Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. 5 : Fav-Ga [5, 4 ed.] 8257315400, 8257314412, 8257314366

Citation preview

Aschehoug og Gyldendals

STORE NORSKE LEKSIKON Fav-Ga

S

Nasjonalbiblioteket Depotbiblioteket

KUNNSKAPSFORLAGET

Utgiver:

KUNNSKAPSFORLAGET

Hovedredaktør:

Petter Henriksen

Redaksjonsråd:

Trond Berg Eriksen (formann) Kirsti Strøm Bull Sissel Nilsen Åsne Seierstad Lars Walløe Kåre Willoch Redaksjon: Guro Barstad Ivar Bieltvedt Rolf Bryhn Inger Lise Delphin Anne Eilertsen Arne Forsgren Christine Gulbrandsen Nils Gundersen Gunhild Gursli-Berg Kirsten Halvorsen Siv Hau gan

Bente Buer Johansen Rolf Karlsen Cecilie Kobro Henning Larsen Knut Lunde Anne Grete Nilsen Ove Olsen Øyvind Reisegg Trond Olav Svendsen Knut Are Tvedl Lisbet Utheim

Redaksjon for litteraturlister: Magnus Halle Fagkonsulenter: Se oversikt bakerst i bindet Grafisk design: Inger Lise Engebretsen Layout: Jan Fredrik Kirkeboe Grafikk, tegninger: Ove Olsen, Thomas S. Minker Markedsmessig utforming: Marianne Brattland IT. Per Halvor Tryggeseth, Petter Egesund, Petter A. Thorvaldsen

Utgivelsen er gjort mulig gjennom stotte fra Institusjonen Fritt Ord. Leksikonartiklenes faglitteraturlister er utarbeidet av Nasjonalbiblioteket, muliggjort gjennom stolte fra Det faglitterære fond.

4.

utgave

© Kunnskapsforlaget, H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) A/S og Gyldendal ASA, Oslo 2005 Internasjonale kart: © GEOnext - Istituto Geografien de Agostini S.p.A. (alle rettigheter) Kart over norske byer: Ugland IT Group A/S og Statens kartverk Skrift (brødtekst): Meridien Roman 8 / 8,5 Papir: 90 g Arctic Volume Trykk: PDC Tangen a.s Innbinding: AIT Gjøvik (Nørhaven Book) ISBN standardinnbinding bind 5: 82-573-1540-0 ISBN standardinnbinding komplett: 82-573-1 535-4 ISBN skinninnbinding bind 5: 82-573-1441-2 ISBN skinninnbinding komplett: 82-573-1436-6 Oslo 2005

Redaksjonen er takknemlig for alle forslag til suppleringer, forbedringer o.l. Henvendelser kan rettes til [email protected] eller Kunnskapsforlaget, Redaksjonen, Postboks 4432 Nydalen, 0403 Oslo.

VEILEDNING Innhold Aschehoug og Gyldendals STORE NORSKE leksikon er et allment leksikon, og gir et tverrfaglig utsnitt av tidens samlede viten. Som Norges eneste storleksikon legger STORE NORSKE leksikon vinn på å dokumentere nasjonale saksforhold og synsvinkler i tillegg til internasjonalt stoff. Innholdet er ordnet alfabetisk og dels også tematisk i drøyt 1 50 000 artikler. Artikkeltekstene er supplert med ca. 16 000 illustrasjoner og i overkant av 2000 tabeller.

Nøkkelbind. Leksikonets 15 alfabetiske bind suppleres av Nøkkelbindet, bind 16. I Nøkkelbindets register finnes henvisninger til hovedleksikonets artikler fra en lang rekke stikkord som ikke får egen artikkelomtale: alternative navneformer, verk innenfor en forfatters produksjon, småsteder og bygninger nevnt i kommuneartikler o.l. I Nøkkelbindets tabelldel finnes utførlige tabeller som utfyller det tabellmateriale som finnes i leksikonets hoveddel. I Nøkkelbindet vil man også finne oppdateringer o.l. til hovedalfabetets artikler.

Innbyggertall for norske fylker, kommuner og tettsteder og en lang rekke andre norske talloppgaver er hentet fra Statistisk sentralbyrås statistikker. For verden for øvrig brukes de siste tilgjengelige tall; i noen tilfeller foreligger kun opplysninger av eldre dato. Tallene er søkt datert i hvert enkelt tilfelle. Redaksjonen er avsluttet sommeren 2004.

Alfabetisering Et oppslagsord som består av flere ledd, blir alfabetisert etter hele oppslagsordet: adaptere ad astra a dato Addis Abeba addisjon Det blir vanligvis ikke tatt hensyn til den bestemte eller ubestemte artikkel ved alfabetiseringen:

dukkehjem, Et Norske Opera, Den Nyere biografier er som regel alfabetisert etter de regler som gjelder i de enkelte land. Europeiske navn siden utgangen av middelalderen blir i de fleste tilfeller alfabetisert etter etternavnet, mens navn fra eldre tider blir plassert på grunnlag av fornavnet: Dos Passos, John (USA) Garcia Lorca, Federico (spansk navnetradisjon) Nilsen, Laila Schou (Norge) Tore Hund (Norge, navn fra middelalderen) Trier Mørch, Dea (Danmark) Biografier over personer med flere fornavn er som regel plassert på grunnlag av det fornavn som vanligvis blir brukt.

Navn på kunstverk, litterære skikkelser og produkter av forskjellige slag er som regel alfabetisert etter første bokstav i navnet som helhet: Don Juan (litterær person) Kristin Lavransdatter (roman og litterær person)

Uttale, skrivemåter Lydskriften tar sikte på å vise tilnærmet uttale, tilpasset norsk lydsystem; den vil ikke gi nøyaktig uttale på et fremmed språk. Følgende tegn er benyttet: a a-/ø-lyd, som i engelsk bzzt a «slapp» e-lyd, som i norsk suppe, fransk le £ åpen e-lyd, som i fransk pere æ åpen æ-lyd, som i norsk være u brukes for både norsk hws, tysk dzz, engelsk do og fransk ou P slapp b-/v-lyd, som i spansk Habana å stemt th-lyd, som i engelsk far/zer p ustemt th-lyd, som i engelsk f/zing ij ng-lyd uten uttalt g, som i norsk synge z stemt s-lyd, som i engelsk zoo f ustemt sj-lyd, som i norsk sjo 3 stemt sj-lyd, som i engelsk pleasure y stemt ch-lyd, som i spansk Tarra^ona x ustemt ch-lyd, som i tysk ac/z w halvvokal, som i engelsk one

:

_

over vokal betegner at vokalen skal være nasal: £, ø, å etter vokalen betyr at vokalen skal være lang under vokal markerer at stavelsen er trykksterk, den finnes både i oppslagsord, i lydskrift og i fremmedord i løpende tekst

Ved latinske ord er i regelen bare betoningen angitt. Diftongene ae og oe ble av romerne uttalt ai og oi; vanlig uttale i dag er ae som æ og oe som ø. C ble uttalt som k og bør uttales slik i latinske ord; i annen sammenheng uttales c som s foran e, i, y, ae og oe, ellers som k. Andre uttaler i fremmedord der ikke annet er angitt: bh uttales som b; eu som ev; gh som g; kh som k; rh som r; sc som s; w som v; x som ks; z som s.

I russiske egennavn på -ov, -ev uttales disse endelsene -åf, -ef; kh uttales som i tysk ach.

For kinesiske navn er transkripsjonssystemet pinyin benyttet. Dette systemet ble tatt i bruk av kinesiske myndigheter i 1979. Pinyinsystemet blir ikke brukt i Taiwan; geografiske navn og personnavn derfra er gjengitt i tradisjonell europeisk transkripsjon, likeså noen få historiske navn fra det kinesiske fastland. Det finnes en rekke henvisninger fra tradisjonelle former til pinyinformene.

Henvisninger Henvisninger fra en artikkel til en annen blir markert med tegnet ►.

Signaturer Fagkonsulent- og signaturliste finnes bakerst i de enkelte bind og (samlet) i bind 16.

Litteraturlister En rekke av leksikonartiklene avsluttes med litteraturlister, etter ledeordet Litt. Disse gir forslag til utdypende lesning, med hovedvekt på verk på norsk, og er utarbeidet av Nasjonalbiblioteket. Titlene i listene er valgt ut med den allmenne, ikke-fagspesialiserte leser i tankene.

FORKORTELSER Listen viser forkortelser som er benyttet i leksikonets artikler. Forkortelsene kan også betegne ordene i bøyde former (bestemt form, flertall osv.). Forkortelser for organisasjoner, bedrifter o.l. er ikke tatt med i denne oversikten, og finnes som regel som eget oppslagsord i leksikonet (f.eks. FN, EU, NSB). I enkelte tabeller kan det forekomme spesielle forkortelser utover dem nevnt nedenfor.

A A adj. adm. adv. agr. ags. a flg akk. AKP alm. ALP Am amer. anat. antr. Apg arab. arkeol. arkit. art. astrol. astron. atm aug. avd. avh. b. B B.A. bd. biol. bl.a. bm. bot. br. brt B.Sc. bygn. C C C (°C) ca. cand.act.

cand.agric. cand.hort.

cand.jur. cand.mag.

cand.med. cand.med. vet. cand.min. cand. odont. cand. oecon. cand.paed.

cand. pharm. cand. philol. cand. philos.

ampere norske Arbeiderparti, Det adjektiv(isk) administrerende adverb(ial) agrikultur (jordbruk) angelsaksisk a og følgende punkter akkusativ Arbeidernes kommunistparti (i) alminnelig(het) Anders Langes Parti Amos amerikansk anatomi antropologi Apostlenes gjerninger arabisk arkeologi arkitektur artikkel astrologi astronomi atmosfære, fysisk; norma! atmosfære august avdeling avhandling bind Bondepartiet Bachelor of Arts bind (av et verk) biologi blant annet, blant andre bokmål botanikk bredde (geografisk) brutto registertonn Bachelor of Science bygningsvesen Centerpartiet coulomb celsius (grader celsius) cirka candidatus actuariorum, kandidat i aktuarfag candidatus agriculturae, landbrukskandidat, kandidat med eksåme fra Norges landbrukshøgskole candidatus horticulturae, hagebrukskandidat med eksamen fra Norges landbrukshøgskole candidatus juris, juridisk kandidat candidatus magisterii, kandidat med lavere grads universitetseksamen candidatus medicinae, medisinsk kandi candidatus medicinae veterinariae, kandidat i veterinærvitenskap (dyrlegevitenskap) candidatus mineralogiae, bergkandidat candidatus odontologiae, kandidat i odontologi candidatus oeconomiae, kandidat i sosialøkonomi candidatus paedagogiae, kandidat i pedagogikk candidatus pharmaciae, kandidat i farmasi candidatus philologiae. filologisk kandidat candidatus philosophiae, kandidat i filosofi

cand. polit. cand. psychol. cand.real, cand. scient. cand. sociol. cand. theol. cd CD CDU Chra. cl cm CSU da. daa Dan dB e. d. dep. des. dial. dir. DKNVS dl DLF dm Dom DNVA dr.agric.

dr.art.

dr.avh. dr.ing. dr.med. dr.med. vet. dr.odont. dr.philos.

dr.scient. dr.techn.

dr.theol. dss. dvs. dwt d. y. E (E6) EDB Ef eg. e. Kr. eks. ekskl. el. elektr. el.l. EM eng. Esek Est etnol. eV evt. F f. f. f. FDP feb. f.eks. fem. ff.

candidatus rerum politicarum, kandidat i samfunnsvitenskap candidatus psychologiae, kandidat i psykologi candidatus realium, kandidat i realfag candidatus scientiarum, kandidat i realfag kandidat i realfag candidatus sociologiae, kandidat i sosiologi candidatus theologiae, teologisk kandidat candela Centrum-Demokraterne Christlich-Demokratische Union Christiania (1624-1877/97) centiliter centimeter Christlich-Soziale Union dansk dekar Daniel desibel den eldre departement desember dialekt(al) direktør Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, Trondheim desiliter Liberale Folkepartiet, Det desimeter Dommerne Det Norske Videnskaps-Akademi, Oslo doctor agriculturae, doktor i landbruksvitenskap doctor artium, doktor i humanistiske fag (grad mellom tidl. cand.philol, og dr.philos.) doktoravhandling doktor-ingenieur, doktor fra teknisk høyskole, lavere grad enn dr.tech. doctor medicinae, doktor i legevitenskap doctor medicinae veterinariae, doktor i veterinærvitenskap doktor odontologiae, doktor i odontologi doctor philosophiae, doktor i filosofi, dvs. i humanistiske vitenskaper og naturvitenskaper doctor scientiarum, doktor i realfag (grad mellom tidl. cand.scient, og dr.philos.) doctor rerum technicarum, doktor i teknikk, ingeniørvitenskap doctor theologiae, doktor i teologi det samme som det vil si dødvekttonn den yngre Europavei databehandling efeserne, Paulus' brev til egentlig etter Kristus (Kristi fødsel) eksempel eksklusive, ekskludert eller elektrisitetslære, elektronikk eller lignende europamester(skap) engelsk Esekiel Ester etnologi elektronvolt eventuell, eventuelt fa rad født (og det) følgende forma, form Freie Demokratische Partei februar for eksempel femininum (hunkjønn) (og) flere følgende

fhv. fi. fig. Fil Filem filol. filos. f.Kr. flg FNFB

forhenværende finsk figurlig filipperne, Paulus' brev til Filemon, Paulus' brev til filologi filosofi før Kristus (Kristi fødsel) følgende, f.eks. følgende punkter Foreningen til norske fortidsminnesmerke bevaring fra og med Forkynneren forkortelse, forkortet forskjellig(e) fotografi fransk Fremskrittspartiet for tiden Frisinnede Venstre fysikk fysiologi gram giga galaterne, Paulus' brev til gastronomi, matlagning genitiv geografi geologi germansk gammel glasiologi gammelengelsk gammelfransk gammelhøytysk gammeltysk gift med Greenwich Mean Time gresk grammatikk Grunnloven gigawattime(r) time(r) (eng. hour, fr. heure) Høyre hektar Habakkuk Haggai hebreerne, Brevet til hebraisk henholdsvis historie hektoliter høyde over havet Hosea høyesterettshydrologi hertz Salomos Høysang ifølge illustrasjon, illustrert imperativ informatikk inklusive, inkludert innbyggere islandsk italiensk informasjonsteknologi joule Jakobs brev januar japansk Jeremia Jesaja jevnfør Johannes, Evangeliet etter Johannes' brev

f.o.m. Fork. fork. forskj. fot. fr. Frp f. t. FV fys. fysiol. g G Gal gastr. gen. geogr. geol. germ. gl. glasiol. gleng. glfr. glhty. glty. g. m. GMT gr. gram. Grl. GWh h H ha Hab Hag Hebr hebr. hhv. hist. hl hoh. Hos h. r.hydr. Hz Høys iflg. ill. imper. inform. inkl. innb. isl. it. IT J Jak jan. jap. Jer Jes jfr. Joh Joh (1-3 Joh) Jos Josva jr. junior Jud Judas' brev jur. juridiske fag k kilo K kelvin kap. kapittel kat. katolsk

Kristdemokratiska samhållspartiet keltisk Konservative Folkeparti kilogram kongelig kongelig resolusjon kinesisk kjemi klokken Klagesangene Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, 1956-78, 22 b. kilometer km kilometer per time km/h kolosserne, Paulus' brev til Kol kommunistisk komm. Kongebok Kong (1 og 2 Kong) konjunksjon konj. konservativ(t) kons. korinterne, Paulus' brev til Kor (1 og 2 Kor) krone(r) kr Kristiania (1877/97-1924) Kra. kristelig-demokratisk kr.-dem. Kristelig Folkeparti KrF Krønikebok Krøn (1 og 2 Kron) kirkeslavisk kslav. konstituert kst. kilovoltampere kVA kilowattime(r) kWh 1 liter lengde (geografisk) 1. -1. -lovens latin lat. latinisert gresk lat.-gr. logaritme(r) (briggske) lg Hb. liberal(t) liberal-konservativ(t) lib.-kons. lignende lign. litteratur litt. logaritme(r) (naturlige) log Lukas, Evangeliet etter Luk m meter m milli M mega M.A. Master of Arts mag.art./ scient. magister artium/scientiarum Mal Malaki m.a.o. med andre ord mar. maritime fag Mark Markus, Evangeliet etter mask. maskulinum (hankjønn) mat. matematikk Matt Matteus, Evangeliet etter M.B.A. Master of Business Administration mdl. medlem(mer) med. medisin mek. mekanikk merk. merkantile fag meteor. meteorologi m.fl. med flere m.fst. med forsteder milligram mg m.h.t. med hensyn til mhty. middelhøytysk Mi Mika mil. militærvesen mill. million (er) min minutt(er) miner. mineralogi ml milliliter mlat. middelalderlatin mm millimeter m.m. med mer mnd. måned(er) mnty. middelnedertysk moh., m o.h. meter over havet Mos Mosebok (1-5 Mos) M.Ph. Master of Philosophy mrd. milliard(er) muh. meter under havet mus,-------- musikk KdS kelt. KF kg kgl. kgl.res. kin. kjem. kl. Klag KLNM

MV Moderate Venstre MWh megawattime(r) myt. mytologi n nano N newton n. nord(lig) Nah Nahum naturv. naturvitenskap NBL Norsk biografisk leksikon, 1. utg. 1. utgave, 1923-83, 19 b. NBL Norsk biografisk leksikon, 2. utg. 2. utgave, 1999-, 10 b. (under utgivelse) n.br. nordlig bredde nederl. nederlandsk Neh Nehemja NG Nasjonalgalleriet NKP Norges Kommunistiske Parti NKL Norsk kunstnerleksikon, 1982-86, 4 b. NLÅ Norsk litterær årbok NM norgesmester(skap) nom. nominativ NOU Norges offentlige utredninger nov. november nr. nummer NS Nasjonal Samling nty. nedertysk n.v. nordvest nyd. nydannelse nygr. nygresk nyisl. nyislandsk nyno. nynorsk n. ø. nordøst nøyt. nøytrum (intetkjønn) nåv. nåværende o. a. og andre (annet) Obad Obadja off. offentlig o.fl. og flere okt. oktober OL olympiske leker, olympisk mester o.l. og lignende oppr. opprinnelig, opprinnelse Ordspr Salomos Ordspråk osv. og så videre overs. oversettelse Pa pascal paleont. paleontologi part. partisipp pc parsec ped. pedagogikk perf. perfektum pers. persisk Pet Peters brev (1 og 2 Pet) petrol. petroleumsvirksomhet pga. på grunn av Ph.D. Doctor of Philosophy pl. plansje plur. pluralis (flertall) pol. politikk pop. populistisk port. portugisisk prep. preposisjon pret. preteritum prof. professor pron. pronomen pseud. pseudonym psyk. psykiatri, psykologi rad. radikalt relig. religion(svitenskap) repr. representant(er) res. resolusjon res.kap. residerende kapellan resp. respektive RF Radikale Folkeparti rm. riksmål Rom romerne, Paulus' brev til Rt. (Norsk) Retstidende russ. russisk RV Rod Valgallianse, Radikale Venstre Rv. riksvei (Rv. 168) s sekund(er) s. side (i et verk) s. sor(lig) Sak Sakarja

Sal Salmene Sam Samuelsbok (1 og 2 Sam) samfv. samfunnsvitenskap Saml. Samlingspartiet Sap Samfundspartiet s.br. sørlig bredde Sef Sefanja sen. senior september sept. SF Sosialistisk Folkeparti sing. singularis (entall) skand. skandinavisk sammenlign (ing) sml. sammen med sm.m. sosialistisk sos. sosialantropologi sosantr. sosialdemokratisk sosdem. sosiol. sosiologi Senterpartiet Sp spansk sp. Sozialdemokratische Partei Deutschlands SPD språkvitenskap språkv. sanskrit sskr. subspecies, underart ssp. sammesteds, samme sted sst. Sankt, Saint St. stasjon st. Sankta, Santa Sta. statsvitenskap statsv. straffeloven stri. straffeprosessloven strpl. substantiv subst. Sosialistisk Venstreparti SV svensk sv. s.v. sørvest Svenska Folkpartiet SvF sørøst s.o. samme år s.å. tonn t tera T teknikk tekn. temperatur temp. teologi teol. tessalonikerne, Paulus' brev til Tess (1 og 2 Tess) til høyre t.h. tidligere tidl. tilsvarende tilsv. Timoteus, Paulus' brev til Tim (1 og 2 Tim) Titus, Paulus’ brev til Tit til og med t.o.m. tsjekkisk tsjekk. til venstre t.v. tvangsfl. tvangsfullbyrdelsesloven tvisteml. tvistemålsloven terawattime(r) TWh tysk tytypografi typ. tyrkisk tyrk. u atommasseenhet Universitetsbiblioteket UB ungarsk ung. universitet(s-) univ. univ.stip. universitetsstipendiat utgave, utgitt utg. Venstre V volt V vest (Hg) v. varietus, varietet var. veterinærvitenskap vet. vitenskap vitensk. vestlig lengde v.l. verdensmester(skap) VM Vånsterpartiet vp watt W zoologi zool. øst(lig) 0. økonomi økon. østlig lengde ø.l. Johannes' åpenbaring Åp årgang årg. århundre årh.

Nasjonsforkortelser i tabeller

Al. Ar. Au. Be. Br. Bu. Ca. Co. C.R. Da. DDR Eg. Et. Fi. Fr. Gu. He.

Algerie Argentina Australia Belgia Brasil Bulgaria Canada Colombia Costa Rica Danmark Øst-Tyskland Egypt Etiopia Finland Frankrike Guatemala Hellas

Hviteru. Ir. It. Jam. Jap. Ju. Kas. Ke. Lie. Lux. Mar. Mex. Mos. Ne. Nig. No. N.Z.

Kviterussland Irland Italia Jamaica Japan Jugoslavia Kasakhstan Kenya Liechtenstein Luxembourg Marokko Mexico Mosambik Nederland Nigeria Norge New Zealand

Po. Port. Ro. Ru. S.-Afr. S.-Kor. Sp. SSSR Storbr. Sver. Tai. Tsj. Ty. Ukr. Un. USA Os.

Polen Portugal Romania Russland Sør-Afrika Sør-Korea Spania Sovjetunionen Storbritannia Sverige Taiwan Tsjekkoslovakia Tyskland Ukraina Ungarn Amerikas forente stater Østerrike

Bind 5: Fav-Ga

I begynnelsen var kjærtegnet og kjærtegnet var deg. Du var kropper som elsket hverandre eller prøvde å elske hverandre.

INNLEDNING

I begynnelsen var voldtekten og voldtekten var deg. Om moren din ikke valgte å ta deg bort (og hvem kunne vel klandre henne?), vil hun gjenkjenne din fars trekk i ansiktet ditt. Du vil alltid minne henne om ham. Kan hende vil hun elske deg likevel.

ved Linn Ullmann Linn Ullmann er forfatter og spaltist.

Fødsel

I begynnelsen var tilfeldighetene og tilfeldighetene var deg. Du var ikke et inderlig ønske eller en del av en plan. Du var ikke villet. Du var ikke påtenkt, likevel har du mange navn: Slurvefeil. Ulykke. Lausunge. Atpåklatt. Kjærlighetsbarn. Pappa, som ikke liker a pynte på fortellingene sine, sier at det var omtrent sånn jeg ble til.

1 begynnelsen var ordet og ordet var deg. Da du ble født, fylte du oss med nye ord, nye navn. Du vokste deg stor og sterk utenfor magen min, her i lyset, og tok selv ordet i din munn. Men til deg som ikke ble født, til deg som rett og slett ikke ble noe av, vil jeg si: Jeg vet ikke hva som skjedde. Kanskje oppløste du deg bare og rant ut av kvinnekroppen som blod og væske og grus. Du var ikke levedyktig. Du var verken gutt eller pike, hode eller hale. En celleklump. Men vi snakket om deg. Vi sørget over deg også, selv om det egentlig ikke var noe å sørge over. Du var jo ingenting. Noen sa at vi skulle holdt deg hemmelig de første tolv ukene, for det var alltid en sjanse for al noe slikt kunne skje. Men vi hadde gitt deg et navn.

i.

5.

Du ble født til dette livet. Du er historie, du er eventyr, du er fortelling. Men du lar deg ikke fortelle. Du kom fra ingen steder og du skal ingen steder. Alt er tomhet. Men ikke la det skremme deg. Ikke na. Alt har sin faste tid, alt som skjer under himmelen, har sin tid. Du vil kjenne redsel og ensomhet og en dag vil du se på meg og vite at jeg kan ikke ta ensomheten din fra deg. Ingen kan ta den fra deg. Jeg vil så gjerne, men jeg kan ikke. Du kommer til å miste det umistelige, du kommer til å hamre på stengte dører, du kommer til å savne, lengte, gråte og du vil uroe deg for kroppen din som gir deg be­ svær. Og alt må du gjøre alene, slik du en gang, helt alene, kjempet deg ut av meg, trakk pusten og fant brystet. Jeg fødte og du ble født. Vi kjempet hver for oss slik at vi skulle få møtes ansikt til ansikt og være sammen en kort stund her på jorden.

Jeg leste alt om kvalme, men fant ingenting om kvalmens bunnloshet. Kval­ men som tar bolig i kroppen, kvalmen som invaderer kroppen og tyranniserer den, kvalmen som er grå og stinkende. Hun våkner og hun er kvalm, hun legger seg og hun er kvalm, hun spiser og hun er kvalm, hun faster og hun er kvalm. Så trivielt, så prosaisk, så intetsigende: Hun er kvalm. Hun sier: Ta deg sammen, kvinne! Nevnte jeg stanken? Nevnte jeg at hun kaster opp bare hun kjenner stanken av nytraktet kaffe, parfyme, sild, sjampo, etterbarberingsvann, kjøttkaker, melk, skosverte? Nevnte jeg at hun kaster opp ved synet av man­ nen sin som gar naken gjennom rommet? Nevnte jeg at hun begynner å gråte når hun innser at hun aldri mer skal spise nybakt eplekake med vaniljeis? Dette er min historie: Jeg husker at eplekake med vaniljeis var godt. Jeg husker at mange ting var godt. Jeg er elleve uker på vei og husker at mange ting var godt. Mat var godt. Sex var godt. Vin var godt. Søvn var godt. Kvalmen har tatt alt del. Ingen forteller meg at jeg strutter. Ingen forteller meg at jeg er vakker som gravid. Ingenting synes på meg. Bare blekheten og kvalmen. Og jeg er redd. Jeg er redd nar jeg vakner, redd når jeg legger meg, redd når jeg spiser, redd nar jeg faster. Jeg er redd for at jeg skal miste det som ennå ikke er. Det som er så lite at det nesten ikke er. Bare et hjerte som slar. Fødselen er så langt unna. Et helt liv. Først disse første tolv ukene: Jeg var én og skal bli to. Akkurat nå er jeg ingen. Kanskje alt sammen bare er en stor bløff.

2.

Men du kjempet ikke bare for å se mitt ansikt. Og din fars ansikt. Og dine søskens ansikter. Du kjempet for å se alle ansiktene som vil komme til å bety noe for deg eller ikke bety noe for deg, ansiktene du ikke kan leve uten og ansiktene du aldri får se igjen, ansiktene som vekker noe i deg og ansiktene som skjuler noe for deg. Selv tror jeg vi bare ser hverandre glimtvis - slik jeg så deg, eller et glimt av deg, på ultralydundersøkelsen en gang for lenge siden. Legen smurte inn magen min med en kald geléaktig salve og førte søkeren over huden min slik at vi ble hudløse begge to. Du så rett på meg fra den andre siden. Du så på meg og var borte. Det var et strengt, taust, frem­ med og gjennomsiktig ansikt. Du ville ikke forstyrres. Du ville ikke hjem­ søkes. Vi fikk et glimt av deg før du oppløste deg i linjer og punkter og bølger på skjermen og et hjerte som slo og slo og slo som dunkingen av en båt på havet langt borte. 3.

Da jeg var liten fortalte mamma at for jeg tok bolig i magen hennes, var jeg et lite frø i skogen. Jeg gikk i skogen og lette etter fro. Det var vår og varmt og blomster overalt. Hestehov, liljekonvall og kanskje blåveis. Så mange ufødte barn bare i denne skogen, ufødte barn som lengtet etter å bli fodt, som ropte på meg fra hver eneste grein, hvert eneste blomsterblad. Jeg vet ikke helt om jeg trodde på det med frøet. Mamma likte å pynte på fortellin­ gene sine. Til deg vil jeg si: Først er du en del av meg, du er meg og likevel ikke meg, du er en og du er to, du er noe og du er ingenting. Du er en frem­ med og likevel så kjent. Jeg vet ikke hva du tenker eller om du tenker i del hele tatt. Jeg vet ikke om du gråter når jeg gråter, stresser når jeg stresser, danser når jeg danser. Jeg vet at du er vann og blod og uforklarlige genetis­ ke koder og et eller annet sted leser jeg at allerede i uke fem begynner hjertet ditt å slå. Du er mellom én og to millimeter lang og hjertet ditt slår. Ingen kan se det på meg ennå. Jeg snorer beltet like hardt rundt livet. Jeg er tynnere enn noen gang. Og blek i ansiktet. Og veldig, veldig kvalm. Men vi er to hjerter som slår, ditt dobbelt så fort som mitt. 4.

I begynnelsen var ordet og ordet var deg. Du var en idé, et navn, et spørs­ mål, et inderlig ønske eller en del av en plan. Du fantes ikke ennå, men vi snakket om deg likevel.

Men også dette er sant: Magen min vokser, magen min blir en bolig for deg. Jeg er 32 uker pa vei og jeg leser at du veier 1400 gram og at øynene dine rea­ gerer på lys. Du sparker og bykser og av og til er du helt, helt stille. Jeg legger meg på sengen. Jeg drikker kaldt vann. Jeg venter pa en bevegelse. Hvert byks er en lettelse. Hvert byks er liv. Mennesker rører ved meg. Fremmede hender stryker meg over magen. Det er ikke lenger bare min mage. Jeg vi) si at de ikke skal røre, at det er min mage. Men jeg lar være. Det er gode hender, stort sett. Av og til forteller jeg deg hva jeg tenker og akkurat nå tenker jeg på pappa. Min pappa, ikke din. Pappaen min er gammel. Av og til snakker jeg med ham i tele­ fonen. Han spor hvordan det går. Jeg sier: Jeg er 38 uker på vei. Jeg forteller ham at na er du hell ferdig; øyne, nese, panne, ører. Pappa har store ører. Jeg har også store orer. Alle på hans siden av familien har store ører. Den lille vil bli fodt med veldig store orer, sier pappa i telefonen.

6. Og hele tiden nye fortellinger, nye historier, som slynges, støtes, støtes ut i livet fra et sted som kanskje er døden, fortellinger som bare lar seg fortelle der og da og aldri senere, skjønt du bærer dem med deg resten av tiden og over i nye tider, nye fortellinger som stoles fra mørket og ut i det skjærende, vonde lyset som er det vi byr pa. Likevel tror jeg ikke du lengter tilbake til mørket. Helt fra du bare var noen minutter gammel, har du vendt deg mot lyset. Og nå som du har ordet i din makt og kan strekke armene i været og vise hvor stor du er, peker du pa lyset og sier: SE! Jeg håper at du fortsetter med det. Kanskje vil du også bære døden og viten om døden med deg, og i deg, men ikke la det skrem­ me deg. Hor: Da jeg gikk gravid med deg, da kroppen min mest minnet om kroppen til en stor, hvit hval, var døden en konstant følgesvenn. Kanskje fordi du var livet selv. Du var evighet som skulle bli tid. Jeg spurte deg: Vil du greie reisen? Vil du greie å ta alle de riktige valgene livet pålegger deg å ta så snart de klipper navlestrengen: Trekke pusten, finne brystet, skrike når du trenger meg?

Eller vil du vende deg innover og innover i deg selv; ikke orke, ikke greie, ikke ville? 7. Jordmoren hjelper meg, og jeg puster meg gjennom hver ri, og senere tenker jeg at det var noe i pusten min som minnet om pusten til en god venn som er død nå. Jeg satt med ham på dødsleiet og husker at jeg tenkte at det var et arbeid han utførte. Hinsides sorgen og smerten og latteren og ensomheten, var det likevel et arbeid som måtte utføres. Det sies at det er jeg som føder og du som blir født. Bli født. Men det var mer enn det: Du kjempet. Du tvang deg ut av mørket og inn i det skjærende vonde lyset som er det vi kan by på. Du arbeidet deg inn i dette livet.

8. All uro, all glede, all død, alt liv og all smerte kretset rundt fødselen. Jeg les­ te. Jeg spurte. Jeg surfet på nettet. Jeg sanket historier. Det sies at kvinner glemmer smertene. Det sies at det ikke finnes ord som beskriver dem og ordene vi bruker blir både for store og for små, men jeg legger altså øret mitt inntil munnen din for å forsikre meg om at du lever. Hver dag og hver natt gjør jeg det. Jeg sover ikke. Jeg våker over deg. Kroppen min er tung og sår. En dag skal jeg fortelle om blodet, melken, feberen, de harde klumpene i brystene som det bare av og til er mulig å stryke vekk med varmt vann og varm hud. En dag skal jeg fortelle om ensomheten når alle andre sover, bare ikke du og jeg. Men jeg skal også fortelle deg om det matte, hvite lyset som er deg og meg tett inntil hverandre og hjertet mitt og hjertet ditt som slår og slår og slår og får oss gjennom natten.

9. Når du blir gammel, vil du tenke på kroppen din som en alt for stor og alt for tung vinterkåpe som du ikke kan henge fra deg og som sleper i bakken når du går. Kroppen din som engang var så ny og silkebløt. Du vet ikke det nå, men det er hardt arbeid å bli gammel. Og en dag skal du dø. Men ikke la det skremme deg. Ikke nå. For også dette er sant: Det finnes ingen bunn i deg. Du åpner deg og åpner deg og åpner deg, slik jeg åpnet meg da du kom til verden, og enda mer enn det for du er uendelig. Så stor er du, min lille. Du tar aldri slutt.

Redaksjonen for Store norske leksikon har bedt 15 personer fra norsk samfunns- og kulturliv om å innlede de 15 alfabetiske bindene på en noe utradisjonell måte - med en artikkel skrevet i personlig stil om et fritt valgt emne i bindets alfabetdel.

Fiolinen fikk sin nåværende fasong ca. år 1500. Fra ca. 1550 var det vanlig å utstyre den med fire strenger.

Favart, Charles-Simon [favar], 1710-92, fransk

2 Volumenhet for ved til brensel; den gamle norske

forfatter; skrev en lang rekke vaudeviller, komedier og opéra-comiques. Han skildret landlivels gleder naivt og raffinert i 1700-tallets hyrdestil. Flere av stykkene hans har også et patriotisk preg. J. Haydn skrev musikken til et av hans beste verk, Les trois Sultanes (1761). Hans hustru Justine (1727—72) var skuespiller og sanger. Hun skrev skuespill på egen hånd og sammen med ektemannen. Mest kjent er Bastienet Bastienne (1753), en parodi pa Rousseaus syngespill Le Devin du village, som ligger til grunn for Mozarts ungdomsopera. Fåvdna |fævdna], samisk navn på stjernen ArkJurus. Ifølge en gammel myte jakter Fåvdna på Sarva, himmelelgen. Fåvdnas våpen er en bue, Fåvnnadåvgi, som er stjernebildet Dåvggat (Karlsvognen). favela (port.), slumbebyggelse i brasilianske byer. Består av skur laget av papp, planker, bølgeblikk m.m. De hygieniske forholdene er svært dårlige; det finnes ikke vann- og avløpsanlegg. De første favelas oppstod på slutten av 1800-tallet, og siden har de vokst raskt i omfang. Beboerne kalles favelados. Ca. halvparten av innbyggerne i Brasils storbyer bor i favelas. Bilde, se ► Brasil. Favén, (Yrjd) Antti, 1882-1948, finsk maler, utdan­ net i Paris 1902-13. Med sin franske skolering ble Favén snart Finlands offisielle portrettør, med treff­ sikre karakteristikker bl.a. av kong Gustav 5 (1930), marskalk Mannerheim, president Ståhlberg, presi­ dent Svinhufvud, Jean Sibelius og dikterne Eino Leino og Bertel Gripenberg. faverollehøns, fransk hønserase; dyp, bred og kraftig med bred rygg og bredt bryst. Delvis fjærkledte ben. Flere fargevarianter, vanligst er laksefarget. Kjottrase. Faversham [fævajam], by i Storbritannia, England, Kent, ved elven Swale, 15 km nordvest for Canter­ bury; 17 700 innb. (2001). Østersfarmer, bryggerier, konservesfabrikker. I romertiden hadde byen en travel havn. Faversham var en viktig by i middelal­ deren med tilknytning til ► Cinque Ports. Favignana [favinjana], øy i Italia, den største av Isole ► Egadi utenfor Sicilias vestkyst; 20 km2. Fiske etter tunfisk. Konservesfabrikk. Noe turisme. Mange grot­ ter med prehistoriske funn. i favn. famn. 1 Lengdeenhet, lik 6 fot, opprinnelig avstanden mellom fingertuppene ved utstrakte armer. Én norsk favn var lik 1,882 m. Favn kalles på tysk Klufter, Lachter eller Faden, engelsk fathom, fransk toise, neder­ landsk vaam, svensk famn. Som måleenhet for sjødybde er 1 favn = 1 britisk (nautical) fathom = 1,8288 m.

favn (også kalt lakter) var 6 fot bred og høy av én alen lang ved = 2,2236 m5. Nå er en favn 2 m høy, 2 m bred og vedlengden 0,6 m; romfang 2,4 m3, hvor­ av 1,66 m3 (ca. 70 %) fast vedmasse. I en storfavn er vedlengden 3 meter, og volumet 12 m3. favordefensionis (lat. 'i favør av den tiltalte'), de fordeler eller begunstigelser som tiltalte er gitt i en straffesak. Påtalemyndigheten har f.eks. bevisbyrden (se ►bevis) for at tiltalte har begått den handling tiltalen gjelder; i alvorlige saker skal forsvarer opp­ nevnes for tiltalte på det offentliges bekostning; i lagmannsrettssaker kreves kvalifisert flertall (minst 5 av 7 dommere hvis skyldspørsmålet avgjøres av meddomsrett og minst 7 av 10 lagrettemedlemmer hvis skyldspørsmålet avgjøres av lagretten) for at tiltalte skal kunne kjennes skyldig og det er lettere å få gjenopptatt en sak til gunst for tiltalte enn til skade for ham. favorisere (avlat.), begunstige, foretrekke, favoritt (av lat.), yndling; deltager (person, lag, hest) i en konkurranse med best utsikt til å seire; en liten hårkrøll brukt i eldre tider. Favorskij, Vladimir, 1886-1964, sovjetisk grafiker, særlig kjent for sine bokillustrasjonen Fra 1921 til 1929 var han professor ved Moskvas Høyere kunstnerisk-tekniske verksteder (VKhUTEMAS), hvor han øvde sterk innflytelse på den første generasjon av sovjetiske kunstnere. I 1930-årene ble han utsatt for kraftige angrep fra den offisielle kunstkritikk, som hevdet at hans bokillustrasjoner var i strid med de brede massers oppfatning av de russiske klassike­ re og verdenslitteraturens mesterverker. Fra midten av 1950-årene ble hans verker på ny retningsgiven­ de for sovjetisk grafikk. Til hans viktigste arbeider regnes tresnittserien Rewlusjonsårene (1928) og illustrasjonene til Ruts bok. Favory. André [favåri], 1889-1937, fransk maler og grafiker. Fra et hovedsakelig kubistisk formspråk utviklet han seg i retning av et fast organisert realis­ tisk maleri. Virket også som bokkunstner. Favositidae bikakekoraller, utdødd koralldyrfamilie i underklassen tabulate koraller, Tabulata. Favositidae dannet kolonier av varierende størrelse og utseende bestående av tettstående, som regel 6-kantede rør. Enkelte arter minner om bikaker. Kjent fra ordovicium til perm. Alminnelig i norsk overordovicium og silur. Favre Jules [favr], 1809-80. fransk jurist og politi­ ker. Etter februarrevolusjonen medlem av nasjonal­ forsamlingen 1848-51, hvor han motarbeidet presi­ dent Ludvig Napoleon. 1858 deputert, fører for opposisjonen 1863. Utenriksminister 1870-71.26. februar 1871 undertegnet han våpenhvileavtalen i

Versailles og underskrev 10. mai den endelige fred i Frankfurt. Han gikk av juli 1871 og deltok siden lite i det politiske liv. Forsvarte sin politikk i Le Gouvemementde la défense nationale (Den nasjonale forsvarsregjering) (3 bd„ 1871-75). Etter hans død utkom Discours parlementaires (4 bd„ 1880-84). fåvrros, fåvru, samisk sammensetningsledd i steds­ navn: fager, vakker. favus (lat. 'bikake'), skurv, kronisk hudsykdom, fremkalt av en sopp, Trichophyton schoenleinii, som angriper hodebunnen hos mennesker. Soppen danner gule skorper om hårfolliklene, som etter hvert ødelegges, og sykdommen fører til varig skal­ lethet. Ubehandlet kan den vare hele livet og smitte over på andre mennesker. Favus er sjelden i Norge. Kan helbredes effektivt med terbinafin eller griseofulvin, som gis i tablettform. Favus hos dyr (mus, rotte, katt) skyldes andre sopparter som ikke med­ fører skallethet, hvis de overføres til mennesker, favør (av fr.). 1 Gunst, gunstbevisning; jfr. favorisere. 2 Fordel, f.eks. ved å kjøpe noe innenfor en frist (favørsalg, favørtilbud). 3 (merk.) 1 forbindelse med fakturabeløp eller kontokurantsaldo, f.eks. «900 kr i Deres favør»: De har 900 kr til gode. Faw, al, oljehavn i Irak, ved munningen av Shatt-alArab i Persiske bukt, 80 km sørøst for Basra. Store ødeleggelser under krigen mellom Irak og Iran i midten av 1980-årene, og byen ble nærmest forlatt. Fawcett. Henry [få:sit], 1833-84, britisk sosialøko­ nom og politiker, gift med M. Fawcett. Ble blind 1858, men ble likevel 1863 professor i nasjonaløko­ nomi i Cambridge. I 1865 ble han valgt som radikal representant til Underhuset, hvor han bl.a. arbeidet for kvinnens stemmerett og forbedring i jordarbei­ dernes kår, samt bedring av de sosiale forhold i India. Fawcett. Millicent (Garrett) |få:sit], 1847-1929, britisk feminist og forfatter; sterkt involvert i den organiserte kvinnestemmerettsbevegelsen. 1 1867 giftet hun seg med ► Henry Fawcett, som også var en ivrig forkjemper for kvinners politiske og juridiske rettigheter. Hun arbeidet som hans politiske sekre­ tær, og publiserte i 1870 Political Economy for Beginners. I 1867 ble hun med i den første stemmerettskomiteen, og arbeidet for ratifiseringen av Married Women ’s Property Act. Etter mannens død i 1884, ble hun mer engasjert i sedelighetsarbeid og offentlig politikk. Hun var medlem av Liberal-Unionistene 1887-1903, og ble en nasjonalpolitisk størrelse. Dette styrket hennes maktmuligheter i kampen for kvinnestemmeretten, som til slutt ble innført i Stor­ britannia i 1928, godt hjulpet av hennes effektive korridorpolitikk.

FAWKES

Fawcett skrev flere bøker om kjente kvinner, bl.a. Life of Queen Victoria (1895) og Josephine Butler (1927), og flere om kvinnestemmerettskampen, f.eks. Women ’s Suffrage (1912) og Women 's Victory and After (1918). Fawkes. Gny [fåtks], 1570-1606, engelsk katolikk. Han konverterte til katolisismen og deltok fra 1 593 i den spanske erobringen av Nederlandene. 1605 var han en av lederne for ►Kruttsammensvergelsen, et planlagt attentat mot kongen og Overhuset. Parla­ mentet skulle sprenges i luften ved åpningen den 5. november 1605, men planen ble avslørt dagen før og Fawkes arrestert, torturert og siden henrettet. ► Guy Fawkes' Day. 5. november, er folkelig festdag i England som bl.a. feires med bål og fyrverkeri. Fawtier, Robert [faftie], 1885-1966, fransk histori­ ker, professor i Kairo, Bordeaux og 1949-58 i Paris. Han arbeidet særlig med kildekritiske studier innen­ for fransk og italiensk middelalderhistorie, og gav bl.a. ut en historisk studie over Rolandskvadet (1933) og Les Capétiens et la France (1942; eng. overs. The Capetian Kings of France, 1960). Faxafloi [faksafloui], Faxafjdrdur, havbukt på Islands vestkyst, er ved munningen 85 km bred, lengden er 68 km. Fortsetter i Borgarfjordur, Hvalfjoråur og Kollafjoråur. Bukta er trolig dannet av et stort jordfall. Faxafloi er omringet av det vulkanske Reykjanes i sør og Snæfellsnes i nord. Rikt silde- og torske­ fiske. Ved den sørøstlige bredden av Faxafloi ligger Reykjavik. Faxian [fakjien], Fa-hsien, dod 418 e.Kr., kinesisk buddhistmunk, pilegrim og forfatter. Han reiste fra Sian 399 gjennom ørkenen til Khotan og over Hindukusj til India, der han levde i ] 0 år. Han reiste rundt for å følge Buddhas spor, skrive av hellige tekster og treffe lærde menn og munker. Fa-shien vendte tilbake til Kina via Sri Lanka der han kopierte en mengde hellige bøker. Etter hjemkomsten til Nanking 411 oversatte han tekstene og skrev en meget nøyaktig og troverdig beretning om sine reiser. Denne er oversatt flere ganger (til fransk i 1836, til engelsk av S. Beal 1869, av J. Legge 1886, av H. A. Giles 1923). Faxålven, elv i Sverige, den største og sørligste av Angermanålvens bielver, kommer fra grensestrøket Nord-Trøndelag-Jåmtland, og renner ut i Ångermanålven, 6 km nord for Sollefteå. Faxålven er 340 km lang og har et nedbørfelt pa 9150 km2, hvorav i Norge. Utnyttbar vannkraft på svensk side 800 000 kW, all utbygd. fayalitt, mineral som opptrer i små mengder i enkel­ te sure magmatiske bergarter (granitter og rhyolitter). Også kjent fra metallurgiske slagger. Det er kjemisk et jernsilikat, Fe2SiO4, som danner blandkrystaller med det tilsvarende magnesiumsilikat forsteritt, Mg2SiO4 (se ►olivin). Navn etter øya Fayal i Azorene. Faydherbe. Faidherbe [federb], Lucas, 1617-97, nederlandsk arkitekt og billedhugger. Elev av Ru­ bens, overførte hans maleriske stil til tredimensjona­ le løsninger. Faydherbe virket i Mecheln, hvor hans hovedverk finnes, kirken Notre-Dame d'Hanswyck (1663-81) og gravmælet over erkebiskop Grensens i St. Rombout-kirken. Faye. norsk slekt, visstnok av fransk opprinnelse, kom over Orknøyene til Norge med Marcus Faye, som tok borgerskap i Bergen 1642. Hans sønn var David Marcussen Faye (død 1718), som var kjøp­ mann i Bergen og far til Sara Faye (død 1730), gift med Carsten Holtermann, kjøpmann i Bergen Hans Faye (død 1720), sogneprest i Tønsberg Marcus Faye (1683-1751) og sogneprest i Holt Gerhard Faye (1691-1747). Marcus Faye var farfars far til legen Frans Christian Faye (1806-90). Gerhard Faye var far til sogneprest i Østre Moland Andreas Faye (1727-92) - som igjen var far til embetsmannen og forfatteren Gerhard Faye (1760-1845), og til kjøp­

2

mann i Drammen Hans Faye (1728-95), som var farfar til presten og historikeren Andreas Faye (1802-69). Faye, Andreas, 1802-69, norsk prest, skolemann og historiker; cand.theol. 1828, ble 1833 sogneprest i Holt ved Arendal og bestyrte 1839-60 lærersemina­ ret der, representerte Nedenes og Råbygdelaget på Stortinget 1842. Fra 1860 til sin død var han sogne­ prest i Sande. Faye drev også bl.a. med studier i Norges historie, og utgav Norge i 1814 (1863) og Christiansands stifts bispe- og stiftshistorie (1867). Men han er særlig kjent [or Norske sagn (1833; 2. oppi. 1844 med tittelen Norske folkesagn, 3. opplag. 1948), den første norske folkeminnebok. Faye prøvde ikke på noen kunstnerisk gjengivelse av sagnene, men hans bok inneholdt et rikt og mangesidig stoff og vakte interessen for norsk folkediktning. Hans etter­ latte manuskriptsamling ble innkjøpt av Riksar­ kivet. Lirt.: Braadland, J.F.: Forarbeider til biografi om A.F. (1802-69), 1995-, 3 b.; NBL 2. utg. Faye. Frans Christian, 1806-90, født i Tønsberg, norsk lege. Dr.med. 1842, lektor 1846 og 1850-76 professor i fødselsvitenskap, kvinne- og barnesyk­ dommer i Oslo. På hans initiativ ble stiftet Kristiania fødselsstiftelses barnehospital (1855) og VidenskabsSelskabet i Christiania (1857). Litt.: NBL 2. utg. Faye. Gerhard, 1760-1845, fodt i Lyngdal, norsk forfatter, fra 1805 amtmann i Thisted i Danmark. Han var medlem av Det Norske Selskab, skrev i Minerva og andre tidsskrifter og samlet sine Litteraire arbeider i fire bind (1822-23). Den tidstypiske dikt­ samlingen Kixrmindeme og en «filosofisk og poetisk myte» Panurgia gir et godt bilde av hans åndelige orientering pa overgangen mellom opplysningstid og romantikk. Litt.: Terland, I.: Sørlandsforfattere [...], 2002, 50-51 (bibliografi) Faye Jean-Pierre [faj], f. 1925, fransk forfatter og litterær teoretiker. Hans forfatterskap omfatter en rekke sjangere. Blant hans romaner er LÉcluse (1964) den mest kjente. Hans lyrikk står i tradisjo­ nen fra Mallarmé og tysk romantikk. Blant de teore­ tiske arbeidene hans kan nevnes Théorie du récit (1972), La Critique du langage et son économie (1972) og La Raison narrative (1990). Faye er marxist og ønsker å vise hvordan språket avslører de ideologier som dominerer samfunnet. Han er også opptatt av de store episke dikterne som Homer og Dante og har sterkt understreket forbindelsen mellom eldre og moderne litteratur. Et av hans mest kjente språkteoretiske arbeider er Les Langages totalitaires (1972), som behandler nazistenes bruk av språket. Faye var en tid redaksjonsmedlem i avantgardetidsskriftet Tel Quel, men brot med dette og var senere med på å grunnlegge tidsskriftet Change. Faye Jørgen Breder, 1823-1908, født i Bergen, norsk bankmann og politiker. Grunnla 1856 Ber­ gens Privatbank og var dens sjef til 1903. 1862 ord­ fører i hjembyen. Stortingsmann 1854. 1857-58, 1865-66 og 1868-69. Faye ble snart en av de mer fremtredende blant de moderat-konservative ting­ menn. Han fikk tilbud om å bli statsråd 1858, 1872 og 1884, men avslo. Faye spilte en stor rolle i Ber­ gens kommunale og økonomiske liv, bl.a. for byg­ gingen av Bergensbanen. Litt.: NBL 2. utg. Faye. Tore, 1933-2001, norsk jazzmusiker, klarinet­ tist; spilte tidlig i 1950-årene bl.a. med trombonisten Andreas Skjold og med egen kvartett. Deretter var han lenge inaktiv som musiker, men fra begynnel­ sen av 1970-årene gjorde han seg igjen gjeldende i Bergens jazzmiljø, hovedsakelig som leder av egne smågrupper. Plateinnspillinger bl.a. med PerNyhaugs studioband i 1984 og 1987, og med egen kvartett albumet JazzNovante (1996).

Fayetteville [feiatvil], navn på flere byer i USA.

1 By i Arkansas, i Ozark-høylandet, 225 km nord­ vest for Little Rock; 62 100 innb. (2003). Danner en større byregion Fayetteville-Springdale-Rogers (metropolitan area) med 378 000 innb. (2003). Han­ dels- og turistsenter. Produksjon av trevarer og jordbruksredskap. Sete for University of Arkansas, grunnlagt 1871. 2 By i North Carolina, ved Cape Fear River, 80 km sørvest for Raleigh; 124 400 innb. (2003). Danner en større byregion (metropolitan area) med 341 600 innb. (2003). Stor tekstil- og treindustri. Flere høye­ re læresteder, bl.a. Fayetteville State University, grunnlagt 1867. Rett utenfor byen ligger store mili­ tære anlegg, bl.a. Fort Bragg og flybasen Pope AFB. Byen ble grunnlagt i 1730-årene, fikk bystatus som Campbellton i 1762 og ble slått sammen med han­ delsstedet Cross Creek under navnet Fayetteville i 1783, til ære for Marquis de La Fayette. Hovedstad i North Carolina 1789-93. Fayol Henri [faiål], 1841-1925, fransk gruveingeniør og organisasjonsteoretiker. Utformet en teori for bedriftsadministrasjon, kah fayolisme, som bl.a. hadde som formål å harmonisere all virksomhet i en bedrift under en enhetlig og koordinert ledelse. Fayol hevdet bl.a. at ansvar og myndighet burde følge hverandre, et grunnleggende begrep i den klassiske organisasjonsteori. Fayyum. al-, by i Egypt, se ►Faiyum. fazenda [fAzedA] (port., svarer til sp. hacienda), landeiendom, uttrykket brukes både i Portugal og i portugisisktalende land utenfor Europa, særlig om brasiliansk storgods. Fazer, eg. Oy Karl Fazer AB, Helsinki, finsk familieeid næringsmiddel- og servicekonsern, grunnlagt 1891 som konditori av Karl Fazer (1866-1932). Omfatter catering-, restaurant- og kantinevirksomhet i Norden og Baltikum (gjennom selskapet Amica), bakerivirksomhet i Finland, Sverige, Russland og Baltikum, samt salg av godteri i løsvekt i Norden og Storbritannia (gjennom selskapet Candyking). Sjokolade- og konfektvirksomheten ble 2000 slått sammen med svenske Cloetta til ►Cloetta Fazer, hvor Fazer har ca. 20 % av aksjekapitalen. Omset­ ning ca. 875 mill, euro med nesten 11 000 ansatte (2003). Fazer hadde 1985-99 en stor eierpost i den norske Brynild-gruppen, som fremdeles markedsfører Cloetta Fazers sjokolade- og sukkervareprodukter i Norge. Overtok 2003 det norske catering- og kantineselskapet Adviso Meny. Fazzini, Pericle [-tts-J, 1913-87, italiensk billedhug­ ger, elev av Arturo Martini, fra 1947 medlem av ► Fronte nuovo delle arti. Etter å ha arbeidet i kubistisk retning nærmet han seg den abstrakte skulptur, men beholdt et virkelighetsnær! utgangspunkt, ofte gitt i en barokkpreget og fantasifull form. Represen­ tert i Nasjonalgalleriet i Oslo med Katt som klør seg (1954). FBI, Federal B ureau of Investigation, USAs føderale politiorganisasjon. Opprettet 1908, hovedsete Wash­ ington, D.C. FBI er en avdeling av det amerikanske justisdepartement. Har til oppgave å drive etterforsk­ ning i saker angående overtredelse av enkelte straf­ febestemmelser i den føderale lovgivning, bl.a. kidnapping, bankran, saker om atomhemmeligheter, spionasje, sabotasje og saker angående statens indre sikkerhet. FBI yter imidlertid på anmodning assistanse til andre føderale og til statlige myndighe­ ter, særlig ved å foreta vitenskapelige undersøkelser. Fra 1935 driver FBI National Academy, som gir politimenn fra mange land, også Norge, spesialopp­ læring i 12-ukers kurser. FBIs sjef 1924-72, J. Edgar Hoover, gjorde FBI til et av verdens mest effektive organer i kampen mot kriminaliteten. FBI er særlig kjent for sitt hypermo­ derne vitenskapelige utstyr og for sitt signalements-

FEARNLEY

3 og fingeravtrykksarkiv. Et datasøkesystem (National Crime Information Center) gjør det mulig for politiet over hele USA øyeblikkelig å få opplysninger via moderne kommunikasjonsmidler. f-blokken, f-blokk grunnstoffer, i kjemi samlebeteg­ nelse på grunnstoffer med delvis oppfylling av 4fskallet, dvs. lantanoideserien atomnummer 58 (Ce)~ 71 (Lu), og 5f-skallet, actinoideserien atomnummer 90 (Th)-103 (Lr). f-blokk grunnstoffene har svært mange fellestrekk i kjemiske og fysikalske egenska­ per. Blokkinndelingen av grunnstoffene i ►grunn­ stoffenes periodesystem er nyttig for systematisering av uorganisk kjemi. FDMA (eng. Frequency Division Multiple Access), beteg­ ner at forskjellige radiosignaler er tildelt forskjellige frekvensbånd, i motsetning til TDMA (eng. Time Division Multiple Access) hvor de etter tur får tilgang til et felles, bredt frekvensbånd gjennom tidsdeling. GSM-systemet bruker en kombinasjon av FDMA og TDMA. Frekvensbåndet er delt inn i FDM Akanaler med 200 kHz båndbredde. Hver slik radioka­ nal brukes av 8 samtidige samband, i TDMA-modus. Hver av de 8 brukerne har sin tidsluke innenfor en tidsramme på 4,615 millisekund. Hver tidsluke har da en varighet på 4,6155/8 ms = 0,5769 ms. FDP, forkortelse for ►Freie Demokratische Partei, tysk politisk parti. F-dur (mus.), toneart med grunntone f. [, for h. Parallelltoneart til d-moll. FDV, vanlig forkortelse for forvaltning, drift og vedli­ kehold; brukes i forbindelse med bygg og anlegg. Samlebetegnelse for aktiviteter og kostnader (FDVkostnader) gjennom objektets totale levetid, Ira overtagelse etter nybygging til utrangering eller .riving. Forvaltning omfatter administrative oppgaver som kjøp og salg av eiendommer, utleie av bygninger og lokaler, husleieadministrasjon, utarbeiding av for­ sikringsavtaler, økonomisk planlegging og styring, personaladministrasjon m.m. Drift omfatter alle oppgaver og rutiner som er nødvendige for at bygninger og tekniske installasjo­ ner skal fungere som planlagt. Dette omfatter bl.a. betjening av installasjoner, forsyning av vann, energi samt renhold og renovasjon. Vedlikehold er arbeid som er nødvendig for å opp­ rettholde kvaliteten på bygningen på fastsatt nivå, dvs. de tiltak som er nødvendige for å sikre at byg­ ningen som helhet fungerer etter hensikten. Det er vanlig å skille mellom løpende og periodisk vedlike­ hold. fe (fr./ée, av lat.), egentlig betegnelse på de gudin­ ner som, når et barn var fodt, bestemte dets frem­ tidige skjebne, for eksempel i eventyret om Torne­ rose. De hadde altså samme funksjon som nornene i gammel norrøn mytologi. I keltisk og fransk sagnverden ble betegnelsen brukt om skjønne kvinner fra en annen verden (Avalon), og videre i fransk eventyrdiktning, f.eks. av Perrault, om overnatur­ lige vesener i det hele, slik det ennå anvendes i romansk folketradisjon. Ved oversettelser fra denne diktningen ble forestillingen om slike vesener i løpet av 1600- og 1700-tallet også utbredt i Norden. Se ► alver. fe, kveg, fellesbetegnelse for husdyr; brukes også synonymt med ►storfe (hornkveg, tamfe), Bos taurus. Småfe er fellesbetegnelse for sau og geit. Kveg var i tidligere tider en av de viktigste eiendomsgjenstander og tjente derfor som byttemidcfttl og verdimål. Fe (gotisk faihu, lat. pecu) var allerede i indoeuropeisk tid det vanlige ord for stort og smatt kveg. Derfra stammer betydningen gods, bevart i liggendefe og eng./ee, honorar (sml. lat. pecu. fe, og pecunia, penger). fe-, artikler som ikke finnes her, kan også sokes under fae-,fai-,fx- eller phae-. Fe (lat./errwwt), kjemisk symbol for grunnstoffet jern.

Thomas Fearnley. Slindebirken, 1839. Oljemaleri, 54 x 65 cm. Nasjonalgalleriet, Oslo.

Fearnley [færnli], norsk slekt som stammer fra lands­ byen Heckmondwike i Yorkshire, England. Slekten innvandret til Norge 1753 med Thomas Fearnley (1729-98), som tok borgerskap i Halden 1756. Hans sønn, kjøpmann Thomas Fearnley (1768-1834), var far til bl.a. maleren Thomas Fearnley (1802-42), sogneprest i Eidskog, stortingsmann Henry Emil Fearnley (1813-79) og professor i astronomi Carl Frederik Fearnley (1818-90). Maleren Thomas Fearn­ ley var far til skipsreder og hoffjegermester Thomas Nicolai Fearnley (1841-1927), som var gift med Elisabeth Young (1854-1932). Deres sønn var skips­ reder og godseier Thomas Fearnley (1880-1961) og godseier Nils Olaf Young Fearnley (1881-1961) på Ås i Hakadal. Sogneprest H. E. Fearnley var farfar til skuespilleren Frithjof Eide Fearnley (1896-1971). Litt.: Engelstad, S.: Slekten Fearnley i Norge: 1753-1967, ny utg., 1967 Fearnley, Carl Frederik [færnli], 1818-90, fodt i Halden, norsk astronom; bror av maleren Th. Fearn­ ley. 1857 lektor og 1865 professor i astronomi ved Universitetet i Oslo, fra 1862 direktør for Universitetsobservatoriet. Utgav flere stjernekataloger, bl.a. (i samarbeid med H. Geelmuyden) Catalog von 3949 Stemen (1890). Almanakkredaktør fra 1863 til sin død. Litt.: NBL 2. utg. Fearnley. Thomas [færnli], 1802-42, født i Halden, norsk maler; bror av C. F. Fearnley. Elev av tegnesko­ len 1819-21, kunstakademiet i København 1821-23 og i Stockholm under Carl Johan Fahlcrantz 182327. Studiereise i Norge 1824 og 1826; på den siste traff han J. C. Dahl i Sogn og ble begeistret for hans virkelighetsnære kunst. Etter et nytt opphold i Kø­ benhavn 1827-28 og en ny Norges-reise drog han høsten 1828 til Tyskland og var 112 år(1829-30) Dahls elev i Dresden, der han også lærte Caspar D. Friedrichs kunst å kjenne. 1830-32 bodde han i Miinchen.

September 1832 drog han over Venezia til Roma og besøkte neste sommer Sicilia, men malte ellers mest i småbyene sør for Napoli: Castellammare, Amalfi, Sorrento, Capri. Over Sveits (Meiringen, Grindelwald) drog han sommeren 1835 til Paris, besøkte neste år London, der han lærte John Constables og Joseph Turners bilder å kjenne, og malte sommeren 1836 i Norge (Kongsbergtraktene og Romsdal). Etter et nytt 1 'A års opphold i England reiste han sommeren 1838 over Tyskland og Sveits igjen til Norge. Sommeren 1839 var han på studie­ reise til Sogn og Hardanger sammen med den tyske maler Andreas Achenbach og polakken Breslauer. Høsten 1840 brøt han igjen opp, oppholdt seg et år i Amsterdam og fortsatte så til Miinchen, hvor han døde. Dahls «naturvei» ble det faste grunnlag for Fearnleys egne, mer eklektiske kunst. Hans store atelierkomposisjoner har en kjølig monumental holdning med smak for det mektige og vilt romantiske i ynd­ lingsmotivene, ødemark og fosser, og med sterk vekt på bildets arkitektoniske oppbygging. Friskere og mer umiddelbar er han i sine mange skisser og småbilder. Særlig de fra Italia nar høyt i lysfylde og myke, fint samstemte fargetoner, men også hans skisser fra Norge, Sveits og England viser ham som en rikt begavet maler. Nasjonalgalleriet i Oslo eier foruten hovedverkene Lahrofossen (1837), Grindelwaldgletsjeren (1838) og Slindebirken (1839) til sammen 54 av hans mindre bilder og skisser og dessuten en rekke tegninger. Ogsa Bergen Billedgalleri og Rasmus Meyers samlin­ ger, Nationalmuseum i Stockholm, Thorvaldsens museum og flere tyske museer har arbeider av Fearnley. Litt.: Nature ’s way: romanticlandscapes from Norway, publ. by The Whitwørth Gallery, University of Man­ chester, 1993 (utstillingskatalog); NBL 2. utg.; NKL; T.F.: europeeren: familiens hyllest, 1995 (Astrup Fearnlev museet for moderne kunst. Katalog, 6); T.F.

I

FEARNLEY

Thomas Fearnley (1880-1961)

1802-1842, 1986 (utstilling: Blaafarveværket, 1986); Willoch, S.: Maleren T.F., 1932; Willoch, S. & H. Alsvik: T.F.s tegninger, 1952 Fearnley, Thomas [færnli], 1880-1961, lodi i Oslo, norsk skipsreder, sønn av Th. N. Fearnley. Medinnehaver i rederifirmaet Fearnley & Eger 1908, seniorsjef 1921-42; medinnehaver i Fearnley & Astrup fra 1938. Han hadde på flere områder stor betydning for norsk skipsfart, bl.a. for utviklingen av linjefarten. President i Norges Rederforbund 1918-21. Under den første verdenskrig og høsten 1939 spilte han en fremtredende rolle ved Norges forhandlinger med Storbritannia, hvor han var høyt ansett. Fearnley var delegert ved den økonomiske verdenskonferan­ se i London 1933. Han ble meget benyttet som styremedlem i større selskaper også utenfor skipsfar­ ten. Som faren var Fearnley meget kunst- og sportsinteressert. Han opprettet i 1939 Thomas Fearnleys Bidrags- og Gavefond, som han etter hvert tilførte meget betydelig kapital. Han var medlem av den internasjonale olympiske komité 1927-50 og satte 1952 opp ►Fearnleys olympiske ærespris. Litt.: NBL2. utg. Fearnley, Thomas Nicolay [færnli], 1841-1927, fodt i Amsterdam, norsk skipsreder, sønn av maleren Th. Fearnley. Han fikk merkantil utdannelse og startet 1869 agenturforretning i Oslo, kort etter skipsmegling. 1874-1921 i firmaet Fearnley & Eger, som etter hvert gikk over til skipsrederi i stadig større måle­ stokk. Fearnley var en av rederne for Fram ved Nansens ekspedisjon; han støttet også andre viten­ skapelige og allmennyttige foretagender, og idretten. Hoffjegermester 1899-1905. Fearnley og hans kone skjenket 1919 et meget stort beløp til velgjørende formal, bl.a. til Hoffjegermester Fearnleys fond for norsk idrett. Litt.: NBL 2. utg. Fearnley & Eger [færnli -], Oslo, tidligere norsk rederi grunnlagt 1869 av Thomas Nicolay ►Fearnley, navnet er fra 1874 elter at Fearnleys fetter Johan Engelhard! Eger gikk inn som partner. Selskapet drev opprinnelig størst innen skipsmekling, men allerede 1872 ble den første barken (Marie) inn­ kjøpt, og firmaet disponerte senere en rekke seilskip. Det første dampskipet var hjuldamperen Lara, som 1873-80 gikk i rutefart mellom Oslo og Ostfoldbyene. 1908 kom grunnleggerens sønn, Thomas ► Fearnley, inn som medinnehaver og ble senere seniorsjef. Etter hvert ble skipsmeklingsvirksomheten utskilt i Fearnley & Egers Befragtningsforretning, det senere Fearnleys AS med holdingselskapet Astrup Fearnley og eid av Hans Rasmus ►Astrup. Fearnley & Eger drev fra før første verdenskrig oversjøisk linjefart med motorskip gjennom Den norske Afrika- og Australia Linje og Norge-Mexico Gulf Linjen, begge i samarbeid med Wilh. Wilhelm­ sen. Senere drev rederiet, sammen med A. F. Klaveness & Co., Fem Line fra Mexicogolfen til Øst-Asia

via Panamakanalen. Fra rundt 1930 bygde Fearnley & Eger også opp en stor tankflåte, og 1931 kom Astrup-familien inn som eiere gjennom Fearnleys søstersønn Nils Ebbessøn Astrup. Rederiet gikk konkurs 1991 og omfattet da bl.a. et cruiseselskap og aksjemajoriteten i Den Norske Amerikalinje; hoved­ eier og styreformann var Nils Jørgen Astrup, sønn av Nils E. Astrup og bror av Hans R. Astrup. Litt.: Wasberg, G.C. & K. Petersen: Fearnley & Eger 1869-1969, 1971 Fearnleys olympiske ærespris [færnlis-], norsk idrettsutmerkelse oppsatt av skipsreder Thomas Fearnley (1880-1961) i forbindelse med vinter-OL i Oslo 1952. Prisen er en hronsestatuett modellert av Per Palle Storm etter den antikke greske skulpturen Diskoskasteren, laget av billedhuggeren Myron. Utdeles av Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité til norske idrettsutøvere eller lag for fremra­ gende prestasjoner i de olympiske leker, vanligvis én for vinterlekene og én for sommerlekene. Ingen kan vinne prisen flere ganger. - Bilde, se ►Hellas (kunst og arkitektur). Fearnleysstiftelse [færnlis -], Thomas Fearnleys Bidrags- og Gavefond, offentlig stiftelse opprettet 1939 av skipsreder Thomas Fearnley. Fra 1995 navneendring til ►Thomas Fearnley, Heddy og Nils Astrup-stiftelsen. Feather, Leonard (Geoffrey) [feåa], 1914-94, britiskamerikansk komponist og jazzskribent. Han bosatte seg permanent i USA i 1939, og arbeidet som skri­ bent, radiopresentatør, konsertarrangør, komponist, plateprodusent og PR-mann, det siste for bl.a. Duke Ellington. Feather var en av de første jazzkritikere som gikk inn for den nye bebopstilen midt i 1940arene; hans bok Inside Bebop (1949; gjenutgitt som Inside Jazz i 1977) er blitt en klassiker. Han var med­ arbeider i jazzmagasiner i mange land, spesielt aktiv i de amerikanske Metronome og Down Beat. Av andre bokutgivelser kan nevnes Encyclopedia of Jazz (1955 o.fl. utg.), From Satchmo to Miles (1972), The Passion for Jazz (1980) og The Jazz Years: Ear Witness to an Era (1986). feature |fi:lja] (eng.), form for journalistikk som bruker spesielle virkemidler. I en avis er featureartikkelen som oftest ikke dagsaktuell, men er i stedet personlig formet og bruker ulike, gjerne kunstneris­ ke virkemidler. I radio brukes feature om dokumen­ ta rprogram med sammenbundne virkemidler av tale, musikk og lydeffekter. feber, forhøyet kroppstemperatur pga.sykdom. Feber er et symptom, ikke en sykdom i seg selv. Fysiologi. Den normale kroppstemperaturen er 37 °C ved maling i endetarmen. I munnhulen er den vanligvis en halv grad lavere, i armhulen en hel grad lavere. Den normale temperaturen varierer fra individ til individ, men er vanligvis nokså stabil hos hver enkelt. Den varierer imidlertid noen tideler i løpet av døgnet, høyest om kvelden, lavere om natten. Kroppstemperaturen reguleres fra hypothalamus i hjernen. Den fungerer som en termostat via blodtemperaturen. Se ►temperaturregulering. Feber oppstår når denne termostaten er stillet for høyt. Organismen reagerer på dette som om krop­ pen skulle være avkjølt, og ved raskt stigende feber føler man seg derfor kald og frossen, ofte med skjel­ vingen Hudsirkulasjonen avtar, slik at varmetapet blir mindre, og skjelvinger øker varmeproduksjonen. Slik stiger kroppstemperaturen opp til den oppjusterte termostattemperaturen. Når sykdom­ men er i bedring, skjer det motsatte, og det typiske er svettetokter og rød og varm hud. Årsaker. Feber er et symptom ved infeksjonssyk­ dommer, betennelsestilstander med ødeleggelse av vev, og ved brannskader, store skader og blødningen Allergiske reaksjoner kan også gi feber. Feberfremkallende stoffer, pyrogener, er proteiner som frigjø­ res fra kroppens egne celler og særlig fra de hvite

blodcellene som bekjemper bakterier, bakteriegifter, virus og andre fremmedstoffer. Feber ledsages nes­ ten alltid av matthet, søvnbehov, muskelverk, ned­ satt appetitt og ofte hodepine. Høy feber fører til høyt stoffskifte som øker blodsirkulasjonen. Høy feber er derfor en belastning på hjertet. Dei er vanskelig å avgjøre hvor høy kroppstempe­ ratur et menneske kan tåle. Friske unge mennesker kan trolig tåle en temperatur på 42 0 noen timer. Mennesker kan overleve febertopper opp mot 43°, men ikke over tid. Så høye temperaturer oppstår imidlertid nesten bare i forbindelse med heteslag. Behandling. Det viktigste er å behandle årsaken til feberen. Livstruende temperaturstigninger må behandles, men som regel vil det være gunstigst å øke varmetapet ved ytre avkjøling i stedenfor febernedsettende medikamenter. Feber som ledsager vanlige infeksjoner har ingen skadelige effekter og trenger ikke spesifikk behandling. Feber under sykdom er tvert imot gunstig innen visse grenser, fordi den høye temperaturen hemmer mikrobeveksten og stimulerer de hvite blodcellene til økt forsvar. Dersom feberen må tas ned, f.eks. ved feberkramper, som kan oppstå hos barn, kan man bruke febernedsettende preparater som paracetamol eller acetylsalisylsyre. feberbehandling, det å påføre pasienten feber i helbredelsesøyemed; først foreslått av Rufus fra Efesos ca. 100 f.Kr. ved behandling av bl.a. kramper, astma og melankoli. Østerrikeren Wagner von Jauregg publiserte i 1887 de første resultater av malariainnpodning med etterfølgende feberanfall hos pasienter med paralysis generalis (tredje stadium av syfilis). Metoden fikk stor utbredning i de første ti-år av 1900-tallet, men ble så erstattet av annen behand­ ling. feberkrampe, krampe hos barn pga. høy feber. Feberkrampe forekommer hovedsakelig hos barn i alderen 1-5 år, og utløses særlig når temperaturen stiger raskt. Krampene er generelt utbredt, varer opptil noen minutter og er ledsaget av bevisstløshet. Feberkrampe kan forveksles med epilepsi. febermygg, tribus i familien stikkmygg, se *Anophelini. feberstillende midler antipyretika, legemidler som senker en sykelig forhøyd temperatur og får feberen til å gå tilbake. De vanligste er paracetamolpreparater og salisylsyrederivater som samtidig har en smer­ testillende virkning. Før ble kinin mye brukt, ikke bare mot malaria, men også mot andre febersykdommer. febertre, Eucalyptusglobulus, tre i myrtefamilien, stammer fra Australia. Navnet henspeiler på dets bruk ved bekjempelse av malaria. Har et meget stort vannforbruk og bidrar til å tørrlegge sumpland og derved fjerne livsvilkårene for malariamyggen. Se også ►eukalyptus. ►Eukalyptusolje fremstilles ho­ vedsakelig av febertre. febril (lat.), feberaktig, med feber, oftest i relasjon til febersykdommer, f.eks. infeksjoner. I overført betyd­ ning om oppjaget, urolig vesen. I denne betydnin­ gen brukes også adj. og adv. febrilsk. febris recurrens (lat.), det samme som ► tilbakefalls feber. febris undulans (av feber og lat. 'bølge'), brucellpsis, svingefeber, maltafeber, febris melitensis, middelhavsfeber, Bangs sykdom, fremkalles av bakterier som tilhører slekten Brucella, B. abortus bovis, B. melitensis, og overføres ved infisert melk (av geit) eller nær kontakt med syke dyr. Sykdommen kjennetegnes av febersvingninger av 1-2 ukers varighet. Ledd, ner­ vesystem, lever og milt kan også angripes. I Europa finnes ikke sykdommen nord for 46° n.br., unntatt tilfeller som er importert sørfra. Sykdommen be­ handles effektivt med antibiotika (tetracykliner). Hos mange dyr kan infeksjon med ulike Brucellaarter fore til smittsom abort (se ►kasting).

