Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. 1 : A-Bal [1, 4 ed.] 8257315362, 8257315354, 8257314374, 8257314366

Citation preview

Aschehoug og Gyldendals

STORE NORSKE LEKSIKON A-Bal

Nasjonalbiblioteket Depotbibhoteket

KUNNSKAPSFORLAGET

Utgiver:

KUNNSKAPSFORLAGET

Hovedredaktør:

Petter Henriksen

Redaksjonsråd:

Trond Berg Eriksen (formann) Kirsti Strøm Bull Sissel Nilsen Åsne Seierstad Lars Walløe Kåre Willoch Redaksjon: Guro Barstad Ivar Bieltvedt Rolf Bryhn Inger Lise Delphin Anne Eilertsen Arne Forsgren Christine Gulbrandsen Nils Gundersen Gunhild Gursli-Berg Kirsten Halvorsen Siv Haugan

Bente Buer Johansen Rolf Karlsen Cecilie Kobro Henning Larsen Knut Lunde Anne Grete Nilsen Ove Olsen Øyvind Reisegg Trond Olav Svendsen Knut Are Tvedt Lisbet Utheim

Redaksjon for litteraturlister: Magnus Halle Fagkonsulenter: Se oversikt bakerst i bindet Grafisk design: Inger Lise Engebretsen Layout: Jan Fredrik Kirkebøe Grafikk, tegninger: Ove Olsen, Thomas S. Minker Markedsmessig utforming: Marianne Brattland IT: Per Halvor Tryggeseth, Petter Egesund, Petter A. Thorvaldsen Utgivelsen er gjort mulig gjennom støtte fra Institusjonen Fritt Ord. Leksikonartiklenes faglitteraturlister er utarbeidet av Nasjonalbiblioteket, muliggjort gjennom støtte fra Det faglitterære fond.

4.

utgave

© Kunnskapsforlaget, H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) A/S og Gyldendal ASA, Oslo 2005 Internasjonale kart: © GEOnext - Istituto Geografico de Agostini S.p.A. (alle rettigheter) Kart over norske byer: Ugland IT Group A/S og Statens kartverk Skrift (brødtekst): Meridien Roman 8/8,5 Papir: 90 g Arctic Volume Trykk: PDC Tangen a.s Innbinding: AIT Gjøvik (Nørhaven Book) ISBN standardinnbinding bind 1: 82-573-1536-2 ISBN standardinnbinding komplett: 82-573-1535-4 ISBN skinninnbinding bind 1: 82-573-1437-4 ISBN skinninnbinding komplett: 82-573-1436-6 Opplag: 8000 Oslo 2005

VEILEDNING Innhold Aschehoug og Gyldendals STORE NORSKE leksikon er et allment leksikon, og gir et tverrfaglig utsnitt av tidens samlede viten. Som Norges eneste storleksikon legger STORE NORSKE leksikon vinn på å dokumentere nasjonale saksforhold og synsvinkler i tillegg til internasjonalt stoff. Innholdet er ordnet alfabetisk i store og små artikler som til sammen danner en helhet. Mange artikler er supplert med illustrasjoner, tabeller og kart. Nøkkelbind. Leksikonets 15 alfabetiske bind suppleres av Nøkkelbindet, bind 16. I Nøkkelbindets register finnes henvisninger til hovedleksikonets artikler fra en lang rekke stikkord som ikke får egen artikkelomtale: alternative navneformer, verk innenfor en forfatters produksjon, småsteder og bygninger nevnt i kommuneartikler o.l. I Nøkkelbindets tabelldel finnes utførlige tabeller som utfyller det tabellmateriale som finnes i leksikonets hoveddel. I Nøkkelbindet vil man også finne oppdateringer o.l. til hovedalfabetets artikler.

Innbyggertall for norske fylker, kommuner og tettsteder og en lang rekke andre norske talloppgaver er hentet fra Statistisk sentralbyrås statistikker. For verden for øvrig brukes de siste tilgjengelige tall; i noen tilfeller foreligger kun opplysninger av eldre dato. Tallene er søkt datert i hvert enkelt tilfelle.

Redaksjonen er avsluttet sommeren 2004.

Alfabetisering Et oppslagsord som består av flere ledd, blir alfabetisert etter hele oppslagsordet: adaptere ad astra a dato Addis Abeba addisjon

Det blir vanligvis ikke tatt hensyn til den bestemte eller ubestemte artikkel ved alfabetiseringen:

dukkehjem, Et Norske Opera, Den Nyere biografier er som regel alfabetisert etter de regler som gjelder i de enkelte land. Europeiske navn siden utgangen av middelalderen blir i de fleste tilfeller alfabetisert etter etternavnet, mens navn fra eldre tider blir plassert på grunnlag av fornavnet: Dos Passos, John (USA) Garcia Lorca, Federico (spansk navnetradisjon) Nilsen, Laila Schou (Norge) Tore Hund (Norge, navn fra middelalderen) Trier Mørch, Dea (Danmark)

Biografier over personer med flere fornavn er som regel plassert på grunnlag av det fornavn som vanligvis blir brukt.

Navn på kunstverk, litterære skikkelser og produkter av forskjellige slag er som regel alfabetisert etter første bokstav i navnet som helhet: Don Juan (litterær person) Kristin Lavransdatter (roman og litterær person)

Uttale, skrivemåter Lydskriften tar sikte på å vise tilnærmet uttale, tilpasset norsk lydsystem; den vil ikke gi nøyaktig uttale på et fremmed språk. Følgende tegn er benyttet: a a-/ø-lyd, som i engelsk bwt a «slapp» e-lyd, som i norsk suppe, fransk le e åpen e-lyd, som i fransk pere æ åpen æ-lyd, som i norsk være u brukes for både norsk hns, tysk du, engelsk dø og fransk ou P slapp b-/v-lyd, som i spansk Habana å stemt th-lyd, som i engelsk faf/zer p ustemt th-lyd, som i engelsk t/zing i] ng-lyd uten uttalt g, som i norsk synge z stemt s-lyd, som i engelsk zoo f ustemt sj-lyd, som i norsk sjø 3 stemt sj-lyd, som i engelsk pleasure y stemt ch-lyd, som i spansk Tarra^ona x ustemt ch-lyd, som i tysk ach w halvvokal, som i engelsk øne

:

_

over vokal betegner at vokalen skal være nasal: e, ø, å etter vokalen betyr at vokalen skal være lang under vokal markerer at stavelsen er trykksterk, den finnes både i oppslagsord, i lydskrift og i fremmedord i løpende tekst

Ved latinske ord er i regelen bare betoningen angitt. Diftongene ae og oe ble av romerne uttalt ai og oi; vanlig uttale i dag er ae som æ og oe som ø. C ble uttalt som k og bør uttales slik i latinske ord; i annen sammenheng uttales c som s foran e, i, y, ae og oe, ellers som k. Andre uttaler i fremmedord der ikke annet er angitt: bh uttales som b; eu som ev; gh som g; kh som k; rh som r; sc som s; w som v; x som ks; z som s. I russiske egennavn på -ov, -ev uttales disse endelsene -åf, -ef; kh uttales som i tysk ach.

For kinesiske navn er transkripsjonssystemet pinyin benyttet. Dette systemet ble tatt i bruk av kinesiske myndigheter i 1979. Pinyinsystemet blir ikke brukt i Taiwan; geografiske navn og personnavn derfra er gjengitt i tradisjonell europeisk transkripsjon, likeså noen få historiske navn fra det kinesiske fastland. Det finnes en rekke henvisninger fra tradisjonelle former til pinyinformene.

Henvisninger Henvisninger fra en artikkel til en annen blir markert med tegnet ►.

Signaturer Fagkonsulent- og signaturliste finnes bakerst i de enkelte bind og (samlet) i bind 16.

Litteraturlister En rekke av leksikonartiklene avsluttes med litteraturlister, etter ledeordet Litt. Disse gir forslag til utdypende lesning, med hovedvekt på verk på norsk, og er utarbeidet av Nasjonalbiblioteket. Titlene i listene er valgt ut med den allmenne, ikke-fagspesialiserte leser i tankene.

FORKORTELSER Listen viser forkortelser som er benyttet i leksikonets artikler. Forkortelsene kan også betegne ordene i bøyde former (bestemt form, flertall osv.). Forkortelser for organisasjoner, bedrifter o.l. er ikke tatt med i denne oversikten, og finnes som regel som eget oppslagsord i leksikonet (f.eks. FN, EU, NSB), f enkelte tabeller kan det forekomme spesielle forkortelser utover dem nevnt nedenfor.

A A adj. adm. adv. agr. ags. a flg akk. AKP alm. ALP Am amer. anat. antr. Apg arab. arkeol. arkit. art. astrol. astron. atm aug. avd. avh. b. B B.A. bd. biol. bl.a. bm. bot. br. brt B.Sc. bygn. C C C (°C) ca. cand.act. cand.agric. cand.hort.

cand.jur. cand.mag. cand.med. cand.med. vet.

cand.min. cand. odont. cand. oecon. cand.paed. cand. pharm. cand. philol. cand. philos.

ampere norske Arbeiderparti, Det adjektiv(isk) administrerende adverb(ial) agrikultur (jordbruk) angelsaksisk a og følgende punkter akkusativ Arbeidernes kommunistparti (i) alminnelig(het) Anders Langes Parti Amos amerikansk anatomi antropologi Apostlenes gjerninger arabisk arkeologi arkitektur artikkel astrologi astronomi atmosfære, fysisk; normal atmosfære august avdeling avhandling bind Bondepartiet Bachelor of Arts bind (av et verk) biologi blant annet, blant andre bokmål botanikk bredde (geografisk) brutto registertonn Bachelor of Science bygningsvesen Centerpartiet coulomb celsius (grader celsius) cirka candidatus actuariorum, kandidat i aktuarfag candidatus agriculturae, landbrukskandidat, kandidat med eksamen fra Norges landbrukshøgskole candidatus horticulturae, hagebrukskandidat med eksamen fra Norges landbrukshøgskole candidatus juris, juridisk kandidat candidatus magisterii, kandidat med lavere grads universitetseksamen candidatus medicinae, medisinsk kandidat candidatus medicinae veterinariae. kandidat i veterinærvitenskap (dyrlegevitenskap) candidatus mineralogiae, bergkandidat candidatus odontologiae, kandidat i odontologi candidatus oeconomiae, kandidat i sosialøkonomi candidatus paedagogiae, kandidat i pedagogikk candidatus pharmaciae. kandidat i farmasi candidatus philologiae, filologisk kandidat candidatus philosophiae. kandidat i filosofi

cand. polit. cand. psychol. cand.real, cand. scient. cand. sociol. cand. theol. cd CD CDU Chra. cl cm CSU da. daa Dan dB e. d. dep. des. dial. dir. DKNVS dl DLF dm Dom DNVA dr.agric.

dr.art. dr.avh. dr.ing. dr.med. dr.med. vet. dr.odont. dr.philos.

dr.scient.

dr.techn. dr.theol. dss. dvs. dwt d. y. E (E 6) EDB Ef eg. e. Kr. eks. ekskl. el. elektr. el.l. EM eng. Esek Est etnol. eV evt. F f. f. f. FDP feb. f.eks. fem. ff.

candidatus rerum politicarum, kandidat i samfunnsvitenskap candidatus psychologiae, kandidat i psykologi candidatus realium, kandidat i realfag candidatus scientiarum, kandidat i realfag kandidat i realfag candidatus sociologiae, kandidat i sosiologi candidatus theologiae, teologisk kandidat candela Centrum-Demokraterne Christlich-Demokratische Union Christiania (1624-1877/97) centiliter centimeter Christlich-Soziale Union dansk dekar Daniel desibel den eldre departement desember dialekt(isk) direktør Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, Trondheim desiliter Liberale Folkepartiet, Det desimeter Dommerne Det Norske Videnskaps-Akademi, Oslo doctor agriculturae, doktor i landbruksvitenskap doctor artium, doktor i humanistiske fag (grad mellom tidl. cand.philol, og dr.philos.) doktoravhandling doktor-ingenieur, doktor fra teknisk høyskole, lavere grad enn dr.tech. doctor medicinae, doktor i legevitenskap doctor medicinae veterinariae, doktor i veterinærvitenskap doktor odontologiae, doktor i odontologi doctor philosophiae, doktor i filosofi, dvs. i humanistiske vitenskaper og naturvitenskaper doctor scientiarum, doktor i realfag (grad mellom tidl. cand.scient, og dr.philos.) doctor rerum technicarum, doktor i teknikk, ingeniørvitenskap doctor theologiae, doktor i teologi det samme som det vil si dødvekttonn den yngre Europavei databehandling efeserne, Paulus' brev til egentlig etter Kristus (Kristi fødsel) eksempel eksklusive, ekskludert eller elektrisitetslære, elektronikk eller lignende europamester(skap) engelsk Esekiel Ester etnologi elektronvolt eventuell, eventuelt farad født (og det) følgende forma, form Freie Demokratische Partei februar for eksempel femininum (hunkjønn) (og) flere følgende

fhv. fi. figFil Filem filol. filos. f.Kr. flg FNFB

forhenværende finsk figurlig filipperne, Paulus' brev til Filemon, Paulus' brev til filologi filosofi før Kristus (Kristi fødsel) følgende, f.eks. følgende punkter Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring fra og med Forkynneren forkortelse, forkortet forskjellig (e) fotografi fransk Fremskrittspartiet for tiden Frisinnede Venstre fysikk fysiologi gram giga galaterne, Paulus' brev til gastronomi, matlagning genitiv geografi geologi germansk gammel glasiologi gammelengelsk gammelfransk gammelhøytysk gammeltysk gift med Greenwich Mean Time gresk grammatikk Grunnloven gigawattime(r) time(r) (eng. hour, fr. heure) Høyre hektar Habakkuk Haggai hebreerne, Brevet til hebraisk henholdsvis historie hektoliter høyde over havet Hosea høyesterettshydrologi hertz Salomos Høysang ifølge illustrasjon, illustrert imperativ informatikk inklusive, inkludert innbyggere islandsk italiensk informasjonsteknologi joule Jakobs brev januar japansk Jeremia Jesaja jevnfør Johannes, Evangeliet etter Johannes' brev

f.o.m. Fork. fork. forskj. fot. fr. Frp f. t. FV fys. fysiol. g G Gal gastr. gen. geogr. geol. germ. gl. glasiol. gleng. glfr. glhty. glty. g. m. GMT grgram. Grl. GWh h H ha Hab Hag Hebr hebr. hhv. hist. hl hoh. Hos h. r.hydr. Hz Høys iflg. ill. imper. inform. inkl. innb. isl. it. IT J Jak jan. jap. Jer Jes jfr. Joh Joh (1-3 Joh) Jos Josva jr. junior Jud Judas' brev jur. juridiske fag k kilo K kelvin kap. kapittel kat. katolsk

Kristdemokratiska samhållspartiet keltisk Konservative Folkeparti kilogram kongelig kongelig resolusjon kinesisk kjemi klokken Klagesangene Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, 1956-78, 22 b. kilometer km kilometer per time km/h Kol kolosserne, Paulus' brev til kommunistisk komm. Kong (1 og 2 Kong) Kongebok konjunksjon konj. konservativ(t) kons. korinterne, Paulus' brev til Kor (1 og 2 Kor) kr krone(r) Kristiania (1877/97-1924) Kra. kr.-dem. kristelig-demokratisk Kristelig Folkeparti KrF Krønikebok Krøn (1 og 2 Krøn) kirkeslavisk kslav. konstituert kst. kilovoltampere kVA kWh kilowattime (r) 1 liter lengde (geografisk) 1. -1. -lovens latin lat. latinisert gresk lat.-gr. logaritme(r) (briggske) lg liberal(t) lib. lib.-kons. liberal-konservativ(t) lignende lign. litteratur litt. log logaritme(r) (naturlige) Lukas, Evangeliet etter Luk meter m milli m mega M M.A. Master of Arts mag.art./ scient. magister artium/scientiarum Malaki Mal med andre ord m.a.o. maritime fag mar. Markus, Evangeliet etter Mark maskulinum (hankjønn) mask. matematikk mat. Matteus, Evangeliet etter Matt Master of Business Administration M.B.A. medlem(mer) mdl. medisin med. mekanikk mek. merkantile fag merk. meteor. meteorologi m.n. med flere med forsteder m.fst. milligram mg med hensyn til m.h.t. middelhøytysk mhty. Mi Mika mil. militærvesen million (er) mill. minutt(er) min mineralogi miner. milliliter ml middelalderlatin mlat. millimeter mm med mer m.m. måned(er) mnd. middelnedertysk mnty. meter over havet moh. Mosebok Mos (1-5 Mos) Master of Philosophy M.Ph. milliard(er) mrd. meter under havet muh. musikk mus. KdS kelt. KF kg kgl. kgl. res. kin. kjem. kl. Klag KLNM

MV Moderate Venstre MWh megawattime(r) myt. mytologi nano n newton N n. nord(lig) Nahum Nah naturv. naturvitenskap Norsk biografisk leksikon, NBL 1. utgave, 1923-83, 19 b. 1. utg. Norsk biografisk leksikon, NBL 2. utgave, 1999- ,10 b. (under utgivt 2. utg. n.br. nordlig bredde nederl. nederlandsk Neh Nehemja Nasjonalgalleriet NG Norges Kommunistiske Parti NKP Norsk kunstnerleksikon, 1982-86, 4 b. NKL Norsk litterær årbok NLÅ norgesmester(skap) NM nom. nominativ Norges offentlige utredninger NOU nov. november nummer nr. NS Nasjonal Samling nty. nedertysk n.v. nordvest nydannelse nyd. nygr. nygresk nyislandsk nyisl. nynorsk nyno. n.ø. nordøst nøytrum (intetkjønn) nøyt. nåv. nåværende og andre (annet) o.a. Obadja Obad offentlig off. og flere o.fl. oktober okt. OL olympiske leker, olympisk mester og lignende 0.1. oppr. opprinnelig, opprinnelse Ordspr Salomos Ordspråk osv. og så videre oversettelse overs. pascal Pa paleont. paleontologi part. partisipp parsec PC pedagogikk ped. perfektum perf. persisk pers. Pet Peters brev (1 og 2 Pet) petroleumsvirksomhet petrol. på grunn av Pga. Ph.D. Doctor of Philosophy pl. plansje plur. pluralis (flertall) politikk pol. populistisk pop. port. portugisisk preposisjon prep. preteritum pret. prof. professor pron. pronomen pseud. pseudonym psykiatri, psykologi psyk. radikalt rad. religion (svitenskap) relig. repr. representant(er) res. resolusjon res.kap. residerende kapellan resp. respektive RF Radikale Folkeparti rm. riksmål Rom romerne, Paulus' brev til russ. russisk RV Rød Valgallianse, Radikale Venstre Rv. riksvei (Rv. 168) sekund(er) s s. side (i et verk) s. sør(lig) Sak Sakarja

Salmene Sal Samuelsbok Sam (1 og 2 Sam) samfv. samfunnsvitenskap Samlingspartiet Saml. Samfundspartiet Sap s.br. sørlig bredde Sefanja Sef sen. senior september sept. SF Sosialistisk Folkeparti sing. singularis (entall) skandinavisk skand. sammenlign(ing) sml. sammen med sm.m. sosialistisk sos. sosialantropologi sosantr. sosialdemokratisk sosdem. sosiol. sosiologi Senterpartiet Sp spansk sp. Sozialdemokratische Partei Deutschlands SPD språkvitenskap språkv. sskr. sanskrit subspecies, underart ssp. sammesteds, samme sted sst. Sankt, Saint St. stasjon st. Sankta, Santa Sta. statsvitenskap statsv. straffeloven stri. straffeprosessloven strpl. substantiv subst. Sosialistisk Venstreparti SV svensk sv. s.v. sørvest Svenska Folkpartiet SvF sørøst s.ø. samme år s.å. tonn t T tera tekn. teknikk temperatur temp. teol. teologi tessalonikeme, Paulus' brev til Tess (1 og 2 Tess) t.h. til høyre tidl. tidligere tilsvarende tilsv. Tim Timoteus, Paulus' brev til (1 og 2 Tim) Tit Titus, Paulus' brev til t.o.m. til og med tsjekkisk tsjekk. t.v. til venstre tvangsfl. tvangsfullbyrdelsesloven tvisteml. tvistemålsloven terawattime(r) TWh tysk tytyp. typografi tyrk. tyrkisk atommasseenhet u UB Universitetsbiblioteket ungarsk ung. universitet(s-) univ. univ.stip. universitetsstipendiat utgave, utgitt utg. V Venstre V volt v. vest(lig) var. varietus, varietet veterinærvitenskap vet. vitensk. vitenskap v.l. vestlig lengde VM verdensmester(skap) Vånsterpartiet Vp W watt zoologi zool. øst(lig) ø. økonomi økon. ø.l. østlig lengde Åp Johannes' åpenbaring årgang årg. årh. århundre

Nasjonsforkortelser i tabeller

Al. Ar. Au. Be. Br. Bu. Ca. Co. C.R. Da. DDR EgEt. Fi. Fr. Gu. He.

Algerie Argentina Australia Belgia Brasil Bulgaria Canada Colombia Costa Rica Danmark Øst-Tyskland Egypt Etiopia Finland Frankrike Guatemala Hellas

Hviteru. Ir. It. Jam. Jap. Ju. Kas. Ke. Lie. Lux. Mar. Mex. Mos. Ne. Nig. No. N.Z.

Hviterussland Irland Italia Jamaica Japan Jugoslavia Kasakhstan Kenya Liechtenstein Luxembourg Marokko Mexico Mosambik Nederland Nigeria Norge New Zealand

Po. Port. Ro. Ru. S.-Afr. S.-Kor. Sp. SSSR Storbr. Sver. Tai. Tsj. Ty. Ukr. Un. USA Øs.

Polen Portugal Romania Russland Sør-Afrika Sør-Korea Spania Sovjetunionen Storbritannia Sverige Taiwan Tsjekkoslovakia Tyskland Ukraina Ungarn Amerikas forente stater Østerrike

FORORD ved Kåre Willoch

Kåre Willoch, Norges statsminister 1981-86, er medlem av Store norske leksikons redaksjonsråd.

En kunnskapsbase for en spennende tid! Endog virkelig revolusjonerende teknologiske nyvinninger kan bli overvurdert. Slik var det nok også med Internett: Det er ingen tvil om at det gir stadig flere kunnskapstørste mennesker en enorm utvidelse av mulighetene for å høste viten, på nær sagt alle områder. Og det var nok mange som trodde at dermed var tiden over for de store, allsidige, trykte leksikonene. Men det var feil! Elektronikken kan riktignok i høyeste grad supplere kunnskapsbasene på papir. Men summen av kilder for allsidig allmennkunnskap blir ikke god nok uten begge deler: Også det moderne menneske trenger den effektive vei til utdypende innsikt som et bredt og saklig fyldig leksikon gir, uansett om det har Internett eller ikke. Ja, man kan gå et skritt videre å si at behovet for boken er blitt enda større enn før, fordi mengden av impulser og spørsmål som ansvarlige samfunnsborgere må ta standpunkt til, og som de derfor må kjenne bakgrunnen for, er blitt så enorm at den bare kan mestres ved kunnskap gjennom både elektronikk og trykte ord. De brede oppslagsverkene, som har fylt så store kunnskapsbyggende oppgaver gjennom et kvart årtusen, og med særlig kraft de siste hundre år, må føres videre, for sivilisasjonens skyld. Leksikonene har i hele sin tid vært blant tverrfaglighetens uunnværlige fundamenter. Allerede et av de første egentlige leksikonene, den franske Encyclopédie fra 1751-80, fikk vesentlig betydning nettopp på grunn av at det dekket så mange fag på samme sted. Dermed kunne det gi effektive bidrag til å rive ned sektoravgrenset vanetenkning, som blant annet hadde underbygget foreldede samfunnsstrukturer. Det er ikke for meget sagt at dette opplysningsverket fremskyndet utviklingen mot den franske revolusjon, og dermed bidrog til avviklingen av datidens mest autoritære styreform og de utsugende føydalsamfunnene, som eksisterte "på overtid" under eneveldenes beskyttelse.

Europeiske verk hadde allerede den gang sin betydning endog i det fjerne Norge. Hvis ikke så vidt mange her hadde kunnet fransk, tysk eller engelsk, ville det ikke kunnet bli noen ny Grunnlov i 1814. Men det tok tid før noe som begynte å likne på en "encyklopedi" kom på nordisk språk. Det første verk som også tok sikte på å dekke norske behov, var det danske Nordisk Conversations-lexicon, som kom i fem bind i årene 1858-63. Det kulturelle fellesskap mellom Danmark og Norge, som heldigvis ikke ble avbrutt ved utskiftingen av Danmarks konge med Sveriges på Norges trone, gjorde det nok enklere for dansker å satse nordisk på dette område den gang, enn det ville ha vært i dag. Og de norske som søkte bred kunnskap ble utvilsomt godt hjulpet av det. Undertittelen til dette verket sa for øvrig meget om tankene bak det: Det skulle inneholde "en almeenfattelig Forklaring over alle vigtige Navne, Gjenstande og Begreber, som forekomme i Livet under Læsning og i Samtale". Det danske Salmonsens store illustrerede Konversationsleksikon, som kom ut i årene 1893-1911 og om igjen 1915-30, spilte også en stor rolle i Norge.

Men siden 1879 har vi også hatt flere og efterhvert grundigere norske verk. Og i årene 1906-13 fikk man så det første virkelig brede

og dyptgående, og derfor også store norske leksikon, som samtidig fikk preg av et nasjonalt verk. Det fikk navnet Illustreret Norsk Konversationsleksikon, og ble utgitt av William Nygaard i Aschehoug. Det var ingen tilfeldighet at det kom raskt efter fullføringen av den norske politiske selvstendigheten ved oppløsningen av unionen med Sverige i 1905. Det var i en tid da man la stor vekt på det nasjonale ikke bare i politikk, men også i høy grad i økonomi og kultur. Leksikonet skulle bidra til å underbygge den norske kulturelle identitet, som var kraftig utviklet under den politiske unionen med Sverige, og fylte utvilsomt i betydelig grad denne oppgaven. Efter at man fikk Gyldendal Norsk Forlag i 1925 - ved hjemkjøp av viktige åndsverksrettigheter fra det danske Gyldendal - tok det opp konkurransen med Aschehoug om markedet for store nasjonale leksika. Man hadde sett at det var betydelig, og Gyldendal ga ut den første av flere utgaver av Gyldendals Konversasjonsleksikon i 1933-34. Men det viste seg å være en svært krevende og kostbar oppgave å videreutvikle så store, nasjonale oppslagsverk, mens foreldelse ble et stadig raskere fenomen. Derfor var det en rasjonell løsning at Aschehoug og Gyldendal gikk sammen om ett felles verk, Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon, som kom ut første gang i 1978-81. Det skjedde gjennom nydannelsen Kunnskapsforlaget, som har stått for dette arbeidet hele tiden siden. Det er neppe noen uenighet - verken blant brukere eller hos konkurrentene - om at dette leksikonet i alle år siden har spilt en betydelig rolle som et meget solid grunnlag for meninger i det norske folk, og særlig blant mange av dem som påvirker utviklingen mer enn de fleste.

Ved det siste århundreskifte var man likevel i tvil om det ville bli mulig å gi ut flere slike store og kostbare oppslagsverk i Norge, tross den kraftsamling som var skjedd ved at de to store nasjonale verkene var slått sammen til ett. Man kan hevde at forlagene ikke bør legge ensidig vekt på økonomiske vurderinger når de står overfor slike oppgaver. De bør vise nasjonal og kulturell bevissthet ved å satse på kulturbærere som blant annet førsteklasses leksika er. Man behøver heller ikke tvile på at slike positive holdninger fremdeles påvirker forlagenes valg. Men de kan jo heller ikke se bort fra forholdet mellom kostnader og påregnelige inntekter. Man kunne mene, som understreket foran, at behovet for slike verk ideelt sett snarere var blitt større enn mindre. Men slike vurderinger er jo bare en del av svaret på det svært viktige spørsmål om mange nok ville kjøpe det til den prisen som de høye kostnadene ville forutsette. Det var i en periode berettiget frykt for at man hadde sett siste utgave av "Store norske". Og det var for at ikke bare den trykte utgaven, men også den redaksjonen som kunne vedlikeholde den elektroniske kunnskapsbasen, ville bli borte. Dermed kunne det bli uoverkommelig vanskelig å komme i gang igjen med noe tilsvarende i overskuelig fremtid, og samfunnet kunne miste en uvurderlig vei til bred informasjon og læring. På den annen side ville det ikke være uten betenkeligheter om det offentlige skulle spille noen avgjørende rolle ved finansieringen av et kunnskapsverk av denne type, som må redigeres uten slik risiko for ekte eller innbilt avhengighet av konsentrert makt som betydelig offentlig finansiering kunne innebære. I denne situasjonen var det en lykke at man hadde fått Institusjonen Fritt Ord. Den ble etablert av mennesker som levet efter kloke ord som altfor mange av de aller rikeste i vår tid glemmer, nemlig at "rikdom forplikter", og som visste at det var bedre å opprette et fond til fremme av kultur og ytringsfrihet enn å henfalle til kulturløst luksusforbruk. Institusjonens ledelse hadde sterk sans for kunnskapsbasenes betydning for nettopp det frie ord som det er dens oppgave å understøtte. Denne stiftelsen bidro med 10 millioner kroner for å få til en ny utgave av det store, nasjonale trykte leksikon 100 år efter unionsoppløsningen, og praktisk talt like lenge efter etableringen av Norges første "nasjonalleksikon", nemlig Aschehougs fra 1906 og utover. Om sin begrunnelse for denne gaven uttalte Fritt Ord blant annet at "Å videreføre en leksikonbase på eget språk og med referanser til norsk natur, historie og samfunnsliv må være en sentral oppgave for enhver langsiktig kultur- og kunnskapspolitikk. Vi svekker demokratiet ved å svekke omsorgen for norsk fagspråk og ved å svekke arbeidet med å gjøre kulturkunnskap tilgjengelig." I tillegg er også kommet verdifull støtte fra Det faglitterære fond, og faglige bidrag av vesentlig betydning fra Nasjonalbiblioteket. Man kan både håpe og regne med at man ved dette har funnet en lykkelig forening av ideelle og kommersielle krefter, som sikrer både kvaliteten og uavhengigheten.

At dette er en bedrift av samfunnsmessig viktighet, blir understreket ved at man også i Sverige og Danmark har hatt et bredt engasjement bak utgivelse av nye nasjonalleksika. Det svenske, Nationalencyklopedin, kom i årene 1989-96 efter en anbudskonkurranse som var utlyst av Utdanningsdepartementet. Danmarks nye nasjonalleksikon, Den Store Danske Encyklopædi fra 1994-2001, kom også på statlig initiativ, med offentlig garanti for en del av utviklingskostnadene.

Det er viktig at både de som kjøper Store norske leksikon, og de som føler seg henvist til å finne det i andre boksamlinger, oppdager hvor givende det er virkelig å bruke et slikt verk. Man finner riktignok

meget der som man verken har eller vil få personlig interesse av. Egen tverrfaglighet kan aldri nærme seg den som må finnes i et leksikon. Men det skal ikke lang praksis til før man oppdager hvilken støtte for egen tenkning, og hvilke bidrag til egen innsikt, en virkelig encyklopedi, som denne, kan gi. Og det er jo tilfredsstillende å utvide horisonten, uansett hvor i livet man befinner seg.

/

*

Bind 1: A-Bal

INNLEDNING ved Andreas Viestad

Andreas Viestad er forfatter, kokk og matskribent.

oppstilling i skolegården, og den første til å framføre sanger og skuespill på juleavslutningen.

A er egentlig et oksehode. Hieroglyftegnet med bilde av oksehode ble langsomt forvandlet til det semittiske tegnet alef, og deretter til det greske alfa. Jeg er nok ikke alene om å mene at lyden av a, slik vi kjenner den i dag, ikke er særlig vakker. Blant vokalene har den ikke mye å stille opp med mot u, med dens stillfarende pessimisme, eller den ærlige renheten i e, for ikke å snakke om den kloke resonansen i o - lyden som berører evigheten og tegnet som er symbolet som inneslutter alt. Sannheten om a, trass all dens makt og prominens, er at den i virkeligheten er hittegods. Tegnet a har ikke vært betegnelsen på lyden a hele tiden. Opprinnelig var a en glottal plosiv, en lyd som språkforskeren Harris Birkeland skriver at «minner om det danske stød», hvilket i sannhet ikke ligner så lite på lyden av en tjukk mann som setter seg. Historikerne strides om hvorvidt den opprinnelige a hadde blitt forlatt og simpelthen fikk en ny beboer, som en eremittkreps overtar et forlatt sneglehus, eller om den opprinnelige glottale plosiven ble fortrengt med makt. Hva som er soleklart er at a mangler en god, ærerik forklaring på hvordan den har oppnådd sin posisjon .

A Har du sagt a, så har du ikke sagt noe særlig interessant. A er sånn du sier til legen din for å vippe opp drøvelen og gi fri sikt ned til den verkende halsen din. Noen ganger sier vi a når vi har slått oss, eller når vi står tissetrengte på trappa og ikke finner nøkkelen. Det er ikke noe edelt eller vakkert over a. Snarere tvert i mot. Jeg våger å påstå at a er en av våre hesligste bokstaver. Likevel har a den mest framskutte posisjonen av alle bokstaver i hele den delen av verden som er påvirket av den vestlige kulturen, og dennes tåpelige alfabet. A åpner alfabetet, den har sågar gitt det sitt navn. A er målestokken vi uvegerlig vurderer verden etter - en metaforisk meter som alt annet holdes opp mot, men som ingenting kan snike seg forbi. La meg si det allerede nå, før jeg blir anklaget for å være anti-a: Jeg har ikke noe imot a i seg selv, jeg har ingenting imot dens form eller bruk i mange fine ord, men jeg har noe imot det brutale og heslige hegemoniet a utøver, og vår manglende refleksjon over dette maktmessige misforholdet. Man kan si det så sterkt: For å lykkes i verden i dag, må man bli a. Det bør vi alle være kritiske til. Min skepsis til a - og til alfabetet som sådan, rekken av bokstaver som springer ut av a - begynte allerede første skoleår, da jeg havnet i bklassen. Jeg hadde gjennom hele barnehagetida levd i en verden som var delt inn i ekorn, furu, traktor og tilsvarende ikke-konkurrerende og ikke-graderende grupperinger. Ja visst kunne vi i ekorngruppa av og til ønske at det var vi som var traktor og sa brum, brum, men som tante sa: «Ekornet kan løpe fra traktoren og klatre opp i furua hvis den vil, så det er den som er best». Og hvis noen i furugruppa klaget til sin barnehagetante, så kunne de trøstes med at furua var den største i skogen, så stor at ingen kunne rikke den. På skolen ble illusjonen om at alle barna var like bra, at alle klassene var like bra, knust allerede første dagen. Selv om jeg tilbrakte mine to første skoleår på en steinerskole, omgitt av runde, brune ting som luktet honning og propolis, der kreativiteten skulle dyrkes fram slik at den vokste fritt og uhindret i alle retninger, og det ikke var lov å spise sukker eller tegne med svart, var klassene like fullt inndelt i a, b, og, så vidt jeg kan huske, c. I de pinefulle eurytmitimene skulle vi framstille bokstavene med kroppene våre, og fortsatt var det a, det var b og det var c - alltid i den samme rekkefølgen. Og om vi kom lenger, så husker jeg det ikke. Jeg satt på vindusrekka, tredje eller fjerde pult, eller første på midten når jeg hadde vært uskikkelig eller rappkjefta, og det hadde jeg som regel. Men når navnene våre - navnene til oss i b-klassen - skulle ropes opp om morgenen, så begynte ikke læreren foran eller bak i klasserommet. Det tok lang tid før jeg skjønte hvorfor navnet mitt kom nesten helt til slutt, og når jeg skjønte det, så jeg ikke noen særlig logikk i det da heller.

B er best, var det noen som hadde lært å si av storesøstera si. Det var en trøst inntil noen i a-klassen svarte med at a var aller best. Vi visste straks at det var rett, og mer var det ikke å si. Noen i b-klassen ble bøller. De andre resignerte. En liten håndfull av mine klassekamerater søkte om å bli overført til a-klassen fra og med tredje, samme år som jeg begynte i 3a på Marienlyst skole, og det var min tur til å tilhøre a-laget, den klassen som kunne gå inn først når vi hadde

Den forfatteren jeg kjenner som har hatt det mest usunne forholdet til alfabetet, er Georges Perec. Hans mest kjente litterære eksperiment er boka La disparition, en trehundresiders roman som er skrevet fullstendig uten bruk av bokstaven e. Fortellingen om forsvinningen til en viss Anton Voyl - Anton Vokal på norsk - har 26 kapitler, akkurat som det franske æøå-frie alfabetet. Men kapittel 5, der løsningen trolig finnes, mangler - akkurat som 5 bokstav e. Perec likte også å leke andre alafbetleker. Noe seinere skrev han en bok der e var den eneste vokalen. Han forsøkte visstnok også å krysse Paris ved bare å følge gater som begynte på en gitt bokstav. Så vidt jeg husker var det bare mulig med gater som begynte på s, siden det er så mange sgater. La disparition ses på som en litterær kuriositet, en kraftøvelse og et referansepunkt, mer enn et viktig og godt verk. Og når jeg forteller folk om Perecs besettelse for bokstaver, er reaksjonen nesten alltid den type latter som er kontrollert og nedlatende, med en voldsomt pustende h og en vidåpen, hånlig a. Det latteren forsøker å skjule, det den ikke vil stoppe opp ved og tenke på, er at vi alle lever liv som er styrt av alfabetets tilfeldigheter. I vår gudløse, normflytende verden er a et aksiom vi ikke klarer å rikke ved. De fleste reflekterer ikke en gang over det.

Verden er styrt ut fra a, og det er svært lite vi kan gjøre med det. Men hvorfor er det slik? Alfabetet, slik vi kjenner det, er jo ikke gitt en gang for alle. Det har blitt endret flere ganger, også relativt nylig, og det varierer fortsatt mellom land som ellers tilhører samme kultur - som Norge og Sverige. Men posisjonen til a er alltid den samme. Grekerne begynte sitt alfabet med alfabeta-gamma, abg, som ble til romernes abc. Romerne hadde ikke j, v eller w, og da de ble introdusert, fikk de plass innimellom de andre bokstavene. Her oppe i nord ble æøå hengt på slutten, sammen med de unødvendige og ubrukelige poengsamlerne ingen vet hva de skal gjøre med i Scrabble. Hvorfor ikke først? Det ville i det minste vært mer logisk å sette æ og å ved siden av a, og ø ved o. Men a frykter en vokal utfordring fra sine barn æ og å. Det føles tryggere å være flankert av sedate og kraftløse b. Erfaringen med å ha familien Aabel tronende i begynnelsen av alle norske oppslagsverk, og Aalborg plassert like etter Aachen, slik det var til og med Aschehougs store konversasjonsleksikon fra 1939, viste at fredelig sameksistens og deling av rampelys er mulig. Men i ettertid har hovmod og makt gjort at dette virker unødvendig for a. Jeg deler ikke scenen med noen.

Men hva er alternativene? Det gamle norrøne futhark-alfabetet, er ordnet etter viktighet, snarere enn etter en tilfeldig bokstavrekkefølge - futh betyr fitte. Men futharken er et system det neppe vil være lett å få allmenn aksept for. Qwerty-alfabetet som du finner på tastaturet ditt, har sine brukere i dagliglivet, men det har ingen symbolsk makt, ingen tilhengere. Et roterende alfabet ville nok vært litt tungvint å administrere. Som alltid når hegemoniet er for sterkt, underkaster vi oss, og forsøker å gjøre det beste ut av det. Da jeg bodde i Boston, låste jeg meg en gang ute av leiligheten. Telefonkatalogen hadde sikkert fem sider med låsesmeder, og de første tre var okkupert av firmaer med navn som AAA Lock Service, Al Open Door, A Reliable Locks and Keys, og litt mer beskjedne ABC Locks. Det samme systemet, fant jeg, når jeg studerte katalogen videre, gjaldt innen så vidt forskjellige felter som tepperens, limo-service, take-out-pizza, rørleggere og til en viss grad bilverksteder, skreddere og gynekologiske poliklinikker. Når tilbudet er stort nok og ingen kjenner noen, taper de som står bakerst, eller til og med midt i køen.

I det sørlige Afrika finnes det et lubbent og småstygt dyr som sover hele dagen. Om kvelden rusler det ut for å spise maur og andre insekter, og ellers gjør det ikke stort. I et område med løver, geparder, impalaer og elefanter, er det svært få som interesserer seg for dette dyret. Boerne i Sør-Afrika kalte det jordsvin, aardvark på afrikaans, fordi de tenkte at det sikkert var i slekt med grisen. Dette alfabetiske lykketreffet er den eneste grunnen til at dyret er noe kjent. Du finner aardvarken på første side i de fleste leksika, i tillegg til i tittelen på bøker som «The Animals of Africa from Aardvark to Zebra,» og ett tusen fire hundre og trettifem andre engelskspråklige bøker. Det er vanskelig å tro at det hadde vært tilfellet hvis dyret var å finne under j for jordsvin, m for maursluker, o for Orycteropus afer, eller 1 for late dyr. Eksempelet med aardvarken er ikke en gang det verste: H.G. Reichenback, oppdageren av en liten fjellorkidé i Andesfjellene, skjønte markedsføringens verdi. Han kalte sin oppdagelse for aa, og dermed sørget han for at blomsten alltid kommer først. Det finnes også en polynesisk gud ved navn a'a. Den kan sannelig ikke være noe særlig til gud når den ser seg nødt til å selge seg som en simpel låsesmed. Korrumpsjonen fra a, den dirrende grunntonen i vår tilværelse, kan ikke bekjempes med noe middel annet enn ved en total revolusjon vi ikke tør ta konsekvensen av. Derfor hytter jeg med neven i ny og ne,

før jeg lener meg tilbake, trygg på grunn av den beskyttelsen og orden a gir livet mitt. Og hvis en gang noen skulle lene seg over mot meg og hviske Andreas i øret mitt, med en myk og kjærlig stemme, slik at ordet blir innesluttet av a, og s bare blir et lavt sukk til slutt, så kan det hende at jeg i mitt stille sinn vil innrømme at jeg er heldig som har a i mitt liv.

Redaksjonen for Store norske leksikon har bedt 15 personer fra norsk samfunns- og kulturliv om å innlede de 15 alfabetiske bindene på en noe utradisjonell måte - med en artikkel skrevet i essayistisk og personlig stil om et fritt valgt emne i bindets alfabetdel.

Antikken, den klassiske oldtid, er bevart i en rekke monumentale byggverk, som det vakre Concordiatempelet i Agrigento.

A, a, første bokstav i det latinske, egentlig romerske,

alfabetet. Det er første bokstav også i det greske alfabetet (A, a) som ligger til grunn for det latinske, og i det fønikiske som det greske stammer fra. I den opprinnelige billedskriften har tegnet gjengitt et kuhode med horn. I semittiske språk betegner bokstaven en ustemt strupelyd som dannes ved at stemmebåndene presses sammen og deretter blir sprengt fra hverandre. Bokstaven heter 'alifpå arabisk og 'alefpå hebraisk (' betegner strupelyden), på gresk alfa. Gresk har ikke noen slik strupelyd, og der fikk tegnet lydverdien a. De semittiske alfabete­ ne har ingen tegn for vokaler. I de eldste greske innskrifter er tegnet en liggende A. Etruskerne tok opp det greske alfabetet og kalte bokstaven a; fra dem kom bokstaven og dens navn til romerne og fra dem gjennom flere mellomledd til oss. I den eldre runerekken var den det 4., i den yngre det 10. tegnet. A betegner på norsk den mest åpne av vokalene, kort f.eks. i bakke, lang f.eks. i bake. Bokstaven A brukes i en rekke tegn- og forkortelsessystemer. a (mus.), tone, sjette trinn i den diatoniske grunnskala fra c, grunntone i A-dur og a-moll; toneart og akkord med a som grunntone (stor og liten bokstav for hhv. dur og moll). Tonen a senket med en halvtone kalles ass, hevet med en halvtone aiss. I middel­ alderen var a utgangspunkt for skalasystemet (abcdefg) og dermed skalaens første trinn. Énstrøken a (kammertonen) legges som oftest til grunn for stemmingen av instrumenter; svingetallet for denne er etter internasjonal standard ISO 1955 a' = 440 Hz; se ►kammertone. a, symbol for arealenheten ar, lik 100 m2. a, symbol for Sl-prefikset atto, trilliondel, 10-18. a, el. ab (lat.), av, fra. a (it.), med, i, for, på, ved. F.eks. i musikkuttrykk: a mano destra, 'med høyre hånd'. å (fr.), til, for, på; brukes på norsk i en del franske uttrykk, f.eks. a la carte, å jour, å la mode, i omtrentlige tallangivelser, 2 å 3 dager, 10 å 12 timer, og som handelsuttrykk, med betydningen til: 2 kg å kr 5,00. å, el. dd (a, aa), i resepter, forkortelse for ana, gr., eg. 'om igjen', like mye av hvert. a- (av gr.), ikke-, u-; nektende partikkel som forsta­ velse i fremmedord, f.eks. atypisk. Foran vokaler brukes formen an-, f.eks. analfabet. A (fork, for nylat. og eng. Austria), internasjonalt kjennetegn for Østerrike, f.eks. foran postnummer; nasjonalitetsmerke for motorkjøretøyer fra Østerri­ ke. A, a, i tidsangivelse, symbol for lat. anno, år. A, på romerske mynter forkortelse for Augustus. A, symbol for strømenheten ampere.

A, symbol for nukleontall (massetall), antallet nukle-

oner i en atomkjerne. Skrives i kursiv: A. A, fork, for fransk avancer, 'gå fremover', brukes på

ur for å angi hvilken retning reguleringshaken/ pendelen skal stilles for å få uret til å gå fortere. A, fork, for aggregat, A 1-A 10, betegnelse på en serie tyske missiler prosjektert eller utviklet 192845. Fra A 4 (= V 2, se >V) foregikk utviklingen i hærens forskningsanlegg ved ►Peenemiinde hvor Wernher von Braun var teknisk sjef fra 1937. Første vellykkede oppskytning av A 4 fant sted 3. okt. 1942. A 9/10 skulle bli en totrinns interkontinental glidebomber der annet trinn (A 9) var en videreutvi­ klet A 4 med vinger. Med en rekkevidde på 5000 km kunne våpenet ha nådd USA, men det ble aldri bygd. A, flytype, se ►Airbus SAS. Å, å, gammelislandsk tegn for lang a. Vokalen utvi­ klet seg tidlig til å og senere til diftongen ao. På norsk område er å sjeldnere; oftest skrives a eller aa, som omkring 1300 fikk uttalen å, i enkelte målfører ao. I normaliserte, moderne utgaver av norrøne verker skriver man å, som i Norge uttales å. Enkelte nynorsk-forfattere bruker å for å (eller aa). Norsk å uttalt som å blir i leksikonet alfabetisert som å. A+, programmeringsspråk for datamaskiner, avledet av ►APL. aa, opprinnelig tegn for lang a, senere også for å i dansk og norsk. I Norge ble aa erstattet med å i offisiell rettskrivning i 1917, i Danmark i 1948. aa uttalt å alfabetiseres som å. a.a. (lat.), forkortelse for ad acta, brukes som påteg­ ning på dokumenter som er ferdigbehandlet. aa-, for ord som uttales a-, se også ord på a-. AA, fork, for ►Anonyme Alkoholikere. A.a.C., A.a.C.n. (lat.), forkortelse for Anno ante Christum natum, år før Kristi fødsel. Aachen [a:xan], fr. Aix-la-Chapelle, by i Tyskland, Nordrhein-Westfalen, nær grensen mot Belgia og Nederland; 247 700 innb. (2003). Jernbaneknutepunkt. Senter i et viktig industriområde med meka­ nisk, tekstil- og næringsmiddelindustri. Gruvedrif­ ten, som lenge var den dominerende industrigren, er nærmest innstilt. Høyteknologiske bransjer er nytt, naturlig satsingsområde, da flere høyere lære­ steder, bl.a. den største tekniske høyskolen i Tysk­ land (Rheinisch-Westfålische Technische Hochschule, 1870), ligger i Aachen. Kurbad. I domkirken, bygd 790 til 800, som står på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv, finnes graven til Karl den store. Domkirken er arkitektur- og kunsthisto­ risk av meget stor betydning og er et av de store forbildene i religiøs arkitektur. Domkirken omfatter også historiske dokumenter og kunstverk av meget

stor betydning. Også rådhuset (1530) med sine man­ ge stilarter fra gotikk til barokk, og som er bygd på ruinene til Karl den stores kongeslott og bykjernen for øvrig er meget severdige. Aachen oppstod som et romersk kursted, kalt Aquisgranum. Karl den store hadde sin yndlingsresidens i Aachen, og byen var kroningsby for de tyskromerske keiserne inntil 1500-tallet. Både den fransk-spanske krigen 1667-68 og den østerrikske arvefølgekrig 1741-48 endte med fredsslutninger i Aachen. Byen var okkupert av Frankrike 17941815, men ble gitt til Preussen ved Wien-kongressen. Kongressen i Aachen 1818 regulerte forholdene i Europa etter Napoleonskrigene. Aachen var okku­ pert av belgiske tropper en kort periode etter den første verdenskrig, og ble sterkt ødelagt under den annen verdenskrig. Illustrasjon, ses. 2. Aachen, Hans von [a:xan], 1552-1615, tysk maler, utdannet i Italia, virksom i Miinchen, Augsburg og Praha. Han malte bibelske, mytologiske og allegoris­ ke motiver. Utførte altertavler og portretter, bl.a. et av keiser Rudolf 2. Tilhørte kretsen rundt Rudolf 2, sm.m. bl.a. G. Arcimboldo. AACM. The Association for the Advancement of Creative Music, jazz-organisasjon etablert i Chicago tidlig i 1960-årene med det formål å støtte byens svarte, eksperimenterende musikere. AACR 2, fork, for Anglo-American Cataloguing Rules (2. utg. 1978, revidert sist 2002), katalogiseringsregler for bibliotek. Retningsgivende for bibliotekene i stadig flere land, også utenfor engelskspråklige områder. Katalogiseringsreglene ble utgitt i norsk oversettelse i 1983 (2. utg. 1998) og er normgivende for norske bibliotek. Koordineringsarbeidet i Norge er tillagt Den norske katalogkomiteen ved Nasjonal­ biblioteket. Aaiiin, Al-, El-, Laåyoune, hovedstad i Vest-Sahara, ved elven Saguia al Hamra; 198 000 innb. (2002). Aaiberg, Ida Kivekås [ad-], 1858-1915, finsk skue­ spiller. Gjestet ved nordiske og russiske scener. Særlig kjent for sine Ibsen-tolkninger (Nora, Rebekka West, Hedda Gabler). Aalen [aden], by i sørlige Tyskland, Baden-Wiirttemberg, øst for Stuttgart, ved foten av Schwåbische Alb; 66 900 innb. (2003). Jernbane- og veiknutepunkt; tekstilindustri, mekanisk og kjemisk industri. Aalen var opprinnelig romersk koloni. Fri riksstad 13601802; i bykjernen mye gammel bebyggelse, bl.a. rådhuset fra 1636 og St. Nikolaus-kirken fra 1765 og mange vakre bindingsverkshus. Aalsmeer, by i Nederland, Noord-Holland, sørvest for Amsterdam; 22 500 innb. (2000). Berømt blomstermarked og blomsterauksjon (etabl. 1911). Gotisk katedral. Aalst [adst], fr. Alost, by i sentrale Belgia, OostVlaanderen, ved elven Dender, midt imellom Brus­ sel og Gent; 76 300 innb. (1998). Tekstil- og konfek­ sjonsindustri; humlehandel. St. Martinskirken, påbegynt 1481, har Europas eldste klokkespill. Aalto, (Hugo) Alvar (Henrik) [ad-], 1898-1976, finsk arkitekt og formgiver. Inntok fra 1930-årene en internasjonalt ledende stilling ved sin personlige tolkning av funksjonalismens program og ved en virksomhet som spenner fra byplanlegging til bruks­ kunst. Aaltos bygninger, særlig fra senere år, utmer­ ker seg ved en skulptural, ekspresjonistisk holdning. Epokegjørende er hans arbeider i laminert, bøyd tre, fortrinnsvis i forbindelse med møbler; mange av disse er fortsatt i produksjon. Til hans fremste arbeider for øvrig hører sanatoriet i Paimio (Pemar; 1932), biblioteket i Viipuri (nåv. Vyborg; 1935, ødelagt 1943), de finske paviljongene på verdensutstillingene i Paris (1937) og New York (1939), Villa Mairea ved Pori (1938-39), rådhuset i Såynåtsalo (1952), Tekniska Hbgskolan i Otaniemi (Otnås; 1964), Institute of Education i New York

AALTO

2 Aachen. Karl den stores slottskapell, en åttekantet rundkirke, oppført 788-805 av Odo fra Metz. Kapellet er arkitektonisk beslektet med bysantinske byggverk (San Vitale i Ravenna) og skal være det best bevarte eksempel på karolingisk byggekunst. Bildet viser en del av interiøret. Nedenfor: Grunnplan.

(1965), Nordjyllands Kunstmuseum i Ålborg (1970), konserthuset Finlandia i Helsinki (1970), Helsinki sentrumsplan (1961). Det finnes bygninger tegnet av ham i mange andre land. Aalto var professor i arkitektur ved Cranbrook Academy of Architecture og Tekniska Hbgskolan, Helsinki. Æresmedlem av mange arkitektorganisasjoner, æresdoktor 1960 ved Norges tekniske høg­ skole; en lang rekke andre utmerkelser. Litt.: Fleig, K„ red.: Alvar Aalto, 1963-78, 3 b.; Schildt, G.: [Alvar Aalto], 1982-90, 3 b. (Det vita bordet: Modema tider; Den mdnskligafaktorn). Aalto, Ilmari [a:l-], 1891-1934, finsk maler, tilhørte pionerene innen finsk kubisme. Dristig fargebruk og klar formsans kom til uttrykk blant annet i hans stilleben-arbeider. Ble senere ekspresjonist, påvirket av Tyko Sallinen. Aaltonen, Wåinb Valdemar [a:l-], 1894-1966, finsk billedhugger. Utdannet som maler ved Åbo tegne­ skole, som skulptør vesentlig selvlært. Hans arbeider er preget av en nesten egyptisk formstrenghet og av klassisk harmoni. Til hans mest kjente verker hører frihetsmonumentet i Nyslott (granitt, 1920-21), bronsestatuen av Paavo Nurmi (1924-25), dessuten

minnesmerker over Aleksis Kivi i Tampere (192627) og Helsinki (1934) og det greskinspirerte marmorrelieffet Frihetsgudinnen kranser (1938-40, øde­ lagt 1944) i universitetet i Helsinki. Utførte også uttrykksfullt forenklede portretthoder, bl.a. av Jean Sibelius (1935) og dronning Louise av Sverige (1942). Finlands ledende billedhugger på 1900tallet. Wåinb Altonenmuseet i Åbo åpnet 1967. AAM, fork, for eng. Air-to-Air Missile, luft-til-luft missil. Aamulehti [a:-] ('morgenbladet'), finsk konservativ dagsavis som utgis i Tampere, grunnlagt 1881. Har kommet ut sju dager i uken siden 1926. Finlands største avis utenfor Helsinki. Aamulehti eier også to Helsinki-aviser, næringslivsavisen Kauppalehti og kveldsavisen Iltalehti. Aamulehti, som 1997 kjøpte reklame-TV-selskapet Mainos-TV, gir også ut åtte lokalaviser. Aamulehtigruppen er Finlands nest stbrste medieforetak. Bonnierselskapet Marieberg ble deleier 1994. Opp­ lag, ca. 132 000(1998). Aarau [a:r-j, by i nordlige Sveits, hovedstad i kanton Aargau, ved elven Aare; 15 200 innb. (2002). Indus­ trien omfatter produksjon av elektriske apparater og

optiske instrumenter, sko, tekstiler og kjemikalier. Den gamle bydelen med sine sengotiske hus er meget godt bevart, interessante bygninger bl.a. domkirken (1471) og rådhuset (1762). Slottet Lenzburg, rett utenfor byen, inneholder et historisk museum og kongressenter. Aarau ble grunnlagt 1240, tilhørte habsburgerne 1264-1415, 1798 forbigående hovedstad i Helvetiske republikk. Aardman Animations [a:dman ænimeijns], britisk animasjonsfilmselskap, grunnlagt 1972 i Bristol av Peter Lord og David Sproxton. Hadde fjernsynssuksess i 1970-årene med plastilinfiguren Morph, siden kjent for «animerte dokumentarfilmer» hvorleireanimasjon kombineres med dokumentariske lyd­ opptak, bl.a. de sju Conversation Pieces laget for BBC og Channel 4 tidlig i 1980-årene, og ytterligere fem under fellestittelen Lip Syne (1989). En av disse, Creature Comforts i regi av Nick Park, vant Oscar-pris. Park stod også for Oscar-vinneren Wallace tfGromit: The Wrong Trousers (De gale buksene, 1993) med figurene Wallace & Gromit, og Lord og Park oppnåd­ de stor kinosuksess med Chicken Run (Flukten fra hønsegården, 2000). Navnet er etter tegnefilmfiguren Aardman (av aardvark, 'jordsvin', og Superman), som Lord og Sproxton skapte tidlig i 1970-årene og som ble vist på BBC. aardvark (fra eng. av afrikaans ’jord’ og ’svin’), pattedyrarten Orycteropus afer, ►jordsvin. Aare [a:ra], fr. Arole, elv i Sveits, tilløp til Rhinen, 295 km lang. Aare, som er den lengste elven i Sveits, springer ut ved Finsteraarhorn, går gjennom Haslidalen, Brienzer See og Thuner See, passerer Bern, går videre gjennom Bieler See (kanaler), og faller i Rhinen i Aargau. Mange tilløp, bl.a. Reuss og Limmat. Seilbar fra Thun. Flere kraftverk. Aargau [a:r-], kanton i nordlige Sveits, ved Rhinen; 1404 km2 med 550 900 innb. (2002), hvorav 84 prosent tysktalende, vel halvparten protestanter. Hovedstad: Aarau; andre viktige byer er Baden og Olten. Kantonen, som gjennomskjæres av elven Aare, danner den nordøstlige del av det store sveit­ siske platå mellom Jurafjellene og Alpene. Aargau hører til de fruktbareste områder av Sveits; ca. halvparten av arealet er jordbruksland. Det dyrkes korn, frukt og grønnsaker, og husdyrholdet er bety­ delig. Industrien omfatter fremstilling av presisjonsinstrumenter, elektriske artikler, tekstiler, sement og salt. Kjernekraftverk ved Beznau. Turisme. Området ble 1415 tatt av det sveitsiske edsforbund fra habsburgerne, 1803 opptatt som kanton i fødera­ sjonen. Ved Brugg ligger stamborgen til Habsburger­ ne. Aarne, Antti Amatus [a:me], 1867-1925, finsk eventyrforsker, professor i Helsinki 1922. Aarne skapte det internasjonale typeregister for folkeeven­ tyrene (i nye, utvidede utgaver ved amerikaneren S. Thompson 1928 og 1961), som nå er alminnelig Wåind Aaltonen med sin byste av Jean Sibelius, 1935.

3

ABAKANJ --------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

anerkjent og brukt, og som er en forutsetning for et sammenlignende eventyrstudium. Aaron, Hank (eg. Henry Louis) [Eoran], f. 1934, amerikansk baseballspiller. Spilte i sin karriere 195476 stort sett for Milwaukee (senere Atlanta) Braves i National League. Holder som berømt slagmann (batter) rekorden for antall home runs gjennom karrieren med 755. Aaron Manby [Earan britiskbygd dampskip, ver­ dens første stålskip. Bygd i England 1821 for passasjertrafikk på Seinen; satt i trafikk 1822. Oppkalt etter lederen av selskapet som bestilte skipet. Hugd opp 1855. Aarschot [arrsxåt], by i sentrale Belgia, Brabant, ved elven Demer; 27 700 innb. (2003). Byen ligger i landskapet Hageland, hvor det tidligere var en omfattende vinproduksjon. I senere tid er denne gjenopptatt i byens omegn (Hagelander hvitvin). Byen er meget gammel. Aurelianustårnet er fra romertiden. Onze Lieve Vrowekerk fra 1200-tallet er et prakteksemplar av den såkalte Demer-gotikken. Variert industri med bl.a. brennerier og bryggerier, garverier og produksjon av konfeksjon, møbler og jernvarer. Aasiaat, Egedesminde, by på Grønlands vestkyst; 3179 innb. (2002). Stort rekefisken i Disko Bugt. AAT-systemet (jordbruk), system for beregning av proteinverdien i for til drøvtyggere. Det tar utgangs­ punkt i aminosyrene som kommer til tarmen og absorberes der (AAT = aminosyrer absorbert i tarm). AAT er summen av aminosyrer fra ikke-nedbrutt forprotein og aminosyrer fra mikrobeprotein. Meng­ den måles i gram og oppgis i fortabeller for ulike formidler. A.a.u.c., forkortelse for lat. Anno ab urbe condita, år etter byens grunnleggelse. De gamle romere begynte sin tidsregning med Romas grunnleggelse, ifølge tradisjonen 753 f.Kr. Jfr. *ab urbe condita. AAV, virus, se ►adenoassosiert virus. Aavasaksa [a:-], fjell i nordlige Finland, ved Tornioelven, 242 moh. (også målt til 222 moh). Kjent turist- og skisenter. Midnattssolen er synlig herfra. Ved Aavasaksa, bro over Tornio til Matareng i Sveri­ ge. ab [av] (hebr.), far, se ^abba. ab, el. a (lat.), av, fra. 1 handelsspråk (f.eks. ab fabrikk, ab lager) salg med levering på nevnte sted, slik at den videre forsendel­ se foregår for kjøperens regning og risiko. Se ► salgsklausul. ab (ty.), fra. ab- (av lat.), av-, fra-, som i abdisere, 'frasi'. Ab [av] (hebr), jødisk måned, se ► Av. AB, forkortelse for svensk aktiebolag, aksjeselskap. A.B. (amer.), fork, for lat. artium baccalaureus, Bachelor of Arts, den laveste akademiske grad, aba (arab.), ermløst arabisk overplagg; «sekkelignende» og åpent foran. Brukes bl.a. av geistlige. Aba, by i sørlige Nigeria, Abia, 65 km nordøst for Port Harcourt ved elven Aba; 298 900 innb. (1996). Viktig industri- og handelssenter med produksjon av tekstiler, palmeolje og -kjerner, nøtter, næringsmid­ ler, sko, farmasøytiske produkter, bryggerier m.m. Kunsthåndverk. Aba var en tradisjonell markedsby for iboene før britene opprettet en militærforlegning der i 1901. ABA, Aktiebolaget Aerotransport, svensk flyselskap, grunnlagt 1924. Egen flytrafikk frem til 1950. Etter opprettelsen av >SAS var ABA flyselskapets svenske eierselskap (eide 3/7). I 2001 ble ABA (fra 1996 SAS Sverige) i likhet med det norske og danske eiersel­ skapet fusjonert med SAS. ab absurdo (lat.), fra det uriktige, nemlig å bevise en påstands riktighet ved å bevise at det strider mot fornuften å benekte at den er riktig. Jf. ► reductio ad absurdum.

Alvar Aalto Finnen Alvar Aalto (1898-1976) regnes som en av Nordens mest betydningsfulle arkitekter. Han hadde en enorm produksjon han tegnet nærmere 1000 realiserte og ikke-realiserte prosjekter, nyskapende bygg som ble oppført ikke bare i Finland, men også Danmark, Island, Tyskland, Sveits, Frankrike, USA, Irak, Iran og Pakistan. De er utført i en personlig tolket modernisme med røtter i funksjonalismen. Aalto var aktiv i 55 år fra 1920-årene. Hans mest kjente bygg er kanskje konserthuset i Helsinki, Finlandiahuset. Han er også kjent over hele den vestlige verden for sine bruksgjenstander i moderne design, bl.a. lette standardmøbler i laminert, bøyd tre og bruks- og kunstglassgjenstander. Hans glassvase med bølgeformede sider, som fremdeles er i produksjon hos glassfirmaet littala, er blitt et ikon for moderne design.

Eget hus, Helsinki. Det ble oppført i 1960-årene, og er et fint eksempel på Aaltos elegante modernisme. Fotografiet viser ham foran huset ikke lenge etter at det var ferdig. Huset eies nå av Aalto-stiftelsen og brukes som museum.

Paimio-stolen fra 1932 er et godt eksempel på Aaltos bruk av bøyd tre i møbeldesign.

Vasen Savoy fra 1936 er en av Aaltos mest kjente kunstglassgjenstander.

Abacha, Sani, 1943-98, nigeriansk offiser. Deltok i

militærkuppet 1983.1 den sivil/militære overgangsregjeringen 1993 var han forsvarsminister. Ledet militærkuppet nov. 1993 og var Nigerias statssjef til sin død. Hans repressive regime møtte sterk interna­ sjonal fordømmelse bl.a. for grove menneskerettig­ hetsbrudd. abachi [abatji], obeche, Triplochiton scleroxylon, løvtreart i familien Sterculiaceae. Kommer fra VestAfrika. Kjerneveden er lys gulbrun og temmelig grov i struktur. Fiberne veksler retning under veksten og gir striper av varierende bredde i radialsnitt. Densitet ved 15 % fuktighet er ca. 0,40 g/cm3, noe lavere enn for gran. Veden er myk og ikke særlig sterk, krymper lite og er stabil, men angripes lett av blåvedsopp. Den er lett å bearbeide, men gir dårlig feste for skruer og spiker. Med sin struktur og sine store dimensjoner er abachi et meget brukt råstoff i finérproduksjon. Som helved brukes den til proteser. Abaco [æbakou], to øyer i nordlige del av Bahamas, Great Abaco og Little Abaco; 1681 km2 med ca. 10 000 innb. (2000). Hovedby: Marsh Harbour. Øyene er skogrike (furu) og ellers lite oppdyrkede. Viktigste salgsprodukt fra jordbruket er sitrusfrukt. Båtbyg­ ging og velutviklet turisme.

abacus, dss. ►abakus. abad, sammensetningsledd i persiske bynavn, betyr

'by'. F.eks. Sultanabad, 'sultanbyen'. Abadan, by i sørvestlige Iran, ved Shatt al-Arab, ca.

50 km fra Persiske bukt; 308 000 innb. (1998). Viktig utførselshavn for Irans olje med store raffine­ rier og petrokjemiske anlegg. Abadan ble bombet og fikk store skader i forbindelse med den iranskirakiske krig i 1980-årene. Abaddon (hebr. 'undergang, ødeleggelse'), brukt i Det gamle testamente om dødsriket, i Åp 9,11 om avgrunnens engel. I senere jødisk tradisjon brukes abaddon om et straffens sted, reservert for de ugude­ lige. Abailard, Pierre, se Pierre ►Abélard. Abakan. 1 By i Russland, i sørlige Sibir, hovedstad i republik­

ken Khakasia, på vestbredden av elven Abakan nær sammenløpet med Jenisej; 168 000 innb. (2002). Startpunkt for den sør-sibirske jernbane til Novokuznetsk, Barnaul og Magnitogorsk. Viktig industrisenter i Minussinsk-bassenget med metall-, nærings­ middel- og skoindustri. Brytning av steinkull og jernmalm i omegnen.

ABAKANOWICZ

4 2 (mat.) Regnebrett, hos grekerne og romerne et

Abakus på en dorisk søyle fra Parthenon i Athen.

2 Elv i Russland, Sibir, kommer fra Sajanfjellene og

renner mot nordøst til Jenisej, 512 km lang. 3 Fjellkjede i Russland, Sibir, danner vannskillet mellom øvre del av Ob og Jenisej. Abakanowicz, Magdalena [-nåvitj], f. 1930, polsk tekstilkunstner. Studerte maleri ved kunstakademiet i Warszawa 1950-55, men har vesentlig arbeidet med tekstil. Hun bruker ofte materialer som sisal og hamp, og var en av de første som trakk tekstilen ned fra veggen og formet den til skulptur. Disse tekstilskulpturene, kalt «abakaner», er alle knyttet til den menneskelige figur eller sfære. Hun har hatt stor betydning for moderne tekstilkunst, ikke minst for den norske. Representert i Henie-Onstad-samlingen. abakus (av gr. 'tavle'). 1 (arkit.) I de klassisk-greske søyleordener den plate som danner kapitélets avslutning oventil som un­ derlag for arkitraven (bjelken). Se også ►søyle. Abakus. Eksempel på addisjon med abakus (kuleramme). Man vil addere tallene 6 og 7. UtgangsstiIling med alle kulene på høyre side. Først føres 6 kuler i annen rad over til venstre (fig. a). Når tallet 7 legges til, skal 7 kuler til føres over til venstre, men når 4 kuler er overført, er 10-tallet fullt (fig. b). Dette markeres ved at man fører én kule i øverste rad over til venstre, og hele annen rad føres tilbake til høyre (fig. c). Til slutt føres de manglende 3 kulene i annen rad over til venstre, og man kan avlese summen 13 (fig. d).

brett med rekker av småstein til hjelp ved regning. Nå i alminnelighet dss. kuleramme, med parallelle metalltråder og flyttbare kuler; fremdeles i bruk som hjelpemiddel ved regning, især addisjon og subtrak­ sjon, i handelslivet i Øst-Europa og Øst-Asia. abalienasjon (av ab og lat. 'fremmed'), avhending; borttaking, berøvelse. Verb: abalienere. abandonere (av fr. 'gi fra seg, oppgi'), oppgi rettighet til formuesgode. 1.1 sjøforsikringsforhold har sikrede i flere tilfeller rett til å forlange forsikringssummen mot å avstå (abandonere) forsikringsgjenstanden til assurandø­ ren, se ►kondemnasjon. 2. En reder kan i visse tilfeller oppnå fritak for sine forpliktelser ved å avstå (abandonere) skip og frakt til kreditorene, se ►rederansvar. 3.1 konkurs kan bobestyreren oppheve konkurs beslaget av skyldnerens overbeheftede eiendeler, en­ ten ved å abandonere dem til konkursdebitor, eller ved å overføre dem til en panthaver som samtykker i dette, se konkurslov 1984 §§ 117 b og 117 c. Abarim, fjellkjede øst for Dødehavet. Høyeste punkt Nebo (802 moh.), angivelig hvorfra Moses før sin død så inn i det forjettede land. å bas! [aba] (fr.), ned med...! Å bas les tyrans! Ned med tyrannene! abasi (av gr. nektende a- og basis, 'gang'), manglen­ de evne til å gå; opptrer vanligvis i forbindelse med manglende evne til å stå (► astasi). Kan være et symptom ved hysteri. abaton (gr.'utilgjengelig'), det aller helligste i et tempel eller i den gresk-ortodokse kirke. abaya, tradisjonell kvinnedrakt, anvendes i området rundt Persiske bukt. Består av en lang, svart kappe som i noen tilfeller også dekker hodet. Abaya, innsjø i sørvestlige Etiopia, 1160 km2. Rikt fugleliv. ABB Ltd., Ziirich, svensk-sveitsisk industrikonsern, grunnlagt 1988 ved sammenslutning av svenske ► ASEA grunnlagt 1883 og sveitsiske BBC Brown Boveri (►Brown, Boveri & Cie) grunnlagt 1891. Konsernet omfatter et stort antall selskaper i mer enn 100 land over hele verden. Virksomhetens kjerneområder er kraftteknologi med produksjon av elektrisk utstyr til kraftverk og systemer for kraft­ overføring, samt automasjonsteknologi. Historikk. Selskapet het først ABB Asea Brown Boveri, hvor ASEA og BBC Brown Boveri hver eide 50 %. Det hadde rundt 160 000 ansatte over hele verden med svenske Percy ►Barnevik som konsern­ sjef. 1999 ble selskapet fullt integrert med en enhet­ lig aksjestruktur og skiftet navn til ABB Ltd. De første årene var preget av oppkjøp av et stort antall selskap, bl.a. i Øst-Europa og Asia. 1996 slo ABB og DaimlerChrysler (den gang Daimler-Benz) sammen sin produksjon av tog og jernbanesystemer i selska­ pet ► Adtranz. Senere kom ABB i økonomiske vanskeligheter og solgte etter hvert sine interesser innen kraftverk (til franske ►Alstom), kjernekraft (til britiske BNFL), Adtranz (til kanadiske Bombardier) og 2004 store deler av sin olje-, gass- og petrokjemivirksomhet. ABB ble også dømt til å betale over 1 mrd. amerikanske dollar i erstatning som over 100 000 asbestofre krevde fra det amerikanske datterselskapet Combustion Engineering. Omset­ ning ca. 19 mrd. amerikanske dollar med rundt 115 000 ansatte (2003). Selskapets omsetningstall og antall ansatte ble redusert både i Norge og på verdensbasis etter 2000. Norsk virksomhet. ABB AS er et heleid norsk datter­ selskap, en videreføring av ►Elektrisk Bureau (EB), grunnlagt 1882. Virksomhetsområdene er som i morselskapet innen kraft og automasjon. Hoved­ kontor i Asker ABB overtok 1988 aksjemajoriteten i EB, samtidig som datterselskapene Asea Per Kure og Norsk Elek-

n nii trisk & Brown Boveri (NEBB) ble integrert i EB-konsernet. 1991 kjøpte ABB de resterende aksjer i EB, som 1992 skiftet navn til Asea Brown Boveri Norge, fra 2001 ABB AS. Kjell Erik ►Almskog, EB-sjef fra 1986, var konsernsjef i selskapet til 1998, da han en kort periode gikk inn i den internasjonale ledelsen. 2004 ble ABB Offshore Systems solgt, dannet 2000 gjennom oppkjøp av olje- og gassdivisjonen til ► Umoe AS, bl.a. offshoreverftet Haugesund Meka­ niske Verksted. ABB Offshore Systems leverte undervannsteknologi og flytende produksjonsenheter for olje og gass med ca. 5000 ansatte i Norge og ellers i verden. ABB omfatter eller har omfattet flere norske selskap, bl.a. telekommunikasjonsbedriften Nera, Norsk Viftefabrikk i Oslo, Trallfa i Bryne (in­ dustriroboter), Strømmens Værksted (tog) og Norsk Kabelfabrikk og National Industri (transformatorer) i Drammen. Mens norske ABB i 2000 hadde en omsetning på ca. 28 mrd. kr og rundt 15 000 ansat­ te, var antall ansatte i 2004 gått ned til rundt 2000. RBr ABB. se ►ABB Ltd. abba (arameisk 'far'), i Det nye testamente brukt i bønner som en uvanlig enkel tiltale til Gud (Mark 14,36, Rom 8,15, Gal 4,6), hver gang med den greske oversettelse tilføyd. Denne form for tiltale går tilbake på Jesus selv, og ordet ble bevart som en liturgisk reminisens i menigheter som talte andre språk. Den latinske form abbas er opprinnelsen til fransk abbé, norsk abbed. 1 jødisk tradisjon brukt som ærestittel for flere av de tidlige talmudrabbinere. ABBA, svensk popgruppe dannet 1972, med AnniFrid Lyngstad (f. 1945), Agnetha Fåltskog (f. 1950), Bjbrn Ulvaeus (f. 1945) og Benny Andersson (eg. Bror Gbran A., f. 1946). Ulvaeus var kjent fra grup­ pen Hootenanny Singers og Andersson fra Hep Stars, mens Lyngstad og Fåltskog var etablert som soloartister. ABBA fikk sitt internasjonale gjennom­ brudd i 1974 med sangen Waterloo, som vant Eurovi­ sjonens Grand Prix, og fulgte opp med bl.a. Dancing Queen (1976), Take a Chance on Me (1978), Chiquitita (1979) og The Winner Takes It All (1980). Med sine fengende popmelodier, hovedsakelig skrevet av Andersson, Ulvaeus og manageren Stig «Stikkan» Andersson, og sitt lett gjenkjennelige lydbilde var gruppen en av verdens mest populære frem til 1982, da den ble oppløst. Andersson og Ulvaeus fortsatte samarbeidet, som bl.a. har resultert i musikalene Chess (1984; også sm.m. Tim Rice) og og Kristina från Duvemåla (1995). Andersson har dessuten utgitt innspillinger ABBA etter seieren i den svenske Grand Prix-finalen med sangen Waterloo i februar 1974. Fra venstre: Benny Andersson, Anni-Frid Lyngstad, Agnetha Fåltskog og Bjdrn Ulvaeus.

5

Claudio Abbado

under eget navn, inspirert av svensk folkemusikk. Lyngstad og Fåltskog gjenopptok for en stund sine solokarrierer, men har stort sett levd nokså tilbake­ trukken abbadidene, arabisk herskerslekt i Spania 1023-91. Stamfaren var en kadi fra Sevilla, Abu al-Kasim Muhammad ibn Abbad, som 1023 gjorde seg til herre i byen. Etter en av hans forfedre kalles slekten abbadidene. Hans etterfølger Abbad al-Mutadid (1042-69) utvidet ytterligere slektens herredømme, bl.a. over Cordoba. For å motstå de kristne konger i Castilla ble almoravidene kalt til hjelp. Disse erobret 1091 Sevilla fra abbadidene, hvis herredømme i Spa­ nia dermed var avsluttet. Under den siste av abbadi­ dene, al-Mutamid (1069-95), varden spanskarabiske diktnings blomstringstid. Abbado, Claudio, f. 1933, italiensk dirigent, en av sin generasjons betydeligste. Studerte i fødebyen Mila­ no og i Wien, ble 1968 dirigent ved La Scala i Mila­ no, og var musikalsk leder samme sted 1971 -86. Siden 1971 knyttet til Wiener Philharmoniker, 1979-88 sjefdirigent for London Symphony Orchestra, 1986-91 musikksjef ved Wiener Staatsoper, 1989-2002 sjefdirigent for Berliner Philharmoniker. Grunnlegger av og kunstnerisk rådgiver for Chamber Orchestra of Europe. Anerkjente tolkninger av et bredt spekter av komponister, fra Rossini og Verdi til 1900-tallets avantgarde. Mange innspillingen Abbagnano, Nicola [-nja-j, 1901-90, italiensk filosof, eksistensialist, virksom ved universitetet i Torino 1936-76.1 La struttura delTesistenza (1939) kritiserer han fransk og tysk eksistensialisme i et forsøk på å forene synspunkter fra Kant og Kierkegaard. Sitt syn på menneskets eksistens («del muliges filosofi») drøfter han bl.a. i Possibiiitd e libertå (1956) og Storia dellafilosofia (1963, 1982), hvor han er påvirket av Husserl, Jaspers og Heidegger. abbas (lat.), abbed. Abbas, Abbes (av arab. 'strengt ansiktsuttrykk'), arabisk mannsnavn, i bruk i de fleste muslimske land. Abbas 1 den store, 1557-1628, el. 1629, sjah av Persia fra 1587. Han gjorde ende på anarkistiske tilstander som lenge hadde hersket i landet, og kuet med hell forskjellige opprør og gjorde erobringer fra tyrkerne og usbekerne. 1598 flyttet han hovedstaden til Isfahan, som under hans regjeringstid ble en av verdens vakreste byer. Ved hans død strakte hans be­ sittelser seg fra Tigris til Indus. Han gjorde meget for å utvikle landets næringsveier (bl.a. teppeproduksjonen) og bygde veier, broer og karavanseraier. Mange av dem er ennå i bruk. Abbas 2. Hilmi pasja, 1874-1944, kediviEgypt 1892-1914, sønn avTevfik pasja, utdannet i Wien. Han førte en engelskfiendtlig politikk støttet av

ABBOR

Frankrike og det nasjonale egyptiske parti. Ved Tyrkias inntreden i den første verdenskrig okt. 1914 tok Abbas 2 parti for tyrkerne. Des. s.å. lot England ham derfor avsette og gjorde Egypt til et engelsk protektorat med hans farbror Hussein Kami! som sultan. Abbas, Ferhat, 1899-1985, algerisk politiker, en av veteranene i den algeriske frigjøringskampen. Med­ lem av den franske grunnlovgivende forsamling 1946, men trakk seg året etter i protest mot koloni­ styret. Medlem av det algeriske parlament 1948.1 1955 slo Abbas seg ned i Kairo, der han ble med i frigjøringsfronten FLN; 1956 medlem av revolusjonsrådet. Statsminister i den provisoriske FLNregjeringen i Kairo 1958-61. President for nasjonal­ forsamlingen i Algerie 1962, men gikk av 1963 etter å være kommet i motsetningsforhold til Ben Bella. Var senere ikke involvert i politikk. Abbas, Mahmoud, (også kjent under navnet Abu Mazen), f. 1935, palestinsk politiker. Født i Galilea, flyktet 1948 til Syria; utdannet i jus og historie. En av grunnleggerne av al-Fatah, den største av grup­ peringene innen PLO, 1967. Medlem av PLOs ekse­ kutivkomité, utenriksansvarlig fra 1984 og general­ sekretær fra 1996. Abbas er en nær medarbeider av Yasir Arafat og kjent som en av de mer moderate palestinske ledere i forhold til konflikten med Israel. Han spilte en sentral rolle i forhandlingene om Osloavtalen 1993 og undertegnet på vegne av PLO fredsavtalen med Israel 1993. 2003 ble han utnevnt til palestinernes første statsminister, men han var helt uten reell innflytelse og kom snart i konflikt med Arafat. Abbas trakk seg etter bare fire måneder som statsminister. Utg. Through Secret Channels: The RoadtoOslo (1995). abbas castrensis (lat.), feltprost. abbas exemptus (lat.), fri-abbed, som ikke er under­ ordnet en biskop. abbasidene. etterkommere av Muhammeds eldste farbror Abbas (566-652), hersket som kalifer i Bagdad 750-1258. Den mest berømte av dem var Harun-al-Rasjid, kjent fra Tusen og én natt. Etter at mongolen Hulagu 1258 hadde tilintetgjort kalifatet i Bagdad, flyktet abbasidene til Egypt, hvor de fortsatt holdt på kalifverdigheten, inntil landet ble erobret av tyrkerne under Selim 1. Han førte den siste kalif av abbasidenes ætt som fange til Konstantinopel; Selim 1 overtok deretter selv kalifverdigheten 1517. Abbas Mirza, 1783-1833, persisk prins og tronfølger. Førte den persiske hær under en seierrik krig mot tyrkerne 1821-23. Overfor Russland led han deri­ mot alvorlige nederlag (1826-28), som førte til at Persia mistet sine georgiske og kaukasiske territorier. Han var en ivrig reformvenn og var påvirket av vesteuropeisk kultur. abbé (fr.), abbed, klosterforstander. Fra 1500-tallet fikk benevnelsen videre anvendelse gjennom den rett Frans 1 fikk av Leo 10 til å utnevne titulærabbeer. Disse oppebar stiftsinntektene; forvaltningen ble utført av andre. I Frankrike ble tittelen etter hvert brukt om flertallet av yngre teologer, også om dem som ikke var presteviet. Mange av disse var lærere i adelsfamilier og spilte ofte større rolle i selskapslivet og litteraturen enn i det religiøse liv. Abbe, Ernst, 1840-1905, tysk fysiker og astronom, professor i Jena 1870-88. En av grunnleggerne og lederne av det optiske Zeiss-firma og glassverket Schott & Genossen. Han ytet fremragende bidrag til teoretisk og instrumental optikk, samtidig som han gjennomførte en rekke sosiale reformer i bedriftene og opprettet den sosiale og vitenskapelige Carl Zeissstiftelsen. abbed (av arameisk abba, 'far'), i kristendommen fra 400-tallet tittel på overhodet for et kloster; brukes også i europeiske språk om overhodet for klostre i andre religioner enn den kristne, spesielt buddhis­ men.

Kristendommen. Tittelen ble i Vesten utbredt ved Benediktinerordenen. I senere ordener brukes ofte andre navn som prior (dominikanerne), guardian (fransiskanerne), rektor (jesuittene). De fleste abbe­ der står ikke under den lokale biskops jurisdiksjon. Se ►eksempsjon. abbedi, selvstyrende kloster under ledelse av en abbed eller abbedisse. Navnet er blitt hengende ved en del kirker også etter at de ved reformasjonen opphørte å være klosterkirker, f.eks. Westminster Abbey. Abbedjengen (norrønt Åbotaeng, 'abbedens eng'), villastrøk i Oslo, Ullern bydel, gjennomskåret av Lilleakerbanen (sporvognslinje). Opprinnelig gårds­ bruk, i senmiddelalderen brukt som engslått under Hovedøya kloster og senere under ladegården på Bygdøy; i nyere tid igjen gårdsbruk. Abbediengen hovedgård er sete for den norske Foreningen Nor­ den. abbedisse, overhode for nonnekloster, tilsvarende abbed i munkekloster, men uten rett til å utøve prestelig virksomhet. Abbes refraktometer, se ►refraktometer. Abbeville [abvil], by i nordlige Frankrike, Picardie, departementet Somme, 16 km fra Sommes mun­ ning; 24 600 innb. (2002). Sukker- og tekstilindus­ tri, jernverk. Gotisk katedral. Grunnlagt 1184, tilbakegang fra 1600-tallet som følge av tilsanding av elven. Tyskernes erobring av Abbeville 20. mai 1940 avskar de allierte tropper i Flandern. abbevillien [abvilje], den eldste fasen av kjernekulturene i eldre paleolittisk tid, karakterisert ved grovt tilhugde og uregelmessige nevesteiner, som utgjør det eneste distinkte redskap i denne kulturen. Nav­ net er innført som erstatning for de tidligere mer brukte betegnelser pre-chelléen og chelléen, etter et rikt funn i den øverste terrassen i Sommedalen ved Abbeville, Nord-Frankrike. Her er den mest primiti­ ve og reneste fase av dette komplekset best repre­ sentert. Abbevillien dateres til nest siste mellomistid og ble avløst av ►acheuléen. Abbey, Edward [æbi], 1927-89, amerikansk forfatter og miljøaktivist; tilbrakte det meste av sitt liv i det sørvestlige USA, hvor ørkenen formet og inspirerte hans forfatterskap og var en mektig og konstant inspirasjon i hans kamp for miljøet. Det er ikke uten grunn at han blir kalt «sørvest-statenes Thoreau». Den første romanen, Jonathan Troy, kom ut i 1954, men vakte liten oppmerksomhet. I 1956 fulgte The Brave Cowboy, en western som forsåvidt følger tradi­ sjonen, men der hovedpersonen antar uttalte anar­ kistiske trekk. Den ble også filmatisert under tittelen Lonely are the Brave, med Kirk Douglas i hovedrollen. Flere senere verker kan karakteriseres som politiske og filosofiske naturskrifter. Boken som for alvor plasserte Abbey på det amerikanske litteraturkartet, var Desert Solitaire (1968), en beskrivelse av hans to perioder som skogvokter i en av Utahs nasjonalpar­ ker og nærmest et økologisk kampskrift. Siden fulgte bl.a. TheMonkey Wrench Gang (1975), som handler om liten gjeng sabotører som kaster gamle sko inn i vegarbeidsmaskineri, Abbey 's Road (1979), Down the River (1982), The Journey Home (1977) og TheFoof s Progress (1988). Abbey Theatre |æbi jjjata], teater i Abbey Street, Dublin; Irlands nasjonalteater. Det ble skjenket i 1904 av Miss A. E. Horniman til The Irish National Theatre Society, hvis drivende krefter var Yeats, Lady Gregory og Synge. Sentrum for den nasjonal­ romantiske oppblomstring som hadde begynt i irsk litteratur i 1890-årene. Teateret brant i 1951 og ble gjenåpnet i ny bygning i 1966. Nå statsstøttet. abbor, åbor, også kalt tryte eller skjebbe, Perca fluvicp tilis, benfiskart i åborfamilien. Abbor er lett å kjenne på de to ryggfinnene hvor hele den fremre har piggstråler, ved 5-6 eller flere mørke tverrbånd, og ved gulaktige brystfinner og rødlige bukfinner.

ABBORFAMILIEN Abborens grønne eller brune farge varierer ellers sterkt etter levestedet. Abbor lever det første året av dyreplankton, men allerede første høsten starter de å spise hovedsakelig ulike bunnlevende dyr (hovedsakelig insekt-larver). Litt større abbor er rovfisker. De er seiglivede, så de tåler lengre transport. Rognen gytes om våren og festes på grunt vann mellom vannplanter og kvister; større hunner gyter 80 000-300 000 egg. I overbefolkede vann blir abbor bare 13-14 cm lange «tusenbrødre» med vekt ca. 25 g, men kan under gunstige forhold nå opp i 2 kg, i sjeldne tilfeller over 50 cm og over 4 kg. Hos abbor vokser hunnene langt hurtige­ re enn hannene, de blir også vesentlig større enn hannene. Abboren er meget alminnelig i fersk- og brakk­ vann i Europa og Sibir. I Norge er den alminnelig på Sør- og Østlandet, mangler på Vestlandet, opptrer mer stedvis i Trøndelag, Nordland og Troms, men er igjen alminnelig i Finnmark. Den er vesentlig en lavlandsform. Genetiske studier viser at abboren i Norge trolig har vandret inn fra to ulike refugier hvor de overlevde siste istid. Én gruppe finnes nå hovedsakelig vest for Oslofjorden og i Finnmark, og spredt rundt Østersjøen. Dette er trolig den abboren som vandret tidligst inn i landet, fra et refugium øst i Russland. Senere har en annen gruppe vandret inn via svenske vassdrag og er nå å finne i Øst-Norge og i hele Østersjø-området. Denne gruppen hadde trolig et refugium i Sør-Europa. I Nord-Amerika finnes den meget nærstående arten gulabbor, Percafiavescens. Abboren er en god matfisk. Fiske etter abbor drives med stang, ruser, teiner, line og gam og er et meget populært fiske. Med stang fiskes abbor med kastesluk (spinnere, skjesluker, wobblere) eller med agn og dupp (duppmeite). Abborfiske foregår ofte også som isfiske. abborfamilien, Percidae, benfiskfamilie i ordenen piggfinnefisker. De mangler luftgang fra svelg til svømmeblære. Den fremre delen av ryggfinnen har piggstråler. Kroppen har regelmessig fiskeform og er kledd med ru, bakover taklagte skjell. Abborfamilien omfatter ni slekter med 1 59 arter, som er rovfisker både i sjøen og i ferskvann i alle verdensdeler, de fleste i tropene. Tre arter finnes i norske ferskvann: abbor, gjørs og hork. Alle tre treffes også i brakk­ vann. Abbot. Charles Greeley [æbat], 1872-1973, ameri­ kansk astrofysiker, direktør ved Smithsonian Astrophysical Institute 1907-44. Han skrev tallrike av­ handlinger og flere populærastronomiske bøker. Abbotsford [æbatsfad], skotsk herresete som Sir Walter Scott kjøpte i 1811 og utvidet i gotisk-romantisk stil. Det ligger ved Melrose on the Tweed, uten­ for Edinburgh, og er nå Scott-museum. Abbott, Bud [æbat], eg. William A., 1895-1974, amerikansk skuespiller, den tynne, alvorlige halv-

6

Abbreviatur. Øverst ved tonegjentakelse, i midten ved gjentakelse av to toner som veksler med hverandre, nederst pausetegn i orkester- eller korverker; tallet betegner antall pauser.

delen av komikerduoen Abbott og Costello, hvor han samarbeidet med Lou ►Costello. De debuterte på scenen 1931, i radio 1938 og i film 1940. Filme­ ne, blant dem kinosuksesser som Buck Privates (Re­ krutter, 1941) og The Times of Their Lives (Glade gjengangere, 1946), var bygget på kjappe replikk­ vekslinger og farseaktige opptrinn. De laget gjerne Hollywood-parodier. Samarbeidet opphørte 1957 etter over 30 filmer. Abbott, George [æbat], 1887-1995, amerikansk instruktør, dramatiker og teaterprodusent. Debuter­ te som skuespiller på Broadway i 1913. Fra 1925 aktiv som dramatiker med musikaler som Jumbo (1935), PalJoey (1940) og Wonderful Town (1953). Likevel er det som instruktør og produsent at han var Broadway-musikalens viktigste inspirator og maktskikkelse i over 60 år, med oppsetninger så sent som nyversjonen av Damn Yankees i 1986.1 denne utrolig lange perioden hadde han befatning med nesten samtlige betydelige musikaloppsetninger på Broadway. Hans kjappe stil, der de musikalske innslagene er sterkt integrert i handlingen, har satt standard for den typiske Broadway-musikalen. Abbott, Lemuel Francis [æbat], ca. 1760-1803, britisk maler, kjent for sine portretter, særlig et av admiral Nelson. abbottsule, annet navn på ►christmassule. abbreviatur (av lat. brevis, 'kort'), ordforkortelse i form av ligaturer som er å finne i de eldste trykte bøker; dessuten tegn som blir brukt i noteskrift for å forenkle notebildet og gjøre nedskrivningen lettere, og for visse ordforkortelser som angir et musikkstyk­ kes karakter el. hvordan det skal spilles. abbreviere (av lat. 'kort'), forkorte (et ord eller uttrykk). ABC, American Broadcasting Company Inc., New York, amerikansk kringkastingsselskap, grunnlagt 1943, et

av de store selskapene som dominerer kringkastings­ virksomheten i USA gjennom et landsomfattende nett for overføring av radio- og fjernsynsprogram­ mer. Ved siden av sitt nettverk av 2900 radiostasjo­ ner eier ABC 8 fjernsynsstasjoner og har i tillegg ca. 220 tilknyttede fjernsynsstasjoner og firmaer som produserer aviser, periodika og bøker. Selskapet ble 1943 utskilt fra National Broadcasting Company (NBC), som den gang kontrollerte to store nett av kringkastingsstasjoner. Delingen skjedde som følge av en høyesterettsdom fordi forholdet ble funnet å være i strid med monopolloven. ABC ble 1985 overtatt av medieselskapet Capital Cities, som i 1996 ble overtatt av Walt Disney Company. ABC driver også The Disney Channel, som lager familieprogrammer for kabel-TV-abonnenter, og Buena Vista Television, som lager og distribuerer forskjellige typer fjernsynsprogrammer. ABC Bank, Sparebanken ABC, tidligere norsk bank, opprettet 1985 ved sammenslutning av Spareban­ ken Oslo Akershus (opprettet 1978 med røtter tilbake til Christiania Sparebank fra 1822) og Felles­ banken (stiftet 1920). Gikk 1990 sammen med fire andre regionsparebanker på Østlandet til Spareban­ ken NOR, som 1999 ble en del av Gjensidige NOR, fra 2003 DnB NOR. ABC-bok, første lærebok i lesing, oppkalt etter alfabe­ tets tre første bokstaver. Betegnelsen ABC ble vanlig fra 1700-tallet, tidligere ble slike bøker kalt fibler. Etter kirkeordinansen av 1537 og Christian 4s forordning av 1590 ble det i Danmark trykt ABC-er som også ble brukt i Norge. Den eldste kjente tyske ABC (Luthers ABC) er fra 1 525, den eldste engelske fra 1538. 1674 ble det i Uppsala trykt en ABC hvor teksten også var trykt med runer. Etter lov av 1739, som krevde alminnelig leseferdighet, ble ABC-er i noen utstrekning brukt i Norge. Men de vanligste hjelpemidler til innøving av lesing var lenge Bibelen, salmebok og katekisme. Moderne ABC-er bygger på undersøkelser av ordenes hyppighet i språket, slik at vekten blir lagt på et konsentrert ordforråd i interes­ sevekkende tekst og med et pedagogisk billedmate­ riale. Litt.: Skjelbred, D.: "-de umisteligste Bøger": en studie av den tidlige norske abc-tradisjonen, 1999; Sveum, T.: «Samiske abc-bøker» i Kiil, R. & T. Sveum, red.: Bibliografi over Margarethe Wiigs samling [...], 1994, 97-110. ABC-krigføring, krigføring med ►ABC-våpen. ABC-teatret privatteater i Oslo i Edderkoppens lokaler. Studioscene for Det Norske Teatret 1967-69, bl.a. til fremme av ny norsk dramatikk. Senere erstattet av Scene 2. Gjenåpnet som revyteater 1978 av Einar Schanke, overtatt av Tom Sterri 1994. Totalskadd ved brann i 1998, gjenåpnet i moderne lokaler 2003, igjen som Edderkoppen. ABC-våpen, fellesbetegnelse for kjernefysiske, biolo­ giske og kjemiske stridsmidler (eng. atomic, biological, chemical). Kalles også NBC-våpen, etter eng. nuclear. abd (arab.), slave, tjener; inngår i mange arabiske navn, f.eks. Abdullah, guds tjener, Abd al-Qadir, den allmektiges tjener. Abdallah Abderrahman, Ahmad, ca. 1919-89, komorisk politiker. President i Komorene fra selvstendig­ heten i 1975, men avsatt i et kupp seks måneder senere. 1 1978 gjenvant han makten etter en inva­ sjon av en gruppe europeiske leiesoldater. President Ali Soilih, som i 1975 hadde styrtet Abdallah, ble drept, og Abdallah gjeninnsatt. Gjenvalgt 1984 uten motkandidat. Ble myrdet under et angrep på presidentpalasset 1989. Abdallah ibn-Abdulaziz, f. 1921, saudiarabisk prins og offiser, halvbror av kong Fahd. Sjef for nasjonal­ garden fra 1962, første visestatsminister og tronføl­ ger fra 1982. Hans status er et uttrykk for den tradi­ sjon at bare dynastiets grunnleggers sønner kan bli konge.

ABDUSERE ----------------- 1

7

ABDIKASJON En del kjente eksempler

1556 1654 1808 1809 1814 1814 1826 1830 1831 1848 1848 1870 1886

Karl 5, tysk-romersk keiser Kristina, dronning av Sverige Karl 4, konge av Spania Gustav 4 Adolf, konge av Sverige Napoleon 1, fransk keiser Christian Frederik, konge av Norge Pedro 4, konge av Portugal (se 1831) Karl 10, konge av Frankrike Pedro 1, keiser av Brasil (se 1826) Ferdinand 1, keiser av Østerrike Ludvig Filip, konge av Frankrike Isabella 2, dronning av Spania Aleksander 1, fyrste av Bulgaria

Abdelaziz, Mohamed, vest-saharisk frigjøringsleder.

Generalsekretær for frigjøringsbevegelsen POLISARIO i Vest-Sahara siden 1976. POLISARIO prokla­ merte Vest-Sahara som selvstendig stat under nav­ net Den demokratiske arabiske Sahara-republikk (Sahraoui) i februar 1976, og Abdelaziz er republik­ kens president. Abdera, i oldtiden by i Thrakia ved Egeerhavet. Til tross for at flere betydelige menn (Demokrit, Protagoras o.a.) var født i Abdera, hadde innbyggerne ord på seg for å være uvanlig dumme. abderitt, abderittisk, brukt som det danske «molbo», «molboaktig». abdikasjon (av lat. 'frasi'), frasigelse av embete eller verdighet, særlig tronfrasigelse. Verb: abdisere. Abdolah, Kader, f. 1954, nederlandsk forfatter med bakgrunn fra Iran, en av de fremste immigrantforfatterne i Nederland. Romanen Spijkerschrift (2000, norsk overs. Spikerskrift, 2002) handler om kjærlig­ het, svik, død og religion i et eventyraktig og turbu­ lent Iran. Innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn inntar en sentral plass i den seneste nederlandskspråklige litteraturen. abdomen (lat.). 1 Buken, den del av kroppsveggen som ligger mel­ lom brystkassen og bekkenet. 2 (zool.) Hos de fleste leddyr betegner abdomen bakkroppen, som er sammensatt av et varierende antall ledd (segmenter). Antall abdominalsegmenter varierer hos ulike grupper av leddyr, f.eks. storkreps 7, insekter opptil 11, edderkoppdyr opptil 13. Hos krepsdyr og insekter er segmentene vanligvis utven­ dig synlige, hos de fleste edderkoppdyr sammensmeltet. Abdomen inneholder tarmkanal og som oftest kjønnsorganer. abdominal (av lat.), som angår abdomen. abdominalføtter, lemmer på bakkroppen hos leddyr. De kan være bevegelsesorganer, tjene til feste for eggene (f.eks. hos reker, hummer, krabber) eller være omdannet til andre funksjoner (som edder­ koppenes spinnevorter). abdominalhulen, bukhulen, den del av kroppshulen som ligger mellom mellomgulvet og bekkenet. Abdominalhulen kles av bukhinnen. abducensnerven, nervus abducens, er den sjette av hjernenervene. Den forsyner den ytre, rette øyemuskelen som roterer øyeeplet utover/bort fra midtlinjen. abdugh, abdug, dugh, drikk av yoghurt og vann, lett saltet og gjerne tilsatt mynte. Populær i Iran som en oppfriskende drikk alene eller sammen med mat. Abduh, Muhammad, 1849-1905, egyptisk muslimsk

1889 1912 1917 1917 1918 1918 1918 1921 1936 1940 1946 1947 1948 1951 1964 1980

Milan 1 Obrenovic, konge av Serbia Xuan Tong, keiser av Kina Nikolai 2, tsar av Russland Konstantin 1, konge av Hellas (1. gang) Ferdinand 1, konge av Bulgaria Karl 1, keiser av Østerrike Wilhelm 2, tysk keiser Konstantin 1, konge av Hellas (2. gang) Edvard 8, konge av Storbritannia Carol 2, konge av Romania Umberto 2, konge av Italia Mihai (Mikael), konge av Romania Wilhelmina, dronning av Nederland Leopold 3, konge av Belgia Saud 3, konge av Saudi-Arabia Juliana, dronning av Nederland

reformteolog. Forvist til Paris pga. støtte til nasjonalistopprøret i 1882. Der utgav han et tidsskrift sammen med den pan-islamske teolog og politiske agitator Jamal al-Din al-Afghani. Han innehadde senere det høyeste religiøse embete i Egypt, og forsøkte å reformere den teologiske utdanningen og de religiøse domstolene. I sine skrifter åpnet Abduh for en forsiktig nytolkning av Koranen, i lys av moderne vitenskap og tilpasset tidens krav, og fikk stor betydning for den senere utvikling innen is­ lamsk tenkning. Både modernister og fundamenta­ lister påberoper seg å føre hans ideer videre. abduksjon (av lat. 'lede bort'), bortføring, jfr. ►abdusere. • (logikk) Slutning av typen ►syllogisme hvor oversetningen er sann, undersetningen sannsynlig og konklusjonen derfor sannsynlig. Abdulaziz, tyrk. Abdul Aziz, 1830-76, tyrkisk sultan, fulgte 1861 sin eldre bror Abd al-Majid på tronen. Han begynte sin regjering med å innskrenke utgifte­ ne til hoffholdet, og syntes å ville gjennomføre liberale reformer. Men senere vokste statsgjelden, og korrupsjonen antok stadig grovere former. I 1875 ble det gjort statsbankerott, året etter måtte Abdula­ ziz abdisere, og kort etter ble han myrdet. Abdulaziz, 1878-1943, sultan i Marokko fra 1894, etter sin far, Mulai Hassan. Arbeidet for å innføre europeisk sivilisasjon og kom under stadig sterkere fransk innflytelse. Misnøyen med denne politikk førte til at han ble avsatt 1908 av broren Mulai Hafid. Abdulilah, 1913-58, konge i Irak 1939-53. Etterfulg­ te sin bror kong Ghazi og overlot tronen til dennes sønn Feisal 2 da han ble myndig. Myrdet 14. juli 1958. Abdul-Jabbar. Kareem, til 1971 Lew(is) Ferdinand Alcindor, f. 1947, amerikansk basketballspiller (senter). Amerikansk universitetsmester 1967-69 (UCLA), senere profesjonell i NBA for Milwaukee Bucks (1969-75) og Los Angeles Lakers (1975-89). 6 NBA-mesterskap og 6 sesonger kåret til NB As beste spiller. Den spiller som i karrieren (per 2004) har scoret flest poeng i NBA (38 387 på 1560 kam­ per). Abdullah, Sjeik Muhammad, 1905-82, indisk politi­ ker fra Kashmir; muslim. Statsminister i Jammu og Kashmir 1948-53, 1975-77 og 1977-82. Han var i sin kamp for større selvstendighet for Jammu og Kashmir stadig i konflikt med sentralmyndighetene og deres representanter, og ble ofte fengslet (194647, 1953-58, 1964og 1965-68). I eksil 1971-72. Hans kamp skaffet ham tilnavnet «Kashmirs løve». Abdullah 2, f. 1962, konge av Jordan; eldste sønn av kong Hussein, som han etterfulgte ved dennes død

Abdikasjon. Edvard 8 av Storbritannia idet han i en radiotale n. desember 1936 kunngjør sin abdikasjon. Han fikk senere tittelen hertug av Windsor.

1999. Abdullah fikk tittel av kronprins allerede som ettåring, men mistet verdigheten igjen to år senere, da onkelen Hassan ble utnevnt til nærmeste tronføl­ ger etter en grunnlovsendring. Abdullah er utdannet ved universiteter i Storbritannia og USA, og har også militær utdannelse fra Storbritannia. Han har tjenes­ tegjort som sjef for Jordans spesialstyrker frem til han i januar 1999, under farens siste sykdom, på ny ble utnevnt til kronprins. Gift 1993 med den palestinskfødte Rania al-Yasin (f. 1970); to barn. Abdullah ibn-Hussein, 1882-1951, konge av Jordan, sønn av kong Hussein av Hedsjas. En av de drivende krefter bak det arabiske opprør mot tyrkerne i 1916, ble 1921 emir i det britiske mandat Transjordania, og da dette ble selvstendig stat i 1946, ble han konge. Hans arbeid for å få opprettet en storarabisk stat førte til sterke rivninger innen Den arabiske liga, og i juli 1951 ble han myrdet. Abdul Rahman Putra, 1903-90, malaysisk tunku (prins) og politiker. Utdannet i Storbritannia, spilte en ledende rolle under opprettelsen av Malayføderasjonen 1949 og Malaysia-føderasjonen 1963; statsminister i begge til 1970. Abdurrahman, arab. Abdar-Rahman ibn Abd-Allah, d. 732, arabisk stattholder i Andalucia (Spania) fra 730. Han ledet 732 muslimenes berømte invasjon i Frankrike, men ble stanset ved Poitiers og etter sju dagers slag beseiret av Karl Martell. Abdurrahman, 731-88, emir av Cordoba, sønnesønn av kalifen Hisham. Tilhørte omayyadedynastiet i Damaskus. Da abbasidene overtok makten 750 og prøvde å myrde ham, flyktet han til Spania, og grunnla her 756 emiratet Cordoba, som han utvidet til å omfatte nesten hele Spania. Abdurrahman ibn Hisham, (Abd ar-Rahman), 17781859, sultan i Marokko 1823 etter sin onkel Mulai Sulaiman. Abdurrahman var en dyktig administra­ tor og diplomat som hevdet Marokkos selvstendig­ het, men han kom i konflikt med de europeiske stormakter. Etter en krig med Frankrike ble han ved freden i Tanger 1844 tvunget til å anerkjenne det franske herredømmet i Algerie. Under hans regje­ ring sluttet Danmark og Sverige å betale tributt til sultanen for sikkerhet mot sjørøvere. Abdurrahman, 1844-1901, emir av Afghanistan fra 1880; innsatt av engelskmennene. Spilte en ledende rolle i de indre stridigheter i landet og støttet seg snart til England, snart til Russland. Bidrog meget til å modernisere landet. Hans selvbiografi ble utgitt på engelsk 1900. abdusere (av lat. 'føre bort'), bortføre. • (anat.) Bevege en kroppsdel bort fra en bestemt linje eller et plan, f.eks. en arm ut fra kroppens midtplan. Muskelen som trekker kroppsdelen bort

ABE

8

Niels Henrik Abel Niels Henrik Abel (1802-29) regnes som en av matematikkens største begavelser. Som 22-åring leverte han arbeider om femtegradsligninger som plasserte ham blant verdens fremste matemati­ kere. Like fullt slet han med å få anerkjennelse, og var uten stilling i lange perioder av sitt korte voksne liv. Abel døde av tuberkulose da han var 26 år, og noen dager senere kom det tilbud om stilling ved universitetet i Berlin. Abel utførte arbeider om algebraiske ligningers teori, uendelige rekkers teori og elliptiske funksjoners teori, og er dessuten kjent for det abelske addisjonsteorem, om in­ tegraler av algebraiske funksjoner. Niels Henrik Abel tegnet i kull av Johan Gorbitz 1826. Tilhører Universitetet i Oslo.

fra linjen eller planet, kalles abduktor, og bevegelsen abduksjon. Abe, Kobo, 1924-93, japansk forfatter, en av de fremste i etterkrigstidens Japan. Regnes som moder­ nist som skildrer problemer som opptar ethvert industrialisert samfunn, og sammenlignes ofte med Kafka. Fremmedgjøring av det moderne mennesket og tap av identitet i urbane omgivelser står sentralt i hans romaner, noveller og skuespill. Romanen Kvinnen i sanden (1962) er oversatt til norsk (1964; filmatisert 1964). Av hans øvrige romaner kan nevnes Ansiktet til en annen (1964), Venner (1967) og Mannen i pappesken (1973), som er oversatt til en­ gelsk. abecedarium (mlat.), alfabet. abecedarius, gammel betegnelse på ABC-barn, nybegynner. Abéché, by i Tsjad, ca. 600 km øst for Tsjadsjøen; 187 800 innb. (1993). Viktig veiknutepunkt og marked. Lufthavn. Mange moskeer og minareter. Produksjon av kamelhårtepper. Var hovedstad i sultanatet Ouaddai før franskmennene erobret området i 1912. Abegg, Richard, 1869-1910, tysk kjemiker, arbeidet bl.a. med diffusjon, og er kjent for teorien om «se­ kundær-valenser». Abegg skulle etterfulgt professor P. Waage som professor ved Universitetet i Oslo, men ville ikke overta stillingen pga. primitive laboratorieforhold. Han omkom under en ballongoppstigning. -abel (av lat.), etterstavelse i adjektiver: som noe kan gjøres ved, som noe er i stand til. Eks. transportabel, 'som kan transporteres'. Abel. mannsnavn, av hebr., betydning usikker; sønn av Adam og Eva. I Norge brukt fra 1500-tallet. Navnedag 2. januar. Abel, hebr. Hebel,, bibelsk skikkelse, ifølge 1 Mos 4 Adam og Evas annen sønn, ble drept av sin bror Kain. Abel fremstilles i kristen tradisjon som den første uskyldig lidende. Matt 23,35, Hebr 11,4. Fortellingen om Kain og Abel gjenspeiler gamle motsetningsforhold mellom jordbrukskultur og nomadekultur. Abel. ca. 1218-52, konge av Danmark, nest eldste sønn av Valdemar Sejr og Berengaria, ble 1232 innsatt av faren til hertug av Sønderjylland, ektet 1237 mot farens vilje prinsesse Mechtilde, datter av grev Adolf 4 av Holstein. Derved kom han i strid også med sin eldste bror, Erik Plogpenning, som ved farens død 1241 besteg Danmarks trone. 1250 lot han Erik Plogpenning myrde og besteg selv Dan­ marks trone. Kort etter gikk Abel til angrep mot strandfriserne som nektet å betale en påbudt skatt, men han led nederlag og ble drept på flukten 29. juni 1252. Abel ble begravet i Slesvig domkirke. Hans etterkommere regjerte inntil 1375 som hertu­ ger i Sønderjylland.

Abel, norsk slekt. Byfogd i Trondheim Mathias Abel

(ca. 1620-1664), visstnok fra Abild sogn i Slesvig, var far til sogneprest i Tysnes Hans Abel (16541723), som ble stamfar for den norske slekt gjennom sønnene rådmann i Bergen Søren Abel (1698-1746) og sogneprest i Jelsa Hans Abel (1701-77). Sistnevn­ tes sønnesønn, sogneprest i Gjerstad Søren Georg Abel (1772-1820) var far til matematikeren Niels Henrik Abel (1802-29). Mathias Abels yngre sønn skipsfører Rasmus Abel (1658-1706) ble stamfar for en dansk gren, som kaller seg Abell. Til denne hører forfatteren Kjeld Abell (1901-61). Litt.: Finne-Grønn, S.H.: Abel, den store mathematikers slegt, 1899 (Supplementbind ti! Abel-boken, av E. Tand­ berg, 1968). Abel, Christen Pederssøn, dansk prest på 1600-tallet. Oppholdt seg, i 1650, -årene en tid i Norge, senere i Amsterdam, hvor han dannet en dansk-norsk menighet. Utgav oppbyggelige skrifter og 1667 en salmebok med et utvalg av de beste danske salmer. Abel, Hans Holtermann, 1830-1903, f. i Farsund, norsk kunstforlegger, pioner innen portett- og kunstfotograf). Han var en av de første som i større skala produserte norske julekort og kunstreproduksjoner. Etter et års læretid i Tyskland, kom han tilbake til Norge med sin tyske kone, Louise (18411907), og sammen med henne startet han i Christia­ nia firmaet H. Abel med et fotoatelier og en forret­ ning der de solgte fotografiske artikler. 1884 etabler­ te Louise Abel Abels Kunsthandel og Forlag, som året etter begynte produksjon av julekort. Et annet nytt produkt var store reproduksjoner av kunstverk i Nasjonalgalleriet; den første serien på 20 bilder ble utgitt 1888. Reproduksjonsvirksomheten ble så vellykket, at kunstforlaget ble en betydelig og like­ stilt virksomhet med det opprinnelige firmaet. I 1890 solgte de fotoatelieret, og 1898 overlot de kunstforlaget til sine to sønner Gustav (1872-1936) og Louis (1874-1932), som drev det videre, fra 1911 med navnet Abels kunstforlag og Reproduksjonsanstalt. Litt.: NBL2. utg. Abel. Morten, eg. Morten Abel Knutsen, f. 1962, norsk sanger, musiker og låtskriver. Han ble først kjent som medlem av Stavanger-gruppen Mods, men slo igjennom på nasjonal basis som frontfigur i The September When (1987-96), som varen av landets mest populære popgrupper i første halvdel av 1990-årene, med album som Mother I've Been Kissed (1991) og Hugger Mugger (1994). Etter et kort mellomspill med gruppen Peltz satset Abel på en solokarriere, og han har befestet sin posisjon i det desiderte tetsjiktet i norsk popmusikk, med gjen­ nomgående svært positive kritikker og høye salgs­ tall. Album Snowboy (1997), Here We Go Then, You And I (1999), 1'1! Come Back and Love You Forever (2001), som innbrakte Abel tre Spellemannpriser, og Being Everything, Knowing Nothing (2003).

Notater fra Abels hånd.

Abel, Niels Henrik, 1802-29, født på Finnøy preste­ gård i Rogaland, norsk matematiker, sønn av Søren Georg Abel. Han vokste opp i Gjerstad, hvor faren og bestefaren var prester; moren var kjøpmannsdatter fra Risør. I 1815 ble han opptatt på Katedralskolen i Oslo, og her fikk han i 1818 som lærer i matematikk Bernt Michael ► Holmboe, senere professor ved Universite­ tet i Oslo. Holmboe oppdaget Abels geni og ledet ham til vitenskapelige studier alt i skoleårene; han var også Abels venn og støtte i alle år. Da Abels far døde i 1820, etterlot han enke og sine seks bam i vanskelige kår. Abel ble student i 1821, fikk friplass på Regentsen, en universitetsstiftelse for fattige studenter i Oslo, og noen av professorene støttet ham økonomisk; hans sjeldne evner var alt da vel kjente. Sommeren 1823 reiste han til København for å legge frem noen av sine matematiske resultater for professor Søren Degen; reisepengene, 100 spesida­ ler, fikk han av professor Søren Rasmusen. I Køben­ havn traff han sin fremtidige forlovede Christine Kemp. I 1824 trådte Abel inn i de store matematikeres rekker med en liten avhandling som han lot trykke privat, og hvor han beviste at femtegradsligninger ikke generelt kan løses ved rottegnsuttrykk. Våren 1824 bevilget regjeringen ham et statsstipendium på 200 daler, og sommeren 1825 ble dette avløst av et utenlandsstipendium på 600 daler årlig i to år. Sammen med en del unge norske vitenskaps­ menn reiste Abel først til Berlin. Her fant han en trofast venn og beskytter i geheimeråd A. L. ► Crelle, og dette møtet gav støtet til opprettelsen av det kjente matematiske tidsskriftet Journal fur die reine und angewandte Mathematik. De første bindene av dette tidsskriftet inneholder en rekke glimrende arbeider fra Abels hånd, og de gjorde ham straks kjent blant verdens matematikere. Mens Abel var i Berlin, tok Rasmusen avskjed som professor i matematikk, og Holmboe ble utnevnt til den ledige stilling, til Abels og vennekretsens store skuffelse. Våren 1826 fortsatte Abel og hans venner sin reise gjennom Østerrike, Italia og Sveits til Paris. Som en introduksjon til de franske matematikerne hadde Abel ferdigskrevet en avhandling om integra­ ler av algebraiske funksjoner, senere alltid regnet som et av hans mesterverker, og fremla den på et møte i det franske vitenskapsakademi. Bedømmel­ seskomiteen Augustin Louis ►Cauchy og Adrien Marie ►Legendre behandlet den meget likegyldig; manuskriptet forsvant og ble først trykt i 1841, mange år etter Abels død. Imens ventet Abel i Paris så lenge pengene rakk og reiste så til Berlin. I mai 1827 vendte han tilbake til Norge, forgjeldet og sannsynligvis allerede da merket av tuberkulose. Han var uten stilling, og Universitetet foreslo at hans stipendium fra før reisen skulle fortsette, men fi­ nansdepartementet sa nei. Allikevel gav Universite­ tet ham på eget ansvar en mindre støtte.

ABÉLARD

9

Pierre Abélard. Bokillustrasjon som viser Abélard i ferd med å innsette sin elskerinne Héloise som abbedisse i Le Paraclet-klosteret.

I denne kritiske tiden begynte Abel å skrive ned sine resultater om ►elliptiske funksjoner, som ble et fremtredende matematisk emne på 1800-tallet. Dette brakte ham i konkurranse med den unge tyske matematiker C. G. J. ►Jacobi, som med spent opp­ merksomhet ble fulgt av verdens matematikere. Omkring nyttår 1827-28 ble Abels stilling lysere ved at han ble vikar for professor Christopher Hansteen ved Universitetet og den militære høyskole. Samti­ dig begynte krefter i utlandet å arbeide for å skape ham en stilling mer verdig hans talent. Crelle forsøk­ te iherdig å få ham kalt til Berlins universitet; litt senere gjorde en gruppe av franske akademimedlemmer en direkte henvendelse til kong Karl Johan om å utvirke en stilling for Abel. Abel tilbrakte flere ferier på Froland herregård i Aust-Agder, hvor hans forlovede var guvernante, og julen 1828 kom han der igjen. Men nå slo tuberku­ losen voldsomt ut, og etter noen måneders sengeleie døde han den 6. april og ble begravd på Froland kirkegård. Kort tid før sin død sendte han hovedre­ sultatene fra Paris-avhandlingen til Crelle, og noen dager etter hans bortgang kom det beskjed fra Crelle at kallelsen til Berlin var i orden. Få matematikere har bidratt med så mange nye

ideer og teorier til matematikken, og den dag i dag bærer begreper Abels navn. Hans samlede verker er utkommet i to utgaver, i 1839 og 1881. Et monu­ ment over Abel, utført av Gustav Vigeland, ble 1908 reist i Slottsparken i Oslo. I 2002, ble ► Abelprisen innstiftet. 00 Litt.: NBL 2. utg.; Stubhaug, A.: Etforanskuttlyn, 2. utg., 2000. Abel, Paul Severin, 1751-1827, norsk prest og

folkeopplysningsmann. Stiftet i Vanse et sogneselskap til fremme av moral og økonomi. Utgav 1796 et Forslag til Faareavlens Forbedring i Norge. Abel, Søren Georg, 1772-1820, norsk prest og folke­ opplysningsmann, far til Niels Henrik Abel. Sogne­ prest i Gjerstad fra 1803, representerte Nedenes amt på det overordentlige storting 1814 og talte for unionen med Sverige. Abel, Wilhelm, 1904-85, tysk historiker, professor i økonomisk og sosial historie ved universitetet i Gdttingen 1947-72. Har hatt særlig betydning for den agrarhistoriske forskning knyttet til krisen i senmiddelalderen. Gjennom sitt arbeid for å kombi­ nere historieforskning og sosialøkonomi fikk han også stor internasjonal betydning. Hans hovedverk

er Agrarkrisen und Agrarkonjunktur. Eine Geschichte der Land- und Erndhrungswirtschaft Mitteleuropas seit dem hohenMittelalter (1935, siste nye utg. 1978), hvor han utviklet ny innsikt i de kompliserte økonomiske sammenhengene i det før-industrielle Europa. Abelaira, Augusto, 1926-2003, portugisisk forfatter og journalist. Han ledet tidsskriftet Seara Nova der de fleste inellektuelle som var motstandere av Salazarregimet, var medarbeidere. Blant Abelairas romaner, som flere har mottatt utmerkelser og er oversatt til mange språk, kan nevnes A Cidade das Flores (1959), som i en allegorisk struktur beskriver det portugisis­ ke studentopprøret 1947, videre Boas Intencdes , (1963) Sem Tecto entre Ruinas (1979), 0 Bosque Harmonioso (1982) og Autrora Agora (1996). Abelaira representerer med sine sosiologiske roma­ ner en form av nyrealismen i Portugal. I et ironisk språk som i dialogisk form konstruerer og dekonstruerer, demonstrerer han, særlig i sine senere romaner, det han anså som det viktigste ved romanformen, dens stadig fornyede grep for å utforske tilværelsen, abelam, ambelas, folkegruppe i det nordøstlige Papua Ny-Guinea; teller ca. 40 000 og bor i spredte landsbyer med 50-1000 innbyggere. De lever av yams, taro, sagopalmer og søtpoteter, samt salg av kaffe og kakao for eksterne markeder. Dessuten holder de tallrike griser som, sammen med yams, inngår i storstilte gaveutvekslinger i forbindelse med ulike ritualer. Abelamene er kjent for sitt kunsthånd­ verk, bl.a. vakkert mønsterflettede bærenett (laget av kvinner) og malte treutskjæringer (laget av menn); gjenstandene «lever» ikke med mindre de er malt. De største landsbyene har forseggjorte seremo­ nielle hus som er opptil 25 meter høye. Abélard. Pierre [abelar], eller Abailard, 1079-1142, fransk filosof og teolog, den betydeligste tenker i første halvdel av 1100-tallet, en av middelalderens fargerikeste intellektuelle. Abélards dristige fremstil­ ling av filosofiske og teologiske spørsmål, hans dyktighet som lærer og hans personlige sjarm gjorde ham til en sentral personlighet i tidens franske høyskole- og klosterliv. Gjennom sin virksomhet ved klosteret St. Victor i Paris ble han en av banebryterne for det senere universitetet i Paris, ett av Europas første. Han kom i strid med enkelte av de ledende i sin samtid, særlig Bernhard av Clairvaux, som til slutt fikk ham dømt som kjetter, en dom som på­ skyndet Abélards død. Hans innflytelse merkes på flere områder. For det første ved at han forberedte og innledet den aristoteliske epoke i middelalderens teologisk-filosofiske tenkning. Videre bidro han i høy grad til å skape den karakteristiske skolastiske didak­ tiske metode: En oppstilt tese (problemformulering, spørsmål) følges av motstridende utsagn om proble­ met hentet fra forskjellige autoriteter, og tesen drøftes og besvares i lys av disse. Abélard var også komponist og salmedikter. Det som imidlertid bevarte minnet om ham gjennom århundrene var kjærlighetsforholdet til Héloise som var hans elev og som han fikk sønnen Astralabius med; forholdet resulterte i en litterært betydelig og berømt brevsamling (no. utg. Brevvekslingen mellom Abélardog Héloise, 2002). Hennes familie lot Abélard kastrere. Abélard og Héloise er ifølge tradisjonen gravlagt i samme kiste på kirkegården Pére-Lachaise i Paris. Filosofi. Ettertidens filosofiske vurdering av Abélard har vært noe varierende, delvis fordi det har vært uklart hva hans eget filosofiske standpunkt var i visse viktige spørsmål, f.eks. i spørsmålet om allmennbegrepene (universalia). Han var elev av nominalisten Roscelin og realisten Guillaume av Champeaux, og gir uttrykk for sitt syn bl.a. i en skarp og treffende kritikk av Guillaumes uholdbare versjon av realismen. Abélard kan derfor kalles nominalist forsåvidt som han forkastet tradisjonell realisme. Men han står fjernt fra den vulgære nominalismen

ABELL

(«universalia er bare ord»); hans posisjon er heller en subtil og original mellomting mellom tradisjonell nominalisme og realisme, en konseptualisme hvor allmennbegrepene ansees for ikke å finnes i tingene selv, men i intellektet gjennom abstraksjon av tinge­ nes likheter. Dette synet har visse trekk til felles både med Thomas Aquinas' moderate realisme (1200tallet) og med William Ockhams versjon av nominalismen (1300-tallet), standpunkter som kom til å stå sentralt i striden om allmennbegrepenes natur. Som logiker har Abélard levert bidrag som vår tid har gode forutsetninger for å forstå og vurdere: Til logikken hører også en argumentasjonsteori, fordi det er logikkens oppgave å studere bruken av språ­ ket i vår omgang med mening, sannhet og virkelig­ het. I etikken betoner Abélard en handlings hensikt som det avgjørende fremfor dens konsekvenser eller resultat. Som teolog står han i Augustins og Anselms tradisjon: Troen og åpenbaringen kan gjøres forståe­ lig for den troende ved å bearbeides av fornuften. Abélards teologi finnes i Theologia Christiana (Den kristne teologi). Hans filosofiske hovedskrifter er Sic et non (Ja og nei), Introductio in Theologiam (Innføring i teologien) og Scito te ipsum (Kjenn deg selv). Historia calamitatum (Ulykkenes historie) gjengir Abélards kjærlighets- og lidelseshistorie (dansk oversettelse ved E. Moth, 1905). Abélards skrifter er utgitt av V. Cousin (Opera, Vo. 1-2, 1849-59). ETj Litt.: Clanchy, M. T: A.: a medieval life, 1997; Grane, L.: P.A.: filosofi og kristendom i middelalderen, 1964; Marenbon, J.: The philosophy ofP.A., 1997. Abell, Kjeld, 1901-61, dansk forfatter, cand, polit., dekorativ kunstner ved teatre i Paris, London og København, meddirektør ved Tivoli 1941-49. Debu­ terte 1934 med en symbolsk ballett Enken ispejlet, fikk sitt gjennombrudd året etter med den satiriske komedien Melodien der blev væk, om den lille kontormann Larsen, som leter etter sin livsmelodi og bare finner den igjen da han oppgir sine småborgerlige ambisjoner. Den eksperimentelle lek med teatereffektene og satiren over familieinstitusjonen går igjen i Eva aftjenersin barnepligt (1936), et oppgjør med den borgerlige oppdragelsen. I skuespillet Anna Sophie Hedvig (1939) behandler Abell under inntrykk av borgerkrigen i Spania selve det truede demokratis problem. Dette temaet finner man igjen i de drama­ tisk svakere Judith (1940) og Dronninggaar igen (1943). Her nødvendiggjorde okkupasjonsforholdene en viss tilsløring av Abells krav om handling. Klarere kommer dette frem i Silkeborg (1946), en hyllest til motstandsånden. Dage paa en sky (1947) forsøker med en subtil mytologisk symbolikk å ramme den passive etterkrigshumanismen. Mot et snevrere mål, nemlig det dekadente hovedstadsborgerskap, rettes Miss Plinckbys kabale (1949) og Vetsera blomstrer ikke for enhver (1950, en parafrase over Mayerlingd ramaet). Fra en utadvendt satirisk linje i de tidlige stykkene, beveger Abell seg etter den annen verdenskrig over til å skrive drømmespill, som eksistensielt belyser ensomhet, isolasjon og kulturens forfall. I særlig grad gjelder det Den blå pekingeser (1954), som av­ runder dramarekken, og det etterlatte Skriget. Abell forfattet dessuten revykomedier, reisebøker fra Østen og det kaprisiøse programskrift Teaterstrejf i paaskevejr (1948), på én gang teatererindringer og manifest. Abells styrke som dramatiker var den aktuelle problematikk og raffinerte teknikk, hans svakhet den overbroderte stil og hangen til kunstlet mosaikkpusleri, som ofte hemmer den sceniske slag­ kraft. Idémessig var han hyperintellektuell sosialist med sympati for den sunne, kampberedte under­ klasse. Litt.: Bjørnsen, J.E: K.A.: hans idéer og verker, 1978; Jørgensen, L. m.fl., red.: A. blomstrer ikke for enhver: 11 artikler om K.A., 2002; Møller Kristensen, S., red.: En bog om K.A., 1961.

10 Abelmoschus [-sk-J, planteslekt i kattostfamilien

abelsk gruppe, se ►gruppeteori.

med 15 arter i tropene. Frøene av abelmoskus (A. moschatus el. Hibiscus abelmoschus) ble før brukt i medisinen, nå bare som tilsetning til tobakk og parfyme. De kalles bisam- eller moskuskorn. En annen art, okra eller grønnsakhibisk (A. esculentus el. Hibiscus esculentus) har spiselige frukter. Flere Abelmoschus-arter har seige bastfibere og blir derfor brukt til spinnemateriale. Abelpnesaken, kjent rufferi- og drapssak fra Oslo 1893, oppkalt etter den dreptes kone. Drapet fant sted i nødverge. Fredrik Stang Lund vant publikums popularitet som forsvarsadvokat i saken, som avslør­ te uheldige trekk ved hovedstadens natteliv og innledet en årelang serie av opptøyer. Abelone, senere også kalt Jordbærdronningen, ble en sagnfigur i folkefantasien, omsunget i gate- og revyviser og heltinne i en fantastisk roman av Jon Flatabø, Dron­ ningen i Vaterland eller Abelones 100 eventyr (1895). Abelprisen, norsk matematikkpris, oppkalt etter den norske matematikeren ► Niels Henrik Abel. Prisen ble innstiftet i 2002, 200 år etter Abels fødsel, og delt ut første gang i 2003.1 2002 bevilget Stortinget 20 mill, kroner til et minnefond etter Niels Henrik Abel, og det er halvparten av avkastningen av dette fondet som finansierer den årlige prisen. Den andre halv­ parten går til andre tiltak som skal stimulere interes­ sen for matematikk, bl.a. KappAbel-konkurransen for ungdom. Det er Videnskapsakademiet som deler ut Abelprisen. Vinneren pekes ut av en internasjo­ nal komité som består av fem matematikere. Den første prisvinneren var den franske matematikeren Jean-Pierre ► Serre. Abelset, Ragnhild Lauriz.datter, ca. 1660-1733, handelsborger, bygdelensmann og kirkeverge, født på Apalset i Ørskog, Møre og Romsdal; ca. 1678 giftet hun seg med lensmann og jordeier Knud Nilssen Wig. Da mannen døde i 1703, tok Ragnhild over som lensmann og kirkeverge og drev jordeien­ dommen og kjøpmannskapet videre etter ham. Hun var lensmann i knapt ti år, og kirkeverge til 1725. Helt til hun døde drev hun kjøpmannskap og var i 30 år en av de rikeste enkene på Sunnmøre. abelske integraler, integraler av algebraiske funksjo­ ner. Ved inversjon av abelske integraler defineres de såkalte abelske funksjoner. De enkleste eksemplene er de trigonometriske og de elliptiske funksjonene. Navn etter N. H. Abel.

Abelvær, tettbebyggelse i Nærøy kommune, Nord-

Trøndelag, på Store Kalvøy (0,48 km2) ved munnin­ gen av Foldfjorden; 195 innb. (2001). Fiskevær og handelssted. Hermetikkfabrikk, slipp og mekanisk verksted. Veiforbindelse med fastlandet (Rv. 768). Abeløya, en av Svalbardøyene, den østligste av øyene i Kong Karis Land; ca. 13 km2. Oppkalt etter matematikeren Niels Henrik Abel. abenaki, abnaki (fra wapdnahki, 'daggryfolket, østlendingene'), betegnelse på to grupper av et algonkin-talende indiansk folk i det østlige NordAmerika. Øst-abenaki holdt til i den nåværende staten Maine i USA, mens vest-abenaki bodde i New Hampshire og i Québec i Canada. Hovednæringer var jakt og fiske, supplert med hagebruk og senere med pelsdyrfangst. Øst-abenaki omfattet flere «stammer» eller mindre politiske enheter, bl.a. kennebec og penobscot. Et abenaki-ord er for øvrig godt kjent, nemlig ► wigwam. The Penobscot Nation på Indian Island i Penobscot River teller ca. 700 mennesker (2004), og det samle­ de antall penobscot er ca. 2000. De fører en aktiv kamp for å bevare sin kultur, og har ellers ført en strid med myndighetene og deler av næringslivet i Maine om retten til å drive casino. Abenberg, by i Tyskland, Bayern, 20 km sørvest for Niimberg ved Burgenstrasse; 5600 innb. (2003). Tysk kniplingmuseum, Burg Abenberg. abencerragene, mektig maurisk slekt i Granada på 1400-tallet. De kom i strid med kong Abu Hassan, og bare noen få av dem slapp med livet. Mange diktere har hentet emner fra abencerragenes histo­ rie, bl.a. Chateaubriand i Les aventures du dernier des Abencérages. Abendroth, Hermann [abantråt], 1883-1956, tysk dirigent, var 1934-45 leder av Gewandhaus-konsertene i Leipzig, senere dirigent i Weimar, Leipzig og Berlin. Dirigerte i Oslo 1934. Særlig kjent for sine tolkninger av Mozart, Beethoven, Brahms og Bruckner. Abeokuta, by i sørvestlige Nigeria, hovedstad i delsta­ ten Ogun, 80 km nord for Lagos; 427 400 innb. (1996). Senter i et rikt og tettbefolket jordbruksdis­ trikt. Handel med kakao, mais, palmeolje, frukt, bomull, ris og kolanøtter. Konservesfabrikk, brygge­ rier m.m.

Aberdeens havn har lenge vært viktig for Storbritannias fiske. I dag er den også preget av byens rolle innen petroleumsvirksomheten på britisk sokkel. I forgrunnen en av Skottlands utallige golfbaner. Golf regnes som Skottlands nasjonalsport og har vært spilt i flere hundre år.

ABERRASJON ---------------------1

11

Aberrasjon. Sfærisk aberrasjon. Strålegang gjennom en samlelinse fra et uendelig fjernt punkt på aksen. Avstanden mellom B og C er et mål for linsens sfæriske aberrasjon.

a

b

c

Forlegning av et kvadratisk objekt (a), ved plassering av blenderen foran linsen (b), og bak linsen (c).

aber (ty. 'men'), ulempe, hake ved noe.

aber- (keltisk 'elveos'), sammensetningsledd i steds­

navn særlig på de britiske øyer; eks.: Aberystwyth (Wales), Aberdeen (Skottland). Annet ledd er oftest et elvenavn. Abercorn [aebakåm], britiske (skotske) og irske adelstitler, som opp gjennom tidene har vært båret av overhodet for den skotske klanen ►Hamilton. Kong Jakob Is yndling James Hamilton (død 1616) fikk den skotske tittelen earl of Abercorn 1606, et senere medlem av slekten fikk 1790 tittelen marquess of Abercorn, og James Hamilton (1811-85) fikk den irske tittelen duke of Abercorn 1868. Abercrombie, John [æbakrAmbi], f. 1944, ameri­ kansk jazzgitarist med en moderne, særpreget stil. Han spilte med Randy og Michael Brecker i gruppen Dreams 1970-71, og har senere samarbeidet med bl.a. Gil Evans, Jack DeJohnette, Ralph Towner og Peter Erskine samt ledet egne grupper. Album bl.a. Timeless (1974), Night (1984), Tactics (1997), Open Land (1999) og Three Guitars (2003, sm.m. Badi Assad og Larry Coryell). Abercrombie, Leslie Patrick [æbakrAmbi], Sir, 18791957, britisk arkitekt. Vant i 1913 en internasjonal konkurranse om Dublins byplan, og har bl.a. utført planer for Bath, Bristol, Doncaster, Plymouth, Shef­ field og Stratford-on-Avon. Professor i byplanlegging ved universitetene i Liverpool 1915-35 og London 1935-47.1 en årrekke redaktør av Town Planning Review. Representerte den engelske retning i faget, innledet av R. Unwin. Abercromby, Ralph [æbakrAmbi], Sir, 1734-1801, britisk general. Parlamentsmedlem 1773-80. Kjem­ pet mot franskmennene i sjuårskrigen 1756-63, i India 1795-96 og i Nederland 1793 og 1799. Han ble øverstkommanderende for de britiske tropper i Egypt 1800 og ledet den dristige landgangen ved Abukir mars 1801. Kort etter falt han i et seierrikt slag mot franskmennene nær Alexandria. Aberdare [æbadea], by i Storbritannia, Wales, Rhondda Cynon Taff, ca. 30 km nordvest for Cardiff; 13 500 innb. (1991). Produksjon av kabler og elek­ triske artikler. Byen fikk sitt første jernverk 1799, og var en viktig gruve- og industriby, men saneringen av britisk jern- og kullindustri medførte først nedleg­ gelse av jernproduksjonen og senere av gruvedrif­ ten. Aberdeen [æbadim], britiske og skotske adelstitler, båret av medlemmer av klanen ►Gordon. George Gordon fikk 1682 den skotske tittelen earl of Aber­ deen; 1916 ble den 7. earl, John Campbell Gordon,

Kromatisk aberrasjon. Når vi stiller en hvit skjerm like bak samlelinsen (som antas fri for sfærisk aberrasjon), ser vi et belyst, sirkulært felt som er begrenset av en gul/rød rand. Etter som vi fjerner skjermen fra linsen, minker det belyste feltet. Når skjermen står i F, viser den sirkulære flekken seg med blåfiolett midtpunkt og rød rand. Et sted mellom Fog R har flekken sin minste diameter, med grønt midtpunkt og en rand i magenta - denne avstanden gir best avbildning. I R har flekken rødt midtpunkt og blå rand. Utenfor R vokser igjen det belyste feltet, men er nå begrenset av en blå/fiolett rand.

opphøyet til marquess of Aberdeen and Temair. Markien residerer på slottet Haddo House ved Aber­ deen. Aberdeen [æbadim] (av keltisk aber, 'elveos' og elvenavnet Dee, oppr. Don), by i Storbritannia, på den skotske østkyst, mellom elvene Dee og Don; 189 900 innb. (2000). Stor fiskehavn og viktigste handelssenter i nordøstlige del av landet, samt senter for petroleumsvirksomheten i den britiske del av Nordsjøen med forsyningsbaser, konsulentvirk­ somhet m.m. Store deler av industrien og havne­ virksomheten er også knyttet til aktivitetene i Nord­ sjøen. Næringsmiddel-, tekstil-, papir- og kjemisk industri. Velkjent storfeavl, aberdeen angus. Omtales ofte som The Granite City, 'granittbyen', fordi en stor del av byen er oppført i granitt. Byprivilegier 1179. Universitet (grunnlagt 1495), kunst- og industrimuseer, St. Machar's Cathedral (13661530). Sete for anglikansk og romersk-katolsk biskop. Aberdeen, George Hamilton Gordon [æbadim], earl of, 1784-1860, britisk politiker (tory), født i Edin­ burgh. Fra 1806 medlem av Overhuset. Fikk 1813 som sendemann i Wien Østerrike over på koalisjo­ nens side og beveget likeledes Murat til å svikte Napoleon. 1828-30 og 1841-46 utenriksminister; bidrog til bedret forhold både til Frankrike og USA. Statsminister 1852-55. aberdeen angus-fe [æbadim æijgas-], svart, kollet storferase utviklet i Skottland på 1700-tallet. En av de mest utbredte kjøttferaser i verden. Spesialisert kjøttproduksjon på rasen drives også i Norge, hvor vi har ca. 1500 (2003) renrasede ammekyr av rasen. Rasen passer best til ekstensiv drift, har gode moregenskaper og er tidlig slaktemoden. Aberdeen FC [æbadjm -], skotsk fotballklubb, stiftet 1903. Har vunnet fire liga- og sju cupmesterskap (t.o.m. 2004). Vant Europacupen for cupmestere 1983. Klubben hadde sin storhetsperiode fra 1980 til 1985 under ledelse av manager Alex Ferguson. Bane: Pittodrie. Drakter: Røde trøyer og bukser. Nordmennene Cato Guntveit, Thomas Solberg og Arild Stavrum har spilt for klubben. aberdeen terrier [æbadim tidligere betegnelse på skotsk terrier; endret til det nåværende rasenavn i 1880. Abernathy. Ralph [æbanæjti], 1926-90, amerikansk baptistprest, borgerrettsforkjemper. Ble etter drapet på M. L. King 1968 leder av The Southern Christian Leadership Conference, gikk av 1977. aberrant (av lat. 'avvike'), avvikende.

aberrasjon (av lat. 'forville seg, komme bort fra') 1 (fys.) Optiske avbildningsfeil som skyldes at et system av linser og/eller krumme speil ikke avbilder objektpunktene entydig som billedpunkter. Aberra­ sjonen er bestemt av de speilende flaters form, og av linsens fargespredning (dispersjon). Hovedtyper av aberrasjon: Sfærisk aberrasjon (åpningsfeil) skyldes at linsens randsone bryter lyset sterkere enn sentralsonen og derfor har kortere brennvidde enn denne. Se figur 1 som viser strålegangen gjennom en sfærisk samlelin­ se når objektpunktet er et uendelig fjernt punkt på aksen. Randstrålene krysser hverandre i punktet B (se figur 1), mens strålene nær linsens senter krysses i punktet C lenger unna linsen. Billedpunktet blir dermed utsmurt til en uskarp, sirkulær «sky» omkring aksen. Skyen har sin minste diameter (beste avbildning) et sted mellom B og C. Den sfæriske aberrasjonen kan reduseres ved at man blender av randstrålene. Ved å tilpasse linsens form, eller ved å kombinere passende samle- og spredelinser, kan man oppheve den sfæriske aberra­ sjonen for en bestemt objektavstand. Dette kalles sfærisk korreksjon. Kikkert- og kameraobjektiver blir korrigert for et uendelig fjernt objektpunkt. Mikroskopobjektiver blir korrigert for en objektavstand som er bare litt større enn objektivets brennvidde. Koma opptrer når objektpunktet ligger utenfor aksen. Selv om linsen er korrigert for sfærisk aberra­ sjon, blir punktet avbildet med en kometlignende hale som peker mot eller bort fra den optiske aksen, alt etter linsens form eller blenderens posisjon. En enkel linse kan gis en slik form at koma er opphevet for en bestemt objektavstand. Et linsesystem som er korrigert for både sfærisk aberrasjon og koma, kalles aplanatisk, og egner seg da også for avbildning av punkter som ligger utenfor aksen. Fortegning oppstår ved avbildning av utstrakte objekter, og skyldes at forstørrelsen varierer med objektpunktets avstand fra aksen. Et kvadrat avbil­ des tønne- eller puteformet alt etter som systemets blender står foran eller bak linsen (se figur 2). For­ tegning kan korrigeres ved at man plasserer blende­ ren mellom to innbyrdes symmetriske linser. Se også ► astigmatisme. Kromatisk aberrasjon (fargefeil) skyldes at linsen bryter kortbølget (blått, fiolett) lys sterkere enn langbølget (rødt, gult) lys. Billedpunktet F for kortbølget lys faller derfor nærmere linsen enn billedpunktet R for langbølget lys (se figur 3). Et uendelig fjernt, hvitt punkt på aksen, i sort omgivelse, avbildes derfor mellom F og R som en sammenhengende

ABERRATIO

serie av fargete billedpunkter, svarende til de ulike bølgelengdene i lyset. Fordi det utenfor billedpunktet finner sted en blanding av de øvrige bølgelengde­ ne, blir det utsmurt til en uskarp, sirkulær, farget flekk loddrett på aksen. Flekkens diameter og fargefordeling varierer fra punkt til punkt mellom F og R, og der hvor diameteren er minst har vi den beste avbildningen. Ettersom en linse aldri vil være helt uten sfærisk aberrasjon, vil fargeovergangene være mer utflytende enn vist i figuren. (Se også ►randfarger.) Hvis vi i stedet for det nevnte lyspunktet avbilder et sort punkt med hvit omgivelse, ser vi en tilsvaren­ de, fargemessig komplementær rekke av billedpunk­ ter. Spredelinser frembringer virtuelle billedpunkter, og rekkefølgen langs aksen er omvendt av samlelinsens. Den kromatiske aberrasjonen for spredelinser kan derfor reduseres ved at man kombinerer en samlelinse med en spredelinse som har mindre linsestyrke, men større fargespredning, se ►akromatisk linsesystem. THo 2 (astron.) Den tilsynelatende forandring i en stjer­ nes posisjon som skyldes virkningen av lysets ende­ lige hastighet og Jordens bevegelse. Daglig aberrasjon er en aberrasjonseffekt som fremkommer ved at en iakttager pga. jordrotasjonen føres i en sirkel rundt jordaksen. Hastigheten avtar fra ekvator, der den er 465 m/s, mot polene, der den er null. Forskyvningen er maksimum for en stjerne i meridianen (0,32" cos tp, hvor

Tinn

Cape Town •

Industrisenter

MAURITIUS

MADAGASKAR

■

olV(.s>V t> -------- (Br).. .

„

iydvestj J

A fy,

1

(Tratisj»i®l

Pretoria. o

1

Johanne.sbtliyJQ

L> F ^'1

turban (JUNatalj

Kapstadcn [Capetovrn.)

På slutten av 1800-tallet var Europas stormakter ivrig opptatt med å dele kontinentet mellom seg. Det førte til konflikter stormaktene imellom. 11898 møttes franske og britiske tropper i Fashoda i Sudan. Resultatet ble en avtale året etter, der britene skulle få mesteparten av Afrikas østlige del og franskmennene mesteparten av den vestlige. Bildet viser general Kitchenerog major Marchand i Fashoda. ■ Over: Kart fra Aschehougs leksikon 1906.

europeisk kapital ble et omfattende modemiseringsarbeid igangsatt. Den europeiske koloniseringen av Afrika skjedde gradvis gjennom etablering av handels- og misjons­ virksomhet i de eksisterende afrikanske statsdannel ser. Den formelle erobringen av Afrika skjedde gjennom etablering av territorielle besittelser kolonier. De europeiske stater delte Afrika mellom seg under Berlin-konferansen i 1884-85; dette ble kulminasjonen av det såkalte kappløpet om Afrika, der særlig Frankrike og Storbritannia var aktive for å sikre seg størst mulig besittelser før den forestående delingen av kontinentet - etter grenser som i hoved­ sak fortsatt er de samme. Frankrike og Storbritannia ble de største kolonimaktene, mens Tyskland og Portugal fikk kontrollen med hhv. seks og fem

1000 km

kolonier. Belgia, Italia og Spania var de øvrige kolo­ nimakter. Bare to afrikanske stater ble aldri koloni­ sert: Etiopia og Liberia. Sistnevnte ble etablert som egen republikk for å ta imot frigitte slaver fra USA. Etiopia manøvrerte med stor dyktighet under de­ lingsperioden, og slo i 1895 tilbake italienske an­ grepsstyrker ved slaget om Adua. I tropisk Afrika var motstanden mot den europeiske erobring sterkest fra de nye islamske rikene i savannebeltet sør for Sahara og ngonienes erobringsriker i sør. Selv ved den formelle underleggelsen i 1880-årene var det oftest bare deler av koloniene som reelt var under kolonimyndighetenes kontroll. Det var i en rekke land aktiv motstand mot koloniseringen, og kolonimakten hadde sjelden kontroll over de indre deler av territoriene.

AFRIKA

88

Ceuta (sp.)» Mebl

INIS

ALGERIE

Q Tnpoli

Banghazi ’

'

KANARIØYENE

irnisC TRIPOLI Awjilah

Tindouf

Arabere

EG

PTitaf

Asyiit GhåtO

0 Marzug

al-Kufrah 0 (oase)

►ENEGAL ?uktu \

Agadez 0

Bilma

T uareger,

Assab (ItX » Obok(fr.)

O al-Fåshir

(fr.jSTer SIERRAT(reoler Senufo LEONE

KAMERl FERNANDO POO Tang

iangbetu Mongo

«4*5 rø

IIBAR-

Pygmeel

Kongo)

.Nyamwezi

Fransk (fr.)

ILTANATET

Britisk (br.)

Tysk (ty.) Portugisisk (po.)

Tyrkisk innflytelse

Spansk (sp.)

Italiensk (it.)

Buskmenn^

BECHUANA-

Uavhengig g

Handelsstasjoner m.m. Karavaneveier

IBIQUE

/?

w Herero WALVIS BAYm

REP. tULULAND

KAPPKOLONIEN Cape

Afrikanske statsdannelser og sentre før kolonitiden.

Parallelt med den europeiske erobring økte også kjennskapet til Afrikas indre. Særlig fra 1850-årene skjøt utforskingen av «det mørke fastland» fart. I 1860-årene nådde europeerne Nilens kilder. For utforskingen av Kongo og det sørlige Afrika fikk ikke minst ekspedisjonene til David Livingstone og Henry M. Stanley stor betydning. Koloniperioden. De afrikanske territorienes tilknyt­ ning til de europeiske kolonimaktene varierte, fra fristaten Kongo som var kong Leopolds private eiendom, til britiske protektorater, fortsatt nominelt selvstendige og styrt av lokale ledere, men under britisk overherredømme (beskyttelse). Kolonimak­ tene etablerte en administrasjon i koloniene, som på vegne av hjemlandets myndigheter regjerte i de oversjøiske territoriene. Både Frankrike og Storbri­ tannia styrte flere av sine kolonier under felles administrasjon og gjennom lokale ledere og tradisjo­ nelle strukturer. Kolonimaktene fremstilte gjerne sin oppgave som å «sivilisere» de folkene de underla seg. Realiteten var først og fremst at koloniene var et ledd i en rivalisering mellom stormaktene, og en kamp om posisjon og makt. Denne kampen pågikk fra de store oppdagelsesreisene, som etablerte nye og verdifulle handelsruter, og utkjempes fortsatt - om enn bare unntaksvis med direkte erobring av territo­ rium. For de europeiske maktene var kontroll over kolonier adgang til råvarer fra disse områdene - og adgang til markeder for eksport av ferdigvarer fra den fremvoksende industrien. Kolonialismen var en imperialistisk politikk, med to hoveddeler: å skape imperier ved erobring av territorier, og å skape verdier gjennom kontrollert handel. Den fremste oppgaven for kolonimyndighetene var derfor å legge vilkårene til rette for økt eksportproduksjon i kolo­ niene. Dette ble gjort ved å sikre stabilitet, og om nødvendig «pasifisere» den innfødte befolkningen, og å investere særlig i moderne samferdselsnett. Hensikten med utbygging av veier og jernbaner var å lette eksporten av råvarene som ble tatt ut av Afrika, og de ble typisk nok bygd fra skog- og gruve-

Afrika 1884 (før Berlinkonferansen). Forskjellige folkeslag er skrevet med rødt. Fargene i forklaringen viser til de europeiske innflytelsesområdene.

forekomster i innlandet til utskipingshavner på kysten. De private europeiske investeringene i Afrika sør for Sahara i koloniperioden var ikke store sett i verdensmålestokk, og to tredjedeler var knyttet til bergverksdriften i Kongo, Rhodesia og Sør-Afrika. Utenom mineraler bestod eksporten hovedsakelig av tropiske jord- og skogbruksprodukter. Det ble opp­ muntret til europeisk innvandring, men bosettingen i settlerkoloniene var begrenset, bortsett fra i noen få kolonier, fremfor alt Algerie, Angola, Mosambik, Sør-Afrika og Rhodesia. I settlerkoloniene tiltvang europeerne seg de beste jordområdene med våpen­ makt og administrative nyordninger, og det er ikke uten grunn at det særlig var i disse koloniene at det kom til væpnet kamp for selvstendighet - og at retten til jord var et hovedanliggende i frigjørings­ kampen. Med unntak av en del plantasjedrift var det hovedsakelig afrikanske småbønder som produserte de tropiske eksportvarene, bl.a. kakao, kaffe, te og tobakk. Plantasjedriften så vel som utvinningen av mineralressursene var arbeidskrevende, og fordret tilgang på rimelig arbeidskraft. Rekruttering av lokal afrikansk arbeidskraft i et samfunn mest preget av naturalhusholdning var problematisk, og koloni­ myndighetene måtte ty til administrative forordnin­ ger, fremfor alt skattlegging av hus og kveg, for å sikre den nødvendige arbeidskraft. I noen av koloni­ ene, særlig i fransk og portugisisk Afrika, var tvangs­ arbeid utbredt, og tvangsproduksjonen av gummi i det senere Belgisk Kongo ble spesielt beryktet. Oppbyggingen av drivkraften i sørafrikansk økono­ mi - gruvedriften - var basert på systemet med migrantarbeidere: arbeidere som ble rekruttert fra hele regionen for å arbeide et antall år ved gruvene, og som etterlot familien på hjemstedet og måtte bo ved gruvene. Til Sør-Afrika, Kenya og enkelte andre land ble også et stort antall indere hentet, fremfor alt til utbygging av jernbanen, men også til jordbruket. Av flere årsaker fremmet kolonimyndighetene, så vel som religiøse og filantropiske interesser, også den sivile utviklingen i de afrikanske territoriene. Dels

var det ønskelig med lokal kompetanse for å utvikle ulike samfunnssektorer, dels var det ansett som en moralsk forpliktelse. Forskjellen på de ulike kolonimakters forhold til slike spørsmål var betydelig, hvor Frankrike og Storbritannia gikk lengst i å bygge en sivil infrastruktur og utdanne lokale eliter og frem­ me middelklasser i sine besittelser. Belgia var i den motsatte ende i Kongo, hvor det knapt ble etablert et høyere utdanningstilbud for afrikanere. Heller ikke Portugal investerte mye i å fremme afrikanernes utvikling og velstand. Derimot ble det i mange kolonier etablert foreninger med økonomiske og sosiale formål, særlig i byene - kimen til den kom­ mende nasjonalistbevegelsen som ledet kampen for selvstendighet. Kravet om selvstyre kom tidligst til uttrykk på det kirkelige området, der afrikanske frikirker brøt ut fra de europeisk dominerte misjonskirkene, i britisk Vest-Afrika allerede i 1880-1890årene. En mer radikal form for religiøs protest kom til uttrykk i profetbevegelser som forkynte en afrikanisert form for kristendom og ofte hadde klare visjoner om politiske forandringer. Rent politiske organisasjoner var tidligst ute i britisk Vest-Afrika, der lovgivningsrådene etter den første verdenskrig hadde et visst innslag av valgte afrikanske represen­ tanter. På landsbygda reiste bøndene seg mange steder til protest mot økonomisk utbytting. Streike­ aksjoner blant lønnsarbeiderne hadde ofte direkte brodd mot kolonimyndighetene. Afrikanske aviser, som i de viktigste kystbyene i Vest-Afrika gikk helt tilbake til 1870-1880-årene, gjorde også mye for å skape en politisk bevissthet. Deltakelsen til afrikan­ ske soldater i europeiske armeer under den første verdenskrig, bidrog også til økt bevisstgjøring og oppvåkning i forhold til likeverd. Den første verdenskrig endret ikke selve Afrikakartet, men Tyskland måtte avgi sine kolonier, som Folkeforbundet gav andre stater tilsynsmyndighet med. Følgelig fikk Belgia ansvaret for Ruanda og Urundi (Rwanda og Burundi), Frankrike ble gitt kontrollen med Togo, mens Kamerun ble delt mel­

AFRIKA

89 lom Frankrike og Storbritannia. Tanganyika ble overlatt Storbritannia, og Sør-Afrika overtok admi­ nistrasjonen av Sørvest-Afrika (Namibia). Forut for krigen erobret Italia kystområdene i hva som senere ble Libya fra det osmanske riket, som gikk i oppløs­ ning som følge av verdenskrigen. I 1939 ble Libya inkorporert i Italia som en provins, men under den annen verdenskrig ble de italienske og tyske styrke­ ne drevet ut av Libya av britiske tropper 1942-43, og Tripolitania og Kyrenaika kom under britisk militæradministrasjon, Fezzan under fransk. Etter krigen klarte ikke de allierte å enes om Libyas fremtid, og spørsmålet ble forelagt FN, som besluttet å slå sammen Tripolitania, Kyrenaika og Fezzan, og å gi territoriet selvstendighet (1951). Italia brukte Soma­ liland og Eritrea som springbrett for å invadere Abyssinia (Etiopia) i 1936, men måtte oppgi sine afrikanske besittelser da disse ble invadert av Stor­ britannia i 1941. Som en del av fredsavtalen fra 1947 mistet Italia all rett til italiensk Somaliland, og i 1950 ble Italia gitt i oppgave å lede territoriet, som nå var mandatområde under FN, frem til selvsten­ dighet - hvilket skjedde i 1960. Eritreas fremtid ble etter den annen verdenskrig en sak for FN, som i 1950 fastslo at Eritrea skulle innlemmes som en autonom enhet i Etiopia - til landet ble selvstendig etter en lang frigjøringskrig i 1993. Avkolonisering. Den styrte avkoloniseringen av Afrika tok til først etter den annen verdenskrig. Noe av grunnlaget var at utdanningssystemet ble sterkt forbedret, fremfor alt etter 1945. Da fikk også stadig flere afrikanere høyere utdanning i Europa, fremfor alt i Storbritannia og Frankrike, til dels også i Portu­ gal, og noen i USA. Økt utdanning og større kontakt mellom folk fra ulike kolonier bidrog sterkt til disku­ sjon og bevisstgjøring - og til organiseringen av både nasjonale og flernasjonale bevegelser for politisk frigjøring. Etter hvert vokste en pan-afrikansk bevegelse frem, med en filosofi som fortsatt er leven­ de. Denne ble ikke minst utviklet i møtet mellom svarte fra Afrika og Amerika - i USA og Europa. I mellomkrigstiden fikk en rekke afrikanske politikere kontakt med de svartes frihetsbevegelse i USA, og flere av de ledende amerikanske tenkerne og akti­ vistene hadde stor innflytelse på den politiske og ideologiske utviklingen av afrikansk nasjonalisme, særlig Marcus Garvey, William E. B. Dubois og George Padmore - hvorav de siste selv opprinnelig kom fra Karibia. I fransk Afrika fikk også karibiske intellektuelle, særlig Franz Fanon og Aimé Césaire, begge opprinnelig fra Martinique, stor innflytelse.

En rekke panafrikanske kongresser ble holdt i Euro­ pa fra 1919, de viktigste i midten av 1940-årene i Storbritannia. Under disse møtene møttes afrikanske ledere som Kwame Nkrumah (Gullkysten, senere Ghana), Wallace Johnson (Sierra Leone) og Jomo Kenyatta (Kenya). Flere av de ledende nasjonaliste­ ne fra fransk Afrika deltok i det politiske og intellek­ tuelle liv i Frankrike, deriblant Léopold Sedhar Senghor fra Senegal og Félix Houphouét-Boigny, hvor den såkalte négritude-bevegelsen vokste frem også den i samspill med karibiske tenkere. I 1950-årene fikk flere kolonier indre selvstyre, og Kwame Nkrumah ble statsminister i Gullkysten i 1952 etter at hans parti hadde vunnet nasjonale valg. I 1957 ble Gullkysten den første koloni i Afrika sør for Sahara som ble selvstendig, under navnet Ghana. I 1954 ble Føderasjonen Nigeria etablert, og Nigeria ble selvstendig stat i 1960. Mens Storbritan­ nia fra 1948 aktivt startet avkoloniseringsprosessen, var Frankrikes innstilling en annen. Frankrike så på sine oversjøiske besittelser som permanente og arbeidet for at koloniene skulle bli assimilert med Frankrike. Fransk Vest-Afrika var den største delen av det franske kolonivelde, og i 1946 ble det dannet et felles politisk parti av nasjonalister fra ulike deler av denne enheten, Rassemblement Démocratique Africain (RDA), som kom til å spille en sentral rolle i avkoloniseringen av fransk Afrika. Fra 1946 ble fransk Vest-Afrika en del av den fjerde franske republikk. Flere fremtredende afrikanske politikere var medlemmer av parlamentet og regjeringen i Paris; Elfenbenskystens senere president Félix Houp­ houét-Boigny satt eksempelvis i fem påfølgende franske regjeringer fra 1956. Da general Charles de Gaulle overtok som president i Frankrike i 1958, ønsket han at de oversjøiske territorier skulle være selvstyrte deler av det franske forbund. Koloniene ble bedt om å velge deltakelse i «la communauté» eller selvstendighet. I Guinea valgte et klart flertall av de stemmeberettigede, under ledelse av Sékou Touré, uavhengighet, og landet ble selvstendig i 1958. De øvrige koloniene gikk inn i samveldet, men ble selvstendige i 1960. Egypt var formelt blitt selvstendig i 1922, men reelt først etter offiserskuppet i 1952. Egypt var deretter en viktig støtte for selvstendighetskampen i en rekke afrikanske land, først og fremst i NordAfrika. På samme måte var Ghanas selvstendighet i 1957 en inspirasjonskilde i Afrika sør for Sahara. I april 1958 møttes de selvstendige afrikanske stater, bortsett fra Sør-Afrikaunionen, dvs. Egypt, Etiopia,

Ghana, Liberia, Libya, Marokko, Sudan og Tunisia, til en panafrikansk konferanse i Ghanas hovedstad Accra. Der møtte også nasjonalistledere fra en rekke kolonier, bl.a. Patrice Lumumba fra Kongo og Tom Mboya fra Kenya. Accra-konferansen vedtok at alle afrikanske stater skulle engasjere seg i kontinentets felles frigjøring. Kwame Nkrumah var en av pådri­ verne for den panafrikanske bevegelsen som vokste frem i de selvstendige afrikanske landene, og som gjennom dannelsen av ►Organisasjonen for afri­ kansk enhet (OAU) i 1963 så for seg et kommende Afrikas forente stater. Denne panafrikanske bevegel­ sen ble søkt gjenopplivet i 1990-årene, bl.a. med en ny panafrikansk konferanse i Uganda 1994.1 slutten av 1990-årene ble den såkalte afrikanske renessanse et fundament i den panafrikanske tenking, og i 2001 ble et viktig skritt i retning av et forent Afrika tatt, da Den ►afrikanske union (AU) ble etablert til erstat­ ning for OAU. Frigjøringskamp. Størstedelen av de afrikanske stater vant sin selvstendighet rundt 1960, mens seks land ble selvstendige i andre halvdel av 1960-årene, og åtte i 1970-årene. I 1980 ble Zimbabwe selvsten­ dig, i 1990 Namibia og i 1993 Eritrea. Ennå på be­ gynnelsen av 2000-tallet var fremtiden til den tidli­ gere spanske kolonien Vest-Sahara fortsatt uviss. Landet ble annektert av Marokko i 1979, etter at Spania i 1974 delte kolonien Spansk Sahara mellom Marokko og Mauretania. Marokko gjør også krav på de to spanske enklavene Ceuta og Melilla, og i 2002 kom det til en spent situasjon mellom de to land, da Marokko landsatte soldater på den ubebodde øya Perejil utenfor den marokkanske middelhavskysten, som landet også hevder er marokkansk. I det store og hele ble kolonigrensene bevart ved selvstendig­ heten, hvilket også ble politikken til OAU, men i noen tilfeller ble det foretatt endringer. I Kamerun ble de to deler, en britisk og en fransk, samlet til én stat. Det samme skjedde i Somalia, der de britiske og italienske koloniene ble forent til én somalisk repu­ blikk; her forble imidlertid Fransk Somaliland på franske hender, for senere å bli selvstendig under navnet Djibouti i 1977.1 1991 brøt den nordlige delen av Somalia (stort sett identisk med det tidlige­ re britiske området) ut og dannet sin egen stat, Somaliland, mens en annen del av Somalia brøt ut under navnet Puntland i 1998. Den tidligere italien­ ske kolonien Eritrea ble i 1952 av FN føderert med Etiopia, som ti år senere annekterte landet. Først i 1993 vant Eritrea sin selvstendighet, etter 32 års frigjøringskrig. I 1964 gikk Tanganyika og Zanzibar sammen i én statsdannelse, Den forente republikken Tanzania. Tanganyika var blitt selvstendig i 1961, Zanzibar i 1963.1 1967 brøt en del av Nigeria ut av føderasjonen og dannet sin egen stat, Biafra. Etter en blodig borgerkrig ble separatistene slått og Biafra gjeninnlemmet i Nigeria (1970). 1 tidligere belgisk Kongo (Zaire) forsøkte utbrytere å danne sin egen stat, Katanga (1960-63), før de ble slått og området gjeninnlemmet som en provins i Kongo. Også i andre land har det vært krefter som har forsøkt å mobilisere for løsrivelse fra den sentrale statsdannel­ sen. Størst konsekvens har krigen i Sør-Sudan hatt. Fra sin start tidlig i 1970-årene har denne vært en av Afrikas mest omfattende og ødeleggende kriger, der det dels har vært kjempet for selvstendighet, dels for selvstyre. Krav av selvstyre har også ført til militær kamp i Angola (Cabinda), Etiopia (Ogaden, samt fra oromofolket), Mali (tuaregfolket), Namibia (Caprivi) og Senegal (Casamance). Også berberne i Algerie fremmet i 1990-årene krav om selvstyre. I 1997

Kolonienes grenser var ofte nokså tilfeldig trukket opp av kolonimaktene, noe som førte til store konflikter i forbindelse med omdannelsen til selvstendige nasjonalstater. Bildet er fra Kongo (Zaire), der separatister i begynnelsen av 1960-årene løsrev provinsen Katanga (nå Shaba) og utløste borgerkrig.

AFRIKA

Afrika 1914.

valgte to øyer, Anjouan og Moheli, å bryte med føderasjonen Komorene. Under apartheidstyret i Sør-Afrika ble fire såkalte bantustan erklært selv­ stendige stater (Boputhatswana, Ciskei, Transkei, Venda), men aldri internasjonalt anerkjent. Mens avkoloniseringen i de aller fleste tilfeller skjedde fredelig, måtte frigjøringskamp til noen steder. I Nord-Afrika kom det allerede i 1945 til væp­ net oppstand i Algerie, og i 1952 begynte geriljaenheter å kjempe for selvstendighet i Tunisia, som ble selvstendig i 1956. Frigjøringskrigen i Algerie 195462 ble Afrikas mest omfattende, hvor inntil en halv million franske soldater ble satt inn i kampen mot frigjøringsbevegelsen Front de libération nationale (FLN). I de britiske besittelser var det, med unntak av Rhodesia og Sør-Afrika, bare i Kenya det kom til væpnet frigjøringskamp, selv om Mau Mau-opprøret var av begrenset militært omfang. Det ble erklært unntakstilstand da opprøret startet 1952. Det varte til 1956 og ble lenge fremstilt som en terroristkampanje, men er i nyere historieskriving ansett som en legitim kamp mot kolonistyret, for jord og selvsten­ dighet. De lengste frigjøringskrigene kom til å stå i de portugisiske kolonier. Portugal ville ikke oppgi sine afrikanske besittelser (Angola, Guinea-Bissau, Kapp Verde, Mosambik og Såo Tomé), og i tre av disse kom det til væpnet frigjøringskrig i 1960-årene: Angola (1961), Guinea-Bissau (1962) og Mosambik (1964). Alle landene ble selvstendige først i 1974/75, etter diktaturets fall i Portugal. I det sørlige Afrika ble det også utkjempet frigjøringskriger i tre land med apartheidstyre. I Rhodesia og Sør-Afrika, som begge ble styrt av hvite mindretallsregimer, samt i Namibia, som var okkupert av Sør-Afrika. Situasjonen i disse tre landene var ulik den som rådde i de britiske, franske og portugisiske koloniene. Sør-Afrika ble formelt selvstendig i 1910, men gav kun den hvite befolkningsgruppen medbe­ stemmelsesrett. Den dominerende nasjonalistbevegelsen, African National Congress (ANC), besluttet i 1961 å etablere en militær gren og starte en militær kamp for flertallsstyre. Den væpnede konflikten i Sør-Afrika utviklet seg aldri til regulær krig, som i

90

Afrika 1958,

Rhodesia og Namibia, men geriljaen gjennomførte sabotasje- og nålestikkaksjoner. En politisk prosess ledet til slutt frem til de første valg med allmenn stemmerett i 1994, hvoretter et flertallsstyre ble innført. Sør-Afrika nektet å oppgi kontrollen med den tidligere tyske kolonien Namibia, som det styrte på vegne av Folkeforbundet, senere FN. En frigjø­ ringskrig startet i 1966, og etter internasjonale forhandlinger og innsetting av en FN-styrke ble landet selvstendig i 1990. Sør-Rhodesia (Zimbabwe) var formelt sett en britisk koloni, men fikk i 1922 indre selvstyre, hvor det hvite mindretallet etablerte et apartheidregime likt det sørafrikanske. 11965 utropte det hvite mindretallet Rhodesia som selv­ stendig republikk, men denne vant ikke internasjo­ nal anerkjennelse, og i 1972 startet en væpnet frigjø­ ringskrig som i 1979 førte til forhandlingsløsning og selvstendighet i 1980. Selvstendigheten. Det selvstendige Afrika bestod etter hvert av vel femti stater - med til dels svært forskjellige utgangspunkt og forutsetninger, og bare de færreste hadde en moderne administrativ og økonomisk sektor. De beste forutsetningene hadde enkelte av de britiske og franske koloniene med en sterk middelklasse og en forholdsvis bredt sammen­ satt økonomi, som Ghana og Nigeria, Elfenbenskys­ ten og Senegal, de noe mer industrialiserte landene Sør-Afrika og Zimbabwe, samt de nordafrikanske landene. Flere av de afrikanske statene hadde gode naturgitte forutsetninger gjennom store naturres­ surser, både innen gruve- og landbrukssektoren, blant dem Angola, Kongo og Sør-Afrika. Etter hvert som olje ble funnet og utvunnet, innebar også dette for flere land en betydelig inntektskilde. Blant de tidligste oljeeksportørene var Algerie, Angola og Nigeria. Etter selvstendigheten i 1960- og 1970-årene rådde det derfor betydelig optimisme når det gjaldt en rask og positiv utvikling i Afrika. Hjulpet frem av omfattende internasjonal utviklingshjelp skulle den politiske selvstendigheten gi økonomisk vekst og sosiale fremskritt.. Tiltakende økonomiske, politiske og sosiale problemer i 1970- og 1980-årene skapte

økt pessimisme, og 1980-årene ble kalt «det tapte tiår» for utvikling i Afrika. 1990-årene var preget av både optimisme og pessimisme: optimisme pga. en omfattende demokratisering, pessimisme pga. en rekke nye konflikter og kriger, aids-epidemien og lav økonomisk vekst. Ved århundreskiftet ble det derfor stilt spørsmål ved om Afrika overhodet ville komme seg ut av sin dyptgripende og tilsynelatende vedva­ rende krise, hvor flere internasjonale satsinger på å sette ny fart i utviklingen av Afrika syntes å ha slått feil. Synspunktene på Afrikas utvikling etter selv­ stendigheten er sterkt varierende, både om de poli­ tiske valg som er tatt, og årsakene til at det ikke har gått som håpet og trodd. Men det hersker bred enighet om at Afrikas sosiale og økonomiske utvik­ ling i andre halvdel av det 20. århundret kom til kort, både ut fra forventningene ved selvstendighe­ ten og i forhold til andre deler av verden. Afrika har på de aller fleste områder sakket akterut; ikke bare har avstanden til de såkalt utviklede land i nord økt, men også andre regioner og land i sør har klart å nå et vesentlig høyere utviklingsnivå sosialt og økono­ misk - med om lag samme utgangspunkt, og ikke alltid med de samme naturressurser som finnes i deler av Afrika. Særlig har flere asiatiske land i samme periode lykkes i å utvikle et velutbygd ut­ danningssystem og skape en bredt sammensatt næringsvirksomhet, med sosial og økonomisk vekst som resultat. Svært få afrikanske land, med mulige unntak for Botswana, Mauritius og de nordafrikan­ ske statene, kan vise til sammenlignbare resultater. Nord-Afrika skiller seg på mange måter ut fra resten av Afrika, og i forhold til sosial og økonomisk utvik­ ling er det vanlig å se på Afrika sør for Sahara og de fem forholdsvis industrialiserte arabiske statene ved Middelhavet hver for seg. På enkelte områder, f.eks. jordbruksproduksjonen, har Afrika relativt sett svekket sin stilling siden 1960-årene, hvor særlig produksjonen av matvarer ikke har holdt tritt med befolkningsveksten. Dette skyldes ikke folkeveksten alene, men også at jord­ bruket er hardt rammet både av naturkatastrofer og kriger. Det er i mange land også ført en politikk som

AFRIKA

91

primært gavnet bybefolkningen, og som ytterligere har marginalisert landsbygda - og bl.a. ført til lave priser på bøndenes produkter. Forfall i infrastruktur, derunder veinett og transport, samt manglende kredittmuligheter, har bidratt til at landbruket har stagnert. Jordbruket har også lidd under sterke svingninger i råvarepriser på de internasjonale markedene. Mange afrikanske stater investerte etter selvstendigheten systematisk i den sosiale infra­ strukturen, særlig skole- og helsestell, med betydelig fremskritt. Mot slutten av 1990-årene ble det i flere land imidlertid registrert tilbakegang på det sosiale området, bl.a. forventet levealder (vesentlig pga. aids-epidemien) samt lese- og skrivekyndighet. Tidligere investeringer i infrastruktur og industri forfalt også pga. manglende nasjonalt økonomisk rom for tilstrekkelig vedlikehold og utvikling - og med begrensede utenlandske investeringer. Som en følge av denne stagnasjonen og tilbakegangen i 1980- og 1990-årene var flesteparten av verdens minst utviklede land, og en voksende andel av verdens fattige, ved utgangen av århundret å finne i Afrika sør for Sahara. Politiske forhold har bidratt til den forverrede situasjonen siden selvstendigheten: Store deler av Afrika har vært preget av mangel på demokrati og politisk stabilitet, med svakt funderte regimer og hyppige maktskifter - ofte gjennom militær inngri­ pen. Den politiske kulturen som utviklet seg før og etter selvstendigheten var preget av eliter som overtok, og forsøkte å etterligne, det europeiske styresettet. Med manglende demokratisk tradisjon, utnyttet de nye elitene de statlige institusjonene til å fremme sin posisjon - som tilfellet hadde vært under kolonitiden. Bare få av de afrikanske statene var kulturelt homogene, og de færreste ledere hadde en solid maktbasis. Samtidig som de fleste afrikanske land adopterte en europeisk statsskikk ved selvsten­ digheten, søkte flere å utvikle mer genuint afrikan­ ske modeller. Begge deler ble i praksis utnyttet til å samle mer makt på få hender. Ettpartistyre ble vanlig, med rent formelle gjenvalg av partiets ledere. Samtidig grep de militære makten i en rekke land ofte under påskudd av å redde nasjonen fra inkom­ petente og korrupte politikere, uten selv å ha verken forutsetninger eller vilje til å styre landet bedre. Til tross for manglende demokrati og godt styresett, ble de fleste afrikanske land og regimer tilgodesett med betydelig utenlandsk bistand - økonomisk og mili­ tært. Dette skjedde så lenge den kalde krigen varte, og var dels ideologisk, dels militærstrategisk betin­ get. I andre halvdel av 1980-årene avviklet Sovjet­ unionen sine strategiske interesser i Afrika. Dette førte til at de alvorlige konfliktene i det sørvestlige Afrika - Namibias selvstendighet, krigen i Angola, og til slutt avvikling av apartheidstyret i Sør-Afrika kunne løses. Som følge av den kalde krigens slutt opplevde Afrika i 1990-årene å bli ytterligere inter­ nasjonalt marginalisert, både fordi kontinentets strategiske betydning avtok og pga. konkurransen om internasjonal bistand; bistandsmidler gikk i betydelig grad til det østlige Europa. Særlig for USA, verdens største økonomi, ble størstedelen av Afrika ansett som lite betydningsfullt - både politisk og økonomisk. Samtidig med den manglende sosiale og økono­ miske utvikling festet det seg i verden utenfor Afrika et bilde av verdensdelen som dominert av katastro­ fer og kriser. Bildet er riktig i den forstand at Afrika har vært herjet av en lang rekke katastrofer, noen naturgitte (tørke og flom), andre menneskeskapte (kriger og flyktningstrømmer) - samt, og delvis som en følge av disse, spredning av dødelige sykdommer, fremfor alt aids og malaria. Både naturkatastrofer og kriger, men også den økonomiske krisen, har dertil bidratt til å true miljøet, bl.a. i form av jorderosjon og press på regnskog og truede arter, samt overbe­ skatning av fiskebestand. Disse negative forholdene har langt på vei overskygget flere positive sider ved

Før den annen verdenskrig bestod Afrika hovedsakelig av kolonier, styrt av europeiske makter. 11950-årene fikk en rekke kolonier sin frihet, og i løpet av et par tiår var det meste av verdensdelen blitt selvstendige stater. Men først i 1980 fikk Zimbabwe svart flertallsstyre og ble anerkjent som egen stat. Bildet er fra frigjøringsseremonien, der det britiske flagget, Union Jack, fires for siste gang foran guvernørboligen. Til venstre står prins Charles og guvernøren, Lord Soames.

utviklingen i Afrika, som i 1990-årene særlig lå på politisk plan, med gjennomgripende overgang fra autoritært (ofte militært) styre til demokratisk styresett. Flere land lykkes også i å gjennomføre økonomiske reformer som la grunnen for nødvendig vekst, og flere økonomiske indikatorer ved inngan­ gen til det nye årtusen var bedre enn på lenge, men med store forskjeller mellom enkeltland, og enda større ulikheter innad i de fleste land. Afrika besitter imidlertid også store naturressurser som ennå ikke er fullt utnyttet, og som - brukt til sosial og økono­ misk utvikling - fortsatt kan bidra til å bringe konti­ nentet fremover. En av Afrikas styrker ligger dertil i en rik kultur, med en verdifull kompetansearv, bl.a. innen jordbruk og medisin, som de senere år er blitt mer akseptert og verdsatt, og som kan bidra til fremskritt mer uavhengig av importert kunnskap som ikke alltid har vist seg like godt tilpasset afrikan­ ske forhold. Ved selvstendigheten ble en moderne statsforvalt­ ning etter vestlig - eller østlig - mønster etablert i afrikanske land, med sterk sentralstyring og favori­ sering av bybefolkningen - hvor den politiske eliten fantes. Moderniseringsforsøket var særlig knyttet til forvaltning, infrastrukturutvikling og industrirei­ sing, og færre ressurser ble satset på utvikling av landsbygda, derunder økonomisk oppmuntring til bøndene og tilrettelegging for økt matproduksjon. Stor vekt ble også lagt på produksjon av varer for eksport, for å finansiere import til den moderne sektor. Derved klarte ikke landbruksproduksjonen å holde tritt med etterspørselen, hvilket førte til utar­ ming av bygdene - og til rask urbanisering, som igjen medførte økt fattigdom og sosiale problemer i storbyene. Mye av optimismen som ble skapt de første selv­ stendighetsårene, skyldtes entusiasmen som var knyttet til den politiske frigjøringen fra kolonistyre, ikke minst der frigjøringen kom etter væpnet kamp, oftest med bakgrunn både i radikale teorier og med konkrete løfter - som i Algerie, Kenya, Angola, Mosambik, Guinea-Bissau, Zimbabwe, Namibia, Eritrea og til dels Sør-Afrika. Optimismen ble under­

bygd gjennom innspill fra akademisk og politisk hold særlig i Europa, hvor en ved overføring av kapital og kompetanse - vesentlig i form av utviklingshjelp - så for seg at afrikanske stater på relativt kort tid skulle gjøre vesentlige sosiale og økonomiske fremskritt. Denne utviklingsoptimismen var i stor grad fundert i sosialdemokratisk likhetstenking, med mål om økonomisk vekst og sosial utjevning, som i Ghana og Tanzania. I andre land ble en kapitalistisk ut­ viklingsvei valgt, med langt færre endringer i forhold til kolonitiden, som i Elfenbenskysten og Kenya. Enkelte land la en sosialistisk politisk teori til grunn, oftest med støtte fra østeuropeiske stater, til dels fra Kina og Nord-Korea. Dette gjaldt fremfor alt de land som hadde måttet kjempe en væpnet kamp for selvstendigheten som bare de sosialistiske statene ville yte direkte støtte til, eksempelvis Algerie, Ango­ la, Mosambik og Zimbabwe. De fleste politiske eksperimenter satt ut i livet de første par tiårene etter selvstendigheten var bygd mer på europeiske ideer og erfaringer enn afrikansk tradisjon og innfly­ telse, ofte finansiert av utviklingshjelp. Afrika har nytt godt av utstrakt internasjonal støtte på mange områder, men har også fungert som et laboratorium og prøveområde for utviklingsteorier - som ikke alle har bidratt til en reell og bærekraftig utvikling. Utviklingen i Afrika har vist at erfaringer fra nord, politiske og økonomiske, ikke uten videre har latt seg overføre. Det samme gjelder satsingen på rask industrireising - igjen med internasjonal oppmunt­ ring og bistand. Det manglet kapital og kompetanse til å drive industrien, som også ofte var dårlig inte­ grert med resten av det økonomiske liv, og slik ble lite lønnsom. Utviklingsoptimismen fra 1960- og 1970-årene førte også til at mange prosjekter ble dimensjonert feil; de ble ofte for store, og dermed for kostbare for det enkelte land å drive - med den følge at kapasiteten ble dårlig utnyttet, og mange etter til dels kort tid avviklet. Fortsatt er Afrika den minst industrialiserte verdensdel, og derfor fortsatt avhen­ gig av å produsere og eksportere råvarer. Selv om det finnes moderne sektorer i de største byene i praktisk talt alle afrikanske land, var Afrika på begynnelsen

AFRIKA av 2000-tallet fortsatt strukturelt preget av denne ar­ beidsdelingen som ble etablert under kolonitiden som en råvareprodusent og ferdigvareimportør. Det er diskutert om globaliseringen, med færre restrik­ sjoner på handel og annet samkvem samt utviklin­ gen av et nettverksbasert samfunn, vil bidra til å integrere Afrika i det moderne internasjonale sam­ funn eller ytterligere marginalisere kontinentet. Økonomisk liberalisering og utviklingen innen kommunikasjonsteknologi kan gavne Afrika, men har i liten grad gitt synlige utviklingsgevinster. Også Afrika er knyttet til de nye nettverkene, men bare deler av kontinentet - med fare for økt skille mellom stater, og ytterligere forsterkede skiller mellom urbane og rurale strøk, og mellom rike og fattige. Uavhengig av sektor er det akseptert at en jevnere fordeling av sosiale og teknologiske goder er en forutsetning for å bekjempe fattigdommen. Denne er stor både i byer og bygder i Afrika. Årsakene til Åfrikas manglende utvikling er sam­ mensatte. Arven fra kolonitiden var et hinder for utviklingen, men er også i noen grad blitt brukt som en unnskyldning for afrikanske staters egen util­ strekkelighet. FNs generalsekretær Kofi Annan, selv fra Ghana, anklaget under OAU-toppmøtel 2000 Afrikas ledere for selv å være skyld i de fleste av kon­ tinentets problemer. Likevel kan mange av årsakene spores til ulike sider ved den koloniale arven: kolo­ nimaktene etterlot grenser som har skapt stater med til dels dyptgripende kulturelle (etniske) motsetnin­ ger, som igjen har gitt grobunn til politiske og mili­ tære konflikter. På det økonomiske området bærer Afrika fortsatt preg av de strukturelle rammer som ble lagt i kolonitiden. Bare få afrikanske land har klart å endre dette mønsteret. Mange afrikanske stater produserer og eksporterer fortsatt uforedlede råvarer, og mange er avhengig av bare én eller et fåtall råvarer - som Såo Tomé (kakao) og Burundi (kaffe). Dermed er afrikanske land svært avhengige av utviklingen andre steder i verden, fremfor alt i Europa og Nord-Amerika, og utviklingen av interna­ sjonale handelsregimer. Afrika har lite industri utover småindustri for lokalt forbruk, og lite egen kapital til å utvikle denne sektoren. Derved skapes det lite merverdi gjennom viderebehandling av råvarer, og dette igjen bidrar til at Afrika har en etter folketallet uforholdsmessig liten andel av verdens­ handelen. Fra 1970-årene har Afrika i tillegg pådratt seg et betydelig gjeldsproblem som har skapt enda mindre nasjonal handlefrihet, og som har bidratt til at de fleste stater, etter krav fra de internasjonale långiverne, har måttet underkaste seg en omstridt markedsliberalistisk restrukturering. Kravet om å innfri gjeldsforpliktelser har i flere land gått utover investeringer i den sosiale sektor. Utenlandsgjelden har også ført til en netto kapitaloverførsel fra Afrika til nord, ikke omvendt som det er behov for. Flere fattige land har krevd sletting av gjeld som en forut­ setning for utvikling. I 1990-årene ble det også startet en prosess for at Afrika skal få økonomisk kompensasjon for slavehandelen. Ved siden av de økonomiske strukturer som ble lagt i kolonitiden og som fortsatt er til hinder for Afrikas utvikling, frem­ holdes også vedvarende psykiske skader. Gjennom innføring av europeisk styre og normer ble tradisjo­ nelle afrikanske samfunn og systemer undergravd og dermed ble også afrikansk tro på seg selv og sine kunnskaper, erfaringer og verdier underminert. Dette har hemmet utvikling av egne løsninger, bygd på afrikansk tradisjon og lokale behov. Dårlig ledelse er en intern årsak til Afrikas mangel­ fulle utvikling. En annen hovedgrunn er at få land i Afrika har den politiske og administrative infrastruk­ tur som kreves for å styre etter europeiske normer. Dette er dels en historisk arv fra kolonitiden. Enkelte land, som Ghana og Nigeria, hadde ved selvstendig­ heten en velutviklet fysisk infrastruktur, en høy utdanningsgrad og et godt økonomisk grunnlag, mens andre var svært dårlig forberedt på selvsten-

92

Mange afrikanske land har også etter at de ble frigjort fra kolonimaktene, blitt utsatt for ødeleggende krigføring mellom rivaliserende grupper. I Angola pågikk krigen helt til 2002, der opprørsbevegelsen UNITA destabiliserte regimet til MPLA-regjeringen. Her er UNITA-soldater med en plakat med portrett av lederen Jonas Savimbi. Teksten lyder: Russere til makten? Aldri! Kubanere til makten? Aldri! Vårt UNITA til makten? Ja!

digheten. Dette gjaldt særlig de belgiske og portugi­ siske kolonier, der kolonimakten ikke ønsket å utdanne en nasjonal elite. I Belgisk Kongo var det ytterst få afrikanere med høyere utdanning da landet ble selvstendig. I Angola og Mosambik var situasjonen tilsvarende; der forlot i tillegg de fleste med utdanning (dvs. portugiserne) landet ved selvstendigheten. Afrikanske statsdannelser er derfor oftest svake. Enkelte land, som Liberia, Sierra Leone og Somalia, opphørte i 1990-årene i praksis å eksistere som reelle stater. Her, men også i mange andre land, har det bl.a. vært store svakheter for­ bundet med overholdelse av menneskerettighetene, og mange regimer har ikke stått til ansvar overfor befolkningen. I skjæringspunktet mellom den euro­ peiske styringsmodellen med krav om legitimitet og etterrettelighet og den afrikanske tradisjonen med bl.a. krav om ansvar for storfamilie og klan, oppstår også et krysspress som har medført utbredt makt­ misbruk, deriblant nepotisme og korrupsjon. Kor­ rupsjon er et betydelig samfunnsproblem i Afrika. Mens landene i nord under den kalde krigen langt på vei så gjennom fingrene med overgrep og fravær av demokrati i Afrika, stilte de i 1990-årene krav om innføring av flertallsstyre og demokrati, med økt ansvarliggjøring av politisk ledelse og statsforvalt­ ning. Slike krav ble knyttet til tildeling av lån og bistand. Bak disse politiske kravene lå den europeiske/nordamerikanske idé om demokrati. Flere afrikanske stater forsøkte etter selvstendighe­ ten å etablere politiske modeller som klart brøt både med kolonitidens styre og tradisjonelt afrikansk styresett, mens andre valgte en utviklingsvei som i liten grad brøt med fortiden - både politisk og øko­ nomisk. Særlig ble Elfenbenskysten lenge sett på som en modellstat for en vellykket overgang til selvstendighet - basert på en kapitalistisk utvikling med opprettholdelse av tette forbindelser med den tidligere kolonimakten Frankrike. Likeledes ble Kenya lenge regnet som et godt eksempel på kapita­ lismens suksess i Afrika. Begge innførte imidlertid ettpartistyre - i likhet med de mange stater som valgte en utviklingsvei i mer sosialistisk retning. Flere av disse hadde gjennomgått en sterk politise­

ring som følge av væpnet frigjøringskamp. Dette preget den politiske utviklingen særlig i de tidligere portugisiske koloniene, fremfor alt Angola, GuineaBissau og Mosambik, men også i land som Algerie og Zimbabwe. Andre slo inn på en sosialistisk kurs etter østeuropeisk modell uten en tilsvarende historisk erfaring, mer som et politisk eksperiment. I Benin, Kongo, Komorene, Madagaskar og Etiopia ble marxist-leninistiske folkerepublikker etablert, sistnevnte som følge av omfattende militær støtte fra Sovjetunionen og Cuba under krigen mot Somalia i 1977. Også andre stater forsøkte å etablere sosialis­ tiske utviklingsmodeller, men mer etter sosialdemo­ kratisk mønster, med vekt på sosial utvikling og økonomisk utjevning - som Guinea, Tanzania og Zambia. Særlig Tanzania gikk langt i å gjennomføre et omfattende politisk eksperiment som skulle føre til en ny modell for afrikansk sosialisme, bl.a. kjent gjennom den såkalte Hjawaa-politikken, som bl.a. bestod av etableringen av kollektive landsbyer for bedre å nå ut til landsbygdbe-folkningen med sosiale tilbud. Ujamaa-eksperimentet som samfunnsmodell mislyktes, ikke minst fordi det i stor grad var basert på tvang, men utviklingspolitikken førte til vesent­ lige sosiale forbedringer i et av Afrikas fattigste land, bl.a. innen skolestellet. Det samme skjedde de første årene etter Zimbabwes frigjøring, da landet invester­ te mye i utdanning og helse. Senere har gevinstene i noen grad fordunstet begge steder - dels pga. økono­ miske krise og politisk press fra bistandsyterne om en annen budsjettmessig prioritering, dels pga. følgene av aids-epidemien. Ved selvstendigheten innførte de fleste afrikanske stater et demokratisk styresett basert på flerpartisys­ tem og frie valg. Andre styringsformer ble innført gradvis eller brutalt - og i 1970- og 1980-årene var Afrika preget av enten ettpartistater eller militærre­ gimer. De fleste afrikanske land har på ett eller annet tidspunkt vært ettpartistater - og bare få har unngått militærkupp. De militæres inngripen tok til allerede i 1960-årene og var særlig fremtredende i 1970- og 1980-årene. Mange afrikanske stater bygde opp sine nasjonale forsvar ved selvstendigheten, mange større enn potensielle eksterne trusler skulle tilsi. I

AFRIKA

93

mange land ble derfor det militære maktapparatet mer en deltaker i det nasjonale politiske spillet enn et nasjonalt sikkerhetspolitisk instrument. De militæres begrunnelse for å gripe makten har gjerne vært som nasjonale «redningsmenn» fra politiker­ nes påståtte (og ofte reelle) vanstyre. Men med få unntak har de militære ikke vist seg bedre skikket til å styre et land, og har selv innført både udemokra­ tisk og ineffektivt styresett. Blant militære maktha­ vere som har gjort seg kjent for diktatorisk maktbruk og utstrakt personlig berikelse, var Zaires Mobutu Sese Seko og Nigerias Sani Abacha. Andre militære ledere, som Ghanas Jerry J. Rawlings og Burkina Fasos Thomas Sankara, forsøkte å innføre en ny og radikal politikk. Ved inngangen til 1990-årene fant det sted en omfattende politisk endring over store deler av Afrika. Nye grunnlover ble vedtatt med rom for frie partidannelser og valg. Endringen skjedde vesentlig etter press fra to kanter, fra grupper i det enkelte land og fra bistandsytere i nord. Et slikt press utenfra var direkte utslagsgivende for innføringen av demo­ kratisk styresett i Malawi, mens det i Zambia, som var blant de første land til å gå fra ett- til flerpartistyre, var press fra en nasjonal grasrot som bidrog til å fremskynde utviklingen. I de fleste tidligere franske kolonier ble det holdt nasjonale konferanser som ofte fikk eller gav seg selv i oppgave å utforme ny grunnlov, med konstitusjonell maktdeling. Disse demokratiske sammenkomstene hadde likhetstrekk med tradisjonelt afrikansk styresett basert på åpen diskusjon. Det samme er forsøkt for å bilegge stridig­ heter i Somalia. I Etiopia tvang utfallet av borgerkri­ gen frem et regimeskifte med flerpartisystem, samti­ dig som Eritrea kun tillot ett parti. Ved å legalisere politiske partier, ble båndene mellom staten og det statsbærende parti fjernet, og en rekke partier opp­ stod og deltok i valg, samtidig som flere reelle kandi­ dater stilte ved presidentvalg. Bare fire afrikanske stater - Botswana, Mauritius, Namibia og Zimbabwe - har kun hatt flerpartistyre siden selvstendigheten. I løpet av 1990-årene ble demokratisk styresett innført i de aller fleste afrikanske land. I noen ble valg avholdt under internasjonalt oppsyn, bl.a. FNovervåkning i Eritrea, Mosambik og Namibia. Av særlig symbolsk betydning var det første frie valget i Sør-Afrikas historie i 1994 som markerte slutten på del institusjonaliserte aparlheidstyret. 1 flere land klarte de sittende ledere fra ettpartitiden å oppnå flertall også ved frie valg, men flere steder ble det el reelt maktskifte. En test på hvor forankret det demo­ kratiske styresettet er, er om det blir avholdt nye demokratisk valg - eventuelt med maktskifter. Så har skjedd bl.a. i Ghana, Kenya og Senegal. Men det har også vært enkelte tilbakeslag; demokratiske regimer har blitt styrtet i militærkupp (bl.a. i Burun­ di, Elfenbenskysten, Gambia, Guinea-Bissau, Niger, Nigeria, Såo Tomé og Sentralafrikanske republikk), nye borgerkriger (bl.a. i Kongo og Sierra Leone) eller ved undergraving av det nye demokratiet fra sitten­ de ledere (bl.a. i Burkina Faso, Elfenbenskysten, Guinea, Namibia og Zambia). I enkelte land har ett parti en dominerende stilling, med uforholdsmessig stormakt (f.eks. Botswana, Namibia og Zimbabwe). I Zimbabwe er presidenten gitt utstrakt makt, og Robert G. Mugabe har brukt den til å sette statens maktapparat inn mot den legale opposisjonen, samt til å overstyre domstolene. Det er i Afrika ført en prinsipiell debatt om den europeiske/nordamerikanske demokratimodellen er den mest tjenlige for land med en helt annen kultur og tradisjon, hvor partidannelser lett kan medføre polarisering langs etniske, religiøse eller regionale linjer - og som i verste fall kan true landets sikkerhet og selve statsdannelsen. Ettpartistaten var et forsøk på å finne en annen modell, som i teorien kunne være like demokratisk som et flerpartisystem domi­ nert av ett sterkt parti. For enkelte afrikanske statsle­ dere, som Tanzanias Julius Nyerere, var ettpartista­

ten ikke bare et middel for å konsentrere makt, men også et forsøk på å skape enhet og dempe ødeleggen­ de motsetninger i en krevende nasjonsbyggingsprosess. Uganda prøvde under president Yoweri Museveni fra slutten av 1980-årene en annen modell - et parlamentarisk styresett med folkevalgte represen­ tanter, men uten partideltakelse i valg, et såkalt «nullparti-demokrati». Partier er ikke forbudt, men kandidater ved valg må stille som enkeltpersoner og ikke representere noe parti. I et av verdens få gjen­ værende utøvende monarkier, Swaziland, er politis­ ke partier forbudt. I flere stater har tradisjonelle herskere beholdt noe av sin funksjon, som ashantifolkets asantahene i Ghana og sultaner i Kamerun og Nigera - og flere av disse fikk i 1990-årene styrket sin posisjon. Således fikk f.eks. flere av Ugandas tradisjonelle førkoloniale kongedømmer en opp­ blomstring i 1990-årene, med innsetting av konger med en vesentlig seremoniell posisjon, men samtidig med politisk innflytelse. Også andre steder, som i Zambia, har det vært voksende oppslutning om tradisjonelle strukturer. Samtidig har flere stater ivaretatt kulturelle og etniske ulikheter i forfatnin­ gen. Afrikas mest folkerike land, Nigeria, lever med store indre motsetninger - dels mellom ulike folke­ slag, dels mellom de to dominerende religionene kristendom og islam, dernest mellom geografiske regioner. For å dempe motsetningene har Nigeria, innenfor sin føderale statsdannelse, opprettet stadig flere delstater med indre selvstyre. Etiopia valgte i 1990-årene en konstitusjon som gir etnisk baserte delstater delvis selvstyre, og grunnlovfestet rett til å bryte ut av føderasjonen. Sør-Afrika valgte ved overgangen til demokratiet også en føderal modell med delvis indre selvstyre. Pan-afrikanismen har vært fremtredende siden kolonitiden. Etter selvstendigheten i 1957 inntok Ghana og Kwame Nkrumah en ledende posisjon for å støtte avkoloniseringen av resten av Afrika og samle de afrikanske stater etter hvert som de ble selvstendige. Allerede i 1963 ble Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) etablert, en organisasjon som skulle arbeide for afrikansk samarbeid - ikke minst for å støtte den videre avkolonisering og kampen mot apartheid i Sør-Afrika. På det praktiske plan maktet ikke OAU mye, men organisasjonen har vært en viktig politisk møteplass, og den styrket sin stilling ved årtusenskiftet, da OAU hadde klart å innta en mer aktiv holdning til de mange konflikte­ ne bl.a. gjennom å etablere fredsoperasjoner. Under OAUs toppmøte våren 2000, avholdt i Togo, ble medlemsstatene enige om å etablere Den afrikanske union (AU), etter modell fra EU. African Union ble etablert i 2001, til erstatning for OAU, og med videre fullmakter, bl.a. i forhold til inngripen i enkeltstater, eksempelvis for å forhindre folkemord. AU etablerte en rekke nye organer og mekanismer, derunder eget parlament, domstol og bank - med sikte på en utstrakt integrasjon av de afrikanske stater. Vel så sentral i det flernasjonale samarbeidet i Afrika som OAU og AU har regionale samarbeidsorganisasjoner vært, hvorav to av de største - Economic Communi­ ty of West African States (ECOWAS, etablert 1975) og Southern African Development Community (SADC, 1980) - i 1990-årene utvidet sine mandater fra økonomisk samarbeid til bl.a. å engasjere seg i regional sikkerhetspolitikk. Økonomisk samkvem er fortsatt en prioritert oppgave for de fleste av de regionale organisasjonene, fremfor alt handel og pengepolitikk. Samtidig som det er en særlig utford­ ring å øke handelen mellom afrikanske stater, arbei­ der Afrika også for bedre tilgang til markedene i nord - og ikke minst styrke forbindelsene med USA. I amerikansk politikk spiller Afrika en marginal rolle. USAs bistand til Afrika ble halvert i 1990årene. I 2000 vedtok USA en ny lov som bedret afrikanske staters adgang til det amerikanske marke­ det - og gav amerikanske bedrifter insentiver for å investere i Afrika. Dette var en del av USAs utenriks­

politikk for å fremme amerikanske handelsinteres­ ser. Siden 1975 har en rekke afrikanske stater hatt en regulert samarbeid med EU gjennom Lomékonvensjonen. DLd Konflikt og krig. Borgerkriger har vært ødeleggende for flere afrikanske land, særlig i Angola, Burundi, Etiopia, Kongo (Brazzaville), Kongo (Kinshasa), Liberia, Mosambik, Rwanda, Sierra Leone, Sudan, Somalia. Tsjad og Uganda. I flere av disse landene har også utenlandske interesser nørt opp under konflikter og holdt dem i live. I 1970- og 1980-årene bidrog det sørafrikanske aparlheidregimet til ødeleg­ gende konflikter i det sørlige Afrika; supermaktene bidrog både til at diktatorer ble holdt ved makten (Etiopia, Zaire) og at konflikter ble holdt ved like (f.eks. i Angola og mellom Etiopia og Somalia; i begge tilfeller støttet Sovjetunionen og USA hver sin side). Flere av konfliktene under den kalde krigen hadde ideologiske overtoner (bl.a. krigen i Angola), mens stormaktsinnblandingen i andre grader ve­ sentlig skyldtes militærstrategiske hensyn (særlig på Afrikas horn). Med den kalde krigens slutt ble denne dimensjonen neddempet, men utenlandske interes­ ser spiller fortsatt en aktiv rolle i Afrika. Særlig Frankrike har opprettholdt sitt militære nærvær i flere land. I 1990-årene opplevde Afrika en regional krig i Kongo (Kinshasa). Afrikas kriger har bare unntaksvis dreid seg om grenser, og bare få har vært mellom stater: Ogaden-krigen mellom Etiopia og Somalia 1977-78, Tanzanias intervensjon for å styrte Idi Amin i Uganda 1978, Sør-Afrikas invasjoner av Angola, en grensekonflikt mellom Kamerun og Nigeria 1994-98 og grensekrigen mellom Eritrea og Etiopia 1998-99. Det har i tillegg vært eksempler på intervensjon av ett afrikansk land i et annet, enten direkte eller gjennom militære grupper - bl.a. Libyas intervensjon i Tsjad og Sør-Afrikas i Mosambik. Det har også vært europeiske intervensjoner, særlig fra Frankrike, enten etter avtaler med angjeldende land eller med FN-mandat. I 1999 intervenerte også Storbritannia direkte i Afrika - i borgerkrigen i Sierra Leone - for første gang siden Suez-konflikten 1956.1 andre halvdel av 1970-årene sendte Cuba tropper til Angola og Etiopia, og bidrog begge steder i avgjørende grad til den militære utviklingen. Belgia intervenerte i Kongo (Kinshasa) i 1960 og 1978. Flere intervensjoner har skjedd med grunnlag i mandat fra FN eller andre multinasjonale organ. Krigene har mest vært en kamp om politisk makt og dermed muligheten til å ta kontrollen med de rikdommer som finnes i mange afrikanske land. Dette har ikke minst vært tilfellet i flere av krigene etter den kalde krigen, som i Liberia og Sierra Leone, til dels også i Kongo (Kinshasa), hvor kontroll med rike mineralforekomster har vært et sentralt ele­ ment. I 1990-årene og på starten av 2000-tallet var Afrika det mest konfliktfylte området i verden. To av de mest omfattende krigene fulgte i kjølvan­ net av frigjøringskampen i Angola og Mosambik, samtidig med at kampen fortsatt pågikk i Namibia, Zimbabwe og Sør-Afrika. Aparlheidregimet i SørAfrika var delaktig i begge krigene, i Angola også med direkte militær intervensjon, ved siden av å støtte opprørsbevegelsen Unido Nacional para a Indepéndencia Total de Angola (UNITA). I Mosambik var aparlheidregimet involvert ved støtte til opprørs­ bevegelsen Resistencia National Mogambicana (RNM). Særlig krigen i Angola var nært knyttet til den kalde krigen og dens supermaktsrivalisering mellom USA og Sovjetunionen. Da den sovjetisk-støttede Movimento Popular de Libertafåo de Angola (MPLA) dannet regjering ved selvstendigheten i 1975, ble den be­ kjempet av de to rivaliserende grupperingene som mottok støtte fra Sør-Afrika og USA så vel som Kina. MPLA fikk støtte bl.a. fra Cuba, som sendte betyde­ lige styrker til Angola. Krigen i Angola fortsatte også etter at den kalde krigen var over, og først i 2002, da UNITAs leder Jonas Savimbi ble drept, ble krigen i Angola erklært for over. Landet hadde da vært i krig

AFRIKA

94

I-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

siden kampen mot portugiserne startet i 1961. Krigen i Mosambik endte i 1992 etter ti år, med påfølgende valg under overvåking av en fredsstyrke fra FN i 1994. Krigen i Mosambik hadde sammen­ heng med kampen for frigjøring i Zimbabwe; tilsva­ rende var Sør-Afrikas engasjement i Angola knyttet til dets okkupasjon av Namibia og forsvar av det hvite mindretallsregimet der. I en større sammen­ heng skal hele konflikten i det sørlige Afrika sees som en del av den kalde krigen, hvor det sørafrikan­ ske apartheidregimet ble sett på som en alliert av Vesten, som et bolverk mot sovjetisk ekspansjon og kommunistisk fremmarsj i regionen. Også Afrikas horn var åsted for den kalde krigens supermaktsrivalisering, særlig i 1970-årene. Mens USA hadde et nært forhold til Etiopia under keiser Haile Selassie, fikk Sovjetunionen fotfeste i Somalia under president Siad Barre. Da keiseren ble styrtet i 1974 og militærjuntaen slo inn på en sosialistisk kurs, skiftet Sovjetunionen side, og allierte seg med Etiopia på bekostning av Somalia. USA fikk derved adgang til militære anlegg i Somalia bygd av sovje­ terne. Hornet var av stor strategisk betydning pga. sin beliggenhet nær Golfen og Midtøsten, og flere østeuropeiske stater støttet Etiopia under Haile Mengistu Mariam; i krigen mot Somalia i 1977-78 ble også kubanske styrker satt inn til støtte for Etiopia. Samtidig som Sovjetunionen og USA kivet om politiske og militære allianser i Afrika, pleide Frank­ rike nære forbindelser med sine tidligere kolonier og andre fransktalende stater. Kina deltok i Afrika under den kalde krigen primært med teknisk perso­ nell og støtte til utbygging av infrastruktur, men støttet også frigjøringsbevegelser militært. Det sam­ me gjorde Nord-Korea, som også sendte militære instruktører til Zimbabwe. Av afrikanske stater var særlig Libya aktiv i ulike konflikter, mens både Algerie og Egypt støttet frigjøringskreftene. Etter den kalde krigen ble Afrikas sikkerhetspoli­ tiske betydning sterkt redusert. Konfliktene er ikke blitt færre, men har fra 1990-årene primært bestått av borgerkriger. Disse har dels vært enkeltkonflikter, men også med regionalt tilsnitt, både i Vest-Afrika og i området rundt de store sjøene i Sentral-Afrika. Utviklingen på Afrikas Horn var i 1990-årene særlig preget av den fortsatte borgerkrigen i Sudan, samt den faktiske oppløsningen av Somalia. Her utspant det seg en voldsom borgerkrig som bl.a. førte til at den nordlige del av landet brøt ut som egen stat. Samtidig ble krigen i Eritrea avsluttet, og landet ble selvstendig stat etter tre tiårs frigjøringskrig fra Etiopia. I 1998-99 utkjempet de to nabolandene en omfattende krig om en grensedragning. Også i Djibouti var det borgerkrig i begynnelsen av 1990årene. Mens noen væpnede konflikter har hatt politiske årsaker, bunner mange i kamp om makt - mellom enkeltpersoner og grupperinger, ofte med utspring i etniske grupper. Borgerkrigene i de tre nabolandene Liberia, Sierra Leone og Elfenbenskysten er nært knyttet til hverandre, og har flere felles trekk. Bor­ gerkrigen i Liberia ble startet av opprørslederen Charles Taylor i 1989 og ble en av de mest brutale i hele Afrika - med omfattende overgrep mot sivilbe­ folkningen. Taylor ble i 1997 valgt til landets presi­ dent, men i 2003 tvunget til å oppgi makten og dra i eksil. 1990-91 startet geriljagruppen Revolutionary United Front (RUF) sin virksomhet i det østlige Sierra Leone og inntok i 1999 hovedstaden Freetown, før en fredsavtale ble inngått samme år. RUF hadde nær forbindelse med Taylors National Patriotic Front of Liberia (NPFL). Også RUF ble beryktet for sin voldsutøvelse mot sivilbefolkningen og sin bruk av barnesoldater. Kampene i både Liberia og Sierra Leone dreide seg i vesentlig grad om kontroll over verdiful­ le naturressurser, i Liberia særlig diamanter og tømmer, i Siera Leone diamantgruvene. Liberia under Taylor ansees også som delaktig i opprøret som i 2002 brøt ut i Elfenbenskysten. Konflikten

startet med militærkuppet i 1999, i hva som til da var holdt for å være et av Afrikas mest stabile demo­ krati. Frankrike intervenerte med ca. 4000 soldater i Elfenbenskysten i 2002, og USA var under press for å intervenere i Liberia i 2003, men begrenset seg til å holde tropper på et skip utenfor kysten og sette i land et mindre antall for å bevokte sin egen ambas­ sade. FN satte inn en fredsbevarende styrke i Liberia i 2003, mens den regionale samarbeidsorganisasjo­ nen ECOWAS satte inn en styrke i Elfenbenskysten, som ble etterfulgt av en FN-styrke. Mens borgerkrigene i Liberia, Sierra Leone og Elfenbenskysten vesentlig var indre stridigheter i hvert enkelt land, utviklet borgerkrigen i Zaire (Kongo-Kinshasa) seg til en regional storkrig, med direkte involvering fra sju afrikanske stater - i tillegg til flere geriljagrupper, og med påfølgende multina­ sjonal intervensjon med mandat fra FN. Krigen utspant seg fra andre halvdel av 1990-årene og må sees i sammenheng med krigen i Rwanda, men har også forbindelser til konflikten i Angola og borger­ krigene i Burundi, Sudan, Uganda og Kongo-Brazzaville. Under borgerkrigen i Rwanda fant et folke­ mord sted i 1994, da en halv til én million mennes­ ker ble drept. Hovedsakelig var det medlemmer av mindretallsgruppen tutsi som ble myrdet av hutuer. Samme år tok den tutsi-dominerte Front patriotique rwandais (FPR) makten i landet, og det sittende (hutu-)regimet flyktet til det østlige Zaire. Den nye rwandiske regjeringen fryktet at det gamle regimet ville reorganisere seg i Zaire, og FPR-regjeringen så seg derfor tjent med å støtte opprøret som i 1996 brøt ut. Rwanda og Uganda engasjerte seg begge i opprøret mot president Mobutu Sese Seko i det østlige Zaire. Helt siden selvstendigheten i 1960 hadde Kongo vært preget av betydelige motsetnin­ ger innenfor en kulturelt svært sammensatt stats­ dannelse. Under den kalde krigen var Mobutu en av USAs nærmeste allierte i Afrika, men var senere blitt mer en belastning. Presidenten hadde derfor liten støtte da opprørshæren Alliancepour la libération du Congo-Kinshasa (AFDL), ledet av Laurent Kabila, inntok Kinshasa i 1997. Mens krigen i utgangspunktet var en maktkamp i Kongo, ble det snart en regional storkrig. 1 alt ti stater var innblandet i krigen, Afrikas første konti­ nentale krig. I motsetning til under den kalde krigen var dette en afrikansk krig, en konflikt om regional politisk innflytelse og økonomisk gevinst. Opprinne­ lig, 1996-98, ble Kabilas opprørsstyrke nokså åpent støttet av Angola, Rwanda og Uganda, men soldater fra Burundi og Tanzania skal også ha deltatt. Eritrea var en politisk alliert i kulissene. Særlig aktiv var Rwanda, som deltok militært i erobringen av Kin­ shasa. Rwanda og Uganda var nære allierte fra borgerkrigen i Rwanda, og stod sammen i støtten til Kabila; fra 1998 stod de sammen i støtten til et nytt opprør fra Øst-Kongo, rettet mot Kabila. Mens Bu­ rundi, Rwanda og Uganda vendte Kabila ryggen, valgte Angola fortsatt å støtte ham. Sammen med Namibia og Zimbabwe sende Angola militære avde­ linger til Kongo. Også Tsjad og Sudan sendte soldater og materiell til støtte for Kabila, som også ble bistått av rwandiske hutu-soldater, både fra den tidligere regjeringshæren og hutumilitsen Interahamwe. Til kompletteringen av krigsbildet hører også borgerkri­ gen i Sudan og væpnede opprør i det nordlige Ugan­ da, borgerkrig i Burundi og Kongo (Brazzaville) alle nabostater til Kongo (Kinshasa). Borgerkrigen i Kongo (Brazzaville) var dertil i seg selv en arena for regional intervensjon - med styrker fra Angola og Tsjad, eks-president Mobutus spesialstyrker så vel som europeiske leiesoldater og UNITA involvert. Kongo var følgelig ikke bare åsted for sin egen borgerkrig, men av flere kriger. Et nytt opprør i det østlige Kongo i 1998 slo en kile i alliansen mellom Rwanda og Uganda, og i 1999 brøt det ut kamper mellom rwandiske og ugandiske styrker inne i Kongo - der de støttet hver sine deler av den kongo-

lesiske opposisjonen, som også utkjempet kamper seg imellom. Kamper mellom rwandiske og ugandis­ ke enheter brøt ut på ny 2000, og særlig var kampe­ ne i den viktige byen Kisangani harde. Krigen i Kongo vedvarte inn på 2000-tallet, med store sivile tap - vel så mye som følge av fordriving, sult og sykdom som av direkte krigshandlinger. Ved midten av 1990-årene vokste det frem kontu­ rene av en ny politisk-militær allianse, fra Eritrea til Angola og Sør-Afrika - gjennom Etiopia, Uganda, Rwanda og Kongo. Denne aksen, basert på land som støttet Kabila, hadde nære forbindelser til USA. Amerikanerne så derved ut til å få et nytt politisk fotfeste i Afrika, til dels på bekostning av Frankrike. Det er hevdet at USA spilte en aktiv rolle i konflikten i Sentral-Afrika, bl.a. ved å gi militær trening til soldater fra Rwanda, Uganda og Kongo, og at de forsynte rebellene med etterretning. Alliansen falt imidlertid sammen 1998-2000, da Angola og Rwanda/Uganda havnet på hver sin side i den nye Kongo-konflikten, og Eritrea og Etiopia tørnet sammen i en grensekrig. I 1990-årene opplevde om lag en tredel av Afrikas stater borgerkrig eller borgerkrigslignende tilstand: I Algerie, Angola, Burundi, Djibouti, Elfenbenskys­ ten, Etiopia, Guinea-Bissau, Kongo-Brazzaville, Kongo-Kinshasa, Lesotho, Liberia, Mali, Mosambik, Rwanda, Senegal, Sentralafrikanske republikk, Sier­ ra Leone, Somalia, Sudan, Tsjad og Uganda var det borgerkrig. I flere andre land var det en utbredt voldsutøvelse, dels pga. sosiale og kulturelle motset­ ninger, som i Kamerun, Kenya og Nigeria, dels politiske som i Zimbabwe, eller i form av utstrakt voldskriminalitet, som bl.a. Sør-Afrika har vært sterkt preget av. Også andre land var preget av sterke politiske motsetninger, som Madagaskar og Togo. I 1960- og 1970-årene intervenerte flere ikkeafrikanske stater militært i kriger og konflikter i Afrika, fremfor alt Frankrike. Flere av krigene i Afrika har avstedkommet multinasjonal, militær intervensjon, dels i regi av FN, dels av regionale, afri­ kanske organisasjoner. FN iverksatte fem fredsope­ rasjoner i Afrika frem til 1990 (Egypt, Kongo, Ango­ la, Namibia); i 1990-årene var det 15 operasjoner (Angola, Vest-Sahara, Somalia, Mosambik, UgandaRwanda, Liberia, Rwanda, Tsjad-Libya, Sierra Leo­ ne, Sentralafrikanske republikk, Etiopia-Eritrea, Kongo); i 2003 en ny i Liberia og i Elfenbenskysten. Flere av FNs største - og mest krevende - operasjo­ ner er gjennomført i Afrika, derunder to av de nyeste, i Sierra Leone og Kongo. United Nations Mission in Sierra Leone (UNAMSIL) måtte i 2000 få støtte fra britiske styrker, da den var under sterkt press fra opprørere. FN-styrken i Kongo, Mission de Nations Unies en République démocratique du Congo (MONUC), ble i 2003 forsterket av en fransk styrke i Øst-Kongo. Flere av FNs operasjoner i Afrika har vært mindre vellykket, og til dels mislykket - der­ under operasjonene i Rwanda og Somalia. FN ble i 1994 sterkt kritisert for på det nærmeste å trekke sin styrke ut av Rwanda da folkemordet startet, og for ikke å ha grepet inn da styrken der ble kjent med at et folkemord var i gjære. Dette skyldtes også de vanskelige erfaringene fra operasjonen i Somalia året før, som særlig påførte USA tap - og som bidrog til skepsis i FN mot nye operasjoner i Afrika, og motstand i USA mot amerikansk deltakelse i slike misjoner. Operasjonen i Somalia regnes til FNs minst vellykkede, mens misjonene FN lyktes med sine operasjoner i Namibia og Mosambik, med henholds­ vis overgangen til selvstendighet og frie valg etter en fredsavtale som endte borgerkrigen, fremholdes som blant de mest vellykkede. Et flertall av de afrikanske land har deltatt i freds­ operasjoner i FN-regi. Flere har også deltatt i rene afrikanske operasjoner. Ghana og Nigeria har vært sentrale i den vest-afrikanske fredsstyrken ECOMOG, etablert av ECOWAS, som først ble satt inn i Liberia, deretter i Sierra Leone, Guinea-Bissau og

AFRIKA

95

Elfenbenskysten. Seks afrikanske regionale organi­ sasjoner har iverksatt fredsoperasjoner, derunder også SADC til Lesotho (1998) og Kongo (1998). OAU gjennomførte flere mindre operasjoner, mens dens etterfølger, Den afrikanske union (AU), igang­ satte sin første operasjon i Burundi i 2003. SørAfrika og Nigeria er de to regionale stormaktene i Afrika sør for Sahara, og det stilles særlige forvent­ ninger til deres deltakelse i konfliktløsing og fredsbevaring. Da AU ble etablert i 2002, ble det lagt stor vekt på instrumenter for å forhindre og løse konflik­ ter, og unionen arbeider for en felles sikkerhetspoli­ tikk. Den har opprettet et eget freds- og sikkerhets­ råd, og har som mål å opprette en egen afrikansk stående militær styrke med en brigade i hver av kontinentets fem regioner innen 2010. Den afrikan­ ske styrken skal kunne settes inn i operasjoner iverksatt av AU og FN, for både fredsbevaring og oppretting. Tiltaket er bl.a. ment å redusere Afrikas avhengighet av utenlandske militære fredsstyrker, men avhenger i stor grad av finansiering utenfra. Nigeria har vært en meget aktiv deltaker, særlig i Vest-Afrika, mens Sør-Afrika lenge var mer nølende, bl.a. fordi det sørafrikanske forsvaret måtte reorga­ niseres etter maktskiftet i 1994. Fra 1999 har SørAfrika forpliktet seg politisk til økt deltakelse i regio­ nal konfliktløsing, og landet har deltatt i operasjoner i Etiopia-Eritrea, Lesotho, Kongo og Burundi. Flere land bistår afrikanske stater med utdanning og utrustning, og bl.a. Storbritannia og USA har hatt egne programmer for å trene afrikanske fredssoldater. Etter den kalde krigen har det vært lett tilgang på lettere våpen i Afrika. Særlig etter østblokkens sammenbrudd kom det en flom av håndvåpen til Afrika. Våpnene havnet i stor utstrekning hos krimi­ nelle og opprørsgrupper og ble i tiltagende grad betalt ved illegal eksport av diamanter og andre råvarer. Spredningen av slike våpen er et av Afrikas største sikkerhetsproblem, og den bidrar også til økende voldskriminalitet i flere land. Blant de har­ dest rammet i så måte er Kenya og Sør-Afrika. I 1990-årene var det også en økende leiesoldataktivitet i Afrika, i form av vestlige selskap som leide ut militær ekspertise for trenings- eller sikkerhetsoppdrag. Etter terroranslaget mot USA 11. september 2001 ble det rettet fornyet oppmerksomhet mot Afrika som et mulig område terrorister kunne søke tilhold og operere fra. De første angrep al-Qaida rettet mot amerikanske mål fant sted i Afrika: 7. august 1998 ble USAs ambassader i Kenya og Tanzania utsatt for bombeangrep, med til sammen 224 drepte (hvorav 12 amerikanere) og rundt fem tusen sårede. Også i 2002 var det et terroristangrep i Kenya, da et hotell i Mombasa ble bombet og 15 mennesker ble drept, samtidig som et israelsk passasjerfly ble forsøkt skutt ned ved Mombasa. Deler av Afrika, med manglende statlig styring og dårlig bevoktede grenser, kan være egnet operasjonsområde for terrorgrupper, og USA har rettet oppmerksomheten mot Afrikas horn og det østlige Afrika, og særlig Somalia, Sudan og Kenya. Det har vært frykt for at al-Qaida ville etable­ re et nettverk på Afrikas horn, og Somalia tjente som base for angrepene i Mombasa. al-Qaida antas å ha et eget nettverk på kysten av Kenya og Tanzania, samt på Komorene. En somalisk gruppe, al-Ittihad al-Islamya, blir av USA regnet som en del av alQaidas nettverk. Osama bin Laden hadde en periode (1991-96) sin base i Sudan, som også lenge stod på USAs liste over land som støtter terrorisme, og FN innførte i 1996 sanksjoner mot landet. Disse ble hevet i 2003, etter at regjeringen i Sudan hadde delt sin etterretningsinformasjon og samarbeidet med det internasjonale samfunn om en fredsavtale i landet. USA bombet i 1998 en farmasøytisk fabrikk i Sudan, som ble mistenkt for å produsere kjemiske stridsmidler, som hevn for terroranslagene i ØstAfrika. USA opprettet 2002 en avdeling for å be-

Flere afrikanske land har opplevd alvorlige etniske konflik * er. Bildet viser rwandiske flyktninger i en leir i Kibumba i Kongo etter den blodige borgerkrigen i Rwanda sommeren 1994.

kjempe terrorisme på Afrikas horn, og USAs presi­ dent lanserte i 2003 et initiativ for å bistå Djibouti, Eritrea, Etiopia, Kenya, Tanzania og Uganda i kam­ pen mot terrorisme. Det er også frykt for at det skal være grobunn for terrorisme i flere land med sterkt svekket statlig kontroll og sterke kriminelle nettverk - så vel som utbredt fattigdom, som i Liberia og Somalia samt i muslimske samfunn, derunder i Nigeria, hvor det er motsetninger mellom muslim­ ske og andre deler av landet. Kriger og konflikter har alvorlige sosiale følger utover de mange millioner som er drept, direkte eller indirekte, i krigene etter selvstendigheten. De er hovedårsaken til at Afrika hadde i 2002 16,5 millioner flyktninger - flere enn noen annen ver­ densdel. Konfliktene bidrar også til ytterligere desta­ bilisering, og forsinkelse av politisk normalisering. En av de sosiale sider ved konfliktene i Afrika er også den utstrakte bruken av barnesoldater. På begynnel­ sen av 2000-tallet var det anslått at det var ca. 120 000 soldater under 18 år i Afrika sør for Sahara, flest i Angola, Burundi, Etiopia, Kongo, Liberia, Rwanda, Sierra Leone, Sudan og Uganda. Konflikte­ ne anses også som en bidragende faktor til sprednin­ gen av AIDS i Afrika. Til utfordringene som det store antall konflikter og kriger skaper, hører gjenreisingsarbeidet etter at konflikten er bilagt. Dels dreier dette seg om fysisk gjenoppbygging, dels om mental rehabilitering. Etter maktskiftet i Sør-Afrika i 1994 var landets sannhetsog forsoningskommisjon et viktig instrument, hvor mange saker fra apartheid-tiden ble belyst med vitnemål, i den hensikt å legge epoken bak seg. Etter folkemordet i Rwanda ble det opprettet en interna­ sjonal domstol i Arusha, Tanzania, for å etterforske og stille de ansvarlige for retten. En domstol ble i 2003 også opprettet av myndighetene i Sierra Leone, støttet av FN og med internasjonale dommere. Økonomisk og sosial utvikling. I kolonitiden var Afrikas primære oppgave i den internasjonale ar­ beidsdelingen å forsyne kolonimaktenes industri med råvarer, sekundært å være et marked for de samme lands industriprodukter. Kolonienes næ­ ringsliv, i praksis jordbruk og gruvedrift, ble innrettet på å tjene kolonimaktenes interesser. For jordbruket

betydde det at de beste arealene ble satt av til ek­ sportproduksjon av produkter som bomull, sisal, jordnøtter, kaffe, te, sukker og kakao. I settlerkoloniene ble den beste jorden også beslaglagt av hvite innvandrere, hvilket har etterlatt en svært skjev fordeling særlig i land som Namibia, Sør-Afrika og Zimbabwe, og som særlig i Zimbabwe har skapt betydelige problemer. Som følge av det koloniale produksjonsmønsteret stod de afrikanske statene ved selvstendigheten derfor i et sterkt avhengighets­ forhold til de tidligere kolonimaktene. Denne av­ hengigheten har vedvart. Noen land er særlig av­ hengig gjennom en ensidig eksport av et lite antall produkter, fra jordbruk eller gruvedrift. Med få unntak (som Algerie, Nigeria, Sør-Afrika, Zimbab­ we) har det ikke lyktes land med mineralforekom­ ster å utnytte disse i oppbyggingen av egen industri. De fleste stater har støtt på problemer som mangel på teknologi og kapital, til dels også motstand fra transnasjonale selskaper som i stor grad kontrollerer handel og foredling av råvarer. Land med store inntekter fra eksport av olje (som Angola, Gabon, Kongo (Brazzaville) og Nigeria) har heller ikke lykkes i å utnytte disse i vesentlig grad til bred sosial og økonomisk utvikling. Flere av Afrikas fattigste stater forventer betydelige inntekter fra oljeutvin­ ning utover på 2000-tallet, deriblant EkvatorialGuinea, Såo Tome og Tsjad. Afrikas økonomiske avhengighet har på flere områder økt de senere årene. Bl.a. er Afrika mer avhengig av utenlandsk bistand enn andre deler av verden, men er også økonomisk avhengig gjennom en betydelig uten­ landsgjeld. Denne koloniale arven har gjort økono­ misk utvikling vanskelig, og landene har i tillegg lidd under politisk ustabilitet, vanstyre og naturgitte problemer - forsterket av globale økonomiske regu­ leringer. Med sitt svake økonomiske utgangspunkt er Afrika sør for Sahara sårbar for globaliseringen. Afrika befinner seg ikke på siden av internasjonal økonomi; tvert imot er kontinentet fra kolonitiden sterkt integrert i den - men kontinentet er i stor utstrekning prisgitt beslutninger fattet andre steder og mekanismer Afrika selv har liten innflytelse over. Den strukturtilpassing som Verdensbanken, IMF og de fleste bistandsytere krevde gjennomført i 1980-

AFRIKA

96

I-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

årene var en tilpassing til et liberalisert, globalt marked som Afrika i liten utstrekning har nytt godt av - og som har kostet mange afrikanere dyrt i form av svekkede offentlige tilbud. Ulike land har forsøkt ulike utviklingsveier, men bare få har lykkes i å bedre befolkningens kår i vesentlig grad, og i flere land - og innen enkelte sektorer - har det de siste par tiårene vært en tilbakegang. Fire av fem afrikanske land får mer enn halvparten av sine eksportinntekter fra bare én eller to råvarer. For disse er et hovedproblem at råvareprisene på det internasjonale marked er sterkt varierende, og at det derfor er vanskelig å planlegge den økonomiske utviklingen. Det samme gjelder for land som er tilsvarende avhengig av mineraleksport, som Guinea (bauxitt) og Zambia (kobber). For de råvareproduserende landene har også bytteforholdet på det inter­ nasjonale marked gått i deres disfavør: mens prisene har holdt seg lave eller sunket, har prisen på import­ varene steget jevnt og trutt. Fra tidlig i 1970-årene økte i tillegg prisen på olje sterkt og førte til store finansielle problemer for en rekke afrikanske land. 1 enkelte land er det blitt sterkt forsømt på grunn av en for ensidig satsing på gruvedrift og forsøk på industrialisering (Nigeria og Zambia), mens det i andre land har vært hardt rammet av tørke (Sahel og det sørlige Afrika) eller av krig (Angola, Mosam­ bik og Sudan). Enkelte land har hatt fremgang på jordbrukssektoren og er i gode år selvforsynte med matvarer (Kenya, Malawi, Sør-Afrika og Zimbabwe) - men tidvis rammet av tørke. I mange afrikanske land klarer ikke økning i jordbruksproduksjonen å holde tritt med befolkningsveksten, og Afrika har den høyeste prosentvise andel av underernærte mennesker i verden. Kronisk matvareusikkerhet rammer over en firedel av befolkningen, og ca. 200 millioner lider av feilernæring. Denne utviklingen skyldes ikke alene en sterk folketilvekst og svekkede produksjonsmuligheter pga. hiv/aids, men også en politisk satsing på økt produksjon for eksport, til dels til fortrengsel for matproduksjon. Denne politikken rammet jordbruket også ved at subsidier på bl.a. kunstgjødsel ble fjernet og prisstabiliteten for produ­ sentene forsvant gjennom privatisering av omset ningsorganer. Elfenbenskysten, Kenya, Uganda, Ghana og Såo Tomé og Prfncipe er eksempler på land som har satset mye av sin økonomiske utvik­ ling på eksportproduksjon i jordbruket. Internasjonale handelsregimer og sterk subsidie­ ring av landbruket i EU og USA er også med på å svekke afrikansk jordbruk og eksport. Den høye folketilveksten og manglende økonomiske veksten tilsier også at det blir et hardt press på dyrkbar jord og et stort underskudd på arbeidsplasser. Det er i flere land allerede for lite jord, og en stigende ar­ beidsledighet, da det ikke finner sted en økonomisk vekst som skaper tilstrekkelig med sysselsetting. Også miljøet er skadelidende under denne utviklin­ gen, og stadig større deler av Afrika utpines. Særlig er det hardt press på skogen, hvor 80 % av konti­ nentets energibehov hentes fra. Afrikas tropiske skoger er også under hardt press, både pga. omfat­ tende regulert uttak og illegal hugst - for eksport. De største gjenværende regnskogene i Afrika er i den sentrale delen av kontinentet, og presset er særlig stort i Ekvatorial-Guinea, Gabon, Kamerun og de to Kongo-statene. Afrika er mange ganger blitt hardt rammet av tørke, som i sin tur har ført til hungersnød. Særlig hard var tørken i 1984-85, men også senere er store områder - særlig i Sahel, Afrikas horn og det sørlige Afrika - blitt tørkerammet. Disse gjentatte hendelse­ ne har også sammenheng med den jordbrukspoli­ tikk som er blitt ført, og den utarming av jorden som for hard beskatning medfører. Det er anslått at klimaendringer vil skape alvorlig tørke i Afrika også i årene som kommer - og skape ytterligere sult. I mange afrikanske land har de offentlige utgifte­ ne, og ikke minst militærkostnadene, vært mye

høyere enn inntektsnivået skulle tilsi. Staten har i de fleste afrikanske land vært sterkt involvert i næ­ ringslivet, hvilket endret seg gjennom en omfatten­ de privatisering fra slutten av 1980-årene. Denne var et ledd i en økonomisk krisepolitikk som et flertall av de afrikanske stater slo inn på fra 1980årene. Det internasjonale valutafond (IMF) og Verdensbanken krevde strukturtilpasning for å yte nye lån og kreditter. Samtidig stilte flere enkeltland som yter bistand tilsvarende krav, såkalt kondisjonalitet. Kravene var i utgangspunktet primært av økonomisk art; i 1990-årene kom det også krav om demokrati og godt styresett. Strukturtilpasningspolitikken medførte bl.a. nedskjæring av de offentlige utgifter, devaluering av valutaen og privatisering, og er kritisert fordi den i uforholdsmessig stor grad rammet de svakeste i samfunnet, og fordi den ikke tok tilbørlig hensyn til lokale forhold. Det er også reist kritikk mot en gjennomgående anbefaling i denne politikken, om å produsere mer råvarer for eksport. Kritikerne har også fremholdt at strukturtilpasningspolitikken ikke så mye har vært myntet på at Afrika skal komme seg ut av krisen, som at de afrikanske land skal bli i stand til å tilbakebetale sin gjeld. Politikken har også hatt negativ effekt på den gjennomsnittlige inntektsveksten, som vokste i årene 1960-80, for deretter å synke i 1980- og 1990årene. Handelsmønsteret som ble lagt i kolonitiden er bare delvis endret, idet Afrika fortsatt mest eksporte­ rer uforedlede råvarer og importerer ferdigvarer. Afrikanske lands handel med andre land i Afrika utgjør bare ca. 12 % av samlet eksport, som domine­ res av et fåtall land: Elfenbenskysten, Ghana, Kenya, Nigeria, Sør-Afrika og Zimbabwe. Mye intra-afrikansk handel skjer imidlertid illegalt, og blir ikke registrert. Både tørke og krig har ført til at Afrika, sett i for­ hold til folketallet, er den del av verden som har flest flyktninger, enten folk har flyktet til et naboland eller lever som flyktninger i sitt eget land. I 2002 var det 16,5 millioner flyktninger i Afrika. Fire av fem var på flukt i eget land, såkalte internflyktninger, og derfor ikke beskyttet av internasjonale konvensjo­ ner. 12 millioner flyktet pga. borgerkrigene i de tre landene Angola, Kongo (Kinshasa) og Sudan; disse tre har de største gruppene både av eksternflyktningerog internflyktninger: Sudan (hhv. 475 000/4,5 mill.), Angola (410 000/3,5 mill), Kongo (410 000/ 2,7 mill.). Sudan og Kongo var samtidig blant de største mottakerne av flyktninger, med Tanzania som den største (516 000). Blant mange særskilte problemer de interne flyktningene står overfor, er den store spredningen av landminer og andre ek­ splosiver. Disse er både en årsak til flukt - og til at flyktningene nøler med å vende tilbake, selv om situasjonen for øvrig skulle gjøre det mulig. Landmi­ ner er brukt i en rekke konflikter. Det er anslått at det er 40 millioner landminer i Afrika, spredd i vel 20 land med 140 millioner innbyggere. Hardest rammet er i Angola, hvor det er anslått å være 15 millioner miner. Til andre sterkt berørte land hører Eritrea, Etiopia, Liberia, Mosambik, Rwanda, Soma­ lia, Sudan, Tsjad og Uganda. I Nord-Afrika ligger det store antall miner fra den annen verdenskrig i Egypt, Libya og Tunisia. Årlig blir ca. 12 000 mennesker drept av landminer i Åfrika, langt flere skadet. Mine­ ne har ikke bare helsemessige virkninger, men også sosiale og økonomiske - idet de reduserer mulighe­ ten for et normalt samfunnsliv og hindrer effektivt jordbruk. Det pågår rydding etter miner i mange land, men arbeidet er kostbart og tidkrevende. Siden 1980-årene har den globale hiv-epidemien rammet Afrika sør for Sahara hardere enn noen annen del av verden. 12003 anslo FNs samordnings­ organ for aids (UNAIDS) at nærmere 27 millioner mennesker var smittet av hiv i denne regionen, og at ca. 2,3 millioner døde av aids samme år. Dermed hadde Afrika ca. 70 % av verdens tilfeller, med ca. 9 % av verdens befolkning. Da epidemien begynte å

spre seg for alvor i Afrika fra midten av 1980-årene, var utbredelsen størst i det østlige Afrika, rundt Victoriasjøen. Et tiår senere var utbredelsen størst i det sørlige Afrika, hvor nærmere 40 % av den voksne befolkningen var smittet i enkelte land i 2003. Flest smittede finnes i Sør-Afrika, hvor vel fem millioner levde med hiv på slutten av 2002, dvs. hver femte voksne. I Afrika spres smitten vesentlig gjennom seksuell kontakt, og flere kvinner enn menn er smittet. I flere hardt rammede land, deri­ blant Uganda og Zambia, synes epidemien å være på tilbakegang eller å ha flatet ut, mens situasjonen i Botswana, Lesotho, Namibia og Swaziland ble beteg­ net som katastrofal. Epidemien påfører Afrika en enorm ekstrabyrde, dels i form av det menneskelige tap og den omfattende lidelse, dels fordi de sosiale mekanismer i mange lokalsamfunn går i oppløsning. Økonomisk legger epidemien økt press på helsestel­ let og -utgiftene, og den rammer først og fremst den yrkesaktive og produktive befolkningen. I mange områder forventes derfor produksjonen, bl.a. i jordbruket, å synke etter hvert som stadig flere dør av aids. Sykdommen rammer også sterkt i miljøer med høy utdannelse. I de hardest rammede delene av Afrika regnes aids-epidemien som en reell trussel mot den videre økonomiske og sosiale utvikling, og Verdensbanken har antydet at den sterkeste økono­ mien i Afrika sør for Sahara - Sør-Afrika - står overfor «komplett økonomisk kollaps» i løpet av tre generasjoner hvis landet ikke får bekjempet epide­ mien. I flere land er aids den fremste dødsårsak for folk i aldersgruppen 15-59 år, og i Botswana, Leso­ tho, Swaziland og Zimbabwe reduserer den voksnes gjennomsnittlige levealder med 20 år. I det sørlige Afrika var dødeligheten blant voksne tidlig på 2000tallet høyere enn 30 år tidligere. Aids er hovedårsaken til at Botswana, sammen med Sierra Leone, i 2002 hadde den lavest forvente­ de levealder i Afrika: 39 år. Økonomisk sett er Bots­ wana et av Afrikas rikeste, Sierra Leone et av de fattigste. Gjennomsnittlig forventet levealder i Afrika sør for Sahara var i 2000 på 47 år, i Nord-Afrika på 69 år. Aids-epidemien går også sterkt utover barn som gruppe, dels gjennom at spedbarn lett blir smittet og sjelden overlever, dels ved at den skaper store antall foreldreløse. 1 2002 hadde over 11 mil­ lioner barn under 15 år i Afrika sør for Sahara mistet en eller begge foreldre av hiv/aids. 12010 er tallet forventet å ha steget til 20 millioner, og mellom 15 og 25 prosent av alle barn i et dusin land i regionen vil ifølge UNICEF være foreldreløse. I 2000 drøftet FNs sikkerhetsråd aids i Afrika som en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Også krig og konflikt bidrar sterkt til forverrede sosiale forhold, samtidig som krigene bidrar til spredning av smitten. FN anser hiv/aids som den største enkeltstående faktor som undergraver mu­ lige oppsving i Afrika. Epidemien undergraver utvik­ lingen på en rekke felt - og bidrar til tilbakegang på flere områder. Bl.a. var barnedødeligheten i 14 afrikanske land i 2002 høyere enn den var i 1990. Av 1000 levende fødte barn, døde i perioden 19952000 162 i Afrika sør for Sahara, mot 159 i første halvdel av tiåret - og vesentlig høyere enn noen annen del av verden. Andre sykdommer krever også mange liv. Malaria er fortsatt svært utbredt, og krever særlig mange barns liv: årlig dør ca. én mil­ lion av malaria på verdensbasis, ca. 90 % av disse i Afrika. Ca. 40 % av offentlige helseinvesteringer i Afrika går til bekjempelse av malaria. Mens vaksinasjonsprogram har redusert utbredelsen av en del sykdommer, har tuberkulose rask fremgang i Afrika, med ca. 20 % av tilfellene på verdensbasis - dvs. at ca. 200 millioner afrikanere er smittet. På slutten av 1990-årene ble det også satt søkelys på en omfatten­ de handel med mennesker i deler av Afrika, bl.a. av barn som billig arbeidskraft i Vest-Afrika, og av kvinner til sex-industrien i Europa. Afrika er den del av verden hvor barnearbeid skal være mest utbredt,

AFRIKANISERING

97

Afrikanske union. Flagg.

med ca. 40 % av alle barn i aldersgruppen 5-14 år i arbeid. Den vedvarende økonomiske krisen og de voksen­ de sosiale problemene gjør behovet for internasjonal bistand stort. Det var i 1980- og 1990-årene flere større satsinger i FN-regi for å hjelpe Afrika ut av krisen. Men disse har ikke i avgjørende grad bidratt til å få fart på den økonomiske utviklingen eller til å vesentlig bedre de sosiale forholdene. Det har etter den kalde krigen også vist seg vanskelig å skaffe til veie den økonomiske støtte til innsatsen i Afrika som FN har anmodet om, og bistanden til Afrika (målt per innbygger) sank i 1990-årene. Det ble 2002 gitt tilsagn om opptrapping av bistanden til Afrika, noe som var en forutsetning for å nå målsettingen i FNs millennium-toppmøte 2000. Det er anslått at Afrika trenger en økning på 20-25 mrd. US dollar hvert år for å nå målene. G8-landene vedtok 2002 en hand­ lingsplan for Afrika, for å styre halvparten av denne årlige bistandsøkningen frem til 2006. Afrika har vært den største mottaker av norsk bistand gjennom 50 år. Samlet norsk bilateral bi­ stand til Afrika i 2002 var på 2,4 mrd. kr, 57 % av total bilateral bistand. De største enkeltmottakere var i 2002 Tanzania (354 mill.), Mosambik (303 mill.) og Uganda (231 mill.). Av sju såkalte hoved­ samarbeidsland (programland) var fem afrikanske: Malawi, Mosambik, Tanzania, Uganda og Zambia. Fordelt på sektorer gikk mest norsk bilateral bistand til Afrika til utdanning, dernest helse. Det er ikke minst innen utdanningssektoren det kan dokumen­ teres betydelige fremskritt i utviklingen av Afrika. Andelen av den voksne befolkningen som er lese- og skrivekyndige økte fra 28 % i 1979 til 60 % i 2000, og forventes å stige til 73 % i 2015. En vesentlig årsak til sykdom i Afrika er manglen­ de tilgang på rent vann og dårlige sanitære forhold. Over en kvart million afrikanere mangler tilgang på rent vann. Dette, og flere andre forhold som hindrer sosial utvikling, skyldes fattigdom. Fattigdom er det alvorligste hinder for fred og sikkerhet - og for utvikling i sin alminnelighet. Toppmøtet i Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) vedtok i 2001 et integrert rammeverk for den politiske, sosiale og økonomiske utvikling av Afrika: The New Partnership for Africa 's Development (NEPAD), initiert av statsoverhodene i Algeria, Egypt, Nigeria, Senegal og Sør-Afrika. Hovedmålene er å utrydde fattigdommen og sette afrikanske land på rett kurs mot bærekraftig vekst og utvikling, stanse marginaliseringen av Afrika i globaliseringsprosessen og akselerere kvinners stilling. NEPAD ligger til grunn for arbeidet til Den afrikanske union (AU), og G8-landene gav sin tilslutning til program­ met under sitt toppmøte i 2002, med etablering av et

langsiktig forpliktende samarbeid innenfor et nytt Africa Partnership Forum under toppmøtet i 2003. NEPAD forplikter medlemmene av AU til visse politiske standarder, som bl.a. skal sikre utviklingen av godt styresett og respekt for menneskerettighete­ ne, fremme sikkerhet og redusere fattigdom. Forut­ setningene for at NEPAD skal lykkes bedre enn tidligere initiativ for afrikansk utvikling er mange både politiske og økonomiske. Til de politiske hører særlig en løsning av kontinentets ødeleggende konflikter og varig stabilitet og sikkerhet, til de økonomiske både lokale og globale forhold. Den økonomiske integreringen av Afrika, med økt sam­ arbeid og samhandel er en lokal dimensjon, større forutsigbarhet innen internasjonal handel en global forutsetning. For å nå FNs tusenårsmål og AUs NEPAD-mål må også bistandsoverføringer til og utenlandske investeringer i Afrika øke. Bistanden er viktig særlig på de sosiale områdene, men vil ikke alene kunne skape den nødvendige vekst og utvik­ ling. Statens rolle i den økonomiske utviklingen av Afrika viker plass for økt privat initiativ, men Afrika lider under kapitalmangel. Av samlede utenlandske investeringer i utviklingsland i 2001, mottok Afrika 8 %. Investeringene økte i 1990-årene, men ble deretter halvert som følge av den globale økonomis­ ke tilbakegangen. DLd Litt.: Simensen, J.: Afrikas historie, 4. utg., 2004. afrikaaner [-amar], afrikander, nederl. Afrikaander, afrikaans Afrikaner, betegnelse på den del av den hvite befolkningen i Sør-Afrika som stammer fra de tidlige nederlandske, franske og tyske innvandrere, og som snakker afrikaans. Afrikaanerne utgjør ca. 60 % av de vel fem millioner hvite innbyggerne i landet, og er blitt kalt Afrikas hvite stamme. Afrikaa­ nerne føler at de hører hjemme i Sør-Afrika, og de har ikke, slik mange av de engelsktalende hvite, noe annet land å reise til. Afrikaanerne har derfor alltid sterkt holdt på sin kultur og sitt krav på retten til å leve i Sør-Afrika, helt fra boer-krigene mot britene til rasekonflikten i landet i vår tid. Generelt sett er afrikaanerne derfor den mest konservative delen av de hvite sørafrikanerne, og det var under afrikaanernes styre apartheid-politikken ble satt ut i livet, afrikaans [-ams], språk som hører til de germanske språkene i den indoeuropeiske språkfamilien, offisi­ elt språk i Sør-Afrika ved siden av engelsk og ni andre afrikanske språk. Utbredelse. Afrikaans tales av ca. 13,3 % eller 6 mill, i Sør-Afrika av en total befolkning på 44,8 mill. (2001). Ca. 60 % av den hvite befolkningen (de såkalte boere eller afrikandere) og ca. 85 % av de «fargede» (folk av blandingsrase) har afrikaans som morsmål. Også i Namibia er det en stor afrikaanstalende befolkningsgruppe.

Språklige særtrekk. Det finnes bare én bestemt artikkel, die, for alle kjønn, og verbenes personbøyning er falt bort. Bortsett fra hjelpeverbene og noen få andre har verbene ingen preteritumform. Infinitiv dannes av verbets rot, og perfektum partisipp av pre­ fikset ge- og verbets rot. Det medfører at de sterke verbalklasser også faller bort. Eks. skryf (utt. skreif), nederlandsk schrijven, å skrive, ek skryf, jeg skriver, ek hetgeskryf (nederlandsk ik hebgeschreven), jeg skrev, har skrevet. De sterke partisippformer er likevel bevart i adjektivisk funksjon. Lydsystemet er stort sett som i nederlandsk, men afrikaans kjenner ikke den stemte s (i nederlandsk skrevet z), bortsett fra i noen fremmedord. På sam­ me måte er ustemt ch og stemt spirant g falt sammen i en ustemt spirant, skrevet^. Fonemet v (i neder­ landsk en stemt f) er likeledes blitt ustemt. Eiendom­ melig er også den nydannede dobbelte nektelse: hy het niegekom nie (han kom ikke). Historie. Afrikaans utviklet seg fra det nederlandske språket til nederlenderne som omkring 1650 koloni­ serte den sørligste del av Afrika, kanskje i første rekke på grunnlag av de nederlandske dialektene i provinsene Zuid-Holland, Zeeland og Utrecht. Det nederlandske språket ble utsatt for påvirkning fra andre ikke-europeiske språk, bl.a. malayisk. Denne kreolisering kommer kanskje særlig til syne i det sterkt forenklede formsystemet. På 1800-tallet begynte forfattere å ta afrikaans i bruk som skrift­ språk. 1 1914 ble det innført i skolen. Afrikaans har en omfattende litteratur, bl.a. gjennom forfattere som André Brink og Breyten Breytenbach, se ►SørAfrika (litteratur). Afrikadronningen, The African Queen, britisk spille­ film (1951) i regi av John Huston, med manuskript av James Agee etter C. S. Foresters roman. Handler om en skipper (Humphrey Bogart; Oscar-pris) og en misjonær (Katharine Hepburn) på flukt fra tyskerne i en liten dampbåt nedover Kongo-elven (nåv. Zaire) i 1915. Filmen ble tatt opp i Afrika, og brøt dermed med den gjengse studiobundne måten amerikansk og britisk spillefilm ble laget på. Afrikaner Broederbond, hemmelig brorskap i SørAfrika, hvor de fleste av de ledende afrikaanske politikere har vært medlemmer. Broederbond har i nyere sørafrikansk historie vært et viktig instrument for å fremme den afrikaans-talende del av den hvite befolkningens interesser, både politisk og økono­ misk. Afrikanerinnen, fr. UAfricaine, opera av Giacomo Meyerbeer til en libretto av Scribe. Urpremiere i Paris 28. april 1865, etter Meyerbeers død. Hoved­ personene i den oppdiktede handlingen er den portugisiske sjøfareren Vasco da Gama (tenor), hans elskede Inés (sopran) og slavinnen Sélica (sopran); sistnevnte viser seg å være «indisk dronning» operaens tittel til tross. Afri kaner Weerstandbeweging ('motstandsbevegel­ se'), AWB, ny-fascistisk gruppering på ytterste høyre fløy i Sør-Afrika, stiftet 1973. Ledes av Eugene Terre'Blanche, en tidligere livvakt for statsminister Johannes Vorster som etter 1994 ble dømt for mord­ forsøk og fengslet. Med sine nazistiske symboler, khakiuniformer og våpen har AWB provosert det svarte flertallet og tatt til orde for væpnet kamp for hvitt styre i Sør-Afrika. afrikanisering, afrikanske lands bestrebelser for å ansette egne borgere i sentrale stillinger. Under kolonitiden hadde mange ikke-afrikanere viktige posisjoner i administrasjon, handel og industri. Da de afrikanske statene ble uavhengige, manglet de i stor grad kvalifisert personell. Mange ikke-afrikane­ re ble derfor værende i sitt arbeid inntil landene kunne utdanne egne kandidater. Afrikanisering betegner også en politikk der visse næringsgrener reserveres for afrikanere eller der industri, handel og jordeiendommer enten blir nasjonalisert eller over­ ført til afrikanske eiere.

AFRIKANIST

__________________________________________ 98

I-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

afri kan ist, kjenner av afrikansk historie, kultur og språk. afrikanistikk, vitenskap som omfatter de afrikanske folks språk, historie og kultur. afrikanske farm, Den, erindringsverk av Karen Blixen (1937), om hennes liv på en kaffefarm i Kenya. Boken danner grunnlag for filmen OutofAfrica (1985, Mitt Afrika), regi Sydney Pollack. Afrikanske Union, AU, afrikansk samarbeidsorganisa­ sjon, opprettet 2002 til erstatning for Organisasjo­ nen for afrikansk enhet (OAU), som var i funksjon fra 1963 til den ble nedlagt 2002. 53 medlemsland, alle selvstendige afrikanske land bortsett fra Marok­ ko, samt Vest-Sahara (Marokko trakk seg fra OAU i 1985 i protest mot at Vest-Sahara fikk medlemskap, og har ikke sluttet seg til AU). AU skal etter planen være et mer dynamisk og forpliktenede samarbeid enn den lite effektive OAU. AUs charter bygger på følgende prinsipper: landenes suverenitet, respekt for eksisterende grenser, respekt for menneskerettigheter, innbyrdes afrikansk solida­ ritet, koordinering av samarbeid og ansvar for be­ kjempelse av krig og hungerkatastrofer. En viktig forskjell fra OAU er at AU ikke har noen bestemmel­ ser om ikke-innblanding i «indre anliggender»: AU har etablert et eget sikkerhetsråd og fredsbevarende styrker. Den første oppgaven var i Burundi våren 2003, senere er det også sendt styrker til Elfenbens­ kysten. AU vedtok også 2003 en antikorrupsjonsavtale. AUs øverste organ er toppmøtet, som avholdes årlig. AUs hovedkvarter er i Addis Abeba, Etiopia, der landene også har stedlige representanter (am­ bassadører). Generalsekretær er Elfenbenskystens tidligere utenriksminister Amara Essy. afrikanske utviklingsbank, Den, African Development Bank, ADB, bank opprettet 1963 for å fremme den økonomiske og sosiale utvikling i Afrika. 53 afrikan­ ske medlemsstater (2004) og 25 ikke-afrikanske. Hovedsete i Abidjan, Elfenbenskysten. ADB ble opprettet i forståelse med FNs økonomis­ ke kommisjon for Afrika, etter vedtak fattet på en konferanse i Khartoum mellom 22 afrikanske stater. Banken startet sin virksomhet 1966. Fra 1982 har også ikke-afrikanske land kunnet bli medlemmer av banken, men minst 2li av kapitalen må være på afrikanske hender, og bankens president må være afrikaner. Det afrikanske utviklingsfond, opprettet 1972, er tilknyttet banken. Fondet yter lån til afrikanske land på rimelige vilkår. Afrikas horn, område i det nordøstlige Afrika som omfatter landene Etiopia, Eritrea, Djibouti og Soma­ lia, et av de mest spenningsfylte områder i Afrika. Hornet er et geografisk definert område, men mest sett som sådan i tilknytning til konflikter: som et strategisk viktig område under den kalde krigen, deretter som et konfliktfylt område med store spen­ ninger innad i enkeltland, og til dels mellom land. I en slik konfliktsammenheng regnes gjerne også Sudan - og til dels Kenya - med til Afrikas horn. Pga. den strategiske beliggenheten ved Rødehavet og Adenbukta har stormaktene lenge kivet om innfly­ telse på Afrikas horn. I kolonitiden la Italia under seg Eritrea og forsøkte derfra å underlegge seg Etiopia i 1896 og 1935. Somalia ble delt mellom Storbritan­ nia og Italia; dagens Djibouti var fransk territorium. Etter den annen verdenskrig ble Etiopia igjen fritt og la 1952 Eritrea under seg. De to somaliske koloniene ble forent som selvstendig republikk 1960, og Djibou­ ti ble selvstendig 1977.1 1993 ble Eritrea selvstendig. 1991 erklærte den nordlige delen av Somalia seg selvstendig under navnet Somaliland; statsdannel­ sen har dog ikke vunnet internasjonal anerkjennel­ se. Også en annen del av Somalia har erklært sin selvstendighet, 1998: Puntland i nordøst. I Sudan har det gjennom mer enn to tiår vært kjempet en krig for regionalt selvstyre eller selvstendighet for

Afrikas horn

den sørlige del av landet, og enkelte etniske grupper i Etiopia har gjort krav på selvstendighet, til dels støttet av væpnede aksjoner. Konfliktbildet. Afrikas horn har siden 1970-årene vært preget av militære konflikter og samtidig hjem­ søkt av en serie alvorlige tørkeperioder med tilhø­ rende hungernød. Konfliktbildet har vært og er sam­ mensatt, med i hovedsak tre dimensjoner: rivalise­ ring mellom supermaktene USA og Sovjetunionen i 1970-årene og til dels 1980-årene; nasjonale motset­ ninger innad i enkelte stater utviklet seg til væpnede konflikter fra 1960-årene (Etiopia, Eritrea, Sudan, Somalia, Djibouti), og har vedvart særlig i Somalia og Sudan; konflikter mellom selvstendige stater fant sted i 1970-årene (Etiopia og Somalia) og igjen i 1990-årene (Eritrea og Etiopia). En ny dimensjon er internasjonal terrorisme i og fra Afrikas horn. Den stormaktspolitiske dimensjonen i 1960- og 1970-årene hadde utspring i regionens militærstrategiske beliggenhet. Denne var først og fremst knyt­ tet til den viktige seilingsveien gjennom Rødehavet og Suezkanalen, etter hvert også den relative nær­ heten til Golfen og konfliktene der. De to supermak­ tene fant hver sine allierte. USA allierte seg tidlig med Etiopia under keiser Haile Selassie, og hadde bl.a. en kommunikasjonsbase i den daværende etiopiske provinsen Eritrea. Sovjetunionen balanser­ te USAs tilknytning til Etiopia med å etablere mili­ tært samarbeid med Somalia etter kuppet i 1969, og bygde bl.a. ut flåtebasen Berbera. Frankrike opprett­ holdt sin militære tilstedeværelse i Djibouti etler landets selvstendighet 1977, og har sin største base i Afrika der. Supermaktene bidrog gjennom sine leveranser av militært utstyr til den omfattende Ogaden-krigen mellom Etiopia og Somalia 1977-78; denne krigen førte imidlertid også til at alliansene ble snudd: Sovjetunionen valgte å støtte det nye regimet som var kommet til makten etter revolusjo­ nen i Etiopia 1974, og satte inn en våpenbro som bidrog til å snu krigen i Etiopias favør. Enda mer avgjørende var det kubanske engasjementet bl.a. i form av kampstyrker som ble satt inn mot den somaliske hæren i Ogaden. Etter at Sovjetunionen vendte Somalia ryggen, innledet det somaliske regimet et militært samarbeid med USA, som blant annet overtok adgangen til den sovjetiskbygde flåtebasen. Den sovjetiske militære støtten til Etiopia gjorde landet i stand til å trappe opp krigen mot Eritrean People's Liberation Front (EPLF) i Eritrea. Kubanerne, som i utgangspunktet hadde gitt sin politiske støtte til eritreernes frihetskamp, avholdt seg fra direkte

engasjement i denne konflikten, men sovjetiske offiserer og rådgivere deltok. EPLF var den domine­ rende eritreiske frigjøringsbevegelsen og frigjorde store deler av landet i 1980-årene. Samtidig med frigjøringskrigen i Eritrea, grep også andre nasjonale grupper i Etiopia til våpen mot det amhara-dominerte sentralstyret, deriblant oromo-folket; en av de største folkegruppene. Også i Tigray-provinsen ble en effektiv gerilja, Tigre Peoples Liberation Front (TPLF), bygd opp. TPLF samarbeidet politisk og militært med EPLF med det felles mål å styrte det etiopiske regimet under diktatoren Mengistu Haile Mariam. EPLF kjempet for full løsrivelse fra Etiopia, TPLF for selvstyre. 1989 evakuerte Etiopia Tigray, men krigen i Eritrea ble ikke gitt opp før 1991. En av grunnene til at Etiopia oppgav Eritrea var at en bred motstandsfront - Ethiopian People 's Revolutionary DemocraticFront (EPRDF) - nærmet seg den etiopiske hovestaden Addis Abeba og inntok byen. Dermed tok et TPLF-dominert styre over makten i Etiopia; 1993 ble Eritrea en selvstendig stat etter en FNovervåket folkeavstemming. Forholdet mellom Eritrea og Etiopia var godt de første årene, men etter hvert som Eritrea utviklet sin egen nasjonale plattform, bl.a. med innføring av egen valuta, vokste det frem politiske uoverensstem­ melser og motsetninger mellom de to land. En hovedbekymring for Etiopia var mulighetene for adgangen til havet; med Eritreas selvstendighet mistet Etiopia sine to havnebyer Assab og Massawa. 1998 brøt det ut en grensekrig mellom Eritrea og Etiopia; vinteren 2000 blusset krigen opp på ny og påførte Eritrea et alvorlig militært nederlag. Det ble anslått at minst 600 000 soldater var mobilisert langs grensen, på begge sider av fronten. Etiopiske styrker okkuperte store deler av Eritrea, og først etter inter­ nasjonal megling inngikk partene en fredsavtale basert på innsetting av en fredsstyrke fra FN: United Nations Mission in Ethiopia and Eritrea (UNMEE) ble satt inn i 2000. Norge har deltatt med observatører. En FN-styrke ble første gang satt inn på Afrikas horn 1992, da United Nations Operation in Somalia (UNOSOM) ble etablert, etter hvert supplert med en amerikanskledet intervensjonsstyrke, Unified Task Force (UNTAF). Til sammen var på det meste 37 000 soldater fra over 20 land, også Norge, stasjonert i landet. 1988 brøt det ut væpnet motstand mot den somaliske regjeringen nord i landet, som utviklet seg til en borgerkrig, og president Siad Barre flyktet 1991. Fra 1991 har det vært flere væpnede konflik­ ter i Somalia, som i praksis har opphørt å eksistere som en statsdannelse; ulike militsgrupperinger og klanledere har tatt kontroll med forskjellige deler av hovedstaden, og den nordlige delen av landet brøt 1991 ut og etablerte en selvstendig stat under nav­ net Somaliland. Det var tidlig på 2000-tallet flere forsøk på å samle klanledere i Somalia bak en løs­ ning på konflikten, men uten å lykkes. Den regiona­ le organisasjonen Inter Governmental Autlwrity on Development (IGAD) avholdt i 1998 en konferanse som valgte Somalias første legale regjering siden president Barre flyktet i 1991. Tolv fredskonferanser av forskjellig art var da holdt siden 1991, uten resul­ tat. Heller ikke avtalen mellom fem fraksjonsledere fra 1999 om en avtale om felles administrasjon av hovedstaden Mogadishu forhindret nye kamper. Etter initiativ fra Djiboutis president ble en nasjonal forsoningskonferanse holdt i Djibouti 2000. Utbryterstatene Somaliland og Puntland nektet å delta. Konferansen vedtok å opprette en nasjonalforsam­ ling for en overgangsperiode, og denne møttes første gang i august, og valgte en president. Høsten 2000 ble også en overgangsregjering etablert. Både denne og presidenten møtte motbør fra flere av klanlederne, og av lederne i utbryterstatene. En rivaliserende regjering ble etablert av grupperingen Southern SotnaliNationalMovement (SSNM), og IGAD har søkt å bringe de to sammen. I 2002 ble en ny statsdannel­ se etablert i det sørvestlige Somalia.

AFRODITE

99

Konflikten i Somalia har også en regional dimen­ sjon, som i mange år har involvert somaliske grup­ per i Etiopia. Motsetningen mellom Eritrea og Etio­ pia på slutten av 1990-årene førte til at begge land søkte allianser blant klangrupper og militser i Soma­ lia, og Etiopia gjennomførte i 1999 en militær aksjon inn i Somalia, rettet bl.a. mot Oromo Liberation Front. 11991 brøt det ut borgerkrig også i Djibouti, knyttet til deomkratisering og maktfordeling mellom folke­ grupper og regioner. En fredsavtale ble inngått i 1994, men enkelte sammenstøt med afar-opprørere fortsatte til 2000. Etiopia og Somalia har til dels støttet opposisjonel­ le grupper i det motsatte land, på samme måte som Etiopia og Sudan har bidratt til pågående konflikter i respektive land ved å støtte opprørsgrupper. Forhol­ det mellom Eritrea og Sudan var i midten av 1990årene også anstrengt, da Eritrea beskyldte Sudan for å støtte en militant eritreisk islamsk milits. Den langvarige borgerkrigen i Sudan har hatt regional innvirkning både på Afrikas horn og lenger sørover. Den sørsudanske motstandsbevegelsen kunne i perioder operere fra baser i Etiopia - samtidig som den eritreiske geriljaen brukte Sudan som transitt­ land til sine frigjorte områder. Kenya er i noen grad blitt trukket inn i den somaliske konflikten gjennom å motta et stort antall flyktninger, og i Nairobi har det i flere år vært forhandlinger mellom partene vedrørende flere av konfliktene i regionen. Djibouti brøt de diplomatiske forbindelsene med Eritrea i 1998 etter at landet hadde beskyldt Djibouti for å ta Etiopias side i krigen. Det spente forholdet til Eritrea førte til at Frankrike forsterket sitt militære nærvær og. avholdt militære øvelser nær den eritreiske grensen. Etter terrorangrepene mot USA 2001 er det også økt oppmerksomhet mot Afrikas horn som et mulig område terrorister både kan søke tilhold i og operere fra. I 1998 ble USAs ambassader i Kenya og Tanzania utsatt for bombeangrep, med i alt 224 drepte. Det er antatt at al-Qaida stod bak disse angrepene. I 2002 fant det sted nye terroristangrep i Kenya, da et hotell i Mombasa ble bombet, samtidig som et israelsk passasjerfly ble forsøkt skutt ned samme sted. Afri­ kas horn ligger også nært Yemen, et annet land hvor terrorister har angrepet og antas å operere fra. Sudan har av USA vært ansett som et land som støtter terrorisme, og al-Qaida-lederen Osama bin Laden hadde sin base der 1991-96. Somalia tjente som base for angrepene i Mombasa, og al-Qaida antas å ha et eget nettverk på kysten av Kenya og Tanzania. Den somaliske gruppen al-Ittihad alIslamya regnes av USA som del av al Qaidas nett­ verk. USA utplasserte i 2002 1800 soldater i Djibou­ ti, som er strategisk plassert i forhold til Somalia, Sudan og Yemen, hvor al-Qaida mistenkes å ha forbindelser. 1 januar 2003 kunngjorde Etiopia, Sudan og Yemen at de hadde dannet en regional allianse for å bekjempe terrorisme. Samme år lanser­ te USAs et eget initiativ for å bistå Djibouti, Eritrea, Etiopia, Kenya, Tanzania og Uganda i kampen mot terrorisme. Konsekvenser. Drøye tre tiårs til dels omfattende militære konflikter på Afrikas horn har bidratt til å gjøre regionen til en av kontinentets minst utvikle­ de. Omfattende ressursbruk på militære formål, materielle ødeleggelser som følge av krigføring samt flere perioder med alvorlig tørke har til sammen bidratt til at samtlige stater på Afrikas horn har vært, og fortsatt er, sterkt avhengig av utenlandsk bistand. En av de alvorligste sultkatastrofene fant sted i Etiopia 1984-85, med gjentakelse i Etiopia og Soma­ lia 1991 -92 og tidlig på 2000-tallet. Matmangelen var da mest prekær i Etiopia og Eritrea, hvor krigen bidrog til den alvorlige situasjonen. Særlig alvorlig var matvaresituasjonen i Eritrea, etter at flere hun­ dre tusen var drevet på flukt under den etiopiske innmarsjen. Krigen mellom Eritrea og Etiopia med­ førte store tap av menneskeliv på begge sider, og

betydelige materielle ødeleggelser i Eritrea. Det er anslått at 100 000 mennesker ble drept i krigen, omtrent like mange på begge sider. 1 tillegg til gjen­ oppbygging av ødelagt infrastruktur, ligger en særlig utfordring i å klarere store områder for miner før folk kan gjenoppta bruken av jorden. Kampene våren og sommeren 2000 falt sammen med en alvorlig hungersituasjon. Krigen bidrog dermed til å forsterke den humanitære katastrofen i hele Eritrea og store deler av Etiopia. Det er anslått at ca. trekvart million eritreere ble drevet på flukt under krigen, de fleste vest i landet. Ifølge FN var om lag halvparten av hele Eritreas befolkningen rammet av den huma­ nitære krisen høsten 2000.1 Etiopia var ca. 10 millioner mennesker berørt av tørke og sult høsten 2000. Området var på nytt rammet av tørke i 2002 og 2004. Pga. konfliktene har Afrikas horn siden 1970-årene vært blant de områder av verden med flest flyktninger, og Somalia og Sudan har tilhørt de største mottakerne av flyktninger i Afrika. 1986 ble en regional samarbeidsorganisasjon, InterGovemmental Authority on Drough and Development (IGADD; fra 1996 Inter-Governmental Authority on Development, IGAD), etablert for å samordne arbeidet mot tørke og forørkning, m.m. Organisasjonen har i sitt arbeidsområde inkludert politiske anliggender som har relevans til matvaresikkerhet og regionalt samarbeid, derunder sikkerhetspolitikk. Medlem­ mer av IGAD er Djibouti, Eritrea, Etiopia, Kenya, Somalia, Sudan og Uganda. DLd afro-, tilknyttet Afrika eller afrikanere; afrikansk-. Afro, eg. Oreste Basaldella, 1912-76, italiensk maler, en av de sentrale skikkelser i moderne italiensk malerkunst. Hans bilder hadde lenge en raffinert koloristisk karakter med store, skinnende fargeflater og rytmisk innskrevne linjer. Søkte senere mer spontanistiske og stofflige virkningen afroamerikaner, amerikaner av afrikansk herkomst, afroamerikansk, som vedrører både Afrika og Ame­ rika, eller som vedrører afroamerikanere. afroamerikansk musikk, fellesbetegnelse på de man­ ge musikktyper skapt blant folkegrupper av afri­ kansk avstamning i Amerika. De første slavene kom sammen med de spanske conquistadorene, og slavehandelen tok til umiddel­ bart etterpå. I de latinamerikanske landene ble slaver fra ulike afrikanske folk blandet og utgjorde større sosiale grupper der de kunne dyrke sine felles afrikanske tradisjoner. Kontinuerlig tilførsel av slaver fra Afrika førte til at musikkens afrikanske grunnkarakter stadig ble holdt ved like. I Nord-Amerika bodde slavene mer spredt, og ble gjennom kirken sterkere påvirket av de hvites musikk. Men den vedvarende slavehandelen brakte også her med seg impulser fra Afrika til langt inn på 1800-tallet. Bare i lite omfang tok de svartes musikk opp elementer fra den amerikanske urbefolkningen. I hovedsak ble møtet mellom afrikansk og europeisk kultur bestemmende for utviklingen. Grunnkarakteren i afroamerikansk musikk henger sammen med den motoriske rytmen, med polyrytmikk som tyde­ lig peker tilbake til den afrikanske musikken. Også det klanglige - bl.a. slik det kommer til uttrykk i sangstil og instrumentalbruk - peker i samme ret­ ning. Andre typiske afrikanismer er blue notes (udefi­ nerte eller glidende tonehøyder) og off-beat rytmer, som bryter med den motoriske grunnpulsen. Det samme gjelder vektleggingen av det individuelle, personlige uttrykk, spontanitet og improvisasjon i fremføringen og den uformelle rammen om musik­ ken. Derimot er harmonikk og i stor utstrekning melodikk avledet fra europeiske modeller. Latin-Amerika og Vestindia. De tradisjonene som har bevart mest av det afrikanske preget, finnes blant svarte folkegrupper i Sør-Amerika og i tilknytning til den religiøse praksis i Vestindia (wwføo-kulten i Haiti, htwma-kulten på Jamaica og s/zan^o-kulten på Cuba). Disse tradisjonene har sterke vestafrikanske røtter som kommer til uttrykk gjennom både mu­ sikk og dans.

I de latinamerikanske landene finnes mange musikkformer der afrikanske stiltrekk er blandet med elementer fra spansk og portugisisk musikk. Dette gjelder musikk av folkelig karakter knyttet til katolske religiøse fester, i første rekke karneval. Brasiliansk samba og kubansk son og rumba hører til disse. Andre former som også vitner om vitaliteten i den afroamerikanske tradisjonen, er argentinsk tango, kubansk habanera og vestindisk calypso og reggae. Evnen til nyskaping kommer bl.a. til uttrykk gjennom en helt ny instrumenttype, steeldrum, laget av oljefat. Fransk påvirkning finnes i deler av Vestindia og i Louisiana i USA, bl.a. i cajun-tradisjonen og New Orleans-musikken. Nord-Amerika. Den strenge segregasjonen mellom svart og hvit i de britiske koloniene i Nord-Amerika førte generelt til liten kontakt mellom afrikanske og europeiske tradisjoner. Forbudene mot å utøve afrikansk kultur hindret en fri utvikling av denne musikkarven, men mange steder levde de svartes musikk i det skjulte, uten at slaveherrene visste om det. Derimot førte de kristne vekkelsesbevegelsene til intim kontakt mellom svarte og hvite og gjensidig utveksling av musikk under store religiøse samlinger (camp meetings), der også svarte spilte en viktig rolle. Negro spirituals, jubilee songs, shouts og gospel songs har røtter i denne tradisjonen. Mange av stiltrekkene i denne religiøse musikken danner også grunnlaget for utviklingen av de verdslige formene blues og jazz. De fleste stilretninger i moderne vestlig populærmusikk har hentet impulser fra denne tradisjonen, bl.a. rhythm'n'blues, rock'n'roll, soul, disco, funk og hiphop. Gjennom massemedia har den afroamerikanske musikken fått en nærmest verdensomspennende utbredelse og popularitet. Mer enn noen annen musikkultur har denne tradisjonen gitt impulser til lokale former i mange land, og den kan dermed sies å danne grunnlaget for den første globale musik­ kultur. OKL afroasiatisk, som vedrører både Afrika og Asia, afroasiatiske blokk, gruppe av stater fra Afrika og Asia som har samarbeidet eller arbeidet ut fra felles interesser i internasjonal politikk. Uttrykket oppstod etter den annen verdenskrig, og har vært særlig aktuelt innenfor FN, der en rekke nye stater søkte å legge opp til en selvstendig politikk uavhengig av de to store blokker i øst og vest. En formell kontakt mellom stater i denne kategorien fant sted på ► Bandungkonferansen 1955 og noen senere konfe­ ranser frem til 1965. Egypt og India stod sentralt i den afroasiatiske blokk, som også har utgjort flertal­ let av de ►alliansefrie stater. afroasiatiske språk, tidligere kalt semittisk-hamittiske språk, språkfamilie som er utbredt i Afrika og Midtøsten. De afroasiatiske språkene deles i følgende språkgrupper: 1. semittiske språk, med språkene akkadisk, hebraisk, arameisk, arabisk, sørarabisk og etiopiske språk (geez og amharisk); 2. egyptisk, med gammelegyptisk (fra faraoisk tid) og koptisk; 3. berberspråk i Nord-Afrika; 4. kusjittiske språk bl.a. i Somalia; 5. omotiske språk, i deler av Øst-Afrika; 6. tchadspråk sør for Sahara, med bl.a. hausa. afrodisiaka (gr., av Afrodite, kjærlighetsgudinnen), midler til å stimulere kjønnsdriften. Matvarer som av utseende ligner mannlige eller kvinnelige kjønnsorganer, og produkter fra dyr som tillegges stor kraft eller potens, har vært antatt å virke afrodisierende. Malt horn av neshorn regnes som mannlig afrodisiakum i Asia, og den store etterspørselen er en medvirkende årsak til at neshor­ net er truet som art. Den eventuelle afrodisierende effekt av disse midlene er sannsynligvis psykologisk betinget. Afrodite (hos romerne Venus), grekernes gudinne for kjærlighet, skjønnhet og fruktbarhet, datter av

AFROKUBANSK

__________ ___________ _____

I-------------------------------------------

Zevs og Dione; etter andre sagn var hun steget opp av bølgene (tilnavn Anadyomene) eller av havets skum (gr. afros). Afrodite hører sammen med asiatis­ ke fruktbarhetsgudinner, særlig Astarte hos fønikerne og Istar hos babylonerne. Hennes eldste kultsteder var antagelig Kypros (alt hos Homer kalles hun derfor Kypris, 'den kypriske') og den lille øya Kythera, sør for Peloponnes. Derfra bredte hennes kultus seg ut over hele den greske verden, ikke minst Sicilia; fra Sør-Italia kom hun til Roma (her særlig dyrket som Venus Erycina, dvs. fra Eryx-fjellet på Vest-Sicilia). Hun skjenker skjønnhet, hun er selv vidunderlig vakker (hun eier «skjønnhetsbeltet», har tilnavnet «den søtt smilende») og er tilsvarende etterstrebt. Hennes ektefelle er smedenes gud, den halte Hefaistos (Vulcanus), men krigsguden Ares (Mars) er henne mer kjær, og med ham har hun bl.a. sønnen Eros. Også dødelige unner hun sin kjærlighet (Ado­ nis; Aeneas er hennes sønn med trojaneren Ankhises). Også Harmonia, Priapos, Hermafroditos nevnes som hennes barn. Hun ledsages ofte av guddomsmakter som er henne lik i vesen: Khariter (lat. gratier), Horaer (årstidene), Pothos (savn), Himeros (lengsel), Hymenaios (bryllupsgud) eller Peitho (overtalelsens gudinne). Hennes allmakt i naturen symboliseres ved særlig fruktbare eller vakre dyr (due, hare, spurv, også svane) og skjønne blomster (rose, myrt, eple, anemone; hun fikk tilnavnet Antheia, 'blomstenes gudinne'). Også over havet hersker hun (hun gav god seilas). Skildring i sagn. Gresk diktning behandler ofte Afrodite. Ifølge Hesiod hørte hun til urgudene som eksisterte før Zevs og olympierne tok makten. I sagnet spiller hun en viktig rolle som den som gav støtet til trojanerkrigen: Hun lokket Helena og Paris til deres forbindelse (Paris hadde tilkjent henne skjønnhetsprisen da hun trettet med Hera og Athene om hvem som var den vakreste; som lønn fikk han Afrodite til å hjelpe seg i sitt kjærlighetseventyr). Under kampen ved Troja stod hun på trojanernes side, men da hun selv grep aktivt inn i striden, ble hun såret av Diomedes; hun reddet seg på Ares' vogn hjem til Olympen. Gjennom Aeneas lever hennes etterkommere videre på jorden, og gjennom julierne når de opp til den romerske keisertrone (se ► Caesar). Afrodite i antikkens kunst. Det finnes en rekke fremstillinger av Afrodite, både på vaser, speil o.l. og i skulptur. En av de eldste er den såkalte Afrodite fra Fréjus (ca. 400 f.Kr., Louvre), det første store eksem­ pel på en så godt som naken, stående kvinnestatue, et kvinnelig motstykke til Polykleitos' Doryforos. Ca. 340 f.Kr. vant Praxiteles berømmelse for sin nakne knidiske Afrodite, som er kjent fra en rekke kopier (den beste i Vatikanet) og muligens også den vakre, delvis påkledde Afrodite fra Arles (Louvre), mens Afrodite fra Capua kan være utført av en elev. Fra hellenistisk tid kjennes en rekke Afrodite-statuer, bl.a. den kapitolinske Afrodite (Roma), Afrodite Medici (Firenze), den relativt nylig funne Afrodite fra Kyrene (Termemuseet, Roma) og den mest berømte av alle, Afroditefra Melos (Venusfra Milo, Louvre), som ble funnet 1820. En Afrodite-torso, funnet på Sicilia, tilhører Nasjonalgalleriet. LA/EKr Litt.: Burkert, W.: Greek religion, 1985; Hjortsø, L.: Greske guder og helter, 1998. afrokubansk, kubansk av afrikansk opprinnelse, særlig brukt om litterær retning som oppstod på Cuba i slutten av 1920-årene; fant sitt forbilde og sin inspirasjon i den kulturelle arv (sagn, ordforråd, rytmemønstre) som de afrikanske slavene etterlot i folkedans og folkediktning. Også brukt om deler av kubansk folke- og populærmusikk. Afro-Shirazi Party, radikalt politisk parti dannet på Zanzibar 1957. Satt ved makten i landet etter revo­ lusjonen i 1964. Gikk 1977 sammen med Tanganyika African National Union (TANU) til det nye partiet *Chama Cha Mapinduzi (CCM).

