 nm, som styres (sveipes) frem og tilbake over prøven, mens en detektor registrerer spredde elektroner fra et­ hvert punkt på prøven. Detektorsignalet, som er

proporsjonalt med antall spredde elektroner, styrer intensiteten til en elektronstråle som virker på et billedrør. Ved at de to elektronstrålene synkronise­ res, blir punkt for punkt på prøvens overflate avbil­ det. Ved at elektronstrålene sveipes med stor hastig­ het, vil øyet ikke kunne følge bevegelsen, og man registrerer dermed hele bildet av prøven samtidig. En stor styrke ved SEM er den store dybdeskarpheten som oppnås i bilder med enorm forstørrelse. Nedre oppløsningsgrense er om lag 2 nm (0,000002 mm). Kontrast i SEM-bilder fremkommer ved at spredde elektroner fra overflater rettet mot detekto­ ren har størst sannsynlighet for å bli registrert. Man kan tenke seg at kontrasten som følge av prøvens topografi blir tilsvarende som om prøven hadde blitt belyst med en lampe plassert på detektorposisjon. Bruk. Sveipelektronmikroskopet er ofte kombinert med utstyr for kjemisk analyse. Som følge av elektronbestrålingen, vil prøvens atomer sende ut karak­ teristisk røntgenstråling. Analyse kan foretas over små prøvevolumer som kan velges ut fra et større bilde. Nedre grense for analysevolumet er betydelig større enn mikroskopets oppløsning, typisk 1000 nm. 1 og med at billeddannelsen skjer gjennom oppsamling av reflekterte (tilbakespredde) elektro­ ner, er preparatets tykkelse uten betydning. Dermed er tillaging av prøver enkelt. Prøvene må imidlertid være elektrisk ledende, noe som er naturlig oppfylt for metaller og legeringer; ellers oppnås dette ved pådamping av karbon eller gull på ikke-ledende materialer (f.eks. biologiske preparater). ANDRE TYPER ELEKTRONMIKROSKOP

Av andre typer elektronmikroskop nevnes mikrosonde (elektronmikrosonde, EMP), sveiptransmisjonselektronmikroskop (STEM) og augerelektronmikroskop (AEM, eller sveip-Auger-elektronmikroskop, SAM). Mikrosonden har dårligere oppløsning for billed­ dannelse enn SEM, men en høyere intensitet gir bedre nøyaktighet for kjemiske analyser. STEM kombinerer transmisjonsstudier av tynne preparater med kjemisk analyse, og den romlige oppløsning for analysen kan forbedres ned mot 2 nm. SAM er i utgangspunktet tilsvarende SEM, men i stedet for å registrere normale, spredde elektroner, detekteres de såkalte augerelektroner som er karakteristiske for de grunnstoffer som er til stede i prøven. UTVIKLING

Elektronmikroskopiske teknikker videreutvikles kontinuerlig, særlig med hensyn til kontrast, romlig oppløsning og nye typer kombinasjonsinstrumenter. Utviklingen skyldes ikke minst økt bruk av avansert datateknikk til billedbehandling, beregninger ved kjemisk analyse og instrumentstyring. HeFj elektronmikrosonde, instrument for kjemisk bestem­ melse av faste stoffer innenfor meget små volumer. Se ► mikrosonde. elektronmultiplikator, apparat som brukes til å for­ sterke en elektronstrøm. Selve forsterkningen skjer ved hjelp av sekundæremisjon fra metaller. Virkemåte. Elektronmultiplikatoren består av et vakuumrør med en katode og et antall andre elek­ troder, som er anbrakt slik at den primære elektron­ strøm faller på den første av elektrodene og utløser sekundærelektroner fra den. De treffer så den neste elektroden i rekken og utløser på nytt sekundære­ lektroner osv. Ved passende valg av elektrodemateriale og spenninger på elektronene kan man oppnå at det blir mange flere sekundærelektroner enn innfallende primærelektroner, og det blir derfor en forsterkning av elektronstrømmen. Bruk. Elektronmultiplikatoren brukes særlig for å registrere svake lysstrømmer. Katoden gjøres da lysømfintlig og sender ut fotoelektroner når den treffes av lys. Brukt på denne måte kalles den ofte for fotomultiplikator. Elektronmultiplikatoren ble oppfunnet av ameri­ kaneren V. K. Zworkian.

422

ELEKTRONOPTIKK

Elektronoptikk. i) En elektostatisk treelektrodelinje med inntegnet potensialfelt. 2) Magnetisk solenoidelinse med inntegnede feltlinjer. 3) Elektrostatisk elektronspeil. Platen bak holdes på så høyt negativt potensial at elektronene kastes tilbake i feitet foran platen.

elektronoptikk den delen av fysikken som behandler bevegelse av elektroner under påvirkning av elekt­ riske og magnetiske felter. Betegnelsen skyldes at bevegelsen beskrives ved lover som formelt er iden­ tiske med dem som beskriver lysets bevegelse gjen­ nom stoffer med varierende brytningsindeks. Begge bevegelsene kan avledes av Fermats prin­ sipp, som sier at bevegelsen foregår langs den bane hvor produktet av brytningsindeks og tilbakelagt veilengde, summert langs hele banen, er et mini­ mum. Brytningsindeksen for elektronstråler avhen­ ger av den elektriske og magnetiske feltstyrke, av den energi elektronene sendes inn i feltet med, og av bevegelsesretningen i forhold til det magnetiske felt. For elektroner med en bestemt energi kan den beregnes på hvert sted i feltet. Derved oppnås sam­ me forhold som i den geometriske optikk. Disipliner. Studiet av elektronbanene kalles geomet­ risk elektronoptikk. Elektronbevegelsen beskrives ofte, som lys, ved hjelp av bølger, hvor bølgens amplitude bestemmer sannsynligheten for å finne et elektron på et bestemt sted, på samme måte som amplituden av lysbølgen bestemmer sannsynligheten for å absorbere et lyskvant. Studiet av bølgebevegelsen som er forbundet med elektronet, kalles elektronbølgeoptikk. I denne beskri­ ves fenomener som diffraksjon og interferens på tilsvarende måte som i vanlig optikk. På grunnlag av elektronoptikken er det også utformet analoge beskrivelser av bevegelsen til tyngre ladede partikler (protoner, alfapartikler, ioner). Dette betegnes som regel som ioneoptikk. Anvendelse. Elektronoptikk finner anvendelse i studiet av elektronstråler i katodestrålerør, billedrør, elektronmikroskop og elektronakseleratorer, i elektronspektrografer (betaspektrografer) og, i likhet med lys og røntgenstråler, til strukturundersøkelser av faste stoffer. Historikk. Et grunnleggende arbeid innen elektron­ optikken ble utført av nordmannen Carl Stønner, som i forbindelse med studier av nordlys foretok beregninger av elektroners baner fra Solen mot Jorden under påvirkning av Jordens magnetfelt,

elektronpar.

1 To elektroner utgjør et elektronpar når de beveger seg i samme bane i et atom eller molekyl, men med motsatte spinnretninger. Da det ifølge ►pauliprinsippet bare kan være ett elektron i hver tilstand og elektronet har to spinntilstander, vil det være plass til ett elektronpar i hver bane, og elektronene vil vise

en sterk tendens til å opptre i par slik at de banene eller tilstandene hvor elektronene har minst energi, fylles helt. 2 Et elektron og et positron som dannes ved materialisasjon av et gammakvant (pardannelse) eller som tilintetgjøres under dannelse av gammastråling (annihilasjon), kalles også elektronpar. elektronringakselerator, kollektiv ioneakselerator, kjernefysisk akselerator beregnet til å akselerere positivt ladede partikler til meget høye energier. Virker etter et prinsipp foreslått av den russiske fysiker V. I. Veksler i 1956. Virkemåte. Man lar elektroner med forholdsvis liten energi (noen få MeV) bevege seg i små sirkelbaner i et magnetfelt. Det dannes da et plasma, som tilføres hydrogenatomer eller tyngre atomer. Ved magnetisk kompresjon splittes plasmaet opp i små bunter eller ringer som består av mange, 1012-1013, elektroner med noen få atomer fanget inne i ringen. Disse ringene eller kollektive ionene med stor negativ ladning ledes inn i en lineær akselerator, der de akselereres på tradisjonell måte. Energien som kollektivionet får i denne prosessen, blir proporsjonal med ionets ladning, altså med antall elektroner i ringen, men den fordeles i forhold til de enkelte partiklers masse, og blir derfor vesent­ lig konsentrert i atomkjernene som følger med. Energien per kjerne eller per nukleon kan derfor bli mange ganger større enn den man oppnår ved direkte akselerasjon av et vanlig ion i samme lineærakselerator. Forsøk med elektronringakselerator har pågått ved en rekke laboratorier i Russland, USA, Tyskland og Japan, men er i prinsippet ikke tatt i bruk i kommersielle akseleratorer. Elektronringakseleratoren har på grunn av at elektronringene kan sammenlignes med røykringer, også blitt kalt smokatron (av eng. 'røyk'), men beteg­ nelsen har ikke slått igjennom. elektronrør, også kalt radiorør eller forsterkerrør, lukket, rørformet beholder av glass eller metall, utpumpet til høyvakuum, og forsynt med glodekatode og en eller flere andre elektroder for å lede eller styre elektronstrømmen fra katoden. Historikk, grunnprinsipper. Elektronrør i den enkles­ te form, Flemings ventilrør, diode eller likeretter, ble oppfunnet av J. A. Fleming 1904. Dette var en alminnelig glødelampe, hvor det foruten glødetråden var satt inn en metallplate med en ledning ut gjennom glassveggen. Når tråden gløder i lampen, sender den ut elektroner, altså negativ ladning, som treffer metallplaten (se ►elektronemisjon). Lampen slipper gjennom bare annenhver halvperiode av en vekselstrøm, og anodestrømmen blir derfor en pulserende likestrøm. Lampen virker som likeretter. Forsterkerrøret eller trioden ble oppfunnet av Lee de Forest 1907. Han satte en tredje elektrode mel­ lom glødetråden og anoden. Den var formet som et gitter, så elektronene kunne slippe gjennom. Små variasjoner av spenningen på gitteret kan gi store variasjoner i elektronstrømmen fra katoden til anoden. Man kan altså styre strømmen gjennom

røret ved å regulere spenningen på gitteret, derfor kalles gitteret styreelektroden. Styringen foregår uten merkbar effekt dersom gitterets spenning er negativ i forhold til katoden, for i så fall kan gitteret ikke oppta elektroner. Det går ingen strøm til gitteret, og det kreves derfor ingen energi til styringen. Flemings ventilrør ble brukt av Marconi til å motta radiobølger. De Forests tre-elektroderør ble brukt til det samme, men virkningsgraden var meget større, fordi radiosignalene bare ble brukt til å styre strøm­ men i lampen, mens de i Flemings to-elektroderør måtte levere energien til anodestrømmen. Kobler man en telefon inn, så anodestrømmen går gjennom den, høres signalene i telefonen, derav betegnelsen audionrør. Fra det første elektronrør ble fremstilt 1907 til omkring 1960 var elektronrørene nesten eneråden­ de som aktive elementer i likerettere og forsterkere og i elektroniske instrumenter og kontrollkretser, og de har hatt avgjørende betydning for utviklingen av radio- og telekommunikasjonsteknikken. Fra begynnelsen av 1950-årene er elektronrørene i økende grad blitt avløst av transistorer og andre halvlederkomponenter, som bl.a. er mer driftsikre og trenger mindre plass. Men elektronrør blir fort­ satt brukt, spesielt i utstyr som skal arbeide ved høye frekvenser og høye spenninger. Oppbygning. Moderne elektronrør er bygd etter samme prinsipp som De Forests audionrør, men det er oftest flere gittere (W. Schottky, 1919). Elektrone­ ne som kommer ut av glødetråden, gjør at det er negativ ladning i rommet omkring glødetråden, romladning. Frastøtingen fra den hindrer elektrone­ ne i å komme ut og nedsetter derfor strømmen. For å hjelpe på det, satte Schottky et gitter, romladningsgitteret, med positiv spenning like inne ved glødetrå­ den. Et gitter mellom styregitteret og anoden redu­ serer den elektriske virkningen fra styregitteret til anoden og omvendt, det kalles skjermgitter. Et annet gitter mellom skjermgitteret og anoden, bremsegitteret, tjener til å hindre sekundærelektroner som dannes på skjermgitteret, i å nå anoden. Det holdes på et konstant lavt potensial og er oftest forbundet med katoden. typer. Etter antallet av elektroder har man dioder, trioder, tetroder, pentoder, heksoder og oktoder, med fra 2 til 8 elektroder. Elektronrør av denne typen var fullt utviklet i 1940-årene, og ble mye brukt i likerettere for vekselstrøm, i forsterkere og signaldetektorer, og i svingegeneratorer (oscillatorer) for radiosendere. For spesielle anvendelser innen radio- og høyfrekvensteknikken ble det utviklet en rekke spesielle typer elektronrør. I magnetronen (1921) forlenges elektronbanene ved at elektronene sendes gjennom et kraftig magnetfelt. Thyratronen er et gassfylt elek­ tronrør som først blir ledende når spenningen over røret er så høy at elektronene får nok energi til å ionisere gassen. Det har blitt benyttet som relé i elektroniske kretser. Klystron brukes spesielt ved meget høye frekvenser. I dette røret får elektronene varierende hastighet i takt med en påtrykt styre-

ELEKTRONSTRÅLESVEISING

423

spenning (hastighetsmodulasjon), og de avgir energi ved nedbremsing i en hulromsresonator. Elektronmultiplikatoren er et forsterkerrør hvor elektroner på veien fra høy til lav spenning gjentatte ganger støter mot elektroder, dynoder, og slår løs nye elektroner fra disse. Det er også utviklet en rekke spesielle rørtyper; katodestrålerør til bruk i oscilloskoper, fjernsyns­ apparater (se ►billedrør), ►dataskjermer o.l., ► rønb genrør for produksjon av røntgenstråling m.m. JSd elektronskall, gruppe av elektroner med samme hovedkvantetall, n, eller elektrongrupper som i første tilnærmelse er i samme energitilstand i et atom. Regnet fra laveste energitilstand benevnes skallene av historiske grunner: K-, L-, M-, N-skall osv. De kan deles i grupper som betegnes med bok­ stavene s, p, d, f og g. I hver gruppe kan det bare være et visst antall elektroner: i s er det 2 elektroner, i p 6, i d 10. Kskallet inneholder en s-gruppe, L-skallet gir plass til en s- og en p-gruppe og kan altså ta opp 8 elektro­ ner. Betegnelsen elektronskall skriver seg fra Bohrs opprinnelige atommodell, hvor man forestilte seg elektronene som partikler som beveget seg i atomet som planeter i et solsystem, og hvor man mente at de da Ia seg i lag eller skall utenpå hverandre. Etter moderne kvantefysisk oppfatning tillegger man ikke elektronene slike faste baner, men nytter fremdeles betegnelsen elektronskall for å beskrive deres ener­ gitilstand. Se også ►atom og ►grunnstoffenes perio­ desystem. etektronskred, elektronlavine, den mengde av elek­ troner som frigjøres ved utladning gjennom et dielektrikum i et sterkt elektrisk felt. Et elektron som er frigjort, vil i feltet akselereres kraftig, og før det støter mot et nytt atom, ha fått tilstrekkelig energi til å slå løs ett eller flere nye elektroner, som så igjen akselereres på samme måte. Elektronskred dannes ved gnistoverslag i gasser (se ► lyn) og ved elektrisk gjennomslag i faste stoffer. Det følges av lysutsendelse og sterk lokal oppvar­ ming som forårsaker lydbølger. I detektorer for ioniserende stråling, f.eks. geigerteller og gnistkammer, påvises ladede partikler ved at de, når de går gjennom detektoren, frigjør elektroner som starter et elektronskred. Strømmen som skredet fører med seg, gir en målbar elektrisk puls. (Se ►fotomultipli­ kator.) elektronspektroskopi, form for spektroskopi hvor det dannes spektrallinjer fra utsendte elektroner fra et materiale, ikke fra utsendt lys som ved vanlig spek­ troskopi. elektronspinn, en kvantefysisk egenskap som illus­ treres med at elektronet roterer og dermed skaper et magnetisk felt. At dette ikke er helt dekkende, vises ved at elektronet må rotere to ganger rundt sin egen akse for å komme tilbake til utgangsposisjonen. Spinnkvantetallet s kan ha to verdier, +*/2 eller-1/,, som tilsvarer elektron eller positron. Det magnetiske spinnkvantetallet ms kan også ha to verdier, som svarer til at magnetfeltet det setter opp, peker den ene eller den andre veien. Se ►spinn, Anvendelser i kvantemekanikk. elektronspinnresonans, paramagnetisk resonans, fenomen som kan nyttes til spektroskopiske under­ søkelser av molekyler og atomer, elektronspinnresonans-spektroskcpi, ESR- eller EPR-spektroskopi (EPR: elektron-paramagnetisk resonans). Metoden består i at det induseres overganger mellom de energitilstander som molekylene i et paramagnetisk stoff kan innta i et homogent magnetfelt. Magnetfeltene som nyttes, er vanligvis av størrelsen 0,3-1,2 tesla og den induserte stråling stort sett i frekvensområdet 1091011 Hz (radarbølgeområdet). Teoretisk bakgrunn. Et elektron kan i denne forbin­ delse sammenlignes med en magnet som spinner om sin akse samtidig som den beveger seg i baner omkring atomkjernen. Banebevegelsen er stort sett

I

bestemt ved molekylkonfigurasjonen og påvirkes lite av ytre magnetfelt. I hver bane kan det være to elektroner som spinner hver sin vei og derfor, som magneter betraktet, peker i motsatte retninger slik at de utad opphever hverandres magnetfelt og heller ikke påvirkes av ytre felter. Men i paramagnetiske stoffer vil det være elektroner som beveger seg alene i sin bane og derfor lar seg påvirke av et ytre mag­ netfelt. Etter de kvantemekaniske bevegelseslovene kan et elektron bare stille seg inn på to måter i forhold til et ytre magnetfelt, nemlig slik at kompo­ nenten av elektrospinnet langs en akse som peker i magnetfeltets retning blir enten +ft/2 eller -h/2 (h = h/2tt, hvor h er Plancks konstant, enhet for spinn). De magnetiske kreftene vil søke å rette inn elek­ tronene slik at deres nordpol peker mest mulig i feltretningen, og den motsatte spinnretning tilsvarer derfor en høyere energitilstand. Energiforskjellen mellom de to tilstandene er B-g ■ mB, hvor B er den magnetiske induksjon, mB, Bohr-magnelonet, er enheten som man måler elektronets magnetisme (eg. elektronets magnetiske moment) i, og g er en tallfaktor, den gyromagnetiske faktor (meget nær 2), som angir størrelsen av elektronets magnetiske moment. Overlates elektronene til seg selv, vil de søke mot laveste energitilstand. De som opprinnelig var i den mest energirike tilstanden, vil da kvitte seg med sin energi ved å sende ut elektromagnetisk stråling med energi hv = B g ■ mB eller frekvens v - B - g ■ mBlh. Omvendt kan elektronene bringes tilbake til den høyeste energitilstanden ved å absorbere stråling med denne frekvens. Dette blir en form for resonansabsorpsjon som kalles elektronspinnresonans. Den kan påvises ved at det stoffet som skal undersø­ kes, anbringes i en spole som er koblet til en oscillatorkrets som svinger med en fast frekvens. Spolen med stoffet anbringes i et homogent magnetfelt, og dette varieres langsomt frem og tilbake omkring en passende verdi. Med et oscilloskop kan man da iaktta en plutselig forandring i belastningen på oscillatorkretsen hver gang feltet passerer en be­ stemt verdi. For frie elektroner ville dette alltid inntreffe ved samme forhold mellom v og B, men inne i molekylene vil elektronet ikke bare påvirkes av det ytre magnetfeltet, som oppstår i molekylet på grunn av elektronbevegelsen. Den frekvens som man får resonans ved, blir derfor karakteristisk for de forskjellige molekylene og kan også avhenge av hvorledes disse er romlig orientert i forhold til det ytre magnetfelt. I noen tilfeller, spesielt ved små molekyler i uorga­ niske materialer, vil de termiske bevegelsene i stoffet være så store at overgangene mellom spinntilstandene forstyrres. For å foreta målinger må man da nytte sterkest mulig magnetfelt samtidig som materialet som skal undersøkes, kjøles sterkt. Foruten å be­ stemme frekvensen som svarer til bestemte overgan­ ger, måler man hvor skarpt nivået er, da dette gir opplysninger om hvor stabile elektronbanene er. Man måler også størrelsen av det observerte utslag og bruker dette som et mål for hvor mange enkle (uparede) elektroner som stoffprøven inneholder, noe som bl.a. nyttes for å bestemme mengden (konsentrasjonen) av frie radikaler i løsninger av organiske stoffer. Elektronet kan også påvirkes av det magnetiske felt fra atomkjernen det er bundet til. Kjernene kan innstille seg på forskjellige måter i forhold til elektro­ net uten at atomstrukturen endres, men hver inn­ stilling svarer til en liten endring av magnetfeltet omkring elektronet, og man kan derfor få en rekke resonanser som ligger meget nær hverandre, en såkalt hyperfinstruktur, og kan ved undersøkelser av denne både få interessante opplysninger om kjer­ nens magnetiske egenskaper og finne ut hvilken kjerne i et molekyl det enkelte elektronet er bundet sterkest til. Sml. ► kjernespinneresonans. Bruk. ESR-spektroskopi har vist seg meget an­

vendbar for krystallstrukturundersøkelser, undersø­ kelser av kjemiske bindinger, av biologiske systemer, virkninger av enzymer, av radioaktiv stråling og lignende på organiske forbindelser m.m. TH elektronstråler, frie elektroner, som beveger seg med stor hastighet, som regel i høyvakuum eller fortyn­ net luft. HISTORIKK

Elektronstråler ble oppdaget av J. Pliicker i 1858, og grundigere studert av W. Hittorf i 1869 i forbindelse med elektriske utladninger i fortynnet luft. Han kalte dem katodestråler. Ph. Lenard, J. J. Thomson o.a. viste at katodeslrålene bestod av like, negativt ladde partikler, elektroner. Becquerel viste omtrent samtidig at betastrålene som sendes ut i radioaktive prosesser, var stråling av partikler med omtrent samme masse og ladning, men med høyere energi enn katodestrålene. Høyenergetiske elektronstråler kalles derfor ofte betastråler. FREMSTILLING

Elektronstråler med lave energier (opptil noen 100 keV) fremstilles fremdeles i katodestrålerør hvor en katode, som regel en glødekatode, sender ut elektro­ ner (se ►emisjon), og elektronene akselereres deretter i et elektrostatisk felt. For høyere energier, hvor man ikke kan frembringe store nok akselerasjonsspenninger ved hjelp av transformatorer og likerettere og heller ikke kan lage enkle rør som tåler slike spenninger, nytter man isteden elektronakseleratorersom ►betatron, ► elektronsynkrotron og ► lineærakselerator. EGENSKAPER, BRUK

Elektronstrålene kan avbøyes i elektrostatiske og magnetiske linser og kan i likhet med lys brukes for avbildning (se ►elektronoptikk, ►elektronmikro­ skop, ► billedrør). Strålene er ikke synlige, men kan sees nar de passerer gjennom fortynnet gass eller treffer et fast stoff fordi stoffet ioniseres. Spesielle stoffer kan også lyse opp kortere eller lengre tid etter at strålen har truffet dem (fluorescens). Som nevnt, brukes elektronstråler også i røntgenrør, katodestrå­ lerør o.l. Høyenergetiske elektronstråler anvendes for å produsere hard røntgenstråling, bl.a. for medi­ sinsk bruk, og for kjernefysiske undersøkelser. Energien av elektronene i strålene angis i eV (elektronvolt), keV (1000 eV) eller MeV (million eV). Ved store energier kan man ikke som i vanlig mekanikk regne med al energien Eer lik l/2inv2, hvor ver elektronets hastighet og m dets masse. Man må ta hensyn til den relativistiskemasseøkning (se ►rela­ tivitetsteori) og til at hastigheten nærmer seg lyshastigheten som en øvre grense. Ved en energi på 0,5 MeV er hastigheten 86 % av lyshastigheten, og massen er økt til det dobbelte av hvilemassen (mas­ sen når partikkelen er i ro). Ved en energi på 500 MeV er forskjellen mellom elektronets og lysets hastighet 0,00005 %, og massen er 1000 ganger hvilemassen. I dagens laboratorier for elementærpartikkelfysikk, f.eks. på CERN i Genéve og DESY i Hamburg, har man produsert elektronstråler der elektronene har en energi på noen titalls GeV. TH elektronstrålesveising. smeltesveisemetode der varmekilden er en strøm av elektroner som avgir sin bevegelsesenergi som termisk energi på sveisestedet. Elektroner fra glødekatoden i en elektronkanon akselereres til 0,3-0,7 ganger lysets hastighet i spenningsfallet mellom katoden og anoden. Ved hjelp av en elektromagnetisk linse fokuseres strålen i et ca. 0,5 mm stort brennpunkt på arbeidsstykket. Hoye effekttettheter opp mot 105 w/mm2 kan opp­ nås og fører til at metallet smelter og delvis fordam­ per på treffstedet. Normalt er såvel elektronkanon som arbeidstykke innbygd i et vakuumkammer som holder et trykk på 10—4 til 10-5 mbar. Den meget hoye effektkonsentrasjonen på sveisestedet gjør at varmetapene til

424

ELEKTRONSYNKROTRON

Elektronstrålesveising. Over: Prinsippskisse. -Til høyre: Snitt i arbeidsstykket ved elektronstrålesveising.

arbeidsstykket og omgivelsene under sveising blir små, og et karakteristisk trekk ved elektronstråle­ sveising er at den kan forbinde opp mot 300 mm tykke seksjoner og samtidig opprettholde en svært smal varmepåvirket sone. Tilsettmateriale er vanlig­ vis ikke nødvendig. Resultatet er små termiske kastninger, og metoden er derfor godt egnet til sammenbygging av ferdig maskinene komponenter til større enheter, eksempelvis i bilindustrien, og ellers til presisjonsveising av instrumenter og deler i fly og romfart. Her teller det også at sveisestedet er vakuumbeskyttet mot atmosfærisk påvirkning. Mange forskjellige metaller, legeringer og keramer kan sveises, også reaktive metaller som tantal, niob, titan og wolfram i avanserte konstruksjoner som er vanskelige å håndtere med regulære metoder. En ulempe ved elektronstrålesveising er at de store vakuumkamrene er plasskrevende, videre at det tar tid å evakuere dem. Selv om selve sveisingen går raskt, er en evakueringstid på anslagsvis én time hver gang et nytt arbeidstykke skal inn i kammeret, svært forstyrrende for produktiviteten, og en ny type lav-vakuum eller ikke-vakuum maskiner er utviklet i de siste 20-30 år. Elektronkanonen må fortsatt arbeide i høyvakuum, men etter å ha passert fokuseringslinsen, går elektronstrålen gjennom linjerettede dyser i et slusesystem bestående av flere små, indivi­ duelt evakuerte kamre, der trykket økes i trinn opp til ca. 1 bar. I siste trinn kan helium tilføres. Med sine lette atomer reduserer helium atmosfæretapene og gir dessuten beskyttelse til smeltebadet. Elektron­ strålen er mindre konsentrert enn i vakuummaskiner, og godstykkelsen for full penetrering er mindre. Metoden er i utstrakt bruk i bilindustrien og annen masseproduksjon i USA. EHa elektronsynkrotron. akselerator for elektroner, oppfunnet 1945 uavhengig av hverandre av russe­ ren V. I. Veksler og amerikaneren E. M. MacMillan. Virkemåte. Elektronsynkrotronen er en syklisk akselerator. Partiklene holdes i en sirkulær bane av en ringformet magnet og akselereres ved at de beveger seg dels i et høyfrekvent elektrisk felt mel­ lom en rekke elektroder, dels i feltfrie hulrom inne i elektrodene, på en slik måte at feltet skifter retning mens partiklene er i hulrommet og derfor kan akselerere dem hver gang de beveger seg fra en elektrode til den neste, på samme måte som i ksyklotronen.

Før elektronene bringes inn i sin bane i en elek­ tronsynkrotron, må de akselereres til en energi på noen få MeV ved hjelp av en mindre akselerator. De beveger seg da nesten med lyshastigheten og øker siden ikke hastigheten vesentlig ved økende energi. Tiden mellom hver gang elektronene skal passere et mellomrom mellom to elektroder og feltet skifte retning, er derfor hele tiden den samme. Elektronsynkrotronen arbeider derfor i motset­ ning til protonsynkrotronen ved en fast frekvens, mens magnetfeltet, som i protonsynkrotronen, må økes når partikkelenergien øker. Partiklene akselere­ res derfor i pulser med en repetisjonsfrekvens på 10100 pulser per sekund. Elektroner som beveger seg i sirkler, vil alltid sende ut elektromagnetisk stråling, bremsestråling, som når den kommer fra elektroner i synkrotroner, kalles synkrotronstråling. På grunn av den skarpe frekvensen har denne strålingen fått stor anvendelse spesielt innen molekylarfysikken. Ved økende energi øker synkrotrønstrålingen, og blir etter hvert så sterk at den energi som for hvert omløp tilføres elektronene, forsvinner ut igjen umiddelbart. Dessuten vil en del av elektro­ nene avgi så mye energi at de forsvinner ut av strålen, slik at den gradvis svekkes. I praksis er grensen for den energien som kan oppnås ved en elektronsynkrotron ca. 20 GeV. Den største som er bygd, ved Cornell University, USA, gir en elektron­ energi på 12 GeV. Akselerasjonskanalen består av 96 magneter i en ring med radius 120 m. En modifikasjon av elektronsynkrotronen er elektron-positron-kollisjonstnaskinen. Her akselereres først elektroner og positroner hver for seg i en tradi­ sjonell elektronsynkrotron. Etter hver akselerasjonsperiode ledes strålen inn i en såkall lagringsring, en ringmagnet med meget stor radius, hvor partiklene, for å kompensere for synkrotronstrålingen, tilføres energi på samme måte som i synkrotronen, men i mindre mengde fordi baneradien er større. Når elektronene og positronene ledes inn i motsatte omløpsretninger, vil de også fortsette å bevege seg i samme bane og tilføres energi på samme måte inne i lagringringsringen. Etter en passende oppsamlingsperiode for hver partikkeltype, økes energitilførsel og magnetfelt slik at partikkelenergien tiltar betyde­ lig. Under lagrings- og akselerasjonsperioden holdes elektron- og positronbanene litt atskilte. Når maksi­ mal energi er oppnådd, ledes de to strålene mot

hverandre og man får en kollisjon hvor partiklenes fulle kinetiske energi utnyttes. En slik elektron-positron-kollisjonsmaskin, LEP (Large Electron-Positron Collider) er i bruk ved ► CE RN.' TH elektronvolt. symbol eV, enhet for energi, brukes i atom-, molekyl-, kjerne- og elementærpartikkelfysikk. 1 eV er den forandringen i energi som en partikkel med én elementærladning får ved å gjennomløpe en spenning på én volt; lik 1,602 177-10~19 joule. Enheten egner seg særlig for bruk i atomfysikk for a angi elektroners bindingsenergi. I kjernefysikk brukes ofte de multiple enhetene keV (kilo-) = 105 eV øg MeV (mega-) = 10° eV; i elementærpartikkelfysikk GeV (giga-) = 109eVogTeV (tera-) = 1012; og i molekylfysikk meV (milli-) = 10~’ eV og peV (mikro-) = lO^eV. elektro-nystagmografi (av elektro- og gr. 'nikke i søvne' og -grafi), grafisk registrering av øyets nystagmusbevegelser ved hjelp av elektropotensialer (se ► nystagmus). Brukes særlig ved undersøkelse av likevektsapparatet i det indre øre. elektro-og elektronikkbransjen, ee-bransjen, samle­ betegnelse for virksomheter innenfor ►elektro- og elektronikkvarer; omfatter leverandører, grossister, kjeder, forhandlere og verksteder. Viktige aktører/ kjeder i det norske markedet er Elkjøp asa, Expert asa, Spaceworld, Telehuset og Klart Svar. Se også bransjeforretning. elektro- og elektronikkvarer, betegnelse på varer som selges fra elektro- og elektronikkforretninger, omfat­ ter hvitevarer (større husholdningsapparater, f.eks. komfyrer, vaskemaskiner, kjøleskap m.m), ► brunevarer (radio- og fjernsynsapparater m.m.) og annet elektrisk og elektronsik utstyr som kjøkkenmaski­ ner, datautstyr, kommunikasjonsutstyr m.m. elektro-okulografi (okulo- av lat. 'øye'), EOG, regist­ rering av øyets hvilepotensial. Normalt er øyets fremre del positivt ladd i forhold til øyets bakre pol. Ved å plassere elektroder ved indre og ytre øyevinkel, vil øyets hvilepotensial kunne registreres når øyet beveges fra side til annen. Øyets hvilepotensial er for en stor del generert i netthinnens pigmentcellelag. EOG gir derfor informasjon om netthinnens metabolske aktivitet og sykdommer som angriper netthinnens pigmentcellelag (f.eks. klorokin-retinopati). Hvilepotensialet reduseres også i mørke. Videre kan EOG benyttes til studiet av normale og patologiske øyebevegelser. elektro-optikk, gren av optikken (lyslæren) og atomfysikken hvor virkningen av elektriske felt på optis­ ke fenomener blir behandlet. Virkningene skyldes at elektronbanene til atomene i stoff som sender ut, slipper gjennom eller absorberer lys, forandres når stoffet utsettes for elektriske krefter. Som følge av dette kan lysets bølgelengde og polarisasjonstilstand forandres. De viktigste elektro-optiske fenomener er elektro-optisk dobbeltbrytning eller kerreffekt (se ► kerrcelle) og ►starkeffekt. elektro-optisk system, system som utnytter elektrooptiske komponenter i måleteknikk, bl.a. ved avstandsmåling, partikkeltelling, fotometri, eller til signaloverføring, f.eks. ved fiberoptikk. Se ►elek­ tronoptikk, ► fiberoptikk. elektro-osmose, også kalt elektroendosmose eller elektrisk endosmose, det fenomen at væske kan tvinges gjennom et porøst stoff av en elektrisk kraft, regnes med blant en gruppe fenomener som kalles elektrokinetiske fenomener. Når en ikke ledende væske er i berøring med et ikke ledende fast legeme, f.eks. glass, dannes det på grensen mellom dem et elektrisk dobbeltlag, dvs. væsken blir elektrisk ladd i forhold til glasset. Legger man et elektrisk felt langs grenseflaten, vil væskemolekylene som er fritt bevegelige, gli langs grenseflaten, og det oppstår en strømning.

(

ELEKTROSTATISK LINSE

425 Forsøket kan gjøres med et porøst glassfilter (jenaglass) og destillert vann. Med en spenning på et par hundre volt over filteret blir vannet drevet igjennom med et trykk på flere atmosfærer. Effekten er uav­ hengig av væskens evne til å lede strøm. Elektro-osmose har vært forsøkt brukt til å fjerne væske fra porøse stoffer, f.eks. vann fra torv, men konduktansen (ledningsevnen) er i dette tilfelle så stor at strømforbruket blir for høyt og torven des­ suten for sterkt oppvarmet. Heller ikke andre forsøk på teknisk utnyttelse av effekten har vist seg særlig vellykte. Elektro-osmose ble oppdaget av F. S. Reuss i 1807. elektroplettering. tidligere kalt galvanostegi, elektro­ lytisk belegging av en metallflate med et annet metall. Formålet er å øke korrosjonsmotstanden for å heve slitestyrken, redusere friksjonen, eller for a forbedre utseendet. Metall som skal belegges ved elektroplettering må først renses grundig, deretter koples det som katode i et bad som inneholder det metallion man ønsker a felle ut. Anoden består som regel av del samme metallet som belegget, og den løses gradvis opp under prosessen. Beleggets kvalitet (utseende, heftfasthet, tetthet, jevnhet i tykkelse) avhenger av badets sammensetning og temperatur, og av elektrolysebetingelsene, særlig strømtettheten. Elektroplettering har stor teknisk betydning, og enkelte metaller, f.eks. tinn og kadmium, benyttes for en stor del til elektroplettering. Se også forkobring, ►forkromming, • fornikling, forsinking, ► forsølving, : fortinning og kadmiering. Ved bruk av egnede bad er det også mulig å felle ut belegg av legeringer, f.eks. messing og bronse. elektropneumatisk system, betegnelse på en pneu­ matisk (lufttrykk)anordning som styres elektrisk, f.eks. en trykkluftventil som åpnes og lukkes ved hjelp av en elektromagnet. elektropositivt stoff, grunnstoff hvis atomer lett avgir elektroner og danner positive ioner; f.eks. alkalimetaller. Se • elektronegativitet. elektroreparatør, fagarbeider som reparerer elektris­ ke husholdningsapparater. Faget er et lærefag regu­ lert av opplæringsloven. Opplæringen skjer normalt ved to år i videregående skole og to år i lære i bedrift, elektroreseksjon, fjerning av deler av vev eller organ ved hjelp av elektrokoagulasjon, f.eks. transuretral prostatareseksjon. elektro-retinografi (retino- av lat. '(nett)hinne'), ERG, registrering av retinas (netthinnens) aksjonspotensial, dvs. de spenningsforandringer som opp­ står ved belysning av øyets netthinne. Umiddelbart etter belysning registreres en negativ a-bølge etter­ fulgt av en kort, positiv b-bølge og en noe lengre positiv c-bølge (se fig.). Nyere data tyder på at abølgen skyldes utladninger i fotoreseptorene (sanse­ cellene), mens b-bølgen kommer fra de bipolareceller og c-bølgen fra retinas pigmentcellelag. ERG gir på den måten objektiv informasjon om funk­ sjonstilstanden til retinas forskjellige cellelag, hvilket er av stor praktisk betydning ved en rekke netthinnesykdommer (f.eks. retinitis pigmentosa, amotio retina, intoksikasjoner, siderosis bulbi, retinal ischemi). Elektro-retinografi. Normalt ERG. Se for øvrig artikkelteksten.

elektrosjokk, eldre, folkelig betegnelse for elektrosti-

mulering av hjernen ved visse psykiske lidelser, se ► ECT. elektroskop (av elektro- og gr. 'se, undersøke'), instrument til å påvise elektrisk spenning. Brukes in­ strumentet til å måle spenning, kalles det elektrometer. Typer, virkemåte. Gullbladelektroskopet består av to strimler av bladgull eller aluminiumfolie opphengt inntil hverandre på en isolert ledende stang og anbrakt i en flaske for å hindre luftstrømninger. Når gullbladene lades elektrisk, frastoter de hverandre og spriker. Gullbladelektroskopet kan brukes til å påvise spenninger på noen hundre volt. Volta kombinerte gullbladelektroskopet med en platekondensator og fikk da et kondensatorelektroskop. Dette ble ladet opp med en liten spenning når plate­ ne var satt tett inntil hverandre. Hvis platene så ble fjernet fra hverandre, steg spenningen så mye at bladene gjorde utslag fordi kapasitansen ble mindre, elektroslaggsveising, mekanisert smeltesveisemetode for sammenføyning av tykke seksjoner i vertikal stilling, der varmekilden er elektrisk motstandsvarme utviklet i et tykt slagglag som dekker smelteba­ det. I alle elektriske buesveisemetoder er sveisehastigheten og dermed produktiviteten på det nærmes­ te proporsjonal med strømstyrken, som imidlertid må holdes innenfor visse grenser, bl.a. for å hindre at slaggen løper forbi smeltebadet og frembringer sveisefeil. 1 elektroslaggsveising (og elektrogassveising) sveiser man i vertikalstilling. Slaggen kan ikke løpe oppover, og man bygger forbindelsen opp med høy strømstyrke i ett eneste lag. De to rettavskårne platene oppstilles i en avstand (fuge) på ca. 25 mm, og tilsettmaterialet (elektroden) fremføres som tråd gjennom fugen og ned i et tykt slagglag som dekker smeltebadet. I varm tilstand er slaggen elektrisk ledende, og motstandsvarmen smelter såvel tilsett som fugekanter. To vannkjølte kobbersko, en på hver side av forbindelsen, holder smeltebadet på plass og forskyves oppover i takt med smeltebadet. Elektroslaggsveising bie utviklet ved Patons insti­ tutt for elektrisk sveising i Kiev omkring 1950 med sikte på forbindelse av tykke seksjoner, og ble ut­ bredt i Vest-Europa i 1960- og 1970-årene. Metoden har et stort potensial med henblikk på produktivitet, medregnet sveising av lav- og høylegen stål og titan. Men det er svakheter ved de store smeltebadene som bidrar til grovkornede og sprø forbindelser, videre risiko for sveisefeil hvis størrelse og sammen­ setning av slaggbadet ikke blir nøye overvåket. I USA er metoden tilpasset sveising av søyler og stivere for stålbroer i en spesiell innretning (Narrow Gap Improved Electroslag Welding). Andre anvendelser i dag er sveising av tykkveggede trykkbeholdere, høyovner, øser og annet utstyr i stålindustrien, vannturbiner og vertikale plateforbindelser på skip. Elektrostal, by i Russland, Moskva fylke, 55 km ost for Moskva; 148 000 innb. (1998). Betydelig stålin­ dustri; maskinfabrikker. Stålindustrien ble etablert i 1920-årene. Het Zatizje til 1938. elektrostatikk, læren om statisk elektrisitet, dvs. elektrisitet i ro. Motsatt: elektrodynamikk, som er læren om ladninger i bevegelse og foranderlige elektriske felt. Elektrostatiske fenomener var kjent allerede i oldtiden. Bl.a. påviste Thales fra Milet (ca. 600 f.Kr.) at rav (gr. elektron letter gnidning kunne tiltrekke lette gjenstander. Grunnlaget for elektrostatikk er Coulombs lov fra 1785, som i matematisk form gir et uttrykk for kraftvirkningen mellom to elektriske ladninger, og formelt er helt analog til Newtons gravitasjonslov. På grunnlag av denne utviklet G. Green (1793-1841) og J. C. Gauss (1777-1855) den matematiske teori for elektrostatikk, som i del vesentlige er teorien om det elektriske potensial. Se også elektrisitet. elektrostatisk CGS-enhet fellesbetegnelse på enheter

for elektriske størrelser i Det elektrostatiske CGSsystemet. Se CGS-systemet. elektrostatisk felt, et elektrisk fell som er fremkalt av elektriske ladninger som er i ro. elektrostatisk gassrensing, eller Cottrell-metoden (etter F. G. Cottrell), metode for å fjerne støv- og røykpartikler fra industrielle gasser. Gassene blir ledet gjennom et rør med et sterkt elektrisk likestrømsfelt, partiklene blir elektrisk ladet og vandrer mot rorets vegg, der de utlades og kan fjernes ved avstigning. Metoden brukes for gjenvinning av verdifulle stoffer som bly, sink, tinn og kadmium, for fjerning av støv- og røyk fra industrianlegg, f.eks. fra masovner, røsteovner, sementfabrikker og kull- og gassverk, og for rensing før videre bearbeidelse. Se også elektrofilter. elektrostatisk generator, en maskin som produserer elektrisk energi ved elektrostatiske prosesser, f.eks. ved gnidning i enkle elektrisermaskiner, og ved elektrostatisk induksjon i influensmaskiner og Van de Graaff akseleratorer. elektrostatisk høyttaler, høyttaler med flat, elektrisk ledende membran oppspent mellom to perforerte jemplater. Membranen tilføres en likespenning på ca. 5000 V i forhold til jernplatene, signalet transfor­ meres opptil omtrent samme spenning og tilføres mellom de to jernplatene. Det er mange ulemper knyttet til elektrostatiske høyttalere, men de har svært lav forvrengning, svært god linearitet og transientgjengivelse. Se ogsa høyttaler, elektrostatisk induksjon, også kalt elektrisk influens eller fordeling, effekt som nyttes til å lade elektriske ledere. Virkning. Hvis et legeme med positiv elektrisk ladning plasseres i nærheten av en uladet elektrisk leder, vil de bevegelige elektronene i lederen trekkes til den siden av lederen som vender mot den positive ladningen. På den motsatte siden av lederen blir det underskudd av elektroner, og dermed positiv lad­ ning. Virkningen forsvinner straks det ladede lege­ met fjernes. Men hvis lederen forbindes med jord mens det ladede legemet er til stede, forsvinner ladningene pa den siden av lederen som vender bort fra den opprinnelige ladningen, mens ladningene pa den nærmeste siden er bundet på grunn av det elektriske feltet i området mellom lederen og det ladede legemet. Hvis man så bryter jordforbindelsen til lederen, og deretter fjerner den opprinnelige ladningen, vil lederen ha fått en resulterende nega­ tiv ladning, altså motsatt av den ladningen som fremkalte den elektrostatiske induksjonen. Anvendelse. Denne effekten utnyttes bl.a. i influ­ ensmaskiner. Også i dielektriske legemer foregår elektrostatisk induksjon, men da bare ved en for­ skyvning av ladningene innen hvert enkelt molekyl. Derved polariseres legemet. (Se også dielektrikum, polarisasjon.) elektrostatisk linse, elektrostatisk felt som virker pa en stråle av ladede partikler på samme måte som en glasslinse virker pa en lysstrale. Feltet kan være aksialsymmetrisk, og virkningen vil da svare til virkningen av en sfærisk glasslinse, eller det kan være symmetrisk om et plan og tilsvarer da en sylinderlinse. Virkemåte. Aksialsymmetriske linser lages som regel ved at konsentriske, sylindriske rør eller blen­ der holdes pa forskjellige elektrostatiske potensialer. En ladet partikkel som beveger seg parallelt med systemets akse, vil påvirkes av krefter som dels virker i akseretningen, dels i radiell retning. Kraftkomponenten i akseretningen forandrer partikkelens energi, mens den radielle komponenten vil trekke den inn mot eller fjerne den fra aksen og vil således enten samle eller spre en stråle. Bruk. Elektrostatiske linser nyttes olte i forbindelse med akselerasjon av partikkelstråler. 1 katodelinsen eller immersjonsobjektivet strekker linsen seg helt opp til flaten som emitterer elektroner og samler