FECHNER ■

5 febronianismen, en form av episkopalsystemet (se

►episkopalisme), navn etter pseudonymet Justinus Febronius, dvs. J. N. von Hontheim, hjelpebiskop av Trier. Han utgav i 1763 et stort verk om pavemakten der han omplantet gallikanismen på tysk grunn. Han hevdet at kirken var bygd på bispeembetet, ikke på pavemakten, og at alle biskoper var likeberettiget, mens paven var den første blant likemenn (primus inter pares). Dette tilsa at et kirkemøte stod over paven. Han ønsket en tysk katolsk nasjonalkirke i relativ uavhengighet av Roma. Boken ble året etter satt på indeks (forbudt av den romersk-katolske kirke), og teorien fordømt av Roma. Hontheim ble selv tvunget til å tilbakekalle verket i 1778, men blant tyske og østerrikske biskoper levde febronia­ nismen ennå en tid. februa (lat., avfebruare, rense), romersk rensings- og soningsfest for de døde, avholdt i slutten av februar, gav måneden sitt navn. februar, årets annen måned, har sitt navn etter en renselsesfest, februa, som i romertiden ble holdt 15. februar, hvor kvinnene ble renset av guden Faunus' prester luperci (se ►lupercalia). I den danske alma­ nakk og i den norske til 1827 kalles den blidemåned, i den svenske, og fra 1828 i den norske, gjømåned. Januar og februar ble av Numa Pompilius føyd til de opprinnelige 10 måneder som var blitt innført av Romulus. Februar var opprinnelig den siste måne­ den i året, og det falt derfor naturlig at skudd-dagen ble tillagt februar. Senere ble den flyttet til begynnel­ sen av året etter januar (452 f.Kr.). I skuddår har februar 29 dager, ellers 28. Klima i Norge. I indre og ytre kyststrøk sør for Stad og ytre kyststrøk nord for Stad er februar litt kaldere enn januar. Dette gjelder også enkelte fjelltopper og ■områder nær store innsjøer som fryser sent til. Månedsmiddelet er under 0 °C bortsett fra i en smal sone fra Lindesnes til Trøndelag og spredte øygrup­ per nordover til Lofoten. Februar er årets nedbørfattigste måned i innlandsstrøkene på Østlandet og indre Finnmark. Se ellers ►Norge (klima), februarrevolusjonen, den alminnelige fellesbetegnel­ se for de revolusjonære begivenheter som fant sted i Europa 1848. Februarrevolusjonen startet i Paris og spredde seg siden til praktisk talt hele Europa. Av alle europeiske land var det egentlig bare Russland som forble helt upåvirket av revolusjonen. Den revolusjonære bevegelse var særlig sterk i Frankrike, Tyskland, Østerrike og Italia. 1848-revolusjonene er for øvrig kjennetegnet ved at de ble etterfulgt av en ny reaksjon. Bare i Frankrike kan man si at revolu­ sjonen fikk varig betydning. Februarrevolusjonen hadde sterk ideologisk støtte fra datidens intellektuelle. Bade i Tyskland, Storbri­ tannia og Italia var det radikale politiske organisasjo­ ner, mange av dem hemmelige. Og noen uker før revolusjonen brøt ut, utgav Marx og Engels «Det kommunistiske manifest». I samtiden fikk da også de kommunistiske bevegelser skylden for revolusjo­ nen. Men det er neppe trolig at slike grupper kan ha påvirket situasjonen nevneverdig. Årsakene må finnes i den dype politiske, økonomiske og sosiale krise i 1840-årenes Europa. For det første virket de politiske institusjoner som ble etablert etter Wienkongressen 1815 foreldet. De autoritære styrene hindret en demokratisk utvikling med medbestem­ melsesrett for større folkegrupper. For det andre førte befolkningsveksten til arbeidsløshet; industria­ liseringen hadde ennå ikke kommet så langt at det var arbeid til alle. De arbeidsløse var ofte innflyttere fra landsbygda til de store byene. For det tredje opplevde Europa en katastrofal avlingssvikt i årene 1846-47. Hungersnøden ble den utløsende årsak til flere av opprørene. Revolusjonen i Frankrike. Gnisten ble tent i Paris 22. februar 1848. Urolighetene brøt los etter at myndig­ hetene hadde forbudt en såkalt reformbankett. I opptøyene som fulgte, gikk Nasjonalgarden over til opprørerne, og kong Ludvig Filip abdiserte 24. febru-

SARDINIA

BEGGE SICILIER

| Stater bero rt av revolusjonene i 1848

|

Stater som merket ettervirkninger av revolusjonen

Y//jY

Det tyske forbund

- ------- Revolusjonen i Ungarn

• Revolusjonære sentra

Februarrevolusjonen

ar. Det ble dannet en provisorisk regjering bestående av borgerlige republikanere (Lamartine) og sosialis­ ter (Louis Blanc). Regjeringen innførte presse- og forsamlingsfrihet, opphevet dødsstraffen for politis­ ke forbrytelser og slo fast statens plikt til å skaffe alle borgere arbeid. Samtidig ble det innført allmenn stemmerett for menn. I mai ble den annen republikk utropt. Samtidig ble det splittelse mellom de borger­ lige radikalere og sosialistene. I juni grep arbeiderne til våpen for å fremme sine interesser, men opprøret ble slått ned av Nasjonalgarden under ledelse av general Cavaignac. Enheten fra februar ble definitivt brutt, og den nye regjeringen ble ledet av Cavaignac. Han opprettet lov og orden, presse- og møtefriheten ble innskrenket og arbeidstiden forlenget. Ved presi­ dentvalget i september led imidlertid Cavaignac et knusende nederlag mot Louis Napoleon Bonaparte. Se forøvrig ►Frankrike (historie). Revolusjonen i Tyskland, Østerrike og Italia. Nyheten om den franske revolusjonen spredte seg raskt til Sentral-Europa. 13. mars brøt det ut oppror i Wien. Det forte til at fyrst Metternich - selve symbolet på reaksjonen i 1815 - måtte gå av og flykte til Eng­ land. I april fikk Østerrike en ny forfatning. Utover sommeren var det gatekamper i den østerrikske hovedstad. 18. mars startet revolusjonen i Berlin. Den forte til at det ble innført liberale forfatninger i mange av de tyske småstatene. I mai bie det valgt en alltysk nasjonalforsamling (► Frankfurt-parlamentet). Den ble oppløst 1849 etter sterk indre strid og uten å ha oppnådd vesentlige resultater. Revolusjo­ nen spredte seg også raskt til Italia, der det i mars ble oppror bl.a. i Milano og Venezia. Felles for opprørene var at ingen av dem forte til maktovertagelse for de revolusjonære. Avgjørende for dette var at makthaverne i Wien og Berlin be­ holdt kontrollen over hæren. Samtidig klarte ikke opprørerne å holde sammen. Dette skyldtes for det første at bøndene i det habsburgske monarki fikk gjennomslag for sitt viktigste krav: opphevelse av arbeidsplikten. Dermed mistet bøndene interessen før videre revolusjon. Og for det andre følte det liberale borgerskap at revolusjonen var i ferd med å gå for langt. De ble derfor villige til å inngå kompro­ misser med makthaverne. Revolusjonen i andre land. 1 kjølvannet av opprøret i Wien erklærte Ungarn seg i praksis selvstendig, og

den ungarske landdagen besluttet å oppheve adelens skattefrihet. I juli var det en radikal reisning i Praha. I nesten alle europeiske land merket man etterdøn­ ninger av revolusjonen. Sveits fikk etablert et stats­ forbund og fikk en forfatning. Nederland fikk en parlamentarisk styreform. I Norge ble de første arbei­ derforeninger dannet av Marcus ►Thrane. Og i Dan­ mark førte februarrevolusjonen 1848 til opphevelsen av eneveldet og junigrunnloven 1849. Historikerne har ofte kalt februarrevolusjonen for «revolusjonen som ble vekk». De liberale forfatnin­ ger som ble etablert, ble snart avløst av de gamle og autoritære styringssystemer. De konservative og reaksjonære krefter kom tilbake med fornyet styrke. Samtidig var revolusjonen en markedsplass for nye, demokratiske ideer med elementer som nasjonal enhet og sosialisme. Og reformer som den alminnelig stemmeretten i Frankrike og bondefrigjøringen i Sentral-Europa ble stående. Se for øvrig historieavsnitt under de enkelte land. KAT Febvre, Lucien [fe:vr], 1878-1956, fransk historiker, fra 1930 professor ved College de France, utgav bl.a. en biografi over Martin Luther og en avhandling om Rhindalen som historisk og økonomisk problemkom­ pleks: LeRhin (1935, 2. og utvidet utg.). Men særlig vant han sitt internasjonale navn gjennom en lang rekke artikler og kritiske litteraturstudier i tidsskriftet Annales d histoire économique et sociale (se ►annales-skolen). Med sin sterke sosiologiske interesse og levende sans for økonomiske og geografiske faktorer i historisk utvikling, uttrykt bl.a. i La Terre et Tévolution humaine (1921), åpnet han nye veier i historieforsk­ ningen. Han leverte viktige deler av samlingsverket UÉvolution de ITiumanité og nedla et stort arbeid i hovedredaksjonen for Encyclopédie fran^aise. FEC (eng. ForwardErrot■ Correction), retting av overføringsfeil i en digital forbindelse, se ►koding. Samme teknikk kan også brukes til å rette feil som oppstår i lagret data, f.eks. feil i datautstyr om bord i satellitter hvor kosmisk stråling kan forårsake at lagrede bit forandrer verdi. Fécamp [feka], by i Frankrike, Normandie, departe­ mentet Seine-Maritime, ved kanalkysten, 42 km nordost for Le Havre; 20 800 innb. (2002). Badested (kasino). Skipsverft, fremstilling av likør (Bénédictine de Fécamp), sider, fiskeredskap og fiskeprodukter. Fécamp vokste opp omkring et kloster fra 658 (øde­ lagt av vikinger). Rådhuset med bymuseum og biblio­ tek holder nå til i resten av klosterbygningene. Gotisk kirke fra 1200-tallet. Fechner, Gustav Theodor [fgkjnar], 1801 -87, tysk eksperimentalpsykolog, filosof og fysiker. Han studer­ te opprinnelig medisin, gikk over til fysikk og mate­ matikk og var 1834-39 professor i fysikk i Leipzig. Mest kjent er Fechner som grunnlegger av psykofysikken; hans Elementeder Psychophysik (2 bd.) kom i 1860. Filosofi. Med naturvitenskapelige eksperimentelle metoder ville Fechner kartlegge forholdet mellom det fysiske og det psykiske. Hans lære er, søm Spinozas, en psykofysisk parallellisme. Ånd og materie, sjel og

Gustav Theodor Fechner. Foto fra ca. 1885.

6

FECHT

kropp, er to sider ved én og samme substans. Men Fechner går videre enn Spinoza og søker å vise at disse to sider står i et matematisk bestembart forhold til hverandre. Han gav uttrykk for sitt standpunkt i den lov som ofte kalles etter ham (Fechner selv kalte den Webers lov etter forskeren som først hadde anty­ det den): Skal intensiteten i en sansefornemmelse stige i aritmetisk progresjon, må intensiteten i den tilsvarende ytre årsak stige i geometrisk progresjon. Med utgangspunkt i denne lov hevdet Fechner at psykologien skulle bli en eksakt vitenskap. Selv om Fechners «lov» bare har begrenset anvendelse, har den vært en fruktbar antagelse, særlig for moderne eksperimentalpsykologi; Fechner regnes som en av dennes grunnleggere. Loven er siden generalisert og utvidet av S. S. Stevens, og har bl.a. nevrologiske korrelater. Fechner forente sin psykofysiske parallellisme med en nærmest panteistisk metafysikk (Zend-Avesta, 1851, 3. bd.), som tar skarp avstand fra et gjennom­ ført mekanistisk virkelighetssyn: her er han i delvis samsvar med Schelling (Die Tagesansicht gegeniiber der Nachtansicht, 1879). Han er, bl.a. gjennom Vorschule derAesthetik (1876), en av grunnleggerne av moder­ ne empirisk-psykologisk estetikk. Fecht, Petrus Michaelis [fekjt], ca. 1 540-1576, luth­ ersk teolog, magister i Wittenberg 1561, fra 1564 skolemester og prest i Stockholm. Han ble kansellisekretær hos Johan 3 av Sverige og interesserte seg for kongens planer om en formidling mellom den lutherske og den katolske kirke. Han hjalp til med å utarbeide Johan 3s kirkeordning (Nova ordinantia, 1575) og gudstjenesteordningen (Roda boken. 1 576). Fecht reiste 1576 som sendemann til Roma, men omkom underveis. Fechteler. William Morrow [fektb], 1896-1967, amerikansk sjøoffiser, kontreadmiral 1944, visead­ miral 1946, admiral 1954. Sjef for de amfibiestyrker som f 944—45 angrep Admiralitetsøyene og japanske stillinger pa andre øyer i Stillehavet. Sjef for Atlanterhavsflåten 1950, sjef for den amerikanske marine 1951-53. fecit (lat., forkortes fec.), han (hun) har gjort/laget det, innskrift på kunstverker, særlig kobberstikk, raderinger, tegninger o.l. Settes etter kunstnerens navn. Feda.

1 Tettsted i Kvinesdal kommune, Vest-Agder, et gammelt strandsted på nordsiden av Fedafjorden; 408 innb. (2004). Navnet kan enten høre sammen med norrønt fit, 'flat, frodig eng' (ofte ved vann) eller høre til norrønt feta, 'finne veien'. 2 Sogn og tidligere kommune i Vest-Agder. Sognet, som svarer til den tidligere kommunen, ligger på begge sider av den 13 km lange Fedafjorden, den nordøstligste, innerste armen av Listafjorden. Feda ble opprettet som kommune 1900 ved at Feda sogn ble skilt ut fra Kvinesdal. De ble slått sammen med Kvinesdal igjen 1963. fedayeen [fedajim] (arab., eg. de som vier seg til silt fedreland), selvmordspartulje, kommandogruppe. Uttrykket kommer opprinnelig fra et begrep innen sjiittisk islam; i moderne språkbruk betegner det geriljastyrker, særlig palestinske. Fed Cup. årlig tennisturnering for kvinnelandslag, første gang holdt 1963 under navnet Federation Cup ved 50-årsjubileet til Det internasjonale tennisfor­ bundet (International Tennis Federation); 1995 forkortet til Fed Cup. Hver landskamp omfatter fire single- og én doublekamp. På samme måte som i Davis Cup for menn er nasjonene inndelt i grupper etter tidligere prestasjoner (øverst to verdensgrupper, derunder flere kvalifiseringsgrupper i tre ulike geografiske soner). USA har t.o.m. 2004 flest seirer (17). Norge spiller per 2005 i gruppe 2 i Europa/ Afrika-sonen.

fedd.

1 Del av en garnhespe skilt ut ved ombinding med en tråd; garnbunt. 2 Kvantum («båt, kloft») grønnsaker, f.eks. hvitløk. Fedde. Elizabeth, 1850-1921, norsk diakonisse. Elizabeth Fedde var utdannet fra Diakonissehuset i Christiania i 1878, og virket som diakonisse i Norge frem til 1882.1 1883 reiste hun til USA og var den første norske diakonisse i Amerika. Her bidrog hun til at diakonissehjem og sykehus ble opprettet i Brooklyn, Chicago, Minneapolis og Grand Forks i North Dakota. I 1896 reisle hun tilbake til Norge, gif­ tet seg med Ole Slettebo, som hadde ventet på hen­ ne under hele utenlandsoppholdet, og levde de siste årene av sitt liv på deres gård ved Egersund. Litt.: NBL 2. utg. Feddersen, Ditlevine, 1727-1803, fodt i Christiania, norsk forfatter; en sentral person i kulturlivet i Christiania i 1750- og 1760-årene. Hun skrev småvers, bl.a. et leilighetsdikt til Tullin, oversatte skue­ spill og arrangerte teateroppsetninger. Litt.: NBL 2. utg. Feddersen, Nicolai, 1699-1769, fodt i Flensburg, dansk-norsk embetsmann, fra 1746 magistratspresident i Christiania. Han drev en mangfoldig nærings­ messig og kulturell virksomhet, og var en sentral skikkelse i byens offentlige og selskapelige liv, inntil han 1767 ble avsatt, fordi han hadde salt seg opp mol en politisk eventyrer som stod kongen nær. En slags oppreisning fikk han da han aret etter ble utnevnt til konferensråd, men han døde noen må­ neder senere. Litt.: NBL 2. utg. Feddersen-Wierde boplassområde fra de forste århundrer e.Kr., ca. 10 km nordost for Bremerhaven i Tyskland. Arkeologiske utgravninger startet i 1955. Bebyggelsen har bestått av langhus av tre. Størrelsen pa husene har variert fra ca. 30 m til ca. 10 m lengde. Fjøs og beboelsesdel har vært under samme tak. I de største husene var det plass til ca. 32 kyr, i de minste bare til 2-4. De fleste familier har dessuten hatt et lagerhus. Det har vært dyrket havre, bygg, lin og bonner. Feddersen-Wierde var bosatt i de forste 500 ar e.Kr. Det bebodde området dekket ca. 4 ha. Feder, Jens, f. 1939, norsk fysiker, dr.philos. 1970, professor i fysikk fra 1974 ved Universitetet i Oslo. Feder har arbeidet med faseoverganger i superledere, antiferromagnetisme, med problemer innenfor statistisk fysikk, kjernefysikk, transportproblemer i porøse medier og i væsker. Knyttet til flere uten­ landske forskningsinstitusjoner og universiteter. Feder har mottatt flere priser for fremragende forsk­ ning og undervisning, publisert et stort antall forskningsartikler og skrevet en bok om fraktaler som bl.a. er oversatt til japansk og russisk. Federal Bureau of Investigation, se ►FBI. Federal Communications Commission [fedaral kømjunikeijanz kamjjan], FCC, uavhengig regjeringsopp­ nevnt organ i USA, som regulerer interstatlige kom­ munikasjoner og kommunikasjoner mot utlandet over radio, fjernsyn, kabel og satellitt. FCC tildeler lisenser til radio- og fjernsynskringkastere, godkjen­ ner bruk av frekvenser og overvåker kringkastingstasjoner for å kontrollere at dets reguleringer følges. FCC tar seg av USAs interesser innen internasjonal telekommunikasjon og representerer USA bl.a. i internasjonale standardiseringsorganer. FCC er ansvarlig overfor Kongressen. Kommisjonen ble opprettet ved The Federal Com­ munications Act i 1934, idet den etterfulgte the Federal Radio Commission, som ble opprettet i 1927. FCC har tatt mange viktige avgjørelser i forbindelse med utviklingen av FM- og fargefjernsynskringkasting, og i forbindelse med reguleringen av fjernsynsreklame.

Federal Reserve System [fedaral rizæv sistam], sentralbanksystemet i USA, opprettet 1913. Det har stort selt samme oppgaver som sentralbankene i andre land, bl.a. seddelutstedelse, men er organisert på en særlig måte. Det er inndelt i 12 distriktet, hver med sin regionale Federal Reserve Bank (i Boston, New York, Philadelphia, Cleveland, Richmond, Atlanta, Chicago, St. Louis, Minneapolis, Kansas City, Dallas og San Francisco). Federal Reserve-bankenes pengeoperasjoner ledes av The Federal Open Market Committee, som består av Board of Governors samt fem årlig valgte representanter for de regionale Federal Reservebankene. Den øverste ledelse har Boardof Governors i Wash­ ington, som har 7 medlemmer utnevnt av presiden­ ten med Senatets godkjennelse. Dette styret har ansvar for USAs pengepolitikk og står meget fritt overfor de politiske myndigheter. Formann siden 1987: Alan Greenspan. Fédération Aéronautique Internationale [federasiå aerånåtik Eternasiånal], se ►FAL Federation Cup [fedareijan kAp], tennisturnering for kvinner, se ►Fed Cup. Fédération Cynologique Internationale [federasiå sinalåjik ÉtErnasiånal], FCI, internasjonal blinde­ organisasjon som de fleste lands kennelklubber er tilsluttet (bortsett fra Storbritannias og USAs), grunn lagt 1911. Det viktigste formålet er gjennom interna­ sjonalt godkjente rasebeskrivelser å fremme avl på sunne hunder ved internasjonale prøve- og utstillingsregler. Ca. 80 medlemsland (2005). Fédération Internationale de Camping et de Caravanning [federasiå EtErnasiånal da...[, F.I.C.C., internasjo

nal organisasjon for camping- og caravanturisme, grunnlagt 1932 på initiativ av The Camping Club of Great Britain & Ireland - verdens eldste campingorganisasjon, stiftet 1901. Arbeider for standardisering og forbedring av det internasjonale caravan- og campingliv og utsteder gjennom de nasjonale klubber FICC-Carnet - Camping International, et campingpass som gjelder over hele verden. Representerer 58 med­ lemsklubber i 32 land (2005). Sekretariat i Brussel. Norge er tilsluttet FICC gjennom ►Norsk Caravan Club. Fédération Internationale de Documentation [federasiå EtErnasiånal da dåkymåtasiå], FID, organisasjon som hadde til formål å fremme det internasjonale sam­ arbeidet innen bibliografi og dokumentasjon. Grunn­ lagt 1895 med hovedsete i Haag. Opphørte i 2002. Federation of Fieldsports Associations of the European Union [fedareijan av fi:ldspå:ts asousieijanz av åa

juarapitan jumjan], FACE, samarbeidsorganisasjon for jegerorganisasjonene i de landene som er medlem av Europarådet. Opprinnelig stiftet 1977 forjegerforbundene i EU. FACE representerer interessene til jegerne i 31 land (2004). FedEx Corporation, Memphis i Tennessee, amerikansk transportkonsern grunnlagt 1971 av Frederick W. Smith som Federal Express, ved siden av DHL og UPS verdens største innen ekspressfrakt av store og små pakker. FedEx opererer over hele verden og leverer bl.a. rundt 3 mill, småpakker daglig. Dets flyselskap e verdens største innen godsfrakt. Omsetning ca. 25 mrd. amerikanske dollar med nesten 200 000 ansatte (2004). Fedin, Konstantin Aleksandrovitsj [fjedjin], 18921977, sovjetisk (russisk) forfatter; utgav fra 1920 flere fine noveller, påvirket av Tsjekhov og Bunin (Frukthaven; Stillhet; Bønder; Transvaal, 1926). Av senere verker kan nevnes romantrilogien Unge gleder (1945, norsk overs. 1949), En uvanlig sommer (194748) og Bålet (1961-65), med emne fra årene omkring revolusjonen og den annen verdenskrig. Som første­ sekretær 1959-71 i SSSRs forfatterforening var Fedin med på å nekte utgivelsen av Pasternaks Dr. Zhivago og Solsjenitsyns Kreftavdelingen.

FEDME

7

Fedje. Oversikt over bebyggelsen.

Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal Sysselsetting (2001): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Bygg/anlegg, kraft- og vannforsyning Varehandel, hotell- og restaurantdrift Transport og kommunikasjon Finans- og forretningsvirksomhet Offentlig og privat tjenesteyting

% 3 5 92

% 31 2 9 15 3 34

Fedje [feja], kommune i Nordhordland, Hordaland, ligger i havgapet vest for Fedjefjorden, lengst nord­ vest i fylket og består av den 7,2 km2 store oya Fedje og 124 andre mindre øyer, holmer og skjær. Fedje ble opprettet som kommune 1947 ved utskillelse fra Austrheim. Natur. På øya Fedje består berggrunnen av opprin­ nelig prekambriske bergarter som ble sterkt omdan­ net under den kaledonske fjellkjedefoldingen for ca. 400 mill, år siden. Den sentrale og vestlige delen av øya består av en massiv, nesten granittisk gneis, mens de andre delene har skifrige, oppsprukne gneiser. Her finnes også bergarter som pegmatitter og amfibolitter. På øya Holmengrå nord i kommu­ nen finnes langt yngre bergarter (konglomerat) fra devontiden. Øyene er lave og lyngkledte, og høyeste punkt er 42 moh. (Fedjebjørnen) sorost på oya. Hovedøya er preget av store myrområder. Over 200 fuglearter er observert i Fedje og kommunen har den største bestanden av grågås i fylket. Landskaps­ vernområde og sjøfuglreservat. Bosetning. Den første faste bosetningen skriver seg tilbake til 1600-tallet. Storparten av dagens befolk­ ning bor omkring en god, naturlig havn på den nordlige delen av øya Fedje. Her ligger tettstedet og administrasjonssenteret Fedje med om lag 74 % av kommunens befolkning (483 innb. 2004). Næringsliv. Næringslivet er i stor grad basert på fiske, direkte eller indirekte ved fiskemottak og foredling. Industrien domineres av næringsmiddel­ industri (fiskeforedling) og metallvare- og maskinin­ dustri (bl.a. mekanisk verksted). Det meste av Fedjes

industriproduksjon går til eksport. I kommunen ligger flere fiskeoppdrettsanlegg. Fedje trafikksentral med bl.a. losstasjon og Fedje Treningssenter som driver sikkerhetsopplæring for sjøfolk. Turisme er en næring i vekst. Samferdsel. Bilfergeforbindelse med fastlandet over Sævrøy i Austrheim (Rv. 568). Skipsleia til Bergen inn fra havet følger Fedjefjorden mellom Fedje og øyrekken innenfor. Ved innløpet til fjorden ligger Holmengrå kystfyr. Fedje Trafikksentral er en av Europas mest moderne overvåkingssentraler for sjøfarten; den dirigerer trafikken i Mongstad-Stureområdet, samt aktivitetene til og fra Trollfeltet. Trafikksentralen har også ansvar for lostjenesten i området Måløy-Bergen og Sognefjorden. Offentlige institusjoner. Fedje utgjør et sogn i Lindås prestegjeld, Nordhordland prosti i Bjørgvin bispe­ dømme. Kommunen tilhører Austrheim og Fedje lensmannsdistrikt i Hordaland politidistrikt og horer under Nordhordland tingrett. Historikk og kultur. Fedje har til alle tider vært et viktig fiskevær på kysten. Hvalfangst var i en lengre periode den viktigste næring. Det særegne myrland­ skapet på Fedje er skapt av rydningsarbeid som steinalderbønder utførte for flere tusen år siden, da de brukte Fedje som beitemark og fjernet skogen for å bedre vinterbeitet. Omkring 1900 var det storstilt industriell torvtaking her for å dekke behovet for brenntorv bl.a. i Bergen. Christopher Kahrs, kjøp­ mann i Bergen, eide hele Fedje omkring år 1800. 1799 kjopte han handelsstedet Kræmmerholmen, som i dag er restaurert til gjestgiveri og kystkulturmuseum. Fedje kirke, langkirke i stein, bygd 1941. Dagens kirke er den tredje som står på denne plassen. Ved kirken står en bauta over falne fra den annen ver­ denskrig. Kolerakirkegård fra 1800-tallet. Vinappen, viktig tysk besfestning under den annen verdens­ krig, kontrollerte innseilingene til Bergen og Sogne­ fjorden samt flytrafikken. Hellisøy fyr fra 1855 er åpent for publikum i sommermånedene. Nordsjoløypa, tursti gjennom Storemarka vest på Fedje, er rik på flora og fauna. Kommunevåpenet (godkjent 1990) har to skratt fremvoksende sølv arer mot en blå bakgrunn. Arer har vært et viktig redskap for kommunens handel, samferdsel og fiske, og symboliserer det harde stre­ vet med å livnære seg i Kyst-Norge.

Navnet kommer av norrønt Fedjar, nært beslektet med gotisk fapa, 'gjerde, skillevegg', her i betydnin­ gen 'øyrekke, øygard'. GTh/Tettstedet. Fedje er administrasjonssenter i Fedje kommune, Hordaland; 483 innb. (2004), pa nord­ siden av øya Fedje. Litt.: Brekke, N.G. & R.B. Skaar, red.: Fedje: kultur­ historisk vegvisar, 1995; Skogseth, A.: Fedje og folket: gards-og ættesoge for Fedje, 1997; Tangen, O.: Bygdebok for Fedje, 1984 Fedje [feja], hovedøya i Fedje kommune, Hordaland, vest for Fedjefjorden ut mol Norskehavet; 7,2 km2. Ved sørspissen Hellesøy med fyr. Fedje, Sjtir, 1852-1933, født i Vik, Sogn og Fjordane; norsk lærer, organisasjonsmann og politiker. Han er kjent for sitt arbeid for å bedre husmannskårene, bl.a. gjennom organiserig av arbeiderforeninger. Han startet også avisen Husmanden (første nummer kom ut i Lillehammer 1883). Politiker for Arbeiderdemokratene. Litt.: NBL 2. utg. Fedjefjorden [feja-j, fjord i Hordaland, strekker seg 20 km sørover fra Holmengrå fyr lengst i nord, i en bredde av omkring 5 km, til Seløyni i Øygarden der den fortsetter i Hjeltefjorden til Byfjorden i Bergen. Fedjeosen [fejø-j, havstykke i Hordaland, mellom oya Fedje i Fedje kommune i nord og Nordøyane i Øygarden kommune i sør; 3,5 km bredt. Fører inn til Fedjefjorden. fedme forekommer i alle grader fra lett ►overvekt til sykelig opphopning av fettvev. Ved sykelig fedme, adipositas, samler det seg store fettmengder i og omkring de indre organer, og særlig i underhuden, fortrinnsvis i bukvegg, skulder og hoftepartier. Fettlageret skyldes som regel overernæring pga. langva­ rig tilførsel av for store matmengder, særlig fet mat og karbohydratrikt kosthold, f.eks. brød, poteter, kaker og søtsaker. Det blir da et misforhold mellom tilført næring og nødvendig energi til forbruk. Årsaker. Det finnes mange årsaker til fedme. En av de viktigste faktorene er trolig feil i hjernens regule­ rende innflytelse på sult - og metthetsfølelse. I tillegg er det imidlertid store forskjeller på i hvilken grad kroppen klarer å utnytte et visst antall kalorier i kostholdet. De som legger på seg mest, har sannsyn­ ligvis en sykdom i omsetningen inne i selve fettcellene.

FEDOTOV

En vektøkning på 10-20 kg over normalt regnes for å være en moderat fedme. Vektøkningen kan imidlertid komme opp i det dobbelt av normalvekten og mer. Hos ungdom er en lettere fedme ufarlig. En sterkere grad gir imidlertid funksjonshemming og kan være skadelig av den grunn. Hos eldre er fedme ofte ledsaget av andre alvorlige tilstander som diabetes, gallestein og hjertelidelser, og komplikasjo­ ner som bronkitt, ryggsmerter, plattfot og hudinfeksjoner. Behandling. Fedme kan ikke behandles med medi­ kamenter. I stedet må omlegging av kostholdet til, vanligvis kombinert med økt aktivitet. Denne kom­ binasjonen av mindre mat, mer mosjon, kan ofte gjøres best i samråd med lege, som da også kan folge utviklingen. Sultekurer (absolutt diett) kan være farlige, og ingen av de såkalte slankemidlene har noen dokumentert effekt. I helt bestemte tilfeller der dietetisk behandling har vært forsøkt uten effekt, og hvor tilstander vanskeliggjør et normalt liv eller til og med er livstruende, kan operativ behandling komme på tale. Før sjaltet man ut en betydelig del av tynntarmen, slik at føden har kort vei å passere, og suges opp ufullstendig. Slike inngrep kan imidler­ tid følges av svært plagsomme bivirkninger eller alvorlige komplikasjoner. Inngrep på magesekken, slik at den føles full tidligere, er derfor mer aktuelle inngrep nå. Fedotov. Georgij Petrovisj, 1886-1951, russisk histo­ riker og religionsfilosof, underviste i europeisk middelalderhistorie ved universitetene i St. Petersburg (1914-18) og Saratov (1920-22), til han i 1925 emigrerte til Frankrike. Han var lærer ved Den russiske teologiske skolen i Paris (1926^10), for han i 1941 drog til USA, der han foreleste ved St. Vladimirs teologiske seminar frem til sin død. Fedotov var særlig opptatt av kristendommens rolle for det russiske folk og dets historie. Hans bok om åndelige sanger og folkelig religiøsitet i Russland er fremdeles standardverk. Det samme er hans tobindsverk på engelsk The Russian Religious Minds, utsprunget fra hans bok om russiske helgener. Han forsøkte å komme frem til en egen nasjonal ortodoks tradisjon i russisk hagiografi (helgenbiografi) og i russisk religiøsitet generelt. Nettopp dette omstridte aspektet gjor ham populær i post-sovjetisk russisk åndsliv. fedrag. ormedrag, vandrende tog av larvene til ► hærmygg. Fedraheimen, Eit vikeblad aat det norske folket, blad startet av Arne Garborg 6. okt. 1877 og redigert av ham til utgangen av 1882, deretter av Ivar Mortensson-Egnund til 1889, og til slutt av Rasmus Steins­ vik; gikk inn 1891. Det var hele tiden organ lor målsaken; men det politiske synet i bladet skiftet. I Garborgs tid som redaktør var Fedraheimen organ for den radikale venstreopposisjonen, og Mortensson-Egnund og Steinsvik gjorde det til anarkistblad. Garborg skrev i bladet også etter 1882, og flere av hans fortellinger, likesom en del av romanen Bonde­ studentar, ble først trykt her. Blant medarbeiderne ellers var Kr. Janson, Ivar Aasen, Chr. Bruun, John Lie, Rasmus Løland, Vetle Vislie, Hans Seland, An­ ders Hovden, Nils Kjær. fedrekult. betegnelse for ulike kulturers symbolske eller religiøse uttrykk for de levendes samhørighet med forfedrene. Fedrekult finnes særlig i samfunn der de eldste er gjenstand for spesielt stor respekt som forvaltere av tradisjoner og felles visdom, og forutsetter troen på at de avdøde virker inn på de levendes hverdag. Fedreåndene kan, i ulike kultu­ rer, tenkes å være enten velvillige eller farlige, og holdningen til dem tilsvarende preget av kjærlighet eller frykt. I begge tilfeller er det viktig å blidgjøre dem, og offergaver står gjerne sentralt i kulten. Fedrenes ånder kan være symbolisert på ulike ma­ ter, f.eks. gjennom billedstøtter (i Polynesia og Afri­ ka), tretavler der deres navn er skrevet (i Kina og

8 Japan), hodeskaller (på Ny-Guinea) eller dyr. De kan også tenkes å meddele seg til sine etterkommere ved å tale gjennom utvalgte individer som ved spe­ sielle anledninger sjalter ut sin egen bevissthet. Fedrelandslaget norsk politisk opplysnings- og propagandaorganisasjon, stiftet 1925 under med­ virkning av Christian Michelsen og Fridtjof Nansen på initiativ av ingeniør Joakim Lehmkuhl. Formålet var å skape grunnlaget for en nasjonal samlingspolitikk, med front mot revolusjonære og marxister. Ut fra dette grunnsyn arbeidet Fedrelandslaget bl.a. for å få innført listeforbund. Organisasjonens hovedor­ gan fra 1932 var ukeavisen ABC. Fedrelandslaget fant særlig sympati i Bondepartiet og Frisinnede folkeparti; Høyres stilling var noe skiftende, ofte skeptisk; Venstre stilte seg stort sett avvisende. Ar­ beiderbevegelsen hevdet at organisasjonen var spiren til en fascistisk bevegelse og bekjempet den. Fedrelandslaget drev på sin side en intens propa­ gandavirksomhet mot Arbeiderpartiet, bl.a. i ABC. Ved stortingsvalget 1936 stilte Fedrelandslaget egne lister i et par distrikter og sammen med Frisinnede folkeparti noen andre steder, men det oppnådde ikke å få noen valgt. Fedrelandslaget gjorde seg sterkt gjeldende bl.a. i valgkampen 1930, men gikk tilbake i siste del av 1930-årene, dels på grunn av utviklingen i moderat retning innenfor Arbeiderpar­ tiet, dels på grunn av den tyskvennlige holdning hos mange ledende menn i organisasjonen, blant dem utenrikskronikøren Victor Mogens, som var for­ mann fra 1935.1 likhet med de andre politiske par­ tiene ble Fedrelandslaget oppløst av ReichskommissarTerboven 25. september 1940, og tok ikke opp igjen virksomheten etter frigjøringen. Fedre og sønner, roman (1862) av Ivan Turgenjev. Han gav her en sympatisk fremstilling av «nihilis­ ten» Bazarov som representant for den unge, revo­ lusjonære generasjon, men ble misforstått både av konservative og radikale. feedback |fi:dbæk] (eng.), tilbakekobling, tilbake­ melding av informasjon om et hendelsesforløp til den eller det som igangsatte hendelsen. Uttrykket stammer fra kybernetikken, læren om kontroll og kommunikasjon hos dyr og maskiner. Man taler om positiv feedback i de tilfeller da det tilbakeførte signal oker virkningen av den opprinnelige impuls, og negativ feedback i de tilfeller da det tilbakeførte signal demper virkningen av den opprinnelige impuls. Positiv feedback gir ofte ustabile systemer, f.eks. kan et mikrofon-hoyttalersystem «hyle» hvis mikrofo­ nen plasseres for nær høyttaleren. Uttrykket feedback brukes på mange felter, innen film, musikk, nevrofysiologi, automatisering m.m., se ►tilbakekobling. Feedback i sosiale systemer er tilbakeføringer som påvirker forholdet mellom ønsket og faktisk tilstand i systemer som består av mellommenneskelige relasjoner, f.eks. en sosial gruppe eller organisasjon. Det skilles mellom ytre og indre feedback. Ytre feedback gjelder systemets reaksjon på påvirkninger fra omgivelsene, mens indre feedback er tilbakefø­ ringer i det indre miljøet. Feedback loop (tilbakekoblingssloyfe) kalles det når endringer som et system har forårsaket i omgivelsene, kommuniseres tilbake til systemet slik at det inntrer en korresponderende forandring av systemets funksjonelle tilpasning, feeder [fi:da] (eng.), tilforselskanal, tilbringer; nyttes spesielt om forbindelsen mellom en antenne og en radiomottager eller -sender. Denne mateledningen, fødeledningen, må ha lave tap, og er vanligvis enten en symmetrisk ►transmisjonslinje eller en ►koaksial­ kabel. feedstock [frdståk] (eng. 'føderåstoff'), råstoff/ utgangsråstoff som benyttes som føde (startmateriale) ved ulike foredlingsprosesser innen petrokjemisk industri og petroleumsvirksomhet. Fefferman, Charles, f. 1949, amerikansk matemati­ ker, karakterisert som et matematisk «vidunder­

barn». Han mestret kalkulus da han var 12 år, full­ førte mastergrad med høyeste karakter ved Univer­ sity of Maryland 1966 (17 år), PhD fra Princeton University 1969. Han underviste ved Princeton 1 år, 1970-73 var han ved University of Chicago. 1971 fikk han full professorstilling, som den yngste gjen­ nom tidene i USA. Han vendte tilbake til Princeton University 1973. 1978 mottok han Fields' medalje for sine resultater innen matematisk analyse. Han har særlig arbeidet med fourieranalyse, funksjoner med flere komplekse variable og partielle differensi­ alligninger. Fefor, setergrend i Nord-Fron kommune, Oppland, i Gudbrandsdalen, mellom Feforvatnet (882 moh.) i sør og Felorkampen (1160 moh.) i nord. Fra Feforkampen vid utsikt. Bilvei til Vinstra (15 km). Fefor høyfjellshotell, grunnlagt som høyfjellssanatorium 1891, ble 1905 landets første høyfjellshotell for vinterturisme; 230 senger på hotellet, samt 20 selvstellshytter med 130 senger (2005). Kongefamilien hadde årlige opphold her 1907-14, med Fridtjof Nansen som skilærer. 1910 drev Robert Scott og Tryggve Gran trening med motorsleder her før sydpolsekspedisj onen. Navnet betyr fetråkk; siste ledd er for, 'spor, far', fegger (plur.), gammel betegnelse for far og sønn. Feginsbrekka. dvs. «gledens bakke», kaltes i sagati­ den det sted på Byåsen ved Nidaros, hvor pilegrime­ ne som kom sørfra gjennom Gauldalen, fikk det første syn av byen, og hvor de pleide å falle på kne og takke Gud. Det samme gjorde kong Sverre 1179, da han kom dit med sin hær ved daggry for slaget på Kalvskinnet. Feginsbrekka kalte nordmennene også det sted på Mons Fajani i Italia, hvor de først fikk øye på Roma, når de kom nordfrå. fehirde (av norrønt fé, 'gods, penger' og hirdir, 'vok­ ter'; lat. thesaurgrius,), navn på de norske kongers skattmestere i middelalderen. Opprinnelig var fehirden en hirdombudsmann som fulgte kongen rundt i landet. På 1 300-tallet var Norge delt i 5 skattedistrik­ ter, fehirdsler (Trondheim, Bergen, Oslo, Tunsberg, Båhus), hver med sin fehirde, som dessuten var kongelig befalingsmann på slottene. I unionstiden gikk fehirden over til å bli lensherre og slottshøvedsmann. Fehling, Hermann von, 1811-85, tysk organisk kjemiker. Arbeidet med J. von Liebig i Giessen og oppklarte her sammensetningen av meta- og paraldehyd. Mest kjent for Fehlings væske, en alkalisk løsning av et kobbersalt, tilsatt vinsyre som holder kobberet løst som et komplekssalt. Fehlings væske brukes i kjemi som en reagens pa reduserende stof­ fer, især til påvisning og kvantitativ bestemmelse av enkelte karbohydrater. Fehlis, Heinrich. 1906-45, tysk politimann, kom til Oslo i slutten av april 1940 og ble der under hele okkupasjonen. Sjef for Sicherheitsdienst, som det egentlige Gestapo hørte under. Begikk selvmord. Litt.: NBL 2. utg. Fehmarn, øy i Østersjøen, Tyskland, SchleswigHolstein; 185 km2 med ca. 6000 innb. (2003). Øya er skilt fra fastlandet ved et grunt sund, 1500 m bredt. Broen over Fehmarnsund er et ledd i «Fuglefluktlinjen» til Danmark. Fra Puttgarden jernbaneferge til Rødbyhavn på Lolland. Fehmarnbelt skiller Fehmarn fra Lolland, det er 30 m dypt og 18 km bredt. Øya er flat, skogløs, fruktbar og vel dyrket. Fuglereservat i nord og vest. Turistveien Deutsche Ferienstrasse Alpen-Ostsee som går ut fra Puttgarten passerer den maleriske Burg, øyas eneste by, med severdig kirke og museum. 1773-1864 dansk. Flere store sjøslag har stått ved Fehmarn (1644, 1715). Fehmarnsundbriicke. buebro i stål over Fehmamsund i Tyskland, forbinder øya Fehmarn i Østersjøen med fastlandet, åpnet 1963. Broen er 964 m lang med hovedspenn 248 m, og den er bygd både for vei og jernbane.

FEIDIAS

9

I

Sverre Fehn Sverre Fehn (f. 1924) er kanskje den av nålevende norske arkitekter som er mest kjent i utlandet, men er relativt lite kjent i Norge utenfor arkitekters og bygningsinteressertes rekker. Dette kan henge sammen med at han ennå ikke har fått et stort, sentralt plassert offentlig oppdrag. Fehns produksjon har fått meget god mottakelse, og som en av svært få arkitekter har han opplevd å få et av sine bygg fredet mens han selv er i live, idet hans Villa Busk ble fredet bare tre år etter at det stod ferdig i 1990. Hans hus er tegnet innenfor det modernistiske formspråket, men er gitt en personlig og original tolkning; enkelte har kalt stilen «poetisk modernisme». Fehn er den eneste norske arkitekt som er tildelt «arkitekturens nobelpris», Pritzker-prisen (1997). I tillegg til Villa Busk har han tegnet bl.a. Hedmarksmuseet i Hamar (1972), Norsk Bremuseum i Fjærland (1991), Aukrustsenteret i Alvdal (1996) og Ivar Aasen-tunet i Ørsta (2000).

Sverre Fehn ved tegnebordet. Foto fra 1998. Til høyre: Ivar Aasen-timet i Hovdebygda i Orsta. Det ble åpnet i 2000, og ble samme år tildelt Betongtavlen. Det er et nasjonalt dokumentasjonsog opplevelsessenter for nynorsk skriftkultur. Det inneholder bl.a. store boksamlinger, utstillinger og en butikk.

Lengst til høyre: Norsk Bremuseum i Fjærland, Sogn og Fjordane, oppført 1991. Bygget inneholder et informasjonssenter for snø, is og breer; omfatter både naturvitenskapelige og kulturhistoriske fagfelter.

Fehmer, Siegfrid Wolfgang, 1911-48, tysk nazist.

Sluttet seg til nazipartiet allerede i 1930, ble utdan­ net jurist 1933 og senere tilknyttet det politiske politiet. Sendt til Norge 1940 og ble under okkupa­ sjonen gruppeleder i den tyske Sicherheitsdienst i Norge. Han ble leder av den gruppen som hadde med kontraspionasje å gjøre, og ble den aktive mili­ tære motstandens hovedmotstander. Fra 1943 Kriminalrat og fra 1945 Gestapo-sjef i Oslo. Medvirket en rekke ganger i grove torturhandlinger mot poli­ tiske fanger, ble dømt for i alt 20 forhor med tortur. Fehmer ble arrestert 1945, dømt til døden 1947 og skutt som krigsforbryter på Akershus festning 1948. Skrev i fengselet en rapport som er en av de beste kilder til Gestapos arbeidsmetoder i Norge; Meine Tdtigkeit bei dergeheimen Staatspolizei. Erlebnisse, Erfahrungen, Erkentnisse (1945). Litt.: Brauteset, S.: Gestapo-offiseren E: Milorgs farligste fiende, 1986; NBL 2. utg. Fehn, Sverre, f. 14. aug. 1924 i Kongsberg, norsk arkitekt. Utdannet ved Statens arkitektskole i Oslo 1949. Professor ved Arkitekthøgskolen i Oslo 1971— 94. På grunnlag av seire i arkitektkonkurranser bygde han Norges paviljong på verdensutstillingen i Brussel (1958), Nordens permanente paviljong ved Biennalen i Venezia s.å. og Nordkapp kirke (1965). Fehn regnes ikke bare til landets fremste nålevende arkitekter, men har med arbeider som Oslo døveskole (1976), ► Villa Busk ved Bamble (1990), Norsk Bremu­ seum i Fjærland (1992), Aukrustsenteret i Alvdal (1996) og Ivar Aasen-tunet i Orsta (2000) bekreftet sin posisjon som en frontfigur i den internasjonale modernismen. 1 1996 van han en konkurranse qm tilbygg til Det Kongelige Teater i København, men dette kom aldri til utførelse. Det sies gjerne om Fehn at han kombinerer konstruktiv rasjonalitet og poe­ tisk innlevelse med sikker formsans. Han står som en markant representant for den formalt bestemte purismen i arkitekturen. I sine arbeider som utstillingsarkitekt, på Hed­ marksmuseet på Hamar (1973), den permanente middelalderutstillingen på Historisk Museum i Oslo

(1979) og innredningen av Norsk museum for fotografi - Preus fotomuseum i Horten (2001) har Fehn valgt løsninger som bidrar til å fremheve de utstilte gjen­ standenes estetiske kvaliteter. Han har en rekke priser og utmerkelser, bl.a. Treprisen (1973), Houens fonds diplom for Hedmarks­ museet (1975), Villa Schreiner (1991) og Norsk Bremu­ seum (1994), Statens Byggeskikkpris 1996 for Aukrust-senteret. Jacob-prisen (1993) og den franske Prix Académie d'architecture (1993). I 1997 ble han tildelt «arkitekturens nobelpris», Pritzker-prisen. Litt.: NBL 2. utg.; NKL; Norberg-Schulz, C. & G. Postiglione: S.F.: samlede arbeider, 2003 (1. norske utg. 1997. S.F.-bibliografi: 304-8) Fehr, Louis (eg. Friedrich Ludwig), 1774-etter 1824, fodt i Berlin, tysk litograf og portrettmaler. Han førte en omflakkende tilværelse, med opphold i både Danmark og Sverige, for han høsten 1822 kom til Christiania sammen med sin sønn Gottlieb og etablerte Norges forste litografiske trykkeri, L. Fehr& Son i byen. Han var virksom i Norge i bare to år, men la likevel grunnlaget for det som i løpet av 1800tallet ble en viktig grafisk bransje. Bakgrunnen for at Fehr og sønnen Gottlieb etablerte seg Christiania, var bl.a. den voksende næringsvirksomheten i byen. Bedriftene hadde behov for forretningstrykksaker av forskjellig slag, f.eks. brevark, fakturaer, veksler osv. En annen årsak var universitetets behov for å utgi vitenskapelige publikasjoner med gode illustrasjo­ ner. Professorene Gregers Fougner Lundh og Chris­ topher Hansteen gav bl.a. ut tidsskriftet Nyt Magazin for Nalurvidenskabente, hvor plansjene var litografert av Fehr. En annen produkttype var portretter av samtidens kjente menn. På dette området fikk Fehr også anledning til å bruke sine ferdigheter som portrettor. Firmaet utførte også litograferte land­ skapsbilder og blomsterbilder. Noen av disse ble produsert som fortrykk til bruk av Fehrs tegne- og malerelever. Allerede hosten 1824 forlot Louis Fehr Christiania og drog tilbake til Tyskland. Sønnen Gottlieb ble værende og drev virksomheten frem til sin død i

1855. Han ble etterfulgt av sin sønn Carl Louis Fehr (f. 1828), under hvis ledelse bedriften gikk konkurs i 1869. Firmaet ble senere overtatt av Peter Martin Eggen Bye, og ble drevet under navnet P. M. Bye & Co. frem til 1980-årene. Litt.: NBL 2. utg ; NKL Fehrbellin sted i Tvskland, Brandenburg, 55 km nordvest for Berlin. Her seiret Fredrik Vilhelm av Brandenburg 1675 over svenskene under Wrangel. Kampen var i og lor seg ubetydelig, men Brandenburgs (det senere Preussens) fremvekst til stormakt regnes likevel ofte for a ha begynt ved Fehrbellin. Fehrbellin var under sjuårskrigen skueplass for et svensk nederlag mot prøysserne 1758. Fehrenbach. Konstantin. 1852-1926, tysk politiker Fra 1903 medlem av Riksdagen, tilhørte venstre fløy innen Zentrum. President i Riksdagen 1918-20, rikskansler 1920-21. Fehrman, Carl, 1. 1915, svensk litteraturhistoriker, professor i Lund 1958-80. Han har skrevet om forgjengelsesmotivet i svensk og internasjonal diktning samt om Diktaren och de skapande bgonblieken (1974). Forskning i forvandling (1972) presen­ terer de mest betydningsfulle svenske litteraturhistorikere og deres metoder, fra romantikkens Atterbom til midten av 1900-tallet. Av senere utgivelser kan nevnes Litteraturhistorien i Europaperspektiv (1999). feide (av mnty.), krig, strid; lokalt begrenset krigstil­ stand i middelalderen mellom fyrster, byer eller private personer, jfr. ►Grevefeiden. En rekke av islendingesagaene handler om slektsfeider. Ennå forekommer feider mellom slekter eller andre grup­ per i visse kulturer, med faste sedvaner og regler for hva som utløser en feide, og hvordan den åpnes, fores og bilegges. Feidias dat., Phidias), født antagelig, ca. 490 f.Kr., athener, alt i oldtiden regnet som Hellas' største billedhugger. Feidias var en berømt kunstner da Perikles 447 f.Kr. gav ham oppsynet med den kunst­ neriske utsmykning av Parthenon.

10

FEIDIPPIDES

Feidias. Skulpturer fra Parthenons østgavl. -Til venstre, en gruppe med Hestia, Artemis og Afrodite. -Til høyre, et hestehode. British Museum, London.

Hans tempelbilde av Athene var ferdig 438, den øvrige skulpturelle utsmykning 432 f.Kr. Han ble anklaget for å ha stjålet av gullet eller elfenbenet som var benyttet ved utførelsen av statuen, ble dømt og skal være død i fengsel eller i landflyktighet. Han utførte også kultstatuen i Zevs-templet i Olympia, men verken denne eller Athene-statuen eksisterer lenger. De var begge kolossalstatuer utført i såkall kryselefantin teknikk, dvs. i gull (for drak­ tens vedkommende) og elfenben (til hudpartiene) lagt på en trekjerne. Verktøy og terrakottaformer for uthamring av gullet er funnet i en bygning i Olym­ pia som man mener var Feidias' verksted. De gir et inntrykk av teknikken som ble brukt. Zevs var frem­ stilt sittende, Athene stående. Begge holdt en seiersgudinne (Nike) i hånden. Statuenes baser var rikt utsmykket i relieff. Zevs-statuen ble regnet som et av oldtidens sju ► underverker. Av relieffene fra Olympia er det bevart sikre kopier i full målestokk, mens de to statuene hovedsakelig er kjent gjennom kopier i liten målestokk samt avbild­ ninger på mynter og gemmer. De gir bare et blekt inntrykk av statuenes kunstneriske kvaliteter, som prises av antikke litterære kilder. Andre berømte statuer av Feidias var Athena Lemnia og en kolossalstatue av Athene i bronse, som begge stod på Athens akropolis. Med hensyn til Feidias' kunstneriske ledelse av Parthenons skulpturutsmykning mener man at han utformet den samlede plan for denne, og at den er skapt i hans ånd, men det er tvilsomt om han per­ sonlig har hugd ut noen av de bevarte skulpturer. Det fortelles at han hadde en rekke kunstnere og håndverkere under seg, og Parthenons skulpturer slik de er bevart i dag viser også spor av mange hender. Feidias fikk stor innflytelse i samtid og ettertid og hadde mange elever, de mest kjente var Alkamenes og Agorakritos. Feidippides budbringer i det gamle Hellas, løp 490 f.Kr. fra Athen til Sparta (246 km) for å be om mili­ tær hjelp før den persiske invasjonen ved Marathon. Ifølge legenden var det også Feidippides som samme år løp fra Marathon til Athen (40 km) etter slaget for å melde om den greske seieren og deretter døde. Det siste løpet ble monster for maratonløpet under de første moderne olympiske leker i Athen 1896, som gikk samme strekning. Det første løpet har fått sin etterfølger i distanseløpet Athen-Sparta (spartathlon) fra 1983; se ►ultramaratonløp. feie for egen dør, sørge for at man selv er feilfri før man kritiserer andre; gammel talemåte, finnes i Christoph Lehmanns Politischer Blumengarten (1639).

feielist, vaskelist, linoleumslist, tynn og smal list som

festes utenpå gulvlist eller terskel for å dekke fugen mellom gulvbelegg og gulvlist. Brukes f.eks. ved opppussing når en legger nytt gulvbelegg uten å fjerne gammel gulvlist. feier (av mnty.), yrkesutøver som særlig har til oppgave å forebygge brann gjennom rengjøring av og tilsyn med skorsteiner, roykkanaler, fyringsanlegg/ildsteder. I tillegg kommer rådgiving om energi­ sparing og miljøhensyn. En feiermester har mester­ brevet og ofte ansvaret for feierarbeidet i et distrikt og for visse andre deler av det forebyggende brannvernarbeid. Opplæringen i feierfaget skjer ved ett år i videregående skole og tre år i lære. Opplæringen avsluttes med svenneprøve. Den teoretiske delen av faget tas ved Norges brannskole i Tjeldsund. Historikk. Feieren ble tidligere kalt skorstensfeier. I Europa ble feierfaget først etablert som håndverksfag på 1600-tallet etter omfattende branner som la hele kvartaler og byer øde. Bybrannen i London i 1666 er det mest kjente eksempelet på dette. Fra da av ble Feier med hjelpegutt. Stikk fra 1700-tallet.

feiing ansett som et ledd i bekjempelsen av skorsteinsbrannene, og feieren ble en viktig yrkesgruppe i bysamfunnet. I Norden har feierfaget røtter tilbake til tiden da den dansk-norske kongen Frederik 4 i 1639 hentet faglærte feiere fra Tyskland for å feie pipene på slottet og andre kongelige bygninger. København ble herjet av flere branner som hadde begynt som pipebranner. Feieren hadde også en funksjon som lykkebringer. Det betydde lykke å se en feier og gjerne la på ham. I Norge dukket feierne opp rundt 1710, også de i hovedsak hentet fra Tysk­ land og Danmark. Den 19. mai 1702 opplevde Ber­ gen en bybrann som ble foranledningen til en ny brannanordning av 16. mai 1707, og det ble ansatt skorsteinsfeiere i byen. Feie- og tilsynstjenesten. Etter lov om vern mot brann og eksplosjon (brann- og eksplosjonsvernloven av 2002) er hver kommune pålagt å ha feie- og tilsynstjenester. Feie- og tilsynstjenesten innbefatter feiing etter behov, tilsyn og informasjonstiltak. Tjenesten kan være organisert som en kommunal etat, som en del av brannvesenet, som er den vanligste ordnin­ gen i Norge, eller drives privat. feier, norsk folkedans i todelt takt med hurtig tempo, kjent fra begynnelsen av 1800-tallet. feierkreft, hudkreft på pungen hos feiere. Antas å skyldes langvarig påvirkning av kreftfremkallende stoffer i soten. Feierkreft har historisk interesse fordi M. Percivall Pott i London allerede i 1775 beskrev sammenhengen mellom et yrke og en kreftrisiko. Feiffer Jules [faifa], f. 1929, amerikansk tegner og forfatter. Han har utgitt karikaturer og tegneserier, og var bl.a. medarbeider med fast spalte i The Village Voice i flere tiår. I 1986 vant han en Pulitzerpris for beste tegneserie. Han har skrevet revyer og skuespill (Little Murders, 1967, filmatisert 1971), romaner, bl.a. Harry, the Rat with Women (1963), samt en rekke tegninger og tekster i bokform, f.eks. Sick, Sick, Sick (1959), The Explainers (1961), dessuten Feiffer On Civil Rights (1967) og Feiffer on Nixon (1974). Feiffer skrev manuset til Mike Nichols' film Carnal Knowledge (Kjødets lyst, 1971). Han har også utgitt flere barnebøker, f.eks. A Barrel ofLaughs, a Vale ofTears (1995),/ Lost My Bear (1998) og The Daddy Mountain (2004). feig, betydde opprinnelig døden nær; fra tysk stam­ mer betydningen umandig, uten mot. feigd (norrønt feigd), det å være feig, dødsens. Fra gammel folketro kjenner man betegnelsene: feigdefugl, fugl som ved sitt skrik eller sin sang varslet død,

FEILLÆRE ------------------------------ 1

man vil angi et irrasjonalt talls verdi ved hjelp av et feigdelys, blåaktig lys som kan sees rundt eller over desimaltall. person som er døden nær, Ved den absolutte feil menet man differansen mel­ feigderop, rop som varsler død. lom det nøyaktige tallet og den tilnærmede verdien, Feigenbaum, Mitchell J. [faigan-], f. 1943, ameri­ og ved den relative feil forholdet mellom denne diffe­ kansk fysiker. Forsker ved Los Alamos Scientific rensen og det nøyaktige tallet. Laboratory 1974-81, fra 1982 professor ved Cornell Som regel kjenner man ikke feilens nøyaktige University. I slutten av 1970-årene oppdaget han, størrelse; men man kan ofte angi et maksimum som ved hjelp av datamaskiner, at bestemte mønstre feilen ikke overskrider, den sakahe feilgrense. Vet oppstått ved forgreninger vil gjenta seg periodisk man for eksempel at et tall ligger mellom 24,49 og med en bestemt skaleringsfaktor av universell 24,50, er feilen sikkert mindre enn 0,01, som da er natur. Fenomenet kalte han periodisk dobling, mønst­ feilgrensen. rene som oppstår er senere kalt tfraktaler. Oppda­ To tilnærmede tall regnes for like godt bestemt når gelsen er knyttet sammen med beskrivelser av ikkeden relative feil er den samme for begge, f.eks. er likevektsfenomener i termodynamiske systemer, og tallene 24,49 for 7600 og 0,2449 for Jo,06 like godt studier av fraktaler har fått stor betydning for for­ bestemt, fordi den relative feil er den samme. I læren ståelsen av hvordan systemer langt fra likevekt om tilnærmet regning løses det problem å bestemme utvikler seg. feilgrensene ved et regneresultat, når man kjenner feigianismen, religiøs bevegelse stiftet av Hans Kris­ feilgrensene for de tilnærmede tall som inngår i toffersen Feigum (1797-1873), opprinnelig haugia­ regningen. ner, men fra 1830-årene i skarp opposisjon til haugiFeilberg. Henning Frederik, 1831-1921, dansk anismen. Feigianismen var særlig utbredt i Sogn, folklorist og språkmann, cand.theol. 1855. Feilberg Valdres og Hallingdal. I Valdres er bevegelsens histo­ var 1859-64 sogneprest i Midt-Slesvig, og Fra Heden rie knyttet til Ole Sørflatens navn, en lekpredikant i Slesvigske provincialefterretninger 1863 er hans som snudde feigianismens asketiske strenghet om til første arbeid innenfor folkelivsskildringen. Etter libertinisme. Sørflaten ble fengslet 1843 pga. seksuel­ noen års opphold på Fyn var han 1869-92 prest i le utskeielser. Sønderjylland, hvor han også drev forfattervirksomFeigl, Herbert [faigl], 1902-89, østerriksk filosof, fra het. Hans hovedverk er Bidrag til en Ordbog over jyske 1931 bosatt i USA, professor i filosofi ved MinnesoAlmuesmaal (3 bd., 1886-1914), en høyt anerkjent ta-universitetet fra 1940. Han er logisk empirist med dialektordbok og samtidig en realencyklopedi over særlig interesse for erkjennelsesteori og vitenskaps­ nordiske folkeminner. Feilberg skrev også en lang teori. Verker bl.a. Readings in the Philosophy of Science rekke bøker og artikler om folkeminner, og utgav en (1953; sm.m. M. Brodbeck), The Mental and the samling brev fra danske emigranter. Et nordisk Physical (1967). festskrift utkom til hans 80-årsdag. Sammen med Axel Olrik stiftet han 1904 Dansk folkemindesamFeigum, Hans Kristofersen, 1797-1873, født i Hafslo, ling. nå Luster, norsk bonde og lekpredikant. Sluttet seg tidlig til haugianerne, men brøt i 1830-årene med Feilberg, Johanne Cathrine, 1864-1951, norsk lege. bevegelsen. Han stiftet feigianismen, som bl.a. var Feilberg var den andre kvinnen som ble uteksami­ inspirert av egne visjonære opplevelser og eldre nert som lege i Norge, og regnes som en av de kvin­ oppbyggelseslitteratur. Feigum ble etter hvert kjent nelige legepionerer her i landet. Hun spesialiserte for profetiske evner, og gården hans ble av mange seg i kvinne- og barnesykdommer og drev egen karakterisert som en «profetskole». praksis i Kristiania fra 1899. Hun var i flere år med­ lem av Statens tilsynskomité for barnehjem, og satt i Litt.: NBL 2. utg. Kristiania kommunestyre 1905-07. Feigumelva, Feigeelvi, elv i Luster kommune, Sogn Litt.: NBL 2. utg. og Fjordane, på østsiden av Lustrafjorden. Elven danner den kjente Feigefossen (vernet) med et fritt Feilberg, Karl Frederik, 1828-1909, fodt i Skien, fall på 218 m. Nedbørfelt ca. 50 km2. norsk skolemann og religionsfilosof. 1875-95 rektor Navnet er det opprinnelige norrøne elvenavn Feigd, ved Kristiansand Katedralskole. Han utgav bl.a. Om sammensatt av feigr, 'feig, nær døden', og a,'elv', kulturbevidsthedoggudsbevidsthed (1893), Tilmysteriets theori (1897) og Hvadskal vi forstaa ved aand (1900). feijoa, vill guava, ananasguava, Acca sellowiana, plante i myrtefamilien. Opprinnelig fra Sør-Ameri­ Feilberg. Ludvig, 1849-1912, dansk filosof. Polytek­ ka, dyrkes på New Zealand, i USA og Israel. Den nisk eksamen 1874. Utgangspunktet lor hans filosofi sterkt duftende, grønne frukten er avlang til eggeforer iakttagelser av mennesker og natur, især interes­ met, 5 cm lang, hvitt eller gult fruktkjøtt med kornet serte han seg for de sjelelige krefter som naturkref­ konsistens og søl-syrlig smak. Mange, små spiselige ter. 1 hovedverket Om ligeløb og kredsning isjælelivet kjerner. Brukes som dessertfrukt. (1896) foregriper han Bergsons intuisjonslære, og verker som Om størst udbytte afsjælsevner (1881) og Feijooy Montenegro, Benito Jeronimo [feixåimånNaturlærens leve-ABC (1905) inneholder trekkene i teneyrå], 1676-1764, spansk benediktinermunk; en en slags åndelig naturhistorie som peker frem mot av Spanias fremste essayister på 1700-tallet. Hans E. Kretschmers karakterologi. Hans natur- og karakessayer ble utgitt over en periode på 34 år under terfilosofi har fellestrekk med 1890-årenes danske titlene Teatro critico universal (9 bd., 1726-40) og symbolisme. Samlede skrifter utkom 1914. Cartaseruditasycuriosas (5 bd., 1742-60). Her gar han til angrep på samtidens fordommer og populariserer Feilberg Magnus Wogelius, 1817-99, fodt i Køben­ dens vitenskapelige landevinninger, som han i stor havn, norsk bokhandler. Kom til Norge 1839 og utstrekning henter fra franske kilder. Hans boker etablerte 1843 i Oslo sammen med Jens Landmark utløste heftig polemikk i Spania. Motstanderne en forlags- og sortimentsbokhandel (Feilberg & beskyldte ham for å rokke ved kirkens autoritet og Landmark). Var 1851 med på å stifte Den norske nedbryte troen. Han fjerner seg imidlertid aldri Bokhandlerforening, formann 1879-86. bevisst fra kirkens lære, men utover denne bygger feilfordeling (mat.), se ► feillære (Feilenes fordeling), han sin erkjennelse på erfaringen (eksperimentell feilgrense (mat.), se ►feil. forskning) og den sunne fornuft. feilkorrigerende kode kode i digital transmisjon. En feil (mat.), avvik mellom en nøyaktig verdi og en overføringskanal for informasjon på digital form vil tilnærmet verdi. Når et tall skal bestemmes gjennom alltid ha en sannsynlighet for at en bit overføres leii. målinger, er det ikke mulig å oppnå full nøyaktighet, Dette gjelder spesielt for radiokanaler. Økning av da måleinstrumentene aldri kan bli fullkomne og sendeeffekten eller reduksjon av støyen i mottake­ våre sanser har sin begrensning. Også ved rent ren kan redusere sannsynligheten for overføringsmatematiske beregninger må man ofte nøye seg feil, men vanligvis benytter man feilkorrigerende med en tilnærmet bestemmelse, for eksempel når

koder. Utvikling av mikroelektronikk har gjort det mulig å utnytte slik koding i f.eks. mobiltelefoner og TV-mottakere. Ved kanalkoding adderes ekstra bit til en datastrøm som skal overføres for å kunne detektere, eventuelt korrigere, feil som oppstår pga. støy o.l. under over­ føringen. Kanalkoding vil dermed øke datahastigheten over radiokanalen; kravet til sendeeffekt kan likevel gå ned. En tblokkode dannes ved at man henter et antall bit fra kilden. Sammensatte koder. Bruk av flere kodinger i serie er ofte gunstig. Det er spesielt aktuelt å bruke ReedSolomon-koden som ytre kode, en ikke-binær kode som opererer på tegn i stedet for enkeltbit, og en blokkode eller en såkalt ►foldingskode som indre kode. Den europeiske standarden for satellittoverføring av digitale TV-signaler, DVB-systemet, benytter en RS (204,188) som ytre kode og en foldningskode som indre kode. Såkalte turbokoder b\e presentert i 1993 av C. Berrou og kollegaer. Den hadde så imponerende ytelse at den ble møtt med stor skepsis. Etter presentasjo­ nen startet en intens forskningsaktivitet. Ikke bare ble ytelsen for den opprinnelige varianten bekreftet, det ble også utviklet nye former for metoden, og man begynte å forstå hvilke parametre som bidrog til den gode ytelsen. Nå er turbokoding en veleta­ blert teknikk. LPDC (av eng. Low Density Parity Check) er en kodemetode som ble presentert av Gallagher i 1962, men informasjonsbehandlingen var så komplisert at den ble «glemt». 12003 ble den valgt som kodemetode for det nye systemet for kringkasting av digital TV via satellitt, DVB-S2-systemet. feillære (mat.), feilteori, del av matematikken som behandler de tilfeldige feils egenskaper og setter seg som hovedoppgave a beregne den tilnærmet riktige verdi (eller verdier) av et målemateriale med tilfeldi­ ge feil. Da våre målinger som regel ikke er fullkom­ ne, foretar man i alminnelighet ikke bare én, men en rekke målinger for å oppnå større nøyaktighet. Disse målingene er beheftet med feil. Feilene kan først og fremst være systematiske og skyldes uriktige målemetoder, feil i måleinstrumentene, forhold ved målingen og egenskaper ved observatøren som gir uriktige avlesninger osv. Men selv om man tar hen­ syn til de systematiske feil, sa varierer måleresultate­ ne pa grunn av tilfeldige arsaker som man ikke kan bli herre over og som gir feil som varierer fra én måling til den neste. De feilene som oppstår på denne måten, kalles tilfeldige. Hvis n målinger av den samme størrelse har gitt en rekke verdier x,,x2,...,x„, antar man som den beste tilnærmelse et eller annet gjennomsnitt av disse verdiene. Oftest brukes det aritmetiske gjennomsnitt 1 a = — (x, + x, +... + xn) n For a angi hvor stor variasjon det er i de funne må­ lingene, innfører man sprednings- eller dispersjonsmål. Et slikt mål er f.eks. middelawiket (den gjennom­ snittlige feil)

w = -(|x1-«| + ... + |x„-a|) n som er gjennomsnittet av de enkelte avvik fra a talt med positivt fortegn. Viktigere er kvadratawiket, s, (standardavviket, eng. standarddeviation). definert ved s2=-((X]-a)2+... + (x„-a)2) n Det aritmetiske gjennomsnitt er den verdi for hvil­ ken kvadratawiket er minst mulig. FEILENES FORDELING

Man kan ogsa undersøke de tilfeldige feils fordeling nærmere, og man anvender da de generelle teorier om fordelingskurver i matematisk statistikk. Ved å gruppere feilene etter størrelsen, finner man en viss

FEILREAKSJON

hyppighet (frekvens) av feil av en gitt størrelse, og ved grafisk fremstilling av disse frekvensene finner man den såkalte feilkurve (feilfordelingskurve) for målingene. Om man gjør forskjellige hypoteser om de årsaker som ligger til grunn for feilene, finner man typer av teoretiske feillover eller fordelinger. Den viktigste av disse feillover er den normale (GaussLaplaceske) fordeling med sannsynlighetstetthet 1

Cr-q r

/(x) =—2a‘ hvor a og c er teoretiske uttrykk for gjennomsnitt og kvadratavvik. Den normale fordeling fremkom­ mer hvis feilene oppstår pga. et stort antall kilder med små uavhengige virkninger. Verdiene av den normale feilkurve og dens integral finnes tabulert i statistiske tabellverk. Ved hjelp av disse tabeller kan man beregne sannsynligheten for at en feil faller innen angitte grenser. Når flere størrelser skal beregnes av ett sett målin­ ger, blir forholdene mer kompliserte. For det første kan de målte størrelser være avhengige av hverand­ re, de rnå tilfredsstille visse betingelser; f.eks. om man måler vinklene i en trekant, må summen være 180°. Fordel andre hender det at man ikke kan måle de ukjente størrelsene selv, men derimot visse uttrykk eller funksjoner av dem. Et tilfelle er at man ved måling finner beliggenheten av en rekke punk­ ter som teoretisk skal ligge på en rett linje og man ønsker å bestemme linjens beliggenhet, dvs. dens koeffisienter. Man benytter i slike tilfeller minste kvadraters metode, en fremgangsmåte som skyldes Gauss. Siden de funne punktene som regel ikke ligger nøyaktig på en rett linje, bestemmer man en linje ved å forlange at summen av de kvadrerte avvikene mellom punktene og linjen skal være minst mulig. Dette minimumsproblem loses ved hjelp av differensialregningen, og man oppnår da et system av normalligninger, som i alminnelighet bestemmer de ukjente koeffisienter entydig. Se også ► fordelingskurve, ► sannsynlighetsregning, ►statistikk. feilreaksjon feilhandling, ufrivillige feil eller glipp a\ typen forsnakkelser, feillesning, feilskriving og tilsynelatende umotiverte forglemmelser. I sitt be­ rømte verk Zur Psychopathologie des Alltagslebens (1904) diskuterte S. Freud inngående feilreaksjoner og viste at de kan ha en psykologisk mening som uttrykk for ubevisste motiver.

12 feilsikker. anordning som automatisk innstiller seg

slik at fare unngås dersom kontrollen svikter. Sikringsventilen nede i en petroleumsbrønn er en slik anordning; den trenger et signal for å holde seg åpen og dersom signalet forsvinner pga. skader på platt­ formen, stenges den automatisk. feilslutning, logisk uriktig slutning som f.eks. kom­ mer av at den godtatte konklusjon ikke er en logisk konsekvens av premissene. Læren om feilslutninger skriver seg fra Aristoteles, hvis hovedverk om feil­ slutninger er De sophisticis elenchis. Feilslutninger kan også oppstå ved misbruk av logiske slutningsregler (som i Holbergs Erasmus Montamis: «Mor Nille er en sten»), eller ved ords mangetydighet («Alle spøke­ fugler kan fly»). Se også ►post hoc, ergo propter hoc og ►petitio principii. Feilaktig bruk av statistiske data kan også resultere i feilslutninger, f.eks. ved at man forveksler korrela­ sjon (det vil si samtidig opptreden av to fenomener) med årsaksforhold. feilstrøm. elektrisk strøm som flyter gjennom en strømkrets som er frembrakt ved en feil. Ved isolasjonsfeil er feilstrømmen den som flyter gjennom leilstedet. feiltilpasning svikt i evnen til å tilpasse seg vanlige mellommenneskelige forhold, situasjoner, yrke eller andre sosiale forhold. Betegnelsen er mest brukt i forbindelse med barns psykiske forstyrrelser. Feiltil­ pasning er alminnelig ved sinnslidelser og abnorme sjelstilstander. Gjennomgående uttrykk for dishar­ monier i personligheten. Tilbakefallskriminalitet er et særlig alvorlig uttrykk for feiltilpasning. feiltoleranse t IT), egenskap ved datasystemer som minsker sannsynligheten for at svikt i maskin- eller programvare skal fore til driftsstans eller tap av dala. Etter som datasystemer spiller større rolle for bedrifter og organisasjoner, er feiltoleranse en stadig viktigere egenskap. Del grunnleggende prinsippet er å sikre at systemer aldri er avhengig av ett bestemt delsystem alltid virker; dette kalles pa engelsk «no single point of failure». Lagringssystemer settes sammen av mange fysiske disker, slik organisert at om en disk feiler, kan den fjernes og erstattes av en ny uten at data går tapt. En tjeneste kan også fordeles pa en klynge av servere, slik at om en server svikter, er de andre i stand til å opprettholde tjenestenivået. Kritiske systemer kan

Lyonel Feininger. Seilpyramide. Maleri. 1930. Sammlung Dr. Max Fischer, Stuttgart.