Antikk marmorgruppe med fremstilling av Afrodite, Eros og Pan. Nasjonalmuseet, Athen.

AFSOUTH, se ►Allied Forces South Europe. AFTA, ASEAN Free Trade Area, planlagt frihandels­

område innen ► ASEAN. afte (av gr. afthai, 'blære'), små, runde, hvite, øm­ fintlige sår på munnslimhinnen, munnskåld. Kan også forekomme i svelg, strupe, luftrør og skjede. Fremkalles av herpes simplex virus 1 eller 2. Sinkpasta kan gi mildere symptomer, ved særlig sterke utbrudd antivirussalve. Aftenbladet, tidligere norsk dagsavis, utkom i Oslo 1855-81 som en direkte fortsettelse av Krydseren, en satirisk-polemisk avis med sterk liberalistisk grunntone og en direkte motstander av Morgenbla­ dets konservative linje. Ditmar Meidell, Krydserens grunnlegger, var Aftenbladets redaktør helt til av­ slutningen i 1881, bortsett fra et kortere tidsrom da J. F. Sandberg redigerte bladet. Aftenbladet hadde flere av tidens fremste personligheter som medarbei­ dere, bl.a. Ole Richter og Bjørnstjerne Bjørnson, sistnevnte var politisk redaktør i 1859.1 oktober samme år offentliggjorde Aftenbladet Ja, vi elsker for første gang. En glad gut gikk som føljetong. Senere medarbeidere var bl.a. Fr. Bætzmann og J. B. Hal­ vorsen. Aftenbladet kan sies å ha vært talerør for de kretser som senere dannet partiet Venstre. Aftenbla­ det ble i 1860 solgt til Fabritius' forlag, og hadde inntil da vært trykt hos Chr. Schibsted. aftenfalk, Falco vespertinus, fugleart i falkefamilien, en liten mørk falk med røde ben. Hannen er nesten ensfarget svartgrå, mens hunnen er mer gråbrun. Hekker i mindre kolonier fra Øst-Europa til SentralSibir. Trekkfugl som overvintrer i Afrika sør for ekvator. Reir ofte i gamle kråkereir. Kullstørrelse 3-4 egg. Lever av store insekter som gresshopper, biller og øyenstikkere, samt små virveldyr. Har gått sterkt tilbake i antall i Øst-Europa etter 1900. Observert ca. 115 ganger i Norge (per 2001). Aftenfalken har fått sitt navn da den er særlig aktiv om kvelden. Aftenlandene, gammel betegnelse i Orienten på landene i vest, der solen gikk ned. Aftenposten, dagsavis som utgis i Oslo, grunnlagt 1860 av boktrykker Christian Schibsted under

__

100

navnet Christiania Adresseblad, nåværende navn fra 1861. Avisen er eid av mediekonsernet Schibsted ASA. Den kommer i to daglige utgaver, en morgen­ utgave for hele landet og en aftenutgave med ho­ vedvekt på lokalt stoff, som bare distribueres i Oslo­ området. Morgenutgaven kommer i en/to deler i bredformat og en tabloiddel kalt i'dag (fra 2003). Aftennummeret, kalt Aftenposten Aften, har hatt tabloidformat siden 1997. Søndagsutgave fra 1990. Aftenposten Interaktiv (www.aftenposten.no) ble startet 1995. Aftenposten var Norges største avis inntil VG gikk forbi ved inngangen til 1980-årene, men avisen har fortsatt det klart største antall abon­ nenter av norske aviser. Opplag 2002: 263 000 (morgen), 164 000 (aften). Sjefredaktør: Hans Erik Matre. Historie. Aftenposten var til å begynne med et upolitisk nyhets- og annonseblad, men fikk fra slutten av 1880 et konservativt preg, som den siden har beholdt; den karakteriseres gjerne som uavhen­ gig konservativ. Siden 1885 har Aftenposten utkom­ met med to daglige utgaver. Avisen fikk sitt store oppsving under redaktør Amandus Schibsted (18791913). Han var en fremragende journalist med sans for aktuell nyhetsreportasje. I dette tidsrommet ble avisen et ledende annonseorgan, noe som skapte en solid økonomisk basis. Aftenpostens vekst fortsatte i mellomkrigsårene og etter den annen verdenskrig. Grunnlaget for veksten i årene etter 1945 ble i noen grad lagt ved at Aftenposten utkom under hele okkupasjonstiden. Aftenposten utgav landsutgaven Ukens Nytt tre ganger ukentlig 1890-1989, og ukebilaget A-magasinet 1926-93. I 1966 overtok Aftenpostens eiere dagsavisen Verdens Gang (VG). Dette innebar i første rekke et trykkteknisk samarbeid. I 1976 gikk Aftenposten og Verdens Gang over til offsettrykk, og samtidig med overgangen til fotosats tok man i bruk laserteknikk ved helsides radiolinkoverføring fra setteriet i Akers­ gaten til trykkeriet på Linderud. 1999 tok avisen i bruk sitt nåværende trykkeri i Nydalen. I 2003 flyttet avisen fra sin tradisjonsrike beliggenhet i Akersgata, der den hadde holdt til i 127 år, til åtte

AFTENPOSTEN Redaktører 1860 1863 1867 1879 1913 1913 1919 1930 1936 1941 1945 1945 1948 1949 1961 1970 1970 1978 1984 1989 1994 2004

63 67 79 1913 19 25 30 41 43 45 48 73 68 61 70 78 84 86 90 93 2003

Elling Kristoffersen Zacharias Schlytter Johan Magelssen Amandus Schibsted Ola Christofersen Thorstein Diesen Frøis Frøisland Johs. Nesse Haakon Øverland Henry E. Endsjø Johs. Nesse Henrik J. S. Huitfeldl Einar Diesen Herman Smitt Ingebretsen Torolv Kandahl Reidar Lunde Hans Vatne Trygve Ramberg Egil Sundar Andreas Norland Einar Hanseid Hans Erik Matre

AGA

101

Afzelius, Arvid August, 1785-1871, svensk prest,

Aga. Noen av de fredede bygninger i Agatunet.

etasjer i det ombygde Postgirobygget ved Oslo Sentralstasjon. Aftenposten A/S, ble opprettet som aksjeselskap 1988. Bedriften, som er et heleid datterselskap av Schibsted ASA., utgir og trykker Aftenposten (mor­ gennummeret) og Aftenposten Aften. Bedriften hadde i 2002 900 ansatte og hadde en omsetning på 1,9 mrd. kroner. Litt.: Wasberg, G.C.: Aftenposten i hundre år, 1960. Aftenpostens gullmedalje, norsk idrettsutmerkelse innstiftet 1933 av Idrettsbladet, overtatt av Morgen­ bladet 1934 og kalt Morgenbladets gullmedalje, het 1993-96 Stiftelsen Morgenbladets gullmedalje, fra 1997 Aftenpostens gullmedalje. Tildeles norske idrettsutøvere for årets største idreltsbragd. Kan tildeles kun én gang til samme utøver. For liste over tildelinger, se Nøkkelbindets tabell Aftenpostens gullmedalje. aftenpunkt, vestpunkt, det vestre skjæringspunktet mellom himmelekvator og horisonten. Det diame­ tralt motsatte punkt i horisonten kalles morgenpunktet eller østpunktet. Ved jevndøgn står solskivens sentrum i ekvator, og Solen står følgelig (når vi ser bort fra refraksjonen) opp i østpunktet og går ned i vestpunktet. aftenrøde, den røde fargen som solskiven, himmelen og skyene omkring av og til får ved og etter solned­ gang. Dette skyldes at de lysstråler som har minst bølgelengde (de fiolette og blå), blir mest spredt i atmosfæren. Jo lavere Solen står, dess tettere er de lag i atmosfæren som lysstrålene må passere, og de røde lysstrålene, som har størst bølgelengde, vil da dominere. Tilsvarende ved soloppgang. aftensang (lat. vesper). 1 Aftengudstjenesten i den katolske kirkes tidebønner. Den består av sang av Davids salmer, skriftlesning, Marias lovsang (Magnificat) og bønner. Aften­ sang ble overtatt av den anglikanske kirke i skikkelse av dens Evening Prayer. 2 I Norge og Danmark gudstjenesten søndag etter­ middag, som er en forkortet høymesse. Aftenstjernen (gr. Hesperos), betegnelse på planeten

Venus når den skinner på vesthimmelen etter sol­ nedgang. afterbeat [a:ftabi:t] (eng.), etterslag, rytmeslag på 2 og4i4/4 takt i jazz. afternoontea [aftanum ti:] (eng.), ettermiddagste, måltid som i England serveres ved 16-17-tiden.

TOONBMEiT, Aftonbladet, svensk middagsavis, utgis i Stockholm.

Grunnlagt 1830 av Lars Johan Hierta som Sveriges første moderne dagsavis. Opprinnelig liberal, men har skiftet politisk farge flere ganger. Hadde under begge verdenskriger en klar tyskvennlig innstilling. Ble 1956 av eieren, ingeniør T. Krenger, solgt til LO og har siden 1966 vært eneste sosialdemokratiske avis i Stockholm. 1996 kjøpte Schibsted 49,9 % av aksjene i selskapet, 50,1 % ble beholdt av LO. Af­ tonbladet, som er en av Stockholms to store tabloid­ aviser, er kjent for en aggressiv journalistikk og er ofte blitt oppfattet som talerør for den sosialdemo­ kratiske venstrefløyen. Etter flere år med sterk opplagsvekst var den i 2003 den største dagsavisen i Norden. Redaktør: Anders Gerdin. Opplag 2002: 443 000. Aftontidningen, tidligere svensk sosialdemokratisk ettermiddagsavis, startet mars 1942 med støtte av den svenske landsorganisasjon under inntrykket av begivenhetene i Norge. Var fra første øyeblikk i skarp opposisjon til den tyskvennlige holdning Aftonbla­ det inntok på den tid. Redaktør fra starten Frans Severin. Nedlagt 1957, etter at LO hadde kjøpt Aftonbladet. afyllant (av gr. nektende a,fyllon, 'blad', anthos, 'blomst'), bladløs blomst; afyllisk, bladløs, uten beger- og kronblad. Bjorn Afzelius under en av sine mange godt besøkte konserter i Oslo.

dikter og folklorist; medlem av Gotiska forbundet. Oversatte den eldre Edda og utgav sammen med dansken Rasmus Rask begge Eddaene. Samtidig arbeidet han med folkevisene og utgav (sammen med E. G. Geijer) Svenska folkvisorfrån forntiden (4 bd„ 1814-16), et fortjenstfullt, men ikke alltid helt pålitelig verk. På grensen mellom historie og dikt­ ning står hans Swenska folkets sagohdfder (ill bd., til Karl 12s død). Av hans dikt kan nevnes Ndckens polska (1812), skrevet til en folkemelodi. Selvbiogra­ fien Minnen ble utgitt 1901. Afzelius, Bjorn, 1947-99, svensk sanger og musiker. Medlem av gruppen Hoola Bandoola Band til 1976, leder for The Globetrotters 1980-85. Ellers opptrådte han som soloartist, og samarbeidet mye med Mikael Wiehe. Afzelius var inspirert både av amerikansk rock og svensk og latinamerikansk folkemusikk, og var kjent både for sine politisk engasjerte tekster og sine kjærlighetssanger. Han hadde et stort publikum i Norge. Album bl.a. Exil (1984), Tusen bitar (1990), Nara Dej (1994), Tankar vid 50 (1997) og Elsinore (1999). I 1993 utgav han romanen Engang i Havan­ na. Afzelius, Ivar, 1848-1921, svensk jurist og politiker. Han var medlem av Riksdagens førstekammer 18981903 og 1905-15, dets «talman» (president) 1912— 15. Medlem av den hemmelige komité og unionskomiteen 1905 og av Svenska akademien fra 1907. AG 3, skytevåpen, se *AG3. Ag, kjemisk symbol for grunnstoffet sølv, fra latin argentum. AG, A/G, fork, for Aktiengesellschaft (ty.), aksjeselskap. Da tysk og norsk lovgivning på området ikke er ensartet, kan norsk aksjeselskap ikke alltid overset­ tes med AG. Se også ►G.m.b.H. aga, tyrkisk tittel, se ►agha. Aga, gammel gård i Ullensvang kommune, Horda­ land, på vestsiden av Sørfjorden. Aga, som har vært bebodd helt fra steinalderen, var på 1200-tallet hovedsete for en adelsætt. Ridderen og lagmannen for Gulating, Sigurd Brynjulvsson (druknet 1302), bygde den enestående Lagmannsstova, som ennå står. Lagmannsstova ble fredet 1924. Det øvrige tunet, Agatunet, ble fredet 1937 og består i dag av vel 30 hus. Rett opp for bebyggelsen den 1506 m

AGA

høye, bratte Aganuten, hvorfra det har gått flere farlige skred. Gården er delt i mange bruk. Aga, norsk bondeætt med navn etter slektsgården Aga i Ullensvang. Til slekten hører Johannes Peder­ sen Aga (1767-1838), stortingsrepresentant 1818 og 1824; han var en usedvanlig dyktig hagebruker og fremstilte bl.a. det kjente Aga-eple. Sønnen Lars Johannessen Aga (1800-89) var lensmann i Ullens­ vang 1830-81, stortingsmann 1842 og 1845, tilhørte O. G. Uelands vestlandske bondeopposisjon. Dennes bror Johannes Johannessen Aga (1814-98) satt på Stortinget 1857-73, hvor han sluttet seg til Johan Sverdrups parti. Han var en fremragende jordbru­ ker, drev også genealogiske studier og utgav Slægttavler, væsentlig vedkommende Ullensvang (1878). AGA AB, Lidingd ved Stockholm, svensk industrikonsern grunnlagt 1904 som Aktiebolaget Gasaccumulator. Fremstiller industrielle og medisinske gasser og tilhørende utstyr. 2000 overtatt av det tyske konsernet ► Linde AG. Historikk. AGA overtok ved stiftelsen 1904 Svenska Carbid- och Acetylen AB (grunnlagt 1899) med virksomhet innen belysning og sveising med acety­ len. 1909 ble selskapet reorganisert og het til 1964 Svenska Aktiebolaget Gas-accumulator med Nils Gustaf ►Dalén som sjef 1909-37. Daléns oppfinnel­ ser innen fyrbelysning, bl.a. Aga-lys og solventil, var fundamentet for selskapets ekspansjon. Senere også bilproduksjon, filmteknologi (AGA-Baltic), radio- og fjernsynsapparater, varmeteknikk (AGA-komfyren fra 1929, radiatorer), medisinske apparater, batterier (Tudor), fryseteknikk m.m. I 1980-årene ble gass­ virksomheten rendyrket. Virksomhet i Norge. AGA etablerte 1908 Norsk Aktieselskap Gasaccumulator, det senere ► Norgas, med produksjon av apparater og materiell for gasssveising, elektrisk sveising og skjæring, fyrbelysning m.m. 1983 overtok AGA gassdivisjonen i Norgas, og AGA AS er fra 2000 et datterselskap av Linde AG. Selskapet produserer gasser til industri og sykehus, bl.a. luftgass (oksygen, nitrogen, argon) i Oslo og på Tjeldbergodden i Aure, Møre og Romsdal (produk­ sjon fra 1997, også LNG-anlegg) og karbondioksid («kullsyre») i Oslo og Sarpsborg. Aga, Hanne, f. 28. mars 1947 i Røra, norsk lyriker. Hun har utgitt en rekke diktsamlinger med forholdet mellom sansning og språk som et av hovedtemaene, bl. a. Skjering med lys (1981), Forsvar håpet (1983), Presis Overalt (1988), Gå i skuggen/Vent på vinden (1993) og Solis (2000). Aga har også utgitt poesiromanen Bror Sorg (1986) og essayer om poesi. Agabus, vandreprofet fra den kristne urmenighet i Jerusalem. Han forutsa en hungersnød og Paulus' fengsling i Jerusalem (Apg 11,27-30 og 21,10-11). Agades, Agadez, by og oase i midtre Niger, sør for Airfjellene; 113 400 innb. (2002). Handelssenter for tuaregene. Veiknutepunkt, flyplass. Et gammelt knutepunkt for karaneveier gjennom Sahara. Agadjr, by i Marokko, ved Atlanterhavet, ca. 10 km nord for Wadi Sous' munning; 550 200 innb. (1994). Viktig havneby og turistsenter. Fiske og fiskeindustri, utskiping av landbruksprodukter. Mektig borg fra portugisisk tid 1505-41. Størstede­ len av Agadir ble ødelagt ved jordskjelv 1960. Byens sentrum er gjenreist på et mindre utsatt område sør for den gamle by. Agadir-affæren, betegnelse foren episode under Marokko-krisen 1911. Den tyske kanonbåten Pantherløp l.juli 1911 inntil havnebyen Agadir (Pantherspranget), angivelig for å verne tyske interes­ ser der, men faktisk for å hevde Tysklands rett til vederlag for den franske okkupasjon av Fez, hoved­ staden i Marokko, i mai 1911. Pantherspranget vakte voldsom opphisselse i Frankrike. Etter britiske inngrep ble båten trukket tilbake. Krisen ble løst i november ved et kompromiss: Frankrike fikk frie hender i Marokko mot å avstå to landstriper av Kongo til Tyskland.

102

Agadir på kysten av Marokko er en populær turistby.

Aga Khan, arvelig tittel som tilkommer overhodet for

ismailittene, en gren av sjia-islam. 1817 gav den iranske sjahen for første gang Aga Khan-tittelen til ismaeli-muslimenes overhode Hasan Ali Shah (1804-81). Aga Khan fører sin slekt tilbake til profe­ ten Muhammed gjennom Fatima og Ali, profetens datter og svigersønn; dette er begrunnelsen for Aga Khans store myndighet i alle åndelige og verdslige spørsmål som angår hans tilhengere. Den nåværen­ de Aga Khan 4, Karim (f. 1936), er bosatt i Frankrike og etterfulgte Aga Khan 3 1 1957. Aga Khan 3, 1877-1957, overhode for ismailittene, hadde både som religiøs og verdslig leder stor innfly­ telse i den islamittiske verden. Han residerte i Bom­ bay, men oppholdt seg meget i Europa. Han støttet britene i India og ble 1916 belønnet med fyrstetittel, men hersket aldri over noe territorium. Han mottok tributt fra sektens medlemmer i India, Sentral-Asia, og Øst-Afrika, og ble ansett for å være en av verdens rikeste menn. Han ble etterfulgt av sin sønnesønn Karim. Aga Khan, Sadruddin, 1933-2003, prins, iransk diplomat, sønn av Aga Khan 3. Tilknyttet FN (UNESCO) fra 1958, 1966-77 FNs høykommissær for flyktninger, senere bl.a. rådgiver for FNs general­ sekretær. Han spilte en viktig rolle etter 1972 i arbeidet for å bedre forholdet mellom Pakistan på den ene side og India og Bangladesh på den andre. 1988-91 ledet han FNs arbeid i Afghanistan. Han utgav også det filosofisk-litterære tidsskriftet The Paris Review. Aga Khan var bosatt i Genéve og hadde en rekke internasjonale tillitsverv. agalaktj (av gr. nektende a og 'melk'), mangel på melk. 1 (med.) Mangel på melk i brystene hos kvinner i barselperioden. 2 (vet.) Mangel på melk i juret etter fødselen. Fore­ kommer en sjelden gang hos ku, særlig dersom det dreier seg om tvillingfødsel der det ene fosteret blir tilbake i livmoren. Agalakti er derimot ganske vanlig hos grisepurke, oftest dersom det foreligger beten­ nelse i livmoren og/eller i jurkjertlene. Man snakker da om MMA-syndromet (metritt-mastitt-agalaktisyndromet). Våte, kalde gulv og trekk disponerer for tilstanden som må behandles med antibiotika. Hos sau og geit kan agalakti også fremkalles av mikroor­

ganismen Mycoplasma agalactia, men dette er ikke påvist i Norge, se ►Mycoplasma. agalmatolitt, billedstein, pagoditt, bløt bergart som hovedsakelig består av pyrofyllitt eller evt. av mineralaggregatet pinitt (se ►cordieritt). Den er grålighvit med grønnlig eller rødlig skjær, svakt gjennom­ skinnelig, tett og massiv. Har vært benyttet i Kina til utskjæring av gudebilder, vaser o.l. Aga-lys, belysning ved hjelp av acetylen (C2H2), produsert av den svenske gassprodusenten AGA AB. Acetylen fylles på stålflasker som inneholder aceton og en porøs masse, Aga-masse, hvis hovedbestanddeler er karbon, sement, asbest og kiselgur. Hensik­ ten med massen er å dele flaskens volum inn i mange små volumer, sørge for jevn fordeling av aceton samt hindre, eventuelt stanse, en acetylenspalting. På en acetylenflaske vil acetylenet foreligge løst i acetonet, og en 40 1 gassflaske inne­ holder ca. 7000 1 gass ved 15 °C og trykk 1,8- 106 Pa (18 bar). Aga-lyset ble utviklet av den svenske fysikeren og oppfinneren Gustaf Dalén. Det fikk stor utbredelse, ikke minst i form av fyrbelysning. Aga-fyr og Agalanterner fantes i mange størrelser og varianter, og var basert på flere av Daléns patenter, bl.a. solventil og klippapparat. I Norge er gass i fyrbelysningen nå erstattet med elektrisk strøm; siste Aga-lys i fyrtje­ neste ble skiftet ut i 1997. Agam, Yaacov (oppr. Jacob Gipstein), f. 1928 i Rishon-le-Zion, israelsk-fransk billedkunstner, fra 1951 hovedsakelig bosatt i Paris. Med utgangspunkt i skulptur og abstrakt maleri arbeidet han seg frem til en eksperimenterende kunst, der rom, bevegelse, lys og integrering av publikum ble viktige elementer, og han regnes som en av de mest nyskapende innen denne genren. Han deltok 1955 sammen med Bury, Galder, Soto, Tinguely o.a. på utstillingen Le Mouvement, som regnes som epokegjørende for ►kinetisk kunst. Senere har han arbeidet med malte, optisk variable relieffer og skulpturer med flyttbare ele­ menter. Han har utført store utsmykningsarbeider bl.a. i Lincoln Center, New York City og i La Défense i Paris. Agamedes, gresk mytologisk figur. Ifølge sagn bygde han Apollontempelet i Delfi sammen med sin bror Trofonios. Da tempelet var ferdig, bad brødrene

AGASIAS

103 guden om lønn. Han bad dem nyte livet og vente til den 7. dag. Da den kom, døde de. Agamemnon, hersket ifølge greske sagn i Mykene; han var sønn av Atrevs og bror av Menelaos, konge i Sparta. De to brødrene ektet Tyndareos' døtre, Agamemnon Klytaimestra og Menelaos Helena. Agamemnons barn med Klytaimestra var Orestes, Ifigeneia og Elektra. Da Helena ble bortført av den trojanske kongesønn Paris, drog greske høvdinger under ledelse av Agamemnon mot Troja for å hente henne tilbake (se ► Akhillevs). Etter ti års kamp ble Troja erobret av Agamemnon. Under hans fravær hadde hans fetter Aigisthos, som var betrodd ledel­ sen av landet, forført hans hustru Klytaimestra; da Agamemnon kom hjem, ble han drept - Homer sier av Aigisthos, Aiskhylos (i tragedien Agamemnon) sier av Klytaimestra. Sagnene om Agamemnon og hans rike rommer minner om forholdene i Hellas i den så­ kalte mykenske kulturperiode. agamer, Agamidae, krypdyrfamilie i underordenen øgler. Omfatter 53 slekter med omkring 300 arter, spredt over Afrika (unntatt Madagaskar), Syd-Asia, Australia, Polynesia og Øst-Europa. Mange av artene har et underlig utseende med pigger, torner og hudfolder. Lever dels av insekter, dels av blandet kost, noen få bare av plantekost. Hannene av mange arter kan skifte farge. I (Øst-)Europa finnes 7 arter, tilhørende slektene agamer, Stellio og Trapeius, og paddeagamer, Phrynocephalus. Fra Nord-Afrika til India lever arter av slekten tornhaler, Uromgstix. Andre kjente arter er flygeagam, Draco volans, i Indonesia og molokøgle, Moloch horridus, i Australia, agami, el. gråvingetrompeterfugl, Psgphia crepitans, fugleart i trompeterfuglfamilien, se ►trompetfugler, agamisk (av gr. nektende a og 'ekteskap'), ugift. • (biol.) Uten befruktning, om plante- eller dyreformer som ikke formerer seg kjønnet, men ved deling eller lignende. agammaglobulinemi (av gr. nektende a), en som regel medfødt mangel på gammaglobulin, et protein som normalt finnes i blodserum og som har stor betydning for beskyttelse mot infeksjoner. Agam­ maglobulinemi fører derfor til hyppige infeksjoner hos disse barn, som regel i 1-3-årsalder. Behandlin­ gen består i tilførsel av renset gammaglobulin fra menneskeserum og i antibakteriell behandling av infeksjoner. agamogenese (av gr. nektende a, gamos, 'ekteskap', og genesis, 'opprinnelse'), ukjønnet forplantning, agamonesi (av gr. nektende a, oggamos 'ekteskap') (bot.), det forhold at en plante har sterile og tvekjønnete blomster samtidig. agamospecies (av gr. nektende a, gamos 'ekteskap', og lat. species, 'art') (bot.), planteart uten seksuell for­ mering. Aganippe, i gresk mytologi en kilde ved foten av fjellet Helikon i Boiotia, viet musene; en drikk av den trodde man begeistret dikterne. Aganippider (av gr.), tilnavn til ►musene. Agaoglu, Adalet [a:å:lu], f. 1929, tyrkisk forfatter; arbeidet 20 år som dramaturg ved tyrkisk radio, men sa opp sin stilling av politiske grunner 1970 og begynte å skrive romaner. De mest kjente er Å legge segnedforådø (1973), Mitt sinns sarte rose (1976) og En bryllupsnatt (1979). Et av hennes temaer er en­ keltmenneskets stilling i den kontrastfylte mangfol­ dighet som preger dagens Tyrkia, mellom det tradi­ sjonelle og orientalske på den ene siden og det progressive og vestlige på den andre. Teknisk sett er hun inspirert av fransk litteratur, særlig Céline, med en fortellestil tydelig preget av hennes bakgrunn fra dramaet. agapadde, Bufo marinus, amfibieart i paddefamilien. Den er stor, glupsk og sterkt giftig og er en formida­ bel skadedyrbekjemper med få fiender. Fra sitt opprinnelige leveområde i Sør- og Mellom-Amerika

Agamemnon. Ansiktsmaske i gull som sies å fremstille Agamemnon, fra en sjaktgrav i Mykene.

er arten derfor blitt spredt til plantasjer på en rekke stillehavsøyer. I Australia har agapadden imidlertid blitt til stor skade, i det den har fortrengt mye av den naturlige amfibiefaunaen. agapant, planteslekten ►Agapanthus. Agapanthus, agapant, planteslekt i liljefamilien, 10 arter i det sørlige Afrika. Artene ►skjermagapant, A. africanus, og orientagapant, A. praecox, dyrkes i Norge. agape (gr.'kjærlighet') 1 Den kristne kjærlighet; brukes både om Guds kjærlighet til mennesker og om den kristne neste­ kjærlighet (1 Kor 13), til forskjell fra andre former for kjærlighet som den erotiske, foreldrekjærligheten, vennskapets hengivenhet og den kjærlighet hvis vesen er streben etter det gode og det skjønne, platonismens eros. Gresk og latin har språklige uttrykk til å skjelne mellom den kristne agape og den platonske eros, på latin henholdsvis caritas og amor. Agape er ikke et av de sedvanlige greske ord for kjærlighet og forekommer uhyre sjelden utenfor Det nye testamente og den senere kristne litteratur. Begrepet hadde mindre betydning i tiden umiddel­ bart etter apostlene, da det ble fortrengt av erosmotivet hos gnostikerne. Augustins forsøk på å bygge bro mellom disse sfærene med den såkalte caritas-syntesen har uten sammenligning hatt størst innflytelse i den kristne kjærlighetstankens historie, men det er blitt hevdet at hans syntese er et forsøk på eros' premisser. Den svenske teologen Anders Nygren hevdet i sin bok Den kristna kdrlekstanken genom tiderna. Erosoch agape (1930-36) at det er først med Luther at agape endelig renses for antikkens eros. Senere markerer Søren Kierkegaards Kjærlighedens Gjeminger (1847) et høydepunkt i fremstillingen av agape. 2 De eldste kristnes fellesmåltider om aftenen, hvor maten ble medbrakt av menighetsmedlemmene; sammenkomsten ble avsluttet med feiring av den hellige nattverd. Misforhold ved menighetsmåltidene omtales 1 Kor 11,18 ff., 2 Pet 2,13. På 100-tallet ble agape fortrengt av andre former for gudstjenstlige sammenkomster, og «kjærlighetsmåltidet» ble til en bespisning av menighetens trengende. agapeter (av gr.), lat. subintroductae, i kirkens første århundrer kvinner som levde sammen med menn i åndelig ekteskap. Agapetus (av gr. 'den elskede'), paver.

Agapetus 1, død 536, italiensk geistlig og helgen, pave 535-36. Ivrig motstander av monofysittismen, senere erklært for helgen. Festdag 20. september. Agapetus 2, død 955, italiensk geistlig, pave 946-55. Innsatt av Alberik, som på den tid hersket i den romerske republikk. Agapetus sendte i 948 den bulle til erkebiskop Adaldag av Hamburg-Bremen som tillot opprettelse av bispedømmer i Norden. agar (malayisk opprinnelse), agar-agar, gelose, Japan-agar, inntørket slim, utvunnet av rødalger, særlig Gelidium-arter, som forekommer i Det indiske hav og Stillehavet. Agar er nesten uten lukt og smak, det sveller i kaldt vann og er løselig i kokende vann. Er konsentrasjonen av agar i den vandige løsning stor nok, dannes det en gel ved avkjøling. Agar brukes f.eks. som næringssubstrat når en skal dyrke mikroorganismer i laboratorier, og i medisi­ nen brukes det som et mildt avføringsmiddel. Næ­ ringsmiddelindustrien bruker agar som fortykningsmiddel eller stabilisator i mange produkter, f.eks. i spiseis, sauser, kompotter og fiskefarse. Som tilsetningsstoff i næringsmidler har agar kodenummer E 406. Agar, Jacob d', 1642-1715, fransk-dansk portrettmaler. Som protestant måtte han utvandre fra Frankri­ ke. Slo seg ned i København 1683, hvor han ble hoffmaler. Det skyldes for en stor del ham at fransk smak fortrengte den eldre danske malerkunst, som var påvirket fra Nederland. AGARD, Advisory Group for Aerospace Research and Development, NATOs rådgivende gruppe for fly- og romteknisk forskning og utvikling. Opprettet 1952 på initiativ av Theodore von Kårman. Agardh, Carl Adolf, 1785-1859, svensk naturforsker, matematiker og geistlig, dosent i matematikk 1807, professor i botanikk og økonomi i Lund 1812 og biskop i Karlstad 1834. Av hans store produksjon har arbeidene over alger hatt grunnleggende betydning, spesielt Systema Algarum (1824). Agardh, Jacob Georg, 1813-1910, svensk botaniker, sønn av C. A. Agardh, professor i botanikk i Lund 1847-79. Hans hovedverk er Species, genera etordines Algarum (1848-76), en systematisk avhandling om alger. Den algologiske delen av hans herbarium er sannsynligvis den betydeligste samlingen i sitt slag. Agaricales (bot.), sopporden, se ►skivesopper. agaricin (bot.) (etter byen Agaria i Sarmatia). 1 Giftig ekstrakt utvunnet fra rød fluesopp, Amanita muscaria; 2 Et stoff av ergosterolgruppen fra beitesjampinjong, Agaricus campestris. agaricinsyre, dss. cetylsitronsyre; C22H40O7, fremstil­ les av poresoppen Fomes officinalis; tidligere kalt agaricum. Agaricinsyre har vært brukt i medisinen som legemiddel (svettehindrende). Giftig i større doser. Agaricus, skivesoppslekten ►sjampinjong. Opprin­ nelig ble navnet brukt som slektsnavn for mestepar­ ten av skivesoppene og en god del andre større sopper. agarpse, lineært polysakkarid med gjennomsnittlig molekylmasse 12 000, består av gjentatte enheter av disakkaridet agarobiose, som er oppbygd av sukkermolekylene galaktose og 3,6-anhydrogalaktose. Agarose kan renses fra agar og vil i likhet med agar løses i vann ved oppvarming. Ved avkjøling av løsningen dannes en gel. Agarosegeler er mye brukt innen molekylærbiologisk forskning og produksjon, som et støttemedium for fraksjonering av nukleinsyrer og andre makromolekyler ved elektroforese eller kromatografi. Agartala, by i nordøstlige India, hovedstad i delsta­ ten Tripura, ved elven Haroa, i frodige omgivelser nær grensen til Bangladesh; 189 400 innb. (2001). Handelssentrum i et viktig jordbruksområde. Agasias, gresk billedhugger, født i Efesos, levde, i

AGASSI

100, -årene f.Kr. Hans verk Den borghesiske fekter finnes nå i Louvre i Paris. Agassi, André (Kirk) [ægasi], f. 1970, amerikansk tennisspiller; g.m. Steffi Graf 2001. Olympisk mester i single 1996. Har per 2003 vunnet 8 grand slamseirer i single: én i Wimbledon (1992), to i det ameri­ kanske mesterskapet (1994, 1999), én i det franske mesterskapet (1999), fire i det australske mesterska­ pet (1995, 2000-01, 2003). Deltok på det seirende amer, laget i Davis Cup 1990, 1992 og 1995. Agassiz, Alexander [agasi el. ægasi el. agæsiz], 18351910, født i Sveits, amerikansk zoolog, fulgte som barn sin far, Louis Agassiz, til Amerika. Etter dennes død ble han professor ved Museum of Comparative Zoology, Cambridge, Mass. Han grunnla en kjent zoologisk stasjon i Newport på Rhode Island og er særlig kjent for sine studier over dyreliv i havet rundt Nord-Amerika. Agassiz, Louis (eg. [agasi el. ægasi el. agæsiz], Ludwig Johann Rudolf A.), 1807-73, sveitsisk-amerikansk naturforsker, 1832 professor i Neuchåtel, utvandret 1846 til USA. Mens han virket i Europa, utgav han betydelige verker over fossile pigghuder og fisker; men det er fremfor alt hans istidsteori som har gitt ham varig berømmelse, selv om den har undergått mange forandringer. I USA grunnla han det kjente Museum of Comparative Zoology, Cam­ bridge, Mass., foretok to større ekspedisjoner til Brasil og en omfattende dyphavsundersøkelse. Han var en av de mest kjente motstanderne av darwinis­ men. Agassiz-sjøen, Lake Agassiz, innsjø som fantes ved slutten av siste istid i USA, oppdemmet mellom vannskillet i sør og innlandsisen i nord i Red Riverdalen i nåværende North Dakota. 1100 km lang, 400 km bred. Oppkalt etter naturforskeren L. J. R. Agas­ siz. agat, varietet av mineralet kalsedon, en kryptokrystallinsk kvarts (SiO2), bygd opp av bånd av forskjellig farge. Ved sliping og polering trer disse meget vak­ kert frem, og agat benyttes derfor til prydgjenstander og smykker. Brukes på grunn av sin hardhet også til mortere o.l. Forekommer på sprekker og hulrom i mange bergarter, særlig lavaer. Navn etter elven Achates på Sicilia, der mineralet første gang ble funnet. Agat, gassfelt i blokk 35/3 i ►Nordsjøen, om lag 85 km ut fra kysten utenfor ►Måløy. Feltet, som ble oppdaget i 1980, ligger på ca. 320 m vanndyp og inneholder anslagsvis 43 milliarder m3 gass og kondensat. Det tyske energiselskapet RWE-DEA (51 %) og ►Aker Maritime (49 %) fikk 2001 konse­ sjon til utbygging av feltet. De to selskapene boret våren 2002 en letebrønn noen kilometer fra hoved­ feltet Agat for å avklare reservegrunnlaget. Brønnen var tørr. Planene om å bygge ut feltet med undervannskompletterte brønner styrt fra land og rørtran­ sport direkte til fastlandet ble dermed lagt på is. Dersom planene hadde blitt gjennomført, ville Agat ha blitt det første norske petroleumsfelt som ble operert fra land. Agate, Agatha, Agathe, kvinnenavn av gresk agathds 'god'. Brukt som døpenavn i Norge fra 1400-tallet. Variant: Ågot. Navnedag 5. februar. agatglass, marmorert glass, etterligning av minera­ let agat utført i farget glass. Fremstilles ved å sette metalloksider til glassmelten. Gjenstander i agatglass ble først fremstilt i Venezia på 1300-tallet, senere bl.a. i Potsdam og Bohmen. Også kalt jaspisglass eller kalsedonglass. Agatha, kvinnenavn, se ►Agate. Agatha, helgen, levde på 200-tallet, italiensk jomfru og martyr. Dyrket som helgen siden 400-tallet. Festdag 5. februar. Agatharchides, ringfjell på Månen, oppkalt etter den greske geograf og historiker Agatharkhides (omkring år 200 f.Kr.).

104 Agatharkhos, gresk maler fra Samos, levde på 400-

tallet f.Kr. Utførte scenedekorasjonerbl.a. til Aiskhylos' og Sofokles' skuespill. En av banebryterne for perspektivisk illusjonistisk fremstillingsmåte. Agathis, bartreslekt i kransgranfamilien, Araucariaceae, ca. 20 arter på New Zealand, Australia og i Sørøst-Asia. Bladene er flate, avlangt lansettformede og ligner ikke barnåler. Kongleskjellene faller av når de er modne. Vingete frø, som spres med vinden. Se ► kaurifuru. Agathokles, 361-289 f.Kr., tyrann med folkelig basis i Syrakus. Slo seg opp som grekernes fører mot karthagisk ekspansjon, og truet en stund Karthago selv. Tok kongetittel i 304.1 sitt testamente «gjen­ opprettet han Syrakus' frihet», men det fortsatte med anarki. Den siste lederskikkelse blant grekerne i vest. Agathon, omkring 445-401 f.Kr., gresk tragiker fra Athen. Han feires i Platons Symposion for sin drama­ tiske seier i 416. Også venn av Evripides og Sokrates. Tok ikke sitt stoff fra mytologien, men skapte det selv. Agathon [agatå], pseudonym brukt av Henri Massis og Alfred de Tarde i intervjusamlingen L'Esprit de la nouvelle Sorbonne (1911). Samlingen er et kraftig oppgjør med positivismen, og et vitnesbyrd om de sterke konservative, patriotiske og katolske krefter som i tiden etter Dreyfus-saken gjorde seg gjeldende i fransk åndsliv. Agathos Daimon (av gr. 'den gode ånd'), i gammel gresk religion et guddommelig vesen (i mytologien skjebnegudinnen Tyches ektemake), ofte fremstilt i slangeskikkelse; fikk etter endt måltid drikkoffer for rikdom og helse. agathyrser. oldtidsfolk (50-tallet f.Kr.) i Transilvania (Romania). Herodot (IV, 104) forteller at de var bløtaktige, bar smykker av gull, og at de hadde kvinnefellesskap for at alle skulle føle seg som slekt­ ninger og ikke nære fiendtlige følelser. agatologi (av gr. 'god' og -logi), læren om det høyes­ te gode, en del av etikken. Agatunet, fredet tun i Hardanger, se ►Aga. Agave. i gresk mytologi datter av Kadmos; i bakkantisk vanvidd rev hun i hjel sin sønn Penthevs. Agave, planteslekt i agavefamilien med 300 arter i tropisk Amerika, især i Mexico. Bladene sitter i rosett, de er kjøttfulle, tykke og stive og kan bli et par meter lange. Blomsterstandene minner om

telefonstolper, de kan hos enkelte arter bli 20-30 m høye. Den mest kjente arten er A. americana. Alt i 1560årene ble den overført fra Mexico til middelhavslan­ dene der den har spredt seg og er blitt helt naturali­ sert. I Mexico blomstrer den oftest i 5-10-årsalderen, i drivhus og botaniske hager i Europa kan det deri­ mot gå 50-60 år før den blomstrer, derav navnet «den hundreårige aloe». Etter blomstring og fruktsetning dør planten. Bruk. Agave har et vidt bruksområde. Bladene bru­ kes til mat eller til taktekking, basttrevlene til tråd, tauverk og matter, og av blomsterstenglene ble det tidligere laget spyd og andre våpen, av bladtornene pilespisser. Av flere A^rzve-arter lages ► pulque, en alkoholhol­ dig drikk som oppstår ved spontangjæring av den sukkerholdige saften fra plantene som kalles ►aguamiel. Brennevinene ►mescal og ►tequila lages ved destillering av pulque. agavefamilien, Agavaceae, enfrøbladet plantefamilie med mer enn 200 arter i tropiske og subtropiske strøk, særlig i ørken- og halvørkenområder i Ameri­ ka. Sparsomt grenete trær og busker, eller lavere, nesten urteaktige planter med knollformede steng­ ler. Blad oftest smale og læraktige, eller sukkulente, i rosett. Viktige slekter er t-Agave, *Cordyline, *Dracaena og ► Yucca. Tidligere regnet som del av den vidt definerte liljefamilien. Systematisk plassering, se Nøkkelbindets tabell Planteriket. agba, tola, Gossweilerodendron balsamiferum, løvtreart i erteblomstfamilien fra Vest-Afrika. Kjerneveden har en brungul farge, lignende teak, men med ganske store fargevariasjoner. Porene er små og virket har en jevn, tett struktur. Densitet ved 15 % fuktighet ca. 0,50 g/cm3. Styrken er noe lavere enn for gran, holdbarheten er god, og tørt virke er stabilt. Det er temmelig motstandsdyktig mot syrer. Bear­ beidingen er lett og virket brukes til mange slags snekkerarbeider, gulv, til laboratoriebenker og beholdere for kjemiske væsker. Egnet også til kryssfinér. AGC (av eng. Automatic Gain Control), automatisk forsterkningskontroll, brukes særlig i radio- og fjernsynsmottagere hvor styrken på innkommende signaler kan variere sterkt, f.eks. når man skifter fra én kanal til en annen, ved varierende vær- og ionosfæriske forhold, og i mobile systemer. Bruk av AGC gjør at man kan unngå overstyring av etterfølgende trinn i en mottager og holde nivået på utgangen stabilt.

Agat. Planslipt agatknoll.

Agave. Blomstrende Agave americana.

AGDER ENERGI

105

Agdenes, kommune i Sør-Trøndelag fylke, sørvest

for den ytre del av Trondheimsfjorden, strekker seg fra Ingdalen i øst til Verrafjorden i vest. Dessuten hører øypartiet Leksan øst for Hitra med til kommu­ nen. Den nåværende kommunen ble i hovedsak dannet 1964 ved sammenslåing av Lensvik kommune, indre del av Agdenes kommune og Ingdalen krets av tidligere Stadsbygd kommune. 1995 ble det meste av området vest for Verrafjorden overført til Snillfjord kommune. Natur. Landskapet består av kollete åser skilt av små daler og vann. Berggrunnen består i nordvest av diorittiske gneiser, i sørøst av gneiser og glimmerskifere, mens det i et mellomparti nordvest for Lensvik erbasaltiske vulkanbergarter. I sistnevnte område finner vi kommunens høyeste topp, Hestgrovheia, på 656 moh. Bosetning. Bebyggelsen er spredt langs fjordsidene og i de nedre deler av smådalene med en konsentra­ sjon i bygda Lensvika hvor tettstedet Selbekken med 409 innb. (2002) ligger. Selbekken er administra­ sjonssenter med kommunale kontorer, forretninger og skoler. Også sørvest for Agdenes fyr er bosetnin­ gen tettere. På Leksan-øyene er det bare noen få bosatte. Næringsliv. Jordbruk er viktigste næringsvei. 30 % av den dyrkede jorden brukes til åker, særlig bygg og poteter, og 70 % er eng og beite. Jordbær er en spesialitet i Lensvik. En annen viktig næringsgren er pelsdyroppdrett. Det avvirkes trevirke for salg til skurlast og tremasse. Det spesielle kilenotfiske etter

laks har vært en viktig binæring, men spiller nå en mindre rolle. Kommunen har lite industri utenom et båtbyggeri. Samferdsel. Agdenes har veiforbindelse til Orkanger og videre til Trondheim (77 km fra Selbekken, langs Rv. 710/E 39). Fra Selbekken er det daglig hurtigbåtforbindelse til Trondheim, og det er fergeforbin­ delse over Trondheimsfjorden fra Valset til Brekstad på Fosenhalvøya (Rv. 710). Offentlige institusjoner. Agdenes svarer til Agdenes sogn i Agdenes prestegjeld, Orkdal prosti i Nidaros bispedømme, Agdenes utgjør sammen med Orkdal et lensmannsdistrikt i Sør-Trøndelag politidistrikt og hører under Orkdal tingrett. Agdenes fyr ble nedlagt 1984. Historikk og kultur. Like vest for Agdenes fyr kan man se restene etter moloen og kirken som Øystein Magnusson (ca. 1088-1123) lot bygge. Mange pilegrimer gikk i land her for å unngå den sterke strømmen i Trondheimsfjorden. Stedet heter ennå Hamn. Kommunevåpenet. Våpenet (godkjent 1991) har et rødt skjoldhode mot en bakgrunn av hermelin. Hermelin symboliserer tradisjonelt det kongelige, men henspiller også på pelsdyrnæringen i kommu­ nen. Navnet Agdenes kommer av norrønt Agdanes; første ledd har visstnok samme opprinnelse som Aga og Agder, av norrønt pgd, være skarp, dvs. landet som stikker ut i havet. Litt.: Singstad, J.: Lensvikboka, 1949. Agdenes festning, Rissa kommune, Sør-Trøndelag, anlagt 1895-1900 til sikring av innløpet til Trond­ heim. Bestod av de tre fortene Hysnes og Brettingen på fjordens østside, og Hambåra på vestsiden. Beteg­ nelsen Agdenes festning brukes ikke lenger. Stridsanleggene består nå av et moderne 12 cm kystbatteri på Kråkvåg fort og Sørviknes torpedobatteri. Agdenes festning var 1940 satt opp med ca. '/4 av full krigsstyrke. Tyske sjøstridskrefter forserte fest­ ningen natten 8.-9. april og erobret den etter kort­ varig kamp. Utbygd av tyskerne under okkupasjo­ nen, og utbygd og modernisert i siste halvdel av 1960-årene. Allerede i 1814 ble det anlagt et batteri ved Agdenes, og i sagaen heter det at Håkon Håkonsson lot anlegge «et virke» på Agdeneset. Litt.: Jakobsen, E.: Festningen ved havet, 1997. Agdenes fyr, fyr i Agdenes kommune, Sør-Trønde­ lag, på fastlandet ytterst i Trondhjemsfjorden. Opp­ rettet 1804, fikk i 1956 et 14 m høyt firkantet be-

tongtårn. Ble nedlagt 1984 og erstattet av en elek­ trisk fyrlykt på Ringflua, 600 m øst for det opprinnelige fyret. Agder, landsdel mellom Rogaland fylke i vest og Telemark fylke i øst, delt i de to fylkene Vest-Agder og Aust-Agder. Agder bispedømme omfatter foruten disse to fylkene også Telemark, Agder lagdømme de samme tre fylkene med tillegg av Vestfold. Agder var opprinnelig navnet på kyststrekningen fra munningen av elven Sira i vest til Gjernestangen mellom Risør og Kragerø i øst. Her går også de nåværende fylkesgrenser mot henholdsvis Rogaland og Telemark. Folket i Agder ble kalt egder (egdir). De to Agder-fylkene omtales i dag ofte som ►Sørlandet, selv om denne betegnelsen, som første gang ble brukt i 1902, først ble brukt om kyststrekningene i de to fylkene. Navnet Agder (norrønt Agdir) har usikker tolkning; det kan være en avledning av pgd, 'være skarp', altså 'landet som stikker ut i havet'. Etter en annen opp­ fatning henger navnet sammen med norrønt agi, 'sjøgang': 'landet ved det urolige havet'. Litt.: Agders historie, utg. av Agder historielag, 1991-, 3 b.; Andreassen, B. m.fl.: Agder-bibliografien, 1983-, 3 b.; Kristiansen, A., red.: Agder, 1977. Agder, Flekkefjords Tidende, avis (uavhengig) i Flekkefjord, grunnlagt 1877. Utkommer 3 ganger ukentlig. Opplag 2002: 8300. Agder bispedømme, til 1919 Kristiansand stift, opp­ rettet 1682 da Stavanger bispestol ble flyttet til Kristiansand. Etter at Rogaland fylke i 1925 ble utskilt som et eget Stavanger-bispedømme, omfatter Agder bispedømme Telemark, Aust-Agder og VestAgder fylker; ca. 347 300 medlemmer. Bispedøm­ met er delt i 12 prostier, 67 prestegjeld og 147 sogn/ menigheter (2003). Biskop (fra 1998): Olav Skjevesland. Litt.: Bolling, R.: Kyrkjeliv i Christianssands stift i attande hundreåret, 1947. Agder distriktshøgskole. Kristiansand, opprettet 1969, i 1994 innlemmet i ► Høgskolen i Agder. Agder Energi AS, Kristiansand, energiselskap etablert 2000 ved sammenslutning av Aust-Agder Energi, Vest-Agder Energi og Kristiansand Energiverk; eies av Statkraft (45,5 %) og Agder-kommunene. Blant Norges største kraftselskap og eier og driver rundt 18 000 km kraftlinjer og 30 vannkraftverk med en samlet produksjonskapasitet på ca. 8 TWh (2004). Gjennom datterselskaper og tilknyttede selskaper

Agdenes. Kulturlandskap med Litjvatnet og Storvatnet ved Mølnbukt i bakgrunnen.

AGDERFORSKNING

106

engasjert i utviklingen av fjernvarme, fiberkommunikasjon, vindkraft og biobrenselanlegg. Dattersel­ skapet LOS er et av landets største kraftomsetningsselskap med rundt 150 000 kunder. Agderforskning, Kristiansand, forskningsstiftelse opprettet 1985 for å formidle, administrere og koor­ dinere forsknings- og utviklingsoppdrag innen ulike fagfelt, samt å knytte kontakt mellom brukere og forsknings- og utviklingsmiljøer i regionen, bl.a. Høgskolen i Agder, næringsliv og offentlig sektor. Agder lagdømme, omfatter fylkene Vestfold, Tele­ mark, Aust-Agder og Vest-Agder. Sete i Skien. Agder naturmuseum og botaniske hage, Gimlemoen, Kristiansand; etablert 1828 (tidl. Kristiansand Muse­ um). Museet viser utviklingen av sørlandsnaturen fra istid til nåtid og fra hav til høyfjell. Museet har også en mineralutstilling og landsdelens eneste botaniske hage.

Agbcrpoøten Agderposten, dagsavis i Arendal, grunnlagt 1874. Avisen dekker hovedsakelig Aust-Agder fylke, og har lokalredaksjoner i Risør, Tvedestrand, Grimstad, Kristiansand, Valle, Birkenes og Åmli. Avisen var Venstre-avis frem til partisplittelsen 1972, deretter fulgte den en tid Det nye Folkepartiet, for så å følge en uavhengig liberal linje. Nettavisen Agderposten: interaktiv (www.agderposten.no) startet 1998. Redaktør: Stein Gauslaa. Opplag 2002: ca. 25 300. Agder Teater, etablert 1991, regionteater for Agder­ fylkene fra 1995. Teateret har hovedbase i Kristian­ sand, der det disponerer 3 scener i kulturhuset. I tillegg kommer utendørsscenen i Fjæreheia ved Grimstad, der det er blitt spilt sommerforestillinger fra 1993; utbygd, modernisert og formelt tilknyttet teateret 1999. Teateret har også arrangert en inter­ nasjonal figurteaterfestival. Teatersjef fra 1995 er Gunnar Grimstad. Agdestein, Simen, f. 15. mai 1967 i Oslo, norsk sjakkspiller, Norges høyest rankede spiller gjennom tidene per 2003. Internasjonal mester fra 1983, stormester fra 1985 (den gang verdens yngste). Som junior EM-sølv 1983 og VM-sølv 1986. Vant 1985 en soneturnering i VM-kvalifiseringen og ble nr. 6 i intersoneturneringen. I 1989 blant de 20 beste spillerne på verdensrankingen. I enkeltpartier har han bl.a. beseiret verdensmestrene Boris Spasskij og Anatolij Karpov. Som senior 3 nordiske (1985, 1989, 1992) og 6 norske mesterskap (1982, 1986, 198889, 2000, 2002). Klubber: Norges Toppidrettsgymnas; Oslo Schakselskap; Asker Schakklubb. Også dyktig fotballspiller med 8 A-landskamper. Klubb: SK Lyn, Oslo. Litt.: NBL 2. utg. age, ærefrykt, respekt, frykt. Som verb: sette skrekk i. age before beauty [eids bifå: bju:ti] (eng.), alder (går) foran skjønnhet; uttrykket tidligst funnet i Leans Collecteanal (1903). Age d’or, L', spillefilm i regi av Luis Buhuel, se ►Gull­ alderen. Agee, James [eidsi], 1909-55, amerikansk forfatter. Utgav diktsamlingen PermitMe Voyage (1934) to år etter eksamen ved Harvard. Var medarbeider i bladene Fortune og Time, men Fortune nektet å trykke hans beretning om leilendingenes kår i 1930årenes Alabama. Den ble da utgitt i bokform som Let Us Now Praise Famous Men (1941), med fotografier av Walker Evans. Etter den korte Morning Watch (1951) kom romanen A Death in the Family (1955), som bygger på Agees barndomsminner fra Tennessee. En fin innsikt i hans personlighet gir den posthume Letters to Father Flye (1962). Agee regnes som USAs første betydelige filmkritiker, og skrev bl.a. manus-

Simen Agdestein under norgesmesterskapet i sjakk 1998.

kriptet til filmen The Night of the Hunter (1955; regi Charles Laughton). Kritikker og filmmanus utgitt posthumt i Agee on Film (2bd., 1958 og 1963). Ageladas, gresk billedhugger, levde i Argos, omkring 500 f.Kr., Utførte en rekke verker i bronse, men de er gått tapt. Han skal ha vært lærer for Feidias, Myron og Polykleitos. Agen [332], by i sørvestlige Frankrike, Aquitaine, hovedstad i departementet Lot-et-Garonne, ved høyre bredd av Garonne; 32 600 innb. (2002). Handel med frukt og grønnsaker, næringsmiddelin­ dustri. Bispesete siden 300-tallet. Store ruiner fra romernes Aginnum. Age na, 0 Centauri, nest klareste stjerne i Kentauren, farge blå, størrelsesklasse 0,7. Agena, øverste trinn i amerikansk bærerakettkombinasjon med Thor eller Atlas som grunntrinn. Benyttet siden 1959 ved oppskyting av en rekke militære satellitter samt sivile satellitter og romson­ der. Dessuten anvendt som mål-romfartøy for de fleste møte- og sammenkoblingsoperasjoner i Gemini-programmet. Agence France-Presse [ajas fråspres], AFP, Paris, fransk nyhetsbyrå, opprettet 1944. AFP er særlig etter 1957 bygd opp til å bli et av verdens ledende nyhetsbyråer med omkring 1500 faste korrespon­ denter spredt over hele kloden. Byrået har også en omfattende billedtjeneste. Historikk. AFP regner seg som en direkte viderefø­ ring av ► Agence Havas og ble også fra starten av dre­ vet av tidligere medarbeidere i dette byrå. AFP ble opprettet ved Frankrikes frigjøring 1944 gjennom et provisorisk regjeringsdekret som knyttet det intimt til staten. Da den franske presse ikke selv var finan­ sielt sterk nok til å opprettholde et internasjonalt nyhetsbyrå, fikk AFP store bidrag over statsbudsjet­ tet. I 1957 ble AFPs status radikalt endret. Den øverste ledelse ble lagt i hendene på et råd hvorav pressen utpeker flertallet. Agence Havas [ajas avas], fransk nyhetsbyrå, grunn­ lagt 1835 av Charles Louis Havas (1785-1858); verdens første nyhetsbyrå i moderne forstand. Den første tiden formidlet Agence Havas franske og inter­ nasjonale politiske og økonomiske nyheter til abon­ nenter i Frankrike, etter hvert også til kunder i utlandet. Meldingene ble opprinnelig innsamlet per post eller ved brevduer, men i takt med utbyggingen av telegrafen i 1850- og 1860-årene utviklet Agence Havas seg til å bli et internasjonalt nyhetsbyrå i egentlig forstand, delvis i samarbeid med tidens to

andre europeiske storbyråer, Reuters i London og Wolffs i Berlin. Da de tre byråene i 1869 delte ansva­ ret for verdensdekningen mellom seg, fikk Havas Italia, Spania, Frankrike og det portugisiske koloniriket. I 1857 tok Agence Havas annonseformidling opp på sitt arbeidsprogram. Byrået hevdet sin posisjon som internasjonalt nyhetsbyrå helt frem til den tyske okkupasjon av Frankrike 1940, men ble da delt i to. Storparten av nyhetsbyråets personale fortsatte virksomheten i den franske undergrunnsbevegelsen, i Nord-Afrika og i London, inntil ► Agence France-Presse ble opprettet i Paris ved frigjøringen 1944. Reklamevirk­ somheten ble ført videre under navnet Agence Havas. Havas-konsernet omfatter i dag interesser innen presse, reklame og turisme. agenda (lat. 'det som skal gjøres'), dagsorden; jfr. ►promemoria (PM), ►memorandum. Se også ► agende. Agenda, merkevarenavn på NSBs mellomdistansetog 2000-2003, forsøkt innarbeidet som et transportprodukt med egen logo og designprofil. - Se også ►NSB. agende (av lat. 'det som skal utføres'), bok med forskrifter for gudstjenesten og gudstjenstlige hand­ linger som dåp, vielse, gravferd. Ordet brukes i de tyske evangeliske kirker. Den anglikanske kirkes agende heter Book of Common Prayer, Den norske kirkes heter Gudstjeneste for Den norske kirke, se ►al­ terbok. I den romersk-katolske kirke brukes ikke ordet, fordi man her har en rekke liturgiske bøker med særskilte navn: missale (messebok), pontificale, manuale, breviarium. agenesj (av gr. genesis, 'opprinnelse'), manglende utvikling av et organ hos et foster; dysgenesi, mangel­ full utvikling. Agenor, i greske sagn konge i Tyros (Fønikia), far til bl.a. Kadmos og Evrope. Sendte Kadmos og hans brødre ut for å lete etter søsteren, som var forsvun­ net. agens (av lat. 'virkende'), årsak til en viss virkning. 1 (kjem., fys.). Legeme eller stoff som fremkaller en virkning. 2 (gram.) Subjekt som er en handlende person, agent (av lat.), mellommann, utsending, represen­ tant, en som opptrer el. handler på vegne av en annen, f.eks. diplomatisk agent, konsularagent, etterretningsagent, politiagent (►agent provocateur), forsikringsagent (assuranseagent), salgsagent. handelsagent, selvstendig næringsdrivende som i en annens navn (hovedmannen) og for dennes regning på vilkår fastsatt i kontrakt forbereder salg eller kjøp, tar opp bestillinger eller innhenter kjøpetilbud. Dersom det er avtalt med hovedmannen, kan en agent også slutte bindende salg. Se ►handelsagentur. agent orange [eidsant årinds] (eng.), ugressmiddel bestående av like deler 2,4-D (2,4-diklorfenoksyeddiksyre) og 2,4,5-T (2,4,5-triklorfenoksyeddiksyre). Brukt bl.a. under Vietnam-krigen der amerikanerne sprøytet middelet over store jord- og skogområder for å drepe vegetasjonen. Agent orange regnes som en miljøgift. agent provocateur [33a pråvåkatør] (fr.), person som har i oppdrag av politiet å tre i kontakt med mistenk­ te personer og forlede (provosere) dem til kompro­ mitterende handlinger eller uttalelser, som kan føre til deres pågripelse. I rettsstater ansees bruken av agents provocateurs allment som forkastelig. agentur (av lat.), en agents virksomhet, hans rett til å representere et handelshus (prinsipal, hovedmann); også en agents forretning. Ager, Waldemar Theodor, 1869-1941, norsk-amerikansk forfatter og redaktør. Utvandret 1885 til USA, kom først til Chicago og ble med i avholdsarbeidet. Etter å ha redigert Templarbladet der i tre år kom han i 1892 til Eau Clair, Wisconsin, der han fra 1896 til

AGGLUTINERENDE SPRÅK

107

sin død redigerte ukeavisen Reform, som han gjorde lii organ for sine to hovedsaker: avholdsarbeidet og arbeidet for en selvstendig norsk kultur i Amerika. Han var medstifter av Det norske selskab i Amerika, og redigerte dets Kvartalskrift 1905-22. Hans første bok, På drikkeondets konto (1894), er en samling konvensjonelle fortellinger og dikt til bruk i avholds­ arbeidet, men i de mange novellesamlingene og romanene som fulgte, og som alle kom ut på norsk i USA, kom det litterære mer i forgrunnen. Han slo igjennom med romanen Kristus for Pilatus, som ble utgitt i Minneapolis i 1910 og i Kristiania året etter som Presten Conrad Walther Welde. Mens romanene På veien til smeltepotten (1917) og Gamlelandets sønner (1926) gir skildringer av immigrantmiljøet, har hans siste bok, Hundeøine (1929), et mer allmennmennes­ kelig tema, og med den oppnådde Ager både å bli utgitt i Norge og i oversettelse på et av de store New York-forlagene, I SitAlone (1931). En samling av hans essayer er oversatt og utgitt av O. Lovoll i Cultural Pluralism versus Assimilation (1977). Litt.: Haugen, E.: Immigrant idealist, 1989; NBL 2. utg.; Øverland, O.: The western home: a literary history of Norwegian America, 1996. Ageratum, planteslekt i kurvplantefamilien med ca. 60 arter i tropisk Amerika. Her i landet dyrkes ►blåkurv, A. houstonianum, som prydplante i hager. Agerby, Aksel, 1889-1942, dansk komponist og organist, gjorde et betydelig arbeid som formann for Det Unge Tonekunstnerselskab fra 1929 til sin død. Komponerte fiolinstykker og sanger; mest kjent er Jeg er havren (1916) til Jeppe Aakjærs dikt. agere (av lat.), handle, virke, utføre; spille en rolle, opptre som, skape seg. Agerholt, Anna Caspari, 1892-1943, norsk kvinne­ sakskvinne, født i Oslo. Cand.philol. 1917, 1931-40 leder av ►Norske kvinners nasjonalråds sosialskole. Utgav 1937 det grunnleggende verk Den norske kvinnebevegelses historie. Litt.: NBL 2 utg. ager publicus (lat. 'offentlig mark'), romernes beteg­ nelse på den jord som tilhørte staten. Oppstod i forbindelse med de romerske erobringskriger, og ble dels overlatt de gamle eiere til bruk, dels solgt eller forpaktet. Etter hvert ble det meste samlet på enkel­ te rikmenns hender. Ved de såkalte leges agrariae, jordlover, søkte man å begrense hva den enkelte kunne disponere av ager publicus. Se Tiberius Sempronius ►Gracchus. Agerod, boplassområde i Sverige, nær Ringsjon i Skåne, fra eldre steinalder. Kultursjiktene er rike på redskaper av flint, hom og bein. Agesandros, greske billedhuggere. Agesandros fra Antiokhia, har muligens laget den berømte skulpturen Venus fra Milo (Louvre). Agesandros fra Rhodos, levde på 100-tallet f.Kr. Utførte sm.m. Athenodoros og Polydoros Laokoongruppen, som i antikken ble ført til Roma. Gjenfunnet der 1506. Finnes nå i Vatikanet. Agesilaos, 444-360 f.Kr., konge i Sparta fra 399, sønn av Arkhidamos 2. Kjempet for de greske bye­ nes uavhengighet av perserne i Lilleasia; etter neder­ lag der befestet han Spartas makt i Hellas i slaget ved Koroneia mot Athen, Korint, Argos ogTheben. Tross konsekvent maktpolitikk tapte Sparta terreng til Theben, og Agesilaos ble endelig beseiret av thebanerne under Epameinondas ved Mantineia i 362. Han dro deretter med en hær til Egypt for å vinne nye pengemidler til krigen i Hellas; på hjemveien døde han. Hans beundrer Xenofon har skrevet hans biografi; også biografi av Plutark (overs, av H. Mørland: Livsskildringer med sammenligning, bd. 2 (1967)). ageusi (av gr.), manglende smakssans. Agfa-Gevaert [agfa-ge:vErt], Mortsel ved Antwerpen, belgisk fotografisk industriselskap opprettet 1964

Aggersborg. Rekonstruksjonstegning av Aggersborg-anlegget.

ved sammenslutning av tyske Agfa og belgiske Gevaert Photo-Producten. Produserer fotografisk film og utstyr, fotokopieringssystemer, medisinsk utstyr innen ultralyd og røntgen m.m. Omsetning nesten 5 mrd. euro og rundt 19 000 ansatte (2002). Historikk. Agfa ble grunnlagt 1867 som Aktiengesellschaftfur Anilinfabrikation (derav navnet) og produ­ serte filmfremkaller fra 1897 og film fra 1908. Agfa var 1925-45 en del av LG. ►Farbenindustrie og fra 1952 datterselskap til ►Bayer AG, en av Farbenindustries etterfølgere. Gevaert har røtter tilbake til 1890, da Lieven Gevaert (1868-1935) begynte fremstilling av fotopapir i Antwerpen. Fusjonen mellom Agfa og Gevaert 1964 var den første store europeiske fusjon med sikte på å ta opp kampen med amerikanske og japanske selskaper. AgfaGevaert var 1981-99 et heleid datterselskap av Bayer AG, som fortsatte som største enkelteier til 2002. Aggada (hebr. 'fortelling'), jødisk religiøst fortellerstoff, samlebetegnelse for den delen av den rabbinske litteraturen som ikke omhandler lover og for­ pliktelser (se ►halakha). Aggada-litteraturen omfat­ ter bl.a. fortellinger om bibelske personer, legender, lignelser, parabler og aforismer og fokuserer spesielt på etiske, moralske og filosofiske problemstillinger. Den utgjør en viktig del av både ►Talmud og ►Midrash-litteraturen. Agger, Knud, 1895-1973, dansk maler. Utdannet som arkitekt, som maler selvlært. Han skildret i et ly­ risk, naturalistisk formspråk hverdagsmotiver som familien i huset; strand- og hagemotiver og værelser med åpning ut i det fri. Aggersborg, borganlegg i Danmark, på Limfjordens nordside, Jylland, datert til ca. 980 og knyttet til Harald Blåtanns rikssamling, nå praktisk talt utslet­ tet. Anlegget var omgitt av en ca. 3 m høy ringvoll, og hadde et tverrmål på 240-285 m (indre og ytre mål). Som i ►Trelleborg antas romerfoten (29,5 cm) å ha vært anvendt som måleenhet. Det indre områ­ de har vært delt i fire kvadranter ved to hovedgater (nord-sør og øst-vest), som har endt ved ringvollens fire porter. I kvadrantene har ligget 48 hus av Trelleborg-type, fordelt på 12 karreer. Husenes lengde har vært 32,45 m (ca. 110 romerfot). I skjæringspunktet for hovedgatene fantes en sentralplass, markert med fire store stolpehull, kanskje til et vakttårn. Agger tange, sandtange i Danmark, mellom Limfjorden og Vesterhavet, 10 km lang og 3 km bred. Dan­ net omkring år 1100, før denne tid var passasjen mellom Limfjorden og Vesterhavet åpen. Tangen ble flere ganger på 1700- og 1800-tallet gjennombrudt av stormflod. Etter en slik stormflod i 1862 ble Thyborøn Kanal dannet, senere sikret med forbygninger. Thyborøn havn anlagt 1915-18. Agger tange

beskyttes i dag av store forbygninger og diker etter nederlandsk mønster. aggiornamento [addsårnamentå] (it. 'ajourføring'), et ord som pavene Johannes 23 og Paul 6 hyppig brukte om et hovedmål for det annet Vatikankonsil, nemlig å fornye kirkens indre liv og ytre struktur slik at dens tidløse budskap kan nå frem til vår tids mennesker. agglomerat (av lat.), sammenhopet masse, ansam­ ling. • (geol.) Bergart dannet av blokker og stein slynget ut fra vulkaner. agglomerere, hope sammen. agglomerering (av lat.), sammenballing, føyning av små faste partikler sammen til større. Agglomerering brukes særlig i metallurgiske operasjoner for å overføre finmalt malm (slig) til en stykkstørrelse egnet for påsats på smelteover. Agglomerering kan foregå ved ►sintring, som innbefatter oppvarming til høy temperatur, ved ►brikettering, der det findelte materiale presses til briketter (eventuelt med binde­ middel), eller ved ►pelletisering av finkornet, fuktig materiale ved sammenballing i roterende trommel. I maling, plastdispersjoner, gummilatekser o.l. opptrer av og til en uønsket agglomerering av partikler til større korn eller klumper. agglutinasjon (av lat. Time sammen'), sammenklebing, sammenliming. • (med.) Sammenklumping av partikler, f.eks. celler eller bakterier, i en oppslemming. Agglutinasjon brukes ofte om sammenklumping av røde og hvite blodceller. Den er en viktig reaksjon i ►serologi, læren om immunreaksjoner i blodserum, og skyldes forekomsten av ►antistoffer. Blodserum fra mennesker og dyr kan inneholde antistoffer, som i denne sammenheng kalles agglutininer, som kan klebe sammen organiske partikler som bakterier eller røde blodceller. Slike antistoffer kan opptre under visse infeksjoner, f.eks. tyfoidfe­ ber, og kan da klebe sammen bakterier av samme art som de som fremkalte infeksjonen (f.eks. tyfoidfeberbakterier), men ikke andre bakterier. Agglutinasjon kan også finnes hos friske personer. Dette er f.eks. tilfelle med de såkalte normale isohemagglutininer, antistoffer som kan lime sammeii blodceller av en annen type enn de som finnes hos den person blodserumet kommer fra (serum fra en person av blodgruppe A agglutinerer blodceller fra en person av blodgruppe B). Reaksjonen skyldes at agglutininene er spesielt tilpasset kjemiske stoffer, ►antigener, i en enkelt sort bakterier eller i blodcel­ ler av en bestemt blodgruppe - de er spesifikke. Reaksjonen er et verdifullt diagnostisk hjelpemid­ del som kan brukes til 1) å finne ut om en person har en gitt infeksjonssykdom ved å undersøke om han har dannet antistoffer som agglutinerer den tilsvarende bakterie (f.eks. tyfoidfeberbakterier), 2) å identifisere bakterier ved å undersøke om de blir agglutinert av agglutininer rettet mot kjente bakte­ rier, 3) å bestemme en persons ►blodgruppe og å finne ut om en person, f.eks. en gravid kvinne, har dannet antistoffer mot fremmede blodceller, f.eks. fra kvinnens foster. agglutinere (til agglutinasjon), lime sammen, klebe sammen. agglutinerende språk (språkv.), språk som uttrykker grammatiske forhold ved at formelementene føyes til ordets rot eller stamme. Mens ordene i isolerende språk ikke kan analyseres i mindre elementer og ikke kan undergå indre forandringer, og de forskjel­ lige formelementer i fusjonerende språk smelter sammen til et hele som ikke kan løses opp, kan formene i agglutinerende språk analyseres i et bestemt antall elementer som er så klare at hvert element kan sies å ha en bestemt betydning. Et godt eksempel på agglutinerende språk er tyrkisk. I

AGGRAVASJON I----------------------

___________________________________________ 108

Aggregattilstander. De fire aggregattilstandene og overgangene mellom dem. Ved å forandre temperatur og trykk kan man få overført de fleste stoffer til alle aggregattilstander. Overgangene er reversible.

tyrkisk heter «hånd» el, «i hånden» el-de, «hennes hånd» el-i, «hender» el-ler, «i hendene» el-ler-de, «hennes hender» el-ler-i. Se ►språktype. aggravasjon (av lat.), forverring, skjerping; det at man later som man er sykere enn man er. Verb: aggravere. aggregasjon (avlat, 'flokk'), samling, (opptagelse i én) forening; opphoping. aggregat (av lat.) 11 mineralogi og metallurgi en sammensatt masse av forskjellige krystallindivider. Bergarter er mineralaggregater. 2 I matematikken en mengde i mengdelæren. 3 I maskinteknikken kombinasjon av flere enkelte maskiner som er koblet sammen til et bestemt formål, f.eks. en turbin med tilkoblet dynamo til fremstilling av elektrisk strøm. Frittstående strømforsyning med (bensin)motor og vekselstrømsdynamo aggregattilstander (av lat.), grunntypene for ma­ teriens tilstand: fast, flytende, gassformig og plasma. Er materien i den faste aggregattilstand, vil både formen og volumet av et avgrenset legeme være bestemt såfremt temperaturen ikke forandres. Er stoffet flytende, vil volumet være bestemt, men ikke formen. I den gassformige aggregattilstand er både form og volum ubestemt. Karakteristisk for plasmatilstanden av en gass er at gassen er ionisert, f.eks. på grunn av høy temperatur. Ved å forandre tempera­ tur og trykk kan de fleste stoffer overføres til alle aggregattilstander. I den faste aggregattilstand er det i stoffet en regel­ messig ordning av stoffets molekyler eller atomer (krystaller), som bare utfører små bevegelser om en like vektsstilling. I vxsketilstanden er enkeltmolekylene og ordnede grupper av molekyler og atomer i uordnet bevegelse, men befinner seg i omtrent samme avstand fra hverandre som i det faste stoffet. I gasstilstanden er det en fullstendig uordnet bevegel­ se av stoffets molekyler eller atomer, og gassen fyller etter hvert alltid det rom den har til rådighet. I plasmatilstanden består gassen av enkeltatomer med eller uten elektrisk ladning og dessuten av frie elektroner som er revet vekk fra atomene. En ve­ sentlig del av stoffet i universet er i plasmatilstand. Et stoff kan eksistere i to eller tre aggregattilstander samtidig ved siden av hverandre. Dette gjelder f.eks. for is, vann og damp ved 0 °C. aggregering (av lat.), oppsamling og sammenstilling eller beregning av ulike verdier for et datasett. aggresjon (av lat. 'angripe'), angrep, fiendtlig atferd som har til hensikt å påføre smerte, skade el.l.

HOS MENNESKET

Aggresjon kan rettes mot andre personer eller objek­ ter eller mot en selv, og kan uttrykkes på mange måter og i ulike styrkegrader, fra ironiske kommen­ tarer, verbal kritikk og selvhevdelse til fysisk angrep med drap/ødeleggelse som følge. Hos mennesker viser aggresjon både til hensikten bak en handling og til selve handlingen. Handlinger som påfører andre smerte/skade behøver ikke være aggressive hvis hensikten ikke var fiendtlig (som f.eks. ved ulykker), mens en handling som ikke virker aggressiv, kan være det hvis hensikten med den er fiendtlig. Det går hos mennesker et skille mel­ lom instrumentell aggresjon, der aggressive handlin­ ger brukes som et middel til å oppnå noe ønsket, og aggresjon ved sinne, f.eks. ved provokasjon eller frustrasjon (skuffelse). Årsaker. Aggressiv atferd har som annen atferd sammensatte årsaker. De biologiske og arvelige årsaker samvirker vanligvis med sosiale og erfaringsmessige. Læring spiller sannsynligvis en betydelig rolle i utvikling av aggresjon hos mennesker. Tidlige­ re antagelser, fremsatt f.eks. av Freud, om at men­ neskelig aggresjon kan tilbakeføres til basale de­ struktive drifter (f.eks. Thanatos), har liten støtte i moderne forskning. HOS DYR

Hos dyr har en stor del av en tilsynelatende aggressiv atferd ikke som mål å påføre smerte/skade, men heller å etablere dominans ved hjelp av truende opptreden. Mange av disse atferdsformene er ritualiserte, hvilket innebærer at visning av bestemte sosiale signaler bringer den truende atferden til opphør. Årsaker. Hos dyr er aggresjon ofte utløst av situa­ sjoner som er viktige for artens overlevelse: rovdyr viser aggresjon overfor byttet; trussel mot territori­ um utløser aggresjon mot inntrenger; trussel mot den som er etablert som leder i en flokk utløser aggresjon mot utfordrer; trussel mot avkom utløser aggresjon hos mor. Aggresjon kan også utløses ved smerter, eller når dyr blir skremt. Flere sykelige tilstander kan være forbundet med aggresjon, f.eks. visse forgiftninger som påvirker nervesystemet, videre hjernesvulster og spesielle infeksjoner, f.eks. ► kugalskap (BSE). Høyt aggresjonsnivå kan også være arvelig betinget, noe det bør tas hensyn til i avlen, særlig når det gjelder hund, aggresjonsforstyrrelser, vanligvis psykiske tilstander kjennetegnet ved økt og oftest ukontrollert aggre­ sjon, irritabilitet og sinne. Slike forstyrrelser kan forekomme ved flere psykiske lidelser. De mest alvorlige forstyrrelser sees ved psykoser, påvirkning av rusmidler, ved alvorlige personlighetsforstyrrelser

og ved visse typer hjernesykdommer og skader. Ved alvorlige aggresjonsforstyrrelser som ledd i psykiske lidelser vil behandlingen oftest være en kombinasjon av psykologiske teknikker og medika­ menter (nevroleptika, psykofarmaka, antiepileptika). aggressiv (til aggresjon), pågående, angripende, aggressivitet (til aggresjon), aggressiv oppførsel, pågåenhet. aggressor (til aggresjon), angriper. Aggtelek, landsby i det nordøstlige Ungarn, kjent for sin dryppsteinshule, som med en lengde på 24 km er en av Europas lengste grotter. Den største grottehallen er 120 x 30 x 40 m. Her finnes opp til 25 m høye stalagmitter. Hulen var bebodd allerede i steinalde­ ren og det er gjort mange arkeologiske funn. Oppført på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv (List of World Heritage). agha (mongolsk aqa, 'eldre bror'), tittel utbredt fra Tyrkia til Sør-Asia. I det gamle Tyrkia bl.a. tittelen på janitsjarenes øverstbefalende. Kizlar Aghasi, 'pikenes herre', het den evnukk som hadde oppsynet med sultanens harem og hadde rang som en av de høyes­ te embetsmenn. I Iran er åqå det vanlige ordet for 'herr'. I Sør-Asia har ismaelittenes overhode tittelen Aga Khan. Agha Bozurg-moskeen, moské i Kashan i Iran. Mos­ keen og et tilstøtende skole-kompleks stammer fra annen halvdel av 1800-tallet, fra Qajar-perioden (1794-1925) da landets arkitekter tegnet en rekke storslåtte bygninger. Komplekset ansees å være et av Irans vakreste og mest storslagne byggverk. Det ble tegnet av Haj Mohammad Taghi Khanban for bønn og prekener for menigheten og undervisning av mulla Mahdi Naraghi 2, kjent som Agha Bozurg. Den store helligdommen med moskeen er i to eta­ sjer. Den nederste etasjen er på samme nivå som moskeens basseng og et område med skolens hage, der det er 12 rom på tre sider. Selve moskeen er på nivået over. Anlegget er bygd av tegl, dekorert med inskripsjoner og fajansearbeider. Moskeen har en vakker portal dekorert med mokarnaer (stalaktittliknende ornamenter) og malerier av Mohammad Bagher Qamsari, en stor kuppel og to minareter kledd med fliser i mosaikkmønster. Agha Muhammad Khan. 1742-97, iransk konge. I 1780-årene ledet han den turkmenske kadsjar-stammen til seier over det sør-iranske Zand-dynastiet og samlet Persia til en politisk enhet. 1785 gjorde han Teheran til hovedstad. Etter et seierrikt felttog til Georgia lot han seg 1795 utrope til sjah. Ble myrdet 1797, men hans etterkommere hersket i Persia til 1926. aghlabidene, arabisk fyrsteslekt i Nord-Afrika. Stamfaren, Ibrahim ibn al-Aghlab, hersket over Tripolis og Tunis etter at han ca. 800 hadde løsrevet seg fra kalifen i Bagdad. Inntok Sicilia 827; ble knekket av fatimidene fra Egypt ca. 909. agil (av lat.), rask, virksom; smidig, agilitet (til agil), smidighet; letthet. Agino-Burjatiske autonome område (Aginskij Burjatskij avtonomnyj okrug), administrativ enhet i Russ­ land, inngår også i Tsjita fylke, helt sør i Øst-Sibir; 19 000 km2 med 72 200 innb. (2002), vesentlig burjater og russere. Administrasjonssenter: Aginskoe. agio [adjå] (it.), overpris, tillegg, prisforskjell, særlig om kursforskjell på valuta. Tidligere ble agio mest brukt i betydningen positiv kursforskjell (kursge­ vinst), mens negativ kursforskjell ble betegnet med disagio (eller damno). Nå anvendes gjerne uttrykkene agiovinning og agiotap. Agip [a:dsip], fork, for it. Azienda Generale Italiana Petroli, tidligere italiensk oljeselskap, grunnlagt 1926 (statseid), aksjeselskap 1992 og fusjonert med det italienske energikonsernet ►Eni 2003. Foredling og

AGNOETER

109

markedsføring i Italia og en del andre land skjer gjennom AgipPetroli. Datterselskapet Norsk Agip AS ble etablert 1965, fra 2004 Eni Norge AS. Agis, spartanske konger. Agis 2, bror av Agesilaos, konge 427-399 f.Kr.; myndig regent og ledende spartansk hærfører i den peloponnesiske krig. Agis 4,, konge 244-241 f.Kr., reformkonge som ville gjenopplive Lykurgs gamle forfatning og gjennomfø­ re en radikal jordreform, gå til gjeldsavskrivning og øke borgernes tall. Han ble utmanøvrert og til slutt henrettet. Hans minne vokste seg stort i ettertiden, agitasjon (av lat. 'virke, bevege'), bevegelse, uro, oppegging, særlig av politisk art (valg-agitasjon). Verb: agitere. agitato [adjitatåj (it. musikkuttrykk), opprørt, urolig; agitato con passione, lidenskapelig beveget, agitator, (til agitasjon), oppvigler, urostifter; ivrig forkjemper; (tekn.), ►røreverk. agitatorisk (til agitasjon), opphissende, oppviglende; bearbeidende. agitert depresjon (av lat. 'uro' og 'nedstemthet'), sykelig nedtrykt sinnsstemning som ledsages av rastløshet, anspenthet, angst og uro. Sykdomsbildet kan variere mellom urofylt tristhet med lett rastløs­ het og svær fortvilelse (ofte angstfylt) med stor uro. Agitert depresjon forekommer oftest i eldre alder (involusjonsmelankoli), men også f.eks. ved den vanlige melankoli (melancholia agitata), se ► manisk melankolsk sinnslidelse. Agitert depresjon opptrer som regel periodisk. Behandlingen er medikamenter eller elektrostimulering. Agjet, fjell i Nord-Norge, se ►Ådjit. Aglaia, en av de tre khariter (se ► Kharis). aglajasommerfugl, Argynnis aglgja, dagsommerfuglart i familien Nymphalidae. En oransje ►perlemorsommerfugl med tallrike svarte vingeflekker og ca. 5 cm vingespenn. Vanlig på enger, særlig i skogtrakter, nord til Finnmark. Flyr fra juli til august. Larvene lever på fioler. Aglaonema, planteslekt i myrkonglefamilien, 21 arter i det indomalayiske område. Flere arter er populære dekorasjonsplanter i veksthus og grøntan­ legg. Den sørøstasiatiske sumpplanten A. simplex, 'malaysisk sverdplante', er mye brukt som akvarieplante. Den tåler å stå i neddykket tilstand en tid, men liker seg best i fuktig klima på land. Agle, tettbebyggelse i Snåsa kommune, Nord-Trøndelag, nordøst for tettstedet Snåsa. Stasjon på Nord­ landsbanen. Herfra går fjellvei (Presteveien) østover til Gressåmoen nasjonalpark. agn, lokkemat for fisk og andre sjødyr til krok (snø­ re, bakke, line) eller teine. Agn virker ved sin lukt eller smak, og nesten hva som helst kan brukes: annen fisk, muslinger, krepsdyr, meitemark o.l. Vanlig brukt ved snøre- og linefiske i Norge er fersk eller fryst sild, lodde, makrell, sil eller annen små­ fisk, agnskjell (oskjell), blåskjell, reker, fjæremakk, akkar. Beite, flue, gummimakk, sluk og pilk lokker ved sitt utseende og er ikke egentlig agn. Det er forbudt å bruke levende småfisk som agn. Agn som har til hensikt å samle fisken rundt båten, kalles ► flu. agn (bot.), se ►agner. Agnar, mannsnavn, norrønt Agnarr; trolig av nor­ rønt agi: 'strid, fare'; og harjar: 'stridsmann, kriger'. Navnedag 21. juni. Agnar, norrønt Agnarr, ►Friggs fostersønn, sønn av Kong Raudung. Ifølge ►Grimnesmål ble han sveket av sin bror, men ble gjenfødt i sin brorsønn. agnater (av lat.), slektninger som i mannslinje har felles stamfar, mens kognater er slektninger som gjennom ett eller flere kvinneledd nedstammer fra samme person. I antropologi er kognater blitt brukt som angivelse for bilateralt slektskap, altså der

slektskap regnes gjennom både mors- og farslinjen; se ►kognater. Den eldste romerrett kjente bare agnatenes arverett. Senere ble forskjellen mellom agnater og kognater uten betydning. Med agnatisk suksesjon menes at den som skal etterfølge (sukse­ dere) en annen i en rettighet, må være beslektet med denne i mannslinje. Ved agnatisk-kognatisk suksesjon går en mannlig arving foran en kvinnelig, og en agnat er fortrinnsberettiget fremfor en kognatisk slektning, men den avskjærer verken kvinner eller mannlige kognater fra å oppnå rettighetene. Agnatisk suksesjon spiller etter norsk rett ingen rolle når det gjelder arveretten. Heller ikke i odels- eller åsetesretten skilles det lenger mellom mannlige og kvinnelige rettighetshavere. Tidligere var tronfølgen agnatisk i de fleste land, i Norge frem til 1990. Se ►arvefølge. Agnatha (av gr. nektende a og 'kjeve'), overklasse av virveldyr, se ►rundmunner og ►urfisk. agnati (av gr. nektende a og 'kjeve'), medfødt mang­ lende underkjeve. agnbøk, Carpinus betulus, tre i hasselfamilien. Opptil 20 m høyt. Hann- og hunnblomster på samme tre (sambu). Bladene ligner almeblad, de er skarpt sagtakket og ligger tett inntil kvisten. Frukten er en liten nøtt omgitt av en trefliket hams med lang, bladlignende midtflik. Agnbøk vokser vilt i Danmark og Sør-Sverige, i Norge er den ofte plantet i hager og parker nord til Trondheim. Veden er lys og hard uten farget kjerneved. Går også under betegnelsen hvitbøk. Agnbøk har ved 1 5 % fuktighet en densitet på 0,83 g/cm3. Veden er vanskelig å bearbeide og krymper og sveller sterkt. Holdbarheten mot slitasje er god, og agnbøk brukes til f.eks. vevskytler og høvelsåler. Agnbøk kan også brukes om slekten Carpinus. Navnet agnbøk er av nedertysk hagenboke; første leddet er beslektet med hage som innhegning, agnbørste (bot.), annen betegnelse på ►snerp. Agne, svensk sagnkonge av Ynglingeætten, sønn av Dag. Ifølge Ynglingatal og sagaen herjet Agne i Finland, drepte kong Froste og røvet hans datter Skjalv, som hevnet seg og hengte ham i hans store halsring av gull. Stedet der liket hans ble brent, ble kalt Agnafit, og ligger nær Stockholm. Agnelli, Giovanni [anjeli], 1921-2003, italiensk industrileder, sønnesønn av Fiat-fabrikkens grunn­ legger Giovanni Agnelli (1866-1945). Agnelli var president (styreformann) i Fiat-konsernet 1966-94 og bygde det opp til å bli en av Europas største bilprodusenter. Var en foregangsmann når det gjaldt å etablere produksjonssamarbeid med bedrifter i andre land. Før sin død opprettet Agnelli et galleri til visning av sin og sin kones private kunstsamling, Pinacoteca Giovanni e Marella Agnelli. Det ligger på toppen av den ombygde Lingotto-fabrikken i Torino, der det tidligere var testbane for Fiat-biler. Den lille smykkeskrin-liknende galleribygningen ble tegnet av Renzo ► Piano. Agnelli-familien har fortsatt (2004) kontrollerende eierinteresser (39 %) i Fiat-konsernet. Broren Umberto Agnelli (1934) var konsernets visepresident 93 1976og president 2003-04. Agneni, Eugenio [anjeni], 1819-88, italiensk maler, utførte betydelige dekorative arbeider, bl.a. i Quirinalet, Roma, i domkirken i Savona og i Louvre, Paris. Malte også motiver fra revolusjonen 1848 og fra Garibaldis felttog til Tirol 1866, dessuten en rekke portretter. agner (bot.), små hinneaktige eller skjellformede høyblad i småaksene hos gress og i kurvene hos en del kurvplanter. Agnes, tettbebyggelse i Larvik kommune, Vestfold, på vestsiden av Larviksfjorden rett nord for Stavern, del av Stavern tettsted. Agnes Fabrikker A/S (spon­ plater). Navnet kommer muligens av pgd, 'være skarp', dvs. som stikker ut i havet.

Agnes, kvinnenavn av gresk agnos: 'ren, jomfruelig'.

Døpenavn i Norge fra omkring 1200. Varianter: Agnete og spansk Inez. Navnedag 21. januar. Agnes, helgen, død ca. 350, italiensk jomfru og martyr. Led ifølge legenden martyrdøden på grunn av sin avvisning av alle forsøk på å forlede henne til utukt. Hun er kyskhetens helgen og avbildes vanlig med et lam (på grunn av navnelikheten med agnus, Tam'), et palmeblad og sverd. I kirken SanfAgnese i Roma blir det hvert år på hennes festdag 21. januar velsignet to lam; ullen fra dem brukes til å lage ► pallium for nye erkebiskoper. Agnes, uekte datter av Håkon 5 Magnusson; gift med lendmannen Havtore Jonsson; mor til Jon og Sigurd Havtorsson. Agnes av Brandenburg, 1258-1304, dansk dronning, ektet 1273 Erik Glipping, etter hans død (1286) regent sammen med hertug Valdemar 4 av Sønder­ jylland, til tronarvingen Erik Menved ble myndig. Begravet i Ringsted kirke. Agnes avMeran, død 1201, fransk dronning. Da kong Filip August forstøtte sin første gemalinne, den danske prinsesse Ingeborg, og giftet seg med Agnes, grep paven inn og lyste interdikt over Frankrike. Filip August måtte ta tilbake Ingeborg; Agnes ble fjernet fra hoffet, gikk i kloster og døde snart etter. Hennes to barn ble lyst ekte av paven. Agnesi, Maria Gaetana [anjetsi], 1718-99, italiensk matematiker og filosof, fikk først undervisning av sin far. Hennes første bok i filosofien, Propositiones philosophicae, kom ut da hun var 20 år gammel. Mest kjent er hennes matematiske oversiktsverk Instituzioni analitiche (1748) som ble oversatt til fransk og engelsk. Hun ble tilbudt et professorat ved universi­ tetet i Bologna, men avslo og gikk senere inn i en nonneorden. Agnesis heks, tredjegrads kurve som danner en løkke, definert ved ligningen y2x + a2(x - a) = 0. agnestei, agnesti (folkelig forvanskning av t-Agnus Dei), gammel betegnelse på sølvkapsel til et voksstykke med bilde av Guds lam; også skuebrød med bilde av lammet. I norsk folkekunst et smykke, opprinnelig en amulett, som hører med til det gamle brudesølvet, sølvstasen som den kronede brud bærer. Smykket består av en stor sølvmynt eller medalje, i kjede og med vedheng. Agnetevisen, dansk folkevise, etter tysk forbilde, om Agnete som følger havmannen til havets bunn. Agnetevisen må være yngre enn middelalderen; den har vært sterkt utbredt og har påvirket flere diktere, bl.a. Oehlenschlåger og H. C. Andersen. Den har også vunnet innpass i norsk tradisjon og påvirket norske viser (Liti Kjersti, Margit Hjukse). Agnew, Spiro [ægnu], 1918-96, amerikansk politi­ ker (republikaner), sønn av en gresk immigrant (familienavn Anagnostopoulos). Guvernør i staten Maryland 1967-68. Valgt til USAs visepresident (under Richard Nixon) 1968 og gjenvalgt 1972, men måtte gå av okt. 1973 pga. økonomiske misligheter i sin fortid som lokalpolitiker. agnhus, lavt rom under treskegolvet i gamle låver. Agni, ildens gud i indisk mytologi, spiller en viktig rolle i den eldste (vediske) religion. Agni er både gud og selve elementet ild (samme ord som lat. ignis, 'ild'). Som uttrykk for ilden finnes Agni særlig i tre former: i Solen, i lynet, og i offerilden. Som offerild er Agni mellommann mellom mennesker og guder idet han tar imot offeret og fører det opp til gudene. Han beskrives også som gjest i hver menneskelig bolig, som seer og prest, menneskenes velgjører og venn som holder onde makter borte. agnpeter (av gr. 'ikke vite'), themistianere, kristen sekt på 500-tallet som benektet at Kristi menneske­ lige sjel var allvitende. Navnet themistianere kom­ mer av Themistios, diakon i Alexandria.

AGNON

1 10

Agnon, Samuel Josef, 1888-1970, født i Galicja,

israelsk dikter, opprinnelig familienavn Czacakes; kom til Palestina i 1907. Han begynte tidlig å skrive dikt, fortellinger og essayer på jiddisch og hebraisk. Hans senere verker er vesentlig på hebraisk, stoffet er ofte hentet fra Israel (Palestina). Agnon ble i 1930-årene en sentral skikkelse i hebraisk litteratur. Bøkene Brudeutstyr (1937) og Nattegjesten (1939) inneholder sterke inntrykk fra fødebyen Buczacz, som han besøkte i 1930, og er også vitnesbyrd om den åndelige hensykning som truet østjødedommen. Til hans mest betydningsfulle verker etter den annen verdenskrig hører TemolShilsom (1945), som skildrer forholdene under den andre innvandrings­ bølgen til Palestina (1904-15). I 1966 kom i norsk oversettelse hans roman Troskapseden og i 1968 novellesamlingen Og det krumme skal bli rett. Samlede verker utkom i 8 bind (1964-66), og i årene etter hans død utkom 7 bind ikke tidligere publiserte verker. Sammen med Nelly Sachs ble Agnon tildelt Nobelprisen i litteratur 1966. agnor (av norrønt agn og pr, 'pil'), mothake på fiskekrok, harpun eller pil. agnordaler (norrønt agnpr, 'mothake, fiskekrok'), sidedaler med retning motsatt hoveddalens. Som eksempel kan nevnes Vermas dalføre i Roms­ dal. Verma renner mot øst og sørøst før den faller ut i Rauma, som renner mot nordvest. Forklaringen til dette er at vannskillet i disse strøk en gang lå meget lenger mot nordvest enn nå, den øvre del av Raumas dalføre ved sideelva Verma hørte da til Gudbrandsdalslågens dalsystem. Pga. sitt bratte løp har Rauma senere gravd seg kraftig bakover og erobret en god del av Lågens nedbørfelt med sideelver. Agnordaler finnes også andre steder i Norge og i andre land, og er et tegn på at vannskillet har flyttet seg i vedkommende vassdrag. agnorstarr, Cgrex microglochin, flerårig art i starrfamilien, tette matter med stive strå, trådformede blad. Ett aks med hannblomstene øverst, hunnblomstene nederst, en brodd stikker ut av fruktgjemmet ved siden av arrene. Vokser på myr og fuktig beitemark på kalkrik grunn i fjellet fra Hardangervidda til Finnmark. agnoscere |-sere] (av lat.), vedkjenne seg; erkjenne riktigheten av innholdet i et dokument eller under­ skriften på en veksel. agnosi (av a- og gr. 'innsikt'), uvitenhet, ukyndighet. • (med.) Manglende eller nedsatt evne til å assosiere og bearbeide sanseinntrykk. Vanskeligheter med å forstå det man ser (visuellagnosi), hører (auditiv agnosi) eller berører (tactil agnosi) til tross for normalt syn, hørsel og berøringssans. agnostisjsme (av gr. nektende a oggnosis, 'innsikt'), det filosofiske standpunkt at hvis noe er utilgjengelig for vår erfaring, så kan man verken vite om det finnes eller vite noe om det hvis det finnes. Agnostisisme kan gjelde Gud, absolutte prinsipper, tilværel­ sens grunn og lignende problemer. Forskjellig fra ateismen, som hevder å vite at Gud ikke finnes. Begrepet stammer fra Thomas Henry Huxley. Det spilte en avgjørende rolle i 1800-tallets religionsde­ batt. Mange tenkere tok utgangspunkt i Kants resonnement om antinomisme i den såkalte «trans­ cendentale dialektikk» i Kritik der reinen Vernunft (1781), der det hevdes at klassiske metafysiske spørsmål om Gud, frihet og udødelighet ligger utenfor fornuftens kompetanseområde. I England utviklet både Spencer og Mill agnostiske former for erkjennelsesteorier i tilslutning til Hume, selv om betegnelsen først kom senere. I sin bok Language,

Agora. Fra byen Limena på Thasos i det nordlige Egeerhavet, der franske arkeologer har gravd ut byens antikke sentrum. Fra byens akropolis ser man hvordan agoraen lå sentralt i den gamle byen.

Truth and Logic (1936) gikk Ayer et skritt lenger og hevdet at alle påstander om Gud er meningsløse, også agnostikerens. Hvis «Gud» er et meningsløst ord må også setningen «kanskje Gud ikke eksiste­ rer» være meningsløs. agnostiker, person som har agnostiske oppfatninger. agnostisk, som gjelder agnostisisme. Litt.: Lightman, B.V.: The origins of agnosticism, 1987. Agnostos theos (gr.), en ukjent gud. Ifølge Apg 17,23 ff. fant Paulus et alter i Athen med innskriften «til en ukjent gud» og brukte dette som utgangspunkt for sin misjonsforkynnelse der. Denne dedikasjon i innskrifter er hittil bare funnet i flertall: «Til ukjente guder». agnskjell, forskjellige muslingarter som nyttes til agn under fiske, hos oss vanlig blåskjell og oskjell. Agnus Dei (lat. 'Guds lam'). 1 Bibelsk symbolbetegnelse for Kristus, det sanne påskelam, det fullkomne syndoffer (Jes 53,7; 1. Kor 5,7; Johs 1,29). I Åp fremstilles lammet på én gang som slaktet og som triumferende. På de vanlige billedfremstillinger av Agnus Dei på amuletter og i kirkelig kunst står derfor lammet med en seiersfane. Siste del av den katolske messe innledes med en bønn som begynner med Agnus Dei og kan derfor selv benevnes Agnus Dei, sml. i den lutherske nattverdliturgi O Guds lam uskyldig. 2 Vokskaker med bilde av Guds lam med korset, som pavene delte ut ved påsketider. Navnet ble overført

til de runde kapsler, vanligvis av sølv, som inneslut­ tet vokskakene, og var utstyrt med samme bilde. I norsk folkekunst er ►agnestei et middelalderlig smykke som opprinnelig ble båret som amulett og nå hører til brudesølvet. -agog (av gr. 'ledende, førende'), etterstavelse, leder, -fører. Eks. pedagog, eg. 'gutteleder'. agogjkk (av gr. agoge, 'tempo'), musikkbegrep skapt av H. Riemann for å betegne små tempoforskyvninger ved fremførelsen av en komposisjon; blir sjelden notert. agogisk aksent, i musikk fremhevelse av en tone ved forlengelse av noteverdien, angis av og til med en vannrett strek over notetegnet. ago-go, brasiliansk rytmeinstrument, to små, sam­ menkoblede «kubjeller» med forskjellig tonehøyde som spilles med en tynn trommestikke. Brukes i samba og annen brasiliansk folkemusikk, og også i moderne populærmusikk. agon (gr.), veddekamp, konkurranse, mannjevning, feiret til ære for en guddom. De klassiske veddekamper i Hellas var av tre slag: gymniske (i legemsøvel­ ser), hippiske (i hesteveddeløp) og musiske (musikk, diktning). Kampdommerne ble kalt agonotheter. De antikke grekerne er blitt kalt et «agonalt» folkeferd. Veddekamper spilte en stor rolle i samfunnslivet (f.eks. de olympiske leker, panatheneerfestene, tragediefestivalene) og konkurransementaliteten var sterkt utviklet. Agon spilte også en viktig rolle i filosofien; Sokra­ tes' forkjærlighet for dialektikk og eristikk (stridskunst) må forstås i denne sammenheng. Begrepet har i de senere år fått en renessanse både innen litteraturteorien (H. Bloom) og filosofien (Lyotard). Agon, ballett av George Balanchine til musikk av Igor Stravinskij, urpremiere i New York 1957. agonal angiografi (til agone, 'dødskamp'), røntgen­ undersøkelse med kontrast av hjernens arterier for å avgjøre om blodsirkulasjonen har opphørt og en person er død. I Norge er dødsbegrepet knyttet til komplett og varig opphør av blodsirkulasjonen til hjernen. Undersøkelsen brukes hos personer som ligger på respirator, for å avgjøre om døden har inntrådt når det er spørsmål om bruk av organer til transplantasjon. agone (av gr. nektende a oggonos, 'bøyning, vinkel'), den kurve som forbinder de punkter på jordoverfla­ ten hvor den magnetiske misvisning, deklinasjon, er lik 0.1 Norge flytter kurven seg 8 bueminutter mot vest per år. Se ►jordmagnetisme.

AG RAR PARTI ER

111 agone, agoni (av gr. 'kamp'), dødskamp, tilstanden

like før døden inntrer. Ansiktsuttrykket blir gjerne forandret, øynene blir matte, hender og føtter kalde, åndedrettet rallende, pulsen svak eller ufølbar. Bevisstheten kan være bevart, men den syke er som regel omtåket eller helt bevisstløs. Varigheten av det agonale stadium er meget forskjellig, oftest noen timer. Oftest dør den syke rolig uten noen «kamp», agonist (av gr. 'kamp') 1 En som kjemper, stridsmann, deltaker i en kon­ kurranse. 2 Muskel som sammen med en motsatt virkende muskel (antagonist) styrer en bevegelse. 3 Type legemidler som gir en positiv respons når de bindes til en reseptor, f.eks. i en muskelcelle eller en kjertelcelle. agonistikere (til agonist) (Guds) stridsmenn, tittel som donatistene gav seg selv. agonistikk (til agonist), stridsdyktighet; læren om kampleker, konkurranser. Adjektiv: agonistisk. agora, gresk ord for torget, midtpunktet for handelslivet og det politiske liv i de greske byer. agora, plur. agorot, israelsk skillemynt. 100 agorot = 1 shekel. agorafobi (av gr. 'plass' og 'frykt'), sykelig angst for å oppholde seg alene utenfor hjemmet, spesielt på steder hvor det er andre mennesker, men også på ubeskyttede steder som i åpne landskap, på store plasser eller ensomme veistrekninger. Kalles også ofte plassangst. Symptomer og forekomst. Vanlige symptomer er frykt for å gå inn i menneskemengder, offentlige steder (butikker, kino, teater) eller å reise alene med tog, buss eller fly. Agorafobi forekommer hos omkring 5 % av befolkningen (prevalens), oftere hos kvinner enn hos menn. Hos de aller fleste er agorafobi for­ bundet med plutselig anfall av kroppslig ubehag eller panikk. Depresjoner og andre fobier er også vanlig. Alkoholmisbruk og overforbruk av beroligende medikamenter (benzodiazepiner) er en vanlig komplikasjon. Behandlingen er oftest effektiv og består først og fremst av systematisk opptrening (eksponeringsbehandling). Medikamentell behand­ ling med antidepressiva eller anxiolytica og indivi­ duell samtalebehandling kan også være aktuelt som et tillegg. Årsaker. Læringspsykologer ser agorafobi som klassisk betinget atferd, forårsaket av at individet er blitt skremt i en av de situasjonene de har angst for. Ifølge kognitiv teori er agorafobi forårsaket av et engstelig tenkesett, karakterisert ved at man fokuse­ rer på og forstørrer mulige farer ved situasjoner. Agorafobien oppstår oftest som en komplikasjon av en panikklidelse, av frykt for å få panikksymptomer på offentlig sted. Se ►panikk (Panikkanfall) og ► panikklidelse. Agorakritos. gresk billedhugger fra Paros, levde på slutten av 400-tallet f.Kr., elev av Feidias. Utførte statuen av den store gudemor i Metroon i Athen, som senere er forsvunnet. Av hans berømte kolossalstatue av Nemesis i Rhamnus i Attika er det funnet fragmenter av hode og basis. Agostjni, Giacomo, f. i 942, italiensk motorsportsutøver (motorsykkel). 15 VM i roadracing i klassene 500 cm5 og 350 cm3 i perioden 1966-75.1 alt 122 seirer i Grand Prix-løp (rekord). Agostino di Duccio [- duttja], 1418-81, italiensk billedhugger, kjent for den skulpturale utsmykning av Tempio Malatestiano i Rimini. Michelangelos David ble hugd i en uferdig marmorblokk som Duccio etterlot seg. Agoult, Marie de Flavigny [agu], grevinne d', 180576, fransk forfatter, pseudonym Daniel Stem. Stod en tid i forhold til Franz Liszt; deres datter Cosima ble gift med Richard Wagner. Tilhørte 1830- og

Agra Et av byens mange bygningsmonumenter fra stormogulens tid, gravmælet til Itmad-ad-Daula (Mirza Ghiyas Beg), bygd 1628.

1840-årenes reformivrige opposisjon, skrev bl.a. Lettres républicaines (1848) og Histoire de la révolution de 1545(1851-53). Agra, næringsmiddelkonsern, se ►Agra Industrier. Agra, by i India, Uttar Pradesh, ved elven Yamuna, 190 km sørøst for Delhi; 1 260 000 innb. (2001). Samferdselsknutepunkt med variert industri, bl.a. produksjon av skotøy, glassvarer, smykker og teksti­ ler. Universitet. Agra har svært mange tilreisende på grunn av de mange storslåtte byggverkene fra Agras tid som stormogulens hovedstad 1556-1658. Langs bredden av Yamuna ligger ►Taj Mahal og Agra fort. Taj Mahal ble bygd av sjah Jahan, som mausoleum over hans yndlingshustru. Agra fort, bygd 1564-72, er omgitt av murer i rød sandstein. Innenfor murene ligger den storslåtte ►Perlemoskeen (1646-54) og andre palasser. Like nordvest for fortet ligger mos­ keen Jarna Mashid, bygd omkring 1575. Både Agra fort og Taj Mahal står på UNESCOs Liste over ver­ dens kultur- og naturarv. En mil nord for Agra ligger Akbars mausoleum. Agra ble grunnlagt 1501. agrafa (gr. 'uskrevne'), ord som tilskrives Jesus, men ikke er belagt i de fire nytestamentlige evangelier. Det finnes flere slike ord i andre nytestamentlige tekster, jfr. Apg 11,16; 20,35 og 1 Tess4,15. Forøvrig finnes agrafa som tilføyelser i bibelhåndskrifter, i sitater hos kirkefedrene, i tidlige liturgier og kirke­ ordninger og også i polemiske tekster fra motstande­ re av kristendommen. Verdien av ►apokryfe evan­ gelier som belegg for agrafa, er omstridt. Men mange mener at særlig Tomasevangeliet gjengir ellers ukjente og ekte Jesus-ord. agraff (av fr.) 1 Smykkespenne til å holde klær sammen med. 2 En liten metallklemme som i kirurgien anvendes til å holde sårrendene sammen med istedenfor gjensying (sutur). 3 I bygningskunsten ornament på toppen av en bue. agrafi (av gr. nektende a oggrafein, 'skrive'), opphe­ vet eller nedsatt evne til å skrive på grunn av skader eller sykdom i hjernens språkområder, oftest samti­ dig med ►afasi.

Agra Industrier, AS, norsk næringsmiddelkonsern,

grunnlagt 1885 som Agra Margarinfabrik på Gru­ nerløkka i Oslo av bl.a. Knut Knutsen ►Heje, aksje­ selskap 1914. Heje-familien har fremdeles (2004) aksjemajoriteten i konsernet, resten er eid av Unilever. Agra produserte 1907 Nordens første plantemargarin og kom 1919 med Melange; også andre produkter som smult, kokosfett og bakeoljer. 1936 dannet Agra og flere andre bedrifter salgssentralen Margarincentralen, som 1970 ble til Forenede Mar­ garinfabrikker (Forma), senere ►Mills. Agra hadde 1898-1958 en svensk datterfabrikk i Stockholm, og er igjen etablert i Sverige fra 1990-årene (Foodmark). agraman (etter fr. agrément, behagelighet, prydelse), pyntebord til besetning på dameklær, gardiner, møbel- og dekorasjonsstoffer. agrammatismus (lat.), manglende evne til riktig grammatikalsk oppbygning av språket. En form av ►afasi. agranulocytose (av gr.), sykdom med mangel av granulocytter (en del av de hvite blodceller). Radio­ aktivitet og mange kjemiske stoffer, inkludert visse legemidler, kan virke skadelig på benmargen, bl.a. på dens evne til å danne de hvite blodceller som bekjemper infeksjoner. Ved store doser, eller hos disponerte individer, vil denne påvirkning kunne bli så sterk at granulocyttene forsvinner helt, og det oppstår agranulocytose. Det totale antall hvite blodceller vil dermed også synke. Det kan oppstå en akutt alvorlig tilstand med frysning, feber, sårdan­ nelse i svelget og «ekte» blodforgiftning, sepsis. Tidligere var tilstanden ofte dødelig, nå reddes mange av antibiotika. Benmargen kan bli normal igjen hvis den utløsende årsak fjernes. Det viktigste er selvsagt å forebygge: mest mulig å unngå kjemi­ kalier og store doser medikamenter som f.eks. amidopyrin og fenylbutazon. agrar- (av lat. 'åker', 'mark'), som angår jordbruket, agrarpartier, politiske partier som særlig arbeider for å fremme jordbrukets interesser. Til de mest kjente og typiske hører det tyske agrarparti som ble stiftet 1869 i Breslau. Betegnelsen ble første gang brukt

AGRARSOSIALISME I------- —--------------------------------------------

Agri Hydro, Norsk Hydros landbrukdivisjon, fra

ved valget i 1874.1 1876 ble det utformet et agrarpolitisk program, og 1879 sluttet agrarpartiet forbund med storindustrien på et proteksjonistisk grunnlag. Dets sterkeste organisasjon var Bund der Landwirte, som i 1902 hadde ca. 250 000 medlemmer. Det finske småbrukerparti (stiftet 1906) ble også på svensk kalt for Agrarpartiet, men heter nå Centerpartiet. I mellomkrigstiden fant man sterke agrarpartier i de baltiske land og i enkelte land i Mellom- og Sørøst-Europa. En internasjonal sammenslutning av europeiske jordbruksorganisasjoner, Confédération européenne de 1'agriculture (CEA), ble dannet 1951. Se for øvrig ►bondepartier. agrarsosialisme, økonomisk-politisk retning som tar sikte på å avskaffe den private eiendomsretten til jorden og andre naturtilganger, eller at den inntekt som tilfaller jorden, grunnrenten, konfiskeres av stat eller kommune gjennom beskatning. Begrunnelsen for dette kravet er at grunneierne gjennom grunn­ renten får en stadig økende inntekt, som det ikke er gjort noen motytelse for, men som utelukkende skyldes økning i befolkningen og de tekniske frem­ skritt. Retningen fikk især politisk betydning gjen­ nom den såkalte georgeismen, som ble utformet av den amerikanske sosialøkonom Henry George. Se for øvrig ► grunnrente og Henry ►George. Agre, Peter, f. 1949, amerikansk biokjemiker og lege. Eksamen i kjemi Augsburg College, Minneapolis 1979, utdannet lege ved Johns Hopkins University School of Medicine, Baltimore 1974. Professor i biokjemi samt professor i medisin samme sted fra 1993. Halve Nobelprisen i kjemi 2003 for oppdagel­ sen av vannkanaler i cellemembranen. agreabel (av fr.), behagelig, hyggelig. agreement |øgri:mant] (eng.), enighet, overens­ komst, avtale. Jfr. ► gentlemen's agreement. agreere (av fr.), gi sitt samtykke (til). Agrell, Alfhild Teresia, (f. Martin), 1849-1923, svensk forfatter. Skrev bl.a. ekteskaps- og moraldramaene Rdddad (1883, påvirket av Ibsen) og Ddrnd (1884) og folkelivsskildringer fra Norrland. Under pseudonymet Lovisa Petterkvist utgav hun kåserier med brodd mot mannssamfunnet, f.eks. I Stockholm (1892). Litt.: Hennel, I.N.: Ddrnd ochgldmd, 1981. Agrell. Per Sigurd, 1881-1937, svensk språkforsker og dikter. Professor i slaviske språk ved Lunds uni­ versitet 1921. Ved siden av sine arbeider om slavisk og baltisk språkhistorie og sammenlignende indoeu­ ropeisk språkvitenskap er Agrell kjent som runeforsker. Han hevdet at mange runeinnskrifter innehol­ der en meget innviklet tallmystikk. Utgav også flere diktsamlinger. agrement [-marj] (av fr.), godkjenning som innhen­ tes hos vedkommende fremmede regjering før en sendemann, f.eks. en ambassadør, utnevnes. agrest (it., av lat. acer, 'sur'), saft presset av umodne druer som benyttes som eddik; landlig; sur

2004, skilt ut som Yara. Agricola, Georg (Agricola er latinisering av det tyske navnet Bauer), 1494-1555, var først rektor i Zwickau, studerte deretter medisin og praktiserte som lege i Joachimslhal og Chemnitz, hvor han døde som borgermester og stadsfysikus. Her studerte han også bergvitenskap. Han var den første som prøvde å innordne mineralene og bergartene i et bestemt system, og fra ham stammer en hel del av de nå brukte navn på mineraler og ertser. Betydningsfulle var også hans metallurgiske arbeider. Han beskrev malmrøstingen, lærte hvordan man under denne kunne samle opp svovelet, og oppfant metoden for å utdra sølv av kobber ved hjelp av bly. Hans hoved­ verker er Bermanus, sive de re metallica dialogus (ca. 1530), De ortu et causis subterraneorum (1546) ogDere metallica libri XII (1556). Hans metallurgiske skrifter er samlet i De natura fossilium (1657). Ved siden av Paracelsus regnes Agricola, med beskrivelsen av «bergtæring» hos gruvearbeiderne i Joachimsthal, som far til den moderne yrkesmedi­ sin. Denne dødelige sykdommen hos gruvearbeidere var trolig den første omtalen av radon-betinget lungekreft hos mennesket. Agricola, Gnaeus Julius, 40-93, romersk statsmann og feltherre. Han gjorde krigstjeneste i Britannia og var senere kvestor i Asia. Konsul i 77, deretter stattholder i Britannia; under sin 7-årige virksomhet der sikret han romernes herredømme, og takket være ham bredte romersk språk og kultur seg blant britene. Av sjalusi kalte Domitianus ham tilbake ca. 85, og Agricola levde så tilbaketrukket til sin død. Hans svigersønn Tacitus har skrevet hans biografi, som er bevart. Agricola, Johann, 1494-1566, tysk teolog. Sluttet seg allerede før 1519 til Luther, senere uenig med ham i spørsmålet om lovens betydning. Agricola lærte at loven er uten betydning for den kristne, jfr. ►antinomisme. Agricola, Martin, 1486-1556, tysk kantor og musikkdirektør i Magdeburg, en av de betydeligste musikkforfattere på 1500-lallet. Venn av Luther. Viktigste verker er Musica instrumentalis deudsch (1529), med tegninger av samtidens instrumenter og Musicafiguralisdeudsch (1532). Agricola. Michael Olavi, ca. 1510-57, finsk biskop og reformator. Studerte i Wittenberg 1535-39. Rektor

og (1554) biskop i Åbo. Spilte en sentral rolle for utviklingen av det finske skriftspråket gjennom sine oversettelser av Det nye testamente (1548) og deler av Det gamle testamente. Agricola, Rudolf, eller Roelof Huysmann, 1443-85, nederlandsk humanist, meget ansett av sin samtid, fremragende kjenner av latinsk og gresk språk og litteratur. Han studerte særlig i Italia og har skrevet en biografi over Petrarca. Hans hovedverk, Deinventione dialectica, utkom 1480; det bygger på den klas­ siske retorikk og gir veiledning til talere og tenkere. Også gjennom sin lærergjerning og personlige om­ gang fikk Agricola stor innflytelse på den nordeuropeiske humanisme. Agri Dagi, tyrkisk navn på ►Ararat, Tyrkias høyeste fjell. Agri decumates (lat. 'Tiendeland'), kaltes i den senere romerske keisertid den del av Tyskland som lå mellom Øvre-Donau og Øvre- og Mellom-Rhin og den germanske ►limes; svarer til det nåværende Hessen, Baden og deler av Wiirttemberg og Bayern. Ca. år 100 overlot Trajan det til romerske veteraner og galliske innvandrere mot en årlig sum. På 200tallet ble det besatt av alemannerne. Agrigento [-d3£n-], by i sørlige Italia, på sørvestkysten av Sicilia; 54 600 innb. (2002). Svovelgruver i omegnen, betydelig turisme. Havnebyen Porto Empedocle, sørvest for Agrigento, har den beste havnen på Sicilias sørkyst med stor utførsel av svovel. I Agrigento finnes noen av antikkens best bevarte doriske templer, bl.a. Concordia-templet. Ellers vidstrakte ruiner bl.a. av templer viet Zevs, Juno og Herkules, alle står på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv. Templene er bygd av kalkstein fra områdene rundt byen. Stort arkeolo­ gisk museum. Bispesete. Vakker katedral fra 1300tallet. Til 1927 het byen Girgenti. Historie. I oldtiden var Agrigento en egen gresk bystat, Akragas. Den ble grunnlagt 581 f.Kr. av kolonister fra Gela. Akragas ble styrt av tyranner; de mest kjente var Falaris (500-tallet) og Theron (488— 72). Sistnevnte vant en stor seier over Karthago ved Himera 480, noe som la grunnlaget for byens rik­ dom. Akragas ble erobret og delvis ødelagt av karthagerne 406 og gjenvant aldri sin tidligere velstand, selv om den ble en velstående by etter den romerske erobring 210 (Agrigentum). agrikultur (av agro- og kultur), jordbruk.

Agrigento. En av byens mange ruiner fra antikken, det meget godt bevarte doriske Concordia-tempelet.

AGUASCALIENTES

113 agrikulturkjemi, kjemiens anvendelse i landbruket, agrimensasjpn (avlat, 'åkerjord' og 'måle'), land­

måling; agrimensor, landmåler. Agrippa av Nettesheim, eller Heinrich Cornelius,

1486-1535, tysk filosof, teolog og jurist, professor i hebraisk, lege. I verket Deocculta philosophia (Den skjulte filosofi) søker Agrippa å forene nyplatonisme og jødisk mystikk. På grunn av dette, og fordi han talte for reform av den katolske kirke, kom han i strid med kirken og ble forfulgt som kjetter. Litt.: Nauert, C.G.: A. and the crisis of Renaissance thought, 1965; Poel, M. v.d.: C.A., the humanist theologian and his declamations, 1997. Agrippa, Marcus Vipsanius, ca. 63-12 f.Kr., romersk feltherre og statsmann. Han var venn av Octavian (den senere Augustus), kjempet sammen med ham i borgerkrigene og vant seirene ved Naulokhos 36 over Sex. Pompeius og ved Aktion (Actium) 31 over Antonius, undertvang senere Spania. Også i det indre styre hjalp han Augustus; anla bad og vannledninger, veier og havner, bygde Pantheon i Roma; han lot også utarbeide et stort verdenskart. Han ektet år 21 Julia, Augustus' datter. Med henne hadde han fem barn, bl.a. datteren Agrippina den eldre. Agrippa har åpenbart hatt både feltherrebegavelse og politisk takt. Alt tyder på et godt personlig forhold mellom ham og Augustus. Sin virksomhet drev Agrippa dels med støtte i de høyeste fullmakter (tribunisisk makt, imperium, personlig stedfortreder for Augustus) og dels takket være sin store formue, som han la grunnlaget for da han giftet seg (1. gang) med Pomponia, datteren til den søkkrike Pomponius Atticus, og økte gjennom politisk virksomhet og nærhet til herskeren. Agrippa, Menenius, romersk patrisier, som etter tradisjonen år 494 f.Kr. skapte fred mellom patrisiere og plebeiere ved å fortelle fabelen om lemmenes opprør mot magen. Agrippina, romerske kvinner. Agrippina den eldre (Vipsania), ca. 14 f.Kr.-33 e.Kr., datter av Agrippa og Julia, gift med Germanicus. De hadde ni barn, bl.a. Caligula og Agrippina den yngre. Hun fulgte sin mann på hans tog i Germania og Asia; etter hans død bodde hun i Roma, men ble 29 e.Kr. forvist til øya Pandataria, hvor hun senere begikk selvmord. Agrippina den yngre (Julia), 15-59 e.Kr., datter av Germanicus, gift først med Cn. Domitius Ahenobarbus, med hvem hun hadde sønnen Nero; senere gift med keiser Claudius, som hun forgiftet 54 e.Kr. I Neros første regjeringsår styrte hun riket i hans navn, men da han ble lei av henne, lot han henne drepe. agro- (av gr. 'åker, mark'), som angår jordbruket el.l. Agrobacterium, bakterieslekt med arter som lever av dødt organisk materiale (saprofyttisk) i jord, og er årsak til plantesykdommer. Står systematisk nært Rhizobium (se ► belgplantebakterier). Mest kjent er A. tumefaciens, som gir sykdommen krongalle (►bakteriesvulst) hvis den kommer inn i sår på planter. Bakterien tiltrekkes av stoffer som den skadede planten skiller ut, f.eks. acetosyringon, og bakteriene fester seg til plantecellene. Hos bakte­ rien finnes de svulstfremkallende genene på et tumorinduserende plasmid, kalt Ti-plasmid. En del av plasmidet, kalt T-DNA (transport-DNA), bærer med seg gener fra bakterien til cellekjernen i levende planteceller, hvor bakteriegenene integreres i plan­ tens kromosomer. Gener fra bakterien koder for proteiner som får cellene til å overprodusere plante­ hormonene auxin og cytokinin som gjør at plante­ cellene deler seg. T-DNA frakter også med seg gener som koder for proteiner som lager spesielle aminosy­ rer (opiner). Disse aminosyrene brukes av bakteri­ ene som karbon- og energikilde. Molekylærbiologene kan bruke modifisert (dearmert) Ti-plasmid til å overføre fremmede gener, og på denne måten lage

AG 3

genmodifiserte planter (transgene planter, se ►gen­ modifisering (genmodifiserte planter) ved å forandre plantenes arvemateriale på en kunstig måte. For å kunne velge ut hvilke planter eller planteceller som har fått satt inn fremmede gener fra Ti-plasmidet, bruker man seleksjonsmarkører i form av gener som gjør at transformerte planteceller tåler antibiotika eller ugressmidler (herbicider). A. rhizogenes gir en plantesykdom med massevekst av hårformede røtter. Agrocybe (bot.), soppslekten ►åkersopp. agrogeologi, geologi anvendt på jordbruket, først og fremst på dyrkningsjorden. Omfatter ►jordbunnslæren under geologisk synsvinkel, klassifikasjon av jordsmonntyper på bakgrunn av forskjellig opphavsmateriale, dannelsesmåte, kornstørrelsesfordeling og utvikling som følge av klimaet. agronom (av gr. 'åker' og 'kyndig') 1 Person med jordbruksteoretisk utdannelse. I Norge brukes agronom om person med eksamen fra land­ bruksskole, i Danmark, Finland og Sverige om person med høyere landbruksutdannelse, som tilsvarer utdannelse fra ►Norges landbrukshøgskole (se ►sivilagronom). 2 1 visse deler av landet om person som innehar stilling som omtrent tilsvarer det gamle «husbondskar». 3 Siste ledd i tittelen for visse offentlige tjeneste­ menn i jordbruket, f.eks. fylkesagronom. Disse må ha høyere landbruksutdannelse. agronomi (av gr. 'åker' og 'kyndig'), landbrukslære. Adjektiv: agronomisk, landbruksfaglig. agronomisk hydroteknikk, eller kulturteknikk i jordbruket, læren om vannregulering i jord, vass­ drag og sjøer for jordbruksformål. Omfatter særlig grøfting og kunstig vanning. agroskogbruk, skogjordbruk, blandingskultur av trær og jordbruksvekster. Trærne holder på fuktig­ heten og binder jordsmonnet, og motvirker dermed erosjon forårsaket av vann og vind. Brukes mye i avskogede områder og i områder som hyppig ram­ mes av tørke. Trærne og jordbruksvekstene tilhører ofte erteblomstfamilien, da disse plantene binder nitrogen fra luften, og på den måten holder jords­ monnet fruktbart. I karrige områder kan også trærnes anvendelighet som mat, dyrefor og brensel være avgjørende ved valg av treslag. Agrostemma, planteslekt i nellikfamilien. Se ►klinte. Agrostis (bot.), gresslekten ►kvein. agrostologi (av gr. 'gress' og Tære') (bot.), den delen av botanikken som omhandler gressartene. agrotekniker, landbruksfagkyndig person med 2-årig teknisk fagskole etter agronomutdannelsen som kan virke som planlegger, instruktør osv. Agt Andries van [axt], f. 1931, nederlandsk politiker (kristeligdemokrat). Justisminister 1971-77, vise­ statsminister 1973-77, statsminister i Nederland 82. 1977EUs ambassadør til Japan og senere Wash­ ington 1987-95. agta, a eta, eta, samlenavn på Filippinenes urbefolk­ ning (se ►Filippinene, befolkning). Det er ca. 25 forskjellige grupper som er spredt omkring på flere av øyene. Anslag på folketall er usikre, i 1987 talte de ca. 11 000. De blir også kalt negritos på grunn av sin relativt mørke hudfarge og sitt krusete hår, eller pygmeer på grunn av den lave gjennomsnittshøyden (146 cm for menn, 138 cm for kvinner). Tidligere

antok man at de tilhørte samme «rasegruppe» som de afrikanske pygmeer, men dette er ikke korrekt. Tradisjonelt var agta jegere og sankere, men mange grupper har nå tatt opp jordbruk i tillegg. Den sterke folkeøkningen på Filippinene har ført til stor innvandring av nybyggere i agta-områder. Store skogbruksprosjekter har også bidratt til å fordrive agta-grupper fra deres opprinnelige områ­ der. Regjeringen har gått hardt til verks for å tvangsbosette de halvnomadiske agtaene. Viltbestanden har minket som følge av rovjakt utført av nybyggere og regjeringsrepresentanter. Agta-folkets fremtid ser ikke lys ut, selv om noen av gruppene har dannet egne organisasjoner og prøver å få anerkjent sine tradisjonelle landrettigheter. I enkelte områder havnet de i ildlinjen mellom regjeringsstyrker og geriljastyrker som kjempet mot Marcos-regimet (inntil 1986). Det er kommet meldinger om over­ grep, og menneskerettighetsorganisasjoner har beskyldt regjeringen for folkemord. Agtaene på den sentrale delen av øya Luzon, de såkalte aytaene, fikk sine landområder begravd i aske etter vulkanutbrud­ det på Pinatubo i 1991. De offentlige hjelpeprogrammene har vært utilstrekkelige, og dette har skapt store sosiale problemer. AG 3, håndskytevåpen som brukes i alle forsvarsgre­ ner og Heimevernet i det norske forsvar. Produseres på lisens av Norsk Forsvarsteknologi A.S. AG 3 har kaliber 7,62 mm, vekt 4,1 kg, skuddtakt 500-600 skudd i minuttet. Magasinet tar 20 patroner. Våpe­ net er luftkjølt, rekyldrevet, selvladende og kan avgi automatisk eller patronvis ild. Det er utstyrt med flammedemper som også nyttes som utskytningsrør for geværgranater. Våpenet kan utstyres med kik­ kertsikte, infrarødt sikte og bajonett. Enkelte utgaver har sammenleggbar kolbe eller er uten kolbe, noe som gjør våpenet egnet til bruk i kjøretøyoppsatte avdelinger. agua [agwa], sammensetningsledd i spanske og portugisiske stedsnavn, betyr vann, sjø; Agua Negra, Svartsjøen. Agua, fjell i Guatemala, en av Mellom-Amerikas høyeste vulkaner, 3760 moh. Kraftig utbrudd 1541, anses for sloknet. Agualusa. José Eduardo, f. 1960, angolansk portugisiskspråklig journalist og forfatter. Han er oversatt til flere språk, og har mottatt både angolanske og portugisiske litterære utmerkelser. Agualusa kan med romaner som henter stoff fra land og områder som Angola, Brasil, Goa og Portugal sies å represen­ tere det lusofone, fellesskapet på flere plan mellom portugisisktalende individer i forskjellige deler av verden. Gjennombruddsromanen A Conjura (1989) ble fulgt opp av suksessromanen Na^do Crioula (1997). Her, liksom i 0 Ano em que Zumbi tomou o Rio (2002), er det slaveri, kolonialisme og postkoloniale problemer som blir skildret. Agualusas språk er klart og flyter lett, med humoristiske innslag, men har også en undertone som lar oss ane hans fortvilelse over krig og vanstyre i Portugals gamle områder, og i særdeleshet i hans eget hjemland. aguamiel (sp. 'vannhonning'), saft som tappes av enkelte agave-arter. Sukkergehalt ca. 10 %. Brukes i Mexico til fremstilling av ►mescal og ►pulque. En enkelt agave kan gi over 1000 liter aguamiel. aguardiente (av sp. agua ardiente, 'ildvann'), spansk eller oftest portugisisk brennevin. aguaruna, aywaruna, en av de mest tallrike jivaroindianske gruppene. De fleste, 25 000-30 000 mennesker, bor langs elven Alto Mararion i det nordøstlige Peru. Aguaruna er kjent for sin dyktig­ het i å navigere i strie stryk med flåter og kanoer. Tradisjonell tilpasning er basert på hagebruk (yuca og banan), jakt, fiske og sanking. Peruansk ekspan­ sjon og oljeleting har skapt problemer for mange aguarunaer i moderne tid. Aguascalientes (sp. 'varme vann', henspeiler på

AGUDAT ISRAEL områdets mange varme kilder) 1 Delstat i sentrale Mexico; 5471 km2 med 943 500 innb. (2000). Omfatter deler av den meksikanske høyslette, 1000-3000 moh. Jordbruksområde med dyrking av grønnsaker, mais, druer og frukt; betyde­ lig feavl. Utvinining av sink, kobber og sølv. Verk­ sted- og forbruksvareindustri. 2 By i Mexico, hovedstad i delstaten Aguascalientes, på høysletta 1888 moh., 180 km nordøst for Guadalajara; 594 100 innb. (2000). Foredling av jord­ bruksvarer. Store jernbaneverksteder, metall- og tekstilindustri, tobakksfabrikker og bryggerier. Grunnlagt 1575, mange fine kirker fra den koloniale perioden. Agudat Israel (av hebr. 'Israels forbund'), jødisk ortodoks politisk organisasjon, grl. i Polen 1912. Var opprinnelig motstandere av sionismen og hevdet at et jødisk hjemland først skulle opprettes når Messias kommer. Etter den annen verdenskrig samarbeider organisasjonen med sionistiske organisasjoner og deltar i det politiske liv i staten Israel, der den også underholder et eget skolesystem som spenner over alle klassetrinn. Agudat Israel ledes av en forsamling av rabbinske lærde, de såkalte Moetzet Gedolei haTorah. Organisasjonen er i dag omstrukturert og har fått navnet «Den forente Tora-jødedom». Aguéli, Ivan Gusta ve [-ge-], eg. Johan Gustav Agelii, 1869-1917, svensk maler, født og oppvokst i Sala, bosatt bl.a. på Gotland, i Egypt, Paris og Spania, der han omkom, overkjørt av et tog. Aguéli var en av den svenske kunstens merkeligste menneskeskjeb­ ner. Han var anarkist, mystiker, teosof og konverter­ te til islam. Allerede i 1890 kom han i kontakt med Cézanne, Gauguin og van Gogh i Paris. Etter hjem­ komsten malte han Stockholmsbilder, landskap fra Gotland og portretter. Hans bilder kjennetegnes av dekorativ forenkling i form og farge. Først etter sin død, ved minneutstillingen 1920, ble han anerkjent. Aguélimuseet i Sala åpnet 1962. Litt.: Såfve, T.: I.A.: en roman om frihet, [ny utg.], 2001; Wessel, V.: I. A.: portratt av en rymd, 1988. Aguesseau, Henri-Fran^ois d' [agså], 1668-1751, fransk jurist. Fra 1700 generalprokurør ved Parisparlamentet. Fra 1717 til 1750 var Aguesseau, med flere avbrytelser, kansler og riksseglbevarer. Som tilhenger av den gallikanske kirke motsatte han seg pavebullen Unigenitus. Aguiyi-lronsi, Johnson, 1924-66, nigeriansk offiser og politiker. Grep makten i spissen for en gruppe høyere offiserer i Nigerias første militærkupp i 1966. Deretter landets statsoverhode et halvt år, til han selv mistet livet i et nytt kupp i juli 1966. aguja [aguxa] (sp.), agulhapon.. spiss fjelltopp; odde. Agulhas [Agulj.xf] (av port, 'nål, odde'), Kapp, Afri­ kas sørligste punkt; 34° 52' s.br., 150 km sørøst for Kapp det gode håp. Danner skillet mellom Atlanter­ havet og Indiske hav. Navnet Cabo das Agulhas skal portugisiske sjøfare­ re ha gitt forberget, muligens pga. dets taggete form, eller fordi magnetnålen her pekte rettvisende nordsør. Agulhas-strømmen [AguljAf-], varm havstrøm uten­ for Afrikas sørøstlige og sørlige kyst. Renner mot sørvest og vest langs kanten av kontinentalsokkelen med stor fart, opp til 3-4 knop (1,5-2 m/s). Sør og sørvest for Kapp Gode Håp møter Agulhas-strøm­ men en kald strøm fra vest. Her oppløses den, og størstedelen av vannmassene returnerer til Indiske hav, til dels blandet med den kalde strømmen fra vest. Agulhas-strømmen er et ledd i den storstilte sir­ kulasjon sør i Indiske hav og påvirkes lite av lokale vindforhold, og er til dels en fortsettelse av Mosambik-strømmen. Aguntum, ruinby fra romertiden i det østlige Tirol i Østerrike. Aguntum ble grunnlagt i 2. århundre f.Kr, fikk bystatus av keiser Claudius og blomstret i de før­

114 agurktid, stille tid om sommeren da avisene er fattige

ste to århundrene e.Kr. Byen ble ødelagt av slaverne i år 610 e.Kr. Arkeologiske utgravninger er foretatt særlig etter den annen verdenskrig. agurk, Cucumis sativus, ettårig art i gresskarfamilien, saftig slyngplante med slyngtråder, håndflikede blad og store, gule blomster. Frukten (agurken) er avlang eller rund, pigget, gul, grønn eller hvit. Den brukes i umoden tilstand. Agurk inneholder ca. 95 % vann og har liten næringsverdi. Flere kultursorter. Agurk er en gammel kulturplante og har vært kjent som kjøkkenvekst i over 3000 år. Den finnes ikke viltvoksende, men antas å stamme fra NordIndia der det vokser nærstående arter. Agurkplanten tåler lite kulde og kan her i landet bare dyrkes i de varmeste strøkene. Slangeagurk, også kalt salatagurk, har lange frukter med grønt, spiselig skall. Spises rå, brukes i salater og som pålegg. Asieagurk har 20-30 cm lange, oransjegule, tykke frukter som høstes nesten modne, brukes til sylting. Drueagurk eller sylteagurk har små frukter som høstes umodne. Etter ► sylting kalles små sylteagurker (3-6 cm) også picklesagurk, mens de over 9 cm kalles salteagurk. Navnet agurk er fra tysk eller nederlandsk, gjen­ nom slavisk fra gresk angurion, 'vannmelon', agurkbladlus, Aphis gossypii, nebbmunnart i bladlusfamilien Aphididae. Grønnfarget bladlus som i de senere år har angrepet prydplanter og slangeagurk i veksthus. Den kan også være et problem på agurk på friland, da den kan spre seg med småplanter ved utplanting. Det er kjent raser av agurkbladlus som er resistente mot organiske fosforforbindelser og karbamater. agurkhatt, Macrocystidia cucumis, liten skivesopp med glatt, rødbrun hatt og stilk, lyse skiver og sterk lukt av agurk. Verdiløs som matsopp. Spredt på Østlan­ det. agurkmosaikkvirus, virus som er årsak til sykdom på agurk på friland og i veksthus. Symptomer på syk­ dommen finnes først og fremst på bladene, med partier som er lysere, gulgrønne inne i mellom bladets naturlige grønnfarge (mosaikk). Plantenes vekst kan reduseres sterkt, og avlingen forringes. Viruset overføres med frø, men viktigst er overføring og spredning fra plante til plante med bladlus. Det kan også angripe forskjellige blomsterplanter og grønnsakvekster. Agurkgrønnmosaikkvirus gir lignende skade på agurk, men er vanligvis av mindre betydning.

på nyheter. Fra tysk Sauregurkenzeit, en forvanskning gjennom tysk fantespråk og rotvelsk av hebraisk zarot ogjakrut, 'lidelses- og dyrtid'. Overgangen til 'nyhetsløs tid' antas å ha gått gjennom en betydning 'tid da forretningene går dårlig'. Av dette også agurknyheter, nyheter om uviktige (ofte lattervekkende) hendelser, som avisene vanlig­ vis ikke ville ha rapportert. agurkurt, Borago officinalis, ettårig urt i rubladfamilien. Ca. 4 dm høy. Himmelblå blomster i stjerneformet skjerm, ruhårete stengler og blad. Forvillet i kyststrøk i Sør-Norge. Syrlig (agurklignende) lukt og smak. Dyrkes som hageplante og som viktig biplante (honningplante) på grunn av sin rike nektarproduksjon. Blad og blomster fra agurkurten kan brukes i salater, pølseretter og sauser. Agusta, eg. Costruzioni Aeronautiche Giovanni Agusta SpA, italiensk flyindustriselskap, grunnlagt 1907 av Giovanni Agusta (1879-1927). Fra 1994 en del av italienske ► Finmeccanica og 2001 slått sammen med britiske ► Westland Helicopters til AgustaWestland, som eies av Finmeccanica og britiske GKN. Agusta bygde før den annen verdenskrig vanlige fly, men har senere spesialisert seg på helikoptere. Foruten egne konstruksjoner har selskapet produ­ sert helikoptere på lisens fra ►Bell og ►Sikorsky. Agusta-Bell helikoptere brukes i Norge. Påstått korrupsjon i forbindelse med en levering av helikoptere fra Agusta til det belgiske forsvar, førte til en politisk skandale i Belgia 1994-95. Ågustsson, Einar [aog-], 1922-86, islandsk politiker (Fremskrittspartiet) og bankmann, utdannet som jurist. Medlem av Alltinget 1963-79. Utenriksminis­ ter 1971-78.1 denne egenskap var han Islands hovedforhandler under de langvarige konfliktene, særlig med Storbritannia (torskekrigene), som utvidelsen av det islandske fiskeriterritoriet i 1972 og 1975 førte med seg. Han ble i begge tilfeller gitt en vesentlig del av æren for at Islands politikk førte frem. Ambassadør i Danmark fra 1980. agutier, el. gullharer, Dasyproctidae, pattedyrfamilie i ordenen gnagere. Se ►gullharer. Agwé, fisker- og sjømannsgud i voodoo-religionen. agyni (av gr. nektende a og 'kvinne'), ugift stand hos menn. • (bot.) Mangel på hunkjønn (f.eks. en hannblomst oppstått pga. feil ved fruktemnet). Agb. svensk øy i Bottenhavet, Hålsingland, Gåvleborgs lån, mellom Soderhamn og Hudiksvall, kjent ankerplass og tidligere et betydelig fiskeleie. Agøy. Aga, øy i Bømlo kommune, Hordaland, mel­ lom Bømlo og Stord; 2,6 km2. Broforbindelse med øya Bømlo. ah (kin.), mester (høflig tittel foran navn). Ah, symbol for ►amperetime. a-ha, norsk popgruppe dannet 1983, med Magne Furuholmen (f. 1. nov. 1962), keyboards, Morten Harket (f. 14. sept. 1959), sang, og Pål Waaktaar (f. 6. sept. 1961), gitar. Internasjonalt gjennombrudd 1985, da de som de første norske artister gikk til topps på salgslistene i USA (og flere andre land) med sangen Take On Me, som ble lansert ved hjelp av en original video regissert av Steve Barron. Album bl.a. Hunting High and Low (1985), Scoundrel Days (1986), Stay on These Roads (1988), East of the Sun, West of the Moon (1990) og Memorial Beach (1993). De stod for tittelmelodien til James Bond-filmen The Living Daylights (1987). Gruppen ble tildelt en rekke utmerkelser, bl.a. flere Spellemannpriser. Den ble lagt på is ca. 1994, men ble gjenforent til en opptre­ den i forbindelse med utdelingen av Nobels fredspris i Oslo i 1998, og begynte arbeidet med et nytt album i 1999. Minor Earth, Major Sky kom i 2000 og ble fulgt opp av Lifelines i 2002. Gruppens medlemmer har også vært aktive på hver sin kant. Harket, som medvirket i filmen Kami!-

AHLEFELDT

1 15

a-ha høsten 1985. Fra venstre: Morten Harket, Pål Waaktaar og Magne Furuholmen.

la og tyven i 1988 og gav ut albumet Poetenes evangeli­ um i 1993, gav i 1995 ut WildSeed, som innbrakte ham fire Spellemannpriser, og i 1996 Vogts Villa. Waaktaar, som nå kaller seg Paul Waaktaar Savoy, dannet i midten av 1990-årene gruppen Savoy sammen med bl.a. sin kone, Lauren Savoy. Gruppen har høstet stor anerkjennelse for albumene Mary Is Corning (1996), LacklusterMe (1997), Mountains of Time (1999; Spellemannprisen) og Reasons to Stay Indoors (2001). Furuholmen har særlig arbeidet med billedkunst og filmmusikk. Ahaggar, Hoggar, fjellområde i Afrika, i midtre del av Sahara, størstedelen innenfor Algeries grenser. Strekker seg fra et 600-800 m høyt platå opp til 2908 moh. (Tahat). Det sentrale området er dekket av basalt, ellers mest granitt og andre krystallinske bergarter. Pga. den store høyden får Ahaggar mer fuktighet enn Sahara ellers og har derfor en god del vegetasjon. Ahaggar er befolket av nomader, særlig tuareger. Ahasverus.

1 Bibelsk skikkelse, ifølge Esters bok den mektige perserkongen som giftet seg med Ester. De fleste er enige om at det dreier seg om Xerxes (485-465 f.Kr.). 2 Apokryfisk skikkelse, en hersker som ifølge Tobits bok 14,15 hjalp Nebukadnesar ved erobringen av Nineve. 3 Den evige jøde, sagnfigur, skomaker som er dømt til å vandre hvileløst omkring på Jorden til Kristi gjenkomst, fordi han, da Jesus bar korset til Golgata, hånte ham og ba ham om å gå hurtigere. Det finnes ingen god forklaring på hvordan en jøde kunne få navnet Ahasverus. Det finnes forbilder fra senmiddelalderen og tidligere, men den er ikke kjent i fullstendig form før på slutten av 1500-tallet. Etter hvert ble historien usedvanlig populær, og i dag er over 100 ulike, folkelige versjoner kjent, nesten 50 bare på tysk. Motivet er ofte tatt opp i ulike euro­ peiske lands litteratur. I folketroen spiller den evige jøde en rolle også i våre dager. Ah Cheng [a ijai] ], eg. Zhong Acheng, f. 1949, kine­ sisk forfatter. Særlig kjent for langnovellene Sjakkkongen, Trærnes konge og Barnas konge (eng. overs. Three Kings, 1990), som utkom i midten av 1980årene og behandler livet blant unge intellektuelle på landsbygda under kulturrevolusjonen. Ah Cheng regnes som en eksponent for såkalt «rotsøkende litteratur» innen kinesisk litteratur. Ahern, Bertie [eiham], f. 1951, irsk politiker (Fianna Fåil), partileder fra 1994. Medlem av nasjonalfor­ samlingen fra 1977. Visestatsminister 1982, arbeids­ minister 1987-91, finansminister 1991-94. Statsmi­ nister i Irland fra 1997, leder en mindretallsregjering Ahaggar. Karakteristisk fjell-landskap nær byen Tamanrasset, lengst sør i algerisk Sahara.

av Fianna Fåil og sentrum-høyre-partiet Progressive Democrats. Fikk økt sin oppslutning ved valget 2002. Ahidjo, Ahmadou, 1924-89, kamerunsk politiker. President i Kamerun fra selvstendigheten i 1960 til han frivillig gikk av i 1982. Hans etterfølger, Paul Biya, beskyldte ham i 1983 for å ha vært medvirken­ de i et kuppforsøk, og Ahidjo ble dømt til døden in absentia. Dommen ble senere omgjort, men Ahidjo vendte ikke tilbake fra sitt eksil i Frankrike. ahimsa (sskr. 'fravær av ønske om å skade'), ikkevoldsbegrep med dype røtter i indisk religion og kultur, takket være Mahatma Gandhis virksomhet er det blitt et viktig politisk begrep. For Gandhi var ahimsa en moralsk kraft som forutsatte sannhet, nøysomhet og selvkontroll. Allerede for over 2500 år siden kommer det til uttrykk i Upanishadene, i buddhismen og i jainismen. Spesielt i jainismen er ikke-voldsprinsippet ført til sin ytterste konsekvens, og Gandhi var i sin ungsom påvirket av jaina-læreren Raychandbhai Mehta. Inspirert av Gandhi har ahimsa i moderne tid vært det bærende prinsipp hos en rekke forkjempere for frigjøring og menneskerettigheter, fra Martin Luther King og Albert Luthuli til Tenzin Gyatso (den 14. Da­ lai Lama) og Burmas demokratiforkjemper Aung San Suu Kyi. åhkkå (samisk), hustru, kone. Forekommer bl.a. som betegnelse for fjell og steiner som samene har holdt for å være hellige, og ellers i en rekke steds­ navn. åhkku, samisk sammensetningsledd i stedsnavn: bestemor, gammel kone. ahl al-bayt (arab. 'husets folk'), uttrykk brukt én gang i Koranen (sure 33,33) og anvendt i senere islamsk tradisjon om profeten Muhammads slekt og etterkommere. I sjia-islam viser ahl al-bayt til profe­ tens fetter ► Ali ibn Abu Talib, profetens datter ► Fatima og deres to sønner ►Hasan og ►Husayn; disse har en særlig opphøyd status i sjia-islam. ahl al-kitab (arab.' bokens folk'), uttrykk brukt i Koranen i første rekke om I jøder og kristne, dvs. medlemmer av religionssamfunn som før profeten Muhammad hadde mottatt et budskap fra Gud som ble nedtegnet i hellige skrifter. På grunnlag av sure 22,17 - som omtaler magerne (al-majus) - regnes også zoroastriere blant bokfolkene. Hvorvidt man også kan inkludere andre før-islamske skriftreligioner (som hinduismen), er gjenstand for debatt. Islamske lovskoler garanterer bokens folk rett til reli­ gionsutøvelse og til å følge egne familierettslige bestemmelser. Ahlat, by i tyrkisk Armenia ved Vansjøens vestbredd. I middelalderen de armenske kongers residensby.

Storartede ruiner vitner ennå om byens tidligere betydning. Ahlberg, Alf (Robert Bertil), 1892-1979, svensk filosof og forfatter. I sin filosofi særlig påvirket av Rickert og Miinsterberg og av den svenske personlighetsfilosofi, i sitt kultursyn kristen humanist. Førende skikkelse i svensk folkehøyskole, leder av Brunnsvik folkhogskola 1932-59. Har bl.a. utgitt De filosofiska grundproblemen (1922), Det ondas problem (1923), Filosofiens historia (6 bd., 1925-28), Tankeli­ vets frigdrelse (1934, 11. opplag 1946), Augustinus;den forstå modema mdnniskan (1952), Teknikens himmelsfdrd (1960), Troande utan tro (1966). Dyktig popularisator; deltok meget i tidens idédebatt og oversatte filosofiske skrifter. Ahlberg, Håkon, 1891-1984, svensk arkitekt. Redak­ tør av tidsskriftet Arkitekten, grunnlegger av Sven­ ska Arkitekters Riksforbund og preses for Kunstaka­ demiet 1954-62. Hans praksis speiler arkitekturutviklingen i første halvdel av 1900-tallet med hovedvekt på klassisisme og funksjonalisme, repre­ sentert ved Kunstindustrihallen på Gdteborgutstillingeni 1923 og flere sykehusanlegg i 1930-og 1940-årene. Ahlborn, Lea, (f. Lundgren), 1826-97, svensk medal­ jør. Myntgravør ved Kungl. Myntverket, Stockholm 1855-95. Hun leverte også stempler til norske og finske mynter. Ahle, Johann Rudolph, 1625-73, tysk organist og komponist, borgermester i Muhlhausen. Kompo­ nerte hovedsakelig kirkelig vokalmusikk, hvorav hans åndelige sangmelodier (Arien) har gjort ham mest kjent. Skrev melodien til Jesus, Frelser, vi er her (brukes også til salmen Lovsyng Herren! Han er nær!). Ahlefeldt, vidt forgrenet holsteinsk adelsslekt. Slek­ tens første kjente mann var Benedict Ahlefeldt, som gikk i dansk tjeneste ca. 1340. Hans sønnesønner Benedict (3) Ahlefeldt og Johan Ahlefeldt til Krønge (død ca. 1390) grunnla slektens to hovedlinjer. Fra den førstnevnte stammer fem linjer: Bukhagen, Lehmkulen und Wittmold, Bossee und Lindau, Høer und Grønvold og Gelting. Til linjen Lehmkulen og Witt­ mold hører Burchard Ahlefeldt (1634-95), som 1672 ble dansk greve; hans etterslekt, den grevelige linjen Ahlefeldt til Eskilsmark (Ahlefeldt-Eschelsmarck), lever fortsatt i Argentina. Til linjen Gelting hører amtmann i Trondheim, feltmarskalk Claus Ahlefeldt (1614-74). Fra Johan Ahlefeldt til Krønge stammer tre linjer: de prøyssiske friherrer Ahlefeldt-Dehn, den adelige linje til Ludwigsburg og den grevelige linje ► Ahlefeldt-Laurvigen. Til førstnevnte hører offiseren og diplomaten Ditlev Ahlefeldt (1617-86). Claus Ahlefeldt. 1614-74, gift med Elisabeth Sophie

AHLEFELDT (datter av Christian 4 og Vibeke Kruse), general 1660 og samme år øverstbefalende for troppene i Norge. Amtmann i Trondhjem og senere i Bergen 1662-66. Innehadde høye militære stillinger og var fra 1669 feltmarskalk. Litt.: NBL 2. utg. Ditlev (Detleff) Ahlefeldt, 1617-86, dansk offiser og diplomat, kjent for sine memoarer (trykt 1895) som er av betydelig interesse for dansk historie. Han var en lengre periode i hessisk tjeneste. Frederik Ahlefeldt, 1623-86, dansk storgodseier, diplomat og storkansler, fra 1672 lensgreve til Lan­ geland. Ahlefeldt var en ivrig tilhenger av det ene­ veldige kongedømme. Medvirket 1676 til Griffenfelds fall. Han eide betydelige godser i Slesvig og Holsten, bl.a. Gråsten. Litt.: Bobé, L.: Slægten Ahlefeldts Historie, 1897-1912, 6 b. Ahlefeldt-Laurvig(en), dansk grevelig slekt, utgrenet av slekten Ahlefeldt; en av Danmarks største godseierslekter. Slektens grunnlegger var storkansler Frederik Ahlefeldt (1623-86), som ble tysk-romersk riksgreve 1665 og kjøpte store godser i Tyskland. Han ble forlenet med det danske grevskapet Lange­ land 1671 og opphøyet til dansk greve 1672. Hans sønnesønns sønn Christian Ahlefeldt (1732-91) arvet 1784 dobbeltmonarkiets fremste grevskap, Laurvigen (Larvik), da slekten Danneskiold Laurvig døde ut, og fikk 1785 tillatelse til å føre navnet Ahlefeldt-Laurvigen. Hans sønn Frederik greve Ahlefeldt-Laurvig(en) (1761-1832) måtte 1805 selge grevskapet Laurvigen, som ble substituert med en fideikommisskapital. Han hadde ingen mannlige etterkommere, og grevskapet Langeland gikk i arv til brorsønnen Christian Johan Ahlefeldt-Laurvig(en) (1789-1856). Fra ham stammer flere grener av slekten. Hovedgrenen eier fremdeles det 22 000 daa store Tranekær gods på Langeland, som inntil 1928 var kjernen i dette grevskapet. Christian Johan Ahlefeldt-Laurvigen var farfar til Julius Ludvig Ahlefeldt-Laurvig(en) (1849-1912) og Frederik Ludvig Ahlefeldt-Laurvig(en) (1853-1909). Førstnevnte ble gift med arvingen til stamhuset Egeskov, og fikk tillatelse tii å føre navnet AhlefeldtLaurvig-Bille. Hans sønnesønn var veteranbilsamleren og storviltjegeren Gregers Ahlefeldt-LaurvigBille (1905-85) til Egeskov, som gjorde eiendom­ men til en av Danmarks største turistattraksjoner. Frederik Ludvig Ahlefeldt-Laurvig(en) ble inneha­ ver av baroniet Lehn (Hvidkilde gods) og fikk tilla­ telse til å føre navnet Ahlefeldt-Laurvig-Lehn. Litt.: Bobé, L.: Slægten Ahlefeldts Historie, 1897-1912, 6 b. Ahl-e haqq (persisk 'sannhetens folk'), tilhengere av en form for sjia-islam, en esoterisk og synkretistisk form som har integrert elementer fra kristendom, jø­ dedom, gnostisisme og indiske religioner. Religionssamfunnet, som kan føres tilbake til 1000-tallet, er i dag delt inn i en rekke sekter. Sannhetens folk lever i (kurdiske) stammesamfunn i grenseområdene mellom Tyrkia, Irak, Iran og Syria. De har utformet en reinkarnasjonslære og ærer sju manifestasjoner av guddommen. Både Jesus og Ali regnes som slike guddommelige manifestasjoner, det samme gjør sultan Suhak, en mytisk skikkelse som også utpekes som religionssamfunnets grunnlegger. Sannhetens folk har tilknytning til ►jazidenes religionssamfunn. Ahlen, by i Tyskland, Nordrhein-Westfalen, 29 km sørøst forMiinster; 55 300 innb. (2003). Kullgruveby; maskin- og skoindustri. Ahlfors, Lars Valerian, 1907-96, finsk-amerikansk matematiker, tok doktorgraden ved universitetet i Helsingfors 1930.1 årene 1938-44 var han professor ved universitetet i Helsinki, 1945-46 i Ziirich og 1946-77 professor ved Harvard University, USA. Ahlfors publiserte en rekke fremragende arbeider om riemannske flater og analytiske funksjoner - på

1 16 disse områdene fortsatte han sin lærer Rolf ►Nevanlinnas arbeider. Ved den internasjonale matematikerkongress i Oslo 1936 ble Ahlfors tildelt Fields gullmedalje. Ahlgren, Ernst, pseudonym for den svenske forfatter Victoria ►Benedictsson. Ahlin. Lars, 1915-97, svensk forfatter. Debuterte med romanen Tåbb med manifestet (1943), fulgt av novellesamlingen Inga bgon vantar mig (1944). Han er en eksperimenterende prosakunstner som stiller seg kritisk til enhver formalisme. Realismens illu sjonsvirkelighet blir forkastet til fordel for en debatt med leseren om de eksistensielle grunnspørsmål. Sitt gjennombrudd fikk Ahlin med Min ddd dr min (1945), en roman som tar for seg problemet med menneskets fomedring og verdighet. Stadig vender forfatterskapet tilbake til den utestengtes mulighet for å gjenopptas i fellesskapet. Det dreier seg om en likhet uavhengig av sosiale og moralske hierarkier. Hans dristigste formeksperiment er romanen Om (1946), samtidig et tidstypisk oppgjør med ideologiens pretensjoner om å forklare alt, og en polemikk mot frihetskultusen ut fra en luthersk inspirert fellesskaps- og avhengighetslære. Fromma mord (1952) angriper fromheten i alle dens former. I 1950-årene utkom en rekke betydelige romaner som alle setter kjærligheten i sentrum. Mesterverket er ekteskapsskildringen Natt i marknadstdltet (1957). I kunstnerromanen Bark och lov (1961) fremstilles det kunstneriske arbeidet både som en troshandling og en kjærlighetsgjeming. Etter en pause på 24 år vakte Ahlin oppmerksom­ het med romanene Sjdttemunnen (1985), om en gutts forhold til sin far og med Din livsfrukt (1987), om en vellykket advokat som forsøker å bevare sin ungdoms sosialdemokratiske idealer i et forandret samfunn. Flere av hans bøker er oversatt til norsk. Litt.: Ahlin, G.: L.A. vdxerupp, 2001; Furuland, L„ red.: Synpunkter på L.A., 1971; Hansson, G.D.: Nådens oordning: studier i L.A.s roman Fromma mord, 1988; Melberg, A.: På vågfrån realismen, 1973; Nielsen, E.A.: L.A.: studier i sex romaner, 1968. Ahlmann, Hans (Jakob Konrad), Wilhelmsson, 1889-1974, svensk geograf og diplomat. Professor i geografi ved Stockholms hogskola (1929). Medlem av Andrée-komiteen 1930. Ledet våren 1931 en svensk-norsk ekspedisjon til Nordaustlandet. Fort­ satte i 1934 undersøkelsene, spesielt av breenes forhold på Vest-Spitsbergen, sammen med professor H. U. Sverdrup. I 1936 ledet han sammen med meteorologen Jon Eythorsson en svensk-islandsk ekspedisjon til Vatnajdkull. Leder for de svensknorske breundersøkelsene på det nordøstlige Grøn­ land 1939-40, offentliggjort i Geografiske annaler 1941 -42, og for breundersøkelser i Kebnekaise, Lappland, fra 1946. Var initiativtaker til en norskbritisk-svensk vitenskapelig ekspedisjon til Antarktis 1949-52, fra 1948 formann i ekspedisjonens sven­ ske komité. Æresdoktor ved Universitetet i Oslo 1945. Svensk ambassadør i Norge 1950-56. Ahlmann, Nicolaj, 1809-90, sønderjysk leder, dansktalende medlem av den prøyssiske landdag 1867-75. Ahlmann kunne ikke ta sete i landdagen, for han nektet å avlegge eden til forfatningen, men han ble stadig gjenvalgt. Flyttet til København 1875. Ahlmark, Per, f. 15. jan. 1939, svensk politiker (Folkpartiet), journalist og forfatter. Medlem av Riksda­ gen 1967-78. Visestatsminister og sjef for Arbetsmarknadsdepartementet 1976-78. Formann i Folkpartiet 1975-78. Trakk seg ut av aktiv politikk 1978. Formann i styret for det svenske filminstituttet 81, 1978har senere arbeidet som journalist og rådgiver. Utgitt flere diktsamlinger, bl.a. Flykter 1985, foruten fagbøker (Sveket mot kusterna 1971, Motståndet 1991, Vdnstem och tyranniet 1994, Det dppna såret, 1997, om Palme-mordet) og artikler om kultur og politikk. Ahlmark har markert seg som en sterk forsvarer av menneskerettighetene.

Ahlqvist, August Engelbrekt, 1826-89, finsk språk-

forsker og dikter. Professor ved universitetet i Hel­ sinki 1863-88. Viet seg til den vitenskapelige utforsk­ ning og den praktiske videreutvikling av det finske språket. Samlet under mange forskningsferder et rikt språklig og folkloristisk materiale. Til hans verker hører Finsk poetikkfra språklig standpunkt (1863), De vestfinska språkens kulturord (1871), Det finske språkets oppbygning (1877) og Det karelske i Kalevala (1887). Som dikter skrev han under navnet A. Oksanen og regnes som grunnleggeren av finsk kunstlyrikk. Ahlsen, Per Egil, f. 4. mars 1958 i Fredrikstad, norsk fotballspiller. Midtbanespiller og sweeper med et fryktet langskudd. Cupmester med Fredrikstad 1984 (scoret både i den ordinære finalen og i omkampen). Andre klubber: Fortuna Diisseldorf (Tyskland) og Brann. 54 landskamper (3 mål). Har også vært trener for Fredrikstad og Østsiden. Ahlstedt, Bdrje, f. 1939, svensk skuespiller. Fra 1965 i hovedsak ansatt ved Dramaten, der han særlig har gjort seg bemerket i Ingmar Bergmans oppsetninger. Gjennombrudd på film i den skandaleomsuste Jag dr nyfiken-gul (1967). Senere filmer er bl.a. Fannyoch Alexander (1982) og Skyggen af Emma (1988). Ahlstrom Corporation, Helsinki, finsk industrikonsern, grunnlagt 1851 avAntti Ahlstrom (1827-96). På 1800-tallet var sagbruk, skipsfart og jernverk basisvirksomhet, fra rundt 1920 papirproduksjon. Restrukturert fra 2001 med virksomhet innen (glass)fiberkompositter og filtreringsprodukter (tørkepapir, operasjonsfrakker, teposer, kaffefilter, luft-, olje- og bensinfilter, båtskrog, gulvbelegg m.m.), emballasje og selvklebende produkter (mer­ kelapper, matemballasje m.m.) og teknisk papir (slipepapir, maskeringstape, motorpakninger, tapetpapir, plakater, utstyr til papir- og tekstilindustri m.m.). Produksjon i mange land, i Norge i Malvik (Ahlstrom Ancore). Ahlstrom og norske Kværner eide tidligere store deler av Kamyr, et selskap som leverte produksjonsutstyr til treforedlingsindustrien og ble opprettet av Myrens Verksted og Karlstad Mekaniske Werkstad 1923. Ahmad, Ahmed, Ahmet (av arab. 'mest prisverdig, høyest lovprist'), arabisk mannsnavn, svært popu­ lært i alle muslimske land. Samme språklige opphav som Mahmood og Mohammad. Ahmad, Ustad, 15807-1649, indisk arkitekt. Han var trolig arkitekt for palasset TajMahal i Agra. Ahmadabad, Ahmedabad, by i India, Gujarat, ca. 100 km nord for elven Sabarmatis utløp i Khambhatbukta (Arabiske hav); 3 515 400 innb. (2001). Samferdselsknutepunkt med jerbanelinjer bl.a. til Mumbai og Delhi. Ahmadabad er en betydelig industriby, kjent som «Indias Manchester» med en omfattende bomullsindustri, men også kraft-, maskin- og kje­ misk industri. Åsted for flere alvorlige sammenstøt mellom hinduer og muslimer. Blant turistattraksjo­ nene kan nevnes de mange storslåtte byggverk fra glansperioden på 1400-1500-tallet, bl.a. flere mos­ keer. Mahatma Gandhi holdt mye til i Ahmadabad, og det finnes her en rekke minnesmerker om ham, bl.a. hans ashram, 'retrettsted'. Byen har mange eksempler på ulik arkitektur, bl.a. hinduistisk, islamsk og jainistisk arkitektur samt mer moderne arkitektur som Le Corbusier. Stort tekstilmuseum. Byen ble grunnlagt av Ahmad Shah i 1411, senere residensby under Mogulriket. ahmadiyya [ax-], religiøs bevegelse med bakgrunn i islam. Dannet av Mirza Ghulam Ahmad (18351908) i Kadiani, India. Han etterlot seg et stort antall skrifter; det mest omfattende er et kommentarverk til Koranen. Grunnla tidsskriftet Review of Religion, som fortsatt er bevegelsens viktigste engelskspråk­ lige organ. I 1889 hevdet han å ha mottatt en åpen­ baring, og gjorde krav på å være profet, den lovede Messias og mahdi, samt å være en inkarnasjon av hindu-guden Vishnu. At det skulle være en profet

AHRENSBURG

117

etter Muhammad var uakseptabelt for ortodokse muslimer, og hans krav om profetverdighet ble avvist. Etter grunnleggerens død ble bevegelsen splittet i to grener. Den moderate grenen har hovedsete i Lahore i Pakis­ tan. Grenen hevder at Mirza Ghulam Ahmad aldri gjorde krav på profetverdighet, men var en fornyer av islam. Kadiani-gruppen er langt større og mer innflytelses­ rik. Den ser grunnleggeren både som profet og fornyer. 1947 ble Kadiani-gruppens hovedsete flyttet til Rabwa i Pakistan, senere til London pga. dens store problemer i Pakistan. 1891 kom den første fatwa (islamsk juridisk uttalelse) som erklærte ahmadiyya for kjettersk; i Pakistan ble utelukkelsen fra det islamske fellesskapet proklamert 1974, og stadfestet ved lov 1984.1 Pakistan tillates ikke ahmadiyya-tilhengere å kalle seg muslimer, å bygge moskeer, foreta pilgrimsferden til Mekka osv. Ahmadiyya, som i dag har omkring 10 mill, tilhen­ gere, har drevet en iherdig misjonsvirksomhet i alle verdensdeler, og mange medlemmer er vervet i afrikanske land. Bevegelsen, som kom til Norge mot slutten av 1950-årene, har fått enkelte norske konvertitter, men flertallet består av pakistanske inn­ vandrere. I 1980 kjøpte ahmadiyya-menigheten en villa på Frogner i Oslo som ble innredet som moské (Nor moské), og bygget 2001 en moské på Furuset i Oslo. Ahmadiyya har ca. 1000 medlemmer i Norge, de fleste bor i Oslo eller østlandsområdet. Litt.: Ahmad, H.M.G.: Islamske grunntanker: den lovede Messias og Mahdi, grunnlegger av Ahmadiyyabevegelsen i Islam, 1994; Ahmad, H.M.T.: Islams svar på vår tids spørsmål, 1993; Gualtieri, A.R.: Conscience and coercion: Ahmadi Muslims and orthodoxy in Pakistan, 1989; Heistø, R., red.: Dette tror vi, 2. utg., 1997, 1320. Ahmed, osmanske sultaner. Ahmed 1, 1589-1617, sultan 1603-17, sønn av Muhammad 3. Sluttet fred med Østerrike for å slå Persia. Han bygde den prektige Ahmed-moské i Konstantinopel. Ahmed 3, 1673-1736, sultan 1703-30, sønn av Muhammad 4, etterfulgte broren Mustafa 2, innsatt av janitsjarene. Da Karl 12 søkte tilflukt i Tyrkia etter nederlaget ved Poltava 1709, ble Ahmed 3 dratt inn i krigen mot Peter den store og vant Azov ved freden i 1711.1 krig mot venetianerne erobret han Morea (Peloponnes) 1715, men var uheldig i kampen mot østerrikerne. Ble avsatt av janitsjarene og døde i fengsel noen år senere, sannsynligvis drept med gift. Ahmed, Fakhruddin Ali, 1905-77, indisk politiker. Utdannet også i Storbritannia. Sluttet seg til kongresspartiet i 1931 og hadde siden flere stillinger både i delstatsregjeringer og i sentralregjeringen. Indias president fra 1974 til sin død. Ahmed, lajuddin, f. 1931, bangladeshisk politiker.

Pensjonert professor fra universitetet i Dhaka, medlem av nasjonalistpartiet (BNP). President fra 2002. Ahmed Mirza sjah, 1898-1930, sjah av Persia, sønn av Muhammad Ali sjah, etterfulgte 1909 sin far på tronen. Flyktet 1923 til Europa. Siste hersker av kadsjarenes dynasti. Ahmed sjah Durrani, ca. 1722-73, sjah av Afghanis­ tan 1747-73, stifter av Durrani-dynastiet. Var hær­ fører hos Nadir sjah av Persia og ble etter dennes død uavhengig hersker i Afghanistan 1747. Ahmed sjah er den egentlige grunnlegger av en afghansk stat. Han var kjent som en fremragende hærfører og en klok statsmann. Ahmes [ax-], egyptiske konger. Ahmes (Ahmose, Amasis) 1, ca. 1580-1558 f.Kr., grunnleggeren av det mektige 18. dynasti, fullførte utdrivelsen av hyksos av Egypt, idet han erobret deres sterkt befestede hovedstad Avaris i det østlige

Ahnfeltia (etter N. O. Ahnfelt, sv. botaniker), slekt av

rødalger. Se arten ►sjøris. Ahnighito (grønlandsk 'teltet'), den nest største

Ahmed. Ahmed 3 (1673-1736) i møte med en europeisk ambassadør i sitt palass, Topkapi Saray, i Istanbul.

delta, og forfulgte dem til det sørlige Palestina. Så gjenerobret han Nubia, som i hyksostiden hadde løsrevet seg. Deretter slo han ned egyptiske magnaters forsøk på opprør, og befestet kongemakten. Ahmes (Ahmose, Amasis) 2, 570-526 f.Kr., den nest siste av det 26., saittiske, dynasti. Da kong Apries, ved hvis hoff han var, gav ham i oppdrag å slå ned en oppstand av soldater, fikk han disse til å utrope seg til konge. I ca. tre år var han Apries' medregent; da det så kom til brudd, ble Apries beseiret og drept. Grekerne, som hadde vært hans motstandere, forstod han å vinne for seg; han grunnla for dem byen Naukratis, som snart ble Egypts viktigste handelsplass. Kypros ble gjort til egyptisk provins; Ah­ mes styrket flåten, så den senere ble i stand til å beherske Middelhavet. Han forstod den fare som truet fra Persia, og sluttet i 547 forbund med Kroisos av Lydia, med spartanerne og med Naboned av Babylonia; men kort etter Ahmes' død ble hans sønn Psammetik 3 beseiret av perserne under Kambyses. Ahmes’ regnebok, tidligere navn på ►Papyrus Rhind, egyptisk lærebok i matematikk fra ca. 1700 f.Kr. Ahnen, von, pommersk uradelsslekt som kom til Danmark på slutten av 1500-tallet. På 1600-tallet var flere av slektens medlemmer knyttet til Norge. Claus von Ahnen, død 1628, fra 1614 lensmann over Sem, Eiker og Maria prostigods. Preben von Ahnen, 1606-75, brorsønn av Claus von Ahnen, kom til Norge 1629; fra 1646 lensmann over Nordlandene. Han foretok i februar 1658 et innfall i Sverige og bidrog senere samme år til gjenerobrin­ gen av Trondhjems len fra svenskene. Som amt­ mann i Nordlandene 1660-69 gjorde han en stor innsats for næringslivet i Nord-Norge. 1669 ble han amtmann i Bratsberg. Preben von Ahnen var en av landets største godseiere og hadde eierinteresser i flere jernverk. Litt.: NBL 2. utg. Iver von Ahnen, ca. 1659-1722, sønn av Preben von Ahnen, var amtmann i Romsdalen, Nordmøre og Sunnmøre, senere stiftamtmann i Trondheim. Med ham døde slekten ut på mannssiden. Ahnfelt, Arvid, 1845-90, svensk publisist, utgav tidsskriftet Ur dagens krdnika (1881 -90), der 1880årenes unge radikalere fikk et forum. Ahnfelts kulturhistoriske interesser resulterte bl.a. i utgivelse av biografiske skrifter, først og fremst C. J. L. Almqvist, hans lif och verksamhet (1876). Ahnfelt, Oscar, 1813-82, svensk predikant og musi­ ker. Var tilknyttet bevegelsen til den svenske vekkelseslederen Carl Olof Rosenius. Han spilte gitar og komponerte vekkelsessanger i angloamerikansk stil. Disse ble meget populære gjennom hans reisevirk­ somhet som sanger og predikant. Skrev i 1872 melodien til Blott en dag, ett dgonblick i sander.

kjente meteorstein, vekt ca. 31 tonn, funnet av polarforskeren R. Peary og brakt til New York i 1897. Ahnlund, Nils Gabriel, 1889-1957, svensk historiker, professor ved Stockholms Høgskola fra 1928. Hans produksjon er konsentrert om den svenske stormaktstiden (Gustav Adolfden store, 1932), lokalhisto­ rie og historiografi. Under den annen verdenskrig deltok han aktivt i organisasjonen Nordens frihet. Aho, EskoTapani, f. 20. mai 1954, finsk politiker (Centerpartiet). Leder for Centerpartiet 1990-2002. Medlem av Riksdagen 1983-2003. Statsminister i en borgerlig firepartiregjering 1991-95, opposisjonsle­ der 1995-2003. Presidentkandidat 2000, da han tapte knepent; Aho fikk 48,4 % av stemmene i annen valgomgang. Fra 2004 er han direktør i det finske fondet for forskning og utvikling. Aho, Juhani, 1861-1921, finsk forfatter, het opprin­ nelig Johannes Brofeldt, men tok 1907 pseudony­ met Aho som sitt virkelige navn. Han var prestesønn fra Savolaks, hvorfra han mottok sterke inntrykk av natur og mennesker, og ble i studietiden sterkt påvirket av de realistiske strømningene i skandina­ visk og russisk litteratur. Hans første verker var folkelivsskildringer, f.eks. Rautatie (Jernbanen, 1884), kanskje Ahos mest leste verk, senere psyko­ logiske romaner fra middelklassen, Papin tytdr (Pre­ stens datter, 1885), Yksin (Ensom, 1890) og Papin rouva (Prestens hustru, 1893). Karakteristisk for Aho er også mindre fortellinger, f.eks. samlingen Lastuja (Sponer). Han skrev også flere store, romantisk fargede romaner, Panu (1897), Kevdt ja takatalvi (Våren og senvinteren, 1906) og Juha (1911). Litt.; Castrén, G.: J.A., 1922, 2 b.; Niemi, J.: J.A., 1985. ahom, folk som i de første århundrer etter Kristi fødsel migrerte fra Yunnan-provinsen i Kina til Indokina og hersket i Assam fra 1200-tallet til slut­ ten av 1700-tallet. Språket, som hadde atskillig litteratur, er utdødd. Ahr, elv i Tyskland, springer ut i Eifelområdet og munner ut i Rhinen sør for Bonn, 89 km lang. Ahrdalen er kjent for sin rødvin.

Ahram, al- [axramt] (arab. 'pyramidene'), dagsavis i

Kairo, Egypts og Midt-Østens største. Startet i 1875 og lenge ansett som Egypts mest autoritative og innflytelsesrike avis. Avisen ble i 1960 nasjonalisert og gjort til talerør for regjeringen. Etter innføring av ny presselov 1980 ble de offisielle båndene noe løsere, men al-Ahram står fortsatt, i likhet med de andre store egyptiske avisene, ansvarlig overfor det nasjonale presserådet. Opplaget var i begynnelsen av 2000-tallet ca. 900 000 på virkedager og 1,1 million på fredager. Ahrenberg, Johan Jacob, 1847-1914, finsk, svenskspråklig forfatter og arkitekt. Han har skildret den karelske bondebefolkningen bl.a. i romanen Stockjunkarn (1892). Ahrenbergs nasjonalisme og motstand mot russifisering av den finske kulturen kom sterkt til uttrykk i noen historiske romaner, f.eks. Rojalister och patrioter (1901). Ahrensburg, by i nordlige Tyskland, SchleswigHolstein, forstad til Hamburg; 30 100 innb. (2003). Ahrensburg har et vakkert slott fra senrenessansen (ca. 1590) med porselen-, ur- og malerisamlinger. Byen er også et betydelig industrisentrum. Ahrensburg er kjent som boplassområde fra senpaleolittisk tid. Området har vært tilholdssted for

AHRIMAN

reinjegere på sommertiden i et tidsrom da landska­ pet hadde tundrakarakter. Boplassene er rike på redskaper av flint, dels også av horn. Ahrensburg slott, renessanseslott, oppført ca. 1595 av grev Peder Rantzau, består av tre hus som er sammenføyd på langsidene, og har fire åttekantede hjømetårn. Slottet tilhørte grevene Schimmelmann 1759-1918, og er i dag museum. Betydelige kunst­ samlinger. Max Planck-institutt. Ahriman (gr. Areimanios), Satan i den dualistiske, gammelpersiske religion, som er knyttet til Zarathustra. Ahriman er anfører for helvetesmakter, fruktbarhetens og livets fiende, «han med megen død». I Avesta betegnes han som angra mainyu, den onde ånd, som ikke kunne forbli hos Gud, men trådte i bevisst og skarpt motsetningsforhold til sin tvillingbror, ►Ormazd, Guds hellige ånd, og dermed til Gud selv. Se også ►parsismen. Ahsan, Aslam, f. 15. mars 1942, norsk organisasjons­ leder, leder for Ressurssenteret for pakistanske barn. Født i Pakistan, flyttet til Norge i 1971. Industriarbei­ der 1971-80, reklametegner 1980-90. Medlem av kontaktutvalget mellom norske myndigheter og innvandrere fra 1990. Ahsan har i flere år arrangert julefeiring for enslige og ressurssvake. Fikk i 2002 Fritt Ord-prisen for sitt arbeid med å bygge broer mellom forskjellige kulturer. Ahtisaari, Martti Oiva Kalevi, f. 23. juni 1937, finsk diplomat og politiker (sosialdemokrat). Ambassadør 1973-77, tilknyttet FN 1977-83 og 1987-90, bl.a. spesialutsending i Namibia 1989-90. Utenriksråd i Finland 1987-91, statssekretær 1991. Hadde ingen innenrikspolitisk erfaring da han stilte som kandidat til presidentvalget 1993. Finlands president 19942000, da han ikke stilte til gjenvalg. Ahtisaari var 1999 EUs spesialutsending til Jugoslavia i forbindel­ se med Kosovo-krigen. Etter at han gikk av som president har Ahtisaari hatt flere internasjonale tillitsverv, bl.a. som medlem av observatørgruppen i Østerrike og som våpeninspektør i Nord-Irland. ahtna, ahtena (fra russisk Atna, opprinnelig navn på Copper River), athapasktalende indiansk folk i det sørlige Alaska. Det tradisjonelle næringsgrunnlaget er fiske og en del jakt. Ahtna-folket er påvirket av nordvestkystindiansk kultur. De er nå organisert som en av tolv «Alaska Native Regional Corporations», og teller ca. 1200 medlemmer. Språket er nærmest utdødd. Ahura Mazdah (gl.iransk 'Herren Visdom'), i senere persisk Ormazd, den høyeste gud, lysmaktenes og det godes representant i gammeliransk religion og i ► Zarathustra lære. Ahvaz, Ahwaz, by i sørvestlige Iran, hovedstad i provinsen Khuzestan, ved elven Karun; 805 000 innb. (1997). Viktig industriby og handelssenter i et petroleumsproduserende område. Kjemisk industri. Viktig samferdselssenter (Karun er seilbar hit); knutepunkt for den Trans-iranske jernbane; flyplass. Universitet. Ahvaz er utgangspunkt for å reise til ruinene av oldtidsbyen Susa (Sush) og Chogha Zambil, regnet som verdens best bevarte zikkurat. Ahvaz var en blomstrende by i middelalderen, ny betydning på 1900-tallet pga. oljeindustrien. Fikk store skader under golfkrigen (1). Ahvenanmaa, finsk navn på ►Åland. Ahvenmeri, finsk navn for ►Ålands hav. Al, fork, for eng. ArtificialIntelligence, se ►kunstig intelligens. Aia, etter oldgresk sagn et land langt i øst, styrt av Aietes, solgudens sønn. Til Aia drog argonautene for å hente Det gylne skinn. Mange forfattere i oldtiden anså Aia for identisk med landskapet Kolkhis ved Svartehavet. ai-ai, aye-aye, annet navn på ►fingerdyret, primatart i fingerdyrfamilien. Aiakos, i gresk sagn konge over Aigina, sønn av Zevs

118

Arna Ata Aidoo under en internasjonal filmfestival i Durban 2OO2.

og far til Pelevs (Akhillevs' far) og til Telamon (Aias' far). På grunn av sin fromhet og rettferdighet ble han etter sin død satt til dommer i underverdenen. Aias (lat. Ajax). 1 Gresk heros, sønn av kong Telamon på øya Salamis, var etter Akhillevs den tapreste helt foran Troja; en kjempe uten list og svik, men også uten veltalen­ het. Om hans død hører vi bl.a. i Sofokles' drama: etter Akhillevs' død gjorde Aias og Odyssevs krav på hans våpen. Da disse ble tilkjent Odyssevs, ble Aias helt vanvittig av sorg og raseri og anstilte et blodbad blant en flokk sauer i den tro at de var hellenske høvdinger. Da han kom til fornuft, drepte han seg av skam. 2 Gresk helt foran Troja, kalles til forskjell fra den store Aias ofte ved sitt farsnavn: Aias Oilevs' sønn. Krenket Athene ved å trekke den bønnfallende Kassandra bort fra hennes alter, og druknet derfor på veien hjem fra Troja. Aicard, Jean [ekar], 1848-1921, fransk forfatter; skrev romaner, skuespill og dikt, f.eks. La Chanson de 1'Enfant (1876) og Poémes de Provence (1874). Aicard er særlig kjent for sine vakre skildringer av landska­ pet og lyset i Provence. Aichel, Johann Blasius Santini [aikjel], eg. Giovanni Santini, 1677-1723, bøhmisk arkitekt av italiensk herkomst. Han er i ettertid blitt stående som en av de mest originale representanter for den bøhmiske barokk ut fra sine kirkebygg, der han kombinerte barokke og rent gotiske elementer. Hans hovedverk er pilegrimskirken på Zelena Hora ved Zd'år, Tsjek­ koslovakia (1719-22). Aichi |aitj i], prefektur (fylke) i Japan, på sentrale Honshu, ved stillehavskysten; 5152 km2 med 7 100 000 innb. (2002). Hovedstaden Nagoya dan­ ner sammen med omkringliggende byer industriom­ rådet Chukyo, med bl.a. produksjon av biler, teksti­ ler, maskiner, kjemikalier m.m. Den sentrale del av provinsen består av den intensivt oppdyrkede Nobisletta. Arrangør av verdensutstillingen EXPO 2005. Ai Ch’ing [- tkjiij], kinesisk forfatter, se ► Ai Qing. Aichinger. Ilse [aikj-], f. 1921, østerriksk forfatter. Aichinger hører med sine fortellinger, hørespill og

lyrikk til de fremste østerrikske forfattere etter krigen. I romanen Die grossere Hoffnung (1948) skild­ rer hun krigens barbari og fremhever den enkeltes ansvar for vår verden. I sine følgende verker unngår hun all psykologisering og historisering. I et knapt, ofte surrealistisk språk skildrer hun forholdet mel­ lom drøm og virkelighet. Hennes dikteriske stil kan minne mye om Kafkas. Etter hvert gjør språket seg fullstendig selvstendig og blir vanskelig å «forstå» ut fra sine betydninger. Kleist, Moos, Fasane (1987) er en samling fortellinger fra tre årtier. Film und Verhdngnis (2001) er en essaysamling om filmkunsten. Dikt­ samlingen Verschenkter Rat kom 1978. aichmetall, messing støpelegering brukt til propeller, båtbeslag m.m. Inneholder ca. 60 % kobber, ca. 40 % sink og ca. 2 % jern. Aida, opera i 4 akter av Giuseppe Verdi til tekst av Antonio Ghislanzoni, etter et utkast av egyptologen August Mariette. Handlingen er lagt til Memfis og Teben «på faraoenes tid», hovedpersoner er slavin­ nen Aida, egentlig den etiopiske kongens datter (sopran), Egypts hærfører Radames (tenor) og faraos datter Amneris (mezzosopran). Operaen ble bestilt av kediven og uroppført i Kairo 24. des. 1871 (i Norge første gang på Nationaltheatret 1909). Det er ikke riktig som det har vært hevdet at operaen ble bestilt til åpningen av Suez-kanalen og operahuset i Kairo. Aida hører til verdens mest populære operaer. AIDA-modellen, fork, for eng. Attention, Interest, Desire, Action, forbrukerteori som beskriver stegene i en påvirkningsprosess. Se også ► DAGMAR-modellen. Aidan, helgen, død 651, irsk munk, biskop og hel­ gen, Northumbrias apostel. 635 biskop i Lindisfarne, styrket kristningen av landet i tråd med den keltiske kirkes skikker. Festdag 31. august. aide-mémoire [sdmemoar] (fr.), notisbok. Aide-toi et le ciel faidera [edatoa e b siel tEdara] (fr.), 'Hjelp deg selv, så hjelper Gud (eg. himmelen) deg', motto for en fransk klubb på Ludvig 18s tid. Setnin­ gen er meget gammel; finnes i fabel av La Fontaine og i fransk folkebok fra ca. 1 500. Lignende uttrykk hos Aiskhylos og Evripides. åidi, samisk sammensetningsledd i stedsnavn: gjer­ de. Aidid, Muhammad Farah, 1936-96, somalisk offiser, klanleder og politiker. Fengslet under president Siad Barre 1970-76, deretter ambassadør i India. Startet i 1989 motstandsbevegelsen Somali National Alliance (SNA), som gikk til væpnet opprør 1990. Etter at Barre ble styrtet 1991 var Aidid med i en midlertidig regjering. Da denne brøt sammen i nov. s.å„ brøt det ut kamper mellom rivaliserende klaner, bl.a. Aidids hawiye-klan. FN utstedte arrestordre på Aidid 1993, men lyktes ikke i å finne og arrestere ham. Aidoo, Ama Ata, f. 1942, ghanesisk forfatter; har undervist ved universiteter i USA og Afrika, og var en kort stund undervisningsminister i Ghana. Hun har utgitt noveller, bl.a. No Sweetness Here (1970), lyrikk, bl.a. Someone Talking to Sometime (1985) og An Angry Letter in January and Other Poems (1992), og romaner, bl.a. Our Sister Killjoy (1977), der hun viser sin evne til å kombinere lyriske og episke trekk. Dessuten er hun en betydelig dramatiker. De mest kjente skuespillene er The Dilemma of a Ghost (1965) og Anowa (1970), som er blitt oppført en rekke steder både i Afrika og ellers. Hun har også skrevet for barn, f.eks. The Eagle and the Chicken (1986). Aidoo har i en rekke sammenhenger hevdet kvinnelige erfaringers betydning for kultur og utvik­ ling i Afrika. 11991 kom romanen Changes - A Love Story (norsk overs. Forandringer. En kjærlighetshis­ torie, 1993), der hun tar opp emner som sjalusi og voldtekt i ekteskapet og gir en overbevisende skild­ ring av forskjellen mellom kvinnelige og mannlige perspektiver på kulturkonfliktene. Aidoo har både i sitt litterære og sitt politiske virke stått frem som en sterk talskvinne for sosial rettferd og for kvinnenes

AIDS

119

rettigheter i det afrikanske samfunn. Dette kommer bl.a. til uttrykk i novellesamlingen The Girl Who Can and Other Stories (1999). aids, fork, for eng. Acquired Immune Deficiency Syndrome, ervervet immunsvikt-syndrom, samlebetegnel­ sen på de aller alvorligste former for infeksjon med viruset hiv, hvor det foreligger svikt i immunologis­ ke forsvarsmekanismer som fører til alvorlige infek­ sjoner og/eller spesielle kreftsykdommer. Aids har meget høy dødelighet. Årsak. Viruset hiv (fork, for eng. Human Immune Deficiency Virus), som er et retrovirus, spiller en sentral rolle ved utvikling av aids. Hiv infiserer hos mennesket visse hvite blodceller, bl.a. de såkalte CD4+ T-lymfocyttene som er sentrale for organis­ mens immunologiske forsvar mot mikroorganismer. Også enkelte andre celletyper kan trolig infiseres av hiv, bl.a. celler i hjernen og tarmkanalen. Infeksjon med hiv blir så å si alltid livsvarig. Følgene for det infiserte individet varierer sterkt. Hiv-infeksjonen kan forbli latent uten sykdomstegn over lang tid, i hvertfall i 12-15 år. 1 de fleste tilfeller skjer imidlertid en gradvis ødeleggelse av pasientens immunsystem med utvikling av alvorlig immunsvikt og sykdom i løpet av 5-12 år. Smittemåter. Hos det smittede individ finnes hiv i så å si alle kroppsvæsker, men i særlig høy konsentra­ sjon i blod og sæd, som er de kroppsvæsker som i praksis spiller noen rolle ved hiv-smitte. Smitte skjer i alt vesentlig bare ved: a) Seksuell kontakt, dvs. samleie i en eller annen form som medfører direkte kontakt mellom slimhin­ ner. b) Overføring med blod eller blodprodukter. 1 de vestlige land, inkludert Norge, er smitterisikoen for mottagere av blodprodukter i dag svært liten pga. forebyggende tiltak i blodbanktjenesten. f mange utviklingsland er smitte med blodoverføringer stadig aktuelt. Blodsmitte pga. deling av forurensede

sprøyter spiller en meget viktig rolle blant sprøyte­ narkomane i vestlige land. Gjenbruk av engangssprøyter spiller muligens en rolle i enkelte afrikan­ ske land. c) Overføring fra mor til barn. Risikoen for at en hiv-smittet kvinne skal smitte sitt barn i fosterlivet er betydelig (25-30 %) uten forebyggende tiltak. Smitte fra moren etter fødselen via morsmelk kan også skje. 1 tillegg til de nevnte smittemåter har det forekom­ met noen få tilfeller av smitte ved sædgivning, ved organtransplantasjon og ved arbeidsuhell, hvor helsepersonell har stukket seg med forurensede sprøyter. Hiv-smitte ved vanlig sosial kontakt med hiv-infiserte eller etter insektsstikk er ikke påvist, og man regner i praksis ikke med noen smitterisiko i slike sammenhenger. Sykdomsbilder ved hiv-infeksjon. Et bredt spektrum av ulike sykdomstilstander ses etter hiv-smitte. En akutt forbigående febersykdom som kan ligne in­ fluensa eller mononukleose («kyssesyke»), kan ses få uker etter smittetidspunktet. De kroniske formene for hiv-infeksjon varierer fra helt symptomfrie tilstander til fullt utviklet aids, med ulike sykdoms­ bilder av lett til moderat alvorlighetsgrad mellom disse ytterpunktene. Aids er samlebetegnelsen på de alvorligste formene for hiv-infeksjon og er kjenne­ tegnet ved visse infeksjonskomplikasjoner og/eller kreftsykdommer som særlig ses i forbindelse med immunsvikt. I tillegg til aids forårsaker hiv-infeksjon også hovne lymfekjertler, soppinfeksjon i munnhule og svelg (trøske), vekttap, diaré og feberperioder. Hiv-infeksjon kan også forårsake alvorlig sykdom i hjernen og i sentralnervesystemet for øvrig. En betydelig del av individer med asymptomatisk (symptomfri) hiv-infeksjon eller lette og moderate sykdomsbilder vil senere utvikle full aids. Diagnostikk. Ved kronisk hiv-infeksjon kan man i de aller fleste tilfeller påvise antistoffer mot hiv i

aids. - A) Hiv-viruset angriper blant annet CD^-cellene i immunsystemet. Dette skyldes at CD^-molekylene på CDz>cellenes overflate fungerer som reseptor for viruset. - B) Hiv-viruset binder seg til CD/j-reseptorene og trenger inn i cellen. Virusets genetiske kode, som foreligger i RNA-form, «oversettes» så til DNA-form. En del av dette virus-DNA bygges deretter inn i CDzj-cellenes eget kjerne-DNA. - C) Så fremt virus-DNA ikke aktiveres slik at nydannelse av hiv-partikler ikke skjer, blir resultatet en latent infeksjon som ikke synes å skade de infiserte cellene og derfor ikke gir sykdom. - D) VirusDNA kan aktiveres slik at aktiv nydannelse av hiv-partikler skjer. Denne form for hiv-infeksjon vil skade og eventuelt drepe den infiserte cellen. Nydannede viruspartikler forlater cellen og kan i sin tur infisere nye celler. Denne prosessen kan etter hvert føre til alvorlig sykdom og aids.

blodet, og denne testen blir oftest positiv 1-3 måne­ der etter smitte. Antistoff-testing er en viktig del av diagnostikken ved hiv-infeksjon. Virusmengden i blod kan også måles direkte med metoder som påviser virusets arvestoff (RNA). Behandling. I dag (2004) kjennes ingen helbreden­ de behandling som kan utrydde hiv hos et smittet individ og gjenopprette helt normalt immunforsvar ved allerede utviklet immunsvikt. Ca. 20 enkeltmedikamenter mot hiv er nå tilgjen­ gelige, fordelt på tre hovedgrupper etter virknings­ mekanismene. Dagens behandling er basert på kombinasjon av minst tre ulike hiv-medikamenter og styring av behandlingen ved måling av virus­ mengden i blod. Kombinasjonsbehandlingen fører hos et flertall av pasientene til en kraftig reduksjon av virusformering og mengde i kroppen og en klar forbedring av immunsvikten, og har redusert hivdødelighet og -sykelighet i alle vestlige land. Livslang behandling er imidlertid nødvendig, og ikke alle pasienter svarer tilfredsstillende på behandlingen. Det er også en risiko for senere svikt av en i starten vellykket behandling. Medikamentbivirkninger er hyppige, hvorav noen alvorlige, blant annet stoffskifteforstyrrelser som kan disponere for senere hjerte-karsykdom. Den økende utbredelsen i mange vestlige land av hiv som er blitt resistent mot hivmedikamentene, gir også grunn til bekymring. Flere nye medikamenter og behandlingsopplegg er under utprøving, blant annet former for immunte­ rapi som tar sikte på å styrke hiv-pasientens immun­ system. Det arbeides også aktivt med ulike former for genterapi. Utbredelse av hiv. Aids-epidemien er i dag verdens­ omspennende og rammer alle verdensdeler (unntatt Antarktis). I 2003 regnet Verdens helseorganisasjon med at minst 42 millioner var infisert med hiv på verdensbasis, og at minst 23 millioner allerede var døde som følge av aids. Over 95 % av hiv-smittede lever i utviklingsland, hvor man regner med at færre enn 5 % har adgang til moderne hiv-behandling. En rekke afrikanske land sør for Sahara er svært hardt rammet, likeledes India, flere land i sørøst Asia og i økende grad Kina. Også i en rekke østeuropeiske land sprer hiv-epidemien seg med et foruroligende tempo. I de fleste vestlige land har hiv-infeksjonen fått et mer endemisk preg, men det er enkelte tegn på økning i nysmitte, også i Norge. I de hardest rammede utviklingslandene representerer hivepidemien en humanitær katastrofe med store menneskelige, økonomiske og sosiale følger. I de fleste utviklingsland har smitteutbredningen først og fremst skjedd i forbindelse med heterosek­ suell aktivitet, mens heteroseksuell smitte har vist en vesentlig langsommere økning i vestlige land, hvor smitte i homoseksuell/biseksuell sammenheng og i forbindelse med sprøytenarkomani har domi­ nert, særlig i de første årene av epidemien. I utvi­ klingslandene skjer imidlertid stadig smitte også i forbindelse med blodtransfusjoner, og barn smittet av sine mødre før, under eller etter fødselen (via morsmelk) representerer et meget stort problem, blant annet i Afrika sør for Sahara. Forebyggelse. Det forebyggende arbeid mot hivinfeksjon og aids må først og fremst basere seg på intensiv, omfattende, målrettet og stadig gjentatt informasjon om egenskaper og smittemåter til hiv, og tiltak med sikte på å endre risikoatferd, både når det gjelder seksuell livsstil og sprøytemisbruk. Videre er det i Norge, som i andre vestlige land, etablert rutinemessig blodundersøkelse av alle blodgivere før hver blodgivning for å påvise antistoff hos evt. smittebærere, i tillegg til at spesielle tiltak for å kvalitetssikre blodprodukter anvendes. Videre er det vesentlig å forebygge smitte av barn fra hiv-positive mødre ved å behandle moren de siste månedene av svangerskapet og barnet i en tid etter fødselen. I helsevesenet er det vanlig å gi en forebyggende kur med hiv-medikamenter i tilfeller hvor helseperso-

AIETES nell er utsatt for smitte, for eksempel ved arbeidsuhell med sprøytestikk med hiv-forurenset blod. Tilsvarende bruk av hiv-medikamenter for å fore­ bygge smitte i seksuell sammenheng har også en viss anvendelse, men dette er omstridt og det foreligger ingen dokumentasjon av eventuell nytte. Det har i en årrekke vært arbeidet aktivt for å utvikle en vaksine som skal kunne forebygge hiv­ smitte. Dette arbeidet har vist seg svært vanskelig med mange skuffelser og tilbakeslag. Det er fortsatt (2004) ikke sikkert at det vil lykkes å utvikle en effektiv hiv-vaksine. Historikk. Aids ble erkjent som et nytt sykdomsbil­ de i USA i 1981.1 1983 ble hiv-viruset påvist som årsak, og smittemåtene ble ganske raskt klarlagt. I 1985 ble hiv-testen tilgjengelig og fikk stor betyd­ ning for epidemiologisk arbeid, diagnostikk og forebyggelse av hiv-infeksjon. Våren 1987 ble AZT tilgjengelig, som det første medikament med en viss effekt på hiv-infeksjonen, om enn bare forbigående. I 1994 ble grunnlaget lagt for forebyggelse med AZT av smitte fra mor til barn før og under fødselen. I 1996 kom det store behandlingsgjennombruddet med bruk av kombinasjoner av minst tre ulike hivmedikamenter og styring av behandlingen ved virusmåling i blod. SFr Aietes, i gresk mytologi sønn av Helios; konge i Kolkhis og Det gylne skinns vokter, men overlistet av sin datter Medeia. aigeisk kultur, se >egeisk kultur. Aigevs (lat. Aegeus,), konge i Athen, far til Thesevs. Mens Thesevs vokste opp i fremmede land, ble Aigevs avsatt; siden vant sønnen riket tilbake for ham. Da Thesevs drog til Kreta, lovte han sin far at skipet ved hjemkomsten skulle heise det hvite seil hvis han var kommet fra sitt tokt med livet i behold. Men han glemte det, og Aigevs, som trodde at The­ sevs hadde mistet livet, kastet seg i havet av sorg (Egeerhavet har navn etter Aigevs). Aigina, øy i Hellas, se ►Ejina. aiginetisk kunst, kunst fra den greske øya Aigina utenfor Athen, laget mellom 600 og 400 f.Kr. Det eldste kjente kunstnernavn er Smilis, det største Onatas; den siste utførte verker til både Pergamon og Olympia. De aiginetiske kunstneres yndlingsmotiv var mannsskikkelsen, ofte utført i bronse. Lite er bevart av aiginetisk kunst, men i ruinene av Afaia-tempelet på nordøstkysten av øya ble det i 1811 funnet en rekke marmorfigurer fra to gavlgrupper. De forestiller kampen om en fallen krigers lik. Gruppene ble restaurert av Bertel Thorvaldsen og finnes nå i glyptoteket i Miinchen. Sup­ plerende funn ble gjort under utgravninger i 1901, finnes nå i Nasjonalmuseet i Athen og i det arkeolo­ giske museum på Aigina. aiginetisk smil, betegnelse for det stereotype, stive, lett maskeaktige uttrykk som preger ansiktene på alle bevarte menneskefremstillinger i aiginetisk kunst. Aigis (av gr. 'geiteskinn'), hos Homer (i Iliaden) Zevs' skjold, som Hefaistos hadde laget, senere i regelen Athenes skjold eller brystharnisk, innfattet av slanger og med Medusahodet i midten. Norsk form av ordet er ► ægide eller egide. Aigisthos, sønn avThyestes, fetter av Agamemnon og Menelaos; drepte deres far Atrevs. Mens Aga­ memnon deltok i kampen med Troja, forførte Aigis­ thos hans hustru Klytaimestra og myrdet sammen med henne Agamemnon ved hans hjemkomst, men etter sju års styre ble Aigisthos selv drept av Agamemnons sønn Orestes (omhandlet i Aiskhylos' trilogi Orestien). aigledormant [egi dårma] (fr. 'sovende ørn'), skuepenger som ble preget under Napoleons opphold på Elba 1814-15. Aigner, Jos. Matthåus, 1818-86, østerriksk maler. Han spilte en fremtredende rolle blant de revolusjo-

120

sønner, som på én nær ble drept av danaidene. AIK, Arbeiderbevegelsens informasjonskomité, se

► Demokratiske Sosialister - AIK. AIK, fork, for Almdnna idrettsklubben, svensk idretts­

Aikido. Aikido-utøvere i tradisjonelle svarte bukser (hakama) demonstrerer kasteteknikk.

nære i 1848, ble fanget og dømt til døden, men benådet. Særlig kjent for sine portretter av tidens fremstående personligheter i samfunns- og kulturliv: keiser Frans Josef, Grillparzer og A. Rubinstein. Aigospptamoi, elv i Thrakia, i det nåv. Tyrkia nær byen Gelibolu ved Dardanellene; berømt ved Lysandros' store seier over athenerne år 405 f.Kr. aigrette [egret] (fr.), fjærbusksom hodepynt, ► egrett; (diamantjsmykke av lignende form. aigu [Egy] (fr., av lat. 'spiss'), skarp, spiss, skjærende. Accentaigu, akutt-tegn ' (høyrevendt aksent), beteg­ ner på fransk lukket uttale av é, på andre språk trykk eller lang vokal. Aigues-Mortes [Egmårt], by i sørlige Frankrike, Lanquedoc-Roussillon, departementet Gard, 25 km øst for Montpellier; 7400 innb. (2002). Byen ble grunnlagt av Ludvig den hellige og var på 1300tallet en viktig havneby, men ligger nå 6 km fra kysten, lengst vest i Rhonedeltaet. Den mektige bymuren og andre befestninger er bevart. Stor turisttrafikk. Byen var utgangspunkt for flere kors­ tog. aiguilette [sgyjiet] (fr. 'liten nål'), skuldersnor i tvunnet eller flettet sølv eller gull, bæres i Norge av offiserer som gjør tjeneste som adjutant hos Kongen, Kronprinsen, hos høyere militær sjef eller som forsvarsattaché. Aiguilette bæres over høyre skulder for offiserer i de kongelige adjutantstaber, over venstre for de øvrige. Den festes foran på brystet, aiguille [egyij] (fr. 'nål'), betegnelse for mange spisse tinder i Vestalpene. Ofte brukes ordet som navn på odder. Spansk aguja, portugisisk agulha. Aiguille du Géant [egyij dy 3ea], fjelltopp i de franske alper, nær den italienske grense litt sørøst for Chamonix, 4013 moh. Aiguille Verte [Egyij vert], fjelltopp i de franske alper, med praktfull utsikt over Chamonixdalen, 4121 moh. Aiguillon, Emmanuel-Armand Vignerot du Plessis de Richelieu [Egyijå], 1720-88, hertug av Aiguillon, fransk politiker. Sammen med Maupeou og Terray dannet han 1770 det såkalte triumvirat, som forgje­ ves forsøkte å drive gjennom en radikal endring av det franske skattesystem og rettsvesen. Aiguillon var utenriksminister, deretter krigsminister. Han fikk avskjed etter Ludvig 15s død 1774. Aigyptos, i greske sagn bror av Danaos og far til femti

klubb i Solna, stiftet 1891 i Stockholm. Frem til 1916 en av Sveriges ledende klubber i friidrett, senere først og fremst lagspill, hvor klubben bl.a. har vun­ net 10 svenske mesterskap i fotball og 7 i ishockey (t.o.m. 2003). Draktfarger svart og gult. Aiken, Conrad (Potter) [eikøn], 1889-1973, ameri­ kansk dikter; født i Georgia, oppvokst i Massachu­ setts, studerte ved Harvard og tilbrakte mange år i Storbritannia. I sin diktning, både prosa og lyrikk, var Aiken særlig opptatt av psykologiske og filosofis­ ke problemer. Hans produksjon var stor, med over 30 diktsamlinger etter den første i 1914, f.eks. Senlin: A Biography, and Other Poems (1918), The Corning Forth by Day of Osiris Jones (1931), Preludes for Memnon (1931), Time in the Rock (1936), The Kid (1947) og A Letterfrom Li Po (1955). For sine Selected Poems (1929) fikk han Pulitzerprisen. Collected Poems kom i 1953. I sin prosa benyttet Aiken ofte stream of consciousnæ-teknikken, som i den første romanen Blue Voyage (1927) og den selvbiografi ske Ushant:An Essay (1952), begge om individets søken etter sin egen identitet. Andre romaner er Great Circle (1933), King Coffin (1935), A Heart for the Gods ofMexico (1940). Aiken utgav flere novellesamlinger, samlet i Collected Short Stories (1950), og ett skuespill. Han hadde også innflytelse som kritiker. Med sin allsidige virksomhet og sin dyptpløyende diktning er Aiken en sentral skikkelse i 1900-tallets amerikanske litteratur. Aiken, Frank [eikøn], 1898-1983, irsk politiker. Deltok aktivt i frihetskampen mot britene og i eta­ bleringen av staten Irland. Medlem av nasjonalfor­ samlingen 1923-73. Forsvarsminister 1932-45, finansminister 1945-48, utenriksminister 1951-54 og 1957-69. Visestatsminister 1965-69. aikido (jap. ai, 'harmoni', ki, 'indre kraft' og do, 'vei'), japansk selvforsvarssystem hvor man gjen­ nom sirkulære bevegelser søker å utnytte angripe­ rens egen kraft og bevegelse til å uskadeliggjøre ham ved kaste- og holdeteknikker, man bruker aldri egen styrke mot motstanderens krefter. I aikido finnes bare forsvarsteknikker, og mental balanse og kon­ sentrasjon er like viktig som fysisk kroppskontroll. Påkledningen er en vanlig judodrakt med hvitt eller svart belte, ytterst en skjørtlignende, svart bukse (hakamaj etter å ha oppnådd en viss dyktighetsgrad. Aikido ble utviklet rundt 1920 av Morihei Ueshiba (1883-1969) fra teknikker kjent mange hundre år tilbake. Hans elev Kenji Tomiki lanserte senere en konkurransevariant ved å fastlegge angrepsformer som utøveren skal forsvare seg mot. I Norge drives aikido bare som trening, og den første rene aikidoklubben ble stiftet i Tromsø 1977. Aikido er i Norge organisert i to forbund; Norges Aikidoforbund tilsluttet det internasjonale forbundet International Aikido Federation, og Aikikan Norge. aikinitt, mineral med sammensetning PbCuBiS,, påvist i Konnerudkollen ved Drammen. Aikio, Matti, (Mathias Isaksen), 1872-1929, født i Kåråsjohka, norsk forfatter av samisk slekt. På seminaret i Tromsø fikk han sin første undervisning i norsk. Student 1896, debuterte med fortellingen Kong Akab (1904). Hans neste bok, I dyreskind (1906), en skildring av samenes daglige liv, deres sammenstøt med øvrigheten, deres tro og overtro og erotikk, er et originalt og talentfullt arbeid. Fortellin­ gen Ginunga-gap (1907) er svakere, men i romanen Hebræerens søn (1911) skapte Aikio et interessant bilde av det moderne, hjemstavnsløse menneske. Aikios siste fortelling, Hyrdernes kapel, kom ut 1918. Han publiserte også en samling kulturhistorisk verdifulle Polarlandsbreve (1914). Romanen Bygden påelvenesset, kom posthumt 1929. Finnmarksfortellinger og andre, utgitt 1981, inneholder tidligere uutgitte

AINESIDEMOS

121 noveller og en Aikio-bibliografi, I Karasjok (1982) et utvalg av Aikios artikler. Litt.: Falkberget, Johan: I forbifarten, 1929, 79-82; Frette, T.: «Den første samiske dikteren: M.A.» i Jul nordpå (1949), 9-12; Gaski, H.: Skriftbilder:samisk litteraturhistorie, 1998; Gjengset, G.Ha Marti Aikiosamenes dikter?, 1980; Kittilsen, L, red.: Studentene fra 1896, 1946, 98-100; NBL2. utg:, Nissen, K.: «M.A.: en norsk forfatter av samisk ætt» i Sameliv: Samisk selskaps årbok 1953/55, 75-83; Olsen, R.T.: «M.A. og hans forfatterskap: en bibliografi» i Aikio, M.: Finnmarksfortellinger [...], 1981, 65-90; Thorsen, A.: «M.A. Ein studie i rasepsykologi» i Kirke og kultur 69 (1964), 538-48. Aikio-Arianaick, Inger-Mari, f. 1961, samisk forfatter. Hun har gitt ut flere diktsamlinger, bl.a. Gollebiekkat almmidiewa (1989, Gullvinder på himmelen) og Mdilmmisdåsa (2001, Fra verden - og hit). AikioArianaick har brakt en kvikk og direkte stemme inn i samisk litteratur. Aikman, William [eiman], 1682-1731, britisk maler, født i Skottland. Han studerte i Italia 1707-10, reiste også til Syria og Konstantinopel, noe som var uvan­ lig for britiske kunstnere på hans tid. Bosatt i Edin­ burgh og London. Særlig vurderes hans selvportret­ ter høyt. Ailanthus, planteslekt i familien Simaroubaceae. 10 arter i Øst-Asia og Australia, se ►gudetre. ailegas, åilegas, samisk sammensetningsledd i steds­ navn: hellig. aileron [filrå], fransk betegnelse for et flys ►balanseror. Brukt i engelsk og norsk flyterminologi [ailren]. Ailey, Alvin [eili], 1931-89, amerikansk danser og koreograf. Etter studier hos bl.a. Martha Graham og Karel Shook debuterte Ailey 1950 som danser ved Horton Dance Theater, som han senere overtok ledelsen av. Etablerte 1958 sitt eget kompani, Alvin Ailey American Dance Theater, som besøkte Norge 1984. Ailey var en produktiv koreograf, hans beste arbeider viser en individuell evne til å kombinere

Alvin Ailey og hans American Dance Theatre i Oslo Konserthus, 1984.

elementer fra afroamerikansk dans, jazzdans, mo­ derne og klassisk ballett. Flere av hans verker er oppført av kjente kompanier, f.eks. Den Kgl. Ballet i København. Blant hans mest kjente verker er Revelations (1960), Cry (1971) og The Lark Ascending (1972). Hans samarbeid med Duke Ellington har resultert i sju balletter, bl.a. The River (1970). Etter hans død overtok hans tidligere stjernedanser Judith Jamison (f. 1944) som kunstnerisk leder. Ailianos, omkring 200 e.Kr., romersk-gresk forfatter. Han var født i Italia, men skrev på gresk. Bevart er et skrift i 17 bøker med mer eller mindre moraliseren­ de fortellinger om dyr, og utdrag av en Varia historia i 14 bøker med mange kuriøse beretninger fra men­ neskelivet. Ailio. Julius Edvard, 1872-1933, finsk arkeolog og sosialdemokratisk politiker. Særlig kjent for sine undersøkelser av finske steinalderboplasser, bl.a. i Die steinzeitliche Wohnpldtze in Finland (1915). Åillohas, kunstnernavnet til Nils Aslak ►Valkeapåå. Ailly, Pierre d' [aji], 1350-1420, fransk filosof og teolog, kardinal fra 1411. Tilhenger av Ockhams nominalisme, senere mystiker. Hevdet på Konstanzkonsilet (1414-18) det alminnelige konsils overhøy­ het over paven. Ailnoth, da. Ælnod,, engelsk prest som oppholdt seg i Danmark ca. 1100-1125, der han skrev en bok om Knut den hellige på latin. aimabel [e-] (av fr.), elskverdig. Aimée [eme], kvinnenavn, 'elsket', av fransk aimer: elske. Tilsvarende mannsnavn: Aimé. Aimée, Anouk [eme], eg. Franqoise Sorya Dreyfus, f. 1932, fransk filmskuespiller. Spilte som 16-åring hovedrollen i André Cayattes Les Amants de Vérone (De elskende i Verona, 1949), og fikk senere opp­ merksomhet for sitt sofistikerte spill i Jacques Demys Lola (1961) og i Fellinis La dolce vita (1960) og 8? (1963). Men det var rollen mot Jean-Louis Trintignant i Claude Lelouchs film Un homme et une femme (En mann og en kvinne, 1966) som gjorde henne internasjonalt berømt. Hun var gift med Albert Finney 1970-78. Ain [e], elv i Frankrike, kommer fra Jurafjellene, Matti Aikio

renner parallelt med Saone og løper ovenfor Lyon sammen med Rhone; 190 km lang. Flere kraftverk, bl.a. Barrage de Vouglans. Ain [É], departement i østlige Frankrike, regionen Rhone-Alpes; 5762 km2 med 51 5 300 innb. (1999). Hovedstad: Bourg-en-Bresse. Gjennomskjæres av elven Ain som deler departementet i to hoveddeler: de lavtliggende jordbruksområdene, Bresse og Dombes, i vest, og Jurafjellene i øst. Mangesidig jordbruk og noe lettindustri i byene. a. in., forkortelse for anno ineunte (lat.), ved årets begynnelse. Aina, kvinnenavn, opprinnelig finsk, brukt første gang i Kalevala i formen Aino: 'den eneste'. Navne­ dag 27. juni. aTné [Ene] (fr.), førstefødt, den eldre av to søsken. Jfr. ► cadet. Aineias, omkring midten av 300-tallet f.Kr., gresk forfatter. Skrev et verk om beleiringskunsten som skaffet ham tilnavnet Taktikeren. Oversatt til norsk av I. Tjøstheim (1994). Ainesidemos, ca. 40 f.Kr., gresk filosof, virket i Ale­ xandria. Kjent for sin sammenstilling av argumenter for skeptisismen i ti teser som skal vise at vår men­ neskelige kunnskap er relativ og upålitelig. Ingen av hans skrifter er bevart, men hans filosofi er detaljert beskrevet av Sextus Empiricus. De ti skeptiske argumentene (tropoi) kan deles inn i tre grupper, som enten angår subjektet, objektet eller forholdet mellom dem: 1) Ulikheter i sanseerfaringen ti] forskjellige levende vesener gjør at mennes­ ket ikke med sikkerhet kan si at dets erfaring av gjenstanden er den eneste riktige. Forskjellige sanse­ organer og emosjonelle tilstander gir oss forskjellige sanseinntrykk som motsier hverandre. 2) Objektene ser forskjellige ut i forskjellige situasjoner, f.eks. kan enkeltpartikler av sølv se mørke ut når de er spredt, men blir lysere hvis de samles til en masse. Vi kan heller ikke erfare en allmenn og naturlig morallov gjennom observasjon av menneskelig handling, fordi sed og skikk varierer fra sted til sted. 3) Objek­ ter kan se henholdsvis store og små ut alt etter perspektiv og avstand. Oppfattelsen av gjenstandene er relativ både i forhold til subjektets persepsjoner og hvilket aspekt av tingen det sanser. Se også ►skeptisisme.

AIN GHAZAL

122

Ain Ghazal, ruinby i Jordan, midtveis mellom Am­

man og Zarqa. Viktig førkeramisk neolittisk utgravningssted i Wadi Zarqa. En av de største bosetninger fra neolittisk tid som er kjent, med levninger helt tilbake til det 8. årtusen f.Kr. Ainmiller, Max Emanuel, 1807-70, tysk maler og glasskunstner. Han innførte det såkalte overfangsglass - farget glass på farget glass. Flere av hans hovedverker, bl.a. i Kbln og London, ble tilintetgjort under den annen verdenskrig. aino, ainu ('mennesker'), et jeger-, sanker- og fiskerfolk som tidligere bebodde store deler av det nord­ lige Japan og nærliggende områder: Kamtsjatka, Sakhalin, Kurilene, Hokkaido og nordre Honshu. De ble etter harde kamper fordrevet i løpet av det første årtusen e.Kr. I dag lever de bare på Hokkaido, hvor de utgjør en minoritet. De regnes som områdets urbefolkning, men dette anerkjennes ikke av de japanske myndighetene. Ifølge oppdagelsesreisende lignet de europeiske folk av utseende. Mange aino er sterkt oppblandet med mongoler. Det er færre enn 100 igjen av den opprinnelige ainobefolkningen, men definert ut fra subjektiv følelse av tilhørighet talte de omkring 25 000 mennesker i 1984. Språket synes å stå helt isolert; det kan ikke påvises slektskap med andre språkgrupper. Japanernes overherredømme har ført til en rekke blodige sammenstøt og opprør gjennom historien. Mange aino tok opp japanske skikker og religion, begynte å snakke japansk og utvidet sine jord­ bruksaktiviteter. Dette brakte ikke den likestillingen de hadde håpet på, diskriminering og fattigdom hersker den dag i dag. Inntil for få år siden trodde forskere og politikere at aino-kulturen skulle dø ut. I stedet har det skjedd en oppblomstring av kulturen: mange er stolte over å være aino, håndverkstradisjo­ ner tas opp, den gamle bjørnekultusen er igjen fremtredende, og siden 1980-årene har de vært internasjonalt aktive i fora for urbefolkningsgrupper. Ainsworth, William Harrison [einzwo:(>], 1805-82, britisk forfatter og bladutgiver, hørte til Walter Scotts etterlignere. Han slo igjennom i 1834 med romanen Rookwood, om en kjent landeveisrøver. Av hans senere spennende underholdningsromaner, i alt 39, med dels historiske, dels moderne emner, kan nev­ nes Jack Sheppard (1839) og The Tower of Lon­ don. (1840). Ainsworthy, Mary, 1913-99, født Satler, amerikansk utviklingspsykolog, mest kjent for sine studier av tidlig følelsesmessig tilknytning hos barn i ettårsalde­ ren, bl.a. i samarbeid med John Bowlby ved Tavistock-klinikken i England. Ut fra barnets atferd i den såkalte «strange situation», fremmedsituasjonen, klassifiserte Ainsworth kvaliteten av tilknyt­ ningen mellom omsorgsgiver (mor) og barn i tre typer. Hun hevdet at typeplasseringen sa noe om kvaliteten på den følelsesmessige tilknytningen barna ville erfare videre i livet. Selv om deler av hennes teori om tilknytning er omstridt, har Ainsworths arbeider dannet utgangspunkt for omfatten­ de forskning på relasjonen mellom omsorgsgiver og barn, og på følelsesmessig tilknytning som en sentral faktor ved menneskets nære relasjoner. aio (it.), ayo (sp.), oppdrager, huslærer (hunkjønn: aia}. aioler, æoler, den ene av de tre stammer som helle­ nerne fra gammel tid var delt i; den skulle etter sagnet stamme fra Aiolos, Hellens sønn. Navnet aioler er oppstått i Lilleasia, hvor en del av kysten og øyene ble befolket ved en stor utvandring fra Boiotia ogThessalia ved slutten av 1000-tallet f.Kr., og aiolernes språk og kultur knytter seg især til disse egner (Alkaios og Sapfo på Lesbos; Kyrne og byene i Troas på fastlandet). aibli [ajåli] (av fr.), kald saus (hvitløkmajones) fra Provence, Frankrike; består av presset hvitløk, eggeplomme og olivenolje. Serveres f.eks. til fisk, grønnsaker og eggeretter.

Aino. Mann fra Hokkaido i en attushi, en tradisjonell kappe med broderier.

Aiolos

1 Hos Homer vindenes hersker, som bor på øya Aiolia; hos senere forfattere vindenes konge og gud. 2 Nevnes i greske sagn som hersker i Thessalia, Hellens sønn, stamfar til ►aiolerne og siden bundet sammen med Aiolos (1) genealogisk. aiome, se ►gainj. Aion (gr. 'livstid, evighet'), i gresk mytologi en perso­ nifikasjon av evigheten. Hos gnostikerne en kraft som utstrømmer fra det høyeste vesen. Den tenkes i personlig skikkelse. Som den ypperste aion tenker gnostikerne seg Kristus. Forestillingen om de to aioner, den nærværende og den kommende, spiller en stor rolle i jødisk og nytestamentlig eskatologi. Ai Qing |ai tkjiij], Ai Ch'ing, pseudonym for Jiang Hai-cheng, 1910-96, kinesisk lyriker. Hans poesi er kjent for sin relativt frie form og bevisste bruk av gjentagelse og parallellisme. Ai publiserte sitt første dikt mens han studerte kunst i Paris i 1931. Tilbake i Kina året etter ble han fengslet for venstreradikal ak­ tivisme. De tre årene han satt i fengsel ble starten på hans poetiske karriere. 1 1958 ble han stemplet som høyreavviker, forvist og satt til tvangsarbeid. I 1978 ble han rehabilitert og gjenopptok sin litterære virksomhet. Svenske gjendiktninger i Jord Himmelkinesiske dikt gjennom 3000 år (1982). air [norsk utt. ær] (fr.), mine, holdning; gi seg air av: gi seg utseende av. air [£a] (eng.) (mus.), rolig, melodiøst musikkstykke; suitesats i barokkmusikk; solosang til luttakkompagnement i renessansetidens England. Air, Azbine, høyeste fjellområde i Niger, ligger i det sørlige Sahara, nordøst for Agadéz, som er områdets viktigste by. Høyeste topp er Idoukal-en-Taghés, 2022 moh. Befolkningen er mest tuareger. I regnti­ den aug.-okt. oppstår bekker og elver, som gir vann til skogkledde deler, beiteland og lavereliggende oaser. Ajra, planteslekt i gressfamilien med 12 arter. I Norge er den vanligste arten ►dvergsmyle, mens ► hvitsmyle har en mer begrenset utbredelse, airbag [eabæg] (eng.), sikkerhetsutstyr i bil, se ► kollisjonspute. airborne laser, ABL, laservåpen til bruk mot taktiske, ballistiske missiler; under utvikling av det amerikan­ ske luftforsvaret (US Air Force) og en gruppe bestå­ ende av bl.a. Boeing og Lockheed Martin. ABL er et

mobilt, regionalt system, tilpasset en Boeing 747400F. Våpenet er tenkt benyttet sammen med fly utstyrt med varslingssystemet AWACS (Airborne Waming and Control System) eller satellitter. Disse vil registrere fiendtlige missilutskytningssiloer, og data vil bli overført til fly med laservåpen. En oppskytning vil registreres av flyets infrarøde sensorer, og en lavintensiv laser låses på målet og følger missilet. Avstand til målet, atmosfæriske forhold, flyets hastighet og missilets retning vil registreres av data­ maskiner. En høyenergi laserkanon vil aktiviseres og ødelegge målet sekunder etter at det fiendtlige missilet er oppdaget. ABL-systemet vil ventelig ha en betydelig avskrekkingseffekt i og med at missilet ødelegges i startfasen, og avsenderen således vil kunne rammes av sin egen våpenlast. Systemet kan være operativt i 2008. airbrush [sabrAf] (eng. 'luft' og 'børste'), pennlignende tegneredskap med en beholder for tusj eller vannmaling og en kompressor som spruter malemediet ut i en fint forstøvet form. Brukes for å oppnå fine graderinger i farger og valører. airbrush-ntaleri, gir en glatt, upersonlig overflatevirkning. Teknikken ble først brukt til grafikk og reklame, er senere blitt brukt av kunstnere innenfor pop-kunst og superrealisme, brukes også innenfor illustrasjon. Airbus S.A.S. [Erbys ], Toulouse i Frankrike, euro­ peisk flyprodusent opprettet 1970 som Airbus In­ dustrie, verdens største ved siden av amerikanske Boeing. Airbus Industrie ble dannet av et konsorti­ um av europeiske flyprodusenter som en motvekt til den amerikanske flyindustrien, først tyske Daimler­ Chrysler Aerospace (den gang Deutsche Aerospace) og franske Aérospatiale Matra, senere spanske Construcciones Aeronauticas (CASA, 1971) og britiske British Aerospace (1979). Den første flyty­ pen (A300) ble satt i trafikk 1974. De tyske, franske og spanske interessene dannet 2000 ►European Aeronautic Defence and Space Company (ÉADS), og 2001 ble Airbus et selvstendig selskap eid av EADS (80 %) og britiske ►BAE Systems. Flyproduksjonen skjer forskjellige steder i eierlandene med sluttmontering i Toulouse og Hamburg. Omsetning nesten 20 mrd. euro med rundt 50 000 ansatte (2003). FLYTYPER

Airbus-flyene er delt i fire grupper: A320-gruppen med én midtgang, A3OO/A31O med to midtganger, langdistansemaskinene A340/A330, samt den kjempestore A380 med to fulle dekk. Airbus produ­ serer også sivile og militære transportfly. A300 kom 1972 og ble satt i trafikk 1974, verdens første tomotors «wide body»-fly; 1983 erstattet av A300-600 (266 passasjerer). A310 fra 1982 er en noe mindre utgave (218 passasjerer). A320 kom 1987 (150 passasjerer), introduserte bl.a. «fly-by-wire»-styresystem i moderne passasjer­ fly. A320 ble etterfulgt av den forlengede utgaven A321 (185 passasjerer) 1993, den forkortede A319 (124 passasjerer) 1995 og den enda kortere A318 (107 passasjerer) 2002. A340 er et firemotors fly konstruert spesielt for lange strekninger og var første gang i luften 1991. Det fløy 1993 jorden rundt med bare én mellomlan­ ding på 48 h 22 min. A330 kom 1992, en tomotors versjon beregnet for noe kortere ruter med behov for stor kapasitet. Denne flygruppen omfatter per 2004 seks typer: A33O-2OO, A33O-3OO, A340-200, A340-300, A340-500 og A340-600 med setekapasitet 240-475. A380 er et kjempefly med to fulle dekk, plass til 555 passasjerer, lengde 73 m, vingespenn 79,8 m, maksimal startvekt 560 tonn og rekkevidde 14 775 km. Avgjørelsen om å bygge A380 ble tatt 2000, og man regner med å ta første fly i bruk 2006. Air Canada, Québec, kanadisk flyselskap opprettet 1937 som det statsdrevne Trans-Canada Airlines,

AISNE

123

nåværende navn fra 1978, privatisert 1989. Nasjo­ nalt og internasjonalt rutenett, overtok 2000 Canadian Airlines. Inngår i flyselskapsalliansen ►Star Alliance. Air China, Beijing, Kinas største flyselskap, utgjorde tidligere den internasjonale flyoperative virksomhe­ ten i landets sivile luftfartsadministrasjon. Fikk sitt nåværende navn 1988. Flyr 44 internasjonale og regionale ruter til 29 byer i 19 land. airconditioning [ga kandjjoniij] (eng.), luftkondisjo­ nering, luftbehandlingsprosess for samtidig kontroll av luftens temperatur, fuktighet, renhet og forde­ ling. Se ►klimatiseringssystemer. Aire [ga], elv i Storbritannia, Yorkshire, fra Penninske fjell til Ouse, ca. 110 km lang. Renner vest for Leeds gjennom Airedale. Hunderasen airedale terrier kommer opprinnelig herfra. airedale terrier [ea:deil engelsk hunderase med navn etter Airedale i Yorkshire. Pga. størrelsen har den tilnavnet «terriernes konge», men er mindre terrier enn de andre terrierraser. Rasegrunnlaget er en krysning av jaktterrier, revehund og oterhund. Opprinnelig brukt til oterjakt, men har også vært brukt som politihund; er nå først og fremst selskapshund. Helt til i begynnelsen av 1900-tallet var aire­ dale terrieren meget uedel og typeheterogen, den gikk også under flere navn, best kjent er waterside terrier og bingley terrier. Offisielt anerkjent som rase i 1884 under sitt nåværende navn, men først etter 1900 begynte den å anta sitt nåværende utseende. Bortsett fra størrelsen er den nå av ren terriertype. Mankehøyde for tisper 56-59 cm, for hannhunder 58-61 cm. Langt hode, knapt synlig stopp; små, mørke øyne; høyt ansatte V-formede ører, brettet til siden. Tett underull, strie dekkhår; rødbrun med svart eller gråmelert sadel og tegninger. Pelsen trimmes. airen, verdens mest utbredte vindrue, mer kjent for kvantitet enn kvalitet. Finnes spesielt i Spania på La Mancha-sletten og i Valdepenas. Meget motstands­ dyktig mot tørke. Benyttes til fremstilling av hvitvin og brandy. Air France [er frås], Paris, fransk flyselskap opprettet 1933. Air France er ved siden av British Airways og Lufthansa Europas største flyselskap med et nasjo­ nalt og verdensomspennende rutenett som omfatter 184 destinasjoner i 85 land. Inngår i flyselskapsalli­ ansen ► SkyTeam og planlegger 2004 en fusjon med nederlandske ►KLM. Omsetning ca. 14 mrd. ameri­ kanske dollar med rundt 70 000 ansatte og 350 fly (2003). Historikk. Société Air France ble opprettet ved en fusjon mellom Air Union, Air Orient, Société Générale Transport Aérien og Compagnie Internatio­ nale de Navigation Aérienne. Nasjonalisert 1948 som Compagnie Nationale Air France. 1976 startet selskapet flyginger med det supersoniske passasjer­ flyet ► Concorde, som opphørte 2003 etter en fly­ styrt ved Paris 2000. Air France overtok 1990 Air Inter og Union de Transports Aériens (UTA), og Airedale terrier

Aiskhylos. Portrettbyste i Museo Capitolino i Roma.

Airbus S.A.S. Airbus A330.

opprettet 2001 Régional ved sammenslutning av tre mindre selskap. Air France ble delprivatisert 1999. Airplo, vintersportssted i sørlige Sveits, Ticino, ved sørutgangen av Sankt Gotthard-tunnelen, 1179 moh.; 1670 innb. (2002). airsoft, se ►softgun. airspeed [easpi:d] (eng.), lufthastighet, dvs. et flys hastighet i forhold til den omgivende luft, i motset­ ning til bakkehastighet (groundspeed), som regnes i forhold til bakken. air varié [er -] (fr.), tema med variasjoner. På 16001700-tallet navn på instrumentalstykke i rolig tempo, især melodiøs sats i suiten. Airy, George Biddel [eari], Sir, 1801-92, britisk astronom, professor i Cambridge 1826-35, Astrono­ mer Royal og direktør for Greenwich-observatoriet 1835-81. Betraktet bestemmelser av himmellege­ menes posisjoner som observatoriets hovedoppgave. Hans viktigste arbeider lå innenfor himmelmekanikk. AIS, forkortelse for Automatic Indentification System, kommunikassjonssystem hvor man kan følge hele trafikkbildet til sjøs eller på land. Ved hjelp av en transponder kan et skip «kommunisere», dvs. at det vil bli sendt ut informasjon om identitet, fart, kurs, posisjon, bestemmelsessted osv. til andre som er knyttet til systemet (skip, sentral). AIS ble først bl.a. tatt i bruk i danskebåtene, men vil i fremover bli installert i alle skip i internasjonal fart (Solas-skip) over en viss størrelse. Aisha, Aishe, Ayse (av arab. 'frisk, levende'), arabisk kvinnenavn. Aisha var navnet på profeten Muhammads favoritthustru, og varianter av navnet er derfor blant de mest utbredte og populære muslim­ ske kvinnenavn. Aisha BintAbu Bakr, 614-78, profeten Muhammeds yndlingshustru etter Khadijas død, datter (arab. bint) av kalifen Abu Bakr. Hun var 9 år da hun giftet seg med Muhammed, 18 år da han døde. Aisha enga­ sjerte seg sterkt i striden om profetens etterfølger. Hun var motstander av både Uthmans og Alis krav på kalifatet, og deltok selv i slaget ved Siffin i 656 mot Ali. Hun fremstod som en autoritet når det gjaldt overleveringene (*hadith) om profeten; om­ kring 1200 slike overleveringer tilskrives henne. Aiskhines, ca. 390-ca. 322 f.Kr., berømt athensk taler. Han opptrådte år 348 og tilrådde en hellensk kongress, med brodd mot Makedonia, men gikk snart helt over til fredspartiet. 347 ble han sendt med Demosthenes og 8 andre athenere for å underhandle med Filip av Makedonia, ble vunnet av ham og var deretter Demosthenes' motstander og for­ kjemper for Filips planer. Etter at Filip var blitt hersker i hele Hellas (338), søkte Aiskhines ved et angrep på en av Demosthenes' venner å komme Demosthenes selv til livs (336). Men Aiskhines tapte prosessen og gikk i landflyktighet til Rhodos, og

senere til Samos, hvor han døde. Tre av hans taler er bevart. Aiskhylos, 525/524-456 f.Kr., gresk dikter, skaperen av den klassiske greske tragedien. Han var født i Elevsis i Attika, døde i Gela på Sicilia. Deltok i kam­ pene mot perserne, bl.a. i slagene ved Marathon, Salamis og Plataiai. Oppholdt seg dels i Athen og dels på Sicilia, bl.a. hos tyrannen Hieron i Syrakus. Aiskhylos er den egentlige skaperen av den klassis­ ke greske tragedien. Mens det tidligere bare hadde vært kor og én skuespiller, innførte Aiskhylos en skuespiller nr. 2 og skapte dermed muligheter for dramatisk handling. Handlingen, ikke lenger koret, blir nå det sentrale i tragedien. Aiskhylos opptrådte oftest med virkelige trilogier, de såkalte innholdstrilogier, dvs. med tre sammenhengende dramaer, som forholdt seg til hverandre som skyld, gjengjeldelse og forsoning. Han avsluttet hver trilogi med et løssluppent satyrdrama. Sin første seier vant Aiskhylos i året 484. Av hans 90 tragedier er 7 bevart under hans navn: Perserne (472), De 7mot Theben (467), De bønnfallende (eller Hiketidene, ble tidligere regnet for det tidligste av Aiskhylos' bevarte stykker, men stammer muligens fra 463), Den bundne Promethevs (det er fortsatt om­ stridt om dette stykket virkelig er av Aiskhylos) og Orestien (458). Orestien (gr. Oresteia) er den eneste bevarte trilogien og består av tragediene Agamemnon, Kvinnene som bærergravofferet (gr. Choeforoi) og Eumenidene. Aiskhylos' grunnidé i dette alderdomsverket er tanken om en moralsk verdensorden, en guddommelig, høyeste morallov. Alt som skjer er guden Zevs' verk. Som en motvekt mot det frem­ voksende demokrati i Athen hevdet han den tradi­ sjonsbundne, i enkelte henseender ennå aristokra­ tiske samfunnsordning. Orestien ender som et varmt forsvar for rådet på Areopagos. Aiskhylos forener religion og etikk med en profets overbevisning. 1 sitt uttrykk søker han det opphøyde språk som bærer av sine tanker. Han er den kraftige, storslåtte lyriker og den enkle, storlinjede dramatiker. Hans billedspråk er dristig, ofte dunkelt. Oversettelser til svensk av E. Zilliacus (1929-34); Orestien er oversatt til norsk av P. Østbye (1926) og E. Vandvik (1938); Perserne av E. Kraggerud (1975), Promethevs av 0. Andersen (1985). Litt.: Herington, J.: Aeschylus, 1986; Ireland, S.: Aeschylus, 1986; Lesky, A.: Den greske tragedie, ny utg., 1995, 60-97; Taplin, O.: The stagecraft of A.: the dramatic use ofexits and entrances in Greek tragedy, 1977; Winnington-Ingram, R.P.: Studies in A., 1983. Aisne [En], departement i nordlige Frankrike, regio­ nen Picardie; 7369 km2 med 536 300 innb. (2002). Hovedstad: Laon; største by: Saint-Quentin. Slette­ land omkring elvene Aisne og Oise. Korndyrking i sør og vest, husdyrhold i nordøst. Tekstilindustri i byene. Store ødeleggelser under begge verdenskri­ ger.

AISNE

124

HANEN OG RÆVEN

Aisopos. Illustrasjon til fabelen om hanen og reven.

Aisne [En], elv i nordlige Frankrike, bielv fra øst til

Oise, 280 km lang. Ved kanaler knyttet til elvene Marne og Meuse. Aisne-kampene [en-], kamper under den første verdenskrig: Slaget 12.-28. september 1914, som førte til at frontlinjen stivnet til stillingskrig i dette avsnitt; general Nivelles angrep april-mai 1917, som førte til utbredte mytterier i den franske hær; tysker­ nes overraskende angrep 27. mai 1918, som i løpet av fire dager for annen gang brakte tyskerne frem til Marne. Omkring 1. oktober 1918 måtte tyskerne for godt oppgi Aisne-linjen. Aison, gresk mytologisk konge i lolkos. Avsatt av halvbroren Pelias, men hevnet av sønnen Jason og Medeia. Aisopos, lat. Aesopus, på norsk ofte Æsop eller Esop, 500-tallet f.Kr., etter tradisjonen gresk fabeldikter. Han hadde levd som frygisk slave på Samos. Hans navn er knyttet til en gresk folkebok som er bevart, og som representerer folkelig vidd og visdom. Fabelsamlingen som går under Aisopos' navn, ble utgitt av Demetrios fra Faleron på 300-tallet f.Kr. Bevart er senere omdiktninger på vers av Babrios og Phaedrus med over 300 fabler, utkommet i utallige utgaver på mange språk. På norsk bl.a. ved T. og O. Valstad (1918), H. Wildenvey (1941), J. A. Dale (1951), H. Wiig (1951) ogM. Schulerud (1975). aiss, ajt (mus.), tonen a hevet en halvtone. Aist, Dietmarvon, østerriksk minnesanger, se ► Dietmar von Aist. Aistis, Jonas, eller Jonas Kossu-Aleksandravicius, eller Jonas Kuosa-Aleksandriskis, 1904-73, litauisk dikter. Han studerte litteratur i Kaunas og Grenoble, og var fra 1946 bosatt i USA. Hans lyrikk tilhører den klassiske tradisjonen, men er modernistisk i form og språklige virkemidler, samtidig som den er melodiøs og intim. Grunntonen er vemodig. Aistis var en stor patriot med et spesielt klarsyn for mange sider ved landets skjebne. Av diktsamlinger kan nevnes Imago mortis (1934), Uten det kjære fedrelandet (1942) og I krystallkisten (1957). Han utgav også erindringene Om tid og mennesker (1954) og redigerte

Ajanta. Detalj av veggmaleri fra 6oo-tallet.

lyrikkantologier, bl.a. fra Litauens motstandsbeve­ gelse under den annen verdenskrig. Aistulf, langobardenes konge, 749-756, erobret det bysantinske Ravenna. Da han også truet paven, fikk denne hjelp av Pipin den lille, som i to felttog tvang Aistulf til å oppgi alle sine erobringer. Aistulf døde 756 under forberedelsene til en ny krig. Aither, i gresk mytologisk diktning en personifika­ sjon av himmelrommet (eteren). Aitken, John [eitkn], 1839-1919, britisk (skotsk) fysiker og meteorolog. Mest kjent for sine grunnleg­ gende arbeider om ►kondensasjonskjerner (aitkenkjerner) og dannelse av skyer og tåkedis. Arbeidet også med teorier for fotokjemiske prosessers betyd­ ning ved dannelse av dis i sterkt forurensede indus­ tristrøk. Aitken, Robert Grant [eitkn], 1864-1951, ameri­ kansk astronom, knyttet til Lick-observatoriet i California 1895-1935, særlig kjent for sine arbeider om dobbeltstjerner som han oppdaget over 3000 av. Forfatter av The Binary Stars (2. utg. 1935) og New General Catalogue of Double Stars within 120 0 of the North Pole, ved utgivelsen i 1932 en komplett forteg­ nelse over de 17 180 dobbeltstjerner som var kjent i 1927. Aitplia, Ætolia, fjell-landskap i det gamle MellomHellas nord for den korintiske bukt, etter sagnet oppkalt etter Aitolos. Byene Pleuron og Kalydon nevnes hos Homer; landskapets viktigste myter er knyttet til navnene Oineus, Althaia, Meleagros, Deianeira og den kalydonske villsvinjakt. Viktige guder var Artemis og Apollon. Aitolia var stort sett avskåret fra havet og temmelig tilbakeliggende i klassisk tid. Aitolerne var kjent som dyktige leiesol­ dater. På 300-tallet f.Kr. dannet de det aitoliske forbund, som ble dominerende i Mellom-Hellas. Forbundet ble styrt av en strateg og et råd samt folkeforsamlingen Panaitolikon, som årlig møttes i den politisk-religiøse hovedbyen Thermon. Forbun­ det rivaliserte med Makedonia og tok derfor tidlig parti for Roma. Men i 192 tilkalte de Antiokhos av Syria i maktkampen, og etter nederlaget ved Magne­

sia i 190 ble dei 189 undertvunget av romerne. Aitolos, i greske sagn konge i Elis. Han reiste fra Peloponnes og bosatte seg ved elven Akheloos i Mellom-Hellas, hvor han stiftet et rike; land og folk blir etter ham kalt Aitolia og aitolerne. Myten skal forklare aitolernes innvandring fra Peloponnes. AIX, operativsystem for datamaskiner, IBMs utgave av ►UNIX. Brukes til maskinserien pSeries (tidligere kjent som RS6000) som består av kraftige arbeids­ stasjoner, tjenere og superdatamaskiner. Aix-en-Provence [eksåpråvas], by i sørlige Frankrike, Provence-Alpes-Cote d'Azur, departementet Bouches-du-Rhone, 25 km nord for Marseille; 138 100 innb. (2002). Handel med olivenolje og mandler. Universitet fra 1409, berømt bibliotek, museer, bl.a. Paul Cézannes atelier. Erkebispesete. Årlig mozartfestival. De varme kildene var årsak til anleggelsen av Aquae Sextiae 123 f.Kr. Marius seiret her 102 f.Kr. over kimbrer og teutoner. I middelalde­ ren var Aix-en-Provence kulturell og politisk hoved­ stad i Provence. Aix-les-Bains [EkslebE], by i østlige Frankrike. Rhone-Alpes, departementet Savoie, 15 km nord for Chambéry; 25 700 innb. (2002). Vintersport- og kursted. Ruiner av det romerske Aquae Gratianae (etter keiser Gratianus). Aizelin, Eugene Antoine [ezsIe], 1821-1902, fransk billedhugger, særlig kjent for sine kvinnefigurer, f.eks. Psyke, Vestalinne, Judith (sistnevnte i Luxembourgmuseet i Paris). Aizoaceae, middagsblomstfamilien, frikronet plantefamilie, urter med tykke, kjøttfulle blad og store, vakre blomster som minner om kurvblomster. 1200 arter i det sørlige Afrika og Australia, spesielt slekten ► middagsblomst, Mesembryanthemum. De merkver­ dige «levende steiner» er arter i slektene ^Lithops, Pleiospilos m.fl. Aizuwakamatsu, by i Japan, Honshu, prefekturet Fukushima, 200 km nord for Tokyo; 116 500 innb. (2002). Betydelig turisme. Tradisjonelt kjent for sine fine lakkarbeider, fremstilling av risvin (sake) og små, karakteristiske papirokser (akabeko). Vokste opp omkring slottet Tsuruga-jo, bygd 1384, ødelagt under Meiji-restaurasjonen 1868; restaurert 1965. Viktig handelssenter 1600-1800-tallet. åja, ådjagat,, samisk sammensetningsledd i steds­ navn: kilde. Ajaccio [asaksiå], by i Frankrike, hovedstad på Korsika, ved Golfe d'Ajaccio på vestkysten; 47 900 innb. (2002). God havn, stor turisttrafikk. Napo­ leons barndomshjem er museum. Handel med vin, olje, sydfrukter, sardiner og koraller. Tobakksfabrik­ ker, skipsbyggeri. Grunnlagt av romerne som Ajax, under kontroll av Genova 1492, fransk fra 1768. Ajalon, hebr., eg. Ajjalon, levittby i det gamle Israel, nå Jalo. Ajalon ligger i dalsiden over en bred dal; kjent fra Josva 10, 12-13, der det fortelles at under erobringskrigene stod sola en hel dag stille i Gibeon, og månen i Åjalons dal. Ajanta [adjanta], dal i midtre India, Maharashtra, 80 km nordøst for Aurangabad. I fjellsiden er det hug­ get ut 29 huletempler og klostre fra ca. 200 f.Kr. til 650 e.Kr. Samtlige huler er buddhistiske og er be­ rømte for sine vakre veggmalerier som dekker vegger og tak. Motivene viser bl.a. episoder fra Buddhas liv, og gir et levende bilde av livet i indiske byer og palasser i klassisk tid. Etter at buddhismen forsvant fra India ble Ajanta forlatt og glemt, men ble gjenoppdaget av britene i 1819. Maleriene er godt bevart og er blant Indias fremste kulturminner; står på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv. Ajax, latinsk form av ►Aias. Ajax, Amsterdam, nederlandsk fotballklubb, stiftet 1900. Har vunnet 29 liga- og 15 cupmesterskap (t.o.m. 2004). Vant Europacupen for seriemestre 1971, 1972, 1973 og 1995, cupvinnercupen 1987 og

AKADEMI

125 UEFA-cupen 1992. Ajax dominerte europeisk klubbfotball i begynnelsen av 1970-årene anført av legenden Johan Cruyff. Andre kjente spillere: Marco van Basten, Ronald Koeman, Edgar Davids. Nord­ mannen André Bergdølmo ble seriemester med klubben 2002. Bane: Amsterdam arena. Drakter: Hvite trøyer m/rød stolpe, hvite bukser. Ajdukiewicz, Kazimierz [-itj], 1890-1963, polsk logiker og filosof, professor i Warszawa 1926-27, Lwow 1928-39, Poznån 1945-55 og på nytt i Wars­ zawa 1955-61, tilhørte den såkalte ►warszawaskolen som har spilt en viktig rolle innenfor polsk vitenskap og kultur. Gav den første kjente formule­ ringen av deduksjonsteoremet i logikken. Var særlig opptatt av den logiske analyse av språket og forhol­ det mellom språk og virkelighet. I artikkelen Die syntaktische Konnexitåt (1935) utviklet han kategorialgrammatikken som har hatt stor betydning i den moderne formalsemantikken. Ajgi, Gennadij Nikolajevitsj, f. 1934, russisk og tsjuvasjisk lyriker. Studerte 1953-59 ved Gorkijinstituttet for litteratur i Moskva. Ekskludert fra Komsomol 1958. Ajgis første diktsamlinger er skre­ vet på tsjuvasjisk og utgitt i Tsjeboksary/Sjupaksjar (1958, 1962 og 1964). Allerede 1960 begynte han etter råd fra bl.a. Boris Pasternak å skrive på russisk. Frem til 1987 ble Ajgi ikke utgitt i Russland. Den første russiske bokutgaven av Ajgis dikt, Stikhi 195471 (Dikt 1954-71), ble publisert i Miinchen i 1975. Hans første russiske diktsamling, Zdes' (Her), kom endelig ut i Moskva 1999. Samme år mottok han Krutsjonykh-prisen. Ajgi er oversatt til en rekke språk (tysk 1971, fransk 1976). I Danmark publiser­ te Troels Andersen allerede 1976 noen russiske tekster av Ajgi med danske paralleller; Hans Bjdrkegren oversatte Ajgi til svensk 1994. 1999 kom sam­ lingen Forutaning om eit rekviem, oversatt til nynorsk av Alexander G. Rubio og Erik Egeberg. Ajgi er selv en anerkjent oversetter. I 1968 utkom i Tsjeboksary/ Sjupaksjar hans oversettelse til tsjuvasjisk av fransk lyrikk fra 1400- til 1900-tallet, 77 diktere i alt. Av mange regnes Ajgi som den mest betydelige nålevende russiske lyriker. Hans dikt er preget av usedvanlig språklig fortetning og frapperende billed­ bruk. Han har klart å videreføre noe av det dristigste og mest kreative i russisk avantgarde-poesi på en selvstendig måte. Samtidig er hans lyrikk fri for avantgardens frivole spill med tradisjonen. Mange av hans dikt er bygd opp omkring en kristen symbo­ likk, og vitner om hans arbeid med å finne språklig uttrykk for det moderne menneskets religiøse leng­ sel. ajivika, religiøs bevegelse i India. Stiftet på 500-tallet f.Kr. av Makkhali Gosala. Bevegelsen synes å ha vært en betydelig konkurrent til buddhismen og jainismen idet den, på samme måte som disse to religionene, representerte et brudd med den orto­ dokse brahmanismen. Etter ca. 800 år forsvant ajivika-religionen fra India. Læren kan betegnes som determinisme: Alle levende vesener må gjennomgå et fastsatt, uhyre stort antall gjenfødsler før de når frelse. Ens lodd er styrt ikke av handlinger i tidligere liv (slik de andre indiske religionene lærte) men av en skjebnebestemmende nødvendighet (niyati). Ajivikaene hadde en munkeorden, karakterisert ved strengt asketisk livsførsel. Ajman, sjeikdømme ved Persiske bukt, det minste av sjeikdømmene i Forente ►arabiske emirater; 250 km2 med 196 000 innb. (2001), de aller fleste i hovedstaden Ajman. En årlig befolkningsvekst på over 10 % i senere år skyldes bl.a. at mange som arbeider i Dubai og Sharjah, velger å bo i Ajman. Sjeikdømmet har beskjedne petroleumsforekomster, og er det fattigste av sjeikdømmene i føderasjonen.

Akademi. Fra et møte i Svenska Akademien.

men opprettelsen av en økonomisk frisone har bidratt til å skape økonomisk vekst. Ajman gikk i 1971 sammen med seks andre sjeikdømmer og dannet føderasjonen Forente arabiske emirater. Ajmer [adjrnpl, by i India, Rajasthan, 350 km sør­ vest for Delhi, ved bredden av innsjøen Anar Sagar; 485 200 innb. (2001). Jernbaneknutepunkt med jernbaneverksted, kjemisk og lettindustri. Ajmer er en meget gammel by og har mange egenartede byggverk, og er en viktig valfartsby for både hinduer og muslimer. Blant severdigheter kan nevnes mau­ soleet Dargah, Taragarh fort og Akbars kongepalass. Fyrstestaten Ajmer ble i 1947 egen delstat, fra 1956 tilsluttet Rajasthan. Ajnéya, eller Agyéya, eg. Saccidånand Hirånand Våtsyåyan, 1911-87, hindi forfatter, meget allsidig og produktiv; grunnlegger av og fremste represen­ tant for nayikavitå, 'den nye poesien' i hindi-litteraturen. A-jolle, liten seilbåt, enmanns jolle med 3,3 m2 seilareal. Opprinnelig konstruert i USA, innført til Norge i 1950-årene etter initiativ av Aftenposten (derav navnet) og KNS. å jour [asmr] (fr. 'opp til dagen'), oppdatert, under­ rettet, kjent med det siste som har skjedd på et område; (om regnskapsbøker o.l.) ført frem til dags dato. En edelsten er innfattetå jour (gjennomsiktig) når den bare med kantene sitter fast i innfatningen og derved blir gjennomsiktig. ajourføre, bringe å jour, oppdatere. ajournement [norsk utt. afurnemar)], utsettelse til en annen dag. Verb: ajournere. Ajtmatov, Tsjingjs, f. 1928, kirgisisk forfatter som skriver både på kirgisisk og russisk. Begynte i slutten av 1940-årene sin løpebane som oversetter, samtidig som han også skrev egne ting. Studerte 1956-58 ved Gorkij-instituttet for litteratur i Moskva. Hans forfat­ terskap er preget av konflikten mellom kirgisernomadenes gamle tradisjoner og den nye, russisksovjetiske innflytelsen. Industrialiseringen og kollektiviseringen stilles hos Ajtmatov ofte i motsetning til nomadelivets opprinnelighet, hans negative skikkelser konfronteres med barn, som gjennom sitt

behov for kjærlighet og sine nostalgiske drømmer representerer positive egenskaper. Selv om Ajtma­ tov var medlem av kommunistpartiet, var han ikke redd for å fremstille de negative sider ved sovjetsam­ funnet, og han har heller ikke veket tilbake for å nevne konsentrasjonsleirene. Hans viktigste verker er Dsjamilja (1958), Farvel, Gulsary (1966), Det hvite skip (1970, senere under tittelen Når eventyret er slutt), Tidlige traner (1976) og Og dagen varer lenger enn et sekel (1981).Romanen Plakha (Retterstedet, 1987; overs, til norsk med den misvisende tittelen Gapestokken), tar opp perestrojka-temaer som stoffmisbruk, miljøforurensning og religiøs lengsel. 11991 kom Dsjengis Khans hvite sky (norsk overs. 1992). Kassandrassvimerke. Utvalgte verker utkom i Moskva 1995. Ajuga, planteslekten ►jonsokkoll. Ajungilak AS (grønlandsk 'varm hilsen'), tidligere norsk produsent av soveposer, grunnlagt i Oslo 1855 av Jacob M. Breien, nåværende navn 1980. Firmaet laget opprinnelig vatt-tepper o.l., 1869 overtatt av G. F. Fuglesang og laget fra 1890 soveposer under merket Ajungilak. 1970 flyttet hele produksjonen til Hønefoss, begynte også produksjon av puter og dyner i Storbritannia (197 3) og Sverige (1991, Nordiska Fjåder). Firmaet var i Fuglesang-familiens eie til 1996, da to investorselskaper fikk aksjemajori­ teten. 1997 kjøpte bedriften Lill-Sport (ryggsekker, klær, hansker), mens pute-/dyneproduksjonen ble solgt. 1999 flyttet soveposeproduksjonen til Kina, og fabrikken på Hønefoss ble nedlagt. 2001 ble bedrif­ ten og merkenavnet overtatt av sveitsiske Mammut AG, eid av Conzzeta Holding, som også eier Raichle (fritidssko) ogToko (skismøring). ajustage, ajustement [asystas] (fr.), tilpasning av en mynt til riktig vekt. ajustoir [asystoar], vekt til veiing av mynt. Ajvazovskij, Ivan Konstantinovitsj [-zåf-], 1817— 1900, russisk maler. Hoffmaler og professor ved akademiet i St. Petersburg. Etterlot seg over 4000 bilder av sjø i alle slags belysninger og stemningen ak (tyrk.), hvit; forekommer ofte i tyrkiske sammen­ satte stedsnavn. ak, fellesnavn på flere vann- og sumpplanter i starrfamilien, f.eks. arten ►storak og slekten ►myrak. aka, bayaka, binga, utgjør sammen med ►gieli de vestlige grupper av ►pygmeer i Sentral-Afrika. Akab, Ahab, konge i Nord-Israel, ca. 874-852 f.Kr., Hans hustru Jesabel fra Tyros prøvde å gi Ba'alkulten forrang i Israel, men møtte motstand hos profeten Elias og andre. Akab utbygde den nye hovedstaden Samaria, som hans far Omri hadde grunnlagt. Han kjempet mot arameerne, men sluttet seg sammen med dem mot den truende fare fra Assyria. Han falt på et krigstokt til Gilead (1 Kong 22). Akababukta, arabisk Khalij al-Aqabah, 'bukta ved Akaba', den østlige av Rødehavets to nordlige gre­ ner, øst for Sinaihalvøya. Innerst ved bukta ligger byen Aqabah, havneby for Jordan. 2 km lenger vest ligger Israels havneby Eilat (Bibelens Elat). Seksdagerskrigen 1967 mellom Israel og arabersta­ tene ble utløst ved at Egypt avsperret buktas innsei­ ling. Akademgorodok ('Akademikerbyen'), by i Russland, forstad til Novosibirsk. Sete for Sibir-avdelingen av det russiske vitenskapsakademi. Grunnlagt 1957, som ledd i arbeidet med å utnytte Sibirs' naturrik­ dommer. Universitet, laboratorier og mer enn 20 forskjellige forskningsinstitusjoner. akademi (av gr., oppr. navnet på hagen i Athen hvor Platons skole lå). 1 Høyere undervisningsinstitusjon. 2 Selskap av forskere eller kunstnere. Historikk. Den første betydningen er den opprinne­ lige, den siste den mest utbredte i våre dager. Det

AKADEMIKER

126

AKADEMI Et utvalg kjente akademier Canada

Royal Society of Canada (1882), Ottawa; Royal Canadian Academy of Arts (1880), Toronto Danmark Kongelige Danske Videnskabernes Selskab (1742), København; Akademiet for de tekniske Videnskaber (1937), Lyngby Finland Suomen Akatemia (Finlands Akademi, 1947/1970), Helsinki; Societas Scientiarum Fennica (Finska Vetenskaps-Societeten, 1838), Helsinki Frankrike Institut de France (1795), som omfatter 5 akademier, bl.a. Académie fran^aise (1635), Paris Island Vfsindafélag fslendinga (1918), Reykjavik Norge Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (1760), Trondheim; Det Norske Videnskabs-Akademi (1857), Oslo; Norges tekniske vitenskapsakademi (1955), Trondheim Russland Russiske vitenskapsakademi (1725/1991), Moskva Storbritannia Royal Society (1660), London; Royal Scottish Academy (1826), Edinburgh; British Academy (1901), London; Royal Society of Edinburgh (1783), Edinburgh Sverige Svenska Akademien (1786), Stockholm; Kungl. vitterhets-, historie- och antikvitetsakademien (1753), Stockholm; Kungl. Vetenskapsakademien (1739), Stockholm USA American Academy of Arts and Sciences (1780), Cambridge; National Academy of Sciences (1863), Washington D.C.; National Academy of Engineering (1964), Washington D.C.

greske akademi var en filosofisk skole, grunnlagt av Platon. Den holdt til i en hage med et gymnasium (øvelsesplass) som var viet den athenske heros Akademos, og etter ham fikk skolen navn. Skolen var, med visse avbrytelser, i virksomhet fra 387 f.Kr. til 529 e.Kr. Det aleksandrinske akademi eller Museion ble grunnlagt ca. 280 f.Kr. av Ptolemaios 2. Dette akademiet var både en skole for forskere, et slags universitet, og et samlingssted for forskere fra alle kulturland i datiden. Det er på en måte forbildet for senere tiders lærde selskaper. Middelalderens trubadurlaug var den første be­ gynnelse til de litterære akademier. En direkte fortsettelse av disse laug finnes ennå i Frankrike i Académie des jeuxfloraux (stiftet 1694). På 1400- og 1500-tallet oppstod en rekke akademier som tok de antikke filosofskoler til mønster. Mest berømt av disse var Accademia platonica, som ble stiftet i Firenze 1442 av Cosimo de' Medici. Nyere tid. I nyere tid er det først og fremst litterære og lærde selskaper som går under navnet akademi. Deres vekst må sees i forbindelse med utviklingen av nasjonalspråkene og moderne vitenskap. Forbildet for disse selskaper er det italienske Accademia della Crusca, som utgav en italiensk ordbok, og Accademia dellescienze i Torino, som var et matematisk-naturvitenskapelig akademi. Særlig betydning fikk Accade­ mia del Cimento i Firenze (opprettet 1657) til tross for at det bare bestod i 10 år, idet det satte seg som program å fremme den eksperimentelle forskning. Som følge av renessansekulturens utbredelse til Vest- og Nord-Europa, og i forbindelse med nasjo­ nalstatenes fremvekst fikk en rekke land nasjonale akademier. Størst betydning fikk disse på 1600-tallet i Frankrike og England. I 1635 opprettet Richelieu Académie fran^aise. I The Royal Society, som fra 1663 hadde sitt hovedsete i London, og som siden har hatt en sentral stilling innen matematikk og naturviten­ skap, ble sentrale forskere med Newton i spissen innvalgt som medlemmer. Dessuten startet akade­ miet et av de aller første vitenskapelige tidsskrifter, Philosophical Transactions. I nær forbindelse med de engelske vitenskapsselskaper må sees det amerikan­ ske Philosophical Society, som ble stiftet i Philadelphia 1743 av Benjamin Franklin. En svært rik institusjon

av denne art er Smithsonian Institution, som ble grunnlagt i Washington 1846. Det mest berømte tyske akademi var Preussische Akademie der Wissenschaften i Berlin, stiftet 1700 av Fredrik 1 med navnet Societas Regia Scientiarum. Karakteristisk for dette akademiet var at det hadde to klasser, en matematisk-fysisk og en historiskfilosofisk. I Russland ble Vitenskapsakademiet opprettet 1725, med hovedsete i Moskva. Verdens vitenskapelige akademier er meget for­ skjellige, men har bl.a. det felles at de selv velger sine medlemmer. I de fleste østeuropeiske land var akademiene statsinstitusjoner så lenge kommuniste­ ne hadde makten. De var snarere forskningsdirektorater med en betydelig instituttforvaltning. Det typiske vesteuropeiske akademi rår over relativt beskjedne midler, men er politisk uavhengig. Akade-

AKADEMIKERNE Medlemsorganisasjoner 2004

Antall medlemmer (ca.) 40 000

Tekna - Teknisk-naturvitenskapelig forening Den norske lægeforening 21 700 14 750 Norges Juristforbund Norsk Forskerforbund 13 800 Norske Siviløkonomers Forening 11 000 Den norske tannlegeforening 5 300 Naturviterforbundet 4 600 Samfunnsviternes fagforening 4 500 Norsk psykologforening 3 900 Den norske kirkes presteforening 2 500 Den Norske Veterinærforening 2 000 Samfunnsøkonomenes Fagforening 1 800 Arkitektenes Fagforbund 1 750 Norsk Lektorlag 1 200 Krigsskoleutdannede Offiserers700 Landsforening

mienes samarbeid skjer vesentlig gjennom Union Académique Internationale (UAI) for de humanistiske vitenskaper, og gjennom International Council of Scientific Unions (CSU) for de matematisk-naturvitenskapelige disipliner. Norden. I Norden fikk man i løpet av 1700-tallet en rekke lærde selskaper, særlig i Danmark og Sverige. Det var særlig det fransk-tyske mønster som her ble fulgt, og akademiene fikk derved en ikke liten be­ tydning for den høyere allmenndannelsen. I 1742 ble det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab stiftet; i Sverige fikk man lærde selskaper i Uppsala (1710) og Gbteborg (1753), Kungliga vitterhets-, historie- och antikvitetsakademien i Stockholm fra 1753. Mest kjent er Svenska akademien, stiftet 1786 av Gustav 3. Det har 18 medlemmer, som ofte blir kalt «deaderton». 1 Norge fikk man 1760 Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondhjem, opprinnelig stiftet av Johan E. Gunnerus, Gerhard Schøning og Peter F. Suhm under navnet Det Trondhjemske Selskab. Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo ble konstituert 3. mai 1857. Det norske akademi for sprog og litteratur ble stiftet 1953. Norges tekniske vitenskapsakademi i Trond­ heim ble stiftet 19 5 5. LA/HSk akademiker (egentlig filosof som var medlem av den skole Platon stiftet), medlem av et akademi; ►akade­ misk borger; person i akademisk yrke. Akademikere i Norge kan være tilsluttet Akademi­ kernes Fellesorganisasjon, som består av de aller fleste yrkesorganisasjoner for akademikere. Også andre hovedorganisasjoner (Norsk Lærerlag Yrkes­ organisasjonenes Sentralforbund, Statstjeneste­ mannskartellet) har akademikere som medlemmer. Akademikerne, hovedorganisasjon for yrkesorgani­ sasjoner for langtidsutdannede, stiftet 1997 av Den norske lægeforening og flere medlemsorganisasjo­ ner i Akademikernes Fellesorganisasjon, bl.a. Norske Sivilingeniørers Forening og Norges Juristforbund. Medlemsorganisasjonene er yrkesorganisasjoner for folk med utdanning fra universitet eller vitenskape­ lig høyskole. 15 medlemsorganisasjoner med til sammen ca. 128 000 mdl. (2003). Leder: Christl Kvam. Akademikernes Fellesorganisasjon, AF, tidl, hovedor­ ganisasjon av yrkesorganisasjoner for personell med høyere utdannelse, oppløst 30. juni 2001. Organisa­ sjonen ble stiftet i 1974 og samlet da de grupper som tidligere var organisert i Embetsmennenes Landsfor­ bund og Norges Akademikersamband. AF omfattet ansatte i såvel offentlig som privat virksomhet, samt frie yrkesutøvere. Før splittelsen i 1998 hadde AF 18 tilsluttede forbund med 116 600 medlemmer. Den norske lægeforening meldte seg ut av AF i 1996, og stod sentralt i etableringen av den nye hovedorganisasjonen ►Akademikerne (stiftet 1997). 1 1998 fulgte en rekke andre medlemsorganisasjoner med. Et forsøk på sammenslåing mellom AF med de gjenværende medlemsorganisasjoner og ►Yrkesor­ ganisasjonenes Sentralforbund (YS) i 1999 forte ikke frem. Noen av de gjenværende organisasjoner i AF har senere etablert og gått inn som medlemmer av en ny hovedorganisasjon, Utdanningsgruppenes Hovedorganisasjon (UHO). Dette gjelder bl.a. Syke­ pleierforbundet og Undervisningsforbundet (tidlige­ re Norsk Lærerlag/Lærerforbundet). akademisk, som hører til et akademi eller universitet (akademisk borger, akademisk borgerbrev), derav også; på høyt (faglig) plan, regelbundet, konvensjo­ nell, teoretisk m.m.; om diskusjon el.L: teoretisk, lidenskapsløs, livsfjern. akademisk borger, student som er immatrikulert ved universitetet/høyskole. akademisk borgerbrev, dokument som bekrefter at en student er blitt immatrikulert ved universitet/ høyskole. Akademisk borgerbrev gav ved middelal­ derens universiteter innehaveren rett til å få sin sak behandlet under universitetets jurisdiksjon, selv om det gjaldt forseelser begått utenfor universitetets

AKASHA

127

enemerker. I nåtiden har akademisk borgerbrev bare den betydning at det må fremlegges som bevis for rett til å ta universitetseksamener og akademiske grader. Akademisk festouverture, ty. Akademische Festouvertiire, konsertouverture av Johannes Brahms, opus 80. Komponert 1880 som en takk for at han året før var blitt utnevnt til æresdoktor ved universitetet i Breslau (nåv. Wrodaw i Polen). Ouverturen bygger på studentviser. akademisk grad, se ►bachelor, ►master og ►doktor­ grad. akademisk kollegium. 1 Lærerforsamling ved et akademi eller universitet. 2 I Norge det organ som utgjorde det øverste styret

ved et universitet eller en høyskole. Fra 2002 brukes styre om dette organet. Styrets oppgaver og sammensetning er fastlagt i lov om universiteter og høyskoler av 12. mai 1995. Styret skal normalt ha 11 medlemmer. Det består av rektor, prorektor, 2 medlemmer valgt blant ansatte i undervisnings- og forskerstilling, 1 medlem fra de teknisk-administrativt ansatte, 2 medlemmer fra studentene og 4 eksterne medlemmer. Rektor er styrets leder. Institusjonens styre har forslagsrett til eksterne styrerepresentanter; departementet opp­ nevner dem på fritt grunnlag. Akademisk Korforening, blandet kor i Oslo, stiftet 1930 av studentene ved Universitetet. Foruten a capellaverker har koret fremført en rekke messer og oratorier, som Haydns Skapelsen, Handels Messias og Brahms' Ein deutsches Requiem, og har medvirket sammen med Oslo Filharmoniske Orkester og Kor under større fremførelser. Også utenlandsturneer. Korets første dirigent 1930-54 var Thomas Beck; fra 1955 har koret vært ledet av Arnulv Hegstad. akademisk kunst, kunst som er utført i overensstem­ melse med allment vedtatte regler for komposisjon, perspektiv, fargelære, anatomi osv., slik man lærte det bl.a. på. kunstakademiene. Begrepet brukes særlig om kunst fra midten av 1600-tallet til slutten av 1800-tallet, men brukes ofte i nedsettende betyd­ ning om dyktig, men overfladisk og skjematisk utført kunst. akademisk kvarter, det kvarteret som etter gammel skikk går over den tiden som er kunngjort for en universitetsforelesning, særlig når den kunngjorte tiden er et helt timetall. Ved Universitetet i Oslo ble klokkeslettet for forelesningene kunngjort slik inntil 1915, men siden har det kunngjorte klokkeslettet vært å forstå uten akademisk kvarter. akadier, se ►Acadia. Akajev, Askar, f. 1944, kirgisisk politiker. Medlem av kommunistpartiet 1981-91. Vitenskapelig karriere; leder av det kirgisiske vitenskapsakademiet 198790. Akajev ble innvalgt i Kirgisistans øverste sovjet 1990 og ble valgt til forsamlingens president. 11991 ble han valgt til landets president ved direkte valg, gjenvalgt 1995.1 oktober 2000 ble han gjenvalgt for en tredje femårsperiode; valget var ifølge internasjo­ nale observatører udemokratisk. Politisk uro og protester i 2002 førte til krav i befolkningen om at Akajev måtte trekke seg. I en kontroversiell folkeavstemning i februar 2003 fikk Akajev både flertallets støtte til å fortsette ut perio­ den, og gjennomslag for forfatningsreformer som gir presidenten utvidet makt. I juni 2003 vedtok parla­ mentet en lov som gir Akajev livslang immunitet mot rettslig forfølgelse. akalasj, spiserørssykdom med manglende avslap­ ping av nedre spiserørsmunn. Man kjenner ikke bakgrunnen for denne nokså sjeldne årsaken til svelgbesvær. Akalasi fører til at maten stopper opp, og spiserøret blir etter hvert sekkformet utvidet lenger opp. Pasienten kan få både svelgbesvær og smerter bak brystbenet. Tilstanden kan behandles endoskopisk og kirurgisk. Pasienten rådes til å spise

Akantus. Et korintisk kapitél der akantusblader er en viktig del av dekoren. Det arkeologiske museet i Epidauros.

Akantus. Planten Acanthus mollis.

små måltider, tygge maten godt, og bruke god tid under måltidene. akalkuli (av gr. nektende a og 'regne'), manglende evne til å kunne utføre regneoperasjoner. akalsikose (av gr. nektende a, kalsium og -ose) (vet.), mangelsykdom hos husdyr som skyldes for lite kalsium i foret. Kan føre til krampetilstander, videre til ►rakitt hos ungdyr, ►osteomalasi hos voksne dyr. akamba, kamba, bantutalende folk i distriktene Kitui og Machakos i Kenya. De var tradisjonelt åkerbrukere, og holdt også store flokker av kveg og småfe. Frem til koloniseringen var de sterkt engasjert i handelen mellom innlandet og kysten. Akamba hadde ingen sentralisert politisk organisasjon. Etter koloniseringen begynte de tidlig å ta lønnet arbeid på europeernes farmer og i byene, og de er i dag en aktiv etnisk gruppe i Kenyas politiske liv. De teller noe over 3 mill. (2004). akan, afrikansk språk i niger-kongofamilien. Tales av ca. 6,7 mill, mennesker, hovedsakelig i Ghana, dessuten i Elfenbenskysten og Togo. Akan-talende folk omfatter bl.a. akyem, anyi, ashanti, attie, baule, brong, fanti, guang og twi. AKAN, forkortelse for Arbeidslivets komité mot alkoholisme og narkomani, opprettet i 1963 som et samarbeid mellom partene i arbeidslivet og staten for å forebygge rusmiddelproblemer i norsk arbeids­ liv, samt å bidra til at ansatte med rusmiddelproble­ mer får hjelp. Komitéens daglige drift administreres av et sekretariat i Oslo. AKAN-sekretariatet tilbyr kurs og konferanser, råd og veiledning i bedrifter og organisasjoner og informasjons- og opplæringsmate­ riell. Virksomheten er landsdekkende. På den enkel­ te bedrift er AKAN et samarbeid om en rusmiddel­ politikk mellom arbeidstakere og arbeidsgivere. AKAN fremmer ingen avholdspolitiske syn. akanthitt, sølverts kjent bl.a. fra Kongsberg. Den er monoklin, sammensetning Ag,S. Se ►sølvglans. akantpse (av gr. akantha, 'torn'), fortykkelse av overhudens stratum spinosum (piggcellelag). Sees bl. a. ved psoriasis og kronisk eksem. akantus, Acanthus (av gr. 'tom'), planteslekt i akantusfamilien. Mange av artene er tilpasset vekst under tørre forhold, ofte har de tornete blad. 50 arter i Sør-Europa, Asia og Afrika. To av artene, A. spinqsus og A. mollis, er særlig kjent ved sin anvendelse som ornamentalt motiv. Med de sterkt flikete blad og markerte bladnerver har plan­ ten vært nyttet ornamentalt av grekerne fra 500600 f.Kr., først som utsmykning på gravsteinens toppstykke, senere arkitektonisk på akroterier og andre detaljer. Sagnet forteller at en akantus-omslynget kurv gav arkitekten Kallimakhos ideen til det korintiske kapitél, som er bygd opp av akantusblad. Romerne benyttet den flittig som motiv, blant de mest berømte akantus-smykkede monumenter

er Ara Pacis, oppført av keiser Augustus i Roma 9-13 f.Kr. Akantus har siden vært nyttet gjennom hele den europeiske kunsthistorie, og har for Norges vedkom­ mende spilt en særlig rolle i folkekunsten, der moti­ vet trenger inn på begynnelsen av 1700-tallet med utgangspunkt i altertavlen og prekestolen i Oslo Domkirke, utført av en hollandsk mester 1699. Den utviklet seg så som ranker og ornamentalt løv i skurd og rosemaling i de enkelte dalfører på en måte som ble grunnleggende for vår folkekunst. Litt.: Hauglid, R.: Akantus, 1950, 2 b. i 3. akantusfamilien, Acanthaceae, plantefamilie med ca. 2600 arter, mest i India og Sør-Amerika. De fleste er spinkle urter, men det finnes også lianer som slynger seg høyt opp i trærne. Høybladene er ofte store og med sterke, livlige farger; blomstene sitter i aks eller klaser. Blomsten er ofte leppeformet med langt, smalt kronrør og har enten to lange og to korte eller bare to støvbærere. Kapselfrukt med to rom. En kraftig frøstreng slynger som regel frøene ut. Arter i slektene *Aphelandra, *Beloperone, Crossandra, *Jacobinia, ►tropevindel (Thunbergia} m.fl. brukes mye som prydplanter. akardi (av gr. nektende a og 'hjerte'), medfødt man­ gel på hjerte; i overført betydning: hjerteløshet; feighet. akaricider (av gr. 'midd'), kjemiske plantevernmidler mot midder, se ►middmidler. akaroidharpiks (av gr. 'midd'), harpiks av forskjellige australske plantearter i slekten ►gresstre, Xanthorrhoea. Rød akaroidharpiks, også kalt jordskjellakk, er en rødbrun harpiks som i et 2-4 cm tykt lag dekker stammen av X. australe. Gul akaroidharpiks, botanybayharpiks, har utvendig rødbrune, innvendig gule korn og stykker av X. hastile. Begge harpiksene brukes til farging av fernisser, lær, fine såper osv. Akas, Ahas, kongei Juda, ca. 741-727 f.Kr., sønn av Jotam. Ble assyrerkongen Tiglatpilesers vasall og reddet dermed sitt rike fra den undergang som Nord-Israel og arameerriket møtte. I hans tid opp­ trådte profeten Jesaia og mante til tro og tillit i den farlige situasjon (2 Kong 16, Jes 7). akasha (av sskr. 'eter' eller 'rom'), i okkultismen en sfære av forfinet stoff som omgir jorden. Akasha er det immaterielle stoffet som utgjør det lufttomme rommet i universet. Dette stoffet var det første som manifesterte seg i solsystemet, og er derfor den eteriske ursubstans som alt annet har utviklet seg fra. AKASHA-KRØN1KEN

I teosofien og antroposofien betegner akasha mate­ rien på det øverste mentalplanet. Denne materien er ifølge Rudolf ►Steiner en fin substans som befinner seg i universet; alt som har skjedd, overalt og til alle tider i planetens historie, er blitt innpreget i denne.

AKASHI Mennesker som har utviklet sitt indre erkjennelsesorgan, vil være i stand til å avlese denne krøniken. Begrepet stammer fra Helena ►Blavatsky som anvendte det for første gang i Isis Unveiled (1877); hun fikk sannsynligvis ideen fra Paracelsus og hans forestilling om en verdenssjel, anima mundi. Akashi, by i Japan, Honshu, 25 km vest for Kobe som den er sammenvokst med; 291 600 innb. (2002). Stor jern- og stålindustri; fisket har mistet sin tidligere betydning pga. forurensning. Normalmeridianen for japansk tid går gjennom Akashi. Store ødeleggelser under den annen verdenskrig med tap av halve befolkningen. Akashi Kaikyo-broen, hengebro som inngår i KobeAwaji-Naruto Expressway, den østre av de tre nye bro- og veiforbindelsene mellom Honshu og Shikoku, Japan (se ►Honshu). Broen går over Akashistredet, mellom Kobe og Awaji-shima, sørvest for Osaka. Hengebroen er verdens største med et hovedspenn på 1991 m, samlet lengde 3911 m og tårnhøyde 297 m over havflaten. Åpnet 1998. Under jordskjelvet i Kobe-området 1995 var broen under bygging. Da forskjøv tårnene seg slik at hovedspennet ble økt med 0,8 m. Broen er nå di­ mensjonert for å tåle jordskjelv på opp til 8,5 på Richters skala og vindstyrke på 80 m/s. Kjørebanen ligger oppå en kontinuerlig fagverksbjelke som er 35,5 m bred og 14 m høy. Den er opphengt i de to bærekablene, som er spunnet av høyfaste wire-tråder med strekkstyrke 180 N/mm2 og gir plass til 6 kjørefelt. Det er dessuten planlagt en tosporet shinkansen-bane som får plass i fagverksbjelken midt under kjørebanen. akasie, Acacia (av gr. 'uskyldighet'), planteslekt i mimosafamilien, mellom 700 og 800 arter, de fleste i tørre strøk i Australia og Afrika. Oftest er det trær med dobbeltfinnete blad eller fyllodier (flate, brede bladstilker uten bladplate). Blomstene er små og uanselige, men de sitter tett sammen som store hvite eller gule kuler eller aks. Veden er sterk og brukes bl.a. til møbler. De afrikanske artene er kjente for sitt innhold av ► gummi arabicum. Av den indiske A. catechu utvin­ nes garvemiddelet kateku ved ekstraksjon av kjerne­ veden. Enkelte arters belgfrukter kalles ►bablah og brukes i garving og farging av lær. Noen arter har velluktende blomster og brukes i parfymeindustrien. Trærnes form varierer nokså meget, i Afrika vokser de kjente paraply-akasiene A. spirocarpa og A. seyal. Noen arter dyrkes som prydplanter (feilaktig kalt «mimosa», jfr. ►Mimosa), den vestindiske A. famesiana og de australske A. decurrens og A. dealbata. Arter i slekten ►Robinia blir av og til navngitt som falsk akasie. Akasja, konge i Israel, ca. 852-851 f.Kr., sønn av Akab og Jesabel. Stod i forbund med kong Josafat i Juda. Akasja, konge i Juda 844 f.Kr., sønn av Joram og Atalja. Drept under Jehus oppstand. akatafasi (av gr.), manglende evne til å forme orde­ ne til setninger og til å holde logisk orden på setnin­ gene. akatalektisk (av gr.), uten opphør, fullstendig; brukt om et vers med det fulle antall versføtter. akatastatisk (av gr.), ustadig, ujevn, uregelmessig (om puls). akathisi (av gr.), psykiatrisk betegnelse på sterk rastløshet og trang til å vandre rundt, manglende evne til å sitte stille. Akathisi er en bivirkning av nevroleptika (psykofarmaka) og sees oftest ved behandling av alvorlige psykiske lidelser (psykoser). Pga. sin rastløse adferd virker pasienten ofte engste­ lig, men tilstanden er vanligvis ikke ledsaget av noen særlig subjektiv angstfølelse. Tilstanden er plagsom, men ufarlig. Akathisi sees oftest ved behandling med lavdosenevroleptika (nevroleptika). Behandlingen består i å redusere dosen, eventuelt skifte medika­ ment.

