Ekstremismens tidsalder : det 20. århundrets historie 1914-1991 8205245347, 8252529917

Citation preview

Eric Hobsbawm

EKSTREMISMENS TIDSALDER Det 20. århundrets historie 1914-1991 OVERSATT AV EGIL JOHAN REE

GYLDENDAL • OSLO

Originalens tittel: Age of Extremes. The Short Twentieth Century, 1914-1991 Copyright © Eric Hobsbawm 1994 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag ASA 1997 Først utgitt i Storbritannia av Michael Joseph 1994

Sats: Tangen/Oslo 1997 Printed in Norway AiT Norbok as, Gjøvik 1997 Omslagsfoto: Stillbilde fra filmen Hitler - Ein Film aus Deutschland av Hans Jiirgen Syberberg (Foto: B.F.I.) Forfatterportrett: David Higham Associates Etd., Eondon. ISBN 82-05-24534-7 ISBN 82-525-2991-7 (Bokklubben Kunnskap og Kultur)

Innhold

Forord og takk

......................................................................................... 7

Århundret: Et fugleperspektiv

...............................................................11

FØRSTE DEL: KATASTROFENES TIDSALDER

1. DEN TOTALE KRIGENS TIDSALDER 2. Verdensrevolusjonen

7. Slutten på imperiene

........................................................... 91

..................................................................... 115

5. Mot den felles fienden 6. Kunsten 1914-1945

............................................................. 29

...............................................................61

3. Den økonomiske avgrunn 4. Liberalismens fall

.......................... 27

....................................................... 148

.................................................................. 184 .................................................................. 205

5

ANDRE DEL: GULLALDEREN.................................................... 229 8. Kald krig...................................................................................... 231

9. De gylne årene............................................................................ 263 10. Den sosiale revolusjon 1945-1990 ..................................... 293 11. Kulturrevolusjon..................................................................... 326 12. Den tredje verden..................................................................... 350

13 «Reell sosialisme»

..................................................................... 377

TREDJEDEL: SKREDET.................................................................. 407

14. Krisetiårene

............................................................................... 409

15. Den tredje verden og revolusjonen.................................... 438 16. Sosialismens endelikt

.............................................................. 465

17. Avantgarden dør - kunsten etter1950

............................ 503

18. Trollmenn og læregutter - naturvitenskapene

............ 525

19. Mot tusenårsskiftet.................................................................. 561

LITTERATURLISTE............................................................................ 589 TILLEGGSLITTERATUR

.................................................................. 610

REGISTER............................................................................................ 613

Forord og takk

Ingen kan skrive historien om det 20. århundret slik som man skiver om enhver annen epoke, om ikke annet så fordi ingen kan skrive om sin egen levetid slik man kan (og må) skrive om en periode man bare kjenner fra utsiden, fra annen- og tredjehåndskilder, fra kilder som stam­ mer fra selve perioden eller fra verkene til senere historikere. Min egen levetid faller sammen med storparten av den perioden denne boken omhandler, og i det meste av den, fra de første tenårene til i dag, har jeg vært opptatt av samfunnsforhold. Jeg har med andre ord dannet meg synspunkter og fordommer om den i egenskap av samtidsmenneske sna­ rere enn som forsker. Det er en av grunnene til at jeg i min rolle som his­ toriker har unnlatt å arbeide med tiden etter 1914 i det meste av min karriere, skjønt jeg i andre forbindelser ikke har latt være å skrive om den. «Min periode», som det heter blant historikere, er det 19. århun­ dret. Jeg tror det er mulig nå å se det korte 20. århundret fra 1914 til avslutningen av sovjetepoken i et visst historisk perspektiv, men jeg går til verket uten kunnskap om den vitenskapelige litteraturen, og jeg har utelukkende minimal kjennskap til det arkivmateriale som det 20. århundrets utallige historikere har samlet. Det er selvfølgelig fullstendig umulig for et enkelt menneske å kjenne den skriftlige historien om det nåværende århundret, selv på bare ett av hovedspråkene, på samme måte som f.eks. den klassiske antikkens his­ torikere eller ekspertene på det bysantinske riket kjenner det som er skrevet i og om disse lange periodene. Min egen kunnskap er ikke desto mindre tilfeldig og spredt, selv ut fra den målestokk som gjelder for his­ torisk innsikt på samtidshistoriens område. Det meste jeg har vært i stand til er å ta såpass mange stikkprøver i litteraturen om spesielt ømtå­ lige eller omdiskuterte spørsmål - f.eks. den kalde krigens eller 1930årenes historie - at jeg for min egen del kan si at de synspunkter jeg gir uttrykk for i denne boken kan forsvares i lys av spesialisert forskning. Selvfølgelig kan jeg ikke ha fått det til. Det må finnes en mengde spørs­ mål hvor jeg avslører både uvitenhet og kontroversielle synspunkter. Denne boken bygger derfor på et merkelig ujevnt grunnlag. I tillegg til ganske mange års omfattende og variert lesning, supplert av den lesning 7

som var nødvendig for å holde forelesninger om det 20. århundrets his­ torie for avgangsstudentene ved New School for Social Research, har jeg brukt av den oppsamlede kunnskap og de minner og meninger et men­ neske sitter inne med etter å ha gjennomlevd det korte 20. århundret, i egenskap av det sosialantropologene kaller en «deltakende observatør», eller simpelthen som en observant reisende, eller det mine forfedre ville ka kalt en kibbitzer, i en rekke land. Den historiske verdien av slike erfa­ ringer er ikke avhengig av at man er til stede ved store historiske begi­ venheter eller at man har kjent eller endog møtt framstående folk som har skapt historie, eller statsmenn. Ved de tilfeldige anledninger hvor jeg har opptrådt som journalist i et eller annet land, hovedsakelig i LatinAmerika, er det snarere min erfaring at intervjuer med presidenter eller andre beslutningstakere vanligvis er lite givende, av den åpenbare grunn at det slike mennesker sier, som regel er beregnet på offentligheten. De menneskene som kan kaste lys over ting, er slike som kan eller ønsker å snakke fritt, fortrinnsvis hvis de ikke har ansvar for viktige saker. Men selv om det nødvendigvis er partisk og misvisende, har det likevel vært til enorm hjelp for meg å ha kjent mennesker og steder. Bare synet av den samme byen etter et opphold på tretti år - Valencia eller Palermo - er til­ strekkelig til å avsløre hvor raskt de omfattende sosiale endringene har funnet sted i den tredje fjerdeparten av dette århundret. Det kan være så enkelt som et minne om noe som ble sagt i en samtale for lenge siden og deretter lagret, stundom uten noen klar grunn, for framtidig bruk. Hvis historikeren er i stand til å begripe litt av dette århundret, er det for en stor del fordi han har sett og lyttet. Jeg håper jeg har formidlet til leserne litt av det jeg har lært på denne måten. Boken bygger nødvendigvis også på informasjon hentet fra kolleger og studenter og andre som jeg huket tak i mens jeg arbeidet med den. I noen tilfeller er gjelden systematisk. Kapitlet om vitenskapen ble lagt fram for mine venner Alan Mackay FRS, som ikke bare er krystallograf, men også encyklopedist, og John Maddox. Endel av det jeg har skrevet om økonomisk utvikling ble lest av min kollega ved New School, Lance Taylor, tidligere ved MIT, og langt mer bygger på det jeg har lest av avhandlinger, lyttet til under forelesninger og generelt sett holdt ørene åpne for på konferanser om forskjellige makroøkonomiske problemer ved World Institute for Development Economic Research ved FN-Universitetet (UNU/WIDER) i Helsingfors, da det ble omgjort til et viktig internasjonalt senter for forskning og diskusjon under ledelse av dr. Lai Jayawardena. I det store og hele var de somrene jeg fikk tilbringe ved denne fremragende institusjonen som McDonnell Douglas gjesteforsker, av uvurderlig betydning for meg. Ikke minst fordi den ligger i nærheten av og var intellektuelt opptatt av Sovjetunionen i dets siste år. Jeg har 8

ikke alltid godtatt de råd jeg har fått av dem jeg konsulterte, og selv når jeg har det, er feilene utelukkende mine egne. Jeg har hatt stor nytte av de konferanser og kollokvier som akademikere bruker mye tid på, hovedsakelig i den hensikt å utveksle ideer. Det er ikke mulig å takke alle kollegene som jeg har hatt nytte av eller fått korreksjoner fra ved for­ melle og uformelle anledninger, eller anføre all den informasjon jeg til­ feldigvis har plukket opp ved å være så heldig å få undervise en egen internasjonal gruppe studenter ved New School. Men jeg synes jeg må takke spesielt for det jeg lærte om den tyrkiske revolusjonen og om migrasjon og sosial mobilitet i den tredje verden fra årsoppgaver laget av Ferdan Ergut og Alex Julca. Jeg står også i gjeld til doktoravhandlingen av min elev Margarita Giesecke om APRA og Trujillo-opprøret i 1932. Når den som skal skrive historien om det 20. århundret nærmer seg nåtiden, blir hun eller han i stigende grad avhengig av to typer kilder: dagspressen, tidsskrift og de periodiske rapporter, økonomiske og andre oversikter, statistiske årbøker og andre publikasjoner fra nasjonale regjeringer og internasjonale institusjoner. Jeg står uten tvil i gjeld til aviser som Guardian i London, Financial Times og New York Times. Min gjeld til de uunnværlige publikasjonene fra FN og FNs forskjellige organer, og Verdensbanken, kommer til uttrykk i litteraturlisten. Heller ikke bør man glemme forgjengeren Folkeforbundet. Selv om det var en nesten fullstendig fiasko i praksis, står vi i takknemlighetsgjeld til dets beun­ dringsverdige økonomiske undersøkelser og analyser, som kulminerte med pionérundersøkelsen Industrialisation and World Trade i 1945. Ingen historie om økonomiske, sosiale eller kulturelle endrmger i dette århundret vil kunne skrives uten slike kilder. Det meste av det jeg har skrevet i denne boken, bortsett fra forfatte­ rens klare personlige vurderinger, må leseren ta for det det er. Det har ingen hensikt å overlesse en bok som dette med et svært referanseapparat eller andre tegn på lærdom. Jeg har forsøkt å begrense mine henvisninger til kildene for faktiske sitater, til kildene for statistikk og andre kvantitavive data - ulike kilder gir stundom ulike tall - og iblant til støtte for påstander som leserne kanskje finner uvanlige, ukjente eller uventede, og noen enkelte tilfeller hvor forfatterens kontroversielle syns­ punkter kan behøve et visst belegg. Disse henvisninger står i parentes i teksten. Den fullstendige tittelen på kilden finnes i slutten av boken. Denne litteraturlisten er ikke noe annet enn en fullstendig liste over alle kildene som faktisk blir nevnt eller referert til i teksten. Det er ikke en systematisk guide for utfyllende lesning. Referanseapparatet slik det framstår, er også helt atskilt fra fotnotene, som bare forsterker eller pre­ siserer teksten. Likevel er det på sin plass å peke på noen verker som jeg har hatt gan-

9

ske mye nytte av eller står i spesielt stor gjeld til. Jeg ønsker ikke at for­ fatterne av dem skal føle at de ikke blir verdsatt. Generelt har jeg hatt stor hjelp av verkene til to venner: økonomihistorikeren og den utrette­ lige samler av kvantitative data Paul Bairoch, og Ivan Berend, tidligere president i Det ungarske vitenskapsakademi, som jeg skylder begrepet det korte 20. århundret. Når det gjelder den generelle politiske verdens­ historien etter den annen verdenskrig, har P. Calvocoressi (World Politics Since 1945) vært en solid og stundom - forståelig nok - streng veile­ der. Når det gjelder den annen verdenskrig står jeg i stor gjeld til Alan Milwards enestående War, Economy and Society 1939-45, og med hen­ syn til økonomien etter 1945 har jeg hatt stor nytte av Herman Van der Wees Prosperity and Upheaval: The World Economy 1945-1980, og også Capitalism Since 1945 av Philip Armstrong, Andrew Glyn og John Harrison. Martin Walkers The Cold War fortjener langt større anerkjen­ nelse enn de fleste av de lunkne anmelderne har gitt den. Når det gjelder venstresidens historie etter den annen verdenskrig, står jeg i stor gjeld til dr. Donald Sassoon ved Queen Mary and Westfield College ved Univer­ sitetet i London, som velvillig har latt meg lese sin foreløpig ufullsten­ dige, svære og dyptpløyende studie av dette emnet. Når det gjelder Sov­ jetunionens historie, har jeg hatt stor nytte av det Moshe Lewin, Alec Nove, R.W.Davies og Sheila Fitzpatric har skrevet; når det gjelder Kina, verkene til Benjamin Schwartz og Stuart Schram, og når det gjelder den islamske verden, Ira Lapidus og Nikki Keddie. Mine synspunkter på kunst har hentet mye fra John Willets verker om Weimar-kulturen (og fra samtaler med ham), og fra Frands Haskell. I kapittel 6 skulle min gjeld til Lynn Grafolas Diaghilev være åpenbar. En spesiell takk rettes til dem som faktisk har hjulpet meg med å for­ berede denne boken. For det første mine forskningsassistenter Joanna Bedford i London og Lise Grande i New York. Jeg vil spesielt under­ streke min takknemlighet overfor Lise Grande. Uten henne kunne jeg umulig ha fylt de enorme hullene i min kunnskap og fatt bekreftet fakta og referanser som bare delvis sitter i minnet. Jeg står i stor gjeld til Ruth Syers som renskrev mine utkast, og til Marlene Hobsbawm som leste kapitlene fra en ikke-akademisk lesers synspunkt med generell interesse for den moderne verden. Den leseren er det denne boken henvender seg til. Jeg har allerede antydet min gjeld til studentene ved New School som lyttet til forelesningene hvor jeg forsøkte å formulere mine tanker og for­ tolkninger. Denne boken er dedisert til dem. Eric Hobsbatvm

London - New York, 1993-94

Århundret: Et fugleperspektiv TOLV MENNESKER SER PÅ DET 20. ÅRHUNDRET

Isaiah Berlin (filosof, Storbritannia): «Jeg har levd gjennom det meste av det 20. århundret uten, og det må jeg legge til, å ha lidd personlig overlast. Jeg husker det bare som det mest forferdelige århundret i Vestens historie.» Julio Caro Baroja (antropolog, Spania): «Det finnes en åpenbar motsigelse mellom ens egen livserfaring - barndom, ung­ dom og alderdom levd i ro og uten store opplevelser - og det 20. århundrets fak­ tiske begivenheter ... de forferdelige hendelser som menneskeheten har gjen­ nomlevd.»

Primo Levi (forfatter, Italia): «Vi som overlevde leirene er ikke virkelige vitner. Dette er en ubehagelig tanke som jeg gradvis har måttet godta når jeg har lest hva andre overlevende har skrevet, meg selv inkludert når jeg leser mine egne beretninger om igjen etter noen år. Vi, de overlevende, er ikke bare en ørliten, men også en avvikende minoritet. Vi er de som på grunn av utflukter, dyktighet eller hell aldri nådde bunnen. De som gjorde det og som har sett Medusas hode, kom ikke tilbake, eller kom tilbake uten ord.» René Dnmont (agronom, økolog, Frankrike): «Jeg ser det bare som et århundre med massakrer og kriger.»

Rita Levi Montalcini (nobelprisvinner, naturvitenskap, Italia): «Tross alt har det vært revolusjoner til det bedre i dette århundret ... fjerdestanden har reist seg og kvinnene er kommet til syne etter mange hundreårs under­ trykkelse.»

'William Golding (nobelprisvinner, forfatter, Storbritannia): «Jeg kan ikke unngå å tenke at dette har vært det mest voldelige århundret i menneskenes historie.» Ernst Gombrich (kunsthistoriker, Storbritannia): «Det viktigste kjennetegn ved det 20. århundret er den forferdelige økningen av verdens befolkning. Det er en katastrofe, en ulykke. Vi vet ikke hva vi skal gjøre med den.»

11

Yehndi Menuhin (musiker, Storbritannia): «Hvis jeg skulle oppsummere det 20. århundret ville jeg si at det skapte de stør­ ste forhåpninger menneskeheten noen gang har forestilt seg, og knuste alle illu­ sjoner og idealer.»

Severo Ochoa (nobelprisvinner, naturvitenskap, Spania): «Det mest grunnleggende er framgangen for vitenskapen, som har vært virkelig enestående ... Det er dette som kjennetegner vårt århundre.» Raymond Firth (antropolog, Storbritannia): «Pa teknologiens område vil jeg framheve utviklingen av elektronikken som noe av det mest betydningsfulle som er skapt i det 20. århundret; og på ideenes, endringen fra en relativt rasjonell og vitenskapelig måte å se tingene på til en ikke-rasjonell og mindre vitenskapelig.»

Leo Valiani (historiker, Italia): Vårt århundre viser at idealenes, rettferdighetens og likhetens seire alltid er for­ bigående, men også at hvis vi greier å bevare friheten, kan vi alltid begynne på nytt ... Det er ingen grunn til å fortvile, selv i de mest desperate situasjoner.» Franco Ventnri (historiker, Italia): «Historikere kan ikke besvare dette spørsmålet. For meg er det 20. århundret bare en stadig gjentatt bestrebelse på å forstå det.» [Agosti og Borgese, 1992]

I 28. juni 1992 kom den franske presidenten Mitterand på et uanmeldt og uventet besøk til Sarajevo, byen som allerede var sentrum for en Balkankrig som skulle koste så mye som 150 000 menneskeliv før året var omme. Hans formål var å minne verdensopinionen om hvor alvorlig kri­ sen i Bosnia var. At denne framstående, aldrende og synlig helsesvekkede statsmannen befant seg der under ild fra håndvåpen og artilleri, ble fak­ tisk gjenstand for mye beundring og oppmerksomhet. Det var imidlertid én side ved Mitterands besøk som nesten ikke ble kommentert, selv om den åpenbart var et sentralt poeng: datoen. Hvorfor hadde presidenten i Frankrike valgt å dra til Sarajevo denne spesielle dagen? Fordi 28. juni var årsdagen for mordet i Sarajevo i 1914 på erkehertug Franz Ferdi­ nand av Østerrike-Ungarn, et mord som i løpet av noen uker førte til utbruddet av den første verdenskrig. For enhver opplyst europeer på Mitterands alder var det en åpenbar forbindelsen mellom dato, sted og minnet om en historisk katastrofe påskyndet av politisk mistak og feil­ beregning slående. Hvordan kunne man bedre dramatisere de potensielle følgene av krisen i Bosnia enn ved å velge en så symbolsk dato? Men nes-

12

ten ingen oppdaget hentydningen, bortsett fra noen få profesjonelle his­ torikere og svært tilårskomne borgere. Den historiske hukommelsen var ikke lenger levende. Ødeleggelsen av fortiden, eller snarere av de sosiale mekanismer som knytter vår aktuelle erfaring til det tidligere generasjoner erfarte, er et av de mest karakteristiske og uhyggelige fenomener i siste del av det 20. århundret. De fleste unge menn og kvinner ved slutten av århundret vok­ ser opp i en slags permanent nåtid uten noen organisk forbindelse til en felles fortid. Dette gjør historikere, hvis oppgave det er å huske hva andre glemmer, mer betydningsfulle mot slutten av det andre årtusen enn de noen gang har vært. Men nettopp derfor må de være mer enn bare kronikører, samlere av minner og opptegnelser, skjønt også det er nødvendige funksjoner for historikeren. I 1989 ville alle regjeringer, og spesielt alle utenriksministerier, i verden hatt nytte av et seminar om fredsavtalene etter de to verdenskrigene, som de fleste av dem åpenbart hadde glemt. Det er imidlertid ikke formålet med denne boken å fortelle historien om den perioden som er dens emne, det korte 20. århundret fra 1914 til 1991, selv om ingen som en gang er blitt spurt av en intelligent ameri­ kansk student om uttrykket «annen verdenskrig» betyr at det også var en «første verdenskrig», kan være i tvil om at kunnskap om selv de grunnleggende fakta om århundret ikke kan tas for gitt. Mitt formål er å forstå og forklare hvorfor tingene utviklet seg som de gjorde, og hvor­ dan de henger sammen. For alle i min aldersgruppe som har levd gjen­ nom hele eller det meste av det korte 20. århundret, er dette selvfølgelig også en selvbiografisk oppgave. Vi omtaler, utdyper (og korrigerer) vår egen hukommelse. Og vi snakker som menn og kvinner om en spesiell tid og et spesielt sted, involvert på ulike måter i tidens og stedets historie som aktører i dramaet - uansett hvor ubetydelige våre roller var - som observatører av vår tid og, ikke minst, som mennesker hvis synspunkter på århundret er blitt formet av det vi oppfatter som dets avgjørende begivenheter. Vi er en del av dette århundret. Det er en del av oss. Lesere som tilhører en annen epoke, f.eks. studenten som kommer til universi­ tetet når dette blir skrevet, for hvem selv Vietnam-krigen er forhistorie, bør ikke glemme dette. For historikere av min generasjon og bakgrunn kan ikke fortiden til­ intetgjøres, ikke bare fordi vi tilhører den generasjonen da gater og offentlige plasser fremdeles ble oppkalt etter offentlige menn og begiven­ heter (Wilson-stasjonen i førkrigstidens Praha, metrostasjonen Stalingrad i Paris), da fredstraktater fremdeles ble undertegnet og derfor måtte identifiseres (Versailles-traktaten), og krigsminnesmerker gjenkalte gårs­ dagen, men fordi offentlige begivenheter er en del av vår livsvev. De er 13

ikke bare merkesteiner i våre private liv, men det som har formet våre liv, privat og offentlig. For denne forfatteren er 30. januar 1933 ikke bare en ellers tilfeldig dato da Hitler ble tysk kansler, men en vinterettermiddag i Berlin da en femtenåring og hans yngre søster var på vei hjem fra nabo­ skolene i Wilmersdorf til Halensee, og et eller annet sted på veien så avisoverskriften. Jeg kan fremdeles se den, som i en drøm. Men ikke bare en gammel historiker har fortiden som en del av sin permanente nåtid. Over store områder av kloden har alle over en viss alder, uansett personlig bakgrunn og livshistorie, gjennomlevd den samme sentrale erfaring. Dette har merket oss alle, i en viss grad på samme måte. Den verden som gikk i stykker mot slutten av 1980-årene, var den verden som ble formet av virkningene av den russiske revolusjo­ nen i 1917. Vi er f.eks. alle blitt merket av den i den forstand at vi ble vant til å tenke på den moderne industriøkonomien i form av binære motsetninger, «kapitalisme» og «sosialisme» som alternativer som gjensi­ dig utelukket hverandre. Den ene ble identifisert med økonomier som var organisert etter modell fra Sovjetunionen, den andre med økonomien i resten av verden. Det burde nå være klart at dette var en tilfeldig og i noen grad kunstig konstruksjon som bare kan forstås som del av en spe­ siell historisk sammenheng. Mens jeg skriver dette, er det likevel ikke lett å forestille seg, selv i tilbakeblikk, andre prinsipper for klassifisering som ville være mer realistiske enn det som plasserte USA, Japan, Sverige, Bra­ sil, Den tyske forbundsrepublikken og Sør-Korea i samme båt, og statsøkonomiene i sovjetregionen som brøt sammen etter 1980-årene, i samme klasse som dem i Øst- og Sørøst-Asia som åpenbart ikke brøt sammen. Selv den verden som har overlevd oktoberrevolusjonens endelikt er en verden hvis institusjoner og forestillinger ble formet av dem som kom ut på vinnersiden i den annen verdenskrig. De som var på den tapende siden, eller ble assosiert med den, var ikke bare tause eller brakt til taus­ het, men bokstavlig talt skrevet ut av historien og samfunnsdebatten, unntatt i rollen som «fienden» i det moralske verdensdrama hvor det Gode står mot det Onde. (Det er dette som nå kanskje kan skje med taperne i den kalde krigen i siste del av århundret, skjønt kanskje ikke i samme omfang eller så langvarig.) Dette er en del av straffen for å leve gjennom et århundre med religionskrigen Deres viktigste kjennetegn er intoleranse. Selv de som framhevet pluralismen i sine egne ikke-ideologier trodde ikke at verden var stor nok for permanent sameksistens med rivaliserende sekulære religioner. Religiøse eller ideologiske konfronta­ sjoner av den typen som har fylt dette århundret, bygger barrikader mot historikeren hvis hovedoppgave det er ikke å dømme, men å forstå også det som vi har størst vansker med å forstå. Det som står i veien for vår forståelse er likevel ikke bare vår lidenskapelige overbevisninger, men 14

den historiske erfaring som har formet dem. Det første er lettere å over­ vinne, for det er ingen sannhet i det velkjente men feilaktige franske uttrykket tout comprendre c’est tout pardonner (å forstå alt er å tilgi alt). A forstå nazi-epoken i tysk historie og sette den inn i dens historiske sammenheng er ikke det samme som å tilgi folkemordet. Uansett har ingen som har levd gjennom dette usedvanlige hundreåret lett for å avstå fra å felle dommer. Det er forståelsen som sitter langt inne.

II Hvordan skal vi finne mening i det korte 20. århundret, dvs. årene fra utbruddet av første verdenskrig til sammenbruddet i Sovjetunionen som, slik vi nå i ettertid kan se, danner en sammenhengende historisk epoke som nå er avsluttet? Vi vet ikke hva som kommer etterpå og hvordan det tredje årtusen vil bli, selv om vi kan være sikre på at det vil være formet av det korte 20. århundret. Det kan imidlertid ikke være alvorlig tvil om at en epoke i verdenshistorien endte og en ny begynte i slutten av 1980-årene og begynnelsen av 1990-årene. Dette er den vesentlige informasjon for dette århundrets historikere, for selv om de kan speku­ lere omkring framtiden i lys av sin forståelse av fortiden, er det ikke deres oppgave å tippe vinnere. De eneste hesteveddeløp de kan gjøre krav på å rapportere om og analysere, er de som allerede er vunnet eller tapt. I alle tilfeller har prognosemakerne de siste tretti til førti år, uansett profesjonelle kvalifikasjoner som profeter, framvist så oppsikt­ svekkende slette resultater at det bare er regjeringer og økonomiske forskningsinstitutter som fremdeles har, eller later som de har, særlig tillit til dem. Det er til og med mulig at det er blitt verre etter den annen verdenskrig. I denne boken framstår det korte 20. århundret som et slags triptykon eller historisk sandwich. En katastrofeepoke fra 1914 til etterdønning­ ene etter annen verdenskrig ble fulgt av om lag 25 til 30 år med used­ vanlig økonomisk vekst og sosial omforming, hvilket trolig endret sam­ funnet dypere enn noen annen periode av tilsvarende kort varighet. I til­ bakeblikk kan man se den som en slags gullalder, og slik ble den sett nes­ ten med det samme den var over tidlig i 1970-årene. Den siste delen av århundret var en ny epoke med oppløsning, usikkerhet og krise - og fak­ tisk var den en katastrofe for store deler av verden, som Afrika, det tid­ ligere Sovjetunionen og de tidligere sosialistiske landene i Europa. I det 1980-årene gikk over i 1990-årene var stemningen hos dem som fun­ derte over århundrets fortid og framtid, en økende fin-de-siécle-dysxerhet. Sett fra 1990-årenes gunstige utgangspunkt gikk det korte 20.

15

århundret gjennom en kort gullalder på veien fra én krisetid til en annen, inn i en ukjent og problematisk men ikke nødvendigvis apokalyptisk framtid. For som historikerne gjerne presiserer overfor dem som speku­ lerer omkring «historiens slutt»; det kommer en framtid. Den eneste helt sikre generalisering man kan gjøre om historien er at så lenge det finnes en menneskerase, vil den fortsette. Argumentasjonen i denne boken er organisert i samsvar med dette. Den begynner med første verdenskrig, som markerte sammenbruddet av det 19. århundrets (vestlige) sivilisasjon. Denne sivilisasjonen var kapitalistisk i økonomien, liberal i sin juridiske og konstitusjonelle struktur, og borger­ lig i dens karakteristiske ledende klasses forestillingsverden. Den lovpriste framgangen for vitenskap, kunnskap og utdannelse, det materielle og moralske fremskrittet, og var hellig overbevist om at Europa var sentrum og fødested for revolusjonene innen naturvitenskap, kunst, politikk og industri, med en økonomi som hadde spredt seg til - og soldater som hadde beseiret - det meste av verden. Befolkningen hadde vokst (inkludert den veldige og stadig økende flommen av europeiske emigranter og deres etterkommere) til den etter hvert utgjorde en tredel av menneskeheten, og de viktigste statene utgjorde det verdenspolitiske systemet.1 Tiårene fra utbruddet av første verdenskrig til årene etter den andre var en katastrofal tid for dette samfunnet. I førti år snublet det fra den ene ulykken til den neste. Det var tider da selv intelligente konservative ikke trodde at det ville overleve. Det ble rystet av to verdenskriger, fulgt av to bølger med globalt opprør og revolusjon som førte et system til makten som hevdet å være det historisk forutbestemte alternativ til det borgerlige og kapitalistiske samfunn. Det bredte seg først ut over en seksdel av verdens landoverflate, og etter den annen verdenskrig omfattet det en tredel av klodens befolkning. De veldige koloni-imperiene som var bygd opp før og under imperienes tidsalder, ble rystet og falt sammen som korthus. Hele historien om den moderne imperialismen, som var så trygg og selvsikker da dronning Victoria av Storbritannia døde, hadde ikke vart mer enn en vanlig levealder - som f.eks. Winston Churchills (1874-1965). Mer enn som så: en verdensomspennende økonomisk krise av hittil ukjent dybde tvang selv de sterkeste kapitalistiske økonomier på knærne og syntes å reversere dannelsen av den universelle verdensøkonomieni i Jeg har forsøkt å beskrive og forklare framveksten av denne sivilisasjonen i en tre-binds historie om det «lange 19. århundret» (fra 1780-årene til 1914), og forsøkt å analysere årsakene til at den brøt sammen. Fra tid til annen, når det synes nyttig, vil denne boken referere til disse bindene, The Age of Revolution, 1789-1848, (Revolusjon i Europa Oslo, 1972), The Age of Capital, 1848-1875 (Kapitalens tidsalder 1848-1875, Oslo, 1978) og The Age of Empire, 1875-1914.

16

som hadde vært et så bemerkelsesverdig resultat av det 19. århundrets liberale kapitalisme. Selv USA, som var på trygg avstand fra krig og revolusjon, syntes nær ved å bryte sammen. Mens økonomien vaklet og fascismen og dens tilknyttede bevegelser og regimer vokste fram, for­ svant så å si de liberale, demokratiske institusjonene mellom 1917 og 1942 fra alle bortsett fra noen få land i Europa og deler av Nord-Amerika og Australasia. Bare den tidsbegrensede og bisarre alliansen mellom liberal kapita­ lisme og kommunisme i selvforsvar overfor denne utfordreren berget demokratiet, for seieren over Hitlers Tyskland ble i hovedsak vunnet av Den røde hær, og kunne bare ha blitt vunnet av den. På mange måter utgjør denne perioden med kapitalistisk-kommunistisk allianse mot fas­ cismen - i hovedsak 1930- og 1940-årene - et kjernepunkt i historien om det 20. århundret og dets avgjørende øyeblikk. Dette er i stor grad et paradoksalt historisk øyeblikk i forholdet mellom kapitalismen og kom­ munismen, som i det meste av århundret - bortsett fra den korte anti­ fascistiske perioden - stod overfor hverandre som uforsonlige motstan­ dere. Sovjetunionens seier over Hitler var en bedrift utført av det regimet som ble innsatt av oktoberrevolusjonen. Det viser en sammenlikning av den russiske økonomien i tsartiden under første verdenskrig og den sovjet­ iske økonomien under den annen verdenskrig. [Gatrell/Harrison, 1993]. Uten denne seieren ville den vestlige verden i dag (utenom USA) trolig ha bestått av et utvalg varianter av autoritære og fascistiske regimer, ikke av et utvalg varianter av liberale parlamentariske styresett. Det er et ironisk poeng ved dette underlige århundret at det mest varige resultatet av oktoberrevolusjonen, hvis mål var å styrte kapitalismen over hele ver­ den, var å redde sin motstander både i krig og fred - dvs. ved å inngi kapitalismen den frykt som var nødvendig for at den skulle reformere seg selv etter annen verdenskrig, deriblant ved bruk av økonomisk plan­ legging. Selv etter at kapitalismen så vidt hadde overlevd de tre utfordringene lavkonjunktur, fascisme og krig, så det likevel ut til at den fremdeles stod overfor en verdensomspennende utbredelse av revolusjonen, som nå kunne støtte seg til Sovjetunionen, landet som var kommet ut av ver­ denskrigen som en supermakt. Likevel, som vi nå kan se i ettertid, lå styrken i den globale kommu­ nistiske utfordringen i den kapitalistiske motstanderens svakhet. Hvis ikke det 19. århundrets borgerlige samfunn hadde brutt sammen i kata­ strofenes tid, ville det ikke ha blitt noen oktoberrevolusjon og ingen Sov­ jetunion. Det økonomiske systemet som ble improvisert fram i de gebrekkelige eurasiske restene av det tidligere tsarimperiet under navnet sosialisme, ville ikke ha betraktet seg selv, eller blitt betraktet av andre, 17

som et realistisk globalt alternativ til den kapitalistiske økonomien. Det var den store depresjonen i 1930-årene som fikk det til å se slik ut, på samme måte som det var utfordringen fra fascismen som gjorde Sovjet­ unionen til det uunnværlige redskapet for Hitlers nederlag, og derfor til en av de to supermaktene hvis konfrontasjon dominerte og skapte frykt i andre halvdel av det korte 20. århundret, samtidig som - hvilket vi også kan se i dag - landet på mange måter stabiliserte sin politiske struk­ tur. Sovjetunionen ville ikke på egen hånd - i halvannet tiår ved midten av århundret - ha kunnet plassere seg i spissen for en «sosialistisk leir» som omfattet en tredel av menneskeheten, og en økonomi som for en kort stund så ut til å kunne utkonkurrere kapitalismens økonomiske vekst. Nøyaktig hvordan og hvorfor kapitalismen etter annen verdenskrig til sin egen og andres forundring - bruste fram mot den enestående og muligens anormale gullalderen fra 1947 til 1973, er kanskje det viktigste spørsmål for historikere som skal behandle det 20. århundret. Det er ennå ikke enighet om noe svar, heller ikke kan jeg påstå at jeg har ett som virker overbevisende. Kanskje må en mer troverdig analyse vente til hele den «lange bølgen» i andre halvdel av det 20. århundret kan ses i perspektiv, men selv om vi nå kan se tilbake på gullalderen som en hel­ het, er ikke kriseårene som verden har gjennomlevd siden da, helt over når dette blir skrevet. Det som imidlertid allerede nå kan slås fast med stor sikkerhet, er de gjennomgripende og vidtrekkende følgene av den påfølgende økonomiske, sosiale og kulturelle omformingen, den største, raskeste og mest fundamentale i vår kjente historie. Forskjellige sider av den vil bli vurdert i denne bokens andre del. Historikere i det tredje årtu­ sen som skal behandle det 20. århundret, kommer trolig til å mene at hundreårets viktigste bidrag til historien nettopp er det som skjedde i denne oppsiktsvekkende perioden. For de forandringene i menneskenes liv den førte til over hele verden, var like gjennomgripende som de var ugjenkallelige. Dessuten fortsetter de fremdeles. De journalister og filo­ sofiske essayister som oppdaget «slutten på historien» da Sovjetunionen falt, tok feil. Det kan med større rett hevdes at den tredje firedel av hundreåret markerte slutten på de sju eller åtte årtusener i menneskenes historie som begynte med oppdagelsen av jordbruket i steinalderen, om ikke for annet så fordi dette var avslutningen på den lange epoken da det store flertall av menneskeheten levde av å dyrke mat og holde dyr. Sammenliknet med dette vil historien om konfrontasjonen mellom «kapitalisme» og «sosialisme», med eller uten innblanding fra stater eller regjeringer som USA eller Sovjetunionen, som hevder å representere disse «ismene», trolig vise seg å ha en mer begrenset historisk interesse -

18

i det lange løp sammenlignbart med religionskrigene i det 16. og 17. århundret eller korstogene. For de som har levd i en del av det korte 20. århundret, virket de naturligvis ruvende, og det gjør de også i denne boken siden den er skrevet av en forfatter fra det 20. århundre for lesere fra siste del av århundret. Sosiale revolusjoner, den kalde krigen, den «reelt eksisterende sosialismen» og dens innhold, begrensninger og avgjørende svakheter blir grundig behandlet. Likevel er det viktig å huske at den viktigste og varige virkningen av regimene som var inspi­ rert av oktoberrevolusjonen, var at de ble en mektig drivkraft for moder­ nisering av tilbakeliggende jordbruksland. Tilfeldigvis kom de viktigste resultatene av dette samtidig med den kapitalistiske gullalderen. Hvor effektive, eller hvor målrettede de rivaliserende strategiene for å begrave våre forfedres verden var, behøver vi ikke vurdere her. Som vi skal se, syntes de like til tidlig i 1960-årene i det minste å være jevnbyrdige, en oppfatning som kan synes meningsløs i lys av sovjetsosialismens sam­ menbrudd. Men en britisk minister som samtalte med en amerikansk president kunne på den tiden fremdeles se Sovjetunionen som en stat «hvis blomstrende økonomi ... snart vil gå forbi det kapitalistiske sam­ funn i kappløpet om materiell velstand» [Horne, 1989, s. 303]. Det man imidlertid må være oppmerksom på er rett og slett at i 1980-årene hadde det sosialistiske Bulgaria og det ikke-sosialistiske Ecuador mer til felles enn de hadde i 1939. Sammenbruddet i sovjetsosialismen og de enorme virkningene det fikk, virkninger som vi ennå ikke har full oversikt over, men som i hovedsak er negative, var den mest dramatiske begivenheten i krisetiårene som fulgte gullalderen, men dette skulle allikevel bli tiårene da vi fikk en universell eller global krise. Denne krisen påvirket de ulike delene av verden på forskjellige måter og i forskjellig grad, men den påvirket alle uansett deres politiske, sosiale eller økonomiske stilling fordi gullalderen for første gang i historien hadde skapt en enhetlig, i økende grad integrert og universell verdensøkonomi som for en stor del opererte over statsgrensene («overnasjonalt»), og derfor også i stigende grad over statenes ideologiske grenser. Følgelig ble de gjengse ideer om institusjoner i alle regimer og systemer undergravd. I første omgang så man vanskelighetene i 1970-årene bare som en forhåpentligvis midlerti­ dig pause i verdensøkonomiens store sprang forover, og land med alle slags økonomiske og politiske systemer og mønstre lette etter midlerti­ dige løsninger. I stigende grad ble det klart at dette var en epoke med langvarige vanskeligheter som kapitalistiske land søkte radikale løs­ ninger på, ofte ved å følge verdslige teologiske forkjempere for det uhemmede frie marked som forkastet den politikken som hadde vært så virkningsfull for verdensøkonomien i gullalderen, men som nå syntes å

19

komme til kort. Laissez-faire-ekstremistene lyktes ikke bedre enn andre. I 1980-årene og tidlig i 1990-årene var den kapitalistiske verden igjen knuget av de samme problemene som i mellomkrigsårene, problemer som gullalderen syntes å ha løst: massearbeidsløshet, alvorlige sykliske nedgangstider, en stadig mer synlig konfrontasjon mellom hjemløse tig­ gere og luksuriøs overflod, mellom begrensede statsinntekter og grense­ løse statsutgifter. Sosialistiske land, med hendøende og sårbare økonomier, ble drevet mot tilsvarende eller enda mer radikale brudd med forti­ den, og som vi vet, mot sammenbrudd. Dette sammenbruddet kan stå som merkesteinen for avslutningen av det korte 20. århundret, slik før­ ste verdenskrig kan stå som merkestein for begynnelsen. Ved dette punkt avslutter jeg min historie. Den avsluttes - slik enhver bok som fullføres i 1990-årene må - med et blikk inn i det ukjente. Sammenbruddet i én del av verden avdekket ubehaget i resten. Da 1980-årene gikk over i 1990-årene, ble det klart at verdenskrisen ikke bare var allmenn i økonomisk forstand, men også i politisk. Sammenbruddet for kommunistregimene mellom Istria og Vladivostok skapte ikke bare en enorm sone med politisk usikkerhet, usta­ bilitet, kaos og borgerkrig, men ødela også det internasjonale systemet som hadde stabilisert internasjonale forhold i om lag førti år. Det avslørte også sårbarheten i nasjonale politiske systemer som i hovedsak hadde vært avhengige av denne stabiliteten. Spenningen som oppstod i økonomier som kom i vanskeligheter, undergravde de politiske syste­ mene i de liberale demokratiene, parlamentariske eller presidentstyrte, som hadde virket så godt i de utviklede kapitalistiske landene etter annen verdenskrig. Den undergravde også de ulike politiske systemene som fantes i den tredje verden. Selve de grunnleggende politiske enhet­ ene, de territoriale, suverene og uavhengige «nasjonalstatene», deriblant de eldste og mest stabile, ble revet i stykker av kreftene i en overnasjonal eller transnasjonal økonomi, og av de infra-nasjonale kreftene i utbryterregioner og etniske grupper. Noen av disse - og slik er historiens ironi - krevde en avlegs og uvirkelig status som suverene «nasjonalstater» i miniatyrformat. Den politiske framtid var uklar, men krisen mot slutten av det korte 20. århundret var åpenbar. Enda tydeligere enn usikkerheten i verdensøkonomien og verdenspo­ litikken var den sosiale og moralske krisen, en gjenspeiling av omvelt­ ningene i menneskenes liv i tiden etter 1950, som også kom sterkt om enn forvirret til uttrykk i disse krisetiårene. Det var en krise i de trosset­ ninger og forutsetninger som det moderne samfunn hadde bygd på siden de moderne vant sin berømte kamp mot de gamle i begynnelsen av det 18. århundret - en krise i de rasjonalistiske og humanistiske forutset­ ninger som både den liberale kapitalismen og kommunismen delte og

20

som muliggjorde den kortvarige men avgjørende alliansen mot fascis­ men, som forkastet dem. En konservativ tysk observatør, Michael Stiirmer, bemerket i 1993 at troen stod på spill både i øst og vest: Det foreligger en underlig parallellitet mellom Øst og Vest. I Øst hev­ det den statlige doktrine at menneskene var herre over sin skjebne. Men også vi trodde på en mindre offisiell og mindre ekstrem versjon av det samme slagordet: menneskeheten var pa vei til a bli herre over sin skjebne. Påstanden om å være allmektig har forsvunnet fullstendig i Øst, bare relativt chez nous - men begge sider har lidd skipbrudd. [Fra Bergedorf, 98, s. 95]

Det er paradoksalt at en epoke, hvis eneste krav på å være til nytte for menneskeheten bygde på en enorm materiell framgang basert på viten­ skap og teknologi, endte med at disse ble avvist av en betydelig del av den offentlige opinion og av mennesker i Vest som hevder å være tenkere. Den moralske krisen dreide seg imidlertid ikke bare om den moderne sivilisasjons forutsetninger, men også om de historiske strukturene i menneskelige relasjoner som det moderne samfunn arvet fra en førin­ dustriell og førkapitalistisk fortid, og som - det ser vi nå - hadde satt den i stand til å fungere. Det var ikke en krise for én måte å organisere samfunn på, men for alle måter. De underlige ropene om et ellers uidentifisert «borgerlig samfunn», om «fellesskap», var stemmer fra fortapte og forvirrede generasjoner. De gjenlød i en epoke da slike ord hadde mis­ tet sin tradisjonelle mening og var blitt intetsigende fraser. Det fantes ingen annen måte å definere gruppeidentitet på enn ved å definere de utenforstående som ikke var innenfor. Lyrikeren T. S. Eliot uttrykte det på denne måten: «slik er det verden går under - ikke med et brak men med en sutring.»2 Det korte 20. århundret endte med begge deler.

III Hvordan var verden i 1990-årene sammenliknet med verden i 1914? Den hadde fem eller seks milliarder mennesker, kanskje tre ganger så mange som ved utbruddet av første verdenskrig, og det til tross for at flere men­ nesker var drept eller omkommet på grunn av menneskelige avgjørelser i løpet av det korte århundret enn noen gang tidligere i historien. Et senere anslag over århundrets «megadød» er 187 millioner [Brzezinski, 1993], hvilket tilsvarer mer enn en tidel av hele verdens befolkning i 1900. De 2 Fra Paal Brekkes oversettelse: «Det golde landet - og andre dikt» (Aschehoug 1946).

21

fleste mennesker i 1990-årene var høyere og tyngre enn foreldrene, fikk mer mat og levde lenger, selv om katastrofene i 1980- og 1990-årene i Afrika, Latin-Amerika og det tidligere Sovjetunionen gjør det vanskelig å tro det. Verden var uten sammenlikning flinkere enn noen gang før når det gjaldt evnen til å produsere varer og tjenester i endeløse varianter. Ellers kunne den ikke ha greid å opprettholde en befolkning som var flere ganger større enn noen gang før i verdenshistorien. Fram til 1980-årene levde de fleste mennesker bedre enn sine foreldrene, og i de velutviklede økonomiene bedre enn de noen gang hadde ventet å leve, eller til og med tenkt seg muligheten av. I noen tiår ved midten av århundret så det til og med ut til at det var funnet måter å fordele i det minste en del av denne enorme rikdommen på med en viss grad av rettferdighet til arbeiderbefolkningen i de rikere landene, men mot slutten av århundret hadde ulikheten igjen fått overtaket. Den hadde også fått godt feste i de tidligere «sosialistiske» landene hvor det tidligere hadde hersket en viss grad av jevnt fordelt fattigdom. Menneskeheten var langt bedre utdannet enn i 1914. For første gang i historien kunne faktisk de fleste mennesker kanskje beskrives som lese- og skrivekyndige, i det minste i offisielle statistikker, skjønt betydningen av dette resultatet var langt mindre klar mot slutten av hundreåret enn den ville vært i 1914 når man ser på det enorme og trolig økende gapet mellom det minimum av ferdighet som offisielt ble betraktet som lese- og skrivekyndighet, og den beherskelse av lese- og skrivekunsten som krevdes blant de velutdan­ nede. Verden var full av en revolusjonær teknologi i stadig utvikling, basert på de triumfene i naturvitenskapen som kunne forutses i 1914, men som man den gang knapt hadde begynt å utvikle. Den kanskje mest drama­ tiske følgen av dette var en revolusjon innen transport og kommunika­ sjon som praktisk talt utslettet tid og distanser. Det var en verden som kunne bringe mer informasjon og underholdning enn det som hadde vært tilgjengelig for keisere i 1914, hver dag, hver time, inn i hver eneste husholdning. Den lot folk snakke sammen over hav og kontinenter ved å trykke på noen få knapper, og avskaffet praktisk talt de kulturelle forde­ lene byene hadde hatt framfor landsbygda. Hvorfor sluttet så århundret i en atmosfære av usikkerhet, og ikke i en feiring av denne strålende framgangen ingen hadde sett maken til? Og som de innledende sitatene i dette kapitlet viser, hvorfor ser så mange reflekterte mennesker tilbake på det uten noen glede, og så avgjort uten tro på framtiden? Ikke bare fordi det uten tvil var det mest morderiske århundret vi kjenner, både når det gjelder hvor mange kriger som ble utkjempet, omfanget av dem og hvor lenge de varte - i 1920-årene var det nesten ikke stopp et øyeblikk - men også når det gjelder det hittil 22

ukjente omfanget av menneskelige katastrofer, fra de største sultkatastrofene i historien til systematisk folkemord. I motsetning til det «lange 19. århundret» som syntes å være, og faktisk også var, en periode med nesten ubrutt materiell, intellektuell og moralsk framgang, dvs. forbe­ dring av forholdene i den sivilserte verden, har det siden 1914 vært en markert tilbakegang fra de standarder som den gang ble betraktet som normale i de utviklede land og i middelklassens miljøer, og som man oppriktig trodde holdt på å spre seg til de mer tilbakeliggende regioner og mindre opplyste lag av befolkningen. Siden dette århundret har vist oss, og fremdeles viser oss, at mennes­ ker kan lære å leve under de mest brutaliserte og teoretisk sett utålelige forhold, er det ikke lett å fatte i hvilken grad vi beklageligvis stadig ras­ kere er i ferd med å vende tilbake til det våre forfedre i forrige århundre ville ha kalt barbariske forhold. Vi glemmer at den gamle revolusjonære Frederick Engels var skrekkslagen da en irsk republikansk bombe eksploderte i Westminster Hall, fordi han som gammel soldat mente at krig skulle føres mot soldater, ikke mot ikke-stridende. Vi glemmer at pogromene i tsarens Russland som (med god grunn) opprørte verdens­ opinionen og drev millioner av russiske jøder over Atlanteren mellom 1881 og 1914, var små og nesten ubetydelige i forhold til omfanget av moderne massakrer: de døde ble talt i dusiner, ikke hundrevis, for ikke å snakke om millioner. Vi glemmer at en internasjonal overens­ komst en gang foreskrev at fiendtligheter i krig «ikke måtte begynne uten forutgående og tydelig advarsel i form av en begrunnet krigserklæ­ ring», for når hadde vi sist en krig som begynte med en slik eksplisitt eller implisitt erklæring? Eller en som endte med en formell fredstraktat forhandlet fram av de krigførende stater? I løpet av det 20. århundret har kriger i økende grad blitt ført mot statenes økonomi og infrastruktur og mot sivilbefolkningen. Siden første verdenskrig har tallet på sivile ofre i krig vært langt større enn tallet på militære falne i alle krigførende land bortsett fra USA. Hvor mange av oss husker at det i 1914 ble tatt for gitt at: Sivilisert krig, slik det framstilles i lærebøkene, er så langt som mulig begrenset til nedkjempelse av fiendens militære styrker, ellers ville kri­ gen fortsette til en av partene var utryddet. «Det er med god grunn ... at denne praksis er blitt en sedvane for Europas nasjoner.» [Encyclopedia Bntannica, XI, 1911-utgave, art.: «War».]

Vi er ikke helt ukjente med at tortur eller til og med mord har kommet tilbake som en normal del av den offentlige sikkerhetstjenestens opera­ sjoner i moderne stater, men vi er sannsynligvis ikke i stand til helt å vur­ dere hvilket dramatisk tilbakeslag dette er fra den lange perioden med 23

utvikling av lovverket, fra den første formelle avskaffelsen av tortur i et vestlig land i 1780-årene til 1914. Likevel kan verden mot slutten av det korte 20. århundret ikke sam­ menliknes med verden i begynnelsen av århundret ut fra et historisk regnskap hvor man opererer med «mer» og «mindre». Det var en kvali­ tativt annerledes verden i minst tre henseender. For det første var den ikke lenger eurosentrisk. Den hadde sett Euro­ pas vekst og fall, et Europa som fremdeles var det ubestridte sentrum for makt, rikdom, intellekt og «vestlig sivilisasjon» da århundret begynte. Europeerne og deres etterkommere var nå redusert fra kanskje en tredel av menneskeheten til høyst en seksdel, en minkende minoritet som bodde i land med minimal eller ingen befolkningstilvekst, omgitt av med noen lysende unntak som USA (til 1990-årene) - barrikader mot presset fra immigranter fra de fattiges regioner. Industrien, som Europa hadde vært pionér for, flyttet til andre steder. Landene som en gang hadde sett over havene mot Europa, vendte nå blikket i andre retninger. Australia, New Zealand, og selv USA som vendte mot to hav, så framti­ den i Stillehavet, hva som nå egentlig lå i det. De europeiske «stormaktene» fra 1914 var borte på samme måte som Sovjetunionen, arvtakeren etter tsar-Russland, eller var redusert til regi­ onal- eller provinsstatus, med Tyskland som et mulig unntak. Selve for­ søket på å etablere et enhetlig overnasjonalt «europeisk fellesskap» og å skape en følelse av europeisk identitet som svarte til det, til erstatning for gammel lojalitet overfor historiske nasjoner og stater, viste hvor dypt dette fallet var. Var dette en endring av stor betydning for andre enn dem som arbei­ der med politisk historie? Kanskje ikke, siden den bare avspeilte mindre forandringer i verdens økonomiske, intellektuelle og kulturelle tilstand. Allerede i 1914 hadde USA vært det viktigste industrilandet og den vik­ tigste pioneren, et mønster og en pådriver for den masseproduksjon og massekultur som erobret verden i løpet av det korte 20. århundret. Og USA var til tross for sine mange særegenheter Europas oversjøiske for­ lengelse, og sidestilte seg selv med det gamle kontinentet under over­ skriften «den vestlige sivilisasjon». Uansett hva som måtte ligge i framti­ den, så USA i 1990-årene tilbake på «det amerikanske århundret», epo­ ken med framgang og triumf. Gruppen av land med 1900-tallets indus­ trialisering representerte samlet sett fremdeles den største konsentrasjo­ nen av rikdom og økonomisk og vitenskapelig-teknologisk makt i ver­ den, og fremdeles var det der menneskene hadde den suverent høyeste levestandarden. Mot slutten av hundreåret var dette stadig mer enn nok kompensasjon for den avindustrialisering og overføring av produksjon til andre kontinenter som fant sted. I den forstand var det for enkelt å si

24

at den gamle eurosentriske eller «vestlige» verden var i full oppløsning. Den andre forandringen var mer betydningsfull. Mellom 1914 og 1990-årene har kloden i langt større grad blitt en samvirkende enhet, hvilket den ikke var og ikke kunne ha vært i 1914. I mange henseender, spesielt hva angår økonomiske forhold, er kloden i dag faktisk den pri­ mære samvirkende enhet, og gamle enheter som «nasjonale økonomier», definert av territorialstaters politikk, er redusert til hindringer for overna­ sjonale aktiviteter. Det stadium man hadde nådd i 1990-årene når det gjaldt å bygge den «globale landsby» - uttrykket ble formet i 1960-årene [McLuhan, 1962] - vil ikke virke særlig avansert på observatører ved midten av det 21. århundret, men det hadde allerede endret ikke bare visse økonomiske og tekniske aktiviteter samt den vitenskapelige virk­ somhet, men også viktige sider ved privatlivet, først og fremst gjennom den utrolige utviklingen av kommunikasjoner og transport. Det som kan­ skje best karakteriserer slutten på det 20. århundret er spenningen mel­ lom denne akselererende globaliseringsprosessen og den manglende evne offentlige institusjoner og menneskenes kollektive holdning viser når det gjelder å tilpasse seg prosessen. Underlig nok har folk i sitt privatliv hatt mindre vansker med å tilpasse seg satellittfjernsyn, elektronisk post, ferie på Seychellene og pendling over verdenshavene. Den tredje endringen, som på flere måter er den mest urovekkende, er oppløsningen av de gamle mønstrene for sosiale relasjoner mellom men­ nesker, og med den også brudd i kontakten mellom generasjonene, dvs. mellom fortid og nåtid. Dette har særlig vist seg i de mest utviklede lan­ dene i den vestlige utgaven av kapitalismen. Her har verdier som knytter seg til en absolutt asosial individualisme vært dominerende, både i offisi­ elle og uoffisielle ideologier, selv om de som har slike holdninger ofte beklager de sosiale konsekvensene av dem. Tendensen kunne likevel spo­ res andre steder, forsterket ved at tradisjonelle samfunn og religioner ble undergravd og ved den nedbryting, eller selvødeleggelse, samfunnene med «reell sosialisme» stod for. Et samfunn som dette, bestående av en samling selvopptatte individer som ellers ikke har noen forbindelse med hverandre, og som bare tenker på å tilfredsstille seg selv (enten det kalles profitt, fornøyelser eller noe annet), lå alltid implisitt i den kapitalistiske økonomien. Like fra revolu­ sjonens tidsalder har observatører av alle ideologiske avskygninger spådd at følgene ville bli en oppløsning av gamle sosiale forbindelser, og de har holdt øye med utviklingen. Den elegante hyllesten i Det kommu­ nistiske manifest til kapitalismens revolusjonære rolle er velkjent («Bor­ gerskapet ... har nådeløst revet opp de brokete føydale bånd som knyttet mennesket til dets ‘naturlige overordnede’ og har ikke etterlatt noen annen forbindelse mennesker i mellom enn den nakne egeninteresse»). 25

Men det var ikke akkurat slik det nye og revolusjonære kapitalistiske samfunn skulle virke i praksis. I praksis ødela ikke det nye samfunnet alt det hadde arvet fra det gamle, men tok selektivt i bruk det ved arven fra fortiden som det trengte. Det er ikke noen «sosiologisk gåte» knyttet til det at det borger­ lige samfunn var innstilt på å innføre «en radikal individualisme i øko­ nomien og ... dermed rive opp alle sosiale forbindelser» (dvs. der hvor de kom i veien), samtidig som det fryktet «radikal eksperimentell individu­ alisme» i kulturen (eller på atferdens og moralens område) [Daniel Bell, 1976, s. 18]. Den mest effektive måte å bygge en industriell økonomi på, basert på privat initiativ, var å kombinere den med motivasjoner som ikke hadde noe med det frie markedets logikk å gjøre - f.eks. med den protestantiske etikk, med å avstå fra umiddelbar tilfredsstillelse, med det moralsk høyverdige ved hardt arbeid, med plikt og tillit i familieforhold, men så visst ikke med noe antinomistisk opprør fra enkeltmennesker. Likevel hadde de rett, både Marx og de andre som profeterte oppløs­ ning av gamle verdier og sosiale forbindelser. Kapitalismen var en per­ manent og kontinuerlig revolusjonerende kraft. Logisk sett ville den ende med å oppløse selv de delene av den pre-kapitalistiske fortiden som den hadde funnet nyttig, ja sågar nødvendig, for sin egen utvikling. Den ville til slutt sage av minst én av grenene den satt på. Siden midten av hundreåret har dette vært i ferd med å skje. Under vekten av gullalderens voldsomme økonomiske ekspansjon, som med sine påfølgende sosiale og kulturelle endringer var den mest grunnleggende revolusjon i samfun­ net siden steinalderen, begynte greina å knake og brekke. Mot slutten av dette århundret er det for første gang blitt mulig å skimte en verden der fortiden, inkludert fortiden i nåtiden, har mistet sin rolle, hvor alle gamle kart og draft som rettledet menneskene gjennom livet, enkeltvis og kollektivt, ikke lenger representerer landskapet vi beveger oss gjen­ nom, havet vi seiler på. Hvor vi hverken vet hvorhen reisen fører oss, eller endog hvor den bør føre oss. Dette er situasjonen som en del av menneskeheten må hanskes med mot slutten av århundret, og flere vil bli nødt til det i det nye tusenåret. Før den tid vil det imidlertid kanskje ha blitt klarere enn i dag hvilken vei menneskeheten går. Vi kan se tilbake på den veien som har ført oss hit, og det er dette jeg har forsøkt å gjøre i denne boken.Vi vet ikke hva som vil forme framtiden, men jeg har ikke motstått fristelsen til å reflek­ tere over noen av dens problemer i den grad de oppstår fra ruinene av den perioden som nettopp er blitt avsluttet. La oss håpe det blir en bedre, mer rettferdig og mer levedyktig verden. Det gamle århundret har ikke sluttet godt.

26

FØRSTE DEL

KATASTROFENES TIDSALDER

KAPITTEL 1

Den totale krigens tidsalder Lines of grey muttering faces, masked with fear, They leave their trenches, going over the top, While time ticks blank and busy on their wrists, And hope, with furtive eyes and grappling fists, Flounders in mud. O Jesus, make it stop! [Siegfrid Sassoon, 1947]

I lys av beskyldningene om «barbari» i forbindelse med luftangrep, kan det ten­ kes at det er bedre å bevare et skinn av anstendighet ved å formulere mildere regler og ved fremdeles å late som man begrenser bombing til mål av strengt militær karakter ... for a unngå a framheve den sannhet at luftkrig har gjort slike regler gammeldagse og umulige. Det kan bli en stund til neste krig kommer, og i mellomtiden kan publikum bli opplyst om hva styrke i luften betyr. \Rules as to Bombardment by Aircraft, 1921 Townshend, 1986] (Sarajevo, 1946.) I disse som i Beograds gater ser jeg et betydelig antall unge kvinner med grånende, eller fullstendig grått hår. Ansiktene deres er herjet, men fremdeles unge, og kroppens former avslører deres ungdom enda tydeligere. Det forekommer meg at jeg ser hvordan den siste krigens hånd har strøket over hodene på disse skjøre vesener ... Dette synet kan ikke bevares for ettertiden, disse hodene skal snart bli gråere og forsvinne. Det er synd. Ingenting kunne fortalt tydeligere til framtidige gene­ rasjoner om vår tid enn disse ungdommelige grå hodene som er blitt frastjålet ungdommens nonsjalanse. La dem i det minste ha et minnesmerke i dette vesle notatet. [Signs by the Roadside, Andric, 1992]

I «Lysene slokkes over hele Europa,» sa Edward Grey, Storbritannias utenriksminister, da han betraktet lysene i Whitehall den kvelden Stor­ britannia og Tyskland gikk til krig mot hverandre i 1914. «Vi skal ikke

29

se dem tennes igjen i vår levetid.» I Wien forberedte den store satirikeren Karl Krans seg på å dokumentere og fordømme krigen i et uvanlig reportasjedrama på 792 sider som han ga tittelen Menneskehetens siste dager. Begge så verdenskrigen som en verdens endelikt, og de var ikke alene om det. Det var ikke slutten for menneskeheten, skjønt det var øyeblikk i løpet av de 31 årene med verdensomspennende konflikter, fra den øster­ rikske krigserklæringen mot Serbia 28. juli 1914 til Japans betingelses­ løse kapitulasjon 14. august 1945 - fire dager etter at den første atom­ bomben eksploderte - at slutten for en betydelig del av menneskerasen ikke syntes å være langt unna. Det fantes utvilsomt tider da man kunne vente at guden eller gudene som fromme mennesker trodde hadde skapt hele verden og alt i den, angret på at de hadde gjort det. Menneskeheten overlevde. Likevel brøt det store byggverket, 1900tallets sivilisasjon, sammen i verdenskrigens flammer da grunnmuren sviktet. Man kan ikke forstå det korte 20. århundret uten dette. Det ble preget av krig. Det levde og tenkte i forhold til verdenskriger, selv når kanonene tidde og bombene ikke eksploderte. Dets historie, nærmere bestemt historien om den innledende tiden med sammenbrudd og kata­ strofe, må begynne med denne 31 år lange verdenskrigen. For dem som hadde vokst opp før 1914 var kontrasten så dramatisk at mange av dem - deriblant generasjonen som denne forfatterens forel­ dre tilhørte, eller i alle fall dens sentraleuropeiske medlemmer - nektet å se noen forbindelse med fortiden. «Fred» betydde «før 1914», etter det kom noe som ikke lenger fortjente navnet. Dette var forståelig. I 1914 hadde det ikke vært noen stor krig på et hundreår, dvs. en krig hvor alle eller et flertall av de største maktene var med. De viktigste deltakerne i det internasjonale spillet på den tiden var de seks europeiske «stormak­ tene» (Storbritannia, Frankrike, Russland, Østerrike-Ungarn, Prøyssen etter 1871 utvidet til Tyskland - og, etter samlingen, Italia), USA og Japan. Det hadde vært bare én kort krig hvor flere enn to av de store maktene hadde vært i kamp, Krimkrigen (1854-56) mellom Russland på den ene siden og Storbritannia og Frankrike på den andre. Dessuten hadde de fleste kriger hvor stormaktene var med, vært relativt kortva­ rige. Den aller lengste av dem var ingen internasjonal konflikt, men en borgerkrig i USA (1861-65). Krigens varighet ble målt i måneder eller til og med (som krigen i 1866 mellom Preussen og Østerrike) i uker. Mel­ lom 1871 og 1914 hadde det overhodet ikke vært noen krig i Europa hvor stormaktenes hærer hadde krysset noen fiendtlig grense, skjønt i Det fjerne østen kjempet - og vant - Japan mot Russland i 1904-5, noe som framskyndet den russiske revolusjon. Det hadde slett ikke vært noen verdenskrig. I det 18. århundre hadde Frankrike og Storbritannia stått mot hverandre i en serie kriger hvor 30

slagmarkene skiftet fra India gjennom Europa til Nord-Amerika, og over verdenshavene. Mellom 1815 og 1914 var ingen av de store mak­ tene i kamp med hverandre utenfor egne nærområder, selv om det var vanlig at imperiemakter eller potensielle imperiemakter gjennomførte aggressive ekspedisjoner mot svakere fiender i fjerne land. De fleste av disse var klart ensidige kamper, slik som USAs kriger mot Mexico (1846-48) og Spania (1898) og de forskjellige felttog for å utvide de bri­ tiske og franske koloniimperiene, skjønt lykken snudde seg et par ganger, som da franskmennene måtte trekke seg tilbake fra Mexico i 1860-årene og italienerne fra Etiopia i 1896. Selv de mest fryktinngy­ tende motstanderne av de moderne statene med arsenaler av overlegen dødsteknologi som stadig vokste, kunne i beste fall bare håpe på en utsettelse av den uunngåelige tilbaketrekningen. Slike eksotiske konflik­ ter ga stoff til spenningslitteraturen og rapporter fra krigskorrespondentene som dukket opp ved midten av det 19. århundret. Konfliktene hadde ingen direkte relevans for storparten av innbyggerne i statene som førte dem og vant. Alt dette endret seg i 1914. Første verdenskrig omfattet alle de viktig­ ste maktene og faktisk alle stater i Europa utenom Spania, Nederland, de tre skandinaviske landene og Sveits. Dessuten ble styrker fra den oversjøiske verden, i mange tilfeller for første gang, sendt for å kjempe og arbeide utenfor sine egne regioner. Kanadiere kjempet i Frankrike, australiere og newzealendere formet sin nasjonale bevissthet på en halvøy i Egeerhavet - «Gallipoli» ble deres nasjonalmyte - og, hvilket var viktigere, USA avviste George Washingtons advarsel mot «innblan­ ding i Europa» og sendte sine menn for å kjempe der. Dermed bestemte de utformingen av det 20. århundrets historie. Indere ble sendt til Europa og Midt-Østen, kinesiske arbeiderbataljoner kom til Vesten, afrikanere kjempet i den franske hær. Selv om det ikke var noen særlig krigsaktivitet utenfor Europa, med Midt-Østen som ett unntak, ble kri­ gen på havet igjen global: Det første sjøslaget ble utkjempet utenfor Falkland-øyene, de avgjørende kampene mellom tyske ubåter og allierte konvoyer på og under havet i Nord- og Midt-Atlanteren. At annen verdenskrig bokstavelig talt var global behøver vi ikke argu­ mentere for. Så å si alle uavhengige stater i verden var innblandet, med eller mot sin vilje, skjønt republikkene i Latin-Amerika deltok bare rent nominelt. Imperiemaktenes kolonier hadde ikke noe valg. Bortsett fra den framtidige irske republikk, Sverige, Sveits, Portugal, Tyrkia og Spa­ nia i Europa, og muligens Afghanistan utenfor Europa, var praktisk talt hele kloden i krig, okkupert eller begge deler. Når det gjaldt slagmarker ble navn fra Melanesia, den nord-afnkanske ørkenen, Burma og Filippi­ nene like velkjente for avislesere og radiolyttere - og dette var i høy grad 31

radionyhetenes krig - som navnene på slag i Arktis og i Kaukasus, Normandie, Stalingrad og Kursk. Den andre verdenskrigen var en lek­ sjon i verdensgeografi. Enten de var lokale, regionale eller globale ble krigene i det 20. århundret langt større i omfang enn noe man tidligere hadde opplevd. Blant 74 internasjonale kriger mellom 1816 og 1965, som amerikanske spesialister med forkjærlighet for den slags har rangert etter hvor mange mennesker som ble drept, foregikk de fire på toppen av listen i det 20. århundret: de to verdenskrigene, den japanske krig mot Kina i 1937-39 og Korea-krigen. Her ble opp mot en million mennesker drept i kamp. Den største dokumenterte krig i det 19. århundret etter Napoleon-tiden, krigen mellom Prøyssen/Tyskland og Frankrike i 1870-71, drepte kan­ skje 150 000. Det tilsvarer grovt regnet antallet omkomne i Chaco-krigen i 1931-35 mellom Bolivia (befolkning ca. 3 mill.) og Paraguay (befolkning ca. 1,4 mill.). Aret 1914 er kort sagt begynnelsen på massakrenes tidsalder [Singer, 1972, s. 66, 131]. Det er ikke plass nok i denne boken til å diskutere opprinnelsen til første verdenskrig, som denne forfatteren har forsøkt å skissere i The Age of Empire. Den begynte i hovedsak som en europeisk krig mellom trippelalliansen Frankrike, Storbritannia og Russland på den ene siden og de såkalte «sentralmaktene» Tyskland og Østerrike-Ungarn på den andre. Serbia ble trukket med da landet ble angrepet av Østerrike (hvil­ ket faktisk startet krigen), og Belgia da det ble angrepet av Tyskland (hvilket var en del av den tyske strategiske krigsplanen). Tyrkia og Bul­ garia sluttet seg snart til sentralmaktene, mens trippelalliansen på den andre side gradvis bygget seg opp til en meget stor koalisjon. Italia ble bestukket til å være med, Hellas, Romania og (langt mer nominelt) Por­ tugal ble også innblandet. Viktigere var det at Japan kom med nesten med det samme for å kunne ta over tyske besittelser i Det fjerne Østen og det vestlige Stillehavet, men landet var ikke interessert i noe utenfor sin egen region. Mer betydningsfullt var det at USA kom med i 1917. Faktisk skulle denne intervensjonen bli av avgjørende betydning. Tyskerne stod da som i annen verdenskrig overfor muligheten for en krig på to fronter, rent bortsett fra Balkan, som de ble trukket inn i gjen­ nom alliansen med Østerrike-Ungarn. (Siden tre av de fire sentralmak­ tene var i den regionen - Tyrkia og Bulgaria i tillegg til Østerrike - var imidlertid ikke det strategiske problemet der så påtrengende.) Den tyske planen gikk ut på å slå Frankrike raskt i vest og så bevege seg tilsvarende raskt for å slå Russland i øst før tsarens imperium fikk anledning til å sette hele sin veldige mannskapsstyrke inn i effektiv kamp. Da som senere planla Tyskland en lynkrig (det som i annen verdenskrig skulle bli kalt en Blitzkrieg) fordi dette var nødvendig. Planen lyktes nesten, men o

32

ikke helt. Den tyske hæren rykket inn i Frankrike gjennom bl.a. det nøy­ trale Belgia, og ble først stanset ved elva Marne noen titalls mil øst for Paris fem-seks uker etter at det var erklært krig. (I 1940 lyktes planen.) Så trakk de seg litt tilbake, og begge parter - franskmennene nå forster­ ket med det som var igjen av belgierne og med en britisk landstyrke som snart skulle øke enormt - improviserte parallelle linjer med skyttergra­ ver og befestnmger som snart strakte seg uten avbrudd fra kanalkysten i Flandern til den sveitsiske grensen. En god del av det østlige Frankrike og Belgia var okkupert av tyskerne. Stillingene endret seg ikke særlig i de neste tre og et halvt år. Dette var «Vestfronten», som ble en maskin for massakrer uten side­ stykke i krigshistorien. Millioner av soldater lå ansikt til ansikt bak brystvernet av sandsekker i skyttergravene hvor de levde som - og med rotter og lus. Fra tid til annen forsøkte generalene å bryte stillstanden. Dager og uker med uopphørlig artilleribombardement - det en tysk for­ fatter senere kalte «orkaner av stål» [Ernst Jiinger, 1921] - skulle «myke opp» fienden og drive ham under jorda inntil rette øyeblikk kom og bøl­ ger av soldater klatret over brystvernet, vanligvis beskyttet av ruller og nett av piggtråd, og inn i «ingenmannsland», et kaos av vannfylte bombekratere, sønderskutte trestubber, søle og forlatte lik, for så å rykke inn mot maskingeværene som de visste ville meie dem ned. Det tyske forsø­ ket på å bryte gjennom ved Verdun i 1916 (februar-juli) var et slag med to millioner soldater og en million falne. Det mislyktes. Den britiske offensiven ved Sonne, som hadde til hensikt å tvinge tyskerne til å avbryte Verdun-offensiven, kostet britene 420 000 døde - 60 000 i angrepets første dag. Det er ikke overraskende at britene og franskmen­ nene, som kjempet det meste av første verdenskrig på Vestfronten, min­ nes dette som «Den store krigen». Den ruver mer forferdelig og trauma­ tisk i minnet enn annen verdenskrig. Franskmennene mistet nesten 20 prosent av sine menn i vernepliktig alder, og tar vi med krigsfangene, de sårede og de permanent forkrøplete og vansirete - disse «gueules cassés» («knuste ansikter») som satte så sterkt preg på etterkrigstiden - var det ikke mer enn litt over hver tredje franske soldat som kom uskadd fra kri­ gen. Muligheten for at de om lag fem millioner britiske soldatene skulle komme fra krigen uten mén, var omtrent den samme. Britene mistet en generasjon - en halv million menn i aldersgruppen under 30 år [Winter, 1986, s. 83] - spesielt fra overklassen hvor de unge i egenskap av gentle­ men var utvalgt til å bli offiserer som skulle gå foran med et godt eksem­ pel. De marsjerte foran sine menn i kamp og ble følgelig meiet ned først. En firedel av Oxford- og Cambridge-studentene i aldersgruppen under 25 år som gjorde tjeneste i den britiske hæren i 1914, ble drept [Winter, 1986, s. 89]. Tyskerne, som hadde flere falne enn franskmennene, mistet 33

bare en mindre andel av sine unge i vernepliktig alder - 13 prosent. Selv de tilsynelatende beskjedne amerikanske tapene (116 000 mot 1,6 milli­ oner franskmenn, nesten 800 000 briter og 1,8 millioner tyskere) viser faktisk hvor morderisk Vestfronten var, det eneste stedet amerikanerne kjempet. For mens USA mistet mellom to og en halv og tre ganger så mange i annen verdenskrig som i første, var de amerikanske styrkene i 1917-18 i kamp knapt halvannet år, og da bare i én smal sektor og ikke over hele verden, mens de kjempet tre og et halvt år i annen verdenskrig. Krigsredslene på Vestfronten skulle få enda alvorligere følger. Selve opplevelsen bidro naturligvis til å brutalisere både krig og politikk: Hvis den førstnevnte kunne føres uten å ta hensyn til menneskelige eller andre omkostninger, hvorfor ikke den andre? De fleste soldatene som tjeneste­ gjorde i første verdenskrig - for det meste utskrevne - kom tilbake som overbeviste krigshatere. Men de eks-soldatene som hadde gjennomlevd denne krigen uten å ta avstand fra den, fikk fra felleserfaringen ved å ha levd med død og tapperhet en følelse av innadvent og primitiv overle­ genhet, ikke minst overfor kvinner og dem som ikke hadde kjempet. De skulle komme til å fylle rekkene i etterkrigstidens ekstreme høyrebevegelser. Adolf Hitler var bare én av slike menn for hvem det å ha vært frontsoldat var den erfaringen som formet deres liv. Den motsatte reak­ sjonen hadde imidlertid tilsvarende negative følger. Etter krigen ble det ganske klart for politikere, i det minste i de demokratiske landene, at blodbad som det i 1914-18 ikke lenger ville bli tålt av velgerne. Storbri­ tannias og Frankrikes strategi etter 1918 ble i likhet med amerikanernes strategi etter Vietnam-krigen, basert på denne forutsetningen. På kort sikt bidro dette til at tyskerne vant annen verdenskrig i vest i 1940 mot et Frankrike som ikke hadde vilje til annet enn å krøke seg sammen bak uferdige festningsverker. Så snart disse brøt sammen, var ikke fransk­ mennene villige til å kjempe videre. Slik skjedde det dg med Storbritan­ nia, som desperat forsøkte å unngå å bli innblandet i en massiv landkrig av den typen som hadde desimert folket i 1914-18.1 det lange løp greide ikke demokratiske regjeringer å motså fristelsen til å redde sine egne borgeres liv ved å behandle borgerne i fiendens land som fullstendig unnværlige. Atombombene over Hiroshima og Nagasaki i 1945 ble ikke begrunnet med at de var nødvendige for å vinne krigen, for på det tids­ punkt var seieren sikret, men begrunnelsen var at de skulle berge ameri­ kanske soldaters liv. Den amerikanske regjeringen var kanskje heller ikke fremmed for tanken om at bombene ville hindre Sovjetunionen, Amerikas allierte, i å gjøre krav på en viktig andel i Japans nederlag. Mens vestfronten etablerte seg som en blodig fastlåst stillingskrig, var det hele tiden bevegelse på østfronten. Tyskerne pulveriserte en klosset russisk invasjonsstyrke i slaget ved Tannenberg i krigens første måned, 34

og deretter skjøv de russerne ut av Polen med tidvis effektiv hjelp fra østerrikerne. Til tross for at russerne av og til satte i verk motoffensiver, var det klart at sentralmaktene hadde overtaket. Russland kjempet en defensiv retrettkamp mot den tyske framrykningen. På Balkan hadde sentralmaktene kontrollen til tross for ujevn militær innsats fra det vaklende Habsburg-riket. De lokale krigførende, Serbia og Romania, var ellers de som led de forholdsvis største militære tapene. De allierte hadde til tross for okkupasjonen av Hellas ingen framgang før sentral­ maktene brøt sammen etter sommeren 1918. Italias plan om å åpne en ny front mot Østerrike-Ungarn i Alpene mislyktes, hovedsakelig fordi mange italienske soldater ikke så noen grunn til å slåss for regjeringen i en stat de ikke betraktet som sin, og hvis språk få av dem kunne snakke. Etter et stort nederlag ved Caporetto i 1917, som fikk sitt litterære monument i Ernest Hemingways roman Farvel til våpnene, måtte italienerne til og med stives opp med overføringer fra andre allierte styr­ ker. I mellomtiden tappet Frankrike, Storbritannia og Tyskland hveran­ dre for blod på vestfronten, Russland ble stadig mer destabilisert av krigen som landet tydelig var i ferd med å tape, og det østerriksk-ungarske keiserriket vaklet stadig raskere mot oppløsning. Det var dette de lokale nasjonalistbevegelsene lengtet etter, og som de allierte utenriksministeriene forsonte seg med uten begeistring. De så med all mulig grunn for seg et ustabilt Europa. Hvordan man skulle bryte stillstanden på vestfronten var det avgjø­ rende spørsmål på begge sider, for uten seier i vest kunne ingen av par­ tene vinne krigen. Dessuten var også krigen på havet kommet i vranglås. Bortsett fra noen isolerte streiftog kontrollerte de allierte havene, men britiske og tyske marinefartøyer møttes og nøytraliserte hverandre i Nordsjøen. Deres eneste forsøk på å gå til kamp (1916) endte uavgjort, men siden det tvang den tyske flåten tilbake til basene, ble det alt i alt betraktet som en gevinst for de allierte. Begge parter forsøkte å hevde seg med teknologi. Tyskerne - som all­ tid hadde vært dyktige når det gjaldt kjemi - tok giftgass i bruk på slag­ marken, hvor den viste seg å være både barbarisk og lite effektiv. Den førte til det eneste virkelige tilfelle hvor regjeringer gjorde opprør på humanitært grunnlag mot en måte å føre krig på, nemlig Genéve-konvensjonen av 1925, hvor verden forpliktet seg til ikke å benytte kjemisk krigføring. Og selv om alle regjeringer fortsatte å forberede seg på det, og ventet at fienden skulle bruke kjemiske stridsmidler, ble de ikke tatt i bruk av noen av partene i annen verdenskrig. En slik humanitær instilling hindret likevel ikke italienerne i å gasse folk i koloniene. (Det alvor­ lige tilbakeslaget for siviliserte verdier etter annen verdenskrig brakte etter hvert gassen tilbake. I krigen mellom Irak og Iran i 1980-årene 35

brukte Irak, som entusiastisk ble støttet av de vestlige stater, gass hem­ ningsløst mot både soldater og sivile.) Britene var de første til å ta i bruk armerte beltevogner, som fremdeles er kjent under kodenavnet tanks, men deres langt fra imponerende generaler hadde ennå ikke oppdaget hvordan man skulle bruke dem. Begge parter brukte de nye og fremdeles spinkle flyene, og (tyskerne) tok i bruk de underlige, sigarformede helium-fylte luftskipene for å eksperimentere med luftbombmg, heldig­ vis uten særlig hell. Luftkrig ble også en egen form for krigføring i annen verdenskrig, spesielt som middel til å terrorisere sivilbefolkningen. Det eneste teknologiske våpen som hadde en stor betydning for krig­ føringen i 1914-18, var ubåten, for så lenge soldatene ikke lot seg ned­ kjempe, gikk begge sider inn for å sulte ut motstanderens sivilbefolk­ ning. Siden alle Storbritannias forsyninger kom sjøveien, syntes det mulig å knekke De britiske øyer ved en stadig mer nådeløs ubåtkrig mot skipsfarten. Denne krigføringen var nær ved å lykkes i 1917, før det var funnet effektive måter å motvirke den på, men den bidro mer enn noe annet til å trekke USA inn i krigen. Britene gjorde på sin side sitt beste for å blokkere forsyninger til Tyskland, dvs. å utsulte både den tyske krigsindustrien og den tyske befolkning. Metodene var mer effektive enn de burde ha vært, siden den tyske krigsøkonomien, som vi skal se, ikke ble drevet så effektivt og fornuftig som tyskerne så stolt hevdet. Dette i motsetning til den tyske militærmaskinen, som både i første og annen verdenskrig var alt annet overlegen. Den tyske hærens overlegenhet som militærmakt kunne faktisk ha blitt avgjørende hvis ikke de allierte hadde vært i stand til å trekke på USAs nesten ubegrensede ressurser fra 1917 av. Det som skjedde var at Tyskland, selv om det ble hindret av alliansen med Østerrike, sikret seg total seier i øst og drev Russland ut av krigen, inn i revolusjonen og bort fra en stor del av landets europeiske territorier i 1917-18. Like etter at Russland var blitt påtvunget freden i BrestLitovsk (mars 1918), brøt den tyske hæren, som nå var fri til å konsen­ trere seg i vest, gjennom vestfronten og marsjerte mot Paris igjen. Takket være strømmen av amerikanske forsterkninger og amerikansk utstyr kom de allierte seg på beina igjen, men en stund så det farlig ut. Det var imidlertid det siste framstøtet fra et utmattet Tyskland som selv visste at det stod overfor nederlaget. Så snart de allierte begynte a rykke fram sommeren 1918, var slutten bare noen uker unna. Sentralmaktene inn­ rømmet ikke bare nederlag, de brøt sammen. Revolusjonen feide over det sentrale og sørøstlige Europa høsten 1918, slik den hadde feid over Russland i 1917 (se neste kapittel). Mellom Frankrikes grenser og Japanhavet ble ingen av de gamle regjeringene sittende. Selv de krigfø­ rende landene på den seirende siden ble berørt, skjønt det er vanskelig å forestille seg at Storbritannia og Frankrike - bortsett fra Italia - ikke 36

skulle ha overlevd som stabile politiske enheter. I alle fall var det ingen av de tapende land som unngikk revolusjon. Hvis en av de store ministrene eller diplomatene fra fortiden - de som fremdeles ble holdt opp som eksempler for fremadstrebende medlemmer av utenrikstjenesten, en Talleyrand eller en Bismarck - hadde stått opp fra sine graver for å betrakte den første verdenskrig, ville de uten tvil ha undret seg over hvorfor fornuftige statsmenn ikke hadde besluttet å avgjøre krigen med et kompromiss før den raserte verden fra 1914. Vi må også undres. De fleste ikke-revolusjonære og ikke-ideologiske kriger i fortiden var ikke blitt ført som kamper om liv eller død eller fullstendig utslettelse. I 1914 var det avgjort ikke ideologi som skilte de krigfø­ rende, bortsett fra at krigen på begge sider måtte kjempes ved å mobili­ sere den offentlige opinion, dvs. ved å påstå at aksepterte nasjonale verdier var truet, som russisk barbari mot tysk kultur, fransk og britisk demokrati mot tysk absolutisme eller liknende. Dessuten fantes det statsmenn som anbefalte en slags kompromissløsning, også utenfor Russland og Østerrike-Ungarn, som i økende desperasjon forsøkte å påvirke sine allierte i den retning etter hvert som nederlaget nærmet seg. Hvorfor ble da den første verdenskrig ført av de ledende maktene på begge sider som en alt eller intet-krig, dvs. som en krig som bare kunne vinnes fullstendig eller tapes fullstendig? Årsaken var at denne krigen i motsetning til tidligere kriger, som van­ ligvis hadde avgrensede eller klart definerte mål, hadde ubegrensede mål. I imperiealderen hadde politikk og økonomi smeltet sammen. Inter­ nasjonal politisk rivalisering ble formet etter mønster av økonomisk vekst og utvikling, men det karakteristiske trekk ved dette var nettopp at det ikke hadde noen grenser. «De ‘naturlige grensene’ for Standard Oil, Deutsche Bank eller De Beers Diamond Corporation lå ved universets ytterkant, eller rettere sagt ved grensen for deres evne til å ekspandere.» [Hobsbawm, 1987, s. 318.] Mer konkret var det slik at for de to hoved­ motstanderne, Tyskland og Storbritannia, fantes det ingen grenser fordi Tyskland ønsket den samme globale politiske og maritime stilling som Storbritannia hadde, og som derfor automatisk ville redusere et allerede svekket Storbritannia til en mindreverdig status. Det var enten eller. For Frankrike var satsingen da som senere mindre global, men like viktig: å kompensere for landets økende og tilsynelatende uunngåelige demogra­ fiske og økonomiske tilbakegang i forhold til Tyskland. Her stod det også om Frankrikes framtid som stormakt. I begge tilfeller ville et kom­ promiss bare ha betydd en utsettelse. Man skulle ha trodd at Tyskland selv kunne ventet til landets økende størrelse og overlegenhet ga det den posisjon den tyske regjeringen følte landet hadde krav på, hvilket før eller senere ville skje. Faktisk var det slik at det Tyskland som hadde lidd 37

nederlag to ganger og som ikke gjorde noe krav på å være en uavhengig militær makt i Europa, hadde en mer ubestridt dominerende posisjon tidlig i 1990-årene enn det militaristiske Tyskland noen gang gjorde krav på å ha før 1945. Likevel er dette, som vi skal se, fordi Storbritannia og Frankrike etter den annen verdenskrig motvillig ble tvunget til å aksep­ tere annenrangs status, akkurat som det føderale Tyskland med all sin økonomiske styrke innså at i tiden etter 1945 var det å oppnå verdens­ herredømme for alltid utenfor rekkevidde for et enkelt land. I 1900årene, høydepunktet for den keiserlige og imperialistiske epoken, levde fremdeles både det tyske kravet om unik global status («Den tyske ånd vil fornye verden», som det ble uttrykt) og motstanden fra Frankrike og Storbritannia som fremdeles utvilsomt var «stormakter» i en euro-sentrert verden. På papiret var det utvilsomt mulig med kompromiss på dette eller hint punkt i de nesten stormannsgale «krigsmålene» som begge parter formulerte så snart krigen hadde brutt ut, men i praksis var fullstendig seier det eneste krigsmål som virkelig talte: det som i annen verdenskrig kom til å bli kalt «betingelsesløs kapitulasjon». Det var et absurd og selvødeleggende mål som ruinerte både seierher­ rer og beseirede. Det drev de beseirede inn i revolusjon og seierherrene til konkurs og fysisk utmattelse. I 1940 ble Frankrike latterlig raskt og lett overmannet av underlegne tyske styrker, og godtok å underordne seg Hitler uten å nøle fordi landet nesten hadde blødd seg i hjel i 1914-18. Storbritannia ble aldri seg selv igjen etter 1918 fordi landet hadde rui­ nert sin økonomi ved å føre en krig som det langt fra hadde råd til. Dess­ uten ødela den totale seier, ratifisert av en straffende, diktert fred, de få muligheter som fantes for å gjenoppbygge noe som kunne likne et sta­ bilt, liberalt, borgerlig Europa, et faktum økonomen John Maynard Keynes straks innså. Hvis Tyskland ikke på nytt ble integrert i den euro­ peiske økonomien, dvs. hvis landets økonomiske tyngde innenfor denne økonomien ikke ble innrømmet og akseptert, kunne det ikke bli noen stabilitet. Men det var det siste de tenkte på, de som hadde kjempet for å utslette Tyskland. Fredsavtalen som ble diktert av de viktigste overlevende seiersmaktene (USA, Storbritannia, Frankrike, Italia) og som, om enn upresist, er blitt kjent som Versailles-traktaten,3 ble dominert av fem hensyn. Det mest nærliggende var sammenbruddet for en rekke regimer i Europa og at det i Russland hadde framstått et alternativt bolsjevikregime som

3 Teknisk sett inngår Versailles-traktaten bare fred med Tyskland. Forskjellige parker og kongelige slott i utkantene av Paris ga navn til de andre traktatene: Saint Germain med Østerrike, Trianon med Ungarn, Sevres med Tyrkia og Neuilly med Bulgaria.