«speiles» over store avstander, slik at en katastrofe ett sted - brann, jordskjelv, terrorangrep - ikke fører til stans. Dersom strømnettet skulle svikte, har man ordninger for å sikre systemene den tiden det tar å få i gang nødaggregater (►avbruddsfri strømforsyning). Feiltoleranse innebærer også at løpende vedlikehold og oppgradering kan utføres trinnvis uten at det er nødvendig å stanse kritiske tjenester. Behovet for feiltoleranse i et datasystem avhenger av i hvilken grad systemet er driftskritisk for den virksomheten det betjener. feilvising. instrumentfeil, avvik fra den korrekte verdien i et måleinstrument, ofte forskjellige over måleområdet. Feilvisingen finnes ved å sammenlig­ ne med et justert presisjonsinstrument. Feinberg, Kai Samuel Josef, 1921-95, født i Oslo, jødisk leder; en av de 25 norske jødene som overlev­ de deportasjonen til dødsleirene i Polen under den annen verdenskrig. Etter krigen ble han en av de viktigste lederne innen det jødiske miljøet i Norge og den fremste lederskikkelsen innen Det Mosaiske Trossamfund i Oslo. Litt.: NBL 2. utg. Feininger, Andreas (Bernhard Lyonel) [fai-j, 19061999, amerikansk fotograf, sønn av Lyonel Feinin­ ger, utdannet arkitekt. Særlig kjent er hans billedfantasier, der han ved hjelp av tekniske finesser tilkjennegav sin oppfatning av virkeligheten. Utgav flere bøker og artikler om fotografering. Feininger, Lyonel [fai-j, 1871-1956, tysk maler, fra 1937 bosatt i USA. Begynte å male 1908, utdannet i Hamburg, Berlin og ved Académie Colarossi i Paris. Stilte fra 1913 ut sammen med gruppen Der Blaue Reiter. 1919-33 tilknyttet Bauhaus i Weimar, som leder for trykkeriet der. Dannet 1924 gruppen Blån­ en Vier sammen med Kandinskij, Klee og Jawlensky. Arbeidet med en subtil kubistisk virkelighetsanalyse ofte bygd over krystallinske arkitekturmotiver. Hans maleri ble av stor betydning for fornyelsen av den geometriske abstraksjon etter den annen verdenskrig. feinschmecker [fainfmekar] (ty.), kresen skjønner av noe, særlig av mat og vin. Feios, sogn og tettbebyggelse i Vik kommune, Sogn og Fjordane, på sørsiden av Sognefjorden. Rv. 602 går fra Feios til fergestedet Vangsnes (Rv. 13). Bety­ delige skogarealer. Feios kirke, langkirke i tømmer, bygd 1866. Sognet, som også kalles Rinde, hadde 240 innb, i 2001. Hørte før 1991 til Leikanger kom­ mune. Navnet kommer av norrønt Fedjdss, Fed, et utdødd elvenavn, sikter antagelig til 'fiskegjerde', og oss, 'elveos'. Feiring. 1 Tettbebyggelse og sogn i Eidsvoll kommune, Akershus fylke, på vestsiden av Mjøsas sørligste del. Skogkledde åser hever seg bratt opp fra Mjøsa til 500-600 moh, lengst i nord Skreikampen 698 moh. Geologisk ligger Feiring på grensen til Oslofeltet. Mellom et lite felt av grunnfjell i øst og større områ­ der med permiske eruptiver i vest finner man kambrosilurisk skifer og kalkstein. Sør for kirkebygda når kambrosiluren helt til Mjøsa. Langs Mjøsa går en smal stripe med slake bakker dekket av sand, avsatt på bunnen i en fjordarm som i slutten av istiden strakte seg inn i Mjøsas basseng. Dette bakkelandet vider seg ut i kirkebygda og er godt oppdyrket. Jor­ den er dels moldjord, dels silurjord. Her ligger Feiringklinikken, privatklinikk for be­ handling av hjertelidelser. Langs Mjøsas vestside går Rv. 33 (Minnesund-Gjøvik-Bjørgo). F.eiring kirke fra 1697, ombygd 1875, middelaldersk krusifiks og døpefont. Nedlagte jerngruver med jernverk (i drift 1806-18) nord for kirkebygda. 2 Tidligere kommune i Akershus, på vestsiden av Mjøsas sørligste del. Den tidligere kommunen, som i utstrekning svarer til nåværende Feiring sogn, ble

r

FEKTING

13

Fegtekunst er kunsten at anvende blanke vaaben til angreb og forsvar. I almindelighed særbetegnes fegtning med de brugelige militærvaaben saaledes: sabelhugning, lansefegtning, bajonetfegtning, og ved fegtekunst forstaaes i snævrere forstand fegtning med duelkaarde og øvelsesvaabenet floretten. Fra i henrundne tider at være et nødvendigt led i hver mands uddannelse, som vilde hævde sig mellem andre mænd. er fegtekunsten gaaet over til hovedsagelig at blive en sportsgren. som dyrkes af hensyn til den glimrende legemlige motion og spæn-

dende interesse, som en kamp paa kaarde eller floret med en god modstander giver. Som motion har fegtning den fordel, at den i meget kort tid giver godt arbeide for hele legemets muskulatur, ogsaa for muskelkomplekscr, som ellers ofte forbigaaes, som muskelkorsettet. — Der skjelnes i moderne fegtesport saavel i henseende til fegtningens udførelse som til undervisningens meddelelse mellem den svenske skole, den franskeog den italienske skole. I den svenske skole er en uforholdsmæssig vegt lagt paa fegtningens gymnastiske del, uddannelsen foregaar efter gymnastiske principer. De to andre skoler har begge lagt hovedvegten paa vaabenbrugen. Under­ visning meddeles hovedsagelig ved, at eleverne fegter med sin lærer. Den franske skole kræver mere beherskede bevægelser af mindre udstrækning end den italienske, der har bevaret mange «trick»-artede bevægelser fra en fantasifuld, men lidet systematisk tid. — Det franske system for fegtning synes for tiden at skulle seire. De franske «maitres darmes» saavel som amatørfegterne vinder gjennemsnitlig over halvparten af de store Inter­ nationale konkurrancer. — Til Norden er det franske system bragt af den fr. fegtelærer Mahaut, som i slut­ ten af 1890-aarene bosatte sigi Kbh., Fillol, som omkring 1900 kom til Stockholm, og Mahauts elev Broch, der i 1906 kom til Kra. — Fegtning med floret er grundlaget for fegtesporten og bør ikke lægges bort, selv om man gaar over til brugen af det ulige interessantere vaaben duelkaarden, hvis brug søges lagt saa nær op til den virkelige tvekamp som mulig. — 1 udlandets fegtesale er i de seneste aar hugning med let sabel kommet meget i mode. I Tyskland drives en afart af hugning med studentervaabenet .

Fegtekunst: Duel mellem den franske fegter 1’ini og den italienske fegter San Malato i Neuilly Sainl-.lames.

jitskilt fra Hurdal 1869 og slått sammen med Eids­ voll 1964; 102 km2 ved sammenslåingen. Navnet kommer av norront Fegringar (flertall), avledning av fagr, 'fager' her i betydningen 'den fagre bygda'. Feisal (Faisal), konger av Irak, av hashimidenes dynasti. Feisal 1, 1883-1933, konge 1921-33. Sønn av den senere kong Hussein av Hedsjas. Feisal var en av initiativtagerne til arabernes antityrkiske oppstand 1916; i mars 1920 ble han valgt til konge av StorSyria, men han ble avsatt i juli samme år av fransk­ mennene. Med britisk støtte ble han 1921 valgt til den første konge av Irak. Feisal 2, 1935-58, utropt til konge ved faren Ghazis død 1939 og overtok styret 1953 etter et regentskap. Feisal førte en probritisk politikk i samarbeid med sin onkel, kronprins Abdul llah, og statsminister Nuri al-Said, og han ble sammen med dem myrdet under den republikanske revolusjonen i juli 1958. Feisal, Faisal ibn-Abdulaziz Ibn Saud, 1905-75, konge av Saudi-Arabia, sønn av Abdul-aziz Ibn Saud og bror av kong Saud; 1925-26 innenriksminister, 1926-64 visekonge i Hedsjas, stats- og utenriksmi­ nister 1958-60 og 1962-64, regent 1963-64. Han ble utropt til konge da broren Saud ble tvunget av familien til å abdisere i november 1964. Han deltok i en rekke arabiske toppkonferanser, og ble ansett som en vestorientert og fremskrittsvennlig fyrste. Myrdet av en ung slektning og etterfulgt på tronen av broren Khalid. feisel, hammer som brukes ved håndboring i fjell. Hodet har som regel firkantet tverrsnitt og smalnet av mot begge ender. Enmannsfeiselen (håndfeiselen også kalt enhåndsfeisel eller enkeltmann) veier 2-3 kg. Denne benyttes når en person arbeider alene (boret i den ene hånden, feiselen i den andre). Ved større fjellarbeider benyttet man postfeisel (tohåndsfeisel) som har lenger skaft og er tyngre (4-5 kg). En mann dreide boret, mens en eller flere personer slo med hver sin postfeisel. Feistein fyr, fyr i Klepp kommune, Rogaland, ca. 10 kmnørdfpr Jærens rev, 2 km av land, opprettet

1859, ombygd 1915. 25 m jerntårn, lysstyrke 2 430 000 cd, lysvidde 16,8 nautiske mil. Et bifyr i samme tårn opprettet 1915. Tåkesignal, horn opp­ rettet 1915, diafon 1953, nedlagt 1990. Automatisert og avbemannet 1990. Fredet 1998. Radiofyr oppret­ tet 1931; rekkevidde 50 nautiske mil. feit-, se også fet-, Feito, Luis, f. 1929, spansk maler, utdannet i Madrid og Paris. Debuterte 1954 og har siden bodd i Paris. Han horte til de ledende yngre spanske malere eiter den annen verdenskrig. Han arbeider med et lyriskabstrakt maleri med vekt på bruken av selve mate­ rialet som uttrykksmiddel. Representert i HenieOnstads samling, Høvikodden. feitost, hvit ost med stort fettinnhold. feitsild, se ►fetsild. Fejos, Paul [fæjåj], 1897-1963, ungarsk antropolog og filmskaper; tok medisinsk embetseksamen i 1921 etter press fra sin adelige familie, men praktiserte aldri som lege. Han hadde begynt a arbeide innen opera og film etter verdenskrigens slutt, og 1920 debuterte han som filmregissør. 1923 drog han til USA hvor han fikk oppmerksomhet med den sær­ pregede The Last Moment (1928), fortalt som en selvmordets tilbakeblikk. Den personlige Lonesome (1928), om storbyens ensomme mennesker, hadde en sosialrealistisk tendens, og tok opp sider ved det amerikanske samfunnet som inntil da hadde vært lite påaktet i Hollywood. Da han ble tvunget til a lage mer ordinære filmer, vendte han i 1932 tilbake til Europa, der han forst arbeidet for et fransk film­ studio som laget filmer i Ungarn. Senere (1934) var han knyttet til Nordisk Film i København, hvor han fikk anledning til å arbeide med etnografisk doku­ mentarfilm. Forst drog han til Madagaskar; senere fulgte ekspedisjoner til Kina, Japan, Sørost-Asia og Peru. Han innledet et samarbeid med svensk filmin­ dustri og ble kjent med den svenske finansmannen Axel Wenner-Gren, samtidig som han fortsatte sine antropologiske studier. Da Wenner-Gren opprettet Viking Fund (senere kalt The Wenner-Gren Foundation for Anthropological Research) i 1941. ble Fejos forskningsdirektør

for institusjonen, som hadde sete i New York. Under hans ledelse utviklet den seg til et sentralt organ for finansiering og koordinering av en rekke forsknings­ programmet innenfor alle antropologiske disipliner. Fejø dansk øy i Smålandshavet, 2,5 km fra Lollands nordkyst, forbundet med Skalø ved en tange; 16 km2 med 610 innb. (2000). Består av et bakket, skogløst morenelandskap; fruktbar (dyrking av frukt og grønnsaker). Rikt fugleliv. fekalstein. enterolitt. dannes av harde tørkede eks­ krementer, som opptar kalksalter. Finnes bl.a. i blindtarmen og kan kanskje være årsak til blind­ tarmbetennelse. fekar, driftekar, person som drog rundt og handlet med storfe. -feksjon (av lat.), virkning, det a gjøre til. fekting (av ty.), fektespørt, nærkamp med blanke våpen og beskyttelsesutstyr på innendørs bane. Våpnene er florett, karde og sabel. En kamp vinnes av den som først treffer motstanderen et visst antall ganger, gyldig treffområde avhenger av våpenet. Støtene markeres ved hjelp av lysende lamper som står i forbindelse med en bryter på klingespissen. Fekting med karde inngår også i moderne femkamp; en japansk fekteform er kendo. Konkurransevåpen. Florett er et stikkvapen med en tynn, bøyelig og firkantet stalklinge. Foran håndta­ ket sitter en skålførmet parérplate med diameter 12 cm. Florettens totale lengde er høyst 110 cm, klingelengde høyst 90 cm og vekt høyst 500 g. Kårde er også et stikkvåpen og det mest brukte våpenet. Det har samme mal for total lengde og klingelengde som floretten, men er tyngre med maksimum vekt 770 g og har en stivere, trekantet klinge. Parérplaten er og­ så større med diameter 1 3,5 cm. Sahel er et kombi­ nert hugg- og stikkvåpen. Det har en klinge høyst 88 cm lang, total lengde høyst 105 cm og vekt høyst 500 g. Parérplaten har diameter 1 5 cm og beskytter fingertuppene ved en forlengelse frem til enden av håndtaket. Bane og utstyr. Konkurranseområdet i fekting kalles pist og er 1,5-2 m bredt og 14 m langt. Det er delt på midten av en tverrlinje, 2 m fra denne er det på hver

I

FEKTNING

14

Fekting. Tegningen viser de tre våpnene som brukes i moderne fekting. Gyldige treffsteder er de partiene på fekterne som er markert med rødt.

side en engard-linje, hvor fekterne har sin utgangsstilling ved kampstart og etter et treff (touché). Fektedrakten består av vest, bukse og knestrømper av sterkt tøy (tradisjonelt hvitt), dessuten en nettmaske av metall foran ansiktet. Masken har i underkant et flerdobbelt tøylag til å beskytte halsen. På våpenhånden bruker man en hanske med mansjett. Turneringsregler. I turneringer brukes to systemer: puljesystemet og cupsystemet (eliminering). I puljesystemet er kampene begrenset til 3 min effektiv tid og vinnes av den som først får 5 gyldige treff på motstanderen; hvis ingen klarer dette, vinner den som har flest treff. Blir en fekter presset bak pistens baklinje av motstanderen, regnes det som treff, kommer man utenfor sidelinjene, mister man kun terreng. I hver pulje går de beste videre til neste runde etter at alle har møtt alle. I cupsystemet går bare vinneren av en kamp videre. Kampene her varer 3x3 min og vinnes av den som først får 1 5 treff eller har flest treff ved kamptidens utløp. I OL og VM benyttes en kombinasjon av pulje- og cupsystem. Elektrisk støtmarkering. I moderne fekting markerer lysende lamper treff ved at en elektrisk bryter pa klingespissen står i forbindelse med lamper ved

FEKTING Norgesmesterskap Florett Kårde Sabel Totalt Egill Knutzen 7 5 5 17 Leif Klette 10 2 12 Teppe Normann 5 6 1 12 Nils Koppang 4 7 11 Claus Severin Mørch 9 9 Pierre Wedset 9 9 Sigurd Akre-Aas 2 1 5 8 7 Jens Chr. Falkenberg 6 1 Andreas Thue 4 2 1 7 David Thue 3 3 1 7 Lars Aas 6 1 7 Claus Mølbach6 6 Thellefsen Severin Finne 5 5 Morten Krogh I 4 5 KVINNER

Anne Cathrine Mørch Marion Platou (Eyvang) Margrethe Mørch Vera von Koss Silvia Lesoil

Florett Kårde Sabel Totalt 10 1 11

8

-

8

5 -

7 5

7 5 5

Tabellen omfatter alle utøvere med minst fem senior-NM totalt t.o.m. 2004. Se også Nøkkelbindets tabeller Fekting.

siden av banen. Utenpå beskyttelsesdrakten har fekterne en metallvest, som nøyaktig avgrenser gyldig treffområde. Vesten står i forbindelse med to lamper. Farget lampe lyser når treffet er gyldig, dvs. på metallvesten, hvit lampe lyser når man treffer utenfor. Pisten har et metallisk overtrekk som nøy­ traliserer treff pa underlaget. Støtkraften må i kårde være minst 750 g for at lampen skal lyse, i florett minst 500 g, mens det i sabel kun trengs en lett berøring. I kårdefekting dømmes dobbelttreff og ett poeng til begge fektere nar de treffer hverandre gjensidig i løpet av '/25 sekund. I florett - og sabelfekting regnes ikke dobbelttreff. Her har den som be­ gynner et angrep fortrinnsrett, og motstanderen må parere angrepet før et motangrep (ripost) settes inn. Elektrisk stotmarkering er benyttet i kårdefekting fra OL 1936, i florettfekting fra OL 1956 og i sabelfekting Ira OL 1988. Tidligere var det visuell bedøm­ ming. Historikk. Fekting i nærkamp i krig er kjent langt tilbake i historien. Våpen av forskjellig slag, som spyd, øks, sverd, dolk, kolle og lanse, var i bruk, til beskyttelse ble bl.a. brukt skjold og rustninger. Duellering med sverd ble i middelalderen en vanlig måte å gjøre opp uoverenstemmelser på, og kunst­ en å parere og unnvike førte til utviklingen av spesielle teknikker. Moderne fekting har tradisjoner tilbake til fekteskoler som oppstod i Italia og Spania pa 1400-tallet, samt i Frankrike som en videreføring av italienske skoler. Florett ble introdusert som øvelsesvåpen i franske fekteskoler allerede rundt 1650, mens den moderne kården oppstod fra duellsverdet på 1800-tallet. Sabelen kom til Ungarn fra Tyrkia på 1500-tallet, og var opprinnelig et tungt soldatvåpen med bøyd klinge. Den hadde lenge kun militær anvendelse, før den sist pa 1900-tallet ble utviklet til et konkurransevåpen av italienske fektemestere. Organisering og konkurranser. Det internasjonale fekteforbundet, Fédération Internationale d'Escrime (FIE), ble stiftet 191 3 og har 115 medlemsland (per 2004). Fekting har vært olympisk idrett for menn fra starten 1896, for kvinner fra 1924 (florett), senere også kvinneklasser i kårde (fra 1996) og sabel (fra 2004). VM for menn er arrangert årlig fra 1921 (unntatt i OL-ar), EM fra 1981 (tidl, også EM 192135). VM for kvinner er arrangert fra 1929.1 alle mes­ terskap kares det ogsa lagmestere (tre fektere pluss én innbytter per lag) pa de tre våpnene. Verdenscup fra 1972. I Norge tok Statens Gymnastikkskole opp fekting 1870, og den forste fekteklubben, Studenternes Gymnastik- og Fægteforening, ble stiftet 1882. Norges Fekteforbund ble stiftet 1911 og har ca. 1 500 medlemmer (2003). NM lor menn er arrangert på karde fra 1913, tidligere også på florett 1913-86 og på sabel 1914-73. NM for kvinner pa kårde fra 1986, tidligere på florett 1928-86. Pa kårde vant Raoul Heide EM 1922, Teppe Normann nordisk mester­ skap 1971 og 1972, Nils Koppang junior-VM 1977 og 1978, Claus Severin Mørch ungdoms-VM 1993 og junior-EM 1995 og Margrethe Mørch verdenscupen for juniorer 1997. RBr

fektning (mil.), trefning, strid; tidligere uttrykk for strid mellom mindre avdelinger. Uttrykket finner man igjen i ordet forpostfektning. fekunditet (av lat.), fruktbarhet. Brukt om mennes­ ker vil fekunditet si befolkningens maksimale (biolo­ giske) evne til å sette barn til verden, mens fertilitet er fruktbarheten slik den faktisk kommer til syne gjennom barnetallet. Feldberg. fjell i Tyskland, i det sørlige Baden-Wiirttemberg, den høyeste topp i Schwarzwald, 1493 moh. Feldborg. Arild, 1912-87, født i Wien, norsk kring­ kastingsmedarbeider og forfatter. Cand.oecon. 1934. Knyttet til NRK 1947, redaksjonssekretær 1955-82. Han skrev en rekke hørespill, filmmanuskripter, bridgebøker og redigerte samlingen Humor i Norge (1974). Med sin språklige oppfinnsomhet og skarpe ironi var han en av norsk revyhistories fremste tekstforfattere, blant hans mest kjente revytekster er CD og Operasangeren. Skrev også teksten til den populære visen Norge i rodt, hvitt og blått (1942, sm.m. Finn Bo). Fra 1930 var Bias Bernhoft Feldborgs faste samarbeidspartner. Han skrev også komedier, bl.a. Mannfolk, oppført på Oslo Nye Teater 1980, med kvinner i alle de mannlige rollene. Litt.: NBL 2. utg. Feldborg. Jan, f. 25. mai 1950, norsk kulturadministrator, sønn av Arild ►Feldborg. Arbeidet i Norsk Hydro 1973-87, bl.a. som regnskapssjef. Senere har han arbeidet i Egmont-gruppen, vært administra­ sjonssjef i Teater Ibsen i Skien og 1998-2000 direk­ tør for Riksteateret. Fra 2001 administrerende direk­ tør ved Henie Onstad Kunstsenter Feldek, Lubomfr, f. 1936, slovakisk forfatter; mest kjent for sin modernistiske, sensuelle lyrikk, ofte krydret med overraskende, ironiske formuleringer. Diktsamlinger, bl.a. Det eneste salte hjem (1961), Krittsirkelen (1970), Notater til et epos (1980) og Avskjedsdansen (1992). Han har også skrevet skuespill, roma­ ner, essayer og barnebøker, og er en fremragende gjendikter. Politisk er han omstridt. Han var lojal kommunist frem til ca. 1985, men ble deretter oppo­ sisjonell og spilte en aktiv rolle ved demokratiserin­ gen i 1989-90. Han var motstander av delingen av Tsjekkoslovakia. I 1994, etterat han ble funnet skyldig i ærekrenkelser mot Slovakias kulturminis­ ter, valgte han tsjekkisk statsborgerskap; dommen ble senere omgjort ved Den europeiske menneske­ rettighetsdomstolen i Strassbourg. feldenkrais. fysioterapeutisk metode som tilsikter å bedre en persons psykiske og fysiske helse ved å gjøre ulike kroppsbevegelser. Metoden er oppkalt etter dens grunnlegger, Moshe Feldenkrais. Se også ► mensendieck og ►psykomotorisk fysioterapi. Felder, Andreas, f. 1962, østerriksk skihopper. Ver­ densmester i skiflyging 1986, i stor bakke 1987 og i lagkonkurranse 1991; VM-sølv i normalbakke 1985. Vant verdenscupen sammenlagt sesongen 1991; i alt 25 rennseireri verdenscupen. Vant Holmenkollrennet 1987. Satte 1991 lengderekord med 191 mi Kulm. Feldkirch [feltkirkj], by i Østerrike, Vorarlberg, ved elven Ill, nær grensen mot Liechtenstein; 28 600 innb. (2001). Jernbaneknutepunkt. Tekstilindustri, bryggerier. Bykjernen er nesten uforandret fra mid­ delalderen, med bl.a. Marktplatz med vakre hus med arkader. Vakker Pfarrkirche; slottet Schattenburg er i dag museum. Viltpark (90 da.). Feldkirch ble by 1218, og var i middelalderen en viktig by og et sentrum for utdannelse (ved jesuitte­ ne) av høyere tjenestemenn. Feldman, Marty [-man], 1933-82, britisk komiker og filmregissør. Debuterte i BBC-TV, hvor han snart fikk sitt eget show. Filmdebut 1969, slo igjennom i Ever\’ Home Should Have One (Hissig på grøten, 1970), og gjorde bemerket innsats i Mel Brøoks-filmene Young Frankenstein (Frankenstein junior, 1973) og

FELLAH

15

SilentMovie (1976). Regidebuterte med The Last Remake of Beau Geste (Glem ikke kamelene!, 1977; også hovedrolle), fulgt av den mislykkede In God We Trust (1980; også hovedrolle). Feldman, Morton [-man], 1926-87, amerikansk komponist. Ble i 1950-årene en av foregangsmenne­ ne i den amerikanske avantgardistiske musikk da han arbeidet med ulike former for indeterminasjon, uttrykt gjennom grafisk notasjon. På denne tiden stod han komponister som J. Cage, E. Brown, D. Tudorog C. Wolff nær. Blant Feldmans komposisjo­ ner, som utmerker seg ved sin klanglige rikdom, kan nevnes Marginal Intersection for orkester (1951), The Swallows of Salangan for blandet kor og 23 instru­ menter (1961) og In Search of an Orchestration for orkester (1967), Mme Press Died Last Week at 90 (1970), The Viola in My Life (1970), Cello and Orchestra (1973). Feldman. Vic(tor Stanley) [-man], 1934-87, britisk amerikansk jazzmusiker, trommeslager, pianist og vibrafonist. Han opptrådte som «vidunderbarn» allerede i 1930-årene, og hadde en trio sammen med sine brodre 1941-47. Tidlig i 1950-årene var han en av Europas fremste moderne jazzutøvere på vibra­ fon og piano; emigrerte i 1955 til USA, der han bl.a. spilte med Woody Herman, Cannonball Adderley og Miles Davis. Han var også aktiv innen jazzrock i 1970- og 1980-årene, og spilte med bl.a. Steely Dan og Tom Scott. Feldmann-saken, dramatisk episode under krigen i Norge 1942. Det jodiske ekteparet Rakel og Jacob Feldmann var på flukt til Sverige, men ble drept av de to grenselosene som skulle frakte dem over. Losene fjernet verdisaker fra likene som deretter ble dumpet i Skriktjern i Trøgstad. Året etter flot likene “opp og saken ble kjent. Elter krigen ble grenselosene anklaget for drap, men frikjent (de ble dømt for underslag). Årsaken til frifinnelsen var at de hevdet at drapene var begått for å hindre avsløring av flukt­ rutene og organiseringen av grenselosene i distrik­ tet. Saken vakte voldsom oppsikt, og interessen ble fornyet med Sigurd Senjes dokumentarroman Ekko fra Skriktjenn (1982), filmatisert 1987 av Bente Erichsen med tittelen Over grensen. Feldt, Kjell-Olov, f. 18. aug. 1931, svensk politiker (sosialdemokrat), sosialøkonom. Ansatt i finansde­ partementet 1962, statssekretær der 1967-70, han­ delsminister 1970-75, konsultativ statsråd i finans­ departementet 1975-76, finansminister i Sverige 1982-90. Medlem av Riksdagen 1971-90. Feldt var arkitekten bak sosialdemokratenes økonomiske politikk i 1980-årene og gikk bl.a. inn for å begrense inflasjonen gjennom lave lønnstillegg og tilbakehol­ denhet med de offentlige utgiftene. Dette førte til sterke rivninger innad i sosialdemokratiet, og Feldt trakk seg tilbake 1990 da han ikke fikk gjennomført en økonomisk tilstrammingspakke. Han har siden vært konsulent og flittig benyttet kommentator. Feldt har bl.a. utgitt En politik for Sverige (1985), memoarboken Alla dessa dagar (1991) og Radda vdlfdrdsstaten! (1994). Feldwebel, tysk underoffisersgrad, tilsvarer omtrent sersjant. fele (av mlat., beslektet med fiolin), flatfele, vanlig fele, den norske folkelige varianten av fiolin, brukt i slåttemusikken siden 1700-tallet; vanlig fiolin, men ofte med en flatere stol. Se også ►hardingfele. Også alminnelig betegnelse på fiolin. felg (mnty.), selve hjulringen på vognhjul. bilhjLil og sykkelhjul. På hestekjøretøyer var felgen tidligere laget av tre med stålbeslag. Nå lages felger for alle kjøretøyer av stål-, aluminium- eller magnesiumlegeringer. Félibien, André [felibje], 1619-95, fransk arkeolog og kunstteoretiker. Hans interesse for antikk kunst og italiensk renessanse ble vakt da han i yngre år oppholdt seg i Roma. Kongelig historiograf og 1671

sekretær på livstid ved arkitekturakademiet; dess­ uten medlem av litteraturakademiet og akademiet for maleri og skulptur. Félibiens betydeligste verker er Entretiens sur les vies et les ouvrages des plus excellents peintres andens et modernes (1666-88), Description sommaire du chateau de Versailles (1674 og 1703) og Description des tableaux, des statues etc. des maisons royales (1677). Félibreforbundet [feiibr-] (proven^alsk Loufélibrige), forbund stiftet i 1854 av sju proven^alske diktere, bl.a. Aubanel, Mistral og Roumanille, med det for­ mål å gjenoppvekke oksitansk, ikke bare som litte­ rært språk, men som vanlig bruksspråk i alle deler av samfunnslivet i Sor-Frankrike. Ener en del stridig­ heter, som skyldtes den dominerende stillingen Rhone-dialekten hadde fått, ble forbundet i 1876 reorganisert med underavdelinger for de forskjellige landsdelene. Bevegelsen frembrakte pa slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet betydelige oksitanske forfattere. Med fremveksten av en mo­ derne oksitansk bevegelse fra 1950-årene av frem­ stod imidlertid forbundet som knyttet til fortiden i for sterk grad, og det mistet mye av sin betydning. Feliciano, José [-siatnou], f. 1945 i Puerto Rico, amerikansk gitarist, sanger og komponist, gjennom­ brudd med Light My Fire i 1968. Han vakte oppsikt med sitt virtuose gitarspill, og fikk et stort publikum, ikke minst i det spansk-språklige Amerika, med sin blanding av pop og latinamerikansk musikk. Hans største suksesser er samlet på albumet And the Sun Will Shine (1998). Felicitas (lat.), romersk gudinne, personliggjørelsen av hell og lykke. Fremstilles pa mynter med overflødighetshorn eller septer. Dyrkelsen av Felicitas synes å være av sen opprinnelse, og det var særlig keiserne som fremmet den. Hun hadde flere templer i Roma fra republikkens siste 200 år. Felicitas og Perpetua, to kvinner som led martyrdø­ den i Karthago 202. Deres martyrakter er av stor historisk og litterær verdi. Festdag: 7. mars. Felipe Juan Pablo Alfonso, prins avAsturias, f. 30. jan. 1968, spansk kronprins. Han er eneste sønn av kong Juan Carlos og dronning Sophia og har to eldre søstre, Elena (f. 1963) og Cristina (f. 1965). Tronar­ ving ved farens tiltredelse som konge 1975, fikk tittelen prins av Asturias 1977. Felipe er utdannet marineoffiser og har ogsa studert jus og økonomi. Han var OL-deltaker i seiling i Barcelona 1992. Felipe ble i mange år kalt «Europas mest ettertrak­ tede ungkar», og han har vært knyttet til en rekke kvinner, bl.a. den norske modellen Eva Sannum, men dette forholdet tok offisielt slutt 2001.2004 giftet Felipe seg med den spanske TV-kjendisen Letizia Ortiz Rocasolano, kronprinsesse ►Letizia. Felipe. Leon, 1884-1968, eg. navn Felipe Camino Gaiicia, spansk dikter. Han underviste i spansk litte­ ratur i Mexico og USA, i eksil i Mexico fra 1939. Hans viktigste diktsamling er Espahol del éxodoy del llanto (1939). Andre tittler er Llamadme publicano (1950) og jOh. este viejoy roto violin! (1965). Felix. Marcus Antonius. romersk stattholder i Judea og Samaria 52-60 e.Kr. Opprinnelig slave, frigitt av keiser Claudius' mor Antonia, gift med Drusilla, som var datterdatter av Antonius og Kleopatra. f Apg 23,23-24,27 omtales han som apostelen Paulus' dommer i Caesarea. Felix. Jozef, 191 3-77, slovakisk litteraturforsker, romanist og dramaturg, anerkjent ekspert på bl.a. Dante og Villon. Som kritiker, og til dels også som dramaturg, har han spilt en viktig rolle i utviklingen av moderne slovakisk litteratur og teater. Felix Henrik Valdemar Christian. f. 22. juli 2002. dansk prins, nest eldste sønn av prins Joachim og prinsesse Alexandra. Felix Austria (lat., lykkelige Østerrike'), uttrykk fra en lengre latinsk sentens: Bella gerant alii. tu felix Austria nube! Nam guae Marsaliis. dat tibi regna Venus;

1. Stratigrafisk felle (utkiling av porøs bergart i tett

reservoarbergart (f.eks. sandstein) 2. Strukturell felle (antiklinal)

Felle innen geologi. Eksempler på stratigrafisk og strukturell felle.

andre kan føre krig; heldige Østerrike, gift deg! Andre far makt fra Mars; Venus sørger for deg! Karakteristikk av habsburgernes planmessige giftermålspolitikk, som stadig økte deres makt. Forfatte­ ren er ukjent. Felix-prisen tidligere navn på ►European Film Award. Felixstowe [fidikstou], by i Storbritannia, England, Suffolk, ved utløpet av Orwell, rett overfor Harwich; 29 300 innb. (2001). Havneby med stor containerhavn, fergeforbindelse med Zeebrugge i Belgia. Badested, seilsport. Felix the Cat, amerikansk legnefilmfigur skapt av tegneren Otto Messmer og produsenten Pat Sullivan. Figuren ble skapt 1919 for Paramounts filmavis Screen Magazine og hadde sin egen populære tegnefilmserie fra 1922. Med denne figuren innførte Messmer og Sullivan «funny animals»-sjangeren i tegnefilmen, og figuren er den viktigste i ameri­ kansk tegnefilm for Mikke Mus. Fel-Jakup eg. Jakup Olsen, også kalt Jakup Lom, Loms-Jakup og Felguten, 1821-76, norsk felespiller fra Skjak. Han opptrådte som konsertspelemann mye sammen med A. Sørensen, en gang også med Myllarguten. På sine reiser fikk han et stort reper­ toar av slåtter som han gav et sterkt personlig preg og utviklet til konsertmusikk. Han ble regnet som en av sin tids store spelemenn. Litt.: Geit vik, S.H.: Spelemenn på Søre Sunnmøre, i Honndalen og i Sunnylven Loms-Jakup og spelemannskrinsen, 1952; Kjøk, E. & J. Kjøk: Eispelmannsoge: spelmenn, spel og dans i Ottadalen, 1995, 153-73; Kleiven, L: Lom og Skjaak:gamal bondekultur i Gud­ brandsdalen, 1915, 336-58; NBL I. utg. («Lom, Ja­ kup»); NBL 2. utg. («Lom, Jakup Olsen») Felke Petra, (gift Meier), f. 1959, tysk friidrcttsut over (oppr. DDR). Olympisk mester i spydkast 1988. Ogsa EM-solv 1986, VM-sølv 1987 og 1991 ogEMbronse 1990. Satte fire verdensrekorder, siste gang 1988 med 80 m (siste rekord med denne spydtypen). Fell. John, 1625-86, engelsk lærd, prestevigd 1647. Han ble Dean of Christ Church i Oxford 1660, biskop av Oxford 1675. Han utgav oversettelser av antikke forfattere, dessuten biografiske og teologiske arbei­ der. fellah (av arab. pløye, dyrke'), alminnelig betegnel­ se pa bonde, jordbruker i arabiske land, særlig brukt

FELLANDREN

om den fattige landbruksbefolkningen som lever på tradisjonelt vis. fellandren. fargelos væske med behagelig Inkl som finnes i forskjellige eteriske oljer. Stoffet, som er et terpen, har formelen C10Hl6. Forekommer i to isomere former, a- og p-fellandren, som hver for seg kan opptre i optiske isomerer. Den venstredreiende formen av a-fellandren f.eks. finnes i eukalyptusolje, mens den tilsvarende form av p-fellandren finnes i kanadabalsam. fellatio (lat., av 'suge'), fremkallelse av seksuell lystfølelse ved at seksualpartneren har penis i sin munn. Fellbach, by i Tyskland, Baden-Wiirttemberg, boligog industriforstad til Stuttgart; 43 200 innb. (2003). Vindyrking i omegnen. Kongressenteret Schvvabenlandhalle. Vinfesten Fellbacher Herbst finner sted i oktober. felle

1 Fangstredskap for matnyttig vilt eller rovvilt. Se ► fangst. 2 (geol.) Område der en reservoarbergart for hydro­ karboner er overdekket av en ugjennomtrengelig bergartskappe slik at olje og gass ikke migrerer opp til overflaten, men samles og danner et olje- eller gassfelt. Feller deles vanligvis i to hovedgrupper: strukturfeller og stratigrafiske feller. Se også ►petro­ leum (feller). Tegning, se foregående side. fellekile kile av metall eller hardplast som ved trefelling drives inn i sagsnittet for å tvinge treet til å falle i den retningen man ønsker. fellesantenneanlegg antenne som er felles for flere radio- eller fjernsynsmottakere. Signalene fra anten­ nen blir forsterket og fordelt til de enkelte mottakere ved et ledningsnett som er skjermet mot forstyrrel­ ser. Fellesantenne for radiomottaking i lang-, mellomog kortbolgeområdene har vanligvis en uavstemt bredbånds antenneforsterker, slik at de enkelte mottakere uavhengig kan innstilles på de stasjoner som ønskes. I anlegg for frekvensmodulerte radiosignaler i meterbølgeområdet og for fjernsyn benyttes retningsantenner og antenneforsterkere avstemt til et smalt bølgebånd eller til en enkel sendestasjon. Antenneforsterkeren blir ofte kombinert med en frekvensomformer fora skille ut signaler fra en fjern stasjon. En enkel antenneforsterker kan male 10-15 mottakere, men ved innkobling av ekstra forsterkere kan signalene fordeles til et ubegrenset antall motta­ kere. Et fellesantenneanlegg er bare beregnet for direkte mottakning av kringkasting, mens ►kabelfjernsyn i tillegg er basert på spredning av interne radio- og fjernsynsprogrammer, laget og/eller avspilt innenfor anlegget. Fellesantenneanlegg kan utstyres med mottakerantenne og omformer for satellittmottakning, og programmene kan distribueres til abonnen­ tene på de vanlige fjernsynskanalene. Fellesantenneanlegg er nå regulert i den såkalte ekomforskriften (FOR-2004-02-16-40). Montering av eller tilknytning til fellesantenne i utleiebolig går nå inn under den alminnelige regel om at endringer i husrommet eller leiligheten krever utleiers samtykke, se ►husleieloven (lov nr. 17, 1999, § 5-4, andre avsnitt). Bestemmelsen i husleie­ loven av 16. juni 1939 § 23 om rett til å koble seg til fellesantenne, ble ikke videreført. For overføring av kringkastingssendinger i felles­ antenneanlegg er det vanligvis nødvendig med samtykke fra vedkommende kringkastingsforetak og øvrige rettighetshavere. Se ► Norwaco. Fellesbanken, tidligere norsk forretningsbank, opp­ rettet 1920 som en sparebankenes sentralbank, hvor aksjonærene bestod av samtlige norske sparebanker. 1985 sammensluttet med Sparebanken Oslo Akers­

16

hus til Sparebanken ABC (ABC Bank), som 1990 ble sammensluttet med andre regionsparebanker på Østlandet til Sparebanken NOR. Denne ble 1999 en del av Gjensidige NOR, fra 2003 DnB NOR. fellesbarn (jur.), barn som ektefeller eller samboere har sammen, i motsetning til særkullsbarn som er barn den ene har med en annen enn ektefellen (f.eks. barn fra et tidligere ekteskap). fellesbeite andelslag som er startet for å skaffe gode beiter til medlemmenes husdyr. Ofte etablert uten­ om medlemmenes eiendommer for å øke tilgangen på grovfor om vinteren. Se ►nabosamvirke. felleseie (jur.), de midler ektefellene og partene i et registrert partnerskap eier ved inngåelsen av ekte­ skapet eller senere erverver, for så vidt de ikke ved lov, ektepakt eller på annen gyldig måte er gjort til særeie. Felleseie er ikke ensbetydende med sameie. Under ekteskapet eier og disponerer ektefellene fritt over sine eiendeler. Ved separasjon, skilsmisse eller død skal et felleseie som hovedregel deles likt. Se ■ ekteskap (ektefellers formuesforhold). Felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren eng. Joint declaration on the doctrine ofjustification, felleskirkelig erklæring undertegnet i Augsburg, Tyskland, 31. okt. 1999 av representanter for Vatikanet og Det lutherske verdensforbund. Formalet med Felleser­ klæringen er å vise at den dialogen som har pågått gjennom flere tiår, har gjort det mulig for de tinderskrivende lutherske kirker og den romersk-katolske kirke å formulere en felles forståelse av menneskets rettferdiggjørelse ved Guds nåde i troen på Jesus Kristus. Erklæringen inneholder ikke alt som den enkelte kirke lærer om rettferdiggjørelsen, men uttrykker en samstemmighet i lærens grunnleggen­ de sannheter. På bakgrunn av en gjennomgang av de bibelske skriftene og en felles formulering av grunnsetningene om rettferdiggjørelsen ble det konkludert med at 1 500-tallets gjensidige lærefordommelser ikke lenger kan sies å ramme partene i dagens situasjon. Innebyrden av dette er at læren om rettferdiggjørelsen ikke lenger vil ha kirkesplittende konsekvenser. felles faktor (mat.). Et helt tall d sies å være en felles faktor for to hele tall a og b, hvis både a og b er dele­ lige med d. Det eksisterer alltid en største felles laktor for to hele tall, og denne største felles faktor kan beregnes ved hjelp av den ►evklidiske algorit­ me. Hvis den største felles faktor for to tall er 1, sies tallene å være relativt primiske. Felles faktor kan defineres på en tilsvarende mate for flere enn to hele tall, og ogsa for polynomer. fellesfjøs samarbeid om fjøsdrift som består i at flere gårdsbruk som driver melkeproduksjon, går sammen om a bygge felles fjøs for sine besetninger. De samarbeider også om fjøsstell, administrasjon og hosting av for. Hvor tett og omfattende samarbeidet er bygd opp, varierer. Et fellesfjøs blir helst organi­ sert som et andelslag. Den mest vidtgående samar­ beidsformen innebærer at kontrahentene forpakter bort sine gårder til laget, og selv tar ansettelse hos delte, én av dem gjerne som røkter i fellesfjøset. Alternativt drives jordveien som før, med salg av foravlingene til laget. Til utnyttelse av fjellbeiter er fellesfjøs vanlig, som regel kalt ►fellesseler. fellesforbruk offentlig konsum, varer og tjenester som brukes av offentlige institusjoner, i alt vesentlig stat og kommuner. Se ►konsum. Fellesforbundet, norsk fagforbund tilsluttet LO, opprettet 1988 ved sammenslutning av Norsk Jern og Metallarbeiderforbund, Norsk Bygningsindustriarbeiderforbund. Norsk Papirindustriarbeiderfor­ bund, Bekledningsarbeiderforbundet og Norsk Skog- og Landarbeiderforbund. Forbundets regioner ble lagt ned 1. januar 2005. Ca. 140 000 medlemmer (2004). Forbundsleder: Kjell Bjørndalen. felleshavari grosshavari, forsettlig og ekstraordinær oppofrelse (eller utgift) som foretas (pådras) for å

redde fra en felles fare de verdier som inngår i ett og samme foretagende til sjøs (skip, last og frakt). Ek­ sempler: overbordkasting av last for å lette et skip som er gått på grunn og står utsatt, frivillig landset­ ting av skip for å unngå større skader, skadetilføyelse ved slokking av brann som truer skip og last, beta­ ling av bergelønn. Felleshavarireglene er dessuten gitt anvendelse på en del utgifter som pådras til felles fordel (comnwn benefit), men som ikke har vært nødvendige for den felles sikkerhet (common safety); det gjelder her diverse utgifter i forbindelse med nødhavnhjelp og fremsendelse av last. De skader og annet tap som oppstår, og de utgifter som pådras, skal utlignes på de verdier som var i risiko ved felleshavariet, dvs. på skip, last og frakt (dersom frakten ikke er endelig forskuddsbetalt). Fordelingen skjer etter forholdet mellom verdiene ved reisens slutt, med tillegg av de beløp som godt­ gjøres i felleshavariet for tap av eller skade på ved­ kommende aktivum. De utlignede havaribidrag betales normalt av de assurandører som har forsikret de bidragspliktige verdier. Felleshavarioppgjøret kan kreves foretatt av en dispasjør, som da utferdiger en dispasje. Historikk. Felleshavari-instituttet har dype historis­ ke rotter; det var fullt utviklet i oldtiden (lexRlwdia deiactu, Digestene 14—2). York-Antwerpen-reglene danner grunnlaget for felleshavarioppgjør verden over. De ble vedtatt 1877 av International Law Association, og er blitt revidert en rekke ganger av denne og Comité Maritime International, senest 1994. Sjøloven av 1893 gav omfattende bestemmel­ ser om felleshavari. I 1966 ble sjølovens regler om felleshavari erstattet med en henvisning til YorkAntwerpenreglene, se nå sjøloven av 24. juni 1994 §461. Felleshavari-instituttet har i nyere tid vært gjen­ stand for atskillig kritikk: Når det i siste omgang er assurandørene som betaler, må man, hevdes det, kunne gjennomføre havarioppgjørene på en enklere måte. felleskjønn (lat.genus commune) (gram.), fellesbeteg­ nelse på hunkjønn (femininum) og hankjønn (mas­ kulinum) i norsk; oppstått ved sammenfall av opp­ rinnelig hankjønn og hunkjønn: en båt-båten, en bok -boken. felleskjøp, FK, landsdelsorganisasjoner for innkjøpssamvirket i landbruket. Felleskjøpene skal ved kjøp, foredling, fremstilling og formidling skaffe sine medlemmer gode og rimelige driftsmidler. Kunst­ gjødsel, plantevernmidler, konserveringsmidler, maskiner m.m. skaffes ved ren handelsvirksomhet, mens kraftfor produseres i egne møller og forblanderier. Gjennom avtale med kontraktdyrkere forestår felleskjøpene en stor del av den statskontrollerte såvareavl i landet. Fra 2001 har Norske Felleskjøp markedsreguleringsansvaret for det norske kornmarkedet. Opprinnelig var hvert felleskjøp en sammenslut­ ning av lokale innkjopslag, gjerne ett i hver kommu­ ne, med solidarisk ansvar og med kjøpeplikt for visse varegrupper. Som innkjopslag fungerer også meieri­ er, samvirkelag m.m. De fleste felleskjøp har nå direkte medlemskap. Det er fire regionale felleskjøp som dekker hele landet: Felleskjøpet Ost Vest (hovedkontor Oslo), Felleskjøpet Rogaland Agder (hovedkontor Stavan­ ger), Nordmøre og Romsdal Felleskjøp (hovedkon­ tor Molde) og Felleskjøpet Trondheim, som dekker de fem nordligste fylker. De har til sammen ca. 54 000 medlemmer og en samlet omsetning på ca. 8 mrd. kr (2003). Historikk. I siste halvdel av 1800-tallet stod norske landhusholdningsselskap (se ►landbruksselskap) i spissen for å organisere omsetningen av driftsmidler til landbruket, og 1896 ble Landhusholdningsselskabernes Fællesinnkjøbsforening dannet i Oslo. Fra starten var Ostfold, Hedmark, Oppland og Buskerud med. senere kom Akershus, Vestfold, Telemark og

FELLING

17

Aust-Agder. Navneforandring til Landhusholdningenes Felleskjøp 1908, til Felleskjøpet Oslo 1921 og til Felleskjøpet Østlandet 1985. Dette ble 1999 sam­ menslått med Felleskjøpet Vestlandet til Felleskjøpet Øst Vest. Vestlandske Landhusholdningsselskabers Fællesinnkjøbsforening ble dannet 1900. Omorganisert 1911 og fikk navnet Det Vestlandske Kjøbelag, fra 1974 Vestlandske Felleskjøp og fra 1985 Felleskjøpet Vestlandet, som 1999 gikk inn i Felleskjøpet Øst

planlegge og lede Forsvarets operasjoner og nasjona­ le styrker i fred, krise og krig. Underordnet FOHK er Landsdelskommando Nord-Norge i Bodø. FOHK skal også planlegge og koordinere norske styrkebidrag til internasjonale operasjoner. Fellesoperativt hovedkvarter er samlokalisert med NATO-hovedkvarteret Joint Warfare Centre (JWC).

Vest.

tet LO, opprettet 1992 ved sammenslutning av Norsk Barnevernpedagogforbund, Norsk Sosionomforbund og Norsk Vernepleierforbund. Organiserer personer innen de nevnte yrkene, samt studenter innen de samme sektorene. 19 000 medlemmer (2003). fellespolise. polise som flere selskaper deltar i. Sel­ skapene står hver for seg ansvarlig for sitt beløp. Polisen underskrives av hovedassurandøren etter fullmakt fra de øvrige selskaper som er med. Fellesprogrammet, et felles politisk program som ble utarbeidet av de politiske partiene sommeren 1945. Grunntanken bak Fellesprogrammet var at det samarbeidet over partigrensene som hadde eksistert under krigen, skulle fortsette i den gjenoppbygningsperioden som fulgte freden. Tanken om et felles program oppstod allerede under krigen, og mai 1945 kom del til forhandlinger mellom representanter for Arbeiderpartiet (Gunnar Ousland), Bondepartiet (Hans Holtan), Høyre (Her­ man Smitt Ingebretsen) og Venstre (Chr. A. R. Chris­ tensen). Også Kristelig Folkeparti og Kommunist­ partiet sluttet seg til Fellesprogrammet. Utkastet ble forelagt og godkjent av Hjemmefrontens ledelse og regjeringen i London. Fellesprogrammet pekte pa de store retningslinjer alle burde samles om for å gjenreise og utbygge den demokratiske stat og nevnte en del konkrete saker for dette samarbeidet. Således burde del opprettes bransjeutvalg for de enkelte næringer, produksjonsutvalg med deltagere også fra arbeidere og funksjo­ nærer, og man burde få en lovgivning som hindret streik og lockout som kampmiddel i arbeidskonflik­ ter; jordbruket burde sikres full likestilling med andre næringer, og forsvaret gjenreises. I tillegg til Fellesprogrammet hadde partiene også sine egne programmer ved stortingsvalget 1945. Men Fellesprogrammet bidrog til at de politiske motsetningene ble neddempet til fordel for de store felles gjenreisningsoppgavene. Fellesrådet for Afrika norsk solidaritetsbevegelse, etablert 1967 som Fellesrådet for det sørlige Afrika, nåværende navn fra 1994. Fellsrådet arbeidet særlig mot apartheidregimet i Sør-Afrika og til stolte for ► frontlinjestatene, med sikte pa en fredelig og demokratisk utvikling i det sørlige Afrika. Elter apartheidregimets tall har Fellesrådet utvidet sitt solidaritetsarbeid til hele Afrika sør for Sahara. Fellesrådet driver opplysningsvirksomhet, innsam­ ling av penger og kontaktformidling mellom afri­ kanske og norske myndigheter og organisasjoner. Fellesrådet består både av enkeltmedlemmer og organisasjoner. fellesseter, andelslag som er startet for å ta imot medlemmenes geiter eller kyr i beitetiden. Hensik­ ten er bl.a. a spare arbeidskraft i sommerhalvåret ved reising av rasjonelle seterfjøs, bruk av maskinmelking og ved at besetningen settes sammen av et hovelig antall dyr. Medlemmene får også okt forgrunnlag på gården fordi dyrene ikke tærer på hjemmearealene nar de er til seters. Oppgjør skjer etter de enkelte dyrs melkeproduksjon. Se ►nabosam virke. Fellesslakteriet. Norges eldste andelsslakteri i drift, grunnlagt 1911 i Oslo. 1987 sammensluttet med Østfold Slakteri. 2001 med Gilde. Det nye Gilde Fellesslakteriet har hovedkontor i Tønsberg, anlegg i Tønsberg, Sarpsborg, Gol og Skien og mottar slakte-

Felleskjøpet Rogaland Agder ble dannet 1970 ved en fusjon av Agder Kjøpelag, dannet 1899 i VestAgder, og Rogaland Felleskjøp. I Møre og Romsdal ble det første felleskjøp dannet 1915, senere ble det tre ulike organisasjoner med tilholdssted i henholdsvis Ålesund (Møre Felles­ kjøp), Molde (Romsdals Sals- og Kjøpelag) og Kris­ tiansund (Nordmøre Landbruksforretning). De to sistnevnte ble sammensluttet til Nordmøre og Roms­ dal Felleskjøp 1970, mens Møre Felleskjøp fusjoner­ te 2000 med Felleskjøpet Øst Vest. I Trøndelags-fylkene ble Landhusholdningsselskabemes Fællesforretning dannet 1900, fra 1905 Nordenfjeldske landhusholdningsselskabers indkjøbs- og salgsforening og fra 1923 Felleskjøpet Trondheim. Troms Felleskjøp fra 1920 ble medlem først 1973. Som samarbeidsorgan mellom de ulike felleskjøp ble Felleskjøpenes Landsforbund stiftet 1934 og Felleskjøpenes Maskinkjøp 1969. Begge to gikk 1973 inn i den nye topporganisasjonen ► Norske Felleskjøp. fellesmarked, betegnelse for en tollunion som om­ fatter en større eller mindre del av varehandelen -mellom de deltagende land. Fellesmarkedet, betegnelse brukt om Det europeiske økonomiske fellesskap, opprettet 1957 med med­ lemslandene Belgia, Frankrike, Italia, Luxembourg, Nederland og Forbundsrepublikken Tyskland. Se ► europeiske union. fellesmerke, varemerke eller annet særlig kjenne­ tegn for varer eller tjenester som er registert eller innarbeidet av foreninger av næringsdrivende, evt. av offentlig myndighet, stiftelse eller annen sam­ menslutning som fastsetter normer for eller fører kontroll med varer eller tjenester. Varemerkelovens bestemmelser gjelder også for fellesmerke så langt de passer. Registrering skjer i fellesmerkeregisteret, som er en egen avdeling av varemerkeregisteret. felles multiplum (mat.). Et felles multiplum for to eller flere hele positive tall er et helt positivt tall delelig med dem alle; produktet av tallene er alltid et felles multiplum. Det eksisterer alltid et minste felles multiplum m (som er en divisor av alle andre felles multipla). For to tall a og b er det minste felles multi­ plum m = a • b/d hvor d er den største felles faktor for a og b. felles mål (mat.). Et linjestykke som er inneholdt et helt antall ganger i to rette linjestykker, sies å være et felles mål for de tø linjestykkene. To linjestykker som har felles mål, sies å være kommensurable; der­ som de ikke har noe felles mål, er de inkommensurab­ le. For eksempel er sidekanten s og diagonalen d i et kvadrat inkommensurable, ettersom 2 s2 = d- gir at d = \2s, og Maserati og utskilt i selskapet Ferrari Maserati, hvor Fiats eierandel per 2004 var 56 %. Ferrari. Ettore, 1849-1929, italiensk billedhugger, utførte bl.a. Giordano Bruno-monumentet på Campo dei Fiori og Revolusjonen på nasjonalmonumentet ved Piazza Venezia (begge i Roma). Ferrari, Lodovico, 1522-65, italiensk matematiker, kom som 15-åring som tjener i G. Cardanos hus og ble snart hans elev og medarbeider. Ferraris største bidrag lil matematikken er hans løsning av fjerdegradsligningen, som ble offentliggjort i Cardanos Ars Magna (1545). Ferrari spilte en fremtredende rolle i den hissige striden mellom Cardano og N. Tartaglia angående prioriteten for løsningen av tredjegradsligningen. Ferrari var professor i Milano, en tid skatteassessor hos den spanske visekonge Gonzaga i Mila­ no og hans bror, kardinalen av Mantova, og samlet seg en betydelig formue. Han døde som professor i Bologna, muligens ble han forgiftet. Ferrari, Lue, f. 1929, fransk komponist. Elev av bl.a. Honeggerog Messiaen. Fra 1958 medlem og 195963 leder av Groupe de recherches de musicales, og har senere bl.a. virket i Køln og Stockholm. Ferrari blir betraktet som en av de mest begavede franske kom­ ponister etter den annen verdenskrig. Av hans kom­ posisjoner kan nevnes: Antisonate for klaver (1953), Hétérozygote (1964), Symphonie inachevée for orkester (1963-66), Musique socialiste for cembalo og lydbånd (1972), Bonjour, comment fu va? for klaver, cello og bass-klarinett (1939). Ferrari, Paolo, 1822-89, italiensk dramatiker og kritiker; skrev moraliserende skuespill om emner som var aktuelle innen datidens borgerskap, bl.a. Il duello (1868), Causeedeffetti (1871), Ilridicolo (1872) og II suicidio (1875). Særlig i Goldoni e le sue sedici commedienuove (1851) leverte han en levende samtidsbeskrivelse. Ferraris, Galileo, 1847-97, italiensk fysiker og inge­ niør, fra 1879 professor i fysikk ved industrimuseet og krigsskolen i Torino. Ferraris er kjent for arbeider om elektrisk kraftoverføring og vekselstrømsteknikk. Ferraris'prinsipp, metode for å frembringe dreiefelter, ved enfaset vekselstrøm og en kunstfase; metoden ble brukt i de første vekselstromsmotorer. Når en vekselspenning kobles til en spole med stor selvinduktans og en parallellkoblet ohmsk motstand, blir det en faseforskjell på nær 90° mellom strømmene i de to grenene. Ledes strømmen fra de to grenene gjennom viklingene på hver sin magnet, får også magnetfeltene forskjellig fase, og man vil ved a la de to feltene skjære hverandre under en romlig vinkel som er lik fasevinkelen, få frem et dreiefelt. Ferraris' prinsipp anvendes i enfasemotorer og er også brukt i induksjonsamperemeteret, frekvensmålere og kilowatt-timemålere. I Ferraris-instrumentene virker dreiefeltet på en aluminiumsskive som er opphengt dreibar om en akse og forbundet med instrumentets viser. Ferras Christian [fera], 1933-82, fransk fiolinist. Debuterte 13 år gammel, var solist med de fremste orkestre i Europa før han var 20 år. Senere konserter i USA, Afrika, Kina og Japan. Ferrat, Jean [fara], eg. Jean Tenenbaum, f. 1930, fransk sanger og komponist; populær siden begyn-

Galileo Ferraris. Frekvensmåler etter Ferraris’ prinsipp. Elektromagnetene b og c har polflater som er splittet opp, og rundt den ene halvdelen ligger en kortsluttet kobberring. Magnetfeltet innenfor kobberringen blir faseforskjøvet i forhold til resten av feltet. Det oppstår dermed et dreiemoment når flatene induserer virvelstrømmen i skiven a. De to dreiemomentene i b og c er motsatt rettet, og forholdet mellom dem er avhengig av frekvensen, fordi strømmen til den ene må gå gjennom en motstand f og til den andre gjennom en resonanskrets, d-e. Aluminiumsskiven er eksentrisk lagret, og den innstiller seg derfor i en stilling bestemt av vekselstrømmens frekvens.

nelsen av 1960-årene, og kjent for sine radikale politiske sympatier. Har bl.a. satt musikk til og spilt inn en lang rekke dikt av Louis Aragon. Ferré. Gianfranco, f. 1944, italiensk-fransk moteskaper, utdannet som arkitekt. Etablerte sitt eget mote­ hus og viste sin første kolleksjon for kvinner i 1978, for menn i 1982. Ferré har alltid vært opptatt av form og linjer og hans kvinneklær har dels hatt teatralske fasonger med store stoffmengder, dels vært enkle, skreddersydde. Designsjef hos motehu­ set Christian Dior 1989-96. Ferré, Léo, 1916-93, fransk visedikter og sanger, fra debuten i 1946 kjent for sine særpregede viser. Han satte også melodi til dikt av Verlaine, Rimbaud, Baudelaire og Aragon. Ferré var kontroversiell, både på grunn av sin stil og sitt politiske budskap; han var erklært anarkist. Et av hans mest kjente album er Amour Anarchie (1970). ferredoksin, elektronbærende protein i fotosyntesen. Ferredoksin fra spinat har relativ atommasse 10 700 og inneholder to jernsvovel-grupper. Redusert ferredoksin reduserer NADP+ (oksidert form av nikotinamidadenindinukleotidfosfat) til NADPH (redusert form av nikotinamidadenindinukleotidfosfat), som er reduksjonsmiddelet i fotosyntesen. Se ► pyridin-nukleotider. Ferreira Antonio, 1528-69, portugisisk dramatiker og humanist. Han var en stor kjenner av klassisk litteratur, men likevel nasjonal i språk og emnevalg. Med hensyn til det siste skiller han seg klart fra de øvrige portugisiske renessansedramatikerne, ikke minst fra den italienskinspirerte Så de Miranda. I en brytningstid med stor innflytelse fra andre litteratu­ rer vernet han om portugisisk språk og beriket det. Han er mest kjent for sitt historiske skuespill om Inés de Castro. Dette er skrevet etter klassisk monster og kalles gjerne for den førsle portugisiske tragedie. Ferreira. José Gomes, 1900-85, portugisisk forfatter. Hans lyrikk bæres av en sterk folelse av ansvar for det jevne menneske. Dette engasjementet førte ham i kontakt med de unge nyrealistene i slutten av 1930-årene, til tross for at han aldersmessig tilhørte generasjonen før dem. Han har siden vært en helt sentral lyriker innen denne bevegelsen. Ferreira utgav også flere prosaverk, bl.a. memoarverket Tempo escandinavo (1969), der han forteller om sin tid

41

som portugisisk konsul i Kristiansund sist i 1920årene. Ferreira, Vergflio, 1916-96, portugisisk forfatter. Han hadde, som så mange andre i sin generasjon, sitt litterære utgangspunkt i nyrealismen, men forlot denne etter få år, og beveget seg deretter i retning av nyromanens mer eksperimentelle uttrykk og eksis­ tensielle problemstillinger. Hører til Portugals mest produktive romanforfattere og har fortsatt en helt sentral posisjon i det litterære liv. Er også berømt for sine tallrike Contra Correntes, selvbiografiske essayer der han, med skarp og fryktet penn, gir leseren et fortløpende og svært direkte innblikk i landets kul­ turliv gjennom de siste tiår. Ferreira de Castro. Jose Maria, 1898-1974, se ► Castro, José Maria Ferreira Ferrer, Ibrahim, f. 1927, kubansk sanger. Han begyn­ te å opptre som 14-åring, og fra 1950-årene av sang han med flere av Cubas fremste danseorkestre. Mot slutten av 1970-årene gikk den mer tradisjonelle musikken av moten, og Ferrer trakk seg tilbake og levde som skopusser og pensjonist. Først i 1996/97 ble han overtalt til å synge igjen, på albumet Toda Cuba Le Gusta med gruppen Afro-Cuban All Stars og, ikke minst viktig, som deltaker i prosjektet Buena Vista Social Club, initiert av Ry Cooder. Det medfør­ te stor oppmerksomhet med konserter i mange land, og i 1999 utgav han sitt første album under eget navn, Buena Vista Social Club Presents Ibrahim Ferrer. Den er blitt fulgt av bl.a. Tierra Caliente (2000) og Buenos Hermanos (2003), og Ferrer er blitt en stor stjerne internasjonalt. Ferrer, José [fero], 1912-92, amerikansk skuespiller, født i Puerto Rico. Debuterte på Broadway 1935, i film fra 1948. Huskes for tittelrollen i Cyrano de Bergerac (1950; Oscar) og som maleren ToulouseLautreci John Hustons Moulin Rouge (1952). Biroller i bl.a. The Caine Mutiny (Mytteriet på Caine, 1954), Lawrence of Arabia (1962) og Woody Allens A Midsummer Nighfs Sex Comedy (1982). Ferrer, Mel(chior Gaston) [fera], f. 1917, amerikansk filmskuespiller. Begynte som danser, senere radiomedarbeider. Filmdebut i Lost Boundaries (Tapte grenser, 1949), spilte større roller i bl.a. Lili (1953), Warand Peace (Krig og fred, 1956; som fyrst Andrej) og The Sun Also Rises (Og solen går sin gang, 1957). Spilte advokat i fjernsynsserien Falcon Crest (1981 — 84). Også filmregi. Gift med Audrey Hepburn 195468. Ferrer, Vicente, lat. Vincentius Ferrerius, ca. 13501419, spansk dominikaner. Etter å ha hatt forskjel­ lige innflytelsesrike stillinger hos pave Benedikt 13 ved pavehoffet i Avignon, reiste han som botspredikant rundt i Spania, Frankrike og Sveits 1399-1409. Han var svært veltalende, og store skarer samlet seg om ham. Han ble fulgt fra sted til sted av folk som pisket seg selv med sveper (flagellanter). Han ble kanonisert i 1455; minnedag 5. april. Ferreri, Marco, 1928-97, italiensk filmregissør, debu­ terte i 1958, gjorde seg først bemerket med den mørke komedien El Cochecito (1960). Han fikk et navn som burlesk og opprørsk filmpoet med Dillingeré morto (1969), og skapte kontroverser med den frekke fabelen La Grande bouffe (Etegildet, 1976), om fire menn som spiser seg ihjel. Blant senere filmer kan nevnes Bukowski-filmatiseringen Storie di ordinaria follia (Helt normal galskap. 1981), og melodra­ maet Storia di Piera (Historien om Piera, 1983) me^ Hanna Schygulla, Marcello Mastroianni og Isabelle Huppert. Ferrero, Guglielmo, 1871-1943, italiensk historiker og sosiolog. Flyktet fra fascistene og ble professor i Genéve 1930. Hans hovedverk Grandezza e decadenza di Roma (5 bd., 1902-07), om Romas storhet og forfall, er rikt på originale synspunkter, og han ble i samtiden kritisert for å være dilettantisk. Ettertiden har imidlertid nyansert dette synet.

FERROELEKTRISITET Ferrero, Jesus, f. 1952, spansk forfatter. Han har skrevet flere romaner, bl.a. Bélver Yin (1982), Amador o la narracion de un hombre afortunado (1996), El ultimo banquete (1997) og Las trece rosas (2003). Han har også skrevet to skuespill og to lyrikksamlinger. Ferrero-Waldner, Benita, f. 5. sept. 1948, østerriksk diplomat og jurist. Karriere i næringslivet og diplo­ matiet, statssekretær i Utenriksdepartementet 1995— 2000. Utenriksminister i Østerrike 2000-04. Hun var presidentkandidat til valget 2004, men nådde ikke opp. Fra 2004 er hun Østerrikes medlem av Europa­ kommisjonen med ansvar for utenrikspolitikk og all­ europeiske saker. ferri- (av lat.), se ► ferro-, Ferri, Ciro, ca. 1630-89, italiensk maler, Pietro da Cortonas elev, fullførte hans fresker i Palazzo Pitti i Firenze. En av romersk barokkmaleris ledende kunstnere. Ferri, Enrico, 1856-1929, italiensk jurist, sosiolog og politiker. En av lederne for den positi vistiske skole innenfor strafferettsvitenskapen, som ser på forbry­ telsen som et produkt av medfødte anlegg og det sosiale miljø, og benekter viljefrihet og tilregnelighet. Hans berømte straffelovutkast fra 1921 ble aldri lov, men hans skrifter fikk stor betydning for straffe­ lovgivningen i en rekke land. Ferri ble i 1886 inn­ valgt i deputertkammeret, spilte en fremtredende rolle som leder av det sosialistiske parti, ferricyankalium. eldre betegnelse for kaliumheksacya noferrat(III), K3[Fe(CN)6], rødt ► blodlutsalt. Ferrier, Kathleen [feria], 1912-53, britisk sanger (alt), studerte hos Roy Henderson, fikk sitt gjen­ nombrudd på Glyndebourne-operaen 1946 som Lucretia, rollen Benjamin Britten hadde tilegnet henne i sin opera The Rape of Lucretia. Ferrier ble snart regnet som en av samtidens fremste sangkunstnere, først og fremst som romanse- og oratoriesanger. Spesielt må nevnes hennes tolkninger av Gustav Mahlers musikk. Plateinnspillinger. Ferrier, Susan Edmonstone [feria], 1782-1854, britisk (skotsk) romanforfatter; utgav sine boker anonymt. Hun var påvirket av Maria Edgeworth, og skildret sitt skotske miljø med humor og satire. Hennes første roman, Marriage, ble utgitt 1818 og ble etterfulgt av The Inheritance. Den tredje øg siste, Destiny (1831), regnes for den beste. Ferriére, Adolphe [ferjetr], 1879-1960, sveitsisk pedagog og sosiolog, fra 1912 professor ved Rousseau-instituttet i Genéve. Han grunnla 1925 Bureau international d'Éducation i Genéve; medstifter av New Education Fellowship. Han var en av fore­ gangsmennene for aktivitetspedagogikken. ferriforbindelser (av ferri-), eldre betegnelse for forbindelser som inneholder treverdig jern, f.eks. ferrioksid, Fe2O}. Den moderne, systematiske beteg­ nelse er jern(III(-forbindelser. ferrimagnetisme, en type magnetisme som forekom­ mer i innskuddsgrunnstoff-forbindelser, en mellom­ ting mellom antiferromagnetisme og ferromagnetis­ me, både med hensyn til atomistisk opprinnelse og egenskaper. Mange ferrimagnetiske stoffer innehol­ der jern, derav navnet. I sin aller enkleste form kan ferrimagnetisme representeres ved antiparallelt orienterte piler (mo­ menter) av ulik størrelse. Se ►ferromagnetisme. Ferrimagnetisme opptrer som alle former for koope­ rativ magnetisme under en viss karakteristisk tem­ peratur som vekselvis kalles ferrimagnetisk néeltemperatur og ferrimagnetisk curietemperatur. Ferrimagnetiske stoffer er ofte vanskelige å detek­ tere. Ferrimagneter er nesten alltid svakere permanentmagneter enn ferromagnetene. Ved om-magnetisering skifter feltet plutselig retning. Hysteresekurven forandrer seg derfor sterkt over et meget lite område, hvoretter magnetisk metning straks inntrer, ferristene (av ferri-), legemiddel, brukes som kontrastmiddel ved magnettomografiske (MR) undersø­

kelser av mage/tarm. Ferristene består av små krys­ taller av magnetisk jernoksid avsatt på overflaten av ► monodisperse plastkuler. ferritin (av ferri-), et vannløselig jernkompleks som består av et ytre skall, apoferritin, og en kjerne av jernfosfathydroksid. Et ferritinmolekyl kan binde svært mange jernatomer, 4-5000. Ferritin finnes i nesten alle vev og utgjør kroppens jernlager. Et godt uttrykk for jernlagerets størrelse fås ved å bestemme ferritinkonsentrasjonen i blodet. ferritt (av ferro- og -itt). 1 (kjem.) Betegnelse på et oksid (spinell) av typen MFe,O4, der M er et toverdig metall. Vanlig benytte­ de metaller (enkeltvis eller i blanding) er jordalkaliene, metaller i overgangsgruppen samt sink, kadmi­ um og kobber. Et karakteristisk trekk ved mange typer ferritter er deres ►ferrimagnetisme. Ved egnet valg av sammensetning og behandling kan ferritt fremstilles både som «bløte» og «harde» magneter i likhet med de konvensjonelle magnetiske materia­ ler, som normalt er basert på ►ferromagnetisme. Spesielle trekk ved ferritt er et lavt virvelstrømtap og et bratt omslag ved om-magnetisering. Av disse grunner benyttes ferritt i elektroniske komponenter f.eks. i telekommunikasjonsteknikk og som magne­ tiske hukommelsen 2 (metallurgi) Betegnelse på allotrop modifikasjon hos jern og dels legeringer som kjennetegnes ved kubisk romsentrert struktur. I rent jern er ferritt stabil opptil 912 °C (1185 K) og betegnes i dette område a-ferritt eller a-jern, fra 1 394 °C (1667 K) til smeltepunktet kalles det 5-ferritt eller 8-jern. Ved tilsetning av legeringsgrunnstoffer kan stabilitetsområdene for a-ferritt og 5-ferritt endres markert. Dermed er varmebestandige kromstål (mer enn ca. 17 % krom) og visse typer elektroteknisk blikk (ca. 4 % silisium) ferrittiske helt opp til sitt smeltepunkt, mens f.eks. legering med tilstrekkelige mengder nikkel gir stål der ferritt overhodet ikke opptrer. Ved mikroskopisk undersøkelse av stal (►metalløgrafi), iakttar man ferritt som karakteristiske lystetsende områder som er lett kjennelige. Ferritt er det vesentligste strukturelement i ulegert stål, i visse typer støpejern og i adusergods. Karbon, som er til stede i praktisk talt alt teknisk stål, er lite løselig i ferritt og opptrer derfor i særskilte strukturelemen­ ter ► sementitt og ►perlitt; i det siste inngår ferritt som tynne lameller. ferrittantenne. en spesiell radioantenne som består av en spole viklet på en ferrittstav, dvs. på en stav av et keramisk isolerende, men magnetisk materiale. Ferrittantenne nyttes som antenne plassert inne i apparatene og nyttes vanligvis for lang-, mellom- og kort bølger. Ferro, Scipione del, ca. 1470-1526, italiensk mate­ matiker, var professor ved Bolognas universitet i 30 ar og er kjent som oppdageren av tredjegradsligningens løsning. Ferro holdt metoden hemmelig, men lian testamenterte sine papirer til sin svigersønn og etterfølger Annibale della Nave, og her ble metoden senere funnet av G. Cardano og L. Ferrari. ferro-. ferri- (av lat. 'jern'), forstavelse som angir tilknytning til jern, f.eks. ferrolegeringer, ferromag­ netisme, ferroforbindeiser, ferritin m.m. ferrocen (av ferro- og gr. 'ny'), et oransjebrunt krys­ tallinsk stoff, C|0H10Fe. Ferrocen ble første gang fremstilt 1951 og er den første av metalløcenene som ble oppdaget. I disse er et metallatom plassert mellom tø plane ringsystemer («sandwichforbindelser»). Reaktiviteten er som for aromatiske forbindel­ ser, smeltepunkt 174 °C. ferrocyankalium, eldre betegnelse for kaliumheksacy anøferrat(II), K4[Fe(CN)6], gult ►blodlutsalt. ferroelektrisitet (av ferro-), betegnelse for det feno­ men at enkelte stoffer haren uvanlig høy relativ permittivitet (dielektrisitetskonstant), og kan bli permanent elektrisk polarisert av et elektrisk felt.