128 Akela, «den ensomme ulv», fra Kiplings Jungelboken,

Akeleie (Aquilegia vulgaris).

Akbar ((arab. 'den store')), 1542-1605, indisk keiser av moguldynastiet, etterfulgte sin far Humayun i 1556.1 de nærmeste førti år befestet han sin posisjon og erobret alt land fra Kabul til Bengalbukta. Akbar var en fremragende administrator. Hans politikk gikk ut på smelte sammen en uensartet befolkning ved toleranse. Han var selv mystiker og stiftet en ny religion, Din Ilahi, som var basert på flere religioner. Den fikk ingen varige resultater. Ved hans hoff virket diktere, musikere og bildende kunstnere. Hans politiske medhjelpere var Todar Mal og Abu-1 Fazl som skrev hans biografi på persisk. akefal (av gr. nektende a og 'hode'), som mangler hode (særlig om misdannet foster); i antropologien om samfunn med mange uavhengige politiske grupper uten sentralisert politisk autoritet i form av felles ledelse eller statsmakt. Substantiv: akefali. Adjektiv: akefqlisk. Akasie. Paraply-akasie.

leder for ulveflokken som adopterer Mowgli; også brukt om ulvungeleder i speiderbevegelsen. akeleie, Aquilegia (av lat. 'vannsamlende'), plante­ slekt i soleiefamilien med ca. 100 arter. Kronbladene er poseformede og ender i lange honningsporer som stikker opp mellom begerbladene. Den vanligste arten i Norge, A. vulgaris, er fra gammel tid av forvil­ let fra klosterhager og naturalisert i berg og urer i Sør-Norge. Blomsterfargen er oftest blå, men varie­ rer ellers fra rent hvit til blå og rød. Flere andre arter og hybrider dyrkes også som prydplanter her i landet. Avkok av akeleie har vært brukt som øyendråper og også mot øreverk. Akeleie-vann har vært nyttet som middel mot epilepsi; et avkok med vin ble drukket ved benbrudd. akeleiefrøstjerne, Thalictrum aquilegifolium, flerårig urt i soleiefamilien. 5-15 dm høy med fiolette blom­ ster. Prydplante, forvillet og naturalisert enkelte steder i Sør-Norge. Akeleye, dansk-norsk slekt, hvis eldste kjente stam­ far, Knud Lillie af Arnøje, er nevnt ca. 1400. Hans sønnesønns sønn Peder Knudsen til Skinnerup (nå Ulriksholm) var gift med Else (eller Sidsel) Valkendorf. Sønnen Mikkel Pedersen Akeleye til Skin­ nerup (død 1539) nevnes 1506 som borgermester i Odense. Hans sønnesønn Gabriel Knudsen Akeleye (død 1608), var landsdommer på Fyn, og far til landsdommer i Halland Knut Gabrielsen Akeleye til Krengerup og til lensmann på Værne kloster, visead­ miral Sigvard Gabrielsen Akeleye til Krengerup og til Kambo i Norge (død 1659). Dennes sønnesønns sønn var kommandørkaptein og overlos Jens Wer­ ner Akeleye (1703-72), som var far til Jens Christian Akeleye (1744-78), direktør i Asiatiske kompagnie, og til Ingeborg ►Akeleye (1741-1800). Hun var først gift med Herman Løvenskiold til Fossum (1739-99; ekteskapet oppløst 1766), senere med den svenske politiske agent Carl Manderfelt, men er mest kjent for silt forhold til greve Christian Conrad Danneskiold Laurvig. Jens Werner Akeleyes bror Samuel Akeleye (1721-1802), som også var kommandør­ kaptein og overlos sønnenfjells, var far til slektens siste mann, kaptein og innrulleringssjef i Drammen Sigvard Jørgen Akeleye (1768-1822). Z,z7t..-Grjotheim, E.; Adelsslekten Akeleye i Norge, 1950. Akeleye, Ingeborg Frederika, 1741-1800, født i Danmark, norsk adelsdame. Hun var gift med gods­ eier Herman Løvenskiold, men innledet et forhold til den danske grev Christian Conrad Danneskiold Laurvig. Da Løvenskiold oppdaget forholdet, tvang han henne til en skilsmisse som førte til at Løven­ skiold måtte ut med 13 000 riksdaler; penger som til­ falt hennes griske far. Ingeborg Akeleye innledet deretter et samboerforhold med Danneskiold Laur­ vig; etter hans død 1783 ble hun gift med den sven­ ske diplomaten Carl Ingman (Manderfelt). Det velstående paret bodde først i Mangelsgården i Christiania, fra 1787 i København. Litt.: NBL 2. utg. akemenider, herskerslekten i det gammel-persiske verdensrike. Navn etter stamfaren Akhaimenes, gammel-persisk Hachåmanis. Aken, Piet van, 1920-84, nederlandskspråklig belgisk forfatter, en av de fremste representantene for en nyrealistisk, til dels hjemstavnspreget roman­ diktning med sterk sosial tendens, særlig romanen Het begeren (1952) og novellen Klinkaart (1954). Aker, tidligere herred i Akershus fylke, fra 1. jan. 1948 del av Oslo. Omsluttet den tidligere Oslo kommune helt, og strakte seg frem til 1858 helt inn til Studenterlunden i vest, Hausmannsgate-Nybrua i nord og Akerselva i øst. Større overføringer til Oslo 1859 og 1878, mindre overføringer 1938 (Sjursøya) og 1946 (Etterstad). Omfattet ved sammenslåingen de fire sognekommunene Ullern, Vestre Aker, Østre

129

AKERMAN

Aker Brygge sett fra Akershus festning.

Aker og Nordstrand, med et samlet areal på 437 km2 og med 143 163 innb. Navnet (norrønt akr, 'åker') er opprinnelig navn på to gårder, Store og Lille Aker, førstnevnte ved nåværende Gamle Aker kirke. Litt.: Aker 1837-1937, utg. av Aker kommune, 194047, 5 b. (b. [6]: Aker 1937-1947, utg. av Oslo kommu­ ne, 1958); Astrup, E.M.M.: Gårder i Vestre Aker, 2001; Benneche, R.: Meddelelser om Akers Herred [...], 1893; Bull, E.: Akers historie, 1918; Holden, F.: Akergårderi Oslo, 2003; Sollied, H.: Akersgårder, 1947. Aker AS, tidligere norsk industrikonsern med virk­ somhet innen skipsbygging, olje- og gassteknologi og sement/byggevarer. RGI (Resource Group Inter­ national), kontrollert av Kjell Inge Røkke, gikk 1996 inn som største eier i Aker, og de to selskapene ble 1997 slått sammen til ► Aker RGI. Akers mek. Verksted. Grunnlaget for Aker var Akers mek. Verksted, stiftet 1841 i Oslo med skipsbygging som hovedaktivitet. Verkstedet begynte sin virksom­ het 1842 ved Øvre Foss på Akerselvas østside, den gang i Aker herred og derav navnet. Produksjonen de første årene omfattet mindre maskiner, sprøyter, pumper m.m. 1854 flyttet verkstedet til Pipervika og begynte med bygging og reparasjon av skip. Bygge­ nummer 1 var D/S Færdesmanden 1855, beregnet for fart på Mjøsa. 1912 begynte produksjonen av dieselmotorer på lisens fra Burmeister & Wain. 1917 fikk skipsreder Fred. Olsen aksjekontroll over bedrif­ ten, en kontroll familien hadde til 1985. Akergruppen. I 1950-årene overtok Akers mek. Verksted flere andre bedrifter, som 1960 ble samlet under betegnelsen Akergruppen. Akers mek. Verk­ sted ble da navnet til det kontrollerende holdingsel­ skapet, mens skipsverftet fikk navnet Akers Verft. Etter hvert ble Akergruppen et av landets største industriselskap, som foruten Akers verft bl.a. omfat­ tet Stord Verft, Nylands Verksted ved Bjørvika i Oslo, Tangen Verft i Kragerø, Bergens Mekaniske Verkste­ der (BMV) og Trondhjems mekaniske Værksted(TMV). I 1960- og 1970-årene var Aker­ gruppen en av verdens største byggere av store oljetankere på Akers og Stord Verft, bl.a. til Hilmar Reksten. Osloverftene ved Pipervika og Bjørvika ble 1967 lagt under felles ledelse og kalt Nyland Vest og Nyland Øst. Etter nedleggelsen av Nyland Øst, ble Nyland Vest 1971 omdøpt til Nylands Verksted. Krisen i skipsfarten fra midt i 1970-årene rammet Akergruppen hardt, og i 1980-årene ble flere av de tidligere bedriftene solgt eller nedlagt. Akers Verft ble nedlagt 1982, og det gamle verkstedområdet er omgjort til ► Aker Brygge. Øverste sjef i denne perioden var senere NHO-direktør Karl Glad. Aker­ gruppen ble omstilt for leveranser til oljeaktivitet med prosjektering/bygging av bore- og produksjons­ plattformer og andre offshorekonstruksjoner, hvor de hadde vært aktive helt fra starten av oljealderen.

Aker Norsco, et service- og forsyningsselskap for oljeindustrien, ble dannet 1965 og fikk base i Tanan­ ger ved Stavanger. Andre selskaper var Aker Elektro (tidl. Stord Elektro), ingeniørselskapet Aker Engi­ neering (opprettet 1975) og Aker Contracting. Den første norske boreriggen (Ocean Viking) ble levert fra Akers Verft 1967, og Akergruppen bygget etter hvert mange egenkonstruerte såkalte H3-plattformer og senere betongplattformer (Condeep) ved Aker Stord og Aker Verdal (opprettet 1971). Aker Norcem, Aker AS. 1987 fusjonerte Aker med sement- og byggevareselskapet ►Norcem og fikk navnet Aker Norcem, fra 1988 Aker AS. Gerhard Heiberg var konsernsjef i Aker Norcem, deretter styreformann i Aker til 1996. Aker overtok 1988 ► Norwegian Contractors, som konstruerte Condeep-plattformen, og 1986-91 omfattet Aker også entreprenørselskapet Astrup Høyer under navnet Aker Entreprenør. 1996 ble datterselskapet Aker Maritime dannet ved en fusjon mellom Akers oljeog gassvirksomhet og Maritime Group (het til 1991 Skeiegruppen), og 1997 ble Aker slått sammen med RGI til Aker RGI. RBr Litt.: Lødrup, H.P.: A/S Akers mek. verksted 1841-1951, 1951; Solstad, D.: Medaljens forside: en roman om Aker, 1990. Aker Brygge, område i Oslo sentrum, beliggende på vestsiden av Pipervika. Bygd ut for å utnytte områ­ det etter nedleggelsen av Akers mek. Verksted. Størstedelen av området ble bygd ut 1984-90 i regi av Aker Eiendom A/S. Fire arkitektkontorer utfor­ met området: Bergersen, Granholt og Ottar Arki­ tektkontor A/S, Telje-Torp-Aasen Arkitektkontor A/S, Niels Torp A/S og Arkitektkontoret Kari Nissen Brodtkorb AS. Løsningen bygger på idealer fra den tradisjonelle europeiske byen, med en kontinuerlig bygningsmasse som skaper gater og plasser, og rommer forskjellige funksjoner som boliger, konto­ rer, kulturinstitusjoner, restauranter og forretninger. I tillegg til nybygg inngår flere ombygde, tidligere industribygg i området. Utbyggingen har vakt inter­ esse i utlandet som et vellykket eksempel på utfor­ ming av en helt ny bydel. Området ble ferdig utbygd 1996-98 av Storebrand ASA. Arkitekter var Arcasa Arkitekter A.S, Lysaker Mølle og Arkitektbyrån AB. akerjtt, magmatisk dypbergart som består av feltspat (plagioklas og ortoklas), biotitt, hornblende, angitt og kvarts (syenittisk til monzonittisk sammenset­ ning). Flere forskjellige typer finnes i Oslofeltet hvor den størknet fra dype smeltemasser under permtiden. Navnet akeritt etter Aker. Aker Kværner ASA, norsk industrikonsern dannet 2002 ved at olje- og gassvirksomheten til ►Kværner ASA ble slått sammen med Aker Maritime, et offshoreselskap heleid av ►Aker RGI, igjen heleid av

Kjell Inge Røkke. Aker Maritime ble største aksjeeier i hele Kværner, som skiftet navn til Aker Kværner. Aker Kværner har hovedkontorer i Bærum og i Houston, USA, og ble etter dannelsen et av Norges største konsern med omsetning på over 40 mrd. kr og over 30 000 ansatte og operasjoner i over 30 land i alle verdensdeler. 2004 ble selskapet restrukturert og nyfinansiert. Konsernsjef fra 2004: Inge K. Han­ sen. Aker Kværner leverer teknologiprodukter og ingeniørtjenester til prosjektering, bygging, drift og vedlikehold av mange typer industrianlegg. Forret­ ningsvirksomheten er organisert i hovedsektorene olje/gass og ingeniør-/entreprenørvirksomhet innen bransjene olje- og gassproduksjon, raffinering og petrokjemisk industri, legemiddelindustri, gruveindustri og metallforedling, kraftanlegg, treforedlings­ industri og miljøindustri. Blant Aker Kværners virksomheter er flere norske offshoreverft for byg­ ging og reparasjon av oljeplattformer m.m. knyttet til petroleumsutvinning på kontinentalsokkelen (Aker Stord, Aker Verdal, Kværner Egersund, Kvær­ ner Rosenberg i Stavanger), ingeniør- og prosjekteringsselskapet Aker Kværner Offshore Partner, Kværner Eureka i Lier med bl.a. produksjon av militært utstyr og Maritime Pusnes ved Arendal (►Pusnes Mekaniske Verksted). Tidligere også stor innen skipsbygging. Historikk. Aker Kværners historie går tilbake til Kværner Brug grunnlagt 1853 i Lodalen i Oslo. Etter at Kværner 1996 overtok det britiske entreprenørkonsernet Trafalgar House, fikk selskapet store økonomiske problemer. 2001 ble det russiske olje­ selskapet Jukos største aksjonær, men 2002 fikk Aker Maritime og Kjell Inge Røkke aksjemajoriteten og dannet Aker Kværner. 2004 ble det meste av skipsbyggingsaktiviteten overdratt til ► Aker Yards, mens et amerikansk skipsverft i Philadelphia (ned­ lagt marineverft overtatt av Kværner 1997) og eierandelene i det sjøbaserte rakettoppskytningsselskapet ► Sea Launch ble utskilt. Akerlof, George A., f. 1940, amerikansk økonom, fikk Nobelprisen i økonomi 2001 for sin analyse av markeder med asymmetrisk informasjon. Akerlof delte prisen med A. Michael Spence og Joseph E. Stiglitz. Akerman, Chantal, f. 1950, belgisk filmregissør, kjent for sin eksperimentelle og feministiske tendens. Etter den bemerkede kortfilmen Saute ma vie (1967) jobbet hun i et avantgardemiljø, før hun spillefilmdebuterte 1974 med oppvekstskildringen Je Tu II Elle. Den lange, minimalistiske Jeanne Dielman med Delphine Seyrig i hovedrollen som prostituert, fikk stor oppmerksomhet, og musikalen Golden Eighties (1986), også med Seyrig i hovedrollen, ble en kinosuksess i Belgia. I den kritikerroste, Proust-inspirerte

AKER MARITIME La Captive (2000) benyttet hun sterke kontraster og et tidvis drømmeaktig filmspråk. Aker Maritime .4SA, norsk industrikonsern opprettet 1996 ved sammenslutning av Maritime Group og olje- og gassvirksomheten til Aker AS. Leverer plattformer, produksjonsskip, boreutstyr og tjenester innen olje- og gassvirksomhet. Senere heleid av ► Aker RGI og 2002 fusjonert med Kværners olje- og gassdivisjon til ►Aker Kværner. AkerRGI AS, Oslo, norsk industrikonsern dannet 1997 ved sammenslutning av selskapene Aker AS og RGI (Resource Group International). Eneaksjonær er fra 2000 Kjell Inge ►Røkke, og Aker RGI repre­ senterer hans investeringer innen en rekke sektorer. Konsernet har store eierinteresser i ►Aker Kværner (dannet 2002) gjennom datterselskapet Aker Mari­ time, i ►Aker Yards (dannet 1998) med skipsbygging på verft i Norge og andre land, i den internasjonale arkiv- og lagersystemprodusenten Dexion (bl.a. fabrikk i Hønefoss) og i finansselskapet Aker Finans. Aker RGI er heleier av fiskeforedlingsselskapet ►Norway Seafoods (dannet 1994), danske AtlasStord med leveranser av utstyr til for- og matvareindustrien, avfallsbehandling og miljøsektoren, samt det amerikanske eiendomsselskapet Legend. Omset­ ning ca. 15 mrd. kr. (2002). Historikk. ►Aker har røtter tilbake til Akers mek. Verksted (grunnlagt 1841) med skipsbygging som hovedaktivitet, senere ble selskapet en ledende leverandør av plattformer m.m. til norsk petrole­ umsvirksomhet. 1996 ble Akers olje- og gassindustri fusjonert med Maritime Group til Aker Maritime. 1987-99 drev Aker/Aker RGI også sement- og byggevarevirksomhet (Norcem, senere Scancem). RGI ble etablert 1994 av Kjell Inge Røkke (hoved­ eier) og Bjørn Rune Gjelsten, grunnlagt på fiskerier i USA og selskapet American Seafoods Company. RGI ble raskt noten på Oslo Børs og omfattet store enga­ sjement innen fiskerivirksomhet samlet i Norway Seafoods, skipsverftene Langsten og Brattvaag, Hønefoss-bedriften Kasten Høvik (grunnlaget for Dexion) m.m. RGI var en periode stor eier innen sports- og fritidsbransjen (Gresvig, Helly-Hansen, Brooks m.m.), i bokhandlerkjeden/ kontorrekvisitafirmaet Libris EMO og hovedaksjo­ nær (til 2003) i eiendomsselskapet Avantor, særlig aktivt innen utvikling av Nydalen i Oslo. 1996 ble RGI største aksjonær i Aker AS, hvor Bjørn Rune Gjelsten ble konsernsjef (1996-2000). 1997 fusjo­ nerte de to selskapene til Aker RGI, hvor Røkke 1999 oppnådde kontroll over 90 % av aksjene. Minoritetseierne ble deretter innløst og Aker RGI tatt bort fra børsnotering. Akers Avis/Groruddalen, bydelsavis (uavhengig) i Oslo, grunnlagt 1928 under tittelen Østre Aker. Het fra 1931 Akers Vel og fra 1958 Akers Avis. Avisen fikk 1960 undertittelen Groruddalens Budstikke, nåværende navn fra 1991. Utkommer to ganger ukentlig, dekker Oslos nordøstlige bydeler. Opplaget lå rundt 2000 på i underkant av 16 000. Akersbanene A/S, norsk baneselskap stiftet 1917, eid av Aker kommune. Akersbanene bygde Østensjøbanen (til Oppsal 1926), Sognsvannsbanen (1934) og banestrekningen Smestad-Røa (1935). Selskapet mistet sin betydning etter at Aker kommune overtok kontrollen av A/S Holmenkolbanen 1933 og ble oppløst ved sammenslutningen av Oslo og Aker 1948. Banene er overtatt av AS Oslo Sporveier. Akersberg gruve, gammel sølv- og blygruve under Gamle Aker kirke i Oslo, kanskje den eldste gruve i landet. Etter muligens å ha blitt drevet og deretter nedlagt på 1100-tallet, ble driften tatt opp igjen i 1530-40 og forsøkt satt i gang på ny omkring 1580. Et par stoller er fremdeles bevart omtrent i gatenivå, og en av de vannfylte sjaktene går 28 m ned i grun­ nen, betydelig under havnivået. Forekomsten var en bly-sinkmineralisering langs en permisk diabasgang som skjærer seg gjennom knol-

130

lekalk og skifer. Sølvet var knyttet til galenitt (blyglans). Legender. Sagnet forteller at Gamle Aker kirke hviler på fire stolper av massivt gull og at en ildspru­ tende drage vokter på store skatter der. Sjaktene har vært omtalt som «Dragehullene», og under kirken skal det også finnes et tjern hvor forgylte ender svømmer omkring. Dragehullene er reelle nok, idet det tidligere kan ha stått en varm og illeluktende røyk opp av sjaktene. Akerselva, elv i Oslo, fra Maridalsvannet til Bjørvika, Oslos byelv; 9 km lang. Danner avslutningen på Nordmarksvassdraget som strekker seg 47 km fra Puttmyrene i Jevnaker kommune til Bjørvika, nedbørfelt 252 km2. Tidligere fiskerik elv, perlefiske omtales 1701, laksefiske til 1860. Elven var en viktig forutsetning for Oslos industrialisering på 1800-tallet; til de største industrianleggene hørte Nydalens Compagnie, Christiania Spigerverk, Lilleborg Fabriker, Bjølsen Valsemølle, Myrens Verksted og Hjula Væveri. Akerselva ble regulert ved Akerselvens Brugseierforening og gav tidligere kraft (3000 kW) til bedriftene. 20 fall med samlet fallhøyde 149 m. Kommunen har innløst alle fallrettigheter. I dag bare kraftproduksjon ovenfor Maridalsvannet (Hamme­ ren Kraftverk, 5 MW, i drift fra 1900). Over Akerselva fører 14 gatebroer samt noen gangbroer. Nedre del av løpet, fra Vaterland til Bjørvika, ble lagt i tunnel 1964-69. Miljø. Bortsett fra øverste del ble Akerselva etter hvert sterkt forurenset av avfall fra bedriftene og av kloakk. Situasjonen har imidlertid bedret seg kraftig ved at avløpsnettet for kloakk er utbygd med av­ skjærende ledninger på begge sider. Fra 1970-årene er de gamle industrianleggene til dels rehabilitert og rommer nå nye virksomheter, med bl.a. lokaler for småindustri, brukskunst, idrett og restaurantdrift. Plan om et parkbelte langs Akerselva ble vedtatt allerede 1918, og er blitt utført etappevis over lengre strekninger. Akerselva miljøpark ble opprettet 1990 som et samarbeid mellom miljømyndighetene, miljøorganisasjonene og bedriftene langs Akerselva. Det er lagt turveier langs breddene, og i det øvre løpet er «Stilla» en populær badeplass. I nedre del er det fra 1990-årene igjen blitt mulig å fiske ørret og laks.

Navn. Akerselvas gamle navn, Frysja, kommer antagelig av fruse, 'skumme, sprute'. Litt.: Jerman, G.: Akerselva, 2003. Akerselvens Brugseierforening, stiftet 1867 av bruk ved Akerselva eller dens tilløp med formål å beskytte brukenes felles vannforsyningsinteresser. Kjøpte 1876 alle vannrettigheter i Nordmarka og tok på seg fløtingen. Inngikk avtale med Kristiania kommune om kommunal vannforsyning i 1885. Foreningen ble oppløst 1953 og virksomheten ble overtatt av Os­ lo kommune. Se også ►Akerselva. Akersgata, gate i Oslo sentrum, fra Rådhusgata til Ullevålsveien, opprinnelig et kutråkk mellom Store Aker gård og Akershagen. Da Christiania ble anlagt, ble nedre del av gateløpet liggende i byen med navnet Nordre gate, til den på 1800-tallet igjen ble forbundet med den øvre delen nord for Karl Johans gate. Akersgata har tradisjonelt vært byens avisgate, etter Aftenpostens flytting til Bjørvika i 2003 med hovedkontorer for Dagbladet og VG. Langs gaten ligger også Centralteatret, Høyesterett (det gamle Oslo Tinghus), og betydelige deler av Regjerings­ kvartalet, samt Trefoldighetskirken. Akershus, fylke rundt indre Oslofjord, omslutter Oslo med unntak av skogstrekningene i Nordmarka der Oslo har felles grense med Buskerud og Opp­ land. Derved deles Akershus i to atskilte deler. Fylket strekker seg fra Mossesundet i sør til Skreikampen ved Mjøsa i nord, åsene øst for Lierdalen i vest til svenskegrensen i øst. Geografisk kan fylket deles i tre, Asker og Bærum vest for Oslo og isolert fra resten av fylket, Follo i sør på østsiden av Oslofjor­ den, og Romerike i øst og nordøst. Navnet har fylket etter Akershus festning i Oslo (av norrønt akr, 'aker', og hus, 'borg, kastell'). Fylkesvåpenet. Våpenet (godkjent 1987) viseren sølv trappegavl i blått; motivet henspiller på Akers­ hus slott som har gitt navn til fylket og tidligere til len og amt. Akershus fylke svarer til det tidligere Akershus amt, som ble omdøpt 1919. GEOLOGI OG LANDFORMER

Landskapet faller i tre hoveddeler: 1) Et småkupert, skogkledt grunnfjellslandskap i øst med flatere, lavereliggende partier med marine løsmasser inni-

Akerselva spilte en viktig rolle som energikilde i industrialismens barndom i hovedstaden. Her vokste det opp store fabrikker, sagbruk, spinnerier og veverier. Bildet viser Akerselva, Hjula og Sagene.

AKERSHUS

131

Akershus fylke

Areal 4917 km2 Antall innb. 483 283 innb. (2003) Administrasjonssenter Oslo Tettstedsandel (2003) 88,2 %

Arealfordeling % Jordbruk 17 Produktiv skog 60 Ferskvann 7 Annet areal 16 Høydenivåer % 0-300 moh. 79,3 300-600 moh. 19,5 600-900 moh. 1,2 Over 900 moh. Sysselsetting* (2001) % Jordbruk, skogbruk, fiske, fangst 1,4 Industri og bergverk 8,8 Bygge- og anleggsvirksomhet, 6,1 kraft og vannforsyning Varehandel, hotell- og 1,8 restaurantvirksomhet Transport og kommunikasjon 9,0 Finansiell og forretningsmessig i 7,9 tjenesteyting og eiendomsdrift Off. adm., forsvar, helse- og sosial- 35,0 tjenester, undervisning o.l. Vannkraft (2003) GWh Nyttbar kraft 969 Utbygd kraft 897 Ikke utbygd kraft 72 Samferdsel (2003) km Samlet veilengde 4477 herav riksveier 1016 Jernbaner (statlig nett) 282 herav elektrifisert 282 Sivile flyplasser Gardermoen (Ullensaker) Militære flyplasser Kjeller (Skedsmo) Fylket tilhører: Borgarting / Eidsivating lagdømmer, Oslo (kommunene Asker og Bærum) og Borg bispedømmer (resten av fylket) Mandater fylkesting (2003-07) A 1 1, H 11, Frp 8, S 2, SV 6, KrF 2, V 2, RV 0, Andre 1. Distriktsrepresentanter til Stortinget: 1 5 (fra 2005: 16) * Bosatte yrkesaktive

mellom (Follo og de sentrale og østre delene av Romerike). 2) Kambrosilurisk skifer og kalkstein vesentlig i de lavereliggende deler av Asker og Bærum, samt på øyene i Oslofjorden. 3) Store, kuperte skogstrakter med berggrunn av vulkansk opprinnelse i nord og nordvest (Romeriksåsene og Oslo Nordmark), samt helt i sørvest (Oslo Vestmark og Kjekstadmarka). Grunnfjellet finner en øst for en linje mellom Oslofjordens østbredd på Nesodden og sydenden av Mjøsa. Gneis er den vanligste bergart i denne delen av fylket, ofte med en markert strøkretning, som f.eks. i Oslo Østmark der den går nord-sør. Grunnfjellsområdet når på østsiden av Oslofjorden nesten 400 moh. (Barlindåsen i Oslo Østmark 398 moh.). De lavere strøk av grunnfjellsområdet, opptil ca. 180-200 moh., er dekket av marine løsavsetninger, vesentlig leire og sand. Slike finner en i særlig grad utbredt på Romerike, her når også de marine avset­ ningene høyest, noe over 200 m o.h. På Gardermo­

en finner en landets største grunnvannsforekomster i løsavsetningene. Ellers er grunnfjellsområdet preget av et småkupert, skogkledd åslandskap som østover og nordover blir mer storlinjet og med større høydeforskjeller. I de østlige delene av AurskogHøland når åsene omkring 400 moh., lenger nord over 500 moh. (Engerfjell i Eidsvoll 567 moh.). Grunnfjellet er dekket av kambrosiluriske sedimenter i de lavere områdene vest for Oslo, dvs. vestbredden av fjorden til Asker, samt ved sørenden av Mjøsa og i noen mindre områder i Nittedal. Ved fjorden har disse avsetningene en tydelig strøkret­ ning sørvest-nordøst som setter sitt preg på så vel kystlinje som topografi. De kambrosiluriske sedimentene forvitrer lett og gir god dyrkingsjord og rik vegetasjon. De kambrosiluriske sedimentene er i vest og nord gjennomsatt av yngre, magmatiske bergarter fra perm (syenitt, granitt og porfyr). Disse bergartene er harde og danner fylkets høyeste partier. Overgangen

AKERSHUS

til disse åsene er særlig markert i Asker og Bærum (Skaugumåsen og Kolsås) og på Romerike ved overgangen mellom Romerikssletta og Romeriksåsene. 1 de høyereliggende åsområdene i vest og nord er jordsmonnet sparsomt. I Oslo Nordmark når åsene opp i vel 700 moh. (500-600 innen Akershus), i Romeriksåsene ca. 700 moh. Fjellsjøkampen i Hur­ dal er fylkets høyeste punkt (812 moh.). Av fylkets areal er nesten 7 % vann. Mesteparten av fylkets østlige og nordlige strøk har avløp til Glommavassdraget, heriblant de største sjøene Mjøsa, Øyeren og Hurdalsjøen. Aurskog-Høland og de sørlige delene av Nes har avløp til Haldenvassdraget, og betydelige deler av indre Follo til Mossevassdraget. For øvrig har en rekke mindre vassdrag avløp mot indre Oslofjord. Av disse merkes Lysakerelva (Sørkedalsvassdraget) på grensen til Oslo, Sandvikselva vest for Oslo og Gjersjøelva med munning på grensen til Oslo i Bunnefjorden lengst nord i Follo. GTh KLIMA

Klimaet har tydelig innlandspreg, men Mjøsa og Oslofjorden demper og forsinker vinterkulden i nær­ liggende områder. Normaltemperaturen for januar varierer fra ca. -4 °C nær Oslofjorden til ca. -8 °C i skjermede nordlige strøk. Middel for juli er landets høyeste, 15-17 °C, høyest i lavlandet rundt Oslofjor­ den. Årsnedbøren er under 700 mm i lavtliggende skjermede områder, opptil ca. 1200 mm på høye åser. Minimum med 30-40 mm er i mars, mens et mindre markert maksimum, flere steder over 100 mm, gjerne faller i august. Mjøsa, Vorma, Oslofjor­ den og andre fuktighetskilder gjør at det blir mye tåke, mest høst og tidlig vinter. Årsmiddel i lavlandet er 3-6 %. BEFOLKNING

En stor del av Akershus' befolkning er konsentrert i de bymessig bebygde strøk rundt Oslo. Denne be­ byggelsen går som sammenhengende bånd langs hovedkommunikasjonene mot vest, sør og øst til henholdsvis Lierskogen/Slemmestad så vidt over grensen til Buskerud, Langhus i Ski og Lillestrøm/ Kjeller i Skedsmo. For øvrig mye bymessig bebyggel­ se i fysisk sett selvstendige tettsteder. Størst av disse tettstedene er Ski, Drøbak, Jessheim, Nesoddtangen, Råholt og Ås. Ellers er befolkningen jevnt fordelt i de laverelig­ gende jordbruksområdene på Romerike og i Follo. Skogstraktene i Oslo Østmark (mellom Oslofjorden og Øyeren) og Nordmark, Romeriksåsene, åsene øst for Vorma samt på begge sider av Haldenvassdraget i Nes og Aurskog-Høland er svært tynt befolket. Kommunene i «bybåndet» hadde i 2003 ca. 64 % av fylkets folketall. Størsteparten av fylkets tilvekst har tradisjonelt falt på disse kommunene, men etter det betydelige oppsvinget i Oslos befolkningsvekst fra slutten av 1980-årene og særlig etter åpningen av Oslo Lufthavn på Gardermoen i 1998, har befolk­ ningen i fylkets ulike deler jevnet seg noe ut. Etter 2000 er således vekstprosenten i enkelte av kommu­ nene på Øvre Romerike blant landets høyeste. I 2002 bodde 88 % av fylkets folkemengde i tettste­ der; etter Oslo den høyeste andel blant landets fylker (94 % hvis Oslo og Akershus sees under ett). Akers­ hus har hvert tiår siden 1950 hatt størst prosentvis befolkningsvekst av landets fylker, for en stor del resultat av Oslo-områdets vekst og fylkets mulighe­ ter til å gi områdets befolkning et variert boligtilbud. I tiårsperioden 1993-2003 hadde Akershus en befolkningstilvekst på gjennomsnittlig 1,3 % årlig mot 0,6 % for landet som helhet. Den sterke vek­ sten gir seg ikke bare utslag i veksten i antall innbyg­ gere totalt sett, men også i folkemengdens sammen­ setning. Akershus har en svært ung befolkning, med særlig mange i de mest yrkesaktive aldersgruppene, dvs. 30-50 år, og dermed også et høyt barnetall. Tilsva­ rende har Oslo særlig mange unge i alderen opptil 30 år, samt eldre over 67 år.

132

AKERSHUS FYLKE KOMMUNER

Vestby Ski Ås Frogn Nesodden Oppegård Bærum Asker Aurskog-Høland Sørum Fet Rælingen Enebakk Lørenskog Skedsmo Nittedal Gjerdrum Ullensaker Nes Eidsvoll Nannestad Hurdal I alt

Areal (km2) 133,5 165,7 102,8 87,4 60,3 37,0 192,2 100,7 961,2 206,8 176,1 71,4 232,5 70,7 77,2 186,7 82,5 251,6 638,6 455,8 340,9 285,0 4 916,6

Innb. (2003) 12 724 26 155 14 227 13 116 15 943 23 243 102 529 50 290 13 067 12 571 9 361 14 679 9 111 30 220 40 676 19 300 4 877 22 931 17 765 18 083 9 751 2 664 483 283

STØRSTE TETTSTEDER

Oslo (Akershus’ del) Ski Jessheim Drøbak Nesoddtangen Råholt Ås Fetsund Kløfta Vestby Rotnes Sørumsand Eidsvoll Årnes Flateby Ytre Enebakk Aulifeltet Togrenda Maura Aursmoen Bjørkelangen Teigebyen Grønlund

Innb. (2003) 270 834 12 191 11 475 11 141 10 683 8 240 7 885 6 356 5 544 5 284 4 684 3 531 3 436 3 079 3 003 2 755 2 572 2 431 2 279 2 204 2 172 2 155 2 096

En svært stor andel av arbeidstakerne i Akershus har arbeid i Oslo. I 2001 dreide det seg om ca. 97 500 personer (38 %). NÆRINGSLIV

Jord- og skogbruk. Jordbruket betyr særlig mye på Øvre Romerike, Aurskog-Høland og de søndre deler av Follo. Totalarealet til jordbruk var 1999 807 km2 eller 16 % av fylkets totalareal. Jordbruksarealet økte i 1970- og 1980-årene trass i byveksten i fylket og de arealer den krever. I 1990-årene gikk imidler­ tid jorbruksarealet svakt ned. Åker og hage utgjør vel 4/5 av jordbruksarealet. Bare Hedmark, Oppland, Rogaland og Nord-Trøndelag har større jordbruksa­ real av fylkene i landet. På 97 % av åkerarealet dyrkes korn og oljevekster. Selv om antall driftsen­ heter med storfe går ned, er melkeproduksjonen

betydelig; fylket har ca. 35 storfe per km2 jordbruks­ areal 1999 (landsgjennomsnitt er 100). Svine- og særlig hønseholdet er av betydning. Gjennomsnittlig bruksstørrelse er 234 daa, den høyeste blant landets fylker (1999). Det er tydelige regionale forskjeller i jordbruket. I Asker og Bærum og dels i Follo betyr hagebruket mye. Husdyrholdet er mer utbredt på Romerike. Skogbruket betyr mest i de østligste og nordligste kommunene. Arealet med produktiv skog utgjør omlag 64 % av landarealet. Avvirkningen i 2002 var 615 000 m3 tømmer. Industrien. Akershus har en relativt beskjeden industri. I 2001 hadde næringen 9 % av den samle­ de sysselsettingen i fylket. Industrien har imidlertid vist mindre tilbakegang siden 1980-årene enn landet som helhet. Fylket hadde i 2001 18 214 arbeidsplas­ ser i industri (nr. 6 av landets fylker etter sysselset­ ting). Viktigst er maskinindustri og elektroteknisk industri (f.eks. Asea Brown Boveri i Asker). Ellers betyr grafisk industri (trykkerier og avisbedrifter), næringsmiddelindustri (slakterier, meierier m.v.), kjemisk industri (f.eks. Icopal i Lørenskog, Dyno Industrier A/S i Skedsmo) og treindustrien (sagbruk og høvlerier, møbelfabrikker m.v.) mest. Den gjen­ nomsnittlige bedriftsstørrelsen i industrien er relativt liten. Energi. Produksjonen av vannkraft i fylket foregår i Glommavassdraget, og er på ca. 893 GWh i midlere årsproduksjon (2003), dette utgjør 0,8 % av landets totale produksjon. All gjenværende utbyggbar vannkraft er vernet. Tjenesteytende næringer. Næringslivet i Akershus er ellers de senere årene preget av sterk vekst i vare­ handel og forretningsmessig tjenesteyting. Detalj­ handelen har generelt sett vist sterk oppsving i fylket i flere tiår, noe som har ført til at Akershus i stadig større grad er blitt «selvforsynt» med detaljhandelvirksomhet. Engrosvirksomhet finner en særlig i Bærum og Asker, Oppegård og Ski i Follo og Skedsmo, Løren­ skog og Nittedal på Romerike. Forretningsmessig tjenesteyting av betydning finner en særlig i Bærum og Asker, der det langs E 18 er samlet en rekke betydelige konsulentfirmaer i ulike bransjer. Akers­ hus er etter Oslo det fylket som har flest sysselsatte i næringen finansiell og forretningsmessig tjeneste­ yting; 14,9 % (2001). Felles for både engroshandel og forretningsmessig tjenesteyting er likevel den dominerende posisjon Oslo har i forhold til Akers­ hus. Unntaket fra dette er den nevnte konsentrasjo­ nen av forretningsmessig tjenesteyting langs E 18 vestover fra Oslo. Turisme. Akershus har en betydelig gjennomstrøm­ ning av turister på grunn av sin beliggenhet rundt Oslo, men fylket er likevel bare nr. 6 etter tallet på overnattinger ved hotellene (2002). Flere kommu­ ner har satset på vintersportsgj ester (alpinanlegg i Hurdal, på Kirkerud og Kolsås i Bærum og Varingskollen i Nittedal). Blant de viktigste turistattraksjo­ nene er Henie-Onstad Kunstsenter på Høvikodden i Bærum, fornøyelsesparken Tusenfryd i Ås, Eidsvollsbygningen, Fetsund Lenser (fløtningshistorisk museum) og museumsjernbanen Urskog-Holandsbanen i Sørum. SAMFERDSEL

Vei- og jernbanenettet er etter norske forhold tett, og i svært høy grad preget av forbindelsene til Oslo. Jernbanelinjer går fra Oslo gjennom Akershus mot vest til Drammen med sidelinje Asker-Spikkestad, og mot øst til Lillestrøm, der den deler seg i Hovedba­ nen mot Eidsvoll og Hamar, og Kongsvingeråanen mot Kongsvinger og Sverige, Østfoldbanen går sørover til Ski, der den deler seg i en vestre linje til Moss og en østre linje til Askim. Gjøvikbanen går nordover gjennom Nordmarka og Nittedal til Hade­ land. Fra 1998 går Gardermobanen til Oslo Lufthavn Gardermoen i Ullensaker. Av Oslos forstadsbaner og T-baner går to av de vestlige inn i Akershus, hen-

AKERSHUS

133

holdsvis til Østerås og Bekkestua/Kolsås. Veinettet er også preget av forbindelsene med Oslo. All trafikk fra Asker og Bærum til resten av fylket går gjennom Oslo. Også fra Follo går hoved­ forbindelsene med resten av Akershus gjennom Oslo på grunn av dårlig vei herfra gjennom Enebakk til Romerike. De viktigste riksveiene i Akershus er E 6 og E 18 sørfra, fra henholdsvis Moss og Askim, som krysser hverandre på Vinterbro i Ås og går gjennom Oslo til henholdsvis Hamar og Drammen. Begge veiene har motorveistatus gjennom det meste av fylket. Fra Sandvika går E 16 over Sollihøgda til Hønefoss. Viktige veier ellers er Rv. 4 gjennom Nitte­ dal til Gjøvik, Strømsveien til Lillestrøm (Rv. 159), samt Rv. 2 fra E 6 på Kløfta til Kongsvinger. De tverrgående forbindelsene i fylket er dårligere ut­ bygd. Nesodden står i en særstilling kommunika­ sjonsmessig, med båtforbindelse til Oslo sentrum. Fra 2000 er det tunnelforbindelse under Oslofjorden som binder E 6 ved Vassum i Frogn sammen med Hurumlandet og E 18/ 134 i Drammen (Rv. 23). OFFENTLIGE INSTITUSJONER

Fylkeskommunens administrasjon ligger i Oslo sentrum. Akershus har fylkesmann felles med Oslo. Fra 1998 er Hans Johan Røsjorde fylkesmann. Fylket har i alt 32 fylkeskommunale videregående skoler. Fylkesmuseum på Hvam i Nes, folkehøysko­ ler i Vestby, Bærum, Hurdal og på Jessheim. Statlig spesialpedagogisk kompetansesenter i Bærum (epilepsi). Åkershus Universitetssykehus ligger i Lørenskog. I fylket er det ellers mindre sykehus i Eidsvoll (Stensby og den private Feiringklinikken), Ski og Bærum (Bærum Sykehus, Martina Hansens Hospital, Sta­ tens Senter for Epilepsi), samt psykiatriske sykehus på Blakstad og Dikemark i Asker. Ellers finnes en del statlige forsknings- og under­ visningsinstitusjoner av betydning, f.eks. Norges landbrukshøgskole i Ås, Norsk Institutt for Luft­ forskning og Institutt for Energiteknikk i Skedsmo. Handelshøyskolen BI har avdeling i Lillestrøm og hovedkontor i Sandvika (vedtatt flyttet til Nydalen i Oslo). Høgskolen i Akershus har fire avdelinger; sykepleierutdanning (Lørenskog), vernepleierut­ danning (Sandvika), yrkesfaglærerutdanning (Sta­ bekk) og formgivning/design (Blaker). NATOs Nordkommando lå inntil 1994 på Kolsås i Bærum, da den ble flyttet til Jåtta i Stavanger.

Akershus fylke. Henie-Onstad Kunstsenter ligger på Høvikodden i Bærum kommune i Akershus.

SPRÅK

I Akershus finnes det mye brytning mellom eldre dialekter og yngre, bymålspåvirket talemål. Det yngre målet gjør seg mest gjeldende der det er by­ messig bebyggelse, men også utover bygdene. Det er det folkelige bymålet som slår igjennom. De gamle dialektsærmerkene er holdt best oppe i bygdene. De velkjente østnorske dialektmerkene tykk l (i ord som sol, blå, elv, og også ol for ord) og kløyvd infinitiv (å fara, men å kaste) er et fast trekk i det språklige bildet. De gamle nordiske diftongene ei, au og øy er dels bevart som diftonger, dels forenklet. Forenkling er vanlig foran lang konsonant: fett, snøtt og g rett (yngre også breit), men feit, snau og grei. Ellers forenkles det mer sporadisk, men fast foran m: hirne, drøm og glømme for heime, draum og gløyme. Ny dif­ tong har en f.eks. i skau for skog. Den kløyvde infinitiven er et utslag av ►jamvekt loven, som deler flere ordklasser i to på grunnlag av kvantitetsforhold i gammelnorsk. Av svake han­ kjønnsord har en således en bakke, men en hara, av svake hunkjønnsord ei jente, men ei viku (i eldre mål, ei uke i yngre bygdemål og i bymål). Fortidsformer som kasta vinner innpass for eldre kaste (med redu­ sert andrestavelsesvokal som i dialektene lenger nord på Østlandet), mens et verb som tala har hatt fortid tala også før. I sørlige bygder er fortidsformen alltid kasta. Det har vært jamning til å-å av eldre o-a: såvå for sova, påså for pose, til u-u av eldre a-u: sulu for svale, og noe tily-u av eldre i-u:vyku (fra viku) for uke. I noen grad er slike former ennå å høre.

Store deler av Akershus fylke er jordbruksområder. VI ser Kirkebygda i Feiring i Eidsvoll kommune, nord i fylket, med Mjøsa. Bildet under: Seks av Akershus’ kommuner ligger ved Oslofjorden. Vi ser bebyggelse i Drøbak i Frogn kommune. I bakgrunnen Håøya og det trange Drøbaksundet.

AKERSHUS AMT

134

Romehkstårnet (1623-33) Festningsplassen

VA Blåtårnet (1622-25)

Nasjonal0 monumentet

Christian IVs sal

Slottskirken

7

1 8 6

3

Det kongelige mausoleum (1950-årene)

Romerikssalen Smørkjelleren Saltkjelleren

Skriverstuene Mørkegangen

fangekjellere

Jomfrutårnet Jomfruhagen

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11

Slottet Kongens batteri, 1567-80 Dronnings batteri, 1567-80 Escarpe du Nord, 1600-1650 Hornverket, 1600-1650 Det dobbelte batteri, ca. 1650 Den nye tenalje, 1650-årene Langelinje, 1650-årene Kronprinsens bastion, 1618 Prins Carls bastion, 1648 Fengselet, 1690-1787, i bruk til etter 1945

Akershus slott og festning. Skissen til venstre viser slottet med de viktigste rom og saler. - Skissen til høyre viser beliggenheten av forsvarsverkene og deres byggeår.

I ubestemt flertall av substantiver er det former som båter, bruer, bakker, furu(e)r, hanar. Bestemt flertall av hankjønnsord har former som båta, bakka, slik som dialektene lenger nord på Østlandet. I sør er det former som båtxr, bakkxr i ubestemt flertall, og båtane, bakkana i bestemt flertall, som i de vikværske dialektene. Viktige pronomenformer er je (nå også jxi) i bygde­ målene og jxi (trykklett je) i bymålene, i flertall vi og oss. I hunkjønn har en formene hu, a og henner: hu kommer nå, nå kommer a.je så henner. 12. person flertall er di subjektsform, mens objektsformene er dikk, dekk eller døkk på Romerike, og dere lenger sør. I bymål og yngre bygdemål er dere subjektsform. I 3. person flertall er formen dom eller døm både som subjekt og objekt (på Romerike også dei eller di i gammelt mål). Se også ►Romerike, språk. KVe Litt. (Språk): Papazian, E.: «Om dialektene i Akers­ hus» i Manien, H.C., red.: Akershus, 1981, 442-59. Litt.: Akershus fylke: 1914-1960, 1967 (forts, av Akers­ hus amt 1814-1914, av A.T. Kiær, 1921); Akershus: veiviser til kulturminner og severdigheter, 1996 (utg. av Akershus fylkesmuseum); Fladby, R. & A.

Gjermundsen, red.: Oslo og Akershus i manns minne, 1970; Kiær, A.T.: Akershus amt 1814-1914, 1921; Mamen, H.C., red.: Akershus, 1981. Akershus amt, opprettet 1662, omfattet opprinnelig det tidligere ► Akershus len. Fogderiene Buskerud, Ringerike og Hallingdal ble 1685 skilt ut som Buske­ rud amt. I 1757 ble Hedmark og Oppland skilt ut som eget amt (Oplandenes amt), og i 1760 ble Numedal, Sandsvær, Lier, Hurum og Røyken over­ ført til Buskerud. 1768 ble Heggen og Frøland over­ ført til Smaalenene, og 1842 ble Christiania (Oslo) utskilt fra amtet. 1. jan. 1919 ble navnet endret til Akershus fylke. Akershus Amtstidende, dagsavis (uavh.) i Drøbak, grunnlagt 1874. Utkommer fem ganger i uken. Opplaget lå rundt 2000 på i overkant av 8 500. Avisen ble grunnlagt som Follo Tidende og fikk sitt nåværende navn i 1882. Boktrykker O. B. Hansen kjøpte i 1900 Akershus Amtstidende og den var i familiens eie til 1979, da den ble overtatt av Akers­ hus Arbeiderpresse. Eies nå av Media Øst AS, som igjen eies av A-Pressen ASA.

Akershus Arbeiderblad, tidligere dagsavis (uavh. A) i

Lillestrøm, grunnlagt 1913 som Akershus SocialDemokrat. Endret i 1922 navn til Akershus Arbei­ derblad. Hadde redaksjonelt og teknisk samarbeid med ►Romerikes blad (grl. 1902, Jessheim), de to avisene ble slått sammen i 1990, og het en periode Akershus/Romerikes blad. Fra samme år utkom avisen også med søndagsutgave. Akershus Energi AS, tidl. Akershus Energiverk, energiselskap eid av Akershus fylkeskommune. Hovedkontor ved ► Rånåsfoss i Glomma, hvor kraft­ verket Rånåsfoss I fra 1922 dannet grunnlaget for selskapet. Akershus Energi produserer elektrisk vannkraft i ti heleide (Glomma, Haldenvassdraget, Skiensvassdraget) og flere deleide kraftverk; samlet produksjonskapasitet over 2 TWh (2004). Også eierinteresser innenfor fjernvarme og eiendom; tidli­ gere eierandeler i kraftomsetningsselskapet Tindra og kraftnettselskapet Østnett. Akershus festning, se ►Akershus slott og festning. Akershus fylkesmuseum. Strømmen, Akershus; kulturhistorisk kompetansesenter og museum, etablert 1983 under navnet Forbundsmuseet (nåvæ-

Akershus slott og festning. Modell av Håkon 55 borg, slik en antar den så ut i senmiddelalderen. Anlegget domineres av hovedtårnet, Vågehalsen. Helt til venstre er Knutstårnet, til høyre for sørfløyen er porttårnet, Jomfrutårnet. Bildet til høyre: Slottet sett fra vest.

AKERSHUS SLOTT

135

Fra 1.

UTGAVE AV ASCHEHOUGS leksikon 1906-13

Akershus fæstning, anlagt i slutningen af 13 aarh., vel kun som et fast taarn (donjon), der kakltcs Akersborg, senere A. Haakon VI og Margrete havde fast bopæl ber og forctog nybygninger (Kongehallen); fra nu af fik A. stor betydning baade som fæstning og residens. 1527 ødelagdes slottet delvis af ildebrand, men modstod dog Kristian H’s beleiring 1531. Under Kristian 111 opfortes nybygninger, tildcls med sten fra Hovedøcns kloster. Med glans udholdt A. derpaa svenskernes beleiring 1567. Kristian IV lod det ældste taarn (Vaagehals) ned rive og foretog en gjennemgribende ombygning og udvidelse, som fortsattes under Fredrik III og Kristian V. Herved lik fæstningen i hovedsagen det udseende, den nu har. 1716 beleiredes A. forgjæves af Karl XII; men siden forfaldt det hurtig og har nu kun betydning som depot. 1 det 17 aarh. var A. sædet for statholderne; i det 18 aarh. anvendtes det til statsfængsel, og her fandtcs lige til 1866 rigets arkiv. Der er nu planer oppe om at faa fæstningens ældste og høiest beliggende del. «Øvrevold», restaureret, for at bevare den som et mindc om gamle dage. Fæstningens nyeste og lavest beliggende del, «Nedrevold», er allerede for en stor del nedrevet for at give plads for kaier m. v. Akershus. Efter tegning af S. Segelcke.

rende navn fra 1992). Fungerer som et samarbeidsog serviceorgan for museene i Akershus fylke som har offentlig tilskudd. Museet ivaretar hele fylkets kulturhistorie. Har både basisutstilling og temporære utstillinger. Akershus landsfengsel, tidligere fengsel i Oslo. Lovbrytere som ble dømt til frihetsstraff, ble fra 1730-årene anbrakt i arbeid på festningene (slavear­ beid), særlig på Akershus, som til slutt hadde plass til ca. 300 fanger. Ved fengselsloven av 1900 fikk an­ stalten navn av landsfengsel. Akershus landsfengsel mottok til begynnelsen av 1930-årene tidligere straffede som skulle utholde lengre tids straff. Fangene var anbrakt på fellessaler. I 1932 var det en del opptøyer ved fengselet. Fengse­ let ble deretter delvis ombygd og fra 1937 tatt i bruk som særanstalt for sikrings- og forvaringsdømte. Anstalten ble okkupert av tyskerne 15. april 1940 og under hele okkupasjonen anvendt som tysk fengsel. 1945-46 ble anstalten brukt av de allierte, og 194650 som landssvikanstalt. Nedlagt 1950. Akershus len, opprettet på 1500-tallet, omfattet de nåværende fylkene Akershus, Hedmark, Oppland,

Buskerud og Oslo samt bygdene Askim, Eidsberg og Trøgstad i Østfold. Etter innføringen av eneveldet ble lenet i 1662 til ► Akershus amt. Akershus slott og festning, festningsanlegg i sentrum av Oslo. Historikk. Festningsanlegget ble påbegynt av Håkon 5 formodentlig i tiden 1299-1304 og var 1308 en sterk borg som kunne trosse den svenske hertug Eriks angrep. I middelalderen var det et omfattende borganlegg på høyde med datidens krav. De enkelte funksjoner som fruerstue, borgestue, fadebur osv. lå ordnet omkring to gårder sør og nord for hovedtårnet Vågehals og det mindre tårnet Fuglesang. Nord­ vest for dette kompleks, forbundet med det ved en høy og bred mur, lå Knutståmet. I sør lå den såkalte Jomfrugård med borgens porttårn Jomfrutårnet. Utgravninger i vest blottla i 1960-årene en ringmur som arkitekt Holger Sinding-Larsen hadde funnet spor av allerede på begynnelsen av 1900-tallet. I sør var det en forborg med vanntårn, staller og økonomibygninger. Oppføringen av anlegget, som må være planlagt i sin helhet under Håkon 5, er antagelig fortsatt under

hans datter hertuginne Ingebjørg og hennes sønn Magnus Eriksson og avsluttet under Håkon 6, som til stadighet residerte der sammen med sin dronning Margrete. Vesentlige forandringer ble ikke foretatt før Christian 2 forhøyet sørfløyens salsbygning med en etasje og foretok andre tilbygninger og ominn­ redninger, da han som prinsregent i 1506-12 bodde på Akershus. 1527 brant hele slottet nordenfor Vågehals og Fuglesang, men motstod allikevel Christian 2s beleiring 1531. Under høvedsmannen Peder Hanssøn Litle 1536— 51 foregikk store gjenoppbyggings- og forandringsarbeider. Hans etterfølgere fortsatte denne virksom­ heten, men svenskenes riktignok mislykte beleiring 1567 gjorde det klart at modernisering trengtes. Noe ble straks gjort etter forslag av kgl. byggmester Hans van Paschen. I henhold til løfte på stendermøtet ved kongehyllingen 1591 planla deretter Hans van Steenwinckel d.e. å gjøre Akershus til en festning etter den nye krigføringens krav. I tiden 1593-1604 og 1616-46 ble det vesentlige av Øvre festning (Øvrevoll) bygd etter det meget anvendte italienske bastionssystemet med steinkledde jordvoller; tilleggsarbeider ble utført 1655-56.

Akershus slott, som nå er landets fremste representasjonslokale, fremstår i dag med fint restaurerte interiører, som her i Christian 45 sal. Bildet til høyre: Olavshallen.

AKERSHUS SLOTTS TERRENGKOMITÉ

Hånd i hånd med dette ble den gamle middelalderborgen under Christian 4 omskapt til et renessanseslott. Meget ble revet ned og nytt bygd (bl.a. Blåtåmet og Romerikstårnet) eller gjenreist (bl.a. Skriverstuefløyen og Romeriksfløyen), så stedet kunne være tjenlig som residens. Omfattende indre utstyrsarbeider ble foretatt, særlig mens Hannibal Sehested bodde der som stattholder. Etter arvehyllingen 1661 (av den senere Christian 5) ble Akershus verken brukt til hyllinger og stendermøter eller som kongebolig. Fra 1650-årene til 1690-årene ble en ytre befestningslinje på østsiden og den gamle Hovedtangen (Nedrevoll) anlagt. 1704-21 hadde Norges midlertidige regjering Slottsloven sitt sete på Akershus, som 1716 motstod Karl 12s beleiring. Under Christian 6 ble sørfløyen restaurert, der ble den ominnredede kirke innviet 1742 (se ► Gamisonskirken), og overhoffretten fikk lokale der. Ifølge kgl. res. 1815 og 1817 ble det bestemt at Nedre festning skulle sløyfes, og de fleste utenverkene forsvant etterhånden. Men militæretaten nyttiggjorde seg flere bygninger som stod på området, og oppførte en rekke nye (Det gamle ridehuset, Generalintendanturens kontorbygning, Depotet, Forsvarsdeparte­ mentet, Kommandantboligen, Gymnastikksalen o.fl.). I tilknytning til Blix' og Storms utredninger av Akershus historie ble det satt i gang et arbeid for å bevare og restaurere slottet. Bølgene gikk høyt om hvorvidt man skulle rive de senere hundreårs til­ føyelser og gå tilbake til middelalderen, eller om man skulle la de forskjellige perioder fortelle borgens historie. Det siste synet seiret, ikke minst takket være den unge Harry Fett. Bygningshistorien ble så tilrettelagt gjennom arkitekt Holger Sinding-Larsens grundige undersø­ kelser 1905-25, og omfattende restaureringsarbei­ der ble utført under hans ledelse. 1929 fikk arkitekt Arnstein Arneberg i oppdrag å utarbeide planer for videre forandrings- og innredningsarbeider. Restau­ reringsarbeidet lå nede i krigsårene 1940-45, men etter at Akershus kom på norske hender 11. mai 1945, kunne arbeidet fortsettes etter Arnebergs planer. Under den annen verdenskrig ble Akershus brukt av tyskerne som forlegningssted (brakkeleir på Festningsplassen), fengsel og rettersted. Over 40 norske motstandsmenn ble henrettet på det stedet der det etter krigen ble reist et minnesmerke. Bor­ gen ble brukt som ramme omkring den såkalte «Statsakten» på Akershus 1. feb. 1942, da Vidkun Quisling fikk tittelen ministerpresident. 24. oktober 1945 ble Quisling henrettet ved skyting på vestsiden av det gamle kruttmagasinet, etter å ha blitt dømt til døden 10. september. Arkeologisk og materielt led borgen mindre overlast enn man kunne ha forven­ tet under krigen. Etter den annen verdenskrig ble borgen innviet til festbruk i anledning av kong Haakon 7s 75-årsdag i 1947. Restaureringsarbeider og nybyggingsarbeider ble fullført, både det kongelige gravkapell ved Jom­ frutårnet og garderoben over Vågehalsens murer. Restaureringen ble avsluttet 1962. Nordhallen ble satt i stand 1976, og fikk navnet Olavshallen etter kong Olav 5. Dronning Maud, kong Haakon 7, kronprinsesse Martha og kong Olav 5 er bisatt i gravkapellet på Akershus. Videre er Sigurd Jorsalfares jordiske levninger samt kong Håkon 6s og dronning Margretes hodeskaller innmurt i kjelleren. 11951 ble ►Akershus Slotts Venner stiftet for å fremme restaureringsarbeidet. Forvaltning. Eiendommen forvaltes av Forsvaret på statens vegne. Tilsynet med eiendommen er under­ lagt Komiteen for Akershus Slott og Festningsområde (se ►Akershus slotts terrengkomité), hvor Kom­ mandanten på Akershus og Riksantikvaren er permanente medlemmer.

136

Bruk. Til de mest besøkte attraksjonene hører Forsvarsmuseet, som også omfatter Norges Hjemme­ frontmuseum. Men området brukes ikke bare til formål med militær tilknytning. Især om sommeren avholdes det kulturelle arrangementer her. Akers­ hus Slott er representasjonslokale for regjeringen, men er åpent for publikum deler av året. StT-M/Litt.: Berg, A.: Akershus slott i 1600-1700-årene, 195051,2b.; Ellefsen, J.: «[Akershus Slott og Festnings bibliografi]» i Tschudi-Madsen, S., red.: 50 år for Akershus 1951-2001, 2001, 277-374 (supplement i Akerhus slotts venners Årsskrift, 2003); Kaldager, C.R.: Akershus: festning, mennesker og begivenheter gjennom 700år, 2. utg., 1993; Pedersen, B.S.: «Akershusområdet i 1800-årene» i FNFB. Årbok 119 (1964), 109-26; Sinding-Larsen, H.: Akershus: bidrag til Akershus' slots bygningshistorie [...], 1924-25, 2 b.; Storm, G.: Akershus Slot: fra 14de til midten af 17de Aarhundrede, 1901; Tschudi-Madsen, S.: Akershus slotts restaurering: historikk 1895-1963, 1964; Widerberg, C.S.: Akershus festning: et bidrag til dens bygnings­ historie [...], 1932. Akershus slotts terrengkomité, hadde til oppgave å lede restaureringen av det fortifikatoriske terreng rundt Akershus slott og festning, den første restaure­ ring i sitt slag i Norge. Oppnevnt av Forsvarsdeparte­ mentet 1961. Foranledningen var et initiativ fra Akershus Slotts Venner, basert på skriftet Akershus. Vårt riksklenodium og en innsamling som innbrakte 265 000 kr, senere økt med offentlige midler. Komi­ teen ble oppløst i 1971 da arbeidet var avsluttet. Samme år ble en ny komité dannet ved at terrengkomiteens funksjoner og Akershus Slotts Monteringsutvalgs oppgaver ble slått sammen. Denne bærer navnet Komiteen for Akershus slott og festningsområde, hvor bl.a. Akershus Kommandantskap, Akershus Slotts Venner, Riksantikvaren samt kon­ servator er representert. Akershus Slotts Venner, støtteforening for Akershus slott. Stiftet 1951 med Arno Berg som første for­ mann. Foreningen har gjennom årene gitt betyde­ lige bidrag til Akershus slotts restaurering, f.eks. lysekroner, tapisserier og gulvtepper. Utgir årsskriftet Akershus Slotts Venners Årsskrift. Akershus universitetssykehus HF, helseforetak un­ derlagt Helse Øst RHF, består av 6 integrerte enheter plassert på Romerike. Sykehusets hovedoppgaver er pasientbehandling, forskning og undervisning. Helseforetaket er lokal- og sentralsykehus for kom­ munene i den sørlige og østlige delen av Akershus, og har delt ansvar på sentralsykehusnivå i Asker og Bærum kommuner. Akershus universitetssykehus har ca. 515 somatiske senger fordelt på Nordbyhagen og Stensby, og 196 psykiatriske senger fordelt på Psykiatrisk gruppe - Nordbyhagen/Lurud, Jessheimklinikken og Lillestrømklinikken. Til 1. januar 2002 het sykehuset Sentralsykehuset i Akershus. Akers mek. Verksted, se ►Aker AS. Akersnes, kongsgård i Akershagen (området mellom Pipervika og Bjørvika) ved det gamle Oslo, forløper for Akershus festning. Nevnt år 1300. Håkon 5 overtok området fra Nonneseter kloster og oppførte et anlegg som bl.a. rommet rikets arkiv. Ble ytterli­ gere befestet i de følgende år og omtales 1308 som festning. Akersvatnet, vann i Tønsberg og Stokke kommuner, Vestfold; 2,6 km2, 16 moh. Både E 18 og Vestfoldbanen går like forbi. Avløp ved Melsomelva til Tønsbergfjorden. Aker-trinnet, tiden for dannelsen av en markert israndrygg som ble til under en midlertidig stans under tilbaketrekningen av innlandsisen i Oslofjordområdet ved slutten av siste istid. Iskanten lå den gang like nord for det nåværende Oslo byområde, og store masser av usortert morene, sand og grus ble avleiret i havet foran iskanten, som rykket litt frem og tilbake noen ganger under dette trinnet. Dette

skjedde for ca. 10 000-9800 Cl4-år (eller 1 1 70011 200 kalenderår) siden, da havflaten stod ca. 220 meter høyere enn i dag. Aker-trinnets avleiringer danner rygger som demmer opp Maridalsvannet, Sognsvannet og Bogstadvannet. Leiren som ble avsatt i havet foran iskanten, kalles Yngre arcaleire. I rekken av israndlinjer som markerer tilbaketrekningen av innlandsisen fra ytre Oslofjord til Mjøsa, ligger Aker-trinnet mellom det eldre Ås-Skitrinnet og det yngre Romerikstrinnet. Aker universitetssykehus, helseforetak underlagt Helse Øst RHF. Foruten det somatiske sykehuset omfatter helseforetaket Klinikk for psykiatri (tidlige­ re Gaustad sykehus), Folloklinikken og Ski sykehus. Sykehuset har lokal- og sentralsykehusfunksjoner for Oslo, og regionoppgaver i forhold til Helse Øst og Sør. Til 1. januar 2002 het sykehuset Aker sykehus. AkerYards, norsk skipsbyggingsselskap opprettet 1998 ved utskilling av skipsverftene til Aker RGI og Aker Maritime, senere heleid av Aker RGI og Kjell Inge Røkke. 2002-04 var Aker Yards og verftene i Aker Kværner organisert i et felles driftsselskap (Aker Kværner Yards). 2004 overtok Aker Yards verftene til Aker Kværner i Tyskland (Aker Warnow) og Finland (Masa-Yards), samtidig som Røkkes eierandel minsket. Aker Yards er Europas største og en av verdens største skipsbyggere med rundt 15 000 ansatte. Norge. I Norge har Aker Yards fire verftsgrupper: Aker Brattvaag, Aker Langsten, Aker Aukra og Aker Brevik. Aker Brattvaag omfatter verftene Brattvaag (grunnlagt 1936) og Søviknes i Haram på Sunnmø­ re; bygger særlig fiskebåter og offshore forsyningsbå­ ter. Langsten Slip & Båtbyggeri (grunnlagt 1945) i Vestnes i Romsdal bygger ulike skipstyper, særlig spesialskip. Aker Aukra (grunnlagt 1949 som Aukra Bruk) nordvest for Molde bygger særlig kjemikalietankere; omfatter også Midsund Bruk (grunnlagt 1973). Aker Brevik het tidligere Brevik-gruppen, en fortsettelse av Trosvik Verksted grunnlagt 1916. Selskapet omfatter også Eidanger Mek. Verksted og Porsgrunn Mek. Verksted. Kjell Inge Røkke overtok gjennom RGI/Aker kontrollen av Langsten 1990, Brattvaag 1993 (innbefattet Aukra), Søviknes 1996 og Brevik 2001. Finland. Verftene Finnyards (eid fra 1997) og Masa-Yards (Kværner-eid fra 1991). Finnyards ligger i Rauma og bygger særlig ferger. Masa-Yards bygger bl.a. noen av verdens største cruiseskip ved anlegg i Turku og Helsinki. Tyskland. To verft ved Østersjø-kysten, i Wismar (Aker MTW, grunnlagt 1946, Aker-eid fra 1998) og i Rostock-Warnemiinde (Aker Warnow, grunnlagt 1946, Kværner-eid fra 1992). Fra 2003 er de samorganisert som Aker Ostsee. Romania. To verft ved Donau; Tulcea (overtatt 2000, organisert innen Brattvaag-gruppen) og SANAB i Braila (overtatt 2003, organisert innen Aker Brevik). Brasil. Verftet Promar i Rio de Janeiro, grunnlagt 1996 og Aker-eid fra 2001, organisert innen Bratt­ vaag-gruppen. Akerø, Dan Børge, f. 23. jan. 1951, norsk journalist. I NRK fra 1980, i siste halvdel av 1980-årene kjent som programleder for underholdningsprogrammer på TV, kanskje særlig for programmet LørDan Pro­ gramsjef og leder for kulturavdelingen, NRK/ Fjernsynet, 1990-91. Programdirektør i TV 21991 — 92, deretter selvstendig virksomhet, tilknyttet TV 2 til 1996, tilbake i NRK 1999. Akerøya, øy i Hvaler kommune, Østfold; 1,6 km2, ubebodd. Akerøya ble befestet første gang ca. 1660 og ytterligere forsterket i 1675, 1744 og 1788 Fortet ble oppført til støtte for den norske galeiflotiljes operasjoner ut fra Fredrikstad og langs Bohuslåns kyster og som tilfluktssted for handelsfartøyer. Fortet ble bygd på en liten holme, Festningsholmen,

AKHAIA

137 øst for Akerøya. Det ble demolert 1807 og avhendet av staten i 1850. Restaurert i 1960-årene. Øya er friareal. akesport, aking med kjelker eller sleder drevet som konkurranseidrett i kurverike akebaner med isdek­ ke. Her behandles aking med kjelketypen rodel (ty. 'kjelke'), andre typer er ► skeleton, toboggan og norsk fiskerkjelke. Sledeaking er behandlet under ►bobsleigh. En rodel bygges både som énseter (single) og toseter (double). Akerene ligger på ryg­ gen og styrer ved tyngdeoverføring og fotpress mot meiespissene. Det gjelder å kjøre raskest ned banen. Øvelsene er single for menn, single for kvinner og double for menn, i VM også lagkonkurranse. Kon­ kurransene foregår på naturbane eller kunstbane, de siste permanent oppbygde og spesialkonstruerte for formålet. Kunstbaneaking er olympisk idrett og den mest populære grenen med hastigheter opp mot 140 km/h. Historikk. Bruk av kjelker til transport har antakelig en flere tusen år gammel historie både i NordAmerika og i Alpene i Europa. I Nord-Amerika brukte indianere en såkalt toboggan, en flat treplate bøyd opp foran. I en periode rundt 1900 var aking rett ned bakker med denne kjelken en populær idrett i Canada. I Alpene er den nåværende rodel og dens forløpere blitt brukt i flere hundre år. De første akebaner ble bygd i Sveits, hvor den første interna­ sjonale akekonkurransen ble holdt 1883 fra Davos til Klosters. Litt senere ble en tyngre kjelketype av stål konstruert, kall skeleton, hvor åkeren ligger på magen. Det var likevel rodelaking som ble mest populært i Mellom-Europa, særlig fra 1930-årene da en moderne rodel med fleksible meier ble utviklet. Den første kunstisbanen ble anlagt 1969, og fra 1970-årene er naturbaneaking og kunstbaneaking atskilte grener med egne mesterskap. I Norge er aking på veier og i bakker som fornøyel­ se kjent fra 1800-tallet. Man brukte den såkalte norske fiskerkjelken, som ble styrt med en 4-5 m lang stang holdt bakover. Den første klubben, Akeforeningen i Oslo, ble stiftet 1905, og den første offisielle konkurransen fant sted 1922 i Korketrek­ keren i Oslo, vår første spesialbygde akebane. Like ved denne ble Heftyebakken anlagt som akebane 1930. Det var også baner i Trondheim (Fjeldsæterveien), Drammen og Grefsenåsen i Oslo. På den tid var det opptil 20 000 tilskuere og flere hundre deltakere i akekonkurransen Interessen for konkurranseaking holdt seg oppe i de første årene etter den annen verdenskrig. Ved siden av spesialutgaver av fiskerkjelken benyttet man kjelker med styreapparat, dvs. hele meien var bøyelig, men fra 1960 ble rodel den dominerende konkurransekjelken også her i landet. I turaking på veier var rattkjelken med sparkmeier blitt vanlig, men økende biltrafikk og mange ulykker satte etter hvert en stopper for denne aktiviteten. Rekrutterin­ gen til akesporten ble også skadelidende. Kunstbanen i Lillehammer i forbindelse med OL 1994 økte akeinteressen på ny, men akesport er i begynnelsen av 2000-årene likevel ingen stor norsk idrett med under tusen medlemmer i det nasjonale forbundet. Konkurranser. Det første EM ble arrangert 1914, og EM 1937 ble holdt i Korketrekkeren, hvorTitti Maartmann vant kvinneklassen. Her ble også det første VM arrangert 1955 med konkurranse mellom den mellomeuropeiske rodel og den norske fisker­ kjelken. Nordmannen Anton Salvesen ble mester. Rodelaking ble olympisk idrett 1964, da Rolf Greger Strøm ble nr. 4. På kunstbane arrangeres VM årlig (unntatt i OL-år), samt EM annethvert år (likesifrede år). På naturbane er det vekselvis VM (fra 1979) og EM (fra 1975) annethvert år. Verdenscup i begge grener. NM er arrangert fra 1936. For liste over vinnere av NM, VM og OL, se Nøkkelbindets tabell akesport. Organisering. Kjelkeaking var fra 1935 organisert

NATURBANEAKING

Akesport. Rodelkjører i aksjon på kunstisbanen i Kbnigsee i Oberbayern.

som egen seksjon i Det internasjonale bobforbundet (FIBT). Det internasjonale akeforbundet Fédération Internationale de Luge de Course (FIL) ble stiftet 1957. Skeleton er fremdeles organisert i FIBT. NorgesAke-, Bob- og Skeletonforbund ble stiftet 1935 som Norges Akeforbund (het 1990-2001 Norges Ake- og Bobforbund). KUNSTBANEAKING

Utstyr. En rodel har noe fleksible og skråstilte meier med gliflater av stål, innvendig sporvidde 45 cm. Den er ca. 15 cm høy og 1,5 m lang, maksimum vekt 23 kg (single) eller 27 kg (double). Kjelken mangler bremser, men etter målpassering løftes den fremre delen opp slik at den bakre delen bremser. Akeantrekket omfatter akedress, akesko uten pigger, hansker med pigger, samt hjelm. Bane. Kunstbaner har oppbygde kurver med kraftig dossering og har sidevegger også på rettstrekningene. Isdekket er enten naturis eller kunstfrossen is (kunstisbane). De siste benyttes også til bobsleighkonkurranser. Konkurransebaner i full størrelse skal minst ha en venstrekurve, en høyrekurve, en hårnålskurve, en S-sving, en labyrint og en rettstrekning. Konkurranselengden er 1000-1300 m, kvin­ ner og double starter lavere (800-1050 m). Rett før startlinjen er det en horisontal startrampe hvor åkeren drar seg i gang ved hjelp av to faste startbøyler. De første meterne økes også farten ved å pigge med hanskene. Norges første og eneste kunstisbane ble bygd ved Hunderfossen i Lillehammer til OL 1994, også be­ nyttet i VM 1995 og til flere verdenscupkonkurranser i rodel, bob eller skeleton. Den er 1365 m lang med 16 kurver og et fall på 114 m. Konkurranseregler. I OL er det sammenlagt tid etter fire (single) eller to (double) omganger som avgjør rekkefølgen, i VM og EM er det to omganger i alle øvelser. For å skille deltakerne måles tidene ned til og med tusendeler av sekund. Før start er rensing, sliping og smøring av meiene viktig, og det kontrol­ leres at meiene ikke varmes opp mer enn tillatt. Det er ingen øvre vektgrenser for akerne, men da farten øker med større vekt, er det tillatt å utjevne forskjel­ ler i kroppsvekt ved å bære en viss tilleggsvekt i form av blyplater på kroppen hvis utøveren veier under 90 kg (menn) eller 75 kg (kvinner). Ved mål kon­ trolleres kjelkevekten og åkerens samlede vekt.

Naturbaner har ikke kunstig dosserte svinger, bare trebretter ytterst som sikkerhet. De er naturlig tilpasset el gitt terreng, ofte benyttes avstengte veier. Banelengden er 800-1500 m med et gjennomsnittsfall på høyst 12 %. Akerene er utstyrt med piggsko og pigghansker og styrer kjelken gjennom svingene ved å «bremse» med disse. Kjelken som benyttes er stort sett lik kunstbane-rodelen med maksimal vekt 14 kg i single og 20 kg i double. Man kjører tre (single) eller to (double) omganger. I Norge er det en internasjonalt godkjent naturbane i Holmenkollområdet (Midtstulia) i Oslo. Det akes også i Korketrek­ keren og i Trondheim. RBr Ake-Tor, norrønt Qku-Porr (av aka, 'aking, kjøring'), i norrøn mytologi tilnavn på guden ►Tor fordi han oftest kjører med bukkene sine. akevitt (av lat. aqua vitae, 'livets vann'), brennevin overveiende fremstilt i de skandinaviske land av nøytral sprit (oftest fra poteter), som tilsettes uttrekk av forskjellige aromastoffer, og som særlig karakteri­ seres av en mer eller mindre utpreget karvesmak. De fleste norske akevitter er gulbrune av farge og har vært underkastet kortere eller lengre tids lagring på eikefat. Linjeakevitt sendes dertil over «linjen» dvs. ekvator. Etter at brennevinsforbudet ble opphevet (1927), ble de norske akevittmerker fremstilt av Vinmonopolet på grunnlag av de opprinnelige resepter utarbeidet av de private destillasjoner. Fra 1996 står produksjonsselskapet Arcus bak fremstil­ lingen av de tradisjonelle foruten et større antall nye merker. Dansk akevitt er oftest vannklar og ulagret, svensk akevitt dels lagret, dels ulagret og delvis en del søtet. Alkoholstyrken varierer mellom 37,5 og 42 volumprosent. I Norge er akevitt først nevnt i 1531, da Eske Bilde sendte erkebiskop Olav Engelbrektsson «nogit watn....som kallis Aqua vite och hielper samme watn for alle hande kranchdom som ith menniske kandt haffue indtwortis». Litt..-Dege, H.: Historien om de norske akevitter, 1997; Heuch, H.: Akevitt: en norsk brennevinshistorie, 2002. akha, kaw, kho, hani, folkegruppe spredt i det nord­ lige Thailand og i fjellene der Kina møter Vietnam, Laos og Myanmar (Burma). Språket tilhører den lolo-burmesiske grenen av den sino-tibetanske språkfamilien. Akhaenes opprinnelige hjemland lå trolig i grensetraktene mellom Tibet og Kina, eller i Yunnan. Et ukjent mindretall av de snaut 500 000 akhaene er protestanter eller katolikker, mens flertallet praktiserer animisme og forfedrekultus. Hovednæringen er risdyrking, og de holder vannbøffler. Akhaene har lenge drevet med handel. Tidligere viktige inntektskilder som bomull og opi­ um er delvis erstattet av grønnsakproduksjon. Inntil nylig kledde akhaene seg i selvvevde, rikt broderte og applikerte indigofargede klær. Kvinnenes tradi­ sjonelle hodeplagg, pyntet med sølvornamenter, glassperler og apepels, er imponerende. Befolkningen er inndelt i jordeiende grupper som regner slektskap i farslinjen. Ekteskap mellom gruppene er strengt regulert. Akhaenes egne regler for overdragelse av jord kommer ofte i konflikt med ulike nasjonale lover. Akhaia, landskap i Hellas, på nordkysten av Peloponnes. Området er fjellendt innenfor en lav kyst, gjennomskåret av en del mindre elver. Meget frukt­ bart landskap med produksjon av vin, korinter, oliven og frukt; saue- og geitehold. Hovedby: Patra. I klassisk tid var Akhaia navnet på et område i det sørøstlige Thessalia og et annet på nordkysten av Peloponnes, der 12 byer var løst organisert i et forbund (dodekapolis), med Poseidontemplet i Helike som midtpunkt. Herfra kom det kolonister til

AKHAIER

Kroton, Sybaris og andre steder i Sør-Italia, men Akhaia gjorde ellers lite av seg i gresk historie i tidlig tid. Det gamle forbundet ble fornyet med Det akhaiiske forbund dannet mot Makedonia i 280 f.Kr. Det ble en ledende politisk og militær kraft i Hellas, ledet bl.a. av Aratos. Forbundet tok parti for Roma 198, men ble også redskap for gresk motstand mot Roma, inntil oppløsningen i 146. Akhaia ble da tillagt den romerske provins Makedonia, men var fra 27 f.Kr. midtpunkt i en ny provins som dekket det meste av Hellas, og hadde navnet Akhaia (lat. Achaea). akhaier (gr. akhaioi,), ett av de navnene Homer bruker om grekerne som kjempet ved Troja. Dette var også de mykenske grekeres betegnelse på seg selv i bronsealderen, belagt som Achiijava i hettittiske tekster. Med den doriske innvandringen (fra ca. 1100 f.Kr.) blir disse akhaieme fortrengt; dels drar de fra Thessalia og Boiotia over havet til Lesbos ved Lilleasia (med den senere aioliske dialekten), dels fra eller via Attika til andre øyer, og fra Peloponnes til Kypros. Akhbar-e-Jahan (Verdensavisen), Pakistans mest populære ukeblad. Det er svært godt kjent for sine covere med kvinnelige fotomodeller og skuespille­ rinner. Innholdet i bladet er en lett blanding av sladder, ukens «vi gifter oss», bilder, sport, poesi, noveller, siste nytt fra Lollywood, leserbrev og den obligatoriske midtsidepiken. akheiropoietos (gr. 'ikke laget av hender'), ikoner som fremstiller Kristi ansikt, og som man mener er blitt til på overnaturlig vis. Slike bilder er kjent fra slutten av 500-tallet. Et bilde av Jomfru Maria fra abrahamitterklosteret i Konstantinopel blir også regnet for å være akheiropoietos. Det mest berømte er Kristusbildet fra Edessa (nå Urfa), som ifølge en gammel legende skal ha blitt sendt av Kristus selv, sammen med et brev, til kong Abgar 5 av Osroene (4 f.Kr.-50 e.Kr.). Den vestlige versjonen av legenden er fortellingen om Veronicas svetteduk (Veronica, av lat. vera icon, 'det sanne bil­ de'). Akheiropoietos-bilder kan ligge til grunn for oldkirkens endring i fremstillingen av Kristus: Fra å være avbildet som en skjeggløs, vakker yngling, blir han fra slutten av 300-tallet fremstilt som en moden mann med skjegg. Detaljlikheten med Kristi ansikt på likkledet i Torino er påfallende. Akhelpos, i gresk mytologi den eldste flodguden. Akheloos, tidl. Aspropotamos, elv i Hellas, kommer fra Pindosfjellene, renner mot sør og munner ut i Joniske hav, 220 km lang. To store kraftverk ved Kastraki og Kremasta. Akheron, mindre elv i Hellas, munner ut i Joniske hav. Deler av elvens løp er underjordisk. • I gresk mytologi elv i underverdenen; den nevnes ofte som grensefloden, som Kharon ferjer de døde over; brukes undertiden med betydning underver­ den. Akhet-Aton (egypt. 'Atons horisont'), navn på den nye hovedstad (nær det nåværende Tell el-Amarna) i Egypt, som Amenhotep 4 lot bygge. Se ► Amarna. Akhillevs (lat. Achilles), fornorsket Akilles, ifølge greske sagn helt som deltok i toget mot Troja; en hovedperson i Homers Iliade. I Thessalia også dyrket som gud. Idealet for gresk ungdom og skjønnhet, mannsmot og ridderlighet; feiret i diktningen og hyppig avbildet i kunsten. Skildring i sagn. Akhillevs var sønn av Pelevs, konge over myrmidonerne, en stamme i Thessalia, og av nereiden Thetis. Etter et sagn gjorde hans mor ham (ved å holde ham i ild eller dyppe ham i Styx) usårlig unntagen i hælen (derav ordet «akilleshæl»). Sin oppdragelse fikk Akhillevs hos den vise kentaur Kheiron, som lærte ham all edel idrett, sang og spill, og også legekunsten. Da krigen mot Troja brøt ut, ble Akhillevs hentet til hellenerhæren sammen med vennen Patroklos.

138

Akhillevs dreper Troilos, en av sønnene til kong Priamos av Troja. Gresk vasemaleri.

Etter en annen, vel senere overlevering gjemte moren den 9-årige gutten hos kong Lykomedes på øya Skyros, hvor han vokste opp, forkledd som pike, blant kongsdøtrene. Likevel ble han oppdaget og hentet til trojanerkrigen av den listige Odyssevs, for ifølge oraklet kunne ikke Troja erobres uten Akhil­ levs. Eposet Kypria fortalte at hellenerne først drog til Mysia i Lilleasia, hvor Akhillevs såret kongen, Telefos; da hellenerne annen gang samlet seg til hærtoget i Aulis, ville Akhillevs redde Agamemnons datter, Ifigeneia, fra å bli ofret for å skaffe god bør. Under kampen mot Troja gjorde Akhillevs på egen hånd erobringstog til de omkringliggende øyer og utover Troas. Da overanføreren, Agamemnon, i krigens tiende år tok hans bytte, piken Briseis, fra ham, holdt han seg harm borte fra striden («Akhil­ levs' vrede» er ledemotivet i Iliaden). Hans mor fikk Zevs til å volde hellenerne motgang - hun ville at Akhillevs skulle savnes. Først da trojanerne truet med å storme skipsleiren, sender han vennen Patroklos ut til hjelp sammen med sine egne stridsfolk. Ifølge Homer falt vennen i den rustning Akhil­ levs hadde lånt ham. Akhillevs forsonte seg da med Agamemnon, og rykket ut i kampen i en ny rustning som Thetis skaffet ham fra gudesmeden Hefaistos' eget verksted. Akhillevs drepte sin venns banemann, Hektor (Homers Iliade slutter med veddekampene i

anledning av Patroklos' likbrann og utleveringen av Hektors lik til faren, Priamos). Senere ble Akhillevs selv drept av en pil som Paris (eller Apollon) rammet ham med (i hælen). Akhillevs og skilpadden, et av Zenon fra Eleas' argu­ menter mot at bevegelse er mulig. Zenons argument kan gjengis som følger: «Hvis bevegelse er mulig, kan selv ikke Akhillevs, den hurtigste løper i Hellas, nå igjen en skilpadde som starter før ham. Akhillevs starter fra punkt p, når skilpadden er kommet til punkt p2, men uansett hvor kort lid Akhillevs bru­ ker på å nå p2, er skilpadden på den tiden kommet et lite stykke lenger, til p3, osv. Avstanden mellom dem går mot null, men blir aldri null. Denne sistnevnte konklusjonen er imidlertid absurd. Siden denne konklusjonen er en konsekvens av antagelsen av at bevegelse er mulig er derfor denne antagelse selv absurd». Zenon mener med dette å ha bevist at bevegelse er umulig. Akhmadulina, Bella Akhatovna, f. 1937, russisk lyriker, fornyet russisk lyrikk i 1960-årene ved å kombinere tradisjonell billedbruk med moderne sjargong. Utviklet senere en enklere, mindre frem­ medgjørende uttrykksmåte. Til hennes viktigste tekster hører samlingene Strenger (1962), Musikktimer (1969), Vers (1975), Vokslys (1977), Snestcrmen (1977), Drømmer om Georgia (1977) og En hemmelig­ het (1983), og poemene Eventyr om regnet (1963), Min stamtavle (1963), En tildragelse i antikvitetsbutikken (1967) og Frysninger (1967). Akhmadulina deltok 1979 i den undertrykte almanakken Metropolis med en surrealistisk prosatekst, Mange hunder og en hund, som viser hennes interesse for det fantastiske og groteske. I senere år har hun bl. a. utgitt Mineallermineste dikt (1995), En gang i desember (1996) og Knappen i den kinesiske koppen: En bok med nye dikt (2001). Akhmatova, Anna, pseudonym for Anna Andrejevna Gorenko, 1889-1966, russisk lyriker. Sammen med sin mann, N. S. Gumiljov, og O. E. Mandelstam den betydeligste representant for ►akmeismen, en bevegelse i russisk lyrikk før den første verdenskrig som utviklet seg i opposisjon til symbolismen. Akhmatovas første diktsamlinger, Aften (1912), Rosen­ kransen (1913; 11 opplag). Den hvite skare (1917) og Anno Domini MCMXXI (1922), rommer en kjærlig­ hetslyrikk som, i motsetning til de russiske symbolisters metaforiske poesi, frapperer ved sin hverdags­ lige billedbruk og sin eksperimentering med kvinne­ lige kjønnsroller. St. Petersburg var helt fra begynnelsen et hovedmotiv hos Akhmatova, og byen blir senere et konstant element i hennes lyrikk. I 1925 ble publikasjon av hennes verker i ali hem­ melighet forbudt av partiets sentralkomité. De neste femten år fikk hun verken trykt nye eller gamle dikt. Under terrorbølgen 1935 ble hennes sønn Lev Gumiljov arrestert. Først 1940, da krigstrusselen førte til at terroren avtok, fikk hun igjen publisere, og utgav samlingen Fra seks bøker. Sammen med eldre dikt inneholder den en avdeling nye, Piletreet. Under tyskernes blokade av Leningrad ble Akhma­ tova evakuert til Tasjkent. Her kom i 1943 Utvalgte dikt, preget av krigen og hennes sterke nasjonalfølel­ se. Etter krigen ble hun offer for en ny terrorbølge, ekskludert fra forfatterforeningen 1946, angrepet for individualisme og for å forgifte ungdommens sinn. All offentliggjørelse av hennes verker ble igjen forbudt. Hun ble holdt under konstant bevokming, og 1949 ble hennes sønn fengslet og satt i konsen­ trasjonsleir på ny. Selv om hun 1950 gjorde avbikt ved å skrive flere dikt til Stalins pris, fortsatte forføl­ gelsen, også etter Førerens død. 1956 ble sønr.en endelig løslatt. I årene 1940-43 hadde hun skrevet en Petersburgfortelling på vers, Poem uten helt, som hun fortsatte å Den russiske lyrikeren Anna Akhmatova. Portrett fra 1914 av Nathan Altman.

AKKADISK

139

arbeide med helt frem til 1962. Her gir hun sin egen tolkning av russisk historie på 1900-tallet, sterkt påvirket av Dostojevskijs apokalyptiske visjon av den russiske radikalisme i romanen De besatte. I Rekviem (Miinchen 1963) fremstiller hun kvinnenes lidelser i Stalins Russland ved å stille egne tekster sammen med sitater fra den ortodokse pasjonsliturgien. Dette verket ble først utgitt i hjemlandet i 1987. Det er oversatt til norsk av Ingvild Broch og gjendiktet av Halldis Moren Vesaas (1991). Akhmatova er en av 1900-tallets største russiske diktere. Hun fikk Taormina-prisen 1964 og ble æresdoktor ved universitetet i Oxford 1965. JBo Ahkmetov, Danijal, f. 1954, kaskhisk politiker, stats­ minister fra 13. juni 2003. Akhnaton, egyptisk konge, se ► Amenhotep 4. Akiander, Matthias, 1802-71, finsk historiker, særlig kjent for sine studier i finsk lærdomshistorie. Akian­ der utgav flere verdifulle materialsamlinger, bl.a. Historiska upplysningar om religibsa rdrelsema i Finland i aldre och senare tider (7 bd„ 1857-63). Akiba Ben Josef [-va -], Akiva Ben Josef, ca. 40-135, rabbiner i landet Israel, tilhører de såkalte tannaim. Innførte og videreutviklet det systematiske studiet av jødisk lov, og de metodene som ligger til grunn for jødedommens andre hellige skrift, Misjna (Mishna). Mange kjente jødiske visdomsord er tilskrevet rabbi Akiba. Han er også kjent for å ha inkorporert tidens mystiske tankestrømninger i sin undervis­ ning. Blir tradisjonelt ansett som ► Bar-Kokbaoppstandens (132-135 e.Kr.) åndelige leder, men denne rollen er i dag omstridt. Akiba ble arrestert og torturert til døde av romerne og regnes derfor som martyr i jødedommen. Akihito, Tsugunomiya, f. 1933, keiser av Japan; sønn av keiser Hirohito, som han etterfulgte på tronen ved dennes død i 1989. Han ble innsatt som keiser ved en seremoni i november 1990. Som navn på sin regjeringstid har han valgt Heisei (jap. 'Fredens oppnåelse'). Akihito har fortsatt farens forsiktige modernisering av det japanske monarkiet, og han brøt en 2600-årig tradisjon da han 1959 giftet seg med den ikke-adelige Michiko Shoda (f. 1934). Barn: Kronprins Naruhito (Hironomiya, f. 1960), prins Fumihito (Ayanomiya, f. 1965) og prinsesse Sayako (Norinomiya, f. 1969). Akihito er kjent som ichthyolog og har skrevet artikler i fagtidsskrifter. Akilles, dss. ►Akhillevs. akilleshæl, en persons svake el. ømme punkt. Etter sagnet kunne den greske helt Akhillevs bare såres i hælen, fordi han ved fødselen var holdt etter hælen inn i ilden eller ned i Styx. akillessenen, hælsenen, sterk sene som fester tykkleggmuskelen til hælknoken. Synlig under huden ovenfor hælen. akillessenerefleks, refleks som utløses ved å slå lett på akillessenen. Gir sammentrekning av musklene på baksiden av leggen og påfølgende strekkebevegelse i ankelleddet der forfoten beveges nedover (fraspark). Akilov, Akil, f. 1944, tadsjikisk politiker, medlem av Folkets demokratiske parti i Tadsjikistan, et parti som støtter presidenten (Imomali Rakhmanov). Statsminister fra 1999. Akimelek, bibelsk skikkelse, prest i Nob på kong Sauls tid (1 Sam 21-22). Han hjalp Sauls motstander David ved å gi hans menn skuebrødene til mat, og David selv fikk Goliats sverd. En av Sauls menn, Doeg fra Edom, røpet det hele, og Akimelek og hans medprester ble drept. Akimeleks sønn Abjatar ble siden en av Davids prester (1 Sam 22,20). akinesi (av gr. nektende a og 'bevegelse'), manglen­ de evne til bevegelse, som ikke skyldes fysisk util­ strekkelighet, men som skyldes svikt i de hjernesentrene som starter og dirigerer viljestyrte muskelbevegelser. Akinesi er ett av de tre hovedsymptomene

---------------------------------------------------------------------------------------- --------------------------------- 1

Akihito

som kjennetegner parkinsonisme. - Akinetisk, ube­ vegelig. akineter (av gr. nektende a og 'bevegelse'), ubevege­ lige hvileceller hos enkelte grønnalger og cyanobakterier som tjener som sprednings- og formeringsenhet. Akineter utvikles fra vegetative celler som øker i volum, anrikes på opplagsnæring og får tykk celle­ vegg. De kan overleve lange perioder under ugunsti­ ge miljøforhold som tørke og ekstreme temperatu­ rer, for siden å spire til et nytt individ når forholdene tillater det. akinetisk syndrom, nedsatt spontane bevegelser av kropp og ansiktsmuskulatur, i noen tilfeller også følelse av svekket initiativ, føle seg fysisk svake og muskeltrette. Akinetisk syndrom kan sees i begyn­ nelsen av behandling med ►nevroleptika, men går oftest over av seg selv. Behandlingen av akinetisk syndrom består oftest av dosereduksjon eller skifte til annet medikament. akita, stor, kraftig spisshundrase, Japans nasjonalrase. Gammel rase i hjemlandet, brukt som jakthund på storvilt og som kamphund. Ble nesten utryddet under den annen verdenskrig, men ble bygd opp igjen og er nå meget populær i hele verden. Mankehøyde 58-64 cm for tisper, 64-70 cm for hannhunder. Kraftig hode, stående ører rettet forover, opprullet hale. Bløt underpels, kort, stri og rett overpels. Hvit, rød, sesam (rød med svarte tupper) eller tigret, alle farger unntatt hvitt må ha «urajiro» (hvitaktig pels på kinn, kjever, hals, bryst, mage og ben). Akita. 1 Prefektur (fylke) i Japan, på nordvestkysten av Honshu; 10 726 km2 med 1 176 000 innb. (2002). Hovedstad: Akita. Den vestlige del av provinsen består av lavland, Akitasletta, med elver som renner ut mot Japanhavet. I øst et berglendt platå som når opp til ca. 2000 moh. På sletta dyrkes ris. Skogdrift og mineralforekomster, bl.a. kobber og petroleum. Variert industri, særlig i tilknytning til primærnærin­ gene. 2 By i Japan, hovedstad i prefekturet Akita; 312 900 innb. (2002). Industri med bl.a. petrokjemisk og kjemisk industri, utskipning av ris gjennom havnen i Tsuchizakiminato. Høyhastighetstog (Shinkansen) til Tokyo. Universitet fra 1949. Akitofel, bibelsk skikkelse, en av kong Davids rådgi­ vere, gikk over til Absalon da denne gjorde opprør mot faren (2 Sam 15-17). Hans råd var ansett som særlig verdifullt. Absalon ignorerte imidlertid hans råd om å angripe David og hans menn straks, og

denne skjebnesvangre feil fikk Akitofel til å ta sitt eget liv (2 Sam 17,23). akitu-festen, sumerisk tempelfest, feiret to ganger om året i 3. og 2. årtusen f. Kr. for å markere begyn­ nelsen og slutten på jordbruksåret. Akkadisk akitu, et opprinnelig sumerisk ord d-ki-ti, som vi ikke kjenner betydningen av, ble brukt både om selve festen og om tempelet der festen ble feiret. Akitufesten ble i den eldste tiden feiret uavhengig av den sumeriske nyårsfesten, der den viktigste riten, det hellige bryllupet (gr. hierosgamos) mellom gud og gudinne, eventuelt deres jordiske stedfortredere, skulle sikre fruktbarheten. Etterat babylonerne hadde overtatt akitu-festen, ble den i det 1. årtusen slått sammen med nyårsfesten og feiret én gang i året, i måneden nisan (mars/april). Ritualet fra den babylonske akitu-festen er bare delvis kjent. Hovedaktørene, Babylons hovedgud Marduk og kongen, opptrer i bønner og prosesjoner. Enuma elish, det babylonske skapelseseposet der Marduk seirer over kaosmaktene, blir opplest. Kongen fratas sine insignier, fornedres og opphøyes. Hierosgamos er ikke belagt i de babylonske ritualene. Festens mål synes å være å sikre gudens velvilje for det kommende år, men flere funksjoner er usikre. Da assyrerne kom til makten, overtok guden Assur Marduks rolle i Akitu-festen. I andre byer i Mesopo­ tamia ble akitu-festen feiret på noe forskjellig vis. Akiva Ben Josef, se ►Akiba Ben Josef. Akiyoshi, Toshiko, f. 1929, japansk jazzpianist, komponist og arrangør, siden 1956 bosatt i USA. Fra 1973 til midten av 1980-årene ledet hun sammen med sin mann, saksofonisten Lew Tabackin, et av periodens beste moderne storband, og hun har siden dannet et nytt «Jazz Orchestra». Akiyoshi er aner­ kjent som en av de fremste arrangørene i jazzen de seneste tiårene. Album bl.a. Kogun (1975), Wishing Peace (1986), Desert Lady/Fantasy (1994) og Hiroshi­ ma: Rising From the Abyss (2003). Akka, høyalpint fjellmassiv i Sverige, Lappland, Norrbottens lån, Stora Sjdfallets nasjonalpark, Lule Lappmark. Høyeste topp er Stortoppen, 2013 moh. Akkad, hovedstaden i det første semittiske imperium i Mesopotamia, Akkade-dynastiet, som overtok makten etter det gamle Surner. Byen Akkad (sume­ risk Agade) ble bygd av Sargon 1 av Agade i det 24. årh. f.Kr. Den lå i den nordlige delen av det sørlige Mesopotamia, i det området som senere skulle utgjøre den nordlige delen av Babylonia. Byens nærmere beliggenhet er ukjent, men den kan ha vært i nærheten av det moderne Bagdad. Innbygger­ ne i byen og regionen, som utgjorde den eldste semittiske bosetning i Mesopotamia, kalles akkader og deres språk og kultur ►akkadisk. Akkad ble fullstendig ødelagt i del 22. årh. og aldri gjenoppbyg­ get. Det er bevart en sumerisk tekst, «Forbannelsen av Agade», der sumeriske forfattere forklarer Akkade-dynastiets fall som en hevnakt fra gudenes side fordi akkade-kongen hadde plyndret guden Enlils tempel. Akkad er nevnt i 1 Mos 10,10. akkadisk (av akkadu, språket til innbyggerne i byen Akkad), vanlig betegnelse på de nært beslektede semittiske dialektene assyrisk (nordakkadisk) og babylonsk (sørakkadisk). Akkadisk er det eldste kjente semittiske språket, belagt fra ca. år 3000 f.Kr. Det overtok etter det ikke-semittiske språket sume­ risk og utgjorde hovedspråket i den nære Orienten i rundt 2000 år, før det etter hvert ble erstattet av arameisk som hovedspråk fra etter år 1000 f.Kr. Gammelakkadisk, som var i bruk frem til det annet årtusen f.Kr., ble i Assyria erstattet av gammelassyrisk i første halvdel av det annet årtusen, mellomassyrisk i perioden frem til år 1000, og nyassyrisk i det første årtusen f.Kr. I Babylonia var gammelbabylonsk i bruk før 1500 f.Kr., mellombabylonsk frem til år 1000, og nybabylonsk i det første årtusen f.Kr. Vitenskapen som beskjeftiger seg med studiet av akkadisk språk og litteratur, kalles ►assyriologi. Se også ►Mesopotamia.

AKKANJARSTABBA

140

r----------------------------------------------------------

Akkanjarstabba. Kjerringnesstabben, bautalignende

stein i Kvalsund kommune, Finnmark; sør på Kval­ øya. Samisk offersted fra førkristen tid. akkar, akker, kalles også sprut eller ankertroll, Todarodes sagittatus, blekksprutar! i familien Ommastrephidae. Tiarmet blekksprut med torpedoformet kropp og spiss bakende med to trekantede finnefliker som minner om en pilespiss. Den veier opptil 10-15 kg og blir 1,5 m lang. Akkaren lever i store flokker i det nordlige Atlanterhav og forekommer enkeltvis langs hele vår kyst. Navnet kommer av akka, et gammelt ord for pil. Fangst. Noen år kan det vinterstid komme store stimer av akkar inn til kysten av Nord-Norge, mens den så kan være fraværende flere år i strekk. Det har trolig sammenheng med tilstrømning av temperert vann. Siste periode med betydelig akkarinnsig var første halvdel av 1980-årene. Da kom fangstene enkelte år opp i nærmere 20 000 tonn. Vanligste fangstmetode er akkar- eller sprutdregg, kombinert med lys. Tidligere ble akkaren utelukkende brukt til agn i linefiske. I senere år har en økende andel gått til konsum. Navnet akkar skal visstnok være av akka, et gam­ melt ord for pil. Akkarfjord (av akkar, 'blekksprut'), navn på to mind­ re steder i Hammerfest kommune, Finnmark: Fiske­ vær nordøst på Sørøya, og tettbebyggelse på Kvaløya sør for Hammerfest by, henholdsvis 83 og 75 innb. (2001). Akkerhaugen, tettsted og administrasjonssenter i Sauherad kommune, Telemark, ved nordenden av Norsjø; 337 innb. (2002). Skulpturpark med skiften­ de utstillinger. Stasjonen på Sørlandsbanen er ned­ lagt. Båtrute på Telemarkskanalen om sommeren. Akkerhaugen, Johannes, f. 11. aug. 1939, norsk bueskytter. 7 individuelle senior-NM i skiveskyting i perioden 1970-79. 2 kongepokaler. OL-dekager 1972. Satte verdensrekord innendørs og rundt 45 norske rekorder. Klubber: Oslo Bueskyttere; Akker­ haugen Bueskytterklubb. akkervad, fiskeredskap, tykt snøre som brukes til akkarfiske. akklamasjon (av lat. Tilrop'), høylytt bifall, særlig klapping. Velge (vedta) ved akklamasjon, ved at forsam­ lingen klapper, uten votering. akklamere (til akklamasjon), tilrope, vise bifall ved rop og klapping. akklimatisering (av ad- og klima), gradvis tilpasning av organismer til endringer i livsmiljø, især klimatis­ ke. Organismer akklimatiseres raskt til nye miljøer pga. sin fysiologiske variasjonsevne. Akklimatise­ ring, selv over flere generasjoner, betyr ikke at en dyre-eller plantepopulasjon er forandret arvemessig sett. Kommer organismene tilbake til sitt gamle miljø, vil de igjen anta sine opprinnelige egenskaper med hensyn til stoffskifte og utseende. Om mennesker brukes uttrykket både om biolo­ gisk og kulturell tilpasning. akkolade (av fr.), omfavnelse, ridderslag, den omfav­ nelse som en ridder ble hilst med ved ridderslaget. akkommodabel (til akkomodasjon), tjenlig til, pas­ sende. akkommodant (til akkommodasjon), omgjengelig, bekvem, passende. akkommodasjon (avlat, 'fordel, bekvemmelighet'), tillemping etter forhold og personer. 1 (teol.) Begrep innført av teologer i opplysningsti­ den for å forklare de trekk i Jesusbildet og apostlenes lære som forekom dem å være tidsbundet og ikke gyldig for alle tider. Jesus og de hellige forfattere hadde tilpasset seg etter sin samtid for å bli forstått, og de trekk som måtte tilskrives akkommodasjon var ikke forpliktende for ettertiden. Betraktningen inneholder et moment av blivende betydning for all senere teologi, men uttrykkes nå på annen måte,

Akkar

idet man taler om tidshistorisk betingede trekk i Jesu og de nytestamentlige forfatteres forkynnelse. 2 (psyk.) En prosess som ifølge J. ►Piaget består i å endre den allerede eksisterende kunnskapsstruktur og tenkemåte, slik at nye erfaringer kan innpasses, og nye situasjoner mestres. 3 (med.) Øyets evne til å variere brytningen. De lysstrålene som kommer inn i øyet fra ethvert punkt på et betraktet objekt, må samles i ett punkt på netthinnen (►billedpunktet) hvis bildet av objektet skal bli skarpt. Linsen, som ligger i synsaksen like bak pupillen, kan ved å variere sin tykkelse forandre øyets brytning, slik at øyet kan fokusere over et område fra de største avstander til helt nært hold. Se også ► øyet og ►linse. akkommodasjonsforstyrrelser, tilstander hvor øyelinsens brytningsevne ikke blir tilpasset avstanden til det objekt som blir iakttatt. Objektet sees derfor uklart. Akkommodasjonsforstyrrelser kan forekom­ me ved bruk av belladonna-holdige medikamenter, ved visse forgiftninger (botulisme) og ved enkelte øyesykdommer. Hyppigere forekommer de ved begynnende «gammelmannssyn» (►presbyopi), som kan avhjelpes ved bruk av lesebriller. akkommodement [-marj] (til akkommodasjon), forlik; bekvem og smakfull innredning. akkommodere (til akkomodasjon), tilpasse, avpasse, tillempe, bringe i overensstemmelse med. akkompagnement [-panjemarj] (av fr. 'selskap'), ledsagelse av en melodibærende stemme (vokal eller instrumental), oftest utført på akkordinstrument eller av orkester. akkompagnere, ledsage, gi akkompagnement. akkompagnatør, en som akkompagnerer. akkord (fra fr., av lat. 'bli enige om'), overenskomst, ordning. I Avtale om utførelse av et bestemt arbeid for en bestemt sum. Det er i prinsippet uten betydning for betalingen hvor lang tid som brukes på utførelsen av arbeidet, men arbeiderne er ofte i akkord sikret en bestemt minimums-timelønn. Det den enkelte arbeider (eller akkordlaget) tjener utover vanlig timelønn, kalles akkordoverskudd.

Akkommodasjon. Den hvilende linsen, begrenset av den heltrukne linjen, er mer avflatet enn den akkommoderte linsen, begrenset av den stiplede linjen.

hornhinnen fremre øyekammer akkommodert linse

akkommodasjonsmuskulatur

som linsen er opphengt i

2 (jur.) En skyldner som er kommet i økonomiske vanskeligheter, kan gjennom en akkord oppnå visse lettelser av sin gjeldsbyrde, som gjør det mulig for ham å unngå konkurs eller annen tvangsavvikling av den virksomhet han driver. Akkorden kan gå ut på en betalingsutsettelse (et moratorium), en etter­ givelse av en del av gjelden, og (vanligst) en kombi­ nasjon av disse to former: skyldneren slipper f.eks. med å betale 50 % av gjelden (akkord-dividende), fordelt på fire terminer som forfaller med seks må­ neders mellomrom. En mer spesiell form er likvidasjons-akkorden: Fordringshaverne dekker seg så langt det er mulig ved å likvidere (realisere) skyldnerens bruttoformue (eller en avtalt del av denne, f.eks. forretningsformuen); for den del av gjelden som ikke blir betalt på denne måten, fritas skyldne­ ren for ansvar. En akkord kan istandbringes gjennom forhandling mellom fordringshaverne og skyldneren, eller som en tvangsakkord, se ►akkordforhandling. 3 (mus.) Samklang av tre eller flere toner, oftest bygd opp av terser. Akkorder deles i treklanger (grunntone, ters, kvint), firklanger (f.eks. septimakkord), femklanger (f.eks. noneakkord). Ligger grunntonen i bassen, er akkorden i grunnstilling; lig­ ger en av de andre tonene i bassen, sies akkorden å være i omvending, førsteom ven ding hvis tersen ligger i bassen, annenomvending hvis kvinten. Akkordene kan være konsonerende (samtlige toner danner konsonans med grunntonen) eller dissonerende (en eller flere toner danner dissonans med grunntonen). Dissonerende akkorder krever etter klassisk harmonilære oppløsning; dissonerende toner må etter bestemte regler føres videre til konso­ nerende. Består akkorden utelukkende av toner innenfor tonearten, kalles den tonal, hører en eller flere toner ikke hjemme i tonearten, kalles den alterert. akkordens ånd (etter «akkordens ånd er Satan!», Ibsen, Brand, 5. akt), tilbøyeligheten til å gå på akkord, dvs. slå av på sine krav for å komme til en overenskomst, for å oppnå en fordel eller for å unngå ubehageligheter. akkordforhandling, forhandling mellom en skyldner som er kommet i økonomiske vanskeligheter og hans kreditorer, om en ►akkord. Forhandlingen kan i første omgang gjelde en frivillig akkord; denne må vedtas av samtlige berørte fordringshavere. For­ handlingen kan foregå helt privat, f.eks. under ledelse av en advokat; den akkord som i tilfelle kommer i stand, omtales gjerne som en underhåndsakkord. Skyldneren kan også begjære åpnet en gjeldsforhandling etter reglene i konkursloven av 1984; forhandling om en frivillig akkord kan da foregå under beskyttelse av skifteretten, idet adgan­ gen til å slå skyldneren konkurs eller til å ta utlegg i hans eiendeler blir stengt i et visst tidsrom (for konkurs normalt 3 måneder, for utlegg 6 måneder). Fører ikke forhandlingene om en frivillig akkord frem, kan skyldneren begjære åpnet en forhandling ved skifteretten om tvangsakkord. En slik akkord må i tilfelle vedtas av et kvalifisert flertall av fordrings­ haverne (regnet så vel etter hoder som etter fordringsbeløp): ’/5 ved akkorddividende på minst 50 %, 3/4ved dividende på under 50 %. Dividenden kan ikke settes lavere enn 25 %. En tvangsakkord kan sies å bli påtvunget mindretallet av fordringsha­ verne. For skyldneren er den alltid en frivillig sak. En forhandling om tvangsakkord kan også finne sted etter at skyldneren er gått ►konkurs; resulterer forhandlingene i tvangsakkord, innebærer dei en avslutning av konkursen. I et insolvent dødsbo kan arvingene forhandle med avdødes kreditorer om en tvangsakkord forsåvidt arvegjelden angår; arvingene må i så fall påta seg et solidarisk ansvar for der akkord som måtte komme i stand. En skyldner som søker akkord, må gi riktige og fullstendige opplysninger om sine formuesforhold. Hvis han ikke gjør det, kan akkorden bli ugyldig. Et

AKNE

141

Akkord. Ulike akkord-typer.

annet hovedprinsipp er kravet om likebehandling av fordringshaverne; ugyldighet kan bli følgen hvor en eller flere av fordringshaverne underhånden blir tilsagt særlige fordeler. ►Prioriterte fordringer holdes normalt utenfor akkorden. Det kan også avtales at mindre fordringer (opp til et visst beløp) skal dekkes fullt ut. Regler om akkordforhandling finnes i lov om gjeldsforhandling og konkurs av 1984. En reduksjon av privatpersoners gjeld kan også komme i stand gjennom en frivillig eller tvungen ►gjeldsordning etter gjeldsordningsloven av 1992. akkordion, dss. ►trekkspill. akkreditere (av lat. 'tro'), gi fullmakt. Se ►akkreditiv, akkreditering (tekn.), formell tredje parts aksept av at en organisasjon oppfyller spesifiserte krav og har kompetanse til å utføre spesifiserte oppgaver/ samsvarsvurderinger. Akkreditering er en offisiell anerkjennelse av at en organisasjon arbeider i hen­ hold til et dokumentert kvalitetssystem og har demonstrert kompetanse til å utføre nærmere beskrevne oppgaver (for eks. kjemiske analyser for et akkreditert kjemisk laboratorium). For å bli ak­ kreditert må organisasjonen vise at den har nødven­ dig kompetanse og utstyr for å utføre de oppgaver akkrediteringen gjelder for, et tilfredsstillende kvali­ tetssystem og dokumenterte arbeidsprosedyrer. Basiskravene for akkreditering er gitt i internasjona­ le standarder (forskrifter). Akkrediteringen foregår ved at et objektivt organ (i Norge Norsk Akkredite­ ring) vurderer virksomheten og bekrefter at den er i samsvar med kravene. akkreditiv, kreditiv (av lat. 'tro'), 1 Anvisning utstedt av en bank til en bestemt person som får anledning til å heve penger i en eller flere andre banker i inn- og utland. Nå erstattet av kre­ dittkort og reisesjekker. 2 (folkerett). Skriftlig fullmakt (fr. lettre de créance )som en sendemann overleverer i høytidelig audiens til statsoverhodet i det land hvor han skal tjeneste­ gjøre. akkreditør (av fr.), person som har til oppgave å gi (offentlig) godkjenning av en virksomhet der slik godkjenning kreves. akkuchør [akufør] (fr. accoucheur,), den som hjelper den fødende, vanligst brukt om fødselslege; akkuchement [akujemai]], forløsning av barnet. akkulturasjon (av ad- og kultur), en type kulturell endring, nærmere bestemt prosesser og hendelser som har opphav i en forbindelse mellom to kulturer som tidligere var separate og selvstendige. Gjennom nær og vedvarende kontakt får man en gjensidig utveksling og omtolkning av kulturelementer som språk, klesdrakt, ritualer, sosial organisasjon osv. Begrepet brukes ofte synonymt med kulturkontakt. Langvarig akkulturasjon kan resultere i at de to kulturene smelter sammen til et helt nytt kulturelt system, men man kjenner også tilfeller der de består som distinkte enheter (se f.eks. ►pygméer) selv etter århundrer med gjensidige relasjoner. Akkulturasjon kan lede til ►assimilering, men dette er ikke synony­ me begreper. (Se for øvrig ►minoritetspolitikk.) Det forekommer at begrepet brukes for å beskrive de

sosiale prosesser som fører til at et individ tar opp i seg samfunnets normer og atferdsmønstre, men det er nå vanligere å kalle dette ►sosialisering, akkumulasjon (avlat, 'haug'), opphoping. 1 (geol.) Avleiring av materiale transportert av elver, havstrømmer, breer, vind eller bølger 2 (fys.) Oppsamling av energi til senere bruk. 3 (biol.) Anriking av tungt nedbrytbare grunnstoffer (som kvikksølv) eller andre kjemiske forbindelser (som DDT) for hvert trinn i en ►næringskjede. Vanligvis øker konsentrasjonen 10 ganger for hvert trinn. akkumulasjonsterrasser, terrasser som er dannet ved avleiring av løsmateriale; motsatt erosjonsterrasser. akkumulator (av lat. 'haug'), beholder for oppsam­ ling og lagring av energi. I varmeteknikk et apparat som lagrer og oppbevarer damp i vann ved høyt trykk og temperatur. Se ► dampakkumulator. I elektroteknikk betegnelse for ett eller flere galva­ niske elementer (el. celler) der kjemisk lagret energi kan omformes direkte til elektrisk energi ved en kjemisk og reversibel reaksjon. Energiomformingen kan gå begge veier. Akkumulatoren har en positiv og en negativ elektrode nedsenket i en elektrolytt. Når det trekkes strøm ut av akkumulatoren, foregår det en kjemisk reaksjon som forandrer elektrodematerialet. Ved lading av akkumulatoren sendes strøm inn i motsatt retning og den kjemiske reaksjon vil føre elektrolytt og elektrodemateriale tilbake til sin opprinnelige tilstand. 1 dag brukes vanligvis beteg­ nelsen sekundærbatteri eller oppladbart batteri i stedet for akkumulator. Se ►batteri, akkumulatorbatteri, sekundærbatteri, sammenkob­ ling av akkumulatorer til en større enhet for å oppnå en høyere spenning (seriekobling) eller sterkere strøm (parallellkobling). Se ►batteri akkurat (av lat.), omhyggelig, nøyaktig, nettopp, presis. akkuratesse (til akkurat), omhyggelighet, nøyaktig­ het. akkusativ (av lat.) (gram.), kasus som det direkte objektet står i, i mange språk også ved tids- og stedsledd, og ved målet for en bevegelse («til», «borti­ mot»). Ordet akkusativ er fra lat. casus accusativus, 'anklage-kasus', feilaktig oversatt fra gr. ptosis aitiatike, 'den påvirkende kasus'. akkusator (av lat.), anklager. akkusatorisk (til akkusator), anklagende; (jur., om straffeprosessordning) hvor dommeren ikke er anklager og ikke har å skaffe frem bevis; jfr. ►anklageprinsippet og ►inkvisisjonsprinsippet. akkusere (av lat.), anklage. akkviescere [-sere] (av lat. 'ro'), slå seg til ro med, finne seg i. akkvisisjon (av lat. 'ervervelse'), fordelaktig erver­ velse, vinning; arbeid (bestrebelser, tiltak) i den hensikt å kunne notere nye kjøpere, klienter, med­ lemmer el.I. akkvisitør (til akkvisisjon), en som på vegne av andre tilbyr og gir informasjon om (og selger) be­ stemte tjenester, oftest på yrkesmessig basis (even­ tuelt som biyrke), f.eks. abonnementsakkvisitør, annonseakkvisitør, forsikringsakkvisitør. Akland, område i Søndeled, Risør kommune, AustAgder, vest for E 18, nord for avkjøringen til byen Risør, fndustrivekstområde (SIVA) for Risørregionen: Mekanisk industri, trikotasje- og plastbåtindustri. aklastisk (av gr. nektende a og 'bryte') (om et lege­ me) som ikke bryter lysstrålene. Aklavik (eskimoisk 'brunbjørnens tilholdssted'), inuitisk og indiansk landsby i det nordvestlige Cana­ da, Northwest Territories, nær munningen av Mackenzie River; 630 innb. (2001). Pelshandel og

fiske. Etablert av Hudson Bay Company 1912. Føderalt administrasjonssentrum 1920-54. Aklestad, Paul Andreas Jetmundsen, 1837-1924, norsk politiker (V). Stortingsrepresentant for Roms­ dals amt 1889-1909. Han var sparepolitikkens mest typiske representant siden Jaabæks dager. akline (av gr. nektende a og 'helle'), den linje som forbinder de punkter på jordoverflaten hvor den magnetiske inklinasjon er lik 0, dvs. at magnetfeltet er horisontalt. Sammenfallende med magnetisk ekvator. Se ►jordmagnetisme. A-klinikk, dss. alkoholikerklinikk. A-K maskiner, eg. Arstad & Konglevoll, Thorstvedts Maskiner AS, norsk landbruksmaskinfirma oppret­ tet 1978 gjennom fusjon av Arstad & Konglevoll (opprettet 1961 av Bernt Arstad og Torleiv Kongle­ voll) og Thorstvedts Maskinforretning (opprettet 1900). Importerer Ford New Holland traktorer og høstemaskiner. Hovedkontor og sentrallager på Kløfta, ca. 55 forhandlere i AK-kjeden over hele landet. akmatisk (av gr. 'topp, høydepunkt'), som skjer i sterk eller høy grad. akme (gr.), topp-punkt. 1 I antikken en persons blomstringstid eller beste alder, som ble regnet for å være ved ca. 40 års alder. Kildene forteller ofte ikke når viktige personer ble født, men oppgir i stedet årstallet for deres akme. 2 (med.) Høydepunkt i en krise. Akmed, osmanske sultaner, se ►Ahmed. akmejsmen (av akme, eg. 'tiden når noe er i blomst eller modent'), bevegelse som oppstod i russisk lyrikk før den første verdenskrig i reaksjon mot symbolistenes oppfatning av poesien som et middel til å overskride den sansbare virkelighet og nå frem til erkjennelse av det oversanselige. I opposisjon til denne mystiske oppfatning av poesien så akmeistene lyrikken som et presist uttrykk for følelseslivet og strebet etter fullkommen balanse mellom form og bilde, idet de var mer opptatt av diktets virkning på leseren enn av dets ideologiske innhold. De seks lyri­ kere som utropte seg selv til akmeister i marsheftet av tidsskriftet Apollon 1913, var initiativtakerne N. S. Gumiljov og S. M. Gorodetskij, A. Akhmatova og O. E. Mandelstam, akmeismens to betydeligste diktere, samt V. I. Narbut og M. A. Senkevitsj. akmitt (av gr. 'topp, høydepunkt'), brunt mineral i pyroksengruppen, varietet av ægirin. Først funnet ved Rundemyr i Eiker, beskrevet av P. Strøm og J. Berzelius i 1821. akne (av gr. 'forhøyning'), filipens, finne, kvise (kveise). Betennelse i talgkjertel/hårsekk, som skyldes at talg hoper seg opp i kjertelen.

AKOIMETER

142

Akne. i) Normal taIgkjertel hvor talg strømmer fritt ut gjennom porekanalen opp til hudens overflate. 2) Talg hoper seg opp og porekanalen lukker seg med hornsubstans. 3) Talgen brytes ned av hudens normale bakterier. Det dannes nedbrytningsprodukter som forårsaker en betennelsesreaksjon. 4) Det oppstår en pussansamling, som eventuelt tømmer seg på hudens overflate.

Årsaker. Forutsetningen for utvikling av akne er at kjertelen er stimulert av androgener (mannlige kjønnshormoner) og at kjertelens åpning er helt eller delvis tett. Åpningen kan sees som en hvit eller sort prikk, såkalte komedoner (også kalt hudorm). Talgen som hoper seg opp i talgkjertelen brytes ned av hudens normale bakterier. Nedbrytningsproduktene irriterer vevet og fører til betennelse. Akne er derfor ikke smittsomt og skyldes ikke urenslighet. Tilstan­ den opptrer hyppigst i puberteten, men kan også forekomme senere i livet. Behandling. Det er tre aktuelle innfallsvinkler i behandlingen: a) Hudbakteriene. Bruk av antibakterielle midler, enten ved påsmøring eller som tabletter. Behandlin­ gen har effekt så lenge den varer. b) Tilstopningen i kjertelåpningen. Bruk av midler som motvirker proppdannelsen (f.eks. A-vitaminsyre). c) Talgpreduksjonen. Hos kvinner kan dette be­ handles ved bruk av visse p-piller som motvirker effekten av androgener. I uttalte tilfeller av akne kan det være aktuelt å bruke tablettkurer med retinoider (derivater av A-vitamin). Slik behandling reduserer talgproduksjonen til et minimum. Effekten av en 4-6 mnd. lang kur vil vanligvis vedvare i 2-3 år. Denne behandlingen kan gi alvorlige fosterskader hvis den blir gitt til gravide kvinner. • (vet.) Hos hest forekommer det en smittsom form for akne, forårsaket av bakterien Corynebacterium ovis. Akne ledsager også ofte hundens ►valpesyke. akoimeter (av gr. 'søvnløse'), gruppering av oriental­ ske munker som levde i total fattigdom, ikke utførte manuelt arbeid, drev aktiv misjonsvirksomhet og holdt kontinuerlig gudstjeneste (derav deres folke­ lige navn, 'de som aldri sover'). Grunnlagt ca. 400 ved Eufrat. Grunnleggeren, abbed Alexander, opp­ rettet også et kloster i Konstantinopel. Akoimetenes skikk ble en stund fulgt ved det berømte Stuiosklosteret i samme by. Sist nevnt på 1100-tallet. akolut (av gr. 'følgesvenn'), biskopens medhjelper; i dag et av gjennomgangsstadiene til presteembetet i den romersk-katolske kirke. Akominatos. Mikhael, eg. Mikhael Khoniates, 11381222, gresk geistlig, bror til Niketas Akominatos. Erkebiskop i Athen 1182-1204. Hans dikt og brev gir verdifulle kulturhistoriske inntrykk fra tidens Athen. Akominatos, Niketas, eg. Niketas Khoniates, ca. 1150-1213, gresk embetsmann og historieskriver, bror til Mikhael Akominatos. Innehadde embeter av høyeste rang hos de bysantinske keisere. Skrev det bysantinske keiserdømmes historie for perioden 1118-1206. akondritt, steinmeteoritt som er homogen, med tydelige mineralkorn og uten kulestrukturer (kondruler). Akondrittene er de meteorittene som er mest lik vanlig stein. akondroplasj (av a-, gr. khondros, 'brusk', og plassein, 'forme'), spesiell form for dvergvekst som særlig rammer veksten i de lange rørknoklene. Sykdom­ men har en autosomal dominant arvegang. Det vil si at det er 50 % sannsynlighet for at barn av en affisert person vil få sykdommen. Den kan også oppstå ved

en ny mutasjon. Allerede fra fødselen vil armene og bena være korte i forhold til kroppen. Hodet er forholdsvis stort med en fremstående (prominerende) panne. Den gjennomsnittlige slutthøyden for kvinner er ca. 124 cm og for menn ca. 130 cm. Både overarmer og ben kan forlenges operativt for å få en bedre kroppsproporsjon. akonitjn, meget giftig alkaloid som finnes i ►tyri­ hjelm, Aconitum septentrionale. Akonitinforgiftning opptrer av og til hos planteetere etter inntak av tyrihjelm. Arter seg ved nedsatt allmenntilstand, appetittmangel, kolikk, ustø gange og lammelser. Forgiftningen er ofte dødelig. a konto (it. a conto), på eller i regning, avdrag. Når en anvisning sendes a konto, betyr det at beløpet ikke dekker noen bestemt gjeldspost. Akosombo-demningen. i Volta-elven, Ghana, ca. 80 km nord for Accra. Fullført 1966. Demningen er bygd som steinfylling, 113 m høy, kronelengde 640 m. Magasinet (Voltasjøen) har et volum på 150 mrd. m3 og strekker seg om lag 400 km oppover Voltavassdraget (areal ca. 8500 km2). I forbindelse med dem­ ningen er det bygd en kraftstasjon, som med maksi­ mal ytelse 912 MW er blant de største i Afrika. Den utgjør kjernen i Ghanas kraftforsyning og leverer elektrisk energi til bl.a. et stort aluminiumsverk i havnebyen Tema, og til nabolandene i øst: Togo og Benin. Den er også knyttet til kraftforsyningssystemet i Elfenbenskysten. AKP. se ►Arbeidernes Kommunistparti. Akragas, gresk navn på ►Agrigento. Akranes, by i Island, nord for Reykjavik, ved Faxafloi; 5580 innb. (2004). Viktig regionalt handels-, administrasjons- og skolesenter. Viktig fiskehavn med betydelig fisketilvirkning. Sementfabrikk. Skipsverft. Ferrolegeringsverk ved byen. En tunnel under Hvalfjbråur (åpnet 1998) forkortet avstanden til Reykjavik med 60 km. Fiskerivirksomhet allerede på midten av 1600-taIlet. akrani (av gr. nektende a, og 'skalle'), medfødt mis­ dannelse karakterisert ved mangelfull utvikling av skallen eller en større del av skalletaket. akribi (av gr.), ytterste nøyaktighet, skarphet i be­ handling, oppfatning av et problem el.l. akridin (av lat. 'skarp'), CI3H9N, et fargeløst krystal­ linsk stoff som kan utvinnes av steinkulltjære eller fremstilles syntetisk. Har en meget irriterende lukt. Mange fargestoffer, akridinfargestoffene (f.eks. krysanilin og trypaflavin), er kjemisk bygd opp på basis av akridinmolekylet som inneholder tre sammenbundne ringer: to benzenringer og en pyridinring.

0^0

N" Også noen medisinsk viktige stoffer som det tidligere brukte malariamiddelet mepakrin (atebrin) og desinfeksjonsmiddelet rivanol er derivater av akri­ din. akrisi (av gr. 'avgjørelse'), mangel på dømmekraft; ubestemmelighet. Akrisios (gr. myt.), sagnkonge i Argos, ætling av Danaos, far til Danaé. Oraklet hadde spådd at han

kom til å bli drept av sin dattersønn, og spådommen gikk i oppfyllelse da Persevs (uten å ville det) traff ham i hodet med en diskos. akritarker, mikrofossiler med et ytre, organisk skall; forholdsvis store (0,02-0,15 mm). Akritarkenes biologiske plassering er ikke fullstendig kjent, men enkelte er hvilestadier (cyster) for marine encellede alger. De motstår syrebehandling (er syreresistente) og kan løses ut fra skifre. De eldste akritarkene er påvist i 1,4 milliarder år gamle prekambriske lag, og benyttes som ledefossiler i lag fra eldre paleozoikum. akro- (av gr.), som er ytterst, høyest, øverst. Eks. akropolis, eg. 'den øverste del av byen'. akroamatisk (av gr. 'høre på, lytte til'), som oppfattes gjennom hørselen, som lyttes til; som stemmer med fornuften; som er vanskelig å forstå og trenger munt­ lig forklaring; hemmelig. akroamatisk bevis, fornuftsbevis. akroamatisk metode, undervisningsform med sam­ menhengende foredrag, uten spørsmål og svar. Det motsatte er erotematisk eller sokratisk metode. akrobat (av gr. 'gå på tå'), person som utfører gym­ nastiske kunststykker, særlig sirkusartisl. akrobatikk, en akrobats prestasjoner. En av de eldste former for fysisk underholdning. Siden 1770-årene har akrobatikk først og fremst vært knyttet til sirku­ set. De opprinnelig mest utbredte formene var line­ dans, trampolinekunster og akrobatikk på hesteryg­ gen. Senere er tilkommet trapeskunst, forskjellige former for balansekunster, menneskelige pyramider o.l. Akrobatikk har spilt en stadig større rolle innen moderne fysisk teater, i fridans og i moderne showdans. akrodont (av gr. 'spiss' og 'tann'), tann som er fastvokst på selve kjevekanten. Mange padder og kryp­ dyr (slangene) har akrodonttenner. Se også ►tenner, akrolein, propenal, CH2=CH-CHO, fargeløs væske med en ytterst irriterende lukt. Kokepunkt 52,5 °C. Dannes ved avspalting av vann fra glyserol og glyserolforbindelser bl.a. ved overopphetning av fett. Akrolein, som er et umettet aldehyd, polymeriserer meget lett og kan oksideres til akrylsyre. Kan frem­ stilles ved spesielle oksidasjonsmetoder fra propen. Brukes som mellomprodukt i syntese av visse har­ pikser, legemidler og andre organiske kjemikalier. akrolitt (av gr. 'med de ytterste deler av stein'), antikk gudestatue med hode, hender og føtter i marmor, men kropp i tre. Opprinnelig malt eller forgylt. akromatisk (av gr. nektende a, og 'farge'), farge uten kulørtone, omfatter hvitt, sort og gråtoner. Sorthvitt-fotografi er en akromatisk tilnærming til et normalt synsbilde. akromasi, frihet for farger. akromatisere, gjøre fargefri. akromatisk farge, farge som mangler kulør (nøytral, ufarget, hvit, sort, grå). akromatisk linsesystem, linsesystem som er korrigert for kromatisk ►aberrasjon. To (evt. tre) bestemte bølgelengdeområder av lyset brytes da like sterkt, slik at fargespredningen delvis oppheves. Den første vellyk­ kede akromatiske linsen ble laget av den engelske optikeren John Dollond i 1758. Han kombinerte en samlelinse av kronglass, med en svakere spredelinse av flintglass (som har større fargespredning enn kronglass). I kikkerter og mikroskoper er objektivet gjerne akromatisert for bølgelengdene 490 og 660 nm (visuell akromasi). Disse bølgelengdene representerer to fargetoner (blågrønt og rødt) som for øyet er komplementære og derfor adderes til «hvitt» lys. For fotografiske formål blir objektivet gjerne akromati­ sert for bølgelengdene 410 og 590 nm (fotografisk akromasi), som er tilpasset filmens spektrale lysfølsomhetskurve. akromatisk punkt, hvitpunktet, fargen av den belys­ ning som fargesystemet er definert for, f.eks. dagslys eller glødelampelys. Se ►fargemåling.

AKROTHIRI

143

Akromatisk linsesystem. Øverst strålegangen for langbølget lys (rødt) og kortbølget lys (blått) gjennom en konveks linse av kronglass og en konkav linse av flintglass. Nederst strålegangen gjennom en sammensatt, akromatisk linse.

akromatisk reproduksjon, nyere metode for repro­ duksjon av fargebilder. Ved tradisjonell, kromatisk reproduksjon gjengis de svarte og nøytralgrå par­ tiene i bildene ved en kombinasjon av cyan (blå), magenta (rød) og gul trykkfarge. Ved akromatisk reproduksjon gjengis svarte og nøytralgrå partier ved hjelp av svart trykkfarge. Se ►trykksakproduksjon. akromatopsi (av gr. nektende a, 'farge' og 'syn'), total fargeblindhet, følges gjerne av sterkt nedsatt syn. Forekommer sjelden. Se ►fargeblindhet. akromegali (av gr. 'spiss' og 'stor'), sykdom som skyldes produksjon av for mye veksthormon i hypofysens forlapp. Symptomer. Akromegali ytrer seg ved tretthet, slapphet, hodepine, leddsmerter og stivhet i musku­ laturen, men det mest fremtredende er vekst av visse deler av skjelettet. Ansiktstrekkene blir grovere, nesen bredere, haken og underkjeven mer fremtre­ dende, hendene og føttene bredere. Også innvollsorganene og kjønnsorganene vokser, huden blir grov, stemmen ofte hes pga. vekst av stemmebåndene. I utpregede tilfeller blir utseendet ofte grotesk pga. de svære forandringene. Akromegali utvikler seg over en årrekke, og diagnosen er derfor vanskelig å stille i tidlig stadium av sykdommen. Det første pasienten merker er som regel at gifteringen blir for trang og at sko- og hanskenummer øker. Årsaker. Den økte produksjonen av veksthormon i hypofysen skyldes en svulstdannelse. Svulsten kan i seg selv gi hodepine og trykke på synsnervene med fare for synet, men kan også ødelegge annet hormonproduserende vev i hypofysen slik at det oppstår svikt som f.eks. menstruasjonsbortfall og impotens. Behandling. Akromegali ble tidligere behandlet med røntgenbestråling, men i dag anvendes operativ behandling, av og til forbundet med innleggelse av radioaktive substanser i hypofysen slik at hormonproduksjonen opphører. Hvis operasjon av en eller annen grunn ikke kan benyttes eller ikke har ført til tilfredsstillende resultat, kan veksthormonhemmende substanser brukes subkutant i form av somatostatinanaloger (se ►somatostatin). Ved vellykket be­ handling av akromegali går bløtdelsforandringene tilbake, men skjelettforandringene består. Hvis sykdommen begynner i ung alder, oppstår ► gigantisme. akromion (av gr. 'øverst' og 'skulder') (anat.), skulderhøyden, øverste ytre del av skulderbladet.

Akron [ækranj, by i nordøstlige USA, Ohio, 56 km sørøst for Cleveland, ved Cuyahoga River; 214 300 innb. (2002). Et av de største knutepunktene for bilgodstrafikk i landet. Er kjent som verdens største gummi-industrisentrum med moderfabrikkene for Firestone, Goodyear, Goodrich, General Tire og man­ ge mindre foretak. Første gummivarefabrikk grunn­ lagt 1871. Produksjon av bilkarosserier, salt, leketøy, veibyggingsmateriell, rakettkomponenter m.m. Universitet fra 1913. akronym (nyd. av akro- og gr. 'navn'), ord som er laget av begynnelsesbokstavene i flere ord som følger etter hverandre, og som leses som ett ord, f.eks. NATO, UNICEF, radar, laser, i motsetning til EU, LO, KNA, som leses som enkeltbokstaver. akroparestesj, (av akro- og parese) (med.), nummenhet og andre fornemmelser i huden, fortrinnsvis i fingrer og tær pga. en åre- eller nervelidelse. akropetal (av gr. 'høyest' og 'blad') (bot.), kalles utviklingen av en plantedel, når de enkelte deler anlegges og utvikles etter hverandre fra grunnen og oppover mot spissen, f.eks. bladene i en knopp eller blomstene i en klase. akropolis (av akro- og gr. 'by'), byhøyden, byborgen, den øverste befestede del av en gresk antikk by. Der bodde byherren, dit kunne byfolket søke i krigstilfel­ ler. Senere omdannet til tempelplasser. Finnes i mange greske byer; mest kjent er Akropolis i Athen. Akropolis, tempelanlegg og høyde i Athen, nær byens sentrum. Dette borgfjellet, 270 m i retning øst-vest, 156 m i retning nord-sør, reiser seg bratt 90 m over sletta med byens bebyggelse. Bare fra vest er det tilgjengelig. Fjellet var bebodd alt i steinalderen og mykensk tid (ca. 1500 f.Kr.). Siden var det dels festning, dels helligdom. Peisistratidene bodde på borgen og begynte reisningen av praktbygninger, som ble herjet og ødelagt av perserne i år 480 f.Kr. Ved gjenoppbyggingen etter seieren over Xerxes gikk Akropolis over til utelukkende å bli tempelplass. Grunnflaten ble utvidet og planert, og i fyllmassene som da ble brukt, har nyere utgravninger brakt for dagen viktige levninger av arkaisk kunst fra tiden før perserkrigene, bl.a. en rekke yndefulle kvinnestatuer. Under Perikles og i Peloponneserkrigens tid fikk Akropolis sin klassiske utforming. Midtpunktet var Athene Parthenos' tempel Parthenon, bygd i dorisk

stil av Iktinos og Kallikrates i årene 448-438 på samme sted som et ufullført tempel, som skulle ha avløst borggudinnens eldre helligdom, det såkalte Heka tompedon. Mnesikles var arkitekt for de nye bygningene i dorisk og jonisk stil, de såkalte * Propyleene (437432), som smykker atkomsten til området. På en bastion sør for Propyleene ble det lille Nike-tempelet reist for seiersgudinnen Athene Nike. Innenfor Propyleene var Feidias' kolossalstatue av Athene Promakhos stilt opp; i Parthenon stod en annen Athene-statue av ham, laget av gull og elfenben. Nord for Parthenon lå Akropolis' annet hovedtempel, * Erekhtheion, oppført 420-407 og viet Athene, Erekthevs og Poseidon, som etter myten var Athenes medbeiler til herredømmet over byen. Med sin Korehall, med tak som bæres av ungpikefigurer, de såkal­ te karyatider, er Erekhtheion en av perlene i klassisk arkitektur. I middelalderen omdannet en tid frankiske grever Propyleene til sin residens. Parthenon ble til kirke og under tyrkerherredømmet moské. Erektheion gjorde tjeneste som bolig for en tyrkisk kommandants harem. Da venetianerne under den svenskfødte general Kbnigsmarck beleiret Athen 1687, eksplo­ derte et kruttmagasin og ødela Parthenons midtparti. 1802 tok lord Elgin med seg til England det meste av det som var igjen av Parthenons skulptur (nå i Bri­ tish Museum). I de senere år er det drevet utgravninger på Akro­ polis, og funnene finnes samlet i et lite museum øst for Parthenon. Vedlikehold. Den sterke luftforurensningen i Athen har ført til store skader på bygningene. Som en følge av dette ble Erekhtheion i 1980-årene demontert og ødelagt marmor ble skiftet ut. Det diskuteres hva som videre skal gjøres for å beskytte bygningene. Akropolis ble i 1987 ført opp på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv. LA Illustrasjon, se neste side. akrosofi (av akro- og -sofi), den høyeste visdom, akrostikon (av gr. 'ytterst' og 'vers, linje'), dikt hvor verslinjenes begynnelsesbokstaver, sjeldnere -stavel­ ser eller -ord, eller sluttbokstaver lest i sammenheng danner et navn, et ord eller en setning. Særlig brukt i magisk litteratur, i oldtidens og middelalderens diktning og i barokkens lyrikk. Det vanligste er at begynnelses- eller sluttbokstavene danner navnet på forfatteren eller den diktet er skrevet til. akrostplion (av gr. 'ræling, ripe, esing'), stevnpryd på oldtidsskip. akroterion, plur. akroterier (gr.), i den greske byg­ ningskunst utsmykninger anbrakt over midten og ved begge fløyene av den trekantete gavl. De kunne være utformet som menneskefigurer, fabeldyr (griffer) eller som stiliserte plantemotiver (f.eks. palmetter). Også ofte brukt i den romerske og klassiserende bygningskunst. Akrothiri, Akrotiri, sted i Hellas, på sørspissen av øya Thira i Egeerhavet. I 1967 ble det her under et ca. 30 meters lag vulkanaske og stein funnet rester av gammel bebyggelse, som øyensynlig ble ødelagt ved et vulkanutbrudd omkring 1500 f.Kr.

AKROTISME

Akropolis i Athen sett fra sørvest, med Parthenon og Erekhtheion i midten og litt av Propyleene til venstre. I forgrunnen til venstre ligger ruinene av Herodes Atticus’ odeion. I bakgrunnen til høyre sees fjelltoppen Lykabettos.

Kart over Akropolis. i) Propyleene. 2) Niketempelet. 3) Pinakotek. 4) Artemis Brauronias tempel. 5) Khalkotek (Athens arsenal). 6) Statue av Athene Promakhos. 7) Stoa og arrheforenes hus. 8) Parthenon. 9) Statue av Pallas Athene (Athene Parthenos). 10) Erekhtheion. 11) Athenes alter. 12) Zevs’ tempel. 13) Romas og Augustus’ tempel. 14) Pandiontempelet. 15) Asklepios’ helligdom. 16) Dionysosteatret. 17) Det romerske teater (Herodes Atticus’ odeion). 18) Romersk oppgang.

144

akrotisme (av akro-), streben etter det høyeste, etter å finne tingenes egentlige årsaker. akryl (av lat. 'skarp' og gr. 'substans'), vanlig beteg­ nelse på ►akrylfibere. akrylaldehyd, dss. ►akrolein, propenal. akrylamid, kjemisk forbindelse med formel C3H5NO (2-propenamid, vinylamid, akrylsyreamid, etylenkarboksamid, propionsyreamid), smeltepunkt 85 0 C, godt løselig i vann. Akrylamid benyttes mye i industrien til fremstilling av polyakrylamid som benyttes til ulike formål bl.a. som fortykningsmiddel og som tetningsmiddel ved bygging av tunneler (kjent under varemerket Rhoca-Gil). Rhoca-Gil vil ved fremstilling avgi akrylamid. Pga. usikkerhet om giftigheten i større mengder er Rhoca-Gil forbudt i

H

H

Strukturformel

Akrylamid dannes ved reaksjon mellom aminosyren asparagin og en karbonylforbindelse som f eks glukose. Det har vært stor oppmerksomhet knytttet til forekomsten av akrylamid i stivelsesholdige matvarer og nytelsesmidler som fremstilles ved høye temperaturer, f.eks. kaffe og potetchips. Statens næringsmiddeltilsyns vitenskapelige komité vurde­ rer kreftrisikoen som liten, men anbefaler å redusere forbruket av matvarer med høyt innhold av akryl­ amid. akrylfibrer, akryl, syntetiske fibrer fremstilt ved polymerisasjon av akrylnitril. Ved fremstillingen tilsettes det opp til 15 prosent andre kjemikalier for å forbedre fibrenes egenskaper, spesielt fargeopptaksevnen. Med en tilsetning av mellom 15 og 65 pro­ sent andre kjemikalier betegnes fibrene ikke lenger akrylfibrer, men ►modakrylfibrer. Akrylfibrer tørreller våtspinnes (se ►syntetiske fibrer). De er mid­ dels sterke, har et mykt grep og en lav densitet (spesifikk vekt). De kan brukes til å fremstille lette, voluminøse stoffer som gjør dem spesielt godt egnet

AKSELERASJON

145

til ytterplagg med god varmeisolasjonsevne. Akrylfibrer tåler sollys bedre enn andre tekstilfibrer og er motstandsdyktige mot kjemikalier, men er meget varmefølsomme. De må derfor ikke vaskes ved for høy temperatur (40 °C eller lavere). Vask og tørk ved for høy temperatur fører til at de blir deformert og mister sin elastisitet. Akrylfibrene er de mest brennbare av de syntetiske fibrene, de er ikke spes­ ielt lett antennelige, men brenner med høy varme­ utvikling, smelter, drypper og spruter. Til tross for dette er de meget alminnelig brukt både til innred­ ning og bekledning. Akrylfibrene ble lansert i 1950, omtrent samtidig i Tyskland og USA. I de senere år har spesielle kvaliteter vært brukt som råstoff for fremstilling av ►karbonfibrer. akrylglass, glassklare plastmaterialer av ► polymetylmetakrylat. akrylgummi, syntetisk gummitype som har stor oljebestandighet og god aldringsbestandighet selv ved høyere temperaturer. Akrylgummi består ve­ sentlig av kopolymerer av akrylsyreestere (vanligvis etylakrylat) og mindre mengder andre monomerer som gjør den vulkaniserbar. akryllakker, klare eller pigmenterte lakker der det filmdannende stoffet hovedsakelig er akrylharpikser (polymerer av akryl- eller metakrylsyreestere og andre akrylderivater). Brukes mye bl.a. som interiørlakker på trepanel, fordi de er svært vannfaste og ikke gulner. Spesielle akryllakker er herdbare, f.eks. med isocyanater, og blir bl.a. brukt som billakk. akrylmaling, maling med akrylharpikser (polymerer av akryl- og metakrylsyreestere) som bindemiddel. De produseres vanligvis som vandige dispersjoner, akryllateksmaling. Akrylmaling har god værbestandighet og vannfasthet (vaskbarhet) og brukes mye på mur- og treverk innen- og utendørs. I billedkunsten konkurrerer akrylmaling i popula­ ritet med oljemaling. Den er løselig i vann, men kan også brukes med et spesielt polymert medium. Den gulner ikke. Tørker raskt. akrylnitril, akrylsyrenitril, vinylcyanid, CH2=CHCN. Fargeløs væske, frysepunkt -83 °C, kokepunkt 77 °C. Verdensproduksjonen er ca. 3 mill, tonn akrylni­ tril per år. Råstoff ved fremstilling av akrylfibere, handelsbetegnelser orlon, acryl m.fl., syntetisk gummi, ABS-og SAN-kunststoffer m.m. Teknisk fremstilles akrylnitril av propylen, ammoniakk og luft etter ligningen: CH,-CH=CH2 + NHS + l,5O2 CH2=CHCN + 3H2O (ammoksidasjon). Akrylnitril er sterkt slimhinneirriterende og kan føre til alvorlige øyeskader. Innånding av stoffet fører i alvorlige tilfeller til anoksi som medfører muskelslapphet, åndenød, brennende følelse i halsen, svimmelhet, cyanose, kvalme, uregelmessig respira­ sjon, kramper og dødsfall. Forløpet av den akutte forgiftningen er som ved cyanidforgiftning. Akrylni­ tril opptas også gjennom huden. Det er mutagent (fører til genetiske forandringer) og dyreforsøk har gitt indikasjon på kreftfremkallende virkning, akrylnitril-butadien-gummi, den vanligste typen ► nitrilgummi. akrylnitril-butadien-styren-plast, dss. ►ABS-plast. akrylplast, fellesbetegnelse på flere plasttyper basert på polymerer av akrylsyre- og metakrylsyrederivater (akrylharpikser). Meget alminnelige er ► polymetylmetakrylat og ►polyakrylnitril. akrylsyre, propensyre, CH2=CH-COOH, en fargeløs væske med stikkende lukt, smeltepunkt 13 °C, kokepunkt 141 °C. Kan fremstilles ved oksidasjon av akrolein, men de største mengdene lages ut fra etylen via etylenoksid. Ved oppvarming polymeriserer akrylsyren og denne egenskapen utnyttes i visse derivater, f.eks. estere, til fremstilling av diverse plastprodukter. aks (bot.), ►blomsterstand der blomster uten stilk sitter på en ugrenet hovedakse.

-------------------------------------------- 1

Aksakov, Ivan Sergejevitsj, 1823-86, russisk forfat­

ter, sønn av S. T. A. Utdannet jurist, oppgav embetsveien 1852. Som redaktør for flere aviser av ►slavofil retning fikk han store vanskeligheter med sensu­ ren. Deltok 1858 i stiftelsen av det såkalte Slaviske velgjørenhetsselskap, og var en av dem som utviklet den slavofile bevegelse til ideologisk panslavisme. Hans moralske mot, stridbarhet og store journalistis­ ke evner brakte hans navn i forgrunnen i europeisk politikk, særlig etter Berlinkongressen, da han angrep diplomatiet. Gjennom sin journal Rus (Russ­ land), 1880-85, øvde han atskillig innflytelse, men hans antisemittisme og sjåvinisme i denne perioden har overskygget hans originale bidrag til russisk åndshistorie. Aksakov, Konstantin Sergejevitsj, 1817-60, russisk forfatter, sønn av S. T. A. Sammen med broren Ivan var han en av lederne for ►slavofilene. Hans histo­ riske og filosofiske skrifter utgjør en viktig del av den slavofile ideologi. Aksakov, Sergej Timofejevitsj, 1791-1859, russisk forfatter. I En familiekrønike (1856) og Bagrovs barn­ dom (1858) omformer han sine erindringer om den provinsielle russiske landadels liv og levnet til mes­ terlig ordkunst. Lett maskert er det sin egen familie han skildrer. Erindringer (1856) er en fortsettelse i ren memoarform. Også Aksakovs memoarer om sine samtidige, bl.a. om Gogol, er viktige. Aksdal, tettsted og administrasjonssenter i ►Tysvær kommune, Rogaland, ca. 13 km øst for Haugesund, ved E 39/E 134; 1108 innb. (2002). Aksdal, Erling, f. 18. feb. 1953 i Molde, norsk jazz pianist, utdannet i USA ved Berklee College of Music 1977-80, New England Conservatory of Music 1980-84. Senere frilansmusiker i ulike grup­ per i Oslo og Trondheim; underviser ved jazzlinjen på Institutt for musikk ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. akse (ty.). 1 (mat.) tallinje; rett linje som er med på å definere et ►koordinatsystem; rett linje som en geometrisk figur roteres om og dermed frembringer et ►rotasjonslegeme; ►symmetriakse. 2 (mek.) Omdreiningsakse, rett linje noe roterer om. 3 (optikk) En linses akse er den rette linje som forbinder de to linseflaters krumningssentrer. En optisk akse i en krystall er en retning lyset kan følge uten at det blir brutt dobbelt. Dobbeltbrytende krystaller har enten en eller to optiske akser. 4 (bot.) Akse er en plantedel med sideorganer, f.eks. en stamme med sidegrener, en gren med kvister, en kvist eller en stengel med blad, eller toppen av blomsterstengelen med bladkransene i blomsten. 5 (zool.) For lettere å beskrive dyrs symmetriforhold og organenes stilling i forhold til hverandre, tenker man seg rette linjer, akser, lagt gjennom kroppen. Alle organene kommer da i en bestemt posisjon i forhold til disse aksene. Se også ►symmetri (zool.). aksel (norrønt px/). 1 Dss. skulder; mest dialekt, litterært eller i kommandoord. 2 Maskindel som har til oppgave enten å understøtte de roterende, belastede deler, bæreaksler, eller å overføre et dreiemoment, transmisjons- eller drivaksel. Typiske bæreaksler er jernbane- og sporvognsaksler, og typiske drivaksler er propellaksler og veivaksler i motorer. En aksel kan også være en stillestående maskindel hvor de roterende deler er lagret, f.eks. foraksel på en bil, og en vanlig vognaksel. Man har også aksler som samtidig er både bæreog drivaksel, f.eks. turbinaksel. Ved hjelp av ►kob­ linger kan en aksel i lengderetningen forbindes til akselledninger eller transmisjonsledninger. Aksler er som regel utført av valset stål med sirkulært tverrsnitt. Bæreaksler og faste aksler kan frem­ stilles av støpestål og gis et annet tverrsnitt. Hvor

vektbesparing er nødvendig, nyttes hule aksler. Den del av akselen som befinner seg inne i ►lageret, kalles lagergang; er denne på enden av akselen, kalles denne del akseltapp. Aksel, mannsnavn, skandinavisk form av det hebra­ iske navnet Absalon (Akshalom): 'fredens far'. Døpenavn i Norge fra omkring 1300. Omtrent samtidig ble det i Danmark omdannet til Axilen eller Axelen, som igjen ble til Aksel. Det er mulig at det siste navnet også kan ha nordisk opphav og bety 'gudehjem'. Navnedag 30. oktober. akselblad (bot.), dss. ►biblad. akseleffekt, netto effekt som kan overføres på akse­ len mellom drivverk og utstyr som skal drives (se ► tilført effekt), brutto motoreffekt og utnyttet effekt. Akseleffekt varierer vanligvis med belastning og hastighet, og angis ofte i form av kurvediagrammer med hastighet og effekt som to akser. akselerasjon (av lat. 'påskynde'), hastighetsøkning. 1 (fys.) Fartsendring dividert med den tiden endrin­ gen har tatt, fartsendring per tid, angis i m/s2. Van­ lige verdier av akselerasjonen for en bil som starter, er 1 m/s2 - 3 m/s2. Når farten avtar, er akselerasjo­ nen negativ. Et legemes akselerasjon har samme retning som summen av alle krefter som virker på legemet. Kaller vi summen av kreftene F, akselerasjonen a og massen til legemet m, gjelder ligningen F = m-a (Newtons 2. lov). Akselerasjon. Gjengivelse av fotografier som er tatt med o,i sekunders mellomrom av en blykule som faller fritt uten begynnelseshastighet. Vi ser at fallstrekningen i o,i sekunder øker mer og mer. Bevegelsen er akselerert. Av de beregnede hastigheter til høyre kan vi slutte at fallbevegelsen også er jevnt akselerert. Akselerasjonen, dvs. hastighetsendringen per sekund, er nemlig konstant under fallet, ifølge de oppgitte mål io m/s per sekund = io m/s2. Mer nøyaktig verdi for tyngdens akselerasjon g er 9,81 m/s2.

0,1 s--------

--------0,05 m

—t—

▼ 1 m/s

4 m/s

5 m/s

AKSELERASJONSFELT Et legeme som faller fritt i lufttomt rom er bare påvirket av tyngdekraften. Akselerasjonen det får i fallet kaller vi tyngdens akselerasjon. På samme sted på Jorden får alle legemer samme akselerasjon i fritt fall. Men tyngdens akselerasjon varierer litt fra sted til sted. Ved polene er den 9,83 m/s2, ved 45° n.br. 9,806 m/s2, ved ekvator 9,78 m/s2. Internasjonalt vedtatt standardverdi er 9,80665 m/s2. 2 (astron.) Den sekulære akselerasjon i Månens bevegelse er en innkortning av Månens sideriske omløpstid på ca. '/40 s per hundreår. Dette skyldes dels planet-perturbasjoner, dels en stadig avtagning i jordbanens eksentrisitet. Endringen i jordbanens eksentrisitet oppstår fordi Jordens rotasjonstid (stjernedøgnet) øker med '/l000 s per hundreår pga. friksjonen mellom tidevannsstrømmene og havbun­ nen. akselerasjonsfelt, fartsendringsfelt langs kjørebanen ved veikryss der kjøretøyene kan akselerere for å tilpasse farten til primærveiens trafikkstrøm og få komme inn i den. akselerasjonsprinsippet (økon.), betegnelse på det forhold at den absolutte verdi av en størrelse avhen­ ger av veksthastigheten i en annen. Brukes spesielt om forholdet mellom størrelsen på investeringer (som er en del av den samlede produksjon) og veksthastigheten i produksjonen. Tanken bak dette kan være at det kreves en viss mengde realkapital per enhet av produktmengde. Så lenge produktmengden er konstant, trengs ikke noen investering i ny realkapital. For at produksjonen skal kunne økes, må det foregå en netto økning i realkapitalen, dvs. en netto realinvestering. Akselerasjonsprinsippet i forskjellige versjoner spiller en fremtredende rolle i investeringsteori og konjunkturteorier. akselerasjonspumpe, en liten pumpe som er inne­ bygd i de fleste moderne forgassere. Den kan være utformet som en stempelpumpe eller membranpumpe. Pumpen trer i virksomhet hver gang gasspe­ dalen trykkes ned og sprøyter en bensinstråle inn i blandingskammeret gjennom en egen spreder. Pumpens oppgave er å sørge for at motoren får den ekstra bensinmengden som er nødvendig for å kunne øke hastigheten raskt. akselerator (av lat. 'påskynde'), noe som får hastig­ heten til å øke. 1 (kjem.) I plast- og gummiteknologien et stoff som tilsettes for å påskynde en herde-, skumme- eller vulkaniseringsreaksjon. Se ►umettet polyesterplast, og ►vulkanisering. 2 (fys.) I moderne fysikk er akselerator fellesbeteg­ nelse på apparater som tjener til å gi elektrisk ladde atomære partikler store hastigheter. En slik akselera­ tor består av to hoveddeler: ionekilden og akselerasjonsdelen. I ionekilden frigjøres elektrisk ladde partikler: elektroner, protoner, deuteroner, alfapartikler eller ioner av tyngre atomer. I akselerasjonsdelen påvirkes disse partiklene av elektriske krefter slik at hastigheten og dermed bevegelsesenergien stadig øker. Den energien partiklene til slutt oppnår, brukes også som mål for akseleratorens størrelse. Energien angis i elektronvolt (eV), oftest i forbindel­ se med prefiksene M, mega = 106 = 1 million, G, giga = 109 = 1 milliard og T, tera = 1012 = billion. TYPER

Etter formen på banen partiklene beveger seg i når de akselereres, får man to typer akseleratorer: lineære der banen er rettlinjet, og sykliske, der banen er sirkulær eller spiralformet. Man bruker også innde­ ling etter akselerasjonsmåten, og da i hovedtypene elektrostatiske og elektrodynamiske akseleratorer. I de elektrostatiske akselereres partiklene ved at de trekkes fremover av et konstant elektrisk felt. Slike akseleratorer er alltid lineære, og feltet frembringes ved at den ene enden av akselerasjonsrøret gis meget høy spenning, fra noen hundretusen til noen millioner volt. I Cockroft-Walton-generatoren frembrin­

146

ges høyspenningen ved hjelp av transformator og likerettere. Denne akseleratoren, oppfunnet i 1930, var den første som ble brukt til kjernefysiske under­ søkelser. Den nyttes fremdeles når det gjelder å skaffe en sterk strøm av partikler med moderat energi, mindre enn 1 MeV. En annen type av de elektrostatiske akseleratorene, van de Graaff-akseleratoren, blir vanligvis brukt når man vil ha partikler med høyere energier, opp til 40 MeV. Denne typen elektrostatisk akselerator har derfor etter hvert fått større anvendelse. Av de elektrodynamiske akseleratorer bygger betatronen på induksjonsprinsippet (transformatorprinsippet), mens de fleste andre akseleratorene bygger på bærebølgeprinsippet (syklotronprinsippet) hvor partiklene akselereres i et høyfrekvent elektro­ magnetisk felt. Feltet skifter stadig retning, og for å få akselerert partiklene lar man dem bevege seg gjennom skjermede områder som hvert er begrenset av åpne gap. Ved å tilpasse lengden av gapene og de skjermede områdene til den frekvensen feltet svin­ ger med, kan man oppnå at en del av de partiklene som bringes inn i akselerasjonsområdet, bare blir påvirket av krefter i bevegelsesretningen og derfor stadig får større energi. Akseleratorer som bygger på dette prinsippet er syklotronen, synkrotronen og lineærakseleratoren. BRUK, UTVIKLING

En akselerator er et nødvendig redskap for fysikerne når de vil skaffe seg opplysninger om atomkjernenes og elementærpartiklenes struktur, og kunnskapene innen disse områdene av fysikken har økt med effektiviteten av akseleratorene. De første akselera­ torene var, sett med nåtidens øyne, små. Elektrosta­ tiske akseleratorer fra begynnelsen av 1930-årene var ca. 2 m lange og akselererte protoner til en energi på under 0,5 MeV, mens nye van de Graaffakseleratorer, bygd i trykktanker opptil 30 m lange, gir protonenergier på over 40 MeV. Enda sterkere har utviklingen av de sykliske akseleratorene vært. 1 1930-årene bygde man syklotroner for en protonenergi på 7-8 MeV og med en maksimal baneradius på 0,5 m. Siden har en for hvert 10-år klart å øke partikkelenergien med en faktor på 10. Den største protonakseleratoren som til nå (2004) er bygd er Tevatronen ved Fermi-laboratoriet i Illinois, USA, som er konstruert for å gi protonenergier på opptil én TeV. Det planlegges nå en maskin kalt LHC (Large Hadron Collider) ved Cern, som skal gi protonener­ gier på 8 TeV. Utviklingen er blitt mulig ved at partik­ kelbanene gjøres lengre og nye magnettyper tas i bruk. Spesielt har man i 1980-årene gått over til å benytte superledende magneter. Partikkelbanen er for Tevatronen vel 6 km og er for den største plan­ lagte maskinen satt til 160 km. Selv om akseleratorene primært har vært utviklet for forskning innen kjernefysikk og elementærpartikkelfysikk, har de etter hvert funnet anvendelse innen mange andre områder. Mindre akseleratorer for elektroner, protoner og alfapanikler brukes til strukturundersøkelser av faste stoffer. Elektronakseleratorer, særlig betatronen, og store protonakseleratorer brukes for strålebehandling i medisinen. Dess­ uten brukes akseleratorer til å produsere radioaktive nuklider som anvendes ved undersøkelser og be­ handling av pasienter innen medisin, i industrien og for teknisk, kjemisk og biologisk forskning. TH 3 (maskintekn.) Fartsregulator for motorer med tilleggsutstyr som drivstoffpumpe akseleratorpumpe eller trykklader for økt kraft og derved raskere akselerasjon for motoren. akselerere (av lat.), påskynde, øke hastigheten. En bevegelse kalles akselerert hvis akselerasjonen er po­ sitiv, dvs. farten tiltar. Avtar farten, er bevegelsen retardert. akselererende univers, se ►universet. akselerert prøving, hurtigprøving, f.eks. av materialers holdbarhet, ved å utsette dem for samme type

påkjenninger (varme, lys, oksygen, mekaniske krefter), men i sterkere grad enn under normale forhold, slik at prøveresultatet blir oppnådd hurtige­ re. Man kan på grunnlag av dette si noe om forven­ tet levetid for et materiale på basis av betydelig kortere prøvetid. akselerometer, utstyr som registrerer eller reagerer på endringer i fart (eller retning), måler langs en, to eller tre akser. Brukes (sammen med gyroskop) for navigering og styring av fly, raketter og ubåter, dessuten for måling av vibrasjoner i bygninger og konstruksjoner. Utløser for kollisjonsputer i biler. Spesielle akselerometre brukes som jordskjelvmålere, seismometer som tegner ut resultatet på en seismograf. Prinsippet for målingene er at en del beveger seg fritt, mens en annen del er fast mot underlaget som skal måles, og avstanden eller kraf­ ten mellom disse måles. De enkleste akselerometere som løser ut f.eks kollisjonsputer, gir ett signal fra et pizoelektrisk element når akselerasjonen eller retardasjonen overstiger en gitt verdi. Vanligere er det å benytte magneter som beveges i spoler som gir et signal om bevegelse mellom delene. De mest nøyaktige måler variasjoner i optisk interferens mellom laserlys som reflekteres, gjerne over større avstander (mange km). akselkilometer, jernbaneteknisk enhet for det antall kilometer en vognaksel har tilbakelagt. akselknopp (bot.), sideknopp, skuddknopp ved basis av bladstilken. Akselknopper gir opphav til sidegrener; oftest utvikles bare en del av akselknoppene, men hvis skuddgrenene knipes av, vil ofte hvilende akselknopper begynne å utvikle seg, slik at planten blir tettere grenet (busket). Jfr. ►biknopp. akselkøbing, gammel dansk betegnelse for innlandsby, som måtte få sine tilførsler på aksel, dvs. på vogn. Kystbyer ble kalt strandkøbinger. aksellast, last som aksel på kjøretøy påfører veidek­ ket. Største tillatte aksellast på offentlige veier i Norge er 10 tonn på enkelt aksel, 11,5 tonn på drivaksel, 18 tonn på dobbel aksel i boggi med akselavstand opptil 1,3 m, og 19 tonn for buss med luftfjæring eller tilsvarende myk fjæring, og maksi­ malt ringtrykk 9 bar. Aksel og Valborg, dansk folkevise fra slutten av middelalderen. Den forteller om Aksels og Valborgs trofaste, men ulykkelige kjærlighet. Den renkefulle svartebror Knud leter frem de kirkelige hindringer for deres giftermål, og Valborg skal bli kongens brud. Både Aksel og kongen faller i krig, og Valborg går i kloster. Dikteren har gitt visen en norsk farge, og norsk tradisjon fra den nyere tid har henlagt hand­ lingen til forskjellige steder i det sørlige Norge (Sunnmøre, Gimsøy kloster ved Skien, Tønsberg o.fl.). Emnet er bl.a. behandlet av Oehlenschlåger i tragedien Axel og Valborg, 1810. Akselrod, Pavel Borisovitsj [-råt], 1850-1928 russisk politiker. Emigrerte til Sveits 1879 og var en av stifterne av den første russiske sosialdemokratiske organisasjon Arbeidets befrielse, som var marxistisk, i motsetning til den tidligere agrar-sosialistiske bevegelsen (narodniki). Han stod senere på hoyre fløy innen den sosialdemokratiske bevegelse og bekjempet bolsjevikrevolusjonen 1917. Døde i eksil i Berlin. Akselsen, Elias Marenius, f. 1947 i Nes på Romerike, norsk sanger og musiker med bakgrunn fra de reisende. Med sin spesielle stemme og utstråling er han den fremste representanten for romanifolkets musikk i Norge, som for alvor kom frem i lyset mot slutten av 1990-årene. Akselsen, som for øvrig er evangelist i pinsebevegelsen, har utgitt albumene Høstdrømmar (1998), Barn av den bortglemte rate (2000, sm.m. Hulda Johansen), Hjemlandsklokker (2002) ogjuleplaten Her kommer dine arme små (2003).

AKSEPTOR

147 Akselsen, Olav, f. 28. aug. 1965 i Stord, norsk politi­

ker (A); student. Stortingsrepresentant for Horda­ land fra 1989. Leder justiskomiteen 1993, energi- og miljøkomiteen 2000 og næringskomiteen fra 2001. Olje- og energiminister 2000-01. Akselstad, poetisk navn på København som bisp Absalons stad (se ►Aksel). akseltrykk, det trykk som må bæres av en aksel på en vogn eller et kjøretøy. En skjelner mellom statisk og dynamisk akseltrykk. Pga. akselerasjon, opp­ bremsing, ubalanse el.l. kan det dynamiske aksel­ trykk bli langt større enn det statiske. Jernbanevog­ ner begrenses i akseltrykk av skinnetyper og banele­ gemer, og motorkjøretøyer av veilegemer og broer. I Europa ligger akseltrykket for jernbaner mellom 10 og 25 tonn, mens det i USA ligger så høyt som 40 tonn. I Norge er maksimalt tillatt akseltrykk på de beste veier 10 tonn (statisk akseltrykk). Akseløya, en av Svalbardøyene, sørvest på Spitsber­ gen, stenger mesteparten av innløpet til Van Mijenfjorden; 8,5 km lang og opp til 1,2 km bred. Bygd opp av steiltstående, harde kiselbergarter fra karbon og perm. Oppkalt etter ishavsskuta «Aksel Thordsen», benyttet av A. E. Nordenskibld som fartøy for Spitsbergenekspedisjonen i 1864. På grunn av sin belig­ genhet hindrer Akseløya isen fra å drive ut om sommeren, og Van Mijenfjorden blir derfor vanligvis sent isfri. Aksemaktene, vanlig navn på alliansen mellom Tyskland, Italia og Japan 1936-43. Begrepet henger sammen med uttrykket «aksen Berlin-Roma» (først brukt av Mussolini i en tale 1. november 1936), og som ble en realitet etter Etiopia-krigen og Folkefor­ bundets bruk av sanksjoner mot Italia i 1936-37. Hitler hadde alt i Mein Kampf utpekt Italia som en naturlig forbundsfelle for Tyskland, men tross det ideologiske slektskap og de to statenes felles interes­ se i en revisjonistisk politikk, var det lenge vanskelig å få i stand noe nærmere samarbeid, bl.a. fordi Italia var en avgjort motstander av planene om innlem­ melse av Østerrike i Det tyske rike (Anschluss), og mislikte tyske ekspansjonstendenser i retning av Donaubekkenet og Balkanhalvøya. I oktober 1936 undertegnet partene en hemmelig protokoll i Berchtesgaden, som faktisk integrerte de to lands utenrikspolitikk. Aksen bestod sin første alvorlige prøve i mars 1938 da Østerrike ble innlem­ met i Det tyske rike. Da ► Antikominternpakten ble sluttet mellom Tyskland og Japan 1936, ble den tiltrådt av Italia, og dermed ble «Berlin-Roma-aksen en verdenspolitisk trekant» (Hitler). Aksen fikk sin traktatmessige utforming bl.a. gjennom tremaktspakten mellom Tyskland, Italia og Japan oktober 1940. Etterat Italia 13. oktober 1943 hadde sluttet seg til de allierte i kampen mot Tyskland, falt begrepet Aksemaktene bort. aksent (av lat. 'sang til et ord'). 1 (språkv.) [aksent] Fremheving av stavelse i et ord, særlig av vokalen i stavelsen, overfor nabostavelser. Fremhevingen er som regel et resultat av flere fenomener, først og fremst det at stavelsen skiller seg ut når det gjelder tonehøyde, ofte kombinert med at den uttales med større lydstyrke eller intensitet og med lengre varighet enn nabostavelsene. En slik fremheving kan være rent rytmisk uten meningsbæ­ rende funksjon (fonetisk aksent), eller den kan brukes til å skille ord eller former fra hverandre (fonologisk eller fonemisk aksent). Enkelte språk, f.eks. georgisk eller visse australske språk, har rytmebestemt fonetisk aksent uten funk­ sjonell betydning. I tsjekkisk, som også har fonetisk aksent, ligger aksenten fast på første stavelse i alle ord. I språk med fri aksent, som i engelsk, kan i visse tilfeller aksent på ulike stavelser i ordet brukes til å skille ord fra hverandre, som i substantivene 'export, 'import i motsetning til verbene ex'port, im 'port. I norsk har vi tilsvarende eksempler i ord som suppe -

AKSENT Noen vanlige aksenttegn og diakritiske tegn

Tegn

Navn akutt (fr. aigu)

gravis, grav (fr. grave)

A

cirkumfleks

_

tilde trema

kvist

Funksjon viser trykk i lånord eller trang uttale av vokal betegner trang [e] fransk été viser trykk på siste stavelse italiensk perché betegner uttalen [u] gora polsk viser trykk når det avviker fra Målaga spansk vanlige regler viser trykk når det avviker fra portugisisk Belém vanlige regler betegner lang vokal tsjekkisk Zlm betegner lang vokal pån slovakisk betegner lang vokal ungarsk Pécs portiere, dg viser trykk eller åpen uttale norsk av vokal betegner åpen e [e] pére fransk viser trykk på siste stavelse cosi italiensk betegner trang uttale av vokal for norsk betegner mørk [a] eller åpen e [£] fransk påte, étre betegner en lyd mellom [y] og [a] rumensk i, å betegner nasal uttale Såo portugisisk viser at a og i ikke skal uttales norsk Zaire som diftong betegner [æ] å finsk, svensk betegner [e] å tysk betegner [ø] svensk, tyrkisk, d tysk, ungarsk betegner [y] svensk, tyrkisk, ii tysk, ungarsk betegner åpen uttale [å] norrønt Q betegner nasal uttale [å] polsk 4 betegner nasal uttale [É] polsk é Språk norsk

supé, alle - allé, kaffe - kafé. En viktigere fonologisk ut­ nyttelse av aksentforskjeller finner vi i norsk i de såkalte tonelag eller tonemer, der ulik tonegang på samme stavelse i ordet har meningsbærende funk­ sjon: bønder - bønner, bokser (hund) - bokser (idretts­ mann), tømmer (trevirke) - tømmer (heller ut). 2 (språkv.) [aksarj] Talemelodi eller måte å uttale et språk på, f.eks. trøndersk aksent, nordnorsk aksent, eller å snakke engelsk med norsk aksent. 3 (språkv.) [aksent el. aksar)] Aksenttegn, lesetegn som settes over vokaler for å betegne tone, trykkfor­ deling, lengde eller uttalenyanse. 4 (mus.) Betoning av enkelte toner eller akkorder. Den grammatiske aksent slutter seg nøyaktig til tak­ ten, slik at den største vekt alltid faller på det første taktslag. Den oratoriske (estetiske eller patetiske) føyer seg derimot ganske fritt etter foredraget og kommer ofte i strid med den grammatiske, fordi god deklamasjon ofte krever en avvikelse fra den bund­ ne takts strenghet. Dynamisk aksent betegner fremhevelse av en tone gjennom trykk, agogisk aksent ved å forlenge noteverdien. En skarp betoning betegnes med sf. (sforzato), rfz. (rinforzato) eller merket > eller A. aksentuasjon (av fr.), aksentuering, det å aksentu­ ere. aksentuere (av fr.), fremholde sterkt, legge særlig vekt på, legge aksent på. 1 (språkv.) Fremheve en stavelse eller et ord gjen­ nom tone eller trykk; sette aksenttegn. 2 (mus.) Fremheve visse toner eller akkorder. aksept (av lat.), godkjenning, godtagelse. 1 Godtagelse av et tilbud. Hvis det er fastsatt en

Eksempel kafé, for

bestemt akseptfrist i tilbudet, må aksept skje innen det fastsatte tidspunkt. Er det ikke nevnt noen særlig frist, vil omstendighetene avgjøre når aksept må skje. I alle tilfeller skal dog adressaten ha en etter omstendighetene rimelig betenkningstid. (Avtale­ loven av 31. mai 1918.) 2 Trassatens (vekselbetalerens) erklæring på en veksel om at han vil betale vekselen ved forfall. Hans underskrift alene på forsiden av vekselen har samme betydning. Når trassaten har akseptert, kalles han akseptant. Reglene om vekselaksept er gitt i lov om veksler av 27. mai 1932. Se ►veksel. 3 Betegnelse på selve vekselen etter at den er forsynt med trassatens aksept. akseptabel (av lat.), antagelig, som kan aksepteres, f.eks. et akseptabelt tilbud. akseptant (av fr.), den person som har akseptert en veksel. akseptanter, jansenister som godtok pave Clemens lis fordømmelse av P. Quesnels bok Réflexions morales. Se ►jansenismen. akseptere (av lat.), godta, godkjenne, gå med på; erklære seg villig til å betale en veksels pålydende. Se ►aksept. akseptibilitet (av lat.), antagelighet, godtagbarhet. akseptkreditt, kreditt som en bank innrømmer en kunde ved å akseptere eller innløse (inntil et visst beløp) de veksler som kunden trekker på banken, akseptor (av lat.), mottager. • (tekn., fys.) Stoff (fremmedatomer) som tilsettes elektriske halvledere for å lage P-type halvledere, dvs. halvledere med frie, positive ladningsbærere. Som akseptormateriale benyttes grunnstoffer fra 3.

AKSESJON

148

I

hovedgruppe i grunnstoffenes periodesystem. Bor er det vanligste akseptormateriale i silisiumhalvledere. Se ► halvleder. aksesjon (av lat. 'tilkomst'), forøkelse. • (jur.) Ervervsmåte hvorved en eiers rett utvides ved en fysisk tilvekst til hans eiendom, f.eks. tilbygg til hus eller tilsåing av mark. aksesjonstraktat, tilleggsavtale, der en stat blir part i en bestående traktat. Retten til aksesjon er ofte fastslått og nærmere regulert av de opprinnelige partene. aksess (av lat.), adgang, tilgang. • (IT) Adgang til en lagringsenhet på en datamaskin eller i et datanett, med den hensikt å hente eller lagre data. aksessibel (av lat. 'nærme seg'), tilgjengelig, aksessorier (av mlat.), tilbehør, tilgift; biting, aksessorisk (av lat. 'komme til'), som utgjør et tillegg. 1 (bot.) Om aksessorisk knopp, se ►biknopp. 2 (bot.) Om aksessorisk pigment, hjelpepigment, f.eks. ►klorofyll b. 3 (miner.) Om mineral som forekommer i relativt små mengder i en bergart, og ikke betyr noe for bergartens karakter. 4 (zool.) Om tilleggsorganer som normalt ikke finnes hos den aktuelle dyregruppen, f.eks. gjeller på innvollsekken hos enkelte skalløse muslinger, som mangler kappehulen med de tilhørende gjellene, aksessoriskforpliktelse (jur.), forpliktelse som er knyttet til en hovedforpliktelse og er betinget av dennes eksistens, f.eks. en kausjonsforpliktelse, plikt til å svare renter o.l. aksesstid (IT), den tid som går med til å overføre data fra en lagringsenhet, pluss eventuell ventetid. Aksesstiden er først og fremst avhengig av lagringsmediet, dernest av båndbredden mellom lagringsmediet og datamaskinens prosessor. Moderne hard­ disker kan ha aksesstider ned til noen få milli­ sekunder, mens optiske lagringsenheter har ti ganger så lang aksesstid. For avanserte minnebrikker, tar det bare nanosekunder å hente data. aksfrytle, Luzula spicata, fjellplante i sivfamilien. 1-2 dm høy, mørkebrun, aksformet blomsterstand. Vanlig på tørre steder i høyfjellet til 2220 moh. aksgress (bot.), gressarter med ustilkede småaks som danner et sammensatt aks, f.eks. hvete. aksial, som gjelder eller har å gjøre med en akse, aksialfjær, relativt kort fjær på vingen til fjærfe som blir felt først når dyret myter. aksialkompressor, en ►kompressor der gass kompri­ meres mens den strømmer gjennom kompressoren tilnærmet parallelt med kompressorakselen. Løpehjulet, som er sylindrisk eller konisk, har vanligvis flere rader med skovler, mens huset (statoren) har rader med ledeskovler mellom skovlradene på løpehjulet. Aksialkompressorer brukes til kompre­ sjon av luft i jetmotorer og til kompresjon av natur­ gass som transporteres i rørledninger. aksiallager, trustlager, i maskinteknikk et lager som er slik konstruert at det kan oppta belastning i akse­ lens lengderetning, i motsetning til et radiallager som skal oppta belastning i radiell retning, altså tvers på akselen. Propellakselen i båt eller fly må f.eks. være utstyrt med et aksiallager som skal overføre propellens trekkraft fra akselen til skroget. aksialtrykk brukes om det trykk som overføres i et ► aksiallager. aksialvifte, vifte der luftgjennomstrømningen er parallell med akselen. aksidens (av lat. 'hende'), tilfeldighet; tilfeldig og mindre vesentlig egenskap; (i plur.) tilfeldige inntek­ ter, tilfeldige trykksaker.

• (filos.) Betegner det uselvstendig værende i mot­ setning til det som består i kraft av seg selv eller substansen. Skillet mellom substans og aksidens går tilbake til Aristoteles, som skiller mellom tingen (gr. ousia) eller substansen og ni andre kategorier eller aksidensielle egenskaper som kan forandre seg uten at selve tingens vesen endrer seg. Hår- eller øyenfarge er f.eks. aksidensielle egenskaper ved mennesket, mens fornuft er en vesentlig eller substansiell egen­ skap. Skillet mellom substans og aksidens var svært viktig innen skolastisk filosofi. aksidenstrykk, trykksak av tilfeldig karakter, særlig i mindre format; skjemaer, blanketter, brevark, visitt­ kort o.l. aksidentell (av fr.), tilfeldig; motsatt av essensiell, aksillartoalett (av lat. 'armhule'), operativ fjernelse av lymfeknuter og fettvev i armhulen ved kreftope­ rasjon. aksillær nerveblokade, anestesiteknikk hvor lokalanestesimiddel sprøytes inn rundt armhulenerven (nervus axillaris) og bedøver armen fra albuen og nedover. aksiologj (av gr. 'sann' og 'lære'), moderne betegnel­ se for verdilære, f.eks. læren om religiøse eller etiske verdier. aksiom (av gr. 'holde for sant'), selvinnlysende sannhet, grunnleggende prinsipp. 1 (filos.). Prinsipp som danner basis for en rekke andre utsagn og som godtas som en selvinnlysende sannhet som ikke kan bevises. Aksiomatisk metode, er særlig benyttet innen rasjo­ nalismen. Descartes stilte to krav til filosofiske prinsipper, nemlig at de skulle være så klare og selvinnlysende at de ikke kunne betviles, og at kunnskap om andre ting hviler på disse prinsippene. Spinoza anvendte langt på vei Evklids metode i sin etikk fra 1677. Frege, Whitehead og Russell har prøvd å skape nye synteser mellom logikk og matematikk ved å bygge opp aksiomatiske systemer. Den aksiomatiske meto­ den innebar for disse å bygge opp et eget sym­ bolspråk gjennom utstrakt formalisering, som et alternativ til det upresise ved naturlige språk. Se også ►deduksjon, ►deduktiv metode. 2 (mat.) Grunnleggende regel, grunnsetning, forut­ setning som sammen med andre aksiomer danner grunnlaget for et logisk system eller en matematisk teori. Innenfor matematikk og de eksakte vitenska­ pene streber man etter et system som er bygd opp på aksiomer og resultater avledet av disse ved logiske regler. Et abstrakt matematisk system består som regel av gitte elementer (symboler, punkter, boksta­ ver) og visse regler for hvordan disse skal kombine­ res. Sammensetningen av alle aksiomene (aksiomsystemet) angir så egenskapene ved disse operasjonene, og de matematiske satsene (teoremene) følger fra aksiomene gjennom logiske slutningsregler. Ved studiet av aksiomsystemer oppstår det visse problemer som er viktige for matematikkens grunn­ lag. Særlig er en interessert i om en matematisk teori er motsigelsesfri, om den ikke kan lede til motsigel­ ser slik som 3 = 4. Videre undersøkes om ett eller flere aksiomer kan være overflødige (redundante) ved at de kan avledes av de øvrige. Et aksiomsystem for en matematisk teori som bestemmer den entydig, sies å være kategorisk. Endring i aksiombegrepet. Begrepet aksiom ble opprinnelig brukt om en påstand eller grunnsetning som ble ansett som umiddelbart innlysende og derfor kunne godtas uten bevis. Det euklidske parallellaksiomet (at det gjennom ethvert punkt kan dras en og bare en rett linje parallell med en gitt linje), ble fra gammelt av fremholdt som en slik sannhet. Siden har nettopp dette aksiomet spilt en stor rolle for å klargjøre aksiomenes betydning. I den vanlige geometrien gjelder parallellaksiomet, men om dette ikke forutsettes, kommer en frem til de

såkalte ikke-euklidskegeometrier. Dette viser den varierende karakter av aksiomer i de forskjellige matematiske lærebygninger, og erkjennelsen av dette førte igjen til at man i moderne matematikk ikke lenger oppfatter aksiomene som selvinnlysende sannheter, men mer som grunnleggende regler. Blant de mest fundamentale aksiomatiske teorier må nevnes Peanos aksiomer for de hele tall og oppbyg­ ningen av de reelle og komplekse tallsystemer fra disse. Det første og mest kjente forsøk på et aksioma­ tisk system for geometrien finnes i Euklids Elementer. Om disse ikke er uangripelige etter nåtidens fordrin­ ger, så representerer de en grunnleggende idé i matematikkens historie. Andre mer tilfredsstillende aksiom-systemer for geometrien er blitt oppstilt, særlig av D. Hilbert og O. Veblen. aksiomatisk (til aksiom), selvinnlysende, som ikke trenger bevis. aksion, ►partikkel som skal eksistere ifølge ►kvanteteorien for ►kvarker og ►kjernekrefter. Aksioner opptrer i en forklaring av at alle prosesser som kan skje med vanlig materie, ikke endres om man bytter ut alle partiklene med speilbilder av deres ►antipartikler. aksiser (av mlat. 'avskåret del'), tidligere meget benyttet fellesbetegnelse for innenlandske forbruks­ avgifter, bytoll. aksishjort, el. axishjort, Axis axis, partået klovdyrart i hjorlefamilien. En liten hjorteart, mankehøyde ca. 90 cm, med lysende branngul pels, spettet med hvite prikker. Har et grenet gevir som kan bli opp til 1 m langt. Meget sosial, lever i flokker som kan omfatte mer enn 100 dyr. Den finnes i Nepal, India og på Ceylon, både i lavlandet og i høyereliggende områ­ der. Akklimatiserer seg raskt til å leve på nye steder; arten har derfor vært mye brukt til utsettelse i dyre­ parker og reservater over store deler av verden. aksje (av nederl., fr. action), betegner enten inn­ skudd i et aksjeselskap (også aksjeinnskudd) eller den eierandel i et aksjeselskap som svarer til aksjens pålydende i forhold til samlet aksjekapital. I norske aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper skal alle aksjer lyde på like store beløp. Generelt gir alle aksjer like rett i selskapet, men vedtektene kan bestemme at det skal være aksjer av forskjellige slag. En aksjeklasse kan f.eks. gi for­ trinnsrett til utbytte. Disse betegnes i så fall preferan.seaksjer i motsetning til ordinære aksjer. Det kan også i en viss utstrekning fastsettes at aksjene i en aksje­ klasse skal være uten stemmerett eller ha begrenset stemmevekt, såkalte B-aksjer. Aksjene med full stemmerett kalles da A-aksjer. Hvis aksjekapitalen forhøyes med aksjer som gir andre rettigheter enn de opprinnelige, blir de opprinnelige aksjer betegnet som stawaksjer. Aksjer kan fritt overdras og erverves når ikke annet er bestemt i lov eller vedtekter. Aksjenes omsettelighet kan være begrenset ved at de øvrige aksjeeierne har forkjøpsrett eller at aksjeervervet er betinget av samtykke fra selskapet. I aksjeselskaper er slike omsetningsbegrensninger lovfestet, men i allmennaksjeselskaper er slike omsetningsbegrens­ ninger avhengig av vedtektsbestemmelser. Både i aksjeselskap og i allmennaksjeselskap kan det ved­ tektsfestes at aksjeervervet må ha visse egenskaper mv. Aksjekapital. Ved stiftelse av aksjeselskap skal aksjetegnere betale inn minst det beløp aksjene lyder på. Det samme gjelder ordinært ved senere kapitalforhøyelse. Forhøyelse av aksjekapital kan imidlertid også skje ved såkalt fondsemisjon (se ►emisjon) gjennom forhøyelse av eldre aksjers pålydende eller utstedelse av nye/rz-aksjer uten at det foretas innbetaling av ny kapital. Se for øvrig ► aksjeselskap. aksjebrev, dokument som viser eiendomsrett til én eller flere aksjer. Ved aksjelovgivningen av 1997 ble

AKSJESELSKAP

149

ordningen med aksjebrev opphevet i norsk aksjerett. Tidligere utstedte aksjebrev opphørte å ha rettsvirk­ ning fra 1. jan. 2000. Samling av utgåtte aksjebrev er blitt en hobby, og gamle aksjebrev kan få høy verdi som samlerobjekter. aksjeeierbok, fortegnelse over aksjonærenes navn eller firma, fødselsdato eller organisasjonsnummer samt adresse, antall aksjer og nummer på aksjene; skal fores av ethvert aksjeselskap, med mindre selskapets aksjer er registrert i et verdipapirregister. Overdragelse og pantsettelse av aksjer skal også innføres i aksjeeierboken. Ordinært kan erverver av en aksje ikke utøve rettigheter som aksjeeier før dette har skjedd. Aksjeeierboken skal være tilgjenge­ lig for enhver på selskapets kontor i kontortiden. I aksjeselskaper hvor aksjene er registrert i et verdipapirregister, erstattes aksjeeierboken av et aksjeeierregister som føres i tilknytning til et verdi­ papirregister. aksjeeierregisteret, register over aksjonærene i et allmennaksjeselskap eller aksjeselskap hvor aksjene er registrert i et verdipapirregister. Aksjeeierregiste­ ret, som føres i tilknytning til et verdipapirregister, inneholder bl.a. opplysninger om selskapets navn, aksjekapital, aksjenes pålydende, aksjonærenes navn, fødselsnummer og adresse, og antall aksjer som eies av den enkelte aksjeeier. Registeret skal også inneholde opplysninger om ulike aksjeklasser og begrensning i adgangen til å omsette aksjene. Ved overdragelse av aksjer skal den nye eier registreres i aksjeeierregisteret. Vanligvis kan erververen av en aksje ikke utøve rettigheter i selskapet før han er registrert i aksjeeierregisteret. Opplysningene i aksjeeierregisteret skal holdes tilgjengelige for en­ hver. aksjefond, ►verdipapirfond som hovedsaklig plasse­ rer andelseiernes innskudd i aksjer. aksjekursindeks, et beregnet gjennomsnittstall som viser svingningene i flere ulike aksjers kursverdi. Vanligst er børsindekser, som viser svingningene i alle eller et utvalg aksjer på en spesiell børs. Dow Jones-indeksen i New York baserer seg på et utvalg aksjer, mens Oslo Børs' totalindeks bygger på alle de noterte aksjene. Børsindekser kan også deles i ulike delindekser som viser kursutviklingen for skipsaksjer, industriaksjer, bankaksjer osv. aksjeleilighet, leilighet i boligeiendom som er orga­ nisert som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap. Et slikt selskap kalles vanligvis boligaksjeselskap, fordi det til aksjene er knyttet en rett til å leie en bestemt leilighet i selskapets eiendom. Bestemmelser om dette er inntatt i selskapets vedtekter. Aksjen gir eiendomsrett og medbestemmelsesrett i selskapet på lik linje med de øvrige aksjonærer. Leieforholdet mellom selskapet og aksjonærene reguleres i utgangspunktet av lov om husleie av 23. mars 1999. Lov om borettslag av 4. feb. 1960 fastset­ ter imidlertid i § f at eier av aksjeleilighet skal ha den utvidede beskyttelse i leieforholdet som er fastsatt i lovens kapittel 6. Da borettslagsloven ble vedtatt i 1960, ble det samtidig forbudt å stifte nye boligaksjeselskaper. I 1983 ble denne bestemmelsen opphevet for boliger oppført etter endringen. aksjeloven, lov om aksjeselskaper av 13. juni 1997 nr. 44, inneholder bestemmelser om selskaper normalt med økonomisk formål - hvor deltakerne bare deltar med avtalt innskudd og ingen av delta­ kerne har personlig ansvar for selskapets forpliktel­ ser. Utenfor aksjeloven faller allmennaksjeselskaper, som reguleres av lov om allmennaksjeselskaper av 13. juni 1997. Med mindre selskapet ved stiftelsen er betegnet som aksjeselskap, får loven heller ikke anvendelse på samvirkelag og selskaper som ikke har økonomisk formål. For visse aksjeselskaper gjelder den alminnelige aksjelov i den utstrekning

------------------------------------------- 1

Aksjebrev. Gamle aksjebrev kunne ha meget forseggjort utforming, og er i mange tilfeller blitt samlerobjekter, selv om selve aksjene er verdiløse. Det avbildede aksjebrevet ble aldri det man kaller et gullkantet papir. Det ble utstedt av Nationalbryggeriet i Kristiania, et bryggeri som gikk konkurs før det fikk startet driften.

avvikende regler ikke finnes i særlige lover: forret­ ningsbanker (lov av 24. mai 1961), forsikringsaksjeselskaper (lov av 10. juni 1988 om forsikringsvirk­ somhet), finansieringsforetak (lov av 10. juni 1988 om finansieringsvirksomhet). Også for aksjeselska­ per med meieridrift eller melkeomsetning som hovedformål gjelder enkelte særregler (lov av 25. juni 1936). Utenlandske selskaper går ikke inn under aksjeloven, men lov av 21. juni 1985 om registrering av foretak har regler om registrering av visse opplysninger om den virksomhet slike selska­ per driver her i landet. Se for øvrig ► aksjeselskap. aksjemegler, mellommann mellom kjøper og selger av aksjer, se ►fondsmegler. aksjeselskap, fork. AS, et selskap med bestemt kapital fordelt på en eller flere andeler (aksjer). Deltakerne (aksjonærene) har ikke personlig ansvar for selskapets forpliktelser. Aksjeselskapet er den vanligste selskapsformen i næringslivet. I Norge var det i 2003 registrert drøyt 150 000 aksjeselskaper. Aksjeselskapene er regulert i lov om aksjeselskaper av 13. juni 1997 nr. 44 (aksjeloven). Stiftelse. Til beskyttelse av så vel allmennheten som selskapets kreditorer og de enkelte aksjonærer er det i aksjeloven gitt detaljerte forskrifter om stiftelse av aksjeselskap. Stiftelsen foregår ved at stifterne opp­ retter et stiftelsesdokument som foruten selskapets vedtekter, bl.a. skal angi hvor mye som skal betales for hver aksje (aksjeinnskuddet), styrets medlem­ mer og hvem som skal være selskapets revisor. I stiftelsesdokumentet kan det bestemmes at aksje­ innskuddet skal innbetales i kontanter eller i andre eiendeler enn penger (tingsinnskudd). Når stiftelses­

dokumentet er undertegnet, og aksjeinnskuddet er innbetalt fullt ut til selskapet, skal selskapet meldes til Foretaksregisteret. Det er først fra registreringen selskapet kan opptre overfor tredjemann som et sær­ skilt rettssubjekt og selv erverve rettigheter. Aksjekapitalen. Selskapets aksjekapital kan ikke være mindre enn 100 000 kroner. Aksjekapitalen fordeles på én eller flere aksjer som skal lyde på like store beløp (pålydende). Etter stiftelsen kan aksjeka­ pitalen forhøyes etter nærmere regler i aksjeloven om dette. Det skilles i denne forbindelse mellom forhøyelse av aksjekapitalen ved nytegning av aksjer hvor selskapet blir tilført ny aksjekapital, og kapital­ forhøyelse ved fondsemisjon hvor annen selskaps­ kapital blir overført til aksjekapital. Aksjekapitalen kan reduseres etter nærmere regler i aksjeloven om nedsetting av aksjekapitalen. Det skilles mellom nedsetting av aksjekapitalen ved utbetaling av selska­ pets midler til aksjonærene og nedsetting til dekning av tap. Aksjekapitalen kan ikke settes ned til et lavere beløp enn 100 000 kroner. Aksjonærene. Det kan være en eller flere aksjonærer i et aksjeselskap. Selskapets aksjonærer skal være innført i en aksjeeierbok som selskapet har oppret­ tet, eller være registrert i et aksjeeierregister som føres av et verdipapirregister dersom selskapet er registrert her. Aksjeeierbok og opplysningene i aksjeeierregisteret skal holdes allment tilgjengelig. En aksjonær kan fritt overdra sine aksjer med min­ dre annet er avtalt eller følger av lov eller selskapets vedtekter. En ny eier kan ikke utøve sine rettigheter før han har meldt og godtgjort sitt erverv overfor selskapet, og dette har innført den nye eieren i aksje­ eierboken. Ved eierskifte kan avhenderen av aksjene

AKSJON ■-----------utøve rettighetene inntil disse har gått over på erververen. Opphør. Et aksjeselskap kan opphøre ved oppløs­ ning, normalt etter vedtak av generalforsamlingen med 2/3 dels flertall av såvel de avgitte stemmer som av den aksjekapital som er representert på general­ forsamlingen, men i visse tilfeller etter kjennelse av tingretten eller ved dom. Når selskapet er besluttet oppløst, skal det velges et avviklingsstyre som forstår likvidasjonen. Selskapet kan også opphøre ved at det sluttes sammen med ett eller flere andre selskaper (fusjon) eller ved at selskapet deles med ett eller flere andre selskaper (fisjon). I begge tilfeller får aksjonæ­ rene i det gamle selskapet aksjer i dette eller flere andre selskaper som vederlag for sine aksjer i det selskapet som opphører. Går et aksjeselskap konkurs opphører det normalt å eksistere, idet retten etter at konkursbehandlingen er avsluttet sørger for å få selskapet slettet fra Foretaksregisteret. GK ORGANER

Generalforsamling. Aksjonærenes rett til å delta i selskapets saker utøves gjennom generalforsamlin­ gen, som er selskapets øverste besluttende myndig­ het. I generalforsamlingen gir hver aksje én stemme, hvis ikke andre stemmerettsregler er fastsatt i ved­ tektene. Aksjeloven gir en viss adgang til å vedtekts­ feste at enkelte aksjeklasser skal ha begrenset stem­ mevekt eller være helt uten stemmerett. I general­ forsamlingen har alle aksjonærene rett til å være til stede og ta ordet uavhengig av aksjenes stemmerett. Generalforsamlingen fatter vedtak med simpelt flertall blant de møtende aksjonærene med mindre loven ikke spesielt fastsetter et strengere flertalls­ krav, noe som bl.a. er tilfelle ved beslutning om vedtektsendringer, oppløsning av selskapet, forhøy­ else eller nedsettelse av aksjekapitalen, fusjon og fisjon. I disse tilfellene kreves som regel et kvalifisert flertall på 2/3, såvel av de avgitte stemmer som av den aksjekapital som er representert på generalfor­ samlingen. Bedriftsforsamling. I aksjeselskaper som har flere enn 200 ansatte skal det opprettes en bedriftsfor­ samling. Av bedriftsforsamlingens medlemmer velger generalforsamlingen 2/3 og selskapets ansatte ‘/3. Bedriftsforsamlingen velger selskapets styre og utøver en del andre funksjoner, bl.a. fører den kontroll med styrets og daglig leders forvaltning av selskapet og treffer ellers etter forslag fra styret avgjørelse i saker som gjelder investeringer av bety­ delig omfang i forhold til selskapets ressurser, eller rasjonalisering eller omlegging av bedriften som vil medføre større endring eller omdisponering av arbeidsstyrken. Det kan inngås avtale mellom sel­ skapet og fagforeninger som omfatter 2/3 av de ansatte, at selskapet ikke skal ha bedriftsforsamling. De ansattes styrerepresentasjon skal i såfall utvides med én. Styre. Selskapets forvaltning utføres av et styre og en daglig leder som er underordnet dette. Styret skal ha minst tre medlemmer hvis selskapets aksjekapi­ tal er på 3 millioner kroner eller mer. Er selskapets aksjekapital mindre enn dette kan styret bestå av ett eller to medlemmer. I selskaper som har bedriftsfor­ samling, skal styret ha minst fem medlemmer. Hvis selskapet har bedriftsforsamling eller har flere enn 50 ansatte, skal */3, men minst to av styrets medlem­ mer representere de ansatte. Styret representerer selskapet utad ved avtaleinngåelser mv. og tegner selskapets firma. Disposisjoner som styret i forhold til selskapet er uberettiget til å foreta, er likevel ikke bindende for selskapet dersom den annen part forstod eller burde forstått dette. Styrets medlemmer kan holdes erstatningsansvarlig for skade som de forsettlig eller uaktsomt påfører selskapet eller andre. Daglig leder. Aksjeselskaper skal ha en daglig leder. 1 selskaper med aksjekapital på mindre enn 3 millio­ ner kroner kan styret likevel bestemme at selskapet ikke skal ha dette. Daglig leder har ansvar for den

150

daglige ledelsen av selskapet og representerer selska­ pet utad ved avtaleinngåelser mv. innenfor denne rammen. Daglig leder er underordnet styret, og må rette seg etter styrets instrukser. Utbytte. Utdelinger av selskapets midler til aksjo­ nærene kan bare skje etter nærmere regler i aksjelo­ ven om utbytte samt i forbindelse med nedsettelse av aksjekapitalen, fusjon eller fisjon og oppløsning. Utbytte besluttes av generalforsamlingen, men denne kan ikke beslutte større utbytte enn det styret foreslår eller samtykker i. GK REGNSKAP OG REVISJON

Et aksjeselskap skal ha en eller flere revisorer som velges av generalforsamlingen. Revisor skal være registrert eller statsautorisert. Revisors oppgave er å kontrollere den løpende bokføringen, og undersøke, og i tilfelle bekrefte at årsregnskapet er lovlig. Revi­ sor avgir en revisjonsberetning til generalforsamlin­ gen. Styret skal sørge for at det ved hvert regnskaps­ års avslutning blir fremlagt et årsregnskap og en årsberetning. Regnskapsloven av 17. juli 1998 inneholder detaljerte bestemmelser om årsregnska­ pet. Innen seks måneder etter utgangen av regn­ skapsåret skal det holdes generalforsamling til be­ handling og godkjennelse av årsregnskapet (ordinær generalforsamling). Senest en måned etter at års­ regnskapet er godkjent av generalforsamlingen, skal et eksemplar av årsregnskapet, årsberetningen og revisjonsberetningen sendes Regnskapsregistret i Brønnøysund, hvor det er allment tilgjengelig. Dokumentene skal også på selskapets kontor holdes tilgjengelige for allmennheten. BESKATNING

Aksjeselskap svarer inntektsskatt til staten med 28 %. Det betaler ikke formuesskatt. Aksjonærbeskatning. Aksjer medtas i formuen for personlige aksjonærer både ved kommune- og statsskatteligningen. Aksjer i børsnoterte selskaper medtas med 100 % av kursverdien; aksjer notert på SMB-listen ved Oslo Børs, samt unoterte aksjer, medtas med hhv. 65 % av kursverdien og andel av formuesverdien. Mottatt aksjeutbytte utgjør skattepliktig inntekt, men som følge av regler om godtgjørelse betaler ikke aksjonæren skatt av utbytte som er lovlig utdelt fra selskapet. Som utbytte anses enhver utdeling som innebærer en vederlagsfri overføring av verdier fra aksjeselskap til aksjonær, med unntak for tilbakebe­ taling av innbetalt aksjekapital, herunder overkurs. Utbytte mottatt fra utenlandsk aksjeselskap skattleg­ ges med 28 %. Realisasjon (salg) av aksjer utløser skatteplikt for gevinst og fradragsrett for tap. Dette gjelder uavhen­ gig av eiertidens lengde og eierandelens størrelse. Gevinsten, som skattlegges med 28 %, regnes ut etter omfattende regler som tar hensyn til den kapitalen som allerede er skattlagt i selskapet, såkalt RISK-regulering (Regulering av aksjens inngangsver­ di med skattlagt kapital). Aksjonær som deltar aktivt i selskapets drift vil kunne bli ilignet skatt (toppskatt og trygdeavgift) på grunnlag av beregnet personinn­ tekt. Dette gjelder bl.a. dersom aksjonæren alene eller sammen med andre aktive aksjonærer eier minst 2/3 av selskapets aksjer eller har krav på en tilsvarende del av selskapets utbytte. Den skatt som faller på den beregnede personinntekt kan aksjonæ­ ren kreve refundert fra selskapet etter nærmere regler. Utenlandsk aksjonær som mottar utbytte fra norsk aksjeselskap, betaler inntektsskatt (kildeskatt) til Norge med 25 % (eller lavere sats som følge av skatteavtale). Utenlandsk aksjonær som har vært bosatt i Norge, betaler skatt for gevinst av aksjesalg i norsk selskap inntil fem år etter at vedkommende flyttet fra Norge. Skatteavtale kan begrense norsk rett til å foreta slik gevinstbeskatning. HISTORIKK

Aksjeselskapsformens første spirer finner man i de norditalienske byenes bankselskaper på 1300-tallet.

De første egentlige aksjeselskaper skriver seg imid­ lertid fra 1600-tallet. Til utnyttelse av koloniene ble det da stiftet handelskompanier som trengte stor kapital. Ut fra dette behovet vokste aksjeselskapsformen frem, idet man gjennom denne selskapsform kan gjøre også småkapital delaktig i større foretak. Adgangen til å starte aksjeselskap er fri i de fleste land, også i Norge. Men i alminnelige og spesielle aksjelover er det satt opp bestemte regler som må følges ved stiftelse og ledelse av aksjeselskaper. Et hovedformål med denne lovgivning er så langt som mulig å sikre publikum (så vel aksjetegnere som kreditorer i selskapene) mot den svindel som erfa­ ringsmessig lett kan bre seg dersom man overlater aksjeselskapet helt til seg selv. Særlig på 1700-tallet opplevde man i Vest-Europa så mye svindel med aksjeselskaper at hele aksjesystemet kom i miskre­ ditt. Fra siste halvdel av 1800-tallet, særlig etter «griinderperioden» i Tyskland etter den fransk-tyske krig, har imidlertid aksjeselskapene hatt en veldig utvikling. I de fleste økonomisk fremskredne land beherskes nå nesten all storhandel, industri, skips­ fart, bank- og forsikringsvesen av aksjeselskaper. I Norge skjedde overgangen til aksjesystemet i særlig grad under og etter den første verdenskrig. Ved en aksjelovreform i i 997 fikk vi i Norge to typer aksje­ selskaper, aksjeselskapet og allmennaksjeselskapet. Se for øvrig ► aksje, ►aksjeeierbok, ►aksjeeierbrev, ► aksjeeierregister og ►aksjeloven. Litt.: Andenæs, M.H.: Aksjeselskaper og allmennaksje­ selskaper, 1998; Bråthen, T. m.fl.: Aksjeloven, 2003; Knophs oversikt over Norges rett, 11. utg., 1998. 55364; Aarbakke, M. m.fl.: Aksjeloven og allmennaksjeloven, ajourført oppi., 2000. aksjon (av lat. 'handling'), energisk handling, opp­ treden, virksom inngripen; kamp. aksjonere, gå til aksjon, gripe inn. aksjonist, person som går til aksjon, demonstrant. Aksjon mot Atomkraft, AMA, norsk organisasjon som ble stiftet 1974 og var virksom i den tiden det ble planlagt å innføre kjernekraftverk i Norge, dvs. til ca. 1978. AMA oppstod i områdene rundt Oslofjorden etter at NVE hadde presentert sine planer om lokali­ sering av kjernekraftverk 1973. De fleste aktuelle lokaliseringsstedene fikk sine lokallag, og AMA ble etter hvert ledende i kampen for å hindre innføring av atomkraft i Norge. Da planene om innføring av atomkraft ble foreløpig skrinlagt 1978, gikk AMA i dvale, men ble ikke formelt nedlagt. Leder var Karl Georg Høyer. Aksjpnov, Vasjlij Pavlovitsj, f. 1932, russisk forfatter, utdannet som lege. Forlot hjemlandet 1980. Har siden bodd i Washington DC. Aksjonov er særlig kjent for sine fortellinger og kortromaner om sovje­ tisk ungdom, deres problemer, deres forsøk på å transponere Vestens pop-kultur til Sovjetunionen. Til hans tidligste arbeider hører Kolleger (1960, norsk overs. 1963), Billett til stjernene (1961), Halwustil månen (1962) og Appelsiner fra Marokko (1963). Allerede i 1960-årene ble Aksjonov utsatt for skarp kritikk fra offisielt hold. Beveget seg mer og mer i retning av det grotesk-fantastiske, særlig i Brenne­ merket (1980) og Øya Krim (1981), først publisert etter at han 1980 ble tvunget til å emigrere. Fra slutten av 1980-årene er han igjen personagrata i hjemlandet, hvor fortellingen Rett til en øy (1^83) ble offentliggjort 1991. Som sønn av Jevgenija Ginsburg har Aksjonov førstehåndskjennskap til KGB og livet i sovjetiske fengsler og konsentrasjonsleire, som han dels skildrer realistisk, dels i surrealistiske bilder. Til hans nyeste bøker hører romanen Moskvasagaen (1991-95) og en samling fortellinger Et negativ av den positive helt (1996). aksjonsart (gram.), dss. >aspekt. aksjonsforskning, forskning der resultatene brukes til å starte praktiske tiltak under medvirkning av forskeren selv; særlig om samfunnsforskning utført

AKT

151

-------------------------------------------------------------------------------------------------------- —------------- !

+9g hardingfelespiller; en fremragende representant for den instrumentale trønderske folkemusikken. Litt.: Nyhus, S.: H.A.: spelmannen og slåttene, 2003. Alexander Severus, eg. Marcus Aurelius Severus Alexander, 208-35, romersk keiser 222-35.Han var som barn adoptert av sin fetter, keiser Heliogabalus, og ble keiser da denne ble myrdet. Sto hele sitt liv under innflytelse av moren, Julia Mammaea. Han hadde også kloke rådgivere i juristene Paulus og Ulpian; den sistnevnte ble myrdet uten at keiseren kunne gripe inn. Alexander støttet seg til senatet, arbeidet for et skarpere skille mellom sivil og militær sektor og var tolerant mot de kristne. Det lyktes ham å sikre Mesopotamia for riket, og han la opptil forhandlingsfred med germanerne da han oj moren ble vraket av soldatene og senere myrdet. Alexanderson. Ernst Fredrik Werner, 1878-1975, svensk-amerikansk elektroingeniør og oppfinner, arbeidet i General Electric Company (GEC) og i Radio Corporation of America (RCA). Han gorde fremragende arbeid innen elektroteknikken spesielt innen radioteknikken. Alexanderson utviklet bl.a. i 1909 den første høyfrekvensgenerator som ble nyttet til radiokommunikasjon.

Alexander L. Kielland-ulykken. Boligplattformen Alexander L. Kielland i siste fase av snuoperasjonen i september 1983.

ALEXIE

191 Alexandra [æligzamdra], 1844-1925, britisk dron­

ning, født i København, datter av den senere danske konge Christian 9 og dronning Louise, ektet 1863 prins Edvard av Wales, senere kong Edvard 7.1 ekteskapet hadde hun tre sønner og tre døtre, av hvilke den yngste, Maud, ble dronning i Norge 1905. Den eldste sønnen døde ung, den yngste som barn, den mellomste ble kong Georg 5. Alexandra, eg. Alexandra Manley, f. 30. juni 1964, prinsesse av Danmark. Hun kommer opprinnelig fra Hong Kong og er datter av en britisk-kinesisk forret­ ningsmann. Gift 1995 med prins Joachim, dronning Margrethes yngste sønn. Barn: Prins Nikolai William Alexander Frederik (f. 28. aug. 1999), prins Felix Henrik Valdemar Christian (f. 22. juli 2002). Alexandria, arab. Al-Iskandariyah, by i Egypt, på vestsiden av Nilens delta; 3 960 000 innb. (2000). Byen har en av landets viktigste havner med store deler av utenrikshandelen. Den gamle fiskerhavnen i øst er fiskehavn. Naturgass fra Abukir rett øst for byen og bygging av en oljerørledning fra Suez, har ført til en rask industrialisering med oljeraffinerier og et stort petrokjemisk kompleks. I utkanten av byen er det etablert flere nye industriområder; adDekheyla med jern- og stålverk, al-Amiriyah med tekstil- og kjemisk industri og Abukir med anlegg for behandling av naturgass og kraftverk. Universitet fra 1942. Sete for gresk-ortodoks patriark. Norsk gene­ ralkonsulat. Arkeologisk museum. Det gamle biblio­ tek i Alexandria er gjenreist i et samarbeid mellom Egypt og UNESCO etter et vinnerutkast fra det norske arkitektfirmaet Snøhetta (se før øvrig ► Aleksandrinske bibliotek) Historie. Alexandria har alltid spilt en viktig rolle i kultur- og handelsutviklingen. Byen ble grunnlagt av Aleksander den store år 331 f.Kr.; etter tradisjo­ nen ble han også gravlagt her. Alexandria var regel­ messig anlagt, med gater som skar hverandre i rette vinkler. Under ptolemaierne ble Alexandria Egypts hovedstad og i løpet av kort tid en av verdens rikeste og mest praktfulle byer. Befolkningen bestod for­ uten egyptere av grekere og jøder. De sistnevnte spilte en stor rolle i byens handelsliv, og de gikk over til å tale gresk. På grunn av sin beliggenhet drev Alexandria en meget vidstrakt handel; hit kom produkter fra Europa, Asia og Afrika. Men særlig viktig ble byen som eksporthavn for korn. Både Roma og senere Konstantinopel var avhengige av korntilførselen fra Egypt. Det utviklet seg samtidig en stor industri; særlig var byens glassvarer og papir (papyrus) be­ rømt. Kunst og vitenskap blomstret, især filologi, astronomi og matematikk. Praktfulle bygninger smykket byen; foruten templer, de kongelige palas­ ser og fyrtårnet (se ►Faros) fantes et museum, bygd av Ptolemaios 2. Det var et kongelig rikt utstyrt institutt, hvor lærde menn hadde fritt underhold og kunne arbeide i det kgl. bibliotek, oldtidens største, hvor den greske, egyptiske og jødiske litteratur var samlet. Tradisjonen om at dette biblioteket brant i 47 f.Kr., da Caesar ble beleiret i slottet, er neppe trover­ dig. Men på 200- og 300-tallet e.Kr. gikk biblioteket omtrent fullstendig til grunne (se ► Aleksandrinske bibliotek). Kristendommen fikk tidlig fast fot i Alexandria. Gnostikernes sekt hadde sitt sete der. Byen ble et sentrum for den eldste kristelige teologi. I tiden etter den tyrkiske erobring (1517) lå Alexandria nede, inntil byen under Muhammad Ali begynte å ta seg opp. Av dens gamle storhet og prakt er bare få ruiner tilbake. Bilde, kart, se neste side. Alexandria, by i Romania, ved Donaus' bielv Vedea, 75 km sørvest for Bucurejti; 50 600 innb. (2002). Handelssenter med kornmøller og annen nærings­ middelindustri. Produksjon av elektrisk utstyr og bygningsartikler. Teglverk. Grunnlagt 1834. Alexandria [æligzamdriø], byer i USA.

Fra 1.

UTGAVE AV ASCHEHOUGS leksikon 1906-13

Alexandra Caroline Marie Charlotte Louise .Julie (1844—), dronning af England, f. i Kjøbenhavn, datter af den senere danske konge Kristian IX og dronning Louise, egtede 1863 prins Albert Edward af Wales paa slottet Windsor i England. 1 egteskabet har hun Dronning Alexandra, født 2 sønner og 3 døtre, af hvilke den yngste 1! blev dronning i Norge. Sammen med sin inand bes hun 1901 tronen. Har særlig viet sit liv til godgjør hcd. Kjøbte 1906 sammen med søsteren enkekeiserii Dagmar af Rusland Hvidøre i nærheden af Klampenb for stadig at have sit eget hjem i fædrelandet.

1 By i Virginia, ved Potomac, 10 km sør for Washing­ ton D.C.; 130 800 innb. (2002). Boligforstad til Washington. Store jernbaneanlegg, noe kjemisk og mekanisk industri. I dag mange høyteknikk-bedrifter, særlig innenfor elektronikk. Grunnlagt 1749 og har mange gamle bygninger. 1791-1847 en del av District of Columbia. Brukt som operasjonsbase for nordstatsarmeen under borgerkrigen. 2 By i Louisiana, ved Red River, 250 km nordvest for New Orleans; 45 900 innb. (2002). Markedssenter for jord- og skogbruksprodukter. Noe lettindustri. Populært konferansesenter. Statsuniversitet (junior college) fra 1960. Grunnlagt 1810, men helt ødelagt 1864 under borgerkrigen. 3 By i Minnesota, ca. 200 km nordvest for Minnea­ polis; 9500 innb. (2002). Her ble i 1898 den såkalte Kensington-steinen funnet. Denne runesteinen har senere vist seg å være et falsum. Alexandrine Auguste, 1879-1952, dansk dronning, født som prinsesse av Mecklenburg-Schwerin, gift 1898 med daværende prins Christian av Danmark. Dronning ved hans tronbestigelse som Christian 10 i 1912. alexandritt (etter den russiske tsar Aleksander 2, og -itt), edel varietet av mineralet krysoberyll, sær­ preget ved å være grønn i dagslys og rød i lampelys (alexandritteffekt). Alexandrium, slekt av ►dinoflagellater med mange giftige arter, mange er kjent fra norske farvann. A. excavatum (Gonyaulax excavata), som forekommer kystvannet fra april til august, produserer PSPtoksiner som akkumuleres i skjell, se ►blåskjellforgiftning. Alexandroupoli [-dro-], tyrk. Dedeaga^, havneby i Hellas, Thrakia, ved Egeerhavet nær grensen til Tyrkia; 48 900 innb. (2001). Handelssenter for de

omkringliggende jordbruksområder; foredling av landbruksprodukter (appelsiner, pærer, ferskner). Garnisonsby. Gresk-ortodoks patriark. Aleksander den store grunnla her en romersk koloni, derav navnet. Byen var under tyrkerne fra 1860. Under Bulgaria 1913. Gjennom Sévres-traktaten (1920) og Lausanneavtalen (1923) ble byen overdratt Hellas. Okkupert av Bulgaria 1941-44. Alexandru, loan, f. 1941, rumensk lyriker, debuterte med diktsamlingen Hvordan skal jeg få sagt det (1964), fulgt av den prisbelønnede Livet foreløpig (1965). Av senere verker bør nevnes hans «hymner». Gledens hymner (1973) og fire sykluser med hymner viet de rumenske landsdelene Transilvania, Valakia, Moldova og Maramurej, som utkom mellom 1976 og 1988.1 hans lyrikk klinger toner fra gammel bysan­ tinsk kirkesang, og diktene er gjennomsyret av kjærlighet til det rumenske bygdesamfunnet, som for ham står som bærer av folkets ekte spiritualitet og som symbol på de universelle verdier. Dikt av ham er oversatt bl.a. til engelsk, tysk og italiensk. Etter oppstanden 1989 ble Alexandru valgt til nest­ leder for det kristelige bondepartiet og til senator i den rumenske nasjonalforsamlingen. Alexeieff, Alexandre, 1901-82, fransk animasjonsfilmskaper, grafiker og bokillustratør av russisk opprinnelse. Utviklet sammen med sin kone Claire Parker (1904-81) den såkalte pmscrrøt-teknikken til bruk i animasjonsfilm; debut med kortfilmen Une nuit sur le Mont Chauve (En natt på Bloksberg, 1933) inspirert av Mussorgskijs musikk. Oppsikt vakte fortekstene til Orson Welles' film The Trial (Proses­ sen, 1962) i samme teknikk. Alexeieff har illustrert verker av Gogol, Dostojevskij m.fl. Alexie, Sherman [aleksi], f. 1966, amerikansk forfat­ ter, cæur d'alene-indianer, oppvokst på Spokanereservatet. Først kjent som lyriker, gjennombrudd

ALEXIS

192

Alexandria. Kart over byen i oldtiden, i) Fyrtårneoå Faros. 2) Isis Lochias-templet. 3) Kongelig havn. 4) Antinodos. 5) Timoneion. 6) Teater. 7) Paneion. 8) Heptastacbn. 9) Poseidontempelet. 10) Kibotoshavnen. 11) Nilmuningen i oldtiden. 12) Nilmunningen i dag.

Alexandria. Utsikt over en del av havneområdet i Alexandria. I forgrunnen til høyre gravmoskeen Abul Abbas ei Mursi.

med novellesamlingen The Lone Ranger and Tonto Fistfight in Heaven (1993; norsk overs. Præriens sorte rytter og Tonto slåss på tørre nevene i himmelen, 1994). Romanen Reservation Blues kom i 1995 (norsk overs. Blues på reservatet, 1996). Ellers kan nevnes diktsamlingene First Indian on theMoon (1993), Old Shirts & New Skins (1993), The Man Who Loves Salmon (1998) og One-Stick Song (1999). Romanen Indian Killer (1996) høstet strålende kritikker. Med manus til filmen Smoke Signals (1998), som vant to priser ved Sundance Film festival samme år, gjorde Alexie sin debut i filmbransjen. I 2002 kom hans andre film, The Business of Fancydancing, et rørende drama om homofili og identitet. Novellesamlingene Toughest Indian in the World (2000) og Ten Little Indians (2003) er de foreløpig siste arbeider fra Alexies hånd. Alexis, 300-tallet f.Kr., attisk komediedikter. Skal ha diktet, ca. 250, komedier og regnes som oppfinner av snyltegjestens rolle, en av den senere komediens faste skikkelser. Bare fragmenter er bevart. Alexis, Jacques, 1922-61, haitiansk forfatter. Hans romaner er preget av hans radikale politiske syn, men han hentet også inspirasjon fra de svartes kultur og tradisjoner: Compéregénéral Soleil (1955), Les Arbres musiciens (1957), Romancero auxétoiles (1961). Han ble henrettet av politiske motstandere Alexis. Paul, 1847-1901, fransk forfatter, venn av E. Zola og trofast tilhenger av den naturalistiske kunstoppfatning; hans beste bøker viser likevel dikterisk fantasi og selvstendighet. Skrev romaner, skuespill og et forsvarsskrift for Zola. Alexis. Willibald, (eg. W. Håring), 1798-1871, tysk forfatter. Hans tidligste produksjon er eventyrlige, historiske romaner i Walter Scotts stil. Etter hvert utviklet han en mer realistisk holdning i sine roma­ ner, ofte med innslag av fin humor. Av hans verker kan nevnes Walladmor (1823), Cabanis (1832), Die Hosen des Herrn von Bredow (1846). Alexissangen, La Canyon de Saint Alexis, eller Vie de Saint Alexis, gammelfransk dikt fra 1000-tallet. Bygger på samme motiv som den islandske Alexissaga. Alf, Alv, mannsnavn, sannsynligvis kortform til sammensetninger med norrønt alfr: 'alv, underjor­

disk'; fra først av trolig for å betegne avdøde slekt­ ninger. Navnet kan også ha utviklet seg av Oldfr eller Aleifr (se ►Olav). Kan også forekomme som avled­ ning til Adolf eller Alfred. Navnedag 3. mars. alfa, den første bokstaven (A, a) i det greske alfabe­ tet. Den siste heter omega (Q, co). Uttrykket alfa og omega om «det første og det siste» forekommer flere steder i utsagn om Kristus for å betegne Kristus som alle tings opphav og mål: «Jeg er Alfa og Omega, sier Gud Herren» (Åp 1,8; også 21,6; 22,13). Motivet ble tatt opp i kristen kunst, hvor alfa og omega ofte finnes i forbindelse med Kristus-monogrammet. Alfa brukes i sammensetninger for å benevne den første av flere varianter. alfabet (av alfa og heta, de to første bokstaver i det greske alfabet), det sett av symboler eller skrifttegn som gjengir lydene i et språk. I de fleste alfabeter er tegnene ordnet i en fast rekkefølge. Hvert av tegne­ ne representerer gjerne en konsonant eller en vokal, eventuelt en gruppe konsonanter eller vokaler, en kombinasjon av konsonant pluss vokal, eller en stavelse. Den tidlige utviklingen fra billedskrift til alfabet er uviss. De gammelegyptiske hieroglyfene inkluderte et alfabet på 24 konsonanter som ble brukt sammen med billedskrift, men aldri i selvstendig bokstavskrift. Det eldste rene alfabetiske system som er kjent, er det nordsemittiske alfabetet, som stammer fra syrisk-palestinsk område fra tiden 1700-1500 f.Kr. Det eksisterer en rekke teorier om mulige forbindelser mellom hieroglyfene og dette alfabetet, men noen gradvis utvikling har ikke vært mulig å fastslå. Alfa og omega plassert sammen med Kristusmonogram på en oldkirkelig sarkofag fra Ravenna, fra ca. 680 e. Kr.

Fra det nordsemittiske alfabetet utviklet dc seg omkring 1000 f.Kr. fire hovedgrener av alfaétet i middelhavsområdet: kanaaneisk, arameisk, sesemittisk og gresk. De fleste alfabeter i verden har utvilet seg fra disse fire. KANAANEISK ALFABET

Det kanaaneiske alfabet delte seg i to hoved,rener: fønikisk og tidlig hebraisk alfabet. Det fønikiske alfabetet ble brakt med fønikrne over hele middelhavsområdet. En utløper, tinagh, har overlevd blant tuaregene i Sahara; andnvarianter av fønikisk er utdødd. Det tidlige hebraiske alfabet ble allerede p500tallet f.Kr. fortrengt av det arameiske alfabett, selv om det overlevde i stilisert form på jødiske nynter frem til 135 e.Kr. En annen variant, det samritanske alfabet, brukes fortsatt til liturgiske form! av samaritanske jøder. ARAMEISK ALFABET

Fra det arameiske alfabetet stammer mange Ifabeter, som praktisk kan deles i to grener: semitske og ikke-semittiske alfabeter. Semittiske alfabeter. Til den semittiske gren brer hebraisk med blant annet hebraisk kvadratsiift og det arabiske alfabet. De tidligst kjente skrifter i hebraisk kvadraikrift er fra 200-tallet f.Kr. Den ble standardisert like ør kristen tid, og det er herfra det moderne hebaiske alfabet har sin opprinnelse. Det består av 22 onsonanter, fire av dem blir også brukt til å gjengiange vokaler. Tegnene benyttes samtidig som tallbtegnelser. Vokalene kan markeres med egne teg over eller under konsonantene. Alfabetet skrives a høyre mot venstre. Se ►hebraisk. Det arabiske alfabetet oppstod trolig på 30( tallet e.Kr., men den eldste kjente innskrift er fra 5 2 e.Kr. I den moderne verden er det arabiske alfabett det nest mest utbredte. Det har 28 konsonantteg. Vokalene kan markeres med egne tegn over Iler under konsonantene, som i hebraisk kvadraskrift. Alfabetet skrives fra høyre mot venstre. Se ►rabisk. Ikke-semittiske alfabeter. Til den ikke-semittise gren hører blant annet det mongolske, det armende og det georgiske alfabetet og den indiske brahm skriften.

ALFABET

193

Mongolene fikk sitt alfabet fra de tyrkiskspråklige uigurene på Dsjengis-khans tid (1200-tallet). Det består av 16 konsonanttegn og 7 vokaltegn. Alfabe­ tet skrives ovenfra og nedover. Det mongolske alfabetet ble på 1500-tallet tatt i bruk av mandsju­ ene. Det armenske og det georgiske alfabetet, som begge skrives fra venstre mot høyre, ble konstruert på 400-tallet e.Kr. av St. Mesrob på grunnlag av det arameiske og det greske alfabetet. Det armenske alfabetet har 8 vokaltegn og 30 konsonanttegn, mens det georgiske alfabetet har 5 vokaltegn og 30 konsonanttegn. Indisk brahmi-skrift oppstod trolig på 600-tallet f.Kr. Den viser tydelig arameisk innflytelse i formen på mange bokstaver, og ble opprinnelig skrevet fra høyre mot venstre, selv om rekkefølgen senere ble snudd. De eldste kjente innskrifter er fra 200-tallet f.Kr. Skriften finnes i to hovedtyper, en nordindisk og en sørindisk. Den mest kjente nordindiske vari­ ant er devanagari, som utviklet seg på 600-800-tallet. Devanagari, som brukes til å skrive sanskrit og senere også bl.a. hindi, har 14 tegn for vokaler og diftonger og 34 for enkeltkonsonanter. Når en vokal følger en konsonant i uttalen, skrives vokalen som et tillegg foran, etter, over eller under konsonanttegnet. Fra og med 1000-tallet oppstod mange nye alfabeter fra devanagari, som newari, bengali, oriya, assami, gujarati, bihari og gurumukhi. De sørindiske alfabetene omfatter bl.a. kannada, telugu, tulu-malayalam og tamil. De indiske alfabe­ tene har egne talltegn som kom til Europa via ara­ berne, og er kjent som «arabiske tall». Nulltegnet (0) er en indisk oppfinnelse. Med buddhismens ekspan­ sjon spredte sørindiske varianter av brahmi-skriften seg til Sørøst-Asia og Indonesia, hvor flere nye alfabeter oppstod, bl.a. det burmanske og thaialfabetet. Se ►India (skrift). RTE/HGS SØRSEMITTISK ALFABET

Det eneste sørsemittiske alfabetet som fremdeles er i bruk, er det etiopiske, som består av 29 konsonant­ tegn og skrives fra venstre mot høyre. Vokalene uttrykkes gjennom små modifikasjoner av konsonanttegnene. Det etiopiske alfabetet utviklet seg fra det sabeiske alfabet (brukt i det bibelske Saba), ett av mange alfabeter som var i bruk på Den arabiske halvøy fra begynnelsen av det første årtusen f.Kr. og gikk av bruk ved islams fremvekst.

Gammel-

Moderne latinsk3)

Klassisk latinsk2)

Gresk1)

FØNIKISK

Uttale

Form

Uttale

Form

Uttale

Ås

7 b g

A B r

a b g

o

3

d h

A E

d e

A B C G D E

a b k g d e

¥

w

Y

u

V

u, w

F

w z e th i

F

f

H

h

I

U k

Form

I * ©

r

L *1 * o 5 V 9 4 w

z h t j

k I m n s V P S q r s

z

H 0 I

Form

A B C G D E U V W Y F Z H I J K L M N

K A M N

k I m n ks

K L M N

0 n

0

O P

0

P

O P

Q R S

k r s

Q R S

? p z

P s q r s

m n

GRESK ALFABET OG EUROPEISKE ALFABETER

Det greske alfabetet oppstod fra nordsemittisk skrift omkring 1000 f.Kr. Den viktigste nyvinningen var tilføyelsen av vokaltegn. Tegn for konsonanter som ikke fantes i gresk, ble tatt i bruk som vokaltegn. I de eldste greske innskrifter er skriveretningen fra høyre mot venstre. Senere gikk man over til bustrofedon (gr. 'som oksen drar plogen'), dvs. vekselvis fra høyre mot venstre og fra venstre mot høyre, med medføl­ gende speilvending av bokstavene. Fra omkring 500 f.Kr. skrives det bare fra venstre mot høyre. Det moderne greske alfabet har 7 vokaltegn og 17 kon­ sonanttegn. Se ►gresk. Det greske alfabetet spredte seg bl.a. til Lilleasia, Egypt og Italia. I Egypt ble en modifisert utgave av det greske alfabetet tatt i bruk for å skrive koptisk på 100-tallet e.Kr. I Italia gav det greske alfabetet opp­ hav til bl.a. det etruskiske alfabet. De eldste etruskiske innskrifter er fra 700-tallet f.Kr. Det ble først skrevet fra høyre mot venstre, deretter i bustrofedon, og til slutt fra venstre mot høyre. Det etruskiske alfabet fikk sin endelige form omkring 400 f.Kr., med 4 vokaltegn og 16 konsonanttegn. Romerne antas å ha tilpasset det etruskiske alfabet til latin på 600-tallet f.Kr. Det latinske alfabetet hadde opprinnelig 5 vokaltegn og 16 konsonant­ tegn. X er en nydannelse som ble satt på slutten av alfabetet, etter V. Y og Z ble overtatt direkte fra gresk på 1 OO-tallet e.Kr. og satt etter X. W og skillene U/V og l/J stammer fra middelalderen; tidligere skrev man bare V og I. Senere har forskjellige bokstaver

1> F, ? og A gikk tidlig av bruk. , X, >PogQ er nydannelser uten røtter i eldre alfabeter. 2) G ble laget ved å sette en ekstra strek på C.

3) X er en nydannelse. Y og Z ble lånt fra gresk på 10O-tallet e.Kr. Skillene U/V og l/J oppstod i middelalderen. Alfabet. Utviklingen av alfabetet fra det gammelfønikiske (et nordsemittisk alfabet) via det greske og det klassisk latinske alfabetet til det moderne latinske alfabetet (uten lokale tilføyelser som f.eks. æ, ø og å). Bokstaver som står på samme linje, er historisk beslektet. Både form og uttale har forandret seg gjennom tidene. I det greske og det latinske alfabetet er bare bokstaver med røtter i det nordsemittiske alfabetet tatt med. Bokstaver som er kommet til senere, er nevnt til slutt for hvert alfabet. De små bokstavene ble først utviklet i middelalderen, og er derfor ikke tatt med. Uttalen av bokstavene i det moderne latinske alfabetet varierer så sterkt fra språk til språk at den ikke er tatt med.

blitt tilføyd etter behov i de ulike språk, i norsk f.eks. Æ, Øog A. Det kyrilliske alfabetet har sitt navn etter slavernes apostel Kyrillos (ca. 826-869), og brukes f.eks. i russisk, bulgarsk, serbisk, ukrainsk og mange andre språk i det tidligere Sovjetunionen (kolasamisk, mordvinsk, tadsjikisk osv.), og i mongolsk. Det hadde opprinnelig 43 tegn, mens de moderne vari­ anter av alfabetet har færre, det russiske f.eks. 33. Se ►russisk. Runene viser klart slektskap med et nordetruskisk, alpint alfabet. Det er kjent i nordiske innskrifter fra og med 200-tallet e.Kr. Skriveretningen varierte mellom bustrofedon og fra venstre mot høyre. Med

innføringen av kristendommen ble runene gradvis fortrengt av det latinske alfabet. Se ►runer. Alfabetet i den gotiske bibeloversettelsen fra 300tallet e.Kr. ble skapt av biskop Wulfila. De fleste bokstavene er av gresk opprinnelse, men noen er tatt fra runealfabetet. RTE/HGS ANDRE ALFABETER

Det finnes noen alfabeter i bruk som ikke kan settes i direkte forbindelse med det nordsemittiske alfabe­ tet med hensyn til form; ideen har trolig likevel opprinnelse i denne tradisjon. De viktigste slike alfabeter er de to japanske og det koreanske. Japanerne tok i bruk kinesiske skrifttegn i de første århundrene e.Kr. På 800-tallet utviklet man en

ALFACELLULOSE

bokstavskrift, kana, med to varianter, hiragana og katakana. Bokstavene står med et par unntak for en vokal eller en konsonant pluss en vokal. Bokstavene representerer likevel ikke alltid hele stavelser i japansk; tostavelsesordet Nippon, Japan, skrives med fire og ikke to bokstaver: ni-p-po-n. Moderne ja­ pansk skrives med en komplisert kombinasjon av kinesiske tegn, hiragana og katakana. Se ►japansk. Det koreanske alfabetet ble tatt i bruk i 1446 etter at man i flere hundre år hadde skrevet koreansk med kinesiske skrifttegn. Alfabetet, konstruert av en gruppe lærde utpekt av kong Saycong, består av 28 bokstaver, og er meget systematisk. Bokstavene ordnes i blokker som representerer stavelser. Alfabe­ tet kalles hankul i Sør-Korea og cosen mwuncca i Nord-Korea. I Nord-Korea skrives koreansk uteluk­ kende med alfabetisk skrift, mens man i Sør-Korea delvis kombinerer det med kinesiske tegn. Se ►ko­ reansk. Litt.: Firmage, R.A.: The alphabet abecedarium, 2000; Jackson, D.: Skrivekunstens historie, 1982; Robinson, A.: Skriftens historie, 1996. alfacellulose. 1 (kjem, analyse) Andel av cellulosemasse som ikke løses i 17,5 % natronlut. Dette har betydning ved fremstilling av rayon, der prosent alfacellulose gir informasjon om det rayonutbyttet som kan forven­ tes. Se ►cellulose. 2 Kjemisk masse av alfagress eller esparto. Massen brukes spesielt til finpapir med høy volumvekt. Alfa Centauri, a Centauri, et trippel stjernesystem, 1,32 parsec (4,3 lysår) borte. For det bare øye ser det ut som én stjerne, den tredje klareste på himmelen, farge hvit, størrelsesklasse -0,3.1 et lite teleskop løses a Centauri opp i to komponenter (størrelses­ klasse 0,0 og 1,4), som kretser rundt hverandre med periode på 80 år. Store teleskop viser en tredje komponent, en svak rød dvergstjerne (størrelses­ klasse 10,3), som har fått navnet Proxima Centauri. Det er den nærmeste kjente stjerne. Alfa Centauri står på sørhimmelen og kan ikke sees fra Norge. Et mindre brukt navn på stjernesystemet er Rigil Kent(aurus). alfacypermetrin, skadedyrmiddel som tilhører middelgruppen ►pyretroider. Har virkning mot en lang rekke insekter på korn, potet, grønnsaker, bær og prydplanter. alfadiversitet, artsdiversitet innen et bestemt sam­ funn eller livsmiljø. alfaemitter, betegnelse på radioaktivt stoff som sender ut alfapartikler. «j-antitrypsin, alfa,-antitrypsin, det samme som ► a^proteinase-inhibitor. Oj-proteinase-inhibitor, alfa^proteinase-inhibitor, oq-antitrypsin, protein som hemmer effekten av en rekke proteinnedbrytende enzymer, blant annet elastase fra hvite blodceller. (Xj-proteinase-inhibitormangel, alfai-proteinaseinhibitormangel, mangel på a, - proteinase-inhibitor (oij-antitrypsin) som medfører økt fare for utvikling av emfysem i lungene på grunn av manglende hemming av proteinnedbrytende enzymer. Faren for emfysemutvikling øker betraktelig dersom personer med c^-proteinase-inhibitormangel røy­ ker. Tilstanden er arvelig, og kan ramme både kvin­ ner og menn. Anslagsvis 0,03 % av den skandina­ viske befolkningen har alvorlig otj-proteinaseinhibitormangel. alfagress. halfa (av arab.), eller esparto, Stipa tenacissima, urt i gressfamilien med lange blad som er rørformet sammenrullet. Hører hjemme på steppene i middelhavslandene og er mest utbredt i NordAfrika og Spania. Bladfibeme brukes til papir, til dels også til snøre og tauverk. alfaheliks, sekundærstrukturen av peptidkjeden i et protein. Alfaheliks er skrueformet og utgjør en større eller mindre del av mange ►proteiner.

194

Alfajern. Øverst enhetscellen i kubisk romsentrert struktur. Gitterparametrene a, b, c er like. Det er ett atom i hvert av kubens 8 hjørner og ett atom i sentrum. - Nederst enhetscellen i kubisk flatesentrert struktur. Gitterparametrene er like. Det er ett atom i hvert av kubens 8 hjørner pluss ett atom i hver av de 6 begrensningsflater.

alfahenfall, alfadesintegrasjon, radioaktiv spaltning

som foregår under utsendelse av alfapartikler (apartikler), som hver er en positivt ladd heliumkjerne. Det er spesielt de tyngste atomkjernene som henfaller ved å sende ut alfapartikler. alfajern. Jern kan opptre i tre forskjellige modifika­ sjoner i fast tilstand, nemlig alfajern, gammajern og deltajern. Hver modifikasjon har sin bestemte atomstruktur. Alfajern er karakterisert ved en kubisk romsentrert struktur som ved normalt trykk er stabil under 910 °C, gammajern ved en kubisk flatesen­ trert struktur som er stabil i temperaturområdet 910-1390 °C og deltajern ved kubisk romsentrert struktur stabil mellom 1390 °C og smeltepunktet 1535°C. Alfa Laval AB, Lund, svensk industriselskap grunn­ lagt 1883. Produserer separatorer, sentrifuger, pum­ per, ventiler, varmevekslere og filtre for automatiseringsanlegg i prosess- og matvareindustri; også rengjøringsutstyr for skipstanker. Fabrikker over hele verden. Alfa Lavals nordiske salgsselskap har hovedkontor i Tumba ved Stockholm, hvor hele selskapet opprinnelig holdt til. Omsetning 14 mrd. svenske kroner med rundt 9000 ansatte (2003). Historikk. Etter Gustaf ►de Lavals oppfinnelse av en melkeseparator i slutten av 1870-årene, ble selskapet AB Separator grunnlagt 1883 av de Laval og Oscar Lamm for å utnytte oppfinnelsen. Den første industrielle bruken var på fiskeolje i Norge. Selskapet produserte etter hvert også pumper, og 1889 kjøpte det patentet til den såkalte Alfa-separatoren oppfunnet av tyskeren Clemens von Bechtolsheim. 1918 kom selskapets melkemaskin for land­ bruket, utviklet i USA etter de Lavals ideer. Den første varmeveksleren ble utviklet i slutten av 1930årene. Alfa Romeo. Modellen GT Coupé fra 2003.

Selskapet fikk 1963 navnet Alfa-Laval, son allere­ de var benyttet i utlandet (fra 1993 Alfa Laval uten bindestrek). I 1980-årene kjøpte selskapet opp flere bedrifter Europa og Amerika. Tidligere var Alfa Laval kontrollert av Wallenberg-familien, men ble 1991 overtatt av det svenskeide ►Tetra Pak-konsernet, som 1993 skiftet navn til Tetra Laval. 2000 ble det meste av Alfa Laval kjøpt av finansgrupperingen Industri Kapital og ble børsnotert 2002, største eiere er Industri Kapital og Tetra Laval. Landbruksutstyrsdelen ble værende i Tetra Laval som DeLavalInterna­ tional. alfalfa (arab. alfasfasah, 'det beste for'), Meddago sativa ssp. sativa x ssp.falcgta, urt i erteblomstfamilien. Vanlig dyrket som forplante i tørre strøk i NordAmerika. Se ►lusern. Alfano, Franco, 1875-1954, italiensk komponist. Skrev en rekke operaer, bl.a. Risurrezione (1904), La leggenda di Sakuntala (1921), Cirano di Bergerce (1936). Etter Puccinis død fullførte han denr.es opera Turandot. Komponerte også orkesterverker, kammermusikk, sanger og klaverstykker. alfanumerisk, som består av både alfabetiske og numeriske tegn, dvs. bokstavene i det romerske alfabetet og sifrene 0 til 9. Brukes enkelte ganger så snevert at f.eks. de særnorske bokstavene Æ 0 og Å ikke er omfattet, andre ganger til å benevne ethvert tegn som finnes på et standard PC-tastatur (også ordmellomrom). alfanumerisk skjerm, tegn-basert skjerm, da.askjerm som bare kan gjengi tegn, ikke bilder (i motsetning til grafisk skjerm). alfapartikkel, a-partikkel, atomær partikkel med ladning 2 e (e, symbol for elementærladningen) og masse 4,001506 u (u, symbol for atommasseenheten). Oppdaget i 1903 av E. Rutherford som partik­ kel i den minst gjennomtrengende delen av Jen radioaktive strålingen, de såkalte alfastrålene. Senere viste Rutherford at partiklene var identiske med dobbelt ioniserte heliumatomer, dvs. med hdiumkjernen 4He++. Alfapartikler produseres foruten i radioaktive prosesser også i kosmisk stråling, ved kunstige kjernereaksjoner og ved ionisering av heliuniatomer. Alfastråling virker sterkt ioniserende og kan, hvis den treffer huden eller sendes ut fra stoffer som er tatt opp av organismen, medføre alvorligeskader. Radioaktive kjerner som sender ut alfapartiker, såkalte a-emittere, brukes også til bestråling av kreft­ celler. Se også ►radioaktivitet og ►kjernefysikk. Alfa-plattform-ulykken, første større plattformulykke på norsk kontinentalsokkel (1975). Et stigerer på Ekofisk A brast, og petroleumen tok fyr. Årsaken var en skade på rørets korrosjonsbeskyttelse i skvalpesonen, noe som førte til uventet raskt utvendig korro­ sjon. Tre mennesker omkom under evakuering da en redningskapsel styrtet i sjøen. Alfa Romeo, italiensk bilmerke. Firmaet A.L.F A (Anonima Lombarda Fabbrica Automobili) b(e etablert 1909 i Portello, Milano, etter at en gruppe industrimenn hadde kjøpt den franskeide bilfabrik­ ken Darracq, som var startet noen år tidligere. 1910 startet produksjonen av A.L.F. A.-biler. Bedriften ble 1915 overtatt av Nicola Romeo, og 1919 fikk firmaet og bilene navnet Alfa Romeo. Bilproduksjonen har vært allsidig med veki på det sportslige. Modellene ble produsert i små anull og karosseriet ble gjerne tilpasset kundenes ønsker. I 1920- og 1930-årene inntok Alfa Romeo en ledende stilling på racerbanen, bl.a. med modellene P2 og P3, sistnevnte dominerte Grand Prix-løpene i sesongene 1932-35. Alfa Romeos dominans fortsatte i de tidlige etterkrigsårene. Merket vant 1950 og 1951 de to første verdensmesterskapene i formel 1, men trakk seg så ut; en gjeninntreden i formel 1 1979-82 var ingen suksess. Fra 1950 begynte Alfa Romeo å produsere biler i større serier og modellpaletten ble

ALFONSIN

195

utvidet; populære ble mellomklassesedanene Giulietta (1954) og Giulia (1962). Med Alfasud (1971) produserte merket sin første småbil, og siden intro­ duksjonen av Alfa Sei (1979) har merket også vært representert i den øvre mellomklassen, men har samtidig holdt fast på et sportslig image. Den åpne toseteren Spider 'Duetto' ble produsert 1966-93 i over 100 000 eksemplarer, og Alfa Romeo har vunnet en rekke seirer i touring car-klassen siden 1960-årene, senest fabrikkmesterskapet 2002 med modellen 156 GTA. Bedriften kom 1933 inn under det statlige holdingsselskapet ► IRI, men ble 1987 overtatt av ►Fiat. Gjennom selskapet Alfa-Lancia Industriale S.p.A representerer merkene Alfa Romeo og Lancia Fiatkonsernets satsing på prestisjemodeller. Alfaset (norrønt Qlvissetr, av mannsnavnet Qlvir), in­ dustri- og boligstrøk i Groruddalen, Oslo, Alna bydel. Opprinnelig navn på et gårdsbruk som er kjent fra middelalderen. Gården kaltes tidligere også Arveset. Området ble overtatt av staten 1917, senere overdratt til kommunen. Alfaset gravlund, innviet 1972, har en egen grav­ plass for Det mosaiske trossamfunn og et felt med tyske krigsgraver, flyttet hit fra Ekeberg 1952. Grav­ kapell med utsmykninger av Jakob Weidemann og Ørnulf Bast. alfastråler, a-stråler, heliumkjerner (alfapartikler) som beveger seg med stor hastighet. Betegnelsen alfastråler brukes både om stråling som skyldes radioaktivitet, og om kunstig akselererte helium­ kjerner. Al Fatah, palestinsk frigjøringsorganisasjon, se ► Fatah, al. al-fatiha, se ►fatiha. alfa-2-antagonist. medikamenter som blokkerer reseptor-typer alfa-2-reseptorer, vanligvis presynaptisk (se ►synapse). Medikamenter med alfa-2antagonistiske egenskaper brukes blant annet ved behandling av depresjoner og i noen tilfeller også ved behandling av impotens (yohimbin). Alfazdel Pi |alfa|i -], feriested i østlige Spania, Alicante, ca. 5 km nordøst for Benidorm; 15 850 innb. (2002). Fra 1980-årene stor boligutbygging; mange norske pensjonister har slått seg ned her. Alfeios, nygr. Alflos,, elv i Hellas, største og vannrikeste elv på Peloponnes, kommer fra Arkadia, renner forbi Olympia og munner ut i Joniske hav sør for Pyrgos, 110 km lang. Det delvis underjordiske løp førte til myten om at elveguden Alfeios forfulgte nymfen Arethusa. Alfelt, Else, 1910-74, dansk maler, selvlært, gift med maleren C.-H. Pedersen. Allerede i 1930-årene var hun blant de første og mest fremtredende represen­ tanter for abstrakt kunst i Danmark. Særlig kjent for sine stiliserte, nærmest abstrakte fjellandskaper. Studiereiser til Lappland 1945 og Japan i 1967 fikk stor betydning for hennes malerkunst. Hun har utført flere mosaikkdekorasjoner, bl.a. Langeliniepavillonen (1958-59). Representert i Nasjonalgalleriet. Alferov, Zhores L, f. 1930, russisk fysiker. Doktorgrad i fysikk og matematikk 1970 ved A. F. loffe fysisktekniske institutt, hvor han fortsatt er ansatt, fra 1987 direktør. Helt fra 1962 har Alfarov arbeidet med halvleder-heterostrukturer, og han har levert en rekke betydningsfulle bidrag, bl.a. innen laserteknologi, solceller og LED. I 1988 ble han dekanus for Fakultet for fysikk og teknologi. Han er dumarepresentant for det russiske kommunistpartiet. Nobelpri­ sen i fysikk 2000 sammen med H. Kroemer og J. S. Kilby for utviklingen av halvlederstrukturer for høyhastighets- og optoelektronikk. Alfhild, Alvhild, Alvilde, kvinnenavn, norrønt Alf(h)ildr av alfr: 'alv', (se ►Alf), og hildr: 'strid' eller, som siste ledd i kvinnenavn: 'valkyrje, skjoldmøy'. Navnedag 3. september.

Alfieri, Vittorio, 1749-1803, italiensk greve og dra­

matiker. Etter flere års reiser i Europa slo han seg i 1772 ned i Torino, hvor han tre år senere debuterte som dramatiker med tragedien Cleopatra. Alfieri skrev i alt 19 tragedier, og som i det franske klassiske teateret er emnene gjerne hentet fra gresk-romersk oldtid eller fra Bibelen. Stykkene er preget av hans personlige og nasjonale frihetstrang, som var inspi­ rert av den politiske frihet han hadde opplevd i England, og av studier av Montesquieu, Rousseau og Voltaire. Tragediene er skrevet i klassisk stil etter mønster av Racine. De har alltid få personer, og handler som regel om hovedpersonens konflikt med seg selv eller sine omgivelser. Saul (1782) og Mirra (1787) regnes som de viktigste. Alfieri skrev også komedier, satirer, essays og dikt. Hans åpenhjertige Vita (svensk overs. Mitt liv, 1973) regnes blant verdens ypperste selvbiografier. Han døde i Firenze og ble gravlagt i kirken Santa Croce, mellom gravmælene til Dante, Michelangelo og Macchiavelli. Gravmonumentet over ham er et av billedhuggeren Canovas mesterverker. Med sin sterke patriotisme og sin feiring av individet, de store følelser og den personlige frihet, fremstod Alfieri som en typisk førromantiker. Han ble senere et forbilde for den nasjonale bevegelse som i 1860 førte til Italias samling, og fremdeles blir han betraktet som landets største tragediedikter. al Fine (it. musikkuttrykk), til slutningen, komposi­ sjonen spilles forfra eller fra et nærmere angitt tegn (dal segno) til stedet som er angitt med fine. Alfiva, Knut den mektiges engelske frille. Hun førte sammen med sin sønn Svein et hardt styre i Norge etter Olav den helliges fall; ble fordrevet ved Magnus Olavssons (den godes) hjemkomst 1035. alfons (av fr.), mann som lar seg underholde av en prostituert kvinne (etter tittelfiguren i et av Dumas d.y.s skuespill; M. Alphonse), dss. sutenør, hallik. Alfonser kan straffes etter bestemmelser både i stri. § 206 og i løsgjengerloven. Alfons, konger av Aragonia. Alfons 1, konge av Aragonia og Navarra 1104-34; tok Saragossa fra maurerne. Han var gift med arveprinsessen av Castilla, men klarte ikke å forene de to land. Alfons 2, konge 1162-96, forente grevskapet Barce­ lona med Aragonia. Var en dyktig trubadur. Alfons 5, 1396-1458, konge av Aragonia 1416, som konge av Napoli og Sicilia Alfons 1. Han tok Napoli 1442 og flyttet sitt hoff dit, hvor det ble et møtested for kunstnere og lærde. Han grunnla byens bibliotek og Italias første humanistiske akademi. Alfons (sp. Alfonso,), konger av Castilla og Leon. Alfons 6, 1040-1109, konge av Leon fra 1065 og av Castilla fra 1072, etter lange strider med sin bror Sancho 2 av Castilla. 1 1085 vant han fra maurerne Toledo, som deretter ble det kristne Spanias sen­ trum. Kalte seg «keiser over hele Spania». Alfons 7, 1104 el. 1 105-57, konge av Castilla og Leon 1126-57, dattersønn av Alfons 6, skjøv gren­ sen mellom det mauriske og det kristne Spania sør til Sierra Morena. Alfons 8, konge av Castilla 1158-1214, sønnesønn av Alfons 7, etterfulgte sin far, Sancho 3. Led 1195 nederlag overfor maurerne; dette førte til samling av de kristne statene, og 1212 vant Alfons sammen med Pedro 2 av Aragonia den avgjørende seier ved Navas de Tolosa. Alfons 9, 1171-1230, konge av Leon 1188, sønne­ sønn av Alfons 7, lå i strid med sin fetter Alfons 8 av Castilla, men ektet hans datter og skapte derved den endelige union mellom Castilla og Leon under sin sønn Ferdinand 3 1230. Alfons 10 den vise, 1221 -84, konge av Leon og Castilla fra 1252, en av de betydeligste skikkelser innen europeisk middelalderkultur. Ble valgt til tysk

konge under det store interregnum, men maktet ikke å overta styret og ble til slutt avsatt av stormen­ nene i hjemlandet. Mens han var konge, samlet han om seg kristne, jødiske og arabiske lærde, som under hans ledelse skapte middelalderens viktigste kompilatoriske verk; det omfattet historiske, juridiske, naturvitenskapelige og litterære emner. Særlig kjent er de alfonsinske tabeller til astronomisk bruk. Blant Alfons' litterære verk må nevnes de vakre lovsanger til Jomfru Maria, skrevet på galisisk. Som leder av det store samleverket rettet og forbedret han medar­ beidernes språk, og ble derved den virkelige skaper av kastiljansk prosa. Alfons 11, «dommeren» 1311-50, ble konge av Castilla 1312 etter sin far Ferdinand 4. Fortsatte kampene mot maurerne og tok 1344 Algeciras. Alfons, konger av Spania. Alfons 12, 1857-85, konge 1875-85, sønn av Isabel­ la 2, fulgte 1868 sin mor i landflyktighet. 1870 frasa Isabella seg kronen til fordel for ham; men først da general Martmez Campos 1874 hadde utropt ham til Spanias konge, vendte han tilbake og holdt 1875 sitt inntog i Madrid. Hans tropper kuet 1876 karlistbevegelsen. Innad støttet han seg til det konservative parti, ledet av Canovas del Castillo. 1879 gift med Maria Christina, datter av erkehertug Karl Ferdi­ nand av Østerrike. Alfons 13, 1886-1941, posthum sønn av Alfons 12 og utropt til konge ved fødselen. Under hans mindreårighet styrte enkedronningen som regent, til han selv overtok regjeringen 1902. Under den første verdenskrig opptrådte kongen formelt nøytralt, men hans motstandere hevdet at han søkte å føre en politikk til fordel for Tyskland. Under den politiske krise i 1923 hjalp han Primo de Rivera til makten. Da diktatoren ble upopulær og den opposisjonelle bevegelse vokste, lot Alfons ham falle og overlot regjeringen til general Berenguer, som skulle innføre det konstitusjonelle kongedømme igjen. Men den republikanske bevegelse vokste, kongedømmet ble upopulært i vide kretser av folket, og da kommune­ valgene i april 1931 viste en sterk fremgang for republikanerne, forlot kongen landet for å unngå borgerkrig. Han døde i eksil i Roma. Alfons, port. Afonso, konger av Portugal. Alfons 1, «erobreren» 1110-85, sønn av grev Henrik av Burgund som erobret Portugal. 1139 slo han maurerne ved Ourique og lot seg på valplassen utrope til konge. 1147 erobret han ved korsfarernes hjelp Lisboa fra maurerne og ble etter sin død æret som helgen. Alfons 5, «afrikaneren»I432-81, foretok flere krigstog til Afrika og erobret bl.a. 1470 Tanger. 1475 forlovet han seg med prinsesse Johanna av Castilla, idet han gjennom dette ekteskapet håpet å oppnå en forening mellom Portugal og Castilla. Men Ferdi­ nand den katolske og Isabella slo ham 1476 ved Toro, og Alfons måtte oppgi alle planer om å få Castillas krone. Under hans regjering koloniserte portugiserne det meste av Guineakysten. Alfons. Sven, 1918-96, svensk forfatter, kunstner og kunsthistoriker. I de første diktsamlingene, Ensamhets himmelshuva (1942) og Sommaren och ddden (1943), er hovedmotivet en kjærlighetshistorie som gis kosmisk-mystiske dimensjoner. Hans gjennom­ brudd kom med den eksperimenterende ►fyrtiotalistiske samlingen Backspegelmotgryningen (1949). Et viktig verk i den lyriske modernismen er Angelens bild (1961). Alfons de Bourbon y Dampierre [- burbån i dampie^ re], 1942-89, spansk tronpretendent, sønnesønn av kong Alfons 13. Tronpretendent inntil Prins Juan Carlos i 1960 ble anerkjent som første arveberettigede. Drept i en skiulykke. alfonsen (til alfons), hallikvirksomhet. Alfonsfn Foulkes, Ratil [- fulkes], f. 1926, argentinsk

ALFONSINSKE

politiker, utdannet jurist. Medlem av nasjonalfor­ samlingen 1963-76. Grunnla og ledet fra 1973 Bevegelsen for fornyelse og endring (MCR), en fraksjon av det radikale parti UCR. President i Ar­ gentina 1983-89, den første demokratisk valgte president etter militærstyret 1976-83.1 sin presidentperiode var han en drivkraft i arbeidet med å stille militærregimets representanter for retten, og flere tidligere ledere ble dømt for krigsforbrytelser og brudd på menneskerettighetene. Dette førte til et dårlig forhold mellom Alfonsm og de væpnede styrker, som flere ganger gikk til væpnet opprør. Etter Alfonsfns avgang ble alle de ledende medlem­ mer av militærjuntaen løslatt fra fengselet. alfonsinske tabeller, lat. Tqbulae Alphonsinae, astro­ nomiske tabeller utarbeidet, etter oppdrag av Alfons 10 av Castilla og Leon, av ca. 50 arabiske, jødiske og kristne vitenskapsmenn. De ble overgitt ham den dag han besteg tronen i 1252. Tabellene bygde på det ptolemaiske system, men var et stort fremskritt fra dem man tidligere hadde. Etter boktrykkerkunstens oppfinnelse ble de trykt flere ganger, først i Venezia 1483. Tabellene lå til grunn for Copernicus' under­ søkelser. Alfons 13-kanalen, kanal i Spania, i den autonome regionen Andalucia, mellom Sevilla og Cådiz, åpnet 1926. Ca. 85 km lang. Kan passeres av havgående skip. Alford, Kenneth J. [åtlfød], eg. Frederick Joseph Ricketts, 1881-1945, britisk komponist og korpsdirigent. Bandmaster i Argyll & Sutherland Highlanders Regiment 1908-27, deretter sjef for Royal Marines Band i Plymouth til 1944. Alford komponerte en rekke marsjer som karakteriseres av melodisk opp­ finnsomhet, rike harmonier og vekslende motmelodier, bl.a. The Thin Red Line (1908), The Great Little Army (1916), The Middy (1917), Onthe Quarterdeck (1917), Voice of the Guns (1917), The Vanished Army (1918), Eagle Squadron (1942). Colonel Bogey (1914) ble en slager etter at den ble benyttet i David Leans film Broen overKwai (1957). Alfred, mannsnavn, opprinnelig engelsk, kjent i Norge fra 1100-tallet, svarer trolig til norrønt alfr: 'alv' (se ► Alf), og råd: 'råd, rådgiver' eller 'en som styrer'. Siste ledd kan også svare til navneleddet frdår, som er av samme rot som norrønt frjå: 'elske', og norrønt friår: 'vakker'. Navnedag 3. mars. Alfred den store, ca. 848-ca. 900, engelsk konge, besteg tronen i Wessex 871. Under de første år herjet danske vikinger hans rike. I 878 slo han disse avgjø­ rende, og under den følgende fredsperiode bygget han opp hær og flåte. Da vikingene 892-95 igjen gikk til alvorlige angrep, seiret Alfred den store. Med god grunn er Alfred den store like meget kjent for sine fredelige sysler. Han grunnla skoler, gav lover og skapte respekt for domstolene. Han lot mange lærde verk oversette til angelsaksisk, ofte oversatte han selv eller skrev forord. Av særlig interesse er hans oversettelse av Orosius' verdenshistorie, hvor også Ottars beretning om Norge er tatt med. Alfredson, Hans (Hasse), f. 28. juni 1931, svensk skuespiller, regissør og forfatter. Ble tekstforfatter for Povel Ramel, og var ansatt i Sveriges Radio 1956-60. Sammen med Tage ►Danielsson stiftet han selskapet Svenska Ord som produserte revyer som Gula Hund (1965), Spader, Madame! (1969) og 88-dresrevyn (1970). De hadde selv de ledende rollene, og vittige tekster og scenisk overskudd gjorde snart «Hasseåtage» til et begrep i svensk kulturliv. Også filmene, som Åppelkriget (1971), Slapp fångarna loss, det dr vår! (1975) og Picassosdventyr (1978), hvor Alfredson var manusforfatter og skuespiller og Danielsson regisser­ te, ble svært populære. Alfredson hadde selv regien på Agget er lost! (1975), og var i noen år virksom som filmregissør, bl.a. med kino- og kritikersuksessen Den enfaldiga mordaren (1982; også rolle) og barnefil­ men Jim ogpiraterna Blom (1987; også rolle). Han har spilt biroller i filmer som Den store badedag (1991) og

196 alfuru, malmfuru, tre med hard ►kjerneved Alfvén, Hannes Olof Gosta [alven], 1908-95 svensk

Hannes Alfvén

Jerusalem (1996), og i fjernsynsseriene Den goda viljan 1991) og Enskilda samtal (1996). Alfredson har skrevet barnebøkene Blommig falukorv och andra bitar for barn (1965) og Varfdrdrdet såontom Q? (1968). En av hans romaner, Tiden dr ingenting(1981), kom på norsk 1983. alfresco (it.), se ► freskomaleri. Alfsen. Erik Magnus, f. 13. mai 1930 i Oslo, norsk matematiker, dr. philos. 1963. Professor i matema­ tikk ved Universitetet i Oslo 1975. Alfsen har levert en lang rekke arbeider innenfor matematisk analyse, spesielt i forbindelse med funksjonalanalyse og konveksitet. Han har sammen med sin far, Knut Alfsen, utgitt et lærebokverk i matematikk for den videregående skole. Siden 1979 har han vært sterkt opptatt av fredsarbeid. Litt.: NBL2. utg. Alfsen, Magnus Olaf, 1870-1943, født i Oslo, norsk lærer. Rektor ved Hegdehaugen skole i Oslo 191740. Leder av Undervisningsrådet 1929-40. Skrev lærebøker i realfag, særlig matematikk, som var pedagogisk banebrytende. Alfssøn, Peder, ca. 1581-1663, norsk lege og jurist. Født i Oslo, studerte i England (Oxford), Frankrike, Holland, Sveits og Italia. Lagmann i Trondheim 1631-55. Var implisert i Gjerpensaken 1613 (ankla­ ge for papisme). Lektor 1626 ved Oslo katedralskole, samlet da inn opplysninger om helleristninger og runeinnskrifter, som Ole Worm senere benyttet i det berømte Danicorum Momentorum Libri Sex (1643). Litt.: NBL 2. utg. Hasse Alfredson og Eva Rose i fjernsynsserien Lengselens blå blomst (1998), etter en roman av Alice Lyttkens.

astronom og fysiker, professor ved KungligaTekniska Hogskolan i Stockholm 1940-73. Grunnleggende undersøkelser over magneto-hydrodynamikk og plasmafysikk og deres anvendelse innenfor astrofy­ sikk og geofysikk, spesielt solfysikk. Kjent fcc først å ha beskrevet de såkalte ►alfvén-bølger. Har foruten avhandlinger publisert bøkene Cosmical Electrodynamics (1950, 1. del i ny utg. sammen med C.-G. Fålthammar, 1963), On the Origin ofthe Solar System (1954), Structure and Evolutionary History of the Solar System (1975, sm.m. S. Arrhenius) og CosmiiPlasmas (1981). Populærvitenskapelige bøker i norsk utg.: Atomet-Mennesket-Universet (1965), Verdener og antiverdener (1968). Alfvén ble tildelt halve Nobelpri­ sen i fysikk 1970 for «grunnleggende innsats og opp­ dagelser innen magnetohydrodynamikken». Alfvén, Hugo (Emil) [alven], 1872-1960, svensk komponist, fiolinist og dirigent. Elev av bl.a. Johan Lindgren. 1910-39 director musices ved universite­ tet i Uppsala, 1910-47 dirigent for Sångsållskapet O.D. (Orphei Drångar), 1919-31 og 1934-38 for Uppsala blandade studentkor, 1921-43 forbundsdirigent for Svenska sångarforbundet. Hans oxerlegne tekniske kunnskaper og følsomme romantisce temperament plasserte ham i første rekke blmt svenske komponister. Hovedverker er fem symfonier, orkesterrapsodiene Midsommarvaka (1904), Dalarapsodi (1932), det symfoniske diktet Enskdrgårdssdgen (1905), orkestersuitene Bergakungen (1923), Synndve Solbakken (1934), korverkene Herrens bon (1901), Uppmbarelseskantat (1913), Reformationskantat (1917), Uppsalakantat (1927). Komponerte dessuten romanser, kammermusikk og klaverstykker. Hans memoarer utkom 1946-52 (4bd.). Litt.: Alfvén, H.: Brev om musik, utg. av G. Teinhag, 1998; Hedwall, L.: H.A.: en svensk tonsdttares ltv och verk, 1973; Hedwall, L.; H.A.: en bildbiografi, 1990. Alfvén, Inger [alven], f. 1940, svensk forfatter. Hen­ nes forfatterskap er nært knyttet til den moderne kvinnebevegelsen, med vekt på kjønnsrolleproblematikk og kvinners problematiske forsøk på å frigjø­ re seg fra fortidige normer. Hun fikk sitt gjennom­ brudd med romanen Dotter til en dotter (1977 . Av senere romaner kan nevnes Ur kackerlackors evnad (1984), Elefantens dga (1992) og Berget dit fjdrJarna flyger for att dd (1997). Hun har også gitt ut novel­ lesamlingen Det blå skåpet (1999) og den psykologis­ ke thrilleren Någon kom i båten (2002). alfvén-bølger, eller magneto-hydrodynamiske bølger, en type elektromagnetiske bølger som utbrer seg i et elektrisk plasma der det samtidig finnes et konstant magnetfelt. Slike bølger ble først beskrevet teoretisk av den svenske fysikeren H. O. G. Alfvén. Alfdld (ung. slette), lavtliggende sletteland hovedsa­ kelig i Ungarn, delt i Nagy-Alfdld, ' den store sletta' og Kis-Alfold, 'den lille sletta'. Nagy-Alfold ligger i den sørøstre del av landet, strekker seg inn i østligste del av Kroatia, nordligste del av Serbia og Montenegro og vestlige Romania; ca. 100 000 km2, hvorav halvparten i Ungarn. NagyAlfold er en av de flateste slettene i Europa, nen har likevel en variert overflate med flere klart atskilte regioner. Mellom Donau og Tisza ligger Kiskun, et lavtliggende løssplatå med sandholdige områder i midten og oppdyrkede myrarealer der elvene møtes. Øst for Tisza, i retning fra nord til sør, ligger den lave og sandholdige Nyirség-sletta, de myrlende elveslettene Bodrogkoz og Retkoz, løssområdet Hajdusåg og den store Hortobågy-regionen med sine stepper. Nagy-Alfold har opprinnelig bestått av stepper, langs elvene sumpmark; i dag er store arealer oppdyrket og drenert. I sin naturlige form er sletta (puszta) nesten forsvunnet, men mindre områder er bevart som naturparker, bl.a. i Hortobågy. Kis-Alfold ligger i den nordvestre del av Ungarn,

ALGEBRAISK LIGNING

197

ved grensen til Østerrike; dekker et areal på ca. 4400 km2, består av alluviale avsetninger fra Donau og dens bielver. Alfoldi, Andras, 1895-1981, ungarsk arkeolog og oldtidsforsker, 1923-47 professor i hjemlandet, senere i Sveits og USA. Alfoldi utgav bl.a. A Conflictof Ideas in the Late Roman Empire (1952), Early Rome and theLatins (1965) og Octavians AufstiegzurMacht (1976). Algae (bot.), vitenskapelig betegnelse på organismegruppen ►alger. Algardi, Alessandro, ca. 1598-1654, italiensk billed­ hugger, født i Bologna, slo seg ned i Roma 1625, og ble her den ledende billedhuggeren etter Bernini. Under sin velynder pave Innocens 10, da man ønsket et mer dempet uttrykk enn Berninis, var han Vatikanets foretrukne billedhugger. I hans mange of­ te psykologisk inntrengende portretter ser man en blanding av realisme og klassisisme. Blant hans hovedverker er en bronsestatue av Innocens 10 i Palazzo dei Conservatori (1645-50), Leo 1 Is gravmæle i Peterskirken (1634-52) og et stort relieff, også det i Peterskirken: Pave Leo 1 tvinger Attila til tilbaketog. Han oppførte Villa Doria-Pamphili og gjorde utkast til kirken S. Ignazios fasade (begge i Roma). algarobilla [-åbilja] (sp.) (bot.), fruktskallet hos forskjellige amerikanske belgplanter, særlig i slekte­ ne Acacia, Caesalpinia og Prosopis. De blir brukt til farging eller som garvestoff. Algarotti, Francesco [-rå-], 1712-64, italiensk forfat­ ter og kunstskjønner, aktet av opplysningsfilosofene for sine omfattende kunnskaper og elegante presen­ tasjoner av nye ideer. Han bodde utenlands det meste av sitt liv, bl.a. ni år i Tyskland, hvor han bistod kurfyrst August 3 av Sachsen med innkjøp av italienske kunstverker til Dresden-galleriet, og hvor Fredrik den store gjorde ham til greve og kammer­ herre. Algarottis skrifter spenner over et utall av emner, fra musikk, maleri og arkitektur til fysikk og krigføring. Hans mest berømte verk er 11 Newtonianismo per le dame (1737, Newton utlagt for damene) og Viaggidi Russia (1739, Reiser i Russland). Algarve (av arab. al-Gharb, 'landet i vest'), sørligste landskap i Portugal, tilsvarer distriktet Faro; 4988 km2 med 391 800 innb. (2001). Hovedstad: Faro. Avgrenses i nord av Serra de Monchique som når opp i ca. 500 moh., i sør et fruktbart kyststrøk med subtropisk klima. Økonomien har tradisjonelt vært basert på jordbruk med dyrking av mais, fikener, oliven, mandler, druer, appelsiner og granatepler. Betydelig størje- og sardinfiske. Et av Portugals fremste reisemål; betydelig chartertrafikk. I Kjente turistbyer er Lagos, Portimåo, Albufeira og Praia de Rocha. Var under maurisk styre fra begynnelsen av 700-tallet til 1189, da det ble gjenerobret av den portugisiske kongen Sancho 1. Algasvarre, fjell ved utløpet av elven Tana, hovedsender for radio og fjernsyn, 569 moh. Basestasjon for mobiltelefon. al-Gazel, se ►Ghazali, Muhammed alalge, se ►alger. algebra (av arab. al-jebr, 'gjenforening, kombina­ sjon'), gren av matematikken, kan i sin enkleste (og eldste) forståelse defineres som læren om ligninger og regning med tall og variable, men oppfattes i dag mer generelt som studiet av algebraiske systemer (se nedenfor) og avbildninger mellom slike. Omfatter grener som gruppeteori, transformasjons- og invariant-teori, ideal- og ringteori, kroppteori og elimina­ sjon, med anvendelser på algebraisk geometri, tallteori og algebraiske funksjoner. Eksempler på algebraiske systemer er gruppe, ring, kropp og vektorrom. Slike systemer finnes i alle områ­ dene av matematikken, og består av en mengde hvor det er definert én eller Uere operasjoner (komposisjonsregler) som oppfyller visse betingelser (assosiativitet, kommutativitet, distributivitet osv.).

ANVENDELSE

Det at elementene i gitte abstrakte algebraiske systemer ikke er spesifisert nærmere, men i ulike forbindelser kan tolkes som tall, transformasjoner, polynomer, funksjoner osv., gjør at algebraen får et vidt anvendelsesområde. Siden begynnelsen av 1900-tallet har algebraen hatt særlig stor betydning for geometriens utvikling (algebraisk geometri og algebraisk topologi), men har også spilt en rolle innenfor diverse områder av anvendt matematikk som f.eks. gjennom gruppeteoriens anvendelse i moderne fysikk. Teorien for boolske algebraer har avgjørende betydning for konstruksjonen av data­ maskiner. I sosiale vitenskaper, psykologi og økono­ mi finner man bruk for matriser og lineær algebra gjennom det som kalles lineær programmering. HISTORISK UTVIKLING

Begrepet algebra ble opprinnelig brukt identisk med ligningsteori, og helt til begynnelsen av 1800-tallet faller historien for de to grenene av matematikken sammen. Ordet stammer fra tittelen på den arabiske matematikeren Mohamed Ibn Musa Al-Khwariznus lærebok Algebr wal muqabala (kan oversettes med «gjenopprettelse og forenkling») som betegner to forenklingsmåter for ligninger. Nyere undersøkelser viser at allerede babylonerne (2000-1500 f.Kr.) hadde et høyt utviklet algebraisk system, mens Ahmes regnebok (1700 f.Kr.) gir eksempler på egyptisk algebra. Den greske matema­ tiske skole var mer rettet mot geometri, men den senere aleksandrinske periode har fremragende algebraikere som Diofantos (ca. 270 e.Kr.). Noe senere oppstår den indiske algebraiske skole (Brahmagupta, Bhaskara). Gjennom araberne ble den indiske og greske algebraen smeltet sammen (AlKhwarizmi), ca. 820 e.Kr. og overført til Vest-Europa, særlig til Italia. Her gjøres de første store frem­ skrittene siden den antikke algebra ved S. del Ferros og N. Tartaglias løsning av tredjegradsligningen og G. Ferraris løsning av fjerdegradsligningen, begge offentliggjort først i G. Cardanos Ars Magna (1545). Disse resultatene var oppnådd uten formler, men så kompliserte problemer fremtvang snart en forenk­ ling gjennom et systematisk tegnspråk. Allerede tidlig finner man tilløp til formalisering. F.eks. betegner Ahmes regnebok den ukjente med hau (mengde). I Italia brukte man uttrykket cosa (tingen), hvorav den tidlige engelske og tyske beteg­ nelsen cossregning for algebra er avledet. Den franske matematikeren Franqois Viéte innførte først boksta­ ver for de forekommende størrelser (1591), herfra

stammer den populære betegnelsen bokstavregning for algebra. Bruken av de første bokstavene i alfabe­ tet a, b, c for å betegne kjente størrelser og de siste bokstavene x, y, z for ukjente skyldes Rene Descartes. Den videre formalisering foregikk deretter raskt, f.eks. ble de vanlige potens- og rotbetegnelsene innført av Albert Girard, Descartes og Isaac Newton. Ved de grunnleggende arbeidene av Carl Friedrich Gauss, Niels Henrik Abel og Évariste Galois i første halvdel av 1800-tallet ble noen av ligningsteoriens hovedproblemer brakt til en viss avslutning, og fra denne tid av danner algebra en egen lærebygning, som ligningsteorien bare er en del av. KEA algebraensfundamentalteorem, matematisk læreset­ ning, sier at et vilkårlig polynom med komplekse koeffisienter har en løsning i området av komplekse tall. En ekvivalent form av setningen (som skyldes C. MacLaurin og L. Euler) er slik: Ethvert polynom med reelle koeffisienter kan dekomponeres i et produkt av lineære og kvadratiske faktorer med reelle koeffisienter. Det første fullstendige bevis for algebraens fundamentalteorem ble gitt av C. F. Gauss. algebraisk funksjon, matematisk funksjon, tilfreds­ stiller en algebraisk ligning hvor koeffisientene er polynomer. algebraisk geometri (mat.), studiet av geometriske objekter ved hjelp av algebra, har siden begynnelsen av 1900-tallet etablert seg som et av de mest omfat­ tende feltene i nåtidens matematikk. Historikk. Moderne algebraisk geometri går tilbake til 1700-tallet og de franske matematikerne René Descartes og Pierre de Fermat. De studerte kje­ glesnitt (ellipser, parabler og hyperbler), og fant at punktene (x,y) på slike kurver oppfylte ligninger av annen grad i x og y - f.eks. kan en sirkel med radius lik 2 beskrives ved ligningen x1 + y2 - 4. Newton studerte tredjegradskurver i planet, og klassifiserte disse i 72 slag. Dette representerte innledningen til studiet av plane algebraiske kurver, dvs. kurver som har sine punkter bestemt av poly­ nomer. Dette er fortsatt en viktig del av algebraisk geometri, men den senere utviklingen omfatter også studiet av flater i rommet, og av enda mer generelle geometriske objekter. algebraisk ligning, matematisk ligning av formen; a,/" + apt"-' + ••• + a„_;X + a„ = 0, der a0, a,, •••, a„ (som kalles koeffisientene) er

Algarve på sørkysten av Portugal er et populært reisemål for turister. På stranden ligger noen av stedets karakteristiske fiskebåter.