426

ELEKTROSTATISK OPPLADNING

mest mulig av de emitterte partiklene inn i strålen samtidig som deres hastighet økes. De anvendes i katodestrålerør, elektronmikroskop m.m. elektrostatisk oppladning, eller elektrisering av et legeme kan foregå ved gnist- eller koronautladning fra omgivelsene, ved ledende kontakt med et ladd legeme eller ved ladningsulveksling ved berøring med et annet ledende eller isolerende stoff. (Se også ► statisk elektrisitet.) elektrostatisk separasjon, se ►separasjon. elektrostatisk utladning (av eng. Electrostatic Discharge), ESD, utladning av ►statisk elektrisitet, elektrostriksjon (av elektro- og lat. 'trekke sammen'), elastiske form- og volumforandringer som opptrer i et dielektrisk legeme når det utsettes for et elektrisk fell. Brukes spesielt om de deforma­ sjonene som er uavhengig av om retningen på det elektriske felt reverseres. Elektrostriksjon er en egenskap ved alle dielektrika og skiller seg fra den motsatte effekt, ►piezoelektrisitet, som bare forekommer i enkelte, piezoelektriske materialer. Elektrostriksjonen er omtrent propor­ sjonal med den elektriske susceptibilitet, med den elastiske stivhet og med kvadratet av feltstyrken. For de fleste stoffer er elektrostriksjonen liten, men for enkelte keramiske materialer er den så stor at den kan utnyttes praktisk til å generere lyd- og ultralydbølger. elektrostål, fellesbetegnelse for en rekke ulike ståltyper fremstilt i elektrisk industriovn. Normalt anven­ des lysbueovn (ofte kalt elektrostålovn) med kapasi­ tet ca. 5-200 tonn; men for visse spesialkvaliteter be­ nyttes også induksjonsovn. 1 motsetning til stål fremstilt i konverter, der en vesentlig del av chargen består av flytende råjern, kan elektrostål fremstilles ved omsmelting og raffinering av skrap, av jernsvamp, eller av blandinger av skrap, svamp og råjern etter ønske. Chargen kommer ikke i berøring med flammegasser, og man har derfor god kontroll over renhetsgraden i elektrostål; legert stål fremstil­ les som regel ved denne prosessen. elektrosvak kraft, el. elektrosvak vekselvirkning, felles betegnelse på elektromagnetiske og svake krefter etter at en forent matematisk teori for disse fenomenene ble utviklet. Den elektrosvake teorien er i dag en viktig del av standardmodellen, og dens forutsigelser er så langt (2004) bekreftet eksperi­ mentelt. S. L. Glashow, A. Salam og S. Weinberg delte Nobelprisen i fysikk 1979 for sine bidrag til teorien for elektrosvake krefter. Se også ►elek­ trosvak teori. elektrosvak teori, en felles (forent) teori for elektro­ magnetisk og svak vekselvirkning innenfor ►elementærpartikkelfysikk. Ved energier på noen få GeV og mindre, fremstår elektromagnetisk og svak vek­ selvirkning som svært forskjellige fordi W- og Zbosonene som utveksles i svak vekselvirkning er svært tunge (størrelsesorden 100 protonmasser), mens fotonet som utveksles i elektromagnetisk vekselvirkning er masseløst. Men dersom energien i en prosess er omtrent like stor som hvileenergien til W-bosonet, eller eventuelt enda større, vil forskjel­ len i masse mellom fotonet og W- og Z-bosonene være av liten betydning. Svak og elektromagnetisk vekselvirkning vil da ha omtrent samme styrke, og fremstå som en felles elektrosvak teori. Teorien for elektrosvak vekselvirkning formuleres som en justér-symmetrisk ►kvantefeltteori. Dette betyr at teorien er symmetrisk under visse matema­ tiske transformasjoner (se ► justerteori). Alle felt for de fundamentale ►fermionene (leptonerog kvarker) splittes opp i en høyrehendt og en venstrehendt del. Fysisk svarer dette til partikler med spinn for­ over og bakover i forhold til bevegelsesretningen. De venstrehendte fermionene organiseres i par, dublet­ ter, mens de høyrehendte er singletter. F.eks. vil elektron-nøytrinoet pe, som bare har en venstre­

hendt del dersom nøytrinoet ikke har masse, og den venstrehendte delen av elektronet utgjøre et slikt par. En slik oppsplitting bryter speilings-fparitetsjsymmetri (det er kjent at speilingssymmetri er brutt i svak vekselvirkning). Denne konstruksjonen har en viss analogi med ZsospmM-begrepet som er brukt i sterk vekselvirkning (kjernefysikk), der protonet og nøytronet utgjør en isospinndublett, dvs. de kan betraktes som to forskjellige tilstander av én partik­ kel, nukleonet. I den justérsymmetriske versjonen av elektrosvak teori fremstår både fermionene og justérbosonene masseløse. Teorien inneholder også en dublett av såkalte higgsbosonfelt. Justérsymmetrien brytes ved at én komponent i higgsdubletten antas å ha en verdi i vakuum som er forskjellig fra null. (Felt som repre­ senterer fysiske partikler har ingen vakuumverdi.) Etter dette symmetribruddet fremstår fermionene (evt. med unntak av nøytrinoene) og tre av justér­ bosonene (Z, W+, W") som massive partikler mens ett (fotonet) forblir masseløst. Når higgsfeltet har gitt masse til partiklene, skal det ifølge teorien, bli tilbake ett nøytralt higgsboson. Dette er ennå ikke påvist eksperimentelt. Å finne ut om partiklene får masse på den måten som er beskrevet ovenfor, eller om det skjer på en annen måte, er en av de største utford­ ringene partikkelfysikere står overfor i årene som kommer. JOE elektrosveiser, buesveiser, tidligere betegnelse for en gruppe fagarbeidere i metallfagene i industrien. Se ► sveiser. elektrotekniker, yrkesutøver med bestemte arbeids­ oppgaver innenfor elektrotekniske fagområder. Tittelen elektrotekniker har særlig vært nyttet av personer med eksamen fra elektrolinje ved ►teknis­ ke fagskoler. Nå gir toårig utdannelse ved fagskolene rett til yrkestittelen fagtekniker. elektroteknikk, det område av teknikken som angår elektrisitetens anvendelse, omfatter svakstrømteknikk og sterkstrømteknikk. elektrotekniske forskrifter og normer Staten har oppstilt forskrifter og normer for utførelsen av elektriske anlegg med hensyn til sikkerhet mot berøring og brannfare. Det offentlige tilsyn i hen­ hold til disse forskrifter utøves av ►Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, DSB, som for elektrotekniske saker delegerer en del av sin myn­ dighet til Det lokale el-tilsyn (DLE) ved de fleste elektrisitetsverk. Normer eller standarder for teknisk utførelse av materiell og anlegg er utarbeidet av Norsk elektro­ teknisk komité (NEK). Tilsvarende normarbeid finnes i andre land og det foregår et internasjonalt samarbeid gjennom International Electrotechnical Commission (IEC), der mer enn 60 land deltar. Norge, gjennom NEK, er tilsluttet Comité Européen deNomtalisation Electrotechnique (CENELEC). En vedtatt standard her blir automatisk nasjonal stan­ dard i medlemslandene, og dermed også i Norge, dersom det ikke strider mot lover, forskrifter og forordninger. elektroterapi, opprinnelig behandling av sykdommer ved direkte stimulering av kroppen med elektrisk strøm. Brukes nå primært i fysikalsk terapi for spesifikk stimulering av muskelgrupper samt ved enkelte nevromuskulære sykdommer. Et utvendig elektrisk støt vil få en muskelfiber til å trekke seg sammen, og dette kan utnyttes både diagnostisk og til behandling. elektrotermiske prosesser, prosesser basert på elekt­ risk varme. Ved elektrolyse brukes elektrisk energi som reduksjonsmiddel. I vanlige termiske, metallur­ giske prosesser brukes kull, både som varmekilde og som reduksjonsmiddel. Det finnes også elektroter­ miske prosesser der varmen tilføres som elektrisk energi, mens kull fungerer som reduksjonsmiddel. Elektro Union, tidl, norsk industriselskap grunnlagt

1960, opprinnelig med hovedkontor i Bergen, senere i Oslo. Selskapet omfattet de elektrotekniske produksjonsselskapene National Elektro i Oslo og National Industri (transformatorer, generatorer) i Drammen. Elektro Union gikk 1987 inn i ►Elektrisk Bureau (senere ABB). elektroverktøy, elektrisk drevet håndverktøy hvor den elektriske og mekaniske delen er sammenbygd til en enhet. Elektroverktøy er karakterisert ved stort motoromdreiningstall, hvorved vekten i forhold til ytelsen er redusert til et minimum. Svært vanlig elektroverktøy: bor-, slipe-, frese-, polermaskin, stikk- og sirkelsag, høvel, blikksaks. En del hageredskaper leveres også med elektrisk drift. Elektroverk­ tøy i videre betydning av ordet omfatter mindre, fastmonterte maskiner som slipe-, poler- og benkebormaskiner, samt «alt-i-ett»-maskin, hvor forskjel­ lig verktøy etter behov kan kobles til samme motor. Forekommer også som motor med lang bevegelig aksel, og verktøyet montert på akselenden. elektroål, Gymnotiformes, benfiskorden med minst 62 arter i seks familier, nær beslektet med mallefiskene. Den mest kjente arten er ►elektrisk ål. Ut­ bredt i ferskvann i Sør- og Mellom-Amerika. De har lang, åleformet kropp og mangler rygg- og bukfinner, vanligvis også halefinne. Gattfinnen strekker seg langs nesten hele kroppens underside. De svøm­ mer i hovedsak ved gattfinnens undulerende beve­ gelser. Alle artene er nattaktive, og de fleste bruker bare sine elektriske utladninger til orientering. Se også ►elektrisk fisk. elektrum (av gr. rav'), legering av ca. 80 % gull og 20 % sølv med lys gul farge som minner om rav, derav navnet. Elektrum ble brukt som myntlegering i antikken. Lignende legeringer med opptil 30 % sølv forekommer som mineral, bl.a. på Kongsberg, i Sibir og i Colombia. element (lat. elementum, 'grunnstoff; alfabetet; grunnkunnskaper') 1 Grunnbestanddel; i flertall- personer (oftest brukt negativt, med et adjektiv foran: misfornøyde elemen­ ter); også i entall: NN er et uroelement. 2 Det samme som ►grunnstoff. Opprinnelig beteg­ nelse på de uforanderlige stoffer som materien var antatt å være bygd opp av. Etter Aristoteles regnet man i gresk naturfilosofi med fire elementer: jord, vann, luft og ild, og antok at egenskapene til ethvert stoff var bestemt av den mengden de inneholdt av hvert element. 3 Elektrisk stromkilde, se ►elektrisk element, elementanalyse, se ►forbrenningsanalyse. elementarisme, moderne kunstretning, skapt 1924 av Theo van Doesburg i fortsettelse av neo-plastisismen, men i reaksjon mot dens statiske karakter. Ifølge retningens manifest, offentliggjort i DeStijl i 1926, søkte man en større dynamikk og et mer variert uttrykk i billedflaten, bl.a. ved at de rettvinklede linjer ikke bare settes horisontalt-vertikalt i flaten. Blant retningens tilhengere var C. Domela. elementbygging, husbygging som i vesentlig grad foregår ved montering av prefabrikkerte bygningselementer. Betegnelsen brukes hovedsakelig om bygging med elementer av betong eller lettbetong, mens elementbygde trehus gjerne kalles ►ferdighus. Det er særlig etter ca. 1970 at elementbygging er blitt utbredt i Norge. Før dette var elementbygging vanlig særlig i Øst-Europa, Frankrike og Danmark. De viktigste fordelene ved byggemåten er at indus­ triell elementproduksjon gir mulighet for høyere kvalitet på bygningsdelene, kortere byggetid, redu­ sert innsats av manuell arbeidskraft og dermed reduserte byggekostnader. Betongelementer. Elementer av lettbetong, dvs. lettklinkerbetong eller gassbetong, er vanligvis massive, plateformete dekke- eller veggelementer med slakkarmering. De benyttes ofte i kombinasjon med tradisjonelle byggemåter, f.eks. som dekke over

ELEMENTÆRPARTIKKEL

427

murt eller støpt kjeller i småhus eller innervegger i boligblokker. Lettbetongelementer brukes også i kombinasjon med skjelettbygg i stål eller betongele­ menter. Betongelementer produseres for en rekke forskjel­ lige formål. De vanligste er: 1) bjelker med forskjel­ lige tverrsnitt, 2) søyler, oftest med rektangulært tverrsnitt, i etasjehøyde eller kontinuerlig over flere etasjer, 3) tak- og dekkeelementer; massive plater eller hulldekker og ribbeplater, som gir større bæreevne/ spennvidde per vektenhet og 4) veggelementer, bæ­ rende eller ikke-bærende, isolerte eller uisolerte. Dessuten leveres søylefundamenter, trappeelementer, elementer for trappe- og heissjakter osv. Prosjektering. For å dra full økonomisk nytte av fordelene med elementbygging må man allerede ved prosjekteringen legge til rette for byggemåten. Dette innebærer bl.a. at en prosjekterer med et modulnett (se ► modulsamordning) og i størst mulig grad benytter standardiserte elementer og tilslutningsdetaljer. Antallet målvarianter bør begrenses mest mulig og uregelmessige, kompliserte bygningsformer bør unngås. For større prosjekter er det ikke uvanlig at elementene utformes spesielt for prosjek­ tet. Transport fra fabrikk til byggeplass kan være en begrensning, både teknisk og økonomisk. Montasjen utføres gjente med mobilkraner med lastekapasitet 25-60 tonn. Konstruksjonsprinsipp. Elementbygg kan utformes med forskjellige konstruksjonsprinsipper. Systemet med bærende veggskiver er vanlig ved boligbygg, landbruksbygg og hallbygg. Det består av samvir­ kende horisontale og vertikale skiver. Dekke- og takelementene bæres av veggelementer. Dersom kun langvegger eller kun tverrvegger består av elementer, må stabiliteten sikres med forankring i trappe- eller heissjakter, eller med spesiell kryssavstiving. 1 skjelettsystemer, som er vanlig i hallbygg og de fleste etasjebygg, har man et eget bæresystem av søyler, bjelker og dekker som opptar lastene uav­ hengig av vegger og fasader. Eventuelt kan rammer eller buekonstruksjoner inngå i bæresystemet. Også for skjelettsystemer er det viktig å sikre stabiliteten ved avstivning med innspente søyler, avstivende kjerner, spesielle vindkryss eller ramme-/skivevirkning. Kombinasjoner av hovedsystemene forekommer også. ' JVT elementær (av fr., eg. 'som hører til elementene'), som tilhører grunnlaget, selve grunnbetingelsen for noe; opprinnelig, usammensatt; som tilhører, angår grunnprinsippene eller begynnelsesgrunnene i et fag, en lære, en vitenskap; som tilhører begynnerstadiet. elementærbølger, bølger som ifølge ►Huygens' prinsipp kan tenkes å oppstå i hvert punkt i en bølgefront, og som brer seg ut fra disse punktene. Elementærbølger kan nyttes til å beregne hvordan bølgen fortsetter å bevege seg etter den har støtt på en hindring eller har passert fra et medium til et annet. Begrepet anvendes særlig i optikken. elementære funksjoner. Blant de funksjoner man hyppigst får bruk for i matematikken og dens anven­ delser, er det en gruppe som skiller seg ut ved sine særlig enkle egenskaper. Det er de funksjoner man kan bygge opp på grunnlag av noen få enkle funk­ sjoner, de elementære grunnfunksjoner (potensfunksjon, logaritme, eksponentialfunksjon, trigono­ metriske funksjoner og deres omvendte funksjoner) ved et begrenset antall operasjoner. Den klasse funksjoner man da får, kalles de elementære funk­ sjoner. Deres viktigste egenskap er at den deriverte av enhver elementær funksjon selv er en elementær funksjon. elementærkvant, den minstemengde som en fysisk målbar størrelse normalt kan forekomme i. Enkelte

ELEMENTÆRPARTIKLER De forskjellige elementærpartiklene

Navn

LEPTONER Elektron Elektronnøytrino Myon Myonnøytrino Tau Taunøytrino

HADRONER Proton Nøytron Omega(-) n-meson (pion) K-meson

KVARKER Opp-kvark Ned-kvark Sær-kvark Sjarm-kvark Bunn-kvark Topp-kvark JUSTÉRBOSONER Foton W-boson Z-boson Higgsboson Gluon

Symbol

Masse (MeV/c2)

Levetid (s)

Elektrisk ladning (e)

e~ Ve

stabil stabil 2,2 ■ 10-6

VP T~ vT

0,511

Endoceras. Lengdesnitt av skallet.

Endoceras. utdødd blekksprutslekt i underklassen Nautiloidea. Hadde opptil 1,5 m lange, rette skall med en bred eksentrisk ► sifon. Meget karakteristisk for den såkalte orthocerkalk i undre ordovicium, utbredt bl.a. i Norge, Sverige og de baltiske land. I middelalderen ble orthocerkalk i Oslotraklen brukt i stor utstrekning som byggestein (bl.a. Akershus i Oslo) og senere som prydstein, bl.a. i trappen i Nasjonalgalleriet. endodermis (av endo- og gr. 'hud') (bot.), det inners­ te cellelaget av primærbarken hos unge rotter. Det består av levende celler hvor de radiale celleveggene og tverrveggene har en innleiring av korkstoff (suberin). Denne innleiringen danner et sammen­ hengende bånd, ► Casparys bånd, gjennom de fire veggene, mens det mangler i de to tangentiale veggene. Cellevegger med Casparys bånd er ugjen­ nomtrengelige for vann og oppløste stoffer. Trans­ porten av vann og ioner fra rotens overflate inn til ledningsbanene i sentrum av roten må derfor passe­ re gjennom cytoplasma i endodermiscellene. Derved har disse cellene en viss kontroll over hvilke stoffer som transporteres til ledningsbanene. Endodermis finnes også hos enkelte stengler og hos furunål. endoftalmitis (av endo-, gr. 'øye' og -itis), betennelse i øyets indre. Fryktet komplikasjon etter øyeoperasjoner eller ved generelle infeksjonstilstander, sepsis. endofytt (av endo- og gr. 'plante') (bot.), en plante som vokser inne i en annen plante, da oftest som en parasitt (snylter). Endofyttisk sopp vokser gjerne på innsiden av plantens blad og stengler, og forårsaker ofte lite skade på vertsplanten. endogami (av endo- og gr. 'giftermål'), det forhold at en mann eller kvinne ikke kan gifte seg utenfor sin egen sosiale gruppe. Slike regler finnes særlig i samfunn med sterk sosial lagdeling; klassene holder seg her skarpt atskilt ved at ingen ekteskapsforbindelser krysser klasseskillet. Endogami er gjennom­ ført i sin mest ekstreme form i hinduenes kastesys­ tem og i det (nå avskaffede) sør-afrikanske apartheidsystemet. Det har vært regel i europeiske fyrstehus, idet medlemmer av disse ikke uten hinder har kunnet gifte seg borgerlig. Mange religiøse trossamfunn er også endogame. Jfr. ► eksogami; se også ►ekteskap. endogen (av endo- og gr. 'fødes'). 1 (bot.) Sideorganer som anlegges i plantens indre vev. Siderøtter er et eksempel på endogene dannel­ ser, disse må bryte gjennom de utenforliggende vev (for røttenes vedkommende primærbark og epidermis) før de vokser og blir funksjonelle. Jfr. ► eksogen. 2 (med.) Psykiske lidelser (sykdommer) som skyldes forhold i personen selv, f.eks. arvelig grunnlag og som ikke antaes å ha oppstått av ytre årsaker (eksogen psykose). Begrepet brukes mindre enn før da man i dag antar at de fleste psykiske lidelser skyldes et samspill av både biologiske sårbarhetsfaktorer som arv og ytre psykiske og sosiale forhold. Endogen depresjon brukes fortsatt i noen grad om depresjo­ ner som man antar i vesentlig grad er arvelig betin­ get (bipolar lidelse; tidligere manisk-depressiv lidel­ se). Se også somatiske symptomer. Endogen psykose betegnet psykose hvor det var en sikker arvelig kom­

ponent som f.eks. schizofreni og psykotisk form av bipolar lidelse. 3 (geol.) Om prosess eller bergart som har sin opp­ rinnelse i Jordens indre, f.eks. vulkanisme, fjellkjedefoldning, jordskjelv. Se også ►eksogen. endokard (av endo- og gr. 'hjerte'), endocardium, tynn, glatt hinne av epitel og bindevev som kler innsiden av hjertet. Endokard får oksygen direkte fra blodet i hjertekamrene. Hjerteklaffene er folder av endokard. endokarditt (av endo-, gr. 'hjerte' og -itt), betennelse i hjertets indre hinne. Ytrer seg som regel ved at hjerteklaffene blir angrepet slik at det senere utvik­ les hjerteklaffefeil. En akutt endokarditt behandles nå med antibiotika og kan i de aller fleste tilfeller helbredes fullstendig. endokrine kjertler (av endo- og gr. 'avsondre'), endokrine organer, kjertler eller organer som tom­ mer sine produkter, ► hormoner, direkte over i blodet eller i nærliggende vevsstrukturer (parakrint), i motsetning til ►eksokrine kjertler, som har egne utførselskanaler. Eksempler på endokrine kjertler er hypofysen, skjoldbruskkjertelen og buk­ spyttkjertelens insulinproduserende celler. De endokrine kjertlene kalles også lukkede kjertler. Sammen med nervesystemet opprettholder de organismens fullstendige funksjon og samordner og kontrollerer de enkelte organene og organsystemene. endokrine organer, dss. endokrine kjertler, endokrinologi (av gr.), læren om de endokrine kjertlenes oppbygning og funksjon i den friske og syke organismen. endometriose (av endo-, gr. livmor' og -osis), fore­ komst av livmorslimhinne utenfor livmoren. Endo­ metriose er vanligvis lokalisert på bekkenorganene, men kan også forekomme i andre, mer fjerntliggen­ de organer. Endometriose kan forekomme i alle grader: hos 20 % av normale kvinner kan man ved laparoskopi se lette grader. Det kan også være en svært plagsom sykdom, som fører til cyster og til sammenvoksninger mellom bekkenorganene. Endometriosevevet er påvirkelig av kjønnshormo­ ner, og vokser og blør i takt med hormonsvingningene på samme måte som slimhinnen i livmoren. Under menstruasjonen blør det fra endometrioseve­ vet, noe som gir smerter. Det behandles enten ved operasjon (laparoskopi) eller medikamentell. Den medikamentelle behandling består i å bruke hormo­ ner som hindrer hormonproduksjon fra eggstokke­ ne, slik at endometriosevevet ikke lenger vokser og blør. Endometriose kan være en årsak til infertilitet, endometritt (av endo-, gr. 'livmor' og -itt), betennel­ se i livmorslimhinnen, endometrium. Betennelsen kan oppstå i forbindelse med en abort eller en fødsel, men kan også være forårsaket av bakterier, f.eks. gonokokker eller Chlamydia. Symptomene er økt pussavsondring fra livmoren, uregelmessige blødninger, og hvis betennelsen er kraftig, smerter og feber. Endometritt behandles med antibiotika. endometrium (av endo- og gr. 'livmor'), en slimhin­ ne som dekker livmoren og livmorhalsen innvendig. Den vokser under påvirkning av østrogen i første del av menstruasjonssyklus (proliferasjonsfase). I annen del fører progesteronpåvirkning til en omdannelse (sekresjonsfase), som gjør den velegnet til å motta et eventuelt befruktet egg. I selve endometriet er det to lag, nederst et vekstlag som fornyer det øvre laget, som blir avstøtt ved menstruasjon. endomykorrhiza (bot.), se ►mykorrhiza. endonym (av endo- og gr. 'navn'), navn brukt i et annet språk enn landets eget, men i samme form som det har i dette, f.eks. at man i norsk bruker Venezia og ikke Venedig. Motsatt: eksonym. endoplasma, (av endo- og gr. 'form') (biol.), se ► ektoplasma.

endoplasmatisk retikulum (av endo-, gr. 'formet' og lat. 'nettverk'), et omfattende system av flate blærer og kanaler i dyre- og planteceller. Man skiller mel­ lom det glatte og det ru endoplasmatiske retikulum. Det ru endoplasmatiske retikulum har bundet ribosomer på membranoverflatene, og det protein som syntetiseres på disse ribosomene, avgis på innsiden av membranen. Det glatte endoplasmatiske retikulum har ingen ribosomer på membranoverflaten. Det inneholder enzymer for fettsyre- og steroidsyntese. Det glatte endoplasmatiske retikulum lagrer og frigjør også kal­ sium som kontrollerer muskelsammentrekninger. Den relative mengden av ru og glatt endoplasmatisk retikulum varierer mellom forskjellige celletyper. Se ► celle. En-Dor, sted i bibelens Israel, sør forTabor, på nordvestskråningen av Djebel Dahi, kalt Lille Hermon. Den nærmere beliggenheten er omdiskutert. Stedet er særlig blitt kjent fordi trollkvinnen som kong Saul sokte råd hos (1 Sam 28,7 ff.), bodde der. endorfiner (fork, for endogene mer/tnlignende forbin­ delser), peptider som forekommer i hjernen og som har smertestillende effekt. Endorfiner binder seg til de samme reseptorene i hjernen som morfin, og har en lignende virkning. De to første peptidene som ble isolert med denne virkningen, var metionin-enkefalin og leucin-enkefalin. De er begge bygd opp av 5 aminosyrer. Fra hypofysen er det isolert et peptid med 30 aminosyrer, (3-endorfin. endoskopj (av endo- og gr. 'se'), undersøkelsesmeto­ de der man fører et rør forsynt med elektrisk lys og speilanordning (endoskop) inn i et av kroppens hulorganer, slik at det kan besiktiges innvendig. Endoskopet kan enten være stivt, med de farene og begrensninger det medfører, eller bøyelig, ►fiberoptikkendoskop. Det fores enten inn gjennom de naturlige åpningene, f.eks. gjennom urinrøret til blæren (cystoskopi), gjennom anus til endetarmen og tykktarmen (anoskopi, rektoskopi, koloskopi), gjennom munnen til spiserør (øsofagoskopi), mage­ sekk (gastroskopi) eller tolvfingertarm (duodenoskopi), de store galleganger og pankreasganger (►ERCP), strupehodet (laryngoskopi) ogluftrørsgrenene (bronkoskopi). Det kan føres gjennom øret til oregangen og trommehinnen (otoskopi), eller gjennom brystveggen til brysthulen (thoracoskopi), gjennom bukveggen til bukhulen (laparoskopi), eller inn i ledd til undersøkelse av disse (artroskopi). Undersøkelsen gjøres som regel under lokalbedøvelse og er praktisk talt ufarlig. Gjennom fine kana­ ler i endoskopet kan man suge opp slim og sekret for å bedre oversikten. Man kan gjennom kanalene føre ned tynne instrumenter og ta vevsprøver fra sår eller svulster som ser mistenkelige ut. Det er også mulig å fargefotografere, filme og gjøre videoopptak gjen­ nom endoskopet. Undersøkelsesresultatet kan lagres for senere dokumentasjon, sammenligning og undervisning. Man kan også operere gjennom endoskopet, «kikkhullskirurgi», f.eks. fjerne polypper fra tykk­ tarm eller magesekk, noe som ellers hadde medført operasjon, og gallestener kan fjernes fra de store galleganger, og derved spares pasienten for en ofte risikofylt operasjon. Mageblødninger kan stanses, og løsrevne menisker sys fast. Den vanligste laparoskopiske operasjonen i dag er fjerning av galleblæren, laparoskopisk chølecystektomi. endosperm, frøhvite (av endo- og gr. 'sæd') (bot.), et spesielt cellevev som forekommer i de fleste planters frø, inneholder opplagsnæring (stivelse, fett, prote­ in). Hos dekkfrøete planter dannes dette ved gjentat­ te celledelinger ut fra en enkelt celle, som oppstår ved sammensmelting av den diploide sentralkjernen i embryosekken med den ene sædcellen. Endospermcellene er derfor oftest triploide. Eksempler på endosperm finnes hos korn og andre gress, tomat og rips. Hos kornsortene utgjør endospermen ca. 80 %

ENDRESON

479

av kornet. Hos kokospalmen er den ytre del av endospermen fast, mens den indre er flytende (kokosmelk). I motsetning til dekkfrøete, dannes hos nakenfrøete planter, f.eks. bartrærne, endosper­ men fra haploid vev i frøemnet. endosporer (av gr.) (bot.), sporer som dannes inne i en enkelt celle (f.eks. hos bakterier) eller inne i et sporangium (hos mange alger og sopper). I det siste tilfellet slipper sporene ut gjennom et hull eller en spalte i sporangieveggen. endossement [agdåsamaij] (av en- og fr. 'rygg'), form for overdragelse av fordringer som brukes på veksler, sjekker, vekselobligasjoner og enkelte andre dokumenter. Endossement skrives på baksiden (derav navnet), gjeme med uttrykket «Ordre N.N.» eller «For meg å betale til N.N.». Hvis debitor ikke betaler, har overtageren (endossataren) regress mot overdrageren (endossenten) og dem som tidligere er forpliktet ifølge dokumentet, og kan hos dem kreve betaling straks. Heri skiller endossement seg fra alminnelig transport av fordringer. Endossement kan være in blanco, det inneholder da bare endossentens underskrift. endossere, overdra et gjeldsbrev ved at eieren forsy­ ner dette med en skriftlig overdragelseserklæring. endostyl (av gr.) (zool.), hypobranchialfure eller svelgrenne, en langsgående fure i den indre, ventrale flaten av gjelletannen hos sekkdyr, lansettfisker og larver av rundmunner. Den er kledd med slimproduserende celler og flimmerepitel. Slimtråder fanger opp fødepartikler som føres over i tarmens fordøyende avsnitt. Skjoldkjertelen hos voksne rundmunner er utviklet fra larvens endostyl. Hos virveldyrfostre i alminnelighet kommer anlegget til skjoldkjertel først til syne som en renne i fortannens ventrale gulv. Innenfor sammenlignende anatomi har man derfor hevdet at endostylen har gitt opphav til skjoldkjertelen hos de høyere virveldyr. endosymbiose (av gr.), ►symbiose der den ene av organismene lever inne i den andre. endosymbioseteorien, teori som går ut på at eukaryote (kjemeholdige) celler opprinnelig var uteluk­ kende anaerobe celler uten evne til å nyttiggjøre seg oksygen. For anslagsvis halvannen milliarder år siden endocyterte de bakterier med evne til aerob sluttnedbrytning av næringsstoffer. Etter hvert utviklet de aerobe bakteriene seg til mitokondrier. Man antar at det til å begynne med skjedde et gjensi­ dig samarbeid mellom de anaerobe cellene og unnitokondriene. Urcellene, som hadde større mobilitet og fagocyterende evne, leverte næringsstoffer, og de aerobe cellene, eller urmitokondriene, foretok aerob sluttnedbrytning av næringsstoffene og leverte tilbake kjemisk energi i form av ATP. Etter hvert ble urmitokondriene permanent inkorporert i de eukaryote cellene, og mesteparten av deres arvemateriale overført til cellekjernen. Mitokondriene har imidler­ tid stadig noe av sitt arvestoff intakt. I planteceller er også kloroplastene resultat av endosymbiose (se ► fotosyntese). Teorien er nå allment akseptert, endotel (av endo- og gr. 'vev'), det enlagede plateepitelet som kler kroppens indre hulrom og innsi­ den av blod- og lymfeårer. endoterme (av endo- og gr. 'varme'), om dyr som regulerer kroppstemperaturen ved hjelp av varme produsert i egen kropp. Motsatt: ektoterme. Andre betegnelser er honwioterme, likevarme og varmblodige. endoterm reaksjon, kjemisk reaksjon som forbruker varme. I en endoterm reaksjon vil produktene være mer energirike enn reaktantene. 1 termodynamisk språkbruk sier man at forandringen i entalpi er positiv (AH > 0). Et eksempel på en endoterm reak­ sjon er fremstilling av nitrogenmonoksid, NO, fra nitrogen og oksygen: N2 + O, + 181 klmob1 2NO. Man kan si at i denne sammenhengen er nitrogen­ monoksid en endoterm forbindelse. Se for øvrig ► eksoterm reaksjon.

Endoterme likevekter vil normalt bli forskjøvet mot utgangsstoffene når temperaturen stiger, men hastigheten reaksjonen skjer med vil likevel normalt øke med økende temperatur. Alle fordampningsreaksjoner og de fleste smeltereaksjoner er endoterme reaksjoner og trekker derfor varme fra omgivelsene. Isposer til bruk ved akutte idrettsskader blir kalde på grunn av en endoterm reaksjon. endotoksiner (av gr.), bakteriegifter som frigjøres fra gramnegative bakterier, særlig når disse dør og går i oppløsning, men også som en naturlig prosess fra levende bakterier. De skriver seg fra bakterienes cellevegg og er komplekser av lipid (fettstoff) og polysakkarid (karbohydrat), kalles også LPS, lipopolysakkarid, og en proteinkomponent. Giftvirkningen er knyttet til lipiddelen (lipid A). Endotoksiner regnes som ansvarlige for flere av sykdommene ved gramnegative bakterieinfeksjoner, særlig når det skjer sterk oppformering av bakteri­ ene i blodbanene. Endotoksiner er derfor hovedår­ saken til den alvorligste, septiske eller septikemiske, fonnen av meningokokksykdom, bl.a. med blødnin­ ger i selve huden (under overflaten), svikt i flere indre organer, sjokk og evt. død. Se også ►toksiner, endozoisk (av endo- og gr. 'dyr') (bot.), om frøspredning hos planter når frøene eller fruktene blir spist av dyr og passerer tarmkanalen for de spirer. Det er særlig planter med bær eller steinfrukt som blir spredt på denne måten, f.eks. morell. Endre [ændræ], Andrås, Andreas, konger av Un­ garn, av Årpåds ætt. Endre 1, ca. 1013-60, brorsønn av Istvån (Stefan) den hellige. Konge fra 1046, hjemkalt fra landflyk­ tighet i Kiev av den hedenske opposisjon som hadde fordrevet kong Péter 1 Orseolo. Men han vendte seg mot hedenskapet og dets tilhengere, og slo dem definitivt. Han avverget et erobringsforsøk av den tyske keiser Henrik 3.1 tronarvingsspørsmålet kom han i væpnet konflikt med sin bror Béla. Endre 2, 1176-1235, konge fra 1205. Far til Elisa­ beth den hellige. I 1213 ble hans hustru, dronning Gertrudis av Meran, offer for en sammensvergelse blant de ungarske adelige, ledet av bån (jarl) Bank. Men de sammensvorne ble ikke straffet. Kongemak­ ten stod stadig svakere, og i 1222 måtte kongen utstede ►Bulla aurea, et frihetsbrev med store privilegier til adelen. Han forte 1217-18 et mislykket korstog. I 1225 drev han Den tyske orden, som var tilkalt for å beskytte grensene, ut av Transilvania. Endre 3, 1265-1301, konge fra 1290: måtte gjentat­ te ganger forsvare sin trone mot Karl av Anjou og Rudolf av Habsburg. Han tok kampen opp med oligarkiet og baronene uten særlig hell. Med ham døde Årpåd-huset ut på mannssiden. Endre, Lena, f. 8. juli 1955, svensk skuespiller, har vært tilknyttet Dramaten i Stockholm hvor hun har hatt roller innenfor et vidt repertoar, filmdebuterte 1984. Endre hadde en birolle i Bille Augusts fjern­ synsserie Den goda viljan (1991) etter Ingmar Berg­ mans manus, og spilte Bergmans mor Karin i filmen Søndagsbarn (1992). Hun leverte fine prestasjoner i litteraturfilmatiseringene Kristin Lavransdatter (1995; som Eline Ormsdatter), Jerusalem (1996) ogJuloratoriet (1996), og medvirket i Bergmans fjemsynsspill Larmar och gor sig till (1997) og Liv Ullmanns film Troldsa (Troløs, 2000). endrektig (av mnty.), enig. Endresen, Halfdan, 1896-1973, norsk misjonær. Utdannet ved Misjonsskolen i Stavanger 1915-21, misjonær på Madagaskar 1923-25, i Kamerun 1932-64. Han er særlig kjent for sin kamp mot slaveri og var engasjert i dette arbeidet gjennom FN. Han har bl.a. utgitt: Solgt som slave: Om slaveri og slavehandel i Afrika og Arabia i vårt århundre (1965) og I Slavenes spor (1965). I 1960 ble han ridder av den kamerunske L Ordre de la Valeur du Cameroun. Litt.: NBL 2. utg.

Sidsel Endresen sammen med pianisten Christan Wallumrød, som hun samarbeidet med på albumet Merriwinkle i 2004.

Endresen, Sidsel, f. 19. juni 1952, norsk sanger,

komponist og tekstforfatter i grenselandet mellom jazz, rock og moderne samtidsmusikk. Hun var med i soulbandet Chipahua fra 1979 og i Jon Eberson Group 1980-86, og har også senere samarbeidet med Eberson, bl.a. på albumet Pigsand Poetry (1987). Fra 1990 har hun hatt egne grupper, og fra 1992 har hun også arbeidet i duoformat med keyboardisten Bugge Wesseltoft. Hun har dessuten medvirket i teatersammenheng, bl.a. ved Torshov-teateret i Oslo, og skrevet musikk for teater og film. Endresen er blitt tildelt flere utmerkelser, og mottok i 1993 det forste stipend fra Radka Toneffs minnefond. Samme år var hun ansvarlig for bestillingsverket Pagan Pilgrimage ved jazzfestivalen i Molde, utgitt i bearbei­ det form på albumet Exile (1994). Av andre album kan nevnes So I Write (1990), Night Song (1994), Duplex Ride (1998) og Out Here, In There (2002), de tre sistnevnte sm.m. Wesseltoft. I 1999 utgav hun, sammen med Eldbjørg Raknes og Elin Rosseland, albumet Gack!, under trionavnet ESE. Soloalbumet Undertow kom i 2000, og Merriwinkle i 2004. Endre­ sen ble tildelt Buddy-prisen for 2000. Litt.: NBL 2. utg. Endresen, Sigve, f. 12. nov. 1953, norsk filmregissør. I film fra 1975, har arbeidet innen den politisk engasjerte dokumentarfilmen i 1970-årene og på en rekke spillefilmen Regidebut med kortfilmen Kolabu (1978). Startet 1983 produksjonsselskapet Motlys sm.m. Aage Aaberge og Hallgrim Ødegård. Laget flere kortfilmer om og i den tredje verden før han fikk et gjennombrudd med den prisbelønte doku­ mentarfilmen For harde livet (1989; 3 Amandapriser) om behandling av unge narkotikamisbrukere. Dette temaet vendte han tilbake til både i spillefilmen Byttinger (1991) og i dokumentarfilmen Store gutter gråter ikke (1995). Hans dokumentarfilmer om kreftrammet ungdom, Leve blant lover (1998), og om Roald Amundsen, Frosset hjerte (1999), fikk stor oppmerksomhet. Han skrev manus til Nils Gaups Misery Harbour (1999), etter Aksel Sandemose. Endreson, Bjørn, 1922-98, fodt i Bærum, norsk sceneinstruktør og teaterleder. Litteratur- og teaterstudier i USA. Skuespiller og instruktør ved Roga­ land Teater 1957-60, sjef for teateret 1960-70, senere frilans. Han stiftet Bameteatret ved Rogaland Teater og gjorde en stor innsats der, både som regis­ sør og som forfatter av barnestykker. 1 Stavanger skapte han en rekke betydelige forestillinger, bl.a. Hvem er redd for Virginia Woolf? av Edw. Albee og Ibsens Brand. På Det Norske Teatret skapte han suverene tolkninger av Sainuel Becketts Mens vi ventar på Godot og Sluttspel. 1 1976 fikk han Kritiker­ prisen for en hel ukes Beckettprogram. Også Harold Pinters krevende dramatikk hørte til hans repertoar, spesielt severdig var Ingenmannsland i 1977. Endreson utgav diktsamlingen Kadens (1946). Som oversetter gjorde han seg bemerket med sin omstrid­ te versjon av Aristofanes' Lysistrata for Telemark Teater (1976), for Det Norske Teatret med gjendikt-

480

ENDRODI

ningene av Jacques Brei er her i kveld og bur bra i Paris (1975), Piaf (1980) og Cats (1985). Skrev og regisser­ te barneforestillingen Hei Kolumbus nei Kolumbus, oppført ved Det Norske Teatret 1986. Litt.: NBL 2. utg. Endrodi, Såndor [ændrødi], 1850-1920, ungarsk dikter, medlem av det ungarske vitenskapsakademi. Hans mest populære lyrikksamlinger var Sirissens sanger (1876), Anakreonskesanger (1910) og de såkalte Kuruc-viser (1897), som etterlignet de opprørsk-patriotiske sangene til Råkoczis soldater på 1700-tallet. Også hans litteraturhistoriske virksom­ het var av betydning, foruten hans gjendiktning av Heine. endrått eindrått, løst drag på geitdoning, med én lenke, i motsetning til todrått. enduro (fra eng. 'utholdenhet'), gren i motorsykkelsport, utholdenhetskonkurranser i terrenget. Konkurransene varer ofte mange dager og omfatter som i bilrally fartsetapper og andre spesialprøver på stier og i skogsterreng, bundet sammen med transportetapper på vei. I fartsetappene er det intervallstart med 1-2 deltakere per start. Motorsyklene ligner på motocross-sykler. NM og norgescup. Årlig VM-serie fra 1980, en klassisk konkurranse er det såkalte seksdagersløpet fra 1913. Enduro spesiell er langløp på langbane. Terrengrally er en form for enduro, går ofte i ørkenstrøk. Pål Anders Ullevålseter vant VM sam­ menlagt 2004. Han har også hevdet seg bra i den lignende konkurransen Paris-Dakar. Endymion (gr. myt.), en skjønn yngling. I greske sagn er han dels knyttet til Elis, dels til Karia. Da han etter jakt lå og sov på toppen av fjellet Latmos i Lilleasia, så månegudinnen, Selene, ham og ble grepet av kjærlighet til ham. På hennes bønn gav Zevs ham lov til å velge sin skjebne. Han valgte den evige søvn i skjønnhet og ungdom. Sagnet ble ofte brukt som motiv i billedkunsten, dels i den aleksandrinske tid, dels i romertiden; på sarkofagrelieffer er Endymion-fremstillingen symbol på den evige søvn, døden. En dåre kan spørre mer enn ti vise kan svare, gammelt ordspråk, finnes i en dansk ordspråksamling fra 1682. Med det opprinnelige «enn sju vise kan svare» henspiller det på Hellas' sju vise. Enebakk, kommune øst i Akershus fylke, på vestsi­ den av Øyeren i overgangsområdet mellom Follo og Romerike. Kommunen grenser i sør til Østfold, helt i nordvest til Oslo. Enebakk fikk sine nåværende grenser 1962 da Enebakkneset på østsiden av Øye­ ren ble overført til Fet. Natur. Berggrunnen består av grunnfjellsgneis med strøkretning nordvest-sørøst til nord-sør, noe som har vært bestemmende for de viktigste vassdra­ gene i kommunen. Ved Øyeren, helt i nordøst, ligger et lite innsynkningsområde med kambrosiluriske skifere bevart. Ved slutten av siste istid gravde smeltevannsstrømmer ut 2-3 km brede terrasser i en høyde av ca. 50 m over Øyeren mens det ennå lå igjen en bretunge i innsjøbekkenet. Terrassene består av gammel havleire og ble tidlig oppdyrket. Mindre bekker og elver stykker opp terrassene og gjor mange steder driften av jorden vanskelig. Leirjorden når opp til ca. 180 moh., og over dette hever et småknauset skoglandskap seg opp til 374 moh. (Vardåsen). Skogen dekker hele den nordlige og vestlige delen av kommunen og utgjør den sørlige del av Oslo Østmark. Den vestlige del av kommunen (Ytre Enebakk) har avløp til Mossevassdraget som danner flere store sjøer (Langen, Våg og Mjær). Hele

Enebakk. Landskap med Enebakk middelalderkirke. Igna i forgrunnen.