42

FERROELEKTRISKE MATERIALER

Betegnelsen er laget i analogi med ferromagnetisme, og disse fenomenene har mange analogier. Ferroelektrisiteten skyldes at den elektriske vekselvirk­ ningen mellom atomene i et krystallgitter forer til at molekylære elektriske dipolmomenter stiller seg inn i samme retning (se ►dielektrikum). Ferroelektriske stoffer viser hysterese (i likhet med ferromagnetiske materialer), og effekten er temperaturavhengig. For noen stoffer opptrer effekten hare i et lite temperaturintervall, for andre fra det absolutte nullpunkt og opp til en karakteristisk maksimal temperatur (det elektriske curiepunkt). Godt kjente ferroelektriske stoffer er kvarts, seignettesalt og bariumtitanat. ferroelektriske materialer (av ferro-), stoffer med spesielle elektriske egenskaper (se ► ferroelektrisitet), underklasse av dielektriske og pyroelektriske materialer. De spesifikke egenskapene fremkommer tydeligst hos isolerende forbindelser. Årsaken til egenskapene ligger i krystallstrukturen. Blant annet er et krav mangel på sentersymmetri, noe som medfører eksistens av elektriske dipoler. For et ferroelektrisk materiale vil innvirkning av et elektrisk felt kunne snu dipolene, som analogt med de magnetiske momenter i ferromagnetiske mate­ rialer, i utgangspunktet er ulikt orientert i ulike domener. For bruksanvendelser se ►dielektriske materialer. Det finnes en rekke eksempler på ferroelektriske materialer. Særlig utbredt er perovskitt-type oksider, f.eks. bariumtitanat, BaTiO,. Også hydrogenbundne forbindelser som kaliumhydrogenfosfat KH2PO4, organiske forbindelser som tiourea, molekylære forbindelser som HC1 og amorfe modifikasjoner av litiumniobat, LiNbO,, fremviser ferroelektrisitet. ferroforbindelser (av ferro-), eldre betegnelse for forbindelser som inneholder toverdig jern, f.eks. ferrosulfat, FeSO4. Den moderne systematiske be­ tegnelse er jern(II)-forbindelser. ferrofumarat (av ferro-), C4H,FeO4, legemiddel som inneholder toverdig jern og brukes ved jernmangelanemi. Se ►jernpreparater. ferrokrom (av ferro-), legering av jern og krom, se ► ferrolegeringer. ferrolegeringer (av ferro-), i videste betydning alle jernlegeringer. Normalt brukes ferrolegeringer som fellesbetegnelse på de legeringer av jern med andre metaller og med halvmetaller som anvendes i stålverk til desoksidasjon og opplegering. De viktigste ferrolegeringer er ferromangan, ferrosilisium, ferro­ krom, ferrovanadium, ferromolybden, ferrowolfram, ferronikkel, ferrotitan, ferrozirkonsilisium, ferrofosfor, ferroniob og ferrotantal. Ferrosilisium anvendes også til reduksjonsmiddel ved fremstilling av andre ferrolegeringer og metaller i ►silikotermiske prosesser, og knust ferrosilisium brukes for frem­ stilling av tunge væsker til bruk ved visse former for oppredning. De fleste ferrolegeringer fremstilles ved smelting i elektrisk industriovn med koks som reduksjonsmid­ del. Lavprosentig ferromangan (spiegel) og lavprosentig ferrosilisium kan fremstilles i masovn. Visse spesielle ferrolegeringer produseres ved ►aluminotermi. Det produseres ca. 16,6 mill, tonn ferrolege­ ringer i verden. Land i det tidligere Sovjetunionen er de som forbruker og produserer mest. Norge har en sterk internasjonal posisjon i ferrolegeringsindustrien. Ferromangan, ferrosilisium, ferrokrom og silikomangan produseres i Norge. ferromagnetiske materialer (av ferro-), en type mate­ rialer som under en viss kritisk temperatur fremviser spontan magnetisering. Fra dagliglivet er kom­ passnåler og hestesko/stavmagneter kjente eksem­ pler. Noen av materialene som finner praktisk an­ vendelse er i realiteten ferrimagneter. Ferromagnetiske materialer er oftest krystallinske, uorganiske forbindelser, gjerne metaller, legeringer eller oksider. Noen organiske og noen amorfe ferromagneter er også kjent.

ferrimagnetisk

Ferromagnetisme. Kollektiv innretting av atomers spinn og magnetiske moment i krystallgitre. I ferromagnetiske stof­ fer (a) har man en gitterstruktur hvor alle atomene innret­ ter seg parallelt innen et doméne. I anti-ferromagnetiske stoffer (b) har man to, hva magnetiske egenskaper angår, like gitre som er motsatt rettet og derfor helt opphever hverandres virkninger. I ferrimagnetiske stoffer (c) har man to magnetisk sett forskjellige gitre som delvis opphever hverandres virkninger.

Ferromagnetisme opptrer ikke i væskefase, men ferromagnetiske «væsker», ferrofluider, kan fremstil­ les ved dispersjon av finfordelt pulver (10 nm) av f.eks. magnetitt i oljeblandinger. Egenskaper. Over den kritiske temperaturen, curie­ temperaturen, T., vil de magnetiske momenter være vilkårlig fordelt m.h.t. retning slik at de summeres til null (paramagnetisme). Under T beståret ferromag­ netisk materiale av magnetiske domener. Innen hver av disse er de magnetiske momenter parallelle. Når et ferromagnetisk materiale utsettes for et mag­ netfelt, dvs. det magnetiseres, vil momentene i de ulike domenene gjores parallelle. Viktige materialparametere for ferromagnetiske materialer er størrelsen av det magnetiske moment (retningsmagnetiseringen), curietemperaturen (som definerer ovre grense hvor ferromagnetisme opptrer i det aktuelle materialet), remanens (rest-magnetisering for materialet når ytre magnetfelt er null), koersivitet og partikkelstorrelse. Bruk. Praktisk bruk av ferromagnetisme var knyt­ tet til grunnstoffet jern og magnetitt, Fe,O4. Utover på 1900-tallet har forbedrede materialer stadig vunnet innpass. Bruk av feriitt-spineller og relaterte forbindelser er utbredt i telefon-, datamaskin- og mikrobolgeteknologi, i magnetbånd, transformatorkjerner m.m. I 1970-årene ble metalliske faser mel­ lom sjeldne jordartsgrunnstoffer og kobolt utviklet, f.eks. SmCo5. Disse fremstilles i form av 1 pm pulver, som magnetisk sett opplinjeres og gjores mest mulig kompakt under påvirkning av et pålagt magnetfelt. Magneter av slikt materiale benyttes i elektroniske armbåndsur, magnetiske membraner, motorer m.m. I 1980-årene er ytterligere sterkere magneter blitt oppdaget og utviklet. Nåtidens «supermagneter» består f.eks. av det metalliske boridet Nd2Fe14B. For magnetiske «boble«-dataminner av særlig tynne filmer er fastopploselighetsfaser av yttriumjerngranat, Y3Fe,O12, aktuelle. Ferrofluorider har mange tekniske anvendelser, i magnetiske pakninger, i høyttalere m.m., men også i medisin. F.eks. brukes injisert ferrofluorid til kontroll/stopping av blodstrøm i arterier. Når partikkelstorrelsen er tilstrekkelig liten, fremviser ferromag­ netiske materialer ikke lenger typisk oppførsel. F.eks. bli remanensen null. Disse materialene betegnes da superparamagneter. I slik form benyttes jernoksider utfelt i monodisperse kuler, Ugelstad-kuler, til mo­ derne kontrastmidler for magnetisk tomografi. I

modifisert form brukes magnetiske Ugelstad-kuler i kreftterapi for visse typer blodkreft. HeFj ferromagnetisme (av ferro-), en vanlig form for magnetisme som forekommer i jern og som kjenne­ tegnes ved at stoffet påvirkes sterkt av en magnet. Mer presist er ferromagnetiske stoffer karakterisert ved en relativ permeabilitet mye større enn 1, i praksis mellom 1,1 og 106. Ved oppvarming forsvin­ ner den ferromagnetiske egenskap, og stoffet blir paramagnetisk. Den temperatur dette inntreffer ved, kalles stoffets curietemperatur. Ved avkjøling under curietemperaturen blir stoffet igjen ferromagnetisk. Definisjonsmessig er en ferromagnet kjennetegnet ved parallell samvirkning av de atomære enkeltmagnetene. Se figur. Ved romtemperatur er bare tre grunnstoffer ferro­ magnetiske: jern, kobolt og nikkel. Disse har plass ved siden av hverandre i grunnstoffenes periodesys­ tem og er karakterisert ved at atomenes 3d-skall er delvis fylt med elektroner. Den magnetiske egenskap skyldes disse elektronene. To av de sjeldne jordartsgrunnstoffene, gadolinium og dysprosium, er også svakt ferromagnetiske med curietemperatur på henholdsvis 16 °C og-192 °C. For disse stoffene tilskrives magnetismen elektronene i et delvis fylt 4f-skall. Også mange legeringer og kjemiske forbin­ delser er ferromagnetiske. Enkelte legeringer hvor det ikke inngår noe ferromagnetisk stoff, spesielt noen manganlegeringer, er likevel ferromagnetiske. Se også ►ferromagnetiske materialer. Nær beslektet med ferromagnetisme er fenomene­ ne ► antiferromagnetisme og ►ferrimagnetisme. ferromangan (av ferro-), ferrolegering som ved siden av jern inneholder opptil ca. 80 % mangan, samt karbon i området fra ca. 6 % ned til meget lave gehalter (de siste betegnes ferromangan affinéeller ferromangan suraffiné). Se ►ferrolegeringer. Ferron, Jacques [ferå], 1921-85, kanadisk franskspråklig forfatter. Han var lege, og hans verker er preget av erfaringene fra hans praksis i Québecs arbeiderstrøk. Ferron var en stor humorist; han forente et kritisk og stundom opprørsk perspektiv med menneskelig varme og medfølelse. Han skrev skuespill, bl.a. L'Ogre (1949), samt romaner og for­ tellinger som Contes du pays incertain (1962) og L'Amélanchier (1970). Men han ble kanskje mest kjent for sine leserbrev, der han med ironi og indig­ nasjon angrep Québecs «establishment» og forsvarte opprørere og underprivilegerte. Det er sagt at han gjorde leserbrevet til en egen kunstform. De beste er samlet i Les Lettres aux journeaux (1985). ferrosement (av ferro-), mørtel armert med flere lag nett eller netting, gjerne med et stålskjelett i midten. Brukes mest til skipsbygging og lette skallkonstruk­ sjoner. ferrosilisium (av ferro-), ferrolegering som ved siden av jern inneholder 45-75 % silisium. Se ►ferrolege­ ringer. ferrosulfat (av ferro-), FeSO4, legemiddel som brukes ved jernmangelanemi. Se ►jernpreparater. ferrotypi (av ferro- og gr. 'avtrykk'), foreldet metode for direkte fremstilling av positive fotografiske bilder. Det fremkalte negativ ser etter fremkalling positivt ut pga. at emulsjonen er lagt på en sort- eller brunlakkert jernplate. Ble brukt på markeder o.l., hvor det ble kalt kanonfotografering pga. kameraets utseende, og fordi bildet ble ferdig på noen minutter, ferrum (lat.), jern. ferrum candens, glødende jern, svijern bl.a. til ►kauterisasjon. ferrum reductum, redusert jern, meget rent jernpulver fremstilt ved reduksjon av jernoksid med hydro­ gen. Ferry, Bryan, f. 1945, britisk sanger og musiker, særlig kjent som frontfigur i gruppen Roxy Music. Både gjennom sitt arrogante «image» og sin måte å

FERSKVANN

43

Hans Axel von Fersen. Utsnitt av K.F. von Bredas maleri, Uppsala.

synge på har han hatt betydning for yngre popartis­ ter, ikke minst i 1980-årene. Av album under eget navn kan nevnes Let's Stick Together (1976), Boys and Girls (1985), Bete Noire (1987), Mamouna (1994), As Time Goes By (1999) og Frantic (2002). Ferry. Jules Framjois Camille [fen], 1832-93, fransk politiker og advokat. Motstander av keiserdømmet og deltok aktivt i opprettelsen av den tredje repu­ blikk 1870/71. Var medlem a v den nasjonale forsvarsregjering 1870-71 og ble deretter deputert. Ble en av førerne for det moderate venstre og hørte til Boulangers hardeste motstandere. Statsminister 1880-81 og stats- og utenriksminister 1883-85. Fersen, von, svensk adelsslekt av pommersk opprin­ nelse, kjent siden 1450, og bosatt i Estland 1530. Slektens lo hovedlinjer stammer fra brødrene landråd Herman von Fersen (død ca. 1660) og oberstløyt­ nant Reinhold von Fersen (død 1649). Sønner av den førstnevnte var oberst Herman von Fersen (ca. 1630-1709) og feltmarskalk Otto Wilhelm von Fersen (1623-1703), som begge ble friherrer 1674. Den sistnevnte døde uten barn, mens den førstnevn­ tes linje dode ut 1804. Reinhold von Fersen var far til guvernør i Ingermanland Hans von Fersen (1625-83) og generalgu­ vernør i Skåne Fabian von Fersen (1626-77), som også ble friherrer 1674. Sønn av førstnevnte var generalfelttøymester Reinhold Johan von Fersen (1646-1716), som fikk grevetittel 1712. Han var far til feltmarskalk, greve (Frederik) Axel von Fersen (1719-94), som igjen var far til riksmarskalk, greve (Hans) Axel von Fersen (1755-1810) og øverste kammerherre, greve Fabian Reinhold von Fersen (1762-1818). Slekten døde ut på mannssiden med hans sønn major, greve Gustaf Hans von Fersen (1802-39). Slektens godser Ljung og Steninge over­ gikk til slekten Gyldenstolpe. Fersen, (Frederik) Axel von, (d.e.), 1719-94, svensk greve, offiser og politiker. 1750 generalmajor, deltok 1757-60 i den pommerske krig, general 1763, 1770 feltmarskalk. Fra Riksdagen 1751-52 var han en av «hattenes» ledere, landmarskalk ved Riksdagen 1755-56, ledet stendenes kamp mot hoffpartiets kuppforsøk. Fersen gjorde storst innsats som politi­ ker, kjent som frihetstidens ypperste parlamentaris­ ke begavelse. Under Gustav 3s statskupp ble han arrestert, og deltok ikke senere i det politiske liv. Han etterlot seg et av de fremste memoarverk fra 1700tallet, utgitt undertittelen Riksrådet och faltmarskalken A. F. von Fs historiskaskrifter (8 bd., 1867-72). Fersen, (Hans) Axel von, (d.y.), 1755-1810, svensk greve, offiser og politiker; sønn av Axel von Fersen d.e. Med et par avbrudd i fransk tjeneste fra 178091, deltok han som adjutant hos general de Rochambeau i krigen i Nord-Amerika på fransk side. Under et opphold i Frankrike oppstod et kjærlighets­ forhold til Marie Antoinette som har gjort Fersens navn berømt. Hvorvidt han virkelig var dronningens elsker, er sterkt omstridt. Han fungerte under begyn­ nelsen av revolusjonen som privat utenriksminister

for Ludvig 16 og var med i det mislykte fluktforsøk 1791; selv unnkom Fersen til Belgia. Han ble svensk riksmarskalk 1801, 1802 generalløytnant, 1809 general. Etter den nyvalgte svenske tronfølger Karl Augusts plutselige død mai 1810 gikk det rykter om at han var forgiftet av de såkalte gustavianere, som Fersen tilhørte. Under et oppløp i Stockholm samme år ble Fersen myrdet av gatepøbelen. Hans dagbok er i utdrag publisert i 4bd., 1925-36. Fersen. Fabian von, 1626-77, svensk friherre og offiser. Feltmarskalk 1675, generalguvernør over Skåne, Halland og Blekinge 1675, posthumt utnevnt til riksråd 1678. Han gjorde en viktig innsats for å styrke forsvaret i de skånske provinser, særlig kjent er hans dyktige forsvar av Malrnd 1677. fersken (av lat. (malum) persicum, 'persisk eple'), Prunus persica, tre i rosefamilien. Fersken stammer antakelig fra Kina. Kom muligens til Hellas på Alek­ sander den stores tid. Inntil 8 m høyt, med lyserøde blomster som kommer frem for bladene. Fruktene er runde, med gul grunnfarge, men oftest røde på solsiden. De deles i to grupper: fersken, med håret overhud, og varieteten ► nektarin, P. persica var. nncipersica, med glatt overhud. Kjøttet er ofte gult, av og til hvitt, og meget saftfullt, med en litt syrlig, men utpreget fin smak og duft. Steinen er stor og sterkt furet. Fersken dyrkes nå i tempererte strøk i Europa, Asia og Amerika. Det finnes over 3000 sorter. De mest hardføre kan vokse som espaliértre i de var­ meste strøkene av Norge. Fersken selges friske, hermetiske eller tørkede. Fersken inneholder mye Ø-karoten og a-tokoferol (vitamin E), og ca. 8 mg vitamin C, 197 mg kalium, 88 % vann og 148 kJ tilført energi per 100 g spiselig vare. Symbolikk. For buddhistene er fersken en av de tre velsignede fruktene (sammen med sitron og granateple). I Japan betraktes ferskentreet som udødelighetens tre, mens blomstene symboliserer vår og ekteskap. Også i Kina har frukten symbolisert udø­ delighet, vår, ungdom og ekteskap. ferskenbladlus, Myzus persicae, nebbmunnart i bladlusfamilien Aphidiidae. Fryktet skadedyr, ut­ bredt nesten overalt hvor det dyrkes planter. 2 mm lang og lysegrønn, ofte med rødlig skjær. Den kan angripe over 400 vertsplanter og er vektor («bæ­ rer») for, dvs. kan overføre, ca. 100 virussykdommer på planter. I Norge gjor den stor skade på prydplanter i vekst­ hus; krysantemum, nellik, Senecio er av de plantene som blir sterkest angrepet, men også paprika er utsatt. På friland gjør den liten direkte skade, bort­ sett fra på kinakål, men opptrer vesentlig som vektor for virus. Fra veksthus, hvor formeringen foregår året rundt uten forutgående befruktning (partenogenese), kan ferskenbladlusa spre seg til friland til prydplanter, grønnsaker, potet m.fl., hvor den bl.a. overfører det farlige potetvirus Y. Overvintringen kan foregå som befruktede egg på ferskentrær og andre trær i slekten Prunussør i Euro­ pa. Overvintrende ferskenbladlus er ikke kjent utendørs fra Norge; infeksjonen må hvert år komme fra veksthus eller bladlus som transporteres med luftstrømmer fra sørligere land. Det er kjent flere forskjellige raser som er resistente mot kjemiske insektmidler. ferskenblære. sykdom på fersken forårsaket av sekksporesoppen Taphrina deformans var. persicae. Sykdommen forer til sterk bukling, fortykking og misforming av bladene, delvis også unge skudd. Angrepne blad får etter hvert en hvit-grønn farge, men de kan også bli rosa til rødaktige. Soppen sporulerer som et hvitt belegg på angrepne plantedeler. Sykdommen kan også forekomme på fruktene. Den kan gjøre stor skade i kommersiell ferskendyrking, men gjor også en viss skade i Norge hvor fersken kan dyrkes på lune steder. Sprøyting med et kobberpreparat om våren for knoppsprett kan gi beskyttelse

Fersken. Blomst og frukt.

mot angrep. Soppen kan også angripe nektarin, og en annen varietet, Taphrina deformans var. amygdali, angriper mandel. ferskenvikler (eng. oriental frnit moth), Cydia molesta, sommerfuglart i familien viklere. Den har mørke­ brune, spraglete forvinger, lysebrune, ensfargete bakvinger og et vingespenn på 11 til 14 mm. Arten stammer fra Kina og Japan, men har spredt seg over hele verden, bl.a. til Nord-Amerika og Sør- og Sørøst-Europa hvor den er et alvorlig skadedyr på fersken. Både grener, skudd og frukter angripes. Den kan også gå i andre frukter som plomme, aprikos, eple og pære. Ferskenvikler importeres av og til med disse fruktene til Norge, men klimaet er trolig for kaldt for utendørs etablering. fersking (av mnty.), oksidasjonsprosess for raffine­ ring av metaller, spesielt for å få fjernet karbon fra råjern ved fremstilling av stål. Ved fersking senkes innholdet av legeringselementer eller forurensnin­ ger, som har sterkere tendens til å oksideres under vedkommende betingelser enn jern, hovedsakelig karbon, silisium, fosfor og mangan. Reaksjonsforløpet avhenger av konsentrasjonen av vedkommende element, av temperaturen og av eventuell kjemisk binding av oksidasjonsproduktet til foringsmaterialet i reaksjonsbeholderen eller til tilsatte slaggdannere. Som oksidasjonsmiddel brukes ved konverterprosessene luft, som helt eller delvis kan erstattes med oksygen (se ►bessemer-, ►thomas- og ►LD-prosessen), mens man i ►Siemens-Martinprosessen og elektroprosessene anvender jernmalm supplert med forbrenningsluft samt oksygen direkte tilført smeltebadet i ror (lanse). Fersking av karbonholdig ferrokrom og ferromangan foregår med krom-, hen­ holdsvis manganoksid som ferskingsmalm. ferskvann elve- og innsjøvann i fuktige strok, samt grunnvann. Sammensetning. I motsetning til brakkvann og saltvann inneholder ferskvann meget små mengder salter. Selv ikke regnvannet - som det destillerte vannet det egentlig er - er helt rent, men inneholder

44

FERSKVANNSAVLEIRING

gasser fra atmosfæren og en mengde sporstoffer som for det meste kommer fra havet. Avhengig av geolo­ gien i nedslagsfeltene for innsjøer og elver, vil regn­ vannet dessuten løse små mengder salter fra grunnen når det renner gjennom denne. Innsjøer og elver som ligger i områder med kalkholdige bergarter, vil inneholde mer løste salter (særlig kalsiumsalter, hardt vann), enn de som ligger i områder med f.eks. gneis og granitt. Typisk for ferskvann er at kalsium­ salter og hydrogenkarbonater forekommer i størst mengde blant saltene. I områder på Jorden der for­ dampingen er større enn nedbøren, finner man saltsjøer som gjerne inneholder mye sulfat og/eller klorid. Saltsjøenes vannvolum er praktisk talt like stort som ferskvannsinnsjøenes. Se også ►drikkevann og ►innsjø, ferskvannsavleiring, sediment avsatt i strømmende eller stillestående ferskvann inne på kontinentene. Inndeles i klastiske avleiringer, som grus, sand, silt, leire; kjemiske avleiringer, som sjømalm, myrmalm, kalktuff m.m. og organiske avleiringer, som diatoméjord (kiselgur), gytje, torv, kull o.l. Fossile ferskvannsorganismer og landplanter finnes ofte i ferskvannsavleiringer fra den yngre del av Jordens histo­ rie (fra og med devon). ferskvannsfisk, vanlig betegnelse på fisk som gyter i ferskvann, til forskjell fra saltvannsfisk som gyter i havet. Av de norske fiskeartene regnes 45 som fersk­ vannsfisk og 249 som saltvannsfisker. Betegnelsen brukes også generelt om fisk som oppholder seg i ferskvann. Men mange fiskearter lever ikke hele livet i enten ferskvann eller saltvann de vandrer mellom disse. For eksempel er laksen anadrom, dvs. at den drar på næringsvandring i havet, men vender tilbake til ferskvann for å gyte. Alen er på sin side katadrom, den drar på næringsvandring i elver og vann, men gyter i havet. Begge omtales allikevel i en del sammenhenger som ferskvannsfisk. Som regel finnes det også stasjonære bestander av de fleste anadrome og katadrome fiskearter. Her hjemme er ►røye et godt eksempel på dette, med store bestander som aldri forlater innlandsvassdraget sitt. En del fiskearter trives godt i ►brakkvann, men ingen av de norske artene er spesielt tilpasset et liv i et slikt miljø. Tilpasning til uliksaltlwldighet i vannet. Livet i hen­ holdsvis ferskt og salt vann krever ulike fysiologiske tilpasninger hos fiskene.

Saltinnholdet i kroppen til saltvannsfisk er (med unntak av slimålene) lavere enn saltinnholdet i vannet omkring. Forskjellen i det osmotiske trykket mellom fisken og vannet betyr at fisken hele tiden taper vann til omgivelsene. Dette løses ved at de drikker store mengder saltvann. Overskuddet av salter som følger med saltvannet skilles ut gjennom nyrene (i urinen) og ved aktiv transport over gjelle­ ne. Haier og skater har en annen løsning på proble­ met; de har store mengder urea oppløst i blodet som sammen med de oppløste saltene gir osmotisk like­ vekt med vannet omkring. Men også disse fiskene skiller ut enkelte salter fra kroppen, bl.a. natrium, ettersom konsentrasjonen av disse enkeltsakene er en annen i kroppen enn i sjøvannet. Fisk som lever i ferskvann har et saltinnhold i kroppen som er langt høyere enn i vannet omkring. Dette medfører at vann trenger inn i kroppen, ho­ vedsakelig over gjellene. Over gjellene avgis det også en del salter fra kroppen til det mindre salte fersk­ vannet utenfor. Overskuddet av vann skilles ut i urinen. Men i urinen transporteres det også en liten mengde salter ut av kroppen. Saltbalansen opprett­ holdes hovedsakelig ved aktiv transport av salter inn i kroppen over gjellene og gjennom maten fisken spiser. Noen fiskearter er enryhaline, dvs. at de tåler store variasjoner av saltinnholdet i vannet. Dette gjelder bl.a. de anadrome og katadrome artene, og de fleste brakkvannsartene. Andre arter, både av ferskvanns­ fisk og saltvannsfisk, tåler kun små variasjoner i saltholdighet, de er stenohaline. RK ferskvannsfiske, innlandsfiske, fiske i elver og inn­ sjøer, i kunstige dammer og i sjøområder med så brakt vann at ferskvannsfisk kan leve der, både som yrkesfiske og fritidsfiske. Foruten ferskvannsfisk blir det fanget arter som vandrer mellom sjø og fersk­ vann, f.eks. laks, sjøørret, stør og ål, samt ferskvannskreps o.l. Ferskvannsfisket drives rundt om på Jorden med forskjellige redskapstyper, fra enkle spyd, garn, noter, ruser og krokredskap til avansert trål. Verdensfangsten av ferskvannsfisk og fisk som vandrer mellom sjø og ferskvann utgjorde i 2001 ca. 31,3 mill, tonn av en samlet fangst (oppdrett og tradisjonelt fiske) på vel 1 30 mill. tonn. Av ferskvannsproduksjonen på 31,3 mill, tonn kom 72 % fra oppdrett og 28 % fra tradisjonelt fiske. Asia er det viktigste kontinentet for innlandsfiske med godt

Ferskvannsfiske. Fiske etter ørret i Jølstra, ved den 8/ m høye Huldrefossen, Bruland ved Førde.

over halvparten av produksjonen. I både Asia og Afrika spiller ferskvannsfisket en betydelig rolle og er mange steder viktig for den lokale matforsynin­ gen. NORGE

Ferskvannsfisket i Norge omfatter fangst av inn­ landsfisk og kreps, videre laks, sjøørret og sjørøye. Innsjøarealet er ca. 16 000 km2. Kommersielt inn­ landsfiske blir mest drevet i større innsjøer, f.eks. i Mjøsa, Jølstravatnet, Femunden og Sølensjøen. Viktigst er fiske til egen husholdning med garn, oter og krokredskap, og sportsfiske gjennom utleie av fiskerettigheter eller ved salg av fiskekort. Størst artsrikdom finnes i Norges sørøstlige deler, hvor det fanges ørret, røye, sik, harr, lagesild, gjedde, abbor, lake, ål, enkelte karpefisker og kreps. Lenger mot vest og nord avtar antall arter, og på Vestlandet dominerer ørreten, sammen med en del røye. I Trøndelag er det mer variert, det fanges vesentlig ørret, røye, sik og abbor. I Nordland og Troms er ørret og røye dominerende fiskearter, mens Finn­ mark i tillegg har sik, harr, abbor og gjedde, som er innvandret østfra. Blant elvene er Glomma rikest på innlandsfisk. Spesielt rike fiskevann er Mjøsa, Tyri­ fjorden og andre store lavlandssjøer i Øst-Norge. Mange av vannene på Jæren gir et høyt fiskeutbytte av ørret, sik og ål. Hardangervidda regnes som ett av de beste høyfjellsområder i Europa for fiske etter ørret. Fiske etter laks, sjøørret og sjørøye foregår i elver og vann hovedsakelig med sportsfiskeredskap. Hovedmengden av sjøørret fanges i Sør-Norge, mens sjørøya dominerer i Nord-Norge. Stangfisket i elvene er meget ettertraktet og har stor rekreasjonsverdi. Fiskeretten, som normalt tilhører grunneieren, blir leid ut til enkeltpersoner eller foreninger, eller dispo­ nert gjennom fiskekort. Inntekten av sportsfiske er langt høyere enn kjøttverdien av den fisk som fan­ ges. De beste lakseelvene er Deatnu (Tana), Namsen, Gaula, Numedalslågen, Orkla og Altaelva. I 2003 ble det fisket 474 tonn laks i norske lakseelver. I Norge utgjorde fangsten av laks, sjøørret og sjø­ røye i 2003 i alt 1187 tonn, herav 607 tonn langs kysten og 580 tonn i vassdrag. I lakseelvene drives sportsfiske, med unntak av et par vassdrag hvor det fortsatt er tillatt med faststående redskap. Fangsten av innlandsfisk anslås til 10 000 tonn per år. Innlandsfiskeartene blir dårlig utnyttet i Norge. Økono­ misk viktigst er ørret, røye, sik, ål (i ferskvann), abbor, lagesild, harr og ferskvannskreps. Mindre betydning har gjedde, lake og karpefiskene. Fersk­ vannsfisket foregår med kilenot, krokgarn, sette­ garn, drivgarn, kastenot, ruser, kjer m.m. og krok­ redskap. PSø LOVGIVNING OG FORVALTNING

Ferskvannsfisket reguleres av lov av 15. mai 1992 om laksefisk og innlandsfisk m.m. og hører under Direktoratet for naturforvaltning. Fredningsbestemmelser. Fredning har som hensikt å bevare fiskeressursene slik at det blir et rimelig forhold mellom tilvekst og beskatning. Loven av 1992, som skjelner mellom anadrome laksefisk (laks, sjøørret og sjørøye) og innlandsfisk (som inkluderer ål og kreps), tillater ikke fiske i vassdrag der det går anadrome laksefisk, med mindre det er motsatt bestemmelse i loven eller i medhold av loven (§ 4). I vassdrag er fiske etter anadrome lakse­ fisk bare tillatt med stang og håndsnøre til de tider og i de vassdrag eller deler av vassdrag som er fast­ satt av fylkesmannen (forskrift 20. juni 2003). For innlandsfisk er det ikke et alminnelig fred­ ningsprinsipp, men fylkesmannen kan gi lokale bestemmelser for kommuner, enkeltvassdrag eller andre områder (om regulering av fisket, herunder forskrifter om fredning av fisket for inntil 5 ar, defi­ nisjon av redskaper og nødvendig stenging av vass­ drag av hensyn til fangst av ål) (loven §34). Fiskerett. 1 ferskvann i Norge har grunneieren retten til fiske så langt eiendomsretten går. I elv

FÉS

45

FERSKVANNSFISKE Gode norske lakse- og ørretelver Tana med sideelver Gaula Orkla Namsen Numedalslågen Drammenselva Altaelva Tengs-, Bjerkreimselva Stjørdalselva med Sona Vefnavassdraget

Fangst 2003 (tonn) 86,1 38,6 33,3 27,8 19,3 15,9 15,1 14,1 10,4 9,8

danner ►djupålen grensen mellom eiendommer som ligger på hver sin side av elven; hvor djupålen ikke kan påvises, følger grensen midtlinjen i elven. Mellom naboeiendommer på samme side ligger fiskeretten, som eiendomsretten, til den eiendom hvis grunn under vannet ligger nærmest til eien­ dommen, i praksis vil det oftest si loddrett på midt­ linjen. I innsjø som eies av private følger fiskeretten på samme måte eiendomsretten til vannområdet. Utenfor de private eiendomsområder er det adgang til å fiske for enhver. Dette gjelder for større innsjøer hvor den private eiendomsrett ikke kan påvises lenger enn til et visst dyp eller en viss avstand fra land. Fiskeretten kan leies ut til enkeltpersoner eller foreninger eller disponeres gjennom fiskekort, men kan ikke skilles fra eiendommen for lengre tid enn ti år om gangen uten når fiskeretten følger bruksretten til eiendommen. I Finnmark og på annen statsgrunn eier staten fiskeretten, og den disponeres til fordel for allmenn­ heten (loven §§ 22 og 24, jf. også fjellov 6. juni 1975 kap. XII). Den som er over 16 år gammel og vil fiske etter anadrome laksefisker eller innlandsfisk, må hvert år før fisket tar til betale fiskeravgift til Statens fiskefond. Se også ►fiskeri, ►fritidsfiske og ►Norge (fiske og fangst). PSø/ThF ferskvannskreps, edelkreps, flodkreps, Astacus astacus, storkrepsart i ordenen tifotkreps. Ser ut omtrent som en hummer, men er mindre, opptil 20 cm lang. Fargen mest svartbrun, vekslende i grønt og blått etter levestedets bunn. De tre forreste gangfotparene har klosakser, særlig kraftig utviklet på det første paret. Ferskvannsdyr som om dagen holder seg gjemt mellom steiner o.l. og går ut på rov i mørknin­ gen. Lever av ormer, snegler, død fisk osv. Krabber mest omkring på bunnen ved hjelp av de fire bakre benparene, men ved fare gjør den kraftige sprett bakover gjennom vannet ved å smekke bakkroppen med den vifteformede halen inn under brystpartiet. Finnes i størstedelen av Europa, i Norge på sørlige deler av Østlandet, i elver og vann, mest på steinFerskvannskreps

bunn. Er satt ut mange steder på Østlandet, til dels også på Vestlandet og i Trøndelag. Mislykkede utsettinger i Nord-Norge. Se for øvrig ►krepsepest og ► krepsefiske. ferskvannspolypper, gruppe av hydrozoslekter i familien Hydridae, med hovedslekten Hydra. Røreller sekkformede, bløte, et par mm til vel 2 cm lange dyr som lever i ferskvann, mest i stillestående dammer, en enkelt art eller to i brakkvann. Fersk­ vannspolypper sitter oftest med fotskiven festet på planter, for eksempel på undersiden av andemat, mens kroppen med den frie enden, der munnen sitter, henger fritt i vannet. Omkring munnen har de fleste en krans med 4-12 fangarmer (tentakler) som kan strekkes ut så de blir lengre enn kroppen. Ved berøring trekker både tentakler og kropp seg sterkt sammen. Ferskvannspolyppene forflytter seg ved at foten glir bortover underlaget eller ved at munn og fot vekselvis fester seg til underlaget, mens kroppen strekkes ut og trekkes sammen som hos en igle. De fleste ferskvannspolypper er positivt fototaktiske og vil derfor, f.eks. i et glass som står nær et vindu, søke bort til den siden av glasset som vender mot lyset. Ferskvannspolyppene har stor evne til å regenere­ re. Deles en polypp opp i flere deler, kan hver av dem vokse ut til et helt individ. Formeringen foregår ukjønnet ved knoppskyting eller kjønnet ved be­ fruktede egg. Ferskvannspolypper danner ikke kolonier; individersom oppstar ved knoppskyting, løser seg fra morindividet når munnåpningen er dannet. Kjønnet forplantning foregår hos vanlige polypper og er ikke knyttet til en egen medusegenerasjon. De fleste artene synes å være hermafroditter. Hannlige kjønnsceller utvikles i forhøyninger i ytterveggen i en krans nær oppunder munnpartiet, eggene lenger nede. De modnes vanligvis først etter at spermiene er tømt ut, sa selvbefruktning er oftest utelukket. Etter at egget er befruktet og har begynt å dele seg, dannes et kraftig, ofte pigget kitinskall rundt det, og det løsner fra mordyret. På dette «sporestadiet» taler dyret bade kulde og tørke og kan transporteres langt av vind og dyr. Kommer det under gunstige forhold, fortsetter utviklingen. Det er mange arter av ferskvannspolypper, og de er vanskelige å skjelne fra hverandre, siden kjenneteg­ nene mest ligger i forhold hos de mikroskopisk små neslekapslene på tentaklene. En del ferskvannspo­ lypper har små, grønne, symbiotiske alger (zoochloreller) i cellene. ferskvannssnegler, snegler som lever i ferskvann, i dammer og vann. Har skall. Hovedsakelig ►lungesnegler tilhørende familiene damsnegler (Lymnaeidae), skivesnegler (Planorbidae), blæresnegler (Physidae), toppluesnegler (Ancylidae). Også enkel­ te ► forgjellesnegler lever i ferskvann. Ferskvanns­ snegler er en særlig viktig energikilde for fisk, ferskvannssvamp. Spongilla lacustris svampart i fami­ lien Spongillidae. Skorpeformet eller grenet, grønnaktig kiselsvamp. Alminnelig i ferskvann, kjenneteg­ nes ved skarp lukt. Dor om hosten etter å ha dannet kim (gemmulae) som oppbevares i den blote svampemassen vinteren gjennom, og som om varen utvikler seg til en ny svamp. ferskvannsulke. om tre benfiskarter i ulkefamilien; ► steinsmett, ►hvitfinnet steinulkeog ►hornulke. ferskvare benevnelse benyttet innen dagligvarehan­ del for vare som er fersk (ikke frosset eller vakumpakket). Vanlige ferskvarer er kjøtt- og farseprodukter, delikatesseprodukter, ost, fisk og fiskematprodukter samt frukt, bær og grønnsaker. Ferslew Jean Christian, 1836-1910. dansk boktryk­ ker og aviseier, grunnlegger av den Ferslewske presse, som bl.a. omfattet Nationaltidende og Da­ gens Nyheder. Foregangsmann i presse- og boktrykkteknikk; innførte den første hurtigpresse, den forste settemaskin, den forste false- og heftemaskin og den første rotasjonspresse i Danmark.

Ferskvannspolypper. Til venstre: Ukjønnet formering (knoppskyting). Et par små krepsdyr (dafnier) er fanget av tentaklene hos det utstrakte individet. I midten og til høyre: Kjønnet formering.

Ferstel, Heinrich von, 1828-83, østerriksk arkitekt. Han var blant de ledende arkitekter ved utbyggingen av Ringstrasse-området i Wien der han bl.a. stod for oppføringen av Bank- og børsbygningen (1856-60) og Votivkirken (1856-79). Ferstel var professor ved Polyteknisk institutt i Wien fra 1866. fertil (avlat, 'bære'), forplantningsdyktig. Motsatt: steril. fertilitet, se ►fruktbarhet. fertilitetsklinikk, privat eller offentlig klinikk hvor ufrivillige barnløse får utredet årsaken til barnløshe­ ten og utført ►assistert befruktning. På klinikken utføres bl.a. sædanalyse, undersøkelse av eggløsningen og om egglederne er åpne før en assistert be­ fruktning blir gjennomført. Per 2005 er det ti fertilitetsklinikker i Norge, sju offentlige og tre private. Se også ►ufrivilligbarnløshet. fertilt stoff (kjernefys.), stoff som ved bestråling kan omdannes slik at det blir fissilt og kan brukes som reaktorbrensel. Fertilt stoff som forekommer i natu­ ren, er 238U (uran) og 232Th (thorium), som ved nøytroninnfangning og etterfølgende beta-utsendelse, går øver i henholdsvis 239Pu (plutonium) og 233U, som begge fisjonerer etter innfangning av termiske nøytroner. Omdanning av fertilt stoff til fissilt stoff foregår i formeringsreaktorer (breeder-reaktorer). Mens resursene av fissilt stoff er forholdsvis begren­ set, vil resursene av fertilt stoff med dagens energi­ forbruk kunne dekke behovet for reaktorbrensel i mange tusen år. FertoTo innsjø i Mellom-Europa, se ►Neusiedler See. Ferula (avlat, 'kjempefennikel'), planteslekt i skjermplantefamilien, ca. 130 aner fra middelhavs­ landene til Sentral-Asia. Høye, flerarige, ofte illeluk­ tende planter med melkesaft. Mange arter har medi­ sinsk betydning, F. assa-foetida og F. narthex leverer ► dyvelsdrek; F. galbaniflua og F. rubricaulis leverer ►galbanum. fervescere (av lat.), gløde, syde; harmes. ferveur [fervør] (fr.), eller fervor lat. glød, iver, fes, fez, hodeplagg, hovedsakelig før menn, av rød eller svart ullfilt med tilnærmet sylindrisk eller konisk form uten brem og med svart eller blå silkedusk øverst. Oppkalt etter byen Fés i Marokko, men ble etter hvert et vanlig hodeplagg i hele NordAfrika, Midtøsten og pa Balkanhalvøya. Varianter har vært brukt til italienske og greske folkedrakter. I 1926 ble den forbudt i Tyrkia til fordel for europeiske hodeplagg, 1928 forbudt i Iran, 1953 i Egypt. Fés. Fez, arab. Fas, by i Marokko, ved elven Oued Fés, rett ovenfor sammenløpet med Oued Sebou; 946 800 innb. (2004). Byen er et viktig handels- og

46

FESCENNINER

Fés. Gjennom porten Bab Bou Jeloud sees to minareter i den gamle bydelen Féz el-Bali.

håndverkssenter, med en fordelaktig beliggenhet ved krysningspunkter for flere handelsveier. Vann­ føringen i Oued Fés tillater også om sommeren betydelig kunstvanning, og Fés' omegn er rik på olivenlunder og frukthager. Byen har bomulls-, ull-, såpe- og garveriindustri, videre tilvirkning av næ­ ringsmidler, tepper, lær (marokeng), våpen m.m. Håndverksproduksjon (oppr. ble hodeplagget fes farget av bær fra byens omegn). Internasjonal luft­ havn. To universiteter. Bybeskrivelse. Oued Fés skiller gamlebyen Fés elBali i nord fra nybyen Fés el-Jedid i sørvest. Begge er omgitt av murer og gjennomskåret av trange og kronglete gater. I gamlebyen er de viktigste handelskvarterene, den hellige Mulaj Idris-moskeen og den store Qarawiyin-moskeen med sine 14 porter, den eldste i Afrika. I tilknytning til denne ligger det berømte islamittiske universitet, grunnlagt 859. Den gamle bydelen står på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv. I nybyen, Fés el-Jedid, grunn­ lagt på 1200-tallet, finnes bl.a. sultanpalasset og en stor moské. Her ligger også det jødiske kvarter. Den moderne by, Ville Nouvelle, ble anlagt av fransk­ mennene utenfor den gamle bykjernen 1916. Her finnes bl.a. jernbanestasjonen og de viktigste in­ dustriområdene. Historikk. Fés er den eldste av Marokkos fire kon­ gebyer, og ble grunnlagt ca. 789 av Idris 1. Byen hadde sin glansperiode på 11 OO-tallet med ca. 400 000 innb., og ble da regnet som muslimenes helligste by etter Mekka. Som marokkansk hoved­ stad var byen i middelalderen en av de viktigste i den islamittiske verden, kjent for sine skoler og byggverk. Universitetet i Fés underviste bl.a. i astro­ nomi og filosofi, og hadde stor søkning, også fra SørEuropa. På 1 500-tallet fremstod Fés som vest-islams kultursentrum, men mot slutten av århundret be­ gynte en nedgangstid som gjorde slutt på byens førerstilling. Fés hadde i sin tid henimot 800 mos­ keer. Av disse finnes ca. 130 ennå. Under et oppror bad sultan Hafiz Frankrike om hjelp, og franske tropper rykket inn i Fés 1911. Traktaten i Fés 1912 førte til opprettelsen av det franske protektoratet i Marokko. fescenniner, fescenninske vers, en art grov og rustikk folkediktning i antikkens Italia med navn etter byen

Fescennium i Etruria. De ble sunget som vekselsan­ ger mellom bøndene, særlig ved høstgilder. Omkring Kristi fødsel ble slike vers en litterær sjanger. Horats forteller hvordan fescenniner utartet til grove spotte­ viser, slik at staten fant å måtte forby dem ved lov. Sannsynligvis er de stamfedre til latinsk satire og komedie. Fesch. Joseph [fe]’]. 1763-1839, fransk (korsikansk) kardinal, halvbror av Napoleons mor. Napoleon utnevnte ham til erkebiskop av Lyon 1802, fransk ambassadør ved pavestolen 1803-06. Han vakte Napoleons vrede ved ofte å stille seg pa pavens side. Etter 1815 var han bosatt i Roma. Feset (trolig av fe, 'krøtter', og set, 'seter'), grend i Bamble kommune, Telemark; ved en sidevei fra E 18. Ved Feset lå Ødegaardens verk, apatitt- og nikkelgruver, drevet fra 1880-årene med opptil 700 arbeidere på det meste, nedlagt 1945. Fesil ASA, Trondheim, norsk metallindustriselskap med rotter tilbake til 1906. Fesil fremstiller ferrosili­ sium og silisiummetall ved smelteverk i Holla (Kyrksæterora i Hemne, etablert 1962) og Mo i Rana (etablert 1989). Ogsa brikettfabrikk i Porsgrunn. Eier også Lilleby verk i Trondheim, som ble midlertidig stengt 2003. Omsetning ca. 1,2 mrd. kr med rundt 300 ansatte (2003). Konsernet kontrolleres av den sveitsiske metallhandleren Giovanni Luigi Ghezzi, som har ca. 76 % av aksjekapitalen gjennom selska­ pene Tensil og Gurta. Fesil har sin opprinnelse i Ila og Lilleby Smeltever­ ker (ILS), dannet 1936 ved sammenslåing av Trondheimsselskapene Ila Smelteverk (grunnlagt 1906) og Lilleby Smelteverk (grunnlagt 1927). Ila Smelteverk drev opprinnelig karbidsmelting, senere sinkfremstilling; verket ble nedlagt kort tid etter sammenslut­ ningen. Lilleby Smelteverk produserte ferrosilisium fra starten. ILS drev 1938-62 også Tafjord Smelte­ verk, som ble erstattet av Holla, og 1974-87 Trolla Brug. ILS var lenge familieeid, men etter dårlige resultater i begynnelsen av 1990-årene, gikk nye eiere inn 1995, og selskapet ble børsnotert under navnet Fesil. fesjå. gammelt ord for ► husdyrutstilling, i første rekke for storfe og småfe. Utstillinger av husdyr startet i Norge i 1850-årene og var svært viktige for

husdyravlen. Etter den annen verdenskrig har de mistet mye av sin betydning for avlsarbeidet, men de har fortsatt en stor sosial og kulturbærende funk­ sjon. Det skal være dikteren Aasmund Olavsson Vinje som begynte å bruke ordet og gjorde det kjent, fess, tonen f senket en halvtone. fest (ty., av lat.), feiring av en begivenhet i privat eller offentlig sammenheng som har betydning for en gruppe mennesker eller for det samfunnet festen finner sted i. Fester er ritualer som sikrer kulturell identitet og kontinuitet, og har en rekke sosiale, psykologiske, religiøse, pedagogiske og økonomiske implikasjoner. Sentralt i festen står fellesskap og måltider - fra enkle måltider i hjemmet til store banketter i tempel, palass eller andre offentlige institusjoner. I de gamle tradisjonssamfunnene stod måltidet som regel alltid i en religiøs kontekst. Fest er avbrekk fra dagliglivets rutiner og har ofte «ventilfunksjon» i forhold til sosial kontroll. Enkeltmenneskets liv følges fra vugge til grav av ulike festlige anledninger. De fleste kjente samfunn har religiøse ritualer og fester knyttet til fødsel, overgangen fra barn til voksen, inngåelse av ekte­ skap, død, innsettelse i viktige stillinger, årstidenes veksling, krisetider, religionsstiftere, kultkalendere, viktige historiske begivenheter osv. Den religiøse festen var i de gamle agrarsamfunnene ofte knyttet til kritiske perioder i årets syklus, særlig begynnelsen og slutten på jordbruksåret. Festa, elv i Oppdal kommune, Sør-Trøndelag. Kom­ mer fra Gjevilvatn og faller ut i Driva. Vannet er ført i tunnel til Driva kraftverk i Sunndal. Navnet henger sammen med ordet foss og karakte­ riserer elven som sterkt fossende. feste, gjøre fast, slutte avtale. Tidligere ble uttrykket bl.a. brukt om avtale med tjenestefolk og ekteskapsavtale; se ►festefolk. • (jur.) I eldre tid i Danmark var feste den alminne­ lige form for utleie av jord; svarte lil bygsel i Norge. I norsk rettsspråk brukes ordet feste om leie av jord i forskjellige sammensetninger, f.eks. arvefeste, husmannsfeste, livsfeste, og særlig om leie av grunn­ stykker til byggetomter, se ►tomtefeste. Jfr. ►for­ paktning. festebrev, bygselbrev, kontrakt mellom eier og fester, festeavgift, årlig avgift for leie av tomtegrunn, se ► tomtefeste. festefolk (av 'feste', 'gjøre fast'), henholdsvis festemann og festemøy, ble tidligere brukt om forlovede. Ordet står i nær forbindelse med rettsreglene i eldre tider, da det forut for ekteskap vanligvis måtte gå en høytidelig handling, trolovelse eller ja-ord, slik at det oppstod vitnefast plikt for begge parter til å inngå ekteskap. Ved en slik handling, festemål, gav festemannen gjerne en såkalt festegave. Festemålet ble gjerne markert med gjestebud, såkalt festeøl. festekontor, eldre betegnelse på kontor som drev privat arbeidsformidling etter lov av 12. juni 1896 om fæste-, engagements- og forhyringskontorer. Sysselsettingsloven av 27. juni 1947 § 26 setter nå forbud mot privat arbeidsformidling; departementet kan gi dispensasjon. festepenger eldre betegnelse for penger som en arbeider fikk når en arbeidsavtale ble inngått. Feste­ penger var blant annet et bevis på at avtale var sluttet. Ble avtalen misligholdt av arbeidsgiveren, beholdt arbeideren festepengene, gikk han derimot fra avtalen, måtte de tilbakebetales, i tillegg til annen erstatning. Ble avtalen oppfylt etter sitt innhold, beholdt som regel arbeideren festepengene uten fradrag i den øvrige lønn. Festepenger er ikke lenger alminnelig. Fester. Diderich Christian, 1732-1811, dansk-norsk matematikk- og navigasjonslærer. Lærer i geometri og matematikk ved Trondheim katedralskole og Trondhjems borgerlige Realskole 1768-92. Han var

FESTSPILL

47 også eksaminator for sjøfolk i det nordafjelske Norge og vurderte deres dyktighet i kartkunnskap. Han drev også med landmåling og astronomiske observa­ sjoner. Fester var en pioner ved at han underviste og forsket i matematikk som levebrød. Litt.: NBL 2. utg. festetomt, se ►tomtefeste. Festina lente (lat.), skynd deg langsomt, il med måte! Uttrykket er tillagt keiser Augustus, opprinnelig et gresk fyndord. Brukes i tysk oversettelse Eilemit Weile av Goethe i Hermann und Dorothea (1797). Lignende norsk uttrykk: Hastverk er lastverk. Festinger, Leon [festitjga], 1919-89, amerikansk psykolog. Festinger skrev hovedsakelig om sosialpsykologiske emner. Hans mest kjente bok er A Theory of Cognitive Dissonance (1957). Festinger hevder at svært mange av våre avgjørelser, holdninger og meninger må forstås ut fra behovet om å være kon­ sekvent og oppleve en viss orden og sammenheng i oss selv og omverdenen. Når dette er vanskelig, som hvis man f.eks. utsettes for motstridende propagan­ da, eller handler mot egen overbevisning, oppstår det «kognitiv (tankemessig) dissonans». Slik disso­ nans er ubehagelig, og personen vil da benytte seg av forskjellige strategier for å oppheve, overse eller bagatellisere motsetningene. FESTIP, fork, for eng. Future European Space Transpor­ tation Investigation Programme, program innen den europeiske romorganisasjon ESA for studier og teknologisk verifisering av romtransportsystemet som skal etterfølge Ariane 5. festival (fra fr., eng.), fest, festdager, brukes i en­ gelsk- og fransktalende land om større offentlige festligheter med utstillinger, festspill m.m. og er etter den store Festival of Britain 1951 kommet i bruk i andre land om lignende tilstelningen festivitas (av lat.), festlig stemning. festivitet (samme ord, etter tysk), festlighet; (offent­ lig) lokale der det holdes offentlige og private fester, festning (av mnty. 'feste') (mil.), storre forsvarsan­ legg som skal sinke eller stanse fiendtlig fremryk­ ning. Enkelte festninger skal verne punkter av av­ gjørende betydning for landets forsvar (f.eks. hoved­ staden), andre skal danne basis for manøvrering med egne mobile hærstyrker, noen skal sperre en bestemt fremrykningslinje og andre igjen skal f.eks. verne en innførselshavn eller sperre et innløp. Man finner derfor forskjellige benevnelser på festning, som sperrefestning, ►kystfestning, ► grensefestning m.m. Hovedtrekkene i utviklingen av landfestning ned gjennom tidene er et godt eksempel på kapplø­ pet mellom angreps- og forsvarsmidler, og hvor de faktorer som stadig forandrer seg, er våpnenes skuddvidde og prosjektilenes sprengkraft. Eldrefestninger. Festninger fra f.eks. 1500-1700tallet består som regel av et eneste sammenheng­ ende festningsverk. Hovedforsvaret er her en størmfri linje, hovedvollen, med den egentlige stormhindring, en dyp og bred grav foran denne. Hovedvollens tykkelse avhang av hvilken beskytning den skulle motstå. Den kunne være fra 8-10 m opptil 30-40 m bred. Graven kunne være tørr, med vertikale, stein­ satte vegger, eller våt. 1 siste tilfelle stod den gjerne gjennom et sluseanlegg i forbindelse med en elv. Foran graven skjedde overgangen til forterrenget ved en slak skråning, glaciset, som ofte var undermi­ nert. Det fantes i eldre tid flere systemer og prinsip­ per for bygging av festning, særlig angikk dette ( grunnrisset øg den flankerende beskytning langs­ med hovedvollen. Mest kjent av systemer var bastionsystemet (i Norge bl.a. brukt ved Akershus) og tenaljesystemet. 1800-tallet. I tiden like etter napoleonskrigene begynte skuddviddene ved det glattløpete skyts å øke ganske vesentlig. Dette gjorde at man også måtte øke festningsdiameteren. Det var uråd å gjøre dette ved et eneste sammenhengende festningsverk

Festning. Beliggenheten til en del av Norges mest kjente festninger.

som i eldre tider. Derfor oppstod fortfestningen eller ringfestningen. Dette var en rekke festningsverker eller forter anlagt så langt fremme at fienden ikke kunne skyte effektivt mot sitt egentlige objekt. Til å begynne med var avstanden mellom selve kjernen og fortene et par kilometer. Men etter at man hadde tillempet seg denne end­ ringen i skuddvidder, fikk man i 1860-årene det riflete skyts med meget større skuddvidder. Fortrekken, de permanente verker, måtte derfor enda len­ ger frem, nå vanligvis 5-6 km. Innbyrdes avstand mellom fortene var ca. 3-4 km. De kunne da støtte hverandre med ild. Mellom fortene ble anlagt mer provisoriske stillinger, artilleristillinger, dekningsvern m.m. Også disse anlegg ble omgitt med hindre. Fortene var de egentlige støttepunkter, der var bade nær- og fjernkampmidlene samlet på et temmelig begrenset område. Eldre festningsverker ble fremde­ les utnyttet som en annen forsvarslinje. Gruppefestningen var en modifisert form for fortfestning. Det var franskmennene som begynte med dette etter krigen i 1870-71. Istedenfor bare å skyve fortrekken videre frem, skjøv man ved hovedfestningene, f.eks. rundt Paris, frem grupper på 5-6 fort. Det ble da ingen ytre sammenhengende forsvarslinje gruppene imellom. I slutten av 1800-tallet kom så brisantgranaten, som hadde meget større virkning enn den gamle svartkruttgranaten. Av økonomiske grunner kviet man seg for å gå til radikale endringer og nøy­ de seg med forsterkning av de gamle anlegg ved sand og betong og med i noen utstrekning a innføre pansertåm for skytset. Dessuten begynte man i større grad enn tidligere a utbygge fortintervallene i fred. Det ble imidlertid fremdeles holdt fast ved det prinsipp at også fjernkampmidlene, artilleri, skulle inngå i fortene. Festong i Louis-seize-stil.

Befestninger. Den første verdenskrig med bl.a. angrepene på Liége og Namur gjorde det klart at man måtte gå over til nye prinsipper. Skuddviddene var igjen okt, og det hadde ikke lenger noen hensikt bare å flytte fortene utover. Det syntes både billigere og mer rasjonelt å få en mest mulig sammenheng­ ende barriere. Etter den første verdenskrig gikk man derfor, særlig i Frankrike, over til sterkt dybdegrupperte, sammenhengende befestede linjer (Maginotlinjen). Man baserte seg på å få en befestet sone fremfor en festning i eldre tiders forstand. Norge. Flere av de norske festningene er bygd over borger fra middelalderen. Kjente norske festninger er Agdenes, Akershus, Bergenhus, Fossumstrøket, Fredriksten, Hegra, Kongsvinger, Kristiansand, Kristiansten, Munkholmen, Oscarsborg og Vardøhus. Gamlebyen i Fredrikstad er Nordens eneste bevarte festningsby. Trondheim ble etter brannen i 1681 planlagt som en festningsby. Se ►borg, ►be­ festning; se også ►bastion, ►bygdeborg, ►fort og ► skanse. Litt.: Fischer, G. & D. Fischer: Norske kongeborger, 1951-80, 2 b.; Kavli, G.: Norgesfestninger, 1987; Stangeland, G. & E. Valebrokk: Norges bedste værn og fxste: nasjonale festningsverk, 2001 festningsarbeid, tidligere form for frihetsstraff. De dømte ble anbrakt på festningene (slaveriene) til arbeid i lenker (slavearbeid). festningsarrest, straff som kunne idømmes for visse handlinger som var undergitt påtale ved riksrett etter ansvarlighetsloven av 7. juli 1828; opphevet 1932. Festningsartilleriet organisasjonsmessig betegnelse i perioden 1900-33 på den del av Hæren som omfat­ tet kyst- og landfestninger. Ved nedleggelsen av landfestningene ble Festningsartilleriet i 1933 om­ døpt til Kystartilleriet og innlemmet i Sjøforsvaret. Festningstunnelen, tidligere kalt Oslotunnelen, veitunnel på El 8 under Oslo sentrum fra Havnelageret til Filipstad, åpnet 1990. Tunnelen er ca. 1,5 km lang og består av to tunnelløp med til sammen 6 felt. Festningstunnelen inngår i hovedveiutbyggingen i Oslo og finansieres bl.a. av bompengeringen rundt byen. Det underjordiske Vestbanekrysset, som forbinder Festningstunnelen med Vikaområdet og Ring 1. åpnet 1994. festong (fra fr., it. 'festprydelse'), hengende bånd av flettet løvverk, blomster eller frukter, opprinnelig brukt som dekor på bygningenes fasader under fester. Ornamentet har gamle aner og ble brukt i romersk dekorativ kunst i tidlig keisertid. Under nyklassisismen var festong et av de vanligste orna­ menter. festrullene ihebr. megillot), eller de fem ruller, fem bibelskrifter som jødene leser opp ved høytider og fester: Salomos høysang under pesach (jødisk pås­ ke), Ruts bøk ved shavuøt (jødisk pinse). Klagesan­ gene på årsdagen for Jerusalems ødeleggelse, Forkynneren ved løvhyttefesten, og Esters bok ved purimfesten. festspill (av ty. Festspiele), serie av konserter, opera-, ballett- og teaterforestillinger som holdes på et be­ stemt sted og til en bestemt tid hvert år; kulturfesti­ val. Antall kulturfestivaler i verden har i de senere år økt vesentlig, men festspillbegrepet brukes helst om større arrangementer med en kjeme av klassisk kultur. Historikk. Antikkens kunstneriske tevlinger kan sies å være de eldste festspill. Disse var en av inspira­ sjonskildene for Richard Wagnerda han etablerte sine Bayreuther Festspiele 1876; her fremføres Wagners musikkdramatikk i et eget teater (Festspielhaus). Blant kjente festspill kan nevnes Salzburger Festspiele fra 1920 og Edinburgh International Festival fra 1947.1 Norge arrangeres Festspillene i Bergen fra 1953, Festspillene i Nørd-Norge (i Har­ stad) fra 1965, og Festspillene i Elverum fra 1974. Se også ►musikkfest.

48

FESTSPILLENE I BERGEN

Festspillene i Bergen, årlig musikk-, teater- og kunst-

Fet 176 km2 9485 innbyggere (2004) Administrasjonssenter: Fetsund

Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

% 15 53 22 10

Sysselsetting (2001): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Bygg/anlegg, kraft- og vannforsyning Varehandel, hotell- og restaurantdrift Transport og kommunikasjon Finans- og forretningsvirksomhet Offentlig og privat tjenesteyting

% 2 11 7 23 9 14 34

festival av to ukers varighet, ved månedskiftet maijuni, ansett som vårt nasjonale festspill. Festspillenes formål er bl.a. å gjøre norsk kunst kjent for et brede­ re publikum og presentere utenlandske kunstnere for et norsk publikum. Består av konserter, teater-, ballett-, opera- og folkloreforestillinger, kunstutstil­ linger og barnearrangementer. Arrangementene holdes i Grieghallen og Håkonshallen, på Troldhaugen, Lysøen og Siljustøl, og i Bergens kirker. Edvard Griegs musikk har hele tiden hatt en sentral plass, bl.a. ved at a-mollkonserten hvert år spilles på av­ slutningskonserten. Driften finansieres i stor grad ved offentlige midler. Direktør (2005-): Per Boye Hansen. Historikk. Initiativet til Festspillene ble tatt i 1950 av sangeren Fanny Elsta. Festspillene ble konstituert som stiftelse 1951 med Bergens kulturinstitusjoner (Musikselskabet Harmonien, Den Nationale Scene etc.), stat, kommune og næringsliv som deltagere. De første festspillene, som åpnet 1. juni 1953, hadde store navn som Leopold Stokowski, Yehudi Menuhin og Kirsten Flagstad på programmet. Festspillene har bestilt nye verker av komponister som Geirr Tveitt, Alfred Janson, Allan Pettersson, Arne Nord­ heim og Lasse Thoresen. Litt.: Levin, M.: «Festspillene som kulturell møte­ plass» i Jangaard, M„ red.: Bergen og Troldhaugen, 2003, 114—28; Pedersen, M.E.: «Den nystemte: nye strenger vs. gammelt spill» i Årbok for norsk samtids­ musikk I (1996), 60-66; Storaas, R.: Fest og spill i 35 år, 1987 Festspillene i Elverum, årlige musikkfestspill, etablert 1974 i forbindelse med orkesterkurset for ►Ungdomssymfonikerne som foregår i juli-august. Fest­ spillene er organisert som en stiftelse ved Hedmark fylkeskommune og Elverum kommune. Ungdomssymfonikerne, som er festspillenes symfoniorkester, gir flere konserter, og det legges vekt på å presentere unge musikere. Festspillene omfatter også bl.a. kammermusikk, folkemusikk og arrangementer for barn. Festspillene i Nord-Norge. årlig musikk-, teater- og kunstfestival, arrangert i Harstad av en stiftelse som har til formål å styrke del kunstneriske og kulturelle liv i Nord-Norge, første gang arrangert 1965. Fest­

Fet. Fetsund med jernbanebroen over Glomma. I elven sees lenser som ble brukt i tømmerfløtingen. Lensene er nå en del av museet Fetsund Lenser.

spillene varer en uke i juni, og omfatter bl.a. konser­ ter innenfor et bredt musikkrepertoar, teater- og filmforestillinger, og kunstutstillinger. Konserter avholdes også utenfor Harstad. Festspillene arrange­ rer samtidig Nordnorsk Ungdomskulturfestival og et eget Barnas Festspill. Også turnévirksomhet i lands­ delen. Direktør (2003-): Birger Carlsen. Festuca (lat., navn på et gress hos Varro, 116-27 f.Kr.), planteslekt i gressfamilien, se ►svingel. Festus, Porcius, død 60 e.Kr., romersk landshøvding (procurator) i Judea 56-60 e.Kr., overtok Paulus som fange av sin forgjenger Felix. Etter flere forhør lot han Paulus på eget forlangende bli ført til Roma. Festvåg, tettbebyggelse og fergested i Bodø kommu­ ne, Nordland, på sørsiden av Mistfjorden. Fergefor­ bindelse Festvåg-Misten (Kjerringøy) på Rv. 834 over Mistfjorden. Fet, kommune i Akershus fylke, Nedre Romerike. Kommunen omfatter landet på østsiden av Øyeren og Leira og på begge sider av Glomma til ca. 8 km ovenfor utløpet i Øyeren. Den fikk sine grenser i 1962. da Enebakkneset i sør ble overført fra Ene­ bakk. Med dette fikk Fet grense mot Østfold. Natur. Langs Glomma og Øyeren oppdyrkede leirog sandterrasser opp til ca. 200 moh., furet av bek­ ker og leirras. Bakenfor hever skogkledde åser av grunnfjellsgneis seg opp til ca. 300 moh. Ved Glom­ mas utløp i Øyeren har elven lagt opp flere flate, ubebodde sandholmer og nes som er svært ustabile og stadig skifter størrelse og form etter vannstand og strøm. Disse og fastlandet i nord ved Svellet, Øyerens nordre del, er utsatt for flom. Nordre Øyeren naturreservat er fredet og er Nordens største innlandsdelta ved utløpet av Glomma og Nitelva i Øye­ ren. Et unikt plante- og dyreliv; betydelige fiskefore­ komster og 240 fuglearter er registrert i området. Bosetning. Befolkningen viser en sterk konsentra­ sjon til de nordlige deler nærmest Lillestrøm og Oslo. Her ligger tettstedet Fetsund, som er kommunens administrasjonssenter (6437 innb. 2004). Om lag 36 % av yrkestakerne har arbeid i Oslo, ytterligere 26 % i Skedsmo og Lørenskog til sammen (2001). Næringsliv. Industrien er fremdeles en viktig næ­ ringsgren og sysselsetter 22 % av de yrkesaktive med arbeid i kommunen (2001). Viktigst er møbelindustri og verkstedindustri. Det er det offentlige som sysselsetter flest i kommunen, med 32 % av de yrkesaktive (2001). Jordbruket har hovedvekt på korndyrking med 78 % av jordbruksarealet i drift (1999). For øvrig melkeproduksjon og skogbruk. Samferdsel. Gjennom Fet går Kongsvingerbanen. Rv. 22 går nordvestover til Lillestrøm og videre til E 6, samt sørover til Østfold. Fra Fetsund sideveier til Sørumsand (Rv. 172) og Aursmoen (Rv. ]70)ogfra Fjellsrud lenger sør til Løken i Aurskog-Høland (Rv. 169). Gode buss- og togforbindelser til Lille­ strøm og Oslo. Offentlige institusjoner. Fet svarer til Fet sogn i Fet prestegjeld, Nedre Romerike prosti i Borg bispedøm­ me, tilhører Fet og Rælingen lensmannsdistrikt i Romerike politidistrikt og hører under Nedre Rome­ rike tingrett. Historikk og kultur. Fetsund Lensemuseum nær Glommas utløp i Øyeren. Området rundt ble fredet 1989. Fet kirke i Fetsund, langkirke i tre, bygd 1890 i nygotisk stil. Kommunevåpenet (godkjent 1986) har en fra høyre skrått fremvoksende sølv fløterhake mot en grønn bakgrunn; symboliserer tømmerfløtningens tidligere betydning for kommunen. Navnet kommer av norrønt fit, 'flat eng ved vann'. GTh/Litt.: Bygdehistorie for Fet, utgitt av Fet kommune, 1980-, 5 b. FET. fork, for ►felteffekttransistor. Fet. Afanasij Afanasjevitsj, 1820-92, russisk lyriker. Hans tyske mor, Charlotta Foeth, forlot sin mann og ble med den russiskp adelsmannen A, N. Sjensjin til

FETSUND LENSER

49 Russland. Sønnen, som ble født utenfor ekteskap, måtte bære sin mors etternavn. Først 1876 fikk han rett til å bære farens navn Sjensjin. Han debuterte 1840, men slo igjennom først 1850 med Dikt, fulgt av nye, utvidede samlinger 1856 og 1863, som rommer formfullendt, sterkt melodiøs kjærlighetsog naturlyrikk. Etter 20 års taushet kom Aftenild (4 bd., 1883—91), der kjærlighets- og naturlyrikken har fått en filosofisk og metafysisk grunnstemning, som gjør ham til en forløper for symbolistene. Han utgav også oversettelser av bl.a. Horats, Goethe og Schopenhauer, samt sine litterære memoarer, Mine erindringer (1890). fetaost, gresk ost, opprinnelig av sauemelk, som modnes og selges i saltlake. Osten får dermed ingen skorpe og blir skinnende hvit. Den har verken huller eller sprekker. Smaken er frisk, salt og litt syrlig. Melken blandes nå ofte med geite- eller kumelk. Danmark er Europas største produsent, og det eks­ porteres derfra bl.a. til Balkan og Midtøsten. fete [fe:t] (fr.), fest. Feteasca, hvitvinsdrue, ofte forekommende i ØstEuropa, spesielt i Romania. Gir middels fyldige, oftest halvtørre viner. fete champétre [fe:t Japgtr] (fr., 'landlig fest, fest i det fri'), fete de village, landsbyfest, kunstmotiv som går tilbake til nederlandsk 1500- og 1600-talls maleri, fete galante [fe:t gala:t] (fr., eg. 'elskovsfest'), idyllisk sjangerscene av erotisk karakter, henlagt til skogseller parkinteriør. Yndet motiv i 1700-tallets maler­ kunst, lansert av Jean Antoine Watteau, og dyrket av bl.a. Jean-Baptiste Pater, Nicolas Lancret og Jean Honoré Fragonard. fetere (av fr.), gjøre stas på, hylle, omsverme, dyrke. Fete^ti [feteftj], by i Romania, Valakia, ved en arm av Donau (Borcea), 70 km vest for Constanja; 34 500 innb. (2003). Elvehavn, næringsmiddel- og tekstilindustri. fetetirsdag, dagen før askeonsdag; i middelalderen den dagen man skulle fortære egg og melkeproduk­ ter før fasten begynte. Det opprinnelige navnet var fastelaven (norrønt fdstulavent, nmty. vastelavent), altså dagen før fasten. Senere kom fastelaven til å betegne alle dagene forut for askeonsdag, inklusive blåmandag. Fetetirsdag tilsvarer det franske mardi gras. fete typer, skrifttyper til uthevelse i typografisk sats, f.eks. oppslagsord i leksika. fetevarer, eldre populæruttrykk for matvarer som inneholder mye fett (smør, ost, fløte, flesk osv.), fetiales (lat., sing. fetiqlis), i det gamle Roma et prestekollegium på tjue mann som skulle utføre religiøse seremonier ved krigserklæringer, fredsslutninger, forbundsavtaler o.l. Ved hver slik anledning forrettet to fetiales, hvorav bare den ene, pater patratus, fore­ tok seremoniene og sa frem de formler som hørte til. Opprinnelig foregikk seremoniene ved romernes grense mot fiendelandet, men fra ca. 200 f.Kr. ble de utført nær en symbolsk grensestein ved Bellonatempelet på Marsmarken. Fétis, Fran^ois Joseph [fetisj, 1784-1871, belgisk musikkhistoriker og komponist. 1833 direktør ved konservatoriet i Brussel. Utgav de grunnleggende verker Biographie universelle des musiciens (8 bd.. 1835-44) og Histoire générale de la musique (5 bd., 1869-76). " fetisj (av lat. 'kunstig, laget'), tilvirkede gjenstander som blir sett på som fylt av overnaturlig kraft hos enkelte folkegrupper. Fetisj betegner generelt gjen­ stander - særlig dyre- og menneskefigurer fra Afrika - som får sin overnaturlige kraft ved at en medisin­ mann har lagt magisk stoff inne i figuren. Også naturlige gjenstander som har en spesiell form eller blir tillagt en spesiell virkning, kan være fetisjer. Feiti^o ble i Portugal brukt om relikvier og helgen­ bilder som brakte lykke og beskyttet eieren mot

kes bare når bruk av fetisjer dominerer seksuelle fantasier, behov og atferd i den grad at det forårsaker betydelig subjektiv belastning (stress) for personen og eventuelt partner, eller fetisjismen fører til mar­ kert sosial- eller yrkesmessig funksjonssvikt, eller svikt i andre funksjonsområder (f.eks. evne til å inngå et stabilt parforhold). Læringspsykologien vil forklare dette seksuelle avviket ved at seksualiteten er uløselig knyttet til en gjenstand, fetisjen, som tilfeldigvis var tilstede ved en tidlig og sterk seksuell opplevelse. Psykoanalytisk teori vil forklare fetisjisme med at del har skjedd en ►cathexis av seksuell energi til et upersonlig objekt i stedet for til et menneskelig objekt og at dette avviket er uttrykk for en umoden personlighet som frykter nærhet og intimitet med partneren. Fetjafjell, Feitafjell, Fekjafjell, fjellparti på vestsiden av Hallingdal i Nes kommune, Buskerud, sør for Nesbyen; høyeste topp Hallingnatten, 1314 moh. Flere setrer i området. En del hyttebebyggelse. Setercamping. fetolje {eng. fatty oil), olje av vegetabilsk eller ani­ malsk opprinnelse. Brukes i enkelte tilfeller som tilsetningsstoff til smøreolje av mineralsk opprinnel­ se for å gi en «fetere» smørefilm. Kjemisk er fetolje et triglyserid av fettsyre. fetsild, ung, ikke kjønnsmoden ►sild, 2-5 år, mest 3-4 år gammel, 19-29 cm lang, vekt mellom 50 og 200 gram. I disse stadiene har sild store fettavleiringer i musklene og rundt innvollene, ister, og fettinn­ hold er 12-20 prosent. FISKE

ondt. Portugiserne brukte det samme ordet om lignende gjenstander som de fant hos folk i VestAfrika. Som vitenskapelig term ble fetisj innfort av den franske forskeren Charles de Brosses (1709-77) i boken De Culte des dieux fétiches (Om kulten av fetisjguder, 1760). Han hevdet at kulten av fetisjer var en religiøs grunnform som hadde eksistert blant alle folk, også i antikken. Han brukte ordet i en svært vid betydning, nemlig om enhver kidt av dyr eller gjen­ stander. Hos Auguste Comte ble troen på fetisjer betraktet som det eldste trinn i menneskets religiøse utvikling, og fetisj-begrepet spilte en rolle i mange av de evolusjonistiske religionsteoriene som ble frem­ satt pa 1800-tallet. 1 moderne religionsvitenskap har begrepet liten betydning. fetisjisme (av fetisj), seksuelt avvik som innebærer at seksuell tilfredsstillelse best eller bare oppnås når spesielle rekvisitter, fetisjer. er til stede eller ved en ensidig fokusering på og dyrking av spesielle kropps­ lige attributter hos partneren. Typiske seksuelle fetisjer er regntøy, damesko og dameundertøy eller rett og slett materialene gummi, lær og silke. Kroppslige attributter som kan fungere som fetisj er først og fremst partnerens hår. fot, hånd eller hud. Den seksuelle tilfredsstillelsen oppnås ved synet av. kontakt med og beføling med fetisjen, og det er ofte liten eller ingen interesse for samleie. Fetisjisme kan bl.a. fore til tyveri av undertøy, beføling av klær eller kroppsdeler i folketrengselen o.l. og kan derfor fore til at fetisjisten får problemer med rettsvesenet. Bruk av fetisjer for å øke den seksuelle opphisselse (f.eks. «sexy undertøy») ved noen anledninger er vanlig og oppfattes ikke som uttrykk for noen psy­ kisk lidelse. Fetisjisme i diagnostisk betydning bru­

Fetsild fiskes i hovedsak med ringnot. Fisket foregår på ulike områder langs kysten fra Rogaland og nord­ over, avhengig av sildas periodiske vandringer, hydrografiske forhold og årsklassens størrelse. De siste årene frem til 1986 foregikk fisket for det meste i Nord-Norge. Om hosten er silda spesielt fet, åteinnholdet er lite, og den regnes da for å være av høyeste kvalitet som saltevare. Fangstutbyttet har vekslet sterkt gjennom årene. Det største kvantum ble oppnådd i 1967 med 346 000 tonn. 1968 var også et godt år, men 1969 falt kvantumet drastisk til bare 21 000 tonn. I 1970årene var fisket etter norsk vårgytende sild strengt regulert og silda var en del år frem til 1982 totalfredet. Det ble likevel registrert små fangstkvanta disse årene. Fra 1983 ble det åpnet foret begrenset fiske. Oppfisket mengde fetsild var da 16 000 tonn med økning til 34 000 tonn i 1984.1 2001 var fangsten 495 074 tonn. Fetsund, tettsted og administrasjonssenter i Fet kommune, Akershus, et par kilometer ovenfor Glommas utløp i Øyeren; 6437 innb. (2004). Fet­ sund ligger 8 km øst for Lillestrøm ved jernbanesta­ sjonen av samme navn på Kongsvingerbanen. Tett­ bebyggelsen ligger pa begge sider av Glomma. Jern­ bane- og veibro (Rv. 22) over elven. Variert industri. Tømmerlensene i Glomma, de største i landet, ble nedlagt ved opphøret av fløtningen i elven (1985). Ved Glommas utløp i Øyeren ligger Fetsund Lensemuseum. Fetsund bruer fagverksbroer i stal over Glomma i Akershus. Jembanebroen stod ferdig i 1860 som en del av Kongsvingerbanen. 1 1918 ble den ombygd for også å ta veitrafikk. En egen veibro ble åpnet i 1959. Broen har fem fagverksspenn på 90 m og samlet lengde 596 m. Fetsund Lenser Fet kommune, Akershus, åpnet 1990; nasjonalt kulturminne, fløtingsmuseum og natursenter. Lensene ligger ved Glomma og løper ut i innsjøen Øyeren og skaper Nord-Europas største innlandsdelta. Anlegget for tømmersortering er det eneste gjenværende i sitt slag i Norge. Det ble opp­ rettet i 1861 og ble nedlagt da fløting av tømmer i Glomma opphørte i 1985; fredet i 1989.