ALGEBRAISK TALL

198

ALGER Systematisk inndeling PROKARYOTE ALGER

Divisjon Cyanophyta (Cyanobacteria), blågrønnalger (blågrønnbakterier) Klasse Cyanophyceae EUKARYOTE ALGER

Alger. Det finnes en mengde forskjellige arter av alger, som varierer sterkt i form og størrelse. Planteplanktonet i sjøen er ofte dominert av kiselalger (slekten Chaetoceros med børster) og dinoflagellater (arten Dinophysis norvegica).

størrelser som ikke avhenger av x. Når a0 ikke er 0, sier man at ligningen er av u-te grad. En løsning til ligningen er en verdi av x som tilfredsstiller lignin­ gen. algebraisk tall (mat.), tall som kan fremkomme som løsning til en algebraisk ligning med hele tall som koeffisienter. Tallet x 3 er et eksempel på et algebraisk tall (ettersom det er løsning til ligningen x3 = 1), mens n ikke er det. Dersom koeffisienten for den høyeste potens av den ukjente er lik 1, kalles det algebraiske tallet for helt. Teorien for de algebraiske tall og spesielt de hele algebraiske tall danner inn­ holdet i den algebraiske tallteori. algebraisk topologi, se ►topologi. Algeciras [alxejriras] (av arab. al-Jazirah al-Khadra, 'den grønne øy'), havneby i sørlige Spania, Andalu­ cia, provinsen Cådiz, ved Algecirasbukta 8 km fra Gibraltar; 106 700 innb. (2002). Eksport av kork, frukt og fisk. Fergetrafikk til Ceuta, Tanger og andre marokkanske havnebyer. Milde vintrer og vakker beliggenhet har gjort byen til et populært turiststed. Erobret av maurerne i 711. Kastiljansk fra 1344, gjenerobret og ødelagt av maurerne 1368, gjenopp­ bygd 1704 av spanske flyktninger fra Gibraltar. Åsted for Algeciras-konferansen i 1906. Algeciras-konferansen [alxejriras-], internasjonal konferanse i Algeciras, Spania, januar-april 1906, der stormaktene (unntatt Japan), Belgia, Nederland, Portugal, Spania, Sverige og Marokko deltok. Stor­ britannia og Frankrike hadde 4. april 1904 sluttet en overenskomst der Frankrike overlot Storbritannia Egypt mot å få frie hender i Marokko. Overenskom­ sten, som var grunnlaget for ententen, vakte mistro i Tyskland, og 31. mars 1905 avla keiser Vilhelm plutselig et demonstrativt besøk i Tanger. Sultanen av Marokko kunne med støtte av Tyskland forkaste forskjellige franske krav, og Tyskland krevde innkalt en internasjonal konferanse. Det oppstod en spent situasjon, men den franske regjering bøyde seg og lot sin utenriksminister, Delcassé, gå. Konferansen ble imidlertid ingen seier for Tyskland. Frankrike fikk full støtte av Storbritannia, og Italia sviktet Trippelalliansen mot løfte om Tripolis. Konferansen fastslo Marokkos uavhengighet, men Frankrike beholdt forrettigheter som dannet utgangspunktet for kolonisering. alge-eter, Gyrinocheilus aymonieri, benfiskart i famili­ en Gyrinocheilidae i orden karpefisker. Blir ca 12,5 cm lang med brunlig farge og en mørk stripe som ofte deles opp i flekker. Hunnen har høyere kropp enn hannen. Spiser som navnet tilsier, alger i akva­ riet. Utbredt i Thailand. Temperatur ca. 25 °C.

Divisjon Rhodophyta, rødalger Klasse Bangiophyceae Klasse Florideophyceae Divisjon Heterokontophyta Klasse Chrysophyceae, gullalger Klasse Phaeophyceae, brunalger Klasse Bacillariophyceae, kiselalger eller diatomeer Klasse Xanthophyceae, gulgrønnalger Klasse Raphidophyceae, nålflagellater Divisjon Dinophyta, dinoflagellater, fureflagellater Klasse Dinophyceae Divisjon Haptophyta, svepeflagellater Klasse Coccolithophyceae, kalkflagellater Klasse Pavlovophyceae Divisjon Cryptophyta, svelgflagellater Klasse Croptophyceae Divisjon Euglenophyta, øyealger Klasse Euglenophyceae Divisjon Chlorophyta, grønnalger Klasse Prasinophyceae, olivengrønnalger Klasse Chlorophyceae Klasse Ulvophyceae Klasse Trebouxiophyceae Klasse Charophyceae, kransalger

algekølle, Multiclavula, fingersoppslekt som, i likhet med lav, lever i symbiose med alger. Algene finnes bare ved basis av fruktlegemene. 3 arter i Norge: fjellalgekølle, M. corynoides, vedalgekølle, M. mucida, og våralgekølle, M. vernalis. Algenib, navn på to stjerner, a Persei, lyssterk stjerne i Perseus. Farge gulhvit, størrelsesklasse 1,8. yPegasi, stjerne i Pegasus. Farge blåhvit, størrelsesklasse 3,3. algeoppblomstring, spontan økning i veksten av mikroalger som fører til høye algekonsentrasjoner og kan gi vannet synlig (mis)farge. Oftest dominerer én eller noen få arter. Algeoppblomstringer skyldes bedrede næringsbetingelser for algene, og forekom­ mer normalt i kystvannet om våren etter vinterinnblanding av næringssalter til overflatelagene, og mer uregelmessig, hvor næringstilførselen skyldes avren­ ning fra land. I enkelte kystområder er det mer eller mindre årvisse sommerblomstringer av kalkflagella­ ter (blakket eller hvitt vann) og dinoflagellater (brunt vann). Bare unntaksvis, som ved «algeinvasjonen» i 1988, er algeoppblomstringer i sjøen giftige, f.eks. slektene *Chrysochromulina og * Alexandrium (se også ►algetoksiner), men store algekonsentrasjoner kan likevel gi problemer for fisk i oppdrett. Algeopp­ blomstringer i ferskvann, ►vannblomst, sees som misfarging av vannet i innsjøer, dammer og pytter. Oppblomstring av spesielle alger, f.eks. slekten *Synura, i vannreservoarer kan gi lukt og smak til vannet. alger (av lat. tang, tare'), er fra gammel tid brukt som fellesbetegnelse for de ►tallofyttene som har klorofyll. Mange fargeløse mikroorganismer regnes likevel med til algene fordi de både morfologisk og genetisk viser nært slektskap til de fotosyntetiske

Kjededannende kiselalger (slekten Thalassiosira og langstrakte øyealger (slekten Eutreptiella') er vanige i vårplanktonet.

formene. Dette forklares også gjennom ► endosymbioseteorien for algenes/plantenes utviklingshisto­ rie. I størrelse, form og bygning er algene svært forskjellige; enkelte er små, encellete mikroskopiske former; noen består av enkle eller grenete celletråder eller enkle eller doble cellelag, mens andre er mer komplisert bygget og hører til de største planter en overhodet kjenner. Hos mange av de største artene kan man skjelne mellom rot-, stengel- og bladlignende orgar.er, og det er temmelig vidtgående anatomisk differensier­ ing. I tillegg til de grønne fargestoffene, klonfyllene, finnes hos mange alger andre pigmenter som preger algenes farge. Formeringsmåten hos algene varierer svart. Foruten vegetativ formering forekommer kønnet formering av ulike typer fra ►isogami og ►anisogami til høyt utviklet ►oogami. Hos noen makroalger inngår mikroskopiske haploide stadier i livssyklus, hos andre kan det være veksling mellom morfolo­ gisk like haploide og diploide stadier. Kjønnet forme­ ring hos mikroalger er kjent bl.a. hos diatomeer, kiselalger, hvor det dannes auxosporer. Hos de fleste mikroalger er kjønnet formering ikke kjent, men veksling mellom morfologisk ulike former er påvist, f.eks. hos svepeflagellatslekten Phaeocystis. Bevege­ lige stadier med flageller kan finnes både som gameter, zoosporer og vegetative celler i livssyklus, eller som permanent tilstandsform hos flagellatere. JaTh SYSTEMATIKK

Alger er en meget sammensatt gruppe med en tilsvarende oppdelt systematikk. Man finnet algelignende organismer i de fleste rikene, se ►liv Syste­ matisk inndeling). Tradisjonelt har kloroplastenes farge vært hovedkriterium for inndelingen på høy­ ere nivå (divisjon, klasse), mens bygning, tilstands­ form og formeringsmåte har vært basis for inndeling på lavere nivå (orden, familie). I dag omfatter algene minst syv divisjoner og mer enn 20 klasser. Vlange av disse algeklassene er så forskjellige fra de øvrige, at enkelte forskere gir dem rang som egne a gedivisjoner, f.eks. Dinophyta, Euglenophyta. Andre algedivisjoner kan omfatte mange algeklasser f.eks. Heterokontophyta (10 klasser) og Chlorophyta (opptil 11 klasser). Åntallet arter i hver klasse varierer fra noen få (Micromonadophyceae) til 10 000-12 000 Bacilla­ riophyceae), antallet ordener varierer fra én til mange (Phaeophyceae, Chlorophyceae). Pigmenteringen synes å følge algenes utviklingshistorie, fylogeni, og gyldigheten av dette er i stor grad be­ kreftet ved nyere undersøkelser over grader av likhet i mikroanatomi (finstruktur) og generisk

ALGER

199

Grisetang (Ascophyllum nodosum) er en vanlig tangart i fjæra på beskyttede strender. —Til høyre: Rødalgen fagerving (Delesserio sanguined) vokser på tarestilker og på fjell ned til ca. 25 m dyp.

slektskap. Undersøkelser med molekylærbiologiske metoder bekrefter i stor grad denne inndelingen, men har i tillegg vist at flere både kjente og nybeskrevne alger står så isolert at det er rimelig å regne dem til egne klasser (f.eks. Bolidophyceae, Pinguiophyceae). De enkelte algedivisjonene er karakterisert ved at fargen av det mørkegrønne fotosyntesepigmentet klorofyll a maskeres av blågrønt fykocyanin hos Cyanobacteria (blågrønnbakterier - som tidlige­ re ble kalt alger og som fremdeles behandles som «alger» økologisk), av rødt fykoerythrin hos Rhodophyta (rødalger), av gule eller brune karotenoiderhos Phaeophyta (brunalger), Chrysophyta (gullalger), Bacillariophyta (kiselalger eller diatomeer), Haptophyta (svepeflagellater) og Dinoflagellatae (fureflagellater), mens grønnfargen forsterkes av det gressgrønne klorofyll b hos Chlorophyta (grønnal­ ger), Charophyta (kransalger) og de ikke beslektete Euglenophyta (øyealger). EVOLUSJON

Blågrønnalger, Cyanobacteria, kan spores tilbake ca. 3,5, rødalger ca. 1,3 og grønnalger ca. 1,2 milliarder år; diatomeer (kiselalger), kalkflagellater (coccolithophorider), og kiselflagellater 150-250 millioner år. Utviklingen av de ulike algedivisjonene gjennom opptak av endosymbionter som bl.a. fotosynteseorganeller/kloroplaster forklarer deres utviklingshistorie og støttes av molekylærbiologiske

undersøkelser som også kan tidfeste viktige stadier i evolusjonen. Innen algene finnes arter med veleta­ blerte endosymbioser, f.eks. Chlorophyta, såvel som arter med uavhengige endosymbionter, f.eks. Glaucophyta, og mer kortvarige forhold hos enkelte chrysophycé-arter.

store fastsittende algene, særlig brunalgene i havet, mens grønske ofte brukes om flercellete grønnalger, spesielt i ferskvann. Groe kan betegne algepåvekst på fartøyer og redskap i havet, men brukes også om den årlige våroppblomstringen av planteplankton, mikroalger, langs norskekysten.

BIOLOGI

ØKOLOGI

Fastsittende makroalger finnes langs kystene hvor de utgjør et vegetasjonsbelte fra øverste flomerke og ned til 50-60 m dyp i våre farvann, ned til 100 m i f.eks. Middelhavet hvor lysforholdene er bedre. Den vertikale fordelingen er avhengig av den enkelte artens krav til lys og vannbevegelse, ofte finnes blågrønnalger øverst i sprutsonen, grønn- og brunal­ ger i tidevannsonen og under denne, og rødalger enda dypere. Eksponering til bølger og sollys vil virke inn både på den vertikale og horisontale fordelingen av algeartene. Frittlevende alger finnes som fytoplankton i havet og i innsjøer, såvel som i fersk- og brakkvannspytter, og fuktige lokaliteter på land. Epifytiske mikro- og makroalger vokser ofte på overflaten av de store algeartene. Mikroalger er også vanlige som belegg på jord, steiner og trestammer. Symbiontiske mikroalger finnes som den fotosyntetiserende delen av lav og koralldyr, foruten i mange foraminiferer, og enkelte flimmerormer. Tang og tare er en vanlig fellesbetegnelse for de

Årssyklus. I tillegg til lys (energi) er algene avhengig av tilgangen på næringssalter for å bygge opp orga­ nisk stoff, og produksjonen av alger i sjøen vil vari­ ere gjennom året avhengig av begge disse faktorene. Således er det en årviss oppblomstring av planktonalger om våren etter at vinterblandingen har bragt næringssalter til overflatelagene (se også ►algeoppblomstring). Våroppblomstringen starter når soloppvarmingen stanser omrøringen, gjerne i februar-mars i Skager­ rak, senere lenger nord, for å bli en sommeroppblomstring i Barentshavet. Diatomeer er oftest hovedprodusentene i tempererte havområder, i polare strøk kan Phaeocystis (Haptophyta) dominere sommeroppblomstringen. Oppblomstringen stanser når næringssaltene er brukt opp, algene blir spist eller synker ut av den ►eufotiske sonen, dvs. den vertikale sonen der det er lys nok til algenes fotosyn­ tese. Nedbrytning av alger og annet organisk materiale i den eufotiske sonen vil frigjøre næringssalter og gi

Til venstre: Algene vokser ofte i bestemte dyp. På dette bildet, som er tatt ved lavvann, sees ovenfra og ned: blågrønnalger (svart), vanlig fjærehinne (Porphyra) (rødlig), blæretang (Fucus) (brun på hvit rur) og stortare (Laminaria) i vannskorpen. —Til høyre: På steder med mye ferskvann og i mange forurensede områder blir de vanlige tangartene (Fucus) ofte erstattet av grønnalger (Enteromorpha).

ALGER

200 Prymnesium, kan være spesielt skadelige for risk i oppdrettsanlegg. Se også ►algetoksiner. UTNYTTELSE

Algeries hovedstad Alger.

grunnlag for en viss primærproduksjon gjennom sommeren, med algeflagellater som viktig kompo­ nent. I begynnelsen av høsten kan det igjen blandes inn næringsrikt vann i overflatelagene og gi grunn­ lag for en mindre algeoppblomstring, oftest domi­ nert av fureflagellater. For makroalgene vil reproduksjon, nyetablering og vekst følge årstiden, for noen er vinteren en periode med vekst, mens reproduksjon og nyetablering skjer utover våren og sommeren, men dette veksler fra art til art; ettårige arter etablerer seg oftest i løpet av sommerhalvåret, mens flerårige arter som tang og tare kan trenge ett til to år. Primærproduksjon. Algene står for ca. 40 % av verdens fotosyntese, de danner næringsgrunnlaget for praktisk talt alt liv i havet og er viktige primær­ produsenter også i de større innsjøene. Ved å forbru­ ke karbondioksid og frigjøre oksygen er de samtidig av vesentlig betydning for den globale balansen mellom disse gassene. 1 havet er den høyeste pro­ duksjonen knyttet til kystvann og områder med upwelling, oppstrømning av kjølig dypvann, hvor næringssalttilførslen er høy. De planktoniske mikro­ algene står for den alt overveiende delen av dette. Makroalgene gir en meget høy produksjon langs kystene, hvor de dessuten gir beskyttede oppvekst­ områder for mange litorale dyr. I tropiske kystområ­ der bidrar symbiontiske alger vesentlig til veksten av korallrev.

Vannfarge. Mikroalgene bidrar til tider sterkt til partikkelkonsentrasjonen i havet, og bidrar derved til å bestemme vannets gjennomskinnelighet såvel som sjøens farge, lite alger gir blått hav. Ved høye algekonsentrasjoner vil sjøen kunne farges hvit, grønn, brun eller rød avhengig av den dominerende algen i oppblomstringen, og gjennomskinneligheten bli redusert til få meter. Mindre vannansamlinger, fjærepytter og ferskvannsdammer kan ofte være sterkt farget av mikroalger. Lokal sterk algevekst dominert av en eller få arter (brunt vann, rødt vann), vil ofte skyldes tilførsel av næringssalter fra land; avrenning fra jordbruksområder, urenset kloakk o.l. Store algemengder gir et meget tynt eufotisk lag, mye av produksjonen vil synke til bunns hvor nedbrytningen vil bruke opp oksygenet, og gi anoksisk bunnvann, dvs. at alt oksygenet er brukt opp. 1 mange områder med liten vannutskiftning, eks. terskelfjorder, vil anoksisk bunnvann kunne være en naturlig tilstand. Problemalger. I vannreservoarer kan enkelte algearter f.eks. Synura (klassen gullalger) lage problemer ved å sette smak og lukt til vannet. Arter med nesle organeller f.eks. Gonyostomum (klassen nålflagellater) kan gi kløe til badende i ferskvann, mens arter av blågrønnbakterier f.eks. Microcystis kan produsere algetoksiner, og gjøre vannet giftig. Langs kysten kan fureflagellater, f.eks. Alexandrium, gi årsak til skjellforgiftning, mens giftige svepeflagellater, f.eks.

Økonomisk utnyttelse av algene er foreløpig vesent­ lig knyttet til makroalger. Av de store bruna gene fremstilles alginater som har en mangfoldig bruk som fortykningsmiddel m.m. Rødalgene knsflik, Chondrus crispus, og vorteflik, Mastocarpus stelatus, gir karragen. Noen arter er blitt brukt direkte som for, således brunalger som grisetang, Ascophyllum nodoswn, butare, Alaria esculenta, og sukkertare, Lamiraria saccharina. Av tang- og tarearter lages mel, som brukes som tilleggsfor for husdyr. Butare og især søl, Pabnaria palmata, er også til dels blitt brukt tl men­ neskeføde. Tang- og tareartene (brunalgenei brukes noe til gjødning. I asiatiske land, spesielt Japan, brukes flere algearter direkte i kostholdet. Særlig viktige i så mite er de store tareartene. Spesielle rødalger (fjærehinne, Porphyra) har fra lang tid tilbake blitt dyrket i grunne havbukter, og er idag grunnlag for en egen hdustri. Mikroalger har foreløpig begrenset anvendelse kommersielt, men enkelte brukes i forskning og medisinsk terapi. Enkelte blågrønnbakterier (Spirulina) brukes som kosttilskudd. Dyrkede mikroalger anvendes i østersproduksjonen, de brukes som startfor for mange fiskearter i oppdrett og det gjøres forsøk med massekultur av flere arter for utxinning av karbohydrater og proteiner. JaTh niger [alse], El Djazair, Algier, hovedstad i Algerie, ved Algerbukta; 1,8 mill. innb. (2003), medforsteder ca. 3 mill, innb., landets kulturelle og økonomis­ ke sentrum. Havnen er den største i Algerie, og en viktig bunkringshavn og utførselssted for vin, frukt og grønnsaker. Fiske og turisme er viktige næringsveier ved siden av sementproduksjon, maskn-, metall- og kjemisk industri. Internasjonal flyplass i Dar al-Beida. 1 den arabiske bydel ligger kasbaen som er ført opp på UNESCOs Liste over verdens kutur- og naturarv. Der ligger også flere moskeer, den eldste, Djama el Kebir, er sannsynligvis fra 1000-tallet. I den tidligere europeiske bydel ligger universitetet, det arkeologis­ ke museum og botanisk hage. Flere museer, bl.a. historisk og naturhistorisk museum, jihad-niuseum (fra frigjøringsperioden) og folkemuseum. Alger ble anlagt av araberne 935 på stedet der det romerske Icosium hadde ligget, og var en viktig piratbase fra 1500-tallet til franskmennene i 1830 med erobringen av byen innledet underleggelsen av Algerie. Etterat de allierte 8. nov. 1942 hadce inn­ tatt Alger, var byen tilholdssted for de Gaulles provi­ soriske regjering. Alger, Horatio [ældso], 1834-99, amerikansk forfat­ ter, skrev i alt 119 guttebøker med et samlet opplag på ca. 20 mill. Gjennomgangstemaet er fattiggutten som blir millionær ved dyd og flid. Algerie, [aljerj], republikk i Nord-Afrika, ved Mid­ delhavet. Grenser i vest til Marokko, til Mauritania og Mali i sørvest, til Niger i sørøst og Libya og Tunisia i øst. Algerie er Afrikas nest største land i utsrekning (etter Sudan), men de sørlige 4/5 av landet et ørken (Sahara) og både bosetning og økonomisk liv er konsentrert til den nordlige kyst- og fjellsonen. Algerie kom under arabisk innflytelse fra (47, tyrkisk fra 1519. Franskmennene erobret landet 1830-70 og nærmere 1 mill, franskmenn innvand­ ret til Algerie. Åpen motstand mot Frankrike fra 1954, republikk 1962. Første frie valg ble avholdt i 1991, men endte i unntakstilstand da muslimske fundamentalister vant valget. Påfølgende terrorvirk­ somhet fra den forbudte islamske redningsfrjnten. Navnet er avledet av arabisk BarrAl Jazair, øyenes land', etter noen småøyer som engang lå i byen Algers havnebasseng, men som nå er blitt landfaste ved utbygging av kaianleggene.

ALGERIE

201

al-Jumhuriyah al-Jazairiyah, ad-Dimuqratiyah ash-Shabiyah Den demokratiske folkerepublikk Algerie Republikk i Afrika 2 381 741 km2 32 818 500 innb. (2003), 13,8 per km2

Hovedstad: Alger Offisielt språk: Arabisk, berbisk (tamazight) Religion: Islam Nasjonaldag: 1. november Mynt: Dinar å 100 centimes Algerie

Stat og styresett FORFATNING OG POLITISK SYSTEM

Siden selvstendigheten 1962 har Algerie vært en presidentstyrt republikk. Grunnloven ble vedtatt i en folkeavstemning 1996. Etter denne er islam statsreligion, men ingen politiske partier kan bygges på en religiøs plattform. Grunnlovens bestemmelser skulle hindre det som var i ferd med å skje i 1991, da islamistene vant valget (som deretter ble annullert). Siden 1991 har den politiske spenningen og volden dominert algerisk politikk. Inntil 1989 var den nasjonale frigjøringsfront FLN (Front de Liberation Nationale) det statsbærende og eneste tillatte parti. Da innføringen av en viss grad av flerpartistystem ble innført og islamistene vant valget i desember 1991 meget klart, satte de gamle makthavere demokratiet til side. Deretter ble Algerie styrt av et øverste sikkerhetsråd, og under dette et høyeste statsråd og en regjering utnevnt av statsrå­ det. Det første presidentvalget etter den nye forfat­ ningen ble avholdt 1999, der alle motkandidatene til president Bouteflika etter hvert trakk seg. Presiden­ ten velges etter forfatningen i direkte valg for fem år, med mulighet for gjenvalg én gang. Presidenten utnevner statsministeren og har også ansvaret for utenrikspolitikken. Parlamentet har to kamre. Den lovgivende nasjonalforsamlingen har 389 medlem­ mer som velges i allmenne valg for fem år. Nasjonsrådet har 144 medlemmer og sitter i seks år; halv­ parten velges hvert tredje år. I nasjonalrådet sitter 96 representanter for distriktene og 48 medlemmer utnevt av presidenten. Ved valget 2002 fikk FLN 199 av de 389 mandatene i nasjonalforsamlingen.

Administrativt er Algerie inndelt i 48 departemen­ ter (wilayat), som igjen er inndelt i kommuner. Hver av disse enhetene har etter forfatningen en valgt forsamling. RETTSVESEN

Forfatningen inneholder rettsstatlige prinsipper, men samtidig har den en bestemmelse om at det skal være en høyeste magistraturrett med presidenten som formann og justisministeren som viseformann. Lovgivningen bygger dels på franske forbilder, dels på islamsk lov. FLAGG OG VÅPEN

Flagget er delt vertikalt i et grønt og et hvitt felt (regnet fra venstre) med en rød halvmåne og femtagget stjerne i midten. Våpenet som brukes i begrenset utstrekning, har samme innhold som flagget, og i tillegg to ganger den arabiske bokstaven jim, som forkortelse for landets tidligere offisielle navn Al-Jumhuriyah alJazairiyah, Den algeriske republikken. NASJONALSANG

Algeries nasjonalsang er Qassaman bin nazilatllmahiqat (Vi sverger ved lynet som ødelegger) med tekst av Mufdi Zakariah, som skrev den mens han satt fengslet av de franske kolonimyndighetene 1956. Melodien er skrevet av den egyptiske kompo­ nisten Mohamed Fawzi. Sangen ble offisielt antatt som nasjonalsang etter landets frigjøring 1962. MYNT, MAL OG VEKT

Mynt. Myntenheten er algerisk dinar (valutakode DZD) å 100 centimes. Mål og vekt. Det metriske system ble innført 1843 og er i alminnelig bruk.

INTERNASJONALE FORBINDELSER

Algerie er medlem av bl.a. FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, bl.a. Verdensbanken; Organisa­ sjonen for afrikansk enhet, Den arabiske liga og OPEC. Algerie er representert i Norge ved ambassadør bosatt i Stockholm, mens Norge er representert ved ambassadør bosatt i Tunisia. FORSVAR

Førstegangstjenesten er 18 måneder i hæren, 6 måneder militær trening og 12 måneder i sivile prosjekter. Styrketallene var 2002 for hæren 120 000, for marinen 6 700 og flyvåpenet 10 000.1 tillegg kommer en halvmilitær styrke på 180 000. Forsvarsmateriellet er i hovedsak russisk produsert. Marinen har bl.a. to undervannsbåter, tre fregatter og fem korvetter. Flyvåpenet har ca. 200 kampfly og 60 kamphelikoptre.

Natur GEOLOGI OG LANDFORMER

Algerie består grovt sett av to naturgeografiske hovedregioner: kyst- og fjellsonen i nord, og Sahara i sør. Innenfor den ca. 1200 km lange middelhavs­ kysten ligger et utpreget berglendt landskap. Det er kun en smal og usammenhengende kystslette som skiller Atlasfjellene fra Middelhavet. Atlasfjellene danner tre parallelle systemer langs kysten. Nær­ mest kysten ligger Tell-Atlas, hvor krystallinske massiver veksler med steile og ville topper bygd opp av kalkstein og andre sedimenter. Tell-Atlas er sterkt foldet og oppbrutt av kystlavland og dalfører, bl.a. det 350 km lange dalføret omkring Chelif, som er landets lengste elv. Fjellene når sine største høyder i Kabylia med topper nær 2000 moh.

ALGERIE I------------ALGERIE Klima

Temperatur VARMESTE MÅNED Maks. Min.

KALDESTE MÅNED Maks. Min.

Nedbør ÅRLIG

VÅTESTE MÅNED

des. nov. aug.

°C

°C

°C

°C

Alger Méchéria Tamanrasset

aug. 29 juli 35 juli 35

22 21 22

jan. des. jan.

15 11 19

9 3 4

mm 762 290 38

Bordj Flye S.te Marie

juli

47

31

jan.

21

7

5

Sør for Tell-Atlas finnes et belte av høysletter, 4001000 moh., opptil 160 km brede i vest, smalere mot øst. Høyslettene står i sterk kontrast til det fruktbare og tettbefolkede Tell-Atlas. Karakteristiske er de mange senkninger med avløpsløse sumper og saltsjøer, de såkalte chotts. Den største, Chott El-Chergui, dekker et areal på flere tusen kvadratkilometer. Mot sør ender høyslettene i Sahara-Atlas, som er bygd opp av kalk- og sandstein, og danner bl.a. det mektige Aurés-massivet som når 2328 moh. (Djebel Chélia). Sør for Atlasfjellene ligger Sahara, verdens største ørken. Sahara består av flere forskjellige landformer: sanddyner, steinplatåer og oaser. Lengst i sørøst ligger det vulkanske Ahaggar-massivet som hever seg til nær 3000 moh. (Tahat 29o8 moh.). KLIMA

Den nordlige del av Algerie har middelhavsklima med nedbørrike, milde vintrer og varme, tørre somrer. Ved kysten er middeltemperaturen ca. 12 °C i januar, 25 °C i august. Nedbørmengden øker fra vest mot øst, således får Oran 340 mm i året mens årlig nedbørmengde i Alger er 740 mm. På Chottplatået og i Sahara er klimaet utpreget kontinentalt, med svært store daglige temperatursvingninger. Nedbøren er liten, 200-300 mm på høyslettene, i Sahara kan det mange steder gå år mellom hver gang det regner. I den sentrale del av Sahara er det om sommeren vanlig med maksimumstemperaturer rundt 50 °C, om vinteren forekommer nattefrost. PLANTELIV

Kystslettene og Tell-Atlas har subtropisk vegetasjon. I høyereliggende strøk er det skoger av korkeik og en del atlasseder. Høyslettene har steppevegetasjon. Enkelte steder på nordsiden av Sahara-Atlas er det litt skog. DYRELIV

Berberapen eller gibraltarapen lever i det nordlige Algerie. Blekrev, sandrev og fennek eller ørkenrev forekommer i ørkenstrøk, gullsjakal og rødrev har større utbredelse. Dorcas- og atlasgaselle finnes i halvørken, mankesau i høytliggende ørkenstrøk. Fuglelivet er rikt og variert med bl.a. glenter, gribber, ørkenløper og sandhøns samt mange forskjellige lerker og steinskvetter. En rekke ande- og vadefugler overvintrer i nord.

Befolkning Innbyggertallet i Algerie ble beregnet til 32,8 mill. (2003), og folkemengden økte med 1,9 % i året (1991-2001). Andelen unge er svært høy; 78 % er under 30 år. Ca. 70 % er arabere og ca. 30% er berbere. De fleste berbere lever i høylandet sørøst for Alger og i Ahaggar (nomadiske tuareger). Den europeiske befolkningen, som før 1962 talte over 1 mill., har stort sett reist fra landet. Flere millioner algeriere lever i utlandet som fremmedarbeidere og flyktninger, de fleste i Frankrike. Den blodige konflikten som har preget Algerie siden 1990-årene, med bl.a. attentater, terror og undertrykkelse, har gjort hverdagen vanskelig for befolkningen, Ikke minst gjelder dette kvinnene,

mm 137 43 10

mars og sept.

som er under et voldsomt press fra fundamentalis­ tisk hold for å innordne seg. «Moderne» kvinner som går i vestlige klær, søker utdannelse, er yrkesak­ tive og gir uttrykk for egne meninger, er spesielt utsatt. Selv om voldsutøvelsene har avtatt noe i forhold til midt i 1990-årene, har det også i første del av 2000-tallet funnet sted en rekke politiske drap. Anslagene over drepte siden borgerkrigen tok til varierer mellom 100 000 og 150 000. Bosetningen er svært ujevnt fordelt. Ca. 95 % av befolkningen er bosatt på de nordligste 10-12 % av arealet. I Sahara er bare oasene bebodd. De sosiale forskjellene mellom byene og landsbygda er store, og sykdommer forårsaket av dårlige sanitære for­ hold og mangel på rent vann er utbredt. Tilstrøm­ ningen til byene er svært stor, og forårsaker både økonomiske og sosiale problemer. Største byer er hovedstaden Alger, Oran og Constantine. RELIGION

Algerie ble islamisert på 600-tallet. Ca. 99 % av befolkningen er sunni-muslimer; små ibadittiske grupper lever i M'zab i sør. Det finnes også enkelte små katolske menigheter. Etter frigjøringen fra fransk kolonistyre i 1962 ble islam statsreligion. I 1984 ble islams rolle styrket ved at den konservative fløyen av FLN (Front de Libération Nationale) fikk flertall for å innføre islamsk familielovgivning. Etter politiske uroligheter i 1988 markerte fundamentalistiske grupper og partier seg som viktige deler av opposisjonen. Etter 1991 har landet opplevd borgerkrigslignende tilstander hvor Markedsplassen i Ghardaia, i den nordlige delen av Sahara.

3

TØRRESTE MÅNED

juli juli feb.-mars og okt.-nov. jan. og april-mai og okt.-nov.

mm 3 5 3 0

ekstremistiske grupper har spilt en fremtredende rolle. SPRAK

Offisielt språk er arabisk (standard- eller skrftarabisk). Dialektale varianter av arabisk er morsmål for ca. 80 % av befolkningen, mens ca. 20 % taler ulike berberspråk (tamazight), hvorav det viktigste er kabylsk, med over 2,5 mill, brukere. En begrenset urban elite har fransk som daglig talemål. Fransk er for øvrig et viktig sekundærspråk, og var lenge helt dominerende innen utdanning, administrasjon og næringsliv. Siden frigjøringen er det ført en aktiv arabiseringspolitikk av utdanning og administrasjon, men fransk er fortsatt sentralt i næringslivet i høy­ ere utdanning, i mediene og i moderne kulturliv. Blant utdannede mennesker utgjør fransk - eller en blanding av arabisk og fransk - en vesentlig lei av det språklige repertoaret. De siste par tiår har den berbisk minoriteten stadig mer høylytt krevd en offisiell plass for berbersk i det algeriske samfunnet. En lov innført 1998 som forbød bruk av annet enn arabisk i det offentlige rom, vakte voldsomme reak­ sjoner, og siden 1999 har myndighetene vist en økende toleranse for berbisk i skole og administra­ sjon i berbiske områder. I 2004 fikk berbisk status som offisielt språk.

Næringsliv og økonomi Algeries økonomi var ved selvstendigheten basert hovedsakelig på jordbruk og oljeutvinning. Under det franske kolonistyret ble det utviklet et moderne

ALGERIE

203

jordbruk langs kysten, med mange større plantasjer, og bl.a. stor produksjon av druer. Selv om Algerie har en betydelig jordbruksproduksjon, er bare en liten del av landet dyrkbart, og det er utvinningen av mineraler, og fremfor alt olje og gass, som er grunn­ laget for økonomien - og for en ambisiøs industrialiseringspolitikk. Den langvarige frigjøringskrigen mot Frankrike endte med selvstendighet i 1962, og at størstedelen av de franske settlerne forlot landet med sin kapital og kompetanse. Derved forsvant også et viktig marked for den innenlandske varepro­ duksjonen. Det selvstendige Algerie slo inn på en sosialistisk politikk, med lite rom for privat eierskap i næringslivet, og flere sektorer ble i 1960-årene nasjonalisert. En rekke større statlige selskap ble opprettet, innen de fleste sektorer. I løpet av 1970årene førte økte oljepriser til at eksporten av petrole­ umsprodukter tok over fra landsbruksvarer som Algeries viktigste inntektskilde. Fra tidlig i 1990årene fant det sted en liberalisering av den økono­ miske politikken - i kjølvannet av en tilsvarende oppmykning på det politiske området fra slutten av 1980-årene. Større spillerom ble gitt privat virksom­ het, både i landbruk og handel, og småindustri ble gitt prioritet på bekostning av den statsdrevne tung­ industrien, og et privatiseringsprogram ble innledet med en lovendring i 1995.1 1990-årene ble Algerie rammet av alvorlig politisk uro, og borgerkrigen har hemmet den økonomiske utviklingen, bl.a. ved å svekke tilliten til Algerie i ullandet. I 2001 lanserte regjeringen en økonomisk gjenreisningsplan, samt et nytt privatiseringsprogram. Algerie har høy ar­ beidsledighet, og en betydelig del av den økonomis­ ke virksomhet skjer innen den uformelle sektor, som står for over en tredel av sysselsettingen utenfor landbruket.

MINERALER, ENERGI, INDUSTRI Constantine

Skikda

GuelmaS

Mineraler Jern Fosfat Kvikksølv 'Z

FISKE

Algerie har en mindre fiskerisektor, vesentlig bestå­ ende av familiedrevne småbåter. I 1990-årene iverksatte regjeringen tiltak for å øke fangstene, som har ligget godt under anslått potensial, på ca. 170 000 tonn i året. Fra 1994 kan utenlandske trålere få tilgang til Algeries farvann. MINERALER

Algerie er rikt på flere typer mineraler, og råolje og naturgass er blitt landets viktigste inntektskilder. Kommersiell produksjon av olje begynte i Sahara i 1958, og de viktigste produksjonsområdene har vært ved Hassi Messaoud i det sentrale Algerie, samt ved

Tilimsen

TO®

Bly/sink

Industri Industriområde

Energi

Jern- og metallindustri

Kull

Transportmiddelindustri

Petroleum

Kjemisk industri

Naturgass

Tekstiler, konfeksjon

Petroleumsraffineri

Næringsmiddelindustri

Oljeledning

Konstruksjonsmaterialer, sement

LANDBRUK

Landbruket var den viktigste næringsvei i koloniti­ den, men er gradvis relativt svekket etter hvert som oljeforekomstene er utvunnet, og industrisektoren har økt. I 2000 stod landbruket for i underkant av en tidel av brutto nasjonalinntekt. Fortsatt sysselsetter landbruket ca. '/4 av yrkesbefolkningen, og utgjør en betydelig del av det økonomiske liv - med bidrag også til eksporten. Mulighetene til ekspansjon er imidlertid begrenset, idet 90 % av Algerie består av ørken, halvørken og fjell, som i beste fall kan brukes til beitemark for sauer, geiter og kameler. Jordbruket finner sted i et belte langs kysten, hvor også landets gjenværende skoger finnes. Skogplanting har funnet sted også som ledd i å stanse ørkenens fremvekst sørfra. Størstedelen av det dyrkede arealet brukes til kornproduksjon (vesentlig hvete og bygg), men Algerie er også en av verdens ledende produsenter og eksportører av dadler, og det er betydelig produk­ sjon også av sitrusfrukter, oliven og grønnsaker. Den omfattende produksjonen av druer - samt vin under kolonitiden er redusert, men har vært gjen­ stand for opprustning de senere år. Algerie er likevel ikke selvforsynt med mat, og må importere en stadig økende andel av sitt forbruk. Store investeringer i jordbruket i 1980-årene skulle sikre en selvforsyningsgrad for matvarer på 80 % i år 2000, men dette ble oppgitt under den politiske og økonomiske krisen i 1990-årene.

HEE)

ili^Arziw

Gassledning

Keramisk industri

ngji læ!

Oljehavn

Diverse industri (gullsmedvirksomhet, tepper)

Gassterminal

O GEOnext • ISTITUTO GEOGRAFICO DE AGOSTINI S.p.A. - Novara

Mineraler, energi og industri i Algerie.

Edjeleh-Zarzaitine nær grensen til Libya. Produksjo­ nen nådde ved utgangen av 1970-årene 1,2 mill, fat per dag, og var tjue år senere på ca. 1,5 mill, fat; produksjonen har svingt bl.a. som følge av kvotetil-

delingene fra OPEC. Nye oljefelter ble satt i produk­ sjon midt i 1990-årene, og i 2002 var Algeries påvis­ te oljereserver på 9,2 mrd. fat. Samtidig hadde landet kjente reserver av naturgass på ca. 5520 mrd.

Algeries hovedstad Alger ligger vakkert til ved Algerbukta og har en stor, moderne havn.

ALGERIE

204

kubikkmeter, derunder et av verdens største felt i Hassi R'Mel-regionen, der gass ble funnet i 1956. For en stor del finnes gassforekomstene i Algerie uav­ hengig av oljen. Algerie har investert mye i gassled­ ninger, og eksport begynte allerede i 1965. Flere gassledninger er bygd for eksport til Europa; bl.a. en via Tunisia til Italia og videre til Slovenia, som ble åpnet i 1983, og en som går via Marokko til Spania, åpnet i 1996, og som Portugal også har knyttet seg til. Det er planer om enda en ledning til Spania, og det er inngått avtale mellom Algerie og Nigeria om å undersøke mulighetene for en ledning fra Nigerias gassfelter til det algeriske ledningsnettet. Nær halv­ parten av Algeries inntekter kommer fra salg av naturgass; Algerie er verdens nest største eksportør av dette produktet. Algerie har også verdens fjerde største kjente reserver av olje, og leting foregår fortsatt. Ca. 95 % av landets eksportinntekter kom­ mer fra petroleumssektoren. Algerie har også rike forekomster av jernmalm, fosfat, bly og sink, samt av kull, kvikksølv, mangan, kobber og salt. Fra 1991 er både lokale og utenlandske investorer oppmunt­ ret til å ta del i utvinning, men borgerkrigen begren­ set interessen. En ny gruvelov fra 1999 har ført til flere avtaler med utenlandske selskap om leting og utvinning. INDUSTRI

Under kolonistyret ble det etablert en begrenset industribase i Algerie, først og fremst for foredling av jordbruksprodukter og tekstilproduksjon. Etter selvstendigheten ble det lagt stor politisk vekt på industrialisering for å utvikle en sosialistisk økono­ mi, med utgangspunkt i den ekspanderende petroleumsindustrien samt landbruket og bergverket. Den petrokjemiske industrien er dominerende, med raffinerier og andre anlegg bl.a. i Alger, Arzew, Messoaud og Skikda. Et jern- og stålverk, basert på lokale forekomster av jernmalm, er etablert i Annaba. Denne industrien er også sentral for etablering av andre industriforetak, bl.a. for bygningsmateria­ ler. Forsøk på å tiltrekke utenlandske investeringer til småindustri har skapt begrensede resultater, og staten har fra 1980-årene redusert sin direkte delta­ kelse i næringslivet. Fra tidlig i 1990-årene har det vokst frem en mindre farmasøytisk industri. UTENRIKSHANDEL

Algeries langt viktigste eksportartikler er olje og gass, og den viktigste handelspartner er den tidligere kolonimakten Frankrike. De viktigste markedene for Algeries eksport er Italia, USA og Frankrike; disse tre står også for størstedelen av importen, med Frankri­ ke som den største leverandør. Algerie har inngått handelsavtaler med EU. Algerie har i mange år hatt overskudd i handelsbalansen, men går i underskudd når oljeprisene synker. Algeries eksport er totalt dominert av petroleumsprodukter, men eksporterer også landbruksvarer, deriblant dadler, grønnsaker, tobakk og huder. SAMFERDSEL

Algerie har et godt utbygd veinett på i alt 104 000 km, hvorav 640 km er motorvei (1996). Deler av veinettet har forfalt i senere år, men det er også bygd nye veier som forbinder oljefeltene med kysten. En Trans-Sahara-vei er under bygging. Jernbanenettet er på ca. 4300 km, og forbinder alle de større byene i den nordlige delen av landet. En sidebane når Béchar i Sahara. En undergrunnsbane er under byg­ ging i Alger. Hovedlufthavnen er ved Alger. De viktigste havnebyene er Alger, Annaba, Arzew, Bejaia, Oran og Skikda. I 2000 ble arbeidet for en mulig etablering av undergrunnsbane i Alger gjen­ opptatt. Som følge av den økonomiske liberaliserin­ gen har flere private flyselskap begynt å operere i landet.

Samfunn og kultur SKOLE OG UTDANNING

Utdanningssystemet i Algerie har gjennomgått flere omfattende forandringer siden frigjøringen, men er

Oljeutvinningsanlegg ved Hassi-Messaoud.

bygd på det franske utdanningssystemet. Styrking av den arabisk-islamske kulturen og sosialismen har stått sentralt i utdanningssystemet siden frigjørin­ gen. Skolene er tospråklige med undervisning på både arabisk og fransk. Den 9-årige grunnskolen er obligatorisk og gratis for alle. De første 3 årene skal gi grunnleggende ferdigheter i regning, lesing, språk, kroppsøving, religion og estetiske fag. De neste 3 årene skal det i tillegg undervises i naturfag og samfunnsfag. De siste 3 årene av grunnskolen undervises det også i tekno­ logiske fag, miljøfag, kulturelle og økonomiske fag. Den videregående skolen har tre studieretninger en akademisk, en allmenn og en teknisk studieret­ ning, og avsluttes med en baccalauréat-eksamen. Analfabetismen er stadig synkende, men fremdeles regnes 40 % (2003) av den voksne befolkningen som analfabeter. MASSEMEDIA

Algerie har rundt 20 dagsaviser og 6 ukeaviser samt en rekke ukeblader og tidsskrifter. Den viktigste avisen er FLN-organet Al-Moudjahid ('stridsman­ nen') som utkommer på arabisk og fransk i et opplag på i underkant av 400 000, An-Nasr ('seieren'), som utkommer på arabisk i et opplag på rundt 350 000 og den franskspråklige kveldsavisen Horizons med et opplag på ca. 35 000. Kringkastingen som før var statlig, er nå privati­ sert, men under statlig overoppsyn. Radioen sender på arabisk, fransk og berberspråk. Fjernsynet begyn­ te sine sendinger i 1956, og dekker fra 1970 hele landet. LITTERATUR

Litteraturen i Algerie er beslektet med litteraturen i Marokko og Tunisia, men har også særegne trekk, bl.a. fordi Frankrike hadde herredømme over landet i en svært lang periode. Også spansk og jødisk inn­ flytelse har spilt en viktig rolle i algerisk kultur. Franskspråklig litteratur. Hoveddelen av algerisk litteratur er skrevet på fransk. De første diktsamlin­ ger og fortellinger skrevet av algeriere kom ut på slutten av 1800-tallet, men frem til ca. 1950 var litteraturen stort sett uselvstendig og preget av franske forbilder. Forfatterne gav uttrykk for hvor høyt de beundret fransk kultur og sivilisasjon, og hvor viktig det var å ta etter europeiske verdier.

Dette var en ideologi Frankrike arbeidet svart aktivt for å spre i koloniene sine. Etter hvert som selvstendighetskampen utviklet seg, fikk likevel stadg flere forfattere et kritisk syn på kolonimakten. Mmge la vekt på arabiske verdier, mens andre ville skape en algerisk identitet uavhengig både av det europeiskkristne og det arabisk-islamske. Blant romanforfatterne fra første halvdel av år­ hundret kan nevnes Ben Chérif (1879-1921) og Abelkader Hadj Hamou (1891-1954). Men den viktigste skikkelsen i algerisk litteratur fra mellom­ krigstiden er lyrikeren Jean Amrouche (190^-62), som var katolikk og tilhørte den kabylske folkegrup­ pen. I årene omkring 1950 fikk mange betycelige forfattere sitt gjennombrudd: Mouloud Feraaun, Mouloud Mammeri, Mohammed Dib og Malek Haddad skrev hovedsakelig romaner, Jean Sénac var først og fremst lyriker, mens Kateb Yacine var en nyskaper innenfor både lyrikk og prosa. Disse forfat­ terne var alle engasjert i frigjøringskampen, men flere av dem ble kritisert fordi de var for mye opptatt av formelle problemer og ikke skrev litteratur som direkte tjente folket og revolusjonen. Etter selvstendigheten i 1962 har den litterære utvik­ lingen ofte vært hemmet av politisk ufrihet cg kulturell indoktrinering, dels fra makthaverne og dels fra den fundamentalistiske opposisjoner . Ikke minst regnes tiden umiddelbart etter uavhengighe­ ten som en nedgangsperiode. Litteraturen var da dominert av tradisjonelle sosialrealistiske idealer. Den første i denne generasjonen som reagerte mot disse tendensene, var Rachid Boudjedra, som ofte behandlet religiøse og moralske tabuemner i en form inspirert av den pikareske romanen på 1700tallet. Til samme generasjon hører Nabile Fares og Rachid Mimouni. Sistnevnte har i romaner cg essayer angrepet ulike former for religiøs og politisk fundamentalisme. Beslektede holdninger finner man blant de unge forfatterne som stod frem i 1980årene, bl.a. Tahar Djaout, Rabah Belamri og Malek Ouary. Også forfattere som Mammeri og Dib skrev bety­ delige romaner i 1980-årene. De har dessuten, i likhet med flere andre, skrevet skuespill som er blitt fremført på festivaler o.l. eller oppført på teatre i Frankrike, ettersom det ikke finnes noen fast franskspråklig scene i Algerie. Den mest betydningsfulle franskspråklige dramatikeren i Algerie i 1980- og 1990-årene er Noureddine Aba, som ofte spilles i Frankrike, men aldri har vært oppført i hjemlandet. Hans orientering er humanistisk og internasjonal. 1 den nyere algeriske litteraturen finnes mange kvinnelige forfattere. Bøkene deres rommer som regel en skarp kritikk av kvinnesynet i islam. Den mest markante skikkelsen er Assia Djebar, som fikk sitt gjennombrudd i 1967 og som i romaner, skue­ spill og essayer har beskrevet situasjonen for kvinne­ ne i Algerie. De kvinnelige forfatterne som slo igjen­ nom i 1970-årene, f.eks. Aicha Lemsine og Zoulika Bourkortt, er ofte opptatt av spørsmål omkrir.g kroppen og språket. Av nye navn fra 1980- og 1990årene kan nevnes Leila Sebbar, Myriam Ben, Malika Makeddem og Nina Bouraui. Fatima Gallaire har gjort seg mest bemerket med sine skuespill. Til tross for mange problemer har det altså i Alge­ rie utviklet seg en rik og spennende franskspråklig litteratur. Den gjenspeiler forfatternes mangetydige forhold til et språk som ikke er deres opprinnelige, men som de likevel må benytte for å nå ut med sine verk. Deres provokasjoner både mot europeiske verdier og mot islams moralsyn kan være sterke, og noen av dem har sett seg nødt til å dra i eksil på grunn av forholdene i hjemlandet. De moderne algeriske forfatterne uttrykker gjerne silt opprør i en form som ligger nært opp til den franske nyromanen eller til annen avantgarde-litteratur. Et annet typisk trekk er at mange forfattere gjør seg bemerket både med skjønnlitteratur og med essayistikk av høy kvalitet. I Frankrike arbeider ledende forlag aktivt

205

ALGERIE -------------1

for å gjøre dem kjent, og algeriske forfattere har vunnet mange prestisjefylte litterære priser. Også utenfor den franskspråklige verden er man i ferd med å oppdage denne litteraturen, og mange bøker er blitt oversatt til en rekke språk, også norsk. TW Arabiskspråklig litteratur. Myndighetenes fremstøt for arabisering av samfunnet etter selvstendigheten har ikke maktet å rokke ved den franskspråklige litterære dominansen, og litteraturen på arabisk er relativt sett ubetydelig. Av arabiskspråklige forfattere kan nevnes Abd al-Hamid ibn Haduga (Benhadouga) (f. 1925), al-Tahir Wattar (f. 1936) og Zuhur Wanisi (f. 1936; hun er representert i novellesamlin­ gen Den arabiske verden forteller, 1997). Den kontro­ versielle Rachid Boudjedra (f. 1941) skrev sine både politisk og erotisk utfordrende romaner først på fransk, men skiftet til arabisk fra 1981. Blant sentrale temaer som behandles i den moderne algeriske litteraturen er kulturkonfliktene i forholdet mellom tradisjon og modernitet, by og land, samt kritikk av den tiltagende korrupsjonen og maktkonsentrasjo­ nen i samfunnet etter frigjøringen. KUNST OG ARKITEKTUR

Byene langs kysten og i lavlandet har hatt en sam­ menhengende bosetning gjennom ulike kulturer, men det er vanskelig å se klare og tydelige spor før romertiden. I Thamugadi (Timgad) i det østlige Algerie finnes rike arkeologiske minnesmerker fra romersk lid. Utgravningene herfra viser at de romer­ ske byplanene i Nord-Afrika hadde klarere greske trekk enn hva man finner i Italia. Et særtrekk ved nordafrikanske romerske basilikaer er at de har svært mange skip, f.eks. åtte sideskip i Karthago og fire i Orléansville. Den bysantinske perioden har ikke etterlatt seg nevneverdige arkitektoniske mo­ numenter eller andre kunstskatter. Etter den arabiske invasjonen oppstod det nær kontakt med både det mauriske Spania og de østlige muslimske områdene, og det fører til en kunstnerisk og kulturell blomstringsperiode. Bygg med de flikete buene og den dryppsteinslignende dekoren, som er så typisk for den mauriske arkitekturen i Spania, ble laget fra tidlig 1100-tall. Fra 1200- og 1300-tallet fin­ nes det bevart mange moskeer og madrasah'er og andre store byggverk, bl.a. i Tlemcen, Kalaa og Bougie. Moderne billedkunst er sterkt påvirket av fransk kunst. Mange franske kunstnere har bodd og arbei­ det i Algerie, bl.a. Delacroix. Det finnes museer som har store samlinger med fransk kunst. Det er også etablert kunstakademier etter fransk mønster. Moderne algeriske kunstnere har forsøkt å kombi­ nere de vestlige impulsene med den islamske kultu­ ren. Mohammed Khadda er en pioner med sin bruk av arabisk kalligrafi. Andre har hentet inspirasjon fra nordafrikansk folkekunst, f.eks. den kvinnelige maleren Baya (f. 1931). MUSIKK

Algerisk arabisk musikk tilhører den vestlige retning innenfor den pan-islamske kultur: maghreb. Det klassiske repertoaret omfatter den andalusiske komposisjonsformen nawba, en 9-satsig vokal- og instrumentalform fremført av mannlige musikere. Kvinnelige musikere har et annet repertoar, relatert til både kunstmusikk og folkemusikk. Viktige instru­ menter er lutt (ud), strykeinstrumentet rabab og europeisk fiolin. Berberne har sine egne tradisjoner som omfatter profan, rituell og religiøs musikk. I noen religiøse grupper blir den rituelle musikken brukt som et middel til å oppnå en ekstatisk, transe-lignende tilstand. Det eksisterte i den franske kolonitid et musikkliv med sterke bånd til Europa, men etter frigjøringen 1962 har det skjedd en arabiseringsprosess som har gitt islamsk kunstmusikk en sterk stilling. Innen populærmusikken har stilretningen rai for alvor gjort seg gjeldende siden 1980-årene. Den har

Tassili er et fjellparti i det sentrale Sahara. Her ble det i 1933 gjort rike funn av hulemalerier datert til yngre steinalder og til tiden omkring Kristi fødsel.

røtter både i beduinenes folkemusikk og i under­ holdningsmusikk som i 1940- og 1950-årene ble spilt i kafeene i storbyene, særlig Oran. Dessuten har den hentet vesentlige elementer fra vestlig rock og pop, bl.a. bruken av synthesizere og andre «moder­ ne» instrumenter. Tekstene, som er på arabisk, handler i stor grad om ungdommelig frihetslengsel og opprør mot religiøst baserte sosiale konvensjoner, og berører ofte tabubelagte emner som rus og ero­ tikk. Dette virker svært provoserende på muslimske fundamentalister, og i 1994 og 1995 ble to av de fremste rai-artistene i Algerie myrdet. Mange av utøverne har søkt tilflukt i Frankrike, hvor de har et stort publikum, ikke minst blant etterkommerne etter nordafrikanske innvandrere. FILM

Siden frigjøringskrigen har algirske filmer gjort seg jevnlig bemerket internasjonalt. I de første årene var krigen det dominerende tema. Blant de første større produksjonene kan nevnes kompilasjonsfilmen L'Aube des damnés (1965), en bred skildring av kolo­ niseringen av Afrika, som regissøren Ahmed Rashdi laget i samarbeid med forfatteren Mouloud Mammeri. Krigens påkjenninger på sivile ble skildret i spillefilmer som Une si jeune paix (1965) av Jacques Charby og Vent des Aurés (1966) av Mohamed Lakhdar Hamina. Det kortlivede private selskapet Casbah Films gav sitt bidrag med den bemerkede co-produksjonen med Italia, La Battaglia di Algeri (1965), i regi av Gillo Pontecorvo. Både produksjon og distribusjon ble 1967 mono­ polisert gjennom det statlige produksjonsselskapet UOffice National pour le Commerce etVlndustrie Cinématographiques (ONCIC). Yngre regissører fikk slippe til med beretninger om konflikten mellom det gamle og det nye samfunnet, gjerne henlagt til landsbygdas hverdag. Flere filmer har fått internasjonal distribu­ sjon, bl.a. Le Charbonnier (1972) av Mouhamed Bouamari og Omar Gatlato (1976) av Merzaq Allouache. Hamina vant Gullpalmen i Cannes med Chronique des années de braise (197 5), en beretning som spenner over de siste 30 årene før frigjøringskrigen. Nedgang i kinobesøket og debatt om ONCICs rolle førte til en serie omstruktureringer i 1980- og 1990årene, både av film- og av fjernsynsproduksjonen. Denne prosessen kulminerte med nedleggelsen av

de fleste statlige filmordningene i 1997 og 1998, og kollaps innenfor spillefilmproduksjonen. Regissører med base i Europa (såkalte tøir-filmskapere) har imidlertid holdt i gang en viss produksjon, fra Mehdi Charef og hans Théau harem d'Archimede (Te i Arki­ medes' harem, 1985) og fremover.

Historie De tre nordafrikanske statene Algerie, Tunisia og Marokko tilhører alle et område kalt Maghreb «landet mot vest». Det var navnet de arabiske ero­ brerne gav området etter at de hadde lagt under seg den nordvestlige kystregionen ca. år 1050. Før dette hadde Nord-Afrika tilhørt en Middelhavssivilisasjon styrt av fønikere og romere. Den eldste kunnskapen om det som i dag er Algerie, er fra oldtidens Numidia. Det var et samfunn som under ledelse av Masinissa utviklet jordbruk og handel og etablerte en politisk statsdannelse. Både ved kysten og i innlan­ det ble det grunnlagt byer, og Numidia var en frem­ gangsrik stat frem til Masinissas død i 149 f.Kr. Romerriktets nedgangstid rammet også Maghreb, og i år 429 kom en germansk folkestamme, vandalene, over Gibraltarstredet og erobret Algerie. 534 kom nye erobrere, og Maghreb ble lagt under bysantinsk styre, en periode som var preget av mange opprør fra de lokale berberstammene. Den arabiske invasjonen, som først på 700-tallet strakte seg helt inn i Spania, la under seg kystområ­ dene, men ennå ikke fjellområdene i Numidia. Araberne blandet seg med berberne, og i hele områ­ det fikk arabisk språk og kultur voksende innpass. Kalifen i Kairo sendte på 1000-tallet to arabiske stammer for å knekke opprørerne i Maghreb, og området ble endelig lagt under arabisk styre. 11521269 erobret almohadene hele landet. Da den siste islamske festning i Spania falt for kristne styrker i 1592, søkte de spanske maurerne tilflukt i Algerie den tredje arabiske invasjonen av landet. De kristne i Spania forfulgte de flyktende maurerne, og erobret flere festninger og byer. Tyrkiske styrker kom til unnsetning, med det resultat at Algerie ble lagt under den tyrkiske sultan. Hele Algerie var på denne tiden kommet inn under den arabiske og islamske kulturkrets, bare i noen strøk av landet levde isolerte folkestammer, som kabylene og tuaregene, utenfor den nye orden.

206

ALGERIE

Franske tropper i Algerie under frigjøringskrigen i 1961. —Til høyre: To av det nye Algeries ledende menn, president og statsminister Ben Bella til venstre og daværende forsvarsminister Houari Boumedienne til høyre, like for kuppet i 1965.

Kolonistyret. Da almohade-dynastiet gikk i oppløs­ ning på midten av 1200-tallet fikk Maghreb-regionen den tredeling som fortsatt eksisterer, med state­ ne Marokko, Tunisia og Algerie. Algerie som nasjo­ nalstat, med de geografiske grenser landet har i dag, ble imidlertid til først under fransk koloniherredømme. Den franske erobringen av Algerie startet i 1830, da mye av kysten ble okkupert. Mot en inva­ sjonsstyrke på ca. 38 000 mann ble det organisert motstand under ledelse av Abd al-Kader. Han ledet rundt 12 000 mann i kamp mot franskmennene i det vestlige Algerie i 1832, og mange algeriere be­ trakter ham i dag som den symbolske grunnlegger av deres nasjon. Under Abd al-Kaders ledelse ble det dannet en algerisk stat, relativt selvstendig fra det osmanske riket, som omfattet størstedelen av det vestlige og sentrale Algerie. I 1839 erklærte han jihad - hellig krig - mot de vantro inntrengerne, noe som innebar begynnelsen på slutten for Abd alKaders militære fremgang. Franskmennene svarte med å sende 100 000 soldater over Middelhavet, og Abd al-Kader ble 1847 tvunget til å gi opp motstan­ den. Et nytt opprør i 1870-årene, ledet av Abd alKaders sønn, ble likeledes slått ned. På samme måte som de britiske besittelsene Kenya og Rhodesia, de portugisiske koloniene Angola og Mosambik, samt Sør-Afrika, ble Algerie en settlerkoloni. Ikke i noen annen koloni i Afrika slo så mange europeere seg ned som i Algerie. I 1850 var ca. 130 000 franskmenn bosatt der, ved slutten av århundret over en halv million. Da hadde Algerie blitt fransk provins, og settlerne fikk rett til å velge sine egne deputerte til nasjonalforsamlingen i Paris. Det store flertall algeriere ble undersåtter under franskmennene og utsatt for omfattende diskrimine­ ring uten politiske rettigheter. Frigjøringskrigen. Avkoloniseringen av Algerie ble det blodigste kapittelet i afrikansk kolonihistorie. I 1950-årene ble både Marokko og Tunisia selvstendi­ ge stater, men Frankrike ville holde på Algerie, som hadde store naturressurser og var nært knyttet til fransk økonomi. Undertrykkelsen førte til at mot­ standsbevegelsen i 1954 gikk sammen i Front de Libération Nationale (FLN) og besluttet å starte gerilja­ krig for frigjøring. To år senere hadde frigjøringsbe­ vegelsen etablert frigjorte soner, som de kunne operere ut fra. På denne tiden kunne frigjøringshæ­

ren mønstre ca. 15 000 soldater, franskmennene hadde satt inn 200 000. På det meste hadde Frank­ rike en halv million soldater i Algerie, og landet satte alt inn på å vinne krigen etter det smertefulle neder­ laget i Indokina. Etterat franskmennene i 1957 satte opp et elektrisk gjerde på grensen til Tunisia og la ut 900 000 landminer i grenseområdene, hadde FLN vanskelig for å få inn forsyninger. Franskmennene forflyttet videre mellom en og to millioner algeriere fra deres hjem til «konsentrasjonssentra» for å avskjære kontakten mellom sivilbefolkningen og geriljaen. I utlandet hadde FLN-ledelsen etablert en provisorisk regjering, Gouvemement de la république algerienne (GPRA). og begynt å bygge opp en regulær hær. Frankrike fikk imidlertid det militære overtaket og drev geriljaen på retrett. Den militære fremgangen til tross var det voksende motstand mot krigen i Frankrike, og i Algerie fikk FLN stadig større opp­ slutning. Etter at general de Gaulle ble fransk presi­ dent i 1958, begynte han å søke en vei ut av krigen. I 1961 gjorde europeiske settlere i Algerie et kuppfor­ søk, støttet av franske generaler, men det ble slått ned. Våpenhvileforhandlinger i Sveits tok til april 1961. De var vanskelige og ble flere ganger brutt, men til slutt førte de frem til en fredsavtale som ble bekreftet ved en folkeavstemning i Frankrike, hvor 90,7 % av stemmene ble avgitt for de Gaulles poli­ tikk. Krigen kostet ca. en million liv, langt de fleste sivile algeriere. 8000 landsbyer lå i grus, store områ­ der lå brent og herjet, og over to millioner mennes­ ker var blitt hjemløse. Selvstendigheten. Ved slutten av krigen bodde det ca. 800 000 europeere i Algerie, fire femtedeler av disse forlot landet i all hast da den formelle selvstendighe­ ten inntrådte sommeren 1962. Blant dem var en stor del av landets teknikere, administratorer og lærere; få algeriere hadde fått høyere utdanning. Nasjonalistbevegelsen ble imidlertid snart splittet. Sommeren 1962 ble kløften stadig bredere mellom eksilregjeringens statsminister Benyousef Ben Khedda og visestatsminister Ahmed Ben Bella. Etter valget til Algeries første nasjonalforsamling i septem­ ber 1962 ble Ben Bella godkjent som statsminister. I 1963 ble FLN gjort til den eneste politiske organisa­ sjon. Samme år ble Ben Bella valgt til president, men han ble avsatt i et ublodig kupp i juni 1965, og

forsvarsministeren, oberst Houari Boumedienne, tok over. Nasjonalforsamlingen ble oppløst. 1976 ble Bo­ umedienne formelt gjort til president, etter i ha blitt valgt som eneste kandidat. I desember 1978døde Boumedienne, og hans etterfølger ble utpekt på FLN-kongressen i januar 1979. Det ble en kompromisskandidat, valgt etter sterkt påtrykk fra ce mili­ tære: Benjedid Chadli. Han ble generalsekretær i partiet og valgt til president samme år. Under Bou­ medienne fremstod Algerie som et radikalt, sosialis­ tisk land, mens landet under Chadli slo inn oå en linje med større moderasjon og pragmatisme. Sam­ me år han ble valgt, satte han fri flere politiske fanger, blant dem tidligere president Ben Bdla. Chadlis politiske liberalisering førte til at ettpartistyret ble opphevet 1989. Nasjonalforsamlirgen som ble valgt 1987, iverksatte liberaliseringsprosessen som fikk vidtrekkende betydning både innen det politiske og økonomiske liv. For første gang siden selvstendigheten i 1962 avholdt Algerie i juni 1990 frie lokal- og regionalvalg med deltakelse av mer enn ett parti. Denne demokratiske utviklingen i Algerie var den mest vidtrekkende i den araaiske verden, og ble nøye fulgt av andre stater i Midtøsten og Nord-Afrika, ikke minst Algeries to naboand Marokko og Tunisia. En av årsakene til den store interessen for det algeriske valget var den sterke posisjon radikale islamske krefter hadde vunnet i et kriserammet algerisk samfunn. 11 partier stlte ved lokalvalgene i 1990, der Front islamique du sclut (FIS), den islamske redningsfronten, vant kontroll over flest kommunestyrer og regionalforsamlinger. FIS oppnådde 55 % av stemmene, og ble største parti i 853 av ialt 1500 lokale råd, mens FLN bare oppnåd­ de 32 % av stemmene. Borgerkrig. Det første frie valg på nasjonalforsam­ ling skulle vært avholdt i juni 1991, men ble utsatt etter en serie voldelige sammenstøt mellom politi og FIS-tilhengere. President Chadli utkommanderte hæren til å gjenopprette ro og orden, innføre unn­ takstilstand og utsatte valget til desember. Ved val­ gets første omgang vant FIS en klar seier, fotan Front des forces socialistes (FFS) og FLN: FIS fikk 188 seter i den 450 personer store nasjonalforsamlingen, mot bare 16 for FLN, mens FFS fikk 26 seter. I al: 49 partier deltok i valget, som var todelt, og fonn den andre runden, i januar 1992, var utgangspunktet at

ALGERIE

207

FIS bare trengte 28 flere mandater for å få rent flertall. Utsiktene til et Algerie styrt som et teokrati av fundamentalistiske muslimer, og deres plan om å innføre islamsk lovgivning, fikk hæren og FLNs harde kjerne til å gripe inn foran andre valgomgang. Januar 1992 kunngjorde president Chadli, etter press fra forsvarsledelsen, at han gikk av. Deretter gikk regjeringen av og grunnloven ble satt til side. Nasjonalforsamlingen var allerede oppløst. Til å styre landet ble det nedsatt et sikkerhetsråd, som avlyste andre valgomgang og nedsatte et statsråd for å styre landet, ledet av Mohammad Boudiaf. I juni 1992 ble han myrdet og etterfulgt av Ali Kafi som leder for rådet. 1994 ble forsvarsministeren, general Liamine Zeroual, utnevnt til ny president. Samme år nedsatte militærrådet et Nasjonalt overgangsråd, som skulle fungere som nasjonalforsamling; dette ble imidlertid boikottet av de største partiene, inkl. FIS og FLN. FIS var i utgangspunktet et ikkevoldelig parti, men det fikk støtte fra en rekke grupperinger, bl.a. mili­ tante islamske organisasjoner. Flere slike stod i 1990-årene for voldshandlinger som kan ha krevd så mange som 100 000 menneskeliv. Voldsaksjonene fra islamistiske grupper var særlig utbredt i midten av 1990-årene og avtok mot slutten av tiåret og etter århundreskiftet. Flere væpnede grupperinger stod bak voldskampanjen, som først ble rettet mot uten­ landske statsborgere, algeriske intellektuelle og offentlige tjenestemenn, etter hvert i tiltagende grad også mot andre borgere. Men også statens maktap­ parat - fremfor alt sikkerhetsstyrkene - ble anklaget for voldsbruk, bl.a. skal de være ansvarlige for at et betydelig antall mennesker forsvant. Fremveksten av den væpnede islamistiske motstanden mot det sekulære regimet i Algerie spores tilbake til den militære tradisjon fra frigjøringskrigen i 1950-årene. De første, små gruppene så dagens lys tidlig i 1980årene, men det var først etter islamistenes valgseier i 1990 og avlysningen av parlamentsvalget året etter at den væpnede opposisjonen vokste frem. I ut­ gangspunktet manifesterte motstanden mot regje­ ringen seg gjennom omfattende demonstrasjoner i de store byene. Regjeringens overgrep mot FIS og andre islamske grupper begynte for alvor med arrestasjoner i januar-mars 1991 av en rekke sentra­ le FIS-ledere - deriblant valgte ordførere og med­ lemmer av parlamentet - i tillegg til om lag ti tusen partimedlemmer. Partiet ble forbudt 3. mars 1991. Myndighetene førte en politikk som også på andre områder begrenset de borgerlige rettigheter, bl.a. i form av innskrenket presse- og organisasjonsfrihet. General Zeroual forsøkte en noe mer forsonende politikk da han tok over etter Kafi 1994, men han beholdt som forsvarsminister kontrollen over de væpnede styrker, og makten ble samlet hos en liten gruppe militære ledere. Zerouals politiske linje militær opptrapping av konflikten kombinert med forsøk på dialog - førte til en rask opptrapping av voldshandlingene, også fra regjeringens side. Mens de islamistiske gruppene opererte i små grupper og angrep enkeltpersoner, små grupper og landsbyer, gikk myndighetene til omfattende operasjoner, også med bruk av bombefly. I juli 1995 oppgav Zeroual forsøkene på dialog, og voldshandlingene fortsatte. Terroren fra den islamistiske militsen var rettet vel så mye mot sivile som mot det offentlige maktapparat, og voldsmennene ble beryktet for sin brutalitet. Ved presidentvalget i november 1995 ble Zeroual gjenvalgt, mot to motkandidater, med 64,5 % av stemmene. Et år senere ble en ny grunnlov vedtatt gjennom folkeavstemming; islam ble gjort til statsre­ ligion, men ingen partier kan bygges på en religiøs plattform. Til parlamentsvalget i juni 1997 stilte kandidater fra i alt 39 partier samt uavhengige. President Zerouals nye parti Rassemblement national pour la démocratie (RND) oppnådde 38,1 % av stem­ mene, mens det islamistiske Mouvementde la société pourlapaix (MSP) og det tidl, statsbærende parti Frontpour la Libération nationale (FLN) fikk hhv.

ALGERIE Presidenter

1962-65 1965-78 1979-92 1992 1992-94 1994-99 1999-

Ahmed Ben Bella Hoari Boumedienne Benjedid Chadli Mohammad Boudiaf Ali Kafi Liamine Zéroual Abdelaziz Bouteflika

16.7 % og 16,1 %. De tre, som til sammen fikk 287 av i alt 380 direkte valgte medlemmer av parlamen­ tet, dannet regjering. Forbudet mot FIS stod ved lag, og partiet kunne ikke delta. Etter at Zeroual gikk av i september 1998, og de øvrige seks kandidatene boikottet presidentvalget i april 1999, ble tidligere utenriksminister Abdelaziz Bouteflika valgt med 73.8 % av stemmene. Bouteflika avholdt i septem­ ber 1999 en folkeavstemning, der 98,6 % støttet presidentens freds- og forsoningsplan bl.a. gjennom amnesti. Algerie gjennomførte i 2002 valg på ny nasjonalforsamling, med et resultat som sikret FLN rent flertall. 23 partier deltok i valget; 129 uavhengi­ ge lister ble stilt. Flere væpnede islamistiske grupperinger vokste frem fra tidlig i 1990-årene; de to viktigste var Groupe islamique armé (GIA) - bestående av flere mindre grupper - og den væpnede gren av FIS, Armée islami­ que du salut (AIS). I oktober 1997 erklærte AIS våpenhvile, og volden avtok noe. Om lag 5000 fanger ble løslatt i et amnesti, derunder islamistiske geriljasoldater. En utbrytergruppe fra GIA, Groupe salafiste pour la prédiction et le combat (GS PC), ble etablert i 1998, og avviste å legge ned våpnene. GSPC rettet sine angrep vesentlig mot sikkerhets­ styrkene. I 2000 overga mange geriljasoldater seg til myndighetene mot tilbud om amnesti, men volden fortsatte - fra både geriljaen og myndighetene. Borgerkrigen har krevd minst 100 000 menneskeliv.

Dette omfanget vedgikk også myndighetene i 1999; andre setter tallet så høyt som 150 000. I 2000-01 ble medlemmer av GSPC arrestert i Tyskland, Frank­ rike, Italia og Spania - celler mistenkt for å tilhøre det internasjonale terrornettverket rundt al-Qaida. Etterforskningen i Italia indikerte at organisasjonen, med medlemmer også fra Tunisia og Marokko, bistod al-Qaida og planla terroraksjoner i Europa på vegne av denne gruppen. En rekke av soldatene i GIA og GSPC har bakgrunn fra kamper i Afghanis­ tan, mot Sovjetunionen, sammen med Taliban og alQaida. Fra GIA ble etablert i 1993 rettet gruppen flere terrorangrep mot franske mål i Algerie og Frankrike. Parallelt med den politisk-religiøse konflikten er det i Algerie også en etnisk konflikt mellom berberbefolkningen og det arabiske flertallet, særlig knyttet til berbernes kjerneområde, Kabylia. Berberne, som utgjør om lag en tredel av Algeries befolkning og er områdets opprinnelige innbyggere, fikk i 2002 gjennomslag for sitt fremste krav da deres språk tamazight ble erklært offisielt, sidestilt med arabisk. De har også fremmet krav om, og blitt lovet, økt innsats for sosial og økonomisk utvikling i Kabylia. Også i denne delen av landet har det vært militante grupper i virksomhet, og i 2001 var det omfattende opptøyer i flere deler av regionen. De sosiale spen­ ningene i Algerie forsterkes ytterligere av den øko­ nomiske situasjonen, med høy arbeidsledighet, særlig blant ungdommen. Utenrikspolitikk. Algerie spilte etter frigjøringen en toneangivende rolle blant de alliansefrie stater, og førte inntil 1980-årene en radikal utenrikspolitikk med støtte til frigjøringsbevegelser i mange land, hvorav flere fikk militær trening i Algerie. Særlig gav landet støtte til frigjøringsbevegelsen Polisario i VestSahara og til palestinske PLO. Støtten til Polisario har ført til et tidvis spent forhold til Marokko, noe en grensetvist - som i 1963 førte til en kortvarig krig mellom de to land - også har bidratt til. Marokko brøt de diplomatiske forbindelser med Algerie da landet anerkjente Polisarios statsdannelse i 1976, og grensen ble stengt. Forbindelsene og grensen ble først gjenåpnet i 1988. Grensen til Marokko ble stengt igjen i 1994, og forholdet mellom de to land var anstrengt bl.a. som følge av at Algerie beskyldte

Under valgkampen 1991 i Algerie mobiliserte den islamske redningsfronten og vant første valgomgang. Frykt for et fundamentalistisk islamsk samfunn førte til at valget ble annullert, og 1992 ble det innført unntakstilstand i landet. Bildet er fra valgkampen 1991.

ALGERIER Marokko for å gi tilhold til personer som var ansvar­ lige for massakre på sivile. I 1983 undertegnet Alge­ rie en vennskapsavtale med Tunisia, som Mauritania sluttet seg til senere samme år; Libya og Marokko ble også med i samarbeidet, som tok sikte på å skape en union mellom statene i det nordlige Afrika, Maghreb. En avtale som i navnet innebar dannelsen av en union mellom de fem land - ►Maghrebunionen (UAM) - ble undertegnet i februar 1989. Unionen har i praksis ikke vært aktiv siden 1994, da forholdet mellom Marokko og Algerie forverret seg, etter at Marokko beskyldte Algerie for utilbørlig innblanding i fredsprosessen i Vest-Sahara. Da president Bouteflika i 2002, som den første algeriske president, avla flyktningleiren i Tindouf sør i landet et besøk, ble det i Marokko oppfattet som en provo­ kasjon. Algerie har historisk en nær tilknytning til Frank­ rike, men det politiske forholdet etter selvstendighe­ ten var lenge kjølig. Under Benjedid Chadlis styre ble forholdet bedret, det samme ble forholdet til USA. I 1990-årene har omverdenen ikke villet intervenere i konflikten i Algerie, og landet ble mer isolert. Algerie har imidlertid opprettholdt sin tradi­ sjonelt nære kontakt med en rekke arabiske stater, og Egypts president Efosni Mubarak har vært blant de arabiske ledere som har forsøkt å bidra både til en løsning på den algeriske konflikten, og til en bedring av Algeries forhold til Vesten. Frankrike opprettholdt også nære forbindelser med algeriske myndigheter i 1990-årene. Frankrike har ytt økonomisk og politisk assistanse og har støttet det diplomatiske arbeidet utført bl.a. av EU og FN. President Bouteflika avla et offisielt besøk i Frankrike i 2000; det første av en algerisk president siden frigjøringen i 1962. Presi­ dent Jaques Chiracs gjenbesøk i 2003 var tilsvarende det første offisielle besøk av en fransk president til Algerie siden krigen. Samarbeidet mellom de to land ble forsterket etter terroranslagene mol USA i 2001 - i en felles bestrebelse på å bekjempe de algeriske terroristgruppene. Allerede forut for dette, i 2000, kunngjorde USA vilje til å etablere militært samar­ beid med Algerie, som uttrykte sin støtte til USAs angrep på Afghanistan i 2001.1 2002 undertegnet Algerie og EU en assosiasjonsavtale som fremmer økt liberalisering av handelen mellom de to parter over de neste 12 år. Samarbeidet favner også politis­ ke områder, ikke minst kamp mot terrorisme. For­ handlingene om Algeries inntreden i frihandelsso­ nen startet i 1996. Algerie er sterkt avhengig av det europeiske markedet for sin eksport, og ønsker også adgang til det europeiske arbeidsmarkedet for å avhjelpe den høye ledigheten. 2000 engasjerte Algeries president seg som megler i konflikten mellom Eritrea og Etiopia, og de to land undertegnet en fredsavtale i Alger. algerier [-Je-], person fra Algerie. algerievin [aljerj-], fellesbetegnelse for vin, overvei­ ende rød, fremstilt i republikken Algerie. Vinpro­ duksjon i større omfang ble grunnlagt av fransk­ mennene, og vinen nesten utelukkende eksportert til Frankrike. Blandet med bordvin av fransk opprin­ nelse gav den en dagligvin som var særlig etterspurt i Paris og det nordlige Frankrike. Årlig produksjon er (2003) under 0,5 mill, hektoliter. Noe eksport skjer fortsatt til Frankrike. Tidligere var salgsmerket Mascara utbredt i Norge. -algesi (av gr. 'smertefølelse'), etterstavelse, om sterk følsomhet overfor smerte. algesimeter (av gr. 'smerte', og -meter), instrument til måling av en organismes følsomhet eller mottagelighet for smerte. algesopper, Chytridiomycota, rekke i soppriket. Dette er de mest primitive soppene. De avviker fra alle andre sopper ved at de har kjønnceller og ukjønnete sporer (zoosporer) med flagell. Denne flagellen er enkel, glatt og bakutrettet. Den kjønnete forme­ ringen er svært variabel og foregår ved isogami,

208

Alhambra. Soverom. Rommet er rikt ornamentert, men uten figurfremstillinger, slik praksisen er i islamsk kunst.

anisogami eller oogami. Hyfene, dersom de finnes, mangler cellevegger. De fleste er svært enkle, ofte omdannes soppen totalt til sporangier eller de behol­ der et rotlignende haustorium (sugeorgan) i tillegg. Algesoppene lever helst i ferskvann på døde eller levende planter, alger eller dyr. Noen få er parasitter på landplanter, f.eks. potetkreft (Synchytrium endobioticum). algetoksiner, algegifter, fellesbetegnelse på giftstoffer produsert i alger. Tilhører flere grupper av organiske kjemiske forbindelser. Prymnesin og microcystin er sterke gifter produsert i hhv. brakkvannsslekten Prymnesium og ferskvannsslekten Microcystis. Alge­ toksiner kan akkumuleres i marine organismer som så konsumeres av mennesker, og deles praktisk inn etter viktigste virkning. ► ASP-toksiner (eng. amnesic shellfish poisoning) gir varig tap av korttidshukom­ melsen, ► DSP-toksiner (eng. diarrhoeic shellfish poisoning) er diaréfremkallende, NSP (eng. neurotoxic shellfish poisoning) og ► PSP (eng. paralytic shellfish poisoning) gir nerve/muskelblokkering. Toksiner produsert av blågrønnalger, f.eks. Micro­ cystis, kan også gi allergi og hudplager. Når algetettheten er stor kan giftene drepe fisk, fugl og pattedyr. Ichthyotoksiner (fiskegifter) produsert av svepeflagellater, f.eks. Prymnesium, kan virke dødelig på fisk, spesielt i oppdrett. Andre alger som produse­ rer gifter er f.eks. Chrysochromulina og Alexandrium. Alghero [-gerå], by i Italia, på nordvestkysten av Sardinia; 40 600 innb. (2000). Havneby med fiske, konservesindustri og produksjon av olivenolje; betydelig turisme. Domkirke fra 1100-tallet, gamle befestninger. Grunnlagt 1102, katalansk koloni fra 1354.

-algi (av gr. 'smerte'), -smerte; -lidelse. Eks. nevralgi, eg. 'nervesmerte'. AlgierogTunis, gammelt navn på området rundt nåværende Kronprinsens gate og Victoria Terrasse i Oslo sentrum, utgjorde tidligere slumstrøket Røver­ statene, en forfallen, uregelmessig forstadsbeayggelse som lå utenfor bygrensen til 1859. Området ble i 1870-årene innkjøpt av interessentskapei Algierkompagniet og sanert 1882-87. algin, betegnelse på ►alginsyre og dennes derivater, f.eks. salter og estere. alginater, salter av ^alginsyre, f.eks. natriumtlginat, kaliumalginat og kalsiumalginat. Alginatene har 50 til 200 000 enheter av sukkermolekylene Lmannuronsyre- (M) og L-guluronsyre- (G), i ulike blokker (M-blokker, G-blokker og vekslende M-Gblokker). I en blanding vil de lange alginatmolekylene kunne knytte seg til sine naboer via G-enheten. Pga. de ulike egenskapene til M- og G-enhetene, og det store antallet variasjonsmuligheter brtkes alginater i mange sammenhenger, bl.a. til geldanning og innkapsling. Næringsmiddelindustrien bruker alginater som konsistensmidler (fortycningsmiddel og stabilisator) i produkter som ost, spiseis, kjøttfarse, sauser, syltetøy etc. Alginatene hat kode­ nummer fra E 401 til E 405. alginatfibere, tekstilfibere fremstilt av salter av alginsyre, vanligst kalsiumsalter. De løses ved be­ handling med alkalisåper. Denne egenskap umyttes ved fremstilling av tekstiler der alginattrådene brukes som hjelpetråder. Brukt hovedsakelig til industrielle formål. alginsyre, algesyre, finnes i forskjellige tareaiter,

ALHAMBRA

209

særlig i arter av Laminaria. Alginsyren er et polysakkarid bygd opp av L-mannuronsyre og L-guIuronsyre. Ved uttrekning av taren med sodaløsning fås et meget seigtflytende ekstrakt som vesentlig innehol­ der natriumsaltet av alginsyre. Brukes bl.a. til liming av papir, i boreslam, i farma­ søytisk og kosmetisk industri. Visse salter, særlig kaliumsaltet, brukes til fremstilling av fiber for tøy og garn. I næringsmiddelindustrien brukes både alginsyre og flere av saltene som konsistensmidler. Som tilsetningsstoff i næringsmidler har alginsyre kodenummer E 400 og brukes f.eks. i syltetøy, spiseis, supper, kremer etc. Algol, formørkelsesvariabel dobbeltstjerne i Perseus. Lysvekslingen ble iakttatt av Montanari allerede i 1669, men først i 1782 oppdaget John Goodricke at den var periodisk. Størrelsesklassen varierer mellom 2,4 og 3,5, og perioden er 2 d 20 h 49 min. Jf. ► variable stjerner. Algol, fork, for eng. AlgorithmicLanguage, program­ meringsspråk for datamaskiner, kom i sin første versjon i 1960, og er særlig egnet til å ta seg av numeriske oppgaver. Algol hadde betydning for den videre utviklingen av programmeringsspråk, særlig Pascal, men er ikke lenger i vanlig bruk. algolpg, el. fykolog, algeforsker; algologi eller fykologi, vitenskapen om alger. Navnene kommer av hhv. det latinske og det greske navnet på gruppen alger: Algae og Phykos. algonkin, nordamerikansk indiansk folk som tidlige­ re holdt til i et stort område i det sørlige Canada. Omkring 3000 etterkommere bor fremdeles i mind­ re enklaver i Ontario og Québec. Algonkin-stammen har gitt navn til en språkfamilie som er utbredt over store deler av Canada og USA, fra Atlanterhavet til Rocky Mountains og mot sør til Ohio. Mens de nordligste folkene ernærte seg ved jakt, fiske og sanking, drev de sørlige algonkin også jordbruk. Presset fra de hvite nybyggerne fikk enkelte folk til å søke seg vestover og ta opp bisonjakt som levevei. Dette gjaldt f.eks. cheyenne og slettelands-ojibwa. Antallet algonkintalende i Canada ble i 1990 anslått til 100 000, bl.a. abenaki, blackfoot, micmac og potawatomi. I USA ble det i 1990 registrert 164 000, hvorav 103 000 var ojibwa. Av andre folkegrupper kan nevnes arapaho, shawnee, delaware, massachusetts, Illinois og cree. algonkium (indiansk opprinnelse), geologisk beteg­ nelse for den yngste del av prekambrium, innført av amerikanske geologer 1899.1 dag helst erstattet av betegnelsene proterozoisk eller senprekambrisk. algoritme (av arab.), i matematikk og databehand­ ling en fullstendig og nøyaktig beskrivelse av frem­ gangsmåten for løsning av en beregnings- eller annen oppgave. F.eks. er regelen for divisjon av flersifrede tall en algoritme, det samme gjelder regelen for skatteberegning. Algoritmen angir de enkelte skrittene i oppgaveløsningen og rekkefølgen av dem ved ord, matematisk symbolikk og/eller skjematisk fremstilling av arbeidsgangen. Et datamaskinprogram er en algoritme uttrykt i et pro­ grammeringsspråk. Motsetningen til algoritmisk (eller programmert) oppgaveløsning er heuristisk, hvor forsøk, vurdering og skjønn underveis bestem­ mer arbeidets videre forløp. Historikk. Selve ordet algoritme er oppstått ved en omdannelse av navnet på den arabiske matematike­ ren al-Khwarizmi (ca. 820) i tilslutning til gresk arithmos (tall). Algoritme ble tidligere brukt som betegnelse for regning med det arabiske tallsystemet. En algoritmiker var en regner som benyttet seg av arabiske tall, mens en abakist benyttet en regnetavle (abakus) og i alminnelighet det romerske tallsyste­ met. Alhambra. Myrtegården med bueganger, basseng og fontene.

Algren, Nelson [ælgran], 1909-81, amerikansk

forfatter, født i Detroit og oppvokst i Chicagos slum­ strøk, et miljø han skildret i sin mest kjente roman, The Man with the Golden Arm (1949; filmatisert 1955). Andre romaner er Somebody in Boots (1935), Never Come Morning (1942) og A Walk on the Wild Side (1956; norsk overs. I horenes gate, 1995), alle med et miljø preget av fattigdom og kriminalitet. Noveller og skisser er samlet i The Neon Wilderness (1948), Who Lost an American (1963), Notes from a Sea Diary (1965) og The Last Carousel (1973). Algrøy, Algerøy, øy i Fjell kommune, Hordaland, på vestsiden av Store Sotra; 4,9 km2. Småknauset og trebar. Bebyggelsen er samlet i en grend mot sjøen i

nord. Broforbindelse med Store Sotra. Tolkningen av øynavnet er usikker. ALH 84001, Allan Hills 84001, 3,9 mrd. år gammel meteoritt fra Mars, som 1984 ble funnet i Allan Hills, Antarktis. Inneholder karbonatmineraler som har vært tolket som bevis på at det har vært liv på Mars. Se også ►Mars (meteoritter fra Mars). Alhambra (arab. 'den røde borg'), byggverk i Grana­ da, Spania, de mauriske kalifers residens, Spanias ypperste monument i sitt slag, oppført på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv. Bygd 12481390 på et høydedrag nær byen. Yttermurene gir anlegget et festningsaktig preg, i kontrast til den indre, raffinerte prakten. På orientalsk vis er rom-

ALHAMBRA

mene samlet omkring en rekke gårder, hvorav Myrtegården og Løvegården især er overdådig utformet med bueganger, flisekledninger med arabesk-ornamenter, fontener og bassenger. Bygg­ verket ble sterkt skadet da maurerne ble fordrevet i 1492, og senere av Karl 5s byggevirksomhet, men er i nyere tid blitt omsorgsfullt restaurert. I nærheten ligger den særdeles grasiøse sommerresidensen Generalife. Alhambra, varieté-teater i 1890-årenes Kristiania; i 1897 overtatt av Alma og Johan Fahlstrøm som åpnet Centralteatret der i 1897. Alhambra-vasen, maurisk fajansevase funnet i Alhambra-slottet. Granada. Vasen har pæreformet korpus, vingeformede hanker og arabesk-dekor, antagelig laget i Målaga på 1300-tallet. Betegnelsen er blitt fellesnavn for mauriske vaser av samme type. Alheden (av dansk adel, 'hoved', 'størst' og hede, 'Den store heden'), Danmark, den mest typiske del av den jyske hede, mellom Viborg og Skive A, ca. 250 km2. Forminsket ved oppdyrking og skogplanting. Opp­ dyrkingen begynte 1759 ved hjelp av tyske kolonis­ ter («kartoffeltyskere»). Forsøk på skogplantning, påbegynt 1790, ble vellykket først etter stiftelsen av Det danske Hedeselskab 1866. alhenna (arab.), et rødt plantefargestoff, dss. ►henna, alhidade (arab.), den bevegelige del av et vinkelmåleinstrument som går inn til den graderte skala. Har enten form av en arm eller av en hel sirkel konsen­ trisk med avlesningssirkelen. Den er bygd sammen med siktet eller kikkerten og er forsynt med indeks for avlesning av skalaen, iblant også med nonius eller avlesningsmikroskop. Benyttes til astronomiske observasjoner. AU (av arab. 'høybåren, sublim'), arabisk manns­ navn, svært utbredt i muslimske land. Ali var navnet på profeten Muhammads svigersønn, Fatimas ekte­ mann, og ifølge sjia-tradisjonen den første kalif og stamfaren til imamene. AU Ibn Abu Talib, den islamske profeten Muhammeds fetter, adoptivsønn og svigersønn (gift med hans datter Fatima). I 656 ble han i Medina valgt til den fjerde kalif. Snart etter drog han østover til Basra og Kufa. En farlig rival hadde han i Muawija, den senere grunnlegger av det umayyadiske dynasti, som residerte i Damaskus. Ali var personlig tapper, men det lyktes ham ikke å overvinne motstanderne, især da det oppstod splid blant hans egne folk. Han ble myrdet 661, og begravet i Kufa. Alis tilhengere, sjiittene (av shiat Ali, 'Alis parti'), brøt med de øvrige muslimer, idet de hevdet at Ali skulle ha vært den første kalif, og han ble betraktet som martyr. Hans sønn, Hussein, som 680 falt i slaget ved Karbala, ble sett på på samme måte, og en intens innlevelse i disse to martyrers kamp og død har til i dag vært et grunnleggende trekk i sjiittisk islam. Sjiittene hevder at et guddommelig lys er overført fra Muhammed til Fatima og Ali, og videre til de følgende ledere av sjia (imamer), som følgelig er ufeilbarlige. Se ►islam. AU, Kamal Hassan, 1921-93, egyptisk offiser og politiker. Forsvarsminister 1978-80, visestatsminis­ ter og utenriksminister 1980-83. Statsminister 1983-85. AU. Muhammad, til 1965 Cassius (Marcellus) Clay, f. 17. jan. 1942, amerikansk bokser, den første som var profesjonell verdensmester i tungvekt i tre perioder. Olympisk mester i lett tungvekt 1960, profesjonell samme år. I sin hurtige og dansende boksestil vant han VM i tungvekt 1964 ved å beseire Sonny Liston. Konverterte året etter til islam og skiftet navn, og ble 1967 fratatt tittelen etter å ha nektet militærtjeneste i Vietnam. Hans popularitet vokste likevel, og han ble et viktig symbol i kampen for svarte borgerrettig­ heter. Dommen ble omgjort 1971, og Ali ble 1974 på ny verdensmester ved å beseire George Foreman. Vant også to av tre kamper mot Joe Frazier. Han

210

Muhammad Ali (til høyre) seirer i sin VM-kamp mot Joe Frazier i Manila 1975.

mistet 1978 tittelen til Leon Spinks, men gjenerobret VM (WBA-mester) fra Spinks samme år. Gav fra seg mesterskapet 1979, og tapte senere klart ytterligere to kamper, bl.a. mot Larry Holmes. I alt 61 profesjo­ nelle kamper 1960-81, derav 56 seirer (37 på knockout). Ali utviklet Parkinsons sykdom etter at karrieren var over, men tente likevel den olympiske ild under OL i Atlanta 1996. Der fikk han også tilbake gullme­ daljen fra 1960, som han kastet i elven Ohio etter å ha blitt utsatt for rasediskriminering tilbake i USA etter lekene. Kåret til århundrets idrettsutøver 1999. Utg. Den største. Min egen historie (norsk utg. 1976). AU, Tariq, f. 1943 i Lahore, pakistansk-britisk forfat­ ter og politisk aktivist; studerte ved Oxford Univer­ sity og har vært bosatt i Storbritannia siden 1960årene. Hans første bøker handler om hans radikale politiske engasjement; nevnes kan Streetfighting Years: An Autobiography of the Sixties (1970). Romanen Redemption (1990) skildrer med overdådig satire venstresidens forskjellige svakheter. Andre romaner er Shadows of the Pomegranate Tree (1992), The Book of Saladin (1998) og The Stone Woman (2000). Ali er også kjent for dokumentarfilmer og skuespill, f.eks. Iranian Nights (1989), som er et stykke om fatwaen Salman Rushdie ble utsatt for. Et av Alis hovedtema­ er er forholdet mellom muslimsk og vestlig kultur, og han er en krass kritiker både av USAs politikk overfor den muslimske verden og av politisert religion. Synspunktene sine presenterer han bl.a. i tidsskriftet New Left Review og i bøker som The Clash of Fundamentalisms: Crusades, Jihads and Modernity (2002) og Bush in Babylon: The Recolonialisation oflraq (2003). Alia. Ramiz, f. 1925, albansk politiker. Medlem av kommunistpartiets sentralkomité fra 1948, av politbyrået fra 1961.1 1982 ble han formann i nasjo­ nalforsamlingens presidium (statsoverhode), i 1985 partisjef etter Enver Hoxhas død. Han begynte en forsiktig oppmykning av den ekstreme isolasjonen som hadde preget Albania, men tok så sent som vinteren 1990 avstand fra kommunistsystemets sammenbrudd i Øst-Europa i 1989. Etter store demonstrasjoner gikk Alia i desember 1990 likevel med på å innføre flerpartisystem. Kommunistpartiet vant valgene i 1991, men tapte i 1992. Da partiet (fra 1991 Sosialistpartiet) begynte et oppgjør med sin stalinistiske fortid, ble også Alia kritisert. Han mistet presidentstillingen etter valgene våren 1992. Om høsten ble han arrestert anklaget for korrupsjon, og i 1994 ble han dømt til ni års fengsel for maktmisbruk og krenking av folks rettig­ heter. Løslatt 1995. alias (lat., 'ellers'), også kalt; (som subst.) annet navn for det samme, påtatt navn, pseudonym.

• (IT) Et (eller flere) ikon som representerer en bestemt fil eller et bestemt program. Ved aktivering av ikonet aktiveres filen eller programmet aliaset representerer. aliasing [eiliæs-] (telekommunikasjon), detat et tidskontinuerlig signal samples med for lav samplingsrate (se ►sampling) slik at signalet ikke enty­ dig kan føres tilbake til sin tidskontinuerlige form. Årsaken er at forskjellige frekvenskomponenter kan gi samme samplede signal. Aliasing unngås ved at samplingraten er minst dobbelt så høy som frekven­ sen for den høyeste spektralkomponenten i signalet. I standard PCM-systemer for telefoni begrenses talesignalet oppad til 3400 Hz, og det samples 8000 ganger per sekund. AU Baba og de 40 røverne, et av de mest berømte eventyrene i Tusen og én natt. De 40 tyvene bor i en svær hule, hvor døren åpner og lukker seg rår man sier: «Sesam, lukk deg opp!» og «Sesam, lukk deg!». En dag oppdager vedhuggeren Ali Baba hemmelig­ heten, og ved hjelp av den stjeler han de veldige rikdommene som finnes gjemt i hulen. Røverhøvdingen prøver å finne tyven, men blir alltid overlis­ tet av Morgiana, Ali Babas slavinne, som til dutt dreper både høvdingen og alle hans menn. - Ali Baba er også navn på operaer, bl.a. av L. Cherubini (urpremiere 22. juli 1833) og G. Bottesini (London 18. januar 1871). alibamu (fra choctaw, 'jeg rydder krattskog', dvs. krattskogryddere), nordamerikansk indianerstamme som språklig hørte hjemme i den sørlige gren av muskogi-familien i makro-algonkin phylurr. De var jordbrukere, og tok også opp husdyrhold etter de hvites ankomst. Alibamu har gitt navn til staten Alabama i USA. alibi (lat.), annetsteds. - Bevise sitt alibi, føre bevis for at man på den lid da en forbrytelse ble begått, var på et annet sted enn gjerningsstedet. Alibrando. Girolamo [-å], 1470-1524, italier.sk maler (også kalt Messinas Rafael). Hans hovedverk er Jesus bæres frem i templet (1519) i S. Niccolc-kirken i Messina. AUcante [-kante]. 1 Provins i sørøstlige Spania, lengst sør i regionen Comunidad Valencia; 5817 km2 med 1 558 100 innb. (2002). Hovedstad: Alicante. I nord fjell opp i 1550 moh., i sør en flat, tettbefolket kystsletæ som gjennomskjæres av Rio Segura. Dyrking av druer, sitrusfrukter, dadler og mandler. Saltutvinnhg fra havvannet. Stor turisttrafikk til badesteder stm Benidorm, Altea, Calpe, Jåvea og Denia. 2 By i Spania, hovedstad i provinsen Alicante, ved Middelhavet, 120 km sør for Valencia; 2 9 3 600 innb. (2002). Viktig havn for Madrid med utskipmng av vin, rosiner, sydfrukter og grønnsaker. Mangesidig industri, bl.a. fremstilling av maskiner, diesemotorer, sigaretter, møbler. Universitet. Norsk konsulat. Sentrum for Costa Blanca med betydelig turisttra­ fikk. Grunnlagt av fønikerne 325 f.Kr., maurisk7181249, senere del av Aragon. Sterkt feste for bjalistene under den spanske borgerkrig 1936-39. Alice [ælis], kvinnenavn, engelsk for Else, av Elisabet. Formen Alise også brukt i Norge. Navnedag 3. september. Alice [ælis], omkr. 1350, grevinne av Salisbury, ifølge legenden damen som mistet sitt strømpebånd mens hun danset med kong Edvard 3, en episode som skal ha ført til at Hosebåndsordenen ble stiftet. Alice’s Adventures in Wonderland [ælisiz adventjaz in WAndalænd] (1865, norsk overs. Else i eventyrland, 1946), engelsk barnebok av Lewis ►Carroll. Sammen med etterfølgeren Through the Lookng-Glass (1872) er den et mesterverk i sjangeren «dremmelitteratur», og viser gjennom språk og innhold at drømmen har sin egen logikk. Bøkene om «Alice»

ALKALIBERGARTER

21 1 illustrerer også den engelske sans for «nonsense»litteratur - ordspill, parodier og elegant tøv - og appellerer fremdeles like meget til voksne som til barn. Filmatisert flere ganger, bl.a. av Disney som tegnefilm 1951. Alice Springs [aelis spritjz], by i Australia, Northern Territory; 26 300 innb. (2002). Ligger omtrent midt i landet, ved hovedveien og jernbanelinjen mellom Darwin og Adelaide. Viktig senter for turisme, bl.a. som utgangspunkt for turer til Uluru (Ayers Rock) og Mount Olga. Forskningsstasjon for aride strøk. Grunnlagt 1871 som telegrafstasjon. alienasjon (av lat.). 1 Fremmedgjøring, fremmedgjorthet. Verb: alienere; adjektiv: alienabel. 2 (jur.) Avhending, salg. 3 (psyk.) I eldre psykiatri betegnelse på sinnssyk­ dom. alieni juris homo, i romerretten en person som i rettslig henseende er avhengig av en annen. Mot­ satt: homo sui juris. alif, første bokstav i det arabiske alfabet; egentlig en konsonant, en ustemt strupelyd (glottal stop). Da grekerne overtok alfabetet, hadde de ikke denne konsonanten. Derfor ble det vokalen alfa, som igjen ble våra. alifatiske forbindelser (av gr. aleifar, 'fett'), organiske forbindelser der karbonatomene er bundet sammen i åpne kjeder, i motsetning til sykliske forbindelser, der atomene er knyttet sammen til ringer. Alle alifatiske forbindelser kan tenkes avledet av metan, CH4, den enkleste, og de kalles også metanderivater. De har visse fellestrekk i sine kjemiske reaksjoner. Alkaner, alkener og deres derivater hører bl.a. til denne gruppen forbindelser. Aligarh, Koil, Kol, by i India, Uttar Pradesh, 120 km sørøst for Delhi; 667 700 innb. (2001). Handelssen­ ter i et jordbruksdistrikt. Teppeveverier. Stort mus­ limsk universitet. Moské fra 1700-tallet. Nord for byen, Aligarh fort. Ali Ghapu-palasset. palass i Esfahan, Iran, på vestsi­ den av den store, sentrale plassen Maidan-i-Imam, tidligere Maidan-i-Shah, som er omgitt av basarer og moskeer. På østsiden av plassen ligger Luftullahmoskeen, på sørsiden den fint bevarte Mashid-iImam, Imam-moskeen, tidligere Masjid-i-Shah, 'kongemoskeen'. Ali Ghapu-palasset er 48 m høyt, har seks etasjer og en stor overbygd veranda ut mot plassen, hvorfra safavide-herskerne kunne betrakte parader, polospill og fyrverkerier ved testarrange­ menter. Palasset ble bygd 1774 som et audienspalass der sjahen kunne motta utenlandske ambassadører. Hver av de seks etasjene er innvendig dekorert i forskjellige persiske stilarter. Den store overbygde verandaens tak blir båret av slanke søyler som tidligere var dekket av speilende glass, slik at det virket som om taket svevde i luften. Alighieri, dikteren ►Dantes slektsnavn. Aligoté, hvitvinsdrue, kjent først og fremst fra Bourgogne i Frankrike, der den ofte blir til en tørr hvitvin som benyttes til den populære aperitiffen kir. Bouzeron-distriktet lager de mest anerkjente vine­ ne. Dyrking finner også sted i Øst-Europa, spesielt Bulgaria. ali ilahi ('de som guddommeliggjør Ali'), betegnelse på ►Ahl-e haqq-tilhengere i Iran, men kan også referere til alle synkretistiske religionssamfunn som ser ► Ali ibn Abu Talib som en manifestasjon av Gud. Alijev, Hejdar, 1923-2003, aserbajdsjansk politiker, Aserbajdsjans president 1993-2003. Leder for KGBs avdeling i Aserbajdsjan 1967-69, førstesekretær i kommunistpartiet der 1969-82. Kandidatmedlem av politbyrået i Sovjetunionens kommunistparti 1976-82, fullt medlem 1982-87. Etter å ha mistet plassen i politbyrået 1987 reiste Alijev til den autonome republikken Nakhitsjevan,

der han i 1990 overtok som parlamentspresident. Etter president Eltsjibejs avgang juni 1993 ble han Aserbajdsjans president. Ved presidentvalget i okto­ ber s.å. fikk Alijev 98,8 % av stemmene. Gjenvalgt 1998 med 77,6 % av stemmene. Alijev ble kritisert for sin autoritære lederstil, og også for å etablere et politisk dynasti ved å utpeke sin sønn Ilham Alijev som sin etterfølger. Alijev, Ilham (Hejdar oglu), f. 24. desember 1961 i Baku, aserbajdsjansk politiker, sønn av Hejdar Alijev, medlem av parlamentet fra 1995. Valgt til Aserbajdsjans president i oktober 2003, etter at faren hadde trukket sitt kandidatur pga. helseproblemer og kort tid før farens død. Var to måneder tidligere utnevnt til landets statsminister. Påstander om valgfusk førte til massive protester og voldelige overgrep. Ali khan, 1912-60, indisk fyrste, sønn av Aga khan 3 og den italienske danserinnen Nagliano. Gift 194952 med Rita Hayworth. Ved farens død 1957 ble ikke Ali khan, men hans sønn Karim, utropt som ny Aga khan. Fra 1958 var Ali khan Pakistans ambassadør ved FN. Omkom ved en bilulykke i Paris, alimentasjon (av lat.), ernæring, underhold, alimentasjonsbidrag (av lat. alimentum, 'føde'), oppfostringsbidrag, særlig om det beløp som en far må betale i underhold for barn født utenfor ekte­ skap. alimenter (til alimentasjon), næringsmidler; under­ holdsbidrag. alimentær (til alimentasjon), ernæringsmessig. Alin, Oskar Josef, 1846-1900, svensk historiker og politiker. Hans betydeligste verk er Den svensk-norska unionen (2 bd„ 1889), som hevder at Norge ved Kieltraktaten ble avstått til den svenske konge i hans egenskap av representant for Sveriges rike. Riksakten, hevdet Alin, inneholdt en garanti fra Sverige for Norges statsrettslige stilling. Hans teser ble videre utbygget av hans elever, den såkalte «alinska skolan», og ble av største betydning for det svenske høyres stilling til unionen. Alin spilte en betydelig politisk rolle; medlem av Riksdagen 1889-99. a linea (lat.), alineategn, tegn som i eldre trykte bøker markerer avsnitt i den fortløpende teksten. Da man gikk over til å markere dette med utgangslinje og nytt avsnitt, ble alineategn satt inn i begynnelsen av førstelinjen i hvert avsnitt. Etter hvert ble alinea­ tegn sløyfet, og innrykningen ble beholdt som markering av nytt avsnitt. • Korrekturtegn for ny linje ved innrykning. Alingsås, kommune i sørvestlige Sverige, Våstergotland, Våstra Gotalands lån; 475 km2 med 35 330 innb. (2003). Kommunen har et blandet landskap med et stort innslag av løvskog. Nordlige del er slettelandskap med omfattende jordbruk. Den tidligere så dominerende tekstilindustrien er nå erstattet av verkstedindustri. • Kommunesenter i Alingsås kommune, ved Såveåns utløp i innsjøen Mjorn; 22 360 innb. (2001). Alingsås preges av småhusbebyggelse i tre med handels- og håndverksgårder fra 1700- og 1800tallet. Grunnlagt 1613, rådhus fra 1769. Alioth, £ Ursae Majoris, stjerne i Karlsvognen. Farge hvit, størrelsesklasse 1,6. Ali pasja, 1741-1822, albansk høvding fra Tepelené. Fra enkle kår slo han seg opp gjennom mangeårige plyndringsferder, ble av tyrkerne utnevt til pasja i Janina (loånnina), et distrikt som omfattet det sørlige Albania og nordlige Hellas. Han utvidet det og gjorde seg delvis uavhengig av tyrkerne, men uten å bryte helt med dem. Ble ofte kalt «løven av Janina». Under Napoleonskrigene samarbeidet han med Frankrike. I 1820 angrep en stor tyrkisk hær Janina, og Ali ble drept etter lang tids beleiring. Ali Pasjas hoff i Janina nøt en grublandet berøm­ melse, og ble bl.a. oppsøkt av Lord Byron, som beretter om sine inntrykk i Childe Harold’s Pilgrimage.

aliqupttoner, dss. harmoniske ►overtoner. Alijar Hiiyiik [-far hyjyk], arkeologisk funnsted i

østlige Tyrkia, 80 km s.ø. for Bogazkdy. Delvis ut­ gravd av amerikanske arkeologer 1927-32. Kulturlagene har en tykkelse av opptil 28 m og har gitt et rikt og viktig arkeologisk materiale. De eldste lagene, fra ca. 3000 f.Kr., tilhøreren tidlig metallkultur. På slutten av 2000-tallet og under det eldre hettitterrike hadde byen en blomstringsperiode, deretter har den delvis ligget øde inntil den under frygisk tid, etter 1200 f.Kr., igjen synes å ha spilt en viktigere rolle. Alisma, planteslekt i vassgrofamilien, 10 arter i nordlige tempererte strøk og i Australia. Én art i Norge, ►vassgro. alisykliske forbindelser (av alifatisk og syklisk), eldre betegnelse på organiske forbindelser der karbonato­ mene er knyttet sammen i ringer. I sine kjemiske egenskaper ligner de på de alifatiske forbindelsene. Alitalia, eg. Alitalia - Linee Aeree Italiane SpA, Roma, italiensk flyselskap, dannet 1946 som Aerolinee Italiane Internazionali, sammensluttet med Linee Aeree Italiane (LAI) 1957; rundt 60 % statseid. Inngår i flyselskapsalliansen ►SkyTeam. Den første internasjonale flygingen til Alitalia gikk 1947 mel­ lom Roma og Oslo. Rundt 180 fly og over 20 000 ansatte (2004). alizarinfarger. beisefarger for tekstilfarging dannet av metallhydroksider og alizaron eller alizaronderivater. Tøyfiberne impregneres først med metallhydroksid (beises) og behandles så med fargestoffet. Det dannes en fargelakk som hefter godt på fiberne. Fargen kan varieres ved valg av metallhydroksid og av fargestoff. alizaron, før kalt alizarin, rødt organisk fargestoff som særlig har betydning for farging av tekstiler; se ►alizarinfarger. Alizaron finnes som et glykosid i jordstengelen av krapp-planten og ble før fremstilt i store mengder fra denne. Nå fremstilles alizaron syntetisk ved oksidasjon av antracen. Alizaron er så å si uløselig i vann, men kan løses i mange organiske løsemidler. Aljabjev. Aleksandr, 1787-1851, russisk komponist. Skrev operaer, sangspill, ca. 170 romanser, bl.a. Nattergalen, foruten 3 strykekvartetter, blåsekvintett, klaversonate, 4 symfonier og 11 ouverturer. aljawara, urbefolkningsgruppe i Australia, i den midtre delen av landet. Tradisjonelle leveveier er jakt og sanking, men en del aljawara arbeider på sauestasjoner og gårder. Noen er blitt kristne, men den tradisjonelle religionen holdes fortsatt i hevd. Al-Jazeera, arabisk nyhetsbyrå og TV-stasjon, se ►Jazeera, A1-. Alkaios, ca. 600 f.Kr., gresk dikter, fra Mytilene på Lesbos. Han var av gammel adelsslekt og deltok aktivt i aristokratiets kamp mot demokratiet og tyrannene. Levde i lengre tid i landflyktighet. Skrev kraftfulle politiske dikt og sang dessuten om vin og kjærlighet. Atskillige fragmenter av hans dikt er kommet for dagen ved papyrusfunn i Egypt. Han ble etterlignet av den romerske dikter Horats. Hans dikt er utgitt på tysk av Treu (1952); på eng. av D. A. Campbell (1982); svensk overs, i E. Zilliacus: Grekisk lyrik (1945). alkaisk strofe, alkeisk strofe, firelinjet strofe, oppkalt etter den greske dikteren Alkaios og ofte brukt bl.a. av Horats og av nyere diktere. Versemålet er over­ veiende daktylisk. alkalde (sp. fra arab. 'dommer'), tittel for øvrighets­ person i Spania og de spansktalende delene av Amerika; formann i kommunalrådet, fredsdommer. alkalibergarter, magmatiske bergarter som innehol­ der mer alkalier (natrium- og kaliumoksid) enn det som ansees vanlig for den gruppen de tilhører. Noen av dem har mineraler som nefelin, leucitt eller særlige alkalirike pyroksener og amfiboler som karakteristiske bestanddeler. Mange av de magma-

ALKALIER

tiske bergartene i Oslofeltet faller innenfor denne gruppen. alkalier (arab. alqaliy, 'planteaske'), opprinnelig en betegnelse for natrium- og kaliumkarbonat. Beteg­ nelsen ble tatt i bruk i slutten av middelalderen og kom siden også til å omfatte natrium- og kaliumhydroksid, de øvrige alkalimetallenes hydroksider og dessuten hydroksidene av jordalkalimetallene kalsium, strontium og barium. Natrium- og kaliumhydroksid blir på grunn av sine sterkt etsende egen­ skaper kalt etsalkalier (etsnatron, NaOH; og etskali, KOH), eller *-kaustiske alkalier. Felles for alle alkalier er at deres vandige løsninger reagerer basisk (før kalt alkalisk). Se ►baser. alkalifeltspat, blandingsledd mellom kali- og natronfeltspat. Se ►feltspat. alkali jord, jord med sterkt alkalisk reaksjon, forårsa­ ket av overskudd av natrium- og kaliumkarbonat. Se ►saltbitterjord. alkalimetaller, grunnstoffene i 1. hovedgruppe av grunnstoffenes periodesystem og omfatter grunn­ stoffene litium, natrium, kalium, rubidium, cesium og francium. Francium forekommer bare i små mengder i naturen som et radioaktivt spaltningsprodukt av actinium. Litium, rubidium og cesium hører også til de mer sjeldne grunnstoffene, mens natrium og kalium derimot er to av de vanligste grunnstoffe­ ne. Natrium utgjør 2,2 % av jordskorpen og kalium 1,7 %, og de står med dette på 7. og 8. plass i rekken der grunnstoffene er ordnet etter avtagende mengde i jordskorpen. Alkalimetallene forekommer ikke i fri tilstand som metall i naturen, bare i oksidert tilstand som kjemis­ ke forbindelser. Særlig utbredt er de som silikater. 1 ren tilstand er alkalimetallene sølvhvite, glinsende metaller med lave smelte- og kokepunkter. De er typiske lettmetaller, dvs. de har en densitet som er lavere enn 5 g/cm3, men har ikke praktisk bruk som metall eller legeringer pga. de kjemiske egenskape­ ne. Litium, natrium og kalium flyter på vann. Lettest er litium med densitet 0,534 g/cm3, mens cesium har densitet 1,873 g/cm3. De er alle så myke at de lett kan skjæres med kniv. Alkalimetallene er meget reaktive uedle metaller, blant de mest uedle av grunnstoffene. Alt ved alminnelig temperatur reage­ rer de med oksygen i luft og med vann. De må derfor oppbevares slik at luft og vann ikke kan innvirke på dem. Vanligvis oppbevares de i petroleum eller i vakuum. Reaksjonen med vann øker fra litium til cesium. Vann reduseres til hydrogen, og reaksjonen mellom rubidium eller cesium og vann gir selvantennelige, eksplosive gassprodukter. I skoleforsøk må stor forsiktighet utvises ved demonstrasjon av alkalimetallenes reaktivitet. I sine kjemiske forbindelser er alkalimetallene enverdige, svarende til at de i sitt ytterste elektronskall bare har ett eneste elektron, som forholdsvis lett lar seg fjerne. Alkalimetallene danner derfor positive enverdige ioner, og er utpreget elektropositive. Oksidene og hydroksidene har sterke basiske egen­ skaper. Saltene er med få unntak lett løselige i vann, alkalimetri (av alkalier og gr. 'måle'), i kjemisk analyse metoder (titrermetoder) til kvantitativ bestemmelse av baser. Se ►titreranalyse. alkalisk, eller basisk, som gjelder reaksjonen alkalier og andre baser gir i vandige løsninger, og som skyl­ des overskudd av hydroksidioner. Se ►baser, alkalisk akkumulator, elektrisk akkumulator med en base som elektrolytt. Se ►batteri, alkalitet, se ►basisitet. alkalofil (av alkalier og gr. 'venn') (bot.), om plante som foretrekker alkalisk jordbunn. alkaloider (av alkalier), fellesnavn på en stor gruppe nitrogenholdige forbindelser som finnes i planter. Mange av dem virker på sentralnervesystemet og er sterke gifter, eller brukes som legemidler (f.eks. morfin, kinin og atropin). Enkelte plantefamilier er

212 særlig rike på alkaloider, f.eks. valmue-, jordrøyk-, soleie- og søtvierfamilien. Alkaloidene foreligger i regelen som salter av organiske syrer og utvinnes av plantedelene ved uttrekking med fortynnet mineralsyre. De er i regelen tungt løselige i kaldt vann, men løselige i etanol og andre organiske løsemidler. Som oftest har de ingen lukt, men bitter smak. De fleste er optisk aktive. De viktigste er morfin, kodein og narkotin (i opium), kinin og cinkonin (i kinabark), stryknin ogbrucin (i revekake, Strychnos nux-vomica); atropin og hyoscyamin (i belladonnaurt, Atropa belladonna, bulmeurt, Hyoscyamus niger og piggeple, Datura stranwnium); kokain (i kokablad, Erythroxylon coca); pilokarpin (i jaborandiblad, Pilocarpusjaborandi); sinapin (i sennep); piperin (i pep­ per) og colchinin (i tidløs, Colchicum autumnale). Kjemisk deles alkaloidene inn etter de nitrogen­ holdige grunnsubstansene som de kan avledes fra. For de fleste alkaloidene kjenner man oppbygnin­ gen av molekylet, som ofte er meget komplisert. Alkaloidenes forskjellige virkning er knyttet til bestemte atomgrupperinger i molekylene. Det blir utnyttet i produksjonen av syntetiske alkaloider. alkalose (av alkalier og -ose), tilstand hvor kroppsvæsker som arterielt blod og cerebrospinalvæske er forstyrret i basisk retning slik at pH i arterieblod blir høyere enn 7,4. Respiratorisk alkalose oppstår når lungeventilasjonen er større enn hva metabolismen krever. Det kalles hyperventilasjon, og gir en økt utlufting av karbondioksid slik at arteriell pCO, er lavere enn normal. Metabolsk alkalose kan forårsakes av gjentatte brekninger med tap av saltsyre fra magesekken. Store doser natriumhydrogenkarbonat (bikarbonat) kan også fremkalle alkalose. Alkalose gir økt irritabi­ litet av nervesystemet, og kan hos disponerte individer utløse kramper eller muskelrykninger. Alkamenes, gresk billedhugger, levde i siste halvdel av 400-tallet f.Kr. Elev av Feidias. Særlig kjent var hans Afrodite i hagen, en statuegruppe av Prokne og Itys, nå i Akropolismuseet i Athen. alkaner, paraffiner, organiske forbindelser som bare består av karbon og hydrogen (hydrokarboner). Generell formel for alkaner er C„H2w+2. De er lite reaktive stoffer som kalles mettede fordi de ikke vil ta opp hydrogen i molekylet ved en addisjonsreaksjon. Noen av de mest kjente alkanene er metan CH4; etan C2H6; propan C3Hg; butan C4H10; pentan C5HI2 og heksan C6HI4. Alkanenes molekyler kan bestå av uforgrenete karbonkjeder, men kan også være sterkt forgrenete. Dette gir opphav til et stort antall isomere alkaner som til dels kan være meget vanskelige å separere fra hverandre. Petroleum og petroleumsgass består for en stor del av blandinger av alkaner. Alkanna, planteslekt i rubladfamilien, ca. 30 arter, de

fleste vokser i middelhavslandene. Roten av alkan­ na, A. tinctoria, gir et rødt fargestoff, alkannin (alkannarødt), som brukes til å farge oljer og pomader med. Har også vært brukt som erstatning for ►hen­ na. alkaptonuri, stoffskiftesykdom, en recessiv, arvelig, sjelden sykdom med nedsatt nedbrytning av alkapton (homogentisinsyre), som derfor forekommer i økt mengde i urinen, som blir mørk ved henstand. Øyets bindehinne og ørebrusken får en blåsvart farge. Leddforandringer fører til smerter og hindrer fri bevegelse. Alkathene, registrert varemerke på det første kom­ mersielt fremstilte polyetylen (ICI 1940). Alkatiri, Mari, f. 20. november 1949 i Dili, østtimoresisk politiker. Var i 1970-årene med på å danne frigjøringsbevegelsen Fretilin. Førsteminister 200102; statsminister i det selstendige Øst-Timorfra mai 2002. Markert motsetningsforhold til president Xanana Gusmåo. alke, Alea torda, fugleart i alkefamilien. Lengde ca. 40 cm og vekt 650-900 g. Svart og hvit fjærdrakt, og liksom hos de fleste andre alkefuglene er bena festet så langt bak på kroppen at fuglen ikke kan stå på opprette ben, men må sitte på hele tarsen eller mellomfoten. Den har et kraftig nebb som er sammentrykt fra sidene og utstyrt med ekstra hornskjeder i forplantningssesongen. Legger 1 egg, efte skjult i en fjellsprekk eller bak en stein, som ruges av begge foreldre i ca. 4 uker. Utbredelse. Alkene hekker i fuglefjell, her i landet mest i Nord-Norge, men også sørover til Rogaland. I 1993 ble også to hekkende par med unger registrert ved Lindesnes. Arten hekker på begge sider av det nordlige Atlanterhavet nord til Bjørnøya. Totalbe­ stand i Norge i 1995 er trolig omkring 30 0C0 hek­ kende par, men dette anslaget er svært usikkert. Verdensbestanden ligger på 500-700 000 par, hvor­ av hovedmengden hekker på Island og De britiske øyer. Flere tusen par hekker i Østersjøområdet. Siden den annen verdenskrig er det registrert en nedgang i bestanden i mange kolonier. Jakt og drukning i fiskegarn er trolig viktige årsaker til dette. Benevnelse. Jegerne bruker fellesnavnet «alker» både om alke og lomvi. I distriktet KristiansandMandal kalles vanlig alke for klonse eller buttnebb. alkefamilien, Alcidae, fuglefamilie i ordener, vade-, måke- og alkefugler. Tettbygde svømmefugler med kort hals og kort stjert. Vingene er smale og korte, vingeslagtakten rask og flukten rettlinjet (farten maksimum 70 km per time). Alkefuglene er blant de flygende fuglene som har minst vinger i forhold til kroppsvekten. Glimrende svømmere og dykkere (de største artene til minst 150 m dyp). Under vann bruker alkefuglene bare vingene som fremdriftsmid­ del, og de styrer med føttene (som pingvinene). Næringen er fisk, småkreps m.m. Kjønnene er like,

ALKINOOS

213 og vinterdrakten mer grå og hvit (som hos ungfugle­ ne) enn sommerdrakten, som har rene, svarte felter. I alt 23 arter finnes rundt den nordlige halvkule. Den utdødde geirfuglen hørte til alkefamilien. I Norge hekker alke, lomvi, polarlomvi, lunde og teist; alkekongen hekker på Svalbard. Alle disse artene legger bare ett egg unntatt teisten, som legger to. Alkene er havfugler som sjelden går på land utenom i hekketiden. De fleste er utpregede kolonihekkere. De har en meget tett og isolerende fjær­ drakt med opptil ca. 14 000 fjær hos hver fugl. Hvis en oljeflekk så stor som et kronestykke sammenklistrer fjærdrakten, vil isolasjonen svekkes og fuglen avkjøles så den til slutt dør. alkekonge, Alle alle, fugleart i alkefamilien. Vår minste alkefugl, ca. 20 cm lang, kroppen tykk og rund, vekt ca. 150-200 g. Svart, hvit og mørkt sjokoladebrun fjærdrakt, men hvitere om vinteren; nebbet kort og tykt. Hekker bare i arktiske strøk fra Novaja Zemlja og (Frans Josef Land) i øst til NordGrønland og noen få på Island. Plasserer reiret i hulrom i urer og legger ett egg. De største hekkekoloniene skal kunne bestå av flere millioner individer. Ernærer seg hovedsakelig av raudåte og andre små krepsdyr. Frakter næringen til ungen i en karakteris­ tisk utposning på strupen. Alkekonge er svært tallrik på Svalbard, spesielt langs vestkysten. Alkekongen fyller en viktig funk­ sjon i gjødslingen av jorden i arktiske landområder. Det er beregnet at en alkekongekoloni på Svalbard gjødsler hekkeområdet med over 30 tonn guano per kvadratkilometer per år. Ringmerking har vist at mange alkekonger fra Svalbard overvintrer sørvest for Grønland. Især i vinterhalvåret sees alkekongen langs hele norskekysten, hvor den har fått en rekke særegne dialektnavn. Den er også sett tilfeldig ved ferskvann. alkemi, dss. ►alkymi. Se også ►kjemi. alkener, olefiner, en type reaktive organiske forbin­ delser som består av karbon og hydrogen. Generell formel for alkenene er CnH2n. De kalles umettede hydrokarboner fordi de gjerne reagerer med for­ skjellige reagenser ved å ta dem opp i sitt molekyl ved en addisjon. Setet for reaktiviteten er en dobbeltbinding som finnes i alle alkenmolekyler. Det enkleste av dem, eten (etylen), får da formelen CH2=CH2. Alkenene kan fremstilles ved forskjellige spaltingsprosesser, f.eks. avspalting av vann fra en alkohol: CH3CH2OH -> CH2=CH2 + H2O. De lavmolekylære alkenene eten og propen, CH3CH=CH2, produseres i store mengder ved cracking av petroleum og natur­ gass, og er viktige råstoffer i petrokjemisk industri, bl.a. ved fremstilling av plastene (polymerene) polyetylen og polypropylen. Alkenene får navn etter de tilsvarende alkanene med samme antall karbonatomer ved at endelsen -an byttes ut med -en. Slik svarer f.eks. eten til etan, CH3CH3; og propen, CH3CH=CH2, til propan, CH3CH2CH3. Hydrokarboner som inneholder to dobbeltbindinger kalles alkadiener, f.eks. butadien,

ch2=ch-ch=ch2.

Alkestis, i gresk sagn kong Admetos' hustru. Sa seg

villig til å gå i døden for ham da Artemis hadde bestemt at han måtte dø dersom ikke noen annen frivillig ville dø i hans sted. Alkestis ble imidlertid reddet av Herakles. Stoffet er behandlet av Evripides i et bevart drama, Alkestis, fra 438 f.Kr., og har inspi­ rert en lang rekke tonekunstnere til operaer med emne fra sagnet om Alkestis, bl.a. Lully (1674), Gluck (1767) og Wellesz (1924). alkestormfugler, Pelecanoididae, fuglefamilie i ordenen stormfugler, se ►dykkpetreller. al-KhwarizmT. Mohamed Ibn Musa, ►Khwarizmi. Alkibiades, ca. 450-404 f.Kr., athensk statsmann og feltherre av fornemste slekt, vokste opp hos sin slektning Perikles, var elev av Sokrates. Dyktighet og

Fra 1.

4»

UTGAVE AV ASCHEHOUGS leksikon 1906-13

Alkeslegten (alca), nebbet sammentrykt fra siderne, relativt langt, i omtr. sin halve længde overtrukket af en fjærklædt hud ; overnebbets spids hoiet. Til denne slegt henføres 2 arter. Alken eller den b r ed­ it cb bede a. (a. torda), hoved, hals, ryg, vinger og hale sorte, struben rustfarvet, undersiden hvid, et smalt hvidt baand fra nebroden til øiet, ligeledes et smalt hvidt baand over vingerne. Neb­ bet sort med et hvidt tverbaand, føddernc sorte. Længde omkr. 400 mm. A. forekommer ved det nordlige Atlanterhavs kyster og i Ishavets sydlige dele, skal ogsaa findes i Japan. Ved vor kyst hækker a. i store mængder paa fuglebjergene n. f. polareirkelen. Alke. A.-kolonier findes dog ogsaa saa langt s. som udenfor Stavanger og Sognefjord. A. hæk­ ker helst for sig selv, sjeldnere side om side med lomvien, paa fremspringende kanter af klippevæggene. Om vinteren trækker a. gjerne noget sydover og føl­ ger i store mængder sildestimene, kan da træffes saavel langt tilhavs som inde i fjordene. Af alle vore a.-fugle er denne art den hurtigste svømmer, den lever af fisk, hovedsagelig sild. A. efterstræbes paa grund af sin tætte fjærklædning og sit ret velsmagendc kjød. Geirfuglen (a. impeitnis), hoved, hals og forreste del af r>’gge» sorte, den øvrige del af ryggen samt vingerne bruusorte, foran øiet en stor hvid flek, bryst, bug og sider hvide, neb og fødder sorte, vingerne ganske smaa. Længde omkr. 700 mm. G. hækkede paa Hebriderne, Orkiiøerne og Færøerne samt paa forskjellige mindre øer omkr. Island og Newfoundland. Af og til paatraffes g. ogsaa ved Norges kyst. Paa grund af eggenes og kjødets velsmag efterstræbtes g. paa den hensynsløseste maade af fiskere og fangstmænd og udryddedes herved i første halvdel af forrige aarh. Det sidste eksemplar, som kjendes, blev vistnok skudt i 1848 paa Hornø ved Vardø, det østligste af alle Finmarkens fuglebjerge. Til g.s levevis kjender man meget lidet. Den savnede helt evnen til at flyve, og dens rugepladsc laa derfor paa lave skjær. Vingerne anvendtes kun under dykningen. Ligesom a. lagde g. kun ét eg, af størrelse som et svaneeg.

store ambisjoner sikret ham fra ca. 420 ledelsen av de ytterliggående demokratene og dermed grunnlag for en aggressiv videreføring av peloponneserkrigen. Alkibiades var drivkraften bak den dristige athen­ ske flåteekspedisjonen til Sicilia i 415 og fikk selv kommandoen. I startfasen ble det oppdaget hærverk på en mengde Hermes-statuer i Athen. Dette førte til religiøs panikkstemning. Mistanken rettet seg mot det aristokratiske klubbmiljøet Alkibiades hørte hjemme i, og han ble hjemkalt og stevnet. Alkibia­ des flyktet da til Peloponnes. Han ble i sitt fravær dømt til døden, men fortsatte sin personlige karrierejakt, nå som hjernen bak spartanemes motstand mot Athen og deres landblokade av Attika. Da han tapte tillit i Sparta, søkte han å vinne fotfeste i Athen igjen ved på egen hånd å engasjere perserne mot Sparta. Det lyktes ikke, men Alkibiades ble tatt til

admiral for en flåte og vant flere viktige seire. Han kunne likevel ikke snu utviklingen i krigen, og ble under de tretti tyranner forvist og myrdet i landflyk­ tighet hos perserne. Litt.: Ellis, W.M.: Alcibiades, 1989. Alkidamas, ca. 400 f.Kr., gresk sofist og retor, elev av Gorgias, levde i Athen. Alkide, tilnavn til Herakles, hvis bestefar (Amfitryons far) het Alkaios. Alkifron, 100-tallet e.Kr., gresk forfatter. Skrev bl.a. 118 fingerte brev som gjennom sin rikdom av om­ talte personer, fra fiskere og bønder til snyltegjester og skjøger, gir livfulle bidrag til vår kunnskap om tidens levevis og mentalitet. Engelsk overs, ved A. R. Benner og I. H. Fobes (1962). Alkinoos, nevnes i Odysséen som konge over faia-

214

ALKIO

kerne på øya Skheria. Til ham kom Odyssevs og ble gjestfritt mottatt og hjulpet av Alkinoos' hustru Arete og hans datter Nausikaa; han oppnådde å bli ført hjem til Ithaka på et faiakisk skip. Alkio, Santeri, 1862-1930, finsk forfatter, journalist og politiker. Deltok ivrig i ungdomslagsbevegelsen. Hans interesser for avholdssak, opplysning og finskhet førte ham inn i politikken, og han ble leder av Maalaisliitto, også kalt Agrarpartiet. Alkio utgav en lang rekke folkelivsskildringer. 1 sine kulturhistoris­ ke romaner skildrer han sørøsterbotningenes rå og ville liv i 1850- og 1860-årene, og den endringen som hungersnød og religiøse vekkelser medførte. Alkmaar, by i Nederland, Noord-Holland, nordvest for Amsterdam; 92 700 innb. (2000). Handelssenter med kjent ostemarked i gammel stil hver fredag fra april til oktober. Produksjon av møbler, konfeksjon, papir og orgler. Grunnlagt 1254, motstod en spansk beleiring'! 573 og ble et symbol på den nederlandske frihetskampen. Alkmaion, gresk sagnhelt, sønn av Amfiaraos og Erifyle. Han drepte etter sin fars død på hans befaling sin mor, men ble så til straff forfulgt av erinnyene, inntil gudene forbarmet seg over ham. Alkmaion fra Kroton, ca. 500 f.Kr., gresk filosof, hans hovedverk Om naturen er antagelig det første rent naturvitenskapelige arbeid på gresk. Det forente på en fruktbar måte eldre fysisk-filosofiske teorier (f.eks. læren om motsetninger i naturen) med empiriske undersøkelser. Han foretok systematiske disseksjoner av dyr, inndelte blodbanene i arterier og vener, og var den første som omtalte synsnerven. Platons og Aristoteles' psykologiske drøftinger er tydelig påvirket av Alkmaions ideer. Alkman, ca. 650 f.Kr., gresk dikter, virket i Sparta. Hans vers viser inderlig naturfølelse og en glad sanselighet. Skrev korsanger for unge piker (partenier). En del større og mindre bruddstykker er bevart. Engelsk overs, ved M. L. West: Greek Lyric Poetry (1993); svensk overs, i E. Zilliacus: Choros (1939). Alkmene, i gresk mytologi en mykensk kongedatter, gift med Amfitryon. Hun fikk to sønner; Herakles med Zevs og [fikles med Amfitryon. alkmeonider, alkmaionider, mektig athensk slekt, spilte en stor rolle i Athens politikk i 500-400-årene f.Kr. Kleisthenes, Perikles og Alkibiades hørte til alkmeonidene. alkohol [el. -hol] (av arab. al kuhl, 'pulver av metal­ let antimon'), i dagligtale betegnelse for drikker som inneholder etanol (etylalkohol), den mest kjente av alle ►alkoholer, i en mengde som tilsvarer mer en 2,5 volumprosent. Alkoholholdige drikker kan grovt inndeles i de tre hovedgruppene brennevin, vin og øl. Brennevin inneholder mer enn 22 volumprosent etanol. Vin, som er tilvirket av druesaft, skal ikke inneholde over 22 volumprosent alkohol; det sam­ me gjelder fruktvin som er tilvirket av frukt-, bæreller plantesaft. Mjød (honningvin) og øl inneholder 2,5-7 volumprosent alkohol. Alkoholholdig drikk som inneholder mindre enn 2,5 volumprosent faller utenom rammen av alkohollovgivningen, se ►alko­ holfrie drikker. Den berusende delen av gjærede væsker har vært brukt som nytelses- og rusmiddel i flere tusen år, og alkoholholdige drikker har meget stor utbredelse (for alkoholens historie, se de enkelte sorter alkohol­ holdig drikke). Alkoholbruk har imidlertid negative konsekvenser ved at den narkotiske virkningen gir nedsatt arbeidsevne og større risiko for sykdom, voldsutøvelse og ulykker. Alkoholmisbruk er et sam­ funnsproblem (se ►alkoholisme), og i de fleste samfunn har man derfor søkt å regulere og redusere bruken av alkoholholdige drikker ved lovgivning, beskatning og andre typer påvirkning, se ►avholds­ bevegelsen, ► brennevinsforbud og ►forbudssaken. I Norge har staten hatt monopol på salg av brennevin og vin gjennom ►Vinmonopolet siden 1922.

ALKOHOL I ORGANISMEN

Alkoholholdige drikkevarers store utbredelse skyl­ des alkoholens virkning som nytelsesmiddel. Lystfølelsen som fremkalles, skyldes vesentlig alkoholens narkotiske (bedøvende) effekt på hjernen. I modera­ te doser fremkaller alkohol en følelse av velbefin­ nende, hemninger minsker og kontakten med andre personer lettes. Dette kan ha sin verdi i samkvem med andre mennesker. Standard alkoholenhet. Den alkoholprosenten som star anført på emballasjen, er volumprosent. Denne opplyser hvor mange ml alkohol det finnes i 100 ml av flaskens innhold. Volumprosenten kan regnes om til vektprosent (gram alkohol per 100 gram væske) ved multiplikasjon med alkohols egenvekt 0,8. Man har en praktisk regne-enhet i restaurantbegrepet «en standard alkoholenhet». Får man på en restau­ rant servert en alkoholenhet (f.eks. en øl eller dram, et glass sherry eller konjakk), har man i alle tilfeller fått nesten samme mengde ren alkohol (12-15 gram) siden serveringsvolumenes størrelse varierer omvendt med alkoholkonsentrasjonen. Opptak og omsetning. Alkohol trenger ikke å bli nedbrutt i fordøyelsessystemet før den kan absorbe­ res (suges opp). Absorpsjonen finner sted allerede fra magesekken, selv om mesteparten av absorpsjo­ nen skjer fra tarmen. En del av den inntatte alkohol­ mengden kan forbrenne i selve magesekken uten å bli absorbert. Alkoholforbrenningen i magesekken vil øke med tiden alkoholen befinner seg der. Tøm­ mingen av magesekken forsinkes under måltid, noe som medfører at alkohol som drikkes til måltid, fcrblir lenger tid i magesekken enn når den drikkes på fastende hjerte. Dette øker muligheten for at en større andel av alkoholen forbrennes der før den kan absorberes til resten av kroppen. Mesteparten av alkoholen er absorbert fra fordøyelsessystemet 3090 minutter etter avsluttet inntak (ved faste), mens det kan gå 3 timer når alkoholen drikkes samtidig med matinntak. Alkoholkonsentrasjonen i blodet er normalt 0 %o, og den begynner å stige få minutter etter at man har inntatt alkohol. Toppkonsentrasjonen nås på den tiJen all alkohol er absorbert, dvs. fra 30 minutter til 3 timer etter avsluttet alkoholinntak. Så snart det foreligger målbare alkoholkonsentrasjoner i blodet, starter nedbrytningen. Denne foregår i leveren. Der omdannes alkohol først til acetaldehyd som så

omdannes videre til eddiksyre, som kan utryttes videre i leveren og alle andre organer og ve’. Alko­ holforbrenningen går med konstant hastighet og er slik hos de fleste at blodalkoholkonsentrasjcnen vil reduseres med 0,12-0,18 %o per time, uavhengig av blodalkoholkonsentrasjonens størrelse. Sag på en annen måte forbrenner man ca. en standard enhet på 1,5-2 timer. Alkoholforbrenningshastigfeten er upåvirkelig av f.eks. muskelarbeid og av de fleste medikamenter. Alkoholen fordeles i kroppszannet (alkoholens fordelingsvolum) som utgjør 50-70 % av kroppsvekten hos kvinner og 60-80 % av kroppsvekten hos menn. Virkning. Den viktigste virkningen har alkthol på hjernen. Mange forskjellige reseptorsystemer og funksjoner knyttet til disse endres i nærværav alkohol. Summen av disse virkningene gir seg til kjenne som alkoholrus, som blir kraftigere jo høyere alkoholkonsentrasjonen i blodet og hjerner er. Graden av følt beruselse og reell påvirkningvil avhenge av flere individuelle faktorer, viktijst er antagelig hvor tilvendt man er til å drikke akohol. Med høy toleranseutvikling kan man «bært» pro­ miller på rundt 2 uten synlige tegn på alkoholpå­ virkning, mens personer uten alkoholtoleranse kan være bevisstløse ved slike alkoholkonsentrasjonen Alkoholrus øker risikoen for en rekke alkoholska­ der (trafikkulykker, andre ulykker), vold, rinkabel seksuell aktivitet, og samtidig bruk av andre rusmid­ ler. Brukt sammen med de fleste medikamenter som virker på sentralnervesystemet, vil alkohol føre til kraftigere rus enn normalt, og medikamentzirkninger kan endres. Bruk av alkohol vil også øke risikoen for gjentatt bruk, som hos mange kan føre tl mis­ bruk. Høyt alkoholkonsum over lengre tid (måne­ der, år) øker risikoen for en rekke organsyklommer. Sentralnervesystem, lever, bukspyttkjertel, oloddannende organer, samt reproduksjonsorganerer de organsystemer som oftest skades. Jevnlig alkoholkonsum av størrelsesorden 1-2 standard alkoholenheter per dag (lave alkoholinn­ tak) er neppe assosiert med noen særlig øktsykdomsrisiko. Et unntak fra det siste er gravide. Selv lave (daglige) alkoholinntak kan ha uheldige virkninger på fosteret som alltid vil ha samme promille som moren. Et annet unntak kan utgjøres av alkoholassosierte krefttyper, der selv små daglige alko­ holmengder kan øke sykdomsrisikoen. Et ttedje

Alkmaar i Nederland er kjent for sitt internasjonale ostemarked.

ALKOHOLER ------- 1

215 unntak kan være økt risiko for forskjellige infek­ sjonssykdommer. Det kan på den annen side ikke utelukkes at lave alkoholinntak kan redusere risiko­ en for visse hjerte- og karsykdommer, kanskje særlig i befolkningsgrupper med økt risiko for denne type sykdommer. LOVGIVNING OG BESKATNING

Lovgivning og beskatning av alkohol i Norge har to formål, dels å skaffe staten inntekter og dels på sosialt grunnlag å regulere og redusere alkoholfor­ bruket. Tilvirkning, innførsel, markedsføring og skjenking av alkohol er i Norge omfattet av flere lover. De to hovedlovene er: 1) Lov av 19. juni 1964 nr. 1 om tilvirkning og om destillasjon av sprit, brennevin og isopropanol og om beskatning av sprit, brennevin m.m. Denne lov har bl.a. bestemmelser som avløser de tidligere straffebud mot hjemmebrenning, jf. også alkoholloven kap. 8, og 2) Lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. (alkohol­ loven). Denne loven avløste den gamle alkohol­ loven fra 1927. Loven inneholder bl.a. bestemmelser om innførsel fra utlandet av brennevin osv., bevillin­ ger til salg og skjenking av alkoholholdig drikk, tid og sted for omsetningen, reklameforbud, straff og inndragning ved smugling, ulovlig omsetning m.m. Tidligere ble alkoholavgiften delvis beregnet på grunnlag av verdien av den alkoholholdige varen, fra 1995 ble avgiftsstrukturen lagt om for å få en alkoholpolitisk mer effektiv avgift, ved at alkohol­ innholdet alene avgjør avgiftens størrelse. Avgiften legges på volumprosent alkohol per liter. Reklame for alkoholholdige drikkevarer har vært forbudt i Norge siden 1975. Forbudet ble innført som tillegg til den gamle alkoholloven og fremgår nå av alkoholloven av 2. juni 1989 nr. 27 kap. 9. Forbu­ det gjelder drikkevarer med over 2,5 volumprosent alkohol samt reklame for andre varer med samme merke eller kjennetegn som drikker med mer enn 2,5 prosent alkohol. Forbudet rammer ikke reklame for lettøl, lettvin og andre alkoholsvake produkter, forutsatt at lettproduktene har et eget varemerke som klart atskiller dem fra alkoholholdige drikker. Etter at EØS-avtalen trådte i kraft, ble det usikker­ het om lovligheten av de nordiske alkoholmonopo­ lene, og Vinmonopolets enerett til import av vin og brennevin ble derfor opphevet. Etter gjeldende regler i alkoholloven § 2-1 må alkoholholdig drikk ikke innføres fra utlandet av andre enn den som har tilvirknings- eller engrosbevilling, med mindre innførselen gjelder vareprøver etter forskrifter gitt av departementet. Uten slik bevilling kan alkoholholdig drikk likevel innføres til personlig bruk og av frem­ mede makters representasjoner i Norge for tjenestebruk, når det skjer avgiftsfritt eller etter forskrifter gitt av departementet. Lov av 4. juni 1954 nr. 2 omhandler teknisk og vitenskapelig bruk av sprit, brennevin, vin m.v., og legemiddelloven av 4. des. 1992 nr. 132 har i kap. 9 bestemmelser om den medisinske bruk. Til alkohollovgivningen i videre forstand kan også regnes lovbestemmelser som tar sikte på å yte hjelp til folk som misbruker alkohol, eller å beskytte samfunnet mot de farer som kan følge med nytelse av alkohol. Til den første gruppen hører først og fremst lov om sosiale tjenester av 13. des. 1991 nr. 81, til den andre lov av 16. juli 1936 nr. 2 om plikt­ messig avhold for personer i visse stillinger samt bestemmelsene i vegtrafikkloven av 18. juni 1965 nr. 4 om alkoholpåvirkning av motorvognførere (promillekjøring), se nedenfor. ALKOHOL OG BILKJØRING

Undersøkelser fra en rekke land viser at ulykkesrisi­ koen ved motorvognkjøring øker selv med nokså lav alkoholpåvirkning hos føreren, og at den stiger bratt med påvirkningens grad. Det er individuelle varia­ sjoner, men gjennomsnittlig kan en anslå at risikoen er omtrent fordoblet med 0,5 promille i blodet, åttedoblet med 1 promille og 25-doblet med 1,5

ALKOHOL Årlig omsetning av alkohol i en del europeiske land (1999) målt i liter ren alkohol per innbygger Land Norge Sverige Danmark Finland Island Storbritannia Tyskland Polen Frankrike Italia

Liter 4,4 4,9 9,5 7,3 4,0 8,1 10,6 6,9 10,7 7,7

promille. Av denne grunn har lovgivningen forsøkt å motvirke motorvognkjøring i påvirket tilstand ved strenge straffebestemmelser. Alminnelige strafferegler. Etter vegtrafikkloven av 18. juni 1965 § 22, jf. § 31, er det straffbart å føre eller forsøke å føre motorvogn når man er påvirket av alkohol. Med større alkoholkonsentrasjon i blodet enn 0,2 promille eller en alkoholmengde i kroppen som kan føre til en så stor alkoholkonsen­ trasjon, regnes føreren for påvirket i forhold til loven. Villfarelse med hensyn til alkoholkonsentra­ sjonens størrelse fritar ikke for straff. Fører av mo­ torvogn må ikke nyte alkohol i de første seks timer etter at han er ferdig med kjøringen når han forstår eller må forstå at det kan bli politietterforskning pga. kjøringen. Forbudet gjelder ikke etter at blodprøve eller utåndingsprøve er tatt, eller politiet har avgjort at blodprøve ikke skal tas. Når det er grunn til å tro at føreren har overtrådt disse bestemmelser, kan politiet ta utåndingsprøve av ham eller fremstille ham for blodprøve eller klinisk legeundersøkelse. Norge var visstnok det første land som innførte en fast promillegrense ved lov av 16. juli 1936. Senere har en lang rekke andre land fulgt etter, således Storbritannia i 1967 og Frankrike i 1970. Inntil 1. feb. 2001 var grensen 0,5 promille. Straffen for promillekjøring og for etterfølgende alkoholnytelse som nevnt, er bøter eller fengsel inntil 1 år. Det skal som regel idømmes bot hvis promillen var til og med 0,5, bot og betinget fengsel hvis promillen var over 0,5 til og med 1,0, bot og betinget eller ubetinget fengsel hvis promillen var over 1,0 til og med 1,5, og bot og ubetinget fengsel hvis promillen var over 1,5. Førerkort eller mopedførerbevis skal inndras for minst et år hvis innehaveren blir domfelt for promil­ lekjøring eller etterfølgende alkoholnytelse. Pliktmessig avhold. Etter lov om pliktmessig avhold fra alkoholnytelse for personer i visse stillinger av 16. juli 1936 må den som fører motorvogn i stilling eller yrke som medfører befordring av personer eller gods, ikke nyte alkohol i tjenestetiden bortsett fra alkoholsvakt øl. Forbudet gjelder også et tidsrom av åtte timer før tjenestetiden begynner, med mindre det blir nødvendig å benytte stedfortreder, og det ikke kan gis denne så langt varsel. Likt med overtre­ delse av forbudet regnes det når føreren i tjenesteti­ den har større alkoholkonsentrasjon i blodet enn 0,5 promille eller en alkoholmengde i kroppen som kan føre til slik konsentrasjon, selv om alkoholnytelsen har funnet sted mer enn 8 timer før tjenestetiden be­ gynte. Overtredelse straffes på samme måte som ovenfor anført. Likeledes gjelder også i dette tilfelle bestem­ melsene om fremstillelse for blodprøve eller legeun-

Reklameplakat fra 1930-årene. Denne typen reklame har vært forbudt siden 1. april 1975.

dersøkelse. I gjentakelsestilfeller kan den skyldige fradømmes retten til for en viss tid eller for bestandig å inneha slik stilling som han hadde da overtredel­ sen ble begått, eller annen nærmere angitt stilling. Straffens betydning. Hvor stor preventiv betydning de strenge straffebestemmelsene har, er omstridt. Ved innføringen av faste promillegrenser i Storbri­ tannia i 1967 var det etter statistikken en betydelig nedgang i alvorlige ulykker, men virkningen synes senere å ha tapt seg, kanskje fordi håndhevelsen av bestemmelsene ikke har vært effektiv nok. Det var tidligere en vanlig oppfatning at bare en liten del av motorvognulykkene i Norge skyldes påvirkede førere, men nyere undersøkelser tyder på at det ved alvorlige ulykker kan dreie seg om så mye som 4050 %. Erstatning. Bilansvarsloven av 3. februar 1961 bestemmer i § 7 at del bare når særlige grunner taler for det, ytes erstatning til den som av fri vilje har vært med den vogn som har voldt skaden, skjønt han visste eller måtte vite at føreren var påvirket av alkohol. Samme lovs § 12 har en særskilt bestem­ melse om gjensøkningsrett (regress) for vedkom­ mende forsikringsselskap når det har vært alkohol med i spillet. FSu alkoholater. alkoksider, metallforbindelserav alko­ holer. De kan dannes ved innvirkning av et reaktivt metall på alkoholen. Av f.eks. natrium og etanol fås natriumetylat, C2H5ONa. Alkoholater har betydning i organisk syntese. alkoholer [el. -holer], kjemisk betegnelse på en stor og variert gruppe av organiske forbindelser, som kan ha svært forskjellige egenskaper. De enkle alkohole­ ne metanol og etanol er lettflyktige væsker, mens mer kompliserte alkoholer, som f.eks. kolesterol, er faste stoffer med høye smeltepunkter. Andre, som enkelte karbohydrater, f.eks. cellulose, kan være polymere og nesten uløselige. Kjemisk kan en alkohol beskrives som et alifatisk eller sykloalifatisk hydrokarbon hvor ett eller flere hydrogenatomer er byttet ut med hydroksyl, OH. Går vi ut fra hydrokarbonet etan, CH,CH,, og bytter ut ett hydrogen med hydroksyl, får vi etanol, CH,CH,OH; bytter vi ut to hydrogenatomer (ett ved hvert karbonatom), får vi etylenglykol, HOCH2CH2OH. Ved å bytte ut tre hydrogenatomer i hydrokarbonet propan, CHjCHjCH,, får vi glyserol, HOCH2CH(OH)CH2OH. Ettersom alkoholene inneholder grupperingen CH2OH, CHOH eller COH, kalles de henholdsvis

ALKOHOLFORBUD

216

I--------------------------- -----------------------

holisme, hvor pasienten urealistisk mener æg be­ dratt av ektefellen. Alkoholikeren frembyr/ed denne tilstand vanligvis ingen andre symptimer på sinnslidelse. NR/UM ÅRSAKER

Alkoholforbud og alkohol. På den loddrette streken er konsentrasjonen av alkohol i forsøkspersonens blod angitt i promille. Den vannrette streken angir tiden i minutter, o er det tidspunkt da det er drukket 10 cl konjakk. De små sirklene angir tidspunkter da det er foretatt analyse. Den høyeste konsentrasjon av alkohol i blodet finnes etter ca. 45 minutter. -Til høyre: Flasken og glassene inneholder omtrent like mye alkohol. Denne mengden kalles en alkoholenhet. En halvflaske pils = ett glass rødvin = ett lite glass hetvin = én drink med brennevin.

primære, sekundære og tertiære. Primære alkoholer oksideres lett til aldehyder og videre til karboksylsyrer, mens sekundære oksideres til ketoner. Tertiære alkoholer oksideres bare ved gjennomgripende forandring av molekylet. Mange alkoholer finnes i naturen, ofte som estere (f.eks. glyserol i fettstoffene), enkelte dannes natur­ lig ved gjæringsprosesser, mens andre bare fremstil­ les syntetisk. Alkoholer har stor betydning som råstoff i kjemisk industri, som løsemidler i teknik­ ken, i nærings- og nytelsesmiddelindustrien og som bestanddel av levende organismer. alkoholforbud. 1 Forbud mot bruk av alkohol, kan fastsettes som vilkår overfor lovbrytere med alkoholproblemer, når vedkommende gis betinget påtaleunnlatelse (straffe­ prosessloven av 22. mai 1981 nr. 25 § 69) eller betinget dom (straffeloven av 22. mai 1902 nr. 10 § 53), løslates på prøve fra forvaring i anstalt under kriminalomsorgen (stri. § 39 g), eller løslates på prøve fra frihetsstraff (straffegjennomføringsloven av 18. mai 2001 nr. 21 §§ 43 og 44). Alkoholforbud benyttes oftest i forbindelse med andre vilkår som det er adgang til a fastsette, herunder med tilsyn. 2 Forbud mot omsetning av alkohol, se ► forbudssaken. alkoholfrie drikker, drikkevarer som i utseende, smak og karakter nærmer seg vin og øl, men ikke inneholder alkohol eller bare små mengder under en fastsatt grense. De fleste alkoholholdige drikker har gjennomgått en alkoholgjæring, men er senere blitt avalkoholisert ved fordamping eller gjennom spesiell filtrering. I Norge definerer alkoholloven en ikke alkohol­ holdig drikk til å inneholde 2,5 volumprosent alko­ hol eller mindre. Lettvin og lettøl er dermed ikke alkoholholdige drikker i lovens forstand. Ikke alko­ holholdig drikk over 0,7 volumprosent avgiftsbeleg­ ges imidlertid også med alkoholavgift. alkoholfrie serverings- og samlingssteder, Landslaget for, LASS, tidl. Landslaget for alkoholfrie restauran­ ter, kafeer og hoteller, sammenslutning av alkohol­ frie overnattings- og serveringssteder som består av bedrifter, eiendommer og institusjoner som eies eller drives av organisasjoner tilsluttet ► Actis, eller dets medlemmer; opprettet 1949. LASS arbeider for å redusere alkoholforbruket gjennom å stimulere til opprettelse av og ved å gi praktisk og faglig støtte til rusfrie miljøtilbud og serveringssteder. alkoholiker, person som ligger under for alkoholmis­ bruk; alkoholist. Se ►alkoholisme. alkoholisere, påvirke ved alkohol; tilsette alkohol, også i overført betydning, f.eks. alkoholisert om en person, et miljø el.l.

alkoholisme, tilstand som foreligger når et menneske er så avhengig av alkohol at det går ut over den fysiske eller psykiske helse. Dette er Verdens Helse­ organisasjons definisjon. KJENNETEGN, SYMPTOMER

Det sentrale trekk ved alkoholismen er at det er en tilstand hvor individet har mistet kontrollen over sitt alkoholforbruk, både ved at vedkommende i det lange løp er ute av stand til å avstå fra å drikke, og ved at han ikke kan stoppe å drikke før han er blitt beruset og fortsatt må holde denne beruselse ved like. Alkoholismen utvikles først etter års stordrikking. Det kan dreie seg om 10-30 år for den som har begynt å drikke i voksen alder, men for den som begynner i pubertetsårene skjer utviklingen langt raskere. Noen kan i kortere eller lengre perioder holde seg avholdende til de igjen får en svær drikkeperiode (periodedrankere). Sentrale trekk i utviklin­ gen av kronisk alkoholisme er følgende: 1) Tenningsreaksjonen, som er tendensen til å fortsette å innta alkohol så snart man har kommet i kontakt med stoffet. En alkoholiker kan ikke klare å stanse hvis han først har tatt en drink. 2) Reparasjonstrangen, som er den tendensen en alkoholiker utvikler til å måtte ha alkohol neste dag for å reparere på det ubehaget han føler etter den forrige dags rangel og fravær av alkohol den samme dag. Kroppen reagerer ikke «normalt» uten at alkohol tilføres. Morgendrikking er et alvorlig symp­ tom, likeså at man garderer seg ved alltid å ha nok alkohol hjemme. 3) Kontrolltap. Personen klarer ikke lenger å kon­ trollere sitt store alkoholforbruk. Blackout er hukom­ melsestap i forbindelse med inntak av relativt små mengder alkohol. Sees ved alkoholisme, se også ►abnorm alkoholreaksjon. Man kan tale om alkoholmisbruk så lenge en person ofte drikker seg beruset, mer enn han selv og omgi­ velsene synes om, men hvor drikkingen er under såpass kontroll at det ikke oppstår psykisk eller fysisk helseskade, eller alvorlige skader i hans sosiale funksjon. De første sjelelige symptomer på alkoholisme viser seg gjerne i at individet konsentrerer seg mer og mer omkring seg selv og sitt eget alkoholproblem, det kommer til initiativløshet, forsømmelighet, egoisme, kritikkløshet, ofte sjalusitendenser, seksuelle proble­ mer, bl.a. i form av impotens, tap av sosial kontakt, stemningsendringer, manglende likevekt, irritabili­ tet, sårbarhet. Etterhånden kan intellektuell reduk­ sjon komme til. I tilslutning til misbruk av alkohol kan det utvikles alvorlige sinnslidelser, som delirium tremens, patologisk rus, Korsakovs psykose, akutte alkoholhallusinasjoner og forfølgelsesforestillinger. Velkjent er den sjalusiparanoiske tilstand ved alko­

Det er flere årsaker til alkoholisme. Alkoho er et rusgivende middel som gir en følelse av velbehag, egen kraft eller styrke. Men virkningen er cgså avhengig av situasjon, kultur og forventning. Sosiale læringsteorier ser på alkoholisme som feillart om­ gang med alkohol som det er mulig å korrigere. Når personen ikke drikker føler han usikkerhet og angst mens drikkeatferd, alkoholinntak, forbindes med avspenning og kontroll med situasjonen. Dftte syn ligger bak behandlingsprogrammer som inreholder krav og belønning (kontrollert drikking). Modellæ­ ring er også viktig for utvikling av drikkemønster. Jo mer vanlig omgang med alkohol er i hjemmet, jo større fare for at barnet senere blir alkoholbruker eller misbruker. Drikkeskikker både hjemme og ute spillei derfor en stor rolle for menneskers omgang med akohol og risiko for utvikling av et misbruk og alkohoisme. Personlighet, psykiske forhold og arv har også betydning for utvikling av alkoholmisbruk og alko­ holisme. Hos noen er det en viss «umodenhet» og sosial nærtagenhet og følsomhet. Disse kan lett utvikle et for høyt alkoholinntak som et forsøk på å håndtere samvær med andre mennesker. Nyere forskning over utvikling av alkoholproblemer viser klart at beskrivelser av foreldre til alkoholikere som overbeskyttende og kontrollerende (mødre eller fraværende og kontaktfjerne (fedre) kun gjelder en undergruppe personer med alkoholproblemer. Derimot har adopsjonsundersøkelser og tvilingundersøkelser vist at arv har betydning for visæ typer alkoholisme. Sjansen for å utvikle alkoholisme er mange ganger så stor blant de nærmeste slektninger til alktholikere. Biologiske fedre med sværgradig alkohoisme har en overvekt av alkoholiserte sønner, men ikke døtre, mens biologiske mødre med sværgradig alkoholisme har en overvekt av alkoholiserte døtre. Likevel blir 80 % av dem med alkoholmisbrukende far eller mor ikke selv alkoholikere. Arv er derfor bare ér av mange faktorer. Hvor den arvemessige disposisjon for øket risiko for alkoholisme er lokalisert på genet er ikke avklart. UTBREDELSE

Alkoholisme er en meget utbredt lidelse i vårt sam­ funn. Alt i alt regner vi med at ca. 8 % av Norges befolkning, kvinner og barn iberegnet, har alkohol­ problemer. Det er en sammenheng mellom omset­ ningen av alkohol og antall mennesker med alko­ holproblemer. Et urovekkende moment er ét det er stadig yngre mennesker som stifter bekjentskap med edruskapsnemnder og behandlingsapparata for alkoholikere, men det har vært lite endring drikke­ mønsteret blant de unge i den siste 10-års perioden (2004). Hos noen utvikler alkoholforbruk seg videre til stoffmisbruk generelt. SKADEVIRKNINGER

Alkoholismens legemlige skadevirkninger sees først og fremst i nervesystemet (alkoholisk demens), ved nervelammelser (nevropati, polynevritt, «alkoholikerben»), i mage/tarmkanalen ved irritasjon og betennelser (dyspepsi, gastritt, bukspyttkjerelbetennelse), og i leveren ved skrumplever (cirrhose, fettlever). Den mengde alkohol som skal til or å fremkalle slike forandringer varierer fra person til person. Mangel på vitamintilførsel kan resultere i lidelser som beri-beri og pellagra. Dertil kommer det ofte til svekkelsestilstand med liten motstandskraft overfor infeksjonssykdommer som lungebetennelse m.m. Andre legemlige forandringer ved alkoholmisbruk er anemi (blodmangel) og redusert hjertefunksjon (tungpusten). Hudens små blodårer utvider seg (rødmusset, blårød hud). Søvnen blir dårlig. Alko­ holbruk, akutt eller kronisk, er den nest hyppigste

ALKUIN

217

faktor som er tilstede ved impotens. Alkoholmisbruk under graviditet kan gi et føtalt alkoholsyndrom. Ca. 200 barn fødes hvert år i Norge med skader pga. mors alkoholmisbruk. Alkohol er også en viktig årsak til ulykker og vold. 25 % av alle menn og 10 % av alle kvinner som blir innlagt på sykehus for ulykker er påvirket av alko­ hol. Bortimot halvparten av alvorlig skadede motor­ vognførere og druknede var påvirket av alkohol. Hvert tredje brannoffer og trafikkdrepte fotgjenger er påvirket av alkohol. Forfrysninger skyldes også ofte alkohol. I Norge er det ca. 100 tilfeller årlig av registrerte tilfeller av akutt alkoholforgiftning. Det virkelige tallet er antagelig mye større. Alkohol er også forbundet med vold, kriminalitet og atferdsavvik. Over halvparten av antall draps­ menn er påvirket av alkohol under handlingen. Alkohol er med i bildet ved ca. 80 % av tilfeller med legemsfornærmelser og beskadigelsen 40 % av alle vinningstyverier og biltyverier skjer i alkoholpåvir­ ket tilstand. 80-90 % av husbråktilfeller er knyttet til alkoholbruk. Omkring halvparten av de barn som kommer under barnevern, kommer fra hjem der alkoholmisbruk hos en (gjerne hos faren) eller begge foreldre er konstatert. DØDELIGHET

Konsekvensene av dette er 1,5-2 ganger øket døde­ lighet hos personer som misbruker alkohol eller lider av alkoholisme i forhold til dem som ikke misbruker alkohol. Ett til to tusen mennesker dør av sykdom­ mer knyttet til alkoholmisbruk i Norge per år. I Frankrike er tallet anslått til 40 000 per år og i USA 205 000 per år. Årsakene til dødsfallene er spesielt selvmord, ulykker, plutselig død og komplikasjoner til legemlige sykdommer som leversvikt, infeksjoner og indre blødninger (øsofagusvaricer). BEHANDLING

Diagnostikk av alkoholisme skjer på grunnlag av symptomer og plager (drikkemønster, skade- og sykdomsmønster) og legeundersøkelse (skjelving, forandringer i små blodårer, blodprøver). Behand­ lingen av personer med alkoholproblemer kan skje utenom institusjon ved leger, psykologer osv. men mange må innlegges ved psykiatriske avdelinger, alkoholikerklinikker, kursteder eller vernehjem. Vel­ lykket behandling krever en erkjennelse av drikkeproblemet hos alkoholikeren selv og motivasjon om å endre dette. Behandlingen krever et effektivt sosialt støtteapparat (AKAN, sosiale støttegrupper). Samtalebehandling vektlegger mestring av forholdet til andre mennesker og sosiale situasjoner uten alkoholinntak. Ektefelle og familie kan ofte med fordel trekkes inn i behandlingsopplegget. Gruppe­ behandling hjelper mange (AA). Det finnes også behandlingsmodeller som tar utgangspunkt i at alkoholisme er en medfødt dispo­ sisjon, selv om dette bare er gyldig for en del av personene med alkoholproblemer (Minnesota modellen). Ikke-vanedannende medikamenter (nevroleptika) som demper uro og bedrer søvn kan brukes ofte som et tillegg til annen behandling. Hvis det foreligger psykiske lidelser utenom alkoholismen behandles disse (f.eks. bipolar lidelse, angstlidelse eller sosial fobi). Vanedannende medikamenter (benzodiazepiner) frarådes vanligvis ved behandling av personer med alkohol- eller annet rusmiddelmis­ bruk. Legemlige sykdommer behandles og tilførsel av vitaminer er vanlig. For å redusere faren for at personen igjen skal begynne å drikke ved en impul­ siv handling, kan legen gi et stoff (disulfiram ►Anta­ bus), som gir ubehagelige kroppslige symptomer. Det finnes intet medikament som sikkert kan fjerne trangen til alkoholisme. Helbredelsesutsiktene varierer, vanligvis nevnes helbredelsesprosenter varierende fra 10-40 prosent. Det er en høy skilsmissehyppighet hos alkoholikere, og generelt en oversykelighet. Typiske mønstre ved alkoholisme er gjerne hyppige, men relativt korte perioder med arbeidsudyktighet. I tidlige stadier av

alkoholisme finnes det dobbelt så mange sykedager som normalt. Etter hvert som man kommer ut i forløpet, blir det ca. fire ganger så mange sykedager. Det beste utgangspunkt for behandling synes å være når alkoholikeren står overfor en trussel om tap av viktige sosiale goder, som ekteskap og familieliv, eller arbeid, og i den situasjon selv søker behandling. Den moderne forebyggelse omfatter samfunnstilrettelegging, opplysningsvirksomhet, alkohollovgiv­ ning, holdningsbearbeidelse og ikke minst forskning. NR/UM alkoholist, person som misbruker alkohol eller som lider av alkoholisme. Ordet brukes på norsk særlig i sammensetninger, men også med samme betydning som alkoholiker. alkoholometri (av alkohol og gr. 'måle'), måling av alkoholinnholdet i blandinger av etanol (alkohol) og vann. Målingen skjer ved bestemmelse av densite­ ten av blandingen ved hjelp av aerometer eller alkoholometer. Fordi densiteten av etanol er mindre enn densiteten av vann, avtar densiteten med øken­ de etanolinnhold. Alkoholometeret er en flytevekt som angir volum- eller vektprosent etanol ved en bestemt temperatur. Forutsetningen for bruk av alkoholometer og alkoholtabeller er at løsningen bare inneholder etanol og vann. Derfor må det foretas en destillasjon før målingen av alkoholpro­ senten i vin, øl, likør osv. alkoholprøven, den undersøkelse som personer (motorvognførere o.a.) underkastes for å bringe på det rene om de er under påvirkning av alkohol. Prøven består vanligvis av tre deler. 1) Den såkalte alkotest som politiet foretar for å bringe på det rene om det er grunn til mistanke om alkoholpåvirkning. En plastballong blåses opp gjennom et preparert glassrør. Ved alkoholpåvirkning skifter fargen i glassrøret fra gult til grønt. 2) Den kliniske undersø­ kelse som utføres av lege for å fastslå i hvilken ut­ strekning vedkommende person er klinisk påvirket av alkohol. 3) Uttagning av blodprøver som deretter blir analysert med hensyn til alkoholkonsentrasjo­ nen. Etter gjeldende norsk lov betraktes motorvogn­ førere med over 0,2 promille alkohol i blodet som påvirket selv om de ikke frembyr tegn på alkoholpå­ virkning ved den kliniske legeundersøkelse. En motorvognfører plikter å underkaste seg legeunder­ søkelse og blodprøvetagning når politiet finner grunn til mistanke om kjøring i påvirket tilstand. Se også ►alkotest. alkoholpsykose (med.), psykisk lidelse ved kronisk alkoholisme. Den vanligste form er delirium tremens («dilla»), preget av uro, rastløshel, angst, beskjeftigelsesdelir og sansebedrag, gjerne i form av synsbe­ drag (små dyr el.1., «lilleputhallusinasjoner»). Ved Korsakovs psykose lider pasienten av en betyde­ lig hukommelsessvikt, som utfylles av fri fantasi (konfabulasjoner). Alkolwlhallusinose: sansebedrag, gjerne av hørselsnatur, uten andre psykiske fenome­ ner. Sjalusiparanoia: vrangforestillinger om utroskap fra ektefellens side. Demens, sløvsinn, kan represen­ tere sluttstadiet på en lang karriere av alkoholmis­ bruk. alkoholradikal, den delen av et alkoholmolekyl som er bundet til hydroksylgruppen OH. Se ►alkyl. alkoholreklame, se ►alkohol (Lovgivning og beskat­ ning). alkoholtermometer, termometer fylt med farget alkohol istedenfor kvikksølv. Brukes særlig til å måle temperaturer under kvikksølvets frysepunkt, -39 °C. Alkoholtermometer fylt med etanol kan benyttes hell ned til etanols frysepunkt, -117 °C. alkoholyse, kjemisk reaksjon hvor en alkohol spiller samme rolle som vann i en hydrolyse. Esteren etylacetat kan f.eks. reagere med alkoholen metanol etter denne ligningen: CHSCOOC2H5 + CH5OH -> CHjCOOCH, + C2H5OH. Det dannes altså en ny ester, metylacetat, og en ny alkohol, etanol. Prosessen kalles i dette tilfellet ofte en omestring og katalyseres

Alkotest. Politiet foretar en alkotest ved at bilføreren blåser inn i et rør festet i et alkometer.

bl.a. av syrer. Mange organiske forbindelser kan gå gjennom en alkoholyse, f.eks. sammensatte karbo­ hydrater. alkometer (av alkohol og gr. 'måle'), håndapparat som brukes ved promillekontroll av bilførere. Finnes i to forskjellige utgaver; en type hvor et krystallinsk stoff i apparatet skifter farge avhengig av alkoholinn­ hold i utåndingsluften som pustes inn i apparatet, og en type hvor den eksakte promille kan leses av direkte ved viserutslag på en skala. Se også ►alko­ test. Instrument til måling av væskers innhold av etanol, se ►alkoholometri. Alkor (arab. 'Den lille rytter', fra persisk khwar, 'den venneløse ), stjerne med størrelsesklasse 4,0 nær Mizar i Karlsvognen. Et skarpt øye kan skille dem; de ble allerede av araberne brukt som en prøve på godt syn. Det latinske ordspråk Vidit Alcor, et non lunamplenam (Han så Alkor, men ikke fullmånen), blir brukt om den som er opptatt av ubetydeligheter, men er blind for hovedsaken. Alkoran (arab. al-quran), egentlig samlingen av de «resitasjonsstykker» (surer) som utgjør Koranen, alkotest, metode for undersøkelse av personer mistenkt for promillekjøring. I en metode består utstyret av en ballong og en krystallampulle som festes i ballongåpningen. Den mistenkte blåser ballongen full av luft. Hvis utåndingsluften innehol­ der alkohol, vil det gule innholdet i ampullen farges grønt. Mest brukt nå er et alkometer, et lite, bærbart apparat som måler alkoholkonsentrasjonen i utån­ dingsluften. Også ved denne metode blåser den mistenkte i et munnstykke og det tas en liten prøve på slutten av utpustingen som analyseres i appara­ tet. Se også ►alkoholprøven. alkove (av arab. 'hvelvet rom'), nisje eller avlukke i forbindelse med et større rom, gjerne helt eller delvis utfylt av veggfast seng. Alkuin, ca. 735-804, angelsaksisk lærd, Karl den stores lærer og venn. Han var født i York, var 767782 forstander for klosterskolen i York og deretter Karl den stores rådgiver i alle pedagogiske spørsmål og lærer for hans barn. I denne tiden ble Karis residensby, Aachen, det kulturelle og vitenskapelige sentrum i Europa under det som er kalt «den karolingiske renessanse». Som skolereformator i det frankiske riket sørget Alkuin for bl.a. å gjenoppta studiet av klassikerne, bedre latinundervisning og økte ferdigheter i håndskrift. Dermed la han grun­ nen for en latinskspråklig, klerikal kultur som preget skolastikken i middelalderen. Alkuin ble 796 abbed ved St. Martins abbedi i Tours og stiftet her en skole som senere ble meget berømt. Hans brev er av stor betydning for datidens historie.

ALKYDER

218

alkyder (av a/kohol acid), forkortet betegnelse på

aikylmagnesiumhalogenid, organisk forbindelse der

►alkydharpikser. alkydharpikser, alkyder, viktig gruppe syntetiske maling- og lakkharpikser. Navnet stammer fra u/kohol+acitf (eng.: syre), fordi alkydharpiksene er polyestere av flerverdige alkoholer (glyserol, trimetylolpropan, pentaerytritol etc., ofte også noe gly­ kol), med to- eller flerverdige karboksylsyrer (ftalsyrer, maleinsyre, trimellitinsyre etc. eller anhydrider av disse) og oftest modifisert med fettsyrer (fra f.eks. lin-, kokos-, ricinus-, soya-, tall- og fiskeoljer). Fettsyremodifiserte alkydharpikser fremstilles enten ved bruk av de frie fettsyrene eller av oljene. Med relativt lite fettsyre eller olje fås «magre» alkyd­ harpikser (alkydharpikser med «kort oljelengde») som er relativt harde, mens «fete» alkydharpikser er noe mykere og seigere. Alkydharpikser med tilstrek­ kelig umettede fettsyrer er lufttørrende (herder ved luftoksidasjon). Spesielle alkydharpikser kan også være modifisert med styren, akrylmonomerer, isocyanater, silikoner etc. Som løsemiddel for alkyd­ harpikser brukes vanligvis white spirit og xylen. Av miljøhensyn er det også utviklet alkydharpikssystemer som kan brukes som bindemidler i vannfortynnbare malinger. I disse tilfellene brukes alkydharpiksen som en dispersjon i vann (alkyddispersjon). Alkydharpikser brukes i ►alkydlakker, ►alkydma­ ling og for øvrig som tilsetning (mykner) i herdelakker på basis av fenol- og aminoharpikser og i celluloselakker. alkydlakker, klare eller pigmenterte lakker der det filmdannende bindemiddelet hovedsakelig består av ►alkydharpikser. Som løsemiddel er white spirit og xylen mest vanlig, men mer miljøvennlige alkydlakktyper med vann som løsemiddel brukes også. Alkydlakker kan være ovntørrende (brennlakker) eller lufttørrende. Se også ►emaljelakker. Om pig­ menterte, lufttørrende alkydlakker, se ►alkydma­ ling. alkydmaling, maling der bindemiddelet hovedsake­ lig er ►alkydharpikser, som regel slike som er modi­ fisert med umettede fettsyrer, slik at de er lufttørren­ de. Malingen er da tilsatt ►sikkativer for å påskynde tørringen. Alkydmaling til innendørs bruk og til maling på metaller inneholder gjerne magre alkyd­ harpikser som gir en relativt hard malingsfilm, mens alkydmaling til utendørs bruk på treverk inneholder fetere alkydharpikser som gir en mykere og mer elastisk film. Alkydmaling har større styrke og bestandighet enn ren linoljemaling og er nå mer brukt enn denne. Med tilblanding av linolje el.l. kalles den ofte «alkydforsterket linoljemaling». alkyl (av alkohol og gr. hyle, 'substans'), hydrokarbongruppe (radikal) som dannes når et hydrogena­ tom fjernes fra et alkan. Fra metan, CH4, avledes metyl, CH,-, og fra etan, C2H6, avledes etyl, C2H5-. Generelt vil en alkylgruppe få navn etter hydrokar­ bonet slik at endelsen -an byttes med -yl. Alkyl kan være knyttet til forskjellige atomer eller atomgrupper. Metyl og klor gir metylklorid, CH3C1; etyl og hydroksyl gir etanol (etylalkohol), C2H5OH. Siden alkylgrupper inngår i mange alkoholer, har de vært kalt alkoholradikaler. alkylcyanid, organisk forbindelse der en cyangruppe, CN, er knyttet til en alkylgruppe. Eks.: metylcyanid, CH3CN, også kalt acetonitril. Se ►nitriler. alkylering, en prosess hvor en alkylgruppe innføres i en organisk eller uorganisk forbindelse. Ofte skjer alkyleringen slik at et hydrogenatom i en alkohol, en fenol, en syre, et amin o.l. byttes ut med en alkyl­ gruppe ved hjelp av alkyleringsmidler som alkylhalogenider, dimetylsulfat etc. Alkylering av hydrokar­ boner, både alifatiske og aromatiske, er en prosess av særlig viktighet innen petroleumsteknologien, hvor forgrenede alkaner og alkylerte aromater er ønskede produkter. alkylhalogenid, organisk forbindelse der et halogenatom er knyttet til en alkylgruppe, f.eks. metyljodid, CH3I. Se ►halogenerte hydrokarboner.

magnesium og et halogen er knyttet til en alkylgrup­ pe. Et eksempel er metylmagnesiumjodid, CH,MgI. Utgjøren type av Grignard-reagenser. Se ►Grignards reaksjon. alkymi (av arab. al, den bestemte artikkel, og gr. khymia, 'forvandling av uedle metaller'), en kombi­ nasjon av filosofiske betraktninger, mystisisme og kjemisk viten som man antar ble utviklet i Alexan­ dria ca. 300 f.Kr., og som i stor utstrekning kom til å prege kjemisk tenkning og arbeid helt frem til 1600og 1700-tallet. For å forklare forvandlingene som man iakttok ved de kjemiske prosessene, brukte alkymistene Aristo­ teles' elementlære, som postulerte at alle stoffer var kombinasjoner av de fire elementene jord, vann, luft og ild. Foruten disse fire stofflige elementene eksisterte det ifølge Aristoteles også et åndelig ele­ ment, eteren, som ble til alkymistenes pneuma og quinta essentia. Da elementene har et felles substrat, lar de seg ved utveksling av egenskapene omdanne i hverandre. Vann går f.eks. over i luft ved å erstatte kulde med varme. Det var denne læren som kom til å prege alkymis­ tenes arbeid og danne det teoretiske grunnlaget for deres virksomhet. Deres mål ble å beherske forvand­ lingene og lede disse i en slik retning at mindre edle og verdifulle stoffer kunne omdannes til edlere og mer verdifulle. Da gull var det edleste og mest full­ komne av alle metallene, ble det en hovedoppgave for alkymistene å omdanne andre og mindre verdi­ fulle metaller til gull. En viktig rolle i alkymistenes arbeid spilte også nærvær av en ånd (spiritus eller pneuma) som kunne bringe liv og farge til det døde stoffet. APPARATUR

Allerede i alkymiens første tid oppstod et stort behov for forskjellige kjemiske apparater. Ikke bare var det nødvendig å behandle apparatene med forskjellige reagenser ved høye temperaturer, men fremstillin­ gen av reagensene selv krevde også tallrike operasjo­ ner. Dette førte til konstruksjon av destillasjonsappa­ rater, ovner, vannbad, begre, flasker, filtre og flere andre hjelpemidler som vi den dag i dag finner motstykker til i kjemiske laboratorier. Pga. den store betydningen behandlingen av flyktige stoffer hadde for alkymistene, ble destillasjo­ ner og sublimasjoner viktige operasjoner i deres arbeid, og alle bilder av alkymistiske apparater viser bilder for behandling av flyktige stoffer. Alkymistene har fått æren av å ha oppfunnet destillasjonen. I hvert fall var intet som kunne kalles destillasjon kjent før alkymistenes tid. Etter hvert som tiden gikk, fikk de mange oriental­ ske religionene som fant veien til Alexandria med sin magi og astrologi, en stadig større innflytelse på alkymien. Allerede tidlig hadde alkymistene tatt Solens, Månens og planetenes navn og tegn i bruk som symboler for metallene. Solen 0 betydde gull, den tiltagende måne € sølv. Venus 9 kobber, Saturn h bly, Mars Cf jern osv. Slike tegn ble brukt helt frem til 1700-tallet, og finnes ofte som symboler for malmer på gamle kart. ARABISK OG KINESISK ALKYMI

Fra Alexandria spredte gresk alkymi seg videre til hele den gresktalende verden, det bysantinske rike, Syria og Persia. Ved arabernes erobring av Egypt, Syria og Persia på 600-tallet ble alkymien ført videre til araberne. Det oppstod en arabisk alkymi som etter hvert omfattet hele den muslimske verden. Arabisk alkymi var i mangt og meget identisk med den greske, men atskilte seg fra denne ved at den på 800tallet også opptok i seg visse elementer fra kinesisk alkymi. I Kina hadde det fra ca. 300 f.Kr. utviklet seg en kombinasjon av taoistisk naturfilosofi, mystisisme og kjemisk viten. Den lignet på den greske alkymi­

en, uten at det er påvist kontakter mellom dem. Også i kinesisk alkymi var fremstillingen av gull ut fra uedlere metaller en hovedoppgave. Til forskjell fra den greske alkymi var det imidlertid ikke bare gullets betydning som det mest fullkomne og verdi­ fulle av alle metaller som var avgjørende, rr.en også at gullet ble tilskrevet en spesiell legende virkning. Fremfor alt mente de kinesiske alkymistiske at gull, fremstilt på alkymistisk vis, kunne forlenge livet og gi udødelighet til den som nøt av det. Ved sine forsøk på å omvandle andre metaller til gull anvendte de kinesiske alkymistene visse stoffer eller «eliksirer» som de tilskrev gulldannende virk­ ning. I dette ligger opprinnelsen til «de vises sten» som skulle komme til å spille en så vesentlig rolle i arabisk og senere også i europeisk alkymi. Destillasjoner både av vegetabilske og animalske produkter hadde en sentral plass i arabisk alkymi. Ved destillasjon av stoffer som hår, gjødsel o.l. frem­ stilte de arabiske alkymistene ammoniumsalter. Flyktigheten av disse stoffene ble tillagt stoi betyd­ ning. De arabiske alkymistene var også de første som fremstilte kaustisk alkali, «skarpt vann» som det ble kalt, av natriumkarbonat (al qaliy på arabisk) og lesket kalk. Arabisk alkymi nådde et høydepunkt på 900tallet. Etter hvert utartet også den mer og mer i mystisk og allegorisk retning, og kom til slutt til fullstendig stillstand. MIDDELALDEREN

Med arabernes erobring av Spania på 700-tallet kom arabisk alkymi til Europa. På 1200-tallet va: den arabiske alkymien vel kjent og etablert i Europa. Mange alkymistiske verker ble oversatt fra gresk og arabisk til latin. Ved siden av disse oversettelsene av typisk alkymistiske verker som var preget av mysti­ sisme og allegoriske fremstillinger, ble mange skrifter med mer praktisk kjemisk innhold til i denne tiden. I disse finner man beskrevet metoder for fremstilling av alkohol, aqua vitae, og av syrer som salpetersyre, svovelsyre og kongevann, aqua regia. Kruttets opp­ finnelse skriver seg også fra denne tiden. Også tidens store encyklopedister Bartholcmaeus Anglicus (ca. 1230), Vincent avBeauvais (ca. 1190-ca. 1264) og Albertus Magnus (1193-1280) var nøkterne og rasjonelt tenkende menn som samlet og ordnet all kjemisk viten uten å fortape seg i mystiske speku­ lasjoner og allegoriske fremstillinger. Dette kunne likevel ikke hindre at slike forestillinger i hey grad kom til å prege alkymien både på 1300- og 1400tallet, og bløffmakere og sjarlataner hadde stort spillerom i denne tiden. Selv om alkymien også ble møtt med atskillig skepsis og mistillit (bl.a. utstedte pave Johannes 22 et dekret mot den, og Dante anbrakte alkymistene i det dypeste Inferno), synes dette å ha hatt liten inflytelse på alkymiens popularitet og utbredelse. Martin Luther var blant dem som lovpriste alkymi­ en. Den spredte seg som en farsott over Eurapa og ble i minst tre hundre år en hovedbeskjeftigelse for alle som ønsket å utforske naturens hemmeligheter. På 1500-tallet og enda mer på 1600-tallet trenger imidlertid nye ideer og nye resultater seg frem. Man begynte ved systematiske forsøk og målbevisst arbeid å samle nye kjemiske kunnskaper, og da først og fremst slike som kunne nyttes i medisinen og til andre praktiske formål som metallurgi, glassfremstilling osv. Alkymien blir etter hvert avløst av den såkalte iatrokjemi (jfr. ►Paracelsus). Ved slutten av 1700-tallet og i begynnelsen av 1800-tallet ble det satt en endelig sluttstrek for alkymien. Ser man tilbake på hele det lange tidsrommet alkymien rådde grunnen, må det sies at det kjemiske utbyttet av alkymistenes arbeid var temmelig beskje­ dent. Det innskrenket seg hovedsakelig til oppdagel­ sen av noen få grunnstoffer, noen uorganiske syrer og salter og noen få organiske stoffer som alkohol og eter. HHa/-

ALLANTOIS

219

Alkymi. Til venstre: En alkymist i sitt laboratorium. I bakgrunnen hans læregutt. - Til hrøyre: Kinesisk destillasjonsapparat for fremstilling av kvikksølv. RELIGIØSE OG FILOSOFISKE ASPEKTER

Samtidig med de tekniske eksperimentene utviklet de europeiske alkymistene et naturfilosofisk og mystisk system, der forvandling av urene (uedle) metaller symboliserte sjelens samtidige renselse og omdanning til det filosofiske gull. Dette var omgitt av alkymistenes taushetsløfte: Ingenting måtte komme ut om deres hemmelige ritualer, seremonier og symboler. Alkymistenes utforskning av stoffenes mysterier og sjelens dybder utkrystalliserte seg mot slutten av middelalderen til en hemmelig doktrine, opus alchymicum. Denne viser et hierarkisk oppbygd system der alkymisten etter innvielse og avlagt taushetsløfte gjennomgår flere grader for til slutt å ende som den høyeste mester i filosofenes tempel. Oppstigningen beskrives som sirkel- eller spiralformet og kalles opus circulatorium, det sirkelformede arbeid, eller rota philosophica, det filosofiske hjul. For hver hjulomdreining fødes alkymisten på ny. Hver gang renere, klokere og én grad nærmere Gud. Det er fire gjenfødsler eller konjunksjoner i alky­ mi, alle er resultatet av en forutgående prøve: Fare­ fulle reiser gjennom de fire elementene, kamper mot drager og uhyrer og ulike offerseremonier. Til slutt når den gjenfødte mester den høyeste grad av verket: Gjenforening med Solens energier, det kosmiske liv, Guds eget vesen, det filosofiske gull. De første til å undersøke alkymiens åndelige grunnlag i moderne tid, var den østerrikske dybdepsykologen H. Silberer og den sveitsiske psykiateren C. G. ► Jung. De fant store likheter mellom alkymisAllah skrevet med arabisk skrift.

tenes symbolmettedte bilder og sine pasienters drøm­ meverden. Særlig påipekte Jung de arketypiske moti­ vene som finnes bådie i drømmen og alkymien. Han fortolket det alkymisttiske verket som et symbolsk uttrykk for en dynarmisk prosess, individuasjonsprosessen, menneskets innterste streben etter psykologisk helhet gjennom intejgrasjon av jegets ubevisste bakgrunn og selvet. IFor Jung var alkymistene de første dybdepsykolo^ger, som gav den moderne utforskningen av dett ubevisste en betydelig historisk bakgrunn. alkyner (til alkyl), accetylenhydrokarboner, umettede hydrokarboner der diet inngår en trippelbinding i molekylet. Generell Iformel for alkyner er C„H2b_2. Det mest kjente alky/net er acetylen (etyn), som har formelen CH=CH. Alkynene får navm etter de tilsvarende alkaner med samme antall ktarbonatomer ved at endelsen -an byttes ut med -ytn. Det eldre navnet acetylen brukes parallelt medl etyn og svarer til etan, CHjCH,. Propyn, CH3C=CH, /svarer til propan, CH3CH2CH3, osv. Alkyone, stjerne i Pletiadene. I gresk mytologi hustru­ en til ►Keyx. all’, alla, italiensk pneposisjon, se ►al-, alla, samisk sammemsetningsledd i stedsnavn: høy (høg). alla breve (it. musikkcuttrykk), i halvtakt, betegnelse på taktarter med habvnoten som telleenhet isteden­ for fjerdedelsnoten. lUttrykkes vanlig med tegnet é allafranca (it.), på vesterlandsk vis. Allah (arab.), Gud, frremkommet ved sammendragning av arabisk bestemt artikkel al og ilah 'en gud', altså egentlig: 'gudem', dvs. den ene sanne Gud, om hvem det i den musliimiske trosbekjennelse heter: «Det gis ingen gud uiten Allah» (la ilaha illa-l-lah), se ► islam. Ordet Allah brukess også som gudsbetegnelse av arabisktalende jøder og kristne. Allahabad (arab. 'guids by'), by i India, Uttar Pradesh, ved sammenløpet av/ elvene Yamuna og Ganges; 990 300 innb. (2001 ). Byen er først og fremst et administrasjons- og lutdanningssenter, med noe metall-, tekstil- og mærmgsmiddelmdustri. Universi­ tet. Allahabad går tillbake til byen Prayag, fra 900tallet f.Kr., og er en piopulær valfartsby. Akbar bygde i 1583 festningen Alllahabad, som har gitt byen

navn. Mogulpalass. Byen var senter for den indiske uavhengighetsbevegelsen og hjemsted for familien Nehru, hvis tidligere bolig nå er museum. Tidligere delstatshovedstad. Allais, Émile [ale], f. 1912, fransk skiløper. Mestvinnende mannlige alpinist i 1930-årene med 9 OL/ VM-medaljer, derav VM-gull i alle tre øvelser 1937 (slalåm, utfor, alpin kombinasjon) og VM-gull i kombinasjonen 1938. Allais. Maurice [ale], f. 1911, fransk sosialøkonom, utdannet som gruveingeniør. I sitt yrke kom han inn på spørsmål om økonomiske reguleringer av næ­ ringslivet, og dette ledet ham inn i flere sentrale emner i økonomisk teori - kapital- og vekstteori, penge-, rente- og konjunkturteori, og likevektsanalyse. Mottok Nobels minnepris i økonomi 1988 for sine studier av markeder og resursanvendelse. Allan, David [æbn], 1744-96, britisk portrett- og genremaler. Han studerte i Italia 1764 - ca. 1775, der han vant St. Lukas-akademiet i Romas pris for historiemaleri 1773. Han bosatte seg i Edinburgh 1780, og hans portretter og conversation pieces gav ham oppnavnet «den skotske Hogarth». allanitt, foreldet betegnelse orthitt, svart mineral i epidotgruppen. Det er monoklint og har kjemisk sammensetning som ►epidot, men lantanoider erstatter delvis kalsium. Ofte i ►metamikt tilstand pga. et lite innhold av thorium og uran. Mineralet er utbredt som underordnet (aksessorisk) bestanddel av granitter, syenitter og gneisen Forekommer i større mengder på granittpegmatitter, også flere steder i Norge. Navn etter mineralogen Thomas Allan (1777-1833). allantoin, glyoksyldiureid, C4H6N4O?, et oksidasjonsprodukt av urinsyre og sluttproduktet i urinstoffomsetningen hos pattedyrene (unntatt mennesker og menneskeaper, hvor sluttproduktet er urinsyre). Krystallinsk stoff, smeltepunkt 235 °C; tungt løselig i vann. allantois [-o-is] (av gr. 'pølse'), hos krypdyr, fugler og pattedyr en utposning fra bakre del av fosterets tarm. Vokser ut fra fosteret gjennom navlesnoren og blir liggende, på samme måte som plommesekken, mellom innerste fosterhinne (amnion) og de ytre fosterhinnene. Allantoisveggen er rikt forsynt med blodårer som er forbundet med blodomløpet til fosteret. Allantois kan vokse delvis sammen med

ALLA PRIMA den ytre fosterhinnen og forsyne denne med blodår­ er. Derved utvikles et kretsløp som forbinder foste­ rets blodårer med blodårene i den ytre fosterhinnen. Hos krypdyr og fugler fungerer allantois som en blære for oppsamling av ekskresjonsprodukter, men tjener også som åndedrettsorgan. Hos pattedyr inngår den i cannelsen av placentaen, og har betyd­ ning for ernæringen av fosteret, i tillegg til åndedretts-og stofiutvekslingsfunksjoner. Se også ► fosterhinner. alla prima (it., 'ved første'), måleteknikk der oljema­ leriets endelige utseende skapes direkte på bunnmaterialet med ett strøk, i motsetning til en skiktvis malemåte der malingen påføres lag på lag. Maleriet får derved en frisk og ikke utpenslet overflate. Tek­ nikken ble først vanlig i siste halvdel av 1800-tallet. Allar, André Joseph [alar], 1845-1918, fransk billed­ hugger, elev av Guillaume. Utførte store dekorative arbeider og marmorgrupper, bl.a. Alcestesdød (1881, Luxembourgmuseet i Paris). Allardt, Erik Anders, f. 1925, finsk sosiolog. Professor ved Helsingfors Universitet fra 1958 og forskerprofessor ved Finlands Akademi 1970-80. Allardt har særlig beskjeftiget seg med sosial struktur, livsvilkår og politisk sosiologi. Han har bl.a. utgitt Sociologi (1962, sm.m. Y. Littunen), som har vært brukt som lærebok bl.a. Norge. Dessuten har han redigert fagtidsskrifter og undervist ved universiteter i USA og Europa. Allardt har også innehatt en sentral posisjon i den finske avdeling av Amnesty Interna­ tional. allargando (it musikkuttrykk), tempo- og foredragsbetegnelse, bredere, langsommere og (noen ganger) litt sterkere. allargentum, naturlig legering av sølv og antimon (Ag,Sb). Funnet i gullkonsentrat fra Kåråsjohka. Allat (arab. 'gudinne'), Lat, Hat, arabisk gudinne. Ble dyrket som den kvinnelige hovedguden i alle deler av Sentral- ogNordarabia i tidsrommet før islam, allativ (av lat.> (gram.), kasus i f.eks. finsk, som kan oversettes med «(hen) til». Allatu, se ►Ereskigal. allé (fr.), regelmessige trerekker på begge sider av en vei; ordet blir også brukt om selve veien eller gaten. Oftest brukes én rekke trær på hver side, men det kan også være doble rekker. Til en allé nyttes for­ trinnsvis kun ett treslag, som skal ha mest mulig opprett og ensartet voksemåte. Parklind, ask, alm, lønn, hestekastanje og bjørk er vanlige treslag i alleer i Norge. I vindutsatte strøk er asal mye brukt. Allémotivet er av gammelt opphav, men ble utvik­ let og foredlet under barokken, da det spille en ledende rolle i hagekunst og byforming. I senere epoker er dette blitt opprettholdt og ført videre. I Norge finnes flere vakre alleer som er over 200 år gamle, bl.a. lindealleen på Nordre Skøyen i Oslo og Hafslund i Sarpsborg. Alleanza nazionale [alleantsa natsiånale], AN, itali­ ensk politisk parti, grunnlagt 1994 som valgfront for det nyfascistiske Movimento sociale italiano (MSI, grunnlagt 1946). AN fikk en oppslutning på 13,5 % ved valget 1994 og deltok i regjeringen Berlusconi 1994-95.1 1995 ble MSI oppløst og gikk inn i Alle­ anza nazionale. Ved valget 2001 deltok AN i den store høyrekoalisjonen til Berlusconi, Casa della Libertå, som fikk rent flertall i nasjonalforsamlingen. Partiet deltar deretter igjen i regjeringen. Partileder: Gianfranco Fini. Alle elsker Raymond, eng. Everybody loves Raymond (1997-), amerikansk prisbelønnet komiserie, vist på TV3 og TV2. Stand-up-komikeren Ray Romano har hovedrollen som Ray Barone, en suksessrik sportsskribent bosatt på Long Island med kone og tre barn. Serien tar for seg hverdagslige problemer og konflik­ ter i en kjernefamilie, der forholdene kompliseres av at Rays foreldre og bror som bor i nærheten, stadig blander seg inn. Alle elsker Raymond er svært populær

220

Allegori. Albrecht Durers bilde Ridderen, Døden og Djevelen regnes som en allegori over den kristne tro.

i USA og har gjort stor suksess i mange land, også i Norge. Suksessen har gjort at honorarene til Ray Romano har blitt av de høyeste i bransjen. Alléen, Lyngdal, tettsted og administrasjonssenter i Lyngdal kommune, Vest-Agder; 3702 innb. (2003). Har navn etter en praktfull allé som gikk opp til sorenskrivergården i nærheten. Handels- og indus­ tristed med bl.a. trevarefabrikk. Statens planteskole, videregående skoler. Allegheny [æligeni], elv i nordøstlige USA, med utspring i det nordlige Pennsylvania. Forener seg ved Pittsburgh med Monongahela og danner Ohio, 520 km lang, seilbar ca. 320 km. Byggingen av Kinzua-demningen (1965) tvang seneca-indianerne i Cattaraugus County, delstaten New York, til å flytte da reservatet deres ble oversvømt. Allegheny Mountains [æligeni mauntønz], Alleghenyfjellene, fjellkjede i østlige USA, en del av Appalachene, fra det sentrale Pennsylvania til den sør­ vestre del av Virginia. Høyeste topp er Spruce Knob (1482 moh.) i West Virginia. Danner vannskillet mellom Atlanterhavet og Mississippi, og består av flere parallelle rygger med retning nordøst-sørvest. Rike på kull, jern og kalkstein. Navnet brukes ofte (feilaktig) som navn på Appalachene i sin helhet. Alle gode ting er tre, talemåte med opprinnelse i gammel tallsymbolikk, hvor 3-tallet ble ansett for å være hellig. Det har vært hevdet at uttrykket har gresk opprinnelse, men også at vi har fått det fra middelalderens Tyskland, der det ifølge gammel rettspraksis var nødvendig å stevne tiltalte for retten tre ganger før det kunne avsies dom i hans fravær, allegori (av gr. 'si noe annet'), billedlig fremstilling, utvidet metafor. Adjektiv: allegorisk. 1 (litt.) Fremstilling med overført betydning, særlig der hvor konkrete fenomener uttrykker abstrakte begreper. Allegorien kan derfor «oversettes» til et annet betydningsplan. Den mest kjente allegorien i verdenslitteraturen er John Bunyans The Pilgrim's Progress. I moderne litteraturvitenskap har begrepet fått en noe annen og utvidet betydning, i og med at det brukes mer generelt i tilknytning til språkets figurative eller overførte betydning. 2 (kunst) I kunsten har allegori liksom symbolet spilt en stor rolle. Mens symbolet nærmest er en figur el.l. som blir brukt som et vedtatt billedtegn for en

idé (f.eks. fisken som betegnelse for Kristus) og i mange tilfeller svarer til metaforen, er allegc ri en mer omfattende billedfremstilling, som gjerne an­ vendes til omskrivning av et abstrakt begrepo.l. (f.eks. rettferdigheten som en kvinne med bnd for øynene, sverd og vekt i hendene). Allegori kjennes allerede i den antikke kunst, f.eks. den aleksandrinske skulptur av Nilen som en liggende kjempe støttet til en sfinks og orngft av lekende småbarn. Allegorier fikk en bredere plass i tidlig kristen kunst og i middelalderen, f.eks kirken som «en kronet kvinnefigur med seiersfano, syna­ gogen som «en kvinne med avfallen krone cg knek­ ket fane» og døden som «mannen med ljåer». Også i renessansekunsten har allegori spilt en stor rolle, bl.a. i Botticellis Våren, Durers Melanchtlia, Guido Renis Jakten etter lykken, i dekorative tilder av seieren, verdensdelene osv. I Norge finnes eksempler på allegori i bl.a. de kristne dyder: «kjærligheten som en kvinne barn o.l.» (hører ofte med til altertavlenes treskulpturer) og Peder Aadnes' fremstilling av de fem sanser i Sandvigske samlinger. allegorisk fortolkning, en særlig måte å lese tekster på som ikke interesserer seg for den bokstavelige «overflatemeningen», men som ser etter tekstens skjulte «dybdemening». Må ikke forveksles med den moderne litteraturvitenskapens studium av illegorier. Vanlig i antikken, fikk en oppblomstring i hellenismens Homer-fortolkning. Etter hver vant den innpass først i jødiske og senere i kristne kretser og fikk stor betydning for lesningen av bibeltekster. Den mest fremtredende representant for alegorisk fortolkning innen jødedommen var Filo fra Alex­ andria, en gresktalende hellenistisk-jødisk fiosof som brukte allegorisk bibelfortolkning til å forene jødedommen med gresk filosofi. Senere fikk meto­ den utbredt anvendelse hos enkelte av kirkefedrene, f.eks. Clemens fra Alexandria og særlig Origenes, som ved å fortolke allegorisk kunne lese hele Det gamle testamente som et rent kristent dokument. Også Augustin tok metoden i bruk. Middelalderen. Systematisk utviklet ble den allego­ riske fortolkning særlig i vestlig middelalder, der det etter hvert ble identifisert fire ulike nivåer i tekstutleggelsen: I. Bokstavelig eller sensus litteralis den opprinnelige faktamening). 2. Allegorisk, også kalt tropologisk (tekstens dypere, mystiske mening, lærer hva leseren skal tro). 3. Moralsk (lærerhvordan en skal leve). 4. Anagogisk (ser frem mo: målet som den kristnes liv fører mot). Reformasjonen. Dels under påvirkning fra renessansehumanismen og dels i polemikk mot den romersk­ katolske kirkes fortolkningstradisjon vendte reformatorene Calvin, Luther og Zwingli seg mot alle former for allegorisk fortolkning og anerkjente bare sensus litteralis, idet de mente at tekstens opprinne­ lige mening bevarte Guds ord rent og beskyttet mot de ulike allegoriske fortolkeres vilkårligheter Etter den historisk-kritiske bibelvitenskapens gjennombrudd på 1800-tallet har den allegoriske fortolkningen spilt en meget beskjeden rolle. - Se også ►eksegese. allegretto (it., 'liten allegro'), musikktempo, ilt langsommere enn allegro. Allegri, Gregorio, 1582-1652, italiensk komponist. Berømt for sitt 9-stemmige Miserere, som i påikeuken ble sunget i Det sixtinske kapell. Det måtte ikke kopieres, men påsken 1770 skrev den da 14 ir gamle Mozart det ned etter å ha hørt det én gang. Dagen etter hørte han det igjen, og rettet opp et par feil. Senere utgitt flere ganger. allegro (it.), raskt, livlig musikktempo, ofte i forbin­ delser som allegro molto eller assai, meget hunig, allegro con brio eller confuoco eWerfurioso osv. allehelgensdag, minnefest for alle helgener cg martyrer. I den romersk-katolske kirke oppstod en allehelgensdag på 600-tallet, og den ble på 8(0-tallet

ALLEN

221 av Gregor 4 henlagt til 1. november. I Den norske kirke er allehelgensdag lagt til første søndag i no­ vember, også kalt helgemesse. Den feires i den gresk-ortodokse kirke første søndag etter pinse. Natten før 1. november feires som *Halloween i engelsktalende land. allehånde ('alskens', etter ty.), de utvokste, men ennå ikke fullmodne bærene av Pimenta officinglis, et tropisk tre i Vestindia, dyrkes nå mest på Jamaica. Bæret er som modent svart, men får ved tørkingen en rødbrun farge. Det er ca. 0,5 cm bredt og har oftest to blanke, brune frø. Brukes som krydder og har fått sitt navn av at smaken minner om flere andre slag krydder. Blir også brukt i parfymeindustrien og til fremstilling av vanillin. Til Europa kom allehånde allerede ca. år 1600. Alle Kvinners Blad, illustrert ukeblad, startet 1938 av Gyldendal Norsk Forlag. Bladet ble startet etter at Gyldendal hadde lagt ned bladet Hus og Have, og kan sees som en slags videreføring av dette. Det var et tradisjonelt dameblad, litt konservativt både i inn­ hold og form. I bladets storhetstid i 1950-årene, ble det trykket i dyptrykk i tre farger. Opplaget var 1950 oppe i over 275 000, og bladet var med dette landets nest største ukeblad (bare Norsk Ukeblad var større). Et av bladets mest kjente innslag i disse årene var spørrespalten der Klara Klok (Ingrid Arnulf) svarte på spørsmål fra leserne. 1963 ble navnet forkortet til Alle kvinner, 1974 ble det solgt til Nordisk Forlag og 1978 gikk det inn. Johanna Oftedal var bladets redaktør 1938-68. allélav, Anaptychia ciliaris, buskaktig, sterkt fliket, grå bladlav med 1-5 mm lange gråsvarte hår i kantene. På stammer av gamle løvtrær, særlig på rik bark i kulturlandskapet; i Norge mest vanlig på Østlandet, alleler (oppr. allelomorfe gener), alternative utgaver av ett og samme arveanlegg (gen), med forskjellig virkning på samme egenskap. For eksempel har genet for blodtype hos mennesker en serie på tre alleler: A, B og 0. De forskjellige allelene av et gen ligger på samme sted (locus) på kromosomet. allele gener, gener som koder for proteiner som atskiller seg i bare én eller noen få aminosyrer, allelopati (av gr. 'hverandre' og 'lidelse'), gjensidig påvirkning mellom planter ved at de utskiller visse organiske stoffer i ganske små mengder. Utskillelsen kan foregå på flere måter, f.eks. ved fordampning av flyktige stoffer, utvasking ved regn, aktiv sekresjon (utskilling) i røttene eller ved nedbrytning av dødt materiale. Når andre planter tar opp de utskilte stoffene, vil spiring og vekst hos disse kunne hem­ mes, i sjeldnere tilfeller stimuleres. Som regel er det andre arter som påvirkes. F.eks. skiller ugresset ►kveke ut ett eller flere allelopatiske stoffer, som hindrer korn, andre gressarter og flere korsblomstrede planter i å spire og utvikle seg. Det er sannsynlig at jordtrettheten som vises ved nedsatt avling ved gjentatt dyrking av samme kornslag skyldes allelopati, fordi hemmende stoffer etter hvert akkumuleres i jorden. Ved veksling mellom planteslag fra år til år, f.eks. mellom korn og erter eller kløver, forhindres slik akkumulering. Også i andre tilfeller er det påvist en hemmende virkning innenfor samme art. Man har f.eks. proble­ mer med nyplantninger av fersken- og sitrustrær på jord der de samme artene har vært dyrket tidligere. Enkelte gressarter, som hestehavre, flatrapp og rødsvingel, og bregnen ►einstape, danner ofte rene bestander uten innvandring av arter som finnes omkring. Jordprøver fra slike bestander viser inn­ hold av stoffer som hemmer spiring av andre arter. Lignende forhold eksisterer sannsynligvis også i plantesamfunn. Disse har gjerne en bestemt artssam­ mensetning, og det er sannsynlig at frø fra andre arter hindres i å spire ved allelopatisk påvirkning fra de etablerte artene. Det er i dag en utbredt oppfat­ ning at allelopati spiller en meget viktig rolle i sam­ spillet mellom planter. Undersøkelser av forholdene

er imidlertid vanskeliige å gjennomføre. Det skyldes at allelopati kan komime i tillegg til den konkurran­ sen som eksisterer miellom artene om vann, næ­ ringsstoffer eller lys. Det finnes mange kjemiske forbindelser som kan fungere som allelopaitiske stoffer, men bare et min­ dre antall av dem er Ihittil kjent. Disse hører for det meste til stoffgruppeme ►fenolderivater, ►terpenoider, ►steroider og ►ailkaloider. alleluiarium (hebr.-lait.), en samling psglmialleluigtici, dvs. de 20 salmer i D«et gamle testamente som har halleluja til overskrift.. allemande [almad] (ffr., til Allemagne, 'Tyskland'), gammel tysk selskapsdans, opphørte på 1600-tallet som vanlig bruksdants og ble opptatt i 1600- og 1700-tallets instrumientalsuite, oftest som første sats. Takten er todelt med opptakt, tempoet moderat, allemannsrett, en retit som tilkommer alle, over eiendom som er undiergitt privat eiendomsrett, f.eks. til å ferdes og telte i uitmark, plukke bær, sopp og blomster, ferdes og b.ade i sjø og vassdrag. En rekke lovverk er av betydming for allemannsretten, særlig viktig er lov om frilufftslivet, friluftsloven, av 28. juni 1957 nr. 16. Det er særregler for plukking av multer i Nord-Norge (stri. § 400). Litt.: Falkanger, T: F-31 marco. alpesteinbukk, Capra ibexibex, underart av stein­ bukk, Capra ibex, i oksefamilien. Har en kroppslengde på 1,5 m, skulderhøyde på 0,8-0,9 m og en vekt på 75-120 kg hos bukkene. Tykke bakoverboyde trekantete horn med kraftige ringer eller riller med jevne mellomrom; opptil 1 m lange og en veet på 10-15 kg. Mørkebrun pelsfarge. Var tidligere vanlig i de sveitsiske, østerrikske og italienske alper i ca. 2200 til 3200 m o.h. Ble pga. intens jakt utryddet på 1700- og 1800-tallet, bortsett fra i de italiensce alper. Her ble det i begynnelsen av dette århundret oppret­ tet en stor nasjonalpark med formål å redde arten fra utryddelse. Herfra er den senere gjeninnført i de tidligere utbredelsesområder med brukbart resultat. Regnes iblant som underart av tamgeit, C. hiteus. Se også ► steinbukk og ►geiter. Alpetransitten, se ► Alp Transit. Alphand, Jean Charles Adolphe [alfa], 1817-91, fransk ingeniør og arkitekt. I samarbeid med G. E. Haussmann og som «sjefingeniør for Paris' forskjøn­ nelse» ble han toneangivende for tidens parkarkitektur på kontinentet ved utformingen av Pare Monceau, visse partier i Bois de Bologne og Bois de Vincennes samt ved Champs Elysées. Alphard, a Hydrae, lyssterkeste stjerne i Vanrslangen. Farge rød, størrelsesklasse 2,1. Alpharma Inc., Oslo og New York, norsk-amerikansk farmasikonsern, dannet 1994 ved sammenslutning av de norske og amerikanske legemiddelvirkiomhetene til ► Apothekernes Laboratorium. Konsernet produserer legemidler (bl.a. antibiotika) og dyrehelseprodukter (fortilsetninger, fiskevaksiner) i USA, Danmark, Storbritannia, Ungarn, Indonesia, Kina og

ALSACE ------------------------------------------------------------------ 1

237

Norge. Omsetning vel 1 mrd. amerikanske dollar med nesten 5000 ansatte i rundt 30 land (2002 ). Virksomhet i Norge. I Norge har Alpharma produk­ sjon i Oslo, Lier, Vennesla og Overhalla. I Oslo (ho­ vedkontor) produseres kjemiske komponenter til legemidler, samt fortilsetninger; i Lier (fra 1991) forskjellige ferdigvarer for apoteksalg. I Vennesla grunnla Apothekernes Laboratorium og Høie Fa­ brikker i 1938 bedriften Norgesplaster for produk­ sjon av plaster og medisinsk tape, heleid av Alphar­ ma fra 1995.1 Overhalla overtok Alpharma 1994 bedriften Biovet, som produserer fiskevaksiner mot bl.a. kaldtvannsvibriose (hitrasyken) i lakseoppdrett. Legemiddelmerker er Pinex, Badmycin, Tonipan, Vitapan m.fl. Norske A. L. Industrier ASA (AL-konsernet) kontrol­ lerer Alpharma gjennom en aksjepost på ca. 23 % (per 2004). A.L. Industrier er også heleier av norske Agrovekst (innfører plantevernmidler), og hadde 2002 en omsetning på over 10 mrd. norske kr. Selskapet omfattet tidligere også næringsmiddelbedriften Nopal og halvparten av bioteknologiselskapet Dynal Biotech, som lager monodisperse plastkuler. Alphen, Hieronymus van [alføn], 1746-1803, neder­ landsk forfatter, mest kjent for sine bamedikt, som inspirert av opplysningstidens frihets- og likhetside­ al, bl.a. Jean-Jacques Rousseaus ideer, bidrog til et mer humant syn på barneoppdragelsen. Alphen aan den Rijn [alfa a:n døn rein], by i Neder­ land, Zuid-Holland, mellom Leiden og Utrecht; 69 900 innb. (2000). Kanalforbindelse til Amster­ dam og Rotterdam. Mekanisk og næringsmiddelin­ dustri. Alpheratz (arab. surrat al faras, 'hestens navle'), a Andromedae, den klareste stjerne i stjernebildet Andromeda. Farge hvit, størrelsesklasse 2,1. alpin (av lat.), alpeaktig; vedrørende alpe- eller fjellområder; som hører til Alpene. Alpine Club [ælpain kkb], verdens eldste ►alpeforening og forening for fjellklatrere, stiftet i London 1857. Norske æresmedlemmet er Fridtjof Nansen og Car! Wilhelm Rubenson. Gir ut tidsskriftet The Alpine Journal. alpine foldesoner, fellesbetegnelse for alle de fjellkje­ der som ble dannet samtidig med Alpene i siste del av mesozoikum og i tertiær. Alpine foldesoner finnes der hvor platene i jordskorpen støter sammen. Disse bevegelsene pågår ennå, jfr. ►platetektonikk. Jor­ dens høyeste fjell ligger i alpine foldesoner, dels fordi de ble så nylig dannet at forvitringen ennå ikke har fått slitt dem ned, dels fordi hevningene og jordskorpebevegelsene ennå fortsetter. I vest omfatter alpine foldesoner foruten Alpene også Atlasfjellene, Sierra Nevada (i Spania), Pyreneene og Apenninene. Mot øst fortsetter alpine foldesoner i flere grener over Karpatene, Krim, Kaukasus og Lilleasia til Iran. Grenene møtes igjen i Pamir, men sprer seg så i Himalaya og mot nord. Alpine foldesoner fortsetter ned gjennom deler av Sørøst-Asia og går videre over i foldebeltet på begge sider av Stillehavet; nordover til Kamtsjatka over Japan, og sørover langs Ameri­ kas vestkyst til Antarktis. Navnet er etter Alpene, der de er særlig godt under­ søkt. alpine rase, i eldre klassifikasjon en gren av den såkalte europide eller kaukasoide rasen. Både denne termen og hele inndelingen av menneskeheten i raser er nå forlatt av vitenskapen. Alpinia, planteslekt i ingefærfamilien, ca. 250 arter i Øst-Asia, Australia og Polynesia. Rotstokken av A. officinarum fra Hainan gir ekte ►galangarot, som er både et legemiddel og et krydder. A.galanga fra Molukkene gir krydderet uekte galangarot. alpinist, opprinnelig tindebestiger i Alpene, alpekjenner, nå fjellklatrer i sin alminnelighet; utøver av alpin skiidrett. alpiiusme, fjellklatring; alpine skigrener.

alpin kombinasjon, øvelse i alpin skiidrett, tidene i

utfor og slalåm legges sammen og avgjør rekkeføl­ gen. OL-øvelse 1936, 1948 og fra 1988, VM-øvelse fra 1954. alpinsk dachsbracke, østerriksk jakthund brukt som langsomtdrivende hund på hare, rev og rådyr. Mankehøyde tisper 36-37 cm, hannhunder 37-38 cm. Robust og rektangulær kroppsbygning. Kileformet hode, brede og lange ører. Ganske lang hale, pelslengden på kroppen 3-5 cm. Mørk hjorterød eller svart med tydelige brune tegninger. alpin skiidrett, alpint, alpine grener, skikjøring ned svingete og bratte løyper, omfatter øvelsene slalåm og parallellslalåm, storslalåm, super-G (superstorslalåm) og utfor, samt alpin kombinasjon; se ► skiidrett. AlpisGraia, romervei over Alpene gjennom Lille St. Bernhard, antagelig den vei Hannibal benyttet; utbygd av Augustus; forfalt senere. Alpis Poenina, romervei over Alpene gjennom Store St. Bernhard; i bruk alt i bronsealderen, utbygd av Augustus. AlpTransit, Alpetransitten, jernbanelinjer under anlegg i Sveits. Prosjektet inngår i EUs planer om et transeuropeisk jernbanenett og omfatter to nordsørlinjer gjennom tunneler under Alpene: AlpTransit Gotthard, Gotthard-linjen, skal gå fra Ziirich til Lugano. I strekningen inngår GotthardBasistunnelen mellom Erstfeld og Biasca; tunnelen blir 57 km lang og dermed verdens lengste. Tunne­ len ble påbegynt 1999 og hele strekningen skal etter planene stå ferdig år 2010. Jernbanelinjen bygges for en topphastighet på 250 km/h. AlpTransit Ldtschberg, Ldtschberg-linjen, skal gå gjennom den 34 km lange Ldtschberg-Basistunnelen, fra Frutingen i Kanderdalen gjennom Berner Alpen til Raron i Rhonedalen. Tunnelen skal etter planene stå ferdig år 2008, og vil da gjøre det mulig å reise fra Bern i Sveits via Lbtschberg-Basistunnelen og videre gjennom Simplontunnelen til Italia. Alpujarras [alpuxaras] (arab. a!busjerat, 'gressmark'), berglendt landskap i sørlige Spania, Andalucia, mellom Middelhavet og sørskråningen av Sierra Nevada. Kjent som maurernes siste tilholdssted, al punto (it.), på en prikk, nøye, nøyaktig. al-Qaida, internasjonalt terroristnettverk, se ►Qaida, al-, Alquier, Charles Jean Marie [alkie], 1752-1826, fransk diplomat, sendemann i Stockholm 1810. Han fikk den svenske regjering til å bøye seg for Napole­ ons krav om å gå med i fastlandsblokaden og krigen mot Storbritannia. 1811-14 sendemann i Køben­ havn. alrune (ty. Alraun), navn på flere arter i planteslekten Mandragora i søtvierfamilien. Roten har en form Alrune. Etter tegning i et gresk håndskrift fra omkring år 700.

som minner om et menneske, og ble skåret til som en dukke. Den var etter sagnet levende, skrek når man drog den opp, og ble brukt som amulett, men var særlig verdifull fordi den kunne skaffe sin eier rikdom som dragdukke. Alrune hører ikke til de rent folkelige forestillinger, men til lærd magi, og går tilbake helt til antikk tid og til Orienten. Als, øy i Danmark, Sønderjyllands amt, ved Lillebælt; 312 km2 med 51 533 innb. (2003). Øya består av fruktbart bakkeland; mildt vinterklima. Vestkys­ ten er dypt innskåret, bl.a. Augustenborg Fjord, østkysten er forholdsvis rett. Største by er Sønderborg, andre større tettsteder er Augustenborg og Nordborg, med Danfoss-fabrikker. Ferge fra Fynshav til Bøjden på Fyn, jernbane- og veibro over Als Sund ved Sønderborg. Tysk 1864-1920. ALS, forkortelse for ►amyotrofisk lateralsklerose. Als. Peder, 1726-76, dansk maler. Elev av Pilo, fortsatte hans portrettstil. Han var den første betyde­ lige danske maler som tilegnet seg nyklassisismens ideer. Det skjedde underet opphold i Roma 1756-61 under inntrykk av den samtidige maleren Anton Raphael ►Mengs. Etter hjemkomsten ble han hoffmaler og akademiprofessor og nøt stor anseelse for sine portretter. Et dameportrett finnes i Nasjonalgal­ leriet i Oslo. Alsace [alzas], ty. Elsass,, region i nordøstlige Frank­ rike, mellom Les Vosges (Vogesene) i vest og Rhinen i øst, grenser i nord til Rheinland-Pfalz og strekker seg i sør opp til Ills kilder i Jura, og omfatter departe­ mentene Bas-Rhin og Haut-Rhin; 8280 km2 med 1 800 000 innb. (2002). Hovedstad: Strasbourg; andre større byer: Mulhouse og Colmar. Natur. Senkningen mellom Les Vosges og Jura, 'Den burgundiske port', danner fra de eldste tider en viktig forbindelsesvei med Bourgogne (Burgund). Den østlige del av Alsace, langs Rhinen og omkring Ill, er flat og meget fruktbar, men har også store myrstrekninger (Ried). I vest oppfylles landet av Les Vosges, som i sør i Grand Ballon når opp i 1426 moh. Det er for øvrig Ill, ikke Rhinen, som er Alsaces hovedpulsåre. Klimaet er mildt og meget gunstig for vin-, humle- og korndyrking. Næringsliv. Alsace har et høytstående jordbruk med dyrking av korn, sukkerbeter, forplanter, tobakk, frukt og vin. Eksport av hvitvin (Riesling og Gewiirztraminer). Tungindustrien er konsentrert til HautcRhin og byen Mulhouse, som bl.a. har store bilfa­ brikker. Videre finnes bomulls- og verkstedindustri, kjemiske og elektrotekniske fabrikker. Alsacekanalen er en sidekanal til Rhinen. Andre kanaler knyt­ ter Rhinen sammen med Mosel-Marne og DoubsRhone. Historie. Alsace var før Caesars tid bebodd av keltis­ ke stammer, isprengt noen gotogermanske elemen­ ter. Alsace ble erobret av Caesar år 58 f.Kr. etter seieren over Ariovist. På 300-tallet e.Kr. ble området oversvømmet av fremtrengende alemanner. De alemanner som var blitt igjen på høyre Rhinbredd, kalte sine frender på venstre bredd alisazas, de som bor i et annet land, og landet selv Alisaza, derav navnet Alsace. Ved Chlodvigs seier over alemannerne 496 kom Alsace under frankisk herredømme. Ved Verdun-forliket 843 kom det til Lothars rike, ved Meissen-forliket 870 til Ludvig den tyskes rike (Tyskland). I de følgende år var de statsrettslige forhold meget usikre; landet fikk tysk kultur, men forbindelsen med riket var alltid meget løs. I trettiårskrigen ble det meste av landet erobret av Bernhard av Weimar, og ved den westfalske fred 1648 kom Alsace til Frankrike. Biskopen i Stras­ bourg, hertugen av Wurttemberg og riksridderskapet vedble imidlertid å stå under det tyske rike, inntil Ludvig 14 i kraft av reunionskamrenes kjennelse også fikk disse under den franske krone (Stras­ bourg 1681). Alsace ble ikke fullstendig innlemmet i Frankrike, bl.a. ikke tollmessig, så det vedble å være livlig handelsforbindelse med Tyskland, inntil den

ALSACE-LORRAINE

franske revolusjon medførte en fullstendig politisk sammensmeltning og gjennom felles ideer knyttet Alsace til fransk ånd. Denne politikk fortsatte under Napoleon, og landet gjennomgikk på 1800-tallet en rask økonomisk og industriell utvikling, under beskyttelse av det franske tollsystem. Jfr. ► AlsaceLorraine. Alsace-Lorraine [alzas låren], ty. Elsass-Lothringen, betegnelse på de områder som Frankrike avstod til Tyskland etterkrigen 1870-71; omfattet Alsace og departementet Moselle av Lorraine; i alt 14 515 km2 og over 2 mill. innb. Som en del av Det tyske rike 1871-1918 utgjorde disse områdene en administra tiv enhet, rikslandet Elsass-Lothringen. Historie. Ved freden i Frankfurt i mai 1871 avstod Frankrike de ovennevnte områdene til Tyskland. Etter en statistikk fra 1878 var det i Alsace ca. 4 % fransktalende, i Lorraine 53 %, i alt ca. 200 000. Folkets flertall følte seg bundet til Frankrike, og både deputerte til den franske nasjonalforsamling i Bor­ deaux i 1871 og de deputerte til den tyske riksdag i 1874 protesterte mot anneksjonen. 11871 ble de erobrede distrikter slått sammen til rikslandet Elsass-Lothringen, som foreløpig ble styrt av en overpresident direkte under keiseren, i 1874 ble riksforfatningen gjort gjeldende, og landet fikk anledning til å velge representanter til riksdagen. Det ble opprettet et valgt landsutvalg med rådgiven­ de og (fra 1877) i visse lokale saker besluttende myndighet. I 1879 ble det oppnevnt en riksstattholder som ved «diktaturparagrafen» beholdt den avgjørende myndighet. Tyskland arbeidet planmes­ sig for å germanisere landet. Det ble innført passtvang, tysk rettsspråk, tysk lovgivning og tysk skole, og det tyske universitet i Strasbourg ble et sentrum for tysk kultur. Tallrike tyskere ble ansatt i adminis­ trasjonen, og det ble anbrakt troppeavdelinger fra andre landsdeler i garnisonsbyene. Den raske utvikling av industrien og gruvedriften styrket det tyske element i Lorraine, og i Alsace oppstod en klerikal retning som stod del tyske sentrum nær og forlangte utvidet selvstyre innenfor det tyske rike. I 1902 ble «diktaturparagrafen» opphevet, og i 1911 ble det innført en landdag med større myndighet enn landsutvalget, og landet ble representert i forbundsrådet. Forholdet mellom folket og myndighetene var imidlertid stadig spent. Under den første verdenskrig hersket det militærdiktatur i Alsace-Lorraine, og ca. 30 000 verneplik­ tige rømte til Frankrike. I overensstemmelse med bestemmelsene for våpenstillstanden rykket de franske tropper inn i Alsace-Lorraine i november 1918, og ved freden i Versailles i juni 1919 avstod Tyskland hele Alsace-Lorraine til Frankrike. AlsaceLorraine ble delt i tre departementer: Haut-Rhin, Bas-Rhin, Moselle. Disse departementer fikk visse særrettigheter, bl.a. beholdt kirken både støtte av staten og en stor innflytelse på undervisningen. Samtidig ble det imidlertid arbeidet med å styrke sentraladministrasjonens og de fransktalendes stilling. Etter tyskernes besettelse i 1940 ble området ikke formelt annektert, men administrativt løst fra Frank­ rike. Alsace ble forvaltningsmessig lagt inn under Baden, og Lorraine under Saarpfalz. Skolespråket ble tysk. Utskrivning til tysk krigstjeneste var omfat­ tende. Etter de alliertes erobring 1944-45 ble Alsace og Lorraine igjen tilsluttet Frankrike. alsacevin [alzas-], fransk AOC-vin (►Appellation Controlée), fra departementene Haut-Rhin og BasRhin. Minner en del om tysk rhinskvin, men er vanligvis noe kraftigere med utpreget markant bouquet og smak. Vinene er i de fleste tilfeller hvite og tørre. Alkoholstyrke normalt 11-12 volumpro­ sent. Gis ofte navn etter den druesort som har vært nyttet, f.eks. Riesling (frisk, syrlig), Gewiirztraminer (fyldig, aromatisk). Årsproduksjonen utgjør rundt 120 millioner liter (2001).

238

Alsace. Gamle bindingsverkshus i Strasbourg.

De beste vinene har rett til betegnelsen ►Grand cru. Vendange Tardive (sen innhøstning) og Sélection de Grains Nobles (utvalgte, edle druer) innebæ­ rer oftest viner med noe sødme. Alsaker, John-Kristian, f. 9. april 1949, norsk scenograf; utdannet som interiørarkitekt i Norge og som scenograf i Storbritannia. Virksom i 1970-årene ved flere britiske scener, bl.a. National Theatre og Old Vic. Ansatt ved Den Nationale Scene 1976-82, ved Teatret på Torshov 1982-84. Sjefscenograf ved Los Ar.geles Theater Center 1984, der han har mottatt flere priser for beste scenografi og kostymer, bl.a. for Ibsen- og Beckett-oppsetninger. Har hatt ansvaret for scenografien til flere av Stein Winges viktigste produksjoner i en stilisert og nyekspresjonistisk stil, slik som Faust på det Norske Teatret (1986), Kong Lear på Nationaltheatret (1990) ogFalstaffpå Den Norske Opera (2001). Videre har han hatt scenogra­ fien på Figaros bryllup ved Nationaltheatret 2004.1 senere år har han også arbeidet med frie prosjekter. Alsaker fikk Hedda-prisen 2002 for scenografien til Antons villfaring ved Det Norske Teatret. Alsaker, Line, f. 21. jan. 1972, norsk ballettdanser, utdannet ved Jorunn Kirkenærs Ballettskole, Den Norske Operas Ballettskole og Heinz-Bosl-Stiftung i Mtinchen. Fra 1992 ved Den Norske Nasjonalballett, solist siden 1997. Hun har bl.a. gjort seg sterkt be­ merket i det klassisk-dramatiske repertoar, bl.a. som Tatjana i Onegin (Kritikerprisen), Odette/Odile i Svanesjøen og tittelrollene i så vel Giselle som i Frøken Julie og Månerenen. Alsaker, Svein, f. 11. mars 1940 i Bergen, norsk jurist og politiker (KrF). Statsadvokat i Bergen og Hordaland 1975-81, byrettsdommer ved Bergen byrett 1981-91. Fylkesmann i Finnmark 1991-98; tiltrådte 1993. Fra 1998 fylkesmann i Hordaland. Vararepresentant til Stortinget 1977-85, møtte fast fra 1983. Stortingsrepresentant fra Hordaland 198593. alsatian [ælseijan], engelsk betegnelse på schåferhund; brukes bare i Storbritannia. I øvrige engelsk­ talende land brukes German shepherd dog.

al secco (it. 'på det tørre'), maleri på tørr nur i motsetning til alfresco som utføres på våt mur. Den tørre muren bemales med pigment revet med kalkvann, med kasein, lim eller olje som bindemiddel. Veggmalerier utført al secco har en mattere og mindre slitesterk overflate enn de som er utført al fresco. Fordi malinglaget blir liggende ytterst på veggen og ikke forbinder seg kjemisk med muren, som i al fresco, er al secco-maleriene mer sårbare og skaller lettere av. Teknikken er kjent helt Ira antik­ ken. Var i middelalderen og frem til renessansen den vanligste teknikken for utsmykking av vegg- og hvelvflater. al segno [al senjå] (it. musikkuttrykk), til legnet, dvs. at stykket skal spilles til det sted hvor regnet er anbrakt. Som tegn brukes %, «eller ~. ALSEP, Apollo Lunar Surface ExperimentsPackage, forskjellig sammensatt instrumentlast som fulgte med månelandingsfartøyene til Apollo 12 14, 15, 16 og 17 til Månens overflate for innsamling av viten­ skapelige data også etter at astronautene Ladde returnert til Jorden. Alsgaard, Thomas, f. 10. jan. 1972, norsk skiløper. Han vant gull i åtte OL/VM på rad i perioden 19942003 og tok i alt 15 OL/VM-medaljer, derav ti gull, fire sølv og én bronse. Olympisk mester på 30 km i Lillehammer 1994, sølv i stafett. Olympisk mester i jaktstart og stafett 1998. Olympisk mester i stafett 2002, sølv i jaktstart. Verdensmester i jaktstart 1999, sølv på 30 km og i stafett. Verdensmester få 30 km (fellesstart) 2003. Verdensmester i stafett 1995, 1997, 2001 og 2003. VM-bronse på 30 km 1997. Alsgaard vant verdenscupen sammenlagt skise­ songen 1998 og tok annenplass 2002 og tredjeplass 2001; i alt 13 rennseirer, bl.a. 50 km i Holmenkollen og Birkebeinerrennet 2002. Junior-VM på 10 km, 30 km og i stafett 1991.7 NM individuelt i perioden 1994-2000 (fire i jaktstart, to på 30 km, ér. på 10 km). Kongepokal 1997 og 2000. Vant åtte individu­ elle junior-NM (av åtte mulige). Tildelt Holmenkollmedaljen 2001. Klubb: Eidsvold Værks Sk klub. Litt.: NBL 2. utg.

ALSTAHAUG

239 Alshus, tettsted på Kråkerøy, Fredrikstad kommune,

Østfold; 921 innb. (2002). alsikekløver, Trifolium hybridum ssp. hybridum, toårig urt i erteblomstfamilien. 2-4 dm høy med hvit, senere rosa og til slutt gulbrun blomsterkrone. Vanlig dyrket som forplante i Nord-Europa og NordAmerika, ofte sammen med rødkløver. I Norge er den dyrket nord til Nord-Trøndelag, men forekom­ mer ellers ved veier og skogkanter helt nord til Finnmark. Den har navn etter sognet Alsike i Uppland, der Linné fant den i 1750. als-ob-filosofien (ty., 'somow-filosofien'), tankesystem skapt av den tyske filosof Hans Vaihinger gjen­ nom boken Die Philosophie des Als Ob (1911), hvor han hevder at all erkjennelse er basert på fiksjoner. Ifølge als-ob-filosofien representerer ikke begrepene virkelige objekter, men vi tenker «som om» de gjør det. Vaihinger støtter seg til Kant, som sier at det ikke finnes noe teoretisk bevis for Gud eller mennes­ kets frihet; vi må derfor «handle som om vi visste at disse gjenstander var virkelige». Mange fiksjoner er ifølge als-ob-filosofien nyttige for mennesker. Her er den beslektet med pragmatis­ men. Men fiksjoner er ikke sanne selv om de kan være nyttige i praksis, slik atskiller Vaihinger seg fra visse typer pragmatisme. Denne fiksjonalismen må heller ikke forveksles med skeptisisme, fordi man i utgangspunktet vet at fiksjonene er usanne. De er heller ikke hypoteser, fordi de ikke kan verifiseres. I naturvitenskapen er atomet en fiksjon, «en gruppe selvmotsigende begreper som er nødvendig for å hanskes med virkeligheten». Likeledes oppfattes idéen om en opprinnnelig samfunnspakt som en fiksjon. Fiksjonalismens kritiserer tradisjonell filosofi for å forveksle menneskets behov med deres sann­ het. Alsop, Joseph [ålsap], 1910-89, og Stewart, 191474, amerikanske journalister; brødre med verdensry som velinformerte utenrikspolitiske kommentato­ rer. Inntil 1958 arbeidet begge i fellesskap for New York Herald Tribune Syndicate, som formidlet deres regelmessige artikler til aviser verden over. Joseph virket i en årrekke i direkte kontakt med Los Ange­ les Times Syndicate, inntil han i begynnelsen av Thomas Alsgaard vinner spurten som ankermann på det seirende norske stafettlaget under OL i Salt Lake City 2002.

1970-årene nedtrappet virksomheten. Stewart var en tid medredaktør i Saturday Evening Post og fra 1968 til sin død i 1974 medarbeider i Newsweek. Alspphila, planteslekt i bregnefamilien Cyatheaceae. Treformede bregner i tropiske og subtropiske strøk. Also sprach Zarathustra [alzå fprax-] (ty., 'Således talte Zarathustra'), filosofisk verk av Nietzsche (188392; norsk oversettelse 1962). - Også tittel på orkesterstykke av Richard Strauss (1896), «fritt etter Nietzsche», uroppført 1896 i Frankfurt. Alstad, Oddvar, 1915-56, norsk maler, født i Trond­ heim, utdannet hos Axel Revold på Statens Kunst­ akademi 1943-45 og hos Léger i Paris 1952.1 en dys­ ter, sterkt ekspressiv form tolket han det moderne menneskets konfliktfylte verden, bl.a. Barnet spør (1947) og Bygningsarbeideren (1948). Lærer ved Kunstskolen i Trondheim. Repr. i Nasjonalgalleriet med et selvportrett (ca. 1945) og Predikanten (1946). Alstadhaug, sogn i Levanger kommune, NordTrøndelag. Navnet (norrønt Qlvishaugr), er antage­ lig etter høvdingen Qlvir, Ølve, som er gravlagt i stor gravhaug ved Alstadhaug kirke. Alstadhaug kirke, kirke i Alstadhaug i Levanger, Nord-Trøndelag fylke. Middelaldersk steinkirke, oppført omkring 1200. Kirken utmerker seg særlig ved den fint murte oktogonale apsis med sine ribbehvelv, tilføyd på siste halvdel av 1200-tallet, som peker mot forbindelse med Nidarosdomen. Ved restaurering i 1950-årene ble det både i korbuen og i apsis avdekket interessante middelalderske kalkmalerier med motiver bl.a. fra Kristi lidelseshistorie. Alstadhaug kirke har også en praktfull altertavle fra 1649, utført i Trondheim av Johan Bildtsnider. På kirkegården finnes en av de største gravhauger nordafjells, hvor høvdingen Ølve skal være gravlagt. Litt.: Ekroll, 0. m.fl.: Kirker i Norge, b. 1, 2000, 232-37. Alstadheim, Håvard, 1936-98, født i Stjørdal, norsk økonom og politiker (V), cand.oecon. Dosent, sene­ re professor i sosialøkonomi ved Universitetet i Trondheim 1975-93. Fra 1993 landsbruksdirektør i Sør-Trøndelag. Bl.a. leder av landbrukspolitisk utredning 1987-90. Leder av Venstre 1990-92. Alstadsteinen, norsk runestein fra slutten av 900tallet, med rik ornamentering i såkalt Ringeriksstil, nå i Universitetets oldsaksamling, flyttet dit fra gården Alstad på Østre Toten. Innskriften, som er meget omdiskutert, men delvis ikke sikkert tydet, forteller at en Jorunn har reist steinen etter sin mann. Om­ kring 100 år senere er en ny og merkelig innskrift tilføyd på steinen, som nå sies reist av en mann etter sønnen Torolv, som omkom i Vitaholm, mellom Vitaholm og Gardar. Alstadsæther, Morten, f. 9. april 1964, norsk karateutøver. Europamester 1992 og 1993 og VM-sølv 1990 i 80 kg-klassen. EM-gull for lag 1988. 11 individuelle senior-NM i perioden 1985-93. Senere trener og leder i Norges Budo Forbund. Klubber: Stavanger Karateklubb; Strand Karateklubb. Alstahaug, kommune i Nordland fylke, på Helge­ landskysten omkring ytre del av Vefsnfjorden. Alstahaug består av øya Alsten, unntatt den nord­ østlige del, og en rekke mindre øyer i sør og sørvest. Kommunens utstrekning har skiftet svært mye gjennom årene. Den nåværende kommunen ble i hovedsak dannet 1965 ved sammenslåing av stor­ parten av den daværende Alstahaug kommune, en del av Tjøtta, samt Sandnessjøen. 1971 ble øygrup­ pen Skål vær overført fra Vega kommune, og 1995 ble fastlandsdelen i øst overført fra Alstadhaug til Vefsn kommune. Natur. Den vestlige delen av Alsten samt øyene for øvrig tilhører strandflaten. Den østlige delen av Alsten utgjøres av den kjente fjellrekken De sju søstre med topper opptil 1072 moh. (Botnkrona). Berggrunnen er av kaledonsk alder; granitt i De sju søstre, og ellers en del glimmerskifer m.m.

Alstadsteinen. Utsnitt av steinens billedfelt med hester og ridende krigere. Litt av runeskriften nederst.

Bosetning. Befolkningsutviklingen etter 1945 har vært preget av vekst, men denne veksten er hoved­ sakelig begrenset til administrasjonssenteret Sand­ nessjøen, mens de fleste kretsene har gått tilbake i folketall. 77 % av befolkningen bodde 2002 i Sand­ nessjøen tettsted (5737 innb.), og ellers er det bare elt mindre tettsted, Tjøtta (241 innb.). Næringsliv. Fiske har mindre betydning enn før, mens jordbruk fortsatt er betydelig i de spredtbygde strøkene; Alstadhaug er blant fylkets fremste jord­ brukskommuner, med største gj.sn. jordbruksareal per bruk (199 daa i 1999). Melke- og kjøttproduk­ sjonen er viktigst, og det meste av arealene benyttes til eng og beite. Det dyrkes noe poteter, grønnsaker og korn (bygg). I Sandnessjøen ligger Helgeland Næringspark med Excon A/S og flere andre bedrifter som produserer offshore-konstruksjoner, stålbroer m.m. Forsynings­ base for oljeleting utenfor Nordland. Høvding Skipsopphugging. Slipen Mek. Verksted. Sandnessjøen er service- og kommunikasjonssenter for ytre Helge­ land; bystatus fra 1999. Helgelands Blad utkommer i Sandnessjøen tre dager i uken. Samferdsel. Kystriksveien, Rv. 17, går gjennom kommunen med ferge sørover fra Tjøtta til Forvik. Fra Sandnessjøen går Rv. 17 via Helgelandsbrua over til Leirfjord på fastlandet og videre nordover via Nesna til Bodø. Fra denne fører Rv. 808 til Mo i Rana og Rv. 78 til Mosjøen. Sandnessjøen er sete for Helgeland Trafikkselskap A/S, og har hurtigrutean­ løp og hurtigbåtruter til distriktet omkring, samt til Bodø. Kortbaneflyplass på Stokka like sør for Sand­ nessjøen med forbindelse bl.a. til Bodø, Trondheim og Oslo. Offentlige institusjoner. Alstahaug svarer til sognene Alstahaug, Sandnessjøen og Tjøtta i Alstahaug prestegjeld, Nord-Helgeland prosti i Sør-Hålogaland bispedømme, tilhører Alstahaug og Leirfjord lens­ mannsdistrikt i Helgeland politidistrikt og hører under Alstahaug tingrett.

ALSTAHAUG GÅRD

240

Alstahaug 215 kmI2 7445 innbyggere (2003)

Administrasjonssenter: Sandnessjøen

Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

% 6 10 1 83

Sysselsetting (2001): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Bygg/anlegg, kraft- og vannforsyning Varehandel, hotell- og restaurantdrift Transport og kommunikasjon Finans- og forretningsvirksomhet Offentlig og privat tjenesteyting

% 7 9 7 17 12 7 41

utmark, Leikenga, med et stjerneformet tunanlegg som omfatter 12 tufter. Omkring tuftene finnes ca. 25 gravhauger og en bauta som kalles Leikmøyas spø. Tunanlegget er antagelig fra vikingtiden. Den eldste delen av Alstahaug kirke er fra 1100tallet. Presten og salmedikteren Petter Dass var prest her 1689-1704. Gravstøtte for den første biskop til «Nordlandene og Fiinmarkeen», Mattias Bonsach Krogh, som ble utnevnt her i 1804. Prestegården fra 1650 er fredet. Petter Dass-museum og minnebauta over dikterpresten på Alberhaugen like ved. På krigskirkegården på Tjøtta er gravene til de russiske krigsfangene som omkom under bombin­ gen av fangeskipet Rigel 1944. Kommunevåpnet. Våpenet (godkjent 1986) haren blå bjelke dannet ved taggesnitt mot en sølv bak­ grunn. Motivet viser til fjellformasjonen De sju søstre og dens speilbilde i sjøen. Navnet Alstahaug kommer av norrønt Alastarhaugr, første ledd er øynavnet Alpst (nå Alsten), som etter Magnus Olsen betyr ålgrunnen og ble brukt som tabuord for hav. Siste ledd trolig gårdsnavnet Haug. Eivind Vågslid (Stadnamn II) mener at øya har hett Al og innbyggerne alhøygir, som senere er blitt til håløygir. TOS Litt.: Lillegaard, P. m.fl.: Alstahaugboka, 1979-, 2 b. Alstahaug gård, gårdsanlegg i Alstahaug kommune, Nordland, på øya Alsten ved Alstahaug kirke. Tidli­ gere prestegård, hvorfra prestegjeldets ni kirker ble betjent. Gården, som 1805-12 var residens for den første biskop over Nordlandene (det senere Tromsø stift), Matthias Bonsach Krogh, ble solgt til private 1864. Bebyggelsen skal etter tradisjonen delvis være fra ca. 1650 og har i så fall vært bolig for Petter Dass. Til anlegget hører en hovedbygning (som tidligere har vært større; deler av den ble revet etter 1864) og et stabbur som begge ble fredet 1928. Fredningen ble 1984 utvidet til å gjelde hele anlegget. Anlegget inneholder også et Petter Dass-museum og kystkultursamlinger. Alstahaug kirke, kirke på øya Alsten i Alstahaug kommune, Nordland fylke. Ble sannsynligvis opp­ føn på 1100-tallet som et storgårdskapell, i romansk stil med rektangulært langhus, samt lavere og sma­ lere, rett avsluttet kor. Bygningen er oppført av velhugde kvadre, har gode proporsjoner og rik utsmykning med buefriser, stjerneornamenter osv.

Petter Dass var sogneprest her 1689-1707, tg er muligens begravet under korgulvet. I 1864-65 ble den gamle kirke sterkt forandret, det ble bygd nytt skip, og det gamle skip og kor ble omdannet til henholdsvis kor og sakristi. I 1935-36 ble de opprin­ nelige partier delvis ført tilbake til sitt tidligere utse­ ende. En gjennomgripende restaurering ble tatt opp i slutten av 1950-årene med arkitekt Stein som leder. Som ledd i dette ble det 1967 foretatt arkeolo­ gisk utgravning i kirken. Litt.: Brovoll, A.K.: Alstahaug kirke, 1999; Ekroll, 0. m.fl.: Kirker i Norge, b. 1, 2000, 250-53. Alsten (norrønt Alpst), øy på Helgelandskysten i Alstahaug og Leirfjord kommuner, Nordland; 153 km2 med 6828 innb. (2001). Alsten ligger ved mun­ ningen av Vefsnfjorden og deler den i to utkp. Vestsiden av Alsten hører til strandflaten cg er for en vesentlig del veldyrket. På den østlige delen ligger tinderekken De sju søstre med fire topper oser 1000 m (Botnkrona 1072 moh.). På nordvestspisæn ved Vefsnfjordens nordre utløp ligger tettstedet cg admi­ nistrasjonssenteret Sandnessjøen med hurtigrutean­ løp og kortbaneflyplass. Herfra fører Helgelandsbrua medRv. 17 (kystriksveien) over til Leirfjord på fastlandet. Rv. 17 forbinder også Alsten medOffersøya og Tjøtta i sør. Alster, elv i Tyskland, springer ut i Stormarnnord for Hamburg, 52 km lang. Danner bysjøene AuæenAlster og Binnen-Alster og munner ut i Elben i Hamburgs indre havnebasseng. Alstom, Paris, fransk selskap innen energiforsyning og transport-infrastruktur med røtter tilbake til 1928. Alstom bygger og driver kraftverk, stromforsyningsnett, jernbaner, undergrunnsbaner og skip. Bygde bl.a. høyhastighetstoget TGV og cruiseskipet Queen Mary 2. Omsetning ca. 23 mrd. amenkanske dollar med rundt 110 000 ansatte i mer enn 70 land over hele verden (2003). Historikk. 1928 dannet de franske selskapene Société Alsacienne de Constructions Mécaniques (grunnlagt 1872) og Compagnie Framjaise Taornson-Houston selskapet Alsthom innen kraftforsy­ ning. Var fra 1969 en del av Compagnie Générale d'ÉIectricité (CGE) og ble 1989 slått sammen med britiske General Electric Companys virksomhet innen kraftproduksjon og transport til GEC Alsthom.

Alstahaug. Monumentet over dikterpresten Petter Dass med Alstahaug kirke. I bakgrunnen Stortinden i Sju søstre.

I Sandnessjøen ligger videregående skole med flere studieretninger, sykehus, alders- og sykehjem, arbeidskontor bibliotek, turistkontor, hoteller m.m. Videregående skole (husholdningsfag) på Søvik. På det gamle storgodset Tjøtta, Nord-Norges største gårdsbruk, ligger et fagsenter knyttet til Landbruks­ departementet. Her drives forsøk med bl.a. sau og kjottfe, og rådgivning innen landbruk, havbruk og næringsutvikling. Historikk og kultur. Kommunen er rik på fortids­ minner. Ved Brastad på øya Mindlandet sør i kom­ munen, ligger en av Helgelands eldste boplasser. Størstedelen av funnmaterialet består av kvarts- og kvartsittredskaper. Særlig skraperne minner om Komsakulturens grove former. Ved siden av opptrer mindre flintformer av Fosna-karakter. Helleristningsfeltet ved Tro på Rødøya ved innlø­ pet til Vefsnfjorden har fått særskilt berømmelse på grunn av en av sine skiløperfigurer; en av disse ble brukt som piktogram til OL på Lillehammer 1994. Feltet er hugd inn i en bergflate like ved småbruket Valen på vestsiden av Flatøysundet. Nordlands største gravrøys er antagelig Kongshau­ gen på Haugsneset sørøst for Alstahaug kirke med sine 30 m i diameter og høyde på 8 m. I en av de mindre røysene nær Kongshaugen ble det 1963 gjort et gravfunn fra eldre bronsealder. Nordøst for storgården Tjøtta, Hårek av Tjøttas høvdingesete fra omkring år 1000, ligger et stykke

ALTA

241

1991 fikk hele GEC navnet Alcatel Alslhom. 1990årene var preget av oppkjøp av en rekke selskap over hele verden, og 1998 ble GEC Alsthom utskilt som eget selskap kalt Alstom, mens GEC fikk navnet ► Alcatel. Alstom samarbeidet fra 1999 med ABB innen kraftverk, som Alstom overtok helt i 2000 (Alstom Power) og også har virksomhet i Norge. Alstrbmer Jonas, 1685-1761, svensk industrimann, adlet og fikk navnet Alstrbmer 1751, het før det Alstrbm. Startet 1710 eget handelshus i London og virket fra 1724 i Sverige, hvor han deltok i grunnleg­ gelsen av forskjellige industrielle tiltak, bl.a. Alingsås manufakturverk. Begynte med dyrking av tobakk og poteter, sannsynligvis som den første i Sverige. Al-Sufi, 903-86, persisk astronom, bestemte årets lengde, utarbeidet planettabeller, foretok geodetiske målinger og laget en katalog over 1018 stjerner med bestemmelse av deres lysstyrke. I denne katalogen nevnes for første gang Andromedagalaksen, som ikke ble kjent av europeiske astronomer før på 1600-tallet. Alsvik, Hans Christian, f. 21. feb. 1936 i Svolvær, norsk forfatter og kringkastingsmann. Han debuter­ te i 1972 med Salutt, en erindringsroman fra Lofo­ ten. Han har senere utgitt flere samlinger med fortellinger {Nattsøster, 1973, Glassplaten, 1974, Mid­ dagsgjesten fra Lopphavet, 1975, Safari til Strandvågan, 1978), romanene Hundlort og fiken (1976) og Tavaritsj (1979), og en samling skisser fra hans reportasjereiser, Geparden som ville intervjues (1977). -1 senere år har han laget en rekke videogrammer om forskjel­ lige dyrearter. Alsvik, Henning Marius, 1911-95, norsk museumsmann. Knyttet til Drammens museum fra 1938, direktør 1948-81. Han utgav bl.a. Johannes Flintoe (1940), Drammens Handelsstands Forening 1847-1947 (1947), Thomas Fearnleys tegninger (sm.m. Sigurd Willoch, 1952), Drammens Kunstforening 1867-1967 (1967) og Gullsmedkunsten i Drammen 1660-1820 (sm.m. Karin Mellbye Gjesdahl, 1974). Medarbeider 1 Norges billedkunst, bd. 1 (1951), Drammens histo­ rie, bd. 1,3 og 4 (1962-82), Hurums historie, bd. 12 (1963-69) og Norsk Kunstnerleksikon (fra 1981). Kunstmedarbeider Drammens Tidende og Buskerud Blad. Litt.: NBL 2. utg. Alsvinn, norrønt Alsvinnr ('den overmåte hurtige'), i norrøn mytologi og runetrolldom den ene av solens hester; den andre het ► Årvak. Alsvåg (trolig av mannsnavnet Alv), tettsted i Øks­ nes kommune, Nordland, på østsiden av Langøya mot Gavlefjorden, Vesterålen; 284 innb. (2002). Fiskeindustri, mekanisk verksted med slipp, gartne­ ri. Industriområde med almenningskai. Øksnes Bygdemuseum med Alsvåggården fra 1671, et av de eldste bevarte bolighus i Nord-Norge. Fylkesveiforbindelser til Rv. 821 og videre til Sortland og Myre, alt, den dypeste kvinne- og guttestemme, med normalomfang f-f2. Altstemmen ble tidligere skrevet med altnøkkel. Se også ►alt-instrumenter. Alt. Rudolf von, 1812-1905, østerriksk maler, sønn av landskaps- og arkitekturmaleren Jakob Alt (1789-1872). Utførte som regel sine bilder i akvarell. Hans spesialitet var arkitekturmaleri, men han malte også landskaper. Hans bilder er for det meste fra Østerrike-Ungam, især Wien. Alta, kommune i ►Finnmark fylke, mot grensen til ► Troms, omfatter fastlandet omkring ►Altafjorden, deler av øyene ► Stjernøy og ► Seiland og strekker seg innover fjellviddene mot Kvalsund, Porsanger og Kåråsjohka-Karasjok i øst og GuovdageaidnuKautokeino i sør. Sine nåværende grenser fikk Alta i 1964, da de tidligere Alta og ►Talvik kommuner ble slått sammen. Kommunestyret har bestemt at tettstedet Alta skal kunne bruke betegnelsen by (2000).

Alta 3845 km2 17359 innbyggere (2003) Administra sjonssenter: Alta

Arealfordel.ing: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet are.al

% 1 3 5 91

Sysselsetting (2001): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Bygg/anlegg, kraft- og vannforsyning Varehandel, hotell- og restaurantdrift Transport og kommunikasjon Finans- og forretningsvirksomhet Offentlig og privat tjenesteyting

% 5 7 11 20 8 7 40

hengende tettsted, Alta, med 11 797 innb. (2002). I de nederste deler av Altadalen og Tverrelvdalen er bosetningen forholdsvis tett. Bebyggelsen er ellers fordelt på små grender, hovedsakelig ved fjordarmer og viker, bl.a. i Talvik, senter i tidligere Talvik kom­ mune, Kåfjord og Rafsbotn (tettsted med 347 innb. 2002). I ►Kåfjord var det et kobberverk i drift fra 182678. Kåfjord hadde dengang flere innbyggere enn Hammerfest og var Finnmarks største sted. A/S Sulitjelma drev gruvene til de ble nedlagt 1909. Næringsliv. Jordbruksnæringen har utviklet seg sterkt, og Alta har både størst jordbruksareal og størst gjennomsnittlig bruksstørrelse blant fylkets kommuner. Mer enn 9/10 av jordbruksarealet er eng. Poteter dyrkes med godt utbytte, og tidliggrønnsaker gir bra avlinger. Fra gammelt av gikk korngrensen til Alta, men korn dyrkes ikke lenger. Fiske drives vesentlig fra kommunens ytterområder både i fjordene og på kysten. Alta er et av landets industrivekstområder (SIVAanlegg). Mekanisk industri. Skiferbrytning er en viktig næring med eksport til mange land. Sliperi i Bossekop. På Stjernøy finnes A/S North Cape Minerals' anlegg for utvinning av nefelinsyenitt, råstoffet eksporteres for videreforedling. For øvrig betongvarefabrikk, flere trevarefabrikker og sagbruk, meieri og Handelsgartneri. Alta har utviklet seg til å bli det viktigste handelsog servicesenter for Finnmark og Nord-Troms. Alta har kraftproduksjon i ►Alta kraftverk (150 MW) og Kåven (3,8 MW). Samferdsel. Alta er et viktig kommunikasjonssenter med forbindelser til ►Kirkenes og ►Hammerfest via E 6 til Guovdageaidnu-Kautokeino og til det finske og svenske veinett via Rv. 93. Fra Langfjordbotn Rv. 882 til hurtigruteanløpsstedet ►Øksfjord, som har bilferge til Sørøya. ►Alta lufthavn hører til stamrutenettet Oslo-Kirkenes og har flere anløp daglig. Dypvannshavn. Offentlige institusjoner. Alta svarer til sognene Alta og Talvik i prestegjeldene Alta og Talvik, Alta prosti i ► Nord-Hålogaland bispedømme, Alta lensmannsdis­ trikt i Vestfinnmark politidistrikt og hører under Alta tingrett. ► Altagård var frem til 1995 standkvarter for Alta bataljon.

Alta. Bossekop innerst i Altafjorden, som sammen med Bukta og Elvebakken utgjør den vestre delen av Alta.

ALTA BATALJON

242

Alta. Tallene på kartet viser til: i) Alta kirke 2) Sykehus 3) Svømmehall/ldrettsplass 4) Flyplass 5) Alta museum/ Hjemmeluft

Historikk og kultur. Ved Hjemmeluft, ca. 1,5 km vest for Alta tettsted, er det gjort enestående funn av helleristninger. Det er 14 områder med ca. 3000 ristninger, de eldste opptil 6000 år gamle. Her er også sju fortidsboplasser som er 2000-5000 år gam­ le. Feltet er et av de største helleristningsfelt i ver­ den, og er på ► UNESCOs liste over verdens kulturog naturarv. 1991 ble det åpnet et museum, Alta museum, i tilknytning til helleristningsfeltet. I Komsafjellet, mellom ►Bukta og ►Bossekop, er det funnet spor etter bosetning fra ► Komsakulturen som er 5000-10 000 år gammel. Denne har fått navn etter funnstedet. Alta kraftverk (150 MW) ble satt i drift i 1987 etter en omstridt utbygging, se ►Alta-saken. Forøvrig bare mindre kraftproduksjon i kommunen. Kommunevåpnet. Våpenet (godkjent 1976) haren sølv spydspiss i blått som symboliserer Komsakultu­ ren, og, ved assosiasjon til mineboret, bergverksdrif­ ten i nyere tid. Navnet. Alta kommer antagelig av finsk alaattia, 'lavland', kan også være avledet av norrønt plpt, 'svane', plur. alptir. TOS • Alta er administrasjonssenter i Alta kommune og hadde 11 792 innb. (2002). Omfatter Bossekop, Bukta, Elvebakken, Midtbakken og Sentrum, som er vokst sammen til en langstrakt by. Det viktigste skolesenter i Finnmark, med bl.a. Høgskolen i Fin­ mark, videregående skole og folkehøyskole. I Alta utkommer ► Altaposten (uavh.). Mye av kommunens industri er konsentrert i og rundt tettstedet. Betongvarefabrikk, flere trevarefa­ brikker og sagbruk, meieri, handelsgartneri og maritim service. Lufthavn ved Vestre Elvebakken. Litt.: Nielsen. J.P. & K.R. Eikeset: Altas historie, 19902003, 4 b.; Tverrelvdalensslektshistorie, 2. utg., 1995. Alta bataljon, militær avdeling opprettet 1918 ved deling av den tidligere Finnmarkens bataljon. Ved omorganiseringen av Hæren 1995 ble Alta bataljon

nedagt som selvstendig administrativ og oppsetten­ de ivdeling. Cpprinnelsen til Alta bataljon var Alten kredskompari, organisert etter at vernepliktsloven ble gjort gjedende for Nord-Norge 1897, slått sammen med Varanger kredskompani til Finnmarkens bataljon 1911. Deltok med heder i krigen i Nord-Norge 1940 og tar navnene Roasme 1940 og Lille Balak 1940 på sin fane.

Litt.: Haga, A.: Alta bataljon 1940, 1998; Ramberg, S.E.L. m.fl.: Alta bataljons historie, 1996. Altadalen, dal i ►Alta kommune, Finnmark;40 km lang nedenfor Såvcu; gjennom dalen renner ► Altaelvas nedre løp. Strekker seg fra botnen av ►Alta­ fjorden i sørøstlig retning, nederst åpen og bred med furuskog. Deler seg ved Eiby i Altadalen og Eibydalen, her blir dalsidene høyere og dalen trangere, og

Altt-ristningene. Jaktmotiver med rein og elg er blant de vanligste motivene blant helleristningene i Hjemmeluft.

ALTAN

243

Altamira. To av hulemaleriene som fremstiller bisonokser.

Altadalen ender i ► Såvcu, hvor Altaelva har gravd ut en mektig canyon. Hovedveien mellom Alta og ► Guovdageaidnu-Kautokeino følger Eibydalen. Altaelva, elv i ►Alta og ►Guovdageaidnu-Kautokei­ no kommuner, ►Finnmark, ca. 229 km lang. Fylkets tredje største elv etter Pasvikelva og Deatnu (Tana). Kommer fra en rekke småvann i GuovdageaidnuKautokeino kommune ved riksgrensen mot ►Fin­ land. I sitt øverste løp heter den Guovdageaineatnu (Kautokeinoelva). Renner mot nord og inn i Alta kommune gjennom den oppdemmede innsjøen ► Virdnejåvri som er magasin for ►Alta kraftverk. Nedenfor demningen renner elven under navnet Al­ taelva mot nordvest gjennom canyonen ►Såvcu og ned ►Altadalen. Den munner ut innerst i Altafjor­ den ved ►Alta tettsted. De viktigste bielvene er ► Cåbardasjohka, Låhpojohka, Måzejohka og ► Eibyelva. Altaelva danner flere stryk og fossefall, mens nederste del er stort sett farbar med elvebåt. Nedbørfeltet er på ca. 7370 km2, gjennomsnittlig vannføring ved utløpet 90 m3 per sekund, ved største flom ca. 1200 m3 per sekund. Alta kraftverk ble satt i drift 1987 etter en omstridt utbygging, se ► Alta-saken. Litt.: Ryvarden, L. & P.J. Tømmeraas: Alta-Kautokeino vassdraget, 1979. Altafjorden, fjord i Alta kommune, Finnmark; 38 km lang. Strekker seg fra ►Stjemøya og ►Seiland mot sør til tettstedet Alta ved utløpet av Altaelva. Ved munningen strekker ►Langfjorden seg mot sørvest. Fra Altafjorden strekker Stjernsund, Rognsund og Vargsund seg langs Stjernøy og Seiland og ut til hovedskipsleia i Sørøysundet. Under den annen verdenskrig hadde tyskerne marinehavn i ►Kåfjord, en sidefjord innerst i Altafjorden. I 1944 ble slagskipet ►Tirpitz skadd ved angrep av en britisk dvergubåt inne i Altafjorden. Altagård, gårdsanlegg i Alta kommune, Finnmark, ved botnen av Altafjorden nær vestbredden av Altaelvas utløp. Den var opprinnelig reist ca. 1740 som bolig for amtmannen i Finmarkens amt, men gikk senere over til å bli katolsk misjonsstasjon (Nordpolmisjonen, 1856-1902), inntil den etter vernepliktens innførelse i Nord-Norge 1897 ble innkjøpt av militæretaten som standkvarter og ekserserplass, opprinnelig for Alten kredskompani, senere standkvarter for Alta bataljon frem til nedleg­ gelsen i 1995. Gården ble brent av tyskerne under evakueringen mars 1945, sammen med den vakre høystammete furuskogen ved gården, som var en naturhistorisk severdighet. Etter krigen ble Altagård gjenoppbygd i den gamle stil. Hovedbygningen er i to etasjer med takrytter.

Alta Idrettsforening, stiftet 1927. Driver fotball,

friidrett, håndball, innebandy, volleyball, ski og handikapidrett. Drakter: gul trøye med blå striper, blå bukse. Skihopperen Bjørn Wirkola representerte klubben. Altair (arab.), aAquilae, lyssterkeste stjerne i Ørnen. Farge hvit, størrelsesklasse 0,8. altaiske språk, fellesbetegnelse for mongolske, tungusiske og tyrkiske språk. De tre språkgruppene er neppe beslektet, men har meget lik grammatisk struktur og har påvirket hverandre sterkt, særlig ved lånord. Altaj (av tyrk.-mongolsk Altan, 'Gullfjellene'). 1 Republikk (Respublika Altaj) i Russland, grenser mot Kasakhstan, Kina og Mongolia; 92 600 km2 med 202 900 innb. (2002), hovedsakelig altajer, russere og kasakher. Hovedstad: Gorno-Altajsk (53 500 innb. 2002). Fjellrikt, høyeste fjell er Belukha, 4506 moh. Utspring for elven Ob. Het tidl. Gorno-Altaj autonome område. 2 Distrikt (Altajskij kraj) i Russland; 169 000 km2 med 2 607 200 innb. (2002). Administrasjonssenter: Barnaul (569 300 innb. 2002). Skogbruk og jord­ bruk. 3 Betegnelse på et geografisk område som strekker seg ut over distriktet og republikken, og omfatter den sørligste del av Vest-Sibir og tilgrensende områ­ der i Mongolia, Kina og Kasakhstan. Omfatter fjellbeitet Altaj som strekker seg fra Obs og Irtysjs kildeområder (Russland, Kasakhstan) mot sørøst inn i ørkenen Gobi (Kina, Mongolia). Høyeste topp er Belukha, 4506 moh. Danner vannskillet mellom det vestlige Sibir og Sentral-Asia i sør. Bortsett fra de lavere partier lengst sørøst som er tørre, er Altaj dekket av tett skog til 2000 moh. Alta Kraftlag AL, norsk energiselskap opprettet 1949, delvis kommunalt eid. Selskapet eier og driver kraftnettet i kommuene Alta, Kvænangen og Loppa, samt eier tre mindre kraftverk, hvor kraften omset­ tes gjennom Ishavskraft AS. Også engasjert i utvik­ ling av bredbåndsnett. Alta kraftverk, kraftverk i Alta kommune, Finnmark. Bygd i fjell ved Såvcu, på østsiden av Altaelva, 46 km fra Alta. Satt i drift 1987. Kraftstasjonens maksimale ytelse er 150 MW. Den midlere årsproduksjonen på 625 GWh fordeler seg omtrent som 60 % sommerproduksjon og 40 % vinterproduksjon. Innsjøen Virdnejåvri i denne elven er kraftverkets magasin (ca. 19 km langt). Ved høyeste regulerte vannstand er det neddemt et areal på ca. 2,9 km2. Oppdemmingen ble begrenset for ikke å påvirke den samiske bosetningen nedenfor Masi. En massiv

hvelvdemning i betong, 110 m høy fra naturlig elveleie, er plassert i en trang kløft ca. 5 km nedenfor sjøens tidligere utløp. Største oppdemmingshøyde i Virdnejåvri er ca. 15 m over naturlig vannstand. Sjøen kan også senkes 5 m under naturlig vann­ stand. Magasinvolumet er bare ca. 6 % av midlere årstilløp, det fylles derfor raskt opp under vårflommen. Om vinteren tappes magasinet slik at vannføringen blir nokså jevn av hensyn til lakseyngel og isforhold. Utløpet fra kraftstasjonen er lagt høyt oppe i vassdra­ get for minst mulig å påvirke den lakseførende delen av elven. Kraftproduksjonen og tappingen skal tilpasses slik at vannføringen om sommeren i elven nedenfor Såvcu ikke skal avvike mer enn 10 % fra naturlig vannføring. I vinterhalvåret skal den holdes jevn på maksimum 30 m3/s inntil 1. april når isløs­ ning og vårflom kan ventes. Alta kraftverk eies av Finnmark Energiverk AS, som er et datterselskap av Statkraft SF. Kraftverket er ett av Statkrafts besøkskraftverk og guidede omvisninger arrangeres hele året. Utbyggingen av kraftverket var omstridt, se ►Altasaken. Alta lufthavn, sivil flyplass i ►Alta kommune, Finn­ mark. Asfalt-rullebane på 1600 m. Passasjerer (inkl, transitt) 2003: 261 000. Altamira, hule i nordlige Spania, Cantabria, ved byen Santander, kjent for sine hulemalerier fra steinalde­ ren. Oppdaget 1879 av en jeger. Ved inngangen ble funnet en boplass fra yngre paleolittisk tid (ca. 16 000-ca. 11 000 f.Kr.), mens vegger og tak i det indre er delvis dekket av helleristninger og malerier. Særlig tallrike er bilder av bison, men også fremstil­ linger av bl.a. hjort, okse og villsvin forekommer, videre menneskelignende figurer og håndsilhuetter. Maleriene er i flere farger, ofte er fjellveggens ujevn­ heter nyttet i fremstillingen for å fremkalle en plas­ tisk effekt. Stedet ble forlatt da et steinras blokkerte inngangen til hulen. Hulene står på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv. Alta museum, etablert i 1978, museum for forhistorie og bergkunst i Finnmark og lokalmuseum for Alta. Museet ligger like ved det største av flere områder med helleristninger på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv. I museumsbygningen er det permanente og midlertidige utstillinger. altan (av lat. altus, 'høy'), balkong som ikke er frittbærende, men hviler på frittstående søyler eller stolper. Altan, Ahmet, f. 1950, tyrkisk forfatter og journalist. Han er upopulær hos myndighetene i hjemlandet på grunn av sin kritikk av den manglende ytringsfrihe-

ALTAPOSTEN ten, og er bl.a. blitt oppsagt som avisredaktør og dømt til 20 måneders betinget fengsel. Men han er også en av landets mest solgte forfattere. På norsk foreligger romanene Ensomhetens private historie (norsk utg. 1996) og Farlige eventyr (norsk utg. 1999). Altaposten, dagsavis i Elvebakken, grunnlagt 1969. Opplag 2002: 5800. altarist (nylat.), altertjener. Alta-ristningene, helleristninger i Alta kommune, Finnmark, ca. 1,5 km vest for Alta tettsted, den største samlingen av helleristninger med jaktmotiv i Nord-Europa. De første ristningene ble oppdaget 1973, og det er siden funnet nærmere 3000 figurer fordelt på fire lokaliteter, de fleste i Jiebmaloukta (Hjemmeluft). Alta museum ble åpnet 1991 i til­ knytning til feltet, og ristningene er tatt med på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv. Alta-ristningene er hugget inn i bergflater av fast fjell som består av fast, grå sandstein. De vanligste motivene er rein, elg og bjørn, men også fugl og fisk er avbildet. Motivene avspeiler faunaen i området fra vår til høst. Dyrefigurene er naturalistisk frem­ stilt. Menneskefigurene fremstår derimot som skjematisk fremstilt. Figurene kan være frittstående eller inngå i større scener som varierer fra jakt, fiske fra båt til innhegning av rein og utpreget rituelle scener. Bjørnekult kan spores ca. 5000 år tilbake. Det er vanlig å datere ristningene til fire perioder; 4200-3600 f. Kr., 3600-2700 f. Kr., 2700-1700 f. Kr. og 1700-500 f. Kr. Dateringene er basert på endringer i havnivå (strandlinjedateringer) og på daterin­ ger fra tre boplasser som ligger nær ristningene. Bilde, se foregående oppslag. Litt..-Anker, L.: Vår nordiske verdensarv, 1997, 94-101 (litteraturliste: 252-53); Hagen, A.: Helleristningar i Noreg, 1990 («Fangstfolk og figurar i Finnmark»: 81 97); Helskog, K.: Helleristningene i Alta, 1988; Rindal, M. & G. Steinsland: Heilage stader i Norge, 2001. Alta-saken. Striden om utbygging av Alta-Kautokeino-vassdraget tok til i 1968, da utbyggingsplanene ble lagt frem første gang. Verneinteressenes hoved­ argumenter var vassdragets betydning som lakseelv, for jordbruk og klima i Alta-området og de særegne naturkvaliteter i Alta-dalen. De forskningsrapporter som ble produsert i forbindelse med planene, kon­ kluderte også med et utrolig rikt plante- og dyreliv i området ved den unike canyon i Såvcu. Men det som gjorde Alta-saken spesiell, var at utbyggingen ville berøre samiske områder og en tradisjonell samisk næring som reindrift. Det var en tid på tale å demme ned samebygda Masi, men dette ble senere oppgitt og Masi varig vernet i 1973. De samiske organisasjonene var motstandere av utbygging. Det samme var Alta og Kautokeino kommuner, i tillegg til de ulike natur- og miljøvern­ organisasjonene. Men fylkestinget i Finnmark anbefalte utbygging, det samme gjorde energimyndighetene og regjeringen. 1978 vedtok Stortinget utbygging med en installasjon på 150 MW og byg­ ging av en 110 m høy demning ved Såvcu. Samtidig samlet verneinteressene seg i Folkeaksjonen mot utbyg­ ging av Alta-Kautokeino-vassdraget. Sommeren 1979 tok Folkeaksjonen i bruk sivil ulydighet og stanset anleggsarbeidet en stund. I oktober 1979 slo en gruppe samer opp telt utenfor Stortinget og krevde utbyggingen stanset. Da regjeringens svar ble nega­ tivt, satte samene i gang sultestreik. Regjeringen stanset deretter anleggsarbeidet, gav reineierne forlenget uttalefrist og utarbeidet en ny stortings­ melding om Alta-saken. Denne konkluderte med at det ikke var fremkommet nye momenter. Stortinget avviste derfor å behandle saken på nytt. Reineiernes krav om å stanse utbyggingen inntil spørsmålet om samenes rettigheter var avklart, ble også avvist av regjeringen. Saken ble brakt inn for retten. Desember 1980 forelå dom i skjønnssaken i Alta herredsrett. Dom­

244 men var kritisk til store deler av saksbehandlingen. Bl.a. ble det slått fast at utbyggingen var i strid med vernevedtaket av Masi. Men retten slo likevel fast at utbyggingen var lovlig. Dette førte til anleggsstart igjen i januar 1981, med nye sivil ulydighetsaksjoner fra Folkeaksjonen. Aksjonene ble stanset av politiet, men 24. januar startet en gruppe samer på ny en sultestreik. Denne pågikk til 25. februar, da anleggs­ arbeidet på ny ble stoppet for å vurdere om det var i strid med kulturminneloven. Etter at disse spørsmå­ lene var avklart, ble anleggsarbeidet gjenopptatt i september 1981 og pågikk siden uten nevneverdige hindringer. I 1982 erklærte Høyesterett seg enig med herredsretten i at utbyggingen var lovlig. Folkeak­ sjonen ble oppløst samme år. Alta-saken var kulminasjonen på den omfattende debatt om norsk kraftutbygging som hadde pågått siden slutten av 1960-årene. Den omhandlet sentra­ le spørsmål som energipolitikk, saksbehandlingen i offentlige etater, premisser for stortingsvedtak og rettsbeskyttelse for verneinteresser. Men også mer allmenne problemstillinger ble berørt, som verdien av lokalt selvstyre, rettigheter til naturressurser og forholdet mellom storsamfunnet og etniske minori­ teter. KAT Litt.: Borring, J. m.fl.: Alta-bilder: 12 års kamp forAltaKautokeinovassdraget, 1981. altasimyt (av lat. altus, 'høy', og arab. as-sunuth, 'vei'), astronomisk apparat til måling av høyde og asimut, også kalt universalinstrument, fordi det erstat­ ter flere instrumenter (kvadrant, teodolitt, passasjeinstrument). Altasimut består av en kikkert som kan dreies vertikalt om en vannrett og horisontalt om en loddrett akse. Dreiningens størrelse avleses på hver sin inndelte sirkel, forsynt med mikroskop-nonier. Alta-Talvik, tidligere kommune i ►Finnmark, oppret­ tet da det lokale selvstyret ble innført 1837, delt 1863 i de to kommunene Alta og ►Talvik. Svarer til nåværende ►Alta kommune etter sammenslåingen 1964. Altaussee. feriested i Østerrike, Steiermark, ca. 80 km sørøst for Salzburg. Fra 1200-tallet saltutvinning i Sandling, det rikeste saltfjell i Østerrike. Flere vakre sjøer i området og en flott panoramavei til Loser

(1838 moh.), startstedet for drageflyging. I lærheten ligger Bad Aussee, bl.a. kjent for sine onfattende karnevalstradisjoner. Altdorf, by i Sveits, hovedstad i kanton Uri, rørøst for Vierwaldståtter See; 8600 innb. (2003). Kabel- og gummifabrikker, ammunisjonsverk. Wilhelm Telltradisjoner. I Altdorf skal Wilhelm Tell ha slutt eplet fra sin sønns hode. Hvert tredje år oppføresSchillers W. Tell av amatørskuespillere i Tellteatret. Altdorfer, Albrecht, ca. 1480-1538, tysk kolberstikker, maler og byggmester. Under innflytelse av Diirer ble han en av sin tids betydeligste og mest ansette kobberstikkere, medvirket bl.a. i utrmykningen av keiser Maximilians bønnebok. Altdcrfer har hatt stor betydning for landskapsmaleriets itvikling. Han var den første som fremstilte landskapet for dets egen skyld, uten staffasje. Lysspillet, luftperspektivet og arkitekturmotivene er de viktigste elementer i de ofte nokså fantastiske landskapene. Selv i dt religiø­ se motivene var ofte landskapet det vesentlge. Hans hovedverk er Alexander den stores seier over Direios (1529, Alte Pinakothek, Miinchen). altearot, radix althaeae, rot av legestokkrose, Althaea officinalis, brukes bl.a. som tilsetning til pille: og hostemedisin. Alteidet, tettbebyggelse i ►Kvænangen kommune, ► Troms, ved E 6 i botnen av Lille Altafjorden, arm av ►Kvænangen. Gammelt handelssted, ikle gjen­ reist etter krigen. Navn av Alta og eid, dvs. eidet mellom Langfjorden i Alta og Lille Altafjorden. Høyeste punkt påE 6 over eidet 70 moh. al tempo (it. musikkuttrykk), igjen i takt. Alten, Edvin, 1876-1967, født i Tønsberg, nmsk jurist. Ekspedisjonssjef i Justisdepartementets lovav­ deling fra 1918, høyesterettsdommer 1925-48. Han utførte et viktig arbeid ved sivilprosessreformen av 1915 og deltok meget i nordisk og annet internasjo­ nalt lovsamarbeid, særlig vedrørende sjørett, luftrett, statsborgerlovgivning og internasjonal privetrett. Alten utgav kommentarer til en rekke lover. Alten, Rønnaug, 1910-2001, født i Tromsø, norsk skuespiller og instruktør, datter av Edvin Al en, gift

Albrecht Altdorfer. En del av maleriet Alexander den stores seier over Dareios, Alte Pinakothek, Miinchen.