38

hadde til hensikt å underlegge seg verden og var en magnet for revolu­ sjonære krefter andre steder (se kapittel 2). For det andre var det beho­ vet for å kontrollere Tyskland, som tross alt nesten hadde slått hele den allierte koalisjonen på egen hånd. Av åpenbare grunner var dette, og har alltid siden vært, Frankrikes viktigste anliggende. For det tredje måtte europakartet deles opp på nytt og tegnes om igjen, både for å svekke Tyskland og for å fylle det store tomrommet i Europa og Midt-Østen etter at både det russiske, habsburgske og osmanske riket hadde lidd nederlag og gått i oppløsning. De viktigste fordringshaverne, i alle fall i Europa, var ulike nasjonalistiske bevegelser som ble oppmuntret av seierherrene i den grad de var tilstrekkelig antibolsjevikiske. I Europa var det grunnleggende prinsippet for å omgruppere kartet faktisk å skape etnisk-lmgvistiske nasjonalstater i samsvar med den overbevisning at nasjonene hadde «rett til selvbestemmelse». President Wilson i USA, som man mente uttrykte meningene til det landet som gjorde det mulig å vinne krigen, var en glødende tilhenger av dette, hvilket var (og er) let­ tere å forfekte når man befant seg langt fra de etniske og språklige reali­ teter i de regioner som skulle deles opp i rene nasjonalstater. Forsøket var en katastrofe, hvilket man fremdeles kan se i Europa i 1990-årene. De nasjonale konfliktene som river kontinentet i stykker i 1990-årene, er de gamle spøkelsene fra Versailles som igjen hjemsøker oss.4 Det nye kartet over Midt-Østen fulgte gamle imperialistiske retningslinjer deling mellom Storbritannia og Frankrike - bortsett fra i Palestina hvor den britiske regjeringen, som gjerne ville ha internasjonal jødisk støtte under krigen, uforsiktig og tvetydig hadde lovet å etablere et «nasjonalt hjem» for jødene. Dette skulle bli enda en problematisk og uoppgjort levning etter den første verdenskrig. Det fjerde sett av hensyn var den interne politikken i de seirende lan­ dene - som i praksis var Storbritannia, Frankrike og USA - og gnis­ ninger mellom dem. Den viktigste følgen av dette interne politiske spillet var at den amerikanske kongressen nektet å ratifisere en fredsavtale som i alt vesentlig var skrevet av eller for presidenten, og USA trakk seg føl­ gelig ut av den med langtrekkende resultater. Endelig søkte seiersmaktene desperat etter en fredsavtale som ville umuliggjøre en ny krig av den typen som nettopp hadde herjet verden og

4 Borgerkrigen i Jugoslavia, agitasjonen for selvstendighet i Slovakia, de baltiske staters løsrivelse fra det tidligere Sovjetunionen, konflikten mellom Ungarn og Romania om Transylvania, separatistkampen i Moldova (Moldavia, tidligere Bessarabia) og for den del den transkaukasiske nasjonalismen, er blant de eksplosive problemene som ikke eksis­ terte eller ikke kunne ha eksistert før 1914.

39

hvis ettervirkninger de hadde rundt seg på alle kanter. De mislyktes i aller høyeste grad. Før tjue år var gått var verden igjen i krig. A gjøre verden trygg for bolsjevismen og tegne europakartet på nytt var to sider av samme sak, siden den mest nærliggende måte å ta seg av det revolusjonære Russland på hvis landet skulle komme til å overleve dette var slett ikke sikkert i 1919 - var å isolere det bak et «karantenebelte» (cordon sanitaire, i det daværende diplomatspråk) av antikom­ munistiske stater. Siden disse stort sett bestod av landområder som helt eller delvis var skåret ut av tidligere russisk territorium, var man garan­ tert at de var fiendtlig innstilt overfor Moskva. Hvis man beveger seg fra nord til sør, var det disse landene: Finland, en autonom region som Lenin hadde gitt lov til å rive seg løs, tre nye små baltiske republikker (Estland, Latvia, Litauen) som det ikke fantes noen historisk presedens for, Polen, som var gjenoppstått som selvstendig stat etter 120 år, og et enormt utvidet Romania, et land som hadde doblet sin størrelse etter å ha overtatt deler av Østerrike og Ungarn fra det habsburgske riket i til­ legg til det tidligere russiske Bessarabia. De fleste av disse områdene hadde i virkeligheten tyskerne tatt fra Russland, og hadde det ikke vært for bolsjevikrevolusjonen ville de sikkert ha blitt levert tilbake til rus­ serne. Forsøket på å forlenge dette beltet inn i Kaukasus mislyktes, i hovedsak fordi det revolusjonære Russland kom til enighet med det ikke-kommunistiske men revolusjonære Tyrkia, som ikke hadde noe til overs for de britiske og franske imperialistene. Derfor greide ikke de kortvarig uavhengige statene Armenia og Georgia som ble etablert etter Brest Litovsk, og forsøk fra britene på å nve løs det oljerike Aserbajd­ sjan, å overleve bolsjevikenes seier i borgerkrigen 1918-20 og den sovjetisk-tyrkiske traktaten av 1921.1 øst godtok kort sagt de allierte de gren­ sene Tyskland hadde påtvunget det revolusjonære Russland, så langt disse ikke var gjort umulige av krefter som lå utenfor deres kontroll. Men fremdeles var det store områder, særlig i det tidligere østerrikskungarske Europa, hvor kartet måtte tegnes på nytt. Østerrike og Ungarn var redusert til tyske og madjarske levninger, Serbia var utvidet til et stort nytt Jugoslavia gjennom en blanding av (tidligere østerriksk) Slove­ nia og (tidligere ungarsk) Kroatia i tillegg til det tidligere uavhengige vesle stammekongedømmet av gjetere og krigere, Montenegro, et ødslig fjelland hvis innbyggere reagerte på det uventede tapet av uavhengighet med å konvertere en masse til kommunismen som de følte verdsatte deres heroiske dyder. Det var også assosiert med det ortodokse Russ­ land, hvis tro de ubeseirede menn i de svarte fjellene hadde forsvart mot de tyrkiske vantro i så mange århundrer. Et nytt Tsjekkoslovakia ble også dannet ved å slå sammen det tidligere industrielle hjertet av Habsburg-riket, de tsjekkiske landene, med områdene til den slovakiske og 40

rutenske bondebefolkningen som en gang hørte inn under Ungarn. Romania ble utvidet til et multinasjonalt konglomerat, mens Polen og Italia også fikk fordeler. Det fantes absolutt ingen historisk presedens for eller logikk i de jugoslaviske og tsjekkoslovakiske kombinasjonene. De var konstruksjoner ut fra en nasjonalistisk ideologi som trodde både på kraften i felles etnisk tilhørighet og på at det var lite ønskelig med altfor små nasjonalstater. Alle de slaviske folkene i sør (= Jugoslavia) tilhørte en stat. Det samme gjorde de slaviske folkene i vest, i de tsjekkiske og slovakiske landene. Som man kunne vente ble ikke disse tvangsekteska­ pene særlig stabile. Bortsett fra rest-Østerrike og rest-Ungarn, som var blitt kvitt de fleste - men i praksis ikke alle - minoriteter, var ellers de nyopprettede statene ikke mindre multinasjonale enn forgjengerne, enten de var skilt ut fra Russland eller Habsburg-riket. En straffefred, rettferdiggjort med argumentet om at staten alene var ansvarlig for krigen og alle dens konsekvenser (klausulen om «krigsskyld») ble påtvunget Tyskland for å holde landet permanent nede. Det var ikke bare ved å frata landet territorier at man oppnådde dette, skjønt Alsace-Lorraine gikk tilbake til Frankrike, en betydelig region i øst til et gjenopprettet Polen (den «polske korridor» som delte Øst-Preussen fra resten av Tyskland), og noen mindre justeringer av den tyske grense ble gjennomført. Det viktigste var at man fratok Tyskland retten til å ha en effektiv marine og et effektivt flyvåpen. Hæren ble begrenset til 100 000 mann, og landet ble pålagt teoretisk evigvarende «krigsskadeerstatning» (betaling for de utgifter seierherrene hadde hatt i krigen), en del av det vestlige Tyskland ble militært okkupert, og landet ble fratatt alle tidli­ gere oversjøiske kolonier. (Disse ble delt mellom britene og deres sam­ veldeland, franskmennene og, i noe mindre grad, japanerne. Av hensyn til den voksende uviljen mot imperialismen ble de ikke lenger kalt «kolo­ nier», men «mandater» for å sikre at tilbakestående folk ble utviklet, overlatt av menneskeheten til imperiemakter som ikke ville drømme om å utnytte dem for andre formål.) Bortsett fra klausulene om territoriene var det ved midten av 1930-årene ingenting igjen av Versailles-traktaten. Når det gjaldt mekanismene for å hindre en ny verdenskrig, var det åpenbart at konsortiet av europeiske «stormakter» som skulle sørge for dette før 1914, var brutt fullstendig sammen. Alternativet som ble pådyttet stivnakkede europeiske politikere av president Wilson med all den liberale glød denne Pnnceton-statsviteren kunne oppvise, var å opp­ rette et altomfattende «Folkeforbund» (dvs. forbund av uavhengige sta­ ter). Det skulle løse problemene fredelig og demokratisk før de ble uhåndterlige, fortrinnsvis gjennom offentlige forhandlinger («åpne over­ enskomster inngått i åpenhet»), for krigen hadde også gjort den vanlige og fornuftige prosessen med internasjonale forhandlinger suspekt fordi 41

det dreide seg om «hemmelig diplomati». Dette var først og fremst en reaksjon mot de hemmelige avtalene som ble gjort mellom de allierte under krigen. Her delte de opp etterkrigs-Europa og Midt-Østen med en skremmende mangel på omtanke for det innbyggerne i disse regionene selv ønsket eller hadde krav på. Bolsjevikene hadde oppdaget disse sensi­ tive dokumentene i tsarens arkiver og hadde straks publisert dem slik at hele verden kunne lese dem. Det ble derfor nødvendig med en oppvis­ ning i skadebegrensning. Folkeforbundet ble faktisk opprettet som en del av fredstraktaten, og viste seg straks som en nesten fullstendig fiasko, bortsett fra som en institusjon til innsamling av statistikk. Forbundet greide imidlertid i sine første dager å løse et par mindre uoverenskomster som ikke var særlig risikofylte for verden. Det gjaldt bl.a. konflikten mellom Finland og Sverige om Alandsøyene.5 Da USA nektet å slutte seg til Folkeforbundet, mistet det i virkeligheten all betydning. Det er ikke nødvendig å gå i detaljer om mellomkrigsårenes historie for å se at Versailles-traktaten umulig kunne skape grunnlag for en stabil fred. Den var dømt fra begynnelsen av, og det var derfor praktisk talt sikkert at det kom til å bli en ny krig. Som vi allerede har nevnt, trakk USA seg ut nesten med det samme, og i en verden som ikke lenger var eurosentrert og euroinnstilt, var det liten mening i avtaler som ikke var underskrevet av det som nå var en viktig verdensmakt. Som vi skal se gjaldt dette både verdensøkonomien og verdenspolitikken. To viktige europeiske makter, faktisk verdensmakter, var midlertidig ikke bare ute­ lukket fra det internasjonale spillet, men ansett for ikke å eksistere som uavhengige spillere - Tyskland og Sovjet-Russland. Så snart en av dem eller begge kom tilbake på scenen, hadde en fredsslutning som bare baserte seg på Frankrike og Storbritannia - for Italia var også misfor­ nøyd - ingen mulighet for å vare. Og før eller senere ville Tyskland eller Russland, eller begge, nødvendigvis komme tilbake som viktige spillere. Den vesle muligheten freden hadde, ble torpedert av at seiersmaktene nektet å reintegrere taperne. Det er riktig at det snart viste seg umulig å holde Tyskland fullstendig undertrykt og Russland fullstendig utenfor, men tilpasningen til virkeligheten gikk sent og nølende. Spesielt fransk­ mennene var uvillige til å oppgi håpet om å holde Tyskland svakt og kraftløst. (Britene var ikke hjemsøkt av minnet om nederlag og inva­ sjon.) Når det gjaldt Sovjetunionen hadde seiersmaktene foretrukket at 5 Alandsøyene, som ligger mellom Finland og Sverige og tilhører Finland, var og er ute­ lukkende bebodd av en svensk-talende befolkning, mens det nyopprettede uavhengige Finland var aggressivt innstilt på at finsk språk skulle være rådende. Som et alternativ til å avgi Åland til Sverige, laget Forbundet en plan som garanterte bruken av svensk på øyene og sikret dem mot uønsket innvandring fra det finske fastlandet.

42

landet ikke eksisterte. Etter å ha støttet kontrarevolusjonens armeer i den russiske borgerkrigen og sendt militære styrker for å forsterke dem, viste de ingen entusiasme for å anerkjenne den overlevende staten. For­ retningsfolk avslo til og med Lenins tilbud om svært vidtrekkende kon­ sesjoner til utenlandske investorer. Han var desperat etter å finne utveier til å gjenoppbygge en økonomi som nesten var ødelagt av krig, revolu­ sjon og borgerkrig. Sovjet-Russland ble tvunget til å utvikle seg i isola­ sjon, skjønt av politiske hensyn ble de to bannlyste statene i Europa, Sovjet-Russland og Tyskland, trukket mot hverandre tidlig i 1920-årene. Kanskje kunne den neste krigen ha blitt unngått, eller i det minste utsatt, hvis etterkrigsøkonomien var blitt gjenoppbygd som et globalt system av framgangsrik vekst og ekspansjon. Men etter noen få år midt på 1920-tallet, da den syntes å ha lagt krigens og etterkrigstidens for­ styrrelser bak seg, gikk verdensøkonomien inn i den største og mest dra­ matiske krisen verden hadde sett siden den industrielle revolusjon (se kapittel 3). Både i Tyskland og Japan førte dette til at militarismens og det ekstreme høyres politiske krefter kom til makten. De var innstilt på å bryte status quo ved hjelp av konfrontasjon, om nødvendig med militær makt, ikke ved hjelp av gradvise endringer gjennom forhandlinger. Fra da av var en ny krig ikke bare forutsigbar, man forutsa den rutinemessig. De som ble voksne i 1930-årene ventet den. Bildene av flyformasjoner som slapp bomber over byer og marerittaktige figurer med gassmasker som famlet seg som blinde gjennom tåken av giftgass, hjemsøkte mm generasjon: profetisk i det ene tilfellet, feilaktig i det andre.

II Opprinnelsen til den annen verdenskrig har frambrakt en uforholdsmes­ sig mindre mengde historisk litteratur enn den som er blitt årsakene til den første til del, og grunnen er åpenbar. Med ytterst få unntak har ingen seriøs historiker noen gang tvilt på at Tyskland, Japan og (mer nølende) Italia var de angripende parter. Statene som ble trukket inn i krigen mot disse tre, enten de var kapitalistiske eller sosialistiske, ønsket ikke krig, og de fleste av dem gjorde det de kunne for å unngå den. Aller enklest kan spørsmålet om hvem eller hva som forårsaket den annen ver­ denskrig besvares med to ord: Adolf Hitler. Svar på historiske spørsmål er selvfølgelig ikke så enkle. Som vi har sett hadde verdenssituasjonen som ble skapt av den første verdenskrig en innebygget ustabilitet, spesielt i Europa, men også i Det fjerne østen, og man ventet derfor ikke at freden skulle vare. Det var ikke bare de tapende stater som var misfornøyde med status quo, skjønt disse, og spe43

sielt Tyskland, følte de hadde god grunn til å kjenne seg krenket, og de var virkelig blitt krenket. Hvert eneste parti i Tyskland, fra kommunis­ tene på ytterste venstre til Hitlers nasjonalsosialister på ytterste høyre, stod samlet om å fordømme Versailles-traktaten som urettferdig og uak­ septabel. Paradoksalt nok kunne en ekte tysk revolusjon ha skapt et internasjonalt sett mindre eksplosivt Tyskland. De to beseirede statene som var virkelig revolusjonære, Russland og Tyrkia, var for opptatt av seg og sitt, deriblant forsvar av egne grenser, til å destabilisere den inter­ nasjonale situasjonen. De virket som stabiliserende krefter i 1930-årene, og faktisk holdt Tyrkia seg nøytralt i annen verdenskrig. Men både Japan og Italia, som var på vinnersiden i krigen, følte seg også misfornøyde. Japanerne med noe større realisme enn italienerne, hvis imperialistiske appetitt langt oversteg deres egen mulighet for å tilfredsstille den. I alle tilfeller var Italia kommet ut av krigen med betydelige territoriale gevinster i Alpene, på adriaterhavskysten og til og med i Egeerhavet, selv om landet ikke hadde fått alt det krigsbyttet de allierte hadde lovet som gjen­ ytelse for å slutte seg sammen med dem i 1915. Imidlertid ble Italias mis­ nøye understreket gjennom seieren for fascismen, en kontrarevolusjonær og derfor ultra-nasjonalistisk og imperialistisk bevegelse (se kapittel 5). Når det gjaldt Japan gjorde den meget betydelige hæren og flåten landet til den mest fryktinngytende makt i Det fjerne østen, særlig siden Russ­ land var ute av bildet. Dette ble i en viss utstrekning anerkjent internasjo­ nalt ved Washmgton-avtalen om marinen av 1922, som omsider gjorde slutt på britenes herredømme på havet ved å etablere formelen 5:5:3 for hvordan det innbyrdes styrkeforholdet mellom USAs, Storbritannias og Japans marineflåter skulle være. Japans industri utviklet seg med ekspressfart, selv om den totalt sett fremdeles var ganske beskjeden - 2,5 prosent av verdens industriproduksjon mot slutten av 1920-tallet -, men landet følte uten tvil at det fortjente en noe større bit av kaken i Det fjerne østen enn de hvite imperiemaktene hadde tilkjent det. Dessuten var Japan pinlig klar over hvor sårbart landet var så lenge det manglet praktisk talt samtlige naturressurser som er nødvendige for en moderne industriøkonomi, hvis import kunne stanses av utenlandske marinefartøyer og hvis eksport var avhengig av det amerikanske markedet. Militært press for å skape et nærliggende landimperium i Kina, ble det hevdet, ville forkorte de japanske kommunikasjonslinjene og dermed gjøre dem mindre sårbare. Uansett hvor ustabil freden etter 1918 var og hvor sannsynlig det var at den ville bryte sammen, er det likevel helt ubestridelig at det som for­ årsaket den annen verdenskrig rent konkret, var aggresjon fra de tre mis­ fornøyde maktene som var knyttet sammen med forskjellige avtaler fra midten av 1930-årene. Merkesteinene på veien mot krig var den japan­ ske invasjonen av Mandsjuria i 1931, den italienske invasjonen av Etio­ 44

pia i 1935, den tyske og italienske intervensjonen i den spanske borger­ krigen 1936-39, den tyske invasjonen av Østerrike i begynnelsen av 1938, det tyske overgrepet mot Tsjekkoslovakia senere samme år og den tyske okkupasjonen av resten av Tsjekkoslovakia i mars 1939 (fulgt av den italienske okkupasjonen av Albania), og de tyske kravene mot Polen som faktisk ledet til utbruddet av krigen. Alternativt kan vi regne disse merkesteinene negativt: at Folkeforbundet lot være å gripe inn overfor Japan, at man lot være å sette i verk effektive tiltak mot Italia i 1935, at Storbritannia og Frankrike ikke svarte på den ensidige tyske oppsigelsen av Versailles-traktaten og ikke minst den militære okkupasjonen av Rhinland i 1936, at de nektet å blande seg inn i den spanske borgerkri­ gen («ikke-intervensjon»), at de lot være å svare på okkupasjonen av Østerrike, at de trakk seg tilbake da tyskerne truet Tsjekkoslovakia («Miinchen-avtalen» av 1938), og at Sovjetunionen nektet å fortsette å motarbeide Hitler i 1939 (Hitler-Stalin-pakten av august 1939). Om den ene parten ikke ønsket krig og gjorde alt som var mulig for å unngå den, og den andre parten glorifiserte den og i Hitlers tilfelle åpen­ bart aktivt søkte den, ønsket likevel ingen av angriperne den krigen de fikk på det tidspunktet den kom, og de ønsket heller ikke noen av de motstanderne de nå stod overfor. Til tross for den militære innflytelsen på politikken, ville Japan uten tvil ha foretrukket å nå sine mål - i hovedsak opprettelsen av et østasiatisk imperium - uten en total krig som den de nå ble trukket inn i bare fordi USA var innblandet. Hva slags krig Tyskland ønsket, når og mot hvem, er fremdeles gjenstand for dis­ kusjon, siden Hitler ikke var en mann som dokumenterte sine avgjørel­ ser. Men to ting står klart. En krig mot Polen (støttet av Storbritannia og Frankrike) i 1939 inngikk ikke i planene hans, og den krigen han til slutt stod oppe i, mot både Sovjetunionen og USA, var enhver tysk generals og diplomats mareritt. Tyskland (og senere Japan) behøvde en hurtig offensiv av samme grunner som hadde gjort det nødvendig i 1914. De potensielle fiendenes totale ressurser var, så snart de ble samlet og koordinert, overveldende mye større enn deres egne. Ingen av dem la en gang planer for en lang­ varig krig eller regnet med våpen som det ville ta lang tid å utvikle. (Bri­ tene aksepterte derimot at de var underlegne på land, og satte fra begyn­ nelsen av sine penger inn i de dyreste og teknologisk mest avanserte for­ mer for våpen, og planla for en lang krig der de og deres allierte ville produsere mer enn den andre parten.) Japanerne var heldigere enn tys­ kerne når det gjaldt å unngå en koalisjon av fiender, siden de holdt seg utenfor både Tysklands krig mot Storbritannia og Frankrike i 1939-40 og krigen mot Russland etter 1941.1 motsetning til alle de andre landene hadde de faktisk vært i kamp med Den røde hær i en uoffisiell, men

45

omfattende krig på den sibirsk-kinesiske grensen i 1939 og hadde fått temmelig hard medfart. Japan gikk bare til krig mot USA og Storbritan­ nia, ikke mot Sovjetunionen, i desember 1939. Dessverre for japanerne var det eneste landet de måtte krige mot, USA, så overlegent når det gjaldt ressurser at det praktisk talt var nødt til å vinne. Tyskerne så en stund ut til å være heldigere. I 1930-årene, da krigen nærmet seg, unnlot Storbritannia og Frankrike å slå seg sammen med Sovjet-Russland, og etter hvert foretrakk russerne å komme til enighet med Hitler, samtidig som lokal politikk hindret Roosevelt i å komme med annet enn verbal oppmuntring til den siden han lidenskapelig støt­ tet. Krigen begynte derfor i 1939 som en rent europeisk krig, og etter at Tyskland marsjerte inn i Polen, som ble nedkjempet og delt med det nå nøytrale Sovjetunionen i løpet av tre uker, ble den en ren vest-europeisk krig med Tyskland mot Storbritannia og Frankrike. Våren 1940 over­ kjørte Tyskland Norge, Danmark, Nederland, Belgia og Frankrike med latterlig letthet, okkuperte de fire første landene og delte Frankrike i en sone som var okkupert og styrt av de seirende tyskerne, og en fransk «satellitt»-stat (lederne, som var hentet fra de ulike grener av det reak­ sjonære Frankrike, likte ikke lenger å kalle det en republikk) med hoved­ stad i Vichy, en badeby i provinsen. Bare Storbritannia var fremdeles i krig med Tyskland, ledet av en koalisjon av alle nasjonale krefter med Winston Churchill i spissen. Koalisjonens grunnlag var å nekte enhver forståelse med Hitler. Det var på dette tidspunkt at Italia begikk den tab­ ben å skli ned av nøytralitetsgjerdet som regjeringen forsiktig hadde sit­ tet på, og gå sammen med Tyskland. I praksis var krigen i Europa over. Selv om Tyskland ikke kunne inva­ dere Storbritannia på grunn av hindringene som havet og Royal Air Force representerte, var det ikke mulig å forestille seg hvordan Storbri­ tannia kunne komme tilbake til kontinentet, for ikke å snakke om å ned­ kjempe Tyskland. Månedene i 1940-41 da britene stod alene, er et stor­ artet øyeblikk i det britiske folks historie, i alle fall for de som var hel­ dige nok til å gjennomleve det, men landets sjanser var små. Det ameri­ kanske gjenopprustningsprogrammet fra juni 1940 gikk faktisk ut på at det ville være nytteløst å gi flere våpen til Storbritannia. Selv etter at det ble innrømmet at Storbritannia hadde overlevd, ble landet i hovedsak betraktet som en framskutt base for USA. I mellomtiden var europakar­ tet tegnet om. Etter avtale okkuperte Sovjetunionen de europeiske deler av tsarens imperium som var gått tapt i 1918 (bortsett fra de delene av Polen som Tyskland hadde tatt) og Finland, som Stalin hadde ført en klosset vinterkrig mot i 1939-40, en krig som trakk den russiske grensen et lite stykke bort fra Leningrad. Hitler gjennomførte en kortvarig revi­ sjon av Versailles-traktaten i de tidligere Habsburg-territoriene. Britiske 46

forsøk på å utvide krigen på Balkan førte til at Tyskland som ventet erobret hele halvøya, deriblant de greske øyene. Faktisk krysset Tyskland Middelhavet og gikk inn i Afrika da det så ut til at alliansepartneren Italia, som var enda mer skuffende som mili­ tærmakt i annen verdenskrig enn Østerrike-Ungarn hadde vært i første, var i ferd med å bli kastet ut av sitt afrikanske imperium av britene som kjempet fra sin hovedbase i Egypt. Det tyske Afrika Korps under en av tyskernes mest talentfulle generaler, Edwin Rommel, truet hele britenes posisjon i Midt-Østen. Krigen fikk nytt liv da Hitler invaderte Sovjetunionen 22. juni 1941, en merkedag i den annen verdenskrig. Invasjonen var så meningsløs for den tvang Tyskland til krig på to fronter - at Stalin rett og slett nek­ tet å tro at Hitler tenkte tanken. Men for Hitler var erobringen av et veldig landimperium i øst, rikt på ressurser og slavearbeidere, et logisk skritt, og i likhet med alle andre militære eksperter bortsett fra japa­ nerne, undervurderte han grovt Sovjetunionens evne til motstand. Ikke helt uten grunn, forresten, tatt i betraktning mangelen på organisasjon i Den røde hær etter utrenskningene i 1930-årene, landets allmenne til­ stand, de generelle følgene av terroren og Stalins egen ualminnelig evneløse innblanding i den militære strategi. Faktisk var de tyske armeenes første framstøt like raske og tilsynelatende like avgjørende som angre­ pene i vest. Tidlig i oktober var de i utkantene av Moskva, og det finnes belegg for at Stalin selv i flere dager var demoralisert og overveide å slutte fred. Men dette gikk over, og de store reservene av land og solda­ ter, av russisk hardførhet, patriotisme og en nådeløs krigsinnsats knek­ ket tyskerne og ga Sovjetunionen tid til å organisere seg, ikke minst ved å la de talentfulle militære lederne (noen av dem nylig sluppet ut fra fangeleirene) gjøre det de mente var best. Arene 1942-45 var den eneste tiden da Stalin tok pause i terroren. Så snart det var blitt klart at tyskerne ikke maktet å vinne den rus­ siske krigen i løpet av tre måneder, slik Hitler hadde ventet, var Tyskland fortapt, siden landet hverken var utstyrt for eller kunne holde ut en lang­ varig krig. Til tross for triumfene hadde tyskerne produsert, og produ­ serte fremdeles, langt færre fly og stridsvogner enn Storbritannia og Sov­ jetunionen, USA ikke medregnet. En ny tysk offensiv i 1942, etter den grufulle vinteren, syntes like strålende vellykket som alle de andre. Den førte de tyske armeene dypt inn i Kaukasus til det nedre Volga-dalføret, men selv ikke dette kunne avgjøre krigen. De tyske armeene ble stanset, omringet og tvunget til å overgi seg ved Stalingrad (sommeren 1942 mars 1943). Etter det begynte russerne sin framrykning som førte dem til Berlin, Praha og Wien mot slutten av krigen. Fra Stalingrad av visste alle at Tysklands nederlag bare var et spørsmål om tid. 47

I mellomtiden var krigen, som fremdeles i hovedsak var europeisk, blitt virkelig global. Dette hadde delvis sin årsak i de antiimperialistiske følelsene som kom til uttrykk blant Storbritannias undersåtter og besit­ telser. Storbritannia hadde fremdeles det største verdensimperiet, og greide uten vansker å holde opprørerne nede. Hitler-sympatisørene blant boerne i Sør-Afnka kunne interneres - de dukket fram igjen etter krigen som arkitektene av apartheid-regimet av 1948 - og Rashid Alis makt­ overtakelse i Irak våren 1941 ble raskt slått ned. Langt mer betydnings­ fullt var det at Hitlers triumf i Europa førte til et delvis imperievakuum i Sørøst-Asia som Japan nå rykket inn i ved å etablere et protektorat over de hjelpeløse restene av de franske besittelsene i Indokina. USA betraktet denne utvidelsen av aksemakten i Sørøst-Asia som utålelig og satte inn et sterkt økonomisk press mot Japan, hvis handel og kommunikasjoner var helt avhengig av sjøtransport. Det var denne konflikten som førte til krig mellom de to landene. Det japanske angrepet på Pearl Harbor 7. desem­ ber 1941 gjorde krigen verdensomspennende. I løpet av noen måneder hadde japanerne slått under seg hele Sørøst-Asia, både fastlandsområder og øyer, og truet med å invadere India fra Burma i vest, og det ubebodde nordlige Australia fra New Guinea. Japan kunne kanskje ikke ha unngått krig med USA med mindre lan­ det hadde oppgitt sin ambisjon om å etablere et mektig økonomisk imperium (forskjønnende omtalt som «Det store østasiatiske felles velstandsområdet»). Dette var hovedinnholdet i Japans politikk. Men etter at Franklin D. Roosevelts USA hadde sett konsekvensene av de euro­ peiske landenes manglende evne til å motstå Hitler og Mussolini, kunne man ikke vente at de skulle reagere på den japanske ekspansjonen på samme måte som Storbritannia og Frankrike hadde reagert på tysk ekspansjon. I alle tilfeller betraktet den amerikanske offentlige opinion Stillehavet (i motsetning til Europa) som et normalt område for ameri­ kansk virksomhet, omtrent på samme måte som Eatin-Amerika. Den amerikanske «isolasjonismen» ønsket utelukkende å holde seg utenfor Europa. Faktisk var det den vestlige (dvs. amerikanske) embargoen av Japans handel og fastfrysingen av japanske aktiva som tvang Japan til å gå til aksjon. Ellers ville den japanske økonomien, som var fullstendig avhengig av sjøveis handel, blitt knekket i løpet av kort tid. Satsningen landet gjorde var farlig og viste seg å være selvmordensk. Japan ville gripe den kanskje eneste muligheten landet hadde til å etablere sitt sør­ lige imperium raskt, men siden japanerne regnet med at de måtte sette den amerikanske mannen ut av spill, den eneste styrken som kunne intervenere, betydde det også at USA med sine langt overlegne styrker og ressurser ville bli trukket inn i krigen øyeblikkelig. Det var ingen mulig­ het for at Japan kunne vinne en slik krig. 48

Mysteriet er hvorfor Hitler, som alt hadde strukket seg til det ytterste i Russland, uprovosert erklærte krig mot USA og dermed ga Roosevelts regjering anledning til å bli med i krigen i Europa på britenes side uten å møte overveldende politisk motstand hjemme. For i Washington var det svært liten tvil om at nazi-Tyskland utgjorde en langt mer alvorlig, eller i alle fall langt mer global trussel mot USAs - og verdens - posisjon enn Japan. USA konsentrerte seg derfor bevisst om å vinne krigen mot Tysk­ land før krigen mot Japan, og å konsentrere sine ressurser i samsvar med dette. Beregningen var korrekt. Det tok ytterligere tre og et halvt år å nedkjempe Tyskland, deretter ble Japan tvunget i kne på tre måneder. Det finnes ingen fyllestgjørende forklaring på Hitlers tåpelige utspill, skjønt vi vet at han ustanselig og på dramatisk vis undervurderte USAs evne til innsats, for ikke å snakke om landets økonomiske og teknolo­ giske potensial, fordi han ikke trodde at demokratier var i stand til å handle. Det eneste demokratiet han tok alvorlig var det britiske, som han med rette betraktet som ikke helt demokratisk. Beslutningene om å invadere Russland og å erklære krig mot USA avgjorde resultatet av den annen verdenskrig. Dette virket ikke umiddel­ bart klart, siden aksemaktene nådde toppen av suksess ved midten av 1942 og ikke mistet det militære initiativ før 1943. Dessuten kom ikke de allierte skikkelig tilbake på kontinentet før 1944, for mens de med hell drev aksemaktene ut av Nord-Afrika og gikk inn i Italia, ble de holdt godt i sjakk av den tyske armeen. I mellomtiden var flystyrker de vestalliertes eneste viktige våpen mot Tyskland, og som senere forskning har vist, var de oppsiktsvekkende lite effektive utover å drepe sivile og ødelegge byer. Bare sovjetarmeene fortsatte å rykke fram, og bare på Balkan - spesielt i Jugoslavia, Albania og Hellas - greide en hovedsake­ lig kommunistinspirert væpnet motstandsbevegelse å skape alvorlige problemer for Tyskland, og i enda større grad for Italia. Likevel hadde Winston Churchill rett da han etter Pearl Harbor selvsikkert hevdet at seieren ved hjelp av «rett bruk av overveldende styrke» var sikret [Ken­ nedy, s. 347], Fra slutten av 1942 var det ingen som tvilte på at den store alliansen mot aksemaktene ville vinne. De allierte begynte å konsentrere seg om hva de skulle gjøre med sin ventede seier. Vi behøver ikke følge den militære utviklingen videre, bortsett fra å nevne at den tyske motstanden i vest viste seg meget vanskelig å knekke, selv etter at de allierte gikk i land på kontinentet igjen i juni 1944, og at det i motsetning til i 1918 ikke var tegn til noen tysk revolusjon mot Hit­ ler. Bare de tyske generalene, hjertet i den tradisjonelle prøyssiske mili­ tære styrke og effektivitet, forsøkte å styrte Hitler i juni 1944. De gjorde det fordi de var rasjonelle patrioter og ikke entusiastiske tilhengere av et wagnersk Gotterdammerung hvor Tyskland ville bli fullstendig ødelagt.

49

De hadde ingen støtte fra massene, mislyktes og ble drept en masse av Hitlers lojale tilhengere. I Østen var det enda mindre tegn til sprekk i Japans beslutning om å kjempe til siste slutt, og det er årsaken til at kjer­ nefysiske bomber ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki for å sikre en rask japansk overgivelse. Seieren i 1945 var total, nederlaget betingelses­ løst. De tapende fiendestatene ble okkupert av seierherrene. Ingen for­ mell fred ble sluttet fordi okkupasjonsmaktene ikke anerkjente noen uavhengige myndigheter, i alle fall ikke i Tyskland og Japan. Det nær­ meste man kom til fredsforhandlinger, var serien av konferanser mellom 1943 og 1945 hvor de viktigste allierte maktene - USA, Sovjetunionen og Storbritannia - avgjorde delingen av krigsbyttet og (ikke spesielt vel­ lykket) forsøkte å bestemme hvordan forholdet mellom dem skulle være etter krigen: i Teheran 1943, Moskva høsten 1944, Jalta på Krim i begynnelsen av 1945 og Potsdam i det okkuperte Tyskland i august 1945. Mer vellykket var en serie internasjonale forhandlinger mellom 1943 og 1945 som laget mer generelle rammer for politiske og økono­ miske forhold mellom stater, inkludert dannelsen av De forente nasjoner. Disse sakene blir behandlet i et annet kapittel (se kapittel 9). I enda større grad enn den store krigen mellom 1914 og 1918 ble den annen verdenskrig derfor ført til en avslutning uten alvorlige tanker om kompromiss hos noen av partene, bortsett fra Italia som skiftet side og politisk regime i 1943 og ikke ble behandlet helt som okkupert territo­ rium, men som et beseiret land med en anerkjent regjering. (Et bidrag til dette var det faktum at de allierte på nesten to år ikke greide å drive tys­ kerne og en fascistisk «sosialrepublikk» under Mussolini som var avhengig av dem, ut av Italia.) I motsetning til det som skjedde i første verdenskrig, behøver denne kompromissløse holdningen på begge sider ikke noen spesiell forklaring. Dette var for begge parter en religionskrig, eller med moderne ord, en ideologisk krig. Det var åpenbart også en kamp for livet i de fleste av de land som var innblandet. Prisen for å bli slått av det tyske nasjonalsosialistiske regimet, var slaveri og død slik det ble demonstrert i Polen og de okkuperte delene av Sovjetunionen, og med det som skjedde med jødene, hvis systematiske utryddelse gradvis ble kjent for en vantro verden. Derfor ble krigen utkjempet uten begrensningen Den annen verdenskrig utviklet massekrigen til total krig. Tapene er bokstavelig talt umulige å beregne, og selv tilnærmede anslag er nytteløse siden krigen (i motsetning til første verdenskrig) drepte sivile like gjerne som folk i uniform, og de verste myrderiene fant ofte sted i regioner eller til tider da ingen var i stand til å telle, eller brydde seg om det. Det er gjort beregninger som viser at det som direkte følge av denne krigen døde (anslagsvis) tre til fem ganger så mange som i første verdenskrig [Milward, 270, Petersen, 1986]. Uttrykt på en annen måte, 50

døde mellom 10 og 20 prosent av den totale befolkningen i Sovjetunio­ nen, Polen og Jugoslavia, og mellom fire og seks prosent i Tyskland, Ita­ lia, Østerrike, Ungarn, Japan og Kina. Tapene i Storbritannia og Frank­ rike var langt lavere enn i første verdenskrig - om lag én prosent, men i USA noe høyere. Dette er likevel gjetninger. De sovjetiske tapene er blitt utregnet flere ganger, selv offisielt, til sju millioner, elleve millioner eller opp til tjue og til og med femti millioner. Uansett, hva betyr statistisk nøy­ aktighet når omfanget er så astronomisk? Ville jødeutryddelsens redsler være mindre hvis historikerne kom fram til at det ble drept ikke seks mil­ lioner (det grove og nesten sikkert overdrevne første anslaget), men fem eller til og med fire? Hva om de ni hundre dagenes tyske beleiring av Leningrad (1941-44) førte til at en million eller bare tre kvart eller en halv million døde av sult og utmattelse? Kan vi egentlig fatte tall som sprenger grensene for vår forstillmgsevne? Hva betyr det for gjennomsnittsleseren av denne siden at av 5,7 millioner russiske krigsfanger i Tysk­ land døde 3,3 millioner? [Hirschfield, 1986.] Det eneste sikre faktum om tapene i krigen er at det alt i alt døde flere menn enn kvinner. I Sovjetuni­ onen var forholdet mellom kvinner (35-50 år) og menn sju til fire så sent som i 1959 [Milward, 1979, s. 212]. Etter denne krigen var det lettere å gjenreise bygninger enn tilværelsen for dem som hadde overlevd.

III Vi tar det for gitt at moderne krigføring engasjerer alle borgere og mobi­ liserer de fleste av dem, at kriger blir ført med våpen som krever omleg­ ging av hele økonomien for å produsere dem, våpen som blir brukt i ufattelige mengder, og som fører til meningsløs ødeleggelse og fullsten­ dig dominerer og omformer livet i de landene som er involvert. Likevel tilhører disse fenomenene bare kriger i det 20. århundret. Det fantes san­ nelig tragisk ødeleggende kriger også tidligere, selv kriger som varslet om den totale krigsinnsats, som i Frankrike under revolusjonen. Til denne dag er borgerkrigen mellom 1861 og 1865 den blodigste krigen i amerikansk historie. Den tok livet av like mange menn som alle senere kriger USA har vært med i, deriblant begge verdenskrigene, Korea-krigen og Vietnam-krigen. Før det 20. århundret var det likevel uvanlig med kriger som omfattet hele samfunnet. Jane Austen skrev sine roma­ ner under napoleonskrigene, men ingen leser som ikke visste dette alle­ rede, ville ha gjettet det, for krigene finnes ikke i bøkene hennes, selv om en rekke av de unge herrer som passerer gjennom bøkene utvilsomt tok del i dem. Det er utenkelig at en romanforfatter kunne skrive om Stor­ britannia i det 20. århundrets kriger på denne måten.

51

Den totale krigen, det 20. århundrets monster, ble ikke født i full stør­ relse. Fra 1914 av var krigene likevel umiskjennlig massekriger. Selv i første verdenskrig mobiliserte Storbritannia 12,5 prosent av sine menn til styrkene, Tyskland 15,4 prosent og Frankrike nesten 17 prosent. I annen verdenskrig var prosenten av den totale aktive arbeidsstyrken som gikk inn i de væpnede styrker i nærheten av 20 [Milward, 1979, s. 216], I forbifarten kan vi nevne at massemobilisering på et slikt nivå, som varer i et visst antall år, ikke kan opprettholdes av andre enn moderne høyproduktive industrialiserte økonomier og - eller alternativt - økonomier som i hovedsak er i hendene på den ikke-stridende del av befolkningen. Tradisjonelle landbruksøkonomier kan vanligvis bare mobilisere en så stor andel av arbeidsstyrken i begrensede tidsrom, i alle fall i den tempererte sonen, for det finnes perioder i jordbruksåret da hele arbeidskraften behøves (f.eks. i innhøstingen). Selv i industrisam­ funn legger en så stor mobilisering av mennesker et enormt press på arbeidskraften, og det er årsaken til at moderne massekriger både styr­ ket makten til de organiserte arbeiderne og skapte en revolusjon når det gjaldt sysselsetting av kvinner utenfor hjemmet: midlertidig i første ver­ denskrig, permanent i annen verdenskrig. For å gjenta det, så var det 20. århundrets kriger massekriger i den forstand at de brukte og ødela hittil ubegripelige mengder produkter i løpet av krigshandlingene. Derav det tyske uttrykket Materialschlacht for å beskrive slagene i vest i 1914-18 - materialslag. Napoleon var hel­ dig, for med den uhyre begrensede industrikapasiteten Frankrike hadde i hans tid, kunne han vinne slaget ved Jena i 1806 og dermed knuse Prøyssens makt med bare 1500 artillerirunder. Men selv før den første ver­ denskrig planla Frankrike et ammunisjonsforbruk på 10-12 000 grana­ ter per dag, og mot slutten måtte industrien produsere 200 000 granater daglig, eller 4,5 millioner per måned. Ikke å undres over at prosessen med mekanisk drevne fabrikker ble revolusjonert. Når det gjelder de mindre ødeleggende krigsvarer vil vi minne om at USA under annen ver­ denskrig bestilte over 519 millioner par sokker og over 219 millioner par bukser, mens de tyske styrkene, trofaste mot sin byråkratiske tradi­ sjon, på et enkelt år (1943) bestilte 4,4 millioner sakser og 6,2 millioner stempelputer for stemplene i militære kontorer [Milward, 1979, s. 68]. Massekrigen krevde masseproduksjon. Men produksjonen krevde også organisasjon og ledelse - selv om målet var rasjonalisert ødeleggelse av menneskeliv på den mest effektive måte, som i de tyske tilmtetgjørelsesleirene. Sagt på enkleste måte, var den totale krig det største foretagende mennesket hittil hadde kjent, og det krevde bevisst organisering og styring. Dette reiste også nye problemer. Militære affærer hadde hele tiden 52

vært regjeringenes spesielle ansvar siden de tok over ledelsen av perma­ nente («stående») hærer i det 17. århundret, i stedet for å leie dem av militære organisatoren Faktisk ble armeer og krig snart langt større «industrier» eller komplekser av økonomisk aktivitet enn noe som fan­ tes i privat næringsvirksomhet. Det er forklaringen på at det militære i det 19. århundret så ofte kunne tilby eksperter og folk med lederevner til store private foretak som utviklet seg innen industrien, f.eks. jernbane­ prosjekter eller havneutbygging. Dessuten produserte nesten alle regjeringer våpen og krigsmateriell, selv om det i det 19. århundret utviklet seg en slags symbiose mellom regjeringer og spesialiserte våpenprodu­ senter, særlig i høyteknologiske sektorer som artilleri og marine. Dette var forløperen for det vi i dag kjenner som «det militær-industrielle kompleks» [se The Age of Empire, kapittel 13]. Likevel var det den alm­ innelige oppfatning i tiden mellom den franske revolusjon og den første verdenskrig at økonomien så langt som mulig skulle fortsette å operere i krig slik den gjorde i fredstid («business as usual»), skjønt visse indus­ trier ville selvfølgelig kjenne virkningene - f.eks. tekstilindustrien som måtte produsere militære klær i et omfang som langt oversteg det den drev med i fredstid. Regjeringenes hovedproblem, slik de så det, var av finansiell art: Hvordan skulle man betale for kriger? Skulle det skje ved låneopptak eller direkte skattlegging, og i begge tilfeller, på hvilke vilkår? Følgelig var det statskassene eller finansdepartementene som ble betraktet som krigsøkonomiens øverstkommanderende. Den første verdenskrig, som varte så mye lenger enn regjeringene hadde ventet og forbrukte så mange menn og våpen, gjorde «business as ususal» til en umulighet, og under­ gravde dermed også fmansmmistrenes dominans, skjønt ansatte i minis­ terlene (som den unge Maynard Keynes i Storbritannia) ristet på hodet over hvor lettvint politikerne styrte mot seier uten å ta hensyn til de finansielle omkostningene. De ansatte hadde selvfølgelig rett. Storbritan­ nia brukte langt mer penger enn landet hadde råd til i de to verdenskri­ gene, med varige og negative følger for økonomien. Men hvis krig i det hele tatt skulle føres i moderne målestokk, måtte ikke bare omkostnin­ gene telles, men produksjonen - og i siste instans hele økonomien - sty­ res og planlegges. Dette lærte regjeringene først i løpet av første verdenskrig. I den annen verdenskrig visste de det fra begynnelsen av. Lederne hadde grun­ dig studert lærdommene fra den. Likevel ble det bare gradvis klart hvor fullstendig regjeringene måtte overta økonomien, og hvor viktig materi­ ell planlegging og tildeling av ressurser (på annen måte enn ved de van­ lige økonomiske mekanismene) nå var. I begynnelsen av annen verdens­ krig var det bare to stater, Sovjetunionen og, i noe mindre grad, nazi53

Tyskland som hadde mekanismer for reell kontroll av økonomien. Dette er ikke overraskende når man tar i betraktning at de sovjetiske ideene om planlegging opprinnelig var inspirert av, og i en viss grad basert på, hva bolsjevikene visste om den tyske krigsplanøkonomien fra 1914-17 (se kapittel 13). Noen stater, spesielt Storbritannia og USA, hadde ikke en gang det mest elementære grunnlaget for slike mekanismer. Det er derfor et underlig paradoks at blant de statsdrevne, planlagte kngsøkonomiene i begge kriger, og i totale kriger betydde det alle kngsøkonomier, var de vestlige demokratiske statene - Storbritannia og Frankrike i den første krigen, Storbritannia og til og med USA i den andre - overlegent mye dyktigere enn Tyskland når det gjaldt rasjonell byråkratisk styring, til tross for tyskernes tradisjoner og teorier. (Om den sovjetiske planleggingen, se kapittel 13.) Vi kan bare gjette hva som var årsakene, men det er ingen tvil om de faktiske forhold. Den tyske krigsøkonomien var mindre systematisk og effektiv når det gjaldt å mobilisere alle ressurser for krig - før strategien med lynkrig slo feil, behøvde den selvfølgelig ikke det - og den tok i alle fall mindre hensyn til den tyske sivilbefolkningen. De innbyggerne i Storbritannia og Frank­ rike som hadde overlevd den første verdenskrigen uskadde, var i det store og hele sunnere enn før krigen, selv når de var fattigere, og arbei­ dernes realinntekt hadde steget. Tyskerne var sultnere, og arbeiderne der hadde fått lavere realinntekt. Sammenlikninger i annen verdenskrig er vanskeligere, om ikke for annet så fordi Frankrike snart ble eliminert, USA var rikere og stod under langt mindre press, Sovjetunionen fattigere og under langt større press. Den tyske krigsøkonomien hadde hele Europa å trekke på, men landet kom ut av krigen med langt større fysiske ødeleggelser enn de vestlige krigførende. Alt i alt kom et fattigere Storbritannia, hvis sivile forbruk var falt med over 20 prosent i 1943, ut av krigen med en befolkning som hadde et noe forbedret kosthold og var litt sunnere, takket være en krigsplanøkonomi som systematisk bygde på likhet og rettferdighet når det gjaldt oppofrelser, og som var sosialt rett­ ferdig. Det tyske systemet var selvfølgelig i prinsippet urettferdig når det gjaldt fordeling. Tyskland utnyttet både ressursene og arbeidskraften i det okkuperte Europa og behandlet de ikke-tyske befolkningene som mindreverdige. I ekstreme tilfeller - polakker, men spesielt russere og jøder - ble de faktisk behandlet som slavearbeidere man ikke en gang behøvde å holde i live. Den utenlandske arbeidskraften var kommet opp i en femdel av arbeidskraften i Tyskland i 1944 - 30 prosent i våpenin­ dustrien. Det beste som kan sies om forholdene for Tysklands egne arbeidere er at reallønningen deres forble den samme som i 1938. I Stor­ britannia sank barnedødeligheten progressivt under krigen, og helsetil­ standen ble bedre. I det okkuperte Frankrike, et land som var legenda­

54

risk rikt på mat og som ble slatt ut av krigen i 1940, sank befolkningens gjennomsnittlige vekt og fysiske form i alle aldersklasser. Den totale krig førte til en revolusjon på det forretningsmessige plan. I hvor stor grad revolusjonerte den teknologi og produksjon? Eller for å si det på en annen måte, fremmet eller hemmet den økonomisk utvik­ ling? Den var åpenbart til fordel for teknologien, siden konflikten mel­ lom avanserte krigsmakter ikke bare var en krig med armeer, men med konkurrerende teknologier som kunne forsyne dem med effektive våpen og andre viktige tjenester. Hadde det ikke vært for den annen verdens­ krig og frykten for at nazi-Tyskland også kunne utnytte oppdagelsene innen kjernefysikken, ville atombomben sikkert ikke ha blitt laget. Man ville heller ikke ha påtatt seg de enorme utgiftene med å produsere noen form for kjernefysisk energi. Andre teknologiske framskritt som i første omgang var laget for krigsformål, har vist seg langt mer anvendelige i fred - det gjelder f.eks. flyteknikk og datamaskiner - men det endrer ikke det faktum at krig eller forberedelse til krig har vært et viktig red­ skap for å påskynde tekniske framskritt. Krigen har «dekket» utvik­ lingskostnadene ved teknologiske nyvinninger som sannsynligvis ingen ville ha påtatt seg i fredstid med normale kostnadsvurderinger. I alle fall ville utviklingen ha gått langsommere og mer nølende (se kapittel 9). At krigen fremmet teknologien var likevel ikke noe nytt. Dessuten bygde den moderne industrielle økonomien på at teknologien stadig ble forbedret, og dette ville utvilsomt ha skjedd, kanskje i akselererende fart, selv uten kriger (hvis vi kan gjøre slike urealistiske antakelser bare for argumentasjonens del). Kriger, spesielt den annen verdenskrig, har i høy grad bidratt til å spre teknologisk ekspertise, og de har utvilsomt hatt stor betydning for organisering av industrien og metodene for massepro­ duksjon, men resultatet var i det store og hele ikke en fullstendig omvelt­ ning, men at endringene ble påskyndet. Fremmet krigen økonomisk vekst? I en forstand gjorde den det defi­ nitivt ikke. Tapene av produktive ressurser var store, rent bortsett fra nedgangen i den arbeidsføre befolkningen. Under den annen verdenskrig ble tjuefem prosent av kapitalverdiene fra før krigen ødelagt i Sovjetuni­ onen, 13 prosent i Tyskland, 8 prosent i Italia, 7 prosent i Frankrike, men bare 3 prosent i Storbritannia (men dette må veies mot nybyggingen under krigen). I det ekstreme tilfellet Sovjetunionen var den netto øko­ nomiske virkningen av krigen helt og holdent negativ. I 1 945 lå landets jordbruk i ruiner, det samme gjorde industrialiseringen fra førkrigsåre­ nes femårsplaner. Alt som var igjen var en veldig våpenindustri som ikke lot seg omstille, en sultende og desimert befolkning og massiv materiell ødeleggelse. På den andre siden hadde kriger åpenbart en gunstig innflytelse på

55

USAs økonomi. Vekstraten i begge krigene var ganske bemerkelsesver­ dig, spesielt i annen verdenskrig, da den steg med grovt regnet ti prosent årlig, raskere enn noen gang før eller senere. I begge krigene hadde USA fordelen av bade å være fjernt fra kampene og å være de alliertes viktig­ ste våpenleverandør, i tillegg til at landets økonomi hadde kapasitet til å organisere utvidelsen av produksjonen mer effektivt enn noen annen. Den kanskje mest varige virkningen av begge krigene var at USAs øko­ nomi ble den globalt overlegne i hele det korte 20. århundret. Først mot slutten av århundret begynte den langsomt å avta (se kapittel 9). I 1914 var den allerede den største industrimakten, men ennå ikke den domine­ rende økonomien. Krigene som styrket USA, samtidig som de relativt eller absolutt svekket konkurrentene, omskapte landets økonomiske situasjon. Hvis USA (i begge kriger) og Sovjetunionen (spesielt i annen verdens­ krig) representerer de to ytterpunktene av krigens økonomiske virkninger, ligger resten av verden et eller annet sted mellom disse, men stort sett nærmere den russiske enn den amerikanske enden av kurven.

IV Det gjenstår å vurdere de menneskelige følgene av krigens epoke og de menneskelige omkostningene. Selve omfanget av tapene, som vi allerede har nevnt, er bare en del av dette. Når man av forståelige grunner ser bort fra Sovjetunionen, kom underlig nok de mye lavere tallene fra før­ ste verdenskrig til å sette langt tydeligere spor enn de veldige tallene fra annen verdenskrig. Det viser de mange flere minnesmerkene og den utstrakte dyrkelsen av de falne i første verdenskrig. Den annen verdens­ krig førte ikke til at det ble reist noen tilsvarende mengde monumenter over «den ukjente soldat», og etter denne krigen mistet feiringen av «våpenstillstandsdagen» (årsdagen for 11. november 1918) gradvis det høytidelige preg den hadde hatt i mellomkrigstiden. Kanskje rammet ti millioner døde mer brutalt de som ikke hadde ventet slike ofre, enn femtifem millioner de som allerede en gang hadde opplevd krig i form av massakre. Det er klart at både den totale krigsinnsatsen og beslutningen på begge sider om å føre krig uten begrensninger og tanke for omkostning­ ene, satte sitt preg. Uten det er det vanskelig å forklare den økende bru­ talitet og umenneskelighet vi har sett i det 20. århundret. Om denne sti­ gende kurven av barbari etter 1914 er det dessverre ingen alvorlig tvil. Tidlig i det 20. århundret var tortur blitt avskaffet i hele Vest-Europa. Etter 1945 har vi igjen uten særlige reaksjoner vent oss til at det blir 56

brukt, i det minste i en tredel av medlemsstatene i FN, deriblant noen av de eldste og mest siviliserte [Peters, 1985]. Årsaken til den økende brutaliseringen var ikke først og fremst at menneskets latente potensial for grusomhet og vold ble sluppet løs. Kri­ gen legitimerer naturligvis slik atferd, men dette kom tydelig til syne etter første verdenskrig blant en viss type eks-soldater (veteraner), spesi­ elt i gangster- eller drapsgjenger og «frikorps» på den nasjonalistiske, ytterste høyrefløyen. Hvorfor skulle menn som hadde drept og sett sine venner bli drept og lemlestet, nøle med å drepe og bruke vold mot fien­ der av en god sak? En viktig grunn var den merkelige demokratiseringen krigen hadde ført med seg. Totale konflikter ble til «folkets kriger», både fordi sivile og sivilt liv av og til ble de viktigste mål for strategien, og fordi fienden i demokratiske kriger, som i demokratisk politikk, naturlig nok blir demomsert for å gjøre ham til et virkelig hatobjekt, eller i det minste foraktelig. Kriger som på begge sider blir ført av profesjonelle eller spe­ sialister, særlig hvis de kommer fra samme sosiale lag, utelukker ikke gjensidig respekt og godtakelse av regler, eller til og med ridderlighet. Volden har sine regler. Dette var fremdeles tilfelle blant kampflygere i begge kriger, som vi kan se i Jean Renoirs pasifistiske film om første verdenskrig, La Grande Illusion. Profesjonelle politikere og diplomater kan, så lenge de ikke er hindret av krav fra velgere eller aviser, erklære krig eller forhandle om fred uten å bære nag til motparten, akkurat som boksere som tar hverandre i hånden før kampen og drikker med hveran­ dre etterpå. Men de totale krigene i vårt hundreår var fjernt fra opp­ skriften fra Bismarcks tid eller det 18. århundret. Ingen krig hvor masse­ nes nasjonale følelser er mobilisert, kan være så begrensede som aristo­ kratiske kriger. Det må dessuten sies at Hitlers regime og tyskernes opp­ førsel, inkludert den gamle ikke-nazistiske tyske armeens oppførsel i Øst-Europa, var slik at det var god grunn til en viss demonisering. En annen årsak var imidlertid krigføringens nye upersonlige preg. Det gjorde drap og lemlestelse til en distansert konsekvens av å trykke på en knapp eller vri på et håndtak. Teknologien gjorde ofrene usynlige, noe de ikke var når de ble gjennomboret av en bajonett eller sett gjennom et geværsikte. På andre siden av de fast plasserte kanonene på vestfronten var det ikke soldater, men statistikk - ikke en gang virkelig, men hypote­ tisk statistikk, som «liktellingene» av fiendens tap i amerikanernes Vietnam-krig viste. Langt under bombeflyene var det ikke mennesker som snart skulle brennes eller rives i stykker, men mål. Milde unge menn som aldri ville ha ønsket å stikke en bajonett i magen på en gravid landsbypike, kunne langt lettere slippe høyeksplosive bomber over London eller Berlin, eller kjernefysiske bomber over Nagasaki. Flittige tyske byråkra­ 57

ter som utvilsomt ville ha funnet det avskyelig å drive sultende jøder inn i slaktehus, kunne utarbeide togruter for jevn drift av dødstogene til de polske utryddelsesleirene uten å føle seg personlig involvert. De største grusomheter i vårt hundreår har vært de upersonlige grusomhetene som var resultater av fjerne avgjørelser, av system og rutine, spesielt når dette kunne rettferdiggjøres som beklagelige operative nødvendigheter. Slik ble verden vant til tvangsdeportasjoner og drap i et astronomisk omfang, fenomener som var så ukjente at det måtte lages nye ord for dem: «statsløse» («fedrelandsløse») og «folkemord». Den første ver­ denskrig førte til at et ukjent antall armenere ble drept av tyrkerne - det vanligste tallet er 1,5 millioner - hvilket kan regnes som det første moderne forsøk på å utslette en hei befolkning. Det ble senere fulgt av det bedre kjente nazistiske massedrapet på om lag fem millioner jøder tallet er fremdeles omdiskutert. [Hilberg, 1985.] Den første verdenskrig og den russiske revolusjon tvang millioner på flukt, hvis de da ikke ble ofre for tvangsmessig «befolkningsutveksling» mellom stater, noe som gikk ut på ett. I alt 1,3 millioner grekere ble repatriert til Hellas, hoved­ sakelig fra Tyrkia, 400 000 tyrkere ble forflyttet til den staten som gjorde krav på dem, om lag 200 000 bulgarere flyttet inn i det vesle området som bærer nasjonens navn, mens 1,5 eller kanskje to millioner russere som flyktet fra den russiske revolusjon eller var på den tapende siden i den russiske borgerkrigen, plutselig var hjemløse. Det var hoved­ sakelig for disse, ikke bare for de 320 000 armenerne som flyktet fra fol­ kemordet, at et nytt dokument ble oppfunnet for slike som i en stadig mer byråkratisert verden ikke hadde noen byråkratisk eksistens i noe land: Folkeforbundets såkalte Nansen-pass, oppkalt etter den store nor­ ske polarforskeren som hadde skapt seg en ny karriere som de venneløses venn. I perioden fra 1914 til 1922 ble grovt regnet mellom fire og fem millioner mennesker flyktninger. Denne første bølgen av menneskelig vrakgods var for ingenting å regne i forhold til den som fulgte den annen verdenskrig eller til den umenneskelighet disse menneskene ble behandlet med. Det er blitt anslått at det i mai 1945 kanskje var 40,5 millioner rotløse flyktninger i Europa i tillegg til de ikke-tyske tvangsarbeiderne og tyskerne som flyk­ tet foran de framrykkende sovjetiske armeene [Kulischer, 1948, s. 253-73]. Om lag 13 millioner tyskere ble utvist fra de delene av Tysk­ land som ble annektert av Polen og Sovjetunionen, og fra Tsjekkoslova­ kia og deler av det sørøstlige Europa hvor de lenge hadde bodd [Holborn, s. 363]. De ble tatt imot av den nye tyske forbundsrepublikken som tilbød hjem og borgerskap til alle tyskere som kom dit, akkurat som den nye staten Israel tilbød alle jøder «retten til å vende hjem». Når ellers enn i en epoke med masseflukt kunne stater ha kommet med slike 58

tilbud i fullt alvor? Av de 11 332 700 «forviste personer» av ulike nasjo­ naliteter som ble funnet i Tyskland av de seirende armeene i 1945, dro ti millioner snart tilbake til sine hjemland - men halvparten av dem ble tvunget til å gjøre det mot sin vilje [Jacobmeyer, 1986]. Dette var bare flyktningene i Europa. Avkoloniseringen av India i 1947 tvang 15 millioner til å krysse den nye grensen mellom India og Pakistan (i begge retninger), i tillegg kom de to millioner som ble drept i borgerkrigen som fulgte. Korea-krigen, et annet biprodukt av den annen verdenskrig, førte til at kanskje fem millioner koreanere ble forvist. Etter at Israel var etablert - enda et resultat av krigen - ble ca. 1,3 millioner palestinere registrert av FNs organisasjon for bistand og arbeid (UNWRA), og omvendt hadde 1,2 millioner jøder flyttet til Israel fram til 1960-årene, de fleste av dem også flyktninger. Kort sagt er den globale menneskelige katastrofen som ble utløst av den annen verdenskrig utvil­ somt den største i menneskenes historie. Det ikke minst tragiske aspektet ved denne katastrofen er at menneskeheten har lært å leve i en verden hvor drap, tortur og masseflukt er blitt hverdagslige erfaringer som vi ikke lenger legger merke til. Når man ser tilbake på de 31 årene fra mordet på den østerrikske erkehertugen i Sarajevo til Japans betingelsesløse kapitulasjon, må man se dem som en ødeleggelsens epoke, en epoke som kan sammenliknes med 30-årskrigen i Tyskland i det 17. århundret. Og Sarajevo - det før­ ste Sarajevo - markerte tydelig begynnelsen på en tid med generell kata­ strofe og krise i verdenspolitikken, hvilket er emne for dette og de neste fire kapitlene. For generasjonene etter 1945 etterlot allikevel ikke 31årskrigen de samme slags minner som den mer avgrensede forgjengeren i det 17. århundret. Dette kommer delvis av at den bare danner en sammenhengende krigsepoke i historikerens perspektiv. For dem som gjennomlevde denne tiden, ble den opplevd som to atskilte om enn forbundne kriger, delt av en «mellomkrigs»-periode uten fiendtligheter. Den varte i 13 år for Japan (hvis andre krig begynte i Mandsjuria i 1931) og 21 år for USA (som ikke kom med i den annen verdenskrig før desember 1941). Men det kommer også av at hver av disse krigene hadde sin egen historiske karakter og profil. Begge var blodbad uten sidestykke. De etterlot tekno­ logiske mareritt-bilder som hjemsøkte den neste generasjons dager og netter: giftgass og bombing fra luften etter 1918, soppskyen fra den kjer­ nefysiske ødeleggelsen i 1945. Begge endte med sammenbrudd og - som vi skal se i neste kapittel - sosial revolusjon i store områder av Europa og Asia. Begge etterlot de krigførende parter utmattet og svekket, bort­ sett fra USA som kom uskadd og beriket ut av begge, som verdens øko­ nomiske leder. Og likevel, hvor slående er ikke forskjellene! Den første 59

verdenskrig løste ingenting. De håp den næret ble slukket, om det så var håpet om en fredelig og demokratisk verden av nasjonalstater under Fol­ keforbundet, om en tilbakevending til verdensøkonomien fra 1913, til og med (blant dem som hyllet den russiske revolusjon) håpet om at verdenskapitalismen innen noen måneder eller år skulle bli knust ved at de undertrykte reiste seg. Fortiden var utenfor rekkevidde, framtiden utsatt, nåtiden bitter, bortsett fra noen få flyktige år ved midten av 1920-tallet. Den annen verdenskrig skapte faktisk løsninger, i det minste for noen tiår. Kapitalismens dramatiske sosiale og økonomiske problemer i katastrofealderen syntes å være løst. Den vestlige økonomien gikk inn i sin gullalder. De vestlige politiske demokratiene, støttet av en radikal forbedring av de materielle forhold, var stabile. Krigen var forvist til den tredje verden. På den annen side syntes det også som om revolusjonen hadde vind i seilene. De gamle koloni-imperiene forsvant eller var i ferd med å forsvinne. En samling av kommuniststater, organisert omkring Sovjetunionen, som nå var omskapt til en supermakt, syntes klar til å konkurrere med Vesten i kappløpet om økonomisk vekst. Dette viste seg å være en illusjon, men det begynte ikke å bli klart før i 1960-årene. Som vi kan se i dag, ble den internasjonale scenen stabilisert, selv om det ikke så slik ut den gang. I motsetning til etter første verdenskrig ble de tidli­ gere fiendene - Tyskland og Japan - gjenintegrert i (den vestlige) ver­ densøkonomien, og de nye fiendene - USA og Sovjetunionen - braket aldri virkelig sammen. Selv revolusjonene som fulgte begge krigene var helt annerledes. De som fulgte i kjølvannet av første verdenskrig var, som vi skal se, begrun­ net i et opprør mot det de fleste oppfattet som et meningsløst slakteri. De var revolusjoner mot krigen. Revolusjonene etter den annen verdens­ krig vokste fram av den folkelige deltakelsen i en verdenskamp mot fien­ der - Tyskland, Japan, mer generelt imperialismen - som uansett hvor forferdelig den var, føltes rettferdig av dem som deltok. I likhet med de to verdenskrigene kan likevel de to ulike etterkrigsrevolusjonene betrak­ tes som en enkelt prosess i historikerens perspektiv. Dette må vi nå se nærmere på.