50

FETT fett (fra norrønt), fast til flytende organisk forbindel­

se som dannes i dyre- og planteceller. Fett inndeles etter sin opprinnelse i plantefett (vegetabilsk fett) og animalsk (dyrisk) fett. Fettstoffene hos planter fin­ nes fortrinnsvis i frø og frukter. De fleste plantefett er oljer, dvs. flytende ved 15-20 °C, f.eks. jordnøtt-, bomullsfrø-, raps-, soya- og linolje, men noen er faste, som kokosfett og kakaofett. Animalske fett fra varmblodige landdyr er vanligvis faste, f.eks. talg, smult og melkefett, fra sjødyr flytende: hval-, sel- og sildeolje, torskelevertran. En viss mengde fett er nødvendig i menneskers og høyere dyrs ernæring, spesielt fordi visse umettede fettsyrer, de ►essensielle fettsyrer, som trengs for livsprosessene, f.eks. linolen- og linolsyre, ikke kan syntetiseres av organismen. KJEMISK SAMMENSETNING

I kjemisk forstand er fett glyserider, dvs. estere av den treverdige alkohol glyserol med forskjellige ► fettsyrer. Disse egentlige fettstoffene utgjør 9899% av vanlig fett og fete oljer. De resterende 1-2% utgjøres av fettlignende stoffer. Disse består hoved­ sakelig av voksarter, estere av fettsyrer med høyere, enverdige alkoholer (se ►voks), av steroider og av fosfatider. Glyseridene inneholder et stort antall forskjellige mettede og umettede fettsyrer, med vanligvis 12-22 (overveiende 14-18) karbonatomer per molekyl. Fettsyrer med ned til 4 karbonatomer per molekyl forekommer i enkelte fettstoffer. I hvert enkelt fettmolekyl er det til hvert glyserolmolekyl bundet tre fettsyremolekyler, hvorav to eller alle tre for det meste er forskjellige. Fettinnholdet i råstoffer og produkter bestemmes ved ekstraksjon med løsemidler som benzen, etyleter, aceton og klorerte hydrokarboner; fettsyresammensetning bestemmes ved gasskromatografi og spektrofotometri. FETT 1 ORGANISMENE

Fett er det av våre tre hovednæringsstoffer som har høyest forbrenningsverdi. Rundt regnet gir fett netto 38 kJ/g (9 kcal/g) ved forbrenning i kroppen, mens karbohydrater og proteiner hver gir 17 kJ/g (4 kcal/ g). Fettforbruket er størst i kaldt klima, hvor kalori­ behovet er størst. 1 dyreorganismen består størstedelen av den lagre­ de energi (opplagsnæringen) av en fettreserve. Fettet tjener også som varmeisolator og støtdemper. Man skjelner mellom depotfett, som vanligvis utgjør hovedmengden, og fett i muskler og organer (f.eks. lever, hjerne og lunger). Depotfett, som først og fremst er fettavleiringer i spesialiserte celler under huden (spekk), består mest av glyserider, mens fett i organene og muskelcellene overveiende er fosfolipider, som deltar i oppbygningen av membranstrukturene. Fettsyrene i depotfett er vanligvis meget for­ skjellige fra fosfolipidenes, som inneholder langt mer av de høyest umettede fettsyrene: Fosfolipidfettsyrer fra en menneske hjerne inneholder f.eks. opptil 35 % heksaensyre, fettsyrer fra depotfett bare noen tiendedels prosent. Fast animalsk depotfett og mel­ kefett inneholder hovedsakelig mettede og enkelte umettede fettsyrer, lite flerumettede, mens flytende depotfett fra saltvannsfisk (tran) og sjødyr innehol­ der 10-13 % av de høyest umettede, heksa-, pentaog tetraensyrer. Depotfett fra plantefrø og -frukter inneholder vanligvis 30-60 % flerumettede fettsy­ rer, hovedsakelig linolsyre. Depotfett eller oljer fra fisk, sjødyr og planter er derfor ikke bare viktige som energikilde, de har også stor ernæringsmessig betyd­ ning ved at de tilfører organismen flerumettede, essensielle fettsyrer. Fettsyntese. Fett er en hensiktsmessig lagerform fordi fettsyrene er sterkt reduserte (hydrogenholdige) molekyler, som frigjør mye energi ved forbren­ ning, nedbrytning i organismen. Fett kan dessuten lagres i kompakt form fordi det ikke binder vann. Ved overskudd av karbohydrater i kosten omdannes disse til fett. Ved hjelp av glykolyseenzymene produ­

seres acetyl-koenzym A (acetyl-CoA). Fettsyrene bygges opp fra acetyl-CoA i en prosess som ligner på oksidasjonsmekanismen (se nedenfor), med trinne­ ne i motsatt retning. Spesielt for oppbyggingen er at acetyl-CoA gjøres mer reaktivt ved en karboksylering til malonyl-CoA og at prosessen foregår utenfor mitokondriene. De fettsyre-CoA-molekyler som dannes, kan i nærvær av glyserol og overføringsenzymer danne fett. Fettsyntese hos planter. Mange planter lagrer store mengder fett i frø og frukter. 1 cellene akkumuleres fettstoffene i spesielle organeller, oleosomer (sferosomer). Dessuten dannes det i alle levende celler fettlignende stoffer, fosfolipider og glykolipider, som er vesentlige komponenter av cellenes membraner. Fettsyrer og fett syntetiseres på stedet, da de på grunn av svært liten løselighet i vann ikke kan transporteres i planten. Den biokjemiske mekanis­ men for syntesen er den samme som hos dyrene. Utgangsstoffet er oftest sukrose som transporteres frem til de enkelte cellene. Gjennom nedbryting av sukrose ved respirasjon dannes forstadier for syntese av både fettsyrer og glyserol, som deretter kobles sammen til fettstoffer. Fettsyntesen krever en stor mengde energi, som også stammer fra nedbrytingen av sukrose. I forhold til animalsk fett, inneholder plantenes fettstoffer en vesentlig større andel av umettede fettsyrer. Fettnedbrytning. Triglyserider som sirkulerer med blodet eller ligger lagret i cellene, spaltes med lipaser til fettsyrer og glyserol. 1 fettvev stimuleres lipasene av adrenalin og visse andre hormoner når organis­ men trenger a ta i bruk den lagrede energien. De frigjorte fettsyrene går inn i tioesterforbindelse med koenzym A (CoA) for oksidasjonen kan begynne. Fettsyre-CoA-derivatene oksideres i cellenes mitokondrier til CH;CO-CoA, acetyl-CoA, via en enzymkatalysert reaksjonsvei som kan gjengis slik: RCH,CH,CO-CoA -> RCH = CHCO-CoA -> RCHOHCH2CO-CoA -> RCOCH2CO-CoA -> RCOCoA + CH,CO-CoA. I første og tredje trinn trekkes det ut hydrogen ved hjelp av dehydrogenaser, i annet trinn adderes et molekyl vann, og i fjerde trinn spaltes molekylet med CoA, slik at det oppstår et fettsyre-CoA, der kjeden er to karbonatomer kortere enn den opprinnelige. Prosessen gjentas til hele kjeden er omdannet til acetyl-CoA. De fire hydrogenatomene som fjernes for hvert acetyl-CoA som produseres, gir via den respiratoriske kjede 5 ATP. Ytterligere 12 ATP per acetylenhet produseres ved at denne oksideres til karbondioksid og vann i sitronsyresyklusen. Fettnedbrytning hos planter. Det spesielle ved denne prosessen, i motsetning til hos dyrene, er at fett for en stor del omdannes til sukrose (rørsukker) som kan transporteres i planten. Hos plantene er fett stort sett lagret i frøene, enten i endospermen, frøhviten, eller i kimbladene, kotyledonene. De energirike fettstoffene gir energi til spiring og vekst av den unge planten. I cellene finnes fettstoffene i egne organeller, oleosomer. Der blir de først spaltet av lipaser til glyserol og fettsyrer. Glyserol går over i cytoplasma, hvor den delvis er utgangsstoff for syntese av sukro­ se. Glyserol kan også nedbrytes til CO2 og H,0 med frigjøring av energi i mitokondriene. I glyoksysomene brytes også fettsyrene ned. Dette skjer trinnvis ved p-oksidasjon og dannelse av acetyl-koenzym A. Den videre omsetningen av acetylgruppen skjer ved en spesiell mekanisme, glyoksylatsyklus. Det dannes ravsyre, deretter eplesyre og fra denne en syntese av sukrose. Acetylgruppen kan også omsettes i mito­ kondriene med frigjøring av energi. EGENSKAPER

Fett som er flytende ved værelsestemperatur (20 °C), benevnes oljer eller fete oljer. Disse skiller seg fra faste fett ved at de inneholder mer umettede fettsyrer som vanligvis har smeltepunkt under 15 °C og ned til ca. -40 °C, mens de vanlige mettede fettsy­

rer, stearin-, palmitin- og myristinsyre, smelter fra 69 °C til 54 °C, og fortrinnsvis finnes i fast fett. Fett er i flytende tilstand lettere enn vann, densitet ca. 0,92 g/cm3, mens densiteten for helt faste fett er omkring 1,00-1,02 g/cm3. At naturlige, tilsynelaten­ de faste fett flyter i vann skyldes at de i virkeligheten ikke er helt faste, men består av blandinger av faste og flytende fettstoffer. Av et fett som er meget hardt, kan 30-40 % være flytende, av et mykt, f.eks. smult, 78-80 %. Fett er uløselig i vann, men lett løselig i de fleste organiske løsemidler, unntatt lavere alkoholer (me­ tanol og etanol) og syrer. Fett som er renset, vannfritt og sterilisert, er holdbart mot mikrobiell eller vanlig kjemisk nedbrytning. Utsatt for luft vil det imidlertid ta opp oksygen og harskne ved oksidasjon av umettede fettsyrer (se ►harskning). Er fettet usterilt og inneholder vann (f.eks. smør), kan man også få bakteriell nedbrytning eller harskning. Den oksidative harskning er minst for faste fett, som bare inneholder små mengder umettede fettsyrer, og øker med innholdet av disse og med graden av umettethet. Fett med meget høy umettethet, f.eks. linolje og torskelevertran, tar opp så meget oksygen at oljen stivner til en fast film når den i tynne lag utsettes for luft. Slike oljer kalles tørrende. Noe mindre umette­ de oljer som soya-, sild- og hvalolje er halvtørrende, og de minst umettede fete oljer, f.eks. bomullsfrø-, jordnøtt- og olivenolje er ikke tørrende, de angripes lite av luftens oksygen. ANVENDELSE

Fett anvendes i stor grad som næringsmiddel i na­ turlig tilstand, f.eks. som smør, smult, talg, olivenolje og andre planteoljer. Mange fete oljer, f.eks. hval-, sild-, raps- og soyaolje, må imidlertid raffineres og foredles før de egner seg til spisebruk. Ved hydrogenering eller «herding» blir de mest ustabile, umette­ de fettsyrer «avmettet» med hydrogen, og det opp­ nås holdbare, faste spisefett som spesielt brukes i margarin (se ►fettherding). Fett har også mange og viktige tekniske anvendel­ ser. Tørrende oljer som linolje og en del fiskeoljer brukes til maling, lakk og linoleum, ikke-tørrende oljer og faste fett til toalettsåpe og husholdningssåpe (og ►glyserol), underordnende kvaliteter og halvtør­ rende oljer til grønnsåpe. Fett eller produkter av fett, som fettsulfonater, har også stor anvendelse ved garving, spinning og farging av tekstiler. Store meng­ der fettstoffer blir spaltet i fettsyrer og glyserol. Syrene brukes til fremstilling av stearinlys og såpe og til syntetiske fettprodukter (►fettalkoholer, ►fettspalting, ►stearin, ►såpe). UTVINNING

Fett og oljer utvinnes ved kjerning (melk), kaldpressing (oliven), utsmelting eller oppvarming med påfølgende skilling eller separering (tran, hvalolje) og/eller pressing (plantefett, sild- og fiskeolje, talg) og ved ekstraksjon med fettløsemiddel, f.eks. bensin (soyaolje, benfett). Forskjellige utvinningsmetoder er i bruk for samme råvare, f.eks. pressing og eks­ traksjon for soyabønner. Ofte kombineres metode­ ne, f.eks. smelting og skilling, med pressing av restene som fettet er skilt fra, eller pressing med ekstraksjon av presskakene. Disse, og restene fra ekstraksjonen, har ofte høy næringsverdi, særlig på grunn av proteininnholdet, og tørkes og males til formel (soyamel, sildemel osv.). Fett. Harry (Per), 1875-1962, født i Oslo, norsk kunsthistoriker. Sekretær i Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers bevaring 1899-1908 og 1911-13 formann i dens Osloavdeling. 1901-11 amanuensis ved Norsk Folkemuseum, kom der inn på studiet av norsk folkekunst, som han behandlet i en rekke grunnleggende avhandlinger og utstillings­ kataloger. Etter middelalderstudier i Frankrike og England tok han doktorgraden med Billedhugger­ kunsten i Norge under Sverrextten (1908), der norsk

FETTSVULST

51 fettblad, Liparis loeselii, art i orkidéfamilien. 5-20 cm

Harry Fett

middelalderskulptur for forste gang blir vurdert som kunst, ikke bare som fortidsminner. Dette synet ligger også til grunn for hovedverket Norges maler­ kunst i middelalderen (1917) og i sammenfattende form i Norsk kunsthistorie 7(1925). Utgav også Norges kirker i middelalderen {1909), Norges kirker i det 16. og 17. aarhundrede (1911) og studier over Akershus slott og festning og Nidarosdomen. 1913 ble han riksantikvar og utbygde i mangeårig arbeid (til 1946) institusjonen til et omfattende norsk fortidsvern- og forskningsinstitutt. I skrifter og foredrag arbeidet han for en bedre behandling av fortidsminner som Akershus, Basarhallene og Empirekvartalet i Oslo, Bryggen i Bergen. Som organ for sine ideer om kunsten som levende kulturfaktor startet han sammen med Haakon Shetelig tidsskriftet ►Kunst og kultur 1910. Også Kunst crg kulturs serie, Norske minnesmerker og tidsskrif­ tet Le Nord skyldes hans initiativ. Med årene fikk hans forfatterskap et mer allment kulturfilosofisk preg. Etter 1945 organiserte han foreningen ►Kunst på arbeidsplassen. Fetts styrke som forsker var hans idérikdom, intuitive fantasi og kombinasjonsevne, støttet på et rikt erfaringsmateriale og en omfattende lesning. Men hans resultater har undertiden måttet tåle revisjon fra mer spesialiserte forskere. Fra 1911 ledet han firmaet Eduard Fett & Co. med Høienhall fabriker på Bryn. Hans memoarer, På kulturvernets veier, utkom 1949. Litt.: Fett, H.: Dr. H.F:bibliografi, 1975; NBL2. utg.; Nygård-Nilssen, A. m.fl., red.: Norsk kunstforskning i dettyvendeårhundre, 1945 (festskrift); Aas, P.A.: «H.F. - det museale og det musiske» i Lavold, B„ red.: Harry Fett minneseminar 1875-2000, 2001, 13-37 fettalkoholer, organiske forbindelser som bl.a. bru­ kes til fremstilling av fettalkoholsulfater og fettalkoholsulfonater. De har samme karbonkjede i moleky­ let som fettsyrer, men en primær alkoholgruppe, -CH2OH, i enden av kjeden, i stedet for fettsyrenes karboksylgruppe, -COOH. Vanligvis regnes slike alkoholer bare som fettalkoholer når de har minst 8 karbonatomer i kjeden. Fettalkoholer, f.eks. myristyl-, palmityl- eller stearylalkohol, kan fremstilles av de tilsvarende fettsyrer ved reduksjon eller hydrogenering. Betyde­ lige mengder fettalkoholer utvinnes av marine oljer. Fettalkoholer fremstilles også fra petroleumsfraksjonens hydrokarboner. fettalkoholsulfater, kjemikalier mye brukt sont emulgerings- og vaskemidler. De kan brukes i hardt vann og nedbrytes av bakterier i avfalls- og kloakk­ vann. Se ►syntetiske vaskemidler. Fremstilles av fettalkoholer, f.eks. laurylalkohol, C(1HMCH2OH, og konsentrert svovelsyre. Det sure sulfat som fås, ChH23CH,OSO,H, blir så nøytralisert med natronlut til nøytralt lettalkoholsulfat, C1 |H,,CH,OSO(Na. Denne og andre fettalkoholsulfater med uforgrenet karbonkjede, spesielt fra myristyl-, palmityl- og oleylalkohol, har utmerkede emulgerings- og vaskeegenskaper.

høy med stiv stengel og to brede, gulgrønne blad og små gulgrønne blomster i aks. Vokser på våt rikmyr på kalkholdig grunn. Fantes tidligere på noen få steder i det sørøstlige Norge, men er antagelig utryd­ det heri landet, sist sett i 1933. fettdegenerasjon, opptreden av fett i form av bitte små dråper i sykelig forandrede celler. Fettet kan tilføres annetsteds fra eller oppstå i selve cellen. Fettdegenerasjon sees ved mange sykelige tilstander, ernæringsforstyrrelser, infeksjoner, forgiftninger, bl.a. i leveren, hjertemuskulaturen; dens betydning er uviss. Fettlever som sees ved alkoholmisbruk skyldes fettdegenerasjon. fettdiaré, steatoré, løs avføring med abnormalt inn­ hold av fett. Dette gjør den gul/gråaktig og slimet, og til forskjell fra regulær avføring flyter den på vannet med en glinsende, salveaktig utseende og konsis­ tens. Fettdiaré kan skyldes gulsott (gallen hindres i å komme ut i tarmen), sykdommer i bukspyttkjerte­ len eller primær tarmsykdom (sprue), cøliaki kan tenkes. Fettdiaré kan føre til nedsatt ernæringstil­ stand. fettemboli (av gr. 'kile'), oppstår når fettdråper kom­ mer over i blodet og føres til f.eks. lungene eller hjer­ nen. Fettdråpene kan i alvorlige tilfeller blokkere de små blodårene, veggen kan sprekke, med tallrike små blødningen Fettemboli ses typisk etter store skader med brudd i rørknokler og eksponering av benmarg. Se også ►emboli. fetter (etter mnty.), mannlig søskenbarn. fettfilter, filter som skal holde tilbake fettet i avtrekksluft fra kjøkken. Fettet vil ellers slå seg ned på vegge­ ne i avtrekkskanalene og kan forårsake brann. Fettfilteret monteres vanligvis i en damphette som plasseres direkte over koke/stekestedet. Filteret må rengjøres regelmessig. fettfinne, liten, finnelignende hudfold som finnes hos laksefiskene og de tropiske karpelaksene. Sitter bak den egentlige ryggfinnen. fettfugl, Steatornis caripensis, fugleart i fettfuglfamilien i ordenen nattravner, eneste art i familien. Lever i det nordvestlige Sør-Amerika. Den minner om en stor nattravn og hekker langt inne i store huler. I dette mørket navigerer den ved hjelp av ekkoeffekter akkurat som flaggermus, og den søker sin næring om natten. Reirungene er svært fete og fanges av indianerne til mat og lampeolje. På engelsk kalles fettfugl oilbird; en indiansk betegnelse erguacharo. fetthalesauer, en gruppe tamsau, mest utbredt i Afrika og Asia. Fetthalesauer har sitt navn etter de betydelige fettavleiringene i halen, som kan veie opptil 10 kg. Den mest kjente av fetthalesauene er karakulsauen. Fetthalesauer synes i vesentlig grad å stamme fra argalisauen. fettherding, fetthydrering eller fetthydrogenering, den viktigste behandlingsprosess for omdanning av fete oljer til faste fettstoffer, som kan danne basis for produksjon av margarin og annet spisefett. I tillegg til at fettet bringes over fra flytende til fast form, økes stabiliteten mot oksidasjon. Råvaren kan være av animalsk, marin eller vegetabilsk opprinnelse (se ► fett). Etter en grundig renseprosess, behandles oljene med hydrogen ved 2-5 bar trykk og opptil ca. 200 °C, i nærvær av en katalysator, vanligvis finfordelt nikkel. Dermed avmettes de umettede fettsyrene i oljen. Prosessen kan styres ved å endre hydrogentrykk, temperatur eller behandlingstid, slik at pro­ duktet får de ønskede egenskaper. De-No-Fa i Fredrikstad begynte med hydrogene­ ring av fell 1912, og dette har i Norge vært en bety­ delig industri, basert på fiske- og soyaolje. Fettfabrikken ble imidlertid lagt ned ved utgangen av 2004. F-104 Starfighter, jagerfly, se ► Starfighter. F-117A. jagerfly, se ►Lockheed Martin Corporation.

Fetti, (Feti), Domenico, 1589-1624, italiensk maler, født i Roma. Mottok inntrykk fra Rubens' verker og av venetiansk 1 500-tallsmaleri. 1615-24 oppholdt han seg mye i Venezia, og svært mange av hans best illinger kom herfra. Historiemalerier og portret­ ter; mot slutten av sin levetid laget han bilder som best kan betegnes som venetianske versjoner av hollandsk genremaleri, med emner fra mytologi, bibelske parabler eller folkelige ordspråk, fettkjertler, talgkjertler, se ►hud. fettlever. 1 (med.) Sykelig opphopning av fettstoffer i leveren. Ved uttalt fettlever blir leveren gulaktig (mot nor­ malt rødbrun). Sees ved overernæring og overvekt, ved kroniske sykdommer, og ved visse forgiftninger, spesielt med alkohol. Fettlever er i seg selv reversi­ belt, men kan gå over i skrumplever (levercirrhose) hvis det vedvarer lenge nok. Dette er en sykdom i levervevet som ikke lar seg reversere. Se også ►lever og ►fettdegenerasjon. 2 (vet.) Stoffskiftesykdom hos høytytende melkekyr like etter kalving. Dyrene greier ikke å ta opp så mye for som produksjonen av melk krever. Da mobilise­ res det mer kroppsfett enn organismen kan forbren­ ne, og det akkumuleres store mengder fett i leveren, i verste fall så mye at den kan briste. En følgetilstand er gjerne nedsatt fertilitet. Dyrene kan også utvikle ► ketose. fettlær, er vegetabilsk garvet lær, fortrinnsvis av hud fra unge kuer eller kviger; læret blir under garveprosessen innsatt med spesielle fettblandinger, f.eks. av tran og talg, som i noen grad forbinder seg med hudfibrene. Fettlær er mykt og vanntett, men kan etter hvert bli utvasket og stivt i tørr tilstand og krymper og herdner ved for sterk varme, ca. 80-90 °C. Fettlær er derfor blitt erstattet av kombinasjonsgarvet lær, dvs. lær som har fått både krom- og vegetabilsk garving, og som er mer motstandsdyktig, spesielt mot varme. fettløselige vitaminer, omfatter A-, D-, E- og Kvitamin. Overskudd lagres i kroppen, i motsetning til de vannløselige vitaminene, der overskuddet skilles ut i urinen. fettpukkel, kamelers og dromedarers opplagsnæring. Hos riktig sulteforede dyr nesten usynlig, hos velforede dyr så stor at den dekker mer enn fjerdeparten av ryggen og veier 15-16 kilo. fettsamler, installasjon på avløpsledning som forut­ settes å føre fettholdig vann, f.eks. fra næringsmid­ delindustri, storkjøkken m.m. Avløpsvannet føres gjennom en beholder hvor fettet flyter opp og hvor det avklarede vann renner ut ved bunnen. Fettel fjernes fra overflaten etter behov. Anbringelse av fettsamler kan påbys av myndighetene, som gir forskrifter for dimensjoner og montasje. fettspalting. spalting eller hydrolyse av egentlige fettstoffer eller fettsyreglyserider til fettsyrer og glyserol ved forskjellige industrielle prosesser, f.eks. oppheting med vann og katalysator i autoklav til 210-225 °C. Ved nyere metoder brukes opptil ca. 260 °C og 50-60 atm; spaltingen kan da gjennomfø­ res kontinuerlig bare med vann (eller vanndamp). Fettsyrene blir gjerne renset og fraksjonert ved destillasjon og brukes f.eks. til såpe, syntetiske malingsoljer (f.eks. alkyder) og fettalkoholer. Glysero­ len blir av bedre kvalitet enn glyserol fra såpeproduksjon (se ►fettsyrer, ►glyserol). fettstein. annet navn pa ►kleberstein og ►talk, fettsuging liposuksjon, fjerning av underhudsfett med en sugepumpe. Fettsuging gjøres som oftest av rent kosmetiske arsaker, og er vanligst på mage, lår, hofter og bak. Inngrepet foretas under lokalbedøvelse av en kosmetisk kirurg. fettsvulst. lippm, blot, ofte lappet svulst som består av fettvev. Den er godartet, men av og til sjenerende ved sin størrelse og plassering. Hvis diameteren er

FETTSYRER

over 5 cm er det litt større risiko for ondartet utvik­ ling. Utgår ofte fra underhudsfettet, kan sitte på rygg, bryst, skulder, lår, sjeldnere i indre organer. fettsyrer, organiske syrer som fremstilles ved fettspalting. Fettsyrene har forskjellige industrielle an­ vendelser og har fått sitt navn fordi en del av dem utgjør hovedbestanddelen, mer enn 90 %, i de egentlige fettstoffer. Her er de bundet til glyserol som estere, glyserider. Kjemisk sammensetning. I kjemisk forstand utgjøres den såkalte fettsyrerekken av de enbasiske karboksylsyrene, som avledes av alkanene og som har den generelle formel C„H2n+1COOH. De laveste ledd i denne rekken (n=0 maursyre, n=l eddiksyre og n=2 propionsyre) forekommer normalt ikke i fettstoffene. Syrene som inngår i fett kan også være umettede og ha den generelle formel CnH2n_xCOOH, hvor x kan være 1, 3, 5, 7, 9 eller 11, hvilket svarer til at de mangler 2, 4, 6, 8, 10 eller 12 hydrogenatomer per molekyl på å være mettet, eller til at de inneholder fra 1 til 6 dobbeltbindinger mellom karbonatomer. Betegnelsen umettet skyldes at slike dobbeltbindin­ ger har en tendens til å mette seg, for eksempel ved å ta opp oksygen fra luften (se ► harskning) eller ved å ta opp hydrogen under innvirkning av en katalysator (fettherding). De fettsyrer som danner fettstoffene, har et like antall karbonatomer, overveiende 14 til 18, i moleky­ let. Av mettede fettsyrer dominerer palmitinsyre, C15H3|COOH, og stearinsyre, C1?H35COOH, dernest myristinsyre, C13H27COOH, laurinsyre, ChH2,COOH, og arachinsyre, CI9H39COOH. Av umettede er oljesy­ re, C17H23COOH, mest alminnelig dessuten linolsyre, CI7H,|COOH med 2 dobbeltbindinger og linolensyre, C17H29COOH med 3 dobbeltbindinger (særlig i linol­ je). Det er disse to som i første rekke er livsnødvendi­ ge eller ►essensielle fettsyrer. Marine oljer innehol­ der meget av umettede syrer med 20 og 22 karbon­ atomer og 1 til 6 dobbeltbindinger per molekyl, for eksempel pentaensyre, CI9H29COOH, med 5, og heksaensyre, C2|H,,COOH, med 6 dobbeltbindinger. Egenskaper. De laveste ledd i fettsyrerekken er blandbare med vann, med stigende molekylstørrelse avtar løseligheten, og fettsyrer med 12 og flere kar­ bonatomer per molekyl er nærmest uløselige i vann, men loses lett av mange organiske løsemidler, f.eks. bensin og eter. I alkoholer er løseligheten begrenset. Mettede fettsyrer med 10 og flere karbonatomer per molekyl er faste ved alminnelig temperatur, smelte­ punktet stiger med molekylstørrelsen. De laveste ledd er flytende (eddiksyre stivner ved +16 °C). De fleste umettede fettsyrer er flytende. Bortsett fra de laveste ledd er fettsyrer meget svake syrer. ERB Fettsyrer i blodet. Fettsyrer er normale bestanddeler i blodet, hvor de dels forekommer som frie syrer, dels, og i størst grad, bundet på ulike vis, f.eks. til glyserol som triacylglyserol eller til kolesterol som kolesterolestre eller som fosfolipider. Alle disse fettsyreforbindelsene forekommer som lipoproteiner, der fettkomponenten er knyttet til ulike proteiner. I slike og andre forbindelser utgjør fettsyrene viktige deler av det som samlet kalles blodets fettstoffer eller lipider. Fettsyrer i blod horer dels til de mettede dels til de umettede. Både det relative forhold mellom disse og den totale mengde fettsyrer og lipider i blod kan variere bl.a. som folge av arvelige anlegg, med kost­ holdet og med ernæringstilstanden. fett-torv, den sterkest omdannede torv, danner en homogen, strukturløs masse, gir i regelen god brenn­ torv. fettuccine [fettuttfine] (it.), båndspagetti, lang pasta som er ca. 5 mm bred. fettvev, en form for løst ►bindevev bygd opp av fettceller. fetus (av lat. foetus), det ufødte avkom hos alle dyr som føder levende unger. Hos mennesket kalles fosteret fetus etter andre/tredje måned; tidligere kalt ► embryo.

52

Ludwig Feuerbach

Fetveit, Olav, 1822-93, fodt i Vinje, norsk bygdemålsforfatter og lærer. Skrev viser og vers på Vinjedialekt, bl.a. Kaffivisa. En del er trykt i Landstads Folkeviser (1853). Feuchtwanger, Lion [fåikjtvaip], 1884-1958, tysk forfatter av jødisk herkomst. Fra 1933 emigrant i Frankrike, Sovjetunionen og USA. Han skrev pasifistisk-revolusjonære dramaer, historiske romaner og samtidsromaner, der han med stor psykologisk innsikt skildrer den sosiale og politiske problematikk i tiden. DiehdsslicheHerzoginMargareteMaultasch (1923) er en historisk-psykologisk roman fra det kaotiske 1300-tallet. Hans mest berømte roman, Jud Siiss (1925, både dramatisert og filmatisert), gjengir historien om finansmannen Siiss i 1700-tallets absolutistiske Wiirttemberg. Jasep/zm-trilogien (1932-45), bygd opp omkring den senjødiske histo­ rikeren Flavius Josephus, handler om de romerske keiseres kamp mot jødedommen. Fra Feuchtwangers egen tid er handlingen i roma­ nene Erfolg (1930), en av de første litterære fremstillinger av nazismens fremvekst, og Die Geschwister Oppenheim (1933), som skildrer en jødefamilies skjebne i begynnelsen av Det tredje riket. Samlede verker utkom i 20 bind fra 1959. Flere av hans romaner er oversatt til norsk. feudum, len, lensrett, et senlatinsk ord som visstnok henger sammen med det germanske ord fe, eien­ dom, men i sin latinske form ble en betegnelse for bruksretten til landområde eller jordegods som lensherren overlot til sin vasall. Se ►føydalisme. Feuer, Donya [faiør], f. 1934, amerikansk-svensk danser, koreograf og regissør. Ledet sitt eget ensem­ ble i New York, kom til Stockholm som pedagog 1963. Laget koreografi i en rekke stykker i Sverige, også dansene til Ingmar Bergmans TV-versjon av Mozarts Tryllefløyten (1974). Har selv satt opp fore­ stillinger, bl.a. på Trøndelag Teater, og koreografert for Cullbergballetten og Den Norske Opera: Aft Vemod (1970), Gud lever og har helsen (1974), Én svanesang (1982). Har også produsert en rekke TVballetter; hennes Nijinsky-produksjon er vist i norsk fjernsyn. Feuerbach. Anselm Friedrich [fåiorbax], 1829-80, tysk maler, elev av bl.a. Friedrich W. Schadow ved Diisseldorf-akademiet, studier i Miinchen og Ant­ werpen og hos Thomas Couture i Paris. Under en reise til Italia mottok han også inntrykk av Tizian og Paolo Veronese; i Roma oppholdt han seg 1856-73. Her hentet han sin motivkrets fra antikken: Ifigenia, Medea. I denne tiden ble den varme venetianske koloritt avløst av en kjølig blågrå, nesten fargeløs tone, som ble typisk for ham. Et hovedverk er port­ rettet av hans stemor, Henriette Feuerbach (1867), en harmoni i grått og svart, og bildet Mor og barn (1867). 1873-76 var han professor i historiemaleri ved akademiet i Wien. Etter hans død utkom hans aforistiske selvbiografi Ein Vermdchtnis (1882). Feuerbach. Anselm von [fåiorbax], 1775-1833, tysk jurist og rettsvitenskapelig forfatter, en av grunnleg­

gerne av den moderne strafferettsvitenskap. Han utarbeidet bl.a. utkastet til den bayerske straffelov av 1813, som øvde stor innflytelse på 1800-tallets straffelovgivning og var et av forbildene for den norske kriminallov av 1842. Han så straffens hoved­ formål i den psykiske trussel som straffebudet retter mot den som akter å begå en forbrytelse; derfor skal straffen være så streng og så tydelig angitt, at trusse­ len er tilstrekkelig til å oppveie fristelsen (avskrekkelsesteorien). Feuerbach, Karl Wilhelm [fåiørbax], 1800-34, tysk matematiker og gymnasielærer i Erlangen. Hans navn er knyttet til Feuerbachs sirkel eller ►nipunktsirkelen, som har flere interessante egenskaper. Feuerbach beviste at nipunktsirkelen i en trekant tangerer trekantens innskrevne sirkel og hver av de tre utvendige langeringssirklene. Feuerbach, Ludwig Andreas [fåiarbax], 1804-72, tysk filosof, tilhørte den hegelske skoles venstre fløy som tok avstand fra Hegels idealisme. Feuerbach forberedte grunnen for den tyske materialistiske filosofi, og gav selv et berømt aforistisk uttrykk for materialismen i sentensen «Der Mensch ist, was er isst» (Mennesket er hva det spiser). Mest kjent er han for sin kritikk av religionen og kristendommen, særlig gjennom Das Wesen des Christentums (1841), som benekter Guds eksistens. Gud er skapt av men­ neskets fantasi som et uttrykk for vårt eget jeg, tenkt uten jordiske og endelige begrensningen I Gud tilber mennesket seg selv i idealisert skikkelse. Filosofihistorisk er Feuerbach viktig, ikke minst på grunn av den betydning hans materialistiske filosofi fikk for Engels og Marx. Feuillade, Louis [fojad], 1873-1925, fransk filmre­ gissør. I film fra 1906, produksjonssjef hos filmsel­ skapet Gaumont fra 1907. Han skal ha regissert over 800 korte stumfilmer i løpet av sin 20 år lange kar­ riere, bl.a. Fantomas (1913-14), Les Vampires (191516) og Judex (1916), som er serier om forbrytere, ofte i en nesten hallusinatorisk stil. Ble gjenoppdaget i 1940-årene da Cinemateket i Paris viste hans fil­ mer. feuillanter [føjantør], en streng gren av Cistercienserordenen, oppkalt etter klosteret Le Feuillant (lat. Fulium), grunnlagt 1577 av Jean de la Barriere, i nærheten av Toulouse. Feuiilantene fulgte den opprinnelige cistercienserregelen med en rekke skjerpede bestemmelser, fremfor alt i asketisk ret­ ning. De ble anerkjent av paven som egen kongrega­ sjon i 1592 og fikk stor utbredelse. 11630 ble kon­ gregasjonen delt i en fransk og en italiensk kongre­ gasjon, bernadinerne. Den franske grenen gikk til grunne under den franske revolusjonen, mens den italienske ble slått sammen med cistercienserne i 1802. Ved siden av de mannlige var det også kvinne­ lige feuillanter, Les Feuillantines. Feuillantklubben [fojant-j (fr. ClubdesFeuillants), politisk klubb i Paris under den store franske revolu­ sjon; samlet seg fra juli 1791 i det nylig nedlagte feuillantkloster i Rue St. Honoré. Medlemmene var moderate som brot ut av jakobinerklubben, idet de ønsket en statsforfatning etter britisk mønster. I den grunnlovgivende forsamling høsten 1791 hadde feuiilantene om lag 250 tilhengere, deriblant Lafayette og Sieyés. Oppløst etter kongedømmets fall august 1792. Fevik, tettsted i Grimstad kommune (tidl. Fjære), Aust-Agder, 7 km ost for tettstedet Grimstad; 5010 innb. (2004). Kjent sommerturistområde med ho­ tell, pensjonater og campingplasser. Båtbyggeri, steinhuggeri, gartnerier og forskjellig småindustri. Navnet er sammensatt av fe, 'krøtter', og vik. Fevolden, Trond, f. 30. des. 1951 i Sor-Fron, norsk offentlig tjenestemann, cand.polit. Avdelingsdirek­ tør ved Statsministerens kontor 1988-92, ekspedi­ sjonssjef 1992. Departementsråd i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fra 1992; siden 2002 i Utdannings- ogjørskningsdepartementeL

FIA

53

Fewkes, Vladimir Jaroslav, 1901 -41, tsjekkisk-ame-

rikansk arkeolog, spesialist på tsjekkisk forhistorie, særlig yngre steinalder i Bohmen og Donau-området. Han foretok utgravninger ved Starcevo (Pancevo) i Jugoslavia i 1931-32 og har utgitt flere publikasjoner om den tidlige neolittiske tid i Europa. Fey, Emil, 1886-1938, osterriksk offiser og politiker. Grunnla sammen med Starhemberg Heimwehrbevegelsen. Flere ganger regjeringsmedlem under Dollfuss og Schuschnigg 1933-35. Fey spilte en viktig rolle i kampen mot nazistene; begikk selv­ mord ved den tyske innmarsj. Feydeau, Georges [fedå], 1862-1921, fransk forfat­ ter. Han skrev forst komedier og vaudeviller, bl.a. Le Tailleur pour dames (hans forste scenesuksess, 1887), Monsieur chasse (1892). La Dame de chez Maxim (1899), La Puce å l'oreille (1907) og Occupe-toi d'Amélie (1908). Senere skrev han hovedsakelig farser i en akt, blant dem Feu la mére de Madame (1908), On purge Bébé (1910) og Léonie est en avance (1911). Feydeau bygde opp effektfulle intriger fulle av overraskende situasjoner og komiske påfunn. Han underordnet bevisst dialogen og personskildringen under intrigen, men replikkene er elegante og slag­ ferdige. Karakteristisk for hans skuespill er forenin­ gen av vanvidd og stringent logikk. Hans humor er ofte grusom og manisk, og farsene hans kan virke som en avsløring av undertrykt begjær. Han var selv ofte instruktør for sine stykker, både i Frankrike og i utlandet. Feyder. Jacques [fede:r], 1888-1948, belgisk filmre­ gissør, virksom i fransk film. Debuterte 1916, ble lagt merke til med UAtlantide (1922) fulgt av den ekspre­ sjonistiske Crainquebille (1922) og Zola-filmatiseringen Therese Raquin (1928). I Hollywood regisserte han Greta Garbos siste stumfilm The Kiss (1929). Med sin hustru Franqoise Rosay i hovedrollene laget han suksessene Le Grand Jeu (1934), Pension Mimosas (1935) og den visuelt slående La Kermesse hérotque (Hertugen søker nattkvarter, 1935). Feyenoord, Rotterdam, nederlandsk fotballklubb, stiftet 1908. Vant Europacupen for seriemestere 1970 (slo Celtic 2-1 i finalen) og UEFA-cupen 1974 og 2002. Uoffisiell verdensmester for klubblag 1970. Har (per 2004) 14 liga- og 10 cupmesterskap. I 1990årene hadde klubben store problemer med tribunebråk og hooligans. Bane: Feyenoord stadion (også kalt De Kuip). Drakt: Rod og hvit halvert trøye, svart bukse. Nordmannen Roger Albertsen har spilt for klubben. Feyer. Johan Fredrik, 1821-80, født i Oslo, norsk industrimann. Han anla 1847 Egersund Potteri til fremstilling av brunt steintøy. Anlegget forandret han senere til en fajansefabrikk, som han drev til 1876, og ble derved grunnlegger av en ny industri i landet; se ►Egersund Fayancefabrik. Litt.: NBL 2. utg. Feyerabend. Paul, 1924-94. østerriksk-amerikansk vitenskapsfilosof, studerte ved London School of Economics, underviste ved universiteter i bl.a. Stor­ britannia, USA, New Zealand, Sveits og Tyskland. I sine studier fant Feyerabend at vitenskapelige meto­ der var svært forskjelligartede, og hevdet at forsk­ ningen ikke burde være bundet av noen form for metode. Disse synspuktene, som han sammenfattet i boken Against Method: outline ofan anarchistic theory of knowledge (1975), var i utgangspunktet rettet mot positivismen og mot hans tidligere lærer Karl Poppers vitenskapsteori. Former for subjektivitet eksis­ terer ifølge Feyerabend i alle observasjoner, og der­ for finnes det ingen grunnleggende spilleregler for vitenskapen. Han utviklet sine synspunkter videre til å likestille vitenskap med ideologi og religion, og hevdet i Science in a Free State (1978) at forskningen bør foregå adskilt fra staten. Feyling, Ludwig, 1745-1818, tysk-norsk snekker og treskjærer. Kom til Egersund 1778. Utførte i 1780-

Richard Feynman fotografert under nobelprisutdelingen i 1965-

årene ombyggingen av byens gudshus til en stor korskirke; blant andre arbeider av Feyling er muli­ gens kirken i Sogndal. Feynman. Richard Philips [feinman], 1918-88, ame­ rikansk fysiker, 1942-45 engasjert i arbeidet med den kjernefysiske bomben i Los Alamos, 1945-50 professor ved Cornell University, fra 1950 professor ved California Institute of Technology. Feynman gjorde seg 1948 bemerket for en teori for kvantemekanisk beskrivelse av prosesser innen elektrodynamikken, dvs. vekselvirkninger mellom elektroner, positroner og fotoner. Teorien, som er i overens­ stemmelse både med Einsteins relativitetsteori og med Maxwells elektrodynamikk, betegnes vanligvis som kvanteelektrodynamikk (QED). Allerede 1943 hadde japaneren Tomonaga utviklet en tilsvarende, ekvivalent teori, men denne ble først oversatt til engelsk og vanlig kjent 1948. Samme år offentlig­ gjorde også amerikaneren Schwinger en tilsvarende versjon av teorien, og disse tre ble i 1965 sammen tildelt Nobelprisen i fysikk. Et biprodukt av Feynmans fremstilling av QED er de såkalte Feynman-diagrammer, hvor man ved en grafisk fremstilling på en enkel måte illustrerer vekselvirkningene mellom elektrisk ladede partikler. Etter hvert har slike diagram fått videre bruksområ­ de, og de brukes i alle deler av ► elementærpartikkelfysikken. Feynman har gjort seg bemerket ved arbeider innen elementærpartikkelfysikk bl.a. ved å vise hvordan visse prosesser kan forstås ut fra kvarkbildet (se ►kvark). Han har også gitt viktige bidrag til teorien for flytende helium. Han er kjent som lærebokforfatter, bl.a. for sin innføring i fysikk, The Feyn­ man Lectures in Physics (3 bd.). Feynman ble gjerne oppfattet som en fordomsfri og ukonvensjonell person, noe som kommer frem i hans selvbiografiske boker: Surelyyou arejoking, Mr. Feynman (1985), Whatdoyou care what other people think? (1988), og i biografien Genius, skrevet etter hans død av J. Gleick (1993). Fez, by i Marokko, se ► Fés. Fezzan landskap i sørvestlige Libya; ca. 680 000 km2. Hovedsakelig et platålandskap, ca. 400-600 moh., største høyde 1300 moh. Sandørken i sørvest, for ovrig steinørken. Klimaet er usedvanlig tørt, men det finnes en rekke oaser bl.a. Sebha, Murzuk, Ghadamis (Ghadames), Ghat. Innbyggerne er mest arabisktalende muslimer; de fleste lever i oasene. Historikk. Romerne erobret Fezzan (Phazania) 19 f.Kr., araberne i 666. En del av befolkningen var da kristne, men gikk over til islam. Etter mange omskif­ telser ble Fezzan 1842 lagt under tyrkisk herredøm­ me og fulgte 1912 med fripolis til Italia. Italienerne oppnådde forst 1930 full kontroll over landet. 194243 ble Fezzan okkupert av frie franske tropper under general Ledere, og stod under fransk militæradministrasjøn til det uavhengige Libya ble opprettet 1951. De franske okkupasjonstropper forlot Fezzan 1956.

Feøy nikkelgruver. Rogaland, kom i drift som kobber­ gruve i 1895, men nikkel ble påvist i malmen 1899. Gruven ble nedlagt allerede i 1901, men ble gjen­ opptatt i 1910 og produserte frem til 1924. Totalt ble det utdrevet 37 000 tonn malm med 2,6 % kobber og 2,1 % nikkel. Malmen har ellers et forholdsvis høyt innhold av edelmetallene platina og palladium, henholdsvis 1,1 og2,9g/tonn. ff., forkortelse for «og følgende sider», brukt i sidehenvisninger. ff., forkortelse for fecerunl, lat., 'de har gjort'. Jfr. ►fecit. ff (mus.), forkortelse for ►fortissimo. F-5 Freedom Fighter, jagerfly, se ►Freedom Fighter. F-15 Eagle, kampfly, se ►McDonnell Douglas Corpo­ ration. F-iZiTomcat, jagerfly, se ►Grumman Corporation. FFT, fork, for eng. FastFourier Transform, innen digi­ talteknikken betegnelse på en gruppe algoritmer for å beregne fouriertransformen til et lidsdiskret signal. Fouriertransformen gjør om en tidsfunksjon, eller et signal som er en funksjon av tiden, til en funksjon av vinkelfrekvens; se ►fourieranalyse. Prinsipp. Et signal kan uttrykkes som en sum av en rekke sinusfunksjoner med forskjellig frekvens, amplitude og fase. Disse sinusfunksjonene kalles også signalets frekvenskomponenter. Fouriertrans­ formen beskriver amplituden og fasen til disse sinus­ funksjonene som funksjon av frekvensen. Dersom tidsfunksjonen er periodisk, vil signalet kunne settes sammen av en rekke sinusfunksjoner med frekven­ ser som er multipla av den frekvensen perioden gjentar seg med. Fouriertransformen blir da diskret, fordi den kun har verdi for diskrete frekvenser. Dersom tidsfunksjonen er endelig i tid, har dette samme virkning som at den er periodisk; fourier­ transformen blir diskret og frekvensene vil være multipla av den inverse av tidsfunksjonens varighet. Dersom tidsfunksjonen er diskret i tid, det vil si at den kim har verdier pa diskrete tidspunkt (se ►digi­ talt signal), vil det føre til at fouriertransformen blir periodisk, og perioden er den inverse av tiden mel­ lom de diskrete tidspunktene i tidsfunksjonen. Fouriertransformen til et endelig, lidsdiskret signal blir dermed diskret og periodisk, og en periode vil inneholde like mange frekvenskomponenter som antallet verdier i signalet. Dette kalles diskret fouriertransform. Utførelse. Instrumenter som utfører fouriertransfor­ men, kalles spektralanalysatorer. Digitale spektralanalysatorer benytter digitale signaler som er diskre­ te, og i praksis er man nødt til å transformere signa­ ler av endelig varighet. Et slikt instrument må derfor utføre diskret føuriertransform. Instrumentet vil alltid benytte en FFT algoritme, fordi disse algorit­ mene er mye mer effektive enn alternative algorit­ mer. Betegnelsen FFT benyttes derfor ofte som synonymt med føuriertransform utført av en digital spektralanalysator. fi, den 21. bokstaven i det greske alfabetet,

pC

Kabara "

Matuku 50 km

Kaduvu (Kandavu)

Fulaga

© GEOnext • ISTITUTO GEOGRAFICO DE AGOSTINI S.p.A. Novara

Fiji. Strendene på Fiji er et herlig rekresjonstilbud for landets beboere og for et stigende antall turister. Vi ser Sandy Beach på Tavewa Island, en av øyene i Yasawa-gruppen vest for Viti Levu.

polynesisk innflytelse hos disse er svært tydelig, og den østlige Lau-gruppen regnes som møtepunktet mellom melanesiere som migrerte fra vest og poly­ nesiere fra øst. Inderne består av flere grupper som i hovedsak er etterkommere av kontraktsarbeidere importert fra India mellom 1879 og 1916 fora arbei­ de på sukkerplantasjer. Andelen indere har sunket, dels grunnet høyere fødselsrate blant melanesierne, dels grunnet utvandring etter det melanesisk-dominerte kuppet 1987. Andre etniske grupper er poly­ nesiske rotumenere (fra Roturna), europeere (hvi­ te), kinesere, og en del med blandet melanesiskeuropeisk bakgrunn. I tillegg ca. 3000 mikronesiere, som ble tvangsflyttet fra Ocean Island (Banaba) til Rabi Island 1946 samt ca. 4300 fra Tonga og andre stillehavsøyer. Av befolkningen bor 70 % på Viti Levu og 17 % på Vanua Levu. De eneste større byområdene er (innb. 1996) hovedstaden Suva (167 400) og Lautoka (42 900).

RELIGION

Om lag 53 % av innbyggerne er kristne, hvorav metodistene utgjør den største gruppen. 38 % er hinduer og 8 % muslimer. Det finnes også sikher. SPRÅK

Offisielt sprak er engelsk. Viktige sprak er ogsa hindi og fiji. Sistnevnte hører til den austronesiske språkfamilien.

Næringsliv Fiji hører til de økonomisk mest utviklede småstate­ ne i Sør-Stillehavet. BNP per innbygger var pa USD 2200 (2002). Inntektsfordelingen svært er imidlertid skjev. Økonomien har helt siden kolonitidens start 1874 vært dominert av eksportnæringene. Turisme, fulgt av sukkereksporten, er i dag den viktigste næringen. Politisk uro har slått hardt mot økonomien. En markant økonomisk nedtur etter kuppene 1987 ble fulgt av en langsom, men stø vekst i 1990-årene.

Til venstre: Fra et marked i Lautoka på Viti Levu. - Til høyre: Bygging av en stråhytte på øya Nanuya Lailai i Yasawa-gruppen.

Rabukas regime var sterkt markedsorientert; skatte­ reformer og avregulering var viktige innslag i poli­ tikken. Utvandringen av velutdannede Fiji-borgere, særlig av indisk herkomst, skjøt fart elter kuppene i 1987, og akselererte ytterligere etter kuppet ar 2000. Fattigdom og arbeidsløshet bredte seg deret­ ter innen alle etniske grupper. 2002 vedtok regje­ ringen et radikalt privatiseringsprogram for å avver­ ge kollaps innen sukkerindustrien etter frafall av EU-subsidier. I 2003 ble arbeidsløsheten offisielt oppgitt til ca. 7 %, men enkelte uoffisielle anslag pekte mot 25 %. LANDBRUK

Landbruket inkludert fiske bidrog 2002 med 15 % av BNP og sysselsatte ca. 40 % av arbeidskraften. Over 80 % av jorden eies av «Native Land Trust Board» som kontrolleres av de melanesiske høvdin­ gene. Mesteparten av den dyrkbare jorden leies imidlertid ut i små enheter til indiske landarbeidere. Landbruksproduksjonen varierer sterkt fra år til år,

64

-FIKASJON I

men normalt står sukkerrør for hele 80 % av pro­ duksjonen. '/4 av befolkningen er direkte avhengig av sukkerrørproduksjonen, som bl.a. ble betydelig rammet etter kuppet i 1990. Kokosnøtter og ingefær er de viktigste eksportproduktene fra jordbruket. Betydelig risproduksjon. Av husdyr holdes fjærkre, svin og storfe. INDUSTRI OG BERGVERK

Industri og bergverk utgjorde i 2002 25,4 % av BNP og sysselsatte 33,8 % av arbeidskraften. Den over­ veiende viktigste sektor er bearbeiding av matvarer, først og fremst sukker, sirup og kopra. Ellers finnes produksjon av sement og andre bygningsvarer. Skattefrihet i industrien har oppmuntret til investeringer i tekstilindustrien. Viktige mineraler som utvinnes er gull og sølv, samt kobberutvinning som startet i 1997. Energien er i hovedsak basert på vannkraft. UTENRIKSHANDEL

Landets viktigste eksportprodukter er sukker, gull, fiskeprodukter (bearbeidede og rå) og klær. Impor­ ten omfatter matvarer, drivstoff og ellers for det meste maskiner, kjøretøyer og andre ferdigvarer. De viktigste markeder for eksport er Australia, Storbri­ tannia, Japan og New Zealand. De samme land, unntatt Storbritannia, er viktigste kilder for impor­ ten. SAMFERDSEL

Fiji ligger ved hovedruten mellom Nord-Amerika og Australia, og er det viktigste kommunikasjonssenter i den sørvestre delen av Stillehavet. Den internasjo­ nale lufthavnen Nadi pa vestkysten av Viti Levu brukes som mellomlandingsstasjon for flyrutene mellom USA og Australia/New Zealand. Det nasjo­ nale Air Pacific flyr på utlandet, mens mindre selska­ per står for flyforbindelsen mellom øyene. Landet mangler egentlige jernbaner, men et smalsporet nett (725 km) betjener sukkerindustrien. Veinettet er relativt godt utbygd, og omfatter en 500 km lang hovedvei rundt kysten av Viti Levu. Den viktigste havnebyen er Suva.

Samfunn og kultur SKOLE OG UTDANNING

Det er 8-årig obligatorisk skole for barn mellom 6 og 14 år. Grunnskolen er 6-årig, etterfulgt av 4-årig ungdomsskole og 2-årig videregående skole. Majo­ riteten av skolene er private, enten drevet av reli­ giøse grupper eller andre interessegrupper. Likevel har det offentlige forholdsvis god kontroll over skolene gjennom nasjonale fagplaner og nasjonale eksamener. Alle barn går i grunnskolen, og ca. 60 % fortsetter til videregående trinn. Ca. 8 % tar høyere utdanning, som i hovedsak tilbys av Univer­ sity of the South Pacific. På grunn av høy arbeids­ løshet er uformell voksenopplæring intensivert fra 1980. MASSEMEDIA

De tre eneste dagsavisene utkommer på engelsk; størst er Fiji Times (grunnlagt 1869) med et opplag på 34 000. Dessuten utgis flere ukeaviser på engelsk, hindi og fiji. Siden militærkuppene i 1987 har det vært pressesensur i landet, og flere aviser har i perio­ der vært stanset. Fiji Broadcasting (FBC), grunnlagt 1954, sender radioprogrammer på engelsk, hindi og fiji over tre nasjonale og flere regionale og lokale kanaler. FBC finansieres av statlige midler og reklame. En kom­ mersiell radiostasjon ble startet i 1985, den sender nå i tre kanaler. Arbeidet med å etablere fjernsynsvirksomhet på Fiji tok til i 1980-årene, men ble forsinket pga. kup­ pene i 1987. Bade Australia, New Zealand og Kina var engasjert i utbyggingen. Permanent fjernsyns­ virksomhet kom i drift 1994, da den private Fiji Television, som sender i to egne kanaler og tre abonnementskanaler, ble etablert. 1997 ble det etablert enda et privat TV-selskap, Fiji Vision, som tilbyr abonnements-TV.

Historie Fijis opprinnelige befolkning var melanesiere, med et innslag av polynesiere. I 1643 kom den neder­ landske oppdagelsesreisende Abel Tasman som første europeer til Fiji. Det var mange stammekriger på 1800-tallet; 1871-73 ble det gjort et mislykket forsøk på å opprette kongedømme. Landet var bri­ tisk koloni 1874-1970. Dette førte med seg stor innvandring av indiske plantasjearbeidere på britisk initiativ, og inderne ble den største folkegruppen. Innvandringen stanset 1917. Landet fikk indre selvstyre fra 1966, og full uavhengighet oktober 1970. Sterke etniske motsetninger mellom melanesiere (etniske fijianere) og indere har preget det politiske liv. Ratu Sir Kamisese Mara var statsminister 197087. Hans melanesiske Alliance Party tapte valget 1987 og den første regjering med indere i flertall ble dannet. Den ble straks styrtet ved et militærkupp ledet av oberst, senere general, Sitiveni Rabuka. Fiji var medlem av Commonwealth med den britiske monark som statsoverhode. Dronningens represen­ tant nektet å godta militærstyret. Rabuka gjennom­ førte september 1987 et nytt kupp, opphevet forfat­ ningen, avsatte dronningen og erklærte Fiji som republikk. Grunnloven ble 1990 endret slik at melanesierne ble sikret flertall i nasjonalforsamlingen. Statsminis­ teren skal også være melanesier. Mara kom nå tilbake som regjeringssjef; kupplederen Rabuka var med i regjeringen og overtok som statsminister 1992. Omveltningene i 1987 fikk vesentlige følger for Fijis okonomi og forholdet til omverdenen. Fra indisk hold ble det klaget over diskriminering. Man­ ge, særlig de med høyere utdannelse, emigrerte. De indisk-ættede kom dermed i mindretall i befolknin­ gen i 1989, med synkende andel de følgende årene. 1997 fikk Fiji en ny grunnlov uten åpen rasediskri­ minering. Etter valget 1999 ble Mahendra Chaudhry Fijis første indiskættede statsminister. Hans eneste år ved makten ble dramatisk, med vold og sivil ulydig­ het fra Fiji-nasjonalister. 19. mai 2000 trengte en gruppe væpnede menn seg inn i parlamentsbygningen; Chaudhry og 30 andre ministre og toppembetsmenn ble så holdt som gisler i åtte uker. Kupplede­ ren George Speight lanserte seg som forkjemper for urbefolkningen og truet med å drepe gislene. Indere ble utsatt for vold og trakasseringer. 4. juli innsatte de militære en sivil interimsregjering uten indiskæt­ tede statsråder under Laisenia Qarase. 29. juli ble Speight anholdt sammen med mange av sine tilhen­ gere; kupplederen ble 2002 dømt til døden for høy­ forræderi, men straffen omgjort til livsvarig. Ved valget 2001 seiret Laisenia Quarese med sitt nye parti, SDL. I strid med grunnloven dannet han en ren fijiansk regjering, men høyesterett påbød ham i 2003 å gi indiskættede statsråder fra Labour Party plass i regjeringen. GF -fikasjon (av lat.), virkning, det å gjøre; subst.form av ►-fisere. fiken (norrønt fika, fra mlat., med -en fra lavtysk flertall vigen), Ficus, planteslekt i morbærfamilien. Ca. 800 arter, de fleste i tropiske strøk, busker eller trær med melkesaft. Små, uanselige, enkjønnete blomster, som i stort antall kler innsiden av en hul, kulerund eller eggformet akse, som er åpen i loppen. Hele blomsterstanden danner en enkelt frukt, fiken (egentlig en fruktstand). Hit hører flere nytte- og prydplanter. ► Gummifikentre, Felastica, fra Sørøst-Asia, dyrkes mye som stueplante. ►Banyan eller poppelfikentre, F. benghalensis, plantes i tropene som pryd- og skyggetre. F. religiosa og F. laccifera fra Sørøst-Asia angri­ pes av skjoldlus som fremkaller en utflod av harpiks som brukes til ►skjellakk. En annen viktig art er ► morbærfikentre, F. sycomorus. Fikentreet, F. carica, blir et 5-6 m høyt tre. Det får med alderen tykk stamme og kan få lange, nedlig-

Fiken

gende grener. Det stammer fra middelhavslandene, og i Italia finnes det ennå ville fikentrær; de har hannblomster på ett tre og hunnblomster på et annet. Alt på Herodots og Aristoteles' tid var hunntreet under kultur, og dets merkelige bestøvningsbiologi var delvis kjent allerede da. Kulturfikentreet har to hovedtyper, geitfiken, Caprificus, og ekte fiken, Ficus. Geitfiken er et hanntre, som foruten ekte hann­ blomster har ufullstendige hunnblomster med redu­ sert griffel og uten arr, gallblomster, med varierende utvikling i løpet av året. Geitfikenfruktene er treak­ tige og uspiselige. Gallblomstene tjener til oppholds­ sted for en liten gallveps, Blastophaga psenes. Ekte fikentre er et hunntre, det bestøves av hunngallveps som kommer fra geitfikentreet. I fikenen hos det ekte fikentreet finnes bare normale hunnblomster, og ingen gallblomster som vepsen kan legge egg i. For å lette bestøvningen har det helt fra oldtiden vært skikk a henge opp eller kaste blomstrende kvister av geitfiken opp i kronen på det ekte fiken­ treet. Denne handlingen, kaprifikasjon, var gjerne knyttet til rituelle festligheter. Alle fikener i hande­ len stammer fra trær som har fått kaprifikasjon. I løpet av året blomstrer trærne tre ganger: vår­ blomstring, som ikke gir noe større frukt; sommerblomstring, som gir den viktigste avlingen; og vinter­ blomstring, som bare gir frukt i særlig gode år. Et tre kan bære flere hundre kilo fiken årlig. Det finnes en mengde former av kulturfikentrær. Noen av dem har gjort seg uavhengig av bestøvning og danner utmerket frukt, men uten grobare frø. Fikenfrukten er dråpeformet med lysegrønt eller rødblått, seigt skall. Fruktkjøttet smaker søtt og litt syrlig, og er saftig, mykt og fylt av små, spiselige kjerner. Friske, modne fikener er svært gode, men ikke holdbare. Mesteparten blir derfor torket for eksport. Tørket fiken inneholder ca. 60 % sukker, 34 % protein og en del mineralstoffer og er derfor svært næringsrike (energiinnhold 1135 kJ/100g). Fersk fiken inneholder ca. 2 mg vitamin C, 230 mg kalium, 84 % vann og 227 kJ tilført energi per 100 g spiselig vare. Inneholder enzymet ficin som sammen med et høyt fiberinnhold gjør at fiken er gunstig for fordøyelsen. Fiken dyrkes i alle varme land, mest i middelhavs­ landene, Vest-Asia, Kanariøyene, California, Sør-

FIL

65

Afrika og Australia. Fikentreet kan såvidt vokse i Norge på de aller varmeste steder, men må dekkes godt om vinteren og blir bare dyrket som en kuriosi­ tet. Fiken som symbol. Fikentreet symboliserer liv og fred, og kan også være kunnskapens tre. Fikenbladet symboliserer det mannlige prinsipp, og frukten det kvinnelige. Treet assosieres også med meditasjon; det var under et fikentre Buddha oppnådde full erkjennelse. I islam er treet hellig, Muhammad sverget ved det. Sammen med vinranken er fiken­ treet et symbol for Israel. fikenbladet ble brukt av Adam og Eva til å skjule sin nakenhet (1 Mos 3,7), og er anvendt til samme formål innen den europeiske kunsttradisjon. fikenkaktus, Opuntiaficus-indica, art i kaktusfamilien med flattrykte, leddete stammer, gule blomster og fikenlignende, spiselige frukter med tykt, tornefullt skall, se ► kaktusfiken. Fikenkaktus stammer opprin­ nelig fra tropisk Amerika, er nå plantet og naturali­ sert mange andre steder, bl.a. er den meget vanlig i middelhavslandene. Også brukt som hekkplante og danner lett flere meter høye, ugjennomtrengelige kratt. fikenmelde, Chenopodiumficifplium, ettårig art i meldefamilien. 20-60 cm lang, tynn stengel med trelappede blad, sidelappene er korte. Uanselige blomster i knipper i bladhjornene. Fikenmelde stammer fra middelhavslandene og Vest-Asia, her i landet ble den i sin tid innført med ballast og er funnet noen få steder langs kysten til Trøndelag. fikensvamp, Suberitesficus, marin dyreart i rekken svamper. Lever ofte på sneglehus som det sitter en eremittkreps i. fikentre, se ►fiken. fiks (av lat.). 1Fast; bare alminnelig i sammensetninger som fiksstjerne, fiks idé. 2 Flink, rask og behendig. 3 Nett og elegant i klesdrakt, særlig ved hjelp av små midler. fiksativ, tynn løsning av cellulosenitrat, skjellakk, mastiks eller andre harpikser i alkohol eller alkohol/ eter-blandinger. Den blir brukt til å dusje (med såkalt fiksativsprøyte) på blyant-, kull-, kritt- og pastelltegninger så de ikke skal smitte av eller gnis utover ved berøring. fiksérbad. benyttes som siste bad ved fremkalling av svart/hvitt-film og fotopapir for at bildet på emulsjo­ nen skal bli holdbart, dvs. motstandsdyktig mot lys og kjemiske påvirkninger. Fiksérbadets hovedoppga­ ve er å løse opp ueksponerte (ubelyste) sølvsalter fra emulsjonen etter at fremkalling har funnet sted. De oppløselige forbindelsene blir til slutt skylt bort i rennende vann. Fiksérbad består som regel enten av natriumtiosulfat og kaliumhydrogensulfitt (lang­ somt arbeidende fiksérbad) eller av ammoniumtiosulfat i blanding med andre stoffer (såkalt «hurtigfiks»). Løsningen kan også inneholde stoffer som skal herde gelatinet i emulsjonen. Negativer og papirkopier bør fikseres i hver sin løsning. Fiksérbad inngår også i fremkallingsprosedyren for fargefilm og -papir, ofte kombinert med blekebad som såkalt «blekefiks». fiksérbadsned bryter, omdanner rester av fiksérbadet i svart/hvitt-emulsjonen til lett oppløselige stoffer som kan skylles bort i lopet av få minutter. Dette gir film og papirbilder økt holdbarhet, da fiksérbadsrsster ellers med tiden kan bleke ut bildet. fikserbilde fiksere, eg. 'feste', som har fatt betyd­ ningen narre ved innflytelse fra ty. vexieren, lat. vexare, 'erte, narre'), et bilde som legger an på å narre tilskueren, idet en figur eller lignende er flettet inn i tegningen slik at den ikke oppfattes umiddel­ bart, men først ved nærmere studium eller fra en annen synsvinkel.

Fikenkaktus. Foto fra Tunisia.

fiksere (mlat. fixare, fr. fixer, 'feste'), fastsette, feste. 1

billedkunst det å feste eller lakkere en overflate, f.eks. i pastell og kulltegninger, vanligvis med ► fiksativ, som sprayes på billedflaten. fikséring.

1 (med.) Forste trinn ved preparering av organismer eller vev for mikroskopiske og makroskopiske stu­ dier. 2 (psyk.) Generell betegnelse på en ufri og rigid atferdsform der man i mindre grad enn normalt tar hensyn til situasjonsrelevant og tilgjengelig informa­ sjon, men i stedet er bundet av sin erfaringsbestemte innstilthet til situasjonen man befinner seg i. I psy­ koanalyse betegner fiksering en fasebestemt binding av psykisk energi til opplevelser på bestemte utvik­ lingstrinn. Se for øvrig ►psykoanalyse. 3 (tekstil) Etterbehandling av tekstiler for a utjevne spenninger, gi stoffet en stabil form slik at det ikke krymper, hindre at det oppstår feil i andre etlerbehandlingsprosesser og for å gi varen en spesiell glans. Fiksering av ullvarer foretas med damp eller varmt vann. Brukes vann, vikles stoffet opp på en valse som presses mot en annen valse mens den roterer i en beholder med vann. Tekstiler av syntetiske fibrer eller blandinger av kunst- og naturfibrer fikseres ved en kortvarig behandling med varm luft eller damp; kalles også ofte varmefiksering. 4 Det å binde den tørre, pulveraktige overflaten i en pastell, kull- eller krittegning med el fiksativ for å forhindre at tegnemediet smitter av eller drysser. Fiksérbilde. Mannen midt på bildet får høre at hans hustru er på sporet av ham. Man finner hustruen (med kikkert) i bildets øvre høyre hjørne ved å snu bildet opp ned.

5 Det å fjerne det ubelyste sølvet på en fotografisk plate, film eller kopier ved hjelp av et kjemisk bad, ► fiksérbad, så det blir ufølsomt for lysinntrykk. fiksérsalt, vanlig brukt betegnelse for natriumtiosul­ fat, tidligere kalt natriumhyposulfitt. I utvidet betyd­ ning en betegnelse på en blanding av natriumtiosul­ fat og kaliumhydrogensulfitt i forholdet 10:1 som brukes som fiksérbad. fiksjon (av lat.). 1 Innbilning, påfunn; oppdiktet litteratur, skjønnlit­ teratur, i motsetning til dokumentarlitteratur. 2 (jur.) Foregivende; når et forhold foregis å være annerledes enn det i virkeligheten er for at det skal komme inn under de regler som gjelder for det foregitte (fingerte) forhold, foreligger en rettslig fiksjon. Særlig i romersk og engelsk rett har fiksjon vært av stor betydning for rettsutviklingen. I moder­ ne rettsforfatninger spiller fiksjon en forholdsvis underordnet rolle, men i rettsvitenskapen anvendes den ofte. Således brukes fiksjonen «juridisk person» til å forklare de rettigheter og plikter som er knyttet til andre rettssubjekter enn fysiske personer, fiksjonalisme (filos.), retning som hevder at viten­ skapelige og filosofiske begreper er fiksjoner som mangler objektiv gyldighet, deres berettigelse ligger i den nytteverdi de har for teoretisk eller praktisk virksomhet; en radikal variant av pragmatisk eller instrumentalistisk filosofi. En ekstrem form for fiksjonalisme er Hans Vaihingers «som-om»-filosofi lansert i Philosophie des Als Ob (1911). fiks punkt. 1 Punkt som er fast eller uforandret ved en transfor­ masjon; for eksempel er 0 og 1 begge fikspunkt for funksjonen f(x) = x2, siden/(0) = 0 og/( 1) = 1. 2 Fastsatt kalibreringspunkt på en temperaturskala. For Celsiusskalaen var vannets frysepunkt, 0 °C, og kokepunkt, 100 °C, ved 1 atmosfæres lufttrykk, opprinnelig fastsatt som fikspunkter. Kelvin-skalaen har bare ett fikspunkt, vannets trippelpunkt, 273,16 K = 0,01 °C, med det absolutte nullpunkt (-273,15 °C) som utgangspunkt for gradering. For praktisk bruk kalibreres Kelvin-skalaen ved hjelp av en rekke fikspunkter der den termodynamiske tem­ peraturen er bestemt med høy grad av presisjon. Disse 17 punktene mellom 3 K og 1600 K ble fastsatt av CGPM i 1990, og definerer sammen med angitte interpoleringsmetoder Den internasjonale temperatur­ skalaen av 1990. ITS-90. Denne skalaen erstattet Den internasjonale praktiske temperaturskalaen av 1968, ITS68, som hadde 12 fikspunkter. fiksstjerner (lat. stellaefixae), eldre betegnelse lor de stjerner som tilsynelatende beholder sine innbyrdes stillinger uforandret og derfor danner stjernebildene, i motsetning til vandrestjerner (planeter), som tydelig beveger seg. Fiksstjerner er selvlysende og av samme natur som vår sol, bare deres store avstander gjør at de ser ut som ubevegelige lyspunkter. Med det bare oyet kan man se i alt ca. 6000 fiksstjerner, fordelt over hele himmelen. fiktiv (fr. fictifi, opptenkt, innbilt; som tenkes å være virkelig, men ikke er det. fil-, -fil, filo- (av gr. 'kjær'). 1 Som elsker, f.eks. \ filantrop, filolog. bibliofil, filatelist. 2 Som trekker til seg, f.eks. i hydrofil, vanntiltrekkende; motsatt: -fob. Tilsvarende substantiv: -fili. fil (av eng. ft/e, 'arkivmappe'), organisert samling av data som behandles som en enhet. 1 et datamaskin­ system vil filer ligge lagret på en eller annen type datamedium, bade i form av rene datafiler (der innholdet er inndata for eller utdata fra program­ mer) og kjørbare (eksekverbare) filer, dvs. program­ mer. Digitale bilder, filmer, musikkstykker og andre enheter er også eksempler på datafiler. Organisering. Datafiler organiseres på forskjellige måter, tilpasset type program og anvendelse.