Enebakk 232 km2 9233 innb. (2004) Administrasjonssenter: Enebakk/Kirkebygda

Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

14 58 16 12

Sysselsetting (2001): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Bygg/anlegg, kraft- og vannforsyning Varehandel, hotell- og restaurantdrift Transport og kommunikasjon Finans og forretningsvirksomhet Offentlig og privat tjenesteyting

3 8 11 23 11 13 32

resten av kommunen har avløp til Glomma. Viktigs­ te elv er Børterelva (Preståa) fra det sterkt forgrene­ de Børtervann til Øyeren. Helt i sør på grensen til

Spydeberg ligger Lyseren, den største innsjøen i Enebakk etter Øyeren. Bosetning. Boligutbyggingen som startet for alvor sist i 1960-årene, har medført en vesentlig forskyv­ ning av bosetningen til kommunens ytterområder, Ytre Enebakk nærmest Oslo og Ski, og Flateby nærmest Lillestrøm. I 2001 bodde 37 % av befolk­ ningen i Enebakk i Flateby og 44 % i Ytre Enebakk. Kommunens administrasjonssenter og minste tettsted, Kirkebygda sørøst i kommunen, hadde 571 innb, i 2001. Ellers spredt bebyggelse, utenom skogområdene i nord som praktisk talt ikke har bosetning. Næringsliv. Om lag V4 av jordbruksarealet nyttes til korn, resten til eng og beite. Melkeproduksjonen betyr også fortsatt en del for jordbruket. Skogavvirkningen er størst blant kommunene i Follo. Kommunen er opprinnelig en jord- og skogbrukskommune. Arbeidsplassene finnes i dag i stor grad innen servicenæringen, særlig i bygg og anlegg og transport. 70 % av de yrkesaktive har arbeid utenfor kommunen, hvorav 42 % i Oslo (2001). På 1800tallet var det en betydelig industri i Ekebergdalen, Børterelvas dalføre. Samferdsel. Enebakk har ingen større gjennomgangsveier. Det går riksveier til Oslo (Rv. 155), Ski (Rv. 154), Lillestrøm (Rv. 120) og Elvestad ved E 18 i Hobøl med forbindelse videre til Moss (Rv. 120). Offentlige institusjoner. Enebakk svarer til Enebakk sogn og prestegjeld, Follo prosti i Borg bispedømme, Enebakk lensmannsdistrikt i Follo politidistrikt og hører under Indre Follo tingrett. Historikk og kultur. Enebakk kirke er en steinkirke fra middelalderen, påbegynt antagelig før 1200 og senere utvidet (1520). En del inventar fra middelal­ deren, bl.a. døpefont og madonnafigur, Enebakkmadonnaen, originalen henger nå i Oldsaksamlingen i Oslo. Enestående smijernbeslag fra middelalderen. Altertavle, prekestol og benker fra 1600-tallet. Interessante kalkmalerier avdekket under restaure­ ringen i 1967. Marie kapell i Ytre Enebakk er en tømmerkirke oppført f 761. Enebakk har flere kjente gårder, fra tidligere tider Fladeby (Flateby); av kjente nåværende gårder kan nevnes Børter (fredet hoved­ bygning fra 1771), Ekeberg og Bjerke. I Oslo Øst­ mark, helt nord i kommunen, ligger Skiforeningens sportsstue Vangen. Kommunevåpenet (godkjent i 986) har fire sølv firblad, stilt 1-2-1, mot en grønn bakgrunn. Motivet

ENERGI1

481

er hentet fra kalkmaleriene i Enebakk kirke. Navnet er egentlig gårdsnavn, norrønt Ignarbakki, av Ign, gammelt utolket navn på Preståa, og bakki i betydningen 'elvebredd'. GTh/Litt.: Kirkeby, B.: Enebakk bygdebok, 1981-91, 3 b.; Aas, N.R.: Enebakk herred: bidrag til en bygde- og slekts­ historie, 1927 Enebakkneset, den sørligste delen av Fet kommune, Akershus. Området ligger øst for Øyeren og ble 1962 overført fra Enebakk kommune. enebolig, frittliggende bolig for én familie (hushold­ ning). Eneboligen er ikke knyttet til en produksjons­ enhet, slik som våningshuset på en gård. Den vokste frem som boligtype for borgerskapet midt på 1800tallet da utbygging av kommunikasjonsmidler gjorde byens utkant til attraktive boligområder. Homansbyen i Oslo er det første eksempel på en slik eneboligbebyggelse. Enebolig i kjede betegner, i motsetning til rekkehus, flere eneboliger knyttet sammen slik at den åpne forbindelsen mellom en forhage og en bakhage blir beholdt, f.eks. via en car­ port eller en overdekket inngang. En videreutvikling av eneboligen er generasjonsboligen. enecelle, enrom, enmannscelle i fengsel. Ifølge fengselsloven av 12. des. 1958 skulle de innsatte være i enecelle om natten, såfremt plassforholdene tillot det eller særlige grunner ikke var til hinder for det. Den nye loven 21/2001 om straffegjennomfø­ ring regulerer ikke dette uttrykkelig, men det er lagt til grunn som hovedregel i rundskriv til loven. Innsatte kan anbringes i enecelle om dagen som refselse. Tiltaket innebærer primært utelukking fra det ordinære fellesskap med medinnsatte i arbeid, undervisning og fritid. en effet [ånefø] (fr.), virkelig, ganske riktig, faktisk, eneforhandler, grossist eller detaljist som etter avtale med produsenten har enerett til å selge en bestemt vare, eller alle produsentens varer, i et bestemt geografisk område. Eneforhandling er ikke sjelden kombinert med ► kommisjonshandel. enemerke (av norrønt 'ytterste grense'). 1 I gammel dansk rett jord som lå utenfor fellesska­ pet og gjerne var skilt fra byjordene ved særskilt gjerde. Eieren kunne disponere over enemerket helt ut som han selv ville. 2 1 daglig tale område som man har enerådighet over. enerett, i rettsspråket en rettslig beskyttet adgang til å utnytte et formuesgode med utelukkelse av andres tilsvarende rådighet. Også eiendomsrett er i denne forstand en enerett, men uttrykket anvendes for­ trinnsvis om eksklusiv rådighetsrett av annen art, f.eks. om opphavsrett, patentrett, rett til fotografi, varemerke, firma m.m. Enerett innebærer et rettslig monopol i motsetning til faktiske monopoler. Eneretten kan bygge på lov eller på avtaler, for eksempel ved eneforhandleravtaler. Eldre tiders privilegier gikk blant annet ut på enerett til å utøve visse virksomheter, særlig handel og industri. I dag anses konkurranse som et bedre egnet virkemiddel for å fremme et velfungerende marked. energeia (gr.) (filos.), virksomhet, virkende kraft. Motsatt: dynamis. Se ► actus. energetikk (av gr. 'handlekraft'), læren om energi. (naturfilos.). Læren om at naturprosessene ikke kan beskrives som mer enn energiomsetningen fremkom i 1880-årene. Ivrig forfektet av W. Ostwald, som stod i opposisjon til L. Boltzmann og den kinetiske gassteori med dens atom- eller molekylbegreper. Måtte gi tapt omkring 1900, fordi det atomis­ tiske syn på avgjørende måte ble bekreftet eksperi­ mentelt. energi (av gr. 'virksomhet, handlekraft'), i vid for­ stand: kraft, arbeidsevne.

Forsyning, se ►energiforsyning og ►Norge (energi) Kilder for energi, se ►energiresurs, ►energiakkumulering ENERGI SOM BEGREP I FYSIKKEN

Energi ble inntil 1700-tallet brukt som begrep i fysikken uten noen skarp definisjon, omtrent i samme betydning som kraft. Ved utviklingen av den rasjonelle mekanikk fikk ordet en eksakt betydning: den evne et mekanisk system har til å utføre arbeid. Denne definisjonen er senere utvidet slik at den ikke bare gjelder mekaniske systemer, men et hvilket som helst fysisk system. De to energiformer. I mekanikken regnes med to energiformer: kinetisk energi eller bevegelsesenergi som er den energi et legeme har på grunn av sin fart, og potensiell energi eller stillingsenergi som er den energi et legeme har fordi ytre krefter virker på det og forsøker å sette det i bevegelse. Den kinetiske ener­ gien for faste legemer, væskemengder og gasser er lik det halve produktet av legemets masse m og kvadratet av hastigheten (v): E = Vnn ■ v2. Den poten­ sielle energien kan bli frigjort når legemet forskyves i kraftens retning. Da går legemets potensielle energi over til kinetisk energi. Energilovene. En rekke mislykkede forsøk på å lage et perpetuum mobile - en evighetsmaskin som skulle drives ved å la energi veksle mellom de to former uten at ny energi ble tilført - ledet til loven om energiens konstans eller bevarelse i mekaniske proses­ ser, også kalt energiloven. Påvisning av sammenheng mellom varme og mekanisk energi ledet til en utvi­ delse av energibegrepet og energiloven. I den utvi­ dede formen, også kalt Varmelxrens første hovedset­ ning, sier loven at energi aldri kan oppstå eller gå til grunne, men bare skifte fra én form til en annen. Loven har vist seg verdifull, idet den brukes for å holde regning med hvorledes energi omsettes i en prosess, og på den måten også har ledet til oppdagel­ se av nye energiformer. Indre energi er den energi som er lagret i et legeme eller et system på grunn av molekylenes ustanselige bevegelse, deres kinetiske energi. Den ytrer seg ved legemets temperatur og kalles ofte varmeenergi, i daglig tale bare ►varme. All energi i atomer og atomkjerner er også indre energi. En spent fjær har potensiell indre energi som skyldes at man har forskjøvet atomene i stoffet litt bort fra hvilestillingene de har i forhold til hverandre i den uspente fjæren. Da oppstår tiltreknings- og frastøtningskrefter som søker å bringe atomene tilbake til hvilestil lingene. Alle spenninger i stoff skyldes slike atomæ­ re krefter, mest av elektrisk natur, og gir opphav til potensiell energi i stoffet. Inndeling av potensiell energi. Våre energikilder er alle bærere av potensiell energi i en eller annen form. Vi inndeler potensiell energi etter de krefter som virker og den måten energien frigjøres på: Gravitasjonsenergi eller tyngdeenergi skyldes tiltrek­ ning på avstand mellom legemer på grunn av gravi­ tasjonskrefter. Alle legemer har denne egenskapen. Som energikilde nyttiggjøres tyngdeenergien ved vannfall, når tunge gjenstander faller og når legemer beveger seg nedover bakke. Ved arbeid kan man heise opp et legeme, fjerne det et stykke fra jordklo­ den, og da får legemet potensiell energi i tyngdefel­ tet. Denne energien er lik produktet av legemets tyngde, G, og den loddrette fallhøyden, h: E-Gh. Elektrisk energi skyldes krefter som virker på elekt­ riske ladninger (oftest elektroner) og setter disse i bevegelse. Kreftene oppstår enten ved induksjon på grunn av magneter som holdes i bevegelse (dyna­ mo) og overfører mekanisk energi til elektrisk, eller ved kjemiske prosesser (elektriske elementer) hvor kjemisk energi overføres til elektrisk. Atomkjerneenergi er på mange måter analog til kjemisk energi, idet det her er potensiell energi mellom nukleonene (protonene og nøytronene) i kjernen som frigjøres. Dette skjer enten ved at tunge kjerner deler seg i to deler hvor nukleonene er

tettere pakket sammen og derfor har mindre poten­ siell energi enn i moderkjernen (fisjon), eller ved at de letteste kjernene smelter sammen til større enhe­ ter (fusjon). Naturlig og kunstig radioaktivitet skyl­ des også atomkjerneenergi. Den høye temperaturen i Jordens indre kommer for en stor del av stadig frigjøring av atomkjerneenergi. Stråling er overføring av energi ved elektromagne­ tiske bølger eller ved partikler. Langbølget stråling brukes i radio. Ved frigjøring av kjemisk energi sendes det ut bølger som setter større fart i omgivel­ senes molekyler, varmeenergi. Et bestemt bølgelengdeområde overfører energi som fører til kjemiske prosesser i øyet og oppfattes som lys. Røntgen- og gammastråling er særlig kortbølget og gjennomtren­ gende, og skriver seg fra frigjort atom- og kjerneenergi. Partikkelstråling er mest knyttet til radioakti­ vitet og fisjon. Partiklene sendes ut av kjernen med stor bevegelsesenergi, og det svarer til høy tempera­ tur. Atomkjerneenergi går direkte over i varmeener­ gi. Solenergi er atomkjerneenergi. De fleste overføringer av energi fra en form til en annen ender som regel i bevegelsesenergi for atomer og molekyler, varmeenergi i stoffet, som det ofte er vanskelig å få tilbake til andre energiformer. Forholdet mellom energi og masse. Etter relativitetste­ orien er energi og masse likeverdige begreper, noe som uttrykkes ved Einsteins ligning: E = m- cf som sier at det til en masse, m, svarer en energi, E, som er lik produktet av massen og kvadratet av lyshastigheten, c. Loven om energiens konstans kan derfor like gjerne kalles loven om massens konstans. Tidligere antok man at massen av en begrenset stoffmengde var uforanderlig, men etter Einsteins ligning vil en forandring av energien medføre en forandring av massen. En slik forandring er i mekaniske og kjemis­ ke prosesser så liten at den vanskelig kan påvises, men i kjernefysiske prosesser blir den en målbar størrelse. Den energi som frigjøres i en vanlig forbrenningsprosess vil således svare til en masseendring på mindre enn ett gram per 1000 tonn forbrenningsmateriale, mens man i kjernefysiske prosesser kan få en masseendring på flere gram per kg. Når hele massen av en atomkjerne ikke kan omsettes til andre energiformer, henger dette sammen med fundamentale partikkelegenskaper som er slik at en partikkel bare kan gå til grunne når den støter sammen med en tilsvarende antipartikkel. Men hvis dette skjer, oppstår elektromagnetisk stråling med en energimengde som svarer til massen av de to partiklene. HO KJEMISK ENERGI

Kjemisk energi skyldes elektriske krefter mellom elektronene og atomkjernene i molekylene. Den mest stabile tilstand vil oppstå når elektronene innstiller seg slik at deres samlede potensielle energi blir lavest mulig. Kjemiske reaksjoner vil medføre at de orbitalene (banene) elektronene er i, blir endret, og normalt vil det føre til at den samlede potensielle energien blir redusert. Energiforskjellen blir hoved­ sakelig frigjort ved at den omdannes til kinetisk energi - translasjon (fart), rotasjon eller vibrasjon, det vil si varme. I noen tilfeller kan det også sendes ut elektromagnetisk energi i form av lys, det kan dannes gasser som vil utføre et trykkarbeid på omgi­ velsene, og det kan skapes elektrisk energi. Reduksjon av elektronenes potensielle energi ved kjemiske reaksjoner er derfor en viktig energikilde. Det skjer bl.a. ved forbrenning av olje, kull og tre. Ved elektrokjemiske reaksjoner, f.eks. i batterier, er den kjemiske energien en kilde til elektrisk energi. Det er også mulig å lage kjemiske reaksjoner som sender ut lys, noe som utnyttes av bl.a. ildfluer og morilddannende mikrober. På laboratoriet kan man reagere klorgass med hydrogenperoksid og dermed få dannet singlett oksygen som omdannes til vanlig oksygen ved å sende ut et monokromt rødt lys.

482

ENERGIAKKUMULERING

ENERGI I MATVARER

Alle levende celler og organismer er avhengig av tilført energi for å kunne vokse og utføre arbeid. Mennesket tilføres energi fra næringsstoffene i mat og drikke. 1 cellene brytes de organiske stoffene ned til karbondioksid og vann samtidig som energien frigjøres. Nedbrytningen kalles gjerne forbrenning, og det må være oksygen til stede. Den frigjorte energien overføres til bl.a. varme for å opprettholde kroppstemperaturen, elektrisk energi til hjernen og nervesystemet, bevegelsesenergi ved fysisk arbeid (muskelarbeid) og til ny kjemisk energi ved oppbyg­ ging av organiske stoffer i kroppen (fettvev). Slutt­ produktet av energiomsetningen i kroppen er i hovedsak varme, og den varmemengden som utvik­ les i kroppen og avgis til omgivelsen er et mål på energiomsetningen. Matens energiinnhold er avhengig av innholdet av de energigivende næringsstoffene fett, protein og karbohydrater. 1 tillegg bidrar forbrenning av alko­ hol med energi. Den utnyttbare energien fra næ­ ringsstoffene er henholdsvis 17 kJ (4 kcal) per gram for protein og karbohydrat, mens 1 g fett gir 38 kJ (9 kcal). 1 g alkohol gir 29 kJ (7 kcal), energiakkumulering, lagring av energi for senere bruk ved mekaniske, termiske og elektriske meto­ der. Mekanisk energiakkumulering. Viktigst er lagring av store vannmasser i regulerte magasiner for utjev­ ning av vannføringen til vannkraftstasjoner. Pumpekraftverk arbeider med kombinert pumpe/turbin for utjevning av døgnvariasjoner i energiforbruket. Dette er mest brukt i varmekraftsystemer (i særlig grad kjernekraftverk), eller for langtidsutjevning i vannkraftsystemer. Trykkluft, magasinert i trykkfaste beholdere eller i utsprengte fjellrom, brukes for drift av gassturbiner for spisslast. Fjærsystemer, roterende masser o.l. brukes for akkumulering av mindre energimengder. Termisk energiakkumulering. Lagring av store var­ memengder i dampakkumulatorer eller varmtvannsakkumulatorer brukes i varmeforbrukende industri, kraftvanneverk og fjernvarmeverk. Utnyt­ telse av solenergi for husoppvarming og varmtvannsberedning har aktualisert termisk energiakku­ mulering. Det benyttes store, meget godt isolerte varmtvannstanker, og man eksperimenterer med saltsmelter med stor smeltevarme og tilstrekkelig lavt smeltepunkt. Elektrisk energiakkumulering skjer i akkumulatorer eller akkumulatorbatterier. Det er gjort betydelige fremskritt mot lettere og mer effektive akkumulato­ rer. Kjemisk energiakkumulering skjer hovedsakelig ved elektrokjemiske prosesser, ved oppladning av akkumulaturbatterier eller ved dannelse av energirike kjemiske forbindelser eller grunnstoffer, særlig hydrogengass. energibalanse, hos mennesket, forholdet mellom energibehov og tilført energi. Når energiinntaket tilsvarer energiforbruket, er vi i energibalanse og kroppsvekten er stabil. Hvis energiinntaket er mind­ re enn forbruket, reduseres vekten og er uttrykk for negativ energibalanse der ekstra energi må hentes fra kroppens lagre. Ved positiv energibalanse er tilførselen av energi større enn omsetningen/forbruket, og vekten stiger, dvs. overskuddet av energi lagres som fett i kroppen. Energibehovet hos mennesket er avhengig av alder, kjønn, kroppsstørrelse (høyde og vekt), helsetilstand og fysisk aktivitetsnivå. Både del basale energifor­ bruket (hvilestoffskiftet) hos ulike personer og energiomsetningen ved forskjellige aktivitetsnivåer kan beregnes og danner utgangspunkt for angivelse av referanseverdier for energibehovet i grupper av befolkningen. Voksne, aktive menn har et daglig energibehov i området 10,5-12,2 MJ (megajoule) (2500-2900 kcal), mens tilsvarende tall for kvinner er 7,5-9,6 MJ (1800-2300 kcal).

Energibedriftenes landsforening. EBL, norsk arbeids­ giverorganisasjon tilsluttet NHO, stiftet 1958 som Elektrisitetsverkenes Landsforening; nåværende navn fra 2001 etter fusjonering mellom Energiforsy­ ningens Fellesorganisasjon (EnFo) og Energiverke­ nes Landsforening (EVL). 260 medlemsbedrifter med ca. 14 000 ansatte (2002). energibærer, fellesbetegnelse på materialer som kjemisk sett er energirike og hvor deler av energi­ innholdet kan frigjøres gjennom en kjemisk reak­ sjon. Hovedmengden av den oppsamlede energi ligger i de kjemiske bindinger, men energi er også lagret som kjemisk, magnetisk og elektrostatisk orden, gittersvingninger osv. Det er formelt sett ingen skarp grense mellom energibærer og energilagringsmateriale. Et eksempel på en enkel energibærer er hydrogen, H„ hvor energien kan frigjøres ved reaksjon med oksygen. Rene metaller er også energibærere som kan frigjøre store mengder energi ved oksidasjon. Den viktigste klassen av energibærere er hydrokar­ boner, der energi er lagret i karbon-karbon- og

karbon-hydrogen-bindinger. Ved forbrenning i et oljefyringsanlegg eller i en bilmotor frigjøres energi­ en ved reaksjon med oksygen under dannelse av vann og karbondioksid. energibånd, et område med mange energitilstander for elektronene i et stoff, der energiforskjellen mel­ lom de enkelte tilstandene er mye mindre enn den midlere termiske energien ved vanlige temperaturer. Innenfor et energibånd kan et elektron forandre sin tilstand. Kjennskap til energibånd er av stor betydning for forståelsen av de elektriske og termiske egenskapene for faste stoffer, spesielt metaller og halvledere. Man skiller vanligvis mellom valensbånd som omfatter tilstander der elektronene har sterk binding til de enkelte atomene i et stoff, og ledningsbånd der elekt­ ronene beveger seg forholdsvis fritt gjennom stoffet, energico [enerdsikå] (it. musikkuttrykk), energisk. Energidirektoratet, tidligere direktorat innen Norges vassdrags- og energiverk (NVE). Het til 1982 Elektrisitetsdirektoratet. Ved omorganiseringen av NVE i

ENERGIFORSYNING Forbruk

Totalforbruket av energi og forbruk av elektrisk energi per innbygger i et utvalg land 2001

Land

Totalt energiforbruk toeh/innb.

Qatar Island Forente arabiske emirater Luxemburg Kuwait Canada USA Finland Australia Norge Sverige Nederland New Zealand Frankrike Russland Tyskland Japan Storbritannia Østerrike Danmark Spania Italia Thailand Brasil Kina Egypt Zambia India Vietnam Pakistan Mosambik Etiopia Bangladesh Gjennomsnitt, verden

12,57 11,80 10,96 8,66 8,01 7,98 7,98 6,52 5,94 5,90 5,74 4,81 4,75 4,36 4,29 4,26 4,09 4,00 3,78 3,69 3,16 2,97 1,23 1,07 0,90 0,74 0,62 0,51 0,49 0,46 0,43 0,29 0,15

1,64

Elektrisitetsforbruk kWh/innb.

Andel av totalforbruket (%)2>

308 947 279 158 818 746 896 687 335 494 013 659 264 402 319 806 907 192 498 561 482 318 563 794 069 114 591 408 332 379 272 25 99

10,47 19,64 9,63 15,05 16,98 18,04 13,90 20,69 14,96 38,61 23,99 11,90 16,77 14,60 10,66 13,74 16,62 13,31 17,06 15,29 14,92 15,40 10,93 14,42 10,21 ■ 12,94 8,20 6,88 5,83 7,08 5,44 0,74 5,67

2 326

12,20

15 26 12 15 15 16 12 15 10 26 16 6 9 7 5 6 7 6 7 6 5 5 1 1 1 1

Kilde: The International Energy Agency (IEA): Key World Energy Statistics ’> tonn oljeekvivalenter 2) Tallene baserer seg på energien som er innlevert på forsyningssystemet. Elektrisitet vist som prosentandel av totalforbruket gir ikke et fullstendig bilde av dens betydning i samfunnsmaskineriet, sammenlignet med andre energiformer med samme evne til direkte varmeproduksjon.

ENERGINIVÅ

483

1990-årene ble det tidligere direktoratet 1991 en avdeling (Energiavdelingen) i ►Norges vassdrags- og energidirektorat. Elektrisitetstilsynet ble flyttet inn under ►Produkt- og elektrisitetstilsynet. energidrikk, samlebetegnelse på en rekke ulike leskedrikker med ekstra høyt koffeininnhold. Energidrikkene har slått godt an, særlig i ungdomsmiljø­ er, og brukes både som tørstedrikk og blandevann. energiforsikring, energi/oljeforsikring, forsikring av oljeindustriens installasjoner og utstyr på land og i sjøen mot fysiske skader, forskjellige former for økonomisk ansvar, stans ved utblåsing m.m. Risiko­ ene er mange og delvis katastrofepregede, verdiene store og konsentrerte, og mulighetene for utligning er begrenset. energiforsyning, tilgang på energi for menneskelig aktivitet, kun tilgang som tilrettelegges for bruk regnes som forsyning. Energiforsyning er basert på aktiv utnyttelse av energiresurser, hvorav de vik­ tigste er trevirke, torv, kull, olje, gass, vannfallsenergi, vind og fisjonsenergi (kjernekraft). Noen energiresurser kan nyttes uten nevneverdig omforming, mens andre krever omforming til nyttbar energi, for eksempel fisjonsenergi som blir omformet til damp eller varmt vann og eventuelt deretter til elektrisk energi ved hjelp av en turbin og en generator. Den tekniske prosessen til nyttbar energi kan være en serie av omforminger, for eksem­ pel vannfallsenergi fra trykk i vannsøylen - støt på turbinskovler - vridningsmoment på turbinaksel for rotasjon av polhjul i den elektriske generatoren gjennom det magnetiske felt til indusert spenning og elektrisk strøm i ankervindingene - gjennom led­ ningsanlegg og transformatorer for heving av spen­ ning til overføring og senking av spenning som passer til sluttbruker. Hos forbruker skjer tilsvarende omforming frem til nyttiggjort energi og ferdig produkt. Til slutt ender alle energiformer opp i varme som tilføres omgivelsene. Uten aktive men­ neskelige inngrep ville vannfallsenergien omformes til varme i vannfallene og tilbakeføres direkte til omgivelsene. Energi forsvinner ikke, den tar bare andre former. Man kan tale om kvalitet av energi i betydningen anvendelighet for bestemte eller ulike formål. Med forbruk av energi menes den trinnvise omforming av en energiresurs eller en energivare i enhver prosess, også hos sluttbrukeren. Eksempelvis forbrukes kull til å lage koks, vannfallsenergi til å lage elektrisk energi, bensin til å lage mekanisk energi i en eksplosjonsmotor, ved til å lage varme osv. BEHOV

Mennesket streber etter å redusere slit, produsere mer effektivt og øke sin komfort. Mye av dette går ut på å erstatte menneskelig arbeidsytelse ved å nyttig­ gjøre andre energiformer samt å forbedre innendørsklima. Rikelig tilgang på brensel som olje og kull og effektive systemer for forsyning av elektrisk energi har medført at tradisjonell arbeidskraft utført av mennesker eller dyr er blitt erstattet av mekanis­ ke innretninger - og stadig nye behov har meldt seg eller er blitt skapt. Når det gjelder anvendelighet er elektrisk energi spesiell. Den kan brukes til nær sagt alle energifor­ mål, og et moderne samfunn er nå utstyrt med så mange elektrisk drevne innretninger som inngår i livsviktige funksjoner at hele samfunnsmaskineriet vil gå i stå ved stans i elektrisitetsforsyningen. FORBRUK

Totalforbruket av energi er forholdsvis likt i mange industrialiserte land. Høyt elektrisitetsforbruk faller ikke alltid sammen med høyt totalforbruk av energi, men skyldes gunstige kraftresurser, særlig vannkraft og kjernekraft (som i de nordiske land unntatt Danmark). Høy industrialisering og kaldt klima bringer totalforbruk opp. Et lands energiforbruk kan ikke uten videre sammenlignes med et annet land uten samtidig å ta hensyn til den energimengden

som inngår i produksjonen av så vel importerte som eksporterte varer. Lavt forbruk av energi per capita i utviklingslandene skyldes lav grad av elektrifisering. Forbruk i hus­ holdninger som er forsynt med kommersiell energi olje, gass og elektrisk energi - er ikke vesentlig lavere i utviklingsland enn i mer industrialiserte land. I lite industrialiserte samfunn hentes mye energi direkte av forbrukerne i form av trevirke og annet brensel og utenom kommersielle ordninger. Dette fanges ikke alltid opp av statistikken, og det ville bringe forbruket per capita opp i mange utvik­ lingsland. I takt med økonomisk utvikling blir mer og mer energi omsatt gjennom forsyningsorganer som handler med kull og olje, gass og elektrisitet. Energi­ forbruk per innbygger tas ofte som mål for det utviklingstrinn et samfunn befinner seg på. Økono­ misk utvikling medfører økt energiforbruk, men samtidig skjer i de fleste samfunn en omlegging til mer bruk av elektrisitet på bekostning av andre energibærere som trevirke, kull og olje. Metnings­ punktet for slik omlegging avhenger av hvilken energiresurs forsyningen er basert på. Eksempelvis er andelen elektrisk energi som andel av totalt energibruk høyere i Norge enn i noe annet land. Dette skyldes landets gode tilgang på vannkraft som er utbygd til relativt lave kostnader. Men Norges totalforbruk av energi per capita er på samme nivå som mange andre land i Europa. ENERGIØKONOMISERING

Alle deler av energisystemet påvirker miljøet. Redu­ sert energibruk og gjenvinning av energi vil bidra til å balansere etterspørselen ved mindre utbygging av forsyningssystemet og kan oppfattes som en energi­ resurs. Det arbeides med å øke virkningsgraden i omforming av energi, utnytte energi som ellers tapes i omformingsprosessene, minske risiko for havarier ved transport av oljeprodukter, redusere tap i over­ føringer og effektivisere forbruksapparatene. Delte kan skje eksempelvis ved bedre isolasjon mot varmegjennomgang i bygningskonstruksjoner, og med å gi informasjon som kan føre til større miljøbevisst­ het. Videre kan prisøkning gjennom avgifter pa foru­ rensende teknologier føre til omlegginger som har positive miljøvirkninger. Se også ►energiøkonomi­ sering. AVi Energiforsyningens Fellesorganisasjon, EnFO, se ► Energibedriftenes landsforening. energiglass, forseglede vindusruter der et eller flere av glassene har et pådampet, tynt belegg av metall (gull eller sølv) eller metalloksid (tinnoksid) på flaten som vender inn mot hulrommet mellom glassene. Beleggets funksjon er å redusere glassfla­ tens ► emissivitet for varmestråling, slik at varme­ transporten ved stråling over luftspalten mellom glassene reduseres betydelig. For å ytterligere redu­ sere varmetapet kan belagte glass kombineres med at spalten mellom glassene fylles med en gass som leder varme dårligere enn luft, vanligvis argon. Typisk ►U-verdi foret trevindu med 2-lags ener­ giglass er ca. 1,4- 1,6 W/m2K, mens tilsvarende vindu med en konvensjonell 2-lags forseglet rute gir en verdi på ca. 2,7 - 2,9 W/m2K. Energiglass produ­ seres vanligvis med sikte på å gi best mulig transmi­ sjon av solstråling, men belegget fører til at soltransmisjonen blir noe redusert, sammenlignet med en vanlig rute. Belegget fører også til at man opplever en viss fargetoning på omgivelsene når man ser ut gjennom et energiglass. Energija. 1 Ledende russisk konstruksjonsbyrå og leverandør

av romsystemer; egentlig navn RKK (Rocketand Spacecraft Corporation) Energija eller KSCE (Korolev Space Corporation Energija). Opprettet av Sergej P. Korolev 1946, har siden utviklet og bygd f.eks. langdistansemissilet R-7, de kjente satellittene Sputnik 1 (historiens første) 2 og 3, månesondene

Luna 1, 3 og 9, romfartøyene Vostok (benyttet av bl.a. Gagarin), Voskhod og Sojus, romstasjonene Saljut og Mir, forsyningsromfartøyet Progress, den meget store bæreraketten Energija og romfergen Buran. Ligger i Kaliningrad, rett nord for Moskva. 2 Meget stor bærerakett under utvikling i Sovjetuni­ onen fra 1974. Hadde et kjernetrinn med høyde 58,8 m, diameter 7,8 m; kunne benyttes med 2, 4, 6 eller 8 påspente hjelpetrinn. Løfteevne ti! lav jordbane var 65 tonn med to hjelpetrinn, 200 tonn med åtte. Kun to oppskytninger, første gang (15. mai 1987) med ballast-nyttelast, annen gang (15. no­ vember 1988) med den sovjetiske romfergen Buran. Energija ble kansellert etter Sovjetunionens sam­ menbrudd i 1991. En forminsket versjon, Energija M, som med to påspente trinn kunne plassere 30 tonn i lav jordbane, ble kansellert i 1993. Bilde, se ►Buran. energikilde, se ►energiresurs. energilagringsmaterialer, fellesbetegnelse på materi­ aler som enkelt kan ta opp og avgi energi. De enkles­ te er vann og stein. I disse kan varme lagres i form av økte molekyl- eller gittersvingninger. Noe mer avanserte energilagringsmaterialer gjør bruk av magnetiske eller kjemiske faseomvandlinger. F.eks. kan salthydrater varmes opp ved soloppvarming på dagtid, de gjennomløper typisk en faseomvandling ved 15-25 °C, og den lagrede energi i høytemperaturmodifikasjonen avgis når tempera­ turen synker. Slike enkle lagringsmaterialer kan benyttes til å utjevne døgnvariasjoner i temperatur i bygninger. Dersom selve lagringsprosessen er tilstrekkelig enkel, er det vanlig å klassifisere materialer som kan lagre energibærere som energilagringsmaterialer. Eksempler på slike er metaller og legeringer som kan lagre hydrogen i form av hydrider. Ved lagringen reagerer hydrogen med metallet, gjeme under trykk og ved moderate temperaturer. Hydrogenet kan senere frigjøres ved å endre trykk-temperatur betingelsene. Man kan også lagre hydrogen i hydrogen-rike organiske forbindelser. Da «fylles» og «tømmes» hydrogenreservoirene gjennom katalyttiske prosesser (hydrogenering/dehydrogenering). Et krav til gode energilagringsmaterialer er at de skal kunne brukes om igjen mange ganger, de skal være rimelige, og dersom de skal kunne benyttes i f.eks. fremdriftsmaskiner, må de være lette, energiloven, lov av 29. juni 1990, omhandler pro­ duksjon, omforming, overføring, omsetning, forde­ ling og bruk av energi. Loven åpnet for et fritt mar­ ked for kjøp og salg av elektrisk energi, og dermed også en energiutbygging som er mer markedsstyrt og mindre avhengig av prognoser og politiske vedtak. Loven plasserte Norge i fremste rekke internasjonalt med hensyn til liberalisering og frislipp av elektrisitetsomsetningen. Energiloven pålegger det lokale energiverket leveringsplikt, mens abonnenten selv kan velge leverandør. Loven har også bestemmelser angående fjernvarme, og den åpner for å gi konse­ sjon for eksport og import av elektrisk energi. Litt.: Martinsen, G. m.fl.: Energiloven: med kommenta­ rer, 2004 energimineral, forbindelser som avgir energi ved forbrenning, f.eks. olje, gass, kull, oljeskifer og torv, energimontør, fagutdannet yrkesutøver som monte­ rer og vedlikeholder fordelingsnett til elektrisitets­ verk, reiser master, strekker ledninger og reparerer luftnettet. Opplæringen skjer normalt ved to år i videregående skole og to og et halvt år i lære i be­ drift. energinivå, energien til et system av molekylær størrelse eller mindre når systemet er i en tilstand som ikke endres med tiden (en stasjonær tilstand). Når f.eks. et atom går fra et energinivå til et annet og lavere energinivå, sender det ut elektromagnetisk stråling, som gir opphav til et linjespektrum. Niels Bohr formulerte den første primitive versjonen av kvantemekanikken 1913. Fra den utledet han

484

ENERGI- OG MILJØKOMITEEN

energiene til hydrogenatomets energinivåer, og forklarte videre bølgelengdene i bl.a. balinerserien i hydrogenspekteret som en konsekvens av energiens bevarelse (se ►atom). Energi- og miljøkomiteen, en av Stortingets faste komiteer, behandler saker om olje- og gass, energi, vassdrag, miljøvernsaker og regional planlegging, energioperatør, tidligere energitekniker, yrkesutøver som overvåker, retter opp feil og for øvrig betjener anlegg ved kraftverk og andre energiverk. Opplærin­ gen i faget skjer normalt ved to års utdanning i videregående skole og to og et halvt år i lære i be­ drift. Opplæringen på arbeidsplassen avsluttes med en fagprøve. energiressurs, energikilde, materiale eller naturfe­ nomen som kan omvandles til (for menneskene) nyttige energiformer, som varme, elektrisitet og mekanisk energi. De aller fleste energiressurser kan betraktes som en form for solenergi. Den enkleste formen er direkte solstråling som enten kan nyttes direkte eller ved omforming til elektrisk energi. Torv og kull er opprinnelig vegetabilsk materiale som er basert på varme fra solen; olje og gass er opprinnelig biologisk materiale, kalt fossilt brensel, som er dan­ net gjennom geologiske perioder; vindenergi er luftmasser satt i bevegelse av oppvarming fra solen; og vannfallsenergi skapes av vann fra skyer som formes ved fordampning fra hav og jord. Geotermisk energi er varme fra berggrunn, særlig der den har relativt høy temperatur nær jordskorpen. Fisjonsenergi (kjerneenergi) fremkalles ved spalting av atomer i en prosess som utvikler varme. FORNYBARHET

Fornybare energiressurser fornyes gjennom solinnstrålingen slik den er tilgjengelig over døgn og opp til noen år, for eksempel ved bruk av solpanel, med tapping om kvelden og natten og fornying på dagtid. Vann fra magasiner kan tappes når forbruket er høyt og lagres i lavbelastnings-perioder. Ikke-fornybare energiressurser (lagerressurser) tas fra lagre som ikke blir fornyet i overskuelig fremtid, som kull, olje og gass. Trevirke regnes som en fornybar ressurs selv om fornyelsen tar opp til en menneskealder. PRODUKSJON OG UTNYTTELSE

Energien i ressursene måles i den standardiserte enheten joule som uttrykker den varmeenergi som avgis til biosfæren ved forbrenning. I de fornybare ressursene er energien i mer eller mindre konsentrert form, med solenergi og vannfallsenergi som den henholdsvis minst og mest konsentrerte. Energires­ surser som finnes lagret på eller i jorden, karakteri­ seres også ved sin grad av energi-konsentrasjon, her med trevirke og torv som de minst konsentrerte, og fossile brensler (olje) som den mest. Energiressurse­ ne karakteriseres også av deres geografiske forde­ ling, og ved utnyttelse synker kostnaden generelt sett jo mer ressursen er konsentrert og desto større utvinnings- og omformingsanlegg man kan bygge. Ved svært lite og spredt behov kan dette forholdet imidlertid være omvendt. Ikke-kommersiell bruk innebærer at ressursen høstes direkte av sluttbruker, for eksempel trevirke fra egen skog eller fra omgivelsene, uten å gå veien om et marked. Kommersiell bruk av ressurser innebærer utvinning og omforming til prisbare produkter og omsetting gjennom et markedssystem, for eksempel trevirke som ved eller omformet til trekull, flis eller briketter, vannfallsenergi omformet til elektrisk energi, kull til koks, gass og råolje i form av ulike slag petroleumsprodukter osv. Størrelsen på potensielt utnyttbare ressurser begrenses gjennom de økonomiske rammer som settes i ener­ gimarkedet, og de økonomisk sett mest gunstige ressursene nyttes først. Fossile brensler. Målt som energiuttak av ulike energiressurser ligger forbruket av kull på ca. 2600 Mt per år (2003). I forhold til påviste utnyttbare ressurser tilsvarer dette 192 års forbruk. Tilsvarende

er årlig forbruk av olje 3600 Mt per år og naturgass 2300 Mt per år (2003). I forhold til de påviste utnytt­ bare ressursene tilsvarer det årlige uttaket henholds­ vis 41 og 67 års forbruk. Andre typer fossile brensler er oljeskifer og oljesand. Egenskapene ved de enkel­ te energiressursene er bestemmende for hvordan og i hvilken grad de blir brukt. Kull brukes i hovedsak i det land det utvinnes. Bare Australia eksporterer forholdsvis mye av sin kullproduksjon, mens Japan er stor-importør (2002). Olje transporteres atskillig mer mellom landene. Midtøsten og Nord-Afrika er store eksportører, mens Europa, Asia og Nord-Amerika er store importører. Per 2003 står Saudi-Arabia, Russland og USA til sammen for 33 % av verdens totale oljeproduksjon. Saudi-Arabia, Russland, Norge og Iran er de største eksportlandene, og USA, Japan, Korea og Tyskland er de største importlandene. Naturgass får økende betydning etter hvert som gassledninger for stortransport av gass legges til de store forbrukslandene. Største eksportør er Russland fulgt av Canada, Algerie, Norge, Nederland, Turkme­ nistan og Indonesia (2002). En del gass reinjiseres eller brennes av i forbindelse med uttak av olje, og noe gass brukes i forbindelse med produksjon, transport og prosessering av olje- og gassprodukter. Størst import av naturgass har USA, Tyskland, Japan, Italia, Ukraina og Frankrike (2002). Se for øvrig ► Norge (energi). Produksjon av elektrisk energi basert på fossile brensler, dvs. kull, gass og olje, utgjør til sammen ca. 65 % av verdens totale produksjon av elektrisitet (2001). Vannfallsenergi representerer globalt sett det langt største tilskudd av fornybar, kommersiell energi og står (2001) for 17 % av verdens produksjon av elektrisk energi. Størst produksjon av vannkraft har

Canada, Kina og Brasil (2001). Under en tredjedel av verdens registrerte vannkraftressurser er utbygd. En del av de økonomisk nyttbare ressurser vil nok bli vernet på grunn av miljøhensyn. Til gjengjeld er vannkraftpotensialet dårlig undersøkt i en del utviklingsland. Utbygd ville imidlertid verdens kjente økonomiske vannkraftpotensial i løpet av bare ca. 25 år produsere like mye elektrisk energi som det alle kjente olje- og naturgassressurser ville gi om de ble tappet ut og brukt for dette formål. Kjernekraft er energien som frigjøres ved fisjon av uran, som utvinnes i mange land. Samlet produk­ sjon av naturlig uran var 35 837 tonn, og samlet produksjon i kjernekraftverk var ca. 2700 TWh i 2003. Hver kg uran anriket til 3 % innhold av U2}5 utnyttet til elektrisitetsproduksjon gir ca. 170 000 kWh, noe avhengig av gjenvinning av brukt brensel og virkningsgrad i omformingen til elektrisk energi, dvs. 50 000-60 000 ganger mer enn om 1 kg kull skulle vært brukt til produksjon av elektrisk energi. Uran finnes i mange land og i mengder som ikke representerer begrensninger på utnyttelsen av kjernekraft. Globalt er ca. 360 000 MW (elektrisk) kapasitet installert i kjernekraftverk - det represen­ terer vel 12 % av samlet global kraftverksytelse og vel 16 % av samlet elektrisitetsproduksjon (2003). Vindenergi blir i stadig større grad utnyttet til elekt­ risitetsproduksjon. Globalt var det i 1995 bygd vindkraftverk med samlet installert effekt på ca. 3500 MW. Allerede i slutten av 2000 var totalt installert effekt på verdensbasis økt til 17 500 MW og det var installert vindmøller i over femti land over hele verden. Danmark er et land som har lang erfaring i utnyttelse av vindkraft. Utviklingen av vindkraftaggregater til hjemmemarkedet innebærer at dansk industri også i stor grad har oppnådd å eksportere vindkraftanlegg til mange land. Det