KAPITTEL 2

Verdensrevolusj onen Samtidig la (Bukharin) til: «Jeg tror vi har gått inn i en revolusjonsperiode som kan vare i femti år før revolusjonen endelig har seiret i hele Europa og til slutt i hele verden.» Arthur Ransome, Six Weeks in Russia in 1919 [Ransome, 1919] Hvor forferdelig det er å lese Shelleys dikt (for ikke å snakke om de 3000 år gamle egyptiske bondesangene) som fordømmer undertrykkelse og utnyttelse. Kommer de til å bli lest i en framtid som fremdeles er fylt av undertrykkelse og utnyttelse, og kommer folk til å si: «Selv i de dager...» Bertolt Brecht etter å ha lest Shelleys «The Masque of Anarchy» i 1938 [Brecht, 1964]

Etter den franske revolusjon har det i Europa kommet en russisk revolusjon, og den har igjen lært verden at selv de sterkeste inntrengere kan slås tilbake når bare fedrelandets skjebne er helt overlatt til de fattige, de sma, proletarene, det arbeidende folk. Fra veggavisen til de italienske partisanenes 19 Brigata Ensebio Giambone, 1944 [Pavone, 1991]

Den revolusjonære oppstand var et barn av det 20. århundrets krig; spe­ sielt den russiske revolusjonen av 1917 som skapte Sovjetunionen, landet som ble en supermakt i andre fase av 31-årskrigen, men mer generelt var revolusjonen en global konstant i århundrets historie. Krig alene fører ikke nødvendigvis til krise, sammenbrudd og revolusjon i de krigførende landene. Før 1914 var det faktisk den motsatte oppfatning som var den rådende, i det minste om etablerte regimer med tradisjonell legitimitet. Napoleon I hadde klaget bittert over at keiseren av Østerrike gladelig kunne overleve hundre tapte slag, slik kongen av Prøyssen overlevde mili­ tær katastrofe og tapet av halvparten av sine landområder, mens han selv, et barn av den franske revolusjon, ville være ille ute etter ett eneste neder­ lag. Likevel var påkjenningen ved det 20. århundrets totale kriger så overveldende på de stater og folk som var med i dem at det nesten var nødt til å presse dem til ytterpunktene, for ikke å si til bristepunktet. Bare

61

USA kom ut av krigen omtrent slik landet hadde kommet med, bare litt sterkere. For alle de andre betydde slutten på krigene omveltninger. Det syntes klart at den gamle verden var dømt til undergang. Det gamle samfunnet, den gamle økonomien, de gamle politiske systemene hadde «mistet himmelens mandat», som det heter i et gammelt kinesisk ordtak. Menneskeheten ventet på et alternativ. Et slikt alternativ var vel­ kjent i 1914. Sosialistpartier som bygde på støtte fra den voksende arbei­ derklassen i de enkelte land og var inspirert av troen på en historisk uunngåelig seier, representerte dette alternativet i de fleste land i Europa [se The Age of Empire, kapittel 5], Det virket som om folkene bare ventet på et signal for at de skulle reise seg og erstatte kapitalismen med sosia­ lisme og dermed forandre verdenskrigens meningsløse lidelser til noe mer positivt, til en ny verdens blodige og smertefulle forløsning. Den russiske revolusjon, eller mer presist bolsjevikrevolusjonen av 1917, ga verden dette signalet. Den ble derfor en begivenhet som var like sentral for dette århundrets historie som den franske revolusjonen av 1789 var for det 19. århundret. Faktisk er det ingen tilfeldighet at historien om det korte 20. århundret, slik det er definert i denne boken, praktisk talt faller sam­ men med levetiden til den staten som ble født av oktoberrevolusjonen. Oktoberrevolusjonen fikk imidlertid langt mer omfattende og globale følger enn forgjengeren. For selv om ideene fra den franske revolusjon overlevde bolsjevismen, slik vi nå vet, var de praktiske konsekvensene av 1917 langt større og mer vidtrekkende enn de fra 1789. Oktoberrevolu­ sjonen skapte den uten sidestykke mest imponerende organiserte revolusjonsbevegelse i moderne historie. Dens globale utbredelse har ingen paralleller siden islams erobringer i det første århundret. Bare tretti til førti år etter at Lenin kom til Finland-stasjonen i Petrograd, levde en tre­ del av menneskeheten i regimer som direkte nedstammet fra de «Ti dager som rystet verden» [Reed, 1919] og Lenins organisasjonsmodell, kommunistpartiet. De fleste fulgte Sovjetunionen i den andre bølgen av revolusjoner som sprang ut av annen fase av den lange krigen 1914-45. Dette kapitlet handler om denne todelte revolusjonen, selv om det natur­ ligvis konsentrerer seg om den opprinnelige og mønsterdannende revolu­ sjonen av 1917 og de spesielle husregler den påla etterfølgerne. I alle fall satte den sitt sterke preg på dem.

I Gjennom en stor del av det korte 20. århundret hevdet sovjetkommunismen at den representerte et alternativt og bedre system enn kapitalismen og at den var forutbestemt av historien til å triumfere over den. I en stor 62

del av denne perioden var selv mange av dem som avviste dens krav på overlegenhet langt fra overbevist om at den ikke kom til å triumfere. Dessuten - med viktig unntak av arene fra 1933 til 1945 (se kapittel 5) kan man best forstå den internasjonale politikken i hele det korte 20. århundret etter oktoberrevolusjonen ved å se den som en verdslig kamp ført av det gamle systemets krefter mot en sosial revolusjon som man trodde lå innebygget i, var alliert med eller avhengig av Sovjetunionens og den internasjonale kommunismens skjebne. Etter hvert som det korte 20. århundret skred fram, ble det stadig mer urealistisk å holde fast ved denne forestillingen om verdenspolitikken som en duell mellom kreftene i to rivaliserende sosiale systemer (hvert av dem etter 1945 mobilisert bak en supermakt med våpen som kunne øde­ legge verden). I 1980-årene hadde den like lite relevans for internasjonal politikk som korstogene. Likevel kan vi forstå hvorfor den ble til. For enda mer fullstendig og kompromissløst enn selv den franske revolusjon i jakobinertiden, så oktoberrevolusjonen seg selv som en økumenisk - og ikke i første rekke nasjonal - begivenhet. Den ble ikke til for å bringe fri­ het og sosialisme til Russland, men for å sette i gang proletariatets revo­ lusjon over hele verden. I hodet til Lenin og hans kamerater var bolsjevismens seier i Russland først og fremst et slag i krigen for å vinne seier for bolsjevismen over hele kloden. Uten å se det på denne måten, var det knapt mulig å rettferdiggjøre revolusjonen. At tsarens Russland var modent for revolusjon, i høy grad fortjente en revolusjon, og at en slik revolusjon faktisk ville styrte tsardømmet, var blitt forutsatt av hver eneste fornuftig observatør av verdensscenen siden 1870-årene [se The Age of Empire, kapittel 12], Etter 1905-6, da tsarismen faktisk var blitt tvunget i kne av revolusjon, var det ingen som for alvor tvilte på det. Det finnes historikere som i ettertid hevder at hvis det ikke hadde vært for ulykken med den første verdenskrig og bolsjevikrevolusjonen, ville tsarens Russland ha utviklet seg til et blomstrende liberal-kapitalistisk industrisamfunn, og var i ferd med å gjøre det. Men man trenger mikroskop for å oppdage profetier i den retning fra før 1914. Faktisk var tsarregimet så vidt kommet seg etter 1905-revolusjonen før det ubesluttsomt og inkompetent som alltid igjen ble herjet av en raskt stigende bølge av sosial misnøye. Hadde det ikke vært for den solide loja­ liteten i hæren, politiet og embetsverket i de siste månedene før krigsut­ bruddet, kunne landet igjen ha vært på randen av opprør. I likhet med det som skjedde i så mange av de krigførende landene, dempet masseentusiasme og patriotisme den politiske situasjonen etter krigsutbruddet skjønt i Russlands tilfelle varte det ikke lenge. I 1915 så det igjen ut til at tsarregjeringens problemer var uløselige. Ingenting virket mindre overras­ kende og uventet enn revolusjonen i mars 1917 6 som styrtet det russiske 63

monarkiet og som ble allment hyllet av hele den vestlige politiske opi­ nion, unntatt de mest forstokkede tradisjonelle reaksjonære. Bortsett fra de romantikerne som så en rett linje fra kollektivismen i de russiske landsbysamfunnene til en sosialistisk framtid, ble det likevel tatt for gitt av alle at en russisk revolusjon hverken kunne eller ville bli sosialistisk. Betingelsene for en slik omforming var rett og slett ikke til stede i et bondesamfunn som ikke var annet enn fattig, uvitende og tilbakeliggende og hvor industriproletariatet, som ifølge Marx var forutbe­ stemt til å begrave kapitalismen, bare var en ørliten, om enn strategisk lokalisert minoritet. De russiske marxistiske revolusjonære delte selv dette synet. Isolert sett kunne tsarismens og godseierveldets fall bare føre til en «borgerlig revolusjon». Klassekampen mellom proletariatet og borgerskapet (som ifølge Marx bare kunne lede til ett resultat) ville så fortsette under de nye politiske forholdene. Selvfølgelig eksisterte ikke Russland i isolasjon, og en revolusjon i det enorme landet som strakte seg fra Japans grenser til Tyskland, med en regjering som representerte en av en håndfull «stormakter» som dominerte verdenssituasjonen, var nødt til å få store internasjonale konsekvenser. Karl Marx hadde mot slutten av sitt liv selv håpet at en russisk revolusjon kunne virke som en slags detonator som satte i gang proletariatets revolusjon i de industrielt mer utviklede vestlige land hvor betingelsene for en proletariatets sosialistrevolusjon var til stede. Som vi skal se, virket det mot slutten av før­ ste verdenskrig som om det var akkurat dette som skulle skje. Det var bare én komplikasjon. Om Russland ikke var klart for marx­ istenes proletariske sosialistrevolusjon, så var det heller ikke klart for den liberale «borgerlige revolusjonen». Selv de som ikke ønsket å oppnå mer enn det, måtte finne en måte å gjøre det på som ikke var avhengig av de små og svake kreftene i den russiske liberale middelklassen, en ørliten minoritetsbefolkning som både manglet moralsk omdømme, offentlig tilslutning og en institusjonell tradisjon for representativt styre som den kunne passe inn i. Kadettene, det borgerlig-liberale partiet, hadde min­ dre enn 2,5 prosent av delegatene i den fritt valgte (og snart oppløste) konstituerende forsamlingen av 1917-18. Enten måtte et borgerlig-liberalt Russland vinnes gjennom et opprør av bønder og arbeidere som 6 Siden Russland fremdeles brukte den julianske kalenderen, som lå tretten dager bak den gregorianske, som var tatt i bruk over alt ellers i den kristne eller vestlige verden, skjedde februarrevolusjonen faktisk i mars og oktoberrevolusjonen 7. november. Det var oktoberrevolusjonen som reformerte den russiske kalenderen, slik den også reformerte russisk ortografi og dermed viste hvor mektig den var. For det er velkjent at slike små for­ andringer vanligvis trenger sosio-politiske jordskjelv for å kunne gjennomføres. Den mest varige og universelle virkningen av den franske revolusjon er det metriske systemet.

64

hverken visste hva det var eller brydde seg om det, ledet av revolusjo­ nære partier som ønsket noe annet, eller så - og det var mer sannsynlig måtte kreftene bak revolusjonen gå ut over sitt borgerlig-liberale sta­ dium til et mer radikalt («den permanente revolusjon», for å bruke uttrykket som var skapt av Marx og ble gjenopplivet under 1905-revolusjonen av den unge Trotskij). I 1917 konkluderte også Lenin, hvis håp ikke hadde strukket seg særlig lenger enn til et borgerlig-demokratisk Russland i 1905, at den liberale hesten ikke var noen konkurrent i det russiske revolusjonsløpet. Dette var en realistisk vurdering. I 1917 var det imidlertid like klart for ham som for alle andre russiske og ikke-russiske marxister at betingelsene for en sosialistisk revolusjon rett og slett ikke var til stede i Russland. For de marxistiske revolusjonære i Russ­ land måtte revolusjonen deres spres til andre steder. Men intet virket mer sannsynlig enn at den ville det, for den store kri­ gen endte med omfattende politiske sammenbrudd og revolusjonære kri­ ser, spesielt i landene som hadde tapt krigen. I 1918 mistet alle fire her­ skerne i de tapende landene (Tyskland, Østerrike-Ungarn, Tyrkia og Bul­ garia) sine troner. I Russland, som ble slått av Tyskland, var tsaren borte allerede i 1917. Dessuten rystet sosiale uroligheter, som i Italia nesten førte til revolusjon, også de europeiske krigsmaktene på vinnersiden. Som vi har sett begynte samfunnene i krigens Europa å vakle under det voldsomme trykket av massekrig. Den innledende bølgen av patriotisme som hadde fulgt utbruddet av krigen, var i ferd med å legge seg. I 1916 hadde krigstrettheten snudd seg til en tverr og taus motvilje mot et tilsyne­ latende endeløst slakteri som ikke førte til noe og som ingen syntes villig til å gjøre slutt på. Mens motstanderne av krigen i 1914 hadde følt seg hjel­ peløse og isolerte, kunne dei 1916 kjenne at de snakket for flertallet. Hvor dramatisk situasjonen hadde endret seg ble demonstrert 28. oktober 1916, da Friedrich Adler, sønn av lederen og grunnleggeren av det østerrikske sosialistpartiet, overlagt og med kaldt blod myrdet den østerrikske stats­ minister, grev Stiirgkh, i en kafé i Wien - dette var i uskyldens tid før sik­ kerhetsfolk fantes - som en offentlig protest mot krigen. Antikrigfølelsene framhevet naturligvis sosialistenes politiske profil, og i økende grad vendte de tilbake til den opposisjon mot krigen som bevegelsen hadde stått for før 1914. Faktisk var det noen partier (f.eks. i Russland, Serbia og Storbritannia - Det uavhengige arbeiderpartiet) som aldri ga opp motstanden, og selv der hvor sosialistpartiene støttet kri­ gen, fant man i deres rekker de mest høyrøstede krigsmotstanderne.7 7 I 1917 førte dette til splittelse i det tyske sosialdemokratiet. Det uavhengige tyske sosi­ aldemokratiske partiet (USPD) ble dannet etter å ha brutt med flertallet av sosialistene (SPD), som fortsatte å støtte krigen.

65

Samtidig, og i alle viktige krigførende land, ble den organiserte arbeider­ bevegelsen i den svære rustningsindustrien et sentrum for militant mot­ stand rettet både mot industrien og krigen. De organiserte aktivistene «på golvet» i disse fabrikkene, fagutdannede menn med sterk innflytelse i forhandlinger («shop stewards» - klubbformenn - i Storbritannia, «Betnebsobleute» i Tyskland) ble kjent som de fremste radikalistene. Håndverkerne og mekanikerne i de nye, høyteknologiske marinefartøy­ ene, som var for flytende fabrikker å regne, gikk i samme retning. Både i Russland og Tyskland skulle de viktigste marinebasene (Kronstadt, Kiel) bli viktige sentre for revolusjon, og senere kom et fransk marineopprør i Svartehavet til å stanse en fransk militær intervensjon mot bolsjevikene i den russiske borgerkrigen 1918-20. Opprøret mot krigen fikk på denne måten både oppmerksomhet og styrke. Ikke å undres over at de østerriksk-ungarske funksjonærene som sensurerte korrespondansen til styr­ kene, begynte å legge merke til nye toner. «Hvis bare den gode Gud kunne bringe oss fred» ble til «Vi har fått nok», eller «De sier at sosia­ listene skal skape fred». Det er derfor ikke overraskende at den russiske revolusjon, igjen ifølge Habsburg-sensuren, var den første politiske begivenhet etter utbruddet av krigen som gjenspeilte seg i folks brev, selv fra bønders og arbeideres koner. Og det er ingen overraskelse at ønsket om fred og sosial revolusjon dukket opp, spesielt etter at oktoberrevolusjonen brakte Lenins bolsjeviker til makten; en tredel av utvalget av sensurerte brev mellom november 1917 og mars 1918 ventet å få fred gjennom Russland, en tredel gjennom revolusjon og 20 prosent gjennom en kom­ binasjon av de to. At en russisk revolusjon ville få store internasjonale konsekvenser var hele tiden klart; selv den første i 1905-6 hadde rystet de overlevende gamle imperiene på den tid, fra Østerrike-Ungarn via Tyrkia og Persia til Kina [se The Age of Empire, kapittel 12], I 1917 var hele Europa blitt en haug av sosiale bomber som ventet på å gå av.

II Et Russland som var modent for sosial revolusjon, trett av krigen og på randen av nederlag, var det første regimet i det sentrale og østlige Europa som brøt sammen under trykket og påkjenningen av den første verdenskrig. Eksplosjonen var ventet, skjønt ingen kunne forutsi tid og anledning for detonasjonen. Noen få uker før februarrevolusjonen hadde Lenin i sitt sveitsiske eksil fremdeles lurt på om han kom til å opp­ leve den. I virkeligheten falt tsarens styre sammen da en demonstrasjon av arbeiderkvinner (på sosialistbevegelsens tradisjonelle «kvinnedag» 66

8. mars) slo seg sammen med en industri-lockout i den notorisk mili­ tante Putilov-fabrikken for å sette i verk en generalstreik og en marsj over den frosne elva til hovedstadens sentrum, først og fremst for å kreve brød. Hvor skrøpelig regimet var, viste seg da tsarens styrker, selv de all­ tid lojale kosakkene, nektet å angripe mengden og i stedet begynte å fra­ ternisere med den. Da de etter fire kaotiske dager gjorde mytteri, abdi­ serte tsaren og ble erstattet av en liberal «provisorisk regjering», ikke uten sympati og en viss grad av støtte fra Russlands vestlige allierte som var redde for at det desperate tsarregimet skulle trekke seg ut av krigen og slutte separatfred med Tyskland. Fire dager med ukontrollert sponta­ nitet i gatene gjorde slutt på et imperium.8 Mer enn det: Russland var så modent for sosial revolusjon at massene i Petrograd straks betraktet tsa­ rens fall som proklamasjonen av allmenn frihet, likhet og direkte demo­ krati. Lenins ekstraordinære bedrift var å omdanne denne ukontrollerte anarkistiske og folkelige bølgen til makt for bolsjevikene. Det som kom i stedet for et liberalt, konstitusjonelt og vestorientert Russland med vilje til å slåss mot tyskerne, var et revolusjonært vakuum: en kraftløs «provisorisk regjering» på den ene siden, og på den andre en mengde grasrot-«råd» (sovjeter) som dukket opp spontant over alt, som sopp etter regn.9 Disse hadde faktisk makt, eller i det minste veto-makt, men de hadde ingen anelse om hva de skulle bruke den til eller hva som kunne eller burde gjøres. De ulike revolusjonære partiene og organisa­ sjonene - bolsjevikiske og mensjevikiske sosialdemokrater, sosialrevolusjonære og tallrike mindre venstrefraksjoner som dukket fram etter å ha vært forbudt - forsøkte å etablere seg i disse forsamlingene, å koordinere dem og vinne dem over til sin politikk. Lenin var imidlertid den første som så dem som et alternativ til regjeringen («all makt til sovjetene»). Likevel er det klart at da tsaren falt, var det relativt få russere som visste hva de revolusjonære partimerkelappene stod for, eller, om de visste det, kunne si hva som programmessig skilte dem. Hva de visste var at de ikke lenger godtok autoritet - ikke en gang autoriteten til de revolusjonære som hevdet at de visste bedre enn dem. 8 Tapet av menneskeliv var større enn i oktoberrevolusjonen, men relativt beskjedent: 53 offiserer, 602 soldater, 73 politifolk og 587 borgere ble såret eller drept. (W.H. Chamberlin, 1965, b.I, s. 85).

9 Slike «råd», angivelig med røtter i erfaringene med russiske selvstyrte landsbysamfunn, dukket opp som politiske enheter blant fabrikkarbeidere i 1905-revolusjonen. Siden for­ samlinger med direkte valgte delegater var velkjente for organiserte arbeidere over alt, og appellerte til deres innebygde sans for demokrati, hadde uttrykket «sovjet» sterk interna­ sjonal appell. Det ble stundom, men ikke alltid oversatt til de lokale språk (counsils, Råte).

67

For de fattige i byene var det grunnleggende kravet brød, og for arbei­ derne blant dem, høyere lønn og kortere arbeidstid. Det grunnleggende kravet fra de russere som levde av jordbruket, 80 prosent, var som alltid jord. Begge var enige om at de ønsket slutt på krigen, skjønt massen av bondesoldater som utgjorde armeen var ikke i første omgang mot kam­ pene som sådan, men mot den strenge displinen og den dårlige behand­ lingen av vanlige menige. De som brukte slagordene «brød, fred, jord» fikk snart økende støtte. Det gjaldt særlig Lenins bolsjeviker som vokste fra en liten styrke på noen få tusen i mars 1917 til en kvart million med­ lemmer sommeren samme året. Mytologien under den kalde krigen gikk ut på at Lenin i hovedsak var en kupp-organisator, men i virkeligheten var hans og bolsjevikenes egentlige styrke at de hadde evne til å innse hva massene ønsket, man kan si å lede ved å vite hvordan man skulle følge. Da han f.eks. skjønte at bøndene i motsetning til hva det sosialis­ tiske programmet forkynte, ønsket at jorda skulle deles opp i familie­ bruk, nølte han ikke et øyeblikk med å forplikte bolsjevikene til denne formen for økonomisk individualisme. På den annen side greide ikke den provisoriske regjeringen og dens til­ hengere å innse at de var ute av stand til å få Russland til å adlyde landets lover og dekreter. Da forretningsfolk og ledere forsøkte å gjenopprette arbeidsdisiplinen, førte det bare til radikalisering av arbeiderne. Da den provisoriske regjeringen presset på for å sette i gang en ny militær offen­ siv i juni 1917, hadde hæren fått nok, og bondesoldatene dro hjem til landsbyene sine for å være sammen med sine nærmeste og dele opp jorda. Revolusjonen spredte seg langs jernbanelinjene som førte dem hjem. Tiden var ennå ikke moden for den provisoriske regjeringens fall, men fra sommeren av gikk radikaliseringen stadig raskere både i hæren og i de største byene, i økende grad til fordel for bolsjevikene. Bondebefolk­ ningen ga overveldende støtte til arvtakerne etter narodnikene [se The Age of Capital, kapittel 9], de sosialrevolusjonære, skjønt disse utviklet en mer radikal venstrefløy som beveget seg nærmere bolsjevikene og satt sammen med dem i regjeringen en kort tid etter oktoberrevolusjonen. Etter hvert som bolsjevikene - som da i hovedsak var et parti for arbeiderne - kom i flertall i de største russiske byene, spesielt i hovedsta­ den Petrograd og i Moskva, og raskt økte sin tilslutning i hæren, ble den provisoriske regjeringens eksistens stadig mer usikker. Det viste seg spe­ sielt da den måtte appellere til de revolusjonære kreftene i hovedstaden for å slå ned et kontrarevolusjonært kuppforsøk fra en monarkistisk general i august. Den radikaliserte understrømmen av tilhengere skjøv bolsjevikene uunngåelig mot maktovertakelse. Da øyeblikket kom, var det faktisk ikke så mye et spørsmål om å erobre makten som å plukke den opp. Det er blitt sagt at flere mennesker ble skadet da Eisensteins 68

store film Oktober (1927) ble laget enn da Vinterpalasset i virkeligheten ble overtatt 7. november 1917. Da den provisoriske regjeringen ikke lenger hadde noen som kunne forsvare den, gikk den rett og slett i opp­ løsning. Fra det øyeblikket den provisoriske regjeringen falt og til i dag, har oktoberrevolusjonen vært gjenstand for endeløs polemikk. Det meste av den er misvisende. Det virkelige spørsmålet er ikke, som antikommunis­ tiske historikere har hevdet, om den var et kupp av den fundamentalt antidemokratiske Lenin, men hvem eller hva som skulle eller kunne følge etter den provisoriske regjeringens fall. Fra begynnelsen av septem­ ber forsøkte Lenin å overbevise de nølende elementer i partiet om at makten ikke bare kunne unnslippe dem hvis de ikke grep den ved en planlagt aksjon i den muligens korte tid den var innen rekkevidde, men - kanskje like viktig - at de måtte besvare spørsmålet «kan bolsjevikene beholde statsmakten?» hvis de grep den. Hva kunne egentlig den gjøre som skulle forsøke å styre det vulkanske utbruddet i det revolusjonære Russland? Ikke noe annet parti enn Lenins bolsjeviker var parat til å ta på seg dette ansvaret - og Lenins pamflett antyder at ikke alle bolsjevi­ kene var like besluttsomme som han. Med den gunstige politiske situa­ sjonen i Petrograd, Moskva og i de nordlige armeene, var det meget van­ skelig å svare på spørsmålet om man skulle utnytte den korte tiden man hadde til å gripe makten nå, eller vente på at begivenhetene skulle utvikle seg videre. Den militære kontrarevolusjonen hadde så vidt begynt. En desperat regjering kunne i stedet for å gi etter for sovjetene, kanskje overgi Petrograd til de tyske styrkene som alt stod ved den nord­ lige grensen av det som i dag er Estland, dvs. noen få kilometer fra hovedstaden. Dessuten nølte Lenin sjelden med å se dystre kjensgjerninger i øynene. Hvis bolsjevikene lot være å gripe øyeblikket, «kan en bølge av virkelig anarki bli sterkere enn vi er». Når alt kom til alt var Lenins argument nødt for å overbevise partiet. Hvis et revolusjonært parti ikke grep makten når øyeblikket var inne og massene krevde det, hvordan skilte det seg da ut fra et ikke-revolusjonært? Det var utsiktene på lang sikt som var problematiske, selv om man gikk ut fra at den makten man sikret seg i Petrograd og Moskva kunne utvides til resten av Russland og opprettholdes mot anarki og kontrare­ volusjon. Lenins eget program for å forplikte den nye sovjetregjeringen (dvs. i første rekke bolsjevikpartiet) til «en sosialistisk omforming av den russiske republikk» var i hovedsak et sjansespill for å gjøre den russiske revolusjonen om til en verdensrevolusjon, i det minste til en europeisk revolusjon. Hvem, hadde han ofte nok sagt, kunne tenke seg at sosialis­ men «kan seire ... uten at hele det russiske og europeiske borgerskap blir fullstendig knust»? I mellomtiden var det bolsjevikenes viktigste, faktisk 69

eneste plikt å holde seg ved makten. Det nye regimet gjorde lite når det gjaldt sosialismen, bortsett fra å erklære at den var målet, å overta ban­ kene og erklære «arbeidernes kontroll» over den sittende ledelsen, dvs. å sette et offisielt stempel på det de hadde gjort hele tiden siden revolusjo­ nen. Samtidig ble arbeiderne oppfordret til å holde produksjonen i gang. Regimet hadde ikke mer å si til dem.10 Det nye regimet holdt ut. Det overlevde en ydmykende fred påtvunget det av Tyskland i Brest-Litovsk noen måneder før tyskerne selv ble slått, og måtte gi fra seg Polen, de baltiske provinsene, Ukraina og betydelige deler av sør- og vest-Russland i tillegg til, de facto, Transkaukasia (Ukraina og Transkaukasia ble tilbakeført). De allierte så ingen grunn til å være mer generøse overfor sentret for en verdensomspennende under­ graving. Forskjellige kontrarevolusjonære («hvite») armeer og regimer reiste seg mot sovjetregimet, finansiert av de allierte som sendte britiske, franske, amerikanske, japanske, polske, serbiske, greske og rumenske styrker inn på russisk område. I de tyngste stundene i den brutale og kao­ tiske borgerkrigen mellom 1918 og 1920 var Russland redusert til et svært og uhåndterlig landområde i det nordlige og sentrale Russland, et sted mellom Ural-regionen og de nåværende baltiske statene, med den vesle utsatte fingeren Leningrad som pekte mot Finskebukta. Den eneste viktige fordelen det nye regimet hadde da det ut fra ingenting improvi­ serte fram den etter hvert seierrike Røde hær, var inkompetansen og split­ telsen i de kranglende «hvite» styrkene, deres evne til å komme på kant med den store russiske bondebefolkningen, og den velbegrunnede mis­ tanken blant vestmaktene om at man ikke helt kunne stole på at det var trygt å beordre de mytteriglade soldatene og marinegastene til å kjempe mot bolsjevikene. Mot slutten av 1920 hadde bolsjevikene vunnet. Mot alle antakelser overlevde altså Sovjet-Russland. Bolsjevikene beholdt og utvidet sin makt, ikke bare (som Lenin etter to måneder og femten dager bemerket) lenger enn Pariskommunen av 1871, men gjen­ nom år med konstant krise og katastrofe, tysk erobring og en ydmy­ kende fred, regioner som rev seg løs, kontrarevolusjon, borgerkrig, uten­ landsk væpnet intervensjon, sult og økonomisk sammenbrudd. De kunne ikke ha noen strategi eller noe perspektiv ut over det å velge dag for dag mellom beslutninger som var nødvendige for å overleve og beslutninger som kunne føre til øyeblikkelig katastrofe. Hvem kunne ha

w «jeg sa til dem: gjør a|t dere ønsker å gjøre, ta alt dere ønsker, vi skal støtte dere, men pass på produksjonen, se til at produksjonen er nyttig. Sett i gang nyttig arbeid. Dere kommer til å gjøre feil, men dere kommer til å lære.» (Lenin: Rapport om aktiviteten i Folkekommisærenes råd, 11/24 januar 1918, Lenin 1970, s. 551)

70

råd til å vurdere de langsiktige konsekvenser for revolusjonen av de beslutninger som måtte tas nål Ble de ikke tatt, ville det bety slutten på revolusjonen, og da ville det ikke bli noen konsekvenser å vurdere. Ett for ett ble de nødvendige skritt tatt. Da den nye sovjetrepublikken kom ut av den smertefulle første perioden, viste det seg at skrittene hadde ført i en retning som lå langt fra den Lenin hadde tenkt seg på Finland-stasjonen. Men revolusjonen overlevde likevel. Den gjorde det av tre viktige grunner: For det første hadde den et enestående mektig, faktisk talt statsbyggende redskap i det sentraliserte og disiplinerte kommunistpar­ tiet med 600 000 medlemmer. Uansett hvilken rolle den hadde spilt før revolusjonen, kom denne organisasjonsmodellen som Eenin ustanselig hadde forkynt og forsvart siden 1902, til sin rett etter revolusjonen. Nes­ ten alle revolusjonære regimer i det korte 20. århundret skulle komme til å adoptere en variant av den. For det andre var sovjetregjeringen åpen­ bart den eneste regjering som kunne og ville holde Russland sammen som en stat. Den fikk derfor betydelig støtte fra patriotiske russere som ellers var politisk fiendtlige, f.eks. offiserene. Uten dem hadde det ikke vært mulig å bygge opp Den røde hær. For disse, som for historikere som ser seg tilbake, lå ikke valget i 1917-18 mellom et liberalt demokratisk eller et ikke-liberalt Russland, men mellom Russland og den oppløsning som hadde skjedd i de andre arkaiske og beseirede keiserdømmene, nemlig Østerrike-Ungarn og Tyrkia. I motsetning til disse beholdt bolsjevikrevolusjonen det meste av det multinasjonale territoriet fra den gamle tsar-staten, i det minste i 74 år til. Den tredje grunnen var at revolusjo­ nen hadde tillatt bøndene å ta over jorda. Når det kom til stykket trodde flertallet av de russiske bøndene - kjernen i både staten og dens nye hær - at mulighetene for å beholde jorda var større under de røde enn om landadelen kom tilbake. Dette ga bolsjevikene en avgjørende fordel i borgerkrigen 1918-20. Det skulle imidlertid vise seg at de russiske bøn­ dene var for optimistiske.

III Verdensrevolusjonen, som rettferdiggjorde Eenins beslutning om å inn­ føre sosialismen i Russland, fant ikke sted, og dermed var Sovjet-Russ­ land dømt til en generasjon i fattig og tilbakeliggende isolasjon. Valgmu­ ligheten landet hadde når det gjaldt den framtidige utviklingen var fast­ lagt eller i alle fall sterkt innskrenket (se kapittel 13 og 16). Eikevel feide en bølge av revolusjoner over verden i de to årene etter oktoberrevolu­ sjonen, og håpet som de kampklare bolsjevikene hadde syntes ikke urea-

71

listisk. «Volker hort die Signale» (Folk, lytt til signalene) var den første linjen i refrenget i Internasjonalen på tysk. Signalene kom klart og tyde­ lig fra Petrograd og, etter at hovedstaden var blitt overført til et tryggere sted i 1918, fra Moskva.11 De ble hørt over alt hvor arbeider- og sosialistbevegelser opererte, uansett ideologi, og selv lenger borte. «Sovjeter» ble dannet av tobakkarbeiderne på Cuba, der få visste hvor Russland lå. I Spania ble årene mellom 1917 og 1919 kjent som «bolsjevik-årene», selv om den lokale venstresiden var lidenskapelig anarkistisk, dvs. på motsatt side av det Lenin stod for politisk. Revolusjonære studentbeve­ gelser oppstod i Peking (Beijing) i 1919 og Cordoba (Argentina) i 1918. De spredte seg snart over Latin-Amerika og førte til at det dukket opp lokale revolusjonære marxistiske ledere og partier. Den militante indian­ ske nasjonalisten M.N. Roy ble straks fanget av stemningen i Mexico, hvor den lokale revolusjonen som gikk inn i sin mest radikale fase i 1917, naturligvis innrømmet sin tilhørighet til det revolusjonære Russ­ land: Marx og Lenin ble dens ikoner, sammen med Moctezuma, Emiliano Zapata og diverse arbeidende indianere. De kan fremdeles betrak­ tes på store veggmalerier av revolusjonens offisielle kunstnere. Innen få måneder var Roy i Moskva for å spille en viktig rolle i utformingen av den nye kommunistiske internasjonalens politikk for kolonifrigjøring. Delvis gjennom hollandske sosialister som Henk Sneevliet, som bodde i Moskva, satte oktoberrevolusjonen straks sitt preg på den indonesiske nasjonale frigjøringsbevegelsens masseorganisasjon, Sarekat Islam. «Denne innsatsen av det russiske folk vil en dag i framtiden bli til en sol som lyser over hele menneskeheten,» skrev en provinsavis i Tyrkia. I det fjerne indre av Australia hilste barske (og for en stor del irske, katolske) saueklippere uten påviselig interesse for politisk teori, sovjetene som arbeidernes stat. I USA gikk finnene, som lenge hadde vært de mest sosi­ alistiske av innvandrerne, over til kommunismen i hopetall, og fylte de triste gruvesamfunnene i Minnesota med møter «hvor hjertet banket bare man nevnte navnet Lenin ... I mystisk taushet, nesten religiøs eks­ tase, beundret vi alt som kom fra Russland» (Koivisto, 1983). Oktober­ revolusjonen ble kort sagt over alt anerkjent som en begivenhet av ver­ densomspennende betydning.11 11 Hovedstaden i tsarens Russland var St Petersburg, hvilket lød for tysk i første ver­ denskrig og derfor ble forandret til Petrograd. Etter Lenins død ble det Leningrad (1924), og da Sovjetunionen gikk i oppløsning, fikk byen tilbake sitt opprinnelige navn. Sovjet­ unionen (fulgt av de mest lydige satellittstatene) var svært opptatt av å endre stedsnavn av politiske grunner, en praksis som ofte ble vanskeliggjort av de skiftende politiske kon­ junkturene. Byen Tsaritsin ved Voiga ble til Stalingrad, scene for et episk slag i den annen verdenskrig, men etter at Stalin var død, fikk byen navnet Volgograd. Når dette blir skre­ vet, har byen fremdeles dette navnet.

72

Selv mange av dem som så revolusjonen på nært hold, en prosess som ikke var særlig befordrende for religiøs ekstase, ble omvendt. Det gjaldt krigsfanger som vendte hjem som overbeviste bolsjeviker og framtidige ledere av landene sine, som den kroatiske mekanikeren Josef Broz (Tito), og det gjaldt besøkende journalister som Manchester Guardians Arthur Ransome, som ikke var noen betydelig politisk størrelse, men best kjent for å overføre sin lidenskap for seiling til henrivende barnebøker. En enda mindre bolsjevikisk skikkelse, den tsjekkiske forfatteren Jaroslav Hasek - framtidig forfatter av mesterverket Den tapre soldat Svejks eventyr under verdenskrigen - befant seg for første gang i sitt liv som forkjemper for en sak og var, så sies det, enda mer overraskende, edru. Han deltok i borgerkrigen som kommisær for Den røde hær, og etter det vendte han tilbake til sin mer velkjente rolle som anarkist-bohem og fyllefant i Praha. Begrunnelsen var at Sovjet-Russland etter revolusjonen ikke var i hans stil. Men revolusjonen hadde vært det. Begivenhetene i Russland inspirerte imidlertid ikke bare revolusjo­ nære, men også revolusjoner, og det var viktigere. I januar 1918, bare uker at Vinterpalasset var tatt og mens bolsjevikene desperat forsøkte å forhandle om fred med den framrykkende tyske hæren, feide en bølge av politiske massestreiker og antikrigsdemonstrasjoner over SentralEuropa. Det begynte i Wien, spredte seg via Budapest og de tsjekkiske områdene til Tyskland, og kulminerte med de østerriksk-ungarske mari­ nesoldatenes opprør i Adriaterhavet. Da den siste tvil om sentralmakte­ nes nederlag forsvant, ga armeene omsider opp. I september dro de bul­ garske soldatene hjem, erklærte landet for republikk og marsjerte mot Sofia, selv om de var avvæpnet med tysk hjelp. I oktober falt Habsburgmonarkiet sammen etter de siste tapte slagene på den italienske fronten. Forskjellige nye nasjonalstater ble proklamert i et (berettiget) håp om at de seiernke allierte ville foretrekke dem framfor faren for bolsjevikrevolusjoner. Og faktisk hadde Vestens første reaksjon på bolsjevikenes appell til folkene om å slutte fred - i tillegg til offentligjørelsen av de hemmelige avtalene hvor de allierte hadde delt Europa mellom seg vært president Wilsons Fjorten punkter som spilte det nasjonalistiske kort ut mot Lenins internasjonale appell. En liten sone av små nasjonal­ stater skulle danne et slags karantenebelte mot den røde virus. Tidlig i november spredte opprørske marinegaster og soldater den tyske revolu­ sjonen fra marinebasen i Kiel og ut over hele landet. En republikk ble proklamert og keiseren trakk seg tilbake til Nederland. Han ble erstattet av en sosialdemokratisk forhenværende salmaker som statssjef. Revolusjonen som på denne måten feide bort alle regimer fra Vladivostok til Rhinen, var et opprør mot krigen, og stort sett greide freden å dempe mye av det sprengstoff som lå i den. Dens sosiale innhold var i

73

alle tilfeller nokså vagt, bortsett fra blant bondesoldatene og familiene deres i keiserdømmene Habsburg, Romanov og Osman og de mindre statene i Sørøst-Europa. Der bestod revolusjonen av fire saker: jord, mis­ tenksomhet overfor byer, overfor fremmede (spesielt jøder) og overfor regjeringen Dette gjorde bøndene til revolusjonære, men ikke bolsjevi­ ker, i store deler av det sentrale og østlige Europa, skjønt ikke i Tyskland (bortsett fra en del av Bayern), Østerrike og deler av Polen. De måtte stagges ved hjelp av visse jordreformer, selv i enkelte konservative, for ikke å si kontrarevolusjonære land som Romania og Finland. I land hvor de utgjorde flertallet av befolkningen, var de på den annen side praktisk talt en garanti for at sosialistene, for ikke å snakke om bolsjevikene, ikke ville vinne alminnelige valg. Dette skapte ikke nødvendigvis bondebastioner av politisk konservatisme, men det representerte en ødeleggende hindring for demokratiske sosialister, eller - som i Sovjet-Russland tvang dem til å avskaffe velgerdemokratiet. Det var av denne grunn at bolsjevikene, som hadde krevd en grunnlovgivende forsamling (en vel­ kjent revolusjonær tradisjon siden 1789), oppløste den så snart den var valgt bare noen uker etter oktoberrevolusjonen. Og selv om etableringen av nye små nasjonalstater etter Wilsons oppskrift langt fra avskaffet nasjonale konflikter i revolusjonssonen, dempet den muligheten for bolsjevikrevolusjoner. Det var i virkeligheten det som hadde vært de allierte fredsmakernes hensikt. På den annen side var virkningen av den russiske revolusjon på de europeiske opprørene i 1918-19 så åpenbar at det i Moskva neppe kunne være mye rom for tvil om at proletarrevolusjonen ville spre seg. For historikeren - selv for en del lokale revolusjonære - syntes det klart at keiserriket Tyskland var en stat med betydelig sosial og politisk stabi­ litet, med en sterk men hovedsakelig moderat arbeiderbevegelse som, hvis det ikke hadde vært for krigen, slett ikke ville ha eksperimentert med noe som liknet væpnet revolusjon. I motsetning til tsarens Russland eller det falleferdige Østerrike-Ungarn, i motsetning til Tyrkia, Europas notorisk «syke mann», og i motsetning til de ustyrlige, skyteglade inn­ byggerne i kontinentets sørøstlige fjelland, som var i stand til hva som helst, var ikke Tyskland et land hvor man kunne vente omveltninger. Sammenliknet med de ekte revolusjonære situasjonene i det beseirede Russland og Østerrike-Ungarn, var faktisk hovedtyngden av de tyske revolusjonære soldatene, marinegastene og arbeiderne fremdeles like moderate og lovlydige som de russiske revolusjonære angivelig skildret dem i sine vitser («Hvor det finnes et skilt som forbyr publikum å gå på gresset, går tyske opprørere naturligvis bare på stiene»). Likevel var det her revolusjonære marinesoldater bar sovjetbanneret gjennom landet, her ledelsen av et arbeider- og soldatsovjet i Berlin

74

utnevnte en tysk sosialistregjermg, her februar og oktober syntes å være ett og det samme. Og den virkelige makten i hovedstaden så ut til å være i hendene på radikale sosialister fra det øyeblikk keiseren abdiserte. Dette var en illusjon som bygde på at den gamle hæren, staten og makt­ strukturen var totalt men midlertidig lammet av dobbeltsjokket etter nederlag og revolusjon. Etter noen dager var det republikaniserte gamle regimet tilbake ved tømmene og ikke lenger alvorlig plaget av sosialis­ tene. De greide ikke en gang å få flertall ved det første valget, selv om det ble holdt noen få uker etter revolusjonen.12 De ble enda mindre plaget av det nylig improviserte kommunistpartiet. Lederne der, Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg, ble raskt myrdet av leide revolvermenn fra hæren. Likevel styrket den tyske revolusjonen av 1918 håpet hos de russiske bolsjevikene, ikke minst fordi en kortvarig sosialistrepublikk faktisk ble erklært i Bayern i 1918, og en flyktig sovjetrepublikk ble etablert våren 1919, etter at lederen var drept, i Miinchen, hovedsetet for tysk kunst, intellektuell motkultur og (politisk sett mindre undergravende) øl. Den overlappet et annet og mer alvorlig forsøk på å føre bolsjevismen vest­ over: den ungarske sovjetrepublikk av mars-juh 1919.13 Begge ble naturligvis slått ned med ventet brutalitet. Dessuten førte misnøye med sosialdemokratene raskt til en radikalisering av de tyske arbeiderne. Mange av dem overførte sin lojalitet til de uavhengige sosialistene, og etter 1920 til kommunistpartiet, som dermed ble det største partiet i sitt slag utenfor Sovjet-Russland. Kunne man ikke tross alt vente en tysk revolusjon? Selv om 1919, høydepunktet i den sosiale uroen i Vesten, hadde ført til nederlag for de eneste forsøkene på å utbre bolsjevikrevolusjonen, selv om den revolusjonære bølgen raskt og synlig var i ferd med å legge seg i 1920, svant ikke håpet hos bolsjeviklederne i Moskva om en tysk revolusjon før i slutten av 1923. Tvert om. Det var i 1920 at bolsjevikene gikk inn for det som i etter­ tid virker som et avgjørende feilgrep, den permanente deling av den internasjonale arbeiderbevegelsen. De gjorde det ved å bygge opp sin nye internasjonale kommunistbevegelse etter mønster av det leninistiske frontpartiet som bestod av en elite av heltidsarbeidende «profesjonelle 12 Det moderate flertallet av sosialdemokrater fikk bare litt under 38 prosent av stem­ mene - det høyeste noen gang - og de revolusjonære uavhengige sosialdemokratene fikk om lag 7,5 prosent.

13 Dens nederlag førte til en diaspora av politiske og intellektuelle flyktninger over ver­ den, noen av dem med uventede framtidige karrierer, som filmkaksen Sir Alexander Korda og skuespilleren Bela Lugosi, best kjent som stjernen i den første skrekkfilmen,

Dracula.

75

revolusjonære». Oktoberrevolusjonen hadde, som vi har sett, vunnet stor sympati i de internasjonale sosialistbevegelsene. Nesten alle fram­ stod som radikaliserte og enormt forsterkede bevegelser etter verdenskri­ gen. Med få unntak hadde sosialist- og arbeiderpartiene store opinionsgrupper som gikk inn for tilslutning til den nye Tredje eller Kommunis­ tiske internasjonale som bolsjevikene grunnla for å erstatte den Andre internasjonale (1889-1914), som hadde mistet anseelse og var blitt øde­ lagt av den verdenskrigen den ikke hadde greid å bekjempe.14 Faktisk var det flere partier, som sosialistpartiene i Frankrike, Italia, Østerrike og Norge, og de uavhengige sosialistene i Tyskland som stemte for å slutte seg til. De bakstreverske motstanderne av bolsjevismen kom i min­ dretall. Men det Lenin og bolsjevikene ønsket var ikke en internasjonal bevegelse av sosialister som sympatiserte med oktoberrevolusjonen, men et korps av ytterst hengivne og disiplinerte aktivister, en slags global kampgruppe for revolusjonære erobringer. Partier som ikke var villige til å godta den leninistiske strukturen ble nektet adgang eller utstøtt fra den nye Internasjonalen, som ville svekkes hvis den godtok slike femtekolon­ ner av opportunisme og reformisme, for ikke å snakke om det Marx en gang hadde kalt «parlamentarisk kretinisme». I den forestående kamp var det ikke plass for annet enn soldater. Argumentet hadde noe for seg under én forutsetning: at verdensrevo­ lusjonen fremdeles var under utvikling og at revolusjonskampene var nært forestående. Men selv om situasjonen i Europa langt fra var stabili­ sert, var det i 1920 klart at bolsjevikrevolusjonen ikke stod på timepla­ nen i Vesten, skjønt det også var klart at bolsjevikene hadde etablert seg permanent i Russland. Da Internasjonalen møtte, var det ingen tvil om at det var en mulighet for at Den røde hær, som hadde seiret i borgerkri­ gen og nå feide mot Warszawa, ville spre revolusjonen vestover med væpnet makt som et biprodukt av en kort russisk-polsk krig, provosert fram av Polens territorielle ambisjoner. Polen, som igjen var blitt en egen stat etter halvannet århundres ikke-eksistens, krevde å få tilbake gren­ sene fra det 18. århundret. Disse lå langt inne i Hviterussland, Litauen og Ukraina. Den sovjetiske framrykningen, som har gitt oss et enestå­ ende litterært monument i Isaac Babels Rytterarmeen, ble hyllet av et uvanlig bredt utvalg av samtidige, fra den østerrikske romanforfatteren Joseph Roth, habsburgernes senere elegist, til Mustafa Kemal, den fram­ tidige lederen i Tyrkia. Men de polske arbeiderne reiste seg ikke, og Den røde hær ble slått tilbake ved Warszawas byporter. Fra da av var alt rolig på vestfronten, selv om det ikke så slik ut. Riktignok spredte muligheten 14 Den såkalte Første internasjonale var Karl Marx’ egen Internasjonale arbeiderassosiasjon fra 1864-1872.

76

for revolusjon seg østover til Asia, som Lenin alltid hadde hatt betydelig interesse for. Fra 1920 til 1927 syntes håpet om verdensrevolusjon fak­ tisk å ligge i den kinesiske revolusjon. Den hadde framgang under Kuomintang som da var partiet for nasjonal frigjøring, og hvis leder, Sun Yat-sen (1866-1925) ønsket velkommen både den sovjetiske modellen, sovjetisk militær hjelp og det nye kinesiske kommunistpartiet som del av hans bevegelse. Kuomintang-kommunistalliansen feide nordover fra basene i Sør-Kina i den store offensiven av 1925-27 og brakte det meste av Kina under kontroll av en enkelt regjering for første gang siden keiserdømmets fall i 1911, før den ledende Kuomintang-generalen, Chiang Kai-shek, vendte seg mot kommunistene og slaktet dem. Men selv før dette beviset på at ikke en gang Østen var moden for en oktoberrevolu­ sjon, kunne ikke de lovende utsiktene i Asia skjule at revolusjonen i Ves­ ten var mislykket. I 1921 var det ingen tvil om at så var tilfelle. Revolusjonen var på til­ bakegang i Sovjet-Russland, selv om bolsjevikene politisk sett var uan­ gripelige (se s. 386). Den var tatt av timeplanen i Vesten. Kominterns tredje kongress innså dette uten helt å innrømme det. Den oppfordret til en «samlet front» med de samme sosialistene som den andre kongressen hadde kastet ut av armeen for revolusjonær framgang. Det dette egentlig betydde var en splittelse av de revolusjonære i de neste generasjonene. Men i alle tilfeller var det for sent. Bevegelsen var splittet for alltid, fler­ tallet av venstresosialistene, enkeltmennesker og partier, søkte tilbake til den sosialdemokratiske bevegelsen, i de fleste tilfeller ledet av antikom­ munistiske moderate. De nye kommunistpartiene forble minoriteter mnen det europeiske venstre, og generelt - med få unntak som Tyskland, Frankrike og Finland - ganske små, om enn glødende minoriteter. Situa­ sjonen kom ikke til å endre seg for dem før i 1930-årene (se kapittel 5).

IV Årene med omveltning etterlot seg likevel ikke bare et enkeltstående, veldig men tilbakeliggende land som nå ble styrt av kommunister som hadde forpliktet seg til å bygge et alternativt samfunn til kapitalismen, men også en regjering, en disiplinert internasjonal bevegelse og, kanskje like viktig, en generasjon av revolusjonære som var bundet av visjonen om verdensrevolusjonen under flagget som ble heist i oktober og under ledelse av den bevegelsen som uunngåelig hadde sitt hovedkvarter i Moskva. (I mange år hadde man håpet at det snart kunne flyttes til Ber­ lin, og at tysk, ikke russisk, fremdeles skulle være Internasjonalens språk mellom krigene.) Bevegelsen visste kanskje ikke helt hvordan verdensre-

77

volusjonen skulle utvikle seg etter stabiliseringen i Europa og nederlaget i Asia, og kommunistenes spredte forsøk på uavhengige væpnete opprør (Bulgaria og Tyskland i 1923, Indonesia i 1926, Kina i 1927 og - sent og utenom mønsteret - Brasil i 1935) var katastrofale. Men som den store depresjonen og Hitlers framgang snart skulle vise, var verdens tilstand mellom krigene slett ikke slik at den dempet eventuelle apokalyptiske formodninger (se kapitlene 3 til 5). Dette forklarer ikke hvorfor Komin­ tern plutselige snudde til en form for ultra-revolusjonær retorikk og sek­ terisk venstrepolitikk, siden bevegelsen i praksis, uansett retorikken, hverken hadde forventninger om eller var forberedt på å ta makten noe sted. Kursendringen, som viste seg å være politisk ødeleggende, må sna­ rere forklares med den interne politikken i det sovjetiske kommunistpar­ tiet da Stalin tok kontroll over det, og kanskje også et forsøk på å kom­ pensere for det stadig økende skillet mellom interessene til Sovjetunio­ nen som en stat som nødvendigvis måtte eksistere sammen med andre stater - den begynte å bli internasjonalt anerkjent som regime fra 1920 og bevegelsen, hvis målsetting var å undergrave og styrte alle andre regjeringen Når det kom til stykket vant Sovjetunionens interesser over de verdensrevolusjonære interessene til Den kommunistiske internasjonale, som Stalin reduserte til et redskap for sovjetstatens politikk under nøye kontroll av det sovjetiske kommunistpartiet. Han utrensket, oppløste og reformerte Internasjonalens bestanddeler etter eget forgodtbefinnende. Verdensrevolusjonen tilhørte fortidens retorikk, og faktisk var en hvil­ ken som helst revolusjon akseptabel bare så lenge den a) ikke kom i kon­ flikt med sovjetiske interesser og b) kunne bringes under direkte sovje­ tisk kontroll. Vestlige regjeringer som så de nye kommunistregimene etter 1944 hovedsakelig som en forlengelse av sovjetisk makt, tolket utvilsomt Stalins intensjoner korrekt, men det samme gjorde de gammel­ dagse revolusjonære som bittert klandret Moskva for ikke å ønske at kommunistene skulle ta makten, og bekjempet alle forsøk på å gjøre det, selv dem som viste seg vellykkede, som i Jugoslavia og Kina (se kapittel 5). Likevel var Sovjet-Russland like til slutten, selv for mange grådige og korrupte medlemmer av nomenklaturen, noe mer enn bare en vanlig supermakt. Selve grunnlaget for landets eksistens var tross alt allmenn frigjøring og bygging av et bedre alternativ til det kapitalistiske sam­ funn. Hvorfor skulle ellers ufølsomme Moskva-byråkrater ha fortsatt å finansiere og væpne geriljastyrkene i den kommunistallierte African National Congress som i mange tiår syntes å ha minimale muligheter for å kunne styrte apartheid-systemet i Sør-Afrika? (Underlig nok har det kinesiske kommunistregimet ingen tilsvarende fortid når det gjelder

78

praktisk støtte til frigjøringsbevegelser i den tredje verden, selv om kine­ serne kritiserte Sovjetunionen for å forråde revolusjonære bevegelser etter brudddet mellom de to landene.) Sovjetunionen hadde for lenge siden lært at menneskeheten ikke kom til å endre seg ved hjelp av en Moskva-inspirert verdensrevolusjon. I den langvarige stagnasjonsperioden under Bresjnev bleknet og forsvant også Khrustsjovs hellige overbe­ visning om at sosialismen ville «begrave» kapitalismen på grunn av øko­ nomisk overlegenhet. Det kan godt hende at den endelige forvitring av denne troen på systemets universelle kall forklarer hvorfor det til slutt gikk i oppløsning uten motstand (se kapittel 16). Ingen slike hemninger plaget den første generasjonen av dem som lot seg inspirere av det skinnende lyset fra oktoberrevolusjonen og viet sitt liv til verdensrevolusjonen. I likhet med de første kristne trodde de fleste sosialistene fra før 1914 på store apokalyptiske forandringer som skulle avskaffe alt ondt og skape et samfunn uten misnøye, undertrykkelse, ulikhet og urettferdighet. Marxismen tilbød tusenårsrikets håp, garan­ tert av vitenskapens og historiens uunngåelighet. Oktoberrevolusjonen ga nå beviset for at den store forandringen hadde begynt. Det totale antall soldater i denne nødvendigvis hensynsløse og displinerte hær for menneskelig frigjøring var kanskje ikke større enn noen få titusen. Tallet på profesjonelle i den internasjonale bevegelsen, som «skiftet land oftere enn sko», som Bertolt Brecht skrev i et dikt til deres ære, var kanskje ikke mer enn noen få hundre. De må ikke sammenblan­ des med det italienerne kalte «det kommunistiske folket» i den tiden partiet deres hadde millioner av tilhengere. Det var de millioner av til­ hengere og vanlige medlemmer som også hadde en ekte drøm om et nytt og godt samfunn, men som i praksis ikke drev med annet enn den gamle sosialistbevegelsens daglige aktiviteter. Deres virksomhet gjaldt klassen og samfunnet, det var ikke noe personlig engasjement for saken. Men selv om de profesjonelles antall var lite, kan man ikke forstå det 20. århundret uten dem. Uten det leninistiske «partiet med en ny type profesjonelle revolusjo­ nære», altså kadrene, er det utenkelig at en tredel av menneskeheten på mindre enn 30 år etter oktoberrevolusjonen ville ha levd under kommu­ nistiske regimer. Det troen og den uforbeholdne lojaliteten overfor Mos­ kva ga kommunistene, var evnen til å se seg selv (sosiologisk sett) som deler av en universell kirke, ikke en sekt. Moskva-orienterte kommunist­ partier mistet ledere gjennom utmeldelser og utrenskninger, men inntil lufta hadde gått ut av bevegelsen etter 1956, ble de ikke splittet, i mot­ setning til utbrytergruppene av marxistiske dissentere som fulgte Trotskij og de enda mer oppspaltede «marxist-leninistiske» sektene som dyr­ ket maoismen etter 1960. Men uansett hvor få de var - da Mussolini ble 79

styrtet i Italia i 1943, bestod det italienske kommunistpartiet av ca. 5000 menn og kvinner, de fleste nettopp kommet fra fengsel eller utlendighet var de det samme som bolsjevikene hadde vært i februar 1917, kjernen i en millionhær, potensielle herskere over folk og stater. For denne generasjonen, spesielt for dem som gjennomlevde årene med omveltninger, var revolusjonen det som skjedde i deres levetid. Kapitalismens dager var uunngåelig talte. Samtidshistorien var venterommet for den endelige seier for dem som levde lenge nok til å oppleve den. Av dem ville det bare være noen få revolusjonssoldater («de som døde under permisjon», som den russiske kommunisten Leviné uttrykte det kort tid før han ble henrettet av dem som styrtet Miinchen-sovjetet av 1919). Hvis det borgerlige samfunn selv hadde så god grunn til å tvile på sin framtid, hvorfor skulle de tro at det ville overleve? Deres egne liv viste hva det dreide seg om. La oss ta historien om to unge tyskere som en kort tid var kjærester og som ble mobilisert på livstid av rådsrevolusjonen i Bayern i 1919: Olga Benario, datter til en velstående advokat i Miinchen, og Otto Braun, en skolelærer. Olga endte med å organisere revolusjon på den vestlige halvkule. Hun ble knyttet til, og senere gift med Luis Carlos Prestes, lederen av en lang opprørsk marsj gjennom Brasils ødslige sko­ ger. Han hadde overtalt Moskva til å støtte et opprør i Brasil i 1935. Opprøret mislyktes og Olga ble overlevert av den brasilianske regjering til Hitlers Tyskland, hvor hun senere døde i en konsentrasjonsleir. I mel­ lomtiden dro Otto, som hadde mer hell med seg, for å revolusjonere Østen som Kominterns militærekspert i Kina. Han ble den eneste ikkekineser som var med på den berømte «Lange marsjen» til de kinesiske kommunistene. Siden dro han til Moskva og til slutt til DDR. (Opplevel­ sen gjorde ham skeptisk til Mao.) I hvilken annen tid, bortsett fra i før­ ste halvdel av det 20. århundret, kunne to sammenflettede liv ha utviklet seg på denne måten? I generasjonen etter 1917 hadde bolsjevismen dermed tatt opp i seg alle andre sosialrevolusjonære tradisjoner, eller skjøvet dem fra seg som marginale radikale bevegelser. Før 1914 hadde anarkismen vært en langt mer tiltrekkende ideologi for revolusjonære aktivister enn marxismen i store deler av verden. Utenfor Øst-Europa ble Marx snarere betraktet som en guru for massepartier hvis uunngåelige, men ikke eksplosive frammarsj mot seier han hadde påvist. I 1930-årene hadde anarkismen sluttet å eksistere som en betydelig politisk maktfaktor utenfor Spania, selv i Latin-Amerika hvor det svart-røde flagget alltid hadde vært mer inspirerende for de militante enn det røde. (Selv i Spania knekket bor­ gerkrigen anarkismen, mens den skapte framgang for kommunistene som til den tid hadde vært relativt ubetydelige.) De sosialrevolusjonære 80

gruppene som eksisterte utenfor Moskva-kommunismen brukte faktisk Lenin og oktoberrevolusjonen som sitt referansepunkt. De ble nesten alltid ledet eller inspirert av en eller annen dissident eller person som var utstøtt av Komintern, som satte i gang en stadig mer hensynsløs jakt på kjettere da Stalin etablerte, og senere strammet til sitt grep om det sovjetiske kommunistpartiet og Komintern. Få av disse dissidentbolsjevikiske sentrene drev det til noe særlig politisk. Den av kjetterne som hadde suverent mest prestisje og berømmelse, den forviste Leo Trotskij - en av lederne av oktoberrevolusjonen og arkitekten for Den røde hær - mislyktes fullstendig med sine praktiske forsøk. Hans «Fjerde internasjonale» som skulle konkurrere med den staliniserte Tredje internasjonale, var praktisk talt usynlig. Da han ble myrdet etter ordre fra Stalin i sitt eksil i Mexico i 1940, var hans politiske betydning minimal. Kort sagt betydde det å være sosialrevolusjonær i stigende grad å være tilhenger av Lenin og oktoberrevolusjonen, og i stigende grad å være medlem av eller støttespiller for et Moskva-tilknyttet kommunist­ parti. Dette ble enda tydeligere etter Hitlers triumf i Tyskland, da disse partiene valgte samarbeid med antifascistene og dermed fikk anledning til å komme ut av sin sekteriske isolasjon og vinne massetilslutnmg blant både arbeidere og intellektuelle (se kapittel 5). De unge som tørstet etter å styrte kapitalismen ble ortodokse kommunister og knyttet sin sak til den Moskva-sentrerte internasjonale bevegelsen. Marxismen, som av oktoberrevolusjonen var blitt gjenopplivet som ideologi for revolusjo­ nære forandringer, betydde nå marxisme slik den ble tolket på Moskvas Marx-Engels-Lenin-institutt. Det var nå det globale sentrum for utbre­ delse av de store klassiske tekstene. Ingen andre innen synsvidde tilbød seg både å tolke verden og forandre den, eller så ut til å være bedre i stand til å gjøre det. Slik fortsatte det å være til etter 1956, da oppløs­ ningen av både den stalinistiske ortodoksien i Sovjetunionen og av den Moskva-sentrerte internasjonale kommunistbevegelsen brakte de hittil marginaliserte tenkere, tradisjoner og organisasjoner på den kjetterske venstresiden fram i lyset. Likevel levde de fremdeles under oktoberrevo­ lusjonens gigantiske skygge. Selv om alle med den minste kjennskap til ideologisk historie kunne gjenkjenne innflytelsen fra Bakunin, eller til og med Netsjajev, snarere enn fra Marx, hos studentradikalerne fra 1968 og senere, så førte det ikke til noe betydelig oppsving for anarkistiske teorier eller bevegelser. Tvert om skapte 1968 en enorm motbølge for marxismen som teori - vanligvis i versjoner som ville ha overrasket Marx - og for et variert utvalg av «marxist-leninistiske» sekter og grup­ per som stod sammen om å avvise Moskva og de gamle kommunistpar­ tiene som utilstrekkelig revolusjonære og leninistiske. 81

Paradoksalt nok skjedde denne nesten fullstendige overtakelsen av den sosialrevolusjonære tradisjonen på et tidspunkt da Komintern åpen­ bart hadde lagt til side den opprinnelige revolusjonære strategien fra 1917-23, eller snarere så for seg strategier for overtakelse av makt som var helt annerledes enn de som ble brukt i 1917 (se kapittel 5). Fra 1935 av var litteraturen i kritiske venstrekretser full av beskyldninger om at Moskva forsømte, avviste eller til og med motarbeidet mulighetene for revolusjon fordi Moskva ikke ønsket den lenger. Inntil den stolte «monolittiske» sovjet-sentrerte bevegelsen begynte å smuldre opp innen­ fra, hadde disse argumentene liten virkning. Så lenge den kommunistiske bevegelsen beholdt sin enhet, sitt samhold og sin enestående immunitet mot oppløsning, var den - for de fleste av dem som trodde at verdensre­ volusjonen var nødvendig - den eneste det var verdt å satse på. Hvem kunne dessuten med hånden på hjertet nekte for at de landene som brøt med kapitalismen i den andre store bølgen av verdensomspennende revolusjon, fra 1944 til 1949, gjorde det under ledelse av ortodokse, sovjet-orienterte kommunistpartier? Ikke før etter 1956 hadde revolusjonstilhengerne et reelt valg mellom flere slike bevegelser som kunne påbe­ rope seg at de virkelig var politisk effektive eller i stand til å gjøre opp­ rør. Selv disse - ulike utgaver av trotskisme, maoisme og grupper inspi­ rert av den cubanske revolusjonen av 1959 (se kapittel 15) - var fremde­ les mer eller mindre arvtakere av leninismen. De gamle kommunistparti­ ene var fremdeles stort sett de største gruppene på den ytterste venstresi­ den, men på denne tiden hadde gløden gått ut av den gamle kommunist­ bevegelsen.

V Kraften i bevegelsene som ønsket verdensrevolusjon lå i den kommunis­ tiske organisasjonsformen, Lenins «parti av en ny type», en mektig nyskapning i det 20. århundrets sosiale byggverk. Man kan sammen­ likne det med dannelsen av de kristne kloster- og andre ordener i mid­ delalderen. Det ga selv små organisasjoner en uforholdsmessig effektivi­ tet fordi partiet kunne kreve ekstraordinær plikttroskap og selvoppgivelse av medlemmene, mer enn militær disiplin og militært samhold, og total konsentrasjon om å iverksette partiets avgjørelser for enhver pris. Dette gjorde et dypt inntrykk, også på fiendtlig innstilte observatører. Likevel var forholdet mellom «elite-parti»-modellen og de store revolu­ sjoner det var meningen den skulle gjennomføre, og i noen tilfeller greide å få til, langt fra klart, skjønt ingenting var så opplagt som at modellen kom til sin rett etter vellykkede revolusjoner, eller under kriger. For leni-

82

nistpartiene var i hovedsak bygd opp som eliter (fortropper) av ledere, eller rettere sagt, før revolusjonene var blitt vunnet, som «kontra-eliter». Som 1917 viser, avhenger sosiale revolusjoner av hva som skjer blant massene og i situasjoner som hverken eliter eller kontra-eliter har full kontroll over. Det viste seg ellers at den leninistiske modellen faktisk hadde betydelig tiltrekning for unge medlemmer av de gamle elitene, spesielt i den tredje verden hvor de i uforholdsmessige stort antall sluttet seg til slike partier til tross for disse partienes heroiske og relativt vellyk­ kede forsøk på å oppdra sanne proletarer. Den store utbredelsen av det brasilianske kommunistpartiet i 1930-årene bygde på omvendte unge intellektuelle fra familier i landeieroligarkiet og yngre offiserer i hæren [Martins Rodrigues, 1984, s. 390-97]. På den annen side kom ofte de egentlige «massenes» følelser (av og til også de aktive tilhengerne av «eliten») i konflikt med ledernes ideer, spe­ sielt i tider med ekte masseopprør. Slik utløste de spanske generalenes opprør mot folkefrontregjeringen i juli 1936 øyeblikkelig sosial revolu­ sjon i store deler av Spania. At de militante, spesielt anarkistene, skulle sette i gang kollektivisering av produksjonsmidlene var ikke overras­ kende, selv om kommunistpartiet og sentralregjeringen senere motsatte seg, og der det var mulig, omgjorde denne omveltningen. Dens fordeler og ulemper blir fortsatt diskutert i politisk og historisk litteratur. Imid­ lertid utløste denne begivenheten også den største av alle bølger av billedstorming og antiklerikale drap siden 1835, da denne formen for akti­ vitet ble en del av spansk folkelig agitasjon etter at borgere i Barcelona hadde reagert på en utilfredsstillende tyrefektning med å brenne en hel del kirker. Om lag 7000 klerikale - dvs. 12-13 prosent av landets pres­ ter og munker, men bare en ubetydelig del av nonnene - ble drept. I ett enkelt bispedømme i Catalonia (Gerona) ble over seks tusen bilder øde­ lagt [Hugh Thomas, 1977, s. 270-71; M. Delgado, 1992, s. 56]. To ting er klare når det gjelder denne skremmende episoden: Den ble fordømt av lederne eller talsmennene for det spanske revolusjonære ven­ stre, skjønt de var lidenskapelig antiklerikale, og av anarkistene som var notoriske prestehatere. For dem som gjennomførte det, og for mange av dem som så på, var dette mer enn noe annet det revolusjonen virkelig betydde: omveltning av samfunnet og dets orden og verdier, ikke bare for et kort symbolsk øyeblikk, men for alltid [M. Delgado, 1992, s. 52-539]. Det var vel og bra at lederne insisterte på, som de alltid gjorde, at det var kapitalistene, ikke prestene som var hovedfienden; men innerst inne følte massene det annerledes. (Om folkelig politikk i et mindre mannsdominert samfunn enn det iberiske ville ha vært like mor­ derisk ikonoklastisk er et kontraproduktivt spørsmål, men seriøs forsk­ ning om kvinners holdninger kunne likevel kanskje kaste lys over det.) 83

Når det kommer til stykket var den type revolusjon som opplever at strukturen i den politiske orden og autoritet plutselig går i oppløsning og overlater til mannen (og så langt det ble tillatt, kvinnen) i gata å ordne opp selv, en sjelden foreteelse i det 20. århundret. Selv det mest nærlig­ gende eksemplet på regimer som plutselig faller sammen, den iranske revolusjonen av 1979, var ikke fullt så ustrukturert, til tross for den usedvanlige enstemmighet i Teherans mobilisering av massene mot sja­ hen. Mye av den må ha vært spontan. Takket være strukturen i det iran­ ske presteskapet var det nye regimet allerede til stede i ruinene av det gamle, skjønt det fikk ikke sin endelige form før en tid senere (se kapit­ tel 15). Faktisk ble den typiske post-oktober-revolusjonen i det korte 20. århundret, med unntak av noen lokale utbrudd, enten gjennomført ved et (nesten alltid militært) kupp hvor hovedstaden ble tatt, eller som det endelige resultat av en langvarig væpnet kamp, for det meste på lands­ bygda. Siden yngre offiserer - langt sjeldnere vernepliktige offiserer med radikale og venstreorienterte sympatier var et vanlig fenomen i fat­ tige og tilbakeliggende land hvor militærlivet tilbød attraktive karriere­ muligheter for dyktige og utdannede unge menn uten familieforbindelser og rikdom, var det typisk å finne slike initiativ i land som Egypt (de frie offiserers revolusjon av 1952) og andre land i Midt-Østen (Irak 1958, Syria flere ganger siden 1950-årene, og Libya i 1969). Militære er en del av mønsteret i latin-amerikansk revolusjonshistorie, skjønt de har sjel­ den tatt makten i noe land, eller beholdt den særlig lenge, av rene venstrepolitiske årsaker. Til de fleste observatørers overraskelse kom det på den annen side i 1974 et militærkupp som fjernet det eldste høyre-regimet i verden, gjennomført av unge offiserer som var oppgitt over og radikalisert av langvarige kolonikriger: «Nellikrevolusjonen i Portugal». Alliansen mellom offiserene, et sterkt kommunistparti som dukket opp fra undergrunnen, og ulike radikale marxistiske grupper ble snart split­ tet og lagt til side. Det skapte lettelse i EU, som Portugal litt senere slut­ tet seg til. Den sosiale strukturen, ideologiske tradisjoner og de væpnede styrkers politiske funksjoner i utviklede land gjorde at militære med poli­ tiske interesser i disse landene valgte høyresiden. Kupp i allianse med kommunister eller sosialister passet ikke dem. Det må innrømmes at i frigjøringsbevegelsene i det franske imperiet kom tidligere soldater i de lokale styrkene som ble dannet av Frankrike i koloniene - de hadde sjel­ den vært offiserer - til å spille en framtredende rolle (særlig i Algerie). Deres erfaring i og etter den annen verdenskrig hadde vært utilfredsstil­ lende, ikke bare på grunn av den vanlige diskrimineringen, men også fordi de mange kolonisoldatene i styrkene til de Gaulles Frie Frankrike i 84

likhet med de stort sett ikke-galliske medlemmene av den væpnede mot­ standen innen Franrkike, raskt ble plassert i skyggen. De frie franske armeene i den offisielle seiersparaden etter frigjø­ ringen var en god del «hvitere» enn de som virkelig hadde vunnet gaullistisk ære på slagmarkene. Likevel forble stort sett imperiemaktenes koloniarmeer lojale, selv når de faktisk ble kommandert av innfødte fra koloniene. Et unntak er de ca. 50 000 indiske soldatene som sluttet seg til den indiske nasjonalarmeen under japanerne [M. Echenberg, 1992, s. 141-45; M. Barghava og A. Singh Gill, 1988, s. 10; T.R. Sareen, 1988, s. 20-21],

VI Veien til revolusjon gjennom lang geriljakrig ble oppdaget ganske sent av det 20. århundrets sosialrevolusjonære. Kanskje årsaken var at denne formen for aktivitet historisk sett i hovedsak hadde foregått på lands­ bygda og for det meste blitt assosisert med bevegelser med arkaiske ide­ ologier. Av skeptiske by-observatører kunne det lett forveksles med kon­ servatisme eller til og med reaksjon og kontrarevolusjon. Tross alt hadde de store geriljakrigene under den franske revolusjon og i Napoleon-perioden uten unntak vært ført mot og aldri for Frankrike og revolusjonens sak. Selve ordet «gerilja» hadde ingen plass i marxistisk terminologi før etter revolusjonen på Cuba i 1959. Bolsjevikene, som hadde ført både irregulær og vanlig krig under borgerkrigen, brukte ordet «partisan», og det ble standard i de sovjet-mspirerte motstandsbevegelsene i annen ver­ denskrig. I ettertid er det overraskende at geriljaaksjoner ikke spilte noen særlig rolle i den spanske borgerkrigen, selv om det skulle ha vært rikelig anledning til det i de republikanske områdene som var okkupert av Franco-styrker. Faktisk organiserte kommunistene noen ganske bety­ delige geriljagrupper utenfor landet etter den annen verdenskrig. Før første verdenskrig var det rett og slett ikke en del av verktøyet til framti­ dige revolusjonsmakere. Unntaket var Kina, hvor den nye strategien ble lansert av noen (men slett ikke alle) kommunistledere etter at Kuomintang under Chiang Kaishek vendte seg mot sine tidligere kommunistiske allierte i 1927, og etter det oppsiktsvekkende nederlaget for det kommunistiske opprøret i byene (Kanton, 1927). Mao Zedong, hovedforkjemperen for den nye strategien - som til slutt skulle gjøre ham til leder av det kommunistiske Kina - innså at etter mer enn femten års revolusjon var fremdeles store deler av Kina utenfor effektiv kontroll av noen sentral administrasjon, men som en hengiven beundrer av Vannkanten, den store klassiske

85

romanen om Kinas sosiale bandittopprørere, forstod han at geriljataktikk var en tradisjonell del av landets sosiale konflikter. I virkeligheten kunne ingen klassisk utdannet kineser unnlate å se likheten mellom opp­ rettelsen av Maos første frie geriljasone i Kiangsi-fjellene i 1927, og fjell­ festningen til heltene i Vannkanten som den unge Mao hadde oppfordret sine medstudenter til å etterlikne i 1917 [Schram, 1966, s. 43M4], Den kinesiske strategien var heroisk og inspirerende, men den syntes ikke å passe i land med effektive moderne interne kommunikasjoner og regjeringer som var vant med å administrere hele sitt territorium, uansett hvor fjerntliggende og fysisk vanskelig det var å styre. Det viste seg at det på kort sikt heller ikke lyktes i Kina, hvor den nasjonale regjeringen etter flere militære framstøt i 1934 tvang kommunistene til å gi fra seg de frie sovjet-territoriene i landets sentrale regioner. Kommunistene måtte trekke seg tilbake, og startet på den legendariske Lange marsjen til en fjerntliggende og tynt befolket grenseregion i nordvest. Etter at brasilianske opprørssoldater som Lufs Carlos Prestes gikk over fra undergrunnsvirksomhet til kommunisme i slutten av 1920årene, var det ingen venstreorienterte grupper av betydning andre steder som valgte geriljaløsningen, med mindre vi regner med general César Augusto Sandinos kamp mot amerikanske marinesoldater i Nicaragua (1927-33), som skulle inspirere sandinistrevolusjonen femti år senere. (Likevel forsøkte Den kommunistiske internasjonale nokså ubehjelpelig å framstille den berømte brasilianske sosialbanditten Lampiåo, helt i et utall skillingsromaner, i et slikt lys.) Mao selv ble ikke de revolusjonæres ledestjerne før etter den cubanske revolusjonen. Den annen verdenskrig representerte imidlertid en mer presserende og generell tilskyndelse til å følge geriljaveien mot revolusjon: behovet for å kjempe mot tyskernes og deres alliertes okkupasjon av det meste av Europa-kontinentet, inkludert store deler av det europeiske Sovjetunio­ nen. Mostand, spesielt væpnet motstand, utviklet seg i betydelig måle­ stokk etter at Hitlers angrep på Sovjetunionen mobiliserte de ulike kom­ munistbevegelsene. Da den tyske hæren omsider var slått, med varie­ rende bidrag fra lokale motstandsbevegelser (se kapittel 5), gikk regi­ mene i det okkuperte eller fascistiske Europa i oppløsning, og sosial­ revolusjonære regimer under kommunistisk kontroll tok over, eller for­ søkte å ta over, i flere land hvor den væpnede motstanden hadde vært mest effektiv (Jugoslavia, Albania og - om det ikke hadde vært for bri­ tisk og etter hvert også amerikansk militær støtte - Hellas). De kunne kanskje også ha overtatt, skjønt ikke særlig lenge, i Italia nord for Apenninene, men av grunner som fremdeles blir diskutert i det som er igjen av det revolusjonære venstre, forsøkte de ikke. Kommunistregimene som ble opprettet i Øst- og Sørøst-Asia etter 1945 (i Kina, deler av Korea og 86

fransk Indokina) bør også betraktes som barn av motstanden under kri­ gen, for selv i Kina begynte Mao-hærens massive framgang mot makten først etter at den japanske hæren ble satt inn for å overta de viktigste delene av Kina i 1937. Den andre bølgen av verdensomspennende sosial revolusjon hadde sitt opphav i den annen verdenskrig, akkurat som den første hadde sitt opphav i den første verdenskrig - skjønt på en helt annen måte. Denne gangen var det krigshandlingene, ikke motstanden mot dem som brakte revolusjonen til makten. Hvordan de nye revolusjonsregimene var og hvilken politikk de førte, blir vurdert et annet sted (se kapittel 5 og 13). Her er vi opptatt av selve revolusjonsprosessen. Revolusjonene ved midten av århundret, som kom etter den seierrike avslutningen av lange kriger, skilte seg ut fra det klas­ siske 1789- eller «oktober»-scenariet. De skilte seg også ut fra den lang­ somme oppløsningen av keisernes Kina og Porfirios Mexico (se The Age of Empire, kapittel 12) på to måter. For det første - og i dette likner de på resultatene av vellykkede militærkupp - var det ingen tvil om hvem som hadde gjennomført revolusjonen eller satt med makten: den poli­ tiske gruppen - eller gruppene - som var assosiert med Sovjetunionens seierrike væpnede styrker. For Tyskland, Japan og Italia kunne ikke ha blitt slått utelukkende ved hjelp av motstandsgrupper - selv ikke Kina. (De seierrike vestlige styrkene var selvfølgelig motstandere av kommu­ nistdominerte regimer.) Det fantes ikke noe interregnum eller makt­ vakuum. De eneste situasjonene der sterke motstandsbevegelser ikke greide å ta over etter aksemaktenes sammenbrudd, var der hvor de vestallierte opprettholdt et fotfeste i de frigjorte landene (Sør-Korea, Viet­ nam) eller hvor de interne antiaksestyrkene var splittet, som i Kina. Der måtte kommunistene etter 1945 etablere seg mot en korrupt og stadig svakere Kuomintang-regjering som de hadde kjempet sammen med. Sov­ jetunionen var tydelig en lite entusiastisk tilskuer. For det andre førte geriljakampenes vei mot makten uunngåelig bort fra byene, hvor den tradisjonelle styrken til sosialistiske arbeiderbevegel­ ser lå, og ut på den fjerne landsbygda. Siden geriljakrig best kan føres i kupert landskap, fjell, skoger og liknende terreng, er det mer presist å si at geriljaen samlet seg i tynt befolkede områder langt fra hovedtyngden av befolkningen. Slik Mao uttrykte det, ville landsbygda omringe byen før byen erobret den. Når det gjaldt europeisk motstandsbevegelse, byopprørene - oppstanden i Paris sommeren 1944, i Milano våren 1945 - måtte den vente til krigen praktisk talt var over, i det minste i deres egen region. Det som skjedde i Warszawa i 1944 var straffen for et for tidlig iverksatt byopprør: De har bare ett skudd i magasinet, selv om det er kraftig. For det meste av befolkningen, selv i et revolusjonært land, betydde kort sagt geriljaveien til revolusjon at man måtte vente i lange 87

perioder på at forandringer skulle komme andre steder fra, uten å være i stand til å gjøre særlig mye. De virkelig effektive geriljasoldatene, inklu­ dert all deres infrastruktur, var nødvendigvis en nokså liten minoritet. På sitt eget territorium kunne geriljastyrkene selvfølgelig ikke fungere uten masseoppslutning, ikke minst fordi styrkene deres i langvarige kon­ flikter stort sett måtte rekrutteres lokalt: slik (som i Kina) kunne store grupper av industriarbeidere og intellektuelle rolig bli omdannet til hær­ styrker av tidligere bønder. Likevel var ikke forholdet til massene nød­ vendigvis så enkelt som det er antydet i Maos ord om geriljafisken som svømmer i folkets vann. I typiske geriljaområder kunne nesten en hvil­ ken som helst tvilsom gruppe av fribyttere som etter lokal standard opp­ førte seg skikkelig, regne med utstrakt sympati, i motsetning til frem­ mede invasjonssoldater eller, for den saks skyld, hvilke som helst repre­ sentanter for den nasjonale regjeringen. De dype skillelinjene som fantes på landsbygda betydde imidlertid at hvis man skaffet seg venner, fikk man automatisk også fiender. De kinesiske kommunistene som opprettet sine «sovjetområder» på landsbygda i 1927-28 burde ha visst bedre, men de ble overrasket over å oppdage at hvis de omvendte en landsby dominert av én klan, så etablerte de samtidig et nettverk av «røde lands­ byer» som tilhørte beslektede klaner, men ble også innblandet i krig med disse landsbyenes tradisjonelle fiender som dannet et nettverk av «svarte landsbyer». «I noen tilfeller,» klaget de, «ble klassekampen omgjort til en krig mellom landsbyer. Det er eksempler på at våre styrker måtte beleire og ødelegge hele landsbyer» [Råte-China, 1973, s. 45-46]. Vel­ lykkede geriljarevolusjonære lærte hvordan de skulle navigere i slike forræderiske farvann, men som Milovan Djilas’ memoarer om den jugosla­ viske partisankrigen viser, var frigjøring langt mer komplisert enn et enkelt og enstemmig opprør satt i verk av et undertrykt folk mot uten­ landske erobrere.