66

FIL

En database- eller registerfil er som regel organi­ sert i poster (f.eks. én for hver ansatt i en bedrift), som igjen er inndelt i et bestemt antall felter (ett for den ansattes navn, ett for fødselsdato, ett for adresse osv.). Dette gjør det mulig å søke i filen etter poster som oppfyller bestemte betingelser (for eksempel alle de som vil gå av for aldersgrensen i inneværende år). Til sammenligning vil en vanlig tekstfil, for ek­ sempel produsert av en tekstbehandler, bare bestå av en sammenhengende og relativt ustrukturert rekke tegnkoder. Søking i tekstfiler krever derfor programvare med muligheter for såkalt søking i fritekst. fil, verktøy til overflatebehandling, filing, av arbeidsstykker av metall, tre, stein m.m. En fil består av et herdet stålstykke forsynt med skaft og med en eller flere plane eller runde flater, tett besatt med et rute­ nett av skarpkantete furer. Filen kan være flat, trekantet, firkantet, halvrund eller rund, alt etter anvendelsen. Når filen trykkes mot overflaten av arbeidsstykket, blir fine spon skrapt av, og overflaten blir mer eller mindre jevn, alt etter hvor grove eller fine tenner filen har. En særlig grov fil, som brukes i snekker- og skomakeryrket, kalles rasp. fil, flertall fils, skillemynt i flere arabisktalende land. 1 Bahrain, Irak, Jordan og Kuwait er 1 fil lik '/1000 dinar; i Forente arabiske emirater er 1 fil lik '/i00 dirham; i Yemen er 1 fil lik */100 riyal. Filadelfia nåv. Qum al-Kharaba, oldtidsby i Egypt, ved al-Faiyum. Den ble grunnlagt som hellenistisk militærkoloni av Ptolemaios 2 (283-245 f.Kr.) og oppkalt etter hans dronning Arsinoe Filadelfos. Byen lå ved en viktig handelsvei og var bebodd frem til 300-tallet e.Kr. Utgravinger fra 1900. Filadelfia, oldtidsby i Lydia, Lilleasia, grunnlagt av Attalos 2 Filadelfos (1 59-1 38 f.Kr.), nå Alajehir. Olte hjemsøkt av jordskjelv, men var en velstående by til den ble erobret av osmanene 1391. En av de sju byer som får sendebrev i Åp (3,7-13). Filadelfiamenigheten. Oslo, pinsebevegelsens sentra­ le menighet i Norge, grunnlagt 1916. T. B. Barratt var forstander fra starten frem til 1940. Menigheten har ca. 1900 døpte medlemmer (2004), hovedforstander fra 1996 er Egil Svartdahl. Filadelfiamenig­ heten leder pinsebevegelsens hjemmemisjon, har ansvar for misjonsbåten Fredsbudet som går på norskekysten, og driver en bibelskole. Historikk. Barratt var grunnleggeren og den leden­ de kraft i pinsebevegelsen i Norge, og Filadelfiame­ nigheten fikk stor betydning for bevegelsens utvik­ ling, særlig når det gjelder menighetsstruktur, arbei­ det i Norge og misjon i andre land. I mange år var pinsebevegelsens hovedorgan. Korsets Seier, og for­ lagsvirksomheten i Filadelfiaforlaget knyttet til menigheten. Pinsebevegelsens første misjonssekretær ble ansatt av menigheten i 1946. Kjente ledere i pinsebevegelsen som har vært forstandere i Filadel­ fiamenigheten, er Osvald Orlien, Erling Strøm, Morgan Kornmo og David Østby. Filaginella (lat. 'liten tråd'), planteslekt i kurvplantefamilien. Én art i Norge, ► åkergråurt. filament (av mlat. filum, 'tråd'). 1 (astron.) Lange, mørke, trådlignende strukturer som viser seg pa monokromatiske bilder av Solen. Filamenter er protuberanser sett i projeksjon mot solskiven. 2 (fys.) Betegnelse på glødetråden som sender ut lys fra en elektrisk glødelampe eller som vanner opp katoden i et elektronrør eller selv tjener som katode. 3 (tekstil) En enkelt fiber som er uendelig lang i forhold til sitt tverrsnitt. Betegnelsen brukes hoved­ sakelig for å karakterisere kunstfibrer, men også om silke. Se ►monofilament. 4 (bot.) Trådformet planteorgan, særlig brukt om stilken på en pollenbærer, pollentråden. Soppceller harfilamentøs (trådformet) vekst.

filamentgarn, garn fremstilt av ett eller flere fila­ ment. Kunstfibrer produseres både som filament­ garn og stapelgarn (garn spunnet av korte fibrer), filamentvikling, metode til fremstilling av armerte plastrør, plastbeholdere m.m., som skal motstå stort innvendig trykk, se f.eks. ►glassfiberarmert plast. Moderne 10 kilograms gjennomsiktige propanbeholdere produseres i dag ved filamentvikling av glassfiberarmert vinylester ved bedriften Ragasco på Raufoss. filantrop (av fil- og gr. 'menneske'), menneskevenn; person som ut fra uegennyttig nestekjærlighet virker for å hjelpe uheldig stilte. filantropi menneskekjærlighet. filantropisk, menneskekjærlig. Se også ► filantropisme. filantropisk arbeiderbevegelse, fellesbetegnelse for arbeiderforeninger under ledelse av folk utenfor arbeiderklassen. Bevegelsen var internasjonal og tok sikte på bedre opplysning og hjelp til selvhjelp. For den selvstendige arbeiderbevegelsen hadde den særlig betydning ved at medlemmene fikk øvelse i organisasjonsarbeid og muligheter for å skaffe seg større allmennkunnskaper. I Norge ble bevegelsen særlig representert av ►arbeidersamfunn. Utviklin­ gen av kooperasjonen foregikk også i stor utstrek­ ning i sammenheng med den filantropiske arbeider­ bevegelsen. filantropisme, filantropinisme, en pedagogisk re­ formbevegelse på 1700-tallet; hovedrepresentant var den tyske pedagogen Johann Bernhard ► Basedow. Filantropistenes skoler kaltes filantropiner. De viktigste var i Dessau, opprettet av Basedow 1774, og i Schnepfenthal, opprettet av C. G. Salzmann. Filantropismen fikk mye å si for ordningen av både grunnskolen og latinskolen i en rekke land, og gav i Norge og Danmark støtet til den forste store reform av latinskolen. Filarete, eg. Antonio Averlino, ca. 1400-1469, ita­ liensk billedhugger og arkitekt av florentinsk skole. Elev av Ghiberti og utførte 1433-35 den store bronseporten til Petersbasilikaen i Roma, som senere ble overført til den nye Peterskirken. Porten haren monumental karakter, og elementer fra greskromersk antikk er Hellet inn i kristen religiøs ikonografi. I 1451 ble Filarete kalt til Milano, hvor han kom i Sforzaenes tjeneste, og virket her mest som arkitekt. Hovedverket fra denne perioden er den sørvestlige fløyen av Ospedale Maggiore. I denne tiden skrev han sin Trattato d'architettura, som fikk stor betydning for senere generasjoners arkitekter. Idealbyen Sforzinda, som han her skisserer opp, er preget av geometrisk symmetri, søm stjerneformer, oktogoner osv. filarier, trådormer (av lat. 'tråd'), Filariidae, rundormfamilie i ordenen Dracunculida. Tynne, til dels meget lange rundormer, som forekommer i tropiske og subtropiske strøk og opptrer som snyltere hos mennesker og enkelte andre pattedyr. De kan frem­ kalle en rekke forskjellige og til dels meget alvorlige sykdommer som sammenfattes under betegnelsen filarfasis (se ► ormesykdommer med bl.a. omtale av artene Wuchereria bancrofti og Dracunculus medinensis). filarmikrometer. trådmikrometer, et hjelpeapparat som festes innenfor okularet i en astronomisk kik­ kert. Det består av et fast trådkørs og en bevegelig tråd, mikrometertråden, som er parallell med den ene av de faste. Mikrometertråden kan ved en skrue, mikrometerskruen, stilles i forskjellig avstand fra den faste tråden. Samtidig kan hele mikrometeret dreies om kikkertens optiske akse, og dreiningen avleses på en inndelt sirkel, posisjonssirkelen. Tjener til å måle den gjensidige stilling av to nærstående stjerner. filateli (nyd. til fil- og gr. 'frihet for avgift'), det å samle på frimerker; kunnskap om frimerker. Se ► frimerkesamling.

filatelist, kjenner, samler av frimerker, filatyrsilke, silke som er viklet av kokongen ved hjelp av maskin, ikke for hånd. filbehandling, funksjoner i et databehandlingssystem søm gjør det mulig å lagre, søke i, kopiere, endre og slette data organisert i filer. filbertnøtter, lambertnøtter, frukter av storhassel, Corylus maxima fra Sørøst-Europa og Vest-Asia. Nær slektning av ►hassel. Nøttene er større og har tynne­ re skall enn vanlige hasselnøtter; de er fullstendig omsluttet av en rørlignende hams, som er frynset i spissen. Brukes tilsvarende hasselnøtter i matlaging. Flere varieteter dyrkes i norske hager; en form, C. maxima f. atropurpurea, har røde blad. Filbertnøtter heter på fransk noix defilbert etter helgenen St. Philibert, fordi nøtten modnes omkring denne helgenens festdag, 22. august. Filchner. Wilhelm, 1877-1957, tysk oppdagelsesrei­ sende. Reiste i Painir og Tibet 1900 og 1903-05. 1911-12 leder av den 2. tyske sydpolsekspedisjon. Under den første verdenskrig en tid tysk etterret­ ningsagent i Bergen. I 1920- og 1930-årene leder av vitenskapelige ekspedisjoner i Sentral-Asia, særlig for målinger av jordmagnetismen. Skrev foruten selvbiografien Ein Forscherleben (1950) både viten­ skapelige og populære beretninger om sine reiser. Filchnerfonna. breområde på Svalbard, ca. 200 km2. Ligger på Spitsbergen om lag 70 km nordøst for Longyearbyen. Oppkalt etter den tyske oppdager Wilhelm Filchner. Filchner lee Shelf [filkjnar ais -], is-shelf i Antarktis, innerst i Weddellhavet, øst for Berkner Island, flere hundre meler tykk. Henger sammen med ►Ronne Ice Shelf, og sammen utgjør disse den nest største isshelfen i verden (etter Ross Ice Shelf). Oppdaget i 1912 av en tysk ekspedisjon under ledelse av Wil­ helm Filchner. Tilhører British Antarctic Territory. Argentina gjør krav på området. fildeling (IT), deling av datafiler. Betegner to svært ulike måter å dele filer på. 1. Som Internettjeneste viser fildeling til ordninger som lar en bruker eksponere filer på egen harddisk til søk og nedlasting fra andre Internett-brukere. Fildelingstjenester organiseres rundt bestemte nett­ steder, og innebærer gjerne at man laster ned en spesiell klient (programvare) for både å søke hos andre, og avgrense sin egen eksponering. Den første av mange fildelingstjenester som opp­ nådde stor popularitet, var Napster i 1999. Da det ble avdekket at mange av filene som sirkulerte i Napster-systemet var kopiert uten opphavsrettshjemmel, fikk musikkbransjen stanset Napster 2001. Innholdsleverandørene (primært musikk- og film­ bransjen) er opptatt av å kombinere fildeling med rettighetskontroll. 2. En protokoll for fildeling gjør det mulig for klienter i et nettverk å lagre og å laste ned filer fra en server (tjener). Denne protokollen er spesielt avhen­ gig av transportprotokollen i nettverket. Filefjell, Fillefjell, oppfattes i alminnelighet som det fjellparti som danner vannskillet mellom Valdres i øst og Sogn (Lærdal) i vest, på grensen mellom Vang kommune, Oppland og Lærdal kommune, Sogn og Fjordane. Det egentlige Filefjell er imidlertid bare et avgrenset fjell innen dette fjellpartiet. Den gamle ferdselsveien mellom Valdres og Sogn gikk over det egentlige Filefjell, mens den nåværende Filefjellveien (E 16) går langs foten av Filefjell, gjennom Smeddalen. 1 denne dalen ligger Fillestølen. Den høyeste toppen på det egentlige Filefjell er 1 307 moh. (Heimre Brusestølnosi). I fjellpartiet sønnafor er det flere høye topper, f.eks. Sulefjellel (1812 moh.) og Bleia (1821 moh.). Det høyeste punkt på riksveien er 1013 moh., like vest for Otrøyvatnet, som har avløp østover. Det høyeste punkt på Kongeveien over selve Filefjell (1793) er ca. 1250 moh.

FILIGRANSØLJER

67

I

Filigran. Til venstre: Eske fra slutten av 1700-tallet. -1 midten: Detalj av filigranarbeid. -Til høyre: Filigranglass fra Nøstetangen, 1770.

Kultur. Like vest for Otrøytvatnet, overst i Smeddalen, ligger Kyrkjestolen. Her tar Kongeveien av fra den nåværende, og her ligger ruinene av Thomaskirken (fredet) som ble bygd i middelalderen, formo­ dentlig på et førkristent samlingssted til høysommerfest for bygdene omkring. Det er reist en ny kirke her. Ved kirken har det kanskje ligget et sælehus som var opprinnelsen til den senere fjellstuen, Nystova, ved vestenden av Otrøyvatnet. Gamlestova ligger på sørsiden av vannet. Der fjellovergangen tar til på vestsiden av Filefjell, og hvor også den gamle og nye veien skilles, ligger Maristova. Man vet at denne fjellstua eksisterte alt på midten av 1300-tallet, men sannsynligvis har det vært et sælehus her lenge før den tid. På Nystova er det fjellhotell og Maristova har campingplass og hytteutleie. Riksveien over Filefjell er den fjellovergangen mellom Øst- og Vestlandet som er minst stengt om vinteren (E 16). Navnet. Første ledd i navnet trolig etter stedet Fillestølen, og horer kanskje sammen med norrønt fjell. Andre tolkninger er sammenheng med norrønt filla, 'skinn', og henspiller på en myr eller flate ved setra, eller avledning av Fylla, et mulig navn på tjernet ved stølen, fylt til kanten. Litt.: Hermundstad, K.: St. Tomaskyrkja på Fillefjell, 1966 Filelfo, Francesco, 1398-1481, italiensk dikter og humanist. Under et opphold i Konstantinopel som Venezias ambassadør studerte han gresk og fant flere greske manuskripter. Han skrev satiriske dikt og kommenterte Petrarca. Hans hyllingsdikt til F. Sforza, Splwrtias, og hans italienske, greske og latinske brev er av kulturhistorisk verdi. Filemon, ca. 361-ca. 264 f.Kr., gresk komedieforfatter fra Sicilia, bodde nesten hele sitt liv i Athen. Han er ved siden av Menander den betydeligste repre­ sentant for den «nye komedie». Av hans 97 komedi­ er er bare fragmenter bevart, men latinske bearbei­ delser av hans stykker foreligger i Plautus' Mercator, Trinummus og Mostellaria. Filemon, person omtalt i Det nye testamente, en kris­ ten i Kolossae i Lilleasia der han var vert for en husmenighet. Fra fangenskap (trolig i Roma) skrev Paulus et kort brev til ham som finnes i Det nye testamente. Dette brevet er det eneste sikkert ekte Paulus-brev som er skrevet til en enkeltperson. Det er et følgebrev for slaven Onesimus som Paulus 1 sender tilbake til hans herre, Filemon. Brevet er typisk for Paulus tvetydige holdning til sosiale ord­ ninger; han aksepterer at Onesimus er slave, men insisterer på at han skal behandles menneskelig og som en elsket bror. Brevet har hatt betydning for kristendommens holdning til slaveri. Filemon 05 Baukis, etter gresk-romerske sagn et gammelt ektepar som levde i Frygia og som der

gjestfritt tok imot Zevs og Hermes forkledd som mennesker. Til gjengjeld frelste gudene ekteparet fra en flom som rammet alle som hadde avvist gudene, og deres hytte ble forvandlet til et tempel, der de ble voktere. Til slutt bad de om å få dø samtidig, og ble begge forvandlet til trær - Filemon til en eik, Baukis til en lind. Dette forteller bl.a. Ovid i Metamorfose­ ne, 8, 618 ff. filere (fr.), knytte tråder sammen til et nett av kvad­ ratiske masker. Garnet legges i en lokke omkring en flat pinne, filerpinnen, og med en nål, filernålen, som tråden er vundet opp på, slås en knute for hver maske. Monster fremstilles ved å fylle maskene med garn. Det nettaktige flettverk kalles hiet og brukes til duker, gardiner, fiskenett osv. filere tonen (it. filar il tono, 'spinne ut tonen'), sangteknisk uttrykk, betyr a holde en tone lenge, ofte med crescendo-virkninger. filet [file:] (fr.). 1 (gastr.). Det lange, smale kjøttstykket langs dyrets ryggrad fra hoftebenet og fremover, består hovedsa­ kelig av musculus longissimus dorsi (ekte oksefilet, svinefilet). Filet brukes også om benfrie stykker av fisk og sild, se ► fiskefilet. 2 (håndverk). Buet messingstempel med inngravert dekorasjon som brukes til forgylling av bokrygger. filet guipure [hlegipyr] (fr.), kniplinger med opp­ høyet monster. filet mignon [norsk utt. file minjåij] (fr.), liten skive fra den ytterste delen (spissen) av oksehleten. Serve­ res stekt eller grillet. filgrastim. legemiddel som stimulerer bloddannelsen (hematogen vekstfaktor). Middelet brukes for å motvirke nedsatt produksjon av blodceller, nøytrofile granulocytter, under behandling av kreft med kjemiske midler (cytotoksisk kjemoterapi). filharmonisk (av fil- og gr. 'samklang'), musikkelskende. Betegnelsen benyttes mest i navn på sammenslutninger som dyrker orkester- og konnusikk, f.eks. Filharmonisk Selskap, og tilsvarende i navn på orkestre og kor, f.eks. Oslo Filharmoniske Orkester og Oslo Filharmoniske Kor. filharmoniker, musikkelsker; brukes i dag helst om musikerne i et filharmonisk orkester. Filharmonisk Selskap, se >0510 Filharmoniske Or­ kester. filhellenere. grekere eimer. Betegnelsen ble særlig brukt om dem som støttet grekerne i frihetskampen 1821-29. -fili (av gr.), se ►fil-. filia (lat.), datter. filial (nylat., avledet av filius), selvstendig underav­ deling av en bedrift (f.eks. av en forretning eller en

bank), vanligvis med lokaler på et annet sted enn hovedavdelingen. Når filialen opprettes i et annet land enn selskapets hjemland, oppstår det spørsmål om fordeling av skatten mellom de to land. filiglkjede, grupper på fem eller flere detalj handels­ bedrifter som har samme eier og som er underlagt en sentral ledelse og kontroll. Se også ►detaljhandel, filiasjon (til filia, filius), avstamning, nedstamningslinje; forhold mellom to eller Uere ting, institusjoner el.l. som danner en utviklingsrekke. filibuster [filibASta] (eng., oppr. fra nederl. vrijbuiter, via fr. flibustier og sp. filibustere). 1 Fribytter, sjørøver, buccaneer. 2 Representant som driver bevisst obstruksjons- og forhalingstaktikk i nasjonalforsamlingen, særlig i USA. Slik forhalingstaktikk ble først brukt 1841 i Kongressen. Flere filibustere har talt uavbrutt 14-16 timer og har derved hindret lovforslag i å bli vedtatt. De fleste nasjonalforsamlinger, også Kongressen (siden 1911), har nå spesielle bestemmelser som teoretisk kan stanse slike forhalingsmanøvrer etter en viss tid. Filibuster er ikke brukt i nasjonalforsam­ lingene i de nordiske land. filigran (av lat. tråd' og 'korn'), gullsmedarbeid av tynn metalltråd som bøyes, flettes eller vris i møns­ tre, og loddes innbyrdes eller til et underlag. Små «korn», kuler (norsk «kjørner») av samme metall settes inn i kryss og mellomrom. I Egypt ble filigran utfort med eller uten underlag i Det nye rikets smykkekunst; gresk og etruskisk smykkekunst viser en høyt utviklet filigranteknikk fra 500-tallet til 300tallet f.Kr., og er ikke blitt overtruffet siden. Teknik­ ken levde videre i romersk gullsmedkunst, som vi ser i det bevarte materiale av smykker fra Pompeii. Filigran ble tidlig brukt i Kina, India og senere i andre land i Orienten og Asia. I middelalderen var Bysants sentrum for europeisk filigrankunst, og fra Norden kjennes arbeider av høy kvalitet ha folke­ vandringstid til begynnelsen av middelalderen. Kunsten blomstret i Nordens tidlige vikingtid, og i nyere tid er renessansens og barokkens filigran den fineste. Senere finner vi filigranarbeider mest i folkekunsten, både i Norden og det øvrige Europa, ofte i en relativt grov utførelse. I Øst-Asia og enkelte orientalske land utføres fremdeles filigran av kvali­ tet. Filigranteknikken opplevde en renessanse i Norge i siste halvdel av 1800-tallet. Gullsmed Jacob Tostrup i Christiania hentet sølvsmeder fra bygdene inn til sitt verksted der de forst produserte «bygdesmykker», men etter hvert ble det utført typiske «bysmykker». Teknikken ble fra ca. 1880 også brukt i tilknytning til den nye emaljeproduksjonen hos bl.a. Tostrup og David-Andersen. Filigran var en viktig del i trådemalje-teknikken. Filigransmykker i tradisjonell design utføres fremdeles i Norge til bruk på folke­ draktene. filigranglass betegner glass av gjennomsiktig masse med innsmeltede, opake glasstrader, hvite eller fargede. Teknikken er kjent fra antikkens romerske og orientalske glasskunst, og fikk en rik utvikling i venetianske verksteder pa 1500-og 1600-tallet. filigransarbeider handverker som lager og reparerer søljer og andre smykker av gull- og sølvtråd. Filigransarbeideren arbeider i gullsmed-, sølvsmedeller spesialverksteder. Opplæringen i faget skjer normalt ved to år i videregående skole og to år i lære i bedrift. filigransøljer av Uere slag hører til lølkedraktsølvet. De viktigste ved siden av ►bolesølje, ►rosesølje og ► slangesølje er Erlandssølje, ringsølje og Trandemsølje. Se ►draktsølv. Erlandssølja har navn etter sølvsmeden som først laget den, og som var av Erlandsætten i Tinn i Telemark. Søljebunnen som ser ut som en kniplingskrage, kan ha vedheng som skålløv eller ringer. Ringsølja brukes mest i Halling­ dal og Valdres, den har rosesøljebunn og er påsatt

68

FILINTO EUSIO

skålringer, det er disse som har gitt sølja navn. Trandemsølja har hel bunnplate med taggekant, pålagt filigranskrøller, den forekommer i Vest-Tele­ mark og i Setesdal; opprinnelsen til navnet er usik­ ker. Filinto Elisio, portugisisk prest og lyriker, se Filinto ► Elisio. filioque (lat. 'og fra Sønnen'), teologisk formel. I den nikenske trosbekjennelse heter det opprinnelig om Ånden at den «utgår fra Faderen». I løpet av 400- og 500-tallet ble det alminnelig i den vestlige kirke (Spania, Frankrike) å tilføye «og fra Sønnen». Pave Leo 3 (pave 795-816) erklærte at filioque uttrykte den rette lære, men ville av hensyn til den østlige kirke ikke ha ordet føyd til trosbekjennelsen. Filio­ que ble snart allment akseptert i Vesten. I den østlige kirke gjorde særlig patriark Fotios av Konstantinopel (800-tallet) filioque til et av de store stridspunkter mellom den latinske og den greske kristenhet. I Vesten argumenterte Anselm og Thomas Aquinas for at filioque skulle være med i trosbekjennelsen. Senere unionsforhandlinger mellom romerkirken og de østlige kirker har ikke kunnet overvinne denne vanskelighet (se ►Ferrara-Firenze-konsilet). Filip mannsnavn (gr. Filippos, dannet av filos, 'venn' og hippos, 'hest'), brukt i Norge fra 1100-tallet. Navnedag 1. mai. Filip, apostler. 1 En av «de tolv». Mens han bare så vidt nevnes i de tre første evangeliene, er han mer sentral i Johannesevangeliet (Joh 1,43 ff.), og et gnostisk evangelium bærer hans navn; ►Filipevangeliet. Senere tradisjon kombinerer ham noen ganger med en annen Filip: 2 Filip i Apostlenes gjerningen Han er en av «de sju» som velges til bordtjeneste (diakoni). Han virker senere som evangelist flere steder; bl.a. døpte han en etiopisk hoffmann (Apg 8, 26-40), noe som har gitt ham en spesiell plass i den koptiske kirkes tradisjon. Det opplyses også at han en stund bodde i Caesarea med sine fire døtre, som alle var jomfruer og profe­ ter. Kirkelig tradisjon er at både Filip og døtrene til slutt kom til Hierapolis i Lilleasia (nå Pamukkalae), og at de er gravlagt der. Restene av en bemerkelses­ verdig pilegrimskirke (mausoleum) er utgravd i åssiden over Pamukkalae. Filip, død 1118, svensk konge, delte sannsynligvis en kort tid makten med sin bror Inge d.y. Han var gift med Harald Hardrådes datter Ingegerd. Lite er kjent fra kildene om hans person og riksstyring. Filip (gr. Filippos), konger av Makedonia i antikken. Filip 2, ca. 382-336 f.Kr., sønn av Amyntas 3.1 359 ble han formynder for sin brorsønn Amyntas 4, og snart etter selv konge. På kort tid sikret han rikets grenser og vant over flere medbeilere til tronen. Filip styrket landets økonomi og skapte en utmerket hær, og med den gikk han i gang med å erobre kysten og få makten over de greske stater. Han vant snart de greske byer Amfipolis, Poteidaia og Filippi. Athen ble oppholdt med løfter og var dessuten opptatt med å bekjempe et opprør blant forbundsfellene. I årene 353-352 kjempet Filip mot fokerne («den hellige krig»), som han slo; han fikk makt over Thessalia, men ble hindret i å trenge inn i Hellas av en athensk hær som møtte ham ved Thermopylene. I 348 erob­ ret Filip den viktige greske koloni Olynthos, som han lot plyndre og ødelegge. Fred med Athen ble sluttet 346, men da Filip hadde sikret seg Thermopy­ lene, erobret han Fokis. Demosthenes' agitasjon mot Filip og iherdige forsøk på å samle grekerne mot kongen lyktes bare delvis. I en ny «hellig krig» 339 satte Filip seg fast sør for Thermopylene, og da athenerne og thebanerne endelig gikk sammen mot ham, slo han dem fullstendig i slaget ved Khaironeia 338. Filip besatte så Theben; mot Athen viste han seg mild. I det følgende år ble Filip på en kongress i Korinth av de greske stater (unntatt Sparta) aner­ kjent som deres krigsherre; planen var at han skulle

gå mot Persia, men snart etter ble han myrdet. Etter seieren viste han måtehold, sikret de greske staters forfatninger og grenser og søkte først og fremst å gjøre slutt på de stadige innbyrdes kriger. Hans planer mot Perserriket satte sønnen Aleksan­ der ut i livet i større omfang enn hans far hadde tenkt seg. Den makedonske kongefamiliens gullrike graver er kommet for dagen ved Vergina. De praktfulle funnstykkene (kister o.a.) befinner seg nå i det arkeologiske museum i Thessaloniki. Det er også funnet en hodeskalle med skader i kinn- og øyeregionen tilsvarende slike skader som antikke historikere forteller at Filip fikk i slag. Filip 5, konge 221-179 f.Kr., sluttet under den annen puniske krig forbund med Hannibal, men oppnådde ikke å gjøre romerne synderlig skade (215-205). Senere (200) erklærte romerne krig mot ham; 197 ble han slatt ved Kynoskefalai i Thessalia av romerhæren under Flamininus. Ved freden måtte Filip bl.a. trekke seg ut av Hellas og utlevere sin flåte. Under rustninger til en ny krig dode han. Filip (fr. Philippe), konger av Frankrike. Filip 1, 1052-1108, sønn av Henrik 1, fransk konge fra 1060. Hans egentlige rike omfattet bare området fra Paris til Orleans, men han klarte ved hjelp av allianser a beskytte seg mot trusselen fra foreningen mellom Normandie og England etter 1066. Filip la i stadig kamp med paven og med vasallene. 1094 lyste pave Urban 2 ham i bann fordi han hadde brutt med sin forste hustru og giftet seg på nytt. I investiturstriden fant Filip og paven 1107 frem til et kom­ promiss; i tiden som fulgte kunne kongene støtte seg til kirken under sin fortsatte kamp mot storvasallene. Filip 2 August (Auguste), 1165-1223, sønn av Lud­ vig 7, konge 1180-1223, grunnla den moderne kongemakt i Frankrike. Han okte Filip Is rike til det firedobbelte. Både Normandie og Seine-dalen kom under kronen, og etter slaget ved Bouvines 1214 kom Flandern under fransk innflytelse. De store lensherrene måtte bøye seg for kongen. Filip ble den forste franske konge som regjerte med hjelp av lønnede tjenestemenn (baillis). Han strammet inn kirkens verdslige makt og skaffet kronen store inn­ tekter, slik at Frankrike ble en økonomisk stormakt. Den nye kongemakten støttet seg særlig til byene, som hadde vokst opp pa 1100-tallet og til dels vun­ net selvstyre. Borgerne var handelsmenn og levde i pengehusholdning. Det nye næringslivet brot ned lenssystemet, og Filip høstet fruktene av denne omveltningen som nå var i full gang. Filip forstøtte sin andre hustru, den danske prinsesse Ingeborg, dagen etter bryllupet, for å gifte seg med Agnes av Meran. Dette førte til at pave Innocens 3 lyste inter­ dikt over Frankrike, og Filip måtte sende Agnes bort. Filip 3 den dristige, 1245-85, sønn av Ludvig 9, konge 1270-85. Filip 4 den smukke (le Bel), 1268-1314, sønn av Filip 3, konge 1285-1314, gjennomførte konsekvent kronens krav pa avgjørende makt innenfor grense­ ne. En krets av rådgivere og rettslærde (legistene) gav kongemakten et teoretisk underbygg, og tjente den i praksis med stort hell. I forholdet til paven kom det til en avgjørende styrkeprøve. Bonifatius 8 for­ bød kirkens folk i Frankrike å svare skatt til kongen uten samtykke fra Roma. Filip svarte med å forby ut­ førsel av sølv og gull, dermed tapte paven inntekte­ ne fra Frankrike. Frankrikes første stendermøte, med målsmenn for presteskap, adel og bykommu­ ner, stilte seg bak kongen, og legistene utledet kon­ gens makt fra Gud alene. Filip lot pave Bonifatius 8 ta til fange, og fikk en fransk erkebiskop valgt til hans etterfølger. Denne tok sete i Avignon (1308) og innledet dermed pavenes «babylonske landflyktig­ het». Kongen av Frankrike ble så godt som uavhen­ gig av paven. Filip hadde vanskelig for å finansiere sin håndfaste politikk og måtte ty til farlige utveier.

Bl.a. forfulgte han joder og lombarder, og oppløste 1307 den rike Tempelherreordenen. Medlemmene ble arrestert, og kongen overtok veldige eiendom­ mer i gods og penger. Filip 4 fullførte det som Filip 2 hadde begynt, og gjorde Frankrike til en moderne, kongestyrt og sentralisert stat. Far til Ludvig 10, Filip 5 og Karl 4. Filip 5, «den lange», 1291-1322, sønn av Filip 4, konge 1316-22. Filip 6 av Valois, 1293-1350, nevø av Filip 4, konge 1 328-50, er den første konge av den yngre kapetingiske linje eller huset Valois. Handelsrivalitet mellom Frankrike og England og Filips støtte til Skottland fremkalte den lange rekke kriger som kalles Hundreårskrigen, og Edvard 3 av England opptrådte som fransk tronpretendent; han stammet gjennom kvinneledd fra den gamle kapetingiske linje. Filips ridderhær led nederlag ved Crécy 1346. Svartedauden begynte å herje landet, som alt fra før var utpint av harde skatter. Under Filip 6 ble den tyngende saltskatten (lagabelle) innført i Frankrike. Far til Johan den gode. Filip (sp. Felipe), konger av Spania. Filip 1 den smukke, 1478-1506, konge av Castilla (1504) og erkehertug av Østerrike, sønn av keiser Maximilian 1 og dattersønn av Karl den dristige. Han arvet 1482 de burgundiske land etter sin mor; ektet 1496 Johanna den vanvittige, Ferdinand og Isabellas datter. Ved Isabellas død 1504 tok Filip tittelen konge av Castilla og kom derved i strid med Ferdinand, som ville overta regjeringen for den sinnssyke Johanna. Filip døde plutselig i Burgos i Spania. Keiserne Karl 5 og Ferdinand 1 var hans sønner. Filip 2, 1527-98, konge i Spania 1556-98, eneste sønn av keiser Karl 5 og den portugisiske prinsesse Isabella. Filip var innesluttet og alvorlig, og hadde en rik begavelse, men svak helse; han fikk en omhygge­ lig, men utelukkende spansk oppdragelse. Allerede 1543 ektet han Maria av Portugal, som 1545 fødte ham sønnen Don Carlos. Fra 1543 førte Filip regentskapet i Spania, men Karl 5s plan om å få ham til keiser i Tyskland strandet. I 1554 ektet Filip dron­ ning Maria (den blodige) av England. Ekteskapet var barnløst, og han forlot henne hurtig for å overta sin fars land, da denne abdiserte 1555 fra de italienske besittelser og Nederland, 1556 fra Spania med kolo­ niene. Dette var Europas mektigste og mest vidstrak­ te rike. Filip var fanatisk og intolerant mot alle som ikke blindt lystret hans og kirkens vilje. Han styrte strengt eneveldig, stilte seg i spissen for den katolske reaksjon mot det protestantiske Europa og kjempet med glødende energi for denne saken, men på begge punkter kom han til kort. Han satte seg grundig inn i alle detaljer i styret og fikk skriftlige innberetninger om alt; men følgen ble mangel på overblikk og en langsom forretningsgang. Etter sin far arvet Filip krigen med Frankrike, som endte heldig ved freden i Cateau-Cambrésis 1559, hvoretter Filip ektet Henrik 2s datter, Elisabet av Valois. Hertugen av Albas blodige undertrykkelse av nederlendernes rettighe­ ter og religionsfrihet førte derpå til deres berømte frihetskrig (1572-1648), og da Filip splittet sine krefter ved samtidig å angripe England, led Armadaen det store nederlag 1588 som for alltid knekket Spanias sjømakt. Også i de franske religionskriger blandet Filip seg inn; støttet kraftig den katolske liga og øvde en tid stor innflytelse, men overfor Henrik 4 led han nederlag. Derimot beseiret Filip flere ganger tyrkerne, således i sjøslaget ved Lepanto 1571, og 1580 erobret han Portugal, som han krevde i egen­ skap av dattersønn av Emanuel den store. Imidlertid ruinerte de mange krigene Spanias velstand, Filips tyranni underkuet den borgerlige frihet, inkvisisjo­ nen den religiøse, kjetterne ble brent, og de dyktige morisker underkuet. Resultatet av Filips politikk var materiell ruin for Spania, selv om landet opplevde en storhetstid i litteratur, malerkunst og filosofi. I sitt

FILIPPIKA

69

Filip 2 av Spania (1527-98)

fjerde ekteskap med den østerrikske erkeliertuginne Anna fikk han sønnen Filip 3. Som et symbol for Filips karakter og maktfullkommenhet står det mektige klosterpalasset ►Escorial. Filip3, 1578-1621, konge i Spania 1598-1621, sønn av.Filip 2 i hans 4. ekteskap. Han overlot regjeringen til sin yndling, hertugen av Lerma og senere (fra 1518) til hans sønn, hertugen av Uceda. Filip brukte uhyre summer til hoffets festligheter, men var samti­ dig strengt kirkelig; de fleste av moriskene ble fordre­ vet; handel og åkerbruk sank i stadig dypere forfall. Som konge av Portugal bar han navnet Filip 2. Filip 4, 1605-65, konge i Spania 1621-65, sønn av Filip 3. Under navnet Filip 3 var han også konge av Portugal 1621—40. Han hadde allsidige kunnskaper og interesser og beskyttet kunst og litteratur, var bl.a. venn med Velåzquez. Han overlot styret til sine yndlinger, først hertugen av Olivarez 1621-43, etter ham Luis Mendez de Haro inntil 1661. Tilløp til reformer ble gjort, men finansene ble ødelagt ved Spanias uheldige inngripen i trettiårskrigen, som ble foretatt for å hevde Spanias stormaktsstilling og den katolske religion mot protestantene. Portugal rev seg løs 1640, Nederland ble anerkjent 1648. Engelsk­ mennene ødela kolonihandelen, og oppstander herjet provinsene. Ved freden i 1659 var Spania sterkt svekket og hadde tapt store landområder. Filip var først gift med Isabella (død 1640, Henrik 4s datter), deretter med keiser Ferdinand 3s datter, Maria Anna, som fødte sønnen Karl 2. Filip 5, 1683-1746, sønnesønn av Ludvig 14; ble ved Karl 2s testamente 1700 arving til Spania, ble kronet i Madrid 1701 og anerkjent 1713 etter den blodige spanske arvefølgekrig, som endte med at Spania tapte alle sine europeiske besittelser. Filip var først gift 1701 med Marie Louise av Savoia (død 1714), hvis yndling grevinne Orsini helt behersket ham, derpå med Elisabet Farnese av Panna, hvis yndlinger kardinal Alberoni og baron von Ripperda hadde all makt. Det ble innført en sentralisert for-1 valtning etter fransk monster. Filip hadde i forste ekteskap sønnen Ferdinand 6, i annet Karl 3 og Filip (hertug av Panna) og ble således grunnleggeren av huset Bourbon i Spania. I sine siste ar sank han ned i sinnssykt tungsinn. Filip (fr. Philippe), hertuger av Burgund. Filip 2 den dristige (le Hardi), 1342-1404, yngre sønn av den franske konge Johan den gode, stifter

av det yngre burgundiske hus, idet faren 1363 skjen­ ket ham hertugdømmet Burgund. Ved ekteskap med Margrete av Flandern fikk han ved sin svigerfars død 1384 Flandern og Artois og grevskapet Burgund, og grunnla således et betydelig rike mellom Frankrike og Tyskland. Filip 3 den godmodige (le Bon), 1396-1467, sønne­ sønn av Filip 2, hertug 1419-67. Sammen med dronningen, Isabeau, styrte han Frankrike i den sinnssyke kong Karl 6s navn og sluttet 1420 den ydmykende overenskomst i Troyes, hvor tronfølgen i Frankrike gikk over til det engelske kongehus. Etter Karl 6s død 1421 anerkjente Filip den engelske prins Henrik (6) som fransk konge og støttet Eng­ land i krigen mot dauphinen Karl 7. Han utleverte Jeanne d'Arc til engelskmennene for god betaling (1430), men forsøkte senere å megle, og da England ikke ville gi etter, sluttet han 1435 fred med Karl 7 mot betydelige landavståelser, som sammen med andre ervervelser (Hainaut, Holland, Brabant, Lux­ embourg o.fl.) økte og avrundet hans rike. De bur­ gundiske land var i hans tid hjemsted for en rik og mangesidig materiell og åndelig kultur. Filip stiftet 1429 ordenen Gylne skinn. Filip (fr. Philippe), hertuger av Orleans. Filip 1. 1640-1701, yngre bror av Ludvig 14. Da Ludvig 13s bror, Gaston av Orléans, døde barnløs 1660, fikk Filip hertugdømmet Orléans og ble stam­ far til den ennå levende familie Orléans. Videre fikk han hertugdømmet Valois, Chartres, Nemours og Montpensier, og fra disse besittelsene stammer de forskjellige titler som hører til slektens senere med­ lemmer. Filip 2, 1674-1723, sønn av Filip 1, kalt le regent, regenten, fordi han etter Ludvig 14s død 1715 tilrev seg landets styre i barnekongen Ludvig 1 5s navn. I hans regjeringstid (la régence) tiltok frivoliteten sterkt innen den franske overklasse. Hans regjering var «liberal»; han brøt med Spania og nærmet seg Storbritannia og Nederland. Hans viktigste rådgiver og hjelper, især i utenrikspolitikk, var Guillaume ► Dubois. Filip. 1 177-1208, hertug av Schwaben, tysk konge fra 1198, yngste sønn av Fredrik Barbarossa. Var utsett til den geistlige stand og ble biskop av Wtirzburg, men etter sine to brødres død valgt til konge. Det welfiske parti oppstilte som motkonge Otto av Braunschweig. Filip var i ferd med å seire over welferne da han ble snikmyrdet av pfalzgreve Otto av Wittelsbach. Filip var gift med Irene, datter av den bysantinske keiser Isak Angelos. Filip, Louis Philippe, hertug av Orléans, 1747-93, sønnesønns sønn av hertug Filip 2. Som overhode for en rivaliserende gren av kongefamilien stod han i motsetning til Ludvig 16 og Marie-Antoinette. Han oppholdt seg lenge i London og gikk inn for fritt, konstitusjonelt styre. Bidrog med sin svære formue til å finansiere liberal propaganda ved innkallingen av generalstendene 1789. Han var selv valgt av adelen, men sluttet opp om tredjestanden og tok 1792 navnet Philippe Egalité (likhet). Samme år ble han medlem av konventet og stemte for kongens henrettelse. Kompromittert med Charles Frangois ► Dumouriez og henrettet. Far til den senere kongen Ludvig Filip. Filip, Ota, f. 1930, tsjekkisk forfatter fra Ostrava i Morava. Har bl.a. skrevet humoristiske skildringer av det fargerike folkelivet i dette gruvedistriktet med blandet tsjekkisk, tysk og polsk befolkning fra den annen verdenskrig og frem til 1980-årene. Han ble i 1974 tvunget til å emigrere til Vest-Tyskland, og har skapt seg en posisjon som tysk forfatter. Filip den høymodige (der Grossmiitige), 1504-67, landgreve av Hessen fra 1509, regjerte fra 1518, gikk 1525 over til Luthers lære. Han var med på å stifte det schmalkaldiske forbund og deltok i den schmalkaldiske krig. Ble 1547 tatt til fange av keiser Karl 5 og frigitt forst etter Passauforliket 1552. Han giftet

seg 1523 med Christine, datter av Georg den skjeg­ gete av Sachsen. I 1540 ble han med Luthers, Melanchthons og sin hustrus samtykke, også gift med Margrete von der Saal (dod 1566). Hans dobbeltekteskap vakte stor forargelse og skadet i høy grad lutherdommens sak. Før sin død delte Filip sine land mellom sine fire sønner av første ekteskap. Med Margrete hadde han sju sønner og en datter. Filipendula (av lat. hengende tråd'), planteslekt i rosefamilien, se ►mjødurt. filipens, kvise, finne, se ►akne. Filipevangeliet, gnostisk tekst, en av ►Nag Hammadi-tekstene. Den opprinnelige teksten er trolig skre­ vet i Syria sent pa 1 OO-tallet og representerer en valentiniansk gnostisisme. Som de fleste gnostiske evangelier er Filipevangeliet en åpenbaringsdialog, en samtale mellom Frelseren og hans disipler. Ut­ over dialogformen mangler skriftet en helhetlig struktur. Filipiak, Izabella, f. 1961, polsk forfatter. Hun debu­ terte med novellesamlingen Døden og spiralen (1992), og har siden vunnet anerkjennelse for en rekke tekster som problematiserer kjønn og seksualitet, bl.a. romanen Absolutt amnesi (1995) og fortellingen Det blå menasjeriet (1997). filipine (av fr., fra ty. Vielliebchen, 'kjæreste', under innflytelse av navnet Philippe), en avtale som inngås med en annen når man finner en nøtt eller en man­ del med to kjerner i. De to spiser hver sin kjerne, spiser filipine, og den som til en avtalt tid først hilser den annen med ordet filipine, har rett til en gave fra denne. Filipowicz, Kornel [-åvitf], f. 1913, polsk forfatter; satt i konsentrasjonsleir 1944-45. Han har utgitt novellesamlinger, bl.a. Uberørt landskap (1947), og romaner, bl.a. En provinsiell romanse (1960), En antihelts dagbok (1961) og Herr Nietschkes hage (1965), som dels behandler krigsårenes moralske problema­ tikk, dels skildrer etterkrigstidens hverdag. Filippa av England, 1394-1430, dronning av Dan­ mark, Norge og Sverige, datter av Henrik 4 av Eng­ land. Gift med Erik av Pommern 1406. Filippa var innskrevet som legsøster i birgittinerklosteret i Vadstena og ligger begravd der. Hun besøkte aldri Norge. Ekteskapet med Erik var barnløst. Filipperbrevet, fork. Fil, nytestamentlig tekst; Paulus' brev til menigheten i Filippi i Makedonia, den første menighet han grunnla i Europa (Apg 16) da purpurhandlersken Lydia ble døpt med hele sitt hus. Kvin­ ner ser ut til å ha spilt en sentral rolle i menigheten. Paulus søker i brevet å bilegge en strid mellom to av dem, Evodia og Syntyke. Foranledning for brevet er en gave Paulus har mottatt til sitt underhold mens han er i fangenskap - sannsynligvis i Roma, muli­ gens i Caesarea eller Efesos. Fangenskapet til tross, er Paulus fortrøstningsfull, og brevet preges av det nære og gode forholdet mellom ham og menighe­ ten. Det uttrykker takknemlighet, oppfordrer til glede, og utfolder en kristen forståelse av vennskap. Siden Paulus siterer en Kristushymne (2,6-11), er brevet også en viktig kilde til utviklingen av bekjennelsesformer i urkirken. Filippi (gr. Filippoi), i antikken by i Makedonia, nær den thrakiske grense ved nåværende Kavala. Byen var opprinnelig gresk koloni (Krenides), erobret av Filip av Makedonia 358 f.Kr. og oppkalt etter ham. I nærheten av byen lå viktige gullgruver. Her kjempet i 42 f.Kr. Octavian og Antonius mot Brutus og Cassius i to berømte slag, der Caesars mordere ble drept. Paulus grunnla i Filippi en kristen menighet, den forste i Europa, se ►Filipperbrevet. Filippi ble øde­ lagt av tyrkerne på 1300-tallet. filippika, skarpt og bitende angrep i tale eller skrift, straffepreken. Ordet skriver seg fra det opprinnelige navnet på de skarpe taler atheneren Demosthenes holdt mot kong Filip 2 av Makedonia. Cicero brukte betegnelsen på sine fjorten taler mot Antonius.

70

FILIPPINENE

Republika ng Pilipinas Republikk i Asia

svært blandet, men størstedelen er av malayisk opprinnelse. Landet er det eneste overveiende krist­ ne land i Asia (foruten Georgia, Armenia og Kyp­ ros), dog med en muslimsk minoritet i sør. Filippine­ ne er et jordbruksland med en svakere industriell utvikling enn flere av nabolandene. Filippinene er fremdeles i ferd med å utvikle en fel­ les nasjonal identitet; likevel preges landets historie av en sterk selvstendighetstrang. Landet var spansk koloni 1565-1898; selvstendighetserklæring 1898 etter revolt mot Spania. Amerikansk koloni 18981946 som følge av den spansk-amerikanske krig og en påfølgende krig med USA. Indre selvstyre 193546, dog okkupert av Japan 1942-45. Full selvsten­ dighet fra 4. juli 1946. Navnet er etter den spanske kongen Filip 2.

Stat og styresett FORFATNING OG POLITISK SYSTEM

300 000 km2 86 241 700 innb. (2004), 287,5 per km2

Hovedstad: Manila Offisielt språk: Filipino, engelsk Religion: Romersk-katolsk kristendom, islam

Nasjonaldag: 12. juni Mynt: Peso å 100 centavos

Filippinene, øyrepublikk i Sørøst-Asia, består av 11 hovedøyer og over 7000 mindre øyer. De to største er Luzon i nord og Mindanao i sør. Landet plages av relativt hyppige naturkatastrofer som vulkanut­ brudd, jordskjelv og tyfoner i tillegg til en mennes­ keskapt økologisk forringelse av miljøet. Naturfor­ holdene med de mange øyene gjør befolkningen

Filippinene har siden uavhengigheten fra USA i 1946 vært en enhetsstatlig, og i prinsippet demokra­ tisk, republikk. Etter forfatningen av 1987 har landet et politisk system som ligner det amerikanske. Den utøvende makt ledes av en president valgt i allmen­ ne valg for seks år. En president kan ikke stille til valg lor en ny periode. Presidenten leder regjeringen og utnevner ministrene. Han eller hun er også mili­ tær øverstkommanderende og har myndighet til å innføre militær unntakstilstand for inntil 60 dager. Lovgivende myndighet er lagt til en kongress, bestå­ ende av et senat med 24 medlemmer valgt for seks år (halvparten av senatet fornyes hvert tredje ar) i nasjonale valg, og et representanthus på inntil 261 medlemmer, valgt fra distrikter (inntil 206 medlem­ mer) eller utpekt av presidenten (inntil 55, spesielt som representanter for underrepresenterte grupper) for tre år. Filippinsk politikk har siden uavhengigheten vært preget av uro og til dels voldsbruk, og landet er vanskelig å styre. Dette skyldes dels store sosiale forskjeller, dels USAs dominerende stilling i landet frem til 1992, dels uro fra etniske og religiøse mino­ riteter og dels opprør fra politiske ekstremisten En politisk kultur, preget av personer, familier og «klientisme», som har røtter tilbake til spansketiden og minner om den politiske kultur man finner i latin­

amerikanske land, har satt preg på det politiske liv. Administrativt er landet delt inn i 1 5 regioner og den autonome muslimske regionen på Mindanao, 79 provinser og 115 byområder. Enhetenes uav­ hengighet har variert, men har vært relativt begren­ set. RETTSVESEN

Domstolsvesenet ledes av en høyesterett bestående av en formann og 14 dommere. Høyesterett funge­ rer både samlet og i avdelinger. Domstolene for øvrig omfatter en appellrett, regionale forhørsretter, for­ hørsretter i metropolområdene og ulike lokale retter (også omreisende). Det er også en egen domstol for korrupsjonssaker og på sørlige Mindanao egne muslimske s/zarza-domstoler. Høyesterettsdommer­ ne utnevnes av presidenten, etter nominasjon av juridiske fagorganer. Domstolenes uavhengighet har vært økende. Lovverket bygger på spanske og anglo­ amerikanske forbilder. FLAGG OG VÅPEN

Flagget har en hvit likesidet trekant med stangen som grunnlinje. Trekanten er i midten belagt med en gyllen sol og med en gyllen femtagget stjerne i hvert av hjørnene; solens 8 stråler symboliserer de 8 pro­ vinsene som gjorde opprør mot det spanske koloniveldet i 1898. Flagget er for øvrig delt i et øvre blått felt og et nedre rødt felt. Når landet er i krig, heises flagget med det røde feltet (for mot og tapperhet) øverst. Flagget ble første gang tatt i bruk 1898, nasjonalflagg 1935, offisielt gjenantatt 1943. Riksvåpenet ble antatt 1946. Skjoldet har et hvitt, et blått og et rødt felt. Det øvre, hvite feltet er belagt med tre gylne femtaggede stjerner. Det venstre, blå feltet er belagt med en gyllen ørn med utspilte vin­ ger, det høyre, røde feltet med en gyllen løve. Midt på skjoldet er et ovalt hvitt felt med en gyllen sol. Under skjoldet løper et tekstbånd med statens navn i gullbokstaver. NASJONALSANG

Nasjonalsangen finnes i tre tekstversjoner. Den opprinnelige teksten, Tierra adorada (spansk, 'Elske­ de jord') ble skrevet 1899 av José Palma. Versjoner på filipino (Bayang magiliw) ved en regjeringsopp­ nevnt komité og på engelsk (Land of the Morning,

Filippinene ligger i et av Jordens geologisk sett ustabile strøk, med hyppige jordskjelv og vulkanutbrudd. Mange av øyene er skogkledde med fine strender langs kysten, og er populære turistmål. Øya Palawan med skogområdet El Nido. - Til høyre: Landsbyene til morofolket på Suluøyene, lengst sørvest i landet, er mange steder anlagt på pæler ute i vannet.

FILIPPINENE

71

dongsha qundao (Kina)

Natur

125° østlig lengde

120°

Luzonstredet

BELIGGENHET

batan ISLANDS

Filippinene omfatter den nordlige delen av det store arkipelet i Sørøst-Asia, og ligger nord for Indonesia, nordøst for Borneo og sør for Taiwan. I vest ligger Sør-Kinahavet og i øst Filippinerhavet (Stillehavet). Landet består offisielt av 7107 øyer hvorav 2787 er navngitte. Av disse er 500 større enn 1 km2, og de 11 største omfatter 93 % av landområdet. Totalt er landarealet 300 000 km2, men øyene er spredt over et areal på 1,3 mill. km2. Total utstrekning er 1850 km fra nord til sor og 1060 km fra vest til øst. Øyene deles i fire hovedgrupper: 1) den største øya Luzon (104 688 km2) med naboøyene Mindoro (9735 km2) ogMasbate (3269 km2) i nord, 2) Mindanao (94 630 km2) med Suluøyene i sør, 3) Visayaøyene med Samar (13 080 km2), Negros (12 710 km2), Panay (11 515 km2), Leyte (7214 km2), Cebu (4422 km2) og Bohol (3865 km2) som de viktigste i midten, og 4) Palawan (1 1 785 km2).

Ba/intangBabuyan* Channel Calayan^ BABUYAN Fuga^ ISLANDS Camiguln^ Exarpada Cape Bojeador, Point Laoagj

Aparnj

STILLEHAVET

Vigan / Illagan

San Fernandc Lingayénl bukta I

SØR-

Dagujfeo San Carl
gså en fremragende prosaist; romanen Urwind (1993) ble en bestselger. Europeisk berømmelse har dessuten Tove Jansson (f. 1914) fått med sine boker om Mumitrollene og deres verden. Christer Kihlman (f. 1930), Jdrn Dønner (f. 1933), Johan Bargum (f. 1943), Ulla-Lena Lundberg (f. 1947), Ralf Nordgren (f. 1936), Henrik Tikkanen (1924-84) og Marta Tikkanen (f. 1935) er blitt den finlands­ svenske litteraturens mest fremstående samtidsforlattere. Merete Mazzarella (f. 1945) er litteraturforsker og essayist, og i sine skjønnlitterære verk anvender hun selvbiografisk stoff fra sin oppvekst som diplomat datter i mange verdensdeler. Humor og satire preger hennes kultiverte fortellerstil. Pirkko Lindberg (f. 1942) skriver mye om det å være økologisk bevisst og sosialt rettferdig. Romansuksessen Byte (1989) ble lulgt av reiseskildringen Tramp (1993). Lars Sund (f. 1953) er kjent for sin frodige prosa - i romanen : Colorado Avemi (1991) bruker han utvandringen fra | Osterbotten til Amerika som litterært stoff. Kjell 1 Westd (f. 1961) skriver skarpt analytisk om moderne livstil. Drakarna over Helsingfors (1996) er allerede blitt en samtidsklassiker. Monika Fagerholm (f. 1961) fikk sitt gjennombrudd med romanen Under­ bora kvinnor vid vatten (1994) og har senere befestet ’ sin posisjon som en intens og fantasifull skildrer av de siste tiårene, bl.a. med romanen Den amerikanska flickan (2004). AV-K

Eila Hiltunens Sibelius-monument i Helsinki, ferdig 1967, er bl.a. laget av sammensveisede rør i rustfritt stål. Det er 10 meter høyt og veier over 20 tonn. Et eksemplar er også reist i Montreal, Canada.

Litt.: Finlands svenska litteraturhistoria, utg. av Svens­ ka litteratursållskapet i Finland, 1999-2000, 2 b.; Hormia. O.: Denfinska litteraturens historia fram till 1917, 1982; Laitinen, K.: Finlands modema litteratur, 1968; Laitinen, K.: Finlands litteratur, 1988; Laiti­ nen, K.: Literature of Finland: in brief, 3rd ed., 2001; Warburton, T.: Åttio år finlandssvensk litteratur, 1984 KUNST

Finland har gjennom tidene vært skueplass for skiftende kulturimpulser både fra øst og vest. De eldste kunstminner på finsk jord er en del små dyreskulpturer (elg, bjørn) fra steinalderen, dels friskulptur, dels utformet som avslutning på knivskaft og økser. Jernalderens dyreornamentikk får i Finland en selvstendig utforming på 600-700-tallet med grunnlag i svensk vendelstil, bl.a. i noen eiendom­ melige «ormspenner». Middelalder. Pa 1100-1200-tallet vokser det frem i landets sørlige deler. Karjala (Karelen) og Savolaks, en kraftig og selvstendig prydstil med innslag av romansk planteornamentikk. De eldste skulpturverkene fra kristen tid er alterskapfigurer av tre på overgangen mellom romansk og gotisk stil (midten av 1200-tallet). Fra slutten av århundret og frem til Visbys fall 1361 er innflytelsen fra Gotland den herskende også i skulpturen; ofte dreier det seg om rene importstykker som viser skiftende vesteurope­ iske stiltrekk. Etter 1360 begynner den store importen av nord­ tyske alterskap; til Nykirka utførte således Meister Francke i Hamburg ca. 1425-50 det praktfulle Barbaraalter med malte og skårne figurscener. Særlig biskop Magnus Olai Tawast (død 1452) arbeidet for å skaffe kirkene rikere utstyr. Karakteristisk for kirke­ byggene er nå den rikere bruk av tegl, både i kon­ struktive ledd og dekorativt, som i de rikt ornamen­ terte gavlfelter vi særlig finner i de nylandske kirke­ ne. Gravmonumenter ble rikt dekorert, som f.eks. det over biskop Hemming i domkirken i Turku, og i Nousis kirke er Henrik den helliges helgenskrin med graverte bildeplater i fransk sengotikk. Etter 1300 blir det vanlig å smykke kirkene med kalkmalerier, og i 1400-tallets kirkerom (Turku. Kalanti, Hattula) møter vi en figurrik realistisk og

fortellende stil avvekslende med planteslyng, nær i slekt med samtidig svensk kirkemaleri. Renessanse, barokk og nyklassisisme. Med reformasjo­ nen mistet kunsten sin viktigste støtte, kirken. På 1600- og 1700-tallet er det den folkelige trebygningskunsten som dominerer. Den produktive kirkemaleren Michael Toppelius (1734-1821) ut­ smykket en rekke av periodens tømmerkirker. Ellers nar finsk folkekunst høyest i de fargeprektige ryene, som er bevart fra 1600-tallet. Portrettmalere som hoffminiatyristen Elias Brenner (1647-1717) og den vidtfarende Isak Wacklin (1720-58) representerer tidens akademiske malerkunst. 1 skulpturen innleder Sergel-eleven Erik Cainberg (1771-1816) nyklassisismen, men han er også den første som tar opp emner fra nasjonaleposet Kaleva­ la. Denne bestrebelsen ble videreført av den svenskfødte C. E. Sjdstrand (1828-1906), skaperen av det første offentlige monument i Finland. Porthanstatuen i Turku (1864). Gjennom sine studieår i København og Roma og møtet med Thorvaldsen ble også yngre billedhuggere som Walter Runeberg (1838-1920), Johannes Takanen (1849-85) og Robert Stigell (1852-1907) preget av nyklassisis­ men, men særlig de tø siste kom i stigende grad under innflytelse av fransk realisme. Finsk malerkunst på 1800- og 1900-tallet. Nyere finsk malerkunst begynner med folkelivsmaleren Alexan­ der Lauréus (1783-1823) og den fine portrettmaleren Gustav W. Finnberg (1784-1833). Et bevisst og omfattende nasjonalt og romantisk program hadde Robert Wilhelm Ekman (1808-73) da han 1845 slo seg ned i Finland. Hans tegneskole i Turku og Finska kunstforeningen i Helsinki, begge grunnlagt 1846, var betydningsfulle tiltak. Kunstforeningen støttet bl.a. brødrene Magnus (1805-68), Wilhelm (181087) og Ferdinand von Wright (1822-1906), som malte landskaper og fuglebilder i en intim, hjemlig tone. Fra 1850-årene søkte også finske malere til Diisseldorf. ofte som elever av Hans Gude. Den betydeligste var Werner Holmberg (1830-60); noe yngre er landskapsmalere som Hjalmar Munsterhjelm (18401905) og Berndt Lindholm (1841-1914) og folkelivsskildreren Karl E. Jansson (1846-74), mens land-

FINLAND

Riksdagsbygningen i Helsinki, bygd 1927-31 i granitt etter tegninger av Johan Sirén. I forgrunnen en statue av Finlands første president, Kaarlo juho Ståhlberg.

skapsmaleren Viktor Westerholm (1860-1919) og genremaleren Adolf von Becker (1831-1909) er sterkt preget av fransk skole. I en særstilling står den begavede, men lite produktive Fanny Churberg (1845-92). Med Albert Edelfelt (1854-1905) tar finsk maler­ kunst skrittet fullt ut fra den tyske skoles romantiske idealisering til fransk virkelighetssans og klarhet. Med utgangspunkt i den naturalistiske skildring av finsk hverdag får hans kunst i 1890-årene et dypere nasjonalt og historisk perspektiv og munner til slutt ut i monumentalmaleriet PerBrahe innvier Abo Akademi, i universitetet i Helsinki (1904-05, odelagt 1944). Den mer mondene side ved Edelfelts maleri blir tatt opp av Gunnar Berndtson (1854-95), mens Eero Jårnefelt (1863-1937), Aukusli Uotila (185886), Pekka Halonen (1865-1933) og Gabriel Eng­ berg (1872-1953) skildret hjemlig natur og folkeliv med ekte innlevelse. Den naturalistiske skildring av primitivt finsk bondemiljø er også utgangspunktet for Akseli Gallen-Kallela (1865-1931), som imidler­ tid snart ble fengslet av tidens symbolistiske stromninger og gav dem en fantasifull og særpreget nasjo­ nal form i sine Kalevala-bilder. Med sin Kullervofreske i Helsinki (1901) innledet han også det nye finske monumentalmaleri, som snart ble tatt opp av Edelfelt, Halonen, Rissanen, Enckell og Simberg. Juho Rissanen (1873-1950) dyrket ellers et stilisert bondemaleri, mens Hugo Simberg (1873-1917) fortsetter Gallens fabulerende fantasikunst. Finlands betydeligste kvinnelige maler Helene Schjerfbeck (1862-1946) fører linjen fra 1880årsnaturalismen over til 1900-tallet og ender i en suggestivt antydende, sterkt personlig kunst. Noe lignende gjelder Ellen Thesleff (1869-1954). Mag­ nus Enckell (1870-1925) tolker i sine ungdomsar­ beider tidens skjonnhetslengsel, men under inn­ trykk av neoimpresjonismen i Finland, formidlet av den engelskfodte Alfred W. Finch (1854-1930), samlet han sammen med denne noen yngre kunst­ nere, Verner Thomé (1878-1953), Mikko Oinonen (1883-1956), Yrjo Ollila (1887-1932) o.fl., omet rent maierisk-koloristisk program (den rene palett). Gruppen kalte seg Septem, og trådte frem for offent­ ligheten 1914. Men alt 1912 hadde Tyko K. Sallinen

(1879-1955) vakt oppsikt med sitt utfordrende «styggmaleri». Han ble sjelen i den ekspresjonistiske Novembergruppen; til den hørte også Marcus Collin (1882-1966), Alvar Cawén (1886-1935), Juho Måkelå (1885-1943), Eero Nelimarkka (1891-1977) og gruppens teoretiker Ragnar Ekelund (18921960). Den ekspresjonistiske linjen fortsettes av Yrjo Saarinen (1899-1958), Aimo Kanerva (1909-78) o.a., mens Sigrid Schauman (1877-1979), Erkki Kulovesi (1895-1971), Eva Cederstrbm (f. 1909) m.fl. dyrker en mer moderat malerisk stil. Ledende portrettmalere var Wilho Sjbstrbm (1873-1944) og Antti Favén (1882-1948). Finlands ledende monumentalmaler var i mange år Lennart Segerstråle (1892-1975). Finsk kunst etter 1945. Allerede like etter den annen verdenskrig ytret radikale moderne strømninger seg bl.a. hos Ole Kandelin (1920-47), konstruktivisten Sam Vanni (1908-92) og den surrealistiske Turkukunstner Otto Måkilå (1904-55). Turku ble senteret for surrealismen i Finland, med kunstnere som Kauko Lehtinen (f. 1925) o.a. Omkring 1960 brøt de nye informalistiske bevegelser som spontanisme og abstrakt ekspresjonisme inn i finsk kunst, med navn som Jaakko Sievånen (f. 1932) og Esko Tirronen (f. 1934). En mykere lyrisk abstraksjon dyrker Kimmo Kaivanto (f. 1932). Moderne finsk grafikk, som i etsning og tørrnål har nådd sine beste resultater, er fabulerende, ofte med surrealistiske innslag, og av høy kvalitet. Vi kan nevne Pentti Kaskipuro (f. 1930) og Simo Hannula (f. 1932). I skulpturen bryter den elegante, fransk skolerte Ville Vallgren (1855-1940) med senklassisismen, likeså Emil Wikstrbm (1864-1942). En djerv og robust nasjonal treskjærerstil utformet Eemil Halo­ nen (1875-1950) og den særpregede Hannes Autere (1888-1967), mens Felix Nylund (1878-1940) arbeidet med en forenklet skulptural form og en forkjærlighet for harde steinarter (granitt) som vi også finner hos kunstnere som Mikko Hovi (18791962), Carl Wilhelms (1889-1953), Gunnar Finne (1886-1952) og fremfor alt Wåinb Aaltonen (1894— 1966), Finlands ledende billedhugger i en årrekke. 1 den følgende generasjonen har særlig Kain Tapper (f. 1930) og Harry Kivijårvi (f. 1931) markert seg. LØ/FEH ARKITEKTUR

Selv om Finland relativt sent ble kristnet, er det likevel kirkene som utgjør de fremste arkitekturmonumentene fra middelalderen. De tidligste finnes på Åland, der også de første steinkirkene ble bygd. Eldst er kirken i Jomala, opprinnelig fra 11 OO-tallet da tårnet ble bygd, det nåværende skip og kor er fra ca. 1260. Kirken er bygd med nærmest kvadratisk skip og et noe smalere kor. På fastlandet var det de store elvedalene i det sørvestlige Finland som først ble kristnet. I Nousiainen er det funnet spor etter et tidligere kirkebygg i tømmer som er blitt tolket som en forløper til domkirken i Turku (Åbo). Middelal­ derske stavbygg er ikke kjent i Finland. De første steinkirkene på fastlandet kan dateres til slutten av 1200-tallet, bl.a. den nåværende kirken i Nousiainen. Den gotiske teglkatedralen i Turku ble først bygd 1286-92, gjenreist etter ødeleggelser i 1318. Det eksisterende koret er fra ca. 1350 og er bygd etter nordtyske forbilder. På 1 300-tallet ble det også bygd en rekke mindre kirker av gråstein i det sørvestre Finland, bl.a. i Tyrvåå og Rymåttylå. Kirke­ ne er bygd med skip og kor i samme bredde og har frittstående stopul. Pa 1400-tallet fikk flere av kirke­ ne murte hvelv. Fra samme tid stammer mange av gavlutsmykningene der blindinger av tegl danner kors og andre figurer som er med på å gi de finske middelalderkirkene et karakteristisk utseende. Dom­ kirken i Porvoo (1414-18) er bygd etter samme mønster som de middelalderske landsbykirkene. Det er ikke bevart middelalderkirker av tre i Fin­ land. Eksisterende kirkebygg fra 1600-tallet synes imidlertid å representere en middelaldersk tradisjon

Storkyrkan (Domkyrkan) ved Senatstorget i Helsinki, 1830-40, tegnet av den tyske arkitekten C. L. Engel.

med bruk av sinklaft og sperretak, bl.a. skjærgårdskirken i Pyhåmaa (ca. 1660). Alt i middelalderen ble det i Finland bygd flere festninger av til dels imponerende omfang. Eldst er Turunlinna (Åbohus) i Turku, anlagt i 1280-årene, senere ombygd til slott. Best bevart er Olavinlinna (St. Olavsborg) i det østlige Finland, grunnlagt 1475 som også er den best bevarte middelalderborgen i Norden. Den første egentlige byen i Finland var Turku, som fikk sine privilegier i 1290-årene. En annen viktig middelalderby var Vyborg, nå en del av Russland. Som grenseby mot Russland ble denne utstyrt med ringmur. Både Turku og Vyborg var imidlertid rela­ tivt små bysamfunn. Så sent som ca. 1500 hadde de henholdsvis ca. 2000 og 1 500 innbyggere. Nå er det middelalderske bymønsteret med tett, uregelmessig småhusbebyggelse av tre best bevart i Porvoo. De to følgende århundrene etter reformasjonen ble en arkitekturhistorisk mellomperiode. Også i Finland finnes det imidlertid eksempler på renessan­ se- og barokkarkitektur. Til den første stilretningen horer bl.a. de ombygningsarbeider som ble gjort på slottet i Turku på 1500-tallet, i første rekke den imponerende kongesalen. Etter at et tidligere forbud for adelen mot å bygge befestninger av stein var blitt hevet i 1483, ble det også bygd flere adelsseter på 1500-tallet. Fra 1600-tallet er bl.a. herregårdene Villnds (1653-55) og Sdrvlax (ca. 1670). Ved sin strenge aksia li tet knytter begge anleggene seg til den europeiske barokkarkitektur. Også byene hadde stor utvikling på 1600-tallet. Ca 1630 ble det tidligere tilfeldige utbyggingsmønsteret avløst av et strengt sjakkbrett-mønster etter forbilde fra renessansen, slik det bl.a. er bevart i Kristiinankaupunki. Bebyggelsen i 1600-tallsbyene avvek imidlertid ikke stort fra den i middelalderbyene med lave, umalte tømmerbygningen. Tydeligere enn i monumentalarkitekturen og i bybebyggelsen avspeiler den tradisjonelle landsbebyggelsen Finland som et grenseområde mellom øst og vest. Som en allmennkarakteristikk kan man si at bebyggelsen i det vestlige Finland alt tidlig ten­ derte mot større fasthet i form av firkanttun og andre sluttete anlegg, mens gårdsanleggene i de østre deler av landet har en løsere struktur. Alle

FINLAND

113

bygningene var laftet. Det enkelte tun bestod av en rekke bygninger, hver med sin funksjon. En sentral stilling inntok badstuen, som gjerne var den første bygningen som ble reist. Beboelseshuset var som regel bygd som variasjon av parstuen, der den mur­ te røykovnen var den vanlige varmekilden. Til bebyggelsen i Karelen hører dessuten store, tømrete enhetsbygg der alle funksjoner er lagt under ett tak. Regionale eksempler på tradisjonell finsk landsbebyggelse er samlet på friluftsmuseet Seurasaari (Folison) ved Helsinki. På slutten av 1600-tallet varden middelalderske langkirken ennå den vanligste planformen. Bygge­ materialet var i hovedsak tømmer. Den rene korsiorm ble først introdusert i enkelte bykirker ca. 1660-70, men vant elter hvert innpass også utover landet. I perioden 1750-1850 var korskirken den vanligste planformen. Et fint eksempel er kirken i Petåjåvesi (1763-64) med polygonhvelv og åttekaniet kuppel. Som i middelalderen ble klokkene gjerne plassert i en frittstående støpul. Fra 1700-tallet ttammer også de karelske dobbeltkorskirkene, som skulle få sin største utbredelse tidlig på 1800-tallet, bl.a. kirken i Kirvu (1815-16). Det første eksempel i Finland på den nyklassisistiske arkitektur med bruk av enkle geometriske former var kirken i Håmeenlinna (1798), som er tegnet av arkitekten L. J. Desprez etter forbilde av Pantheon i Roma. 1 1721 ble grensen mot Russland flyttet lenger mot vest. Året etter ble festningsbyen Hamina anlagt med en plan der åtte gater stråler ut fra et sentralt torg. Som en del av de nye forsvarsverkene mot øst ble øyfestningen Suomenlinna anlagt ved Helsinki i 1747. Festningen ble planlagt av A. Ehrensvård og er blitt betegnet som det fremste monument i finsk arkitektur etter middelalderen. På 1700-tallet var Turku stadig den ledende by i Finland og den viktigste innfallsport også for nye strømninger innen arkitekturen. Omkring 1800 var innbyggertallet steget til ca. 11 000, og byen kon­ kurrerte om plassen som den tredje største byen i det svensk-finske riket. 1734 ble den tyske murmes­ teren S. Berner ansatt som den første byarkitekt i Turku. Berners etterfølger var en annen tysk inn­ vandrer, C. F. Schrbder, som bygde en rekke offent­ lige bygninger, herregårder og bygårder, preget av fransk klassisisme. Til disse hører bl.a. herregården i det tidlige industrisamfunnet Fagervik (1762-73), rådhuset i Raumo (1776-77) og herregården i Svartå (1782-89, som Schrbder tegnet i samarbeid med arkitekten E. Palmstedt), en av Finlands staseligste trebygninger. I 1802 slo den italienskfødte arkitek­ ten C. Bassi seg ned i Turku for å lede oppføringen av den strengt klassisistiske Akademi-bygningen (1802-15), tegnet av den svenske arkitekten C. G. Gjbrwell. Til anlegget hører Solennitetssalen, som ansees for å være et av periodens fineste interiører i Norden. Ved avståelsen av Finland til Russland i 1809 ble hovedstaden flyttet fra Turku til den tidligere småby­ en Helsinki. 1 1827 ble Turku dessuten rammet av den største bybrann som har vært i Norden, der hele 2500 bygninger ble ødelagt. Ved gjenoppbyggingen fikk Turku rette, brede gater og en klassisistisk preget bebyggelse. Den fremste representant for «Åboempiren» var C. Bassi, som i 1809 ble den forste leder for oppføring av offentlige bygninger i Finland. Til hans arbeider horer bl.a. den gamle universitetsbygningen i Turku (1802-15). 1808 ble Helsinki rammet av brann. Etter 1809 ble byen gjenoppbygd etter en plan utarbeidet av politi1 keren J. A. Eherenstrom, som ville skape en repre­ sentativ hovedstad med rette gater og store plasser. Det var også Eherenstroms fortjeneste at den tyske arkitekten C. L. Engel ble innkalt fra St. Petersburg lor å delta i gjenreisningen av byen. I 1824 etterfulg­ te han C. Bassi som leder for all offentlig byggevirk­ somhet. Til Engels større arbeider i Helsinki horer bl.a. Senatshuset (1818-22), Universitetets hovedbyg-

Jernbanestasjonen i Helsinki, tegnet av Gesellius, Lindgren og Saarinen, 1904, og bearbeidet 1906-14 av Saarinen.