ENERGIRESSURS

Energiinnhold i ulike energiressurser Energiinnhold

Ikke-fornybare Olje Gass Kull Brunkull Torv1), avhengig av fuktighet og askeinnhold, i tørket tilstand Uranbrensel - frigjøring av varme ved spalting av U235 i reaktorer - produksjon av elektrisitet i kjernekraftverk Fornybare Trevirke i form av ved Vannfallsenergi (per m3 vann/sek. og m fallhøyde) Bølgeenergi (per m bølgebredde og sek. ved 2-3 m bølgehøyde) Vindenergi (per m3 flate loddrett på vindretning og sek.) Solinnstråling (per m3 flate loddrett på innstråling og sek.)

ca. 40 MJ/kg ca. 40 MJ/m3 11-34 MJ/kg 4-20 MJ/kg 20-22 MJ/kg

ca. 800 000 MJ/kg ca. 200 000 MJ/kg

18-19 MJ/kg ca. 10 kJ 20-40 kJ ca. 1 kJ ca. 1 kJ

"Torvmyrer vokser med 0,5-1 mm per år

Forekomster og forbruk Kjente forekomster og årlig forbruk av de viktigste ikke-fornybare energiressursene per 2003

Kull Olje Naturgass Uran

Forekomster 984 453 Mt 156 700 Mt 175 780 Gm3 3537 kt

Årlig forbruk 2578 Mt 3637 Mt 2591 Gm3 66 kt

Kilder: BP 2004 Statistical Review of World Energy og World Nuclear Association

ENERGISKOGBRUK

485 danske selskapet Vestas er verdens største leveran­ dør av vindmøller og den danske vindkraftindustrien er en av de største danske eksportnæringer. Også i Norge er det nå sart i gang utbygging av vindkraft. Norge er med sin lange kystlinje rik på utnyttbare vindressurser, og det forventes at vind­ kraft vil få økende betydning i tiden fremover. Det norske kraftsystemet som er dominert av vannkraft, kan lett la seg kombinere med en betydelig økning av utnyttelsen av norsk vindkraft. Geotermisk energi utvinnes ved å tappe varme fra jordens indre. Det er økonomisk interessant der jordskorpen er tynn, dvs. der temperaturen øker sterkt med dybden. I den norske berggrunnen oker temperaturen bare med ca. 30 °C per km dybde, som gjør det mindre interessant å utnytte denne var­ mekilden. Geotermisk energi utnyttes allerede i mer enn 60 land og undersøkelser pågår i flere. Globalt tas (1999) ut ca. 47 TWh per år som går til oppvar­ ming. I tillegg produseres ca. 52 TWh elektrisk energi basert på jordvarme. Det første kommunale fjernvarmesystem basert på varmtvann fra jorden ble bygd på Island i 1930. Varmepumper drives av høyverdig energi, eksem­ pelvis ved bruk av elektromotor eller forbrenningsmotor, som gir mulighet til å hente varme fra et lavere til et høyere temperaturnivå. I oppvarmings­ systemer basert på varmepumper tas lavtemperatur varme fra omgivelsene og avgis ved en høyere temperatur. Varmekilden kan være uteluft, jord, sjø, industriell spillvarme o.l. Avhengig av temperatur­ fallet kan avgitt varme være flere ganger varme­ mengden i den energien som brukes til å drive varmepumpen. Varmepumper er tatt i bruk både for oppvarming og kjøling i bygninger og i industrien. I de senere år har varmepumper dessuten i sterkt økende grad blitt tatt i bruk i private hjem også i Norge. En betydelig andel av nye boliger som bygges i dag, bygges med varmepumper og vannbåren varme. Trevirke og biomasse blir i utviklingsland for en stor del hentet for direkte bruk av forbrukerne og inngår lite i den kommersielle energiforsyning. I en del industriland går slike ressurser i økende grad inn i energisystemet, der de utnyttes til varmeforsyning og elektrisitetsproduksjon. Globalt sett blir ca. 5 % av trevirket omformet til trekull (1999), som stort sett går til husholdninger for koking. Bruk av bio­ energi er økende, og det produseres briketter og pellets for omsetning i det kommersielle markedet. Bioenergi regnes som fornybar energi, og denne energikilden er CO2-nøytral siden dette utslippet av CO2 er en del av kretsløpet. Torv som ressurs måles i areal og vekt, og av en glo­ bal mengde på mer enn 600 milliarder tonn regnes ca. 30 milliarder å kunne utnyttes. Registrert årlig produksjon og forbruk av torv er bare hhv. 21 og 17 millioner tonn (1999). Sannsynligvis tas en del torv ut direkte av forbruker som ikke-kommersiell ener­ gi. De langt største forekomstene er i Canada. De største brukerlandene er Finland, Russland, Irland, Kviterussland og Sverige. Torv brukt i industriell skala begynte rundt 1920. Egenskapene ved torv for utnyttelse til energiformål varierer sterkt. Karbon­ innholdet er 50-60 % av tørrstoffet. Fuktigheten i torv, fibersubstansen og innholdet av rotter, trestumper og stein skaper problemer i industriell bruk. Til bruk som brensel for industriformål faller torv kostnadsmessig ugunstig ut sammenlignet med for eksempel olje. ØKONOMISKE BETRAKTNINGER

Økonomien i energiproduksjon er i stor grad avhen­ gig av hvor mye energi som kan utvinnes per vekteller volumenhet. En taler om konsentrasjonsgrad av energi som uttrykkes i joule per vekt- eller vo­ lumenhet. Kommersiell utnyttelse avhenger av hvor kon­ sentrerte forekomstene er og hvor lett stoffet kan transporteres og distribueres til forbrukerne. Olje og

kull er klart de enkleste å ha med å gjøre i så måte og innvirker på handelen mellom landene. Gass ved atmosfæretrykk krever ca. 1000 ganger mer plass enn eksempelvis olje, og det medfører mer kompliserte innretninger for lagring og transport som må foregå under trykk. Forekomstene av trevirke er mer spredt enn f.eks. kull og olje. Av de fornybare ressursene faller vannfallsenergien gunstig der en kan utnytte konsentrer­ te og store fall med relativt stor vannføring. Både vind og bølger kommer fra tid til annen opp i vold­ somme styrker som kraftverksstrukturene må motstå. Det øker kostnaden ved slike anlegg og fører lett til at de ikke blir økonomisk konkurransedykti­ ge. Ekstreme forhold i vassdragene er mer avdem­ pet, men også vannkraftverk må tåle flommer som kan påregnes å forekomme med hyppighet på en gang per 100 og til og med per 1000 år. Fisjonsenergien fra uran er så konsentrert og teknisk komplisert at den derfor byr på spesielle utfordringer. PÅVIRKNINGER PÅ MILJØ OG HELSE

Oppmerksomheten om miljøskader ved energiforsy­ ning ble tidlig vekket, ikke minst i Norge med mot­ stand mot bl.a. vannkraftutbygging og fokusering på problemene med lokale utslipp og langtransport av sur nedbør. Etter hvert er miljøpåvirkningen av energiforsyningen blitt et viktig tema i alle land. En rekke faktorer knyttet til miljø og helse betraktes ved utnyttelse av ulike energikilder og omformingsprosesser. Noen er av lokal art, andre av nasjonal og atter andre av global art. Tiltak til beste for fellesska­ pet må oppnås gjennom landenes regjeringer og avtaler mellom landene. Internasjonalt samarbeid utvikles for å håndtere forurensninger og risikoer som ikke er begrenset av nasjonale grenser. Eksemp­ ler på dette er avtaler om begrensning av utslipp av CO2 og SO2 og om sikkerhet ved utnyttelse av kjerneenergi. Uttak av kull, olje og gass har til dels stor påvirk­ ning på miljøet, som direkte inngrep eller i form av utslipp. Der gass forekommer sammen med olje, kan gassen helt eller delvis bli avbrent og påvirke atmo­ sfæren og gi forurensninger. Transport av kull, olje og gass har miljømessige konsekvenser, både ved anlegg av rørledninger, kaianlegg, skipsutstyr og lager og ved havarier og lekkasjer. Kraftledninger krever store arealer og oppfattes som betydelige inngrep, særlig i uberørt landskap og områder med tett bosetting. Totalt er energitapene ved kraftoverføring frem til alminne­ lige forbrukere ca. 10 % (regnet av innlevert ener­ gi)Forbrenning av olje, kull og gass fører til utslipp av forurensende stoffer som dels finnes i brenselet, og som dels blir dannet i forbrenningsprosessen, som for eksempel karbondioksid (CO2), nitrogenoksidet (NOV) og svoveldioksid (SO2). Disse bidrar bl.a. til ► drivhuseffekt og ►sur nedbør. Kjernekraft fører til miljøvirkninger under selve byggingen, men gir svært lite utslipp av forurensinger, bortsett fra oppvarming av kjølevann under drift. Bekymringen er knyttet til håndteringen av det materialet som uranet blir omformet til under fisjonsprosessen og lagringen av disse såkalte transurane stoffene, som gir radioaktiv utstråling. Noen av disse krever meget lang lagring under sikre forhold, og noen er i tillegg svært giftige (som plutonium). Gjennom internasjonale avtaler om økt sikkerhet kan kjernekraft bli mer akseptert som energikilde. Noen land har en vesentlig del av sin elektrisitetsfor­ syning basert på kjernekraft. Land med mer enn 25 % av elektrisitetsproduksjonen fra kjernekraft per 2001 er Frankrike (77 %), Sverige (45 %), Ukraina (44 %), Korea (40 %), Japan (31 %) og Tyskland. For hver TWh som produseres med kull, slippes det ut ca. 1 million tonn CO2. Det betyr at verdenspro­ duksjonen (2001) på ca. 2700 TWh kjernekraft reduserte utslippet av CO2 med ca. 2700 mill, tonn sammenlignet med bruk av kull til kraftproduksjon.

Trevirke og biomasse defineres som fornybare ener­ gikilder ettersom CO2 fra atmosfæren bindes ved gjenvekst. Slikt virke inneholder ikke svovel, men slipper ut CO2 og NOV som ved forbrenning av fossilt brensel. Avskoging og jorderosjon skyldes mer praktisering av svedjebruk og sterk beiting enn høsting av trevirke til brensel. Energiforsyning basert på gjenbruk av biomasse fra avfall kan ha positive miljøvirkninger. Torv defineres ikke som fornybar ressurs av Ver­ dens energiråd, og det er motstand mot å gjøre inngrep i myrer og myrlandskap. Brukt som brensel gir den utslipp av samme karakter som brunkull, men svovelinnholdet er meget lavt: 0,1-0,2 %. I motsetning til annen kommersiell kraftproduk­ sjon medfører ikke vannkraften under drift utslipp til atmosfæren eller avfall av noen art. Miljøulemper ved vannkraft er vesentlig knyttet til de inngrep som gjøres i vassdragene gjennom neddemming ved bygging av demninger, og endring i vannføringen nedstrøms. Virkningene oppfattes ofte, men ikke alltid som negative. Store anlegg med neddemming av landarealer får ofte stor oppmerksomhet. Mindre anlegg blir gjerne betraktet som mer miljøvennlige, men regnet som inngrep og påvirkning per produ­ sert kWh kommer de ofte dårligere ut. Som fornybar energikilde og i et perspektiv over flere generasjoner er vannkraft interessant. Men den er ikke tilgjenge­ lig overalt, og finnes ikke i tilstrekkelige mengder, globalt sett. Selv om det blir lagt stor og økende vekt på hensynet til naturmiljø og berørte lokale sam­ funn, er det fortsatt et stort potensial for utbygging. Ved ombygging kan i mange tilfeller ytelsen økes. Det satses mye på utnyttelse av vind, havbølger og solinnstråling fordi de er fornybare energikilder, men utnyttet i like stor målestokk som mer brukte ener­ gikilder ville de også medføre store naturinngrep og ulemper. Kraftverk som utnytter tidevannsforskjell, er bygd noen få steder. Planer for utbygging møter også der motstand fra miljøvernhold. AVi/JRa/Energiselskapet Buskerud AS, EB-konsernet, Dram­ men, norsk energikonsern etablert 1999 ved sam­ menslutning mellom kommunale Drammen Kraft Holding og fylkeskommunale Buskerud Energi. Konsernet driver vannkraftproduksjon og kraftover­ føring, henholdsvis gjennom Buskerud Kraftpro­ duksjon og Buskerud Kraftnett. Eier også entreprenørselskapet Norsk Energimontasje og halvparten av Drammen Fjernvarme. Omsetning ca. 1 mrd. kr (2003); eies 50/50 av Buskerud Fylkeskommune (gjennom Vardar AS) og Drammen Kommune. Buskerud Kraftproduksjon eies av EB-konsernet (70 %) og Oslo-selskapet E-CO Energi; omfatter 27 hel- og deleide kraftstasjoner i Numedalslågen og Drammensvassdraget med en årlig middelproduksjon på 2,5 TWh. Selskapet er også deleier i Norsk Grønnkraft (småkraftverk) og i Hadeland Kraft. BuskerudKraftnett eies av EB-konsernet (73 %), Nedre Eiker kommune og Kongsberg kommune med hovedkontor i Kongsberg; har ansvar for drift og vedlikehold av regionalnettet i Buskerud og distribusjonsnettet i Drammen, Kongsberg og Nedre Eiker; ca. 55 000 kunder. Eier sm.m. Hafslund avregningsselskapet Avita. energiskogbruk, skogbruk som tar sikte på at trevir­ ket skal nyttes til produksjon av energi. Den energi som årlig blir produsert gjennom plantenes fotosyn­ tese og lagret i form av biologisk masse (biomasse), tilsvarer om lag 10 ganger verdens årlige forbruk av energi. Det meste av denne energien blir lagret i form av skog. Et intensivt energiskogbruk drives etter de samme retningslinjer (planting, gjødsling osv.) som plante­ produksjonen i jordbruket. Treslag som selje, pil og poppel har vist seg å være av spesiell interesse for energiskogbruket. Det er med slike treslag oppnådd en produksjon på 30 tonn tørrstoff (ved av stammer og grener) per hektar og år. Omløpstiden er kort, det

486

ENERGISTATISTIKK

går fra to ti! fem år mellom hver gang et energiskogfelt høstes. I Norden drives energiskogbruket spesielt i Finland og Sverige, mens man i Norge satser på å nytte ut mindreverdig bartrevirke og naturlig foryn­ get løvskog. Virket kan brennes som ved i vanlige ovner, hugges opp til flis eller omdannes til pellets. Flis og pellets er velegnet til bruk i sentralfyrings- og fjernvarmeanlegg. energistatistikk, tallmessig oversikt som viser meng­ der av ulike energiresurser, hvor mye som tappes av resursene, omforming til nyttbar energi av ulike slag, levering til ulike forbrukergrupper samt forde­ ling av energibruk innen ulike virksomhetsområder. På grunnlag av nasjonale statistikker utformes globale oversikter, bl.a. av FN og Verdens energiråd. Energistatistikken i Norge føres og publiseres av Statistisk Sentralbyrå. energiverk, foretak som første rekke driver med produksjon av en eller flere slags energiformer, som elektrisk energi, fjernvarme, gass el.l. Se også ►elek­ trisitetsverk. energiøkonomisering, ENØK, optimal energiteknisk/ økonomisk utnyttelse av tilgjengelige energiressur­ ser; omfatter så vel energisparing som rent økono­ miske besparelser. Aktiviteten innen energiøkono­ misering vil avhenge av forholdet mellom energipri­ ser og driftskostnader for de nødvendige installasjoner. Etter 1945 var energiprisene lave og interessen for ENØK-arbeid liten, selv om industrien alltid vil søke å redusere sine energiutgifter. Etter «oljekrisen» i 1973-74, da oljeprisen på kort tid ble firedoblet og senere ytterligere økt, skjøt ENØK-arbeidet fart internasjonalt, og det har siden fortsatt. Det davæ­ rende Olje- og energidepartementet startet sin ENØK-kampanje i 1980, med gunstige låneordnin­ ger til ENØK-tiltak både for industrien og private. Disse ble imidlertid fjernet i 1993, med det resultat at spesielt ENØK-aktiviteten i kommunale bygg gikk dramatisk ned. Fra 1996 er aktiviteten igjen økende. For å oppnå større besparelser enn det som følger av rent bedriftsøkonomisk motiverte ENØK-investeringer, har samfunnsøkonomisk ENØK-virksomhet dels blitt finansiert gjennom midler som har vært

hentet inn i forbindelse med fakturering av netttariffene. Tidligere var det det enkelte nettselskap som var pålagt å drive denne virksomheten. Fra 2001 - etter opprettelsen av ENOVA SF - er det dette statsforetaket som foretar en nasjonal prioritering av ENØK-midlene. TILTAK

Energiteknisk er sparemulighetene mange: forbedret utnyttelse av brensler og elektrisk energi, utvikling av nye, mindre energikrevende industrielle proses­ ser, utnyttelse av spillvarmekilder, forbedret varmeisolasjon osv. Imidlertid er energieffektivisering det vik­ tigste virkemiddelet for å skape bærekraftige energi­ systemer, ved siden av økt bruk av nye, fornybare energikilder, som solvarme, vind- og bølgekraft. Her har ENØK berøringspunkter med miljøvernet. Interessant er også fjernvarmesystemer, drevet med flis- eller søppelforbrenning eller varmepumper som utnytter kloakk-, sjøvanns- eller geovarme. Av vesentlig betydning er innføringen av moderne måle- og reguleringssystemer for optimal energi­ utnyttelse så vel i industriprosesser som i oppvar­ mingsteknikken. Forskning og utvikling på ENØKområdet utføres både i industrien og i en rekke forskningsinstitusjoner, delvis med støtte gjennom Nærings- og energidepartementet. Av tiltak den enkelte kan gjennomføre, kan nev­ nes etterisolering av hus, senking av innetempera­ tur, mer effektiv fyring, installasjon for utstyr til bruk av biobrensel (ved, pellets), installasjon av varmepumper m.m. Betydelige innsparinger (10 % eller mer) er mulig å gjennomføre uten investeringer eller tekniske inngrep, det avgjørende er endret atferd som resultat av økt bevissthet om energi­ bruk. DGJ/TJB Enerhaugen, høydedrag i Oslo, i Gamle Oslo bydel, nord for Grønland kirke. Husmannsplass under Ladegården i Gamlebyen til midt på 1700-tallet. Forstad frem til byutvidelsen i 1859. Den gamle bebyggelsen bestående av meget små hus mellom trange og krokete gater ble sanert omkring 1960. Det ble reist seks boligblokker på mellom 4 og 15 etasjer, og bygd to underjordiske garasjeanlegg. En del av den tidligere bebyggelsen er gjenreist på Norsk

Folkemuseum, Bygdøy. I 1966 ble den katolske St. Hallvardkirke med et fransiskanerkloster innviet. enervere (av lat., eg. 'slappe, svekke, lamme'), gjøre nervøs, uroe, irritere. Enescu, Georges, 1881-1955, rumensk fiolinist, komponist, dirigent og pedagog. Fra turneer om­ kring 1900 kjent som en ypperlig fiolinist. Som komponist hentet han til dels inspirasjon fra ru­ mensk folkemusikk, som han forente med moderne uttrykksmidler til et personlig tonespråk. Skrev bl.a. orkesterverkene Poema romånå (1897), 2 rumenske rapsodier (1901), 3 suiter, 5 symfonier, kammermu­ sikk og operaen Oedipe (1933). Enestam, Jan-Erik, f. 12. mars 1947, finsk politiker, statsviter. Partileder i Svenska Folkpartiet fra 1998. Medlem av Riksdagen fra 1991. Innenriksminister 1995-99, forsvarsminister 1999-2003, miljøvernmi­ nister fra 2003. enevelde, styreform karakterisert ved ekstrem, i prinsippet uavgrenset, maktkonsentrasjon hos én person. Betegnelsen enevelde er særlig brukt om de uinnskrenkede monarkier som preget flere euro­ peiske land fra 1600- til 1800-tallet. Norge hadde (monarkisk) enevelde fra 1660 til 1814. Nå omtales enevelde oftest som ►diktatur. Enevold, Einvald, mannsnavn, av ein-, 'ene, alene', og valdr, valde, 'høvding, en som har makt'. Enewetak, Eniwetok, atoll i Marshalløyene i Stilleha­ vet, ca. 800 innb. 2000. Etter den annen verdenskrig ble innbyggerne evakuert og atollen ble, i likhet med Bikini, brukt av USA som stasjon for eksperimenter med kjernefysiske våpen (1948-58). Her ble den før­ ste hydrogenbombe sprengt 31. oktober 1952. En del innbyggere begynte å komme tilbake i 1970årene, til tross for at atollen fortsatt var sterkt foru­ renset. I siste del av tiåret ble det øverste, forurense­ de jordlaget fjernet, og atollen ble i 1980 erklært forurensningsfri. Det er siden påvist at atollen fort­ satt er sterkt forurenset, og mange av innbyggerne har igjen flyttet. en face [å fas] (fr., eg. 'i ansiktet'), sett forfra, fra forsiden; overfor; se ► en profil. en familie [å famij] (fr.), i familien, i en fortrolig krets; fortrolig. enfants de France [åfå dafrås] (fr.), Frankrikes barn, tittel som ble brukt om den franske konges barn og barnebarn. enfantterrible [åfå teribl] (fr., eg. 'skrekkelig barn'), en som ved sin løsmunnethet kompromitterer sine nærmeste, sitt parti eller sin sak; bevisst ubehagelig sannhetssiger, provokatør, uromoment. enfasemotor, maskin som omsetter elektrisk energi i form av enfaset vekselstrøm, til mekanisk energi. Se ► elektrisk maskin. enfasetransformator, apparat som omsetter enfaset elektrisk vekselstrøm av en viss spenning til enfaset vekselstrøm av en annen spenning. Se ►transforma­ tor. Enfield [enfkld], bykommune (borough) i Storbritan­ nia, England, Middlesex, en av Londons ytre bydeler i nord; 55 km2 med 273 563 innb. (2001). Omfatter det gamle Enfield Southgate og Edmonton. Boligforstad. Forbruksvareindustri, tidligere velkjent våpen­ industri (Lee Enfield). enfilade [åfilad] (fr. 'tredd på snor'), rekke av rom med dører plassert langs en akse, slik at man uhind­ ret kan se gjennom alle. Enfilade ble introdusert ca. 1650 og ble et vanlig virkemiddel i den barokke arkitektur.

Enerhaugen i Oslo slik det en gang så ut der, fotografert fra hjørnet Enerhauggaten - Flisberggaten i 1903. Enerhaugen hadde ikke innlagt vann, og var derfor avhengig av vannpost helt til 1960, da rivingen startet. Vannposten sees i høyre billedkant.

ENGAN

487 enfilere [ai]-] (av fr.), beskyte i lengderetningen, f.eks. skyttergrav eller skip. enfin [åfg] (fr.), endelig; med ett ord; nåvel! enfleurage [åfløræs] (fr.), utvinning av eteriske, duftende oljer fra blomster. I middelalderen skjedde utvinningen fra kondensat fra retorter med bloms­ terblader i kokende vann; i Damaskus kunne gater være dekket av utkokte roseblader. I dag plasseres blomsterbladene i et lukket rom mellom glassplater besmurt med fett eller talg som etter hvert absorbe­ rer de flyktige oljene. Oljen ekstraheres videre fra fettet med alkohol. Enfleurage kan også foregå ved at knuste blomsterblader blandes med smeltet fett ved 50-70 °C. Enfleurage gir høyverdige parfymer og et større utbytte enn det man fikk med vanndampdestillasjon i middelalderen. enfoncement [åfåsama] (fr.), bakgrunnen på et maleri. enfrøbladete, Liliopsida eller Monocotyledoneae, klasse av dekkfrøete frøplanter. Klassen er først og fremst karakterisert ved at når frøet gror, dannes det bare ett frøblad. Hovedroten dør tidlig, og det vokser frem et knippe med birøtter. De flerårige artene har jordstengel, knoll eller løk. Trær er sjeldne, med unntak av palmene. Karstrengene ligger spredt i grunnvevet, og plantene har ikke sekundær tykkelsestilvekst da det ikke dannes kambium i rot eller stengel. Bladene er nesten alltid likenervet eller buenervet, og blomsten er en tretallsblomst. Frukten kan være nøtt, kapsel, bær eller steinfrukt. Frøet har oftest stor frøhvite og liten kim. Klassen har 53 familier med mer enn 50 000 plantearter. Hit hører f.eks. gress, starr, siv og andre gresslignende planter, palmer, liljer, orkideer, sverdliljer og mange vann­ planter. Moderne DNA-baserte metoder viser at todelingen av dekkfrøete planter i en- og tofrøbladete planter er litt for enkel, se ► dekkfrøete planter. eng, jordstykke med gress og andre vekster. Man skiller mellom natureng, bevokst med ville, flerårige gressarter og andre urteaktige planter, og kultureng (kunsteng, dyrket eng), tilsådd med engvekster for å bli høstet ved slått, eventuelt brukt som beite. Eng brukes også som betegnelse på plantedekket som vokser på natur- eller kultureng. I det gamle jordbruket var all eng naturlig, og det meste av foret ble høstet utenfor den dyrkede jor­ den. Regelmessig skifte mellom åker og eng på den dyrkede jorden ble mulig først etter at man hadde lært å avle frø av høvelige engvekster og hadde fått ploger til å pløye opp engen med, så den kunne gjøres om til åker. Den nye driftsmåten kom til Norge på slutten av 1700-tallet. Engfrøet blir i SørNorge som regel sådd om våren sammen med en dekkvekst, f.eks. kom til modning eller til grønnfor, som gir avling i gjenleggsåret, og som skjermer de små engplantene. I Nord-Norge foretrekkes høstsåing uten dekkvekst. Av et samlet jordbruksareal på 10,4 mill, dekar utgjør eng til slått og beite 6,4 mill, dekar (1999). Engvekster. Noen av de viktigste engvekstene er: rødkløver, timotei, engsvingel, hundegress, rødsvingel, engrapp, raigress og bladfaks. I andre land spiller lusern en stor rolle. Kravene til engvekster retter seg etter vekstforhold, dyrkings-og høstemetoder, bl.a. hvor mange gangers slått som ønskes per år og hvor mange år engen skal ligge før ompløying, og om engen også skal brukes til beite. Timotei og rødklø­ ver er overlegne ved høsting til høy med en for­ holdsvis sen slått pluss hå til slått eller beite. Hunde­ gress og engsvingel passer ikke til slik bruk, men er utmerket ved mer enn to høstinger. Flerårig («en­ gelsk») raigress kan i landets beste strøk konkurrere med hundegress og engsvingel ved flere høstinger. Ettårig («italiensk» og «westerwoldsk») raigress bru­ kes som dekkvekst ved gjenlegg til eng, dessuten til grønnfor og beite. Engrapp og rødsvingel m.fl. er mer typiske beitevekster. De er aktuelle engvekster

Eng. Natureng med blåklokker og rødkløver.

nordpå og til fjells fordi de er hardføre. Forandringer ved dyrking, høsting og konservering har ført til at det nå brukes et større antall gressarter i blandinger til forskjellige produksjoner (høy, surfor, beite). Bruk. Den klassiske konserveringsmetode for engavlingen er tørking til høy. Slåtten skal da foregå når gresset begynner å blomstre. Gjenveksten, håen, beites eller slås til konservering som surfor (ensilering). Nå blir hovedmengden av engavlingen ensilert. Resten tørkes til høy eller benyttes til beite. SChr/EvB Eng. Helga Kristine, 1875-1966, født i Rakkestad (Degernes), norsk pedagog og psykolog. Som den 3. norske kvinne tok hun doktorgraden i 1913 med avhandlingen Abstrakte begreper i barnets tanke og tale. Hun var leder av Det psykotekniske institutt ved Oslo fag-og forskoler 1925-37, professor i pedago­ gikk ved Universitetet i Oslo 1938-45, grunnlegger av Pedagogisk Forskningsinstitutt, som hun bestyrte 1939-48, og satte i gang mange arbeider i pedago­ gisk forskning. Hun skrev en rekke arbeider av pedagogisk og psykologisk art, bl.a. Kunstpxdagogik (1918), Barnets følelsesliv i sammenligning med den voksnes (1921), Begynnernes forestillingskrets og sprog (1931), Barnetegning (1926), RolvRimesdagbok (1935) ogMargrethes tegning fra det 9. til det 24. året (1944). Til hennes 70årsdag ble utgitt festskriftet Fra pedagogikkens arbeids­ felt, med utførlig bibliografi. Helga Engs hus, ved Universitetet i Oslo, Blindern, ble innviet 1994 og rommer Det utdanningsvitenskapelige fakultet. Litt.: Buk-Berge, E. m.fl., red.: Pionerer i norsk fagpedagogikk, 2000; Dale, E.L.: De strategiske pedagoger: pedagogikkens vitenskapshistorie i Norge, 1999 (kap. 2); Lønnå, E.: H.E.: psykolog og pedagog i barnets århundre, 2002; NBL 2. utg. Eng. Jakob, f. 25. juli 1937 i Karmøy, norsk politiker (KrF), bedriftsøkonom. Banksjef i Skudeneshavn Sparebank fra 1966. Vararepresentant til Stortinget fra Rogaland 1973-85. Leder av sentralstyret i Kommunenes Sentralforbund 1984-92. Eng. Sigrun, f. 5. juni 1951 i Sør-Fron, norsk politi­ ker (A), blomsterdekoratør. Medlem av Gol kom­ munestyre 1983-91. Vararepresentant til Stortinget 1989-93. Stortingsrepresentant for Buskerud fra 1993. Eng Turid (Hirsch), f. 20. okt. 1937 i Oslo, norsk billedhugger, elev ved Statens Kunstakademi 1971 — 75. Hun har utført fint studerte kvinnefigurer, og er også en god akvarellmaler. Hun har utført en rekke offentlige arbeider: Tryllefløyten (1977, Nordtvedt skole, Oslo), Steinhoggerne (1977, Kreditbanken, Halden). Hun vant 1. premie i konkurranse om skulptural utsmykking av plassen foran Oslo Kon­ serthus 1978; Heptakord, gruppe med syv figurer i bronse, oppført 1984.

Engabreen, bre i Meløy kommune, Nordland, den største utløper fra Svartisens vestlige del. Brefronten nådde tidligere nesten ned til havets overflate in­ nerst i Holandsfjorden, og var et yndet turistmål for cruiseskip som kom inn fjorden. Fra 1930-årene og fram til midten av 1960-årene trakk brefronten seg nesten 2 km tilbake, og et stort vann dannet seg foran breen. Senere har den igjen vært i fremrykking. En av de største brebevegelser som noensinne er målt på en norsk bre, 125 cm i døgnet, er regist­ rert i brefallet på Engabreen. Under Engabreen er det bygd vanninntak for kraftverk. Det er også etablert et glasiologisk forsk­ ningslaboratorium (ferdig 1995) der forskere fra tunneler i fjellet under isen kan få tilgang til bresålen under 200 m is. Det er det eneste sted i verden forskere direkte kan gjøre observasjoner under så tykk is. Engadin, retoromansk Engiadina, it. Engadina (av En, det retoromanske navnet på elven Inn), elven Inns dalførei Graubiinden, fra Malojapasset (1815 moh.) i Sveits til grensen mot Tirol, Østerrike (1019 moh.). Dalen er 95 km lang og er en av de høyest beliggen­ de, bebodde, daler i Europa. Den deles vanligvis i Ober-Engadin og Unter-Engadin. Ober-Engadin, retoromansk Engiadin' Ota, de øvers­ te ca. 40 km av dalen, ligger over ca. 1600 moh. Tørt og solrikt klima. Dalbunnen er bred øverst, med flere innsjøer og godt beiteland. Liene er kledd med barskog. Viktigste by er Samedan, tysk Samaden. Mange tysktalende. Turisme er viktigste næringsvei, med bl.a. de betydelige turiststedene St. Moritz og Pontresina. Ellers drives husdyrbruk. Unter-Engadin, retoromansk Engiadina Bassa, er trangere med en stor del av bebyggelsen i liene. Klimaet er mildere, og ved siden av husdyrholdet dyrkes noe korn. Jordbruket betyr langt mer enn i Ober-Engadin. Viktigste by er Scuol, tysk Schuls. Befolkningen er for det meste retoromansktalende protestanter. Et betydelig mindretall snakker tysk. Historie. Engadin sluttet seg til Gotteshausbund, et av de tre retiske forbundene, i 1367. Disse sluttet seg 1471 sammen til et retisk edsforbund, 1803 opptatt som kanton Graubiinden i det sveitsiske edsforbund. engadinsk, den retoromanske dialekten som snak­ kes i øvre del av Inndalen i Sveits. Se ►retoromans­ ke språk. Engan fergested for rutebåter i Herøy kommune på Helgeland i Nordland. Øykommunen har fergefor­ bindelse med Sandnessjøen. Fra Engan går Rv. 828 forbi kommunens administrasjonssenter Silvalen og videre til Sør-Herøy. Engan Erling, 1910-82, født i Saltdal, norsk politiker (Sp). Stortingsrepresentant for Nordland 1954-73, nestformann i Senterpartiets stortingsgruppe fra 1969.

488

ENGAN

Toralf Engan i et av sine stilrene svev fra begynnelsen av 1960-årene.

Engan, Toralf, f. 1. okt. 1936 i Hølonda i Melhus,

norsk skihopper, landets fremste i første halvdel av 1960-årene og kjent for sin gode hoppstil. Olympisk mester i stor bakke 1964, OL-sølv i normalbakke. Verdensmester i normalbakke 1962, fjerdeplass i stor bakke. Engan vant den tysk-østerrikske hoppuken 1962/63 etter tre rennseirer, Holmenkollrennet 1962 (med bakkerekord 80,5 m), samt hopprennet i Svenska Skidspelen tre år på rad (1961—63). NM 1961. Senere rikstreneri hopp (1967-69). Klubb: IL Leik, Hølonda. Engan ble tildelt Holmenkollmedaljen, Morgen­ bladets gullmedalje og Sportsjournalistenes statuett 1962, samt Fearnleys olympiske ærespris 1964. Utg. På toppen (1962, sm.m. V. Johansen). Litt.: NBL 2. utg. en gar^on [å garså] (fr.), på ungkarsvis, som ungkar, en garde [ågard] (fr. 'på vakt, på sin post'), kommandoord i fekting, se ►garde. engasjement [aggajomarj] (av fr., eng.), bundethet; forbindelse, forpliktelse, ansettelse; kontraktbundet ansettelse (særlig av opptredende kunstnere); i forretningsspråket: et forpliktelses- eller kredittforhold; i fektespråket: det at motstandernes klinger kommer i berøring med hverandre; i militærspråket: sammenstøt, fektning; i de senere år også om sterk følelsesmessig tilknytning til en sak man går sterkt inn for. engasjere, ansette i en lønnet (men ikke fast) stilling; by opp til dans; oppmuntre, oppildne, vekke interes­ se hos; engasjere fienden, gjøre et innledende angrep mot ham. engasjere seg, ta på seg (økonomiske) forpliktelser; innlate seg så sterkt på noe at ens handlefrihet hemmes: involvere seg (i en sak). engasjerende, interessevekkende. engasjert, begeistret, grepet, opptatt. engbygg, Hordeum secalinum, flerårig art i gressfamilien. Krypende jordstengel, tynne, stive strå 3-4 dm høye. 3-4 mm brede grågrønne blad som er lodne på oversiden. Naturlig voksested er eng ved sjøen, viltvoksende i Sør-Sverige, her i landet tilfeldig i veikanter og på avfallsplasser. Engdahl, Horace, f. 1948, svensk essayist, oversetter, ballett- og litteraturkritiker. En av de skarpeste og mest kunnskapsrike litteraturkritikere i Norden i dag. Som medredaktør i tidsskriftet Kris var han fra midten av 1970-årene en av de fremste introdusører av moderne tekstteori (Barthes, Derrida og Paul de Man, senere også av Maurice Blanchot). Doktorav­ handlingen Den romantiska texten (1986) har en original tilgang til den romantiske periodens littera­ tur. Til Engdahls øvrige utgivelser horer bl.a. Om uppmårksamheten (1988), Berdringens ABC. Et essa om rosten i litteraturen (1994) og Meteorer (1999). I 1997 ble han medlem av Svenska Akademien, og fra 1999 har han vært Akademiens «ståndige sekreterare». Enge, Erik, 1852-1933, født i Østre Gausdal, norsk gårdbruker og politiker. Stortingsmann for Oppland 1898-1906 (V), 1910-12 (Frisinnede V) og 1928-30 (Bondepartiet). Landbruksminister i Bratlies regje­ ring 1912-13, formann i Bondepartiet 1928-30.

Enge, Ludvig, 1878-1953, født i Vik, Nordland, norsk politiker (A). Kom 1899 som elektriker til Borregaard, og han bodde senere i Sarpsborg. Enge var med på grunnleggelsen av den første fagforening ved Borregaard 1901, av Sarpsborg arbeiderparti i 1903. Valgt som første sosialistiske stortingsmann fra Østfold 1909. På Stortinget 1910-15, 1919-21, 1928-30. Medlem av bystyre og formannskap i Sarpsborg 1905-18, ordfører 1917-18; valgt til borgermester 1919 (siden rådmann). Enge, Nils Nilsen, 1816-86, født i Birkenes, norsk politiker. I 1847 ble han stortingsmann for Nedenes amt, og var med på 18 tingsamlinger til 1882. Sluttet seg til Ueland og hans bondeprogram; medlem av Reformforeningen på Stortinget 1859-60. Han var med i skattelovskommisjonen av 1869. Enge var en av Sverdrups nærmeste rådgivere, og han hadde en ganske stor politisk innflytelse. President i Lagtinget 1880-82. Enge, Sigrun, f. 18. mai 1938 i Oslo, norsk skuespil­ ler. Debuterte 1964 på Oslo Nye Teater, ansatt der til 1968, ved Rogaland Teater 1968-71, Den Nationale Scene 1971-72, og har med enkelte avbrudd arbei­ det ved Riksteatret siden 1972. Hun har bl.a. spilt Rebecca West i Ibsens Rosmerslwlm, Titania i Shake­ speares En sommernattsdrøm og med stor styrke tittelrollen i Brechts Fru Carrarsgevær. Med sitt dempede spill viste hun en fin forståelse av Maria i Krig og fred av Tolstoj. Engebret, Engelbrekt, mannsnavn, av tysk Engelbrecht. Første stavelse kommer muligens av folkenavnet angler; annen stavelse av glhty. beraht, sam­ me ord som norrønt bjart, Tys, skinnende'. Navnet er brukt i Norge fra 1400-tallet, men forekommer vel så ofte i former som Ingebrikt, Ingebret, Embert, Embret og Emmert. Navnedag 7. november. Engebret, Bjarne, 1905-85, født i Oslo, norsk maler, elev ved Statens Kunstakademi under A. Revold, mottok i 1930-årene sterke inntrykk av tysk ekspre­ sjonisme og tidens abstraherende tendenser, ofte i en geometrisk tilstrammet form, men malte i senere år også mer naturalistiske landskaper og figurbilder. Et tidlig arbeid finnes i Nasjonalgalleriet i Oslo. Dekorative arbeider av ham i KNA-restauranten (1937) og Tostrupkjelleren (1943), begge Oslo. Han drev i mange år en privat malerskole. Litt.: NBL 2. utg.; NKL

Engebretsen, Kjell, f. 29. april 1941 i Oslo, norsk politiker (A), cand.mag. og sosionom. Administra­ sjonssjef i Oslo kommune fra 1987. Leder av Akers­ hus Arbeiderparti 1997-2002. Medlem av Akershus fylkesting 1987-93. Stortingsrepresentant for Akers­ hus 1993-2005. Engebretsen, Per, f. 16. okt. 1946 i Oslo, norsk offentlig tjenestemann og organisasjonsmann, cand, oecon. Forhandlingsleder i AF 1981—88. General­ sekretær i Norges Farmaceutiske Forening 1988-89. Direktør i Arbeids- og administrasjonsdepartementet 1991-95. Statens personaldirektør 1995-2003.1 2002 var han en kort periode konstituert som Ar­ beidsdirektør. Fra 2003 forhandlingsdirektør for Utdanningsgruppenes hovedorganisasjon (UHO). Engebrigtsen, Olav, 1878-1962, født i Oslo, norsk tegner, elev av Harriet Backer, Kristian Zahrtmann og Henri Matisse. Som medarbeider i Tidens Tegn 1910-40 utførte han bl.a. en lang rekke treffsikre portretter. Senere drev han en tegneskole i Oslo og illustrerte flere lese- og barnebøker. engel (av gr. 'sendebud'), overnaturlig åndevesen som opptrer som Guds sendebud i religioner der åpenbaring spiller en vesentlig rolle (parsisme, jødedom, kristendom, islam). Etter gammel jødisk tro rådet Jahve over en himmelsk hærskare av overjordiske vesener, men først under innflytelse fra zoroastrismen fikk engletroen en viktig rolle i jøde­ dommen. Så sent som på Jesu tid nektet saddukeerne å tro på engler. Det er særlig i de jødiske apokalyptiske skriftene at det fortelles om engler, og om deres viktige kosmiske funksjoner. Med erkeengelen i spissen danner de et himmelsk hierarki. Antallet erkeengler oppgis til fire, seks eller sju. Den øverste er Mikael, Israels skytsengel, andre er Rafael, Gabriel og Uriel. I 1 Mos 6 fortelles det om «gudesønnene» som syndet med «menneskedøtrene». Disse ble oppfattet som falne engler, og de opptrer senere som demoner i Satans tjeneste. Senjodiske forestillinger om engler ble overtatt av Det nye testamente, der de beskrives som himmels­ ke sendebud og åpenbaringsformidlere, som person­ lige skytsengler og som oppvartende og lovprisende tjenere ved Guds trone. Særlig hører vi om engler i forbindelse med Jesu gjenkomst og den siste dom. 1 Koranen får engler en sentral plass. I sure 2,177 sammenfattes islam slik: «Å tro på Gud og på Dom­ mens dag, på englene, Skriften og profetene». Kora­ nen omtaler englenes oppgaver og funksjoner; de er åndelige lysvesener som befinner seg i Guds nærhet og lovpriser ham. De er også budbringere til men­ neskene; profeten Muhammed mottok åpenbarin­ gene gjennom en engel, ifølge tradisjonen engelen Gabriel. Med utgangspunkt i Koranen utarbeidet muslimsk teologi en lære om englene, om deres natur, om de angeliske hierarkier og om deres virke blant menneskene. Engel. Carl Ludvig, 1778-1840, finsk arkitekt av tysk avstamning. Utdannet i Berlin. Først virksom i Leningrad, fra 1816 i Finland. Han satte spesielt sitt preg på det sentrale Helsinki hvor han formet Stor­ torget, flankert av Regjeringsbygningen (1818-22) og Universitetet (1828—32) og dominert av den høyt beliggende Storkyrkan (1830^10), alt utført i pusset tegl og preget av tysk og russisk klassisisme. 1824 ble Engel utnevnt til kontrollør for all offentlig bygge­ virksomhet og prosjekterte dessuten selv kirker og andre offentlige bygninger over det meste av Fin­ land, bl.a. kirken i Lapua (1827) og rådhuset i Pori (1841). Engel. Erich, 1891-1966, tysk regissør. Samarbeidet

Engel. Straffende engel, malt på mur, 1405. Detalj. Kollegiatkirken Ennenat, Puy-de-Dome, Frankrike.