VII Slike refleksjoner bekymret sannsynligvis ikke kommunistene som nå ledet alle regjeringer mellom elva Elben og Kinahavet. Verdensrevolusjo­ nen som hadde inspirert dem, var åpenbart kommet langt. I stedet for et enslig, svakt og isolert Sovjetunionen hadde det dukket opp, eller var i ferd med å dukke opp, omtrent et dusin stater fra den andre bølgen av den globale revolusjonen, ledet av en av de to statene i verden som for­ tjente navnet supermakt (uttrykket ble registrert så tidlig som 1944). Heller ikke var kraften i den globale revolusjonen uttømt, for avkoloni­ seringen av de gamle imperialistiske besittelsene var fremdeles i full

88

gang. Kunne man ikke vente at den skulle føre til ytterligere framgang for kommunistenes sak? Fryktet ikke det internasjonale borgerskapet selv for framtiden for det som var igjen av kapitalismen, i det minste i Europa? Spurte ikke de franske industri-slektningene til den unge histo­ rikeren Le Roy Ladurie seg mens de bygget opp igjen sine fabrikker, om ikke nasjonalisering eller rett og slett Den røde hær ville være den ende­ lige løsningen på deres problemer? Da han ble gammel og konservativ, mintes han at dette var følelser som styrket hans beslutning om å slutte seg til det franske kommunistpartiet i 1949. [Le Roy Ladurie, 1982, s. 37.] Fortalte ikke en amerikansk statssekretær i handelsdepartementet til president Trumans administrasjon i mars 1947 at de fleste europeiske land stod ytterst på kanten og kunne vippe over når som helst, mens andre var sterkt truet? [Loth, 1988, s. 137.] Slik var tankegangen hos de menn og kvinner som dukket fram fra illegalitet, kamp og motstand, fengsel, konsentrasjonsleir eller eksil for å ta over ansvaret for framtiden i land som for det meste lå i ruiner. Kan­ skje noen av dem la merke til at kapitalismen igjen hadde vist seg langt lettere å styrte der hvor den var svak eller nesten ikke eksisterte, enn i dens kjerneområde. Kunne likevel noen benekte at verden hadde svingt dramatisk til venstre? Hvis de nye kommunistiske herskerne eller medherskerne i landene hvor det hadde vært omveltning, bekymret seg om noe like etter krigen, var det ikke om framtiden for sosialismen. Det var om hvordan de skulle gjenoppbygge utarmede, utmattede og ruinerte land, omgitt av en befolkning som stundom var fiendtlig innstilt, og om faren for at de kapitalistiske maktene skulle gå til krig før gjenoppbyg­ gingen hadde gjort landene sikre. Paradoksalt nok ødela den samme frykten nattesøvnen for vestlige politikere og ideologer. Som vi skal se var den kalde krigen som oppstod i verden etter den andre bølgen av verdensrevolusjonen, en konkurranse i mareritt. Enten frykten i øst eller vest var berettiget eller ikke, var den en del av den verdensrevolusjonens epoke som ble født i oktober 1917. Men den epoken var i ferd med å ta slutt, selv om det tok nye førti år før det var mulig å skrive dens etter­ mæle. Likevel hadde den forandret verden, om ikke på den måten som Lenin og de som var inspirert av oktoberrevolusjonen hadde ventet. Utenfor den vestlige halvkule er to hender tilstrekkelig for å telle de få stater i verden som ikke har gjennomgått en eller annen kombinasjon av revolusjon, borgerkrig, motstand mot og frigjøring fra utenlandsk okku­ pasjon, eller forebyggende avkolonisering av imperier som var dømt i verdensrevolusjonens epoke. (Storbritannia, Sverige, Sveits og kanskje Island er de eneste tilfeller i Europa.) Selv på den vestlige halvkule, hvis man ser bort fra de mange voldelige regjeringsskifter som lokalt alltid 89

beskrives som «revolusjoner», har viktige sosiale revolusjoner - i Mexico, i Bolivia, den cubanske revolusjonen og dens etterfølgere omformet det politiske landskapet i Latin-Amerika. De egentlige revolusjonene gjennomført i kommunismens navn har utspilt sin rolle, selv om det er for tidlig å holde begravelsestaler så lenge kineserne, en femdel av menneskeheten, fortsetter å leve i et land styrt av et kommunistparti. Likevel er det åpenbart at det er like umulig å vende tilbake til en ancien regime-verden i disse landene som det var i Frank­ rike etter revolusjonen og Napoleons-tiden, eller for den saks skyld som det har vist seg å være for eks-kolonier å vende tilbake til før-kolonialt liv. Selv der hvor kommunismens erfaringer er et tilbakelagt stadium, vil nåtiden i de eks-kommunistiske land, og sannsynligvis også deres fram­ tid, være preget av de spesielle virkninger av kontra-revolusjonen som erstattet revolusjonen. Det er ikke tale om at Sovjet-epoken kan skrives ut av russisk historie eller verdenshistorien, som om den ikke hadde eksistert. Det er ikke tale om at St. Petersburg kan vende tilbake til 1914. De indirekte følgene av omveltningsepoken etter 1917 har imidlertid vært like dyptgående som de direkte følgene. Arene etter den russiske revolusjon åpnet prosessen med kolonifrigjøring og avkolonisering og innledet både den politiske prosessen med brutal motrevolusjon (i form av fascisme eller andre slike bevegelser - se kapittel 4) og med sosialde­ mokrati i Europa. Det blir ofte glemt at inntil 1917 valgte alle arbeiderog sosialistpartier (utenfor det noe perifere Australasia) å være i perma­ nent opposisjon fram til det øyeblikk tiden for sosialismen var inne. De første sosialdemokratiske regjeringer eller koalisjonsregjeringer (utenfor Stillehavsområdet) ble dannet i 1917-19 (Sverige, Finland, Tyskland, Australia, Belgia) og ble fulgt noen år etter av Storbritannia, Danmark og Norge. Vi har en tendens til å glemme at selve den moderate politik­ ken slike partier stod for i hovedsak var en reaksjon mot bolsjevismen. Det samme var det gamle systemets villighet til å integrere dem. Kort sagt kan det korte 20. århundrets historie ikke forstås uten den russiske revolusjon og dens direkte og indirekte følger. Ikke minst fordi den viste seg å bli den liberale kapitalismens redningsmann, både ved å sette Vesten i stand til å vinne den annen verdenskrig mot Hitlers Tysk­ land og ved å gi kapitalismen den nødvendige tilskyndelse til å reformere seg selv. Paradoksalt nok førte også Sovjetunionens tilsynelatende immunitet mot den store depresjonen til en oppgivelse av troen på markeds-ortodoksien, som vi skal se i neste kapittel.

KAPITTEL 3

Den økonomiske avgrunn Ingen Kongress i USA som noen gang har vært samlet, har under vurderingen av Unionens tilstand vært vitne til så lysende utsikter som de som avtegner seg i dag ... Den store velstand som er skapt av vår virksomhet og industri og holdt ved­ like av vår økonomi, er blitt bredt fordelt blant vårt eget folk, og har gått i en jevn strøm for å tjene gode formal og forretningslivet i resten av verden. Folkets forbruk har passert standarden for eksistensminimum og er på vei mot et luksusnivå. En økende produksjon blir forbrukt av en stigende etterspørsel hjemme og en voksende handel med utlandet. Landet kan betrakte nåtiden med tilfreds­ het og framtiden med optimistiske forventninger. [President Calvin Coolidge, Budskap til Kongressen 4. desember 1928]

Ved siden av krig har arbeidsløshet vært det mest utbredte, det mest snikende og det mest ødeleggende onde i var generasjon: det er den vestlige sivilisasjons mest typiske sykdom som finnes i vår tid. [The Times 23. januar 1943]

I La oss tenke oss at den første verdenskrig bare hadde vært en midlerti­ dig, om enn katastrofal rasering av en ellers stabil økonomi og sivilisa­ sjon. Etter at krigsruinene var blitt ryddet, ville så økonomien ha vendt tilbake til noe i nærheten av det normale og fortsatt derfra. Nesten på samme måte som Japan da landet begravde 300 000 mennesker etter jordskjelvet i 1923, ryddet bort rumene som hadde skapt to eller tre mil­ lioner hjemløse og bygde opp en ny by lik den gamle, bare noe mer jordskjelvsikker. Hvordan ville mellomkrigstiden ha vært under slike omstendigheter? Vi kan ikke vite det, og det er meningsløst å spekulere omkring det som ikke skjedde og nesten sikkert ikke kunne ha skjedd. Spørsmålet er imidlertid ikke uten nytte, for det hjelper oss til å begripe den avgjørende virkningen sammenbruddet i verdensøkonomien i mel­ lomkrigstiden hadde på det 20. århundrets historie.

91

Uten dette sammenbruddet ville det helt sikkert ikke ha vært noen Hitler. Det ville sannsynligvis ikke ha vært noen Roosevelt. Det er svært usannsynlig at det sovjetiske systemet ville ha blitt betraktet som en seriøs økonomisk rival og et alternativ til verdenskapitalismen. Følgene av den økonomiske krisen i den ikke-europeiske eller ikke-vestlige ver­ den, som blir skissert et annet sted, var åpenbart dramatiske. Verden i andre halvdel av det 20. århundret er kort sagt umulig å forstå uten at man begriper virkningene av dette økonomiske sammenbruddet. Det er emnet for dette kapitlet. Den første verdenskrig ødela bare deler av den gamle verden, hoved­ sakelig i Europa. Verdensrevolusjonen, det mest dramatiske utslaget av sammenbruddet i det 19. århundrets borgerlige sivilisasjon, spredte seg videre fra Mexico til Kina, og i form av koloniale frigjøringsbevegelser, fra Maghreb til Indonesia. Det ville imidlertid ha vært ganske lett å finne deler av kloden hvor borgerne var fjernt fra begge, særlig USA og store deler av det koloniale Afrika sør for Sahara. Første verdenskrig ble like­ vel fulgt av én type sammenbrudd som virkelig var verdensomspen­ nende, i alle fall over alt hvor menn og kvinner var innviklet i eller ble styrt av upersonlige markedstransaksjoner. Faktisk ble selve det stolte USA, som langt fra var en trygg havn fjernt fra omveltningene på mindre heldige kontinenter, episentret for dette største jordskjelvet som er blitt målt på den økonomiske Richter-skala - den store depresjonen i mel­ lomkrigstiden. Uttrykt i en setning: Mellom krigene så den kapitalistiske verdensøkonomien ut til å bryte sammen. Ingen visste helt hvordan den skulle komme seg igjen. Den kapitalistiske økonomiens manøvrer går aldri rolig for seg, og svingninger av ulik lengde, ofte ganske dramatiske, er en integrert del av denne måten å drive virksomheten i verden på. Den såkalte «handelssyklus» med oppsving og lavkonjunkturer var velkjent for alle forret­ ningsfolk i det 19. århundret. Det var ventet at den med variasjoner ville gjenta seg hvert sjuende til ellevte år. En noe større avstand mellom peri­ odene var først blitt registrert mot slutten av det 19. århundret, da observatører så tilbake på de uventede omslagene i tiårene før. Et opp­ siktsvekkende, rekordartet oppsving fra om lag 1850 til begynnelsen av 1870-årene var blitt fulgt av ca. 20 år med økonomisk usikkerhet (økonomi-skribenter skrev noe misvisende om en stor depresjon), og deretter et nytt åpenbart periodisk oppsving i verdensøkonomien [se The Age of Capital, The Age of Empire, kapittel 2]. Tidlig i 1920-årene oppdaget en russisk økonom, N.D. Kondratjev, senere et av Stalins tidlige ofre, et mønster i den økonomiske utviklingen fra slutten av det 18. århundret. Han så en serie «lange bølger» fra femti til seksti år, skjønt hverken han eller noen andre kunne gi en tilfredsstillende forklaring på disse bevegel­ 92

sene, og skeptiske statistikere har faktisk benektet at de eksisterte. De er siden blitt allment kjent i spesiallitteraturen under hans navn. Kondratjev konkluderte forresten den gangen med at den lange bølgen i verdens­ økonomien stod foran en nedtur.15 Han hadde rett. Tidligere var bølger og sykluser, lange, middels og korte, blitt aksep­ tert av forretningsfolk og økonomer omtrent på samme måte som bøn­ der godtar været, som også har sine svingninger. Det var ingenting man kunne gjøre med dem. De skapte muligheter eller problemer, de kunne føre til gylne tider eller konkurser for enkeltmennesker eller industrigre­ ner, men bare sosialistene mente i likhet med Karl Marx at syklusene var del av en prosess hvor kapitalismen bygde seg opp til det som til slutt ville bli uovervinnelige indre motsigelser, med den følge at selve det øko­ nomiske systemet stod for fall. Man ventet at verdensøkonomien skulle fortsette å vokse og avansere, slik den åpenbart hadde gjort i over hun­ dre år, bortsett fra plutselige og kortvarige katastrofer i forbindelse med med sykliske nedgangsperioder. Det som var nytt ved situasjonen var at for første, og så langt eneste gang i kapitalismens historie, syntes sving­ ningene å representere en virkelig fare for systemet. I tillegg så det ut til at den periodiske kurven på viktige punkter kunne bli brutt. Historien om verdensøkonomien etter den industrielle revolusjon hadde vært en historie om akselererende teknologisk framgang, om en vedvarende men ujevn økonomisk vekst og om økende «globalisering», dvs. en stadig mer omfattende og intrikat verdensomspennende arbeids­ deling. Det var et stadig tettere nettverk av vareflom og utveksling som bandt alle parter i verdensøkonomien til det globale systemet. Den tek­ niske framgangen fortsatte, og akselererte til og med i katastrofealderen. Den både omformet og ble omformet av verdenskrigenes epoke. Selv om de fleste menn og kvinner opplevde at de sentrale økonomiske begiven­ heter i denne tiden var dramatiske, spesielt den store depresjonen i 1929-33, stanset ikke den økonomiske veksten i disse tiårene. Den sen­ ket bare farten. I USA, som representerte den største og rikeste økono­ mien, var den gjennomsnittlige vekstraten i bruttonasjonalinntekten per person mellom 1913 og 1938 så beskjeden som 0,8 prosent per år. Ver­ dens industriproduksjon vokste med litt over 80 prosent i de 25 årene etter 1913, eller omtrent halvparten av veksten i de foregående 25 årene [W.W. Rostow, 1978, s. 662]. Som vi skal se (kapittel 9), skulle kontras­ ten til tiden etter 1945 bli enda mer oppsiktsvekkende. Men hvis en eller annen marsboer hadde observert kurven av økonomiske bevegelser på 15 At gode forutsigelser har vært mulige på grunnlag av Kondratjevs lange bølger - dette er ikke svært vanlig i økonomien - har overbevist mange historikere og også noen øko­ nomer om at det er noe i dem, selv om vi ikke vet hva.

93

så lang avstand at han eller hun overså de ujevne svingningene som men­ neskene opplevde på jorda, ville vedkommende ha konkludert med at verdensøkonomien uten tvil fortsatte å ekspandere. I én forstand gjorde den likevel åpenbart ikke det. Det så ut til at framgangen i globaliseringen av økonomien hadde stanset i mellom­ krigsårene. Uansett hvordan vi måler det, var det stagnasjon eller tilba­ kegang i integrasjonen av verdensøkonomien. Førkrigsårene hadde vært den største perioden med massemigrasjon i historien, men nå tørket denne strømmen ut, eller rettere sagt, den ble oppdemmet av forstyr­ rende kriger og politiske restriksjoner. I de siste 15 årene før 1914 hadde nesten 15 millioner mennesker gått i land i USA. I de neste 15 årene skrumpet flommen til 5,5 millioner, i 1930-årene og krigstiden ble det nesten helt stans; mindre enn 750 000 kom til USA [Historical Statistics I, s. 105, tabell C 89-101]. Iberisk migrasjon, for det meste til LatinAmerika, falt fra en og tre kvart millioner i tiåret 1911-20 til mindre enn 250 000 i 1930-årene. Verdenshandelen tok seg opp etter forstyrrel­ sene under krigen og i etterkrigstiden og ble litt høyere enn i 1913 mot slutten av tjueårene, så falt den under depresjonen, men mot slutten av katastrofealderen (1948) var den ikke særlig større i volum enn før før­ ste verdenskrig [W.W. Rostow 1978, s. 669]. Mellom de tidlige 1890årene og 1913 var den blitt fordoblet. Mellom 1948 og 1971 skulle den bli femdoblet. Denne stagnasjonen mellom 1913 og 1948 er ekstra over­ raskende når vi husker at første verdenskrig førte til opprettelsen av et betydelig antall nye stater i Europa og Midt-Østen. Så mange flere mil med statsgrenser burde ha fått oss til å vente en automatisk økning i interstatlig handel, siden den kommersielle utveksling som en gang hadde funnet sted innen samme land (f.eks. Østerrike-Ungarn eller Russ­ land), nå ble klassifisert som internasjonal. (Verdens handelsstatistikk måler bare den handelen som krysser grenser.) På samme måte skulle den tragiske flommen av flyktninger etter krig og revolusjon, en flom som kunne telles i millioner (se kapittel 11), ha fått oss til å vente en økning og ikke en nedgang i den globale migrasjonen. Under den store depresjonen så til og med den internasjonale kapitalflommen ut til å tørke inn. Mellom 1927 og 1933 sank aktiviteten på det internasjonale lånemarkedet med over 90 prosent. Hvorfor denne stagnasjonen? Forskjellige grunner er blitt antydet, f.eks. at den største av verdens nasjonale økonomier, USA, praktisk talt ble selvforsynt, bortsett fra tilførselen av noen få råvarer. Landet hadde aldri vært spesielt avhengig av utenlandshandel. Men selv land som hadde vært store handelsnasjoner, som Storbritannia og de skandina­ viske landene, viste samme tendensen. Samtidige observatører satte søkelyset på en mer åpenbar grunn til uro, og de hadde sannsynligvis 94

rett. Hver stat gjorde nå sitt beste for å beskytte sin økonomi mot trusler utenfra, dvs. mot en verdensøkonomi som klart var i alvorlige vanskelig­ heter. Både forretningsfolk og regjeringer hadde opprinnelig ventet at ver­ densøkonomien etter de midlertidige forstyrrelsene under krigen på en eller annen måte skulle vende tilbake til den lykkelige tilstand den var i før 1914, som de regnet for det normale. Og faktisk så oppsvinget like etter krigen ganske lovende ut, i alle fall i de land som ikke ble uroet av revolusjon og borgerkrig, men både næringsliv og regjeringer ristet på hodet over den dramatisk økte makten fagforeningene hadde fått. Det så ut til at produksjonskostnadene ville stige på grunn av høyere lønninger og kortere arbeidstid. Likevel viste tilpasningen seg vanskeligere enn ventet. Prisene og oppsvinget kollapset i 1920-årene. Dette undergravde arbeidernes makt - britisk arbeidsledighet kom senere sjelden under 10 prosent - slik at balansen igjen tippet solid over mot arbeidsgivernes side, men de gode tidene så ut til å være langt borte. Den anglosaksiske verden, landene som hadde vært nøytrale og Japan gjorde hva de kunne for å deflatere, dvs. føre økonomien tilbake til de gamle og solide prinsippene om stabile valutaer garantert av sunne finanser og gullstandarden, som ikke hadde vært i stand til å motså belastningen av krigen. Faktisk greide de mer eller mindre å få det til mellom 1922 og 1926. Men i den store sonen med nederlag og omvelt­ ninger fra Tyskland i vest til Sovjet-Russland i øst, opplevde man et bety­ delig sammenbrudd i pengesystemet. Det kan bare sammenliknes med det som fant sted i deler av den post-kommumstiske verden etter 1989. I det mest ekstreme tilfellet - Tyskland i 1923 - ble pengeenheten redusert til en million millondel av verdien i 1913, det vil i praksis si at pengever­ dien var redusert til null. Selv i mindre ekstreme tilfeller var følgene dras­ tiske. Forfatterens bestefar, hvis forsikringspolise forfalt til utbetaling under den østerrikske inflasjonen,16 likte å fortelle historien om hvor­ dan han tok ut denne store summen og oppdaget at den akkurat rakk til å kjøpe en drink på yndhngskafeen. Privat sparing forsvant kort sagt fullstendig, slik at det ble så godt som umulig for næringslivet å skaffe arbeidskapital, hvilket er en viktig del av forklaringen på at Tyskland ble så sterkt avhengig av å låne i utlandet de følgende årene. Dette gjorde landet usedvanlig sårbart da depresjonen kom. Situasjonen i Sovjetunionen var ikke særlig bedre, men eliminasjonen av privat sparing hadde hverken de samme økono''' I det 1 9. århundret, da prisene mot slutten var langt lavere enn de hadde vært i begyn­ nelsen, ble folk så vant til stabile eller fallende priser at selve ordet inflasjon var tilstrek­ kelig til å beskrive det vi i dag kaller hypermflasjon.

95

miske eller politiske konsekvensene der. Da den store inflasjonen var slutt i 1922-23, hovedsakelig fordi regjeringene besluttet å stanse tryk­ kingen av papirpenger i ubegrensede mengder og å forandre valutaen, ble folk i Tyskland som var avhengige av faste inntekter og sparepenger, hardt rammet, skjønt i Polen, Ungarn og Østerrike var i alle fall en ørli­ ten del av pengeverdien blitt reddet. Man kan imidlertid lett forestille seg hvilken traumatisk erfaring dette var for den lokale middel- og lavere middelklasse. Den åpnet for fascismen i Sentral-Europa. Tiltak for å gjøre befolkningene vant til langvarig patologisk prisinflasjon (f.eks. ved «indeksregulering» av lønninger og andre inntekter - ordet ble først brukt ca. 1960) ble ikke oppfunnet før etter den annen verdenskrig.17 I 1924 hadde disse etterkrigsstormene lagt seg, og det så ut til å være mulig å se framover mot en tilbakevending til det en amerikansk presi­ dent kalte «normalitet». Faktisk var det noe som liknet på en tilbake­ vending til global vekst, selv om noen av produsentene av råvarer og mat, først og fremst amerikanske bønder, var urolige fordi prisene på primærprodukter sank igjen etter en kort oppgangstid. De «glade» 20årene var ingen gullalder på farmene i USA. I tillegg holdt arbeidsløshe­ ten i de fleste vesteuropeiske land seg forbausende høy; etter standarden fra før 1914 var den sykelig høy. Det er lett å glemme at selv i opp­ gangstiden i 1920-årene (1924-29) var den gjennomsnittlig mellom 10 og 12 prosent i Storbritannia, Tyskland og Sverige, og ikke mindre enn 17-18 prosent i Danmark og Norge. Bare USA, med en gjennomsnittlig arbeidsløshet på omtrent fire prosent, hadde en økonomi som gikk for full maskin. Begge disse fakta peker mot alvorlige svakheter i økono­ mien. Fallet i prisene på primærprodukter (som ble hindret i å falle ytter­ ligere ved å bygge opp stadig økende lagre) viste rett og slett at etter­ spørselen etter dem ikke kunne holde tritt med kapasieteten til å produ­ sere. Heller ikke bør vi overse det faktum at oppsvinget slik det artet seg, i hovedsak var stimulert av den enorme flommen av internasjonal kapi­ tal som feide over den industrielle verden i disse årene, spesielt til Tysk­ land. Dette landet, som alene tok imot om lag halvparten av hele verdens kapitaleksport i 1928, lånte mellom 20 000 og 30 000 milliarder mark, halvparten trolig kortsiktige lån [Arndt, s. 47; Kindelberger, 1986]. Enda en gang gjorde dette den tyske økonomien høyst sårbar, som det skulle vise seg da de amerikanske pengene ble trukket tilbake etter 1929. At verdensøkonomien igjen havnet i vanskeligheter noen år senere, kom derfor ikke som noen stor overraskelse for noen, bortsett fra opp-

17 I Balkan-landene og de baltiske stater tapte regjeringene aldri kontrollen med inflasjo­ nen, selv om den var alvorlig også her.

96

komlingene i småby-Amerika, som ble kjent for den vestlige verden gjen­ nom romanen Babbitt (1920) av den amerikanske forfatteren Sinclair Lewis. Den kommunistiske internasjonale hadde faktisk spådd en ny økonomisk krise under oppgangstidens høydepunkt, og ventet - i alle fall var det det Internasjonalens talsmenn trodde eller lot som de trodde - at det skulle føre til en ny runde med revolusjoner. På kort sikt førte det i virkeligheten til det motsatte. Det imidlertid ingen ventet, trolig ikke en gang de revolusjonære i sine mest oppriktige øyeblikk, var dybden i og det enorme omfanget av den krisen som til og med ikke-historikere vet begynte med krakket på New York-børsen 29. oktober 1929. Den førte til noe i nærheten av et sammenbrudd for den kapitalistiske ver­ densøkonomien, som nå så ut til å være tvunget inn i en ond sirkel hvor hver eneste nedadgående bevegelse i de økonomiske indeksene (bortsett fra arbeidsløsheten, som steg til stadig mer astronomiske høyder) for­ sterket nedgangen i alle de andre. Som de fremragende ekspertene i Folkeforbundet observerte, skjønt ingen brydde seg særlig om dem, spredte en dramatisk konjunkturned­ gang i den nord-amerikanske industriøkonomien seg snart til det andre industrielle tyngdepunkt, Tyskland [Ohlin, 1931]. Den amerikanske industriproduksjonen falt med om lag en tredel fra 1929 til 1931, Tysk­ lands produksjon med om lag det samme, men dette er gjennomsnittstall som forskjønner virkeligheten. I USA mistet f.eks. det store elektriske firmaet Westinghouse to tredeler av salget mellom 1929 og 1933, mens nettoinntekten falt med 76 prosent på to år [Schatz, 1938, s. 60]. Det oppstod en krise i primærproduksjonen, både av mat- og råvarer etter hvert som prisene kom i fritt fall da de ikke lenger kunne holdes oppe ved hjelp av lageroppbygging. Prisene på te og hvete falt med to tredeler, prisen på råsilke med tre firedeler. Dette lammet Argentina, Australia, Balkan-landene, Bolivia, Brasil, (britisk) Malaya, Canada, Chile, Colombia, Cuba, Egypt, Ecuador, Finland, Ungarn, India, Mexico, nederlandsk India (nåværende Indonesia), New Zealand, Paraguay, Peru, Uruguay og Venezuela, for bare å nevne de land som stod på listen fra Folkeforbundet i 1931. Det var land med en utenlandshandel som var sterkt avhengig av noen få primærprodukter. Kort sagt gjorde dette depresjonen bokstavelig talt verdensomspennende. Økonomiene i Østerrike, Tsjekkoslovakia, Hellas, Japan, Polen og Storbritannia, som var uhyre følsomme overfor seismiske sjokk fra Ves­ ten (eller Østen), ble like sterkt rystet. Den japanske silkeindustrien hadde tredoblet produksjonen på 15 år for å forsyne det svære og økende markedet i USA med silkestrømper. Nå forsvant det midlertidig, og det samme gjorde markedet for de 90 prosent av Japans silke som gikk til Amerika. I mellomtiden raste også prisen nedover på det andre

97

hovedproduktet i japansk jordbruksproduksjon, ris. Det samme skjedde i alle de store risproduserende sonene i Sør- og Østasia. Siden hveteprisen sank enda mer drastisk enn prisen på ris, og hvete derfor ble billi­ gere, blir det hevdet at mange orientalere skiftet fra ris til hvete. Men oppsvinget for chapattis18 og nudler, om det nå fant sted, gjorde situa­ sjonen verre for bøndene i ris-eksporterende land som Burma, fransk Indokina og Siam (nå Thailand) [Latham, 1981, s. 178]. Bøndene for­ søkte å kompensere for de fallende prisene med å dyrke og selge mer, og det fikk prisene til å synke ytterligere. For bønder som var avhengige av markedet, spesielt eksportmarkedet, betydde dette ruin, med mindre de kunne vende tilbake til bøndenes tra­ disjonelle siste utvei, naturalhusholdning. Dette var faktisk fremdeles mulig i store deler av den uutviklede verden, og siden de fleste afrikanere, sør- og østasiater og latin-amerikanere fremdeles var bønder, gjorde det utvilsomt situasjonen lettere for dem. Brasil ble det mest typiske eksempel på sløsingen i kapitalismen og dybden i depresjonen da kaffedyrkerne desperat prøvde å hindre prisfallet ved å brenne kaffe i stedet for kull i damplokomotivene sine. (Mellom to tredeler og tre firedeler av kaffen som ble solgt på verdensmarkedet kom fra dette landet.) Likevel var den store depresjonen mye lettere å holde ut for flertallet av brasilianere, som fremdeles bodde på landsbygda, enn de økonomiske jordskjelvene i 1980-årene, særlig siden fattige mennesker fremdeles hadde svært beskjedne forventninger til hva de kunne få ut av samfunnsøkonomien. Selv i koloniland med bondebefolkninger var det likevel noen som led. Det framgår av tallene som viser at importen av sukker, mel, herme­ tisk fisk og ris falt med to tredeler i Gullkysten (nå Ghana), hvor bunnen hadde falt ut av (det landbruks-baserte) kakaomarkedet, for ikke å snakke om fallet på 98 prosent i importen av gin [Ohlin, 1931, s. 52]. For dem som per definisjon ikke hadde kontroll over eller adgang til produksjonsmidlene (med mindre de kunne dra hjem til en bondefamilie i en eller annen landsby), nemlig de menn og kvinner som var lønnsmot­ takere, var den viktigste følgen av depresjonen arbeidsløshet i en måle­ stokk ingen hadde kunnet forestille seg. Og den varte lenger enn noen hadde ventet. I den verste perioden av depresjonen (1932-33) var 23 prosent av den britiske og belgiske arbeidsstokken, 24 prosent av den svenske, 27 prosent av den amerikanske, 29 prosent av den østerrikske, 31 prosent av den norske, 32 prosent av den danske og ikke mindre enn 44 prosent av den tyske uten arbeid. Like viktig er det at selv oppsvinget etter 1933 ikke bidro til å redusere den gjennomsnittlige arbeidsløsheten i 1930-årene til under 16-17 prosent i Storbritannia og Sverige, eller Et slags brød laget i India av mel og vann. o.a.

98

under 20 prosent i resten av Skandinavia, Østerrike og USA. Den eneste vestlige stat som greide å avskaffe arbeidsløsheten var nazi-Tyskland mellom 1933 og 1938. Verre forhold for arbeidsfolk enn i denne økono­ miske katastrofen hadde det ikke vært så lenge noen kunne huske. Det som gjorde det hele enda mer dramatisk var at offentlige tiltak for sosial sikkerhet, inkludert arbeidsløshetstrygd, enten ikke eksisterte, som i USA, eller var uhyre beskjedne målt ut fra standarden ved slutten av århundret. Det gjaldt særlig for de langtidsledige. Dette er grunnen til at sikkerhet alltid hadde vært en så viktig sak for arbeidsfolk: beskyttelse mot den forferdelige usikkerheten i forbindelse med ansettelse (dvs. lønn), sykdom eller ulykker, og den forferdelige vissheten om en alder­ dom uten inntekt. Det er grunnen til at arbeidsfolk drømte om å se sine barn i beskjedent betalte, men sikre jobber med garanti for pensjon. Selv i de land hvor det fantes opplegg for arbeidsløshetstrygd før depresjonen (Storbritannia), var mindre enn 60 prosent av arbeidsstyrken dekket av den - og da bare fordi Storbritannia siden 1920 allerede var blitt tvunget til å tilpasse seg massearbeidsløshet. Andre steder i Europa (bortsett fra Tyskland, hvor den var over 40 prosent) svingte andelen av arbeidere med krav på arbeidsløshetstrygd fra null til omtrent en firedel [Flora, 1938, s. 461]. Folk som var blitt vant til skiftende sysselsetting eller til forbigående perioder med syklisk arbeidsløshet, ble desperate når det ikke dukket opp arbeid noen steder, etter at de få sparepengene var borte og kreditten hos den lokale kjøpmannen var oppbrukt. Av dette kommer den sentrale, traumatiske virkningen av massear­ beidsløshet på politikken i de industrialiserte land, for det er i første rekke dette den store depresjonen betydde for hovedtyngden av befolk­ ningen i disse landene. Hva betydde det for dem at økonomiske histori­ kere (og faktisk også logikk) viser at flertallet av nasjonens arbeids­ styrke, som var i arbeid selv i de verste perioder, faktisk fikk det betyde­ lig bedre, siden prisene falt i mellomkrigsårene, og prisen på matvarer falt raskere enn alle andre priser i de verste depresjonsårene. Bildet som dominerte i den tiden var suppekjøkkener, arbeidsløse i «hungermarsj» fra steder hvor ingen røyk steg opp og det ikke lenger ble laget stål eller skip, mot de store byene for å fordømme dem de mente hadde ansvaret. Politikerne kunne heller ikke unnlate å registrere at opp mot 85 prosent av medlemmene i det tyske kommunistpartiet, som vokste nesten like mye som nazi-partiet i depresjonsårene, og enda raskere i de siste måne­ dene før Hitler tok makten, var arbeidsløse [Weber, I, s. 243]. Arbeidsløshet ble, ikke overraskende, oppfattet som et dypt og poten­ sielt dødelig sår i samfunnet. «Ved siden av krig,» skrev en lederskribent i London-avisa The Times midt under den annen verdenskrig, «har arbeidsløshet vært det mest utbredte, det mest snikende og det mest øde­ 99

leggende onde i vår generasjon: det er den vestlige sivilisasjons mest typiske samfunnssykdom i vår tid» [Arndt, 1944, s. 250]. Noe slikt kunne umulig ha vært skrevet på et tidligere tidspunkt i industrialiseringens historie. Det forteller mer om vestlige regjeringers politikk etter krigen enn langvarige granskninger i arkiver. Underlig nok var følelsen av katastrofe og desorientering på grunn av den store depresjonen kanskje sterkere blant forretningsfolk, økonomer og politikere enn hos massene. Massearbeidsløshet og sammenbrudd i landbruksprisene rammet dem hardt, men de var ikke i tvil om at en eller annen politisk løsning på denne uventede uretten var tilgjengelig på venstresiden eller høyresiden - i den grad fattige mennesker noen gang kunne vente at deres beskjedne krav ble tilfredsstilt. Det var nett­ opp fraværet av løsninger innen rammen av den gamle liberale økono­ mien som gjorde situasjonen for beslutningstakerne på det økonomiske området så dramatisk. For å løse de mest nærliggende, kortsiktige kri­ sene måtte de, slik de så det, undergrave det langsiktige grunnlaget for en blomstrende verdensøkonomi. I en tid da verdenshandelen falt med 60 prosent på fire år (1929-32), måtte statene bygge stadig høyere bar­ rierer for å beskytte sine nasjonale markeder og valutaer mot stormene i verdensøkonomien, samtidig som de godt visste at dette innebar en ned­ bygging av det verdenssystem av multilateral handel som de mente vel­ standen var avhengig av. Grunnsteinen i et slikt system, den såkalte «mestbegunstigelse-status», forsvant fra nesten 60 prosent av de 510 handelsavtaler som var inngått mellom 1931 og 1939, og der den frem­ deles fantes, var det vanligvis i en begrenset form [Snyder, 1940].19 Hvor skulle det ende? Var det mulig å bryte den onde sirkelen? Vi skal nedenfor se på de nærliggende politiske følger av denne mest traumatiske episoden i kapitalismens historie. Imidlertid må den viktig­ ste langsiktige virkningen nevnes med det samme. Sagt i én setning: Den store depresjonen ødela den økonomiske liberalismen for et halvt hun­ dreår. I 1931/32 gikk Storbritannia, Canada, alle de skandinaviske lan­ dene og USA bort fra gullstandarden, som alltid var blitt betraktet som grunnlaget for stabil internasjonal veksling, og i 1936 hadde de fått til­ slutning selv fra slike sterke tilhengere av gullet som belgierne og hollen­ derne, og til slutt også Frankrike.20 Nesten som en symbolhandling gikk Storbritannia i 1931 bort fra frihandelen som hadde vært like sentral for 19 «Mestbegunstigelse-status» betyr egentlig det motsatte av hva det ser ut til, nemlig at handelspartneren skal behandles på samme vilkår som «det mest begunstigede land» dvs. at ingen land skal være mer begunstiget enn andre.

-1’ 1 klassisk form gir en gullstandard pengeenheten, f.eks. en dollar, samme verdi som en spesiell mengde gull. Om nødvendig vil banken veksle pengene i gull.

100

britenes økonomiske identitet siden 1840-årene som den amerikanske konstitusjonen er for USAs politiske identitet. Britenes retrett fra prin­ sippene om frie transaksjoner i en enhetlig verdensøkonomi dramatise­ rer det alminnelige kappløpet mot selvbeskyttelse på denne tid. Mer spe­ sielt tvang den store depresjonen vestlige regjeringer til å gi sosiale hen­ syn prioritet framfor politiske. Faren ved å unnlate å gjøre dette - radi­ kalisering av venstresiden og, som Tyskland og andre land nå viste, høy­ residen - var for truende. Derfor beskyttet regjeringene ikke lenger jordbruket bare med toll­ murer mot utenlandsk konkurranse, skjønt der de hadde gjort det tidli­ gere, satte de tollsatsene enda høyere opp. Under depresjonen begynte de å subsidiere jordbruket ved å garantere prisene, kjøpe opp overskudds­ lagre eller betale bøndene for ikke å produsere, som i USA etter 1933. Opprinnelsen til de bisarre paradoksene i EUs «felles landbrukspoli­ tikk», som førte til at et stadig synkende mindretall av bønder i 1970- og 1980-årene fikk så store subsidier at det truet fellesskapet med konkurs, går tilbake til den store depresjonen. Når det gjaldt arbeiderne, ble «full sysselsetting», dvs. avskaffelse av massearbeidsløshet, et nøkkelbegrep i etterkrigstidens økonomiske poli­ tikk i landene med en reformert demokratisk kapitalisme. Dens mest berømte profet og pionér var den britiske økonomen John Maynard Keynes (1883-1946), skjønt han var ikke den eneste. Keynes’ argument for fordelene ved å avskaffe permanent massearbeidsløshet var både økonomisk og politisk. Keynesianerne hevdet helt riktig at den etter­ spørselen som inntektene til sysselsatte arbeidere skaper, har en ytterst stimulerende virkning på depresjonsøkonomier. Grunnen til at dette midlet til økende etterspørsel fikk så høy prioritet - den britiske regje­ ringen gikk inn for det allerede før slutten av annen verdenskrig - var at man trodde massearbeidsløshet var politisk og sosialt eksplosivt, hvilket faktisk hadde vist seg å stemme under depresjonen. Troen på dette var så fast at da massearbeidsløsheten mange år senere vendte tilbake, og spesi­ elt under den alvorlige depresjonen tidlig i 1980-årene, var observatører (deriblant forfatteren av denne boken) sikre på at det ville bryte ut sosial uro, og ble overrasket da det ikke skjedde (se kapittel 14). Dette hang naturligvis sammen med et annet forebyggende tiltak som ble satt i verk under, etter og som en følge av den store depresjonen: inn­ føringen av et moderne velferdssystem. Hvem kan være overrasket over at USA vedtok sin lov om sosial sikkerhet i 1935? Vi er blitt så vant til utbredelsen av ambisiøse velferdssystemer i utviklede stater med indus­ triell kapitalisme - med noen unntak som Japan, Sveits og USA - at vi glemmer hvor få «velferdsstater» i moderne betydning det fantes før den annen verdenskrig. Selv de skandinaviske landene hadde bare så vidt

101

begynt å utvikle dem. Faktisk ble selve uttrykket velferdsstat ikke tatt i bruk før 1940-årene. Traumet i forbindelse med den store depresjonen ble understreket av det faktum at det eneste land som demonstrativt hadde brutt med kapi­ talismen, så ut til å være immun mot den: Sovjetunionen. Mens resten av verden stagnerte, i alle fall den liberale vestlige kapitalismen, var Sovjet­ unionen opptatt av en massiv, ultra-rask industrialisering under de nye femårsplanene. Fra 1929 til 1940 ble den sovjetiske industriproduksjo­ nen minst tredoblet. Den steg fra fem prosent av verdens samlede indus­ triprodukter i 1929 til 18 prosent i 1938, mens USAs, Storbritannias og Frankrikes samlede andel i samme periode sank fra 59 til 52 prosent. Dessuten fantes det ingen arbeidsløshet. Det var disse resultatene, ikke det synlig primitive og ineffektive ved sovjetisk økonomi eller brutalite­ ten i Stalins kollektivisering og masseundertrykkelse, som imponerte utenlandske observatører av alle ideologier, deriblant en liten men inn­ flytelsesrik flom av sosio-økonomiske turister til Moskva i 1930-35. Det de forsøkte å finne ut av, var ikke det faktiske fenomenet Sovjetunionen, men sammenbruddet i deres eget økonomiske system, hvor grundig den vestlige kapitalismen hadde mislyktes. Hva var hemmeligheten ved det sovjetiske systemet? Kunne man lære noe av det? Som et ekko av russer­ nes femårsplaner ble «plan» og «planlegging» moteord i politikken. Sosialdemokratiske partier tok i bruk «planer», som i Belgia og Norge. Sir Arthur Salter, en ytterst framstående og respektert embetsmann og samfunnsstøtte, skrev en bok, Recovery, for å vise at et planlagt samfunn var nødvendig hvis landet og verden skulle unnslippe den store depresjonens onde sirkel. Andre britiske embetsmenn og funksjo­ nærer av mer gjennomsnittlig kaliber dannet en upolitisk tenkegruppe som de kalte PEP (Political and Economic Planning). Unge konservative politikere, som den framtidige statsministeren Harold Macmillan (1894-1986), gjorde seg til talsmenn for «planlegging». Selv nazistene plagierte ideen da Hitler innførte en «fireårsplan» i 1933. (Av grunner som blir diskutert i neste kapittel, hadde nazistenes egen suksess når det gjaldt å håndtere depresjonen etter 1933, færre internasjonale følger.)

II Hvorfor fungerte ikke den kapitalistiske økonomien i mellomkrigstiden? Situasjonen i USA er et kjernepunkt i ethvert svar på dette spørsmålet. For om omveltningene i krigens og etterkrigstidens Europa, i alle fall i de krigførende landene, delvis hadde ansvaret for de økonomiske proble­ mene der, hadde USA befunnet seg på god avstand fra krigen, selv om 102

landet kortvarig og på avgjørende vis var med i den. Hverken første eller annen verdenskrig forstyrret økonomien i USA. Tvert imot hadde kri­ gene oppsiktsvekkende gunstige virknmger for den. I 1913 var USA allerede blitt den største økonomien i verden og produserte over en tre­ del av dens industriprodukter - like under den samlede produksjonen for Tyskland, Storbritannia og Frankrike. I 1929 produserte USA over 42 prosent av det samlede resultatet for hele verden, mot like under 28 prosent for de tre europeiske landene. [Hilgerdt, 1945, tabell 1.14.] Dette er virkelig forbløffende tall. Konkret kan det illustreres med at mens den amerikanske stålproduksjonen steg med omtrent en firedel mellom 1913 og 1920, falt stålproduksjonen i resten av verden med omtrent en tredel. [Rostow, 1978, s. 194, tabell III.33.] Kort sagt, etter avslutningen av første verdenskrig var USA på mange måter en like dominerende økonomi som landet igjen ble etter annen verdenskrig. Det var den store depresjonen som midlertidig avbrøt denne framgangen. Dessuten hadde krigen ikke bare styrket USAs stilling som verdens største industriprodusent, men gjort landet til verdens største kreditor. Britene hadde mistet om lag en firedel av sine globale investermger under krigen, hovedsakelig investeringene i USA som de måtte selge for å kjøpe krigsforsyninger. Franskmennene mistet om lag halvparten av sine, først og fremst på grunn av revolusjon og sammenbrudd i Europa. I mellomtiden endte amerikanerne, som hadde begynt som et debitor­ land, med å bli de største internasjonale utlånerne. Siden USA konsen­ trerte sine operasjoner om Europa og den vestlige halvkule (britene var fremdeles de overlegent største investorene i Asia og Afrika), var deres innflytelse i Europa av avgjørende betydning. Kort sagt kan den verdensomspennende økonomiske krisen ikke for­ klares uten at USA tas med i betraktningen. Landet var tross alt både den største eksportnasjonen i verden i 1920-årene og, etter Storbritan­ nia, det fremste importlandet. Når det gjaldt råvarer og mat, stod det for nesten 40 prosent av importen i de 15 landene som drev mest handel, et faktum som langt på vei forklarer depresjonens katastrofale virkning for produsentene av varer som hvete, bomull, sukker, gummi, silke, kopper, tinn og kaffe [Lary, s. 28-29]. På samme måte ble landet det viktigste offer for depresjonen. Om importen falt med 70 prosent mellom 1929 og 1932, så falt eksporten tilsvarende. Verdenshandelen gikk ned med en tredel fra 1929 til 1939, men den amerikanske eksporten raste ned til nesten halvparten. Med dette menes ikke å undervurdere de rent europeiske røttene til problemene, som i stor grad hadde politisk opprinnelse. Ved fredskonfe­ ransen i Versailles (1919) var tyskerne blitt pålagt svære, men ikke nær­ mere definerte utbetalinger som «erstatning» for omkostningene ved kri­

103

gen og skaden som var blitt påført de seirende. For å rettferdiggjøre disse var det også innført en klausul i fredstraktaten som gjorde Tyskland til den eneste ansvarlige for krigen (den såkalte «krigsskyld-bestemmelsen»). Den var både historisk tvilsom og viste seg å bli en gave til de tyske nasjonalistene. Beløpet Tyskland skulle betale var uklart. Det var et kompromiss mellom USA, som mente at beløpet skulle fastsettes i samsvar med Tysklands evne til å betale, og de andre allierte - først og fremst franskmennene - som forlangte å få dekket alle omkostningene ved krigen. Deres, eller i alle fall Frankrikes, virkelige hensikt var å holde Tyskland svakt og ha et middel til å legge press på landet. I 1921 ble beløpet fastsatt til 132 milliarder gullmark, dvs. 33 milliarder dollar på den tiden, hvilket alle visste var et fantasitall. «Erstatningene» førte til endeløse debatter, periodiske kriser og avta­ ler under amerikansk ledelse, siden amerikanerne, til de tidligere alliertes misnøye, ønsket å knytte sammen spørsmålet om Tysklands og de allier­ tes gjeld til Washington. Disse summene var nesten like ville som sum­ mene som ble krevd av tyskerne, og de var en og en halv gang så store som hele landets nasjonalinntekt i 1929. Den britiske gjelden til USA beløp seg til halve den britiske nasjonalinntekten, franskmennenes til to tredeler av nasjonalinntekten [Hill, 1988, s. 15-16]. En «Dawes-plan» fastsatte i 1924 faktisk en reell sum som tyskerne skulle betale årlig, en «Young-plan» modifiserte i 1929 opplegget for tilbakebetaling og etab­ lerte samtidig Den internasjonale oppgjørsbank i Basel (Sveits), den før­ ste av de internasjonale finansinstitusjonene som det skulle bli så mange av etter den annen verdenskrig. (Når dette skrives er den fremdeles i virksomhet.) Av praktiske grunner stanset alle betalinger, tyske og alli­ erte, i 1932. Bare Finland betalte sin krigsgjeld til USA. Uten å gå i detaljer var det to spørsmål som var aktuelle. Først var det poenget som ble understreket av den unge John Maynard Keynes, som skrev en besk kritikk av Versailles-konferansen, hvor han var med som juniormedlem av den britiske delegasjonen. I The Economic Consequences of the Peace (1920) hevdet han at at det ville være umulig å gjenreise en stabil liberal sivilisasjon og økonomi i Europa uten å gjenreise den tyske økonomien. Den franske politikken med å holde Tyskland svakt av hensyn til Frankrikes sikkerhet, virket mot sin hensikt. Faktisk var franskmennene for svake til å gjennomføre sin politikk, selv da de en kort tid okkuperte det industrielle kjernelandet i det vestlige Tyskland i 1923, med den unnskyldning at tyskerne nektet å betale. Etter hvert måtte de tåle en «innfrielses»-politikk for Tyskland etter 1924 som styr­ ket den tyske økonomien. Men dernest var det spørsmålet om hvordan skadeserstatningen skulle betales. De som ønsket et svakt Tyskland, ville heller ha kontanter - eller i det minste en del av inntekten fra tysk

104

eksport - enn varer fra landets produksjon (hvilket var rasjonelt), siden det siste ville ha styrket den tyske økonomien i forhold til konkurren­ tene. Virkningen var at de tvang Tyskland til store låneopptak, slik at den erstatningen som ble betalt kom fra de massive (amerikanske) lånene ved midten av 1920-årene. For Tysklands rivaler syntes dette å ha den positive tilleggsvirkning at Tyskland satte seg i stor gjeld i stedet for å utvide sin eksport for å oppnå balanse med utlandet. I virkeligheten steg den tyske importen voldsomt. Men hele ordningen gjorde, som vi alt har sett, både Tyskland og Europa ytterst sårbare for innskrenk­ ningen i de amerikanske utlånene. Den begynte allerede før avsteng­ ningen av de amerikanske utlånskranene som fulgte Wall Street-krisen i 1929. Hele erstatnings-korthuset falt sammen under depresjonen. Da hadde avslutningen av disse betalingene ingen positiv virkning for Tysk­ land eller verdensøkonomien, for den hadde brutt sammen som et inte­ grert system, og det samme hadde i 1931-33 alle ordninger for interna­ sjonale betalinger. Omveltningene under og etter krigen kan imidlertid bare delvis for­ klare hvorfor sammenbruddet i mellomkrigsårene var så voldsomt. Økonomisk sett kan vi se det på to måter. For det første ser vi en påfallende og økende ubalanse i den internasjo­ nale økonomien som en følge av symmetriforskyvningen mellom USA og resten av verden. Man kan hevde at verdenssystemet ikke virket fordi USA i motsetning til Storbritannia, som hadde vært sentrum før 1914, ikke hadde så stort behov for resten av verden. Storbritannia visste at ver­ dens betalingssystem hvilte på pund sterling og passet på at pundet var stabilt, mens USA ikke brydde seg særlig om å opptre som en global sta­ bilisator. USA hadde ikke så stort behov for verden, for etter den første verdenskrig hadde landet mindre behov for å importere kapital, arbeids­ kraft og (relativt sett) varer enn noensinne - bortsett fra noen få råvarer. Eksporten var viktig internasjonalt - Hollywood fikk praktisk talt mono­ pol på det internasjonale kinomarkedet - men bidro langt mindre til nasjonalinntekten enn i noe annet industriland. Hvor betydningsfullt det var at USA så å si trakk seg tilbake fra verdensøkonomien, kan diskute­ res. Imidlertid er det klart at denne forklaringen på depresjonen hadde innvirkning på amerikanske økonomer og politikere i 1940-årene, og bidro til å overbevise Washington i krigsårene om at landet måtte ta ansvaret for verdensøkonomien etter 1945 [Kindelberger, 1973]. Det andre perspektivet på depresjonen retter seg mot verdensøkono­ miens manglende evne til å opparbeide stor nok etterspørsel for en varig ekspansjon. Grunnlaget for velstanden i 1 920-årene var, som vi har sett, svakt, selv i USA der jordbruket allerede var inne i depresjonen, og løn­ ningene ikke steg dramatisk, til tross for myten som levde i jazz-alderen. 105

Faktisk stagnerte lønningene i de siste ville årene av oppsvinget [Historical Statistics of the USA, I, s. 164, tabell D722-727], Det som skjedde, slik det ofte skjer under høykonjunktur i frie markeder, var at med lønninger som sakket akterut, steg profitten tilsvarende høyere, og de vel­ stående fikk en større bit av den nasjonale kaken. Men siden masseetterspørselen ikke greide å holde tritt med den raskt økende industriproduktiviteten i Henry Fords glanstid, var resultatet overproduksjon og speku­ lasjon. Dette utløste i sin tur sammenbruddet. Igjen må det understrekes at uansett argumentasjonen til økonomer og historikere, som fremdeles diskuterer spørsmålet, var samtidens observatører svært opptatt av den svake etterspørselen. Ikke minst var John Maynard Keynes det. Da sammenbruddet kom, ble det selvsagt mest dramatisk i USA, fak­ tisk fordi en langsom stigning i etterspørselen var blitt påskyndet ved hjelp av en enorm utvidelse av forbrukerkreditten. (Lesere som husker siste del av 1980-årene kjenner seg kanskje igjen.) Bankene var allerede rammet av det spekulative oppsvinget i fast eiendom, som med den sed­ vanlige bistand fra selvbedragerske optimister og omseggripende svin­ del21 hadde nådd et høydepunkt noen år før det store sammenbruddet. De var tynget av fordringer som de ikke fikk inn, og nektet både nye huslån og refinansiering av gamle lån. Dette hindret ikke at det gikk galt for tusenvis av dem,22 mens nesten halvparten av alle amerikanske hus­ lån ble misligholdt (i 1933), og tusen eiendommer per dag ble erklært forfalt til innbetaling [Miles et al., 1991, s. 108]. Bilkjøperne alene skyldte 1400 millioner dollar av en total personlig gjeld på 6500 millio­ ner dollar i korsiktige og middels langsiktige lån [Ziebura, s. 49]. Det som gjorde økonomien ekstra sårbar for dette kredittoppsvinget, var at kundene ikke brukte sine lån til å kjøpe de tradisjonelle forbruksvarene som mat, klær og liknende, som holder seg innenfor relativt faste ram­ mer. Uansett hvor fattig man er, kan man ikke redusere det personlige behovet for matvarer under et visst punkt, og etterspørselen fordobles ikke om inntekten fordobles. I stedet kjøpte forbrukerne det moderne forbrukersamfunnets varige forbruksgoder, som USA også på den tid var først ute med å introdusere. Men kjøp av biler og hus kunne lett utsettes, og i forhold til inntekt hadde og har de en svært høy etterspørselelastisitet.

-1 Det var ikke for ingenting at 1920-årene ble psykologen Emile Coués (1857-1926) tiar. Han populariserte optimistisk selvsuggesjon ved hjelp av et slagord som stadig skulle gjentas: «Hver dag blir jeg på alle måter bedre og bedre.» -- Det amerikanske banksystemet tillot ikke den europeiske typen av gigantbanker med filialer over hele landet. Det bestod av relativt svake lokale banker, eller i beste fall banker

106

Med mindre man ventet at en konjunkturnedgang skulle bli kortva­ rig, eller at den virkelig ble det, og tiltroen til framtiden ikke var under­ gravd, kunne virkningene av en slik krise derfor bli dramatiske. Bilpro­ duksjonen i USA ble f.eks. halvert mellom 1929 og 1931, og - på et noe annet plan - produksjonen av grammofonplater for fattige («rase»-plater og jazzplater bestemt for et svart publikum) stanset helt i en periode. Kort sagt, «i motsetning til jernbaner eller mer effektive skip eller innfø­ ring av stål og maskinverktøy - som skar ned kostnadene - krevde de nye produktene og den nye levemåten høye og stigende inntektsnivåer og en høy grad av tiltro til framtiden for å bh spredt hurtig» [Rostow, 1978, s. 219]. Men det var akkurat dette som brøt sammen. Selv den verste sykliske konjunkturnedgangen tar før eller senere slutt, og etter 1932 var det stadig tydeligere tegn på at det verste var over. Fak­ tisk var det noen økonomier som suste av gårde. Japan, og i en mer beskje­ den målestokk Sverige, nådde mot slutten av 1930-årene nesten det dob­ belte av produksjonsnivået fra før depresjonen, og i 1938 lå den tyske (men ikke den italienske) økonomien 25 prosent høyere enn i 1929. Selv trege økonomier som den britiske viste mange tegn på dynamisk aktivitet. Like­ vel kom liksom ikke det ventede oppsvinget. Verden var fremdeles inne i depresjonen. Dette kom klarest til syne i den største av alle økonomiene, den amerikanske, for de forskjellige eksperimentene for å stimulere økono­ mien som ble foretatt under Franklin D. Roosevelts «New Deal» - noen ganger inkonsekvent - levde ikke helt opp til de økonomiske forventning­ ene. Et sterkt oppsving ble i 1937/38 fulgt av en nytt økonomisk krakk, men det var i mer beskjeden målestokk enn i 1929. Den ledende sektor av amerikansk industri, bilproduksjonen, kom aldri tilbake til toppnivået i 1929. I 1938 var den ikke stort høyere enn den hadde vært i 1920 [Histoncal Statistics, II, s. 716], Når vi ser oss tilbake fra 1990-årene, blir vi slått av hvor pessimistiske intelligente kommentatorer var. Dyktige og briljante økonomer mente at hvis kapitalismen ble overlatt til seg selv, var den dømt til stagnasjon. Dette synet, som var foregrepet av Keynes i pamfletten han skrev mot Versailles-traktaten, ble naturlig nok populært i USA etter depresjonen. Har ikke alle velutviklede økonomier en tendens til å stag­ nere? Som talsmann for en annen pessimistisk prognose for kapitalismen, sa den østerrikske økonomen Schumpeter det slik: «I enhver langvarig peri­ ode med økonomisk utilpasshet tilbyr økonomer, som i likhet med andre mennesker påvirkes av stemningen i tiden, teorier som foregir å vise at depresjonen er kommet for å bli» [Schumpeter, 1954, s. 1172]. Kanskje historikere som ser tilbake på perioden fra 1973 til slutten av det korte 20. århundret fra en tilsvarende distanse, likeledes vil bli slått av hvor motvillig man i 1970- og 1980-årene var mot å se for seg muligheten av en allmenn depresjon i den kapitalistiske verdensøkonomien. 107

Alt dette til tross for det faktum at 1930-årene var et tiår med betyde­ lige teknologiske nyvinninger i industrien, f.eks. utviklingen av plaststoffer. På ett område - underholdning og det som senere ble kalt «media» kom faktisk det avgjørende gjennombruddet i mellomkrigsårene, i det minste i den angelsaksiske verden, med triumfen for radioen for folket og filmindustrien i Hollywood, for ikke å snakke om den moderne kulørte pressen (se kapittel 6). Kanskje er det ikke så overraskende at de kjempestore kinoene reiste seg som drømmepalasser i grå byer med mas­ searbeidsløshet, for kinobilletter var bemerkelsesverdig billige. De yng­ ste og de eldste, som den gang som nå var verst rammet av arbeidsløshe­ ten, hadde tid til overs, og som sosiologene observerte, hadde mann og kone under depresjonen bedre anledning til å søke felles fritidsaktiviteter enn før [Stouffer, Lazarsfield, s. 55, 92].

III Den store depresjonen styrket intellektuelle, aktivister og vanlige bor­ gere i troen på at noe var grunnleggende galt med den verden de levde i. Hvem visste hva som kunne gjøres med den? Det gjorde i hvert fall svært få av dem som satt med den politiske styringen, og slett ikke de som for­ søkte å stake ut kursen ved hjelp av de tradisjonelle navigeringsinstrumentene verdslig liberalisme og tradisjonell tro, og ved hjelp av kartene over det 19. århundrets hav som man åpenbart ikke kunne stole på lenger. Hvor mye tiltro fortjente økonomene som, uansett hvor glim­ rende de var, klart og tydelig hevdet at depresjonen - som til og med de selv levde i - ikke kunne inntreffe i et skikkelig styrt samfunn med et fritt marked, siden ingen overproduksjon var mulig (ifølge en økonomisk lov oppkalt etter en franskmann fra begynnelsen av det 19. århundret) uten at den meget snart korrigerte seg selv? I 1933 var det f.eks. ikke lett å tro på teorien om at når forbrukernes etterspørsel, og dermed forbruket, falt i en depresjonsperiode, ville rentesatsen falle akkurat så mye som skulle til for å stimulere investeringene, slik at den økte investeringsetterspørselen nøyaktig ville fylle gapet som var oppstått ved den lavere forbruksetterspørselen. Etter hvert som arbeidsløsheten steg, syntes det ikke rimelig å tro (som det britiske finansdepartementet åpenbart gjorde) at offentlige arbeider på noen måte ville øke sysselsettingen, siden pengene som ble brukt på dem bare ville bli tatt fra den private sektor som ellers ville ha skapt like mange arbeidsplasser. Økonomer som rett og slett anbefalte at man lot økonomien virke på egen hånd, og regjeringer hvis første instinkt, bortsett fra å beskytte gullstandarden, var å holde seg til den finansielle ortodoksien, altså å balansere budsjetter og skjære ned

108

kostnader, gjorde åpenbart ikke situasjonen bedre. Etter hvert som depresjonen fortsatte ble det faktisk hevdet med betydelig styrke, ikke minst av J.M. Keynes, som følgelig ble den mest innflytelsesrike økonom de neste 40 årene, at de gjorde depresjonen verre. De av oss som opp­ levde den store depresjonen finner det fremdeles nesten umulig å fatte hvordan det frie markeds ortodoksi, som da var kommet så tydelig i mis­ kreditt, igjen kom til å dominere i en verdensomspennende depresjonsperiode i slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-årene, en periode som de ortodokse atter var ute av stand til å forstå eller gjøre noe med. Dette underlige fenomenet burde likevel gi oss en påminnelse om det viktigste kjennetegn ved historien, som dette er et eksempel på, nemlig hvor utro­ lig kort hukommelse både teoretikere og praktiserende økonomer har. Det er også et levende bilde på samfunnets behov for historikere som profesjonelt er i stand til å huske det deres medborgere ønsker å glemme. Hva var forresten en «fri markedsøkonomi» så lenge økonomien i økende grad ble dominert av kjempeselskaper som gjorde uttrykket «ren konkurranse» meningsløst? Økonomer som var kritiske til Karl Marx kunne se at han hadde hatt rett, ikke minst når han forutså den økende konsentrasjonen av kapital [Leontiev, 1977, s. 78]. Man behøvde ikke være marxist eller interessert i Marx for å se hvordan kapitalismen i mel­ lomkrigstiden skilte seg fra frikonkurransen i det 19. århundret. Faktisk bemerket en intelligent sveitsisk bankmann en god stund før Wall Streetkrakket at den økonomiske liberalismens (og sosialismens før 1917, la han til) manglende evne til å opprettholde seg selv som universelt pro­ gram, forklarte utviklingen mot autokratiske økonomier - fascistiske, kommunistiske eller styrt av store selskaper som er uavhengige av sine aksjeeiere [Somary, 1929, s. 174, 193]. Og mot slutten av 1930-årene var den ortodokse liberale frimarkedskonkurransen så fraværende at verdensøkonomien kunne ses som et tredelt system bestående av en markedssektor, en interstatlig sektor (hvor planøkonomien eller kontrol­ lerte økonomier som Japan, Tyrkia, Tyskland og Sovjetunionen gjen­ nomførte transaksjoner med hverandre) og en sektor bestående av inter­ nasjonale offentlige eller kvasi-offentlige myndigheter som regulerte visse deler av økonomien (f.eks. ved internasjonale vareavtaler) [Staley, 1939, s. 231]. Det er derfor ikke overraskende at virkningene av den store depresjo­ nen - både på politikk og offentlig tankegang - var dramatiske og umid­ delbare. Stakkars den regjering som tilfeldigvis satt ved makten da kata­ strofen skjedde, enten den tilhørte høyresiden, som Herbert Hoovers i USA (1928-32), eller venstresiden, som Storbritannias og Australias arbeiderpartiregjeringer. Forandringen kom ikke alltid umiddelbart, som i Eatin-Amerika hvor 12 land skiftet regjeringer eller regime mellom

109

1930 og 1931, ti av dem etter militærkupp. Ved midten av 1930-årene var det likevel få stater hvor politikken ikke hadde endret seg ganske betydelig siden før krakket. I Europa og Japan var det en klar dreining mot høyre, bortsett fra i Skandinavia, hvor Sverige begynte sitt halve århundre med sosialdemokratisk styre i 1932, og i Spania hvor Bourbon-monarkiet i 1931 måtte vike for en ulykksalig republikk som, skulle det vise seg, ble ganske kortvarig. Mer om dette i neste kapittel, men det må sies at den så godt som samtidige seieren for nasjonalistiske, kriger­ ske og aktivt aggressive regimer i to store militærmakter - Japan (1931) og Tyskland (1933) - var den mest vidtrekkende og dystre politiske kon­ sekvens av den store depresjonen. Portene til den annen verdenskrig ble åpnet i 1931. Forsterkningen av det radikale høyre ble påskyndet, i alle fall i den verste perioden av depresjonen, ved at det revolusjonære venstre ble så grundig svekket. Depresjonen førte slett ikke til en ny runde med sosial revolusjon slik Den kommunistiske internasjonale hadde ventet. Tvert om ble den internasjonale kommunistbevegelsen utenfor Sovjetunionen så svekket som den aldri hadde vært før. Det må innrømmes at dette i en viss grad skyldtes Kominterns selvmorderiske politikk. Ikke bare under­ vurderte den grovt faren for nasjonalsosialisme i Tyskland, men den førte en sekterisk isolasjonspolitikk som i ettertid virker ganske utrolig, da den bestemte at hovedfienden var sosialdemokrater og arbeiderpar­ tier (beskrevet som «sosialfascister»).23 I 1934 hadde Hitler knust det tyske kommunistpartiet (KPD), som en gang var Moskvas håp om ver­ densrevolusjon og fremdeles den største og tilsynelatende mektigste og stadig voksende avdeling av Internasjonalen. Selv de kinesiske kommu­ nistene, som var jaget bort fra sine geriljabaser på landsbygda, var den gang ikke annet enn en mismodig karavane på sin lange marsj mot et fjernt tilfluktssted. Det virket ikke som det var stort igjen av den organi­ serte internasjonale revolusjonsbevegelsen, hverken den legale eller den illegale. I Europa i 1934 var det bare det franske kommunistpartiet som fremdeles spilte en politisk rolle. I det fascistiske Italia, ti år etter marsjen mot Roma og midt i den internasjonale depresjonen, følte Mussolini seg tilstrekkelig sterk til å løslate noen fengslede kommunister for å feire jubileet [Spriano, 1969, s. 397]. Alt dette skulle forandre seg i løpet av noen få år (se kapittel 5). Men det er et faktum at det umiddelbare resul-

-1 Dette gikk så langt at .Moskva i 1933 krevde at den italienske kommunistlederen P. Togliatti skulle trekke tilbake forslaget om at sosialdemokratene kanskje ikke var den største faren, i alle fall ikke i Italia. Da var allerede Hitler kommet til makten. Komintern forandret ikke denne politikken før i 1934.

110

tat av depresjonen, i alle fall i Europa, var det stikk motsatte av det de sosialrevolusjonære hadde ventet. Dette tilbakeslaget for venstresiden var heller ikke begrenset til den kommunistiske sektor, for med Hitlers seier forsvant det tyske sosialde­ mokratiske partiet, og et år senere falt det østerrikske sosialdemokratiet etter en kort væpnet motstand. Det britiske arbeiderparti var allerede i 1931 blitt et offer for depresjonen, eller snarere for sin tro på det 19. århundrets økonomiske ortodoksi, og fagbevegelsen, som hadde mistet halvparten av medlemmene siden 1920, var svakere enn den hadde vært i 1913. Det meste av den europeiske sosialismen stod med ryggen mot veggen. Utenfor Europa var imidlertid situasjonen en annen. De nordlige delene av Amerika beveget seg klart mot venstre da USA under sin nye president Franklin D. Roosevelt (1933-45) eksperimenterte med en mer radikal New Deal, og Mexico gjenopplivet under president Låzaro Cardenas (1934-40) den opprinnelige dynamikken i den tidlige mexikanske revolusjonen, spesielt når det gjaldt å reformere jordbruket. Ganske mektige sosial-politiske bevegelser vokste fram på de kriserammede præ­ riene i Canada. Social Credit og Cooperative Commonwealth Federation (dagens New Democratic Party) lå begge til venstre etter 1930-årenes målestokk. Det er ikke så lett å karakterisere den politiske virkningen av depre­ sjonen på resten av Latin-Amerika, for om regjeringer eller partier røk over ende som kjegler da fallet i prisene på de viktigste eksportvarene ødela finansene, røk ikke alle overende i samme retning. Likevel var det flere av dem som falt til venstre enn til høyre, selv om det bare var for en kort stund. Argentina gikk inn i perioden med militærstyre etter en tid med sivile regjeringer, og selv om hardhendte ledere med fascistsympatier, som general Uriburu (1930-32), snart ble spilt ut over sidelinjen, beveget landet seg klart mot høyre, om enn et tradisjonalistisk høyre. Chile brukte på den annen side depresjonen til å kaste en av sine sjeldne militære president-diktatorer før general Pinochets styre, Carlos Ibahes, og beveget seg stormfullt mot venstre. Landet var faktisk en kortvarig «sosialistisk republikk» i 1932 under en oberst med det praktfulle nav­ net Marmaduke Grove, og utviklet senere en vellykket folkefront etter europeisk modell (se kapittel 5). I Brasil gjorde depresjonen slutt på den oligarkiske «gamle republikken» som hadde vart fra 1889 til 1930, og brakte Getulio Vargas til makten. Han kan best beskrives som nasjona­ listisk populist (se s. 143), og han dominerte sitt lands historie de neste 20 årene. Skiftet i Peru innebar en langt tydeligere venstredreining, skjønt det sterkeste av de nye partiene, Den amerikanske folkelige revolusjonsalliansen (APRA) - et av de få vellykkede europeisk-inspirerte 111

massepartiene basert på arbeiderklassen på den vestlige halvkule-4 mislyktes i sine revolusjonære ambisjoner (1930-32). Endringen i Colombia førte landet enda lenger mot venstre. Under en reformvillig president som var sterkt påvirket av Roosevelts New Deal, tok de libe­ rale over etter nesten 30 års konservativt styre. Det radikale skiftet var enda mer markert på Cuba hvor Roosevelts innsettelse ga innbyggerne i dette USA-protektoratet et påskudd til å kaste en hatet og selv etter dati­ dens cubanske standard, usedvanlig korrupt president. I den store kolonisektoren i verden førte depresjonen til en markert økning av antiimperialistisk virksomhet, delvis på grunn av sammen­ bruddet i vareprisene som kolom-økonomiene (eller i det minste deres offentlige finanser og middelklasse) var avhengig av, delvis fordi moderlandene selv fikk det travelt med å beskytte sitt eget jordbruk og sin egen sysselsetting, uansett hvordan en slik politikk ville virke på koloniene. Kort sagt kunne europeiske stater hvis økonomiske disposisjoner ble bestemt av hjemlige faktorer ikke i det lange løp holde sammen imperier med all verdens forskjellige produsentinteresser [Holland, 1985, s. 13] (se kapittel 7). I det meste av den koloniserte verden var derfor depresjonen det som faktisk utløste den lokale politiske og sosiale misnøyen, som ikke kunne rettes mot annet enn (koloni-)regjeringen, selv der politiske nasjonalistbevegelser ikke vokste fram før etter den annen verdenskrig. Både i (bri­ tisk) Vest-Afrika og i de karibiske land oppstod det sosial uro. Den var et direkte resultat av krisen i den lokale vareeksporten (kakao og sukker). Men selv i land hvor det allerede fantes utviklede antikoloniale bevegel­ ser, førte depresjonen til en skjerpelse av konflikten, særlig der hvor den politiske agitasjonen hadde nådd massene. Dette var tross alt årene da Det muslimske broderskap i Egypt (grunnlagt i 1928) bygde seg opp, og da Gandhi gjennomførte sin andre mobilisering av de indiske massene (1931) (se kapittel 7). Kanskje burde man også se seieren for de ytterlig­ gående republikanerne under de Valera ved de irske valgene i 1932 som en forsinket antikolonial reaksjon på det økonomiske sammenbruddet. Ingenting demonstrerer kanskje tydeligere hvor verdensomspennende den store depresjonen var og hvor dyptgripende virkninger den fikk, enn dette raske fugleperspektivet på de omfattende politiske omveltningene som skjedde over en periode på noen måneder eller få år, fra Japan til Irland, fra Sverige til New Zealand, fra Argentina til Egypt. Likevel skal ikke dybden av virkningene bare, eller i hovedsak, dømmes etter de kort­ siktige politiske konsekvensene, selv om de ofte var dramatiske nok. Det var en katastrofe som knuste alt håp om å gjenoppbygge økonomien og -4 De andre var de chilenske og cubanske kommunistpartiene.

112

samfunnet fra det lange 19. århundret. Perioden 1929-33 var en dyp kløft som fra da av gjorde det ikke bare umulig, men utenkelig å vende tilbake til 1913. Gammeldags liberalisme var død eller syntes dømt til undergang. Tre muligheter konkurrerte nå om det intellektuelle-politiske hegemoni. Marxistisk kommunisme var den ene. Tross alt så det ut til at Marx’ egne spådommer skulle gå i oppfyllelse, hvilket selv American Economic Association fikk høre i 1938. Enda mer imponerende var det at Sovjetunionen syntes å være immun mot katastrofen. En kapitalisme som ikke lenger trodde at det frie marked var det beste, og som var reformert ved et slags uoffisielt ekteskap eller en per­ manent forbindelse med det moderate sosialdemokratiet i de ikke-kommunistiske arbeiderbevegelsene, var den andre muligheten. Etter den annen verdenskrig viste den seg å være den mest effektive. På kort sikt var den imidlertid ikke så mye et bevisst program eller politisk alternativ som en følelse av at så snart depresjonen var over, måtte noe slikt aldri få lov til å skje igjen. I beste fall var man blitt beredt til å eksperimentere, stimulert av det faktum at den klassiske frimarkedsliberalismen åpen­ bart hadde vært mislykket. Den svenske sosialdemokratiske politikken etter 1932 var f.eks. en bevisst reaksjon mot den mislykkede økono­ miske ortodoksien som hadde dominert den katastrofale britiske arbei­ derpartiregjeringen i 1929-31. I alle fall mente en av de svenske hoved­ arkitektene, Gunnar Myrdal, det. En alternativ teori til den konkursrammede frimarkedsøkonomien var ennå ikke ferdig utviklet. J.M. Keynes’ verk, General Theory of Employment, Interest and Money, det mest innflytelsesrike bidrag til teorien, ble ikke utgitt før i 1936. En alternativ framgangsmåte for regjeringer, makro-økonomisk styring og ledelse av økonomien basert på bruttonasjonalproduktet, ble først utviklet under og etter den annen verdenskrig, skjønt i 1930-årene - trolig med ett øye festet på Sovjetunionen - begynte regjeringer og andre offentlige organer i økende grad å se på nasjonaløkonomien under ett og vurdere størrelsen på dens samlede produkt eller inntekt.-'’ Den tredje muligheten var fascismen, som depresjonen gjorde til en verdensbevegelse og, for å uttrykke det tydeligere, en fare for verden. Fascismen i dens tyske versjon (nasjonalsosialismen) dro fordeler både av den tyske intellektuelle tradisjon som (i motsetning til den østerrik-

25 De første regjeringene som gjorde dette var den sovjetiske og den canadiske i 1925. I 1939 hadde ni land offisiell statlig statistikk over bruttonasjonalproduktet, og Folkefor­ bundet hadde overslag for i alt 26. Like etter den annen verdenskrig forelå det overslag for 39, ved midten av 1950-årene for 93, og siden da er tall for bruttonasjonalprodukt, ofte med bare den fjerneste forbindelse til hvordan folk virkelig lever, blitt nesten like van­ lig for uavhengige stater som nasjonalflagg.

113

ske) hadde vært fiendtlig til de nyklassiske teorier om økonomisk libera­ lisme siden 1880-årene, og av en hensynsløs regjering som ville bli kvitt arbeidsløsheten for enhver pris. Det må innrømmes at den tok seg av den store depresjonen raskere og mer vellykket enn noen andre (den italien­ ske fascismen greide det ikke fullt så godt). Det var imidlertid ikke dette som først og fremst tiltrakk et Europa som i stor grad var kommet av hengslene. Men da fascismens tidevann steg med den store depresjonen, ble det stadig tydeligere at i katastrofealderen var det ikke bare freden, den økonomiske stabiliteten og økonomien som var truet eller i ferd med å bryte sammen, men også de politiske institusjoner og intellektuelle verdier knyttet til det 19. århundrets liberale borgerlige samfunn. Denne prosessen må vi nå se nærmere på.