ALTER

245 med Georg Løkkeberg 1932-47. Debuterte 1930 på Den Nationale Scene som Viola i Shakespeares Helligtrekongersaften. Knyttet til Det Nye Teater 193135 og 1936-38, Nationaltheatret 1935, Trøndelag Teater 1945-48, Riksteatret 1949-51 og fra 1975, Folketeatret 1952-59, Oslo Nye Teater 1959-68. Betydelige roller: Anne Pedersdotter; Ibsen-skikkelsene Hedda Gabler, Agnes i Brand og Rebekka West i Rosmersholm. Isobel i Cherry's have av Robert Bolt (kritikerprisen 1958); moren i O'Neills Lang dags ferd mot natt. Har iscenesatt Nederlaget av Nordahl Grieg og Euridike og Becketav Jean Anouilh. Gikk 1972 med entusiasme inn for landets første regionteater, Teatret Vårt i Molde, der hun var til 1974. I Astrid Henning-Jensens betydelige Sandelfilmatisering Kranes konditori (1951) var hun en kritikerrost Katinka Stordal, og hun fikk Svenska Filminstitutets pris for sin rolle i Laila Mikkelsens film Liten Ida (1981). Litt.: NBL 2. utg. Alten berg, by i Tyskland, Sachsen, sør for Dresden ved grensen til Tsjekkia; 7500 innb. (2003). Tidligere viktig gruveby med utvinning av tinn. I dag kjent vintersport- og turiststed. Altenberg. Peter, eg. Richard Englånder, 1859-1919, østerriksk forfatter. Altenberg var en utpreget litte­ rær bohem og dannet skole i wienerføljetongstilen, stemninger og raske skisser, typiske for impresjonis­ tene. Utgav bl.a. Wie ich essehe (1896), Prodromos (1906), Vita ipsa (1918), Mein Lebensabend (1919). Brevsamling utgitt 1947. Ausgewdhlte Werke (utg. av D. Simon, 2 bd., 1980). Attenburg, by i østlige Tyskland, Thtiringen, ved elven Pleisse, 40 km sør for Leipzig; 39 800 innb. (2003). Stort slottsanlegg med hovedbygninger fra renessansen. Et populært tysk kortspill, 'Skat', oppstod i Altenburg ca. 1810. Spillekortmuseum i slottet; betydelig produksjon av spillekort. Lindenau-museet har en av de største samlinger av itali­ ensk renessansekunst utenfor Italia. Museet har også en svært verdifull samling av greske og etruskiske leirkar. Altenburg var hovedstad i hertugdømmet Sachsen-Altenburg 1603-72 og 1826-1918. Altenhus, liten festning på Årøya i Altafjord, Finn­ mark, anlagt 1610 a v Christian 4 for å befeste norsk herredømme og å beskytte laksefisket i Altaelva. Nedlagt etter Kalmarkrigen (1611-13), da den svenske konge Karl 9 ved fredsslutningen måtte frasi seg alle krav på Finnmark. Synlige spor av festnin­ gen viser at det har vært et lukket fort med ca. 20 m lange sider. alter (lat. altare, av altus, 'høy'), en oppbygd, eventu­ elt plattformaktig konstruksjon der offer settes frem til en guddom; kan også betegne ethvert tilvirket offersted. Et alter kan ha en rent praktisk funksjon, f.eks. det bord som offeret legges på, men ved siden av denne funksjonen som «bord», kan et alter også være guddommens «trone». Alteret symboliserer guddommens nærvær. Alterets ulike funksjoner og utforminger kommer tydelig frem i den gresk-romerske verden: Det oppbygde alter ble brukt til kulten av de himmelske guder; en grop ble gravd der offer til underverde­ nens guder ble plassert; offer til jordens guder ble lagt på marken. Drikkoffer kan helles på alteret eller offergropen, eller offeret kan fremsettes på alteret s n et måltid, eller formidles til gudene ved hjelp av i. 1. Altere kan være i friluft, i private hjem (eventuelt identisk med ildstedet), eller > spesielle s krale bygg (templer, kirker). Sakrale bygg som utelukkende tjener som forsamlingshus (moskeer, synagoger) har ikke altere. En særlig symbolmettet form for alter er hinduismens ildalter, utformet allerede i vedisk religion. Alteret er oppbygd av 10 80( mursteiner (tilsvaren­ de årets timer) i fem lag (tilscarende både den indis­ ke inndeling av året i fem årstider og de fire himmel-

Alter. Alter i romansik stil i baptisteriet i Parma. -Til høyre: Alterpartiet i Notre-Dame du Haut i Ronchamp, Frankrike, av Le Corbusier.

retninger samt sentrum). Ildalteret symboliserer derfor både kosmos og året, og å bygge alteret er å gjenskape universet og fornye tiden. DET KRISTNE ALTE R

Betegnelsen alter ble i oldkirken overført til det bord (mensa) hvor nattverden ble nytt; istedenfor det hedenske offer trådte den symbolske gjentagelse av Kristi offerdød. De eldste kristne nøt gjerne nattver­ den på martyrenes graver, alter og martyrgrav ble intimt forent. Demne alterform, bestående av murt gravkammer over martyrgrav, kalles confessio. Hvor man ikke hadde e n grav å bygge alter over, ble iallfall noen ben a v en martyr (senere relikvier av helgener i alminmelighet) lagt under eller inn i selve alteret. Den eldste form for alter, som et bord båret av fire søyler, ble i middelalderen som oftest avløst av det oppmurte, rektangulære alter, som oventil ble dekket av en hel sleinplate, i hvis midte var en fordypning {sepulcrum, dvs. grav) hvor relikviene ble lagt, dekket av en liten plate (sigilium). Det var som

oftest innhugd kors ved de fire hjørner og i midten av alterplaten. Foruten hovedalter, gjerne innviet til kirkens tittelhelgen, finnes i den romersk-katolske kirke sidealter, votiv- eller messealter, i de større kirker i betydelig antall. Den romersk-katolske kirke har foruten de faste altere også små løse, portative altere, såkalte reisealtere (altare portatile) som misjonærer, høyere geistlige og fyrster med pavelig tillatelse kan anvende på reiser. I den ortodokse kirke er alteret atskilt fra menighe­ ten av ►ikonostasen, som bare åpnes under bestem­ te deler av gudstjenesten. Bare prestene kan nærme seg alteret bak ikonostasen. Ved reformasjonen avskaffet den reformerte kirke alteret og gjeninnførte nattverdbordet; den luther­ ske kirke derimot beholdt alteret. Plassering. Alteret stod i oldkirken frittstilt fremme i koret, senere ble det rykket tilbake mot kornisjen; sidealteret ble stilt inn mot korets eller skipets vegger eller piller. Ett eller flere trinn førte opp mot alteret.

Alterskapet i Ringsaiker kirke, et flamsk arbeid fra 1530-årene, regnes for å være et av landets rikeste alterskap.

ALTERA PARS

Den nordre siden av alteret kalles evangeliesiden eller brødsiden, fordi evangeliet ble opplest der og brødet ble satt der; den søndre siden kaltes epistelsiden, kalksiden, av tilsvarende grunn. Over alteret ble undertiden reist en baldakin (ciborium) båret av søyler, og mellom søylene ble hengt tepper som kunne trekkes for når forvandlingsunderet foregikk. Slike ciboria kjennes mest fra Italia, men forekommer også i Skandinavia (Hoprekstad stav­ kirke) . Alterets forside ble i middelalderen smykket med et prydelig forheng, antependium, eller dekket av en dekorativ tre- eller metallplate, * antemensale. Oppå alteret langs dets bakre kant ble i den tidlige middelalder ofte murt en smal forhøyning (retabulum) og på denne ble stilt de hellige kar til altertje­ nesten og relikvieskrin; senere i høymiddelalderen ble her oppstilt ►alterskap. Altertavler. Etter reformasjonen ble skapene avløst av altertavler; de eldste bare med innskrifter (natt­ verdens innstiftelsesord, trosartiklene), fra begyn­ nelsen av 1600-tallet også med rikere utstyr av figurskulptur og gjerne forgylling og rik bemaling med innfelte religiøse malerier. Mange vakre alter­ tavler i barokkstil og rokokko finnes i våre kirker og museer, utført av hjemlige kunstnere. StT-M/PKv altera pars (lat.), den annen part, motparten, jfr. ►audiatur. alterasjon (av lat. 'forandre'), forandring, omveksling; (mus.) kromatisk forandring i en akkord ved fortegn. alterbok, er navnet på Den norske kirkes ►agende. Den inneholder høymessens og de andre gudstje­ nesters liturgi og ritual for dåp, konfirmasjon, jord­ ferd, prestevigsel, bispevigsel osv. Den eldste offisiel­ le alterbok i den dansk-norske kirke etter reforma­ sjonen er Peder Palladius' (1556); 1688 kom Hans Baggers alterbok, som gjaldt i Norge inntil alterboken av 1889. Den någjeldende alterbok, Gudstjenestebok for Den norske kirke (utgitt 1992), er basert på kongelige resolusjoner vedtatt 1977-90 og flere vedtak i Kirkemotet 1986-91. alter ego (lat.), annet jeg; stedfortreder; person som i tankegang er helt lik en annen, åndelig dobbeltgjen­ ger. alterens sakramente (av norrønt gen. altarans, kirke­ lig betegnelse for ►nattverd. alterere (til alterasjon), forandre: også: sette i urolig sinnsstemning, i heftig sinnsbevegelse. alterert, oppskaket, skremt. Alteret, lat. Ara, lite stjernebilde på den sørlige him­ mel. attergang, det å gå til alters, delta i ►nattverden. Alterhaug, Bjørn, f. 3. juni 1945 i Mo i Rana, norsk jazzmusiker, bassist, komponist og arrangør, amanu­ ensis i musikkvitenskap ved Universitetet i Trond­ heim fra 1979. En ledende musiker innen norsk jazz gjennom mange år, en fremragende bassist i New Cool Quartet, Kapstad/Johansen kvartett og med eg­ ne smågrupper. Han har deltatt i sammensatte europeiske band, spesialskrevet musikk i større format for Den Europeiske Kringkastingsunions storbandkonsert i Oslo 1981, åpningen av Stavanger Festdager 1983, og til Vossajazz 1985. Var festspillkomponist ved Festspillene i Nord-Norge 1989, og har også ved andre anledninger komponert musikk utenfor jazzens område. Tildelt Buddy-prisen 1975. Album bl.a. Moments (1979, Spellemannprisen), A Ballad (1986) og Constellations (1991). alterkar, fellesbetegnelse på de hellige kar (kalk, kanne og disk) som brukes i forbindelse med natt­ verden. Alterman, Nathan, 1910-70, født i Warszawa, isra­ elsk dikter, kom til Palestina 1925. Hans første dikt utkom 1931. Tilhørte først den modernistiske Shlonsky-gruppen, ble så influert av symbolismen. Sam­

246 lingen De fattiges glede (1941) innvarslet en markant endring i forestillinger og språklig utforming. Sym­ boler og hentydninger fra østjødiske tradisjoner, folklore og jødisk litteratur vant større innpass. Hans patriotiske dikt fra 1940- og 1950-årene (dels også prosa) gjenspeiler kampen for nasjonal uavhengig­ het. Etter 1948 blir sosiale og innenrikspolitiske temaer mer fremtredende. Alterman skrev også skuespill og oversatte Shakespeare og Moliére. Alternanthera, planteslekt i amarantfamilien, 200 arter i tropiske og subtropiske strøk, derav mange i ørken- eller halvørkenområder. Enkelte fuktigvoksende arter, ofte rødlige eller spraglete kulturformer, brukes som akvarieplanter. Disse krever lett surt vann. Alternaria, artsrik slekt av konidiesopper. Noen er vanlig forekommende saprofytter bl.a. på dødt plantemateriale, andre kan angripe forskjellige grønnsak- og prydvekster, først og fremst kinakål, løk, purre og oljevekster. Soppene fører vanligvis til større eller mindre gule og brune flekker på bladene, alternasjon (av lat. 'den annen av to'), omveksling, forandring. • (mat.) Ombytting av to størrelser, alternat (av lat. 'vekslende'), ombytting av to eller flere navn, forskjellig rekkefølge av underskrifter i forskjellige eksemplarer av diplomatiske avtaler, alternativ (subst., av lat. 'den annen av to'), valg mellom to muligheter; en av to (eller mindre riktig; flere) muligheter som det skal velges mellom. (adj.). Som gjør det mulig å velge mellom to (eller flere) muligheter; i motsetning til det etablerte, materielle el.L alternativbevegelsen, motkulturell bevegelse med bakgrunn i alternativ medisin, hippiekultur og New Age; har ingen enhetlig organisasjon. Den søker å være et alternativ til Vestens materialistiske og mannsdominerte karrieresamfunn. Det konvensjo­ nelle helsevesen ansees som oppsplittet, sektorisen og basert på syntetiske, unaturlige medisiner. Man legger i stedet hovedvekten på såkalt Iwlistisk (hel­ hetlig) behandling med ukonvensjonelle terapifor­ mer. Karakteristiske innslag er tankekraft, bønn, meditasjon, visualisering, yin-yang, soneterapi, astrologi, tallmystikk, pyramidekraft, tidligere liv, overjordiske vesener, aura, farger, krystaller, spåkort, spå i hånd, oljer og urter. Jf.^healing. Se også ►alternativ medisin. Den alternative terapien er tiltenkt både syke og friske, og målet er å styrke de åndelige kvalitetene og få et bedre og lengre liv. Den knytter menneskehe­ tens håp til den uoppdagede åndelige energien som befinner seg i mennesket selv, som kan benevnes Chi (fra taoismen), prana (fra hinduismen), evt. også «Kristus-energien». Denne kraften utgjør samtidig universalenergien som fyller det store kosmos. Dette organiske, østlig-inspirerte verdensbildet settes opp som alternativ til det mekaniske verdensbildet som ansees å råde i Vesten. Og bevegelsens Jesus-forståelse settes opp som alternativ til den tradisjonelle kirkereligionen. Gjennom alternativbevegelsen er den såkalte «New Age «-bevegelsen fra 1980-årene blitt mer folkeliggjort og akseptert. Det går ikke lenger så klare grenser mellom det konvensjonelle og det alternative. Det oppstår i stedet en rekke gråsoner: vis-å-vis tradisjonelle former for legekunst (jf. f.eks. akupunktur), psykologi (jf. visualiserings- og pusteteknikker, hypnose, parapsykologi), kvantefysikk (jf. forestillinger om komplementaritet og energi), musikk (jf. lydmystikk), pedagogikk (jf. kinesiologi), økologi og feminisme (jf. Moder Jord-tanken, «Gaia»). «Alternativ tenkemåte» kan m.a.o. gjøre seg gjeldende innenfor konvensjonelle faglige miljø­ er, men møter samtidig heftig motsigelse i disse° kretser. Bevegelsen legger i økende grad vekt på å oppnå anerkjennelse i samfunnet.

Se også ►alternativsamfunn og ►Alternativt nettverk. alternativ didaktikk, kritisk undervisningsteori som utviklet seg i 1970-årene, med problemorientering, deltagerstyring og eksemplarisk innholdsulvelgelse som sentrale prinsipper til forskjell fra tradiijonell fag- og lærerstyring. Se ►didaktikk. Alternativ Framtid, forsknings- og utredningsprogram som var i funksjon 1986-96 for å stille opp ilternative modeller for en fremtidig samfunnsutvikling. Initiativet ble tatt av 17 organisasjoner som arbeider med miljø, fredsarbeid, solidaritet og likestiling, og prosjektet ble organisert av Norges Forskningsråd i samarbeid med ulike forsknings- og utrednngsmiljøer. Etter 1996 ble prosjektet videreført under navnet ►ProSus. alternativkostnad (økon.) betegner som oftest kost­ naden som kommer om man lar være å gjøre en investering. Skal man bygge en bro, kan alternativ­ kostnaden være hva det koster å drive fergen videre. Om vi ikke kjøper ny bil, er alternativkostnaden hva den gamle vil koste oss i tiden frem til neste gang vi vurderer spørsmålet. Den egentlige kostnacen ved en investering er kostnadsøkningen i forhod til alternativkostnaden. alternativ medisin, samlebetegnelse på medsinske behandlingsmetoder som står utenfor den etablerte skolemedisinen og i de fleste tilfeller utenfer det offentlige helsetilbud. Felles for de alternative medi­ sinske behandlingsformene er at man ikke Tiller de samme kravene til naturvitenskapelige forllaringsmodeller som man gjør innen skolemedisinen. Begrepet alternativ medisin ble introdusert i begyn­ nelsen av 1970-årene som en del av «den grønne bølgen», som også måtte berøre medisinen Det ble brukt nærmest synonymt med begrepet na urmedisin. Kravet om et alternativ til skolemedisinen kom da man mente at moderne medisin var i feid med å domineres av nye tekniske fremskritt og knftig virkende legemidler. Man følte at utviklingen gikk på bekostning av mykere, miljøvennlige og mer «naturlige» behandlingsmåter, med mindre bivirkninger og lavere risiko. Begrepet alternativ medisin rommer i dag hele spekteret av ikke-skolemedisinske behandlngsmetoder, fra seriøse alternative medisinske meoder til metoder som er ytterst spekulative og ikke represen­ terer medisinske alternativer. Begrepet ► naurmedisin er tilsvarende vidt, og omfatter mange behandlings- og diagnosemetoder som står utenfordet etablerte helsevesen. Det er derfor et stort behov for å skille mellom seriøs og useriøs alternativ nedisin og naturmedisin. Dette har vært forsøkt gjol ved å innføre to nye begreper: Kompletterende medsin og supplerende medisin. Med disse to begrepene ønsker man å definere de alternative medisinske behand­ lingsmetodene som er seriøse og representerer reelle medisinske alternativer som kan komplettere eller supplere dagens skolemedisin. Organisering. For å legge forholdene til ret e for vitenskapelig forskning på alternativ medisin ble Norsk Forskningsfond for Alternativ Medish (NFAM) stiftet i 1992 av Norsk Forening foi Klassisk Akupunktur, Norske Homøopaters Landsforbund, Norsk Kiropraktorforening, Norske Legers Forening for Antroposofisk Medisin og Norsk Forening fer Helhets Medisin. Dermed skapte man en phttform for tverrfaglig samarbeid innen alternativ medisin. Tiltaket er enestående i sitt slag intemasjomlt. Inndeling. E.lant seriøse alternativmedisimke behandlingsmåter regnes i dag bl.a. ►akupinktar, alternativ er næring ag deler av helsekostbe regelsen, antroposofi.sk medisin, ►homøopatisk medsin, ►kiroprakt ikk og ►utemedisin. Flere av disse be­ handlingsmetodene m i ferd med å bli en dd av det offentligre helsevesei. Kiropr aktikk. Kiropraktorene ble autorisert he.sepersonrell i 1989, mei kiropraktikk betraktes likevel

ALTHAUS

247

av mange ikke som skolemedisin. Det undervises ikke i kiropraktikk ved de medisinske fakulteter i Norge, og norske leger får ingen opplæring i å sam­ arbeide med kiropraktorer. Autoriserte norske kiropraktorer er utdannet i Storbritannia, USA eller Canada. I 1994 ble det etablert en skandinavisk kiropraktorhøyskole i Odense i Danmark. Norsk Kiropraktor Forening er med i Norsk Forsknings­ fond for Alternativ Medisin. Akupunktur er nok den av de alternative behand­ lingsmetodene som er best akseptert, og er i ferd med å bli veletablert i norsk helsevesen. Akupunk­ tur har vist seg å ha god effekt i behandling av en rekke sykdommer. Det er også gjort betydelig forsk­ ning som har avdekket deler av akupunkturens virkningsmekanismer f.eks. ved smerter. Dette har gjort at akupunktur også i mange medisinske kretser betraktes som en vitenskapelig dokumentert be­ handlingsmetode. Siden det ikke er en autorisasjonsordning innen akupunktur, er det mange utøvere, både med og uten helsefaglig utdannelse, som ikke behersker metoden godt nok og derfor driver uforsvarlig. Urtemedisin (fytoterapi). De siste 30 årene er det gjort store forskningsfremskritt vedrørende bruken av medisinplanter. Dette har dannet grunnlaget for en ny og mer kritisk bruk av medisinplanter og preparater laget av planter som legemidler. De viktigste virkestoffene er identifisert i mange av plantene. Man har langt på vei klarlagt tilberedning og dosering av urtene, slik at de blir riktig utnyttet medisinsk. Moderne urtemedisin tar sitt utgangs­ punkt i denne nye farmakologiske og kliniske forsk­ ningen, samtidig som den søker å ta vare på det beste i den tradisjonelle bruken av urtene. Behand­ lingsmetoden regnes imidlertid fremdeles til alterna­ tiv medisin. Homøopati er nok den av de veletablerte alternative behandlingsmetodene som har størst distanse til skolemedisinen. Det foreligger vidtgående doku­ mentasjon av homøopatiens effekt, men dokumen­ tasjonen ansees foreløpig som ufullstendig ut fra vitenskapelige kriterier. Mer forskning gjenstår før homøopati kan bli anerkjent som kunnskapsbasert og offisiell medisin. Antroposofisk medisin, dvs. medisin basert på ►antroposofiens prinsipper, praktiseres i Norge av en mindre gruppe leger som har spesialisert seg i dette etter at de er ferdig utdannede medisinere. Det er utført en god del forskning på deler av den antropo­ sofiske medisinen, men det er et godt stykke igjen før metoden kan karakteriseres som veldokumen­ tert. Andre former for alternativ medisin. De alternative behandlingsmetodene omtalt ovenfor utgjør den veletablerte delen av alternativ medisin. På disse områdene finnes det seriøse utdannelsestilbud, fagforeninger for utøvere og betydelig forskning på effekt. Det er mange andre behandlingsmetoder og diagnosemetoder som drives i stort omfang i Norge. Blant de mer kjente kan nevnes ►kinesiologi, ►fotsoneterapi, ►healingog ►aromaterapi. For disse metodene foreligger noe dokumentasjon på medi­ sinske effekter, men metodene er langt fra vitenska­ pelig dokumentert. I tillegg finnes det mange andre diagnosemetoder, f.eks. ►irisdiagnostikk og ►radioni, som er så dårlig dokumentert at det ikke er forsvarlig at de tas i omfattende bruk. Utvikling. Undersøkelser viser at av pasienter som oppsøker allmennpraktiserende lege, har 30-50 % også prøvd en eller annen form for alternativ medi­ sin. De etablerte metodene ansees av mange ikke lenger som «alternativ medisin», og er i mange tilfeller innlemmet i det etablerte helsetilbudet i Nor­ ge. Den største faren ved bruk av alternativ medisin er at mange av utøverne har for dårlige medisinske kunnskaper og at pasienten kan risikere å gå til behandling for lenge. Viktig medisinsk utredningsar­ beid kan bli forsinket, og pasientene kan ende opp

med å få både diagnose og livsviktig medisinsk behandling for semi. De fleste alternativmedisinske behandlingsmetodene har lite bivirkninger og er lite farlige i seg selv. Diette er også fordelen ved metoder som akupunktur, homøopati, kiropraktikk, alterna­ tiv ernæring og helsekost og urtemedisin. Det er et utbredtt syn at man i tillegg til den moder­ ne medisinen treniger den seriøse alternativmedisi­ nens brede tilbud av enkle, mykere legemidler og behandlingsmetoder som er effektive uten å ha store bivirkninger. BRo alternativsamfunn., samfunn eller samfunnsgruppe som representeretr et alternativ til det bestående og allment anerkjente. Både i teori og praksis har slike samfunn fra tid till annen dukket opp i historien, gjerne gjennom tamken om et eller annet idealsam­ funn (se ► utopi, ►utopisk sosialisme). Som et resultat av den økende økologiske bevisst­ het og kollektivføllelse er det en rekke steder gjort forsøk på å danne alternative samfunn innenfor den vestlige verden siden 1960-årene; det kan dreie seg om kollektiver som praktiserer alternativt jordbruk, eller større sosiale eksperimenter som Fristaden Christiania i Købe nhavn. Felles for disse er ofte en søken etter og utpirøving av nye former for organise­ ring av jordbruks- , håndverks- og småindustriproduksjon. Alternativet ligger gjerne i en type helhetstenkning dier f.eks. produksjon, distribusjon og konsum sees i sammenheng med andre familie­ former og kollekti ve eiendomsforhold, alternativ teknologi, politisk organisering, fornuftig og økolo­ gisk riktig ressursforbruk og internasjonal solidaritet. Videre er man gjeme opptatt av å skape alternativ kunst og kultur, legekunst og terapiformer, skoler og publikasjoner. Slike samfunn har gjerne hentet inspirasjon fra ma nge og ulike kilder, bl.a. ikkeeuropeiske kulturer (særlig asiatiske og indianske). Alternativt nettverk, nettverksorganisasjon som representerer de fUeste alternative livssyn og terapi­ former i Norge, stiiftet 1992 av Øyvind Solum og Roald Pettersen. Nettverkets felles plattform er en holistisk verdensa nskuelse, troen på en åndelig dimensjon og at dsenkorsordenen AMORC er en internasjonal rosemkreutzerorden med storlosjer over hele verden,, bl.a. i Gbteborg (skandinavisk hovedsete). AMORCs leder kalles Imperator, dens symbol er et kors rmed én enkel rød rose i midten. Ordenen fører sin tradi­ sjonelle historie tilbake til de egyptiske mysterieskoler (1400-tallet f.Kr.). Dens nåværende organisasjon ble startet av Harvey Spencer Lewis i New York 1915 (aktiv i Skandinavia fra 1920). AMORCs virksomhet bygger på en formidling av private ikke-sekteri:ske studier innenfor filosofi, mystikk, vitenskap og kultur. Medlemstall på verdensbasis (2000) ca. 150 000. Se ►rosenkorsbevegelsen. amorf (av gr. nektende a, og 'form'), som ikke har noen bestemt form; misdannet. amorfati (lat.), kjærlighet til skjebnen. Nietzsche mente at amorfati er et kjennetegn ved menneskelig storhet. Se også ►fatum. amorfe materialer, ikke-krystallinske materialeir, materialer som mangler langtrekkende regelmessig­ het i sin atomære oppbygging. De har fysikalske egenskaper som er forskjellig fra tilsvarende krystal­ linske materialer. ►Glass utgjøren undergruppe av amorfe materialer. Visse ikke-oksidiske amorfe materialer har gitt opphav til anvendelser baseirt på elektriske og optiske egenskaper. Amorfe materialer er optisk isotrope. Amorf ►selen og diarsentriselenid, As2Se3, har f.eks. fått en sentral plass i moder­ ne fotokopiering (etter XEROX-prosessen) og i lysmålere, noe som skyldes selenets halvledere genskaper. Manglende periodisitet i krystallstrukturen for amorfe materialer muliggjør større spennvidde for inkorporering (doping) av utvalgte ioner. Arnorit silisium er lovende fotovoltaisk materiale for otm-

Amor og Psyke. Maleri fra 1798 av Fran^ois Gérard, Louvs.

dannelse av solenergi til elektrisitet. Mikrokrystalhske materialer eller nanomaterialer (dvs. materiale der krystallstørrelsen er beskjeden i atomær måle­ stokk) kan oppfattes som overgangsform mellom krystallinske og amorfe materialer. Magnetiske egenskaper kan for slike materialer være forskjellit fra hva man finner for større partikler av samme forbindelse. F.eks. er magnetitt en kommersiell permanent-magnet, mens finfordelt magnetitt (og maghemitt) er superparamagnetisk og brukes i monodisperse magnetiske partikler til medisinske formål. Mange organiske polymerer er amorfe. Amorgos, øy i Hellas. Egeerhavet, den østligste av Kykladene; 121 km2 med 1800 innb. (2001). Jord­ bruk med storfehold og fiske; turisme. Var i oldtidet en velstående øy med flere byer. amoriner, latinsk navn på de små kjærlighetsguder ►eroter. amoritter, semittisk-talende folk som har vært satt forbindelse med Bibelens patriarker. Betegnelsen stammer fra GT. Den akkadiske betegnelsen er amurru (sumerisk mar.tu). Tidligere ble det anslått a amorittene var etniske grupper av halvnomadiske stammer som trengte inn i Mesopotamia fra sluttei av det 3. årtusen f.Kr., mens man nå går ut fra at amorittene var bofaste i det nordøstlige Syria i hvet fall fra den siste delen av steinalderen, som i Midtøten var fra ca. 4000 til ca. 3300 f.Kr. Amorittene hadde en vel utviklet samfunnsstruktur og bosetniiger som ikke kan kalles nomadiske. Økonomien va en blandingsøkonomi med høyproduktive jord­ brukslandsbyer kombinert med husdyrhold. Organseringen i stammer har av forskerne vært misforståt som nomadisme. Etter hvert fikk de feste i de flesu store byer i Mesopotamia. Det viktigste vitnesbyrd om deres store makt og innflytelse er høykulturen ►Mari. Den amorittiske kulturen i Nord-Syria synes å ha gått under i overgangen fra mellombronsealder til senbronsealder, på 1 500-tallet f.Kr, en turbulent tii da området kom under overherredømme av det hurrittiske Mitanni-riket. I løpet av senbronsealderen gikk den opprinnelige amorittiske befolkningei helt opp i lokalbefolkningen, og det amorittiske språket, som var vest-semittisk, ble etter hvert erstattet med akkadisk. Den religiøse og kulturelle innflytelsen fra arnorit

tene er langt større enn tidligere antatt, bl.a. synes det som om de kjente vestsemittiske guder Dagan, Hadad og Anat har et amorittisk opphav. Vi har ingen tekster på amorittisk, men språket er belagt i et stort navnemateriale. Amor og Psyke, fortelling av den romerske dikteren Apuleius, fra hans satiriske roman Metanwrphoses (ca. 175 e.Kr., no. utg. Det gylne esel, 1957). Roma­ nens hovedperson hører en gammel kone fortelle dette eventyret. Psyke var en prinsesse som pådrog seg Venus' sjalusi på grunn av sin skjønnhet. Venus gav sin sønn Amor til oppgave å sørge for at Psyke bare kunne forelske seg i en foraktelig mann. Men Amor ble selv forelsket i Psyke. For å skjule forhol­ det plasserte han henne på et fjernt sted, besøkte henne bare om natten, og gav henne streng beskjed om at hun aldri måtte forsøke å se hvem han var. Psyke kunne ikke styre sin nysgjerrighet, en natt mens han sov lyste hun på ham og fant ut at det var selve kjærlighetsguden som var hennes elsker. En dråpe fra oljelampen traff Amor og vekket ham, og han forlot Psyke som hadde brutt sitt løfte. Psyke oppsøkte Venus i håp om å finne Amor der. Venus gav henne vanskelige oppgaver å løse, den siste brakte henne til underverdenen. Amor tilgav Psyke løftebruddet og reddet henne, hun ble gjort udødelig av Jupiter og kunne gifte seg med Amor. Psyke er det greske ordet for sjel; historien er en allegori om den ubrytelige enheten mellom sjelen og kjærligheten, og den har vært motiv for en rekke kunstverk opp gjennom historien. Amoromnia vincit (lat.), Kjærligheten overvinner alt, Vergilius i Eclogae 10,69. amoroso (it. musikkuttr.), kjærlig, inderlig, amortisering (av fr. 'tilintetgjørelse'), tilbakebetaling av lån med faste avdrag til bestemte terminer. Amor­ tisering er særlig alminnelig ved ihendehaverobligasjonslån og hypoteklån og kan skje på ulike måter. Ved serielån amortiseres lånet ved like store avdrag hver termin. Renteinnbetalingen - og dermed det totale terminbeløpet - blir dermed lavere etter hvert som restgjelden blir mindre. Ved annuitetslån er terminbeløpene (avdrag + ren­ ter) like store gjennom hele amortiseringsperioden. I begynnelsen er avdragene små; etterhvert som restgjelden blir mindre og renteinnbetalingen noe lavere, økes størrelsen på avdragene. amortisør (av fr. 'tilintetgjøre'), elektrisk dempevikling. Tjener til å dempe mekaniske svingninger i en synkronmaskin og dessuten som startvikling for synkronmotorer når disse startes som kortslutningsmotorer. amorøs (av fr.), forelsket, elskovssyk, erotisk, kjær­ lighets-. Amos. bibelsk skikkelse, profet. Han synes å ha vært bonde før han virket som profet i Nord-Israel. Talte mot kong Jeroboam 2 omkring 750 f.Kr. Han spådde Israels undergang som en nødvendig følge av at folket hadde vendt seg bort fra Jahve. Særlig på det sosial-etiske område hadde folket sviktet. En omfat­ tende offerkultus, som Amos avviste, kunne ikke skjule dette faktum. Derfor hadde Jahve felt sin dom, og undergangen måtte komme, forkynte Amos. I 722 f.Kr. erobret assyrerne Nord-Israel og bortførte folket. Tilskrives Amos' bok i Det gamle testamente. Amos, Tori, (eg. Myra Ellen) [eimas], f. 1964, ameri­ kansk sanger, pianist og komponist; en stund frontfi­ gur i rockgruppen Y Kant Tori Read. Solodebut med albumet Little Earthquakes (1992), som er blitt fulgt av bl.a. Linder The Pink (1994), From the Choirgirl Hotel (1998), To Venus and Back (1999), Strange Little Girls (2001) og Scarlefs Walk (2002). Amos skriver høyst personlige, særpregede sanger, og er ofte blitt sam­ menlignet med Kate Bush. Amos’ bok, fork. Am, bok i Bibelen, Det gamle testa­ mente, en av profetbøkene. Se for øvrig ►Amos.

AMOSITT amositt, en asbest-type med gulaktig til mørk farge. Forekommer særlig i Sør-Afrika og India. Amositt regnes ikke som den farligste asbesttypen med hensyn til kreftrisiko. Krokidolitt regnes å medføre en større kreftrisiko. Amositt har vært vesentlig min­ dre brukt i Norge enn f.eks. ►krysotil. Se også ►as­ best og ►asbestose. amotio retinae (av lat. a, 'fra', og movere, 'bevege') (med.), netthinneavløsning, øyesykdom hvor nett­ hinnens (retinas) indre deler løsner fra sitt pigmentepitellag. Ubehandlet medfører sykdommen blind­ het. Behandlingen er operativ, resultatene gode hvis sykdommen ikke har vart for lenge. amour [amu:r] (fr.), kjærlighet. amourette [amuret] (fr.), flyktig elskovseventyr, kortvarig forelskelse. ampel (ty., fra lat. ampulla, 'krukke, flaske'), skålformet beholder opphengt i snorer eller kjeder som tjener til å bære lampe eller plante. ampellilje, renner, Chlorophytum, sørafrikansk plan­ teslekt i liljefamilien. Ca. 215 tropiske arter. Som ampelplante er særlig ►grønnrenner mye brukt, fordi den trives godt i stuer. ampelografi (av gr. 'vinranke' og -grafi), vindyrkings- og druelære. ampelplanter, planter som pga. sine lange, tynne, hengende grener, blad eller blomsterstand anbringes 1 opphengte ampler, det er skålformede beholdere av plast, leire eller i ståltrådfletninger foret med mose. Utendørs brukes ampelplanter mest i balkongkasser av forskjellig type. Gode planter for innebruk er: slør- og hengeasparges (►asparges), tåre (*Fuchsia), ►ynglesildre, ►Columnea, fakkelblomst og forskjellige bregnearter. Ampelplanter til utebruk er bl.a.: *Petunia, hengen pelargonium, tåre, hengen begonia, Brachycome, ►blomkarse og hénge^jernurt. ampelurgi (av gr. 'vinranke' og 'arbeid'), vindyrking(skunst). ampere [ampæ:r] (etter A.M. Ampere), symbol A, enhet for elektrisk strøm, en av grunnenhetene i ► SI. Enheten ble fastsatt av CGPM i 1948, og defi­ nert slik: Én ampere er den konstante elektriske strømmen som frembringer en gjensidig kraft på 2 • 10-7 newton pr. meter leder når strømmen går gjennom hver av to rettlinjete, parallelle, uendelig lange ledere med sirkulært og neglisjerbart lite tverrsnitt, og med lederne anbrakt i én meters inn­ byrdes avstand i tomt rom. Denne definisjonen stemmer overens med den i 1883 foreslåtte praktiske strømenheten absolutt ampere, lik 1 /l0 av den elektromagnetiske CGSenheten for strøm, blot. Av måletekniske grunner definerte man tidligere også internasjonal ampere, lik den strømmen som ved elektrolyse skiller ut 1,118 mg sølv pr. sekund fra en sølvnitrat-løsning = 0,999 835 A. Denne enheten var internasjonalt godkjent fra 1889 til 1948. Ampere, André Marie [aper], 1775-1836, fransk fysiker, professor i matematikk ved École polytechnique i Paris 1809, og professor i fysikk ved College de France i Paris 1824. Ampere ble inspirert av Ørsteds oppdagelse av den magnetiske virknin­ gen av en elektrisk strøm og utførte grunnleggende eksperimenter og matematiske analyser innen elektromagnetismen. Han fant at elektriske strøm­ mer virker på hverandre med gjensidige krefter, og skapte dermed grunnlaget for ►elektrodynamikken. I sitt hovedverk Théorie des phénoménes électrodynamiques (1826) forklarer han magnetismen i permanen­ te magneter ved å anta at det går sirkulerende elek­ triske strømmer inne i molekylene. Denne teorien betraktes fortsatt som riktig i hovedtrekkene, men er delvis modifisert av ►kvanteteorien. Ampere skrev også et filosofisk verk om vitenskapenes innbyrdes forhold: Essai sur la philosopltie des Sciences.

284 Atpére, Jean-Jacques [åpgr], 1800-64, fransk

Amphipoda, amfipoder, storkrepsorden, se ►tanglop-

literaturhistoriker og forfatter, sønn av A. M. Am­ pre. Omfattende reiser, bl.a. til Skandinavia, der hn studerte folkediktningen. Var en tid professor i skmdinavisk litteratur. Som litteraturhistoriker var hn særlig opptatt av kunstverkenes forhold til de latd og steder hvor de ble til. Utgav bl.a. Histoire liéraire de la France avant le XIIsiécle (1839-40), Hstoire de Information de la langue fran^aise (1841), dssuten skuespill og episke dikt i romantisk stil, aiperemeter |ampæ:r-], instrument for måling av efktrisk strøm, se ►elektrisitet. aiperesekund [ampæ:r-], symbol As, enhet for efktrisk ladning = 1 coulomb (C). Se ►elektrisitet (nåleenheter). aiperetime [ampæ:r-], symbol Ah, enhet for elekttsk ladning, brukes bl.a. for å angi kapasiteten til elktriske akkumulatorer, f.eks. bilbatterier. Én Ah eiden elektrisitetsmengden som passerer en strømkets i løpet av én time når strømmen er én ampere. 1 kh = 3600 coulomb. aiperetimemåler [ampæ:r-|, instrument for måling a'den totale elektrisitetsmengden som passerer gj nnom en strømførende ledning. Målingen kan fcegå elektronisk, ved elektrolyse (se ►coulombmete) eller med motormåler, som er konstruert på ligtende måte som en kilowattimemåler. Amperetinrmålere brukes bl.a. i elektrolyse- og galvaniseriigsanlegg. anperevindingstallet [ampæ:r-], foren spole er poduktet av strømmen (uttrykt i ampere) og antall vhdinger i spolen. Styrken av en elektromagnet kan biregnes ved hjelp av amperevindingstallet for splen, når magnetens størrelse og form og egenskapme for materialet i magnetkjernen er kjent. Se ►nagnetomotorisk spenning. anperometri |ampæ:r-], en elektrokjemisk metode tibestemmelse av endepunktet ved en titrering. Det le,ges en konstant spenning mellom en indikatorelectrode (dryppende kvikksølvelektrode, grafitt eller eielmelall) og en referanseelektrode. Strømmen sen går i kretsen måles som funksjon av tilsatt tirervæske (mikroampere mot ml). Tegnes resultate opp fås to rette linjer, skjæringspunktet mellom dise angir titreringens endepunkt. Metoden kan bukes ved alle typer titreringer forutsatt al titrerreagciset eller forbindelsen som skal bestemmes blir relusert eller oksidert ved den pålagte spenningen. arperostat |ampæ:r-|, apparat som holder strømnrn mellom to elektroder konstant uavhengig av de kj miske reaksjonene som skjer i løsningen. arpex-systemet, tidligere benyttet system for innsplling av videosignaler på 2 tommers magnetbånd, uviklet av det amerikanske firmaet Ampex i 1956. Anpezzo [ampettså], landskap i nordlige Italia, SørTiol (Ampezzodalen eller Boitedalen), midt i Ampezo-Dolomittene, sidedal til Piavedalen. I Cortina dVmpezzo turisttrafikk, vintersport. Anphibia, klasse av virveldyr, se ►amfibier.

per.

André Marie Ampere

amplexus, frosk- og paddehannens seksuelle omklamring av hunnen i forbindelse med gytirq. ampli- (av lat. 'vid, rommelig'), som angår utstrek­ ning; utvidelses-. amplifikasjpn (av ampli- og lat. 'gjøre'), utvidelse, forlengelse, forstørrelse, utførligere fremstillng. Verb: amplifisere. amplissimus (lat., superlativ av 'vid, stor, storartet'), høyeste, edleste. In amplissima forma, på fullsændigste og tydeligste måte. amplitude, [også -tyde] (av lat. 'omfang'), det maksi­ male utslag for noe som svinger, avstanden fra midtstillingen (likevektsstillingen) til en av ytterstillingene, f.eks. for pendelsvingninger. amplitudemodulasjon. AM, metode som ben/ttes innen telekommunikasjon for å prege en bærebølge med den informasjon som ønskes overført. Dette gjøres ved at bærebølgens styrke (amplitude bringes til å variere i takt med informasjonssignalet, æ ► modulasjon. ampulla (lat.), ampulle, liten flaske eller kame, som bl.a. forekommer i katakombefunnene. Ampulla har vært brukt til å oppbevare den vin og det varn som ble brukt ved messen, eller innviet olje; slik fremde­ les i den romersk-katolske kirke. ampulla recti (av ampulle og lat. 'endetarm') den nederste, utvidede del av endetarmen. ampulle.

1 Dss. ►ampulla. 2 Beholder av glass, vanligvis av sylinderform med

uttrukket spiss. Brukes vesentlig til injeksjorsvæsker. Ampuller kan gjensmeltes og innholdet sterili­ seres. amputasjon (av lat. 'skjære av’), operativ fjernelse av lem eller organ (finger, legg, arm, brystkjertel, livmor, endetarm). Utføres ved svære skadersom ødelegger lemmets (organets) levedyktighet, ved lidelser i pulsårene med samme virkning, og ved kreft med fare for spredning m.m., f.eks. amputatio uteri, livmoramputasjon, amputatio recti, reettmamputasjon, amputatiofemoris, låramputasjon. Amputa­ sjon var det vanligste inngrep i krigskirurgien før den moderne kirurgi ble utviklet. Napoleonssjefskirurg kunne personlig utføre opptil 200 amputasjo­ ner på én dag etter store slag. I dag amputeres oftest for koldbrann i bena pga. dårlig blodomløp. amputere, sette av en legemsdel; ofte i overføl betydning: forkorte, forkrøple. amputasjonsnevrom (med.), smertefull, svulslignende nydannelse i nerveender på et amputasjonssted. Amr, Ibn al-As (al-Asi), arabisk hærfører, poliiker og organisator, sluttet seg 630 til Muhammed; erobret under Abu Bekr Palestina 633; erobret deretter under Omar Egypt 640-642, hvor han ordne med forvaltningen og anla byen Fustat (senere kal Misr og al-Kahira, dvs. Kairo). Han tok parti for Muawija under dennes strid med kalif Ali, og i slaget v?d Siffin 657 reddet han ham ved en list fra nederlag. Amr ble nå inntil sin død (663) stattholder oxer Egypt. AMRAAM, fork for eng. Advanced Medium-Ranpe Airto-Air Missile, egentlig AIM-120 A, amerikansk lufttil-luft missil, opprinnelig utviklet for bruk på F-15 og F-16, men blir også å finne på F-22 samt mari­ nens F-14 og F/A-18. Har dessuten i modifisert utgave vært vurdert til anvendelse mot taktiske ballistiske missiler i oppskytningsfasen, og larseg tilpasse en bakke-til-luft rolle som i det norske ► NASAMS. I luft-til-luft bruk har AMRAAMtreghetsstyring i de første faser i terminalfasen. Vipenet har en lengde på 3,7 m og en diameter på 18 cm. Vekten er 157 kg, normal hastighet ca. Mach4 og rekkevidden omkring 50 km. Leverandør er Hughes Aircraft Company/Raytheon Company.

AMSTERDAM

285 Amrafel, konge i Sinear iflg. 1 Mos 14,1.9. Har vært

identifisert med den babylonske kongen Hammurabi, men dette er tvilsomt. Amravati, tidl. Amraoti, by i India, i delstaten Maharashtra, 140 km vest for Nagpur; 549 400 innb. (2001). Industriby med bomullsspinnerier og handel med bomull. Amrit, ruinby i Nord-Fønikia, antikkens Marathos. Utstrakt ruinfelt hvor det sentrale er et stort semit­ tisk tempelanlegg; klippegraver og et amfiteater. Amritsar, by i India, Punjab, nær grensen til Pakis­ tan; 975 700 innb. (2001). Byen er et kommersielt, kulturelt og kommunikasjonsmessig senter. Tekstil­ industri, fremstilling av tepper og sjal. Universitet fra 1969. Ifølge tradisjonen ble sikhenes hellige skrift samlet inn her og er oppbevart i Det gylne tempel, sikhenes fremste helligdom. Amritsar ble grunnlagt 1577 av Ram Das, en sikhisk guru. Amritsar-massakren, der nesten 400 tilhengere av Gandhi ble drept, fikk i 1919 stor betydning i den indiske selvstendighetskamp. En annen konflikt fant sted i 1984, da tropper fra den indiske hær stormet det gylne tempel hvor hundrevis av sikh-nasjonalister hadde forskanset seg. Amrum, øy i Tyskland, Schleswig-Holstein, i Nordsjø­ en sør for Sylt; 20 km2 med ca. 1500 innb. Her ligger landsbyene Norddorf, Nebel og Wittdiin. Meget populært ferie- og badested. Ferge fra Dagebiill eller Nordstrand. Amsberg, Claus von, 1926-2002, se ►Claus, prins av Nederland. Amsdorf. Nikolaus von, 1483-1565, tysk teolog. Professor i Wittenberg 1511. En av Luthers mest fortrolige venner. 1519 ledsaget han Luther til Leipzig-disputasjonen og 1521 til riksdagen i Worms. Etter å ha stått i spissen for reformasjonen i Magdeburg og flere andre byer, ble han 1542 av Luther innviet til biskop i Naumburg-Zeitz. Fordrevet fra dette embete under den schmalkaldiske krig; virket i flere byer, sist i Eisenach, hvor han døde. Amsdorf representerte den lutherske ortodoksi og kjempet ivrig for den rene lære, ikke bare overfor katolikker og svermere, men også overfor Melanchthons formidlende retning. Amset, i egyptisk mytologi en av de fire dødsgenier, sønn av Horus. Amsler, Samuel, 1791-1849, sveitsisk kobberstikker. Som ung ble han kjent med Thorvaldsen i Roma og ble en av klassisismens ledende kobberstikkere; stakk bl.a. Thorvaldsens Alexandertog. Professor ved akademiet i Miinchen 1829. amstaff, hunderase, kortform for ►amerikansk staffordshire terrier. Amstel, kanalisert elv i vestlige Nederland, renner gjennom Amstel-land og Amsterdam, som er opp­ kalt etter Amstel. Faller ut i Het IJ ved begynnelsen av Nordsjøkanalen, 14 km lang. Amstelveen [-fem], kommune i Nederland, NoordHolland; 77 600 innb. (2000). Forstad til Amsterdam med noe lettindustri. Rett vest for Amstelveen ligger flyplassen Schiphol. Amsterdam (oppr. Amstelredam, 'demningen ved elven Amstel'), by og konstitusjonell hovedstad i Nederland, Noord-Holland, ved det sørvestlige hjørne av IJsselmeer; 731 200 innb. (2000), med forsteder ca. 1 mill. innb. Amsterdam er en viktig kulturby: to universiteter, vitenskapsakademi, kunstakademi. Vidt berømt er Rijksmuseum med en rekke mesterverk i neder­ landsk malerkunst, og Rembrandthuset. Van Goghmuseet er viet malere fra 1800-tallet: van Gogh, Gauguin, Toulouse-Lautrec. Stedelijk Museum er et internasjonalt senter for moderne kunst, med male­ re som Picasso, Chagall, Matisse, Rauschenberg og nederlenderen Karel Appel. Amsterdam har i flere århundrer vært en kjent musikkby. Concertgebouvv-

FRA 1. UTGAVE AV ASCHEHOUGS LEKSIKON 1906-13

Amsterdam, Nederland nes største by, provinsen Nordholland, ved det sydvestlige hjørne af Zuidersjøen, hvor Amstel inunder i den grunde, nu kanaliserede vik Ij (tidligere skrevet Y . 551000 indb. A. er bygget paa

Amsterdam: Den gainl side af Aelilerburgwal.

et utal af dybt nedrammde pæle. 1 en stor del af gaderne løber kanaler (græhten, «Nordens Venedig»), Pladsen Dam er hoved to r ■et. 1 Nieuwe Kerk (kirke­ bygning fra det 15 aarh.) admiralen de Ruyters grav. «Rigsmuseum» med en ufoiignelig samling af malerier nederlandske mestere . Kanmunalt («frit») universitet, observatorium, bot. og zool have. A. har en betydelig industri (skibs- og maskirbygning, rebslageri, tobaksfabriker, i hvilken diamaitslibningen, drevet især af jøder, er eiendommelig. Mensærlig er A. vigtig handelsby. Langs byens nordside løberkaierne. Med et skibsbesøg paa omkr. 1 500 skibe og P/2 mill, tons staar A. i Nederlandene kun tilbage fg trofe, 'næring'), muskelsvinn. amyotrofisk lateralsklerose, ALS, en sykdon med svinn av nerveceller (nevrodegenerativ sykiom) av ukjent årsak, som ytrer seg ved muskelsvinn (amyo­ trofi), lammelser og muskelstivhet (spastisitet). Foruten affeksjon (sykelig forandring) av ferhornceller i ryggmargen, som gir muskelsvinn o< perifer lammelse, særlig av hendene, er det også svnn av motoriske nerveceller i hjernen og deres utbpere, noe som gir forandringer i ryggmargens sidestrenger (laterale strenger) og derav følgende sentrae lam­ melser og spastisitet. Hastigheten på sykdomsutviklingen kan variere betydelig fra person til person, men i mangt tilfeller medfører sykdommen utbredte lammelser og død i løpet av få år. ALS er en form for ►motor neuron diseast. I USA og mange andre land (også Norge) er det sti tet ALSforeninger som dels gir opplysning og støttetil pasientene, dels bidrar til den betydelige forskningen som foregår om sykdommen. Amyraut, Moise eller Moyse [amirå], 1596- 664, fransk reformert teolog. Hans lære om Guds forutbe­ stemmelse ble 1675 forkastet i Sveits i bekjemelsen Formula consensus helvetici. amøbedysenteri, sykdom som fremkalles avamøber, dss. ►amoebiasis. amøber (av gr. 'vekslende'), Lobosa, klasse underrekken slimdyr (Sarcodina). Forholdsvis stoe, encellede organismer, */2 mm, noen med kiinskall, men de fleste består bare av en bevegelig protoplasmaklump med én eller flere kjerner inn. I ro har disse amøbene kuleform, men under bevegelse Amøber. Tegning av en alminnelig naken amøbe, Amoeba proteus. Pilene antyder bevegelser i cytoplasmad.

ANAEROB

291

En amøbe btografert i mikroskop.

forårsaket ved strømninger i cytoplasmaet sender cellen ut pieudopodier (falske føtter). Næringsopptak og ekskretjon skjer hvor som helst på kroppen og foregår i merings-, respektive pulserende vakuoler. Formering ved deling. Amøberfinnes både i havet, i ferskvann, i fuktig jord, og også som snyltere hos andre dyr. Entamoeba coli forekommer i tykktarmen hos mennesket og er uskadelig, mens E. histolytica er en meget farlig art som menresket kan få i seg med drikkevannet, fortrinnsvs i tropiske og subtropiske områder, og som forånaker en alvorlig dysenteri. amøboid, tmøbelignende med hensyn til nærings­ opptak og bevegelse. Amøboid bevegelse, som skjer ved ► psetdopodier, forekommer hos enkelte protoktister (protozoer, slimsopp), frie celler i dyrekroppen (f.eks hvite blodceller) og hos celler dyrket i kultur. a-mål. 1 Dialekter som har -a i bestemt form entall av sterke hunkjønnsord, som snora, sola (jfr. ►i-mål). 2 Dialekter som har bare -a i infinitiver (jfr. ►e-mål og ►jamvektloven). an, i forbirdelse med verb (f.eks. angå,gå an) og substantiver (f.eks. anslag, anstrøk), eg. tysk forsta­ velse med betydningen 'på'. Også brukt som adverb for å uttrycke berøring (f.eks. legge an, komme an). an (ty.), i ddre bokføringspraksis betegnelse for den kontoen som skulle krediteres. an-, foran vokal i greske ord eller i greske nydannel­ ser: ikke-,u-. An (sumensk 'ovenfor, 'himmel'), akkadisk Anum eller Anu, i sumerisk mytologi den høyeste gud, himmelgud og verdens skaper. Omtales som far til mange av de viktigste gudene i den sumeriske gudeverden, først og fremst Enlil (som senere ble hovedgudm), værguden Adad, nomadeguden Martu og gudinnen Inanna (akkadisk Ishtar). Ans hustru er gudinnen Urash; i en senere tradisjon kalles hustruen Ki, og i akkadisk tradisjon Antum. Han opptrm som en fjern skikkelse. I sen tid er hans symbol hcrnkronen. Ans hovedtempel var i Uruk. An-, flytyper, se ► Antonov OKB. ana, skrives også aa, på resepter fork, for lat. ana aequales, 'like mye av hver av de oppskrevne be­ standdelet'. ana- (av gt.), oppover-, bortover-, på-; gjen-, igjen, fordelt, fot hver, tilbake (ofte motsatt kata); f.eks. analyse, anatomi, anabaptist. -ana, -iant, lat. endelse i flertall av adjektiver på

-(i)anus; oftte lagt til egennavn for å betegne en samling (f..eks. av skrifter, overleveringer, gjenstan­ der) av eiker om en person, fra eller om et område, f.eks. americana, holbergiqna. ANA, antimukleære antistoffer, antistoffer mot for­ skjellige antigener i cellekjerner. ANA er typiske autoantistioffer som særlig forekommer ved bindevevssykdoimmer. ANA, American Numismatic Association, verdens største forening for fremme av interessen for numismatikk og myntsaimling, stiftet i Colorado Springs i USA i 1891. anabaptjstcer, dss. ►gjendøpere. anabas (awgr. 'stige'), klatreabbor, se ► klatrefisk. Anabasis (,gr.), marsj oppover, dvs. marsjen opp i landet. 1 Navn på Xenofons verk om de 10 000 helleneres tilbaketog fra Persia. 2 Navn på ► Arrianos' verk om Aleksander den stores tog. anabatisk (av gr. 'stige'), som stiger til værs, f.eks. om luft. anabaton ((gr.), den opphøyde plass foran alteret i greske kirker. anabiose ( av ana- og gr. 'liv'), det fenomenet at enkelte dyr kan våkne til nytt liv etter en skinndød tilstand, fremkalt av f.eks. tørke eller kulde. anabiotiskc, om organisme med evne til anabiose. anabol (av ana- og gr. 'kaste, dynge'), som gjelder anabolismten. anabole steroider.

1 Syntetiske kjemiske substanser som er nært be­ slektet mesd ►androgenene, og har samme virkning, om enn i mindre grad. Anabole steroider ansees for proteinopipbyggende og brukes i forsøk på å øke muskelmaissen hos idrettsfolk. Hos mannen kan det føre til undertrykkelse av organismens egen produk­ sjon av androgener, hos kvinnen til maskulinisering. Se ►dopinig (idrett). 2 (vet.) Naiturlige kjønnshormoner og visse syntetis­ ke steroider som øker utnyttelsen av proteinene i dyrenes fo>r og dermed avleiringen av protein i muskulaturen. Anabole steroider gitt som depotpreparat under huden ved ørebasis har i flere decennier vært bruktt i mange land for å øke kjøttproduksjo­ nen, særlig på storfe. Ved korrekt bruk av godkjente preparater har det aldri vært dokumentert noen risiko for konsumentene. Det er totalforbud mot bruk av sliike stoffer i husdyrproduksjonen både i Skandinavia og i EU. anabolismie (av ana- og gr. 'kaste, dynge') (fysiol.), biokjemiske reaksjoner i levende organismer der sammensaitte stoffer dannes av enklere stoffer under energiforbruk. Se også ►stoffskiftet. Anacapri, by i sørlige Italia, på øya Capri, beliggende på en klippeterrasse 3,6 km fra byen Capri; 5900 innb. (200'0). Ved nordkysten i nærheten ligger Axel Munthes San Michele. Anacardiaceae (av ana- og gr. 'hjerte' og -aceae), frikronet plantefamilie. 600 arter i varme land, mest trær og butsker med små blomster samlet i store blomsterstander. Frukten er en steinfrukt. Mange nytteplant er med spiselige frukter eller med frø og bark som er rike på harpiks og garvestoffer. ► Mangoi, Mangifera indica, er et av de viktigste frukttrær i tropene. Frukten er saftig og aromatisk. Arter i slekten t-Spondias har frukter som minner om plommer, ►mombinplommer. ► Acajoutreet, Anacardium occidemtale, i Vestindia og Brasil, har nyreformede frukter, elefantlus, med frø kjent som cashewnøtter, og oppisvulmet, eplestor fruktstilk som er spise­ lig. Av frøene fås acajouolje, som brukes som matolje. Harpiks lutvinnes av *Pistacia lenticus, garvestoffer (sumak) av ►sumak-artene Rhuscoriaria og R. semi-

alata, terpentin av Pistacia terebinthus og lakk av Rhus vernicifera og R. succedanea. Som prydtrær dyrkes hjortesumak, Rhus typhina, ►peppertreet, Schinus molle, og ► parykkbusk, Cotinus coggygria. Meget giftig er amerikansk giftsumak (►poison ivy), Rhus toxicodendron, som fremkaller eksem. Anacardium, planteslekt i familien Anacerdiaceae. Ca. 15 arter, hovedsakelig med tropisk eier subtro­ pisk utbredelse. Se ►acajou. anaciditet (av gr. nektende an- og lat. 'syre') (med.), saltsyremangel i magesaften. Se ►achyli Anacletus, paver. Anacletus 1, Cletus, St., geistlig. Nevnes i den romer­ ske bisperekke som apostelen Peters annen etterføl­ ger, etter Linus. Etter tradisjonen ble han martyr. Festdag (inntil 1969): 26. april. Anacletus 2, død 1138, geistlig. Ble 1130 valgt til pave av en del av kardinalene, mens en del valgte Innocens 2. Da keiseren og den innflytelsesrike Bernhard av Clairvaux erklærte seg for denne, ble Anacletus 2 mer og mer isolert. Regnes som «motpave» og er ikke med i den offisielle paveliste. anacusis (av gr. nektende an og 'høre'), manglende hørsel, komplett døvhet, skyldes ødeleggelse av indre øre eller hørenerven. Jf. ►hypacusis, ►hørsels­ hemning. Anacyclus, planteslekt i kurvplantefamilien, 25 arter i middelhavslandene. Røttene av noen Anacyclusarter brukes i medisinen, bl.a. ►bertramrot. anadem (lat. anadema,), pannebånd, par.nesmykke for kvinner (særlig dronninger). Jfr. ►diadem. anadeni (av gr. nektende an og 'kjertel') (med.), mangel på kjertelvev. • Nedsatt kjertelfunksjon. anadrpm (av gr. 'igjen' og 'løp') (zool.), om fersk­ vannsfisk som regelmessig vandrer til havet på næringssøk, og tilbake til ferskvann for gyting. Anadypmene (gr. 'den som stiger opp av havet'), tilnavn til ►Afrodite. Anadyr, elv i Russland, lengst nordøst i Sibir; sprin­ ger ut nær polarsirkelen i Anadyrfjellene og renner gjennom et øde land ut i Anadyrbukta, Beringhavet, sør for Beringstredet, 1145 km lang. anaerob (av gr. nektende an-, aer, 'luft' og bios, 'liv'), som ikke krever oksygen. • (biol.) I betydningen obligat anaerob (se ►aerob), om en bakterie eller annen mikroorganisme som ikke kan bruke fritt (dvs. molekylært) oksygen i sitt stoffskifte og ikke kan leve i nærvær av cet. Den mangler en del av enzymene som finnes hos andre levende organismer, og som betinger at molekylært oksygen kan virke som oksidasjonsmiddel («termi­ nal elektronmottager»), eller som uskadeliggjør giftige reduksjonsprodukter av oksygen som dannes under fullstendig oksidasjon, f.eks. superoksiddismutase som omdanner Oy, og katalase cg peroksidase som bryter ned H2O2. Hele livsprosessen hos disse organismene er ikke klarlagt. Når man skal dyrke obligat anaerobe bakterier, må luftens oksygen fjernes ved forbrenning eller kje­ misk, eller de kan dyrkes i en oksygenfrigass, f.eks. hydrogen, H2, nitrogen, N2 og karbondioksid, CO2. De vanlige energigivende prosessene som benyttes ved anaerob vekst av obligat og fakultativt anaerobe mikroorganismer (bakterier eller sopp) kommer inn under betegnelsen fermentering eller gjæring, hvor ufullstendig nedbrutte organiske forbindelser benyt­ tes som «terminale elektronmottagere». Dette fører til opphoping av nedbrytningsproduktersom orga­ niske syrer eller alkoholer. F.eks. kan glukose (druesukker) brytes ned til melkesyre. Slike prosesser kan også finne sted i muskler under sterk anstrengelse når blodet ikke tilfører nok oksy­ gen til å opprettholde den normale aerobe respira­ sjonen.

ANAFASE

292

I------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Et annet eksempel på fermentering er alkoholgjæring, der glukose brytes ned til etanol og karbondiok­ sid, CO2, av gjærsopp. Anaerob respirasjon er en betegnelse som særlig brukes om den fullstendige oksidasjonen som obligat anaerobe bakterier utfører ved bruk av nitrat, sulfat eller andre uorganiske forbindelser i stedet for molekylært oksygen som «terminal elektronmottager». Se også ►bakterier, anafase (av ana- og fase), stadium av celledelingen da kromosomene går fra hverandre mot hver sin pol, til den plassen de får i de to nye cellekjernene. Se ►celledeling. anafor (av gr. 'tilbakeføring')1 Språklig element, oftest pronomen, som viser tilbake til noe som er nevnt tidligere i setningen eller teksten, jfr. ►anaforisk. 2 Stilistisk gjentagelse av samme ord eller vending først i flere sideordnede setninger eller setningsledd, f.eks. Dette lande: Harald verget med sin kjemperad, dette landet Håkon berget... Jf. ►epifor. anaforisk (til anafor), som viser tilbake til noe tidli­ gere i en setning eller tekst; ofte om påpekende pronomen, som f.eks. i «Hans Hjerte var nærved at briste, Men det var det Ingen som vidste». anafrodisjaka, antafroditiske midler (av gr. nektende an- og afrodisiaka), midler beregnet på å nedsette kjønnsdriften. Jfr. ►afrodisiaka. anafylaksi (av gr. 'forsterket vern'), betegnelse på en allergisk reaksjon som er generalisert, det vil si ikke kun lokalisert til det område av kroppen som har vært i kontakt med det allergifremmende agens. Begrepet ble introdusert i 1902 av P. Portier og C. Richet, som viste at førstegangsinjeksjon av et artsfremmed protein i en hund ikke medførte noen reaksjon, mens en injeksjonen gitt flere uker senere, førte til en alvorlig reaksjon med generaliserte symptomer. Senere har man funnet ut at denne type reaksjoner skyldes en sensibilisering av organismen med dannelse av IgE antistoffer som gjenkjenner det aktuelle allergenet og starter en allergisk reaksjon. Se også anafylaktisk sjokk. anafylaktisk sjokk, alvorlig, generalisert, allergisk reaksjon som medfører blodtrykksfall. De vanligste årsakene til utvikling av anafylaktisk sjokk er aller­ giske reaksjoner på medikamenter (antibiotika, røntgenkontrastmidler, smertestillende medikamen­ ter) og insektstikk. Kan også opptre ved inntak av matvarer pasienten er allergisk mot (nøtter, mand­ ler, egg, fisk). De første symptomene kan være kløe, varmefølelse og uvelhet. Etter hvert kan man få elveblest, tung pust og svimmelhet etterfulgt av bevissthetstap. Tilstanden kan utvikle seg raskt og krever rask behandling. Injeksjon av adrenalin er førstehånds behandling, etterfulgt av intravenøs væsketilførsel, oksygen, antihistamin- og kortisonpreparater. Personer som er disponert for anafylak­ tisk sjokk utstyres med adrenalinsprøyte som de kan sette på seg selv. Anagallis, slekt i nøkleblomfamilien med ca. 30 arter, f.eks. ►nonsblom og ►pusleblom. anagenese, (av ana- oggenese) (biol.), ensrettet utvikling av en art, fører over tid til endringer i artens kjennetegn. anaglyf (av gr. 'gravere, uthule'), opphøyd arbeid, lavrelieff. Det motsatte av diaglyf. Anaglyfisk stererskopi, se ►anaglyf-metoden. Se også ►stereofotografi, ►stereoskop og ►stereoskopisk. anaglyf-metoden, anaglyfisk stereoskopi, fototeknisk metode for å oppnå tredimensjonal billedgjengivelse eller stereosyn (stereoskopisk effekt). Et bilde av det stereoskopiske par er trykt i rødt, det andre i grønt (komplementærfarger), men noe forskjøvet. Ved å betrakte dette to-fargebilde med brilleglass, det ene rødt, det andre grønt, ser øynene kun ett bilde, og dette er stereoskopisk. Metoden kan også brukes ved

pojeksjon. Metoden er nå for det meste erstattet av pilarisasjons- eller andre metoder, men tegneseriehdter lages av og til i denne teknikken, da med nedfølgende briller. Aiagni [ananji], by i midtre Italia, Lazio, 60 km sirøst for Roma; 20 100 innb. (2000). Handelssen­ ter. Katedral bygd 1077-1104 med fresker i krypten fn 1231-55. Oldtidens Anagnia var det olditaliske h-rnikerfolkets hovedstad. Pave Bonifacius 8s ftdeby. Praktfull bispegård fra hans tid. aiagnorisis (gr.), gjenkjennelse, omslag fra uviten­ het til viten; nøkkelbegrep i Aristoteles' poetikk hvor hm beskriver flere typer slik de kommer til anvend-lse i diktningen. Mest virkningsfull er gjenkjen­ nelsen når den kommer samtidig med skjebneomshget, slik som i Sofokles' tragedie Kong Oidipus hvor Odipus gjenkjenner seg selv som den morderen han leer etter; her faller anagnorisis og ►peripeti sanmen. Aristoteles fremholder at den typen hvor d-t gjøres bruk av synlige kjennetegn, som i Odysseen mr ammen gjenkjenner Odyssevs på grunn av arret, e den minst kunstneriske. aiagnpstiker (av gr., eg. 'god foreleser'), anagnosL damatisk forfatter hvis verker ikke er beregnet på otpførelse på en scene, men bare til å leses, aiagog (av gr. 'opphøye'), moralsk oppløftende, aiagogisk (til anagog), opphøyende, oppløftende; ned skjult betydning. Den anagogiske fortolkningsnåte er en av fire klassiske måter å lese en tekst på; d- tre andre er henholdsvis bokstavelig, allegorisk eier moralsk utlegning av teksten. aiagogisk bibeltolkning, se ►allegorisk fortolkning. aiagram (avgr.'omskrive'). lOmbytting av bokstavene i et ord slik at de danner e nytt ord; ord som er dannet ved ombytting av bikstavene, f.eks. sete/tese. 20rd eller setning som kan leses forfra eller bakfra ned samme eller forskjellig mening: Otto, Romaanor, grav ned den varg. Aiaheim [ænahaim], by i USA, California, 25 km øst fer Long Beach, 332 600 innb. (2002). Del av byregonen Los Angeles-Orange County. Produksjon av fl/deler, landbruksmaskiner, elektronisk utstyr m.m. Firnøyelsesparken Disneyland (1955), Anaheim Sadium, Anaheim Convention Center. Grunnlagt 1 »57 av tyske emigranter, tidligere senter i et rikt friktdyrkingsdistrikt. Aiahuac, gammelt aztekisk navn på deler av Mexico eier hele landet. Brukes nå undertiden om den strlige del av den meksikanske høyslette. Aiaimalai ('Elefantfjellene'), fjellparti i India, tilhø­ rer Western Ghats, i det sørvestlige Deccan. Ligger imenfor Eravikulam nasjonalpark. Høyeste topp er Aiai Mudi, 2695 moh., Deccans høyeste fjell. Tett nonsunskog, deriblant teak, sagopalmer, rosentre o; sandeltre. aiakastisk nevrose, eldre betegnelse for ►obsessivkimpulsiv lidelse (tvangsnevrose, OCD). Aiakharsis, 500-tallet f. Kr., gresk filosof, var en vtnn av Solon og regnes i likhet med denne blant De sjt vise. Faren var konge i Skythia, moren gresk. Hm foretok lange reiser, og kom bl.a. til Athen. Som vsmann var Anakharsis berømt for sine ordspråk, sst eller

hvitt mineral som tilhører zeolittgruppen. Analcim forekommer i kubiske krystaller (ikositetraedre) på spalter eller hulrom i lavaer, og i massiv form i enkelte sedimentære bergarter. I Norge særlig kjent fra nefelinsyenitt-pegmatitter ved Langesundsfjorden. Kjemisk formel NaAlSi2O6-H2O. analekter (av gr. 'velge ut'), samling utvalgte stykker av en eller flere forfattere fra en litteraturepmke. analektisk (av gr. 'velge ut'), utvalgt, utsøkt. analemmatisk (av gr.), som hører til dyrekretsen. analemnia (gr.), tegnviser, dyrekrets på solur; et slags astrolabium. analeptika (av ana- og gr. 'hente'), legemidler som stimulerer hjertevirksomhet og åndedrett ved å påvirke sentre for disse funksjoner i den forlengede marg. Svekkelse av disse sees ved blødning, forgift­ ninger, infeksjoner og etter operasjoner. Tidligere ble mest brukt kamfer; mer moderne midler er koffein, pentazol (cardiazol), niketamid (coramin) o>g amfe­ tamin. Som regel blir disse stoffer gitt som innsprøy­ tninger. analeptisk (til analeptika), styrkende, restituerende; stimulerende. analfabet [også -bet] (av gr. nektende an- og alfabet), person over en viss alder som ikke kan lese og skri­ ve. En funksjonell analfabet er en voksen person som har lært å lese og skrive, men som ikke beher­ sker kunsten godt nok for hverdagens behov, analfabetisk [også -bet-], som gjelder analfabeter og analfabetisme; som ikke kan lese eller skrive; (om lyd eller tegn) som ikke forekommer i eller hører til det alminnelige alfabet. analfabetisme [også -isme] (til analfabet), manglen­ de evne til å lese og skrive. Selv om det etter 1950 har vært satset mye på undervisningssystemene i hele verden, øker det absolutte antallet analfabeter på grunn av den sterke befolkningsveksten i utvi­ klingslandene. I 2000 regnet man med at på ver­ densbasis er en av fem personer over 15 år analfabe­ ter, eller rundt 860 millioner mennesker. Omtrent 70 % av verdens analfabeter bor i tre regioner: Afrika sør for Sahara, Sør- og Vest-Asia, og araber­ landene og Nord-Afrika. Årsaker, tiltak. Kampen mot analfabetismen inngår som et viktig ledd i arbeidet for å utjevne skillet mellom rike og fattige nasjoner, fordi analfabetismen er en vesentlig hindring for økonomisk, sosial og kulturell utvikling. Obligatorisk skolegang for barn er et effektivt middel, men det tar 20 år før barna blir voksne og gjør seg gjeldende i samfunnet, og i man­ ge land er det dessuten en meget stor frafallsprosent blant skoleelevene. Derfor kreves det også øyeblik­ kelig og fortsatt innsats i kampen mot analfabetisme blant voksne mennesker gjennom voksenopplæ­ ringstiltak. I de fleste land er flere kvinner enn menn analfa­ beter. På verdensbasis er to av tre analfabeter kvin­ ner. Kjønnforskjellen er mest markert i araberlande­ ne og i det sørlige og vestlige Asia. Utdanning for kvinner har generelt vært lavt prioritert. Alminnelig skolegang for alle bøter på denne ulikheten, men frafallsprosenten blant jentene er høyere en n blant guttene. Derfor har utdanning av kvinner vært et sentralt mål for FN og andre internasjonale organi­ sasjoner siden 1990-årene. FN har gjennom UNESCO tatt opp kampen mot analfabetismen. I 1965 ble det holdt en verdenskon­ feranse i Teheran om utryddelse av analfabetismen, og året etter startet det såkalte Experimental World Literacy Programme i samarbeid med FNs utviklings­ program (UNDP). Under dette programmet er det gjennomført forsøksprosjekter med såkalt «funksjo­ nell alfabetisering» i en rekke land, dvs. tilpasning av undervisningen til de sosiale og yrkesmessige forhol­ dene på stedet. En kritisk vurdering av prosj ektene har senere funnet sted, og resultatet er ikke oppløf-

ANALFABETISME Analfabeter beregnet i prosent av befolkningen 1980

Afrika Amerika Asia Europa Oseania Verden

I alt Kvinner Menn 60 72 48 12 13 10 39 51 28 4 6 2 8 10 6 31 38 23

1990

1 alt 49 9 31 2 6 25

tende. Man er neppe nærmere utryddelsen av analfabetismen. Imidlertid er det høstet en mengde nyttige erfaringer. Bl.a. har man erkjent at suksess er avhengig av at befolkningen er motivert og av samarbeid med alle berørte myndigheter, ikke bare med et sentralt undervisningsdepartement. Skal man løse analfabetismeproblemet, må det en sterk politisk vilje til, og den synes ikke å være til stede i en del av de land som er berørt. Sovjetunionens kampanje i 1920- og 1930-årene og Cubas kampan­ je i 1960-årene viser at kampen mot analfabetismen nytter når alle krefter settes inn. 1990 var det internasjonale alfabetiseringsåret. Det ble da avholdt en verdenskonferanse om utdanning, The World Conference on Education for All, populært kalt Jomtien-konferansen. Analfabetismen var et sentralt tema, og det er mye som tyder på at de fleste land i verden ser på arbeidet med å utrydde analfa­ betismen som viktig. Konferansen vedtok erklærin­ gen World Declaration on Education for All: Meeting Basic Learning Needs. Målsetningen om utdanning for alle ble gjentatt på World Education Forum i Dakar i 2000.1 2001 vedtok FN at årene 2003 til 2012 skal være FNs alfabetiseringstiår under parolen literacy for all. Funksjonell analfabetisme til forskjell fra absolutt analfabetisme, vil si at man i sin tid har lært å lese og skrive men har mistet evnen, fordi den ikke har vært anvendt, eller at man ikke har tilegnet seg ferdighe­ tene godt nok selv gjennom skolegang til å benytte dem i dagliglivet. Fenomenet forkommer også i land som har universell skolegang. Manglende lese- og skriveferdigheter gjør at mange voksne ikke mestrer oppgaver som for eksempel å tilegne seg og benytte skriftlig informasjon som togtabeller, kart, brosjyrer, instruksjonshefter, kontrakter og lignende daglig­ dagse oppgaver i vårt samfunn. Undersøkelser i moderne industrisamfunn har vist at det også der finnes et langt større antall funksjonelle analfabeter enn antatt, opp til så mange som 25 prosent av befolkningen. Funksjonell analfabetisme i industri­ land er spesielt vanlig blant etniske minoriteter, marginaliserte grupper, eldre og kvinner. AW-S/TT anal fase (psyk.), ifølge psykoanalytisk teori utvi­ klingsfasen mellom 1-3 års alder, hvor anus anses som den sentrale erogene sone. Perioden var ifølge Freud avgjørende for utviklingen av den senere holdning til autoritet, selvstendighet og egen presta­ sjonsevne. Barnet opplever i denne fase at det grad­ vis får viljemessig kontroll over avføringsfunksjonen, som blir det første område der barnet helt og holdent selv har kontroll over begivenhetenes gang. I dette ligger - ifølge psykoanalysen - kimen til konflikt mellom barnets egenvilje og omgivelsenes krav til økt renslighet. Det finnes i dag intet viten­ skapelig belegg for en slik sammenheng mellom utviklingsfase og karaktertrekk. Se også ►anal, analfinne, gattfinne, den eller de uparete finnene som befinner seg mellom gattet og halefinnen hos fisk.

Kvinner Menn 60 38 10 8 40 21 1 3 7 5 31 18

2010 (prognose) I alt 30 6 20 1 4 17

Kvinner Menn 22 37 6 6 14 27 1 1 4 3 12 22

analgesj, eller analgi (av gr. nektende an- og 'smer­

te'), manglende smertesans, spesielt brukt om tap av smertesans uten tap av bevisstheten. Total analgesi forekommer ved narkose og dyp bevisstløshet, men finnes også i meget sjeldne tilfeller som en medfødt tilstand med tap av smerteførende nervefibrer. Nedkjøling av vev (og dermed også av nervene i vevet) vil og gi analgesi. Analgesi som skyldes ned­ kjøling av vev, er vanligvis (men ikke alltid) reversi­ bel når vevet får tilbake normal temperatur. Analge­ si kan også fremkalles ved hjelp av suggesjonsteknikker (hypnose). Tilstanden kan i tillegg oppstå som følge av sterk konsentrasjon eller sinnsbevegel­ se. Fokusering på smerter i ett område av kroppen kan gi analgesi for smerter i andre kroppsområder (fysiologisk analgesi). Slik analgesi er forbigående, og den skyldes trolig frigjøring av endogent produ­ serte opioider (endorfiner) i sentralnervesystemet. Analgesi kan også oppstå ved akupunktur. Analgesi kan fremkalles av medikamenter som påvirker sentralnervesystemet (generell analgesi' eller nerve­ nes funksjon (lokalisert analgesi). Lokalisert analgesi kan fremkalles ved innsprøytning av lokalbedøvende midler (se ►lokalbedøvelse). Ved sykdommer eller skader i nervesystemet (hjerneslag, ryggmargsskader, nerveskader) kan smertesansen være opphevet i visse kroppsdeler, oftest sammen med muskellammelser og bortfall av andre sansekvaliteter (temperatursans, berørings­ sans, leddsans). Ved visse sykdommer i sentralnerve­ systemet (►syringomyeli) kan smerte- og temperatursansen mangle, mens berøringssans og de dype sansekvalitetene er bevart (dissosiert sensibilitetstap). Se også ►anestesi. analgetika (av gr. nektende an- og 'smerte'), lege­ midler som opphever eller lindrer smerter uten at bevisstheten påvirkes i vesentlig grad. En del analge­ tika har i større doser også narkotisk virkning. Analgetikas effekt skyldes at ledningen av nerveimpulser med beskjed om smerte blir blokken før signalene når opp til hjernebarken, eller at hjernens smerteregistrering nedsettes eller oppheves. De mest kjente analgetika forekommer naturlig i ► opium, som inneholder morfin og mange andre ► alkaloider som påvirker mottakersystemet (resep­ torer) i visse nerveceller. Morfinlignende stoffer (enkefaliner og endorfiner) produseres også i spesi­ elle celler i sentralnervesystemet, og stimulering av disse kan forklare virkningen av f.eks. ►akupunktur. Flere medikamenter med morfinlignende virkning er fremstilt syntetisk fpetidin, metadon, pentazocin, dextropropoxyfen). En annen gruppe analgetika (acetylsalisylsyre, paracetamol, fenazon o.a.) har ved siden av virkningen på sentralnervesystemet også en perifer dempende effekt på betennelsesprosesser (anti-inflammatorisk virkning), og virker febernedsettende (antipyretisk). Se også ►anestesi og ►nar­ kotika. analkjertler, gattkjertler, kjertler i endetarmsområ-

294

ANALOG

det hos virveldyr og insekter. De lager sekret som tillokker dyr av samme art, eller de kan vaere sterktluktende og tjene som forsvarsmiddel. Hos hund og katt er det på hver side av endetar­ men en sekkformet kjertel. Hos stor hund kan den bli så stor som en hasselnøtt. Kjertelen er fylt med en grå, smørelsesaklig masse. Ved forstoppelse eller annen irritasjon kan kjerte­ len bli betent. Lidelsen påfører dyret smerte, det slikker seg i regionen og gnir gjerne endetarmspartiet mot gulv eller grunn. Behandles ved utklemming eller operasjon. analog [-låg] (av gr. 'som stemmer med de rette forhold'), analogisk, ved sammenligning overens­ stemmende med noe uten at likheten er gjennom­ ført; tilsvarende, som danner en analogi til. 1 Innen humanistiske disipliner: Et ord eller en setning har analog betydning hvis betydningen bare i visse henseender svarer til eller ligner den ordet eller setningen har i vanlig språkbruk. Mange religiøse utsagn, f.eks. «Gud elsker menneskene», blir i teologien som oftest tolket analogisk, ellers ville det innebære at man tilla Gud menneskelige egenska­ per. Guds kjærlighet skal oppfattes som svarende til kjærlighet mellom mennesker bare i visse henseen­ der; i andre henseender er den vesentlig forskjellig. Analogiargumenter ble mye brukt i skolastikkens gudsbeviser, særlig av Thomas Aquinas. 2 Innen teknikk o.l.: Som er basert på kontinuerlig foranderlige størrelser, til forskjell fra digital (som er basert på atskilte symboler og tall). Et ur med visere er analogt, et med tall er digitalt. Jf. ► analogmaskiner og ► analogteknikk. analog-digital-omformer, A/D-omformer, elektro­ nisk utstyr, vanligvis i form av en integrert krets, for omgjøring av analoge elektriske signaler til digitale signaler. Det digitale signalet er et tall representert med et antall binære siffer, kalt biter (eng. bits). En analog til digital omforming omfatter en såkalt diskretisering og en kvantisering. Det kontinuerlige analoge signalet må avleses med like lange tidsinter­ valler (diskretisering), og gjøres om til rekke av tall som hvert kan innta et begrenset antall forskjellige verdier og dermed er kvantisert. Kvantiseringen innebærer at ikke enhver verdi på inngangssignalet kan representeres nøyaktig, det digitale signalet må avrundes til nærmeste hele tall. Den feilen som dermed oppstår, kan oppfattes som et uønsket signal, og kalles t kvantiseringsstøy. Analog-digital-omformere benyttes vanligvis for å ta imot analoge signaler fra forskjellige signalgivere som mikrofoner, temperatur-, trykk-, lys- eller strømgivere, og gjøre disse om til digitale signaler til videre signalbehandling i digitale systemer som datamaskiner, måleinstrumenter eller digitalt lydutstyr. (Se også ►digital signalbehandling.) analoge organer, organer hos ulike organismer som har samme funksjon (eller utseende), men har forskjellig bygning og opprinnelse. Som eksempel kan nevnes fuglevingen og sommerfuglvingen, hvor den første er en omdannet ekstremitet, den andre en hudfold. Se også ►homologe organer. analogi (av gr.), overensstemmelse, likhet. Eksem­ pelvis danner vi oss en forestilling om andre men­ neskers sjeleliv i analogi med vårt eget. En slik oppfat­ ning kommer man frem til ved ► analogislutning. 1 Analogibegrepet er viktig til forståelse av den utstrakte bruk av modeller i teoretisk og anvendt forskning. En forskningsmodell kan oppvise formell analogi som består i strukturlikhet mellom elemen­ tene i modellen og elementene i det modellen fore­ stiller, dvs. at elementene forholder seg til hverandre på samme måte i de to systemer. 2 Analogibegrepet inntar en sentral plass i middelal­ derens filosofi. Man skiller vanligvis mellom to hovedtyper, analogi gjennom proporsjon og analogi basert på attribusjon. Analogi gjennom proporsjon er

basert på en likhet mellom lo proporsjoner, f.eks. mellom Guds kvaliteter (godhet) og Guds natur (uendelighet) på den ene siden, og skapningens godhet og natur (endelighet) på den andre. Analogier mellom Gud og menneske basert på attribusjon forutsetter et kausalt forhold mellom skaperen og det skapte. Å tilskrive det skapte godhet er således en analogi, fordi det bare er Gud som fullt ut er god. Se ►analogia entis. 3 jur.) Man taler om analogisk rettsanvendelse når en rettsregel blir anvendt på et beslektet tilfelle som ikke går direkte inn under vedkommende rettsforskrift. Bruk av analogi er et utslag av grunnsetnin­ gen om at like tilfeller bør behandles likt og gir uttrykk for en tendens i retning av å oppnå harmoni og sammenheng i rettssystemet. Grensen mellom analogi og utvidende tolkning er flytende. Forskjellen angis i alminnelighet å være følgende: Det foreligger utvidende tolkning når man korrigerer lovens ord ved å legge til grunn det som, tross en mindre nøy­ aktig ordbruk, må antas å være lovstedets virkelige mening. Ved analogi derimot søker man et mer omfattende rettsprinsipp (ratio juris) som angjelden­ de lovbud må ansees som et utslag av, og anvender deretter dette prinsipp i lignende forhold selv om det er på det rene at lovgiveren ikke har hatt disse for øye. Del har vært antatt at analogi er utilstedelig når det gjelder anvendelse av straffebud (til skade for tiltalte), jfr. bestemmelsen i Grunnlovens § 96 om at «Ingen kan dømmes uden efter Lov», men retts­ praksis har stilt seg temmelig fritt i denne henseen­ de. Litt.: Andenæs, J.: Alminnelig strafferett, 4. utg., 1997; Eckhoff, T.: Rettskildelære, 5. utg., 2001. analogia entis (gr., lat.) (filos.), analogi gjennom væren, sentralt begrep i thomistisk og nythomistisk ontologi og metafysikk. Forutsetningen for denne typen ►analogi er at del finnes forskjellige nivåer av væren. Gud er væren, og alt annet har bare del i denne væren. Men gjen­ nom analogia entis kan Gud erkjennes av mennesket, og analogien er således et uttrykk for en formidling mellom det endelige og det uendelige. Moderne protestantisk teologi (Barth) har avvist denne typen analogi som et forsøk fra menneskets side på å bemektige seg den transcendente Gud. analogidannelse (språkv.), nydannelse som skjer etter mønster av andre, gjerne utbredte former. Barn sier oitegamlere for eldre; flertall av far heter i flere dialekter/flrar. Verbet dø var opprinnelig sterkt, men har ved analogidannelse fått svake former (død(d)e). analogisk, se ►analog. analogislutning, slutning fra det at ting eller forhold er like i noen henseender, til at de er like også i andre henseender. analogister (av gr.), greske og latinske filosofer og grammatikere som betraktet regelmessigheten, analogien, som det høyeste prinsipp i språkdannelsen. Jf. ►anomalister. analogmaskin, analog datamaskin, regnemaskin som benytter analog fremstilling av fysiske størrelser. Analogmaskiner har vært laget i mange former. Mekaniske analysatorer b\e utviklet i mellomkrigstiden (særlig av V. Bush ved Massachusetts Institute of Technology), og et stort eksemplar ble i 1938 instal­ lert ved Astrofysisk Institutt i Oslo. Størst praktisk anvendelse har imidlertid de elektroniske differensialregnemaskinene hatt. Disse er spesielt egnet til å beregne dynamiske forløp i fysiske prosesser, som matematisk beskrives med såkalte differensiallignin­ ger. Prinsippet er at man kobler opp en elektronisk krets som har samme matematiske differensiallig­ ning som den fysiske prosessen, der elektriske spen­ ninger på forskjellige steder i kretsen representerer forskjellige fysiske størrelser i prosessen. Ved å iaktta hvordan spenningene i den elektroniske kretsen varierer med tiden, kan man finne ut hvordan de

fysiske størrelsene i prosessen vil oppføre seg. Videre kan man ved å forandre parametre i den elektronis­ ke kretsen og iaktta virkningen, beregne hvilke parametre i den virkelige prosessen som bør endres for å oppnå det ønskede prosessforløp. I dag har digitale datamaskiner nesten fullstendig overtatt for de analoge datamaskinene. Med passen­ de programvare kan man i en digital datamaskin simulere dynamiske prosesser. analogteknikk, det å benytte analog, kontinuerlig representasjon av fysiske fenomener, og å behandle disse størrelsene på forskjellige måter. Med analog representasjon menes at en fysisk størrelse kan gi et bilde av en annen; f.eks. kan speedometerviserens posisjon gi et bilde av bilens fart, termometerets kvikksølvsøyle en fremstilling av temperaturen. Analogteknikken omfatter både elektriske, meka­ niske, pneumatiske og hydrauliske apparater og systemer, men uttrykket brukes nå først og fremst om elektronisk analogteknikk. I elektroniske systemer benyttes elektriske signaler, dvs. spenninger eller strømmer, til å representere fysiske størrelser. Disse signalene kan behandles på mange forskjellige måter. Motsatt: ► digitalteknikk. analogt signal, signal, i form av for eksempel strøm og spenning, hvor styrken representerer andre fysiske størrelser (lydtrykk, lysstyrke osv.). Et alter­ nativt signalformat er ►digitalt signal hvor den fysiske parameteren representeres ved en rekke tall som angir signalstyrken på gitte tidspunkt (se ► sampling). analrefleks, reflektorisk sammentrekning av ende­ tarmens (anus') ringmuskel. analspasme, spasme i anus, krampe i endetarmens ringmuskel. analysand (gr. nyd.), en som blir analysert, særlig brukt om person som gjennomgår psykoanalyse. analysator, apparat til analyse, som brukes for å påvise bestanddeler med en bestemt egenskap eller størrelse. Elektriske og magnetiske spektrometre brukes som energianalysator og masseanalysater til å velge ut partikler med bestemt energi eller masse. Pulshøydeanalysatoren brukes til å bestemme størrel­ sen av elektriske pulser. I optikken brukes prismeog gitterspektromeler som analysator for å velge ut lys med bestemt bølgelengde. Med en polarisasjonsanalysator bestemmes polarisasjonsretning og polarisasjonsgrad for lys eller partikler. I bølgefysikk nyttes frekvensanalysator for å oppløse svingninger etter harmoniske komponenter. analyse (av gr. 'oppløsning'), undersøkelse ved at noe sammensatt (en sak, en ting, et begrep) løses opp i sine bestanddeler. Det motsatte av ►syntese. 1 (filos.) Metode til løsning av problemer. Analyse var en viktig metode for Descartes i hans verk Discours de la Méthode (1637). Her satte han seg fore å dele opp hvert problem i så mange deler som det var mulig og som det var nødvendig for bedre å .øse dem. Dette dannet så utgangspunktet for syntese. «Filosofisk analyse» er særlig brukt i forbindelse med Russell, Moore, Wittgenstein, Carnap og Ryle. Russell mener ved filosofisk analyse å komme frem til de minste enheter virkeligheten kan sies å bestå av. Ved en form for definisjon søker Russell å dele opp virkelighetskomplekser i elementer som ikke kan oppløses videre. Også for Moore betyr analyse en form for defini­ sjon, ikke av ting eller ord, men av begreperog meninger, f.eks. blir «bror» analysert som «mannlig søsken». Slik hensikten med analyse av virkelighe­ ten er å komme frem til virkelighetens grunnele­ menter, er hensikten med analyse av begreper å komme frem til grunnbegreper. 2 (gram.) Undersøkelse av en gitt tekst for å bestem­ me setningenes og setningsdelenes art og innbyrdes forhold. 3 (kjem.) Kjemisk analyse går ut på å benytte ulike

295 metoder for å få informasjon om stoffers struktur og sammensetning. De spesiene man påviser eller kvantifiserer, kalles for analytter, og kan for eksempel være grunnstoffer, isotoper eller molekyler. Stoffene som man analyse­ rer, kan være naturlig forekommende (vann, luft, planter, jord, bergarter, blod, hår, ben, hud, kjøtt, osv.), bearbeidede og/eller syntetiske (næringsmid­ ler, plast, keramikk, legeringer, glass, kjemikalier, legemidler, maling, osv.). 1 noen tilfeller er det tilstrekkelig å bestemme om et spesie er til stede eller ikke i et stoff (kvalitativanalyse) eller har konsentra­ sjoner under eller over en angitt grenseverdi, mens i andre tilfeller er det nødvendig å bestemme meng­ den eller konsentrasjonen av spesiene nøyaktig (kvantitativanalyse). Eksempel: For å undersøke om grunnstoffet natrium er til stede i en prøve kan man utføre en enkel flammetest. Prøven føres da inn i en flamme og dersom natrium finnes i tilstrekkelig mengde, blir flammen gul. Hvis man derimot ønsker å bestemme hvor mye natrium prøven inneholder, må man benytte en mer avansert metode, f.eks. atomabsorpsjonspektrometri. Metoder. Det finnes et stort antall forskjellige analy­ semetoder som er basert på å måle en fysisk parame­ ter knyttet til analytten, og hvor størrelsen på para­ meteren man måler (f.eks. strålingsenergi, masse, strøm, spenning) er en funksjon av mengden eller konsentrasjonen av analytten. Man skiller mellom klassiske metoder, som gravimetri og titrimetri, og instrumentelle metoder. De instrumentelle metodene finnes i et stort antall og kan stort sett deles inn i noen hovedgrupper, inkludert: 1. De spektroskopiske metodene som er basert på atomers og molekylers evne til å absorbere eller emittere elektromagnetisk stråling (se ► spektroskopi). 2. De kromatografiske metodene som er et samlenavn på separasjonsmetoder hvor spesiene som skal bestemmes separeres (oftest i en kolonne med en stasjonær og en mobil fase) før de detekteres (se ► kromatografi). 3. De massepektrometriske metodene som er basert på separasjon av spesier pga. forskjell i masse med påfølgende deteksjon av massene (se ► massespektrometri). 4. De radiokjemiske metodene som er basert på spesienes naturlige eller induserte radioaktive egen­ skaper (se ►radiokjemi). 5. De elektrokjemiske metodene som er basert på spesienes elektrokjemiske egenskaper (se ►elektro­ kjemi). De forskjellige analysemetodene dekker forskjel­ lige analysebehov og man velger metode blant annet ut fra hvilke typer stoffer man skal analysere, hvilke spesier man skal bestemme og hvilke konsentra­ sjonsnivåer spesiene forefinnes i. Metodene varierer med hensyn til hvor lave konsentrasjoner som kan detekteres eller kvantifiseres (se ►deteksjonsgrense). 1 dag finnes det mange følsomme analysemetoder hvor man kan bestemme spesier i konsentrasjoner mindre enn ett mikrogram analytt per kg prøve. De nyere instrumentelle analysemetodene er i stor grad automatiserte og styres fra en PC. Man må ofte bearbeide prøvene slik at de egner seg for måling på det aktuelle instrumentet. Aktuell prøvebehandling kan være dekomponering, ekstraksjon, separasjon av forstyrrende stoffer, fortyn­ ning eller oppkonsentrering av analyttene. For å separere fra stoffer som kan gi feil i analysen, benyt­ ter man for eksempel en kromatografisk metode, ekstraksjon eller utfelling. Betydning, anvendelse. Mange viktige avgjørelser som tas i dagens samfunn er basert på resultater fra kjemiske analyser. Det kan for eksempel være avgjø­ relser av helsemessig eller økonomisk betydning. Analyseresultater kan også være en del av bevisma­ terialet i en rettssak. Det er derfor viktig at analysene har tilstrekkelig kvalitet; det vil si at resultatene er

ANALYTISK FILOSOFI

troverdige og har angitt en måleusikkerhet. Videre må laboratoriet ha iverksatt forskjellige kvalitetsikringstiltak, og analytikerne som utvikler og benytter metodene, må ha tilstrekkelig kjennskap til prinsip­ pene som metodene bygger på. Helsevesenet, næringsmiddeletater, politi og rettsvesen, miljømyndigheter, skogbruk, jordbruk og fiskeoppdrett, de fleste typer industri og all naturvi­ tenskapelig forskning er avhengig av kjemiske analyser. For eksempel utfører man kjemiske analy­ ser for å kontrollere medikamenter og metabolitter i blod, til å måle naturlige forekommende spesier i kroppsvæsker og celler, til å bestemme gener, protei­ ner og metabolitter som er karakteristiske for arve­ lige sykdommer, til å bestemme næringsstoffer og giftige stoffer i matvarer, til å avsløre doping og oppklare forbrytelser (se ► forensisk kjemi), til å overvåke miljøet, til å undersøke kvaliteten av jord og jordbruksprodukter, til å kontrollere industrielle prosesser og måle kvaliteten av produktene, for dateringsformål og studier av bergarters opprinnelse. Kjemiske analyser er helt nødvendig for å utvikle og opprettholde et moderne, sunt og trygt samfunn. GW 4 (fys.) Se ►spektralanalyse og ►frekvensanalyse. 5 (mat.) Et av hovedområdene i matematikken, omfatter i videste forstand hele den matematiske utviklingen som har sitt utgangspunkt i Isaac Newlons og Gottfried Wilhelm Leibniz' oppdagelse av differensial- og integralregningen mot slutten av 1600-tallet. Siden den tid har det vokst frem flere mer eller mindre atskilte felter innenfor matematisk analyse. Disse omfatter uendelige rekker, variasjonsregning, differensialligninger, Fourieranalyse, kom­ pleks analyse, vektor- og tensoranalyse, mål- og integrasjonsteori og funksjonalanalyse. Analysens utvikling. Utviklingen av differensial- og integralregningen introduserte mange ideer som var avgjørende for matematikkens senere historie. Nye teknikker for å beregne egenskaper ved funksjoner, f.eks. deres maksimum og minimum, areal- og volumberegning, kurvers vekst og krumning, endret karakteren av de spørsmål matematikken både kunne stille og besvare. Vesentlige begreper som uendelig nær approksimasjon (grenser) og relaterte teknikker for vilkårlig nær approksimasjon av løs­ ninger til generelle ligninger, ble også innført. Et annet viktig fremskritt var ideen om uendelige rekker; at en størrelse eller en funksjon kan uttryk­ kes som en sum av uendelig mange, mindre og mindre ledd. Newtons og Leibniz' umiddelbare etterfølgere, i første rekke Leonard Euler og Bernoulli-familien, utvidet differensial- og integralregningens metoder, og etablerte analysen (med sine underdisipliner) som et sentralt område av matema­ tikken på en måte som fortsatt er standard, selv om andre felter senere har kommet til. Interessen for ►differensialligninger hadde sitt utspring i ønsket om å kunne beskrive bevegelse og andre fysiske prosesser matematisk. Til å begynne med søkte man eksplisitte løsninger av differensial­ ligninger, men mot slutten av 1700-tallet ble det imidlertid klart at mange viktige problemer ikke hadde eksplisitte løsninger av denne typen. Dette gav støtet til en mer kvalitativ angrepsmåte, hvor man søkte å beskrive klasser av interessante funksjoner og deres vesentlige egenskaper, knyttet til spesielle ligninger. Ved hjelp av differensial- og integralregningen anvendt på funksjoner av flere variable, studerte Carl Friedrich Gauss kurver og flater i rommet, og hans epokegjørende innsats på dette området gav opprinnelsen til ►differensialgeometrien. JeanBaptiste Joseph Fourier innførte i 1822 en helt ny idé ved å vise at vilkårlige funksjoner kan skrives som uendelige rekker av sinus- og cosinusfunksjoner med økende svingetall. Det er denne ideen som ligger til grunn for all senere matematisk forståelse

av lyd, lys og bølger. Gjennom arbeidene til Augustin Louis Cauchy (og senere Bernhard Riemann) over kompleks funksjonsteori midt på 1800tallet, ble det klart at det var en forbindelse mellom analyse og ►topologi. Denne forbindelsen var av avgjørende betydning for bl.a. Einsteins generelle relativitetsteori. Mot slutten av 1800-tallet vokste det frem en mer kritisk holdning til gyldigheten av en del av analy­ sens slutninger og dens forutsetninger. Vesentlige her var arbeidene til Cauchy, Richard Dedekind og Georg Cantor. De resulterte i stringente definisjoner av begreper som kontinuitet og deriverbarhet, basert på mer primitive mengde-teoretiske begreper. Dette førte etter hvert til at hele analysens struktur, slik den hadde blitt bygd opp gjennom de foregående to hundre år, kunne baseres på en håndfull enkle prinsipper. En annen konsekvens av denne fornyede og skjerpede innsikten i analysens grunnlag, var en kritisk revurdering av målebegrepet, som ligger til grunn for bestemmelse av areal og volum. Banebry­ tende her var Henri Lebesgues arbeider fra begyn­ nelsen av 1900-tallet, hvor også et nytt og mer omfattende integralbegrep ble innført. Fouriers oppdagelse (se ovenfor) er utgangspunkt for ►funksjonalanalysen. At en funksjon kan de­ komponeres ved hjelp av en uendelig rekke, hvor leddene er enkle funksjoner, gjør at ideer og meto­ der fra vektorregningen kan overføres til denne mer generelle situasjonen. De grunnleggende ideene her går tilbake til David Hilbert fra perioden 1910-20, og fikk stor betydning for bl.a. kvantemekanikkens utvikling. Dette nye feltet ble systematisk utviklet av John von Neumann og Stefan Banach ut mot midt­ en av 1900-tallet, og er fortsatt i meget sterk utvik­ ling. Funksjonalanalysen har også gitt dypere innsikt i forbindelsen mellom analyse, algebra og topologi. KET/ETj analysens paradoks (logikk), paradokset om at en filosofisk analyse ikke både kan være informativ og sann. Paradokset følger dersom man krever av en defini­ sjon at det definerte begrepet (definiendum) og defi­ nisjonen (definiens) skal representere det samme begrepet. Kravet er at definiens skal skrive ut det som konstituerer forståelsen av begrepet uttrykt av definiendum. En korrekt definisjon er derfor ikke informativ og en informativ definisjon er følgelig ukorrekt. Analysens paradoks assosieres gjeme med G. E. Moore. Han og en rekke andre filosofer har søkt å diagnostisere og løse paradokset. Ingen all­ ment akseptert løsning er blitt gitt. Se også ►be­ grepsanalyse. analysere (av gr.), foreta en analyse, forklare, analysissitus (mat.), tidligere betegnelse på ►topo­ logi. analytiker (av gr.), en som er spesialist i å foreta analyser; en spesialist innenfor ulike fagområder, f.eks. kjemisk og fysisk laboratoriearbeid, psykoana­ lyse (psykoanalytiker) og databehandling (systema­ nalytiker). analytikk, Aristoteles' navn på logisk analyse. I skriftet Analytica priora analyserer han syllogismene, i Analytica posteriora analyserer han betingelsene for vitenskapelig erkjennelse. transcendental analytikk, Kants betegnelse på sin undersøkelse av de aprioriske elementer i vår er­ kjennelse. analytisk, som gjelder eller har preg av analyse; fremkommet ved analyse. analytisk filosofi, samlebetegnelse for retninger innen vår tids filosofi som søker å avgrense filosofi­ en overfor enkeltvitenskapene; anvendes med noe uklar betydning. Analytisk filosofi legger vekt på analyse og klargjøring av språkbruk og begreper hentet fra dagligspråket og fra vitenskap, og gjør ofte

296

ANALYTISK FUNKSJON bruk av formale logiske metoder. Den er ofte empi­ risk orientert og holder gjerne god kontakt med den vitenskapelige utvikling. Tidligere avviste den ofte metafysisk spekulasjon. Et typisk trekk ved analytisk filosofi er antagelsen om at filosofiens grunndisiplin (ofte kalt «førstefkosofien») er språkfilosofien. Tendensen til å mene at filosofiske problemstillinger må tilnærmes via undersøkelser av språket kalles «den lingvistiske x ending i filosofien». Representan­ ter er Russell, Moore, Wittgenstein, Carnap og Quine. Typiske retninger innen den tidlige analytis­ ke filosofi er den logiske empirisme og Uppsalafilosofien. analytisk funksjon matematisk ►funksjon, reell eller kompleks, som alltid kan deriveres (se ► differensial­ regning); det vil si at den deriverte eksisterer for hvert punkt i funksjonens definisjonsområde. En analytisk funksjon kan også defineres ved at den kan utvikles i en konvergent potensrekke (se ► rekke) i hvert punkt i sitt definisjonsområde. Teorien for analytiske funksjoner er en av de mest sentrale i matematikken og spiller en stor rolle i en rekke anvendelser, f.eks. innen fysikk. analytisk geometri, den delen av geometrien som undersøker geometriske egenskaper ved å bruke ► koordinater, dvs. tallstørrelser som bestemmer beliggenheten av punktene i de geometriske objek­ tene man undersøker. Slik kan f.eks. et punkt i et plan angis ved to tall (punktets koordinater), et punkt i rommet med tre tall osv. Videre kan f.eks. en linje i et plan tilordnes en førstegradsligning ax + by + c = 0, mens en sirkel kan tilordnes en annengradsligning. Med dette tilbakeføres studiet av geometriske egenskaper ikke bare til spørsmål innenfor aritme­ tikk og algebra, men også til infinitesimalregning og funksjonsteori. Dette synspunktet har etter hvert erobret mange av matematikkens viktigste anven­ delsesområder som mekanikk, fysikk, astronomi og statistikk. Som grunnlegger av den analytiske geometri regnes René Descartes med Discours de la méthode (1637). analytisk kjemi, en gren av kjemien som går ut på å utvikle, optimalisere og benytte metoder og strategi­ er for å få informasjon om naturens og andre stoffers struktur og sammensetning, både i rom og tid. Se også ►analyse (kjem.). analytisk lesemetode, den ene av to hovedmetoder i den innledende leseundervisningen. Går ut på å ta utgangspunkt i en helhet, en setning eller et ord, som så splittes opp i sine elementer, bokstaver og lyder. Se ►syntetisk lesemetode. analytisk psykologi, dybdepsykologisk retning utformet av C. G. ►Jung som et alternativ til ►psy­ koanalysen. analytisk språk, språk som har få eller ingen bøy­ ningsformer og derfor for en stor del eller bare uttrykker grammatiske forhold ved ordstilling og funksjonsord (preposisjoner, hjelpeverber osv.). Engelsk og andre vesteuropeiske språk er eksempler. De ekstreme tilfellene uten bøyningsformer kalles isolerende språk. Se ►språktype. analytisk utsagn (logikk), utsagn som er sant av begrepsmessige eller språklige grunner alene. Der­ som et utsagn er falskt av de samme grunner kalles det av og til et negativt analytisk utsagn, men oftere kontradiktorisk eller selvmotsigende. Et syntetisk utsagn er et utsagn som ikke er analy­ tisk. Kant la stor vekt på skillet mellom analytiske og syntetiske utsagn, og etter hans tid har dette hatt stor betydning for filosofien generelt og for erkjennelsesteorien og matematikkfilosofien i særdeleshet. Klassen av analytiske utsagn har blitt spesifisert på forskjellige måter. Kant definerer et analytisk utsagn som et utsagn derpredikatsbegrepet gjennom en analyse viser seg å være «skjult» i subjektsbegrepet.

Gjennom en analyse kan det f.eks. påvises at begre­ pet om utstrekning er inneholdt i begrepet om legeme, og dermed er utsagnet «alle legemer har utstrek­ ning» analytisk. I analysen av begrepet om legeme finner vi at begrepet om vekt ikke er inneholdt i det; «alle legemer har vekt» er dermed ikke et analytisk, men et syntetisk utsagn. G Frege, grunnleggeren av den moderne logik­ ker. hevdet at et analytisk utsagn enten er en logisk sannhet eller kan reduseres til en logisk sannhet ved hje.p av rent logiske definisjoner. «Alle ugifte menn er Lgifte» er derfor et analytisk utsagn. Dersom vi defnerer «ungkar» som «ugift mann» så er «alle ungkarer er ugifte» også et analytisk utsagn. E: tredje definisjonsforslag ble utviklet av de logiske positivistene. For dem er et analytisk utsagn et rtsagn som er sant utelukkende i kraft av menin­ gen til termene som inngår i det. Enkelte filosofer har hevdet at aritmetiske utsagn (f.eks. «2+2=4») er analytiske (Hume, Frege, Carnag), mens andre har argumentert for at de er syntetiske (Kant, J. S. Mill). I nyere tid har Quine argumentert sterkt for at distinksjonen mellom analytiske og syntetiske utsagn må forkastes. For ham er derfor diskusjonen om hvorvidt alle våre utsagn kan klassifiseres som analytiske eller syntetiske en debatt på tomgang, analytt, i kjemisk analyse, det spesiet (grunnstoff, moekyl, kjemisk forbindelse, ion, isotop osv.) i et stoff som påvises (kvalitativ bestemmelse) eller bestemmes (kvantitativ bestemmelse). anemartesi (av gr. nektende a(n) og 'synde') (teol.), uskyld, syndfrihet. Anembaøyene, Kepulauan Anambas, indonesisk øygruppe i Sør-Kinahavet, mellom Malayahalvøya og Borneo. Består av ca. 50 tett skogbevokste små­ øyer. Fiske. anamnese (av gr. anamnesis, 'hukommelse'). 1 (ned.) Sykehistorien hos en pasient, dvs. sykdom­ mens oppståen og utvikling slik som pasienten selv har sett den. En anamnese omfatter slektsforholde­ ne stirps), særlig sykdom i familien, med henblikk på familiære anlegg og arvelige sykdommer, pasien­ tens ytre livsforhold (sosial anamnese), med deres eventuelle betydning som sykdomsårsak, pasientens tidligere sykdommer (vita ante acta), den aktuelle

Ananas. Plante med ung frukt.

Anamorfose. Ved merking av kjørebanen tar man hensyn til bilførerens spesielle betraktningsvinkel. Til venstre merkingen slik den ser ut rett ovenfra.

sykehistorien, når og hvordan den begynte, cg hvordan den senere har utviklet seg. Disse mange spørsmål blir ofte mistydet av pasienten, som har vanskelig for å forstå hensikten med dem, og som lett kan oppfatte dem som utidig nysgjerrighet. En utførlig anamnese er imidlertid av stor betydning for å forstå pasientens sykdom, komme frem til en riktig diagnose, vite hva den syke selv ønsker hjelp for, og de praktiske muligheter for å gi denne hjelp. 2 (filos.) Etter Platons oppfatning menneskets erind­ ring om sin pre-eksistensielle tilværelse. For Platon er erkjennelse en gjenerindring av de ideene sjelen har hatt omgang med i sin tidligere tilværelse. 1 retorikken er anamnese en brå overgang tl noe man tilsynelatende hadde glemt. 3 (relig.) Ledd i den kristne nattverdsliturgier. som uttrykkelig sier at den feires «til minne om» Kristi frelsesverk. anamnier (av gr. 'uten' og amnion), betegnelse for de virveldyrgruppene (rundmunner, fisker og amfibier) hvor det ikke blir dannet noen vannhinne (amnion) rundt fosteret under utviklingen. Jf. ►amnioter. anamorf (bot.), imperfekt, om et ukjønnet stadium i en sopps livssyklus, se ►imperfekte sopper. anamorfisk (til anamorfose), vrang, forvrengt van­ skapt. anamorfose (av ana- og gr. 'form'). 1 Fordreining av et bilde på en slik måte at det synes riktig når det betraktes på skrå fra en viss vinkel, i et speil av en viss form eller gjennom et glass slipt på en bestemt måte. Brukt i kunstneriske sammenhenger, men også i mer praktiske som ved kjørebanemerking (hvor bilførerene betrakter merkingen på skrå ovenfra), og ved fotografering (►anamorfotisk linse). 2 (bot.) Evolusjon gjennom gradvise forandringer. 1 en blomst kan f.eks. pollenblad (pollenbærere) gradvis omdannes til kronblad, slik at vi etter hvert får ►fylte blomster. anamorfotisk linse (til anamorfose), betegnelse for sammensatt sylinderlinse som brukes ved innspilling og avspilling av f.eks. cinemascope-film til henholds­ vis forminskelse og forstørrelse av vannrette dimen­ sjoner. ananas (fra det indianske språket guarani), planteslekten Ananas i ananasfamilien, fem eller seks arter i tropisk Sør-Amerika og nord til Mexico. Kort stengel og stive, læraktige blad i rosett. Blomstene sitter i bladhjørnene oppetter aksen, frukten er et bær. Når fruktene modnes, vokser de sammen med hverandre og med aksen til en stor konglelignende fruktstand med en dusk grønne blad i toppen. Fruktplanten ananas var dyrket i Amerika lenge før europeerne kom dit. Nå dyrkes den overalt i trope­ ne, også en del i subtropiske strøk. Store produsen-

297

ter er bl.a. Thailand, Filippinene, Kina, Brasil og Hawaii. De former som dyrkes, A. comosus, har store, saftige fruktstander på opp til 4-5 kg, og er oftest uten frø. Ananasfrukten inneholder ca. 86 % vann, 11,7 g karbohydrater, 113 mg kalium og 221 kJ tilført energi per 100 g spiselig vare. Ananas inne­ holder bl.a. noe Ø-karoten (65 pg per 100 g) og vitamin C (1 5 mg per 100 g). Fruktene spises friske eller blir syltet og hermetisert for eksport. Bladfibrene kan brukes til tauverk, garn og matter. Miniananas har samme smak og utseende som stor ananas, men er bare 10-20 cm lang. ananasfamilien, Bromeliaceae, enfrøbladet plantefamilie med over 1700 arter i tropisk Amerika. Flerårige rosettplanter med stive stengelomfattende blad som samler væte, støv og rusk i bladhjørnene. De fleste er epifytter eller xerofytter (tørkeplanter). Blomsterstanden sitter i toppen og er ofte omgitt av store, fargede høyblad. Hos mange arter overføres blomsterstøvet ved hjelp av fugler. Pollenkomene er karakteristisk utformet og er til hjelp ved den syste­ matiske inndelingen. Hit hører Aechmea, Ananas, Aregelia, Billbergia, Bromelia, Fascicularia, Greigia, Nidularium, Pitcairnia, Tillandsia og Vriesea. Noen arter dyrkes som stueplanter, f.eks. Billbergia nutans, Aechmea fasciata og A. paniculata. ananaskirsebær, physalis eller barbadoslykt, de guloransje bærene av Physalis peruviana, en ettårig urt i søtvierfamilien. Stammer fra Sør-Amerika, men er forvillet i mange land. De syrlige, friske bærene med lett snerpete ettersmak brukes i husholdningen, friske eller kokt i eddik. Fruktkjøttet er saftig, med geléaktig konsistens og mange, knøttsmå frø. Anand, Mulk Raj, f. 1905, indisk, engelskspråklig for­ fatter. Kjent for sine skildringer fra indisk samfunns­ liv i mellomkrigstiden, bl.a. romanene Untouchable (1935), Coolie (1936) og The Village (1939). Anand, Viswanathan, f. 1969, indisk sjakkspiller; stormester fra 1988. Verdensmester 2000-01. Tapte VM-kamper mot Garri Kasparov (1995, uoffisielt) og Anatolij Karpov (1998, FIDE). Ananda Acharya, 1883-1945, indisk filosof og dikter. Foreleste en tid i filosofi ved universitetet i Calcutta. Kom første gang til Norge 1914 og bodde i landet fra 1917 til sin død, det meste av tiden på Tronsvangen i Østerdalen. Foreleste 1915 over indisk filosofi i Oslo og utgav en rekke bøker om filosofiske emner, dikt (samlingen Snøfuglar, oversatt til norsk av Arne Garborg, 1919), og oversettelser fra sanskrit. Hans gjenfortelling av Rama-sagnene danner grunnlaget for Rama-kvædet, på norsk ved Arne Garborg, 1924. Ananda Acharya er gravlagt på Tronfjell. Ananda Mahidol, 1925-46, konge av Thailand fra 1935 (Rama 8). Studerte i Sveits, reiste hjem i de­ sember 1945, men ble myrdet under mystiske omstendigheter i juni 1946. Etterfulgt på tronen av sin bror, Bhumibol Adulyadej. Ananda Marga (sskr. Tykksalighetens vei'), hinduisk organisasjon, grunnlagt i India i 1954 av Prabhat Ranjan Sarkar (1923-90). Sarkar blir æret av tilhen­ gerne som guddommelig under navnet Shri Shri Anandamurti (Tykksalighetens Opphøyede Skik­ kelse'). Retningen er inspirert av den indiske ►tantrismen, med vekt på ritualer og hyppig resitasjon av ► mantra til faste tider. Overordnedes autoritet er avgjørende i alle saker. Man betoner det ytre (rituel­ le bad, bestemt kosthold) som middel for indre frigjøring og fullstendig forening med guddommen. Ved dette skal også samfunnet forandres. Ananda Marga har en sosial og politisk organisa­ sjon, Prout (Progressive Utilisation Theory), som er blitt kritisert for å anvende militante metoder. Enkelte disipler har, også i Skandinavia, vakt oppsikt ved å brenne seg selv til døde offentlig i protest mot ver­ dens urettferdighet. Bevegelsen har fra sentralt hold tatt avstand fra kriminelle handlinger som er utført av medlemmer.

ANARKISME

Ananda Marga driver nødhjelpsorganisasjonen AMURT (Ananda Marga Universal Relief Team). I tillegg til øyeblikkelig katastrofehjelp driver AMURT lokale, varige prosjekter over hele verden. Bevegelsen har en viss tilslutning i Europa, og har siden 1973 også vært aktiv i Norge. anandrisk (av nektende an- og andro-), som er uten mann. Ananias, navn på tre personer i Bibelen (Apostlenes gjerninger). Ananias (1), yppersteprest ved tempelet i Jerusalem 47-59 e.Kr. Aktiv i rettergangen mot Paulus, Apg 23-25. Ananias (2), medlem av urmenigheten i Jerusalem som sammen med sin kone Saffira løy for menighe­ ten om salgssummen for en eiendom. Sviket førte til at de ble forbannet og døde, Apg 5. Ananias (3), kristen jøde i Damaskus som etter guddommelig oppdrag tok seg av Paulus da han kom til byen etter sin dramatiske omvendelse på veien dit. Ananias helbredet Paulus for den blindhet opplevelsen hadde medført, sørget for at han ble døpt og gikk god for den tidligere forfølgeren overfor menigheten, Apg 9,10-17 og 22,12-16. Ananiashvili, Nina, f. 1963, georgisk ballettdanser. Medlem av Bolsjoj-balletten 1981, og ble raskt prima ballerina. Av roller kan nevnes Giselle, Odette i Svanesjøen og Julie i Romeo og Julie. I 1990-årene fast gjestedanser ved Den Norske Nasjonalballett, senere ansatt ved American Ballet Theatre. ananinokultur, arkeologisk kultur med navn etter lunnsted i Russland; fra overgangen bronsealderjernalder. Gravfelt med rikt utstyrte brann- og skjelettgraver under små gravhauger eller steinset ninger. anankasme (til Ananke), sammenfattende begrep for tvangstanker, tvangsforestillinger og tvangshandlinger. Ananke (gr.), nødvendighet, skjebne, fremtrer gjerne som et halvt personifisert (hypostasert) vesen, som griper inn i menneskehetens eller den enkeltes liv og lodd. Ananke er beslektet med ►Moira som hos Homer fremstilles som en upersonlig makt som er sterkere enn gudene. Forestillingen spiller en betydelig rolle i gresk kultur og tas opp av Platon. Se også ►tyche. anantisk (av gr. anthos, 'blomst') (bot.), blomsterløs, uten blomst. ANAP, fork, for Anavatan Partisi, Moderlandspartiet,

konservativt politisk parti i Tyrkia, grunnlagt av tidl, president Ozal da forbudet mol politiske partier ble opphevet 1983. ANAP fikk rent flertall ved valget 1983 og 1987 og deltok også i de fleste regjeringer i 1990-årene. Ved den politiske omveltningen i 2002 fikk ANAP om lag 5 % av stemmene og ble ikke representert i parlamentet. Partileder fra 2002 er Nesrin Nas. anapest (av gr. 'kastet om, omvendt'), versefot med to ubetonte og en betont stavelse: det motsat­ te av daktyl. I latinske og greske vers består anapest av to korte og en lang stavelse. Brukes mye som marsjrytme, f.eks.: Jeg vil værge mit land; Syng mig hjem, hvis I kan (Bjørnson). Anaphalis, planteslekt i kurvplantefamilien. Se ► evigblomst og ►perleevigblomst. Anåpolis, by i Brasil, Goiås, 140 km sørvest for Brasilia; 288 100 innb. (2000). Handelssenter som betjener nybyggerområder i Goiås. Strategisk belig­ gende på hovedveien mellom Brasilia og Goiånia. Endepunkt for jernbanen fra Såo Paulo og Rio de Janeiro. Grunnlagt 1907, rask vekst i 1960- og 1970årene. An apple a day keeps the doctor away [an æpal a dei ki:ps åa dåkta awei] (eng.), Et eple om dagen holder legen borte; gammelt engelsk ordtak. anaproselytt (av ana- og 'proselytt'), en som vender tilbake til den kirke han tidligere har forlatt, gjen­ vunnen, gjenomvendt. anaptykse (av gr. 'utfoldelse') (språkv.), innskudd av vokal mellom konsonanter, se ► svarabhakti. Anaripigg, fjelltopp i Sel kommune, Oppland; 1212 moh. Ligger i høydedraget sør for Høvringen i Gud­ brandsdalen, fra toppen vid og vakker utsikt. Kjent fra Engebret Hougens dikt Afskje mx Høvringen. Anårjohka, Anarjåkka, elv i Kåråsjohka-Karasjok og Guovdageidnu-Kautokeino kommuner i Finnmark, kildeelv til Deatnu (Tana). Kommer fra flere småvann i grensetraktene mot Finland, renner mot nordøst og tar opp grenseelven Skiehccanjohka. Er langs en strekning på 80 km grenseelv mot Finland (finsk navn: Kietsimåjoki). Forener seg med elven Kåråsjohka 12 km øst for Karasjok tetsted, nedenfor samløpet kalles elven Deatnu eller Tana. Ved den øvre delen av elven ligger Øvre Anårjohka nasjonal­ park. anarki (av gr. 'uten overhode'), egentlig mangel på styre, lovløse samfunnsforhold uten statsstyre. Adjektiv: anqrkisk.

Anarkisme. Et ofte brukt anarkistisk merke.

anarkisme, sosial og politisk teori og bevegelse som hevder individenes rett til uinnskrenket selvstendig­ het, økonomisk, sosialt og politisk, og bekjemper enhver form for herredømme over andre mennes­ ker. Anarkisme tar sikte på å oppheve staten og alle dens maktorganer og å organisere samfunnet gjen­ nom frivillige sammenslutninger av individene. Historie. Anarkistiske tanker dukket opp hos stoi­ kerne og gnostikerne i oldtiden og hos kristne mystikere i middelalderen, under bondeopprøret i Eng­ land 1381, hos gjendøperne i Tyskland ca. 1530 og hos de ytterliggående ►Levellers i England ca. 1650. Men først med kapitalismens gjennombrudd fra sist på 1700-tallet ble anarkismen utformet til en syste­ matisk lære, første gang i engelskmannen William Godwins Enquiry Concerning Political Justice 1793, som krevde at staten skal avskaffes, da all øvrighet er

298

ANARKIST

tyranni. I Der Einzige undsein Eigentum 1844 utfor­ met tyskeren Max Stimer (eg. Kaspar Schmidt) anarkisme til læren om «jegets» absolutte suvereni­ tet. Politisk betydning fikk anarkisme først som strømning innenfor arbeiderbevegelsen, og her var det franskmannen P. J. Proudhon som først utformet anarkismens program. Proudhons lære vant gjen­ klang i Frankrike og Tyskland, særlig blant håndver­ kere og arbeidere i småindustrien, som kjente seg truet av det storindustrielle borgerskap. I 1860-årene utformet den russiske revolusjonære Mikhail Bakunin Proudhons lære videre, og gav den et mer aggressivt preg, idet han hevdet nødvendig­ heten av å sprenge den herskende statsmakt gjen­ nom opprør. Både Proudhons og Bakunins lære ble skarpt bekjempet av Karl Marx, fordi de førte arbei­ derne bort fra den organisatoriske og politiske kamp for å vinne makt i staten og omskape den til redskap for forvaltningen av de økonomiske goder. Kampen mellom Marx og Bakunin splittet det internasjonale arbeiderforbund (se ►Internasjonale), som de begge arbeidet for å vinne for sine ideer, og både det senere sosialdemokrati og den moderne kommunisme tok avstand fra anarkismen. Innenfor russisk anarkisme skapte Bakunins elev Netsjajev læren om «handlin­ gens propaganda», det politiske mord som middel i den revolusjonære kamp, og la kimen til ►nihilis­ men. Læren om «handlingens propaganda» ble tatt opp av anarkistiske organisasjoner som Bakunin hadde skapt i søreuropeiske land, og av tyskeren Johann Most i USA. I 1880- og 1890-årene førte attentater og mord på statsoverhoder og ledende politikere til at dei i en rekke stater ble vedtatt særlo­ ver mot anarkismen og satt i gang forfølgelser mot dens organisasjoner og førere. I motsetning til den terroristiske anarkisme trådte den kooperative anarkisme, utformet sist i 1870-årene av den russiske naturvitenskapsmann fyrst Pjotr Kropotkin og den franske geograf Elisée Reclus. De forkastet individuell bruk av vold og ville bygge opp samfunnene som frie føderasjoner av små produ­ sent- og forbrukergrupper hvor både produksjons­ midler og forbruksgjenstander var felleseie. Som politisk bevegelse spilte anarkismen en rolle vesentlig i Spania og Latin-Amerika. Også utenfor disse land hadde anarkismens ideer før den første verdenskrig innflytelse på utformingen av ►syndi­ kalismen og ►ungsosialismen. Den mest inngående fremstilling på nordisk språk av anarkismens grunn­ setninger er Hans Jægers Anarkiets bibel (1906). Anarkismen slo aldri helt igjennom, men har hatt betydning for utviklingen av moderne sosialisme og kommunisme. Siden 1960-årene har anarkistiske ideer spilt en rolle i ideologisk debatt, og anarkistisk tankegods var også en av drivkreftene for student­ opprørene i Vest-Europa og USA i 1960- og 1970årene. ASch/OTB anarkist (til anarki), person som kjemper for å avskaffe statsstyret og derfor er en revolusjonær motstander av del bestående samfunn. Jf. ►anarkis­ me. anarko-syndikalisme, retning innen den syndikalis­ tiske ideologi med innslag av anarkisme, som i sterkere grad enn den øvrige ►syndikalisme under­ streker verdien av frihet og har brodd mot all over­ ordnet autoritet. Som den rene syndikalisme krever anarko-syndikalismen at samfunnet skal bygges opp med utgangspunkt i fagforeninger, men insisterer på at det ikke må etableres overordnede organer som kan true den enkelte fagforenings og det enkelte medlems frihet. Retningen ble grunnlag for en politisk bevegelse under den anarkistiske verdens­ konferanse i Amsterdam i 1907. Den fikk først og fremst betydning i de vestlige land der også syndika­ lismen stod sterkt, dvs. i det katolske Sørvest-Europa (særlig Frankrike, Spania og Italia) og de de latina­ merikanske land som ble kolonisert fra disse lande­ ne. De anarko-syndikalistiske ideer har i noen grad

forsatt å spille en rolle i spansk politikk. De gjorde det under den spanske borgerkrig 1936-39 og i noen graf etter gjeninnføringen av demokratiet i Spania i 19"0-årene. Anarko-syndikalismen spilte en viss rolle i Norge i tiden rundt den første verdenskrig gjennom enkelte medlemmer av ►Fagopposisjonen av 911. anértri (av gr. nektende an- og 'ledd'), forstyrrelse i sprikfunksjonen med manglende eller nedsatt artikulasjon pga. svekket kontroll av muskulaturen i takapparatet (strupehode, tunge og svelg). Kan skyldes sykdommer i hjernestammen og lillehjer­ nen, i perifere nerver til taleapparatet eller dets miKkulatur. Lettere funksjonsforstyrrelser kalles ► dvsartri. Se også ►afasi. arusarka (av gr. ana, 'gjennom', og sarx, 'kjøtt'), stetk grad av ►ødem, med væskeansamling både i ve\ene og i kroppshuler som f.eks. brysthulen og bukhulen. artcspadi (av gr. 'trekke opp'), misdannelse av urin­ røret med åpningen på oversiden av i stedet for i spitsen av penis. Se ►hypospadi. Antspida, utdødd orden i klassen Agnatha (se ►urfist). Hodet og kroppen var dekket av skjell. De fleste manglet helt parete finner og hadde en sær­ preget, såkalt hypocerkal halefinne. Fantes i silur og de\on. Flere slekter av vel bevarte anaspider er furnet i silur avsetningene på Ringerike. Anastasia, død ca. 304, helgen. Led martyrdøden i Simium i Pannonia (nåv. Kroatia); hennes relikvier bleoverført til Konstantinopel. Derfra spredte hen­ ne; kult seg til den gamle kirken kalt titulus Anastasiae i nærheten av Circus Maximus i Roma. I denne kirten feiret paven messen ved daggry hver juleda^smorgen, og Anastasia kom til å bli oppfattet som en romersk helgen. Hennes senere martyrakter, som er helt upålitelige, skulle underbygge dette. Festdag i vestkirken 25. desember (inntil 1969); i østkirken 22. desember. Anastasia, død 567, gresk helgen. Var av høy byrd. Flyktet fra Konstantinopel, hvor hun ble etterstrebt av ceiser Justinian, til Alexandria, senere til Sketisørlenen, hvor hun levde som eneboer i 28 år, for­ kledd som munk. Festdag 10. mars. Anastasia, 1901-18, russisk storfyrstinne, yngste datter av tsar Nikolai 2. Myrdet i Jekaterinburg (Sserdlovsk) i juli 1918 sammen med den øvrige tsarfamilie. Ea 1920-årene hevdet Anna Anderson, bosatt i Tyskland (død i USA 1984), at hun var den reddede Amstasia. Etter at tsarfamiliens levninger var blitt furnet 1991, kunne russiske eksperter i 1994 fastslå at cgså Anastasias var blant disse. Arustasios, bysantinske keisere. Amstasios 1 Dikoros, født senest 430 i Dyrrhachium (nåv. Durrés); innehadde et høyt embete ved hoffet, eklet keiser Zenons enke Ariadne 491 og ble samtidigselv opphøyet til keiser. Han viste som keiser stor entrgi både som fredelig administrator og i krigene nut sine og rikets fiender. Han befestet Konstantino­ pel ved anlegg av forter fra Marmarahavet til Svarte­ havet. Døde 518. Anastasias 2, ble 713 utropt til keiser av folket. Han het opprinnelig Artemios og hadde vært embets­ mann. Han ble styrtet under en soldatoppstand 716 og gikk i kloster. Da han i 721 forsøkte å gjenvinne Anispida. Rekonstruksjonstegning av slekten Pterygolepis fra silur på Ringerike.

tronen ved bulgarernes hjelp, utleverte de ham til Leo Isaureren, som lot ham henrette. Anastasis (av gr. 'oppstandelse'), kirke som keiser Konstantin den store lot bygge over Jesu grat i Jerusalem. Ødelagt av muslimene tidlig på 1(00tallet, gjenoppbygd i ny form av korsfarerne og fra den tid kjent som Den hellige gravs kirke. Anastasius, paver. Anastasius 1, død 402, italiensk geistlig, pave 399402, helgen. Fordømte origenismen som vranglære. Festdag: 27. april. Anastasius 2, død 498, italiensk geistlig, pave496498. Forsøkte å oppheve et skisma mellom Roma og den bysantinske kirke. Anastasius 3, død 913, italiensk geistlig, pave 911913. Regjerte i pavestolens dypeste vanmaktsid, helt dominert av den romerske adel. Anastasius 4, eg. Corrado di Suburra, ca. 10731154, italiensk geistlig, pave 1 153-54. Sluttet fred med Fredrik Barbarossa. Like før sin død mot ok han den pavelige legat Nicolaus Brekespear, som kom tilbake fra sin sendeferd i Norden. Ble etterfulgt av ham. Anastatica, planteslekt i korsblomstfamilien. Eneste art er ►jerikorose. anastigmat (av ana- og gr. 'punkt'), linsekomoinasjon særlig for fotografiske objektiver, som gir bilder uten astigmatisme. Anastigmat ble konstruert første gang i Zeiss-verkene 1891 og er en vesentlig forbe­ dring av Steinheils aplanat. De fleste fotografiske objektiver er anastigmater. anastmatika (av gr. nektende an- og 'åndenød'), midler mot astma. anastomose (av gr. anastonwsis, 'munnåpning ), forbindelse mellom to blodårer, lymfeårer, nervegrener eller andre strukturer i kroppen. Tarm-anastomose er en kunstig lagt forbindelse mellom to avsnitt av tarmkanalen, oftest ved kirur­ gisk behandling av mage-tarm-sykdommer. anastrofe (av gr. 'omvending'), talefigur hvorord settes i omvendt rekkefølge av den vanlige. Eks.: Du gamle hall med de mure grå. Anat, semittisk krigs- og kjærlighetsgudinne. Best kjent fra det mytologiske system i det gamle Ugarit (Ras Shamra), der hun sammen med sin bror og partner Ba'al spiller en meget aktiv rolle som en av hovedgudene. Stedsnavnene Anatot og Bet-anat tyder på at Anat har vært dyrket i det gamle Israel. Tekster fra 400tallet f.Kr. som en jødisk militærkoloni etterk t seg på Nil-øya Elefantine i Egypt, der gudenavnet AnatJahu nevnes, tyder på at Anat her har vært dvrket av israelitter i diasporaen. anatas (av gr. 'forlengelse'), mineral som består av titandioksid, TiO2; krystalliserer tetragonall. Det har samme sammensetning som ru til og brookitt, men en annen krystallstruktur. Se ►polymorfi. Forekom­ mer flere steder i Norge; en forekomst på Hardan­ gervidda er fredet. anatekse (av gr. anatekein, 'smelte'), prosess i natu­ ren der det skjer en smelting av bergarter. Dele skjer i store dyp i jordskorpen eller øvre del av Jorcens mantel, under høyt trykk og høy temperatur. Den først dannede smeiten kan danne et magma som samler seg i større kropper og trenger opp gjennom jordskorpen, der det størkner som dyp-, gang- eller dagbergarter. Anatekse er best kjent fra granittiske bergarter, både fordi laboratorieforsøk har vist at den først dannede smeiten gjerne har granittisk sammenset­ ning og fordi granitter er så vanlige i dype snilt i jordskorpen på kontinentene. En anateksitt er en bergart der strukturen fremde­ les viser spor etter dannelse ved smelting av eldre berggrunn.

ANATOMI

299

Anatomi. Til venstre disseksjonsscene fra en medisinsk lærebok trykt i Venezia 1493. Professoren i bakgrunnen holder forelesning, mens en demonstrator dissekerer under veiledning av en såkalt «ostensor» (mannen med pekepinnen helt til høyre). - Til høyre: Tittelsiden i førsteutgaven av Andreas Vesalius’ De Humani corporis fabrica (Basel, 1543). Mannen som demonstrerer er Vesalius selv.

anatem (av gr. anathema), opprinnelig det til gudene

innviede. Den greske oversettelse av Det gamle testamente benyttet ordet som oversettelse av det hebraiske kherem, særlig om det som er hjemfalt til Guds fordømmelse og straff. Senere ble anatem betegnelsen for det kirkelige bann og for en i høyti­ delige former utslynget forbannelse. anatemisere, bannlyse. anatematisme, bannstråle. anatoksin, toksoid, bakteriegift (toksin) som ved behandling med formalin er omdannet slik at gift­ virkningen er opphevet, mens den immuniserende virkningen er bevart. Anatoksin brukes til fremstil­ ling av vaksiner, mot difteri, stivkrampe og noen andre bakterielle sykdommer. Anatolepis, utdødd urfiskslekt. Små fragmeneter funnet i Nord-Amerika, Grønland og på Svalbard i bergarter av sen kambrisk til tidlig ordovicisk tid. Er antagelig de eldste hittil funne rester av primitive virveldyr (urfisk). Anatolia, tyrk. Anadolu (av gr. anatole, 'soloppgang, øst') tilsvarer omtrent ►Lilleasia. anatoliske språk, utdødd språkgruppe i Lilleasia (Anatolia) som tilhørte den indoeuropeiske språkfa­ milien. Det mest kjente av disse språkene er hettittisk med en omfattende litteratur fra det 2. årtusen

f.Kr., overlevert i kileskrift på leirtavler. Mer frag­ mentarisk er vår kjennskap til de andre anatoliske språkene: palaisk og luvisk, begge kun overlevert i form av korte innslag i hettittiske ritualtekster, videre hieroglyf-luvisk (også kalt hieroglyf-hettittisk) på innskrifter fra tidsrommet ca. 1500-700 f.Kr., og endelig, som de siste utløpere av denne språkgruppen, lykisk og lydisk, begge ganske spar­ somt belagt gjennom innskrifter som bare delvis er tydet, fra 400-300-tallet f.Kr. på monumenter og mynter. Disse språkene er viktige for sammenlig­ nende indoeuropeisk språkforskning fordi de har bevart mange alderdommelige trekk. anatolsk gjeterhund (tyrk, koban kopegi), gammel tyrkisk gjeterhundrase, nært beslektet med de sentraleuropeiske mastiffene. Patruljerer rundt saueflokken og vokter den mot ulv og andre rovdyr. Stor, kraftig, høyreist, hannhunder 74-81 cm; tisper 71-79 cm, vekt ca. 50-60 kg. Lang og bred skalle, noe kortere avsmalnende snuteparti, små øyne. Middels store, trekantede hengende ører. Halsen middels lang, tykk og med noe løst halsskinn. Rett rygg, kraftig brystkasse, normalt vinklet. Lang og høyt ansatt hale, bæres høyt ringet over ryggen. Kort og tett pels, noe lengre på hals og bryst. Alle farger tillatt, men ønskelig med ensfarget lyst fløtefarget til rød med svart maske og svarte ører.

anatomi (av gr. anatemnein, 'skjære fra hverandre'),

læren om organismers og organers indre bygning; i snevrere mening metode til studiet av levende organismers bygning ved disseksjon. Delområder. Skjer studiet ved undersøkelse av overflaten, taler man om overfiate-anatomi. Den makroskopiske anatomi beskriver bygningen slik den viser seg for det blotte øye, den mikroskopiske beskri­ ver celler og vev slik de viser seg i mikroskopet (lysog elektronmikroskopi) etter fiksering og farging med egnede stoffer, eventuelt også ved disseksjon under mikroskop, mikrodisseksjon. Den deskriptive anatomi beskriver kroppens forskjellige deler og gir dem navn. Det er også en systematisk anatomi når beskrivelsen omfatter læren om systemene (f.eks. skjelettsystemet, åresystemet). Den funksjonelle anatomi behandler delenes form og funksjon i for­ bindelse med hverandre og har således tilknytning til fysiologien. Den topografiske anatomi dreier seg om delenes forhold til hverandre innenfor de enkelte regioner (akselhulens topografi osv.). Den anvendte anatomi omfatter den human- og veterinærmedisin­ ske anatomi med spesielle områder som den kirurgis­ ke anatomi og røntgen-anatomi. Variasjoner i kroppens størrelse og proporsjoner, individuelt og etter kjønn og alder, blir studert i forbindelse med tilpasningen mellom mennesket og maskinen (human engineering)

ANATOMISK

Anatomi. Illustrasjon fra William Harveys bok Exercitatio anatomica de motu cordis et sanguinis in animalibus (1628). Tegningene viser hans eksperimenter med armens vener.

og andre praktiske formål (pulter for skolebarn, konfeksjonsindustri osv.). Se ►antropologi. Anatomi kommer også til anvendelse i skulptur og maleri. Den sammenlignende eller komparative anatomi studerer likheter og forskjeller mellom organismene, med tanke på deres stilling i systematikk, inndelin­ gen i arter, slekter osv., slektskapet mellom dem og ved fossile former også nedstamningsforholdet. Metoden består i å følge homologe dannelser, dvs. bygningstrekk som svarer til hverandre i opprinnelse og beliggenhet, og forandringer i disse fra art til art. Til anatomien hører også den embryologiske anatomi, eller utviklingsanatomi, studiet av formforandringene fra egg til menneske. Dreier det seg om en sammen­ ligning mellom forskjellige arter, blir den embryolo­ giske anatomi en del av den sammenlignende anato­ mi. Ved overføring av navnet på metoden (disseksjo­ nen) til det forskningsområdet hvor metoden kommer til anvendelse, er anatomien kommet til å bety organisk formlære, morfologi i videste forstand. I snevrere forstand er morfologi ensbetydende med sammenlignende anatomi, i første rekke dens meto­ de. Den patologiske anatomi er læren om de forand­ ringer som er fremkalt ved sykdom i organismen. Se ► patologi. Historie. I Hellas og Roma ble det ikke foretatt disseksjoner. Slike fant sted i Alexandria, ved Herofilus og Erasistratos, omkring 300 f.Kr. Med Dyrenes Anatomi. Tre forskjellige fremstiltinger av menneskekroppen: Til venstre en klassisk anatomitegning, laget av A. Vesalius, 1543.1 midten menneskekroppen fremstilt ved hjelp av røntgen. Til høyre menneskekroppen fotografert med et varmefølsomt kamera.

300 Historie grunnla Aristoteles den sammenlignende anatomi. Artene ble avgrenset, definert etter sine egenskaper, bl.a. etter bygningstrekkene. Metoden ble fornyet av Linné og gjort til grunnlag for zoolo­ gisk og botanisk systematikk. I annet århundre e.Kr. grunnla Galenos en menneskets anatomi ved hjelp av disseksjon av dyr, spesielt aper. Denne forble gyldig i mer enn tusen år. Den nyere tids makroskopiske anatomi begynte med Vesalius og hans verk De humanicorporis fabrica (1543), grunnlagt på omfat­ tende disseksjoner. Av særlig betydning ble Harvey og hans beskrivelse av blodomløpet i 1628. Den mikroskopiske anatomi begynte med Malpighi og hans oppdagelse av blodkapillærene, omkring midten av 1600-tallet. Som fornyeren av den sam­ menlignende anatomi regnes Cuvier (1769-1832). Med tanken om «urtypene» har Goethe i særlig grad bidratt til den idealistiske morfologi. Denne ble en av forutsetningene for ►utviklingslæren. Anatomi i betydningen analyse fulgte i så henseende annen morfologi. FW anatomisk, som gjelder anatomi. anatomiske preparater, deler av dyre- eller menneskecrganismer, behandlet med konserverende mid­ ler. Benyttes i undervisningsøyemed. anatomisk teater, eldre betegnelse på auditorium for anatomiske disseksjoner og demonstrasjoner. Anaxagoras, ca. 500-428 f.Kr., gresk filosof, født i Klazomenai (ved det nåværende Izmir) i Lilleasia; kom ca. 40 år gammel til Athen og levde der de neste 30 årene i nær forbindelse med de betydeligste menn, særlig Perikles. Han ble anklaget for ugude­ lighet, men flyktet til Lampsakos, hvor han døde. Anaxagoras fremsatte sin lære i et skrift, Om natu­ ren hvorav bare små bruddstykker er bevart. Han forklarer verden som en blanding av en mengde opprinnelig uordnede spirer som av ånden (nous) er satt i bevegelse og ordnet. I likhet med Empedokles godtok han Parmenides' tese om at verden egentlig er uforanderlig. Forandring forklares ved at materi­ elle partikler blander seg med hverandre og skiller lag Platon forteller at Anaxagoras ble anklaget av Penkles' politiske motstandere for å ha hevdet at solen var en rødglødende sten og at månen var laget av jord. Anaxagoras utøvde stor innflytelse på samtid og ettertid, f.eks. på Evripides. Liti.: Barnes, J.: The presocraticphilosophers, rev. ed., 1982. Anaximander, ca. 610-547 f.Kr., gresk filosof, født i Milet, yngre samtidig av Thales. Skrev boken Om naturen, det eldste filosofiske verk i gresk litteratur, som imidlertid er gått tapt. Lærte at det finnes et uer.delig, uforgjengelig stoff, ►apeiron, hvorav tingene oppstår, og hvori de igjen går til grunne. Han drev også astronomiske studier, lærte at jorden var en sylinder, og tegnet det første greske verdenskart. Liti.: Barnes, J.: Thepresocraticphilosophers, rev. ed., 1982. Anaximenes, ca. 570-ca. 526 f.Kr., gresk filosof, født i Milet, elev av Anaximander; lærte (i et nå tapt skrift) at alt er oppstått av luft, idet denne enten er fortettet eller fortynnet. Når luften blir fortynnet oppstår ild, mens når luften blir kondensert dannes skyer, vann, jord og stener. Han drev også astronomiske studier. Liti.: Barnes, J.: The presocraticphilosophers, rev. ed., 1982. Anaya. Rudolfo A., f. 1937, amerikansk forfatter og professor fra New Mexico, en av chicano-litteraturens «fedre». Anaya har skrevet ca. 15 romaner, foruten en rekke essayer som fokuserer på det amerikanske sørvest og den meksikanske kulturar­ ver. i denne delen av USA. Hans første roman, Bless Me, Ultima, kom ut i 1972. Det er en magisk-realistisk bildungsroman som umiddelbart tok plass i den meicsikansk-amerikanske, og siden amerikanske, kar.on av tekster som handler om det å vokse opp

Anatomi. En av Leonardo da Vincis anatomiske studier fra tidlig på 1500-tallet.

med og i flere kulturer. Ellers kan nevnes Toruga (1979), novellesamlingen The Silence of the Llcno (1982) og detektivromanene Albuquerque (1992) og Zia Summer (1996). I alle Anayas bøker finner vi et fokus på hvordan individet lever med og løser konflikter som bunner i kulturkollisjoner og uav­ klarte forhold til fortiden og dens traumer. Disse spørsmål er uløselig knyttet til det sørvestlige USAs landskap og historie, og Anaya regnes av mange som dette områdets fremste kronikør. Anazarbus, sted i Tyrkia, nær byen Adana, tidligere kilikisk by sør for fjellkjeden Taurus. I tidlig keisertid kalt Caesarea, ble etter et jordskjelv gjenoppbygd av keiser Justinian og fikk da navnet Justinopolis (525 e.Kr.). Som et viktig strategisk punkt spilte Anazar­ bus en fremtredende rolle under de første arabiske erobringstog mot det østromerske riket. Byer ble ødelagt under korstogene. Ved det nåværende Anazarva sees de bevarte ruiner, som vesentlg stam­ mer fra romertid (triumfbue, kolonnader og et gymnasium innenfor en bymur, utenfor denne stadion og teater). Anbaugebiet, bestimmtes (ty.), tysk vinregionsom det finnes 13 av. Størst produksjon finner sted i Rheinhessen, Pfalz og Mosel-Saar-Ruwer. anbelange (av ty.), angå, vedrøre, vedkomme, anboring, tilknytting av sideledning (stikkledning) til hovedvannledning under fullt vanntrykk. Gjares ved montering av anboringsklammer og boring av hull i hovedvannledningen. anbud, et bindende tilbud om å utføre et arb&d, levere en tjeneste eller varer på bestemte betingelser angitt av den som skal ha tjenesten eller leveransen utført. Betingelsene er vanligvis skriftlige spesifika­ sjoner, og anbudet kan gjelde pris, leveringstids­ punkt og kvalitetskrav. Anbud avgis vanligvis på grunnlag av en anbudsinnbydelse med et tilhørende anbudsgrunnlag. Anbud kan være muntlige, men i praksis vil de nesten alltid være skriftlige. Utbyderen vil alltid sette en anbudsfrist, og denne må overholdes sammen med endel formelle krav for at anbudet skal være gyldig og kunne vurderes av utbyderen I mange tilfeller går innbydelsen ut til en uspesifisert krets som en åpen arbeidsinnbydelse, i andre tilfelle

301

til bestemte navngitte leverandører som en lukket anbudsinnbydelse. Også såkalte underhåndsanbud forekommer. Staten og kommunene har egne anbudsregler som etatene må følge, se ►anbudskonkurranse. Hensikten med anbud er å få arbeidet eller tjenes­ ten utført til billigste pris eller på beste vilkår. I noen tilfeller går anbudet til den som byr lavest, i andre tilfeller brukes bestanbudsprinsippet hvor pris, tidspunkt og kvalitet sammenveies. anbudskonkurranse, formbundet prosedyre ved tildeling av oppdrag om levering av varer, utførelse av en tjeneste eller entrepriseoppdrag for en anbudsinnbyder, mest praktisk i offentlig sektor underlagt EØS-regler om offentlige anskaffelser. Hovedregelen for statlig og kommunal kontraktstildeling på EØS-nivå, dvs. med beløp som overstiger såkalte ►terskelverdier, er at formen anbudskonkur­ ranse skal brukes, forskrift 15.6.2001 nr. 616 med hjemmel i lov om offentlige anskaffelser 16.6.1999 nr. 69. Innen forsyningssektoren (vannforsyning, energi, transport og telekommunikasjon) gjelder en egen EØS-forskrift 16.12.1994 nr. 1110. Norsk oljeog gassindustri er underlagt EØS-regler og loven av 1999, men her gjelder egne regler. Det sondres mellom åpen og begrenset anbudskon­ kurranse, avhengig av om anbudsinnbyder har kunngjort oppdraget generelt eller bare for oppdrag­ stakere eller leverandører som forutsettes å ha de aktuelle (pre(kvalifikasjoner. Aktuelle kandidater for oppdraget utarbeider uten kjennskap til hverandre pristilbud basert på anbudsinnbyders forhåndskunngjorte anbudsinnbydelse. Denne bygger på og viser til det mer utførlige konkurransegrunnlag. Kunngjøring for offentlige opp­ drag skjer i Norsk Lysingsblad elektroniske database DOFFIN, og denne, sammen med konkurransegrunnlaget, skal samlet gi nødvendige opplysninger om kvalifikasjonskrav, spesifikasjoner, tildelingskriterier og kontraktsvilkår. Anbud i henhold til konkurransegrunnlaget leveres i lukket konvolutt innen anbudsfristen, og kan deretter ikke tilbakekalles eller endres. Ved anbudsåpningen registreres tilbudene og føres til anbudsprotokollen. Deretter gjennomføres en intern anbudskontroll og evaluering, der anbudsinnbyderen gjennomgår tilbudene med sikte på å avdekke feil samt vurdere hvilket tilbud som bør velges. Innen privat sektor er det vanlig at anbudsinnby­ der forbeholder seg å stå helt fritt til å anta eller forkaste et hvilket som helst av tilbudene - samt å forkaste samtlige. Ved offentlige oppdrag står anskaf­ felsesmyndigheten mindre fritt. Konkurransen kan avlyses dersom det foreligger saklig grunn til det, men tildeling av kontrakt må følge de forskriftsbestemte regler om tildeling enten til laveste pris eller tildeling til det av tilbudene som fremstår som det økonomisk mest fordelaktige. Kravet om at bare rent økonomiske vurderinger er relevante, skal ikke tas helt bokstavlig. Også miljø­ hensyn kan tillegges vekt, forutsatt at slike kvaliteter er direkte knyttet til den enkelte anskaffelse. Offent­ lige innkjøpere er pålagt å ta hensyn til livssykluskostnader og miljømessige konsekvenser av anskaf­ felsen. De innleverte tilbud er endelige og kan ikke endres i tiden mellom anbudsfristens utløp og endelig avtale. Det er i denne fasen ikke adgang til å for­ handle verken om pris eller om leveransens omfang. Forkastede eller avviste tilbydere kan i offentlig sektor klage til Klagenemnd for offentlige anskaffel­ ser. EØS' tilsynsorgan er EFTAs Overvåkingsorgan. Anbudsfeil kan resultere i erstatningsansvar for anskaffelsesmyndigheten. Skjult prissamarbeid mellom tilbyderne innbyrdes med sikte på å «fordele» oppdragene er forbudt både etter EØS' konkurranseregler og etter norsk konkur­ ranselovgivning. KKr

ANCONA anbudspnotokoll, dokument for registrering av opplysninger til bruk ved anbudsinnbyders behand­ ling av tilbud ved ►anbudskonkurranser og generelt ved ►offentlige anskaffelser etter lov 16.7.1999 nr. 69 § 8-1 o>g § 15 1 for anskaffelser henholdsvis over og under EØS' ►terskelverdier. Protokollen skal beskrive alle vesentlige forhold og viktige beslutnin­ ger gjennom hele anskaffelsesprosessen. Protokollen skal alltid vise oppdragsgivers (anbudsinnbyders) navn, adresse og en beskrivelse av hva som skal anskaffes, de forhold som begrunner valg av anskaffelsesmåten, navn på leverandører som er avvist fra konkurranse om oppdraget, deltagende leverandø­ rer med skatte- og avgiftsrestanser m.m. Ved offentlige anskaffelser skal anskaffelsesmyn­ digheten på anmodning oversende protokollen til Nærings- og handelsdepartementet. Anbudsprotokollen kan ved offentlige anskaffelser unntas fra offentlighet med hjemmel i samme for­ skrift § 3-2, som viser til lov om offentlighet i for­ valtningen 19.6.1970 nr. 59 med forskrift 14.2.1986 nr. 351 pkt. V. nr. 12. Forslag til økt offentlighet i anbudssaker er fremsatt ved utkast til ny offentlighetslov i NiOU 2003:30. ANC, fork, for ►African National Congress og ►African National Council. anceps (avlat, 'tohodet'). 1 Tvetydig;, varierende. 2 (litt.) I verslæren stavelse som kan brukes enten som lang e ller kort; skrives Angir at stavelseslengden på vedkommende sted i verset er likegyldig. Ancerl, Karel [antjarl], 1908-73, tsjekkisk dirigent, en av 1900-tallets betydeligste dirigenter. Ancerl studerte i Praha og Strasbourg, og var elev av H. Scherchen og V. Talich. Han var dirigent for Praha radioorkester 1933-39, og etter krigen for de fremste tsjekkoslovakiske orkestre. Fra 1967 gjestedirigent for London Philharmonic Orchestra, fra 1969 sjefdirigent for Toronto Symphony Orchestra. Særlig kjent for sine tolkninger av Smetana, Janåcek og Dvorak. anche [åJ] (fr.), munnstykke på blåseinstrumenter; tunge på orgelpipe. Ancher, Anna Kristine, født Brøndum, 1859-1935, dansk maler, elev av Vilh. Kyhn. Gift med M. P. Ancher 18 80, mottok inntrykk fra ham og de andre Skagen-malere, ikke minst Chr. Krohg. Hennes arbeider, vesentlig interiører fra Skagen og en del portretter, viser en fin fornemmelse for koloritt og valør og for samspillet mellom figur og rom. Hennes og hennes manns hjem på Skagen er fra 1967 muse­ um. Lirt.: Ancher, A.: Breve fra A.A., udg. af K. Voss, 1984; Loerges, M.: A.A.. 1984; Voss, K.: Skagensmalerne, ny utg., 1994; Wivel, O.: A.A. 1859-1935, 1994. Ancher, Christian, 1711-65, født i Land, norsk for­ retningsmann. Ancher kom ved ekteskap inn i Christianias rikeste handelspatrisiat og skapte en stor og omfattende handelsbedrift med bl.a. trelasthan­ del og skipsfart; ble 1746 kommerseråd og noe senere justisråd. Oppførte i 1740-årene Paleet og anla Paléhagen, som i hans senere år var åpen for alle. Litt.: NBL 2. utg. Ancher, Michael Peter, 1849-1927, dansk maler, gift med Anna Kristine Ancher, elev ved akademiet 1871-75, kom til Skagen 1874 og mottok inntrykk av Krøyer og Chr. Krohg. I en rekke realistiske bilder gjengav han fiskernes liv med malerisk kraft og alvor. Skildringene er foretatt med utpreget sans for monumental virkning: Vil han klare pynten? (1880), Den syke pike (1882), Redningsbåten settes ut (188 3) og En barnedåp (1886). Nasjonalgalleriet i Oslo eier Blinde Kristian utenfor sitt hus (1884). Litt.: Fabritius, E.: M.A.s ungdom 1865-1880, 1992; Jacobsen, C.: M.A., 2000; Loerges, M.: M.A., 1984; Voss, K.: Skagensmalerne, ny utg., 1994.

Anchieta, Joséde [anjieta], 1534-97, brasiliansk

forfatter, jesuittpater, født på Tenerife. Etter studier i Coimbra, Portugal, reiste han som en av de første jesuittene til Brasil som lærer og misjonær. Han etterlot seg en betydelig samling religiøs poesi på portugisisk, spansk, latin og tupi, og oversatte også religiøse tekster til tupi. Hans opptegnelser og brev er en viktig kilde til informasjon om de brasilianske indianerne på 1500-tallel. Anchieta kalles for Brasils apostel. Anchises, se ►Ankhises. Anchorage [æijkørids] (eng- 'ankerplass'), by i USA, Alaska, ved Cook Inlet, delstatens største by; 269 000 innb. (2002), dvs. ca. 40 % av Alaskas befolkning. Viktig kommunikasjonssentrum med stor internasjonal flyhavn og flere militærbaser, bl.a. Elmendorf og Ft. Richardson. Anchorage ble grunn­ lagt som hovedkvarter for byggingen av Alaskajembanen i 1915 og vokste svært raskt etter at overkommandoen for forsvaret av Alaska ble eta­ blert her under den annen verdenskrig. Oljevirk­ somhet i tilknytning til lokale oljeforekomster ved Cook Inlet. Også annen industri, bl.a. fiskehermelikk (laks). Statsuniversitet fra 1976. Viktig base for flyselskapet SAS da Polruten (København-Anchorage-Tokyo) ble åpnet i 1957. Et kraftig jordskjelv 1964 ødela 30 kvartaler, drepte 9 mennesker og skadet flere hundre. To år etter skjelvet bodde det flere mennesker i byen enn før ulykken. Anchusa, planteslekt i rubladfamilien. 2 arter i Nor­ ge, se ►krokhals og ►oksetunge. ancien régime, /' [låsie resim] (fr.), det gamle styre, det gamle samfunn, uttrykk som brukes om de franske stats- og samfunnsforhold før revolusjonen i 1789.1 videre betydning også om politiske og sosiale tilstander i andre land i tiden foran store endringer. Anckarstrbm, Jacob Johan, 1762-92, svensk adels­ mann og offiser. Delte den adelige opposisjons uvilje mot Gustav 3s enevoldstendenser. På et maskeradeball på Operaen skjøt Anckarstrbm kongen (16. mars 1792). Ble dømt til døden og offentlig henrettet i Stockholm 27. april samme år. Anckarsvård. Carl Henrik, 1782-1865, svensk greve, offiser og politiker, sønn av M. A. Deltok i statskup­ pet mot Gustav 4 Adolf. Falt i unåde da han kritiser­ te Karl Johans russisk-orienterte utenrikspolitikk og måtte søke avskjed i 1814. Varen av de fremste talsmenn for en liberal opposisjonspolitikk. Fremla 1859 et forslag om en revisjon av den svensk-norske union som ville ha gjort Sverige til den dominerende stat i unionen. Anckarsvård. Michael (Cosswa), 1742-1838, svensk greve, offiser og politiker. Adlet under navnet Anc­ karsvård 1772 pga. sin støtte til Gustav 3s statskupp. Hørte med til «1809 års menn», som fikk avsatt Gus­ tav 4 Adolf og innført en ny konstitusjon. Ancån [-kån], by i Peru, ved Anconbukta 30 km nordvest for Lima. Badested. Ved Ancon er gjort store funn etter en forhistorisk kultur. Traktaten i Ancon avsluttet krigen mellom Peru og Chile i 1883. Ancona, by i midtre Italia, hovedstad i regionen Marche, ved Adriaterhavet; 100 500 innb. (2002). Moderne havn med skipsverft, oljeraffineri og fergetrafikk til den kroatiske byen Zadar. Industrien omfatter produksjon av maskiner, kjemikalier, tekstiler og matvarer. Universitet fra 1969, erkebispesete. I byen finnes Trajans prektige triumfbue av marmor (115 e.Kr.), og domkirken San Ciriaco fra 1000-tallet, bygd på ruinene av et Venus-tempel. Anlagt ca. 390 f.Kr. av kolonister fra Syrakus, var under romerne en blomstrende handelsby, særlig begunstiget av keiser Trajan. I middelalderen var Ancona en tid selvstendig republikk, men kom 1275 under pavens herredømme, italiensk fra 1860. Sterkt skadd under den annen verdenskrig.

302

ANCONAHØNS I

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------

anconahøns (etter byen Ancona), varietet av svart italiener, eiendommelig ved at omtrent */5 av fjære­ ne har hvite spisser. Relativt små; gode verpere. ancora (it. musikkuttrykk), på ny, en gang til; om igjen. Ancus Marcius, etter sagnet Romas fjerde konge, 640-616 f.Kr., var sabiner og dattersønn av Numa. Det het seg at hans regjeringstid i det vesentlige var fredelig. Han skal ha dempet en oppstand av latinerne og tvunget mange av dem til å bosette seg på Aventinum. Han skal også ha befestet Janiculum, bygd en bro over Tevere (Tiber) og anlagt havneby­ en Ostia. ancylustid, tidsavsnitt for ca. 10 600 - 7500 kalen­ derår siden, under avsmeltingen av isbreen fra siste istid da hele Østersjøen og en del av landområdet omkring var en stor ferskvannssjø, Ancylussjøen. Denne forhistoriske innlandssjøen er oppkalt etter ferskvannssneglen, Ancylusfluviatilis (høy toppluesnegl) som finnes i avleiringene fra denne tiden. En bred landbro over det nåværende Danmark bandt sammen det nordlige Tyskland med Skåne, og tiden er derfor også blitt kalt Fastlandstiden. Fra klima- og vegetasjonshistorisk synspunkt kalles ancylustiden boreal tid; klimaet var tørt og varmt (eike- og furu­ skog). Arkeologisk faller ancylustiden sammen med Maglemosekulturen eller den såkalte benalder and, tam form av stokkand. Den ble husdyr i middel­ havslandene kort før Kristi fødsel. Hos hannen, andriken, er de fire midtre halefjærene bøyd opp­ over. Den har finere farger enn hunnen. Det finnes en rekke raser og krysninger. Se for øvrig ►andefamilien. Kjente kjøttraserer rouenand (fransk), aylesburyand (engelsk) ogpekingand (amerikansk/kinesisk). I Norge dominerer pekinganda kjøttproduksjonen, i Tyskland og Frankrike er den mindre moskusanda mest utbredt (avstammer fra arten knoppand). Til hobbyandehold er hagaand av norsk opprinnelse populær. Jakt, se ►andejakt. -and (av lat.), etterstavelse, betegner noe som skal eller bør gjøres, f.eks. eksaminand, en som skal eksa­ mineres. Anda, fergested i ►Gloppen kommune, Sogn og Fjordane, på sørsiden av Nordfjord. Forbindelse til Lote på nordsiden av Nordfjord (E 39). Sandane Lufthavn, Anda. Navnet har muligens sammenheng med norrønt arna, 'gni', 'skure', om et sted som er utsatt for vær og vind. Anda, øy i Vesterålen, se ►Andøya. Andabeløy, øy i Flekkefjord kommune, Vest-Agder, ved innseilingen til Flekkefjord. 4,7 km2. Bratte kyster. Anda fyr, fyr i Øksnes kommune, Nordland, på øya Anda, opprettet 1932, lysets h.o.h. 50 m, lysstyrke 55 200 cd, lysvidde 18 nautiske mil. Anda var det sist oppførte bemannede fyr i Norge, men ble auto­ matisert og avbemannet 1987. Fredet 1999. andakt (av ty. 'oppmerksomhet'), brukes mest i religiøs betydning og uttrykker den indre konsentra­ sjon om Gud og hans ord i lønnkammeret, i familien (husandakt) og i den kristne forsamling. Også i videre betydning om en åndelig oppløftelse, f.eks. overfor naturen eller et kunstverk. andaktsbok, bok med oppbyggelige lesestykker til bruk ved andakt. I alle høyere religioner finnes en rik religiøs litteratur som har det praktiske formål å vekke og styrke andakten. De to mest berømte kristne andaktsbøker er Thomas a Kempis' De imitatione Christi og John Bunyans Pilgrim's Progress, som illustrerer hver sin karakteristiske andaktstype, henholdsvis katolsk og protestantisk. Andalucia [-[aia] (arab. Al-Åndalus), landskap i Spa­ nia, mellom Sierra Morena og Middelhavet, fra 1979 autonom region som omfatter provinsene Almeria,

Granada, Målaga, Jaén, Cordoba, Sevilla, Cådiz og Hielva; 87 595 km2 med 7 478 400 innb. (2002). Hwedstad: Sevilla. Andre større byer er havnebyene Nålaga og Cådiz samt Granada og Cordoba. Natur. Den sentrale del av Andalucia tilhører Gtadalquivir-bassenget, som dreneres av Guadalqiivir og dens bielver. Nedenfor Sevilla ligger et stmpig deltaområde, las Marismas, innenfor et dmebelte. Grensen mot nord dannes av Sierra Norena, 1000-1300 moh. I øst ligger Sierra Nevada, ned høyeste topp Mulhacén, 3478 moh. Andalucia hir subtropisk klima, det varmeste i Europa. Næringsliv. Andalucia er generelt et lite utviklet onråde, som frem til 1980-årene hadde stor utvandrhg både til mer industrialiserte deler av Spania og ti andre land i Vest-Europa. Jordbruket har tradisjo­ nelt vært dominert av store landeiendommer eller gods, latifundios, med bruk av jordløse landarbeidere s sillimanitt igjen rombisk. Andalusitt opptrer i bergarter dannet under lavt trykk; kyanitt og sillimantt krever derimot høyt trykk, og opptrer derfor i bergarter som er dannet på store dyp, særlig i gneistr. Aidaman and Nicobar Islands [ændamæn an nh kiuba: ailandz], unionsterritorium i India, består av cygruppene ► Andamanene og ►Nikobarene; til

sammen 8249 km2 og 356 300 innb. (2001 . Til sammen 572 øyer; kun et mindretall av øyene er bebodde. Hovedstad: Port Blair (100 200 imb. 2001). Andamanene, Andaman Islands, indisk øygiuppe i Bengalbukta, nordlige del av territoriet Andaman and Nicobar Islands, består av fire større og :a. 200 små øyer; 6408 km2. Hovedstad: Port Blair. Natur. Ligger sammen med Nikobarene pi en undersjøisk rygg. Tett tropeskog dekker meleparten av øyene, som har monsunklima og yppig [lantevekst. Rikt fugleliv. Befolkning. Den fåtallige, opprinnelige befolknin­ gen, andamanerne, er etterkommere av ne»rito>stammer, som en gang har vært utbredt over store deler av det sørøstlige Asia. Innbyggerne fot øvrig er tilflyttere fra fastlandet, særlig flyktninger fia det tidligere Øst-Pakistan (Bangladesh). Denne innflyt­ tingen har i stor grad fortrengt den opprinnelige befolkningen. Næringsliv. Jordbruk med dyrking av tropiske frukter og kokosnøtter. Noe småindustri ved Port Blair. Utskipning av trelast til fastlandet. Historikk. Øyene nevnes av arabiske geografer på 800-tallet, av Marco Polo på 1200-tallet. 1818-1942 britisk straffekoloni. Besatt av japanerne i 1 >42-45. andamanere, den opprinnelige befolkningen på Amdamanene; teller noen få hundre mennesker og er sterkt truet av utslettelse. Tradisjonelt lever de av jakt, sanking og fiske, og taler andamanspnk. An­ damanerne er negritofolk, med en gjennomsnittlig kroppshøyde på 140-150 cm. Den britiske antropo­ logen A. R. Radcliffe-Brown gav i 1922 ut en be­ rømt bok om dem, The Andaman Islanders. Andamansjøen, randhav til Indiske hav, melom Malayahalvøya, Andamanene og Nikobarene; ca. 800 000 km2; på det dypeste, under 4200 n uh. andamanspråk, andamansk, gruppe av beslektede språk talt av urbefolkningen på øygruppen \ndamanene i Bengalbukta. Språkene står helt isolert, og det har ikke lykkes å henføre dem til noen annen språkfamilie. Språkene er i ferd med å dø ut. andamento (it.), mellomspill i en fuge; lengie form av fugetemaet. andante (it. 'gående'), tempo i musikken, jevnt rolig, noe langsomt, mellom adagio og allegro. Pit andante = mer andante og meno andante = mindre ardante kan tydes forskjellig alt etter som man regner andan­ te for å være et hurtig eller langsomt tempo andantino (it. 'forminsket andante'), tempoi musik­ ken, litt hurtigere enn andante. - Kortere stykke i andantetempo. Anday, Melih Cevdet, 1915-2002, tyrkisk dkter. Han dannet fra begynnelsen av 1940-årenesammen med Orhan Veli og Oktay Rifat den poetiske beve­ gelsen Garip ('merkelig'), som representerte et brudd med både den tradisjonelle osmanske og den fransk-inpirerte tyrkiske diktningen. Andavs dikt vitner om et dypt samfunnsengasjement, men fra 1960-årene av vendte han seg mer og mer tl et intellektuelt publikum, som i diktsyklusen Follari Bagli Odyssevs (Den bundne Odyssevs, 1962 , hvor han behandler menneskenes fundamentalt livsvil­ kår. Himmelkart (1999) er en antologi over xndays dikt på norsk. Andebu, kommune i indre Vestfold fylke, grmser til kommunene Larvik, Lardal, Re, Stokke og Sande­ fjord. Natur. Andebu er preget av lave åser og snå dalfø­ rer; ca. 3/4 av arealet ligger lavere enn 160 moh.; høyeste punkt er nesten 400 moh. Berggrunnen hører til Oslofeltets magmabergarter, og inreholder ganske mye porfyrbergarter; i Kodal finnes apatitt. Atskillige marine løsavsetninger i de lavereliggende områder. Bosetningen er spredt, med konsentrasjoner i og rundt tettstedene Andebu (administrasjonssenter,

303

ANDEMATFAMILIEN

Andebu 186 km2 4899 innbyggere (2003) Administrasjonssenter: Andebu

Arealfordeling:

%

Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

15 71 2 12

Sysselsetting (2001):

%

Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Bygg/anlegg, kraftog vannforsyning Varehandel, hotellog restaurantdrift Transport og kommunikasjon Finans- og forretningsvirksomhet Offentlig og privat tjenesteyting

6 20 11

16 7 7 33

Historikk og kultur. Høyjord sogn har Vestfolds eneste stavkirke, med rester av dekorasjoner fra middelalderen og på spiret en bronsefløy fra 1200tallet. Rett nord for Andebu tettsted ligger Andebu kirke, en steinkirke fra middelalderen med altertavle og prekestol i renessansestil. Andebu prestegjeld har Norges eldste bevarte kirkebok, fra 1623. Kommunevåpenet (godkjent 1986) viser 3 sølv triangler på grønn bakgrunn. De danner en stilisert A for Andebu, og symboliserer kommunens tre sogn med grønt for jord- og skogbruk. Navnet Andebu kommer av norrønt Andabu, usikker tolkning; første ledd kan være flertall av norrønt pnd, 'forstue'; siste ledd er bu, 'boplass'. Litt.: Berg, L.: Andebu: en Vestfold-bygds historie i 1600aarene, 1905; Berg, R. & N. Grytnes; Andebu kommu­ nes historie: 1837-1991, 1994; Gallis, A., red.: Andebu bygdebok, 1975-1982, 3 b. Andebu kirke, kirke i Andebu kommune, Vestfold. Middelaldersk, enskipet steinkirke, innviet til Jom­ fru Maria og St. Nikolaus. Kirken omtales første gang i diplom fra 1314. Altertavle og prekestol i renessansestil. Ble en del ombygd på 1600-tallet da bl.a. de nåværende vindusåpningene ble laget. Interiøret ble restaurert i 1933. Til kirkeinventaret hører et nattverdsbilde fra 1569 som tilskrives den nederlandske maleren Pieter Aertsen. Andechs [andeks], benediktinerkloster og valfarts­ sted, ca. 35 km sørvest for Miinchen, på «Det hellige berg», ved Ammersee. Blir besøkt av tallrike pilegrimer på grunn av sine mange relikvier. andefamilien. Anatidae, fuglefamilie i ordenen andefugler. Omfatter svaner, gjess og ender med omkring 160 arter fordelt over hele Jorden. Karakte­ ristisk er et mer eller mindre flatt nebb dekket av en myk, følsom hud med en hard hornplate (nebbnegl) i spissen. Nebbkantene har en rekke tverrstilte hornplater, som kan sile ut næringsemner fra van­ net. Halsen er forholdsvis lang og kroppen bred. Føttene, som har svømmehud, er festet nokså langt bak, så fuglene, især endene, får en vraltende gange. Spesielt i praktdrakten, som anlegges om høsten, er kjønnene svært ulike, men mange arter mangler praktdrakt. Under draktskiftet midtsommers felles alle de store flygefjærene i vingen samtidig slik at fuglene mister flygeevnen i flere uker. Fra midtsom­ mer til ut på høsten kan kjønnene være nokså like, mens hannen er i såkalt ►eklipsedrakt. Reiret er forsynt med en masse dun fra hunnens bryst. Alle ungene (opptil 12 eller flere) klekkes nesten samtidig, og de kan legge til vanns allerede på sin første levedag. De finner maten selv, mens hun­ nen leder og forsvarer kullet. Hos de fleste artene

ruger ikke hannen, og den har liten føling med ungene. De fleste artene hekker ved ferskvann, andefugler, Anseriformes, fugleorden som omfatter to familier; ►andefamilien, Anatidae, og ► gjeterfugler, Anhimidae. De to familiene er så forskjellige at de plasseres i egne underordener. Gjeierfuglene ligner av utseende mer på kondorer og påfugler enn på ender og gjess. andeigler, Theromyzon tessulatum og T. mcculosum, iglearter i bruskiglefamilien, Glossiphomidae. Fore­ kommer som temporære parasitter i nese, svelg og øyne hos andefugler. Den grønne andeiglen (T. tessulatum) er hos oss funnet nord til Troms; mørk andeigle (T. maculosum) er sjelden. andejakt, jakt på arter av andefugler, i Norge 14 arter (ender og gjess). Foregår som lurejakt, hvor en eller flere jegere søker å komme på skuddhold eller drive endene til hverandre, som sivjakt med hund som driver endene ut fra skjulestedet og så apporterer, eller som trekkjakt i skumringen når endene i flokk søker beite på åkrene. Lokkeand brukes også. Innen­ for en avstand på 2 km fra land kan man bare bruke ro- eller seilbåt under jakten. Det må brv.kes nokså grove hagl, da viltet er hardskutt. Årlig skytes rundt 50 000 fugler i andejakten i Norge, hvorav ►stokk­ and utgjør omtrent halvparten. Jakttidene varierer fra art til art, men foregår i tidsrommet 10. aug.-23. des. andelslag, forkortet A/L, se ►samvirkelag. Andelva (av fuglenavnet and), elv i Eidsvoll kommu­ ne, Akershus, fra Hurdalssjøen til Vorma like sør for Eidsvoll stasjon; 12 km lang. Danner en rekke vann­ fall som for en del er utbygd til industriell kraftforsy­ ning. Hele vassdraget inkludert Hurdalssjøen (173176 moh.) med tilløp har et nedbørfelt pi 595 km2. Utbygd vannkraft 4,6 MW (2003). andematfamilien, Lemnaceae, enfrøbladet plantefamilie. Små vannplanter som er meget enkelt bygd, de ser i det hele tatt ikke ut som blomsterplanter. De består av en bladlignende skive som er nedsenket i vann eller flyter fritt på overflaten. Noen har en eller flere røtter på undersiden, andre mangler røtter. Formering skjer ved knoppskyting fra skiven. Blom­ stene er sterkt redusert og utvikles hos oss bare i varme somrer. 6 slekter med 30 arter. I Norge er det funnet 4 arter i 2 slekter. Slekten Lemna har 3 arter i dammer og vannpytter. Den vanligste er andemat, L. minor, som går nord til Nordland. Stor andemat, Spirodela polyrrhiza, har flere røtter som danner et knippe. Den finnes enkel­ te steder omkring Oslofjorden og et par steder på Vestlandet. Andebu. Høyjord kirke er Vestfolds eneste bevarte stavkirke. Koret er fra annen halvdel av noo-tallet, og skipet fra annen halvdel av 1200-tallet. Kirken har rester av dekorasjoner fra middelalderen.

Andefugler. Gravand, Tadorna tadorna.

304

ANDEMUSLING

Til andematfamilien hører slekten Wolffia, som mangler røtter. W. arrhiza er verdens minste blom­ sterplante, skuddet blir bare et par mm langt, andemusling, vanlig dammusling, Anodonta anatina, stor ferskvannsmusling som lever på mudderbunn, se ► dammuslinger. Betegnelsen brukes av og til også om ►andeskjell, som ikke er noen musling, men et krepsdyr. Andene, kortform for ►Andesfjellene, andenebb, Lingula, slekt av armfotinger (brachiopoder) i klassen Inarticulata. Lever i havområdene mellom India og Japan. Kjennes så langt tilbake som fra ordovicium, og er kanskje den eldste dyreslekt som fremdeles lever. Andenes.

1 Tettsted og administrasjonssenter i Andøy kom­ mune, Nordland, på nordspissen av Andøya i Vester­ ålen; 2847 innb. (2002). Andenes er et av de største fiskevær i Nord-Norge, med rikt helårsfiske og stor fiskeeksport. Et moloanlegg (2,5 km langt), bygd 1895-1905, aeskytter havnen mot Nordishavet som står rett på. Havfiskeselskap med moderne trålere, fryserier og anlegg for filetering. Betongvarefabrikk, mekanisk verksted. Flyplass like sørvest for tettste­ det. Adskillig turisttrafikk. Polarmuseum. 2 Tidligere kommune i Nordland, omfattet den nordre delen av Andøya i Vesterålen, utskilt fra Dverberg 1924, slått sammen med Dverberg og Bjørnskinn til Andøy kommune 1964. Andenes fyr, fyr i Andøy kommune, Nordland, på Andøyas nordpynt, opprettet 1859. 40 m jerntårn, lysets h.o.h. 40 m, lysstyrke fast 152 500 cd, i blink 2 358 000 cd, lysvidde 18 nautiske mil. Fyret ble automatisert og avbemannet 1978. Fredet 1999. Andenes fyrer utstyrt med luftfarts radiofyr som også kan nyttes av skipsfarten. Andenæs, Ellen (Aimée) Holager, f. 28. aug. 1947 i Oslo, norsk jurist; gift med M. H. Andenæs. Riksadvokatfullmektig 1982-83, statsadvokat ved Eidsiva­ ting lagmannsrett 1983-87. Politiinspektør og sjef for Ordensavdelingen ved Oslo politikammer 1987, sjef for Kriminalavdelingen sst. 1994, lagdommer ved Eidsivating (fra 1995 Borgarting) lagmannsrett 1994-96, kst. overvåkingssjef 1996-97, privatprakti­ serende advokat i Oslo fra 1997. Andenæs, Johannes Bratt (Johs.), 1912-2003, født i Innvik, norsk jurist, bror av Tønnes M. A. Universi­ tetsstipendiat 1939-44, konsulent hos Riksadvoka­ ten 1945, professor i rettsvitenskap (strafferett og straffeprosess) ved Universitetet i Oslo 1945-82. Andenæs var en forgrunnsskikkelse i norsk rettsvi­ tenskap. Han var formann i Norsk kriminalistforening 1947-57; han var formann i Det sakkyndi­ ge råd for strafferettslige spørsmål (Straffelovrådet) og formann 1957) i komiteen til revisjon av straffe­ prosessen. Han deltok meget i den offentlige disku­ sjon om aktuelle rettslige spørsmål. Rektor ved Universitetet i Oslo 1970-72. Han var æresdoktor ved universitetene i København og Uppsala, og var i

Johannes Andenæs

1981 den første som ble tildelt den nordiske juristpris. Andenæs utgav bl.a. Straffbar unnlatelse (1943, dr.avh.), Statsforfatningen i Norge (8. utg. 1998), Alminnelig strafferett (4. utg. 1997), Spesiell strafferett (3. utg. 1996, sm.m. Anders Bratholm), Norsk straffe­ prosess I-II (2. utg. 1994), Det vanskelige oppgjøret (1979, ny utg. 1998) og Innføring i rettsstudiet (5. utg. 1998). Litt.: NBL 2. utg. Andenæs, Mads Henry, f. 22. april 1940 i Oslo, sønn av J. B. Andenæs, gift med E. H. Andenæs, norsk jurist. Professor ved Universitetet i Oslo fra 1986. Han har bl.a. utgitt Sameier og selskaper (1978, dr.avh.), Aksjeselskapsrett (2. utg. 1992), Konkurs (2. utg. 1999), Rettskildelære (1997) og Aksjeselskaper & allmennaksjeselskaper (1998). Andenæs, Tønnes Madsson, 1923-75, født i Innvik, norsk bokhandler, forlegger og politiker; bror av Johs. B. A. Sjef 1950 for det nyopprettede Akade­ misk Forlag (fra 1956 Universitetsforlaget). Statsse­ kretær i Kirke- og undervisningsdepartementet 1965, stortingsrepresentant (A) fra 1969. Anderberg, Bengt, f. 17. april 1920, svensk forfatter, samtidig krass realist og fabulerende romantiker, ironiker og ekstatiker. Debuterte 1945 med novel­ lesamlingen En kvdll om våren og utgav året etter diktsamlingen Fåglar, en av tiårets mest bemerkel­ sesverdige samlinger. Den allegoriske samtidsroma­ nen Kain (1948) utløste en voldsom debatt gjennom sin pasifistiske tendens og erotiske frispråklighet. Anderberg har utgitt flere samlinger kåserier og prosastykker, barnebøker (f.eks. Niklasoch figuren, 1950), skuespill og hørespill. Som utgiver og med­ forfatter til serien Kårlek (14 bind, 1965-70),virket han ytterligere for seksuell frigjøring. Nattljus (1985) er et utvalg av hans lyriske produksjon. Av Anderbergs senere produksjon merker især den fabuleren­ de historiske romanen Amorina (1999) seg ut. Anderlecht [-xt], kommune i Belgia, sørvest i byom­ rådet Brussel. Universitetssykehus. Variert industri med bl.a. produksjon av tekstiler, papir, kjemikalier og sjokolade. Belgias største marked for små- og storfe; slakterier, franskspråklig veterinærhøyskole. Erasmus av Rotterdam bodde der i 1520-årene; hans bolig Erasmushuis (Huys de Swaene) er nå muse­ um. Anderlecht [-xt], belgisk fotballklubb, stiftet 1908. Tradisjonelt Belgias beste klubb, har vunnet 26 ligaog åtte cupmesterskap (t.o.m. 2003). Vant Europa­ cupen for cupmestere 1976 og 1978, UEFA-cupen 1983. Bane: Constant Vanden Stock Stadion i Brus­ sel. Drakter: hvite trøyer med lilla vertikale striper, hvite bukser. Kjente spillere: Robbie Rensenbrink, Morten Olsen. Andermatt, by i Sveits, Uri, ved elven Reuss nær Sankt Gotthard-passet, 1400 moh.; 1300 innb. (2003). Kjent vintersportssted. Andernach [-nax], by i Tyskland, Rheinland-Pfalz, på vestsiden av Rhinen, 15 km nordvest for Koblenz; 29 300 innb. (2003). Treforedlings-, bygningssteinog kjemisk industri. Anlagt som romersk festning i år 12 f.Kr., en av Tysklands eldste byer. Byen har flere historiske severdigheter, bl.a. domkirken fra ca. 1200, kurfyrsteslottet fra 1100-tallet, den gamle kranen Alter Rheinkran fra 1554 og rådhuset 156174. Folkefesten Båckerjungenfest og Michelsmarkt lokker hvert år mange tilreisende til byen. Anders, mannsnavn, nordisk form av ►Andreas. Kjent i Norge fra 1300-tallet. Navnedag 30. novem­ ber. Anders, Hellig Anders, død 1205, dansk folkehelgen, prest i Slagelse. Den eldste beretning om ham finnes i Bonum universale de apibus av Thomas Cantipratensis (død ca. 1263). Her fortelles det om Anders' reise til Det hellige land og hans mirakuløse hjemferd. Ifølge legenden helbredet han halte og blinde.

Anders, Giinther, 1902-92, tysk forfatter. 1936-50 i

USA, siden bosatt i Wien. Særlig kjent for sne Ikulturkritiske essays (Die Antiquiertheit des Memchem, 1. bd. 1956). Hans korrespondanse med Hiroshimapiloten Claude Eatherly Off limits fiir das Gevissen ble utgitt 1961 (norsk overs. Samvittighet forbudt, 1962). Mensch ohne Welt (1984) er et utvalgav hans skrifter om kunst og litteratur. Anders, William Alison [ændaz], f. 17. okt. 193 3, amerikansk astronaut. Flygerutdannet, M.Sc. i atomfysikk; utvalgt som astronaut 1963. Gennomførte i des. 1968 sammen med Borman og Lovell i Apollo 8 den første bemannede ferd i bane rundt Månen. Han forlot NASA i 1969 og overtok stiklin­ gen som leder for National Aeronautics and Space Council, den amerikanske presidents rådgivende organ for luftfart og romanliggender. Da NåSC ble nedlagt i 1973, ble Anders medlem av Atonic Ener­ gy Commission. Sjef for Nuclear Regulator/ Commission 1974-76. USAs ambassadør i Norg? 197677. Har senere hatt ledende stillinger i amerikansk industri (bl.a. General Electric, Textron Corporation og General Dynamics). Pensjonert 1993, men har siden den tid deltatt i flykonkurranser og -oppvis­ ninger. Anders, Wfadyslaw, 1892-1970, polsk offiser, gene­ ral. Førte ved krigsutbruddet 1939 en kavaeribrigade, som ved polakkenes nederlag slo seg gjennom til Ungarn. Ble fanget av russerne, men løslat: 1941 og utnevnt til sjef for de polske styrker i Sovje unionen. Disse førte han 1943 over Iran til Nord-Afrka. Ledet 2. polske armékorps som 1944-45 kjempet i SørItalia og vant flere seirer (bl.a. Monte Cassino). Anders var motstander av den kommunistiske polske regjering og tok etter krigen oppholl i Stor­ britannia. Fra 1954 medlem av det polske tremannsråd for polakker i eksil. Andersch, Allred, 1914-80, tysk forfatter, sveitsisk statsborger i sine senere år. Leder for et kommunis­ tisk ungdomsforbund i Bayern 18 år gammel, satt i konsentrasjonsleir 1933. Som soldat i den annen verdenskrig deserterte han 1944 og kom i ameri­ kansk krigsfangenskap. 1946-47 sammen med H.W. Richter redaktør av det senere forbudte tidsskriftet Der Ruf. Andersch er, særlig i ettertid, blitt anerkjent som en av de ledende forfattere i vesttysk etter­ krigslitteratur. Han skildrer gjerne individualister som lider under samfunnets konformitetskrav, og som prøver å flykte fra ytre og indre bindinger. Foruten essays og hørespill utgav han bl.a. romane­ ne Sansibar oder der letzte Grund (1957, norsk overs. Drømmen om Zanzibar, 1958), Die Rote (1960, norsk overs. Den rødhårede, 1961), Efraim (1967) og Winterspelt (1974), om konfrontasjonen fascisme/ marxisme under Ardenner-offensiven 194-1. Reise­ skildringer fra Norge og Skandinavia er Watderungen imNorden (1962) ogHoheBreitengrade (196?). An der schonen blauen Donau [- føman blacan då: nao], vals av Johann Strauss d.y„ opus 314 skrevet på bestilling av Wiener Månnergesangveren og opp­ ført første gang med tekst av Josef Weyl 15 feb. 1867. Sommeren 1867 var Strauss engasjert ved verdensutstillingen i Paris, og her oppførte han valsen for første gang i versjon for orkester uten kor. Denne versjonen ble i løpet av kort tid meget popu­ lær over store deler av verden. Andersen, Alf, 1928-62, norsk fløytist. Var ra 1946 knyttet til NRK, debuterte med Filharmonuk Sel­ skaps Orkester 1951, og opptrådte meget som solist både i Norge og utlandet. Fra 1956 var han engasjert av Mozarteumorkestret, Salzburg, som sokfløytist. Andersen, Alfred Emil, 1860-1935, født i Kristian­ sand, norsk-brasiliansk maler. Utdannet ved Kunsta­ kademiet i København 1879-83, senere elev av Olaf Isaachsen. Andersen forlot Norge 1891 og opprettet senere en malerskole, nå akademi, i Curitila, Brasil. Fikk stor betydning for kulturlivet i Paranåog ble utnevnt til æresborger av Curitiba i 1931. Nasjonal­ galleriet eier hans portrett av Knut Hamsun (1891).

305

ANDERSEN

Andersen, Alf Steen, 1906-75, norsk skihopper.

Olympisk mester 1928, VM-bronse 1935. Klubber: Sandaker Ski- og Fotballklubb; Skeid, Oslo. Andersen, Alsing Emanuel, 1893-1962, dansk sosialdemokratisk politiker. Medlem av Folketinget fra 1929 til sin død, parlamentarisk fører for sitt parti 1932-35 og 1940-45, forsvarsminister under Stauning 1935-40, finansminister juli-nov. 1942. Utnevnt til innenriksminister nov. 1947, men måtte tre ut av regjeringen etter få dager på grunn av angrep i sammenheng med hans politikk under den tyske okkupasjon av Danmark 1940-45. Andersen spilte en ledende rolle i Den sosialistiske internasjo­ nale både før og etter den annen verdenskrig. Andersen, Anders, 1846-1931, født i Hønefoss, norsk arbeiderleder, Arbeiderpartiets første for­ mann. Han flyttet som ung til Arendal, der han ble en av lederne for solidaritetsbevegelsen Samhold. Da Det norske Arbeiderparti mer eller mindre tilfeldig ble stiftet i Arendal 1887, ble Andersen - også mer eller mindre tilfeldig - valgt til partiets første for­ mann. Han gikk av året etter og flyttet deretter til Røyken, der han i flere år var aktiv i arbeiderbeve­ gelsen. Andersen, Anja (Jul), f. 15. feb. 1969, dansk håndballspiller. Olympisk mester 1996, verdensmester 1997 og europamester 1994 og 1996. Spilte norsk klubbhåndball sesongene 1991-93 og 1997-99 (Bækkelaget). Andre klubber: Stjernen (Odense), Ålborg, Ikast og Viborg i Danmark, Walle Bremen i Tyskland. Vant europacupen for cupvinnere 1994 (Bremen) og 1998 og 1999 (Bækkelaget). La 1999 opp som spiller på grunn av hjerteproblemer og ble trener for Slagelse. 133 landskamper og 725 mål. Utg. Mitt håp om frihet (1997). Andersen, Anne Nymark, f. 28. sept. 1972 i Bergen, norsk fotballspiller, tvillingsøster av Nina N. A. 65 Alandskamper (9 mål). Europamester 1993, verdens­ mester 1995, OL-bronse 1996. Cupmester 1995 med Sandviken. Har også spilt for Bjørnar. Andersen. Anton Jørgen, 1845-1926, født i Kristian­ sand, norsk-svensk komponist og cellist. 1871 ansatt ved Hovkapellet i Stockholm, 1880-1905 konsertmester. 1876-1911 lærer i cello og kontrabass ved konservatoriet i Stockholm, der han ble utnevnt til professor i 1912. Han skrev fem symfonier, bl.a. en for 14 celli og tre kontrabasser, sonate for cello og klaver, korverket Hardanger til Wergelands tekst m.m. Andersen, Arild, f. 27. okt. 1945 i Skedsmo, norsk jazzmusiker, bassist, komponist og arrangør, gift med Hege Schøyen. En av de få norske jazzutøvere som også har etablert seg i den helt store internasjonale sammenheng. 1964-74 med Karin Krog og Jan Garbarek, har senere i hovedsak ledet egne grupper; turnert over hele Europa, nært samarbeid med bl.a. Sheila Jordan, Radka Toneff, Paul Bley og Stan Getz. Fra 1983 leder av den meget omtalte gruppen Masqualero, sammen med Jon Christensen. Senere har han bl.a. skrevet musikk inspirert av norsk folkemu­ sikk, for samarbeid med sangeren Kirsten Bråten Berg: bestillingsverkene Sagn, til Vossajazz 1990, og Arv, basert på de samme folketonene som Grieg brukte, til Grieg-jubileet i Bergen 1993. Av andre album kan nevnes IfYouLookFar Enough (1993), Kristin Lavransdatter (1995; teatermusikk), Hyperboreans (1997) og Achirana (2000; med Vassilis Tsabropoulos og John Marshall). Tildelt Buddyprisen 1969. Litt.: NBL 2. utg. Andersen. Astrid Hjertenæs, 1915-85, født i Horten, norsk forfatter. Hun debuterte med samlingen De ville traner (1945), fulgt av De unge søylene (1948), Skilpaddehagen (1950), Strandens kvinner (1955), Vandrersken (1957), Pastoraler (1960), Frokost idet grønne (1964), som fikk Kritikerprisen. I 1967 kom den merkelige romanen Dr. Gnomen og i 1968 Hyrdefløyten. Epistler fra Algerie. Et utvalg dikt, Som en vår,

Arild Andersen

kom i 1970. Seenere samlinger er Rosenbusken (1972), Svaner og nåtid i (1973) og Et våroffer (1976).11980 gav hun ut sanmlingen De tyve landskaper, skrevet til bilder av ektenmannen, Snorre Andersen. Samlede dikt kom i 198S5. Et sterkt personlig artistisk preg, ofte med bruk ; av frie former, sammen med suggestiv bruk av bilder c og symboler, karakteriserer hennes diktning. Litt.: Kastborgq, W.R.: Ikunstnerens verksted, 1967, 713 (intervju); 1NBL2. utg.; Rottem, 0.: Norges littera­ turhistorie, b. 6:: Fra Brekke til Mehren, 1995; Skjeldal, K.: «Det jeg sieer er ikke det jeg mener» i NLÅ 1997, 88-96; Vold, J.J.E.: Tydelig, 33: essays 1965-1998, 1999 («Om å synge»»: 97-108). Andersen, Axebl, 1846-1913, norsk filolog, pedagog og dogmehistoorisk forfatter. 1876-1900 adjunkt ved Christiania katuedralskole. Andersen opptrådte 1895 med boken Sko:olen og kirken som motstander av kristendommeens plass i skolen. 1898 innleverte han sin avhandlingg Om nadveren i de par første aarh. e.Kr. for den filosofisiske doktorgrad. Den ble refusert av de teologiske sakkkyndige, og i flere år stod en skarp strid om hans r navn i den såkalte «doktorsak». Etter at hans arbeid t var blitt gjenstand for anerkjennende omtale i utenlaandske fagskrifter, fikk Andersen Bjarne Andersen n (til høyre) og Tom Tellefsen i Beckettforestillingen Meens vi ventar på Godot, Scene 2 på Det Norske Teatret 19970.

oppreisning, idet det historisk-filosofiske fakultet 1909 beklaget den avgjørelse som var truffet i hans sak. Litt.: NBL 2. utg. Andersen, Benny, f. 7. nov. 1929, dansk forfatter og pianist. Debuterte med diktsamlingen D:n musikalske ål (1960), etterfulgt av bl.a. Den indre bowlerhat (1964), Under begge øjne (1978), Tiden og storken (1985), Chagall og skorpiondans (1991), Tenne kom­ men og gåen (1993), Verdensborger i Danmark (1995), Kalender udgivet af Hjemeåret (1997) og Stelen marineret (2001). En sentral tematikk i forfatterskapet er menneskets fremmedfølelse, oftest murtert-ironisk fremstilt i beskrivelsen av en outsiders konfrontasjo­ ner med hverdagsliv og medmennesker Hans man­ gesidige og omfangsrike forfatterskap ortfatter også skuespill ogradiospill (Orfeus i undergrurden, 1979; Telefon, 1999), essaysamlinger, filmmanus og barne­ bøker, særlig kjent er Snøvsen-bøkene. Andersen har også gitt ut novellesamlingene Puderne (1965) og Tykke-Olsen m.fl. (1968) og romanen På Broen (1981). 12003 kom samtaleboken Det skal mterkei at vi lever, skrevet sammen med dikterpresten Johannes Møllehave. Andersen er en folkelig og meget popt lær forfat­ ter. Størst suksess har han hatt med sine barokke og tragikomiske dikt og viser, særlig sanghistorien Svantes viser (1972), som kom på plate i samarbeid med visesangeren Povl Dissing. Sammen har de gitt mange konserter og gitt ut flere plater, bl.a. Over visse vande (1981) og Hymner og ukrudt (1985 ;.- Samlede digte 1960-97 utkom 1998, Samlede noveller utkom 2003. Litt.: Borup Jensen, T.: B.A., 1987; Borup Jensen, T„ red.: Månens mærker: B.A.s forfatterskab [...], 2003; Marx, L.: B.A.: a criticalstudy, 1983. Andersen, Bjarne Osvald, 1909-82, født Stavanger, norsk skuespiller og instruktør. Knyttet til Det Nor­ ske Teatret 1944-51, 1952-58, 1960-61, og 196379. Sjef for Rogaland Teater 1958-60, for Den Nationale Scene 1961-63. Betydelige roller: En passasjer i Dronning og rebell av Ugo Betti, Stomil i S. Mrozeks Tango, bispen i Ibsens Kongsemneme, kapteinen i Dødsdansen av Strindberg. Banebrytende tolker av Samuel Becketts dramatikk, bl.a. som Hamm i Slutspel (kritikerprisen 1971). Begavet karakterkunstner, sterk i fremstillingen av livets tapere og outsidere. Viste intim fortrolighet med Tsjekhovs stillferdige menneskeskildring. Hørte også til de ledende humorister i norsk teater og mestret alle komediens disipliner. Flere viktige instruktøroppgaver. Han hadde også biroller i norsk film, bl a. i Nødlan­ ding (1952) i Arne Skouens regi, og Streik! (1975). I 1956 regisserte han filmene Roser til Mon.ca og Smuglere i smoking. Leder Norsk Skuespillerforbund 1967-69. Litt.: NBL 2. utg. Andersen, Bjørg, f. 15. juni 1942, norsk f.åndballspiller; mor til Jørn A. 143 landskamper i perioden 1960- 77. 4 NM utendørs med Skjeberg IF. Andre klubber: Østsiden IL og Lisleby FK, Fredrikstad. Andersen, Bjørn Bang, f. 14. nov. 1937, rorsk friidrettsutøver. 2 nordiske mesterskap og 12 NM i kulestøt i perioden 1961-74. Kongepokal 1966. 89 landskamper. Holdt den norske rekorder, i kule 1961- 67 og 1971-75, og forbedret den 16 ganger fra 16,34 til 19,29m (1972). Klubb: IL i BUL. Oslo. Andersen, Bjørn Willberg, f. 28. okt. 195°, norsk skuespiller og sanger. Med bakgrunn i frigruppemiljøet i Bergen, ble han ansatt ved Den Nationale Scene i 1989. Her debuterte han i Samfunnets Støtter, og har senere gjort seg bemerket i et vidt rollefag. Betydelig innsats i show- og musikalsammenheng. Andersen, Camilla (Røseler), f. 5. juli 1973, dansk håndballspiller. Olympisk mester 1996 og 2000, verdensmester 1997 og europamester 1994 og 1996.

306

ANDERSEN, CARL ALBERT r---- ---------------------------------Spilte norsk klubbhåndball sesongene 1992-93 (Nordstrand) og 1996-97 (Bækkelaget). Andre klubber: Buxtehude i Tyskland og Virum-Sorgenfri, Frederiksberg og Slagelse i Danmark. Vant europa­ cupen 1994 (citycupen) med Buxtehude og 2003 (EHF-cupen) med Slagelse. 194 landskamper og 846 mål. Andersen, Carl Albert, «Flisa», 1876-1951, norsk idrettsutøver. Han tok den første norske medaljeplassering i OL med tredjeplass i stavsprang 1900 (3,20 m), selv om bronsemedaljer da ikke ble utdelt. Også fjerdeplass i høyde. Olympisk mester i lagturn 1906, OL-sølv 1908. NM både i stav og høyde 1896, 1897 og 1900, satte norske rekorder i begge øvelser. Klubber: IF Ørnulf, Oslo; Oslo Turnforening. Andersen, Claus, 1624-81, norsk embetsmann, assessor i Overhofretten. Han drev store trelastforretninger og skapte seg en så betydelig formue at han var ansett som en av Norges rikeste menn. Litt.: NBL 2. utg. Andersen, Dag Terje, f. 27. mai 1957 i Frogn, norsk politiker (A), skogsarbeider. Ordfører i Lardal 198892. Vararepresentant til Stortinget 1989-93 og fra 2001, stortingsrepresentant for Vestfold 1997-2001. Leder av Finanskomiteen 2000-01. Statssekretær Sosialdepartementet 1992, partisekretær i Arbeider­ partiet 1992-96. Landbruksminister 1996-97. Andersen. David, 1843-1901, født på Østre Toten, norsk juvelér, utlært hos juveler Jacob Tostrup i Oslo samt i Berlin og Stockholm. Tok borgerskap som gullsmed i Christiania 1876 og etablerte eget firma som han opparbeidet til et av de ledende på områ­ det. Etter hans død ble firmaet overtatt av hans to eldste sønner, Arthur og Alfred David-Andersen. Litt.: NBL 2. utg. Andersen, Dines, 1861-1940, dansk orientalist. Professor i indisk-østerlandsk filologi ved Køben­ havns Universitet 1903-27. Særlig kjent for studiet av det mellomindiske språket pali. Andersen. Edvard, død 1809, norsk sjøoffiser, født i Vanse. Han varen av de dristigste og dyktigste forsvarere av kysten og skipsfarten sørpå under den engelske blokade i årene etter 1807. Dødelig såret i kamp utenfor Mandal 28. juli 1809.

hans

Andersen, Eric, f. 1943, amerikansk sanger og musi­

Andersen, Gjord, 1651-1720, født på Jylland, morsk

ker med røtter i visemiljøet i New York tidlig i 1960årene. Etter hvert eksperimenterte han også med elementer fra country og rock. Han har vunnet stor anerkjennelse, ikke minst som komponist og tekst­ forfatter, men fikk aldri det helt store kommersielle gjennombruddet. Andersen har for øvrig bodd i Norge i mange år, og har bl.a. samarbeidet med Jonas Fjeld og landsmannen Rick Danko på albume­ ne Rick Danko, Jonas Fjeld, Eric Andersen (1991; Spellemannprisen) og Ridin' On the Blinds (1994). Album under eget navn f.eks. ‘Bout Changes & Things (1966), Blue River (1972), Ghosts Upon theRoad (1989), Stages: the Lost Album (1991), Memory of the Future (1998) og Beat Avenue (2003). Andersen, Erling, f. 22. sept. 1960, norsk kappgjenger. EM-bronse på 5000 m innendørs 1985. OLdeltaker 1984 og 1988. Nordisk mester 1981, 1985 og 1989. To europarekorder på 20 000 m bane. 32 individuelle senior-NM i perioden 1977-92; 11 kongepokaler (derav ti på rad). Klubb: Søfteland TIL. Andersen, Evert (Edvard), 1772-1809, født i Far­ sund, norsk sjøoffiser. Han var offiser i krigen mot Storbritannia og Sverige 1807-09 og gjorde seg bemerket i forsvaret av sørlandskysten og skipsfar­ ten der under den britiske blokaden i disse årene. Ble dødelig såret utenfor Mandal i 1809. Andersen. Geir, f. 21. feb. 1964, norsk skiløper. Vant verdenscupen i kombinert sesongen 1985. Verdens­ mester i lagkonkurranse 1984, VM-sølv individuelt og forlag 1985. Verdensmester for juniorer 1984. NM individuelt 1985 og 1986. Klubb: Ski-og Fot­ ballklubben Lyn, Oslo. Espen Andersen, f. 12. juli 1961; bror av Geir A. VM-sølv i kombinert lagkonkurranse 1982 og 1985. Vant kombinert i Holmenkollen 1984. Andersen, Georg, f. 7. jan. 1963, norsk friidrettsutøver. EM-bronse i kulestøt utendørs 1990. VM- og EM-bronse innendørs 1989. OL-deltaker 1988. NM 1987, 1988, 1990 og 1995; to kongepokaler. Person­ lig rekord ute 20,86 m og inne 20,98 m. Klubber: Urædd, Porsgrunn; Tjalve, Oslo. Andersen ble fratatt sølvmedaljen i VM utendørs 1991 pga. dopingbruk (medaljen tilfalt Lars Arvid Nilsen). Hevdet seg hele tiden uskyldig dømt, og etter sonet dom norsk mester og VM-deltaker 1995.

kjøpmann, godseier og embetsmann. Andesein kom som ung til Christiania og ble 1678 gift mec dem velstående prestedatteren Elisabeth Thrane Ham drev trelasthandel, sagbruksdrift og skipsrederi:, ble stor godseier og var i 1690-årene en av Nor>es rikeste menn. I 1701 ble han tiltalt for tollsxindlel, men til tross for at anklagene trolig var riktige, ble han frifunnet og tilmed tilsatt som generalullforvalter. I krigsårene fra 1709 fikk han forpakte ollimtekter fra «de fire species» - vin, brennevin, sat og tobakk - og tjente igjen gode penger. Gjord Amdersen eide Fossesholm på Eiker og kjøpte Notdimarksgodset, som etter hans død ble solgt til kjøpmann Peder Grøn i Christiania. Litt.: NBL 2. utg. Andersen, Gunnar, 1890-1968, norsk idrettsutiøver. 46 landskamper i fotball, hvorav 37 som lagkaptein. På OL-laget 1912 og 1920. NM-finalist 1925. 0'gså en fremragende skihopper, med verdens lengst e hopp på 47 m i Gustadbakken i Modum 1912. Tildelt den første Egebergs ærespris 1918. Styremedlem i Skiforeningen 1923-48. Klubb: SK Lyn, Oso. Andersen, Gunnar, 1909-88, norsk skihopper. Verdensmester i Oslo 1930. Klubber: Modum Ski­ klubb; Geithus IL. Andersen, Halvor, 1745-1810, norsk-danskembets­ mann, født i Østre Toten. Kom 1771 til København, tok juridisk eksamen, ble samme år kopist i skifteret­ ten og 1793 revisor i det danske kanselli. Hm hadde etter hvert skaffet seg en verdifull samling sv bøker (over 15 000 bd.) og håndskrifter, mest av historisk innhold, og disse testamenterte han 1786 ti et eventuelt norsk universitet; samlingene tilfalt 1812 Universitetet i Oslo. Litt.: NBL 2. utg. Andersen. Hans (Georg), 1919-94, islandsk diplomat og jurist. Fast representant ved NATO i Paris fra 1954, fra 1956 dessuten ved OECD. Ambassadør i Frankrike 1961-62, i Stockholm 1962-63 tg i Oslo 1963-69. 1969-75 folkerettsekspert i Utenriksdepar­ tementet, spilte en betydelig rolle under fisierigren­ sekonfliktene med Storbritannia (torskekrigene). Ambassadør i USA 1976-87 og ved FN 1987-90. Andersen. Hans Christian (H. C.), 1805-75,dansk dikter, født av fattige foreldre i Odense. Har skulle settes i skredderlære; men da en spåkone fcrutsa moren at Odense by en gang ville bli illuminert til hans ære, fikk han sin stedige fantastvilje sat igjen­ nom og reiste 1819 uten penger og faste planer til København. Han eide en nesten utrolig evre til å komme i forbindelse med innflytelsesrike folk. Først skaffet Baggesen og Weyse ham inn ved Da kgl. Teater som korist. Da hans stemme forsvant, tok teatersjefen Jonas Collin seg av ham, skaffa ham kongelig understøttelse til å studere og anbrakte ham i Slagelse lærde skole. Han ble tatt ut av skolen og privat dimittert 1828. Han hadde skreve dikt allerede i skolen, bl.a. Det døende barn. Som nybakt student skrev han den fantastiske arabesk Fodrejse fra Holmens kanal til østpynten afAmager (1829), tydelig etter mønster av E. T. A. Hoffmann; samme år kom hans første dramatiske arbeid KærlighedpaaNicolai taarn, og året etter en samling Digte, også til dels i en tilstrebet ironisk overlegen form. Disse første arbeider skaffet ham stor anerkjennel­ se, men også kritikk. Han produserte flittig, bl.a. en rekke reisebøker fra de mange reiser han foretok. Reisene skaffet ham venner og berømte forbindelser i utlandet, bl.a. Tieck, Chamisso og Dickens Den første av H. C. Andersens romaner, Improviiatoren (18 3 5), er fylt med hans inntrykk fra det første Italia-oppholdet. Den vakte bifall i Danmarc, og den tyske oversettelsen gjorde ham internasjonalt kjent som forfatter. Derpå fulgte O. T. (1836) mec hjemlige interiører, Kun en spillemand (1837), en sentimental skildring av kunstnerens trengsler, som ble angrepet

Christian Andersen Hans Christian Andersen (1805-75) ble verdensberømt for sine eventyr, som er oversatt til ca. 125 språk. De handler ofte om døde ting som blir gjort levende. Eventyrene beskriver ofte menneskets forfengelighet og lidelse, men gjennomsyres likevel av Andersens urokkelige tro på at livet er vidunderlig.

Illustrasjon til et av H.C. Andersens mest kjente eventyr, Tommelise, av Thomas V. Pedersen (1820-59).

307

ANDERSEN, HJALMAR ----- 1

HANS CHRISTIAN ANDERSEN Et utvalg eventyr Den lille Idas Blomster Fyrtøiet Lille Claus og Store Claus Prindsessen paa Ærten Tommelise Den lille Havfrue Keiserens nye Klæder Den standhaftige Tinsoldat De vilde Svaner Paradisets Have Ole Lukøie Svinedrengen Den grimme Ælling Nattergalen Sneedronningen De røde Skoe Elverhøi Holger Danske Hyrdinden og skorstensfeieren Stoppenaalen Den lille Pige med Svovlstikkerne Den lykkelige Familie

av Kierkegaard i Af en endnu levendes papirer, og 1857 den mislykkede roman At være eller ikke være, som imidlertid interesserer ved å røpe Andersens store interesse for og avhengighet av H, C. Ørsteds filosofi. Hans selvbiografi Mit livs eventyr kom 1855. Som lyriker er han fintfølende, men ikke fintformende. Som dramatiker er han som regel uheldig. Som reiseskildrer har han et utmerket beskrivende og følende talent. Som romanforfatter kan han sette et fargerikt stoff opp med inntrengende liv, og fast­ holde i hvert fall svermeriske naturer med hell, men han kan også flyte ut. Som eventyrforfatter tilhører H. C. Andersen imidlertid verdenslitteraturen. Han har skrevet i alt 156 eventyr og mer realistiske «historier». De første kom ut i et beskjedent hefte 1835, og ble ikke særlig godt mottatt, bare Ørsted viste en forståelse som oppmuntret dikteren til å fortsette. Siden fulgte småsamlinger og hefter til 1872. H. C. Andersens eventyr er til å begynne med omdiktninger av folkeeventyr, de var nye ved sin muntlige dagligtale og ved å innstille alle sine begreper på barnets verden. Etter hvert finner Andersen selv opp motivene til sine eventyr, de blir ikke mer «fortalt for barna» alene, de blir dobbeltbunnet, gjennomvevde av en vidunderlig ironi og båret av et glimtende lune. Hans Ørsted-inspirerte, urokkelige tro på at virkeligheten er et vidunder, hans forståelse av menneskelige lidelser og av den menneskelige forfengelighet, som han selv led så meget under, hans presise virkelighetsiakttagelse og hans friske språkbruk, alt dette møtes i eventyrene og gjør dem til en sjanger som helt er hans. Eventyrene brakte H. C. Andersen verdensberøm­ melse. Han ble en fetert gjest både ved Europas hoff, på de danske herregårder og i de rike københavnske familier. Størst betydning hadde familien Collin for ham i hans ungdom, på hans gamle dager var det især hos familiene Henriques og Melchior han søkte og fant et hjem, og han døde på grosserer Melchiors landsted «Rolighed» på Østerbro. Han mottok ordener og titler fra hele Europa. Odense by, som utnevnte ham til æresborger, ble virkelig illuminert for hans skyld. Den store ytre glans var nødvendig for ham for å dekke over hans personlige tragedie;

1835 1835 1835 1835 1835 1837 1837 1838 1838 1839 1842 1842 1844 1844 1844 1845 1845 1845 1845 1847 1848 1848

Historien om en Moder 1848 Det er ganske vist! 1852 Verdens deiligste Rose 1852 Nissen hos Spekhøgeren 1853 Klods-Hans 1855 Det gamle Egetræs sidste Drøm 1858 Dynd-Kongens Datter 1858 Klokkedybet 1858 Suppe paa en Pølsepind 1858 Vinden fortæller om Valdemar Daae og hans Døttre 1859 En Historie fra Klitterne 1860 Gaardhanen og Veirhanen 1860 Hvad Fatter gjør, det er altid det Rigtige 1861 lisjomfruen 1862 Sommerfuglen 1862 I Børnestuen 1865 Sølvskillingen 1865 Veirmøllen 1865 Gjemt er ikke glemt 1866 Laserne 1870 Dandse, dandse, Dukke min! 1872 Det Utroligste 1872 Portnøglen 1872 Tante Tandpine 1872

hans mange alvorlige, men alltid mislykkede forels­ kelser, bl.a. i Riborg Voigt, Louise Collin og især i den svenske sangerinnen Jenny Lind. Hypokondri og en tiltagende rastløshet plaget ham også. Med en nes­ ten sykelig sensibilitet måtte han betale for sitt geni. Hans liv var fullt av lange lidelser og kortvarige, men intense lykkestunder. Gjennom lidelse fikk han sin erfaring og utmyntet den i inspirasjonens øyeblikk til stor kunst. H. C. Andersens Samlede værker i femten bind utkom 1876-80. Eventyrene utgitt av Hans Brix og Anker Jensen i fem bind 1919, kritisk utgave ved Erik Dal 1963-67. Diktene utgitt 1930 av Paul V. Rubow. De interessante dagbøker og brev er bl.a. trykt i Breve til og fra A., 3 bd. (1877-78); A.s brev­ veksling med Edvard og Henriette Collin, 6 bd. (1933-37), A.s Brevveksling med Jonas Collin, 3 bd. (1945-48), A.sdagbøger 11 bd. (1971-76). MB Litt.: Andersen, J.: Andersen: en biografi, 2003, 2 b.; Bredsdorff, E.: H.C.A.: mennesket og digteren, 1979; Brix, H.: H.C.A. og hans Eventyr, 1907; Grønbech, B: H.C.A.s Eventyrverden, 1945; Grønbech, B.: H.C.A.: levnedsløb, digtning, personlighed, 1971; Jørgensen, A.: H.C.A. litteraturen 1875-1968: en bibliografi, 1970 (videreført t.o.m. 1998 i 2 b. utgitt 1995, 1998); Kofoed, N.: Studier i H.C.A.sfortællekunst, 1967; Mor­ tensen, K.P.: Svanen og skyggen: historien om unge A., 1989; Mylius, J. d.: Myte og roman: H.C.A.s romaner mellem romantikog realisme, 1981; Nielsen, E.: H.C.A. og andre Danskere, 2. utg., 1974; Rubow, P.V.: H. C.A.s eventyr: forhistorien - idé og form, sprog og stil, 2. udg., 1943; Wullschlåger, J.: H.C.A.: en eventyrfortellers liv, 2003. Andersen, Hans Niels, 1852-1937, dansk skipsreder og forretningsmann. Startet 1884 firmaet Andersen & Co. i Bangkok, som 1897 dannet grunnlaget for Det ►Østasiatiske Kompagni. Andersen ble adminis­ trerende direktør og førte selskapet frem til en ledende stilling innenfor dansk forretningsliv. Som en av de første forstod han motorskipenes betydning og lot Burmeister & Wain bygge en flåte av store dieselmotorskip. I forståelse av Panamakanalens kommende betydning åpnet han ruter på Amerikas stillehavskyst. Han deltok 1919 i delegasjonen til

fredskonferansen i Paris vedrørende det nordslesvigske spørsmål. Andersen, Henry «Stompa», 1926-99, norsk motorsportsutøver (motorsykkel). Europamesær i speed­ way på Bislett Stadion 1955. NM i speedway 1950 og på langbane 1954. Klubb: NMK Oslo. Andersen, Hilde, f. 22. aug. 1951, norsk teaterregissør. Gjorde seg sterkt bemerket med Cecilie Løveids Balansedame på Den Nationale Scene 1985. Har også satt opp Astrid Lindgrens Brødrene Løvehjerte (Natio­ naltheatret, 1987) og Spor av Torun Lian i Fjernsynsteatret 1989. Fra 1995 ansatt som fast regissør ved Den Norske Opera. Andersen, Hildur, 1864-1956, norsk piar.ist, studerte i Leipzig og Wien, debuterte 1886. Hun gjorde en stor innsats som konsertgiver og pedagog. Som foredragsholder med musikkeksempler, ikke minst om Wagners operaer, hadde hun et stort publikum. Hun antas å være modell til Hilde Wangel i Ibsens Bygmester Solness. Litt.: NBL 2. utg. Andersen, Hjalmar (Johan), «Hjallis», f. 12. mars 1923 i Rødøy, norsk skøyteløper, verdens skøytekonge i første del av 1950-årene og meget populær blant publikum både under og etter karrieren. Han ble olympisk mester på 1500, 5000 og 10 000 m i Oslo 1952, samt vant VM, EM og NM allround 1950, 1951 og 1952, NM også 1954. Dessuten EM-sølv 1949 og 1954 og OL-deltaker 1948 og 1956. Hjallis satte verdensrekord på 5000 m (8.07,3 i Trondheim 1951) og tre rekorder på 10 000 m (16.57,4 16.51,4 - 16.32,6), den siste i Hamar 1952, rekord til 1960. 8 norske rekorder på 5000 m, 10 000 m og sammenlagt. Personlige rekorder: 43,7 - 2.16,4 8.06,5 - 16.32,6. Klubb: Sportsklubben Falken, Trondheim. Andersen var også en dyktig roer og syklist. Senere arbeidet han i rundt 30 år med sjømannsidrett i Velferdstjenesten for handelsflåten. Tildelt Egebergs ærespris 1951, Morgenbladets gullmedalje 1949 (for sin første verdensrekord på 10 000 m), Fearnleys olympiske ærespris og Sportsjournalistenes statuett 1952, Olavsstatuetten 1976 og Kongens fortjenst-

308

ANDERSEN, HÅKON I-----------------------------

Hjalmar Andersen

Hjalmar Andersen fotografert under OL i Oslo 1952.

Hjalmar Andersen, eller «Hjallis» som han fremdeles kalles på folkemunne, oppnådde i begynnelsen av 1950-årene en popularitet og posisjon som i dag er vanskelig å fatte. Han gikk inn i rekken av skøytekonger som Axel Paulsen, Oscar Mathisen og Ivar Ballangrud og ble som dem en helt og et forbilde. Men sin positive stil og sitt gode humør (han ble kalt «Kong Glad»), ble han et nasjonalt ikon på linje med Thor Heyerdahl og Rolf Kirkvaag. Det hele toppet seg under OL i Oslo 1952. Ved innmarsjen var han et naturlig valg som Norges flaggbærer, og under lekene ble han den mestvinnende deltakeren med seier på 1 500 m, 5000 m og 10 000 m. 10 000-meteren, der han tok igjen sin japanske makker Kazuhiko Sugawara med en runde, fikk tribunene til å koke. På denne distansen hadde han samme år satt en legendarisk verdensrekord på Hamar med 16.32,6, som stod i åtte år. Den ble først slått under OL i Squaw Valley, der han til manges sorg var trener for det svenske landslaget. Senere har han arbeidet i Velferdstjenesten for handelsflåten, vært en populær deltaker i radioprogrammer og gitt ut flere vitsebøker. Hjalmar Andersen tilhører den lille gruppen av nordmenn som opplever å se statue av seg selv. Dette skjedde første gang 1 993, da Nils Aas' statue ble avduket foran Bislett stadion, der Hjallis feiret sine største triumfer.

Hjalmar Andersen i Davos 1954.

medalje i gull 1998. Han har statuer utenfor Bislett Stadion i Oslo (utført av Nils Aas), ved Hamar Olympiahall (utført av Svein Tore Kleppan) og ved Torget i Trondheim (utført av Per Ung). Har utgitt bl.a. Harde løp (1951), Siste runde (1952), Hva idretten ga meg (1983) og Medaljens bakside (1985); de to siste sm.m. S. E. Mortensen. Litt.: NBL 2. utg. Andersen. Håkon Edvard, f. 14. april 1925 i Stavan­ ger, norsk misjonsleder og biskop. Cand.theol, ved Menighetsfakultetet 1949. Generalsekretær i Det Norske Lutherske Indremisjonsselskap 1966-75, sogneprest i Sandnes og prost i Jæren 1975-78, biskop i Tunsberg 1978-90. Har hatt en rekke verv, bl.a. formann i Organisasjonenes Fellesråd, Evange­ liske Kirkers Fellesråd, Luther Forlag og Den norske Lausannekomité. Har skrevet bøkene Hvem tror hva (1955) og Hva harjeg i min dåp (1966). Andersen, Ib, 1907-69, dansk tegner, sønn av Valde mar Andersen. Utdannet som arkitekt 1926-29. Bok- og avistegner i Politikens Magasin fra 1931. Hans akvarellerte eller laverte pennetegninger er preget av intimitet og poetisk sans. Har illustrert Johs. V. Jensens Den lange Rejse (1941), Ingemanns Morgen- og Aftensange, Izaac Waltons Den fuldkomne Fisker (begge 1943) og Vore gamle Tropekolonier (1953). Andersen, Ib, f. 14. des. 1954, dansk danser og koreograf. Solodanser ved Den Kongelige Ballet fra 1975, kjent bl.a. for tittelrollen i Flemming Flindts Toreador (1978). 1980-90 førstedanser ved New York City Ballet. I senere år har han vært frilans koreo­

graf; noen av hans verker er oppført i Norge. 2000 ansatt som kunstnerisk leder ved Ballet Arizona. Andersen. Inger Marie, 1930-95, født i Glemmen, norsk skuespiller. Debuterte 1950 på Nationaltheat­ ret som Nina i Måken av Tsjekhov. Fra 1954 ansatt på Den Nationale Scene, hvor hun spilte betydelige roller i et stort repertoar, som Agnes i Brand, Char­ lotte Corday i Peter Weiss' Mordet på Marat. Fra tidlig i 1950-årene var hun en av den norske filmens fremste skuespillere med livfulle roller i bl.a. Nils R. Mtillers Vi gifter oss (1951), Øyvind Vennerøds Støv på hjernen (1959) og Sønner av Norge (1961), og dessuten i Kåre Bergstrøms barnefilm Bjurra (1970). Litt.: NBL 2. utg. Andersen, Ingmar Fridtjov, 1860-1942, født i Sørum, norsk offiser. Oppfant elektrisk fjernstyring av torpedoer og fartøyer. Andersen. Jens, kalt Beldenak (den skallete), ca. 1468-1537, dansk biskop i Odense. Var 1520 med på Christian 2s tog til Sverige, og antas å ha spilt en fremtredende rolle for utarbeidelsen av den ideolo­ giske begrunnelse for den kjetterprosess som endte med det stockholmske blodbad. Andersen. Jens Lund, f. 1922, norsk frikirkeleder, se Jens ► Lund-Andersen. Andersen. Johannes, 1898-1970, født i Oslo, norsk motstandsmann. Oppr. snekker, under tilnavnet «Gulosten» flere ganger i konflikt med loven, ikke minst i forbudstiden. Under den annen verdenskrig ble Andersen utdannet som commandosoldat i Skottland og deltok i sabotasjeaksjoner i Norge som Linge-mann og i MTB-tjeneste. Understøttet av

kong Haakon startet Andersen etter krigen snekkerfirma i Horten. Litt.: Bjørnsen, B.: En mann kalt Gulosten, 1968; NBL 2. utg. Andersen, Johannes Oskar, 1866-1959, dansk kirkehistoriker og politiker. Professor 1913-36. Han drev epokegjørende kildekritisk forskning i den danske reformasjonshistorie, bl.a. i verkene Overfor kirkebruddet (1917), Der Reformkatholizismus und die dånische Reformation (1934), Paulus Helie (1936) og skrev en viktig innledning til Kingos salmer (1931). Representerte det konservative folkeparti i Folketin­ get 1918-39. - Æresdoktor ved Universitetet i Oslo 1938. Andersen, Jøm, f. 13. feb. 1963 i Fredrikstad, norsk fotballspiller, sønn av Bjørg Andersen. 27 A-landskamper (5 mål). Cupmester 1984 for Fredrikstad FK, har også spilt for Vålerengen IF og de tyske klubbene FC Ntirnberg, Eintracht Frankfurt, Fortuna Diisseldorf, Hamburger SV og Dynamo Dresden, samt de sveitsiske klubbene FC Ztirich og Locamo (også trener). Fra 2003 trener for Rot-Weiss Oberhausen (Tyskland). Toppscorer i norsk førstedivisjon 1985 og i tysk Bundesliga 1989/90. Andersen, Kai Normann, 1900-67, dansk komponist og dirigent, var fra 1923 knyttet til revyteatret Scala i København som kapellmester. Andersen skrev musikk til en rekke operetter og revyer. Han var også fdmkomponist, og skrev en rekke populærmelodier, bl.a. Jeg blir så glad når solen skinner. Andersen, Karl August, 1903-70, født i Oslo, norsk cellist og komponist. Studerte bl.a. i Berlin. Debuter­ te 1920, 1924 ansatt i Filharmonisk Selskaps orkes­ ter, 1932-62 som solocellist og medlem av orkeste­ rets strykekvartett, fra 1962 musikkonsulent i NRK. Konserter i inn- og utland. Komponerte bl.a. en symfoni for kammerorkester (1936), Suite for orkester (1937), Festspill for orkester (1951), to strykekvartet­ ter (1934, 1962), Trio for fløyte, klarinett og cello (1939), balletten Pilemønstret. Andersen, Karsten (Anker), 1920-97, født i Fredrik­ stad, norsk dirigent og fiolinist. Debuterte som fiolinist 1939. 1945-64 kapellmester for Stavanger byorkesterog Stavanger radioensemble, 1964-85 førstedirigent og kunstnerisk leder for Musikselskabet Harmonien, 1970-76 sjefdirigent for Islands symfoniorkester. 1985-88 professor i orkesterledelse ved Norges musikkhøgskole. Andersen gjorde en aktiv innsats for unge musikere, bl.a. ved sitt arbeid med Ungdomssymfonikerne, Elverum. Litt.: NBL 2. utg. Andersen, Kjerstin, f. 23. nov. 1958, norsk håncballspiller. 106 landskamper som målvakt i perioden 1984-90. VM-bronse 1986 og OL-sølv 1988. NM 1985 og 1986 med Gjerpen IF. Tidl, klubb: Skiens Ballklubb. Andersen. Knud, 1890-1980, dansk forfatter. Pa grunnlag av sin ungdoms sjømannsliv skrev han fortellingen Havet (1924) og dobbeltromanen B'xnding og Perlemor (1927-38); 1929 utrustet han et fiskerfartøy kalt Monsunen til langferd på de stote hav, bl.a. rundt Jorden på den sørlige halvkule, og skildret sine ferder i friske reisebøker. Også i sitt øvrige forfatterskap kretser han om sjøens stemninger og mennesketyper. Andersen, Knud Børge, 1914-84, dansk politiker (sosialdemokrat); cand, polit. Medlem av Folketin­ get 1957-70 og 1973-81. Undervisningsminister 1964-68, partisekretær 1970 og utenriksminister 1971-73 og 1975-78. President (Formand) i Folke­ tinget 1978-81. Andersen, Knut, f. 9. mai 1931 i Harstad, norsk filmregissør, gift med Nicole Macé. Var med og dannet filmselskapet Teamfilm A/S 1962, og laget sin første spillefilm for dette selskapet, den uhyre papulære Operasjon Løvsprett (1962). Siden fulgte Skjer i

2 P

s5

"unill.

SoanvNajs^i

vmis

'VlV}

'^1

z^§ -Sf-] -u. . < 1 v g x«? 1

$i ° = § o

'. 3

-. UU ic 5 315

io 1| Bl F 5S

Andesfjellene sørover fra Peru

ANDERSEN, REIDAR1 ------------------------------------------------------------------

309

sjøen (1965) og Hurra for Andersens! (1966). Ander­ sen tok med hell fatt på okkupasjonshistorien med Brentjord (1968), en både nøktern og inntrengende beretning fra Nord-Norge under tyskernes tilbake­ trekning. Den norsk-sovjetiske Under en steinhimmel (1974) hentet sin handling fra samme sted og tid. Den ble fulgt av den kritikerroste Hølmebakkfilmatiseringen Karjolsteinen (1977). Andersen har også vist en interesse for barne- og ungdomsproblematikk, bl.a. i den poetiske Faldbakken-filmatiseringen Den sommeren jeg fylte 15 (1975) og i fjernsynsfilmer som Fuglekongen (1988). Andersen har spilt biroller i film, bl.a. i De blå ulvene (1993). Også radioteaterregi m.m. Litt.: NBL 2. utg. Andersen. Kristen Cæcilius, 1907-86, født i Kristian­ sand, norsk jurist, professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo 1939-77, formann i Arbeidsret­ ten 1960-61 og 1964-80 og formann foren rekke offentlige komiteer især til utredning av erstatningsrettslige spørsmål. Han skrev en rekke bøker og artikler med tyngdepunkt i erstatningsrett og ar­ beidsrett. Litt.: NBL 2. utg. Andersen. Kyrre, f. 16. juli 1958 i Oslo, norsk kunst­ håndverker. Statens håndverks- og kunstindustriskole 1983. Var med på å etablere verkstedet Trikk i Oslo (1983), som spesialiserte seg på smykker og formgivningsoppdrag som lamper, klokker, kniver o.l. Han har etter hvert gått mer over til å lage ut­ smykninger og romkunst, ofte i samarbeid med Liv Anne Lundberg. Andersen. Linda, f. 15. juni 1969, norsk seiler. Olym­ pisk mester i europajolle i Barcelona 1992, den første norske kvinne med gull i sommer-OL. Også europamester 1991, VM-sølv 1989, EM-bronse 1992 og NM 1988 (kongepokal). OL-deltaker i 470jolle 1996 sm.m. sin søster Ida Katrine Andersen, som vant VM i europajolle 1986. Tildelt Fearnleys olym­ piske ærespris, Morgenbladets gullmedalje og Porsgrunds Porselænsfabriks ærespris 1992. Klubb: Tønsberg Seilforening. Andersen, Liv Marie, 1919-97, født i Oslo, norsk politiker (A). Medlem av Gjøvik bystyre og for­ mannskap 1964-71. Stortingsrepresentant fra Oppland 1969-85; varapresident i Stortinget (første kvinne) 1977-81. 1981-85 visepresident i Lagtinget. Andersen, (Hans Peter) Magnus, 1857-1938, norsk sjømann, født i Larvik. Seilte 1886 sjekten Ocean over Atlanterhavet, og førte 1893 Viking, en kopi av Gokstadskipet, med 12 mann over til Chicagoutstillingen. Ferden viste at vikingskipene var frem­ ragende sjøbåter. Utgiver og redaktør av Norges Sjøfartstidende (nå Dagens Næringsliv) 1890-94, sjøfartsdirektør 190311 og mønstringssjef i Oslo 1913-27. Han skildret begge sine ferder i egne bøker og utgav 1932 70 års tilbakeblikk. Hans portrettbyste, modellert av Carl E. Paulsen, er oppstilt i Norsk Sjøfartsmuseum. Litt.: NBL 2. utg. Andersen, Magnus Kristoffer, 1916-94, født i Ande­ nes, norsk politiker (A), fisker. Formann i Norges Fiskarlag 1955-63, formann i hovedstyret for Sta­ tens Fiskarbank 1968-72. Stortingsrepresentant (Nordland) 1965-73. Fiskeriminister 1963-65 og jan.-okt. 1972. Litt.: NBL 2. utg. Andersen, Maj Britt, f. 15. nov. 1956 i Østre Toten, norsk sanger og artist, søster av Inger Lise Rypdal; bl.a. kjent fra rhythm'n'bluesgruppen Chipahua i begynnelsen av 1980-årene. Har senere samarbeidet med komponisten Geir Holmsen og tekstforfatteren Trond Brænne om plateinnspillinger for barn, bl.a. Folk er rare (1986, Spellemannprisen), Tida går så altfor fort (1987) og Rippel Rappel (1994). Også barne-

Peder Christian Andersen

programmer i fjernsyn og radio. Ellers har hun gjort seg bemerket som Prøysen-tolker, bl.a. i kabareten Så seile vi på Mjøsa (1989) og med albumet Kjærtegn (1992). I 1998 kom Vinterkropp, med tekster av Ove Røsbak. Andersen. Merete Morken, f. 1965 i Hamar, norsk forfatter. Debuterte 1988 med den prosalyriske kortromanen Fra. Har senere gitt ut flere eksperi­ mentelle bøker, med romanene Broren min løper (1991) og Dronningen etter badet (1996) som de fremste. Sitt store litterære gjennombrudd fikk hun med den bevegende samlivsromanen Hav av tid (2002), som hun mottok Kritikerprisen for. Hun har også gitt ut en håndbok om Ibsen (1995). 1993-97 var hun redaktør for tidsskriftet Vinduet. Andersen. Mogens, 1916-2003, dansk maler, elev av Rostrup Bøyesen 1933-39. Med utgangspunkt i kubismen skapte han i sine oppstillinger og stilleben klare, fint avbalanserte komposisjoner med vel avstemte farger, i senere år helt abstrakte, ekspres­ sive arbeider. Han utførte to store dekorasjonsmalerier i Hovedbiblioteket i København (1959), kera­ misk utsmykning til kunstmuseet i Bochum i Tysk­ land (1981) og utsmykning av Sejs-Svejbæk kirke ved Silkeborg (1990). Han laget dessuten fargegrafikk, kartonger til billedtepper og keramiske arbeider for Den Kgl. Porcelainsfabrik. Andersen, Nina Nymark, f. 28. sept. 1972 i Bergen, norsk fotballspiller, tvillingsøster av Anne N. A. 50 A-landskamper. Europamester 1993, verdensmester 1995, OL-bronse 1996. Cupmester med Sandviken 1995. Har også spilt for Fløya. Andersen, Peder, (kalt Peder Nordmand), død 1694, norskfødt maler i København. Elev av hoffmaleren Lambert van Haven, reiste 1668 sammen med ham til Italia. Tilegnet seg her barokk-stilen. Etter hjem­ komsten dekorerte han bl.a. konseilsalen i Frede­ riksberg slott og utførte etter fransk forbilde karton­ ger til veggtepper med slagscener, bestemt til Rosen­ borg. Et av disse motivene, Landskronas overgivelse 1676, utført som maleri i svært format, regnes som hans betydeligste arbeid. Litt.: NBL 2. utg.; NKL. Andersen, Peder Christian, 1892-1964, født i Oslo, norsk pressemann. Medarbeider i Sport fra 1909, journalist i Social-Demokratens sportsredaksjon 1912-19. Deretter ansatt i Aftenpostens sportsredak­ sjon, fra 1925 redaksjonssekretær og leder av denne, 1945-63 nyhetsredaktør i hovedredaksjonen. Også redaktør og utgiver av Idrettsliv 1915-28. Andersen var en av de første fotballreportere i radio og ble meget populær for sin spesielle form. Styremedlem i Norges Fotballforbund i mange år. Landskampdommer. Utg. en rekke idrettsbøker, bl.a.

De olympiske leker gjennom 50 år (1945) og Den nye olympiaboken (1957). Litt.: NBL 2. utg. Andersen, Per, f. 12. januar 1930 i Oslo, norsk hjerneforsker. Dr.med. 1960, professor ved Universitetet i Oslo fra 1972. Per Andersen er internasjonalt kjent for sine fysiologiske undersøkelser av nerveceller i hjernebarken hos pattedyr og de forbindelsene disse cellene har med hverandre. Hans forskning har særlig vært fokusert på nerveforbindelsene i de delene av sentralnervesystemet som er involvert i læring og hukommelse. Andersen, Per Oscar, 1903-69, norsk friidrettsutøver. Hans beste prestasjoner kom 1927 da han satte skandinavisk rekord på 100 m med 10,5 (norsk rekord til 1938) og senere slo Europas beste sprinte­ re på 100 m i et Bislett-stevne. NM på 100 og 200 m 1926 og 1927 (kongepokal), 3 NM i hopp uten tilløp og 6 NM i stafett. 3 norske rekorder på 200 m 1926, best 21,6 (rekord til 1939). Klubb: Ørnulf, Oslo. Andersen, Per Thomas, f. 8. feb. 1954 i Oslo, norsk litteraturforsker. Dr.philos. på avhandlingen Deka­ danse i nordisk litteratur 1880-1900 (1992), førsteama­ nuensis i nordisk litteratur ved Universitetet i Trom­ sø 1988-92, professor sst. 1992-93 og ved Universi­ tetet i Oslo fra 1993. Han er en meget aktiv forsker som har utgitt en rekke bøker om ulike emner og fra ulike perioder i norsk litteratur. Et hovedverk er grunnboken Norsk litteraturhistorie (2001). Andre utgivelser: Stein Mehren - en logosdikter (1982), Fra Petter Dass til Jan Kjærstad. Studier i diktekunst og kom­ posisjon (1997) og Tankevaser. Om norsk 1990-tallslitteratur (2003). Han har også utgitt de to romanene Hold (1985) og Arr (1992) og var redaktør for perio­ den 1860-90 i sakprosaverket Norsk litteraturhistorie 1-11(1998). Andersen, Ragnhild Bente, f. 31. mars 1965, norsk orienteringsløper. Vant verdenscupen sammenlagt 1990 og ble nordisk mester individuelt 1993.1 stafett verdensmester 1987 og VM-sølv 1991 og 1993. Vant 1990 svenske O-ringen (femdagers etappeløp). 4 individuelle NM i perioden 1987-94, derav ett på klassisk distanse (1990, kongepokal). 6 NM i stafett. I friidrett NM i terrengløp 1991. Klubb: Halden Skiklubb. Andersen, Reidar, 1911-91, f. i Norderhov, norsk skihopper. VM-sølv 1930, 1935 og 1937, OL-bronse 1936. Norsk mester og vinner av Holmenkollrennet tre år på rad (1936-38). Holdt bakkerekorden i Holmenkollen 1930-38 (52 m) og gjorde 1935 verdens lengste hopp i Planica (99 m). Også dyktig alpinist og langrennsløper. Tildelt HolmenkollmedalReidar Andersen i sitt berømte hopp i Holmenkollen 1938, der han oppnådde 20 i stil, og vant rennet for tredje gang på rad.

ROLF gANDERSEN, -----------------------------------------------------------------jen 1938. Klubber: Fossekallen, Hønefoss; Freidig, Trondheim; Ready, Oslo. Litt.: NBL 2. utg. Andersen, Rolf Trolle, f. 14. mars 1945 i Oslo, norsk diplomat; cand.jur. I utenrikstjenesten fra 1971, har bl.a. ledet forhandlingene om Antarktis og vært spesialrådgiver i polarspørsmål. Ambassadør Bucurejti 1990-94. 1994-98 Midtøsten-koordinator i Utenriksdepartementet. 1998-2003 ambassadør i Paris, 2004 ambassadør i Wien. Hoffsjef fra 2004. Andersen. Rune, f. 19. juni 1962 i Kristiansand, norsk skuespiller, imitator og tekstforfatter. Han la grunnlaget for karrieren med kabaretensemblet Tangakavalerene, som gjorde sju forestillinger i Kristiansand 1987-97. Han har i mange år vært bidragsyter i NRK Radios satiremagasin Hallo i uken. Gjennombrudd i revyen Tusen år og like blid (Det Norske Teatret, 1997), fulgt av forestillingene De er herved imitert (1998) og Rune Andersen ligner ikke grisen (2000). Andersen, Sigurd, 1908-74, norsk sivilingeniør, professor i maskinteknisk fabrikkfrift og verktøy­ maskiner, NTH fra 1947, rektor 1954-63, hadde tidligere arbeidet bl.a. ved Norsk Elektrisk & Brown Boveri 1935-47. Andersen var aktiv i etableringen av Norges Teknisk Vitenskapsakademi 1955 og var president der 1965-70. Han fikk stor betydning for utviklingen studieordningen ved NTH. Videre var han en av drivkreftene ved opprettelsen av SINTEF. Andersen, Siw Anita, f. 27. april 1966 i Oslo, norsk skuespiller og sanger. Debuterte 1987 som medlem av Lompelandslaget. På Chat Noir har hun bl.a. vært med i revyen Damenes aften med gutta på slep (1999). Hun har også deltatt i revyer og kabareter med gruppen Lattergalen ved siden av roller på Victoria Teater. Også farser på Chateau Neuf og ABC-teatret. Særlig kjent i gjennomgangsrollen som Målfrid i TV2s situasjonskomedie Mot i brøstet (1993-97). Andersen. Snorre, 1914-79, født i Oslo, norsk maler, elev av Jean Heiberg på Statens kunstakademi 1945-47, oppholdt seg i USA 1952-53. Han malte dekorativt forenklede italienske, amerikanske og nordiske by- og arkitekturmotiver og landskaper. Han laget også akvareller i en mer naturnær stil, hvorav to i Nasjonalgalleriet. Illustrerte tre av sin kone Astrid Hjertenæs Andersens bøker, bl.a.Hyrdefløyten (1968) og Svaner og nåtid (1973). Andersen, Sven Arild, f. 24. januar 1944, norsk siviløkonom. Ulike stillinger i Norsk Hydro-konsernet før han i 1999 ble ansatt som børsdirektør ved Oslo Børs. Andersen, Sverre, f. 9. okt. 1936 i Stavanger, norsk fotballspiller. 41 landskamper som målmann 195668. Cupmester 1959, seriemester 1957/58. Keeper på Nordens lag mot resten av Europa 1964. Medlem av Viking, Stavanger. Andersen, (Johan) Sønnik, 1899-1973, født i Rings­ aker, norsk forstmann. Arbeidsinspektør for skog­ bruket 1937-51, byråsjef 1951 og 1957-69 underdi­ rektør i Skogdirektoratet. Formann i Skogkommisjonen 1951-58. Han utførte bl.a. undersøkelser over skogsarbeidernes leveforhold og utgav håndbøker i skogsarbeid. Litt.: NBL 2. utg. Andersen. Terje, f. 16. sept. 1951, norsk håndballspiller. 111 landskamper i perioden 1978-82. 3 serie- og 2 sluttspillmesterskap med Oslo-klubben Oppsal. Kåret til årets norske spiller 1980. Andre klubber: Skiens Ballklubb; Urædd, Porsgrunn; Stavanger IF. Senere trener, bl.a. for damelaget til Gjerpen IF (5 NM). Andersen, ThorM., 1897-1979, norsk bibliotekar. Utarbeidet bibliografien Nordmenn i Amerika, med referanser til dokumenter av og/eller om norske immigranter til USA og Canada 1825-1930. Søkbar katalog hos Nasjonalbiblioteket.

__________ 310 Ardersen, Trond, f. 6. jan. 1975 i Kristiansund, norsk

foballspiller. Sentral midtbanespiller. 34 landskampe- (per 1. jan. 2004). Klubber: Clausenengen, Mdde, Wimbledon (England), Aalborg (Danmark). Aniersen, Tryggve, 1866-1920, født i Ringsaker, nosk forfatter, studerte fra 1885 germansk filologi, orentalsk historie og egyptologi, men ble bortvist fra unversitetet pga. en sladderhistorie og var noen år koitorist på fogdkontoret i Hamar. Han vakte stor optsikt med novellesyklusen l cancelliraadens dage (1197), som har sitt stoff fra Opplandene i begynnelset av 1800-tallet, like fremragende som menneskeskidringer, tidsbilder og noveller. Året etter gav han ut m liten samling Digte. I Modkvæld (1900) skildrer hat et moderne sjelesykt menneskes famling etter livinnhold og trang til likevekt, boken er til en viss gral selvbiografisk og meget dristig komponert. 1914 kom novellesamlingen Gamle folk, Bispesønnen og indre fortellinger i 1907, Hjemfærd i 1913 og i 1915 Fader og hændelser. 11916 kom hans Samlede fortellin­ gen 3 bind. Ulykkes-katten (1919) inneholdt en sanling avisartikler. Etter hans død utkom Dagbog fram sjøreise (1923), skrevet under hans tur med seiskip fra Kapplandet til Nord-Amerika og til Loidon i årene 1902-03. /ndersen er romantiker og skildrer med forkjærligiet sinnets grenseområder; livsangst, pessimisme og mdergangsstemning er sterke motiver i hans dikning. Han er en av de fineste novellister i norsk litttratur, skarpsynt, ironisk, tankeklar og fantasirik, en .ikker forteller og en kresen stilist. Lit.: Bache-Wiig, H.: «Apokalypse nå! T.A.s Mot kvdd» i Haugen, T„ red.: Litterære skygger, 1998, 12341;Beyer, E.: Profiler og problemer, 1966, 59-83; Ghrløff, C.: T.A., 1942; Hougen, E: T.A.sOpplandsfortellnger [...], 1953; Imerslund, K„ red.: Sine særegne evn-rs træl: om T.A.s forfatterskap, [2002] («T.A.-biblio­ graf», av K.J. Tollan og K. Imerslund: 229-35); Kirck, H.E.: «En hovmodig digter» i Samtiden 28 (1917), 97-123; NBL2. utg.; Schiff, T: Scenariosof moiernistdisintegration, 1985; Skjønsberg, K.: «TA.» i Edia 58 (1958), 22-37; Villum, A.: TA. og "leancellirådnsdage", 1931. Antersen, Trygve, f. 10. juli 1934 i Bergen, norsk fotlallspiller. 27 A-landskamper (1 mål). Seriemes­ ter 961 /62 og 1963. Spilte for Årstad IL og SK Bram. Ancersen, Valdemar, 1875-1928, dansk tegner og maer. Gjorde en banebrytende innsats som illustra­ tør,reklame-, plakat- og avistegner, bl.a. i Berlingske Tidtnde og Politiken. Hans stil var lett og dekorativ met sans for ornamenter, ofte med en raffinert bruk av hrger. Ancersen, Vilhelm Rasmus Andreas, 1864-1953, darsk litteraturhistoriker, ble 1896 dr. philos, på avhmdlingen Guldhornene, 1908 ekstraordinær proessor i dansk litteraturhistorie, en stilling som 1913 ble omdannet til et professorat i nordisk littera­ tur,som han hadde til 1930. Andersens vitenskape-

Tryggve Andersen

Martin Andersen Nexø

lige produksjon begynner med en rekke filologiske undersøkelser: Danske studier (1893), og fortsettes med hans monografi over Poul Møller (1894) før doktoravhandlingen. Hans åndshistoriske hovedverk er Tider og typer med undertitlene Erasmus, 2 bd. (1907), Goethe, 2 bd. (1916) og Horats, 4 bd. (1939-51). Sammenlagt gir disse bind en utredning av brytningene mellom klassisk dannelse og hjemlig vekst i dansk og euro­ peisk åndsliv gjennom århundrene. Sine monogra­ fier av danske forfattere fortsatte Andersen 18991900 med tre bind om Adam Oehlenschlåger, 1910 fulgte Paludan-Miiller, 1917 et mindre skrift Henrik Pontoppidan og 1922 den personlige og vakre Vilh. Topsøe. I sin store litteraturhistorie (1915-34) frem­ stiller han i tre tettpakkede bind den danske littera­ turs historie fra Holberg til 1890-årene. Hans metode er fremstilt direkte i boken Dansk litteratur, forskning og undervisning (1912). En rekke mindre skrifter formulerer hans humanistisk-nasjonale og vagt religiøse livssyn. Andersen, Vita, f. 29. okt. 1942, dansk forfatter. Debuterte 1977 med diktsamlingen Tryghedsnarkomaner, som med sin direkte, utleverende skildring gav henne en sentral plass i 1970-årenes debatterende diktning. Fremmedgjøring og narsissisme er et hovedtema både her og i senere bøker, bl.a. i dikt­ samlingene Næste kærlighed (1978) og Det er bare ærgerligt (1981). At fremmedgjøringen henger sammen med et voldsomt behov for trygghet frem­ går av novellesamlingen Hold kæft og værsmuk (1978), som tar opp problemer i barndommen og er hennes mest kjente verk. Oppvekstvilkår og samlivs­ problem tas også opp i skuespillene Elsk mig (1980) og Kannibalerne (1982). I romanene Hva'foren hånd vil du ha' (1987), Sebastians kærlighed (1992) og Get a life (2003) gir forfatteren inntrengende analyser av forholdet barn/voksen. Hun har også gitt ut barne­ bøker. Andersen, Øivind, f. 12. okt. 1944 i Oslo, norsk filolog. Dr.philos. 1976. Professor i klassiske fag ved Universitetet i Trondheim fra 1980. En av initiativta­ kerne til opprettelsen av Det norske institutt i Athen og dets første bestyrer 1989-93. Professor i gresk ved Universitetet i Oslo fra 1997. Har utgitt bl.a. Paradeigmata. Beitrdge zum Verståndnis der llias (1976, dr.avh.), Die Diomedesgestalt in der llias (1978), I retorikkens hage (1995, tysk overs. 2001). Andersen Nexø. Martin, 1869-1954, dansk forfatter, født i et fattig arbeiderhjem i København, kom som liten gutt til Bornholm, hvor han tidlig måtte hjelpe til å tjene til livets opphold. Tilbrakte to vintrer på folkehøyskolen i Askov, var deretter lærer i Odense og, etter ytterligere utdannelse, i København til 1901. Reiste meget i utlandet, først i Tyskland, siden i Sovjetunionen. Etter en rekke epigonaktige bøker i nittiårenes stil (Detbødesderfor, En moder, Familien Frank og Dryss), bryter hans eget temperament første gang igjennom i en samling reiseskisser fra Spania, Soldage (1903). Møtet med Spanias allmue viste ham veien til det livsgrådige, nakne menneske, til den

ANDERSON

31 1

livsvarme proletar, som skulle bli helten i hans store gjennombruddsroman Pelle Erobreren, 4 bd. (190610; filmatisert 1987 av Bille August). De to første deler gir hans egen skjebne i den bornholmske Pelle, og omgir denne hovedperson med levende og fengs­ lende skikkelser fra de fattiges verden. I de to senere deler er den Iremvokste sosialistiske fagbevegelse hovedpersonen. En kvinnelig pendant er piken Ditte i hans annen monumentalroman: Ditte menneske­ barn, 4 bd. (1917-21; filmatisert 1946 av Bjarne Henning-Jensen), en utviklingsroman der Ditte etler hvert står som symbolet på den ukuelige og oppof­ rende kvinnelige proletar. Svakere tenkt og utført er Andersen Nexøs tredje store roman Midt i en jerntid (1929). Et nytt hoved­ verk er derimot hans erindringer, hvor han i direkte form fremlegger det stoff som han hadde behandlet litterært i Pelle Erobreren (Et lille kræ, Under aaben himmel, For lud og koldt vand, Vejs ende, 1932-39). Siden har han videreført både denne erindringsrekke og ungdomsromanen Pelle Erobreren med to maskerte memoarbind om Morten (Morten hin røde, 1945, og Den fortabtegeneration, 1948), hvor han skildrer sitt sosialistiske kamp- og reiseliv under og etter den første verdenskrig, og ut fra sitt nåværende kommunistiske syn gjør skarpt opp med det hjem­ lige samfunn, ikke minst sosialdemokratiet, repre­ sentert av Pelle, som i sin maktstreben forråder proletarenes sak. Verket svekkes imidlertid av den ensidige agitasjon, slik at det hovedsakelig har selvdokumentarisk interesse. Litt.: Berendsohn, W. A.: M.A.N.: hans vej til verdenslit­ teraturen, 1948; Haugan, J.r Alt er som bekendt erotik, 1998; Houmann, B.: M.A.N. og hans samtid, 1981-88, 3 b.; Yde, H.: Det grundtvigske i M.A.N.s liv, 1991, 2 b. Andersen-Wingar, Alfred Nikolai, 1869-1952, norsk komponist og dirigent. 1 Oslo elev av bl.a. Johannes Haarklou, i Paris av bl.a. Massenel. Fiolinist ved forskjellige orkestre i Oslo 1886-1905, dirigerte 1911-18 populære symfonikonserter i Oslo. Skrev operaene Frithjof og Ingeborg og Die alte Methode, ouverturer til Ibsens Hedda Gabler og Bygmester Solness, fire symfonier, Aus Norwegens Berg und Thal, Les Naiades, to fiolinkonserter samt flere sanger. Anders Jahres kulturpris, se ► Jahres humanitære stiftelse. Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep, ALP, norsk politisk parti, stiftet 1973 av Anders Lange. Skiftet 1977 navn til ► Fremskrittspartiet. Anders Mus, død 1535, dansk biskop. En av hertug Christierns, den senere Christian 2s, trofaste hjelpe­ re i Norge. Fungerte periodevis som biskop i Oslo 1506-21. Litt.: NBL 2. utg. Andersnatten, fjell i Sigdal kommune, Buskerud, vest for Simoas dalføre og nordvest for sjøen Soneren; 733 moh. Stupbratt, eiendommelig østvegg, klatret første gang 1941. Andersnatten er malt av bådeTh. Kittelsen og Chr. Skredsvig. Anderson [ændosan], byer i USA. 1. By i Indiana, 60 km nordøst for Indianapolis; 58 850 innb. (2002). Byregionen, som omfatter hele Madison County, har 131 000 innb. (1999). Industriby med produk­ sjon av bildeler og maskiner. • By i South Carolina, 48 km sørvest for Greenville, ved foten av Blue Ridge Mountains; 25 700 innb. (2002). Byregionen, som omfatter hele Anderson County, har 162 800 innb. (1999). El gammelt senter for tekstilindustrien, hvor nyere industrier inkluderer fremstilling av elektriske komponenter, glassfibrer og metaller. 25 km nordøst for byen ligger Fort Hill, hjemmel til den kjente sørstatslederen John C. Calhoun i tiden før borgerkrigen. Anderson, Alan Ross [ændasan], 1925-73, ameri­ kansk filosof og logiker, virksom ved Yale-universi-

tetet og fra 1965 ved universitetet i Pittsburgh. Skrev sammen med Nuel D. Belnap og Michael J. Dunn boken Entailment: the Logic of Relevance and Necessity (1975) hvor han innførte relevanselogikken som krever at det skal være relevanse mellom premisser og konklusjon i en gyldig slutning. Anderson, Alexander [ændason], 1775-1870, ameri­ kansk treskjærer, opprinnelig lege. Ble inspirert av Bewicks tresnitt og begynte selv å sysle med xylogra­ fien; skapte 1793 det første xylografi i Amerika og er der grunnleggeren og pioneren innen dette felt. Av hans mest kjente stikk er 80 blad til Shakespeares dramaer. Anderson. Amos Valentin, 1878-1961, finsk næ­ ringsdrivende og pressemann. Bygde opp et omfat­ tende konsern, særlig i trykkeribransjen, og spilte med del som basis en grunnleggende rolle i den svenskspråklige pressen i Finland. Startet det økono­ miske tidsskrift Mercator 1906 og overtok 1922 den redaksjonelle og økonomiske ledelse av landets eneste svenskspråklige storavis Hufvudstadsbladet. Ved sin tilbaketreden 1945 overdrog han Hufvud­ stadsbladet og konsernets aftenavis, den senere nedlagte Nya Pressen, til en ideell stiftelse. Opprettet testamentarisk et kultursentrum i Helsinki. Anderson. Barbara [ændøson], f. 1926, newzea­ landsk forfatter. Novellesamlingene I Think We Should Go Into The Jungle (1989) og Girls' High (1990) vitner om hennes særegne stil. Av nyere novel­ lesamlinger kan nevnes The Peacock and Other Stories (1997). Hennes prisbelønnede roman Portraitofthe Artist’s Wife (1992) handler om en kvinnelig dikters strev i 1950-årenes New Zealand. Bruk av ironi og humor i spenning mellom den offentlige og den private sfære samt mellom generasjoner preger All the Nice Girls (1993), The House Guest (1995) og Proud Garments (1996), men likevel skriver hun med empati. I 1999 kom Long Hot Summer og i 2001 The Swing Around. Anderson. Carl David [ændøsan], 1905-91, ameri­ kansk fysiker med svenske foreldre, 1933-76 profes­ sor i fysikk ved California Institute of Technology. Elev av R. A. Millikan, deltok i hans undersøkelser av kosmisk stråling og oppdaget i 1932 positronet under dette arbeidet. Anderson fikk i 1936 Nobelpri­ sen i fysikk sammen med V. F. Hess, og i 1937 Medal of Franklin Institute. Anderson. Cal [ændosan], (eg. William Alonzo A.), 1916-81, amerikansk jazzmusiker. Med enkelte avbrytelser trompetsolist i Duke Ellingtons orkester 1944-71; særlig kjent for sitt virtuose spill i høyeste register. Anderson, Gidske, 1921-93, født i Oslo, norsk jour­ nalist og forfatter, datter av Yngve Anderson. Paris­ korrespondent for Arbeiderbladet 1948-64, for NRK 1956-64, for danske Information 1961-64.1 New York 1964-67, senere i Arbeiderbladets redaksjon. Anderson utgav flere diktsamlinger, bl.a. Mørk fest (1962) og Fjære (1977), og reiseskildringer, bl.a. Veier og vandringer (1972). Hun skrev også Krigene etter krigen (1980), selvbiografien Det hendte meg (1983) og biografier om Halvard Lange (1981), Trygve Bratteli (1984) og Sigrid Undset (1989). Medlem i Den norske Nobelkomité fra 1982 til sin død, var formann 1987-88. Litt.: NBL 2. utg. Anderson, Jessica [ændasan], f. 1916, australsk forfatter, kjent for sitt fortettede poetiske uttrykk. Hun debuterte først i 1963 med An Ordinary Lunacy (1963), men er mest kjent for sine prisbelønnede romaner Tirra Lirra by the River (1978) og The Impersonators (1980). I Taking Shelter (1987) og andre tekster problematiserer hun en gruppe menneskers, og særlig kvinners, forhold til stedsmessig tilhørig­ het, både i sentrum og forstedene. Hun har også utgitt novellesamlingen Storiesfrom the Warm Zone (1987) og kriminalromanen The Last Man’s Head (1970).

Anderson, John, 1836-1910, født i Voss, norskameri­

kansk avisutgiver, het opprinnelig Knut Andersen Saue. Han utvandret 1846 til Chicago sammen med sine foreldre, der han forandret navn. Han utdannet seg som typograf, og ble en av pionerene i den norskamerikanske presse i annen halvdel av 1800tallet. 1866 lanserte han sammen med bl.a. pionerjournalisten Knud Langeland (1813-88) og Iver Larsen Boe (1822-72, som i USA kalte seg Iver Lawson) avisen Skandinaven. Langeland ble avisens første redaktør, mens Anderson tok seg av forretningssiden av virksomheten. Ved århundreskiftet var avisen blitt den største norskspråklige avis i verden, atskillig større enn Aftenposten, Norges største avis på den tiden. Avisen kom ut til 1941. Anderson dyrket det amerikanske likhetsidealet, var folkelig innstilt, var sterkt kritisk til aristokratiske tendenser, og politisk tilhørte han alltid den republi­ kanske leir. Andersons støtte ble ivrig søkt av håpe­ fulle politiske kandidater. Skandinaven var lavkirkelig og stille seg mot norskamerikansk luthersk høykirkelighet; politisk var den et hovedorgan for den progressive reformbevegelse blant norskamerika­ nerne i Midtvesten. Anderson, Judith [ændoson], 1898-1992, australskbritisk skuespiller, debuterte i Sydney 1915, gjen­ nombrudd på Broadway 1924. Hun feiret sine største triumfer i klassiske roller, bl.a. som Gertrude mot John Gielguds Hamlet, New York, 1936, og Lady Macbeth mot Laurence Olivier på Old Vic, 1937. Hun filmdebuterte 1933, og var uforglemme­ lig som den demoniske Mrs. Danvers i Hitchcocks Rebecca (1940). Siden biroller i filmer som Edgeof Darkness (1943), Laura (1944), And Then There Were None (Ti små negerbarn, 1945), A Man Called Horse (Horse, 1974) og Star Trek 3 (1986). Anderson. June [ændasan], f. 1952, amerikansk sanger (sopran). Debut 1978 som Nattens dronning ved New York City Opera. Har sunget ved verdens ledende operascener. Særlig kjent som bel cantosanger. Gjestet Den Norske Opera som Lucia di Lammermoor i 1993. Også konsert- og oratoriesanger. Anderson. Laurie [ændasan], (eg. Laura), f. 1947, amerikansk fiolinist, sanger, komponist og billed­ kunstner; kjent for sine såkalte lydskulpturer, hvor hun benytter seg av grafikk, skulptur, film, lyseffekter, mime, musikk og deklamasjon. Sentralt i hennes produksjon står verket United States, Part I-IV (198084), en åtte timer lang skildring av den moderne, teknologi-dominerte amerikanske tilværelsen, som er utgitt både på plater og i bokform. Av andre album kan nevnes Bright Red (1994), The Ugly One with theJewels (1995) og Life On a String (2001). Anderson. Lindsay (Gordon) [ændasan], 1923-94, britisk filmregissør og teaterinstruktør. Var med og startet filmtidsskriftet Sequence 1946, medlem av free cmemu-bevegelsen som vitaliserte britisk dokumen­ tarfilm i 1950-årene og øvet stor innflytelse på senere dokumentarister. Gjennombrudd med Thursdays' Children (1954; Oscar) og fulgte opp med Every Day Except Christmas (1957), begge holdt i en obser­ verende stil som var ny i britisk dokumentarfilm. Hverdagsrealismen i den fine spillefilmdebuten This Sporting Life (1963) ble avløst av besk satire i kinosuksessene If (1969) og 0 LuckyMan (1972). In Celebration (1974) skildrer tre brødre fra en gruveby i Nord-England. Etter satiren Britannia Hospital (1982) laget han den mildere Whales ofAugust (Sensommerdager, 1987) med fint spill av veteranene Lillian Gish og Bette Davis. Glory! Glory! (1989), en frisk satire over fjernsynsevangelisering, ble laget for fjernsyn. Anderson spilte også mindre biroller i film, bl.a. i Hugh Hudsons Chariots of Fire (Ildvognene, 1981). Utgav 1981 boken AboutJohn Ford. Både i film og i sitt arbeid som teaterinstruktør hadde han et nært samarbeid med dramatikeren David Storey.

ANDERSON

312

Anderson, Marian [ændasan], 1902-93, amerikansk

sanger (alt). Med sin omfangsrike og merkelig klangskjønne stemme vakte hun stor oppsikt på turneer i Amerika og Europa, til å begynne med særlig på grunn av sin sjelfulle tolkning av negro spirituals. Opptrådte 1955 på Metropolitan som den første fargede som sang der. Var USAs FN-representant 1958. Utgav den selvbiografiske My Lord, Whata Morning (1956, norsk overs. 1957). Anderson, Maxwell [ændøsan], 1888-1959, ameri­ kansk forfatter. Studerte ved universitetene i North Dakota og Stanford og arbeidet deretter som lærer og journalist til 1924, da han slo igjennom med skuespillet What Price Glory. Både dette og de to følgende dramaer, First Flight og The Buccaneer (trykt 1926 med tittelen Three American Plays), skrev han sammen med Laurence Stallings. Anderson tok opp aktuelle emner og fortsatte suksessen med bl.a. Outside Looking in (192 5) og Gods of the Lightning (1928); Both Your Houses (1933, om korrupsjon i kongressen) fikk Pulitzerprisen. Meget populær ble Winterset (1935), som var skrevet i blankverse og inspirert av Sacco-Vanzetti-saken. Samtidig skrev han også historiske skuespill i blankverse, f.eks. Elizabeth the Queen (1930), Valley Forge (1934), Masque of Kings (1936, om Mayerling-dramaet). Senere dramaer bl.a. Candle in the Wind (1941, med emne fra det okkuperte Frankrike), Joan ofLorraine (1946, et drama om et drama), Barefoot in Athens (1951, om Sokrates) og The Bad Seed (1955). Lost in the Stars (1948) er en operette (musikal) bygd på Alan Patons Cry, the Beloved Country. Stykker av Anderson er flere ganger oppført i Norge, bl.a. på Nationaltheatret og Det Norske Teatret. Anderson, Philip Warren [ændasan], f. 1923, ameri­ kansk fysiker. Utdannet ved Harvard University, elev av John van Vleck. Professor i Cambridge 1967-75, assisterende direktør ved Bell Telephone Laboratori­ es, New Jersey, 1975-76, konsultativ direktør sam­ me sted fra 1976. Fra 1975 professor i fysikk ved Princeton University. Anderson videreutviklet van Vlecks ideer og forklarte hvordan lokale magne­ tiske momenter kan opptre i metaller som i ren form er umagnetiske, f.eks. kobber og sølv. Har også levert vesentlige bidrag til kunnskapen om uordnede systemer. Nobelprisen i fysikk 1977 sammen med J. van Vleck (USA) og Nevill F. Mott (Storbritan­ nia). Anderson, Poul [ændasan], 1926-2001, amerikansk science fiction-forfatter av dansk ætt; utdannet fysiker. Han debuterte i slutten av 1940-årene, utgav nærmere 100 bøker og må regnes blant de store i sjangeren. Nevnes kan Brain Wave (1954), Tau Zero (1970), Midsummer Tempest (1974), The Avatar (1981), The Boat ofa Million Years (1989), Starfarers (1998) og Genesis (2000). Særlig interessante for skandinaver er hans bøker spunnet over nordiske sagn, f.eks. Three Hearts and Three Lions (1953) om Holger Danske, HrolfKrakFs Saga (1973) og The Last Viking (1980). Flere av bøkene hans er oversatt til norsk. Anderson, Rasmus B(jørn), 1846-1936, norsk­ amerikansk forfatter og filolog, professor i nordiske språk ved University of Wisconsin i Madison 186983. Han hadde en sterk posisjon i det norsk-amerikanske miljøet og fikk stor betydning for fremvek­ sten av en norskspråklig kultur og litteratur i Ame­ rika. Julegave (1872), en samling norske eventyr, var det første amerikanske skjønnlitterære verk på norsk, og Den norske maalsag (1874) en presentasjon av landsmålet med en prøve fra Kristofer Jansons forfatterskap. I America Not Discovered by Columbus (1874) la han frem sagaenes beretninger om ferdene til Grønland og Nord-Amerika. Kultursynet i Norse Mythology, der en germansk åndstradisjon settes opp mot en latinsk, er påvirket av Grundtvig. 1885-89 var han USAs sendemann til Danmark. Siden utgav han bl.a. en bok om den tidligste norske innvandrin-

Maxwell Anderson

gen, The First Chapter of Norwegian Immigration (18‘5). 1898-1922 var han en omstridt redaktør av ukeivisen Amerika. Hans selvbiografi er Life Story (1915). Litt. Hustvedt, L.; R.B.A.:pioneerscholar, 1966; NBL 2. utj.; Øverland, O.: The western home: a literary histoy ofNorwegian America, 1996. And*rson, Rufus [ændasan], 1796-1880, ameri­ kansk misjonsleder. 1832-66 utenlandssekretær i Ameican Board of Commissioners for Foreign Mission. Særig kjent for sitt arbeid med den kristne misjons målsetting: å grunnlegge kirker som er selvstyrende, selvinderholdende og selvutbredende («de tre selv>). Denne målsetting ble overtatt av nesten alle ame ikanske misjoner og førte etter hvert til nedleggelsr av de lokale menigheter og innsettelse av et nasjonalt presteskap. Alle institusjoner skulle ha som formål å bygge en stedegen kirke. Andtrson, Sherwood [ændasan], 1871-1941, ameri­ kansk forfatter, født i Ohio; bidrog selv til en rekke myttdannelser om sin ungdom og begynnelse som fortaler. Han var industriarbeider noen år i Chicago, deltek så vidt i den spansk-amerikanske krigen, men komsiden tilbake til Chicago, som da var sentrum for et litterær oppblomstring med forfattere som Carl Sandburg, Floyd Dell og Theodore Dreiser. Oppnuntret av disse utgav Anderson romanen Wincv McPherson 's Son (1916). Han vakte først oppmerfsomhet med Winesburg, Ohio (1919), en sam­ ling noveller om menneskeskjebner og forkvaklede sinn en småby i Midtvesten. Andre sentrale arbei­ der e Poor White (1920), om hvordan maskinen ødekgger livet i en liten by, og Dark Laughter (1925, norsl overs. 1929), der de svartes angivelige frigjort het, teres sang og latter, stilles opp mot de hvites åndeige sterilitet. Disse bøkene og noen noveller. The Fgg, The Man Who Became a Woman, I Want to Knov Why, og den mesterlige Death in the Woods, er det b*ste i Andersons produksjon. Andre romaner er Man)Marriages (1923), BeyondDesire (1932) og Kit Branion (1936). A Story-Teller'sStory (1924) og Tar, a Midwst Childhood (1926) er selvbiografiske. Ander­ son strev også dikt og redigerte to lokalaviser. I sitt grumsyn var han naturalist, men menneskenaturen med lens instinkter og drifter hadde for ham noe mystsk, nesten religiøst ved seg. Hans personer er som oftest hjelpeløse og kontaktløse mennesker, ute av stmd til å ta seg frem i det moderne samfunn eller kryte ut av småbyens konvensjoner. For Ander­ son vtr kjønnslivet en viktig vei til frigjøring. Etter et Parisopphold i 1921 ble han sterkt påvirket av Gertnde Stein. Selv øvde han stor innflytelse på Ernejt Hemingway, Thomas Wolfe, John Steinbeck og Wlliam Saroyan. LrtL.-Howe, L: S.A., 1951. Ande son, Walter, 1885-1962, født i Russland, eventyrforsker; dosent i litteraturhistorie i Kasan

Sherwood Anderson

1911, professor i folklore i Dorpal 1921, senere i Kbnigsberg og Kiel. Av hans verker må særskilt nevnes Kaiser und Abt (dvs. eventyret Presten og klokkeren), som på flere måter var banebrytende for oppfatningen av eventyrenes utvikling, vekselvirk­ ningen mellom litterær og muntlig tradisjon og årsakene til folketradisjonens stabilitet. Han utgav en rekke monografier og regionale typekataloger. Anderson, Yngve, 1892-1981, født i Oslo, norsk maler, far til Gidske Anderson. Utdannet ved SHKS 1914-16 under O. Wold-Torne, deretter ved Kunsta­ kademiet i København, 1919-20 elev av Othon Friesz og R. Dufy i Paris 1919-20. Dyktig karikaturtegner. Han dekorerte møtesalen i Folkets Hus, Oslo, flere restaurantinteriører i Oslo, bl.a. Grandkjelleren og Cordial Kafé. Bokillustrasjonen Representert i Nasjonalgalleriet med Irsk pike og Fra Sanary (begge 1931). Anders Persson, død 1534, svensk bergmann, en av forgrunnsskikkelsene i sagnene om Gustav Vasas flukt til Dalarna etter det stockholmske blodbad. Henrettet 1534 som en motstander av Gustav Vasa. Anderssen, (Karl Ernst) Adolf, 1818-79, født i Wrocfaw (Bresiau), tysk sjakkspiller; professor i matema­ tikk. Han vant 1851 den første internasjonale sjakkturneringen, som gikk i London. Ble derfor regnet som uoffisiell verdensmester frem til tapet for Wil­ helm Sleinitz 1866, selv om han ble slått av ameri­ kaneren Paul Charles Morphy 1858. Anderssen, Fridtjov, 1876-1937, norsk komponist. Studerte i Oslo og Leipzig. 1904-37 organist og dirigent for kor- og musikkforeninger i Bodø. Har skrevet en rekke korverker (Tungalda, Utferdsdråpa, Nordland), orgel- og klaverkomposisjoner og sanger. Litt.: Bakke, A. & H. Hanssen: F.A.: mennesket og musi­ keren, 1947. Anderssen, Joakim, 1829-1909, født i Ålesund, norsk kjøpmann og reder; utdannet jurist. Han er kjent for sine forsøk på å modernisere norsk fiske, bl.a. gjennom dampdrevne fiskefartøy og innføring av snurpenot fra USA. Drev en periode rutebåtdrift på fjordene. Anderssen brakte den nyoppfunnede telefonen hjem fra verdensutstillingen i Philadelphia 1876, slik at den første telefonsamtalen i Europa foregikk i Ålesund. Ordfører i Ålesund 1858-60 og 1882. Anderssen, Odd-Stein, 1915-95, født i Oslo, norsk pressemann. Journalist, film- og litteraturkritiker i Verdens Gang, Oslo, 1945-53. Redaktør av Bygge­ kunst og Arkitektnytt 1953-62. Teaterkritiker i Aftenposten fra 1956. Medlem av Den Norske Forfatterforenings litterære råd 1954-65. Han utgav bl.a. Tanker over takene (1948), Hjemme i Oslo (1950) og Bilder av bokhandelens historie gjennom 100 år (1951). Anderssen, Otto (Andreas), 1851-1922, født i Fred­ rikstad, norsk pedagog. Dr.philos. 1907. Grunnla

ANDERSSON

313

1880 Otto Anderssens skole i Oslo, som han ledet til han 1907 ble rektor ved Det pedagogiske seminar i Oslo, fra 1918 også første professor i pedagogikk. Skrev lærebøker, bøker og artikler om skole- og oppdragelsesspørsmål, bl.a. Billederaf dannelsesarbeidets historie (4 bd., 1908-14), Avlivoglxre. Tanker om opdragelse og undervisning (1922). Anderssen-Rysst, Torgeir, 1888-1958, født i Ålesund, norsk politiker (V), cand.jur. Redaktør av Sunn­ mørsposten 1918-28 og 1931-34, skattefogd i Ålesund 1934-39. Stortingsrepresentant for kjøpste­ dene i Møre og Romsdal 1925-45, forsvarsminister 1928-31. Han ble generalkrigskommissær 1939 og var sendemann i Island 1945-58. Andersson, Arne, f. 27. okt. 1917, svensk friidrettsutøver, verdens beste mellomdistanseløper i krigsår­ ene 1941-45 ved siden av landsmannen Gunder Hågg. Satte 1943 verdensrekord på 1500 m (3.45,0) og 1942-44 tre verdensrekorder på 1 eng. mil (beste tid 4.01,6). Tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje 1943. Andersson og Hågg ble 1946 erklært profesjo­ nelle. Andersson, Benny, se ►ABBA. Andersson, Bibi, f. 11. nov. 1935, svensk skuespiller, ved Malrnd stadsteater 1956-59, ved Dramaten 1959-62 og fra 1963.1 Ingmar Bergmans regi har hun ved Dramaten hatt hovedrollen i O'Neills Lang dags ferd mot natt (1988), spilt Mor Åse i Peer Gynt (1991) og Paulina i Shakespeares Vintereventyret (1994). Hun filmdebuterte 1951 i en reklamefilm for såpe som Bergman regisserte, og ble etter hvert en av hans ledende skuespillere. Etter biroller i Sommarnattens leende (Sommernattens smil, 1955) og Det sjunde inseglet (Det syvende segl, 1956) kom hennes allsidighet til uttrykk i roller fra den spillevende unge haikeren i Smultronstdllet (Jordbærstedet, 1957), til den kriserammede sykepleieren i Persona (1966) mot Liv Ullmann. Disse og to senere Bergman-filmer, En passion (1969) og The Touch (Berørin­ gen, 1971), gjorde henne til et verdensnavn, og hun har siden medvirket i en lang rekke filmer i Norden og internasjonalt, bl.a. The Kremlin Letter (Brevet til Kreml, 1970) av John Huston og Quintet (1979) av Robert Altman. Hun hadde den kvinnelige hoved­ rollen i Lasse Glomms Svarte fugler (1983). Andersson. Birgitta, f. 1933, svensk skuespiller. Hun debuterte som revyskuespiller 1958, og etablerte seg som en folkekjær skuespiller. Kjent bl.a. for sine frodige revyskikkelser, særlig hos Povel Ramel. Hun huskes også som Teskjekjerringa (1967) i den svenske fjernsynsserien etter Prøysens bøker. Også filmroller, bl.a. i Hasse og Tages filmkomedier. Andersson. Claes, f. 30. mai 1937, finsk politiker og svenskspråklig forfatter, utdannet psykiater. Partile­ der leder for det nyopprettede Vånsterfdrbundet 1990-98; partiet består av fem tidligere venstresosialistiske og kommunistiske partier. Medlem av Riks­ dagen 1987-99. Kulturminister i Finland 1995-98. Utg. flere samfunnskritiske diktsamlinger som Staden heter Helsingfors (1965), Samhdlletvi dor i (1967) og Det dr inte latt att vara villadgare i dessa tider (1969), der han gjør seg til talsmann for 1960-årenes holdnin­ ger. Andersson, Dan, 1888-1920, svensk dikter. Vokste opp i fattig skogsarbeidermiljø i Finnmarkerna i Bergslagen, og fikk sin utdannelse i avholdsbevegel­ sen og på Brunnsviks folkehøyskole. Hans skildrin­ ger fra skogsarbeidernes og fattigfolkets liv i novel­ lesamlingene Kolarhistorier (1914) og Det kallas vidskepelse (1916) spenner f ra materialisme til mys­ tikk. Den selvbiografiske romanen De tre hemldsa (1918) med fortsettelsen David Ramms arv (1919) foregriper 1930-årenes proletære utviklingsroma­ ner. Inspirert av Kipling og Jack London formulerte Andersson sin villmarkspoesi i fengende rytmer i diktsamlingene Kolvaktarens visor (1915) og Svarta ballader (1917), hvor også religiøse problemer og metafysiske spørsmål har fått sin plass. Hans Samlade

Bibi Andersson og Victor Sjostrdm i Ingmar Bergmans film Smultronstdllet Qordbærstedet).