489

ENGELS 1

med Brecht om oppsetningene av hans tidlige dra­ matikk i Berlin i 1920-årene frem til Tolvskillingsoperaen i 1928, og fikk stor betydning for Brechts utfor­ ming av konseptet til et episk teater. Debuterte som filmregissør 1931 og laget gjennom 1930-og 1940årene en rekke populære filmkomedier, bl.a. Pygmalion (1935). Som «harmløs» komedieregissør kunne den radikale Engel bli i Tyskland også i nazi-tiden. 1945-50 var han leder for Miinchener Kammerspiele, og satte også opp flere Brecht-stykker ved Berli­ ner Ensemble i Øst-Berlin, bl.a. Mor Courage i 1951. Av hans etterkrigsfilmer regnes de to DDR-produksjonene Affaire Blum (1948) og Der Biberpelz (1949) samt Derfrbhliche Weinberg (1952) som de viktigste. Engel, Friedrich, 1861-1941, tysk matematiker, professor i Leipzig 1889, Greifswald 1904, Giessen 1913-30. Engel var Sophus Lies elev og medarbeider og har i sine arbeider ført dennes teorier videre. Engel ble æresdoktor ved Universitetet i Oslo 1929. Sammen med professor P. Heegaard utgav han 1922-37 Sophus Lies samlede skrifter. Engelberg, by i Sveits, Unterwalden, ved elven Aa, sør for Vierwaldståtter See, 1050 moh.; 3400 innb. (1999). Kur- og vintersportssted med stor trafikk (alpint, hopprenn). Benediktinerkloster grunnlagt 1120 hersket over Engelbergdalen til franskmenne­ ne tok det i 1798. Engelberg, Roar, f. 26. juli 1964 i Hamar, norsk panfløytist. Ble interessert i instrumentet da han 12 år gammel hørte den rumenske panfløytisten Georghe Zamfir i radio; lærte seg selv å spille. Stu­ derte 1985-89 i Hilversum med Nicolai Pirvu. Debut i London 1986. Turneer i inn- og utland, bl.a. med Iver Kleive og Stein-Erik Olsen. Engelbrekt Engelbrektsson, død 1436, svensk frihetshelt av tysk, lavadelig ætt, ledet flere store folkereisninger. I 1432 var han leder for et opprør i Våsterås mot fogden Josse Eriksson. Fogden ble avsatt, men opprøret grep om seg bl.a. i Uppland, og fikk slike dimensjoner at også adelige sluttet seg til. Riksrådet sendte oppsigelsesbrev til kong ►Erik av Pommern. Engelbrekt ble rådsmedlem og 1435 «rikshøvedsmann». I løpet av året lyktes det Erik å bli godtatt som konge igjen, men 1436 brøt en ny reisning ut. Denne gang delte likevel Engelbrekt førerskapet med Karl Knutsson. Det ble Engelbrekts oppgave å dra gjennom landet for å avsette Eriks fogder og høvedsmenn. Han hadde også videre planer, og tok opp sin gamle tanke om å søke støtte hos hanseatene. Dessuten hadde han forbindelse med reisningene i Norge (se ►Bolt). Men på vei til Stockholm ble han drept, visstnok 4. mai 1436. Hans reisning vendte seg bl.a. mot hardt skattetrykk og samlet derfor brede lag av folket; men striden utvi­ det seg til en kamp mot det sterke unionskongedømmet, og dette la grunnen for politisk samarbeid med adelen og riksrådet. Fra hans tid fikk allmuen i Sverige en plass i landets politiske liv som andre land på den tid ikke kan vise maken til. Engelbrektskrbnikan, svensk middelaldersk rimkrønike skrevet som fortsettelse på Erikskrdnikan. Krøniken behandler tiden fra Engelbrektsopprørets utbrudd 1432 til mordet på Engelbrekt 1436. Se videre ►Karlskronikan. Det dreier seg om nødtørftig versifiserte fortellinger som propaganda for svensk selvstendighetspolitikk mot danskene og deres tilhengere. Engelbrektsson, Olav, ca. 1480-1538, trolig født i Trondenes, Norges siste erkebiskop. Tok magister­ graden i Rostock 1507. ble dekanus ved domkapitlet i Nidaros 1515 og erkebiskop 1523. Som erkebiskop og formann i riksrådet forsøkte han å bevare den norske kirke mot reformasjonen og å hevde norsk selvstendighet. Han fikk hindret Frederik Is kroning i Norge og at hans sønn Christian (3) ble hyllet som norsk arveherre. 1529 tok han kontakt med den fordrevne Christian 2 og støttet dennes forsøk 1531

på å vinne tilbake Norge. Etter Frederik Is død 1533 og under grevefeiden som fulgte, tok Olav kampen opp igjen for norsk selvstendighet. Målet var å få et selvstendig Norge under en egen, katolsk konge, nemlig Christian 2s svigersønn Frederik av Pfalz. De fleste danske herrer i riksrådet gikk derimot inn for Christian 3 som norsk konge; dette var bakgrunnen for at Olav under et forhandlingsmøte i Trondheim januar 1536 lot Vincents Lunge drepe og de øvrige arrestere. Det lyktes ikke Olav å få i stand en norsk folkereising, og den lovede hjelp fra keiser Karl 5 uteble også. April 1537 måtte han derfor rømme fra Norge, og døde året etter i Lier i Nederlandene (Belgia). Hans verdifulle arkiv ble overført til Norge 1830 og oppbevares nå i Riksarkivet. Engelbretsdatter, Dorothe, se ► Dorothe Engelbrets­ datter. Engelhardt, Helvig Conrad Christian, 1825-81, dansk arkeolog, særlig kjent for sine undersøkelser av de store mosefunn (myrfunn) fra yngre romersk jernalder og for sine publikasjoner Thorsbjerg mose­ fund (1863), Nydam mosefund (1865), Kragehul mosefund (1866) og Vimosefundet (1869). Etter krigen 1864 ble de to førstnevnte mosefunn overfort til museet i Kiel. Engelhardt, Henning Munch, 1757-91, født i Renda­ len, norsk prest, naturforsker og misjonær. Etter teologisk embetseksamen ved universitetet i Køben­ havn 1782, reiste han i 1783 som skipsprest til den danske kolonien Tranqebar i det sørlige India. Her virket han som prest og naturforsker frem til sin tidlige død i 1791. For Engelhardt, liksom for hans samtids teologer flest, var grensene mellom utforsk­ ning av naturen på den ene siden og tolkning og utforskning av religionen på den andre, ikke skarpe. Naturen speilet den guddommelige visdom. Ved siden av sitt arbeid som prest for danske kolonister og for lokalbefolkningen på Tranquebar, befattet Engelhardt seg således flittig med naturvitenskape­ lige sysler, og sendte regelmessig rapporter om meteorologiske og astronomiske observasjoner hjem til Vitenskabernes Selskab i København. Han etterlot seg også manuskript til en «malayisk» grammatikk og ordbok, og til en fremstilling av Tranquebars historie. Engelhart, dansk-norsk-svensk slekt; kom i begyn­ nelsen av 1600-tallet til Norge fra Tyskland. Forval­ ter ved Løkkens kobberverk Daniel Engelhart (1638-1733) var far til Nicolaus (Niels) Engelhart (ca. 1668-1719), sogneprest i Veøy i Romsdal. Fra dennes sønn Hans Engelhart (1701-61), sogneprest i Oddemes, stammer en dansk og en svensk gren, og fra en yngre sønn, Bastian Engelhart (1709-74), sogneprest i Fron i Gudbrandsdalen, stammer en norsk gren. Bastian Engelhart var far til Trankebarmisjonæren og amatørastronomen Henning Munch Engelhardt (1757-91). Til samme gren hører stats­ råd, amtmann Thomas von Westen Engelhart (1850-1905). Engelhart Alette Marie (Nicolaysen), 1896-1984, fodt i Oslo, norsk husmor og organisator. Utdannet som lærer, men gikk tidlig inn for husmorsaken, som hun utrettet mye for. Formann i Norges hus­ morforbund 1946-59, ærespresident 1961; formann i Nordens husmorforbund 1956-60, viseformann i Rådet for heimkunnskap og husstell 1960-68. Formann i FN-sambandets representantskap 194852. Litt.: NBL 2. utg. Engelhart. Nils, Niels, Nicolaus, ca. 1668-1719, fodt i Meldal, norsk prest; teologiske studier i København. Han fikk etter tjeneste som prest ved den danske krigsflåten flere presteembeter på Nordmøre og i Romsdal. Det var som Thomas von ► Westens venn og sjelesørger at han fikk betydning for norsk kirke­

historie. Engelhart ble medlem av den pietistiske prestegruppen Syvstjernen - og var nest etler von Westen den mest aktive av alle, men han var milde­ re og sindigere av vesen enn vennen. I kirkehisto­ rien regnes Syvstjernen som begynnelsen på den pietistiske bevegelsen her i landet. Engelhart. Thomas von Westen, 1850-1905, født i Vinger, norsk embetsmann og politiker, utdannet jurist. Amtmann i Bratsberg amt 1898, i Jarlsberg og Larviks amt 1902. Stortingsmann fra 1886. Han sluttet seg 1888 til det «rene venstre» og ble en av gruppens fremste menn. Odelstingspresident 1889 og 1891. Medlem av Steens regjering 1891, først som sjef for Revisionsdepartementet, senere som medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm. Han var medlem av Hagerups koalisjonsregjering 1895. Som sjef for Indredepartementet innstilte han på sanksjon av lovvedtaket om det rene flagg 1896. Engell. Hans, f. 8. okt. 1948, dansk politiker (konser­ vativ) og pressemann. Leder for Konservative Folke­ partis informasjonstjeneste 1978-82. Medlem av Folketinget 1984-2000, gruppeleder for de konser­ vative 1988-89 og 1993-98. Forsvarsminister 1982— 87, justisminister 1989-93 i Poul Schliiters regjeringer. Partileder i Konservative Folkeparti 1993-97, da han måtte gå av etter å ha kollidert i beruset tilstand. Fra 2000 sjefredaktør i Ekstra Bladet. Engelman. Jan, 1900-72, nederlandsk dikter, den betydeligste lyrikeren i gruppen omkring det katols­ ke tidsskriftet De Gemeenschap (192 5-41). Han skrev ekspresjonistisk lyrikk med sterke melodiske innslag og assosiativ ordbruk. Betydelige diktsamlinger er Het roosvenster (1927), Sine nomine (1930) og De tuin van Eros (1932). 1969 kom Het bittermeer en andere gedichten. Engelmann, Hans Ulrich, f. 1921, tysk komponist. Hans musikk er påvirket av bl.a. Varése og Dallapiccola. Har skrevet operaer (Doctor Faust's Hbllenfahrt, 1950, Magog, 1956, Der Fall Van Darntn, 1967, Ophelia, 1969), orkesterverker (Nocturnos, 1958), klaverstykker og korverker (Die Maner, 1955). Han har også komponert for film, radio og fjernsyn. engelmannsgran, Picea engelmannii, treart i furufamilien. Kan bli over 20 m høyt, har lyst gulbrune skudd med 15-25 mm lange nåler. Engelmannsgran stammer fra det vestlige Nord-Amerika og plantes en del som skogstre her i landet. Engels, by i Russland, Saratov fylke, på østsiden av Volga, rett overfor Saratov på den andre Volga-bredd (broforbindelse, ferdig 1965); 188 000 innb. (1998). Industrisenter med maskin- og karosseriindustri, fabrikasjon av kunststoffer og skotøy, slakterier m.m. 1923—41 var Engels (som til 1931 ble kalt Pokrovsk) hovedstad i Volga-tyskernes autonome sov­ jetrepublikk. Oppkalt etter Friedrich Engels. Engels. Friedrich, 1820-95, tysk filosof og politiker. Han bodde lenge i England, hvor han som funksjo­ nær og senere som aksjonær i en fabrikk i Manches­ ter lærte forholdene ved industribedrifter i 1840årenes England å kjenne. Han ble kjent med Karl Marx 1842, og 1844 inngikk de et intimt samarbeid. Sammen med Marx er Engels grunnleggeren av den marxistiske dialektiske materialisme. Sammen med Marx skrev han en rekke av de klassiske marxistiske verker, f.eks. Den hellige familie (1845), Den tyske ideologii(1846, utgitt 1932) og Det kommunistiske manifest (1848). Etter Marx' død utgav han 2. og 3. bind av Marx' hovedverk Kapitalen. Selv står Engels som forfatter av en rekke viktige verker, f.eks. Die Lage der arbeitenden Klasse in England (1845), Grundsdtzedes Kommunismus (1847), som var et viktig forarbeid til Det kommunistiske manifest, Die Entwicklung des Sozialismus von der Utopie zur Wissenschaft (1882, norsk overs. 1947) og Der Ursprung der Familie, des Privateigentums und des Staates (1884).

490

ENGELSBORG

Friedrich Engels

Filosofi. Engels' filosofiske utgangspunkt var i venstre-hegelianismen. Han har hatt stor betydning for den marxistiske politiske økonomi. Særlig viktig og omstridt innen marxistisk filosofi har han vært gjennom sine teorier om en naturens dialektikk; her står han i motsetning til Marx, som vesentlig så økonomiske, sosiale og politiske forløp som skue­ plassen for dialektiske prosesser. Engels står ved siden av Marx som den moderne sosialismes betyde­ ligste teoretiker. Den mest utførlige samling av hans verker finnes i samleutgaven K. Marx und Fr. E.s Werke, 42 bd., 1960-70. Engelsborg, norsk navn på festningen >Castel SanfAngelo i Roma. Engelschiøn, norsk slekt med navn etter gården Engelstjønn i Arendal (Austre Moland). Slektens eldste kjente mann, Audun (ca. 1540-før 1600), bodde på gården Espeland i Vegårshei. Hans sønne­ sønns sønnesønn Tore Jonssøn (død 1744) ble gift til Engelstjønn. Slektsnavnet ble i sin nåværende form tatt i bruk i 1780-årene av hans sønnesønn Peder Engelschiøn (1756-1829), som var skipsreder og trelasthandler i Kristiansand. Fra dennes sønn Erik Andreas Engelschiøn (1796-1892), sorenskriveri Valdres, stammer den nålevende gren av slekten. E. A. Engelschiøn var farfars far til slektshistorikeren, advokat Otto Sverdrup Engelschiøn (1902-82). En yngre sønn av E. A. Engelschiøn, legen Christian August Engelskjøn (1836-1911), var den første som utviklet kunstig blomstergjødning. Engelsen, Elena, norsk billedhugger, f. 1952 på Østre Toten. Utdannet ved SHKS 1969-71 og ved et steinhuggeri i Amsterdam. Lager hovedsakelig dyreskulpturer i et figurativt formspråk, f.eks. Gorilla, Mandrill, Lori, Galago og Gepard. Hun bruker ofte belgisk hardstein i sine skulpturer, men også mar­ mor, kalkstein, bronse og tre. Separatutstilling Kunstnerforbundet, Oslo 1992, kollektivutstillinger i inn- og utland, bl.a. Berlin 1993 og Dublin 1995. Offentlige utsmykninger i Bakås skole og i Gardeleiren, begge i Oslo, dessuten ved Vest-Agder sentralsy­ kehus og i Skien kretsfengsel. Innkjøpt av Nasjonal­ galleriet, Oslo Kommunes kunstsamlinger, Østre Toten kommune. Museet for samtidskunst eier marmorskulpturen Sommerfuglpuppe. Engelsen, Nils Johan, 1914-91, fodt i Hadsel, norsk teolog, cand.theol. 1948, rektor ved Baptistenes teologiske seminar 1950-85, sentrale tillitsverv i baptistkirken både nasjonalt og internasjonalt. Litt.: NBL 2. utg. engelsk, språk som hører til den germanske språkgrenen i den indoeuropeiske språkfamilien. Innen de germanske språkene utgjør engelsk sammen med tysk, nederlandsk og frisisk den vestgermanske språkgruppen. Utbredelse og varianter av engelsk

Engelsk er morsmål og offisielt språk for omkring 350 mill, mennesker i Storbritannia, Irland, USA, Canada, Australia, New Zealand og Sør-Afrika.

Videre er engelsk offisielt språk, undervisnings- og administrativt språk i mange land i Afrika, Asia, Oseania og Karibia. Engelsk er også det viktigste fremmedspråket i skolen i de øvrige landene i ver­ den, og det spiller en helt sentral rolle som interna­ sjonalt hjelpespråk. Det engelske språk brukes i dag langt utover sitt opprinnelige område i Sør-England. I tidens løp har det vunnet innpass som hovedspråk også i de tidlige­ re keltisktalende deler av de britiske øyer, Wales, Skottland og Irland. Med den britiske kolonisering og veksten av det britiske samveldet ble engelsk utbredt over store deler av den nye verden. Det største engelsktalende samfunn er i dag USA. Også Australia og New Zealand er praktisk talt rent en­ gelskspråklige land. Talespråkene i disse nye områ­ der har mange særtrekk som skiller dem fra britiskengelsk. Når det gjelder skriftspråket, er forskjellene langt mindre fremtredende; det bidrar derfor til å bevare den språklige enhet. STORBRITANNIA

Det engelske standardspråket (britisk-engelsk) er etter sin opprinnelse geografisk knyttet til SørEngland, det gjelder ikke minst den uttalenormen som er blitt kalt Received Pronunciation, forkortet RP. Denne normen, også betegnet som Oxford English eller BBCEnglish, har sterke sosiale forutsetninger, idet den oppnådde sin prestisjestilling som de høyere kfassers, kostskolenes, universitetenes og statsadmi­ nistrasjonens språk. Avvik fra standardspråket vil derfor være dels geografisk og dels sosialt betinget. Til tross for at industrialisering, skoleundervisning, massemedia m.m. har virket sterkt utjevnende, finnes det ennå i England tydelige dialektforskjeller i folkespråket. F.eks. har de nordlige dialekter vokalen [u] for RPs [a] i ord som but, come, og [aj for [æ] i ord som man, hat, og i sørvest blir [r] uttalt i ord som far. hard. I Wales kan litt over 500 000 mennesker tale walisisk, men de aller fleste bruker også engelsk. Den øvrige befolkning (ca. 82 %) bruker bare en­ gelsk. I det engelsk som tales i Wales, enten som morsmål eller som sekundært språk, spores ofte walisisk innflytelse på uttalen, spesielt intonasjonen, og undertiden på syntaksen. Skriftspråket følger den alminnelige engelske standard. I Skottland tales skotsk-gælisk i høylandet og på Hebridene, men bare ca. 66 000 mennesker behers­

ker det. I lavlandene har engelsk vært talt siden tidlig i middelalderen. De skotske dialektene hørte opprinnelig sammen med de nordengelske. Skott­ land hadde mellom 1450 og 1600 sitt eget skrift­ språk, som på grunn av sin nordengelske karakter skilte seg sterkt fra den sørengelske London-standard. Bortsett fra den særlige litteratur på lavskotsk er skriftspråket i Skottland nå praktisk talt identisk med den engelske standarden. Talemålet viser ofte en del avvik, især i uttalen av diftonger og konso­ nanten r. IRLAND

Engelsk kom til Irland ved erobringen av Dublin og andre øst-irske byer omkring 1170, men trengte i de første århundrer ikke ut over de østlige grevskaper, og var til sine tider fast etablert bare i det området som kaltes The English Pale, landet langs kysten nord og sør for Dublin. Det var først etter krigene og koloniseringen på 1500- og 1600-tallet at engelsk fikk større utbredelse. Men ennå i første halvdel av 1800-tallet var en stor del av landet irskspråklig. Irsk-engelsk, slik det nå brukes av de brede lag i størsteparten av øya Irland, har på den ene side beholdt arkaiske trekk fra Elizabeth-tidens engelsk, og dialekttrekk som reflekterer opphavet i det vest­ lige Midt-England; på den annen side er irsk-engelsk sterkt påvirket av gælisk både i uttale og fraseologi ved at språket ble tatt i bruk av en befolkning hvis opprinnelige morsmål var gælisk. Men lengst nord i provinsen Ulster var kolonistene for en stor del protestanter som kom fra det sørvestlige Skottland. De brakte med seg den lavskotske form av engelsk som kom til å prege språket i denne delen av øya. USA

Utvandringen til Nord-Amerika begynte på 1600tallet, og amerikansk-engelsk viser den dag i dag en del arkaiske trekk både i uttrykksmåte og uttale, f.eks. fall (autumn), Iguess (Isuppose), sick (ill), gotten (got), uttalen av ask, bath osv. med en fortunge-a og uttalen av name og home osv. med en lite eller ikke diftongert vokal. Andre avvik beror på at ameri­ kansk-engelsk og britisk-engelsk har valgt hvert sitt uttrykk for nye fenomener, f.eks. railroad (railway), streetcar (tram), elevator (lift), gasoline (petrol), icebox (fridge). Da mange av utvandrerne talte et språk som også i hjemlandet avvek fra standarden, er det forståelig at amerikansk-engelsk undertiden stem­ mer mer overens med britiske dialekter i ordvalg.

Engelsk. Utbredelsen av engelsk språk som hovedspråk (mørk farge) og som offisielt språk/administrasjonsspråk (lysere farge). Provinsen Québec i Canada har fransk som hovedspråk. En rekke øystater i Stillehavet og Karibiske hav som har engelsk som offisielt språk/administrasjonsspråk, er ikke avmerket på kartet.

491 f.eks. sure (certainly), I reckon (I think), candy (sweets) og rooster (cock), i grammatikk, f.eks. i bruken av shall og will, og i uttale. Amerikansk-engelsk har opptatt en stor mengde ord fra andre språk, f.eks. fra indianske språk canoe, hickory, fransk prairie, dime, spansk ranch, bonanza, nederlandsk boss, Santa Claus, tysk hambur­ ger, delicatessen. Endelig har amerikanerne vist stor oppfinnsomhet i sin bruk av det nedarvede språket, og har dannet en lang rekke malende talemåter, som tenderfoot, to hit the ceiling, to muscle in og toget under one 's skin. Rettskrivning. Amerikansk ortografi avviker på en del punkter fra britisk-engelsk praksis. Etter frihets­ krigen fremsatte Noah ► Webster forslag til nye rettskrivningsregler i den hensikt å fjerne språket i Amerika fra den britiske standarden. De fleste en­ dringsforslagene ble senere oppgitt. Blant dem som er blitt akseptert er -or for britisk -our, f.eks. color, honor, labor, -er for -re, f.eks. center, meter, theater, forskjellig praksis med hensyn til fordobling av konsonant i bøyningsformer og avledninger, f.eks. marveled, marvelous, worshiped, worshiping overfor former med -ll-, -pp- i britisk-engelsk, og forenklede former som catalog, check, program tilsvarende britiskengelsk catalogue, cheque, programme. Dialekter. Språket i USA er temmelig ensartet; loka­ le avvik i grammatikk og ordforråd er forholdsvis ubetydelige, selv om de er større enn tidligere antatt. På grunnlag av uttalen kan man imidlertid skjelne mellom forskjellige dialektområder, tydeligst i state­ ne langs atlanterhavskysten og i de nærmeste områ­ dene innenfor. En vanlig grovinndeling regner med disse hovedområdene: Northeastem, som omfatter Eastern New England og New York City; Southern, fra Virginia sørvestover til Texas og underinndelt i et kyst- og et innlandsområde; General American, som dekker resten av landet, men som når ut til kysten bare på en kort strekning, omtrent fra New Jersey til Delaware under navn som Central Eastern eller Middle Atlantic. General American har man forsøkt å inndele på forskjellige måter, men når man kommer lenger vest er det vanskeligere å finne klare dialektkriterier. General American omfatter altså langt den største delen av landet og befolkningen, og er den uttale man hyppigst forbinder med uttrykket amerikansk aksent. Av kjennetegn for denne aksenten kan foruten de tidligere nevnte arkaiske vokaluttaler anføres: en tilbakebøyd (retrofleks) r i utlyd og foran konsonant, som i fur og farm; avrunding og forlengelse av o i hot og cod osv., så det kommer til å minne om den britiske uttalen av heart og card; tap av j-lyden foran u etter t, d og n, som i Tuesday, duty og new; tilbøyelighet til å stemme intervokalisk t som i latter og better; gjennomgående langsommere taletempo, ensformigere tonebevegelser og en tendens til nasalering. Flere av disse kjennetegnene finnes ikke i de andre dialekttypene. 1 Northeastem, som står den sør-engelske uttalenormen nærmere, uttales f.eks. ikke r i utlyd og foran konsonant. Det samme er tilfelle i deler av Southern. En etnisk og sosialt betinget dialekt er såkalt Black English Vemacular (svart folkemål), som tales blant de svarte som tilhører de lavere sosiale lag, særlig i byene. Opprinnelsen til Black English er omstridt. En side hevder at utgangspunktet er å finne i det ► pidgin-språk som slavene lærte å bruke alt under transporten fra Afrika, og som senere utviklet seg til et ►kreolspråk. Dette kreolspråket ble videre for­ andret under påvirkning av språkbruken i Sørstate­ ne, og kom selv til å sette sitt preg på fremveksten av en karakteristisk sørstatsdialekt (Southern). En annen side mener å finne forklaringen i det faktum at størsteparten av den svarte folkegruppen i USAs storbyer opprinnelig kom fra de sørøstlige delstate­ ne. Derfor kan mange av særegenhetene ved Black English føres tilbake til sørstatsdialekten. Brukt utenfor sitt opphavsområde, kunne de opprinnelige dialekttrekk komme til å signalisere etnisk tilhørig­ het.

ENGELSK

CANADA

INDIA

Canada har to offisielle språk, engelsk og fransk; engelsk brukes av nesten to tredeler av befolknin­ gen. Talespråket ligger nær opp til språket i USA både i uttale og uttrykksmåte. Noe skarpt skille kan neppe trekkes, så kanadisk-engelsk kunne sies å være en variant innenfor et større nordamerikanskengelsk språkområde. Det dannede språk i skrift og tale er noe mer konservativt enn amerikanskengelsk, og den britiske innflytelsen er ennå merk­ bar særlig i storbyene. Mens engelsk i Nord-Amerika har en historie som går tilbake til begynnelsen av 1600-tallet, kommer utbredelsen av engelsk til de senere samveldelande­ ne først på 1800-tallet.

I India er bruken av engelsk en levning fra koloniti­ den. Engelsk ble brukt i administrasjon, rettsvesen, skoler, universiteter og forretningsliv, og det ble skapt en middelklasse som var helt eller delvis utdannet på engelsk, og som brukte engelsk i sitt yrke. Bare en liten del av befolkningen regner engelsk som sitt morsmål; langt flere har engelsk som sitt annetspråk. Sammenlagt er tallet på disse som jevnlig bruker engelsk anslått til bare ca. 3 %, men av en befolkning på 1 065 mill. (2004) utgjør det i underkant av 32 mill. I tillegg kommer alle de som med mindre grader av språkbeherskelse kan gjøre seg forstått på engelsk. Engelsk er stadig i bruk både som offisielt språk ved siden av hindi, og på en rekke andre områder. Det finnes fremdeles en betydelig engelskspråklig presse, og det har vokst frem en omfattende litteratur på engelsk skrevet av indiske forfattere. Engelsk som det brukes i India er oftest mer eller mindre sterkt preget av de tospråkliges indiske bakgrunn. Indisk-engelsk skiller seg ut så vel i uttale, intonasjon og talerytme, som i syntaks og setningslengde. I ordforrådet opptrer mange ord av indisk opprinnelse, og stilistisk merkes en hang til å bruke «litterære», ofte alderdommelige ord. Karakteristisk er også en mer billedlig, metaforisk uttrykksmåte.

AUSTRALIA

I Australia følger skriftspråket den sør-engelske standard. I talespråket er det små forskjeller mellom de enkelte deler av kontinentet. Derimot er det overalt tydelige forskjeller som beror på sosiale forhold. Dannet språk (Cultivated Australian English) ligger nær opp til standardengelsk, og RP nyter frem­ deles stor anseelse, selv om den har avtatt i løpet av de senere årtier. På den motsatte siden finnes en bredt folkelig språkbruk (Broad Australian English), som skiller seg ganske sterkt fra standardspråket. Mellom disse to typer ligger språkbruken hos det store flertall, med mer moderate avvik (General Australian English). Flere av særtrekkene i australsk-engelsk reflekte­ rer språket til de første og største gruppene av lands­ forviste og andre som kom til landet fra 1788 av. De kom først og fremst fra det sørlige og østlige England med London som midtpunkt. Derfor er det trekk ved australsk-engelsk uttale som minner om språket i London-området i England (se ►cockney). I ordfor­ rådet er det opptatt ord for spesielle australske foreteelser, dels ved lån fra de innfødtes språk som boomerang, dingo, kangaroo, wombat; dels ved nydan­ nelser som friarbird, overlander. Det har også vært en viss påvirkning fra amerikansk-engelsk. NEW ZEALAND

I New Zealand er tilknytningen til britisk-engelsk noe sterkere enn i Australia. Som i Australia er det liten variasjon i språkbruken geografisk sett, mens det er tydelige forskjeller som er sosialt betinget. Talespråket har en del til felles med australskengelsk, noe som skyldes at begge har en sørøst engelsk bakgrunn. Men i New Zealand mangler cockney-innslaget fra storbyen London; landdistrik­ tenes språk har spilt en større rolle. Det er også et element av skotsk og nord-engelsk innflytelse som kan spores i visse uttalevaner, og som også reflekte­ res i de mange skotske stedsnavn, særlig i South Island. Språket har tatt opp en god del maori-ord, særlig i forbindelse med lokale og innfødte forhold og begreper, som f.eks. pakeha, 'hvit person' i mot­ setning til maori: rangatira, 'maori-høvding'; whare, 'innfødt hytte, hus'. SØR-AFRIKA

1 Sør-Afrika har engelsk status som offisielt språk ved siden av afrikaans og tales som morsmål av nesten 4 mill, av en befolkning på ca. 42,5 mill. (2004). Det er 6 mill, afrikaanstalende, men mange av dem har engelsk som sekundærspråk. I landom­ rådene dominerer afrikaans, i de større byene står engelsk sterkere. Engelsk har vært foretrukket av den svarte befolkningen som medium i kampen mot apartheid, og til gjengjeld motarbeidet av afrikanderne og deres organisasjoner. I skriftspråket og i kulti­ vert talespråk er forskjellen fra den britiske standar­ den liten. 1 talespråket ellers kan en registrere avvik som strekker seg fra moderat til bredt folkelig. Noen av særtrekkene kan fores tilbake til innvandring fra det industrielle Midt-England. Andre trekk kan skyldes påvirkning fra afrikaans, som også har etterlatt sterke spor i ordforrådet, f.eks. dorp, kraal, veid, trek, hartebeest. reebok.

ANDRE DELER AV VERDEN

I de øvrige delene av det tidligere britiske koloniriket er engelsk i stor utstrekning fremdeles brukt som offisielt språk. Engelsk som morsmål for større og mindre hvite befolkningsgrupper finnes ennå i stater som Zimbabwe, Namibia, Zambia og Kenya. Som morsmål i en overveiende farget befolkning brukes engelsk (WestIndian StandardEnglish) av dem som har utdannelse og som regnes til de høyere sam­ funnslag i Jamaica og andre deler av Karibia, mens majoriteten av folkene her har et kreolspråk som morsmål. Som sekundærspråk brukes engelsk blant den fargete befolkning i de tidligere britiske besittel­ ser både i Vest-Afrika og i Øst-Afrika, og videre østover i Asia i stater som Pakistan, Sri Lanka og Singapore. For eksempel oppgis 1 mill, av Ghanas 15 mill, innbyggere å ha engelsk som sekundærspråk. Bruken som sekundærspråk oppviser lokale sær­ trekk, graden av språkbeherskelse varierer sterkt, og bruksområdene strekker seg fra administrasjon, undervisning og presse til funksjon som et lingua franca, et hjelpespråk mellom parter som ikke be­ hersker hverandres morsmål. Endelig finner man engelsk som bestanddel i sekundært utviklede blandingsspråk. Mange såkalte pidginspråk har engelsk som utgangspunkt. De har en sterkt forenklet grammatikk og et redusert ord­ forråd med innslag fra innfødte språk. Pidginspråk brukes ikke som morsmål, men fungerer som hjel­ pespråk (lingua franca), slik f.eks. vest-afrikansk pidgin spilleren viktig rolle som handelssprak. Engelskbaserte pidginspråk forekommer både i VestAfrika og i omradene på den motsatte siden av Atlanterhavet. Disse atlantiske pidgin-språk har felles røtter tilbake til slavetiden. Andre pidginspråk med engelsk som basis finnes i Østen og i Stillehavs­ området. Når et språksamfunn gir opp sitt eget språk og begynner å bruke et pidginspråk som morsmål, utvikler dette seg videre til et såkalt ►kreolspråk. Særlig i det karibiske området og i Vest-Afrika er det en rekke slike språk med basis i engelsk og med innslag fra afrikanske språk. Et eksempel er kre­ olspråket krio som brukes i Sierra Leone. Det eksiste­ rer en litteratur på krio og en bevegelse som ønsker å gjøre krio til landets nasjonalspråk. Bruken av krio har også spredt seg til andre deler av Vest-Afrika. Gullah er navnet på et språk av lignende type som tales av den svarte befolkningen på øyene utenfor kysten av South Carolina og Georgia i USA. Her er det påvist mange fellestrekk med de vest-afrikanske kreolspråk. Etter at kolonitiden er over, har de

492

ENGELSK

karibiske kreolspråkene fått okt betydning og status. Dette gjelder ikke minst det såkalte Jamaican Creole som brukes av 70 % av befolkningen i landet, og som mange onsker skal bli Jamaicas nasjonale språk. Slike tendenser til utvikling av selvstendige språk på grunnlag av engelsk minner en om de romanske språkenes oppkomst ut fra forskjellige folkelige former av det latinske språk. Språkets utvikling

Engelsk kan føres tilbake til de innbyrdes nærståen­ de dialekter som tåltes av de germanske stammer som på 400- og 500-tallet underla seg store deler av England. Anglerne (gammelengelsk Engle), som har gitt landet og språket navn (Engla land, englisc), kom fra Sor-Slesvig, sakserne fra området omkring Elbens utløp, og jutene fra den nederlandske kyst (opprinnelig kanskje fra Jylland). Deres språk hørte til de såkalte nordsjøgermanske dialekter, hvorfra også nåværende frisisk stammer. Sammen med de forskjellige tyske dialektene utgjør disse en vestgermansk språkgruppe. Engelsk er således etter sin opprinnelse et germansk språk, og er det fremdeles til tross for betydelige forandringer, særlig under påvirkning fra fransk og latin, som har gitt det et preg som avviker sterkt fra andre germanske språk. Engelskens historie som selvstendig språk begynte i innvandringstiden, mens de eldste skriftlige min­ nesmerker stammer fra kort før år 700. Vanligvis deles utviklingen i tre hovedperioder: gammelengelsk frem til omkring 1100, middelengelsk mellom 1100/1150 og 1450/1500, moderne engelsk (nyengelsk) etter 1500. GAMMELENGELSK

Gammelengelsk, også kalt angelsaksisk, bestod av en rekke mer eller mindre avvikende dialekter, som grupperer seg noenlunde tilsvarende de tre hoved­ stammenes bosetningsområder: angliske (northumbriske og merdske) dialekter i Nord- og Midt-England, saksiske i sør og sørvest, kentisk (dvs. jutisk) i sørøst. Den eldste litteraturen ble til på anglisk område, men bare lite er bevart i den opprin­ nelige språkformen. Derimot er mer, bl.a. det be­ rømte Beowtt//-kvadet, overlevert i senere omsetnin­ ger til den vest-saksiske dialekten. Denne ble i den senere del av perioden den viktigste, med en omfat­ tende litteratur, og utviklet seg til noe av en skrift språkstandard. Betegnelsen gammelengelsk brukes derfor ofte (unøyaktig) ensbetydende med vestsaksisk. For utviklingen av det senere engelske riksspråk har imidlertid anglisk spilt en større rolle. Gammelengelsk er ikke ulikt gammelnorsk. Det har et forholdsvis godt bevart bøyningssystem med fire kasus og tre kjønn i substantivene, sterk og svak adjektivboyning, personendelser og sondring mel­ lom entall og flertall i verbet, samt en rekke nominale og verbale bøyningsklasser. Ordforrådet er ennå alt overveiende germansk. De keltiske språkene som tåltes i landet før innvandringen, og som ennå er levende i Wales, Skottland og Irland, har hatt liten innvirkning. Derimot satte kristendommens innfø­ ring og møtet med den latinske religiøse litteraturen merkbare spor i ordforrådet, likesom latinske forbil­ der også ellers betydde meget for utviklingen av den gammelengelske skriftspråktradisjon. Den ganske sterke skandinaviske påvirkningen, som var følgen av danenes og nordmennenes bosetning og politiske herredømme i Nord-England (Danelagen), gir seg utslag i skriftspråket forst i middelengelsk tid. MIDDELENGELSK

Middelengelsk er på flere måter en overgangsperio­ de hvor språket undergår store forandringer, dels som videreføringer av eldre tendenser, dels som følge av de nye sosiale og politiske forholdene som den normanniske erobringen av landet medførte. I løpet av hundreåret etter invasjonen gikk det vestsaksiske skriftspråket av bruk, og utviklingen mot en landsgyldig språknorm ble avbrutt. Ved siden av latin ble fransk i stor utstrekning tatt i bruk; den

skriftlige bruk av engelsk var lenge meget begrenset. Man nyttet nå lokale språkformer også i skrift, og den middelengelske litteraturen oppviser derfor en rekke til dels meget forskjellige dialekter. Disse danner dialektområder som stort sett gjenspeiler tilstanden i gammelengelsk. Fra 1300-tallet, særlig siste halvdel, tiltar bruken av engelsk så vel i dikt­ ningen, hvor Chaucer er det mest fremtredende navn, som på områder hvor latin og fransk hittil hadde vært enerådende. Behovet for et mer ensartet skriftspråk, med mer enn bare lokal gyldighet, gjorde seg derfor sterkere gjeldende. Av naturlige grunner ble det Londons, hovedstadens, hoffets og sentraladministrasjonens språk, som vant frem som skriftspråkstandard i løpet av 1400-tallet. 1 London tåltes opprinnelig en saksisk dialekt, men den språk­ form som er grunnlaget for det nye standardspråk, er overveiende anglisk (East Midland) av karakter. Dette skyldes bl.a. en betydelig innvandring fra det sentrale og østlige Midt-England, og at innflytterne derfra gjorde seg særlig sterkt gjeldende i de høyere og innflytelsesrike samfunnslag og derved kom til å prege deres språk. Språklige forandringer. Middelengelsk er karakteri­ sert ved en rekke språklige forandringer som skjer raskest i nord, langsommere i sør. Ubetonte endestavelser svekkes og tar til å falle bort, således blir de opprinnelige substantivendelser -a, -u, -e, -an, -um, alle til -e, f.eks. dogga (hund) til dogge, senere med fullt bortfall dog. I sammenheng med dette forenkles og reduseres bøyningssystemet: i substantivene forsvinner kjønnsforskjellen, og endelser for genitiv og pluralis er de eneste som beholdes. Adjektivet blir etter hvert ubøyd; av verbets endelser for person og tall blir til slutt bare 3. person entalls -th (senere -s) tilbake. De sterke verbene reduseres betraktelig i antall, og av de øvrige nominale og verbale bøy­ ningsklasser blir bare sparsomme rester igjen (f.eks. noen få substantiver med såkalt omlydsflertall, som foot-feet). I de tilfeller hvor bøyningsendelser blir bevart, medfører tapet av kjønnsforskjell og bøy­ ningsklasser (sammen med vokalsvekkelsen) at én eneste endelsesform blir tatt i allmenn bruk hvor gammelengelsk hadde en rekke former i samme funksjon. Således blir -es den vanlige flertallsendel­ sen i substantivet, hvor gammelengelsk bl.a. hadde -as, -an, -a, -u, eller ingen endelse. Lignende forhold gjelder for genitivsendelsen -es og for fortidsendelsen -ed. I de tilfeller hvor bøyningsendelsene går tapt i funksjoner som det er nødvendig å opprettholde, blir de erstattet av nye uttrykksmidler, f.eks. preposisjonsbruk, omskrivninger og fast ordstilling. Ordforrådet. Store forandringer i ordforrådet skyl­ des fremmed påvirkning. Fra de norsk- og danskættede innbyggerne i Danelagen tok språket opp en mengde dagligord: substantiver som egg, fellow, law, sister, skirt, steak, window, adjektiver som ill, odd, rotten, weak, verber som call, east, lift, take, og endog pronomenformene they, their, them. Den franske påvirkning var først forholdsvis beskjeden, men etter 1250 økte de franske lånordene sterkt i antall. På denne tiden begynte den normanniske overklas­ sen å identifisere seg med den engelske nasjon og tok etter hvert det engelske språk i bruk. På den annen side talte mange engelskmenn fransk, og det var således et betydelig tospråklig element i befolk­ ningen. Den franske innflytelsen nådde sitt høyde­ punkt på 1300-tallet. Etter denne tid går den sterkt tilbake, samtidig som engelsk blir det eneste natur­ lige talemål i landet. Man regner at omkring 40 % av alle franske lånord i engelsk kom inn i tiden mellom 1250 og 1400. Lånene stammet i den første tiden hovedsakelig fra normannemes nordfranske dialekt (kalt anglo-fransk, slik den ble brukt og utviklet i England), etter 1300 tas de fortrinnsvis opp fra pariserfransken, tidens prestisjespråk. Mange av lånordene fra anglo-fransk hadde en form som avvek fra den pariserfranske og dermed fra den tilsvarende form i moderne fransk, f.eks. veil (slør):

fransk voile;garden (hage): fransk jardin. I en rekke tilfeller har engelsk overtatt både den anglo-franske og den pariserfranske formen, således i parene cattle/ chattel, catch/chase, ward/guard, reward/regard. I lånene er alle livets områder representert, f.eks. politikk (govern, parliament), hærvesen (soldier, battle), rettsve­ sen (jury.judge), kirkeliv (prayer, saint), medisin (rnalady, surgeon), matstell (bacon, dinner). I mange tilfeller dreier det seg om ord for nye ting og begreper, men ofte eksisterte det alt et tilsvarende ger­ mansk ord. En stor del av disse ble trengt ut av språket, mens andre ble beholdt og ennå brukes ved siden av de franske lånord, gjerne med en nyanse i betydning eller stilart; f.eks. commence er mer formelt enn begin (begynne), desireer sterkere enn wish (ønske); andre eksempler på ordpar er ancient/old, city/town, cry/weep, labour/work. MODERNE ENGELSK

Moderne engelsk er betegnelse på språket helt fra 1500 og innbefatter således f.eks. Shakespeares språkform. Også i denne perioden skjer viktige forandringer, så det er ofte hensiktsmessig å tale om tidlig og senere nyengelsk. Ordforrådet. Alt i middelengelsk hadde etterlignin­ gen av fransk åpnet veien for lån direkte fra latin. I humanismens og renessansens tidsalder økte slike lån voldsomt i antall. Stilt overfor den oppgave å anvende engelsk på stadig nye områder og å gi uttrykk for nye tanker og erkjennelser, brukte mange forfattere latin som lånekilde og mønster i et bevisst forsøk på å «berike» det engelske språk og bringe det opp til det klassiske språkideal. I samme retning virket den meget omfangsrike oversettelseslitteratur fra latin. En modererende virkning hadde en puristisk bevegelse som kjempet mot den overhåndtagende latinisering. De mest utålelige utvekster ble derfor trengt tilbake, men opptaket av latinske ord i engelsk har fortsatt like til i dag. Låneprosessen ble lettet ved at tidligere lån dannet mon­ ster for tilpasningen av nye innlån. Således var det lånt inn en mengde franske ord med endelsen -té, som i engelsk ble -ty, og som er utviklet fra akkusativformen av latinske substantiver på -tas. Engelsk tilpasser derfor uten videre latinske ord på -tas ved å gi dem endelsen -ty, f.eks. lat. celeritas til eng. celerity. På samme måte b\ir frequentia tatt inn som frequency, considerabilis som considerable. Slik har det kunnet danne seg en oppfatning av at hele det latinske ordforråd står til fri forføyning for engelsk orddannelse. Utnyttelsen av denne mulig­ het, og til dels forståelsen og den korrekte bruk av mange av de eksisterende latinske lånord, er avhen­ gig av en viss fortrolighet med det latinske språk. Det har hatt stor betydning at de klassiske språk har hatt en sterk stilling ved engelske universiteter og høyere skoler. Men for alle dem som mangler den klassiske bakgrunn, blir det ofte «hard words», vanskelige ord som ikke naturlig tilhører deres ordforråd. Tilstede­ værelsen av det store franske og latinske element har gjort engelsk særdeles åpent også for lån i almin­ nelighet, og ord fra de forskjelligste av verdens språk finner derfor stadig veien inn. Det engelske ordforråd har således fått et uhyre stort omfang. Noen eksakt beregning av ordenes antall er umulig å oppstille. Som en antydning kan nevnes at The Oxford English Dictionary (2. utg., 1989) fører opp noe over 600 000 hovedord, sam­ mensetninger og avledningen Men deler av dette ordforrådet tilhører tidligere tider. Det store flertall av ordene er av latinsk og fransk opprinnelse; selv i et utvalg av 20 000 mer allment brukte ord er under 20 % av germansk opprinnelse. Telles derimot samtlige ord i et stykke sammenhengende tale eller skrift, blir bildet et helt annet: over 70 % er her av germansk opprinnelse. Det bør imidlertid tilføyes at mange, særlig de eldste, av de franske lånordene er blitt like «engelske» som de germanske ordene. De vanskeligheter som mange foler ved bruken av «hard words», har også ført til at den alminnelige