KAPITTEL 4

Liberalismens fall I nazismen har vi et fenomen som synes å unndra seg rasjonell analyse. Under en leder som talte i apokalyptiske toner om verdensmakt eller ødeleggelse, grunnet på en ytterst frastøtende rasehat-ideologi, planla et av de kulturelt og økono­ misk mest avanserte land i Europa krig, satte i gang en verdensbrann som drepte om lag 50 millioner mennesker, og utførte grusomheter - med et høydepunkt i det mekaniserte massemordet på millioner av jøder - av en slik art og i et slikt omfang at man nesten ikke kan forestille seg det. Stilt overfor Auschwitz blir historikerens evne til å forklare i sannhet liten. [lan Kershaw, 1993] A dø for Fedrelandet, for Ideen! ... Nei, det er ikke det det dreier seg om. Selv ved fronten er det drepingen som er tingen ... A dø er ingenting, det er ikkeeksisterende. Ingen kan forestille seg sin egen død. A drepe er tingen. Det er grensen man må krysse. Ja, det er en konkret viljesakt. For der får du din vilje til å leve i en annen manns. Fra et brev fra en ung frivillig for Den fascistiske sosialrepublikk 1943-45 [Pavone, 1991]

I Av alt som skjedde i katastrofenes tidsalder var de overlevende fra det 19. århundret kanskje mest sjokkert over sammenbruddet for verdiene og institusjonene i den liberale sivilisasjon. At de skulle utvikle seg videre, hadde deres århundre tatt for gitt, i alle fall i de deler av verden som var «utviklet» eller var «under utvikling». Disse verdiene var mistro til diktaturer og eneveldig styresett, troskap overfor konstitusjonelt styre med fritt valgte regjeringer og representative forsamlinger som garan­ terte rettssamfunnet, og et sett av borgerrettigheter og -friheter, inklu­ dert ytringsfrihet, trykkefrihet og forsamlingsfrihet. Stater og samfunn skulle være opplyst av verdiene som ligger i fornuft, offentlig ordskifte, utdannelse, vitenskap og i det at menneskets vilkår kan forbedres (om ikke nødvendigvis perfeksjoneres). Det syntes klart at disse verdiene 115

hadde hatt framgang opp gjennom århundret, og at det var meningen de skulle utvikles videre. I 1914 hadde tross alt selv de to siste eneveldige statene i Europa, Russland og Tyrkia, gitt innrømmelser i retning av kon­ stitusjonelt styre, og Iran hadde til og med lånt en grunnlov fra Belgia. Før 1914 hadde disse verdiene bare blitt utfordret av tradisjonalistiske krefter som den romersk-katolske kirke, som bygde dogmatiske forsvarsbarrierer mot modernitetens overlegne styrker; av noen få intellektuelle opprørere og dommedagsprofeter, i hovedsak fra «gode familier» og eta­ blerte kultursentra, og derfor på et vis en del av den sivilisasjonen de utfordret; og av de demokratiske krefter, som stort sett var et nytt og uro­ vekkende fenomen [se The Age of Empire]. At disse massene var så uvi­ tende og tilbakestående, at de var innstilt på å styrte det borgerlige sam­ funn ved hjelp av sosial revolusjon, og at det fantes en latent menneskelig irrasjonalitet som så lett kunne utnyttes av demagoger, ga virkelig grunn til uro. Men den umiddelbart farligste av disse nye demokratiske masse­ bevegelsene, den sosialistiske arbeiderbevegelsen, var faktisk både i teori og praksis like lidenskapelig opptatt av verdier som fornuft, vitenskap, framgang, utdannelse og individuell frihet som noen andre. Det tyske sosialdemokratiske partiets 1. mai-medalje viste Karl Marx på den ene siden og Frihetsstatuen på den andre. Deres utfordring var rettet mot økonomien, ikke mot konstitusjonelt styre og siviliserte verdier. Det ville ikke vært lett å betrakte en regjering styrt av Victor Adler, August Bebel eller Jean Jaurés som slutten på «sivilisasjonen slik vi kjenner den». I alle tilfeller så det ut til at slike regjeringer fremdeles lå langt inne i framtiden. Politisk sett hadde i virkeligheten det liberale demokratiets institusjo­ ner hatt framgang, og utbruddet av barbari i 1914-18 hadde tilsynela­ tende bare påskyndet denne framgangen. Bortsett fra Sovjet-Russland hadde alle regimene som var et resultat av den første verdenskrig, gamle som nye, representative forsamlinger, selv Tyrkia. Europa vest for den sovjetiske grensen bestod utelukkende av slike stater. Faktisk var den grunnleggende institusjonen i et liberalt konstitusjonelt styre, valg av en representativ forsamling og/eller en president, nesten allment utbredt i de uavhengige landene på denne tiden, skjønt vi må huske at de om lag 65 uavhengige statene i mellomkrigstiden hovedsakelig var et europeisk og amerikansk fenomen: en tredel av verdens befolkning levde under kolonistyre. De eneste statene som ikke avholdt valg i perioden 1919-47 var isolerte politiske fossiler, nemlig Etiopia, Mongolia, Nepal, SaudiArabia og Jemen. Fem andre stater hadde bare ett valg i denne perioden, hvilket ikke antyder noen spesielt sterk vilje til liberalt demokrati, nem­ lig Afghanistan, Kuomintang-Kina, Guatemala, Paraguay og Thailand, den gang fremdeles kjent som Siam. Men selve eksistensen av valg vitner om at i det minste noen politisk liberale ideer hadde hatt gjennomslags­

116

kraft, i alle fall i teorien. Jeg ønsker selvfølgelig ikke å antyde at eksis­ tensen eller hyppigheten av valg beviser mer enn dette. Hverken Iran, som hadde seks valg etter 1930, eller Irak, som hadde tre, kunne selv den gang regnes som bastioner for demokratiet. Representativt valgte regimer var altså ikke uvanlig. Og likevel så man i de tjue årene mellom Mussolinis såkalte «marsj mot Roma» og høydepunktet av aksemaktenes suksess i den annen verdenskrig en akse­ lererende og økende katastrofal tilbakegang for liberale politiske institu­ sjoner. I 1918-20 ble lovgivende forsamlinger oppløst eller fratatt myndighet i to europeiske stater, i 1920-årene i seks, i 1930-årene i ni, mens den tyske okkupasjon knuste de konstitusjonelle krefter i ytterligere fem sta­ ter under den annen verdenskrig. Kort sagt, de eneste europeiske land med tilstrekkelige demokratiske institusjoner som fungerte uten avbrudd i hele mellomkrigstiden, var Storbritannia, Finland (bare så vidt), Den irske fristaten, Sverige og Sveits. I Nord- og Sør-Amerika, den andre regionen med uavhengige stater, var situasjonen noe mer blandet, men vitnet egentlig ikke om noen gene­ rell framgang for demokratiske institusjoner. Listen over konsekvent konstitusjonelle og ikke-autoritære stater på den vestlige halvkule var kort: Canada, Colombia, Costa Rica, USA og det nå så glemte «SørAmerikas Sveits», det eneste virkelige demokratiet i sør, Uruguay. Det beste vi kan si er at bevegelsene mellom slutten på første verdenskrig og slutten på den andre, av og til gikk mot høyre, av og til mot venstre. Når det gjaldt resten av kloden, som for en stor del bestod av kolonier og derfor per definisjon var ikke-liberal, beveget den seg tydelig bort fra liberale konstitusjoner i den grad den noen gang hadde hatt slike. I Japan måtte et moderat liberalt regime vike plass for et nasjonalistiskmilitaristisk i 1930/31. Thailand tok noen forsiktige skritt mot konstitu­ sjonelt styre, og Tyrkia ble overtatt av den progressive militære modernisatoren Kemal Ataturk tidlig i 1920-årene, og han var ikke den som lot valg stå i veien for seg. På de tre kontinentene Asia, Afrika og Australasia, var det bare Australia og New Zealand som var konsekvent demokratiske, for flertallet av sør-afrikanerne var fullstendig utenfor den hvite manns konstitusjon. Kort sagt var den politiske liberalismen på full retrett i katastrofealderen, en retrett som skjøt virkelig fart etter at Adolf Hitler ble tysk kansler i 1933. Verden sett under ett hadde det vært rundt regnet 35 konstitusjonelle og valgte regjeringer i 1920 (avhengig av hvor man plas­ serer noen latin-amerikanske republikker). Inntil 1939 var det kanskje 17 slike stater, i 1944 kanskje 12 av et samlet globalt antall på 64. Ten­ densen svntes klar. J

117

Det kan være nyttig å minne oss selv om at i denne perioden kom trusselen mot de liberale institusjonene utelukkende fra det politiske høyre, for mellom 1945 og 1989 ble det nesten som en selvfølge antatt at den i hovedsak kom fra kommunismen. Fram til den tid ble uttrykket «totalitært styre», som opprinnelig var laget som en beskrivelse eller selv-beskrivelse av italiensk fascisme, nesten bare brukt om slike regi­ mer. Sovjet-Russland (fra 1922: USSR eller Sovjetunionen) var isolert og hverken i stand til eller - etter at Stalin tok makten - villig til å spre kom­ munismen. Sosial revolusjon under leninistisk (eller en hvilken som helst annen) ledelse spredte seg ikke etter at den første etterkrigsbølgen hadde lagt seg. De (marxistiske) sosialdemokratiske bevegelsene var blitt statsbærende krefter, ikke undergravende, og det var ikke lenger grunn til å tvile på at de var demokratiske. I de fleste lands arbeiderbevegelser var kommunistene minoriteter, og de fleste steder hvor de var tallrike, ble de, eller var i ferd med å bli undertrykt. Frykten for sosial revolusjon, og kommunistenes rolle i en slik revolusjon, var realistisk nok, som den andre bølgen av revolusjon under og etter den annen verdenskrig viste, men i de 20 årene liberalismen hadde vært i tilbakegang, fantes det ikke et eneste regime man med rimelig grunn kunne kalle liberal-demokratisk, som var blitt styrtet av venstrekrefter.26 Faren kom utelukkende fra høyre. Og dette høyre representerte ikke bare en trussel mot konstitusjo­ nelt og representativt styre, men var en ideologisk trussel mot selve den liberale sivilisasjon, og en potensiell verdensomspennende bevegelse som det både er utilstrekkelig og ikke helt irrelevant å sette merkelappen fas­ cisme på. Det er utilstrekkelig, for slett ikke alle kreftene som styrtet liberale regimer var fascistiske. Det er relevant, fordi fascismen, først i dens opp­ rinnelige italienske form, senere i dens tyske nasjonalsosialistiske skik­ kelse, både inspirerte andre antiliberale krefter, støttet dem og ga det internasjonale høyre en følelse av historisk selvtillit: I 1930-årene så fasc­ ismen ut til å ha framtiden for seg. Som det er blitt sagt av en ekspert på området: «Det er ingen tilfeldighet at ... de østeuropeiske kongelige dik­ tatorene, byråkratene og offiserene, og Franco (i Spania) imiterte fascis­ men» [Linz, 1975, s. 206]. Kreftene som styrtet liberal-demokratiske regimer var av tre slag, når man utelukker de mer tradisjonelle former for militærkupp som innsatte latinamerikanske diktatorer eller caudillos som ikke hadde noen spesiell

Det nærmeste man kommer et slikt tilfelle er Sovjetunionens annektering av Estland i 1940, for på den tiden hadde Estland etter noen år med autoritært styre, igjen gått over til en mer demokratisk styreform.

118

politisk farge a priori. Alle var imot sosial revolusjon, og faktisk lå en reaksjon mot undertrykkelsen av den gamle sosiale orden i 1917-20 til grunn for alle sammen. Alle var autoritære og fiendtlige til liberale poli­ tiske institusjoner, skjønt i noen tilfeller av pragmatiske grunner, ikke av prinsipp. Gammeldagse reaksjonære forbød kanskje noen partier, spesi­ elt kommunistpartienene, men ikke alle. Etter å ha styrtet den kortvarige ungarske rådsrepublikken av 1919, ledet admiral Horthy det han hevdet var kongedømmet Ungarn, skjønt det hverken hadde konge eller marine. Det var en autoritær stat som fremdeles var parlamentarisk, men ikke demokratisk, og Horthy styrte landet som et gammeldags 1800-talls-oligarki. Det hele bygde på en favorisering av de militære og pleie av poli­ tiet eller andre grupper av menn som kunne utøve fysisk tvang, siden disse representerte det mest nærliggende vern mot undergraving. I virke­ ligheten var støtte fra dem ofte nødvendig for at høyrekreftene skulle komme til makten. Og alle hellet i retning av nasjonalisme, delvis på grunn av bitterhet mot andre stater, tapte kriger eller imperier som ikke fungerte, delvis fordi det å vifte med nasjonalflagget både ga legitimitet og popularitet. Likevel var det forskjeller. Gammeldagse autoritære eller konservative - admiral Horthy, mar­ skalk Mannerheim i Finland, vinner av borgerkrigen mellom de hvite og røde i det nylig uavhengige Finland, oberst, senere marskalk Pilsudski, Polens frigjører, kong Alexander, tidligere av Serbia, nå av det nylig for­ ente Jugoslavia, og general Francisco Franco i Spania - hadde ikke noe spesielt ideologisk program, bortsett fra antikommunisme og slike for­ dommer som tradisjonelt fantes i den klassen de tilhørte. De var i noen tilfeller alliert med Hitler-Tyskland og fascistiske bevegelser i sine egne land, men bare fordi omstendighetene i mellomkrigstiden gjorde det «naturlig» for alle sektorer av det politiske høyre å alliere seg med hver­ andre. Selvfølgelig kunne nasjonale hensyn veie tyngre enn slike allian­ ser. Winston Churchill, som var en sterkt høyreorientert tory i denne perioden, om enn nokså ukarakteristisk, uttrykte en viss sympati for Mussolims Italia, og kunne ikke få seg til å støtte den spanske republikk mot general Francos styrker, men Tysklands trussel mot Storbritannia gjorde ham til frontfigur for den internasjonale antifascismen. På den annen side hendte det også at slike gamle reaksjonære måtte kjempe mot ekte fascistiske bevegelser i sine egne land, ofte bevegelser med betydelig oppslutning fra massene. En annen gren av høyre frambrakte det som er blitt kalt «organisk statisme» [Linz, s. 277, 306-13] eller konservative regimer som ikke egentlig forsvarte en tradisjonell orden, men bevisst gjenskapte dens prinsipper som et middel til å motstå både den liberale individualisme og utfordringen fra arbeiderbevegelsen og sosialismen. Bak den fantes en 119

ideologisk nostalgi for et innbilt middelaldersk eller føydalt samfunn hvor man innrømmet eksistensen av klasser og økonomiske grupper, men hvor den fryktelige muligheten for klassekamp ble holdt i sjakk ved bevisst å godta et sosialt hierarki, ved å akseptere at hver sosial gruppe eller «stand» hadde sin rolle å spille i et organisk samfunn bestående av alle, og hvor alle skulle anerkjennes som en kollektiv enhet. Dette fram­ brakte forskjellige varianter av «korporative» teorier som erstattet det liberale demokrati med representanter for økonomiske og yrkesbaserte interessegrupper. Det ble stundom beskrevet som «organisk» deltakelse eller demokrati, og derfor bedre enn det virkelige demokratiet, men i vir­ keligheten var det uten unntak kombinert med autoritære regimer og sterke stater styrt ovenfra, fortrinnsvis av byråkrater og teknokrater. Det begrenset eller avskaffet alltid valg-demokratiet («Demokrati basert på korporative korrektiver,» for å sitere den ungarske statsministeren grev Bethlen) [Rank, 1971]. De mest gjennomførte eksempler på slike korpo­ rative stater fantes i noen romersk-katolske land, spesielt i professor Oliveira Salazars Portugal, det lengstlevende av alle antiliberale regimer på høyresiden (1927-74), men også i Østerrike i tiden fra demokratiet ble knust til Hitlers invasjon (1934-38), og i en viss grad i Francos Spania. Men selv om reaksjonære regimer av denne typen hadde sin opprin­ nelse i og hentet inspirasjon fra kilder som var eldre enn fascismen, og stundom svært forskjellig fra den, var det ingen klar delingslinje mellom dem, for begge hadde de samme fiender, om ikke samme mål. Den romersk-katolske kirke, dypt og urokkelig reaksjonær som den var i den versjon som ble offisielt bekreftet av det første Vatikankonsil i 1870, var f.eks. ikke fascistisk. Ja, den måtte ved sin fiendtlighet overfor over­ veiende sekulære stater med totalitære pretensjoner være i opposisjon til fascismen. Likevel var doktrinen om den «korporative stat», som i sin mest typiske form fantes i katolske land, hovedsakelig blitt utviklet i (italienske) fascistiske kretser, skjønt disse selvfølgelig støttet seg til den katolske tradisjon blant andre. Disse regimene ble faktisk av og til kalt «klerikale fasciststater». Fascister i katolske land kunne springe direkte ut av katolsk konservatisme, som i rex/sLbevegelsen til belgieren Leon Degrelle. Kirkens vaklende holdning til Hitlers rasisme er ofte blitt kom­ mentert; mindre ofte den betydelige hjelp personer innen kirken, stun­ dom i viktige posisjoner, ga til flyktende nazister eller fascister av for­ skjellig slag, deriblant mange som var anklaget for grufulle krigsforbry­ telser. Det som knyttet kirken ikke bare til gammeldagse reaksjonære, men også til fascister, var et felles hat til 1800-tallets opplysningstid, den franske revolusjon og alt det som etter kirkens mening stammet derfra: demokrati, liberalisme og, selvfølgelig verst av alt, «gudløs kommu­ nisme». 120

I virkeligheten markerte den fascistiske epoken et vendepunkt i katolsk historie, hovedsakelig fordi kirkens identifikasjon med et høyre hvis internasjonale fanebærere nå var Hitler og Mussolini, skapte bety­ delige moralske problemer for sosialt bevisste katolikker, for ikke å snakke om at den skapte store politiske problemer for lunkne antifascis­ tiske hierarkier da fascismen stod overfor sitt uunngåelige nederlag. Omvendt ga antifascisme, eller rett og slett patriotisk motstand mot den utenlandske erobreren, for første gang legitimitet innen kirken til den demokratiske katolisismen (kristelig-demokratiet). Politiske partier som mobiliserte romersk-katolske stemmer hadde oppstått på pragmatisk grunnlag i land hvor katolikker var en betydelig minoritet, vanligvis for å forsvare kirkens interesser mot sekulære stater, som i Tyskland og Nederland. Kirken motsatte seg slike innrømmelser til demokratisk og liberal politikk i offisielt katolske land, men den var tilstrekkelig bekym­ ret over den gudløse kommunismens framgang til å formulere - en radi­ kal nyskapning - en sosialpolitikk i 1891 som understreket behovet for å øve rettferdighet mot arbeiderne, samtidig som man holdt fast ved at familien og den private eiendomsrett var hellig, men ikke kapitalismen som sådan.Dette hadde gitt et første fotfeste for sosiale katolikker og andre som var innstilt på å organisere katolske fagforeninger og lik­ nende former for beskyttelse av arbeiderne. De som drev med slike akti­ viteter hellet også mer mot den liberale siden ved katolisismen. Bortsett fra i Italia, hvor pave Benedikt 15. (1914-22) en kort tid tillot et stort (katolsk) folkeparti å stå fram etter den første verdenskrig, til fascismen knuste det, var demokratiske og sosiale katolikker politisk marginale minoriteter. Det var framgangen for fascismen i 1930-årene som brakte dem fram i lyset, selv om katolikkene som erklærte sin støtte til den spanske republikk var en liten, om enn intellektuelt framstående gruppe. Det overveiende flertall av katolikker ga sin støtte til Franco. Det var motstandsbevegelsen, som de kunne rettferdiggjøre med patriotisme, ikke med ideologi, som ga dem en mulighet, og seieren som tillot dem å utnytte den. Men triumfene for de kristelige demokratene i Europa, og noen tiår senere i deler av Latm-Amerika, tilhører en annen periode. I den perioden da liberalismen falt, frydet kirken seg - med noen sjeldne unntak - over fallet.

27 Dette var encyklikaen Rerum Novarum som fikk et tillegg 40 år senere, ikke tilfeldig midt i den store depresjonen, i form av Quadragesimo Anno. Den er fremdeles grunnstei­ nen i kirkens sosialpolitikk, slik det ble markert med pave Johannes Paul 2.s encyklika Centesimus Annus, utgitt ved hundreårsjubileet for Rerum Novarum. Den nøyaktige balanse i fordømmelsen har imidlertid variert i forhold til de politiske omgivelsene.

121

II Nå gjenstår de bevegelsene som virkelig kan kalles fascistiske. Den første av dem var den italienske som ga navn til fenomenet, skapt av en frafal­ len sosialistisk journalist, Benito Mussolini, hvis fornavn var en hyllest til den mexikanske antiklerikale presidenten Benito Juåres og symboli­ serte den glødende pavefiendthgheten i hans hjemstavn Romagna. Adolf Hitler selv innrømmet sin gjeld til og respekt for Mussolini, selv da både Mussolini og det fascistiske Italia hadde demonstrert sin svakhet og inkompetanse i den annen verdenskrig. Til gjengjeld overtok Mussolini fra Hitler, nokså forsinket, den antisemittismen som hadde vært fullsten­ dig fraværende fra hans bevegelse før 1938, og faktisk fra Italias historie siden samlingen.28 Den italienske fascismen som sådan tiltrakk seg imid­ lertid ikke særlig internasjonal oppmerksomhet, selv om den forsøkte å inspirere og finansiere liknende bevegelser andre steder, og fikk en viss innflytelse på uventet hold, som på Vladimir Jabotinsky, grunnleggeren av den sionistiske «revisjonisme» som fikk regjeringsmakt i Israel under ledelse av Menachem Begin i 1970-årene. Uten Hitlers triumf i Tyskland i begynnelsen av 1933, ville ikke fas­ cismen ha blitt en allmenn bevegelse. Faktisk ble alle fascistiske bevegel­ ser utenfor Italia som var noe å snakke om, grunnlagt etter at han over­ tok makten. Det gjaldt særlig det ungarske Pilkorset, som fikk 25 pro­ sent av stemmene i det første hemmelige valget som noen gang var holdt i Ungarn (1939), og den rumenske Jerngarden, som hadde enda større tilslutning. Selv ikke bevegelser som nesten i sin helhet ble finansiert av Mussolini, som Ante Pavelics kroatiske Ustas/u-terrorister, fikk særlig stor tilslutning. De hellet ideologisk mot fascismen til 1930-årene, da noen av dem også vendte seg til Tyskland for å få inspirasjon og finansi­ ering. Det var mer enn som så, for uten Hitlers triumf i Tyskland ville ikke ideen om fascismen som en universell bevegelse, en slags høyre-motvekt mot den internasjonale kommunismen med Berlin som sitt Moskva, ha utviklet seg. Dette frambrakte ikke noen seriøs bevegelse, men under den annen verdenskrig bare ideologisk motiverte kollaboratører med tyskerne i det okkuperte Europa. Det var på dette

28 Det må sies til ære for Mussolinis landsmenn at under krigen nektet den italienske hæren blankt å utlevere jøder for utryddelse til tyskerne eller noen andre i områdene de okkuperte - hovedsakelig det sørøstlige Frankrike og deler av Balkan. Skjønt også den italienske administrasjonen viste en påtakelig mangel på iver i denne saken, omkom om lag halvparten av den vesle italienske jødiske befolkningen; noen av dem imidlertid som antifascistiske militante, ikke som rene ofre (Steinberg, 1990; Hughes, 1983).

122

punkt at mange, spesielt i Frankrike, som tilhørte det tradisjonelle ultrahøyre, nektet å følge etter, uansett hvor rabiat reaksjonære de var: De var nasjonalister eller ingenting. Noen sluttet seg til og med sammen med motstandsbevegelsen. Uten Tysklands internasjonale posisjon som en tilsynelatende vellykket og framgangsrik verdensmakt, ville fascismen dessuten ikke hatt noen seriøs betydning utenfor Europa. Ei heller ville ikke-fascistiske reaksjonære herskere ha brydd seg med å late som de var fascistsympatisører, som da Portugals Salazar i 1940 hevdet at han og Hitler var «forbundet ved samme ideologi» [Delzell, 1970, s. 348]. Hva de ulike utgavene av fascismen hadde felles, bortsett fra - etter 1933 - en generell følelse av tysk hegemoni, er ikke så lett å finne ut av. Teori var ikke det sterke punkt i bevegelser som hevdet at fornuft og rasjonalisme var utilstrekkelig og at instinkt og vilje var det viktigste. De tiltrakk seg alle slags reaksjonære teoretikere i land med et aktivt kon­ servativt intellektuelt liv - Tyskland er et typisk eksempel - men dette var dekorative, ikke strukturelle elementer ved fascismen. Mussolini kunne lett ha kvittet seg med sin husfilosof Giovanni Gentile, og det er sannsynlig at Hitler hverken kjente til eller brydde seg om støtten fra filosofen Heidegger. Fascismen kan hverken identifiseres med en spesiell form for statsorganisasjon - nazi-Tyskland mistet raskt interessen for slike ideer, spesielt siden de kom i konflikt med et enhetlig, udelt og totalt Volksgemeinschaft - eller med folkekommuner. Selv et tilsynela­ tende så sentralt element som rasisme var opprinnelig fraværende fra ita­ liensk fascisme. På den annen side delte, som vi har sett, selvfølgelig fascismen nasjonalisme, antikommunisme, antiliberalisme etc. med andre ikke-fascistiske elementer på høyresiden. Flere av disse, spesielt blant de ikke-fascistiske franske reaksjonære gruppene, delte også fascistenes forkjærlighet for politikk i form av gatevold. Hovedforskjellen mellom det fascistiske og det ikke-fascistiske høyre var at fascismen mobiliserte massene nedenfra. Dette tilhørte i hovedsak den demokratiske og folkestyrte politikkens æra, som tradisjonelle reak­ sjonære foraktet og som forkjemperne for den «organiske stat» forsøkte å omgå. Fascismen elsket å mobilisere massene, og dyrket det symbolsk ved å arrangere offentlige teaterforestillinger - Nurnberg-samlingene, massene på Piazza Venezia som så opp mot balkongen hvor Mussolini geberdet seg - selv etter at den hadde kommet til makten. Det samme gjorde de kommunistiske bevegelsene. Fascistene var kontrarevolusjo­ nens revolusjonære: i sin retorikk, i sin appell til dem som betraktet seg som ofre for samfunnet, i ropet om en total omforming av samfunnet, selv i sin bevisste manipulering av sosialrevolusjonære symboler og navn, hvilket kommer tydelig fram i Hitlers «Nasjonalsosialistiske arbei123

derparti» med det (modifiserte) røde flagg og i det at de straks innførte sosialistenes 1. mai som offisiell fridag i 1933. Selv om fascismen også spesialiserte seg i nostalgiens retorikk, og fikk bred støtte fra grupper av mennesker som oppriktig ville ha foretrukket å viske ut det forrige århundret hvis de kunne, var fascismen likevel ikke en virkelig tradisjonalistisk bevegelse, slik som f.eks. Carlistene i Navarra som var en av de viktigste støttegruppene for Franco i borgerkrigen, eller Gandhis kampanjer for å vende tilbake til rokken og landsbyidealene. Den forfektet mange tradisjonelle verdier, og det er en annen sak. Fascis­ tene tok avstand fra liberalismens emansipasjon - kvinnene skulle være hjemme og få mange barn - og de var mistenksomme overfor den moderne kulturens undergravende innflytelse, spesielt den moderne kun­ sten som de tyske nasjonalsosialistene betegnet som degenerert «kulturell bolsjevisme». Likevel appellerte de sentrale fascistiske bevegelsene - den tyske og den italienske - ikke til de historiske vokterne av den konserva­ tive orden, konge og kirke, men forsøkte tvert om å erstatte dem med et fullstendig ikke-tradisjonelt lederprinsipp bestående av menn som hadde arbeidet seg opp på egen hånd og skaffet seg legitimitet gjennom støtte fra massene, ved verdslige ideologier, og i noen tilfeller med kultus. Den fortiden de sverget til var et kunstprodukt. Tradisjonene deres var oppdiktet. Selv Hitlers rasisme bunnet ikke i stoltheten over en ubrutt og ren avstamning av den typen som får håpefulle amerikanere til å gi slektsforskere i oppdrag å finne ut om de stammer fra en 1700-talls odelsbonde i Suffolk, men var et postdarwinistisk sammensurium fra slutten av det 19. århundre som påberopte seg (og i Tyskland dessverre også fikk) støtte fra den nye vitenskapen, genetikk, eller mer nøyaktig, den grenen av den anvendte genetikken (eugenikk) som drømte om å skape en menneskelig superrase ved selektiv formering og eliminering av de uskikkede. Rasen som Hitler hadde utsett til å dominere verden hadde ikke en gang et navn før 1898, da en antropolog skapte uttrykket «nordisk». Fiendtlig som den i prinsippet var til arven fra 1800-tallets opplysningstid og den franske revolusjon, kunne ikke fascismen formelt sett tro på modernitet og framskritt, men den hadde ingen problemer med å kombinere sinnssvake trossetninger med teknologisk modernitet i praktiske saker, bortsett fra der hvor den slo bena under dens grunnleg­ gende vitenskapelige forskning av ideologiske årsaker (se kapittel 18). Fascismen var triumferende antiliberal. Den beviste også at mennesker uten vanskelighet kan kombinere skrullete tanker om verden med et overbevisende herredømme over høyteknologien. Siste del av det 20. århundret, med fundamentalistiske sekter som tar i bruk fjernsyn og dataprogrammerte pengeinnsamlinger, har gjort oss bedre kjent med dette fenomenet. 124

Det er likevel nødvendig å forklare denne kombinasjonen av konser­ vative verdier, massedemokratiets teknikk, og en nyskapende, irrasjonell barbari-ideologi som først og fremst knytter seg til nasjonalisme. Slike ikke-tradisjonelle bevegelser på den radikale høyresiden hadde dukket opp i flere land på slutten av 1800-hundretallet som en reaksjon både mot liberalismen (dvs. den akselererende omforming av samfunnet på grunn av kapitalismen) og mot de voksende sosialistiske arbeiderbeve­ gelsene. Mer generelt også mot den flodbølgen av utlendinger som skyl­ let over verden i den største masseforflytning i historien. Menn og kvin­ ner flyttet ikke bare over hav og internasjonale grenser, men fra land til by, fra én region i en stat til en annen - kort sagt «hjemmefra» til et land av fremmede, eller sagt på en annen måte, som fremmede inn i andres hjem. Nesten 15 prosent av polakkene forlot hjemlandet for godt, pluss en halv million årlig som sesongmigranter - hovedsakelig for å slutte seg til arbeiderklassen i mottakerlandene, slik den typen utvandrere gjorde. Som en forsmak på siste del av det 20. århundret, var slutten av det 19. innledningen til massenes fremmedfrykt. Det vanlige uttrykk for den var rasisme - beskyttelse av den rene innfødte rase mot å bli forurenset eller til og med oversvømt av invaderende horder av undermennesker. Styr­ ken i dette kan måles, ikke bare gjennom frykten for polsk innvandring som fikk den store tyske liberale sosiologen Max Weber til midlertidig å støtte Det alltyske forbund, men gjennom den stadig mer febrilske kam­ panjen mot masseinnvandring til USA. Under og etter den første ver­ denskrig fikk den Frihetsstatuens land til å stenge grensene for dem som statuen var blitt reist for å ønske velkommen. Det som holdt disse bevegelsene sammen, var de små menns bitterhet mot et samfunn som kvernet dem mellom storkapitalens sterke krefter på den ene siden og den voksende arbeiderklassens harde virkelighet på den andre. Eller som i det minste fratok dem den respektable plass de hadde hatt i den sosiale orden og mente de hadde krav på, eller den sosi­ ale status som de mente de hadde rett til å strebe etter i et dynamisk sam­ funn. Disse følelsene fant sitt karakteristisk uttrykk i antisemittisme, som i flere land begynte å utvikle egne politiske bevegelser basert på fiendtlighet mot jødene i siste del av det 19. århundret. Jødene fantes nesten over alt og kunne lett symbolisere alt som var mest avskyelig i en urettferdig verden, ikke minst dens tilslutning til ideene fra opplysnings­ tiden og den franske revolusjonen som hadde emansipert dem og der­ med gjort dem så mye mer synlige. De kunne tjene som symboler på den hatede kapitalisten/finansmannen, på den revolusjonære agitator, på den undergravende innflytelsen fra «rotløse intellektuelle» og de nye masse­ media, på konkurransen - hvordan kunne den være annet enn «urettfer­ dig»? - som ga dem en urettmessig andel av arbeidsplassene i visse yrker 125

som krevde utdannelse, og på utlendingen og outsideren som sådan. For ikke å snakke om det gjengse synet blant gammeldagse kristne; at de hadde drept Jesus Kristus. Jødefiendtlighet var meget utbredt i den vestlige verden, og jødenes stilling i det 19. århundret var ytterst uklar. Men det faktum at strei­ kende arbeidere, selv om de var medlemmer av ikke-rasistiske arbeider­ bevegelser, gjerne gikk til angrep på jødiske butikkeiere og mente at arbeidsgiverne var jøder (i mange tilfeller riktig i store deler av det sen­ trale og østlige Europa), bør ikke få oss til å betrakte dem som protonasjonalsosialister, like lite som den selvfølgelige antisemittismen blant edwardianske britiske liberale intellektuelle, som f.eks. Bloomsburygruppen, gjorde dem til sympatisører med de politiske antisemittene på den radikale høyresiden. Antisemittismen blant bøndene i Øst- og Sentral-Europa, der jøden i praksis var knutepunkt mellom landsbyboerens levebrød og den økonomien utenfor som han var avhengig av, var åpen­ bart mer permanent og eksplosiv, og ble det enda mer etter hvert som slaviske, ungarske eller rumenske landsbysamfunn i økende grad ble rys­ tet av de uforståelige jordskjelv som den moderne verden forårsaket. Mennesker med et så formørket syn trodde fremdeles på beretninger om jøder som ofret kristne barn, og perioder med sosial eksplosjon førte til pogromer som ble oppmuntret av reaksjonære krefter i tsarens rike, spe­ sielt etter at sosialrevolusjonære myrdet tsar Alexander 2. i 1881. Her fører en strak vei fra den opprinnelige antisemittismen på grasrota til utslettelsen av jødene under den annen verdenskrig. Det er klart at grasrot-antisemittisme dannet et grunnlag for de østeuropeiske fascistbevegelsene som trengte tilslutning fra massene - særlig den rumenske Jerngarden og det ungarske Pilkorset. I alle tilfeller var denne forbindelsen mye klarere i de tidligere Habsburg- og Romanov-territoriene enn i det tyske riket, hvor den primitive antisemittismen på landsbygda og i pro­ vinsen var mindre voldelig, selv om den var både sterk og rotfestet: Man kan til og med si den var mer tolerant. Jøder som rømte fra det nylig okkuperte Wien til Berlin i 1938 ble forbløffet over at de ikke opplevde antisemittisme på gatene. Her kom volden som dekret ovenfra, som i november 1938 [Kershaw, 1983]. Men likevel kan man ikke sammen­ likne pogromenes tilfeldige og periodiske villskap med det som skulle komme en generasjon senere. Den håndfull som døde i 1881 og de 40-50 som ble drept i Kisjinev-pogromen i 1903 opprørte verden - med god grunn - fordi det i tiden før barbariet meldte sin ankomst var umu­ lig å godta et slikt antall omkomne i en verden hvor man ventet at sivili­ sasjonen skulle utvikle seg. Selv de langt større pogromene som fulgte bøndenes masseopprør under den russiske revolusjonen i 1905, hadde beskjedne tap i forhold til det som skulle skje senere - kanskje 800 døde 126

i alt. Dette kan sammenliknes med de 3800 jødene som ble drept i Vil­ nius av litauerne på tre dager i 1941 da tyskerne invaderte Sovjetunio­ nen, og før den systematiske utryddelsen kom i gang De nye bevegelsene på den radikale høyresiden som både appellerte til og fundamentalt endret denne eldre tradisjonelle intoleransen, appel­ lerte særlig til lavere og midlere grupper i europeiske samfunn, og ble formulert som retorikk og teori av nasjonalistiske intellektuelle som kom på moten i 1890-årene. Selve uttrykket «nasjonalisme» ble formu­ lert i dette tiåret for å beskrive disse nye talsmenn for reaksjonen. Mili­ tante fra den midlere og lavere middelklasse vendte seg mot det radikale høyre, hovedsakelig i land hvor demokratisk og liberal ideologi ikke var dominerende, eller blant klasser som ikke identifiserte seg med disse ide­ ologiene, først og fremst der man ikke hadde hatt noen fransk revolu­ sjon eller tilsvarende. I kjernelandene for den vestlige liberalismen Storbritannia, Frankrike og USA - var den revolusjonære tradisjon så sterk at den hindret massebaserte fascistiske bevegelser av noen betyd­ ning i å vokse fram. Det er en feiltakelse å tro at rasismen blant ameri­ kanske populister og sjåvinismen hos de franske republikanerne er det samme som proto-fascisme: dette var venstrebevegelser. Det betydde ikke at så snart frihetens, likhetens og brorskapets hege­ moni ikke lenger stod i veien, så kunne ikke gamle instinkter knytte seg til nye politiske slagord. Det er liten tvil om at hakekors-aktivistene i de østerrikske alper for en stor del ble rekruttert blant den typen yrkesut­ øvere i provinsen - veterinærer, landmålere og liknende - som en gang hadde vært de lokale liberalerne, en utdannet og frisinnet minoritet i et miljø som var dominert av bondeklerikalisme. På samme måte som man i slutten av det 20. århundret så at oppløsningen av de klassiske proletære arbeider- og sosialistbevegelsene ga fritt spillerom for den instink­ tive sjåvinismen og rasismen blant så mange arbeidere i de manuelle yrker. De hadde ikke vært immune mot slike følelser, men hadde hittil nølt med å uttrykke dem offentlig av lojalitet til partier som var liden­ skapelige motstandere av den slags bigotteri. Etter 1960-årene er det i Vesten hovedsakelig blant arbeiderne i manuelle yrker man finner frem­ medfrykt og politisk rasisme. Men i de tiårene da fascismen hadde sin inkubasjonstid, tilhørte den mennesker som ikke ble skitne på hendene av å arbeide. Den midlere og lavere middelklassen ble ryggraden i slike bevegelser i hele den perioden da fascismen vokste fram. Dette blir ikke engang benektet av historikere som er ivrige etter å revidere samstemmigheten i «praktisk talt» hver eneste analyse av nazi-tilslutningen som er laget mellom 1930 og 1980 [Childers, 1983; Childers, 1991, s. 8, 14-15], For å ta bare ett tilfelle av de mange undersøkelsene av medlemskap i og til­ 127

slutning til slike bevegelser i mellomkrigstidens Østerrike: Av nasjonal­ sosialistene som ble valgt som byrådsmedlemmer i Wien i 1932, var 18 prosent selvstendige næringsdrivende, 56 prosent funksjonærer, kontor­ arbeidere og offentlig ansatte og 14 prosent arbeidere. Av nazistene som ble valgt i fem østerrikske forsamlinger utenfor Wien samme år, var 16 prosent selvstendige næringsdrivende og bønder, 51 prosent var kontorarbeidere etc. og 10 prosent var arbeidere [Larsen et al., 1978, s. 766-67)] Dette betyr ikke at fascistiske bevegelser ikke kunne oppnå ekte massetilslutning fra de fattige arbeiderne. Uansett hvordan kadrene i den rumenske Jerngarden var sammensatt, kom tilslutningen fra den fattige bondebefolkningen. Pilkorsets velgere i Ungarn kom stort sett fra arbei­ derklassen (kommunistpartiet var forbudt og det sosialdemokratiske partiet alltid lite - en pris det måtte betale for å bli tolerert av Horthyregimet), og etter det østerrikske sosialdemokratiets nederlag i 1934, gikk en betydelig del av arbeiderne over til nazi-partiet, spesielt i de østerrikske provinsene. Så snart offentlig legitimerte fascistiske regje­ ringer hadde etablert seg, som i Italia og Tyskland, var det dessuten langt flere tidligere sosialistiske og kommunistiske arbeidere som sluttet seg til de nye regimene enn folk på venstresiden liker å tenke på. Siden fascis­ tiske bevegelser hadde vansker med å appellere til ekte tradisjonelle ele­ menter på landsbygdene (med mindre de ble støttet av organisasjoner som den romersk-katolske kirke, som i Kroatia), og var svorne fiender av ideologier og partier som identifiserte seg med den organiserte arbei­ derklassen, fantes hovedtyngden av velgerne naturlig nok i samfunnets mellomlag. Hvor langt inn i middelklassen fascismens opprinnelige appell strakte seg, er et mer åpent spørsmål. Hva som er sikkert er at den øvde sterk til­ trekning på middelklasseungdom, spesielt universitetsstudenter på det europeiske kontinentet som i mellomkrigstiden var notoriske ultrahøyretilhengere. Tretten prosent av medlemmene i den italienske fascistbevegelsen i 1921 (dvs. før «Marsjen mot Roma») var studenter. I Tysk­ land var mellom fem og ti prosent av alle studenter partimedlemmer så tidlig som i 1930, da det store flertall av framtidige nazister ikke hadde begynt å interessere seg for Hitler [Kater, 1985, s. 467; Noelle/Neumann, 1967, s. 196]. Som vi skal se, var elementet av tidligere middelklasseoffiserer sterkt representert. For dem hadde Den store krigen i all sin gru vært et høydepunkt av personlig innsats. Utsikten herfra var et skuffende lavland hvor en sivil tilværelse ventet dem. Dette var selvføl­ gelig segmenter av middelklassen som var spesielt mottakelige for invita­ sjonen til aktivisme. Grovt sagt var appellen fra det radikale høyre ster­ kere jo større trusselen var mot den faktiske eller tradisjonelt estimerte 128

posisjon et middelklasseyrke hadde, i en tid da det rammeverket som skulle holde den sosiale orden på plass knaket i sammenføyningene. I Tyskland bidro både den store inflasjonen, som reduserte pengeverdien til null, og den følgende store depresjonen til å radikalisere selv lag av middelklassen som midlere og høyere offentlige tjenestemenn. Deres posisjon syntes trygg, og under mindre traumatiske omstendigheter ville de ha vært fornøyd med å fortsette som gammeldagse konservative patrioter, nostalgiske overfor keiser Wilhelm, men villige til å gjøre sin plikt for en republikk ledet av feltmarskalk Hmdenburg, hvis det ikke var for at den nå åpent brøt sammen under føttene på dem. De fleste politisk uengasjerte tyskere i mellomkrigstiden lenget tilbake til Wilhelms rike. Så sent som i 1960-årene, da de fleste tyskere (forståelig nok) hadde konkludert med at den beste tiden i tysk historie var nå, var det 42 prosent av dem over 60 år som fremdeles mente at tiden før 1914 var bedre enn nåtiden, mot 32 som hadde latt seg overbevise av samtidens Wirtschaftswunder [Noelle/Neumann, 1967, s. 1967]. Det borgerlige sentrums og høyres velgere gikk i stort antall over til nazipartiet mellom 1930 og 1932. Men det var ikke disse som bygde fascismen. Folk fra denne konservative middelklassen kunne selvfølgelig tenke seg å støtte, eller til og med gå over til fascismen, slik frontene i den poli­ tiske kamp i mellomkrigstiden var. Trusselen mot det liberale samfunn og alle dets verdier syntes å komme utelukkende fra høyre, trusselen mot den sosiale orden fra venstre. Folk fra middelklassen valgte sin politikk ut fra den frykt de følte. Tradisjonelle konservative sympatiserte vanlig­ vis med fascismens demagoger og var beredt til å alliere seg med dem mot den viktigste fienden. Italiensk fascisme fikk ganske sympatisk pres­ sedekning i 1920-årene, og til og med i 30-årene, bortsett fra i den ven­ streorienterte liberale presse. «Om vi ser bort fra det dristige eksperi­ mentet med fascismen, har ikke tiåret vært fruktbart med hensyn til kon­ struktiv statsmannskunst,» skrev John Buchan, den eminente britiske konservative politiker og forfatter av spenningsromaner. (Lysten til å skrive spenningsromaner har dessverre sjelden falt sammen med venstre­ orienterte synspunkter.) [Graves/Hodge, 1941, s. 248.] Hitler kom til makten ved hjelp av en koalisjon av det tradisjonelle høyre, som han etterpå slukte. General Franco tok med seg den daværende ikke særlig betydningsfulle Falangen i sin nasjonale front, fordi det han represen­ terte, var det samlede høyre mot spøkelsene fra 1789 og 1917, som han ikke dro særlig finstemte skillelinjer mellom. Han var heldig nok til ikke for alvor å gå inn i den annen verdenskrig på Hitlers side, men han sendte en frivillig styrke, «Den blå divisjon», for å kjempe mot de gud­ løse kommunistene i Russland side om side med tyskerne. Marskalk Pétain var slett ingen fascist eller nazi-sympatisør. En grunn til at det

129

etter krigen var så vanskelig å skille mellom fullblods franske fascister og pro-tyske kollaboratører på den ene siden, og hovedtyngden av dem som støttet marskalk Pétains Vichy-regime på den andre, var at det i virkelig­ heten ikke fantes noen klar linje. De med fedre som hadde hatet Dreyfus, jødene og den forhatte republikken - noen Vichy-folk var gamle nok til å ha gjort det selv - gled umerkelig over mot tilhengerne av et HitlerEuropa. Mellom krigene gikk kort sagt den «naturlige» alliansen på høyresiden fra tradisjonelle konservative via gammeldags reaksjonære til ytterkantene av fascistisk patologi. De tradisjonelle konservative og kontra-revolusjonære kreftene var sterke, men ofte uvirksomme. Fascismen forsynte dem ofte med dynamikk, og kanskje enda viktigere, med eksempler på seier over de kreftene som skapte uorden. (Var ikke det legendariske argumentet til fordel for det fascistiske Italia at «Mussolini fikk togene til å gå i rute»?) På samme måte som kommunistenes dyna­ mikk øvde tiltrekning på det desorienterte og retningsløse venstre etter 1933, gjorde fascismens suksess, spesielt etter den nasjonalsosialistiske overtakelsen i Tyskland, at den kom til å se ut som framtidens politikk. Selve det faktum at fascismen på denne tid fikk en markert, om enn kortvarig oppblomstring i - av alle land - det politisk konservative Stor­ britannia, viser styrken i denne «demonstrasjons-effekten». At fascismen omvendte en av landets mest framstående politikere og fikk støtte fra en av de viktigste pressebaronene, er viktigere enn det faktum at respek­ table politikere snart forlot Sir Osvald Mosleys bevegelse og at Lord Rothermeres Daily Mail snart sluttet å støtte Den britiske fascistunionen. For Storbritannia ble fremdeles over alt, og med rette, betraktet som et mønster pa politisk og sosial stabilitet.

III Det radikale høyres framgang etter første verdenskrig var uten tvil et svar på faren, ja, den reelle muligheten for en sosial revolusjon og arbei­ dermakt generelt, og oktoberrevolusjonen og leninismen spesielt. Uten disse ville det ikke ha vært noen fascisme, for selv om ytterliggående demagoger på høyrefløyen hadde vært politisk høyrøstede og aggressive i flere europeiske land siden slutten av det 19. århundret, hadde de nes­ ten uten unntak vært holdt under kontroll før 1914. I den forstand har fascismens forsvarere trolig rett når de hevder at Lenin åpnet veien for Mussolini og Hitler. Men det er helt utilbørlig å frikjenne det fascistiske barbariet ved å hevde at det var inspirert av og imiterte det angivelige barbariet som hadde funnet sted under den russiske revolusjon, noe tyske historikere var nær ved å gjøre i 1980-årene [Nolte, 1987], 130

Man må likevel ta to viktige forbehold når det gjelder tesen om at høyredremmgen i hovedsak var et svar på det revolusjonære venstre. For det første undervurderer den virkningen som første verdenskrig hadde på et viktig sjikt av nasjonalistiske soldater eller unge menn, hovedsake­ lig fra middelklassen eller den lavere middelklassen. Etter november 1918 var de krenket over å være fratatt sine muligheter for heroisme. De såkalte frontsoldatene skulle komme til å spille en meget viktig rolle i de radikale høyrebevegelsenes mytologi - Hitler var selv en av dem - og de kom til å utgjøre en betydelig andel av de første ultranasjonalistiske voldsgruppene, som f.eks. offiserene som myrdet de tyske kommunistle­ derne Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg tidlig i 1919, de italienske squadristi og de tyske Freikorps. 57 prosent av de første italienske fas­ cistene hadde vært soldater. Som vi har sett var første verdenskrig en maskin som brutaliserte verden, og disse karene frydet seg over å få utløsning for sin latente brutalitet. Det sterke engasjementet på venstresiden, fra de liberale og utover, i antikrigs- og antimilitaristiske bevegelser, og det veldige folkelige opprør mot massedrapene i den første verdenskrig, fikk mange til å undervur­ dere den relativt lille, men absolutt tallrike minoritet som regnet krigen, selv under forholdene mellom 1914 og 1918, som en sentral og inspire­ rende erfaring. For dem var uniform og disiplin, ofring - av seg selv og andre - og blod, våpen og makt det som gjorde livet verdt å leve. De skrev ikke mange bøker om krigen, men en og annen (spesielt i Tysk­ land) gjorde det. Disse datidens Rambo’er var naturlige rekrutter for det radikale høyre. Det andre forbeholdet er at reaksjonen fra høyre var et svar, ikke ret­ tet mot bolsjevismen i seg selv, men mot alle bevegelser, spesielt den organiserte arbeiderklassen, som truet den eksisterende samfunnsorden eller kunne klandres for at den var brutt sammen. Det var Lenin, snarere enn den faktiske virkelighet, som symboliserte denne trusselen. Slik de fleste politikere så det, var den i mindre grad representert av de sosialis­ tiske arbeiderpartiene, hvis ledere var moderate nok, enn av den makt, selvtillit og radikalisme som arbeiderklassen la for dagen. Den ga de gamle sosialistpartiene ny politisk styrke og gjorde dem faktisk til uunn­ værlige støttespillere i liberale stater. Det er ingen tilfeldighet at de i årene like etter krigen nesten over alt i Europa fikk innfridd det sentrale krav fra sosialistiske agitatorer siden 1889: åtte-timersdagen. Det var trusselen som lå implisitt i framveksten av arbeiderklassens makt som fikk blodet til å fryse i årene hos de konservative, ikke nød­ vendigvis at fagforeningsledere og veltalende opposisjonspolitikere ble gjort til regjeringsmedlemmer, skjønt dette var bittert nok. De tilhørte per definisjon «venstre». I en tid med sosial omveltning var det ingen 131

klar skillelinje mellom dem og bolsjevikene. Faktisk ville mange av sosi­ alistpartiene med glede ha slatt seg sammen med kommunistene i arene like etter krigen, hvis det ikke var for at kommunistene nektet å ha dem med. Mannen som Mussolini hadde myrdet etter sin marsj mot Roma, var ingen kommunistleder, men sosialisten Matteotti. Det tradisjonelle høyre så kanskje det gudløse Russland som legemliggjørelsen av alt som var ondt i verden, men de spanske generalenes opprør i 1936 var ikke rettet mot kommunistene som sådan; de utgjorde tross alt den minste delen av Folkefronten (se kapittel 5). Det var rettet mot et folkelig opp­ rør som inntil borgerkrigen hadde mer til overs for sosialismen og anar­ kismen. Det er en etterpåklokskapens rasjonalisering som framstiller Lenin og Stalin som unnskyldning for fascismen. Det som trenger en forklaring er likevel hvorfor høyrereaksjonen etter første verdenskrig vant sine avgjørende seire i form av fascisme. For ekstreme bevegelser fra det ytterste høyre hadde eksistert før 1914 - de var hysterisk nasjonalistiske og fremmedfiendtlige, idealiserte krig og vold, var intolerante og tilhengere av å vise muskler, lidenskapelig antiliberale, antidemokratiske, antiproletarer, antisosialister og antirasjonalister, drømte om blod og jord og om å vende tilbake til de verdier som den moderne tid ødela. De hadde en viss politisk innflytelse innen det politiske høyre og i visse intellektuelle kretser, men ingen steder domi­ nerte de eller hadde kontrollen. Det som ga dem muligheten etter den første verdenskrig var at de gamle regimene brøt sammen, og med dem de gamle herskende klassene og deres maktredskaper, innflytelse og hegemoni. Hvor disse fremdeles fungerte godt, var det ikke bruk for fascismen. Den hadde ingen fram­ gang i Storbritannia, til tross for det korte intermessoet som er nevnt ovenfor. Det tradisjonelle konservative høyre hadde fremdeles kontrol­ len. Den fikk ingen virkelig framgang i Frankrike før etter nederlaget i 1940. Selv om det tradisjonelle franske radikale høyre - det monarkistiske Action Fran^aise og oberst La Roques Croix de Feu (Det flam­ mende kors) - gjerne kunne tenke seg å jule opp venstrefolk, var det ikke egentlig fascistisk. Faktisk var det noen av disse høyreelementene som sluttet seg til motstandsbevegelsen. Det ble altså ikke nødvendigvis fascisme i nylig uavhengige land hvor en ny nasjonalistisk herskende klasse eller gruppe kunne ta over. Det hendte at disse mennene var reaksjonære og foretrakk et autoritært sty­ resett, av grunner vi skal se på senere, men det var retorikken som knyt­ tet hver eneste antidemokratiske høyredreinmg i Europa i mellomkrigs­ tiden til fascisme. Det fantes ingen fascistiske bevegelser av noen betyd­ ning i det nye Polen, som ble styrt av autoritære militarister. Heller ikke i den tsjekkiske delen av Tsjekkoslovakia, som var demokratisk, og ikke

132

i den (dominerende) serbiske delen av det nye Jugoslavia. I land med betydelige fascistiske eller liknende bevegelser hvor lederne var gammel­ dagse høyrepolitikere eller reaksjonære - i Ungarn, Romania, Finland, selv i Franco-Spania hvor lederen selv ikke var fascist - hadde de små problemer med å holde dem under kontroll med mindre (som i Ungarn i 1944) tyskerne satte dem under pres. Dette betyr ikke at nasjonalistiske mmoritetsbevegelser i gamle eller nye stater ikke kunne finne fascismen tiltrekkende, om ikke for annet så for at de da kunne regne med finansi­ ell og politisk støtte fra Italia, og etter 1933 fra Tyskland. Dette var utvilsomt tilfelle i (belgisk) Flandern, i Slovakia og Kroatia. Det som ga det rabiate ultra-høyre optimal mulighet for å triumfere, var en gammel stat med et styringsapparat som ikke lenger fungerte, en masse av desillusjonerte, desorienterte og misfornøyde borgere som ikke lenger visste hvem de skulle være lojale mot, sterke sosialistbevegelser som truet med eller lot til å true med sosial revolusjon, men ikke egent­ lig hadde mulighet for å gjennomføre den, og en bølge av nasjonal mot­ vilje mot fredstraktatene fra 1918-20. Dette var forhold hvor hjelpeløse og gamle herskende eliter var fristet til å søke tilflukt hos de ultra-radikale, som de italienske liberalerne gjorde hos Mussolinis fascister i 1920-22, og som de tyske konservative gjorde hos Hitlers nasjonalsosi­ alister i 1932-33. På samme vis var det slike forhold som omgjorde radi­ kale høyrebevegelser til mektige, organiserte og stundom uniformerte og paramilitære styrker (squadristi, stormtropper) eller, som i Tyskland under den store depresjonen, til svære velgermasser. Men i ingen av de to statene var det slik at fascismen «erobret makten», skjønt den både i Ita­ lia og Tyskland gjorde et retorisk nummer av å «erobre gatene» og «marsjere mot Roma». I begge tilfeller kom fascismen til makten ved at de gamle regimene lukket øynene eller faktisk (som i Italia) tok initiati­ vet til det, dvs. på «konstitusjonelt» vis. Det nye ved fascismen var at den nektet å spille det gamle politiske spillet så snart den var kommet til makten. Den tok over fullstendig hvor den kunne. Den totale overføring av makt, eller eliminering av alle riva­ ler, tok noe lenger tid i Italia (1922-28) enn i Tyskland (1933-34), men så snart det var gjort, fantes det ingen andre interne politiske grenser for det som karakteristisk nok ble et hemningsløst diktatur, styrt av en suve­ ren populistisk «leder» (Duce, Fiihrer). På dette punkt må vi raskt avskrive to teser om fascismen som begge er like utilstrekkelige, den ene er fascistisk, men er blitt overtatt av mange liberale historikere, den andre ligger den ortodokse sovjetiske marxismens hjerte nær. Det fantes ingen «fascistisk revolusjon», og hel­ ler ikke var fascismen et uttrykk for «monopolkapitalismen» eller big business. 133

Fascistiske bevegelser hadde elementer av revolusjonære bevegelser i seg i den forstand at de omfattet mennesker som ønsket en grunnleg­ gende endring av samfunnet, ofte med en klar antikapitalistisk og antioligarkisk tendens. Men den revolusjonære fascismens motor ville hver­ ken starte eller gå. Hitler kvittet seg snart med dem som tok den «sosia­ listiske» komponenten i navnet Det nasjonalsosialistiske tyske arbeider­ parti på alvor - noe han selv så visst ikke gjorde. Den utopiske forestil­ lingen om å vende tilbake til en slags middelalder for den lille mann, full av odelsbønder, håndverkere som Hans Sachs og piker med blonde flet­ ter, var ikke et program som kunne settes ut i livet i store stater i det 20. århundret (bortsett fra i marerittversjonen av Himmlers plan om et raserent folk), og slett ikke i regimer som i likhet med de fascistiske i Italia og Tyskland på sin måte var engasjert i modernisering og teknologiske framskritt. Det nasjonalsosialismen virkelig oppnådde, var en radikal utrensk­ ning av de gamle keiserlige eliter og institusjonsstrukturer. Den eneste gruppen som tross alt gjorde opprør mot Hitler - og følgelig ble desimert - var den gamle aristokratiske preusserarmeen i juli 1944. Denne utryd­ delsen av de gamle elitene og den gamle strukturen, som ble forsterket etter krigen av de vestlige okkupasjonsstyrkene, gjorde det siden mulig å bygge Forbundsrepublikken på et langt solidere grunnlag enn Weimarrepublikken fra 1918-33. Den hadde vært lite annet enn det beseirede keiserriket minus keiseren. Nazismen hadde virkelig et sosialt program for massene som den delvis greide å gjennomføre: ferier, sport, den plan­ lagte «folkets bil», som verden ble kjent med etter krigen som Volkswa­ gen- »bobla». Det viktigste den oppnådde var imidlertid å få landet ut av den store depresjonen mer effektivt enn noen annen regjering, for nazis­ tenes antiliberalisme hadde den positive side at den ikke a priori bandt dem til en tro på det frie marked. Likevel var nazismen i større grad et forbedret og gjenoppfrisket gammelt regime enn et grunnleggende nytt og annerledes. I likhet med det keiserlige og militaristiske Japan i 1930årene (som ingen kan beskylde for å ha vært et revolusjonært system), var det en ikke-liberalistisk kapitalistisk økonomi som oppnådde en bemerkelsesverdig vitalisering av industrisystemet. De økonomiske og andre resultatene i det fascistiske Italia var betydelig mindre impone­ rende, slik landet viste i den annen verdenskrig. Italias krigsøkonomi var uvanlig svak. Alt snakk om en «fascistisk revolusjon» var ren retorikk, skjønt for mange vanlige italienske fascister var det uten tvil verderheftig retorikk. Det var helt åpenbart et regime som passet de gamle herskende klasser, siden det var oppstått som et forsvar mot urolighetene etter 1918, og ikke, som i Tyskland, som en reaksjon på de traumatiske opp­ levelsene i forbindelse med den store depresjonen og Weimar-republik-

134

kens manglende evne til å hanskes med dem. Italiensk fascisme, som i en viss forstand fortsatte prosessen med den italienske samlingen fra det 19. århundret og skapte et sterkere og mer sentralisert styresett, hadde visse betydningsfulle resultater å vise til. Det var f.eks. det eneste italienske regimet som greide å undertrykke den sicilianske mafiaen og den napolitanske camorraen. Men den historiske betydningen lå likevel ikke i regi­ mets mål og resultater, men i rollen som verdensomspennende pionér for en ny versjon av den triumferende kontra-revolusjonen. Mussolini inspi­ rerte Hitler, og Hitler unnlot aldri å anerkjenne Italias inspirasjon og betydning. På den andre siden var den italienske fascismen ganske lenge en anomali blant radikale høyrebevegelser ved at den tolererte, og til og med hadde en viss sans for, kunstnerisk avantgarde-«modermsme». Også på andre områder skilte den seg ut, ikke minst ved at den - helt fram til Mussolini kom på linje med Hitler i 1938 - viste en fullstendig mangel på interesse for antisemittisk rasisme. Når det gjelder tesen om «monopolkapitalismen», er poenget ved det virkelig store forretningslivet at det kan komme overens med et hvilket som helst regime så lenge det ikke blir ekspropriert, og alle regimer er nødt til å komme overens med næringslivet. Fascismen var ikke mer «uttrykk for monopolkapitalens interesser» enn amerikanernes New Deal eller britiske regjeringer eller Weimar-republikken. Big business i begynnelsen av 1930-årene hadde ikke noe spesielt ønske om å få Hitler, og ville ha foretrukket en mer ortodoks konservatisme. Den ga ham liten støtte fram til den store depresjonen, og selv da var støtten nølende og tilfeldig. Men da han kom til makten, samarbeidet næringslivet helhjer­ tet, faktisk i den grad at det godtok slavearbeid og utryddelsesleirer for å holde driften gående under den annen verdenskrig. Store og små forret­ ningsforetak dro selvsagt nytte av ekspropriasjonen fra jødene. Det må likevel sies at fascismen tilbød næringslivet visse store forde­ ler framfor andre regimer. Først eliminerte eller undertrykte den venstrerevolusjonen, og syntes faktisk å være det viktigste bolverket mot den. For det andre eliminerte den fagbevegelsen og andre forvaltningsmessige hindringer som stod i veien for å styre arbeidsstyrken. I virkeligheten var det det fascistiske «lederprinsippet» de fleste sjefer og forretmngsledere brukte overfor de underordnede i sine egne virksomheter, og fascismen rettferdiggjorde denne myndigheten. For det tredje bidro undertrykkel­ sen av fagbevegelsen til å sikre næringslivet en urimelig gunstig løsning på depresjonen. Mens de øverste fem prosent av forbrukergruppene i USA mellom 1929 og 1941 opplevde at deres andel av bruttonasjonal­ produktet falt med 20 prosent (det var en liknende men mer beskjeden egalitær tendens i Storbritannia og Skandinavia), gikk de tilsvarende gruppene i Tyskland opp 15 prosent i samme periode [Kuznets, 1956].

135

Endelig var fascismen, som allerede nevnt, dyktig til å sette fart i og modernisere industrien - men ikke så dyktig når det gjaldt oppfinnsom og langsiktig teknisk-vitenskapelig planlegging som de vestlige demokra­ tier.

IV Ville fascismen ha spilt en viktig rolle i verdenshistorien hvis det ikke hadde vært for den store depresjonen? Sannsynligvis ikke. Italia alene var ikke noe lovende utgangspunkt for å skape omveltning i verden. I 1920-årene var det ingen annen kontrarevolusjonær europeisk bevegelse på den ytterste høyresiden som så ut til å ha noen særlig framtid, langt på vei av samme grunn som opprørske forsøk på kommunistisk revolu­ sjon hadde slått feil: Den revolusjonære bølgen etter 1917 hadde lagt seg, og økonomien så ut til å komme på beina igjen. I Tyskland hadde keiserrikets samfunnsstøtter, generalene, statstjenestemennene og de andre ganske riktig gitt en viss støtte til paramilitære fribyttere og andre villmenn på høyrefløyen etter novemberrevolusjonen, men (forståelig nok) hadde de først og fremst forsøkt å holde den nye republikken kon­ servativ, antirevolusjonær og, framfor alt, i stand til å opprettholde et visst rom for internasjonal manøvrering. Men når de ble nødt til å velge, som under det høyreorienterte Kapp-kuppet i 1920 og Miinchen-opprøret i 1923, da Hitler første gang kom på førstesidene, nølte de ikke med å støtte status quo. Etter det økonomiske oppsvinget i 1924 ble Det nasjonalsosialistiske arbeiderpartiet redusert til en flokk på 2,5-3 pro­ sent av velgerne, bare litt over halvparten så mye som det vesle og sivili­ serte Tyske demokratiske parti, litt mer enn en femdel av kommunistene og godt under en tidel av sosialdemokratene ved valget i 1928. Men to år senere hadde det støtte fra over 18 prosent av velgerne, og var nå det nest største partiet i tysk politikk. Fire år senere, sommeren 1932, var det blitt det suverent største med over 37 prosent av det samlede stem­ metallet, men partiet greide ikke å holde dette tallet resten av den tiden det var demokratiske valg. Det var åpenbart den store depresjonen som forandret Hitler fra å være et fenomen på den politiske ytterkanten til å bh landets potensielle, og til sist reelle, hersker. Imidlertid ville selv ikke den store depresjonen ha gitt fascismen den styrke og innflytelse den åpenbart hadde i 1930-årene hvis det ikke var for at en bevegelse av denne typen hadde kommet til makten i Tyskland, en stat som ut fra sin størrelse, sitt økonomiske og militære potensial, og ikke minst sin geografiske posisjon var nødt til å spille en viktig politisk rolle i Europa under en hvilken som helst regjering. Fullstendig nederlag

136

i to kriger har tross alt ikke hindret Tyskland i å bli den dominerende stat på kontinentet ved slutten av det 20. århundret. På samme måte som venstresiden gjennom Marx’ seier i den største staten på kloden («en seksdel av jordens overflate», som kommunistene skrøt av i mellom­ krigstiden) gjorde kommunismen til en viktig maktfaktor i verden, selv i tider da dens politiske styrke utenfor Sovjetunionen var ubetydelig, så syntes Hitlers overtakelse av Tyskland å bekrefte suksessen i Mussolinis Italia og gjøre fascismen til en mektig global politisk kraft. Den vellyk­ kede og aggressive militaristiske ekspansjonismen som begge stater stod for (se kapittel 5) - forsterket av Japans politikk - dominerte internasjo­ nal politikk i dette tiåret. Det var derfor naturlig at passende stater eller bevegelser ble tiltrukket og påvirket av fascismen, søkte støtte fra Tysk­ land og Italia og - i og med ekspansjonismen i disse landene - ofte fikk det. I Europa tilhørte slike bevegelser av åpenbare grunner det politiske høyre. Innen sionismen (som på denne tiden for det meste bestod av ashkenazi-jøder som bodde i Europa) ble den fløyen som hadde et godt øye til den italienske fascismen, Vladimir Jabotinskys «Revisjonister», klart betraktet - og så seg selv - som høyreorientert, i motsetning til de (over­ veiende) sosialistiske og liberale sionistiske gruppene. Men fascismens innflytelse i 1930-årene måtte i en viss grad bli verdensomspennende, om ikke for annet så fordi den var assosiert med to dynamiske og aktive stater. Utenfor Europa eksisterte imidlertid ikke de samme forholdene som skapte fascistiske bevegelser på det hjemlige kontinent. De steder hvor fascistiske eller fascist-påvirkede bevegelser dukket opp, var deres politiske stilling og funksjon langt mer problematisk. Selvsagt var det visse trekk ved den europeiske fascismen som vakte gjenklang i andre verdensdeler. Det ville ha vært overraskende om muftien av Jerusalem og andre arabere som motsatte seg jødisk kolonisering av Paiestma (og britene som beskyttet det) ikke hadde fått smak for Hit­ lers antisemittisme, selv om den ikke samsvarte med islams tradisjonelle evne til sameksistens med vantro av ulikt slag. I likhet med dagens singa­ lesiske ekstremister på Sri Lanka, var en del overkaste-hinduer i India opptatt av at fordi de kunne dokumentere at de var «ariere» - faktisk de opprinnelige ariere - stod de høyere enn mørkere raser på sitt eget subkontinent. Og militante boere, som ble internert som pro-tyske under den annen verdenskrig - noen ble landets ledere i apartheid-perioden etter 1948 - ble også ideologisk tiltrukket av Hitler, både som overbe­ viste rasister og gjennom den teologiske innflytelsen fra elitebevisste, ytterliggående høyre-calvimstiske strømmnger i Nederland. Dette under­ bygger likevel ikke den grunnleggende påstand om at fascismen i mot­ setning til kommunismen var ikke-eksisterende i Asia og Afrika (kanskje 137

bortsett fra hos noen lokale europeiske fastboende) fordi den ikke syntes å ha noen innflytelse på lokale politiske forhold. Dette gjelder stort sett også for Japan, selv om landet var alliert med Tyskland og Italia, kjempet på samme side i den annen verdenskrig og førte en politikk som var dominert av høyresiden. Slektskapet mellom de dominerende ideologiene på den vestlige og østlige ytterkanten av «aksen» er meget sterkt. Ingen var mer overbevist enn japanerne om sin rasemessige overlegenhet og behovet for raserenhet, i troen på den mili­ tære verdien av selvoppofrelse, absolutt lydighet overfor ordre, selvfor­ nektelse og stoisisme. Hver eneste samurai ville ha underskrevet mottoet til Hitlers SS («Meine Ehre ist Treue», best oversatt som «Ære er det samme som blind underkastelse»). Det japanske samfunnet var strengt hierarkisk og krevde at individet (hvis et slikt uttrykk i dets vestlige betydning overhodet hadde noen mening) ofret seg for nasjonen og dens guddommelige keiser, og forkastet fullstendig frihet, likhet og broder­ skap. Japanerne hadde ingen vansker med å forstå Wagner-varianten av mytene om barbariske guder, rene og heroiske middelalderriddere og den karakteristiske tyske naturen med fjell og skoger, begge fylt med tyske volkische drømmer. De hadde samme evne til å kombinere barba­ risk oppførsel med en forfinet estetisk følsomhet; konsentrasjonsleirens torturist med sans for å spille Schuberts kvartetter. Hvis fascismen hadde latt seg overføre til zen-begreper, kunne nok japanerne gjerne ha ønsket den velkommen, men de hadde ikke bruk for den. Og faktisk, det fantes japanere som innså dette slektskapet og ivret for nærmere tilknytning til de europeiske fascistmaktene - blant diplomatene som var akkreditert til disse maktene, men spesielt blant de ultra-nasjonalistiske terrorgruppene som var opptatt av å likvidere patrioter som ikke var tilstrekkelig patri­ otiske, og i Kwantung-armeen som erobret og slavebandt Mandsjuria og Kina. Europeisk fascisme kunne likevel ikke reduseres til en slags orientalsk føydalisme med en keiserlig nasjonal misjon. Den hørte først og fremst hjemme i demokratiets og den vanlige manns epoke, og selve forestil­ lingen om en «bevegelse» med massemobilisering for nye og til og med revolusjonære formål, bak selvvalgte ledere, var meningsløs i Hirohitos Japan. Det var den prøyssiske hær og tradisjon mer enn Hitler som svarte til deres syn på verden. Kort sagt, til tross for likheten med den tyske nasjonalsosialismen (slektskapet med Italia var langt mindre), var Japan ikke fascistisk. Når det gjaldt statene og bevegelsene som søkte støtte fra Tyskland og Italia, spesielt under den annen verdenskrig da det så ut til at aksemaktene ville vinne, var ikke ideologi det viktigste motivet, selv om noen av de mindre nasjonalistregimene i Europa som var helt avhengig av Tysk­

138

land for å kunne hevde seg, gjerne framstilte seg som mer nazistiske enn SS, særlig den kroatiske Ustasja-staten. Det ville likevel være absurd å mene at den irske republikanske hær eller de Berlin-baserte indiske nasjonalistene på noen måte var «fascister» fordi om noen av dem under både første og annen verdenskrig forhandlet om tysk støtte etter prinsip­ pet om at «min fiendes fiende er min venn». De irske republikanernes leder, Frank Ryan, som gikk inn i slike forhandlinger, var faktisk ideolo­ gisk sett så antifascistisk at han hadde sluttet seg til de internasjonale brigadene for å kjempe mot general Franco i den spanske borgerkrigen, før han ble tatt til fange av Francos styrker og sendt til Tyskland. Slike tilfeller bør ikke avlede oss. Det gjenstår imidlertid et kontinent hvor den ideologiske påvirk­ ningen fra europeisk fascisme er ubestridelig: Amerika. I Nord-Amerika hadde ikke mennesker og bevegelser som var inspi­ rert av Europa, særlig betydning utenfor visse immigrantmiljøer, hvis medlemmer hadde tatt med seg ideologiene fra sine hjemland, f.eks. skandinavene og jødene som hadde brakt en forkjærlighet for sosialis­ men med seg, eller miljøer som fremdeles hadde en viss lojalitet mor lan­ det de kom fra. Tysk-amerikanerne, og i langt mindre grad italienskamerikanerne, bidro på denne måten til amerikansk isolasjonisme, men det finnes ingen gode holdepunkter for at de i stort antall ble fascister. Militsens ytre kjennetegn, fargede skjorter og armen hevet for å hilse en fører, var ikke det som preget den hjemlige mobiliseringen av høyreelementer og rasister, hvorav Ku Klux Klan var den mest kjente. Antisemit­ tismen var riktignok sterk, men samtidens høyreorienterte amerikanske versjon - som i pater Coughlins populære radioprekener fra Detroit stod sannsynligvis i større gjeld til en høyreorientert korporatisme inspi­ rert av europeisk katolisisme. Det er karakteristisk for USA i 1930-årene at den mest vellykkede og kanskje farligste demagogiske populismen i dette tiåret, Huey Longs erobring av Louisiana, kom fra det som etter amerikanske begreper tydelig var en radikal og venstreorientert tradi­ sjon. Den slo ned demokratiet i demokratiets navn og appellerte til de fattiges egalitære følelser, ikke til bitterheten blant småborgerne eller de rikes antirevolusjonære selvoppholdelsesinstmkter. Heller ikke var den rasistisk. Ingen bevegelse med slagordet «Hver mann en konge» kunne tilhøre den fascistiske tradisjon. Det var i Latin-Amerika at innflytelsen fra den europeiske fascismen ble åpen og anerkjent, både blant enkeltpolitikere som Colombias Jorge Ehezer Gaitån (1889-1948) og Argentinas Juan Domingo Peron (1895-1974), og blant regimer som Getulio Vargas’ Estado Novo (Nye stat) fra 1937 til 1945 i Brasil. Til tross for at USA uten grunn fryktet et nazistisk press fra sør, hadde den fascistiske innflytelsen i Latin-Amerika 139

først og fremst innenrikspolitiske virkningen Bortsett fra Argentina, som klart stilte seg på aksens side - men gjorde det før Peron tok makten, og fortsatte etterpå - gikk regjeringene på den vestlige halvkule med i kri­ gen på USAs side, i alle fall i navnet. Det er imidlertid riktig at i noen sør­ amerikanske land var det militære bygd opp etter tysk mønster eller var blitt dannet ved hjelp av tyske eller nazistiske kadrer. Den fascistiske innflytelsen sør for Rio Grande lar seg lett forklare. Sørfra så ikke USA lenger ut som det hadde gjort i det 19. århundret, da det kunne regnes som alliert med latin-amerikanske framskrittskrefter og som en diplomatisk motvekt mot imperialistiske eller eks-imperialistiske spaniere, franskmenn eller briter. USAs imperialistiske erobringer fra Spania i 1889, den mexikanske revolusjonen, for ikke å snakke om framveksten av olje- og bananindustrien, utløste en anti-yankee antiimperialisme i latm-amerikansk politikk. Det var en politikk som Washingtons åpenlyse smak for kanonbåtdiplomati og landsetting av mari­ nesoldater i den første tredel av århundret ikke akkurat bidro til å dempe. Victor Raul Haya de la Torre, grunnleggeren av den antiimperialistiske APRA (Amerikas folkelige revolusjonsallianse), hvis ambisjon var pan-latin-amerikansk, selv om APRA bare fant fotfeste i hans hjem­ land Peru, planla å la sine opprørssoldater bli trent av kadrer fra den vel­ kjente antiyankee-opprøreren Sandino i Nicaragua. (Sandinos lange geriljakrig mot den amerikanske okkupasjonen etter 1927 ble inspira­ sjon for «sandinist»-revolusjonen i Nicaragua i 1980-årene.) Dessuten virket ikke USA i 1930-årene, svekket som det var etter depresjonen, på langt nær så overveldende og dominerende som før. At Franklin D. Roose­ velt sluttet å bruke kanonbåter og marinesoldater, slik forgjengerne hans hadde gjort, kunne betraktes ikke bare som en «nabovennlig» politikk, men like gjerne (misforstått) som et tegn på svakhet. 1930-årenes LatinAmerika vendte seg ikke nordover. Betraktet fra den andre siden av Atlanterhavet så fascismen utvilsomt ut som tiårets suksess. Hvis det fantes en modell i verden som kunne imi­ teres av streberske politikere på et kontinent som alltid hadde hentet inspirasjon fra kulturelt dominerende nasjoner, potensielle ledere av land som alltid var på utkikk etter oppskriften på å bli moderne, rike og store, så kunne man finne denne modellen i Berlin og Roma, siden det ikke lenger var politisk inspirasjon å hente i London og Paris, og Washington forholdt seg passiv. (Moskva ble fremdeles først og fremst betraktet som en modell for sosial revolusjon, og det begrenset den politiske appell.) Hvor forskjellig fra den europeiske modellen var likevel ikke den politiske virksomheten og de politiske resultatene til menn som ikke la skjul på at de stod i intellektuell gjeld til Hitler og Mussolini! Jeg husker fremdeles hvor sjokkert jeg var da presidenten i det revolusjonære Boh140

via uten å nøle innrømmet det i en privat samtale. Den bolivianske revo­ lusjonen i 1952, iverksatt av soldater og politikere med blikket festet på Tyskland, nasjonaliserte tinngruvene og ga de indianske bøndene en radikal jordreform. I Colombia valgte den store folketribunen Jorge Eliecer Gaitån slett ikke det politiske høyre, men grep ledelsen i det libe­ rale partiet og ville utvilsomt ha ledet det i en radikal retning hvis han ikke var blitt myrdet i Bogotå 9. april 1948, en hendelse som utløste et spontant folkelig opprør (inkludert politiet) i hovedstaden og førte til opprettelse av revolusjonære kommuner i mangt et provinsdistrikt. Det latin-amerikanske ledere hentet fra Europa var dyrkelsen av populistiske ledere med ord på seg for å være handlekraftige. Men massene de ønsket å mobilisere, og som de snart var i ferd med å mobilisere, bestod ikke av folk som fryktet for hva de kunne miste, men av dem som ikke hadde noe å miste. Og fienden de mobiliserte dem mot, var ikke utlendinger eller perifere grupper (selv om det ikke kan benektes at det finnes et ele­ ment av antisemittisme i peromstisk og annen argentinsk politikk), men «oligarkiet» - de rike, den lokale herskende klasse. Peron fant sin viktig­ ste støtte i den argentinske arbeiderklassen, og sitt grunnleggende poli­ tiske apparat i noe som liknet et arbeiderparti bygget opp omkring den store fagbevegelsen han dyrket fram. Getulio Vargas i Brasil gjorde den samme oppdagelsen. Det var hæren som kastet ham i 1945 og som igjen drev ham til selvmord i 1954. Det var arbeiderklassen i byene, som han hadde gitt sosial beskyttelse i bytte for politisk støtte, som sørget over ham som landsfader. Europeiske fascist-regimer knuste arbeiderbevegel­ ser, de fascist-inspirerte latin-amerikanske lederne skapte dem. Til tross for det intellektuelle slektskapet kan vi historisk sett ikke snakke om samme type bevegelse.