Harriet Andersson og Thommy Berggren i filmen En søndag i september, fra 1963.

skrifter (5 bind) ble utgitt i 1930.1 1962 ble Dan Andersson-selskapet stiftet. Litt.: Bernhard, W.: En bokorn D.A., [ny utg.], 5. uppl., 1978; Åkerberg, H.: Diktaren och arvet, 1985. Andersson, Frank, f. 9. mai 1956, svensk bryter. Tre VM-gull og fire EM-gull i perioden 1976-82 (90 kgklassen). OL-bronse 1984. Tildelt Svenska Dagbla­ dets gullmedalje 1977. Andersson, (Johan) Gunnar, 1874-1960, svensk geolog og arkeolog, sjef for Sveriges geologiske undersøkning 1906-16, 1926-39 professor i østasia­ tisk arkeologi. Deltok i en rekke polarekspedisjoner. Var rådgiver for den kinesiske regjering i gruvespørsmål 1914-24.1 Kina gjorde han en rekke viktige paleontologiske og arkeologiske oppdagelser, bl.a. fant han i 1920 de første rester av Pekingmannen. Andersson, Harriet, f. 14. feb. 1932, svensk skuespil­ ler, debuterte i 1949. På Malrnd Stadsteater var hun en gripende Hedvig i Ibsens Vildanden. Ved Drama­ ten fra 1969. Hennes altbeseirende, friske rolleprestasjon i Ingmar Bergmans Sommaren med Monika (1953) slo an tonen i et mangefasettert samarbeid, med roller som spenner fra elskerinnen i Gycklarnas afton (1953), via tjenestepiken i Sommarnattens leende (1955) og den sinnslidende unge kvinnen i Såsom i en spegel (1961), til den døende søsteren i Viskningar och rop (1972) og tjenestejenta Justina i Fannyoch Alexander (1982). Blant øvrige svenske filmer kan nevnes Jorn Donners Att diska (1964); dessuten Mai Zetterlrngs Ålskande par (1964) ogFlickorna (1968) og Gloria i Lars von Triers Dogville (2003). Hun spilte en underholdende hovedrolle som prippen skolelæ­ rer i den norske Høyere enn himmelen (1993, Amandaprisen 1994), regi Berit Nesheim. Andersson, (Carl) Ingvar, 1899-1974, svensk histori-

ker. Fil. dr. 1928, ansatt i Radiotjånst 1939, sjef for foredragsavd. 1942-46, riksarkivar 1950-65, en av de 18 i Svenska akademien. Som historiker har Andersson særlig konsentrert seg om 1500-tallets historie, med dyptpløyende studier i Erik 14s tid. Hans Sveriges Historia genom Tiderna er oversatt til flere språk. Andersson har vært sterkt opptatt av kulturelt samarbeid i Norden, bl.a. formann i foren­ ingen Norden 1964-71, redaktør av Nordisk tidskrift 1947-57. Andersson. Lars, f. 23. mars 1954, svensk forfatter. Debuterte 1974 med romanen Brandlyra fulgt av Vi lever våra spel (1976), begge inspirert av Aksel Sandemose. Etter novellesamlingen Gleipner (1977) fikk han et stort gjennombrudd med romanen Sndljus (1979), som tar for seg kjærlighetens og ansvarets muligheter i samtidens Sverige. Bikungskupan (1982) er en historisk skildring med religiøse motiver. I essaysamlingen Fdrsdksgrupp (1980) behandles bl.a. G. Sonnevi, L. Ahlin og Sandemose. 1983 kom Vdderstreck:prosa isak. og 1985 diktsamlingen Lom­ men lyfter. Til Anderssons ypperste romaner hører middelalderfortellingen Pestkungens legend (1988), som tar opp fellesskapets nødvendighet, og Vattenorgeln (1993), en kombinasjon av historisk skildring og kunstnerroman som på en bevisst måte bryter sammen. Senere utgivelser omfatter bl.a. romanen Artemis (1995), essaysamlingen Skuggbilderna (1995), reiseskildringen Kievs vår (1998) og diktsam­ lingen Motgift (2001). Berget (2002) er en selvbiogra­ fisk basert oppvekst- og generasjonsroman fra et lite industristed. Oversatt til norsk. Andersson, Nils, 1817-65, svensk maler, elev av Couture. Hans skildringer av svenske bønders hver­ dagsliv (bl.a. i Nationalmuseum) har betydelig kulturhistorisk interesse. Professor ved Konstakademien i Stockholm 1858-64. Andersson, Nils, 1864-1921, svensk folkemusikksamler, borgermester i Lund 1921. Reiste fra 1902 over store deler av Sverige og samlet ca. 15 000 melodier, for en stor del utgitt i Svenska låtar (24 bd., 1922-40, red. av Olof Andersson). Andersson, Olof, 1884-1964, svensk folkemusikksarnler og spillemann, fra 1909 Nils Anderssons medarbeider ved innsamlingen av svenske folkemelodier. Redigerte samleverket Svenska låtar (24 bd., 1922-40). Andersson, Oskar, 1877-1906, svensk tegner, fra 1897 i Sdndags-Nisse. Sammen med Albert Eng­ strøm betegner han gjennombruddet for den moder­ ne humoristiske tegnekunst i Sverige, bl.a. med innfallsrike, groteske tegneserier uten tekst: Mannen som gor vad som faller honom in (1902) og Urhunden (1905).

ANDERSSON Andersson, Otto Emanuel, 1879-1969, finsk musikkforsker. 1926-46 professor ved Åbo akademi. Skrev en rekke avhandlinger over folkemelodier og folkedans i Finland. Hans hovedverk er Stråkharpan (1923), som kastet nytt lys over dunkle punkter i nordisk og europeisk instrumenthistorie. Han redi­ gerte bindet Musik och musikinstrument (1933) i den store serie Nordisk kultur. Andersson, Per, f. 23. sept. 1921, norsk arkitekt. Utdannet fra NTH 1949. Han har utelukkende virket innenfor by- og regionplanlegging, bl.a. som byplansjef i Stavanger 1956-61. Opprettet 1961 sammen med Tor Skjånes Norges første private konsulentkontor på dette fagområde, Asplan, og har utført arbeider for ca. 70 norske kommuner, bl.a. general­ planer for Trondheim og Sarpsborg og regionplan for Nord-Jæren. Hertil kommer en rekke offentlige tillitsverv; styreformann i Norsk institutt for by- og regionplanforskning 1963-70. Fra 1970 professor i fysisk planlegging ved Nordiska institulet for samhållsplanering, Stockholm. Litt.: NBL 2. utg. Andersson, Per Gustav Rådman, f. 23. september 1921 i Vestre Aker (nå Oslo), norsk arkitekt, byplan­ legger, utdannet ved NTH 1949, sentral i norsk og nordisk byplanlegging til ut i 1980-årene. Byplansjef i Stavanger 1956-62. Her ble han skoledannende ved å legge stor vekt på utviklingen av byens sent­ rum med bevaring av den gamle bebyggelsen. 1962 grunnla han sammen med Tor Skjånes planleggingsfirmaet Andersson & Skjånes, konsulenter i by- og regionplanlegging, med kontor på Haslum i Bærum. Senere fikk kontoret filialer i flere byer; 1976 ble det omdøpt til Asplan - Institutt for samfunnsplanleg­ ging; samme år gikk Andersson ut av firmaet. 197088 var han professor i «fysisk planering» ved Nordis­ ka Institutet for Samhållsplanering i Stockholm (Nordplan). 1976-82 var han rektor ved instituttet. Andersson, Per Åke, f. 3. nov. 1935, svensk dirigent. Debuterte 1962. 1962-69 knyttet til operaen i Stock­ holm, 1965-69 kordirigent ved Klarakyrkan samme sted, 1969-89 kapellmester ved Den Norske Opera. Andersson. Roy, f. 1943, svensk filmregissør og forfatter. Andersson var en av opphavsmennene til den politisk engasjerte dokumentaren Den vita sporten (1968). Han har siden bare regissert tre spillefilmer på 30 år, men har likevel vunnet seg et ry som en av Sveriges mest interessante regissører. Debuten En kårlekshistoria (1970) skildret to forels­ kede tenåringer med et syrlig blikk på foreldregene­ rasjonen, mens Giliap (1975) hadde en mørkere tone. Med den visuelt stiliserte, si vilisasjonskrit iske Sångerfrån andra våningen (Sanger fra andre etasje, 2000), som han har finansiert gjennom sine ofte prisbelønnede reklamefilmer, fikk han fornyet oppmerksomhet i inn- og utland. Medredaktør av antologien Frys. Lyckad nedfrysning av herr Moro (1992, norsk overs. 2001). Videre har han utgitt debattboken Vår tids rådslå for allvar (1995). Andersson, Sten, f. 20. april 1923, svensk politiker (sosialdemokrat). Medlem av Riksdagen fra 1966. Partisekretær i Sosialdemokraterna 1963-82, helseog sosialminister 1982-85, utenriksminister 198591. Andersson, Sven, 1910-87, svensk sosialdemokra­ tisk politiker, bygningssnekker av yrke. En av de fremste sosialdemokratiske lederne i Sverige. Han arbeidet seg opp gjennom fagbevegelsen og var med­ lem av Riksdagen 1941-44 og 1948-79. Partisekre­ tær 1945-48, konsultativ statsråd 1948-51, samferd­ selsminister 1951-57, forsvarsminister 1957-73 og utenriksminister 1973-76. Utg. memoarboken På Per Albins tid 1980. Andersson, Sven-Ingvar, f. 1927, svensk landskaps­ arkitekt. 1963-94 professor i hagekunst ved Kunsta­ kademiets arkitektskole, København. Han har

314

vumet flere internasjonale arkitektkonkurranser og haret betydelig faglig forfatterskap. Anærsson, Torsten, f. 6. juni 1926, svensk maler. Utdmnet ved Kunstakademiet i København samt vedKonsthogskolan i Stockholm, professor der 1961-65. Han begynte som konkretist med geometriskoppbygde malerier, men utviklet etter hvert en frieie ekspressiv abstrakt kunst. Andtrsson, Ulf, f. 27. juni 1951, svensk sjakkspiller. Stomester fra 1972, sterk turneringsspiller med flere seirer i 1970- og 1980-årene. Forsiktig spillestil, matge av hans partier ender med remis. Andtrsson, Victor, f. 8. juni 1925 i Oslo, norsk prest. Arbtidet 1956-60 med audiovisuell pedagogikk og mettdikk, bl.a. som konsulent for svenske kirkelige instiusjoner. Programsekretær i NRK 1963-74, lede’ av de religiøse programmer i radio 1967-77. Res.cap. i Lyngen 1964-67, 1977 i Tonsen, Oslo. Sogieprest i Trefoldighet menighet i Oslo 1982-94. And*rsSunesen, ca. 1167-1228, erkebiskop av Lunl, studerte teologi og jus i Paris, Bologna og Oxford, og underviste også i utlandet, muligens i Pari1. Etter sin hjemkomst (senest 1194) ble han donprost i Roskiide og kong Knuds kansler. 1201 ble lan Absalons ettermann som erkebiskop i Lund. Juleiag 1202 kronet han Knuds bror, Valdmar 2, somsenere fikk tilnavnet Sejr. Disse to, som sannsynlgvis var i slekt, gikk sammen om å høyne nivået i presteskapets utdannelse og livsførsel og utvide Dannarks dominans i Baltikum. Likeså ville de frerrme kristningen der, særlig i Estland. Anders visteomsorg for katedralskolen i Lund ved å utgi to læreærk, ett om de sju sakramenter (Deseptem saeranentis) som er gått tapt, og ett om hele kirkens dognatikk, sterkt preget av den tidlige skolastikk, Hexameron, i bunden form og med 8040 verselinjer (utg.Sten Ebbesen og Lars Boje Mortensen, 2 bd., København 1985-88). Aniers Sunesen deltok aktivt i korstog til Osel (Saaemaa) i 1206 og til Tallinn i 1219, da borgen ble tatt æ danskene og nøt godt av pave Innocens 3s fullefortrolighet. Ble fra 1204 pavelig legat for Dannark og Sverige, med stadig stigende fullmakter. Han leltok, som eneste skandinaviske representant ved sden av erkebiskop Guttorm av Nidaros, ved 4. Latennkonsil i 1215. Han hadde direkte kontakt med Dominikus, grunnlegger av dominikanerordenen, >g gav prekebrødrene tillatelse til å slå seg ned i Lundi 1221. På grunn av sykdom, muligens spedalskiet, nedla han sitt embete i 1223 og trakk seg tilbake til sin gård på en øy i Ivosjon hvor han døde 1228 Hans grav er fremdeles synlig i koret i domkir­ ken iLund. Litt.rEbbesen, S., red.: A.S.: stormand, teolog, adminis­ trator digler, 1985; Halvorsen, P.B.: Dominikus:en europ ers liv på 1200-tallet, 2002; Nielsen, T.K.: «The missfonary man: archbishop A.S. and the Baltic crusaie, 1206-21» i Murray, A.V., red.: Crusadeand conveision on the Balticfron tier 1150-1500, 2001, 95117. Andes Sæbjørnsson, lagmann i Borgarting, senere i Oslo, første halvdel av 1500-tallet. Kjent for sin oversntelse av Magnus Lagabøtes landslov (St. Olufs lov), s»m dannet grunnlaget for Christian 4s norske lov 1(04. Anders Sæbjørnssons oversettelse (samnen med retterbøter og historiske opptegnel­ ser) hir både språkhistorisk og kulturhistorisk interesse. Andentorp, Scandinavian Raceway, asfaltbane for motosport i sørlige Sverige, ved Gislaved i Småland. Bygd 968 og ca. 4 km lang. 1973-78 benyttet til Grant Prix-løp for formel 1 -biler. Anden Utkilens Rederi AS, Bergen, norsk skipsrederi, grunriagt 1962, aksjeselskap fra 1967. Driver tank­ fart tred kjemikalier, hovedsakelig i Nord-Europa, og optrerer 16 skip (per 2004), de fleste med straum i navret. Også datterselskap i Nederland.

Rederiet har røtter tilbake til 1916, da far til An­ ders Utkilen (1906-87) kjøpte den første båten. Sammen med sine brødre overtok Anders Utkilen flere skip og stiftet bl.a. selskapene AS Straum og Brødrene Utkilen; begynte med tankfart etter den andre verdenskrig. Nåværende navn da brødrene forlot selskapet. Anders Wilhelmsen & Co AS, Oslo, skipsrederi grunn­ lagt 1939 av Anders ►Wilhelmsen, familieeid og senere overtatt av grunnleggerens sønner Arne ► Wilhelmsen og Gjert ►Wilhelmsen og deres fami­ lier. Opprinnelig basert på tørrlast- og tankfart, etter hvert omfattende virksomhet på flere områder. 1968 var rederiet en av grunnleggerne av ►Royal Caribbean Cruises, som det per 2004 eier ca. 24 % av. Overtok 1999 eiendomsselskapet Linstow, en fort­ settelse av ►Nydalens Compagnie fra 1845, med eiendommer i Oslo (bl.a. Ibsenkvartalet og store deler av Aker Brygge og Bjørvika), Baltikum (hotel­ ler, butikksentre), Sverige og Portugal. Rederiet eier også Awilco, dannet 1964 som Skips A/S Autotransport for båttransport av biler. Senere tankskip og skip og rigger innen offshorevirksomhet og ble børsnotert. 1993 engasjert i oljeproduksjonsskip (FPSO) gjennom overtakelsen av Golan-Nor, virksomheten solgt 1998 til Petroleum Geo-Services (PGS). 2002 samlet rederiet all sin shippingaktivitet i Awilco, kjøpte alle aksjer og tok selskapet av børs. Andes, se ►Andesfjellene. Andes, britisk passasjerskip, 25 000 tonn, bygd under den annen verdenskrig, førte den norske regjering m.fl. tilbake til Norge etter krigen. Skipet ankom Oslo 31. mai 1945. andesbjørn, Tremgrctos orngtus, rovdyrart i bjørnfamilien, dss. ►brillebjørn. Andesfjellene. Andes, sp. Cordilleras de los Andes, SørAmerikas lengste (også verdens lengste) og høyeste fjellkjede, langs kontinentets vestkyst fra Karibiske hav i nord til Kapp Hoorn i sør. Andesfjellene dekker et areal på over 1,8 mill, km2, er over 9000 km lang og er Sør-Amerikas hovedvannskille. Største bredde (vannskillet mellom Madeira og Pilcomayo, 19° s.br.) er 920 km, den minste (i Chile, 47° s.br.) er 170 km, middelbredden er 500 km. Høyeste topp er Aconcagua, 6962 moh. (tidl, målt til 6959 moh.). Se også tabell. Geologi. Geologisk henger Andesfjellene sammen med fjellsystemet i de vestlige deler av Nord-Ameri­ ka, og er som disse foldet i sen geologisk tid. Fjell­ massen er ved forkastninger brutt opp i store blok­ ker og fremtrer i dag som fjellrekker stort sett paral­ lelle med kysten, med mellomliggende høysletter. Vulkanisme og jordskjelv viserat uroen ennå ikke er slutt. Av de mange vulkaner regnes ca. 60 fortsatt som virksomme. Fjordene i sør er gravd ut av store breer under istidene. Høyde. Kamhøyden overstiger i enkelte tilfeller 5000 moh., synker sjelden under 2000 moh. Topphøyden er også forskjellig, størst er den i Chile og Peru, over 6500 moh. Snøgrensen ligger i sør 1 500 moh., ved 15° s.br. over 5000 moh. og under ekva­ tor 4500-5000 moh. Innenfor Valparafso er det et pass på knapt 4000 moh., Uspallatapasset, og i Peru og Bolivia ligger ingen av passene under 4000 moh. Tross den store passhøyden fører flere jernbaner over Andesfjellene; Arequipa-Punobanen i Peru ved Titicacasjøen har en passhøyde på 4580 moh. Foruten at Andesfjellene er Sør-Amerikas viktigste vannskille, deler de også Sør-Amerika i klimatisk henseende. Også plante- og dyrelivet er ulikt på de to sider. Inndeling. Man kan dele Andesfjellene i tre deler, de nordlige Andesfjellene, de midterste Andesfjelle­ ne og de sørlige Andesfjellene. De nordlige Andesfjellene strekker seg hell til Karibiske hav, og disse kan igjen deles i tre deler: 1) de peruanske, fra Arequipa til 4° s.br., som består av tre hovedkjeder med smale høysletter uten vulka­

ANDO

315 ner, 2) de ecuadorske, fra 4° s.br. til 1° n.br. som danner to kjeder, begge sterkt vulkanske og 3) de colombianske, fra 1° til 8° n.br.; de har tre kjeder, som i sør er vulkanske. Isolert fra de øvrige Andesfjellene ligger fjellkjeden Sierra Nevada de Santa Marta, nær Colombias kyst ved Karibiske hav; den når en høyde av 5800 meter. De midterste Andesfjellene går fra Aconcagua til Arequipa, og har i nord to hovedkjeder. Mellom disse ligger et av Jordens største høyplatåer. Denne delen av Andesfjellene er meget vulkansk, den indre og vestlige delen er ørkenaktig, mens den østlige delen fra 25° s.br. er skogkledd. De sørlige Andesfjellene regner man fra Ildlandet til Aconcagua. De består av to parallelle kjeder. Den vestligste er delt opp i øyer lengst sør, til Chiloé, videre nordover går den langs kysten, skilt fra den østlige kjeden ved den chilenske lengdedalen. Høy­ den tiltar fra sør mot nord til Aconca. Kart, se innbrettsider. andesflamingo, Phoenicopterus andmus, fugleart i flamingofamilien. Forekommer hovedsakelig på mellom 2300 og 4000 meters høyde i Andesfjellene fra de sørlige deler av Peru til det sentrale Chile og nordvestre Argentina. Kan påtreffes i lavlandet vinterstid. Den hekker ved noen få soda- og saltsjøer, og bestanden på mindre enn 50 000 individer er truet pga. eggsanking og industriaktivitet. andeshjort, Hippocamelus, partået klovdyrslekt i hjortefamilien. Omfatter to små hjortearter med en skulderhøyde på ca. 90 cm. Begge er brunlige av farge. Hannene har ca. 30 cm lange gevirer med en enkel forgrening. Begge lever i høyereliggende strøk i Andesfjellene, rundt ca. 4000 m o.h.; H. bisulcus i Chile og vest i Argentina, H. antisensis i Ecuador, Peru, Bolivia og nordvest i Argentina. andesin, feltspatmineral i plagioklasrekken (kalknatronfeltspat), se^plagioklas. andesitt (av Andes og -itt), lavabergart som hoved­ sakelig består av feltspat (overveiende plagioklas) og pyroksen, i enkelte typer også hornblende, biotitt og lill kvarts. Meget utbredt i aktive vulkanske fjellkje­ der og øybuer, bl.a. i Andesfjellene, Japan og Aleute­ ne. Er også kjent i Norge bl.a. fra ordovicium i Trondheimsfeltet. Tilsvarende dypbergart er dioritt. andeskatt, eller fjellkatt, Felis jacobita, rovdyrart i kattefamilien. Se ►fjellkatt. andeskjell, eller langhalser, Lepadomorpha, krepsdyrunderorden i klassen ►rankefotinger. Hodeavsnittet, mellom de små antennene og munnen, er utviklet til en forholdsvis tykk, ofte lang og bøyelig «stilk». Særlig Lepas-artene, som om høsten driver inn til våre kyster festet til rekved o.l. og ofte sitter under skuter som har vært lenge i sjøen, går oftest under navn av andeskjell etter en eldgammel over­ tro at de oppstod av havskummet rundt stokken og ble til gaulgjess («stokkender»), andeskondor, Vulturgryphus, fugleart i kondorfamilien. En av verdens største fugler med vingespenn på opp til ca. 3 m, og verdens tyngste rovfugl, ca. 12 kg. Den lever i søramerikanske fjellområder, oftest ca. 3000-6000 m o.h., men noen kan også påtreffes ved sjøfuglkolonier langs kysten av Peru og sørover. Opptrer oftest enkeltvis eller i par. Hekker bare annet hvert år; reirplass i bratte fjellvegger. Andes-pakten, interregional samarbeidsavtale (Cartagena-overenskomsten) inngått 1969 mellom Bolivia, Chile, Colombia, Ecuador og Peru. I 1973 kom Venezuela også med, mens Chile forlot pakten 1976. Peru kom tilbake som fullverdig medlem i 1996 etter fire års suspensjon. Cuba ble med i 1999. Andes-fellesskapet var det første frihandelsområdet i Latin-Amerika, og i verden for øvrig, som kun bestod av utviklingsland. Formålet var å sette fort­ gang i den økonomiske integrasjon og utvikling på regionalt plan innen rammen av LAFTA, det nåv. ► ALADI, noe som ikke har lyktes i særlig grad. I

Andesfjellene i Argentina. I forgrunnen en øde høyslette (puna), som ligger over 3000 meter over havet.

1999 ble det vedtatt å etablere et fellesmarked innen 2005 og gradvis innføre en felles utenrikspolitikk, andeøgler, Hadrosauridae, dinosauriefamilie i orde­ nen Ornithischia; flere slekter bl.a. Anatosaurus. Andeøglene var tobente planteetere. Kjevene var omgitt av hornnebb, og dessuten hadde andeøglene et stort antall knudrete kinntenner. De hadde svømmehud mellom tærne og holdt antagelig til ved sjøer og elver, hvor de spiste vannplanter. Andeøglene er kjent fra sen kritt i Nord-Amerika og Eurasia. Andfiskå, Andfiskåga, elv i Rana kommune, Nord­ land; 15 km lang. Munner ut på sørsiden av Ranfjorden, 3 km sørvest for Mo i Rana. Kommer fra Fiskelausvatnet (591 moh.) og danner Andfiskvatnet (241 moh.) som er demt opp. Vannet overføres i tunnel til bruk i Jernverket i Mo og til byens vann­ forsyning. Svabo kraftstasjon, 3,2 MW maks. ytelse. Ved munningen av elven ligger tettstedet Hauknes (Andfiskå), med ca. 1875 innb. 2002. Andfjorden, havstykke mellom Andøya i vest og Sen­ ja i øst; ca. 30 km bred, største dyp 517 m. Fylkes­ grensen mellom Nordland og Troms går i Andfjor­ den. Andhra Pradesh, til 1956 Andhra, delstat i India, ved Deccans østkyst; 275 069 km2 med 75 727 500 innb. (2001). Hovedstad: Hyderabad. Natur. Andhra Pradesh haren ca. 1000 km lang kystlinje. Innenfor ligger en bred kystslette, som avgrenses i vest av fjellkjeder (Eastern Ghats) som lengst i nord når opp i 1500 moh. Vest for fjellene ligger et innlandsplatå. Over 20 % av arealet er skogkledd. Elvene Godavari og Khrishna renner gjennom delstaten, fra øst til vest, og munner ut i Bengalbukta gjennom store deltaer. Befolkning. Ca. 85 % av befolkningen og telugutalende; 7 % er muslimer og urdu-talende. Tettest bosetning langs kysten. Næringsliv. Omkring 70 % av befolkningen lever av jordbruket. Det dyrkes bl.a. ris, hirse, mais, jord­ nøtter (peanøtter), sukkerrør, belgfrukter, tobakk, bomull og bananer. Av mineraler forekommer bl.a. kobber, mangan, kull og kalkstein. Det produseres tekstiler, farmasøytiske produkter, sement, kjemika­ lier, glass, kunstgjødsel, elektronisk utstyr, maskinverktøy, flydelerog papir. Havnebyen Vishakhapatnam har petroleumsraffineri og stort skipsverft. Historie. Andhra Pradesh ble dannet 1953 ved utskilling av de klart telugu-språklige deler av staten Madras og ble i 1956 utvidet med den østlige delen av staten Hyderabad. Etter skiftende delstatsregjeringer vant det lokale Teluga Desam-partiet en stor seier over kongresspartiet ved valget i 1994. Omfat­

tende modernisering av styresett og embetsverk etter at Chandrababu Naidu overtok ledelsen av delstatsregjeringen i 1995. Verdensbanken har siden 1999 rangert Andhra Pradesh som nr. 1 blant Indias delstater. En maoistisk geriljabevegelse (naxalitter) har under navnet People's War Group (PWG) vært virksom i delstaten siden 1970-årene. Ifølge politiet har PWG siden tusenårsskiftet hatt ca. 3000 væpnede menn i Andhra Pradesh og nabostatene. Andhrimner. norsk ukeblad, utkom i Christiania jan.-sept. 1851, i den første tiden kalt Manden. De anonyme utgivere var Botten-Hansen, Ibsen og Vinje, og innholdet er sterkt preget av deres karakte­ ristiske skepsis og ironi. Bladet behandlet tidens aktuelle politiske begivenheter, ofte i satirisk form, men hovedvekten ble lagt på det litterære stoff. Her ble bl.a. noen av Ibsens første dikt offentliggjort, under pseudonymet Brynjolf Bjarme. Også satiriske legninger av ham finnes der. Noen større utbredelse fikk bladet aldri, abonnenttallet kom visstnok aldri over 100. Navn etter kokken i Valhall, se ► Andrimne. andisk-ekvatorialespråk-phylum, språkgruppe i SørAmerika, en av fire søramerikanske makroenheter innenfor den språkgenetiske klassifikasjon. Det inndeles igjen i fire hovedgrupper, andisk, jivaroisk, ekvatorisk og makro-tukanoisk. Andizjan, Andisjan, by i østlige Usbekistan, i det fruktbare Ferganabassenget, 260 km øst for Tasjkent, ved Syr-Darja; 323 900 innb. (1999). Petrokjemisk industri, bomulls- og maskinindustri. I omegnen olje- og naturgassutvinning og bomullsdyrking. Gammel by på Silkeveien til Kina, russisk 1876. Ødelagt av jordskjelv 1904, mer enn 4000 omkom. Andkilfossen, foss i ►Sørfold kommune, Nordland, i elven mellom ► Andkilvatnet og Tørrfjorden, en arm av ►Sørfolda; ca. 9 m høy. Andkilvatnet, innsjø i ►Sørfold kommune, Nordland; 9 moh., 5,8 km2. Tilsig fra ►Austerkrokelva og ► Fagerbakkelva; det meste av vannet er imidlertid overført til Straumsvatnet for utnyttelse i ►Siso krafstasjon. Ando, Tadao, f. 1941, japansk arkitekt. På tross av manglende formell arkitektutdanning har han markert seg som en av samtidens mest fremstående yngre arkitekter, egen praksis i Osaka fra 1969. Hans minimalistiske formspråk med enkle geometriske flater og former, fortrinnsvis i betong, er utviklet til perfeksjon i en rekke villaer og siden i større arbei­ der som boligkomplekset Rokko i Kobe (1983-92),

ANDOKIDES Vitra-konferansesenteret, Weil am Rhein, Tyskland (1993) og Chikatsu-Asuka historiske museum i Osaka (1993). Tildelt Pritzker-prisen 1995. Andokides, ca. 440-390 f.Kr., attisk taler. Han var innviklet i ►Hermokopideprosessen, gikk i landflyk­ tighet og levde noen år i utlandet som kjøpmann. Vendte senere tilbake, ble anklaget, men frifunnet, ble sendt som underhandler til Sparta 390, døde visstnok i landflyktighet. Det finnes under hans navn fire taler, hvorav tre sikkert er ekte. Overs, ved K. J. Maidmenl i Minor Attic Orators 1 (1941). andor, ondur, ånder, kort høyreski brukt sammen med lengre venstreski. Den første betegnelsen (utt. annor, annar) er i Østerdalen, Trøndelag og de nærmeste svenske distrikter navn på spark-skien, høyre ski i ulike lange skipar, opptil et par meter lang og trukket med skinn. Venstre ski var da en meter lengre eller mer, den hadde kraftig «spenn», og med den holdt man styreretningen. Ondur er den vestlandske og nordlandske form av ordet, og ble fra gammelt av bare brukt om like lange ski. I norsk og svensk målføre betyr ordet også treskoning under sledemei, en betydning som er meget gammel, da den kommer igjen i finsk antura, som er lån fra ordets urnordiske form. Andor, mannsnavn, norrønt Amporr: Arntor. Første ledd av samme rot som norrønt pm: 'ørn', annet ledd Tor. Navnedag 6. mars. Andorra, lite fyrstedømme i sørvestlige Europa, på

sørskråningen av Pyreneenes østlige del, inneklemt mellom Frankrike og Spania. Andorra er et av Europas «lilleputtland» og er med sine nåværende grenser også en av Europas eldste stater. Andorra var 1278-1993 et fyrstedømme med kombinert spansk og fransk overhøyhet. Ved en ny konstitusjon i 1993 ble landet selvstendig. Stal og styresett Forfatning og politisk system. Andorra fikk en ny forfat­ ning 1993 som avløste en traktat fra 1278. Etter forfatningen er Andorra et konstitusjonelt fellesfyrstedømme, med Frankrikes president og den span­ ske biskop av Urgel som formelle statsoverhoder. Reelt er Andorra et parlamentarisk demokrati. Folket velger i allmenne valg et lovgivende råd for fire år. Det har 28 mandater. Rådet velger regjeringspresidenten, og denne utnevner så eksekutivrådet (regjeringen). Andorra har et flerpartisystem med tre dominerende partier. Stemmerettsalderen er 18 år. Etter forfatningsendringen har både Spania og Frankrike eksplisitt anerkjent Andorras uavhengig­ het og opprettet ambassader i landet. Andorra er inndelt i sju sogn (Parrdguies), hvert administrert av et folkevalgt kommuneråd. Rettsvesen. Etter forfatningsendringen har Andorra Andorra

316 Bare rundt '/3 av befolkningen er innfødte andorranere, ellers spaniere og franskmenn. Bosetningen er i hovedsak konsentrert til landsbyer i de laverelig­ gende dalfører. Største tettsteder er hovedstaden Andorra la Vella og Les Escaldes. Religion. 99 % av innbyggerne er katolikker. Språk. Offisielt språk er ► katalansk, men også spansk og fransk benyttes. Principal d'Andorra Fyrstedømmet Andorra Fyrstedømme i Europa

468 km2 69 200 innb. (2003), 147,9 per km2

Hovedstad: Andorra la Vella Offisielt språk: Katalansk Religion: Romersk-katolsk kristendom Nasjonaldag: 8. september Mynt: Euro

sitt eget rettsvesen med en høyesterett på fem med­ lemmer. Lovverket bygger på spansk og fransk rett. F/rrø og våpen. Flagget, som ble innført omkring 1866, har tre like brede vertikale felter, i blått, gull og rødt (fra venstre). Statsflagget har dessuten riksvåpenet i det gule feltet. Våpenet er delt i fire felter, som inneholder våpne­ ne til henholdsvis biskopen av Urgel og grevene av Foix (som var medregenter fra 1278), samt landska­ pene Cataluna og Béarn. Våpenet er omkranset av en kartusj i bronse med mottoet Virtus unita fortior, som kan oversettes med «Forent styrke er sterkere». Nasjonalsangen er El gran Carlemany, mon pare (Karl den store, min far) med tekst av Joan Benlloch i Vivo og melodi av Enric Marfany Bons. Den ble offisielt antatt som nasjonalsang 1914. Mynt, mål og vekt. Myntenheten er euro. Mål og vekt er metrisk. Internasjonale forbindelser. Andorra er fra 1993 medlem av FN og enkelte av FNs særorganisasjoner. Norge og Andorra har ikke diplomatiske forbindel­ ser.

Natur Landskapet domineres av fjell som flere steder når høyder opp mot 3000 moh. med mellomliggende platåer gjennomskåret av dype daler. Høyeste fjell er Pic de la Pedrosa; 2946 moh. Kun en mindre del av landet ligger lavere enn 900 moh. Elven Valira renner mot sørvest og munner ut i Segre, en av Ebros bielver. Klima. Alpint klima med kalde vintrer og forholds­ vis varme somrer. Årlig middelnedbør ved Les Escaldes 800 mm. Vintertemperaturen sst. svinger rundt 0 °C; sommertemperaturen når sjelden over 20 °C. Befolkning Folketallet ble i 2003 beregnet til 69 200. Årlig befolkningstilvekst ligger rundt 1 prosent. Middelievealder er 86,5 år for kvinner og 80,5 år for menn.

Næringsliv Vakker natur, gode skisportfasiliteter og handel med tollfrie varer lokker årlig mange millioner turister til Andorra. Ca. 80 % av sysselsettingen er knyttet til denne næringen som er viktigste inntektskilde. En del inntekter kommer fra frimerkesalg, bankvirk­ somhet og konsesjonsavgifter fra utenlandske kraft­ selskaper. Det produseres sigarer og sigaretter, teksti­ ler, lærvarer, byggemateriell og møbler. Næringslivet ellers er typisk for dalførene øverst mot Pyreneene, med saue- og storfehold. Det dyrkes en del poteter, grønnsaker og tobakk. Utenrikshandel. En vesentlig del av Andorras im­ port er varer som videreselges til turistene. Frankri­ ke står for størstedelen av landets utenrikshandel, dernest Spania. Samferdsel. Det er gode veiforbindelser med Frank­ rike og Spania. Landet har ikke jernbane og luft­ havn. Nærmeste lufthavn er ved Seo de Urgel i Spania, 20 km fra Andorra la Vella.

Samfunn og kultur Skole og utdanning. Utdanningssystemet i Andorra er tredelt i et katalansk-, et fransk- og et spanskspråklig system. Det er 10 års skoleplikt (6-16 år), og de videregående skolene er 3-årige. Det katalanske systemet er multispråklig, og det undervises i alle de tre offisielle språkene samt engelsk. De franske skolene får støtte fra den franske stat, de spanske fra den katolske kirke. Massemedia. To dagsaviser utkommer med et samlet opplag på ca. 5000, i tillegg utkommer tre ukeaviser og en månedsavis. Landet har seks radio­ stasjoner, og det er sendinger på katalansk, spansk og fransk. Det finnes en kommersiell TV-stasjon, men man kan også ta inn spansk og fransk fjernsyn; en spansk stasjon sender fra 1987 program spesielt beregnet for Andorra. Historie Fra skriftlige kilder er Andorra kjent fra 3.-2. århun­ dre før Kristus. 819 ble landet overlatt fra Frankrike til den spanske greven av Urgel, og 1278-1993 var Andorra et fyrstedømme med kombinert spansk og fransk overhøyhet. Landet hadde lenge beskjeden" kontakt med omverdenen, men særlig fra 1970årene medvirket turisttrafikken til å endre de sosiale og økonomiske forhold. Handelen vokste sterkt gjennom gunstige tollavtaler med Spania og Frank­ rike, og Andorra har ingen systemer for inntektseller formueskontroll; statsinntektene kommer fra tollinntekter. Kvinnene fikk stemmerett 1971. Andorra fikk sitt første politiske parti, Partit Democrata d'Andorra, i 1979. En ny konstitusjon 1993 gjorde slutt på føydalsystemet fra 1278, og Andorra ble dermed en selvstendig, demokratisk stat, og frie valg ble avholdt. Andorra ble samtidig medlem av FN. Landets utenrikspolitikk blir for øvrig ivaretatt av Frankrike og Spania. Andorra er medlem av EUs tollunion. Andorras rolle som skat­ teparadis tiltrekker seg en stor gruppe innvandrere, både legale og illegale. Andorra la Vella [- Pelja], sp. Andorra la Vieja [Pjexa], 'Gamle Andorra', hovedstad i Andorra, ved elven Valira, ca. 1050 moh., Europas høyestliggende hovedstad; 20 800 innb. (2003). Betydelig turisme og handel med tollfrie varer. Av severdigheter kan nevnes La Casa de la Vall fra 1500-tallet som rommer parlamentet og andre statlige institusjoner, flere kirker, bl.a. en kirke fra 1200-tallet i romansk stil, og rett utenfor byen, kapellet Santa Coloma med rundetårn og veggmalerier, også fra 1200-tallet.

ANDREASEN

317

Andorra. Hovedstaden, Andorra la Vella, ligger omgitt av høye fjell.

Andrade, Carlos Drummond de, 1902-87, brasiliansk

forfatter. I løpet av en dikterkarriere på mer enn seksti år utgav han en lang rekke lyrikksamlinger, noveller og kronikker. Hans lyrikk er lite preget av den tidlige modernismens formelle og ideologiske konflikter. Den har en enklere og mer umiddelbar form og har fått et stort publikum både nasjonalt og internasjonalt. Andrades lyrikk er oversatt til en lang rekke språk, og han oversatte selv mange utenland­ ske verk til portugisisk. Andrade, José Leandro, 1898-1957, uruguayansk fotballspiller. Verdensmester for Uruguay 1930, OLgull 1924 og 1928. Klubb: Periarol. 31 landskamper. Andrade, José Oswakl de Sousa, 1890-1954, brasili­ ansk forfatter. Han varen drivende kraft i den tidlige brasilianske modernismen, og skrev både poesi, drama og kronikker. Han lanserte den modernistiske bevegelsens to mest aggressive og provoserende manifester, Pau-Brasili 1924 og Antropofagia i 1928, manifester som førte til betydelige stridigheter også mellom de unge modernistene. Det var imidlertid som fornyer av prosaen han virkelig satte spor etter seg, særlig med Memorias sentimentais de Jodo Miramar, utgitt i Paris 1924, en «roman» uten tradisjo­ nell fortellerstruktur eller kronologisk tidsforløp, men med form av 153 korte, frittstående assosia­ sjons- og bildesekvenser. Andrade, Mårio Raul de Morais, 1893-1945, brasili­ ansk forfatter. Han var et hovednavn i brasiliansk litteratur- og kulturliv fra 1920-årene, og har øvd sterk innflytelse også på senere forfattergenerasjo­ ner. Andrade regnes som teoretikeren i den brasili­ anske modernistbevegelsen, der han arbeidet for å forene det moderne og det nasjonale i et nytt språk­ lig uttrykk. Disse bestrebelsene gir flere av hans egne arbeider et tilsynelatende lekende preg, men gjør dem samti­ dig vanskelig tilgjengelige fra et kritisk-analytisk synspunkt. Fremfor alt gjelder dette den prosatekst han selv anså som sitt viktigste arbeid, Macunaima - o heroisem nenhum caråter (M. - helten helt uten karakter), utgitt første gang 1928. Det forener, i sin komplekse og fortettede form, de fleste ulike sjangere og stilarter, landets regionale myter, rasemessige og sosiale konflikter, mangslungne historie og tallri­ ke språklige varianter. Elter en dårlig mottakelse var teksten nærmest glemt i flere ti-år, men ansees nå som kanskje den viktigste enkelt-tekst i 1900-tallets brasilianske litteratur overhodet. Verket er i de

senere år blitt oversatt til mange språk, deriblant dansk. Andrades lyriske produksjon består av i alt seks diktsamlinger, og det meste av hans litteraturkritiske arbeid omhandler lyrikk. Særlig viktig er hans diktsamling nummer to, den revolusjonerende Pauliceia Desvairada (Det hallusinerte Såo Paulo) fra 1922, hans første egentlig modernistiske verk. Andrade gjorde også en stor innsats for å nedtegne regionale legender og folkelige sang- og dansetradi­ sjoner, noe som resulterte bl.a. i et trebindsverk om brasiliansk folkemusikk. andraditt, mineral i granatgruppen; gul, grønn, brun eller svart farge. To smykkestensvarieteter er topasolitt (gul) og demantoid (grønn). Navn etter den portugisiske mineralog D'Andrada og -itt. Se ►gra­ nat. andragogikk (av gr.), undervisnings- og oppdragelsesteori som spesielt omhandler voksnes læring; voksenpedagogikk. Andras [andra:/], konger i Ungarn, se ►Endre, konger i Ungarn. Andråssy, Gyula [andra:/!], 1823-90, ungarsk greve og statsmann, 1844 medlem av den ungarske riks­ dag. I 1848 ledet han en troppeavdeling i kampen mot Østerrike og var det revolusjonære Ungarns representant i Tyrkia. Etter ungarernes nederlag flyktet han 1849 til Paris og London, dømt til døden 1851, benådet 1856 og vendte 1858 tilbake etter landflyklighetsår i Frankrike. Han ble igjen medlem av riksdagen; medvirket til forsoningen med Øster­ rike og var 1867-79 ministerpresident i det nye ungarske ministerium, 1871-79 også utenriksminis­ ter for dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. I 1872 medvirket han til å virkeliggjøre Bismarcks plan om et «trekeiserforbund» mellom Østerrike-Ungarn, Tyskland og Russland. Utenrikspolitisk gikk han inn for et intimt forbund med Tyskland og å øke dobbeltmonarkiets innflytel­ se på Balkanhalvøya. På Berlin-konferansen 1878 skaffet han Østerrike-Ungarn kontrollen over Bos­ nia og Hercegovina. Dette skadet forholdet til Russ­ land, og i 1879 sluttet Andråssy en allianse med Tyskland. Andråssy. Gyula, jr. [andra:/i], 1860-1929, sønn av grev Gyula Andråssy, ungarsk politiker og diplomat. Innvalgt i det ungarske deputertkammer 1885, og fra 1894 flere ganger medlem av regjeringen. Tilhør­

te det liberale parti og stod i skarp opposisjon til Tisza. Under den første verdenskrig inntok han en moderat og fredsvennlig holdning, 21.-31. okt. 1918 var han utenriksminister i Østerrike-Ungarns siste fellesregjering, og han rettet en mislykket henven­ delse til Wilson om separatfred. 11921 ble han fører for det legitimistiske, kristelig-nasjonale parti og understøttet keiser Karis kuppforsøk i Ungarn i okt. samme år. Var deretter fengslet i noen måneder. André, mannsnavn, eg. fransk form av ►Andreas: 'mann'. Navnedag 3. juli. Andre. Carl, f. 1935, amerikansk billedhugger. I et geometrisk-abstrakt formspråk arbeider han bl.a. med kvadratiske former som settes sammen i mønstre på gulvet. André, Johann, 1741-99, tysk komponist og mu­ sikkforlegger. Grunnla 1774 i Offenbach et notestikkeri, som 1784 ble utvidet til også å omfatte forlag. I 1799 kjøpte sønnen, Johann Anton André (17751842) Mozarts etterlatte verker av mesterens enke, og gjorde forlaget André til et av sin tids ledende musikkforlag. André. Maurice [ådre], f. 1933, fransk trompetist. Studerte ved Paris-konservatoriet fra 1951, der han siden 1967 har vært professor. André regnes som en av vår tids ypperste utøvere på sitt instrument, med et allsidig repertoar, ikke minst innenfor barokken. Flere komponister, bl.a. A. Jolivet og B. Blacher, har skrevet verker for ham. André har også medvirket i jazz-grupper. Utstrakt konsertvirksomhet, tallrike grammofoninnspillinger. Andrea, kvinnenavn, avledet av ►Andreas: 'mann'. Navnedag 3. juli. Andrea Chénier [- /enje], italiensk opera (1966) av Umberto Giordano, tekst av Luigi Illica. Handlingen foregår i Paris under den franske revolusjon. Andrea Doria, italiensk passasjerskip, 29 083 brt, bygd 1953 ved Ansaldoverftet i Genova for linjefart Genova-New York. Skipet kolliderte 26. juli 1956 utenfor Nantucket på USAs østkyst med Svenska Amerika Liniens Stockholm og sank. 51 mennesker omkom. Andreas, mannsnavn, gresk av andros, genitiv av aner, 'mann'. Navnet fikk sin utbredelse med kris­ tendommen. Sideformer i norsk Anders, André, Andres, Anners. Engelsk Andrew. Navnedag 30. november. Andreas, Jesu disippel, en av de 12 apostlene, bror til Peter. Fisker fra Galilea som ifølge Joh 1,35-40 var disippel av døperen Johannes før han sluttet seg til Jesus. De apokryfe Andreasaktene, kjent fra 200lallet, forteller at han virket som misjonær i Skytia og Hellas. Etter tradisjonen skal han ha lidt døden på et x-formet kors (andreaskors). Andreas er Skott­ lands skytshelgen (St. Andrew). Andreasmesse er 30. november. Andreas, konger i Ungarn, se ►Endre, konger i Ungarn. Andreas av Kreta, den hellige, ca. 660-740, syrisk teolog, hymnedikter og helgen. Biskop av Gortyna på Kreta fra ca. 692. Særlig kjent for de mange hymner (canones) han skrev til tidebønnene i den greske kirke. Mange av hans prekener er også be­ vart, og er fremragende eksempler på bysantinsk talekunst. Festdag i Østkirken: 4. juli. Andreasen, Christian, 1828-79, født i Ullsfjord, norsk politiker og avisutgiver. Han kom fra et tyng­ depunkt i det sjøsamiske miljøet ved Tromsø og lærte seg tidlig samisk. Fra 1848 var han klokker i Nesseby, 1861-76 lensmann i Polmak og fra 1876 lensmann i Nesseby til sin død. Andreasen utgav 1873-75 den første samiskspråklige avisen i Norge. Muittalægje (Fortelleren) kom med i alt 33 nummer. En minnestein er reist over ham på Nesseby kirke­ gård.

ANDREASKORS

Andreaskors. Støttebjelkene over korbuen i stavkirken i Lom danner flere andreaskors.

andreaskors.

1 X-formet kors som apostelen Andreas skal ha blitt korsfestet til. 2 Krysslagte, dekorativt utskårne planker til avstiv­ ning av det bærende skjelett i de norske stavkirker. Andreasmesse, 30. november, i den katolske kirkekalenderen minnedag for apostelen Andreas. Andreasnatten, natten til 30. november. Andreasordenen, St. Andreas' orden, det russiske tsarrikes høyeste orden, innstiftet 1698 av Peter den store. Den hadde én klasse og ble for det meste tildelt medlemmer av keiserhuset, fyrstelige perso­ ner og statsoverhoder og fremtredende militære. Andreas saga postola, islandsk saga om apostelen Andreas, oversatt fra latin i fire versjoner. Andreas-Salomé, Lou, 1861-1937, russisk-tysk forfatter. Hun skrev en bok om Ibsens kvinneskik­ kelser (1892), om sin venn Nietzsche (1894) og utgav senere romaner og noveller, i 1928 en bok om Rainer Maria Rilke (deres brevveksling utkom 1952), og om Freud (In derSchulebei Freud, utg. 1958). Selvbiografien Lebensriickblick utkom 1951. Andreassen, Edgar Ragnvald, f. 19. nov. 1916 i New York, norsk jurist. Kontorsjef hos Ombudsmannen for Forsvaret 1956, ombudsmann for Forsvaret og ombudsmann for vernepliktige sivilarbeidere 196485. Andreassen, Elisabeth, tidl. Andreasson, f. 28. mars 1958 i Sykkylven, svensk-norsk sanger; aktiv som popsanger i Sverige før hun sammen med Hanne Krogh i duoen Bobbysocks representerte Norge i den internasjonale finalen i Melodi Grand Prix 1985 og vant med sangen La detswinge av Rolf Løvland. Hun har også deltatt senere. Andreassen medvirket i musikalen Sweery Todd på Det Norske Teateret 1991 og i Dizzie Tunes-revyen Dizzie og damene på Chateau Neuf 1994, og hun har også gjort seg gjeldende i andre sammenhenger, bl.a. i samarbeid med Jan Werner Danielsen. Album f.eks. Stemninger (1994), BettansBeste (1995) og Kjærlighetsviser (2001). Andreassen, Hanus, f. 1942, færøysk forfatter, se ► Kamban, Hanus Andreassen. Harriet, 1925-97, født i Vikna, norsk fagforeningsleder og politiker (A). Sekr. i Arbeidsmandsforbundet 1967-77, LO-sekretær 1977-85. Kommunal- og arbeidsminister 1980-81. Leder av Statens Eldreråd fra 1993. Litt.: NBL 2. utg. Andreassen, Kjell Schou, 1940-97, norsk fotballspil­ ler og -trener. Medlem av Stavanger IF, Brann og Viking. Trener for Norges A-landslag 1975-77. Var på klubbplan trener for Vidar, Bryne, Viking og Lillestrøm. Andreassen, Kristin, f. 21. mai 1959 i Lillehammer,

318

nonk keramiker. Statens håndverks- og kunstindustriskole 1984. Hun har særlig arbeidet med porselen, der lun har vært spesielt opptatt av utprøving av nye overflatebehandlinger av porselensleiren. Lager små og store boller med et tandert, men likevel morumentalt preg. And eassen, Kyrre, f. 1971, norsk forfatter. Debuter­ te lc97 med novellesamlingen Det er her du har venna dine Både her og i romanen Barringer (1999) frem­ står tan som en «skitten realist» som gir gode miljøskldringer fra et mindre tettsted. I 2002 utgav han skuespillet Polar. Andeassen, Marit, f. 29. mars 1966 i Narvik, norsk skuespiller, utdannet fra Statens Teaterhøgskole (1993), debuterte på Oslo Nye Teater som Elvira i Vi bare.pøkeri 1993. Har siden hatt fremtredende roller ved eatret, bl.a. i musikalen Crazy For You (1995) og i Juleoratoriet (1998). Stor suksess som Saliy Bowles i Cabcret (2000). Ved Nationaltheatret fra 2001, hvor hunbl.a. har gjort seg bemerket som Nille i Jeppepå Bjercpt (2003). Også oppdrag for film og fjernsyn. Andrtassen, Reidar, f. 19. des. 1932, norsk idrettsut­ øver I friidrett NM på 10 000 m 1960. Som skiløper NM )å 50 km 1958 og 1960, VM-deltager 1958. Tildelt Egebergs ærespris 1960. Klubber: BUL, Oslo; Herefoss IL. Andrtassen, Thor, f. 13. feb. 1927 i Halden, norsk fagforeningsleder og forsikringsmann. Hovedkasse­ rer i JJorsk Jern- og Metallarbeiderforbund 1968-77, hovedkasserer i LO 1977-80. Adm. direktør i forsikrings.elskapene Samvirke 1980-89, styreformann 1989-94. Andrte, Salomon August, 1854-97, svensk ingeniør og fyriker. Ledet de luftelektriske observasjonene på den svenske meteorologiske ekspedisjon til Svalbard 1882-83. Han begynte tidlig å interessere seg for ballotgoppstigninger, og gjorde 1893-95 ni oppstig­ ninger med ballongen Svea, hvor han ved hjelp av slepeiner og styreror greide å få ballongens kurs til å avvile noe fra vindretningen. I 1895 la han så fram en plm om nordpolsferd med styrbar ballong, og etteren innsamling ble planen realisert. Sommeren 1896 ventet man forgjeves på gunstig vind, men 11. juli 1397 startet Andrée sammen med N. Strindberg og K.Frænkel fra Virgohavn på Danskeøya med ballongen Ørnen. Ved starten mistet man 2/3 av slepeinen, og ballongen lot seg ikke styre. Den tok

først en nordøstlig, senere en østlig retning, og 14. juli ble man tvunget til å lande på isen 480 km nordøst for Danskeøya. Under forsøket på å gå tilbake, kom ekspedisjonens medlemmer 5. okt. frem til den isdekte Kvitøya øst for Nordausllandet. Andrées og hans kameraters skjebne var ukjent til 1930. Da ble en del levninger funnet 6. aug. av en ekspedisjon utsendt av Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser med M/K Bratvaag. Ekspedisjonen skulle til Zemlja Frantsa losifa (Frans Josef Land) og ble ledet av Gunnar Horn. En måned senere ble fotografier, dagbøker m.m. funnet av en ekspedisjon om bord på M/K Isbjørn, utrustet av et pressekonsern. Den siste opptegnelse er gjort av Strindberg 17. okt.; han døde først og ble begravd av de to andre, som ble funnet der hvor de hadde slått opp sitt telt. Dødsårsaken er ukjent, men det er mest sannsynlig at ekspedisjonens medlemmer døde av trikinose etter å ha spist isbjørnkjøtt, eller av kullosforgiftning. Andrées ekspedisjonsutstyr finnes nå i et eget Andrée-museum i Granna, Småland. Andrées dagbøker er utgitt i Med Ørnen mot polen (1930). Litt.: Andersson, G„ red.: S.A.A.: hans fdljeslagare och hans polarfdrd 1896-1897, 1906; Andrée, S.A.: Med Ørnen mot polen: A.s polarekspedisjon 1897, 1930; Arlov, TB.: Svalbards historie, 2. utg., 2003; Haglund, S. & A. Ångstrom: A.: mannen med vilja och mod, 1930; Rydén, P.: Den svenske Ikaros: berdttelserna om A., 2003. Andrée Land, to områder i Arktis. Begge oppkalt etter den svenske polarforsker S. A. Andrée. 1 Halvøy mellom Wijdefjorden og Woodfjorden på nordkysten av Spitsbergen. 2 Landområde innenfor Kejser Franz Joseph Fjord på østkysten av Grønland. Andréen, Omar, f. 12. sept. 1922, norsk tegner og grafiker, elev ved SHKS 1943-45. Han har med fin følelse for norsk natur og dyreliv illustrert en rekke bøker, bl.a. Nils Johan Ruds Ørretsommer og rypehøst (1961), Per Hohle: Vassfaret (1964), Olav Nordrå: Simla (1969) og E. Straume (red.): Om dyr (1979). Bidrog med tegninger til A-Magasinet gjennom 20 år, og har illustrert flere bøker for barn og ungdom. Andrejev, Leonid Nikolajevitsj, 1871-1919, russisk forfatter, emigrerte til Finland elter bolsjevikenes maktovertakelse. Skrev fra 1898 en rekke realistiske noveller og fortellinger, bl.a. Bargamotog Garaska,

Salonon August Andrée. Hans ballong, Ørnen, fotografert etter oppstigningen fra Virgohavn på Danskeøya, Svalbard.

ANDRESEN

319

Storeslem, Det var en gang, Avgrunnen, Vasilij Fivejskijs liv, Den røde latter (1908), Guvernøren, Mørket, De syv hengte (1908, norsk overs. 1932), og romanen Sasjka Sjeguljov. Andrejev skrev også en rekke skuespill, som dei realistiske Professor Storitsyn (oppført på Nationaltheatret 1920) og de symbolistisk-filosofiske Menneskets liv, Til stjernene, Han som får ørefikene (opp­ ført på Nationaltheatret 1922, filmatisert av Victor Sjbstrbm 1924). Hans diktning har et sterkt pessi­ mistisk preg, med døden og seksualdriften som hovedmotiver. Dette passet med tidens smak, og han oppnådde en popularitet vi i dag har vanskelig for å forstå. Andréossy. Antoine Framjois [ådreåsi], 1761-1828, Iransk general, utmerket seg særlig under Napoleons italienske felttog 1796 og i Egypt 1798, medvirket ved statskuppet 1799. Ble 1800 direktør i krigsministeriet, 1802 sendemann i London, senere i Wien og Istanbul. 1805 deltok han i felttoget i Tyskland, erklærte seg etter Napoleons nederlag ved Waterloo for bourbonerne, 1827 medlem av deputertkamme­ ret. Andreotti. Giulio, f. 14. jan. 1919, italiensk politiker (kristelig-demokrat), jurist. Fra 1944 nær medarbei­ der av De Gasperi. Medlem av den grunnlovgivende forsamling 1946 og av parlamentet fra 1947. Siden 1954 regjeringsmedlem en rekke ganger; statsminis­ ter 1972-73 og 1976-79, utenriksminister 1983-89 og statsminister igjen 1989-92. Utnevnt til senator på livstid 1991. 11993 ble Andreotti fratatt parlamentarisk immu­ nitet og satt under etterforskning for påstått forbin­ delse med mafiaen. 1999 ble han frikjent for ankla­ ger om mafia-samarbeid. Saken ble imidlertid anket, og 2002 ble Andreotti dømt til 24 års fengsel for å ha beordret et drap på en journalist i 1979. Også denne dommen ble anket, og 2003 ble Andreotti frikjent for drapet. Dommen inneholdt derimot kritikk av Andreotti for hans nære forbindelser med mafiaen frem til ca. 1980. Andreotti ble imidlertid ikke for­ melt dømt for noe straffbart forhold. Andres. Stefan, 1906-70, tysk forfatter. Utgav roma­ ner og noveller som tok opp de psykologisk-nasjonale motsetninger i Rhinland. I trilogien Die Sintflut (1949-59) tok han til gjenmæle mot tidens antihumanistiske strømningen Bekjente seg til en dennesidig, panteistisk inspirert, men katolsk religion. Hans mest kjente verk, novellen Wirsind Utopia (1942, norsk overs. Vi er Utopia, 1969), beretter om en munk som lar seg myrde for sin tros skyld. Andresen, norsk slekt, innvandret fra Slesvig. Eldste kjente stamfar, Andress Andressen (ca. 1685-1719), var bosatt ved Tønder. Slekten kom til Norge med Nicolay Andresen (1781-1861), kjøpmann og bankier i Oslo. Han hadde flere sønner, deriblant sølvverksdirektør Carl Ferdinand Andresen (182490) og fabrikkeier Johan Henrik Andresen (181574), hvis sønn fabrikkeier Nicolay Andresen (18531923) var far til fabrikkeier og stortingsmann Johan Henrik Andresen (1888-1953). Dennes sønn er fabrikkeier Johan Henrik Andresen (f. 1930), som igjen er far til fabrikkeier Johan Henrik Andresen jr. (f. 1961), som eierTiedemands tobakksfabrikk. Nicolay Andresen (1781-1861) hadde også søn­ nen bankier Nicolay August Andresen (1812-94), gift med Nielsine Augusta Butenschøn. Deres sønn, bankier og italiensk generalkonsul Nils August Andresen (1842-1935), antok morens navn. Han var eier av gården Skøyen i Vestre Aker (nå Oslo). Hans sønnesønn er forlegger Hans Barthold Buten­ schøn (f. 1904), som eide Bjerke Bruk i Enebakk og var gift med billedhuggeren Ragnhild Butenschøn (1912-92). En av deres sønner er arkitekten Peter Butenschøn (f. 1944). Litt.: Butenschøn, A.A.: Skøienboken, 1978-84, 2 b.; Eger, C.: Slxgteme Andresen og Reichbom, 1916; Holm, D.K.: Andresen, Butenschøn, 1939. Andresen, Frode, f. 9. sept. 1973 i Rotterdam, norsk

Ivar F. Andresen

skiskytter, spesielt god i langrenn. Verdensmester i sprint i Holmenkollen 2000, OL-sølv 1998 og VMbronse 1999. Olympisk mester i stafett 2002, VMsølv 2000 og VM-bronse 2001 og 1999. VM-bronse i fellesstart 2002. Verdensmester i lagkonkurranse 1995. 12 rennseirer i verdenscupen. 4 NM individu­ elt og 6 NM i stafett i perioden 1996-2003. Klubb: Hønefoss Skiklubb. Andresen. Ivar Frithiof, 1896-1940, født i Oslo, norsk operasanger (bass). Debuterte i Stockholm 1919, 1921-26 ved Kungliga teatern, Stockholm, 1926-31 operaen i Dresden, deretter i Berlin, først ved Stådtische Oper og 1936-39 ved Staatsoper. Gjestet bl.a. Metropolitan 1930-32, Bayreuth 192736 og Glyndebourne 1935. Ansett som en av sin tids beste bassangere, utmerket seg særlig som Wagnerog Mozart-tolker. Litt.: NBL 2. utg. Andresen. Johan Henrik, 1815-74, født i Oslo, norsk kjøpmann og fabrikkeier; sønn av Nicolai Andresen. Drev stor kolonialforretning, samt .1. L. Tiedemanns Tobaksfabrik, som han kjøpte 1849 og som under hans ledelse gjennomgikk en sterk utvikling og vekst. Litt.: NBL 2. utg. Andresen. Johan Henrik, 1888-1953, født i Oslo, norsk fabrikkeier; sønnesønn av Johan Henrik A. (1815-74). Overtok 1923 som eneeier av J. L. Tiedemanns Tobaksfabrik etter sin far Nicolai Andre­ sen (f. 1853). Andresen ledet i en årrekke den nor­ ske tobakkindustriens kamp mot den internasjonale tobakktrusten, som trakk seg fra det norske marke­ det, og han etablerte i mellomkrigstiden Tiedemannkonsernet som Norges dominerende tobakksprodusent. Stortingsrepresentant (H) 1928-33, formann i Høyres sentralstyre 1934-37. Andresen, Johan Henrik, f. 28. nov. 1930 i Oslo, norsk fabrikkeier; sønn av Johan Henrik A. (18881953). Utdannet siviløkonom i USA 1955 (MBA Harvard). Innehaver av J. L. Tiedemanns Tobaksfab­ rik (Tiedemanns-gruppen) fra 1953 til sønnen .1. H. Andresen jr. gradvis overtok i 1990-årene. Andresen

Johan Henrik Andresen (1888-1953).

utviklet konsernet ved å overta flere andre norske tobakksfabrikker og utvide virksomheten til nye områder. Litt.: NBL 2. utg. Andresen. Johan Henrik, jr., f. 25. juli 1961 i Oslo, norsk fabrikkeier; sønn av Johan Henrik A. (f. 1930). Utdannet i USA og Nederland (MBA 1993). Gradvis innehaver av Tiedemanns-konsernet i 1990årene, konsernsjef 1998. Samme år ble tobakksproduksjonen i Tiedemanns fusjonert med danske Skandinavisk Tobakskompagni, mens resterende virksomhet er samlet i konsernet ►Ferd, eid av Andresen. Andresen. Kjeld Nicolai Gotthard, 1808-51, født i Oslo, norsk avholdsagitator, stiftet Den norske Forening mod Brændeviinsdrik 1845, utgav skrifter om alkoholspørsmål, redaktør av Maadeholdstidende og Norsk Maanedsskrift for Afholdsreformen. Drev med statsstøtte en landsomfattende opplys­ ningsvirksomhet til støtte for avhold, og gav støtet til dannelse av en rekke avholdslag landet rundt. Regnes ved siden av Asbjørn Kloster som avholdsbe­ vegelsens pionér i Norge. Litt.: NBL 2. utg. Andresen. Nicolai, 1781-1861, født i Tønder, Sønderjylland, norsk bankier. Kom til Norge 1801, grunnla 1809 egen kjøpmanns- og bankierforretning som ble grunnlaget for ►Andresens Bank. Også fabrikkeier og skipsreder. Andresen var stortings­ mann 1824 og medlem av Oslo bystyre 1837-43. Litt.: NBL 2. utg. Andresen. Nicolay August, 1812-94, norsk bankier, sønn av Nicolai Andresen. Han overtok 1845 farens bankiervirksomhet i Christiania og drev den under firmanavnet N. A. Andresen, fra 1854 N. A. Andre­ sen & Co sammen med sin bror Engelhart Andresen (1826-96), senere kjent som ►Andresens Bank. Andresen. Peter Rasmussen, 1814-53, lærer og litterat, av dansk-tysk herkomst, kom 22 år gammel til Norge som huslærer, levde fra 1842 i Christiania, utfoldet et religiøst forfatterskap, utgav religiøse lærebøker og redigerte i sine siste leveår sammen med K. Knudsen og Ole Vig tidsskriftet Den norske Folkeskole. Andresen. Rudolf Kristian, 1914-90, født i Oslo, norsk sjøoffiser. Sjef på torpedobåt og jagere under den annen verdenskrig, assisterende marineattaché i London 1943-47, sjef for Admiralstaben 1951, kontreadmiral og nestkommanderende for Marinen og sjef for de allierte sjøstridskrefter i Norge og Skagerak 1953. Generalsekretær for Norsk Utvik­ lingshjelp 1962, direktør for Direktoratet for ut­ viklingshjelp 1968-75, ambassadør i Nairobi 1975-81. Andresen, Sophia de Mello Breyner, f. 1919, portugi­ sisk dikter, en av de fremste samtidslyrikerne, beløn­ net med en rekke litterære utmerkelser. Hun er oversatt til flere språk, også norsk (Sjøfarar, 2000, utvalg og gjendiktninger). Andresen ser poesien som en søken etter sannhet og helhet, og det er i kom­ munikasjon med naturen, særlig i dens maritime scenarier, hun finner det opphøyde og autentiske, liksom hun i den greske sivilisasjonen gjenfinner tapte verdier som harmoni og rettferd. Under Salazarregimet ble hennes dikt oppfattet som en frihe­ tens stemme. Samtlige av hennes dikt er utgitt i trebindsverket Obra Poetica (1990). Andresen er også en høyt skattet forfatter av barnelitteratur, og prisbelønnet oversetter av fransk, italiensk, engelsk og gresk litteratur. Andresen, Thorleif, f. 14. feb. 1945, norsk syklist. Vant 1975 det tyske etapperittet Rheinland-Pfalz rundt. Deltok i tre OL og ti VM med fjerdeplass i lagtempo i OL 1972 som beste plassering. 4 NM individuelt (derav to i fellesstart), 12 NM i lagtempo og 3 NM for lag i perioden 1963-79. 3 kongepokaler. Senere landslagstrener. Klubber: Sagene, Oslo; Glåmdal.

ANDRESEN

_____________ 320

I----------------------------------------------------------------------------------------------------------- —----------

Andresen, Willy, f. 18. okt. 1921 i Oslo, norsk pianist,

aktiv innen jazz og underholdningsmusikk. Ledet egne smågrupper fra 1942, fra 1950 arrangør og produsent ved grammofonselskapene EMI og Phi­ lips. 1959-91 programsekretær i NRK, bl.a. i et mangeårig samarbeid med Erik Bye. Andresen & Butenschøn A/S, norsk kulturforlag etablert 1992. Forlagssjef er Sverre Mørkhagen. Andresens Bank4/S, Oslo, tidligere forretningsbank, sammensluttet med ►Christiania Bank og Kreditkas­ se 1980. Banken hadde røtter i et bankierfirma etablert 1809 av Nicolai ►Andresen, drevet videre av hans sønner Nicolay August ►Andresen og Engelhart Andresen under navnet N. A. Andresen & Co; aksjeselskap fra 1913. Gikk 1920 sammen med Bergens Kreditbank (stiftet 1876) til Foreningsbanken, som 1924 kom under offentlig administrasjon. En ny Andresens Bank ble reorganisert 1928 som en fortsettelse av Oslo-avdelingen til Foreningsbanken. Denne ble 1966 sammensluttet med Kristiania Folkebank (stiftet 1888) og Kristiania Hypothek- og Realkredit-Bank (stiftet 1886). Andresens Bank var en av Norges største forretningsbanker. Andretti, Mario (Gabriele), f. 1940 i Italia, ameri­ kansk racerkjører. Verdensmester i formel 1 i 1978 (Lotus Ford); i alt 12 Grand Prix-seirer 1971-78. Vant Indycar-serien i USA fire ganger sammenlagt med 52 løpsseirer 1965-93, bl.a. Indianapolis 500 i 1969. Sønnen Michael Andretti (f. 1962) vant Indy­ car-serien 1991. Andrew, Albert Christian Edward [ændru:], duke of York, britisk prins, f. 1960, nest yngste sønn av dronning Elizabeth 2 og prins Philip. Gift 1986 med Sarah Ferguson (f. 1959); separert 1992, ekteskapet oppløst 1996. Barn; prinsesse Beatrice (f. 1988), prinsesse Eugenia (f. 1990). Andrews, Christopher Columbus [ændrmz], 18291922, amerikansk offiser og diplomat, deltok i kampen mot slaveriet og avanserte under borgerkri­ gen til generalmajor. Som amerikansk minister i Stockholm arbeidet han for å utbre kunnskapen om forholdene på den skandinaviske halvøy i sitt hjem­ land. Andrews, Dana [ændrmz], eg. Carver A., 1912-92, amerikansk filmskuespiller, debut 1940, biroller i bl.a. John Fords Tobacco Road (1941) og Jean Renoirs Swamp Water (Farlig område, 1941). Gjennombrudd i The Ox-BowIncident (Dommer Lynsj, 1943), men huskes best som politimannen i Otto Premingers Laura (1944) og den hjemvendte krigsflyveren i William Wylers The Best Years of Our Lives (De beste år av vårt liv, 1946i. Han spilte også hovedroller i to hardkokte Fritz Lang-filmer, Beyond a Reasonable

Doubt (Det perfekte alibi) og While the City Sleeps (Mens byen sover), begge fra 1956. Birolle i Elia Kazans The Last Tycoon (Den siste magnat, 1976). Andrews, Julie [ændru:z]. Dame, eg. Julia Elizabeth Wells, f. 1935, britisk sanger, skuespiller og danser. Music hall-opptredender som koloratursyngende vidunderbarn. Stor suksess i Broadway-musikaler som The Boyfriend (1954), My Fair Lady (19 5 6) og Camelot (1960). Hun vant Oscar-pris for filmdebuten i Mary Poppins (1964), og etter hovedrollen i The Sound ofMusic (1965) ble hunen av 1960-årenes største filmstjerner. Hovedroller i bl.a. Hawaii (1966), Thoroughly Modem Millie (1967) og Duetfor One (1986), og i ektemannen Blake Edwards' Darling Lili (1969 og Victor/Victoria (1982). Hun harskrevet flere barnebøker, spilt inn plater og turnert flittig, var bl.a. i Norge 1977. Teater-comeback off-Broadway i Sondheims Putting It Together 1993. Etter at sangstemmen ble skadet under en operasjon har hun fortsatt å gjøre seg bemerket i taleroller på film og i fjernsyn. Andrews. Michael [ændrmz], 1928-95 , f. i Norwich, England, britisk maler. I tidlige år hentet han mye inspirasjon fra Francis Bacon, dessuten fra sosialt bevisst kunst, representert ved William Coldstream og Euston Road School i London. Bildene hans uttrykker en «mysterious conventionality», noe mystisk og utilnærmelig, bl.a. i verkene Lights, Holiday eller Ayers Rock (1985). Han var opptatt av historiske landskaper som motiv, bl.a. det skotske høylandet, den australske ødemarken og områder ved Edinburgh. Overførte motivet fra fotografi, og benyttet spraypistol for å fordele akrylfargen på lerretet. Han var knyttet til ►London-skolen, bl.a. i vandreutstillingen A School of London: Six Figurative Painters (1987-88). Han arbeidet og eksperimenter­ te også med fotografi. Andrews, Roy Chapman [ændrmz], 1884-1960, amerikansk zoolog og oppdagelsesreisende. 1908-13 medlem av ekspedisjoner til Alaska, Borneo, Celebes (nåv. Sulawesi) og Korea, 1917-30 leder av flere store vitenskapelige ekspedisjoner i Mongolia og Sentral-Asia som særlig oppdaget viktige vertebratfossiler. Direktør for American Museum of Natural History 1935-42. Han utgav bl.a. On the Trailof Ancient Man (1926, norsk overs. 1939) og Heart of Asia (1951, norsk overs. 1957). Andrews. Thomas [ændrmz], 1813-85, irsk fysiker, kjent for sin oppdagelse av gassenes kritiske tempe­ ratur (se ►kritisk tilstand). Andrewsarchus, utdødd pattedyrslekt i ordenen Condylarthra. Levde i første halvdel av tertiær. Store arter med hodeskalle på opptil 1 meters lengde. Ernærte seg vesentlig som rovdyr. Andrews Sisters [ændrmz sistoz], amerikansk vokaltrio, bestående av søstrene La Verne (1911-67), Maxene (1916-95) og Patricia (Patty, f. 1918). Gjennombrudd 1937 med storsuksessen BeiMir Bist Du Schbn, hadde slagere som Runt and Coca Cola og Don 't Fence Me In i løpet av de ca. 20 årene de holdt seg på toppen. Deres tette, jazzinspirerte arrange­ menter er en viktig inspirasjonskilde for populærmusikken. Medvirket også i film, bl.a. BuckPrivates (1941) med Abbott og Costello og Road to Rio (1947) med Bob Hope og Bing Crosby. Andreæ, Abrahamus, se ► Abrahamus Andreæ Angermannus. Andreæ, Laurentius, eg. Lars Andersson, ca. 14701552, svensk kirkelig reformator. Erkedegn i Strångnås, 1523-31 kong Gustavs kansler og leder av kongens kirkepolitikk. Han arbeidet med stor energi for innførelsen av reformasjonen, bl.a. ved å delta i Julie Andrews i en av sine mest berømte filmroller, Maria i musikalen The Sound of Music (1965); her sammen med en del av barneflokken hun blir guvernante og siden stemor for. Regi ved Robert Wise.

oversettelsen til svensk av Det nye testamente. Men da han holdt på en viss frihet for kirken og motsatte seg at den fullstendig skulle underordnes staten, falt han i unåde. 1 540 ble han anklaget for høyforræderi og dømt til døden, men benådet mot høye bøter. Andria, by i sørlige Italia, Puglia, 50 km nord for Bari; 95 650 innb. (2002). Senter i et rikt jordbruksområ­ de med dyrking av vin, oliven og mandler. Petroleumsraffineri, tekstilindustri. Bispesete. 17 km sør for byen ligger Castel del Monte, bygd av Fredrik II 1240-50. Andrianov, Nikolaj Jefimovitsj, f. 1952, sovjetisk (russisk) turner med 15 olympiske medaljer, noe ingen annen mannlig idrettsutøver har oppnådd, uansett idrett. Han vant i alt sju gull, fem sølv og tre bronse i OL 1972 (1-1-1), 1976 (4-2-1) og 1980 (22-1). Også 13 VM-medaljer (fire gull) og 17 EMmedaljer (ni gull) i perioden 1971-79. I individuell mangekamp europamester 1975, olympisk mester 1976 og verdensmester 1978. Andriasscheuchzeri, utdødd amfibiean i ordenen haleamfibier. Kjent fra tertiær. Det fossile skjelettet ble funnet av den sveitsiske naturforsker J. Scheuchzer i 1726. Han beskrev det som «skjelettet av et stakkars menneske som druknet i syndfloden». Georges Cuvier påviste at fossilet var et amfibium. Andric, Ivo [-tj], 1892-1975, jugoslavisk forfatter fra Bosnia (vokste opp i Visegrad, gikk på gymnaset i Sarajevo). Han sluttet seg til den jugoslavisk-nasjonalistiske bevegelse, og ble under den første ver­ denskrig holdt fengslet i nesten ett år av de østerriksk-ungarske myndigheter. Studerte filologi i Zagreb, Krakow og Wien og tok doktorgraden i Graz 1924. 1921-41 virket han som diplomat i flere europeiske hovedsteder. Etter den annen verdens­ krig var han en tid parlamentsmedlem. Andric debuterte etter den første verdenskrig med to samlinger reflekterende prosadikt, ExPonto (norsk overs. 1989) og Uro. Allerede hans første novelle, Alija Djerzelez' reise (1920), vakte stor oppsikt, og i årene 1924-36 utgav han tre novellesamlinger. Under den annen verdenskrig levde Andric tilbaketrukket i Beograd, men i 1945 kom slag i slag de tre store romanene Broen overDrina (norsk overs. 1960), Travnik-krøniken (norsk overs. Konsulene, 1962) og Frøkenen. Hans fjerde roman, Den forbannede gården (norsk overs. 1972), utkom 1954. Etter krigen utgav han dessuten fem novellesamlinger og en rekke litterære essays. En novellesamling og en ufullført roman utkom posthumt 1976. To novellesamlinger er oversatt til norsk (1990, 1993). Andric bygger på muntlig fortellertradisjon, hans stil er klar og presis. I nesten alle sine verker skildrer han Bosnia med dets fargerike historie og særprege­ de folkeliv. Blandingen av forskjellige folk og religio­ ner (muslimer, gresk-ortodokse, katolikker og jøder) gjør Bosnia til «hatets land», hvor menneskene lever «mellom to verdener», den vesteuropeiske og den orientalske. Med utgangspunkt i historiske legender

ANDROMEDIDENE

321 og fremmedartede miljøer tar Andric opp vesentlige eksistensielle problemer og gir et bilde av det moder­ ne menneskes skjebne. Han ble tildelt Nobelprisen i litteratur 1961. Andricu. Mihail, 1894-1974, rumensk komponist og pianist. Studerte ved musikkonservatoriet i Bucurejti 1904-10. En av grunnleggerne av den rumenske komponistforeningen (1920), visepresi­ dent 1947-56, professor i kammermusikk ved konservatoriet i Bucuresti 1926-48 og i komposisjon samme sted 1948-59. Skrev 11 symfonier, 20 ouver­ turer, scenemusikk, balletter, blåsetrioer og stryke­ kvartetter. andrienne [ådrien] (fr.), også adrienne, adriane (f.eks. hos Holberg), løsthengende kvinnekjole som fikk ekstra vidde ved at tøyet ble rynket eller foldelagt til skuldersømmene og halsringningen bak. Vide, trekvart lange ermer med oppslag. Moderne i første halvdel av 1700-tallet. Andriessen, Frans, (eg. Franciscus), f. 1929, neder­ landsk politiker fra det kristelig-demokratiske parti. Finansminister 1977-80. EU-kommissær 1980-93, i perioden 1989-93 med ansvar for utenrikssaker. Andriessen. Hendrik, 1892-1981, nederlandsk komponist og organist, far til Jurriaan Andriessen, bror av Willem Andriessen. 1937-49 direktør ved konservatoriet i Utrecht, 1949-57 direktør ved konservatoriet i Haag, 1952-62 professor i musikk­ historie ved universitetet i Nijmegen. Som kompo­ nist begynte han som senromantiker, men ble siden påvirket av fransk musikk og nyere musikkstrømninger, som 12-tonemusikk. Skrev en rekke orkes­ terverker, særlig kjent er Variasjoner og fuge over et tema avJohann Kuhnau (1935). Messene Missa in honorem Ss. Cordis (1917), Magnificat og Missa diatonica (1935), komposisjoner for kor, musikk for orgel og en del sanger, bl.a. Troispastorales til tekster av Rimbaud, sanger som hører med blant de fineste som er komponert i Nederland i nyere tid. Andriessen, Jurriaan, 1925-96, nederlandsk kompo­ nist, pianist og dirigent, sønn av Hendrik Andries­ sen, nevø av Willem Andriessen. Var elev av sin far og studerte instrumentasjon med Willem van Otterloo; skrev Berkshire Symplwnies (1949), den jazzinspirerte Concerto Rotterdam (1967), dessuten film-, teater- og ballettmusikk. Andriessen, Willem, 1887-1964, nederlandsk pia­ nist, pedagog og komponist, bror av Hendrik An­ driessen, onkel til Jurriaan Andriessen. Elev ved konservatoriet i Amsterdam, 1937-53 direktør ved samme. Han ble regnet som en av Nederlands frem­ ste pianister, men er også kjent utenfor sitt hjemland for sine komposisjoner (orkester- og korverker, klavermusikk og sanger). Andrieu, Bertrand [ådriø], 1761-1822, fransk medal­ jør. Hans medaljer, som er karakteristiske for empiretiden, knytter seg til alle større begivenheter i keiserdømmets historie. andrik, hannen hos ender, kalles også stegg. Andrimne, norrønt Andhrimnir (muligens avledet av hrim, 'sot', 'den som er sotet i ansiktet'), Andrimne, i norrøn mytologi navn på kokken i ►Valhall, som hver dag kokte flesk av galten ►Særimne i gryten Eldrimne for æsene og de falne kjemper. Om kvel­ den ble galten levende igjen og kunne slaktes på ny neste dag. Norsk ukeblad, se ►Andhrimner. Andrjésson, Gudmundur, (Andrésson, Gudmundur), ca. 1614-ca. 1654, islandsk forsker og forfat­ ter. Hans viktigste verk er Lexicon Islandicum, islandsk-latinsk ordbok (trykt 1683). Etter å ha forfat­ tet to kirkekritiske skrifter ble han i 1648 landsforvist på livstid og satt dessuten i fengsel i Danmark en tid. Arbeidet siden med middelalderstudier i Danmark, der han bl.a. oversatte ► Voluspå, Philosophia antiqvissima Norvego-Danica dicta Wøluspa (utg. 1673 av P. H. Resen).

andro- (av gr. genitiv av aner, 'mann'), mann(s)-;

menneske-; se ►antropo-, androfag (av andro- og -fag), menneskeeter, androgen (av andro- og gr. 'danne'), som fremkaller maskulinitet. androgener (av andro- og gr. 'danne'), mannlige kjønnshormoner som vesentlig produseres i testikle­ ne, og som hos mannen er nødvendige for å utvikle og bevare det typisk maskuline utseende med de sekundære kjønnskarakterer (kjønnsorganene, behåringstypen med skjeggveksten, den dype stem­ me). Hos kvinner dannes normalt i binyrebarken og ovariene en liten mengde androgener som har betydning for utviklingen av kjønnsbehåringen og håret i akselhulene, men ellers spiller liten rolle. Hos begge kjønn er androgener viktige for libido. Det viktigste androgen er ►testosteron (se også ►hormo­ ner). androgyn (av andro- og gr. 'kvinne'), tvekjønnet, med både hannlige og hunnlige kjønnsorganer; androgynj, tvekjønnethet. Jf. ►hermafrodittisme. 1 (filos., relig.) Forestillingen om det androgyne spiller en viss rolle innen filosofi og religion. I Platons dialog Symposion fremfører Aristofanes myten om at det fullkomne menneske omfatter det mann­ lige og kvinnelige prinsipp i samme grad. Androgyni er videre et viktig motiv i den jødiske mystiske tradisjonen, kabbalen og hos den tyske mystiker Jakob Bbhme. Motivet finnes også i egyptisk og indisk religion og mytologi. 2 I samfunnsfag som psykologi, sosialantropologi og sosiologi brukes begrepet om personlighetstrekk og atferdsmønstre som er både mannlige og kvinnelige (se ►kjønnsrolle). Den androgyne personlighet er både selvsikker og handlekraftig (maskulin) og omsorgsfull og varm (feminin). Begrepet har også vært brukt i feministisk teori, med varierende inn­ hold og vektlegging. Se også ►kjønnsidentitet, androide (av andro- og -oid), menneskelignende skapning. Brukes i litteraturen om menneskelignen­ de roboter eller roboter tillagt følelser og andre menneskelignende karaktertrekk. Androklus, romersk slave, flyktet fra sin herre ut i ørkenen og gjemte seg i en hule. Dit kom også en løve som hadde fått en torn i poten. Androklus trakk ut tornen og vant løvens hengivenhet. Siden ble han fanget og dømt til å kastes for de ville dyr på arena­ en. Androklus' løve var blant disse, kjente ham igjen og la seg for hans føtter. Rørt over dette opptrinn benådet keiseren Androklus og forærte ham dyret. Androklus' historie er fortalt av flere antikke forfattere.

andrologi (av andro- og gr. 'lære'), læren om menn

og deres sykdommer. (Jfr. ►gynekologi.) androlog, [-låg], lege med andrologi som fag. andrologisk, som gjelder andrologi. Andromakhe, i de trojanske sagn datter av Eetion, konge i det kilikiske Theben, gift med ►Hektor. Hun mistet sin far og sju brødre da Akhillevs erobret Theben; hennes mor døde av sorg. Hun levde i lykkelig ekteskap, men også Hektor falt i kamp med Akhillevs. Ved Trojas erobring tilfalt hun Akhillevs' sønn Neoptolemos, som senere overlot henne til Hektors bror Helenos. Homer skildrer henne som mønstret på den kjærlige, trofaste hustru. Berømt er især avskjedsscenen mellom Andromakhe og Hektor i Iliadens 6. sang. andromani (av andro- og -man), abnormt sterkt behov hos kvinner for kjønnslig samvær, dss. nymfomani. Andrpmeda (gr. myt.), datter av etiopernes kong Kefeus og Kassiopeia. Da Andromedas mor roste seg av å være skjønnere enn nereidene, ble Poseidon rasende og sendte et havuhyre til landet. Et orakel lovet befrielse fra uhyret hvis det fikk Andromeda som offer. Hun ble da bundet til et fjell for å bli uhyrets bytte, men i siste øyeblikk reddet Persevs henne. Andromeda giftet seg med ham og fulgte med ham til Argos. Siden ble hun satt blant stjerne­ ne, jf. stjernebildet Andromeda. Andromeda, stjernebilde på den nordlige himmel mellom Perseus og Pegasus. Klareste stjerner: Alpheratz, Mirach og Almach. Andromeda, planteslekt i lyngfamilien. Én art i Norge, se ►hvitlyng. Andromedagalaksen, Andromedatåken, en av de største og den nærmeste av spiralgalaksene; såvidt synlig med det bare øye i stjernebildet Andromeda. Oppført i Al-Sufis stjernekatalog på 900-tallet, observert med teleskop første gang av den tyske astronom Simon Marius i 1612. Spiralstrukturen ble påvist av den britiske amatørastronom I. Roberts i 1888. Avstanden, som nå blir anslått til 0,7 mill, parsec (2,2 millioner lysår), ble først bestemt av E. Hubble i 1924 ut fra cepheider i spiralarmene. Diameteren er over dobbelt så stor som Melkeveisystemets, ca. 55 000 parsec (180 000 lysår). Massen er ca. 300 milliarder solmasser. Andromedagalaksen har fem elliptiske dverggalakser som satellitter. Andromedidene, stjerneskuddsverm, rester etter Bielas komet. Maksimum av stjerneskudd omkring 23. november. Ser ut til å stråle ut fra Andromeda. Se også ►meteor.

Andromedagalaksen er den nærmeste av spiralgalaksene, 0,7 mill, parsec unna. Den ble beskrevet allerede på 900-tallet.

ANDRONIKOS Andronikos, bysantinske keisere. Andronikos 1, ca. 1118-85, sønnesønn av Isak 1 Komnenos, ble fengslet av sin fetter keiser Manuel 1, men unnslapp etter 12 års fangenskap til Kiev. 1183 støtte han Manuels sønn Aleksios 2 fra tronen og lot ham myrde. I sin korte regjeringstid gav han flere gode lover og søkte især å innskrenke adelens makt. Under et opprør 1185 ble han under store pinsler myrdet av sine hender, som sluttet seg til Isak 2 Angelos, hans etterfølger. Andronikos2, 1259/60-1332, sønn av Mikael 8 Palaiologos, ble keiser etter sin far 1282. Han avbrøt de forhandlinger som faren hadde innledet om en forening av den greske og romerske kirke. 1328 ble han styrtet av sin sønnesønn Andronikos 3 og døde i kloster. Andronikos 3, 1297-1341, sønn av Andronikos 2s sønn og medregent Mikael (død 1320), døde etter en regjeringstid som var fylt av kamper dels med opprørere og dels med de fremtrengende tyrkere. Andronikos 4, død 1385, sønn av Johannes 5, gjorde opprør mot faren, og av frykt for tyrkerne måtte keiseren inngå forlik. Senere ble Andronikos fanget, avsatt og blindet. andronovokultur, arkeologisk kultur fra bronsealde­ ren, var utbredt mellom Uralfjellene og Jenisej i Sibir. Den er delt i tre perioder på basis av variasjon i keramikken, innenfor finnes lokalgrupper. Andropogon, planteslekt i gressfamilien, 110 arter på stepper og prærier i varme land. Småaksene er toblomstret og sitter parvis i en stor, tettblomstret topp. ► Durra ble tidligere regnet til denne slekten. Andropov, by i Russland, heter fra 1988 ► Rybinsk. Andropov, lurij Vladimirovitsj, 1914-84, sovjetisk politiker. Han var inntil 1953 partifunksjonær i Karelen, 1953-57 først ambassaderåd og deretter ambassadør i Ungarn. Medlem av kommunistparti­ ets sekretariat 1962-67 med ansvar for forbindelsen med andre regjerende kommunistpartier. Sjef for KGB 1967-82. Kandidatmedlem i politibyrået 196773, fullt medlem fra 1973. Han ble førstesekretær (partisjef) etter Leonid Bresjnevs død 1982 og var formann i presidiet i Øverste sovjet (statsoverhode) fra 1983. Andropov var syk mesteparten av sin korte tid som leder i Sovjetunionen og viste seg ikke offentlig de siste seks måneder før han døde i februar 1984. Som partisjef iverksatte han en omfattende kampanje mot korrupsjon og for større effektivitet innen produksjonen og offentlig administrasjon. Utenriks­ politisk falt hans tid som leder sammen med Genéveforhandlingene om utplassering av kjernefysis­ ke mellomdistansevåpen i Europa, og Sovjetunio­ nens avbrytelse av forhandlingene i november 1983. Andros, øy i Hellas, den nordligste og nest største av Kykladene, 379km2med 10 100 innb. (2001). Hovedbyen Andros ligger på østkysten, en nyere havneby, Gavrion ligger på vestkysten. Skogkledt og fjellrik (skifer); rtange kilder. Landbruk og noe turisme. Andros [ændrås], største øy i Bahamas; 5958 km2 med 8150 innb. (2000). Består eg. av to øyer, North og South Andros. Øyene erskogrike (furu, mahog­ ni) og har et særegent fugleliv. Korallrev utenfor kysten. Androsace (av ar.dro- og gr. 'skjold'), planteslekt i nøkleblomfamilien, ca. 100 arter i nordlige tempe­ rerte strøk. Flere arter fra Alpene er vanlige steinbedplanter. Viltvoksende i Norge er ► smånøkkel. androsphinx ('mannlig sfinks'), Herodots betegnelse på den egyptiske sfinks. androsteron (av andro- og steroid), mannlig kjønns­ hormon av stero.dnatur. Produseres i testiklene. Induserer mannlige kjønnskarakterer hos kastrater. Andrzejewski. Jerzy [andjejefski], 1909-83, polsk forfatter. I mellomkrigstiden litteratur- og teateran-

322

Leif Ove Andsnes

melder i høyrepressen, i okkupasjonsårene aktiv i det illegale kulturliv i Warszawa. Han ble medlem av kommunistpartiet i 1949, og var i noen år en av de fremste talsmenn forden offisielle kulturpolitikken. Fra slutten av 1950-årene stod han stort sett i oppo­ sisjon til regimet. Andrzejewski debuterte i 1936 med en novel­ lesamling, og utgav deretter en katolsk preget psyko­ logisk roman. Hjertets orden (1938). Novellesamlin­ gen Natt (1945) henter sitt stoff fra okkupasjonsår­ ene. Hans mest kjente verk, romanen Aske og diamant (1948; norsk overs. 1964; filmatisert av Andrzej Wajda 1958) skildrer konflikten mellom stridende fløyer i det polske samfunn i mai 1945. Viktige bidrag til oppgjøret med stalinismen er de historiske romanene Mørket dekkerjorden (1957, norsk overs. 1972) og Paradisets porter (1960). Andrzejewskis senere produksjon omfatter bl.a. romane­ ne Han kom springende over fjellene (1963), Anken (1968) og Mølje (1981); sistnevnte er en stort anlagt skildring av samtidens polske intelligentsia. Andræ, Carl Christopher Georg, 1812-93, dansk politiker og matematiker. Var 1848 medlem av den grunnlovgivende forsamling, hvor han arbeidet for ettkammersystem med innskrenket stemmerett. Som medlem av regjeringen var han hovedforfatter av fellesforfatningsloven av 2. okt. 1855. Her ble det for første gang gjennomført forholdstallsvalg. Var førsteminister 1856-58, da han trakk seg tilbake på grunn av uenighet med de herskende retninger i det slesvig-holstenske spørsmål. Andræ var fra 1866 landstingsmann i over 20 år. Han sluttet seg da til høyre, mens han før hadde vært liberal. Han var en fremragende vitenskapsmann. Lærer ved den mili­ tære høyskole, direktør for Gradmålingen 1853, æresdoktor 1879. Hans verk om Den danskegradmaaling utkom 1867-84. Andræ, Tor, 1885-1947, svensk religionshistoriker, Andy Capp

politiker og biskop. Professor i Uppsala 1929-36, kirkeminister 1936, biskop i Linkøping fra samme år. Arbeidet særlig med islam- og Muhammed-forskning, hvor han gjorde en betydelig innsats, bl.a.: Die Person Multammeds in Lehre und Glauben seinerGemeinde (1917), Mystikenspsykologi (1926), Muham­ med, hans livoch hans tro (1930), biografien Nathan Sbderblom (1931),/ myrtentrddgården (1947), Essder (1948). Æresdoktor ved Universitetet i Oslo 1938 andrøsium, androecium (av andro- og oikeion, 'hus') (bot.), navn på den hannlige delen av forplantningsorganene i en blomst. Andselv, tettsted i Målselv kommune, Troms, 705 innb. (2002). 2369 inkl, de nesten sammenheng­ ende tettstedene Heggelia ved grensen til Bardu i sør og Andslimoen i nord. Videregående skoler og flyskole på Bardufoss. Flystasjon og hovedkvarter for 6. divisjon. Norges idrettsforbunds kurs- og treningssenter. Nord-Norges Salgslags hovedslakteri på Andslimoen. Veiknutepunkt ved E 6 og Rv. 86 til Finnsnes. Andsnes. Leif Ove, f. 7. april 1970 på Karmøy, norsk pianist, utdannet ved Bergen Musikkonservatorium, debut 1987. Andsnes markerte seg hurtig som et usedvanlig talent, og var 1988 tidenes yngste solist i Griegs a-mollkonsert ved Festspillene i Berger.. Utstrakt internasjonal turnévirksomhet, har gitt en lang rekke konserter med ledende orkestre, og har også gjort seg bemerket i kammermusikalsk sam­ menheng. Bredt og stort repertoar, fra Haydn, Bee­ thoven, Chopin og Schumann, til nyere komponis­ ter. Fra 1992 kunstnerisk leder for Risør Kamrtermusikkfest (sm.m. Lars Anders Tomter). Kritikerprisen 1987/88, Grieg-prisen 1990, Lindemanprisen 1997, flere Spellemannpriser, Gramophone Award (sm. m. Det Norske Kammerorkester) 2000. Litt.: Finch, H.: «Leif, the Universe and everytiting» i BBC music magazine 9, no. 9 (2001), 24-26; NBL 2. utg.; Willmes, G.: «Der Poet aus dem Norden» Fono Forum, Nr. 6 (2003), 24-27. andstev, omkvede; munnhell. andsøles. mot solen (motsatt rettsøles). Andujar [anduxar], by i sørlige Spania, Andalucia, provinsen Jaén, ved Guadalquivirs øvre løp 65 km ovenfor Cordoba; 37 900 innb. (2002). Leirvareindustri, brytning av kobber og bly; uranfabrikk. Kjent for sine mange gamle bygninger, bl.a. den gotiske katedralen Santa Maria la Mayor. Andujar. Manuel [anduxar], f. 1913, spansk forfatter. Han har skrevet verket Laresy penares som er delt i åtte romaner: Cristalherido (1945), trilogien Vfsoeras: Llanura (1947), El vencido (1949) og El destino dt Ldzaro (1959), Historias de una historia (1973), Li vozy la sangre (1984), Cita de fantasmas (1984) og Mdjica fecha (1989). Han har også skrevet fortellinger og teaterstykker, f.eks. El primer Juicio Final (1962 . Hans verk er refleksjoner over Spania i 20. århun­ dre. andunge, seilbåt med kjøl, kombinert regatta- cg turbåt konstruert 1944 av Thorvald Gjerdrum. Største lengde 6,74 m, største bredde 1,81 m, vekt med kjøl ca. 600 kg, seilareal ca. 28 m2 inkludet spinnaker. NM-klasse, besetning under regatta høyst tre personer. Nasjonal klassemyndighet: Norsk Andungeklubb.

ANDØY

323 anduve (avnederl. aandoen, 'gjøre') (sjøuttrykk),

nærme seg (land) for å få vite hvor man er, for å «få kjenning»; alminnelig kalt «gjøre land». Andvake, Andvaka, kong Sverres stridslur. Andvake, Livstrygdelaget L/L, tidligere norsk livsforsi­ kringsselskap, stiftet 1917. Direktør 1919-54 var Elias ►Berdal. Andvake hadde også avdelingskontor på Island (senere selvstendig selskap) og benyttet nynorsk som forretningsspråk. Sammensluttet med Liv-Nor 1989 under navnet Alfa Livsforsikring og eid av flere sparebanker, bl.a. Sparebanken NOR. Gikk 1999 inn i ►Gjensidige NOR-konsernet. Andvare, norrønt Andvari, mytisk dverg, omtalt i eddadiktningen og ►Snorres Edda. Han lever i gjeddeham i en foss; fanges av ►Loke og må frelse livet ved å gi ham alt sitt gull, deriblant Andvarenaut, en ring som da Andvare forbanner, slik at den til alle tider skal bli sin eiermanns bane. Andvig, Jens, 1876-1962, født i Nevlunghavn, norsk skipsreder, gårdbruker, forfatter. Hadde en fremtre­ dende stilling i norsk hvalfangst. Debuterte som forfatter 1912 med Grunnbrott, fulgt av Vi guder (1927), Himmelstorm (1946), Korset (1955). Var en fantasifull, men kunstnerisk ujevn forfatter med folkelig preg. Hans siste roman var et sterkt polemisk oppgjør med kirken. Andvord. (Sevald Theodor) Richard (Rich.), 18391913, født i Lom, norsk forretningsmann. Startet 1865 firmaet ►Rich. Andvord i Christiania, spesial­ forretning for papir og skriveutstyr. Butikken ble møtested for mange av byens fremste borgere innen kultur, politikk, forretninger, akademia og presse, og ble etter hvert utvidet med trykkeri og bokbinderi. Andvord hadde mange styreverv innen byens for­ retningsliv, kulturliv og politiske organer. Andvord, Rolf Otto, 1890-1976, født i Sør-Aurdal, norsk diplomat, ansatt i Utenriksdepartementet 1915. Sendemann i Buenos Aires 1935, i Moskva 1941, ambassadør 1942, utenriksråd 1946, ambassa­ dør i Paris 1948 og i Madrid 1958-61. Utgav 1964 erindringsboka Med hånden på hjertet. Litt.: NBL 2. utg. Andy Capp jændi kæp], britisk tegneserie av Reginald Smythe (1917-98), lansert i Daily Mirror 1958. Handlingen foregår i britisk arbeiderklassemiljø, og hovedpersonen er en arbeidsløs, fotballinteresser! lathans som henger mye på puben, der han drikker øl og røyker. Når han er hjemme ligger han gjerne på sofaen eller slår sin kone Flo'. Serien er en av de få britiske seriene som har hatt suksess i utlandet. I Norge gikk den bl.a. i Dagbladet 1961 -97. Andørja, øy i Ibestad kommune, Troms; 135 km2. Øya er meget berglendt med topper over 1200 moh., den høyeste er Langlitind; 1276 moh. I nord skjærer den 8 km lange Straumsbotn seg inn i landet, ellers er kysten stort sett lite innskåret. Berggrunnen er for det meste skifer og kalk. Det finnes betydelige fore­ komster av apatittmalm. Bebyggelsen ligger spredt langs stranden, flere steder i små grender. Hovednæringen er fiske, ofte i kombinasjon med jordbruk. Vei nesten rundt hele øya. Broforbindelse til fastlandet (Salangen) i nord­ øst og tunnel til Rolla (Ibestadtunnelen), begge Rv. 848. Andørja var tidligere egen kommune, utskilt fra Ibestad 1926, og slått sammen igjen med Ibestad kommune 1964. Navnet Andørja (norrønt Andyrja) har usikker tolkning, kan komme av and, 'mot', og yrja, 'aur, grus'. Navnet betyr da oppgrusing mot havet, andøve (av norrønt andæfa), holde en båt på samme sted, f.eks. en fiskeplass, uten fortøyning, ved hjelp av årer eller motor og øyemerke på land. Andøy, kommune i Nordland fylke, lengst nord i Vesterålen, omfatter Andøya og en del av Hinnøya øst for Risøysundet. Andøy fikk sine nåværende grenser i 1964 ved

sammenslåing av de tidligere kommunene Dver­ berg, Bjørnskinn og Andenes. Natur. Andøya består av store strandflatepartier og bratte fjellpartier opp til 705 moh. (Kvasstind). Karakteristisk for strandflaten er de store myrområ­ dene, blant landets største, særlig ved Dverberg der et bredt myrområde går tvers over øya. Her er det gjort forsøk på dyrking av molter, og det produseres også torv. Hinnøydelen er berglendt med spisse tinder og en smal strandflate. Her finnes kommu­ nens høyeste punkt, Skrivertinden (890 moh.), på grensen mot Sortland kommune i Troms. Berggrunnen består hovedsakelig av grunnfjellsbergarter (granitt m.m.), samt et felt med bl.a. glimmerskifere av kaledonsk alder tvers over And­ øya ved Dverberg. Andøya er geologisk kjent for et mindre område nord for Dverberg, mellom Ramså og Skarstein, som er det eneste området på land i Norge med sedimentære bergarter fra periodene jura og kritt. Lagrekken omfatter bl.a. kull og oljeskifer, og er også rik på fossiler (planter, muslinger, fiskeøgler m.m.). Forsøk på gruvedrift under verdenskri­ gene og i 1950-årene var ulønnsomme, og boring etter petroleum i 1970-årene var resultatløs. Skarvklakken utenfor Nordmela er fredet som naturreservat på grunn av sin havsulekoloni. Tre våtmarksområder er også fredet som naturreservat: Endletvatnet nord på Andøya, Eikeland på Hinnøya, samt Skogvoll vest for Dverberg, i alt 70 km2.1 tillegg er flere andre områder foreslått fredet, bl.a. fuglefjel­ let Bleiksøya ved Bleik. Bosetning. Bosetningsmønsteret har fra gammelt av vært preget av inndeling i relativt avgrensede bygder og fiskevær langs kyststripen. Fra 1945 økte folketal­ let jevnt frem til 1971 (8060 innb.), til dels i sam­ menheng med Forsvarets utbygging på Andenes. Siden har folketallet gått gradvis tilbake, særlig i spredtbygde strøk. Om lag2/, av bosetningen finnes i tettsteder, særlig i administrasjonssenteret Andenes (2847 innb.). Øvrige tettsteder er Bleik (468 innb.) og Risøyhamn (210 innb.), alle folketall 2002. Næringsliv. Den tradisjonelle hovednæringen er fiske, og selv om råstoffsituasjonen de senere år har vært varierende, er fiske og fiskeindustri en grunn­ pilar i Andøys næringsliv. De tre store fiskeværene Andenes, Bleik og Nordmela har alle fiskeforedlings­ industri. Den norske kontinentalsokkelen er ingen andre steder så smal som utenfor Andøya, og havdy­ pet går ned til 1000 m straks utenfor eggakanten. I dette området beiter verdens største tannhvalart, spermhvalen, som de siste årene har gitt grunnlag for hvalsafari og en voksende reiselivsnæring. Ande­ nes Hvalsenter ble etablert i 1989 og Andøy Natur­ senter i 1995. Jordbruket har hatt et betydelig omfang, særlig som støttenæring, men er gått kraftig tilbake. Jord­ bruket er særlig viktig på østsiden av Andøya og på Hinnøya, basert på melke- og kjøttproduksjon og med et betydelig sauehold. Deler av Hinnøya brukes som reinbeite.

Andøy 659 km2 5477 innbyggere (2003) Administrasjonssenter: Andenes

Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

% 2 5 5 88

Sysselsetting (2001): % Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst 12 Industri og bergverk 7 Bygg/anlegg, kraft- og vannforsyning 8 Varehandel, hotell- og restaurantdrift 12 Transport og kommunikasjon 6 Finans- og forretningsvirksomhet 6 Offentlig og privat tjenesteyting 48

Industrien domineres av fiskeforedling, men her finnes også grafisk industri, mekaniske verksteder, trelastindustri og betongvarefabrikk. I Andenes utkommer Andøyposten (uavh.). Samferdsel. Hurtigruten anløper Risøyhamn, og Rv. 82 fra Andenes med bro over Risøysundet knytter kommunen til E 10 og Vesterålen for øvrig. Fergeforbindelse om sommeren mellom Andenes og Senja. Militær flyplass med sivile anløp. Se ►Andøya Flystasjon.

Andøy. Strandstedet Risøyhamn, priviligert handelssted fra 1777.er' dag et trafikknutepunkt med hurtigruteanløp.

ANDØYA I------------Offentlige institusjoner. Forsvaret med Andøya flystasjon er kommunens største arbeidsgiver. And­ øya Rakettskytefelt (Oksebåsen), avd. av Norsk Romsenter, ligger sørvest for Andenes, og er verdens nordligste permanente oppskytingsbase for forskningsraketter. I tilknytning til dette ligger Alomarobservatoriet som måler ozon og andre klimagasser ved hjelp av avanserte laserinstrumenter. Andenes har videregående skole med flere studieretninger. Andøy svarer til sognene Bjørnskinn og Dverberg i Dverberg prestegjeld og Andenes sogn i Andenes prestegjeld, Vesterålen prosti i Sør-Hålogaland bispedømme, Andøy lensmannsdistrikt i Midtre Hålogaland politidistrikt, og hører under Vesterålen tingrett. Historikk og kultur. Nord-Norges best bevarte gårds­ anlegg fra jernalderen ligger i nærheten av Risøyhamn med i alt 15 tufter og 27 gravrøyser. Ikke langt unna ligger et av landsdelens få bevarte stjerneformede høvdingtun fra jernalderen. Andenes har Norges trolig største bevarte gårdshaug. Andøymuseet har avdelinger i Risøyhamn og på Andenes (Polarmuseet). Andenes fyr (1859) er 45 meter høyt og fortsatt i bruk. Andenes har Nord-Norges største moloanlegg. Kommunevåpenet (godkjent 1983) er delt i blått og sølv ved virvelsnitt mot venstre; motivet forestiller en bølge og symboliserer kommunens nære tilknyt­ ning til havet. Navnet Andøy kommer av norrønt Qnd, opprinne­ lig Qmd, som er det gamle navnet på Andøya. Litt.: Guttormsen, H. & J.I. Borgos: Andøy bygdebok, 1994-, 2 b. Andøya, Anda, øy i Vesterålen, Andøy kommune, Nordland; 490 km2. Andøya har sin lengdeutstrekning sørvest-nordøst. Den sørlige, bergrike del av øya er nesten skilt fra den nordlige ved den grunne, krokete bukt Tranesvågen, som fortsetter i et lavt (24 moh.), myrlendt eid. I sørøst er Andøya skilt fra Hinnøya ved Risøysundet, som i sin nordlige del er meget grunt. I sørvest skiller Gavlfjorden Andøya fra Langøya. I øst begrenses Andøya av den åpne, brede Andfjorden. Andøya flystasjon, Andenes, militær flyplass med tilhørende anlegg på Andøya, Andøy kommune, Nordland. Hovedbase for Luftforsvarets maritime fly. Flyplassen brukes også til sivil trafikk. Byggingen av flyplassen ble påbegynt i 1952 for NATO-midler. Flyplassen har en betongrullebane på 2440 m og en asfalt tverrvindsbane på 1670 m. Passasjerer (inkl, transitt) 2003: 42 345. Andøya Rakettskytefelt AS, base for oppskytning av forskningsraketter og for geofysiske observasjoner, ligger ved Oksebåsen like sør for Andenes, Andøy kommune, Nordland (69° 17'N, 16°01'0). Skytefel­ tet ligger i den sørlige ytterkant av sonen for maksi­ mal nordlysaktivitet, og har dermed en spesielt gunstig beliggenhet for å studere nordlys og den polare atmosfæren. Den første raketten fra Andøya, Ferdinand 1, som ble skutt opp 18. august 1962, var den første instru­ menterte rakett i Europa for å studere den polare ionosfæren. Ferdinand 1 varen to-trinns Nike/ Cajun-rakett som nådde en høyde på 102 km. Per 31.12.2003 hadde Andøya Rakettskytefelt vært ansvarlig for oppskytning av totalt 827 raketter og 454 ballonger. De største rakettene fra Andøya er fire-trinns Black Brant XII- raketter, som veier over fem tonn. Det er hittil skutt opp tre slike raketter, den første 25. jan. 1995. Den nådde en topphøyde på 1430 km. Skytefeltet har åtte utskytningsramper, og man kan lese ned data fra flere raketter samtidig. Den nyeste oppskytningsplattformen kan betjene raket­ ter opp til 20 tonn. Man kan tilby berging av nytte­ laster både for gjenbruk og for innhenting av viten­ skapelige registreringer som ikke kan overføres ved radiosignaler. Skytefeltet har også anlegg for oppsen-

324

Anekultus. Tempelet for de keiserlige aner i Beijings tidligere keiserbydel.

ding av forskningsballonger og nedlesning av data fra instrumenterte ballonger. Forskere fra mer enn 80 forskningsinstitusjoner i Europa, samt USA, Canada, og Japan har vært involvert i rakettoppskytninger fra Andøya. Skytefeltet har tilgang på data fra en rekke målein­ strumenter og observatorier, inkludert bakkeobservatoriet ► ALOMAR, som er driftsmessig underlagt Andøya rakettskytefelt. I 1997 åpnet Andøya Rakettskytefelt en feltstasjon for oppskytning av forskningsraketter fra Ny-Ålesund, Svalbard, * SvalRak. Andøya Rakettskytefelt var inntil 1997 en under­ avdeling av Norsk Romsenter. I 1997 ble det etablert som et aksjeselskap hvor Norsk Romsenter eier 90 % og Kongsberg Defence & Aerospace 10 % av aksjene. Nasjonalt senter for romrelatert opplæring, *NAROM, er et datterselskap av Andøya Rakettskytefelt.

NAROM skal i samarbeid med utdanningsinstitusjo­ ner, utdanningsmyndigheter, romrelatert industri og andre, utvikle og gjennomføre romrelaterte opplæ­ ringstiltak, seminarer og konferanser for alle utdan­ ningsnivåer. Andøya Test Center AS (tidligere Nordic Sea Test Range), lokalisert i Andfjorden på østsiden av øya, er Europas første kommersielle skytefelt for utvikling av militære våpensystemer. Testområdet er 1850 km2. Luftforsvaret benyttet området 1986-93 til testing av Penguin MK3.1 1997 gav myndighetene godkjenning til å benytte det permanent som et kommersielt tilbud for test av misiler. Andøya Test Center eies av Andøya Rakettskytefelt. JAH Andøybrua, bro i Andøy kommune, Nordland på Rv. 82 over Risøysundet mellom Andøya og Hinnøya. Den er bygd etter fritt-frembygg-prinsippet, hovedspenn 110 m og samlet lengde 750 m. Åpnet lor trafikk 1974. Andøyposten, avis i Andenes, grunnlagt 1979. Utkommer tre ganger i uken. Opplag 2002: 2300. ane, forfader, se ►aner. Ane, kvinnenavn, variant av Anne; gresk av hebr. channdh: 'nåde'. Navnedag 26. juli. Aneby, kommune i Sverige, Småland, Jdnkdpmgs lån; 521 km2 med 6630 innb. (2003). Kommunen er en jord- og skogbruksbygd, og i kommunesenteret Aneby (3400 innb. 2001) finnes bl.a. ferdighus- og møbelproduksjon. Rett utenfor kommunesenteret ligger kretsløpssenteret Ekotopia. anefigur, skulptur, dukke eller annen gjenstand som skal forestille en avdød slektsgrunnlegger. Slike figurer brukes i de fleste samfunn der slektskap spiller en viktig rolle i organiseringen av det politiske og sosiale liv. Anefigurer utgjør en av de viktigste kategorier i afrikansk kunst og i den øvrige tradisjo­ nelle ikke-europeiske kunst. Anegada, øy i British Virgin Islands; 39 km2. Øya er lav og er bygd opp av koraller og kalkstein. Mangler overflatevann. Rik fauna, særlig i havet utenfor. Befolkningen lever av jordbruk, fiske og turisme. Flyplass. Anegadapassasjen, strede mellom British Virgin Islands og Anguilla, forbinder Atlanterhavet og Karibiske hav. Dypvannstersklene er hhv. ca. 1800 og 1600 muh. og vann fra Atlanterhavet renner inn i det Karibiske hav; sundet er derfor viktig for ut­ veksling av bunnvann i området. Aneirin, 500-tallet, walisisk dikter. Kjent for sin elegi på 103 strofer i et enkelt og kraftfullt språk som bærer steds- og stammenavnet Y Gododdin om et krigstokt på 300 krigere som drar for å kjempe mot angelsakserne. Kun én av de unge krigerne vender tilbake. anekdote (av gr. 'ikke utgitt'), i eldre tid et skrift som bygger på muntlig fortelling. Nå kort, oftest spøke­ full fortelling som illustrerer en sak eller har et klart poeng. Innslag av anekdotiske beretninger forekom­ mer i mange romaner. anekdotisk, anekdoteaktig, i anekdoteform. anekultus, dyrking av forfedrene, kjent over store deler av Jorden, særlig i Kina og Afrika. Allerede i gammelpersisk religion spilte fravashiene, de dødes ånder, rollen som skytsengler og fruktbarhetsfremmere. Lignende rolle spilte manes i romersk religion. I kinesisk religion dyrkes forfedrenes ånder i familiehelligdommen. Der står anetavlene og der foregår kulten, med offergaver til forfedrene. I Afrika be­ skytter man seg mot forfedrenes ånder og søker dem samtidig om hjelp, om regn og avling. 01, samt fugler og annet vilt bæres frem som offer, og forfed­ rene får et førsteoffer av avlingen.

Anekultus. Anefigurer, kvinne og mann, fra mum-stammen i Kamerun.

325

ANESTESIAPPARAT

_______________________________________

anemi (av gr. nektende an- og 'blod'), «blodmangel»

eller «blodfattigdom», det at blodet inneholder for få røde blodceller og dermed for lite blodfargestoff (hemoglobin) som finnes i de røde blodcellene. Deri­ mot er blodvolumet som regel normalt. ANEMI HOS MENNESKET

Årsak. Anemi skyldes: 1) Blodtap (blødningsanemi), enten i forbindelse med skader eller ved spontane blødninger (neseblødning, blødning fra åreknuter eller hemoroider, svulster, magesår, menstruasjon). På lengre sikt kan slike blødninger ofte føre til jernmangel. 2) Nedsatt produksjon av røde blodceller og hemoglobin, enten som følge av mangel på jern (jernmangel-anemi), vitamin B12 (perniciøs anemi), folinsyre, eller fordi produksjonen hemmes av andre årsaker (forgiftninger, kroniske infeksjoner). Dessu­ ten kan produksjonen av røde blodceller nedsettes fordi celler (ved ondartede svulster, levkemi) vokser inn i den røde benmargen hvor blodcellene dannes, og dermed fortrenger disse (aplastisk anemi). 3) Økt henfall av røde blodceller (hemolyse). Hemolytisk anemi kan skyldes medfødte, arvelige feil ved de røde blodceller. Noen former for slik arvelig betinget hemolytisk anemi helbredes hvis milten blir fjernet. I mange land er arvelige feil ved selve hemoglobinmolekylet (f.eks. sigdcelleanemi) hyppig forekom­ mende. Hemolytisk anemi kan også skyldes at det blir dannet antistoffer rettet mot de røde blodcelle­ ne. Symptomer, behandling. De viktigste symptomer ved anemi er blekhet, slapphet, åndenød ved selv små anstrengelser, hjertebank, øresus. Ved hemolytisk anemi dannes det for mye gallefargestoff, derfor er huden ofte litt gul (hemolytisk ikterus). Ved jernmangel blir neglene tynne og skjøre, og tungen kan være sår. Behandlingen av anemi retter seg mot dens årsak, f.eks. ved å gi jern ved jernmangelanemi, vitamin B12 ved perniciøs anemi. Forekomst. Jernmangelanemi kan særlig ramme kvinner i fruktbar alder pga. ekstra tap av jern ved menstruasjon. Graviditet og amming krever dessu­ ten ekstra tilførsel av jern. Generell kan personer som spiser lite, være utsatt for jernmangelanemi fordi del da er vanskelig å få nok jern gjennom kosten. Utbredelsen av jernmangelanemi har likevel sunket i Norge og andre vestlige land i de senere årene, mens det er et langt alvorligere problem i uland både når det gjelder forekomst og grad. Inntak og tilførsel av jern. Anbefalt daglig inntak av jern er 10 mg for barn fra et halvt til ti år, menn og eldre kvinner. Gutter i puberteten anbefales 12 mg, mens kvinner i fertil alder bør innta 12-18 mg daglig. For gravide og ammende kvinner anbefales minst 18 mg daglig, og det er da som regel nødven­ dig med ekstra jerntilskudd. Viktige jernkilder i norsk kosthold er brød og kornprodukter (ca. 30 % av tilførselen) og kjøtt, blod og innmat (ca. 20 % av tilførselen). Produkter av blod og innmat, f.eks. leverpostei, er gode jernkil­ der hvis de spises regelmessig. Tarmens evne til oppsuging av jern er meget begrenset (ca. 10 % av inntaket) og varierer med type jern og sammensetning av kosten for øvrig. Jern fra kornvarer og frukt/grønnsaker absorberes bedre dersom måltidet også inneholder vitamin C. Ved anemi er det viktig at behandling med jempreparater skjer over tilstrekkelig lang tid. I de mest alvorlige tilfellene av anemi kan det være nødvendig med blodoverføring. HCG ANEMI HOS HUSDYR

Definisjon og de vesentlige symptomer på anemi hos husdyr er som for mennesket. Anemi hos husdyr er som regel en følgetilstand av en annen sykdom og har ofte kronisk forløp. Anemien kan skyldes feiler­ næring eller ernæringsforstyrrelser og sees særlig hos ungdyr, f.eks. smågris, pelsdyr- og hundevalper. Årsaken kan være mangel på jern, B-vitaminer m.m. Anemi kan skyldes parasitter, f.eks. bendel­ orm, lungeorm og leverikter hos sau og storfe.

---------- ---------------------------------------------------------------------------------------—--------------------- 1

Videre kan anemi være tegn på angrep av blodparasitter, f.eks. ved hemoglobinuri (blodpiss) hos storfe, eller en følge av infeksjonssykdommer som f.eks. den virusbetingede smittsomme anemi hos hest, anemo- (av gr. anemos, 'vind'), vind-. anemochpre (av anemo- og gr. 'flytte seg') (bot.), planter der frø eller frukter spres med vinden. Se ► frøspredning. anemofil (av anemo- og gr. 'venn') (bot.), anemogam, om plante som bestøves ved vind. Se ►bestøv­ ning. anemogam (av anemo- og gr. 'ekteskap') (bot.), dss. ►anemofil. anemograf (av anemo- og -graf), instrument som nedtegner vindens hastighet kontinuerlig som kurver på registrerpapir (anemogram), dvs. et regist­ rerende anemometer. Som regel blir også vindens retning registrert. anemometer (av anemo- og -meter), instrument til måling av vindens hastighet. Se ►vindmåler. I fysikk instrument til måling av gassers og væskers hastighet. Anemone (av gr., 'vindblomst'), planteslekt i soleiefa­ milien, 150 arter i tempererte strøk. Flerårige urteaktige vårplanter med jordstengel, et trebladet svøp et stykke nedenfor blomsten og blomst med enkelt, hvitt eller farget blomsterdekke og tallrike støvbærere. Frukten består av mange smånøtter. Viltvoksen­ de i Norge er ►hvitveis eller hvitsymre og ►gulsymre. Mange arter dyrkes som prydplanter, f.eks. A. japonica og ►filtsymre med hvite blomster, A. apennina, som er blåblomstret og A. coronaria, som har røde, blå eller hvite blomster. Nær i slekt med Ane­ mone og ofte regnet til denne slekten i vid forstand er slektene *Hepatica og *Pulsatilla. anencefali (av gr. nektende an-, og 'hjerne'), en medfødt, sjelden misdannelse med manglende utvikling av hjernen, spesielt storehjemen. Barnet er oftest dødfødt eller dør kort etter fødselen. aner, ty. Ahnen, betyr i dag forfedre i sin alminnelig­ het. Vi har 4 besteforeldre, 8 oldeforeldre, 16 tippol­ deforeldre osv. En adelspersons forfedre må være av adelig byrd i et visst antall ledd for å kunne kalles aner. anergi, den del av en energimengde som ved energiomvandling ikke kan anvendes til arbeid, men kun til varme. Jf. ►eksergi. anergolisk drivstoff (av gr. nektende an- og 'arbeid'), rakett-drivstoff der brensel og oksidasjonsmiddel ikke selvantenner ved kontakt. Anerio, Felice, ca. 1560-1614, italiensk komponist. En av de betydeligste representanter for Palestrinastilen, en stil han beriket på en personlig og ut­ trykksfull måte. Broren Giovanni Francesco Anerio, ca. 1567-ca. 1621, var den første som komponerte et oratorium med tekst på morsmålet. anerkjennelse (jur.), i alminnelighet en innrømmel­ se av motpartens krav eller påstand, eller en offentlig myndighets erklæring om at noen har rett til en viss Anemone. Hvitveis, Anemone nemorosa.

stilling eller rådighet. I folkeretten behandles andre staters anerkjennelse av en nyopprettet stat eller av et nytt statsstyre etter en revolusjon. Anerkjennelse de facto ansees som midlertidig og gjenkallelig, aner­ kjennelse de jure er definitiv. aneroidbarometer (av gr. nektende a- og neros, 'våt'), barometertype, en flat og nesten lufttom metallboks med trykkfølsomme bunner som beveger seg i takt med forandringer i lufttrykket. Bevegelsene overfø­ res til en viser foran en skala. Se ►barometer. anestesi (av gr. nektende an-, og aisthesis, 'fornem­ melse'), følelsesløshet, dvs. bortfall av alle bevisste sanseinntrykk inkludert smertesans (analgesi) fra hud og vev. Anestesi kan oppstå i forbindelse med skader, sykdomstilstander i nervesystemet, intoksikasjoner (forgiftning), nedkjøling og suggesjonsteknikker. Oftest benyttes anestesibegrepet om medika­ mentell fremkalt anestesi, bedøvelse (se ►anestesimidler) som brukes for å hindre smerte og ubehag i samband med operasjoner, behandlingsprosedyrer og undersøkelser. Generell anestesi. Medikamentell anestesi av hele kroppen (generell anestesi, full narkose) fremkalles ved at anestesimedikamenter påvirker hjernen slik at bevisst smerteoppfatning hindres. Når konsentra­ sjonen av anestesimidler i hjernevevet blir høy nok til å oppheve meget sterke smerter (operasjonssmerter), vil pasienten samtidig være i dyp søvn. Aneste­ simidler kan være narkosegasser som kommer inn i blodet via lungene (inhalasjonsanestesi), eller medi­ kamenter som sprøytes inn i årene (intravenøs anestesi). Dyp narkose hemmer respirasjonen, slik at denne må understøttes eller kontrolleres. Ved man­ ge operasjoner i generell anestesi setter en derfor et plastrør ned i luftrøret (intubasjon) for å sikre at pasienten blir tilstrekkelig ventilert, og for å hindre at slim eller mageinnhold kommer ned i luftveiene. Under generell anestesi vil mange av organismens normale reguleringsmekanismer og reflekser være svekket eller satt helt ut av funksjon. Nøye overvå­ king av spesialutdannet helsepersonell (anestesilege, anestesisykepleier) er påkrevd. Lokalanestesi. Anestesi av begrensede kroppsdeler fremkalles ved å blokkere nerveimpulser som signa­ liserer smerte- og andre typer signaler (f.eks. berø­ ring, temperatur og andre sansekvaliteter) i nerver eller i ryggmargen, før disse nerveimpulsene når hjernen. Den begrensede anestesien fremkalles vanligvis med lokalanestesimidler, og kan inndeles i: overflateanestesi, der medikamentet appliseres på slimhinner, hud eller øyne, infiltrasjonsanestesi, der medikamentet injiseres i huden og underhuden, intravenøs blokade, der medikamentet injiseres i venesystemet (vanligvis i armen) etter at man har stengt av sirkulasjonen ved hjelp av en overtrykksmansjett (toumiquet), perifere nerveblokader, der medikamentet injiseres i nærheten av større nerver, og sentrale nerveblokader, der medikamentet injiseres i epiduralrommet (epidural anestesi) eller i selve spinalkanalen (spinal anestesi). Ved sentrale nerve­ blokader kan det oppstå blodtrykksfall som skyldes utvidelse av blodkarene i det området som er bedøvet. Visse medikamenter og teknikker som anvendes til å fremkalle anestesi eller analgesi under operasjoner, brukes også til smertelindring under fødsler og etter operasjoner, eller ved andre smertetilstander, f.eks. ved posttraumatiske smerter, kreftsmerter og ved andre kroniske smertetilstander. Dette gjelder først og fremst teknikker for sentrale nerveblokader. Visse medikamenter som brukes for å fremkalle søvn under kirurgiske inngrep, anvendes også til mer eller mindre dyp søvn i forbindelse med undersøkel­ ser og mindre inngrep, og brukes i tillegg ved respiratorbehandling på intensivavdelinger, anestesiapparat, apparat som er konstruert spesielt for å blande forskjellige gasser, slik at pasientens innåndingsgass ved generell anestesi får den ønske-

ANESTESILEGE

326

Aneurisme. i) Normal arterie. 2) Arterie med aneurisme. 3) Snitt gjtnnom aneurismet. 4) Ny rørprotese er sydd på plass. Aneurismeveggen syes til slutt rundt protesen som en beskytelse. 5) Bukseprotese. 6) En stent er ført inn via lyskekanalen til riktig plassering i aneurismet.

de konsentrasjon av oksygen og eventuelle narkosegasser. Avanserte anestesiapparater kan være påmontert overvåkingsutstyr for registrering av hjerte­ rytme, blodtrykk, oksygenmetning i blodet m.m., og kan også ha en innebygd ventilator. anestesjlege, tidligere kalt narkoselege, lege som er spesialutdannet i bruk av anestesimidler og anestesiteknikker. Utdannelsen legger dessuten vekt på at legen skal beherske prosedyrer som er nødvendige for å opprettholde pasientens ventilasjon og sirkula­ sjon. I tillegg til ansvar for anestesi ved kirurgiske inngrep og andre prosedyrer omfatter anestesilegens arbeidsfelt også akuttmedisin utenfor sykehus (legebemannet ambulanse, luftambulanse), intensivmedisin og smertebehandling. anestesimidler, bedøvelsesmidler (se også ►aneste­ si). Anestesimidlene kan deles i fire hovedgrupper: Narkosegasser (inhalasjonsanestetika), tilsettes innåndingsgassen og løses opp i blodet når dette passe­ rer gjennom lungene. Gassen diffunderer ut i veve­ ne under blodets passasje gjennom kroppen, og gasskonsentrasjonen i hjernevevet bestemmer anestesidybden. Fordel fleste narkosegasser (isofluran, halotan, enfluran, desfluran og sevofluran) er smertestillende og søvngivende effekt koblet sammen i virkningsmekanismen, slik at endringer i konsentrasjonen av medikamentet forandrer både analgesinivået og søvndybden. Smertestillende midler, analgetika, som brukes ved anestesi er oftest beslektet med morfin og tilhører opiatgruppen (eks. fentanyl, alfentanil og sufentanyl). Slike analgetika gis som regel direkte inn i årene (intravenøst). I lavere doser hemmer de smertefølelsen, mens de i høyere doser fjerner den helt. Doser som gir tilstrekkelig smertelindring er lite effektive til å fremkalle dyp søvn. Medikamente­ ne kombineres derfor vanligvis med både sovemid­ ler og eventuelt lystgass. Disse medikamentene har en sterkt respirasjonshemmende effekt når de blir gitt i konsentrasjoner som er nødvendige for å hindre smerter under kirurgiske inngrep, av denne grunn må man alltid kontrollere pasientens ventila­ sjon med ventilasjonsbag eller respirator (se ► overtrykksventilasjon). Et spesielt injiserbart analgetikum er ketamin. Når dette medikamentet blir gitt i konsentrasjoner som er tilstrekkelige for kirurgiske inngrep, stimulerer det ventilasjonen og sirkulasjonssystemet i stedet for å hemme dem. Sovemidler ved anestesi kan være kortidsvirkende, som barbiturater (tiopental, metohexital) og propofol, eller lengere virkende, som benzodiazepiner (f.eks. diazepam og midazolam). Rene sovemidler har liten smertestillende effekt. Lokalanestesimidler blokkerer de elektriske signale­ ne i perifere eller sentrale nerver. Slike anestetika hindrer dermed nerveimpulser som signaliserer smerte (og visse andre sanseinntrykk), i å nå frem til hjernen. Vanlige lokalanestesimidler er lidokain, prilokain, mepivakain, ropivakain og bupivakain. Ved høye konsentrasjoner i blodet har de nevnte lokalanestesimidlene potente effekter på sentralner­ vesystemet, og kan gi forgiftninger (lette forgiftnin­ ger gir svimmelhet, øresus og uro, alvorlig forgift­ ning kan fremkalle kramper, koma og sjokktilstander, i verste fall hjertestans). Kontinuerlig infusjon av lokalanestesimidler i epidural- eller spinalrommet har vært mye brukt i

belandlingen av sterke smerter i den postoperative peroden, eller ved behandling av posttraumatiske smtrter og kreftsmerter. Epidural injeksjon av lokilanestesimidler blir mye brukt for å dempe smtrter ved fødsel. Ktrarestoffene (eks. atrakurium, rokuronium, vehtronium, succinylcholin, pavulon) er beslektet mel «pilgiften» kurare og har ingen analgetisk eller seditiv effekt. De fremkaller muskellammelse ved å blotkere impulsoverføringen mellom nerven og muikelen, og er en integrert del av anestesiteknikker ved enkelte prosedyrer (som trakeal intubasjon) og red mange kirurgiske inngrep som krever god mu.kelavslapping. Kombinasjon av forskjellige typtr anestesimidler er vanlig ved generell anestesi. HOp anettesiolog, det samme som ►anestesilege, an&tetikum, legemiddel som brukes til å fremkalle ane;tesi, se ►anestesimidler. aneavte, tabellarisk eller skjematisk oppstilling av en jersons kjente forfedre. Se også ►stamtavle. Anehum, slekt i skjermplantefamilien, fire arter, best kjeit er krydderplanten ►dill. aneol (av Anethum), 1-metoksy-4-propenylbenzen forbindelse med utpreget anislukt; finnes i maige flyktige oljer (anis-, stjerneanis-, fennikel- og estngonolje) og krystalliserer fra disse ved avkjøling. Brures i farmasi og likørfabrikasjon. Ved oksidasjon omtannes anetol til anisaldehyd, en fargeløs olje son brukes på grunn av sin krydderaktige lukt, og til anisyre, en krystallinsk forbindelse. Anete, Annette, kvinnenavn, eg. fransk diminutiv av »Anna: 'lille Anna'. Navnedag 9. desember, aneiploid, om kromosomtall som ikke er euploid, dvs.en ren to- eller flerdobling av det haploide kronosomtallet. Brukes mest om avvik på noen få kronosomer; ellers heteroploid. aneirisme, aneurysma (av ana- og gr. 'strekke'), begnnset utvidelse av en pulsåre som følge av svelkelse av åreveggen. Svekkelsen kan være med­ født men skyldes oftest sykdom i årene, tidligere syfils, nå oftest en følge av arteriosklerose. Den kan ogsåskyldes skader på åreveggen (traumatisk aneurisrre). Aneurisme kan også opptre i hjertet etter et hjereinfarkt, og føre til hjertesvikt. Aneurisme kan nå b*handles operativt med vellykt resultat. anfaiger, glassblåser, yrkesutøver i glasshytte eller glasverk. Se ►glasshåndverker. Anfitld [ænfidd], fotballstadion i Liverpool, hjemmebme for ►Liverpool FC. Anfiisen, Christian B„ 1916-95, amerikansk biokjemiktr av norsk herkomst, ble sammen med W. H. Steii og S. Moore tildelt Nobelprisen i kjemi i 1972 for tndersøkelser over hvordan peptidkjeder folder seg ammen til aktive proteiner. Anfiisen, Else B„ f. 6. jan. 1938 i Oslo, norsk smykkekmstner. Hun har vakt oppmerksomhet med sine slynjstøpte smykker; eget verksted fra 1959. Samnen med sin mann Erik A. driver hun galleri Roetland ved Randsfjorden. anfodring. fremsetting av krav på betaling eller utbealing, påkrav, særlig i uttrykk: betalbar på anfodring. Dersom ikke noe annet er avtalt, er alle kravsom skriver seg fra lån eller kreditt, betalbare på

anfordring. Sjekker, bankremisser og folioinr.skudd er alltid betalbare på anfordring. Anfossi, Pasquale, 1727-97, italiensk komponist og fiolinist. Skrev foruten kirkemusikk over 70 operaer som i sin tid var på mote og meget populære, anførselstegn, «gåseøyne», skrifttegn («-»,el. „") som brukes ved direkte tale, sitater, boktitler o.l. Et ord i anførselstegn blir også brukt ironisk med avvikende eller motsatt betydning, f.eks.: hans måte å «sitere» på. -ang. -anger, endelse i stedsnavn som Hardanger, Stavanger, Leang (i Asker); grunnbetydningen er fjord, vik, men navnene er nå ofte bygdenavn og stundom bynavn. Angantyr, norrønt Angantyr, navn på flere sagnhistoriske helter og konger i ► Heidreks saga. Angantyr, sønn av Arngrim berserk, arvet sverdet Tyrving, som drepte hver gang det ble dratt av skjeden. Han falt i kamp på Samsø sammen med elleve brødre. Om dette fortelles det også i ►Orvar Odds saga og hos ► Saxo. Angantyrs datter Hervor mante ham ut av gravhaugen og tok sverdet. Hervors sønn Angantyr ble drept av sin bror Heidrek, goterkongen, som igjen hadde to sønner, Angantyr og Hlod; den siste var frillesønn og ble oppdratt hos hunerne. Ved Heidreks død gjorde Hlod krav på sverdet. Da han ikke fikk det, ble det et stort slag mellom huner og goter der Angantyr vant og drepte Hlod. Om hunerslaget finnes et gammelt dikt (►Hlodskvadet). Den­ ne Angantyr er en historisk gotisk hersker, kjent i annen gammel germansk diktning (angelsaksisk: Incgenjjéow, Ongenjjéow); rent oppdiktet er en Angantyr jarl på Orknøyene i ►Fridtjofs saga. Angara, elv i Russland, avløp for Bajkal og en av Jenisejs viktigste bielver, 1779 km lang, nedbørfelt 1 040 000 km2. En rekke store kraftverk er bygd ut langs elven: Irkutsk (1958) øverst ved Bajkal med maskininstallasjon på 660 MW, Bratsk (1966) med installasjon på 4500 MW, Ust-Ilimsk (1980) med installasjon på 3840 MW. Byggingen av Bogutsjany på 4000 MW er stoppet opp. Kraften brukes av industrien i området mellom Irkutsk og Tsjeremkhovo langs elven. Kraftstasjonen ved Bratsk, som hører til de aller største i verden, har skapt en kunstig innsjø på ca. 5500 km2. Mer enn 20 byer og landsby­ er ble satt under vann, de fleste er bygd opp på nytt høyere oppe. Angara er seilbar bare mellom Irkutsk og Bratsk-reservoaret. Angara, russisk bærerakettfamilie under utvikling hos Khrunichev for å erstatte ►Zenit og ►Proton. De første prøveoppskytninger skulle vært foretatt sent 2002, men programmet er sterkt forsinket pga. Russlands økonomiske problemer og et redusert behov for bæreraketter. angarieretten [-ri-] (\at. jus angariae, eng. right of angary, av gr.), etter folkeretten en krigførende stats rett til mot erstatning å beslaglegge krigsviktig nøy­ tral eiendom som befinner seg på dens territorium. I nyere tid har denne rett særlig vært utøvd overfor nøytrale skip. Haag-overenskomsten av 1907 (5) art. 19 har anerkjent angarieretten i et spesielt forhold (i tilknytning til jernbanemateriell). Beslagleggelse av nøytrale skip under henvisning til angarieretten fant sted under begge verdenskriger, særlig i Storbritan­ nia og USA. Det har vært hevdet at angarieretten også gir adgang til å beslaglegge nøytrale skip med last når de er oppbrakt i åpen sjø og ført inn til visitasjon, men dette er neppe alminnelig anerkjent. Angarsk, by i Russland, Irkutsk fylke, ved Angara, 30 km øst for Irkutsk; 247 100 innb. (2002). Et viktig senter for petroleumsraffinering og petrokjemisk industri, med produksjon av syntetiske fibrer, gjødningsstoffer, plast og sement. Petroleumen kommer fra feltene i Vest-Sibir. Grunnlagt 1948. angekok, medisinmann hos inuitene, tilsvarer den sibirske sjaman. Angela di Foligni [andsela di fålinji], død 1309, italiensk mystiker. Hennes forkynnelse av uselvisk-

ANGELN

327 het og uverdslighet var i sin tid sterkt påaktet. Johann Arndt kalte henne «teologenes lærerinne». Angeles, by i Filippinene, på øya Luzon, 75 km nordvest for Manila; 267 800 innb. (2000). Vokste opp omkring den tidligere store amerikanske flyba­ sen Clark Air Base. Turisme. Byen ble rammet av katastrofe da den nærliggen­ de vulkanen Pinatubo sommeren 1991 eksploderte i et utbrudd som varte i 3 dager. Flere hundre kva­ dratkilometer ble dekket med vulkansk aske og hundretusener av mennesker ble evakuert fra området. Vulkanutbruddet umuliggjorde videre drift av Clark Air Base, som også var truet fra politisk hold. Med den amerikanske flybasen forsvant man­ ge av byens arbeidsplasser. Angel Fall [eindsal fa:l], foss i Venezuela, verdens høyeste. Se ►Salto Ångel. Angeli, Heinrich von, 1840-1925, østerriksk maler. Begynte som historiemaler, men vant et verdensnavn som portrettmaler. Malte en rekke fyrstelige personer: keiser Frans Josef, keiser Vilhelm 2 og dronning Victoria av England. Angelica (lat. 'engleaktig'), slekt i skjermplantefamilien med grove, hule stengler og riktblomstrende skjermer. 50 arter både på den nordlige og den sørlige halvkule. Hos oss to arter, se ►kvann og ► sløke. Angelica, Angelika, kvinnenavn, oppr. tysk, også brukt i Norden i skifte med dansk Engelke: 'liten engel'. Fransk Angélique. Angelico, Fra (Giovanni) [andselikå], 1387-1455, italiensk maler, hans verdslige navn var Guido di Pietro, også kalt Beato Angelico og Giovanni da Fiesole. Han tilhører den florentinsk skole, og regnes som ungrenessansens fineste religiøse skildrer. I 1407 trådte han inn i Dominikanerordenen som broder Giovanni. Angelico, den engleaktige, ble gitt ham som tilnavn, og beato, salig, ble han erklært av den katolske kirke. Arbeidet en tid i Cortona (141418), vesentlig i Fiesole (1418-36), i Firenze (143646) og med enkelte avbrytelser i Roma (1445-55), hvor han døde. Han var visstnok elev av Lorenzo Monaco, og fortsatte Giottos og sienesernes kunst. Han har utført Linhandlernes madonna (1433, Uffiziene) og små billedtavler i San Marco-klosteret i Firenze. Hans hovedverk er utsmykningen av San Marco-klosteret, hvor cellene, gangene, kapittelsalen og refektoriet er dekket med hans fresker. Hans fremstillingsmåte var lyrisk og idealiserende, gjengi­ velse av trær, fjell naturtro. I enkelte av arbeidene sine bruker han renessansens nyvinninger på nyska­ pende måte, f.eks. linjeperspektiv i de åpne gravene i Dommedag, San Marco-klosteret. Andre viktige arbeider er Marias kroning i Uffiziene og i Louvre, Dommedag i akademiet i Firenze og i Berlin. Hans siste arbeid var veggbildene i Laurentius-kapellet i Vatikanpalasset i Roma, utført for pave Nikolaus 5, St. Stefanus' og St. Laurentius' liv og lidelser (144750). angelikarot, roten av ►kvann, Angelica archangelica. Den har en karakteristisk aromatisk lukt og smak og inneholder bl.a. en flyktig olje. Tidligere brukt som legemiddel. angelikasyre, CH,CH=C(CH,)COOH, organisk umettet syre. Finnes som ester i angelikarot og i romersk kamilleolje. Syren har en krydderaktig lukt og er et krystallinsk stoff som smelter ved 45 °C. Ble før brukt i medisinen som beroligende middel. Angelin, Nils Peter, 1805-76, svensk paleontolog. Foretok omfattende innsamlinger av fossiler fra svensk, og delvis norsk, kambro-silur. Angelin gav i verket Palaeontologia Scandinavica en rekke viktige beskrivelser av svenske og norske kambro-silur fossiler. Hans omfattende samlinger tilhører Naturhistoriska Riksmuseet i Stockholm. Angeli, norsk slekt av sønderjysk opprinnelse, som føres tilbake til Morten Pedersen på gården Nord­ gård i Angeln. Slekten kom til Norge med hans sønner Morten Mortensen Angeli (1624-88) og

Lorentz Mortensen (1626-97), begge kjøpmenn i Trondheim. Morten Mortensen Angeli har stor etterslekt bl.a. i Nord-Norge; til denne linjen hører bl.a. fylkesmann i Buskerud, Thomas von Westen Angeli (1871-1935) og forfatteren Olav Angeli (f. 1932). Linjen er sterkt inngiftet med Peter Dass’ etterkommere, og medlemmer av den har innehatt en rekke handelssteder og store eiendommer i Nordland. Lorentz Mortensen, som var regnet for en av de femten rikeste menn i Norge, hadde 13 sønner og 4 døtre. Blant sønnene var sogneprest i Bragernes, Hans Angeli (1658-1728), magistratspresident i Trondheim, kanselliråd Albert (Albrigt) Angeli (1660-1705) og kjøpmann Jonas Angeli (16801740). Kanselliråd Albert Angeli var far til etatsråd Lorentz Angeli (1692-1751) og legatstifteren Tho­ mas Angeli (1692-1767); førstnevntes datter Karen var gift med historikeren Peter Frederik Suhm. Kjøpmann Jonas Angeli var far til kjøpmann Lorentz Angeli (1712-78), som igjen var far til stiftsprost i Trondheim Jonas Angeli (1742-1828), stiftamtmann i Trondheim Erik Must Angeli (17441814) og major Henrik Angeli (1747-1808). Først­ nevnte var far til stiftsprost i Trondheim Lorentz Angeli (1778-1860) og redaktør i Adresseavisen Erik Must Angeli (1789-1821). Stiftamtmann E. M. Angeli var far til forstander for Thomas Angells stiftelser, Lorentz Angeli (1794-1879). Sønn av major Henrik Angeli var godseier på Sundnes i Inderøy, Alexander Friedlieb Angeli (1786-1852), hvis sønnesønn var offiseren og forfatteren Henrik August Angeli (1861-1922). Angeli, Albert Lorenzen, 1660-1705, født i Trond­ heim, norsk kjøpmann, godseier og embetsmann, sønn av Lorentz Mortensen Angeli. Albert Angeli studerte i København, men tok ingen eksamen. I stedet begynte han som kjøpmann i hjembyen og giftet seg med en annen velstående kjøpmannsdatter, Sara Hammond. Dermed fikk han kontroll over store eiendommer, og han drev trelasthandel i Trondheim med basis i egne skoger og sagbruk. Han hadde også eiendeler i Røros kobberverk. Fra 1696 var Angeli assessor i det nordenfjellske bergamt, og 1697 ble han utnevt til borgermester i Trondheim, magistratspresident 1699 og kanselliråd fra 1704. Litt.: NBL 2. utg. Angeli, Henrik August, 1861-1922, født i Luster, norsk offiser, oberst 1911. Foretok flere reiser på Balkan og studerte krigsskueplasser der. 11918 søkte han avskjed som norsk offiser for å delta på fransk side i den første verdenskrig. Han ble løytnant i Fremmedlegionen og deltok en kort tid på vestfron­ ten, senere i Nord-Russland, i kampen mot bolsjevi­ kene. Han var en ivrig idrettsmann, interessert i målsaken og en glødende forsvarsvenn. Angeli var det første norske medlem av IOC (1905-07). Utgav flere populære krigshistoriske bøker, reiseskildringer og guttebøker. Hans statue, modellert av G. Lærum, ble reist på Holmenkollen 1923. Litt.: Andersen, R.: H.A., 2000; NBL 2. utg. Angeli, Lorentz Mortensen, 1626-97, født i Sønderjylland. Lorentz Mortensen kom til Trondheim rundt 1650, hvor han tok navnet Angeli etter området hvor han var født (Angeln), og slo seg opp som storkjøpmann, skipsreder, godseier i Midt- og NordNorge (Smøla, Helgeland) og medeier i Røros kob­ berverk. Var regnet som en av Norges rikeste menn og etterlot betydelige verdier til sine etterkommere. Angeli, Norman Lane [eindsal], Sir, 1872-1967, britisk politisk forfatter og journalist. Var ved krigs­ utbruddet 1914 med på å grunnlegge den politiskpasifistiske organisasjonen Union of Democratic Control. Medlem av Underhuset (Labour) 1929-31. Av hans tallrike boker vakte The Great Illusion (1910) størst oppsikt. Han hevdet her at enhver krig leder til økonomisk og moralsk ruin både for seierherrer og beseirede, og at nasjonene måtte organisere freden gjennom kollektivt forsvar. Tildelt Nobels fredspris 1933. Utgav 1951 selvbiografien After All. Litt.: Stenersen, 0. m.fl.; Nobels fredspris, 2001.

Thomas Angeli. Utsnitt av maleri av F. F. Schweiger fra 1763.

Angeli. Olav, f. 4. aug. 1932 i Trondheim, norsk

forfatter. Debuterte 1966 med diktsamlingen Bur­ lesk, og har senere utgitt diktsamlingene Tiden er en korketrekker som forvandler kjærligheten til konkylier (1982) og Neptuns døtre (1986). Hans mangfoldige prosaforfatterskap ble innledet med den science fiction-inspirerte romanen Den elektriske blomsten (1968), fulgt av Dig. Fem stadier (1970), en samling historier som spenner fra konkret sansede barndomsopplevelser til fantastiske fortellinger med Iremtidsmotiv. Etter romanen Forræderen (1972) fulgte den prisbelønte kriminalromanen Perdido. Perdido (1975) og romanen Topkapi. En historie om utroskap (1981). Oslo i skumring (1991), Oslo ved midnatt (1997) og Oslo i demring (2002) er erindrings­ bøker fra okkupasjonstiden og fremover, mens Snapshots (1994) er en samling litterære skisser fra Angells mange møter med kjente musikere, forfat­ tere og skuespillere. Angeli har også vært virksom som oversetter, særlig fra moderne amerikansk litteratur, og har redigert flere antologier. For sin oversettelse av James Joyces Ulysses i 1992 fikk han Norsk kultur­ råds oversetterpris. Litt.: Granlund, L. m.fl., red.; Angeli2002, 2002; Rottem, 0.; Norges litteraturhistorie, b. 7: Inn i medietidsalderen, 1997; Vold, J.E.: Entusiastiske essays, 1976, 693-711. Angeli, Thomas, 1692-1767, norsk forretningsmann og legatstifter, født og død i Trondheim; sønn av Albert Lorenzen Angeli. Arvet en betydelig formue, som han testamenterte til veldedige formål. Se ► Angells Stiftelser. Et minnesmerke med Angells byste ble reist i Trondheim sentrum 1892. Litt.: Bull, L: T.A., 1992; NBL 2. utg. Angell-Hansen. Bente, f. 1951, norsk offentlig tjenestekvinne, cand.polit. Ansatt i utenrikstjenesten 1982. 1998-99 protokollsjef i Utenriksdepartemen­ tet. Fra 2000 ekspedisjonssjef ved Statsministerens kontor med ansvar for internasjonal avdeling. Angells Stiftelser, Thomas, Trondheim, opprettet av Thomas Angeli 1762. Av inntektene tilfaller */6 Waisenhusstiftelsen, et finansfond som gir stipend til ungdom under utdannelse. Utenom verdien av bygninger, skog og utmark, samt fallrettigheter, er formuen verd ca. 50 mill. kr. Stiftelsene administre­ res av en direktør og et styre på 3 medlemmer opp­ nevnt av fylkesmannen i Sør-Trøndelag. angelmus, eller vanlig spissmus, Sorexaraneus, insekteterart i spissmusfamilien. Se ►spissmus, vanlig. Angeln, Angel, landskap i Tyskland, SchleswigHolstein, grenser i nord mot Danmark, ligger mel­ lom Flensburger Forde og Schlei. Største by; Kappeln ved Schlei. Lavt bakkeland, husdyrbruk. Tettbebygd, selveiende bønder, men også mange store gods med prektige herregårder og parker. Mange gamle landsbykirker i romansk stil bygd av store granitt­ blokker, den eldste i Sdrup. Herfra kom anglerne som sammen med saksere og jyder i 449 e.Kr. drog over til Britannia og stiftet de angelsaksiske riker. To byer, den gamle skipper- og fiskerbyen Kappeln ved

ANGELO

utløpet av Schlei, og Tysklands minste by, Arnis (380 innb.), som ligger like ved Kappeln. Angelo, Ivan [ånsalu], f. 1936, brasiliansk forfatter og journalist, mest kjent for romanen A Festa (1976). Verket tar utgangspunkt i en fødselsdagsfeiring og et opprør i 1970, og skildrer enkeltmenneskets kamp i et samfunn med politisk undertrykkelse. Romanen er oversatt til flere språk, og er representativ for den brasilianske roman etter 1964, med vekt på tidsepokens brutale realiteter og forfatterens oppgave som en som skal vekke leserens nasjonale bevissthet og ansvarsfølelse. angelologi (avlat, 'engel' og -logi), i dogmatikken læren om englene. Angelopoulos, Theodoros, f. 1936, gresk filmregissør. Utdannet ved filmskolen IDHEC i Paris, arbeidet som kritiker før spiJefilmdebuten med Anaparastasis (1973). Angelopoulos vakte oppsikt med det nesten fire timer lange historiske eposet 0 Thiassos (Skue­ spillernes reise. 1975), en bred skildring av den politiske utvikingen i Hellas før og under borgerkri­ gen. Siden har han befestet sin stilling som Hellas' ledende filmskaper med filmer som Taxithista Kfthira (Reisen til Kythera, 1984), 0 Melissokomos (Birøkte­ ren, 1985) med Marcello Mastroianni i hovedrollen, og Topoistin omichli (Landskap i tåke, 1987). Lepas suspendu de la cigogne (1991) er en karakteristisk poetisk fortelling henlagt til grenseområdet mellom to nasjoner, mens Mia aioniotita kai mia mera (Evig­ heten og en dag, 1998) handlerom en dødssyk forfatter, spilt av Bruno Ganz, som forsøker å ta seg av en foreldreløs gutt. Angelopoulos' filmer er eksistensielle reiseskildringer som forener det myto­ logiske og det moderne i et poetisert filmspråk. Angelou, Maya [ændsalu:], f. 1928, afroamerikansk forfatter, danser, skuespiller og instruktør, mest kjent for sine selvbiografiske bøker: I Know Why the Caged Bird Sings (1970, norsk overs. Jeg vet hvorfor burfuglen synger, 1978), Gather Together In My Name (1974), Singin'andSwingin' and Gettin' Merry Like Christmas (1976), The Heart of a Woman (1981), A II God's Children Need Traveling Shoes (1986), essaysamlingene Wouldn 't Take Nothing for My Journey Now (1993) og fortsettelsen Even the Stars Look Lonesome (1997). Hennes CollectedPoems ble utgitt i 1994. Angelou har turnert over store deler av verden, hun har arbeidet som lærer og journalist i Ghana og vært gjesteforeleser ved mange amerikanske universite­ ter. I 2002 kom en ny selvbiografiske bok, A Song Flung Up to Heaven, som fungerer som en ramme rundt de foregående og fokuserer på de vanskeligste årene i borgerrettighetskampen i USA. angelsaksere, Anglo-Saxons, fellesbetegnelse for de germanske stammene som fra den tyske nordsjøkysten ca. 450 begynte erobringen av Britannia. Mange innbyrdes stridende småstater oppstod. Fra ca. 800 fikk Wessex (vestsakserne) overtaket. Ufred også på grunn av vikingene fra sist på 700-tallet. Etter den normanniske erobring 1066 ble angel­ saksere betegnelse for Englands gamle innbyggere i motsetning til de nye. angelsaksisk, gammelengelsk; som har med de gamle germanske stammene (anglerne og sakserne) i Storbritannia å gjøre. Angelsaksiske krønike, Anglo-Saxon Chronicle, manuskriptsamling med historisk oversikt over og samtidige opptegnelser om viktige begivenheter i England fra år 60 f.Kr. til 1154. Den ble påbegynt under kong Alfred (871 -899), og er både det første større verk på gammelengelsk prosa og den første sammenhenger.de historie på et vesteuropeisk folkespråk. Angelsen, Peter, f. 6. feb. 1935 i Vestvågøy, norsk politiker (Sp), fiskebåteier. Stortingsrepresentant fra Nordland 1981-97. Fiskeriminister 1997-2000. Angelstad, tradisjonsrikt gårdsanlegg i Tvedestrand kommune, Aust-Agder, i Holt. Til anlegget hører et

328

Angelus Silesius. Samtidig maleri av ukjent kunstner.

vånngshus og et steinfjøs fra 1700-tallet. Vånings­ huset ble fredet 1978. Angelstad eies av Aust-AgderMujeet. Angelus (lat.-gr. 'sendebud, engel'). 1 Btnn som romersk-katolske kristne ber morgen, midiag og aften når bedeklokken ringer, til minne ornat Guds Sønn ble menneske. Den begynner: AnglusDomininuntiavitMariae (Herrens engel bralte Maria det budskap). 2 Mileri av J. F. Millet, malt 1859. Angelus Silesius, eg. Johann Scheffler, 1624-77, tysk forfatter. Etter fullført medisinsk studium kom hanunder innflytelse av den sterkt mystiske religiø­ se bevegelse i Schlesien som førte til at han gikk over til kitolisismen i 1653. Angelus Silesius er en av de betyieligste personligheter innenfor den religiøse katdske diktning på 1600-tallet. Hans mest berømte verk er en samling epigrammer, Cherubinischer Waidersmann (gjendiktning ved André Bjerke 1971), hvor hans mystiske religiøsitet gjenspeiles i refleksjoner over livets forgjengelighet og sjelens forering med Gud. Angir. Erling, 1909-99, født i Kristiansund, norsk juris og embetsmann. Finansrådmann i Trondheim 1951, fylkesmann i Møre og Romsdal 1958-65. Kst. deptrtementsråd i Kommunaldepartementet 1965, fylkesmann i Hedmark 1966-79. Formann i Ar­ beidsretten 1980-84. Anger, Kenneth [enga], f. 1927, amerikansk filmregissrr, var en del av den amerikanske filmavantgarden 1950- og 1960-årene. Spilte som 4-åring den lille trinsen i Max Reinhardt og William Dieterles A Midsimmer Night'sDreant (1934). Angers filmer, med titlersom Fireworks (1947), Inauguration of the Pleasure Done (1954) og Scorpio Rising (1964), er rike på symloler og teatralske, gjerne voldelige opptrinn, og har amle arbeiderparti som sluttet seg til Den kommuniistiske internasjonale. Om forutset­ ningene fordelte, se ►Fagopposisjonen av 1911. Om norsk arbeiderbevegelse ellers, se ►norske Arbeiderparti, ►earbeidersamfunn og ►Landsorgani­ sasjonen i Norge.. EB ØST-EUROPA, ASIIA, AFRIKA

I Russland og de østeuropeiske land, der kommunis­ tiske partier komi til makten, er arbeiderbevegelsen uløselig knyttet ttil landenes historie. (Se de enkelte land.) Tross store forskjeller i utviklingen fra land til land har dens lediere i regelen oppfattet arbeiderbe­ vegelsen som en verdensbevegelse, og har søkt å organisere den i ssamsvar med dette. (Se ►Interna­ sjonale.) Inntil dien første verdenskrig var virkelig arbeiderbevegelsen - bortsett fra den amerikanske i forholdsvis høy grad enhetlig, og striden om revi­ sjonismen og symdikalismen brøt ikke enheten. Også lenge etter at koimmunismen hadde splittet arbeider­ bevegelsen, ble dlen i stor utstrekning både av tilhen­ gere og motstandere oppfattet som en enhet overfor alle andre politisike grupperinger. I perioden 194590 ble imidlertid motsetningen i de demokratiske land mellom kormmunister og sosialdemokrater langt dypere enm mellom sosialdemokrater og de andre demokratiiske partier. I Asia og Afrika’ har arbeiderbevegelsen virket inspirerende på politiske partier og andre masseor­ ganisasjoner i miange land. Mange partier kaller seg sosialistiske, og moen er med i Den sosialistiske ► internasjonale.. Fagforeningsinternasjonalene har lagt betydelig veikt på å vinne tilslutning i Asia og Afrika, men den nasjonale motstand mot europeisk ledelse har gjort dette vanskelig. I de fleste utvik­ lingsland er desstuten industrialiseringsprosessen kommet så kort Rio Grande

Naturgass

Uran Petroleumsraffineri Oljeledning Gassledning ------

Mineralforekomster og energi.

Oljehavn

□

© GEOnext - ISTITUTO GEOGRAFICO DE AGOSTINI S.p.A. - Novara

RELIGION

Grunnloven fastslår at staten skal beskytte den katolske kirke som også er den dominerende og omfatter ca. 87,7 prosent av befolkningen. Ca. 2 % av befolkningen er protestanter, og det finnes jødis­ ke og islamske minoriteter. SPRÅK

Landets offisielle språk og morsmål for nesten hele befolkningen er ►spansk. Uttalen skiller seg fra europeisk spansk, som i hele det spansktalende Latin-Amerika, ved at «lespelyden» [[Jfi Juttales s, dessuten en egen intonasjon, og delvis også [3] for [ [lj] ], som i calle, uttalt [kase]. Mindre grupper snakker indianske språk. Se ►indianere (språk). Næringsliv Argentina er et av de mest velstående land i SørAmerika, men økonomien har vist tendenser til stagnasjon og tilbakegang i en årrekke, bl.a. grunnet ustabile politiske forhold og høy utenlandsgjeld, og den generelle levestandard har gått sterkt tilbake. Argentina er ikke noe egentlig utviklingsland, selv om landet har visse sosiale problemer som likner utviklingslandenes. Tross jordbrukproduktenes dominans i eksporten er industri viktigste nærings­ gren. Turisme har i senere år fått økende betydning. I 2000 ble landet besøkt av ca. 3 mill, turister. Blant de viktigste reisemålene er Andesfjellene, Mar del Plata, Iguazu-fallene og Ildlandet.

LANDBRUK

Over halvparten av det samlede arealet brukes til jordbruksproduksjon. Det meste nyttes som beite­ mark. Feavl drives særlig på pampas (storfe, svin og hester) og i Patagonia, der man konsentrerer seg om saueavl. Argentina er en av verdens største produ­ senter av storfekjøtt. Korn dyrkes på 2/3 av det oppdyrkede arealet. Viktigste kornslag er hvete, som dyrkes i et bredt belte fra Bahia Blanca i sør til Santa Fe i nord, og mais som har økt i betydning. Både hvete og mais går hovedsakelig til eksport. Rug, bygg, havre og ris dyrkes også. Andre viktige jord­ bruksprodukter er sukkerrør, bomull, lin- og solsikkefrø, lusern, vindruer, frukt og nasjonaldrikken mate. Det argentinske jordbruket er sterkt mekani­ sert, og spesielt kvegavlen domineres av storgods, estancias. Skog dekker '/5 av arealet, men skogbruket er relativt lite utviklet. Halvparten av landets behov for trevirke må importeres. Lengst i nord utnyttes quebracho-treet, som inneholder garvesyre og i tillegg gir et svært hardt byggtrevirke. BERGVERK, ENERGI

Landets mineralske ressurser er bare delvis utnyttet. Med unntak av olje og naturgass er de kjente mine­ ralforekomstene relativt små og ligger spredt. Det er forekomster av jernmalm, koks og kull, bly, sink, sølv, gull, kobber, tinn, wolfram, mangan og uran. Argentina er nesten selvforsynt med petroleum og

ARGENTINA

452

I--------------------------------------

IoXenJtre: ^rgentina eI.^n sørlige halvkules største vinprodusent. De fleste vinene kommer fra provinsen Mendoza, som er landets eldste og største vindistrikt. Det produsereres v entlig røde viner. - Til høyre: Argentina har et betydelig husdy'hold, og på de vidstrakte store slettene, pampas, beiter store kvegflokker.

petroleumsprodukter. Det meste av petroleumspro­ duksjonen foregår i området rundt Comodoro Rivadavia, hvor en har drevet utvinning siden 1907. Ved siden av feltene i Neuquén ved Rio Negro forsy­ ner dette området hovedstaden Buenos Aires med petroleum via rørledninger. Omtrent halvdelen av landets energibehov dekkes av petroleum, og ca. 34 % av vannkraft. Landet har store vannkraftressurser som ennå ikke er utnyttet, men det er i de senere år bygd flere store vannkraft­ verk, bl.a. Yaciretå-Apipe (4050 MW) ved Rio Paranå, som ble bygd i samarbeid med Paraguay. Sør-

UTENRIKSHANDEL Brasil Tyskland Spania Chile Kina

Eksport 23,5 1,7 4,1 10,4 4,2

Import 26,0 5,2 3,5 12,5 5,2

Eksporten prosentvis fordelt på hovedvaregrupper 2001 Landbruksprodukter herav kjøtt og levende dyr korn Metaller og metallvarer Kjemiske produkter Maskiner og transportutstyr

44 13 2f 5 6 13

Importen prosentvis fordelt på hovedvaregrupper 2001 Maskiner og transportutstyr Kjemiske produkter Petroleum og petroleumsprodukter Metaller og metallvarer Tekstiler Næringsmidler

40 21 5 6 4 3

Amerikas første kjernekraftverk ligger i Atucha ved Rio Paranå 100 km fra Buenos Aires. Senere er et kjernekraftverk sør for Cordoba ferdigstilt, og kjer­ nekraften dekker ca. 10 % av kraftbehovet. INDUSTRI

Industrien har tradisjonelt vært basert på foredling av jordbruksprodukter. Det finnes en rekke slakteri­ er. meierier, fryserier, hermetikkfabrikker, møller, sikkerraffinerier, tekstil- og lærfabrikker osv. Det har imidlertid med statlig støtte skjedd en hurtig vekst i mange andre grener av industrien, særlig etter den annen verdenskrig. Dette gjelder bl.a. plastvare-, stål-, maskin-, sement- og petrokjemisk industri. Industrien er i vesentlig grad konsentrert til Bue­ nos Aires og Pampasområdet, samt til havnene langs Rio Paranå og i nærheten av råvareforekomstene. Landets største stålverk, satt i drift 1960, ligger i San Nicolås ved Rio Paranå nedenfor Rosario. Produk­ sjon av jern og stål foregår også i Rosario, Buenos Aires og Zapla. San Lorenzo, 24 km ovenfor Rosario, er kjernen i et stort petrokjemisk kompleks som produserer plastvarer, gjødningsstoffer og syntetisk gummi. Det er produksjon fra 1974 av aluminium i Pterto Madryn på kysten av Patagonia. 12001-02 gjennomgikk Argentina en krise som førte til sterk nedgang i industriproduksjonen. UTENRIKSHANDEL

Argentina har et stort underskudd på sin utenriks­ handel og landets store utenriksgjeld medfører be ydelige renteutbetalinger til utlandet. Utenriksgjelden var gjennom størstedelen av 1990-årene mer enn fire ganger så stor som eksportverdien. I et forsøk på å bedre balansen mellom import og ek­ sport ble det i 1993 innført importrestriksjoner i fonn av kvoter og tollsatser på en del varer. Størstedelen av eksportverdien består av produk­ ter fra landbruket (kjøtt, korn), petroleum og petro­ leumsprodukter og maskiner og transportutstyr. Importen omfatter bl.a. maskiner, kjemikalier, jern, stål og kull. Viktigste samhandelsland er Brasil, USA og Chile. SAMFERDSEL

Argentina har det største og tetteste jernbanenettet i Sør-Amerika (ca. 33 000 km). Banene ble bygd og drevet av britiske og franske selskaper, nasjonalisert 1948 og senere privatisert. Banene samles i Buenos Aires; tre av dem krysser Andesfjellene, til Santiago

og Antofagasta i Chile og La Paz i Bolivia. Veinettet har en lengde påca. 218 000 km, hvorav 30 % har fast dekke. Det er planlagt bygging av en 42 km lang bro over Rio de la Plata, mellom Punta Lara (ved Buenos Aires) i Argentina og Colonia del Sacramento i Uruguay. Beregnet byggetid er 35 år (1999). Busstransport er viktig for persontransport. Viktigste havnebyer er Buenos Aires, Quequén og Bahia Blanca. Det er 10 internasjonale lufthavner, viktigst er Ezeiza, 35 km utenfor Buenos Aires.

Samfunn og kultur SKOLE OG UTDANNING

Det er 7-årig grunnskole og 5-årig videregående skole i Argentina. 9 års skolegang er obligatorisk. Den videregående skolen er delt i ulike studieretnin­ ger. Nesten 80 % av ungdommen går i videregående skole og 48 % tar høyere utdanning. Høyere utdan­ ning tilbys i offentlige og private universiteter og høyskoler. I 2000 hadde Argentina ca. 1,7 mill, studenter. Det argentinske skolesystemet har på mange måter lykkes med å bygge opp en nasjonal identitet. Fortsatt er det imidlertid strid mellom de radikale, som ønsker en liberal utdanning, og peronistene, som ønsker en katolsk basert skole. Kvaliteten på utdanningen varierer sterkt. Ca. 20 % av skolene er private, oftest katolske, og disse er med få unntak de beste skolene i landet. De offentlige skolene har oftest dårligere utdannede lærere og dårlig utstyr. Analfabetismen blir beregnet å ligge på ca. 3 % (2000). MASSEMEDIA

Argentina har ca. 160 dagsaviser med et samlet opplag på rundt 4 mill. De 14 viktigste riksdekkende dagsavisene har et samlet opplag på i underkant av 2 mill., i tillegg til disse har landet over 20 større lokale dagsaviser. Sammen med Chile har Argentina tradi­ sjonelt ligget langt over alle andre land i Nord- og Sør-Amerika når det gjelder avislesning. De store Buenos Aires-avisene leses over hele landet. Størst er Cronica og Clarin med opplag på henholdsvis 190 000 og 616 000 på hverdager og 1 mill, og 450 000 på søndager. La Prensa (grunnlagt 1869) og La Nacion (grunnlagt 1870) er internasjonalt kjente aviser. Ved siden av den offentlige kringkastingsvirksom­ heten opererer en lang rekke private, kommersielle radio- og fjernsynsstasjoner; de fleste er samlet i to

ARGENTINA

453

store organisasjoner. Landet har 42 TV-stasjoner, 29 private og 15 som er statlige eller som er drevet av lokale myndigheter. Staten fører tilsyn med all kringkasting. Fjernsynssendinger kom i gang i 1951. Under juntatiden 1976-83 var det uoffisiell sensur av presse og kringkasting. Etter dette har landet hatt vanlig presse- og kringkastingsfrihet. LITTERATUR

Argentinas nasjonale litteratur kan sies å begynne for alvor med diktet Oda al majestuoso rio Parand (1801) av Manuel José de Lavardén (1754-1809). Esteban Echeverria (1805-51), brakte romantikken til Argentina da han 1830 vendte tilbake fra et opphold i Paris. Under diktatoren Rosas' styre (1837-52) drog mange argentinske forfattere i landflyktighet. Blant disse bør først og fremst nevnes D. F. Sarmiento, en av Argentinas betydeligste kulturpersonligheter og forfatter av den biografiske «roman» Facundo, og romantikeren José Mårmol (1817-71), som skrev Argentinas første egentlige roman, Amalia (1851-55). På denne tiden oppstod også «gaucho»-litteraturen med forfattere som Hilario Ascasubi (1807-75), Estanislao del Campo (1834-80), og fremfor alt José Hernåndez, forfatter av hovedverket innen denne sjangeren, Martin Fierro. I 1880-årene fikk den argentinske roman et ster­ kere realistisk preg. Ludo Vicente Lopez (1848-94), skildrer hovedstadens langsomme utvikling til storby i Lagran aldea (1884), mens Carlos Maria Ocantos (1860-1949), gir et bilde av byens overklas­ se gjennom en teknikk som minner om Balzacs. Den naturalistiske retning ble i forrige århundre repre­ sentert særlig av Eugenio Cambaceres (1843-88) og José Miro (1867-96). Roberto J. Payro er kjent for sine humørfylte sosiale satirer. En av «modernista»bevegelsens fremste personligheter i Latin-Amerika var R. Darios venn Leopoldo Lugones. Den moder­ nistiske prosastil har en av sine ypperste eksponen­ ter i Enrique Larreta, først og fremst gjennom roma­ nen La gloria de don Ramiro. Manuel Gålvez bringer den realistiske tradisjon videre med sine romaner, f.eks. La maestra normal. Vi finner likeledes en realis­ tisk tendens i dramaene til Florencio Sånchez, det fremste navn i argentinsk teater. Ricardo Gitiraldes fører «gaucho»-tradisjonen frem til vår egen tid med sin klassiske roman Don Segundo Sombra. Benito Lynch, kjent for romanen El inglés de losgiiesos (1924), skildrer også livet på pam­ pas. Blant de lyrikere som fulgte i «modernista»bevegelsens kjølvann kan nevnes Ezequiel Martfnez Estrada (også kjent som essayist). Sen-romantiker var forfatteren Alfonsina Storni, mens Baldomero Fernåndez Moreno (1886-1950) viste seg som en fin impresjonist. Utenfor alle «ismer» står lyrikeren Enrique Banchs (1888-1968). Etter den første verdenskrig fremstod det i Argen­ tina en litterær avantgarde-retning beslektet med «ultraismen». Forgrunnsskikkelsen var Jorge Luis Borges, fulgt av Leopoldo Marechal (1898-1970), med sin roman Addn Buenosayres (1948), Ricardo E. Molinari, Eduardo Gonzålez Lanuza, Francisco Luis Bernårdez (1900-78), Carlos Mastronardi (190176), Norah Lange o.a. Av lyrikere som stod utenfor denne retningen, kan nevnes Vicente Barbieri (1903-56). Nyere romanforfattere er Roberto Arlt, hvis fortel­ ling El traje delfantasma (1933), er oversatt til norsk som Spøkelseskapteinen (1972), Lednidas Barletta, Eduardo Mallea, Manuel Mujica Lafnez (1910-84) med Bomarzo (1962), Ernesto Såbato, kjent for romanen El tunel, Adolfo Bioy Casares, Julio Cortåzar, Marco Denevi, som slo igjennom med den psykologiske kriminalromanen Rosaura a las diez (1955, engelsk overs. 1964), Héctor A. Murena, Beatriz Guido, kjent for La casa del angel (1954, norsk overs. Engelens hus, 1963) og for sine romaner om Argentina under Perons styre, Haroldo Conti, David Vinas, Marta Traba (1930-83), særlig kjent for sin

Fotball er Argentinas nasjonalsport. 11986 vant de turneringen i Mexico, noe som vakte enorm begeistring. Bildet viser lagkapteinen Diego Maradona med VM-trofeet etter at laget hans hadde slått det daværende Vest-Tyskland 3-2.

politiske roman Conversacion al Sur (1981, norsk overs., Samtale i sør, 1983), Daniel Moyano, Manuel Puig og Luisa Valenzuela. Blant lyrikere som trådte frem under eller etter den annen verdenskrig, kan nevnes Daniel Devoto, Alberto Girri, Olga Orozco, Roberto Juarroz, Ra til Gustavo Aguirre, Juan Gelman og Maria Elena Walsh. Etter ovennevnte F. Sånchez er de mest kjente navn innen argentinsk drama på 1900-tallet Samuel Eichelbaum, Conrado Nalé Roxlo, Omar del Carlo, Carlos Gorostiza, særlig kjent for dramaet El puente (Broen, 1954), Augustin Cuzzani, kjent for sine farsemessige sosiale satirer (farsåtiras), Griselda Gambaro, Osvaldo Dragun, hvis «Fire historietter» ble oppført på Telemark teater 1977/78, og Ricardo Monti m.fl. Til Argentinas mest kjente essayister på 1900-tallet hører Alejandro Korn, José Ingenieros, Ricardo Rojas, Roberto F. Giusti, Francisco Romero, Victoria Ocampo og Alberto Mario Salas. KSp

KUNST

Sammenlignet med andre land i Latin-Amerika er det sparsomt med arkeologiske funn i Argentina. 1 den nordvestre delen av landet har man gjort de mest interessante funnene; hovedsakelig mindre dyre- og menneskelignende figurer i tre, samt ulike keramikkarbeider. Disse arbeidene stammer fra en rekke ulike kulturer som har eksistert i dette områ­ det over lang tid, delvis under sterk innflytelse av innvandret inkakultur. Chaco-Santiagueno-regionen er et annet område med svært gammel boset­ ning. Fugle- og menneskefigurer er hyppig forekom­ mende. I Patagonia i syd finnes bl.a. tegninger av hender og hulemalerier av dyr og geometriske mønstre. Av kolonitidens pioner-arkitektur er lite bevart. Det finnes en rekke kirker og enkelte private hus fra 1600-tallet både i Buenos Aires og Cordoba. De er utført i en særegen stil, sterkt influert av spanskmaurisk barokk. Moderne billedkunst på 1800-tallet var hovedsa­

To gauchos, motstykket til USAs cowboys, i ferd med å ri inn hester.

ARGENTINA kelig inspirert av fransk kunst. Den første betydelige argentinske kunstner var Carlos Morel (1813-94), neste generasjon kan stå representert ved Ernesto Cårcova (1866-1927). På 1900-tallet søker argentin­ ske kunstnere inspirasjon fra flere kilder: europeisk samtidskunst, moderne meksikansk kunst, lokal kultur og historie. 1 1930-årene arbeidet Pedro Figari i en naivistisk impresjonistisk uttrykksform, mens kubisten Emilio Pettoruti arbeidet i en mer moderne stil. I etterkrigstiden arbeidet Raquel Forner i en figurativ ekspresjonistisk uttrykksform, og Antonio Berni i et klart sosialrealistisk formspråk. Moderne impulser i arkitektur tidlig på 1900-tallet ble formid­ let av bl.a. Victor Maeno, Alejandro Virasoro og le Corbusier-assistenten Ferrari Hardoy. MUSIKK

Folkemusikk. Den mest arkaiske av musikktradisjo­ nene før koloniseringen er sangtradisjonen blant indianerne på Ildlandet, der instrumenter ikke har vært kjent. Ellers er fløyter og rytmeinstrumenter vanlige, mens strengeinstrumenter var ukjente før koloniseringen. Inkaene førte med seg antara (pan­ fløyte), og fra 1500-taIlet har europeiske instrumen­ ter som gitar, fiolin, harpe, orgel og skalmeie spilt en dominerende rolle. Mestis-tradisjonene omfatter folkedanser som chacarera, gato og zamba, med indianske elementer i dansen, mens musikalske stiltrekk peker mer mot Andalucia. Tangoen har afro-amerikanske røtter (vestindisk habanera). Den oppstod på 1800-tallet blant fattige, kriminelle og prostituerte i Buenos Aires og spredte seg raskt til middelklassen.Bandoneonspiileren og komponisten Astor Piazzolla og andre har utviklet tangoen til en mangefasettert kunstmusikkform, og bidrog til å gjøre den internasjonalt anerkjent. Kunstmusikk. Spansk kirkemusikk ble etablert på 1500-tallet og øvde sterk innflytelse på alle folke­ grupper. Verdslig kunstmusikk vokste særlig frem på 1800-tallet, bl.a. etter gjestespill av italienske operaselskaper. Grunnlaget for en nasjonal kunstmusikk ble lagt i 1890-årene, med opprettelsen av en rekke institusjoner som gir undervisning i musikk. Opera­ huset Teatro Colon ble åpnet 1908. Den første 1900-tallsgenerasjon av komponister (Pascual de Rogatis, Floro M. Ugarte m.fl.) var nasjonalistisk og sterkt folkemusikkpåvirket. En mer internasjonalt orientert retning kom med J. Aguirre og C. L. Buchardo og ble fulgt opp av en rekke komponister (J. M. Catro, G. Gilardo m.fl.). Begge disse hovedretningene ble forenet i El Grupo Renovacion (1929-36), som fikk avgjørende betydning for den videre utvikling av kunstmusikken. På andre halvpart av 1900-tallet har bl.a. Alberto Ginastera stått i fremste rekke, hans Cantata para América Mdgica blir regnet som et høydepunkt i argentinsk musikk. Blant de øvrige bør nevnes Mauricio Kagel, Michael Gielen og Mario Davidovsky. TEATER

Teateret i Argentina går så langt tilbake som 1610 da jesuittiske misjonærer brukte det i forbindelse med sin virksomhet. Et romantisk teater oppstod på midt­ en av 1800-tallet og en rekke teatre ble bygd. Sirkus ble populært og kom til å påvirke den argentinske teatertradisjonen. Sainetes gaucheros var betegnelsen på en folkelig og satirisk dramatisk sjanger knyttet til konflikter på landsbygda, og i en moderne form kom den til å representere virkeligheten til de tallrike fattige europeiske immigrantene som strømmet til Argentina. Den folkelige sainetes blandet seg etter hvert med europeisk realisme og naturalisme, og dramatikken til Florencio Sånchez (1875-1910), som hentet sitt stoff fra folks dagligliv, sprang ut fra denne krysningen. Nyere teater. En ny teaterbevegelse skjøt fart i 1930årene slik som med Teatro del Pueblo som ble grunnlagt av Leonidas Barlettas, som ville utvikle et nytt publikum. Teaterkompaniet La Mascara ble startet av Juan B. Justos i 1939 og spilte ny interna­ sjonal dramatikk. Dramatikeren Carlos Gororstiza

454

be en sentral regissør gjennom sine oppsetninger ned La Mascara som var preget av søken etter både det sosiale, nasjonale og politiske. Osvaldo Dragun var påvirket av Brecht og ekspresjonismen og skrev d amatikk for den såkalte peronismen. Han startet teatergruppen Fray Mocho. Til tross for politisk uro har teateret i Argentina virket forbløffende vitalt silen 1950-årene, og fra 1960-årene vokste det frem en ny generasjon dokumentarisk inspirerte teaterfclk og dramatikere. Artaud og absurdismen satte si t preg på en dramatiker som Eduardo Pavlovsky, psykiater og spesialist på psykodrama. Han ville btlyse den aktuelle situasjonen i 1970-årene, slik stm i El sehor Galindoz, et stykke om fysisk og mental tortur. leatro Abierto har oppmuntret til ny eksperimen­ tering i senere år. To av de viktigste større teatrene i Btenos Aires er nasjonalteateret Cervantes og stadsteateret San Martin. Det finnes også rituelle teaterformer knyttet til de etniske minoritetene, kieolsk sirkus og folkelige festivaler og karneval. dans

Etter at Argentina på 1500-tallet ble kolonisert av etropeerne, ble store deler av den indianske befolk­ ningen snart utryddet eller blandet opp med den etropeiske. Deres dansetradisjoner gikk også i stor gnd til grunne, selv om enkelte elementer fremdeles finnes i folkemusikken. Colonitid og innvandring. Landet ble dermed i større gnd enn andre sør-amerikanske land preget av etropeiske danseformer, som i kolonitiden også ble influert av dansene til de afrikanske slavene og deres kreolske etterkommere. Det spanske syngespillet toiadilla, som inkluderte bl.a. den spanske danseformm fandango, kom til Argentina på 1700-tallet og påvirket i noen grad mestisene, bl.a. når det gjelder pardanser som gato og zambe. Spesielt i perioden 1850-1950, da befolkningen vckste kraftig og mer enn 6 millioner innvandrere kcm til landet, var det danser med europeisk bakgrmn som gjorde seg sterkest gjeldende, enten det var medbrakte folkedanser fra Spania og Italia, eller licens selskapsdanser. Enkelte danser ble likevel mer arjentinske i formen. Det gjelder elplalito, en form fot frierdans med to menn og en kvinne. Den egent­ lig; «nasjonaldansen» er tangoen, som oppstod i Btenos Aires' arbeiderkvarter omkring 1875 med bacgrunn i europeisk innvandrermiljø. Tangoen er sannsynligvis påvirket både av den kreolske candombe >g milonga, men spesielt den kubanske habanera. Taigoen ble snart også populær blant middelklas­ sens ungdom, og alt ca. 1910 ble den kjent i Europa, hvor den til å begynne med ble betraktet som umorakk og fordervende. I dag spiller tangoen under ka nevalstiden samme rolle som den brasilianske sanbaen. leatro Colon og klassisk ballett. Etter at landet ble selvstendig, vokste den nye hovedstaden Buenos Aites raskt. Flere teatre kom til og alt i 1823 opptråd­ te profesjonelle dansegrupper på Teatro Colisero. Hcvedscenen for ballett ble likevel Teatro Colon, byjd i 1857. Jean Rousset og hans familie dannet kjernen i det første ballettkompaniet som ble knyttet til eateret, og kjente klassiske verk ble fremført. Flere europeiske, spesielt franske og spanske dansetrtpper, besøkte jevnlig Buenos Aires. I 1879 ble byens første profesjonelle ballettskole åpnet under ledelse av Giovanni Pratesi. let nye Teatro Colon ble åpnet i 1908 og fikk nå sitt eget faste ballettkompani på ca. 40 medlemmer, maige av italiensk opprinnelse. Europas ledende solster og kompanier besøkte teateret regelmessig, bl.i. Djagilev-balletten. Noen år senere ble kompani­ et teorganisert, og en rekke argentinske dansere ble nå tilknyttet. Repertoaret ble stadig mer internasjo­ nal, og verdensberømte dansere gjestet som solister. Der argentinske dansen tango er blitt utbredt over mesteparten av verden.

Men først i 1968 gjorde kompaniet sin første Europa-turné. Balletten betraktes som Argentinas nasjonalballett, og dens ledende danser gjennom en rekke år, Julio Bocca, som også har gjestet Norge, regnes blant vår tids stjemedansere. Det var først i 1968 at moderne dans fikk skikkelig fotfeste i Argentina, da Balleto Contemporåneo de la Ciudad de Buenos Aires ble grunnlagt, nå bedre kjent under navnet Companfa del Teatro San Mar­ tin. Argentinske koreografer er relativt dårlig kjent utenfor landet. Men danseren og koreografen Iris Scaccheri har vært virksom i Europa, blant annet i Sverige i 1980-årene. H-CA FILM

Argentina fikk tidlig en jevn filmproduksjon, og i 1915 ble Noblezagaucha i regi av Eduardo Martinez de la Pera, Ernesto Gunche og Humberto Cairo, en stor kinosukess og vekket publikums interesse for den hjemlige filmproduksjonen. Da lydfilmen kom, ble tangoen, slik den ble sun­ get, spill og danset i Buenos Aires, utgangspunkt for en produktiv og populær filmproduksjon med storhetstid i slutten av 1930-årene og i 1940-årene. Berømte tangosangere som Libertad Lamarque og Carlos Gardel ble filmidoler. Ledende blant disse kommersielle regissørene var José A. Ferreya som laget en serie filmer med Lamarque, bl.a. den store kinosuksessen Ayudame a vivir (1935). Prominent var også Leopoldo Torres Rios med bl.a. La vuelta al nido (1938). Torres Rios' sønn, Leopoldo Torre Nilsson, som laget sine første filmer sammen med faren, fikk internasjonalt gjennombrudd med La Casa del Angel (1957). Han ble argentinsk films ledende regissør gjennom 1950- og 1960-årene, ofte med kritiske filmer som Fin de Fiesta (1960) og El Ojo de la Cerradura (1964). Betydelig manusforforfatter på flere av filmene var ektefellen, forfatterinnen og dramatike­ ren Beatriz Guido. I samme epoke laget Fernando Ayala Eljefe (1958), og Fernando Birri fikk opp­ merksomhet med Los Inundados (1962), en film om lumpenproletariatet i Buenos Aires, som ble forbudt av myndighetene. Den økende sensuren fikk sin motvekt i den venstre-peronistiske filmgruppen Cine Liberation. Dens viktigste medlemmer var Fernando Solanas og Octavio Getino som med La Hora de los Homos (Smel­ teovnenes time, 1968) leverte et energiladet, venstrepolitisk filmessay om den politiske og kulturelle undertrykkelsen av Sør-Amerika og et forbilde for radikal film i 1960- og 1970-årene. Gruppen ble møtt med harde tiltak fra myndighetenes side, sågar lovgiving som forbød politiske filmer. Solanas gikk i eksil i Frankrike, men kom tilbake med Tango - Exil

ARGENTINA

455

Til venstre: Juan og Eva (Evita) Peron. Foto fra 1951. - Midten: Militærjuntaen som kom til makten ved et kupp i mars 1976.1 midten general Jorge Videla, president fra 1976 til 1981. -Til høyre: Raul Alfonsm, som ble valgt til president etter juntaens fall 1983. Bildet er fra hans første pressekonferanse etter valgseiren 31. oktober.

deGardel (Tango, Gardels eksil, 1985), Sur (Sør, 1988) og ElViaje (1992). Blant andre navn kan nevnes Sergio Renan med La Tregua (1974), Maria Luisa Bemberg med Sehora De Nadie (1982) og Camila (1984) og Luis Puenzo med La historia oficial (1984; Oscar for beste frem­ medspråklige film). Ved årtusenskiftet har bl.a. Carlos Sorfn med Historias minimas (2002) gjort seg bemerket internasjonalt. TOS Historie Forhistorie. De eldste arkeologiske funn på argentinsk område skriver seg fra ca. 10 000 f.Kr. Ca. 500 f.Kr. lærte indianerne i Argentina å dyrke poteter, holde lamaer, og å arbeide i keramikk og metaller. I den siste av tre keramiske perioder, etter ca. 1000 e.Kr., ble det laget rike bronsearbeider. Noe yngre er ansatser til bymessig bebyggelse og festningsanlegg. Denne kulturen står i sammenheng med tilsvarende periode i skogområdet lenger i nordøst. Men den indianske kulturen i det landområdet som i dag kalles Argentina, var teknologisk og organisasjons­ messig svært enkel sammenliknet med aztek-, maya- og inka-kulturene. Man regner med at det ved europeernes kolonisering var en indianerbefolkning på ca. 300 000. Ca. 1480 ble Nordvest-Argentina innlemmet i Inkariket. Kolonitiden. Rio de la Platas munning ble oppdaget av europeerne i 1516. 1520 nådde de Magalhåes på sin jordomseiling Patagonias kyst. Fra vest og nord ble den nordvestlige delen av landet kolonisert midt på 1500-tallet. Argentina var en del av visekongedømmet Peru til 1776. Den direkte handel med Spania var meget liten, og de fleste varer til landet ble innført via vestkysten av Sør-Amerika. Rio de la Plata fikk svært liten betydning. Nordvest-Argentina leverte levnets­ midler til sølvgruvesamfunnet Potosi i Bolivia, og dette gav gode inntekter. Visekongedømmet Rio de la Plata, som også omfattet Paraguay og Bolivia, ble opprettet 1776. 1778 ble handelen med Spania frigitt. Cordoba var den viktigste byen i kolonien. Byen lå sentralt i Argentina og fikk sitt universitet i 1613, administrert av spanske konservative jesuitter. Denne posisjonen ble brutt mot slutten av 1700tallet, da Buenos Aires ble den økonomiske, politis­ ke og kulturelle hovedstad. Dette hadde sammen­

heng med at handelen med Peru tapte sin betydning til fordel for den transatlantiske. Selvstendigheten og tiden frem til ca. 1930. Selvstendighetsbevegelsen maktet i 1810 å gjøre Buenos Aires fri fra spansk herredømme, og i 1816 erklærte Ar­ gentina seg uavhengig av Spania. En skarp motset­ ning oppstod mellom «sentralistene» i Buenos Aires, som støttet seg til handelsborgerskapet, og «føderalistene» i innlandet, støttet av de større landeiere. Landets sterke mann fra 1835 til 1852, Juan Manuel de Rosas, var føderalist, men bidrog gjennom sin egenmektige kurs til å fremme sentralistenes sak. Han førte en pågående utenrikspolitikk, med krig mot Bolivia og Uruguay, og i årene 1845-48 mot Frankrike og Storbritannia. På Rosas' tid ble Argen­ tina den mektigste stat i Sør-Amerika. Dette skyldtes delvis at Brasil gjennomlevde en borgerkrig. Da Brasil igjen ble en stormakt, ble Rosas slått 1852. Etter at han var avsatt, sluttet landprovinsene seg sammen i en egen føderasjon, men Buenos Aires erobret denne ved selv å gå inn i den 1861. Argenti­

na forenet seg med Uruguay og Brasil i Trippelallian­ sen og gikk til krig mot Paraguay i 1865. Krigen varte i fem år og førte til det største folkemordet i Latin-Amerika etter kolonitiden. I 1880 ble Buenos Aires nasjonal hovedstad og et maktsenter for de sittende presidenter som senere ikke kunne rokkes. En økonomisk oppgangstid tok til for Argentina i 1870-årene. Det opprinnelig underbefolkede landet mottok mellom 1860 og 1930 6 millioner innvand­ rere fra Europa, og da særlig fra Spania og Italia. Til tross for at spansk har forblitt riksspråk i Argentina, har den italienske innflytelse for øvrig vært vel så sterk som den spanske. Også fra Vest-Europa emi­ grerte mange til Argentina, og flere skandinaver slo seg ned der enn i noe annet land i Latin-Amerika. Indianerne ble brutalt slaktet ned, og landet fikk derfor befolkningsmessig et rent europeisk preg. Jernbanebyggingen skjøt fart i 1870-årene. Som jordbruksland ble Argentina et av verdens ledende, med førsteklasses kjøtt og hvete til eksport. Den utenlandske kapital kom i første rekke fra Storbri­

ARGENTINA Kort historisk oversikt

1516 1516-1806 1806-20 1820-80 1880-1916 1916-30 1930-43 1943-46 1946-55 1955-58 1958-62 1962-63 1963-66 1966-73 1973-76 1976-83 1983-

Europeerne kommer til Argentina Kolonitid Uavhengighetskamp Konsolideringstid med indre stridigheter Godseiervelde Sivilt styre under ledelse av det radikale parti Konservativt militærstyre Styre av nasjonalistiske offiserer Peron-tiden, økende korrupsjon Militærstyre Sivilt styre Militærstyre Sivilt styre Militærstyre Sivilt styre; restaurering av peronismen Militærstyre; omfattende brudd på menneskerettighetene Sivilt styre; demokratisk utvikling i varierende tempo

ARGENTINA

tannia, som ble Argentinas viktigste handelspartner frem til den annen verdenskrig. Fra 1880 til 1916 var Argentina dominert av det konservative og nasjonale partiet PAN, støttet av godseierne. Den økonomiske veksten var eksplosiv frem til 1890, da inflasjonen løp løpsk og tilliten forsvant på det britiske kapitalmarkedet. Resultatet var at den økonomiske veksten stoppet opp, og Argentina fikk en betydelig utenlandsgjeld. Men landbruket kom seg fort av krisen, og det var i denne perioden Argentina ble verdens fremste leverandør av landbruksprodukter. 1 motsetning til de fleste andre stater i regionen fikk Argentina en mellomklasse, som hadde det såkalte radikale parti (UCR), stiftet i 1889, som talerør. Det hadde brodd mot godseierne, men var ellers liberalistisk. Under krisen i 1890-årne økte UCR sin betydning vesentlig. 11912 fikk det gjen­ nomført alminnelig stemmerett og dominerte det politiske liv i landet fra 1916 til 1930. Partiet var svært korrupt. Den økonomiske krisen som ble innledet etter sammenbruddet på New York-børsen i 1929, førte til uro også i Argentina, og hæren innle­ det sin senere så sterke politiske stilling da den i 1930 bidrog til å styrte den radikale president Irigoyen. Konservative krefter styrte så landet frem til 1943. Korrupsjonen ble ikke mindre enn tidligere, og den voksende industriarbeiderklassen ble holdt utenfor samfunnslivet. Nasjonalistiske offiserer gjorde statskupp i 1943. Disse hadde stor sympati for aksemaktene i Europa og hadde som mål, bak et program som gikk ut på samarbeid mellom landene i regionen, å gjøre Argentina til Latin-Amerikas ledende stat. Tradisjonell argentinsk forakt for den overveiende ikke-hvite befolkning i de andre repub­ likkene, og ikke minst i Brasil, som var den viktigste utfordrer til lederstillingen, gjorde det lett for den nye regjering å spille ytterligere på nasjonalistiske følelser. Peron-tiden. I 1943 ble oberst Juan Domingo Peron leder for Sekretariatet for Arbeid og Sosialomsorg. En sterk tilknytning til fagforeningen CGT la grunn­ laget for populismen i Argentina. Dette var et helt nytt og revolusjonerende innslag i Argentinas poli­ tikk. Ved frie valg i 1946 bie Peron valgt til president, og han ble gjenvalgt i 1951. Perons populisme var kjennetegnet av en sterk nasjonalisme, økonomisk uavhengighet og sosial rettferdighet, og hadde likhetstrekk med fascistiske bevegelser i Europa. Bl.a. gjorde Sovjetunionen innsigelser mot at landet skulle bli medlem av FN. Peron nasjonaliserte uten­ landsk eiendom, prioriterte industrialiseringen på landbrukets bekostning og bidrog til å heve arbeider­ nes økonomiske og sosiale stilling i meget høy grad. Mot USA førte han et voldsomt språk i sine taler. Som person var Peron både personlig og økonomisk korrupt, men hans livsførsel gjorde snarere sitt til å styrke hans popularitet blant massene, der han og hans aktive hustru Eva («Evita»,som døde 1952), ble gjenstand for ren kultus. Den gamle overklassen vurderte ham derimot ikke høyt. Innad var hans regime politisk autoritært, mens åndslivet forble forholdsvis fritt. Buenos Aires holdt stillingen som et av støttepunktene for kultur i Latin-Amerika. Ar­ gentina, som i 1945 hadde en økonomisk sett meget gunstig utgangsstilling, ble skadelidende pga. den lite balanserte politikken, og da Peron så seg tvunget til å støtte landbruket, sank hans popularitet blant arbeiderne. Han la seg også ut med den katolske kirken da stat og kirke ble atskilt i 1955, og offisers­ korpset ble etter hvert skeptisk til ham, ikke minst pga. mistanken om at han kunne finne på å sette sine egne væpnede tilhengere inn mot den regulære militærmakt. I september 1955 ble han styrtet av hæren, og flyktet til eksil i Spania. 1955-76: Ustabilitet. Årene frem til 1973 ble ytterst urolige for Argentina. De valgte presidenter Arturo Frondizi (1958-62) og Arturo Illia (1963-66), ble begge avsatt gjennom hærens medvirkning. Fra sitt

456

ARGENTINA Presidenter 1826-27 Bernardino Rivadavia 1829-32 Juan Manuel de Rosas 1832-35 Juan Ramon Balcarce 1835-52 Juan Manuel de Rosas 1852 Vincente Lopez 1852-60 Justo José de Urquisa 1860-61 Santiago Derqui 1862-68 Bartolomeo Mitre 1868-74 Domingo Faustino Sarmiento 1874-80 Nicolås Avellaneda 1880-86 Julio Roca 1886-90 Miguel Juårez Celman 1890-92 Carlos Pellegrini 1892-95 Luis Såenz Pena 1895-98 José Evaristo Uriburu 1898-1904 Julio Roca 1904-06 Manuel Quintana 1906-10 José Figueroa Alcorta 1910-14 Roque Såenz Pena 1914-16 Victorino de la Plaza 1916-22 Hipolito Irigoyen 1922-28 Marcelo Torcuato de Alvear 1928-30 Hipolito Irigoyen 1930-32 José Félix Uriburu 1932-38 Augustin Justo 1938-40 Roberto M. Ortfz 1940-43 Ramon S. Castillo 1943 Arturo Rawson 1943-44 Pedro Pablo Ramfrez 1944-46 Edelmfro Fårrell 1946-55 Juan Domingo Peron 1955-58 Pedro Eugenio Aramburu 1958-62 Arturo Frondizi 1962-63 José Maria Guido 1963-66 Arturo Umberto Illia 1966-70 Juan Carlos Ongania 1970-71 Roberto Marcelo Levingston 1971-73 Alejandro Lanusse 1973 Héctor J. Cåmpora 1973-74 Juan Domingo Peron 1974-76 Maria Estela Martfnez Peron 1976-81 Jorge Rafael Videla 1981 Roberto Viola 1981-82 Leopoldo Galtieri 1982-83 Reynaldo Bignone 1983-89 Raul Alfonsm 1989-99 Carlos Ménem 1999-2001 Fernando de la Rua 2001 Adolfo Rodnguez Saå (interim) 2002-2003 Eduardo Duhalde (interim) 2003Nestor Kirchner

eksil i Madrid kastet Peron sin skygge over det politiske liv, og hans ofte fanatiske tilhengere var den best organiserte gruppen i Argentina. Valget i mars 1973 brakte den peronistiske kandidat Héctor Cåmpora til makten, med nesten halvdelen av stemmene. Det brøt ut strid mellom fraksjonene i peronistbevegelsen. Cåmpora tiltrådte som president i mai, Peron kom tilbake til Argentina i juni, og Cåmpora trakk seg fra sin stilling i juli til fordel for Peron, som i september stilte til valg med sin nye hustru, Isabel, som visepresidentkandidat. Peron fikk mer enn 60 prosent av stemmene og overtok makten måneden etter. Til en viss grad virket han som et stabiliserende element, men hans kraft var

brutt, og han var ikke i stand til å utøve det leder­ skap som var nødvendig. Etter hans død i juli 1974 overtok Isabel Peron som president, og hun gjorde sterke forsøk på å holde peronistmyten ved like. Landets problemer var nå nesten uoverstigelige. Inflasjonen ble i 1975 bereg­ net til 600 prosent per år, valutareservene skrumpet drastisk inn, og politiske mord og kidnappinger hørte til dagens orden. Den nye presidenten ble manipulert av den mest reaksjonære fløyen innen peronistbevegelsen som omsider avsatte henne ved et militærkupp i mars 1976. Militærstyre og demokratisering 1976-89. Regimet som kom til makten i 1976, erklærte at det ville søke å rette opp landets dårlige økonomi og få slutt på den politiske volden. Nasjonalforsamlingen ble oppløst og all politisk og faglig virksomhet midlerti­ dig forbudt. «Den skitne krigen» utført av hærens etterretningstjeneste og dødsskvadronen AAA var myntet på fysisk å utrydde geriljaorganisasjonene Folkets Revolusjonære Hær (ERP) og Monteneros (det radikale venstre innen Peronistbevegelsen). Det antas at mellom 20 000 og 30 000 mennesker for­ svant under general Videlas regime (1976-81). Argentina hadde også to territoriale konflikter gående. Den ene med naboen Chile om noen øyer ved innløpet til Beagle-kanalen, nær kontinentets sørspiss. Partene undertegnet 1984 en vennskapsavtale og forpliktet seg til å finne en løsning som gav Chile suverenitet, men Argentina visse maritime rettigheter. Den andre konflikten var med Storbri­ tannia om Falklandsøyene (Islas Malvinas). I april 1982 invaderte argentinske tropper Falklandsøyene. Etter britiske motaksjoner kapitulerte de argentinske styrkene i juni, noe som også førte til general Galtieris fall. I 1982 ble det også på flere kirkegårder funnet i alt nærmere tusen uidentifiserte lik, og man mente at dette var ofre for Videla-regimet. Kravet om en offentlig redegjørelse for de forsvunnes skjebne økte hos de pårørende og den liberale opinion. Juntaen medgav 1983 at de fleste av de forsvunne fra 1970årene var døde. Samtidig var den demokratiske prosessen kommet i gang. Regjeringen tok kontakt med sivile politikere om organisering av politiske partier og overgang til demokrati. Den økonomiske krisen vedvarte imidlertid; arbeidsløsheten passerte 18 %, og inflasjonen galopperte videre med økt takt, til 2340 % i 1983. Samme år ble det gjennomført en myntreform. Valget i oktober 1983 bie en triumf for det radikale partiet UCR og Raul Alfonsm. Den nye, sivile presi­ denten satte umiddelbart i gang utskiftinger i den øverste militære ledelse samt forberedte tiltak med sikte på å redusere landets forsvarsutgifter drastisk. De tidligere presidenter Videla, Viola og Galtieri ble sammen med seks juntamedlemmer satt under tiltale som ansvarlige for drap og tortur. Videla fikk livsvarig fengsel, Viola 17 år, mens Galtieri ble fri­ kjent (Galtieri ble imidlertid 1986 satt under ny tiltale for sin rolle i Falklandskrigen og ble dømt til tolv års fengsel). Dommene ble av opposisjonen kritisert for å være for milde. Men det vakte likevel oppsikt at man for første gang i Latin-Amerikas historie tok et oppgjør med representanter for et brutalt diktatur. Kravet om amnesti for de dømte offiserene førte til dramatiske opprør ledet av oberst­ løytnantene Aldo Rico i 1987 og 1988 og Mohammed Ali Seineldin i 1988.1 januar 1989 gikk tidligere ERP-ledere til angrep på militærforlegningen La Tablada under navnet Bevegelsen Alt for Fedrelan­ det (MTP). Angrepet ble et nederlag for MTP, og president Alfonsm opprettet et sikkerhetsråd i sam­ arbeid med hæren for å kunne hindre nye militære opprør. En økonomisk reform i 1985 betydde en midlertidig kontroll over inflasjonen, men Alfonsm lyktes ikke i å få stabilisert økonomien. Nyperonisme. Valgkampen i 1989 stod mellom Alfonsms arvtager Eduardo Angeloz og peronistpar-

ARGON -------------------------------------------------- - -------------- 1

457

tiets Carlos Saul Menem. Forventningene til den populistiske peronistretorikken fikk gjennomslag blant arbeiderklassen, og Menem vant valget. I stedet for å satse på en nasjonalistisk statsdirigert økonomi, gikk Menem inn for en dramatisk om­ strukturering av økonomien for å tilfredsstille det Internasjonale Valutafondet (IMF). Etter et nytt militæropprør i 1990 gav Menem amnesti til de dømte hovedpersonene i «den skitne krigen» i et forsøk på nasjonal forsoning. Støtte for Menems politikk kunne registreres ved fremgangen for peronistpartiet i lokalvalgene i 1991. Menem gikk også i bresjen for å opprette et fellesmarked (MERCOSUR) med Brasil, Uruguay og Paraguay. I 1993 sluttet Alfonsms Radikale Parti (UCR) og Menems Justisparti (PJ) en allianse som utelukket nesten all opposisjon. Opprøreren Aldo Rico ledet et minoritetsparti basert på de militæres interesser, og Menem greide på denne måten å bringe de militære under politisk kontroll. Menem måtte tåle mye kritikk for den økende institusjonaliserte korrupsjonen og en gradvis poli­ tisk kontroll av rettsapparatet og næringslivet, til tross foren radikal privatiseringsbølge. Menem gjorde i likhet med sin meksikanske presidentkollega Salinas (1988-94) iherdige forsøk på å ta skrittet inn i de industrialiserte rike lands rekker og førte derfor en svært US A-vennlig politikk. HPB «Tangokrise» og kaos. Menem ble gjenvalgt i 1995 etter at grunnloven ble reformert for å tillate dette. Landet var nå inne i en periode med økonomisk vekst, der privatisering av statlig næringsvirksomhet og en bevisst strategi for å trekke til seg utenlandsk kapital var viktige ledd i regjeringens politikk. Men store oppgaver gjenstod, for å sikre en bærekraftig utvikling. Dette knyttet seg bl.a. til en offentlig sektor og et pensjonssystem som begge hadde hatt en sterkere vekst enn det fantes økonomisk grunn­ lag for. Korrupsjon hindret gjennomføringen av nærings- og distriktstiltak - og fremmet valutaflukten. Skjev fordeling og en fattigdomskløfl var et synlig resultat av politiske feilgrep og forsømmelser. En statsgjeld som passerte 100 milliarder dollar stilte også økende krav til betalingsevnen. Disse proble­ mene ble forsterket, og det utviklet seg til krise da en dramatisk nedgang i nabolandet Brasil slo inn for fullt i argentinsk økonomi mot slutten av 1998. De to største søramerikanske landene er økonomisk nært knyttet til hverandre; nærmere en tredjedel av Argentinas eksport gikk til Brasil. Beslutningene om tiltak og mottiltak førte nå til et anstrengt forhold mellom de to landene. Menems peronistparti led nederlag ved president­ valget i 1999. Med 51 % av stemmene seiret Fer­ nando de la Rtia, som stod i spissen for en allianse mellom hans eget radikale folkeparti UCR og den venstreorienterte solidaritetsfronten Frepaso. I hans første år som president steg arbeidsledigheten til over 15 %, senere kom den opp i over 25 %. Krise­ tiltak basert på skatteøkninger, til dels drastiske lønnsreduksjoner for offentlig ansatte og kutt i offentlige tiltak utløste sosial uro og flere omganger med generalstreiker. Det internasjonale valutafon­ det IMF og USA var fortsatt ettergivende som kredi­ torer, mer for å hindre at krisen skulle spre seg enn i tillit til at Argentina ville greie å betjene sine lån. Ved årsskiftet 2001/02 sa imidlertid kreditorene stopp. Landet var i praksis konkurs - og hadde fem presi­ denter på snaue to uker. Helgen før jul ble de la Rtia bokstavelig talt jaget ut av presidentpalasset, og etter tre svært kortvarige mellomspill ble Eduardo Duhalde - peronist med venstrepopulistisk profil og vise­ president under Menem 1989-91 - utnevnt til midlertidig statsleder frem til valget i 2003. Hans samlingsregjering tok fatt på det som syntes å bli opptakten til en politisk og økonomisk gjenreisning, men først skulle alt bli verre. Som ett element i sine krisepakker opphevet Duhalde-regjeringen fastkurspolitikken fra tidlig på

1990-tallet, som knyttet peso til dollar i forholdet 1: 1.1 kjølvannet fuligte devaluering av pesoen, 70 % på et halvt år i 20(02. Bruttonasjonalinntekten (BNI) sank, og kjøpekraften nådde et historisk bunnpunkt. Den såkalte «tangjokrisen», som ble ansett som den alvorligste i landets historie, ble stadig forverret. Flere titalls liv gikk tapt i opptøyer, massedemonstrasjonene bølget frem i galebildet. Nær 50 % av be­ folkningen falt urader fattigdomsgrensen. Myndighe­ tene satte inn krisetiltak for å hindre regulær sult. Mange «vanlige folk» stod i køen for matutdeling, deltok i butikkplymdringer - eller emigrerte; middel­ klassen forvitret. ILandets tallrike småbønder opplev­ de en dramatisk forverring. Adgangen til å ta ut sparepenger ble begrenset, fortvilte menneskemas­ ser samlet seg ogs.å utenfor banklokalene. Inflasjo­ nen var igjen ute av kontroll. Mistilliten til politiker­ ne grep om seg. Lokalvalget denne høsten måtte suspenderes. Ved presidentvalget i april året etter var 85 000 politifolk lutkommandert. Mot slutten av 2002 syntes imidlertid krisen å kulminere. Nesto>r Kirchner, fra sentrum/ venstrefløyen i peronistpartiet, vant presidentvalget. Den eneste reelle motkandidaten, ekspresident Carlos Menem, tr akk seg kort før annen valgom­ gang. Dette var for øvrig første gang det måtte gjen­ nomføres to omgianger - fordi ingen av de i alt 19 kandidatene oppmådde mer enn 50 % av stemmene i første omgang. Menem var blitt frikjent for korrup­ sjonsanklager, mien ble ansett å bære et tungt poli­ tisk ansvar for kriisen. Kirchner samlet et bredt flertall i Kongressen, og vant snart en helt uvanlig stor popularitet i befolkningen. Med mer politisk kraft enn sine for gjengere gikk han inn for sosial utjevning, kamp mot korrupsjon og for å gi staten en viktigere rolle i omstillingsarbeidet. IMF hadde skjer­ pet sine krav til b udsjettkutt og nedbetaling, men fant nå å kunne gå inn med nye lån. Økonomien viste igjen klare weksttendenser, og optimismen var i ferd med å vende tilbake både på børsene og blant folk flest. I 2004 iinngikk Argentina en historisk avtale med nabollandet Brasil om et tettere samar­ beid på en rekke områder. Delte er også ledd i en politikk for å byg;ge opp en motvekt mot USA i arbeidet med et aillamerikansk frihandelsområde, og for en mer rettferdig verdenshandel. I 1998/99 ble forholdet til Storbritannia normali­ sert etter Falklamdskrigen. Også de mørkeste skyene fra juntatiden vair i oppløsning. Lovene som sikret straffefrihet for p«olitifolk og militære som begikk forbrytelser under den «skitne krigen», ble kjent ugyldige i 2001 - kort før 2 5-årsdagen for militær­ kuppet. OJu Argentina, La [arx-], 1890-1936, eg. navn Antonia Mercé, spansk damser. Født i Argentina, men vokste opp i Spania. Genial utøver av spansk dans. Gjen­ nom utallige turneer gjorde hun denne spesielle dansesjangeren populær og respektert blant så vel publikum som kritikere. Betraktes som en fornyer av danseformen både på grunn av sin teknikk og musikalitet og sittt dramatiske talent. argentinsk vin. A rgentina er den sørlige halvkules største vinprodusent (2000). Det produseres ca. 13 mill, hektoliter hivert år. De fleste vinene kommer fra Mendoza-proivinsen, helt vest i landet. Kunstig vanning er tillatt. Argentina, som vesentlig fremstil­ ler røde viner, har lenge konsentrert seg om masse­ produksjon fra Criolla-druer, men benytter stadig mer kvalitetsdrtrer som Malbec, Cabernet Sauvignon og Syrah. argentjtt, en ustabil form av sølvsulfid, Ag2S, med kubisk symmetrii. Tidligere oppfattet som et eget mineral. Se ►søbvglans. Argento. Dario [ardsgntå], f. 1943, italiensk filmre­ gissør og manusforfatter. Medforfatter på manus til bl.a. Sergio Leornes Once Upon a Time in the West (Ondt blod i vesten, 19'68). Regidebut med Uuccello dalle piume di cristallo ((1970), har fått kultstatus med

tilsvarende groteske skrekkfilmer som Quattro Mosche di Velluto Grigio (1971), Suspiria (1977), Inferno (1980) og Tenebrae (1983). I Trauma (1993) har datteren Asia Argento hovedrollen. Også produsent og filmkomponist. argentometri (av argent- og gr. 'måle'), felles beteg­ nelse på titrermetoder der sølvnitrat brukes som titrermiddel. Brukes særlig til kvantitativ bestem­ melse av halogener. argentum (lat.), sølv; argentum vivum, kvikksølv. Argentum FondsinvesteringerAS, Bergen, norsk statlig investeringsselskap opprettet 2001 som Sta­ tens Investeringsselskap AS, underlagt Nærings- og handelsdepartementet. Skal tilføre risikokapital til næringslivet ved å investere i andre private fond. Argerich, Martha, f. 1941, argentinsk pianist, en av de ledende i sin generasjon. Vant førstepriser ved Busoni-konkurransen (1957) og Chopin-konkurransen (1965). På sine verdensomspennende turne­ er har hun også besøkt Norge. Kjent for sine tempe­ ramentsfulle tolkninger av bl.a. Chopin, Schumann, Liszt, Bartok og Prokofjev. Meget aktiv som kam­ mermusiker. Arge? [ardjef], elv i Romania, bielv til Donau, kommer fra Sør-Karpatene og renner gjennom Muntenia til sammenløpet med Donau nær Olteni[a, 344 km lang. Arghezi, Tudor, pseudonym for Ion N. Theodorescu, 1880-1967, rumensk forfatter; betraktes som Roma­ nias største lyriker ved siden av Eminescu. Han var i sine tidlige dikt påvirket av de franske symbolistene, men er ellers en nyskapende poet som vanskelig lar seg klassifisere innenfor de litterære hovedstrøm­ ninger. Ved å benytte daglidagse vendinger og tabuord ble han en fornyer av rumensk poetisk språk. I hans prosaverker dominerer ofte satiren, men han kunne også slå an andre toner, bl.a. i sine barnebø­ ker. Som journalist var han en polemiker som med verbal voldsomhet tok stilling til aktuelle samfunns­ spørsmål. Han er oversatt og gjendiktet til mange språk, bl.a. svensk. arginase (biokjem.), enzym i ureasyklus, katalyserer nedbrytningen av aminosyren arginin til ornitin under dannelse av urea. Måling av arginase i blodse­ rum er av interesse, fordi forhøyede verdier tyder på unormal destruksjon av leverceller. arginin, en av de 20 ►aminosyrer i proteiner. Syste­ matisk navn 2-amino-5-guanidopentansyre, formel H2N-C(NH)-NH-CH2-CH2-CH2-CH(NH2)-COOH. Arginusai, i oldtiden navn på tre øyer i nærheten av Lilleasias fastland, øst for Lesbos. 406 f.Kr. seiret athenerne her over spartanerne i et stort sjøslag. Argo. et skip i greske sagn; bemannet av de såkalte ► argonauter. Argo. egentlig Skipet Argo (ArgoNavis), tidligere navn på stort stjernebilde på den sørlige himmel, nå delt i tre bilder: Kjølen (Carina), Akterstavnen (Puppis) og Seilet (Velum). Argolis [gr. utt. -lis], landskap i Hellas, på Peloponnes, opprinnelig bare opplandet for hovedstaden Argos; senere brukes Argolis om Argo-sletta, landet mot nord til bukta ved Korinth og halvøya Akte. De første beboerne skal ha vært pelasger, deretter kom akhaierne og endelig dorerne. Rike funn fra egeisk kultur i Argos, Mykenai, Tiryns og Asine. argon (av gr. 'inaktiv, treg'), grunnstoff som tilhører gruppe 18, edelgassene, i grunnstoffenes periodesys­ tem. Navnet argon henspiller på at argon er lite reaktivt og at det så langt ikke har lykkes a fremstille stabile kjemiske forbindelser med andre grunnstof­ fer. Det kan imidlertid være innesluttet i hydrater og klatrater der argon er bundet ved van der Waals bindingen Argon er en énatomig, farge- og luktfri gass. Forekomst. Luft inneholder 0,94 volumprosent argon; det er like lett løselig i vann som oksygen. En

ARGONAUTER

_____________________________________ 458

ARGON

Kjemisk symbol Atomnummer Relativ atommasse Smeltepunkt Kokepunkt Densitet 1,7837 Oksidasjonstall Elektronkonfigurasjon

Ar 18 39,948 -189,2 °C -185,8 °C 10’ g/cm’ [Ne]3s23p6

vesentlig del av Jordens argon er blitt dannet ved radioaktiv nedbryting av kaliumisotopen 40K. For­ holdet mellom 40K og 40Ar i mineraler er blitt brukt til å bestemme Jordens alder (kalium-argon date­ ring). Fremstilling. Argon fremstilles ved fraksjonert destillasjon av flytende luft. Brukes som inert beskyttelsesatmosfære ved sveiseoperasjoner og smel­ ting av metaller og i gassfylte glødelamper. Historie. Tilstedeværelsen av argon i luft ble antatt av Cavendish i 1785, men ble først oppdaget av Lord Rayleigh og Sir William Ramsay i 1894 som en restfraksjon etter at nitrogen, oksygen, vanndamp og karbondioksid var fjernet fra luft. argonauter, i greske sagn deltagerne i et tog til Kolkhis. Jason, en kongesønn fra lolkos i Thessalia, fikk av sin farbror Pelias, hersker i lolkos, befaling om å hente det gylne skinn (se ►Frixos) i Kolkhis (Aia) ved Svartehavets østkyst. Til denne reisen fikk han bygd skipet Argo, og etter det kalles han og hans mannskap argonauter. Blant deltagerne nevnes Herakles, Kastor, Polydevkes, Meleagros, Orfevs, Pelevs, Thesevs og Tydevs. På seilasen til Kolkhis opplevde heltene mange eventyr og kamper; sagnet er i de senere fremstillinger meget utsmykket. De befridde den blinde kong Finevs for forfølgelse av harpyiene; til lønn lærte han dem å slippe igjennom de to klippeøyene Symplegadene ved Bosporos. De nådde så Kolkhis, hvor Jason vant skinnet (se ►Medeia); også hjemferden ble begivenhetsrik. Sagnet gav i oldtiden stoff til mange dikteriske fremstillinger, bl.a. et epos av Apollonios Rhodios og et av Valerius Flaccus. Argonautika, epos av Apollonios Rhodios; bevart i 4 bøker. Forteller om argonautenes tokt til Kolkhis for å hente det gylne skinn (se ►argonauter). Oversatt til en rekke språk og flere ganger filmatisert. argonlaser, eller argon-ionelaser, laser som sender ut lys med bølgelengder på 488,0, 496,5 og 514,5 nm (nanometer). Laseren er fylt med argon. Det er spektraloverganger i enkeltladde argonioner som er grunnlaget for denne laserens virkemåte. Se også ► laser. argonsveising, foreldet betegnelse på flere buesveisemetoder hvor man benytter dekkgass som hoved­ sakelig inneholder argon. Se også ►dekkgassveising og ►sveising. Argos, lat. Argus, Panoptes (gr. 'den altseende'), i greske sagn et monster, sønn av Agenor. Han er sterk og altskuende, fordi han har øyne overalt (derav argusøyne). Hera satte Argos til å passe på kongsdatteren lo, men Zevs påla Hermes å befri lo og drepe Argos, og det lyktes for ham. Argos, by i Hellas, på Peloponnes 4 km fra Argolikosbukta. Byen hadde sin første oppblomstring i senmykensk tid (1300-1200-tallet f.Kr.) og ble senere den viktigste byen på Peloponnes ved siden av Sparta; mellom disse var det stadig fiendskap. Argos ble slått av Sparta 494, men ble senere en uavhengig bystat. Byens skytsgudinne var Hera, og et tempelanlegg for Hera 10 km nord for byen var et av de betydeligste i Hellas; utgravd av arkeologer i 1890-

årene. I 272 f.Kr. ble kong Pyrrhos drept ved et angrep på Argos. I romertiden var Argos fremdeles en blomstrende handelsby; senere ble byen ødelagt av tyrkere, som slo i hjel alle innbyggere (år 1500) og lot albanere bosette seg der. I grekernes uavhengghetskamp var Argos sete for nasjonalforsamlin­ gen, og ble brent av Ibrahim pasja i 1815. Omfatten­ de utgravninger på 1900-tallet. Den moderne by har 21 900 innb. (1991) og er et senter for foredling av og handel med landbruksprodukter fra distriktet (ritrusfrukter, oliven, kjøtt og tobakk). a got [argå] (fr.). 1 Særspråk, sjargong; hemmelig forbryterspråk; sjargong innen et fag eller sosial klasse. 2 Parisisk slangspråk. Aguedas, José Maria [aryeåas], 1911-69, peruansk kjlturantropolog og forfatter. Hans produksjon omfatter bl.a. oversettelser av quechua-sanger og -eventyr, noveller (samlet i Amor mundoy todos los cientos, 1967) og romaner som Yawar Fiesta (1941), den selvbiografiske Los riosprofundos (1958, norsk overs. De dype floder, 1978), Todas las sangres (1964) og El zorro de arribayel zorro de abajo (1971). Arguedas, som selv er hvit, vokste opp blant indianere, og hans bøker er preget av at han ser denne folkegrup­ pen «innenfra». Verkene skildrer spenningen mel­ lom Perus forskjellige raser og kulturer, mellom de herskende og de undertrykte. Et utvalg noveller utkom 1984 i svensk overs. (Utstott). argument (av lat. argumentum, 'bevis'), grunn som arføres for å styrke eller svekke en påstand. 1 logikk, filos.) Samling påstander som er innbyrdes relaterte som ett eller flere premisser og en konklu­ sjon. Et argument er ikke sant eller falskt, men gyldig eller ugyldig. Det er gyldig dersom konklusjo­ nen er underbygd av premissene, det er logisk gyldig dersom det er umulig at premissene er sanne og at konklusjonen er falsk. I det sistnevnte tilfelle har vi et deduktivt argument, mens den førstnevnte videre betydningen inkluderer også induktive argumenter. Dersom argumentet har sanne premisser og er gyldig har vi et holdbart argument, dersom det ikke er holdbart har vi en feilslutning. 2 mat.) Argumentet til en matematisk funksjon er slo-rrelsen funksjonen virker på; foren funksjon f(x) er altså argumentet x. 3 (mat.) Argumentet til en kompleks størrelse er vinkelen mellom den reelle aksen og radien fra origo til den komplekse størrelsens billedpunkt. argumenta bilateralia (lat.), argumenter som kan brtkes både for og imot en sak. argumentasjon (av lat.), bruk av argumenter, frem­ føring av tankegang for å styrke eller svekke en på;tand; bevisføring.

argumentatio ad oculos (lat.), bevis som man kan ta og føle på, syn for sagn. argumentere (av lat.), føre frem bevisgrunner eller argumenter; tale for en sak. argumentum Achilleum (lat., Akhillevs' bevis'), bevis mot at bevegelse er mulig; sofisme; skinnbevis. Se ► Akhillevs og skilpadden, den ►eleatiske skole. argumentum ad hominem (lat.), argument vedrøren­ de mennesket, motargument der det anføres noe om motstanderens person i stedet for saken, som når f.eks. en politiker går mot et forslag idet han påpeker at motstanderen fører et utsvevende liv eller strøk til examen artium. Begrepet stammer fra John Lockes An Essay Concerning Human Understanding (1690); allerede Holberg (i en utrykt epistel) bruker uttrykket om det å trekke frem personlige forhold ved den man argumenterer mot. Argumentum ad hominem behøver ikke alltid være irrelevant eller usaklig. En advokat som ikke er i stand til å imøtegå et vitnemål direkte, kan svekke det ved å påvise at vitnet er lite troverdig, tidligere er dømt for mened el.l. argumentum a posteriori (lat.), bevisgrunn hentet fra erfaringen; argumentum a priori, bevisgrunn hentet fra fornuften. Argun, kin. Ergun He„ elv i Øst-Asia, en av to kildeelver til Amur. Springer ut vest for Store Hingganfjellene i den kinesiske provinsen autonome regionen Indre Mongolia, og danner over en lengre strekning grensen mellom Russland og Kina, 1620 km lang. Argus, latinsk navn på gresk sagnvesen med øyne overalt, se ► Argos. argusfasan. Argusianus argus, fugleart i fasanfamilien. Opp til 1,8 m lang, derav halen 1,2 m. Hannen har meget lange armsvingfjær med øyelignende flekker. Melaka, Sumatra, Borneo. argusfisker, Scatophagidae, benfiskfamilie i ordenen piggfinnefisker. Kroppen er skiveformet og ofte med øyeflekker. Stikk fra ryggfinnene kan være giftig. Brakkvannsfisker som holder til i flodmunninger og kystfarvann rundt India, Indonesia og Australia. Den vanligste akvariefisken er grønn argusfisk, Scatophagus argus. Argusinnsamlingen, årlig juleinnsamling (1916-86) til trengende som ikke mottok annen støtte («pauvres honteux»); drevet av Aftenposten. Midlene ble skaffet til veie bl.a. ved lotteri, Arguslotteriet. argusøyne, mistenksomme øyne som ser alt (se ► Argos (Panoptes)); se på noe med argusøyne, se grundig, med årvåkenhet (ofte: pga. skepsis, mistan­ ke). argutere (av lat. 'skarpsindig'), tale spissfindig. Argyll [a:gail], britiske (skotske) adelstitler som bæres av overhodet for klanen ►Campbell, fra 1457 som earl, 1641-61 som marquess og fra 1701 som hertug av Argyll; egentlig navnet på et distrikt på vestkysten av Skottland. Hertugen av Argyll reside­ rer på Inveraray Castle ved Loch Fyne. Archibald Campbell, 8. jarl og (fra 1641) 1. marki av Argyll, 1598-1661, forsvarer av Skottlands kirkelige og nasjonale friheter. Sluttet seg til parlamentet under dets strid med kongen. Etter kongens henret­ telse støttet han likevel en tid kongesønnen prins Karl, men forsonte seg igjen med Cromwell da Karl led nederlag. Dette kostet ham livet da Karl kom på tronen ved restaurasjonen. Archibald Campbell, 9. jarl av Argyll, 1629-85, sønn av ovennevnte, hørte derimot hele tiden til Karl 2s trofaste, og fikk både tittelen og det beslaglagte familiegods tilbake. Som ivrig protestant kom han senere i strid med Karl 2s bror, hertugen av York, ble dødsdømt som forræder, men reddet seg til utlandet.

Argusfisker. Scatofagus rubrifrons.

ARIE

459 tok parti for kongsemnet hertugen av Monmouth, ledet det uheldige innfallet i Skottland 1685, ble fengslet og henrettet i Edinburgh. George John Douglas Campbell, 8. hertug av Argyll, 1823-1900, liberal politiker, en av Peels tilhengere i Overhuset, medlem av flere regjeringer i 1860- og 1870-årene. Kjent som forfatter av politiske, natur­ vitenskapelige og religiøse skritter. argyll terrier [a:gail-], gammel terriervarietet, inngår i grunnlaget for flere nåværende terrierraser. argyri (av gr. 'sølv'), skifergrå hudfarging oppstått etter lengre tids bruk av sølvpreparater, innvendig eller ved drypning eller pensling av slimhinner. Affiserer ikke allmenntilstanden. Lar seg ikke fjerne, argyrokrati (av gr. 'sølv' og 'herske'), pengevelde. Argyropulos, Johannes, ca. 1415-1487, gresk huma­ nist, født i Konstantinopel, var først lærer i sin fødeby, men reiste tidlig til Padova i Italia, hvor han i 1430-årene ble rektor ved universitetet. 1456 ble han av Cosimo de' Medici kalt til professor i gresk ved universitetet i Firenze. 1471 drog han til Roma, hvor han virket som lærer til sin død. Han fikk stor betydning ved å vekke interessen for gresk åndsliv i Italia. arhat (sskr., 'en som er verdig'), arahant (pali 'en som beseirer sine fiender'), i theravada-buddhismen personer (oftest menn, men også enkelte kvinner) som har nådd nirvana idet han eller hun har utviklet fullkommen frihet fra alt begjær, all tilknytning til verden, og har vunnet den samme Oppvåkning som Buddha selv. 1 motsetning til hos Buddha er denne Oppvåkningen skjedd i avhengighet av en lærer. I theravada-buddhismen er arhat-skikkelsen det religiøse ideal for munkene og nonnene; men i mahayana ble arhaten utsatt for sterk kritikk: Han stod for et snevert, egoistisk frelsesmål, i motsetning til bodhisattvaens grenseløse medlidenhet og altom­ fattende frelsesverk. I land der theravada-buddhismen dominerer, er enkelte av arhatene blant Buddhas disipler gjen­ stand for en kult og må kunne karakteriseres som buddhistiske helgener; i Myanmar (Burma) påkalles f.eks. Upagupta for å forhindre flom, Sivali for å bringe rikdom, og en gruppe på åtte arhater tilbes for å sikre et langt liv. Også enkelte munker i moderne tid blir ansett for å være arhater. I østasiatisk budd­ hisme har en gruppe på 16 arhater vært gjenstand for en svært utbredt kult. ARI (av eng. Automatic Radio Information), automatisk trafikkinformasjonssystem, meldinger som sendes ut over FM-sendere til bilister. Forutsetningen for å ta imot informasjonen er at radiomottageren har innebygd ARI-funksjon. Når funksjonen aktiveres, vil valgt kringkaster kobles ut, trafikkmeldingene vil kunne mottas, og deretter vil kringkastingsstasjonen bli koblet inn igjen automatisk. Ariadne, i greske sagn datter av kong Minos på Kreta. Hun forelsket seg i den attiske helten Thesevs da han kom til Kreta for å kjempe med Minotauros, og gav ham anvisning på å slippe ut av labyrinten (ariadnetråd). Thesevs førte henne bort med seg, men lot henne bli igjen på Dia (eller Naxos); her ble hun etter én sagnform drept av Artemis, etter en annen ektet hun Dionysos. Den forlatte, sovende Ariadne er ofte fremstilt i oldtidens kunst (statue i Vatikanet). Ariadne på Naxos, ty. Ariadne auf Naxos, opera av Richard Strauss, til tekst av Hugo von HofmannsARGENTINAthal, i prolog og én akt. Fikk sin førsteoppførelse som etterspill til Moliéres komedie Le Bourgeois Gentillwmme i Stuttgart 1912, men ble senere omarbeidet til selvstendig opera og slik uroppført i Wien 1916. Handlingen foregår i Wien på 1700-tallet, hvor to bestilte sceneverker, en opera og en komedie, blir oppført samtidig under et privat selskap. Regnes som noe av det mest raffinerte Strauss har skrevet for scenen.

• Syngespill av Jiri Antonin (Georg Anton) Benda med libretto av J. C. Brandes. Urpremiere i Gotha 1775, oppført i Oslo første gang 1830. ariadnetråd, ledetråd ut av en labyrint, middel til å komme seg ut av vanskeligheter. Jfr. ►Ariadne. Ariane [arjan] (fr. form av Ariadne), familie bærerakelter utviklet på fransk initiativ for den europeiske romorganisasjonen ESA. Ariane-avtalen ble under­ tegnet 28. desember 1973; ti nasjoner deltok med Frankrike og Vest-Tyskland som de største bidragsy­ tere. Ariane har gjort Vest-Europa uavhengig når det gjelder bæreraketter, og en forholdsvis høy pålitelig­ het har tiltrukket kunder også fra USA. Oppskytningene finner sted fra Centre Spatial Guyanais ved Kourou i Fransk Guyana. Ariane 1 hadde tre trinn, var 47,4 m høy med største diameter 3,8 m, veide 210 tonn i startøyeblikket og kunne plassere en nyttelast på 1850 kg i en geostasjonær overføringsbane. Ble benyttet 11 ganger i tidsrommet 1979-86. Ariane 2 og Ariane 3 hadde kraftigere motorer og større tankkapasiteter. Ariane 2 kunne plassere en nyttelast på 2175 kg i en geostasjonær overførings­ bane, og ble benyttet seks ganger i tidsrommet 1986-89. Ariane 3 benyttet to påspente faststoffmotorer til hjelp i starten, kunne plassere 2500 kg i en geostasjonær overføringsbane og ble benyttet 11 ganger mellom 1984 og 1989. Ariane 4 var en forlenget, videreutviklet bærerakett som med to eller fire påspente rakettmotorer (med fast eller flytende drivstoff) til hjelp i starten kunne plassere opptil 4200 kg i en geostasjonær overføringsbane. 116 Ariane 4 raketter skjøt opp 182 nyttelaster i tidsrommet 1988-2003. Ariane 5 er en vesentlig større bærerakett som med to trinn og to kraftige faststoffmotorer (lengde 31,2 m, diameter 2,3 m) kan plassere opptil 6,8 tonn i en geostasjonær overføringsbane. En utgave som kan Ariane. 15. februar 2003 ble den siste Ariane 4-raketten skutt opp. Nyttelasten var i hovedsak kommunikasjons- og jordobservasjonssatellitter.

løfte opptil 12 tonn til en geostasjonær overførings­ bane er under utvikling. Beslutningen om Ariane 5programmet ble tatt på ESA-radsmøtet i Roma 1985. Første oppskytning i 1996 var mislykket, og også senere har det vært problemer. Norge deltar i Ariane 5-programmet med levering av bl.a. komponenter for faststoffmotor-separasjon. arianere. parti i oldkirken, bærer navn etter den aleksandrinske presbyter Arius. Anskuelsene om Kristi forhold til Faderen var ennå ikke blitt utformet med full dogmatisk skarphet av kirken da Arius tråd­ te frem med sin lære, som gikk ut på å betone Guds absolutthet og Sønnens underordning under Fade­ ren. Sønnen er ikke til fra evighet av, men skapt og Faderen ulik og underordnet, og dog er han en guddom. Det er bare én Gud, Faderen, og under ham to halvt guddommelige vesener, Sønnen og Ånden, gjennom hvem han trer i forhold til verden. Alexandrias biskop ekskommuniserte Arius og utløste derved en heftig strid. Keiser Konstantin den store, som av politiske grunner ønsket fred og enhet i kirken, sammenkalte kirkens biskoper til en synode i Nikaia 325. Denne fordømte arianismen og bekjen­ te troen på Kristus som «Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen». Hermed hadde arianismen lidd et foreløpig nederlag. I den følgende tid vant den mange tilhengere og ble favorisert av flere keisere. På kirkemøtet i Konstantinopel 381 seiret den nikenske oppfatning definitivt. Men arianismen holdt seg lenge, særlig blant noen av de germanske stammer, som først lærte kristendommen å kjenne i denne form. Arianespace jarjanespas], europeisk romfartsselskap opprettet 1980 som det første private selskap for oppskytningstjenester av satelitter, benytter hoved­ sakelig bæreraketten Ariane opprinnelig utviklet for den europeiske romorganisasjonen ESA. Den første kommersielle satelittoppskytningen ble foretatt 1984 med en Ariane 1, fra 2004 benyttes Ariane 5. Arianespace dekket først i 2000-arene omkring 50 % av oppskytningsmarkedet for kommersielle geostasjonære satellitter, men mislykkede oppskytninger har gitt økonomiske problemer. Selskapet har per 2004 53 eiere fra 12 nasjoner. Frankrike (ca. 58 %) og Tyskland (ca. 18 %) harde største eieran­ delene, Norge 0,3 %. Hovedkontor i Courcouronnes ved Evry sørøst for Paris, oppskytningsbase ► Centre Spatial Guyanais ved Kourou i Fransk Guyana. Arias Sånchez, 6scar [- santjes], f. 1941, costari­ cansk politiker, utdannet økonom fra Storbritannia. Tilhører det nasjonale parti PLN, et moderat sosial­ demokratisk parti; partisekretær fra 1979. President i Costa Rica 1986-90. Arias fikk Nobels fredspris i 1987 for sitt arbeid med Fredsplanen for MellomAmerika. Arica, Chiles nordligste by, ved stillehavskysten, ca. 20 km sør for grensen mot Peru; 189 800 innb. (2002). Viktig havn, også for Bolivia og Peru. Ende­ punkt for jernbane fra La Paz i Bolivia og fra Tacna i Peru. Utskipning av råolje via rørledning fra Oruro i Bolivia. Allsidig industri, bl.a. fiskeindustri. Domkir­ ken San Marcos er tegnet av Alexandre Eiffel. Byen ble grunnlagt 1565, tilhørte Peru til 1880; ble da okkupert av Chile under salpeterkrigen. arid (av lat. 'tørr, gold'), i klimalæren om strøk med så liten nedbør at det aller meste brukes av plantene/ planteveksten på stedet eller fordamper direkte, mens lite siger ned gjennom jorden og renner bort. Det blir da liten utvasking av jorden. Dette har stor betydning for jordsmonndannelsen. I Norge er det enkelte aridstrøk, særlig større områder i Nord-Gudbrandsdalen, spredte bygder i indre Sogn, Saltdal, Skibotn i indre Troms, og deler av Øst-Finnmark. Motsetningen til arid er humid. arie, aria (av it.), sangstykke for én stemme, enten til strofiske vers eller til friere lyriske former, med

ARIÉGE

instrumentalt akkompagnement. Den franske arie (air) betegner en melodi i sin alminnelighet, også en lystig med danserytme (for sang eller instrument). Den italienske derimot utviklet seg til en koloraturprestasjon, hvor det gjaldt for sangeren å glimre med sin ferdighet. Arien hadde sin blomstringstid i barok­ ken (opera, oratorium, kantate). Ariége [atjEj]]. 1 Departement i sørlige Frankrike, regionen MidiPyrénées, ved grensen mot Spania og Andorra; 4890 km2 med 139 500 innb. (2002). Hovedstad: Foix. Omfatter den sentrale delen av Pyreneene med mange topper over 2700 moh. Fjellene, som er gjennomskaret av elven Ariége, faller bratt ned mot det aquitanske lavland. Store beiteområder i fjellene, 1 lavereliggende strøk jordbruk. Kraftverk, elektro­ metallurgisk og kjemisk industri m.m. 2 Elv i sørlige Frankrike, bielv til Garonne, kommer fra Pyreneene, munner ut i Garonne 8 km sørvest forToulouse, 170 km lang. Ariel (hebr.), substantiv som forekommer noen få ganger i Det gamle testamente, men med ulike betydningen Ordet opptrer også som personnavn og som stedsnavn (som et poetisk navn på Jerusalem). Betydning og etymologi (f.eks. 'Guds løve', 'Guds arne') er sterkt omdiskutert. I senere demonologi en vannånd. I Miltons Paradise Lost brukt om en opprørsengel. I Shakespeares The Tempest en luftånd; fikk stor innflytelse og ble tatt opp bl.a. i Goethes Faust. Ariel er senere gått over i språket som et symbol for poetisk fantasi og skaperkraft og har gitt navn til flere litterære tidsskrifter og poetiske verk. Ariel (astron.), en av planeten Uranus' måner. Omløpstid 2,52 dager, middelavstand 191 240 km, diameter 1160 km, densitet 1,66 g/cm3. Oppdaget av W. Lasselli 1851, avbildet av Voyager 2 i 1986. Ariel, navn på en serie satellitter bygd dels i USA (for britisk regning og med britiske instrumenter om bord), dels i Storbritannia og skutt opp fra USA med amerikanske bæreraketter. Alternativ betegnelse for satellittene er UK, av United Kingdom. Ariel 1, eller UK-1, ble skutt opp 26. april 1962. arielglass, overfangsglass der den fargede dekora­ sjon inne i glasset er omgitt av luftblærer. Oppfunnet i Sverige i 1930-årene av Edvin Ohrstrbm. arier, samnavn på de folkene som taler indoeuro­ peiske språk i India og Iran. På sanskrit er arya navnet på dem som hører til den indiske kulturverden, i motsetning til de omboende barbarer. Det er apenbart fra først av et hedersnavn («herre»), hvor­ med det stemmer at Dareios i kileinnskriftene kaller seg Ariya. Ordet forekommer også som første ledd i gammel-persiske navn (f.eks. Ariaramnes, oldefar av Dareios), og er bevart i det geografiske navnet Iran, eldre Eran. Bruken av arier om alle dem som taler indoeuro­ peiske språk, og antagelsen at de har tilhørt den såkalte nordiske rase, har intet vitenskapelig grunn­ lag. Det samme gjelder «arier» brukt som motset­ ning til «jøde», som var alminnelig hos tyske nazis­ ter. aries, romersk krigsmaskin: overbygd murbrekker med opptil 60 m lang rambukk. Aries, latinsk navn på stjernebildet ► Væren. Aries, Philippe, 1914-84, fransk historiker, ledende representant for den retningen i moderne fransk his­ torieforskning som kalles mentalitetshistorie og som beskriver kollektive livsoppfatninger i tidligere tider. Hans interesse for demografi resulterte i hovedver­ ket Histoire des populations fran^aises et de leurs attitudes devant la vie depuis le XVIII siécle (1948).! L'Enfant et la vie familiaie sous Fanden regime (1960) hevdet han at barndommen ikke eksisterte i middelalderen, men ble «oppfunnet» på 1600- og 1700-tallet. I Imagesde FHomme devant la mort (1983) viser han hvordan

460

synet på døden forandret seg ved overgangen til vårt århundre. Hans forskning har hatt betydning for Michel Foucault. aretta (it. musikkuttrykk), arie i mindre format. Ar Jonsson, Arne Jonsson, død 1550, islandsk lag­ mann 1529-41. Sammen med sin far, biskop Jon Aiason, og sin bror motarbeidet han reformasjonen. Tatt til fange og halshugget på Skålholt 1550. ar kara, caddo-talende indiansk folkegruppe på slettelandet i USA. Selv kaller de seg sahnish, 'det opprinnelige folket'. De var en periode nært knyttet til pawnee, bodde i likhet med dem i permanente joidgamme-landsbyer og kombinerte jordbruk med setongjakt på bison. I første halvdel av 1800-tallet ble de hjemsøkt av flere koppeepidemier, og befolk­ ningen, som fra før ikke talte mer enn ca. 3000, ble halvert. I 1862 slo de fleste av de gjenlevende seg sammen med mandan og hidatsa i North Dakota, og i drg er de organisert som the Mandan, Hidatsa and Arkara Nation, også kalt «the three affiliated tribes». arid., Fra arilds tid er omdannet av norrønt dr alda, tidig i tidene (dr, 'tidlig', alda av pld, 'tid'). Ikke beslektet med mannsnavnet ►Arild. En nyere om­ danning er fra urolds tid. Jfr. ►alders tid. Arid, mannsnavn, trolig en varietet av ►Harald. Det kan også være dannet av siste ledd i f.eks. navnet Toiaren, av samme rot som norrønt prn, 'ørn', eller de; kan være en sideform av ►Arnold. Navnedag 7. mars. Arid, fiskerleie i Sør-Sverige, Malmbhus lån, ved Skilderviken og foten av Kullaberg. Feriested med vebevart eldre bebyggelse. ari lus (bot.), dss. ►frøkappe. arinasper (av gr.), hos Herodot navnet på et enøyd fabelfolk i Nord-Europa. AriMåsson, islandsk høvding fra annen halvdel av 900-tallet. Ifølge den islandske Landndmabok ble Ari (ca 980) drevet av storm til et land, Hvitramannaland eller Irland det store, som kan ha vært østkysten av Nerd-Amerika. Arinatea, sted i Israel, se ►Rama. Arnbjørn herse, ca. 950, høvding fra Firdafylke. Slut­ tet >eg til kong Eirik Blodøks og ble fosterfar for dernes sønn Harald (Gråfell). Arinbjørn var med Haiald på hærferden til Jylland 969, hvor begge fall i slaget ved Hals. Hans venn, den islandske skalden Egil Skalla-Grimsson, har etterlatt et vakkert minnekvad om ham, Arinbjarnarkvida. Arien, lungesneglslekt i underordenen landlungesnegler, Stylommatophora. Hit hører den store svaie skogsneglen Arion ater og åtte andre norske skogsnegler. Arien, ca. 625 f.Kr., gresk dikter fra Methymna på Lesbos. Oppholdt seg bl.a. lenge hos den kunstkyndige Periandros, tyrann i Korinth. Han skrev lyriske dikt bestemt til å oppføres av kor, særlig dityramber til Fionysos' pris (ikke noe bevart). Et sagn beretter at di noen sjømenn han seilte med fra Taranto, kasiet ham i sjøen for å få hans eiendom, bar delfi­ nene ham til land, lokket av hans sang og spill. Arien, Frank Martinus, f. 1936, forfatter fra Nederlancse Antillen, av kreolsk opprinnelse. Skriver lyrikk på kreolspråket papiamento og romaner på nederlandsk. Han har vunnet internasjonal anseelse mec romanen Dubbelspel (1973, dansk overs. Dobbeltipil, 1982), hvor han behandler sosiale forhold på Curagao. Senere romaner er Afscheid van de koningin (1975) og Nobele wilden (1979). arioso (it. musikkuttrykk), liten, melodiøs sang, på grensen mellom arie og resitativ. Arioito. Ludovico [-åståj, 1474-1533, italiensk forfater; knyttet til hertugfamilien Estes hoff i Ferrara som sekretær, teatermann, diplomatisk utsending og guvernør. Han skrev komedier, satirer

Ludovico Ariosto. Utsnitt av maleri avTizian. National Gallery, London.

og lyriske dikt, men hans berømmelse skyldes hans hovedverk, riddereposet ► Orlando Furioso (Den rasende Roland, 1 532), som han tilegnet kardinal Ippolito d'Este. Ariovist, (lat. Ariovistus), germansk høvding som på oppfordring av flere gallerstammer år 71 f.Kr. drog inn i Gallia, men benyttet anledningen til å gjøre erobringer der. Ca. 120 000 germanere skal under hans beskyttelse ha bosatt seg på vestre Rhin-bredd. Gallerne søkte hjelp mot ham hos Julius Caesar, som slo ham 58 f.Kr. i det nåværende Alsace; han selv unnslapp over Rhinen og omtales ikke senere. Arish, al-, by i Egypt, nær Sinaihalvøyas nordkyst, 150 km øst for Port Said; 100 400 innb. (1996). Noe turisme. Viktig strategisk punkt, var under israelsk militær administrasjon 1967-79. Etter gjenforenin­ gen med Egypt har byen blitt et knutepunkt for landeveistrafikken og handelen mellom de to lande­ ne. Arkeologisk museum. arisk, i språkvitenskap og historie de indoeuropeiske språkene i India og Iran. Ordet bygger på sanskrit arya (se ►arier). I språkvitenskapen betyr derfor arisk den indoiranske gren av de indoeuropeiske språkene. Men i populærvitenskapelig europeisk litteratur er arisk blitt brukt om hele den indoeuro­ peiske språkfamilien; dernest er det ved en sammen­ blanding av språk og rase blitt overført på det urfolk som har talt det indoeuropeiske grunnspråk. arisk rase, se ►arier. Aristagoras [gr. utt. -gor-], tyrann i Milet. Brakte de joniske byer til opprør mot perserkongen Dareios 499 f.Kr. Da opprøret ble slått ned, flyktet Aristago­ ras til Thrakia, hvor han falt under et felttog. Aristaios, i gresk mytologi en heros som beskyttet kveget og skal ha lært menneskene birøkt. Spiller en viktig rolle i 4. bok av Vergils Georgica. Aristarkhos/raSamos, [gr. utt. -jst-jea. 310-230 f.Kr., aleksandrinsk astronom. Han hadde en riktig oppfatning av Jordens bevegelse om Solen og av stjernenes enorme avstand, angav også hvordan avstanden til Solen og Månen lot seg bestemme. Litt.: Heath, T.L.: Aristarchus of Samos, 1913. Aristarkhos fra Samothrake, ca. 217-145 f.Kr., gresk filolog, leder av biblioteket i Alexandria. Han dyrket studiet av den eldre greske litteraturen, besørget utgaver (især en grunnleggende utgave av Iliaden og Odysseen) og skrev kommentarer (angivelig over 800). Av hans verker er bare mindre fragmenter bevart, men gjennom kommentarer, såkalte skolier, til Homer får vi innblikk i hans arbeidsmåte. Aristeasbrevet, beretning som gir seg ut for å være forfattet omkring 250 f.Kr. av en høy embetsmann i Alexandria ved navn Aristeas, men er blitt til etter ca. 100 f.Kr., skrevet av en jøde i Alexandria. Fortel­ ler om hvordan Mosebøkene ble oversatt til gresk på 72 dager av 72 oversettere (se ►Septuaginta). Ariste­ asbrevet er skrevet på hebraisk-preget gresk og vitner om den kulturelle kontakt mellom jøder og hellenister i Alexandria. Beretningen er legendeaktig-

461 stykkene viser tilbakegang i poetisk kraft. Etter Athens nederlag i den peloponnesiske krig (404) f.Kr., athensk statsmann og feltherre, kjent for tapte komedien forbindelsen med de politiske begi­ besindighet og rettsinn. Kjempet ved Marathon 490 venhetene. f.Kr.; deretter spilte han en stor rolle i staten, men da Oversatt til eng. av J. Henderson (1998-2002). han ville motarbeide Themistokles' planer om å Oversatt til norsk er Froskene av Fr. Gjertsen (1895); skape en sterk flåte, ble han landsforvist ved ostraSkyene av K. Kleve (1977); Fuglene av F. L. Vibe kisme 482. Han vendte tilbake 480 og deltok i slaget (1856); Lysistrata i norsk bearbeidelse ved Gunnar ved Salamis; 479 førte han athenerne ved Plataiai. Larsen (1933) og ved B. Endreson (1977). Forøvrig 477 fikk han overkommandoen over den athenske er en rekke stykker oversatt til dansk. flåte og grunnet nå det attiske sjøforbund, som skaffet Athen ledelsen i Hellas. Litt.: Dover, K.J.: Aristophanic comedy, 1972; Ehrenberg, V.: The people ofA.: a sociology ofold Attic comedy, Aristeides, 2. årh. f. Kr., kristen filosof i Athen, 2nd ed., 1951; MacDowell, D.M.: A. and Athens: an overrakte i 139 keiser Antoninus Pius et skrift som introduction to the plays, 1995; Silk, M.S.: A. and the forsvarte kristendommen. Skriftet var antatt tapt, definition ofcomedy, 2000. inntil det 1889 ble funnet (i syrisk oversettelse) i St. Katarina-klosteret på Sinai og kort etter (på origi­ Aristofanes fra Bysants, ca. 257-180 f.Kr., gresk nalspråket) i Barlaams og Josafats saga. filolog, bibliotekar i Alexandria. Han studerte den eldre greske litteraturen, stod for utgaver av mange Aristeides, Publius Aelius, ca. 117-187, gresk taler diktere (Homer, tragikerne o.a.) og skrev tallrike og forfatter, født i Mysia i Lilleasia. Skrev en hånd­ litteraturhistoriske og kritiske arbeider. Aristofanes bok i veltalenhet, taler (55 bevart) og reisedagbøker. ansees som oldtidens største filolog; av hans verker Eng. overs, ved C. Behr (1981-86). har vi temmelig omfattende bruddstykker, Aristeides fra Milet, ca. 100 f.Kr., gresk forfatter. aristofanisk, bitende, vittig, i Aristofanes' ånd. Skrev populære erotiske «milesiske fortellinger», som det er bevart bruddstykker av i latinsk overset­ Aristogeiton, den ene av tyrannen Hipparkhos' telse. mordere 514 f.Kr.; se ►Harmodios. Aristeides (ra Theben, gresk maler fra 300-tallet f.Kr., aristokrat (av aristo- og -krati), person som tilhører var ifølge Plinius den første maler som fremstilte adelen eller en politisk, sosial eller økonomisk over­ sjelelige følelser og uttrykk. klasse; person som ved el fornemt og forfinet vesen hever seg over massen. Aristide, Jean-Bertrand [-tid], f. 1953, haitiansk teolog og politiker, Haitis president 1991, 1994-96, aristokrati (til aristokrat), herrevelde, styreform hvor 2001-04. Aristide abeidet som prest i Haiti og stod en overklasse (adel, geistlighet, rikmenn eller stor­ for en radikal frihetsteologi. Han ble valgt til Haitis bonder) utøver den politiske makt; brukes også om president i 1990 i de første frie valg i landets historie. selve overklassen som samfunnsgruppe (særlig om Han tiltrådte i 1991, men ble avsatt ved et militær­ adelen). Statsformen kalles oligarki dersom makten kupp etter få måneder og drog i eksil til Venezuela, ligger hos et fåtall slekter (eller personer), plutokrati senere i USA. Høsten 1994 vendte han tilbake til eller timokrati dersom den utøves av rikmennene. Haiti og gjenopptok presidentembetet etter at den Historikk. De fleste land har gått gjennom en perio­ USA-ledede invasjonsstyrken hadde fjernet militær­ de med aristokratisk styre. Dette gjelder også repub­ regimet; gikk av i 1996. Han vant på ny president­ likker, særlig i antikken og i middelalderens bystater. valget i 2000; tiltrådte i februar 2001. Valget var Spartas «gerusia» (eg. de eldstes råd) var et gammelpreget av uregelmessigheter og fusk, og motstanden mannsaristokrati, hvor makten bygde på de gamle mot Aristide vokste etterhvert til opprør i befolknin­ slekter ved deres eldre ledere. I Athen grunnla gen. Aristide ble tvunget til å gå av som president og evpatridene, den gamle adel, et aristokrati som hvilte forlate landet i februar 2004, etter blodige opptøyer på fødselsfortrinn. I den romerske republikks senere og også internasjonalt press, der USA og Frankrike tid ble fødselsaristokraliet fortrengt av et embetsaris­ spilte en aktiv rolle. tokrati, etter hvert sterkt isprengt elementer som bare skyldte rikdommen sin makt og innflytelse Aristippos fra Kyrene [gr. utt. -ist-], ca. 439-etter 366 (ridderklassen). Et utpreget aristokrati var forfatnin­ f.Kr., gresk filosof, elev av Sokrates, stifter av den kygen i flere av Italias (særlig Venezias) og Sveits' renaiske skole i filosofien. La hovedvekten på den republikker i middelalderen og renessansetiden. I de praktiske side av filosofien; lærte at nytelsen (lys­ større statsdannelsene i Europa var det først og ten), hedone, er det eneste gode, at alle midler til å fremst i Preussen, Østerrike, Ungarn, Russland og oppnå nytelse er tillatt, og at det kommer an på alltid Storbritannia at aristokratiet formådde å bevare en å være herre over seg selv og de ytre forhold. betydelig og anerkjent makt nesten opp til vår egen aristo- (av gr.), om den eller det beste. tid. Aristofanes, ca. 450-385 f.Kr., gresk forfatter, den Del egentlige middelalderske, føydale aristokrati fremste representanten for den attiske komedien. fikk etter hvert sin maktstilling kraftig beskåret, først Om hans ytre liv vet man lite. 427 fikk han sin av kongemakten, senere av enevoldstidens kongeførste komedie oppført, 388 visstnok den siste. Hans valgte embetsstand. I Frankrike ble revolusjonen i verker (40 komedier i alt) viser at han kjente sitt lands litteratur. Han tilhørte fredspartiet og det gammeldags aristokratiske parti i Athen og gjorde narr av sin tids opplysningsbestrebelser (sofister osv.). Det frispråk som den attiske komedien hadde, benyttet han i rikelig mål til angrep på motpartiet, og på feil og skavanker som han fant i samfunns- og privatlivet. Men han er først og fremst en frodig skapende dikter, som gir et levende bilde av liv og tanker i datidens Athen. Av hans verker er 11 komedier bevart: Akhameme (425), Ridderne (med angrep på politikeren Kleon, 424), Skyene (som angriper Sokrates, 423), Vepsene (422), Freden (421), Fuglene (eventyrkomedie, 414), Lysistrate (411), Kvinnene ved thesmoforiefesten (411), Froskene (litterær satire med angrep på Evripides' kunst, berømmelse av Aiskhylos' og Sofokles', 405), Forfatteren Aristofanes. Kvinnene i folkeforsamlingen (behandler kvinnespørs­ Byste i Museo målet i Athen, 392) og Rikdommen (388). De to siste Capitolimo, Roma.

Aristeides [gr. utt. -ides], Aristides, ca. 530-ca. 467

ARISTOTELES ------------------------------------- 1

1789 det avgjørende skille. I andre europeiske land fortsatte aristokratiet å øve politisk innflytelse (Un­ garn, Preussen, Russland) helt til omveltningene un­ der og etter den første verdenskrig brått (og til dels brutalt) gjorde slutt på deres privilegerte stilling. De nordiske land. Den gamle norske fylkesstat var i sin organisasjon og forfatning demokratisk, fordi tinget var stats- og samfunnslivets midtpunkt. Men makten lå i virkeligheten hos et aristokrati av høv­ dinger og storættede, rike godseiere. Dette gamle norske aristokrati fikk sin knekk ved borgerkrigene på 1100- og 1200-tallet og mistet etter hvert mye av sin betydning, dels på grunn av Svartedauden, og dels fordi de hanseatiske kjøpmenn og andre bybor­ gere gradvis fikk større økonomisk makt. Statsrettslig spilte aristokratiet likevel en rolle frem til eneveldets innførelse, idet det utgjorde rekrutterings­ grunnlaget for riksrådet (se ► riksrådskonstitusjonalisme). Både Sverige og Danmark har hatt en aristokratisk statsform da adelen via riksrådet hadde mye av den politiske makt. Aristokratiets blomstringstid var i begge land på 1200-tallet og strakte seg til siste halvdel av 1600-tallet, da kongemakten ble enevel­ dig, i Danmark 1660, i Sverige 1680.1 Sverige finnes fremdeles et fødselsaristokrati med en viss sosial innflytelse, det samme gjelder i mindre grad Dan­ mark. 1 Norge ble adelskapet avskaffet ved lov av 1821, men det hadde da lenge vært uten reell politisk eller økonomisk makt. Derimot hadde det byråkratiske styre, som utviklet seg under eneveldet, frembrakt et utpreget embetsaristokrati, men den innflytelsen denne samfunnsklassen utøvet var likevel mer av faktisk enn privilegert art, og den forsvant etter hvert som de andre samfunnsklasser økte sin politis­ ke innflytelse utover på 1800- og 1900-tallet. Se også ►adel. aristokratisk (til aristokrat), fornem, adelig, fødselsstolt; som hører til aristokratiet. aristokratisme (til aristokrati), adelsveldets indre vesen, dets grunnsetninger og tillempning av disse. Aristolochia (av aristo- og gr. 'barnefødsel'), plante­ slekten ► holurt. Aristolochiaceae, plantefamilie, se ► holurtfamilien. Aristoteles [gr. utt. -te-], 384-322 f.Kr., gresk filosof og naturforsker, antikkens allsidigste vitenskaps­ mann og filosof, ved siden av Platon den greske filosof som sterkest har påvirket ettertiden. Aristoteles var født i Stageira (Stagiros) på halvøya Khalkidiki, og ble derfor ofte kalt Stagiriten. Han var sønn av en lege. Etter å ha vært Platons elev ved akademiet i Athen var han i tre år lærer for Aleksan­ der den store. Senere dannet han egen skole, Lykeion, i Athen. Skolen kalles ofte Den peripatetiske etter veien Peripatos, hvor Aristoteles og hans elever vandret opp og ned i samtale. Aristoteles flyttet fra Athen av politiske årsaker, og døde i landflyktighet. Mange av Aristoteles' skrifter er tapt. Man antar at de fleste av hans læreskrifter er bevart, skjønt visst­ nok bare som forelesningsnotater. Hans skrifter er også viktige som kilder til tidligere gresk filosofi på grunn av tallrike henvisninger til forgjengernes teorier. Filosofi. Aristoteles var mer systematisk og empirisk orientert enn sin lærer Platon, og tok avstand fra Platon på mange punkter. Aristoteles benektet at ideene hadde egen eksistens atskilt fra tingene: De eksisterer i tingene som deres vesen eller form. Formen er det felles og spesifikke for alle individer av samme art. Menneskets form og vesen er dets fornuftsjel. Derfor er det riktig å definere mennesket som det fornuftsbegavede dyr selv om sjelen hos Aristoteles (i motsetning til f.eks. hos Descartes) også omfatter det vegetative og animalske området. Gjennom denne filosofien blir Aristoteles opphavs­ mann til en hovedretning i den senere universa-

ARISTOTELES

________________ __________________________ 462

I----------------------------- ----------------------------

Aristoteles Aristoteles (384-322 f.Kr.) har vært regnet som den betydeligste av alle filosofer, en grunnleggende tenker i vestlig filosofisk tradisjon. Han var elev av Platon, og selv var han lærer for Aleksander den store. Aristoteles' bevarte arbeider er for det meste forelesningsutkast. Han kritiserte Platons idélære, og gikk inn for et grundig studium av virkeligheten. Slik kom han til å øve langvarig innflytelse innenfor en rekke områder, som naturvitenskap, metafysikk, logikk, etikk ("den gyldne middelvei"), psykologi, estetikk og retorikk. Aristoteles' astronomiske verdensbilde var rådende frem til Copernicus, og hans klassifisering av dyreriket ble i praksis brukt helt frem til Carl von Linné. Middelalderens tenkere, særlig Thomas Aquinas, bygget på Aristoteles og gav ham fornyet gyldighet. Aristoteles. Romersk kopi i marmor, bevart i Ktmsthistorisches Museum, Wien. Kopi av et tapt gresk originalportrett fra slutten av 300-tallet, altså fra filosofens egen levetid eller kort tid etter. Flere Aristotelesportretter er bevart fra antikken, oftest kjennelige på den høye pannen og hårlokkene.

NOEN BEGREPER OG UTTRYKK SOM GAR TILBAKE TIL ARISTOTELES Common sense (gr. koine aisthesis): Allmennsans, sensus communis. Aristoteles bruker uttrykket i den bokstavelige betydning om en art udifferensiert sanseevne hos primitive levende vesener eller en Igrunnsansr for alle våre fem sanser (Om sjelen, bok 3, kap 1). Også den overførte betydning av common sense som Isunn menneskeforstandr går tilbake til Aristoteles, slik den kommer til uttrykk f.eks. i hans etikk: iHer som ellers må vi stille oss overfor kjensgjerningene. Etter at vi har reist problemene, må vi om mulig påvise riktigheten av de gjengse meninger om disse sjelens tilstander... Hvis vi kan tilbakevise innvendingene mot dem, vil de være tilstrekkelig styrket, og bedre bevis trengs ikker. (Den nikomachiske etikk, bok 7, kap. 1) Handlingens, tidens og stedets enhet: Tilbakeføres vanligvis til visse krav til en god tragedie som oppstilles i Aristoteles' Poetikk. Aristoteles krever én handling i den forstand at det skal være sammenheng mellom handlingens forskjellige deler (kap. 7): handlingen skal være let hele med begynnelse, middel og avslutningr. Hva angår stedet og tiden, stiller Aristoteles ingen slike krav. Kvintessens (lat. quinta essentia): Det femte grunnelement, ved siden av ild, jord, luft og vann. Uttrykket forekommer ikke hos Aristoteles, men da noe egentlig tomt rom ifølge Aristoteles ikke eksisterer, må også verdensrommet være fylt, nemlig av det femte element, "eteren". I middelalderen gikk ordet over til å bety det aller fineste, flyktigste, av alle stoffer, og antok betydning av det beste, mest vesentlige av noe, i sammentrengt form, "kjernen i en sak". Mennesket er av naturen et samfunnsvesen (et sosialt dyr, gr. zoon politikon): Forekommer bl.a. i Politikken (bd. 1, kap. 2) som en av de mange definisjoner Aristoteles gir av mennesket. Naturen gjør ingen sprang (lat. natura non facit saltus): Uttrykket forekommer visstnok ikke hos Aristoteles, men flere steder understreker han at naturen oppviser bare "gradvise forskjeller". (Om levende veseners deler, bd. 4, kap.5) Naturen gjør intet forgjeves: Ofte sitert i latinsk form, natura nihil frustra facit. Dette er en ofte forekommende vending hos Aristoteles, som uttrykk for at all naturlig utvikling er rettet mot bestemte mål, at ingenting i naturen skjer tilfeldig og på måfå. Noe tredje finnes ikke (lat. tertium non datur): Uttrykk for det logiske prinsipp at gitt en bestemt setning, er den enten sann eller usann; en tredje mulighet finnes ikke. Uttrykket forekommer ikke hos Aristoteles, som i stedet sier at gitt en påstand og dens benektelse "finnes det ingen mellomting, for om noe må vi enten påstå eller benekte en bestemt egenskap". (Metafysikken, bd. 4, kap. 4) Ubeskrevet blad, ubeskrevet tavle (lat. tabula rasa): Uttrykk som føres tilbake til Aristoteles' omtale av bevisstheten som fra først av er "som en tavle som det i virkeligheten ennå ikke er skrevet noe på" (Om sjelen, bd. 3, kap. 4). Også uttrykket "gjøre rent bord" sies å stamme fra samme sted. Uskreven lov: Aristoteles skjelner mellom "den skrevne lov som gir bestemmelser for livet i et bestemt samfunn, og den allmenne lov som består av alle de uskrevne prinsipper som gjelder overalt" (Retorikken, bd. 1, kap. 10). I Politikken sier han at "folk bør legge større vekt på de uskrevne lover for menneskelig samkvem enn på de skrevne lover". (Politikken, bd. 3, kap. 16)

liestriden som særlig i middelalderen raste mellom realister og nominalister. Etikken. Aristoteles' etikk, som først og fremst er uttrykt i den Nikomakhiske etikk (tilegnet Aristoteles' sønn Nikomakhos), er påvirket av Platons, men er atskillig mer jordnær. Karakteristisk er læren om «den gylne middelvei»; Dyden, det moralsk rette, er et slags midtpunkt mellom to lastefulle ytterligheter. Dyden mot lå f.eks. midt mellom feighet og dumdristighet, som gavmildhet lå mellom ødselhet og gjerrig­ het, jfr. ordtaket «dyden i midten». Alle ting søker det gode som mål for sin virksomhet. Det gode er virkeliggjøring (aktualisering) av de positive mulig­ heter (potensialiteter) enhver ting er utstyrt med, og dette skaper også velvære eller lykke (evdaimonia) hos sansende og følende vesener. Dette ideal om selvaktualisering (selv-realisering) er også forbundet med Aristoteles' lære om formen som tingenes vesen. Menneskets beste («høyeste») muligheter er knyttet til bruken og utviklingen av dets form, altså av fornuftsjelen, i erkjennelsesvirksomhet. Men fornuftens rette funksjon er avhengig av at andre og «lavere» potensialiteter (f.eks. sansningen) først er utviklet (virkeliggjort, aktualisert). Karakteristisk for Aristoteles' kunnskapslære (i motsetning til Platons) er derfor at all fornuftserkjennelse forutsetter sanseerfaring. Poetikken. Aristoteles' lære om tragedien, Poetica (Poetikken), har vært viktig som den første systema­ tiske og betydelige estetiske teori, skjønt den selv bare er et fragment. I klassisismen ble tanken om de tre enheter som et dramatisk verk burde oppfylle, tidens, stedets og handlingens enhet, særlig viktige, selv om Aristoteles bare hadde lagt vekt på handlin­ gen (fabelen, mythos). Berømt er også Aristoteles' teori om katharsis i forbindelse med tragedien. Frem­ førelsen av skuespillet virker «rensende» på tilsku­ erne ved at deres egne følelser finner avløp i betrakt­ ningen av det som foregår på scenen, en teori som er i slekt med moderne dybdepsykologiske synsmåter. Andre har forstått katharsis som en moralsk eller religiøs «lutring». Betydning. Aristoteles systematiserte nesten hele sin tids viten. Han var den første som gav en syste­ matisk fremstilling av logikken med mange originale bidrag, særlig syllogismelæren. Hans logiske skrifter kalles gjerne ved samlenavnet Organon, hjelpemid­ del. Aristoteles' lærebok i statskunnskap, Politika, var basert på omfattende undersøkelser av faktisk bestå­ ende statsdannelser; på mange måter er den blitt et forbilde for senere tiders samfunnsforskning. Sin største innsats som naturforsker gjorde Aristoteles innenfor systematisk biologi (se nedenfor). Hans astronomiske og fysiske teorier, som i det hele hans generelle syn på vitenskap og metode, dominerte europeisk (og arabisk) vitenskap i nesten to tusen år. Det er også bevart skrifter av Aristoteles om metafy­ sikk, psykologi, retorikk og en mengde andre mind­ re emner. Bortsett fra logikken var de fleste av skriftene i mange århundrer ukjente i Europa, men via araber­ ne (Avicenna, Averroés) kom de på 1100- og 1200tallet igjen inn i europeisk åndsliv, hvor en av de betydeligste formidlere var Thomas Aquinas. Der­ med kom Aristoteles' ideer også til å prege katolsk teologi i stor utstrekning. Fra 1200-tallet og frem til den nyere tid var Aristoteles' teorier en grunnleg­ gende inspirasjon og autoritet for europeisk åndsliv og vitenskap. Gjennombruddet for nyere tids vitenskap og filosofi betydde på mange måter et oppbrudd fra Aristoteles, og hans lære ble lenge negativt vurdert. Nå står han igjen som en av de største tenkere og forskere Europa har fostret, uansett hvor enige eller uenige moderne filosofer og vitenskapsmenn er med ham. I naturvitenskapen har Aristoteles gjort en uvurder­ lig innsats, og må betraktes som grunnleggeren av biologien. Av hans mange zoologiske arbeider er

463

ARK _________________________________ _______________________________________________________ ____________ ____________ ____________ •

bare tre bevart i delvis fullstendige avskrifter. Aristo­ teles ikke bare omtalte over 500 forskjellige dyrear­ ter, deres anatomi, atferd, forplantning, ernæring osv., men utformet dessuten en systematisk innde­ ling av dyreriket. Han fremhevet bl.a. at hvalen ikke er noen fisk, da den ånder med lunger og føder levende unger, at fugler og krypdyr står hverandre nær, og at apene knytter menneskene til de andre pattedyrene. Selv om utviklingstanken var fremmed for ham, poengterte han at i naturen hersker konti­ nuitet. Overgangene fra form til form er umerkelige, slik at man kan ordne alle skapninger i en scala naturae, naturens stige, hvor plantene står nederst og menneskene øverst. Plantene bare vokser og forme­ rer seg, dyrene kan i tillegg bevege seg fritt etter eget ønske, mens menneskene også kan trekke fornuftsslutninger. Riktige og meget interessante er Aristoteles' iaktta­ gelser av kyllingfosterets utvikling i egget og blekk­ sprutens forplantning, og han kan med rette betrak­ tes som fosterlærens, embryologiens, grunnlegger. Også på genetikkens område har han gjort en del riktige iakttagelser, selv om han ikke var klar over befruktningens rolle i denne sammenheng. Hans kunnskaper om menneskets anatomi var ujevne, og han dissekerte antagelig aldri et menneske. Han trodde for eksempel at hjertet var setet for pelen og intelligensen, mens hjernens oppgave var å utskille slim og avkjøle blodet. Aristoteles hadde en empirisk holdning til naturen, en forutsetning for naturviten­ skapelig forskning. Han sa at «å spørre med fornuft er å vite halvt». Han må betraktes som en av de største biologer som har levd, særlig om man husker at biologien som vitenskap ikke hadde eksistert før ham. KET/ETj Litt.: Ackrill, J.L.: A. the philosopher, 1981; Andersen, 0. & J. Haarberg, red.: Making sense ofA.: essays in Poetics, 2001; Barnes, J., red.; The Cambridge companion to A., 1995; Børtnes, J.: A. om diktekunsten: en innføring, 1980; During, I.: A.: Darstel/ung und Interpretation seines Denkens, 1966; Guthrie, W.K.C.: A history of Greekphilosophy, vol. 6, 1981; Rabbås, 0.: Lykke og moral hos A., 1998; Stigen, A.; Aristoteliske grunnbegreper, 1974; Stigen, A.: A.: en innføring, 1977; Vestens store tenkere, 2002. Aristoteles’ lykt, kjeveapparatet hos regulære sjøpinnsvin, består av 20 kalkstaver som til sammen har form av en lykt og tjener til å bevege de 5 kalktennene i dyrets munnåpning. aristotelisme, filosofien til dem som har benyttet Aristoteles' standpunkter, begrepsapparat og metode i sin tenkning. Omfatter arabiske filosofer som Avicenna og Averroés, og kristne filosofer som Thomas Aquinas. Aristoxenos fra Taranto, ca. 370-300 f.Kr., gresk filosof og musiker. Han var opprinnelig pytagoreer, men sluttet seg i Athen til Aristoteles' skole. Av hans tallrike skrifter er bevart en harmonilære og brudd­ stykker av et verk om rytme; tapt er mange andre verker, bl.a. en rekke biografier. Ari Porgilsson hinn frodi. se ► Are Frode. aritmetikk (av gr. arithmetike (tekhne) 'tallkunst'), talllære. læren om tallenes egenskaper og metoder til tallregning. I alminnelighet regner man til aritme­ tikk de fire regningsarter samt brøkregningen, potensering, rotutdragning og logaritmeregning. Tallenes delelighetsegenskaper betraktes normalt som en del av ►tallteorien, men mange setter ikke noe klart skille mellom aritmetikk og tallteori. Se for øvrig ►matematikk. aritmetiske middeltall, gjennomsnittet av en rekke tall, lik summen av tallene dividert med antall tall. Brukes til å beskrive den sentrale verdien, eller tyngdepunktet, i et datamateriale. Et alternativ er ► median, når man ikke vil gi ekstreme verdier stor vekt. Se også ►gjennomsnitt. aritmetisk enhet, (IT) (eng. bet. Arithmetic and Logical

/Arizona

Unit, ALU), brearbeidingsenhet, del av en datamas­ kins prosessoirenhet, utfører aritmetiske og logiske operasjoner. En aritmetisk enhet består vanligvis av spesielle regis;tre for lagring av operander og resulta­ ter, en akkumulator (bl.a. for lagring av midlertidige resultater), saimt kretser for skifting og sekvensering som muliggjøir multiplikasjon, divisjon og andre ønskede operasjoner. Den aritmettiske enheten er en av de viktigste blant mange kompionenter på dagens generelle mikropro­ sessorer. aritmetisk rektke, aritmetisk progresjon, differensrekke, en ► rekkte av tall der forskjellen mellom to tall som følger ettter hverandre i rekken alltid er den samme. I reklken 3, 6, 9, 12 er f.eks. forskjellen mellom to påifølgende ledd alltid lik 3. Summen av alle leddene ii en endelig aritmetisk rekke er lik antall ledd ganger dlen halve summen av første og siste ledd. -arium (av latt.), angir ting eller sted som tilhører, vedrører, bruikes til, rommer noe, f.eks. akvarium, planetarium. Arius, gr. Areiios,, ca. 250-ca. 336, libysk geistlig. Elev av Lucianus av Antiokia, presbyter i Alexandria, arianismens «opphavsmann. Fordømt på kirkemøtet i Nikaia (325),. men vendte tilbake til Alexandria ca. 334. Jfr. ►ariianere. Arizona [æriztouna] (sp. form av papagoindiansk Arizonac, Tillte kilde'), forkortet Ariz. eller AZ (også omtalt som Grand Canyon State), delstat i USA, gren­ ser i sør til Miexico, mens Colorado River danner grensen mot California og Nevada i vest; 295 260 km2 med 5 3-07 330 innb. (2002). Hovedstad: Phoenix. Natur. Ariztona kan grovt deles inn i to geografiske hovedområdler: det 1500-2000 meter høye skogbevokste Color ado Plateau i nord og Gilabekkenet rundt Gila Riiver i sør. I nord finnes noen av Jordens mest storslåtte erosjonsdaler, bl.a. Grand Canyon. Fjellene når opp i over 3000 meter, med Humphreys Peak (3851 imoh.) som det høyeste. Landskapet i sør domineres aw en ørkenslette med enkeltstående fjell og høydepartier. Befolkning. Folketallet økte 1970-80 med 53 %, en sterkere vek:st enn i noen annen delstat utenom Nevada, 19810-90 var veksten 35 %, og 1990-2000 40 %. Rundit 25 % av befolkningen er spansktalende, de fleste av meksikansk opprinnelse. 5 % er indianere. B.are California og Oklahoma har en større indiansk befolkning. De største stammene er navajo, hopii, apache, papago og pima. Mange bor i de 17 indianierreservatene som dekker et areal på i alt ca. 80 00'0 km2. 85 % av befolkningen bor i byer. Største byer er hovedstaden Phoenix og universitets­ byen Tucsom.

Næringsliv. Industrien er viktigste næringsgren med særlig vekt på elektroteknisk og elektronisk industri i tilknytning til romforskning og forsvar. Gruvedrif­ ten er konsentrert om kobber, der Arizona står for vel halvdelen av USAs samlede produksjon. Også utvinning av pimpstein, sølv, gull, molybden, natur­ lig helium, vanadium, uran og olje. Jordbruket er avhengig av kunstig vanning, og delstaten har to av verdens største damanlegg, Hoover- og Glen Canyon-dammene. Central Arizona Project (1968) er et stort, føderalt vannkanalanlegg som skaffer vann til bl.a. Tucson og Phoenix. Siden 1930-årene har Arizona ligget i rettstvister med California om vann­ ressursene i Colorado-elven. Etter en serie høyeste­ rettsdommer (bl.a. 1963, 1983, 2000) er fortsatt tvisten under rettslig overoppsyn. Viktigste jordbruksprodukt er bomull, men også frukt- og grønnsakproduksjonen er stor. Det gunsti­ ge klimaet og et vell av naturattraksjoner har gjort turisttrafikken til delstatens 4. viktigste inntektskil­ de. Historie. Arizona ble første gang besøkt av spanske fransiskanermunker fra Mexico i 1539.1 perioden 1692-1711 ble det bygd en rekke misjonsstasjoner. Spania avstod Arizona til Mexico 1821, størstedelen ble amerikansk 1848 (området sør for Gila River ervervet ved Gadsden-kjøpet 1854). Krigene mot apachene pågikk til 1886. Området ble organisert som territorium 1863 og som 48. delstat opptatt i unionen i 1912. Arizona sender 2 senatorer og 8 representanter til Kongressen. Arizonakrateret, eller Barringerkrateret, meteorittkrater i USA, i nordøstlige del av Arizona, nær Canyon Diablo. Har en diameter på 1200 meter og er ca. 200 meter dypt. Kraterets alder er anslått til mellom 5000 og 50 000 år. Oppdaget 1891. Arjeplog, kommune i Sverige, i Lappland, Norrbottens lån; 12 804 km2 med 3290 innb. (2003). Arje­ plog, som er en av Sveriges største kommuner etter areal, grenser i nordvest til Norge. Frem til Leisvallgruvens stengning 2001 var gruvenæringen viktig, men i dag dominerer turistnæringen. Kommunen er verdenssenter for vintertesting av bilkomponenter. Lars Læstadius var født i kommunesenteret Arjeplog (1988 innb. 2001), som bl.a. har et kjent sølvmuseum med en unik samling av samisk sølv, ark (sammenblanding av lat. area, 'kiste', og glfr. arquiere, 'skyteskår'), kvist, utbygning med vindu som rager opp fra husets takflate. ark (av lat. 'kiste'), se ►Noas ark, ►Paktens ark. ark (typ.), trykt ark papir som brettet (falset) etter et bestemt system vanligvis danner 16 sammenheng­ ende boksider.