493

ENGELSK MYNDE I

mann vanligvis bruker et meget begrenset ordforråd og altså ikke utnytter den enestående nyanserikdom som lånordene har gitt opphav til. Disse mest brukte ordene, vesentlig av germansk og delvis av fransk opprinnelse, er som følge av endelsesbortfallet enstavelses-, i høyden tostavelsesord. De gir engelsk utseende av å være et sterkt monosyllabisk språk. I motsetning til dem er alle de latinske lånordene oftest lange flerstavelsesord. Dette har ført til en konflikt mellom germanske og latinske betoningsprinsipper, og gjør det ofte umulig å se på et ords form hvorledes det skal betones. Mange ganger har avledninger av samme ord innbyrdes forskjellig betoning, f.eks. fundament, fundamental, fundamenta^ Uty. En annen følge av ordforrådets blandede opp­ rinnelse er at begreper som betydningsmessig hører sammen, og som i andre germanske språk gjerne uttrykkes ved avledninger av en felles stamme, ofte blir dekket av innbyrdes uavhengige ord, f.eks. holy (hellig), saint (helgen), sanctity (hellighet). Skriftspråket. I tidlig nyengelsk befester den nye skriftstandard sin stilling som riksmål, og utvikles mot større uniformitet. Viktige faktorer i denne utvikling er boktrykkerkunstens utbredelse og bibelspråkets innflytelse over hele landet og i alle samfunnslag. En avgjørende innsats for å normalise­ re og regulere språkbruk og ortografi ble gjort på 1700-tallet av opplysningstidens menn, igjen i tilknytning til klassiske forbilder. Hovedstadens og universitetenes språk blir etter hvert utbredt som dannet talespråk også i provinsen, om enn under bibehold av enkelte lokale uttaleeiendommeligheter. Dialektene blir trengt tilbake til en sosialt mindre­ verdig stilling, og kløften mellom dannet og vulgært talespråk blir svært utpreget. Språkstrukturen. De forandringer av språkstruktu­ ren som var begynt i middelengelsk, føres til ende, således den langt fremskredne reduksjon av bøy­ ningssystemet. Også det som stod igjen av de svek­ kede endestavelsene, faller snart helt bort. Følgen av at ordformene således ofte ikke gir uttrykk for gram­ matiske funksjoner eller for ordklasser (mange substantiver og verber får samme form, f.eks. smoke (røyk, å røyke), love (kjærlighet, å elske)), er blitt en meget stor frihet til å bruke samme ordform i flere funksjoner. Det forenklede bøyningssystemet som er blitt stående, betyr ikke at engelsk er et språk «nes­ ten uten grammatikk». Ovenfor er nevnt noen av de uttrykksmidler som overtar endelsenes funksjon. I nyengelsk kommer også en rekke andre konstruk­ sjonstyper i fast bruk, f.eks. bruken av to do ved verb (I don't sing. Doyou sing?), og typen lamsinging over­ for I sing. Uttalen. I uttalen foregår det mellom 1400- og 1700-tallet en serie viktige lydendringer som gjelder de lange vokalene. F.eks. får ord som i middelen­ gelsk uttales [li:fe], [sle:p], [go:s], [na:me], på denne måten sin moderne uttale [laif], [sli:p], [gu:s], [neim]. Rettskrivningen har imidlertid ikke fulgt med i denne utviklingen. Den representerer ennå den middelengelske uttalen: life (liv), sleep (søvn), goose (gås), name (navn). Meget av den iøynefallende mangel på konsekvens i forholdet mellom uttale og skrift i engelsk kan føres tilbake til disse lydendringene. Den samme konservative innstilling forklarer f.eks. skrivemåter som sight [sait], might [mait], hvor gh er bevart til tross for at den h-lyd (sml. tysk Sicht, Macht) som den opprinnelig stod for, er forstummet. Mange av skriftbildene reflekterer gamle skriftvaner, i house [haus], mouse [maus] er således ou den mid­ delengelske skrivemåte for lang u (sml. norsk hus, mus), som i nyengelsk ble [au]. Hensynet til etymo­ logisk samhørighet mellom ord selv om de har fått forskjellig uttale, har også virket i samme retning. Det har fra tid til annen vært fremmet forslag til forenkling og rasjonalisering av den engelske stave­ måten. Et eget selskap. The Simplified Spelling Society, ble stiftet på 1800-tallet for å arbeide for

denne sak. Hittil har imidlertid ingen konkrete forslag vunnet alminnelig tilslutning. engelsk blodhund, britisk hunderase, se ►blodhund. engelskblått, blått, lysekte fargestoff, dss. ► berlinerblått. engelsk broderi, en utskårsøm hvor mønsteret enten dannes av hull i ulike fasonger kantet med cordonnetsting, eller av hull, tykksøm og plattsøm. Engelskbukta, bred, åpen bukt på østsiden av Forlandsundet, på vestsiden av Spitsbergen, Svalbard, ca. 8 km sørvest for Ny Ålesund. Brukt som havn av engelske hvalfangere på 1600- og 1700-tallet. engelsk bulldog (eng. 'okse' og 'hund'), Englands nasjonale hunderase, opprinnelig spesialist på oksekamper (kamp mellom okse og hund), populær publikumsunderholdning i Storbritannia fra middel­ alderen til de ble forbudt på midten av 1800-tallet. Inntil oksekampene opphørte, var bulldogen en kraftig, lettbent hund med temmelig skarpt tempe­ rament. Sitt nåværende utseende har rasen fått fra slutten av 1800-tallet; det sedate og utpreget venn­ lige vesen har den fått på 1900-tallet. Det er ikke riktig som mange tror at bulldogen hører til en arg rase, og at den får krampe i kjevene når den biler og ikke kan slippe taket. Lavbent, meget tung og kraf­ tig; mankehøyde er ikke fastsatt, vekten er omkring 25 kg. Hodet meget stort i forhold til kroppen; mas­ sivt, bredt skalleparti; dyp stopp; bred, meget kort snute; underbitt; øynene lavt og vidt stilt; små, tynne, bakoverbrettede ører; forkroppen betydelig bredere enn bakkroppen; kort, sterk rygg; lavt ansatt, korketrekkerformel hale; kort, glatt pels; hvit, rød, beige, tigret eller hvit med flekker. Engelske kanal, eng. The English Channel, fr. La Manche, populært kalt Kanalen, den arm av Atlanter­ havet som skiller England fra Europas fastland. Lengden er 640 km, bredden er sterkt varierende, fra 160 km lengst i vest til det vel 30 km smale stredet ved Dover (eng. Strait of Dover, fr. Pasde Calais) i øst. Dybden er liten: i vest vel 100 m (med en inntil 171 m dyp renne utenfor kysten av Nor­ mandie), i øst bare 35-55 m (ett enkelt sted 63 m). Forskjellen mellom høyvann og lavvann er 7,9 m ved Boulogne, vel 6 m ved Ouessant. Engelske kanal er ikke et gammelt havområde; så sent som under siste istid løp et dalføre noenlunde midt i det som nå er Kanalen, med en elv i dalbun­ nen og sideelver fra begge kanter. Da jordskorpen i dette område ble trykket ned, kom dalstrøket under vann, og har vært det siden. Tunnel under kanalen ble foreslått allerede på 1700tallet. Senere propaganderte mange andre ingeniø­ rer for sine ideer, men først i 1966 ble det fattet endelig vedtak om å bygge en tunnel. Dette resulter­ te i ►Eurotunnelen som ble åpnet 1994. engelsk fullblodshest, hesterase som er utviklet for galoppløp. Avlen i Norge er av begrenset omfang (ca. 100 føll fødes pr. år). Norsk Jockeyklubb og Norsk Forening for Fullblodsavl har ansvar for avlen, registreringsarbeidet skjer ved forstnevnte organisa­ sjon. Rasen blir også brukt i ridesporten, og særlig hingster fra denne rasen benyttes til foredling av ridehestraser (halvblodsraser). Se ►fullblodshest. engelsk gulerle, Motacilla flgya flavissima, underart av gulerle, Motacillaflgya, fugleart i erlefamilien. Han­ nen har om våren gulgrønt hode, en lysende gul stripe over øyet og sterkt gul underside. En meget sjelden hekkefugl på Jæren og Lista. Den er obser­ vert iblant også andre steder i Sør-Norge. Hekker hovedsakelig i Storbritannia. engelsk hagestil, se ►engelsk landskapsstil. engelsk horn (fr. coranglais), treblåseinstrument som ligner obo, men er stemt en kvint lavere, omfang ea2. Navnet skriver seg sannsynligvis fra at instru­ mentet var mye brukt i England på slutten av 1700tallet.

engelsk jord, løs bergart, en walisisk varietet av

► trippel. Består av mikroskopiske skall av kiselalger og brukes som slipemiddel. engelskkarse, water cress, Rorippa nasturtium-aquaticum, art i korsblomstfamilien som dyrkes som grønnsaks- og krydderplante i Storbritannia og i middelhavslandene. Runde, saftige blad med en litt skarp smak, brukes som krydder i salater, grønnsaksog kjøttretter. Kalles noe feilaktig for brønnkarse. Arten finnes også forvillet i Norge. engelsk landskapsstil, stilretning i hagekunsten med opphav i England på 1700-tallet. Opprinnelige kjennetegn er ubrutte, bølgende gressarealer med naturalistiske vannflater og grupper av løvtrær, omgitt av frie trebeplantninger med åpne utsyn over omgivende landskap og med paviljonger og skulptur som blikkfang. Stilretningen gikk gjennom mange utviklingsfaser og endret karakter i sterk grad på 1800-tallet. Et typisk norsk eksempel er parken på Bogstad, Oslo. Se også ►hagekunst. engelsk litteratur, betegnelse forden engelskspråk­ lige litteratur på De britiske øyer; i videste forstand dessuten all litteratur på engelsk språk, uansett hvor den stammer fra. Se ►Storbritannia, ►Australia osv. (litteratur). engelskmann.

1 (sjøuttrykk). Dss. nakkestikk. 2 (idrett). I turn et avhopp fra svingstang eller ringer med baklengs salto. engelsk mastiff, britisk hunderase, stammer fra hunder brakt til Storbritannia med anglerne og sakserne, muligens allerede med kelterne. Romerne importerte den fra Britannia til hundekamper i Circus. I Storbritannia ble hundene brukt til jakt på store rovdyr som ulv og bjørn. Da hundekamper ble moderne i England, var mastiffer de første hunder som ble brukt. Med hundekampene holdt rasen på å forsvinne på midten av 1800-tallet; den var for vill og uregjerlig for vanlige folk. Noen få oppdrettere tok seg av rasen og fremavlet dens sedate gemytt. Rektangulær, kraftig og massiv, mankehøyde mini­ mum 76 cm for hannhunder, 70 cm for tisper. Skallen er mektig og bred. Markert stopp og kort, bred snute. Øynene er små, ørene tynne, høyt ansatte og hengende. Halen er lang og hengende. Kort, noe grov pels; rød, sølvgrå, aprikos eller tigret, svart maske. engelsk mil, mile, øvelse i friidrett, baneløp over 1609,34 m. Ikke internasjonal mesterskapsøvelse. Per 1. jan. 2005 er verdensrekorden (utendørs) for menn 3.43,13 (Hicham El Guerrouj, Marokko, satt 1999) og for kvinner 4.12,56 (Svetlana Masterkova, Russland, satt 1996). engelsk mynde, uoffisiell benevnelse, brukes mest om hunderasen greyhound, dels også om whippet.

494

ENGELSKNÆRINGEN

Engelsknæringen, nes i Lebesby kommune, Finn­

mark, på vestsiden av Corgasnjårga (Nordkinnhalvøya), sørvest for Kinnarodden mot Oksfjorden. engelskrødt, finmalt jernoksid, Fe2O3. Brukes som rødt pigment og som poleringsmiddel for glass og visse metaller som gull og sølv. engelsk salt, bittersalt, vannholdig magnesiumsulfat. Se ►epsomitt. engelsk setter, britisk, stående fuglehundrase; den tallrikeste av de tre setter-rasene. Først introdusert og renavlet av Edward Laverack, som på størstede­ len av 1800-tallet var en dominerende oppdretter; rasen fikk på mange hold betegnelsen «laveracksetter». Laverack baserte sitt oppdrett på så nær innavl at rasen holdt på å dø ut av mangel på livskraft. Den ble reddet av rasens andre storoppdretter, R. L. Purcell-Llewellin, som brakte den på fote igjen på slutten av 1800-tallet. Rasens eksteriøre og bruks­ messige kvalitet i Norge ansees å være blant verdens høyeste. Mankehøyde 65-68 cm for hannhunder, 61-65 cm for tisper. Smal, godt hvelvet skalle, godt synlig stopp, dyp snute av god lengde; middels lange, lavt ansatte, hengende ører; rektangulær, elegant kropp; middels lang, svakt sabelformet hale; lang, silkebløt, glinsende, ikke krøllet pels; hvit med småflekker i svart, gult og brunt, eller trikolor. engelsk skinn, moleskin, en sterk og kraftig bomullseller viskosevare i sateng binding, ruet på vrangen, stykkfarget. engelsk springer spaniel britisk, støtende fuglehund; gammel som forholdsvis konstant varietet, anerkjent som rase i 1902. Engelsk springer spaniel har i behold sine gode jaktegenskaper og brukes i stor utstrekning som apportør. Mankehøyde ca. 51 cm. Middels langt hode, forholdsvis bred skalle og kraftig snute; lange, dråpeformede, lavt ansatte, hengende ører; kraftig, rektangulær kropp; lavt ansatt hale; halvlang, tett, rett, godt dekkende pels; hvit-ogsvart, hvit-og-brun eller noen av disse kombinasjo­ ner med tan-tegninger. engelsk svette, sudor anglicus, epidemisk sykdom av ukjent årsak som opptrådte i flere europeiske land, særlig i England, på 1400- og 1500-tallet. Den ytret seg ved sterk svetting og førte oftest til døden i løpet av få dager. engelsk syke, tidligere vanlig navn på ► rakitt. engelsktistel, Cirsium dissectum, flerårig, 30-40 cm høy urt i kurvplantefamilien. Ugrenet, hvitfiltet stengel med bare én kurv, mørkt purpurrød. Gressmyr, etter 1940 forvillet i Aust-Agder, men er nå utgått. engelsk toy terrier, også kalt black and tan, engelsk miniatyrhunderase, oppstått ved utvalg og innavl på små manchester terriere. Ble i annen halvdel av 1800-tallet forsøkt avlet så liten at den var nær ved å dø ut. Hunden er nå like mye terrier som «toy» (eng. 'leketøy'). Kort, rektangulær; mankehøyde 25-30 cm. Langt, smalt, kileformet hode; helt eller delvis stående ører; elegant kropp; moderat lang, sabelformet hale; kort, glatt, tilliggende hårlag; kullsvart med rødbrune, skarpt avgrensede tegnin­ ger.

engelsk åpning, åpningssystem i sjakk hvor hvits

forste trekk er c2-c4, ofte besvart med svart e7-e5. Engelstad, to norske slekter, begge med navn etter gården Vestre Engelstad i Nannestad. 1 Stammer fra Poul Larsen Engelstad (1719-73), som var farfar til tollbetjent Christopher Engelstad (1786-1835). Hans sønner var jernbanedirektør Jess Julius Engelstad (1822-96) og oberstløytnant Carl Theodor Engelstad (1827-1916). Sistnevnte var far til overrettssakforer, generalsekretær i Moralvernforeningen Bjarne Engelstad (1872-1939), som igjen var far til museumsdirektør Eivind Stenersen Engel­ stad (1900-69), gift med kunsthistorikeren Helen Engelstad, f. Wright (1908-89). 2 Stammer fra militærmusikeren Hans Henrich Glæser (ca. 1672-1755). Dennes sønnesønn Gulbrand Jørgensen (1776-1857) ble gårdbruker på Vestre Engelstad etter sin svigerfar. Hans yngste sønn var fullmektig Johan Engelstad (1833-1918), som var far til oberst, generalfelttøymester Karl Johan Fredrik Engelstad (1871-1960) og overrettssakforer Sigurd Engelstad (1878-1916). Sistnevnte var far til genealogen, førstearkivar i Riksarkivet Sigurd Engel­ stad (f. 1914) og forfatteren Carl (Johan) Fredrik Engelstad (1915—96), gift med lege Vibeke Engelstad (1919-2004). Deres sønn er sosiologen, professor Fredrik Engelstad (f. 1944), gift med sjefredaktør, professor Irene Engelstad, f. Johnson (f. 1944). Engelstad, Carl (Johan) Fredrik, 1915-96, fodt i Hadsel, norsk litteraturforsker, forfatter og journa­ list; bror av S. Engelstad, g.m. V. Engelstad. Magis­ tergrad i europeisk litteraturhistorie 1941, journalist og forlagskonsulent 1941-44, teater- og litteraturan­ melder i Morgenbladet 1945-60, kulturredaktør sst. 1958-60; redaktør av Spektrum 1946-49, sjef for Nationaltheatret 1960-61, kulturmedarbeider og kritiker i Aftenposten fra 1965. Han vurderte ut fra et klart kristent standpunkt og med friskt tempera­ ment. I 1940 gav han ut en verdifull studie i Sigrid Undsets middelalderromaner, Mennesker og makter, som ble fulgt av livsskildringen Frans av Assisi; truba­ dur og helgen (1942) og en biografi, Ronald Fangen; en mann og hans samtid (1946). Engelstad debuterte som forfatter med skuespille­ ne Pen eldre herre (oppfort på Trøndelag Teater 1949) og Ung mann på vingene (sammen med Barthold Halle, oppført på Studioteatret s.å.). TreMaridalsspill kom i 1981.1 1957 gav han ut romanen Gjester i mørket, som vakte atskillig interesse. Kulturkollisjon i Afrika utkom 1968. En samling av Engelstads artik­ ler i Aftenposten ble i 1975 utgitt under tittelen Et ord er et under, mens litterære essayer kom samlet ut i 1982: Drømmen om mennesket, fulgt av en ny samling essayer, Fortid og nærhet (1992). Ludvig Holberg kom i 1984, en bok om Johan Herman Wessel: Norske Selskabs Blomst og Krone, kom 1992. Som skjønnlitte­ rær forfatter når han lengst i Størst blant dem (1977) og i Jeanne d'Arc-romanen De levendes land (1986); begge ble tildelt Norsk litteraturkritikerlags pris. Engelstad, Eivind Stenersen, 1900-69, fodt i Oslo, norsk arkeolog og kunsthistoriker; g.m. H. Engel­ stad, brorsønns sønn av J. J. Engelstad. Dr.philos. 1934. Statens museumsdirektør 1964. Han var direktør for Kunstindustrimuseet i Oslo 1960-67. Blant hans vitenskapelige arbeider kan nevnes doktoravhandlingen Østnorske ristninger og malinger av den arktiske gruppe (1934), Senmiddelalderens kunst i Norge ca. 1400-1535 (1936) og Kunstindustrien; tidsmiljø, teknikk, form og dekor (1950). Engelstad. Helen, 1908-89, fodt i Helsingør, norsk kunsthistoriker og formingspedagog; g.m. E. Engel­ stad. Konservator ved Stavanger Museums kultur­ historiske avdeling og bestyrer av museet på Ledaal 1946-47; rektor ved Statens lærerskole i forming,

Engelsk setter

Oslo 1947-76. gav ut en rekke bøker om tekstilhistorie, kulturhistorie og brukskunst, bl.a. Messeklærog alterskrud (1941). Norske ryer (1942), Refil, bunad, tjeld (1952), DobbeltveviNorge (1958). Litt.: NBL 2. utg. Engelstad. Jess Julius, 1822-96, født i Oslo, norsk jernbaneadministrator. Utdannet som ingeniøroffi­ ser. Meget benyttet broingenior i 1850-årene; bygde bl.a. Nygårdsbroen i Bergen, Sarpsbrua og Fossum bru i Østfold. Overbestyrer ved Norsk Hovedjernbane 1859-96, trafikkdirektør ved Norges Statsbaner 1883-89. Engelstad, Kirsten, f. 11. mars 1940 i Stavanger, norsk bibliotekar. Cand.philol. 1972. Vikar i Riks­ bibliotektjenesten fra 1976, fast ansatt 1977. Funge­ rende riksbibliotekar 1994-99, riksbibliotekar fra jan. 1999. Engelstad, Sigurd, f. 2. jan. 1914 i Hadsel, norsk genealog; bror av C. F. Engelstad. Antikvarbokhand­ ler 1939-51; ansatt ved Riksarkivet 1970, førstearki­ var 1979-83. Han har utgitt Norge i kart gjennom 400 år (1952), det store verket Blakstad i Asker;gården og slekten (1958) og flere stamtavler. Medredaktør av Norsk slektshistorisk tidsskrift 1960-75. Engelstad, Vibeke, 1919-2004, født i Sandefjord, norsk lege, spesialist i psykiatri; gift med C. J. F. Engelstad. Utgav bl.a. Sett og hørt som lege i Afrika (1965), om inntrykk fra sin legevirksomhet ved et Redd Barna-hospital i Tanzania, Menneskeriket, (1973) om mentalhygiene, som s.å. vant Asche­ hougs konkurranse om beste fagbok, og flere bøker av populærvitenskapelig tilsnitt om mellommennes­ kelige forhold og om mentalhygiene. Mening og Mysterium. Streif i religionspsykologi utkom 1995. Engelstoft. Povl, 1876-1961, dansk historiker og leksikograf, opptatt av eldre og moderne politisk historie. Han skrev bl.a. flere avsnitt i Det danske folks historie, redaktør for Dansk biografisk leksikon (2. utg. sm.m. Svend Dahl, 1933—44) og for Hagerups konversationsleksikon (4. utg. 1948-53) og var medarbeider i en rekke andre oppslagsverk. Skrev sm.m. F. W. Wendt Haandbog i Danmarks politiske Historie fra Freden i Kiel til vore Dage (1934). Engelsviken, Engalsvik, fiskehavn i Fredrikstad kommune, Østfold, i tidligere Onsøy kommune. Engelsviken ligger på fastlandet ved det trange sundet innenfor Engelsvikoya. Fiskehavn med fiskeforedling, båtslipp og motorverksted. Sommer­ turisme. Fra 2003 er tettbebyggelsen i Engelsviken definert som en del av Lervik tettsted. Rundt tettste­ det betydelig hyttebebyggelse. Navnet. Opprinnelig navn Ingjaldsvik, av manns­ navnet Tngjald'. Engelsviken. Henrik, f. 1968 i Fredrikstad, norsk san­ ger (tenor), utdannet ved Norges musikkhøgskole og Statens operahøgskole. Gjennombrudd 1999 som Alfredo i La Traviata på Den Norske Opera hvor han er ansatt. Også bl.a. Tamino i Tryllefløyten, Fenton i Falstaff, Hertugen av Mantova i Rigoletto, Rodolfo i La Boheme. Har medvirket i en rekke fremførelser av kirkemusikk. Engelsviken. Tormod, f. 1943, norsk teolog, misjo­ nær og misjonsforsker; cand.theol. 1969, Ph.D. 1981. Han var misjonær i Etiopia for Norsk Luthersk Misjonssamband 1971-73 og lærer på Fjellhaug Skoler 1976-78. Fra 1978 ansatt ved Menighetsfa­ kultetet, siden 1998 som professor i misjonsvitenskap. Han ble også professor II ved Mediehøgskolen Gimlekollen i Kristiansand fra 2003. Engelsviken har skrevet flere boker om den karismatiske beve­ gelse og om misjon, bl.a. Ånden i Ordet (1977), Beset­ telse og åndsutdrivelse (1978), The Gift of the Spirit (198 i) og Fortolkning til Lukas-evangeliet (1993). Han har hatt flere tillitsverv i norske og internasjonale organisasjoner for kirke og misjon, bl.a. som for­ mann for Den norske Lausannekomité, for Oasebevegelsen og for Egede-Instituttet for misjonskunn-

ENGER

495

skap og misjonsgransking. Medlem av Kirkenes Verdensråds misjonskommisjon (1999-) og leder av Mellomkirkelig råd for Den norske kirke 19992002. Engelund. Svend (Arne), f. 4. april 1908, dansk maler, elev av Kræsten Iversen på Kunstakademiet i København 1931-34. Han er representert i Nasjo­ nalgalleriet i Oslo med et av sine karakteristiske landskaper, gjengitt med fin sans for de koloristiske verdier i det enkle, sommergrønne, jyske sletteland. Han har også utført veggmalerier. Engeløya, øy i Steigen kommune, Nordland, om lag 75 km nordøst for Bodø; ca. 69 km2. Skogbar og berglendt med bratte, gresskledde fjell. Høyeste topp er Trohornet, 649 moh. Berggrunnen består hoved­ sakelig av glimmerskifer. Den fruktbare strandflaten er kommunens største jordbruksområde. Øya er landfast med broforbindelse til Ålstad over Flagsundet (Rv. 835) fra Bogen. På sørvestsiden ligger Steigen kirke og den gamle høvdinggården Steig. Her bodde lendmannen Sigurd Ranesson på 11 OO-tallet, og gården var sete for lagmennene over Nordland og Finnmark til 1797. Ting ble holdt hvert år den 17. juni. Mange fortids­ minner, bl.a. rester av et ringtun fra tidlig vikingtid på Vollmoen nord for Steig. Her arrangeres hvert annet år Steigen Sagaspill, som bygger på historien om Hagbard og Signe. Ved Grådussan, lengst nord­ vest på øya, bygde tyskerne under den annen ver­ denskrig et stort befestningsanlegg med store kano­ ner som skulle dekke Vestfjorden og innseilingen til Narvik. Øya har et godt bevart kulturlandskap og en mye brukt turløype går til Prestkona, øyas nest høyeste fjell (646 moh.). Navnet kommer av norrønt Qngull, angel, krok; antagelig etter øyas form. Engeløybruene, broer som knytter Engeloya i Stei­ gen kommune i Nordland til fastlandet. De ble tatt i bruk i 1978 og består av en høybro på 548 m med et hovedspenn på 110 m, og en lavbro på 350 m. Engen, gate og område i Bergen kommune, Horda­ land, i bykjernen sør for Nordnes. Ved Engen ligger bl.a. Den Nationale Scene, Engen kinosenter (på tomten til det tidligere Komediehuset) og bygningen til Selskapet Den gode Hensigt (Logen). Historikk. Engen var i middelalderen et åpent område som ble kalt Jonsvollene etter Jonsklosteret

som hadde beitemarker her. Her stod 1181 kamper mellom kong Sverres menn og bondehæren. Jonsklosterets eiendommer ble 1 599 overdratt til byen, og Borgervæpningen (senere også de militære myndigheter) nyttet området som mønstrings- og ekserserplass fra 1624 til midten av 1800-tallet. Omkring 1700 var det gapestokk og kak på Engen. Ved Engen kom Bergens forste sykehus i drift 1754, og fra 1800 byens første teater, Komediehuset på Engen, som ble ødelagt i bombeangrep 1944. Områ­ det var byens festplass (Bjørnstjerne Bjornson holdt 17. mai-taler her), men ble på 1800-tallet karakteri­ sert som en sandslette. For å gjøre det lettere frem­ kommelig i dårlig vær, ble det lagt helleganger. Gaten ble regulert 1850. Engen. Hans, 1912-66, født i Ringebu, norsk presse­ mann og diplomat. Han var i sambandstjenesten mellom regjeringen og hjemmefrontledelsen 194145, utenriksredaktør i Verdens Gang 1946-49. Ambassaderåd ved Norges FN-delegasjon 1951-52, ambassadør 1952-58. Han var statssekretær i Uten­ riksdepartementet 1958-63 og ambassadør i Wash­ ington 1963-66. Ledet Engen-utvalget, som i sin innstilling fra 1961 utformet norsk bistandspolitikk. Litt.: NBL 2. utg. en général [å general] (fr.), dss. ►generaliter; i al­ minnelighet. Enger. Asle Ellingsen, 1906-2000, norsk teolog; småkirkeprest i Piperviken, Oslo 1940. Meldte seg 1943 som frivillig feltprest for norske offiserer i krigsfangenskap i Polen og Tyskland. Sogneprest i Hønefoss fra 1946, i Frogner menighet, Oslo 1955— 76. Styreformann i Oslo Indremisjon 1964-71, president i Kristent Befals Samfunn. Utgitt Med feltprestens øyne (1950). Litt.: NBL 2. utg.; Odland, P: A.E.: 90 år i lysglansen, 1996 Enger. Babben, (eg. Barbra Mette), f. 19. sept. 1939, norsk skiløper. Olympisk mester i stafett 1968. OLdeltakerogså 1964. NM på 5 km 1963 (uoffisiell) og på 10 km 1963 og 1964. Seks NM på rad i stafett for Romerikslagets IL, Oslo (1965-70). Representerte først Ready, Oslo. Enger, Cecilie, f. 1963 i Oslo, norsk forfatter og journalist. Hun har gitt ut romanene Nødvendigheten (1994) og Ytterpunkt (1996). Brødrene Henriksen, som

handler om vennskap mellom brødre, kom 2000. Boken fikk en svært god mottakelse og må regnes for et litterært gjennombrudd. Romanen Se i nåde utkom 2003. Enger. Einar, f. 16. aug. 1950, norsk næringslivsle­ der, konsernsjef i ► Norges Statsbaner AS siden mars 2001. Agronom; utdannelse fra Norges Landbruks­ høgskole og Handelshøyskolen BL Adm.dir. for Tine Norske Meierier 1995-2001. Erfaring med ledelse og markedsføring innen landbruksnæringen, bl.a. adm. dir. for Fellesmeieriet 1992-94, adm.dir. for Vestfold-Buskerud Slakteri 1994-95. Enger. Elling, 1905-79, fodt i Skotfoss, norsk kom­ ponist, organist og kordirigent. Utdannet ved Mu­ sikkonservatoriet i Oslo. Virket som organist i Trom­ sø 1930-36, senere som organist og kordirigent i Oslo. Skrev melodien Bli med, bli med til livet!, kanta­ ter, orkesterstykker, motetter, orgelverker m.m. Enger. Erik, f. 10. april 1927 i Oslo, norsk lege, professor i medisin (indremedisin) ved Universitetet i Oslo og overlege ved Ullevål sykehus 1973-95. 1983-95 også klinikkoverlege (indremedisin) ved Ullevål sykehus. Allsidig medisinsk forsker, særlig innenfor hjerte- og nyresykdommer, derunder behandling og etterbehandling av akutte forgiftnin­ ger bl.a. med narkotiske stoffer, alkohol og medika­ menter. Enger har skrevet avhandlinger om etiske og juridiske problemer knyttet til legevirksomhet, og har som formann i Den norske lægeforenings råd for legeetikk 1974-85 hatt betydelig innflytelse i den løpende debatt om dette problemkompleks. Enger. Erling, 1899-1990, fodt i Fåberg, norsk maler, skogbrukskandidat 1924, elev SHKS 1928 og av Axel Revold på Statens Kunstakademi 1930. Fikk avgjørende inntrykk av europeisk malerkunst, bl.a. tysk ekspresjonisme. Omkring 1940 fant han frem til en helt personlig stil gjennom møtet med naturen og menneskene i hjembygda Enebakk. Han tok sine originale folkelige typer på kornet med en karakteriseringsevne som lå nær opptil karikering, men bildene har både menneskelig medfølelse øg befrien­ de humør. Noen kjente verker er Det hellige dyr (1943), Vekstring svinger lua (1940, NG), Gårdsgutten (1943, NG), Gantmefgård (1943), Familien (1948, NG). En middelhavsreise 1947 inspirerte ham til en rekke fantasifulle komposisjoner som Guidens stemme og Rytterstatue. Han besøkte igjen Italia 1951-52.

496

ENGER

Representert i en rekke norske gallerier og museer, også i Sverige, Danmark og Island. Litt.: E.E.: 1899-1990, [1991] (utstilling: Kunstner­ nes hus, 1991. Biografi og bibliografi: 28-33); NBL2. utg.; NKL Enger, Knut, 1924-83, norsk prest; cand.theol. 1950, dr.theol. Princeton 1962. Han var speidersjef i Norge 1968-76, sykehusprest ved Bærum sykehus fra 1964, ved Dikemark sykehus fra 1970. Enger utgav bøkene Statskirke eller frikirke (1968) og Innføring i sjelesorg (2 bd., 1971-77). Enger, Leif, 1900-77, født i Oslo, norsk skuespiller. Han debuterte 1929 i Broadway på Centralteatret, hvor han 1946-59 spilte en rekke roller bl.a. i Finn Bøs sommerspill. Startet 1931 Carl Johan Teatret i samarbeid med Anton Heiberg og Thorleif Reiss, og var ansatt der til 1946. Han hadde en rekke opptre­ dener i NRK og medvirket i norsk film. Enger, Leif Helge, f. 29. aug. 1934 i Skotfoss, norsk designer; utdannet som keramiker ved Statens håndverks- og kunstindustriskole; ved Porsgrunds Porselænsfabrik fra 1961; arbeider mest med frihåndsdreid og håndmalt steingods. Representert på de tre norske kunstindustrimuseet og Keramikkmuseet i Faenza. Enger, Ole, f. 14. mars 1948, norsk industrileder; cand.agric. fra NLH. Ansatt i Norsildmel i Bergen 1971-86, i Norsk Hydro 1986-91, bl.a. som adm. direktør for Hydro Seafood. Konsernsjef i Elkem fra 1992. Enger, Per (Engebret) Stockfleth, f. 1929 i Oslo, norsk zoofysiolog, særlig kjent for sine fysiologiske undersøkelser over hørsel hos fisk. Tilknyttet Uni­ versitetet i Oslo siden 1956; i perioden 1975-94 som professor i zoofysiologi. Enger har også studert fiskenes sidelinjeorgan og de særskilte organene hos grupper av elektriske fisk. Enger, Rolf, f. 10. nov. 1960 i Moss, norsk forfatter og journalist. Stilsikker prosaist som i en ordknapp, tøff stil skildrer et proletært miljø, gjerne med barn eller unge i hovedrollen. Debuterte 1989 med novel­ lesamlingen Ikke en urmaker i verden. Har senere utgitt samlingene Bronsegutter (1991) og Hvis noen skulle være så vemmelige (1997), samt romanene Solformørkelse (1994) og Tid og ro (2001). Enger, Thorleif, f. 31. okt. 1943, norsk næringslivsle­ der. Ansatt i Shell i Houston, USA 1970-73. Ansatt i Norsk Hydro fra 1973, konserndirektør fra 1996, fra 1997 for gjødseldivisjonen Agri. Konsernleder i gjødselselskapet Yara International (det tidl. Norsk Hydro Agri) fra 2004. Styreleder i Telenor fra 2003. Engerdal, kommune i Hedmark fylke, opprettet 1911 av deler av Trysil, Ytre Rendal, Øvre Rendal og Tolga i 1911. Grenser i øst til Sverige og i nord til Røros kommune i Sør-Trøndelag. Den nordlige delen av kommunen ligger på begge sider av Fe­ munden (662 moh.). Natur. Berggrunnen består av næringsfattig sparagmitt skjøvet over grunnfjellet. Berggrunnen øst for forkastningen som danner selve Engerdalen, består av grunnfjellsgranitt. I sørvest renner Trysilelva (Klara) i en bue fra Femunden, og i sørøst renner Engera fra fjellene sør for Femunden gjennom den egentlige Engerdalen og ut i vannet Engeren. Fjell­ formasjonene er avrundede «voler» og «hogner», som når høyest øst for Femunden (Elgåhogna 1460 moh.). Bosetning. Bebyggelsen er spredt og samlet i små grender hvor elvesand og aur har skapt grunnlag for bosetning. De største tettbebyggelsene finner en på Drevsjø i Engeras dalføre, med bl.a. administrasjons­ senteret Engerdal, Heggeriset og Hylleråsen, samt ved Elgå og Sorken ved østbredden av Femunden. I alt 80 % av de yrkesaktive har arbeid innenfor kommunen (2001). Næringsliv. Jord- og skogbruk er de viktigste næringsveier i Engerdal. Det dyrkes ikke korn og lite

Engerdal 2195 km2 1503 innb.(2004) Administrasjonssenter: Engerdal

Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

% 1 33 13 53

Sysselsetting (2001): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Bygg/anlegg, kraft- og vannforsyning Varehandel, hotell- og restaurantdrift Transport og kommunikasjon Finans og forretningsvirksomhet Offentlig og privat tjenesteyting

% 19 7 11 13 6 6 38

andre åkervekster. Sammen med skogen er derfor storfe- og sauehold viktig. Engerdal er den eneste kommunen i Hedmark med samisk befolkning som lever av reindrift. Størst betydning har den i Elgå, på østsiden av Femunden. Store deler av Engerdal er statsallmenning. Statens skoger eier også den viktig­ ste bedriften, Drevsjø Trelast, en betydelig avtaker av skurtømmer, med bredt panel som spesialitet. Det er også produksjon av laftede hytter i Engerdal. Skog­ ressursene var grunnlaget for flere smeltehytter som Røros Kobberverk drev langs Femunden, den sørlig­ ste i Elgå. I Femunden er det et betydelig fiske etter sik, og Femund Fiskerlag, som bl.a. fremstiller varm­ røkt sik, er det eneste innlandsfiskerlaget i Norge. Andre virksomheter er knyttet til friluftsliv og turisttrafikk, med hotell, gjestgiverier og pensjona­ ter. Sommertrafikken er den viktigste, bl.a. med stor kanopadling. Samferdsel. Rv. 218 Drevsjø-riksgrensen betyr sammen med veien gjennom Sømådalen og Tufsing­ dalen (Rv. 26 Os-Trysil-riksgrensen) mye for turist­ trafikken. Rv. 217 Isterfossen-Åkrestrømmen forbinder Engerdal med Rendalen og Østerdalen. Om sommeren båtrute på Femunden med anløp på ennå veiløse steder. Historikk og kultur. I kommunen ligger to nasjonal­ parker. Ved Valdalen nær riksgrensen ligger Gutulia nasjonalpark som består av et ca. 19 km2 stort fredet urskogsområde med opptil 500 år gamle furuer. Lengst nordøst i Engerdal og tilstøtende hjørne av Røros kommune ligger Femundsmarka nasjonal­ park, i alt 386 km2. Fredet for å bevare urskog, blokkmark og fjellvidde. Friluftsmuseet Blokkodden Villmarksmuseum i Drevsjø viser bl.a. tidligere utnyttelse av Femundsmarka, sørsamisk vinterboplass og blæsterovn fra 1400-tallet. Offentlige institusjoner. Engerdal svarer til Engerdal sogn i Engerdal prestegjeld, Sør-Østerdal prosti i Hamar bispedømme, Engerdal lensmannsdistrikt i Hedmark politidistrikt og horer under Nord-Østerdal tingrett. Kommunevåpenet (godkjent 1991) har et gull bogtre på grønn bakgrunn. Bogtreet symboliserer samar­ beidet mellom hest og menneske både i tradisjonelt arbeid og i moderne friluftsliv.

Engerdal. Kommunesenteret sett sørfra. I forgrunnen sees Engerå, som renner ut i Engeren (ikke i bildet), i bakgrunnen Lille Engeren.