V Disse bevegelsene må likevel betraktes som en del av liberalismens tilba­ kegang og fall i katastrofenes tidsalder. For selv om fascismens vekst og triumf var det mest dramatiske uttrykket for den liberale fallitt, er det en feiltakelse å betrakte den utelukkende i forhold til fascismen, selv i 1930-årene. Ved avslutningen av dette kapitlet må vi derfor spørre hvor­ dan denne tilbakegangen kan forklares. Først må vi imidlertid rydde opp i en alminnelig forvirring som setter likhetstegn mellom fascisme og nasjonalisme. At fascistiske bevegelser gjerne appellerte til nasjonalistiske følelser og fordommer er åpenbart, skjønt de halvfascistiske korporative statene, som Portugal og Østerrike 1934-38, som stort sett var katolsk inspi-

141

rerte, måtte rette sitt rene hat mot folk og nasjoner av en annen religion, eller mot gudløse. Dessuten var ren nasjonalisme vanskelig for lokale fascistbevegelser i land som var erobret og okkupert av Tyskland eller Italia, eller som for å overleve var avhengige av at disse landene vant over deres egne nasjonale regjeringen I passende tilfeller (Flandern, Nederland, Skandinavia) kunne de identifisere seg med tyskerne som del av en større teutonisk rasegruppe, men en mer nærliggende holdning (sterkt støttet av dr. Goebbels’ propaganda under krigen) var paradok­ salt nok internasjonalistisk. Tyskland ble betraktet som kjernen i og den eneste garantist for en framtidig europeisk orden, med den sedvanlige appell til Karl den store og antikommunisme; en fase i utviklingen av den europeiske idé som historikere i etterkrigstidens europeiske felles­ skap ikke liker å dvele for lenge ved. De ikke-tyske militære enhetene som kjempet under tysk flagg i den annen verdenskrig, hovedsakelig som del av SS, understreket vanligvis dette overnasjonale elementet. På den annen side burde det være like åpenbart at ikke alle nasjona­ lister sympatiserte med fascismen, og da ikke bare fordi Hitlers, og i noe mindre grad Mussolmis ambisjoner truet en hel del av dem - f.eks. polakkene og tsjekkerne. Som vi skal se (kapittel 5), kom mobiliseringen mot fascismen i en rekke land til å utløse en venstrepatriotisme, spesielt under krigen, da motstanden mot aksen ble ført av «nasjonale fronter» eller regjeringer som omfattet hele det politiske spektret, bortsett fra fas­ cistene og deres kollaboratører. Grovt sett kan man si at om en lokal nasjonalisme befant seg på samme side som fascismen eller ikke, var avhengig av om den hadde mer å vinne enn å miste hvis aksemaktene hadde framgang, og om den hatet kommunistene eller en annen stat, nasjonalitet eller etnisk gruppe (jøder, serbere) mer enn den likte tyskere eller italienere. Polakkene, som var sterkt antirussiske og antijødiske, samarbeidet i liten grad med nazi-Tyskland, mens litauerne og noen av ukrainerne (okkupert av Sovjetunionen 1939-41) gjorde det. Hvorfor gikk det tilbake med liberalismen mellom krigene, selv i stater som ikke aksepterte fascismen? Vestlige radikalere, sosialister og kommu­ nister som levde i denne perioden hadde en tilbøyelighet til å se epoken med global krise som det kapitalistiske systemets siste krampetrekninger. De hevdet at kapitalismen ikke lenger kunne tillate seg den luksus å styre ved hjelp av parlamentarisk demokrati, med liberale friheter som tilfel­ digvis også hadde utgjort maktgrunnlaget for moderate, reformvillige arbeiderbevegelser. Stilt overfor uløselige økonomiske problemer og/eller en økende revolusjonær arbeiderklasse, måtte borgerskapet nå falle til­ bake på maktbruk og tvang, dvs. noe som liknet på fascisme. Siden både kapitalisme og liberalt demokrati kom triumferende til­ bake i 1945, er det lett å glemme at det var en kjerne av sannhet i dette 142

synet, i tillegg til vel mye agitatorisk retorikk. Demokratiske systemer virker ikke med mindre det finnes en grunnleggende konsensus blant de fleste borgerne om å godta staten og det sosiale system de har, eller i det minste at de er villige til å forhandle om kompromissløsninger. Det blir dessuten mye lettere å få dette til hvis det finnes velstand. I det meste av Europa var slike forhold rett og slett ikke til stede mellom 1918 og den annen verdenskrig. Et sosialt sammenbrudd syntes å være like rundt hjørnet eller hadde allerede funnet sted. Frykten for revolusjon var så stor at i det meste av det østlige og sørøstlige Europa og deler av middel­ havsområdet, var det bare så vidt kommunistpartier fikk anledning til å komme fram fra illegaliteten. Den uløselige konflikten mellom det ideo­ logiske høyre og selv det moderate venstre ødela det østerrikske demo­ kratiet i 1930-34, skjønt det har blomstret i dette landet siden 1945 under nøyaktig det samme topartisystemet av katolikker og sosialister [Setson Watson, 1962, s. 184], Spansk demokrati brøt sammen på grunn av den samme spenningen i 1930-årene. Kontrasten med forhandlingsovergangen fra Francos diktatur til et pluralistisk demokrati i 1970årene er dramatisk. De mulighetene for stabilitet som fantes i slike regimer kunne ikke overleve den store depresjonen. Weimar-republikken falt hovedsakelig fordi depresjonen gjorde det umulig å holde den stilltiende avtalen mel­ lom stat, arbeidsgivere og organiserte arbeidere som hadde holdt den i live. Industrien og regjeringen følte at den ikke hadde noe annet valg enn å innføre økonomiske og sosiale nedskjæringer, og massearbeidsløshet gjorde resten. Ved midten av 1932 samlet nasjonalsosialistene og kom­ munistene et absolutt flertall av alle de tyske stemmene, og partiene som forsvarte republikken ble redusert til litt over en tredel. På den annen side er det ingen tvil om at stabiliteten i de demokratiske regimene etter den annen verdenskrig, ikke minst i den nye tyske forbundsrepublikken, hvilte på det økonomiske mirakel i disse tiårene (se kapittel 9). Hvor regjeringene har nok å fordele slik at alle som krever det, kan bli til­ fredsstilt, og de fleste borgernes levestandard stadig stiger, går tempera­ turen i demokratisk politikk sjelden opp mot febernivå. Det var gjerne kompromiss og konsensus som seiret, siden selv de mest lidenskapelige tilhengerne av å styrte kapitalismen fant status quo mindre utålelig i praksis enn i teori, og selv de mest kompromissløse forsvarerne av kapi­ talismen tok sosiale sikkerhetssystemer og regulære forhandlinger med fagforeningene om lønmnger og frynsegoder for gitt. Men som den store depresjonen selv viste, er dette bare en del av sva­ ret. En svært lik situasjon - de organiserte arbeiderne som nektet å godta depresjonstidens nedskjæringer - førte til sammenbrudd for det parla­ mentariske styresett og deretter til utnevnelsen av Hitler som leder for 143

regjeringen i Tyskland, men i Storbritannia bare til et markert skifte fra en arbeiderpartiregjering til en (konservativ) «nasjonal regjering» innen et stabilt og ganske uberørt parlamentarisk system.29 Depresjonen førte ikke automatisk til at det representative demokratiet ble skjøvet til side eller avskaffet. Det viser de politiske konsekvensene i USA (Roosevelts New Deal) og Skandinavia (sosialdemokratiets triumf). Bare i LatinAmenka, hvor regjeringens finanser for det meste avhang av eksporten av en eller to råvarer, og prisen på dem plutselig og dramatisk gikk ned (se kapittel 3), førte depresjonen til at de regjeringer som måtte sitte ved makten nesten øyeblikkelig falt, for det meste etter militærkupp. Det må legges til at politiske endringer i motsatt retning også fant sted den gang, i Chile og Colombia. I utgangspunktet var den liberale politikken sårbar fordi dens karak­ teristiske form for styring, det representative demokrati, sjelden var en overbevisende måte å styre stater på, og forholdene i katastrofenes tids­ alder var sjelden noen garanti for de betingelsene som gjorde demokra­ tiet levedyktig, for ikke å snakke om effektivt. Den første av disse betingelsene var at det skulle ha generell konsen­ sus og legitimitet. Demokratiet selv bygger på en slik konsensus, men skaper den ikke, bortsett fra at i veletablerte og stabile demokratier har selve prosessen med regelmessige valg gjerne gitt borgerne - selv de som tilhører mindretallet - en følelse av at valgprosessen legitimiserer regje­ ringene den skaper. Men få av demokratiene i mellomkrigstiden var vel­ etablerte. Like til begynnelsen av det 20. århundret hadde demokratiet faktisk vært sjelden utenfor USA og Frankrike (se The Age of Empire, kapittel 4). Minst ti av Europas stater etter første verdenskrig var enten ganske nye eller så forandret i forhold til sine forgjengere at de ikke hadde noen spesiell legitimitet for innbyggerne. Enda færre demokratier var stabile. Statenes politikk i katastrofealderen var i de fleste tilfeller en krisepolitikk. Den andre betingelsen var et visst mål av overensstemmelse mellom de ulike delene av «folket», som gjennom sin suverene stemme skulle bestemme den felles regjeringen. Den offisielle teorien i det liberale bor­ gerlige samfunn anerkjente ikke «folket» som et sett av grupper, interes­ sefellesskap eller andre kollektiver med egne interesser, selv om antropo­ loger, sosiologer og alle praktiserende politikere gjorde det. Folket, som i større grad var et teoretisk begrep enn en virkelig enhet av mennesker, bestod offisielt av en samling selvstendige individer hvis stemmer -9 En arbeiderpartiregjering i 1931 delte seg i spørsmålet, og noen arbeiderledere og deres liberale støttespillere gikk over til de konservative, som vant valget etterpå med en brakseier og ble sittende ved makten uten problemer til mai 1940.

144

utgjorde aritmetiske flertall og mindretall, som igjen førte til valgte for­ samlinger med flertallsregjeringer og et mindretall i opposisjon. Der hvor demokratisk stemmegivning krysset grensene mellom de ulike delene av den nasjonale befolkningen, eller hvor det var mulig å løse eller avlede konflikter mellom dem, var demokratiet levedyktig. Men i en tid med revolusjon og radikale sosiale spenninger, ble klassekampen som regel omgjort til politikk. Klassefred var ikke det vanlige. Uforsonlighet mellom ideologier og klasser kunne ødelegge et demokratisk styre­ sett. De slurvete fredsavtalene etter 1918 forsterket dessuten det vi mot slutten av det 20. århundret vet er et dødelig virus for demokratiet, nem­ lig oppdeling av borgerne etter utelukkende etnisk-nasjonale eller religi­ øse skillelinjer [Glenny, 1992, s. 146-48], som i eks-Jugoslavia eller Nord-Irland. Tre etnisk-religiøse samfunn som stemmer som blokker, som i Bosnia; to uforsonlige samfunn, som i Ulster; 62 politiske partier som hver representerer en stamme eller en klan, som i Somalia, kan som vi vet ikke danne grunnlag for et demokratisk politisk system, men med mindre en av de stridende gruppene eller en utenforstående autori­ tet er sterk nok til å etablere en (ikke-demokratisk) dominans - bare ustabilitet og borgerkrig. Da de tre multinasjonale keiserrikene Øster­ rike-Ungarn, Russland og Tyrkia falt, forsvant tre overnasjonale stater med regjeringer som var nøytrale i forhold til de tallrike nasjonalitetene de hersket over. De ble erstattet av mange multinasjonale stater som hver for seg identifiserte seg med ett, eller høyst to eller tre av de etniske sam­ funn som befant seg innenfor grensene. Den tredje betingelsen var at demokratiske regjeringer ikke behøvde regjere så mye. Parlamentet hadde oppstått, ikke så mye for å regjere som for å kontrollere makten til dem som gjorde det, en funksjon som fremdeles er tydelig i forholdet mellom den amerikanske kongressen og presidenten i USA. De var innretninger konstruert for å virke som brem­ ser, men oppdaget at de måtte virke som motorer. Suverene forsamlinger valgt av et begrenset, men stadig økende antall borgere med stemmerett, ble selvfølgelig stadig mer vanlig fra revolusjonens tidsalder av, men det borgerlige samfunn i det 19. århundret antok at storparten av borgerne ikke ville leve sine liv innenfor regjeringens sfære, men i den selvregule­ rende økonomien og i en verden av private og uoffisielle sammenslut­ ninger («det sivile samfunn»).30 Det omgikk vanskene med å regjere gjennom valgte forsamlinger på to måter: ved ikke å vente for mye sty­ ring, eller for den saks skyld lovgivning, fra parlamentene, og ved å 30 I 1980-årene ble det både i Vest og Øst en masse retorisk snakk om en fullstendig upraktisk tilbakevending til et idealisert mttenhundretalls-samfunn konstruert på disse antakelsene.

145

passe på at de som regjerte - eller snarere administrerte - kunne fortsette uansett parlamentenes påfunn. Som vi har sett (se kapittel 1) var enheter bestående av uavhengige, permanent oppnevnte offentlige tjenestemenn blitt et viktig redskap for styringen av moderne stater. Et parlamentarisk flertall var bare nødvendig i de tilfeller hvor viktige og kontroversielle administrative avgjørelser måtte fattes, eller godkjennes, og det å organi­ sere eller opprettholde en tilstrekkelig mengde tilhengere var regjeringslederes viktigste oppgave, siden (bortsett fra i Nord- og Sør- Amerika) den utøvende makt i parlamentariske regimer vanligvis ikke var direkte valgt. I stater med begrenset stemmerett (dvs. en velgermasse som i hovedsak bestod av velstående, mektige eller innflytelsesrike minorite­ ter) ble dette gjort lettere ved at det fantes en allmenn enighet om hva som var deres kollektive interesser («nasjonens interesser»), for ikke å snakke om den støtte veldedigheten innebar. Med det 20. århundret kom det stadig flere anledninger hvor det ble viktig for regjeringer å regjere. Den typen stat som begrenset seg til å lage grunnreglene for forretningslivet og det sivile samfunn, for politiet, fengslene og de væpnede styrker som skulle holde indre og ytre farer i sjakk, «vekter-staten» som politisk kvikke hoder kalte den, ble like avlegs som den «vekteren» som inspirerte uttrykket. Den fjerde betingelsen var rikdom og framgang. Demokratiene i 1920-årene brøt sammen under trykket fra revolusjon og kontrarevolu­ sjon (Ungarn, Italia, Portugal) eller nasjonale konflikter (Polen, Jugosla­ via). I 1930-årene skjedde det under trykket fra depresjonen. Det er til­ strekkelig å sammenlikne den politiske atmosfæren i Weimar-Tyskland og 1920-årenes Østerrike med atmosfæren i Den tyske forbundsstaten og Østerrike etter 1945 for å bli overbevist. Selv nasjonale konflikter var mindre vanskelige å hanskes med så lenge politikerne fra hver enkelt minoritet kunne trekke på statens felleskasse. Dette var agrarpartiets styrke i øst-sentral-Europas eneste ekte demokrati, Tsjekkoslovakia; det tilbød fordeler på tvers av nasjonale skillelinjer. I 1930-årene kunne ikke en gang Tsjekkoslovakia holde sammen tsjekkere, slovaker, tyskere, ungarere og ukrainere. Under slike omstendigheter var demokrati først og fremst en meka­ nisme for å formalisere skiller mellom uforsonlige grupper. Svært ofte, selv i beste fall, ga det overhodet ikke noe stabilt grunnlag for demokra­ tisk styre, spesielt når teorien om demokratisk representasjon ble anvendt ut fra de mest rigorøse versjoner av forholdstallsrepresentasjon.31 Der det i krisetider ikke var mulig å stable på bena et parlamen­ tarisk flertall, som i Tyskland (i motsetning til i Storbritannia)32, var fristelsen til å søke andre steder hen overveldende. Selv i stabile demo­ kratier blir de politiske skillelinjene som ligger i systemet av mange bor146

gere betraktet som en belastning for systemet, ikke en fordel. Selve den politiske retorikken framhever kandidater og parti som representanter for det nasjonale, ikke for smale partiinteresser. I krisetider syntes omkostningene ved systemet for tunge å bære og fordelene usikre. Under slike forhold er det lett å forstå at det parlamentariske demo­ kratiet i de statene som oppstod i de gamle keiserrikene og i middelhavs­ området og Latm-Amerika, var en skjør plante som vokste på skrinn jord. Det sterkeste argumentet for systemet, nemlig at det er bedre enn alle andre systemer selv om det er dårlig, er i seg selv halvhjertet. Mel­ lom krigene lød det bare sjelden realistisk og overbevisende. Selv forsva­ rerne talte med dempet entusiasme. En tilbakegang syntes uunngåelig, og selv i USA fantes det seriøse, men unødig dystre observatører som bemerket at «It Can’t Happen Here» [Sinclair Lewis, 1935]. Ingen trodde for alvor at det parlamentariske demokratiet skulle få nytt liv etter krigen, og ingen at det skulle komme tilbake, om enn kortvarig, som den dominerende styreform over hele verden i begynnelsen av 1990-årene. For dem som på denne tiden så tilbake på perioden mellom krigene, fortonet nederlaget for liberale politiske systemer seg som et kort avbrudd i deres erobring av kloden. Da det nye tusenåret nærmet seg, virket det politiske demokratiet dessverre ikke lenger så grunnfestet. Verden kan uheldigvis igjen være på vei inn i en periode da fordelene ved demokratiet ikke lenger synes så åpenbare som de gjorde mellom 1950 og 1990.

31 De endeløse versjonene av demokratiske valgsystemer - forholdstalls- eller andre - er alle forsøk på skaffe eller opprettholde stabile flertall som gir grunnlag for stabile regje­ ringer i politiske systemer som ut fra sin egen beskaffenhet gjør dette vanskelig.

32 I Storbritannia, som nektet å godta noen form for forholdstallsrepresentasjon («vin­ neren tar alt»), var dette til fordel for et toparti-system som marginaliserte andre partier etter første verdenskrig gjaldt det det en gang dominerende liberale partiet, skjønt det fortsatte jevnt å samle 10 prosent av stemmene (dette var fremdeles tilfelle i 1992). I Tysk­ land frambrakte forholdstallssystemet, som ga en liten fordel til større partier, etter 1920 ikke noe parti med så mye som en tredel av stemmene (bortsett fra nazi-partiet i 1932) blant fem store og om lag et dusin mindre grupperinger. I mangel av et flertall åpnet grunnloven for ekstraordinære fullmakter til et (midlertidig) administrasjonsstyre, dvs. tilsidesettelse av demokratiet.

147

KAPITTEL 5

Mot den felles fienden For de unge i morgen eksploderer dikterne som bomber, turene langs innsjøen, uker i fullkommen samdrektighet; i morgen sykkelrittene gjennom forstedene i sommerkveldene. Men i dag kampen... [W.H. Auden, «Spain», 1937]

Kjære mamma, av alle mennesker jeg kjenner er du den som vil føle det sterkest, så mine aller siste tanker går til deg. Ikke gi andre skylden for min død, for jeg valgte selv min skjebne. Jeg vet ikke hva jeg skal skrive til deg, for selv om hodet er klart, greier jeg ikke finne de rette ordene. Jeg fant min plass i Frigjøringshæren, og jeg dør mens seierslyset begynner å skinne ... Jeg skal skytes ganske snart sammen med tjuetre andre kamerater. Etter krigen må du kreve din rett til en pensjon. De vil la deg få tingene mine i fengslet, men jeg beholder pappas underskjorte, for jeg ønsker ikke at kulden skal få meg til å skjelve ... Igjen sier jeg farvel. Fatt mot! Din sønn Spartaco

Spartaco Fontanot, metallarbeider, 22 år gammel, medlem av den franske mot­ standsgruppen til Misak Manouchian, 1944 [Lettere, 1954]

I Opinionsmålinger er et barn av 1930-årenes Amerika, for det var først og fremst George Gallup som i 1936 begynte å overføre markedsforskernes «utvalgsgranskninger» til politikken. Blant de tidlige resultatene av denne nye teknikken er ett som ville ha skapt forundring hos alle amerikanske presidenter før Franklin D. Roosevelt, og vil skape forun­ dring hos alle lesere som har vokst opp etter annen verdenskrig. Da ame­ rikanerne i januar 1939 ble spurt om hvem de ønsket skulle vinne hvis en krig brøt ut mellom Sovjetunionen og Tyskland, var det 83 prosent

148

som ønsket en sovjetisk seier, mens 17 prosent var for Tyskland [Miller, 1989, s. 283-84]. I et århundre som var dominert av konfrontasjonen mellom oktoberrevolusjonens antikapitalistiske kommunisme, represen­ tert av Sovjetunionen, og den antikommunistiske kapitalismen, som USA var den fremste forsvarer av og eksempel på, er ingenting mer egnet til forundring enn denne sympatierklæringen, eller i alle fall preferansen for verdensrevolusjonens vugge framfor et sterkt antikommunistisk land med en økonomi som var klart kapitalistisk. Så mye mer som det stali­ nistiske tyranniet i Sovjetunionen etter de flestes mening var på sitt ver­ ste i denne tiden. Den historiske situasjonen var riktignok uvanlig og relativt kortvarig. Den varte, maksimalt regnet, fra 1933 (da USA anerkjente Sovjetunio­ nen offisielt) til 1947 (da de to ideologiske leirene stod overfor hveran­ dre som fiender i «den kalde krigen»), men mer realistisk regnet i årene fra 1935 til 1945. Den var med andre ord bestemt av Hitler-Tysklands vekst og fall (1935-45) (se kapittel 4), og mot Tyskland slo USA og Sov­ jetunionen seg sammen fordi de så dette landet som en større fare enn hver av dem så den andre. Årsakene til at de gjorde det ligger hinsides konvensjonelle internasjo­ nale forbindelser eller maktpolitikk, og det er dette som gjør den unor­ male alliansen av stater og bevegelser som med tiden utkjempet og vant den annen verdenskrig så betydningsfull. Det som med tiden holdt felles­ skapet mot Tyskland sammen, var det faktum at landet ikke var en hvil­ ken som helst nasjonalstat med grunn til å være misfornøyd med sin situasjon, men en stat hvis politikk og ambisjoner var bestemt av dens ideologi. Kort sagt, at det var en fasciststat. Så lenge dette ble holdt uten­ for eller ikke forstått, var det tilstrekkelig å føre en ordinær Realpolitik. Man kunne motarbeide eller blidgjøre Tyskland, føre en balansepolitikk, eller om nødvendig, bekjempe det, alt avhengig av et lands statlige poli­ tikk og den generelle situasjon. En eller annen gang mellom 1933 og 1941 behandlet faktisk alle andre viktige deltakere i det internasjonale spillet Tyskland på denne måten. London og Paris tilfredsstilte Tyskland ved ettergivenhet (dvs. ga konsesjoner på andres bekostning), Moskva skiftet fra opposisjon til hjelpsom nøytralitet i bytte for territorielle gevinster, og til og med Italia og Japan, hvis interesser gjorde dem til støttespillere for Tyskland, oppdaget at disse interessene også gjorde det nyttig for dem å stå utenfor første del av krigen i 1939. Men det skulle vise seg at logikken i Hitlers krig etter hvert trakk dem alle, også USA, inn i den. Men utover i 1930-årene ble det stadig tydeligere at det stod mer på spill enn den relative maktbalansen mellom nasjonalstatene som utgjorde det internasjonale (dvs. først og fremst europeiske) systemet.

149

Faktisk kan Vestens politikk - fra Sovjetunionen via Europa til Nord- og Sør-Amerika - best forstås som en internasjonal ideologisk borgerkrig, ikke som en strid mellom stater. Som vi skal se er ikke dette den beste måten å forstå politikken i Afroasia og Det fjerne østen på. Den var dominert av kolonialismen (se kapittel 7). Det skulle dessuten vise seg at de avgjørende skillelinjene i denne borgerkrigen ikke ble trukket mellom kapitalismen som sådan og kommunistisk sosial revolusjon, men mel­ lom ideologiske familier: på den ene side etterkommerne etter 1800-tallets opplysningstid og de store revolusjonene, den russiske selvfølgelig inkludert, på den annen side de som var motstandere av dette. Kort sagt gikk ikke grensen mellom kapitalisme og kommunisme, men mellom det det 19. århundret ville ha kalt «framskritt» og «reaksjon» - bare at disse uttrykkene ikke lenger var helt treffende. Det var en internasjonal krig fordi den i hovedsak reiste de samme spørsmål i de fleste vestlige land. Det var en borgerkrig fordi grensene mellom pro- og antifascistiske krefter gikk gjennom hvert samfunn. Aldri har det vært en periode da patriotisme, i betydningen automatisk lojalitet til en nasjonal regjering valgt av borgerne, betydde mindre. Da den annen verdenskrig sluttet, ble regjeringene i minst ti gamle euro­ peiske land ledet av menn som ved krigsutbruddet (eller, som i Spania, fra begynnelsen av borgerkrigen) hadde vært opprørere, eksilpolitikere, eller i det minste personer som hadde betraktet sin egen regjering som umoralsk og illegitim. Menn og kvinner, ofte fra de beste kretser i hjem­ landets politiske liv, valgte lojalitet overfor kommunismen (dvs. overfor Sovjetunionen) framfor å være lojale mot sin egen stat. «Cambridgespionene» og - kanskje med større praktisk virkning - de japanske med­ lemmene av Sorges spionring, var bare to grupper av mange.33 På den annen side ble det spesielle uttrykket «quisling» oppfunnet - basert på navnet til en norsk nazist - for å beskrive de politiske krefter innenfor stater som ble angrepet av Hitler, og som av overbevisning mer enn bekvemmelighet valgte å slutte seg til hjemlandets fiende. Dette var tilfelle også med mennesker som handlet på grunnlag av patriotisme, ikke utelukkende global ideologi. For selv den tradisjonelle patriotismen var nå delt. Sterkt imperialistiske og antikommunistiske konservative, som Winston Churchill, og menn med reaksjonær katolsk

33 Det er blitt hevdet at informasjonen fra Sorge, som var basert på de mest pålitelige kil­ der, om at Japan ikke hadde til hensikt å angripe Sovjetunionen mot slutten av 1941, gjorde det mulig for Stalin å overføre vitale forsterkninger til Vestfronten mens tyskerne var i utkantene av .Moskva (Deakin og Storry, 1 964, kapittel 1 3); Andrew og Gordievsky, 1991, s. 281-82).

150

bakgrunn, som de Gaulle, valgte å kjempe mot Tyskland, ikke på grunn av noen spesiell uvilje mot fascismen, men på grunn av «une certaine idée de la France» eller «a certain idea of England». Men selv for menn som disse kunne engasjementet være en del av en internasjonal borger­ krig, siden de ikke nødvendigvis hadde samme oppfatning av patrio­ tisme som regjeringene deres. Da de Gaulle dro til London og 18. juni 1940 erklærte at under ham ville «Det frie Frankrike» fortsette å kjempe mot Tyskland, utførte han en opprørshandling rettet mot den lovlige regjering i Frankrike, som konstitusjonelt hadde besluttet å avslutte kri­ gen og på denne tiden høyst sannsynlig hadde støtte fra et flertall av franskmennene. Det er ingen tvil om at Churchill hadde reagert på samme måte i en slik situasjon. Hvis Tyskland hadde vunnet krigen, ville han av sin regjering ha blitt betraktet som en forræder, slik russerne som kjempet med tyskerne mot Sovjetunionen ble behandlet av sitt land etter 1945. På samme måte betraktet slovaker og kroater, som fikk sin første smak av (betinget) uavhengighet som Hitler-Tysklands satellitter, i etter­ tid sine lands ledere under krigen som patriotiske helter eller fascistiske kollaboratører på ideologisk grunnlag; medlemmer av hvert av folkene kjempet på begge sider.34 Det som førte alle disse splittede nasjonene sammen i en global krig, som både var en internasjonal krig og en borgerkrig, var framveksten av Hitlers Tyskland. Eller for å være mer presis, kombinasjonen av stater som mellom 1931 og 1941 satte seg i bevegelse mot erobring og krig Tyskland, Italia og Japan. Av disse var Hitler-Tyskland den sentrale pi­ laren. Og Hitler-Tyskland var både mer hensynsløst og besluttsomt inn­ stilt på å knuse verdiene og institusjonene i den «vestlige sivilisasjon» fra revolusjonens tidsalder, og dessuten i stand til å sett i verk sitt barbariske prosjekt. Skritt for skritt så Japans, Tysklands og Italias potensielle ofre at de statene som skulle bli kalt «aksen» fortsatte sine erobringer mot den krigen som fra 1931 av syntes uunngåelig. Som det ble sagt: «Fas­ cisme betyr krig.» I 1931 invaderte Japan Mandsjuria og opprettet en marionettstat der. I 1932 okkuperte Japan Kina nord for Den store muren og gikk i land i Shanghai. I 1933 kom Hitler til makten i Tysk­ land med et program som han ikke gjorde noe forsøk på å skjule. I 1934 avskaffet en kort borgerkrig demokratiet i Østerrike. Det førte til opp­ rettelse av et halvfascistisk regime som hovedsakelig utmerket seg ved å motsette seg innlemmelse i Tyskland og (med italiensk støtte) å slå ned et

34 Dette bør imidlertid ikke brukes for å rettferdiggjøre de grusomhetene som ble begått på begge sider. De var helt sikkert i tilfellet Kroatia i 1942-45 og sannsynligvis i tilfellet Slovakia, verre enn motstandernes, og i alle fall utilgivelige.

151

nazistisk kupp hvor den østerrikske statsministeren ble myrdet. I 1935 tok Tyskland avstand fra fredstraktatene og stod på nytt fram som en stor militærmakt på land og på havet. Landet tok (ved folkeavstemning) tilbake Saar-regionen ved den vestlige grensen og gikk i forakt ut av Fol­ keforbundet. Samme år invaderte Mussolini Etiopia med tilsvarende for­ akt for internasjonal opinion, og fortsatte med å erobre landet og gjøre det til koloni i 1936-37. Deretter marsjerte også Italia ut av Folkefor­ bundet. I 1936 tok Tyskland tilbake Rhinland, og med åpen hjelp og intervensjon fra både Italia og Tyskland, ble et militærkupp i Spania inn­ ledningen til en stor konflikt, den spanske borgerkrigen, som vi skal si mer om senere. De to fascistmaktene inngikk en formell allianse, RomaBerlin-aksen, mens Tyskland og Japan sluttet en «Anti-Kominternpakt». I 1937 invaderte Japan ikke overraskende Kina og kastet seg ut i en krig som ikke var over før i 1945.1 1938 var det tydelig at også Tysk­ land følte at tiden var inne for erobringer. Østerrike ble invadert og annektert i mars uten militær motstand, og etter en rekke trusler brøt Miinchen-avtalen opp Tsjekkoslovakia og overførte store deler av landet til Tyskland, igjen med fredelige midler. Resten ble okkupert i mars 1939. Det oppmuntret Italia, som ikke hadde vist imperialistiske ambi­ sjoner på noen måneder, til å okkupere Albania. Nesten samtidig ble Europa paralysert av en polsk krise som igjen kom av tyske territorielle krav. Med denne krisen begynte den europeiske krigen 1939-41, som vokste til den annen verdenskrig. Det var imidlertid en annen ting som vevde trådene i den nasjonale politikken sammen til et samlet internasjonalt nett: den vedvarende og stadig mer iøyenfallende svakheten hos de liberal-demokratiske statene (som tilfeldigvis også var vinnerne fra første verdenskrig), deres uvilje mot å handle enkeltvis eller sammen, mot å motstå fiendens framgang. Som vi har sett, var det denne krisen i liberalismen som styrket både argumentene og kraften i fascismen og de autoritære styringsformene (se kapittel 4). Miinchen-avtalen av 1938 er en perfekt demonstrasjon av denne kombinasjonen av selvbevisst aggresjon på den ene siden, frykt og ettergivelse på den andre. Det er derfor selve ordet «Miinchen» i flere generasjoner ble et synonym i vestlig politisk ordbruk for feig tilbake­ trekning. Skammen ved Miinchen-avtalen, som ble følt nesten med det samme, også av dem som undertegnet den, lå ikke bare i at Hitler fikk en billig triumf, men i den merkbare frykt for krig som gikk forut for avta­ len, og den enda mer merkbare følelsen av lettelse over at krigen var blitt unngått. «Bande de cons» skal den franske statsminister Daladier ha mumlet foraktelig da han hadde underskrevet dødsdommen over en av Frankrikes allierte. Han ventet å bh møtt med fyrop da han kom tilbake til Paris, men møtte bare hysterisk hyllest. Sovjetunionens popularitet og 152

motviljen mot å kritisere det som skjedde der, hadde først og fremst sin årsak i landets konsekvente opposisjon mot nazi-Tyskland, som var så annerledes enn Vestens vankelmodighet. Sjokket etter pakten med Tysk­ land i august 1939 var desto større.

II Mobiliseringen av hele potensialet for støtte mot fascismen, dvs. mot den tyske leiren, var derfor en tredobbel oppfordring - til samling av alle politiske kretser som hadde felles interesse av å motvirke aksemaktens framgang, til en reell motstandspolitikk og til regjeringer som var inn­ stilt på å sette en slik politikk ut i livet. Faktisk tok det mer en åtte år å oppnå denne mobiliseringen - ti, hvis vi daterer begynnelsen på veien mot verdenskrig til 1931. For svaret på alle tre oppfordringene var nød­ vendigvis nølende, ullent eller blandet. På sett og vis var det sannsynlig at oppfordringen til samling mot fas­ cismen var det som ville få størst umiddelbar tilslutning, siden fascismen offentlig behandlet liberalere av ulike slag, sosialister og kommunister og alle typer demokratiske og kommunistiske regimer som fiender som alle burde ødelegges. Med det gamle engelske uttrykket måtte de alle henges sammen hvis de ikke ønsket å bli hengt hver for seg. Kommunistene hadde hittil vært den mest splittende kraft på den opplyste venstresiden. De konsentrerte sin fiendskap (slik det dessverre er vanlig for politiske radikalere), ikke mot den åpenlyse fienden, men mot den nærmeste poli­ tiske konkurrenten, framfor alt sosialdemokratene (se kapittel 2). Før det var gått 18 måneder etter at Hitler kom til makten, la de om kursen og ble den mest systematiske og, som vanlig, den mest effektige forkjemper for antifascistisk enhet. Dette fjernet det viktigste hindret for samling på venstresiden, men ikke den dype gjensidige mistenksomheten. Strategien som ble lagt fram (i samarbeid med Stalin) av Den kom­ munistiske internasjonale (som hadde valgt George Dimitrov som sin nye generalsekretær, en bulgarer som hadde oppildnet antifascister over 35 Bare en måned etter at Hitler kom til makten, brant den tyske parlamentsbygningen i Berlin ned på mystisk vis. Nazi-regjeringen anklaget straks kommunistpartiet og brukte anledningen til a forby det. Kommunistene anklaget nazistene for å ha organisert brannen for dette formålet. En ubalansert nederlandsk einstøing med revolusjonære sympatier, Van der Lubbe, og lederen for kommunistenes gruppe i parlamentet ble sammen med tre bulgarere som arbeidet i Berlin for Den kommunistiske internasjonale, arrestert og stilt for retten. Van der Lubbe var utvilsomt involvert i brannen, de fire arresterte kommunis­ tene helt sikkert ikke, heller ikke det tyske kommunistpartiet. Moderne historisk forsk­ ning understøtter ikke antakelsen av en nazi-provokasjon.

153

alt med sin modige trass overfor nazi-myndighetene i rettssaken etter Riksdags-brannen i 1933)35 bestod av konsentriske sirkler. Arbeidernes samlede krefter («Enhetsfronten») skulle danne grunnlaget for en videre valgmessig og politisk allianse med demokrater og liberale («Folkefron­ ten»). Etter hvert som Tysklands framgang fortsatte, skulle den utvides ytterligere til en «Nasjonal front» med alle som betraktet fascismen (eller aksemaktene) som den viktigste fare, uansett hvilken ideologi eller politisk tro man hadde. Denne utvidelsen av den antifascistiske alliansen utover det politiske sentrum mot høyre - de franske kommunistenes «Utstrakte hånd til katolikkene», eller de britiske kommunistene som var rede til å omfavne den notoriske kommunisthateren Winston Chur­ chill - møtte mer motstand på den tradisjonelle venstresiden, inntil kri­ gens logikk omsider tvang den igjennom. Men samlingen av sentrum og venstre var politisk fornuftig, og «folkefronter» ble etablert i Frankrike (som var pionerer for tiltaket) og Spania, som slo tilbake lokale offensi­ ver fra høyre og vant dramatiske valgseire i Spania (februar 1936) og Frankrike (mai 1936). Disse valgseirene dramatiserte omkostningene ved den uenighet som hadde vært tidligere, for samlingslistene av venstre og sentrum vant betydelige parlamentsflertall - men selv om de viste et påfallende opinionsskifte innenfor venstre, spesielt i Frankrike, til fordel for kommunist­ partiet, antydet de ikke noen seriøs utvidelse av den politiske støtten til antifascismen. Det faktiske forhold var at den franske Folkefrontens tri­ umf, som førte til den første franske regjering ledet av en sosialist, den intellektuelle Léon Blum (1872-1950), ble oppnådd med en økning på knapt én prosent av stemmene til partiet av radikalere, kommunister og sosialister i 1932. Valgtriumfen til den spanske Folkefronten var litt større, men regjeringen hadde fremdeles nesten halvdelen av velgerne mot seg (og et høyre som var noe større enn før). Disse seirene pumpet likevel håp, for ikke å si glød inn i de lokale arbeider- og sosialistbevegelsene. Det er mer enn man kan si om det britiske arbeiderpartiet, som var rystet av nedgangstid og politisk krise i 1931 og ble redusert til en liten flokk på 50. Fire år senere hadde det ennå ikke vunnet tilbake stem­ mene fra før depresjonen, og hadde ikke stort mer enn halvparten av stemmene fra 1929. Mellom 1931 og 1935 falt de konservatives valg­ oppslutning fra ca. 61 prosent til ca. 54 prosent. Den såkalte «nasjo­ nale» regjering i Storbritannia, fra 1937 ledet av Neville Chamberlain, som ble symbolet på «ettergivelsen» overfor Hitler, hadde solid flertallsstøtte. Det er god grunn til å anta at om det ikke hadde brutt ut krig i 1939, og det hadde vært holdt valg i 1940, slik meningen var, ville de konservative igjen ha vunnet med god margin. Bortsett fra det meste av Skandinavia, hvor sosialdemokratene stadig ble sterkere, var det faktisk

154

ikke tegn til noen betydelig valgdreining til venstre i Vest-Europa i 1930årene, men en del kraftige dreininger mot høyre i de deler av det østlige og sørøstlige Europa hvor det fremdeles ble holdt valg. Det er en skarp kontrast mellom den gamle og nye verden. Noe tilsvarende som det dra­ matiske skiftet fra republikanerne til demokratene i 1932 (stemmetallet deres ved presidentvalget steg fra mellom 15 og 16 millioner til nesten 28 millioner på fire år) skjedde ikke noen steder i Europa, men det må sies at valgmessig nådde Franklin D. Roosevelt sitt høydepunkt i 1932, selv om han (til alles overraskelse) kom nesten like høyt i 1936. Antifascismen organiserte derfor høyresidens tradisjonelle motstan­ dere, men økte ikke deres antall. Den mobiliserte mindretall i større grad enn flertall. Blant disse mindretallene var det spesielt intellektuelle og folk med tilknytning til kunstlivet som var åpne for antifascismens appell (bortsett fra en internasjonal litteraturstrømning inspirert av det nasjonalistiske og antidemokratiske høyre - se kapittel 6), fordi nasjonalsosialismens arrogante og aggressive fiendtlighet overfor sivilisasjo­ nens velkjente verdier, var umidelbart synlig på de områdene som angikk dem. Nazistenes rasisme førte straks til masseutvandring av jødiske og venstreorienterte intellektuelle, som ble spredt over den del av verden hvor det fremdeles fantes toleranse. Nazistenes fiendtlighet overfor intel­ lektuell frihet resulterte i at tyske universiteter raskt mistet bortimot en tredel av sine lærere. Angrepene på «modernistisk» kultur, den offentlige brenningen av «jødiske» og andre uønskede bøker, begynte så å si umid­ delbart etter at Hitler overtok regjeringsmakten. Men mens vanlige bor­ gere kanskje tok avstand fra de mer barbariske sidene ved systemet konsentrasjonsleirene og behandlingen av de tyske jødene (som omfattet alle med minst en jødisk bestemor eller bestefar), som ble redusert til en segregert underklasse uten rettigheter - var det et overraskende stort antall som betraktet dette som i verste fall begrensede feiltrinn. Tross alt var konsentrasjonsleirene fremdeles i hovedsak preventive tiltak mot potensiell kommunistisk opposisjon og fengsler for opprørske elementer, et formål mange vanlige konservative hadde en viss sympati for, og da krigen brøt ut, var det ikke mer enn omkring 8000 personer i dem. (Utvidelsen til et univers concentrationnaire av terror, tortur og død for hundretusener, eller millioner, skjedde under krigen.) Og uansett hvor barbarisk behandlingen av jødene var, virket det inntil krigen brøt ut som om nazi-politikerne fremdeles så for seg den «endelige løsning» på «jødeproblemet» som en massutvandrmg, ikke en masseutryddelse. For en ikke-politisk observatør så Tyskland selv ut til å være et stabilt og økonomisk sett blomstrende land med en populær regjering, selv om det hadde noen lite tiltrekkende sider. De som leste bøker, deriblant førerens egen Mein Kampf, hadde nok lettere for å skjønne at den blodtørstige

155

retorikken til de rasistiske agitatorene, og den terror og utryddelse som foregikk i Dachau og Buchenwald, var en trussel fra en verden som byg­ get på et bevisst vrengebilde av sivilisasjonen. Vestlige intellektuelle (skjønt på den tiden bare en del av studentene, som hovedsakelig var sønner og framtidige medlemmer av den «respektable» middelklassen) var derfor det første sosiale sjikt som mobiliserte i stort antall mot fas­ cismen i 1930-årene. Det var fremdeles et nokså lite sjikt, selv om det var uvanlig mnflytelsesrikt, ikke minst fordi det omfattet journalistene, som i de ikke-fascistiske landene i Vesten spilte en avgjørende rolle når det gjaldt å gjøre selv mer konservative lesere og beslutningstakere opp­ merksomme på hva nasjonalsosialismen stod for. Den politikken som faktisk skulle føres mot den framgangsrike fascis­ tiske leiren, var, atter en gang, enkel og logisk på papiret. Den gikk ut på å forene alle land mot aggressorene (Folkeforbundet satte de potensielle rammer for dette), å ikke gi etter for dem og å ta i bruk trusler eller, om nødvendig, konkrete felles aksjoner for å stanse eller beseire dem. Sov­ jetunionens utenrikskommissær Maxim Litvinov (1876-1952) gjorde seg til talsmann for denne «kollektive sikkerhet». Det var lettere sagt enn gjort. Den viktigste hindringen var da som nå at selv stater som delte frykten for og mistenksomheten overfor aggressorene, hadde andre interesser som skilte dem eller som kunne brukes til å skille dem. Det mest åpenbare skillet gikk mellom Sovjetunionen, som i teorien var forpliktet til å styrte borgerlige regimer og gjøre slutt på deres impe­ rier over alt, og de andre statene, som mente at Sovjetunionen inspirerte og ansporet til undertrykkelse. Hvor viktig dette skillet var, er ikke klart. Mens regjeringer - alle de viktigste anerkjente Sovjetunionen etter 1933 - alltid var parat til å komme til forståelse med Sovjetunionen når det tjente deres egne formål, fortsatte noen av deres medlemmer og organer å betrakte bolsjevismen hjemme og ute som den virkelige fienden, i samme ånd som under den kalde krigen etter 1945. Den britiske etter­ retningstjenesten var faktisk så eksepsjonelt opptatt av den røde fare at den ikke oppga den som sin hovedfiende før midt i 1930-årene [Andrew, 1985, s. 530]. Likevel var det mang en god konservativ, spesielt i Stor­ britannia, som følte at den beste løsningen ville være en tysk-sovjetisk krig som svekket og kanskje knuste begge fiendene, og et svakt Tyskland som slo Sovjetunionen ville heller ikke være av veien. Hvor nølende vest­ lige regjeringer var til å innlede reelle forhandlinger med kommuniststa­ ten, selv i 1938-39 da ingen lenger nektet for at en anti-Hitler-allianse var absolutt nødvendig, er bare så altfor tydelig. Faktisk var det frykten for å måtte stå alene mot Hitler som til slutt fikk Stalin til å inngå StalinRibbentrop-pakten i august 1939. Siden 1934 hadde han vært en svoren tilhenger av en allianse med vestmaktene. Med Stalin-Ribbentrop-pak156

ten håpet han å holde Sovjetunionen utenfor krigen mens Tyskland og vestmaktene svekket hverandre, til fordel for hans egen stat, som gjen­ nom de hemmelige vedleggene til avtalen fikk tilbake en god del av de vestlige områdene som Russland hadde tapt etter revolusjonen. Bereg­ ningen slo feil, men i likhet med de mislykkede forsøkene på å skape en felles front mot Hitler, viste den hvordan uenigheten mellom statene muliggjorde nazi-Tysklands spesielle og praktisk talt uhmdrede vekst mellom 1933 og 1939. Dessuten ga geografi, historie og økonomi regjeringene forskjellig perspektiv på verden. Det europeiske kontinent var i seg selv av liten eller ingen interesse for Japan og USA, som var opptatt av Stillehavet og Amerika. Det var det heller ikke for Storbritannia, som fremdeles hadde sitt verdensomspennende imperium og en global maritim strategi, men var for svakt til å opprettholde noen av delene. Landene i Øst-Europa var klemt mellom Tyskland og Russland, og dette var avgjørende for deres politikk, spesielt når (som det skulle vise seg) vestmaktene var ute av stand til å beskytte dem. Flere av dem hadde sikret seg tidligere rus­ siske territorier etter 1917, og selv om de var fiendtlig innstilt overfor Tyskland, motsatte de seg enhver antitysk allianse som kunne bringe rus­ siske styrker tilbake til landene deres. Som den annen verdenskrig skulle vise, var likevel den eneste effektive antifascistiske alliansen den som også omfattet Sovjetunionen. Når det gjaldt økonomien rygget land som Storbritannia tilbake for omkostningene ved opprustning. Britene visste at de hadde brukt langt mer penger enn de hadde råd til i den første ver­ denskrig. Kort sagt var det et vidt gap mellom det å se aksemaktene som en alvorlig fare og det å gjøre noe med det. Det liberale demokratiet (som per definisjon ikke eksisterte på den fasc­ istiske og autoritære siden) utvidet dette gapet. Det forsinket eller hindret politiske avgjørelser, spesielt i USA, og gjorde det vanskelig og noen ganger umulig å føre en upopulær politikk. Det er ingen tvil om at enkelte regjeringer brukte dette for å rettferdiggjøre sin egen treghet, men eksem­ plet USA viser at selv en sterk og populær president som F. D. Roosevelt var ute av stand til å gjennomføre sin antifascistiske utenrikspolitikk mot opinionen. Hadde det ikke vært for Pearl Harbor og Hitlers krigserklæ­ ring, ville USA utvilsomt fortsatt holdt seg utenfor krigen. Det er ikke klart under hvilke omstendigheter landet ellers kunne ha kommet med. Det som svekket besluttsomheten i de viktigste europeiske demokrati­ ene, Frankrike og Storbritannia, var likevel ikke så mye de demokratiske mekanismene som erindringen om første verdenskrig. Dette var et sår som verket både hos velgere og regjeringer, fordi følgene av den krigen hadde vært altomfattende og uten sidestykke. Både for Frankrike og Storbritannia var de i menneskelig (om ikke i materiell) henseende langt 157

alvorligere enn følgene av den annen verdenskrig skulle vise seg å bli (se kapittel 1). En ny krig av denne typen måtte unngås for nesten enhver pris. Den var i alle fall politikkens aller siste utvei. Motvilje mot å gå til krig må ikke forveksles med det å nekte å kjempe, skjønt den potensielle militære moral hos franskmennene, som hadde lidd mer enn noe annet krigførende land, var åpenbart svekket etter traumet i 1914-18. Ingen gikk syngende inn i den annen verdens­ krig, ikke en gang tyskerne. På den annen side ble ubetinget (ikke-reli­ giøs) pasifisme aldri noen massebevegelse, selv om den var ganske popu­ lær i Storbritannia i 1930-årene. Den forsvant i 1940. Til tross for en romslig toleranse overfor «samvittighetsmotstandere» i den annen ver­ denskrig, var det et svært lite antall som hevdet retten til å nekte å kjempe [Calvocoressi, 1987, s. 63]. På den ikke-kommunistiske venstresiden, som hatet krig og milita­ risme med enda mer følelsesladet engasjement enn man (i teorien) hadde gjort før 1914, var det bare et mindretall som ville ha fred for enhver pris, selv i Frankrike der oppslutningen var størst. I Storbritannia ble George Lansbury, en pasifist som plutselig etter et katastrofalt valg befant seg som leder av arbeiderpartiet etter 1931, effektivt og brutalt fjernet fra ledelsen i 1935. I motsetning til den franske sosialistledede folkefrontregjeringen fra 1936-38, kunne det britiske arbeiderpartiet kritiseres for å nekte å støtte de nødvendige militære tiltak for å gjøre motstanden effektiv, f.eks. opprustning og verneplikt, men ikke for mangel på fasthet overfor de fascistiske aggressorene. Av samme grunn kunne man kritisere kommunistene, som aldri følte seg fristet av pasifis­ men. Venstresiden var virkelig i en knipe. På den ene side var det antifascismens styrke at den mobiliserte dem som fryktet krig, både den forrige og den neste med sine ukjente redsler. At fascismen betydde krig var en god nok grunn til å bekjempe den. På den annen side kunne ikke motstand mot fascismen uten bruk av våpen lykkes. Å håpe at man kunne knekke nazi-Tyskland eller Mussolinis Italia med kollektiv men fredelig fasthet, hvilte dessuten på en illusjon om Hitler og om de antatte opposisjonskreftene i selve Tyskland. I alle tilfeller visste vi som levde i denne tiden at det ville bli krig, selv da vi skisserte våre lite overbevisende scenarier for hvordan man skulle unngå den. Vi - historikeren har også lov til å bruke sin hukommelse - regnet med å kjempe i den neste krigen, og sannsynligvis dø. Og som antifascister var vi ikke i tvil om at når det kom til stykket, hadde vi ikke annet valg enn å slåss. Likevel kan ikke venstresidens politiske dilemma brukes til å forklare regjeringenes unnfallenhet, om ikke for annet så fordi effektive krigsfor­ beredelser ikke var avhengige av resolusjoner som ble vedtatt (eller ikke 158

vedtatt) på partikongresser; heller ikke, i en periode på flere år, av fryk­ ten for valg. Men regjeringene i Frankrike og England var også blitt uut­ slettelig merket av den store krigen. Frankrike var kommet fullstendig utmattet ut av den, og var fremdeles en potensielt mindre og svakere makt enn det beseirede Tyskland. Frankrike var ingenting uten sine alli­ erte mot et gjenopplivet Tyskland, og de eneste europeiske landene som hadde samme interesse av å alliere seg med Frankrike, Polen og etter­ kommerne etter det habsburgske riket, var åpenbart for svake for dette formålet. Franskmennene satte sine penger i et festningsverk («Maginotlinjen», oppkalt etter en hurtig glemt minister) som de håpet ville avskrekke de angripende tyskerne ved utsikten til å lide like store tap som ved Verdun (se kapittel 1). Utover dette kunne de bare vende seg til Storbritannia, og etter 1933, til Sovjetunionen. De britiske regjeringene var like oppmerksomme på fundamentale svakheter. Finansielt hadde de ikke råd til en ny krig. Strategisk hadde de ikke lenger en marine som var i stand til samtidig å operere på tre ver­ denshav og i Middelhavet. Samtidig var det ikke det som skjedde i Europa som virkelig bekymret dem, men hvordan de med klart utilstrek­ kelige styrker skulle holde sammen et globalt imperium som var større enn noen gang før, men som åpenbart også var i ferd med å gå i oppløs­ ning. Begge stater visste altså at de var for svake til å forsvare en status quo som i hovedsak var etablert i 1919 for å tilfredsstille dem. Begge visste også at denne status quo var ustabil og umulig å opprettholde. Ingen av dem hadde noe å vinne med en ny krig, men mye å tape. Den åpenbare og logiske politikken var å forhandle med et gjenreist Tyskland for å etablere et mer varig europeisk mønster, og dette innebar utvilsomt at de måtte gjøre innrømmelser overfor Tysklands økende makt. Dessverre var det gjenreiste Tyskland Adolf Hitlers. Den såkalte «ettergivelsespolitikken» har fått så dårlig omtale siden 1939 at vi må huske hvor fornuftig den føltes for så mange vestlige poli­ tikere som ikke var innbitt antityske eller lidenskapelige antifascister av prinsipp, og spesielt i Storbritannia, hvor forandringer på det kontinen­ tale kartet, særlig i «fjerne land som vi vet lite om» (Chamberlam om Tsjekkoslovakia i 1938), ikke økte blodtrykket. (Franskmennene var forståelig nok langt mer nervøse overfor ethvert initiativ som favoriserte Tyskiand og som før eller senere ville bli brukt mot dem selv, men Frank­ rike var svakt.) Man kunne trygt spå at en ny verdenskrig ville ruinere den britiske økonomien og oppløse store deler av det britiske imperium. Faktisk var det dette som skjedde. Selv om dette var en pris sosialister, kommunister, koloniale frigjøringsbevegelser og president F. D. Roose­ velt var mer enn beredt til å betale for å knuse fascismen, så la oss ikke 159

glemme at den var urimelig høy sett med rasjonelle britiske imperialisters øyne. Men kompromiss og forhandlinger med Hitlers Tyskland var umulig, for nasjonalsosialismens politiske mål var irrasjonelle og ubegrensede. Ekspansjon og aggresjon var innebygd i systemet, og med mindre man ville godta tysk dominans på forhånd, dvs. velge å ikke motstå nazistenes framrykning, var krig uunngåelig, sannsynligvis ville den komme ganske snart. Derav den sentrale rolle ideologi kom til å spille i utformingen av politikken i 1930-årene. Hvis den bestemte nazi-Tysklands mål, uteluk­ ket den Realpolitik på den andre siden. De som innså at det ikke kunne inngås noen kompromisser med Hitler, hvilket var en realistisk vurdering av situasjonen, gjorde det av helt upragmatiske årsaker. De betraktet fasc­ ismen som utålelig av prinsipp og a priori, eller de var (som i tilfellet Winston Churchill) drevet av en tilsvarende a prion-idé om hva deres land og imperium «stod for» og ikke kunne oppgi. Paradokset med Wins­ ton Churchill var at denne store romantikeren, hvis politiske vurdering hadde vært nesten konsekvent feilaktig i alle saker siden 1914 - inkludert vurderingen av militær strategi som han selv skrøt av at han behersket var realistisk i dette ene spørsmålet som gjaldt Tyskland. På den andre siden var realistene bak ettergivelsespolitikken fullsten­ dig urealistiske i sin vurdering av situasjonen, selv da enhver fornuftig observatør i 1938-39 så at det var umulig å komme fram til forhand­ lingsløsninger med Hitler. Dette var årsaken til den svarte tragikomedien i mars-september 1939 som endte med en krig ingen ønsket, på en tid og et sted ingen ville ha den (ikke en gang Tyskland), og som faktisk satte Storbritannia og Frankrike i en situasjon hvor de som krigførende parter ikke hadde anelse om hva de burde gjøre, inntil lynkrigen i 1940 feide dem av banen. Stilt overfor kjensgjerninger som de selv godtok, kunne ettergivelsespolitikkens talsmenn i Storbritannia og Frankrike fremdeles ikke få seg til å forhandle seriøst om en allianse med Sovjetunionen. Uten Sovjetunionen kunne krigen hverken utsettes eller vinnes, og uten russerne var garantiene mot tyske angrep verdiløse papirer. Neville Chamberlain hadde plutselig og tankeløst strødd slike garantier omkring seg i Øst-Europa, og utrolig nok hadde han hverken konsultert eller til­ strekkelig informert Sovjetunionen. Eondon og Paris ønsket ikke å kjempe, men i beste fall avskrekke ved å vise styrke. Dette virket ikke et øyeblikk plausibelt for Hitler, eller for den saks skyld for Stalin. Hans forhandlere ba forgjeves om forslag til felles strategiske operasjoner i Østersjøen. Selv da de tyske armeene marsjerte inn i Polen, var Neville Chamberlains regjering fremdeles beredt til å inngå en avtale med Hitler, slik Hitler hadde regnet med at den ville gjøre [Watt, 1989, s. 215]. Hitler regnet feil og vestmaktene erklærte krig, ikke fordi deres stats­ 160

menn ønsket det, men fordi Hitlers egen politikk etter Miinchen rev grunnen vekk under føttene på de som stod for en ettergivelsespolitikk. Det var han som mobiliserte de hittil passive massene mot fascismen. Egentlig var det den tyske okkupasjonen av Tsjekkoslovakia i mars 1939 som snudde den britiske opinion til motstand, og dermed ble en motvil­ lig regjering satt under press. Dette presset i sin tur den franske regje­ ringen som ikke hadde annet valg enn å følge sin eneste virkelige allierte. For første gang ble kampen mot Hitler-Tyskland en samlende, ikke en splittende faktor i det britiske folk, men foreløpig uten reell betydning. Da tyskerne raskt og nådeløst knuste Polen og delte restene med Stalin, som trakk seg tilbake til en påtvunget nøytralitet, fulgte en «phony war», en uvirkelig krig, i kjølvannet av en usannsynlig fred i Vesten. Ingen Realpolitik kan forklare den linjen ettergivelsens politikere fulgte etter Miinchen. Så snart en krig syntes tilstrekkelig sannsynlig - og hvem i 1939 tvilte på det? - var det eneste fornuftige å forberede seg på den så effektivt som mulig, og det ble ikke gjort. For Storbritannia, selv Chamberlains Storbritannia, var absolutt ikke beredt til å godta et Hitler-dominert Europa før det skjedde, selv om det etter Frankrikes neder­ lag fantes en viss seriøs støtte for en forhandlingsfred - dvs. for å aksep­ tere nederlag. Selv i Frankrike, hvor pessimisme på grensen til defaitisme var langt vanligere blant politikere og militære, hadde ikke regjeringen til hensikt å oppgi ånden, eller gjøre det før hæren hadde brutt sammen i 1940. Politikken deres var halvhjertet fordi de hverken våget å følge maktpolitikkens logikk eller motstandsfolkenes a priori-overbevismng. For motstandsfolkene kunne ingenting være viktigere enn å bekjempe fascismen (som fascisme eller som Hitlers Tyskland). Antikommunistene var for sin del overbevist om at «Hitlers nederlag ville bety sammen­ bruddet for de autoritære systemer som utgjør det viktigste bolverket mot kommunistisk revolusjon» [Thierry Maulnier, 1938 i Ory, 1976, s. 24]. Det er ikke lett å si hva som bestemte disse statsmennenes hand­ linger, siden de ikke bare lot seg lede av intellektet, men av fordommer, forutfattede meninger, håp og frykt som umerkelig forskjøv synsfeltet deres. Det var minnene om første verdenskrig og den manglende selvtil­ lit hos politikere som så at deres liberale politiske system og økonomi kanskje var i ferd med å bryte sammen, en tenkemåte som var mer typisk på kontinentet enn i Storbritannia. Det rådet oppriktig usikkerhet om hvorvidt de uforutsigbare resultatene av en vellykket motstandspolitikk under slike omstendigheter kunne rettferdiggjøre de skyhøye omkostningene som kunne komme. Det beste de fleste britiske og fran­ ske politikere kunne oppnå, var tross alt å bevare en lite tilfredsstillende og trolig uholdbar status quo. Hvis status quo likevel var dømt til undergang, var det bak alt dette et spørsmål om ikke fascismen var

161

bedre enn alternativet, sosial revolusjon eller bolsjevisme. Hvis den eneste type fascisme som hadde foreligget, var den italienske, ville få konservative eller moderate politikere ha nølt. Selv Winston Churchill var pro-italiensk. Problemet var at de ikke stod overfor Mussolini, men overfor Hitler. Likevel er det ikke uten betydning at det viktigste håp blant mange regjeringer og diplomater i 1930-årene var å stabilisere Europa gjennom å komme til en ordning med Italia, eller i det minste trekke Mussolini ut av alliansen med disippelen i Tyskland. Det gikk ikke, til tross for at Mussolini selv var realistisk nok til å beholde en viss handlefrihet fram til han i 1940 feilaktig om enn ikke helt uforståelig konkluderte med at tyskerne hadde vunnet. Da erklærte han selv krig.

III De store sakene i 1930-årene var derfor overnasjonale, enten de ble utkjempet innenfor stater eller statene i mellom. Ingen steder var dette mer åpenlyst enn i den spanske borgerkrigen fra 1936-39. Den ble selve kjennetegnet på denne globale konfrontasjonen. I ettertid kan det virke overraskende at denne konflikten øyeblikkelig mobiliserte sympati både fra venstre og høyre i Europa og Nord- og SørAmerika, spesielt fra den vestlige verdens intellektuelle. Spania var en perifer del av Europa, og gjennom historien hadde landet utviklet seg på siden av resten av kontinentet, som landet var skilt fra med Pyreneene. Spania hadde holdt seg utenfor alle europeiske kriger etter Napoleon, og skulle komme til å holde seg utenfor den annen verdenskrig. Siden tidlig i det 19. århundret hadde europeiske regjeringer ikke vært særlig opptatt av hva som skjedde der, skjønt USA hadde provosert fram en kort krig mot landet 1898 for å frarøve det de siste restene av det gamle verdens­ omspennende imperiet fra det 16. århundret, Cuba, Puerto Rico og Filippinene.36 Stikk i strid med hva denne forfatterens generasjon tror, var den spanske borgerkrigen faktisk ikke første fase i den annen ver­ denskrig, og Francos seier hadde ingen viktige globale konsekvenser. Franco kan, som vi har sett, ikke en gang regnes som fascist. Seieren bidro bare til å holde Spania (og Portugal) isolert fra resten av verdens­ historien i ytterligere 30 år. Likevel var det ingen tilfeldighet at innenrikspolitikken i dette noto­ risk avvikende og selvtilstrekkelige landet ble symbolet på en global 36 Spania beholdt et fotfeste i Marokko, men det ble bekjempet av de krigerske lokale berber-stammene, som også forsynte den spanske hæren med formidable kampavdelinger. Landet hadde også noen afrikanske områder lenger sør som er glemt av alle.

162

kamp i 1930-årene. Den satte tidens fundamentale politiske spørsmål på kartet: på den ene side demokrati og sosial revolusjon, med Spania som det eneste landet i Europa hvor revolusjonen kunne bryte ut; på den annen side en enestående kompromissløs kontrarevolusjonær leir eller reaksjon, inspirert av en katolsk kirke som forkastet alt som hadde skjedd i verden siden Martin Luther. Underlig nok var hverken de Moskva-inspirerte kommunistpartiene eller partiene som var inspirert av fasc­ ismen av seriøs betydning før borgerkrigen, for Spania gikk sin egen eksentriske vei både på den anarkistiske ultra-venstresiden og den carlistiske ultra-høyresiden. De velmenende hberalerne, hvilket vil si antiklerikale og frimurere i den tradisjonen fra 1900-tallet man finner i latinske land, som overtok etter bourbonerne ved en fredelig revolusjon i 1931, kunne hverken holde den sosiale gjæringen blant Spanias fattige i byene og på landet i sjakk, eller avlede den med effektive sosiale reformer (først og fremst i jordbruket). I 1933 ble de skjøvet til side av konservative regjeringer. Deres politiske tiltak for å undertrykke agitasjon og lokale opprør, som f.eks. oppstanden blant gruvearbeiderne i Asturias i 1934, bidro rett og slett til å bygge opp det potensielle revolusjonære presset. På dette sta­ dium oppdaget det spanske venstre Kommterns folkefront som ble pres­ set på dem fra nabolandet Frankrike. Tanken om at alle partier skulle danne en enhetlig valgfront mot høyrekreftene virket fornuftig på ven­ stresiden, som ikke visste helt hva den skulle gjøre. Selv anarkistene, som her hadde sitt siste massive støttepunkt i verden, gikk så langt at de ba sine tilhengere om å praktisere den borgerlige synd å stemme ved valg, noe de hittil hadde avvist som uverdig for de virkelig revolusjonære. Men ingen anarkister nedverdiget seg til å stille til valg. I februar 1936 vant Folkefronten med et langt fra overveldende flertall av stemmene, men de fikk, takket være valgordningen, et betydelig flertall av setene i det spanske parlamentet, Cortes. Det viktigste ved denne seieren var ikke at den førte til en effektiv venstreregjering, men at den skapte en åpning hvor den oppdemmede lava av sosial misnøye kunne begynne å strømme. Dette ble stadig tydeligere i månedene som fulgte. På dette stadium, da den ortodokse høyrepolitikken hadde slått feil, gikk Spania tilbake til den form for politikk som landet hadde vært pionér for, og som var blitt karakteristisk for den iberiske verden; pronunciamento, eller militærkupp. Men pa samme tid som det spanske venstre begynte å søke kontakt med folkefrontbevegelsen utenfor landet, 37 Carlismen var en fanatisk monarkistisk og ultra-tradisjonalistisk bevegelse med sterk støtte fra bøndene, hovedsakelig i Navarra. Carlistene kjempet i borgerkriger i 1830årene og 1 870-årene til støtte for en gren av den spanske kongefamilien.

163

ble det spanske høyre trukket mot de fascistiske maktene. Dette skjedde ikke så mye gjennom den beskjedne lokale fascistbevegelsen, Falangen, som gjennom kirken og monarkistene. For dem var det liten forskjell på liberalere og kommunister, som de mente var like gudløse, og det var utenkelig å inngå kompromiss med noen av dem. Italia og Tyskland håpet å få noen moralske og kanskje politiske fordeler ved en høyreseier. De spanske generalene som seriøst begynte å planlegge et kupp etter val­ get, behøvde finansiell støtte og praktisk hjelp, og dette forhandlet de med Italia om. Men tider med demokratisk seier og politisk massemobilisering er ikke ideelle for militærkupp. For å lykkes er de avhengige av at sivile, for ikke å snakke om uengasjerte deler av de væpnede styrker, aksepterer signa­ lene, på samme måte som miliære kuppmakere stilltiende innser at de har mislykkes hvis signalene deres ikke når fram. Det klassiske prommciamento er et spill som passer best i tider da massene er i ro eller regjeringer har mistet sin legitimitet. Slike forhold var ikke til stede i Spania. Genera­ lenes kupp 17. juli 1936 lyktes i noen byer, og ble møtt med heftig mot­ stand fra folk og lojale styrker i andre. Kuppmakerne greide ikke å ta de to største byene i Spania, blant dem Madrid. I deler av Spania påskyndet derfor kuppforsøket den sosiale revolusjonen som det var meningen den skulle hindre. I hele Spania ble det en langvarig borgerkrig. På den ene siden kjempet republikkens legitime og lovlig valgte regjering, som nå var utvidet til å omfatte sosialister, kommunister og til og med noen anarkis­ ter, men som hadde et noe problematisk forhold til kreftene i det masseopprøret som hadde slått ned kuppet. På den andre siden kjempet de opp­ rørske generalene som framstilte seg som nasjonale korsfarere mot kom­ munismen. Den yngste og politisk mest intelligente av generalene, Fran­ cisco Franco y Bahamonde (1892-1975), befant seg i spissen for et nytt regime som i løpet av verdenskrigen utviklet seg til en autoritær stat med ett eneste parti - et høyrevridd konglomerat som omfattet fascister, gamle monarkister og ekstreme carlister med det absurde navnet Den spanske tradisjonalistiske falangen. Men begge sider i borgerkrigen trengte støtte, og begge appellerte til sine potensielle støttespillere. Den antifascistiske opinionen reagerte øyeblikkelig og spontant på generalenes oppstand, i motsetning til de ikke-fascistiske regjeringene som var klart mer forsiktige, selv om de i likhet med Sovjetunionen og den nye sosialist-ledede folkefrontregjeringen i Frankrike, var sterkt for republikken. (Italia og Tyskland sendte straks våpen og soldater til sin side.) Frankrike ville gjerne hjelpe, og ga en viss (offisielt «benektet») assistanse til republikken, inntil franskmennene på grunn av indre strid og påtrykk fra den britiske regjeringen ble tvunget til en offisiell «ikkeintervensjons-politikk». Den britiske regjeringen var en sterk motstander

164

av det den betraktet som en utvikling av sosial revolusjon og bolsjevisme på den iberiske halvøy. Middelklassen og de konservative i Vesten delte stort sett denne holdningen, men de (bortsett fra den katolske kirken og pro-fascistene) identifiserte seg ikke lidenskapelig med generalene. Russ­ land, som standhaftig stod på republikkens side, sluttet seg også til den britisk-støttede ikke-intervensjonsavtalen. Intensjonen med den var å hin­ dre tysk og italiensk hjelp til generalene, en intensjon ingen ventet, eller ønsket, å innfri, og som følgelig «gled fra tvetydighet til hykleri» [Tho­ mas, 1977, s. 395]. Fra september 1936 sendte Russland helhjertet, om ikke helt offisielt, menn og utstyr for å støtte republikken. Ikke-intervensjon, som bare betydde at Storbritannia og Frankrike nektet å gjøre noe med aksemaktenes massive intervensjon i Spania, og dermed avskrev republikken, samlet både fascister og ikke-fascister i forakt for dem som ikke intervenerte. Det førte også til en enorm prestisj ege vinst for Sovjet­ unionen, den eneste staten som hjalp den lovlig valgte regjeringen i Spa­ nia, og for kommunistene innenfor og utenfor landet, ikke bare fordi de organiserte denne hjelpen internasjonalt, men også fordi de snart eta­ blerte seg som ryggraden i republikkens militære innsats. Men selv før russerne mobiliserte sine ressurser, oppfattet alle, fra de liberale til folk på det ytterste venstre, straks den spanske kampen som sin egen kamp. Som britenes fineste dikter i dette tiåret, W. H. Auden skrev: På denne tørre jord, dette fragment rykket løs fra det hete Afrika, loddet så grovt sammen med det oppfinnsomme Europa; på dette flate høyland skåret opp av elver, har våre tanker ikledd seg kropper; vår febers truende skygge er klar og levende.

Dessuten; der, og bare der ble venstresidens endeløse og demoraliserende retrett stanset av menn og kvinner som med våpen i hånd bekjempet høyresidens framgang. Selv før Den kommunistiske internasjonale begynte å organisere de internasjonale brigadene (de første kontingen­ tene kom til sine baser midt i oktober), ja faktisk før de første organi­ serte avdelinger av frivillige kom til fronten (den italienske liberal-sosialistiske bevegelsen Giustizia e Liberta), var det allerede en god del frem­ mede frivillige som sloss for republikken. Etter hvert dro over førti tusen unge utlendinger fra over 50 nasjoner38 for å kjempe, og mange av dem 38 De omfattet kanskje 10 000 franskmenn, 5000 tyskere og østerrikere, 5000 polakker og ukramere, 3500 italienere, 2800 fra USA, 2000 briter, 1500 jugoslaver, 1500 tsjekkere, 1000 ungarere, 1000 skandinaver og en mengde andre. De 2-3000 russerne kan knapt kalles frivillige. Om lag 7000 av disse skal ha vært jøder (Thomas, 1977, s. 928-84; Paucker, 1991, s. 15).

165

døde i et land som de fleste trolig ikke visste mer om enn det skoleatlaset fortalte. Det er betegnende at ikke mer enn tusen frivillige kjempet på Francos side [Thomas, 1977, s. 980]. Til opplysning for lesere som har vokst opp i det sene 20. århundres moralske klima, må det tillegges at disse hverken var leiesoldater eller, bortsett fra i noen få tilfeller, eventy­ rere. De dro for å kjempe for en sak. Hva Spania betydde for de liberale og folk på venstresiden som levde i 1930-årene, er vanskelig å forestille seg i dag, men for mange av oss som var til den gang og som nå er eldre enn den levetid Bibelen opererer med, er det fremdeles den eneste politiske sak som selv i ettertid framstår som ren og overbevisende, slik den gjorde i 1936. Den synes nå å tilhøre en forhistorisk fortid, selv i Spania. For dem som på den tiden bekjempet fascismen stod den som den viktigste front i deres kamp, fordi dette var den eneste hvor kamphandlingene strakte seg kontinuerlig over to og et halvt år, den eneste hvor de kunne være med som individer, om ikke i uniform, så ved å samle inn penger, hjelpe flyktninger og ved å delta i de endeløse kampanjene for å legge press på våre egne pysete regjeringer. Og den gradvise, men åpenbart uavvendelige framgangen for nasjonalis­ tene, vissheten om at republikken ville lide nederlag og dø, gjorde bare nødvendigheten av å smi en union mot verdensfascismen desto mer pres­ serende. For den spanske republikken kjempet, til tross for all vår sympati og (utilstrekkelige) hjelp, en vikende kamp fra starten av. I ettertid er det klart at dette skjedde fordi den var for svak. Sammenliknet med de fol­ kelige krigene som er blitt ført i det 20. århundret, med tap eller seier, kommer borgerkrigen 1936-39 dårlig ut, trass i all heroismen. Dette kommer delvis av at den ikke seriøst tok i bruk det mektige våpen mot konvensjonelle styrker som geriljakrig er - en underlig unnlatelsessynd i det landet som ga denne formen for irregulær krigføring dets navn. I motsetning til nasjonalistene, som hadde fordel av en enhetlig militær og politisk målsetting, var republikken politisk splittet, og til tross for kom­ munistenes bidrag fikk den ikke en entydig militær vilje og strategisk kommando, i alle fall ikke før det var for sent. Det beste den kunne gjøre var fra tid til annen å slå tilbake potensielt farlige offensiver fra den andre siden. Dermed forlenget de en krig som godt kunne ha endt i november 1936, da Madrid falt. På den tiden ga ikke den spanske borgerkrigen et videre oppløftende forvarsel om fascismens nederlag. Internasjonalt var den en miniatyrversjon av en europeisk krig som ble utkjempet mellom fascistiske og kom­ munistiske stater, og hvor de sistnevnte var klart mer forsiktige og min­ dre målrettede enn de første. De vestlige demokratiene var ikke sikre på noen ting, bortsett fra at de ikke ville blande seg inn. Internt var det en 166

krig hvor høyresiden mobiliserte langt mer effektivt enn venstresiden. Den endte med totalt nederlag, flere hundre tusen døde, flere hundre tusen flyktninger i de landene som ville motta dem. Blant flyktningene var de fleste av Spanias overlevende intellektuelle og kunstneriske talen­ ter. Med svært få unntak hadde de støttet republikken. Den kommunis­ tiske internasjonale hadde mobilisert hele sitt formidable talent til fordel for den spanske republikken. Den framtidige marskalk Tito, frigjører og leder av det kommunistiske Jugoslavia, organiserte flommen av de inter­ nasjonale brigadene fra Paris. Palmiro Togliatti, den italienske kommu­ nistlederen, var den som i virkeligheten ledet det uerfarne spanske kom­ munistpartiet, og var blant de siste som flyktet fra landet i 1939. Partiet mislyktes også, på samme måte som Sovjetunionen som sendte noen av sine beste militære hjerner til Spania (f.eks. de framtidige marskalkene Konev, Malmovskij, Voronov og Rokossovskij, og den framtidige leder for den sovjetiske marinen, admiral Kutsnetsov).