ARK

464

Arkets signatur, arksignatur, er et fortløpende nummer nederst på første side av hvert ark i en bok, gjerne med kortfattet angivelse av forfatter eller tittel. Det tjener som hjelp for bokbinder når arkene skal ordnes til en bokblokk. Ark, bokhandlerkjede, se ►Ark Bokhandel. -ark (etter gr.), den styrende, f.eks. monark; jfr. ► -arki. arkade (av lat. arcus, 'bue'), rekke av buer på frittstå­ ende søyler. Arkadia, nygr. Arkadhia, landskap i Hellas, midt på Peloponnes. Landskapet er fjellendt, bortsett fra fruktbare høysletter i øst og Alfeiosdalen i vest. I oldtiden talte folket her et språk som hadde bevart flere elementer av akhaiisk (mykensk) fordi området hadde fått tilsig av mykensk befolkning da dorerne rykket inn på Peloponnes. Arkaderne levde for en stor del av jakt og småfehold. De var organisert i flere selvstendige enheter; de viktigste byene var Tegea og Mantineia. Arkadere ble mye brukt som leiesoldater i klassisk tid. Politisk var området oftest dominert av Sparta. Epameinondas (død 362 f.Kr.) skapte et arkadisk forbund rundt nyanlegget Megalopolis, som ble en rival til Sparta; underlagt Roma 146 f.Kr. Guden Pan er knyttet til Arkadia. For senere tider ble Arkadia idealisert og idyllisert som hyrdelandskap av diktere. arkadisk (til Arkadia), landlig, idyllisk; som i lykkeland. arkaisk (av gr. 'som hører til i begynnelsen'), gam­ mel, gammeldags. I gresk historie og kunsthistorie betegnelse på perioden fra begynnelsen av historisk tid ca. 750 f.Kr. (alfabetet, Homer, kolonisering) og ned til perserkrigene (ca. 500 f.Kr.). Arkaisk kunst brukes om kunstverker fra denne perioden; At noe er arkaistisk eller arkaiserende vil si at det er en kunstig etterligning av eldre perioders stil. Arkaisk språk er ord eller former som hører til eldre tider og ikke brukes i nåtidsspråket; arkaiserende språk etter­ ligner eldre tiders språkbruk, slik f.eks. Sigrid Undset gjør i sine middelalderromaner. Arkaisk kultur, arkaisk språktype brukes om kultur og språktype særegen for de folk i nåtiden som har minst differensiert kultur. En arkaisme er en arkaiserende retning eller tilbøye­ lighet. Brukes også om foreldet språklig detalj (skrive­ måte, bøyningsform), ord eller uttrykk. Arkan, se ►Raznjatovic, Zeljko. arkana (fra lat.), hemmeligheter. 1 (med.) Legemidler hvis sammensetning blir holdt hemmelig, så kjøperen ikke kan kontrollere om prisen er rimelig i forhold til middelets medisinske verdi. Oftest lå prisen langt over varens egentlige verdi. I Norge ble handel med arkana forbudt ved lov

når opp i 700-800 meters høyde. Sør og øst for høylandet ligger et fruktbart sletteland som ofte er utsatt for oversvømmelser ira Mississippi. På slette­ landet er klimaet fuktig og subtropisk, og påvirkes av vanne luftmasser over Mexicogolfen. Befolkning. 80 % av befolkningen er hvite (2000), 16 % svarte, mot 25 % i 1860. Vel 3 % er av spansk herkomst. De svarte er i majoritet i områdene langs Mississippi, mens Ozark Plateau haren tilnærmet ren hvit befolkning. Nær halvparten av befolkningen bor i byer, hvorav hovedstaden Little Rock, Fort Smith og universitetsbyene Pine Bluff og Fayetteville er de største. Næringsliv. Selv om næringslivet i Arkansas ikke lenger domineres av jordbruk spiller jordbruket fortsatt en stor rolle. Delstaten er den 4. største av bomulls- og risprodusentene i USA. Stort fjærfehold. Omtrent halvparten av arealet er dekket av skog (eik, Arkade. Fra cortilen i Palazzo Brera, Milano. Arkader i to hickory, sypress), noe som gir grunnlag for en omfat­ etasjer. tende skogsdrilt og treforedlingsindustri. Den øvrige industrien har vist en sterk stigning i de siste årtier og er særlig knyttet til foredling av jordbruksprodukter av 22. juni 1928. Etter gjeldende bestemmelser kan og delstatens egen mineralproduksjon. 95 % av ikke legemidler innføres eller selges uten at de på USAs bauxitt utvinnes i Arkansas, som også er den forhånd er godkjent av Statens legemiddelverk. Varer største produsent av brom og vanadium. Olje og som slik er godkjent, kalles farmasøytiske spesialpre­ naturgass. Stor turisttrafikk, bl.a. til de mange kurste­ parater. der med varme kilder. 2 (spill) ►Tarot-kon deles inn i den store (major) Historie. Arkansas ble utforsket av de Soto i 1541, arkana, som består av 22 kort, og den lille (minor) først kolonisert av franskmenn i 1686.1 1762 avstod arkana, som består av 56 kort. Konene i den store Frankrike området til Spania, men fikk det tilbake i arkana representerer okkulte krefter, og tillegges 1800. Utgjorde en del av kolonien Louisiana, som ekstra vekt dersom de dukker opp når konene bru­ Frankrike solgte til USA i 1803 (►Louisiana-kjøpet). kes til å spå med. Området ble skilt ut som eget territorium i 1819, som arkandisiplin (av lat. arcanus, 'hemmelig, taus'), 25. stat opptatt i unionen i 1836. Trådte ut av unio­ forbud mot å meddele innholdet av ritualer eller lære nen 1861 og sluttet seg til sørstatskonføderasjonen, til personer som ikke er medlemmer av vedkom­ ble gjenopptatt i 1868. Opprettholdt helt til 1957 et mende religionssamfunn. Forbudet kan gjelde læren strengt raseskilie bl.a. innen skolesektoren. Arkansas som helhet eller deler av den. Praktiseres av drusere, velger 2 senatorer og 4 representanter til Kongres­ ahl-i haqq og tilhengere av tantrismen. Mormonere sen. praktiserer arkandisiplin når det gjelder ritualer i de • Elv i USA, etter Missouri den viktigste bielv til øverste grader i det religiøse hierarki. I shinto er visse Mississippi. Kommer fra Rocky Mountains og flyter ritualer knyttet til keiserhuset omgitt av arkandisip­ gjennom Colorado, Kansas, Oklahoma og Arkansas; lin. Også i skriftløse folks religioner kan visse ritualer 2340 km lang. Skiftende vannføring. Seilbar 1050 og myter være forbeholdt visse grupper, f.eks. kvin­ km. Brukes til kraftproduksjon og kunstig vanning. ner og menn over en viss alder. I vestlig okkultisme Arkas, sønn av Zevs og Kallisto. Forfulgte engang på praktiseres arkandisiplin i flere bevegelser. jakt sin mor, som var forvandlet til en bjørn; Zevs Arkansas [arkønså:, a:kænzas] (fr. variant av Kansas, satte dem da begge opp på himmelen som stjerner navn på en sioux-stamme, eg. quapaw, 'sønnavinds(Bjørnen og Arcturus). Landskapet ► Arkadia skal ha folket'), forkortet Ark. eller AR (også omtalt som navn etter ham. Land of Opportunity), delstat i USA; 137 754 km2 med Ark Bokhandel AS, Oslo, norsk bokhandelkjede 2 692 090 innb. (2002). Hovedstad: Little Rock. opprettet 2001, eies av forlagskonsernet Gyldendal Natur. Arkansas består av to geografiske hovedom­ ASA. Grunnlaget for ARK var Gyldendals kjøp av en råder. Den nordvestlige delen er et høyland, som del bokhandler i Libris-kjeden 1999-2000, bl.a. F. Be­ deles av Mississippis seilbare bielv Arkansas i Ozarkyer Bok- og Papirhandel i Bergen, F. Bruns Bokhan­ platået i nord og Ouachita Mountains i sør. Fjellene del i Trondheim, Dahls Bokhandel i Molde og Erik Qvist Bok- og Papirhandel i Oslo. 2003 omfattet Arkkjeden rundt 60 forretninger med en andel av bokomsetningen i norsk bokhandel på ca. 14 %. arkebuse [-bys] (av fr.), hakebørse, gammelt skytevå­ pen utviklet fra armbrøsten; i skiftende former brukt fra ca. 1200 til begynnelsen av 1600-tallet. Se også ►arquebus. arkebusering. tidligere brukt uttrykk for henrettelse ved skytning. arkegon (av gr. 'begynnelse' og 'slekt, generasjon') (bot.), archegonium, det hunnlige forplantningsorganet hos moser, karsporeplanter og nakenfrøete. Det er flaskeformet med en øvre smalere del, halsen, og en nedre utvidet del, buken; veggen består av et enkelt cellelag. I buken ligger den hunnlige kjønnscellen, eggcellen. Når arkegonet er modent for befruktning, åpner det seg i spissen; halsen er da fylt av en slimmasse, som også trer litt ut av åpningen og oppfanger spermatozoidene og leder dem ned til eggcellen. Befruktningen skjer når eggcellen opptar en spermatozoide og smelter sammen med den. arkegoniater (bot.), en plantegruppe som omfatter moser, karsporeplanter og nakenfrøete planter. Deres

ARKEOLOGI

465 hunnlige kjønnsorgan kalles ►arkegon (archegonium). arkeikum (av gr. 'gammel'), den eldste del av pre­ kambrium, eldre enn 2500 mill, år, men yngre enn priskoikum (4000-2500 mill. år). Representert i Norge ved grunnfjellsbergarter i Lofoten og Finn­ mark. arkeiske pattedyr (av gr. 'gammel'), pattedyr fra første del av tertiær (paleocen og eocen). De utviklet seg raskt etter at mange krypdyrgrupper døde ut mot slutten av mesozoikum, og tilpasset seg forskjellig levevis både som rovdyr og planteetere. De fleste var forholdsvis små med langstrakt kropp, men noen ble store med kraftige lemmer. De hadde alle en rekke primitive karakterer, bl.a. liten hjerne og ikke så sterk spesialisering av tenner og lemmer som hos moderne pattedyr. De ble, bortsett fra de artene og gruppene som var blitt isolert i Sør-Amerika og som først døde ut i slutten av tertiær, raskt fortrengt av grupper av høyere utviklede pattedyr som kom til i midten av tertiær. Arkel, Anton Eduard van, 1893-1976, nederlandsk professor, tidligere direktør for Institutt for uorganisk kjemi ved universitetet i Leiden. Sammen med professor Jan Hendrik de Boer utarbeidet han i 1924 van Arkel-de-Boer-metoden til fremstilling av sær­ deles rene metaller. Metoden består i å danne flykti­ ge metalljodider ved én temperatur og spalte disse termisk ved høyere temperatur, og benyttes f.eks. til fremstilling av meget rent titan, zirkonium, thorium og silisium. ARKEN Museum for Moderne Kunst, Køge Bugt, Sjæl­ land. Innviet mars 1996. ARKENs virkeområde er dansk, nordisk og internasjonal kunst med hoved­ vekt på tiden etter 1945. Museets innsamlings- og utstillingsvirksomhet omfatter både tradisjonelle uttrykksformer som maleri, skulptur og grafikk, og nye medier som video, installasjoner og fotografi. Bygningen er organisert omkring et hovedrom, en 150 meter lang kunstakse. Arkitekt: Søren Robert Lund. Konsertsal, filmsal, museumsbutikk, kafé. arkeo-, archaeo- (av gr.), gammel-, som angår tidlige­ re tider, oldtiden el.l. arkeologi (av gr. 'gammel' og -logi), vitenskapen om eldre tiders kulturforhold slik de kan studeres på grunnlag av oldfunn og minnesmerker. Arkeologien søker å forstå menneskenes levekår gjennom tidene, deres tilpasning til skiftende naturforhold, deres arbeid, samfunnsliv, kunst og religion. Historikk. På 1600- og 1700-tallet var arkeologien begrenset til studiet av den klassiske oldtids kunst og arkitektur; i mindre grad funn og minnesmerker fra de forhistoriske tider ellers i Europa. Arkeologi ble betraktet som en fritidsbeskjeftigelse for overklassen og var konsentrert om innsamling av gjenstander til de kunst- og antikvitetskabinetter som fantes ved de europeiske fyrste- og kongehoff. Disse privatsamlingene har senere gitt grunnlaget for de fleste større arkeologiske og historiske museer i Europa. De fleste land har elt eller flere slike sentralmuseer ved siden av tallrike lokalmuseer og privatsamlinger. Da den norske fornminneloven ble vedtatt i 1905, ble ansva­ ret for utgravninger og museal ivaretakelse av mate­ rialet delegert til de fem arkeologiske museer: Uni­ versitetets Oldsaksamling i Kristiania, etablert i 1817, Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab Museet i Trondheim, hvor en antikvarisk samling var etablert i 1760, Bergens Museum i 1825, Tromsø Museum i 1872 og Stavanger Museum i 1877. Etter den franske revolusjon og gjennom de ro­ mantiske strømninger i første del av 1800-tallet ble interessen for oldtidens kulturer mer alminnelig, og arkeologi fremstod som en selvstendig vitenskap. Samtidig skilte en rekke mer spesielle felter seg ut fra Arkeologi. Utviklingen fra eldre steinalder ved istidens slutt til historisk tid. Utviklingen i Norge til venstre og i verden til høyre.

arkeologi, som numismatikken (myntlæren), heral­ dikken (læren om våpenskjold), epigrafikken (læren om gamle innskrifter), herunder runologien, og stilhistorien. Disse studeres dels selvstendig, dels som hjelpevitenskaper til arkeologi og andre vitenskaper. Inndeling og fellestrekk. Den egentlige arkeologi er nå oppdelt i flere grener: forhistorisk arkeologi, klassisk arkeologi, middelalderarkeologi/historisk arkeologi. Betydningen av disse kan være litt forskjellig i ulike land. Felles for dem er at selve grunnlaget for studiet består av bevarte rester ebler spor av eldre tiders materielle kultur. Registreringer og utgravninger av anlegg og monumenter utgjør derfor en viktig del av den arkeologiske forskning. Arkeologi oppfattes

gjerne som synonymt med utgravninger. Selv om arkeologi ikke nødvendigvis omfatter utgravning, er utgravning i en eller annen form en sentral del av fagfeltet. Det innebærer også at all dokumentasjon fra utgravningene blir et viktig kildemateriale. Observasjoner fra utgravninger gjør det ofte mulig å gruppere funnene ut fra deres funnkontekst, det vil si å avgjøre om det enkelte funn skriver seg fra en boplass, befestet anlegg, grav eller representerer nedlegging av offer eller skatter. For forståelsen av samfunnet og dets utvikling er samspillet mellom mennesker og omgivende natur viktig. Det innebærer at topografi og jordbunnsforhold må studeres i tillegg til bevarte rester av vegeta-

ARKEOLOGI

sjon og dyreliv. Vegetasjonshistorien kan rekonstru­ eres ved hjelp av pollenundersøkelser, mens dyreliv og matseddel analyseres ut fra bevarte avfallsrester. Datering av funnene er et kjernepunkt. De dateringsmetoder som er utviklet, kan grupperes i relati­ ve og kronometriske (absolutte) metoder. Den første gruppen daterer funn i forhold til andre funn, uten å angi alder. Sentrale metoder her er stratigrafi og typologi. De kronometriske metodene daterer funn i forhold til arstall. De viktigste her er datering ved typologi og kryssfunn (med historisk daterte funn) og C14-datering, der mengden av radioaktiv utstråUtgravning av et skjelett mellom ruinene i Middelalderparken i Oslo i mai 2002. Innenfor middelalderarkeologien kan slike funn være svært betydningsfulle - dette funnet i Oslo av et stort antall graver har kastet lys over hovedstadens tidligste historie og gitt en pekepinn om når byen ble anlagt.

466

ling fra karbon i organisk materiale kan gi en om­ trentlig datering av funnene. Dendrokronologi, som omfatter måling av treringer i forhistoriske gjenstan­ der eller bygninger, gir de mest presise dateringer, men materiale som egner seg for slike undersøkelser, er bare sjelden bevart. Arkeologiske fornminner og funn som reflekterer hmr ulike aktiviteter har foregått i fortiden, finnes i eilandskapsrom. Ethvert samfunn har regler og normer som påvirker den enkeltes atferdsmønster. Analyse av fornminner og funn i landskapsrommet vi derfor kunne fortelle om det samfunnet som skapte dem. 1 de senere år er det blitt lagt stadig større vekt på fmnkonteksten. Snevert definert danner funnkonteksten f.eks. grunnlaget for rominndeling og aktivi­ teter i hus, mens plasseringen av smykker og våpen i graver muliggjør rekonstruksjon av drakt- og våpenmote. En mer vidtfavnende definisjon av kontekst er at len omfatter hele den lokale kulturhistoriske sammenhengen. I Nøkkelbindet finnes tabellen Arkeologiske funn, hvorav de fleste også har egen artikkel. BSo FORHISTORISK ARKEOLOGI

En viktig grense innen arkeologien går mellom de displiner som studerer perioder uten skrift og de som stiderer perioder med skrift. Denne grensen skiller forhistorisk arkeologi fra historiske arkeologier, som egvptologi, klassisk arkeologi, middelalderarkeologi og historisk arkeologi i USA. Forhistorisk arkeologi omfatter arkeologi i tiden forut for skriftkultur. Det vil si at en har forhistorisk arkeologi i alle deler av verden, men at tidspunktet for når forhistorisk arkeologi avløses av historisk arkeologi varierer etter hvor man befinner seg. Forhistorisk arkeologi omfatter både studiet av rent foriistoriske (prehistoriske) samfunn og slike som ligger på grensen av de historisk kjente (protohistoriske). Een forhistoriske arkeologi skilte seg ut som selvsteidig vitenskap i Nord- og Vest-Europa på midten av 1800-tallet. Danske arkeologer hadde i 1830årene etablert det såkalte 3-periode-systemet som inrdeler de forhistoriske kulturer i stein-, bronse- og jernalder. Dette er blitt alminnelig akseptert, men med modifikasjoner, idet det har vist seg at bruken av steinredskaper har holdt seg de fleste steder langt

ned i bronsealderen, andre steder har rene steinalderkulturer levd ved siden av bronsealderkulturen, se f.eks. ►Norge (Historie), eller bronsealderen og jernalderen mangler fullstendig, se f.eks. ►Australia (Forhistorie). I Mellom- og Sør-Europa og Asia har bronsealderen hatt et forstadium der kobber var det eneste kjente metall (chalcolithicum). I 1 øpet av 1800-tallet lyktes det i hovedtrekk å dele opp disse hovedavsnittene i en rekke perioder og «tider», først i Norden, senere også i det øvrige Europa og andre steder. For stein- og metallkulturer fra etter ca. 3000 f.Kr. er det vanlig å inndele avsnit­ tene i eldre, midtre og yngre bronsealder, jernalder osv. Disse inndeles så i kortere underperioder. I 1850-årene kunne franske og engelske arkeologer fremlegge beviser for at steinalderen også går tilbake til kvartærtidens is- og mellomistider. Ved hjelp av stratigrafiske funn i Frankrike kunne man oppstille en inndeling av steinalderen i paleolittisk tid som med sine underavdelinger inndeles i et eldre (abbevillien, acheuleen), midtre (mousterien) og yngre stadium (aurignacien, solutreen, magdalenien). Studiet av de paleolittiske kulturer drives i nært samarbeid med kvartærgeologien og antropologien. Man mente tidligere at kulturene fulgte regelmessig etter hverand­ re i den overfor nevnte rekkefølge, idet eldre paleolit­ tisk tid falt sammen med de tre første istidsperioder og nest siste mellomistid, midtre paleolittisk tid var samtidig med begynnelsen av siste istid og øvre paleo­ littisk tid med klimaks og slutningstiden av denne. I løpet av forrige århundre viste det seg at de paleo­ littiske kulturer har en videre utbredelse i Afrika og Asia, og utviklingen er ikke overalt den samme. De øvre paleolittiske kulturer har f.eks. en mer begren­ set utbredelse til Europa, Sentral- og Vest-Asia og Nord-Afrika. For å ordne det stadig voksende mate­ riale har man måttet oppstille en mengde nye og mer lokalt pregede grupper. Samtidig legger man mer vekt på inndeling av materialet i kjerne-, flekke- og klingekulturer (abbevillien, acheuleen, levalloisien, clactonien) etter de forskjellige slags tilhuggingsteknikker ved fremstillingen av flint- og steinredskapene. Man anså tidligere de såkalte mikrolitter som et kjennetegn for mesolittiske kulturer, men er nå blitt klar over at disse bare utgjør en særlig, og meget utbredt tilvirkningsmåte for flint - og steinredskaper i sen- og postglasial tid. Betegnelsen neolittisk er reser­ vert for steinalderkulturgrupper hvis økonomi hovedsakelig er basert på jordbruk og husdyrhold, i motsetning til det paleolittiske og mesolittiske, som ennå står på et rent jeger-fisker-sankerstadium. Man er imidlertid blitt klar over at kulturgrupper av denne karakter fortsatte ned gjennom yngre steinalder i Norden og andre steder i Europa, enkelte steder helt ned til tidlig jernalder. Beslektet materiale fra begrensede områder har ofte vært ordnet i kulturer og grupper. Det gjelder for eksempel en rekke av de neolittiske kulturene. Man taler f.eks. om båndkeramiske, megalitt- og stridsøkskulturer. På samme måte kan man også i bronsealde­ ren og tidlig jernalder skille ut lokale kulturgrupper, men en kan sjelden fastslå om disse tilsvarer virkeli­ ge, skilte samfunn eller om endringer i former og typer fra gruppe til gruppe skyldes innvandring av nye folkeslag, endringer i de økonomiske forhold eller såkalte kulturlån og impulser grunnet på frede­ lig samkvem. Tendensen innen forhistorisk arkeologi er å legge mer kulturhistoriske synsmåter på studiet. Ved bestemmelse av gjenstanders bruk og funnenes religiøse, sosiale og økonomiske sammenheng søkes det å gi et mer komplett bilde av de forhistoriske tiders kulturforhold og -utvikling, og arkeologien benytter seg her i utstrakt grad av etnografi, reli­ gionshistorie, etnologi og andre humanistiske viten­ skaper. BSo E/tL.-Burenhult, G„ red.: Arkeologi i Norden, 19992000, 2 b.; Greene, K.: Archaeology: an introduction, 4th ed., 2002; Olsen, B.: Fra ting til tekst: teoretiske

ARKEOLOGI ------------------■

467

perspektiv i arkeologisk forskning, 1997; Renfrew, C. & P. Bahn: Archaeology: theories, methods and practice, 3rd ed., 2000; Trigger, B.G.: Arkeologiens idéhistorie, 19'96. KLASSISK ARKEOLOGI

Den klassiske arkeologi omfatter studiet av minnes­ merker og oldfunn fra de historisk kjente kultursam­ funn i middelhavlandenes og den nære Orients klassiske oldtid inntil Romerrikets sammenbrudd på 400-tallet e.Kr. Helt fra renessansen var det systema­ tisk blitt foretatt utgravninger, og også regelrett plyndring, av antikke monumenter til kunstsamlin­ ger, og mange av de europeiske museenes fineste stykker ble brakt for dagen i denne tiden. Inntil midten av 1700-tallet var interessen hovedsakelig rettet mot den romerske og greske kultur, og fra midten av 1700-tallet ble det foretatt banebrytende oppdagelses- og studiereiser til Italia, Hellas og VestAsia, mest av engelske og franske amatører. Fra slutten av 1800-tallet ble mer vitenskapelige metoder tatt i bruk. Det grunnleggende vitenskapelige arbeid ble i første rekke utført av tyske forskere (J. Winckelmann, E. Gerhard, B. Niebuhr), og i 1828 grunnla tyskere det opprinnelig internasjonale instituttet for arkeologisk korrespondanse i Roma som senere ble forbildet for en rekke arkeologiske institutter der. i Athen og andre steder. Klassisk arkeologi samarbeider intimt med historisk og filologisk forskning og drives for en del som en rent kunsthistorisk vitenskap. En grunnleggende betydning for utforskningen av oldtidens kultursam­ funn i den nære Orient fikk dechiffreringen av den egyptiske hieroglyfskrift i 1820-årene (se ► Rosettasteinen og J.-F. ► Champollion). I løpet av 1800-tallet ble de forskjellige kileskriftsystemer på persisk, elamittisk, semittiske og sumeriske språk tydet. Senere fulgte gjennom arkeologiske undersøkelser oppdagelsen og tydningen av en rekke andre språk og skriftsystemer i den nære Orient, enkelte er ennå ikke tydet (minoisk og Induskulturens skrift). Dette førte til en sterk interesse for studiet av de eldre kulturer i dette området og har ført til utskilling av spesielle grener av den klassiske arkeologi, under navn av egyptologi og assyriologi. Den første ble under størsteparten av 1800-tallet drevet av franske vitenskapsmenn som undersøkte en rekke templer og graver, spesielt de kongelige pyramide- og klippegraver. Den rikeste av disse, Tut-Ankh-Amons grav, ble først oppdaget av lord Carnarvon i 1922. Fra 1890-årene begynte en mer systematisk bear­ beidelse av det egyptiske materialet. Tyske, franske og britiske institutter, senere også amerikanske, sendte samtidig ut ekpedisjoner som undersøkte de mest kjente minnesmerker og byhauger i Mesopota­ mia, Persia og Syria, mest kjent er utgravningene av de rike kongegraver i Ur fra ca. 3000 f.Kr. Især har en mengde større og mindre utgravninger vært gjen­ nomført i Midtøsten og Vest-Asia, slik at kjennska­ pen til den forhistoriske og historiske kulturutvikling her er blitt kolossalt utvidet, helt tilbake til de eldste landsbysamfunn fra 6000-7000 f. Kr. Undersøkelse­ ne fra Jeriko i Palestina og Jarmo i Irak i løpet av 1950-årene har især vært av betydning for forståel­ sen av de eldste jordbruksamfunn. Endelig kan nevnes oppdagelsen i 1920-årene av de høyt utvikle­ de bysamfunn i det vestlige India fra 3. og 4. årtusen f. Kr. Fra 1870-årene ble også kjennskapen til den klas­ siske oldtid utvidet gjennom større, systematiske utgravninger i Hellas, Lilleasia, Italia og SentralEuropa. Best kjent er de tyske og franske i Olympia, i Delfoi og på Delos, italienernes i Roma, Ostia, Herculaneum og Pompeii og amerikanernes i Athen. Studiet av de forhistoriske kultursamfunn innen disse områder har også vært utført av klassiske arkeologer. Fra 1820-årene undersøkte italienerne systematisk minnesmerker og graver fra den etruskiske kultur i 1. årtusen f. Kr. 11871 begynte tysker­ ne sine utgravninger i Troja, senere i Mykenai og Tiryns, og i 1900 fulgte britenes undersøkelser på

Dette berømte kinesiske gravfunnet ble oppdaget ved en tilfeldighet da noen bønder gravde en brønn i Shaanxi-provinsen i Nord-Kina i 1974. Graven tilhørte grunnleggeren av Qin-dynastiet, Qin Shi Huang (250-210 f. Kr.) og inneholdt om ag 6000 terrakottasoldater og -hester.

Kreta (A. J. Evans). Dette førte til oppdagelsen av den mykenske kultur fra 1300-800 f. Kr. og den enda eldre minoiske i Hellas og på Kreta. Allerede omkring 1900 gjorde greske dykkere rike funn av klassisk skulptur under havflaten, og man ble dermed klar over at det fantes et meget rikt arkeologisk materiale på havbunnen. Den marine arkeologien eller undervannsarkeologien har deret­ ter fått økende betydning, ikke minst som følge av bedret teknologi. Av særlig interesse har vært oppda­ gelsen av store statuer og andre gjenstander utenfor Alexandria i Egypt; funnene i slutten av 1990-årene har både blitt knyttet til fyrtårnet på Faros og til dronning Kleopatra. BSo MIDDELALDERARKEOLOGI

Middelalderarkeologien kan ses som den klassiske arkeologiens skygge. Liksom den klassiske arkeologi­ en har middelalderarkeologi sine forutsetninger i den italienske renessansen, men på en mer negativ måte. Det var da middelalderbegrepet ble skapt som en term for "forfallsperioden" mellom antikken og egen samtid. Som periodebegrep blir middelalderen brukt i alle de deler av Europa som savner en antikk histo­ rie. Det står for det kristne Europa. Tidsrammene er imidlertid ulike fra region til region. Studier av middelalderens monumenter startet allerede på 1600-tallet, da antikvarer ble oppmerk­ somme på kirker fra middealderen. I Sverige ble kirker avbildet parallelt med gravhauger og runestei­ ner, og i Storbritannia skapte John Aubrey den første typologien av middelalderens arkitektur allerede 1670. På midten av 1800-tallet arbeidet flere av tidens ledende arkitekter med restaureringer av middelalderens kunst og arkitektur. Dette resulterte i en grunnleggene materialkunnskap om middelalde­

rens monumenter. Franskmannen E. E. Viollet-leDuc utgav f.eks. et tibinds verk om fransk middelalderarkitektur. I Tyskland startet en systematisk publisering av data om alle historiske monumenter, og i Danmark startet 1873 inventering i hvert sogn av minnesmerker fra forhistorisk tid og middelalder. Allerede i 1820-årene ble et stort antall danske kirker besiktiget og bygningsdetaljer, kunstnerisk utsmyk­ king og inventar dokumentert. Arkeologiske utgravninger kom for alvor i gang i 1920-årene, og en rekke av landets mest betydelige middelaldermonumenter, borger og store klosteranlegg ble utgravd. Fra 1950 ble det også utført utgravinger under kirkegulv. Utviklingen i Norge er noksa parallell til Danmark. Arkitekten og arkeologen Gerhard Fischer foretok f.eks. utgravninger og un­ dersøkelser i Gamlebyen i Oslo og dessuten av en lang rekke kirker, klostre og borganlegg i ulike deler av landet. Senere fulgte andre opp med undersøkel­ ser under gulvet i middelalderkirker. En første endring i synet på middelalderen og dens monumenter kom ca. 1900. Monumentene ble nå oppfattet som historiske dokumenter som kunne avspeile en lang og komplisert historie, og interessen for deres funksjon økte. I mellomkrigstiden vokste middeladerarkeologi gradvis frem som en egen disiplin. Til å begynne med ble virksomheten oppfat­ tet som komplementær i forhold til de skrevne tekster. 1 oppbyggingsarbeidet etter den annen verdenskrig ble det organisert stortstilte arkeologiske prosjekter i mange av de europeiske middelalderbyene. Byundersøkelsene i Norge omfatter Kaupang i Vestfold, Gamlebyen i Oslo, Skien, Tønsberg, Bergen og Trondheim. Det har også vært undersøkelser i kau-

ARKEOLOGISK ■---------------------pangene Kaupanger i Sogn, Borgund og Veøy i Møre og Romsdal og Vågan i Lofoten. En fokuserte nå som innenfor forhistorisk arkeologi — i større grad på økonomisk og sosial historie. Også middelalderen på landsbygda har i de seneste årene fått økt oppmerk­ somhet. BSo Arkeologisk museum i Stavanger, AmS, norsk oldsak­ samling etablert 1975, en av Norges fem oldsaksam­ lingen Kompetansesenter for miljøarkeologi, arbei­ der med Rogalands historie fra steinalder, bronseal­ der, jernalder og vikingtid frem til slutten av middelalderen. Museets samlinger inneholder 12 000 lunn fra Rogaland samt et naturvitenskapelig magasin. AmS har faste og midlertidige utstillinger, arkeozoisk (av arkeo- og gr. 'dyr'), om bergarter med levninger av de første, «lavtstående» dyreorganismer. Arkesilaos, ca. 315-241 f.Kr., gresk filosof, leder av akademiet i Athen. Med Arkesilaos fikk skeptisismen innpass i det platonske akademi. Arkesilaos, navn på flere greske billedhuggere og malere. Dessuten navn pa en billedhugger av ukjent opprinnelse som levde i Roma på Caesars tid. Venn av Lucullus. Kildene nevner forskjellige arbeider av ham, men han er særlig kjent for en Venusgenetrix som han laget til Caesars Venus-tempel. arkespor (gr. nyd.) (bot.), hos plantene et diploid cellevev som finnes i det indre av unge sporangier. Hos moser og karsporeplanter danner arkespor sporemorceller som senere hver gir fire sporer ved reduksjonsdeling. Også hos blomsterplantene danner arkespor sporemorceller, men de kalles her pollenmorceller (i pollenknappen) eller embryosekkmorcelle (i frøemnet). Ved reduksjonsdeling av disse oppstår pollenkorn og embryosekk. arketyp (av gr. 'opprinnelse' og 'form, mønster'). 1 Urbilde, urform, original, grunnleggende kategori. 2 Den eldste handskrift av antikke forfatteres verker. 3 (psyk.) I C. G. Jungs teori en art fellesmenneskelige sjelelige «urbilder», som i sitt vesen alltid vil forbli ubevisste, men kan etterspores i symbolsk form i fantasiproduktersom drøm, myter, eventyr og sagn. 4 (naturvit.) I Darwins teori den urform som alle dyre- og plantearter har arvet sine felles grunntrekk fra. arketypisk (til arketyp), opprinnelig; ekte. Arkhangelsk. 1 Fylke i nordvestlige Russland (Arkhangelskaja oblast); 587 000 km2 med 1 335 700 innb. (2002). Administrasjonssenter; Arkhangelsk. Fylket inklude­ rer øygruppene Novaja Zemlja og Zemlja Frantsa losifa, samt Nenets autonome område. Natur. Geografien spenner fra polare områder i nord til jordbruksområder i sør på samme bredde­ grad som Hamar. Landskapet domineres av store skogområder og elver. Elvene er viktige transport­ årer; veier og jernbane er svakt utbygd. Næringsliv. Viktigste næringsvei er skogbruk, trefor­ edling- og celluloseindustri. Årlig avvirkning i 1980årene var i overkant av 20 mill, m3, men har siden falt. Nest største næring er maskinbygging og metallbearbeiding, i det vesentligste i forbindelse med den militært orienterte verftsindustrien i Severodvinsk hvor også verdens største verft for bygging av atom­ ubåter ligger. Betydelige olje- og gassressurser er oppdaget i fylkets nordøstre del, og på havbunnen utenfor kysten, Petsjorahavet. Produksjon på land i beskjedent omfang begynte i 1980-årene og øker raskt fra 2000. Enkelte samarbeidsprosjekter med utenlandske selskaper er igangsatt og flere er under utvikling. Utskipningsterminal for petroleum ved havet i virksomhet fra 2001. Betydelige diamantfunn øst for Arkhangelsk by ble gjort i slutten av 1970årene. Produksjon i stor skala planlegges. 2 By i Russland, administrasjonssenter i Arkhangelsk fylke, ved Nordlige Dvinas utløp i Kvitsjøen; 355 500

468

Arkhimedes Arkhimedes levde på Sicilia ca. 250 år før Kristi fødsel og reg­ nes som en av antikkens største vitenskapsmenn. Han var mate­ matiker, fysiker og oppfinner, og er mest kjent for oppdagelsen av Arkhimedes' lov. Han utnyttet loven for å måle volumet av en krone, som man påstod var laget av rent gull. Etter å ha målt kronens volum og veid den, kunne Arkhimedes beregne kronens densitet. Han kunne deretter bevise at kronen ikke hadde tilstrek­ kelig høy densitet til å være laget av rent gull. Arkhimedes er også kjent for å ha oppfunnet en rekke maskiner og apparater, bl.a. Arkhimedes' skrue, som brukes i Orienten for å heve vann fra ka­ nalene.

Arkhimedes planlegger forsvaret av Siracusa. Stikk fra 1740.

Arkhimedes oppdager loven om oppdrift i væsker. Ifølge legenden skal han ha løpt opp av badet mens han ropte Heureka ('Jeg har funnet det'). Tresnitt fra 1500-tallet.

Arkhimedes' lov. Til venstre: Skålvekten viser likevekt mellom en aluminiumssylinder på 100 cm3 og lodd på til sammen 300 g. Til høyre: Når aluminiumssylinderen blir nedsenket i vann, trengs bare 200 g for å oppnå likevekt. I vann er sylinde­ ren påvirket av en kraft som virker oppover, som er lik tyngden av et lodd på 100 g.

innb. (2002). Viktig sjø- og elvehavn med stor trelastutførsel. Jernbane til Moskva og til Karelia, Mur­ mansk. Omfattende sagbruks- og treforedlingsindus­ tri skipsbygging, fiske og fiskeforedling. Erkeengel Mkael-katedral fra 1685-99. Pomor-universitet. Byen ble grunnlagt 1583 og var Russlands eneste havn inntil St. Petersburg ble anlagt. Arkhangelsk gikk da tilbake, men fikk ny betydning etter oppret­ telsen av jernbaneforbindelse sørover 1897, likeså i mellomkrigstiden på grunn av Arktis-skipsfanen. Foiketallet økte fra 45 000 i 1920 til 194 000 i 1933. Urder begge verdenskriger var byen en viktig tilførselshavn for forsyninger fra vestmaktene. Havnens relative betydning for Russland er økt etter Sovjet­ unionens oppløsning. Eyen ble besatt av britiske tropper aug. 1918 og var sete for en anti-bolsjevikisk regjering under N. Tsjajko/skij og nordhæren under general Miller. Etterat forsøket på å trenge sørover mot Vologda mislyktes, ble de allierte tropper trukket tilbake september 1919 og Arkhangelsk erobret av bolsjevikene februar 1920. Arkhangelsk-området var utgangspunkt for Pomcrhandelen med Nord-Norge. Arkhelaos [gr. utt. -kje-], ifølge sagn stamfar til det makedonske kongehus. Arkhelaos, død 399, konge av Makedonia ca. 413— 399 f.Kr. Skaffet seg kongemakten ved å myrde Perdikkas' bror og sønn; hersket med kraft, skaffet sitt land veier og grensefestninger, en god hær og en flåte. Ved hans hoff samlet berømte diktere og kunst­ nere seg (Evripides, Agathon og Zeuxis); ble myrdet. Arkhelaos, gresk filosof, levde på 400-tallet f.Kr., elev av Ånaxagoras; skal ha vært Sokrates' lærer. Arkhidamos [gr. utt. -kjj-J, konger i Sparta.

Arkhidamos 2, ca. 469-427 f.Kr., endte den tredje messeniske krig og hadde overkommandoen i førsle del av den peloponnesiske krig (den arkhidamiske krig 431-421), som brøt ut til tross for hans mot­ stand. Arkhidamos3, ca. 400-338 f.Kr., sønn av Agesilaos. Led nederlag ved Levktra 371, ble konge etter sin far 360. Falt i strid i Italia. Arkhilokhos, antagelig, ca. 680-640 f.Kr., gresk lyriker. Han var fra Paros, faren var av fornem slekt, moren slavinne. På grunn av fattigdom utvandret Arkhilokhos til øya Thasos, vendte siden tilbake, tok tjeneste som leiesoldat og falt etter et kampfylt liv. Arkhilokhos er den første individualist i gresk dikt­ ning. Han var en formkunstner av rang. Han hadde et lidenskapelig, urolig og sårbart sinn og levde bestandig på kant med livet og menneskene, til det ytterste oppriktig mot seg selv, bitter og skånselløs i sine alltid personlige angrep. Hans jamber dannet forbilde for oldtidens senere satirikere. Men Arkhi­ lokhos hadde også den hete erotikks og tungsinnets strenger på sin lyre. Bare bruddstykker av hans verker er bevart, i senere tid nye funn i innskrifter og papyri. Overs, til svensk av E. Zilliacus: Grekisk lyrik (1945); i norsk gjendiktning ved S. Jarvoll (1993); eng. overs, ved M. L. West: Greek Lyric Poetry (1993). Arkhimedes [gr. utt. -kji-], ca. 287-212 f.Kr., gresk vitenskapsmann, regnes for et av antikkens største genier. Han var født i Siracusa på Sicilia, trolig var han en slektning av kongehuset. En tid studerte han i Alexandria, men størstedelen av sitt liv bodde han i hjembyen, opptatt av matematiske og fysiske studier. Da byen falt for romerne og ble plyndret, ble Arkhi­ medes drept av en romersk soldat; etter tradisjonen

ARKITEKTUR

469

forsøkte han i siste øyeblikk å beskytte sine matema­ tiske tegninger i sanden og ropte: «Trå ikke på mine sirkler!». Den romerske general Marcellus lot ham begrave med store æresbevisninger. Arkhimedes var særlig kjent for en rekke maskiner og apparater som han oppfant, bl.a. Arkhimedes'skrue som ennå brukes i Orienten for å heve vann fra kanalene. Da hjembyen Siracusa ble beleiret av romerne, lyktes det byen å holde ut i nesten tre år ved hjelp av krigsmaskiner konstruert av Arkhime­ des. Mange av Arkhimedes' verker er gått tapt, men en hel del av dem er blitt bevart gjennom arabiske oversettelser. Som matematiker var Arkhimedes utvilsomt oldtidens største. I verket Sandregningen gir han en beregning av antallet av sandkorn som Jor­ den kan inneholde, i virkeligheten fremsetter han en metode for å uttrykke vilkårlig store tall. Ved å bruke innskrevne og omskrevne polygoner fant han at tallet tr måtte ligge mellom verdiene 3‘/7 og 310/71. Han gav formlene for volum og overflate av en kule, bestemte arealet av parabelsegmenter, og ved hjelp av metoder som er nær beslektet med integralregningen, fant han andre arealer og volumer. En rekke fyndord, foruten det ovennevnte, er tillagt Arkhimedes. Han studerte vektstangprinsippet i mekanikken og uttalte: «Gi meg et fast punkt, og jeg skal flytte Jorden». Han gav loven for legemers oppdrift i væsker (Arkhimedes' lov), og brukte den til å bestemme andelene av gull og sølv i kong Hierons krone. Etter tradisjonen fikk han ideen mens han satt i badekaret, hvoretter han løp opp med utropet: «Hevreka» («Jeg har funnet det»). Arkhimedes’ aksiom, grunnsetning som sier at når man tar en viss størrelse (tall, lengde, volum), så kan den, selv om den er meget liten, gjennom å mange­ dobles gjøres større enn en hvilken som helst annen størrelse av samme slag. Dette aksiomet er viktig i forskjellige matematiske teorier. Det ble innført av Arkhimedes i forbindelse med hans ekshausjonsmetode for å finne volumer og arealer. Arkhimedes’ lov, fysisk lov, uttrykker at et legeme nedsenket i en væske som er i likevekt, får en opp­ drift lik tyngden av den væskemassen legemet for­ trenger. For figur se ► Arkhimedes, sammontasje. Arkhimedes’ spiral (mat.), plan kurve som beskrives når et punkt beveger seg med konstant fart langs en rett linje som samtidig roterer med jevn hastighet omkring et fast punkt. Arkhipov. Abram Jefimovitsj, 1862-1930, russisk maler. Begynte med genrescener. Utviklet etter hvert et lyrisk landskapsmaleri som i 1890-årene for en tid vek plassen for sterkt sosialkritiske bilder. arkhont (av gr., 'hersker, fører'), i flere byer i det gamle Hellas tittel på de øverste embetsmenn, særlig i Athen. Her var staten opprinnelig styrt av en konge, men ved siden av ham stilte man først en polemarkh (krigsherre), senere en arkhont, som opprinnelig fungerte for livstid, men senere bare ti år og fra 682 f.Kr. bare ett år. Ca. 682 ble de seks thesmotheter (lovgivere) innsatt; disse sammen med «kongen», som bare hadde visse ofringer å foreta og ledelsen av visse rettssaker, polemarkh og arkhont, dannet så de ni arkhonters kollegium, som under seg hadde administrasjonen og en del av rettsvesenet. Med demokratiets utvikling i Athen mistet de en stor del av sin innflytelse og hadde vesentlig bare ofringer og ledelsen av rettsvesenet; domsmyndigheten hadde folkedomstolene; arkhonten førte bare forsetet i disse. Etler den arkhont som var arkhon (ledende), hadde året navn, som i Roma etter konsulene. Arkhytas fra Taranto, ca. 400 f.Kr., gresk feltherre, filosof og matematiker, var en venn av Platon og medlem av den pytagoreiske skole. Siden Arkhytas' filosofiske verker er gått tapt, og likedan en kom­ mentar til dem av Aristoteles, er vår viten om dem begrenset. Arkhytas skrev om geometri og mekanikk og var den første som anvendte geometrien på meka­

niske problemer. Han gav en metode til ►kubens fordobling. arki-, archi- (av gr.), over-; som er den fremste, første, ledende, f.eks. arkitekt; dss. norsk erke-. -arki (av gr.), -styre; -velde; -makt; f.eks. monarki, arkimandritt (av gr. arkhi-, 'erke-, over-', og mandra, 'innhegning'), opprinnelig klosterforstander, abbed i den gresk-ortodokse kirke; nå ærestittel som gis til ortodokse prestemunker. Arkin, Alan (Wolf) [a:-], f. 1934, amerikansk skue­ spiller, var medlem av sanggruppen The Tarriers, som han også skrev sanger for; scenedebuterte 1959, fikk sitt gjennombrudd på Broadway 1963, filmdebuterte 1965. Arkin gjorde en bemerket filmrolle som døv i The Heart is a Lonely Hunter (Hjertet er en ensom jeger, 1968), men har siden mest hatt underfundige og bisarre karakterkomiske roller, som i Catch 22 (1969; som kaptein Yossarian), LittleMurders (Små, små mord, 1971, også regi) og The Seven Percent Solution (Snikende gift, 1976; som Sigmund Freud). Biroller i Grosse Pointe Blank (1997) og Jacob the Liar (Løgneren Jakob, 1999). Arkina, Nina, 1891-1980, født i Odessa, norsk forfat­ ter, gift med Victor Mogens. Utgav en rekke bøker, hovedsakelig med motiver fra Russland. Særlig verdifulle er hennes biografiske romaner om Katarina den store (1949), Alexander I (2 bd., 1950-51), Keiseren og dikteren, Nikolai I og Pusjkin (1954), Alexan­ der II (1956), videre om Alexander 3 og Nikolai 2 i Livets spill (1963), om Sonja Kovalevskij i Geni og kvinne (1967), dessuten Mannen Karl Marx. En roman om kjærlighet og hat (1968) og Lenin og hans kvinne (1972). " arkipel (av arki- og gr. 'hav'), øyrikt hav; samling av ensartede øyer. Opprinnelig betegnelse på Egeerha­ vet, i betydningen hav med mange øyer. arkitekt (av gr.-lat. 'overbyggmester'), person som på bakgrunn av egnet utdannelse planlegger menneske­ nes fysiske omgivelser, fra møbler til hus, byer og anlegg i landskapet, med det formål samtidig å imø­ tekomme praktiske og åndelige behov. Utdannelse. Arkitekter blir i Norge utdannet ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Arkitekthøgskolen i Oslo (AHO) og den private Bergen Arkitektskole (BAS). Normal studie­

tid ved AHO er 5 V2 år, ved de to andre 5 år. Ved alle skolene kreves det eksamen fra videregående skole, med visse muligheter for unntak, men utvelgelsen skjer ved AHO og BAS etter opptaksprøver, ved NTNU bare delvis etter andre kriterier enn karaktere­ ne fra videregående skole. Tittelen arkitekt er ikke beskyttet, men ved konge­ lige resolusjoner er det bestemt at arkitekteksamen fra de tre norske skolene, eller fra faglige jevngode utenlandske arkitektskoler, gir enerett til tittelen sivilarkitekt. Som garanti for de faglige kvalifikasjo­ ner står medlemskap i Norske Arkitekters Landsfor­ bund og den dermed forbundne tittel arkitekt MNAL. Arkitektenes Fagforbund, yrkesorganisasjon for arkitekter, grunnlagt 1982; tilsluttet Akademikerne. Nærmere 1700 medlemmer (2004). Arkitekthøgskolen i Oslo, AHO, før 1969 Statens Arkitektskole i Oslo, statlig høyskole som gir utdan­ ning innen arkitektur og industridesign. Ble oppret­ tet i 1945 under navnet Statens arkitektkurs som en linje ved Statens håndverks- og kunstindustriskole, og ble fornyet årlig som et provisorium inntil 1961, da den ble en selvstendig vitenskapelig høgskole, fra 1968 med lokaler i St. Olavs gate 4.1 lov om høyere utdanning av 1995 er skolens status som frittstående høyskole slått fast. Institutt for industridesign ved Statens håndverks- og kunstindustrihøgskole ble 1996 overført til AHO. Skolen flyttet høsten 2001 til nye lokaler ved Akerselva, Maridalsveien 29. Ca. 450 studenter (2004). Arkitektnytt, fagtidsskrift som utgis av Norske Arki­ tekters Landsforbund. Opplag 2003 ca. 5100. arkitektonisk (av lat.-gr.), det som hører til, har sammenheng med arkitektur. arkitektur (til arkitekt), byggekunst, utformingen av ting, byggverk og anlegg i landskapet, sett enkeltvis eller samlet, med den betydning at de forskjellige miljøers praktiske og åndelige behov derved er tilfredsstille! og samordnet på en overbevisende måte, alt sett på bakgrunn av tilgjengelige resurser og rådende teknisk ferdighet. Alt fysisk menneskeverk kan således få rang av arkitektur. Arkitektur i Norge, se ► Norge (arkitektur).

Arkitektur. Det greske tempel har øvd innflytelse på arkitekter til alle tider. Det var frittliggende og hadde som funksjon å være ramme rundt en gudestatue. Kulten foregikk utenfor. Forholdet mellom de bærende og de bårede delene er klart uttrykt, og detaljene er underordnet helheten. Bildet viser det doriske Afaia-tempelet på Aigina, fra omkring ar 500 f.Kr.

ARKITEKTUR

i------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------- - ------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------ 470

Romerne overtok mye av grekernes formverden og dekorasjon, men innpasset det i løsninger av nye oppgaver som store forsamungsrom, vannledningssystemer, broer og plassanlegg. De utviklet en ingeniørkunst som imponerer den dag i dag. De bygde i mur og konstruerte buer, hvelv og kupler, ofte av enorme dimensjoner. Bildet viser det som står igjen av Maxentius-basilikaen ved Forum Romanum i Roma, påbegynt på Degynnelsen av 300-tallet e.Kr.

ARKITEKTURENS MÅL OG VIRKEMIDLER

Arkitekturens virkemidler er likeså mangfoldige som oppgavenes art, og spenner fra de rent abstrakte, knyttet til formenes iboende egenskaper, som f.eks. det oppadstrebende i gotikkens spissbue- og ribbesystem, til slike som forteller om fremstillingsprosesser, atferdsmønstre og gjøremål, fra det monumentale til det intime, fra praktutfoldelse til det asketiske, alt som i det hele tatt illustrerer rådende kår, forestillinger og livsholdninger. Og da intet menneskeverk kan få sin utforming helt ut fastlagt på grunnlag av teknisk-praktiske hensyn, vil det alltid gis mulighet for innføring av den åndelige merverdi som gjør benev­ nelsen arkitektur berettiget. Arkitektur kan også karakteriseres som bestemte former for orden, og i arkitekturens historie kan slik orden prinsipielt sies å opptre i to hovedformer. Den ene er den formalt bestemte, basert på en tilpasning av tingene innenfor et mer eller mindre geometrisk fastlagt system som især er kjennetegnet ved symmet­ ri omkring en midtakse. Den representative egyptis­ ke og romerske arkitekturen tilhører denne katego­ rien, sammen med den europeiske fra renessansen og frem til 1900-tallet. Den andre form for orden er den organiske, bundet til fremstillingsteknikk og praktisk anvendelighet, slik den gjør seg gjeldende i all folkelig arkitektur, foruten å kjennetegne middel­ alderens, og i dette århundret f.eks. inngå i funksjo­ nalismen^ program. I grekernes arkitektur, som har vært av så stor betydning for den senere europeiske utvikling - middelalderen unntatt - kan disse to hovedformer sies å være forent med hovedvekten lagt på det harmoniske i betydningen å hvile i seg selv, være i urokkelig balanse. Ved å imøtekomme åndelige behov må arkitektu­ ren betraktes som en kunstart, hvis utøvelse imidler­ tid ikke nødvendigvis behøver å være basert på personlig, skapende innsats, men vel så ofte på et kollektivt, mer eller mindre bevisst uttrykk. Av dette De gotiske katedralene markerer kirkens høydepunkt som åndelig og materiell maktfaktor. De ble bygd til Guds ære og er uttrykk for den triumferende kristendom. Bildet viser Notre Dame i Amiens, som ble påbegynt ca. 1220. Tårnene ble først ferdig 1370 (nordtårnet) og 1410 (sørtårnet).

felger at arkitektur som regel må bli mindre personlig preget enn arbeider innenfor de friere kunstarter, mens den til gjengjeld står som tydeligere uttrykk for hele tidsaldres og miljøers livsholdning, samfunns­ forhold, forestillinger og materielle kår. Selv om grenselinjene ellers er utydelige, kan man skille mellom en representativ (akademisk) og en anonym (folkelig) arkitektur, den første knyttet til

byggverk av ekstraordinær betydning og/eller pro­ sjektert av spesielt kvalifiserte. Den andre er mer å betrakte som et miljøs samlede manifestasjon, utvik­ let på grunnlag av tradisjon og felles interesser, uten at det kunstneriske innholdet bevisst er tilsiktet. Til denne kategori kan regnes alle velutviklede byggeskikker fra periodene før industrialismen, især på boligens område. Karakteristiske eksempler er det romerske gård- eller atriumhus, det balkanske verandahus (begge av orientalsk opprinnelse) og den mellomeuropeiske hall hvorav den tradisjonsrike norske bondestue er utviklet. Hertil kommer de mange typer som fra middelalderen av oppstod som produkt av byenes tomteinndeling, tettbebyggelse og næringsforhold. Mange byer, særlig de middelalders­ ke, må i sin helhet regnes til den anonyme kategori. Om enn arkitektur er en syntese av teknikk, funk­ sjon og uttrykksfulle former, vil disse tre bestandde­ ler i de enkelte tilfeller være representert med for­ skjellig styrke. Hver for seg har de også bidratt til å prege de forskjellige epoker i arkitekturens historie. For teknikkens vedkommende kan nevnes følgende eksempler: Den mesopotamiske, basert på det skjøre soltegl og de derav følgende tette blokkvirkninger, ty­ deligst i de helt massive, terrassene tårnbygninger, zigguratene. Den egyptiske, hvor bruk av stein gjorde det mulig å operere med helt presise, stereometriske (romgeometriske) former, som pyramidene. Den egyptiske og senere greske bruk av stein som utpre­ get konstruktivt materiale i søyler og bjelker, hvor de forskjellige deler kunne hvile på hverandre som byggeklosser. Romernes utvikling av buen og hvelvet (i tegl eller stein) som avdekking av henholdsvis åpninger og hele rom, hvilket gav et mer spenningsfylt og varien bilde. Middelalderens gotiske kirkebygninger, hvor prinsippet for disse konstruksjonssystemer ytterligere er fremhevet, især illustrert ved de luftige strebepilarer og -buer som opptar hvelvenes sidetrykk. Innenfor anonym arkitektur kan nevnes den nordiske teknikk med laftet tømmer, med de derav følgende tunge bygningsformer, og bindingsverkshuset med sin klare differensiering av de kons­

ARKITEKTUR

471

truktive og de utfyllende deler. På 1800-tallet innfør­ te man stålkonstruksjoner, basert på eksakte bereg­ ninger. Dette endret alle forestillinger om hva som er mulig, som da man til verdensutstillingen i Paris 1889 bygde det 300 m høye Eiffeltårnet og en hall med 110 meters fri spennvidde. Jernbetongen foren­ te i neste omgang det bærende og det bårne til noe sammenstøpt, og gjorde det derved bl.a. mulig med fritt utstikkende baldakiner og fasader med sammen­ hengende vindusbånd, uten synlige understøttelsen Til senere tiders mest markante anvendelse av dette materiale hører de sfæriske skall- og hengekonstruksjoner. Som eksempler på arkitektur hvor bruksmessige eller funksjonelle hensyn tydelig kommer til uttrykk kan nevnes: De greske teatre, med tilskuernes ben­ kerader i stigende halvsirkler opp fra det runde scenegulvet, som på motsatt side hadde et podium og en skjermende vegg. Romernes forsamlingshus (basilikaer), badeanstalter (termer) og amfiteatre hvor benkeradene danner en sluttet krets omkring den ovale arenaen i midten - anlegg som alle var produkter av rikets spesielle samfunnsstruktur. Middelalderens borger, vasallens befestede residens, var igjen et produkt av en spesiell samfunnsorden. Barokkens teater- og operabygninger, som ikke bare gav plass for oppførelser, men også var ledd i byenes sosiale livsutfoldelse. Innenfor den anonyme sektor står igjen boligen sammen med forskjellige slags ervervsbygninger som representanter for den bruks­ messig pregede arkitektur. Som navnet sier, har funksjonalismen - den revolusjonerende retning som brøt gjennom i 1920-og 1930-årene-nettopp en tilfredsstillelse av de praktiske krav som det fun­ damentale i sitt program. Denne synsmåte hadde naturlig sammenheng med den alminnelige, teknis­ ke utvikling, dessuten med tidens sosiale omveltningsprosesser og kravene om i første rekke å til­ fredsstille omfattende, rent materielle behov, især på boligens område. Nesten alt som siden er bygd, er preget av samme oppfatning, selv om man i stigende grad har innsett at de funksjonelle hensyn aldri er entydige, at de aldri av seg selv fører til helt bestemte utforminger, men at det alltid gis en mulighet for også å la andre hensyn komme til uttrykk. OB ULIKE EPOKERS OG KULTURERS ARKITEKTUR

De idémessige sider ved de forskjellige epokers arkitektur kommer i første rekke til uttrykk i arten av de byggeoppgaver som innenfor de forskjellige miljøer er blitt tillagt størst betydning. Den stil som i denne forbindelse blir utviklet, vil da i forenklet eller tillempet utgave sette sitt preg på den samlede arki­ tektur i miljøet. I de mesopotamiske riker bestod disse oppgaver i første rekke av helligdommene, de før omtalte ziggurater, og fyrstepalassene, hvis rom var samlet om indre gårder, mens tette murer lukket mot omverde­ nen. Det var en arkitektur som fortrinnsvis virket ved det innadvendte og ved det massivt skulpturale, hvor de berikende elementer mest artet seg som brede, keramiske friser med figurer, lagt i veggens plan. Brede, rettlinjede gater ble ført vinkelrett mot de noenlunde sentralt plasserte inngangspartier, og dette aksemotiv som uttrykker makt og evne til å beherske situasjonen, er siden kommet flittig til anvendelse i europeisk arkitektur. Store byer, om­ kranset av murer med rekker av tåm hører også med i dette bilde. Den egyptiske steinbyggekunst er rik på former overført fra mer primitive byggemetoder med siv, tre og leire, et trekk som for øvrig kjennetegner utviklin­ gen også innenfor de øvrige av oldtidens kulturom­ råder. I forbindelse med gravbygningene utvikles i den eldste tid, frem til ca. 2500 f.Kr., den interesse for de stereometriske abstraksjoner som kulminerer med de ufattelig store pyramider med tilhørende tempelanlegg. Pyramidene er også sol-symboler. Samtidig er egyptisk arkitektur karakterisert ved intimt forhold til naturen, illustrert bl.a. ved søylenes utforming

Barokkens slottsanlegg skulle være pompøse og imponerende, aksialt anlagt, gjerne med en stor plass foran inngangspartiet og et strengt ordnet hageanlegg på den andre siden. Bildet viser slottet Charlottenburg i Berlin, bygd omkring år 1700.

som planter, helst sammenbuntede og i sterkt stilisert utgave, svarende til omformingen i stein. Ved sitt preg av vekster gir de uttrykk for en konstruktiv misjon, men ikke ved sin utforming for øvrig. De store tempelanlegg, som kunne bli påbygd gjennom generasjoner, er strengt aksiale (ordnet langs en fast akse), med søylegårder og -haller lagt på rad innen­ for hverandre. Rampen var også et yndet motiv. Alt uttrykker det rett fremadskridende og stigende, illustrerende for en livsholdning med evigheten for

Med renessansen kom antikkens formverden tilbake, tilpasset nye behov. Bildet viser Palladios Palazzo Chiericati i Vicenza, påbegynt 1550.

øye. Disse tempelanlegg er rike på skulpturer, gjerne i helt ensartede utgaver, og både søyleskaft, bjelker og veggflater er dekket av fargerike figurer og hiero­ glyfer i innhugd relieff, i fortellende og besvergende hensikt. På Kreta etablerte handels- og sjøfolk en mer pro­ fant preget kultur, fortrinnsvis kjent fra palasset i Knossos, som ble bygd i tiden 1800-1600 f.Kr. Plan­ løsningen er her av bevisst labyrintisk art ordnet rundt en stor sentralplass, med intime romvirkninger, knyttet til vidløftige trappeanlegg, korridorer og lyssjakter, og fargerike veggmalerier. I Hellas finnes noe av det samme i Tiryns' og Mykenes kongeborger, bygd omkring 1300 f.Kr., hvor de kongelige residenser er som en tett sammenstilling

ARKITEKTUR

av forskjellige hus, med den store hallen som det sentrale. Denne hallen, megaron, som hadde sitt tak trukket frem over inngangspartiet, hvor det var båret av søyler, danner grunnlaget for utviklingen av det greske tempelet. Slik dette fremstår i tiden frem mot 400-tallet f.Kr. i stadig mer artikulert utgave, har det søyler, ikke bare i gavlene, men hele veien rundt, omkring den vindusløse cella innenfor. De represen­ terer en arkitektur løsrevet fra det mystisk, symbolsk og bruksmessig bestemte, og står dermed som en forherligelse og en abstraksjon av selve begrepet hus, med vekten lagt på det konstruktivt uttrykksfulle og det harmoniske i betydningen: det som hviler i seg selv. Man kan også kalle denne arkitekturen objektiv, og således et uttrykk for de første mennesker som higet mot objektiv erkjennelse av eget vesen. Derfor ble den også av langvarig betydning for arkitekturens videre utvikling i Europa. Det konstruktivt logiske finnes særlig uttrykt i søylene og deres forhold til bjelkelaget i den tunge doriske og den lettere joniske orden. Som en sen variant av den siste kom den korintiske. Den hellenistiske arkitektur gjorde direkte bruk av disse ordener, men i forbindelse med mer omfattende og kompliserte oppgaver, knyttet til nye samfunnsforhold. I den romerske arkitektur gjenfinnes de samme elementer, om enn i mer forsiret utgave. Helt selv­ stendig er derimot romernes innsats i forbindelse med rommet, både som interiør og uterom (plass), hvor halvrunde nisjer og søyleganger blir innført som et nytt, sprengende og spenningsfylt element overensstemmende med en mer dynamisk og altomspennende situasjon. I forbindelse med de før omtal­ te institusjonsbygninger utvikles en overdådig praktarkitektur, hvor de greske søyleordener går inn som et dekorativt relieff-element i byggverk som i konstruktiv henseende er preget av buen og hvelvet. Den senromerske arkitektur kjennetegnes av stadig enklere og mer kubisk betonte eksteriører, mens interessen i stigende grad samles om det innvendige, hvor de utpregede flatedekorasjoner, som mosaikk og marmorinkrustasjoner (marmorinnlegg), etter hvert avløser den mer modellerte behandling.

472

1 den tidlige kristne arkitektur kommer disse trekk enda sterkere frem, idet kirkene får et prunkløst ytre, men et desto rikere interiør, der romløsninger og veggdekorasjoner sammen danner rike kultrom. Særlig fremtredende er dette ved de bysantinske kirkene. Et annet, nytt virkemiddel i denne arkitek­ turen er fordelingen mellom primære, sammenfat­ tende konstruksjoner og sekundære, mer utfyllende. Det er som om det blir operert i to skalaer, noe som gir komposisjonene en slags sammenvevd karakter. Dette utvikles videre i den middelalderske arkitektur, med høymiddelalderens gotiske katedraler som de fornemste eksempler, preget av et slags stigende, konstruktivt mylder av uttrykk, og hvor eksteriør og interiør i sjelden grad står som uttrykk for én og samme disposisjon. Et ønske om stadig større vindu­ er med glassmalerier kombinert med trangen til å understreke det konstruktive fører til at de mellom­ liggende veggflater i stadig større grad kan gjøres mindre, slik at byggverket får preg av rent skjelett med tynne vegger og store vinduer støttet av sinnrike strebesystemer. Renessansens arkitektur betegner en reaksjon mot det formløse i dette spillet, bygningskroppene får igjen karakter av kuber og andre, klart definerte volumer, slik det lettest lot seg gjennomføre i forbin­ delse med de palasser som nå kom inn blant de toneangivende oppgaver. Man dyrket de udiskutable proporsjoner, bestemt av klare tallforhold, diagonaler og likesidede triangler, - det vil si at man i ett og alt søker mot det beherskede, etter hvert beriket med gresk-romerske søyleordener og andre detaljer. Trangen til å ha helheten under tydelig kontroll gjør seg også gjeldende i de geometrisk utformede bypla­ nene, sammenfattet innenfor murenes regelmessige polygoner. Fra denne tid av stammer den ennå rådende oppfatning at den mer eleverte arkitektur er å betrakte som et personlig arbeid, knyttet til arkitek­ tens navn. Den «rene» renessansearkitektur finnes for øvrig nesten bare i Italia. Nordenfor Alpene ble de nye idealer forenet med de middelalderske, livligere former.

Med industrialismen kom stål og stålkonstruksjoner til å forvandle byggekunsten i vesentlig grad. Det nye materialet gav muligheter for bygging av broer, haller, tårn og forretningsgårder av helt andre dimensjoner enn tidligere. Bildet viser St. Pancras Station i London, konstruert 1863-76, av ingeniørene W. H. Barlow og R. M. Ordish.

Funksjonalismen og senere den internasjonale stil markerte et brudd med den tradisjonelle stilarkitekturen, var moderne og fremtidsrettet, og fikk avgjørende betydning for arkitekturens videre utvikling. Bildet viser funksjonalistiske såkalte lamellbiokker på Marienlyst i Oslo. De ble oppført i annen halvdel av 1930-årene, tegnet av forskjellige arkitekter, og representerte det nye boligidealet: moderne, praktiske boliger (med heis og fellesvaskerier), omgitt av lys og luft.

Men i 1500-taIlets manierisme og det følgende århundres barokk kommer det også i denne arkitek­ tur inn et stadig spenningsmoment, i form av det konstruktivt ulogiske, av kontrastvirkninger mellom materialer, og mellom krumme og plane, frem- og tilbaketrukne romelementer. Det er igjen en beveget, motsetningsfylt tid, preget av kamp mellom tro og vitenskapelig erkjennelse. De eneveldige fyrstene dyrker det pompøse, sammen med storstilte, aksiale oppbygninger. I byene søker man å gi hele kvarterer et ensartet preg, det anlegges plasser med omliggen­ de bygninger utformet med tanke på de dramatisk bevegede romvirkninger, og for selve byplanen betraktes de geometrisk bestemte gateforløp som ideale. Under nyklassisismen, som begynner å gjøre seg gjeldende i siste halvdel av 1700-tallet, vender man nok en gang tilbake til antikken, nå fortolket i stadig mer puristisk utgave. Borgerklassen blir stadig mer toneangivende, og i mange tilfeller ønskes det de­ monstrert dannelse og moral. De omskiftelige for­ hold som følger med den industrielle revolusjon, gir seg for arkitekturens vedkommende utslag i historis­ men, det vil si en stilblanding der man gjør bruk av historiske stilformer, gjerne avpasset etter byggenes funskjoner. Det oppstår utover på 1800-tallet en rekke ny-stiler i tillegg til nyklassisismen, som nygotikken, nyrenessansen og til slutt nybarokken. I slutten av perioden ser man også en rekke bygg der flere stilarter eklektisk er blandet sammen. Det er ofte pekt på al tidens arkitekter søkte forankring i tid­ ligere perioders kulturverdier under en samfunns­ messig og teknisk utviklingsprosess, som på samtiden virket kaotisk. Overfladisk kan nok tidens arkitekturbilde virke kaotisk, den nære ettertid kalte da også perioden for stilforvirringen, men 1800-tallet frem­ brakte ikke bare en rekke byggverk av ypperste kvalitet, men også helt nye bygningstyper som fabrikkbygninger, salgs- og utstillingshaller og ikke minst jernbanestasjoner, bygningstyper der jernkonstruksjoner ble benyttet i utstrakt grad. Forsøk på å finne frem til en selvstendig moderne arkitektur gav seg omkring år 1900 utslag i jugendstilen, samtidig med at en ny interesse for nasjonenes historie førte til at man vendte seg mot de nasjonale, anonyme byggeskikken Mellom 1900 og 1920 ser man en ny barokk-preget retning, og i 1920-årene enda en variant av nyklassisismen. Dette ble imidler­ tid korte episoder, og etter slike forsøk i forskjellige retninger, ble alle bestrebelser i retning av en ny og moderne arkitektur samlet innenfor funksjonalismens program. Foruten den før omtalte målsetting beteg­ net dette en trang til å gjøre rent bord, bryte med

ARKITEKTURVERNÅRET

473 fortidens historiske former og finne frem til arkitek­ turens grunnverdier, tilpasset den verden som i stigende grad ble preget av maskiner. I motsetning til det klassisk-statiske søkte man igjen det dynamiske, som et tidens kjennetegn, oppnådd ved oppløsning av bygningsmassene og ved å la romformene gli over i hverandre eller på aktiv måte arbeide sammen med uterom og landskap. Hovedstrømningen i etterkrigstidens arkitektur går under betegnelsen internasjonal stil, en betegnelse som noe misvisende har vært brukt synonymt med funksjonalisme. For i tillegg til å stå på funksjonalismens program, bygger den internasjonale stilen på estetiske idealer fra russisk konstruktivisme, den nederlandske De Stijl, Bauhausskolen og den sveitsisk-franske arkitekten Le Corbusier, og kombinerer disse med anvendelse av moderne produksjonstek­ nologi. Denne internasjonale stilen definerte ingen entydig norm for det arkitektoniske uttrykket, men søkte under slagordet «less is more» mot en forenk­ ling av formspråk og motivbruk som resulterte i en nærmest puristisk arkilekturoppfatning med enkle, geometriske bygningskropper uten karakteriserende detaljer, og med liten tilknytning til stedlig egenart. Som en reaksjon på den moderne arkitekturens forenklede formidealer, vokste det i 1970-årene frem en motbølge, en postmoderne arkitektur som igjen søkte mot det formalt bestemte. Heller ikke nå kan man i utgangspunktet snakke om en stil i den vanlige betydningen av ordet, men snarere om en udogma­ tisk holdning til formuttrykk som gav grobunn for en rekke vidt forskjellige fremstøt for å definere et arkitektonisk fundament. Et fellestrekk for disse ulike retningene var interessen for den klassiske formverden og derigjennom ønsket om en figurativ bygningskunst som i sterkere grad enn modernismen kunne uttrykke menings- og symbolinnhold ved bruk av kjente motiver. Selv om postmoderne arkitektur i utgangspunktet var ment som en frigjørende reaksjon på modernis­ men, og ikke en stil, utkrystalliserte det seg allikevel

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------- 1

helt klare definerbare tendenser, som mot slutten av 1980-årene utviklet seg i retning av stilkonformisme. I USA vokste det således frem en form for nyklassisisme med Michael Graves og Robert Venturi som forgrurmsfigurer, mens europeiske arkitekter, som Aldo Rossi og brødrene Leon og Rob Krier, arbeidet i en rasjonalistisk tradisjon med en målsetting om å re­ vitalisere den europeiske - og spesielt den søreuro­ peiske - bykulturen, ved å legge vekt på formgivningen av gateløp og plassdannelser i samspill med bygningsmasser og flater. Arkitekturen har til alle tider vært en refleks av tendenser som ytrer seg i kultur- og samfunnslivet ellers. I forlengelsen av, og til dels parallelt med, postmodernismen så man også en annen tendens i arkitekturen utover i 1980-årene. Inspirert av tenke­ re som Derrida og Foucault arbeidet flere arkitekter med å utforske det arkitektoniske språkets grenser. Ved å benytte seg av såkalt dekonstruksjon eller dekomposisjon oppløses den arkitektoniske helheten i mindre bestanddeler som settes sammen i nye og uvante sammenhenger med logiske brudd mellom bestanddelene. Dekonstruktivismen er hovedsakelig en teoretisk posisjon. preget av en analytisk spørrende holdning til arkitekturens muligheter, men den er også blitt virkeliggjort gjennom arbeidet til en gruppe betydelige arkitekter. Spesielt må nevnes Peter Eisenmanns boliger og Villetteparken i Paris, tegnet av Bernhard Tschumi. Det kanskje viktigste resultatet av postmodernis­ men var bruddet med modernismens tese om nød­ vendigheten av en objektiv internasjonal arkitektur. På tvers av de ulike retningene innenfor postmoder­ nismen så vi en felles tendens til å ville legge vekt på den sammenhengen en bygning opptrer i og til å ta det foreliggende eksisterende bygningsmiljøet som utgangspunkt for den arkitektoniske utformingen. Ved å knytte tolkningen av det allerede foreliggende til særegne lokale karakteristika, oppstår det vi forstår som regionalisme. Arkitekters inte resse for stedet gikk i 1990-årene

Innen de senere års arkitektur har en rekke retninger løpt parallelt. Hovedtendensen har vært den internasjonale modernismen, som bygger på funksjonalismen. Men også retninger som tar opp tidligere perioders formspråk og mer ekspresjonistiske retninger, har fått en viss utbredelse. Til den siste retningen hører The Walt Disney Concert Hall i Los Angeles, tegnet av Frank Gehry 1987, men ferdig først i 2003. Det har mye til felles med hans hovedverk, Guggenheimmuseet i Bilbao.

parallelt med en allmenn interesse og bekymring for de visuelle omgivelsene, der omgivelsene ikke bare omfatter det vi tradisjonelt forbinder med arkitektur, men alle de menneskeskapte elementer og gjenstan­ der som omgir oss. OB/KKi/PRISER

Det finnes flere internasjonale arkitekturpriser. Størst prestisje har ►Pritzker-prisen, som har blitt utdelt hvert år siden 1979. ORGANISASJONER

Union Internationale des Architectes, UIA, er en verdensomspennende arkitektfaglig sammenslut­ ning hvor arkitektorganisasjoner er medlemmer. Den engasjerer seg først og fremst i arbeidet med fagideelle standpunkter. Norske Arkitekters Lands­ forbund, NAL, er medlem via den nordiske seksjo­ nen. Architects' Council of Europe ivaretar arkitekters yrkesmessige interesser i EU. Organisasjonen er arkitekters talerør i forhold til EUs organer. Private og offentlige arkitektorganisasjoner i EUs medlemsland kan bli medlemmer. NAL er observatørmedlem. Litt.: Ching, F.D.K.: Architecture: form, space, & order, 2nd ed., 1996; Gunnarsjaa, A.: Arkitekturleksikon, 1999; Gunnarsjaa, A.: Arkitekturhistorie: en kort innfø­ ring i byggekunst, 2001; UOrange, H.P. & T. ThiisEvensen: Oldtidens bygningsverden, 1978; NorbergSchulz, C.: Meaning in western architecture, rev. ed., 1980; Nuttgens, R: Arkitekturens historie, 1999; Pevsner, N.: Europas arkitekturhistorie: en oversigt, 1973; Rasmussen, S.E.: Om at opleve arkitektur, 2. opi., 1966; Thiis-Evensen, T.: Europas arkitekturhistorie: fra idé til form, 1995. arkitekturmaleri, malerkunst med arkitektur som hovedmotiv. Opptrer allerede i romersk kunst (Pompeii) som et illusjonsskapende og dekorativt ledd i romutsmykning, men får økt betydning gjennom renessansens interesse for perspektivet. Utvikles til en selvstendig kunstart i Nederland på 1500-tallet, med kunstnere som de Witte og senere van der Heyden. På 1700-tallet skapes det såkalte ►veduttmaleri i Venezia, med de italienske malerne Canal, Canaletto og Guardi. Innen grafikken må særlig nevnes Piranesi. I Norge er Vinc. St. Lerche represen­ tant for arkitekturmaleriet. Illustrasjon, se s. 474. Arkitekturmuseet, Oslo, institusjon opprettet av Norske Arkitekters Landsforbund 1975, ble 1998 egen stiftelse. 1. juli 2003 ble museet en del av Nasjo­ nalmuseet for kunst og skiftet navn til Arkitekturmu­ seet. Arkitekturmuseet har status som en nasjonal institusjon. Museet har til formål å samle og/eller registrere arkitekttegninger av prominente byggverk fra begynnelsen av 1700-tallet og fremover, først og fremst til bruk for forskere, men det vesentligste arbeidsfeltet er det 20. århundrets arkitektur. Museet skal også drive publikumsrettet informasjon om norsk arkitektur i fortid, nåtid og fremtid, bl.a. gjen­ nom utstillinger. Daglig leder fra 1993 er Ulf Grøn­ vold. arkitekturvernåret 1975, av Europarådet vedtatt lansert som et år for vern av den felles europeiske arkitekturarv. Årets program ble formulert i 4 punk­ ter: 1) Å vekke de europeiske nasjoners interesse for bevissthet om deres felles arkitekturarv; 2) Å lede oppmerksomheten mot de farer som truer denne arven; 3) Å beskytte bygninger av arkitektonisk, historisk og miljømessig interesse og sikre dem en levende rolle i dagens samfunn; 4) A verne om, bevare og pleie den spesielle karakter som de gamle byer og småsteder har. For at kampanjen også skulle ha konkrete oppgaver, kunne hver av Europarådets 17 nasjoner utpeke 3-4 mønsterbyer for vernearbei­ det, de såkalte pilotprosjekter. Arkitekturvernåret ble avsluttet i Amsterdam, hvor Amsterdam-erklæringen ble vedtatt. " Norge. Det ble utpekt tre norske pilotprosjekter. Gamle Stavanger som representant for den tette,

ARKITRAV lave, hvitmalte, panelte kystbebyggelsen. Røros som representant for den laflede tømmerbebyggelse i innlandet med gruvebyen som ramme for grupperin­ gen av norske fjellgårder. Som tredje pilotprosjekt ble valgt Nusfjord i Lofoten, bl.a. fordi det var et interna­ sjonalt ønske om å ha et skandinavisk fiskesenter. I disse tre pilotprosjekter ble det utfoldet en sterk aktivitet på rehabiliterings- og vedlikeholdssektoren. Det ble i Norge også opprettet et redningsfond for truet bebyggelse, under den forutsetning at små bidrag skulle være en stimulans til egen innsats, og ved de bevilgede midler ble nærmere 200 bygninger reddet, bl.a. setrer, koier, naust og rorbuer. Det viktigste ledd i informasjonskampanjen var vandre­ utstillingen «Hus i Norge - verd å verne». I Norge ble arkitekturvernåret avsluttet med Arkitekturvernårets Erklæring. Den er basert på at tilpas­ ning mellom nytt og gammelt må bli bedre, at vern og vedlikehold ma holdes i hevd, at eldre bebyggelse ikke må vurderes som en hindring, men som ressurs, at den gir trygghet og trivsel, og at registrering og planlegging er uomgjengelig nødvendig for å verne bygningsarven. Det ble i anledning av arkitektur­

474 vernåret utgitt ca. 18 bøker om bygningsvern og arkitektur. Litt.: Tschudi-Madsen, S. & L. Bull, red.: Arkitektur­ vernåret 1975: innhugg og rapport, 1976. arkitrav (av gr. 'overligger'), i klassisk arkitektur den bjelke, som regel av stein, som hviler på ►søylen, arkiv (senlat. archivum, fra gr. arkheion, 'rådhus'), oppbevaringssted for offentlige eller private brev og dokumenter; også disse selv; var kjent allerede i oldtiden, men en egentlig organisasjon av arkivene fant først sted i løpet av middelalderen og nyere tid med de pavelige og keiserlige arkiver som forbilder. Ordning, oppbevaring og registrering av arkivalier (aktstykkene i et arkiv) under utdannede arkivarer er nå en særlig disiplin og av største betydning både for historieforskningen og for administrasjonens konti­ nuitet. Se ►arkivverket, ►arkivsystemer og ►Riksar­ kivet. Læren om arkiver og arkivering kalles gjeme arkivistikk. arkivalier, dokumenter og aktstykker som oppbeva­ res i et arkiv, uavhengig av hvilket lagringsmedium som er valgt (papir, mikrofilm, elektronisk m.m.).

Arkitekturmaleri. Arkitekturmotivet er et viktig element i maleriene til Albrecht Altdorfer, som her i Susannas historie, 1526. Alte Pinakothek, Munchen.

Arkitraven er den delen av bjelkelaget som hviler direkte på søylene. Parthenon i Athen.

Benyttes i dag som et begrep om alle typer av korre­ spondanse, trykksaker, datafiler, tegninger, fotogra­ fier osv. som skal arkiveres. arkivar, bestyrer av eller tjenestemann ved et arkiv. Lederen av Riksarkivet og statsarkivene kalles hen­ holdsvis riksarkivar og statsarkivar. arkivere, arkivlegge, innlemme i et arkiv. Arkiv for nordisk filologi, fellesnordisk tidsskrift for nordisk språkvitenskap, utgis i Lund. Grunnlagt 1883 med Gustav Storm som hovedredaktør. Bringer bibliografi over nyutkomne språkvitenskapelige verker. arkivistikk. grunnleggende deler av arkivlæren, arkivvitenskap. Arkivmeteren, målestav i platina, laget i Frankrike i 1799 med en avmerket lengde som skulle være lik en timilliondel av avstanden fra pol til ekvator, den lengden som i 1793 var blitt fastsatt som legal lengde­ enhet i Frankrike. Arkivmeteren tjente inntil 1889 som normal for alle andre metermål. Den ble da erstattet av den internasjonale normalmeteren (Meterprototypen). Se også ►meter. arkivolt (av it.), profilert eller dekorert ledd som følger bueslaget fra vederlagssten til vederlagssten; finnes ved innramning av arkader, portaler og vin­ duer. Oppstod i romersk arkitektur og nådde under gotikken en særlig dekorativ rikdom, ofte med inn­ passet menneskefremstilling, såkalt arkivoltfigur. arkivsaken, uoverensstemmelse mellom Danmark og Norge angående utlevering av arkivsaker fra foreningstiden. Før foreningen med Danmark hadde de norske kongene arkiver dels på kongsgården i Ber­ gen, og dels på Akershus og hos kansleren ved Maria­ kirken i Oslo. Etter at Norge ble forent med Dan­ mark, ble de viktigste norske arkiver ført til Køben­ havn, hvor det i kanselliet og rentekammeret etterhånden samlet seg store mengder arkivsaker som gjaldt Norge. Ifølge Kiel-traktaten i 1814 skulle Danmark ved unionsoppløsningen utlevere alle arkiver og andre offentlige og private dokumenter som vedkom Norge. Men først i 1819, ved forliket om gjeldsoppgjøret, ble det bestemt at utleveringen skulle finne sted. Den første utlevering fant sted 1820-23; men da utleveringen stanset, ble det fra norsk side tatt forbehold om at Norge måtte få utle­ vert andre arkivsaker dersom man fant nye ting som vedkom landet. I 1843 ble det funnet en kvittering fra islendingen Årni Magnusson som tydet på at han i 1697 hadde lånt en del brev og jordebøker fra Norge til København. Henrik Wergeland, som da var riksar­ kivar, krevde sakene utlevert, og hans etterfølger, Chr. Lange, tok saken opp på bred basis 1846. En utlevering kom i stand 1851, men pga. motstand fra dansk hold ble den ikke så omfattende som man hadde håpet på. Danmark beholdt f.eks. de norske arkivsaker i den ► Arnamagnæanske samling. 11851 erklærte danskene at Norge «ansees at have modtaget Alt hvad det ifølge Tractater eller af nogensom-

ARKTIS

475

helst anden Grund kunde fordre fra Danske Archiver eller Samlinger». Den sterke vekst i den nasjonale bevissthet i Norge mot slutten av 1800-tallet tvang frem nye forhand­ linger med Danmark. De norske krav bygde på den oppfatning at Norge også i foreningstiden var en egen stat, og at følgelig alle dokumenter som vedkom norske regjeringshandlinger, rettelig burde tilkomme Norges rike i det øyeblikk unionen ble oppløst. Fra dansk side ble det hevdet at de to riker i foreningsti­ den utgjorde én stat, og at det ifølge vanlig arkivskikk var rimelig at regjeringsprotokoller og andre arkivsa­ ker ble oppbevart der sentraladministrasjonen hadde hatt sitt sete. 1 1937 lyktes det å få utlevert en betydelig del av de norske arkivsaker som ennå fantes i Danmark (bl.a. de Arnamagnæanske samlinger av brev ogjordebøker). Fremdeles var det imidlertid i Danmark en rekke arkivsaker som Norge hadde reist krav om. I 1965 vedtok Folketinget en lov om deling av den Arnamagnæanske håndskriftsamling, slik at Univer­ sitetet i Reykjavik skulle få utlevert de dokumenter som «må ansees som islandsk kultureie». Denne utleveringen begynte i 1971. Arkivsaken fant sin endelige løsning i en avtale undertegnet av Danmarks og Norges kulturministre 1991. Statsdokumenter fra tiden 1380-1660 er ført hjem til Riksarkivet, mens protokoller som Danmark ikke kan oppgi eiendomsretten til, blir plassert i en egen avdeling i Riksarkivet, Det danske magasin, arkivsystemer, i bedriftslæren prinsipper for ordning av et bedriftsarkiv. En bedrifts arkiv omfatter som regel a) korrespondanse, b) sirkulærer, kataloger, brosjyrer, reklamemateriell o.l. og c) bokføringsbøker med bilag. Regnskapspliktige bedrifter må arkivere bokføringsbøker med bilag og alle andre skriftstykker som kan legitimere bokføringen, i minst 10 år. De alminneligste ordningsmåter for bedriftsarkiv er tradisjonelt alfabetisk ordning (etter navn eller sak), fortløpende nummerordning og desimalsystem (10 ho­ vedgrupper delt i 10 undergrupper osv., særlig an­ vendt for sakarkiv). Med hensyn til organisasjon av et bedriftsarkiv skiller man mellom sentralisert og desentralisert arkiv. Den førstnevnte organisasjonsform letter orden og oversikt, men krever mer transport og spesielt arkivpersonale. Ved et desentralisert arkiv forstår man et arkiv der hver avdeling har ansvaret for de arkivalier som angår avdelingens arbeid. Utviklingen av elektronisk databehandling har ført til nye metoder for arkivering. Arkivering ved hjelp av EDB kjennetegnes ved at arkivaliene oppbevares slik at de er vanskelig eller i det hele tatt ikke tilgjen­ gelig for mennesker uten maskinell leting og be­ handling. Ved EDB-arkiveringen er man ikke avhen­ gig av å lagre arkivaliene i bestemte rekkefølger for å finne dem igjen. Man baserer seg på bruk av «nø­ kler», f.eks. fødselsnummer, bilagsnummer o.l. Se ► database. arkivverket, i Norge den del av statsforvaltningen som tar vare på arkivene etter statlige institusjoner, og som fører tilsyn med at arkivene i all offentlig forvaltning behandles slik Riksarkivaren har bestemt. Hovedoppgaven for arkivverket er å sikre Norge som kulturnasjon bred og sammenhengende dokumenta­ sjon av sentrale trekk i landets historiske og kulturel­ le utvikling. De bevarte arkivene brukes av forskere, særlig historikere, for vitenskapelige studier, av forvaltningen for å løse saker med basis i tidligere saksbehandling, av rettsvesen og enkeltindivider i eiendomstvister o.a. Et organisert arkivverk ble bygget opp i tiden etter 1814 på restene av arkiver etter flere særnorske institusjoner fra unionen med Danmark. Arkivverket består i dag av ►Riksarkivet og flere statsarkiv og ledes av Riksarkivaren. Et riksarkiv ble opprettet 1817 og var inntil 1851 lan­ dets eneste offentlige arkivinstitusjon. Det ble først bestyrt av Finansdepartementet, men ble 1846 overført til Kirkedepartementet, der det fungerte

Arktis

som eget kontor til 1875, da det ble en selvstendig institusjon. Fra 1982 hører Riksarkivet under Kultur­ departementet (nå Kultur- og kirkedepartementet). Arkona, odde i nordlige Tyskland, på det nordlige Riigen. Her lå i gammel tid den vendiske gud Svantevits tempel, som ble ødelagt i 1169 av den danske kongen Valdemar. Tempelskattene ble brakt til Danmark, og det ble bygd en kirke på Arkona. arkose, en grovkornet feltspatrik sandstein, en sedi­ mentær bergart dannet ved mekanisk nedbryting av eldre bergarter og hurtig sedimentering. ►Sparagmittene i Norge er for en stor del arkoser. arkosolium (lat. 'buegrav'), grav i buehvelvet nisje. Ark Royal [a:k råial], navn på flere britiske krigsskip siden 1500-tallet. Det mest kjente er hangarskipet HMS Ark Royal III (22 000 tonn, sjøsatt 1937) som deltok i jakten på det tyske slagskipet Bismarck i mai 1941. Det ble 14. nov. s.å. torpedert av en tysk un­ dervannsbåt og sank ved Gibraltar. Hangarskipet HMS Ark Royal IV (43 000 tonn) ble sjøsatt 1950 og tatt ut av tjeneste 1978. Det foreløpig siste i rekken, hangarskipet HMS Ark Royal V (20 600 tonn), ble sjøsatt 1981. arktikluft, tørr og kald luft som kommer fra områder med permanent isdekke, f.eks. fra Grønland eller polarområdene. Arktikugol, Trust (russ, 'arktisk kull'), russisk kullgruveselskap, har drevet utvinning av kull på Svalbard fra 1932 med gruver i Barentsburg, frem til 1998 også i Pyramiden. Årlig produksjon ca. 300 000 tonn. Hovedkontor i Moskva, avdelingskontor i Mur­ mansk.

Arktis (av gr. arktos, 'bjørn'), hav- og landområdene

omkring Nordpolen. Det finnes ingen naturlig, generelt vedtatt grense av Arktis mot sør. Tidligere ble polarsirkelen (66° 33' n.br.) ofte benyttet, men dette er en lite hensiktsmessig avgrensning, da det nord for denne breddegrad finnes strøk med natur­ forhold vi ikke ville betegne som arktiske (det nord­ lige Norge). På den annen side finnes det områder med utpreget arktiske forhold langt sør for polarsir­ kelen (det sørlige Grønland). Skal man trekke en skillelinje, synes tregrensen velegnet. Har lavlandet i nord ikke skog, vil landskap og klima ha en karakter som det faller naturlig å betegne som arktisk. Tre­ grensen mot nord faller stort sett sammen med en linje gjennom steder med en middeltemperatur for juli på 10 °C. Denne «10°-isotermen» tangerer nordkysten av Norge, passerer over Island og svinger sørover til henimot 50° n.br. ved Labrador. Videre fanger den inn de nordlige kyststrøk av Canada og Alaska, svinger på ny sørover til nærmere 50° n.br. ved Aleutene og Beringhavet, for til slutt å ta med tundraen langs nordkysten av Russland. Denne grensen ligger mellom ca. 52° og 71° n.br. og omfat­ ter et areal på ca. 26 mill, km2, hvorav ca. 8 mill, km2 er land, resten hav. Midtpunktet i dette veldige området faller ikke sammen med Nordpolen, men ligger nær nordkysten av Ellesmere Island. HAV

Den sentrale del av Arktis er Polbassenget, som sammen med randhavene vanligvis kalles Polhavet. Det kan betraktes som en nordlig fortsettelse av Atlanterhavet, og er et arktisk «Middelhav» mellom det amerikanske og det eurasiatiske kontinent. Derimot har Polhavet forbindelse med Stillehavet

ARKTIS

476

bare gjennom det ca. 100 km brede og meget grunne Beringstredet. Selve Polbassenget ble først nøyere kjent i løpet av 1960-1970-årene. Vi vet nå at det ikke, som tidligere antatt, dreier seg om et eneste stort bekken, med dybder på 4000-5000 m. Oppbyg­ ningen er langt mer komplisert. Bl.a. løper det en svaer undersjøisk fjellkjede, Lomonosovryggen, fra området nord for Novosibirskije Ostrova (Nysibirøyene) tvers over Polbassenget mot Grønland. Fra dybder på omkring 4000 muh. hever bunnen seg til 2000-3000 muh. og deler Polbassenget i to deler, som hver har sitt særpreg, det amerasiatiske og det eurasiatiske basseng. I området nord for Svalbard er det målt dybder på over 5000 muh. (Fram-dypet), mens dybden på selve polpunktet er ca. 4000 meter. Polbassenget er omkranset av langt grunnere randhav, hvor bunnen utgjøres av den såkalte konti­ nentalsokkel: Barentshavet, Karahavet, Laptevhavet, Øst-Sibirhavet og Tsjuktsjerhavet. Barentshavet er, bortsett fra mindre partier, grunnere enn 400 m. Den sørvestligste del er isfri hele året. Også i Karahavet holder dybden seg stort sett langt mindre enn 400. Drivisen er gjerne tett i dette havområde og skaper vanskeligheter for skipsfarten. Fortsetter vi østover, kommer vi til de enda grunnere rand-havene: Lap­ tevhavet, Øst-Sibirhavet og Tsjuktsjerhavet. Dybdene er ikke over 200 m, og kontinentalsokkelen er på sine steder opp til 700 km bred. Nord for Alaska og tilstøtende deler av Canada ligger Beauforthavet. Her er kontinentalsokkelen langt smalere, og dybden over store områder betydelig større enn i de andre randhav. De store øyene i det kanadiske polararkipel er skilt av sund som leder sørover og østover, dels til Hudson Bay, dels til Baffinbukta og Davisstredet vest for Grønland, beryktede farvann i forbindelse med de mange forsøk på å seile gjennom Nordvestpassasjen Havstrømmer. Den del av Den nordatlantiske strøm som flyter nordover utenfor kysten av Norge, deler seg i to grener. Den ene går nordover langs vestkys­ ten av Spitsbergen, for deretter å synke ned under det kaldere, men mindre salte arktiske overflatevan­ net. Denne tilførsel av varmt vann sørfra gjør at vi selv midtvinters har en stor bukt med åpent vann vest for Spitsbergen. Den andre grenen, Nordkappstrømmen, flyter inn i Barentshavet, og gjør seg sannsynligvis gjeldende så langt øst som i Karahavet. Også gjennom Beringsstredet får Polhavet tilførsel av temperert vann sørfra, selv om mengden selvsagt er langt mindre. Alt i alt kommer det imidlertid mer Arktis. Råk i Nordvestpassasjen.

vann inn gjennom dette stredet enn det flyter ut igjen mot Stillehavet. I havområdet nord for Alaska og vest for det kana­ diske arkipel danner vannmassene i de øverste lag en mektig, kretsformet strøm som sirkulerer i samme retning som urviseren. Dette er først og fremst blitt kjent gjennom driften av de store «is-øyene», mek­ tige, flate isfjell som brytes av fra breene på nordkys­ ten av Ellesmere Island. De største av dem kan være flere km tvers over og har i flere tilfeller dannet base for drivende vitenskapelige stasjoner. Drivisen. Store deler av Polhavet er dekket med drivis. Isens utbredelse er omtrent dobbelt så stor tidlig på våren som utpå sensommeren. Lengst mot nord ligger isgrensen i Svalbard-Barentshav-sektoren, lengst mot sør ut for østkysten av kontinentene, hvor kalde strømmer fra nord fører drivisen med seg. Store områder av randhavene er vanligvis helt eller delvis fri for is noen måneder i sommersesongen, og selv i det sentrale Polbassenget finnes det her og der råker og strekninger med åpent vann. Ved direkte irysing kan isen bli 2-3 m tykk i løpet av vinteren, men ved gjentatte skruinger, når vind og strøm presser flakene opp og over hverandre til skrugarder, kan tykkelsen av ismassene bli atskillig større, opp til 20-30 m og mer. Det meste ligger selvsagt under havoverflaten, som en «is-kjøl». Drivisens undervannstopografi, med de nedstikkende partiene under skrugardene, er blitt registrert i detalj når under­ vannsbåter i de siste 50 år har foretatt tokt under isen. Det er kfare indikasjoner på at utbredelsen av havisen i Arktis minker i takt med et varmere klima. I perioden 1970-2000 minket isdekkets areal med ca. 3 % per tiår. LAND

Nord for Norge ligger Svalbard, som omfatter Spits­ bergen med nærliggende øyer, samt Bjørnøya, Ho­ pen, Kong Karis Land og Kvitøya. Lenger øst finner vi Zemlja Frantsa losifa (Frans Josef Land), en sam­ ling større og mindre øyer, som er helt eller delvis dekket av breer. Sør for dette øyriket ligger Novaja Zemlja, som hovedsakelig består av to store øyer, skilt fra hverandre ved et meget smalt strede. Den sørlige øya er forholdsvis lav og flat, den nordlige atskillig høyere, med store nedisede områder. Nord for Mys Tsjeljuskin (Kapp Tsjeljuskin), det nordligste punkt på det eurasiatiske kontinent, ligger Severnaja Semlja, oppdelt i tre store og flere mindre øyer. Store

brekapper er også her et fremtredende trekk ved landskapet. Nordøst for Lena-deltaet, mellom Lap­ tevhavet og Øst-Sibirhavet, kommer vi til Novosi­ birskije Ostrova, som består av tre hovedøyer, alle relativt lave. De østligste av de russiske arktiske øyer er Ostrov Vrangelja (Wrangeløya) og den vesle Ostrov Gerald (Heraldøya). Den russiske fastlandskysten fra Kvitsjøen til Beringstredet består hovedsa­ kelig av lavt tundraland. Fjell av betydning finnes bare enkelte steder, først og fremst på Tajmyr og i områdene øst for Lena og øst for Omolon. Også de arktiske kyststrøkene av det nordameri­ kanske kontinent er stort sett relativt lavtliggende tundra. Hudson Bay danner her en mektig, men meget grunn innbuktning i øst. Det kanadiske polar­ arkipel omfatter en lang rekke øyer. De største er: Baffin Island, Victoria Island, Ellesmere Island, Banks Island, Devon Island, Melville Island, Prince of Wales Island og Axel Heiberg Island. Flere av øyene er innskåret av dype fjorder, og særlig mot øst er fjellrike og bredekte områder karakteristisk for landskapet. Det høyeste fjellet, Barbeau Peak (2616 moh.), finner vi langt nord på Ellesmere Island. Grønland er det polarland som når lengst mot nord. En liten øy ved nordkysten, Kaffeklubben 0, på 83° 40' n.br., er det nordligste landområdet på Jorden. Omkring 85 prosent av Grønland er dekket av en enorm iskappe. Noe lenger øst, på 71° n.br., ligger Jan Mayen. Vulkanen Beerenberg (2277 moh.), setter sitt preg på hele øya. GEOLOGI

Det sentrale Arktis er et dyphavsbasseng som har fått sin nåværende form siden begynnelsen av tertiærtiden (65 mill. år). Det består av et østlig basseng, det eurasiske, hvor det nå foregår havbunnsspredning langs en undersjøisk, vulkansk spaltesone. Den fortsetter sørover gjennom Nansenstredet, hvor den ligger rett utenfor Svalbard. Det eurasiske bassenget begrenses av en under­ sjøisk terskel mot det kanadiske bassenget, hvor havbunnsspredningen har opphørt. Mange steder finnes rester av eldre, kontinental jordskorpe og kompliserte forkastningssystemer innenfor dette bassenget. Kontinentene rundt det arktiske havet har brede kontinentalsokler med avsetningsbergarter fra Jor­ dens mellomalder (250-65 mill, år) og nyere tid (600 mill, år), med yngre fjellkjeder fra oldtiden (600-250 mill, år) langs randene mot Ishavet og Nordatlanteren. Landet øst for Mackenzie River og Alaska tilhører den unge Kordillerefjellkjeden. I asiatisk Arktis ligger Uralfjellene med avsetnings­ bergarter fra oldtiden. Den fortsetter nordover til Novaja Zemlja, Tajmyr og Severnaja Zemlja. Øst for elven Lena til Tsjukotka består landet av fjellkjeder fra Jordens mellomalder og helt i øst - ved Beringhavet - fra Jordens nyere tid. Mellom disse fjellkjedene i det nordlige Russland, Sibir og det nordvestlige Canada er gamle urkonti­ nenter dekket med mange kilometer tykke, flatliggende lag av avsetningsbergarter fra alle aldre fra sen oldtid til nyere tid. Svalbard og det nordøstlige hjørnet av Grønland er geologisk mangfoldig og innehar en nøkkelstilling mellom vestlig og østlig Arktis. Island og Jan Mayen er unge vulkanøyer som oppstod under den atlantiske havbunnsspredningen. Istidene, fra for 2 mill, til 10 000 år siden, har formet del arktiske landskapet vesentlig. Fjorder er typiske landskapsformer skapt av isbreer. Ismassene presset landområdene ned, og mange steder stiger landet fremdeles opp av havet etter at presset er blitt borte. Innlandsisen akkumulerte imidlertid så mye vann al havnivået var mye lavere enn i dag. Slik kunne bl.a. dyr og mennesker vandre på tørt land over Beringstredet til Amerika i slutten av istiden. KLIMA

Polhavet er omtrent like stort som Det antarktiske kontinent og har noenlunde lik beliggenhet i forhold til selve polen. Havet har en sterkt regulerende virkning på klimaet, dels gjennom varmeutveksling med luften, dels gjennom tilførsel av fuktighet, noe som gir mer skyer og tåke. Både skyer og vanndamp skjermer mot varmetap ved utstråling. Dette er medvirkende til at et tykkere lag av troposfæren over Arktis er mer enn 10 °C varmere enn et tilsvarende sjikt over Antarktis. Klimaet her nord er også langt mer komplisert, ikke minst på grunn av påvirkning fra kontinenter og havstrømmer. Polhavet tilføres vann gjennom elver og nedbør, derfor blir det atskil­ lig isdannelse. Det tilføres mye varme gjennom Den norske atlanterhavsstrømmen og dens forgreninger mot nord og øst. Et mindre tilsig kommer gjennom Beringstredet. Fordampningen i Polhavet er liten, og det blir et stort vannoverskudd som i det vesentlige føres vekk med Østgrønlandstrømmen, noe også gjennom Davisstredet. Isens utbredelse er gjerne størst i mars, minst i august-september, noe som setter preg både på temperatur og nedbør. Det er store forskjeller mellom de enkelte år. Økt ismengde i atlanterhavssektoren faller ikke sjelden sammen med minsket is på stillehavssiden. Hele Arktis hjemsøkes iblant av aktive lavtrykk og fronter, noe som gir variabelt vær

feb.: -37 mars: -23 mars: -33 mars: -38 mars: -14 feb.: -28

Varmeste måned juli: juli: juli: juli: juli: juli:

0 1 4 6 7 4

selv i den sentrale delen, og som bidrar til sterk luftutveksling med den tempererte sone. Det er naturlig å skjelne mellom 4 klimaområder: Polhavet, hvor klimaet delvis blir styrt av en høytrykksrygg mellom nordlige Canada og Øst-Sibir som er best utviklet om våren. Herskende luftstrømmer går fra Sibir mot Svalbard og Grønland. Langs nord­ kysten av Canada og Alaska blåser det fra en retning mellom nord og øst. Middeltemperaturen for februar går ned mot -40 °C nord for Grønland og på øyene lenger vest og ca. -20 °C nærmere Beringstredet og ved Spitsbergen. Middeltemperaturen for juli, som er varmeste måned, ligger nær eller litt under 0 °C i hele den sentrale delen, men går opp i noen få var­ megrader nærmere kystene. Om vinteren ligger det oftest en bakkeinversjon (temperaturstigning med høyden) over isen, temperaturen stiger oppover mot luftlag der strålingstapet er mindre, og utvekslingen med den tempererte sone går lettere. Med stigende overflatetemperatur utover sommeren blir det et blandingslag nederst, mens den sterke solstrålingen vedlikeholder relativt høy temperatur lenger oppe. Inversjonen finnes i noen hundre, kanskje opp til 1000 m o.h„ og danner et lokk over et lag som etter hvert blir fylt med vanndamp fra smellende is og snø. Her dannes det tåke eller tåkeskyer, ofte med litt yr eller sludd. Moderat vind, låke og gråvær er typisk for sommeren. Snødekket, som har vokst raskt fra september til desember, er gjerne smeltet i august. Det faller mest nedbør sommer og tidlig høst. Årsmidlet kan anslås til 150 mm, mindre i den ameri­ kanske sektoren. Våren har lite skyer, tåke og ned­ bør. Atlanterhavssektoren. Størstedelen av området fra Grønland østover mot Novaja Zemlja har et utpreget maritimt polarklima, mens en tunge med temperert klima stikker helt opp til 71° n.br. over havet vest for Norge. Temperert atlanterhavsvann (100 000200 000 km3 per år) strømmer inn i Polhavet fra Norskehavet og gjør at isgrensen nord for Spitsber­ gen ofte ligger nord for 80° n.br. Isfjell fra Grønland bidrar til at vannmassene holder lav temperatur langt mot sør. Den atlanterhavsdominerte sektoren av Arktis bærer preg av store temperaturmotsetninger, høy fuktighet, stor frekvens av kuling, sjeldnere storm. Middeltall for Bjørnøya 1951-80 gir typiske forhold: Lavest månedsmiddel har januar med 7,9 °C, høyeste august med 4,5 °C. Laveste målte månedsmiddel, -17,7 °C, er registrert i mars. Hyppig­ heten av tåke er hele vinteren mindre enn 2 %, i juli er den 22 %. Antall klare dager per år er 7. Nedbøren er størst i september med 47 mm, minst i mai med 18 mm. Hyppigheten av liten, stiv og sterk kuling er nær 30 % senhøstes og vinteren, 7 % i juni og juli. Avvi­ ket fra år til år er stort. De egentlige tundraområder. Begrepet tundra er knyttet til landområder, og vi skal her konsentrere oss om grenseområdet mellom Polhavet og konti­ nentene. Øygruppene utenfor både Eurasia og Amerika er preget av landområdene innenfor, dette

Middelnedbør i mm Våteste Hele måned året 130 100 200 70 200 100

aug.: 20 juli: 20 des.: 40 juli: 20 feb.: 30 juli: 20

Tørreste måned

de fleste: de fleste: mai: (Hong Kong) /3 av Hellas' befolkning og mer enn halvparten av landets privatbiler og indust-

ATHEN

575 ^arbeidsplasser er konsentrert til Stor-Athen. Utslipp fra industrien og den raskt voksende biltrafikken har skapt store luftforurensingsproblemer, som bl.a. truer med å ødelegge mange av minnesmerkene, deriblant ruinene på Akropolis. En forsøksordning med be­ grenset bilkjøring i bykjernen ble innført fra midten av 1990-årene for å begrense forurensningsproble­ mene. I forbindelse med sommer-OL 2004 ble det gjennomført en rekke restauereringsarbeider og nybygg. Hovedarenaen for lekene var i forstaden Maroussi. Bybeskrivelse. Bybildet domineres av Akropolis (156 moh.). Under denne ligger Plaka, den eldste bydelen, med sine småhus, krokete gater, tavernaer og bouzoukirestauranter. Ved Nasjonalparken, mellom Akropolis og fjellet Lykabettos ved plassen Syntagma, ligger parlamentsbygningen (bygd som slott 183642) og presidentboligen. Herfra fører mot nord Panepistimiu (Universitetsgaten) med akademiet, universitetet og nasjonalbiblioteket. Parallelt med denne løper Stadiugaten med regjeringskontorer og butikker. Mot vest finner man nasjonalbanken, rådhuset og hovedpostkontoret, lenger nord kunsta­ kademiet, den polytekniske høyskole og nasjonal­ museet. Stadiugaten fører frem til Omoniaplassen som sammen med Syntagma er knutepunkter for Athen sett vestover fra Lykabettos. Til venstre sees parlamentsbygningen ved plassen Syntagma. I midten ligger Akropolis, Kart over Athens sentrum.

og i det fjerne skimtes en del av havnen og Middelhavet.

ATHENAEUM

576 kollektivtrafikken. Den møter Athinasgaten, som går fra eldre gresk litteratur, særlig fra den attiske ko­ sørover mot Akropolis. Parallelt med Athinasgaten medie, og gir innblikk i alle sider av livet i antikken. går Eolugaten, vinkelrett på disse to Ermugaten, en Athenais, ca. 400-^160, tok som døpt navnet Aelia annen viktig trafikkåre. Byens nyere bebyggelse er Eudokia, gift 421 med keiser Theodosius 2 og ble der­ høy, tett og dårlig planlagt. Athen har mangel på med bysantinsk keiserinne inntil hun falt i unåde og offentlige parker og har svært store trafikkproblemer. trakk seg tilbake til Jerusalem. Der brukte hun mye Historie. Etter greske sagn var Athen anlagt av den av sin formue på praktbygg. første kongen, Kekrops, som var oppstått av jorden. Athen-Charteret. manifest utformet av den fjerde Det opprinnelige by- og borganlegg fantes på Akro­ ► CIAM-kongress i 1933, publisert i sin helhet først i polis, som alt fra mykensk tid (ca. 1500 f.Kr.) var 1943 i Paris. Manifestet trakk opp retningslinjer for befestet med svære murer. Athene var antakelig en samtidsrettet byplanlegging, med vekt på sonedestedets borggudinne. Etter hvert dannet det seg en by ling og organisering av trafikken mellom de ulike i ly av borgfjellet, først på vestsiden, senere også i funksjonssonene, og har dannet et viktig ideologisk nord, kvarteret Kerameikos, dvs. «Pottemakerkvarfundament for byplanlegging i årene etter den annen teret». Vest for Akropolis lå to mindre høyder, Areoverdenskrig. pagos og Pnyx, sete for domstol og folkeforsamling. 480 inntok og ødela perserne Athen. Etter seirene Athene. Pallas Athene, hos romerne Minerva, gudin­ ved Salamis og Plataiai ble byen bygd opp igjen og ne i gresk mytologi, datter av Zevs og Metis. Hun murene gjenreist, især takket være Themistokles. hører nøye sammen med byen Athen og var antage­ Snart bandt også de «lange murer» Athen sammen lig stedets borggudinne alt i mykensk tid. Siden ble med Pireus. Midtpunktet for byens liv ble agora, Athene Polias (av gr. polis, 'by') beskyttende guddom torget nordvest for Akropolis. for mange greske byer, ofte sammen med Zevs. Men Praktfulle byggeforetagender tok især fart under Attika og især Athen vedble å være midtpunkt for Athene Promakhos. Bronseskulptur i Museo archeologico, Firenze. Perikles. Hans tid (450-430) er Athens glansperiode hennes kultus. På Akropolis lå hennes helligdom, (innbyggerantall kanskje ca. 320 000, hvorav ca. Parthenon, viet Athene Parthenos ('jomfruen'). I 40 000 var mannlige fullborgere og slavebefolkninAthen ble hovedfesten for henne, de store panathevertikalstripete trøyer, svarte bukser. Det engelske gen utgjorde en tredjedel) da byen litterært og kunst­ neer, feiret hvert fjerde år; folket drog da i prosesjon navnet på klubben er en protest mot den språklige nerisk var Hellas' sentrum, «Hellas i Hellas». I temp­ opp til Athene med rike gaver, bl.a. en praktfull vevd undertrykkelse av Baskerland i Franco-tiden. Siden lene på Akropolis og på plassene mellom dem fantes kappe (peplos). På Akropolis skal hun ha hatt en strid man ikke fikk lov til å bruke baskisk, gikk man en mengde kunstverker. På sørøst-skrenten av fjellet med Poseidon om hvem av dem som skulle eie utenom spansk ved å ta i bruk en engelsk betegnelse ble det innrettet et stort teater, Dionysosteatret, Attika; Poseidon støtte sin trefork i fjellet så en saltunder henvisning til at klubben ble stiftet av briter. ombygd i 4. årh. f.Kr. av Lykurgos. Nordvest for kilde sprang frem, men Athene seiret da hun skjen­ Klubben rekrutterer også i dag hovedsakelig spillere Akropolis lå et dorisk tempel, som ofte feilaktig har ket stedet oliventreet, som hun lot vokse opp. Over med baskisk opprinnelse. vært kalt Theseustempelet, men antakelig var viet saltkilden ble Erektheion bygd, et fellestempel for athodyd. vedtatt forkortelse for eng. aerothermodynaHefaistos. Det er det best bevarte av alle greske Athene og Poseidon. mieduet, meget enkel reaksjonsmotor som kan bru­ templer i Hellas og Lilleasia, noe yngre enn Parthe­ Athene var krigsgudinne, især for den ordnede kes ved store hastigheter. Består av et åpent rør med non. kamp, ikke som Ares for det ville raseri; på brystet variabel diameter. Luft tas inn gjennom åpningen I romertiden hadde Athen en blomstringsperiode bærer hun ► Aigis med Medusahodet i midten. Men foran, komprimeres ved motorens bevegelse frem­ på 100-tallet e.Kr. under Hadrian og Antoninene, hun beskytter også fredens sysler, åkerbruk, hånd­ over og varmes opp ved kontinuerlig innsprøytning først og fremst som universitetsby. Da fullførte Hadri­ verk (især veving, Athene Ergane), kunst, vitenskap av et brensel (bensin, nafta, parafin el.l.) slik at an det kolossale Zevstempel i bydelen mot sørøst, og og all høyere dannelse. Uglen var hennes hellige fugl. gassutstrømningen ved stor hastighet bak skaper en da bygde Herodes Atticus teateret Odeion sørvest for Fremstillinger i kunst. De mest kjente skulpturfremskyvkraft. Ramjet-motoren er en athodyd. Akropolis. Men fra Justinians lid gikk det helt tilbake stillinger av Athene er utført av Feidias. I Parthenon med byen. Templene ble omdannet til kirker, filosofAtholl [æjrøl], skotske adelstitler som gjennom tidene stod hans Athene-statue av gull og elfenben, ferdig skolene ble lukket 529. Athen ble en liten provinsby. har vært båret av overhodene for flere slekter. At­ 438 f.Kr., kjent gjennom el par små antikke marmorUnder det fjerde korstog slo en frankisk hertugslekt holl, som ligger i det skotske høyland, var en av kopier. Feidias har også utført kolossalstatuen i seg ned i borgen. 1458 erobret tyrkerne Athen. 1687 Skottlands opprinnelige provinser og et keltisk bronse Athene Promakhos og Athene fra Lemnos, begge bombarderte venetianerne byen og ødela en stor del jarledømme. Den eldste linje av jarler døde ut 1211 stod på Athens akropolis. Myrons Athena og Marsyas av Parthenon og Propyléene. Etter 1834, da Athen og tittelen gikk i arv til David of Strathbogie. Lenet fra 400-tallet f.Kr. er bevart i romerske kopier. igjen ble hovedstad, beskyttes ruinene omhyggelig, ble kort tid etter inndratt og var under kronen til Litt.: Burkert, W.: Greek religion, 1985; Hjortsø, L.: og store utgravninger er foretatt, både på Akropolis 1457, da kong Jakob 3 gav jarledømmet til sin halv­ Greske guder og helter, 1998. og flere steder i byen. Mest kjent fra senere år er de bror John Stewart of Balvenie. Atholl ble i huset Athenia [atømia], britisk passasjerskip på 13 500 omfattende amerikanske utgravningene på det Stewart (►Stuart) til 1629, da det som arv kom til tonn. Om kvelden 3. sept. 1939, samme dag som gamle torget. Mange land har arkeologisk skole eller John Murray, overhodet for klanen Murray of TulliStorbritannia erklærte Tyskland krig, ble det senket institutt i Athen, også Norge (opprettet 1989). bardine. Hans sønn John ble 1676 opphøyet til av en ubåt uten varsel 250 nautiske mil vest for Athen arrangerte de første olympiske sommerlekemarquess of Atholl og giftet seg med datter av den 6. Irland. 112 mennesker omkom. Begivenheten gjorde earl of Derby. Deres sønn John Murray arvet som en ne 1896, samt olympiske «jubileumsleker» 1906. et sterkt inntrykk, ikke minst i USA (28 av de om­ Utnevnt til Europas kulturby 1985. Igjen arrangør av følge av dette ekteskapet det suverene kongeriket komne var amerikanske borgere). Tyskerne benektet olympiske sommerleker 2004. " TSt Man 1702, og fikk 1703 tittelen duke of Atholl. Den å ha noen skyld, men etter krigen ble det klarlagt at 3. hertug solgte 1765 Man til kronen. Nåværende Athenaeum (lat.; gr. Athenaion, 'Athene-helligdom'), skipet ble torpedert av den tyske ubåt U. 30, hvis sjef tittelinnehaver er George lain Stewart-Murray, 10. høyere utdanningsinstitusjon, et slags universitet, hadde overskredet sine ordrer. Torpederingen var i duke of Atholl, som residerer på Blair Castle nordvest særlig for filosofi og veltalenhet, grunnlagt i Roma av strid med den britisk-tyske avtale av 1935 om be­ for Pitlochry. Hertugen er den eneste gjenværende Hadrian (ca. 135 e.Kr.). grenset undervannskrig. høyadelige i Europa som har rett til å holde en egen Navnet Athenaeum brukes i nyere tid ofte som Athenodoros, gresk billedhugger fra Rhodos, levde i hær, The Atholl Highlanders. Hæren omfatter i dag ca. navn for vitenskapelige og kulturelle institusjoner og lørste halvdel av 1 OO-tallet f.Kr. Han var en av de tre 50 mann, som rekrutteres blant de ansatte på godset tidsskrifter, f.eks. det engelske litterære ukeskrift The kunstnere som skapte Laokoongruppen. med hertugen av Atholl som oberst, men har bare se­ Athenaeum (1828-1921) og det norske leseselskapet remonielle oppgaver. Athens-Clarke County [æjtinz by i sørøstlige USA, Athenaeum i Oslo (1832-1916). Georgia, 100 km øst for Atlanta; 102 700 innb. Athos, Atos, nygr. Ayion Oros ('del hellige fjell'). Athenagoras, eg. Aristokles Spyrou, 1886-1972, (2002). Grunnlagt 1801 som sete fordel eldste gresk geistlig. Erkebiskop av Korfu 1922, av Nord- og 1 Halvøy i Hellas, den østligste av de tre halvøyer statsuniversitet i USA. Ligger i et rikt jordbruksområ­ Sør-Amerika 1930, økumenisk patriark av Konstan­ som strekker seg ut i Egeerhavet fra Khalkidikf. de, med bomullsindustri og fabrikasjon av elektriske tinopel 1948. Arbeidet for den ortodokse kirkes Athos er et 50 km langt og 5-10 km bredt fjellmassiv motorer og transformatorer, samt klokker. tilnærming til andre kirker og for å styrke Konstantisom ender i sør i det skogbevokste berget Athos (ca. Atherinifprmes (av fisken atherine og lat. 'lignende'), 2030 m høyt). nopels stilling i den ortodokse verden. benfiskorden, se ►sølvsidefisker. Athenaios, 200-tallet e.Kr., gresk grammatiker fra 2 Autonom munkerepublikk på Athos. Tilhører den Athlétic Bitbao. spansk fotballklubb, stiftet 1898. 8 Naukratis i Egypt. Skrev Deipnosofistai (De lærde ortodokse kirke og består av 20 klostre med ca. 2000 liga- og 23 cupmesterskap (per 2004). Finalist i menns gjestebud), som i form av en rammefortelling innbyggere (2000), munker og lekbrødre, for det UEFA-cupen 1977, tapte på bortemål mot Juventus. (skildring av et gjestebud) inneholder mange sitater meste grekere, men også russere, serbere og bulgare­ Bane: Estadio San Mamés. Drakter: Røde og hvite re. Hovedstad er Karyai med ca. 300 innb. I tillegg til

ATLANT --------------------- 1

577 klostrene finnes det også mindre munkesamfunn (skete, kellia) og eneboere (anakoreter). Athos styres av et råd på 20 munker, én fra hvert kloster. Siden det første kloster ble opprettet på 900-tallet, har samfun­ net hatt selvstyre under bysantinske keisere, tyrkiske sultaner og andre makthavere. Athos er i moderne tid statsrettslig underlagt Hel­ las, som utsteder innreisetillatelser; kirkerettslig er Athos underlagt patriarken av Konstantinopel med sete i Istanbul. Av de store samlinger av senbysan' tinsk kunst, arkitektur og håndskrifter er mye blitt ødelagt gjennom tidene. Klostrene mistet sine store jordeiendommer i Russland etter den russiske revo­ lusjon, og antallet munker falt fra ca. 7500 ved begynnelsen av århundret til ca. 1500 i 1965. Ned­ gangen har imidlertid nå opphørt; i senere år har det vært en liten økning Athos var lenge et senter for ortodoks teologi, og for hesykasmen, en form for kristen mystikk karak­ terisert bl.a. ved uopphørlig gjentakelse av Jesusbønnen. Det er i de senere årtier blitt gjort forsøk på å gjenopplive teologisk virksomhet på Athos. ‘ En spesiell tradisjon på Athos er at barn og kvinner og alle husdyr av hunkjønn ikke har adgang til området. Athos [atås], en av de tre musketerer- den melan­ kolske - i Alexandre Dumas d.e.'s trilogi (De tre musketerer, Tyve år etter og Ti år etter). Athyrium, bregneslekt i storburknefamilien. Bladene er dobbeltfinnet og karstrengene ordnet i to bunter i bladskaftet. Se ► fjellburkne og ►skogburkne. atimi (av gr. 'æreløshet'), forminskelse eller berøvelse av borgerlige rettigheter, ofte brukt som straff i greske stater, f.eks. i Sparta mot den som viste feig­ het. Atitlan, Logo de, innsjø i Guatemala, 145 km vest for hovedstaden, i et utdødd vulkankrater, 1562 moh.;

ca. 125 km2. Største dybde er ca. 330 m. Innsjøen omkranses av vulkanene Atitlan, Tolimån og San Pedro. Hyppig besøkt turiststed. Atiyah, Michael [a:tja:], Sir, f. 1929, britisk matemati­ ker, professor ved University of Edinburgh, ble i 1966 tildelt ► Fields' medalje for sine arbeider over topologi og analyse. 2004 ble han, sammen med Isadore M. Singer, tildelt ►Abelprisen for å ha oppdaget og bevist indeksteoremet, som knytter topologi, geometri og analyse til hverandre, og for den fremtredende rolle de har hatt når det gjelder å bygge nye broer mellom matematikk og teoretisk fysikk Atkins, Chet [ætkinz], (eg. Chester), 1924-2001, amerikansk gitarist, komponist og plateprodusent. En av countrymusikkens fremste instrumentalister og stilskapere; samarbeidet med en lang rekke artister innen ulike sjangere, f.eks. Elvis Presley, The Everly Brothers og Mark Knopfler. Ved siden av en mengde plateinnspillinger utgav han selvbiografien Country Gentleman (1974). Atkinson, Kate [ætkinsn], f. 1951, britisk forfatter. Hun høstet stor anerkjennelse for sin første roman, Behind the Scenes at the Museum (1995), som også ble prisbelønnet, og har fulgt opp med romanene Human Croquet (1997), Emotionally Weird (2000) og Case Histories (2004) og novellesamlingen Not the End of the World (2002). Atkinson, Rowan [ætkinsn], f. 1955, britisk skuespil­ ler, populær komiker i fjernsynsseriene om Blackadder (1983-90) og den klønete outsideren Mr. Bean (1990-91). Også komiske biroller på film, bl.a. i James Bond-filmen Never Say Never Again (1983), The Witches (Heksene, 1990) og Four Weddings and a Funeral (Fire bryllup og en gravferd, 1994). atkomst, se ►adkomst. Atl, doctor Atl, pseudonym for Gerardo Murillo, 1875-1964, meksikansk maler og forfatter, en av

Athos. Et av klostrene i munkerepublikken, Dionysios’ kloster.

Rowan Atkinson i karakteristisk positur som fjernsyns- og senere filmfiguren Mister Bean.

forgrunnsskikkelsene innen den revolusjonære meksikanske kunst og en ivrig talsmann for det sosialt pregede muralmaleri. Grunnla 1910 kunst­ nerkretsen Cfrculo Artistico. Selv har han malt portretter og landskaper i en egen vokskritt-teknikk, såkalte atl-farger. Han har dessuten skrevet om 1700tallets meksikanske arkitektur, maleri og folkekunst, og har inntatt en ledende stilling i landets kunst- og kulturliv. Atlan, Jean-Michel, 1913-60, algerisk-fransk maler, grafiker og dikter av jødisk-berbersk herkomst, hovedsakelig virksom i Paris, der han bosatte seg 1930. Han tok eksamen i filosofi ved Sorbonne, men var selvlært som maler. Han begynte å male 1941, og ble arrestert av tyskerne 1942 pga. sitt arbeid i mot­ standsbevegelsen. Han reddet livet ved å spille gal, og ble sperret inne på et psykiatrisk sykehus, der han fikk lov til å male. 1944 ble han sluppet fri, og hadde samme året sin første separatutstilling. De første bildene hans var kraftige i uttrykket, halvfigurative og ekspresjonistiske, men fra 1945 ble bildene abstrakte med sterkt røde, blå og okerfargede felter avgrenset av svarte konturer. Han var knyttet til COBRA-bevegelsen uten egentlig å være medlem, og ble en nær venn med flere danske kunstnere, bl.a. Asger Jorn. Fra 1948 og i første halvdel av 1950årene opplevde han en periode med liten anerkjen­ nelse og dårlig økonomi, men etter en separatutstil­ ling i 1956 ble det ny oppmerksomhet rundt bildene hans, og han hadde flere utstillinger i Frankrike og andre steder. atlant (av Atlas), mannlig figur som i bærende stilling Atlant. To atlanter på en leiegård fra slutten av 1800-tallet i København.

ATLANTA

578 tjener som søyle eller pilaster, opprinnelig i gresk og romersk byggekunst. Den tilsvarende kvinnelige figur kalles karyatide. Atlanta, forgjellesneglslekt i ordenen Taenioglossa. Snegler med flatt, spiralsnodd skall. Lever i overfla­ ten i alle varme og tempererte havområder; fore­ kommer ikke i norske farvann. Atlanta [ætlænta], by i sørøstlige USA, hovedstad i Georgia, ved foten av Blue Ridge Mountains; 424 900 innb. (2002). Danner en større byregion som omfatter 18 fylker (counties) med i alt 4 112 200 innb. (2000). Kommunikasjonssenter med en av de travleste flyplasser i USA (HartsfieldJackson). Jernbaneknutepunkt med store verkste­ der. Det ledende finansielle og kommersielle senter for den sørøstre del av USA. Mangesidig industri, bl.a. hovedkontoret for Coca-Cola og TV-selskapet CNN. Handel med bomull, mais og tobakk. Innen byområdet finnes mer enn 20 universiteter og andre høyere læresteder. Grunnlagt 1837 som det sørlige endepunkt for jernbanen nordover til Chattanooga i Tennessee, Western and Atlantic Railroad. Under borgerkrigen var Atlanta en av sørstatenes viktigste forsyningsba­ ser, brent og ødelagt av nordstatsarmeen under Sherman 1864. Grant Park huser Cyclorama, et stort sirkelformet maleri med scener fra slaget om Atlanta under borgerkrigen. Fødeby for Martin Luther King Jr. Ble den første større by i sørstatene som valgte en svart borgermester 1973. Byens motto; «Too busy to hate». Viktig kultur- og konferansesenter. Vertsby for de olympiske sommerleker 1996, som betydde et stort PR-løft for byen. Atlanterhavet (av gr. 'som gjelder Atlas'), hav mellom Europa/Afrika og Amerika, avgrenset mot Indiske hav og Stillehavet av meridianene som går gjennom sørspissene på de to kontinentene. Atlanterhavet i videste forstand strekker seg fra Weddellhavet i sør over nordpolområdet til Beringstredet. Atlanterhavets areal, inklusive alle bihav, er ca. 106 mill, km2, dvs. en femtedel av jordoverflaten. Sør for ekvator er kystkonturene relativt enkle, mens det i nord er flere store bukter, randhav og middelhav. De viktigste er: Karibiske hav og Mexicogolfen, Hudson Bay, Nordsjøen, Østersjøen og Mid­ delhavet. Atlanterhavet er smalest mellom Cabo de Såo Roque i Brasil og Sierra Leone i Afrika, nemlig ca. 2800 km. Noe større (3375 km) er bredden mellom Irland og Newfoundland, men overalt ellers er det meget bredere. I det følgende behandler vi særlig det egentlige osean, i mindre grad de tilstøten­ de, mer avgrensede havområder.

sion. St. Paul, Azorene, Island og Jan Mayen. Europa-Afrika og Amerika har gjennom de siste 100-150 mill, år fjernet seg fra hverandre på hver sin side av denne sprekken, pg Atlanterhavet utvider seg frem­ deles med noen få cm i aret. Oppstigende lavamasser danner så midtryggen. I motsetning til kontinentenes fjellkjeder, som er sammenfoldet, er således midtryg­ gen av vulkansk opprinnelse. Prosessen er nærmere behandlet under ►platetektonikk. De største dyp i Atlanterhavet finnes i isolerte dyphavsgroper: Puerto Rico-gropen, over 9200 m dypt, er det dypeste, Sandwichgropen i Antarktis, 8400 muh„ dessuten Romanchedypet like ved midtryggen under ekvator, 7850 muh. Norskehavet atskilles ved en rygg Skottland-Færøyene-IslandGrønland på ca. 500 m dybde (over 600 m mellom Island og Grønland); en trang renne på 800 m mel­ lom Færøyene og Færøybanken er den dypeste forbindelsen. Kontinentalsokkelen har sterkt varie­ rende utstrekning utenfor kystene av Atlanterhavet. Her finnes store banker, f.eks. Newfoundlandsbankene og bankene omkring De britiske øyer og Norge på et par hundre meters dyp. Her foregår noen av verdens rikeste fiskerier.

DYBDEFORHOLD

TEMPERATUR

Det mest påfallende trekk er den midtatlantiske rygg, som går fra nord til sør omtrent i midten av Atlanter­ havet og omtrent parallelt med begge kyster. De to senkningene som således oppstår, er ved en rekke mer eller mindre tydelige tverrygger oppdelt i bas­ senger med relativt jevn bunn og dyp over 5000 m. Midtryggen ligger over en sprekk i jordskorpen, stort sett mindre enn 3000 m dyp, og bærer fra sør til nord øyene Bouvetøya, Gough, Tristan da Cunha, Ascen-

Overflatetemperaturen er høyest nord for ekvator, noe som henger sammen med kontinentenes form og beliggenhet, og ikke minst den åpne forbindelsen med Antarktis. Omkring ekvator og et stykke nord­ over i den tropiske sonen er temperaturen 28 °C, til dels høyere, over et areal som er størst i august. Ved kontinentenes vestkyster er det lav temperatur fordi overflatevannet trekkes vekk fra kysten av passatvinden, mens det blir høy temperatur, spesielt i Karibis­ ke hav, der varmt tropevann stues opp.

I vestavindbeltet blir forholdet motsatt. Temperert vann driver mot kontinentenes vestkyster, i Norske­ havet så langt nord som til Svalbard, mens det er kaldt vann ved østkysten av Nord-Amerika, til dels også isfjell så langt sør som til Newfoundland. Salt havvann som avkjøles i grenseområdet mot Arktis og Antarktis, synker til bunns og brer seg mot lavere breddegrader. Dyplagene i disse synkeområdene har til dels en temperatur på -1,0 °C eller lavere. Sjøvannets frysepunkt, -1,9 °C ved normal saltholdighet, setter her en grense. Mens temperaturfor­ skjellen mellom tropene og polarområdene går opp i ca. 30 °C, er det små forskjeller i dyplagene. 2-4 °C er vanlig i dyp fra ca. 500 m og nedover. SALTHOLDIGHET

I overflaten har saltholdigheten et maksimum i passatstrøkene, over 37 promille, der fordampningen er stor og nedbøren liten. Lengst i sør, og i nordvest­ lige arktiske strøk, er den under 34 promille. Lokalt (nær land) kan den bli enda lavere. I dypet jevner forskjellene seg ut, og saltholdigheten er der for størstedelen et par tiendedeler under 35 promille. VIND OG STRØM

De store, relativt permanente strømsystemene drives stort sett av vinden, men forskjeller i havvannets densitet har også mye å si. Overflatestrømmen på den nordlige halvkule går ca. 45° til høyre for vin­ den, på den sørlige halvkule tilsvarende til venstre. Der temperaturen er høy og/eller saltholdigheten lav, står havspeilet relativt høyt, der vannet er salt og kaldt står det lavt, slik som i den nordlige del av Norskehavet. Overflatevannet strømmer fra høyt mot lavt nivå, men sterkt avbøyd til høyre på den nordlige, til venstre på den sørlige halvkule. Årsmiddelkart for lufttrykket viser et belte med

Atlanterhavet. Bunnprofil tvers over Atlanterhavet på det smaleste, fra Sør-Amerika til Afrika, Dybdene er i meter. Den vertikale skalaen er sterkt overdrevet i forhold til den horisontale.

ATLANTERHAVET Areal Middeldybde Største dyp (Puerto Rico-gropen) Største bihav

Atlanta Byen, som er hovedstad i staten Georgia og hovedsete for bl.a. Coca-Cola Company og CNN, med et av dens nge idrettsanlegg, et amerikansk fotballstadion (med godt med parkeringsplasser) i forgrunnen.

ca. 106 mill, km2 3844 m 9220 m Sør-Amerika

Afrika

Polhavet, Middelhavet, Karibiske hav, Mexicogolfen

Tallene inkluderer alle bihav

1000 km

579 relativt lavt lufttrykk lill nord for ekvator, høytrykk eller høytrykksbelter omkring 30° nord og sør. Nær grensene mot Arktis og Antarktis er det relativt lavt trykk knyttet til polarfrontsonene. Passatene på begge halvkuler driver overflatevannet mot vest som Den sørlige og nordlige ekvatorialstrøm. I lavtrykksrennen mellom passatene, der vindpresset mot vest er redusert («stillebeltet»), finner vi Den ekvatoriale motstrøm, best utviklet lengst øst. Mot kysten av SørAmerika presses storparten av vannmassene mot nordvest i Guyanastrømmen, som går over i Karibis­ ke strøm. Oppstuing av vann og høy temperatur gjør at havspeilet her blir stående relativt høyt, dette er «drivkraften» for Florida-strømmen, som forener seg med Antillerstrømmen og danner Golfstrømmen, den mest markante varme strøm i Atlanterhavet. Sør for Newfoundland finnes del ofte en skarp grense mot den isførende Labradorstrømmen. Her blir det en nivåforskjell på ca. 1 m fra den kalde venstre til den varme høyre side av Golfstrømmen. Det blir etter hvert en betydelig blanding av de to vannmassene, og vannet flyter videre mot øst drevet av vestavinden. Dette er Den nordatlantiske strøm, som har karakter av en bred havdrift. Noe av vannet strømmer mot sør omkring azorhøytrykket, og over i den kjølige Kanaristrømmen, som for en stor del går over i Den nordlige ekvatorialstrøm. At vannet presses til høyre for vinden resulterer i at varmt overflatevann samles under det subtropiske høytryk­ ket, der det er lite av både vind og strøm. Den vestlige del av dette havområdet kalles Sargassohavet. Det var fryktet i seilskutetiden på grunn av langvarig vindstille. Mesteparten av den nordatlantiske strøm går mot vest og nord, mol Island, Norskehavet og Nordsjøen. Den norske atlanterhavsstrømmen fører tempererte vannmasser mot Svalbard og østover mol Novaja Zemlja. Ingen andre steder på Jorden finnes del åpent hav på så høye breddegrader. Vann fra Norskehavet synker delvis under det lite salte og isfylte overflatelaget, og kan spores langt inn i Pol­ havet. Atlanterhavets mest markante kalde strøm er Østgrønlandsstrømmen, som årlig fører flere tusen km5 is og flere hundre lusen km3 kaldt vann langs Grønland og over i Labradorstrømmen. I grenseso­ nen mot Golfstrømmen blir del sterk smelting, stein og grus som synker til bunns har i årenes løp dannet de fiskerike Newfoundlandsbankene. I den sørlige del av Atlanterhavet finner man et lignende strømsystem, men best utviklet bare i den tropiske og subtropiske delen. En del av Den sørlige ekvatorialstrøm blir avbøyd mot sørvest som Brasilstrømmen, denne møter Falklandsstrømmen, som er et motstykke til Labradorstrømmen. Vestavinden driver vannet mot øst og noe av det bøyer av mot nord som Benguelastrømmen. Sirkulasjonsringen i det sørlige Atlanterhavet ligger nærmere ekvator enn i det nordlige Atlanterhavet, noe som henger sammen med at den såkalte varmeekvator over Atlanterhavet ligger betydelig forskjøvet mot den nordlige halvkule. FERDSEL

Atlanterhavet er et beferdet hav. Vikingene tok seg frem, i alle fall til Newfoundland, via Island og Grøn­ land ca. år 1000. Den første egentlige kryssing fant sted 500 år senere da Columbus seilte over. Første dampskip gikk over Atlanterhavet i 1819; det brukte 25 døgn. Regelmessig dampskipsfart fra 1838, reiseti­ den var da 15 døgn mellom Liverpool og New York. Atlanterhavets blå bånd (The Blue Ribbon of the North Atlantic) har siden 1840 blitt tildelt det fartøy som krysser Atlanterhavet raskest. Ved århundreskif­ tet var rekorden ca. 5 */2 døgn; i 1952 seilte det ameri­ kanske passasjerfartøyet United States over Atlanter­ havet på ca. 3 >/2 døgn, en rekord som holdt seg helt til 1990-årene. Etter hvert som flytrafikken overtok etter den annen verdenskrig, mistet skipspassasjertrafikken over Atlanterhavet sin betydning, og denne trafikken utgjøres nå bare av cruisetrafikk. Den rutegående

ATLANTERHAVSPAKTEN ------------------------------------ 1 per som Storbritannia og USA skulle legge til grunn for sin politikk. De ville selv (1) ikke søke noen utvidelse av sine territorier og ønsket at (2) alle territoriale endringer bare skulle finne sted etter befolkningens egne ønsker. De respekterte videre (3) ethvert folks rett til selv fritt å velge sin styreform. På det økonomiske området gikk erklæringen inn for (4) like rettigheter for alle land til handel og råstoffer. Videre (5) et intimt samarbeid mellom alle folk, for å sikre økonomisk fremgang og sosial sikkerhet. Etter at nazityranniet var knust, måtte freden (6) sikre alle folk adgang til å leve i trygghet innen sine grenser. Under en slik fred måtte også (7) verdenshavene være åpne for fri ferdsel. Endelig inneholdt erklærin­ gen et punkt (8) om at potensielle angripere måtte avvæpnes for å sikre freden. Ved den interallierte erklæring av 24. sept. 1941 ble Atlanterhavserklæ­ ringen tiltrådt av alle allierte regjeringer i London og av SSSR, og ved De allierte nasjoners deklarasjon av 1. jan. 1942 ble den tiltrådt av alle de stater som var i krig med Tyskland og Japan. atlanterhavsflygning, flygning tvers over Atlanterha­ vet, var flykonstruktørenes og flygernes store mål helt siden flygningens barndom. Slike flygninger fikk økt aktualitet etter at franskmannen Blériot 1909 Atlanterhavets viktigste havstrømmer. Fra områdene hadde fløyet over Den engelske kanal og nordman­ omkring ekvator går det varme strømmer både mot nord nen Tryggve Gran over Nordsjøen 1914. Den første og sør. Sørover går Brasilstrømmen langs Sør-Amerikas verdenskrig forsinket alle planer, men nesten i sam­ østkyst. Guyanastrømmen går over i Karibiske strøm. me øyeblikk krigen var slutt, begynte konkurransen Gjennom det trange Floridastredet går Floridastrømmen, som forener seg med Antillerstrømmen til Golfstrømmen. om å bli den første over Atlanteren, og alt mai 1919 Den går igjen over i Nordatlantiske strøm, som forgrener fløy amerikaneren Read med et hydroplan fra New­ seg bl.a. i Norskehavsstrømmen langs Norges kyst. Fra foundland via Azorene til Lisboa. Juni samme år nord kommer kalde strømmer inn i Atlanterhavet. Langs fullførte britene Alcock og Brown den første direkte Grønlands kyst går Østgrønlandsstrømmen, nærmere atlanterhavsflygning fra Newfoundland til Irlands Canada Labradorstrømmen. vestkyst. Senere ble det gjort flere mislykkede forsøk, og et av dem kostet bl.a. den norske flyger Oskar Omdal livet. I mai 1927 gjennomførte amerikaneren passasjertrafikken mellom USA og Norge, i regi av Charles A. Lindbergh den første soloflygning New Den norske Amerikalinje, ble avviklet 1973. York-Paris. Måneden etter fløy admiral Byrd med tre Den første telegrafkabelen ble lagt 1866 (fra Valenledsagere, deriblant nordmannen Bernt Balchen, fra tia i Irland til Newfoundland). Fra 1901 også trådløs New York til Tyskland. Den første non-stop atlanter­ telegrafering. Utviklingen av satellitt-teknologien har havsflygning i øst-vest retning - som pga. de atmo­ ført til at betydningen av disse forbindelsene er blitt sfæriske forhold var betydelig vanskeligere - ble for svekket. Den første ► atlanterhavsflygning uten Sør-Atlanlerens vedkommende utført av franskmen­ mellomlanding foregikk i 1919. nene Costes og Le Brix 1927 og for Nord-Atlanterens Atlanterhavserklæringen, The Atlantic Charter, den av tyskerne Kbhl og Hiinefeld og ireren Fitzmaurice erklæring som ble undertegnet av Churchill og 1928. Den første kvinne som fløy over Atlanterha­ Roosevelt 12. aug. 1941 om bord på den amerikan­ vet, var amerikaneren Amelia Earhart 1928. ske krysseren Augusta ved Newfoundland. I åtte Lufthansa begynte 1934 regulær flytrafikk over punkter slo Atlanterhavserklæringen fast de prinsipSør-Atlanteren, og 1939 ble det opprettet regelmessig trafikk mellom Southampton og New York. Reiseti­ den lå på ca. 20 timer. Atlanterhavserklæringen. President Roosevelt og Etter den annen verdenskrig etablerte flere flysel­ statsminister Churchill under en gudstjeneste om bord på skaper ruter over Atlanterhavet, og reisetiden ble slagskipet Prince of Wales i forbindelse med drøftelsene omkring Atlanterhavserklæringen i august 1941. Bak stadig kortere ettersom hurtigere fly ble salt inn. Churchill sees bl.a. general George C. Marshall og Første direkte transatlantiske flygning med jetfly Roosevelts personlige rådgiver, Harry Hopkins. foregikk 22. sept. 1950 da to amerikanske F-84 Thunderjet-jagerfly tilbakela ca. 5300 km på 10 timer 1 min. 1. sept. 1974 fløy et amerikansk rekognoseringsfly av typen SR-71 den 5584 km lange strekningen New York—London pa 1 time 43 min. 56 sek. I 1976 startet ruteflygning over Sør-Atlanteren med det supersoniske passasjerfly Concorde, og 1. jan. 1983 fløy Concorde i rute strekningen LondonNew York på 2 timer 56 min. og 35 sek. Atlanterhavspakten, traktaten som ligger til grunn for forsvarssamarbeidet i NATO. Pakten ble undertegnet i Washington 4. april 1949, mellom USA, Belgia, Canada, Danmark, Frankrike, Island, Italia, Luxem­ bourg, Nederland, Norge, Portugal og Storbritannia. Den trådte i kraft 24. aug. 1949. Innhold. Den sentrale bestemmelsen i pakten (artikkel 5) uttaler at et væpnet angrep mot en eller flere av de tilsluttede stater skal betraktes som et angrep mot dem alle. Enhver stat vil på egen hånd ta standpunkt til om dens forpliktelser etter pakten er inntruffet, og hvilke forholdsregler som skal treffes i denne anledning. I tilfelle av væpnet angrep vil enhver av statene kunne utøve rett til individuelt

ATLANTERHAVSRYGGEN ■--------------- ----------------------

580 Atlanterhavsvollen, festningslinje som tyskerne

Atlanterhavspakten. Norges ambassadør Wilhelm Morgenstierne undertegner pakten i Washington 1949. Til høyre utenriksminister Halvard Lange.

eller kollektivt selvforsvar, overensstemmende med FN-paktens artikkel 51, for å gjenopprette og opp­ rettholde det nordatlantiske områdets sikkerhet. Pakten har videre en bestemmelse om at statene enkeltvis eller i fellesskap ved stadig og virksom selvhjelp og gjensidig støtte skal opprettholde og utvikle evnen til alene eller samlet å motstå væpnede angrep (artikkel 3). Historikk. Bakgrunnen for Atlanterhavspakten var at det ikke lenger hersket full tillit til FN som organ til opprettholdelse av fred og sikkerhet i verden. 1948 vedtok det amerikanske senat Vandenberg-resolusjonen, hvor USA erklærte seg villig til å delta i interna­ sjonale organer med sikte på å etablere individuelt eller kollektivt selvforsvar. Danmark, Norge og Sverige undersøkte mulighetene for dannelsen av et nordisk forsvarsforbund og den sikkerhet dette kunne gi de tre land. Sverige tilbød de øvrige stater en nordisk allianse på 10 år og uavhengighet til alle sider. Fra amerikansk side ble det gjort klart at bare medlemmer av Atlanterhavspakten ville få ameri­ kansk våpenhjelp, og bl.a. dette medførte at Norge og Danmark valgte å slutte seg til Atlanterhavspakten. For å iverksette paktens bestemmelser ble det opprettet en felles organisasjon, North Atlantic Treaty Organization, NATO. 11951 sluttet Hellas og Tyrkia seg til, og protokollen om dette ble godkjent av NATOs Råd i 1952.1 1955 ble Tyskland med i Atlan­ terhavspakten, i 1981 Spania og i 1999 Polen, Un­ garn og Tsjekkia. 12002 ble Estland, Latvia, Litauen, Slovakia, Slovenia, Romania og Bulgaria invitert som nye medlemmer fra 2004. Se for øvrig ►NATO. Atlanterhavsryggen, ►midthavsrygg i nord-sør retning i Atlanterhavet. Denne undersjøiske ryggen har en sentral kløft med vulkansk virksomhet og hyppige jordskjelv. Her dannes ny havbunn, som stadig skyves til side etter hvert som den dannes. Se også► Atlanterhavet (dybdeforhold). Atlanterhavsslaget, eng. Battle ofthe Atlantic, kalles den langvarige kampen mellom de allierte og tysker­ ne om tilførselsveiene til Storbritannia under den annen verdenskrig. De fleste norske skipstap under den annen verdenskrig fant sted under Atlanterhavs­ slaget, hvor også mange norske krigsskip etter hvert ble satt inn. Atlanterhavsveien, veianlegg i Møre og Romsdal, mellom Hustadhalvøya i Eide kommune (Vevang) og Averøya i Averøy kommune (Utheim). Krysser Kornstadfjordens munning ut mot Norskehavet, anlagt over en rekke øyer og skjær, med 8 broer (Vevangstraumen bro, Hulvågen bruer (3 bruer), Storseisundet bro, Geitøysundet bru, Store Lauvøysund bru. Lille Lauvøysund bru). Forbinder Averøya med fastlandet. Åpnet 1989.

Kreta-området har flere ganger vært sterkt i søke­ bygde fra 1940 langs hele atlanterhavskysten fra lyset, og den greske professor Angelos G. GalanopouNordishavet til Pyreneene og som de holdt besatt for los vakte i begynnelsen av 1960-årene oppsikt ved å å sikre seg mot alliert invasjon. Bare langs den norske påstå at han satt med beviser for at det sunkne Atlan­ vestkysten bygde de ca. 300 batterier. De sterkeste tis hadde ligget midtveis mellom Kreta og det greske forsvarsverkene la på den belgisk-franske kanalkysfastland. Han tidfestet Atlantis' undergang til året ten. Etler harde kamper ble Atlanterhavsvollen 1410 f.Kr. og hevdet at Atlantis hadde vært en øy på gjennombrutt juni 1944 i Normandie av de allierte, 83 km2, da et voldsomt utbrudd av vulkanen Sansom også angrep befestningene i ryggen med luftbår­ lorin førte til at den forsvant i havet. Utgravninger på ne tropper. Atlanterhavsvollen ble rasert 1946. øya Thira (Santorini) fra 1967 av har vist at denne Atlantic City [ætlæntik sitij, by i nordøstlige USA, eksploderte ved et voldsomt vulkanutbrudd ca år New Jersey, sørøst for Philadelphia; 40 200 innb. 1520 f.Kr. Se ►Thira. (2002). Et av de viktigste ferie- og badestedene i Sagnet har inspirert mange diktere. Den uvitenskaUSA. Grunnlagt ca. 1850, bystatus 1870, opplevde pelige litteratur om Atlantis er langt større enn den sin glansperiode i 1920- og 1930-årene. Etterkrigsti­ vitenskapelige. den preget av forfall og synkende besøk. Etablering Atlantis, navn på den fjerde av den amerikanske av spillecasinoer 1978 har ført til langt flere turister. romorganisasjon NASAs romferger. Ble levert fra Kjent bl.a. for den årlige kåringen av Miss America, Rockwell Internationals fabrikk i Palmdale, Califor­ Easter Parade ('påskeparaden') og kunstfestivalen nia, 6. april 1985 og skutt opp første gang 3. oktober Boardwalk Act Show. 1985 (den 21. romfergeferd). Navnet kommer fra et Atlantic Richfield Company, Arco, tidligere ameri­ tomastet seilskip som 1930—66 tilbakela over kansk oljeselskap med hovedkvarter i Los Angeles. 800 000 km i havforskningsøyemed for Woods Hole Arco ble dannet 1966 ved sammenslutning av Atlan­ Oceanographic Institute. tic Refining Company, grunnlagt 1866 og 1892-1911 Atlantis, system for dypvannsboring, lansert 2000. en del av ►Standard Oil-trusten, og Richfield Oil Selskapet Atlantis Deepwater Technology Holding Corporation, grunnlagt 1905. Overtok 1969 Sinclair AS har utviklet konseptet, som innebærer at en Oil Corporation og 1977 gruveselskapet Anaconda kunstig havbunn forankres et par hundre meter Company. Anaconda var særlig stor innen kobber, under overflaten (skjermet fra påvirkning av overflabl.a. i Chile, hvor virksomheten 1971 ble nasjonali­ teforhold som bølger og vind). På den kunstige sert av president Salvador Allende. havbunnen kan tradisjonell undervannsteknologi Arco var 1968 det første selskapet som fant olje i brukes ved operasjoner av brønnene på havbunnen. Alaska, ved Prudhoe Bay. 1982 fikk Arco som første Ved på denne måten å bruke dagens boreplattformer amerikanske selskap tillatelse til oljeboring utenfor til dypvannsboring og -produksjon, skal man etter den kinesiske kyst. Selskapet var også engasjert i planen kunne redusere kostnadene med 20-40 %. Nordsjøen. Var 1976-81 eier av den britiske søndagsTeknologien er utviklet av bl.a. Rogalandsforskning avisen The Observer. Atlantic Richfield ble 2000 og Aker Maritime. sammensluttet med ► !!?, som samtidig solgte selska­ atlantiske planter (bot.), betegnelse for planter som pets virksomhet i Alaska til Phillips (senere Conocoer tilpasset kystklima med milde vintrer, kjølige Phillips). somrer og mye nedbør. Atlantic Standard Time [ætlæntik stændød taim], AST, atlantiske traktatsforbund, eng. Atlantic Treaty Associa­ universaltid (UT) minus 4 timer. tion (ATA), internasjonal sammenslutning med sekre­ atlantider. befolkningen på sagnøya Atlantis. tariat i Paris, grunnlagt i Haag 1954. Formålet er å Atlantis, en sagnøy som Platon har beskrevet i dialo­ fremme samarbeid mellom land og folk i det eurogene Timaios og Kritias. angivelig etter en 8000 år atlantiske samfunn. I NATOs medlemsland er det gammel egyptisk tradisjon som Solon brakte med sev egne Atlanterhavskomiteer som står tilsluttet ATA, i til Athen. Norge Den norske Atlanterhavskomité. Med utvidel­ Atlantis skulle ha eksistert for ca. 9000 år siden og sen av NATO-samarbeidet østover i 1990-årene er hørt under Poseidon, havets gud. Hans sønn Atlas ble det også opprettet ATA-foreninger i Øst-Europa. atlantidenes stamfar og grunnla deres hovedstad, et atlantisk tid, klimaperiode etter siste istid, ca. 6000egenartet geometrisk anlegg med strimler av land og 3000 f.Kr. Fuktig, maritim klimatype, til forskjell fra kanaler konsentrisk ordnet rundt en kongeborg. det tørre og fastlandspregede klimaet i foregående Landet var rikt pa åkerjord, malmer, dyr og vekster, periode, boreal. Relativt høy temperatur i siste del av og så lenge atlantidene satte dyden høyere enn atlantisk tid, minst 2 °C varmere enn i dag. Typisk for rikdommen, var deres stat den mektigste i verden. atlantisk tid i Norge er at varmekjære trær som alm, De utbredte sitt velde helt til Italia og Egypt, men ble lind og svartor fikk stor utbredelse. stoppet av Ur-Athen, som representerte Platons eget atlantoskandisksild, fellesbetegnelse for bestandene moralske og sterke statsideal. Til slutt ble Atlantis i av norsk vårgytende sild, islandsk vårgytende sild og løpet av bare ett døgn skyllet bort fra jordoverflaten islandsk sommergytende sild. Se ►sild. av jordskjelv og oversvømmelser og sank i havet. atlas, navn på samling av ►kart, enten i bokform, De fleste seriøse forskere anser Atlantissagnet for som plansjeverk, som digitalt produkt o.a. I tillegg til diktning uten tilknytning til noen historisk virkelig­ kart inneholder atlas ofte andre elementer som het, men mange har gjennom tidene påstått å vite bilder, statistikk og register. Brukes også om samlin­ hvor Atlantis en gang lå. ger av andre grafiske fremstillinger (astronomisk Den svenske lærde Olof Rudbeck d.e. påstod i atlas, anatomisk atlas). Også resultatet av ulike verket Atlantica (3 bd., 1679-1702) at sagnets Atlan­ former for geografisk kartlegging betegnes atlas tis i virkeligheten var en fjern fortids Sverige, og så (vegetasjonsatlas, fugleatlas, språkatlas). sent som i 1962 «beviste» en tysk teolog og amatørBetegnelsen stammer fra G. ►Mercator. arkeolog, Jiirgen Spanuth, like uimotsigelig at det sunkne Atlantis befant seg på bunnen av Helgolandatlas (gr.) (anat.), ringvirvelen, den øverste (første) bukta. En sovjetisk fortidsgransker, Ivan Trofimovitsj, halsvirvel. Atlas har leddforbindelse med bakhodebefant i 1950-årene ut at Syrte var stedet, mens hans net og med annen halsvirvel (øvre og nedre nakkelandsmann Lebedev med overbevisning hevdet at ledd). Virvelen har fått sitt navn fordi den bærer Atlantis var å finne i Sahara, fra den tid da den hodeskallen likesom Atlas i den greske mytologi nåværende ørken var et veldig innhav. Også området bærer himmelhvelvingen. Se også ►nakkeledd og omkring Azorene har påkalt mange Atlantisforskeres ►virvelsøylen. interesse, mens man i Amerika har villet henlegge Atlas, i gresk mytologi sønn av titanen lapetos. Til åstedet til strøk nærmere vestkysten av Atlanterha­ strafl for al han hadde tatt del i titanenes kamp mot vet. gudene, må han bære himmelhvelvingen på sitt

ATLETISK ______________________________________________________________________ I

>81___________________________ ______________ hode og sine opprakte hender; hans oppholdssted forestilte man seg langt i vest. Senere ble han likestilt med fjellkjeden Atlas; han hadde vært konge i Ves­ ten, men Persevs gjorde ham til stein ved hjelp av Medusahodet. Herakles kom til Atlas da han skulle hente hesperidenes epler, og bar et øyeblikk himme­ len for ham. Atlas nevnes som far til Kalypso og Pleiadene. Tillegges stor styrke. Atlas, fjellkjedesystem i Nord-Afrika, strekker seg i flere kjeder parallell med kysten fra Atlanterhavet i I vest, gjennom Marokko, Algerie og Tunisia til Lille Syrte, mellom 2000-3000 km langt og opptil 400 km bredt. Danner et klimatisk og topografisk skille mellom middelhavslandene og Afrika. Atlas er fra den alpine fjellkjedefoldingen i tertiær, mens Afrika ellers består av en gammel solid jordskoqteblokk. Atlas faller geologisk nærmest sammen med fjellene i sørlige Spania og Italia, og er som disse dannet ved sterke jordskorpefoldinger i forholdsvis sen tid (terti­ ær og noe tidligere). Etter foldingene er Atlas hevet og delvis brutt opp i blokker, og fremtrer i dag som en rekke fjellkjeder med mellomliggende daler og høysletten I vest kan utskilles fire fjellrekker: Langs Marokkos nordkyst går Rif, opptil 2456 moh. Sønnenfor sletta ved Fés (Den marokkanske meseta) går MellomAtlas mot nordøst med topper på 3290 moh.; så kommer hovedkjeden, Høye Atlas, fra Kapp Ghir mot nordøst, med høyeste topp i Atlas i sørvest, Toubkal, 4165 moh.; sønnenfor, på grensen mot Sahara, går Anti-Atlas, opp til ca. 3300 moh. (Siroua, 3304 moh.).I den østre del av Atlas har vi lengst i nord kystkjedene som kalles Tell-Atlas, med høyeste topp Lalla Khadidsja østsørøst for Alger; 2308 moh. Innenfor kystkjedene ligger et stort tørt platå med mange saltsjøer; dette skilles fra Sahara ved SaharaAtlas, hvis høyeste parti, Aurés, når 2328 moh. Foran fjellkjeden i sør er det depresjoner, inntil 30 m under havet, med saltsjøer (chott). Nedbøren, som vesentlig kommer om vinteren (middelhavsklima), er størst i nord og avtar sørover til ørkenområdene. Alias, 1 '/2-trinns rakett, opprinnelig utviklet som USAs første langdistansemissil, men også mye benyt1 tet som bærerakett for satellitter, romsonder og Atlas. Landsby i Atlasfjellene i Marokko.

bemannede romfartøyer. Utplassert som langdistan­ semissil i 1959, tatt ut av tjeneste 1965. Første bærerakett-oppskytning fant sted 18. desember 1958 (se ► Score); den første av fire bemannede, orbitale Mercury-romfartøyer ble skutt opp 20. februar 1961. Kunne, i kombinasjon med Centaur øvre trinn, betjene tyngre nyttelaster, og har under betegnelsene Atlas 1, 2, 2A, 2AS og 3 vært benyttet ved kommersi­ elle oppskytningen Atlas 5, utviklet av Lockheed Martin for militært og sivilt bruk, foreligger i flere utgaver med opptil fem påspente faststoffmotorer og et første trinn som benytter en russisk rakettmotor. Den kraftigste utgaven kan plassere 8,7 tonn i en geostasjonær overføringsbane. Første Atlas 5 opp­ skytning fant sted i august 2002. ATLAS, Atmospheric Laboratory for Applications and Science, instrumenter på Spacelab-paller (se ► Spacelab) for bruk i romfergens lasterom. ATLAS-1, med instrumenter hovedsaklig for undersøkelse av den øvre atmosfærens kjemiske sammensetning, ble benyttet i 1992. Er viktig element i USAs Mission to Planet Earth program. Atlas Copco AB, Stockholm, svensk industriselskap grunnlagt 1873 som AB Atlas; Wallenberg-selskapet Investor er største eier. Atlas Copco produserer særlig trykkluftutstyr i form av verktøy, kompressorer, generatorer og utstyr for luftbehandling, samt utstyr til anlegg, bergverksdrift og industri (bl.a. boremaski­ ner); også elektroverktøy og utleievirksomhet av maskiner og verktøy. Produksjon i 17 land. Omset­ ning ca. 45 mrd. svenske kr med rundt 26 000 ansat­ te (2003). Atlas produserte opprinnelig jernbaneutstyr, senere også dampmaskiner og stålkonstruksjoner til bruer o.l. Etter 1900 utviklet selskapet sin egen trykkluft teknikk i verktøy (fra 1901), kompressorer og utstyr for fjellboring. Atlas fusjonerte 1917 med AB Diesel, som laget dieselmotorer, til Atlas Diesel. Motorpro­ duksjonen opphørte etter den annen verdenskrig, og trykkluftvirksomheten ble selskapets hovedområde. Selskapet overtok 1956 en kompressorfabrikk i Belgia og flyttet mye av virksomheten dit, fikk sam­ me år navnet Atlas Copco etter datterselskapet Com­ pagnie Pneumatique Commerciale, forkortet Copco.

Overtok 1992 produksjonen av elektroverktøy fra AEG. atlasfluesnapper. Ficedula speculigera, fugleart i fluesnapperfamilien. Nært beslektet med og svært lik svarthvit fluesnapper (tidligere regnet som underart av denne), men kan gjenkjennes på mer hvitt i vingene og større hvit panneflekk. Hekker i Nordvest-Afrika fra Marokko til Tunisia, overvintrer i Vest-Afrika. atlask (fra arab., eg. 'glatt'), betegnelse som tidligere ble brukt om varpsateng. Se ►sateng. atlaskfugl, annet navn på ►atlaskgartner. atlaskgartner, atlaskfugl, Ptilonorhynchus violaceus, fugleart i gartnerfamilien. Størrelse som trost og glinsende blåsvart. Lever i det østlige Australia. Hannene arrangerer bestemte spillplasser for paringsleken og dekorerer dem med blå gjenstander, atlasseder, Cedrus atlantica, stort bartre i furufamilien, hjemmehørende i Atlasfjellene i Marokko. Se også ►seder. atlastre (eg. atlasktre etter tekstilstoffet atlask), se ► satengtre. Atle, mannsnavn, norrønt, sannsynligvis sideform til ► Asle. Navnet kan også svare til hunernavnet Attila der at- betyr 'strid', som i ord som atall: 'stridbar, lei'. Navnedag 8. april. Atle, sagnkonge, det nordiske navn på hunerkongen Attila. Sagnene om Atle må ha kommet til Norden før vikingetiden. I Eddakvadene er Atle konge i Hunaland og blir gift med Sigurd Fåvnesbanes enke Gudrun. Han vil ha sin del av Nivlungeskatten, som Gudruns brødre Gunnar og Hogne har etter Sigurds datter, og innbyr dem til seg. De reiser, enda Gudrun har advart dem, blir fanget, men røper ikke hvor skatten er, og blir drept. Gudrun dreper da sine sønner med Atle og brenner ham inne om natten. Slik er det fortalt i ► Atlekvadet, trolig et av de eldste Eddakvad, et storslått heltedikt. Samme sagn ligger også til grunn for ► Atlemål, det lengste av alle Edda­ dikt. Det er visstnok diktet på Grønland. Her er alt smått og fattigslig, uten noe av den heroiske patos. Atle skildres som en mektig konge, men minnet om den historiske hunerkonge er forsvunnet. Atlekvadet, norrønt Atlakvida, dikt i ►Den eldre Edda om sagnkongen ►Atle. ►Gudrun er gift med Atle. Han tar livet av brødrene hennes, Hogne og Gunnar, med svik. Gudrun hevner dem ved å drepe sine og Atles barn og deretter Atle og alle hans menn. Atlemål, norrønt Atlamdlingrcenlenzku, dikt i ►Den eldre Edda om sagnkongen ►Atle. Har i håndskriftet epitelet "det grønlandske", men det er uklart om dette har noe med diktets proveniens. Samme fortellerstoff som i ►Atlekvadet, men i annet versemål (►målahått) og større episk bredde. Diktet regnes blant de yngste i håndskriftet. atlet (av gr. 'kjempe'), i den greske antikken en mann som utviklet kroppen for å ta del i store offent­ lige idrettkonkurranser; brukes nå om bryter, vektløfter eller en uvanlig sterk og muskuløs person. Se også ►atletikk. Atlético Bilbao, se ► Athlétic Bilbao. Atlético Madrid, spansk idrettsklubb, stiftet 1901.9 liga- og 9 cupmesterskap i fotball (per 2004). Vant Europacupen for cupmestere 1962. Bane: Estadio Vicente Calderon. Drakter; Røde og hvite vertikalstripete trøyer, blå bukser. atletikk (av gr.), i den greske antikken idrettsferdigheter som ble dyrket av atleter, særlig boksing, bry­ ting og friidrettsøvelser. Senere skjelnet man mellom lettatletikk og tungatletikk, den siste betegnelsen ble i Norge tidligere brukt om kraftsport som boksing, bryting og vektløfting. I mange språk brukes atletikk nå i betydningen friidrett, f.eks. dansk atletik, tysk Leichtathletik, fransk athlétisme og engelsk athletics. atletisk (av gr.), svær, kraftig, velproporsjonert; som vedrører atletikk.

ATLETOMANI I----------------atletomani (av atlet og -mani), idrettsgalskap, sports-

idioti. Atlungstad, gård i Stange kommune, Hedmark, i

skråningen ned mot Mjøsa vest for Ottestad stasjon; en av fylkets største eiendommer med 1250 daa dyrket mark. Gården ble 1877 kjøpt av Carl Wedel Jarlsberg, som slo sammen flere mindre bruk og oppførte den nåværende hovedbygningen, en villa i mur med hjømetåm. Fra 1931 tilhører gården fami­ lien Johansen. Atløy (norrønt Atley, av mannsnavnet Atle), øy i Askvoll kommune. Sogn og Fjordane, nord for Vilnesfjorden, Dalsfjordens ytre del; 37,7 km2 med ca. 480 innb. (2001). Øya erskogbarog når opp til 636 moh. (Skredvarden). Bosetning langs strendene. Fiskeforedling, jordbruk og fiske. Helleristningsfelt. Vilnes kirke er en trekirke fra 1600-tallet. I sørøst det gamle handelsstedet Sauesund. Bilferje fra Gjervik på østsiden av øya til Askvoll på nordsiden og Fure på sørsiden av Vilnesfjorden. atm. symbol for standard atmosfære (se ►atmosfære). ATM. av eng. Asynchronous Transfer Mode, asynkron transfer mode, internasjonalt standardisert metode for transport av alle typer digitale signaler. I et ATMnett transporteres all informasjon i små datapakker som kalles ATM-celler. Hver ATM-celle er 53 byte lang, og kan frakte 48 byte informasjon. For å frakte store datamengder mellom to terminaler må man sende mange ATM-celler mellom dem, og alle må følge den samme veien, en såkalt virtuellforbindelse. gjennom nettet. De 5 første bytene i ATM-cellen kalles cellehodet og inneholder blant annet adres­ seinformasjon som viser hvilken virtuell forbindelse cellen tilhører. Celler fra forskjellige avsendere samles i en ATM-multiplekser og sendes om hver­ andre gjennom nettet som pakker. Sentraler i nettet vil sortere cellene ut i fra adressen i cellehodet og sende dem til riktig mottaker. Celler sendes tett i tett, og dersom det er ledig kapasitet, fylles denne opp med tomme celler. Tettheten av celler som tilhører en bestemt virtuell forbindelse vil variere med data­ mengden som skal overføres. ATM ble utviklet tidlig i 1990-årene av teleorgani­ sasjonene med tanke på det offentlige tjenesteintegrerte bredbåndnettet med overføringshastigheter opp til 155 Mbit/s, og høyere. Med utvikling av Inter­ nett og Internett-protokollene er det mer usikkert hvilken rolle ATM vil spille. I mange tilfeller, både i nett for høye og lave hastigheter, er det aktuelt å bruke kombinasjon av flere protokoller, for eksempel overføring av Internett-trafikk over ATM-forbindelser. ATM-teknologien er fremdeles den eneste som kan garantere en forutbestemt tjenestekvalitet. ATM Fortun, non-profit internasjonalt industrikonsortium, etablert 1991, med formål å arbeide for samordning av spesifikasjoner for ATM-baserl teleog datautstyr. Over 1 50 organisasjoner og bedrifter fra hele verden er medlemmer (2003). atman (sskr., 'selv'), i hinduismen det evige, åndelige element i mennesket. I Upanishadene brukes atman om menneskets innerste vesen, dets sjel; eller det brukes synonymt med brahman, verdensaltet eller virkeligheten bak verdensaltet. Bruken av begrepet atman i advaita bygger på Upanishadene, idet det betegner menneskets «Selv», det passive, tidløse åndelige element i mennesket som dypest sett er identisk med brahman. 1 teistiske retninger kan guddommen betegnes som atman eller paramatman ('den høyeste Sjel'). Et karakteristisk trekk ved buddhismen er benektel­ sen av en evig atman (læren om an-atman, 'ikkeatman'). atmo- (av gr.), damp-, luft-, atmolyse (av atmo- og gr. 'atskille'), prosess til å skille to eller flere gassarter fra hverandre ved diffusjon. Gassblandingen strømmer gjennom et rør som har porøse vegger, og som er omgitt enten av en annen

582

gass, eller også av vakuum. Ved diffusjonen gjennom rørveggen går den letteste gass fortest og anrikes derfor utenfor røret. Atmolyse har vært brukt til å skille isotoper fra hverandre, men er her avløst av termodiffusjon. atmosfære (av atmo- og gr. 'kule'). 1 Gasslaget som omgiret himmellegeme, såsom planetene og Solen. 2 Jordens atmosfære, luftlaget som omgir Jorden. Atmosfæren har ingen definert øvre grense, men går gradvis over i det «tomme rom». Lufttrykk og densi­ tet halveres for omtrent hver femte kilometer man går opp i høyde, opp til ca. 90 km, turbopausen. Under turbopausen er sammensetningen og forholdet mellom de forskjellige gasstyper nesten konstant. Over turbopausen får man større spalting av moleky­ ler til atomer, og lettere gasstyper overtar gradvis. Sammensetning. Jordens atmosfære er en blanding av flere gasser. Under turbopausen gir turbulens en effektiv omrøring av gassblandingen, og blandings­ forholdet er nært konstant med en midlere relativ molekylmasse på 28,996. Ren, tørr luft inneholder 78,08 volumprosent nitrogen, 20,95 % oksygen, 0,93 % argon og 0,0324 % karbondioksid, til sammen 99,998 %. De gjenstående 0,002 % utgjøres av en rekke gasser i mengdeforhold rundt en million­ tedel (ppm = parts per million), bl.a. edelgassene helium, neon, krypton og zenon, og de mer kjemisk aktive gasser ozon, hydrogen, karbonmonoksid, metan og dinitrogenoksid. Innholdet av vanndamp varierer sterkt med temperaturen; i tropene kan det gå opp mot 3 % mens det i polarstrøkene og høyere luftlag bare er noen tiendels prosent eller mindre. Over turbopausen er diffusjon den dominerende transportprosess, noe som fører til en mindre effektiv blanding av gassen. Over dette nivået vil også mole­ kyler i stigende grad spaltes i atomer av ultrafiolett sollys. Oksygen spaltes lengst nede, og over ca. 350 km vil også nitrogen hovedsaklig være i atomær form. Den øverste del av atmosfæren består stort sett av lette gasser, helium over ca. 600 km, og hydrogen over ca. 1500 km. Over ca. 70 km vil en del av atmosfæregassen bli ionisert, dvs. de nøytale molekyler avgir elektroner, slik at man får en elektrisk ledende gass med frie elektroner og ioner (se ►ionosfære). Inndeling. Karakteristiske trekk i høydevariasjonen av temperaturen gjør det naturlig å dele atmosfæren inn i fire lag: troposfæren, stratosfæren, mesosfæren og termosfæren. I troposfæren avtar temperaturen Atmosfære. Figuren viser atmosfærens fire lag og hvordan temperaturen varierer med høyden over jordoverflaten. Temperaturvariasjonen er større i sommerhalvåret (rød kurve) enn i vinterhalvåret (blå kurve).

med høyden, i gjennomsnitt ca. 6,5 °C per km, men uregelmessigheter i dette mønsteret, ►inversjoner, forekommer ofte, særlig nær jordoverflaten. På grunn av liten stabilitet har man en betydelig vertikal forflytning av luftmasser i troposfæren. Dette fører til dannelse av skyer og nedbør, og troposfæren kalles også ofte for værsonen. Skillet mellom troposfæren og stratosfæren, tropopausen, er meget markert. I polar­ strøkene ligger tropopausen i ca. 8-10 km høyde, og temperaturen er ca. -55 °C, mens den i tropene ligger i ca. 17 km høyde med temperaturer rundt -80 °C. Både tropopausens høyde og temperatur varierer med året og med meteorologiske forhold, bl.a. høytrykk/lavtrykk, tropeluft/polarluft. Over tropopausen øker temperaturen først lang­ somt med høyden, for så å stige hurtigere til man når et maksimum på noe over 0 °C i ca. 55 km høyde, stratopausen. I stratosfæren finner man også det viktige ► ozonlaget med et maksimum i 15-30 km høyde. Det er forøvrig absorpsjon av ultrafiolett stråling i ozonlaget som fører til at temperaturen øker med høyden i stratosfæren. Over stratopausen, i mesosfæ­ ren, synker temperaturen igjen til man kommer til mesopausen i 85-90 km høyde. Dette er det kaldeste området i atmosfæren, men temperaturen varierer svært mye, fra ca. -90 °C til -50 °C over ekvator og ned til -130 °C på høye bredder om sommeren. I termosfæren, som ligger over mesopausen, stiger temperaturen til ca. 1500 °C i en høyde av ca. 3-400 km, men det er her store variasjoner gjenom døgnet og med årstider og solaktivitet. Atmosfæren over ca. 500 km kalles ofte eksosfæren. Her er midlere fri veilengde stor, det vil si at partikler kolliderer sjelden med hverandre, og masse kan unn­ slippe til verdensrommet. Den delen av atmosfæren som leder elektrisitet, ionosfæren, faller i grove trekk sammen med meso- og termosfæren. Spesielle fenomener. Atmosfærens skyer dannes i all hovedsak i det nederste lag, troposfæren. To sjeldne og spesielle skytyper dannes imidlertid i høyere lag: perlemorskyer, i stratosfæren, og lysende nattskyer, i mesosfæren. I stratosfæren påtreffes ozonlaget, som har særlig stor absorpsjon av ultrafiolett stråling. Polarlyset (nord- og sørlys) opptrer i ionosfæren. Atmosfærens sirkulasjon, se ►klima. JAH atmosfære, enheter for trykk. Ingen av enhetene er godkjent for bruk sammen med SI-enheter. standard atmosfære, symbol atm, regnes som nor­ malt trykk ved havoverflaten. 1 atm = 101,325 kPa - 760 mm Hg. teknisk atmosfære, symbol at. 1 at = 98,0665 kPa = 1 kp/cm2 = trykket av 10 m vannsøyle. atmosfærekjemi. område innen kjemi som befatter seg med stabilitet av, og reaksjoner mellom, moleky­ ler som opptrer i vanligvis høyere atmosfæriske lag, dvs. under betingelser som lav temperatur, lavt trykk og liten gravitasjon. Viktige molekyler i denne sam­ menheng er karbon-, nitrogen- og svoveloksider, samt ozon, men også stabile molekyler av karbon, fluor og klor spiller en sentral rolle. Spektroskopi og teoretiske beregninger benyttes til studier av atmosfærekjemiske problemstillinger. Atmosfærekjemiske kjensgjerninger vil nødvendigvis få en stadig økende betydning for de globale miljøvernmessige beslutninger som må treffes. atmosfæriske emisjoner, fellesbetegnelse for forskjel­ lige typer lysutsendelse fra den øvre atmosfære. Omfatter polarlys (nordlys og sørlys) og natthimmellys. Atna, elv i Stor-Elvdal og Folldal kommuner, Hed­ mark, og Sør-Fron, Sel og Dovre kommuner i Opp­ land. Kommer fra nordsiden av Smiubelgen i Ronda­ ne, renner nordover, senere mot nordøst, så sørøst gjennom Atnsjøen (701 moh.) og renner deretter først i østlig, deretter i sørlig, og senere igjen i østlig retning, gjennom det trange skogdalføret som etter elven kalles Atndalen. Faller i Glomma rett ovenfor

ATOM 583 Atna jernbanestasjon på Rørosbanen. Atna renner jevnt nten egentlige fall eller fosser. Den mottar fra nord Gryta, fra vest Setninga og fra sør Hira m.fl. Navnet Atna har trolig sammenheng med verbet eta, 'elven som har ett seg ned i elveløpet'. Atna, grend i Stor-Elvdal kommune, Hedmark, i Østerdalen ved elva Atnas utløp i Glomma. Jernba­ nestasjon, bro over Glomma. Atna kapellkirke. Storgården Atneosen. Atneosen, Atnosen, storgård i Stor-Elvdal kommune, Hedmark, på vestsiden av Glomma sør for Atnas utløp. Gården ble opprinnelig ryddet på 1600-tallet. Bortsett fra noen mindre utskiftninger er den aldri blitt delt og har vært bevart som slektsgård gjennom generasjoner. Den bærer på en sjelden måte preg av en sammenhengende utvikling. Også den gamle bebyggelsen er for en stor del bevart i et anlegg der innhus og uthus er samlet om hvert sitt tun, tungården og nautgården. Til innhusene hører en stuebyg­ ning som etter tradisjonen skal være bygd 1662. De fleste uthusene er fra slutten av 1800-tallet. Den eldste delen av bebyggelsen ble fredet 1923. Litt.: Coldevin, A.: Norske storgårder, b. 1, 1950, 36371. Atnevårri. Adnevarri, fjellrygg i ► Porsanger-Porsangu-Porsanki kommune, Finnmark, mellom ►Sko­ ganvarre og øvre del av Stabbursdalen. Opptil 672 moh. Atnsjøen. innsjø i Stor-Elvdal kommune, Hedmark, og Sør-Fron kommune, Oppland, oppunder Ronda­ ne; langstrakt, 5,2 km2. 701 m o.h., største dybde 72 m, avløp gjennom Atna til Glomma. Breddene er skogkledde (furu); hytter og enkelte gårder langs nord- og østbredden. Harald Sohlbergs bilde Vinter­ natt i Rondane (1914) er malt i Atnsjøtraktene. atoksisk (av nektende a- og -toksi), ikke giftig, atoll, ring- eller hesteskoformet korallrev med lave øyer rundt en lagune. Bredden er fra 1 til 130 km, og øyene reiser seg ofte rett opp av dyphavet. De er mest vanlige i vestlige og midtre deler av Stillehavet. Koraller lever helst på dyp mindre enn 25 meter, og det ble en gang betraktet som et problem at koralløy­ er kunne reise seg fra store havdyp. Charles Darwin lanserte teorien om at korallrevene hadde vokst langs randen av vulkanøyer som siden var sunket under havnivået. Senkningen foregikk så langsomt at korallene kunne vokse seg oppover like fort. Dypboringer har senere vist at det under lagunene og korallkalken virkelig fins vulkanske bergarter fra sunkne vulkanøyer. atom (av gr. atomos, 'udelelig'), den minste stoff­ mengden av et grunnstoff som har de kjemiske egenskapene som er karakteristiske for grunnstoffet, og som kan inngå i en kjemisk forbindelse. Ved kjemiske midler er atomet udelelig, men ved fysiske midler kan det spaltes i elementærpartikler, som det er bygd opp av. I tillegg vil naturlige radioaktive prosesser for enkelte atomtyper og bombardement av atomer med elementærpartikler medføre endrin­ ger i atomenes oppbygning. Innerst har atomet en positivt ladd kjerne, og rundt kjernen har det en «elektronsky» med like stor negativ ladning. ATOMKJERNEN

Atomkjernen er bygd opp av positivt ladede protoner og elektrisk nøytrale nøytroner, partikler som man under ett kaller nukleoner. De er omtrent like tunge. Antallet protoner, Z, bestemmer kjerneladningen og dermed atomtypen. Et grunnstoff er karakterisert ved at atomene har samme antall protoner. Kjernen i forskjellige atomer av et grunnstoff kan imidlertid inneholde et varierende antall, N, nøytroner. Dette fører til at et grunnstoff kan opptre som forskjellige isotoper. Isotopene av et grunnstoff har samme kje­ miske egenskaper, men da nukleontallet (massetallet) A varierer, vil enkelte fysiske egenskaper variere. Protontallet, Z, er lik atomnummeret i grunnstoffe­ nes periodesystem.

Atom. Skjematisk fremstilling av elektronbanene i noen atomer etter Bohrs teori fra 1922. Det svarte punktet er kjernen. Sirklene og ellipsene er elektronenes baner. Tallene refererer til den systematiske ordning av banene.

Rundt atomkjernen i et nøytralt atom beveger det seg like mange elektroner som det er protoner i kjernen, dvs. Z elektroner. Det er disse som bestem­ mer atomenes kjemiske og optiske egenskaper. Et proton og et elektron har like stor elektrisk ladning, men med motsatt fortegn. Elektronets ladning kalles den elektriske elementærladning e. Den er bestemt til l,602-10-19 C (coulomb). Se også ►kjernefysikk og ► elementærpartikke!. Når man skal beskrive forskjellige isotoper av et grunnstoff med kjemisk tegn X, protontall Z og nukleontall (massetall) A (A=Z+N), gjøres dette på følgende måte:

AzX

ATOMETS MASSE

Praktisk talt all masse i et atom er i kjernen. Elektro­ nenes masse er mindre enn 1 %oav atommassen. De absolutte atommassene er ufattelig små, av størrel­ sesorden IO-24 gram til Hk22 gram. Da det er svært upraktisk å regne med så små tall, har man valgt å angi atommassene i forhold til massen for et bestemt valgt atom. På denne måten blir el atoms masse karakterisert ved et ubenevnt tall, relativ atommasse, også kalt atomvekt. Gjennom tidene har både hydro­ gen og oksygen vært brukt som standarder. 11961 ble det internasjonalt vedtatt å velge massen av karbonisotopen med nukleontall 12 (I2C, uttales karbon tolv) som ny standard for atommasser. Dette atomets masse ble defmisjonsmessig satt lik 12, og til enhet i den relative atommasseskalaen valgte man >/ 12 av denne massen. Enheten kalles atommasseenheten. Den har fått symbolet u. Da de aller fleste grunnstoffer er en blanding av isotoper, vil de angitte atommassetall være gjennom­

snittsverdier. Isotopblandingsforholdene er konstan­ te, slik at også gjennomsnittsverdiene er konstante størrelser som kan brukes for kjemiske beregningen Det finnes enkelte unntak, f.eks. varierer blandings­ forholdet mellom svovelets isotoper med geografisk forekomst på Jorden. (Se også ►isotop.) Helium består av 100 % 4 T T

2 He

og kan tenkes bygd opp av to hydrogenatomer

|h pluss to nøytroner. Mens helium har relativ atom­ masse 4,003, fås for to hydrogenatomer pluss to nøytroner 4,034. Denne masseforskjellen kan relate­ res til energi gjennom Einsteins ligning E = mc2, der E står for energien, m for massen og c er lysets hastig­ het. Denne energien frigjøres ved ►fusjon av hydro­ gen under dannelse av helium. ATOMETS ELEKTRONSKALL (-HYLSTER)

Elektronene som beveger seg rundt kjernen sies å utgjøre atomets elektronskall eller elektronsky. Her befinner elektronene seg i energetisk forskjellige tilstander. De som er løsest bundet, lar seg forholdsvis lett fjerne (ionisering). Blir ett eller flere elektroner [jernet fra atomet, oppstår det et positivt ladet ion. loneladningen svarer til det antall elektroner som er fjernet. Atomer kan også bringes til å ta opp elektro­ ner. I dette tilfelle dannes det negativt ladede ioner, og deres ladning svarer til det antall elektroner atomet har tatt opp. Det er slike og lignende forand­ ringer som foregår i elektronskallet når atomene inngår kjemiske forbindelser med hverandre. Derfor blir grunnstoffenes kjemiske egenskaper i første rekke bestemt ved antallet elektroner og deres ener­ getiske fordeling. Atomkjernen derimot er meget

ATOM 584 stabil og blir ikke påvirket av vanlige kjemiske reak­ sjoner. Atomenes størrelse bestemmes av kjernene og elektronfordelingen. Den varierer fra en til noen få ganger 10~« cm. Dette betyr at man må legge ca. 100 millioner atomer etter hverandre i rekke for hver cm. ATOMTEORI

I den opprinnelige atomteori tilla man ikke atomene noen indre struktur. De ble nærmest oppfattet som harde kuler, og forklaringen på gassers trykk ut fra den kinetiske gassteori, bygde på dette (se ►gass, ► fysikk). Ikke før på 1900-tallet fikk man i strålingen fra radioaktive grunnstoffer et middel til å komme innenfor atomenes ytre overflate. Lord Rutherford fant at alfastråler kunne trenge inn i atomene når de passerte et stoff, og at de ble kastet ut av sin bane av krefter i atomets indre. Han målte alfastrålenes avbøyning når de gikk gjennom et tynt lag av et stoff, og kom til den oppfatning at atomets oppbygning kan sammenlignes med vårt solsystem. Atomet har innerst en liten, men tung kjerne med positiv elektrisk ladning, svarende til Solen, og uten­ for kjernen i en avstand som er meget stor i forhold til kjernens diameter, et skall eller hylster av negativ elektrisitet svarende til planetene. Da negativ elektri­ sitet bare forekommer som elektroner, antok Ruther­ ford at «skallet» består av elektroner som går i bane omkring den positive kjernen. Atomet holdes Ifølge Bohrs atommodell beveger elektronene seg i visse bestemte sirkelbaner rundt atomkjernen. Atomene sender ut sammen av elektriske tiltrekningskrefter mellom den stråling med karakteristisk bølgelengde når et elektron går over fra en bane til en annen. Til venstre vises en skjematisk positive kjernen og de negative elektronene, analogt tigur av et atom hvor overganger mellom de seks innerste elektronskallene er tegnet inn, til høyre vises det tilsvarende Pnoroirli nnrom 7 til at solsystemet holdes sammen av gravitasjonskref­ tene. Denne såkalte Rutherfords atommodell var i strid med den elektromagnetiske teori som sier at et (og materien i det hele) som avgrensede legemer i elektron som endrer fart eller retning, må sende ut I motsetning til dette kom Levkippos (ca. 470 f.Kr.) rommet, utilstrekkelig til å forklare materiens egen­ elektromagnetisk stråling og dermed avgi energi. og hans elev Demokrit fra Abdera (ca. 460-370 f.Kr.) skaper. Til det vi kaller en partikkel, f.eks. et elektron, Dette vil føre til at elektronet etter hvert faller inn til at materien ikke kunne være delelig i det uende­ er det tilordnet en «bølge» som fyller hele rommet. mot kjernen. lige. Etter deres mening førte dette til logisk umulige Denne bølge er ikke av materiell natur, men den sier 11913 gav den danske fysiker Niels Bohr ved hjelp konsekvenser. I stedet antok de at materien måtte oss sannsynligheten for å treffe en partikkel på et av to nye geniale hypoteser en teoretisk forklaring på være bygd opp av små udelelige partikler, som de bestemt sted i rommet ved en observasjon. «MaterieRutherfords atommodell. Grunnlaget for Bohrs kalte atomer, og som de tenkte seg måtte være atskilt bølgen» kalles derfor også «sannsynlighetsbølgen». modell er hypotesen om de stasjonære tilstander i atomet. ved tomt rom. Levkippos kom til dette resultatet ved Man kan ikke si at et elektron i et bestemt øyeblikk Bohr antok at den elektromagnetiske teori ikke kan å gå ut fra at det er bevegelse til stede i verden. Det er på en bestemt plass i rommet. Vi kan bare si at det anvendes på atomene. Det må være andre ukjente må derfor være noe, nemlig det tomme rom, som er en viss sannsynlighet for å finne et elektron på naturlover som sikrer deres stabilitet. Han formulerte bevegelsen kan foregå i. Stoffdelene må følgelig være denne plass ved en observasjon. Den nærmere dette slik: Et atom kan bare eksistere varig i en eller atskilt ved tomrom. Var stoffet delelig i det uendelige, utforming av disse tanker anvendt på atomteorien flere bestemte stasjonære tilstander. Disse tilstandene måtte det være tomrom mellom delene, og stoffdele­ skyldes Schrodinger. Han viste at det som tidligere er karakterisert ved sin energi, de kalles energitilstanne selv måtte være uendelig små, dvs. de kunne ikke var oppfattet som elektroner i ellipsebaner, etter den der eller energinivåer. Dette Bohrs første postulat supp­ eksistere. Med udelelig menes her fysikalsk udelelig, nye bølgemekanikk måtte oppfattes som stående leres med Bohrs annetpostulat: Atomet kan gå over slik at man godt kan tenke seg atomet delt videre som elektronbølger i rommet omkring atomets positive fra én stasjonær tilstand til en annen, og ved over­ enhver geometrisk figur. Levkippos tenkte seg ato­ kjerne. Han viste også hvordan disse stående bølge­ gangen frigjøres eller opptas en energimengde lik mene dannet av ett og samme urstoff. Det var bare ne, egensvingningene, kan beregnes ut fra en gene­ differansen mellom atomets energi i de to tilstande­ formen som var forskjellig. Atomets form ble derfor rell teori. Bortsett fra praktiske regnetekniske van­ det som karakteriserte dem. ne. Den frigjorte energi avgis som elektromagnetisk skeligheter, kan man etter Schrodingers teori bereg ­ stråling, fotoner, og sendes ut i visse doser, kvanter, Demokrit utviklet atomteorien videre. Han mente ne strukturen i et hvilket som helst atom, dets med en frekvens som er bestemt av Einsteins freat ikke bare atomets form, men også dets størrelse egenskaper, spektrum osv. Men beregningene blir så kvensbetingelse (se ►kvanteteori). Bohr kunne på kunne variere. Demokrits lære ble delvis overtatt av kompliserte, at de sjelden lar seg gjennomføre full­ dette grunnlag beregne frekvensene til linjene i epikureerne og ble også skildret av den romerske stendig, selv med moderne regnemaskiner. hydrogenspektret, og dette ble med rette oppfattet dikter Lukrets (98-55 f.Kr.) i hans dikt De rerum I 1926 stilte Schrodinger opp en matematisk lig­ som en sterk støtte for hans teori. Det ble gjort en natura. Atomteorien ble derimot ikke tatt opp av ning, schrodingerligningen, som begrunnet at elektro­ mengde forsøk pa a anvende Bohrs teori til å beregne Aristoteles. På grunn av den dominerende innflytelse nene bare kan bevege seg i bestemte energibaner, og atomspektrene for andre atomer enn hydrogen, men den aristoteliske lære hadde, gikk atomteorien at Bohrs kvantebetingelser, som var basert på erfa­ det førte ikke til brukbare resultater. Derimot kunne nesten helt i glemmeboken i oldtidens og middelal­ ring, stod ved kraft. Til hvert energinivå svarer et derens fysikk og kjemi. atomenes innordning i grunnstoffenes periodesys­ hovedkvantetall. Laveste, mest stabile energinivå har tem forklares tilfredsstillende. Nyere tid. Det var først på 1600-tallet at Pierre hovedkvantetallet 1 (K-skallet). Ligningen sier også Under modellbetraktninger om atomene har man Gassendi (1592-1655) og Joachim Jungius (1587at elektronene som hører til et bestemt hovedkvan­ funnet det praktisk å tenke seg at elektronene beve­ 1657) tok opp igjen de greske atomistiske forestillin­ tetall, kan ha noe forskjellig energi, og etter dette kan ger seg innenfor elektronskall, som tenkes plassert ger. I den arabiske fysikk hadde man to vesentlig samles i grupper i et antall som er lik hovedkvante­ utenfor hverandre med felles sentrum i atomets forskjellige atomteorier. Den ene teori, kalam. holdt tallet. Disse gruppene betegnes med bokstavene s, p, kjerne. Det innerste skallet, K-skallet, kan maksimalt atomet for rent abstrakte ting, uten volum eller d og f. Til f.eks. hovedkvantetall 3 svarer tre grupper romme 2 elektroner, det neste, L-skallet, i alt 8 overflate, men heller ikke som matematiske punkter. som betegnes 3s, 3p og 3d. TH/ elektroner. I M-skallet som ligger nærmest utenfor, Den annen teori, Razis atomteori, lå nær opp til Demo­ HISTORIKK kan det rommes i alt 18 elektroner, og slik fortsetter krits. Også Robert Boyle (1626-91) og Isaac Newton det helt til Q-skallet, som er det ytterste for de hittil Oldtiden. Atombegrepet skriver seg helt fra oldtidens (1643-1727) benyttet seg av atombegrepet, men det kjente atomer (se ►grunnstoffenes periodesystem). greske naturfilosofer. Disse forsøkte ved logisk tenk­ var først John Dalton (1766-1844) som ved sin ning å komme frem til en forståelse av stoffets (mate­ Den endelige utforming av atomteorien skjedde i atomhypotese fra 1807 kan sies å ha lagt grunnlaget riens) natur. De eldste naturfilosofer inntil Anaxago­ 1925 og de nærmest følgende år ved bølgemekanikfor den moderne atomteori. Hans oppfatning av ken, som skyldes L. V. de Broglie, W. K. Heisenberg, ras tenkte seg at stoffet var kontinuerlig, dvs. delelig i materiens oppbygning kan sammenfattes i følgende det uendelige. Anaxagoras utformet denne teorien til E. Schrodinger og andre. Bølgemekanikken forener punkter: 1) Alle kjemiske grunnstoffer er bygd opp de lo motsatte filosofiske synspunkter, som alt kom sin ytterste konsekvens og uttalte: «Alt inneholdes i av atomer. 2) Alle atomer som hører til samme frem i Anaxagoras' og Levkippos' teorier. Etter alt», ethvert stoff er en blanding av alle mulige grunnstoff, er identiske i vekt, størrelse og form, men stoffer. bølgemekanikken er forestillingen om elektronene har en vekt, størrelse og form som er forskjellig fra

ATOMEMISJONSPEKTROMETRI' 585

alle andre grunnstoffers atomer. 3) Atomene er udelelige; de kan ikke spaltes i mindre deler. 4) Grunnstoffenes atomer forener seg i enkle forhold til «compound atoms» eller det vi kaller molekyler (lat. molecula, 'liten masse'). Selv om den senere utvikling har ført til at flere av Daltons antagelser har måttet modifiseres, ble hans atomteori av grunnleggende betydning for kjemien og dens utvikling. Atomene og molekylene ble til realiteter som kjemikerne begynte å regne med og behandle selv om de ikke var synlige for det blotte øye og kunne isoleres hver for seg. De kjemiske reaksjoner ble oppfattet som reaksjoner mellom atomer og molekyler og de lover som gjelder for kjemiske reaksjoner: Lovene om de konstante og multiple forhold i de kjemiske forbindelser fikk en kjerne enkel og innlysende forklaring ved Daltons atomteo­ ri. Den gav også støtet til de første atommassebestemmelser. Allerede Dalton foretok slike bestemmelser. Disse første atommassebestemmelser var imidlertid i flere tilfeller beheftet med prinsipielle feil. Det kom av at man manglet kjennskap til molekylenes riktige sammensetning. Det var først etter at den italienske fysikeren Ama­ Atomet består av en kjerne, og rundt den kretser deo Avogadro (1776-1856) i 1811 hadde fremsatt elektroner. Kjernen inneholder protoner og nøytroner, og hypotesen om at like store volum av forskjellige disse er igjen bygd opp av kvarker. Man kan ikke utelukke gasser ved samme trykk og temperatur inneholder at kvarkene er bygd opp av mindre bestanddeler. like mange molekyler, at man fikk midler i hende til å bestemme molekylenes riktige atomære sammen­ setning og riktige verdier for atommassene og molekylmassene. I våre dager blir de nøyaktigste atom­ at protonene og nøytronene er bygd opp av 3 kvar­ massebestemmelser utført ved hjelp av massespekker. Se også ► proton, ►nøytron, ► elementærpartiktroskopi. Det er da ikke bare mulig å bestemme de kel. enkelte isotopenes atommasser med stor nøyaktig­ atomabsorpsjonsspektrometri, AAS, instrumentell het, men også mengdeforholdet mellom isotopene kjemisk analysemetode for å bestemme grunnstoffer og derav igjen den gjennomsnittlige relative atom­ (hovedsakelig metaller). Metoden er basert på at masse for grunnstoffet. Til de første forestillinger om atomer var det ikke grunnstoffer i fri atomær tilstand absorberer elektro­ knyttet elektriske fenomener selv om man allerede i magnetisk stråling ved utvalgte bølgelengder (i UVoldtiden hadde erfart at rav (gr. elektron )som ble synlig område) som er karakteristisk for det enkelte gnidd, kunne trekke til seg lette ting, f.eks. biter av grunnstoffet. Man benytter spesielle strålingskilder strå. At det kan forekomme både elektrisk tiltrekning (vanligvis hulkatodelamper) som emitterer stråling og frastøting ble ikke oppdaget før i 1671 av den med den bølgelengde som det enkelte grunnstoffet tyske fysiker Otto von Guericke (1602-86), og 62 år (analytten) absorberer. For at grunnstoffet skal etter fant nederlenderen Charles Dufay (1692-1739) kunne absorbere strålingen, må kjemiske forbindel­ at det må være to slags elektrisitet, glasselektrisitet og ser overføres til frie atomer i gassfase. Atomiseringen lakkelektrisitet. Disse betegnelsene ble av amerika­ foregår i en flamme eller i en grafittovn som er neren Benjamin Franklin (1706-90) i 1747 erstattet plassert i strålingsveien i et spektrofotometer. med betegnelsen positiv og negativ elektrisitet. \ flamme-AAS føres prøveløsningen inn i flammen Under studier av elektrolyse i 1833-34 kom den via en forstøver som danner en fin aerosol av løsnin­ engelske fysiker og kjemiker Michael Faraday (1791— gen. \ grafittovn-AAS (tidligere også kalt flammeløs 1867) til at elektrisk strøm i løsninger må skyldes atomabsorpsjon) legges en liten prøvemengde inn i bevegelse av elektrisk ladde atomer, og han kom et grafittrør som varmes opp elektrisk, og frie atomer dessuten til at det må forekomme en minste elektrisk i gassfase blir dannet. Flamme- og grafittovn-AAS er ladning. I 1897 påviste den engelske fysiker J. J. spesifikke og følsomme analyseteknikker som ho­ Thomson (1856-1940) at det under elektriske utlad­ vedsakelig benyttes for å bestemme spormetaller i ninger i gass kan forekomme partikler (korpuskler) forskjellige typer av prøvematerialer. som alle har samme negative ladning, og han antok De kvantitative bestemmelsene er basert på ► Beers at den måtte være en elementærladning, en minste lov. Man kan bestemme nærmere 70 forskjellige elektrisk ladning. Partiklene ble kalt elektroner, et metaller, men vanligvis ett av gangen siden hvert navn som den nederlandske fysiker Henrik A. Lo­ grunnstoff normalt trenger en egen strålingskilde. rentz (1853-1928) hadde foreslått to år før. I 1898 Ved behov for å bestemme mange grunnstoffer i påviste den tyske fysiker K. W. Wien (1864-1928) at samme prøve benytter man fortrinnsvis en muldet også finnes positivt ladde partikler. De ble kalt protoner. Etter en rekke forsøk hvor atomer ble bombardert med partikler fra radioaktive stoffer, kom den engels­ ke fysikeren Ernest Rutherford (1871-1937) i 1911 til den konklusjon at atomet måtte bestå av en tung kjerne omgitt av lette elektroner, som beveget seg i baner i relativt stor avstand fra kjernen. Denne atommodellen ble i 1913 modifisert av Niels Bohr (1885-1962). Den første kunstige kjernereaksjon ble frembrakt i 1919 da Rutherford bombarderte nitrogen med apartikler. Den viktige kjernepartikkelen, nøytronet, ble ikke funnet før i 1932 av den engelske fysikeren James Chadwick (1891-1974), og først etter den tid kom man frem til atommodellen hvor kjernen er satt sammen av protoner og nøytroner. I dag vet vi også

tigrunnstoffteknikk som ICP-AES eller ICP-MS (se ► ICP). atomalderen, populær betegnelse, nå foreldet, på den tidsepoke som ble innledet i desember 1938, da tyskerne Hahn og Strassmann oppdaget uranfisjonen og dermed åpnet muligheten for utnyttelse av atom­ energien, jf. ►kjernefysikk, ►kjerneenergi m.m. atomansvar. Hovedpunktene i lov om atomenergi­ virksomhet av 12. mai 1972 er 1) at det kreves konsesjon for alle som vil oppføre, eie eller drive atomanlegg, 2) at oppføringen og driften av slike anlegg skal stå under offentlig kontroll (av Statens strålevern), 3) at skade som skyldes radioaktive, giftige, eksplosive eller andre farlige egenskaper ved et atomanlegg skal erstattes av innehaveren selv om han er uten skyld i skaden (objektivt ansvar), dog slik at det samlede ansvar som følge av en og samme atomskade i alminnelighet er begrenset til 60 mill. SDR, og 4) at enhver operatør av et atomanlegg har plikt til å tegne forsikring til dekning av sitt ansvar for atomskader. Loven er på de fleste punkter koordinert med tilsvarende danske, svenske og finske regler. Den ble utformet slik at Norge kunne ratifisere de internasjonale konvensjoner som er inngått om erstatning for atomskader, nemlig Pariskonvensjonen av 29. juli 1960, med tilleggskonvensjon av 31. jan. 1963 og Wienkonvensjonen av 21. mai 1963. atombombe, atomvåpen m.m., se ►kjernevåpen. atomemisjonspektrometri, del av spektroskopien hvor grunnstoffer detekteres eller kvantifiseres ved å måle karakterisk emisjon av elektromagnetisk strå-

ATOMENERGI

I--------------------------------------

ling fra grunnstoffenes eksilerte atomer eller ioner. Målingene utføres i et spektrometer, et fotometer eller en spektrograf som må ha en atomiseringsenhet (energikilde) for å overføre kjemiske forbindelser til frie atomer og/eller ioner i gassfase. Atomiseringsenheten kan være en varm flamme, en gnist, en lysbue eller et plasma (f.eks. induktivt koblet plasma, *-ICP). En del av atomene/ionene som dannes i atomiseringsenheten blir eksitert, dvs. at elektronene i atomenes/ionenes ytterste skall blir overført til en mer energirik tilstand. Denne tilstan­ den er kortvarig: i løpet av brøkdelen av et sekund faller elektronene tilbake til grunntilstanden samtidig som det sendes ut elektromagnetisk stråling med en bølgelengde som er karakteristisk for grunnstoffet. Intensiteten av strålingen (målt ved en utvalgt bølge­ lengde) er proporsjonal med konsentrasjonen av grunnstoffet som forårsaket strålingen. Det finnes flere instrumentelle analysemetoder basert på emisjon av stråling i det synlige eller ultra­ fiolette området, inkludert flammefotometri, gnist emisjonspektrografi og induktivt koblet plasma emisjonspektrometri (ICP-AES). Metodene benyttes til identifikasjon og kvantitativ bestemmelse av grunnstoffer (som oftest metaller). atomenergi, tidligere betegnelse på ►kjerneenergi, energi som frigjøres ved deling eller sammensmelting av atomkjerner. Atomenergikommisjonen, kommisjon opprettet av FNs generalforsamling 1946, bestod av Sikkerhetsrå­ dets medlemmer og Canada. Oppdraget var å frem­ me forslag om tiltak for å fjerne atomvåpen og andre masseødeleggelsesvåpen. Den skulle videre foreslå kontrollordninger for å sikre at atomenergien bare ble brukt til fredelige formål. Arbeidet strandet imidlertid pga. motsetningsforholdet mellom øst og vest, og kommisjonen ble oppløst 1952. Atomer for fred. eng. Atomsfor Peace, navn på forslag fremsatt i FN 19 5 3 a v president Eisenhower om at regjeringene skulle bidra med sine lagre av normalt uran og sprengbart materiale til et internasjonalt byrå for atomenergi med sikte på en fredelig utnyt­ telse av atomkraften. 1956 vedtok FN opprettelsen av Det ►internasjonale atomenergibyrå, atomfluorescensspektrometri, del av spektroskopien hvor grunnstoffer detekteres eller kvantifiseres ved å måle karakteristisk emisjon av elektromagnetisk strå­ ling, fra atomer eller ioner, forårsaket av elektromag­ netisk stråling. Analysemetoder for kvalitative og kvantitative bestemmelser basert på atomfluorescens finnes innen ultrafiolett-synlig og røntgendelen av det elektromagnestiske spektrum hvorav røntgenfluorescensspektrometri er mest benyttet. Se også ► fluorescensspektrometri. atomfrie soner, se ►kjernevåpenfrie soner. atomfysikk. den del av fysikken som behandler atomenes struktur og energitilstander og videre elektronenes overganger mellom elektronskallene. Tidligere omfattet atomfysikk også læren om atom­ kjernenes struktur og atomkjernereaksjoner, det som nå betegnes som kjernefysikk. atomisme, (til atom) (filos.), den oppfatning at den materielle virkelighet består av minstepartikler som er uforgjengelige og uforanderlige. All forandring i den virkelighet vi opplever må derfor føres tilbake til forandringer i forholdet mellom minstepartiklene. Atomismen ble i antikken utviklet av Levkippos og Demokrit, og senere omformet især av Epikur og Lukrets. Demokrit benektet at atomene atskilte seg fra hverandre på annen måte enn rent kvantitativt, de var bare forskjellige når det gjaldt størrelse og figur. Synlige forandringer skyldtes bare endringer i atomenes sammensetning, selv var de uforanderlige. Andre baserte sin atomteori på den klassiske læren om de fire elementer (Empedokles), eller antok at det var like mange kvalitativt forskjellige atomer som observerbare gjenstander (Anaxagoras). Atomismen har hatt stor betydning for den moderne naturviten­ skap, se ►atom.

586 logisk atomisme, den filosofiske oppfatning at virke­ ligheten består av minstedeler (fakta, kjensgjerninger) som kan gjengis i språket. Bertrand Russel hevdet (ca. 1920) at en bestemt setnings sannhet derfor bare er avhengig av om det tilsvarende forhold foreligger, til forskjell fra f.eks. Hegel, som hevdet at man ikke kan erkjenne en kjensgjerning på tilfreds­ stillende måte så lenge man betrakter den alene. Wittgenstein hevdet (Tractatus, 1921) at verden består av uavhengige saksforhold som kan avbildes i innbyrdes logisk uavhengige elementærsetninger når disse gis sin korrekte logiske form. psykologisk atomisme, den oppfatning, som tillegges bl.a. Wilhelm Wundt, at sjelen eller vår bevissthet er en slags mosaikklignende sammensetning av sanse­ inntrykk, fornemmelser, følelser osv. som først ved assosiasjoner og andre prosesser blir sammenarbeidet til en enhet. Den psykologiske atomisme er blitt sterkt kritisert av gestaltpsykologene, som hevder at vi f.eks. ikke ser synsfeltet som oppdelt i flekker som eksisterer hver for seg og uavhengig av resten av synsfeltet, men at vi opplever det som en helhet, atomkraftverk, kjernekraftverk, anlegg for produk­ sjon av elektrisk energi der varmeutviklingen i en fisjonsreaktor (kjernereaktor, se ►kjernekraft) utnyt­ tes som drivkraft, vanligvis ved hjelp av ►dampturbiner.

et atomanlegg. 1 medisinsk sammenheng brukes oftest betegnelsen ►stråleskader. Se forøvrig ►kjer­ neenergi, ► kjernevåpen o.l. atomskadeforsikring, forsikring mot skade oppstått i eller forårsaket av anlegg for fremstilling av ►kjerne­ energi til fredelige formål og virksomhet som har sammenheng med det. I vilkårene for de fleste skadeforsikringer er det gjort unntak for tap som skyldes atomkjernereaksjoner fordi slike skader kan få et katastrofalt stort omfang, i likhet med krigsska­ der. Risikoens art og størrelsen av de verdier det er behov for å forsikre har utkrystallisert spesielle former for atomskadeforsikringer; den kan dels dekke risiko for skader ved brann, eksplosjoner m.m. på selve anlegget og tap ved avbrudd i driften som løige av slik skade. Et vesentlig element i atomskade­ forsikring er forsikring av det rettslige ansvaret et atomanlegg kan pådra seg i henhold til nasjonal og internasjonal lovgivning. Lov om atomenergivirksomhet av 12. mai 1972 bestemmer at innehaveren av ethvert atomanlegg i Norge plikter å tegne og holde i kraft en forsikring eller stille annen sikkerhet til dekning av dette an­ svar. Innehaverens samlede ansvar for atomskader som følge av en og samme atomulykke er vanligvis begrenset til 60 millioner SDR (►Special Drawing Rights, spesielle trekkretligheter). Skulle et mulig erstatningsansvar for innehaver av atomanlegg atommasse. masse av et nøytralt atom, i ro i grunntilutgjøre et større beløp, skal kravene dekkes av stats­ stand. Hvis bare atomets kjemiske symbol eller midler (norske og visse utenlandske, opptil 1,2 atomnummer og ikke nukleontallet er angitt, refere­ milliarder kr). Ordningen betyr at de stater som har rer atommassen til den midlere massen av atomer sluttet seg til Pariskonvensjonen av 1960 svarer i med normal isotopfordeling. Atommassen kan angis fellesskap for ansvar som det ikke er forsikringsmesi kilo eller i ►atommasseenheter, u. sig dekning for. Se også ►atomansvar. relativ atommasse, måltallet for atommassen når u I en rekke land har forsikringsselskapene sluttet seg brukes som enhet, lik måltallet for massen av et mol sammen i atomforsikringspooler som overtar atom­ av stoffet når massen angis i gram. skadeforsikring og utveksler reassuranse med andre atommasseenheten, symbol u (av eng. unifiedmass atomforsikringspooler. Norsk Atomforsikringspool, unit), internasjonal enhet for atommasse, lik ’/l2 av opprettet 1957, ble avviklet 2000. massen til et atom av nukliden l2C = 1,660 540 ■ 10atomskip, foreldet betegnelse på fartøy med energi­ 27 kgforsyning fra atomspalting. atomnummer. angir et grunnstoffs plass i ►grunnstof­ atomspektroskopi, del av spektroskopien hvor fenes periodesystem. Atomnummeret betegnes med grunnstoffer detekteres eller kvantifiseres ved måling Z og er karakteristisk for hvert enkelt grunnstoff. av absorpsjon, emisjon eller fluorescens fra grunn­ Atomnummeret er lik det antall positive enhetsladstoffenes atomer. Se ► atomabsorpsjonspektrometri, ninger eller protoner grunnstoffets atomkjerne har. ► atomemisjonspektrometri og ►atomfluorescens­ Det kalles derfor også kjerneladningstallet eller protonspektrometri tallet. Atomnummeret tilsvarer antall elektroner for atomubåt, ►undervannsbåt med energiforsyning fra et gitt, nøytralt atom. Atomnummeret vokser med atomspalting, se også ►kjerneenergi (utbygging), en enhet for hver plass man går fremover i periode­ systemet. Det er f.eks. 1 for hydrogen, 6 for karbon, 8 atomulykke, i lov om atomenergivirksomhet 12. mai for oksygen, 26 for jern og 92 for uran. 1972 definert som «en hending som forårsaker atomskade eller en rekke hendinger som har samme atomradius, avledes fra de minste avstandene mel­ opphav og forårsaker atomskade». Se for øvrig lom atomene i kjemiske forbindelser. Det er elektro­ ► kjerneenergi o.l. nene rundt atomkjernene som begrenser hvor nært andre atomer kan komme. Fordi disse eiektronskyatomur, eller molekylur, elektrisk ur som reguleres ene kan påvirkes av elektriske felt, vil atomradius for automatisk ved utnyttelse av absorpsjon av elektro­ ett enkelt atom kunne variere mye avhengig av dets magnetiske bølger med svingefrekvens nær resonans omgivelser. Avhengig av klassifiseringen av bindingsmed en atom- eller molekylsvingning. Det første tilstanden for forbindelsen, skiller man mellom atomur ble konstruert ved National Bureau of Stan­ ionisk, kovalent og metallisk radius. Atomradius dards i USA i 1948, og var basert på absorpsjon av måles i pm (picometer, 10'2m), f.eks. er avstanden mikrobølger med 1,3 cm bølgelengde i ammoniakk. mellom oksygenatomene i et oksygenmolekyl, O2, Virkemåte. Fra en klystronoscillator (se ►klystron) 121 pm, i aluminium, Al, 286 pm. Begrepene atom­ med frekvens i nærheten av en egenfrekvens til det radius og atomvolum er nært relaterte. atom eller molekyl man vil bruke til målingene, sendes bølgene gjennom stoffet og fanges opp av en atomrakettmotor. rakettmotor som anvender varmen detektor. Varieres nå oscillatorfrekvensen, viser det fra en kontrollert kjernereaksjon, termisk atomrakett­ seg at signalet som oppfanges av detektoren, forand­ motor, eller impulsen fra små, kjernefysiske eksplo­ res sterkt ved resonans, dvs. når oscillatorfrekvensen sjoner, impuls-atomrakettmotor, i fremdriftsøyemed. og atomenes egenfrekvens er den samme. Ved elek­ En termisk atomrakettmotor opererer ved høyere troniske midler kan man sørge for at oscillatoren temperaturer og utnytter drivmediet mer effektivt arbeider med en frekvens som hele tiden er meget enn en kjemisk rakettmotor, men er foreløpig (2004) nær lik egenfrekvensen til atomene. Samtidig kan kun prøvd på bakken. man nytte oscillatoren til å drive et «urverk» som atomskade, er i lov om atomenergivirksomhet 12. arbeider i takt med oscillatoren. mai 1972 definert som: skade som skyldes radioakti­ Typer. Det er nå utviklet mange typer atomur, og i ve egenskaper eller en forening av radioaktive og 1964 ble cesiumklokken valgt som internasjonal giftige, eksplosive eller andre farlige egenskaper ved standard for tids- og frekvensmåling. Denne utnytter atombrensel eller radioaktivt produkt, samt skade en magnetisk kjerneresonans i cesiumatomer. Fre­ som skyldes ioniserende stråling fra annen kilde enn kvensen er ca. 9 192 631 770 Hz, og langtidsvaria-

ATRIUM

587

sjonene er mindre enn 3 deler per 1012. Dette svarer til en feil i tidsmålinger på 1 sekund i løpet av 10 000 år. Enda større stabilitet kan oppnås ved å bruke hydrogenatomer, som på grunn av sin enkle struktur gir meget skarpe resonansfrekvenser. I grunntilstanden for hydrogenatomet kan elektronets og protonets magnetiske akser være parallelle eller antiparallelle. Tilstanden med parallelle akser har litt høyere energi. Overganger mellom disse to tilstandene gir en resonansfrekvens på ca. 1420,4 MHz (ca. 21 cm bølgelengde), og har en stabilitet bedre enn én del per 1015. Fra 1985 er også definisjonen av enheten for lengde knyttet til frekvensen for cesiumresonansen, idet lyshastigheten i det tomme rom er definert lik 299 792 458 m/s. På denne måten er enhetene for måling av tid og lengde knyttet til samme fysiske fenomen, og til en standard som er svært stabil, atomvekt, tidligere benyttet betegnelse på relativ atommasse, se ►atommasse. atomvinter, kjernevinter, global nedkjøling etter krig med ►kjernevåpen. atomvolum, volumet av ett mol av et gitt grunnstoff. Det fås i cm’/mol ved å dividere grunnstoffets relati­ ve atommasse uttrykt i g/mol med grunnstoffets den­ sitet i g/cm’. Det atomvolum som bestemmes på denne måten, er ikke et virkelig uttrykk for selve atomets rombehov, men et relativt sammenlignings­ grunnlag for størrelsen av enkelte atomer. atomvåpen, våpen basert på frigjøring av kjerneenergi, dss. ►kjernevåpen. atomære enheter, grunnenheter i Det atomære system, se ►absolutt enhetssystem. Aton. solskiven, i gammelegyptisk religion en av solguden Res skikkelser, symbol for Gud i Akhnatons monoteistiske revolusjon. Se ►Amenhotep 4. atonal musikk brukes hovedsaklig i to betydninger: Ikke-tonal musikk er musikk som ikke gir noen opplevelse av grunntone eller toneart. Atonal mu1 sikk i denne betydningen påtreffes f.eks. i verker av Bartok, Stravinskij og Hindemith. Tolvtonemusikk. Atonal musikk er i snevrere betyd' ning musikk som har den tempererte tolvtonerekke til grunnlag. Ingen tone blir da hovedtone eller sentrum; alle de tolv tonene er likeverdige, og teore­ tisk sett skal tolvtonerekken ha inntatt grunntonens plass. Toneartsopplevelsen er borte, og det finnes ingen toneartsfunksjon, verken i melodikk eller harmonikk. Med Drei Klavierstiicke opus 11 (1909) skapte Ar­ nold Schonberg den atonale ekspresjonisme, som er det praktiske grunnlaget for atonal musikk. Denne ekspresjonisme var likevel mer en eksperimentering med de nye uttrykksmidler enn en ny stil. Oppgaven ble derfor å utvikle en teknikk som kunne være binding for disse nye uttrykksmidler. Den russiske komponist J. Golysjev bygde opp en komposisjon av tolvtonekompleks, og i hvert kompleks kom vertikalt sett alle de tolv ulike toner før en av dem ble gjentatt. Østerrikeren J. M. Hauer nyttet et lignende prinsipp for en ren polyfon stil, idet tolvtonerekken måtte komme uavbrutt i melodikken. For å lette komposisjonsarbeidet inndelte han de mangfoldige tolvtonerekker i 44 klasser som han kalte troper. Hauers fremgangsmåte gav Schonberg ideen til hans grunnformsystem. Han velger en tolvtonerekke, et abstraksjonstema, til utgangspunkt for en komposisjon. På denne grunnform eller utgangsrekke bygger han da alle motiver og temaer i hele verket, og den rytmiserte tonerekkefølgen blir alltid som i abstraksjonstemaet. De forskjellige motiver og temaer kan også kom­ me i omvending og kreps. Av komponister som regnes til den schdnbergske skole kan nevnes Alban Berg og Anton Webern. Den norske komponist Fartein Valen skapte sin egen atonale komposisjonsteknikk ved en dissonerende polyfoni, der linjene etter visse regler alltid møtes i dissonanser. Den atonale musikk danner grunnlaget for punktmusikk, seriell musikk og elektronisk

musikk, og er utviklet videre i form av kvarttonemusikk (Alois Håba). atoni (navnet betyr 'menneske, person'), folkegrup­ pe i Indonesia, i de sentrale fjellområdene av provin­ sen Vest-Timor samt i den tidligere portugisiske enklaven Oekussi (ikke anerkjent som indonesisk område av FN). De teller ca. 750 000, og taler et austronesisk språk. Atoniene har i løpet av de siste tiårene gått over til kristendommen, men tradisjonel­ le trosforestillinger har ennå en sterk stilling. Hoved­ næringen er jordbruk, med mais, rotvekster og ris. Kvegavl har økende økonomisk betydning, og får etter hvert negative økologiske konsekvenser. Atoni­ ene er kjent for sine fargerike vevde tøyer, som brukes både av kvinner og menn. Befolkningen er inndelt i jordeiende grupper. De fleste regner slekt gjennom farslinjen, men dette varierer. Linjene knyttes stadig sammen i allianser ved at ekteskap mellom medlemmer av samme linje er forbudt. I prinsippet kan jord ikke selges. Økt utdanningstilbud har ført til at mange ungdommer tilbringer flere år hjemmefra og får tilknytning til urbane strøk, der arbeidsløsheten stiger. atoni (av gr. nektende a og 'spenning'), mangel på spenning (tonus) i muskulaturen med derav følgen­ de slapphet. Sees særlig ved sykdommer i nervesyste­ met, kan også opptre i den glatte muskulaturen i indre organer (livmor, mavesekk). Lettere grad av atoni kalles ►hypotoni. atonisk blødning, blødning fra livmoren etter fødsel, skyldes at livmormuskulaturen ikke trekker seg godt nok sammen. Risikofaktorer er langvarig fødsel og flerfødsel. atopi (av gr. 'annerledes tilstand'), medfødt tilbøye­ lighet til å reagere allergisk. Den atopiske legningen er arvelig betinget og medfører en økt tendens til å få barneeksem (►atopisk eksem), høysnue og astma, atopisk eksem (til atopi), «atopisk dermatitt», «bar­ neeksem» (tidligere prurignøst eksem, prurigo Besnier) oppstår hos mennesker med arvelig disposi­ sjon for overømfintlighetsreaksjoner. Høysnue og astma kan forekomme samtidig. Eksemet begynner Atrium. Nederst: Atriet i «sølvbryllupshuset» i Pompeii. - Øverst: Tegning av atriets plassering i en større romersk enebolig.

ofte allerede i spedbarnsalderen. Det avtar som regel i løpet av skolealderen, men kan sees i voksen alder. Det viser seg som sterkt kløende, leilighetsvis hissig røde og væskende eller tørre, flassende hudområder, især ved bøyefurene på armer og ben, rundt halsen, rundt munnen og på øyelokk. Huden er for øvrig generelt tørr og klør lett. Symptomene forverres av en rekke forskjellige faktorer såsom inntak av diverse fødemidler (f.eks. egg, melk, sitrusfrukter, bær og nøtter), opphold i tørr luft (sentralfyring) og psykiske stressituasjoner. Behandlingen er eliminering av forverrende fakto­ rer og symptomatisk behandling, som fuktighetskremer og steroidkremer eller -salver. Et alternativ til kortisonkremer er immunmodulerende salver og kremer. Antas å forekomme hos ca. 15 % av norske skolebarn i en kortere eller lengre periode av opp­ veksten. Se for øvrig ►allergi og ►atopi. -ator (av lat.), etterstavelse, betegner den eller det som utfører en handling, f.eks. administrator, en som administrerer. a toto ad partem (lat.) (trekke en slutning) fra del hele til det enkelte. Motsatt: »-apartead totum. å tout prix [a tu pri] (fr.), for enhver pris, med alle midler. ATP, fork, for ►adenosintrifosfat. ATPase, en stor gruppe av enzymer som katalyserer hydrolyse av ATP og som gir produktene ADE uorga­ nisk fosfat samtidig med frigivelse av fri energi. I planter er aktiv transport koblet til energien som frigis ved hydrolyse av ATP. Enzymet H+-ATPase bruker ATP til å frakte proto­ ner (H+) over membraner. I vann finnes H+ som et hydroniumion (H3O+). Energien som ligger lagret i den elektrokjemiske prolongradienten kan kobles til transport av andre molekyler og ioner som f.eks. sukrose, aminosyrer og nitrat. Transport av større molekyler kan kobles direkte til ATP. H+-ATPase i vakuolemembranen (tonoplast) er koblet til trans­ port inn og ut av vakuolen. Se også ►transportproteiner. Noen sopp, såkalte visnesopp, gir tørkesyke og uttørking av planter ved at de får spalteåpningene i bladene til å stå oppe hele tiden ved å aktivere H+ATPase. ATP-syntase er et enzym som katalyserer den motsatte reaksjonen og bruker en protongradient til å lage ATP. Atrato, elv i vestlige Colombia, renner nordover parallelt med kysten, og danner et stort delta i Golfo de Urabå i Karibiske hav, 670 km lang. Nedre løp fullt av sandbanker, men øvre løp er seilbart i ca. 500 km s lengde til Quibdo. A300, A320, A3OO/31O, A340/A330, A380, flytyper, se ►Airbus Industrie. Atrek, elv i nordøstlige Iran, springer ut i Koppeh Dagh og munner ut i Kaspiske hav, 670 km lang. Er i sitt nedre løp grenseelv mellom Iran og Turkmenis­ tan. Nyttes til irrigasjon. atresi (av gr. nektende a og 'hull, åpning'), medfødt eller ervervet tillukning av naturlige åpninger eller hulorganer (skjede, anus, tarm, spiserør m.m.). Atrevs, i greske sagn konge i Mykene, sønn av Pelops og far til Agamemnon og Menelaos. Atrevs' hustru ble forført av hans bror Thyestes; Atrevs drepte da brorens barn og lot ham spise dem. Da Thyestes ble klar over ugjerningen, utstøtte han en forbannelse over Atrevs og hele hans ætt. 1 avsky over udåden skal Solen ha forandret sin kurs til den motsatte retning. Atrevs ble senere drept av Thyestes' sønn Aigisthos. Det såkalte Atrevs' skattkammer er den største og best bevarte av kuppelgravene i Mykene. Atriplex, planteslekten ►svinemelde. atrium (lat., av 'svart, røyksvertet'). 1 (arkit.) Åpent parti i midten av et hus slik det især var utviklet som fast element i de romerske byeneboliger hvor atriet delvis var overdekket av

ATRIUMHUS I-------------------

fremskytende takflater på alle sider og forsynt med et satellitter skutt opp av den amerikanske romorgani­ oppsamlingsbasseng for regnvannet, impluvium, i sasjonen NASA i tidsrommet 1966-79 for å prøve midten. avansert utstyr til forskjellige typer nyttesatellitter. Atriet var det viktigste rom i oldtidens italiske hus. Kun ATS 1, 3 og 6 var helt vellykkede. Opprinnelig bestod det italiske bondehus visstnok atsina, eller gros ventre of the prairie, var opprinnelig bare av ett værelse, atriet, som på én gang var dagligen av de fem avdelingene av arapaho-stammen. En værelse, spisestue og soveværelse; her var arnen, tid var de tilknyttet blackfoot-stammen, senere slo de hvor det ble kokt og ofret. Atriet fikk luft og lys seg sammen med assiniboine i Montana. Atsina, som gjennom en åpning i taket. Senere la man flere nå teiler bortimot 3000 mennesker, blir ofte forveks­ værelser omkring atriet med lys og luft derfra. Uten­ let med hidatsa eller gros ventre of the Missouri. fra kom man via en entré (vestibulum) direkte inn i Navnet er avledet fra et blackfoot-ord som betyr atriet, som på motstående side hadde åpning til 'tarmfolk'. Selv kalte de seg aå'ninéna, 'hvit-leirehagen, eller husets neste avdeling, peristylet. I repu­ folk'. Navnet gros ventre (fr., 'stor mage'), bunner i blikkens siste tid og keisertiden var atriet i romerske franske fangstfolks mangelfulle kunnskaper om stormenns hus mottakelsesværelset for klienter. Se indianernes tegnspråk, slik at et tegn som betydde også ►atriumhus. noe helt annet, ble tolket som 'stor mage'. 2 (arkit.) Forgård omgitt av søyler utenfor inngangen Atsjinsk, by i Russland, Sibir, Krasnojarsk fylke, 150 til mange av kirkene i gammelkristelig tid (f.eks. km vest for byen Krasnojarsk; 118 700 innb. (2002). Petersbasilikaen i Roma) og delvis i tidlig middelalder Industrisenter i kullfeltet Kansk-Atsjinsk, med alu­ (f.eks. Karl den stores slottskapell i Aachen). miniumverk (1969), oljeraffineri, beklednings- og 3 (arkit.) Lukket eller overbygd uteareal. møbelindustri. Grunnlagt 1622. 4 (anat.) Forkammer i hjertet. ATTAC, fork, for Action pour la Taxation des Transactions atriumhus, egentlig hus med atrium; nå brukt om pour 1'Aide aux Citoyens, Aksjonen for innføring av hus, fortrinnsvis i sluttet rekke, bygd i L- eller U-form avgift på transaksjoner til hjelp lor mennesker, omkring en liten, lukket hage. internasjonal organisasjon grunnlagt i Frankrike atrofi (av gr. nektende a og 'næring'), svinn av en 1998. ATTAC er skeptisk til den økende globaliserinlegemsdel, et organ eller et vev, opptrer ved mangel­ gen og er særlig opptatt av å få innført en skatt på full bruk (inaktivitets-atrofi), ved nedsatt nærings­ valutatransaksjoner, kalt Tobin-skatt etter økonomen opptak, høy alder, trykk, sykdom i nervesystemet, og James ►Tobin. ATTAC har etablert nasjonale grupper forskjellige tærende sykdommer. i ca. 50 land; norsk avdeling fra 2001. Mottok 2001 Progressiv (fremadskridende) muskelatrofi er en den internasjonale Sofie-prisen. ATTAC har også gruppe sykdommer hvor det viktigste symptomet er engasjert seg mot liberalisering av internasjonal et fremadskridende svinn av tverrstripet muskulatur handel og for avvikling av skatteparadiser. som følge av sykdom som rammer ryggmargens Litt.: Clinell, B.: Attac:grasrotas opprør mot markedet, forhornceller, for eksempel amyotrofisk lateralskle2001; Jørgensen, S.I.; ATTACogglobaliseringen, 2001. rose (ALS). Sykdommen er av og til arvelig. Effektiv attacca (it. musikkuttrykk), betegner ved slutningen behandling kjennes ikke. Synsnerveatrofi opptrer av f.eks. en sonatesats at det ikke skal gjøres pause bl.a. ved sykdommer i sentralnervesystemet. Se mellom denne og neste sats. ► muskelsvinn. attaché jataje] (av fr. 'tilknyttet'), medhjelper, knyt­ å trois crayons |a troa krejå] (fr., 'med tre kritt'), tet til en stilling, en forretning eller en spesiell oppga­ tegning utført med svart, rødt og hvitt kritt. ve. Særlig om diplomat knyttet til en utenriksstasjon; atrop (bot.), rett, f.eks. et atropt ►frøemne. dessuten om andre tjenestemenn som, uten å være i Atropa (til Atropos), planteslekt i søtvierfamilien med utenriksetaten, er tilknyttet en diplomatisk stasjon, fem arter i Europa og Asia. Mest kjent er ► belladonsom f.eks. militærattaché, handelsattaché, kulturatnaurt, A. belladonna. taché, presseattaché. Verb: attachere. atropin (til Atropos), 3-tropoyloksytropan, attachékoffert, liten håndkoffert med stive vegger til C17^2et alkaloid som sammen med hyoscyaå ha dokumenter o.l. i, populært kalt stresskoffert. min og skopolamin finnes hos forskjellige arter i attachement [-mai]] (av fr. 'tilknytte') (mil.), avde­ søtvierfamilien, f.eks. ►belladonnaurt, Atropa bella­ ling eller person som avgis til en annen avdeling, donna, ►bulmeurt, Hyoscyamus niger, og ►piggeple, attack [atæk] (eng., 'angrep'), betegner i jazzmusik­ Daturastramonium. Atropin er et krystallinsk stoff, ken presisjon i åpningen av en solo eller av en ny smeltepunkt 114 °C-116 °C, tungt løselig i vann, lett frase i en solo. løselig i alkohol. Det brukes mest i form av sulfatet, attakk (av fr.), angrep. - attakere, angripe. som er meget lettløselig i vann. Atropin virker pupillutvidende, mydriatisk, og 1 (med.) Sykdomsanfall. brukes ved forskjellige øyensykdommer. Det motvir­ 2 (mil.) Angrep. Opprinnelig et kavaleriangrep til ker kramper i glatt muskulatur i mage, tarmkanal, hest med blanke våpen, sabel eller lanse. galleveier, urinveier og bronkier. Det hemmer spytt-, attakkfly (av sv.), fly spesialkonstruert for lavangrep magesaft- og bronkial sekresjon og gis foran visse på hæravdelinger. Vanlig bevæpning er mitraljøser, operasjoner for å hindre den økte spyttsekresjon som kanoner, raketter og bomber. Grensen mellom ellers kan oppstå. Det anvendes også ved magesår. jagerbombefly og attakkfly er flytende. Atropos (gr. 'den uavvendelige'), i gresk mytologi en Attalea, slekt i palmefamilien. Ca. 40 arter i tropisk av ►moirene. Amerika, bl.a. den brasilianske piassavapalmen, A. atrox (lat.), grusom; avskyelig. funifera, der fibrene brukes til koster m.m., se ►pias­ sava. Atrå kirke (trolig av å, 'elv', og norrønt trod, 'trø, opptråkket plass'), kirke i Tinn kommune og preste­ Attaleia, gammel by i Pamfylia, Lilleasia, det nåvæ­ gjeld, Telemark, ved hovedveien Kongsberg-Rjukan rende ► Antalya. Store ruiner. Nevnes i Apg 14,25. nær nordvestenden av Tinnsjø. Tømret langkirke, Attalos, konger i Pergamon i Lilleasia. Ivrige beskyt­ tegnet av slottsarkitekt Hans Ditlev Franciscus Lintere av kunst og vitenskap. stow, innviet 1836, påbygd 1924.1 en tidligere stav­ Attalos 1, 269-197 f.Kr., konge 241-197, hjalp kirke på samme sted fantes en planke med runeinn­ romerne mot Filip av Makedonia; påbegynte byggin­ skrift fra 1100-tallet, som nå tilhører Universitetets gen av det store alter (se ►Pergamon), reiste i Athen oldsaksamling, Oslo. Den gamle Sørensbjørki like fire store statuegrupper til minne om sin seier over ved kirken er fredet. galaterne. ATS, forkortelse for ►automatisk togstopp. Attalos 2, 220-138 f.Kr., sønn av ovennevnte, etter­ ATS, Applications Technology Satellite, serie på seks fulgte sin bror Evmenes som konge 1 59-138; var

588 også romernes forbundsfelle i kampen mot makedo­ nerne. Lot oppføre en stoa på agora i Athen, rekon­ struert av amerikanske arkeologer i 1950-årene. Attalos 3. 172-133 f.Kr., konge 138-1 33, testamen­ terte sin eiendom til romerne. Attatus, Priscus, romersk statsprefekt på begynnelsen av 400-tallet. Lot seg utrope til vestromersk keiser 409 av vestgoternes konge Alarik og gikk over til den arianske lære. Kort etter avsatt av Alarik (410). 1414 tok han igjen keisertittel i Gallia etter oppfordring av Ataulf, men ble året etter fanget og forvist til øya Lipara (nå Lipari). Attånjohka, Adamselva, elv i Lebesby kommune, Finnmark; 44 km lang. Renner fra Gåisene til Adamsfjorden, arm av Storfjorden, Laksefjordens innerste del. Nær munningen ligger Adamsfossen. Vann fra Attånjohka er sammen med Friarfjordelva overført til Adamselv kraftverk ved Landersfjorden, maksimal ytelse 50 MW. Attar, mannlig guddom kjent fra Ras Shamra-funnene, og særlig fra pre-islamsk sørarabisk religion, der Attar-kulten var svært utbredt. Gudens symbol var planeten Venus. Attar, Farid ud-din, død ca. 1220, iransk dikter, en av de fremste representanter for den islamske mystikk, sufismen. Av hans tallrike verker er det særlig grunn til å nevne Manteq ot-teir, 'Fuglespråk' (norsk overs, ved Arne Ruste, Fuglenes forsamling, 2002, sv. overs, ved A. E. Hermelin, 1929), et allegorisk dikt hvor fuglene som søker den mystiske fugl Simorgh (Fø­ niks), symboliserer sufiens søken etter forening med Gud. I De helliges liv (sv. overs, ved A. E. Hermelin, 1931-43), et prosaverk, beskrives 97 mystikeres levnetsløp. Attavante, 1452-ca. 1517, italiensk bokmåler, virk­ som i Firenze. Elev av Verrocchio, men mer påvirket av Ghirlandaio. I en ornamenta! elegant stil har han bl.a. illuminert en bibel og en messebok i Vatikanbiblioteket, den berømte Marciana cappella i Markusbiblioteket i Venezia og Biblio dos Jeronimos i Lisboa, attelage [-33] (fr.), de hester (med seletøy) som hører til et kjøretøy; forspann. Attenborough, David [ætønbara], Sir, f. 1926, britisk fjernsynsmann og forfatter, bror av Richard Attenbo­ rough. Hans naturprogrammer for BBC, bl.a. Life on Earth (1979), The Living Planet (1984), The Trials of Life (1990), The Life of Birds (1998), State of the Planet (2000), The Blue Planet (2001) og The Life ofMammals (2002) har vært vist verden over. Han er tildelt en rekke priser, ble adlet i 1985. Har utgitt flere natur­ historiske bøker. Attenborough, Richard [ætanbara], fra 1993 baron Attenborough of Richmond, f. 1923, britisk skuespil­ ler og filmregissør, bror av David Attenborough, utdannet ved Royal Academy of Dramatic Art. Scenedebuterte 1941, filmdebuterte som skuespiller i In Which W? Serve (Sagaen om et skip, 1942). Tidlig i karrieren spilte han gjerne unge menn på gale veier, ikke minst i Brighton Rock (1947). Han debuterte som filmregissør med antikrigsmusikalen Oh, Whata Lovely War (Å, foren herlig krig, 1969), og laget deretter A Bridge Too Far (1977) om slaget ved Arn­ hem under den annen verdenskrig. Med Gandhi (1982, Oscar) skapte han en stor kinosuksess; det samme skjedde med anti-apartheidberetningen Cry Freedom (Et rop om frihet, 1987). Etter Chaplin (1992) og Shadowlands (1993; om den britiske forfat­ teren C. S. Lewis) har han blant annet spilt professo­ ren i Steven Spielbergs JurassicPark (1993, med oppfølger 1997). attentat (fra fr., av lat. crimen attentatum, 'forsøk på en forbrytelse'), i snever forstand forsøk på å drepe en regent eller en fyrstelig eller annen person i fremtre­ dende politisk stilling, men etter hvert gikk det over til også å betegne den fullbyrdede handling. I videre betydning betegner attentat også et anslag eller angrep mot en bestående institusjon, f.eks. en forfat-

ATTFØRING 589

ning. Vanligst kan det defineres som mord på en politisk eller sosialt betydningsfull person, utført av en person eller gruppe som selv mangler slik posi­ sjon. Blant kjente attentater i moderne tid hører drapet på den indiske politikeren Mahatma Gandhi i 1948, på USAs president John F. Kennedy i 1963, hans bror Robert Kennedy i 1968, den amerikanske borgerrettsforkjemperen Martin Luther King samme år, Egypts president Anwaral-Sadat i 1981, Indias statsminister Indira Gandhi i 1984, Sveriges statsmi­ nister Olof Palme i 1986, Israels statsminister Yitzhak Rabin i 1995 og Serbias statsminister Zoran Djindjic i 2003. For en oversikt over kjente attentater, se Nøkkel­ bindets tabell Attentater. 1812-ouverturen, konsertouverture av Pjotr Tsjajkovskij, opus 49. Komponert 1880 til minne om Napole­ ons tilbaketog fra Moskva i 1812, oppført første gang i Moskva 1882. attenuasjon (av lat.), svekkelse, demping, fortynning; den minsking av en væskes densitet som skjer under gjæring; demping av elektriske signaler. attenuator. demper for mekaniske bevegelser i mas­ kiner, væsker eller gasser (pnevmatiske systemer), for elektriske signaler eller bølger. Er ofte del av reguleringssystemer i automatiske systemer, eller benyttes for å hindre at harmoniske svingninger får store, skadelige utslag. Atterberg, Kurt (Magnus), 1887-1974, svensk kom­ ponist og dirigent. Utdannet som ingeniør og arbei­ det 1912-68 ved Patent- og registreringsverket, 1937-40 dets direktør. Han studerte ved konservato­ riet i Stockholm 1910-11 og senere i Tyskland, men regnet seg selv som autodidakt. Debuterte som dirigent i 1912, opptrådte meget som dirigent både i inn- og utland, var også 1916-22 kapellmester ved Dramatiska Teatern, Stockholm. En av de første og mest drivende krefter i arbeidet for svenske komponisters interesseorganisasjoner. Som komponist tilhørte han nærmest den svensknasjonalromantiske retning ved siden av PetersonBerger og Alfvén. I sine sceniske verker viste han et sikkert blikk for det dramatiske. Til hans mange verker hører fem operaer (Stormen, prisbelønnet 1947), 9 symfonier (nr. 6 vant den internasjonale Schubert-pris 1928), ballettene Per Svinaherde og De fåvitska jungfruma (1920). Komponerte dessuten ouverturer, konserter, suiter, kammermusikk og korverker. Richard Attenborough etter å ha mottatt to Oscar-priser for filmen Gandhi i 1983, for beste film og beste regi.

Per Daniel Atterbom

Atterbergs skala, klassifiseringssystem som brukes

ved (mekanisk) ►jordanalyse. Oppkalt etter den svenske landbrukskjemiker A. M. Atterberg. Atterbom, Per Daniel Amadeus, 1790-1855, svensk dikter og litteraturhistoriker. Professor i filosofi 1828, i estetikk og moderne litteratur 1835. Atterbom begynte som stridsmann, han var den sentrale skik­ kelsen i Aurorafbrbundet. I tidsskriftene Phosphoros (1810-13) og i Poetisk kalender (1812-22) bidrog Atterbom med dikt og programartikler der romantikkens ideer ble satt opp mot den eldre skoles oppfat­ ninger. Etter hvert kom Atterbom til å ta avstand fra den mer ekstreme tyske romantikken og så i stedet et ideal i Goethes klassisisme. 11821 ber han om en slutt på den opprivende polemikken til fordel for et felles arbeid innenfor kunsten. Sine beste resultater nådde Atterbom i eventyrspill som fragmentet Fågel Blå (1814) og Lycksalighetens d (1824-27). Den sistnevnte er svensk litteraturs største idédrama, som med utgangspunkt i et motiv fra folkeeventyrene levendegjør Atterboms estetiske, poetiske, filosofiske og religiøse tro i et mylder av verseformer. - Atterboms hovedverk som litteratur­ forsker er Svenska siare och skalder (6 bind, 1841-55), banebrytende i sitt syn på kunsten som uttrykk for enhver tids spesielle forhold. Litt.: Santesson, C.: Mot lycksalighetens d: Atterbomstudier, 1956; Vinge, L.: Morgonrodnadens stridsman, 1978. Atterbury, Frands [ætabari], 1663-1732, engelsk biskop og politiker, utpreget høykirkelig. Han vant dronning Annes tillit og ble etter en rekke forfrem­ melser i 1713 biskop av Rochester. Hans skrift Representation of the State of Religion (1711) er berømt. Etter dronningens død konspirerte han mot huset Hanno­ ver, innledet korrespondanse med The Young Pretender (se Karl Edvard ►Stuart), hvis rådgiver han siden ble, og deltok 1721 i intrigen for å få huset Stuart på tronen. Etter noen måneders fengselsopphold i Towerble han forvist 1723, og slo seg ned i Paris, hvor han døde. Han tilhørte kretsen av venner om Arbuthnot, Swift og Pope. attergløyme, i mange dialekter betegnelse på eldre, ugift kvinne, «peppermø», «gammel jomfru», atterrere (av fr.), slå til jorden; få land i sikte; lande, attersting, i håndarbeid like store sting som sys etter en linje og dannes ved at nålen stikkes ned der hvor foregående sting slutter og føres fremover og opp. attest (av ad- og lat. 'vitne'), skriftlig erklæring som inneholder (offentlig) bevitnelse av noe (dåpsattest, fødselsattest, vigselsattest, dødsattest), eller erklæring utstedt av arbeidsgiver til arbeidstaker i anledning arbeidsforholdet. Etter arbeidsmiljøloven § 68 skal enhver arbeidstaker som fratrer etter lovlig oppsigel­ se ha skriftlig attest av arbeidsgiveren. Attesten skal inneholde opplysninger om arbeidstakerens navn, fødselsdato, hva arbeidet har bestått i og om arbeids­ forholdets varighet. Ytterligere opplysninger kan gis i attesten hvor dette er sedvane og annet ikke er fastsatt i tariffavtale. Også avskjediget arbeidstaker

har krav på attest, men arbeidsgiveren kan uten nærmere angivelse av grunnen anføre på attesten at arbeidstakeren er avskjediget. Tilsvarende bestem­ melse er foreslått av arbeidslivslovutvalget i forslaget til arbeidslivslov § 15-15. attestas, akademisk vitnemål om bestått (teologisk) eksamen. attestere, bevitne (muntlig eller skriftlig). attestant, vitne, iakttager. attestasjon, bevitnelse. attføring, eller yrkesmessig attføring, vanlig betegnel­ se på del planmessige arbeid som drives for å hjelpe funksjons- eller yrkeshemmede personer til å oppnå størst mulig selvhjulpenhet, normal beskjeftigelse og sosial tilpasning. Funksjonshemmede eller yrkeshemmede er perso­ ner som pga. varig sykdom, skade, lyte eller avvik av sosial art er vesentlig hemmet i sin praktiske livsfør­ sel i forhold til det samfunn som omgir dem, og av den grunn har vesentlig innskrenket mulighet på arbeidsmarkedet. Begrepet attføring benyttes nå om ° yrkesrettet attføring. Frem til 1990-årene ble det også brukt om medisinsk attføring. Det kalles nå medi­ sinsk rehabilitering. BEHOV OG BEHANDLING

Attføring har røtter langt tilbake i tiden gjennom kirkens, i humanitære organisasjoners og spesielle skolers arbeid for funksjonshemmede. Moderne arbeidsliv med nyanserte arbeidsoperasjoner og avansert teknologi også for funksjonshemmede arbeidstakere, har gitt nye muligheter for attføring. Man prøver å få startet attføring i tilknytning til eller parallelt med behandlingen av den sykdommen, skaden, det lytet eller avviket av sosial art som ligger til grunn for funksjonshemningen. Det er en forut­ setning for attføringen at det som kan gjøres medi­ sinsk, blir gjort slik at pasienten medisinsk sett blir ferdigbehandlet. Pasienten kan ta spørsmål om attføring opp med behandlende lege, som skal sørge for videre henvisning. Attføring begynner med en observasjon og vurde­ ring av klientens muligheter for å fungere som andre, hans arbeidsevne og behov for attføringstiltak. Gjennom fysisk trening, ergoterapi, teknisk-ortopediske hjelpemidler, mental aktivisering o.l. søker man å sette klienten i stand til mest mulig å klare seg selv. Så må klienten kvalifiseres for arbeid. Etler arbeidspsykologiske eller praktiske prøver og yrkesrettledning søker man å legge opp en attføringsplan, hvor omskolering, perfeksjonering, hel opplæring o.l. kan være aktuelle tiltak. OPPLÆRING OG REHABILITERING

For et vellykket resultat er det av vesentlig betydning at attføringen blir planlagt og satt i verk så tidlig som mulig i sykdomsforløpet. Attføring krever samarbeid mellom leger, psykologer, sosialarbeidere, fysiotera­ peuter, ergoterapeuter, logopeder (talelærere), yrkesveiledere, yrkeslærere, arbeidskonsulenter og representanter for arbeidslivet. Utviklingen går i retning av å legge mest mulig av utdanningen og opplæringen av funksjonshemmede til det ordinære skoleverk (integrering). For funksjonshemmede som det er vanskelig å finne plass til i arbeidslivet, kan arbeid i arbeidsmarkedsbedrifter (AMB), før kalt vernede bedrifter, være løsningen. I slike bedrifter ledes arbeidstakerne slik at de øker sin arbeidsevne og blir tilpasset forholdene i arbeidslivet, så plassering på det åpne arbeidsliv blir mulig. De støttes økonomisk av arbeidsmarkedseta­ ten både under opprettelse og drift. Arbeidsmarkedsbedriftene er som hovedregel aksjeselskaper med kommunal eller fylkeskommunal aksjemajoritet. I tillegg til arbeidsmarkedsbedriftene yter arbeids­ markedsetaten økonomisk støtte til arbeidssamvirketiltak: arbeidssamvirke (ASV), arbeidssamvirke i offentlig sektor (ASVO) og produksjonsverksteder (PV). De fleste deltakerne ved arbeidssamvirketiltakene har uføretrygd som sin viktigste inntektskilde.

ATTFØRINGSHJELP 590 ANSVAR OG ØKONOMISK STØTTE

Fra 1.1.1994 har Aetat det faglige og økonomiske ansvaret for yrkesmessig attføring. Tiltak med sikte på yrkesmessig attføring kan gis økonomisk støtte med hjemmel i lov om folketrygd. Det er Aetat som har ansvaret for saksbehandlingen i samarbeid med trygdeetaten. Se også ►attføringshjelp, ►attføringspenger, ► attføringsstønad. attføringshjelp, ytelse fra folketrygden til hjelpemid­ ler m.m. i forbindelse med medisinsk rehabilitering. Innført som statlig trygdeordning i 1960; trygdens primære mal var a hjelpe den uføre over i selvforsørgende arbeid ved behandling og omskolering. Inkor­ porert i ►Folketrygden fra 1967. attføringspenger, ytelse fra ►folketrygden; gis til medlem av trygden som har tapt minst halvparten av sin inntektsevne og er under yrkesrettet attføring. Attføringspenger kan under bestemte vilkår også ytes i ventetiden før et attføringstiltak blir satt i verk, i ventetiden under attføringen og i ventetiden etter attføringsperioden. Administreres av Aetat, men størrelsen beregnes av trygdeetaten. attføringsstønad. ytelse fra ►folketrygden; gis til medlemmer av trygden som gjennomfører yrkesret­ tede attføringstiltak for å kompensere for bestemte utgifter i forbindelse med attføringen. Ytelsen gis i form av tilskudd til a) opplæring, b) trening og arbeidstilvenning i bedrifter o.l. og c) fadder og praktisk hjelp. Attføringsstønader utbetales for de periodene du har faktiske merutgifter i forbindelse med gjennom­ føring av et tiltak. Atticus Titus Pomponius, 109—32 f.Kr., romersk forfatter, av ridderstand. Studerte som ung mange år i Athen, som han elsket (derav hans navn Atticus, attikeren). 1 Roma levde han som privatmann, sysselsatt med litterære arbeider, i nært vennskap med Cicero og andre. Han drev stor forlagsvirksom­ het (lot bøker avskrive av slaver). Ikke noe av hans verker er bevart, derimot Ciceros brev til ham. Man­ ge av brevene er oversatt av S. Eitrem: Cicero og hans tid (1910) og H. Mørland: Cicero. Brev (1973). attika (lat.), kasseformet oppbygning ovenpå gesim­ sen på en bygning, ofte prydet med pilastrer o.l. og gjerne anbrakt over hovedinngangen for å markere denne; dens egentlige bestemmelse var å tjene som sokkel for statuegrupper (f.eks. på de romerske triumfbuer). Navn etter stedet (Attika, Hellas) hvor den først ble brukt på denne måte. I engelsk språk­ bruk er betegnelsen attic, uansett denne bygningsdels ytre form, gått over til å bety det innredede loft, eller kvist. Attika, gr. Attike, nygr. Attiki('kystland'), landskap og halvøy i sørlige Hellas, rundt hovedstaden Athen, 3375 km2. Attika er et fjelland med små oppdyrkede sletter innimellom, bl.a. Marathonsletta. De små elvene som finnes når vanligvis ikke frem til havet. Jorden er nå mager og steinet, men var i oldtiden godt dyrket. Fjellene var til dels skogkledde, og er nå tilplantet. Det dyrkes oliven, vin, fiken og hvete. Til Attika hørte i oldtiden ikke Megara. Området var befolket av jonere og ble splittet i mange små fyrstedømmer. Attika ble med Athen ansett som sete for åndelig dannelse i antikkens Hellas, jf. ►attisk, ► attisisme. Fra 500-tallet f.Kr. ble Athen den helt dominerende makt i området. Attila, hunernes konge, 434-53. Sønn av Murzuk, ble konge sammen med sin bror Bleda; han lot broren myrde ca. 445, og hersket deretter alene. Hans rike strakte seg fra nordsiden av Kaukasus til Rhinen med sentrum på de store sletter mellom Donau og Tisza. Det var en løs statlig organisasjon som omfattet en rekke folk med forskjellig etnisk bakgrunn. Keiser Theodosius 2 måtte kjøpe Attila bort fra Konstantinopel som han holdt på å erobre, etter at han først hadde inntatt store deler av Balkanhalvøya. Attila drog siden med en veldig hær inn i

Gallia, men ble 451 stanset ved slaget på De katalauniske marker (ved Chålons-sur-Mame) av romerne under Aétius og deres forbundsfeller vestgoterne. 452 herjet Attila i Nord-Italia og nærmet seg Roma, men drog plutselig nordover igjen uten å angripe byen. Attila døde 453 under bryllupet med den germans­ ke fyrstedatter Ildico (Hildegunde) i Pannonia; det har vært hevdet at bruden myrdet ham. Etter hans død gikk hunerriket i oppløsning. Beretningen om den veldige erobrer - «Guds svøpe», som han ble kalt av kristne - levde lenge på folkemunne. I nordiske og tyske sagn kalles han Atle eller Etzel. Attilas skatt, betegnelse på berømt arkeologisk funn i Sannicolaul Mare, vestlige Romania, i 1799. Består av 23 gullkar, sannsynligvis fra 700- eller 800-tallet. Gullkarene røper innflytelse fra et bredt spekter av kulturer, og har inskripsjoner på flere språk. Overført til det kunsthistoriske museum i Wien. Attis, en hovedperson i Kybeledyrkelsen (se ►Kybele), opprinnelig en frygisk vegetasjonsguddom. Hadde lovet Kybele evig kyskhet, brøt imidlertid sitt løfte og ble av gudinnen drevet til å kastrere seg selv. Attis er egentlig en prototyp for de evnukker som var Kybeles prester. I romersk keisertid fikk hans kultus stor utbredelse, bl.a. feiret man om våren en vill fest til hans ære. Den varte flere dager og bestod både av en sørgefest til minne om hans død og en gledesfest over hans gjenkomst. Fremstilles ofte i kunsten som en feminint utseende yngling med frygisk lue. Attri­ butter: hyrdestav, hyrdefløyte eller tromme. attisisme.

1 Forkjærlighet for Attika (med hovedstaden Athen og dens kultur). 2 Karakteristisk trekk ved den attiske dialekt og spesielt prosastil, som på 400-300-tallet f.Kr. gradvis etablerte seg som fellesgresk skriftspråk. 3 Litterær retning i antikken, som kom til gjennom­ brudd ved Kristi tid, og som hadde en arkaiserende etterligning av de gamle og mønstergyldige attiske forfattere som stilideal. 4 Utsøkt smak og treffende uttrykksmåte. attisk, som gjelder Attika. Attika var, sammen med Athen, sete for den åndelige dannelse i det gamle Hellas, derfor ble «attisk språkbruk» tidlig stilideal. Ordet betegner nå åndrik, skarpsindig i «attisk vidd»; «attisk salt» er «fint vidd». attiske sjøforbund, forbund i det gamle Hellas av egeiske kyst- og øystater under Athens ledelse. Det første attiske sjøforbund ble opprettet som et forsvars­ forbund etter seieren over perserne og organisert av Aristeides (478-177 f.Kr.). Det blir ofte kalt det «deliske» fordi forbundskassen og en del andre funksjoner var lagt til øya Delos, der medlemmene møttes til konferanse med hver sin stemme. Forbun­ det ble likevel fra første stund dominert av Athen; dets embetsmenn var athenske og athenerne be­ stemte hvilke stater som skulle stille skip og hvilke bidrag de andre skulle betale. Khios, Samos og Lesbos var sterke medlemmer ved siden av Athen. Forbundet ble først brukt til sikring mot perserne; siden til et dristig foretak i Egypt, som endte med katastrofe; dette førte til at forbundskassen ble flyttet til Athen i 454 f.Kr. Midler fra forbundskassen ble brukt til å gjenreise templene på Akropolis. Forbun­ det ble nå mer og mer et athensk imperium, og forsøk på å bryte ut ble slått nådeløst ned (f.eks. Thasos 462; Samos 440-439). Athens kulturelle storhetstid under Perikles (tragedie, komedie, Parthenon) er også den attiske imperialismens store tid. Athenerne tok jord hos andre, grep inn i indre økonomiske, juridiske og politiske forhold, og utplas­ serte garnisoner. Beryktet er deres behandling av den lille øya Melos i 415. Splittelsen av forbundet var et av Spartas mål under den peloponnesiske krig. Euboia gikk tapt i 411. Sjøforbundet ble oppløst ved athenernes nederlag (404).

Clement Attlee

Det annet attiskesjøforbund b\e stiftet 377 f.Kr. og ledet av et forbundsråd med representanter for alle medlemmer utenom Athen. Men rådets beslutninger måtte fremlegges for Athens folkeforsamling til godkjenning, og Athen hadde den utøvende makt. Sjøforbundet var rettet mot Sparta og gav Athen på ny makten i Egeerhavet. Etter Spartas nederlag 371 gikk forbundet etter hvert i oppløsning, men brøt endelig sammen først etter innbyrdes krig 357-355 attisk-jonisk søyle, klassisk gresk søyletype. Skiller seg fra den vanlige joniske søylen ved at fotstykket, basis, mangler plint. attityde (av fr.), stilling, holdning. 1 Kroppsstilling; stilling som inntas i ballett og dans; nedsettende om affektert, teatralsk stilling eller holdning. 2 Innstilling, holdning som man har til andre men­ nesker, ideer osv. Attlee, Clement Richard [ætli], fra 1955 viscount Prestwood and earl Attlee, 1883-1967, britisk poli­ tiker (Labour). Deltok som offiser (major) i den første verdenskrig. Medlem av Underhuset 1922-55. Postminister 1931, men brøt med MacDonald da denne dannet sin samlingsregjering, og Attlee ble 1935 arbeiderpartiets parlamentariske fører og leder av opposisjonen i Underhuset. Mai 1940 ble han med i Churchills samlingsregjering som lordseglbevarer og leder av Underhuset, og fra sept. 1943 var han Lord President of the Council og visestatsminis­ ter til mai 1945. Etter arbeiderpartiets valgseier samme sommer dannet Attlee regjering, som satt til oktober 1951, og senere var han opposisjonens leder til 1955, da han gikk av som partiets fører og tok sete i Overhuset. Som statsminister 1945-51 opplevde han den begynnende avviklingen av imperiet (India, Burma); innenrikspolitisk var perioden preget av kostbare sosiale reformer på tross av en svak økono­ misk utvikling. Utgav 1954 en selvbiografi, As It Happened, i 1961 den mer interessante A Prime Minis­ ter Remembers. Litt.: Harris, K.: Attlee. 1982; Pearce, R.D.: Attlee, 1997 (Profiles in power). atto- (til 'atten'), Sl-prefiks (jfr. ► SI), en trilliondel (IQ-18). attorney [øtami] (eng.), fullmektig, særlig attorney-atlaw: prosessfullmektig, advokat. Skrankeadvokater kalles også councel: i England også ►barristers (i motsetning til ►solicitors). Attomey-General i Common Law-land svarer til vår regjeringsadvokat og riksadvokat (statens advokat i hhv. sivile saker og straffesaker), og har typisk i tillegg politiske funksjoner (så som ledelse av justis­ departementet) og funksjoner i rettspleien (så som ledelse av skrankeadvokatene (Head ofthe Bar)). attraksjon (av lat.), tiltrekning; trekkplaster, noe eller noen (f.eks. en artist) som virker tiltrekkende på publikum og samler tilskuere eller besøkende. Verb: attrahere.

ATYPISK RUS ------------------------------------------- 1

59]_________ _________________________________ 1 (lys.) Om tyngdekraften (►gravitasjonen) og om elektrisk og magnetisk tiltrekning. Se også ►elektrisi­ tet og ►magnetisme. 2 (gram.) En syntaktisk assimilasjon der en form omdannes under innflytelse av en annen form i nærheten, uten hensyn til betydningen, f.eks.: Hold opp og skrik! for Hold opp å skrike! attrapp (av fr. 'felle'), imitasjon av en gjenstand, f.eks. en frukt av plast. Militært brukes attrapp (trekanoner, trefly, papp-pansere) ved øvelser og i krig for å villede fienden. attrappere, fange, gripe. attribusjon (til attributt), det å tilskrive noe en egen­ skap. Brukes i psykologi og psykiatri som betegnelse for personers (eller gruppers) tendens til å årsaksforklare fenomener eller lidelser ut fra personlige eller gruppebaserte motiver eller behov. I moderne medi­ sin er interessegruppers aktive årsaksforklaringer på grunnlag av tro, uten faktiske vitenskapelige bevis, et økende problem. attribusjonsteori, gren av sosialpsykologien som studerer hvordan mennesker spontant plasserer årsaker, skyld og ansvar i dagliglivssammenhenger. Dette har stor betydning for psykologisk fungering, særlig hvis de etableres som typiske attribusjonsmønstre. Eksempelvis kan en student som gjør det dårlig til en eksamen, tilskrive årsaken til delte til noe i situasjonen («oppgavene var så vanskelige delte semesteret») eller noe ved en selv («å, jeg er så dum»). Hvis studenten legger seg til et attribusjonsmønster der nederlag alltid møtes med attribusjoner til slike stabile, personlige egenskaper, kan delte være uheldig. Mye av attribusjonsforskningen har kons­ entrert seg om hvordan vi feiltolker årsaker. For eksempel er det vanlig med en overdreven tendens til å fremheve personfaktorer fremfor situasjonsfaktorer («den fundamentale attribusjonsfeil») i forkla­ ring av atferd. Pionerer i attribusjonsforskningen er de amerikanske psykologene Fritz Heider og Harold Kelley. attributt (lat., 'det tildelte'). 1 Del som hører til eller er eiendommelig for en ting eller et begrep, f.eks. de konvensjonelle kjennetegn som mytologiske og allegoriske skikkelser fremstilles med i billedkunsten. Odins attributter er således hatt, kappe, ravnene Hugin og Munin, ulvene Gere og Freke. 2 I filosofien og teologien brukes attributt tradisjonelt om «grunnegenskap», egenskap som med nødven­ dighet tilkommer en gjenstand eller som et begrep ikke kan tenkes uten. Aristoteles skiller mellom attributter og aksidensielle egenskaper (som bare står i et tilfeldig forhold til gjenstanden). I skolastikken forstås attributter først og fremst som egenskapene ved Gud. Descartes og Spinoza betrakter attributtene som vesentlige egenskaper ved substansen, i motset­ ning til substansens modi. Hos Descartes er tenknin­ gen et attributt ved den åndelige substans, og ut­ strekning et attributt ved den materielle substans, mens Spinoza oppfatter utstrekning og tenkning som attributter til én og samme substans. Se ►substans, ► modus. 3 (gram.) Adjektiv eller adjektivisk bestemmelse foran eller etter et overordnet substantiv, f.eks. god venn, Pers lue, mannen som kom, til forskjell fra predikativ bruk, der et uselvstendig verb står mellom substantiv og adjektiv: maten var god. attribuere, tillegge, tilegne. attributiv, tilleggende, tilleggs-. attrisjon (av lat.), gnidning; hudløshel som kan oppstå ved gnidning. • (teol.) Sønderknuselse el. anger som skriver seg fra frykten for straff. Jfr. ►kontrisjon. attritor (av lat. 'gni, male'), maskin som brukes industrielt til å knuse og rive ut pulvere i en væske, f.eks. pigmenter i maling. Malingen passerer ned

ATV, av eng. All Terrain Vehicle, fire-hjuls motorsykkel

Margaret Atwood

gjennom maskinens vertikale sylinder der kuler av stål, stein eller keramisk materiale holdes i kraftig bevegelse av et røreverk (røreverks-kulematte). Attu. Attoo, amerikansk øy, den vestligste av Aleute­ ne, Alaska. Øya er fjellrik og av vulkansk opprinnel­ se, topper opptil 945 moh. Amerikansk fly- og flåtebase. Under den annen verdenskrig besatt av japa­ nerne i juni 1942, gjenerobret av amerikanerne mai-juni 1943, som hadde 3800 falne og sårede. Attucks. Crispus [ætaks], ca. 1723-70, amerikansk negerslave. Anfører for en flokk sjøfolk og sjauere som 1770 angrep de britiske soldatene i Boston. Attucks var det første dødsoffer i oppstanden, som markerer innledningen til de såkalte Boston-massakrene. Se ►Boston (historie). Atuagagdliutit [-getljutil] (grønlandsk 'noe å lese'), illustrert grønlandsk ukeblad, grunnlagt 1861, fra 1952 slått sammen med en ny grønlandsk avis, Grønlandsposten. Atuagagdliutit/Grønlandsposten utkommer i Nuuk med artikler og nyheter på både grønlandsk og dansk. Atum, egyptisk skapergud. Han tenktes å være frem­ stått av urtidshavet Nun, og kalles «Han som oppstod av seg selv». Atum forenet i seg både mannlige og kvinnelige egenskaper og skapte de andre guder ved selvbefruktning. 1 likhet med andre guder ble også Atum etter hvert identifisert med Re. Alums hovedkultus fant sted i lunn (Heliopolis). De heliopolitanske prester utformet av Atum og hans åtte barn en gudekrets på 9 guder, som sammen fikk rådvelde over hele tilværelsen, hver med sitt eget virkeområde. Disse spekulasjoner bredte seg etter hvert til prester ved andre templer i Egypt, som derfor også fikk sine egne «nigudekretser», et navn som ble brukt selv om gudekretsen bestod av flere eller færre enn ni. I Theben bestod således «nigudekretsen » av 15 guder. ATV, fork, for eng. Automated Transfer Vehicle, ubemannet forsyningsromfartøy utviklet og bygd for den europeiske romorganisasjonen ESA, til bruk i forbin­ delse med Den ►internasjonale romstasjon. Skal skytes opp med Ariane 5 fra Kourou, og vil etter tre dager koble seg automatisk til bakre ende av stasjo­ nens russiske Zvezda-seksjon. Fartøyet kan medføre omkring 9 tonn nyttelast i form av tørre forsyninger og utstyr, vann, gass for romstasjonens atmosfære og drivstoff. Det er beregnet for engangsbruk, dvs. at det under en tilkoblingstid på opptil seks måneder kan fylles med avfall som brenner opp under den kon­ trollerte destruktive tilbakevendingen. Under tilkoblingstiden vil ATVs motorer bli benyttet til å heve romstasjonens banehøyde. Utvikling og bygging skjer ved EADS Space Trans­ portation i Les Mureaux, Frankrike. Programmet er blitt atskillig dyrere enn opprinnelig antatt. Det er også forsinket - oppskytningen av den første ATV, Jules Verne, vil tidligst skje i 2005.

for terrengbruk. Atwood, Margaret [ætwud], f. 1939, kanadisk forfat­ ter, født i Toronto og utdannet ved University of Toronto og Harvard. Hun har et meget bevisst for­ hold til Canadas kulturelle egenart, et emne hun drøfter i den litteraturhistoriske avhandlingen Survtval: A Thematic Guide to Canadian Literature (1972). Atwood debuterte med diktsamlingen The Circle Game (1966), og hun har siden bl.a. utgitt samlinge­ ne Power Politics (1971; norsk gjendiktning ved Mor­ ten Krogstad, Maktpolitikk, 1978), You Are Happy (1974), True Stories (1981), Interlunar (1984) og Morning in the BurnedHouse (1995). I hennes romandebut TheEdible Woman (1970) skaper humor av­ stand til skildringen av en kvinnes identitetskrise, et tema som får en mer gripende behandling i Surfacing (1972, norsk overs. Gjenkjennelsen, 1978), som gav henne internasjonalt ry. Her støpes sosial-politiske og personlig-psykologiske temaer sammen pa mesterlig vis. Atwoods komiske talent kommer også frem i Lady Oracle (1976, norsk overs. Dronning Orakel, 1979), mens Life BeforeMan (1979, norsk overs. Tidenes morgen, 1981) lar opp samlivsproblemer. I BodilyHarm (1981, norsk overs. Åpne Sår, 1983) får en kanadisk journalist alle sine vante forestillinger snudd på hodet i møtet med virkeligheten på en liten øy i Karibia. The Handmaid's Tale (1985, norsk overs. Tjenerinnens beretning, 1987; filmatisert 1990 av Volker Schlondorff) er en fremtidsroman om kvin­ nens stilling i en mannsdominert politistat. En kunst­ ners oppvekst og utvikling skildres i Cat's Eye (1988, norsk overs. Katteøyet, 1989). I The Robber Bride (1993, norsk overs. Røverbruden, 1994) konfronte­ res tre kvinner med en hekseskikkelse som griper ødeleggende inn i deres liv, inntil de lar sine meget ulike egenskaper - den enes sentimentalitet, den andres intellektualitet, den tredjes nøkterne forret­ ningssans - gå sammen om å sette en stopper for ondskapen. Alias Grace (1996; norsk overs. 1997) tar utgangspunkt i en sann historie om en 16 år gammel pike som på 1800-tallet ble dømt til livsvarig fengsel for et dobbeltmord. The Blind Assassin kom i 2000 (norsk overs. Den blinde morderen, 2001), og ble belønnet med den prestisjetunge Bookerprisen. I sin hittil siste roman, Oryxand Crake (2003; norsk overs, s.å.), gir Atwood en dystopisk visjon av en fremtids­ verden ikke helt ulik den vi finner i The Handmaid's Tale. Atwood har også utgitt barnebøker, litterære studier og novellesamlinger, bl.a. Bluebeard's Egg (1983) og Wildemess Tips (1991, norsk overs. Råd fra villmarken, 1992). Litt.: Cooke, N.: M.A.:a biography, 1998. atypi iav gr. nektende a og 'preg'), uregelmessighet, atypisk [el. -ty-], ikke-typisk, avvikende fra det normale. atypisk depresjon, i psykiatri betegnelse for en stemningslidelse (depresjon) hvor det i tillegg til de de­ pressive symptomer er uvanlige (atypiske) kjenne­ tegn: vektøkning eller økt appetitt fremfor det mot­ satte, øket søvnmengde, en følelse av at ben- og armer er tunge som bly, langvarig følsomhet for avvisning og evne til å reagere positivt på hyggelige hendelser. Forekomst av disse kjennetegnene har betydning for valg av behandling. atypisk rus, patologisk rus, tilstand der små mengder alkohol plutselig utløser en atferd og en handlingsmåte som er helt usedvanlig for vedkommende. Tilstanden går plutselig over, og er ledsaget av full­ stendig hukommelsesbortfall for perioden. Ved nærmere undersøkelser kan påvises en disposisjon for slik reaksjon (tidligere hjerneskade, psykisk eller fysisk utmattelse m.m.). Atypisk rus, oppstått for første gang, kommer i rettspsykiatrisk forstand under begrepet bevisstløshet. Bevisstløshet i gjerningsøyeblikket er straffefritagende, men utelukker ikke anvendelse av sikringsmidler. Se også ►abnorm alkoholreaksjon.

ATYRAU

592 Atyrau, Guijev, by i Kasakhstan, ved bredden av Ural,

nær dens utløp i Kaspiske hav; 141 800 innb. (1999). Senter for landets petroleumsindustri. Petroleumsraflinerier. Maskin-, tekstil-, næringsmiddel- og fiskeindustri (kaviarproduksjon). Au. kjemisk symbol for grunnstoffet gull, fra latin aurum. AU. forkortelse for ►astronomisk enhet (eng. Astrono­ mical Unit). a.u., a.u.c., lat. forkortelse for anno urbis, anno urbis conditae (eller ab urbe condita), (ved årstall) etter byens, dvs. Romas, grunnleggelse (753 f.Kr.). aubade [åbad] (av fr. aube, 'morgenrøde'), morgen­ sang, trubadursang som skildrer hvordan morgenlyset skiller de elskende. På 1800-tallet også brukt om instrumentalmusikk, bl.a. av Bizet og Lalo. Aubanel, Theodore [å-], 1829-86, fransk (nyprovengalsk) dikter, født i Avignon. Var med på å stifte ÅeFélibrige (1854), foreningen av diktere som skrev på «langue d'oc». Aubanels hovedverk, diktsamlin­ gen La Miougrano entre-duberto (Det halvåpne granateple, 1860), handlerom kjærligheten til en ung pike som forlot «verden» og gikk i kloster. I verket forenes sanselighet og mystikk. Aubanel er blitt kalt «Den provenqalske Petrarca», og regnes som den betyde­ ligste nyprovengalske lyriker. Strofene til pikene fra Avignon, Lifihod'Avignoun (1885), oppnådde stor anerkjennelse. Han skrev også flere dramaer. Aube [å:b], departement i Frankrike, i regionen Champagne-Ardenne; 6004 km2 med 293 300 innb. (2002). Hovedstad: Troyes. En tørr kalkslette som er gjennomskåret av Seine og Aube. Sletta er tynt befolket. Dalene er mer fruktbare med korndyrking og vinproduksjon. Trikotasjeindustri. Aube [å:b], elv i sentrale Frankrike, bielv til Seine, kommer fra Langres-høydene og munner ut i Seine øst for Paris, 248 km lang. Har mange steder skåret seg dypt ned i det bløte kalksteinsplatået. Auber, Daniel FranMonumentum Ancyranum ). Det er seierherrens pre­ sentasjon av seg selv. Han var en kald, konsekvent natur, forsiktig, noe overtroisk, ikke lite smålig og hevngjerrig, men med glimrende evner til å adm­ inistrere, herske og lede mennesker. Hans politiske genistrek var å bevare republikkens former og insti­ tusjoner som en ramme for sin egen maktutfoldelse. Han levde dessuten lenge nok til å sikre sine tiltak. På avgjørende områder - særlig militært - visste han at han var avhengig av andre, og brukte menn som Agrippa, Drusus og Tiberius. Like hensynsløst som han kunne kvitte seg med motstandere, like hengi­ vent kunne han knytte andre til seg. Hans historiske betydning er at han etter generasjoners indre kamper skapte en ordning som i flere århundrer opprettholdt et stort sett velordnet Romerrike under en styreform som i dag kalles prinsipatet, ut fra den herskerideologien som bare gjør Caesar Augustus til «den første» (princeps) blant ellers like menn. Under Augustus' regjering inntraff Kristi fødsel. Hans regime ble dermed spirebed for et enda større, verdenshistorisk tidsskifte. Litt..-Earl, D.C.: The age ofAugustus, 1968; Eck, W.: The age ofAugustus, 2003; Jones, A.H.M.: Augustus, 1970; Syrne, R.: The Roman revolution, 1939; Thomsen, R.: Augustus: liv og virke, 2001; Zanker, R: The power of images in the age ofAugustus, 1988. Aujeszkys sykdom, også kalt pseudorabies, virussyk­ dom som forekommer hos storfe, gris, hund, katt og rotte på det europeiske kontinent. Sykdommen kan også angripe mennesker. Den har meget kort inku­ basjonstid og arter seg ved intens kløe, utmattelse, lammelser. Hos storfe ender den oftest med døden. Hos gris har sykdommen et mildere forløp. Hund og katt viser tegn på rastløshet, de mister appetitten, får brekninger og sterk spyttsekresjon. Rotter ansees som smittereservoar. Sykdommen har hittil (1999) ikke opptrådt i Norge. Auken, Svend, f. 25. april 1943, dansk politiker (Socialdemokratiet). Medlem av Folketinget siden 1971. Politisk ordfører for Socialdemokratiet i Folke­ tinget 1977 og 1983-92. Partileder 1987-92, måtte gå av ettersom han aldri klarte å skape grunnlag for

Aukra 59 km2 3038 innbyggere (2003) Administrasjonssenter: Falkhytten/Aukra

Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

% 14

Sysselsetting (2001): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Bygg/anlegg, kraft- og vannforsyning Varehandel, hotell- og restaurantdrift Transport og kommunikasjon Finans- og forretningsvirksomhet Offentlig og privat tjenesteyting

% 8 24 6 13

4 37

en ny regjering. 1977—82 arbeidsminister fire ganger i Anker Jørgensens regjeringer, miljøminister i Nyrup Rasmussens regjering 1993-94, miljø- og energimi­ nister 1994-2001. Aukland. Anders, f. 12. sept. 1972 i Tønsberg, norsk skiløper. Olympisk mester i stafett 2002, verdens­ mester 2003. VM-sølv pa 30 km 2003. Han vant 2004 Vasaloppet som andre nordmann etter Ole Ellefsæter (1971), og tok 2001 annenplass på 50 km i Holmenkollen. Også seks NM i friidrett (5000 m, 10 000 m, terrengløp) og NM i hundekjøring, vintertriathlon og duathlon, og ble tildelt Egebergs ærespris 2001. Klubb: Oseberg Skilag. Aukra, kommune i Møre og Romsdal fylke, nordvest for Molde. Aukra omfatter øya Gossen med omlig­ gende småøyer og området Julsundet på fastlandet innenfor. Natur. Berggrunnen består av gneis. Fjelltoppen Jermannburet på Gossen når 99 moh., ellers fylles Gossen i sin helhet av strandflaten. Den er her myr­ lendt, men godt oppdyrket. På øya er det plantet en del skog. Fastlandet er mer bergfullt, men med en del jordbruksland og noe furu- og løvskog. Bosetning. Folketallet vokste relativt jevnt fra siste krig og frem til rundt 1980. Siden har det holdt seg ganske stabilt. Ca. 80 prosent av befolkningen er bosatt på Gossen, mest spredt bosetning. Aukra sørøst på Gossen er kommunens eneste tettsted; her

AUKRUST

602

Aukra. Parti ved Oterhalsen, med utsikt mot Røabukta.

ligger kommuneadministrasjonen (Falkhytten). Av småøyene er det bare Rindarøy i nordvest som har fast bosetning (bro til Gossen). Ellers bosetning langs kysten på fastlandet. Næringsliv. Av jordbruksarealet er det meste eng og innmarksbeite, med storfehold som dominerende driftsform. De fleste som driver jordbruk i dag, har dette som eneste yrke. Fiskeflåten driver et variert fiske. Nesten 1 /3 av arbeidsplassene i kommunen er i industrien; viktigste bransje er skipsbygging og næringer tilknyttet havbruk/fiskeoppdrett. Nyhamn i Aukra er valgt som ilandføringssted for gassen fra Ormen Lange-feltet. Samferdsel. Gossen har et godt utbygd veinett med fergeforbindelse fra tettstedet Aukra til fastlandet, herfra veiforbindelse til Molde (Rv. 662, 16 km). Fra Småge på Gossen er det fergeforbindelse med øyene Sandøy, Finnøy, Orta og Ona i Sandøy kommune. Offentlige institusjoner. Kommunen har videregåen­ de skole og sikkerhetssenter med opplæring i brannog havarivern. Aukra svarer til Aukra sogn i Aukra prestegjeld. Molde domprosti i Møre bispedømme. Sund lensmannsdistrikt i Romsdal politidistrikt, og hører under Romsdal domssogn. Historikk og kultur. Aukra har flere gravrøyser og boplasser fra jern- og bronsealder. Flyplassen er anlagt av den tyske okkupasjonsmakten som tvangsevakuerte 800 av 2000 faste innbyggere; det bodde likevel til sammen ca. 8000 personer på Gos­ sen under krigen, dette var tyske soldater, tvangsarbeidere og krigsfanger. Roktamonumentet (1991) til minne om redningsdåden i Hustadvika 1938. Kommunevåpenet. Våpenet (godkjent 1987) har to gull ringer mot en blå bakgrunn. Motivet har som utgangspunkt en armring fra middelalderen, og symboliserer samhold og rotfeste. Navnet Aukra, eldre form Akerø, er etter gården og kirkestedet Aukra øst på øya, og kommer av norrønt Aukrin, av akr, 'åker', og vin, 'naturlig eng'. JStlTettstedet Aukra er administrasjonssenter i Aukra kommune; 703 innb. (2002). Ligger sørøst på øya Gossen. Litt.: Julnes, J.: Bygdebok for Aukra: gard og slekt, 1987, 4 b.; Opstad, K„ red.: Bygdeboka, 1983-84, 2 b. Aukrust, Kjell, 1920-2002, født i Alvdal, norsk tegner og forfatter, en av Norges mest folkekjære kunstnere, bror av Odd Aukrust. Med knapp og treffende stil skildret han i tekst og tegninger sin barndoms bygde­ miljø i Simen (1958) og Bror min (1960), hvis koste­

Olav Aukrust

lige folkelige typer og frodige situasjonskomikk også gjorde dramatiseringen Dobbeltsats og freske fraspark på Det Norske Teatret 1961 til en stor publikumssuksess (filmatisert 1963).! 1959 utkom den crazy-humoristiske Folk og fe, etterfulgt av flere lignende bøker: Flåklypa (1962), Bonden (1964), JeognSolan (1966), Hilsen Solan og Nystumoen (1973), Ludvig (1977). Dukkefilmen Flåklypa Grand Prix (1975), med miljø og figurer fra Aukrusts bøker, ble laget i samarbeid med Ivo Caprino og Bjarne Sandemose i løpet av fire år, og er blant de største publikumssuksesser i norsk filmhistorie. Også Flåklypaballetten (1983), oppført på Den Norske Opera, musikk Frode Thingnæs, koreo­ grafi Toni Herlofson og Gro Rakeng, ble meget godt mottatt. Utgav erindringsbøkene Slipp ham inn! (1979) og Lykkelig er den (1988). Gurin med reverompa (1991) fikk Kulturdepartementets pris som årets vakreste billedbok. Fikk Brageprisen (hederspris) 1999. En egen utstilling av hans kunst finnes i Skimuseet på Holmenkollen. Representert i Nasjonalgalleriet. Aukrustsenteret i Alvdal, tegnet av arkitekt Sverre Fehn, et kulturanlegg med bl.a. kino og en betydelig kunstsamlig gitt av Kari og Kjell Aukrust, åpnet mai 1996. Litt.: Hoel, I.: Slik var'n Kjell: en bok om K.A., 1974; Jor, E: Galleri Aukrust, 1993; Jor, E: K.A. med pensel, 2001; Jø, så fyse!: en bok om K.A., 1989; NBL 2 uta ■ NKL. Aukrust, Odd, f. 15. des. 1915 i Tynset, norsk sosial­

økonom, bror av Kjell Aukrust. Cand.oecon. 1941, dr. philos. 1956. Byråsjef i Statistisk Sentralbyrå

Odd Aukrust. Foto fra 1970.