ENGLAND

497 Navnet kommer fra elva Engera og innsjøen Enge­ ren, av norrønt pngr. i betydningen 'trang, smal'. ToS/Liti.: Andersen, O.: Bygdebok for Engerdal, 1966-69, 3 b. Engerdalen, sidedal fra nord til Trysildalføret, Enger­ dal og Trysil kommuner, Hedmark; ca. 40 km lang. Bratte, skogkledde dalsider. Elven Engera (Engeråa, 47 km lang) danner den 17 km lange og ca. 1 km brede innsjø Engeren (11,8 km2, 472 moh.) og flyter sammen med Trysilelva ca. 2 km sør for Engeren. Kommunegrensen mellom Engerdal i nord og Trysil i sør går omtrent midt over sjøen. Navnet, se ►Engerdal. Engervannet, vann i Bærum kommune, Akershus, øst for Sandvika sentrum; 0,14 km2, 1,1 km langt og største dyp 4 m. Engervannet har en tilførselselv i nordøst, Øverlandselva, og avløp i sørvest via Rønne elv til Sandvikselva nær dennes utløp i fjorden. Engervannet er smalt og langstrakt med en lav, markert terskel som ved flo sjø bidrar til at tungt saltvann blir liggende innestengt under det lette ferskvannet (skiktning). Sammen med næringsrike sedimenter og stor egenproduksjon bidrar dette til at bunnskiktet som oftest er oksygenfritt. Engervannet har et rikt plante- og dyreliv i og rundt vannet. Om sommeren er vannet et viktig oppholds- og hekke­ område for en rekke fuglearter. Før slaget i Oslo, vinteren 1200, var kong Sverre ved Engervann og spionerte da bondehæren holdt rådslagning ute på isen. Navnet. I middelalderen ble Engervannet kalt Folangr, nåværende navn etter plassen Enger under Blommenholm-gården. Engeset, Bjarte, f. 25. aug. 1958 i Ørsta, norsk diri­ gent. Utdannet ved Sibelius-akademiet, Helsinki, har studert med bl.a. Seiji Ozawa. Engeset er fra 1994 dirigent for Tromsø symfoniorkester, og er også kunstnerisk leder for Nordlysfestivalen. Han dirige­ rer de ledende nordiske orkestre, er siden 2001 fast gjestedirigent ved det Flamske Radioorkesteret, og kunstnerisk leder for Opera Nord. Engestrom, Lars von, 1751-1826, svensk greve og diplomat. Minister i London 1793 og i Berlin 17981803. Etter 1809 var han statsminister for utenrikssaker og hadde under Karl 13 stor innflytelse. Han var vel ansett også hos Karl Johan, men fikk da mindre å si over utenrikspolitikken. Tok avskjed 1824 og bosatte seg i Polen. Engestrbms memorarer Minnen och anteckningar (trykt 1876) inneholder bidrag til tidens historie. Han ble opptatt i den polske adel 1791, og ble svensk greve 1813. engfaks, Bromus racemosus, ettårig art i gressfamilien. 30^0 cm høyt, lodne lysegrønne blad og lodne slirer, toppen ofte med bare ett småaks på hver gren. Her i landet vokser engfaks bare som ugress på avfallsplasser og i veikanter i Sor-Norge. engfiol. Viola canina ssp. canina, flerårig urt i fiolfamilien, 5-20 cm høy, med smalt hjerteformede blad. Blå blomster, vokser i bakker og småskog over hele landet. Vårblomstrende. engforglemmegei, Myosotis scorpioides, flerårig urt i rubladfamilien. 20-30 cm høy, 7-8 mm bred lyseblå blomst. Fuktige steder nord til Finnmark. Se også ► forglemmegei. engfrytle, Luzula multiflora ssp. multiflora, flerårig urt i sivfamilien, 20-40 cm høy. Rette strå, smale blad, 5-6 hoder med kastanjebrune blomster. Eng, skog­ bakker og beitemark. Vanlig i lavlandet i hele landet, engfrøblanding, sammensetning av flere gress- eller belgvekstarter beregnet på å bli sådd i kultureng for dyrking av gress til for eller beite. Vanligste froblandinger er timotei, engsvingel og rødkløver. Andre vanlige gressarter i engfroblandinger er hundegress, engrapp, rødsvingel, bladfaks og toårig raigress. enggullstjerne, Gggea pratensis, 10-20 cm høy urt i

liljefamilien, tidlig vårblomstrende plante med gule blomster. Europeisk art, i Norge tilfeldig ugress i plener og blomsterbed. Engh, John, 1833-1900, norsk misjonær. Han var den første norske misjonær på Madagaskar; grunnla den første norske misjonsstasjon der (Betåfo), som ved hans avreise telte over 10 000 kristne. I alt tretti år virket han på Madagaskar. Engh, John Andreas, 1915-96, født i New York, norsk arkitekt. Eksamen ved NTH 1938. Arbeidet under den annen verdenskrig for det norske flyvå­ pen i Canada, hvor han bygde basene Little Norway og Vesle Skaugum. Egen praksis i Oslo fra 1945. Vant konkurransene om boligområdet Skøyen-Oppsal (1948) og Larvik krematorium (1951), begge sammen med Peer Qvam, samt Haslum krematorium. Bygde videre bl.a. Slemmestadgården (1962), Indekshuset (1964) og Forsikringens hus (1971) i Oslo, Justisbygget, Trygdegården og Kreditkassegården i Sandvika (197274), Norges ambassade i Brasilia (1974) og Oslo Sentralstasjon (påbegynt 1970, opprinnelig vinnerprosjekt i konkurranse fra 1946 sm.m. Qvam). I mange av disse arbeidene formådde han å forene det industrialiserte elementbyggeri med varierte og levende flate- og massevirkninger. Styreformann i Norges byggforskningsinstitutt i 962-66, president for Norske Arkitekters Landsforbund 1964-68. Litt.: NBL 2. utg.; NKL enghauk, Circus pygargus, fugleart i haukefamilien. Rovfugl, noe mindre og slankere enn hønsehauk. Hannen blågrå med svarte vingespisser, hunnen brunspraglet. Kan lett forveksles med ►steppehauk. Hekker i Asia, Nord-Afrika og i Mellom-Europa mot nord til Sør-Sverige. Observert 38 ganger i Norge (per 2001). Har ekspandert i Sor-Skandinavia, og i Danmark hekker ca. 15 par. Se også ►myrhauk. enghaukeskjegg. Crepis praemorsa, flerårig urt i kurvplantefamilien. 20-40 cm høy, med gulgrønne, lodne blad i rosett. Stengelen har en klase med små kurver, blomstene er gule. Enghaukeskjegg vokser på næringsrike slåtteenger i Øst-Norge. Se også ► haukeskjegg. enghavre, Avenula pratensis, flerårig art i gressfami­ lien. 30-60 cm høy med stive, grove strå i tuer. Ligner på dunhavre, men er ikke håret. På kalkrik grunn i tørre bakker nord til Nordland. Enghien [åge], nederlandsk Edingen, by i Belgia, Hainaut, 30 km sørvest for Brussel; 10 800 innb. (1999). Tilvirkning av kniplinger; linindustri. Enghi­ en ble grunnlagt på 1000-talIet og var i middelalde­ ren kjent for sine gobeliner. Byen var gjennom alle tider en ren flamsk by. Først på 1900-tallet ble den tillagt Vallonia. Enghien, Louis Antoine Henri de Bourbon-Condé [åge], hertug av Enghien, 1772-1804, fransk prins. Emigrerte 1789, deltok i krigene mot Frankrike inntil 1801, siden bosatt i Baden. Napoleon hadde mistanke om at han stod i forbindelse med monar­ kistene, og lot ham i strid med folkeretten arrestere og fore over grensen til Frankrike. Han hadde ikke hatt noe med sammensvergelsen å gjøre, men ble dømt til døden av en krigsrett og skutt. Napoleon ville ved dette justismord vise at det var en uoversti­ gelig kløft mellom ham og bourbonene. Henrettel­ sen vakte et mer uforsonlig hat mot Napoleon enn noen annen av hans gjerninger. Engholm. Bjorn, f. 1939, tysk politiker (SPD). Under­ visnings- og forskningsminister 1981-82. Statsmi­ nister i Schleswig-Holstein 1988-93; leder av SPD 1991-93. enghumleblom, Geum rivgle. flerårig urt i rosefamilien. 20—40 cm høy med finnete blad. Blomstene har nikkende, klokkeformet, rødbrunt beger og gulrøde kronblad. Vanlig i hele Norge. engineering [endsiniaritj], vanlig betegnelse på arbeid som utføres av ingeniører og deres medarbei­

dere. Omfatter planlegging, spesifisering, kostnads­ beregning og konstruksjon, samt ledelse av bygge­ virksomhet. engkall, Rhinanthus, planteslekt i maskeblomstfamilien. Urter med taggete, motsatte blad. Halvparasitter; unge planter greier seg på egen hånd, for å nå full utvikling snylter de på røttene hos andre planter, mest gressrøtter. 50 arter på den nordlige halvkule, i Norge 2 arter som er svært variable: ► Storengkali, R. serotinus og ►småengkall, R. minor. Den første er van­ lig i eng og på kulturmark over det meste av landet, mens småengkall er vanlig både i lavlandet og i fjellet i hele landet. engkarse, Cardgminepratensis, flerårig urt i korsblomstfamilien. 5-50 cm høy med hvite, rosa eller lysfiolette blomster. Bladene er finnet, og skulpene lange og tynne. Engkarse er en apomiktisk art og får sjelden modent frø, til gjengjeld kan plantene forme­ re seg vegetativt med knopper fra de grunnstilte bladene. Den er derfor svært formrik med mange småarter og underarter. Bladene er rike på vitamin C, og ble tidligere brukt mot skjørbuk. Vokser på fuktige enger og ved vass-sig. Den opptrer som ugress i fuktig gressmark, særlig på Vestlandet. Den motarbeides ved grøfting og godt stell av engen og ved bruk av fenoksysyrer. I Norge vanlig i lavlandet, sjeldnere i fjellet, opp til 1600 moh. Flere underarter, bl.a. ►polarkarse. engklokke, Campanula patula, toårig urt i klokkefamilien. 30-80 cm høy, snau stengel med smale blad. Mange opprette grener med fiolette kroner. Opprin­ nelig ikke viltvoksende i Norge. Kunsteng, veikanter og avfallsplasser. engknoppurt, Centaurea jacea, flerårig urt i kurvplan­ tefamilien. 30-70 cm høy, de nedre bladene er buktannede. Lange, rødfiolette randkroner. Eurasiatisk art som vokser på tørre engbakker og i småskog nord til Finnmark. engkvein, Agrostis capillgris, flerårig urt i gressfami­ lien. 20-80 cm høy med åpen, luftig, rødbrun topp. Kort slirehinne og uten snerp i småakset. Vokser i eng og beitemark, myr og skog; en av de vanligste gressartene i landet. England, kjernelandet i Det forente kongerike Stor­ britannia og Nord-Irland, fyller den sørlige, største

498

ENGLAND

Natur

Engelskmenn har, i større grad enn walisere og skotter, vanskeligheter med å skille England fra Storbritannia. Når det engelske fotballaget spiller kamper, som her mot Nederland i 1988, bruker supporterne både det engelske flagget og Union Jack, som er flagget for hele Storbritannia.

England dekker et areal på 130 357 km2. Landet grenser i nord mot Skottland og i vest mot Wales. Det er skilt fra det europeiske kontinent av Engelske kanal og Nordsjøen, fra Irland av Irskesjøen. Meste­ parten av England består av lavland. Lavlandsområdene ligger sør og øst for en linje mellom utløpet av elvene Tees og Exe, og preges av lave kritt- og kalksteinsåser (Chiltems, Cotswolds, North og South Downs m.fl.) atskilt av brede leirdalen Det penninske høylandet (Pennines) danner et nord-sørgående høydedrag sentralt gjennom Nord- og Midt-England. Berggrunnen består vesentlig av sandstein og kalkstein fra karbon tid. Høyest når fjellene i nord (Cross Fell, 893 moh.). Cumbrian Mountains utgjør et fjellmassiv i det nordvestre hjørnet av England, dels bygd opp av eruptiver, dels av foldede ordoviciske og siluriske skifre. Området er berømt for sin naturskjønnhet (Lake District). Flere topper når over 900 moh. (Scafell Pike, 978 moh.). Den sørvestlige halvøya (Devon og Cornwall) danner et annet høylandsområde, bl.a. karakterisert av kuperte sandsteins- og granitlplatåer (Dartmoor, 621 moh.). Den eneste store øya som horer til England er Isle of Wight utenfor Southampton. Klima. England har et mildt, temperert klima. Vær­ laget er svært omskiftelig, gjennomgående med høy luftfuktighet. Middeltemperatur i kaldeste måned er de fleste steder 3-5 °C, i varmeste måned 16-18 °C. Årsnedboren ligger i lavlandet stort sett under 1000 mm, i sørøst ca. 500 mm. Nedbøren fordeler seg nokså jevnt på årets måneder. Befolkning

og folkerikeste del av øya Storbritannia. Landet har navn etter anglerne, som sammen med sakserne erobret England på 400-tallet. Se hovedartikkel under ► Storbritannia. Konstitusjonelle forhold

England er et kongedømme, men regnes formelt og konstitusjonelt ikke som eget land. Skottland og Wales har hatt egne departementer og ministere, og fikk i slutten av 1990-årene et eget parlament (Skottland) og egen forsamling (Wales). Nord-Irland har i perioder (til 1974 og 1982-86) hatt eget parla­ ment og har etter 1998 en egen regionalforsamling. England har ingen slike særrettigheter lenger. Til gjengjeld har England en dominerende stilling innen Beitelandskap i Yorkshire.

det forente kongedømme. England velger 524 av parlamentets 651 mandater. Administrativt består landet av 39 grevskap (counties). I enkelte sammenhenger opptrer også England (i likhet med de andre delene av det forente konge­ dømme) som eget land internasjonalt, bl.a. innen visse idretter (fotball, rugby, cricket). I Samveldelekene stiller England med eget landslag i alle idretter. England ble forent med Skottland gjennom en personalunion 1707. Englands historie for perioden før ca. 1707 er derfor behandlet her, mens senere historie er behandlet under hovedartikkelen ► Stor­ britannia. Se også ►Skottland, ►Wales og ►NordIrland.

1 1927 beregnet til 46,2 mill. innb. Folketallet gikk svakt tilbake i perioden 1971-81, men har i 1980- og 1990-årene økt noe. Ved folketellingen i 2001 var folketallet 49,1 mill. Etter den annen verdenskrig har befolkningstilveksten i det vesentlige vært konsentrert til Sørøst-England, mens spesielt NordEngland i perioder har opplevd stor utflytting. Dette gjenspeiler regionale ulikheter i arbeidsmuligheter og levevilkår generelt. Befolkningen er hovedsakelig av angelsaksisk, normannisk, skandinavisk og keltisk opprinnelse. Siden slutten av 1950-årene har det vært en sterk tilstrømning av immigranter fra Samveldelandene, spesielt fra land som Jamaica, India, Pakistan og Bangladesh. England er inndelt i 7 byregioner og 39 grevskap. De største byregionene (metropolitan counties) er: Greater London, West Midlands (rundt Birming­ ham), Greater Manchester, West Yorkshire (rundt Leeds), Merseyside (rundt Liverpool), South York­ shire (rundt Sheffield), Tyne and Wear (rundt New­ castle). Næringsliv

England kan økonomisk grovt sett inndeles i 7 områder der de sørlige områder gjennomgående er mer velstående enn de nordlige. Southeast, rundt London, er ledende, både økonomisk og befolkningsmessig, og er sentrum for såvel fly- som tog- og biltrafikk. Southwest har siden 1970-årene blitt en stadig mer blomstrende region, med en økende turisttrafikk, forst og fremst i kystområdene. East Anglia, nord for London, har de beste jordbruks­ arealene, og etter hvert har også olje og gass fra Nordsjøen blitt en viktig del av næringslivet i dette området. Midlands er et eldre industriområde, særlig basert på lokale mineralske ressurser, kullgruvedrift, jern- og stålindustri, bilfabrikasjon. Dette området har etter hvert fått stadig større problemer. Det samme gjelder de tradisjonelle områder for tekstilproduksjon i Lancashire rundt Liverpool og Man­ chester. I Yorkshire, som også er et problemområde, dominerer stål- og tekstilindustri og kjemisk in­ dustri. North består dels av det naturskjønne Lake District, dels av industrien rundt kullfeltene i Dur­ ham og av skipsverftene i Newcastle.

ENGLAND

499 Kultur

Begrepet engelsk kultur er problematisk. For det første må det dekke et langt tidsrom, for det andre er det engelske samfunn uvanlig skarpt klassedelt, noe som fremdeles gjenspeiles i organiseringen av Parla­ mentet (Over- og Underhus). I tillegg betrakter ofte engelskmenn seg som briter og bruker nasjonalflagget Union Jack i sammenhenger der skotter, walise­ re og irer ønsker å markere sin nasjonale egenart, bl.a. ved å bruke sine egne flagg. I middelalderen ble det i England reist kirkebygg som dannet forbilde for kirkelig byggevirksomhet andre steder, bl.a. i Nidaros. Fra senmiddelalderen stammer universiteter som har hatt stor innflytelse ikke bare i den akademiske verden. Henrik 8s brudd med den katolske kirke ble utgangspunktet for en helt egen kirke, Church of England. Og omtrent pa samme tid skrev William Shakespeare skuespill som kanskje er blitt mer kjent enn noen andre. Fra begynnelsen av 1600-tallet begynte England for alvor å markere seg som en sjømakt, og fra denne tiden utviklet det seg et stadig sterkere handelsbor­ gerskap mellom den jordeiende adel og de eiendomsløse. Den engelske adel har med sine ofte landlig belig­ gende slott og herregårder preget store deler av Englands arkitekturhistorie. Den engelske landskapshagen ble på 1700-tallet et begrep innen hagekunsten. På samme tid utviklet det seg i dette miljøet en fremragende portrettkunst. Denne kulturen påvirket det praktisk anlagte borgerskapet, som utviklet en omgangsform og en stil som er blitt etterlignet i store deler av verden. Noe som imidlertid gjelder alle Englands sam­ funnslag, er sansen for spill. En stor del av de idretts­ grener vi kjenner, stammer fra England. På samme måte som Ascot-veddeløpene og revejakt er overklasseinstitusjoner, kan man ikke beskrive engelsk arbeiderklasse uten å omtale interessen for fotball. Etter at det britiske imperiet forsvant og økonomien ble dårligere, har også overklassens kulturelle hege­ moni blitt svakere. Fra omkring 1960 har engelsk pop-kultur og kulturindustri konkurrert med tilsva­ rende amerikansk om hegemoniet blant ungdom i hele verden. Se for øvrig ► Storbritannia (kunst, arkitektur og litteratur). Historie FORHISTORIE

Gjennom kvartærtiden og en stor del av postglasial tid var England landfast med kontinentet, og det er spor etter de samme paleolittiske kulturer som i nordvestlige Europa for øvrig. På grunn av ismasseEngland omkring år 8oo.

nes utbredelse er imidlertid de eldste spor av men­ nesker bare bevart i Sør- og til dels i Midt-England. De tidlig-paleolittiske kulturene clactonien, acheuléen og levalloisien er representert i terrasseformasjonene i Thamesdalen (Baker's Hole, Northfleet) og på Kanalkysten (Swanscombe i Kent, Clacton-on-sea i Essex). Det er derimot relativt få funn fra mellom- og senpaleolittiske kulturgrupper i England. Den mesolittiske Maglemosekulturen er kjent fra en del østengelske funn, bl.a. fra boplassen Starr Carr ved Scarborough i Yorkshire som utmer­ ker seg ved at det er bevart et rikt organisk materia­ le, som padleårer til båt, redskaper av bein og hom og beinrester som viser hvilke dyr man har jaktet på. Senkningen av landmassen i forhold til havnivået førte til at store områder utenfor den nåværende kysten ble oversvømmet, særlig i Sør- og Øst-England, og i tidsrommet 7000-6000 før vår tidsregning ble den engelske kanal dannet. Kulturutviklingen i England fulgte videre i store trekk den herskende i Vest- og Nord-Europa. Men det kan påvises kultu­ relle forskjeller mellom høylandsområdene i vest og lavlandet i sør og øst. I yngre steinalder (ca. 45002000 f.Kr.), etter at jordbruk i form av korndyrking og husdyrhold ble kjent, ble de kalkrike områdene og sandsteinsplatåene i Wessex, Sussex og nordover til Yorkshire viktige sentra for de ulike kulturgrup­ pene som avløste hverandre helt ned til romertid.

Den eldste jordbrukskulturen i England er Windmill Hill. I Sør-England og dels i Yorkshire har den etter­ latt seg karakteristiske fortidsminner i form av store gravhauger, gruver der det har vært brutt ut flint til redskapsproduksjon og befestede innhegninger (causewayed camps). Gravanlegg bygd av stor stein (megalitter) er særlig utbredt i Cornwall og Wales. I jordbruket har en kjent til bruken av ard, idet ardfurer er funnet under gravhauger allerede fra perioden rundt 3000 f.Kr. Flint fra flintgruvene ble omsatt i form av økser over store deler av landet, og også andre steinslag fra Vest-England har en vid utbredel­ se. Dette vitner om en organisert omsetning av viktige råvarer. Bronsealderen (ca. 2000-500 f.Kr.) karakteriseres av videreføring av tradisjonen fra klokkebegerkulturen blandet med elementer fra den sentraleuropeiske stridsøkskulturen. Det kjennes tallrike gravfunn fra perioden, både flatmarksgraver, graver i haug og i steinkister. Gravene rommer foruten leirkar og våpen av flint og stein også dolker og økser av bron­ se og smykker av ornert og hamret gullblikk, trolig importert fra Irland. I løpet av eldre bronsealder foregikk en blanding av nye elementer med eldre. Det engelske bronsehåndverket utviklet seg i nær tilknytning til det irske og det iberiske. Wessexkulturen fra eldre bronsealder karakteriseres av en rekke rike gravfunn. Det mest berømte skriver seg

De første engelske parlamentene møttes i Westminster, sammenkalt av konger som søkte råd og støtte og trengte penger. I dette manuskriptmaleriet fra 1200-tallet troner kong Edvard 1 øverst foran erkebiskoper og kongelige fra Wales og Skottland. På røde ullsekker, vanlig i datidens England, sitter dommere og Lordkansleren. Til venstre biskoper og abbeder, til høyre jarler og baroner. På tverrbenken de borgerlige.

500

ENGLAND

Vilhelm erobrerens felttog

Siste angelsaksiske befestning

------ ► Fra 1066 til 1068

Normanniske besittelser 1071

------ ► Fra 1069 til 1070

Utsnitt av Bayeuxteppet, som fremstiller slaget ved Hastings 1066, da normannerkongen Vilhelm Erobreren invaderte England og slo den engelske hæren.

fra en gravhaug i Wiltshire (Bush Barrow). Graven inneholdt bl.a. to dolker av bronse prydet med gullnagler, en bronseøks og rikt draktutstyr. Slike gjenstander er ofte blitt sammenlignet med de rike gravfunnene fra Mykene i Hellas. På samme måte som de greske funnene vitner de om et stratifisert samfunn og høvdingmakt. Handel med prestisjevarer har inngått i samfunnssystemet. Det ble omsatt gull, bronse, jett og rav. Kobberforekomstene ble utnyttet, men hittil har en ikke funnet sikre tegn på at tinnet i Cornwall ble utvunnet. Men bronsealde­ ren utmerket seg ikke bare ved rike graver. Det er også gjort tallrike funn av enkle urnegraver som trolig representerer lavere lag i samfunnet. I løpet av yngre bronsealder ble branngravskikken eneråden­ de, og en ny kulturgruppe beslektet med den sen­ traleuropeiske urnegravplasskulturen innledet i siste halvdel av yngre bronsealder et nytt avsnitt i SørEnglands utvikling. Redskaper av bronse ble vanli­ gere, og det er funnet rester etter boplasser og små åkeranlegg (keltiske åkrer). I England begynte jernalderen ca. 500 før vår tids­ regning under påvirkning av den europeiske Hallstattkulturen, som i England kalles fron Age A. Fra perioden kjennes en rekke boplasser i form av enkeltgårder og landsbyer karakterisert av store, runde trehus samt lagringsgroper for kom. Anlegging av forsvarsverker eller bygdeborger på åstopper og vanskelig tilgjengelige steder ble vanlig. De eldste av disse anleggene skriver seg fra fron Age A. Senere ble mer kompliserte befestninger utviklet. Det best kjente er Maiden Castle i Dorset. I det sør- og østengelske lavlandet fordrev eller blandet Iron Age Akulturen seg med urnegravplasskulturen. I høylandsområdene i Wales og det nordvestlige England fortsatte imidlertid samfunnet uten større endringer. På 200-tallet før vår tidsregning etablerte grupper av keltiske folk fra det nordvestlige Gallia seg i Østog delvis i Sør-England. De tilhørte La Téne-kulturen, som i England betegnes som Iron Age B. Perio­ den karakteriseres av en høytstående dekorativ kunst som ble spredt over større områder av De britiske øyer og som levde videre i romertiden. Særlig fra Yorkshire kjennes store gravplasser med rikt utstyrte høvdinggraver med bl.a. stridsvogner. Ca. 75 år før vår tidsregning fulgte så innvandringen av de germansk-keltiske belgere fra det nordlige

Gallia. En har graver fra disse gruppene på store urnegravplasser (Aylesford i Kent). De innførte også en ny, tyngre plogtype som gjorde det mulig med åkerbruk i det lavereliggende skoglandet. Fra romertiden, som dateres fra landgangen i SørEngland under keiser Claudius i år 43 e.Kr., og den påfølgende «Dark Age» da anglere, saksere og jyder invaderte England, er de historiske kildene forholds­ vis begrenset, og periodene utgjør en del av arbeids­ feltet for arkeologisk forskning i England. Det er mange og rike spor fra romertiden i England. Det er foretatt mange undersøkelser av festningsverk og veianlegg, av villaer ute på landet og fra romerske byer. Blant byene kan nevnes Isca (Caerleon) i SørWales, Verulamium ved St. Albans nord for London, Camulodunum (Colchester) og Aquae Sulis (Bath), Londinium (London) og Eboracum (York). Etter tilbaketrekningen av de romerske legioner i begynnelsen av 400-tallet fulgte en oppløsning av det romerske samfunnet i England, og i løpet av 400- og 500-tallet ble landet invadert av de ger­ manske stammene angler, saksere og jyder. Over hele Sørøst- og Øst-England gjorde de seg til herrer over eller fordrev den eldre befolkningen. Den angelsaksiske kulturen var rent germansk og viser Oliver Cromwell ved den halshugde Karl is kiste, 1649. Maleri av Paul Delaroche.

Motstand fra angelsakserne under Harald Godwinsson 1066

...... Felttoget mot Skottland 1072

Norske besittelser

_____ Grense mellom England og Skottland Slagsteder

fellestrekk med ulike grupper på kontinentet. Eng­ land ble igjen et hedensk område, og i Sør-England trengte ubrent begravelse inn. I andre områder som Anglia, var branngravskikken dominerende. Frankisk innflytelse kommer til syne i en høytstående gullsmedkunst med arbeider i granater og gull. Slike kvalitetsprodukter kjennes fra den rike båtgraven Sutton Hoo i Suffolk fra 600-tallet. Trolig represen­ terer den graven til et medlem av det øst-angelske konge-huset. BSo HISTORIE

Den eldste historie inntil 1066. Ved inngangen til histo­ risk tid var Britannia likesom Gallia vesentlig bebodd av keltiske folk. De viktigste var britene, stort sett i England og Wales, og skottene, innvandret fra Irland til Skottland. I Skottland bodde også de ikke-keltiske piktene. Caesar gjorde to tog til Britannia 55 og 54 f.Kr. Den varige romerske erobring begynte 43 e.Kr. under keiser Claudius og ble fullført ca. 80 av statt­ holderen Agricola. Nordgrensen for det romerske herredømme gikk først ved Forth og Clyde, men ble siden trukket tilbake til Solway og Tyne. Der ble Hadrians voll bygd ca. 125 til forsvar mot skotter og pikter. Omkring romerske militærforlegninger og markedsplasser vokste det frem byer, og britene kom under sterk romersk påvirkning. Kristendommen vant innpass. På begynnelsen av 400-tallet ble de romerske tropper trukket bort på grunn av de germanske folkevandringer på fastlandet. Ca. 450 ble landet invadert av germanske angler og saksere, og britene ble fordrevet til Skottland, Wales, Cornwall og Bretagne. Angelsakserne gjorde slutt på den romers­ ke og britiske kultur i landet, som siden har vært kall England etter anglene, og grunnla en serie småsta­ ter. Kristendommen ble innført ca. 600.1 den føl­ gende tid fantes det sju kongeriker (Kent, Essex, Sussex, Wessex, Mercia, East Anglia og Northumbria). Allerede 787 var nordiske vikinger begynt å herje på Englands kyster; danene grunnla i det følgende århundre et rike i Nord-England, og angelsakserne måtte dele landet med dem etter en linje fra London til Liverpool. 878 led vikingene nederlag før kong Alfred den store. Vikingenes område, Danelagen, ble gradvis gjenerobret av Wessex, og 937 ble daner og

501 nordmenn tvunget til å underkaste seg. Edgar (959975) befestet angelsaksernes herredømme ytterlige­ re og trengte dessuten kelterne lenger tilbake i Wales og Cornwall; men under hans sønn Ethelred den rådville erobret den danske kongen Svend Tveskæg hele England 1013, og sønnen Knud den store (mektige) ble etter en hard kamp med Ethelreds sønn Edmund Jernside anerkjent som konge over hele England 1016-35. 1066 ble Harald Godwinsson utropt til konge. Men det var to andre som også gjorde krav på den engelske krone, nemlig Harald Hardråde av Norge og Vilhelm av Normandie. Begge invaderte England i 1066. Harald først, men han ble slått ved Stamford Bridge. Deretter møtte Harald Godwinsson Vilhelm ved Hastings, hvor norman­ nerne seiret. Vilhelm Erobreren ble deretter kronet til konge i London. Av alle de nye folkevandringsrikene kom de angel­ saksiske i Britannia til å bevare mest av sin germans­ ke opprinnelse. De angelsaksiske bøndene beholdt sin personlige frihet helt til erobringen. De var pliktig til å utføre militærtjeneste, og de var rettslig sett frie. Men alt fra 600-tallet kom bøndene i stadig sterkere økonomisk avhengighet av et voksende godseieraristokrati. I Nord- og Øst-England, hvor det var sterke islett av norrøn befolkning, var bøndenes status enda sterkere. Mye tyder på at de nordiske kolonistene beholdt sine egne sosiale og politiske institusjoner. De angelsaksiske kongene omgav seg med hird. Og selv om det ikke utviklet seg noen egentlig føydalis­ me i England før 1066, fantes det en rekke føydale trekk. Ett var ansatsene til en godsøkonomi av kontinental type, de andre var vasallitet ogfeudum, dvs. det personlige bånd mellom herren og hans håndgangne mann og visse former for økonomisk ytelse mot tjeneste. Men noen systematisk sammenknytning av disse institusjonene som grunnlag for den politiske organisasjon, fant ikke sted. De angelsaksiske kongene hadde også et forholds­ vis avansert lokalforvaltningsapparat basert på oppdeling i shires og med sheriffen som kongemak­ tens fremste representant. Det fantes også en slags riksforsamling, Witenagemot, på sett og vis en forloper for de senere normanniske kongenes vasallforsamling, curia regis. Høy- og senmiddelalder, fra 1066 til 1485. Vilhelm Erobreren (1066-87) krevde eiendomsrett til hele landet, beholdt en stor del som krongods og utdelte resten til sine normanniske vasaller og undervasaller etter mønster av det franske lensvesen, men med sterkere maktstilling for kongen. En oversikt over jordfordelingen har man i den store jordebok 1085 (Domesday Book). Angelsakserne gjorde kraftig mot­ stand mot undertrykkerne; men først langsomt og gradvis smeltet angelsaksisk og normannisk tradi­ sjon sammen. Erobrerens sønn Henrik 1 (1100-35) utstedte 1101 Charta libertatum, det første frihetsbrev, grunnlaget for den engelske forfatning, hvor­ ved den gamle angelsaksiske landsrett ble bekreftet. Henrik tok Normandie 1106 fra sin bror Robert og hevdet kronens høyhetsrett i investiturstriden med paven. Etter at de normanniske erobrerne hadde befestet sin posisjon, startet en storstilt statsbyggende virk­ somhet i England. Grunnlaget for dette var på den ene siden føydalsystemet, som omplantet på engelsk jord fikk en langt mer konsekvent og «monarkisk» utforming enn i Frankrike. Føydale rettsprinsipper og føydal ideologi kom til å prege engelsk samfunns­ liv og de politiske institusjoner middelalderen ut. Godsøkonomi av kontinental type ble nå også helt dominerende, og bøndenes stilling ble tilsvarende svekket. På den annen side ble de angelsaksiske tradisjoner bevart i den utstrekning det kunne bidra til å styrke kongemakten. F.eks. ble sheriff institusjo­ nen beholdt, og tanken om kongens krav på for­ skjellige ytelser fra menigmann, såsom boter, ar­ beidsplikt og militærtjeneste, ble holdt i hevd. Kon­

ENGLAND

Til venstre: Under Elizabeth is regjeringstid ble Englands handels- og sjøfartsvelde grunnlagt. På dette anonyme maleriet står dronningen på kartet over England. National Portrait Gallery, London. - Vilhelm av Oranien, senere Vilhelm 3, stadfestet i 1689 parlamentets og folkets rettigheter overfor kongen i Bill ofRights. Maleri av C. Netscher, Staatliche, Museen, Berlin.

gens stilling ble dermed tosidig. Han var normannernes øverste lensherre, deres suzerain, og engelskmennenes konge. Fra 1150-årene, under kongene av huset Plantagenet (Henrik 2, Rikard, Johan uten land og Edvard 1), begynte en modernisering av det engelske statssam­ funn. Særlig viktige var reformene innen rettsvese­ net under Henrik 2. Bl.a. ble det innført jury i retter­ gangen til erstatning av f.eks. gudsdommen (ordalium) som bevismiddel. Og kongen tok i bruk omreisende dommere. Slik ble etter hvert rettspleien et kongelig monopol, samtidig som den offentlige rettspleie definerte hva som var å betrakte som gjeldende rett. Herfra utviklet det seg en Common Law ofEngland, og herfra var det heller ikke langt til en positiv kongelig rikslovgivning. Alt under Henrik 2 ble det skapt et sentralt organ for kongens domsmakt, The King 's Bench, og likeledes skapte han et sentralt organ for finansstyret, The Exchequer. 1215 avgav Johan uten land en håndfesting, kjent som ► Magna Charta libertatum, det store frihetsbrev, som fikk betydning for statsforfatning og rettssikker­ het. På dette grunnlaget kunne de senere kongene bygge videre, og den statsbyggende virksomhet kulminerte under Edvard 1 ved slutten av 1200tallet. Da var det skapt et sterkt, lokalt forvaltnings­ apparat og, over det igjen, sentrale, byråkratiske organer. Karakteristisk for den politiske utvikling i England er fremveksten av en riksrepresentasjon, kalt Parla­ mentet (Parliament). Dette har sitt utgangspunkt i vasallforsamlingen, curia regis, samt kongenes vok­ sende behov for en utvidet samfunnsrepresentasjon som kunne gi bindende tilsagn til en økende skatt­ legging og andre vidtrekkende offentlige tiltak. Fremveksten av Parlamentet førte i England til utviklingen av et konstitusjonelt monarki, og gjen­ speiler samtidig omformingen av den føydale stormannsgruppen til en stand, og byene og borgerska­ pets økende betydning i samfunnet. Senmiddelalderen skulle bli en avgjørende periode for utviklingen av det engelske Parlamentet. Dels skyldes dette den kostbare utenrikspolitikken med erobringen av Wales, forsøkene på å erobre Skottland og ikke minst ► Hundreårskrigen med Frankrike. Gjennom bevilgningsretten fikk Parlamentet nå sikret sin plass som fast riksrepresentasjon. 1 denne perioden ble det

også fast organisert i to avdelinger, Overhuset og Underhuset. Dernest var det av stor betydning at Parlamentet ble et viktig organ for opposisjonen mot kongemakten. Etter to konstitusjonelle kriser, i 1340 og 1399, var i virkeligheten Parlamentets plass i forfatningen sikret. Med den normanniske erobringen 1066 ble en­ gelsk politikk bundet til kontinentet, og da i særde­ leshet Frankrike. Henrik 2 av huset Plantagenet brakte med seg Normandie, Maine, Poitou, Guienne og Anjou. Og det ble et hovedmål for de engelske kongene å sikre disse mot en voksende fransk kon­ gemakt. Med kortere og lengre avbrekk var det krig mellom den franske og engelske kongen om disse områdene frem til ca. 1260. Etter den tid satt den engelske kongen igjen med bare et smalt område ved Frankrikes sørvestkyst. I 1290-årene blusset stridighetene opp på ny, og disse danner på mange måter opptakten til Hundreårskrigen, som brøt ul i 1330-årene og varte til 1453. Senmiddelalderen skulle for England, som for en rekke andre europeiske land, bli de drastiske omveltningers tid. Den store økonomiske krisen og den veldige befolkningsreduksjonen som satte inn i de første tiårene av 1 300-tallet, resulterte i at det øko­ nomiske grunnlaget for middelaldersamfunnets institusjoner raste sammen. I mangt var dette en krise for den godseiende føydaladel. Føydalismen ble «sanert» i løpet av denne perioden. Det utviklet seg en såkalt bastardføydalisme, dvs. at enkelte store føydalherrer, som hadde ressurser nok til å greie de økonomiske vanskelighetene, bygde opp et klient­ system av fallert adel og andre rotløse elementer, som igjen gav dem tilstrekkelig militær styrke til at de kunne terrorisere landsbygda og øve press på kongemakten. Perioden er videre preget av sosial uro, som nådde sitt høydepunkt i det store bondetoget mot London i 1381. Og i nær slekt med denne sosiale uroen finner vi religiøs dissens og voksende motstand mot kirkens autoritet. 1 denne perioden utviklet England seg også fra å være et ullproduserende land til å bli et tekstilproduserende land. Men storre økonomisk betydning fikk denne omlegnin­ gen forst fra slutten av 1400-tallet. Etter at Hundreårskrigen var slutt, begynte en strid mellom to fraksjoner av den engelske adel, York og Lancaster, om tronen. En prins av kongehuset,

502

ENGLAND

ENGLAND Regenter

Angelsaksiske konger av Wessex Egbert 802-839 Ethelwulf 839-858 Ethelbald 858-860? Ethelbert 8607-865 Ethelred 1 865-871 Alfred den store 871-899 Edvard den eldre 899-924

Angelsaksiske konger av et forent England Athelstan 924-939 Edmund 1 939-946 Edred 946-955 Eadwig 955-959 Edgar 959-975 Edvard Martyren 975-978 Ethelred 2 978-1013 Ethelred 2 1014-16 Edmund 2 Jernside 1016 Danske konger 1013-14 1016-35 1035-40 1040-42

Svend Tveskæg Knud den store Harald 1 Harefot Hardeknud

Angelsaksiske konger 1042-66 Edvard Bekjenneren 1066 Harald Godwinsson Normanniske konger 1066-87 Vilhelm 1 Erobreren Vilhelm 2 Rufus 1087-1100 Henrik 1 Beauclerk 1100-35 1135-54 Stefan av Blois

Huset Plantagenet (Anjou) 1154-89 Henrik 2 1189-99 Rikard 1 Løvehjerte

Rikard av York, gjorde opprør i 1452, og dermed begynte den blodige krig mellom den røde rose (Lancaster) og den hvite (York). Striden varte til 1485, da Henrik Tudor, en ætling av huset Lancaster, seiret i slaget ved Bosworth. Huset Tudor (1485-1603). Under den blodige rosekrig var en stor del av Englands gamle adel gått til grunne, og Henrik 7 (1485-1509) kunne derfor knekke baronenes makt ved å støtte seg til borger­ standen, som ønsket vern om den oppblomstrende handel og ullvareindustri. Gradvis var også bønde­ nes livegenskap opphørt, idet de mange livegne bønder var blitt frie festere, såkalte copylwlders: samtidig oppstod det et jordløst proletariat som bare delvis fant arbeid i industrien. Ved en klok finanspo­ litikk omgikk Henrik Parlamentets skattebevilgningsrett, og han opprettet Stjernekammeret, en øverste domstol som også lot seg bruke mot adels­ mennene. Denne makt forstod også hans sønn Henrik 8 (1509-47) å bevare. Parlamentet ble opp­ rettholdt, men det hadde liten myndighet og var nærmest et redskap for kongen. Han kom i strid med paven og brøt med ham 1534, benektet pavens autoritet i England og erklærte seg selv for den engelske kirkes overhode. 1536 utstedte han seks trosartikler av en utpreget katolsk karakter og opp­ hevet klostrene. Under hans sønn Edvard 6 (154753) ble kirkereformen ført videre i protestantisk

1199-1216 1216-72 1272-1307 1307-27 1327-77 1377-99 1399-1413 1413-22 1422-61 1461-70 1470- 71 1471- 83 1483 1483-85

Johan uten land Henrik 3 Edvard 1 Edvard 2 Edvard 3 Rikard 2 Henrik 4 Henrik 5 Henrik 6 Edvard 4 Henrik 6 Edvard 4 Edvard 5 Rikard 3

Huset Tudor 1485-1509 1509-47 1547-53 1553 1553-58 1558-1603

Henrik 7 Henrik 8 Edvard 6 Jane Grey Maria 1 den blodige Elizabeth 1

Huset Stuart 1603-25 1625-49

Jakob 1 Karl 1

Republikk 1649-58 Protector) 1658-59 Protector)

Huset Stuart 1660-85 1685-88 1689-1702 1689-94 1702-14

Oliver Cromwell (Lord Rikard Cromwell (Lord

Karl 2 Jakob 2 Vilhelm 3 av Oranien Maria 2 Anna

Senere herskere, se ►Storbritannia

retning. Parlamentet vedtok en kalvinistisk farget trosbekjennelse; men bispeembetet ble beholdt, og så meget som mulig av den gamle liturgis former. Gudstjenesten, som ble ordnet ved Book of Common Prayer, skulle heretter foregå på engelsk. Kongen skulle fremdeles være kirkens overhode og fikk besettelsen av bispeembetene i sin makt. Således ble den anglikanske kirkeordning foreløpig innført; men Edvards søster Maria den blodige (1553-58) ektet Filip 2 av Spania og forsøkte med vold og grusomme forfølgelser å gjeninnføre katolisismen. 11558 gikk Calais tapt, den siste engelske besittelse i Frankrike. De protestantiske anskuelser hadde nå slått så fast rot i folket at den neste dronning, Marias halvsøster Elizabeth (1558-1603), tross sin personlige sympati for katolisismen var nødt til å følge den offentlige mening og gjennomføre reformasjonen 1562 ved de 39 artikler, grunnlaget for den senere anglikanske kirkeforfatning. Allikevel preget motsetningen mellom katolikker og protestanter engelsk politikk i over 100 år. Den katolske Maria Stuart ble henrettet 1587. Elizabeth støttet nederlenderne mot Spania, og 1588 ble den spanske armadas angrep slått tilba­ ke. Kampen med Spania brakte et mektig oppsving i Englands handel og sjøfart og i industrien, særlig tekstilindustrien. Hanseatene mistet sine handelsrettigheter. Kolonisasjonen av Nord-Amerika begynte; det engelsk-ostindiske kompani ble etablert 1600. På

alle områder var landet i rivende fremgang, og grunnen ble lagt til det moderne Englands industri­ elle og maritime verdensherredømme. Huset Stuart (1603-89). Før Elizabeth døde, utpek­ te hun til sin etterfølger Jakob (James) 1 (1603-25), Maria Stuarts sønn; dermed ble England og Skott­ land forent i personalunion. Som tilhenger av den episkopale kirkeforfatning forfulgte Jakob puritaner­ ne og etter ►kruttsammensvergelsen 1605 katolik­ kene. Han var oppfylt av høye tanker om den kon­ gelige verdighet, ville bevare tudorenes makt over­ for Parlamentet og søkte å omgå dets skattebevilgningsrett, men dette la spiren til et voksende hat mot stuartene. Både puritanere og katolikker utvandret i mengder og grunnla koloni­ ene New England og Virginia. Jakobs sønn Karl (Charles) 1 (1625-49) fortsatte striden med Parla­ mentet om pengebevilgningene. 1628 gikk han med på de krav Underhuset satte frem i Petition of Rights, men etter en ny strid 1629 regjerte han i 11 år uten Parlamentet, inntil han kom i krig med skottene. For å skaffe penger ble han nødt til på ny å sammenkalle Parlamentet, det såkalte Lange parlament (164053), hvor puritanerne fikk flertallet. Karl måtte nå oppheve Stjernekammeret og gjøre andre innrøm­ melser, men hans upålitelighet og stadige forsøk på å få penger uten Parlamentets bevilgning, førte til sist til borgerkrigen 1642. Karl tapte ved Marston Moor 1644 og mot Oliver Cromwell ved Naseby 1645, flyktet derpå over til skottene, men disse solgte ham 1647 til Parlamentet. Nå brøt det ut strid mellom det presbyterianske Parlament og de mer ytterliggående independenter, som hadde makten i hæren og samlet seg om Cromwell; denne bemektiget seg kongen og slo skottene, som reiste seg til kamp for kongen ved Preston 1648. Cromwell renset derpå Parlamentet; de gjenværende medlemmer (The Rump Parliament) lot Karl dømme og henrette 1649 og erklærte England for republikk. Cromwell, som støttet seg til hæren, kunne likevel ikke komme overens med Parlamentet, men sprengte det med våpenmakt og styrte eneveldig som protektor (1653-58). Han arbeidet for religiøs toleranse, skaffet ro i landet og gjennomførte viktige forbedrin­ ger i lovgivning og forvaltning. Navigasjonsakten som var vedtatt av Rump-parlamentet 1651 og satt i verk av Cromwell, sikret utviklingsmulighetene for den britiske handel og skipsfart, særlig i de fremme­ de verdensdeler. Englands anseelse i Europa steg ved de seierrike kriger som Cromwell førte med Neder­ land 1652 og med Spania 1654-58. Likevel lyktes det ikke Cromwell å vinne folket, som hang ved det gamle kongedømme. Cromwells sønn Rikard (Richard) ble protektor, men han manglet farens evner og nedla sitt embete 1659. Et nytt parlament valgte Karl Is sønn Karl 2 (1660-85) til konge. Denne begivenhet kalles i Englands historie Restau­ rasjonen. 1662 ble den episkopale kirkeordning gjeninnført, men Karl var i hjertet katolikk og støttet Ludvig 14 i krigene mot de protestantiske Nederlandene. Parla­ mentet tvang ham ved Testakten 1673 til å utelukke katolikker fra alle embeter, og ved Habeas corpusakten 1679 til å respektere den personlige frihet. Opposisjonen i Parlamentet, whiggene, forsøkte også å utelukke kongens bror Jakob, som åpenlyst var gått over til katolisismen, fra tronfølgen. Under kampen mot whiggene fant Karl støtte hos motpartiet, de konservative toryer, og fra 1681 til sin død regjerte han uten Parlamentet. Jakob 2 (1685-88) arbeidet dristig foren katolsk-absolutistisk reaksjon og utstedte et toleranseedikt 1687, som gav katolik­ kene likestilling med andre; men da en tronarving ble født (juni 1688), og det var fare for fortsatt katolsk kongedømme, henvendte både toryer og whigger seg til Vilhelm (William) av Oranien, gift med Jakobs eldste datter Maria (Mary), med an­ modning om å komme til England. Ved denne revolusjon flyktet Jakob til Frankrike; et innkalt

503

ENGMYNTE I

parlament valgte Vilhelm og Maria til regenter og fastslo ved Declaration ofRights Parlamentets og folkets rettigheter overfor kongen. Disse ble deretter stadfestet av Vilhelm i Bill ofRights 1689; dermed var den lange kamp mellom konge og parlament forbi, og folkets rett til å delta i statsstyret ubrytelig fast­ slått. Det parlamentariske kongedømme. Realunionen med Skottland (1689-1707). Vilhelm undertvang 1690 Irland, hvor Jakob 2 hadde flyktet med fransk hjelp. Han ledet også koalisasjonskampene for den euro­ peiske likevekt mot Ludvig 14.1 det indre styre rettet han seg meget etter Parlamentet, hvor han ble støttet av whiggene, i motsetning til toryene, som gjerne ville ha stuartene tilbake. Hans etterfølger, svigerinnen Anna (Anne) (1702-14), fortsatte whigpolitikken; hertugen av Marlborough, whiggenes fører, ledet kampen mot Ludvig 14 i den spanske arvefølgekrig (1701-13) og gjennomførte Englands og Skottlands forening i en realunion med felles Parlament 1707. Fra dette året er det vanlig å bruke betegnelsen Storbritannia på unionen. For den videre historien, se ►Storbritannia. HHo/England expects that every man will do his duty