IV Likevel; den spanske borgerkrigen foregrep og ga form til de krefter som noen få år etter Francos seier skulle knuse fascismen. Den foregrep poli­ tikken i den annen verdenskrig, denne enestående alliansen av nasjonale fronter som strakk seg fra patriotiske konservative til sosialrevolusjonære for å bekjempe den nasjonale fienden og samtidig legge grunnlaget for sosial fornyelse. For den annen verdenskrig var for vinnerne ikke bare en kamp for militær seier, men - selv i Storbritannia og USA - for et bedre samfunn. Etter krigen var det ingen som drømte om å vende til­ bake til 1939 - eller til 1928 eller 1918, slik statsmenn etter den første verdenskrig hadde drømt om å vende tilbake til verden slik den var i 1913. En britisk regjering under Winston Churchill gikk midt i en des­ perat krig inn for en omfattende velferdsstat og full sysselsetting. Det var ingen tilfeldighet at Bevendge-rapporten, som anbefalte alt dette, kom i et av de mørkeste år av Storbritannias desperate krig: 1942. Etterkrigsplanene i USA befattet seg bare løselig med problemet om hvordan man skulle hindre at det kom en ny Hitler. Etterkrigsplanleggernes virkelige intellektuelle innsats gikk ut på å lære av den store depresjonen og 1930årene slik at noe liknende ikke skulle skje igjen. For motstandsbevegel­ sene i landene som ble slått og okkupert av aksemaktene, var det en selv­ følge at frigjøring og sosial revolusjon, eller i det minste en grundig omforming, hang uløselig sammen. I hele det tidligere okkuperte Europa, øst og vest, kom det samme type regjeringer etter seieren: nasjo­ nale samlingsregjeringer basert på alle kreftene som hadde stått imot fas167

cismen, uten ideologiske skillelinjer. For første og eneste gang i historien satt kommunistiske ministre ved siden av konservative, liberale eller sosialdemokratiske ministre i de fleste europeiske land, en situasjon som åpenbart ikke kunne vare lenge. Selv om en felles trussel førte dem sammen, ville denne merkverdige samling av motstandere, Roosevelt og Stalin, Churchill og de britiske sosialistene, de Gaulle og de franske kommunistene, ha vært umulig uten en viss neddemping av fiendskapen og den gjensidige mistilliten mellom motstandere og tilhengere av oktoberrevolusjonen. Den spanske borger­ krigen gjorde dette en god del lettere. Selv antirevolusjonære regjeringer kunne ikke glemme at den spanske regjering under en liberal president og statsminister hadde fullstendig konstitusjonell og moralsk legitimitet da den ba om hjelp mot de opprørske generalene. Selv de demokratiske statsmenn som forrådte den av frykt for sitt eget skinn, hadde dårlig sam­ vittighet. Både den spanske regjering og, mer presist, kommunistene som fikk stadig mer å si i den, hevdet at sosial revolusjon ikke var deres mål, og de gjorde åpenlyst hva de kunne for å kontrollere den og slå den til­ bake - til forferdelse for de revolusjonære entusiastene. Begge hevdet at revolusjon ikke var aktuelt: Det var demokratiet det stod om. Det interessante her er at dette ikke var ren opportunisme eller, som puristene på ytterste venstre mente, forræderi mot revolusjonen. Det avspeilte en bevisst dreining mot en annen måte å komme til makten på: fra opprør til en gradvis tilnærming, fra konfrontasjon til forhandlinger, til og med ved hjelp av parlamentarisme. I lys av det spanske folkets reak­ sjon på kuppet, som uten tvil var revolusjonær,39*kunne kommunistene nå se hvordan en taktikk som i hovedsak var defensiv, tvunget fram av den desperate situasjonen etter Hitlers maktovertakelse, åpnet perspekti­ vet for framgang, dvs. et «demokrati av en ny type», skapt av de politiske og økonomiske tiltak det ble nødvendig å sette i verk under krigen. Gods­ eiere og kapitalister som støttet opprørerne ville miste sine eiendommer, ikke som godseiere og kapitalister, men som forrædere. Regjeringen måtte legge planer og ta over økonomien, ikke av ideologiske grunner, men ut fra krigsøkonomiens logikk. Hvis det seiret, ville følgelig «et slikt demokrati av en ny type nødvendigvis være en fiende av den konservative ånd ... Det gir en garanti for ytterligere økonomiske og politiske erob­ ringer fra det spanske arbeidende folkets side» [Thomas, 1977, s. 176]. Komintern-pamfletten fra oktober 1936 beskriver på denne måten 39 Slik Komintern uttrykte det, var den spanske revolusjonen «en integrert del av den antifascistiske kampen som hviler på det videst mulige sosiale grunnlag. Det er en folkets revolusjon. Det er en nasjonal revolusjon. Det er en antifascistisk revolusjon.» (Ercoii, oktober 1936, sitert i Hobsbawm, 1986, s. 175.)

168

med atskillig presisjon hvordan politikken tok form i den antifascistiske krigen mellom 1939 og 1945. Det skulle bli en krig ført i Europa av bredt sammensatte «folke»- eller «folkefront»-regjeringer eller motstandskoalisjoner, en krig ført med en statsstyrt økonomi som i de okku­ perte områdene bevirket store framskritt i den offentlige sektor på grunn av ekspropriasjon fra kapitalister, ikke fordi de var kapitalister, men fordi de var tyskere eller samarbeidet med tyskerne. I flere land i det sen­ trale og østlige Europa gikk veien direkte fra antifascisme til et «nytt demokrati», som ble dominert og til slutt slukt av kommunistene. Men fram til den kalde krigen var målet for disse etterkrigsregimene helt klart ikke en snarlig overgang til sosialistiske systemer eller avskaffelse av politisk pluralisme og privat eiendom.40 I vestlige land var de rent sosi­ ale og økonomiske konsekvensene av krig og frigjøring ikke særlig annerledes, men de politiske konjunkturene var det. Sosiale og økono­ miske reformer ble innført, ikke (som etter første verdenskrig) som svar på press fra massene og frykt for revolusjon, men av regjeringer som gikk inn for dem av prinsipp - regjeringer som delvis var av den reformistiske skolen, som demokratene i USA, og arbeiderpartiet som nå satt ved makten i Storbritannia, og delvis av partier som stod for reformer og nasjonal fornyelse, sprunget ut av de ulike antifascistiske motstandsbe­ vegelsene. Kort sagt, den antifascistiske krigens logikk førte mot venstre.

V I 1936, og enda mer i 1939, virket slike følger av den spanske borgerkri­ gen fjerne. Etter nesten et tiår med tilsynelatende fullstendig nederlag for Kominterns antifascistiske enhetspolitikk, strøk Stalin den fra dagsorde­ nen, i alle fall midlertidig, og kom ikke bare overens med Hitler (begge parter visste at det ikke kom til å vare), men instruerte til og med den internasjonale bevegelsen om å legge til side den antifascistiske strate­ gien. Det var en meningsløs avgjørelse som kanskje best kan forklares med hans velkjente motvilje mot å løpe noen som helst risiko.41 Men i 1941 fikk Kominterns politikk gyldighet. For da Tyskland gikk inn i 40 Så sent som på konferansen for grunnleggelsen av den nye, kalde krigens Kommunis­ tiske informasjonsbyrå (Kominform), beskrev den bulgarske utsendingen Vlko Tsjervenkov sitt eget lands perspektivet tydelig pa denne måten. (Reale, 1954, s. 66-67, 73-74).

41 Kanskje var han redd for at en entusiastisk kommunistisk deltakelse i en fransk eller britisk antifascistisk krig kunne oppfattes av Hitler som et tegn på at Stalin innerst inne mistrodde ham, og at Hitler da ville få et påskudd til å angripe ham.

169

Sovjetunionen og førte USA inn i krigen - kort sagt, da kampen mot fas­ cismen endelig ble en global krig - ble krigen like mye politisk som mili­ tær. Internasjonalt ble det en allianse mellom USAs kapitalisme og Sov­ jetunionens kommunisme. Innen hvert enkelt land i Europa - men for øyeblikket ikke i den del av verden som var avhengig av vestlig imperia­ lisme - håpet den å forene alle som var beredt til å kjempe mot Tyskland og Italia, dvs. å danne en motstandskoalisjon som omfattet hele det poli­ tiske spektret. Siden alle de krigførende land i Europa bortsett fra Stor­ britannia var okkupert av aksemaktene, var denne motstandsfolkenes krig en krig med sivile deltakere, eller væpnede styrker bestående av tid­ ligere sivile, og som sådan ble den ikke anerkjent av de tyske og italien­ ske armeene; det var en brutal partisankrig som tvang alle til å foreta et politisk valg. Historien om de europeiske motstandsbevegelser er for en stor del mytologisk, siden etterkrigstidens regimer og regjeringer (bortsett fra i en viss grad Tyskland selv) i hovedsak bygde sin legitimitet på historien om innsatsen i motstandskampen. Frankrike er det mest ekstreme tilfel­ let, for der manglet regjeringene etter frigjøringen enhver virkelig konti­ nuitet fra den franske regjeringen i 1940. Regjeringen hadde sluttet fred og samarbeidet med tyskerne, mens den organiserte motstanden, for ikke å snakke om den væpnete kampen, hadde vært ganske svak, i alle fall til 1944, og den folkelige støtten tilfeldig. Etterkrigstidens Frankrike ble gjenoppbygd av general de Gaulle på grunnlag av myten om at det evige Frankrike egentlig aldri hadde akseptert nederlag. Som han selv sa det: «Motstanden var en bløff som lyktes» [Gillois, 1973, s. 164]. Det var en politisk handling at de eneste stridende i den annen verdenskrig som blir framstilt på franske krigsmmnesmerker i dag, er motstandskjempere og de som sluttet seg til de Gaulles styrker. Frankrike er imidlertid ikke det eneste tilfellet hvor en stat bygger på motstandsmystikken. To ting må sies om de europeiske motstandsbevegelsene. For det før­ ste var deres militære betydning (med Russland som mulig unntak) for­ svinnende liten før Italia trakk seg ut av krigen i 1943, og ikke avgjø­ rende noe sted, kanskje unntatt i deler av Balkan. Det er nødvendig å gjenta at deres viktigste betydning var politisk og moralsk. Italiensk offentlig liv ble f.eks. endret etter over 20 år med fascistisk styre, som hadde hatt stor støtte, selv blant intellektuelle, ved den svært impone­ rende og omfattende mobilisering av motstandsbevegelsen i 1943-45. Den rommet en væpnet partisanbevegelse i det sentrale og nordlige Italia med opp til 100 000 medlemmer og 45 000 tusen døde [Bocca, 1966, s. 297-302, 385-89, 569-70; Pavone, 1991, s. 413]. Mens italienerne der­ med kunne legge minnet om Mussolinis tid bak seg med god samvittig­

170

het, kunne ikke tyskerne, som hadde stått fast bak sin regjering til det siste, legge noen avstand mellom seg og nazi-epoken fra 1933 til 1945. Deres interne motstandsfolk, en minoritet av kommunistiske militante, prøyssiske militære konservative og et utvalg av religiøse og liberale dis­ sentere, var døde eller kom ut fra konsentrasjonsleirene. På den annen side ble selvfølgelig folk som hadde støttet fascismen eller samarbeidet med okkupanten nesten fullstendig fjernet fra offentlig liv i en genera­ sjon etter 1945, skjønt i den kalde krigen mot kommunismen ble det mange muligheter for virksomhet for slike personer i den underverden eller halv-verden av militær og annen etterretningstjeneste som ble dre­ vet på vestlig side.42 Det andre man bør merke seg ved motstandsbevegelsen er at dens politikk av åpenbare grunner - med Polen som et klart unntak - hadde beveget seg mot venstre. I hvert land var de fascistiske og radikale høy­ rekreftene, de konservative, lokale rikfolk og andre som fryktet sosial revolusjon mer enn noe annet, tilbøyelig til å sympatisere med, eller i hvert fall ikke opponere mot tyskerne. Det samme gjorde en rekke regio­ nale eller små nasjonalistiske bevegelser. Noen av dem tilhørte tradisjo­ nelt det ideologiske høyre, og noen av dem håpet faktisk å dra nytte av samarbeidet, spesielt de flamske, slovakiske og kroatiske nasjonalistene. Man bør heller ikke glemme at de dypt engasjerte og ubøyelige antikom­ munistiske elementene i den katolske kirken gjorde det samme, sammen med kirkens hær av vanlige fromme. Men kirkens politikk var altfor komplisert til at den alle steder kan klassifiseres som «samarbeidsvillig». Følgelig er det slik at folk fra det politiske høyre som valgte motstands­ linjen, uunngåelig skilte seg ut fra det politiske miljø de tilhørte. Winston Churchill og general de Gaulle var ikke typiske medlemmer av sine ideologiske familier, skjønt det må nevnes at en patriotisme som ikke forsvarte fedrelandet var utenkelig for mer enn én inngrodd høyreorien­ tert tradisjonalist med militære instinkter.

42 Den hemmelige antikommunistiske «stay behind»-styrken Gladio (sverdet) som ble kjent etter at dens eksistens ble avslørt av en italiensk politiker i 1990, ble opprettet i 1949 for å fortsette den indre motstanden i ulike europeiske land etter en sovjetisk okku­ pasjon, hvis noe slikt skulle skje. Medlemmene var væpnet og ble betalt av USA, opplært av CIA og britiske hemmelige spesialstyrker, og dens eksistens ble holdt skjult for regje­ ringene i de områdene den opererte. Bare noen utvalgte enkeltpersoner kjente til den. I Italia og kanskje andre steder bestod den opprinnelig av hardnakkede fascister som de beseirede aksemaktene hadde etterlatt som motstandsgrupper. Etter hvert fikk de en ny verdi som fanatiske antikommunister. I 1970-årene, da invasjon fra Den røde hær ikke lenger syntes sannsynlig, ikke en gang for amerikanske hemmelige agenter, fant gladiato­ rene nye former for virksomhet som høyreorienterte terrorister, stundom forkledd som venstreorienterte terrorister.

171

Dette forklarer, hvis det skulle være nødvendig med noen spesiell for­ klaring, hvorfor kommunistene ble så framtredende i motstandsbevegel­ sene, og følgelig hvorfor de hadde så stor politisk framgang under kri­ gen. De europeiske kommunistbevegelsene nådde på grunn av dette top­ pen av sin innflytelse i 1945-47, bortsett fra i Tyskland hvor de ikke kom seg på beina etter den brutale medfarten i 1933 og de heroiske men selvmordenske forsøkene på motstand i de neste tre årene. Selv i land som var fjernt fra sosial revolusjon, som Belgia, Danmark og Nederland, fikk kommunistpartiene 10-12 prosent av stemmene - det mangedoble av det de hadde fått før. De satt med de tredje eller fjerde største grup­ pene i sine lands parlamenter. I Frankrike stod de fram som det største av alle partier ved valget i 1945, for første gang større enn sine gamle rivaler, sosialistene. Fra å være en liten, plaget og notorisk mislykket gjeng av illegale kadrer før krigen - de ble faktisk truet med oppløsning av Komintern i 1938 - stod de etter to års motstandsarbeid fram som et masseparti med 800 000 medlemmer som snart (1946) skulle bli nesten to millioner. Når det gjaldt landene hvor det i hovedsak var den væpnede interne motstandsbevegelsen som hadde ført krigen mot aksemaktene Jugoslavia, Albania og Hellas - hadde partisanstyrkene vært dominert av kommunistene i den grad at den britiske regjeringen under Churchill, som ikke nærte den minste sympati for kommunismen, overførte sin støtte og hjelp fra rojalisten Mihailovic til kommunisten Tito da det ble klart at den ene var langt farligere for tyskerne enn den andre. Kommunistene gikk ikke inn i motstandsbevegelsen bare fordi Lenins «eliteparti»-struktur var formet for å skape en styrke av disiplinerte og uselviske kadrer hvis egentlige formål var effektiv handling, men fordi ekstreme situasjoner som illegalitet, undertrykkelse og krig var nøyaktig det disse gruppene av «profesjonelle revolusjonære» var blitt dannet for. Faktisk hadde de «alene forutsett muligheten for motstandskamp» [M.R.D. Foot, 1976, s. 84]. Her skilte de seg fra de sosialistiske masse­ partiene som så det som nesten umulig å operere uten den legalitet valg, offentlige møter osv. - som definerte og bestemte deres aktiviteter. Stilt overfor en fascistisk overtakelse eller tysk okkupasjon, hadde sosi­ aldemokratiske partier en tendens til å gå i hi. Herfra kom de i beste fall ut, som de tyske og østerrikske, mot slutten av den mørke epoken med mesteparten av sin gamle oppslutning, parat til å gjenoppta politisk arbeid. Selv om de ikke var fraværende fra motstandsbevegelsen, var de av strukturelle grunner underrepresentert. I det ekstreme tilfellet Dan­ mark satt faktisk en sosialdemokratisk regjering ved makten da Tysk­ land okkuperte landet, og ble sittende ved makten gjennom hele krigen, selv om den formodes å ha manglet sympati for nazistene. (Det tok noen år å komme seg etter denne episoden.) 172

To andre karakteristiske ting hjalp kommunistene til å bli framtre­ dende i motstandsarbeidet: deres internasjonalisme og den lidenskape­ lige, kvasi-religiøse overbevisningen som fikk dem til å sette livet inn for saken (se kapittel 2). Det første gjorde det mulig for dem å mobilisere menn og kvinner som var mer åpne for oppfordringen til antifascisme enn for noen oppfordring til patriotisme. I Frankrike gjaldt det f.eks. flyktningene fra den spanske borgerkrigen som stod for det meste av den væpnede partisanmotstanden i den sørvestlige delen av landet - kanskje så mange som 12 000 før D-dagen [Pons Prades, 1975, s. 66] - og de andre flyktningene og immigrantene fra arbeiderklassen fra 17 nasjoner, som under navnet MOI (Main d’Oeuvre Immigrée) utførte en del av partiets mest farlige arbeid, som Manouchian-gruppen (armenske og polske jøder) som angrep tyske offiserer i Paris.43 Det andre bygde opp den kombinasjon av tapperhet, selvoppofrelse og skånselløshet som imponerte selv motstanderne, og som den enestående ærlige boken Whrtime av jugoslaven Milovan Djilas [Djilas, 1977] skildrer så livaktig. En politisk moderat historiker mener at kommunistene var «blant de tapreste av de tapre» [Foot, 1976, s. 86], og selv om deres disiplinerte organisasjon ga dem de beste overlevelsessjanser i fengsler og konsentra­ sjonsleirer, hadde de store tap. Mistenksomheten overfor det franske kommunistpartiet, med en ledelse som var mislikt også av andre kom­ munister, kunne ikke helt skjule det faktum at det var le parti des fusillées. Minst 15 000 av medlemmene ble henrettet av fienden [Jean Touchard, 1977, s. 258]. Ikke overraskende hadde de sterk appell til tapre menn og kvinner, spesielt de unge, og kanskje særlig i land hvor masseoppslutningen om den aktive motstandskampen hadde vært laber, som i Frankrike eller Tsjekkoslovakia. De appellerte også sterkt til intellektu­ elle, gruppen som lettest lot seg mobilisere under antifascismens banner og som dannet kjernen i de partiløse (men generelt venstreorienterte) motstandsorganisasjonene. De franske intellektuelles flørt med marxis­ men og dominansen i italiensk kultur av folk knyttet til kommunistpartiet, varte begge i en generasjon, og i begge tilfeller var det et produkt av mot­ standskampen. Enten de intellektuelle selv gikk inn i motstandsbevegel­ sen, i likhet med den ledende etterkrigsforleggeren som med stolthet nev­ ner at alle hans ansatte grep til våpen som partisaner, eller de ble kom­ munistsympatisører fordi deres familier ikke hadde vært motstandsfolk - de var kanskje til og med på den andre siden - så følte alle dragningen til partiet. 43 En av forfatterens venner, som med tiden ble nestkommanderende for MOI under tsjekkeren Artur London, var en østerriksk jøde av polsk opprinnelse. Hans motstandsoppgave var å organisere antmazipropaganda blant de tyske styrkene i Frankrike.

173

Bortsett fra på Balkan, hvor geriljakrigen hadde dominert, gjorde ikke kommunistene noe forsøk på å etablere revolusjonære regimer. Det er riktig at de ikke var i stand til å gjøre det noen steder vest for Trieste, selv om de hadde ønsket å gripe makten, men det er også riktig at Sov­ jetunionen, som partiene var ytterst lojale mot, sterkt frarådet slike ensi­ dige forsøk på å ta makten. De kommunistiske revolusjonene som fak­ tisk ble gjennomført (Jugoslavia, Albania, senere Kina), ble iverksatt mot Stalins råd. Det sovjetiske synet var at både internasjonalt og innen hvert enkelt land skulle politikken etter krigen fortsette innenfor ram­ men av den altomfattende antifascistiske alliansen, dvs. at russerne så fram mot en langsiktig sameksistens, eller snarere en symbiose av det kapitalistiske og kommunistiske system. De ønsket at ytterligere sosiale og politiske forandringer skulle skje ved omlegninger innen de «demokratier av en ny type» som skulle springe ut av krigstidens koali­ sjoner. Dette optimistiske scenariet forsvant snart inn i den kalde krigens natt, så fullstendig at få husker at Stalin ba de jugoslaviske kommunis­ tene om å beholde monarkiet, eller at de britiske kommunistene i 1945 var motstandere av å oppløse Churchills krigskoalisjon, dvs. at de gikk imot den valgkampen som førte arbeiderpartiet til makten. Likevel er der ingen tvil om at Stalin mente dette alvorlig og forsøkte å bevise det ved å oppløse Komintern i 1943, og det amerikanske kommunistpartiet i 1944. Stalins beslutning var, slik en amerikansk kommunistleder uttrykte det, «at vi ønsker ikke å ta opp spørsmålet om sosialismen i en slik form og på en slik måte at det svekker enheten eller setter den i fare» [Browder, 1944, i J. Starobin, 1972, s. 57], Dette viser hvilke hensikter Stalin hadde. Som dissident-revolusjonære innså, var dette i praksis et perma­ nent farvel til verdensrevolusjonen. Sosialismen skulle begrenses til Sovjetunionen og det området som etter diplomatiske forhandlinger var utpekt som landets mnflytelsessone, dvs. stort sett det området som var okkupert av Den røde hær mot slutten av krigen. Selv innen­ for denne mnflytelsessonen skulle sosialismen være et udefinert framtidsprosjekt, ikke et umiddelbart program for de nye «folkedemokra­ tiene». Historien, som tar lite hensyn til politiske intensjoner, tok en annen kurs - unntatt på ett punkt. Den oppdelingen av kloden, eller en stor del av den, i to innflytelsessfærer som var forhandlet fram i 1944-45, forble stabil. I 30 år var det ingen av partene som overskred linjen som skilte dem, annet enn rent forbigående. Begge vek tilbake for direkte konfrontasjon og garanterte dermed at kalde kriger ikke ble virkelige kriger.

174

VI Stalins kortvarige drøm om et partnerskap mellom Sovjetunionen og USA etter krigen bidro ikke egentlig til å styrke den globale alliansen mel­ lom kapitalisme og kommunisme mot fascismen. Den viste snarere hvor sterk og bred alliansen var. Det var selvfølgelig en allianse mot en militær trussel, en allianse som aldri hadde kommet i stand hvis det ikke hadde vært for serien av nazi-tyske angrep, som kulminerte med invasjonen av Sovjetunionen og krigserklæringen mot USA. Selve krigens karakter bekreftet likevel det man hadde lært i 1936 om virkningene av den span­ ske borgerkrigen: sammenhengen mellom militær og sivil mobilisering og sosiale forandringer. På den allierte siden - mer enn på den fascistiske var det en reformatorenes krig, delvis fordi selv ikke den mest selvbevisste kapitalistiske makt kunne håpe å vinne en lang krig uten å forlate tanken om «business as usual», delvis fordi den annen verdenskrig i seg selv dra­ matiserte feilslagene i mellomkrigstiden, hvorav den manglende evne til å skape enhet overfor aggressorene bare var et mindre symptom. At seier og sosiale forhåpninger gikk sammen er også klart, ut fra det vi vet om utviklingen av den offentlige opinion i de krigførende eller fri­ gjorte landene hvor det var ytringsfrihet. Dette gjelder underlig nok ikke USA, hvor det i årene etter 1936 var en marginal nedgang i de demokra­ tiske stemmene ved presidentvalgene, men en markert oppgang i de republikanske: Dette var et land hvor hjemlige problemer dominerte og som lå lenger borte fra krigens oppofrelser enn noe annet land. 1 de lan­ dene hvor det ble holdt reelle valg, var det en klar venstredreining. Det mest dramatiske tilfellet var Storbritannia, hvor valget i 1945 ble et nederlag for den allment tilbedte og beundrede krigslederen Winston Churchill, og arbeiderpartiet kom til makten med en 50 prosents økning av stemmene. I de neste fem årene stod det i spissen for en periode med sosiale reformer uten sidestykke. Begge de store partiene hadde vært likeverdige deltakere i krigsinnsatsen. Velgerne valgte det som lovet både seier og sosial forandring. Dette fenomenet gjorde seg gjeldende i hele den delen av Vest-Europa som hadde vært med i krigen, skjønt hverken omfanget eller radikalismen bør overdrives, slik det gjerne ble overdre­ vet i den offentlige bevissthet, i forhold til at det tidligere fascistiske eller samarbeidsvillige høyre midlertidig var eliminert. Situasjonen i de deler av Europa som var frigjort gjennom geriljarevolusjon eller ved hjelp av Den røde hær, er vanskeligere å bedømme, bl.a. fordi folkemord i stor skala, masseforflytmnger av mennesker, masseutvisning og tvungen emigrasjon gjør det umulig å sammenlikne førkrigsog etterkrigsland som fremdeles bærer sine gamle navn. Gjennom hele dette området betraktet flertallet av innbyggerne i landene som var 175

invadert av aksemaktene seg selv som ofre, med unntak av de politisk delte slovakene og kroatene, som opprettet nominelt uavhengige stater under tysk overvåkning. Også flertallet i Tysklands allierte stater, Ungarn og Romania, og selvfølgelig den store tyske diasporaen, betraktet seg som ofre. Dette betydde ikke at de - kanskje med unntak av jødene som ble forfulgt av alle andre - sympatiserte med kommunistinspirerte mot­ standsbevegelser, for ikke å snakke om med Russland (som i første rekke fant sympatisører blant de tradisjonelt russofile slaviske folkene). Det overveldende flertall av polakker var både antityske og antirussiske, for ikke å snakke om antisemittiske. De små baltiske folkene, som ble okku­ pert av Sovjetunionen i 1940, var både antirussiske, antisemittiske og pro-tyske så lenge de hadde valget i 1941-45. I Romania fantes hverken kommunister eller motstandsfolk, og i Ungarn var de få. På den andre siden var både kommunisme og pro-russiske følelser sterke i Bulgaria, skjønt motstanden hadde vært tilfeldig, og i Tsjekkoslovakia stod kom­ munistpartiet, som alltid hadde vært et masseparti, fram som det over­ legent største i frie valg. Sovjetisk okkupasjon gjorde snart slike politiske skillelinjer akademiske. Geriljaseire er ikke folkeavstemninger, men det er liten tvil om at de fleste jugoslaver hilste Titos partisantriumf velkommen, bortsett fra den tyske minoriteten, tilhengerne av det kroa­ tiske Ustasja-regimet som serberne tok en fryktelig revansj over på grunn av deres tidligere massakrer, og en tradisjonalistisk kjerne i Serbia, hvor Titos bevegelse, og følgelig antitysk krigføring, aldri hadde hatt vind i sei­ lene.44 Hellas forble demonstrativt splittet, til tross for at Stalin nektet å hjelpe de greske kommunistene og pro-kommunistiske styrkene mot bri­ tene, som støttet deres motstandere. Bare eksperter på slektsstudier vil være i stand til å våge å gjette noe om de politiske følelsene i Albania etter at kommunistene triumferte. I alle disse landene var imidlertid en epoke med store sosiale endringer i ferd med å begynne. Merkelig nok var Sovjetunionen (sammen med USA) det eneste krigfø­ rende landet hvor krigen ikke førte til betydningsfulle sosiale og institu­ sjonelle forandringer. Landet begynte og sluttet konflikten under Josef Stalin (se kapittel 13). Det er likevel klart at krigen medførte et enormt trykk mot stabiliteten i systemet, særlig på den grovt undertrykte lands­ bygda. Hadde det ikke vært for nasjonalsosialismens inngrodde tro på at de slaviske folkene var en rase av mindreverdige treller, kunne de tyske invasjonsstyrkene ha vunnet varig støtte blant mange sovjetiske folkeslag. På den annen side lå det egentlige grunnlaget for den sovjetiske seieren i 44 Men både serberne i Kroatia og Bosnia og montenegrinerne (som stod for 17 prosent av offiserene i partisanhæren) var sterke tilhengere av Tito. Det samme var viktige grup­ per av kroater - Titos eget folk - og slovenere. Det meste av kampene fant sted i Bosnia.

176

patriotismen hos den største nasjonaliteten i Sovjetunionen, stor-russerne, som alltid var kjernen i Den røde hær og som sovjetregimet appel­ lerte til da krisen kom. Faktisk ble den annen verdenskrig offisielt omtalt i Sovjetunionen som «Den store fedrelandskrigen», og det med rette.

VII Her må historikeren gjøre et stort sprang for å unngå å falle i den grøf­ ten som heter ren vestlig analyse. For svært lite av det som er blitt skre­ vet i dette kapitlet har gyldighet for størsteparten av kloden. Det er ikke helt irrelevant for konflikten mellom Japan og det kontinentale Østasia, siden Japan, som var dominert av ultra-nasjonalistisk høyrepolitikk, var alliert med nazi-Tyskland, og den viktigste motstandsstyrken i Kina var kommunistene. Det har også i en viss utstrekning gyldighet i Latin-Amerika, som gjerne importerte moderne europeiske ideologier som fascisme eller kommunisme, og spesielt i Mexico, som gjenopplivet sin store revo­ lusjon i 1930-årene under president Låzaro Cardenas (1934-40) og lidenskapelig stilte seg på den spanske republikkens side i borgerkrigen. Etter nederlaget var faktisk Mexico den eneste staten som fortsatte å anerkjenne republikken som Spanias lovlige regjering. Men i det meste av Asia, Afrika og den islamske verden var fascismen, enten som ideo­ logi eller som et angriperlands politikk, ikke den viktigste, og langt fra den eneste fienden. Fienden var «imperialismen» eller «kolonialismen», og de imperialistiske fiendene var først og fremst de liberale demokrati­ ene: Storbritannia, Frankrike, Nederland, Belgia og USA. Dessuten var alle imperiemaktene, med Japan som eneste unntak, hvite. Logisk sett var imperiemaktenes fiender også potensielle allierte i kampen for kolonifrigjøring. Selv Japan, som hadde sin egen nådeløse utgave av kolonialismen, hvilket koreanerne, taiwaneserne, kineserne og andre kunne fortelle om, kunne appellere til antikoloniale krefter i Sør­ øst- og Sørasia i egenskap av forkjemper for ikke-hvite mot de hvite. Den antiimperialistiske kampen og den antifascistiske kampen hadde derfor en tendens til å trekke i hver sin retning. Stalins pakt med tys­ kerne i 1939, som skapte forvirring på venstresiden i Vesten, gjorde det derfor mulig for indiske eller vietnamesiske kommunister å konsentrere seg om å motarbeide britene og franskmennene. Den tyske invasjonen av Sovjetunionen i 1941 tvang dem derimot som gode kommunister til å sette aksens nederlag øverst på dagsordenen, dvs. å skyve frigjøringen av sine egne land lengre nedover. Dette var ikke bare upopulært, men stra­ tegisk sett meningsløst i en tid da Vestens koloniimperier var på sitt mest sårbare, for ikke å si på randen av sammenbrudd. Og lokale folk på ven-

177

stresiden som ikke følte seg bundet av Kominterns jerngrep, utnyttet vir­ kelig denne muligheten. Den indiske nasjonalkongressen lanserte beve­ gelsen Ut av India i 1942, mens den bengalske radikaleren Subhas Bose rekrutterte en indisk frigjøringshær for japanerne blant indiske krigs­ fanger som var blitt tatt i den innledende lynkrigen. Antikolomale mili­ tante i Burma og Indonesia så det på samme måte. Det mest absurde utslaget av denne antikolonialistiske logikken var forsøket fra en ekstre­ mistisk jødisk utkantgruppe i Palestina på å forhandle med tyskerne (via Damaskus, som da lå under Vichy-Frankrike) om hjelp til å frigjøre Palestina fra britene, noe de betraktet som sionismens viktigste oppgave. (En militant fra gruppen som deltok i dette oppdraget ble senere statsmi­ nister i Israel: Yitzhak Shamir.) Slike tilnærmelser innebar selvfølgelig ikke noen ideologisk sympati for fascismen, skjønt nazistisk antisemit­ tisme kunne appellere til palestinske arabere som var i konflikt med isra­ elske nybyggere, og noen grupper i Sørasia kunne kjenne seg igjen i naziideologiens overlegne ariere. Men dette var spesialtilfeller (se kapitlene 12 og 15). Det som trenger en forklaring er hvorfor antiimperialismen og frigjø­ ringsbevegelsene i koloniene tross alt hellet mot venstre og derfor smel­ tet sammen med den globale antifascistiske mobiliseringen, i alle fall mot slutten av krigen. Den grunnleggende årsaken er at venstresiden i Vesten var opphavet til antiimperialistisk teori og politikk, og at støtten til frigjøringsbevegelsene i koloniene i overveiende grad kom fra det internasjonale venstre, spesielt (etter bolsjevikenes kongress for de øst­ lige folkeslag i Baku i 1920) fra Komintern og Sovjetunionen. Aktivister og framtidige ledere av uavhengighetsbevegelser, som i hovedsak tilhørte den vestlig utdannede eliten i sine respektive land, fant seg dessuten best til rette i de ikke-rasistiske og antikoloniale miljøene blant lokale libera­ lere, demokrater, sosialister og kommunister når de kom til hovedste­ dene deres. Nesten alle var i alle tilfeller moderne innstilt. De nostalgiske middelaldermytene, naziideologien og de eksklusive raseteoriene minnet dem om nettopp disse «kommunalistiske» og «tribalistiske» tendensene som etter deres mening var symptomer på deres egne lands tilbakeliggenhet, som ble utbyttet av imperialismen. Kort sagt, en allianse med aksemaktene etter prinsippet om at «min fiendes fiender er mine venner», kunne bare være taktisk. Selv i SørøstAsia, hvor det japanske herredømmet var mindre undertrykkende enn det de gamle kolonialistene stod for, og ble utøvd av ikke-hvite mot hvite, kunne den ikke vare lenge, siden Japan, rent bortsett fra landets inngrodde rasisme, ikke var interessert i å frigjøre koloniene som sådan. (Faktisk varte det ikke lenge, fordi Japan snart ble beseiret.) Fascisme eller aksemaktenes nasjonalisme var ikke spesielt tiltrekkende. På den 178

annen siden oppga en mann som Jawaharlal Nehru, som (i motsetning til kommunistene) ikke nølte med å slutte seg til Ut av India-opprøret i 1942, kriseåret for det britiske imperiet, aldri troen på at et fritt India ville bygge opp et sosialistisk samfunn, og at Sovjetunionen ville bli en alliert i dette forsøket, kanskje til og med - med alle forbehold - et for­ bilde. At ledere og talsmenn for kolonifrigjøring så ofte var minoriteter, utypiske for den befolkningen de ønsket å frigjøre, gjorde faktisk tilnær­ mingen til antifascismen lettere, for flertallet av befolkningen i koloniene ble styrt av, eller kunne i alle fall mobiliseres for følelser og ideer som fascismen (hvis det ikke var for spørsmålet om rasemessig overlegenhet) kunne ha appellert til: tradisjonalisme, religiøs og etnisk egenart, mis­ tenksomhet overfor den moderne verden. Nå var ennå ikke disse følel­ sene mobilisert i nevneverdig grad, eller om de var det, var de ennå ikke blitt politisk dominerende. Islamsk massemobilisering utviklet seg meget sterkt i den muslimske verden mellom 1918 og 1945. Hassan Albannas Muslimske broderskap (1928), en fundamentalistisk bevegelse som var meget fiendtlig innstilt overfor liberalisme og kommunisme, ble den vik­ tigste fanebæreren for de egyptiske massenes misnøye i 1940-årene, og dens potensielle samhørighet med akse-ideologiene var mer enn taktisk, spesielt når man tar i betraktning fiendtligheten overfor sionismen. Men de bevegelsene og politikerne som faktisk klatret til topps i islamske land, noen ganger båret fram av fundamentalistiske masser, var sekulære og moderne innstilt. De egyptiske oberstene som gjennomførte revolu­ sjon i 1952, var emansiperte intellektuelle som hadde vært i kontakt med de små egyptiske kommunistgruppene, hvis ledere faktisk for en stor del var jøder IPerrault, 1987]. På det indiske subkontinentet er Pakistan (et barn av 1930- og 1940-årene) korrekt blitt beskrevet som «programmet for sekulariserte eliter som ved (territoriell) uenighet innen den muslimske befolkning og konkurranse med den hinduiske majoritet ble tvunget til å kalle sitt politiske samfunn «islamsk», ikke nasjonalt separatistisk [Lapidus, 1988, s. 738]. I Syria ble løpet lagt av Ba’ath-partiet, grunnlagt i 1940-årene av to skolelærere med utdannelse fra Paris, som med all sin arabiske mystisisme ideologisk sett var antiimperialister og sosialister. Den syriske grunnloven nevner ikke islam. Iraksk politikk (inntil Gulf-krigen i 1991) ble dirigert av ulike kombinasjoner av nasjo­ nalistiske offiserer, kommunister og ba’athister, alle opptatt av arabisk enhet og sosialisme (i det minste i teorien), men avgjort ikke av Kora­ nens lover. Både av lokale grunner og fordi den algirske revolusjonsbevegelsen hadde en stor masseoppslutning (ikke minst blant de mange emigrantarbeiderne i Frankrike), var det et sterkt islamsk element i den algirske revolusjonen. Men de revolusjonære ble klart enige (i 1956) om

179

at deres revolusjon «var en kamp for å knuse en anakronistisk kolonise­ ring, ikke en religionskrig» [Lapidus, 1988, s. 693], og de foreslo å danne en sosial og demokratisk republikk som konstitusjonelt sett ble en sosialistisk ettparti-stat. I virkeligheten er den antifascistiske perioden den eneste hvor ekte kommunistpartier oppnådde betydelig støtte og innflytelse i visse deler av den islamske verden, særlig i Syria, Irak og Iran. Det var først langt senere at de sekulære og moderne innstilte røs­ tene ble druknet og brakt til taushet av massene gjennom oppblomst­ ringen av fundamentalismen (se kapittel 12 og 15). Til tross for interessekonflikten som skulle dukke opp igjen etter kri­ gen, smeltet antifascismen i de utviklede vestlige landene og antiimperialismen i koloniene sammen mot det begge parter så for seg som en fram­ tidig sosial omforming etter krigen. Sovjetunionen og lokal kommu­ nisme bidro til å minske gapet, siden de på den ene siden stod for antiimperialisme og på den andre total innsats med tanke på seier. Men i motsetning til det som skjedde på de europeiske krigsskueplassene, ble det ingen viktige politiske seire for kommunismen på de ikke-europeiske, bortsett fra i spesielle tilfeller hvor (som i Europa) antifascisme og nasjonal/sosial frigjøring smeltet sammen: i Kina og Korea hvor Japan var kolonimakten, og i Indokina (Vietnam, Kambodsja, Laos) hvor frihetens umiddelbare fiende fremdeles var Frankrike, hvis lokale administrasjon hadde underlagt seg japanerne da de overfalt SørøstAsia. Dette var land hvor kommunismen var forutbestemt til å triumfere i etterkrigstiden, under Mao, Kim II Sung og Ho Chi Minh. I andre land som var i ferd med å avkolonialiseres kom statslederne fra bevegelser som vanligvis var venstreorienterte, men i 1941-45 mindre avhengig og hemmet - av å betrakte nederlag for aksemaktene som viktigere enn alt annet. Men selv disse kunne ikke unngå å vurdere verdenssituasjonen etter aksemaktenes nederlag med en viss optimisme. De to supermaktene var ingen venner av den gamle kolonialismen, i alle fall ikke på papiret. Et kjent antikolonialistisk parti var kommet til makten i hjertet av det største av alle imperier. Kraften og legitimiteten i den gamle kolonialis­ men var blitt grundig undergravd. Mulighetene for frihet syntes større enn noen gang før. Dette viste seg å være tilfelle, men ikke uten at de gamle kolonimaktene tydde til brutale retrettaksjoner.

VIII Nederlaget for aksemaktene - mer presist for Tyskland og Japan skapte altså ingen sorg, bortsett fra i Tyskland og Japan, hvor folk hadde kjempet med trassig lojalitet og imponerende effektivitet til siste dag. 180

Når det kom til stykket hadde ikke fascismen mobilisert noen utenfor sine kjerneland, bortsett fra noen spredte ideologiske minoriteter på den radikale høyresiden. De fleste av dem ville ha blitt værende i den poli­ tiske periferien i sine egne land. Videre hadde fascismen fått med seg noen få nasjonalistgrupper som ventet å oppnå sine mål gjennom en alli­ anse med Tyskland, og en masse løse elementer som var opptatt av krig og erobringer og ble rekruttert av nazi-okkupantenes brutale hjelpestyr­ ken Japanerne greide ikke å mobilisere noe som helst, bortsett fra en kortvarig sympati for gul, i motsetning til hvit hud. Den europeiske fasc­ ismens sterkeste tiltrekningskraft, dette at den var en garanti mot arbei­ derklassens bevegelser, sosialisme, kommunisme og den gudløse djevels hovedkvarter i Moskva som inspirerte dem alle, hadde skaffet den en god del støtte fra konservative rikfolk, selv om støtten fra big business alltid var mer pragmatisk enn prinsipiell. Det var ikke en tiltreknings­ kraft som ville overleve tilbakeslag og nederlag. I alle tilfeller var netto­ virkningen av tolv år med nasjonalsosialisme at store deler av Europa nå lå åpent for bolsjevikene. Slik oppløste fascismen seg som en klump jord som blir kastet i en elv, og den forsvant så å si for godt fra det politiske liv, bortsett fra i Italia hvor en beskjeden ny-fascistisk bevegelse (Movimento Sociale Italiano) som hyller Mussolini, er et fast innslag i italiensk politikk. Årsaken til dette var ikke bare at personer som tidligere var prominente i fascistiske regimer nå var ute av politikken, skjønt slett ikke ute av statstjeneste og offentlig liv, og i enda mindre grad fra økonomisk liv. Årsaken var heller ikke de traumatiske følelsene blant gode tyskere (og på en annen måte, lojale japanere), som hadde opplevd at deres verden kollapset i det fysiske og moralske kaos i 1945. De hadde faktisk alt å tape på å være trofaste mot sin gamle overbevisning. Den stod i veien for at de kunne tilpasse seg et nytt, og i begynnelsen uforståelig liv under okkupasjons­ makter som påla dem sine institusjoner og skikker; som la skinnene hvor togene deres fra nå av måtte rulle. Nasjonalsosialismen hadde ingenting å tilby etterkrigstidens tysker bortsett fra minner. Det er typisk at i en sterkt nasjonalsosialistisk del av Hitlers Tyskland, i Østerrike (som ved en internasjonal diplomatisk vri havnet blant de uskyldige og ikke blant de skyldige), vendte etterkrigstidens politikk snart tilbake til nøyaktig det den hadde vært før demokratiet ble avskaffet i 1933, bortsett fra en liten dreining mot venstre (se Flora, 1983, s. 99). Fascismen forsvant med den verdenskrigen som hadde tillatt den å vokse fram. Den hadde aldri vært, ikke en gang i teorien, et universelt program eller politisk prosjekt. På den annen side hadde antifascismen, uansett hvor heterogen og midlertidig dens mobilisering hadde vært, greid å forene et usedvanlig

181

spenn av krefter. I tillegg var denne enheten positiv, ikke negativ, og i visse henseender varig. Ideologisk bygde den på de felles verdiene og for­ håpningene fra opplysningstiden og revolusjonens tidsalder: framskritt ved hjelp av fornuft og vitenskap, utdannelse og folkestyre, ingen ulikhet basert på fødsel eller opphav, et samfunn som så framover, ikke bakover. Noe av dette eksisterte bare på papiret, skjønt det er ikke helt uten betydning at politiske enheter så fjernt fra vestlig eller noen annen form for demokrati som Mengistus Etiopia, Somalia før Siad Barres fall, Kim Il Sungs Nord-Korea, Algerie og det kommunistiske Øst-Tyskland offisi­ elt valgte å kalle seg demokratiske eller folkedemokratiske republikker. Det er en merkelapp som mellomkrigstidens fascistiske, autoritære og til og med konservative regimer ville ha avvist med forakt. I andre henseender var de felles forhåpningene ikke så fjernt fra den felles virkelighet. Den vestlige konstitusjonelle kapitalismen, de kommu­ nistiske systemene og den tredje verden hadde alle forpliktet seg til å praktisere like rettigheter for alle raser og begge kjønn. Riktignok greide ingen å oppnå dette fullt ut, men i sine respektive forsøk på å realisere det var de ikke slående ulike.45 De var alle sekulære stater. Mer presist, etter 1945 var praktisk talt alle sammen stater som med fullt overlegg gikk inn for å forkaste markedets overherredømme og mente at staten burde drive aktiv styring og planlegging av økonomien. Selv om det kan være vanskelig for oss i den nyliberale økonomiske teologiens tidsalder å forestille oss det, så er det et faktum at fra begynnelsen av 1940-årene til 1970-årene oppfattet de mest prestisjetunge og tidligere innflytelsesrike forkjemperne for fullstendig markedsfrihet - f.eks. Friedrich von Hayek - seg og sine likesinnede som profeter i villmarken. De følte at de forgje­ ves advarte den tankeløse vestlige kapitalismen om at den halset av gårde langs «Veien til trelldom» [Hayek, 1944]. I virkeligheten var den på vei inn i en epoke med økonomiske mirakler (se kapittel 9). Kapita­ listiske regjeringer var overbevist om at bare statlig økonomisk medvirk­ ning kunne hindre at man vendte tilbake til de økonomiske katastrofene mellom krigene og unngå de politiske farene ved at folk ble så radikali­ sert at de valgte kommunismen, slik de en gang hadde valgt Hitler. Land i den tredje verden trodde at bare offentlig inngripen kunne løfte økonomiene deres ut av tilbakeliggenhet og avhengighet. I den avkoloniserte verden fulgte de inspirasjonen fra Sovjetunionen og mente at sosialismen var veien mot framtiden. Sovjetunionen og dens nylig utvidede familie trodde ikke på noe annet enn sentral planlegging. Og alle de tre regio­ nene i verden gikk inn i etterkrigstiden overbevist om at seieren over 45 Spesielt glemte alle den rolle kvinnene hadde spilt i krigen, motstandskampen og fri­ gjøringen.

182

aksemaktene, som var oppnådd ved politisk mobilisering og revolusjo­ nær politikk i tillegg til blod og jern, åpnet en ny æra med sosial omfor­ ming. I en viss forstand hadde de rett. Aldri har klodens overflate og men­ neskenes liv blitt så dramatisk omformet som i den epoken som begynte under soppskyene over Hiroshima og Nagasaki. Men som alltid tok his­ torien bare marginalt hensyn til menneskenes intensjoner, selv til de nasjonale beslutningstakernes. Den faktiske sosiale omformingen var hverken uttenkt eller planlagt. Og uansett; den første overraskelsen de fikk, var at den store antifascistiske alliansen gikk i oppløsning nesten med det samme. Så snart det ikke lenger var noen fascisme å slutte seg sammen mot, gjorde kapitalismen og kommunismen seg igjen klar til å stille seg overfor hverandre som dødelige fiender.

KAPITTEL 6

Kunsten 1914-1945 Surrealistenes Paris er også et lite «univers». ... I det største, kosmos, ser ikke ting annerledes ut. Også der finnes veikryss hvor spøkelsesaktige lyssignaler lyner fra trafikken, og ubegripelige analogier og forbindelser mellom begivenhe­ ter hører til dagens orden. Det er den regionen som surrealismens lyriske poesi rapporterer fra.

[Walter Benjamin, «Surrealismen», fra One-Way Street, 1979]

Den nye arkitekturen ser ut til å ha liten framgang i USA ... Forkjemperne for den nye stilen er fulle av iver, og noen av dem driver på i samme skingrende pedagogiske stil som tilhengerne av engangsskatten ... Men bortsett fra på fabrikkutformingens område, ser det ikke ut til at de får mange tilhengere.

[H. L. Mencken, 1931]

I Hvorfor fremragende moteskapere, en notorisk ikke-analytisk rase, noen ganger lykkes bedre i å forutse formen på det som kommer enn profesjo­ nelle framtidsvitere, er et av de dunkleste spørsmål i historien, og for kulturhistorikeren, et av de mest sentrale. Det er i alle fall avgjørende for alle som ønsker å forstå virkningene av omveltnmgens tidsalder på finkulturen, elitekunsten og framfor alt avantgardekunsten. For det er allment anerkjent at disse kunstartene forutså det virkelige sammenbruddet av det borgerlig-liberale samfunn flere år før det skjedde (se The Age of Empire, kapittel 9). I 1914 var nesten alt som kan samles under den brede og nokså udefinerte paraplyen «modernisme» allerede på plass: kubisme, ekspresjonisme, futurisme, ren abstraksjon i malerkunsten, funksjona­ lisme og flukt fra ornamentikken i arkitekturen, avskaffelsen av tonalitet i musikken, bruddet med tradisjonen i litteraturen. Et stort antall av de navnene som står på de fleste menneskers liste over fremragende «modernister» var allerede modne og produktive eller

184

til og med berømte i 1914.46 Selv T. S. Eliot, hvis poesi ikke ble utgitt før 1917 og senere, spilte på den tiden en sentral rolle på avantgardescenen i London (som bidragsyter (sammen med Pound) til Wyndham Lewis’ Blast). Disse barn av 1880-årene - for de eldstes vedkommende - var 40 år senere fremdeles modernismens frontfigurer. At en rekke menn og kvinner som først dukket opp etter krigen også kom med på de fleste lis­ tene over elitekunstens fremste «modernister» er mindre overraskende enn at den eldre generasjonen dominerte.4 (Selv Schonbergs etterfølgere - Alban Berg og Anton Webern - tilhører generasjonen fra 1880-årene.) Faktisk synes de eneste formale nyskapningene i den «etablerte» avantgardeverdenen etter 1914 å være disse to: Dadaismen, som gikk over i eller forut for surrealismen i den vestlige halvdel av Europa, og den sovjetisk-fødte konstruktivismen i øst. Konstruktivismen, som er en reise inn i skjelettliknende tredimensjonale og fortrinnsvis bevegelige konstruksjoner som mest av alt likner strukturer i fornøyelsesparker (kjempehjul, berg- og dalbaner etc.), ble snart opptatt i hovedstrømmen av arkitektur og industridesign, først og fremst gjennom Bauhaus (mer om det senere). De mest ambisiøse prosjektene, som Tatlins berømte roterende skjeve tårn til ære for Den kommunistiske internasjonale, ble aldri bygd, eller fikk kortvarige liv som dekorasjoner i Sovjetunionens tidlige offentlige ritualer. Hvor ny den enn var, gjorde konstruktivismen lite annet enn å utvide repertoaret i den modernistiske arkitekturen. Dadaismen ble utformet av en eksilgruppe i Zurich (hvor en annen eksilgruppe under Lenin ventet på revolusjonen) i 1916 som en forpint men ironisk nihilistisk protest mot verdenskrigen og samfunnet som hadde avlet den, deriblant dens kunst. Siden den avviste all kunst, hadde den ingen formale kjennetegn, skjønt den lånte noen knep fra kubismen og den futuristiske avantgardekunsten fra før 1914, først og fremst col­ lagen, som vil si å sette sammen småbiter, inkludert deler av bilder. Utgangspunktet var at alt som kunne framkalle apoplektiske anfall blant konvensjonelle borgerlige kunstelskere var akseptabel dada. Skandale var det samlende prinsipp. Slik var Marcel Duchamps (1887-1968) utstilling av en offentlig urinal som «ready made» kunst i New York i 1917 fullstendig på linje med dadaismen, som han sluttet seg til da han 46 Matisse og Picasso, Schonberg og Stravinsky, Gropius og Mies van der Rohe, Proust, James Joyce, Thomas Mann og Franz Kafka, Yeats, Ezra Pound, Alexander Blok og Anna Akhmatova.47 47 Blant andre Isaac Babel (1894), Le Corbusier (1 897), Ernest Hemingway (1 899), Bertolt Brecht, Garcia Lorca og Hannus Eisler (alle født 1 898), Kurt Weill (1 900), Jean Paul Sartre (1905) og W.H. Auden (1907).

185

kom tilbake fra New York. Det var imidlertid ikke i dadaismens ånd at han senere stillferdig nektet å ha noe med kunst å gjøre - han foretrakk å spille sjakk. For det var ingenting stillferdig ved dadaismen. Men selv om surrealismen var like opptatt av å avvise kunsten slik den hadde vært til da, like oppsatt på å gjøre offentlig skandale og (som vi skal se) enda mer tiltrukket av sosial revolusjon, var den mer enn en negativ protest. Det var som man kunne vente fra en bevegelse som hovedsakelig hadde sitt sentrum i Frankrike, et land hvor hver mote kre­ ver en teori. Faktisk kan vi si at mens dada gikk i oppløsning i 1920årene sammen med den krigs- og revolusjonsepoken som hadde vært dens opphav, steg surrealismen fram fra den i form av det som er blitt kalt «en bønn om å gjenopplive det underbevisste slik det er avslørt av psykoanalysen, sammen med en ny understrekning av magi, tilfeldighe­ ter, irrasjonalitet, symboler og drømmer [Willett, 1978].» På noen måter var det en gjenfødelse av romantikken i det 20. århun­ drets drakt (se The Age of Revolution, kapittel 14), men med større sans for det absurde og morsomme. I motsetning til hovedstrømmen av den «modernistiske» avantgardismen, men i likhet med dada, hadde ikke surrealismen noen interesse av formal nyskaping i og for seg. Det var helt uinteressant om det underbevisste uttrykte seg i en tilfeldig strøm av ord («automatskrift») eller i samme stil som en pertentlig attenhundretalls-akademiker, slik Salvador Dali (1898-1967) malte sine smeltende ur i ørkenlandskaper. Det som betydde noe var å erkjenne den spontane fantasiutfoldelsens kraft, uten innblanding fra rasjonelle kontrollsyste­ mer, det var å produsere sammenheng i det som ikke hang sammen, en logikk som med tilsynelatende nødvendighet sprang ut av det åpenbart ulogiske eller til og med umulige. René Magrittes (1898-1967) Slott i Pyreneene, omhyggelig malt som et postkort i miniatyr, skyter opp av en stor klippe, som om det hadde grodd opp av den. Klippen selv, formet som et kjempeegg, svever på himmelen over havet, som er malt med like realistisk omhu. Surrealismen var et genuint tilskudd til avantgardekunstens repertoar. Det nye ved den viste seg i at den utløste sjokk, forundring og stundom forlegen latter, hvilket gikk ut på det samme, selv blant eldre avantgar­ dister. Dette var mm egen, riktignok ungdommelige, reaksjon på den internasjonale surrealist-utstillingen i London i 1936, og senere på en surrealistisk malervenn i Paris. Jeg fant det vanskelig å forstå hvorfor han plent måtte lage nøyaktige etterlikninger i olje av fotografier av menneskelige ekskrementer. I ettertid må den imidlertid betraktes som en bemerkelsesverdig frodig bevegelse, selv om den hovedsakelig utfol­ det seg i Frankrike og de spansktalende land, hvor den franske innflytel­ sen var sterk. Den hadde innflytelse på førsteklasses lyrikere i Frankrike 186

(Eluard, Aragon), i Spania (Garcia Lorca), Øst-Europa og Latin-Ame­ rika (César Vallejo i Peru, Pablo Neruda i Chile), og faktisk finner man fremdeles igjen noe av den i den «magiske realismen» som skrives på dette kontinentet i dag. Dens bilder og visjoner - Max Ernst (1891-1976), Magritte, Joan Miro (1893-1983), ja til og med Salvador Dali - er blitt en del av våre egne. Og i motsetning til det meste av den tidlige vestlige avantgardekunsten, var den fruktbar for den mest sen­ trale kunstarten i det 20. århundret, den som ble laget med kameraet. Det er ingen tilfeldighet at filmen står i gjeld til surrealismen, ikke bare med tanke på Luis Buhuel (1900-83), men også den sentrale manusfor­ fatteren i fransk film i denne tiden, Jacques Prévert (1900-77), mens fotografiet står i gjeld til den gjennom Henri Cartier-Bresson (1908-). Men alt i alt var dette en forsterkning av den avantgarde-revolusjonen i de skjønne kunster som allerede hadde funnet sted før den verden den uttrykte faktisk gikk i stykker. Tre ting kan nevnes om denne revo­ lusjonen i omveltningenes epoke: Avantgardekunsten ble faktisk en del av den etablerte kultur, den ble i det minste delvis innvevd i hverdagsli­ vets mønster, og - kanskje framfor alt - den ble på dramatisk vis politi­ sert, kanskje i større grad enn de skjønne kunster noen gang hadde vært siden revolusjonsalderen. Likevel må vi aldri glemme at den i hele denne perioden var isolert fra massenes smak og anliggender, selv i Vesten, skjønt den påvirket dem mer enn offentligheten vanligvis var klar over. Med unntak av en noe større minoritet enn før 1914, var ikke dette noe de fleste mennesker faktisk bevisst fant glede i. Å si at den nye avantgardekunsten ble sentral for de etablerte kunst­ arter er ikke å hevde at den erstattet det klassiske og det fornemme, men at den kompletterte begge og ble bevis på en seriøs interesse for kultu­ relle spørsmål. Det internasjonale operarepertoaret var i hovedsak det samme som det hadde vært i imperienes tid, med komponister født tidlig i 1860-årene (Richard Strauss, Mascagni) eller enda tidligere (Puccini, Leoncavallo, Janåcek), altså i utkanten av «moderniteten», der det stort sett fremdeles befinner seg.4^ Likevel ble operaens tradisjonelle partner, balletten, omformet til et bevisst avantgarde-medium av den store russiske impresarioen Sergej Djagilev (1872-1929), i hovedsak under den første verdenskrig. Etter hans Paris-oppsetning i 1917 av Parade (dekorasjoner av Picasso, musikk av Satie, libretto av Jean Cocteau, programnotater av Guillaume Apollinaire), ble det obligatorisk med dekorasjoner av folk som kubisten 48 Det er betegnende at med nokså få unntak - Alban Berg, Benjamin Britten - ble de viktigste verkene for musikkscenen etter 1918 ikke skrevet for offisielle operahus. Det gjelder f.eks. Tolvskillingsoperaen, Mahogonny og Porgy and Bess.

187

George Braque (1882-1963) og Juan Gris (1887-1927), musikk skrevet eller omskrevet av Stravinsky, de Falla, Milhaud og Poulence, mens både dansestil og koreografi ble modernisert tilsvarende. Før 1914 var «Den post-impresjonistiske utstilling» blitt hånet av et besteborgerlig publi­ kum, i alle fall i Storbritannia, mens Stravinskij utløste skandale hvor han kom, og det samme gjorde Armory Show i New York og andre ste­ der. Etter krigen ble besteborgerne stående tause foran modernismens provoserende, overlagte erklæringer om uavhengighet fra den diskredi­ terte førkrigsverdenen, og kulturrevolusjonære manifester. Og gjennom den modernistiske balletten, med utnyttelse av dens enestående kombi­ nasjon av appell til snobberiet, flørt med det motepregede (pluss det nye Vogue) og elitepreget artistisk status, brøt avantgardekunsten ut av sin festning. Takket være Djagilev, skrev en typisk britisk kulturjournalist i 1920-årene, «har mengden virkelig satt pris på dekorasjoner av de beste og mest latterligjorte levende malerne. Han har gitt oss Moderne musikk uten tårer og Moderne malerkunst uten latter» [Mortimer, 1925]. Djagiljevs ballett var bare ett av mediene for spredning av avantgar­ dekunsten, som i alle tilfeller var forskjellig fra land til land. Det var hel­ ler ikke den samme avantgardekunsten som ble spredt gjennom hele den vestlige verden, for til tross for at Paris dominerte store deler av elitekunsten, noe som ble forsterket etter 1918 da amerikanerne kom dit (Hemingways og Scott Fitzgeralds generasjon), fantes det faktisk ikke noen enhetlig finkultur i den gamle verden. I Europa konkurrerte Paris med Moskva-Berlin-aksen, inntil Hitler og Stalin kneblet eller kvittet seg med de russiske og tyske avantgarde-kunstnerne. Fragmentene av de gamle Habsburg- og Osman-rikene gikk sin egen vei i litteraturen, iso­ lert på grunn av språk som ingen seriøst eller systematisk forsøkte å oversette før den antifascistiske diasporaen i 1930-årene. Den usedvan­ lige oppblomstringen av den spansk-språklige poesien på begge sider av Atlanterhavet hadde så godt som ingen internasjonal betydning før den spanske borgerkrigen 1936-39 gjorde den kjent. Selv de kunstartene som i minst grad var hindret av Babels tårn, de som kunne ses og høres, var mindre internasjonale enn man skulle tro. Det viser en sammenlik­ ning av den relative posisjon f.eks. Hmdemith hadde i og utenfor Tysk­ land, eller Poulence i og utenfor Frankrike. Velinformerte engelske kunstelskere som hadde førstehånds kjennskap til selv de mindre betyd­ ningsfulle medlemmene av mellomkrigstidens École de Paris, hadde kan­ skje ikke hørt navnene på så viktige tyske ekspresjonister som Nolde og Franz Mare. Det var faktisk bare to avantgardekunstarter som samtlige fanebæ­ rere for artistisk nyskaping i alle relevante land garantert beundret, og begge kom fra den nye verden, ikke den gamle: Film og jazz. Kinofilmen

188

ble omfavnet av avantgarden en eller annen gang under den første ver­ denskrig, etter først å ha vært fullstendig oversett av dem [se The Age of Empire]. Nå ble det ikke bare nødvendig å beundre denne kunstarten, og spesielt dens største personlighet Charlie Chaplin (som få moderne diktere med selvrespekt unnlot å dedikere et verk til), men avantgardekunstnerne selv kastet seg ut i filmproduksjon, først og fremst i WeimarTyskland og Sovjet-Russland hvor de faktisk dominerte produksjonen. Listen over «kunst-filmer» som forståsegpåerne innen åndseliten beun­ dret i små, spesialiserte filmtempler i katastrofealderen, fra den ene enden av kloden til den andre, bestod i hovedsak av slike avantgardeprodukter: Sergei Eisenstems (1889-1948) Panserkrysseren Potemkin fra 1925 var allment anerkjent som tidenes mesterverk. Ingen som har sett sekvensen med trappetrinnene i Odessa kommer noen gang til å glemme den. Selv så jeg den i en avantgarde-kino på Charing Cross i 1930-årene. Den er blitt beskrevet som «stumfilmens klassiske sekvens, og trolig de mest innflytelsesrike seks minuttene i filmhistorien» [Manvell, 1944, s. 47-48], Fra midten av 1930-årene foretrakk de intellektuelle de populistiske franske filmene av René Clair, Jean Renoir (ikke ukarakteristisk, sønn av maleren), Marcel Carné, eks-surrealisten Prévert, og Auric, tidligere medlem av den avantgardistiske musikkgruppen «Les Six». Som ikkeintellektuelle kritikere gjerne påpekte, var disse filmene mindre fornøye­ lige, men kunstnerisk sett utvilsomt av høyere klasse enn det store fler­ tall av filmer som mange hundre millioner (inkludert de intellektuelle) så hver uke i stadig mer gigantiske og luksuriøse kinopalasser, nemlig pro­ duksjonen fra Hollywood. På den annen side var de jordnære filmmakerne i Hollywood nesten like raske som Djagilev til å innse at avantgarde-påvirkningen bidro til å øke profitten. «Onkel» Carl Laemmle, sjefen for Universal Studios, kanskje det minst intellektuelt ambisiøse av de store i Hollywood, passet på å få tak i de siste menn og ideer under sine årlige besøk i hjemlandet Tyskland. Resultatet var at de karakteris­ tiske produktene fra studioene hans, skrekkfilmene (Frankenstein, Dra­ cula osv.), noen ganger lå ganske nær opp til tyske ekspresjonistiske modeller. De mange sentral-europeiske regissørene, som Fang, Eubitsch og Wilder, som dro over Atlanteren - og praktisk talt alle kan betraktes som intellektuelle i hjemlandene - kom til å øve stor innflytelse på Hol­ lywood. Det gjelder i enda større grad for teknikere som Karl Freund (1890-1969) og Eugen Schufftan (1893-1977). Men utviklingen av fil­ men og de populære kunstartene blir vurdert senere. «Jazzen» i «Jazzalderen», dvs. en kombinasjon av svart amerikansk musikk, synkopert rytmisk dansemusikk og en instrumentering som etter tradisjonell standard var ukonvensjonell, fikk så godt som allmenn 189

tilslutning blant avantgarde-tilhengerne, ikke så mye for sine egne kvali­ teter som for at den var nok et symbol på det moderne, maskinalderen, et brudd med fortiden - kort sagt, enda en manifestasjon av kulturrevo­ lusjonen. Staben ved Bauhaus lot seg fotografere med en saksofon. En ekte følelse for den typen jazz som nå blir betraktet som USAs viktigste bidrag til det 20. århundrets musikk, var sjelden å finne blant etablerte intellektuelle, avantgarde eller ikke, før i siste halvdel av århundret. De som utviklet en slik følelse, slik jeg selv gjorde etter Duke Ellingtons besøk i London i 1933, var et lite mindretall. Uansett hvordan den lokale varianten av modernismen var, ble den mellom krigene kjennemerket for alle som ønsket å vise at de både var kulturelle og fulgte med i tiden. Enten man faktisk likte eller ikke, eller hadde lest, sett eller hørt verker av de anerkjente og aksepterte skikkel­ sene - blant litterært interesserte skolegutter i første halvdel av 30-årene, f.eks. T. S. Eliot, Ezra Pound, James Joyce og D. H. Lawrence - var det utenkelig ikke å kunne snakke velinformert om dem. Det som er mer interessant er at hvert lands kulturelite omskrev eller omvurderte forti­ den slik at den ble tilpasset samtidens krav. Engelskmennene ble klart fortalt at de skulle glemme Milton og Tennyson, men beundre John Donne. Den mest innflytelsesrike britiske kritikeren i denne perioden, F. R. Leavis i Cambridge, satte til og med opp en liste - en kanon eller «stor tradisjon» - over engelske romaner som var akkurat det motsatte av en virkelig tradisjon, siden den utelot fra historien alt det kritikeren ikke likte, som f.eks. alt av Dickens, med unntak av en eneste roman som hittil hadde vært betraktet som et av mesterens mindre betydelige verker, Hard Times.49 For elskere av spansk malerkunst var Murillo nå ute, men beundring for El Greco var obligatorisk. Men framfor alt ble alt som hadde tilknyt­ ning til Kapitalens epoke eller Imperiealderen (bortsett fra avantgarde­ kunsten) ikke bare forkastet, det ble så å si usynlig. Dette viste seg ikke bare ved det loddrette fallet i prisene på 1800-tallets akademiske male­ rier (og den tilsvarende, men fremdeles beskjedne økningen for impre­ sjonistene og senere modernistene): Det ble nesten umulig å selge dem før i 1960-årene. Bare forsøket på å antyde at viktorianske bygninger hadde noe ved seg, ble oppfattet som en bevisst provokasjon av den vir­ kelige gode smak og assosiert med det banalt reaksjonære. Denne forfat­ teren, som vokste opp blant det liberale borgerskapets store arkitetoniske monumenter i Wiens indre bydel, lærte gjennom en slags kulturell osmose at de skulle betraktes som enten mautentiske eller pompøse, eller 49 I rettferdighetens navn må det sies at dr. Leavis etter hvert noe motvillig uttrykte seg litt mer positivt om denne store forfatteren.

190

begge deler. Slike bygninger ble faktisk ikke revet ned en masse før i 1950- og 1960-årene, det mest katastrofale tiår i moderne arkitektur. Det er forklaringen på at et Victorian Society til beskyttelse av bygninger fra perioden 1840-1914 ikke ble opprettet i Storbritannia før i 1958 (mer enn 20 år etter en Georgian Group, som skulle verne den mindre foraktede arven fra 1700-allet). Avantgarde-kunstens innflytelse på den kommersielle filmen viser at «modernismen» allerede begynte å sette sitt preg på hverdagslivet. Det skjedde indirekte, gjennom produksjoner som det store publikum ikke oppfattet som «kunst», og som følgelig ikke skulle bedømmes a priori etter kriteriene for estetisk verdi: først og fremst gjennom reklame, industridesign, kommersiell typografi og bildeframstilling, og virkelige gjenstander. Blant tilhengerne av moderniteten var derfor Marcel Breuers berømte rørstol (1925-29) ladet med ideologisk og estetisk betyd­ ning [Gideon, 1948, s. 488-95], Likevel ble den spredt over verden, ikke som et manifest, men som en beskjeden men allment nyttig stol som kunne stables. Det kan ikke herske noen tvil om at mindre enn tjue år etter utbruddet av første verdenskrig, var bylivet i hele den vestlige ver­ den synlig preget av modernismen, selv i land som USA og Storbritannia, som virket helt uimottakelige for den i 1920-årene. Strømlinjeformen som fra begynnelsen av 1930-årene satte sitt preg på amerikansk design av både passende og upassende produkter, gjenspeilte italiensk futurisme. Med art deco-stilen (avledet av Paris-utstillingen av dekorativ kunst i 1925) ble modernismens vinkler og abstraksjon innført i hjem­ mene. Den moderne paperback-revolusjonen i 1930-årene (Penguin Books) kunne skilte med avantgarde-typografien til Jan Tschichold (1902-74). Et direkte angrep fra modernismen ble fremdeles avverget. Ikke før etter den annen verdenskrig kom den såkalte internasjonale stil i modernistisk arktitektur til å omforme bybildet, selv om de fremste propagandistene og utøverne - Gropius, Le Corbusier, Mies van der Rohe, Frank Lloyd Wright osv. - lenge hadde vært aktive. Med noen få unntak viste de fleste nye offentlige bygninger få tegn på innflytelse fra den modernistiske arkitekturen, bortsett fra en åpenlys motvilje mot utsmykning. Det gjaldt også offentlige boligprosjekter i arbeiderstyrte bydeler som man skulle tro sympatiserte med den sosialt bevisste nye arkitekturen. Det meste av gjenoppbyggingen i det «røde Wiens» arbei­ derstrøk i 1920-årene ble utført av arkitekter som stort sett ikke er nevnt i de fleste historiebøker om arkitektur. Hverdagslivets småting ble deri­ mot raskt omskapt av moderniteten. I hvor stor grad dette skyldtes arven fra kunsthåndverk- og art noutww-bevegelsen, hvor elitekunsten var kommet ned på hverdagsplanet, må vi overlate til kunsthistorien å avgjøre, og det samme gjelder innfly-

191

telsen fra de russiske konstruktivistene, hvorav noen bevisst gikk i gang med å revolusjonere utseendet på masseproduserte varer, og den moderne purisme som var så velegnet for hjemmeteknologien (f.eks. kjøkkendesign). Faktum er at en institusjon som virket bare en kort tid, og i høy grad begynte som et politisk og kunstnerisk avantgarde-senter, kom til å prege både arkitekturen og kunsthåndverket i to generasjoner. Dette var Bauhaus, eller kunst- og designskolen i Weimar, senere Dessau i det sentrale Tyskland (1919-33). Den var i virksomhet samtidig med Weimar-republikken - og ble oppløst av nasjonalsosialistene kort tid etter at Hitler tok makten. Listen over navn som på en eller annen måte var assosiert med Bauhaus ser ut som en oppslagsbok over kunstnere mellom Rhinen og Ural: Gropius og Mies van der Rohe, Lyonel Feininger, Paul Klee og Wassilij Kandmskij, Malevitsj, El Lissitzky, Moholy-Nagy osv. Dens innflytelse skyldtes ikke bare disse talentene, men - fra 1921 av - en bevisst dreining bort fra tradisjonen i kunst­ håndverket og de (avantgarde) skjønne kunster mot design for praktiske formål og industriproduksjon: bil-karosserier (av Gropius), flyseter, annonsegrafikk (som den russiske konstruktivisten El Lissitzky var lidenskapelig opptatt av), for ikke å glemme utformingen av en- og to million-marksedlene under den store tyske hyperinflasjonen i 1923. Bauhaus ble betraktet som ytterst undergravende, noe deres proble­ mer med motvillige politikere viser. Og faktisk er det slik at politisk engasjement av et eller annet slag dominerer den «seriøse» kunsten i katastrofenes tidsalder. I 1930-årene nådde det til og med Storbritannia, som fremdeles var en øy av politisk og sosial stabilitet midt i Europas omveltninger, og det nådde USA, som var fjernt fra krigen, men ikke fra den store depresjonen. Dette politiske engasjementet var slett ikke bare venstreorientert, skjønt radikale kunstelskere fant det vanskelig, særlig mens de var unge, å godta at skapende geni og progressive meninger ikke hørte sammen. Spesielt i litteraturen var det likevel i Vest-Europa ikke uvanlig med dypt reaksjonære holdninger, stundom omgjort til fasc­ istisk praksis. Lyrikerne T. S. Eliot og Ezra Pound i Storbritannia og i eksil, William Butler Yeats (1865-1939) i Irland, romanforfatteren Knut Hamsun (1859-1952) i Norge, en entusiastisk nazi-kollaboratør, D. H. Lawrence (1859-1930) i Storbritannia og Louis Ferdinand Céline i Frankrike (1884-1961) er tydelige eksempler. De glimrende talentene blant de russiske emigrantene kan selvfølgelig ikke automatisk klassifise­ res som «reaksjonære», selv om noen av dem var eller ble det, for avvis­ ningen av bolsjevismen forente emigranter med svært ulike politiske meninger. Likevel kan man nok trygt si at i etterdønningene etter verdenskrigen og oktoberrevolusjonen, og enda mer i antifascismens epoke i 1930- og 192

1940-årene, var det venstresiden, ofte det revolusjonære venstre som først og fremst tiltrakk avantgardekunstnerne. Krig og revolusjon politi­ serte i Frankrike og Russland en rekke klart ikke-politiske avantgardebevegelser fra før krigen. (De fleste russiske avantgardekunstnerne viste imidlertid ingen entusiasme for oktoberrevolusjonen i begynnelsen.) Da Lenins innflytelse brakte marxismen tilbake til den vestlige verden som den eneste viktige teori og ideologi for sosial revolusjon, førte det til at avantgarde-kunstnerne ble omvendt til det nasjonalsosialistene ikke uten grunn kalte «kulturbolsjevisme» (Kulturbolschewismus). Dada var for revolusjon. Etterfølgeren, surrealismen, hadde bare vansker med å bestemme seg for hvilken utgave av revolusjonen den var for. Flertallet av sekten valgte Trotskij framfor Stalin. Moskva-Berlin-aksen som for­ met så mye av Weimar-kulturen, hvilte på felles politiske sympatier. Mies van der Rohe bygde et monument over de myrdede spartakist-lederne Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg for det tyske kommunistpartiet. Gropius, Bruno Taut (1880-1938), Le Corbusier, Hannes Meyer og en hel «Bauhaus-bngade» mottok sovjetiske oppdrag - riktignok i en tid da den store depresjonen gjorde Sovjetunionen tiltrekkende, ikke bare ideo­ logisk, men også profesjonelt for vestlige arkitekter. Selv den tyske fil­ men, som ikke var særlig politisk preget, ble radikalisert. Det viser den storartede regissøren G.W. Pabst (1885-1967), en mann som klart var mer interessert i å presentere kvinner enn offentlige anliggender, og senere villig gikk med på å arbeide under nazistene. Men mot slutten av Weimar-tiden laget han noen av de mest radikale filmene, blant dem Brecht/Weills Tolvskillingsoperaen. Det var de modernistiske kunstnernes tragedie, enten de var venstreeller høyreorienterte, at de ble avvist av sine egne langt mer effektive massebevegelser og politikere - for ikke å snakke om av sine motstan­ dere. Med delvis unntak av den futurist-påvirkede italienske fascismen, foretrakk de nye autoritære regimene både på venstre- og høyresiden gammeldagse og gigantiske monumentalbygninger og aksialanlegg i arkitektur og byplanlegging, oppbyggelige motiver i både maling og skulptur, omstendelige framføringer av klassikerne på scenen og ideolo­ gisk akseptable verker i litteraturen. Hitler var selvfølgelig den frustrerte kunstneren som med tiden fant en kompetent arkitekt som kunne reali­ sere hans gigantiske vyer, Albert Speer. Men hverken Mussolini, Stalin eller Franco, som alle inspirerte sine egne arkitektoniske dinosaurer, begynte livet med slike personlige ambisjoner. Hverken den tyske eller den russiske avantgardekunsten overlevde derfor Hitler og Stalin, og de to landene som i 1920-årene var spydspisser for alt som var avansert og eksklusivt i kunsten i 1920-årene, forsvinner nesten fra den kulturelle skueplassen.

193

I ettertid kan vi bedre enn datidens mennesker se hvilken kulturell katastrofe Hitlers og Stalins triumfer viste seg å bli, dvs. i hvilken grad avantgardekunsten var rotfestet i den revolusjonære jord i det sentrale og østlige Europa. Kunstens beste vindruer syntes å vokse på de lavadekte vulkanskråningene. Det var ikke bare slik at kulturautoritetene i politisk revolusjonære regimer ga mer offisiell anerkjennelse, dvs. mate­ riell støtte, enn sine konservative forgjengere til revolusjonære kunst­ nere, selv om de politiske autoritetene ikke viste noen entusiasme. Anatolij Lunatsjarskij, «Kommisær for opplysning», oppmuntret avantgardekunstnerne, til tross for at Lenins kunstsmak var ganske konvensjo­ nell. Før den sosialdemokratiske regjeringen i Preussen ble kastet (uten motstand) i 1932 av myndighetene i det mer konservative Tyske riket, ble den radikale dirigenten Otto Klemperer oppmuntret til å gjøre et av Berlins operahus om til et utstillingsvindu for alt som var avansert i musikken mellom 1928 og 1931. Men på en eller annen udefinerbar måte virker det også som om omveltnmgenes tid skjerpet følsomheten og økte lidenskapen hos dem som gjennomlevde denne perioden i Sen­ tral- og Øst-Europa. Det var en besk, ikke en lykkelig visjon de hadde, og selve beskheten og den tragiske følelsen som gjennomsyret den, var det som stundom ga talenter som ikke i seg selv var så enestående en bit­ ter og anklagende uttrykksfullhet. Det gjaldt f.eks. B. Traven, en ubety­ delig anarkistisk bøhmisk emigrant som en gang hadde vært tilknyttet den kortvarige rådsrepublikken i Miinchen i 1919. Han begynte å skrive betagende om sjøfolk og Mexico (Houstons Sierra Madres skatt med Bogart bygger på Traven), og uten dette ville han ha forblitt i fortjent glemsel. Når en slik kunstner mistet følelsen av at verden var utålelig, slik den bitende tyske satirikeren George Grosz gjorde da han emigrerte til USA etter 1933, ble det ingenting annet igjen enn teknisk kompetent sentimentalitet. Den sentral-europeiske avantgardkunsten i de voldsomme årene uttrykte sjelden håp, selv om de politisk revolusjonære medlemmene på grunn av sin ideologiske overbevisning var forpliktet til et optimistisk syn på framtiden. Dens beste frambringelser, flesteparten fra årene før Hitler og Stalin tok makten - «Jeg kommer ikke på noe å si om Hit­ ler,»50 fleipet den store østerrikske satirikeren Karl Kraus, som etter den første verdenskrig slett ikke manglet evne til å uttrykke seg fKraus, 1922] - springer ut av apokalypse og tragedie: Alban Bergs opera Wozzek (først oppført i 1926), Brecht og Weills Tolvskillingsoperaen (1928) og Mahagonny (1931), Brecht-Eislers Die Massnahme (1930), Isaak 50 «iMir fållt zu Hitler nichts ein.» Dette hindret ikke Kraus etter en lang og taus periode å skrive omtrent hundre sider om emnet, som han likevel ikke fikk helt tak på.