ning (1828-32) og Storkyrkan (1830-40). Materialet som ble brukt var i hovedsak pusset tegl, og form­ språket var strengt klassisistisk, «Helsingfors-empiren». Men Engels virksomhet var ikke bare knyttet til hovedstaden. Foruten å lede den offentlige bygge­ virksomheten stod han også personlig for utformin­ gen av en lang rekke kirker og rådhus utover landet, f.eks. kirken i Lapua (1827) og rådhuset i Pori (1840). I tillegg kommer en mengde privatbygninger som herregården Vuojoki (1836) og driftsbygningene på herregården Viurila (ca. 1840), alt holdt i samme klassisistiske formspråk. Mer enn noen annen kom Engel derved til å prege finsk arkitektur i forste halvdel av 1800-tallet. Blant hans mange finske lærlinger og medarbeidere var arkitekten A. F. Granstedt, som i samarbeid med E. B. Lohrmann stod for oppforingen av kirken i Kerimåki (1848), en av verdens største trekirker med 3400 sitteplasser. Engels dod i 1840 dannet avslutningen pa en hektisk byggeperiode i Finland. På samme lid vant historismen innpass i finsk arkitektur, men også denne fikk preg av empirens forenklede uttrykks­ form. Blant periodens mest kjente arkitekter var G. T. P. Chiewitz, som var innflyttet fra Sverige, fra 1860 byarkitekt i Turku. Til hans arbeider hører bl.a. det nygotiske Ridderhuset i Helsinki (1858-61) og den nygotiske kirken i Pori, der tårnet er laget av gjennombrott støpejern (1863). Chiewitz' elev, arkitekten C. T. Hbijer, var den fremste representant før 1880-årenes nyrenessanse øg stod bl.a. for opp­ føringen av Atheneum-bygningen i Helsinki (1887). I annen halvdel av 1800-tallet fikk de mange finske småbyene sitt karakteristiske preg av lave, panelkledte bygninger, gjerne rikt dekorert av list­ verk og maskinfremstilte snekkerdetaljer. I flere av byene, f.eks. Uusikaupunki og Raahe ved Botniske bukt, er deler av denne bebyggelsen stadig bevart. Den felles europeiske flukt bort fra historismen på slutten av 1800-tallet tok i Finland form av en tilba­ kevending til byggetradisjonen i Karelen-provinsen. Arkitekturen ble dermed en viktig markering av nasjonal identitet i årene frem mot selvstendigheten. Det forste eksempel er en tommervilla på Åland, oppført i 1894 av Lars Sonck. Sonck tilhørte den yngre generasjon arkitekter som var utdannet ved det polytekniske instituttet i Helsinki. Herfra kom også trioen Eliel Saarinen, Annas Lindgren og Her­

man Gesellius, som etter å ha vunnet konkurransen om Finlands paviljong på verdensutstillingen i Paris 1900 gikk i kompaniskap og bygde seg boliger og studio i Hvittråsk vest for Helsinki (1902). Prosjektet hadde til å begynne med det karelske bondehuset som forbilde, men ble etter hvert mer sofistikert i silt formspråk, med tydelig inspirasjon fra Arts and Crafts-bevegelsen i England og jugend-stilen på kontinentet. Høydepunktet i den nasjonale stilen markeres av trioens nasjonalmuseum i Helsinki, oppført i 1905, og flere samtidige kirker tegnet av Sonck. Alle disse bygningene, med deres grove, huggede granittblokker øg skulpturelle masseoppbygging, viser tydelig påvirkningen fra den ameri­ kanske arkitekten Richardson. I større grad enn i andre europeiske land ble de nye arkitektoniske idealene dominerende i Finland. Den frigjøringen fra akademismens tvangstrøye som de nasjonale strømningene innebar, la dermed også grunnlaget for en bred akseptering av den gryende internasjonale modernismen. Overgangen markeres forst og fremst med jernbanestasjonen i Helsinki. Gesellius, Lindgren og Saarinen vant i 1904 den avholdte konkurransen med et prosjekt som hadde klare romantiske trekk, men etter Saarinens bear­ beiding (1906-14) fikk bygningen en enklere og mer regelmessig form som i sterkere grad uttrykte dens konstruktive oppbygning. Saarinen hadde hatt flere studiereiser i Europa, og var bl.a. blitt kjent med arbeidene til P. Behrens i Tyskland. Klassisismen var et kort mellomspill i Finland, med J. S. Sirens Riksdagshus (1924-30) som et enestående høydepunkt. For allerede i 1928 proklamerte Pauli Blomstedt med sin artikkel «arkitektonisk anemi» slutten på klassisismen øg banet vei for funksjonalismens gjennombrudd. Alvar Aalto ble na det støre navnet. I 1920-årene tegnet Aalto noen kirker som med sitt kampanilemotiv viser hans tidligste Italia-inspirerte klassisis­ me. Men så, samtidig som Blomstedt publiserte sin artikkel, vant Aalto konkurransen om et tuberkulosesanatorium i Paimio. Bygningen ble oppført i arene 1929-32, og den funksjonsbestemte planløs­ ningen og eksponeringen av de armerte betongkon­ struksjonene gjør sanatoriet til Finlands første virke­ lige bidrag til den internasjonale moderne arkitektu­ ren. Både her og i biblioteket i Vyborg (1930-35)

FINLAND

11

Metso (Capercaillie), biblioteket i Tampere, bygd 1983-86, tegnet av arkitekt-ekteparet Raili og Reima Pietilå, er et av de høyest verdsatte byggverk i moderne finsk arkitektur.

siste med visse trekk av dekonstruktivisme, er denne utforskningen kombinert med en overbevisende evne til bruk og sammensetning av materialer, og en typisk finsk sans for detaljens betydning. Begge de to hovedstrømningene i nyere finsk arkitektur hevdet å bygge videre på Alvar Aaltos ideer og arkitektur. Og det at de begge med rette kan hevde dette slektskapet, viser til fulle Aaltos storhet. Han var den samlende kraft, og hans arbeider viser seg stadig å være en uuttømmelig kilde til inspira­ sjon og lærdom. Aalto var selv aktiv helt frem til sin død i 1976, bl.a. med en rekke store oppdrag i utlan­ det. Det siste store arbeidet han fikk se fullført, liggei imidlertid i Finland. 11961 hadde han vunnet en konkurranse om utviklingen av et nytt sentrum i Helsinki, og i årene 1967-75 ble konserthuset Finlandia reist som første del i realiseringen av de ambi­ siøse planene. Med sin skarpskårne, skinnende hvin marmorfasade og skulpturelle massebehandling er bygningen ikke bare et monument over én manns arkitektoniske storhet, men like mye et slående uttrykk for den særegne kraften i den finske arkitek turtradisjonen, ekspressiv og samtidig logisk konse­ kvent. OSto/KK Litt.: Ilonen, A.: Helsinki, Espoo, Kauniainen, Vantaa: an architecturalguide, 3rd ed„ 1997; Kaipia, J. & L. Putkonen: Arkitekturguide till Finland, 1997; Norri, M.R. m.fl., red.: Finland, 2000 (20th-century architecture, 7); Poole, S.: The new Finnish arehiteeture, 1992; Richards, J.M.: 800years ofFinnish arehiteeture, 1978; Tiainen, J.: Contemporary Finnish arehiteeture, 2002; Wickberg, N.E.: Byggnadskonst i Finland, 1959 KUNSTHANDVERK OG KUNSTINDUSTRI

eksperimenterte Aalto for første gang med møbler utført i laminert og bøyd bjørk. Funksjonalismens program om betoning av tekno­ logi, renhet og puritanisme var for snevert formulert for Aalto, og i Villa Mairea (1938-399) og kommune­ senteret i Såynatsalo (1952) skapte han, med ut­ gangspunkt i finsk naturforståelse, en arkitektur som former et organisk hele. Hans organiske moder­ nisme ble en inspirasjon for det internasjonale arkitekturmiljøet og la grunnlaget for en ny finsk tradi­ sjon. Forståelsen for finsk natur og klima finner vi også i to tidlige boligprosjekter av Aalto. Bade ved Sunnila (1936-39) og Kauttua (1938-40) er det topografi, vegetasjon og solretning som bestemmer plasserin­ gen av rekke- og terrassehus. Den samme nennsomme terrengtilpasningen kom til å prege den tidligste fasen av drabantbyutbyggingen, slik som i Tapiola utenfor Helsinki (1962-64), der flere arkitekter ble engasjert til å utvikle modell- og eksperimentboliger. Utover i 1960- og 1970-arene ble boligbyggingen i stadig sterkere grad styrt av store utbyggingsfirmaer, og løsningene fikk ofte et skjematisk preg, mer tilpasset de nye produksjonsmålene enn det eksiste­ rende naturmiljøet. Finsk etterkrigsarkitektur går i to retninger. Funk­ sjonalismen far sine fremste talsmenn i Aarne Ervi, som hadde arbeidet hos Aalto, Viljo Revell og Aulis Blomstedt, mens det samtidig vokste frem en arki­ tektur som med basis i Aaltos organiske formoppfatning fikk sterke ekspresjonistiske trekk. Reima Pietilås studentbygg Dipoli (1966) er her det typiske eksempelet. I opposisjon til Pietilå oppstod det rundt Blomstedt en krets yngre arkitekter som fører funk­ sjonalismen videre mot et konstruktivistisk uttrykk. Denne linjen fører fra Kristian Gullichsens og Juhani Pallasmaas småhussystem Moduli, via kurssenteret for metallarbeiderne i Tampere fra 1977, tegnet av Pekka Helin ogTuomo Siitonen, til Antti Katajamåkis bygg for Valios meieri i Oulu fra 1983; alt sammen preget av konstruktiv klarhet kombinert med finsk evne til uttrykksfull forming. Pietilås ekspresjonistiske arkitektur, slik vi også moter den i biblioteket i Tampere (1986), fikk sine særegne etterfølgere i miljøet rundt arkitektskolen i Oulu. Pietilå var selv lærer på skolen og inspirerte

studentene til et oppgjør med konstruktivismen basert på studier av lokal byggetradisjon. I denne målsettingen om regionalt særpreg, og også i sitt formspråk, viser Oulu-skolens arkitekter slektskapet med samtidige tendenser i den internasjonale post­ modernismen. Postmodernismen fikk imidlertid mindre innflytelse i Finland enn i andre europeiske land, kanskje nettopp fordi den regionale arven etter Aalto var så levende. Det genuint finske er derfor stadig til stede, som hos arkitektkontoret NVV i Oulunsalo rådhus (1983) og vinnerutkastet i konkur­ ransen om Kalevala hotell i Kuhmo, et prosjekt med klare referanser både til Kalevala-tradisjonen og til villaen Hvittråsk av Geselius, Lindgren og Saarinen. Den samme temmingen av de internasjonale post­ moderne strømningene finner vi også i turistsenteret i Rovaniemi (1985), tegnet av gruppen ARRAK, og Georg Grotenfelds mange småhus i del østlige Finland, som alle, i Pietilås ånd, er klart stedlig for­ ankret. I 1972 gikk Kristian Gullichsen i kompaniskap med Erkki Kairamo og Timo Vormala, og med to arbeider fra 1989 bekreftet han sin posisjon som toneangivende innenfor den modernistiske tradisjo­ nen i Finland. Kulturhuset i Pieksåmåki forener konstruktiv og funksjonell stringens med evne til skulpturell forming og sans for materialer og detal­ jer. Tilbygget til varehuset Stockmann i Helsinki, en tung teglbygning, tegnet av Sigurd Frosterus og oppfort 1916-30, er et lærestykke i byforming i måten arkitektene har formet en selvstendig bygningskropp, som samtidig tar tilbørlig hensyn til den eksisterende bygningen gjennom et slektskap i fasadens rytmiske oppbygging og materialvalør. Et annet eksempel på at et utpreget modernistisk formspråk også er anvendelig i komplekse bysam­ menhenger, er Olli Pekka Jokelas nybygg for Utenriksministeriet i Helsinki (1993), der det umiddel­ bare naboskapet. Den Gamle Mynten fra 1864 og Aaltos bygning for firmaet Enso-Gutzeit fra 1962, fordrer en noe strammere, nesten klassisistisk fasadekomposisjon. Arkitektene Mikko Heikkinen og Markku Komonen går enda lenger enn Gullichsen i utforskningen av teknologiens muligheter. Men både i ambassadebygningen i Washington (1994) og skolen for redningstjenesten i Kuopio (1992), den

Det finske kunsthåndverket har markert seg inter­ nasjonalt først og fremst på 1900-tallet. Som det norske viste del finske kunsthåndverket i eldre tid en sterk stilretardering. Det finnes bevart en del gjenstander fra Vasa-tiden, først og fremst kirkeinventar. Under barokken ble en stor del møbler im­ portert fra Sverige, men det finnes bevart både stolei og skap fra denne tiden. Under Karl 12s krig ble mange av landets herregårder ødelagt og med dem møbler og øvrig innbo. I siste halvdel av 1700-tallet var det en oppblomstringstid i Finland. Til tross for en del import fra Sverige oppstod det likevel nasjonale særtrekk. Man hadde bl.a. under rokokkoen en forkjærlighet for sittemøbler i livlig malte farger. Innflytelse fra Russ­ land ble dominerende etter 1809, da Finland og Sverige skilte lag. Tunge, kompakte empiremøbler ble kjøpt inn direkte fra St. Petersburg. Blant øvrige grener innen kunsthåndverket har tekstilkunsten de eldste tradisjonene. Til hertug Johans storslåtte hoff på Åbo Slott 1566-73 hørte også et vevatelier som senere kom til å få betydning for den finske rye- og dobbeltvevtradisjonen. Det var først rundt 1900 at Finland markene seg internasjonalt med sitt kunsthåndverk. Den finske paviljongen på Verdensutstillingen i Paris, der arki­ tekten Eliel Saarinen hadde samarbeidet med kunst­ neren Axel Gallen-Kallela, vakte stor oppmerksom­ het. I 1902 ble Hvittråsk bygd, en kunstnerkoloni som er bevart i dag, og som klart viser hvorfor finsk arkitektur og kunsthåndverk bie internasjonalt kjent. Hvittråsk ble boligene til de tre arkitektene Eliel Saarinen Armas Lindgren og Herman Gesellius. Utformingen av interiørene var vel så viktig som eksteriørene. Også her var Axel Gallen-Kallela med og dekorerte deler av interiørene. Han ble en av de mest kjente finske dekorative kunstnere. Foruten sine malerier og illustrasjoner tegnet han også både møbler og ryer. På keramikkens område fikk A. W. Finch (opprin­ nelig belgisk) stor betydning, dels som designer før Iris-fabrikken i Borgå (1897-1902) og dels som lærer ved Sentralskolan for Konstflit (1902-1930). Fra slutten av 1920-årene ble arkitekten Alvar Aalto en viktig person også for kunsthåndverket. Hans bøytr smøbler ble toneangivende i det nordis-

FINLAND

115

Til venstre: Marimekkos formgivere er opptatt av at tekstilene skal signalisere en glad og avslappet livsstil. - Øverst til høyre: Alvar Aaltos berømte glassvase fra 1936, laget på littala glassverk. - I midten: Serviset Wind, tegnet av Heljå Liukko-Sundstrdm for Arabia-fabrikken. - Nederst til høyre: Stolen Bubble designet av Eero Aarnio i 1966.

ke møbelbildet, likeså hans glassvaser til restauran­ ten Savoy i Helsinki (1933). Den finske møbeltradisjofien på 1900-tallet har mange kjente navn som f.eks. Ilmari Tapiovaara, Antti Nurmesniemi og Yrjo Kukkapuro. Innen glasskunsten har navn som Gunnel Nyman, Kaj Franck, Timo Sarpaneva, Tapio Wirkkala og Oiva Toikka vært de ledende. For keramikken har gjesteatelierene pa Arabiafabrikken vært viktige. Her har finske og utenlands­ ke keramikere fått muligheten til å eksperimentere og til å skape frie keramiske arbeider. De fleste finske keramikere med internasjonalt ry har vært innom Arabias atelier, som f.eks. Birger Kaipiainen, Friedl Kjellberg, Toini Muona og Kyllikki Salmenhaara. Innen tekstilkunsten har ryekunstnere som Uhra Simberg-Ehrstrbm, Kirsti Ilvessalo og Kirsti Rantanen dominert, mens Dora Jung har vært en ener innen dekorative tekstiler i bl.a. lindamask. Fra ca. 1960 til ut i 1980-årene har firmaer som Marimekko og Vuokko oppnådd verdensry for sine stoffer og moteklær. I senere år har Finland en rekke unge, spennende kunsthåndverkere innen de fleste materialområder. De bygger dels på den klassiske finske tradisjonen, men de viser også en ny tilnær­ ming til naturen, ikke minst sett gjennom naturmystikkens øyne. J-LO MUSIKK

Folkemusikken har meget gamle aner: De eldste shamansangene går trolig tilbake til tiden for Kale­ vala ble til. Kalevalasangene eller runesanger, som de kalles, synges til ulike melodier. Mest kjent er «Kalevalamelodien», som fra 1700-tallet har hatt status som et musikalsk nasjonalsymbol. Toneomfanget på runesangene er ikke større enn en kvint, slik at melodiene kan spilles på nasjonalinstrumentet kantele. tradisjonelt en 5-strenget zithertype. 1 senere tid er det utviklet større utgaver av kantele. bl.a. en konsertmodell. Ved siden av dette strengein­ strumentet har en rekke andre instrumenttyper vært benyttet, bl.a. jouhikantele (en strykerharpe nært beslektet med den walisiske crwth), horn, neverlur, piper (fløyter) o.a. Av nyere dato er bru­ ken av fiolin, klarinett, harmonium og trekkspill, et bidrag som vesentlig skyldes påvirkning fra svensk spillemannsmusikk.

Innsamling av finsk folkemusikk ble påbegynt i 1820-arene av E. Lonnrot, men systematisk arbeid på dette feltet ble først utført på slutten av 1800tallet. Siden 1893 har forskere som Ilmari Krohn, Annas Launis og Otto Våisånen utgitt vel 1 5 000 folkeviser og runesanger m.m. I landets svenske distrikter har Olof Andersson samlet ca. 10 000 melodier. De nyere folkevisene viser ofte spor etter runesangene, spesielt i den metriske strukturen, men har for øvrig likhetstrekk med skandinavisk tradisjon i det hele. De karelske klagesanger-gråtekvad - er av slavisk opprinnelse, mens samenes juoigos, som med sine knappe melodiformler står i en klasse for seg, ikke har vært gjenstand for inngå­ ende forskning. Se ►samer (samisk musikk). Kunstmusikk. Den kristne sangtradisjonen går tilbake til 1100-tallet. da både den ortodokse og den katolske kirkesang begynte a gjøre seg gjeldende. Fra 1400-tallet finnes de første nedtegnelser om yrkesmusikere, og de tidligste opplysninger om orgler og organister skriver seg fra midten av 1500tallet. Frem til utbruddet av den finsk-russiske krig (1809) hadde finsk kunstmusikk vært nokså avhen­ gig av svensk musikkliv. Svensken Erik Ferling dannet et musikalsk selskap i Turku 1790, og det førte til at et organisert musikkliv begynte å ta form. Mannskorbevegelsen ble også innført fra Sverige, men et interessant trekk i motsatt retning var Theodoricus Petri Ruutas koralbok Piae cantiones fra 1581, som i lang tid hadde stor innvirkning pa svensk kirkesang. Den første komponist med internasjonalt ry var Bernhard Henrik Crusell (1775-1838). Nest etter Sibelius er han i dag den mest spilte komponisten. Utover pa 1800-tallet kom ellers tyske musikere til å ha ledende stillinger innen musikklivet. Tyskeren Fredrik Pacius (1801-91), som gjerne regnes som finsk musikks far, grunnla 1845 landets forste sym­ foniorkester i Helsinki. Han er også skaperen av den forste finske opera (Kung Karis jakt. 1852) og nasjo­ nalsangene Vart land og Suomis sång. Bade Pacius og hans landsmann Richard Faltin (1835-1918) kom­ ponerte i en slags tysk-finsk stil, uten videre tilknyt­ ning til folkemusikken.

Det nasjonale kommer langt klarere til uttrykk hos Fredrik A. Ehrstrom, Axel G. Ingelius, Karl Collan og Filip von Schantz. De er de viktigste forløpere for Jean Sibelius (1865-1957), som fikk et stort navn internasjonalt. Til nasjonalromantikerne horer også Oskar Merikanto, Annas Jårnefelt, Erkki Melartin, Selim Palmgren og Leevi A. Madetoja. Som i de øvrige skandinaviske land har Finlands komponister på 1900-tallet mer og mer interessert seg for de nyere retninger og trengt det nasjonale til side. Slike tendenser finner man hos Joonas Kokkonen, Aulis Sallinen, Paavo Heininen, Erkki Salmen­ haara, Yrjo Kilpinen, Våind Raitio, Uuno Klami, Nils-Eric Ringbom, Einojuhani Rautavaara m.fl. Populærmusikk. Afroamerikanske musikkformer kom senere til Finland enn de andre nordiske land, men har i etterkrigstiden fått stor gjennomslagskraft. Den årlige Pori Jazz er siden 1960-årene blitt en av Europas store jazzfestivaler. Av internasjonalt aner kjente jazzmusikere kan nevnes saksofonisten Juhani Aaltonen og trommeslageren Edvard Vesala, og den humoristiske rockgruppen Leningrad Cowboys har etter hvert fått kultstatus i en rekke land. Ellers står tangoen usedvanlig sterkt i Finland. Fra 1940-årene av utviklet det seg etter hvert en egen finsk tangostil, som ofte beskrives som enklere og mer folkelig enn den argentinske. Finsk tango går ofte i moll og har som oftest tekst. Tangoens popula­ ritet illustreres f.eks. av tangofestivalen i Seinåjoki, som ble arrangert forste gang i 1985 og snart vant status som landets viktigste musikkfestival med ca. 100 000 deltakere hver sommer. Institusjoner. Av musikkinstitusjoner kan nevnes Finlands Nationalopera, som fikk nytt operahus

FINLAND

1 16

Et folkemusikkinstrument som er mye brukt i Finland er kantele, et strengeinstrument med opprinnelig 5, senere inntil ca. 45 metallstrenger.-Til høyre: Klassisk musikk har en sterk posisjon i finsk musikkliv, noe som blant annet markeres med Savonlinna Operafestival, som er en stor internasjonal begivenhet. Festivalen har sin hovedscene i Olavinlinna. Scene fra Aulis Sallinens opera Kungen beger sig til Frankrike 1985.

1993, Helsingfors stadsorkester, stiftet 1882 og Ra­ dioens symfoniorkester, grunnlagt 1927.1 Turku og Tampere er det kommunale byorkestre, i Oulu, Lahti, Pori og Vaasa halvprofesjonelle orkestre med støtte fra kommunene. Musikkhøyskolen (Sibeliusakademiet) ligger i Helsinki (grunnlagt 1882). For øvrig er det musikkskoler i Lahti, Tampere og Jyvaskyla. Universitetet i Helsinki og Åbo Akademi, Tur­ ku, har begge lærestoler i musikkvitenskap. Organisasjoner. Av musikkorganisasjoner kan man nevne Tonkonstnårforbundet, stiftet 1917 av diri­ genten Robert Kajanus, Finlands musikerforbund, og SULASOL, et riksforbund til fremme av amatør­ musikken, fra 1929. Finland har dertil en forening med det formål å skape forståelse for ny musikk (finsk seksjon av ISSM, Internasjonalt selskap for samtidig musikk). HMG/OKL Litt.: Hillila, R.E. & B.B. Hong: Historical dictionary of the music and musicians of Finland, 1997; Korhonen, K.: Inventing Finnish music: contemporary composers from medieval to modem, 2003; White, J.D., red.: Mnv music of the Nordic countries. 2002 TEATER

Utviklingen av finsk teater på finsk og finlandssvensk. Teaterutviklingen i Finland har vært preget av at det moderne profesjonelle finskspraklige teater i større grad har hatt sin opprinnelse i arbeiderteaterbevegelsen enn i det borgerlige teater. Det finlandssvens­ ke teater derimot kan sammenlignes med norsk teater, som har sitt utspring i det borgerlige teater. Den finlandssvenske språkbevisstgjøringen pa 1800tallet mottok også impulser fra utviklingen i Norge. Den eldre historiske bakgrunnen for finsk teater går tilbake til det man kjenner av studentteater på latin, slik som i Åbo på 1600-tallet, og omreisende svenskog tyskspråklige teaterkompanier fra 1600-tallet og utover. 1 1827 ble det bygd et eget teater i Helsinki for å ta imot slike gjestespill. I den finskspraklige fortellertradisjonen knyttet til Kalevala ligger der også en opprinnelse med rotter i sjamanismen i førkristen tid. Dette er en faktor som forskere nå vil legge vekt på, mens man tradisjonelt har begynt med utviklingen av det profesjonelle teater og skuespillerkunsten. Svenska Teatern ble åpnet i Helsinki i 1860 med bakgrunn i rikssvensk språk, men bevisst­ gjøringen omkring den egne finlandssvenske dialek­ ten førte til at man etter hvert gikk over til denne.

Det forste finskspraklige profesjonelle teater kom i 1872 og ble grunnlagt av Kaarlo Bergbom, og det var dette teateret som i 1902 flyttet inn i et nytt hus under navnet Finlands Nasjonalteater (Suomen kansallisteatteri). På 1900-tallet har teateret hatt stor kunstnerisk betydning. Det hører også med til historien at den finske arbeiderklassen i de større byene la stor vekt på teaterets betydning, og åpnet egne amatorteatre som etter hvert fikk profesjonell status. Arbeiderteateret i Tampere er det som har fått størst betydning, og i dag har det nærmest status som nasjonalteater. Turku (Åbo) fikk etter hvert også profesjonelt finsk og finlandssvensk teater. Den kunstneriske utviklingen frem til omkring 1950 nådde i forbindelse med Finlands nasjonaltea­ ter et høydepunkt med teatersjefen og regissøren Eino Kalima (sjef 1917-1950). Han var orientert mot både russisk og vesteuropeisk teater, og han innførte Stanislavskij-metoden med utgangspunkt i flere kjente Tsjekhov-oppsetninger. Det finlands­ svenske teater var preget av overgangen fra riks­ svensk til finlandssvensk språknorm, ikke minst med en skuespiller som Hedvig Raa (1838—1907), som også bidrog til utviklingen av et finskspråklig teater da hun i 1869 gav den første forestilling på finsk i Helsinki. Svenska Teatern i Helsinki fikk sitt eget hus i 1915. Arbeiderteatrene tok i stor grad inn impulser fra ekspresjonismen, noe som skapte en eksperimentell tradisjon som skulle få betydning også for teateret etter 1950, og i noen grad knytte an til stilutviklingen i forbindelse med vår tids ikkeinstitusjonelle teater. Finsk teater i senere år. Det svenskspråklige Lilla Teatern, biscenen til Svenska Teatern, fikk stor betydning under Viveca Bandler (1955-67) og Lasse Pdysti (1967-74), ikke minst eksemplifisert med en Hamlet-forestilling som gjestespilte i Norge. En finsk opera var blitt etablert ved at det tidligere russiske teateret i Helsinki ble tatt i bruk som operabygning, og i slutten av 1980-årene stod en helt ny operabyg­ ning ferdig i den finske hovedstaden. Av stor betyd­ ning var det også at et stadsteater ble etablert i Hel­ sinki. Det finlandssvenske teateret i Turku fikk en særlig betydning i årene 1973-77, da Ralf Långbacka og Kalle Holmberg ledet det. Långbacka er en Brecht-inspirert regissør som hører med til de aller

fremste i finsk teaterhistorie, og i tillegg til solide produksjoner av Brechts dramatikk med vekt på budskap og distanse, gjorde han seg også gjeldende med sentrale Tsjekhov-oppsetninger. Han kom senere også til å gjøre oppsetninger på finsk i Helsin­ ki, og ble etter hvert ledende også innenfor svensk teater i Sverige under sin tid på Gøteborgs Stadstea­ ter. 1980-årenes ledende finske teaterregissør har vært Juoko Turkka. Med sin direkte og til dels hensynslø­ se ekstreme realisme har han belyst sentrale trekk ved finsk mentalitet og samfunn. Når det gjelder finsk teater i senere år, skal man merke seg at det i stadig større grad er blitt rettet mot Vest-Europa, etter at det i sin historiske basis vel så mye har mot­ tatt impulser fra Russland i tillegg til den generelle svenske kulturpåvirkningen. I etterkrigstiden lå finsk teater tilsynelatende isolert i forhold til gjen­ nomgående strømninger, noe som kan sies å ha bidratt til et svært egenartet samtidsteater i Finland i dag. Stiler og former er blitt blandet fritt hele tiden, og der har vært en sterk satsning på det scenografis­ ke. På samme måten som i de andre nordiske landene har det ikke-institusjonelle teater spilt en viktig rolle fra 1970-årene og frem til i dag. En særlig viktig frigruppe var KOM med utgangspunkt i Svenska Teatern. Kabaret og agitpropteater (kunstform som retter seg inn mot politisk agitasjon og propaganda) kombinert med den folkelige finske tradisjon har vært en underliggende estetisk impuls for disse gruppene. Ryhmåteatteri har under ledelse av Arto af Hållstrom og Ralla Leppåkoski spilt en viktig rolle som nyskapende i forbindelse med klassikeroppsetninger, og dansegruppen Raatiko har vært trendsettende nar det gjelder å arbeide med eldre finsk mytemateriale slik det kom til uttrykk i deres Kalevalaoppsetning i 1980-årene. De frie gruppene har vært organisert i et teatersentrum som har eksistert siden 1971. Det hører også med til utviklingen at det har skjedd en sterk utbygging av regionteatre i Finland, noe som også har skjedd ved samarbeid mellom profesjonelle og amatører. Det kan nevnes at finsk amatørteater haren anerkjent internasjonal posi­ sjon. Vest-Europas første faste sigøynerensemble, Teatteri Drom, har vært med i Teatersentrum siden 1981. KOA

FINLAND

117 DANS

Det første profesjonelle finske ballettensemblet, den finske operaballetten, ble startet 1921, fire år etter at landet ble selvstendig. Ensemblet ble senere omdøpt lil Finlands Nasjonalballett. De som først og fremst stod bak opprettelsen av et nasjonalt ballettkompani, var operasjefen Edvard Fazer, som tidligere had­ de arbeidet som impresario bl.a. med Ballets Russes, og den finske danseren og koreografen George Gé 11893-1962), som ble ensemblets første ballettsjef. Han virket som sjef frem til 1935, og også i flere år etter 1955, da han vendte tilbake til Finland etler mange års opphold i Frankrike og Sverige. Ensemb­ lets første helaftens ballett var Svanesjøen, et forståe­ lig valg tatt i betraktning at danserne stort sett var trent etter russisk teknikk både i Helsinki og i Sankt Petersburg. Mens den klassiske balletten etter hvert stagnerte, fikk Finland nye impulser fra moderne europeisk dans, ikke minst gjennom det arbeidet Maggie Gripenberg (1881-1976) la grunnlaget for. Hun hadde tidlig besøkt Dalcrozes institutt i Dresden og turnerte siden bl.a. i USA. Hennes virke som dansepedagog 1914-52 ved musikkonservatoriet i Helsinki, det senere Sibelius-akademiet, fikk stor betydning for den moderne dansen i Finland, og hun hadde også sin egen dansegruppe. Etter 1945.1 tiden etter den annen verdenskrig, særlig fra 1960-årene, har påvirkningen fra ameri­ kanske danseformer vært merkbar. Det er også blitt opprettet en rekke frie dansegrupper, og finske koreo­ grafer har i større grad satt sitt preg pa danserepertoaret. Blant de frie dansegruppene må nevnes Raatikko Danseteater, grunnlagt i 1972 i Vantaa av Marjo Kuusela og Maria Wolska. Raatikko har turnert en rekke ganger utenfor Finland, og sjef i dag er Marja Korhola, dessuten er koreografen Tuomo Railo knyttet til teateret. 1 Tampere har Moibita Danse­ gruppe søkt samarbeid både med museer og andre kulturinstitusjoner. Hurharuuth Danseteater, som ledes av Arja Pettersen, turnerer både i Finland og Sverige, og repertoaret er en moderne blanding av drama, improvisasjon og akrobatikk. Utenfor Helsin­ ki finner vi også Aurinko-balletten i Turku, som ledes av koreografen Raija Lehmussaar, hvis ballett Livsfri­ sen bygd over Munchs liv og arbeid, har vakt positiv oppmerksomhet. I 1989 ble dessuten danseteateret Eri, med et repertoar som bygger på moderne danse­ former, startet i Turku av de tre unge koreografene Ari Savinen, Sampo Kivelå og Eeva Soini, de to sistnevnte med bakgrunn fra Nasjonalballetten. 1980-årene var en periode med sterk utvikling innen finsk dansemiljø. Flere finske koreografer har markert seg både innen de frie gruppene og på institusjonsteatrene Helsinki Stadteater og Nasjonal­ balletten ved Operaen. Marjo Kuusela, kjent for sitt verk Syv brødre, og hans kone Tommi Lovissa, som har koreografert den helaftens forestillingen Lovissa for Nasjonalballetten, er stadig blant de ledende koreografer. Andre betydelige koreografer er Tiina Lindfors og Juha Vanharkartano. Den finske Nasjonalballett. Jorma Uotinen, tidligere sjef for balletten ved Helsinki Stadsteater, overtok 1992 som ny sjef for Nasjonalballetten. Han arbeidet tidligere meget sammen med den amerikanske

koreografen Carolyn Carlson, som etterfulgte ham som sjef for Helsinki Stadsteaters ballett. Uotinen har til dels vært en omdiskuert danser og koreograf, men regnes nå som den mest internasjonalt kjente av finske koreografer. Målet var å fornye repertoaret ved Nasjonalballetten, som under Doris Laines sjefstid fra 1984 til 1992 hadde en sterk teknisk fremgang, men hvis repertoar først og fremst var preget av de tradisjonelle klassiske verker. Uotinen inviterte flere av dagens kjente samtidskoreografer til å gjeste i Finland, og oppførte flere av sine egne verk på nasjonalscenen, som f.eks. Faun og Pathetique. Danske Dinna Bjørn, tidligere ballettsjef ved Nasjonalballetten i Norge, ble ny leder for Den fins­ ke Nasjonalballett i 2002. Samtidig har Carolyn Carlson både begeistret og forarget med sin spesielle danseform på Helsinki Stadsteater - en form som er preget av en teknikk basert på blant annet improvisasjon mellom de medvirkende. Det er også en diskusjon om hvordan dans i større grad skal inkluderes i skoleundervisnin­ gen, og dermed føre til at flere profesjonelle skoler legges til steder utenfor hovedstadsområdet. Det er nå f.eks. bare Nasjonalballettens ballettskole som gir klassisk utdanning på et høyere nivå. Men kunstformen dans har vunnet seg en sikker posisjon innen finsk kunstliv og har forlengst eta­ blert sin egen dansetradisjon. H-CA FILM

De første kinoene i Finland ble åpnet 1904, landets første dokumentarfilmer ble produsert samme år, og en beskjeden spillefilmproduksjon kom i gang fra 1907. Et fremtredende navn i stumfilmtiden var Erkki Karu, som både var leder for produksjonssel­ skapet Suomi-Filmi i 1920-årene og som regisserte en rekke komedier, bl.a. Når far har tannpine (1923), en harselas over forbudstidens alkoholpolitikk. Finsk film hadde en blomstringstid i 1940- og 1950-årene; ledende regissører var Erik Blomberg med bl.a. Den vita renen (1952), og Edvin Laine, aktiv som filmska­ per fra 1943 og mest kjent for sine filmatiseringer av flere av Våind Linnas romaner, først og fremst Ukjent soldat (1955). Jorn Dønner har siden slutten av 1960-arene vært et ledende navn i finsk film, dels som produsent med eget produksjonsselskap, dels som regissør både med dokumentarfilmer som Perkele! Bilder från Finland (1971) og spillefilmer som Kvinnobilder (1970) og Dirty Story (1984). Risto Jarva laget kvalitetsfilmer i 1960- og 1970-årene, bl.a. En arbeiders dagbok (1969). Av de regissører som debuterte i 1970-årene, er Rauni Mollberg blant de fremste, hans viktigste filmer er Jorden lir en syndfull sång (1973) og ennyinnspilling av Ukjent soldat (1985), som gir en annen tolkning av romanen enn Laines klassiker. Finsk film fikk et oppsving i 1980-årene, med brødrene Aki og Mika Kaurismåki i spissen for en usentimental hverdagsrealisme. Mika regisserte bl.a. Klanen (1983) og Rosso (1985), men det var Aki som etter hvert mottok den storste hyllesten, med filmer som Ariel (1988), La Vie de bohéme (1992) og Mannen uten minne (2002). Filmene brakte skuespillerne Kati Outinen og Matti Pellonpåå inn i det internasjonale rampelyset. Her bor også nevnes regissørparet Pirjo

Honkasalo og Pekka Lehto med Ildhodet (1980) og Da Capo (1985), Elja-Elina Bergholrn med Angelas krig (1984), og Veikko Aaltonen med Den fortapte sønn (1992). Renny Harlin er virksom i amerikansk film. Finlands filmproduksjon var på sitt høyeste i 1950årene, med 1 5-25 filmer produsert årlig. Produksjo­ nen sank i løpet av 1960- og 1970-årene til et lavmål på to filmer i 1974, men har siden økt igjen. I 1969 ble Finlands Filmstiftelse opprettet, et organ som bl.a. skal stimulere finsk filmproduksjon og -eksport. Litt.: Bagh, P. v.: Drifting shadows: a guide to the Finnish cinema, 2000; Cowie, P.: Finnish cinema, 2nd ed., 1991; Qvist, P.O. & P. v. Bagh: Guide to the cinema of Sweden and Finland, 2000

Historie FORHISTORIE

På grunn av sin beliggenhet er Finland i hele den forhistoriske tid preget av vekslende kulturstrømninger fra Russland, Skandinavia og Sentral-Europa; og for nordisk arkeologi har landet en særlig betyd­ ning som formidler av nordøstlige kulturimpulser til Nord- og Midt-Skandinavia. Steinalderens lange varighet og de mange rike boplassfunnene, særlig fra den kamkeramiske kulturen, gir steinalderforskningen bred plass i finsk arkeologi. På grunn av de stabile landhevningsforhold i Finland, der havnivået har vært jevnt synkende i forhold til landmassen helt fra istidens slutt til i dag, har studiet av funnenes og fortidsminnenes beliggenhet i forhold til de for­ skjellige strandlinjer gitt mulighet foren kronologisk inndeling av store deler av materialet. De eldste funnene utgjøres av noen boplasser i Sør-Finland med enkle kvartsredskaper av sen-paleolittisk ka­ rakter. De går muligvis tilbake til 8000-6000 ar f.Kr. Omtrent samtidig er det kjente funnet fra Antrea i det sørlige Karjala (Karelen); foruten rester av et fiskenett inneholder dette redskaper som for en del går igjen i den yngre Suomusjårvi-kulturen. Denne er kjent fra flere boplasser i det sørvestlige Finland, hvor man bl.a. har funnet brede skiferspydspisser og steinokser med slipt egg. Suomusjårvi-kulturen dateres nå til ca. 6500-4200. Den etterfølges av Såråisniemi/Jåkårlå-fasen. Gjennom hele denne tiden er redskapsindustrien i Øst-Finland og Karjala mer knyttet til det nordvest-russiske område og delvis basert på en spesiell grønnskifer fra Onegastrøket. Ca. 3000 avløses disse rent mesolittiske grupper av den kamkeramiske kulturen. Tallrike boplasser ved kysten og ved vassdragene i del indre har gitt et stort materiale av den karakteristiske keramikken. Etter den skiftende utforming av karene og deres dekor inndeler man hele materialet i tre hovedperioder. Opphavet til kulturen er ellers uviss, men bade selve keramikken og forekomsten av leirfigurer og visse øksetyper tyder pa et indirekte slektskap med de tidlig-neolittiske kulturer fra Svartehavsområdet. I senere del av den yngre steinalder kommer båtøkskulturen, som er en gren av de europeiske stridsøkskulturer, til Finland. Den er kjent i det sørøstlige Finland fra graver og boplassfunn. Dens karakteristiske stridsøkser er for en stor del laget av

Fra venstre: Elghodekølle av klebersten, ca. 5000 år gammel. Finlands eldste bevarte kunstgjenstand. - Hårspenne og hesteskoformet fibula fra jernalderen.

FINLAND

1 18

en lokal steinart. Båtøkskulturen innførte jordbruk og fedrift, men de eldre erverv fangst, fiske og innsanking spilte en viktig rolle helt inn i jernalderen. Den må hurtig ha blandet seg med den yngste kamkeramiske kulturen, slik at man i det sørvestlige Finland fra ca. 1600 f.Kr. finner den ensartede Kiukais-kulturen; dens keramikk og redskaper som skiferspisser, skafthulløkser og vanlige arbeidsøkser går for det meste tilbake på kamkeramiske tradisjo­ ner, men også innslag fra båtøkskulturen og senneolittiske grupper i Skandinavia og Russland kan spores. I bronsealder og tidlig jernalder er for øvrig Finland delt i forskjellige områder som er overveiende domi­ nert av enten vestlige - skandinaviske og sentraleu­ ropeiske - kulturimpulsen eller østlige, fra Russland og Østbaltikum. På Åland var det skandinaviske innslaget sterkt allerede i yngre steinalder, og dette blir enda mer påtagelig i bronsealderen. Fra dens yngre periode kjennes nå flere boplasser, bl.a. det store anlegget ved Otterbote med runde hustufter og

en grov keramikk som har fått navn etter funnstedet. Også inventaret på boplassene i det sørvestlige kyststrøk mellom det vestlige Uusimaa (Nyland) og det sørlige Pohjanmaa (Osterbotten) viser tilknyt­ ning til den nordiske bronsealderkulturen, og herfra og fra Åland kommer så godt som alle de knapt 100 funnene med skandinaviske bronser og støpeformer i Finland. Resten av landet går fra sen-neolittisk tid helt opp i det nordøst-russiske kulturområdet. I det indre av landet og i Øst-Finland kan man skille ut en eldre funngruppe med asbestblandet keramikk, og en yngre, der leirkarene hovedsakelig er ornert med avtrykk av grove tekstiler (tekstilkeramikk); man må også nevne de praktfulle dyrehodeskulpturene i stein, formet som køller. I Nord-Finland er funnene av en noe annen karakter og karakteriseres særlig av en sterkt asbest- og klebersteinblandet keramikk, som også er funnet over større områder i NordSverige og Nord-Norge. Århundrene etter den egentlige bronsealderens slutt (fra ca. 500 f.Kr.) er bare belyst gjennom noen få sikkert daterte funn.

Borgen Olavinlinna i Savonlinna er en av de best bevarte middelalderborger i Norden. Den ble bygd 1475-77 og var i de følgende århundrer en av de viktigste grensefestningene mot Russland, inntil den måtte kapitulere i 1714 under den store nordiske krig.

KORT HISTORISK OVERSIKT 8000-6000 f.Kr. 2000 f.Kr. 1000-1100tallet e. Kr. 1200-tallet 1323 1473-97 1500-tallet 1595 1596-97 1617 I700-21 1743 1809 1812 1863 1898-1904 1905-06

1917 1918 1919 1920 1921 1922 1929-32 1939-40 1941-44 1947 1948 1955 1956 1961 1970-årene 1973 1981/82 1986 1991 1991/92 1992 1993 1994 1995 2000 2002 2003

De eldste steinalderfunn i Finland Båtøkskulturen, en gren av de europeiske stridsøkskulturer, kommer til Finland. Jordbruk og fedrift blir innført Kristendommen vinner frem. Erik den helliges «korstog» legger grunnen for svensk overherredømme ca. 11 50 Særpreget jernalderkultur i Karjala (Karelen), som er orientert mot sørøst, mens den svenske ekspansjonen i resten av Finland fortsetter Freden i Påhkinåsaari (Noteborg) trekker grensen mellom svensk og russisk område. Svensk lov og forvaltning blir innført En periode med grensekriger med Novgorod ender med at de eksisterende grenser blir stadfestet Reformasjonen gjennomføres (Mikael Agricola). Helsinki blir grunnlagt 1 550 En ny krigsperiode avsluttes med freden i Tåyssinå (Teusina). Finlands grense skyves østover og trekkes opp i Nordishavet Et bondeopprør («køllekrigen») blir slått ned Freden i Stolbova trygger grensen mot Russland Store nordiske krig. Ved freden i Uusikaupunki (Nystad) blir store områder i sørøst avstått til Russland Ved freden i Turku (Åbo) må nye områder avståes til Russland Etter et års krig må Sverige avstå Finland til tsaren Helsinki blir hovedstad Finsk blir sidestilt med svensk som offisielt språk. Landdagen blir sammenkalt for forste gang siden 1809 Russifiseringsperiode under guvernør Bobrikov Generalstreiken i Russland utløser revolusjonær krise i Finland. Landet får en ettkammerriksdag valgt ved alminnelig stemmerett for kvinner og menn Finland blir selvstendig En borgerkrig ender med seier for regjeringsstyrkene over kommunistiske rødegardister Finland blir republikk Finland og Sovjet-Russland slutter fred i Tartu (Dorpat) Folkeforbundet vedtar at Åland skal være finsk En stor jordreform gjennomføres med utstykking av jord til de jordløse Nasjonalistiske strømninger (Lappobevegelsen) Vinterkrigen mot Sovjetunionen forer til betydelige finske landavståelser Finnene fortsetter krigen på tysk side Freden i Paris fører til landavståelser. Porkkala blir russisk base En vennskaps- og støtteavtale med Sovjetunionen blir inngått (VSB-pakten). Fra da av blir forholdet mellom de to land betydelig bedre Finland blir medlem av FN Sovjetunionen tilbakeleverer Porkkala-området. Urho Kekkonen blir president Finland blir assosiert med EFTA og inngår samtidig en handelsavtale med Sovjetunionen Økonomiske problemer og vanskelig parlamentarisk situasjon Finland inngår handelsavtaler med COMECON og EF Sosialdemokraten Mauno Koivisto blir ny president Finland blir medlem av EFTA VSB-pakten blir reforhandlet; Finland godtar formelt grensene fra 1947 Sovjetunionens sammenbrudd fratar Finland lA av de tradisjonelle eksportinntekter og mesteparten av oljeleveransene. En ny sikkerhetsavtale blir undertegnet mellom Finland og Russland Finland søker medlemskap i EF (EU) Ny økonomisk depresjon, arbeidsløsheten passerer 20 % Diplomaten Martti Ahtisaari vinner presidentvalget som sosialdemokratenes kandidat Finland blir medlem av EU etter at en folkeavstemning gav 56,9 % ja-flertaP Sosialdemokraten Tarja Halonen blir Finlands forste kvinnelige president Som eneste nordiske EU-land skifter Finland ut sin nasjonale valuta og deltar i eurosamarbeidet fra starten av Finsk økonomi kåres til verdens mest konkurransekraftige. Centerpartilederen Anneli Jååtteenmåki blir landets første kvinnelige statsminister, men må forlate sin post etter 62 dager, som følge av misbruk av fortrolige dokumenter i valgkampen

FINLAND

119 De eldste jemalderfunnene er ganske få og består av ubrente eller brente begravelser samlet i gravfelt. Gjennom yngre romertid (250-400 e.Kr.) og folke­ vandringstid (400-600 e.Kr.) er denne jernalderkulturen i jevn ekspansjon, og man kan skille ut tre hovedsentre for bebyggelsen: de sørvestlige kyststrø­ kene, bygdene i Satakunta og Håme (Tavastland) og kystområdet i det sørlige Pohjanmaa. Brannbegravelser blir dominerende, for øvrig skifter bade gravskikk og oldsaksformer noe fra strok til strøk, men viser stort sett en jevn og ensartet utvikling preget av fortsatte kulturimpulser og muligens innvandringer fra Østbaltikum. De mange runde gravrøysene tyder på tradisjoner fra den eldre befolkningen i disse områdene av landet, som øyensynlig assimileres i jernalderkulturen; og særlig i Pohjanmaa finner man dessuten i folkevandringstid mange skandina­ viske elementer som peker mot forbindelser med Nord-Sverige og Norge. Dette forsterkes ytterligere i den følgende tid, da det foregår en dyptgripende endring i kulturforbindelsene. Fra merovingertiden (600-800) blir disse sterkt vestlig preget, og landet mottar sine viktigste impulser fra Skandinavia, særlig fra Gotland og Øst-Sverige. Dette er den finske jernalderkulturens blomstringsperiode, da det oppstår et høytstående hjemlig smedhåndverk og den vestfinske jernalder bl.a. også når Karjala. Vi­ kingtiden og den påfølgende korstogstid virker derimot fattigere, og i den rike østerbotniske bygda skjer det en forskyvning i bosetningen som har medført en nedgang i antall funn. Kristendommen trengte bare langsomt frem i Finland, i de sørvestlige delene av landet i løpet av 1000- og 1100-tallet, mens den forhistoriske tid i Karjala har vart helt ut gjennom 1200-tallet, og det utviklet seg da en sær­ preget, lokalt karelsk jernalderkultur. Spørsmålet om hvorvidt de forskjellige folkegrup­ per i Finland kan settes i forbindelse med enkelte forhistoriske funngrupper, er meget omdiskutert. Enkelte forskere hevder at de forste finsk-ugriske stammer er innvandret samtidig med den eldste jernalderkulturen, andre mener at de kan gå tilbake til den kamkeramiske kultur i landet. BSo HISTORIE

Finland under Sverige. Ut over det oldfunnene fortel­ ler, vet man intet sikkert om Finlands tidlige historie. Mot slutten av den hedenske tiden, som varte helt til 1200-tallet, ble landet delt ved erobringer fra Sverige og det russiske fyrstedømmet Novgorod. Dette førte til forskjellig kultur i de to delene. Karjala (Karelen) var i middelalderen orientert mol sørøst, mens det vestlige Finland kom under svensk innflytelse. Den politiske forbindelsen med Sverige ble innledet med Erik den helliges «korstog» til Turku-trakten i slut­ ten av 1150-årene, da finnene ble beseiret og tvangsdøpt. Erik etterlot svenske nybyggere og prester, blant dem Uppsala-bispen Henrik, som senere ble Finlands skytshelgen. Tross alle vanskelig­ heter holdt de svenske nybyggerne stand mot press fra russere og karelere og fra dansker som 1191 og 1202 prøvde å få fotfeste her. Kirkens stilling ble styrket ved opprettelsen av en bispestol i Turku 1209. Den egentlige grunnlegger av det svenske herre­ dømmet i Finland ble likevel Birger jarl. Ved et fremstøt i 1249 utvidet han det svenske veldet vide­ re mot øst, slik at det kom til å bestå av Turunmaa (Åboland), Uusimaa (Nyland) og Håme (Tavast­ land). Omkring 1292 trengte russerne inn i Håme. Dette førte til et nytt svensk fremstøt mot ost. 11223 gikk riksforstander Torgils Knutsson til angrep på Karjala og anla borgen Viipuri (Viborg, nå russ. Vyborg) der. Ved freden i Påhkinåsaari (Nbteborg) 1323 ble det foretatt en grensedragning mellom Sverige og Novgorod hvor det ble bekreftet at de tre vestlige herredene av Karjala skulle høre under det svenske veldet. Dermed var Sveriges overherredøm­ me over Finland formelt anerkjent. En borgherre ble innsatt som leder av den sivile administrasjonen.

mens den geistlige overhøyhet lå hos biskopen i Turku. Rettsvesenet ble skilt ut med en lagmann i spissen og forvaltningen i det hele ordnet etter svensk mønster. Fra 1362 ble innbyggerne i Finland statsrettslig likestilt med innbyggerne i Sverige. Det følgende hundreåret var preget av de store lensherrer som ofte styrte Finland som sin private domene. En fredsperiode på 25 år under Sten Sture d.e. (1470-97) ble imidlertid avsluttet med blodige grensekriger mot russerne. De endte med freden i Novgorod 1497, som bare stadfestet de eksisterende grensene. Tidlig på 1500-tallet begynte danskene a herje de finske kystbyene, og ved Sten Sture d.y.s død 1520 kom Finland som Sverige under dansk herredømme. Finnene støttet Gustav Vasas befrielseskrig, og etter gjenerobringen av Stockholm i 1523 ble danskene drevet ut av Finland. Ved riksdagen i Våsterås 1 527 ble veien åpnet for reformasjonen også i Finland. Den fikk sitt endelige gjennombrudd ved biskop Mikael Agricola (død 1557). Tyngdepunktet i forvaltning og styre ble na flyttet over til Finland, og det ble opprettet krongodser for å gjøre de kongelige domenene mer innbringende. Handel og skipsfart ble fremmet ved en forordning av 1550, som ogsa påbød grunnleggingen av Helsin­ ki. Under en krig med Ivan den grusomme 1555-57 gjorde Gustav Vasa Finland til hertugdomme og gav det i len til sin sønn Johan. En urolig periode fulgte. Høyadelen undertrykte bøndene og forte stadige feider med Russland. 1 595, ved freden i Tåyssinå (Teusina), ble Finlands grense trukket opp til Isha­ vet. Under innflytelse av de usikre tilstandene i Sverige reiste den finske allmuen seg, men led et blodig nederlag i «køllekrigen» («klubbkriget») 1596-97. Under Karl 9 (1604-11) begynte et nytt avsnitt i Finlands historie. Høyadelens makt ble brutt og dens ætter smeltet sammen med de svenske adelsslekter. Styret ble nå samlet i Stockholm, og det ble innført ensartet beskatning og forvaltning i hele det svenske riket. Finland fikk likevel et slags selvstyre. En riks­ dag trådte sammen i Helsinki for å drøfte landets velferd med kongen (1616). Den materielle utviklin­ gen gikk raskere enn før, og ved freden i Stolbova 1617 ble grensen mot Russland sikret ved innlem­ melsen av Kåkisalmi (Kexholms lån) ved Ladoga. Finlands grenser til ulike tidspunkter. Grønt = svensk. Oransje = russisk. Gult = det selvstendige Finland.

I februar 1808 angrep Russland Finland, og i krigen som fulgte ble den svensk-finske hæren slått. 11809 måtte Sverige avstå Finland til Russland. Bildet, Bjorneborgarnas marsch, er en akvarell av Albert Edelfelt fra 1892. Bjbrneborgarna var betegnelsen på et finsk regiment under kommando av general von Ddbeln under denne krigen.

Finnene deltok i trettiårskrigen med store kontin­ genter i de svenske styrkene. De fikk sin del av byttet, men Finland led under trykket av utskrivningene og harde skatter. Da den stramme sentraliserin­ gen i Stockholm viste seg lite effektiv, innsatte formynderregjeringen under dronning Kristina Per Brahe som generalguvernør i Finland 1637-40 og 1648-51.1 denne reformperioden ble flere sentrale finske forvaltningsorganer opprettet og landets forste universitet grunnlagt i Turku 1640.1 den siste delen av Kristinas regjeringstid, omkring 1650, ble derimot den materielle fremgangen i Finland hem­ met bl.a. fordi lensvesenet ble utvidet og etter hvert kom til å omfatte ca.2/, av territoriet. Dette førte til ruin for bøndene og harde skatter for borgerne, samtidig som handelen ble innskrenket bl.a. ved opprettelsen av monopoler. Flere uår 1695-97 førte til at ca. '/4 av befolknin­ gen døde. Og ikke før var Finland begynt å komme til krefter igjen, før det under Karl 12 ble kastet inn i Den store nordiske krig 1700-21. Det lyktes tsar Peter å erobre hele Finland (1713-16). Ved freden i Uusikaupunki (Nystad) 1721 måtte Sverige avstå til Russland hele Kåkisalmi lån og byen Viipuri med omegn. En ny uheldig krig med Russland 1741 -43 førte ved freden i Turku til avståelsen av omradene øst for Kymijoki (Kymmene ålv) og Saimasjøen med byene Hamina (Fredrikshamn), Lappeenranta (Villmanstrand) og Savonlinna (Nyslott). Misnøye med disse territoriale tapene og med at Finland under «frihetstiden» i Sverige ikke kunne gjøre seg gjeldende politisk, brakte tidligere skjulte selvstendighetstanker frem i lyset, særlig hos den finske adelen. Etter 1743 fulgte en materiell fremgangsperiode. Nye landarealer ble dyrket opp, vassdrag ble regulert og forvaltningen utviklet. I 1749 ble den sterke festningen Sveaborg (Suomenlinna) ved Helsinki grunnlagt. Men den eneveldige kongens vilkårlige styre blåste liv i de gamle løsrivelsesplanene. De fikk en talsmann i den finske adelsmannen Goran Sprengtporten, som var gatt i russisk tjeneste. Ved utbruddet av en ny krig mot Russland 1788 nektet en gruppe finske offiserer (Anjala-forbundet) å kjempe utenfor Finlands grenser. Men takket være

FINLAND

120

Fra den blodige borgerkrigen i 1918. Bildet viser en del av krigens seierherrer, de «hvite», ved likene til noen av deres slagne motstandere, de «røde».

svenskenes seier i 1790 ble grensen mellom Russ­ land og Finland liggende uendret. Grensen mot Norge ble fastsatt ved traktat 1751. Etter at Finland 1809 ble avstått til Russland, ble det inngått en ny grensetraktat 1826. Finland som russisk storfyrstedømme. Under Napoleonskrigene ble Finlands skjebne bestemt av Sveri­ ges utenrikspolitikk. Da Gustav 4 Adolf nektet å følge opp fastlandssperringen mot England, rykket Napoleons allierte, tsar Aleksander, uten krigserklæ­ ring inn i Finland 21. februar 1808. Ved våpenstill­ standen i Olkijoki i november måtte hæren trekke seg tilbake over Kemi ålv, og mars 1809 kunne tsaren innkalle Finlands stender til landdag i Porvoo (Borgå), hvor de matte hylle ham som Finlands storfyrste; men han stadfestet samtidig landets grunnlov, religion og stendenes og de enkelte borge­ res privilegier og rettigheter. 17. sept, s.å., ved en avtale i Hamina, matte Sverige avstå hele Finland og Åland; Torne ålv og Muonio ålv ble grense. Nyordningen av landets administrasjon foregikk gradvis. En generalguvernør var innsatt desember 1808; som sin rådgiver i finske anliggender utnevnte tsaren 1811 en statssekretær, og 1811 ble det i St. Petersburg nedsatt en særlig kommisjon til behand­ ling av finske saker. Samme år ble de distrikter som var avstått til Russland før 1809, forent med resten av landet. Helsinki, som 1812 var blitt hovedstad, ble 1817 sete for sentraladministrasjonen, og fra 1819 for «det keiserlige senat», lokalregjeringen. Det ble vedtatt at landets inntekter bare skulle brukes ti! dets egne formål; hæren ble sterkt redusert. Aleksander Is frisinnede reformbestrebelser ble etter hvert avløst av en reaksjon; Landdagen ble ikke innkalt mer, og styret ble strammet inn. Denne reaksjonen fortsatte under Nikolai 1; kommisjonen fra 1811 ble oppløst 1826, sensurtvang ble innført 1829, og 1850 ble trykking av bøker på finsk språk forbudt (unntatt økonomisk og religiøs litteratur). Generalguvernøre­ ne A. Zakrevskij (1823-31) og fyrst A. Mensjikov (1831-55) styrte mer eller mindre despotisk. Men i denne perioden gikk landet frem både materielt og åndelig; det kom nye kanalanlegg og industrihoyskoler, 1828 flyttet universitetet fra Turku til Helsin­ ki. 1831 ble det finske litteraturselskap grunnlagt; samtidig kom en nasjonal kulturell blomstringstid med navn som Elias Lbnnrot, Johan Ludvig Rune­ berg og Johan Vilhelm Snellman. Under Krimkrigen 1853-56 ble også Finland utsatt for ødeleggelser, og størstedelen av Finlands han­

delsflåte gikk tapt. Ved freden i Paris 1856 forpliktet Russland seg til ikke å befeste Åland. Etter krigens slutt fulgte en tid rik på indre reformer; den finske kommisjon i St. Petersburg ble gjenopprettet 1857, 1863 ble det finske språk likestilt med svensk, sam­ me år åpnet tsaren personlig Landdagen, som ikke hadde vært innkalt siden 1809, og i trontalen ble det lovt å sammenkalle den igjen tre år senere. En ny landdagsordning, som fastslo periodisk innkallelse, ble stadfestet 1869, en myntreform kom 1865, alminnelig verneplikt ble innført 1878 og næringsfrihet 1879. Språkstriden førte til en splittelse mel­ lom det svenske parti (svekomaner), som represen­ terte adelen og størstedelen av borgerskapet, og de tallrike fennomaner, som fikk støtte av geistligheten og bøndene. Det liberale regimet ble fortsatt under tsar Alek­ sander 3. Men fra midten av 1880-årene ble det åpnet et felttog i russisk presse og i historiske verker mot Finland og dets selvstendighet. Selve grunnlaget for Finlands forfatningsmessige særstilling ble for­ søkt underminert. Postvesenet ble 1890 satt under russisk kontroll, den finske komité i St. Petersburg opplost 1891, et gresk-ortodokst erkebispedømme opprettet i Viipuri 1892. Finlands første politiske

Kart fra borgerkrigen med markering av fronten i mars 1918 og områdene som ble kontrollert av de røde, samt viktige jernbanelinjer.

område behersket jernbane av de rode --------- riksgrense

kraft og den dyktigste forkjemperen for dets forfat­ ningsmessige rettigheter, senator L. Mechelin, ble 1890 tvunget ril a nedlegge sitt embete. 1898 innkal­ te tsar Nikolai 2 overraskende Landdagen til ekstra­ ordinært mote, bl.a. for å bringe den finske vernepliktsloven i «overensstemmelse med de for keiserri­ ket gjeldende lover». Samme host ble den doktrinært panslavistiske general N. Bobrikov Fin­ lands generalguvernør. Et formelig statskupp fant sted ved «februar-manifestet» 1899. Lovgivningsretten ble overflyttet til russiske myndigheter, og Fin­ land ble uten videre berøvet en rekke av de rettighe­ ter som del var sikret i forfatningen. Forgjeves over­ rakte finnene tsaren en adresse med nesten 593 000 underskrifter; en deputasjon på 500 medlemmer fra alle Finlands kommuner drog til St. Petersburg, men tsaren nektet å ta imot enhver henvendelse. Pressen ble bundet av strengere og strengere bestemmelser, politikontrollen skjerpet og forsamlingsfriheten innskrenket. Embetsstandens, universitetets og skolenes russifisering ble forberedt. 11901 ble det utferdiget en ny vernepliktslov som gjorde slutt på den finske hærs selvstendighet og gjennomførte det russiske militærsystem i Finland. Bobrikov ble mars 1903 utnevnt til diktator og øverste sjef for forvaltningen. Landets ledende menn ble arrestert, alle nasjonale bevegelser forfulgt og enhver opposisjon undertrykt. I juni 1904 ble Bob­ rikov myrdet av en ung student, Eugen Schauman, som ble nasjonalhelt. Etter at den russisk-japanske krig brøt ut februar 1904, ble den finske landdag igjen kalt sammen, og pressen fikk større frihet. Ved landdagsvalgene smeltet det svenske og det liberale ungfinske parti sammen til et «konstitusjonelt» parti, som seiret over de konservative fennomanene. Arbeiderpartiet, som var gått over til sosialismen, trådte i forbindelse med de revolusjonære i Russland. Da generalstrei­ ken brot ut i Russland oktober 1905, spredte den seg til Finland. Landet ble rystet av en revolusjonær krise. I Helsinki hersket et par uker den «røde gar­ de». Generalguvernøren, den moderate fyrst I. Obolenskij, ble tvunget til å gå av, og Senatet nedla sitt verv. Nå trådte en delegasjon av konstitusjonelle landdagsmenn sammen i Helsinki og vedtok en redegjørelse for landets stilling til tsaren. Han god­ kjente i et manifest november 1905 de finske syns­ måter, suspenderte de foregående års forordninger og overdrog til Senatet å utarbeide utkast til en ny forfatning. Desember samme år trådte stendene sammen og vedtok enstemmig den nye landdagsordningen. Den tidligere stenderinndelingen ble avskaffet, ettkammersystem, alminnelig stemmerett for menn og kvinner over 25 år og forholdstallsvalg ble innført; lovene trådte i kraft 1906. Juli samme år brøt det ut en russisk militærrevolte på festningen Sveaborg; den finske røde garde stilte seg på de revo­ lusjonære troppers side og søkte å organisere en ny storstreik i Helsinki; forsøket strandet på de borger­ lige partiers motstand. Mai 1907 ble den nyvalgte ettkammerlanddagen åpnet. Sammen med Senatet, som siden desember 1905 var ledet av Leo Meche­ lin, tok den sikte på å innføre en parlamentarisk ordning etter britisk mønster. Den russiske regjering, som da ble ledet av Pjotr Stolypin, så med uvilje på denne bevegelsen, og gikk straks i gang med å beskjære forfatningen og russifisere Finland. Ved forordning 1908 ble det bestemt at alle viktigere lovforslag skulle forelegges den russis­ ke regjeringen før de trådte i kraft; 1909 måtte Fin­ land som bidrag til tsarrikets hær yte en årlig stigen­ de pengesum. Senere ble den finske forfatning nærmest satt ut av kraft. Landdagen protesterte mot overgrepene og ble flere ganger oppløst. Stolypins politikk ble fortsatt av hans etterfølgere. «Likerettsloven» 1912, som gav russerne de samme rettigheter i Finland som finske borgere, berøvet landet den siste rest av selvstendighet. Da embets­ mennene nektet å adlyde loven, ble de tiltalt for

FINLAND

121 russiske domstoler og satt i russiske fengsler; de fleste betydeligere embetsmenn hadde etter hvert tatt avskjed, og fra 1912 begynte man a utnevne innfødte russere til senatorer. Denne denasjonaliseringspolitikk ble møtt med passiv motstand, men bidrog også sterkt til arbeidernes fraternisering med de russiske revolusjonære. OJu Den første selvstendighetstiden. Finland deltok ikke direkte i den første verdenskrig, men måtte likevel bære noen av krigens byrder. Russiske marineenhe­ ter og store troppestyrker ble forlagt til finsk område og beleiringstilstand i landet proklamert. Marsrevolusjonen i Petrograd 1917 forplantet seg straks til Finland. Landdagens sosialistiske flertall drev gjen­ nom en lov som gav den meget av tsarens myndig­ het. Loven ble ikke godkjent av det russiske Kerenskij-regimet, som oppløste Landdagen med de finske borgerlige partiers støtte og skrev ut nye valg. Denne gangen erobret de borgerlige partiene flertallet og dannet regjering under ledelse av Pehr Evind Svinhufvud. Bitterheten blant sosialistene var så stor at det finske samfunn ble splittet i to uforsonlige leirer som hver for seg dannet væpnede organisasjoner de radikale sosialister «rode garder», som ble stottet av revolusjonære grupper fra de desorganiserte russiske styrkene i landet, og de borgerlige, såkalte «skyddskårer». f denne situasjonen fikk den russiske oktoberrevo­ lusjonen uante følger for Finland, f Landdagen gikk det borgerlige flertallet nå inn for a erklære Finland selvstendig. Dette skjedde 6. desember 1917. Den 31. desember ble Finlands selvstendighet anerkjent av den nye sovjetregjeringen i Petrograd. Regjeringen i Helsinki så det nå som sin fremste oppgave å få de russiske troppene ut av landet. Generalløytnant Gustav Mannerheim ble utnevnt til øverstkommanderende for skyddskårene, som samtidig fikk status som Finlands lovlige forsvars­ makt. I mellomtiden var forholdene i landet svært labile. Streiker, uroligheter, terrorhandlinger og sammenstøt mellom de to væpnede organisasjonene kom etter hvert til å høre til dagens orden. 27. janu­ ar 1918 flyktet regjeringen fra Helsinki til Vaasa. Her begynte Mannerheim å reise en hær vesentlig re­ kruttert blant bønder og unge borgerlige intellektuel­ le, de såkalte jegerne. Samtidig gjorde de radikale sosialistene oppror i Helsinki, dannet sin egen regje­ ring og organiserte sin egen hær med grunnlag i de røde gardene og revolusjonære russiske styrker. Det som skulle ha vært en frihetskrig mot Russland, ble nå en borgerkrig. Mannerheim, som fra april ble støttet av et tysk ekspedisjonskorps, tok hurtig offen­ siven og kunne 16. mai holde inntog i Helsinki. 8000 «røde» ble henrettet etter mer eller mindre vilkår­ lige krigsrettsdommer, mens 10 000 omkom i fange­ leirene. Andre tusener fikk lange fengselsstraffer. Etter avslutningen av borgerkrigen ble Svinhufvud utpekt til midlertidig statssjef med tittel av riksforstander. September 1918 valgte Landdagen, hvor de sosialistiske representantene var utelukket, prins Fredrik Karl av Hessen til finsk konge. Tysklands krigsnederlag i november samme år rev imidlertid grunnlaget bort under kongeprosjektet, og den sterkt tyskorienterte Svinhufvud måtte tre tilbake. Mannerheim overtok statssjefposten og innledet en vestorientert utenrikspolitikk. Juli 1919 vedtok Riksdagen en ny forfatning som gjorde Finland til republikk. Den liberale Kaarlo Juha Ståhlbergble valgt til den forste president. Det politiske liv ble nå stabilisert pa parlamentarisk x grunnlag. Del ble dannet et høyreparti. Samlings­ partiet, et liberalt parti, Framstegspartiet, Agrarpartiet (Centerpartiet), som samlet det store flertall av de selveiende bønder og ble Riksdagens ledende borgerlige parti, og Svenska folkpartiet, som omfat­ tet de fleste borgerlig orienterte innenfor den svensktalende folkegruppen. I 1919 ble det organi­ sert et nytt sosialdemokratisk parti, som etter hvert fikk stor tilslutning. Det kommunistiske parti var

Fra krigsårene 1939-44. - Øverst til venstre: Lette bombekastere i bruk under vinterkrigen 1939-40. - Til høyre: Stivfrosne sovjetiske lik i en geværstilling. - Nederst til venstre: Flyktninger på vei vestover fra de store områdene som måtte avstås til Sovjetunionen i 1940. Til høyre: Fra høsten 1940 ble det etablert militært samarbeid mellom Finland og Tyskland, og da Tyskland angrep Sovjetunionen i juni 1941, gikk finnene med i den såkalte «fortsettelseskrigen» for å gjenerobre sine tapte områder. Bildet viser Hitler og Mannerheim ved fronten i Finland.

forbudt, men det ble gjort mange forsøk på å gjenrei­ se det under nye navn. Partiets ledere ble flere gan­ ger dømt til lange fengselsstraffer. Regjeringen bygde på koalisjoner mellom forskjellige borgerlige partier. Den viktigste sosiale reform var en jordlov 1922 (Lex Kallio), som gjorde de fleste husmenn og leilendinger i Sør-Finland til selveiere. Tanners regje­ ring gjennomførte 1926-27 et vidtrekkende amnesti for folk som var dømt for politiske forbrytelser. Finlands forhold til Sovjetunionen ble ordnet ved freden iTartu (Dorpat) i Estland oktober 1920. Den stadfestet det gamle storfyrstedømme Finlands grenser, bortsett fra at riket fikk en korridor til Nord­ ishavet ved Petsamo. Det var særlig blant den akade­ miske ungdom en «storfinsk» retning, som krevde hele Karjala (Karelen) og endog Ingermanland. Sovjetunionen forpliktet seg i fredstraktaten til å gi disse landsdelene et visst selvstyre, men dette loftet ble etter finsk oppfatning brutt, og 1921 ble det oppror i Sovjet-Karelen. Den finske regjering inn­ skrenket seg til å klage til Folkeforbundet, hvor Finland var medlem fra 1920; men Finland ville ikke delta i noen blokkdannelse mot Sovjetunionen.

Orientering mot Norden. Sverige og Finland kom 1917 i strid om Åland. Øyenes befolkning ønsket å bli innlemmet i Sverige, men Folkeforbundet avgjor­ de 1921 at øyene fortsatt skulle tilhøre Finland som demilitarisert sone med lokalt selvstyre. Også den nye bitre striden mellom Finlands to språkgrupper fra midten av 1920-årene skapte reaksjon i Sverige, samtidig som den satte dype spor i hjemlandet. Den økonomiske verdenskrisen 1929-33 rammet landet hardt. Blant bøndene oppstod en politisk bevegelse, ► Lappobevegelsen. Den var reaksjonær og grep til voldshandlinger tora knekke kommunismen. Un­ der press fra Lappobevegelsen ble det juli 1930 dannet en samlingsregjering med et konservativt preg under ledelse av Svinhufvud. Regjeringen oppløste Riksdagen og utskrev nye valg oktober 1930. Den nye Riksdagen vedtok en rekke antikom­ munistiske lover, bl.a. fornyet forbud mot det kom­ munistiske parti. Mange kommunister ble dømt. I 1932 ble Lappobevegelsen oppløst etter et mislykket kuppforsøk (Måntsålå-kuppet). Til gjengjeld ble det dannet et nytt parti, Fosterlåndska folkrorelsen (IKL), som bygde pa nazistisk ideologi. Under regje-

Den sovjetiske utenriksminister Molotov undertegner den finsk-sovjetiske «vennskaps- og bistandspakt» 1948. Til venstre for Stalin står den finske statsministeren, Mauno Pekkala, til høyre for Stalin utenriksminister Carl Enckell. Urho Kekkonen står som nr. 3 fra høyre.