[irjgland ikspekts dat evri mæn wil du: hiz dju:ti], også sitert som England expects every man to do his duty, England venter at hver mann gjør sin plikt, admiral Nelsons dagsbefaling til flåten 21. okt. 1805, før slaget ved Trafalgar. Den engelske flåten vant slaget, men Nelson ble truffet av en kule og døde samme dag. Hans siste ord var: Thank God, I have done my duty, Takk Gud, jeg har gjort min plikt. englandsfarere, betegnelse på dem som under okku­ pasjonen 1940-45 drog til Storbritannia (særlig Orknøyene, Shetland og Skottland) over havet fra Norge, enten som flyktninger eller for å delta i Norges kamp på utefronten. Englandsfarten var det okkuperte Norges viktigste flukt- og kommunika­ sjonsmulighet vestover under krigen og ble drevet av flere mer eller mindre løst organiserte militære instanser. Mange tok seg også over på egen hånd, ofte på rent eventyrlig vis. Flere rodde i åpen båt over Nordsjøen. Englandsfarten startet allerede sommeren 1940. Etter tysk forordning av sept. 1941 skulle englandsfarere straffes med tukthus. Senere ble straffen skjerpet til dødsstraff, også for medhjel­ pere. Støttet av norske angivere rullet Gestapo opp store deler av nettet, og i løpet av 1942 ble de fleste ekspertgruppene eliminert. Senere ble Englandsfar­ ten overtatt av Shetlandsgjengen, først med fiske­ skøyter og fra 1943 med tre amerikanskbygde ubåtjagere. Rundt 300 båter var knyttet til Englandsfarten, og om lag 3300 mennesker klarte å flykte på denne måten. Shetlandsgjengen brakte i tillegg mer enn 300 flyktninger over. 16 båter forliste og 137 men­ nesker omkom. 13 ekspedisjoner med 121 mennes­ ker ble tatt av fienden, av disse ble 51 henrettet og 9 dode i fangenskap. Mange medhjelpere ble sendt i fangenskap eller henrettet; i alt kostet Englandsfar­ ten over 320 nordmenn livet. Englandsfarten var tema for Sigurd Evensmos bok Englandsfarere (1945, filmet 1946). 1995 ble det avduket et monument på Skateflukaia i Ålesund over englandsfareme, utfort av Olav Stavseng. Litt.: Ulstein, R.: Englandsfarten, 1965-67, 2 b. Englandsfarere. norsk spillefilm (1946) i regi av Toralf Sandø, etter manus av Victor Borg og Sandø basert på Sigurd Evensmos roman (1945). Skildrer fangetilværelsen for en gruppe dødsdømte mot­ standsmenn på Grini under den annen verdenskrig. Med Knut Wigert, Jørn Ording, Lauritz Falk og Ola Isene. Foto ved Per G. Jonson, musikk av Gunnar Sønstevold. Engle, Robert E, f. 1942, amerikansk økonom, professor ved NewTork University, fikk Nobelprisen i økonomi 2003 for å ha utviklet en metode for å for­ utsi variasjon i økonomiske variabler. Metoden

kalles autoregressive conditional heteroskedasticity (ARCH) og kan f.eks. brukes til å vurdere risiko ved verdiepapirer. Engle delte prisen med Clive W. J. Granger. Engleheart, George [erjglha:t], 1750/53-1829, britisk miniatyrmaler, elev av og nært knyttet til J. Reynolds. Hoffmaler hos Georg 3. englemakeri, tidligere folkelig navn på den forbrytel­ se å motta pleiebarn, især født utenfor ekteskap, mot betaling og med forsett forsømme eller mishandle dem slik at de omkom. Jfr. straffelovens § 219, §§ 233 og 242. Engler, (Heinrich Gustav) Adolf, 1844-1930, tysk botaniker. I 1896 anla han den nye botaniske hagen i Dahlem ved Berlin og samlet der de fleste botanis­ ke institusjoner. Engler var en av tidens aller fremste systematikere og plantegeografer. Han skrev en rekke monografier i Martius' Flora Brasiliensis, og utgav fra 1880 Botanische Jahrbiicherfur Systematik, Pflanzengeschiehte und Pflanzengeographie. Sammen med Karl Prantl utgav han den kjente håndboken Die natiirlichen Pflanzenfamilien (34 bd., 1888-1915, ny utg. fra 1925). Sammen med O. Drude utgav han fra 1896 Die Vegetation derErde. I 1900 grunnla han sitt største serieverk, Das Pflanzenreich, som til 1968 var kommet med 108 bind. Engler-viskosimeter, apparat som måler ►viskositet, f.eks. av smøreolje, ved å måle hvor lang tid en viss mengde bruker på å renne ut gjennom et kort kapil­ larrør. Ved lav viskositet blir utløpshastigheten så høy at man må korrigere for kinetisk energi, og det finnes derfor ingen enkel omregningsfaktor mellom apparatets Engler-grader (symbol E) og andre viskositetsmål, man er henvist til tabeller. Apparatet har navn elter den tyske kjemiker Carl Engler (1842-1925). English Bazar, by i India, se ►Ingraj Bazar. English Chamber Orchestra [inglif tfeimba å:kestra], britisk kammerorkester, grunnlagt 1948 som The Goldsbrough Orchestra, nåværende navn fra 1960.1 tidlige år særlig knyttet til Benjamin Brittens navn. Senere har en rekke verdensstjerner, som Daniel Barenboim og Murray Perahia, arbeidet sammen med orkesteret. Sjefdirigent fra 2000 er Ralf Gothoni. English Electric Canberra, britisk militærfly, se ►Can­ berra. English National Opera [igglif næjanal åpara], tidl. Sadler's Wells Opera, britisk operaselskap; utspran­ get fra Old Vic. Holdt fra 1931 til på Sadler's Wellsteateret, London. Flyttet 1968 til Coliseum, London, og skiftet navn 1974. Forestillingene synges på engelsk. English Opera Group [iijglij åpara gru:p], britisk operaselskap 1947-80, reorganisert 1976 under nav­ net English Music Theatre. Stiftet av Benjamin Britten m.fl. med formål å skape og oppføre nye operaer og oppmuntre diktere til å skrive libretti i samarbeid med komponister. Gruppen bidrog til å etablere Aldeburgh Festival, årlige festspill i juni hvert år fra 1948 i Brittens fødested Aldeburgh. Turneer i øvrige europeiske land, bl.a. i Skandinavia 1949.11961 overtok Covent Garden Theatre admi­ nistrasjon og økonomisk ansvar. english water spaniel [irjgliJ wå:ta spænjal], britisk, støtende fuglehund, kjent siden 1750-årene. Lignet den nåværende welsh springer spaniel. Dode ut på begynnelsen av 1900-tallet. englodnegress, Hglcus langtus, flerårig art i gressfamilien. 30-70 cm høy, med grove, lodne strå og gronnfiolett topp. Vokser i tuer. Englodnegress er vanlig på enger langs kysten til Nordland. Englund, Carl-Emil, 1903-64, svensk forfatter med bakgrunn fra mange ulike (proletære) yrker. Debu­ terte 1925 med diktsamlingen Gryning. Hans melo­ diøse vers vever sammen klanger fra folkevisen med

reportasje om skogsarbeidernes fattige tilværelse. Naturskildring, legendepreg og et sosialistisk sam­ funnssyn preger også prosaverk som Trasiga sagor (1931) og Remsor urNorrland (1935). I 1948 tok han initiativet til Boklotteriet, som han siden ledet. Dette har i stor grad bidratt til spredningen av kvalitetslitteratur, og overskuddene er blitt utdelt som priser og stipendier til svenske forfattere og kunstnere. Englund Einar, 1916-99, finsk komponist. 1 1940årene tilhørte han en gruppe komponister som gikk under navnet «Nykymusiikii» (Nåtidsmusikk). Hans to første av seks symfonier (1946, 1948) betydde et vendepunkt for den finske musikken i og med at de var de første etterkrigsverk av større format som bevisst søkte tilknytning til moderne retninger og som frigjorde seg fra den nasjonalromantiske tradi­ sjonen. Påvirket av Stravinskij, Bartok og Sjostakovitsj. For Englunds gjerning som komponist er solid teknisk beherskelse og den subjektive opplevelsens intensitet to grunnpilarer. Skrev bl.a. en klaverkvintett (1941), cellokonsert (1954), klaverkonsert (1955) og balletten Odysseus (1959). Englund, Lars, f. 6. mai 1933, svensk billedhugger. Hans skulpturer visualiserer grunnleggende mate­ matiske strukturer i naturen. Han eksperimenterer med enkle skulpturale former i oppblåst gummiduk, plast, stål, kullfiber og bronse, i et formspråk som både er matematisk og regelbundet og gir assosiasjo­ ner til organiske former. Han har også arbeidet for å integrere kunst og arkitektur, bl.a. i støpt fasadebekledning i Televerkets bygning i Orebro. Hans verker utstilles over hele verden, og han har representert Sverige i flere biennaler og internasjonale mønstringer. Englund, Lars Erik Gustav, 1917-59, svensk forfatter, journalist og folkehøyskolelærer. Han debuterte i 1941 med diktsamlingen Sag du -, som ble fulgt av Starkdagg (1943), Hand.fågel (1946) og Svala (1950). Det korte dikt, formet etter østerlandske forbilder, passet best som uttrykk for hans oppfatning av evigheten i nuet og hans evne til kunstnerisk kon­ sentrasjon. Tidløse motiver som natur og kjærlighet dominerer. englyn, walisisk versemål. Den vanligste typen er en firelinjet strofe med 30 stavelser fordelt med 10, 6, 7, 7, med bare ett enderim; gammelt versemål som fremdeles hyppig anvendes også blant de helt unge lyrikere. engmarihånd, Dactylorhiza incarngta ssp. incarngta, flerårig urt i orkidéfamilien. 15—40 cm høy, oftest 3 store, uflekkede blad som smalner fra grunnen, toflikede jordknoller. Kjøttrøde eller purpurfargede blomster. Gressmyr på ka lk rik grunn. Nord til Troms, engmarikåpe. Alchemillasubcrengta, flerårig urt i rosefamilien. 30-60 cm høy, grov, lysegrønn. Vokser på eng og fet jord i hele landet, men sjelden lengst i nord. Tilhører slekten ►marikåpe med mange arter som er vanskelig å skille fra hverandre. Engmark. Åsleik, f. 27. des. 1965, norsk skuespiller og sanger. Debuterte i Scrooge etter Charles Dickens på Teaterverkstedet på Torshov 1987, da han også var med på å stifte showgrappen Lompelandslaget. 1987-2000 ansatt ved Det Norske Teatret der han har gjort seg bemerket som en sterk karakterskuespiller, bl.a. i Tankred Dorsts Merlin og i tittelrollen i Staffan Gothes Ein utstoppa hund. Engmark har også gjort originale rolletolkninger i musikaler: Judas i Jesus Christ Superstar, halvtomsingen Toby i Sweeney Todd, notaren i Den Stundeslause etter Holberg og trollmannen i Trollmannen frå Oz. Landskjent gjen­ nom sin medvirkning i NRKs satireprogram Egentlig. Han er også en populær stand up-komiker. Satireboken Så langt i livet utkom 1998. engmynte Mentha xgrgdlis, flerårig urt i leppeblomstfamilien. 30-40 cm høy, rødfarget stengel med lite hår, rødfiolette blomster i kranser ved bladhjørnene. Engmynte er en sjelden art som

504

ENGNELL

vokser på dyrket mark nord til Nordland. Den ble tidligere dyrket som krydderplante. Se ►mynte. Engnell, Ivan, 1906-64, svensk teolog, professor i gammeltestamentlig eksegetikk i Uppsala fra 1947. Viktige arbeider er Gamla Testamentet. En traditionshistoriskinledning. 1. (1945) og Grammatik igammeltesta­ mentlig hebreiska (1960). Han var utgiver og medfor­ fatter av Svensk Bibliskt Uppslagsverk (1948-52, 2. oppi. 1962-63), som regnes som Uppsalaskolens hovedverk. Engnell var en ledende skikkelse innen denne skole, som var sterkt preget av Myth and Ritual-sko\en. engnellik, Dignthus deltoides, flerårig urt i nellikfamilien. 10-25 cm høy, spinkel plante med røde bloms­ ter og linjeformede blad. Engnellik er forholdsvis vanlig i tørr eng nord til Trøndelag, spredt videre til Finnmark. Engnestangen, Hans, 1908-2003, født i Brandbu i Gran, norsk skøyteløper, dannet sammen med Ivar Ballangrud og Michael Staksrud den berømte Hadelandstrioen. Verdensmester allround i Trondheim 1933, VM-bronse 1935 og EM-sølv 1937.1 alt åtte distanseseirer på 500 m (seks) og 1500 m (to) i VM og EM i perioden 1933-39. OL-deltaker 1932 og 1936. To NM allround (1937-38). Engnestangen var en utpreget sprinter som satte tre verdensrekorder på 500 m og én på 1500 m, alle i Davos. Den beste tiden på 500 m (41,8 i VM 1938) og 1500 m-rekorden (2.13,8 i 1939) stod som rekor­ der til 1952. Bestenotering på 5000 m 8.31,3, på 10 000 m 18.06,9. Tildelt Morgenbladets gullmedal­ je 1938. Klubb: Hamar IL (fra 1931). Engnestangen representerte 1928-30 Arbeidernes Idrettsforbund og ble mester her alle tre år. Vant 500 og 1500 m i den internasjonale Spartakiaden i Oslo 1928. Litt.: NBL 2. utg. engobe [ågåb] (fr.), dekorasjonsteknikk for leir- og steintøy, det samme som ►begitting. engram (av en- og gr. 'skrive'), hukommelsesspor; hypotetisk forandring i sentralnervesystemet, som ble antatt å danne grunnlaget for en hukommelsesytelse. I scientologien brukes engram i betydningen «ubevisste inntrykk». engrapp, Paa pratensis ssp. pratensis, flerårig art i gressfamilien. 20-90 cm høy, grønnaktig eller blåak­ tig topp. Engrapp er én av minst fire småarter i Poa pratensw-gruppen, som er apomiktisk, dvs. den setter frø uten befruktning. Godt og viktig beitegress, vanlig i hele landet. Se også ► rapp. engrevehale, Alopecurus pratensis spp. pratensis, flerår­ ig art i gressfamilien. 50-100 cm høy, smale, myke aks med fremstikkende snerp, ligner timotei. Engre­ vehale er en viktig forplante, den vokser i enger og veikanter over hele landet. en gros [norsk utt. aq grå, ai] gro] (fr.), i det store, i store partier, partivis (ved varesalg). Motsatt: en détail. engroshandel, handel med større varepartier til videreforhandlere eller til produsenter for bruk i produksjonen, eller til storforbrukere som sykehus og hoteller. Det var i 1993 ca. 18 600 engroshandelsbedrifter i Norge, med en samlet omsetning på 350 mrd. kr og med til sammen 104 000 ansatte. Engroshandelen har sitt grunnlag i at distribusjonsomkostningene blir mindre ved at varene omsettes og transporteres i størst mulige partier. Grossisten holder varelager og fører vanligvis mange slags varer fra forskjellige produsenter, som tilbys detaljisten, gjerne ved utsendte prislister, men det finnes grossister som omsetter en enkelt produsents varer. Siden 1980-årene har varehandelen i Norge ut­ viklet seg i retning av mer forpliktende samarbeid mellom grossist- og detaljistleddet (se ►detaljhan­ del).

engroslager, se ►engroshandel. engrosprisindeks, tidligere betegnelse på prisindeks

for førstegangsomsetning innenlands. Se ►prisin­ dekser. engrødsvingel, Festuca rubra ssp. multiflora, underart av ►rødsvingel i gressfamilien. 50-100 cm høy, bladene er flate, blomstene sitter i en stor og åpen topp. Engrødsvingel har kommet til Norge med gressfrø og vokser i fuktige enger på Østlandet og langs kysten til Møre og Romsdal. engrødtopp, Odontites vulggris, ettårig art i maskeblomstfamilien. 15-40 cm høy, stivhåret stengel med glisne rosa blomsterklaser. Engrødtopp er en innført art som vokser på strandenger, kunstenger og vei­ kanter nord til Trøndelag. Se også ►rødtopp. engsalvie, Sglvia pratensis, flerårig urt i leppeblomstfamilien. 50 cm høy, grov stiv stengel, avlange, rynkete blad. Blå blomster. Engsalvie er en innført art som vokser i eng, åkerkanter og avfallsplasser spredt nord til Troms. Dyrkes i hager. Engseth, William, f. 1. aug. 1933 i Målselv, norsk politiker (A); offiser. Medlem av Troms fylkesting 1976-87, fylkesordfører 1983-87. Stortingsrepre­ sentant for Troms 1989-97. Kommunalminister 1987-88, samferdselsminister 1988-89. President i Norges Idrettsforbund 1990-94. engsikade, Javesella pellucida, nebbmunnart i fami­ lien Delphacidae. Fargevariabel, men hannen er vanligvis svart med gule striper nedover ansiktet og med hvitaktig bryst. Vingene er glassklare, men ofte med mørkere flekker. Lengden til vingete individer er 4-5 mm, uvingete 2,1 til 3,4 mm. Arten er et fryktet skadedyr på havre og timotei fordi den over­ fører virussykdommene hvete-stripemosaikk og dvergskuddsyke. Engsikaden er utbredt og vanlig over det meste av Norge. engsmelle, Silene vulggris, flerårig urt i nellikfamilien. Ca. 40 cm høy, med kålgrønne blad, stort, poseformet beger og hvite kronblad. Vanlig ugress i eng gjennom hele landet, i seterbeiter i Sør-Norge opp til 1300 moh. I eldre tid ble den brukt som matplante fordi den har spiselig rot. Navnet har den fått fordi begeret kan brukes til å smelle med. engsmyger, Ochlqdes vengtus, sommerfuglart i famili­ en uekte dagsommerfugler, Hesperiidae. Vingene er ujevnt farget i lyst og mørkt brungult, hannen har en svart skråstrek midt på forvingen. Undersiden er ensfarget lys brungul. Vingespenn 26 til 32 mm. Arten flyr fra slutten av juni til begynnelsen av august i hele Sør-Norge unntatt ytre Vestlandet. Larven lever på ulike gressarter. Også den nærståen­ de Hesperia romma kalles engsmyger. Den skilles fra foregående på at bakvingenes underside har hvite flekker, og sees dessuten senere på sommeren enn den. Utbredelse og levevis omtrent som den, men arten finnes også i fjellet og enkelte steder i Troms og Finnmark. engsnelle, Equisetum pratense, flerårig art i snellefamilien. 20-30 cm høy, enkelt grenet, grenene sitter i krans oppover stengelen. Det nederste leddet på grenene er som regel litt kortere enn bladkransen på hovedskuddet. Engsnelle vokser i skog og enger med god moldjord i hele landet. engsoleie, smørblomst, Ranunculus qcris, flerårig urt i soleiefamilien. 5-75 cm høy med gule blomster og hånddelte blad. Formerer og sprer seg bare med frø. Et av de vanligste ugressene i beite og eldre eng over hele landet. Spesielt brysom i nordlige kyststrøk og på vannsyk jord. Giftig i rå tilstand, særlig for storfe, men ikke etter tørking. Kan bekjempes ved ompløying av gressmarka og bruk av arealet til åker et år eller to før ny tilsåing, eller med kjemiske midler som sprøytes på ugresset. engstarr, Cgrex hostiqna, flerårig art i starrfamilien. 20-50 cm høy, flate mørkegrønne blad, 2-3 brune hunnaks under et langstilket hannaks. Hunnblomsten har tre arr. Engstarr vokser på eng og myr på

Albert Engstrom. Selvportrett.

kalkrik grunn i de sørlige delene av Østlandet og langs kysten til Troms. engstorkenebb, Geranium pratense, flerårig urt i storkenebbfamilien. 40-50 cm høy, kantet, knebøyd stengel, gråhåret og kjertelhåret. Store blå kronblad med fiolette årer. Engstorkenebb vokser i eng, veikanter, kulturmark og havstrand spredt nord til Nord-Trøndelag, og er funnet ett sted i Troms. Engstrom, Albert, 1869-1940, svensk tegner, maler og forfatter. Klassiske studier i Uppsala, 1892-94 elev av Carl Larsson. Under en reise til Tyskland og Italia 1894-96 ble han medarbeider i Sondags-Nisse. Grunnla 1897 sitt eget vittighetsblad, Strix (fra 1924 Sondagsnisse-Strix). Gjennom sine vitsetegninger, figuren Kolingen og vittighetsbladene ble han en av de mest folkekjære kulturpersonligheter i svensk kunst i første halvdel av 1900-tallet. Han ble med­ lem av Svenska Akademien 1922 og var professor i tegning ved Konstakademien 1925-35. Som billedkunstner begynte Engstrom i 1890årenes estetiserende linjedyrkelse, men utformet snart sin egen drastiske karakteriseringskunst i svart-hvitt. Hans motiver er like i ord og bilder: satiriske skisser av adelige, offiserer, prester, frikirkemenn, avholdsforkjempere, skolelærere, riksdagsmenn, hovedstadens lasaroner (Bobban og Kolin­ gen) og den fattige fiskerbefolkningen i skjærgården. Hans beundring for primitive kraftkarer og en vill skjærgårdsnatur, en arv fra Rousseau og Nietzsche, er tidstypiske fenomener. Som dialektdikter og realistisk landskapsmaler står han i fremste rekke. Hans prosakunst står anekdoten og kåseriet nær. Den holder seg helst til det lille format, enten han skriver om hjembygdens Små­ land eller studietidens Uppsala, ironiserer over smugling blant kystbefolkningen eller gir alvorsstemte portretter av samtidens kulturliv og person­ ligheter. Han nøt en enorm popularitet, og mange av de skikkelsene han skapte, særlig Kolingen, som forste gang opptrådte i Strix i 1897, er blitt klassiske. Engstrom utviklet seg ikke som dikter, men varierte stadig de samme temaér. Til hans beste verker regnes bl.a. En bok (1905), Genom mina guldbågade glasogon (1911) og Ur mina memorarer {\92TY Han utgav også flere reisebeskri­ velser. Mange av hans tegninger er samlet i Gubbar (20 bd., 1938-44, norsk utvalg 1971). 1939^1 utkom Skrifter i 28 bind, i 982 ble Albert Engstromsållskapet stiftet. Engstrom. Clas, f. 1927, svensk forfatter og lærer. Han har skrevet romaner fra skolemiljø, bl.a. debut­ boken Vdxtvdrk (1950) og Onsjunker (1957, filmati­ sert som Ole, Dole, Doff \967), dessuten den doku­ mentariske skildringen av kamp mot frost og sult i Is (1961, filmatisert). Tvåuppdrag (1977) skildrer en India-reise; Det blir bdttre i sommar (1981) er en ungdomsbok. Blant Engstrdms senere boker kan nevnes romanene En lattstbt (1995) og Erik i Fardume (1997).

505

ENHETSSKOLE

Engstrøm, Karl Valdemar, «Kalle», 1908-55, norsk klarinettist, saksofonist, fiolinist og arrangør; en av pionerene i norsk jazzmusikk, medlem av den legendariske kvartetten Funny Boys 1932-38, bl.a. på flere Europa-turneer. Deretter var han med i ulike jazz- og danseorkestre i Oslo, 1941-43 og 1945-46 i Øivind Berghs Bristol-orkester, fra 1946 til sin død medlem av Kringkastingsorkestret. Eng­ strøm var en særpreget solist på klarinett, noe som kan høres på plater med Funny Boys, Jack Butler og Øivind Berghs orkester. Engstrbm, (Per) Leander, 1886-1927, svensk maler, elev av Konstnårsforbundets skole i Stockholm 1907, drog neste år sammen med Griinewald, Si­ monsson o.a. til Paris, der han 1909-10 var elev av Matisse. Knyttet til kunstnergruppen 1909 års mån. Malle landskaper fra Norrland på fransk maner, med et dekorativt linjespill. Inntrykk så vel fra Cézanne og Matisse som fra Willumsen merkes f.eks. i Lapper i midnattssol (1908), Fjellvåken, fossen, dalen (1919), Andejegeren (1918). Han malte også en rekke bilder fra Italia (1920-22), dessuten portretter, akter og stilleben, deltok i utsmykningen av Stadshuset i Stockholm (1923) og utførte fresker i frimurerlosjen i Umeå (1926, nå delvis ødelagt). Nasjonalgalleriet i Oslo eier Midnatt, Norrland (1918). engsvingel, Festuca pratensis, flerårig art i gressfami­ lien. 40-80 cm høyt toppgress med lysegrønne til fiolette småaks uten snerp. Engsvingel er en innført art som dyrkes som forgress i kunsteng. Den er naturalisert og vanlig i enger og bakker nord til Nordland og spredt videre til Finnmark. I fjellet opp til ca. 1200 m. engsyre, matsyre, Rumex acetosa, flerårig urt i syrefamilien. 30-90 cm høy, med pilformede blad og små, uanselige, rødaktige blomster i stor topp; pælerot. Særbu. Formerer og sprer seg mest bare med frø, men også vegetativt ved at øvre delen av pæleroten kløyver seg, og hver del utvikler nye planter med nye pælerøtter osv. Oksalsyreholdig, kan være giftig i større mengder. Engsyre blir trevlerik og hard og er en dårlig forplante, spesielt i høy. Den regnes derfor som ugress i eng og beite. Den kan bekjempes ved ompløying av gressmarka og bruk av arealet til åker et år eller to før ny tilsåing, eller med kjemiske midler som sprøytes på ugresset. Engsyre er vanlig i hele landet, også høyt til fjells. Kulturformer dyrkes som grønnsaksplante. Sterkt syrlig smak, brukes i salater, supper og marinader, engteger, Lygus, nebbmunnslekt i familien bladteger, Miridae, omfatter flere arter. Den dominerende arten på kulturplanter er håret engtege, L. rugulipennis, en 5 mm lang, gråbrun, smal tege som om våren stikker og suger i vekstpunktet («hjerteskuddet») på unge planter av kål, kålrot, rødbete, gulrot m.fl. På kål fører angrepet til «blindkål» eller en krans av småhoder og på rotvekstene til mange bladfester og liten rot. engtjæreblom, annet navn på ►tjæreblom. engugress, betegnelse på den del av ugressfloraen som har sin viktigste vokseplass i eng eller gressmark. Dette gjelder først og fremst flerårige planter som i utgangspunktet stammer fra frø, og som trenger mer enn ett år før de selv er i stand til å produsere frø. Plantene er således avhengige av å få stå i fred relativt lenge, noe de best kan oppnå i en eng. Den vegetative spredningen er fraværende eller svært beskjeden, og de fleste engugress er derfor stedbundne. Se ► ugress. engvekster, flerårige forveksler som dyrkes til slått eller beite; omfatter gressarter og belgplanter. Se ►eng. engvokssopp, Camarophyllus, hattsoppslekt (stilksporesopp) med 9 arter i Norge, karakterisert av voksaktige, tykke og spredtstilte skiver. Arten engvokssopp, Camarophyllus pratensis, er en god matsopp. Den er gulaktig og ligner kantarell.

1

Engvold, Oddbjørn, f. 7. april 1938 i Askim, norsk astronom, professor ved Universitetet i Oslo fra 1989, vitenskapelig prosjektleder (direktør) for ► LEST Foundation 1986, president i IAU Divisionfor the Sun and Heliosphere 1994, styremedlem i Det Norske Videnskaps-Akademi 1993-1998, general­ sekretær IAU 2003-2006. Engvold har publisert en rekke vitenskapelige avhandlinger, de fleste innen solfysikk, og (sm.m. E. Jensen) skrevet en lærebok: Solen (1977). Engø, Bjørn, 1920-81, født i Oslo, norsk interiørar­ kitekt og emaljekunstner. Utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole. Egen praksis fra 1948. Ved bruken av brennlakkert stål og alumini­ um brøt han med tradisjonell materialbruk i norsk møbelproduksjon. Engø arbeidet i de senere år med metall og emalje i større formater og utførte flere store dekorative arbeider med både offentlige og private byggherrer. En rekke separat- og kollektivutstillinger i inn- og utland; gullmedalje på Triennalen 1 Milano 1957. Litt.: NBL 2. utg.; NKL Engøy, flat øy i Stavanger kommune, Rogaland, bydel Hundvåg, på østsiden av Byfjorden; 0,1 km2 med 424 innb. (2001). En del industri og boliger. Broforbindelse med bysenteret. enharmonisk (av en- og gr. 'overensstemmelse, harmoni'). 11 antikkens greske musikk om et av de tre tonekjønn (genera) ved siden av diatonisk og kromatisk, benyttet også mikrointervaller (tilnærmet kvarttonetrinn). 2 I moderne terminologi om toner som skrives med forskjellige notetegn (f.eks. fiss og gess), men klinger likt på instrumenter med fast skala. På tilsvarende måte taler man orn enharmoniske intervaller, ak­ korder og tonearter. Ved enharmonisk omtydning kan en tone eller akkord gis en ny funksjon i det harmoniske forløp, noe som hyppig benyttes i forbindelse med modulasjon. enhet, sammenligningsstørrelse i et målesystem, se ► enhetssystem. Enhetsbevegelsen (eng. Unification Movement), se Den ►Forente Familie. enhetscelle, det minste strukturfragment som ved repetisjon i tre dimensjoner bygger opp et krystal­ linsk materiale. Enhetscellene klassifiseres etter deres symmetri, se ► krystallsystemer. enhetsfront, parole som Den kommunistiske inter­ nasjonale brukte i kampen for å vinne arbeidermas­ sen for kommunistisk politikk. Etter at revolusjonsbølgen var ebbet ut vinteren 1920-21 og store arbeidermasser trådte ut av kommunistenes rekker og tilbake til sosialdemokratene, sendte Den kom­ munistiske internasjonales kongress 1921 ut parolen om enhetsfront mellom kommunister og sosialde­ mokrater til forsvar for de resultater arbeiderne hadde oppnådd i revolusjonsperioden. Enhetsfron­ ten skulle gjelde umiddelbare dagsoppgaver, ikke de langsiktige mål. De samarbeidende organisasjoner skulle prinsipielt opprettholde sin organisatoriske selvstendighet. Erfaringene viste imidlertid at dette ikke alltid var mulig. I tiden etter den annen ver­ denskrig ble det gjort flere forsøk fra kommunistisk hold på å få i stand en slik samling. enhetsgevær, standardgevær i det norske forsvaret, se ►AG 3. enhetsladning, betegner dels en elektrisk ladning som er like stor som enheten for ladning i det en­ hetssystem som brukes, dels den elektriske ►elementærkvant. enhetsoperasjon (eng. unitoperation) (kjemi), ett enkelt trinn i en prosess, f.eks. destillasjon, krystalli­ sasjon, filtrering eller ekstraksjon. Inndelingen i enhetsoperasjoner gjør at de kan beregnes uavhen­ gig av prosessene de inngår i, f.eks. at beregning av

filtrering innføres uavhengig av om det skal inngå i raffinering av brukt smøreolje, fjerning av blekejord fra soyaolje eller myceliet ved penicillinfremstilling. enhetspatron, tidligere betegnelse for hylse med tennmiddel, drivladning og prosjektil forent i én patron; brukes ved de fleste infanterivåpen og lettere skytstyper opptil 12-15 cm kaliber. Større skyts har som regel delt ladning. enhetspris, pris på en viss kvantitativ enhet av en vare. enhetsprisforretning, detaljforretning som selger flere forskjellige billige varer til samme kontantpris; kan også være avgrenset til en begrenset del av et tilbudssortiment, for eksempel ved 10-kronersmarked, «alle skjorter kr 99 uansett førpris» osv. Enhetsregisteret, landsdekkende register som skal fremme effektiv utnyttelse og samordning av opp­ lysninger om juridiske personer (stat, fylkeskommu­ ner, kommuner, selskaper, stiftelser, foreninger m.m.), enkeltperson foretak og andre registreringsenheter i forskjellige offentlige registre. Opprettet ved lov om Enhetsregisteret av 3. juni 1994. Formå­ let er å lette arbeidet både for bedrifter som har registreringsplikt og etatene som behandler opplys­ ningene. Registrering og endringer skjer ved mel­ ding til Enhetsregisteret eller et av de tilknyttede registre (Merverdiavgiftsmanntallet, Foretaksregis­ teret og Arbeidsgiverregisteret, fylkesmennenes register over stiftelser og Statistisk sentralbyrås Bedrifts- og foretaksregister), som så underretter de aktuelle andre registre. Registreringsplikt har de som er registrert i et av de tilknyttede registre. Andre juridiske personer har rett til å registrere seg. enhetsrot (mat.), en løsning av ligningen x" = 1. Denne ligning har n løsninger, de n-te enhetsrøtter, f.eks. x4 = 1 har røttene ± 1, ± i. De n-te enhetsrøtter har formen 2nk . 2nk E = cos------ Hsin---n n

(k

, .> = 0,1)

og disse komplekse tallene ligger alle på enhetssirkelen og danner en regulær polygon. På denne måten bringes konstruksjonen av en regulær n-kant i forbindelse med løsningen av ligningen xP = 1. enhetssirkel (mat.), i et rettvinklet koordinatsystem i planet eller i det komplekse plan betegnelse på en sirkel med radius 1 om nullpunktet. Ethvert kom­ plekst tall på enhetssirkelen har den absolutte verdi 1. I rommet innføres ofte på tilsvarende måte en enhetskule med radius 1 om koordinatsystemets begynnelsespunkt. enhetsskole, den pedagogiske reformidé at hele skolevesenet er en organisk helhet som integrerer teoretisk og praktisk opplæring, elever fra alle sosiale grupper uten hensyn til kjønn, intellektuell utrust­ ning, geografisk tilhørighet og etnisk bakgrunn i en trinndelt fellesskole. Denne består av en grunnskole, en mellomskole og et høyere allmenntrinn, slik at undervisningen, alt etter elevenes ulike forutsetnin­ ger og interesser, enten kan avsluttes med et av de lavere trinn eller fortsettes gjennom et høyere trinn. I Norge er grunnskolen en enhetsskole, på grunn­ skolen bygger treårig videregående opplæring. Gjennom de omfattende utdanningsreformene fra 1990-årene og senere er enhetsskoletanken blitt videreført, bl.a. ved utvidelse av grunnskolen til 10 år, en sterk reduksjon av valgmuligheter det første året i videregående opplæring, og ved at all ungdom i alderen 16-19 år har fått en lovfestet rett til 3 års videregående opplæring. Fra samfunnets side sees enhetsskoleprinsippet som viktig for å gjøre grunnkvalifiseringen av befolkningen best mulig som grunnlag for senere omstilling og tilpasning til endrede kvalifikasjonsbehov i arbeids- og nærings­ liv. Samtidig utsettes enhetsskoleideen for kritikk. Hensynet til å gi alle elever så likeverdig tilbud som

506

ENHETSSTAT

mulig (se ► elevtilpasset opplæring), kan gå på bekostning av faglig kvalitet i undervisning og læringsresultater. Det er også tydelige tegn til storre interesse for friskoler (privatskoler) og pedagogiske opplegg, hvor internasjonalt konkurransedyktig kvalitet vektlegges fremfor hensynet til at tilbudet skal være likeverdig. Ideen med enhetsskolen går tilbake til den tsjek­ kiske pedagogen Johann Amos Comenius (15921670). I Norge var Hartvig Nissen den som forst for alvor tok opp enhetsskoletanken ved at han trakk folkeskolen inn som en del av et felles skolesystem, der den hoyere skolen bygger på folkeskolen (landsfolkeskoleloven 1860, loven om høyere skoler 1869). Ordet enhetsskole går tilbake til den komiteen som ble oppnevnt av Stortinget i 1911 for å utrede spørs­ målet om en nærmere forbindelse mellom folkesko­ len og den høyere skolen. Den innførte ordet og fikk selv snart navnet Enhetsskolekomiteen. enhetsstat, stat hvor den politiske myndighet er samlet i de nasjonale organer og institusjoner. I en slik stat har eventuelle lokale enheter bare delegert myndighet. Som en motsetning til enhetsstaten står føderalstaten, hvor lokale enheter, f.eks. delstater, har en konstitusjonelt bestemt selvstendig myndig­ het. Norge er en enhetsstat; fylkenes og kommune­ nes myndighet er fastlagt av Stortinget i vanlige lover. De øvrige skandinaviske land, Frankrike og Storbritannia er også enhetsstater, mens bl.a. Tysk­ land, Sveits, USA og Canada er føderalstater. enhetssystem, gruppe av måleenheter som brukes sammen etter vedtatte regler. Å måle en størrelse eller egenskap vil si å sammenligne den med en annen størrelse (egenskap) av samme art. For å angi resultatet av en måling kvantitativ må man ha en enhet (måleenhet) som sammenligningsstørrelse. Resultatet av målingen angis som et produkt av et tall, måltallet, og måleenheten. Ved for eksempel måling av temperatur (egenskap/størrelse), angis denne ved et måltall (f.eks. 15) og en måleenhet (°C). I prinsippet er valg av enheter fritt og ubegrenset. 1 praksis er det hensiktsmessig å arbeide med få enhe­ ter som er internasjonalt godkjente - i internasjona­ le enhetssystemer. OPPBYGNING

I fysikken er størrelser av forskjellig art knyttet sammen ved matematiske ligninger som enten uttrykker naturlover eller definerer nye størrelser. I slike ligninger inngår også konstanter som avhenger av enhetene som er valgt. Selv om valget av enheter er fritt, er det hensiktsmessig å velge noen få størrel­ ser som grunnstørrelser og for hver av disse en tilsva­ rende enhet som grunnenhet. For andre størrelser, som er knyttet sammen med grunnstørrelsene ved ligninger, kan enhetene som velges uttrykkes mate­ matisk ved grunnenhetene og en tallfaktor som fastlegger størrelsen av enheten. Slike enheter kalles avledede. Til sammen utgjør grunnenhetene og de avledede enhetene et enhetssystem. Hvis de avlede­ de enhetene er valgt slik at de fysiske ligningene blir korrekte om man istedenfor størrelsene som inngår, bare skriver måltallene for dem, kalles enhetssystemet koherent eller samstemt. Grunnenhetene bør kunne reproduseres med nøyaktig samme verdi som de definisjonsmessig har. Målet har vært å avlede dem av naturkonstanter som gis en bestemt verdi, men måleteknisk har dette vist seg vanskelig. Isteden har man derfor for enkelte grunnstørrelser valgt å fastsette normaler (prototy­ per) som forutsettes å være uforanderlige, og å definere grunnenhetene ved hjelp av disse. Et sys­ tem som bygger på grunnenheter som ikke forand­ rer seg fra sted til sted eller med tiden, kalles absolutt. Det er et krav til et godt enhetssystem at det skal være både koherent og absolutt.

Ulike systemer METERSYSTEMET

Enheter for bruk ved handel og vandel (masse-, lengde- areal- og volumenheter) har vært underkas­ tet lovgivning helt fra oldtiden. Men enhetene har variert fra land til land og ofte også fra vareslag til vareslag. På grunn av det store internasjonale handelssamkvemmet som oppstod på 1700-tallet, meld­ te det seg et sterkt behov for internasjonalt godkjen­ te absolutte enheter for mål og vekt. Forsøkene førte den gang ikke frem. Men som et resultat av arbeidet vedtok Frankrike under revolusjonen i 1791 et eget absolutt enhetssystem, ►metersystemet. Det bestod av tre enheter; meter, gram og liter. Det ble innført desimalinndeling, og desimale multipletter ble uttrykt ved hjelp av prefikser (centi-, desi-, kilom.fl.). Som lengdeenhet valgte man meter som ble definert som */l0 000 av avstanden fra ekvator til Nordpolen. Masseenheten gram skulle være massen av én cm3 rent vann og volumenheten liter, særlig beregnet til bruk for væsker, ble satt lik volumet av ett kg vann. Meteren definert på denne måten ble for vanskelig å bestemme, og ble før systemet kunne tas i bruk fastsatt som lengden av ► Arkivmeteren. Det ble også laget en egen kilogramnormal. CGS-SYSTEMET

Metersystemet var ikke noe fullstendig enhetssys­ tem. For bruk innen mekanikk ble det snart utviklet videre i ►CGS-systemet som bygde på centimeter, gram og sekund som grunnenheter. I litt forskjellige varianter fikk det anvendelse for vitenskapelig bruk også innen elektrostatikk og elektromagnetisme, men ingen av CGS-systemene var egnet for praktisk bruk. DET TEKNISKE SYSTEMET

Innen mekanikk var i en periode Det tekniske systemet mye brukt. Det bygde på meter, sekund og kilopond (tyngden av ett kilogram) som grunnenhe­ ter for lengde, tid og kraft. Tyngden av et legeme varierer fra sted til sted, og kraftenheten kilopond avhenger derfor av hvor på jorden en befinner seg. Det tekniske systemet betegnes derfor som et gravitasjonssystem. Innen systemet ble det definert en del ikke-koherente enheter med praktisk anvendelse, som hestekraft og teknisk atmosfære. Systemet var altså verken absolutt eller koherent. Det har etter hvert veket plass for MKS-systemet som bygger på grunnenhetene meter, kilogram (for masse) og sekund. MKS-systemet er både absolutt og kohe­ rent, og inngår nå i SI (se nedenfor). DET INTERNASJONALE PRAKTISKE SYSTEMET

For bruk i elektroteknikk ble det i slutten av forrige århundre definert en rekke praktiske enheter. De ble opprinnelig fastsatt i forhold til CGS-enhetene, og utgjorde et absolutt system. Av måletekniske grun­ ner ble enhetene for volt og ohm senere fastsatt uavhengig av de teoretisk definerte verdiene. Syste­ met som bygde på disse enhetene ble kalt Det interna­ sjonale praktiske systemet. De internasjonale enhetene for volt og ohm viste seg etter hvert å avvike fra de Enhjørning. Etter Konrad Gessners Historia animalium, 1551.

absolutte. Det ble nødvendig å innføre korrigerende tall i ligningene som knyttet dem sammen - dette gjorde at systemet ikke ble koherent. Som en variant av Det absolutte praktiske systemet, med enheter med samme størrelse og navn, utviklet italieneren G. Giorgi et system med meter, kilogram, sekund og ampere som grunnenheter. Ved å velge ampere som grunnenhet ble den magnetiske konstanten (p0) en størrelse med dimensjon newton/ampere. Måltallet for p0 fastlegger størrelsen på enheten ampere. I den endelige utformingen av systemet ble p0 satt lik 4n • 10-7 N/A. Samtidig ble en faktor 4n omplassert i noen elektromagnetiske ligninger. Ampere fikk samme størrelse som den hadde hatt i Det absolutte praktiske systemet og de elektromagnetiske lignin­ gene fikk en mer symmetrisk form. Systemet fikk betegnelsen Det rasjonaliserte MKSA-systemet (se ► elektrisitet (måleenheter)). si I 1954 vedtok Generalkonferansen for mål og vekt (CGPM) Det rasjonaliserte MKSA-systemet som internasjonalt enhetssystem. På Generalkonferan­ sen i 1960 ble systemet supplert med to grunnenhe­ ter, kelvin for temperatur og candela for lysstyrke, og systemet ble kalt Det internasjonale system for enheter med internasjonal forkortelse SI. På Generalkonfe­ ransen i 1971 ble mol vedtatt som grunnenhet for stoffmengde. Dermed dekker systemet enheter for de fleste fysiske størrelsene. Gjennom årene er grunnenhetene i SI definert på ny flere ganger for å få dem knyttet til naturkonstanter som de med stor nøyaktighet kan bestemmes ut fra. Se ► $! foren nærmere beskrivelse av systemet. ANDRE SYSTEMER

En rekke variasjoner av de nevnte enhetssystemene har vært i bruk i kortere perioder og i enkelte land. For eksempel har det i engelsktalende land innen mekanikk vært brukt et koherent, absolutt enhets­ system med foot, pound og sekund som grunnenhe­ ter (LBS-systemet) og et gravitasjonssystem basert på foot, slug (tyngden av ett pound) og sekund (LSSsystemet). Særlig i USA er LBS-systemet fremdeles mye brukt. I tillegg er det innen teoretisk fysikk brukt såkalte naturlige systemer med fundamentale fysiske kons­ tanter som grunnenheter. I det mest brukte, Hartreesystemet, som blir nyttet innen atomfysikk, er elektronmassen (wc), elementærladningen (