194

Babels fortellinger Rytterarmeen (1926), Eisensteins film Panserkrysseren Potemkin (1925) eller Alfred Doblins Berlin-Alexanderplatz (1929). Sammenbruddet av Habsburg-imperiet førte til en usedvanlig opp­ blomstring av litteraturen, fra fordømmelsen i Karl Kraus’ Die letzten Tage der Menschheit (1926) via det tvetydige klovneriet i Jaroslav Haseks Den tapre soldat Svejk (1921) til den melankolske klagesangen Radetzkymarsjen (1932) av Josef Roth og de endeløse personlige reflek­ sjonene i Mannen uten egenskaper (1930) av Robert Musil. Ingen poli­ tiske begivenheter i det 20. århundret har hatt en tilsvarende dyp innfly­ telse på den skapende fantasi. Skjønt i Irland og Mexico ble kunstlivet inspirert av henholdsvis den irske revolusjon og borgerkrig (1916-22) gjennom Sean O’Casey, og den mexikanske revolusjon (1910-20) på en mer symbolsk måte gjennom freskomalerne. Det var ikke tilfelle med den russiske revolusjon. Et imperium dømt til undergang som metafor for en vestlig høykultur som selv var undergravd og i ferd med å gå under: slike bilder hadde lenge spøkt i de mørke krokene i den sentral­ europeiske forestillingsverden. Slutten på samfunnets orden ble uttrykt gjennom den store lyrikeren Rainer Maria Rilkes (1875-1926) Duineser-Elegien (1913-23). En annen Praha-forfatter som skrev på tysk, pre­ senterte en enda mer gjennomgripende følelse av det uforståelige i men­ neskenes skjebne, både individuelt og kollektivt: Franz Kafka (1883-1924). Nesten hele hans verk ble offentliggjort etter at han var død. Dette var altså kunst som ble skapt i dagene da verden falt timen da jordens grunn ga etter

for å sitere klassisisten og dikteren A. E. Housman, som stod langt fra avantgardekunsten [Housman, 1988, s. 138]. Dette var kunst som så verden på samme måte som den «historiens engel» den tysk-jødiske marxisten Walter Benjamin (1892-1940) mente å finne i Paul Klees bilde Angelus Novus: Hans ansikt er vendt mot fortiden. Hvor vi ser en kjede av begivenhe­ ter foran oss, ser han en katastrofe i ferd med a stable vrakgods på rui­ ner til de når opp til fottene hans. Hvis han bare kunne bli igjen og vekke de døde og sette sammen bitene av det som er blitt knust! Men en storm blåser fra Paradis og tvinger vingene hans med slik kraft at han ikke lenger kan folde dem sammen. Denne stormen driver ham uimotståelig mot framtiden, som han har ryggen vendt mot, mens hau­ gen av avfall ved føttene hans vokser opp mot himmelen. Denne stor­ men er det vi kaller framskritt [Benjamin, 1971, s. 84-85].

195

Vest for sonen med sammenbrudd og revolusjon var følelsen av en tra­ gisk og uavvendelig katastrofe svakere, men framtiden syntes like gåte­ full. Til tross for den første verdenskrigs traume ble forbindelsen til for­ tiden ikke sa tydelig brutt før i 1930-årene, tiåret for den store depresjo­ nen, fascismen og krigen som stadig kom nærmere.51 I ettertid virker likevel stemningen blant vestlige intellektuelle mindre desperat og mer håpefull enn blant de intellektuelle i Sentral-Europa, som nå levde spredt og isolert fra Moskva til Hollywood, eller blant de innesperrede østeuro­ peerne som var drevet til taushet av katastrofe og terror. De følte frem­ deles at de forsvarte verdier som var truet, men ikke ødelagt, og at de kunne gjenopplive det som fantes i samfunnet, om nødvendig ved å for­ andre alt. Som vi skal se (kapittel 18), hadde mye av Vestens blindhet overfor svakhetene i det stalinistiske Sovjetunionen sin årsak i at landet tross alt representerte opplysningens verdier mot den oppløsning av for­ nuften som fant sted, landet representerte «framskrittet» i ordets gamle og enkle betydning, så mye mindre problematisk enn Walter Benjamins «storm fra Paradis». Det var bare blant ultra-reaksjonære man fant følelsen av at verden var en uforståelig tragedie, eller som hos den stør­ ste britiske romanforfatteren i denne tiden, Evelyn Waugh (1903-66), en svart komedie for stoikere, eller som hos den franske romanforfatteren Louis Ferdinand Céline (1894-1961), et mareritt selv for kynikere. Selv om den fineste og mest intelligente av de unge britiske avantgarde-poetene i denne tiden, W. H. Auden (1907-73), følte historien som en trage­ die - Spain, Palais des Beaux-Arts - hadde gruppen han stod i sentrum for en følelse av at menneskehetens skjebne var akseptabel. De mest imponerende britiske avantgardekunstnerne, billedhoggeren Henry Moore (1898-1986) og komponisten Benjamin Britten (1913-76), gir inntrykk av at de godt kunne ha tenkt seg å la verdenskrisen gå dem forbi hvis den ikke hadde blandet seg inn. Men det gjorde den. Avantgardekunsten var fremdeles et begrep som var avgrenset til kul­ turen i Europa og Europas utposter og besittelser, og selv der så pione­ rene i kunstrevolusjonens grenseland ofte lengtende mot Paris, og til og 51 Faktisk begynte de første litterære etterdønningene etter første verdenskrig ikke å komme før mot slutten av 1920-årene da Erich Maria Remarques Intet nytt fra Vestfron­ ten (1929, Hollywood-film 1930) ble solgt i et opplag på to og en halv millioner på 18 måneder, og oversatt til 25 språk.52 52 Den argentinske forfatteren Jorge Luis Borges (1899-1986) var notorisk anglofil og anglo-orientert, den fremragende aleksandrinsk-greske lyrikeren Kavafis (1863-1933) hadde faktisk engelsk som sitt første språk. Det samme hadde - når han skrev - Fernando Pessoa (1888-1935), hundreårets største portugisiske lyriker. Kiplings innflytelse på Bertolt Brecht er velkjent.

196

med - i noe mindre, men overraskende grad - mot London.5- Den så ennå ikke mot New York. Dette betyr at den ikke-europeiske avantgar­ dekunsten bare så vidt eksisterte utenfor den vestlige halvkule, hvor den var fast forankret i både kunstnerisk eksperimentering og sosial revolu­ sjon. Dens best kjente representanter på denne tiden, freskomalerne fra den mexikanske revolusjonen, var bare uenige om Stalin og Trotskij, men ikke om Zapata og Lenin, som Diego Rivera (1886-1957) insisterte på å ha med i et freskomaleri i det nye Rockefeller Center i New York (en art deco-triumf som bare kan sidestilles med Chrysler-bygningen), til Rockefeller-familiens store misnøye. Men for de fleste kunstnere i den ikke-vestlige verden var modernite­ ten det grunnleggende problem, ikke modernismen. Hvordan skulle for­ fatterne deres omdanne landets talespråk til fleksible og innholdsmettede litterære vendinger for samtidens verden, slik bengalene hadde gjort siden midten av det 19. århundre i India? Hvordan skulle menn (og kan­ skje i disse nye tider, også kvinner) skrive poesi på urdu i stedet for på det klassiske persisk som hittil hadde vært obligatorisk for slike formål? Eller på tyrkisk i stedet for på klassisk arabisk, som Atatiirks revolusjon kastet på historiens søppelhaug sammen med /es’en og kvinnesløret? Hva skulle de i land med eldgammel kultur gjøre med sine tradisjoner, eller hvordan skulle de bruke dem? Hva med kunstarter som ikke til­ hørte det 20. århundret, selv om de var tiltalende? Å legge fortiden bak seg var revolusjonært nok til at Vestens opprør, hvor én fase av moder­ niteten ble satt opp mot en annen, virket irrelevant eller til og med ufor­ ståelig. Og enda mer irrelevant eller uforståelig når den moderne kunst­ neren samtidig var en politisk revolusjonær, slik vedkommende sannsyn­ ligvis var. Tsjekov og Tolstoj kunne synes som mer passende forbilder enn James Joyce for dem som følte at deres oppgave - og inspirasjon var å «gå ut til folket» og lage et realistisk bilde av folkets lidelser, og hjelpe det til å reise seg. Selv de japanske forfatterne, som ble tiltrukket av modernismen i 1920-årene (sannsynligvis gjennom kontakt med itali­ ensk futurisme), hadde en sterk og fra tid til annen dominerende sosia­ listisk eller kommunistisk «proletarisk» gruppe [Keene, 1984, kapittel 15]. Og den første store kinesiske forfatteren, Lu Hsim (1881-1936) avviste faktisk bevisst vestlige forbilder og vendte seg til russisk litteratur hvor «vi kan se de undertryktes vennlige sjeler, deres lidelser og kamp» [Lu Hsiin, 1975, s. 23]. For de fleste kreative talenter i den ikke-europeiske verden som hver­ ken var bundet av sine lands tradisjoner eller drev ren kopiering av Ves­ ten, syntes den viktigste oppgaven å være å oppdage, blottlegge og pre­ sentere den virkelighet folket levde i i dagens samfunn. Realismen var deres bevegelse. 197

II På én måte forente dette ønsket kunsten i Øst og Vest. For det ble stadig tydeligere at det 20. århundret var vanlige menneskers århundre, domi­ nert av den kunst som ble produsert av og for dem. Og to beslektede redskaper gjorde vanlige menneskers verden synlig som aldri før: Repor­ tasjen og kameraet. Ingen av dem var nye (se The Age of Capital, kapittel 15, The Age of Empire, kapittel 9), men begge gikk inn i en selvbevisst gullalder etter 1914. Forfattere, spesielt i USA, betraktet seg ikke bare som referenter eller rapportører, men de skrev også for aviser, og flere av dem var faktisk journalister: Ernest Hemingway (1899-1961), Theodore Dreiser (1871-1945), Sinclair Lewis (1885-1951). Ordet «reportage», som forekommer for første gang i franske ordbøker i 1929 og i engelske i 1931 - ble en akseptert sjanger innen sosialkritisk litteratur og visuell framstilling i 1920-årene, for en stor del influert av den russiske revolu­ sjonære avantgardekunsten som forherliget fakta og satte det opp mot populærunderholdningen som det europeiske venstre alltid hadde for­ dømt som opium for folket. Den tsjekkiske kommunistiske journalisten Egon Erwin Kisch, som solte seg i oppnavnet «Den stormende reporter» (Der rasende Reporter, 1925, var tittelen på første del i en reportasjese­ rie han laget), er den som trolig har gjort begrepet reportasje allment kjent i Sentral-Europa. Det spredte seg, hovedsakelig gjennom spillefil­ men, til den vestlige avantgardekunsten. Opprinnelsen kommer klart til syne i avsnittene med overskriftene «Filmavis» og «Kameraøyet» - en henvisning til den avantgarde-påvirkede dokumentarfilmskaperen Dsjiga Vertov - som er flettet inn i fortellingen i John Dos Passos’ (1896-1970) trilogi USA som ble skrevet i forfatterens venstreorienterte periode. I hendene på de venstreorienterte avantgardekunstnerne utgjorde «dokumentarfilmen» kjernen i en selvbevisst bevegelse, men i 1930-årene gjorde til og med de hardkokte fagfolkene i nyhets- og ukebladbransjen krav på en høyere intellektuell og kreativ status ved å opp­ gradere en del filmaviser, som vanligvis bare var ubetydelige pauseinnslag, til mer storslagne dokumentarfilmer med titler som «Tidens gang». De lånte tekniske nyvinninger fra avantgardefotografer, brukt for første gang i det kommunistiske AIZ i 1920-årene, for å skape en gullalder for bildemagasinet: Life i USA, Picture Post i Storbritannia, Vu i Frankrike. Utenfor den angelsaksiske verden blomstret de imidlertid ikke for alvor opp før etter den annen verdenskrig. Den nye fotojournalistikken stod i gjeld ikke bare til de talentfulle menn - sågar noen kvinner - som oppdaget fotografiet som medium, til den illusoriske tro at «kameraet kan ikke lyve», dvs. at det på en måte representerte den «virkelige» sannhet, og til de tekniske forbedringene

198

som gjorde det lett å ta spontane bilder med de nye miniatyrkameraene (Leica ble lansert i 1924), men kanskje mest av alt til den dominerende rolle kinoen hadde fått over alt. Menn og kvinner lærte å se virkelighe­ ten gjennom kameraøyet. For samtidig som det trykte ord (nå også ofte nært knyttet til dyptrykkfotografier i tabloidpressen) fikk større utbre­ delse, tapte det terreng i forhold til filmen. Katastrofealderen var det store filmlerretets tid. For hver brite som mot slutten av 1930-årene kjøpte en dagsavis, var det to som kjøpte kinobillett [Stevenson, s. 396, 403]. Faktisk var det slik at da depresjonen forsterket seg og verden ble rammet av krig, gikk folk mer på kino enn noen gang før. I de nye billedmediene virket avantgarde- og massekunsten stimule­ rende på hverandre. I de gamle vestlige land kom faktisk de utdannede klassers dominans og en viss ehteholdning til å prege selv et masseme­ dium som filmen. Dette skapte en gullalder for den tyske stumfilmen i Weimar-tiden, for den franske lydfilmen i 1930-årene og for den italien­ ske filmen så snart man hadde fjernet det teppet som fascismen hadde lagt over filmskaperne. Av disse var kanskje den populistiske franske fil­ men i 1930-årene den som med størst hell kombinerte det de intellektu­ elle ønsket av kultur med det et større publikum krevde av underhold­ ning. Det var den eneste intellektuelle filmen som aldri glemte hvor vik­ tig det var å fortelle en historie, spesielt om kjærlighet og forbrytelser, og den eneste som var i stand til å komme med gode vitser. Der hvor avantgardeholdningen (politisk eller kunstnerisk) fikk dominere fullstendig, som i dokumentarbevegelsen eller agitprop-kunsten, engasjerte produk­ tene sjelden andre enn små minoriteter. Det er imidlertid ikke påvirkningen fra avantgardebevegelsen som gjør massekunsten fra denne perioden viktig. Det viktige er at den fikk stadig større kulturell innflytelse, selv om den, som vi har sett, utenfor USA ikke helt hadde unnsluppet de velutdannedes grep. De kunstartene (eller sna­ rere underholdningsartene) som ble dommerende, var de som tok sikte på de bredeste masser, ikke den store og økende middelklassen og lavere middelklassen med tradisjonell smak. Disse dominerte fremdeles «bule­ vard»- eller «West End»-teatrene og tilsvarende steder, i det minste til Hitler kvittet seg med dem som framstilte slike produkter, men de er av mindre interesse. Den mest interessante utviklingen i dette middeklassesjiktet var den voldsomme, eksplosive veksten i en sjanger som hadde vist visse tegn til liv før 1914, men ingen antydning om at den senere skulle bli så vellykket: den intrikate detektivhistorien, nå hovedsakelig skrevet i romanform. Sjangeren var først og fremst britisk - kanskje en hyllest til A. Conan Doyles Sherlock Holmes, som ble internasjonalt kjent i 1890årene - og, mer overraskende, for en stor del skrevet av kvinner eller aka­ demikere. Pionéren, Agatha Christie (1891-1976), er fremdeles en best­ 199

selger. De internasjonale versjonene av denne sjangeren var fremdeles for en stor del tydelig inspirert av den britiske modellen, dvs. de skildret nes­ ten uten unntak mord behandlet som en selskapslek som krevde en viss kløkt, omtrent som det avanserte kryssord med gåtefulle stikkord, som i enda høyere grad var en britisk spesialitet. Sjangeren kan best betraktes som en underlig utfordring til en sosial orden som er truet, men enda ikke brutt. Mord, som nå ble den sentrale eller nesten eneste forbrytelse som mobiliserte detektiven, skjer plutselig i typisk velordnede omgivelser - et gods eller et tilsvarende overklassemiljø - og blir sporet tilbake til ett av disse råtne epler som bekrefter at de andre som er i posen er friske. Orden blir gjenopprettet ved hjelp av detektiven som bruker sin fornuft. Detek­ tiven (fremdeles stort sett en mann) representerer selv miljøet. Det er tro­ lig grunnen til at de fleste blir kalt pruwdetektiver, med mindre politi­ mannen selv, i motsetning til de fleste av sine kolleger, tilhører over- eller middelklassen. Det var en dypt konservativ, men likevel selvsikker sjanger, i motsetning til samtidens mer hysteriske agentthnller (også hovedsakelig britisk), en sjanger med en stor framtid i andre halvdel av hundreåret. Forfatterne var menn av beskjedne litterære dimensjoner som ofte fant en passende beskjeftigelse i sine lands hemmelige tjenester.53 11914 kunne massemedia i moderne betydning allerede tas for gitt i en rekke vestlige land. Likevel fikk de en fenomenal utbredelse i katastrofe alderen. Avisopplaget i USA steg langt raskere enn befolkningstilveksten. Det ble fordoblet mellom 1920 og 1950. På den tiden ble noe mellom 300 og 350 aviser solgt for hvert tusentall menn, kvinner og barn i et typisk «utviklet» land. Skandinaver og australiere brukte enda mer avis­ papir, og de urbaniserte britene kjøpte så mye som 600 eksemplarer per 1000 innbygger, kanskje fordi deres presse var nasjonal, ikke lokal (FN Statistical Yearbook, 1948). Pressen henvendte seg til dem som kunne lese, skjønt i land med utbredt skolegang, gjorde den sitt beste for å til­ fredsstille dem som var mindre lesekyndige ved å bruke bilder og tegnese­ rier, som foreløpig ikke ble beundret av de intellektuelle, og ved å utvikle et fargerikt, slående, pseudo-folkelig språk hvor man unngikk ord med for mange stavelser. Dette fikk en ikke ubetydelig innflytelse på litteratu­ ren. Filmen stilte på den annen side ikke store krav til leseferdighet, og etter at den lærte å snakke i slutten av 1920-årene, krevde den i så måte praktisk talt ingenting av det engelsktalende publikum. 53 De litterære forfedrene til den moderne «hardkokte» thrilleren eller «privatsnut»-historien var langt mer folkelige. Dashiell Hammet (1894-1961) begynte som detektiv i Pinkerton-byrået og skrev for den kulørte presse. For den saks skyld var den eneste forfatte­ ren som gjorde detektivhistorien til ekte litteratur, belgieren Georges Simenon (1903-89), en selvlært dusinforfatter.

200

Men i motsetning til pressen, som i de fleste deler av verden bare interesserte en liten elite, var filmen nesten fra begynnelsen av et interna­ sjonalt massemedium. At man oppga stumfilmens potensielt universelle språk med sine velprøvde koder for tverrkulturell kommunikasjon, bidro sannsynligvis mye til at det talte engelske språket ble internasjo­ nalt kjent, og dermed etablert som det globale fellesspråk i siste del av det 20. århundret. For i Hollywoods gullader var filmene i hovedsak amerikanske - bortsett fra i Japan hvor det ble laget nesten like mange helaftens filmer som i USA. Når det gjaldt resten av verden, produserte Hollywood like før annen verdenskrig omtrent like mange filmer som resten av filmindustrien sammenlagt, selv om om vi tar med India som allerede produserte om lag 170 i året for et publikum som var like stort som Japans, og nesten like stort som USAs. I 1937 laget Hollywood 567 filmer, eller noe over ti per uke. Forskjellen mellom kapitalismens over­ legne kapasitet og sosialismens byråkrati ligger i gapet mellom dette tal­ let og de 41 filmene Sovjetunionen hevder å ha produsert i 1938. Ikke desto mindre, av åpenbare språklige grunner kunne en enkelt industri umulig dominere for alltid. I alle tilfeller overlevde den ikke oppløs­ ningen av «studiosystemet», som i denne perioden nådde sitt høyde­ punkt som masseprodusent av drømmer, men falt sammen like etter den annen verdenskrig. Det tredje massemediet var fullstendig nytt: radioen. I motsetning til de andre to var den avhengig av at enkeltpersoner eide det som fremde­ les var et avansert apparat. Den var derfor begrenset til de relativt vel­ stående «utviklede» land. I Italia var tallet på radioer lavere enn tallet på biler fram til 1931 [Isola, 1990]. Like før verdenskrigen fant man den største radioutbredelsen i USA, Skandinavia, New Zealand og Storbri­ tannia. Men i slike land spredte radioen seg usedvanlig raskt, og selv de fattige hadde råd til å kjøpe den. Av Storbritannias m millioner appara­ ter i 1939, var halvparten kjøpt av folk som tjente mellom 2,5 og 4 pund i uka - en beskjeden inntekt - og ytterligere to millioner kjøpt av folk som tjente mindre [Briggs, II, s. 254]. Det er kanskje ikke overraskende at tallet på radiolyttere ble fordoblet i den store depresjonens år, da vek­ sten var raskere enn både før og etter. For radioen omskapte livet for de fattige, spesielt de hjemmeværende fattige husmødrene, mer enn noe annet hadde gjort. Den brakte verden inn i stuene deres. Fra nå av behøvde de aller ensligste aldri å være helt alene lenger. Og alt det som kunne sies, synges, spilles eller på andre måter uttrykkes i lyd, stod nå til deres disposisjon. Er det overraskende at et medium som var ukjent da den første verdenskrig endte, hadde fått innpass i ti millioner hjem i USA det året da børskrakket kom, over 27 millioner i 1939 og over 40 milli­ oner i 1950?

201

I motsetning til filmen og den revolusjonerte pressen som kom i masseopplag, førte ikke radioen til noen grunnleggende endring i menneske­ nes oppfatning av virkeligheten. Den skapte ikke nye måter å se eller å etablere relasjoner mellom sanseinntrykk og ideer [se The Age of Empire] på. Den var utelukkende et medium, ikke et budskap. Men dens evne til å snakke samtidig til talløse millioner, som hver for seg følte at de ble snakket til som enkeltmennesker, gjorde den til et utrolig mektig redskap for massemformasjon og, som både herskere og salgsfolk straks oppdaget, for propaganda og reklame. Tidlig i 1930-årene hadde presi­ denten i USA oppdaget hvilket potensial som lå i å holde «fireside chats» - taler fra peiskroken, og i Storbritannia talte kongen i de kongelige julesendingene ( henholdsvis i 1932 og 1933). I den annen verdenskrig med dens uendelige krav til nyheter fikk radioen en egenverdi som politisk redskap og medium for informasjon. Tallet på radioapparater på det europeiske kontinent økte betydelig i alle land bortsett fra dem som ble hardest rammet av krigshandlinger [Briggs, III, Appendix C]. I flere til­ feller ble det fordoblet eller mer enn fordoblet. I de fleste ikke-europeiske land var økningen enda større. Fra begynnelsen av var det næringslivet som hersket over radiosendingene i USA, men andre steder hadde det vanskeligere for å vinne fram, siden regjeringer tradisjonelt nølte med å gi fra seg kontrollen over et så mektig medium til å påvirke borgerne med. BBC opprettholdt sitt offentlige monopol. Der hvor kom­ mersiell radio ble godtatt, ble det likevel ventet at den skulle rette seg etter det offisielle syn. Det er vanskelig å skjønne hvilken nyskaping radiokulturen var, siden så mye av det den innledet er blitt en del av det som omgir oss i dagligli­ vet - sportskommentaren, nyhetssendingen, kjendisgjesten, såpeope­ raen, og for den saks skyld et hvilket som helst seneprogram. Den dypeste forandringen den medførte var at den på samme tid privatiserte og strukturerte livet i forhold til en stram timeplan som fra da av bestemte ikke bare arbeidslivet, men også fntidslivet. Underlig nok skapte dette mediet - og etterfølgeren, fjernsynet, før videoen og vide­ omaskinen kom - sin egen offentlige sfære, selv om det i hovedsak rettet seg mot enkeltmennesket og familien. For første gang i historien visste folk som møttes og ikke kjente hverandre hva hver av dem sannsynligvis hadde hørt (eller senere, sett) kvelden før: den store kampen, det popu­ lære underholdningsprogrammet, Winston Churchills tale, innholdet i nyhetssendingen. Den kunstarten som ble mest påvirket av radioen var musikken, siden radioen avskaffet de mekaniske og akustiske begrensningene på utbre­ delse av lyder. Musikken, som var den siste av kunstartene til å bryte ut av det fengsel menneskekroppen er for oral kommunikasjon, var alle­

202

rede begynt å bli gjengitt mekanisk før 1914 med grammofonen, men den var ennå ikke helt tilgjengelig for massene. I mellomkrigstiden kom riktignok både grammofoner og plater innenfor massenes rekkevidde, men et regulært sammenbrudd i markedet for såkalte «rase-plater», dvs. fattigfolks musikk, under depresjonen i USA, viser hvor sårbar ekspan­ sjonen var. Til tross for at den tekniske kvaliteten ble forbedret etter 1930, hadde likevel grammofonplaten sine begrensninger, bl.a. når det gjaldt lengden. Dessuten var utbredelsen avhengig av salget. Radioen gjorde det for første gang mulig å høre musikk på avstand i mer enn fem minutter uavbrutt, med et teoretisk sett uendelig antall lyttere. Den ble derfor en enestående popularisator av minoritetsmusikk (deriblant klas­ sisk musikk), og uten sammenlikning det viktigste hjelpemiddel for å selge plater, hvilket den fremdeles er. Radioen forandret ikke musikken den påvirket den langt mindre enn teatret eller kinoen, som også snart lærte å gjengi lyd - men den rolle musikken spiller i samtidens liv, også som bakgrunnstapet i hverdagslivet, er utenkelig uten radioen. Kreftene som dominerte populærkulturen var altså i første rekke tek­ nologiske og industrielle: pressen, kameraet, filmen, platene og radioen. Men siden slutten av det 19. århundret hadde en autentisk kilde av selv­ stendig kreativ nyskaping vellet opp i de folkelige underholdningsstrøkene i noen av de store byene [se The Age of Empire]. Den var langt fra uttømt, og mediarevolusjonen førte produktene herfra langt ut over opprinnelsesmiljøene. På denne måten nådde trolig den argentinske tan­ goen, som var blitt formalisert og utvidet fra dans til sang, sitt høyeste nivå og største innflytelse i 1920- og 1930-årene. Da tangoens største stjerne Carlos Gardel (1890-1935) døde i en flyulykke i 1935, sørget hele det spanske Amerika over ham, og minnet om ham ble (takket være plater) holdt levende. Sambaen, som skulle komme til å symbolisere Bra­ sil, slik tangoen symboliserte Argentina, er et resultat av at karnevalet i Rio ble demokratisert i 1920-årene. Men den mest imponerende, og i det lange løp mest innflytelsesrike utvikling av denne typen, var utviklingen av jazzen i USA, for en stor del skapt av negre som flyttet fra sydstatene til de store byene i Midt-Vesten og Nord-Øst: en selvstendig kunstmu­ sikk laget av profesjonelle (i hovedsak svarte) underholdningsartister. Utbredelsen av disse folkelige nyskapninger eller videreføringer var foreløpig begrenset utenfor miljøene de kom fra. Foreløpig var nedslaget også mindre revolusjonært enn det ble i andre halvdel av århundret, da for å ta det opplagte eksempel - en direkte avledning av de amerikanske negrenes blues, rock-and-roll, ble ungdomskulturens globale språk. Med unntak av filmen var betydningen av både massemedia og folkelig kultur mer beskjeden enn tilfellet ble i andre halvdel av århundret (dette blir behandlet senere). Omfanget var allerede enormt og kvaliteten oppsikts­ 203

vekkende, spesielt i USA, som begynte å innta en ubestridelig lederrolle på disse områdene takket være sin enestående økonomiske overlegenhet, sin faste tro på handel og demokrati og, etter den store depresjonen, inn­ flytelsen fra Roosevelt-populismen. På området populærkultur var ver­ den enten amerikansk, eller så var den provinsiell. Med ett unntak var det ingen annen nasjonal eller regional modell som ble verdensomspen­ nende, skjønt noen hadde betydelig regional innflytelse (f.eks. egyptisk musikk innen den islamske verden), og ett og annet eksotisk innslag kom inn i populærkulturen fra tid til annen, som f.eks. de karibiske og latin­ amerikanske rytmene i dansemusikken. Det eneste unntaket var sport. I denne delen av populærkulturen - og hvem som har sett det brasilianske laget da det var på høyden, vil nekte for at det er snakk om kunst? - var den amerikanske innflytelsen begrenset til området hvor Washington dominerte politisk. Mens cricket blir utøvd som massesport bare der hvor Union Jack har vaiet, fikk baseball lite å si andre steder enn der amerikanske marinesoldater en gang hadde gått i land. Den sporten ver­ den omfavnet var fotball, et barn av Storbritannias globale økonomiske nærvær, derav lag oppkalt etter britiske firmaer eller sammensatt av utflyttede briter (som Såo Paulo Athletic Club) fra polarisen til ekvator. Dette enkle og elegante spillet som ikke var hemmet av innviklede regler eller utstyr, og som kunne praktiseres på en hvilken som helst tilnærmet flat og åpen plass med tilstrekkelig størrelse, gikk sin seiersgang over verden helt ved egen hjelp, og da World Cup ble etablert i 1930 (vunnet av Uruguay), ble det virkelig internasjonalt. Etter vår målestokk var massesporten likevel usedvanlig primitiv, selv om den nå var verdensomspennende. Utøverne var ennå ikke fanget inn av den kapitalistiske økonomien. De store stjernene var fremdeles ama­ tører, som i tennis (dvs. hevet til tradisjonell borgerlig status), eller pro­ fesjonelle med en lønn som ikke var særlig høyere enn det en fagarbeider i industrien fikk, som i britisk fotball. Man måtte fremdeles møte dem ansikt til ansikt, for selv radioen kunne bare formidle selve spillet eller kappløpet ved hjelp av desibelnivået i kommentatorens stemme. Tiden for fjernsyn og idrettsfolk med inntekter som filmstjerner lå fremdeles noen år unna. Men som vi skal se (kapittel 9-11), ikke så svært mange.

KAPITTEL 7

Slutten på imperiene Han ble en revolusjonær terrorist i 1918. Hans guru var til stede bryllupsnatten, og han levde ikke sammen med sin kone i de ti årene før hun døde i 1928. Det var en ubrytelig regel for revolusjonære at de skulle holde seg borte fra kvinner ... Han pleide fortelle meg hvordan India skulle bh fritt ved å kjempe slik irene kjempet. Det var mens jeg var sammen med ham at jeg leste Dan Breens My Fight for Irish Freedom. Dan Breen var Masterdas ideal. Han kalte sin organi­ sasjon den indiske «Republikanske hær, Chittagong-avdelingen» etter Den irske republikanske hær. [Kalpana Dutt 1945] Den himmelsendte rasen av koloniadmimstratorer tolererte og til og med opp­ muntret bestikkelses- og korrupsjonssystemet, for det skaffet dem et billig red­ skap til å utøve kontroll over urolige og ofte opprørske befolkninger. Hva det i virkeligheten betyr er at det en mann ønsker (f.eks. å vinne en rettssak, få en regjeringskontrakt, en oppmerksomhet ved fødselsdagen eller en offisiell stil­ ling), kan oppnås ved å yte en tjeneste til mannen som sitter med makt til å gi eller å holde tilbake. «Tjenesten» behøver ikke være en pengegave (det er primi­ tivt, og få europeere i India skitnet til hendene på den måten). Det kunne være et tilbud om vennskap og respekt, rundhåndet gjestfrihet, eller økonomiske gaver til et «godt formål», men framfor alt lojalitet til Raj’en. [M. Carrit 1985]

I I løpet av det 19. århundret erobret noen få land - de fleste beliggende ved det nordlige Atlanterhavet - resten av den ikke-europeiske verden med latterlig letthet. Der de ikke brydde seg med å okkupere og herske, etablerte de vestlige landene et enda mer ubestridt lederskap ved hjelp av sine økonomiske og sosiale systemer og sin organisasjon og teknologi. Kapitalismen og det borgerlige samfunn omformet og hersket over ver­ den og tilbød modellen - inntil 1917 den eneste modellen - for dem som ikke ønsket å bli slukt eller skjøvet til side av historiens uimotståelige 205

kraft. Etter 1917 ble sovjetisk kommunisme en alternativ modell, men i hovedsak en modell av samme type, bortsett fra at den kvittet seg med privat initiativ og liberale institusjoner. Det 20. århundrets historie om den ikke-vestlige, eller mer presist ikke-nordvesthge verden, er derfor i hovedsak bestemt av dens forhold til de land som i det 19. århundret hadde etablert seg som menneskehetens herskere. I den forstand er historien om det korte 20. århundret geografisk skjev, og kan bare skrives som sådan av historikeren som ønsker å kon­ sentrere seg om dynamikken i den globale forandring. Dette betyr ikke at man deler den nedlatende og altfor ofte etnosentriske eller til og med rasistiske følelsen av overlegenhet, og den fullstendig uberettigede selvtilfredshet som fremdeles er vanlig i de heldigstilte landene. Faktisk er denne historikeren en lidenskapelig motstander av det E.P. Thompson har kalt «den enorme nedlatenhet» overfor de tilbakeliggende og fattige i verden. Likevel er det et faktum at den historiske dynamikken i største­ parten av verden i det korte 20. århundret er avledet, ikke original. Den består i hovedsak av forsøk fra elitene i ikke-borgerlige samfunn på å imitere mønsteret som oppstod i Vesten, og det ble hovedsakelig betrak­ tet som et mønster for samfunn som skapte framskritt i form av rikdom, makt og kultur ved hjelp av økonomisk og teknisk-vitenskapelig «utvik­ ling» i en kapitalistisk eller sosialistisk variant.54 Det fantes ingen annen brukbar modell enn «vestliggjøring» eller «modernisering» eller hva man nå valgte å kalle det. På den annen side er det bare politisk skjønnmaling som skiller de ulike synonymene for «tilbakeliggenhet» (som Lenin ikke nølte med å bruke om situasjonen i sitt eget land og «koloni­ ene og de tilbakeliggende land») som internasjonalt diplomati har spredt omkring i en avkolonisert verden («underutviklet», «utviklings-» osv.). En fungerende «utviklings»-modell kunne kombineres med forskjel­ lige andre utgaver av tro og ideologier så lenge disse ikke kom i konflikt med den, dvs. så lenge vedkommende land f.eks. ikke forbød bygging av flyplasser med den begrunnelse at den slags ikke var godkjent av Bibelen eller Koranen, eller kom i konflikt med den inspirerende tradisjonen fra middelalderens ridderskap, eller var uforenlig med dybden i den slaviske sjel. Hvis på den annen side slike trosholdninger kolliderte med «utvik54 Det er verdt å legge merke til at den enkle oppdelingen i «kapitalistisk»/«kommunistisk» snarere er politisk enn analytisk. Den gjenspeiler framveksten av massebaserte arbeiderbevegelser hvis sosialistiske ideologi i praksis ikke var stort annet enn en oppfat­ ning av det eksisterende samfunn («kapitalismen») vrengt inn-ut. Dette ble bestyrket etter oktoberrevolusjonen i 1917 med den lange røde/antirøde kalde krigen i det korte 20. århundret. I stedet for å klassifisere de økonomiske systemene i f.eks. USA, Sør-Korea, Østerrike, Hong Kong, Vest-Tyskland og Mexico under overskriften «kapitalisme», ville man uten problemer kunne klassifisere dem under andre.

206

lings»-prosessen i praksis, ikke bare i teorien, førte de uten unntak til fiasko og nederlag. Uansett hvor sterkt og oppriktig man trodde at magi ville stoppe maskingeværkuler, så virket den altfor sjelden til at det gjorde noen særlig forskjell. Telefon og telegraf var bedre kommunika­ sjonsmidler enn den hellige manns telepati. Dette er ikke nevnt for å avvise de uforanderlige eller modifiserte tra­ disjoner, trosretninger eller ideologier som ulike samfunn brukte som bakgrunn for å bedømme den nye verden av «utvikling» de kom i kon­ takt med. Både tradisjonalisme og sosialisme medvirket til å avdekke det moralske tomrom i sentrum av den triumferende økonomiske - og poli­ tiske - kapitalistiske liberalismen etter hvert som den ødela alle bånd mel­ lom enkeltmennesker, bortsett fra de som bygde på personlige interesser, egennytte og det Adam Smith kalte «hang til å drive byttehandel». Som moralsk system, en måte å ordne menneskenes plass i verden på, som et utgangspunkt for å innse hva og hvor mye «utvikling» og «framskritt» ødela, var de pre- eller ikke-kapitalistiske ideologiene ofte bedre enn den tro som kanonbåter, handelsmenn, misjonærer og koloniadmimstratorer brakte med seg. Som middel til å mobilisere massene i tradisjonelle sam­ funn mot modernisering, enten kapitalistisk eller sosialistisk, eller mer presist mot inntrengerne som importerte moderniseringen, kunne de under noen omstendigheter være ganske effektive. Men ingen av de vel­ lykkede frigjøringsbevegelsene i den tilbakeliggende verden før 19/0 var inspirert av eller hadde oppstått fra tradisjonelle eller nytradisjonelle ide­ ologier. Dette til tross for det faktum at én slik bevegelse, den kortvarige Khilafat-oppstanden i britisk India (1920-21), som krevde å beholde den tyrkiske sultanen som kalif for alle troende, å gjenopprette det osmanske imperiet innenfor grensene fra 1914, og muslimsk kontroll over de hellige steder (inkludert Palestina), trolig tvang en nølende indisk Nasjonalkongress til å avvise samarbeid og gå med på sivil ulydighet [Minault, 1982]. De mest karakteristiske massemobiliseringer inspirert av religion - «kir­ ken» beholdt et bedre tak på vanlige mennesker enn «kongen» - var baktroppaksjoner, som bondemotstanden mot den sekulariserende mexikan­ ske revolusjonen, under banneret «Kristus er kongen» (1926-32). Den ble av motstandernes viktigste historiker beskrevet i episke vendinger som «Kristiaden» [Meyer, 1973-79]. Fundamentalistisk religion som et viktig middel for vellykket massemobilisering tilhører de siste tiår av det 20. århundret. Der har man til og med vært vitne til det bisarre at det er blitt mote blant visse intellektuelle å vende tilbake til det deres opplyste besteforeldre ville ha kalt overtro og barbari. På den annen side kom alle ideologiene og programmene fra Vesten, til og med metodene som inspirerte de avhengige landene til å frigjøre seg fra avhengigheten, de tilbakeliggende fra tilbakeliggenheten. De var

207

sosialistiske, kommunistiske og/eller nasjonalistiske, sekulære og mis­ tenksomme overfor klerikalisme, de brukte metodene som var utviklet til støtte for offentlig liv i borgerlige samfunn - presse, offentlige møter, partier, massekampanjer, selv når språket som ble tatt i bruk var, og måtte være, hentet fra det religiøse vokabularet som massene brukte. Det dette betydde var at historien om dem som stod for omformingen av den tredje verden i dette århundret, er historien om eliteminoriteter, noen ganger svært små minoriteter, for - rent bortsett fra at det nesten ingen steder fantes demokratiske institusjoner - bare et ganske lite sjikt hadde nødvendig kunnskap, utdannelse eller elementær lese- og skrive­ ferdighet. Tross alt var over 90 prosent av befolkningen på det indiske subkontment analfabeter før uavhengigheten. Tallet på dem som kunne bruke et vestlig språk (dvs. engelsk) var enda mer beskjedent - kanskje en halv million av ca. 300 millioner før 1914, eller en av seks hundre.55 Selv den regionen som stod sterkest når det gjaldt utdannelse da uav­ hengigheten (1949-50) kom (Vest-Bengal), hadde bare 272 universitets­ studenter per 100 000 innbyggere, et tall som var fem ganger så høyt som i det nord-indiske kjernelandet. Den rollen disse tallmessig ubetyde­ lige minoritetene spilte var enorm. Av de 38 000 parserne i presidentska­ pet Bombay, en av de viktigste administrative enhetene i britisk India, behersket mer enn en firedel engelsk mot slutten av det 19. århundret. Ikke overraskende ble de eliten av handelsmenn, industri- og finansfolk over hele subkontinentet. Blant de 100 advokatene som fikk møte i Bombays høyesterett mellom 1890 og 1900 var det to sentrale nasjonale ledere av det uavhengige India (Mohandas Karamchand Gandhi og Vallabhai Patel) og den framtidige grunnleggeren av Pakistan, Muhammad Ali Jinnah [Seal, 1968, s. 884; Misra, 1961, s. 328]. Hvor allsidig disse vestlig utdannede elitene var, kan illustreres med en indisk familie som forfatteren kjenner. Faren, en godseier og velstående advokat og sosial skikkelse under britene, ble diplomat og med tiden delstatsguvernør etter 1947. Moren var den første kvinnelige minister i den indiske nasjonalkongressens provinsregjeringer i 1937. Av de fire barna (alle utdannet i Storbritannia), ble tre medlemmer av kommunistpartiet - en ble øverst­ kommanderende i den indiske hær, en annen ble med tiden medlem av partiledelsen, en tredje - etter en omtumlet politisk karriere - minister i fru Gandhis regjering, mens den fjerde slo seg opp i forretningslivet. Ingenting av dette betyr at de vestlig påvirkede elitene nødvendigvis godtok alle verdier i de stater og kulturer de tok som sine modeller. Deres personlige holdninger kunne variere fra 100prosent assimilasjons55 Basert på opplysninger om dem som fikk videregående skole av vestlig type (Anil Seal, 1971, s. 21-22).

208

iver til dyp mistro overfor Vesten, kombinert med en overbevisning om at den hjemlige sivilisasjonens egne verdier bare kunne beholdes eller gjenopplives ved å overta Vestens nyskapninger. Målet for det mest ærgjerrige og vellykkede «modernisermgs«-prosjektet, Japan etter meijirestaurasjonen, var ikke å etterlikne Vesten, men tvert imot å gjøre det tradisjonelle Japan levedyktig. Det aktivistene i den tredje verden hentet fra ideologiene og programmene de gjorde til sine egne, var ikke så mye den egentlige teksten, men undertekstene de selv hadde laget. I uavhengighetsperioden ble derfor dekoloniserte regjeringer tiltrukket av sosia­ lismen (dvs. den sovjetiske kommunistversjonen), ikke bare fordi antiimperialismen alltid hadde vært en del av venstresidens politikk, men enda mer fordi de betraktet Sovjetunionen som en modell for å overvinne tilbakeliggenhet ved hjelp av planlagt industrialisering, et forhold som var langt viktigere for dem enn å frigjøre det som deres egne land kunne kal­ les «proletariatet» (se s. 358 og 383). Mens det brasilianske kommunist­ partiet likeens aldri vaklet i sitt forhold til marxismen, ble en spesiell type utviklingsnasjonalisme et «fundamentalt innslag i partipolitikken fra begynnelsen av 1930-årene, selv når den kolliderte med arbeidernes interesser, atskilt fra andres» [L.M. Rodrigues, s. 437], Uansett hvilke bevisste eller ubevisste mål de hadde, de som skapte historien i den tilba­ keliggende verden, var modernisering, dvs. imitasjon av modeller hentet fra Vesten, det nødvendige og uunngåelige middel til å oppnå disse målene. Dette var desto mer åpenlyst siden eliten og befolkningsmassene i den tredje verden hadde helt ulike perspektiver, bortsett fra at hvit (dvs. nord-atlantisk) rasisme skapte en fellesfølelse av bitterhet som kunne deles av maharajaer og gatefeiere. Likevel kan det hende at bitterheten føltes mindre av menn, og spesielt kvinner som var vant til å ha en min­ dreverdig status innenfor et hvilket som helst samfunn, uavhengig av medlemmenes hudfarge. Utenfor den islamske verden - som følte en uforanderlig overlegenhet overfor de vantro - var det uvanlig at en felles religion skapte en slik fellesfølelse.

II Kapitalismens verdensøkonomi i imperiealderen bredte seg ut over og omformet praktisk talt alle deler av kloden, selv om den etter oktober­ revolusjonen midlertidig stanset ved Sovjetunionens grenser. Det er grunnen til at den store depresjonen i 1929-33 ble et slikt landemerke i historien om antiimperialismen og frigjøringsbevegelsene i den tredje verden. Uansett hva slags økonomi, rikdom, kultur og politisk system 209

landene hadde før de ble innfanget av de nord-atlantiske blekksprutarmene, ble de nå suget inn i verdensmarkedet såfremt de ikke ble avskre­ vet av vestlige forretningsfolk og regjeringer som økonomisk uinteres­ sante, selv om de var eksotiske, som beduinene i de store ørknene før olje eller naturgass ble oppdaget i deres ugjestmilde hjemtrakter. Verdi for verdensmarkedet hadde de først og fremst som leverandører av primærvarer - råmaterialer for industri og energi og produkter av jordbruk og storfehold - og som mottakere av nordlige kapitalinvesteringer, hovedsakelig i form av lån til regjeringer og investeringer i infrastruktur som transport, kommunikasjoner og byer, som de avhengige landene måtte ha hvis de skulle bli utnyttet effektivt. I 1913 var over tre firedeler av alle britiske utenlandske investeringer - og britene eksporterte mer kapital enn resten av verden til sammen - i regjeringspapirer, jernbaner, havner og skipsfart [Brown, 1963, s. 153]. Industrialisering i den avhengige verden hadde ennå ikke noen tenkt på, ikke en gang i land på den sørlige spissen av Latin-Amerika hvor det kunne synes logisk å videreforedle slike lokalt produserte matvarer som kjøtt til mer transportable varer som corned beef. Tross alt hadde sardi­ ner på boks og portvin på flasker ikke ført til industrialisering av Portu­ gal, heller ikke var det meningen at det skulle skje. Det grunnleggende mønster de fleste nordlige regjeringer og forretningsfolk tenkte seg, var faktisk at de avhengige landene skulle betale for importen av ferdigvarer med salget av sine råvarer. Dette hadde vært grunnlaget for den britiskdominerte verdenshandelen i perioden før 1914 [The Age of Empire, kapittel 2], men med unntak av land med såkalt «settler-kapitalisme», var ikke den avhengige verden noe særlig tilfredsstillende eksportmarked for produsenter av ferdigvarer. De tre hundre millioner innbyggerne på det indiske subkontinentet og de fire hundre millioner kineserne var for fattige og dekket altfor mange av sine hverdagsbehov lokalt til at de behøvde å kjøpe noe særlig fra andre. Det var heldig for britene den tiden de hadde økonomisk overherredømme, at de 700 millioner billigvarene de produserte var nok til å holde bomullsindustrien i Lancashire gående. Det denne industrien, i likhet med all industri i den nordlige ver­ den, var interessert i, var åpenbart å gjøre det avhengige markedet full­ stendig avhengig av det den produserte, dvs. å gjøre det til en jordbruks­ økonomi. Enten de hadde et slikt mål eller ikke, kunne de ikke lykkes, delvis fordi de lokale markedene som ble skapt ved at økonomien der ble en del av et verdensmarkedsamfunn, et samfunn av kjøp og salg, stimulerte lokal produksjon av forbruksvarer, som det var billigere å få til lokalt. Dessuten var mange av økonomiene i de avhengige regionene, spesielt i Asia, svært velutbygde strukturer med lang tradisjon for å produsere 210

varer, betydelig raffinement og imponerende tekniske og menneskelige ressurser og potensial. De store transitthavnene som ble de karakteris­ tiske knutepunkter mellom den nordlige og den avhengige verden - fra Buenos Aires og Sidney til Bombay, Shanghai og Saigon - utviklet derfor lokal industri i ly av sin midlertidige beskyttelse mot import, selv om dette ikke var herskernes hensikt. Det skulle neppe så mye til for å få lokale tekstilprodusenter i Ahmedabad eller Shanghai, enten de var inn­ fødte eller agenter for et utenlandsk firma, til å forsyne det indiske eller kinesiske markedet som lå i nærheten og som hittil hadde importert bomullsvarer fra det fjerne høykost-strøket Lancashire. Faktisk var det nettopp dette som skjedde i etterdønningene av den første verdenskrig, og det knekket nakken på den britiske bomullsindustrien. Og likevel, når vi tenker på det logiske i Marx’ spådom om at industnrevolusjonen ville spre seg til resten av verden, er det forbausende hvor lite industri som hadde forlatt den kapitalistiske industriverden før impenealderen tok slutt, faktisk før 1970-årene. Mot slutten av 1930årene var den eneste viktige endringen på industraliseringens verdens­ kart den som var et resultat av de sovjetiske femårsplanene (se kapittel 2). Så sent som i 1960 stod de gamle kjernelandene for industri i VestEuropa og Nord-Amerika for over 70 prosent av verdens bruttoproduk­ sjon, og nesten 80 prosent av verdens «industrielle verdiøkning», dvs. industriproduksjon [N. Harris, 1987, s. 102-3]. Den virkelig dramatiske tyngdeforskyvningen bort fra det gamle Vesten - inkludert den svære økningen i japansk industri, som i 1960 stod for om lag fire prosent av verdens industriproduksjon - kom i siste tredel av århundret. Ikke før i 1970 begynte økonomer å skrive bøker om «den nye internasjonale arbeidsdelingen», dvs. begynnelsen på avindustrialisermgen i de gamle kjernelandene. Imperialismen, den gamle «internasjonale arbeidsdelingen», hadde åpenbart en innebygd tendens til å forsterke industrimonopolet i de gamle sentrale landene. Så langt hadde marxistene i mellomkrigstiden, som etter 1945 fikk følge av «avhengighetsteoretikere» i ulike utgaver, klare grunner for sine angrep på imperialismen som en metode for å sikre fortsatt tilbakeliggenhet for de tilbakeliggende landene. Paradok­ salt nok var det likevel den relativt svake utviklingen av den kapitalis­ tiske verdensøkonomien og, mer nøyaktig, transport- og kommunika­ sjonsteknologien, som gjorde at industrien fremdeles befant seg i sine opprinnelige hjemland. Det var ingenting i logikken i profittskapende virksomhet og kapitaldannelse som tilsa at produksjonen av stål for all­ tid skulle foregå i Pennsylvama eller Ruhr, selv om det ikke er grunn til å bli overrasket over at regjeringer i industrialiserte land, særlig hvis de var svake for proteksjonisme eller hadde store kolomimperier, gjorde sitt

211

beste for å hindre at potensielle konkurrenter skadet hjemlandets indus­ tri. Men selv impeneregjeringer kunne ha grunn til å industrialisere sine kolonier, skjønt det eneste landet som gjorde det systematisk, var Japan, som utviklet tungindustri i Korea (annektert i 1911) og, etter 1931, i Mandsjuria og Taiwan fordi disse ressursrike koloniene lå så nær det skrinne og notorisk råvarefattige hjemlandet at det tjente Japans nasjo­ nale industrialisering direkte. Men selv i den største av koloniene, India, førte oppdagelsen under første verdenskrig av at landet ikke var i stand til å produsere nok til å være industrielt selvberget og opprettholde et forsvar, til at regjeringen gikk inn for proteksjonisme og direkte med­ virkning i utviklingen av industrien [Misra, 1961, s. 239, 256]. Hvis kri­ gen gjorde at selv impeneadministratorer ble klar over svakhetene ved å ha en utilstrekkelig industri i koloniene, satte depresjonen i 1929-33 dem under finansielt press. Etter hvert som inntektene fra jordbruket falt, måtte koloniregjeringens inntekter understøttes av høyere avgifter på industrivarer, også landets egne, enten britiske, franske eller neder­ landske. For første gang hadde vestlige firmaer, som hittil hadde impor­ tert fritt, gode grunner for å etablere lokale produksjonsfasiliteter i disse marginale markedene [Holland, 1985, s. 13]. Men selv om man tar hen­ syn til krig og depresjon, var den avhengige verden i første halvdel av Det korte 20. århundret fremdeles i hovedsak en jordbruks- og bondeverden. Det er derfor «det store spranget forover» i verdensøkonomien i tredje firedel av århundret var et så dramatisk vendepunkt for den avhengige verden.

III Praktisk talt alle deler av Asia, Afrika, Latin-Amerika og den karibiske verden var og følte seg avhengige av hva som skjedde i noen få land på den nordlige halvkule, men de fleste av dem (utenfor Sør- og Nord-Amerika) ble også eid, administrert eller på andre måter dominert og beher­ sket av dem. Dette gjaldt også dem som hadde sine egne innfødte myn­ digheter (f.eks. som «protektorater» eller fyrstestater), for man var full­ stendig klar over at man skulle følge de «råd» som de britiske eller fran­ ske representantene kom med overfor hoffet til den lokale emir, bey, rajah, konge eller sultan. Dette gjaldt selv i formelt uavhengige stater som Kina, der utlendinger hadde ekstraterritorielle rettigheter og kon­ troll med noen av de sentrale funksjonene i suverene stater, som f.eks. innkreving av avgifter. I disse områdene måtte nødvendigvis spørsmålet om å bli kvitt utenlandsk herredømme bli reist. I Sentral- og Sør-Amerika var det ikke slik. Nesten alle landene der var suverene stater, selv

212

om USA - men ingen andre - var tilbøyelig til å behandle de mindre sentral-amerikanske statene som de /hcfo-protektorater, særlig i første og siste tredel av hundreåret. Koloniverdenen er blitt så fullstendig omdannet til en samling nomi­ nelt suverene stater etter 1945 at det i ettertid må virke som om dette ikke bare var uunngåelig, men også hva kolonifolkene selv alltid hadde ønsket. Dette er så godt som sikkert i de land som kunne se tilbake på en lang historie som politiske enheter, de store asiatiske imperiene - Kina, Persia, Det osmanske riket - og kanskje et par andre land, som Egypt, spesielt når de var bygd opp omkring et betydelig «Staatsvolk» eller statsfolk som Han-kineserne, eller de som tilhørte sjia-islam i Iran, der dette praktisk talt var statsreligion. I slike land var det lett å politisere folkelige følelser rettet mot utlendinger. Det er ikke tilfeldig at Kina, Tyr­ kia og Iran alle har vært skueplasser for viktige nasjonale revolusjoner. Dette var imidlertid unntakstilfeller. Oftere var det slik at selve forestil­ lingen om en permanent politisk enhet med faste grenser som skilte den fra andre slike enheter, styrt av en eneste permanent myndighet, dvs. tan­ ken om en uavhengig suveren stat som vi tar for gitt, var meningsløs for folk, i alle fall over landsbynivået (selv i områder med permanent og fast jordbruk). Også der hvor et klart selverklært eller anerkjent «folk» eksisterte, det europeerne likte å beskrive som en «stamme», var det faktisk vanskelig å tenke seg at det kunne skilles territorielt fra andre folk som det sameksisterte med, blandet seg med og delte funksjoner med. Det var liten mening i det. I slike regioner var det eneste grunnlaget for den typen uavhengige stater som vi kjenner fra det 20. århundret, de territorier som var blitt oppdelt på grunn av imperieerobringer og rivalisering, vanligvis uten hensyn til lokale strukturer. Den post-koloniale verden er derfor nesten utelukkende oppdelt av imperialismens grenser. De innbyggerne i den tredje verden som hadde mest imot folk fra Ves­ ten (enten som vantro, som formidlere av alle slags ødeleggende og gud­ løse moderne innretninger, eller rett og slett på grunn av motstand mot enhver endring i vanlige folks liv, endringer som de ikke uten grunn trodde ville bli til det verre), var samtidig motstandere av elitens beretti­ gede overbevisning om at modernisering var absolutt nødvendig. Dette gjorde det vanskelig å danne en samlet front mot imperialistene, også i kolonier hvor alle medlemmene av det undertrykte folket måtte bære byrden av koloniherrenes forakt for den underlegne rase. Den viktigste oppgaven for middelklassens nasjonalistbevegelser i slike land var å finne ut hvordan den skulle skaffe seg støtte fra de stort sett tradisjonalistiske og antimoderne massene uten å sette sitt eget moderniseringsprogram i fare. Den dynamiske Bal Ganghadar Tilak 213

(1856-1920) hadde rett da han i den indiske nasjonalismens tidlige fase antok at den beste måten å vinne støtte fra massene på, også fra den lavere middelklassen (og ikke bare i hans egne hjemtrakter i det vestlige India), var å forsvare at kuer skulle være hellige og at ti-årige jenter kunne få gifte seg, og fastslå at den gamle hindu- eller «ariske» sivilisa­ sjonen og dens religion åndelig sett var bedre enn den moderne «vest­ lige» siviliasjon og dens innfødte beundrere. Den første viktige fasen av den militante indiske nasjonalismen, fra 1905 til 1910, ble stort sett gjennomført etter slike «innfødte» begreper, ikke minst av de unge terro­ ristene i Bengal. Siden greide Mohandas Karamchand Gandhi (1869-1948) å mobilisere de mange millionene i Indias landsbyer og basarer ved hjelp av den samme appell til nasjonalisme i form av hindu­ isk åndelighet, men han passet på å ikke bryte den felles fronten med modermsatorene (som han reelt sett tilhørte - [se The Age of Empire, kapittel 13]), og å unngå antagonismen mot det muslimske India som alltid lå implisitt i en militant hindu-holdning til nasjonalismen. Han oppfant politikeren som helgen, revolusjon ved hjelp av kollektiv passi­ vitet («ikke-voldelig passiv motstand»), og til og med sosial modernise­ ring, slik som å avvise kastesystemet ved å utnytte det reformpotensial som lå i de stadig foranderlige og altomfattende tvetydighetene i en hin­ duisme under utvikling. Han lyktes i større grad en noen i sin villeste fantasi kunne drømme om (eller frykte). Og likevel, som han selv innså mot slutten av sitt liv, før han ble myrdet av en militant som represen­ terte Tilak-tradisjonen i den indiske nasjonalismen, hadde han mislykkes i sitt grunnleggende forehavende. I det lange løp var det umulig å for­ sone det som beveget massene og det som måtte gjøres. Det frie India kom til slutt til å bli styrt av dem som «ikke så seg tilbake for å gjenopp­ live det fordums India», som «ikke hadde noen sympati eller forståelse for dem ... vendte seg mot Vesten og følte seg sterkt tiltrukket av vestlige framskritt» [Nehru, 1936, s. 23-24]. Men mens denne boken skrives, er Tilaks antimodernistiske tradisjon, som nå blir representert av BJP-partiet, fremdeles det viktigste uttrykk for folkelig opposisjon og - da som nå - den viktigste splittende kraft i India, ikke bare blant massene, men også blant de intellektuelle. Mahatma Gandhis kortvarige forsøk på å fremme en hinduisme som både var folkelig og progressiv, er ute av syne. Et liknende mønster framstod i den muslimske verden, skjønt der (bortsett fra etter vellykkede revolusjoner) måtte alle modernisatorer ta hensyn til den allmenne folkelige gudfryktighet, uansett hvilken tro de selv hadde. Men i motsetning til i India, hadde ikke forsøkene på å lese et budskap om reformer og modernisering inn i islam som formål å mobilisere massene, og det gjorde de heller ikke. Disiplene til Jamal alDin al Afghani (1839-97) i Iran, Egypt og Tyrkia, disiplene til hans 214

etterfølger Mohammed Abduh (1849-1905) i Egypt og disiplene til algireren Abdul Hamid Ben Badis (1889-1940) befant seg ikke i landsby­ ene, men i skoler og universiteter hvor budskapet om motstand mot de europeiske maktene uansett ville ha funnet sympatisk innstilte tilhen­ gere.56 De virkelige revolusjonære i den islamske verden, og de som klat­ ret til topps der, var likevel som nevnt ikke-islamske sekulære modernisatorer: menn som Kemal Atatiirk, som innførte skalken i stedet for den tyrkiske fes’en (som selv var en nyskapning fra det 19. århundret), romanske bokstaver i stedet for det islamsk-påvirkede arabiske alfabe­ tet, og faktisk brøt forbindelsen mellom islam, staten og loven. Som nyere historie igjen bekrefter, var det likevel lettere å oppnå massemobihsering på grunnlag av antimoderne masse-gudfryktighet («islamsk fun­ damentalisme»). Kort sagt var det en dyptgående konflikt som skilte modernisatorene, som også var nasjonalister (et fullstendig utradisjonelt konsept), og de vanlige menneskene i den tredje verden. Antiimperialistiske og antikoloniale bevegelser før 1914 gjorde seg derfor mindre gjeldende enn man skulle tro når man ser at de vestlige og japanske koloniimperiene nesten ble fullstendig oppløst innen et halvt århundre fra utbruddet av den første verdenskrig. Selv i Latin-Amerika var ikke motstand mot økonomisk avhengighet generelt og mot USA spesielt noe viktig innslag i lokal politikk, selv om USA var den eneste imperiestaten som forlangte å ha et militært nærvær i regionen. Det eneste imperiet som stod overfor alvorlige problemer i noen områder dvs. problemer som ikke kunne løses med politiinnsats - var det britiske. I 1914 hadde britene allerede gått med på indre selvstyre i koloniene med store hvite befolkninger, kjent fra 1907 som «dominions» (Canada, Australia, New Zealand, Sør-Afrika), og hadde forpliktet seg til å gi selv­ styre («Home Rule») til det alltid brysomme Irland. I India og Egypt var det allerede klart at imperieinteresser og lokale krav om selvstyre, eller til og med uavhengighet, kunne komme til å kreve politiske løsninger. Etter 1905 kunne man sågar snakke om et visst element av massetilslutning til nasjonalistbevegelsene i India og Egypt. Men den første verdenskrig var den første i en kjede av begivenheter som grundig rystet strukturen i kolonialismen i verden og samtidig knuste to imperier (det tyske og det osmanske, hvis tidligere besittelser ble delt, i hovedsak mellom britene og franskmennene) og satte et tredje, Russland, ut av spill (det fikk sine asiatiske besittelser tilbake i løpet av noen få år). Presset som krigen påførte besittelsene, hvis ressurser bri­ tene trengte for å mobilisere, utløste uro. Virkningene av oktoberrevolu56 I fransk Nord-Afrika var gudfryktigheten på landsbygda dominert av ulike sufiske hel­ lige menn («marabouter») som ble spesielt utsatt for reformatorenes fordømmelse.

215

sjonen og det alminnelige sammenbrudd av gamle regimer, fulgt av de facto irsk uavhengighet for de 26 fylkene i sør (1921), gjorde at uten­ landske imperier for første gang syntes dødsdømte. Mot slutten av kri­ gen krevde et egyptisk parti, Said Zaghuls Wafd («delegasjon»), inspirert av president Wilsons retorikk, for første gang full uavhengighet. Tre år med kamper (1919-22) tvang britene til å omgjøre sitt protektorat til et halvt uavhengig Egypt under britisk kontroll, et mønster som britene også fant hensiktsmessig når det gjaldt styringen av alle bortsett fra ett av de asiatiske områdene de overtok fra det tyrkiske imperiet: Irak og Transjordan. (Unntaket var Palestina, som de administrerte direkte, i et forfengelig håp om å forene løftene som ble gitt under krigen både til de sionistiske jødene, til gjengjeld for støtte mot tyskerne, og til araberne, til gjengjeld for støtte mot tyrkerne.) Det var ikke så lett for britene å finne et enkelt mønster for å opprett­ holde kontroll over den største kolonien av dem alle, India, hvor slag­ ordet «selvstyre» (Swaraj), som Den indiske nasjonalkongress for første gang hadde tatt i bruk i 1906, nå fikk et stadig sterkere preg av krav om full uavhengighet. Revolusjonsårene 1918-22 forandret den massebaserte nasjonalistpolitikken på subkontinentet, delvis ved å vende de mus­ limske massene mot britene, delvis på grunn av en britisk general som i blodtørstig hysteri i det turbulente året 1919 massakrerte flere hundre mennesker i en ubevæpnet folkemengde som var samlet i en innhegning uten utganger («Amritsar-massakren»), men hovedsakelig på grunn av kombinasjonen av en bølge av streiker og en omfattende sivil ulydighetskampanje satt i verk av Gandhi og en radikalisert kongress. En kort tid var det som om tusenårsriket åpnet seg for frigjøringsbevegelsen: Gandhi kunngjorde at Swaraj skulle vinnes innen avslutningen av året 1921. Regjeringen «forsøkte ikke på noen måte å bagatellisere det fak­ tum at situasjonen forårsaket stor engstelse» da byene ble lammet av passiv motstand, landsbygda i store deler av Nord-India, Bengal, Onssa og Assam var i opprør og «en stor del av den muhammedanske befolk­ ningen i hele landet er bitter og motvillig» [Cmd 1586, 1922, s. 13]. Fra nå av ble det periodevis umulig å styre India. At den britiske raj’en ble berget var trolig bare et resultat av at de fleste kongressledere, inkludert Gandhi, nølte med å kaste landet sitt inn i det dystre ukjente som et ukontrollert masseopprør ville være, at de manglet selvtillit og at de fleste nasjonalistlederne var overbevist om at britene var oppriktig opp­ tatt av reformer i India. Etter at Gandhi avblåste den sivile ulydighetskampanjen tidlig i 1922 med den begrunnelse at den hadde ført til mas­ sakrering av politifolk i en landsby, kan man langt på vei hevde at britisk styre i India var avhengig av hans moderate linje - langt mer enn av politi og hær.

216

Dette var ikke uten grunn. Mens det fantes en mektig gruppe av inn­ bitte imperialister i Storbritannia, som Winston Churchill gjorde seg til talsmann for, var det en utbredt oppfatning i den herskende klasse i Stor­ britannia etter 1919 at en eller annen form for indisk selvstyre i likhet med «dominion»-status i det lange løp var uunngåelig, og at britenes framtid i India var avhengig av at man kom til forståelse med den indiske eliten, inkludert nasjonalistene. En avslutning av det ensidige britisk styret i India var fra nå av bare et spørsmål om tid. Siden India var kjernen i det britiske imperiet, syntes derfor framtiden for hele impe­ riet usikker, bortsett fra i Afrika og på de spredte øyene i Det karibiske hav og Stillehavet hvor paternalismen fremdeles hersket uten motstand. Aldri hadde et større område av kloden vært under formell eller uformell kontroll av Storbritannia enn mellom de to verdenskrigene, men aldri før hadde herskerne i Storbritannia følt seg mindre sikre på om de skulle opprettholde sin gamle imperieoverhøyhet. Dette var en viktig grunn til at britene, da stillingen ble uutholdelig etter annen verdenskrig, stort sett ikke motsatte seg avkoloniseringen. Det er kanskje også grunnen til at andre imperier, spesielt det franske - men også det nederlandske - kjem­ pet med våpen for å holde fast på sine kolonier etter 1945. Deres impe­ rier var ikke blitt rystet av den første verdenskrig. Den eneste alvorlige hodepinen franskmennene hadde var at de ikke hadde fullført erob­ ringen av Marokko, men de krigerske berber-klanene i Atlasfjellene var først og fremst et militært problem, ikke et politisk, og i så måte faktisk et større problem for den spanske kolonien i Marokko, hvor en lokal intellektuell i høylandet, Abd-el-Krim, proklamerte en Rif-republikk i 1923. Med entusiastisk støtte fra franske kommunister og andre på ven­ stresiden ble Abd-el-Krim slått i 1926 med fransk bistand, og etter det vendte berber-fjellfolkene tilbake til sine vante sysler som soldater i de franske og spanske kolonihærene utenlands, og motsatte seg alle utgaver av en sentralregjering hjemme. En antikolonial bevegelse som stod for modernisering i de franske islamske koloniene og i fransk Indokina, utviklet seg ikke før en tid etter annen verdenskrig, bortsett fra visse beskjedne forventninger i Tunis.

IV Revolusjonsårene hadde hovedsakelig rystet det britiske imperiet, men den store depresjonen i 1929-33 rystet hele koloniverdenen. Imperialis­ mens epoke hadde praktisk talt hele tiden hatt en nesten sammenhen­ gende vekst, til og med ubrutt av verdenskrigen, som de fleste kolomlandene hadde stått fjernt fra. Selvsagt var mange av innbyggerne ennå ikke 217

særlig involvert i verdensøkonomien, eller følte seg involvert på noen spesiell ny mate, for hva betydde det for fattige menn og kvinner som hadde gravd og båret byrder siden tidenes morgen, hvilken global sam­ menheng de gjorde det i? Likevel førte den imperialistiske økonomien til betydelige forandringer i vanlige menneskers liv, spesielt i regioner med eksportorientert råvareproduksjon. Stundom var disse forandringene allerede kommet til overflaten i form av den politikken hjemlige eller utenlandske herskere godtok. Etter hvert som f.eks. de peruanske hacienda’ene mellom 1900 og 1930 ble omgjort til sukkerfabrikker ved kys­ ten og kommersielle sauefarmer i høylandet, og den vesle strømmen av indianere som flyttet til kysten og byene vokste til en flom, trengte nye ideer seg inn i de tradisjonelt tilbakeliggende strøkene. Tidlig i 1930årene var det i Huasicancha, et «spesielt avsidesliggende» samfunn om lag 3700 meter oppe i de utilgjengelige Andesfjellene, allerede en debatt i gang om hvilket av de to nasjonale radikale partiene som best kunne representere dets interesser [Smith, 1989, spes. s. 175], Men langt oftere var det ingen utenom lokalbefolkningen som ennå visste eller brydde seg om hvordan forandringene foregikk. Hva betydde det f.eks. for økonomier som knapt hadde brukt penger, eller bare hadde brukt dem til helt spesielle formål, å bli del av en øko­ nomi hvor penger var det vanlige byttemiddel, slik det skjedde i Det indiske hav og Stillehavet? Betydningen av varer, tjenester og transaksjo­ ner mellom mennesker ble endret, følgelig ble også de moralske verdier i samfunnet endret, og det samme skjedde med formene for sosial forde­ ling. Blant de matrilineære risdyrkende bøndene i Negn Sembilan (Malaysia) kunne forfedrenes jord, som i hovedsak ble dyrket av kvinner, bare arves av eller gjennom kvinner, men de nye jordstykkene som ble ryddet i jungelen av menn, hvor tilleggsprodukter som frukt og grønnsa­ ker ble dyrket, kunne overføres direkte til menn. Men da produksjonen av gummi økte, en langt mer lønnsom vare enn ris, endret balansen mel­ lom kjønnene seg fordi systemet med arv fra mann til mann bredte seg. Dette styrket i sin tur de patriarkalsk innstilte lederne av det ortodokse islam, som i alle tilfeller forsøkte å sette ortodoksien over lokal lov og sedvane, for ikke å snakke om over den lokale herskeren og hans slekt, en annen øy av patrilineær avstamning i den matrilineære sjøen [Firth, 1954]. Koloniverdenen var full av slike endringer og omskiftelser i sam­ funn hvor menneskene hadde minimal kontakt med verden utenfor kanskje i dette tilfellet bare med en kinesisk handelsmann, som selv i de fleste tilfeller var en bonde eller håndverker som hadde emigrert fra Fukien med en kultur som hadde lært ham opp til hardt arbeid, og fram­ for alt til stor kløkt i pengesaker, men ellers stod like fjernt fra Henry Fords og General Motors’ verden [Freedman, 1959]. 218

Verdensøkonomien som sådan føltes likevel fjern fordi dens nære og synlige virkninger ikke var dramatiske, bortsett kanskje fra i de raskt voksende industrienklavene med billig arbeidskraft i regioner som India og Kina, hvor arbeidskonflikter og til og med arbeiderorganisasjoner etter vestlig modell spredte seg fra 1917, og i de gigantiske havne- og industribyene hvor kolonilandene kommuniserte med verdensøkono­ mien som bestemte deres skjebne: Bombay, Shanghai (hvis befolkning økte fra 200 000 ved midten av det 19. århundret til 3,5 millioner i 1930-årene), Buenos Aires eller, i mindre målestokk, Casablanca, hvis befolkning var steget til 250 000 mindre enn 30 år etter at byen ble åpnet som en moderne havn [Bairoch, 1985, s. 517, 525]. Den store depresjonen endret alt dette. For første gang ble det en åpenlys kollisjon mellom kolonienes og moderlandets interesser, om ikke for annet så fordi prisene på råvarer, som den tredje verden var så avhengig av, falt så mye mer dramatisk enn prisene på ferdigvarene de kjøpte fra Vesten (kapittel 3). For første gang ble kolonialisme og avhengighet uakseptabelt, til og med for dem som så langt hadde hatt fordeler av den. «Studenter gjorde opprør i Kairo, Rangoon og Djakarta (Batavia), ikke fordi de følte at et slags politisk tusenårsrike var innenfor rekkevidde, men fordi depresjonen plutselig hadde sparket unna den støtten som hadde gjort kolonialismen så akseptabel for foreldrenes generasjon» [Holland, 1985, s. 12], Mer enn dette: For første gang (bortsett fra under krigene) ble vanlige menneskers liv rystet av jord­ skjelv som åpenbart ikke hadde naturlige årsaker, og som krevde protes­ ter og ikke bønner. Et massegrunnlag for politisk mobilisering dannet seg, spesielt der hvor bøndene var blitt sterkt involvert i verdensmarke­ dets penge- og vareøkonomi, som på den vest-afrikanske kysten og i Sørøst-Asia. Samtidig destabiliserte depresjonen både den nasjonale og den internasjonale politikken i kolomverdenen. 1930-årene var derfor et avgjørende tiår for den tredje verden, ikke så mye fordi depresjonen førte til politisk radikalisering, men fordi den eta­ blerte kontakt mellom de politisk aktive minoritetene og vanlige men­ nesker i landene deres. Dette gjaldt til og med i land som India hvor nasjonalistbevegelsen allerede hadde mobilisert massetilslutmng. En ny massebølge med passiv motstand tidlig i 1930-årene, en ny kompromisskonstitusjon innvilget av britene, og de første landsomfattende provinsvalgene i 1937 viste at Den indiske nasjonalkongress hadde oppslutning over hele landet. Medlemstallet i Ganges økte fra om lag 60 000 i 1935 til 1,5 millioner mot slutten av 1930-årene [Tomlinson, 1976, s. 86]. Dette ble enda tydeligere i land hvor folkemassene hittil ikke var mobili­ sert i særlig grad. Konturene av framtidens massepolitikk begynte å vise seg, uklart eller tydelig: latm-amerikansk populisme basert på autoritære

219

ledere med støtte fra arbeiderne i byene, politisk mobilisering av fagfor­ eningsledere med en framtid som partiledere, som i de britisk-styrte lan­ dene i Det karibiske hav, en revolusjonær bevegelse med en sterk base blant arbeidere som hadde reist til og var kommet hjem fra Frankrike, som i Algerie, en kommunistbasert nasjonal motstandsbevegelse, som i Vietnam. I det minste kappet depresjonsårene båndene mellom kolonimyndighetene og bondemassene slik at en framtidig politisk utvikling ble mulig, som i Malaya. Mot slutten av 1930-årene hadde krisen i kolonialismen spredt seg til andre imperier, enda to av dem, det italienske (som nettopp hadde erob­ ret Etiopia) og det japanske (som forsøkte å erobre Kina) fremdeles var i ferd med å ekspandere, selv om det ikke skulle vare lenge. I India var den nye konstitusjonen fra 1935 et ulykkelig kompromiss med de voksende kreftene i den indiske nasjonalismen, og viste seg gjennom kongresspartiets landsomfattende valgtriumf å være en viktig innrømmelse til nasjo­ nalistene. I fransk Nord-Afrika dukket for første gang seriøse politiske bevegelser opp i Tunis og Algerie - det var til og med visse tilløp i Marokko - samtidig som masseagitasjon under ortodoks eller dissente­ rende kommunistisk ledelse for første gang ble en betydelig faktor i fransk Indokina. Nederlenderne greide å holde kontrollen i Indonesia, en region som «føler bevegelsene i Øst bedre enn de fleste andre land» [Van Asbeck, 1939], ikke fordi den var rolig, men hovedsakelig fordi opposisjonskreftene - islamske, kommunistiske og sekulært nasjonalis­ tiske - var uenige seg i mellom og stod mot hverandre. Selv i det kolonimmsteriene betraktet som det søvnige Karibia kom det en serie streiker på oljefeltene i Trimdad og på plantasjene og i byene i Jamaica mellom 1935 og 1938. De utviklet seg til opprør og sammenstøt over hele øy­ riket og avslørte en misnøye blant massene som hittil hadde vært ukjent. Bare Afrika sør for Sahara var fremdeles rolig, skjønt også der førte depresjonsårene til de første massestreikene etter 1935. De startet i det sentrale afrikanske kopperbeltet, og London begynte å be koloniregjeringene om å opprette arbeidsdepartementer og sette i verk tiltak for å forbedre arbeidsvilkårene og stabilisere arbeidsstyrken. London innså at det eksisterende systemet, hvor menn fra bygdene flyttet fra landsbyene til gruvene, var sosialt og politisk destabiliserende. Streikebølgen mellom 1935 og 1940 spredte seg over hele Afrika. Men den var ennå ikke poli­ tisk i antikolonial betydning, med mindre vi legger et politisk innhold i spredningen av de svart-orienterte afrikanske kirkene og profetene og i bevegelser som tok avstand fra verdslige regjeringer, som den (amerikansk-inspirerte) Watchtower-bevegelsen som forkynte tusenårsriket i kopperbeltet. For første gang begynte koloniregjeringer å reflektere over den destabiliserende virkningen av økonomiske endringer i det afrikan220

ske bondesamfunnet - som faktisk var inne i en tid med betydelig vel­ stand - og å oppmuntre sosialantropologer til å forske på dette emnet. At dette kunne være politisk farlig, virket usannsynlig. På landsbygda var dette den hvite administrators gullalder, med eller uten den imøte­ kommende «høvdingen» som stundom var innsatt for å være imøtekom­ mende på steder hvor koloniadministrasjonen var «indirekte». I byene var en misfornøyd klasse av utdannede urbane afrikanere allerede stor nok ved midten av 1930-årene til å holde liv i en blomstrende politisk presse, som African Morning Post på Gullkysten (Ghana), West African Pilot i Nigeria og Éclaireur de la Cote ddvoire på Elfenbenskysten («den førte en kampanje mot sentrale høvdinger og politiet, den forlangte til­ tak for å bedre de sosiale forhold, den gjorde seg til talsmann for de arbeidsløse og de afrikanske bøndene som var rammet av den økono­ miske krisen») [Hodgkin, 1961, s. 32]. Lederne for den lokale politiske nasjonalismen var allerede i ferd med å dukke opp, påvirket av ideer fra borgerrettsbevegelsen i USA, fra folkefront-epoken i Frankrike, ideene som sirkulerte i den vestafrikanske studentunionen i London, og til og med fra kommunistbevegelsen.