1946-51, dosent i sosialøkonomi NLH 1951-53, forskningssjef (fra 1973 forskningsdirektør) i Statis­ tisk Sentralbyrå 1953-84. Professor II ved Siviløko­ nomutdanningen Bodø 1985-90. Aukrust gjorde en banebrytende innsats for utar­ beiding av nasjonalregnskap i Norge. Han har vært medlem av en rekke komiteer, bl.a. formann i Det tekniske beregningsutvalg for inntektsoppgjørene (Aukrust-utvalget) 1965-85 og Hovedkomiteen for norsk forskning 1965-76. Formann i International Association for Research in Income and Wealth 1963-65 og redaktør av Review of Income and Wealth siden 1965. Aukrust har utgitt flere fag- og skolebøker, samt bl.a. Hva krigen kostet Norge (1945, sm.m. P. J. Bjerve) og Isosialøkonomiens tjeneste (1993). Litt.: NBL 2. utg. Aukrust, Olav, 1883-1929, født i Lom, norsk forfatter. Etter lærerskole (1903-06) og artium (1907) virket han som lærer til 1917, de siste årene som folkehøgskolestyrer i Gausdal og Dovre. Senere bosatt på farsgården i Lom. Aukrust studerte språk, litteratur og filosofi, også på utenlandsreiser. Fra 1908 av lot han trykke enkelte dikt, blant dem Norrønasongen. Diktsamlingen Himmelvarden vakte likevel sensasjon da den kom i 1916. En fullmoden formens mester, en nasjonal og religiøs forkynner åpenbarte seg i dette mektige, noe uklare diktverket. For Aukrust gikk det religiøse og nasjonale sammen i en høyere enhet, og ut fra dette formet han sitt syn på vårt folks oppgave i verden, dets kall. Det nasjonale og lokalnorske er særlig fremtredende i Hamar i hellom (1926), som gir et sterkt fasettert bilde av livet i en norsk bygd (programdiktet Emne ble senere utgitt særskilt). Solren­ ning, av mange regnet som Aukrusts hovedverk, utkom posthumt i 1930 og utdyper og avklarer tankene og synene i Himmelvarden, mens flere av diktene i Norske terningar (utg. 1931) knytter seg nærmest til Hamar i hellom. En rekke etterlatte dikt, artikler, taler og brev ble utgitt 1965 under tittelen Skaldespor. Aukrust er en av Norges store diktere, en usedvan­ lig rik begavelse. Hans diktning spenner over veldige motsetninger, og formelt og språklig var han en nyskaper. Også som kjenner og samler av folkekunst har Aukrust gjort en betydelig innsats. Hans bauta, utformet av Dyre Vaa, er reist i Lom. Litt.: Birkeland, B.: «Kosmiske førestellingar hos O.A., [...]» i Edda 63 (1963), 252-68; Groth, H.: O.A.:

AUKRUSTSENTERET -------------------------------1

60 ’>

Kjell Aukrust Da Kjell Aukrust døde julaften 2002, 82 år gammel, hadde han bak seg et kunstnerliv som hadde gjort ham til en av Norges mest populære tegnere og forfattere. Han ble hedret med begravelse pa “alens bekostning og gravlagt på Alvdal kirkegård. Han var født i Alvdal, var bror av sosraløkonomen Odd Aukrust ('bror min'). Med en knapp og treffende stil skildret han i tekst og tegninger si barndoms bygdemiljø i bøker som Simen og Bror min. De spesielle folkelige typene ^den frodige situasjonskomikken gjorde også dramatiseringen Dobbeltsats og freske fraspark pa Det Norske Teat 1961 til en stor publikumssuksess (filmatisert 1963). I 1959 utkom den crazy-humonstiske‘Foll'.og fe, etterfulgt av flere lignende bøker om livet i Flåklypa. Dukkefilmen Flaklypa Grand Prix (1975), med miljø og figurer fra bøkene, ble laget i samarbeid med Ivo Caprino og Bjarne Sandemose i løpel.av ire år, og er blant de største publikumssuksesser i norsk filmhistorie. Aukrust fikk Bragepnsen (hederspris) 1999 Han er representert i Nasjonalgalleriet. I Skimuseet ved Holmenkollbakken og i Aukrustsenteret i Alvdal kan man også studere hans frodige kunst. Aukrustsenteret er et kulturanlegg med bl.æ ■ mo og en betydelig kunstsamling gitt av Aukrust og hans kone Kan. Det ble åpnet i mai 1996 Alvdal ble det reist en statue av ham til hans 70-årsdag, utført av Nils Aas. Originalen star ved Alvdal kirke-og; en kopi i Aukrustsenteret. Statuen er utformet som et fint portrett pa en sokkel, med Solan Gunde foran og Ludvig som titter frem bak. Det å få reist et monument over seg selv mens man lever er noe ta mennesker får oppleve. Det vitner om den plass Kjell Aukrust har i mange nordmenns hjerter. Kjell Aukrust med tre av sine kjente figurer: (fra venstre) Gurin med reverompa, Solan Gundersen og Ludvig.

Aukrustsenteret i Alvdal er tegnet av Sverre Fehn.

Ludvig, populær representant for Aukrusts fantastiske og humoristiske figurgalleri. Fra boka Ludvig, 1977.

problematikk og utvikling, 1948; Hodne, 0.: «O.A. og folketradisjonen» i Schdn, E., red.: Folkloreoch littera­ tur i Norden, 1987, 67-101; Høystad, O.M.: «Det elementære og det sublime i O.A.s og Tarjei Vesaas dikting» i Lærkesen, I. m.fl., red.: Naturhistorier, 1999, 293-316; Krokann, I.: O.A., 2. utg., 1944; Larsen, A.: Den kongelige kunst, 1948 («Det norske»: 97-124); Mæhle, L.: «innleiing» i Aukrust, 0.: Skaldespor, 1965, 1 -45; Mæhle, L.: Vegen til varden, 1968; NBL 2. utg.; Skard, S.: «O.A.s kjærleiksdikting» i NLÅ

Nils Aas' monument over Kjell Aukrust i Alvdal. Foran sokkelen ser man den kjekke Solan Gundersen, mens den mer fryktsomme Ludvig gjemmer seg på baksiden.

1984, 14-23; Ystad, V.: «O.A. og diktarspråket» i Bliksrud, L. & V. Ystad, red.: Hugbod: heidersskrift til LeifMæhle [...], 1997, 36-51. Aukrust, Tor, f. 8. nov. 1921, norsk teolog. Dr.theol. 1956 (avhandling Forkynnelse og historie. En studie i spørsmålet om Kristi realpresens), dosent i religionshis­ torie ved Universitetet i Oslo 1971, rektor ved Det praktisk-teologiske seminar 1978-88. Hans bøker vekker til sosialt ansvar, ganske særlig Mennesket i samfunnet. En sosialetikk (2 bd., 1965-66). I 1984 kom

Exodus: om forkynnelsens krise. Litt.: Hjelde, S. m.fl., red.: Festskrift til T.A., 2001; NBL 2. utg. Aukrustsenteret, Alvdal, Hedmark, åpnet 1996; kulturanlegg med en betydelig kunstsamling gitt av Kari og Kjell Aukrust. Aukrusts tegninger, malerier og frodige fantasiverden står sentralt i senterets faste utstilling. Konserter, midlertidige utstillinger og andre kulturarrangementer. Også kino. Bygget er tegnet av Sverre Fehn.

AUKSILIER

604 auksilier (av lat. 'hjelp'), hjelpemidler, hjelpekilder.

auksiliær (av lat. 'hjelp') (mil.), som innebærer hjelp,

f.eks. auksiliærtropper, -krysser. auksjon (av lat. 'forøke'), avslutning av salg ved at flere personer i konkurranse med hverandre avgir bud, slik at den høystbydende som regel blir kjøper (får tilslaget). Ved auksjon over løsøre vil handelen i regelen bli avgjort på stedet ved at høystbydende får tilslaget. Ved auksjon over fast eiendom (eller rettig­ het) er det alminnelig å fastsette i auksjonsvilkårene at byderen må stå ved sitt bud en bestemt tid (approbasjonstiden) og eieren må så innen utløpet av fristen avgjøre om et av budene skal godtas. Man skjelner mellom tvangsauksjon og frivillig auksjon. Tvangsauksjon er auksjon som holdes på kreditors begjæring for å søke dekning for et krav. Frivillig auksjon holdes etter initiativ av eieren selv. Slike auksjoner utgjør en viktig omsetningsform særlig innenfor den internasjonale engrosomsetning av flere råvarer. Dessuten skjer en meget betydelig del av omsetningen av brukte ting ved hjelp av auksjoner. Auksjonsforretninger avholder både gene­ relle auksjoner (særlig innbo) og spesialauksjoner (f.eks. maleriauksjoner, bokauksjoner), liksom det også finnes auksjonsforretninger som spesialiserer seg på omsetning av bare én varesort. Etter lov om frivillige auksjoner av 14. aug. 1918 skal auksjonsalget anmeldes til politimester eller lensmann samtidig med bekjentgjørelse av auksjo­ nen eller snarest mulig deretter. Med visse begrensninger kan enhver selv holde eller la andre holde for seg auksjon over gods som han eier og som han har rett til å selge. Ved enhver frivillig auksjon skal det være et vitne til stede. Auksjonsvilkårene skal leses opp før budene tar til, og tingene skal være til stede eller tilgjengelig for besiktigelse. Før tilslaget blir gitt, skal høyeste bud gjentatte ganger kunngjøres høyt og tydelig. Det skal føres auksjonsbok over de avslut­ tede salg. Det avholdes i økende grad auksjoner over Inter­ nett, på nettsteder som eBay og qxl. auksjonarius, leder av auksjon, innehaver av auk­ sjonsforretning. auksjonere, holde eller selge ved auksjon, auksjonsbridge [-britj], kortspill utviklet fra whist rundt 1900. Blei 1920-årene erstattet av kontrakt­ bridge, som er samme spill, men har en annen po­ engberegning. Se ►bridge. aula (lat.-gr.), opprinnelig et åpent gårdslignende rom i større greske og romerske hus; nå et forsam­ lings- eller festrom på skoler, universiteter o.l. Aulabrannen, brannen i Universitetets Aula, Oslo, natten til 28. nov. 1943.1 norske kretser ble det antatt at den var en nazistisk provokasjon, og tysker­ ne brukte den som et påskudd for aksjonen mot studentene 30. nov. s.å. Brannvesenet kom meget raskt til stede, skaden var ubetydelig. Det kom 1949 frem at noen i kretsen rundt den illegale avisen London-Nytt trolig hadde stått bak ildspåsettelsen på initiativ av Petter Moen. Hensikten var muligens å oppnå det som ble resultatet: en stengning av Universitetet, samt å aktivisere studen­ tene til motstandskamp. Auladekorasjonene, vanlig betegnelse på Edvard Munchs dekorasjoner til Aulaen ved Universitetet i Oslo, ferdige 1916, etter at Munch i 1910 tross sterk motstand hadde vunnet den utlyste konkurranse. Hovedbildene i Auladekorasjonene er Historien, Solen og Alma Mater. Den siste forekommer også i den noe endrede versjon Forskerne, nå i Munch-museet, Oslo. Litt.: Langaard, J.H. & R. Revold: Edvard Munch: Aula-dekorasjonene, 1960; Mohr, O.L.: EdvardMunchs auladekorasjoner [...], 1960. aulakogen, aulacogen (av gr. 'fure' og 'danne'), grøftformet, innsunket område på kanten av gamle landområder, nå fylt med sedimentære avleiringer som kan inneholde olje og gass. Aulakogener dannet

i forbindelse med åpningen av Atlanterhavet finnes som sedimentfylte groper langs landområdene på hver side av havet. Aulanko, turistsenter og naturreservat i sørlige Fin­ land, Håmeenlinna. I den idylliske parken på 1500 daa finnes bl.a. utsiktstårn og grotter, men også slalåmbakke, golf- og tennisbane, hotell og camping­ område. Aulard, (Frangois Victor) Alphonse [åla:r], 18491928, fransk historiker, fra 1886 professor i «den franske revolusjons historie» ved Sorbonne-universitetet, redigerte fra 1890 tidsskriftet La Révolution fran^aise. Hans hovedverk er Histoirepolitique de la Révolution fran^aise (1901). Aulard spilte en stor rolle i det republikanske opplysningsarbeidet i Frankrike; han var bl.a. en av grunnleggerne av Menneskerettig­ hetenes liga. Auld Lang Syne [åld lær) sain], «de (gode) gamle dager», vise av Robert Bums, basert på en skotsk folkevise og trykt 1803. Den brukes ofte i engelskta­ lende land til avslutning og avskjed, ved årsskifte osv., og som en slags skotsk nasjonalsang. Aulén, Gustaf Emanuel Hildebrand, 1879-1977, svensk teolog. Dosent i Uppsala 1907, professor i systematisk teologi i Lund 1913, biskop i Strångnås 1933-52. Omfattende teologisk produksjon, har bl.a. utgitt Dogmhistoria (1917), Den allmdnneliga kristna tron (1923, overs, til engelsk og brukt også på ikkelulherske institusjoner, bl.a. i USA), Dennorska kyrkostnden (1942), Reformation och katolicitet (1959) og Från mina nittiosexår (1975). Sammen med An­ ders Nygren utviklet Aulén den såkalte «Lundateologi», som bl.a. søker en bedre forståelse av dogmene ved å trenge bakenom formuleringene til deres mulige motiver, og dermed åpne for en mer genuin kristen-økumenisk trosoppfatning. Flere salmemelodier. Aulén var en aktiv Norgesvenn under den annen verdenskrig, og ble æresdoktor ved Universi­ tetet i Oslo 1945. Aulestad, gård i Gausdal kommune. Oppland, i Follebu ca. 18 km nord for Lillehammer. Karoline og Bjørnstjerne Bjørnsons hjem; Bjørnson kjøpte gården 1874 for 16 000 spesidaler. Av gårdens samlede areal på 2000 daa var 150 daa dyrket mark. Takket være Karoline Bjørnsons innsikt og interesse ble den gamle hovedbygningen (fra omkring 1800) betydelig forandret og forbedret, bl.a. med veranda som omgir første etasje på tre kanter. Hovedbygningen ble «nasjonaleiendom», fredet 1923 og statseid museum

1926, mens gården fortsatt tilhører familien Bjørn­ son. Fra 1965 er ledelsen av Aulestad underlagt De Sandvigske Samlinger, Maihaugen, Lillehammer. Miljøet er såvidt mulig bevart uforandret fra Bjørn­ sons tid. To tidligere gjesterom er omgjort til utstillingsværelser med en rekke Bjørnson-minner: ma­ nuskripter, hilsener, takkeadresser, fotografier m.m. Ellers rommer Aulestad verdifulle samlinger av skulptur og malerier av berømte norske og uten­ landske kunstnere, sølvtøy og krystall osv. - for en stor del gaver til Bjørnson. Samlingene omfatter ca. 3000 gjenstander. Litt.: Bjørnson, E.: Aulestad, [...], 1957; Langeland, K.: Hageliv på Aulestad, 2002; Ågotnes, J.E.: / Bjømstiemes hus, 1992. aulet (av gr. 'fløyte'), aulosspiller. Auli, Aulifeltet, tettsted i Nes kommune, Akershus, ved Glomma ca. 20 km østnordøst for Lillestrøm; 2572 innb. (2002, inkl, sammenhengende tettstedsbebyggelse i Sørum kommune). Boligområde. Lokaltogstasjon på Kongsvingerbanen. Aulie, Andreas, 1897-1990, født i Oslo, norsk em­ betsmann (jurist), bror av Reidar A. Statsadvokat i Bergen 1939-42, rikspolitisjef (utnevnt i London) 1942-46 og riksadvokat 1946-67. Han var til 1970 nestformann i Straffelovrådet av 1947. President i Norsk Brannvern Forening 1946-67, formann i styret for Statens Pensjonskasse 1948-68. Litt.: NBL 2. utg. Aulie. Otto, 1894-1923, født i Skien, norsk fotball­ spiller. NM 1913 og 1915 (for Odd). Spilte 28 lands­ kamper. På OL-laget 1920. Aulie, Reidar, 1904—77, født i Oslo, norsk maler, bror av Andreas Aulie. Elev av Chr. Krohg 1924 og Axel Revold 1925-26, foretok senere mange studiereiser, bl.a. til Italia, Spania, Tunisia, Mexico og USA, dessu­ ten mange opphold i Paris. Aulie ble tidlig en av de ledende blant de malere som ca. 1930 tok opp sosia­ le, ofte tendenspregede motiver fra moderne storbyliv i sin kunst Tendens (1931), og han kretset alltid om «mannen i gata» og skildret ham med levende fortelleglede, med både medfølelse og humor og gjerne med et visst naivistisk anstrøk. 1 senere år utførte Aulie også en rekke dekorative arbeider, bl.a. i flere folkeskoler (Stein 1938, Gamlebyen 1948, Bolteløkka 1953), og ved Tåsen gamlehjem (1940—41), Christiania Spigerverk (1944-45) og Oslo rådlius (1950).

Aulestad. Bjørnstjerne Bjørnsons gård i Gausdal, nordvest for Lillehammer.

AUM SHINRIKYO 605______________________________________________ ________________ ___________________________ _____________________________________ _————’«

Reidar Aulie. i. mai. Veggmaleri fra Folkets Hus, Oslo. Malt 1939.

Utgav Bjarne Ness (1932) og Moderne norsk maler­ kunst (1948). Han har også illustrert bøker, bl.a. av I. Refling Hagen, Johan Borgen og Martin Andersen Nexø. Han ble i 1958 professor ved Statens kunstaka­ demi; direktør (rektor) 1965-71,og virket i en årrek­ ke som kunstanmelder. Repr. i Nasjonalgalleriet med en rekke bilder. Litt.: Borgen, J.: R.A., 1946; Høisæther, O.R.: R.A.: kunst og kamp, 1998; NBL 2. utg.; NKL. Aulielva. elv i Vestfold, det eneste større vassdrag som har hele nedbørfeltet innen fylkets grenser. Kommer fra flere små vann i grensetraktene mellom Lardal og Ramnes kommuner og munner ut i Byfjorden ved Tønsberg. Merkedamselva inngår i vassdraget. Aulin, Tor, 1866-1914, svensk fiolinist, dirigent og komponist. Studerte ved konservatoriet i Stockholm 1877-83 og i Berlin 1889-1902. Dirigent forKonsertfbreningen i Stockholm, senere for Orkesterfore­ ningen i Gbteborg. Hans produksjon omfatter bl.a. den betydelige fiolinkonsert nr. 3 i c-moll, som fremstår som en av de fineste solokonserter i nordisk musikk fra tiden rundt 1900. Har også komponert en strykekvartett og en sonate for fiolin og klaver i dmoll i tillegg til folkekjære salongstykker. Han repre­ senterer en mer sentraleuropeisk stil i Norden, i

motsetning til de nasjonalromantiske strømninger. Aulis, i oldtiden havneby i Boiotia, Hellas, nå lands­ byen Vathy Aulidos 6 km sør for Khalkis. Her samlet grekerne seg til toget mot Troja, men ble holdt tilbake av vindstille, fordi Agamemnon hadde fornærmet Artemis. Han lovte da å ofre henne sin datter Ifigeneia, men gudinnen sparte henne. aulodi (av aulos og gr. 'sang'), sang til aulosakkompagnement. Aulopiformes. se ►øglefisker. aulos (gr. 'rør, blåseinstrument'), gresk og lilleasiatisk blåseinstrument av skalmeietypen med dobbelt rørblad og to sylindriske rør hvorav det ene var forsynt med 4-15 fingerhull. Antikk opprinnelse. Aulum by. by i Danmark, i Midtjylland mellom Holstebro og Herning; 2890 innb. (2003). Som andre byer i området dominerer tekstilindustrien. Aumale [åmal], liten by i nordlige Frankrike, HauteNormandie, departementet Seine-Maritime, 40 km vestsørvest for Amiens. Aumale var i middelalderen grevskap, senere hertugdømme. Tittelen hertug av Aumale ble i 1822 av Ludvig 18 gitt til hertugen av Orléans' fjerde sønn. Den forvanskede form Albemarle er hertugtittel i England.

Aumale, Henry Eugene Philippe Louis d'Orléans

[åmal], hertug av Aumale, 1822-97, sønn av kong Ludvig Filip. Bodde 1848-71 i London. Tok opp militære og historiske studier, utgav bl.a. Lettre sur 1'histoire de France (1861), Les institutions militaires de la France (1867) og Histoire desprinces de Condé (7 bd., 1863-96). 1871 medlem av nasjonalforsamlingen og av Det franske akademi. 1879 utnevnt til generalin­ spektør for hæren. Da de radikale kom til makten 1886, ble Aumale forvist som etterkommer av en tidligere regentfamilie. Han skjenket slottet ►Chantilly, med sine kunstskatter, til Det franske akademi; fikk 1889 vende tilbake. Aum Shinrikyo (jap., 'Den høyeste sannhet'), japansk dommedagssekt, startet av den karismatiske og totalitære guruen Shoko Asahara i 1987. Læren er en blanding av tibetansk buddhisme, hinduisme og Nostradamus' skrifter. Sekten ble verdenskjent etter å ha stått bak terrorangrepet med nervegassen sarin på undergrunnsbanen i Tokyo 20. mars 1995, der 12 mennesker ble drept og rundt 5000 ble skadet. Målet var å fremskynde slutten på denne tidsregningen. Under etterforskningen kom det frem at sekten allerede i 1989 hadde brukt saringass i byen Matsumoto, der sju døde og 600 ble skadet. Det ble funnet

AUN

606

kjemiske laboratorier som inneholdt forskjellige gifter og utgangsmaterialer for fremstilling av giftige kjemikalier. 12 av sektens medlemmer er blitt dømt til døden, inklusive Shoko Asahara som etter åtte års rettergang fikk dødsdommen i februar 2004. Alle har anket, og ingen dom er (mai 2004) iverksatt. Sekten skiftet i 2000 navn til Aleph og tok avstand fra religiøse terrorhandlinger. Den blir likevel holdt under streng oppsikt av japanske myndigheter av frykt for nye angrep. I 1995 hadde sekten ca. 10 000 medlemmer i Japan; i 2004 skal tallet være under 1000, men tegn tyder på ny vekst. Aun den gamle, svensk sagnkonge av ► Ynglingeætten. For å få et langt liv ofret han 9 av sine 10 sønner til Odin, og oppnådde en alder av 200 år. Ifølge tradisjo­ nen hauglagt ved Uppsala. au naturel [å natyrel] (fr.), naturlig, etter naturen; i kokekunsten: i naturlig tilstand, uten tilsetning av krydder, saus o.l. Aune, Anders, f. 1. mai 1923 i Stjørna, norsk jurist og politiker (A). Sykehusdirektør i Finnmark 1954-59, fylkeskontorsjef 1960-74, fylkesmann i Finnmark 1974-89. Ordfører i Vadsø 1953-60. Stortingsrepre­ sentant for Finnmark 1969—73. Brøt senere med Arbeiderpartiet. Foran stortingsvalget 1989 gikk han av som fylkesmann og stilte som kandidat for Folke­ aksjonen Framtid for Finnmark («Aune-lista»), og var uavhengig stortingsrepresentant 1989-93. Utgav 1996 memoarboken Kongens mann i nord. Litt.: NBL 2. utg. Aune, Annar, 1880—1949, født i Trondheim, norsk keramiker. Pottemakerlære 1896-1900. Flere års stu­ dier i Danmark hos keramikeren H. A. ►Kåhler og som skulptør. Overtok i 1906 et potteri i Trondheim som var bygd av hans bestefar Erik Lund i 1840årene, som igjen var av gammel pottemakerslekt. Aune brakte med seg hjem nye ideer, bl.a. bruk av flyteglasur, men etter hvert vendte han mer tilbake til såkalt tradisjonell trønderkeramikk. Hans sønn Erling Aune (f. 1925), fortsatte i samme spor etter farens død. Aune, Kine, f. 1943, norsk animasjonsfilmskaper, debuterte med tegnefilmen Kjenn Føtter-leken (1981; sammen med Jacob Koch). Etter cwr-OHt-filmen En mørkreddhistorie (1984) fikk hun suksess med tegne­ filmen Hva skal vi gjøre med lille Jill? (1987) etter Fam Ekmans bok, animert av Thor Sivertsen og med musikk av Åge Aleksandersen. Øvrige filmer bl.a. Kyss katta (1991) og For et svin (1993), sistnevnte i samarbeid med Bob Godfrey. Aune, Leif Jørgen, f. 7. juni 1925 i Bodø, norsk of­ fentlig tjenestemann og politiker; cand.oecon. Knyt­ tet til Distriktenes Utbyggingsfond fra 1961, underdi­ rektør fra 1969. Finansrådmann i Tromsø 1970, stats­ sekretær i Kommunal- og arbeidsdepartementet 1971—72, kommunal- og arbeidsminister 1973-78. Adm. direktør i Distriktenes Utbyggingsfond 198090. Aune, Marit Moum, f. 15. mai 1964 i Trondheim,

norsk sceneinstruktør. Daglig leder for frigruppen Teater Avantgarden 1984-86. Hun har særlig arbei­ det med musikkteater, som Kristin Lavransdatter (Nidarosdomen), den spanske musikalen Jeg er stygg (Rogaland Teater), Irene Reppens Det e hardt å vxrV mainn (Festspillene i Harstad, Det Norske Teatret) og BørBørsonjr. (Det Norske Teatret). Vant Heddaprisen 2001 i Åpen klasse for sin idé og konsept til forestillingen Genanse og verdighet ved Nationaltheatrets Malersal (2000-2001). Hun mottok Den skandina­ viske nasjonalteaterprisen i Åpen klasse for samme forestilling i 2000. Mottok også gode kritikker for iscenesettelsen av Det gode mennesket fra Sezuan av Bertolt Brecht på Centralleatret i 2003. Aune har dessuten vært aktiv som radioprodusent og TVregissør. Aunet, grend og kirkested i Tydal kommune, SørTrøndelag, ved Rv. 705 og elven Nea. Tydal kirke,

Et utvalg av Aung San Suu Kyis artikler foreligger på norsk (Frihet fra frykt, 1991). Hun fikk Raftoprisen 1990. Året etter ble hun tildelt Nobels fredspris som ble mottatt av hennes britiske mann og deres to sønner. Fredspristildelingen førte til økt internasjo­ nalt press mot regimet. Litt.: Abrams, L: The Nobel Peace Prize [...], centennial ed., 2001; Stenersen, 0. m.fl.: Nobels fredspris, 2001. Aunjetitzkulturen. særpreget, tidlig bronsealders kulturgruppe fra tiden ca. 1800-1500 f.Kr., med navn etter en stor gravplass ved Unétice (ty., Aunjetitz) nær Praha, utgravd 1879-80. Den er hovedsake­ lig utbredt i Bbhmen og Måhren og i de tilstøtende områder av Polen, Tyskland og Østerrike; i mer spredte funn har den også en videre, sentraleurope­ isk utbredelse. Aunjetitzkulturen er best kjent gjen­ nom rikt utstyrte enkeltgraver og gjennom store depotfunn. Den øvde en sterk innflytelse på nordiske kulturer. opprinnnelig i Y-form, fra 1696 med sjeldent, gam­ Aunli, Berit Kristine, (f. Kvello), f. 9. juni 1956 i melt kirkesølv. Stjørdal, norsk skiløper; datter av Kristen Kvello, gift med Ove A. Verdensmester på 5 km, 10 km og i Aunfossen, foss i Namsen, Grong kommune, Nordstafett i Oslo 1982, VM-sølv på 20 km, og dermed Trøndelag; 3 m høy. Utbygd i Aunfoss kraftverk (29 MW). den første norske kvinne som vant et individuelt internasjonalt mesterskap i langrenn. Hun vant også AungSan, 1914-47, burmansk nasjonalistleder. verdenscupen sammenlagt samme skisesong. Olym­ Grunnla Anti-Fascist People's Freedom League i pisk mester i stafett og sølv på 5 km 1984.1 stafett 1944, og var fra 1946 landets leder, underlagt den også OL-bronse 1980 og VM-sølv 1985. Vant 20 km i britiske guvernøren. Aung San fikk gjennomslag for Holmenkollrennene 1981. 11 individuelle seniorburmansk selvstendighet, men ble myrdet av politis­ NM i perioden 1977-82 (fem på 5 km, fire på 10 km, ke motstandere før selvstendigheten var endelig to på 20 km), fire NM i stafett. Tre kongepokaler. oppnådd. Klubb: Strindheim IL. AungSan Suu Kyi, f. 19. juni 1945 i Rangoon, myanAunli ble tildelt Morgenbladets gullmedalje, marsk politiker, datter av frihetshelten Aung San. Sportsjournalistenes statuett, Porsgrund PorselænsGeneralsekretær i det nystartede opposisjonspartiet fabriks ærespris for kvinner og Olavsstatuetten 1982, Den nasjonale demokratiske liga 1988, i husarrest Holmenkollmedaljen 1983. Kåret til Nordens beste 1989-95. Partiet vant likevel valget i mai 1990, men idrettsutøver 1982. ble nektet å overta makten. Etter at seks års husarrest Litt.: NBL 2. utg. tok slutt i 1995, ble hennes bevegelsesfrihet fortsatt begrenset. År 2000 på ny i husarrest, frigitt mai 2002 Aunli, Ove (Robert), f. 12. mars 1956, norsk skiløper; gift med Berit A. Verdensmester i stafett 1982 (i Oslo) etter 19 måneder. Mai 2003 i hemmelig «sikkerhetsog 1985, OL-sølv 1980 og VM-bronse 1978 og 1987. varetekt» etter blodig batalje mellom junta- og Individuelle medaljer: OL-bronse på 15 km 1980, partitilhengere. I september 2003 var hun tilbake i familievillaen som husarrestant. VM-sølv på 30 km 1985 og VM-bronse på 50 km 1985. NM på 30 km 1985. Klubber: Kyrksæterøra IL; Strindheim IL. Aunjetitzkulturen. Tegninger av funngjenstander i forskjellig målestokk. - Til venstre øverst: Ulike typer au pair [å per] (fr. 'på like fot'), arbeidsform i en keramiske kopper og krukker. Nederst blad av to privat familie i et fremmed land, for ungdom mellom bronsedolker. Skjeftet har vært av organisk materiale. - Til 17 og 30 år som ønsker å bedre sine språkkunnska­ høyre et lite utvalg av bronsenåler. (Etter Richard Pittioni: per og få et bedre kjennskap til landets kultur og Urgeschichte des bsterreichischen Raumnes, 1954.) andre forhold. Ordningen er derfor bygd på en forutsetning om at arbeidet skal utføres i en familiesammenheng, slik at den som arbeider som au pair kommer i tilnærmet samme stilling som en datter eller sønn i vertsfamilien. Norsk ungdom kan således arbeide som au pair i et annet land, og ungdom fra et annet land kan arbeide som au pair her i landet. Arbeidstaker. Selv om den som arbeider som au pair skal utføre sitt arbeid i et privat hjem i utvekslingsog utdanningsøyemed, og skal ha en stilling som tilnærmet svarer til den som en datter eller sønn har i et familieforhold, vil arbeidets omfang vanligvis gå ut over det som følger av et vanlig familieforhold, slik at en au pair i praksis vil være en arbeidstaker. Arbeids­ forholdet reguleres i Norge av forskrift om husarbeid, tilsyn og pleie i privat arbeidsgivers hjem eller hus­ hold (av 5. juli 2002 nr. 716). Det skal derfor oppret­ tes skriftlig arbeidsavtale mellom vertsfamilie og au pair senest samtidig med at arbeidsforholdet staner. Europarådets konvensjon. Norge har ratifisert (1971) Europarådets konvensjon (ETS nr 68) av 24. nov. 1969 om formidling av ungdom for arbeid som au pair. Konvensjonen fastsetter bl.a. at en au pair skal ha kost og losji - om mulig eget rom - og ha nødven­ dig tid til å følge kurs i språk og andre faglige eller kulturelle kurs. Arbeidstiden skal vanligvis ikke over­ stige fem timer per dag, det skal være minst én fridag per uke, det skal utbetales et visst beløp som lomme­ penger, og oppsigelsesfristen skal være 14 dager.

AURDAL ----------------------- 1

107 1 Utstråling. Arbeidsforholdet er forutsatt å skulle være ett år, 2 Eiendommelig fornemmelse som går forut for tien kan forlenges til to år. epileptiske anfall o.a. I Arbeids- og oppholdstillatelse o.l. Den som vil arbeide pm au pair og som er borger av et EØS-land, kan 3 Tenkt utstråling fra mennesker, dyr og planter som mer utlendingsloven §§ 50-51 uten videre reise inn vanligvis er usynlig, men som kan sees av spesielt [Norge og arbeide her i tre måneder. Det kan deret­ begavede individer. Forestillingen er viktig i New ter søkes om oppholdstillatelse, og som arbeidstaker Age-bevegelser. Ulike aura-farger tenkes å gjenspeile har den som arbeider som au pair krav på at opp­ ulike sider ved menneskets åndelige dimensjon: holdstillatelse skal innvilges. Det er ikke krav om f.eks. står gult for intellektet, grønt for harmoni og arbeidstillatelse. For nordiske borgere er det hverken fiolett for åndelig visdom. På denne bakgrunn kan krav om arbeids- eller oppholdstillatelse (uti. § 6). det utarbeides aurografer, tegninger som viser en Som utgangspunkt gjelder tilsvarende for norsk persons åndelige og fysiske tilstand. borger som vil arbeide som au pair i et EØS-land eller Tanken at spesielle individer - konger og helgener et nordisk land. Er den som vil arbeide som au pair er omgitt av en egen lysglans, en ►glorie, er gammel, ikke borger av et EØS-land, må det søkes om arbeids­ og har fått ikonografisk uttrykk særlig i kristen og tillatelse fra hjemlandet (eller et annet land hvor hun buddhistisk religiøs kunst. Se også ► aureola. eller han har hatt lovlig opphold i minst seks måne­ I nyere tid har det vært gjort forsøk på å påvise slik der). Arbeidet kan ikke påbegynnes og innreise kan lysglans («energiulladning») vitenskapelig. Særlig ikke skje før søknaden er innvilget (uti. § 8). Arbeids­ kjent er den russiske vitenskapsmannen Semjon D. kontrakt som er undertegnet av begge parter skal Kirlians fotograferingsteknikk. følge med søknaden. Aura, Aurå (av norrønt aur, 'sand, grus'). Hun eller han som skal arbeide som au pair i Norge 1 Elv i Nesset kommune, Møre og Romsdal, kommer må være mellom 18 og 30 år, og være av en annen fra Aursjøen og en rekke andre vann i fjellet vest for nasjonalitet enn vertsfamilien. Vertsfamilien kan Snøhetta, renner i nordvestlig retning gjennom den være ektepar eller samboere med eller uten barn, trange Eikesdalen til Eikesdalsvatnet. Herfra renner enslig mor eller far med barn, og må snakke norsk til Eira til Eresfjorden, den indre arm av Langfjorden daglig og representere norsk kultur. Vertsfamilien (Romsdalsfjorden). kan bare ha én au pair, og enslige uten barn kan ikke Aura har et nedbørfelt på 1119 km2. Vann fra være vertsfamilie. Arbeidstillatelse som au pair kan Auras bielver Kløvåa og Stordalsåa blir ved tunneler fornyes og gis for tilsammen to år, men danner ikke overført til Aursjøen, som er oppdemt sammen med grunnlag for bosettingstillatelse. Det finnes sats for Gautsjøen. Det meste av avløpsvannet føres over i lommepenger fastsatt av Arbeidsdirektoratet. Norsk Litledalsvassdraget gjennom tunnel for utnyttelse i borger som vil arbeide som au pair i et land utenfor Aura kraftverk på Sunndalsøra. EØS vil vanligvis måtte søke oppholds- og arbeidstil­ 2 Elv i Skjåk kommune, Oppland, sideelv til Otta, latelse. kommer fra den 6,8 km2 store Aursjøen (1085-1097 Trygdeforhold. Enhver som arbeider som au pair i moh.) på nordsiden av Ottadalen. Elven er tørrlagt, Norge er medlem av folketrygden, og den som arbei­ utbygd i kraftverket Skjåk (32 MW). der som au pair i el annet nordisk land vil uten videre være medlem av trygdeordningen i vedkom­ Aura, finsk Aurajoki, elv i Finland, ca. 65 km lang. mende land. Som hovedregel opphører trygdeforholVed utløpet ligger byen Turku (Åbo). del ved utreisen, dersom man drar til utlandet for å Dikterisk navn på Finland. arbeide som au pair. WJm Aura Avis, avis i Sunndalsøra, grunnlagt 1947, tidlige­ aur, oftest brunfarget blanding av sand, grus og stein; re arbeiderpartiavis, nå heleid av A-pressen. Utkom­ i ordet brukes især når slik blanding forekommer i mer fire ganger i uken. Opplag 2002: 3500. undergrunnen (under jordsmonnet), delvis også om Aurajoki. elv i sørvestlige Finland, se ►Aura. undergrunnen i det hele. Forekommer ofte i steds­ Aura kraftverk, kraftverk i Sunndal kommune, Møre navn. En avledning er ør, øyr, om sandavleiring ved og Romsdal, omfatter Aura kraftstasjon på Sunndals­ utløpet av en elv (Lærdalsøyri, Øresund). øra og Osbu kraftstasjon i Litledalsvassdraget. Aursjø­ aura (lat.-gr. 'luft, luftning'). en, som er magasin for kraftverket, har sin naturlige avløpselv Aura som renner ned Eikesdalen til Eres­ fjorden i Nesset kommune, men ved hjelp av overfø­ Berit Aunli på vei ut fra skistadion i Holmenkollen under ringer av vann gjennom tunnel til Litledalsvassdra­ VM i Oslo 1982. get, utnytter både Aura og Osbu kraftstasjoner vann fra begge vassdragene. Samlet årstilløp til Aura kraftstasjon er ca. 1000 mill. m’. Magasinvolum (vesentlig for bruk i denne stasjonen) er 76 % av midlere årstilløp. Osbu kraftstasjon (20 MW) utnyt­ ter fallhøyden fra Osvatnet og ned til Holbuvatnet maksimalt 58 m. Fra inntaket i dette vannet fører en 16 km lang driftstunnel (tverrsnittsareal 27 m2) til Aura kraftstasjon (290 MW). Brutto fallhøyde for Aura kraftstasjon er 784 m. Midlere årsproduksjon ved Osbu er 100 GWh og ved Aura kraftstasjon 1605 GWh. Overføringen av vann fra Aura til Sunndalsøra var omstridt. Kraftverket eies av ►Statkraft SF og er et besøkskraftverk. Historikk. 11913 fikk industriselskapet A/S Aura tillatelse til å bygge ut Litledalselva i Sunndal kom­ mune og Aura og Mardøla i Nesset kommune. 1 første omgang skulle en planlagt karbid- og cyanamidfabrikk på Sunndalsøra forsynes med kraft fra Litledalselva. Arbeidet ble imidlertid stoppet i 1919 pga. sviktende konjunkturer. I desember 1940 satte tyske okkupasjonsmyndigheter i gang arbeidet for å skaffe kraft til en aluminiumsfabrikk på Sunndalsøra. Anleggsarbeid pågikk nå til våren 1942 da det igjen ble stoppet. Etter krigen ble rettighetene overtatt av staten, og med tanke på den alminnelige elektrisitets

forsyningen i Midt-Norge vedtok Stortinget i 1947 som første trinn å bygge ut Aura kraftstasjon med to aggregater på til sammen 60 MW. 11951 besluttet Stortinget så å bygge aluminiumsverket på Sunn­ dalsøra - og bl.a. for levering til dette verket skulk Aura kraftstasjon utbygges med en installasjon på i alt 290 MW. Bare Aura og Litledalselva inngikk i Aura-utbyggingen, Mardøla ble senere bygd ut til Grytten kraftverk i Romsdalen. Aurangabad. by i India, Maharashtra, 280 km nord­ øst for Mumbai; 872 700 innb. (2001). Byen er et viktig utdanningssenter med universitet (1958) og flere høyskoler. Velkjent tekstilindustri (silkearbeider). Næringsmiddelindustri. Minnesmerker fra Aurangabads periode som hovedstad på 1600-tallet for mogulkeiseren Aurangzeb (som byen har navn etter). Byen ble grunnlagt 1610 under navnet Kirki (Khadki). Aurangzeb ('tronens pryd'), 1619-1707, indisk stormogul; avsatte 1658 sin far Shah Jahan og lot sine eldre brødre myrde. Han beseiret afghanerne og mahrattene og erobret bl.a. Golkonda på Deccan. Han tok navnet Alamgir ('verdenserobreren'). Au­ rangzeb var en fanatisk muslim, men klok nok til å holde seg på god fot med europeerne. Så vidt det lot seg forene med hans intoleranse, var han en strengt rettferdig hersker. I de siste 26 år av sitt liv førte han ustanselig krig. Dette svekket riket, som etter hans død snart brøt sammen. aurar [øy-j, flertallsform for den islandske skillemyn­ ten ► eyrir. aurater (av lat. 'gull'), salter, forbindelser av treverdig gull der gull inngår i kompleksanioner eller er bun­ det til oksygen. Eksempler er kaliumtetrahydroksoau rat(III), K[Au(OH)4] og MeAuO2, hvor Me er et enverdig metall. Auray |åre], by i Frankrike, Bretagne, departementet Morbihan, ved Auraybukta, 15 km vest for Vannes; 11 300 innb. (1999). Betydelig østersavl. Mange gamle bygninger. Kirken Sainte-Anne d'Auray er et viktig valfartssted. aurbenk 1 Benk hvis underrom er fylt med jord. 2 Bakerste benk i stua. aurbu, i Gudbrandsdalen betegnelse på en liten

matbu med jordgulv. Den kunne være gravd halvveis inn i bakken. Ofte var det et rom over selve aurbua, kalt aurloft el.l. Aurdal, Aurdalsbyen, tettsted i Nord-Aurdal kommu­ ne, Oppland; 710 innb. (2002). Sentrumsbebyggelsen er konsentrert langs E 16.1 fjellet vest for Aurdal ligger Åbjøra kraftverk. Øst for Aurdal, Valdres Alpinsenter. Før byggingen av Valdresbanen (nå nedlagt) var Aurdal sentrum i Valdres. Særpreget bygningskultur med bl.a. sorenskrivergård fra 1850 (fredet), Frydenlund skysstasjon fra 1860 og kirke fra 1737. Aurdal, Leon, 1890-1949, født i Bergen, norsk maler, gift med Synnøve Anker Aurdal. Elev av Kunstindustriskolen 1914 og av Lhote, Dufy og Araujo i Paris 1919-21. I tilknytning til Den nye saklighet arbeidet Aurdal i 1920- årene med et glatt penselstrøk og en grålig, nokså asketisk koloritt. Sansen for det konstruktivis­ tiske i bildet ble stadig mer utpreget med årene, særlig gjennom kontakten med dansken Georg Jacobsen ca. 1936. Etter 1930 ble også koloritten rikere. Aurdals senere stil viser et konstruktivt sys­ tem av klart avgrensede fargeplan og en tett, skraverende penselføring. Nasjonalgalleriet eier typiske eksempler både på hans tidlige stil: Sittende ung dame (1925) og på hans senere, som Semsvatnet (1938) og Pålokalbåten (1945). Aurdal, Synnøve Anker, 1908-2000, født i Oslo, norsk tekstilkunstner; gift med Leon Aurdal, siden med Ludvig Eikaas. Hennes bakgrunn var en solid

AURE håndverksmessig utdannelse i tradisjonell billedvev, og det preget hennes arbeider frem til 1950-årene, selv om hun helt fra debuten i 1941 fremtrådte som en bevisst kunsthåndverker. Et gjennombrudd betydde hennes utkast i konkurransen om Håkonshallens utsmykning i 1958, som hun vant sammen med Sigrun Berg og sin mann Ludvig Eikaas. Hun benyttet da spelsau-ull. I 1960-årene begynte hun å ta i bruk andre materialer som f.eks. kobbertråd og kjeder av melallperler. Hun kunne i mange tilfeller forlate den rektangulære flaten og også lage tredi­ mensjonale og fritthengende arbeider. Aurdal bidrog mer enn de fleste til å få tekstilkunst anerkjent som fullverdig fri kunst. Hun var meget produktiv, og i mange år ble hennes arbeider benyt­ tet som offisielle gaver til inn- og utland, bl.a. Norges gave til Islands 1100-årsjubileum (Nasjonalbibliote­ ket i Reykjavik). Fra 1983 Statens æreslonn for kunstnere. Jacob-prisen 1967. Litt..-Danbolt, H.: S.A.A., 1991; NBL2. utg.; NKL. aure, se ►ørret. Aure, kommune i Møre og Romsdal fylke, helt i nord med fylkesgrensen til Sør-Trøndelag i nord og øst, Vinjefjorden og Aresvikfjorden i sør, og Imarsundet i vest. Kommunen omfatter fastlandsområder sør for Trondheimsleia, samt Ertvagsøya, Grisvågøya, Lesundøya, Skardsøya og en rekke mindre øyer. Den nåværende kommunen er dannet 1965 ved sammenslåing av Aure og Stemshaug kommuner, samt mindre områder av Tustna kommune og tidli­ gere Valsøyfjord kommune. Natur. Berggrunnen består av gneis. Terrenget er berglendt med topper opptil 694 moh. på Ertvågsøya, 390 moh. på Skardsøya, og et par topper over 800 moh. på fastlandet. Høyest erTodalskjølen, 821 moh. Strandflaten danner bare en smal brem under bratte bergsider og er best utviklet i de nordvestlige deler av Aure. Øst- og sørvendte fjellsider i de indre deler er skogkledde med furu og bjørk. Den varierte naturen har bidratt til utstrakt hyttebygging, kommunen har en allsidig fauna med mange jaktbare arter, bl.a. en av landets største hjortestammer. Bosetning. Folketallet i Aure nådde en topp i 1940årene, deretter har folketallet gått nedover, med et svakt oppsving i tiårsperioden 1975-85. Administra­ sjonssenteret Aure (598 innb. 2002) på fastlandet er eneste tettsted. Bosetningen ellers og jordbruksarea­ lene ligger på strandflaten spredt langs kysten. Næringsliv. Gårdene drives ofte i kombinasjon med andre yrker. Den viktigste driftsformen er storfehold med melkeproduksjon, men det er også noe saue­ hold. Fisket har en viss betydning i ytre deler av Aure, i første rekke med fiske etter torsk og sild. I Mjosundet på Ertvågsøya ligger to tradisjonsrike båtbyggerier. På Tjeldbergodden foregikk utbyggin­ gen av en av 1990-årenes største landbaserte industrisatsninger i Norge: mottaksanlegg for gass gjennom rørledning fra Heidrunfeltet og anlegg for produksjon av metanol og luftgass m.m. Driften startet 1997. Samferdsel. Det er fergefri veiforbindelse til alle de store øyene i kommunen. Rv. 680 går til Kyrksæterøra og videre til Orkanger og Trondheim (Rv. 680), og via bro til Ertvågsøya, videre ved bro- og fergefor­ bindelse via Tustna til Kristiansund. Bro over Imar­ sundet til Stabben i Tustna er planlagt. Fra fastlandet går det bro til Skardsøya og videre til Lesundøy og Grisvågøya. Skardsøya er forbundet med Tjeldberg­ odden med bro over Dromnessundet. Hurtigbåten mellom Kristiansund og Trondheim har flere daglige anløp i Kjørsvik ved Tjeldbergodden. Offentlige institusjoner. Aure kommune svarer til sognene Stemshaug og Aure i Aure prestegjeld, Ytre Nordmøre prosti i Møre bispedømme, Aure lens­ mannsdistrikt i Romsdal og Nordmøre politidistrikt, og hører under Nordmøre tingrett. Historikk og kultur. Det er gjort arkeologiske funn av bosetninger tilbake til eldre steinalder som doku­ menterer at Aukra inngikk i Fosnakulturen. På 1600-tallet, under hollenden iden, var Aure en kjent

Aure 503 km2 2671 innbyggere (2003) Administrasjonssenter: Aure

Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

% 3 32 3 62

Sysselsetting (2001): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Bygg/anlegg, kraft- og vannforsyning Varehandel, hotell- og restaurantdrift Transport og kommunikasjon Finans- og forretningsvirksomhet Offentlig og privat tjenesteyting

% 17 ]5 9 10 11 5 34

eksporthavn for tømmer. Kystkulturen, bl.a. med båtbygging, har lange tradisjoner. Kommunevåpenet (godkjent 1991) har to adosserte gull ørnehoder mot rød bakgrunn, og viser til at det i kommunen finnes en ømestamme. Aure. Aursundet, med Ertvågsøy til venstre.

Navnet Aure kommer av norrønt gårdsnavn Aurar, opprinnelig flertall av aurr, 'grus'. Viser til store grusmasser ved elvemunninger. jst/ Tettstedet Aure er administrasjonssenter i Aure kommune; 598 innb. (2002). Litt.: Orten, P.E.: "Den nye dagen gryr": bygdabok for Aure [...], 2000; Todal, A.: Gardtales i Stemshaug, 1964; Todal, A.: Gardtales i Aure, b. 1, [1965?]. Aure, Sykkylven, tettsted og administrasjonssenter i Sykkylven kommune, Møre og Romsdal; 3884 innb. (2002). Betydelig industristed med møbel- og treva­ reindustri (Ekornes ASA, landets største møbelfabrikk), elektroteknisk og konfeksjonsindustri, meka­ nisk verksted m.m. Videregående skole. Veiforbindel­ se med Ålesund (Rv. 60) med ferge over Storfjorden (12 min.). Oldtidsfunn. Naturhistorisk museum. Aure, Anton Magnus, 1884-1924, født i Fræna, norsk lærer, boksamler og bibliograf. Statsstipendiat 1919. Han bygde opp en privat boksamling over alt som var trykt på nynorsk. Utgav Nynorsk Boklista. Skrifter i bokform på norsk - bygdemål og landsmål, 1646-1915 og 1916-20(2 bd., 1916-21), som registrerer nesten all landsmålslitteratur på mer enn 4 sider i perioden 1646-1920 med over 4600 titler. Det norske Samla­ get kjøpte boksamlingen, samt en autograf- og en brevsamling, i 1925 (deponert i Universitetsbibliote­ ket i Oslo). Utgav bl.a. Kvinnor i den nynorske bokhei­ men (1916) og startet og redigerte månedstidsskriftet Ung-Norig, ei litterær tidskrift for ungdom (1918-24). Litt.: NBL 2. utg. aurea mediocritas (lat.), det gylne måtehold, den gylne middelvei. Uttrykket stammer fra Horats. Aurelianus, Lucius Domitius, 214—275, romersk keiser 270-275, hadde som soldat gått gradene og ble gjort til keiser av troppene i Sirmium. Organiserte effektivt forsvar mot alemannere, gotere og markomannere, sikret rikets enhet i øst ved erobringen av Palmyra (se ►Zenobia); ble drept før et påtenkt tokt mot perserne. Aurelian prøvde også administrativt, økonomisk og ideologisk (ved dyrkelsen av Sol invictus, den uovervinnelige sol) å stramme opp riket. Deler av den muren han lot oppføre rundt Roma, står fremdeles. Aurelius, Marcus, romersk keiser, se >Mark Aurel. Aurell. Tage, 1895-1976, svensk forfatter, journalist og oversetter, født i Oslo av svenske foreldre. Bosatt i Tyskland og Frankrike 1920-30, debuterte 1932 med romanen Tybergsgård. Aurell er en av de fremste provinsialistene i svensk 1930-årsprosa. Med Martina (1937) utvikler han en meget personlig litterær stil bygd på muntlig forteljekunst og på modernister som Hemingway og Proust. Sitt gjennombrudd fikk han med Skillingtryck (1943). Senere verk er den selvbio­ grafiske Viktor (1955) og Samtal bnskas medsowagnskonduktdren (1969).

Ltt.: Andersson, L.: Platsens ande: en bok om T.A., [995; Matsson, R.: Berdttaren iMangskog: T.A.s foruttarskap tillgenombrottet 1943, 1970. iureol (til aureola) (meteor.), farget ring rundt Solen Eller Månen. Vanligvis brun, men kan også ha regnbuefarger med rød farge ytterst. Dannes når lyset passerer gjennom tynne skylag og avbøyes av dråpe­ ne i skyene. Aureol kan også sees rundt lykter i tåke. Ringens radius avhenger av dråpestørrelsen. Små dråper gir stor radius. aureola (lat.), stråleglans. 1 Fra 400-tallet e.Kr. anvendt billedmessig i religiøse fremstillinger som en gullskive omkring eller bak hodet til hellige personer som refleks av det guddom­ melige lys. I den kristne ikonografi kalles den gjerne for nimbus når den er plassert om hodet til Gud Fader eller Kristus, og glorie når det gjelder Jomfru Maria og helgenene. Når "den skiveaktige aureola omfatter hele personen og tar form av en mandel, tilspisset i begge ender, kalles den for mandorla. 2 I fototeknikk den lyse randen som kan opptre på fotografier når belysningen har vært meget kraftig, aureomycin, klortetracyklin, det første antibiotikum av gruppen tetracykliner som ble fremstilt. Det dannes av bakterien Streptomyces aureofaciens. Som de andre tetracykliner har aureomycin et bredt spekt­ rum, dvs. det virker på mange forskjellige grampositive og gramnegative bakterier og på t-Rickettsia og Chlamydia. Se ►antibiotika. Aurés [åres], Awras, fjellstrekning i nordøstlige Algerie, tilhører Sahara-Atlas, med topper opptil 2328 m o.h. (Djebel Chélia). Fjellene, som er snøkledte om vinteren, har i de høyere deler en frodig vegetasjon med furu, seder og eiketrær. aureus (lat. aureus nummus, 'gullmynt'), romersk gullmynt. Ble opprinnelig bare leilighetsvis preget, men ble regelmessig utmyntet f.o.m. Caesars regje­ ringstid. 1 aureus = 25 denarer = 100 sestertier. Vekten av aureus var opprinnelig ca. 8 g, men den falt stadig utover i keisertiden til den ble erstattet av solidus under Konstantin den store. Nordisk ore henger muligens etymologisk sammen med aureus. au revoir [åravoar] (fr.), på gjensyn; farvel, aurgraving (jordbruk), dss. ► dyparbeiding av jord, aurhelle, sammenkittet, mer eller mindre hardt jordlag et stykke under overflaten. Aurhelle dannes helst i områder med rikelig nedbør og råhumus som I overflatelag. Jordsmonnstypen som dannes her, kalles ►podsol. Når nedbøren passerer gjennom råhumuslaget, dannes et jordvann med stor løsningsevne som vasker ut forskjellige forbindelser fra det øverste lag av mineraljorden, hvor det dermed oppstår et bleikjordlag. De løste forbindelsene, i første rekke jern-, aluminium- og fosforforbindelser, silika­ ter og humus-stoffer avsettes lenger nede og kitter jordmaterialet sammen til aurhelle. Typer. Etter arten av sammenkittingsmateriale snakker man om: leiraurhelle, som er sammenkittet av leirkolloider; humusaurhelle, som er mørkfargel av humusstoffer, ogjernaurhelle, som er rustbrun av jemforbindelser. Aurhelle er tegn på uheldige jordbunnsforhold og gjør skade ved å stenge for vann- og stofftransporten i jorden. Aurhelle er typisk for store deler av de danske heder der fenomenet kalles al. Se også ►jord, ►jordprofil. Aurhø, Store og Lille, fjell i Sunndal kommune, Møre og Romsdal, på sørsiden av Sunndalen: Store Aurhø, 1692 moh. og Lille Aurhø, 1533 moh. auri-, auro- (av lat. aurum, 'gull'), gull-; gyllen. Auric, Georges [årik], 1899-1983, fransk komponist, den yngste i den gruppe komponister som i årene etter den første verdenskrig ble kjent under navnet Lessix. Studerte ved Musikk-konservatoriet og Schola Cantorum i Paris. I 18-årsalderen kom han under innflytelse av Erik Satie. Senere hadde Stravinskij

AURLAND

betydning for hans komposisjonsstil. Direktør for Paris-operaen 1962—68. Han skrev bl.a. ballettene Les fåcheux (1923) og Les matelots (1925), en opéracomique, Sous le masque, orkesterverker, klaverstykker, sanger. Auric var en betydelig og produktiv filmkomponist, og skrev musikken til bl.a. A Nous la Liberté (Leve friheten, 1931), Roman Holiday (Prinsesse på vift, 1953), Moulin Rouge (1953), Lola Montés (1955), The Innocents (1961); også til samtlige av Jean Cocteaus filmer. Aurich [aurikj], by i Tyskland, Niedersachsen, ved Ems-Jade-kanalen; 37 500 innb. (1992). Markedsby med sement- og elektroindustri. Utenfor Aurich ligger Upstalsboom, en høyde som til 1400-tallet tjente som tingsted for friserne. aurichalsitt, et sekundært sink- og kobbermineral, (Zn,Cu)5(CO3)2(OH)6, som opptrer i små mengder i Oslofeltets kontaktforekomster. auriga (lat.), kusk, særlig ved kappkjøringen på ► sirkus i den romerske oldtid. Å opptre som auriga passet seg ikke for en ansett borger. Auriga, latinsk navn på stjernebildet Kusken. Aurignac [årinjak], by og arkeologisk funnsted i Haute-Garonne, Frankrike, 60 km sørvest for Tou­ louse. En hule like ved byen ble oppdaget i 1852, men først i 1860 ble den undersøkt av den franske arkeologen Edouard Lårtet. Han fant rester av men­ nesker og dyr (bjørn, neshorn, mammut o.a.) og en del bruksgjenstander og smykker fra paleolittisk steinalder. aurignacien [årinjasie], betegnelse innført av arkeolo­ gen Henri Breuil for en gruppe nær beslektede kulturer i yngre paleolittisk tid, etter funnstedet Aurignac i Frankrike. Breuils terminologi ble råden­ de i de neste 20-30 år og ble benyttet i områder som gikk langt utover Vest-Europa. Breuils tre hovedstadier for yngre paleolittikum (aurignacien, solutréen og magdalénien) har flere fellestrekk, ikke minst at steinteknologien er basert på flekketeknikk. Typiske gjenstander er kniver med tilhugd rygg, forskjellige spisser og redskaper for tilvirkning av bein og horn. En kjenner nåler, smykker og småskulpturer i dette materialet. Utenfor Frankrike er aurignaicen repre­ sentert i Tyskland, Østerrike ogTsjekkia, men fore­ kommer ikke lenger øst. Aurignacien er knyttet til ► Cro-Magnon-mennesket. aurikkel (av lat. Tite øre'), Primula x pubescens, vanlig hageplante som er fremkommet som en hybrid mellom forskjellige Primula-arter fra Alpene, bl.a. Primula auricula, derav navnet. Blomstrer i mai-juni i mange fargenyanser. Kjøttfulle, blanke blad i tette rosetter ved grunnen. Aurillac [årijak], by i sentrale Frankrike, Auvergne,

Aurignacien. Tykkfallen (steatopyg) kvinnefigur, den såkalte Venus fra Savignano. Museo Pigorini, Roma.

Aurland 1489 km2 1781 innbyggere (2003) Administrasjonssenter: Aurlandsvangen

Arealfbrdeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

Sysselsetting (2001): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Bygg/anlegg, kraft- og vannforsyning Varehandel, hotell- og restaurantdrift Transport og kommunikasjon Finans- og forretningsvirksomhet Offentlig og privat tjenesteyting

% 9 5 15 19 8

5 39

hovedstad i departementet Cantal, ved foten av Cantalfjellene 110 km sørvest for Clermont-Ferrand; 29 400 innb. (2002). Handels- og turistsenter for Haute-Auvergne. Marked for kveg og meieriproduk­ ter. Produksjon av møbler, paraplyer, næringsmidler. Gotisk kirke fra 1339. Auriol, Vincent Jules [åriål], 1884-1966, fransk politiker (sosialist), president 1947-54. Utdannet som jurist, deputert 1914-40 og 1945^17; medlem av flere regjeringer 1936-38. Internert for en kort tid av Vichyregjeringen, tok senere del i motstandsbeve­ gelsen og flyktet 1943 til Algerie. Visestatsminister i de Gaulles regjering 1945-46, president for de grunnlovgivende forsamlinger 1946; desember 1946 valgt til Nasjonalforsamlingens president. Han preget de forhandlinger som ledet til dannelsen av den 4. republikk og ble selv valgt som den nye republikkens første president 1947. Dagbøker. auripigment (av lat. 'gull' og 'farge'), et perlemorglinsende mineral som opptrer på enkelte malmganger sammen med sølv- og blymineraler, ofte assosiert med ►realgar. Auripigment er et arsentrisulfid, As2S5. Aurland (av norrønt, aurr, 'grus'), kommune i Sogn og Fjordane fylke, omkring Aurlandsfjorden og dens arm Nærøyfjorden. Kommunen strekker seg gjen­ nom et meget berglendt landskap sørøstover til fylkesgrensen mot Buskerud og sør- og sørvestover til Hordaland.

AURLAND BYGDETUN 610 Natur. Kommunen faller geografisk sett i fire deler: Aurlandsdalen fra Aurlandsvangen mot sørøst, Flåmsdalen innerst i Aurlandsfjorden, Undredal på halvøya mellom Aurlandsfjorden og Nærøyfjorden, og Nærøydalen ved enden av Nærøyfjorden. I Aur­ land ligger grunnfjellet i dagen i et lite område øst for Aurlandsfjorden; over dette har man overskjøvne bergarter av kaledonsk opprinnelse som danner de høyestliggende områder i kommunen. Til dels karak­ teristisk hvitt fjell i anortositt. I overgangen mellom grunnfjellet og skyvedekket finner man striper av bløtere, skifrige bergarter av kambrosilurisk opprin­ nelse. Disse har gitt opphav til et forholdsvis rikt dekke av løsmasser, særlig i Flåmsdalens nedre deler og stedvis i Aurlandsdalen. Nærøydalen og Undredalen er skåret ned i selve skyvedekket. Vel 80 prosent av arealet i Aurland ligger over 900 moh. Høyest rager Blåskavlen, 1809 moh. Bosetning. Administrasjonssenteret Aurlandsvangen er eneste tettsted i kommunen. Her bor 563 mennes­ ker (2002), 31 prosent av kommunens innbyggere. Bosetningen er ellers for en vesentlig del konsentrert til de fire hoveddalførenes nedre deler med tettbe­ byggelser der dalførene når fjorden. Nesten all boset­ ning i Aurland er i disse delene, Aurlandsdalen, Flåmsdalen, Undredal og Nærøydalen (Gudvangen).

Næringsliv. Nesten hele jordbruksarealet er dyrket og udyrket eng, og husdyrhold er viktigste driftsform. Det holdes mest sau som utnytter fjellbeitene, men også mye geit; Aurland har flest geiler blant kommu­ nene i Sogn og Fjordane. Noe bringebærproduksjon. Fruktdyrkingen har ikke lenger særlig betydning. Produksjon av aurlandssko ved Aurland skofabrikk. Med sin praktfulle natur har Aurland betydelig turisttrafikk, og med de siste års veiutbygging er denne i vekst. Flere hoteller og turisthytter, bl.a. tilknyttet populære fotturistruter. Kommunen har store kraftressurser, ikke minst på grunn av de betydelige høytliggende arealene. Aurlandsvassdraget er utbygd med i alt 1120 MW maks. ytelse og 2618 GWh midlere årsproduksjon. Flåmsvassdraget er bare utbygd i beskjeden grad (8,3 MW). Undredalselva og Flåmselva inngår i Samlet plan for vassdrag og er foreløpig ikke aktuelle for utbygging. Samferdsel. Aurland er eneste kommune i Sogn og Fjordane med jernbane. ►Flåmsbanen fra Myrdal ved Bergensbanen knytter fylket til landets jernbane­ nett. Banen er enestående som turistbane og har årlig 400 000 reisende. Gjennom Aurlandsvangen går stamveien mellom Oslo og Bergen (E 16), med Norges to lengste veitunneler: ►Gudvangentunnelen og ►Lærdalstunnelen.

Aurland. Utsikt over indre del av Aurlandsfjorden mot Flenjaegga. I forgrunnen Aurlandsvangen og Aurlandselvas utløp.

Rv. 50 (Aurland-Hol) går over fjellet til Hallingdal. Det går også vei langs Flåmsbanen til Kårdal, samt sommeråpen vei over fjellet fra Aurlandsvangen til Erdal i Lærdal (veiens høyeste punkt 1306 moh.). Det går båtruter mellom Aurlandsvangen, Flåm, Gudvangen og andre tettsteder i Sogn; de fleste er sommerruter. Offentlige institusjoner. Sogn jord- og hagebruksskule. Aurland svarer til sognene Vangen, Flåm, Undre­ dal og Nærøy (Bakka) i Aurland prestegjeld, Indre Sogn prosti i Bjørgvin bispedømme, Aurland lens­ mannsdistrikt i Sogn og Fjordane politidistrikt, og hører under Indre Sogn tingrett. Historikk og kultur. På Aurlandsvangen finnes flere store gravhauger; større vikingtidsgravfunn på Onstad. I Aurlandsdalen finnes rester etter gammel bosetning, bl.a. er fjellgården Sinjarheim, som ble fraflyttet 1922, restaurert. Aurland kirke fra 1200tallet er Sogns største middelalderkirke. Undredal kirke, en ombygd stavkirke, er landets minste kirke (kirkeskipet innvendig 7,15 x 3,75 m). Otternes bygdetun mellom Aurlandsvangen og Flåm omfatter rekke- og klyngetun fra 1600-tallet; Aurland bygde­ tun. Kommunevåpenet. Våpenet (godkjent 1987) har et avrevet sølv geitebukkhode mot en blå bakgrunn; viser til geiteholdets betydning i kommunen. GTh/ Litt.: Ohnstad, A.: Gardssoga for Aurland, 1988-, 3 b.; Ohnstad, A. & A. Gjerløw: Aurland [bygdebok], 1962 -, 3 b.; Ohnstad, A., red.: Glimt frå aurlandssoga, 1991 2 b. Aurland bygdetun, Aurlandsvangen, Sogn og Fjorda­ ne, består av den gamle Lensmannsstova på Onstad med en gjenstandssamling på ca. 130 nummer og en del Per Sivle-minner. Tilhører Aurland sogelag. Aurland kirke. Vangen kirke, kirke i Aurland kommu­ ne, Sogn og Fjordane. Den er en enskipet steinkirke, trolig bygd på 1200-tallet. Aurland kirke er den største av de middelalderske steinkirkene i Sogn og blir derfor også kalt Sogn domkirke. Kirkens interiør gjennomgikk en omfattende ombygging i 1860-61; den ble for en del restaurert i 1926. Til det middelal­ derske inventaret hører en døpefont som nå står i Bergens Museum. Aurland kraftverker, i Aurlandsvassdraget, Aurland kommune, Sogn og Fjordane. Anleggsarbeidene star­ tet 1969 og var ferdige 1984. Utbyggingen omfattet fem kraftstasjoner med en samlet maksimal ytelse på 1119 MW og midlere årsproduksjon 2618 GWh. Fallstrekningene ned til Aurlandsfjorden og Van­ gen kraftstasjon (35 MW) blir utnyttet i flere trinn. Aurland III (270 MW) utnytter fallstrekningen fra platået i nordøst til Veslebotnvatnet i Stemberdalen, hovedmagasin er Nyhellervatnet-Øljuvatnet-Kongshellervatnet. Om sommeren pumper to aggregater vann fra Veslebotnvatnet opp til Nyhellervatnet, om vinteren produserer de samme maskinene elektrisk energi. Fra Veslebotnvatnet føres vannet i tunnel til Aurland II (130 MW), som også utnytter fallhøyden fra platået i sørvest til Viddalsvatnet. Reppa kraftsta­ sjon (9 MW) får vann fra vestre del av feltet. Ah vannet samles i Viddalsmagasinet (Fretheimdalsvatnet), hovedmagasin for Aurland I (675 MW). Aur­ land I utnytter fallet (på 850 m) ned til Vassbygdvatnet. Ved utførelsen av de enkelte delene av dette kraftverksystemet med demninger og magasiner, kraftsta­ sjoner og kraftledninger, ble det tatt omfattende miljømessige hensyn. Aurland kraftverker er utbygd og eies av E-CO Vannkraft AS, tidligere Oslo Energi Produksjon AS (93 %) og staten (7 %). Utbyggingsstriden. Se ►Aurlandsdalen. Aurlandsdalen, dal i Aurland kommune. Sogn og Fjordane, med knapt 300 innb. (2003) ovenfor tunnelinnslaget på E 16.1 dalen renner Aurlandsel­ va. Populært reisemål, bl.a. for fotturister. Den gamle fjellgården Sinjarheim er restaurert. Helårsvei over fjellet til Hol i Hallingdal (Rv. 50), og fra nedre del av

Jalen fører verdens lengste veitunnel til Lærdal IE 16). [ Utbyggingsstriden. Striden om utbyggingen av Aurlandsdalen var den første store debatten om riaiurvern og vannkraftutbygging i Norge. Pga. den store fallhøyden var det betydelige og billige kraftrnengder i dalføret. Dalen hadde stor verneverdi. I tillegg var Aurlandsdalen en av de vakreste og mest roopulære vandreruter i fjell-Norge, noe som har vedvart også etter utbyggingen. Til tross for verne­ verdiene ble utbyggingen vedtatt med klart flertall 1969. Samtidig diskuterte Stortinget prinsippene for verneplan for vassdrag. Dermed ble hele problemstil­ lingen kraftutbygging/naturvern satt på dagsordenen for første gang. Utbyggingen av Aurlandsdalen førte til en politisering av hele naturvernsaken. Verneinte­ ressene ble gjennom denne saken klar over at de for å komme noen vei måtte engasjere seg i påvirkning av ikke bare opinionen, men også de ulike maktsent­ ra. Debatten om Aurlandsdalen pekte fremover mot verneplanen for vassdrag og de store konfrontasjone­ ne bl.a. om Mardøla, Hardangervidda og Alta frem til begynnelsen av 1980-årene. Aurlandselva, elv i Aurland kommune, Sogn og Fjor­ dane. Renner fra Vassbygdvatnet (66 moh.) mot nordvest, og faller ut i Aurlandsfjorden ved strand­ stedet Aurlandsvangen. Elven er fiskerik (laks, ørret). Aurlandsvassdraget. Vassdraget ligger i grenseområ­ dene mellom Sogn og Fjordane og Buskerud fylker. Nedbørfeltet er 818 km2. Tilløpselvene, fra nord Midjeelva og Langdøla, fra sør Stemberdøla og Stonndalselva, kommer fra en rekke høytliggende fjellvann og samler seg i Vassbygdvatnet. Nedenfor vannet, i Aurlandselva, utnyttes vannkraften i Aur­ land kraftverker, se også ►Aurlandsdalen. Aurlandsfjorden, fjord i Aurland og Leikanger kom­ muner, Sogn og Fjordane, dyp og trang arm av Sognefjorden. Skjærer seg mellom bratte sider mot sør, etter ca. 12 km går sidearmen Nærøyfjorden mot ! sørvest. Fortsetter først i sørøstlig, senere sørlig retning i en lengde av 17 km inn mellom mektige, opptil 1800 m høye, bratte fjell. Mot botnen smalner fjorden av. Ytterst i fjorden er målt dyp på 962 m, 9 km fra fjordbotnen 414 m, mens den grunner opp j innerst. På østsiden av den indre fjorden ligger tett­ stedet og bygdesenteret Aurlandsvangen. I botnen av fjorden ligger tettbebyggelsen Flåm. aurlandssko, lavhælt, lukket skotype med mokasinform i naturfarget eller svart lær. Opprinnelig produi sert ved mindre verksteder i Aurland i Sogn, etter hvert i større omfang (Aurland skofabrikk). Aurlandsvangen, tettsted og administrasjonssenter i Aurland kommune, Sogn og Fjordane, ligger på østsiden av Aurlandsfjorden ved utløpet av Aur­ landselva; 563 innb. (2002). Håndverksmessig pro­ duksjon (aurlandssko) ved Aurland skofabrikk. Sogn jord- og hagebruksskule (fylket). Gjennom tettstedet går E 16, stamveien Oslo-Bergen; mot øst leder den gjennom verdens lengste veitunnel, ►Lærdalstunnelen, mot vest via Flåm til Gudvangen gjennom landets nest lengste veitunnel, ►Gudvangentunnelen. Fra Aurlandsvangen går Rv. 50 via Vassbygdi over fjellet til Hol i Hallingdal. Kjent turiststed. Van­ gen kirke er fra 1200-tallet og er den største middelalderkirken i Sogn. aurmakk, vestlandsk navn på kjølmark som er larver av billearter som tilhører familien smellere. Aurobindo Ghosh, (Shri), 1872-1950, indisk filosof, dikter og nasjonalistleder. Utdannet i Storbritannia. Aktiv i nasjonalistbevegelsen i Bengal fra 1902, utgav flere tidsskrifter og var en av de første til å agitere for svadeshi (bruk av indiske varer, boikott av engelske). Fengslet i 1908, studerte yoga i fengselet og fikk der et åndelig gjennombrudd. Flyktet i 1910 til den franske koloni Pondicherry på Indias sørøstkyst, der han grunnla et innflytelsesrik! senter for indisk kultur og filosofi, og gav avkall på all politisk aktivi­ tet.

AURSKOG-HØLAND 11.---------------Aursjøen, innsjø på grensen mellom Oppland og

Aurobindo Ghosh

Lære. Hans filosofi bygger på elementer fra klassisk indisk filosofi, men har samtidig et sterkt personlig preg. Det høyeste prinsipp er shakti ('energi'); det er dynamisk og bevisst, og identifiseres med brahman, den egentlige virkelighet bak alle fenomener. Fra brahman utgår i tur og orden det «supramentale», det «mentale», det «vitale» og det «materielle» plan. De lavere plan får uopphørlig liv og energi fra de høyere, og føres i sin tur gjennom en indre trang oppad. Aurobindo GhoshJorkastet både fornuft og intuisjon til fordel for en plutselig åndelig oppvåkning gjennom yoga. Aurora, europeisk program initiert av den europeiske romorganisasjonen ES A i 2001 for å forberede de neste skritt i en ubemannet og bemannet utforskning av verdensrommet. Som endelig mål antydes å sende europeiske astronauter til Mars innen 2030 og, før den tid, til Månen. Aurora (lat.), morgenrødens gudinne i romersk mytologi, tilsvarer grekernes Eos. Aurora |årå:ra], byer i USA. 1 By i Colorado, 8 km øst for Denver, som den er boligforstad til; 275 000 innb. (2003), ved Denver International Airport. Utropt til 50th Anniversary Sportstown av Sports Illustrated i 2003. 2 By i Illinois, ved Fox River, 60 km vest for Chicago; 157 000 innb. (2002). Mange av innbyggerne pend­ ler til Chicago. Produksjon av transportutstyr, kjemi­ kalier og glass. Byen hevder å ha verdens eldste gatebelysning (1881). Aurora University (grunnlagt 1893 som Mendota College). aurora australis (lat., 'sørlig morgenrøde'), sørlys, polarlys på den sørlige halvkule. aurora borealis (lat., 'nordlig morgenrøde'), nordlys, polarlys på den nordlige halvkule. Betegnelsen ble først brukt av den franske naturfilosof Pierre Gassendi ca. 1620. Aurorafbrbundet (av lat. 'morgenrøden'), fra mai 1808 navnet på en litterær studentforening i Uppsa­ la, stiftet høsten 1807 under navnet Musis amici. Det nye navnet ble valgt for a antyde at forbundet skulle innvarsle en ny dag i Sveriges kulturliv. Medlemme­ ne (bl.a. P. D. A. Atterbom og V. F. Palmblad) hentet særlig inspirasjon fra samtidens tyske litteratur og filosofi. Forberedte Uppsala-romantikkens tidsskrift Phosphoros (1810-13). Litt.: Vinge, L.: Morgonrodnadensstridsman, 1978. aurorasommerfugl, Anthochgriscardamines, dagsommerfuglart i familien hvitvinger, Pieridae. Hvit med grønne spetter på undersiden av bakvingene. Hun­ nen minner om en liten kålsommerfugl, hannens forvinger har gulrød spiss. Vingespenn 31-50 mm. Arten flyr fra vår til midtsommer, er vanlig på lavlan­ det i Sør-Norge, men er funnet så langt nord som i Finnmark. Larvene lever på arter i korsblomstfamilien, de er grønne med tre lyse lengdestriper. aurplog. svært dyptgående plog.

Møre og Romsdal fylker, 827-856 moh. Avløpselven Aura renner gjennom Eikesdalen til Eikesdalsvatnet. Aursjøen, opprinnelig 7,6 km2, er siden 1953 oppdemmet sammen med Gautsjøen til hovedmagasin for Aura kraftverk. Aursjøhytta, turisthytte i Nesset kommune, Møre og Romsdal, i Skrymtheimen, sentralt i vestlige deler av Dovrefjell; 862 moh. Drives av Kristiansund og Nordmøre Turistforening. Opprinnelig hytte ble åpnet i 1893. Nåværende hytte ble overtatt fra Statkraft i 1960, totalrenovert og utvidet i 1991. Betjent i juli og august, ellers selvbetjeningsavdeling med 16 senger. Aurskog, tidligere kommune i Akershus. 1966 sammensluttet med Nordre Høland, Søndre Høland og Setskog til Aurskog-Høland kommune. Het tidligere Urskog. Aurskog, tettsted, se ► Aursmoen. Aurskog-Høland, kommune i Akershus fylke, om­ kring de øvre deler av Haldenvassdraget med grenser mot Sverige og Hedmark i øst, Østfold i sør. Aurskog-Høland består av de tidligere kommunene Aurskog, Nordre Høland, Sondre Høland og Setskog som ble sammenslått 1966.

Aurskog-Høland 961 km2 13 067 innbyggere (2003) Administrasjonssenter: Bjørkelangen

Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal Sysselsetting (2001): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Bygg/anlegg, kraft- og vannforsyning Varehandel, hotell- og restaurantdrift Transport og kommunikasjon Finans- og forretningsvirksomhet Offentlig og privat tjenesteyting

% 5 16 8 20 8 10 33

AURSKOG-HØLANDSBANEN I------------------------------------------Natur. Berggrunnen i hele kommunen er av grunnfjeilsopprinnelse, mest gneis og gneisgranitt. Sør for Setten et område med granitt. Grunnfjellet danner et smaknauset aslandskap med høyder opp mot 400 m i nord, noe lavere i de sørlige delene av kommunen. Sprekkedaler og andre senkninger er oppfylt av vann og myrer. I dalene finnes betydelige marine løsavsetninger med god dyrkingsjord opp til ca. 200 meter-nivået, især i områdene langs Haldenvassdraget, som går sentralt gjennom kommunen. Det meste av kommunen har avløp til dette vassdra­ get, hvis øverste kilder ligger over grensen til Nes kommune, Akershus, i nord. Bosetning. Bosetningen er for en vesentlig del konsentrert til områdene langs Hølandselva og nordover til Aurskog. Her gikk den nedlagte Aurskog-Hølandsbanen, og her finner man fem av de seks tettstedene i kommunen. Grensetraktene mot Sverige er tynt befolket. Langs den tidligere jernba­ nen ligger fra nord tettstedene (alle innb, tall 2002) Aursmoen (Aurskog, 2160 innb.), ved nordenden av sjøen Bjørkelangen administrasjonssenteret Bjørke­ langen (2111 innb.), Fosser (567 innb.), Løken (868 innb.) og Hemnes (589 innb.). Trass i et vesentlig arbeidsplassunderskudd og relativt store avstander til større arbeidsplasskonsentrasjoner har AurskogHøland hatt en jevn befolkningsvekst siden sammen­ slutningen i 1966. Næringsliv. Jordbruket, med vekt på korndyrking, er en viktig næringsvei. Aurskog-Høland har den klart største skogbruksavvirkning blant kommunene i Akershus. Tyngdepunktet for skogbruksnæringen er i Setskog. Industrien, som er variert, spiller størst rolle i kommunens sentrale og nordlige deler. Viktigst er sagbruk- og trevareindustri, kjemisk industri, særlig plastvareindustri, og verkstedindustri. Think Nordic AS startet 1999 serieproduksjon av den elektriske bilen Think i Aurskog. I Aurskog er det også et større trykkeri. Torvstrøfabrikk utnytter torvforekomstene på Liermosen nord for Bjørkelangen. På Bjørkelan­ gen ligger kommunalt industriutleieanlegg, samt korntørke og -silo. Deponi for radioaktivt avfall i dalføret Himdalen på grensen til Fet. 48 % av yrkesbefolkningen hadde sitt arbeid utenfor kommunen 2001, 22 % arbeidet utenfor Akershus fylke, de aller fleste i Oslo. Samferdsel. Riksveier fra Bjørkelangen til Sørum­ sand (Rv. 171) og Lillestrøm/Oslo (Rv. 170) via Aursmoen. Den siste er bygd som kompensasjon for nedleggelsen av Aurskog-Hølandsbanen, delvis i den tidligere jernbanetraseen. Fra Bjørkelangen går Aurskog-Høland. Tettstedet Løken.

612 Litt.: Fossen, A.: Småkårsfolk i ei Romeriksbygd, 1991; Holtedahl, O.: Høland og Setskogen herreder, 1914; Lillevold, E.: Aurskog og Blaker, 1961-68, 3 b.; Løwe, G.C.V. & O. Ottesen; Gårds- og slektshistorie for Høland og Setskog, 1999-, 3 b. (Rettelser og tilføyelser til bind 1 og 2, 2003); Nilssen, P.E. & T. Panhoff, red.: Glimt fra Aurskog-Hølands historie, 1980-88, 2 b. Aurskog-Hølandsbanen, tidligere smalsporet jernba­ ne (sporvidde 750 mm) mellom Sørumsand på Kongsvingerbanen og Skulerud i Aurskog-Høland kommune, Akershus; 56,4 km lang. Banen ble åpnet etappevis som privat bane. Selskapet Urskogbanen anla strekningen Bingsfos-Bjørkelangen, åpnet 1896. Selskapet Hølandsbanen anla strekningen Bjørkelangen-Skulerud, åpnet 1898. Før åpningen til Skulerud ble de to selskapene slått sammen til Urskog-Hølandsbanen. Den siste strekningen BingsfosSørumsand ble åpnet 1903. Banen ble overtatt av NSB 1945 og fikk 1947 navnet Aurskog-Hølandsbanen. Den ble nedlagt 1960. En museumsjernbane, «Tertitten», har siden 1966 i sommermånedene vært drevet på den 3,3 km lange strekningen Sørumsand-Fossum av A/L UrskogHølandsbanen. På Sørumsand er det for museumsbanen oppført en stasjonsbygning som kopi av stasjons­ bygningen på Bjørkelangen. Litt.: Aspenberg, N.C.: Glemte spor, 1994, 69-75; Borgersen, E. m.fl., red.: Tertitten: Urskog-Hølandsba­ nen 1896-1986, 1986; Dahl, H.F. & F. Halling, red.: Aurskog-Hølandsbanen. Kartet viser hele den opprinnelige Banen og bygda: Tertitten gjennom 100 år, 1996. banestrekningen. aurskrinneblom, Arabis petraea, urt i korsblomstfamilien. Ca. 15 cm høy med hvite eller rødlige blomster. Rv. 170 videre østover til Setskog. Rv. 21 går fra På sandgrunn i fjellet og på sandbanker ved elveutløp Setskog sørover til Rømskog i Østfold og nordover til i Sør-Norge. Eidskog i Hedmark. Sørover fra Bjørkelangen går Aursmoen, Aurskog, tettsted i Aurskog-Høland Rv. 115 forbi Løken og Hemnes i retning Trøgstad. kommune, Akershus; 2160 innb. (2002). Atskillig in­ Fra Hemnes går Rv. 125 sørøstover mot R v. 21 og dustri. Aurskog kirke. Like ved kirken var det kam­ Ørje. Fra Løken går dessuten vei til Lillestrøm via per under grensestriden med Sverige i 1808. Aurs­ Fetsund (Rv. 169). moen var administrasjonssenter i den tidligere Aur­ Offentlige institusjoner. Aurskog-Høland svarer til skog kommune. sognene Søndre Høland, Løken, Bjørkelangen og Setskog i Høland prestegjeld og Aurskog sogn i Aurstaupene. fosser i Aura, Nesset kommune, Møre Aurskog prestegjeld, Østre Romerike prosti i Borg og Romsdal; samlet fallhøyde 242 m. Aurstaupene er bispedømme, Aurskog-Høland lensmannsdistrikt i nå utbygd, inngår i Aura kraftverk i Sunndalsøra. Romerike politidistrikt, og hører under Nes tingrett. Aursunden, innsjø i Røros kommune, Sør-Trøndelag, Kommunevåpenet (godkjent 1983) haren opprett nordøst for Røros; 44 km2, største dyp 52 m. Avløpssvart kreps mot en gull bakgrunn, og viser til krep­ elv er Glomma, og sjøen angis ofte som Glommas sens store utbredelse i kommunen. kilde, men dette er strengt tatt ikke korrekt, da Navnet Aurskog (norrønt Aurskogr) er sammensatt Aursunden har tilløp fra en rekke større fjellvann, av aurr, 'grus' og skog; Høland (norrønt Høylandir) av bl.a. Rien (748 moh) og Riasten (805 moh), i grense­ substantivene høy og land. GTh/ traktene mot Holtålen og Tydal. Ved østenden ligger den vakre høyfjellsgrenda Brekkebygd (Brekken), som har veiforbindelse med Håtjedalen (Sverige) og Røros (Rv. 31). Aursunden er regulert mellom 684 og 690 moh. Nedenfor utløpet ligger kraftstasjonen Kuråsfossen (10 MW). aurum, latinsk navn for ►gull. Aurvandil, i norrøn mytologi en jotun som guden ►Tor bar bort fra Jotunheimen i en kurv. Da jotnens ene tå stakk frem av kurven og forfrøs, kuttet Tor den av og slengte den opp på himmelhvelvingen, hvor den ble til et strålende stjernebilde. aurvelting (jordbruk), dss. ►dyparbeiding av jord. Aus. Gunvald, også Aas, 1851-1950, norsk ingeniør, utdannet ved Bergens tekniske skole (1879) og den tekniske høyskolen i Miinchen 1882. Ble assistent hos veidirektør Krag, drog til USA 1883. Arbeidet her ved forskjellige ingeniørkontorer, bl.a. Phoenix Bridge Comp., Pennsylvania, senere var han sjefsin­ geniør ved Treasury Dept, i Washington. 1 denne stillingen hadde han overoppsynet med konstruksjo­ nen av alle bygninger oppført for republikkens regning mellom Atlanterhavet og Stillehavet. Startet egen bedrift og arbeidet med prosjekter over hele verden. Hans navn er særlig knyttet til Woolworthbygningen i New York, som var verdens høyeste bygning da den ble fullført 1913. Flyttet tilbake til

613

AUSONIUS _________________________ ________________ _________________________ ____________ ____________________________ __________________ ’

Aurskog-Hølandsbanen. Etter at jernbanedriften ble nedlagt i 1960, er hobbybanen på strekningen Sørumsand-Fossum blitt et populært turistmål i sommermånedene.

Norge 1915 og engasjerte seg som lokalpolitiker i Asker, Akershus. Litt.: NBL 2. utg. Ausbruch [-brux] (ty.), østerriksk betegnelse på viner laget av frisk druesaft tilsatt saft fra «edelt forråtnede» druer, tilsvarende måten å lage ungarske tokaierviner på, i Ungarn kalt Aszu. Den østerrikske vinlov forlanger at Ausbruch bare skal lages av saft fra edelt 1 forråtnede druer. Auschwitz [auJvits], del tyske navn på den polske : byen ► Oswiyeim, ved Wisfa, 25 km sørøst for Kalowice. Her lå under den annen verdenskrig tyskernes største konsentrasjonsleir, spesialbygd for masseutrydding av mennesker. De fleste ofrene var jøder, men også et stort antall polakker, sigøynere og andre ble myrdet. Bestod av 3 hovedleire og rundt 40 tilleggsleire. Himmler gav i april 1940 ordre om å > etablere en leir i en tidligere polsk kaserne; den ble i juni tatt i bruk for politiske fanger, stort sett polske. Denne første hovedleiren ble senere kalt Auschwitz 1. Auschwitz 2 eller Birkenau (polsk: Brzezinka) ble bygd 3 km unna i okt. 1941. Først rommet den russiske krigsfanger. De fleste ble drept eller døde på grunn av forholdene i leiren kort etter ankomst. Fra mars 1942 fungerte den som en ren utryddelsesleir, vesentlig for jøder, men også for sigøynere. 6 km borte, nær landsbyen Dwory, lå Auschwitz 3 (Monowitz, Monowice), som fra mai 1942 ble brukt som slavearbeidsleir i tilknytning til de nærliggende Buna-fabrikkene (IG Farben) for fremstilling av syntetisk gummi. Et stort antall jødiske slavearbeide­ re døde der. Massemordene av jøder ved hjelp av gass begynte i jan. 1942 i Birkenau. Nye gasskamre og krematorier ble bygd etter hvert. Kommandant for alle leirene var Rudolf Hoss. Da den sovjetiske hæren nærmet seg høsten 1944, gav Himmler i nov. ordre om å stanse gassingen og slette de synligste sporene etter utryddelsene. Ausch­ witz ble inntatt av sovjetiske soldater januar 1945. Anslagene over hvor mange som ble drept i Ausch­ witz, har variert fra 1 til 4 millioner. De fleste ansla­ gene ligger nå mellom 1,2 og 2 millioner. 1 1980- og 1990-årene er det fra nazivennlig hold i flere land gjort forsøk på å benekte eller minimalisere det som skjedde under nazistenes jødeutryddelser, inkludert Auschwitz.

Ausculum, oldtidsby i Apulia i Sør-Italia, der Pyrrhos

seiret over romerne 279 f.Kr., den såkalte Pyrrhos­ seier. Ausekaret, fjell i Møre og Romsdal, se ►Auskjeret. Auseklis, latv. 'Morgenstjernen', pseudonym for Mikelis Krogzemis, 1850-79, latvisk forfatter; kan­ skje den fremste nasjonalromantikeren i latvisk litteratur. Han oppfordret til nasjonal reisning i kultur og politikk, og tegnet et idealisert bilde av Latvia før de tyske korsfarernes erobring av landet på 1200-tallet. I et av sine ypperste dikt, Lysslottet. be­ skrev han visjonen om en kommende intellektuell oppvåkning og ny gullalder for det latviske folk. Ausevik-ristningene, helleristningsfelt ved Høydal i Flora kommune. Sogn og Fjordane, et av de største i Sør-Norge med mer enn 300 figurer. Feltet ligger i kontaktsonen mellom hav og fjellvidde, i et godt streifområde for storvilt. Ristningene varierer både i motiv, stil og størrelse, men har samme tekniske utforming. Hjorten er den mest vanlige figurtypen. Dessuten finnes geometriske mønstre som spiraler, skålgroper og et mindre antall menneskefigurer. Feltet preges av motiver både fra «veide-» og «jord-

bruksristningene». Dateringen av feltet er omdisku­ tert. Trolig avspeiler Ausevik-ristningene et jegersamfunn i omforming, der gamle og nye tradisjoner møttes etter at jordbruket var introdusert i VestNorge. Litt.: Hagen, A.: Studier i vestnorsk bergkunst [...], 1970. Auskjeret, Ausekaret, fjell i den østlige del av Syk­ kylven kommune, Møre og Romsdal; 1202 moh. Peker seg ut ved sin karakteristiske form sett fra ålesundskanten. auskultasjon (av lat. 'høre på'), medisinsk undersø­ kelsesmetode hvor man hører på lyder fra indre organer, særlig hjerte, lunger og tarmer, for på den måten å avsløre sykdommer eller andre tilstander. Undersøkelsen krever ►stetoskop. Auslander, Maurice [å:slænda], 1926-94, ameri­ kansk matematiker, en av vår tids mest betydnings­ fulle algebraikere. Fra 1957 professor ved Brandeis University, USA, men var også knyttet til Universite­ tet i Trondheim som professor II. Tilbrakte mye tid i Norge, og gjennom et aktivt samarbeid med miljøet her i landet kom han til å påvirke en hel generasjon av norske algebraikere. Auslander ga banebrytende bidrag til flere sentrale felter innenfor algebra, spesi­ elt representasjonsteori for artinske algebraer og kommutativ ringteori. En rekke begreper og resulta­ ter er knyttet til hans navn. Auslese [ausleiza] (ty., av auslesen, 'velge ut'), kvalitetsbetegnelse for tyske viner laget av overmodne druer som er plukket spesielt ut. Se også ►Spåtlese. Auslander. Rose, 1901-88, rumensk, tyskspraklig lyriker av jødisk familie. Levde 1941-44 skjult i ghettoen i Tsjemovtsy i Ukraina, emigrerte til USA 1946, fra 1963 igjen i Europa. Sammen med Else Lasker-Schiiler, Gertrud Kolmarog Nelly Sachs hører hun til de store kvinnelige jødiske lyrikerne i 1900tallets tyske litteratur. Skrev til å begynne med i et mytisk og mystisk påvirket språk, senere i en ordfattig og knapp stil. Sentrale temaer er barndomserind­ ringer, traumatiske erfaringer om forfølgelse og hjemløshet. Også essayer og gjendiktningen Gesammelte Werke (7 bd., 1984-88) og Gedichte aus dem Nachlass (1990). ausoner (av gr.; lat. Aurunci), eg. innbyggerne i området ved Minturnae i Italia; hos diktere også fellesbetegnelse på innbyggerne i Sør-Italia (Ausonia) og Italia som helhet. Ausonius, Decimus Magnus, ca. 310-ca. 393, latinsk dikter og taler, født i Bordeaux; var i 30 år professor i grammatikk og retorikk i sin fødeby. Konsul 379. Oppdrager for den senere keiser Gratian. Mangfoldig forfatterskap: epigrammer, brev, taler og diktet Mosella til elven Mosels pris. Utgave ved H. G. E. White (1919-21).

Auschwitz. En del av konsentrasjonsleirens innhegning. Piggtråd og elektriske gjerder gjorde det umulig å rømme. - Til høyre: Utsultede og syke fanger fotografert 1945. ette r at de var blitt befridd av amerikanske tropper.

AUSPISIER 614 auspisier (av lat.), varsler som de romerske augurer tok av fuglenes flukt m.m. Herav uttrykk som under lovende auspisier, under forhold som lover godt. Også: beskyttelse, ledelse (under noens auspisier). ausserDienst [-dimst] (ty.), forkortet a. D„ utenfor tjeneste. Aust, Kurt, pseudonym for Kurt Østergaard, født 1955, forfatter, skribent og oversetter; født og opp­ vokst i Danmark, bosatte seg i Norge i 1982. Hans kritikerroste debutroman Vredens dag (1999) er oversatt til en rekke språk. Den tredje sannhet (2001) og Hjemsøkt (2003) fikk også svært gode kritikker, og er i likhet med førstnevnte historiske kriminalroma­ ner med den danske professor Thomas av Boueberge og hans assistent, den norske unggutten Petter Hortten, i sentrum. Austad (av norrønt Alvisstadir, dannet av mannsnav­ net Alvir, Qlvir). Sogn og tidligere kommune i Lyng­ dal prestegjeld og kommune, Vest-Agder; 44 km2 med ca. 620 innb, før sammenslutningen med den nye Lyngdal kommune l.jan. 1963. Austad, gård i Drammen kommune, Buskerud, på Strømsø. Hovedbygningen, som ble oppført 1808-13 av brukseier Peder von Cappelen, ble fredet 1923. Gården er i dag en del av Drammens Museum. Austad, Alf Magne, f. 28. mars 1946 i Haugesund, bosatt i Ski, norsk maler. Utdannet ved SHKS, Sta­ tens Kunstakademi, Konsthbgskolan i Stockholm og Académie de la grande Chaumiére i Paris. Tilhører ' 70-tallsgenerasjonen av samfunnskritiske realister med sine storbybilder, inspirert av pop-kunst, fotorealisme og surrealisme. Tematikken er konsentrert rundt enkeltmenneskets forhold til samfunnet. Han har også malt en serie bilder med turisme som tema. I sine bilder legger han vekt på komposisjon og det karakteristiske lyset i overflaten, de er tynt malt med kontrasterende partier. Underviste ved Vestlandets Kunstakademi i Bergen 1980-82, rektor 1982. Austad. Tore, f. 8. april 1935 på Strømmen, norsk politiker (H), cand.philol. Professor i norsk ved University of Chicago 1964-66, lektor ved Kristian­ sand katedralskole siden 1966. Medlem av Kristian­ sand bystyre 1971-81. Stortingsrepresentant for Vest-Agder 1977-89. Kirke- og undervisningsminis­ ter 1981-83. Austad, Torleiv, f. 9. mars 1937 i Valle, norsk teolog. Dr.theol. 1975; dosent ved Menighetsfakultetet 1976, professor i systematisk teologi samme sted 1982, med særlig plikt til å forelese i dogmatikk. Redaktør Luthersk Kirketidende 1973-82. Medlem av Kirkerådet 1978-86, skandinavisk representant i Faith and Orders Standing Committee 1983-91. Har bl.a. utgitt Kirkens grunn (1974, doktoravhandling) og Skapt til å tjene (1980). Austafjord, tettbebyggelse i Vikna kommune, NordTrøndelag, ved Langsundet på Ytre Vikna. Ende­ punkt for Rv. 770 fra fastlandet over Indre Vikna til Mellom Vikna. Turisme. Aust-Agder, fylke som utgjør Sørlandets østre del, og består av skagerrakkysten fra Gjernestangen øst for Risør til Kvåsefjorden vest for Lillesand og skog- og fjelltraktene innenfor. Aust-Agder grenser i øst til Telemark, i vest til Vest-Agder og Rogaland. Navnet Agder (norrønt Agdir) har usikker tolkning, kan være en avledning av pgd, 'være skarp'. Navnet skulle da bety 'landet som stikker ut i havet'. Etter en annen oppfatning henger navnet sammen med norrønt agi, 'sjøgang'. Da må navnet bety 'landet ved det urolige havet'. Før 1919 het fylket Nedenes amt. Fylkesvåpenet. Våpenet (godkjent 1958) har to gull bjelker mot rød bakgrunn. Motivet henspiller på trelasthandelen og den betydning denne har hatt og har i fylket.

Aust-Agder Areal: 9 212 km2 Antall innbyggere: 103 195 (2003) Administrasjonssenter: Arendal

Arealfordeling Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

% ] 37 8 54

Høydenivåer 0-300 moh. 300-600 moh. 600-900 moh. 900-1500 moh. over 1500 moh.

% 37,3 21,3 19,7 21,7

Sysselsetting* (2001) Jordbruk, skogbruk, fiske, fangst Industri og bergverk Bygge- og anleggsvirksomhet, kraft og vannforsyning Varehandel, hotell- og restaurantvirksomhet Transport og kommunikasjon Finansiell og forretningsmessig tjenesteyting og eiendomsdrift Offentlig administrasjon, forsvar, helse- og sosialtjenester, undervisning, mm.

% 3,2 18,0 8,0

skap ved kysten. Landskapet hever seg gradvis, og ca. 100 km fra kysten går det over i høyfjell over 1000 moh. Berggrunnen i fylket er dekket av forholdsvis sparsomme løsmasser, stort sett begrenset til sprek­ ker og smådaler. Dette er bakgrunnen for at en relativt begrenset andel av arealet er dyrket jord. Geologisk finner man et skille i landskapet 20-30 km fra kysten, i den markerte forkastningslinjen, den såkalte sørlandske breksjen, som loper parallelt med kysten. Utenfor denne består grunnfjellet av en utløper av det kompliserte bergartskomplekset som kalles bambleformasjonen, der gneiser og granitter er fremtredende, vekslende med områder med gabbro, glimmerskifer og tallrike mindre forekomster av feltspat, kvarts og kvartsitt, foruten jernholdige malmer. I kystbeltet utenfor breksjen er topografien uover­ siktlig, med tallrike heier, vann og myrer. De høyeste åsene ligger jevnt over på 200-300 moh. i de sentrale og indre strøk, opptil 400 m ved Nelaug. Den marine grensen ligger på ca. 100 moh. øst i fylket og faller jevnt til ca. 40 m lengst i sørvest. De skiftende geolo­ giske og topografiske forholdene gir seg uttrykk i sterkt blandede skogtyper med innslag av praktisk talt alle de treslag som finnes i Norge. Det er likevel barskogen som dominerer. Ved kysten er det varmekjær løvskog med sterkt innslag av eik. Kysten er preget av små, krokete fjorder, viker og trange sund, og en vrimmel av øyer og skjær. Nordvest for den sørlandske breksjen ligger et mer ensartet grunnfjellsstrøk bestående av gneis og granitt og med en strøkretning som har gitt dalfører med retning fra nord-sør til nordvest-sørøst. Lengst i vest går Setesdal med Otra som renner sørover inn i Vest-Agder og har munning i Kristiansand. Lenger øst løper Tovdalen med Tovdalselva som renner inn i Vest-Agder før den munner ut i Topdalsfjorden like øst for Kristiansand. I øst løper Arendalsvassdraget fra Telemark, som etter sammenløpet mellom Nisserelva og Fyreselva danner Nidelva som munner ut

17,7

6,7 9,3 37,1

Vannkraft (2003) Nyttbar kraft Utbygd kraft Ikke utbygd kraft

GWh 6172 4338 1834

Samferdsel (2003) Samlet veilengde herav riksveier Jernbaner herav elektrifisert

km 2904 911 144 144

Fylket tilhører: Agder lagdømme, Agder bispedømme Mandater fylkesting (2003-07) Arbeiderpartiet Høyre Fremskrittspartiet Senterpartiet Sosialistisk Venstreparti Kristelig Folkeparti Venstre Rød Valgallianse Andre

8 6 7 3 4 5 1 0 1

GEOLOGI OG LANDFORMER

Distriktsrepresentanter til Stortinget

4

Berggrunnen består i sin helhet av grunnfjell. Dette utgjør et lavt, men likevel relativt kupert skogland-

* Bosatte yrkestagere

AUST-AGDER KOMMUNER

Areal (km2) Innb. (2003)

Risør Grimstad Arendal Gjerstad Vegårshei Tvedestrand Froland Lillesand Birkenes Åmli Iveland Evje og Hornnes Bygland Valle Bykle I alt

STØRSTE TETTSTEDER Arendal Grimstad Lillesand Fevik Risør Birkeland Evje Tvedestrand Blakstad

191,5 303,9 272,4 322,8 356,3 216,6 672,1 185,4 654,9 1143,2 261,4 550,5 1330,7 1289,1 1461,2 9212

6 988 18 549 39 502 2 511 1 840 5 918 4 708 8 982 4 343 1 830 1 131 3 327 1 296 1 422 848 103 195 Innb. (2003) 30 860 9 377 6 102 4 949 4 541 241 2 142 2 002 1 884

AUST-AGDER --------------------------------- “1

>15_________________________________ _________ Led Arendal. Viktigste tilløp er Gjøv. Øst for Arendal er dalførene mindre markerte og vassdragene bety­ delig kortere. Aust-Agders dalfører er ofte forholdsvis trange og dypt nedskårne. Dette skaper flere steder hindre for samferdselen. I Setesdalsheiene og Austheiene utgjør fjelltraktene i den nordlige delen av fylket. Disse når over skog­ grensen som her ligger på ca. 900 moh., barskoggrensen 100 m lavere. De høyeste toppene i heiene når opp mot 1500 moh. (Sæbyggjenuten i Bykle; 1507 moh.). Vegetasjonen i de høyereliggende strøkene er vanligvis mer sparsom enn i tilsvarende områder på Østlandet; furu er dominerende tresort. I de lavereliggende strøkene, særlig i de østre dalføre­ ne, er det betydelig innslag av gran. GTh KLIMA

Den sørlige delen av fylket er godt skjermet mot vest og har klimatrekk felles med de nærliggende delene av Østlandet. Heiene omkring Setesdalen ligger derimot utsatt mot byger fra vest. Den sørvestgående kyststrømmen med saltfattig vann holder relativt høy sommertemperatur, men er kald og gir ofte havis om vinteren. Herskende vind vinterstid er fra nord­ øst ved kysten, mer nordlig innover land. I skjærgår­ den har både januar og februar normaler på ca. -1 °C. Innflytelsen fra Skagerrak dempes innover land der3 til -5 °C er typiske januarmidler. Lengst nord går midlene ned i -7 til -8 °C. Om sommeren blåser det oftest fra sørvest ved kysten, ikke sjelden frisk bris til liten kuling. Innover land er vinden mer sørlig. I rolige høytrykkssituasjoner er det solgangsvind med markert daglig periode. Kysten er solrik, innover land er det mer vekslende skydekke og flere byger. Middeltemperaturen for juli går opp i ca. 17 °C i en stripe innenfor kysten, 14 til 16 °C lenger inne og ned i 12 °C i de høyeste strøk i nord. Årsnedbøren i skjærgården er ca. 900 mm, øker til ca. 1400 mm i en sone 20-30 km fra kysten, mens indre dalstrøk kan ha under 1000 mm. Møte mellom kald luft fra øst og fuktig luft fra Nordsjøen kan år om annet residtere i store snømengder. Terrengets orientering gjør at fylket mottar store mengder luftforurensninger fra kontinentet, vesent-° lig i form av sur nedbør. Kysten har tåkehyppighet på 3I4 %, mest om våren når det strømmer varm luft over det kalde sjøvannet. Heiene har betydelig mer låke enn man har i tilsvarende områder langt fra kysten. BEFOLKNING

Mange fortidsminner vitner om tidlig og tett boset­ ting ved kysten. I folkevandringstiden på 400-500tallet skjøt den faste bosettingen fart i de indre bygde­ ne i Agder. På 1300-tallet kom Agder etter hvert med i handel og sjøfart, senere også trelasteksport og berg­ verksdrift, og dette gav grunnlag for befolkningsvekst og byutvikling. Fylkets andel av landets folkemengde nådde toppen med 4,2 prosent omkring 1890 da seilskipsfarten stod på sitt høyeste, men avtok siden. Etter en markert nedgang fra ca. 81 000 innbyggere i 1890 til ca. 76 000 i 1910, var folketallet lenge stabilt. Således var det i 1970 bare økt til noe over 80 000. Denne utviklingen brakte fylkets folkemengde ned til bare 2,1 % av folkemengden i hele landet. Fra slutten av 1960-årene økte derimot folkemengden i Aust-Agder sterkere enn landsgjennomsnittet, og i 2003 var andelen av landets folkemengde økt til 2,3 %. Denne veksten fant først og fremst sted i kyststrøkene. Dertil har deler av Setesdal, etter å ha hatt den relativt sett sterkeste befolkningsnedgang i fylket etter siste krig, fra 1970-årene fått befolknings­ vekst i kjølvannet av bl.a. kraftutbygging og økt turisme. De indre skogbygdene har noe varierende befolkningsutvikling med vekst i de søndre delene

Ved kysten, lengst sør i fylket, ligger skjærgårdsbyen Lillesand med sin karakteristiske, hvite trehusbebyggelse. I bakgrunnen ses Lillesand kirke, foran er Strandgata til venstre og Kokkenes til høyre.

Aust-Agder

AUST-AGDER

616 (Froland og Birkenes) og stort sett tilbakegang i nord (Åmli, Vegårshei, Gjerstad). Omkring århundreskif­ tet er det særlig stor vekst i Grimstad-området. Kysten og kystbyene dominerer i dag fylkets boset­ ning med 77 % av befolkningen, mot 8 % i Setesdal og 15 % i de indre skogbygdene. 2002 bodde 39 % av folkemengden i de fem kommunene i det sist­ nevnte området i tettsteder. 1 Setesdal var tettstedsandelen 40 %. Tettstedsandelen i fylket som helhet var 2002 68 % mot 77 % i landet som helhet. Aren­ dal er det klart største tettstedet med 30 916 innb.

økt sterkt, og edruelighetsforholdene var blitt be­ kymringsfulle. Foreningene opptok avhold fra bren­ nevin på programmet og gikk i 1845 sammen til en j landsforening: Den norske Forening mod Brændeviinsdrik. Bevegelsens leder var en teologistudent, Kjeld Andresen. Dels pga. bevegelsen og dels fordi Stortinget i 1830-1840-årene vedtok restriksjoner i den fri rett til brenning og omsetning av brennevin, sank forbruket av brennevin, og var i 1851 kommet ned i ca. 6 liter pr. innbygger. Samtidig steg riktignok forbruket av øl og vin noe, men ikke så meget i året at det oppveide nedgangen i brennevinsforbruket. I 1859 kom avholdsbevegelsen til Norge da kvekeren Asbjørn Kloster stiftet den første totalavholdsforening i Stavanger, fra den nedstammer Det norske Totalavholdsselskap. I 1916 ble et midlertidig brennevinsforbud innført i j Norge, i 1917 også et forbud mot sterk vin. Etter folkeavstemning i 1919, som viste 62 prosent for forbud, ble bestemmelsen opprettholdt. Men da skadevirkningene i form av hjemmebrenning, gau­ king, smugling osv. ble stadig tydeligere og det opp­ stod handelsvansker med vinlandene, bie brennevinsforbudet opphevet våren 1927 etter at en folke­ avstemning høsten 1926 hadde gitt et flertall på 56 prosent mot forbud. Hetvinsforbudet var blitt opphe­ vet allerede i 1923. Etter dette har avholdsbevegelsen arbeidet for såkalt lokal tørrlegging, dvs. lokale forbud mot salg og skjenking av rusdrikk, begrens­ ning av salg av rusdrikk og høye priser, opprettelse av alkoholfrie restauranter, opplysningsvirksomhet, undervisning og forskjellige kulturelle tiltak. Enkelte avholdsorganisasjoner driver også kursteder m.m. for i alkoholister. Litt.: Fuglum, R: Kampen om alkoholen i Norge 1816— 1904, 1972; Fuglum, R: «Alkohol eller avhold» i Holt, K. m.fl.: Norges kulturhistorie, b. 5, 1980, 139-62; Fuglum, R: Brennevinsforbudet i Norge, 1995; Fuglum, R: Et onde avskaffer man!: arbeiderbevegelsen og alkoho­ len fra Marcus Thrane til forbudstiden, 1999; Johnsen, H.: Norsk avholdslitteratur, 1936-54, 2 b. (bibliografi); Schrumpf, E.; Berns eder!: norske drikkekulturer i de siste 200 år, 2003. Avholdsfolkets Landsråd, opprettet 1895, fra 2003 erstattet av ► Actis. avhorning (vet.), fjerning av hornanlegg hos storfe, foretas ikke sjelden for å minske risikoen for skadeforvoldelse i voksen alder. Hornanlegget hos kalvene fjernes ved brenning. Inngrepet må utføres av veteri- 1 nær under anvendelse av bedøvelse og skal ifølge forskriftene foretas innen dyrene er 8 uker gamle. Avhorning av eldre dyr er kun tillatt på medisinske indikasjoner. avhør (av mnty.), politiets og rettens avhør av mistenkte/siktede og vitner under etterforskningen i en straffesak. En som er pågrepet eller fengslet, må finne seg i at politiet avhører ham, men han har ingen plikt til å avgi forklaring. Vitner har som hovedregel ikke plikt til å forklare seg overfor politiet. Unntak gjelder for offentlige tjenestemenn og andre som handler på vegne av stat eller kommune så lenge det kan skje uten a krenke taushetsplikt. Etter en lovendring i

ÅVILA CAMACHO

k002 har mistenkte og et vitne plikt til å møte for bolitiet for å avklare om han eller hun er villig til å forklare seg for politiet selv om mistenkte og vitnet Ikke kan pålegges å forklare seg. F Dersom et vitne skulle nekte å avgi politiforklaring, tnå det i tilfelle fremstilles for tingretten, hvor det har forklaringsplikt, såkalt rettslig avhør. Unntak fra Vitneplikten gjelder bl.a. hvor vitnet står i et nært Slektskapsforhold til siktede eller tilhører en yrkes­ gruppe som har taushetsplikt om betrodde forhold. Den som er siktet i saken, har ikke plikt til å forklare seg overfor retten. Han kan heller ikke straffes der­ som han gir en usann forklaring om det forhold han er siktet for. Disse reglene gjelder tilsvarende når et vitne forklarer seg under hovedforhandlingen i en straffesak. Under avhør av vitner i retten vil normalt siktede ha rett til å være til stede. Retten kan imid­ lertid i nærmere angitte tilfeller, f.eks. ved anonym vitneførsel (se ►vitne), bestemme at siktede skal forlate rettssalen under avhøret. I sedelighetssaker vil dommeren kunne bestemme at avhør av et vitne under 14 år eller med psykisk utviklingshemming skal skje utenfor rettsmøte (såkalt dommeravhør). Siktede vil ikke ha krav på å være til stede ved slike avhør. Har siktede forsvarer, vil forsvareren normalt bli gitt anledning til å overvære avhøret. Politiet og retten vil etter nærmere regler som fastsettes av Kongen (regjeringen) kunne ta lydopp­ tak av forklaringer som avgis av mistenkte/siklede og vitner. Ved dommeravhør i sedelighetssaker skal avhøret normalt tas opp ved videoopptak. Retten er på nærmere vilkår gitt adgang til ved hjelp av telefon å avhøre vitner som befinner seg et annet sted, såkalt fjernavhør. Utilbørlige forhørsmetoder er forbudt. Dette er slått fast både i Den europeiske menneskerettskonven­ sjon av 1950 og i Grunnlovens § 96. Nærmere regler om politiets avhør av mistenkte/siktede og av vitner er gitt i straffeprosessloven av 22. mai 1981 kap. 18 ' og i påtaleinstruksens kap. 8. Rettens avhør av sikte­ de er regulert i strpl. §§ 90-93, og av vitner i samme ! lovs kap. 10. EKe/avi- (av lat. 'fugl'), som angår fugler, flygning. Avianus, omkring 400 e.Kr., romersk fabeldikter, egentlig bare en middelmådig gjendikter av greske fabler, men hans samling ble brukt i skolen og fikk innflytelse på middelalderlitteraturen. aviarium (av lat. 'fugl'), også kalt voliére, egentlig større innhegning eller hus med seksjoner av store bur hvor man holder fugler i fangenskap for studium eller fremvisning. Finnes gjerne i zoologiske hager, aviatikk (av avi-), flygning. Avicenna, eg. Ibn-Sinå, 980-1037, arabisk lege og

filosof, født i Persia, den mest berømte arabiske tenker i den islamittiske verden. Etter å ha studert en rekke forskjellige fag måtte han 20 år gammel forlate sitt hjemsted Bukhara på flukt fra tyrkerne. Han førte deretter et omflakkende og begivenhetsrikt liv og ble til slutt livlege hos fyrsten av Isfahan. Filosofi. Avicenna utformet et helt filosofisk system som i mangt bygger på Aristoteles, selv om det strengt tatt ikke kan kalles aristotelisk. Især i erkjennelsesteorien og metafysikken finner man nyplatonske trekk. Men han søkte å bringe alt dette i overens­ stemmelse med islamittisk teologi og filosofi. Hans hovedverk Medisinens kanon er høydepunktet i den klassiske arabiske legekunst, en syntese av gresk og arabisk medisin som omfatter også hans egne klinis­ ke iakttagelser og hans syn på vitenskapelig metode. Betydning. Avicenna er den mest innflytelsesrike filosof i den islamittiske verden. Visse mystiske trekk i hans filosofi ble videre utviklet av persiske tenkere. Rettroende islamittiske teologer har forkastet hans metafysikk, men godtatt hans logikk. Hans medisin­ ske arbeider behersket arabisk legevitenskap helt til moderne vesteuropeisk medisin vant innpass ved opprettelsen av moderne universiteter. Avicennas hovedskrifter, til dels skrevet på persisk, men lor det meste på arabisk, ble oversatt på 1100-tallet til latin og ble trykt i 1495 i Venezia. Især hans erkjennelsesteori og metafysikk, som kunne forenes med Augustins lære, ble tatt opp av enkelte filosofer i Vesten, især av fransiskanerne. Litt.: Goodman, L.E.: Avicenna, 1992. avid (av lat.), gjerrig, grisk, begjærlig. Avienus, Rufus Festus, 300-tallet e.Kr., romersk dikter. Hans didaktiske dikt på heksameter og jam­ bisk meter er for en stor del bearbeidelser av greske

geografiske og astronomiske verker. Best kjent er Ora maritima, en skildring av kystene i Vest- og SørEuropa, hvorav avsnittet fra Bretagne til Marseille er bevart. Tysk overs, ved D. Stichtenoth (1968). avifauna (av avi- og fauna), fuglelivet, gjeme innen­ for et område. Avignon [avinjå], by i sørlige Frankrike, ProvenceAlpes-Cote d'Azur, hovedstad i departementet Vaucluse, ved Rhones østbredd; 86 900 innb. (2002), med forsteder 253 600 innb. (1999). Vinhandel og turisttrafikk, metall- og tekstilindustri. Berømt årlig teaterfestival. Avignon var bispesete alt på 200-tallet og ble erkebispesete 1475. Romansk katedral fra 1100-tallet, rikt museum. Avignon er en gammel by (romersk Avennio), omgitt av sine middelalderlige murer, dominerende pavepalass, oppført av Inno­ cens 6 i 1350-årene, og andre gamle bygningen Pavene residerte her 1309-77, og «motpaver» 1 3781408. Byen tilhørte paven like til 1791, da den ble innlemmet i Frankrike. Avignons historiske bysenter er ført opp på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv. Europeisk kulturby år 2000. avignonkorn [avinjårj-], umodne, tørkede bær av noen Rhamnus-arter, trollheggfamilien. De er store som erter, gule eller med anstrøk av grønt og brunt og har en søtlig smak. De inneholder gule og olivengule fargestoffer, som brukes dels til fargetrykking av tekstiler, dels også til farging av papir, lær og konditorvarer. avikultur (av lat. 'fugl'), fuglerøkt, fjærfeavl. Åvila. lat. Avela. 1 Provins i Spania, del av den autonome regionen Castilla-Leon; 8050 km2 med 165 100 innb. (2002). Hovedstad: Åvila. Nordlige del hører til sentralplatået Meseta, mens den sørlige består av bratte fjellrygger med mellomliggende fruktbare daler. Fjellene når i Sierra de Gredos opp i 2600 moh. Jordbruket er viktigste næringsvei, med sauehold og dyrking av korn og tobakk. 2 By i Spania, eg. Åvila de los Caballeros, hovedstad i provinsen Åvila, ved Rio Adaja, 85 km vest for Madrid, 1132 moh.; 52 200 innb. (2002). Nærings­ middelindustri, garverier m.m. Betydelig turisttra­ fikk. Byen har bevart sitt middelalderpreg med mange kirker og paleer, trange gater og småhus, alt omgitt av en romansk bymur fra 1100-tallet med 10 porter og 88 tårn; står på UNESCOs Liste over ver­ dens kultur- og naturarv. Byen var bispesete på 300tallet og en blomstrende by til begynnelsen av 1600tallet da maurernes etterkommere (moriskene) ble drevet ut. Universitet 1455-1807. Åvila er den hellige Theresia av Jesus' fødeby. Åvila Camacho, Manuel [-kamatja], 1897-1955,

Avignon ved elven Rhone. Fra venstre restene a. broen Saint-Bénezet. fra ..oo-tallet, videre den romanske kated.alen fra samme ,1 d og til h.yre pa.epalasset fra 135o-3rene.

Til høyre: Åvila. Byens ca. 13 m høye murer, oppført i årene 1090-99. er noen av de mest solide festningsverker fra middelalderen som

ÅVILAZUNIGA ■------------------------------------------------------------------

meksikansk politiker, president 1940-46. Førte en mindre radikal politikk enn sin forgjenger Cårdenas, men var samtidig interessert i å holde oppe de ideer som var grunnlaget for den meksikanske revolusjon. I hans regjeringstid ble regimet stabilisert med refor­ mer og sosiallovgivning, og han normaliserte forhol­ det til arvefienden USA. Åvila y Zuniga, Luis de [afJila i Jaunjiya], ca. 1490-ca. 1560, spansk diplomat og historiker, var ambassadør og hærfører for Karl 5, som han beholdt nær kontakt med også under dennes klosterliv i Extremadura etter tronfrasigelsen. Skrev et verdifullt verk om den schmalkaldiske krig 1546-47. Avildsen. John G., f. 1935, amerikansk filmregissør. Spillefilmdebuterte 1969, kinosuksess med den voldelige Joe (Joe fyrer løs, 1970). Blant Avildsens største kinosuksesser er Rocky (1976) som gjorde Sylvester Stallone til stjerne, og ungdomsfilmen The Karate Kid (Sannhetens øyeblikk, 1984) med Ralph Macchio; begge fikk flere oppfølgere. Han har også regissert Lean on Me (1989) med Morgan Freeman som tøff rektor, anti-apartheidfilmen The Power of One (Alene mot alle, 1992) og rodeo-skildringen 8 Seconds (1994). Avilés, by i Spania, Principado de Asturias, ved Biscayabukta; 83 500 innb. (2002). Betydelig råjernog stålfremstilling basert på kull fra Asturias og jernmalm fra Sierra Nevada og Galicia. Fiskerihavn og utførsel av kull. Avilés, Pedro Menéndez de, 1519-74, spansk sjøfa­ rer; grunnla 1565 St. Augustine på østkysten av Florida, den første spanske koloni i Nord-Amerika. avind, eller ovund, eg. misunnelse, nag; i folketroen tenkt som en magisk kraft som virker på avstand, slik at dyr eller mennesker dør eller blir syke eller skadet, avindskjold (eldre dansk awug skiold, 'omvendt skjold ), skjold som er vendt den gale veien, ikke mot fienden, men mot ens egne. Herav uttrykket føre (bære) avindskjold mot, bære våpen mot egne lands­ menn, kjempe mot sitt eget lands interesser. Uttryk­ ket har også vært brukt om å kjempe mot i sin almin­ nelighet, bl.a. av Welhaven i diktet Koll med bilen: « han bar mod alle Grander sit haarde Avindskjold». Avinor (tidligere Luftfartsverket), statens fagorgan innen sivil luftfart. Som statlig fiyplasseier og plan­ legger av infrastrukturen, skal Avinor ivareta sam­ funnets og flytrafikantenes interesser ved å yte lufthavn- og flysikringstjenester overfor flyselskaper og andre brukere av luftfartsanlegg. Avinor eier og driver i alt 45 flyplasser (per 2004) og er organisert i fem geografisk inndelte regioner og tre heleide datterselskaper: Oslo Lufthavn AS, Nordic Aviation Resources AS og Luftfartsverkets Parkeringsanlegg AS. Adm.dir. fra 2000 (tidligere kalt luftfartsdirektør) er Randi Svenkerud Flesland. Hovedkontor i Oslo. Historikk. Fra 1920 hørte saker angående sivil luftfart under Forsvarsdepartementets luftfartsråd; i 1938 ble rådet omdannet til Statens luftfartsstyre, som var et kontor i Forsvarsdepartementet. I 1943 ble Norges Luftfartsstyre opprettet i London for å forberede sivil flygning i Norge etter frigjøringen. Kontoret i Forsvarsdepartementet ble i 1945 utvidet til en avdeling som 1946 ble overført til Samferdsels­ departementet. 1947 ble avdelingen omgjort til et direktorat, Luftfartsdirektoratet, fra 1978 kalt Luft­ fartsverket. Fra 1993 en selvfinansierende forvalt­ ningsbedrift underlagt Samferdselsdepartementet. I 2000 ble Luftfartsverket delt i to; det daværende Luftfartsverket som en statlig forvaltningsbedrift med forretningsmessige oppgaver, og det nyopprettede Luftfartstilsynet med kontrolloppgaver. Selskapet skiftet 2003 navn fra Luftfartsverket til Avinor og ble samtidig omorganisert fra statlig forvaltningsbedrift til statlig aksjeselskap. avion [avjå] (fr.), Hy; par avion, med luftpost, avioniker (til avionikk), yrkesutøver som arbeider med vedlikehold av fly og helikopter. Avionikeren

656 kan enten være ►systemavioniker eller ►komponentavioniker. avionikk (av eng. avionics, fork, for aviation electronics), kommunikasjonsradio, radar, navigasjonssystemer, datamaskiner m.m. brukt i sammenheng med fly. avis (av fr. 'underretning, meddelelse'), i moderne forstand en regelmessig publikasjon som inneholder

AVIS

Norges største aviser

VG -Verdens Gang, Oslo Aftenposten (morgen), Oslo Dagbladet, Oslo Aftenposten (aften), Oslo Bergens Tidende Adresseavisen, Trondheim Stavanger Aftenblad Dagens Næringsliv, Oslo Drammens Tidende Fædrelandsvennen, Kristiansand

Opplag 2003 380 190 256 639 186 136 155 366 90 087 86 570 70 101 69 262 45 271 45 125

For mer utfyllende oversikter, se Nøkkelbindets tabeller Norske aviser og Utenlandske aviser.

Et utvalg av verdens mest innflytelsesrike aviser The Times, London Le Monde, Paris Neue Ziircher Zeitung, Ziirich Frankfurter Allgemeine Zeitung La Repubblica, Roma El Pafs, Madrid New York Times Washington Post Renmin Ribao, Beijing Asahi Shimbun, Tokyo

Opplag 2003 705 000 400 000 166 000 394 000

1 1 1 12

624 000 578 000 673 000 049 000 770 000 300 000

Se også tabellene Norges aviser og Utenlandske aviser.

Dagsaviser i et utvalg land Opplag per 1000 innb.1 Norge Sverige Danmark Finland Island Frankrike Hellas Nederland Polen Spania Storbritannia Tyskland Ungarn India Japan Egypt Nigeria Argentina Brasil Chile USA 1 Tallene er avrundet og er fra ulike år

610 530 350 560 570 210 140 310 130 80 390 420 230 20 590 60 15 120 55 445 250

nyheter, artikler, kunngjøringer, annonser osv. Det er anslagsvis 1 5 000 dagsaviser i verden, med et samlet j opplag på ca. 600 millioner. Avisstrukturen, avisenes tilhørighet og graden av I uavhengighet er nært knyttet til det enkelte lands egne tradisjoner, historie og samfunnsforhold. I stater med liten pressefrihet har avisene karakter av å være talerør for myndighetene. I andre land kan pressen være sterkt politisert, dvs. at hver avis er tale-; rør for et enkelt parti. En mer markedsorientert presse har vokst frem i bl.a. Europa og USA. Avisene er ikke lenger i første j rekke målbærere av spesielle politiske ideer, men vil | tilby kundene, leserne, en stoffblanding av bl.a. nyheter, kommentarer og underholdning. Samtidig I skal avisene være attraktive for annonsørene. Etter- | som avisene vektlegger ulike typer stoff, og dermed innretter seg mot ulike målgrupper, har avisene utviklet seg svært forskjellig. Grovt sett fordeler avisene seg på en akse fra såkalte kvalitetsaviser, innrettet mot et kritisk, lesende publikum, til utpre- I gede populæraviser (ofte ettermiddagsaviser, tabloid- j aviser) som konkurrerer med fjernsynet om opp­ merksomheten. I land som Storbritannia og USA er forskjellen mellom kvalitetsavisene og enkelte av populæravisene svært stor. I Norden er forskjellen mindre, her bringer også løssalgsavisene seriøst politisk og kulturelt innhold, mens de store abonnementsavisene redigeres lettere og med mer underholdningsstoff enn tilfellet er i en del andre land. Ulik lokal tilknytning fører også til variasjon i avistypene. Rene lokalaviser tar utgangspunkt i en by eller et tilsvarende område. I tillegg til å være forum for lokale nyheter og debatt, fyller disse en viktig rolle som lokalt annonseorgan. Regionale aviser har en utbredelse over et større område. I en del land er det vanlig at regionale aviser utkommer med ulike utgaver i forskjellige byer. Avisene i de største byene har gjerne riksdekkende distribusjon, men har gjerne likevel sitt viktigste nedslagsfelt på utgiverstedet. Slik sett er bare få aviser rene riksavi­ ser. For eksempel har de store og kjente avisene i USA, som New York Times og Washington Post, ikke noen reell riksdekning. I Norge er det bare løssalgs­ avisene VG og Dagbladet som med noen rett kan kalles riksaviser. I Norge oppstod det i 1990-årene to nye typer aviser: søndagsaviser og gratisaviser. Dagbladet startet søndagsavis i 1991, og ble raskt fulgt av de andre store riksavisene og regionsavisene. Også flere lokalaviser utgir i dag søndagsavis. I tillegg har del blitt etablert en rekke gratisaviser, som baserer inn­ tektene utelukkende på annonser. Produksjon. Datateknologien og offsetteknikken har siden 1970-årene revolusjonert produksjonen av avi­ ser over hele verden. Den første overgangen var fra bly til fotosats, denne var for det meste fullført for norske avisers vedkommende i 1970-årene. Neste fase i effektiviseringen, å la journalistene seiv skrive inn på avisenes dataanlegg, gikk ikke så smertefritt. Planene førte til sterk motstand blant typografer, og særlig i Storbritannia førte det til uforsonlige arbeids­ konflikter som toppet seg i oppsigelsen av over 5000 typografer i Rupert Murdochs aviser 1986. 1 Norge gikk man mer forsiktig frem, og her har man stort sett oppnådd avtaler med de ansattes ulike organisasjoner. Norske journalister skriver nå sine ar­ tikler direkte inn på avisenes dataanlegg. Til gjengjeld er ofte redaksjonen supplert med typografer som deltar i den videre behandlingen og sideuttegningen. Aviser og andre media. Fjernsynets inntog har gitt avisene betydelig konkurranse. Noen avavisnedleggelsene og strukturendringene i den vestlige verdens presse kan nok tilskrives konkurransen fra fjernsy­ net. Viktigere er kanskje den innflytelse fjernsynet har fått over avisenes innhold og presentasjonsform. Sentralt står den økte vekten på underholdningsstoff og den utvidede bruken av bilder. Også i formidlin­ gen av seriøst stoff tar man mer i bruk visuelle pre-

AVKOMSGRANSKING

57 nummer av avisen utkom 18.. februar 2002. Bak­ grunnen for sammenslåingen var av økonomisk art. I det nye, fusjonerte eierselskaipet eier A-pressen 62 % av aksjene, mens Harstad Tidlende-gruppen eier 38 %. Sjefredaktør: Tone Jenisen. Opplag 2002: 27 300. Avisi, gratisavis i Oslo, grunmlagt 1999 av Schibsted. Utkom opprinnelig to ganger i uken., men fra 2003 bare én gang i uken. Opplag .2003: 150 000. Sjefre­ daktør: Per Borglund. Avisenes Arbeidsgiverforening, norsk arbeidsgiveror­ ganisasjon, opprettet 1923. Gikk 1992 sammen med bransjeorganisasjonen Norskæ Avisers Landsforbund til ► Norske Avisers Landsfortening. Avisenes nyhetsbyrå (ANB), morsk nyhetsbyrå, eid av A-pressen og 31 aviser. ANB er en mediebedrift med tradisjoner tilbake til arbeiderbevegelsens pressevirk­ somhet, men er nå politisk uiavhengig. Socialdemokratisk Pressekontor ble grumnlagt 1912, og ble det første fellesorgan for landets arbeideraviser. 1919 skiftet kontoret navn til Arbteidernes Pressekontor. 1984 fikk byrået navnet A-piressens Oslo-redaksjon (APOR), det ble organisert scom et aksjeselskap ! 990. 2001 ble navnet endret til Awisenes nyhetsbyrå (ANB). avisingsanlegg, anordningen- for fjerning av isdannelse på f.eks. et flys vinger, lufttinntak, propeller, vindu­ er m.m. ved varmetilførsel, fkjemikalier eller meka­ niske midler. På vingene fjernes isdannelse ofte ved at gummikanaler i forkantein pumpes opp med luft, slik at isen sprekker og blåse:s bort. aviso (sp., 'melding'), avisos;kip, tidligere betegnelse på hurtigseilende, lett bevæjpnet orlogsskip brukt til overbringelse av instrukser, ordrer og informasjon; også brukt til etterretningstjjeneste. a viso (it. awiso), etter foreviisning, etter sikt. En a viso-veksel forfaller en viss tid etter forevisning. For­ fallsdagen beregnes med utgangspunkt i akseptens datum. a vista (it., 'ved sikt'). 1 (mus.). Også ► a prima visita, 'ved første blikk', om å spille fra bladet uten å ha settt notene på forhånd. 2 (handel) Fork, a.v., alv. Ve-d forevisning, ved sikt. Derav a vista-veksel, veksel s 44 000. Denne veksten skyldtes ikke bare okkupasjonstidens begrensede feriemuligheter og velstandsF utviklingen i årene etter krigen, men også Backers utrettelige arbeid for DNT og friluftslivets sak. Backer, Finn, f. 6. juli 1927 i Oslo, norsk jurist. Byrå­ sjef i lovavdelingen, Justisdepartementet 1958, underdirektør 1969. Lagdommer i Eidsivating lag­ mannsrett 1973, lagmann 1981, høyesterettsdom­ mer 1985-97. Backer, Harriet, 1845-1932, født i Holmestrand, norsk maler, søster av pianisten Agathe Backer Grøn­ dahl. Hun gikk 1861-65 på Eckersbergs malerskole, og etter studier i Tyskland og Italia og to år hos Knud Bergslien, drog hun 1874 til Miinchen og ble elev av Eilif Peterssen. 1878 drog hun til Paris, de to første vintrene var hun elev av Bonnat. Utformet her på naturalistisk grunnlag, men med tydelige impulser fra impresjonismens lys- og fargestudium, sitt tidlige, finstemte interiørmaleri. I hennes første betydelige arbeid, Solitude (1878-80), var interiøret malt i Miinchen, figurene i Paris. Andre kjente malerier fra denne tiden: Andante (1881), Blått interiør (1883) og Chez moi (1887). Avgjørende for hennes senere utvikling ble opphol­ det på Fleskum i Bærum somrene 1886-87 sammen med Werenskiold, Munthe, Peterssen og flere. Året etter vendte hun for godt hjem til Norge. Fra nå av ble de gamle bondestuene og kirkerommene hennes kjæreste motivkrets. Bygd på et inntrengende stud­ ium av perspektiv og lysforhold utfoldet hennes kunst seg koloristisk stadig rikere og friere; hennes beste bilder har en fylde og stofflighet i fargen som gjør dem til noe av det mest verdifulle i norsk kunst. Med fin sans for det menneskelige og for samspillet mellom rom og figur anbrakte hun gjerne en eller flere personer i sine interiører, f.eks. Ved lampelys (1890, Rasmus Meyers Samlinger). Andre kjente malerier er Inngangskoner og Sjelesorg (begge 1892). De bæres av en religiøs grunntone som også preger flere av hennes mer figurrike kirkeinteriører, f.eks. Altergang i Stange kirke, (1903, Nasjonalgalleriet). Koloristiske hovedverker er Nasjonalgalleriets Barnedåp i Tanum kirke (1892) og Kortspillere (1897), og del praktfulle, fargerike interiør Uvdal stavkirke (1904-09, Rasmus Meyers Samlinger). På sine eldre dager tok hun også opp igjen stillebenmaleriet. Enkelte landskaper og portretter, Kitty Kielland (1883), Johan Backer Lunde (1896) og et selvportrett (ca. 1900) avrunder bildet av hennes sparsomme produksjon. Hun drev 1889-1912 en

BACKER 682 godt besøkt malerskole, og har påvirket en rekke yngre malere. Harriet Backer er fyldig representert i Nasjonalgalleriet og i Rasmus Meyers Samlinger i Bergen. Litt.: H.B., 1845-1932, Kitty L. Kielland, [...], [ 1983] (utstilling: Blaafarveværket, 1983); Kielland, E.C.: H.B.: 1845-1932, 1958; Lange, M.: H.B., 1995; Lone, E.: H.B.: med en skildring av barndoms- og ungdomstiden, 1924; NBL 2. utg.; NKL; Wichstrøm, A.: Kvinner ved staffeliet: kvinnelige malere i Norge før 1900, 1983. Backer. Herman Major, 1856-1932, født i Oslo, norsk arkitekt. Utdannet ved høyskolen i Dresden. Tegnet en rekke større villaer, bl.a. Villa Astrup i Oslo (188687, nå Det Norske Videnskaps-Akademi), Villa Frid­ heim ved Krøderen (1890—92, nå Eventyrmuseet Villa Fridheim; ett av de mest markante hus i sveit­ serstil på Østlandet (se bilde i artikkelen ► kulturminnevem)og Skaugum (1891, brant 1930). Foruten disse er han mest kjent for Johanneskirken i Bergen (1894), Alfheim-komplekset (1898-1900) og Centralteatret (1890) i Oslo (senere betydelig om­ bygd). Han tegnet også flere turisthoteller. Litt.: NBL 2. utg.; NKL. Backer, Jacob Adriaensz, 1608—51, nederlandsk maler, elev av Rembrandt i Amsterdam, malte livful­ le og monumentale portretter og figurgrupper og komposisjoner over religiøse og mytologiske motiver. Backer, Julie Elisabeth, 1890-1977, norsk demograf og statistiker. Dr.philos. 1938, byråsjef Statistisk sentralbyrå 1936-56, senere konsulent i forskningsavdelingen samme sted. Hun utførte en rekke ekspertoppdrag for internasjonale organisasjoner. Tallrike publikasjoner, særlig om befolkningsstatistiske og medisinsk-statistiske emner. Litt.: NBL 2. utg. Backer, Lars, 1892-1930, født i Oslo, norsk arkitekt. Utdannet ved Tekniska hogskolan i Stockholm 1915— 18; hospiterte ved Architectural Association School 1920-21. Selvstendig praksis i Oslo fra 1921. Utmer­ ket seg tidlig som en begavet og målbevisst pionér for funksjonalismen, uttrykt i noen villaer og i hans tre hovedverk i Oslo: Restauranten Skansen på Kontra­ skjæret, regnet som Norges første funksjonalistiske bygg (1927, revet 1970), Ekebergrestauranten (1929) og Horngården ved Egertorget (1930). Litt.: Backer, L.: L.B.: arkitektens arbeider omtalt i dagspressen og fagskrifter, 1930; NBL 2. utg.; NKL; Ove Bang, Lars Backer, 1999 (Norsk arkitekturmuseum, Tegningssamlingen, nr. 1, 1999). Backer, Thomas Offenberg, 1892-1987, norsk veidi­ rektør, sivilingeniør 1914. Sjef for Veidirektoratets vedlikeholdskontor 1935, overingeniør for veivese­ net i Oppland fylke 1940, veidirektør 1948-62. Som veidirektør fullførte Backer først gjenreising av krigsskadede broer og istandsetting av et nedslitt veinett. Han fikk senere ansvar for opplegget av de første planer for å møte massebilismens krav til veiutbygging. Backer Grøndahl, Agathe, se Agathe Backer kGrøndahl. Backer-Grøndahl, Fridtjof, 1885-1959, født i Oslo, norsk pianist og komponist, sønn av Olaus Andreas og Agathe Backer Grøndahl, bror av Nils BackerGrøndahl. Han var elev av sin mor frem til debuten 1903, studerte senere i Tyskland. Han spilte i mange europeiske storbyer og vant stor anerkjennelse. Bodde 1920-30 i Storbritannia, der han gav en rekke konserter og bl.a. virket sterkt for norsk musikk. Han var en utmerket pedagog, og har utgitt klaverstykker og sanger. Litt.: NBL 2. utg. Backer-Grøndahl, Nils, 1877-1975, født i Oslo, norsk lege, sønn av Olaus Andreas og Agathe Backer Grøndahl, bror av Fridtjof Backer-Grøndahl. 192748 direktør for Bergens kommunale sykehus (Hau­ keland) og overlege ved dets kirurgiske avdeling.

Han nedla et betydelig arbeid for opprettelsen av Universitetet i Bergen og ved utbyggingen av den medisinske undervisning der. Æresdoktor samme sted i 1958. backfisch (ty., eg. 'stekefisk, fisk som er for liten til å koses'), spøkefull betegnelse på en ung pike i tenår­ ene; nå gått av bruk. backgammon [bækgæman] (eng., usikkert opphav, muligens av 'tilbake' og 'spill'), trikk-trakk, brettspill for to personer, hver med 15 brikker, henholdsvis lyse og mørke. Brikkene flyttes etter terningkast, og spillet vinnes av den som først får flyttet alle sine brikker fra startoppstillingen (se figur) og ut av brettet. Brettet er firkantet med 12 kileformede felt (punkter) etter hverandre langs to av sidene, avveks­ lende lyse og mørke. Det er også delt på tvers, av en forhøyning kalt baren, i et indre og et ytre område (hjemland), og får slik fire kvadranter, hver med seks felt. Spilleregler. Brikkene skal først flyttes forover til eget indre område, deretter ut av brettet, spillerne flytter følgelig i motsatte retninger. Man kaster etter tur to terninger. Viser terningene f.eks. 6 og 2, kan man enten flytte to brikker henholdsvis seks og to felt, eller én brikke åtte (6+2) felt. Slår man en dub­ lett (f.eks. 5+5), teller øynene dobbelt, og man kan flytte opptil fire brikker til sammen 20 felt. Det er ikke lov å flytte til et sperret felt, dvs. mot­ standeren har to eller flere brikker på feltet. Man kan heller ikke flytte en brikke til et åpent felt hvis man må mellomlande på et sperret felt. Når man summe­ rer begge temingers øyne til ett trekk, utføres dette nemlig som to separate trekk etter hverandre (6+2 eller 2+6). I eksempelet ovenfor kan man derfor ikke flytte brikken åtte felt hvis både felt 6 og 2 (regnet fra stanfeltet) er sperret. Hvis en brikke flyttes til et felt hvor det står én motstanderbrikke fra før, slås denne ut og settes på baren. Alle utslåtte brikker slås inn på brettet igjen (i motstanderens indre område) etter kast med to terninger. Er begge felt som terningene anviser sperret, må man stå over, da alle utslåtte brikker må slås inn igjen før man kan flytte andre brikker. Når en spiller har flyttet alle sine brikker inn i eget indre område, kan han begynne å flytte brikkene ut av brettet. Den som først får flyttet alle brikker ut, vinner spillet. Lars Backer. Restaurant Skansen, reist 1926-27. Oslos første betydelige funkisbygning. Revet 1970.

Hvit flytter i pilens retning

Backgammon. Spillebrett med begge spilleres 15 brikker i startoppstilling. Hvit flytter sine brikker i pilens retning mot eget indre område, svart i motsatt retning.

Poengberegning. Vinneren får 1 poeng hvis motstan­ deren også har flyttet ut minst én brikke, 2 poeng (gammon) hvis motstanderen ikke har flyttet ut noen brikker og 3 poeng (backgammon) hvis motstanderen i tillegg har brikker som er utslått eller fremdeles står i vinnerens indre område. Ofte dobles poengene eller innsatsen det spilles om én eller flere ganger under spillets gang. Historikk. Forløpere til backgammon er blitt spilt i flere tusen år, bl.a. i India, senere i det gamle Hellas og av romerne. Også lange tradisjoner i de nordiske land. Den nåværende formen oppstod i England på 1600-tailet og var tidligere mest utbredt der og i USA, samt i de østlige Middelhavslandene. I 1960-årene fikk spillet en renessanse over store deler av verden. Det arrangeres også lurneringskonkurranser i back­ gammon, der det spilles med innsats, bl.a. VM fra 1965 og NM fra 1991. Norges Backgammonforbund ble stiftet 1994. R&r backhammer |bækhæma] (eng. 'rygg' og 'hammer'), grep i liggende bryting (parterre), man griper bakfra og fra utsiden inn under motstanderens ene overarm ved albuen og låser den mot ryggen hans. Derfra prøver man å vri ham over på rygg. backhand [bækhænd] (eng., eg. backhand(ed) stroke, 'bakhåndsslag'), i tennis et slag hvor man slår med «baksiden» av racketen ved å holde den med hånd­ baken vendt i slagretningen, dvs. mot nettet. Brukes av høyrehendte når ballen kommer på venstre side av kroppen, tilsvarende for venstrehendte. Også brukt i andre racketspill og i kast med fiskestang. Motsatt: forehand. Backhaus, Wilhelm [-aus], 1884-1969, tysk pianist. Studerte i Leipzig og med Eugen d'Albert, debuterte 1 5 år gammel i Leipzig. Backhaus var en av sin generasjons fremste Beethoven- og Brahms-tolkere. Backhuysen, Ludolf (bakhøyza(n)], også Ludolf Bakhuysen, 1631-1708, nederlandsk maler, elev av van Everdingen. Best kjent for sine marinebilder, bl.a. Amsterdams havn (1674). Han var dessuten Peter den stores tegnelærer. back-lash [bæklæj] (eng.), en plutselig og voldsom bevegelse bakover. Sportsfiskere bruker ordet om floke på den delen av snøret som er på snella. I figurlig betydning tilbakeslag, voldsom reaksjon på en handling (som oppfattes som fiendtlig eller truen­ de). Backman, Sigrid Sofia, 1886-1938, finlandssvensk forfatter, utgav en rekke romaner med motiver fra sin egen barndom, fra storby- og småbyliv. Hoved­ vekten ligger ofte på det humoristiske, og fortellinge­ ne glir gjerne over i eventyrstemninger. Bak mange

BACON

lav hennes verker ligger en utilfredshet med det mekaniserte og kalde samfunnslivet og en mystisk farget lengsel bort fra dette. Blant hennes viktigste iverker er Guds barn (1916), Familjen Brinks oden (1922), Bostadsbolaget Sjuan i Lergrdnden (1926), Under Hdxbbles sol og De fåvitska trollen (begge 1935). Backoffen, Hans, død 1519, tysk billedhugger, virk­ som i Mainz og omegn. Hans hovedverk er det store epitafiet over erkebiskop Uriel von Gemmingen i domen i Mainz (1515-17). Back River [bæk riva], elv i nordlige Canada, Nunavut, har sitt utspring i distriktet Keewatin, faller ut i Polhavet i Chantrey Inlet, 974 km lang, nedbørfelt 106 500 km2. Oppkalt etter den britiske marineoffiseren Sir George Back som utforsket elven (1829). Elven het tidligere Great Fish River. back-up [baekap] (eng. 'sikring, oppbakking') (IT), dss. ►sikkerhetskopi. Bacolod, by i midtre del av Filippinene, på øya Negros; 429 000 innb. (2000). Det fremste senter for sukkerindustrien i Filippinene, med en av verdens største sukkerraffinerier (Victoria Milling Company, Vicmico) og sukkereksport fra uthavnen Pulupandan. Flere keramiske verksteder. Universitet (1941), flyplass. Katedral. Årlig festival i oktober. bacon [beikan] (eng.), lettrøkt og lettsaltet sideflesk; se ►flesk. Bacon inneholder ca. 30 g fett per 100 g og har et høyt innhold av natrium (salt). Innholdet av jern er lavere enn i kjøtt generelt (0,6 mg per 100 g). Bacon, Francis [beikan], baron av Verulam og vis­ count St. Albans, 1561-1626, britisk filosof, essayist og statsmann, Englands betydeligste renessansefilosof. Fra sitt 13. til sitt 16. år studerte Bacon i Cam­ bridge og var deretter i Paris 1577-80. Etter sin hjemkomst virket han som jurist og ble 1584 med­ lem av Underhuset. Han var en av dronning Eliza­ beth l's betrodde menn. Da Jakob 1 fulgte Elizabeth på tronen 1603, delte Bacon sin tid mellom politisk virksomhet og filosofiske studier. Han gjorde en rask politisk karriere: 1613 ble han attorney-general, 1617 storseglbevarer, 1618 lordkansler samtidig som han ble utnevnt til baron av Verulam, og 1621 visco­ unt St. Albans. Bacon arbeidet for å styrke kongens makt på bekostning av Parlamentet. 11621 ble han dømt for bestikkelser og mistet alle sine embeter. Sine siste år levde han tilbaketrukket på sitt gods, opptatt med studier og litterære arbeider. Francis Bacon (1561-1626). Maleri av P. van Somers. The National Portrait Gallery, London.

Verker. Sin litterære løpebane begynte Bacon i 1597, da hans første Essays kom ut; i alt skrev han ca. 60 slike korte stykker om dagligdagse emner hvor han uttaler sine meninger og leveregler. Hans essay­ er ble viktige for denne litteratursjangerens videre utvikling i England. Samtidig med at han drev sin politiske virksomhet, utgav han sine viktigste filoso­ fiske og vitenskapelige arbeider. Han hadde egentlig planlagt et stort filosofisk verk, Instauratio Magna (Den store fornyelsen), men bare to deler ble fullført. Novum Organum Scientiarum (Vitenskapenes nye verktøy) kom i 1620, til avløsning av det gamle, aristotelisk-skolastiske verktøy. (Organon var et vanlig navn på den samlede aristoteliske logikk og metodelære.) 1 1623 kom DeDignitateet Augmentis Scientiarum (Om vitenskapenes verdighet og forbed­ ring). Dette var en sterkt utvidet utgave av hans AdvancementofLearning, som først var utkommet på engelsk (1605). Etter sitt fall utgav Bacon en History of Henry VII (1622) og et bruddstykke av en utopisk roman. New Atlantis (skrevet 1624, utgitt 1627). Bacon var den første som skrev et betydelig filosofisk verk på engelsk - The Advancement of Learning - og har som stilist fått stor betydning for engelsk språkut­ vikling. Filosofi. Bacons filosofiske verker har et tydelig metodologisk tilsnitt; han søkte etter en fruktbar metode til avløsning av den på hans tid herskende aristotelisk-skolastiske, som var utpreget deduktiv og spekulativ. Bacon mente at vitenskapen måtte gå induktivt og eksperimentelt til verks. Hans lære om induksjonen, den rette vitenskapelige metode, angir en tre-trinns fremgangsmåte til å fastslå årsaksfor­ hold mellom fenomener i naturen: oppregning av tilfeller hvor fenomenet opptrer; oppregning av tilfeller som likner det første, men hvor fenomenet ikke opptrer; og endelig studier av tilfeller hvor fenomenet bare opptrer til en viss grad. Bacons tanker om induksjonens natur ble på 1800-tallet videreført av John Stuart Mill. Når vitenskapen trengte nye induktive metoder til avløsning av de gamle, var det ifølge Bacon fordi bare dette kunne føre til den nye naturvitenskap som menneskeheten trengte, en vitenskap som gjennom sann kunnskap om årsak-virkningsforhold i naturen ville gjøre del mulig å beherske og styre naturens krefter til beste for menneskeheten. Slagordet «Kunnskap er makt» går tilbake lil Bacon, som ved sin energiske argu­ mentasjon og propaganda for slike tanker ble den moderne teknologis profet lenge før naturvitenska­ pen var kommet så langt at den kunne gi opphav til større teknologiske nyvinningen Men den frie viten­ skapelige forskning hemmes av menneskelige for­ dommer av fire ulike slag som Bacon kaller idoler eller avguder. Idola tribus (stammens idoler) skyldes den menneskelige natur, tilbøyeligheten til å tolke naturen antropomorfisk, etter menneskelig mønster. Idola specus (hulens fordommer) skyldes individuelle særegenheter og tilbøyeligheter, mens idola fori (torgets fordommer) beror på språkets makt over tanken, og idola theatri (teatrets idoler) skyldes vår svakhet for herskende tradisjoner og autoriteter. Bacon var en fremragende begavelse med store kunnskaper, men åpenbart uhyre forfengelig og ærgjerrig: i dikteren Popes karakteristikk «the wisest, brightest, meanest of mankind». Interessen og forstå­ elsen for Bacons verk er i dag større enn noensinne. Bacons samlede verker er utgitt av Spedding, Ellis og Heath i 14 bd. (1857-74). Bacon blir på enkelte hold tillagt Shakespeares forfatterskap, se ►Bacon-Shakespeare-striden. ETj Litt.: Peltonen, M., red.: The Cambridge companion to B„ 1996; Vestens store tenkere, 2002; Wormald, B.H.G.: F.B.: history, politics and science, 1561-1626, 1993. Bacon, Francis [beikan], 1909-92, britisk maler, født i Irland, fra slutten av 1920-årene for det meste bosatt i London, døde i Madrid. Autodidakt, slo igjennom i 1940-årene med malerier påvirket av surrealismen.

Med sin relativt realistiske kunst skilte han seg ut fra tidens abstrakte maleri, og det tok tid før han vant anerkjennelse. Etter hvert utviklet han seg mot en stadig mer personlig ekspresjonisme, og pessimismen i hans malerier er påtagelig. Han skildret taushet, angst og ensomhet ved å male forvridde ansikter og menneskefigurer isolert fra omgivelsene i et marerittaktig rom. Hans komposisjoner viser interesse både for en kristen og en psykologisk motivkrets med til dels sterke kontraster mellom lys og skygge. Fra 1960-årene fikk han stadig større betydning, og han regnes som en av de fremste britiske billedkunstnere i nyere tid. Han var knyttet til den såkalte Londonskolen (The School of London), bl.a. gjennom en vandreutstilling 1987-88. Litt.: Davies, H. & S. Yard: F.B., 1986; Russell, J.; F.B., rev. ed., 1993; Sinclair, A.: F.B.: his life and violent times, 1993; Sylvester, D.: The brutality offact: interviews with F.B., 3rded., 1987. Bacon, John [beikan], 1740-99, britisk billedhugger, laget bl.a. gravmonumentene over Lord Chatham i Westminster Abbey og dr. Johnson i St. Paul's. For­ bedret også skulptørteknikken, bl.a. med et apparat som gjorde at modellens form mer nøyaktig kunne overføres til marmoren. Bacon, Kevin [beikan], f. 1958, amerikansk filmskuespiller, debuterte i 1978, fikk sitt gjennombrudd i Barry Levinsons Diner (Møtestedet, 1982) og vant et stort publikum med kinosuksessen Footloose (1984). Bacon viste et bredt uttrykksregister i filmer som She's Håving a Babv (Hjelp, vi gifter oss, 1988) og The River Wild ("1994). Han gjorde en fin prestasjon som etterforskeren i Clint Eastwoods MysticRiver (2003). Bacon, Roger [beikan], ca. 1212-ca. 1292, engelsk filosof og naturforsker. Studerte først i Oxford som elev av Robert Grosseteste, senere i Paris, hvor han ble kjent med aristotelisk filosofi. Ca. 1247 vendte Bacon tilbake til Oxford. På grunn av sine ekstreme synspunkter og personlige konflikter med andre ledende teologer ble han sendt tilbake til Paris, hvor han fikk forbud mot å offentliggjøre sine meninger utenfor sin egen munkeorden, fransiskanerne. Etter oppfordring av pave Clemens 4 skrev Bacon i løpet av 18 måneder sitt hovedverk Opusmajus (Det store verk). Bacon vendte så tilbake til Oxford, hvor det igjen oppstod rivninger, og han ble på ny kalt lil ordensgeneralen i Paris for bl.a. a sta til rette for sine Francis Bacon (1909-92). Pave Innocens 10, studie etter Diego Velazquez, 1953. Privat eie.

BACONGRIS 684

Fra 1.

UTGAVE AV ASCHEHOUGS leksikon 1906-13

Bad og badeanstalter. Der findes mange sorter bad, som vand-, luft-, sol- o. a. lysbad, sandbad, gvtjebad o. a. De er dels kolde; disse bad tages oftest, fordi de er forfriskende og hærdende. Dels er de varme; disse xirker mest rensende paa huden. Ofte kombineres begge disse bad ved at afslutte et varmt bad med en kold dusch eller styrt. De almindeligste badformer er kar bad og d u s c h 1)a d. Duschbadet er særlig udbredt og fuldkommengjort i lyskland. Det har den fordel at kunne leveres meget billig og at bruge lidet vand; videre virker det tryk. hvormed våndet strømmer ned paa kroppen, oplivende paa hudvirksomheden, ligesom det forbrugte skidne vand rinder af huden og erstattes af rent. Desuden haves sx ed e bad. At disse eksisterer tiere former. 1 roinerbadet er luften meget tør. i dainpbadet meget fugtig. niedens b a d s t u b a d e t staar midt imellem. Fordamp­ ningen af sveden berøver legemet varme og hindrer, at

Badstue i Bindalen.

det overophedes selv i romerbad paa 80 0 C. Til svede* badene hører gjerne ogsaa frottering, ris el. I.. hvilket sammen med varmen øger blodets tilstrømning til huden; omvendt formindskes denne ved den paafølgende kolde overgydning, dusch el. 1. Herved opøves hudens evne til i overensstemmelse med vort varmebehov at fvldes med eller tømmes for blod, hvilket for legemets «varmeregulering» og dermed f. eks. dets tolerans ligeoverfor en varm eller kold omgivende luft er af betydning. Forøvrigt er svedebadene tillige særlig gode renselsesbad.

meninger om astrologi, uttrykt i Astroiwmiens speil (1271). Muligens satt han i fengsel fra 1278 til kort før sin død. Filosofi. Bacon foretrakk forskerens liv fremfor lærerens og viste stor interesse for matematikk og fysikk, begge deler et særsyn på hans tid. I sitt vitenskapssyn gjorde han seg til talsmann for to prinsipper som var meget uvanlige; for matematikken som vitenskapens metode, og for bruk av eksperimenter. Bacon foregrep på denne måten den senere empiris­ me. Også rent filosofisk gikk Bacon utenfor allfarvei. Ved siden av den filosofiske eller vitenskapelige erfaring som skyldes våre sanser, antok Bacon også en indre erfaring som er Guds opplysning av den menneskelige bevissthet, en variant av den augustinske illuminasjonsteori. Som naturforsker gjorde han viktige oppdagelser om lysbrytningens lover, og som teknolog forutsa han at vitenskapen en gang ville frembringe selvgående kjøretøyer, båter og flyvemaskiner. Samtidig forsøkte han ad matematisk vei å gi bevis for slike ting som dogmet om den guddomme­

lige kristne treenighet. Han behersket en rekke språk. Det hedrende tilnavn Bacon fikk, Doctor mirabilis (Den beundringsverdige doktor eller lærer), gjen­ speiler beundringen for ham. Opus majus er oversatt til engelsk i 2 bd. 1928 (nyopptrykk 1962). Litt.; Clegg, B.: Thefirst scientist: a life ofR.B., 2003. bacongris [beikan-], ung, mager slaktegris med baconside som passer til markedet for bacon. Vanlig uttrykk i land som har et stort baconforbruk, f.eks. Storbritannia. Bacon-Shakespeare-striden [beikan Jeikspia-], strid som daterer seg fra 1805, da det for første gang offentlig ble hevdet at Francis Bacon var den egent­ lige forfatter av Shakespeares verker. Teorien ble etter hvert støttet av en lang rekke amatørforskere, også i USA. I 1886 stiftet tilhengerne et Bacon Soci­ ety i London, som også utgav et eget tidsskrift, og senere fulgte Chicago etter. Utgangspunktet for teorien er særlig at en ustudert provinsgutt som Shakespeare ikke kunne ha skrevet

de geniale verkene som går under hans navn, mens en belest verdensmann kunne ha gjort det. Konkur­ rerende teorier er blitt fremsatt til fordel for andre av Shakespearetidens adelsmenn, bl.a. jarlene av Ox­ ford, Rutland og Derby, og for dramatikeren Chris­ topher Marlowe. Oxford-teorien er blitt den mest po­ pulære og har stilt Bacon-teorien i skyggen. Imidler­ tid er bevismaterialet som oftest søkt, og ingen av teoriene rokker ved de solide vitnesbyrdene om at Shakespeare skrev sine egne verker. Baconsky, Anatol E. [bakonski], 1925-77, rumensk lyriker og essayist. Hans tidlige dikt er av mer episk art, mens de senere er konsentrert om eksistensielle spørsmål i en dekadent stil. Også kjent for sine reise­ skildringer og fantastiske fortellinger og for sine gjendiktninger av utenlandsk lyrikk. Baconsky ble forbudt av sensuren fordi han advarte mot en verden dominert av teknologi og politikk. Bacopa monnieri (eng. Baby tears), akvarieplante i maskeblomstfamilien, den av Bacopa-artene som egner seg best for akvariet. Den har mørkegrønne, stive, nesten dråpeformede blad. Enkel å ta stiklinger av; trives i de fleste akvarievann. Bacovia. George [bakovja], pseudonym for George Vasiliu, 1881-1957, rumensk lyriker. Han var påvir­ ket av fransk symbolisme og er blitt kalt Romanias første store moderne poet. Gjennom dystre bilder, fulle av grenseløs tristhet, fremstiller Bacovia denne verden som meningsløs (Bly, 1916, Gule gnister, 1926). I sine siste dikt (Borgerligestrofer, 1946) priser han den åndelige og sosiale forvandling i Romania etter den annen verdenskrig. Bacteroides (av gr. bakterion, 'stav'), slekt av obligat anaerobe gramnegative stavbakterier. De utgjør en betydelig del av den normale tarmfloraen og antas å være delaktig i flere av tarmens fysiologiske funksjo­ ner. B.fragilis er en art som ikke sjelden gir sykdom hos menneske, f.eks. som dyp vevsinfeksjon. baculus (lat.), stokk, stav. baculus pastoralis, hyrdestav, bispestav. bad. rom eller større anlegg hvor man kan bade. Til bading brukes vann, varmluft og vanndamp, i noen utstrekning også gytje og sand. De viktigste virkninger av bad er: 1) Rensing av huden for støv, skitt, svette og smittestoffer. 2) Stimulering av hudens funksjoner (herding). 3) Stimulering av kretsløpet og bedring av blodsirkulasjonen. 4) At det virker men­ talt oppkvikkende ved det velvære som oftest følger med. 5) Medisinske virkninger, se nedenfor. Miljøet i bad gir gode vekstbetingelser for mikroor­ ganismer, og for å unngå overføring av sykdommer er det viktig å ta hygieniske forhåndsregler, både ved planlegging og bruk. Offentlige bad er utstyrt med egne renseanlegg basert på klor, ozon eller annet (se ►vannrensing). ULIKE BADEFORMER

De viktigste formene av bad er: Karbad, vann med temperatur 37-38 °C. Langvari­ ge karbad eller kraftig innsåping avfetter huden så meget at det ikke bør brukes mer enn 1-2 ganger i uken. Varme karbad virker beroligende og kan brukes som sovemiddel før sengetid. Ellers bør karbad avsluttes med en kjølig dusj. Dusjbad gjør samme nytte som karbad, men virker noe mer stimulerende på grunn av vannstrålene. Svømmebad er mindre rensende, men herder bra, særlig som saltvannsbad med sol og luftbad. Dessu­ ten bedrer det svømmeferdigheten og motvirker drukningsulykker. Romerbad er et tørt varmluftbad (temperatur ca 75 °C). Dampbad er et fuktig varmluftbad på ca. 45-50 °C. Både dampbad og romerbad renser godt og stimule­ rer kretsløpet. Dainpbadet er mer anstrengende enn romerbadet til tross for at temperaturen er lavere, fordi kroppen har vanskelig for å skille ut varme i luft som er mettet med fuktighet.

BAD ------ 1

685

Det er også blitt vanlig å benytte boblebad; boblene som stiger opp i badet har en behagelig, masserende effekt på kroppen. Se også ►badested. HISTORIKK

Bad. Kvinner og menn i mineralbad. Maleri av Hans Bock d.e., 1597- Basel Kunstmuseum.

Badstubad er en mellomting mellom de to sistnevn­ te badeformene. Tørr varmluft til å begynne med, men fuktigheten øker under badet ved vannpakasting på ovnen. Boblebad. Vannet er i bevegelse ved hjelp av en blåsemaskin søm blåser luft inn i bunnen av badeka­ ret og en pumpe som pumper en blanding av vann og luft til såkalte terapi-dyser på veggene. Ved en temperatur som ligger like over kroppstemperaturen gir boblebad en behagelig form for massasje som løser opp muskler og stimulerer blodomløpet. BADEBEHANDLING

Bad brukes som behandling ved en del sykdommer. Varme karbad virker avspennende både kroppslig og

mentalt og kan lindre og til og med fjerne smerter som skyldes muskelspenning. Men de belaster krets­ løpet, og høy alder, høyt blodtrykk og hjertesykdom tilsier derfor en viss forsiktighet med varme bad. Også lokale varmebad kan ha en gunstig, avspen­ nende virkning. De øker også blodtilstrømningen til huden og dens dypere lag og kan ha god virkning ved betennelser. Gytjebad med temperatur 40 °C brukes dels som generelle bad og dels som lokale pakninger. De virker særlig godt ved muskel- og leddsykdommer. For spesielle grupper funksjonshemmede bør vannet varmes opp til 26-28 °C for å få den rette terapeutiske effekt.

Fra alders tid kan vi skjelne mellom tre slags bruk av bad: som ledd i religiøse seremonier, som renselsesog oppkvikkingsmiddel, som behandling ved syk­ dom. Noe skarpt skille mellom disse tre bruksformer har det dog ikke vært. Som ledd i religiøse seremonier er rituelle bad og tvettinger blitt brukt særlig av Østens folk. Hertil hører også dåpen, opprinnelig neddypping i vann, som forekommer i ulike former i forskjellige religio­ ner. Til rensning og oppkvikking er elve- og sjøbad blitt brukt, men fremfor alt har svettebad hatt bred anvendelse, både hos naturfolk og kulturfolk, særlig i form av badstubad. Også bruken av bad til behandling av sykdom går langt tilbake i tiden. Mye av denne behandling har funnet sted ved naturlige kilder, særlig ved varme mineralkilder. Fra oldtidens Hellas kjenner vi en rekke kilder som ble brukt i sykebehandlingen, og i Romerriket lantes badesteder spredt over hele riket. Høyest nådde badekulturen i romertiden; ruinene av keisertidens termer viser at man den gang hadde badeanstalter som fremdeles er uovertrufne i dimen­ sjoner og prakt. De bød på en rekke badeformer med romerbadet som det sentrale. Også levningene av romernes badesteder er imponerende. De store offentlige bad i Roma ble samlingssteder hvor folk utvekslet nyheter, sluttet forretninger og ofte tilbrakte mesteparten av dagen. Men badeanstal­ tene ble også arnesteder for utsvevelser og laster og fikk etter hvert et dårlig ry på seg. Det samme gjaldt for badestedene hvor den romerske overklasse samlet seg i sesongen med de finere demimondene. I folkevandringstiden gikk de store badeanleggene til grunne, men svettebadene holdt seg gjennom hele middelalderen. Badstuene var meget søkt, badstubad ble regnet som en nødvendighet, og «badepenger» ble ofte gitt på samme måten som vi gir drikkepen­ ger. Men eller hvert gikk også badstuene over til å bli forlystelses- og drikkesteder. De kom i miskreditt, og da syfilis brøt inn over Europa på 1500-tallet, fikk badstuene ord på seg for å spre sykdommen, sann­ synligvis med rette. Dette førte til al badstuene etter hvert ble stengt, sansen for renslighet tapte seg, og det begynte en skittenferdighetsperiode som varte i mer enn 200 år. Sminke, pudder og parfyme erstattet vann, skitten grodde og utøy florerte. Ved det engel-

Fra anlegget Sommarland i Bø i Telemark, som har en stor avdeling for alle slags badeaktiviteter. Vi ser her et basseng for små barn, flere vannsklieren berg- og dalbane i vann. - Til høyre: Rekonstruksjonstegning av en del av Caracallas termer i Roma. Dette store badeanlegget ble påbegynt 1 år 212 e.Kr. og var 1 bruk til ut pa 500-tallet.

BAD 686 ske hoff ble dei sagt al man ikke behøvde se hvem som kom, man kunne lukte det. Først fra midten av 1800-tallet tok forståelsen for renslighetens betyd­ ning til å våkne igjen. En engelsk lov av 1846 krevde at kombinerte dusjbad og vaskerier skulle oppføres i alle byer over en viss størrelse, og lignende anstalter kom etter hvert til også i andre land. I begynnelsen av 1880-årene ble det i Tyskland på initiativ av professor Lazzar dannet en forening for oppføring av badeanstalter, vesentlig billige dusjbad, og slagordet ble: Hver tysker ett bad i uken. ' FMb/AStr BAD I NORGE

Her til lands holdt badstuene seg lenger enn i de fleste andre europeiske land. Ifølge Eilert Sundt var den siste badstue i Sør-Norge i bruk i 1850-årene i Åseral. Men deretter var det slutt, bortsett fra det nordligste Norge, der påvirkningen fra Finland og Russland gjorde seg gjeldende. Badeanstalter etter europeisk mønster ble opprettet på midten av 1800tallet i enkelte byer. Men det var spredte tiltak, og det varte langt ut på 1900-tallet før forståelsen og sansen for bad ble vakt. Særlig i tiden etter den annen ver­ denskrig ble det opprettet folkebad som tilbod for­ skjellige badeformer. Bad. første del av navnet på en rekke tyske kurbad/ kursteder. Se hovedordet. F.eks. Bad Miinstereifel, se ► Miinstereifel, Bad. Badacsony [badatjanj], ungarsk vindistrikt ved Balatonsjøen. Produksjon av både røde og hvite viner, hvorav de hvite har oppnådd størst berømmel­ se. Badajoz [baåaxåj)], arabisk Baled-Aix. 1 Provins i sørvestlige Spania, del av den autonome regionen Extremadura; 21 766 km2 med 662 800 innbyggere (2002). Hovedstad: Badajoz. Omfatter Guadianabassenget med høyereliggende områder i sør (Sierra Morena). Det dyrkes ris, bo­ mull, hvete, oliven, korkeik og vin. Det satses stort på irrigasjon. Halvnomadisk beitebruk med sau og ku drives fortsatt. Næringsmiddel- og korkindustri. 2 By i Spania, hovedstad i provinsen Badajoz, ved Rfo Guadiana nær grensen mot Portugal; 136 850 innb. (2002). Tekstilindustri, konservesfabrikker, bryggerier, møller. Festningsverker, katedralen San .Juan fra 1234-84. Granittbro over Guadiana med 32 buer bygd 1596. Byen, av romerne kalt Pax Augusta, ble senere hovedstad i et maurisk rike. 1229 erobret av Alfons 9 av Leon. Stormet av engelskmennene under Wellington 1812. Blodige kamper under den spanske borgerkrig 1936-39. Badakhsjan, autonom region i østlige del av Tadsji­ kistan, i Pamirs høyland, grenser mot Afghanistan i vest og sør og Kina i øst; 63 700 km2 med 167 100 innb. (1991). Hovedstad: Khorog. Badakhsjan omfatter ca. 45 % av landets totalareal, og består vesentlig av høye fjell, mange når over 7000 moh. Ca. 90 % av befolkningen er tadsjiker. Det finnes en minoritet på ca. 7 % av kirgisere. De fleste inn­ byggerne tilhører ismaeli-retningen av islam. Boset­ ningen er for det meste i de vestlige elvedalene. På høyplatåene i øst lever kirgisiske nomader. Åkerbruk sammen med husdyrhold, bl.a. jak, sauer og geiter er viktig. Gruvedriften er godt utviklet, og det drives utvinning av gull, kull, salt og glimmer.' Badakhsjan (tidl. Gorno-Badakhsjan) ble opprettet som autonomt område 1925. Borgerkrigen i Tadsji­ kistan, som har herjet siden begynnelsen av 1990årene, har ført til store økonomiske og sosiale proble­ mer i regionen. Badakshan, landskap i nordøstlige Afghanistan, mellom Hindukush og Amu-Darja. Viktigste by er Faizabad. Badakshan er et fjelland med storslått naturskjønnhet, bebodd av nomadiske tadsjiker og kirgiser. Den nordøstligste delen, Vakhan, danner en smal korridor mellom Tadsjikistan og Kashmir. Jordbruk er viktigste næringsvei; kunstvanning gjør

det mulig å dyrke ris, hvete, mais og bomull i dalene. Det dyrkes også druer, frukt og nøtter. Opiumsproduksjonen i området har i perioder vært betydelig. Husdyrhold. Rike forekomster av lapis lazuli (lasurstein) ved Shar Shakh, som har vært utnyttet i mer enn 4000 år. Marco Polo oppholdt seg i Badakshan i 1273. Landet ble styrt av en konge som etter sigende nedstammet fra Åleksander den store. Fra 1859 hører Badakshan til Afghanistan. Sovjetiske styrker eta­ blerte 1980 en stor militærbase i Faizabad. Etter sovjetisk okkupasjon av Vakhan-korridoren flyktet mange av de kirgisiske nomadene til Pakistan. I første del av 1980-årene aksepterte kirgiserne å bli flyttet til Tyrkia. Store skader etter jordskjelv 1998. Badawi al-Sayyid Ahmad al-, 1199-1276, født i Marokko, egyptisk sufi-helgen. Bosatte seg i Tanta i Nord-Egypt, hvor han levde et asketisk liv. Mange mirakler tilskrives ham, og hans grav i Tanta er et av de mest besøkte pilegrimsmål i Egypt. En sufi-orden, ► ahmadiyya, ble oppkalt etter ham og har fortsatt tusenvis av tilhengere. Badawi, Datuk Abdullah Ahmad, f. 26. november 1939 i Penang, malaysisk politiker, undervisningsmi­ nister 1984—86, forsvarsminister 1986-87, nestleder for regjeringspartiet UMNO siden 1984. Overtok som statsminister ved Mahathir Mohamads avgang 2003. Badawi har holdt en moderat politisk profil og er vel ansett blant landets næringslivsledere. baddeleyitt (etter J. Baddeley), naturlig forekom­ mende zirkoniumoksid, ZrO2. Mineralet opptrer i små mengder i Oslofeltets larvikitter og i ilmenittmalm i Egersundsfeltet. Badderelva, Baddårjohka, elv i Kvænangen kommu­ ne, Troms; 25 km lang, 160 km2 nedbørfelt. Kommer fra Baddervatnet (Baddarjåvri) som ligger 558 moh. nær grensen mot Finnmark, renner ut i Badderfjorden. arm av Kvænangen. Badderen, sted i Kvænangen kommune, Troms, ved E 6 innerst i Badderfjorden. Tidligere utskipningssted for malmen fra de nedlagte kobbergruvene i Badderdalen, i drift 1844-78. Malmen ble sendt til Kåfjord smelteverk i Aha. Navnet Badderen kan være av samisk 'svelle, gå over sine bredder', om elven på stedet. Baden. 1 Tidligere stat i det sørvestlige Tyskland; 15 077 km2. Hovedstad: Karlsruhe. Se ► Baden-Wiirttemberg. Historie. Det nåværende Baden var under romersk herredømme på 100-tallet, men germanske stammer (alemannere, senere frankere) ble snart herrer i landet. Fyrstedømmet Baden ble bygd opp omkring Zåhringenes slektsgods. Fra 1535 var det delt i et «øvre» markgrevskap (Baden-Baden) og et «nedre» (fra 1565 Baden-Durlach). Begge ble lutherske, men Baden-Baden vendte tilbake til katolisismen. Fra 1771 kom de på én hånd igjen, under Karl Fredrik. Baden stilte seg på Napoleons side i krigen mot Østerrike i 1805. Et resultat av dette var at landområ­ det ble utvidet og staten fikk rang av storhertugdømme. Etterfølgeren Karl løste seg fra Frankrike i tide, og Baden kom heldig fra nyordningen etter Napole­ ons fall. 11818 fikk Baden en ganske liberal grunn­ lov, og ble i 1830-årene noe av et liberalt sentrum i Tyskland. Februarrevolusjonen (i Tyskland marsrevolusjonen) i 1848 fant sine mest energiske tilhenge­ re i Baden, og republikanske reisninger under F. Hecker og G. von Struve lot seg ikke knekke før prøyssiske tropper grep inn i mai-juni 1849. Fredrik 1 (1856-1907) ble også en ledende talsmann for liberale og nasjonale ideer. Baden tok først parti for Østerrike i krigen mot Preussen 1866, men deltok siden i felttoget mot Frankrike 1870-71 og gikk inn i det tyske rike. Under ►kulturkampen nådde brytningen mellom regjeringen og den katolske kirken et høydepunkt. Frie valg ble innført 1904, og en blokk av frisinnete.

nasjonalliberale og sosialdemokrater kom til makten. Som grenseland ble Baden sterkt skadet i der. første verdenskrig. Ved det tyske sammenbruddet 1918 abdiserte storhertug Fredrik 2, og sosialdemokraten Geiss dannet koalisjonsregjering i den nye republikk Baden. Omveltningen gikk for seg i fred og orden. Sentrum og sosialistene bie de sterkeste partiene. Hanau-distriktet (Kehl-Biihl like overfor Strasbourg) var okkupert av Frankrike til 1930. Hitlers ensretting (Gleichschaltung) ble gjennomført i Baden mars 1933, og selvstyret falt bort. Etter den annen verdenskrig ble Baden delt av grensen mellom den amerikanske og den franske okkupasjonssonen. Etter folkeavstemning 1952 ble Baden og nabostaten Wiirttemberg slått sammen til delstaten Baden-Wiirttemberg. 2 Vindistrikt i den sørlige del av Tyskland. De viktig­ ste deldistriktene er Kaiserstuhl, Bergstrasse og Markgråferland. Produksjon først og fremst av hvite viner. Baden, by i Sveits, Aargau, ved elven Limmat, 20 km nordvest forZiirich; 16 000 innb. (1999). Maskin- og annen metallindustri, produksjon av elektriske artikler. Byen domineres av slottsruinen Stein, tidligere støttepunkt for Habsburgerne. Som Aquae Helveticae badested alt i romertiden (svovelkilder). Grunnlagt 1291 av Habsburgerne, sete forden føderale regjering 1424-1712. Baden, by i Østerrike, Niederdsterreich, 25 km sør­ vest for Wien, vakker beliggenhet ved kanten av fjell­ ryggen Wienerwald; 24 500 innb. (2001). Byen har varme svovelkilder og var kjent som kursted alt i romertiden (Aquae Pannonicae). Baden fikk byrettigheter i 1480, og var sommerresidens for Østerrikes keiser Frans 1 i årene 1811-34. Både Beethoven, Mozart, Schubert og Johann Strauss oppholdt seg her fra tid til annen. Hovedkvarter for de sovjetiske okkupasjonstroppene 1945-55. Baden. Conrad (Peter Krohn), 1908-89, født i Dram­ men, norsk komponist, organist og musikkritiker; far til Torkil Baden. Utdannet ved Musikkonservatoriet i Oslo, senere i Leipzig, Paris og Wien; elev av bl.a. Honegger. Organistdebut i Oslo 1936. Virket som organist i Drammen og Oslo. Lærer ved Musikkon­ servatoriet i Oslo fra 1947, førsteamanuensis ved Norges musikkhøgskole 1973-78. Musikkmedarbeider i bl.a. Drammens Tidende, Vårt Land og Morgen­ bladet. Baden debuterte som komponist med egen komposisjonsaften i Oslo 1946. Hans produksjon spenner fra kirkelig bruksmusikk til stort anlagte symfoniske verker. Interessen for den klassiske polyfoni kommer klart til uttrykk i hans tidlige kor- og orgelverker. I 1950-årene merkes impulser fra de franske neoklassikere, bl.a. i den orkestrale klangbehandling; senere var Baden også innom tolvtoneteknikk, og var til dels i klanglig henseende påvirket av ekspresjonis­ men. Blant hans verker er 6 symfonier, konsert for orkester (1968), bratsjkonsert (1973), klaverkonsert (1979), konsert for fagott og strykere (1981), cellokonsert (1986), Divertimento for orkester (1951), Eventyrsuite for orkester (1960), Concertino for klarinett og strykere (1957), Pastorale og rondo for kammerorkester (1983), Messe for soli, kor og orkester (1949), Mennesket, universitetskantate for blandet kor og orkester (1971), orgelverker, kammermusikk, en rekke kormotetter og sanger. Litt.: NBL 2. utg. Baden, Torkil, f. 22. feb. 1944 i Drammen, norsk musikkskribent, radiomedarbeider og organist; sønn av Conrad Baden. Magistergrad i musikkvitenskap 1977. Fra 1982 programsekretær i NRK. 1972-90 organist i Rødtvedt kirke, Oslo, fra 1990 i Fossum kir­ ke. 1991-94 redaktør for Norsk kirkemusikk, 19982003 leder for Norsk Kritikerlag. Har utgitt bl.a. Et slag i luften (1980), Bach og Handel (1984) og Toner i tusen år (1995).

BADEN- WURTTEMBERG ------------------------------------- 1

•Sl

Fra i. utgave av Aschehougs leksikon 1906-13

Baden-Powell fbédn paul], Robert Stephensen S my 111(1857—), eng officer. deltog med udmerkelse i krigen i Af­ ghanistan 1895 og mod matabelerne 189(5. Ved boerkrigens udbrud var Bobert Baden-Powell. han kommandant i Mafeking og vandt her stor berømmelse ved den stand­ haftighet!. med hvilken han forsvaredc den slet befæstede by under den lange beleiring (fra oktober 1899 til mai 1900). Efter krigen blev B.-P. generalmajor og chef for det ridende politi, der oprettedes i de beseirede lande. Robert Baden-Powell. Utsnitt av maleri av David Jagger, 1929.

Baden-Baden. by i Tyskland, Baden-Wiirttemberg, i

Schwarzwald, 30 km sørvest for Karlsruhe, 181 moh.; 53 600 innb. (2003). Et av verdens fremste bade- og kursteder, med mineralske og radioaktive kilder (opp til 68 °C). Baden-Badens stilling som mondent badested går tilbake til det romerske Civitas Aurelia Aquensis som også var garnisonsby. Byen var 11 12-1705 residenssete for markgreven av Baden; nesten helt ødelagt 1689. Fikk i løpet av 1800-tallet på ny glans og posisjon som kursted for Europas aristokrati og overklasse. Tysklands mest kjente hesteveddeløp i Iffezheim siden 1858. Forbudet mot spillebanker gjorde i 1872 slutt på Baden-Badens storhetstid. Gjenåpningen av kasinoet i 1933 førte til ny oppblomstring. Hovedkvarter for franske tropper i Tyskland 1945-93. Dobbeltnavnet hadde vært i bruk siden delingen av staten Baden i 1535, men ble offisielt navn først i 1931. Baden Powell, eg. Baden Powell de Aquino, 1937— 2000, brasiliansk komponist og gitarist; virtuos musiker som behersket mange stilarter. Mest kjent som nyskaper innen brasiliansk folkemusikktradisjon. Utgav en mengde album og holdt konserter over store deler av verden. Baden-Powell, Robert Stephenson Smyth [beidn paual], Baron Baden-Powell of Gilwell, 1857-1941, britisk kavalerioffiser, grunnleggeren av ►speiderbe­ vegelsen. Deltok i flere kolonikriger, ble 1899 kom­ mandant i Mafeking, som han med stor dyktighet forsvarte under boemes langvarige beleiring fra okt. 1899 til mai 1900. Etter boerkrigen ble han general­ major og generalinspektør for det sørafrikanske kavaleri, men tok avskjed 1910 for helt å ofre seg for speiderbevegelsen. Under beleiringen av Mafeking hadde han organisert et guttekorps til ordonnans- og meldingstjeneste; dette gav ham ideen til speiderutdannelse av gutter, og etter å ha arbeidet lenge med saken grunnla han 1907 «speiderguttenes organisa­ sjon». Med stor energi og organisasjonsevne gjen­ nomførte han sine ideer, og fra Storbritannia bredte bevegelsen seg til en rekke land, blant dem Norge. Baden-Powell ble adlet 1909. Han utgav bl.a. Reamnaissance and Scouting (1890), Scouting for Boys (1908),

Girl Guiding (1917). Hans selvbiografi og flere andre bøker foreligger i norsk oversettelse. Baden-Wurttemberg [-vy-], delstat lengst sørvest i Tyskland, grenser i sør til Sveits og i vest til Frankrike; 35 753 km2 med 10 661 000 innb. (2003). Hoved­ stad: Stuttgart. Natur. Den skogrike fjellryggen Schwarzwald har hovedretning sør-nord og topper opp til 1493 moh. (Feldberg). Lenger vest løper Rhinen nordover og danner grense mot Frankrike, nær parallelt med Schwarzwald. Mellom Rhinen og Schwarzwald ligger den fruktbare og tettbygde øvrerhinske slette, hvor det spesielt i den sørlige del dyrkes mye frukt og vindruer. Østover fra Schwarzwald løper Donau langs sørkanten av høylandet Schwåbische Alb, bygd opp av kalkholdige bergarter. Området mellom Donau og Bodensee kalles gjerne Alpenvorland, og er en høyslette som skråner inn mot Alpene. Neckarland, som er et av de tettest befolkede områdene i Tyskland, gjennomskjæres av Neckar og dens bielver som renner nordover fra Schwarzwald til Rhinen. Hohenlohe, det viktigste korndyrkingsdistriktet i delstaten, strekker seg nordøstover fra Neckarland. Mellom Rhinen og Neckar ligger det fruktbare områ­ det Kraichgau. Befolkning. Befolkningsveksten var spesielt stor i 1950- og 1960-årene, ca. 2 % per år. I delstaten bodde det 1,2 mill, utlendinger (1993), flesteparten tyrkere, tidligere jugoslaver og italienere. Baden er overveiende katolsk, mens protestantene dominerer i Wiirttemberg. I delstaten som helhet er ca. 43 % katolikker og 38 % protestanter. Baden-Wiirttemberg har den største bytettheten av alle tyske delsta­ ter, i alt 302 bykommuner, de fleste små. Hovedsta­ den Stuttgart er største by (538 900 innb. 2001) og danner kjernen i en større by- og industriregion. Andre større byer er Mannheim, Karlsruhe, Ulm, Freiburg, Heidelberg, Pforzheim og Heilbronn. Næringsliv. Baden-Wiirttemberg er den sterkest industrialiserte delstat i Tyskland. 40,7 % av yrkesbe­ folkningen arbeider i industrien, 57 % innen handel og service, og bare 2,3 % innen jordbruket. Nær halvparten av arealet i Baden-Wiirttemberg er jordbruksland, av dette brukes over halvparten til åker, ca. 3 % er hager og vinberg, resten er eng av

forskjellig slag. På grunn av den tradisjonelle arealdelingen av landeiendommer ved arv er gårdsbrukene for det meste små. Over en tredjedel av arealet er skogkledt. Langs Rhinen og Neckar dyrkes foruten vanlige åkervekster også vindruer, frukt, grønnsaker og tobakk. De viktigste industrigrenene er bilproduk­ sjon (Stuttgart, Ulm, Mannheim), elektroteknisk industri (Mannheim, Stuttgart) og fremstilling av maskiner. Andre viktige områder er tekstil-, optikk-, finmekanikk- og urindustri. Den kjemiske og petro­ kjemiske industrien er konsentrert til Karlsruhe; i grensebyen Kehl ved Rhinen nær Strasbourg ligger et kombinert jern- og stålverk og i Rheinfelden nær Basel i Sveits finnes et større aluminiumsverk. Turist­ trafikken er betydelig, spesielt i Neckar-dalen med Heidelberg, Schwarzwald og ved Bodensee. Baden-Wiirttemberg DANMARK SCHLESWIGOKiel ORostock

HOLSTEIN Lubecko

MECKLENBURGVORPOMMERN °Schwerin

>

as

Bremerhaven®

HAMBURG o|de&rg -/BREMEN

NEDERLAND

BRANDENBURG pQLEN

NIEDERSACHSEN

BERLIN

°MannH0Vbrmo Magdeburgo NORDRHEIN-WESTFALEN Dortmund

Potedam

SACHSEN Goitmgen AN HALT ' °

Leipzig SACHSEN Dresden

Dusseldorf /

Koln

BEL.„

CottbusO

Halle O

-

RHEINLANDWiesbadeng LUXEMMainz BOURG PFALZ SAARLAND '

Saarbruck

oErfun^ 2 Chemnitz

Frankfurt

TSJEKKIA

OWurzburg

ONumberg

BADEN-

Stungan

BAYERN ORegensburg

Ingolstadt

FRANKRIKE RTTEMBER

SVEITS

_P

THWINGEN

hessen

Augsburg

ØSTERRIKE

N

BADESALT

688

Baden-Wiirttemberg. Heidelberg og elven Neckar som renner gjennom byen.

Historie. Etter den annen verdenskrig var landom­ rådet delt mellom den amerikanske og den franske okkupasjonssonen. I 1945—46 ble det dannet tre delstater her - Wiirttemberg-Baden (amerikansk sone), Baden (dvs. Sør-Baden, fransk sone) og Wiirttemberg-Hohenzollem (fransk sone) - som i 1949 gikk inn i forbundsrepublikken (Vest-Tyskland). Etter folkeavstemning i 1952 ble disse slått sammen til den nye delstaten Baden-Wiirttemberg. Se også ► Baden og ► Wiirttemberg. badesalt, blandinger av forskjellige salter som settes til badevann for å gjøre det mindre hardt (natriumbikarbonat), likt sjøvann (natriumklorid og magnesiumklorid). Badesalt er ofte tilsatt fargestoffer og parfymer. Til medisinske bad brukes badesalter tilsatt stoffer som virker på huden. badested, kurbad, anstalt forkurmessig behandling av sykdommer ved vann fra mineralholdige kilder. Ved siden av forskjellige badeformer brukes drikking av kildevannet som ledd i behandlingen. Badesteder har også tjent som rekreasjons- og forlystelsessteder, til dels til fortrengsel for deres egentlige oppgave. Historikk. Bruken av badesteder går tilbake til oldtiden (se ►bad); flere badesteder som har vært i bruk til inn på 1900-tallet, er grunnlagt av romerne (Baden-Baden, Wiesbaden, Aachen, Pyrmont, Spa, Aix-les-Bains, Bath o.fl.). Behandling ved badesteder var lenge bygd på erfaringsgrunnlag; først med utviklingen av kjemien på 1700- og 1800-tallet ble det mulig å analysere kildevannet og finne ut hvilke badesteder som passet best for de forskjellige syk­ dommer. Dette førte til et oppsving for behandlingen ved badesteder i siste halvdel av 1800-tallet og tiden inntil første verdenskrig. Revmatiske sykdommer, fordøyelsessykdommer, leversykdommer, hjertesyk­ dommer, nervøse lidelser m.fl. ble behandlet, og det var mondent å ligge ved bad. På 1900-taIlet ha? badestedene tapt meget av sin søkning, og flere er blitt nedlagt. Kjente badesteder i Norge har vært Modum, Viker­ sund, Eidsvoll, Larvik og Sandefjord; i Sverige Ronneby brunn og Ramlbsa brunn; i Danmark Skodsborg. badestrand, se ►strand. badesvamp, Euspongia officinalis, svampart i ordenen hornsvamper. Kalles oftest ►vaskesvamp. Se også ► svamper.

Badgastein [-ftain], kur- og turiststed i Østerrike, Salzburg, 1060 moh.; 5800 innb. (2001). 18 sterkt radioaktive varme kilder (26—47 °C) som ble benyttet alt i middelalderen. Senere fyrstelig bad med stort oppsving på 1800-tallet. Badgastein har i dag nær­ mere 400 overnattingssteder, derav over 100 med egne termalanlegg. Badeslott fra 1700-tallet. Middel­ alderkirker, dels ombygd på 1800-tallet. Vinteridrett, skiheiser i Sportgastein litt ovenfor byen. Litt lenger nede i Gasteinerdalen ligger Bad Hofgastein med radon-termalbad. Badian. Ernest, f. 1925, britisk historiker, professor i antikkens historie bl.a. ved universitetet i Leeds 1965-69 og ved Harvard 1971-82. Har skrevet banebrytende verk om det romerske klientvesen i Foreign Clientelae (1958), romersk imperialisme i Roman Imperialism in the Late Republic (1968) og romersk ridderstand i Publicans andSinners (1972). Badian har også arbeidet med gresk historie, samt Aleksander den store og hans etterfølgere. Badian. Kouyate Seydou, f. 1928, malisk forfatter og politiker, født i daværende Fransk Sudan. Har hatt høye politiske verv i Mali, men har også vært fengslet av politiske motstandere. Romanene hans skildrer motsetningene mellom afrikanske og europeiske verdier: Sous 1'orage (1957), Le Sang des masques (1976) og Nocessacrées (1977). Han har også skrevet noveller og skuespill, bl.a. La Mort de Chaka (1962). Badings. Henk, 1907-87, nederlandsk komponist, di­ rektør ved konservatoriet i Haag 1941-^5, professor ved Hochschule fiirMusik, Stuttgart, 1962-72 . Badings mottok impulser fra Reger og Hindemith. Han skrev 14 symfonier, operaer (Die Nachtwache, 1942, Salto mortale, 1959), balletter, korverker, kon­ serter, kammermusikk, klaverstykker og sanger, og beskjeftiget seg også med elektronisk musikk (ballet­ ten Kain og Abel, 1956). badje, bajit, samisk sammensetningsledd i stedsnavn: øvre. Badlands [bædlændz] (eng. 'dårlig land', fra fr. mauvaises terres.), et ufremkommelig distrikt i South Dakota; brukes nå som betegnelse for lignende strøk også andre steder. Det er lave platåer som i kantene er gjennomskåret av utallige forgrente bekkedaler med stupbratte kanter, som står i ras, uten plante­ vekst. Denne topografien utvikles i løse bergarter,

leirholdig sandstein, mergel osv. i halvtørt klima, hvor regnet kommer i sterke skurer. Badlands fore­ kommer i store områder i USA, øst for Rocky Mountains (bl.a. North Dakota, Wyoming, Nebraska, Kansas), i Sør-Amerika, Afrika, Asia; etter som de utvikles, blir landet helt ubrukelig. Badlands begyn­ ner å dannes hvor skogen utryddes og vegetasjonen skades ved overdrevent beite. I Norge er leirterrassene i de lavere strøk av Østlandet og Trøndelag ofte gjennomskåret av et nettverk av trange bekkedaler, og landskapet viser da noen likhet med Badlands. Badlands National Monument, fredet område i South Dakota som skal bevare denne spesielle topo­ grafien; 440 km2. En moderne vei går gjennom området som har museum, leirplass og naturstier, bad loser [bæd lu:za] (eng.), dårlig taper, en som har vanskelig for å finne seg i å tape eller bli slått i kon­ kurranse eller spill. badminton [bædmintan], innendørs ballspill med strenget racket og fjærball, spilles single (en mot en) eller double (to mot to) ved å slå ballen frem og tilbake over et nett på tvers av spillebanen. Man må bruke volleyslag, dvs. slå ballen før den treffer gulvet. Badminton er også et populært selskapsspill uten­ dørs, hvor man prøver å holde ballen i spill lengst mulig, som regel uten nett og bane. Navnet kommer av hertugen av Beauforts gods Badminton i Gloucestershire i England, som i 1870årene ble et av de første steder hvor badminton ble spilt i Europa. Utstyr og bane. En badmintonracket er bygd som en tennisracket, men er spinklere og lettere med vekt vel 100 g. Lengde inkludert skaft er høyst 68 cm med en strengeflale høyst 28 cm lang og 22 cm bred. Fjærballen er en halvkuleformet, skinnbetrukket korkball (diameter 25-28 mm) med en krans av 16 like lange og innbyrdes forbundne styrefjær (lengde 62-70 mm). Toppen av styrefjærene skal danne en sirkel med diameter 58-68 mm. Ballens samlede vekt er 4,74-5,50 g. Vanlig er også fjærballer av syntetiske materialer hvor et skjørt erstatter styrefjæ­ rene. Utendørs brukes vanligvis tyngre fjærballer av plast, noen ganger også hule, runde plastballer som er mindre følsomme for vind. Banen er 13,4 m lang og 5,18 m bred i single, 6,1 m bred i double. Den deles i to like deler ved et nett. Toppen av nettet er kantet med et hvitt bånd og skal være 152,4 cm over gulvet på midten og 155 cm ved nettstolpene, som er plassert på sidelinjene for double. Spillet. En ballveksling åpner med at en spiller kaster ballen opp til seg selv og slår ballen over nettet (serve). Den første serven skal foretas fra høyre serve felt og slås diagonalt over nettet til motstanderens tilsvarende felt. Serven skal utføres med racketbladet lavere enn håndfestet og hoften når det treffer bal­ len, bena skal være i ro. Servedommere bedømmer om serven er korrekt utført. I motsetning til i tennis blir serven godkjent selv om ballen berører nettkanten, bare den faller ned i riktig felt. Linjedommere avgjør hvor ballen treffer gulvet, linjene (4 cm brede) regnes som tilhørende del felt de avgrenser. En hoveddommer leder kampen. En ballveksling vinnes hvis motstanderen ikke klarer å returnere ballen på volley, eller hvis returballen går i nettet, under nettet eller faller ned uten­ for motsatt banehalvdel. Det er heller ikke tillatt å berøre ballen med kroppen, berøre nettet med kropp eller racket eller å slå til ballen på feil side av nettet. Hvis serveren vinner ballvekslingen, forsetter han å serve, fra høyre servefelt når han har et like antall poeng, fra venstre ved ulike antall. Hvis motstande­ ren vinner ballvekslingen, overtar han serven. I double går serven over til motparten først når begge makkerne har mistet sin serverett, unntatt foråpningsserven. Poengberegning. Bare siden som server kan vinne poeng, ett poeng per vunnet ballveksling. Man

BADSTU

589

kinner et sett ved å komme først til 15 poeng (i herrekamper) eller 11 poeng (i damekamper og mixed double). En kamp går over tre sett, og to vunne sett gir således kampseier. På stillingen 14-14 i herrekamper bestemmer den som først nådde 14 om settet skal spilles til 15 poeng som normalt, eller om man skal spille videre (omspill) til 17 poeng. På stillingen 10-10 i damekamper og mixed double gjelder tilsvarende med et mulig omspill til 13 poeng. Av og til spilles kamper kun over ett sett til 21 poeng, eller best av 5 sett, hvert til 7 eller 9 poeng uten omspill. Historikk. Badminton har sin opprinnelse i gamle asiatiske og amerikanske (indianske) spill med fjærball, men også i Europa har lignende spill lang tradisjon, bl.a. ►jeu de paume. Den antatt direkte forløperen til badminton (poona) ble spilt av engelske of fiserer i India på 1800-tallet og således kjent i Storbritannia, hvor nåværende spilleregler stort sett ble fastlagt 1887. Inntil 1901 var banen imidlertid formet som et timeglass. Denne merkelige fasongen kom av at badminton en av de første gangene ble spill i et rom så trangt at nettet måtte lages kortere enn baklinjene for å få åpnet dørene midt på sideveg­ gene. Badminton som idrett spilles nå over hele verden, dominerende nasjoner er Malaysia, Indone­ sia, Sør-Korea og Kina i Sørøst-Asia, av europeiske land særlig Danmark og Storbritannia. Organisering og konkurranser. Det internasjonale badmintonforbundet, International Badminton Federation (IBF), ble stiftet 1934 og har 153 medlemsland (per 2004) med sete i Storbritannia. Det europeiske forbundet, European Badminton Union, ble stiftet 1967 og har sete i Danmark. Badminton er olympisk idrett fra 1992. VM er arrangert fra 1977 med individuelle konkurranser og mixed lagkonkurranse (fra 1989, Sudirman Cup), nå annethvert år. I årene mellom spilles sluttspillet i lagmesterskapet for menn, Thomas Cup (fra 1948/ 49), og kvinner, Uber Cup (fra 1956/57). Disse arrangeres etter et lignende system som Davis Cup i tennis. Frem til 1977 ble All-England Badminton Cnampionships (fra 1899) regnet som det uoffisielle VM. EM individuell og for lag spilles annethvert år fra 1968, dell i en A-gruppe og en B-gruppe (den siste kalt Helvetia Cup). Fra 1983 arrangeres også en årlig serie med Grand Prix-konkurranser med en avsluttende finale. I Norge ble den første badmintonklubben opprettet 1930 i Ålesund. Norges Badminton Forbund ble ! stiftet 1938 og har per 2003 vel 5000 medlemmer. ; NM er arrangert fra 1939, åpent internasjonalt NM fra 1954. Lagkonkurranser for klubber er arrangert fra 1955, organisert i flere divisjoner etter seriesyste­ met. Hver lagkamp består av ti enkeltkamper. Vinne­ ren av eliteserien blir norsk mester for klubblag. RBr Badoglio. Pietro [badåljå], 1871-1956, italiensk offiser. Utmerket seg under den første verdenskrig og ble 1918 sjef for generalstaben. Marskalk 1926; generalguvernør i Libya 1928-33. Høykommissær i Italiensk Øst-Afrika nov. 1935; ledet den siste del av felttoget i Etiopia og ble utnevnt til visekonge. Kort etter seieren ble han på ny sjef for generalstaben og fikk tittelen hertug av Addis Abeba. Ved Italias inntreden i krigen mot Storbritannia og Frankrike juni 1940 ble Badoglio øverstkommande­ rende for den italienske armé. Han spilte en viktig rolle i kuppet mot Mussolini 1943. Fra juni 1943 til mai 1944 var Badoglio sjef for en militærregjering. I sept. 1943 kapitulerte han overfor de allierte, og oktober samme år erklærte han Tysk­ land krig. Mai-juni 1944 var han stats- og utenriks­ minister i en samlingsregjering av alle antifascistiske partier. Regjeringen gikk av 6. juni, og Badoglio fikk i oppdrag av prins Umberto å danne ny regjering. Lederne for de politiske partiene avslo imidlertid å delta i en regjering sammen med Badoglio fordi han hadde samarbeidet med fascistene. 9. juni ble han innvilget avskjed og gikk ut av politikken. Nov. 1948

----------------------- 1

BADMINTON Norgesmesterskap single MENN

Hans Sperre jr. Hans Sperre Petter Thoresen Hans Gustav Myhre Jim Ronny Andersen Hjalmar Lystad Knut Engebretsen Harald Nettli Haakon Ringdal Per Sofus Nielsen Johan Elgaaen Øyvind Berntsen Jan Holtnæs Kåre Samuelsen

15 10 7 4 4 4 4 3 2 2 2 1 1 1

KVINNER

Randi Holand (Gulbrandsen) Ragnhild Holand Else Thoresen Aase Hansson Kari Histøl Camilla Silwer Wright Marianne Wikdal Sissel Linderoth Ellen Berg Tove Hol Elisabeth Eide (Sommerfeldt) Helene Abusdal Monica Halvorsen Gerd Langholen (Rønne) Inge Flognfeldt Sara B. Kværnø Sissel Svestad

10

5 5 3 3 3 3 3 2 2 2 2 1 1 1

Tabellen omfatter alle utøvere som har vunnet senior-NM i single t.o.m. 2004. Se også Nøkkelbindets tabeller Badminton. Badminton. Over: Riss av bane med internasjonale mål. Nederst: Racket og fjærball.

ble et krav fra Etiopia om å få Badoglio utlevert som krigsforbryter, avvist av den italienske regjering. Badoglio utgav bl.a. Ultalia nellasecondaguerra mondiale (1946). Badrinath. 1 Fjell i nordlige India, Uttar Pradesh, i Himalaya,

7068 moh. En av Ganges' kildeelver, Alaknanda, springer ut her. 2 Valfartssted, ca. 3000 moh., ved fjellet Badrinath. Berømt Vishnutempel som hvert år får besøk av titusener pilegrimer. Badrkhan, Susan Kurda, f. 23. september 1972 i Irak, norsk skuespiller og designer. Utdannet ved Nordic Black Theatre 1995-98. Fikk sitt gjennombrudd med spillefilmen Bryllupet (2000), en film om kjærlighet på tvers av kulturer. Filmen inngikk i NRKs dramase­ rie Fire høytider. Også en rolle i fjernsynsserien Salsa. Badrkhan arbeider dessuten med klesdesign, og har bl.a. stått for kostymene til en rekke av Nordic Black Theatres forestillinger. badskjær, ty. Bartscherer, i middelalderen vanlig yrkesbetegnelse på barber, opprinnelig kalt bartskjær.

En badskjær var ikke bare frisør, men også kirurg/ lege. Se ►barber. badstu, ett-roms bygning, vanligvis laftet, opprinne­ lig til å ta ►badstubad i. Slik ble den i eldre tid brukt både i by og bygd i Norge. I middelalderen var det badstu i alle byer. Menn og kvinner badet gjerne sammen, av den grunn agiterte kirken sterkt imot badstu. På 1500-tallet begynte skikken med å ta badstubad å avta, men på Østlandet ble badstuen gjeninnført som badehus i forbindelse med innvand­ ringen av finner ca. 1600.1 Nord-Norge skjedde en tilsvarende gjeninnføring ved innvandringen av kvener ca. 1700, men på 1800-tallet forekom badstu­ er bare i avsidesliggende områder som Setesdal og Åseral. I stedet fikk badstuen en ny funksjon som tørkehus for korn og lin. Se ► kjone. Badstuen var normalt innredet med en oppmurt røykovn av naturstein midt på gulvet uten røykavtrekk. Langs veggene var det bygd benker, paller/ hjeller, til å sitte på. Da badstuen ble omgjort til tørkehus, ble innredningen i hovedsak bevart, men noe endret idet det gjerne ble bygd flere benker over hverandre og benkene ble gjort noe bredere og dessuten utstyrt med karmer.

BADSTUBAD

690 I Finland holdt tradisjonen med badstubading seg gjennom århundrene, har nå en meget stor utbredel­ se og må regnes som en del av finsk kultur. 1 den finske badstuen (sauna) kan temperaturen være 100 °C og mer, man bruker massasje med bjerkeris og avslutter med et kaldt bad. I 1930-årene fikk denne formen for badstubading en renessanse i Norge, ikke minst takket være langrennsløperen og badstuforkjemperen Trygve ►Brodahl. badstubad, finsk sauna, er den mest brukte form for svettebad. Temperaturen i baderommet holdes oftest mellom 55 og 70 °C, men kan gå betydelig høyere (over 100 °C). Til å begynne med skal det være tørr luft, men under badet kastes vann på steinene i badstuovnen, og det kommer derved en støtvis damputvikling med økning av fuktigheten. Irritasjo­ nen av huden økes ofte ved pisking med bjerkekvis­ ter. Etter badet tas kald dukkert, kald dusj el.l. Bad­ stubad er meget rensende fordi den sterke sveltingen åpner porene godt; det virker sterkt herdende pga. de store temperaturvekslinger, og motvirker tretthet og muskelstølhet ved å bedre blodsirkulasjonen i musk­ lene. Forskjellige typer. Badstubad er en eldgammel badeform; ulike folkeslag synes å ha utviklet den uavhen­ gig av hverandre. I den innrøykende badstue, som fremdeles er i bruk enkelte steder, er ovnen en steinrøys med ildsted under; røyken samler seg inne i badstua før den trekker ut gjennom sprekker i vegge­ ne. I den utrøykende badstue var ovnen forsynt med pipe, og steinene omgitt av en kappe av mur eller jern. Jernovnene ble etter hvert de vanligste, da de hadde den fordel at de tok mindre plass enn murovnen og kunne fyres kontinuerlig under badingen. Etter hvert ble elektrisk badstuovn mer vanlig, likeledes termostat for styring av romtemperaturen i badstuen, sikkerhetstermostat som kobler ut ovnen om den blir tildekket, og ur for forhåndsinnstilling av tilkoblings- og frakoblingstidspunkt. Badstuer bør ha ventilasjonsåpninger under ovnen og øverst på veggen eller i taket, for ventilasjon av badstuen. Interiøret er oftest i tre, oftest gran, og det er isolasjon i veggene. Furu bør ikke benyttes, da kvaen kommer ut når badstuen blir varm. Badstuer har fått en sterk utbredelse i Norge. Hus til å innta badstu i, se ► badstu. Badu, Erykah, eg. Erica Wright, f. 1972, amerikansk sanger, komponist og tekstforfatter i et musikalsk grenseland mellom hiphop, jazz og soul. Hennes måte å synge på har frembrakt sammenligninger med Billie Holiday. Badu var en av attraksjonene under Moldefestivalen i 2001. Hun har også medvir­ ket i filmene Blues Brothers2000 (1998) og The Cider House Rules (1999). Album: Baduizm (1997), Live (1998), Mamas Gun (2000) og Worldwide Underground (2003). Badura-Skoda. Paul [badoraskåda], f. 1927, øster­ riksk pianist. Forbindes først og fremst med Mozart, Beethoven og Schubert, samt samtidsmusikken. Han har utgitt flere skrifter om oppførelsespraksis, bl.a. Mozart-Interpretationen (sm.m. sin kone Eva; 1957). Baedeker [be:dakar], tysk forlegger- og bokhandlerfamilie, som går tilbake til boktrykkeren i Bielefeld, Dietrich Baedeker (1680-1716). Karl Baedeker (1801-59) grunnla 1827 i Koblenz Reisehandbiicherverlag Karl Baedeker, fra 1956 i Freiburg, som siden 1829 utgir de kjente reisehåndbøker, nå også på fransk og engelsk. Baekeland, Leo Hendrick [nederl. ba.kalant, eng. beiklænd], 1863-1944, født i Belgia, amerikansk kjemiker, oppfinneren av Velox fotografisk papir og fenolplasten Bakelite (bakelitt). Baer. Karl Ernst von [be:r], 1792-1876, født i Estland, tysk naturforsker og embryolog. Gjorde grunnleg­ gende undersøkelser av fosterutviklingen hos en rekke dyrearter. Fremsatte teorier innen biologien og geografien, se ►Baers lov.

Baer. Maxfimilian Adelbert) [be:r], 1909-59, ameri­ kansk bokser, profesjonell verdensmester i tungvekt 1934-35. Vant VM ved å beseire Primo Carnera, tapte tittelen til James Braddock. Beseiret 1933 Max Schmeling. I alt 84 profesjonelle kamper 1929-41, derav 71 seirer (5 3 på k.o.). Baers lov [be:rs], 1 (geol.) På grunn av Jordens rotasjon vil elver på den nordlige halvkule grave mest langs høyre bredd, som blir bratt; etter hvert flytter derfor elvene sine løp til høyre. Dette er særlig påfallende for store elver som går omtrent rett nordover (eller sørover), slik som de russiske og sibirske elver, gjelder også f.eks. Eufrat og Indus, som har flyttet sine løp langt unna oldtidens ruinbyer. På den sørlige halvkule graver elvene seg til venstre. Loven ble fremsatt av K. E. von Baer, mens fenomenet er beskrevet bl.a. av A. Einstein. 2 (biol.) At det i de tidligste stadiene av fosterutvik­ lingen hos en gruppe dyr er større likhet mellom de forskjellige formene enn senere i fosterutviklingen etter hvert begrenses likheten til bare å gjelde indivi­ der av samme art. Fremsatt av K. E. von Baer. Se også ►den biogenetiske grunnlov. Baerze, Jacuse de [ba:rza], levde på 1300-tallet, en av de første kjente flamske billedhuggere. Laget på oppdrag av Filip den smukke to altertavler til kartusianerklosteret i Champmol, nå i museet i Dijon. BAE Systems plc, London, britisk fly- og forsvarsindustrikonsern grunnlagt 1999 ved sammenslutning av British Aerospace og Marconi Electronic Systems. Produserer fly, elektroniske systemer og forsvarsutstyr, bl.a. overflatefartøyer, undervannsbåter og våpen for undervannskrigføring. Fabrikkanlegg hovedsakelig i Storbritannia, men også i Australia og USA. Av fly kan nevnes ►Eurofighter Typhoon og Hawk, samt utvikling av F-35 ►JSF (Joint Strike Fighter) i samarbeid med Lockheed Martin og North­ rop Grumman. BAE Systems eier også 35 % av Saab AB og markedsfører ►JAS 39 Gripen, samt 20 % av ► Airbus. Omsetning ca. 1 5 mrd. amerikanske dollar med nesten 70 000 ansatte (2003). British Aerospace (BAe) ble dannet 1977 ved sam­ menslåing av ► British Aircraft Corporation, ►Hawker Siddeley og Scottish Aviation. BAe var opprinne­ lig statseid, men ble delvis privatisert 1981 og helprivatisert 1985. Marconi Electronic Systems utgjorde forsvarsdelen av det britiske konsernet General Electric Company. Baeyer, Johann Friedrich Wilhelm [baiar], Adolf von, 1835-1917, tysk organisk kjemiker. Gjorde særlig betydningsfulle undersøkelser over kondensasjonsprosessen, over urinsyrens og indigofargestoffets kjemiske bygning samt over benzenets egenska­ per. 1905 fikk han Nobelprisen i kjemi for sine fargestoffkjemiske undersøkelser. Baez Joan [baiaz], f. 1941, amerikansk sanger, tekstforfatter og komponist. Fra tidlig i 1960-årene en fremtredende skikkelse i den amerikanske visebølgen, kjent for sine tolkninger av tradisjonelle folkeviser og dagsaktuelle protestsanger (We Shall Overcome) og for sin innsats i kampen mot rasediskri­ minering og mot krigen i Vietnam. Hun samarbeidet en stund nært med Bob Dylan og bidrog til å gjøre flere av sangene hans kjent. I 1965 grunnla hun The Institute for the Study of Non-Violence i California, og i 1979 hjelpeorganisasjonen Humanitas Interna­ tional. Hun har vunnet stor anerkjennelse for sin uredde kamp for menneskerettighetene. Album bl.a. Farewell Angelina (1965), Diamonds and Rust (1975), Recently (1988), Ring Them Bells (1995) og Dark Chords on a Big Guitar (2003). Hun har også utgitt selvbiogra­ fiene Daybreak (1968) og And a Voice to Sing With (1987). Baeza [-ejta], by i sørlige Spania, Andalucia, provin­ sen Jaén, 40 km nordøst for byen Jaén; 15 200 innb. (2002). Foredling av jordbruksprodukter. Gotisk

katedral, rester av bymurer og tårn. Baeza er. sammen med nabobyen Ubeza, regnet som et av Spanias beste eksempler på renessansebyplanlegging; står på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv. Baeza var residens for mauriske konger og hadde 50 000 innb, da spanierne erobret byen 1228. Baffin. William [bæfin], ca. 1584-1622, engelsk oppdagelsesreisende. Søkte etter Nordvestpassasjen og utførte viktige kartlegginger i områdene vest for Grønland, særlig av streder og sund, så langt nord som til Smithsundet, 77° 45' n.br. Baffinbukta (Baffin Bay) og Baffinøya (Baffin Island) er oppkalt etter ham. 11617 gikk han i tjeneste hos Ostindiakompaniet, og falt under beleiringen av Ormus ved Persiske bukt. Baffinbukta [bæfin-], Baffin Bay, havbukt mellom det kanadiske polararkipel (Baffin Island) og Grønland. Mot sør forbundet med Atlanterhavet gjennom Davisstredet, mot nord forbundet med Polhavet gjennom Smith Sound, Jones Sound og Lancaster Sound. Oppdaget i 1562, men først nærmere under­ søkt av W. Baffin i 1616. Baffin Island [bæfin aibnd], øy i Canada, den største og østligste av øyene i det kanadiske polararkipel og verdens 5. største øy, 507 451 km2, tilhører fra 1999 territoriet Nunavut. Østkysten er sterkt innskåret av fjorder, og danner et vilt og forrevent fjellområde med breer og topper på 1500-2000 moh. Høyest når Mount Odin, 2147 moh. Den sørvestre del av øya består av lavtliggende tundra. Med unntak av noen få kyststeder er Baffin Island nærmest ubebodd. Innerst i Frobisher Bay ligger Iqaluit (tidl. Frobisher Bay), som er hovedstad i det nye territoriet, Nunavut. Jernmalm er funnet på den nordlige delen av øya, og Nanisvik på nordvestspissen skal være verdens nordligste gruvesamfunn med brytning av sølv, bly og sink. Baffin Island har to nasjonalparker: Auyuttuq (ca. 21 500 km2) og Sirmilik (ca. 22 300 km2). Baffin Island ble undersøkt og kartlagt av W. Baffin, og har navn etter ham. Baffin Island er antakelig identisk med det landet Leiv Eiriksson kalte Helluland, dvs. 'helleland', pga. alle steinhellene der. baffle [bæfl] (eng.), baffel, mekanisme til å styre og regulere bevegelsen av lydbølger, lysbølger, gass og væsker. Spesielt om faststående iedeskovler eller ledevegger for å oppnå bestemte strømningsforløp i industriell apparatur, f.eks. frem- og tilbakegående gass- eller væskestrøm på tvers av rørsatseri forvarmere eller kjølere. baffomet, baffometi, figura baffometi, symbol i form av et skjegget mannshode, omtales i prosessen mot de franske tempelherrer ca. 1307. En forbindelse med likkledet i Torino har vært antydet. Den eldre oppfatning som gikk ut på at betegnelsen var en forvanskning av Mahomet (Muhammed), er visst­ nok uriktig. Bafoussam, by i vestlige Kamerun, ca. 200 km nord for Douala; 147 600 innb. (1994). Et viktig handels­ senter for bamiléké-folket. Ligger i landets viktigste dyrkingsområde for kaffe og kakao. Trearbeider, bag [bæg] (eng., 'sekk, pose'), stor veske, mer eller mindre sekkelignende; bærbar overdel til barnevogn. Baga. Portugals mest utbredte rødvinsdrue. Dyrkes bl.a. i distriktene Bairrada, Dao og Ribatejo. Karakte­ ristisk er det tykke skinnet og det høye syre- og garvestoffinnholdet. Også kjent under betegnelsen Tinta Bairrada. Bagabandi, Natsagiyn, f. 22. april 1950 i Zavkhanprovinsen, mongolsk politiker, medlem av Det mon­ golske folks revolusjonære parti (kommunistpartiert). Utdannet ved det ernæringsteknologiske insti­ tutt i Sovjetunionen, arbeidet senere bl.a. i Ulaanbaalars destilleri og ølbryggeri 1972-75, deret­ ter forskjellige stillinger i partiet. Medlem av parla­ mentet 1992-96. Landets president fra 1997. bagall (norrønt), bispestav.

BAGDADBANEN

lagan, Pagan, ruinby i Myanmar, ved elven AyeyarIvady (Irrawaddy). Hovedstad i det daværende øvre burmanske rike 889-1287. Hundrevis av pagoder og templer. Templene ble bygd i stein, mens palasser og mdre hus ble bygd i tre. I dag er bare ca. 100 pagoder jlnærmet fullt bevart. Interessante funn av religiøse ikulpturer og malerier. baganda, folkegruppe, se ►ganda. bagasje (av fr. bagage), oppakning, reisegods, bagasse [-ga:s] (fr., fra sp.), resten av sukkerrørene etter at sukkeret er utvunnet ved pressing og utvas­ king med vann. Brukes ofte som brensel, særlig i forbindelse med sukkerproduksjon, men kan også brukes som råstoff til papir. 1 tropiske og subtropiske strøk der ett- og toårige planter blir mye brukt i papirproduksjon, er bagasse ett av de viktigste råstof­ fene for papirfremstilling. bagatell (av fr.), småting, ubetydelighet, bagatellisere (til bagatell), behandle som en bagatell, ikke legge vekt på. Bagaza, Jean-Baptiste, f. 1946, burundisk offiser og politiker. Grep makten gjennom et kupp i 1976, og var statssjef til han ble styrtet i et nytt kupp 1987. Bagdad, Baghdad (persisk, 'Guds gave'), hovedstad i Irak, ligger på begge sider av Tigris; med forsteder 5 605 000 innb. (2002), vesentlig sunni-muslimer. Bagdad har tradisjonelt stått for ca. 2/} av Iraks industri og størstedelen av handelen. Flere universi­ teter og høyskoler, museer m.m. Byen har flere hundre moskeer og minareter, bl.a. Kazimaynmoskeen med gullbelagt tårn. Andre kjente monu­ menter er Abbasid-palasset og Mustansiriyah, begge eksempler på arkitektur fra 1200-tallet. Svært mange av disse bygningene ble imidlertid ødelagt og/eller plyndret i forbindelse med regimets fall i 2003 og senere. Historikk. Bagdad ligger i krysspunktet mellom tradisjonelt viktige handelsruter; Tigris har vært en hovedåre for samferdselen siden de eldste tider, mot nordøst går veier til Iran, mot vest til Syria og sørvest til Arabiske halvøy. Den eldste byen lå på østsiden av Tigris, men ca. 760 ble den flyttet over på vestsiden av kalifen Almansor, og byen ble senere hovedstad i kalifatet, en verdensby, hvor orienthandelen ble samlet. Sin største berømmelse hadde Bagdad under kalifen Harun al-Rasjid (786-809), kjent fra Tusen og én natt. Mongolenes herjing i 1258 ødela byen og landet omkring, men et verre slag for Bagdad var oppdagel­ sen av sjøveien til India, som ledet handelen andre veier. Tyrkere og persere kjempet lenge om Bagdad, som endelig ble tyrkisk i begynnelsen av 1800-tallet. 1917 erobret av britiske tropper, 1920 hovedstad i Irak. Byen fikk betydelige skader under Golfkrigen 1991. Særlig ble industriområdene hardt bombet. Saddam internasjonale lufthavn ble gjenåpnet i 2000 etter å ha vært stengt i 10 år pga. FN-sanksjoner. Byen fikk igjen betydelige skader i krigshandlinger 2003. Bagdadbanen, jernbanestrekning fra Istanbul til Bagdad. Banen går fra Haydarpaja i Istanbul, gjen­ nom hele Tyrkia og inn på syrisk område. Fra Aleppo og østover følger linjen den tyrkisk-syriske grensen forbi Nusaybin til grensen av Irak, deretter over Mosul til Bagdad. Banen ble påbegynt 1888 med tysk økonomisk støtte. I 1899 fikk et tysk selskap konsesjon av den daværende tyrkiske regjering på å fullføre linjen, som da var ført frem til Ankara. Banen var et ledd i Tysklands kamp om handelsherredømmel i tyrkisk Asia og ble motarbeidet av England, Frankrike og Russland. Ved utgangen av den første verdenskrig manglet bare en strekning mellom Mosul og Samarra. Den ble fullført 1940.11971 ble Bagdadbanen forlenget til Basra ved Persiske bukt. Bagdad. Ved Shuhadabroen overTigris.

Fra 1. UTGAVE AV ASCHEHOUGS leksikon 1906-13

Bagdad. l.Vilajet i tyrk. Asien, Mesopotamien, omkring elvene Eufrat og Tigris. med ca. 800 000 indb. (persere, ar­ meniere, arabere, kurder), er langs elvene frugtbart, men ellers mest steppe og ørken. 2. B., hovedstad i vilajetet, paa begge sider af Tigris, over hvil­ ken fører en baadbro, muligens ca. 150 000 indb., de fleste muhammedanere, ca. 40 000 jøder og ca. 8 000 kristne. 13. er en egte orientalsk by, Bagdad: Minaret, tager sig paa afstand godt ud, men har skidne, trange og krogede gader og stygge huse med bagsidcrne ud mod gaden. — Fra storhcdstidcn er kun bevaret nogle taarne, moskeer og grave. B. er en livlig handelsby, hvis basarer er fulde af orientalske, særlig indiske og persiske varer. Udfører korn, dadler, uld, gtdæbler, sesam, tepper etc., og indfører sukker, fabrikvarer m. m. Næstcn al handel er paa engelske og arabiske hænder, og den livlige dampskibstrafik ned­ over elven til Basra besørges af engelske skibe; megen clvetrafik foregaar paa eiendommelige gammeldags baade eller flaader, som nærmest bestaar af oppustede huder omkring et let træskelet. B. er samlingsstedet for en mængde pilgrim me til Mekka. Hovedstation for den engelsk-indiske telegraf. Norsk vicekonsulat under generalkonsulatet i Konstantinopel. B. skal være anlagt af kalifen Almansor ca. 760 c. Kr., men der var ogsaa en by her før den tid. Udvidedcs af Harun-al-rashid og skal i det 10 aarh have havt 2 mill. indb. Var da hovedstad for det store arabiske rige og centrum for arabisk kultur og lærdom. B. blev plyndret 1258 og 1401 af mongolerne og taget i endelig besiddelse af tyrkerne 1638.

BAGDADPAKTEN

I----------------------------------------------

Bagdadpakten. forsvarsavtale mellom Tyrkia og Irak, inngått 1955 i Bagdad etter påtrykk fra Storbritannia °g USA. Hensikten med pakten var å motstå mulig sovjetisk ekspansjon og intervensjon. Pakten og dens forsvarsorganisasjon ble samme år tiltrådt av Pakis­ tan, Iran og Storbritannia. USA var ikke medlem, men bidrog med våpenhjelp og økonomisk bistand til deltagerstatene. frak meldte seg ut i mars 1959 etter monarkiets fall, særlig pga. splid mellom forskjellige arabiske statsgrupperinger. Navnet på paktorganisasjonen ble endret til Central Treaty Organization eller ► CENTO. Hovedkvarteret var året forblitt flyttet til Ankara. CENTO ble oppløst 1979 etterat Iran var trådt ut. Bagdad universitet. Bagdad, Irak, landets største utdanningsinstitusjon, grunnlagt 1957. Undervis­ ningsspråk er arabisk og engelsk. Ca. 50 000 studen­ ter (2003). Bagehot, Walter [bædsat], 1826-77, britisk sosial­ økonom og politisk forfatter. Var først bankier, men ble 1860 redaktør av ukeskriftet The Economist. Han skrev bl.a. TheEnglish Constitution (1867), en innled­ ning til sosiologien, PhysicsandPolitics (1872), og en analyse av det engelske pengemarked og dets inter­ nasjonale betydning, LombardStreet (1873). bagel [beigl] (eng.), lite, smultringformet brød bakt av gjærdeig. Bagels får sin spesielle konsistens ved at brødene raskt kokes eller dampes i vann før de stekes ferdig i stekeovn. Brødene kommer sannsynligvis fra sentral-Europa, men har blitt svært populære i USA (særlig i New York City), dit de ble brakt av jødiske immigranter. Det finnes nå utallige varianter av bagels, bakt på ulike melsorter og tilsatt ulike frø og tørkede frukter, og de spises med mange forskjellige typer pålegg. En svært vanlig og populær påleggskombinasjon er kremost og røkt laks. baggara (av arab. baqqara, 'kvegfolk'), fellesbetegnel­ se for et stort antall arabisktalende nomadestammer i Sudan og Tchad, i savannebeltet mellom Nilen og Tchadsjøen og ca. 10 og 12 °N. Anslagsvis teller de lil sammen 5 mill, mennesker. De holder mest storfe (derav folkenavnet), dessuten sauer og geiter. Nomadiseringen er en pendling mellom beitemarker i nord under regntiden og elvebredder i sør når tørketiden setter inn. De dyrker en del durra, som de sår under vandringen nordover og høster på tilbakeveien, men de er avhengige av handel for å få korn, jemredskaper og tøyer mot salg av smør og andre fedriftsprodukter. Baggarastammene regnes som etterkommere av beduiner som innvandret fra Egypt i middelalde­ ren, men bærer sterkt preg av blanding med afrikan­ ske folk. De har gammelt ry som krigere og var før kolonitiden en viktig maktfaktor i området, der de i navnet var underlagt emiratene Kordofan, Wadai og Darfur. 1 realiteten var de imidlertid aldri under noen kontroll utenfra før de kom under europeisk koloni­ styre. Selv i dag lar de seg vanskelig kontrollere av sine regjeringsmyndigheter, noe som særlig kan tilskrives den nomadiske livsformen. bagge (norrønt baggi), pakke, bylt; tjukk, klumpete person. 1 middelalderen brukt som tilnavn, men mest kjent som økenavn brukt av dansker og særlig sven­ sker (også «nordbagge») om nordmenn. Da Håkon den unge, sønn av Håkon Håkonsson, i feb. 1257 var ventet på gjesting til sin svenske svigerfar, truet denne sine folk med døden om noen kalte nordmen­ nene «bagger eller andre hånsord». Nordbagge har holdt seg som betegnelse for små norske fjordhester. Bagge, norske adelsslekter. Til den eldste slekten, som opptrer på midten av 1300-tallet, hørte Oluf Bagge, som var riksråd 1489. Slekten døde antagelig ut 1525 med hans sønnesønn Olav Nilsson Bagge, som var lagmann i Steigen og riksråd. Til en annen slekt hørte Stig Gasseson Bagge (død 1541) fra Kvinesdal, som var høvedsmann på Lista. En yngre adelig slekt Bagge «av Holmegård», som førte en lindorm i sitt våpen, opptrådte på midten av 1500-tallet med Peder Bagge, som ble adlet 1582.

692

Bagge, Gosta Adolfsson, 1882-1951, svensk sosialø­ konom og konservativ politiker. Professor i nasjonal­ økonomi og sosialpolitikk ved Stockholms hogskola 1921—47. Undervisningsminister i P. A. Hanssons samlingsregjering 1939-44. Medlem av Riksdagen 1932-47 og formann i det konservative parti (Hdgern) 1935—44. Bagge. Jacob, 1502-77, svensk sjøhelt, adlet 1556, særlig kjent for sin innsats under Erik 14s regjering. Ledet under begynnelsen av den nordiske sjuårskrig den svenske flåte som 1563 seiret over danskene ved Bornholm; kom i dansk fangenskap 1564. Ble frigitt 1571, og deretter stattholder på Stockholms slott. Bagge, Magnus Thulstrup, 1825-95, født i Kristian­ sund, norsk landskapsmaler, utdannet i København og Diisseldorf. Bosatt i Tyskland fra 1858, men be­ søkte ofte Norge. Han skildret norsk natur i vanlig diisseldorfermanér. Bjørnson hyllet hans kunst i Norsk Folkeblad. Ibsen var hans malerielev og benyt­ tet ham som modell til Hjalmar Ekdal i Vildanden. Bagge. Povl, 1902-91, dansk historiker, professor i historie ved Københavns Universitet 1951-73. Utgav doktoravhandlingen Studier over D. G. Monrads Stats­ tanker (1936). I avhandlingen Om Historieforskningens videnskabelige Karakter (1940) hevdet han at historie­ forskningen ikke er en eksakt vitenskap, men avhen­ gig av historikerens evne til å etablere sammenhen­ ger som ikke uten videre er åpenbare. 1931-44 skrev og omarbeidet Bagge et meget stort antall artikler i Dansk Biografisk Leksikon. Bagge. Samuel, 1774-1814, svensk offiser og kanalbygger; i 1804 i Peder Ankers tjeneste som vei- og kanalbygger. Under krigen med England gjorde Bagge en betydelig innsats for Norges kornforsyning; under Wedels fravær sjef for provideringskommisjonen. Fungerte i 1809 som mellommann mellom prins Christian August og innflytelsesrike svenske kretser som arbeidet for en stornordisk union under Frederik 6s styre. Det er ennå et uløst problem om Bagge også samtidig arbeidet for grev Wedels planer omen separat svensk-norsk union. Fra 1810 var Bagge bosatt i Sverige, hvor han ledet arbeidet med Gota kanal. Adlet 1814, omkom samme år under en orkan på Våttern. Bagge, Stig, død 1541, høvedsmann på Lista, tjenstgjorde som fogd, først under Henrik Krummedike og senere under Eske Bille, fikk Lista i forlening 1536. Bagge var kjent som hard og hensynsløs; kuet bl.a. det alvorlige bondeopprør i Råbyggelaget 1541. Av Christian 3 satt til leder for flere dristige sjøtokter. Tatt til fange 1541 i Nederland, anklaget for spionasje og halshugget. Bagge, Sverre, f. 7. aug. 1942 i Bergen, norsk histori­ ker, dr.philos., førsteamanuensis i middelalderhisto­ rie ved Universitetet i Bergen 1974-91, professor fra 1991. Bagge har utgitt en rekke bøker om norsk og europeisk middelalder, bl.a. Den politiske ideologi i Kongespeilet (1980, dr.avh.), Europa tar form, år 300 til 1300 (1986), Norge i dansketiden 1380-1814 (1987, s.m. Knut Mykland), Society and Politics in Snorri Sturlusons Heimskringla (1991) og Mennesket i middelal­ derens Norge: tanker, tro og holdninger 1000-1300 (1998). Hans bidrag til Cappelens Verdenshistorie er Høymiddel­ alderen (bd. 8, 1984), og han har også skrevet Da boken kom til Norge (2001), som er bd. 1 i Norsk idéhis­ torie. Bagger, Carl Christian, 1807-46, dansk forfatter, sønn av en fremstående dansk embetsmann; født utenfor ekteskap. Bagger er en typisk representant for dansk romantisme i 1830-årene, hans diktning er Byron-inspirert, og preges både av hans trang til bohemliv og hans anger. Ved siden av enkelte dikt som Den engelske kaptajn, Bortrejsen og Dampskibet Løven er det især roma nen Min broders levned (1835) som har varig betydning. Det er en for sin tid hen­ synsløst realistisk skildring av en demonisk og forsumpet karakter. Fra 1836 til sin død var Bagger

Jens Baggesen

redaktør av Fyhns Stiftstidende. Hans Samlede Værker 1-2 med innledning av Vilh. Møller utkom 1866-67; Udvalgte Skrifter med innledning av O. Schlichtkrull kom 1928. Bagger, Herman, 1800-80, norsk redaktør og politi­ ker, født i Danmark, kom til Norge 1824. 1829-42 var han gårdbruker i Gjerpen, kjent som en ivrig talsmann for bøndenes interesser. Bodde fra 1842 i Skien, grunnla 1843 bladet Correspondenten, som han redigerte til 1874. Bagger begynte som opposisjonsmann, men ble etter hvert mer politisk konser­ vativ. Baggerud, Arne Hansen, 1805-80, født i Nordre Land, norsk politiker, bonde. 1856 lensmann i hjem­ bygda. 1845 ble han valgt til stortingsmann for Kristians amt, som han representerte på alle storting (unntatt to perioder) inntil 1876. Han sluttet seg nær til Ueland og senere til Sverdrup, deltok med denne i kampen mot de unionelle hærordningsforslag, arbeidet for årlige storting og for statsrådsaken. Baggerud var medlem av Reformforeningen og var en av sin tids mest fremtredende og innflytelsesrike bonderepresentanter, kjent for sin veltalenhet. En byste av ham står i Stortinget. Litt.: NBL 2. utg. Baggesen, Jens, 1764-1826, dansk dikter, den mest interessante og betydeligste på overgangen mellom 1700- og 1800-tallet. Han begynte med Comiske Fortxllinger (1785) i Wessels manér, og drev sjange­ ren til overordentlig forfinelse; ble populær i datidens dansk-tyske adelskrets og fikk rike velyndere. Etter en reise, arrangert av rike venner, skrev han 1792 den poetisk-lunefulle reisebok Labyrinthen, hvor han med påvirkning fra Sterne og Rousseau reiser det danske språk et av dets mest fornemme monumen­ ter. Uro i blodet, en medfødt nervøsitet og mangel på likevekt drev ham ut på nye reiser og gjorde ham for en tid til begeistret tilhenger av Kant. Hjemme i København igjen 1805 begynte han å interessere seg for den romantikk som var brutt igjennom med Oehlenschlåger. Innviklet i et tilbedelsesforhold til Oehlenschlågers skjønne og begavede søster stod han først sympatisk overfor den nye retning i littera­ turen. Senere slo han om. Sine meninger fremsatte han i mesterlige rimbrev, bl.a. Gengangeren og han selv eller Baggesen over Baggesen (1807). Hans velyndere skaffet ham et professorat i Kiel, men han holdt det ikke ut. 1813-20 oppholdt han seg i København i nærmest sørgelige kår. I denne periode faller hans lange rekke av kritikker og utfall mot Oehlenschlåger. Felttoget (Den BaggesenOehlenschlågerske Fejde), som hele datidens litteraturverden tok del i, ble etter hvert mer en personlig affære enn den åndelige dyst som den syntes å inn­ varsle. Baggesen ble en forhatt person på grunn av dette forhold. Til sist nærmest flyktet han fra Køben­ havn. Av hensyn til sin siste, franskfødte hustru oppholdt han seg i Frankrike. Hans siste år var lite lystelige; familiesorger, gjeldsfengsel og religiøse grublerier fylte dem. Sin aller siste tid tilbrakte han under litt bedre omstendigheter i Sveits. Her fullførte

BAHÅ

69 3

han sitt siste hovedverk, skrevet på tysk, Adam und Eva, et episk-filosofisk skriit av både skjønnhet og dybde. Poetiske skrifter er utgitt ved O. Arlaud (5 bd., 1889-1903). Litt.: Albertsen, L.L.: Immanuel: en bog om J.B., 1991; Arentzen, K.: B. og Oehlenschldger: literaturhistorisk Studie, 1870-78, 8 b.; Henriksen, A.: Den rejsende: otte kapitler om B. og hans tid, 1961; Mortensen, K.P.: Himmelstormerne. 1993. Baggio Roberto [baddså], f. 1967, italiensk fotball­ spiller. 55 landskamper (27 mål). Klubber: Lanerossi, Fiorentina, Juventus, Milan, Bologna og Inter. Kåret til årets spiller i Europa i 1993. VM-sølv 1994, da han misset det avgjørende straffesparket i finalen mot Brasil. Vant UEFA-cupen med Juventus i 1993. Italiensk serie- og cupmester 1995 (Juventus), serie­ mester 1996 (Milan). Baghelkhand, Bagalkand, landskap i India, østligst i Madhya Pradesh, sør for Ganges. Baghlan, by i Afghanistan, ca. 180 km nord for Kabul, 500 moh., ved elven Konduz; ca. 32 000 innb. (2000). Produksjon av sukkerbeter, bomull og bomullstøyer. Sukkerraffinering. Ca. 30 km sørvest for byen ligger ruinene av et zoroastrisk tempel, antakelig bygd på 100-tallet e. Kr. bag-in-box [bæginbåks] (eng.), emballasje til flytende produkter, oftest brukt til vin (også kalt pappvin). Finnes i ulike størrelser, men vanligvis 3 liter her i landet. Består av inneremballasje av ulikt materiale, oftest polyetylen, utstyrt med tappekran og omsluttet av en pappeske. Vinen garanteres uendret både fra uåpnet og åpnet boks i 6 til 9 måneder. Bag-in-boxomsatt vin gjennom Vinmonopolet har (2003) en markedsandel på drøye 40 %. baglere, navn på parti under borgerkrigene i Norge. Baglerne ble kong Sverres farligste motstandere. Navnet henger sammen med norrønt bagall (irsk bachall fra lat. baculus), bispestav. Baglerflokken ble organisert 1196 og ledet av bisp Nikolas i Oslo, sammen med erkebiskop Eirik, som bodde landflyktig i Danmark. Etter hvert gikk de andre biskopene med, men det ser ut som mange av prestene holdt seg til Sverre. Når baglerne fikk slik makt, kom det bl.a. av at de samlet en rekke av j Sverres lokale motstandere, særlig vikværingene; baglerne førte dessuten i Norge universalkirkens strid mot det sterke nasjonalkongedømmet, og de gikk inn I for kirkens, særlig erkebiskopenes, økonomiske interesser. Kongspartiets syn på kirkepolitikken er lagt frem i den anonyme Tale mot biskopene, som må ha blitt til i kretsen rundt Sverre. Under Håkon Sverresson (1202-04) kom det til et kompromiss, og i baglerne holdt seg mest på Oppland (Helgøya). Da Håkon døde, samlet de seg om nye kongsemner, og I ved forliket ved Kvitingsøy (1208) fikk Filippus, l søstersønn av bisp Nikolas, både Viken og Oppland; bare i navnet var Inge Bårdsson konge der. Filippus hadde sitt eget kanselli, førte eget segl og sendte gesandter utenlands. Da både Filippus og Inge døde i 1217, forsonte baglerne seg med birkebeinerne og underordnet seg Håkon Håkonsson. Det gamle grunnlaget for baglerreisningene var da dels falt bort, dels overtatt av andre flokker, som ribbungene. Striden mellom baglere og birkebeinere er skildret i i kBaglersagaen. Baglersagaene norrønt Bpglunga spgur, kongesaga som forteller om kongene i Norge og stridighetene mellom baglere og birkebeinere i tiden fra kong Sverres død 1202 inntil Håkon Håkonsson ble hyllet som enekonge i 1217. En kort versjon av sagaen, overlevert i norrøn målform, dekker tiden 1202-10, mens en lengre versjon, som dekker hele perioden, finnes i Peder Claussøns kongesagaoversettelse (Norske Kongers Chronica). De viktigste kongene som er omtalt i Baglersagaene, er birkebeinerkongene Håkon Sverresson (1202-04) og Inge Bårdsson (1204-17) og baglerkongene Erling Steinvegg (1204-07) og Filippus Simonsson (1207-17).

Bagley, Desmond [bægli], 1923-83, britisk forfatter av spenningsromaner fra internasjonalt miljø; de fleste er oversatt til norsk. Etter The Golden Keel (1962) fulgte en rekke thrillere av høy kvalitet, der Bagley utnyttet sine erfaringer fra journalistikk og utstrakt reisevirksomhet. Han beskjeftiget seg også med datateknologi, matematikk og militærhistorie. Bagley, Edwin Eugene [bægli], 1857-1922, ameri­ kansk komponist og musiker. Skrev mer enn 20 mar­ sjer, bl.a. en av verdens mest spilte komposisjoner, National Emblem (1905), bygd over tema fra den amerikanske nasjonalsangen Star Spangled Banner. Bagn, tettsted og administrasjonssenter i Sør-Aurdal kommune, Valdres i Oppland; 601 innb. (2002). Detaljhandelssenter. Trevareindustri. Bagn kirke fra 1735, altertavle og prekestol i bondebarokk. Bagn bygdesamling ligger sør for Bagn sentrum. Gården Bagnsbergatn er et nasjonalminne om de harde kam­ pene her i april 1940. Bagn kraftverk (61 MW, 335 GWh) i Sør-Aurdal kommune, utnytter fallstrekning i Begna fra Aurdalsfjorden til Bagn tettsted (87 m), inkludert den 16 m høye Storbrofossen. Stasjonen ligger 200 m inne i fjellet. Bagn bygdesamling, på gården Islandsmoen i SørAurdal, Oppland, sør for Bagn sentrum, består av 17 bygninger og ca. 1500 katalogiserte gjenstander. Samlingen ble skjenket til bygda i 1941 av Olaus Islandsmoen. bagne [banj] (fr.), navn på de steder hvor den stren­ geste av de franske frihetsstraffer (travauxforcés, tvangsarbeid) ble fullbyrdet. Ordet er lånt fra itali­ ensk bagno (dvs. bad) og har sin opprinnelse fra et fengsel som var knyttet til Seraiet i Konstantinopel og innredet i et tidligere bad. Da galeiene, orlogsfartøyer som ble rodd, gikk av bruk på midten av 1700tallet, kunne de ikke lenger brukes som straffesteder for forbrytere som ble dømt til å være rorskarer på dem, galeislaver. Fangene ble da anbrakt i straffanstalter eller på særlige fangeskip i orlogshavnene. De ble kalt bagnes. Fangene, «les bagnards», ble på høyre skulder brennemerket med GAL (minne fra galeitiden). Like til 1789 ble de kakstrøket før brennemerkingen. Fangene var lenket sammen to og to, når arbeidets art ikke var til hinder for det, og slepte jernkuler etter føttene. Ca. 1830 reiste man spørsmålet om å avskaffe les bagnes, men det skjedde først ved en lov 1854. Etter denne skulle straffen travauxforcés fullbyrdes i over­ sjøiske straffekolonier etter forbilde av Englands deportasjon av straffanger til Australia. Frankrike innrettet straffekolonier i Guyana og en tid også i NyCaledonia. Navnet bagne ble fortsatt hengende ved disse nye straffesteder. Deportasjoner til Ny-Caledonia opphørte 1893, til Guyana 1935. Etter den annen verdenskrig er straffangene i Guyana ført hjem til Frankrike. Bagnéres-de-Bigorre [banjer dabigår], by i Frankrike, Midi-Pyrénées, departementet Hautes-Pyrénées, ved elven Adour; 8750 innb. (1999). Varme svovelkilder, marmor- og skiferbrudd. Meget søkt kurbadsled med tradisjoner helt tilbake til romersk tid. Bagnéres-de-Luchon [banjer dalyjå], by i Frankrike, Midi-Pyrénées, departementet Haute-Garonne, like ved den spanske grense; 3000 innb. (1999). Kjent kurbadsted (kalde og varme svovelkilder) og vintersportssted. Bago, Pegu, by i Myanmar, ved elven Bago, 75 km nordøst for Yangon; 190 900 innb. (1993). Jernbaneknutepunkt, sentrum i et risdistrikt. Her finnes en 88 m høy Shwemawdaw-pagode og en 55 m lang statue av en liggende Buddha. Byen ble grunnlagt 573, ble hovedstad i Monkongedømmet Bago 725. Hovedstad i Myanmar 1300-1500-tallet og fra 1500-tallet til 1635. Ødelagt 1757 og gjenreist som provinshovedstad. Da elven skiftet leie, ble Bago avskåret fra kysten og mistet sin betydning som havneby.

bagobo, obo, manobo, manuvu, samlenavn for flere

etniske grupper på Mindanao, Filippinene, som snakker beslektede språk. Inntil begynnelsen av 1900-tallet var det vanlig å tale om fjellbagobo og kystbagobo, men etter at kystbefolkningen ble påvir­ ket av kristendom, plantasjeøkonomi og ulike inn­ flyttere, regnes den ikke lenger som en egen folke­ gruppe. Fjellbefolkningen (som talte ca. 30 000 i 1962) holder til i et svært ulendt terreng mellom elvene Pulangi og Davo. De driver hovedsakelig svedjebruk (ris, mais, søtpoteter), som suppleres med jakt, fiske og sanking. Landsbyenes størrelse varierer fra noen få familier til ca. 100. Slektskap regnes både på mors- og farssiden, og kombinasjonen av vidtrek­ kende blodskamregler og små landsbyer medfører at de fleste ekteskap inngås mellom personer fra ulike landsbyer. bagratidene, Bagration (armensk bagratuni, georgisk bagrationi), armensk adelsslekt som er kjent tilbake til slutten av 200-tallet e.Kr., og som dermed har den lengste autentiske stamtavle i Europa. Fra 387 var bagratider ofte stattholdere i den bysantinske delen av Armenia, noe som fortsatte da araberne ble herrer i landet, og fra 748 ble stattholderembetet arvelig i slekten. 885 fikk Ashot den store kongetittel, og medlemmer av slekten satt på Armenias trone til 1079, da Kahig 2 ble myrdet. Bagratidene organiserte deretter en utvandring av armenere til sørkysten av Lilleasia, hvor de 1081/82 grunnla kongeriket LilleArmenia, som bestod til det ble erobret av tyrkerne 1371. Bagratidene hersket også i Georgia ca. 575620 og 787-994. Riket ble da splittet, men bagratide­ ne beholdt makten i deler av landet inntil disse 1801 ble innlemmet i Russland. Slekten fikk deretter russisk fyrstetittel med navnet Bagration. Til slekten hører hærføreren Pjotr Ivanovitsj Bagration (1765— 1812). Bagration, Pjotr Ivanovitsj, fyrst, 1765-1812, russisk general; etterkommer av bagratidene. Deltok i alle russiske kriger 1783-1812, bl.a. mot polakkene og mot svenskene ved besettelsen av Finland 1808. Ledet de russiske tropper over isen til Ålandsøyene og besatte disse. Under felttoget 1812 mot Napoleon var han sjef for 2. armé i vest, led nederlag ved Mogiljov, men klarte å redde storparten av sine styrker. I slaget ved Borodino 7. sept. 1812 hadde han kom­ mandoen over russernes venstre flanke, og ble dødelig såret. Bagritskij, Eduard, pseudonym for E. Georgievitsj Dzjubin, 1895-1934, russisk lyriker av jødisk her­ komst, en av sovjetpoesiens mest karakteristiske representanter. Hans mest kjente verk er det lyriskepiske heltediktet Kvadet om Opanas (1926). baguette [baget] (av fr. 'stav, kvist'). 1 Egentlig en fransk brødtype bakt av finmalt hvete, lang og tynn og med sprø skorpe; nå brukes beteg­ nelsen om et noe større spekter av brød med karak­ teristisk form og sprø skorpe, men der prosess, meltype og grovhet kan variere. 2 Edelsten slipt til en smal rektangelform, ofte med skrånende sideflater. Baguio [bagio], by i nordlige del av Filippinene, Luzon, 260 km nord for Manila, 1500 moh.; 252 400 innb. (2000). Baguio var til 1976 Filippinenes sommerhovedstad, og er en av landets fremste turistbyer. Gull- og kobbergruver i omegnen. Militærakademi, flere universiteter og høyere læresteder. Ble rammet av et ødeleggende jordskjelv i 1990, men er for det meste bygd opp siden. Baguirmi [-gi-], Bagirmi, steppeaktig platå i Tsjad, sørøst for Tsjadsjøen, ca. 94 000 km2. Var opprinnelig et sultanat. Innbyggerne er et blandingsfolk av svarte og arabere. På 1600-1800-tallet lå Baguirmi stadig i krig med sine naboer for å skaffe seg slaver, som ble solgt. bahå, eller bahås, samisk sammensetningsledd i stedsnavn; vond, slem.

BAHADUR SHAH BahadurShah, 1775-1862, indisk keiser (stormogul), den siste av moguldynastiet. Helt fra 1760-årene var stormogulnavnet bare en tom tittel. Makten lå hos det britiske East India Company. Under opprøret 1857 ble Bahadur Shah arrestert og døde som land­ flyktig i britisk fangenskap i Burma. Bahadur Shah skrev lyrikk på urdu, som fremdeles er populær. baha’i, den yngste verdensreligionen, grunnlagt i Iran i andre halvdel av 1800-tallet. Tilhengerne kalles baha'ier. Baha'i-troen er en av verdens raskest voksende religioner; på verdensbasis finnes det omtrent 6 mill, baha'ier, i 1963 var antallet beregnet til ca. 408 000. Religionen er spredt over hele verden, de fleste bor i Asia. I Norge er baha'i et registrert trossamfunn med ca. 1000 medlemmer (2004). Religionen har intet presteskap og legger liten vekt på felles kultus. Troen bygger på profeten Baha'u'llahs åpenbarte skrifter. Bærende i religionen er en enhetstanke: Det finnes bare én Gud, uendelig opphøyet over menneskets erkjennelse. I sin kjærlig­ het til skaperverket og menneskene, og for at men­ neskene skal kunne lære å kjenne og elske Gud, sender Gud sine profeter (Guds manifestasjoner/ budbringere), som gir veiledning til menneskene i tråd med menneskehetens utvikling. Ifølge baha'itroen har således alle religioner et felles grunnlag, de såkalte evige sannheter (f.eks. kjærlighetsbudet og det at mennesket består av kropp, sjel og ånd), og religionen bør lede til enhet menneskene imellom. Også menneskeheten er en enhet; for å opprette en ny verdensorden og lette kommunikasjonen folkene imellom, trengs det bl.a. et felles språk, et felles skriftsystem, et verdensparlament og en felles øverste domstol. Baha'i-troen vektlegger likeverd mellom mann og kvinne og bekjempelse av fordommer utfra hudfarge, rase og kjønn. Alle mennesker oppfordres til selv å granske sannheten, og religion må være i overensstemmelese med vitenskap og fornuft. Både mann og kvinne må få den beste åndelige og morals­ ke oppdragelse. Fredsbevarende arbeid står sentralt i religionen, med verdensfred som mål. Baha'i-troen har nå ingen autoritativ lederskikkel­ se på verdensbasis, men styres av et demokratisk valgt råd på 9 medlemmer, Det Universelle Rettferdighe­ tens Hus. Religionen har sitt verdenssenter på Karmelfjellet i Haifa, Israel, i form av et vakkert tempelområde. Historikk. Bakgrunnen for baha'i-troen var spesielle endetidsforventninger innen shia-islam, om «den Baha’i-tempel i New Delhi.

694

tolvte imam» som forsvant, men som skulle komme igjen. I 1844, tusen år etter denne forsvinningen, utropte Ali Muhammad (1819-50) seg til Bab («por­ ten»), og anså seg dermed som forløper til denne store skikkelse (se ► babisme). Bab ble henrettet i 1850 og ligger begravd på baha'ienes tempelområde på Karmelfjellet i Haifa. Etter hans død var det flere som mente seg utpekt av Bab til å være oppfylleren av hans profetier. Iraneren Hussein Ali Nur (1817— 92) tok navnet Baha'u'llah ('Guds herlighet eller glans') og samlet de fleste. Det er etler ham troen har sitt navn. Under ham og hans sønn Abdu'1-Baha (1844-1921) ble troen utformet som en ny verdens­ religion; den fortsetter tradisjonen fra babismen, men går på vesentlige punkter sine egne veier og er helt selvstendig i forhold til både babismen og islam. Baha'i har ikke unngått forsøk på splittelser og utbrytergrupper, f.eks. de såkalte Freebahais, hoved­ sakelig på grunn av uenighet om bevegelsens ledelse. Baha'iene regnes som frafalne av muslimene og har derfor en utsatt posisjon. I Iran ble baha'i-troen forbudt i 1983, og her blir baha'iene stadig utsatt for vilkårlige eiendomsberøvelser, fengslinger og omfat­ tende henrettelser. ARo Litt.: Bahå'u'llåh: De skjulte ord, 1977; Hatcher, W.S. & J.D. Martin: The BahdTfaith: the emergingglobal religion, 1984; Heistø, R., red.; Dette tror vi, 2. utg., 1997, 27-38; Smith, R: TheBabiandBahd'ireligions: from messianic Shi'ism to a world religion, 1987; Smith, R: TheBahdTfaith:ashorthistory, 1996; Thoresen, L.: Nøkler til forvandling: et bahd '[-perspektiv på åndelig vekst, 1993 («Liste over bahåT-litteratur [...]»: 279). Bahamas, eller Bahamasambandet, konstitusjonelt monarki i Karibia. Landet omfatter ca. 700 lave øyer og over 2000 holmer og korallrev som strekker seg ca. 850 km sørøstover fra østkysten av USA. Nær­ meste naboland er USA (Florida) i nordvest, Cuba i sørvest og Haiti og den britiske besittelsen Turks and Caicos Islands i sørøst. Viktigste øyer er New Providence, Grand Bahama, Andros, Eleuthera og Great Abaco. Britisk kronkoloni fra 1718, fikk indre selvstyre 1964 og full uavhengighet som stat i Commonwealth 1973. Navnet Bahamas kommer av spansk bajamar, 'grunt vann'. Stat og styresett

Forfatning og politisk system, rettsvesen. Siden 1973 er Bahamas en uavhengig, parlamentarisk-demokratisk

Commonwealth of The Bahamas Konstitusjonelt monarki i Karibia

13 939 km2 297 500 innb. (2003), 21,3 per km2

Hovedstad: Nassau Offisielt språk: Engelsk Religion: Kristendom Nasjonaldag: 10. juli (uavhengighetsdag) Mynt: Dollar å 100 cents

enhetsstat innenfor det britiske samveldet. Den britiske dronningen er statsoverhode og represente­ res av en generalguvernør. Denne utnevnes etter forslag fra statsministeren og spiller ingen selvstendig politisk rolle. Den øverste utøvende makt ligger hos regjeringen og statsministeren, som samtidig er ansvarlig overfor det folkevalgte forsamlingshuset, som har 40 medlemmer. Forsamlingshuset velges for inntil fem år. Parlamentet omfatter også et politisk mindre viktig senat på 16 medlemmer. Medlemmene til senatet utnevnes av generalguvernøren, etter forslag fra statsministeren og opposisjonslederen. Bahamas har et relativt stabilt demokrati dominert av to partier, Free National Movement (FNM) og Progressive Liberal Party (PLP). FNM er dominert av europeisk-ættede, mens PLP preges av borgere av afrikansk bakgrunn. Landet har den høyeste inntekt per innbygger i Karibia og en relativt velutviklet velferdsstat; den økonomiske politikk er markedsori­ entert. Stabiliteten er truet av korrupsjon og den dominerende ikke-offisielle økonomien; Bahamas har vært og er et viktig transittland for narkotika og illegal immigrasjon fra Latin-Amerika til USA. Administrativt er Bahamas inndelt i 21 distriktet. Rettsvesen. Domstolene er uavhengige og omfatter magistratretter, høyesterett, en appelldomstol og som siste instans, det britiske Privy Councils judisielle komité. Alle domstoler dømmer både i straffesaker og i sivile saker. Lovverket bygger på britisk common la w. Flagget har en svart, likesidet trekant med grunnlin­ jen innerst ved flaggstangen; utenfor denne tre horisontale striper i blått, gult og blått. Det ble antatt etter en konkurranse 1973. Det svarte representerer befolkningen, det blå havet som omgir øyene og det gule landets sandstrender. Riksvåpenet viser et skjold som er delt horisontalt i to felt. Det øvre viser en soloppgang mot blå himmel, det nedre Columbus' skip Santa Maria. I forgrunnen bølgende blått hav og en grønn, gressbevokst strand med et gult bånd med innskriften Forward Upward Onward Together ('Fremad oppad fremover sammen'). Skjoldet er flankert av en flamingo og en marlin (seilfisk).

BAHAMAS

>95

Strandparti fra Bahamas.

Nasjonalsangen er Lift upyour Head to the Rising Sun, Bahamaland ('Løft hodet mot solen, Bahamas') med tekst og melodi av Timothy Gibson. Den ble valgt elter en konkurranse og ble offisielt antatt som nasjonalsang 1973. Myntenheten er bahamansk dollar (valutakode BSD) å 100 cents. Frem til 1966 var det britiske myntsys­ tem i bruk. Amerikanske mynter og sedler blir al­ minnelig akseptert. Mål og vekt. Britiske mål- og vektenheter er i bruk. Internasjonale forbindelser. Bahamas er medlem av bl a. FN og flere av FNs særorganisasjoner, bl.a. Verdensbanken; Commonwealth, Organisasjonen av amerikanske stater, Lomé-konvensjonen og Caricom. Norge er representert i Bahamas ved ambassadør bosatt i Oslo, samt konsulat i Nassau. Forsvar. Landets forsvarsstyrke er en maritim styrke med patrulje- og oppsynsoppgaver i det spesielle farvannet i øyriket. Personellstyrken i 2002 var 860. Materiellet omfatter sjupatruljefartøyer og fire mind­ re overvåkingsfly. Natur De største øyene er Andros (5957 km2), Abaco (1681 km2), Inagua og Grand Bahama. Bergrunnen på øyene består av porøse kalksteinsarter, noe som gjør at det ikke dannes bekker og elver, og vannforsynin­ gen må sikres ved brønner, samlebassenger og cister­ ner for regnvann. Øyene er for det meste lave og flate og er omgitt av korallrev. Høyeste punkt er Mount Alvernia (63 moh.) på Cat Island. Flere av øyene har store sumpområder og sanddyner; bare 1 % av arealet er oppdyrket. Klima. Subtropisk klima, influert av Golfstrømmen og nordøstpassaten. Varmeste måned er august, kaldeste januar. 1 hovedstaden Nassau er middeltem­ peraturen 20 °C i jan., 27 °C i aug. Årsnedbør er omkring 1000-1500 mm, med mest nedbør i som­ mermånedene. Plante- og dyreliv. På de største øyene er det skoger av karibisk furu. Pinus caribaea, forøvrig består vegetasjonen for det meste av busker og lave trær. Dyrelivet omfatter få pattedyr og domineres av krypdyr, amfibier og fugler. Flamingo er øygruppens nasjonalfugl. De finnes bl.a. i reservatet Great Inagua National Park.

Befolkning Folketallet på Bahamas ble beregnet til 297 500 (2003) og årlig befolkningstilvekst til 0,8 %. Middellevealder er 69,2 år for kvinner og 62,3 år for menn (2003). Omtrent 85 % av befolkningen er svarte. Hvite, vesentlig av britisk, amerikansk og kanadisk bakgrunn, utgjør 12 %. Til sammen 22 av øyene er bebodde. 2/3 bor på øya New Providence, de aller fleste i og omkring hoved­ staden Nassau. De største øyene ellers (etter folketall, 2000) er Grand Bahama (46 900 innb.), Abaco (10 000 innb.) og Andros (ca. 8000 innb.). Religion. Ca. 94 % av innbyggerne er kristne. Av disse er ca. 19 % katolikker, ca. 21 % tilhørte den anglikanske kirke, ca. 32 % er baptister og ca. 15 % tilhører andre protestantiske kirker. Språk. Engelsk er offisielt språk.

Næringsliv Landets økonomi er basert på turisme, finansvirk­ somhet og skipsregisteret som ble opprettet i 1976. BNP per innbygger var i 2002 17 000 USD. Bahamas rolle som viktig mellomstasjon for smugling av narkotika til USA har trolig medført betydelige inntekter. Jordbruk. Forutsetningene for jordbruk er relativt dårlige; kun 1 % av arealet er dyrkbart og næringen har beskjeden økonomisk betydning. Frukt- og grønnsakdyrking er viktigst. Det dyrkes bl.a. agurker, tomater, ananas, avokado, sitrusfrukter og bananer. Noe husdyrhold. Fiske. Farvannene omkring Bahamas har en rik fauna. Det kommersielle fisket er konsentrert om skalldyr, languster, sjøkreps og reker. Industri. Næringen er forholdsvis beskjeden. Det er gjort statlige forsøk på å utvikle industri basert på foredling av råvarer fra jordbruk og fiske. Det produ­ seres klær, møbler, plastvarer, farmasøytiske produk­ ter, øl, rom, sement, souvenirer m.m. Noe petrole­ umsvirksomhet, hovedsakelig transitthandel. Utvin­ ning av salt og aragonitt. Det foregår leting etter petroleum utenfor kysten. Tjenesteytende nxringer. Det milde klimaet og de vakre strendene tiltrekker seg årlig flere millioner turister, og turistnæringen er viktigste næring både med hensyn til verdiskaping og sysselsetting. Den beste turistsesongen er desember-april, og de fleste turistene kommer fra USA. Fra slutten av 1980årene fikk Bahamas økt konkurranse fra andre

karibiske turistmål, men har klart å opprettholde sin posisjon som Karibias ledende turistmål. Antallet turister som kommer med cruiseskip har i senere år økt på bekostning av landets hotellnæring. Bank- og finansvirksomhet er også en viktig næ­ ring. Mange finansinstitusjoner og firmaer er av skat­ temessige årsaker registrert i Bahamas, og eiendomssalg og bankvesen er en viktig del av det økonomiske liv. En av verdens største handelsflåter er registrert i landets internasjonale skipsregister (1135 skip i 2002). Utenrikshandel. Viktigste eksportvarer er petroleum (re-eksport av petroleum importert fra Venezuela og Mexico), sjømat (hummer) farmasøytiske produkter og rom. Importen omfatter bl.a. matvarer, ferdigva­ rer, transportmidler og petroleum. USA er største handelspartner. Samferdsel. Veinettet på de største øyene er godt utbygd og er av god standard. Det er internasjonale lufthavner på Nassau (New Providence) og Freeport (Grand Bahama). Viktigste havn er Nassau på New Providence. For øvrig er Freeport (Grand Bahama) og MathewTown (Inagua) viktige havner. Freeport fikk ny containerterminal 1997. Båt- og flyforbindelsen mellom øyene er god. Samfunn og kultur Skole og utdanning. Det er 9-årig obligatorisk skole­ gang, 6-årig grunnskole og 3-årig ungdomsskole. Den 4-årige videregående skolen er delt i to. De aller fleste barn i alderen 5-15 år går på skolen. Undervis­ ningsspråket er engelsk. Over 70 % fullfører videre­ gående skole, som avsluttes med General Certificate of Education fra universitetet i London. Denne eksamen kvalifiserer for høyere utdanning. Bahamas har 4 høyere utdanningsinstitusjoner. Massemedia. Bahamas har (2002) fire dagsaviser med et samlet opplag på ca. 38 000. De tre største, deriblant de to eldste, utkommer i Nassau, den fjerde i Freeport. Det statseide kringkastingsselskapet Broadcasting Corporation of the Bahamas driver fire radiokanaler og én fjernsynskanal; driften er delvis reklamefinan­ siert. Forøvrig kan befolkningen ta imot amerikansk fjernsyn.

Historie Da Columbus for første gang gikk i land i den nye verden 12. oktober 1492, skjedde dette på Bahamas.

BAHAR

Han kalle øya San Salvador (mest sannsynlig dagens Watling Island). Arawak-indianerne, som befolket øyene, ble raskt utryddet eller deportert av spanier­ ne. Da øyene i 1629 ble lagt inn under den britiske kolonien Carolina i dagens USA, hadde de allerede vært ubebodde i mer enn 100 år. Britiske pirater, smuglere, lovløse og forfulgte satte sitt preg på øyene. Under den amerikanske frigjøringskrigen flyktet mange lojalister med sine slaver til øyene og bidrog til å etablere svært konservative tradisjoner. Innbyggerne støttet sørstatene i den amerikanske borgerkrigen. Under forbudstiden (1920-33) ble Bahamas et viktig senter for alkoholsmugling, og denne tradisjonen har blitt holdt ved like ettersom øyene i dag er det viktigste transittsted for narkotikasmugling til USA. Siden den annen verdenskrig har turisme vært den klart viktigste næringen, og den sysselsetter om lag 60 % av befolkingen. Den geografiske nærheten til Florida har gjort øyene til et lettvint feriemål for amerikanere og for korte cruisetokt. Et stadig økende antall flyktnin­ ger fra Haiti setter sitt preg på Bahamas og har ført til sosial uro. Som britisk koloni hadde Bahamas ikke store fordeler, men fikk 1841 sin egen lovgivende forsam­ ling. I 1964 fikk øyene utvidet indre selvstyre og omsider uavhengighet i 1973. Lyndon Pindling var en ledende politiker i perioden 1967-91 som leder for Progressive Liberal Party (PLP). Valget i 1991 ble vunnet av opposisjonen Free National Movement (FNM) med Hubert Ingraham som statsminister. Bahamas er økonomisk svært avhengig av USA, og regjeringen blir stadig beskyldt for korrupsjon og tett samarbeid med colombianske kokainkarteller. Ingra­ ham ble gjenvalgt i 1997. Ingraham og FNM regjerte en ny periode, men led et knusende valgnederlag i 2002 da PLP fikk 29 av nasjonalforsamlingens 40 seter og den politiske veteranen Perry Christie ble ny statsminister. Christie vant på et program for å fremme økonomisk vekst ved å stimulere utenlandske investorer og bekjempe korrupsjon og annen kriminalitet samt ulovlig inn­ vandring fra nabolandene. En utfordring for enhver regjering er også å få en bedre balanse mellom lands­ deler og næringer, etter en lengre periode med sterk sentralisering og økende avhengighet av en på man­ ge måter sårbar turisme. Rundt århundreskiftet klarte landets bankvesen å kvitte seg med stempelet «tvilsomt» på listen til det internasjonale kontrollor­ ganet. Det vakte internasjonale protester da Baha­ mas mot slutten av 1990-årene gjeninnførte døds­ straff og de første dødsdommene ble eksekvert. HPB/OJu bahar, baar, behar, bhar, bhara, bokard, masseenhet tidligere brukt i arabiske land, og - spesielt for kryd­ der - i India og Indonesia. Størrelsen varierer mellom 180 og 400 kg. I Arabia var en bahar (også kalt bokard) lik 204 kg; i britiske besittelser 254 kg (der også kalt candy). Baharampur, by i India, West Bengal, ved elven Bhagirathi, 170 km nord forKolkata; 160 200 innb. (2001). Viktig senterfor handel med jordbrukspro­ dukter. Ris- og oljemøller, fremstilling av silke, smyk­ ker m.m. I forstaden Kasimbazar ligger slottet til maharajaen av Kasimbazar. Grunnlagt 1757 av det britiske selskapet East Indian Company. Det indiske opprør mot britisk styre (Sepoyopprøret) startet her 1857. Bahasa Indonesia, det offisielle malayiske nasjo­ nalspråket i Indonesia siden 1945, med mange lånord fra sanskrit, arabisk og nederlandsk. Bahawalpur, by i midtre del av Pakistan, Punjab, nær elven Sutlej; 408 000 innb. (1998). Viktig utdan­ ningssenter med universitet (1975) og andre høysko­ ler. Bomullsindustri og produksjon av vegetabilsk olje. Fremstilling av tepper, silkestoffer, leirvarer m.m. Til 1947 var Bahawalpur hovedstad i emiratet Bahawalpur. Mesteparten av fyrstestaten hørte til ørkenen Thar.

__________________ ________ _______ bthia (sp., port., 'bukt'), sammensetningsledd i spanske og portugisiske stedsnavn. Eks.: Bahia Blanca ('Hvitebukten', Argentina), Bahia deTodos os Saatos ('Allehelgensbukt', Brasil). Bthia, delstat i Brasil, Nordøst-regionen, ved Atlante havet, grenser til Espfrito Santo og Minas Gerais i sø; Sergipe, Pernambuco og Piaf i nord, og Goiås og Tccantins i vest; 564 273 km2 med 13 070 200 innb. (2)00). Hovedstad: Salvador. Bahia har rike historis­ ke og kulturelle tradisjoner, men er også blant lan­ des fattigste delstater. datur. Bahia kan deles i tre naturområder: Reconcam, Litoral og Sertåo. Reconcavo er et nedbørrikt onråde som omgir Bata de Todos os Santos, 'Allehelgeisbukta'. Sør og nord for denne ligger kystområdet Liioral, berømt for sine strender. Bahia har den lergste kystlinjen av alle brasilianske delstater: 932 kn. Innlandet Sertåo er varmt og vegetasjonsfattig og preges av lange tørkeperioder. Området deles imdlertid av elven Såo Francisco som er oppdemt mtd utbygde irrigasjonssystemer. Høyeste fjell er Pko das Almas, 1850 moh. Rester av den gjenværendeatlantiske skogen er bevart av UNECSO på Listen ov*r verdens kultur- og naturarv. befolkning. Den overveiende del av befolkningen er boiatt langs kysten og er etterkommere av portugise­ re >g afrikanske slaver. Det afrikanske innslaget er sæ lig sterkt, og Bahia har Brasils største andel befolcning med ikke-europeisk bakgrunn. Det tørre Seiåo-området har en blandet portugisisk-indiansk beblkning. Levekårsindikatorene er blant landets dårligste. Den bahianske kulturen er unik med både eu-opeiske og afrikanske impulser. Hovedstaden SaLador er senter for Brasils afrikanske kultur, med utxikling av bl.a. Candombléog Capoeira. Candomblé er m religiøs kult basert på afrikanske kulturtradisjo­ ner. og capoeira er en dans utviklet av slavene for å beljempe deres hvite herrer. I Porto Seguro praktiseresdansen lambada. Største byer er (2000): Salvador (2 143 100 innb.), Feira de Santana (480 900 innb.), Vitoria da Conquista (262 500 innb.) og Ilhéus (222 100 innb.). Næringsliv. Bahia preges av et stagnerende nærings­ liv, dog med vekst innenfor den petrokjemiske indus­ trien. Oljeraffineri og kjemisk industri i Salvador (Camagari), petrokjemisk industri i Feira de Santana og jernverk i Aratu nær Salvador. Andre industrier er tek:til- og landbruksbasert industri. Etter år 2000 har enkelte multinasjonale selskaper etablert seg med bl.a montering av biler og produksjon av plantevernmicler. Et informasjonsteknologisk senter ble startet år 2000 i Ilhéus. Reconcavo-regionen og kysten norfover preges av store sukkerrørplantasjer. Langs kys en sør for Salvador dyrkes mesteparten av Brasils kakto, som skipes ut fra Ilhéus. I Sertåo-regionen er kvegdrift den viktigste næringsvei. Maniok og mais er vktigste matvekster. Geitehold er svært vanlig, ogst noe sauehold. Lengst i vest, hvor kommunika­ sjonen er bedre til Brasflia og Brasils Sentral-Sørregbn enn til resten av Bahia, dyrkes appelsiner, banmer, tomater og ricinusplanter på plantasjer ankgt i nyere tid. I Diamantina-høylandet utvinnes diananter. Turismen er svært viktig for sysselsettin­ gen Salvador med sin spennende kultur og enorme strender er etter Rio de Janeiro det viktigste turistsenbret i Brasil. Karnevalet i Salvador er sammen mec karnevalet i Rio de Janeiro det største i Brasil. Porto Seguro er også et viktig turiststed. Hi:torikk. Porto Seguro helt sør i Bahia er åstedet hvo- den første europeer i år 1500 satte sin fot på Brakls jord. I 1549 grunnla portugiserne sin første permanente koloniadministrasjon ved innløpet Baha de Todos os Santos do Salvador ('Frelserens AlleHelgener-bukta'). Salvador ble senere til navnet på b/en, mens Bahia ble navnet på det som senere ble celstaten. De daværende sukkerplantasjene med slaver hentet fra Afrika, var særdeles lukrative, og Baha forble det økonomiske senteret i Brasil helt til kolcnihovedstaden ble flyttet til Rio de Janeiro i

696

1763. 1624-2 5 va r Ba hia okkupert av hollenderne. Ved dannelsen av det uavhengige Brasil fant det sted flere organiserte slaveopprør. Ytterligere fattigdomspregede opprør fant sted i slutten av 1800-tallet. Det mest kjente fant sted i Canudos hvor den føderale hær til slutt drepte hver eneste innbygger i byen. Det' siste opprøret fant sted i 1912 hvor den føderale hæren bombarderte Salvador. På 1900-tallet har Bahia falt utenfor den industrielle og økonomiske utviklingen i de sørlige områdene i Brasil. Bahfa Blanca, by i Argentina, 600 km sørvest for Buenos Aires, ved munningen av elven Napostå; 280 000 innb. (2002). Viktigste havn for sørlige Pampas og nordlige Patagonia. Også utgangspunkt for en rekke jernbaner. Utførsel av hvete, ull, kveg og kjøtt. Et større petrokjemisk kompleks med oljeraffi­ nerier stod ferdig tidlig i 1980-årene. Viktig marine­ base ved Puerto Belgrano utenfor byen. Universitet fra 1956. Erkebispesete. Byen ble grunnlagt 1882. båhppa, gen. båhpa, samisk sammensetningsledd i stedsnavn: prest. bahr (arab.), hav, storelv; f.eks. al-Bahr al Abyad: 1. Hvitehavet, dvs. Middelhavet; dss. tyrkisk Ak Deniz; 2. Hvit-Nilen. Bahr, Egon, f. 18. mars 1922, tysk politiker (SPD). Medlem av Forbundsdagen 1972-90. Som stats­ sekretær ved forbundskansler Willy Brandts kontor 1969-72 spilte han en sentral rolle i Vest-Tysklands tilnærming til DDR og det øvrige Øst-Europa. Diver­ se ministerposter 1972-76; generalsekretær i SPD 1976-81. Vitenskapelig direktør ved Institutt for fredsforskning og sikkerhetspolitikk, Hamburg, 1984-94. Politisk forfatterskap. Bahr. Gunilla von, f. 1941, svensk fløytist og musikkadministrator, studerte ved musikkhøyskolene i Malmo og Stockholm frem til 1967. Hun spilte i symfoniorkestre 1967-72, og ble deretter solist. Hun har gjort en rekke grammofoninnspillinger. Fra 2000 er hun rektor ved Kungliga Musikhogskolan i Stock- 1 holm. Bahr. Hermann, 1863-1934, østerriksk litteraturkri­ tiker, dramatiker, romanforfatter. 11891 medstifter av bevegelsen Jungwien i en krets av unge østerriks­ ke skribenter. I Wien startet han tidsskriftet Die Zeit og ble teaterkritiker ved det frisinnede Neues Wiener Tagebiatt. Bahr gikk etter en religiøs krise over til katolisismen. Bahr ble for østerriksk og tysk åndsliv den store formidler av de nye retninger som elter hvert gjorde seg gjeldende i litteratur, teater, kunst. I essaysamlingen Zur Kritik der Moderne (1890) gav han bl.a. en analyse av Henrik Ibsen. I en ny samling, Die Uberwindung des Naturalismus, orienterte Bahr seg mot den nye retning: naturalismen må overvinnes av «eine Mystik der Nerven». Bahr proklamerte og forutså retninger som nyromantikken, impresjonismen og ekspresjonismen. Blant Bahrs skrifter nevnes Expressionismus (1916), Schauspielkunst (1923) og Selbstbildnis (1923). Bahrs skjønnlitterære produk­ sjon, romaner og noveller, kommer ikke opp mot hans kritiske skrifter. Et utvalg av Bahrs essayer, med forord av Heinz Kindermann, vesentlig om teater, ble utgitt til hans hundreårsdag (Essays, 1962). Bahraich, by i nordlige India, Uttar Pradesh, 100 km nordøst for Lucknow, nær grensen til Nepal; 168 400 innb. (2001). Handelvirksomhet med Nepal, stort årlig marked. Bahrain, monarki i Sørvest-Asia, i Persiske bukt. Nærmeste naboland er Qatar i øst og Saudi-Arabia i vest. Landet ligger i sin helhet på øyer, største og viktigste øy er Bahrain (578 km2). Andre større øyer er Muharraq, Sitra og Umm al-Nasan. Økonomien er i hovedsak basert på landets petroleumsforekomster. Bahrain har i flere år hatt en territoriell uoverens­ stemmelse med Qatar over øygruppen Hawar i sør. Bahrain var britisk protektorat fra 1861 til 1971, da det fikk full selvstendighet. Sheikdømme frem til

BAHRAIN 697 ■----

ble vedtatt i en folkeavstemning 2002. Ifiølge denne er Bahrain et konstitusjonelt monarki, oig emiren utropte seg til konge av Bahrain. Nasjomalforsamlin gen, som ble oppløst 1975, ble gjenopprettet 2002. Den består av 40 folkevalgte medlemmer samt 40 rådgivende medlemmer utpekt av kongen. Kvinnei var 2002 for første gang valgbare til nasjtonalforsam lingen, og politiske lister ble tillatt, selv o>m politiske partier fortsatt var forbudt. Det er en viss indre spenning som særliig skyldes a sunni-muslimene sitter ved makten, me:ns sjiaene utgjør om lag 70 % av befolkningen. Baihrains be­ skjedne størrelse og strategiske beliggenlhet krever m aktiv utenrikspolitisk innsats, og landet TuE' TVGS TW TW