FINLAND

122

STATSOVERHODER Riksforstandere 1917-18 1918-19

Pehr Evind Svinhufvud Carl Gustaf Mannerheim

Presidenter 1919-25 1925-31 1931-37 1937-40 1940-44 1944-46 1946-56 1956-81 1982-94 1994-2000 2000-

Kaarlo Juho Ståhlberg Lauri Kristian Relander Pehr Evind Svinhufvud Kyosti Kallio Risto Ryti Carl Gustaf Mannerheim Juho Paasikivi Urho Kekkonen Mauno Koivisto Martti Ahtisaari Tarja Halonen

ringen Kivimåki 1933-36 ble det ført en moderat konservativ politikk med brodd både mot IKL og sosialdemokratene. Den nye regjeringen fra 1937 gikk i gang med et omfattende sosialt reformarbeid og fikk bl.a. gjen­ nomført morstrygd og en folketrygd. I 1932 sluttet Finland en ikke-angrepspakt med Sovjetunionen, og 1935 ble orienteringen mol Norden offisielt fastslått. I Folkeforbundet stod Finland sammen med de andre nordiske land om å hevde en felles nøytrali­ tetspolitikk. OJu Vinterkrigen. I samsvar med denne holdningen erklærte Finland seg nøytralt ved utbruddet av den annen verdenskrig sept. 1939. Men den tysk-sovjetiske ikke-angrepspakten av august samme år hadde radikalt endret Finlands internasjonale stilling, og i begynnelsen av oktober ble regjeringen i Helsinki stilt overfor en rekke krav fra Sovjetunionen. Sovje­ terne forlangte bl.a. en større grensejustering på Det karelske nes for å øke Leningrads sikkerhet, avståel­ se av en del øyer i den indre delen av Finskebukta og av den vestlige halvparten av Fiskerhalvøya ved Nordishavet, foruten a få leie Hanko-(Hang6-)odden pa Finlands sørvestlige spiss for 15 år til anlegg av en sovjetisk marinebase. Til gjengjeld skulle Finland få et storre område av den sovjetiske delen av Karjala. 1 Helsinki hersket det full enighet om at disse kravene ikke kunne aksepteres, og særlig avslo man katego­ risk å leie ut Hanko-odden. De mindre territoriale innrømmelser man var villig til å gjøre, var helt utilstrekkelige etter sovjetisk syn. I oktober ble det holdt et mote mellom de fire nordiske lands stats­ overhoder og utenriksministere i Stockholm, hvor Finland fikk sterk politisk støtte. Sovjetunionen modifiserte også sine territoriale krav, men ikke nok til at den finske regjering fant a kunne godta dem. 30. nov. gikk sovjetiske militære styrker til en omfat­ tende offensiv mot Finland etterat Sovjetunionen hadde sagt opp ikke-angrepspakten av 1932. 1. des. anerkjente Stalin en marionetteregjering under ledelse av den finske emigrantkommunisten Otto Kuusinen som Finlands eneste lovlige regjering. Den sluttet 2. des. en formell avtale med Sovjetunionen hvor alle de krav som var stilt til Finland i oktober, ble oppfylt. De sovjetiske operasjonene som innledet den finsk-sovjetiske vinterkrigen 1939—10, ble åpnet med overlegne styrker på begge sider av Ladoga, ved Salla i Midt-Finland og i Petsjenga-(Petsamo-)området i nord. Hovedangrepet kom på Det karelske nes. Det finske forsvaret, som var stilt under Mannerheims overkommando, klarte etter hvert a stanse den sovjetiske angrepsbolgen, en uventet utvikling som skapte voldsom begeistring for Finland i Skan­ dinavia og hele den vestlige verden. 1 løpet av januar 1940 foretok imidlertid den sovjetiske overkom­

mandoen en ny omfattende oppladning, og 1. feb. gikk den igjen til offensiv. Nå ble det finske forsvaret på Karelske nes hurtig nedkjempet. 17. feb. skjedde det avgjørende gjennombruddet ved Summa. 13. mars ble kampene innstilt. Sovjetiske avdelinger stod da på vestsiden av Vyborgskij Zaliv (Viipuribukta). Ved vinterkrigens utbrudd ble det utnevnt en nasjonal samlingsregjering. Ved siden av å skaffe forsyninger til krigføringen var det dens hovedopp­ gave å soke internasjonal støtte for Finlands sak. Dette lyktes i betydelig utstrekning. Folkeforbundet ekskluderte Sovjetunionen etter å ha stemplet lan­ det som angriper, og oppfordret alle medlemsland til å gi Finland materiell hjelp. I de skandinaviske land ble store humanitære hjelpeaksjoner satt i gang, og i det allierte krigsråd ble det på fransk initiativ gjort forberedelser til militær intervensjon på finsk side. Denne planen falt i begynnelsen av mars 1940, da Norge og Sverige nektet gjennommarsj for et franskbritisk ekspedisjonskorps og Finland samtidig avslo tilbudet om støtte fra et slikt korps. Det sovjetiske presset på frontene var da blitt så sterkt at den finske regjering var tvunget til å be om fred for å unngå en militær katastrofe. Fredsavtalen ble undertegnet i Kreml natten mellom 12. og 13. mars. Dens territo­ riale bestemmelser gikk videre enn de sovjetiske kravene fra oktober 1939. På Karelske nes ble gren­ sen trukket vest for Vyborg, og store områder nord for Ladoga og i Salla-området matte avstås. I tillegg kom den vestlige delen av Rybatsjij Poluostrov (Fiskerhalvøya) og øyene i Finskebukta foruten utleien på 30 år av Hanko-odden til sovjetisk mari­ nebase. Dette innebar tapet av et område på vel 35 000 km2 av Finlands økonomisk viktigste strok med mer enn 10 % av republikkens dyrkede jord og industri og med den tradisjonsrike byen Vyborg, den gang Finlands nest storste. Utflyttingen av de om­ kring 450 000 innbyggerne i området skapte enor­ me rehabiliteringsproblemer. Finlands annen krig. Etter fredsslutningen 12. mars 1940 ble det innledet et stadig mer intimt politisk og etter hvert også militært samarbeid med Tyskland. Hovedmotivene var her dels et ønske om å erobre det tapte land tilbake og kanskje også vinne det sovjetiske Karjala, dels et konstant press fra sovjetisk side som økte parallelt med at Hitlers felttog mot Sovjetunionen nærmet seg. I september 1940 sluttet Finland en avtale med generalstaben i Berlin som gav tyske tropper rett til transitt fra havner i SørFinland til Kirkenes, hvor de skulle sikre den tyske okkupasjonen av Finnmark. Transitten utviklet seg litt etter litt til forlegning av betydelige tyske styrker i Nord-Finland. 22. juni 1941 angrep Tyskland Sovjetunionen, og 25. juni gikk den finske armé i forståelse med tys­ kerne over grensen i ost, igjen under Mannerheims overkommando. 11. juli proklamerte Mannerheim at Finlands krigsmål var å få de avslåtte områdene tilbake og å erobre det sovjetiske Karjala. Fremrykkingen møtte ikke alvorlige hindringer. 3. sept, hadde finnene nådd sine gamle grenser på alle punkter, og ved utgangen av oktober nådde de frem til elva Svir og besatte hele området vest for Onega. I nord gikk det betydelig tregere. Bl.a. lyktes det tross iherdige forsøk ikke å bryte Murmanskbanen, som var livsviktig for Sovjetunionens forbindelse med vestmaktene. Både militært og forsyningsmessig var Finland under denne såkalte fortsettelseskrigen helt avhengig av Tyskland, og det kom derfor som en naturlig konsekvens at Finland 25. nov. 1941 under­ tegnet Antikomintem-pakten. Men det ble aldri satt opp noen formell alliansetraktat med Tyskland, og gjentatte oppfordringer om å delta i Hitlers offensi­ ver mot Leningrad ble avvist. Fra høsten 1941 gjorde man fra flere hold forsøk på å få Finland til å moderere sin krigspolitikk. Da de gamle grensene var overskredet, advarte Churchill Mannerheim mot å rykke videre frem, men svaret

var negativt, og Storbritannia erklærte Finland krig 6. des. I Finland selv dannet det seg en fredsopposisjon, vesentlig med støtte i det sosialdemokratiske parti og den svensktalende befolkningsgruppen, som krevde våpenstillstandsforhandlinger med Sovjet­ unionen. Men først da krigslykken ute i Europa hadde vendt seg etter slaget om Stalingrad vinteren 1943, og de sovjetiske hærene begynte å nærme seg Finland, kom egentlige våpenstillstandsforhandlin­ ger i gang april 1944. Den finske regjering fant imid­ lertid de sovjetiske betingelsene for stive og brøt kontakten. Roosevelt, som til da hadde arbeidet energisk for å redde Finland ut av krigen, innstilte nå den diplomatiske forbindelsen, men kom aldri til å erklære Finland krig. 9. juni åpnet sovjetiske stridskrefter en storoffensiv mot Finland. Motstan­ den var svak, og 10 dager senere inntok de Vyborg. For å hindre et totalt sammenbrudd innledet presi­ dent Ryti forhandlinger med Sovjetunionen, men regjeringen i Moskva krevde en utvetydig erklæring om at Finland ville bryte med Tyskland og kapitule­ re, og den ville Ryti ikke gi. I stedet inngikk han en avtale med den tyske utenriksminister von Ribbentrop. Finnene skulle få de nødvendigste matvarer og militære forsterkninger til fortsatt å motstå den sovjetiske fremrykkingen. Til gjengjeld forpliktet Ryti seg i et personlig brev til Hitler til ikke å inngå særfred med Sovjetunionen. Avtalen gav Finland en midlertidig lettelse, men situasjonen var håpløs. 1. aug. trådte Ryti tilbake, og loftet til Hitler var dermed bortfalt. Mannerheim overtok presidentstillingen med fullmakt fra Riksdagen og søkte 25. aug. ny kontakt med Sovjetunionen. Stalin nektet imidlertid å innlede våpenstillstandsforhandlinger før Finland hadde brutt med Tyskland og de tyske tropper var trukket ut av finsk område. Under den tyske retret­ ten kom det til blodige kamper mellom tyskere og finner, særlig i Nord-Finland, som tyske avdelinger la øde ved den brente jords taktikk. Da var fiendtlig­ hetene på den finske østfronten innstilt. I september ble våpenstillstandsavtalen undertegnet i Moskva. Den innebar bl.a. at grensene fra mars 1940 ble gjenopprettet, men med to viktige unntak. Finland skulle avstå sin korridor til Nordishavet, Petsjengaområdet, og Sovjetunionen skulle i stedet for Han­ ko-odden få leie Porkkala-odden like vest for Helsin­ ki for 50 år, for å opprette en militærbase der. Videre skulle Finland betale en krigserstatning beregnet til 300 mill, dollar etter prisnivået 1938. Dessuten skulle krigsforbrytere arresteres og straffes. Den endelige fredstraktaten inneholdt også en klausul om streng begrensning av det finske forsvaret. OJu Paasikivi-perioden. Da våpenstillstandsavtalen med Sovjetunionen var undertegnet 1944, stod den finske statsledelsen overfor en rekke fundamentale problemer. Løsningen av dem ble i hovedsaken lagt på J. K. Paasikivi, som ble utnevnt til statsminister i november. Inntil han selv overtok presidentstillin­ gen mars 1946, hadde han avgjørende støtte i Man­ nerheims autoritet. Personer som var arrestert for motstand mot Fin­ lands krigspolitikk ble løslatt, og deres organisasjo­ ner legalisert. Det innebar bl.a. at det kommunistis­ ke parti kunne tre åpent frem. En rekke organisasjo­ ner som ble betegnet som nazi-vennlige ble oppløst, bl.a. IKL. En rekke av de ledende politikere fra årene 1941 -44 ble satt under tiltale i henhold til en særlov og dømt av en spesialdomstol for medansvar i krigs­ politikken. Betalingen av krigserstatningene skulle skje i varer, treforedlings- og metallprodukter, noe som innebar en gigantisk utbygging av den finske metallindustrien. Likevel ville det ikke ha vært mulig for finnene å oppfylle avtalen uten store internasjonale lån og flere lettelser fra sovjetisk side. 1952 gikk den siste levering av erstatningsvarer til Sovjetunionen. Det problem som fikk de mest vidt­ gående følger, var imidlertid repatrieringen av be­ folkningen i de avslåtte områder. De var flyttet tilbake til sine hjem hosten 1941, men måtte nå f

FINLAND

123

STATSMINISTERE 1917- 18

Pehr Evind Svinhufvud (Sml/L/C/ SvF) 1918 Juho K. Paasikivi (Sml/L/C/SvF) 1918- 19 Lauri Ingman (Sml/L/SvF) 1919 Kaarlo Castrén (L/Svf/C) 1919- 20 Juho Heikki Vennola (L/C) 1920- 21 Rafael Erich (Sml/L/SvF/C) 1921- 22 Juho Heikki Vennola (L/C) 1922 Aimo Kaarlo Cajander (fagministerium) 1922- 24 Kydsti Kallio (C/L) 1924 Aimo Kaarlo Cajander (fagministerium) 1924- 25 Lauri Ingman (Sml/L/SvF, oppr. også C) 1925 Antti Tulenheimo (Sml/C) 1925- 26 Kydsti Kallio (C/Sml) 1926- 27 Våind Tanner(S) 1927- 28 Juho Emil Sunila (C) 1928- 29 Oskari Mantere (L/Sml) 1929- 30 Kydsti Kallio (C/L) 1930- 31 Pehr Evind Svinhufvud (Sml/L/ C/SvF) 1931- 32 Juho Emil Sunila (C/Sml/L/SvF) 1932- 36 Toivo Mikael Kivimåki (L/SvF/ Sml/C) 1936- 37 Kydsti Kallio (C/L) 1937- 39 Aimo Kaarlo Cajander (L/C/S) 1939-41 Risto Ryti (L/SvF/C/S - senere også Sml) 1941-43 Johan Wilhelm Rangell (L/Sml/ SvF/C/S/IKL) 1943-44 Edwin Linkomies (Sml/L/SvF/C/S)

forlate dem for godt, f 945 vedtok Riksdagen «koloniseringsloven», som gjennom ekspropriasjoner skaffet jord og boligtomter ikke bare til flyktningene, men også til frontsoldater, krigsinvalider og andre som hadde fått løfte om jord under krigen. Da pro­ sjektet var gjennomført f 950, hadde 56 000 familier fått nye hjem, men oppstykkingen av jorden kom til å skape store vanskeligheter for finsk jordbruk. Et annet problemområde gjaldt utenrikspolitikken. Formelt kunne Finland gjenoppta sin nøytralitetspo­ litikk fra mellomkrigstiden, men i realiteten ble det sterkt avhengig av Sovjetunionen i internasjonale spørsmål. I forbindelse med krisen i Tsjekkoslovakia 1948 ønsket regjeringen i Moskva ytterligere for­ melle garantier for at Finland ikke skulle føre en utenrikspolitikk som gikk på tvers av sovjetiske interesser. De to regjeringer undertegnet deretter en omfattende «vennskaps- og bistandspakt». Hoved­ bestemmelsen gikk ut på at hvis Finland eller Sovjet­ unionen over finsk territorium blir angrepet av Tyskland eller en stat som er alliert med Tyskland, skal Finland sette hele sin militære styrke inn for å slå angrepet tilbake, evt. med sovjetisk hjelp etter gjensidig overenskomst. I innledningen ble det slått fast at pakten var inngått i samsvar med Finlands ønske om å holde seg utenfor stormaktskonflikter. Finlands formelle stilling som nøytral stat ble der­ med opprettholdt. Bistandspakten var deretter selve grunnsteinen i finsk utenrikspolitikk helt til Sovjet­ unionen ble oppløst 1991. ‘ Denne politikken møtte naturlig nok store vanske­ ligheter, særlig i den første etterkrigstiden. I 1947 målte Finland avslå Marshall-hjelp og kom forst med i OECD 1968. Finland kunne heller ikke tre inn i Nordisk Råd ved opprettelsen 1953. Paasikivis utenrikspolitikk gav også betydelige resultater. Da leveringen av krigserstatningene var fullført 1952, overtok Sovjetunionen ved en normal,

1944 1944 1944-46 1946-48 1948-50 1950-51 1951 1951-53 1953 1953-54 1954 1954-56 1956-57

1957 1957-58 1958 1958-59

1959-61 1961-62 1962-63 1963-64 1964-66 1966-68 1968-70 1970 1970-71 1971-72

Antti Hackzell (Sml/L/SvF/C/S) Urho Castrén (Sml/L/SvF/C/S) Juho Kusto Paasikivi (L/SvF/C/S/F) Mauno Pekkala (F/SvF/C/S) Karl-August Fagerholm (S) Urho Kekkonen (C/L/SvF) Urho Kekkonen (C/L/SvF/S) Urho Kekkonen (C/SvF/S) Urho Kekkonen (C/SvF) Sakari Tuomioja (fagministerium) Rolf Tdrngren (SvF/C/S) Urho Kekkonen (C/S) Karl-August Fagerholm (S/L/ SvF/C) Vieno Sukselainen (C/L, delvis også SvF) Rainer von Fieandt (fagministerium) Reino Kuuskoski (fagministerium) Karl-August Fagerholm (S/Sml/L/ SvF/C) Vieno Sukselainen (C) Martti Miettunen (C) Ahti Karjalainen (C/L/SvF/Sml) Reino Lehto (fagministerium) Johannes Virolainen (C/L/SvF/Sml) Rafael Paasio (S/C/SF/F) Mauno Koivisto (S/SvF/C/SF/F) Teuvo Aura (forretningsministerium) Ahti Karjalainen (C/S/L/SvF/F) Teuvo Aura (forretningsministerium)

langsiktig handelsavtale den vanskelig salgbare overskuddsproduksjonen fra den nyreiste finske metallindustrien. Finland ble desember 1955 med­ lem av Nordisk Råd og fikk 1956 Porkkala-området tilbake uten motytelser. Samtidig ble bistandspakten forlenget med 20 år. Finland ble også medlem av FN 1956, etter at Sovjetunionen tidligere flere ganger hadde nedlagt veto i Sikkerhetsrådet. Innenrikspolitisk foregikk det en venstredreining i finsk politikk. Kommunistpartiet sluttet seg sammen med enkelte mindre, venstresosialistiske grupper under fellesnavnet folkedemokratene (Demokratiska Forbundet for Finlands Folk - DFFF). Folkedemokraten Mauno Pekkala var statsminister 194648. Ved riksdagsvalget samme år gikk folkedemokra­ tene sterkt tilbake. En rent sosialdemokratisk mindretallsregjering, med Karl-August Fagerholm som statsminister, ble utnevnt. Strenge tiltak mot inflasjonen, bl.a. en betydelig devaluering av den finske mark 1949, skapte imidlertid skarp reaksjon hos det ikke-sosialistiske riksdagsflertallet. Også folkedemokratene var misnøyde og satte i gang en landsomfattende storstreik mot regjeringen. Væpnet politi skjol på streikende kommunistiske arbeidere i industribyen Kemi i Nord-Finland, men politisk kaos ble unngått. I 1950 ble det dannet en rent ikkesosialistisk regjering med tyngdepunkt i småbruker­ nes parti Agrarpartiet (Centerpartiet) med partiets fører Urho Kekkonen som statsminister. Den inter­ nasjonale konjunkturoppgangen under Koreakrigen gjorde situasjonen lettere også i Finland, men med nye økonomiske vanskeligheter kom motsetningene mellom regjeringens to hovedpartnere i forgrunnen igjen. Kekkonen måtte gå av november 195 3, men 1954 ble sosialdemokratene og Agrarpartiet nødt til å gå sammen i en koalisjonsregjering igjen. Det var store indre rivninger i regjeringen, særlig om den økonomiske politikken. Misnøyen blant folk flest

Rafael Paasio (S) Kalevi Sorsa (S/C/SvF/L) Keijo Liinamaa (embetsmannsregjering) Martti Miettunen (C/S/F/SvF/L) 1975-76 Martti Miettunen (C/SvF/L) 1976-77 Kalevi Sorsa (S/C/SvF/L/F) 1977-78 1978-79 Kalevi Sorsa (S/C/F/L) Mauno Koivisto (S/SvF/C/F) 1979-82 Kalevi Sorsa (S/C/SvF/F) 1982-83 Kalevi Sorsa (S/C/SvF/Lp) 1983-87 Harri Holkeri (Sml/S/SvF/Lp) 1987-90 Harri Holkeri (Sml/S/SvF) 1990-91 Esko Aho (C/Sml/SvF/FKF) 1991-94 Esko Aho (C/Sml/SvF) 1994-95 1995-2003 Paavo Lipponen (S/Sml/SvF/Vf/GF) Anneli Jååtteenmåki (C/S/SvF) 2003 Matti Vanhanen (C/S/SvF) 2003Statsministerens parti er nevnt først 1972 1972-75 1975

C = Centerpartiet F = Folkedemokratene FKF = Finlands Krislliga Forbund GF = Grdna Forbundet IKL = Fosterlåndska Folkrbrelsen L = Liberala Folkpartiet Lp = Finlands Landsbygdsparti S = Finlands Socialdemokratiska Parti SF = Arbetarnas och Småbrukarnas Socialdemokratiska Forbund Sml = Samlingspartiet SvF = Svenska Folkpartiet Vf = Vånsterfdrbundet

var også stor, og februar 1956 brøt det ut general­ streik. HGi Kekkonen-perioden. 1956 ble Urho Kekkonen valgt til republikkens president med bare to stemmers overvekt over Fagerholm. Fagerholm dannet en ny regjering, men denne sprakk 1957.1 1958 lyktes det Fagerholm å danne en parlamentarisk regjering med basis i alle de ikke-sosialistiske partiene og sosialde­ mokratene og med flertall i den nyvalgte riksdagen. Regjeringsdannelsen vakte dyp mistillit i Sovjetunio­ nen pga. de nye konservative og enkelte høyresosialistiske statsrader. Resultatet ble diplomatiske og økonomiske represalier. Pa dette sprakk ministeriet, og Johannes Vieno Sukselainen dannet januar 1959 en ren Agrarpartiregjering av folk som hadde tillit i Moskva. Det normale forholdet til Sovjetunionen ble gjenopprettet, men hosten 1961 oppstod igjen en alvorlig krise i forholdet mellom de to land. I Mosk­ va mente man at de krefter som stod bak den kon­ servative presidentkandidaten Honka, ønsket å bryte med Paasikivi-linjen. Ved en note som skapte forfer­ delse i Finland og bekymring i Skandinavia, krevde sovjet regjeringen militære drøftinger i henhold til bistandspakten av 1948 og angav konsekvenser av Danmarks og Norges NATO-medlemskap som grunn. For a gi et konkret bevis pa finnenes oppslut­ ning om Paasikivi-linjen oppløste Kekkonen Riksda­ gen og skrev ut nye valg. Da dette ikke virket til­ strekkelig beroligende i Moskva, reiste Kekkonen til Sovjetunionen og traff statsminister Khrustsjov, som gav åpent uttrykk for sin mistillit til Honka-gruppen og sin tillit til Kekkonen, men frafalt kravet om militære forhandlinger. Honka var dermed torpedert som presidentkandidat og trakk seg tilbake. Kekko­ nen fikk samtlige ikke-sosialistiske stemmer i elektorforsamlingen. Sovjetunionen slo seg til ro med utfallet av valget, og krisen var over.

FINLAND

Rask inflasjon fra midten av 1960-årene som bl.a. førte til arbeidsledighet, gjorde det nødvendig med drastiske mottiltak. 1967 ble den finske mark deva­ luert med vel 30 %. 1968 ble Kekkonen gjenvalgt med 2/3 flertall, den største majoritet ved et normalt presidentvalg i Finland. Bare Samlingspartiet, den konservative fløyen av det svenske folkepartiet og en avskalling av Centerpartiet gikk imot ham. En avtale om tiltak mot inflasjonen mellom arbeidsmar­ kedets og næringslivets organisasjoner gav den nye regjeringen under sosialdemokraten Mauno Koivisto en håpefull start. Utenrikspolitisk fulgte Kekkonen energisk opp Paasikivis politikk med det alt overskyggende mål å styrke det gode forholdet til Sovjetunionen. Beteg­ nelsen Paasikivi-linjen ble av denne grunn etter hvert endret til Paasikivi-Kekkonen-linjen. Likevel oppstod det problemer i forholdet mellom de to land. En dyptgripende vanskelighet oppstod november 1959, da det vesteuropeiske frihandelsforbund EFTA ble dannet. Først i mars 1961 lyktes det å få i stand både en tilfredsstillende overenskomst med EFTA og som motvekt en handelsavtale med Sovjetunionen. I januar 1969 ble Finland også opptatt som medlem av OECD. Ingen av de her nevnte problemer kastet imidlertid varig skygge over forbindelsene mellom Finland og Sovjetunionen, noe som ble demonstrert ved sovjetledernes tallrike besøk i Finland og Kekkonens og andre fremtredende finners mange gjenvisitter i Moskva. Finland deltok også aktivt i det nor­ diske samarbeid på en rekke områder, særlig innen­ for rammen av Nordisk Råd. Et initiativ overfor de andre nordiske land i 1963, supplert i 1965 (Kekkonenplanen), for å få Nordens stilling som atomfritt område traktatfestet, førte ikke frem. Finlands politiske utvikling utover i 1970-årene var dominert av økonomiske problemer med infla­ sjon, store underskudd på betalingsbalansen med utlandet og truende arbeidsledighet. Vanskelighete­ ne med å sanere økonomien økte fordi den innvikle­ de parlamentariske situasjonen ble ytterligere kom­ plisert bl.a. gjennom dannelsen av nye partier. Veikko Vennamos protestparti, Landsbygdpartiet, ble ved valget 1970 sittende i en vippestilling mel­ lom Riksdagens sosialistiske og borgerlige fløy. Det ble nødvendig med personlig inngripen fra president Kekkonens side før det lyktes Ahti Karjalainen å få i stand en flertallsregjering. Blant de problemer som forte til konflikter i første del av 1970-årene, var en strid om jordbrukets inntekter høsten 1971, og uenighet mellom sosialdemokratene og Centerpar­ tiet om distriktsutbyggingen 1975. Regjeringskrisene var hyppige i 1970-årenes Fin­ land. Uenighet om hvordan de økonomiske proble­ mene skulle løses, førte til regjeringssammenbrudd og stadige inngrep fra Kekkonen. Samtidig ble ingen av de økonomiske problemene løst: stigende arbeids­ løshet, raskt okende inflasjon og store underskudd på handelsbalansen. Alvoret i situasjonen ble under­ streket ved en overhengende fare for storstreik under tariffoppgjøret våren 1977 og en seks prosents devaluering av den finske mark i april, et tiltak som ble fulgt opp med ytterligere tre prosents nedskriv­ ning i september. Finlands utenrikspolitikk fulgte gjennom 1970årene konsekvent en nøytralitetslinje på grunnlag av bistandspakten med Sovjetunionen som Paasikivi innledet og Kekkonen forte videre. Den fikk sin bekreftelse ved at den store konferansen for sikker­ het og samarbeid i Europa (KSSE) ble holdt i Helsin­ ki sommeren 1975. Det eneste utenrikspolitiske stridsspørsmål av betydning var Finlands tilknytning til EF. Etter langvarige forhandlinger i Brussel og Moskva og harde tautrekninger i Riksdagen kunne den finske regjering 1973 undertegne en handelsav­ tale med EF. Da var det inngått en tilsvarende avtale med Comecon. Også i 1970-årene dominerte Urho Kekkonen den politiske scenen i Finland. Etterat han i 1968 for

124 tredje gang var valgt til republikkens president for den normale seksårsperioden, vedtok Riksdagen i 1973 en spesiallov som forlenget hans mandat til 1978. Men alt i 1975 lovet han etter oppfordring fra alle politiske partier av betydning å stille som kandi­ dat også ved presidentvalget, og etter valget 1978 beholdt han presidentstillingen. Han gikk imidlertid av 1981 pga. dårlig helse og døde 1986. OJu Økonomi fra krise til vekstrekord. Den økonomiske situasjonen i Finland var ustabil i 1980- og 1990årene. Etter at arbeidsløsheten nådde ni prosent i 1978, ble det iverksatt en økonomisk kriseplan som medførte skattelette for næringslivet og en serie devalueringer. Resultatene meldte seg raskt. Veksten i BNP var sju prosent i 1979, og i 1981 sank arbeids­ løsheten til fem prosent. Ved midten av 1980-årene var det et nytt økonomisk tilbakeslag i Finland, med okende arbeidsløshet, høy inflasjon og økende stats­ gjeld. Men mot slutten av tiåret opplevde landet igjen en positiv økonomisk utvikling med høyere økono­ misk vekst enn gjennomsnittet for OECD-landene. Den økonomiske politikken ble ikke bare påvirket av regjeringenes stramme tøyler, men også av sam­ handelen med Sovjetunionen. Handelsavtalen gav finnene et stabilt marked for 25-30 % av eksporten, og sikret dem bl.a. omkring 2/5 av den oljen de trengte. Utviklingen i Sovjetunionen etter 1986 fikk dermed dramatiske følger for finsk økonomi, og fra 1989 kom et nytt alvorlig økonomisk tilbakeslag. I 1990 ble eksporten til Sovjetunionen halvert (12 %), ogden ble ytterlige halvert i 1991 (6,5 %), da all samhandel mellom de to land ble oppgjort i konvertibel valuta. Den økonomiske veksten for 1990 var bare */3 av året før. Stagnasjonen førte til stigende arbeidsløs­ het, og 1991 gikk Finland inn i sin verste depresjon siden den annen verdenskrig. Den dype krisen skyldtes delvis sammenbruddet i Sovjetunionen, men også en overopphetet økonomi og svikt i flere av de viktige vestlige markedene. Den nye regjerin­ gen til Esko Aho la frem en krisepakke 1991, som inneholdt ytterligere momsøkning, lønnsstopp, økt investeringsavgift og innsparinger i helse- og sosial­ budsjettene. 1991 ble marken devaluert med over 12 %. Deva­ lueringen bedret konkurranseevnen og førte til økt eksport, noe som har stor betydning for finsk øko­ nomi. Den økonomiske veksten i Europa gav etter hvert finsk økonomi drahjelp ut av krisen. Men regjeringen videreførte sin stramme økonomiske politikk med innsparinger og kostnadskutt for å minske underskuddet på statsbudsjettet og fa ned statsgjelden, som 1994 var 64 % av BNP. De største problemene ble imidlertid skapt av den høye ar­ beidsløsheten. Mot slutten av 1990-årenet begynte den hard­ hendte omstillingspolitikken etter Sovjetunionens sammenbrudd, og deretter EU-tilpasningen, for alvor å gi resultater. Veksten i økonomien kom opp i øver 6 %, langt øver gjennomsnittet i EU. Arbeidsle­ digheten ble i den samme perioden henimot halvert, men stabiliserte seg deretter rundt 9 % - en grense man heller ikke klarte å bryte gjennom de første fem arene i det nye hundreåret. Pa dette tidspunkt ble finsk økonomi to år på rad kåret til verdens mest konkurransekraftige av flere internasjonale organi­ sasjoner. OECD fulgte opp med å rangere Finland som nummer én på sin liste for fremtidige vekstmu­ ligheter i 75 land. På andre lister figurerte skolesys­ temet og korrupsjonsproblemer på henholdsvis topp og bunn. Lokomotivet i finsk næringsliv var elektronikkselskapet Nokia, et selskap som måtte gjennom en omfattende omstrukturering i begynnelsen av det nye århundret. I 2005 satte regjeringen inn en rekke tiltak for å stimulere den videre veksten i finsk økonomi, med hovedvekt på avgiftskutt og lettelser i bedriftsbeskatningen. Dette for å møte et fall i eks­ port og investeringer, samt økende konkurranse fra de baltiske naboland som nå var kommet med i EU,

men som i motsetning til Finland ikke hadde en sterk euro som valuta. OJu Politisk utvikling siden 1980-årene. Presidenten har tradisjonelt hatt en sterkere stilling i Finland enn i noe annet europeisk parlamentarisk demokrati, bortsett fra Frankrike. Dette har delvis sammenheng med oppsplittingen i flere små og halvstore politiske partier. I tillegg har Finland hatt presidenter med sterke personligheter og med høy prestisje nasjonalt og internasjonalt. Siden 1980-årene er makten gradvis forskjøvet til regjeringen og Riksdagen, dels som følge av den politiske utviklingen, dels etter en forfatningsendring i 2000. Ved presidentvalget etter Kekkonens avgang ble sosialdemokraten Mauno Koivisto valgt til ny presi­ dent (1982). Han fulgte sine forgjengeres utenriks­ politikk. Innenrikspolitisk ble hans posisjon styrket både personlig og politisk i løpet av 1980-årene. Det ble også gjennomført en ny valgordning der presi­ denten ble valgt direkte av folket. Ved presidentval­ get 1988 fikk Koivisto 47,9 % av stemmene og ble dermed først valgt i andre, indirekte valgomgang. Ved presidentvalget 1994 var det for første gang direkte valg i to valgomganger. Valget ble vunnet av Martti Ahtisaari, som kom fra en internasjonal karriere som diplomat og FN-utsending uten innen­ rikspolitisk erfaring. Han stilte som sosialdemokrate­ nes kandidat og fikk i annen valgomgang 53,9 % av stemmene. Hans motkandidat var overraskende nok forsvarsminister Elisabeth Rehn. Hun tilhører Svens­ ka Folkpartiet, som vanligvis får om lag 5 % av stemmene. Rehn fikk imidlertid 22 % i første valgomgang og slo dermed ut Centerpartiets kandi­ dat Paavo Våyrynen, som ble valgets store taper. Både Koivisto og den «upolitiske» Ahtisaari førte en mer pragmatisk politikk enn Kekkonen. Det førte igjen til en økende makt til de parlamentariske organer. Finland har siden 1982 også hatt mer stabi­ le regjeringer. Sosialdemokraten Kalevi Sorsa satt ved makten 1983-87, da Harri Holkeri ble den første konservative statsminister i Finland etter krigen. I perioden 1991-95 var Centerpartiet under ledelse av Esko Aho det førende parti i regjeringen, mens sosialdemokratenes nye leder Paavo Lipponen ble statsminister etter valget 1995. Ved riksdagsvalgene 1991 og 1995 var det til dels store omveltninger i partienes representasjon i Riksdagen, noe som må sees på bakgrunn av den økonomiske krisen. Men samarbeidsevnen og -viljen er stor i finsk politikk. Samlingsregjeringen 1995-99 hadde støtte fra hele 145 av de 200 representantene i Riksdagen, etter valget 1999 fra 139. De viktigste regjeringspartiene var sosialdemokratene og det konservative sam­ lingspartiet, som til sammen hadde flertall i Riksda­ gen. I tillegg deltok Svenska Folkpartiet, som er med i de fleste finske regjeringer. Vånsterforbundet ble dannet 1990, da Folkedemokratene, venstresosialistene og tre kommunistiske partier gikk sammen. Dette kom i 1995 for første gang med i regjeringen, sammen med de grønne - som i europeisk sammen­ heng var det første miljøpartiet som fikk sete i en regjering. Valget 1999 gav fremgang for Samlings­ partiet og tilbakegang for sosialdemokratene, men Lipponens regjeringskoalisjon fortsatte. Centerpar­ tiet hadde en klar fremgang, men måtte nøye seg med stillingen som det største opposisjonspartiet. Ahtisaari stilte ikke til gjenvalg i 2000; alt i alt nøt han større popularitet i internasjonale fora enn i den hjemlige politikken. Fem kandidater deltok i valget, og resultatet ble at sosialdemokratene fikk sin tredje president på rad - og kvinnene sin første: utenriks­ minister Tarja Halonen fikk 40 % av stemmene, Centerparti-lederen Esko Aho 34,4 %. I annen valgomgang ble Halonen republikkens 11. president med en oppslutning på 51,6 %. Samtidig trådte det i kraft en grunnlovsendring som innskrenket presi­ dentens myndighet, bl.a. i utenrikspolitikken. Refor­ men innebar også at statsministeren ikke lenger utpekes av presidenten, men av Riksdagen.

FINLAND

125

RIKSDAGSVALG Mandatfordeling og prosent av stemmene

Sosialdemokratene Folkedemokratene Samlingspartiet Centerpartiet1 Svenska Folkpartiet Liberala Folkpartiet2 Finlands Kristliga Forbund Landsbygdspartiet Andre

Man­ dater 38 47 32 53 14 13 — 0 3

% 19,5 22 15 22,9 6,4 6,3 — 2,2 5,6

% 27,2 21,1 13,8 21,2 6 6,5 0,4 1 2,6

Sosialdemokratene Folkedemokratene3 Vånsterforbundet3 Samlingspartiet Centerpartiet Svenska Folkpartiet Liberala Folkpartiet Finlands Kristliga Forbund Landsbygdspartiet Grona Forbundet Ungfinska partiet Andre

Man­ dater 52 35 — 47 36 10 4 9 7 — — 0

_5

3 9,7 1,6 — 0,7

Sosialdemokratene Vånsterforbundet Samlingspartiet Centerpartiet Svenska Folkpartiet Kristeligdemokratene 7 Grona Forbundet Sannfinnene Andre

% 24,3 9,4 — 23,2 17,6 5,3 1 2,6 6,4 4 — 6,26

Man­ dater 55 37 34 35 10 7 4 18 0

% 25,7 17 17,5 16,4 5,3 5,1 2,5 9,1 1,3

% 22,1 — 10,1 19,3 24,8 5,8 0,8 3,1 4,8 6,8 — 2,4

Man­ dater 54 40 35 39 10 9 9 2 2

7995

7997 Man­ dater 56 16 — 53 40 13 0 5 9 4 — 46

% 24,8 18,9 18,3 17,6 5 4,3 3,3 3,6 4

Man­ dater 48 — 19 40 55 12 1 8 7 10 — 0

% 28,3 — 11,2 17,9 19,9 5,1 0,6 3 1,3 6,5 2,8 3,4

Man­ dater 63 22 39 44 12 0 7 1 9 2 1

2003

7999 % 22,9 10,9 21,0 22,4 5,1 4,2 7,3 1,0 5,2

Man­ dater 57 26 — 44 38 10 — 3 17 3 — 2

% 26,7 14 — 22,1 17,7 4,6

% 23,4 16,6 18 17,1 5,8 5,9 1,1 10,5 1,4

Man­ dater 52 36 37 36 12 8 1 18 0

1987

1983

1979

% 24 18 — 21,7 17,4 4,3 3,7 4,8 4,6 — — 1,5

Man­ dater 55 41 26 49 12 9 0 1 7

1975

1972

1970

7966

1962

Man­ dater 51 20 46 48 11 10 11 1 2

% 24,5 9,9 18,6 24,7 4,6 5,3 8,0 1,6 2,8

Man­ dater 53 19 40 55 8 7 14 3 1

1 Til 1965 Agrarpartiet 2 Til 1965 Finska Folkpartiet ’ Folkedemokratene og bl.a. Demokratisk Alternativ gikk sammen i Vånsterforbundet 1990 4 Splittelse i Folkedemokratene førte til opprettelse av Demokratisk Alternativ (Moskva-tro kommunister) 5 Liberala Folkpartiet og Centerpartiet slo seg sammen 1982, men ble igjen selvstendige partier 1987 6 Herav Demokratisk Alternativ, som fikk 4,3 % og 4 mandater 7 Finlands Kristliga Forbund 1999

Riksdagsvalget i 2003 brakte Centerpartiet tilbake til makten etter en knapp seier over sosialdemokra­ tene. Lipponens fempartiregjering gikk dermed av, men partiet fortsatte i en koalisjon med solid flertall bak seg i Riksdagen, sammen med Centerpartiet og Svenska Folkpartiet. Ved valget fikk også Finland for første gang kvinnelig statsminister, Anneli Jååtteenmåki. Kvinner på ni av de 18 statsrådstabur^ttene var også finsk rekord. Jååtteenmåki var relativt ny i vervet som Centerparti-leder, og hadde fort en tøff valgkamp med fokus på Lipponens holdning til Irak-krigen. Jååtteenmåkis statsministerperiode varte imidlertid bare 62 dager. Avgangen var omgitt av dramatikk - og det som utløste den var avslørin­ gen av at hun selv urettmessig hadde fått fremskaf­ fet fortrolige dokumenter, som hun siterte fra og brukte mot Lipponen i valgkampen. Det var en

utbredt oppfatning at denne sitatbruken hadde hatt en avgjørende betydning for valgutfallet. For første gang i finsk historie ble det 2004 reist tiltale mot en tidligere statsminister; anklagen lød på oppfordring til tjenestefeil og brudd på taushetsplikten. Hun bie frikjent i retten, erklært politisk dod i politikken men figurerte med desidert flest stemmer da fin­ nene bare noen måneder senere valgte sine med­ lemmer til Europaparlamentet. Ny statsminister sommeren 2003 ble Matti Vanhanen, som også overtok som Centerparti-leder etter Jååtteenmåki. Skandalen fikk ellers ingen konsekvenser for re­ gjeringssamarbeidet. Dermed ble mønsteret ved finske regjeringsdannelser ytterligere befestet: de to partiene med størst valgoppslutning danner koali­ sjon, det tredje går i opposisjon - uavhengig av partifarge.

Utenrikspolitisk nyorientering. Finland er kanskje det vestlige land der følgene av utviklingen i Europa Ira midten av 1980-årene har vært mest dramatiske. Den finske nøytralitetspolitikken har vært i konti­ nuerlig endring. Under president Gorbatsjovs besøk i Finland 1989 ble det undertegnet en avtale der Sovjetunionen formelt anerkjenner Finland som et nøytralt land. 1991 ble den grunnleggende vennskaps-, samarbeids- og bistandsavtalen fra 1948 (VSB-avtalen) reforhandle! og endelig oppløst - bare et par uker for hele Sovjetunionen falt sammen. Dette medførte bl.a. at Finland formelt godtok gren­ sene fra 1947. Dermed ble den følsomme grensetvis­ ten om Karelen foreløpig løst, og grensene fastlagt inntil videre. Også de militære klausuler i VSBavtalen ble opphevet. Etter oppløsningen av Sovjet­ unionen inngikk Russland og Finland 1992 en ny

FINLAND

126 finlandsjerpe, en relativt lys form av >jerpe, som

Finlandia-huset i Helsinki. Bygningen i bakgrunnen til venstre er Riksdagsbygningen.

avtale innenfor rammen av KSSE/OSSE, der det bl.a. blir åpnet for forhandlinger om grensejusterin­ ger på et senere tidspunkt. Finlands grense mot øst er et resultat av krigene i 1940-årene, og det har til tider vært reist krav om grensejusteringer. Dette har imidlertid blitt kategorisk avvist av finske myndighe­ ter. I tillegg til de politiske komplikasjonene vil også en eventuell tilbakeføring av (deler av) Karelen by på enorme praktiske og økonomiske omkostninger. Finland har sterke kulturelle bånd til Estland og har påtatt seg et særlig ansvar for utviklingen i lan­ det. Finland deltar også aktivt i det nye Østersjorådet. I 1992 fikk Finland observatørstatus i Det nord­ atlantiske samarbeidsrådet NACC, og 1994 ble Fin­ land med i NATOs program «partnerskap for fred». 1995 fikk landet observatørstatus i Vestunionen. Det sterkeste uttrykket for Finlands utenrikspoli­ tiske nyorientering er forholdet til ED. 1986 ble Finland medlem av EFTA og kom dermed med i EØS-forhandlingene fra 1989. 1989 ble landet ogsa medlem av Europarådet, og 1992 søkte den finske regjeringen om medlemskap i det daværende EF. Forhandlingene tok til 1993, og Finland forhandlet sammen med de andre søkerlandene Norge, Sverige og Østerrike. Den finske EU-debatten var ikke ulik den norske, der ja-siden argumenterte med Finlands forankring i Vest-Europa og den markedsmessige betydningen av medlemskap. Nei-siden var særlig opptatt av regional svekkelse og uttrykte skepsis til EUs landbrukspolitikk. Ved folkeavstemningen i oktober 1994 fikk ja-siden 56,9 % av stemmene. Jasiden var sterkest i de sentrale strok på sørkysten, mens det både i innlandet og i nord var nei-flertall. En egen folkeavstemning på Åland gav 74 % flertall for å folge Finland inn i EU. Etter folkeavstemningen ble Finland medlem av EU fra 1995. Siden 1995 har Finland satset på a spille en aktiv rolle i EU, en linje som samler bred enighet i Riksda­ gen og solid tilslutning i opinionen. Som eneste nordiske medlemsland gikk Finland med i eurosamarbeidet - og byttet ut mark som valuta - fra starten i 2002. Året i forveien gikk landet ogsa inn i Schengen-samarbeidet. Finland er blant de få EU-medlemsland som kan vise til økende deltakelse ved de nasjonale valgene til Europaparlamentet; 40 % i 2004. Og det ble besluttet at landet, sammen med Sverige, skal danne en avdeling i den EU-utrykningsstyrken som på dette tidspunkt var under

oppbygging. Fra starten av ble Finland for øvrig tildelt det sentrale ledervervet i denne sammenheng. Denne styrken innebærer en militær forskyvning fra NATO mot EU. De nye EU-landene i Finlands nabo­ skap rundt Østersjøen har valgt medlemskap i begge organisasjoner. At forholdet til NATO tidvis luftes også i finsk politikk, er ytterligere et tegn på nytenk­ ning etter den kalde krigen. I opinionen har det imidlertid vært en utbredt skepsis til å gå inn i for­ svarsalliansen; dermed er et avgjørende kriterium for å soke medlemskap ikke oppfylt. OJu Litt.: Edgren, T. m.fl.: Finlands historia, 1992-99, 4 b.; Ekberg, H. m.fl., red.: Uppslagsverket Finland, [2. uppl.J, 2003-, 2 b.; Jussila, O. m.fl.: Finlands politiska historia 1809-1999, 2. uppl., 2000; Jutikkala, E. & K. Pirinen: A history of Finland, 6th ed., 2003; Klinge, M.: Blickpå Finlands historia, 8. utg., 2001; Singleton, F.: A short history of Finland, 2nd ed., 1998 Finlandia. tonedikt av Jean Sibelius (1899), opus 26. Verket er sterkt patriotisk, og det russiske styret nektet det i begynnelsen fremfort. I de baltiske land ble det spilt under tittelen Impromptu; i Tyskland ble det kalt Vaterland, i Frankrike La Patrie. Mellompar­ tiet er kjent under navnet Stjemesangen. Finlandia-huset, finsk konserthus, Helsinkis fremste konsert- og kongressenter, bygd 1967-71 etter tegninger av Alvar Aalto, tilbygd en køngressfloy 1973-1975. Huset ligger sentralt i Helsinki ved Tøldvikens strand. Det regnes som et arkitektonisk mesterverk, og er et av Aaltos mest kjente bygg. Den bærende ideen er en tårnlignende del med ett skrått tak over hele komplekset. Aalto trodde han kunne oppnå en akustisk bedre løsning gjennom å beholde et tømt rom ovenfor salen. Publikum ser ikke dette tomme rommet på grunn av en gitterkonstruksjon i taket, men det var meningen det skulle muliggjøre en dyp etterklang, slik man kan ha i høye kirkerom. Denne løsningen fungerer ikke etter hensikten. Bygningen er kledd i hvit marmor, noe som har vist seg å medføre el betydelig vedlikeholdsmessig pro­ blem. Huset har lokaler for symfonikonserter, inter­ nasjonale kongresser og mindre møter, utstillinger og underholdning. Finlands bank. fi. Suomen Pankki, Helsinki, Finlands sentralbank, grunnlagt 1811 iÅbo. Overtatt av staten 1868, eneste seddelbank siden 1886. Sentral­ banken står under tilsyn av Riksdagen.

hekker i Øst-Finnmark, Nord-Sverige, Finland og den nordlige del av Russland. Er ofte blitt betraktet som en egen underart Bonasa bonasiagriseonata, hvilket ikke er i overensstemmelse med den nomen­ klatur som ligger til grunn for den offisielle norske fuglenavnlisten. finlandssvensker, den svensktalende del av Finlands befolkning. Allerede i oldtiden fantes svensk boset­ ting ved den finske kysten, og svensk var adminis­ trasjons- og kulturspråk i Finland fra middelalderen av. I pakt med den finske nasjonale reisningen på 1800-tallet ble svensk og finsk likestilte nasjo­ nalspråk 1863. Antallet finlandssvensker er beregnet til ca. 300 000, og det har vært en svak tilbakegang siden 1960-årene. Prosentvis har det vært en større tilbakegang: i 1880 var andelen tmlandssvensker om lag 14 prosent, i 2005 ca. 6 prosent. De svensktalen­ de bor særlig ved kyststrøkene av Osterbotten og Uusima (Nyland), samt på Åland. Finland har et tilstrekkelig antall svenskspråklige skoler og høyskoler, spesielle professorater for uni­ versitetsundervisning på svensk og et svenskspråklig universitet, Åbo akademi. Svensktalende ungdom kan gjøre militærtjeneste i den svenskspråklige Nylands brigade, hvor bare kommandospråket er finsk. De svenskspråklige menighetene, hvor all kirkelig betjening foregår på svensk, er samlet i et eget svenskspråklig bispedømme, Borgå stift. Til dette kommer en rekke svenskspråklige sammen­ slutninger som forfatterforening og presseforbund, foruten aviser og tidsskrifter, radio og fjernsyn. Borgerlige finlandssvenske velgere har tradisjonelt sognet til Svenska Folkpartiet, mens sosialdemokra­ tene og Vånsterfbrbundet har egne lag for svenskta­ lende medlemmer. Særlig viktig er finlandssvenske­ nes private fellesorganisasjon Svenska Finlands Folkting, som ble opprettet i 1918 for å sikre fin­ landssvenskenes språklige likestilling i den nye republikken. Det har 75 medlemmer, fra 1977 ut­ pekt av de svenskspråklige politiske organisasjoner. Se også ► Finland (befolkning; historie). Finlayson. Roderick David [finlison], 1904-92, newzealandsk novelleforfatter. Flere av hans beste noveller, bl.a. i samlingene SweetBeulah Land (1942) og Brown Man 's Burden and Later Stories (1973), og romanen The Springing Fem (1965) viser psykologisk innsikt i et tosidig problem: maorienes innbyrdes konflikter og konflikten utad med den hvite manns kultur. Hans mange essayer belyser samme problem. Finley. Moses I. [finli], 1912-86, amerikansk histori­ ker, var 1955-79 tilknyttet Cambridge-universitetet hvor han var professor i antikkens historie. Medlem av British Academy fra 1971. Til hans omfattende produksjon hører The Ancient Greeks (1963 og senere, no. overs. Grekerne i antikken, 1980), Denwcracy, Ancient and Modem (1973), The Ancient Economy (1973, da. overs. Antikensøkonomi, 1982), Ancient Slavery and Modem Ideology (197 5) og Ancient History (1985). Finley redigerte flere vitenskapelige antolo­ gier. Finmarkens amt, før 1919 navn på Finnmark fylke. Finmarkens amt ble opprettet 1787 av det daværen­ de Vardøhus Amt som svarer til det nåværende Finnmark fylke, og Tromsø og Senjens fogderier, som svarer til nåværende Troms fylke. I 1866 ble det dell i Finmarkens amt og Tromsø amt, svarende til de nåværende fylkene Finnmark og Troms. Navnet endret 1919 til Finnmark fylke. Finmeccanica SpA, Roma, italiensk industrikonsern grunnlagt 1948. Konsernet produserer bl.a. helikoptere, sivile og militære fly, forsvarssystemer, satellit­ ter, automatiseringssystem, kraftverk ogjernbanemateriell. Flyvirksomheten er organisert i dattersel­ skapene Alenia (bl.a. delprodusent av ►Eurofighter), Officine Aeronavali og Aermacchi, helikopterproduksjonen i AgustaWestland (se ►Agusta). Også stor eierandel i mikroelektronikkselskapet STMicroelec-

127 USA; disponerte rundt 70 fly. Inngår i flyselskapsalliansen ►oneworld. Omsetning ca. 1,6 mrd. ameri­ kanske dollar med rundt 9000 ansatte (2003). Den finske stat har fra f 946 vært Finnairs største eier, per 2004 ca. 58 % eierandel. Finn Arnesson. død ca. 1065, norsk stormann av arnmødlingætten. Han var en trofast tilhenger av Olav Haraldsson; fulgte kongen til Gardarike og kjempet ved hans side i Stiklestadslaget, mens bro­ ren Kalv var med i bondehæren og skal ha vært en av helgenkongens banemenn. Finn var siden en av Harald Hardrådes fremste menn, men brøt med ham Vigd is da han mente at kongen voldte Kalvs fall. Drog til Finnbogadottir. danekongen Svend Estridssøn og ble hans jarl og Foto fra 1980-årene. landvernsmann i Halland. Var bror til Arne, Kalv og Torberg Arnesson. Litt.: NBL 2. utg. tronics. Omsetning ca. 10 mrd. amerikanske dollar finn ball (vet.), hårkule som kan finnes i et dyrs med rundt 45 000 ansatte (2003). Staten eier ca. en innvoller, se ►finnskott. tredel av aksjene i Finmeccanica. Finnberg. Gustaf Wilhelm, 1784-1833, finsk maler, Finmeccanica ble dannet 1948 som Societå Finanziaria Meccanica av det statskontrollerte hol­ ca. 1810-15 ved Konstakademien i Stockholm, bl.a. som elev av Carl Fredrik von Breda. 1817-27 virket dingselskapet ► IRI. Virksomheten omfattet først og han i Turku, og malte portretter og altertavler. Bran­ fremst skipsbygging, bilproduksjon (Alfa Romeo, overtalt av Fiat 1987), jernbaneproduksjon og pro­ nen i Turku 1827 ødela det meste av hans produk­ duksjon av industrimaskiner. Delvis privatisert fra sjon. Portrett av fru Lundgren i Gøteborgs kunstmu­ seum. Nasjonalgalleriet i Oslo eier en akvarell og 2000. flere tegninger av ham. finmekaniker, yrkesutøver som tilvirker, kontrolle­ Finnbogadottir, Vigdis, f. 15. april 1930, islandsk rer, monterer og reparerer mekaniske detaljer og kulturadministrator og politiker; Islands president utstyr. Opplæringen i faget skjer normalt ved to år i 1980-96. Utdannet vesentlig i Frankrike, foreleste videregående skole og to år i lære i bedrift. ved Islands universitet. Sjef for Reykjavik byteater Se også ►instrumentmaker. 1972-80. Valgt til Islands president 1980, gjenvalgt Finn, mannsnavn (norrønt Finnr), samme ord som 1984, 1988 og 1992; stilte ikke til gjenvalg 1996. finn (same), fra først trolig tilnavn. Forekommer Vigdis Finnbogadottir var verdens første folkevalgte også i sammensatte navn som forledd (f.eks. Finnkvinnelige statsoverhode. geir) og (vanligere) som etlerledd (f.eks. Dagfinn), Finnboga saga ramma, en av islendingesagaene, flavnedag 16. oktober. overlevert i Modruvallabok (ca. 1350). Finnbogi blir Finn, navn på en jutul i et sagn som fortelles om som spedbarn satt ut, men blir funnet og oppfostret mange steinkirker i Norden. Jutulen skal bygge en av et fattig ektepar. Han utfører en rekke fantastiske kirke for en helgen, ofte St. Olav, mot å få helgenens bedrifter pa Island og i fjerne land, blir omsider hode, øyne og hjerte eller sol og måne som lønn om godtatt av sin far, mottar kristendommen og dør helgenen ikke kan gjette navnet hans innen kirken gammel og høyt æret. er ferdig. Ved et tilfelle får han vite det, og idet han Finnbråtan. tettsted i Eidsvoll kommune, Akershus, roper jutulens navn, faller denne ned og slår seg i like øst for tettstedet Eidsvoll; 744 innb. (2004). hjel. I krypten under domkirken i Lund finnes et bilde på en steinpilar som i tradisjonen blir sagt a Boligområde. skulle fremstille jutulen Finn. Sagnet har sammen­ Finndøl. viktigste bielv til Daleåni (Fyresdalselva), heng med en myte i Snorres Edda om hvordan Fyresdal kommune, Telemark, med kilder sørøst for æsene fikk bygd Åsgard, og dessuten med eventyret Kaldheimsheii (1246 moh.) i Valle kommune, Austom Rumleskaft. Agder. Finndøl renner først sørover, senere østover, gjennom en rekke vann og opptar, like før utløpet i Finna, bielv til elven Otta, i Lom og Vågå kommuner, Daleåni, Bondol fra nord, også den fra grensetrakte­ Oppland, kommer fra Leirungsvatnet og Honnsjøen, ne mot Valle, og Gausa fra Gausvatnet (587 moh.) i nord for Ottavatnet, renner i østlig retning og faller sør. Finndøla kraftstasjon (108 MW, 254 GWh), som ut i Otta ved østenden av Vågåvatnet. Nedbørfelt eies av Vestfold kraftselskap og Aust-Agder Kraft­ 427 km2. Under flom kan Finna volde stor skade. Det er i senere år foretatt omfattende elveforbygninverk, utnytter fallet fra Gausvatnet, dit vann fra Finndøl og øvre del av Lia er overført, til Fyresvatger i nedre del av elven. Vassdraget er varig vernet net; samlet utnyttet fall 298 m. Haukrei kraftstasjon mot vassdragsutbygging (verneplan IV). (16 MW), som utnytter fallet (102 m) mellom HoNavnet er dels forklart av plantenavnet 'finn' (finn­ vatnet og Haukrei lenger oppe i Finndøl, eies også av skjegg), dels og mer rimelig av norrønt fim. norsk dialekt finne, 'villmark'. Vestfold kraftselskap. Finnafjorden, en sørgående fjordarm av Sognefjor­ Finne, Augusta, 1868-1951, fodt i Bergen, norsk den, Vik kommune, Sogn og Fjordane; 6 km lang. billedhugger, soster av G. Finne. Elev av Mathias Skeibrok pa Kunst- og håndverksskolen 1894, av Langs fjorden bratte og forrevne fjell, opptil 1245 moh. (Fagerdalsnipa). Bosetning bare på Finden pa Stephan Sinding og av Vilhelm Bissen på Kunstaka­ demiet i København 1906-08. Bosatt i København vestsiden av fjorden og i Finnabotn. Navnet kommer av norrønt fim, 'finne, villmark'. fra 1901. Hun utførte byster av Ivar Aasen (1896, Nasjonalgalleriet i Oslo og Kunstmuseet i Køben­ Finnair, Helsinki, Finlands nasjonale flyselskap, havn), Johanne Dybwad (1901, Kunstmuseet i grunnlagt 1923 som Aero, i virksomhet fra 1924. København) og Johan Svendsen (1910). Drev inntil 1936, da de første større finske sivile 1 Finne. Ferdinand, 1910-99, norsk maler, grafiker, flyplasser kunne tas i bruk, ruteflyging over Finskeforfatter, teaterdekoratør og kostymetegner. Kostybukia med Junkers sjøfly. Navnet Finnair ble innført 1953, først innen markedsføring og 1968 som offisi­ mesjef på Nationaltheatret 1934. Var under den elt navn på selskapet. Finnair eier også det svenske annen verdenskrig med på å bygge opp Little Nor­ way i Canada og var tilknyttet Luftforsvarets over­ lavprisselskapet Fly Nordic (tidl. Nordic Airlink) med kommando i London som major. Fikk der korrek­ ruter mellom bl.a. Oslo og Stockholm. sjon av O. Kokoschka, hans utdannelse som billed­ Per 2004 hadde Finnair, foruten innenriksruter, kunstner stammer ellers vesentlig fra etterkrigstiden: ruter til rundt 50 destinasjoner i Europa, Ost-Asia og

FINNE-GRØNN ------------------------- 1

Kunstakademiet, Statens håndverks- og kunstindustriskole samt F. Legers malerskole i Paris 1953. Han anvender et naturalistisk formspråk. Motivene, som omfatter landskap, stilleben, blomster og interiør, henter han fra sine utallige reiser og opphold i for­ skjellige deler av verden, oftest fra middelhavsland. I sine siste år malte han særlig fargeakvatinter. For­ uten dekorasjoner og kostymer til teater i inn- og utland, særlig Nationaltheatret, samarbeidet han med Flemming Flindt om gjenskapningen av Bournonvilles nasjonalromantiske ballett Brudeferden i Hardanger på Den Norske Opera 1982. Finne skrev artikler om kunst i aviser og tidsskrif­ ter, og utgav en rekke bøker; historiske, selvbiografiske og reiseskildringer: Store motekonger (1939), Øya og huset (1956), Den grønne lagune (1967), Så vidt jeg kan huske (1974, utvidet 1986), En krans av greske øyer(1977), Veien blir til mens du går (1985), Sangen om Sørlandet (1993), Vandrer mot en annen strand (1990), Ringer i et hav (1991), Sangen om Sørlandet (1993), Blå elefant - ekko fra India (1998). Litt.: Elton, T.J.: FF. 2000; NBL 2. utg.; NKL: Ring­ nes, K„ red.: Ferdinands bilder, 2000 Finne (Edvard) Gabriel, 1866-99, født i Bergen, norsk forfatter, bror av A. Finne. Gav i naturalistisk pregede fortellinger uttrykk for bohemkretsens pessimistiske livsoppfatning. Romanene Filosofen (1889) og Doktor Wangs Born (1890) retter skarp kritikk mot den borgerlige familie. I To damer (1891) møter man en mer 1890-arspreget psykologi og naturstemning. De angstfylte skuespillene Uglen (1893) og Førafskeden (1894), og hans siste verk, fortellingen Iafgrunden (1898), kan sees som en spinkel norsk parallell til Strindbergs 1890-årsdiktning. Litt.: Foss, K.: G.F. i lys av sin samtid, 1922; NBL 2. utg Finne Henrik, 1836-1906, født i Oslo, norsk embets­ mann, cand.jur. 1861, sakfører i Stavanger 1862, po­ litimester 1887 og byfogd 1891. Finne var en av banebryterne for hermetikkindustrien i Stavanger, idet han tok initiativet til opprettelsen av byens forste hermetikkfabrikk (1873, Stavanger Preserving Co.). Litt.: NBL 2. utg. Finne Henrik, 1898-1992, lodt i Stavanger, norsk maler og grafiker, elev ved Kunstakademiet i Oslo 1919 og av André Lhote i Paris 1920-21. På sine mange reiser hentet han emner til fast komponerte bybilder og scener fra arbeids- og folkeliv; har også malt portrett og akt. Fra omkring 1940 laget han fargetresnitt, har utfort skulpturer og dekorative arbeider, bl.a. pa skipene Bretagne og Black Prince (1937), og fullførte 1976 et mursteinsrelieff på fasaden i Kristiansand teater. finnefotøgler Pygopodidae, krypdyrfamilie i underordenen øgler (Sauria). Omfatter 8 slekter med vel 30 arter i Australia og Ny Guinea. Inntil 30 cm lange, slangelignende ogler som mangler forbein, og med bakbeina redusert til finnelignende fliker. Insektetere som graver i jord og sand. Mest nattaktive. Legger to egg med læraktig skall. Finnegans Wake [- weik], James Joyces siste verk, utgitt 1939.1 en meget spesiell og vanskelig tilgjen­ gelig stil, der selve ordene er oppløst som i drømme og sammensatt på nytt med brokker fra alle mulige sprak, ogsa norsk, presenteres hovedpersonens ubevisste tankestrøm gjennom en enkelt natt. Finne-Grønn Hans (Fredrik Leganger), 1903-2001, fodt i Oslo, norsk maler og billedhugger, sønn av Stian H. Finne-Grønn. Elev av André Lhote og Othon Friesz i Paris 1923-24 og av Halfdan Strøm på Kunstakademiet i Oslo 1925-28. Han virket særlig som portrettmaler, bl.a. med flere portretter av kong Haakon; også gode barneportretter. Nasjonalgalleriet i Oslo eier Kveld på Brunlanes. Finne-Grønn Stian Herlofsen, 1869-1953, født i Risor, norsk genealog og museumsdirektør; cand.jur.

FINNEID

Finnekjøl

1899. Kommunearkivar i Oslo 1917-39, konserva­ tor ved Oslo bymuseum 1912, direktør der 1920-49. Han grunnla Norsk personalhistorisk tidsskrift og redigerte det 1906-26, var medstifter av Norsk slektshistorisk forening 1926 (æresmedlem 1940) og redigerte foreningens tidsskrift i 15 år. Finne-Grønn utgav over 30 stamtavler, bl.a. Risør-slegter (18941901), bygdebeskrivelsen Elverum (2 bd., 1909-21), Geistlig edsprotokol for Oslo og Hamar stifter 1601-1730 (1918), Christiania borgerbok 1698-1799 (1921) og Norges prokuratoren sakførere og advokater 1660-1905 (3 bd.? 1926-41). Litt.: NBL 2. utg. Finneid, tettbebyggelse i Fauske kommune, Nord­ land, innerst i Skjerstadfjorden, tidligere utskipningssted for malmen fra Sulitjelma Gruber. E 6 og Nordlandsbanen går gjennom Finneid. Sulitjelmabanen førte herfra opp til gruvebyen, nedlagt 1972 og er nå erstattet av vei. Finneid var tidligere et viktig bygdesenter i kommunen, er nå nesten sammen­ voks! med Fauske tettsted. Navnet. Første ledd kan være folkenavnet finn, eller mannsnavnet. Finneidfjord, tettsted og tidligere stasjon på Nord­ landsbanen, i Hemnes kommune, Nordland. Ligger ved E 6, 25 km sør for Mo i Rana; 359 innb. (1999). Fra Finneidfjord tar vei av til Hemnesberget (Rv. 808) lenger vest. Industri er en viktig næring, men jordbruk og handel har også betydning, finnekjøl, kort og dyp kjøl som er vanlig pa seilbåter bygd etter ca. 1970. Finnekjøl gir god stabilitet og motvirker avdrift med et minimum av våt flate, og gir dermed liten vanrunotstand. Finnemarka Drammens nordmark, kupert skoglen­ de i Buskerud, mellom Drammenselvas dalføre i sor og vest, Tyrifjorden i nord og dens arm Holsfjorden, samt Lierdalen i øst, også kalt Lier og Modums finnemark. Bygd opp av eruptive bergarter fra perm. Mellom 500-700 m høye fjellkoller (høyeste punkt Breiliflaka, 702 moh.) ligger en rekke vann, som mest har avløp mot sør og øst. Omtrent midt i områ­ det ligger det største av dem, Glitre; 3,6 km2, 358 moh., med en liten grend pa nordsiden. En privat kjørevei forer herfra ned til Sjåstad i Lierdalen. Glitre er drikkevannskilde for Drammen øg flere andre kommuner. Finnemarka er delt på mange eiere, vesentlig gårdbrukere i bygdene omkring. Utparsellering av hyttetomter og bilkjøring mot bompenger på private skogsbilveier har redusert naturpreget, unntatt i nordvest. Drammen kommune har kjøpt store arealer nær byen for å trygge friluftslivets interesser. For øvrig ligger det mange skogsstuer, tømmerkoier og sportshytter spredt utover i marka. Tallrike fotstier og skiløyper fører gjennom Finnemarka. Navnet skriver seg fra finnenes (svensk-kvenenes) bosetning her på 1600-tallet, egentlig en videreflytting fra Finnskogene i Solør. finner, pinnae, hudfolder som hos frittsvømmende vanndyr tjener enten som svømmeorganer, eller som stabilisator og styreorganer. Av virvelløse dyr har blekkspruter, vingesnegler, pilormerm.fi. finner. Hos virveldyr finnes finner først og fremst hos fisk: Man skiller mellom uparete (rygg-, hale- og gatt-) og parete (bryst- og buk-) finner. Alle finner hos fisk har sannsynligvis samme opprinnelse og er stottet av skjelettet, bygd etter samme plan: radier av brusk

128 (hos haier og skater) eller ben (hos benfisk) innerst, og hnnestråler av horn eller ben ytterst. Også hudfolder rundt halen på rumpetroll og haleamfibier, og ryggfolder og hale hos fiskeøgler (fossile), sjøkuer og hval, kalles finner. Se for øvrig ►ekstremiteter. finner, betegnelse på de finsktalende innbyggerne i Finland, tidligere også på samene i Nord-Norge. Innvandrerne fra Finland på 1700- og 1800-tallet flyttet inn i et område som fra før vesentlig var befolket av samer. Nabofolkene brukte da samme betegnelse både på den gamle og den nye befolk­ ning. I moderne språkbruk er det imidlertid forskjell på entallsformene, henholdsvis en finn og en finne, finnerlønn, dusør, den godtgjørelse finneren av en tapt gjenstand har krav på av eieren, hjemlet i lov om hittegods av 29. mai 1953 § 9. Finneren kan nekte å gi det funne fra seg til eieren før denne har gitt ham en høvelig finnerlønn og dekket de utgifter Huneren har hatt. Blir ikke partene enige, fastsetter politiet hvor meget finneren skal ha. Ved fastsettel­ sen skal det tas hensyn til hva slags gjenstand det gjelder, hvilken verdi den har, hvor den ble funnet og andre omstendigheter. Finnerlønn bør vanligvis ikke utgjøre mer enn 20 % av funnets verdi og ikke mer enn 10 % når verdien overstiger 500 kr. For gjenstander som er funnet i sporvogn eller buss, på tog, i kirke, skole, teater, kino, hotell, herberge, butikk o.l., og som personalet der har tatt hånd øm, kan det ikke kreves finnerlønn. Se ellers ►hittegods. Finnerud, Svein, 1945-2000, norsk jazzpianist, maler og grafiker. Elev av Chrix Dahl på Statens hånd­ verks- øg kunstindustriskole. Ledet fra 1967 en trio i moderne stil med Bjørnar Andresen, bass, og Svein Christiansen, senere Espen Rud, trommer. Trioen fikk meget stor oppmerksomhet og gav ut flere album, bl.a. Svein Finnerud Trio (1969), PlasticSun (1970) øg Multimal (1972). Senere var Finnerud mer sporadisk aktiv som musiker, men hadde utstillinger med malerier og grafikk. Nasjonalgalleriet i Oslo eier flere av hans grafiske blad. Trioen gjenoppstod til jazzfestivalen i Molde 1993, og gav ut albumet Travel Pillow året etter. Album under eget navn Soundsand Sights (2000). finneråte, sykelig tilstand hos fisk hvor finnenes bløte vevsdeler helt eller delvis blir borte slik at bare finnestrålene i større og mindre grad står igjen. Årsaken til finneråte kan være flere og er sett ved mangel pa ulike næringsstoffer (essensielle fettsyrer, vitaminer, sporstoffer), forgiftninger (bly, vitamin A), ulike bakterieinfeksjoner, ved skader som følge av for stor fisketetthet eller territoriell aggresjon, m.m. Det kan oppstå sekundær soppinfeksjon i de skadede områder. Finnesloftet, langloft på gården Finne, Voss, antage­ lig bygd ca. 1 300. Eneste bevarte eksempel på profanhus fra middelalderen med laftet underetasje og overetasje i stavverk. Bygningens opprinnelige bruk Finnesloftet kan ha vært et gildehus eller et fornemt festlokale. Byggemåten er en kombinasjon av lafting og stavverk.

Albert Finney og Susannah York i en scene fra filmen Tom lones fra 1963.

er blitt satt i sammenheng med Mikaelsgildet på Voss. Finnestrand, fiskergrend i Nærøy kommune, NordTrøndelag, øst for Kolvereid og for den fiskerike Korsnesstraumen i Foldfjorden. Rikt boplassfunn fra yngre steinalder med en mengde redskaper av skifer, finnet blad (bot.), se ►blad (bladformer). Finnetunet, bygdemuseum i Grue Finnskog, viser bomiljøet til de finske innvandrerne som slo seg ned her på 1600-tallet. Tunet har 8 hus, deriblant en stue fra ca. 1750 og en bekkekvern. Illustrasjon, se ►Finnskogene. Finney, Albert [fini], f. 1936, britisk skuespiller, utdannet ved Royal Academy of Dramatic Art, London, medlem av Royal Shakespeare Company. Finney filmdebuterte i The Entertainer (1960), fikk sitt gjennombrudd med hovedrollen i Saturday Night and Sunday Morning (Lørdag kveld og søndag mor­ gen, 1960) og vakte oppmerksomhet med tittelrollen i Tom Jones (1963). Med stor allsidighet har han spilt ektemannen i Two For the Road (To må man være, 1967), Hercule Poirot i Murderon the Orient Express (Mord på Orientekspressen, 1976), selvsent­ rert skuespiller i The Dresser (Påklederen, 1983), alkoholisert konsul i Under the Volcano (Under vulka­ nen, 1984) og irsk gangster i Miller's Crossing (1990). Finney er en mye benyttet karkaterskuespiller i amerikansk film, med roller i filmer som Erin Brockovich (2000) og Ocean's Twelve (2004). Finney. Tom [fini], f. 1922, fra 1998 Sir, engelsk fotballspiller. 76 landskamper, scoret 30 mål. Klubb: Preston. finnferd, en reise med det formål å drive handel med eller skattlegge samene. Se ►finnskatten. Finnfjordbotn, tettbebyggelse i Lenvik kommune, Troms, utgjør den østligste delen av Finnsnes tett­ sted, ved Rv. 855 og Rv. 86. Videregående skole. Finnfjordvatnet. vann i Lenvik, Sørreisa og Målselv kommuner, Troms, øst for Finnfjordbotn; 10,2 km2, 25 moh. Avløp nordover til Rossfjordvatnet og Røssfjorden, en arm av Malangen. finngand, finnegand (avfinn, eldre betegnelse på same, og gand), trolldom som folk i eldre tider trod­ de at samene drev med, se ►gand. Finn Halldorsson, ca. 1260-1 330, norsk prost og kapellmagister, bror av Jon Halldorsson. Finn Halldørsson var til stede ved Eirik Magnussons dødsleie 1299 og må da ha vært en fremtredende mann, antakelig prost ved Apostelkirken i Bergen. I 1 308 ble han kapellmagister, dvs. leder for organisasjonen av de fjorten kongelige kapeller som dette året ble

129________________ __________

FINNMARK

____

opprettet gjennom pavelig privilegium. Fra dette året omtales han som «herr», dvs. at han har hatt verdslig rang tilsvarende ridder. Han kom i strid med Bergens biskop, men synes å ha opptrådt ganske selvstendig i forhold til biskopen frem til Håkon 5s død 1319. finnhval. Balaenopteraphysalus, bardehvalart i fami­ lien finnhvaler. Finnhvalen kan bli opptil 25 m lang og veie 70 tonn; bare blåhvalen er større. Karakteris­ tisk for arten er de lyse, gulhvite bardene på forreste del av høyre overkjeve. I sommertiden foretar den næringsvandringer til høye nordlige og sørlige bred­ degrader, hvor den fråtser i planktoniske krepsdyr (krill). I nord lever den også av små stimfisk som sild og lodde. Forplantningen foregår i varmere farvann og finnhvalen får vanligvis en unge hvert annet eller tredje år. Ungen er ca. 6 m lang ved fødselen. Finnhvalen har hatt stor betydning for hvalfangs­ ten, særlig i Sørishavet, etter at blåhvalbestanden ble overbeskattet i 1930-årene. Dette forte til at finn­ hvalen i Sørishavet ble sterkt desimert i etterkrigs­ årene. Finnhvalfangsten har vært strengt regulert av Den internasjonale hvalfangstkommisjon, og arten er nå i praksis fredet. Finnhvalen forekommer i alle større havområder fra arktiske til antarktiske strøk, finnhvaler, Balaenopteridae, hvalfamilie i underordenen bardehvaler. Finnhvaler har både en velutvik­ let ryggfinne og bukfurer. Familien omfatter to slekter, Balaenoptera og Megaptera, med i alt 7 arter: blåhval (B. musculus), finnhval (B. physalus), seihval (B. borealis), brydehval (B. edeni), vågehval (B. acutorostrata), B. omurai og knolhval (Megaptera novaeangliae). Disse artene har vært naturgrunnlaget for moderne hvalfangst med harpunkanon. finnjamne. Diphasiastrum complanatum ssp. montellii, art i kråkefotfamilien. 5-20 cm høy, friskt grønn plante med skjellformede blad på grenene. Bladene på undersiden av grenene er redusert til små sylformede brodder. Finnjamne er en nordøstlig art som vokser i tørr lyngskog og lynghei på det indre Øst­ landet og fra Nordland til Finnmark. finnjolle, seilbåt konstruert 1949 av svensken Rickard Sarhy til OL i Helsinki i Finland 1952, derav navnet. Éntype jolle med senkekjøl for én person. Lengde 4,5 m, største bredde 1,5 m, minimumsvekt 145 kg, seilareal 10 m2. Olympisk klasse f.o.m. 1952. Finnkjerka, navn på flere steder som har vært hellig­ dommer for finner (samer). 1 Store Finnkjerka i Lebesby kommune, Finnmark, det bratte neset ved munningen av Kjøllefjorden i Laksefjorden, på vestsiden av Nordkinnhalvøya. De spisse formasjonene er dannet av havet. Som en katedral med tårn og spir stiger de opp av sjøen. Første gang besteget 1955. 2 Finnkjerka med Lappeguden, fjell i Skjervøy kom­ mune, Troms, på Arnøya. 787 moh. 3 Finnkjerka i Tysfjord kommune, Nordland, en hule i Hellemobotn. Finnkongkeila, tidligere kjent fiskevær i Gamvik kommune, Finnmark. Ligger på østsiden av Nord­ kinnhalvøya ved innløpet til Tanafjorden. Finnkong­ keila ble under den annen verdenskrig rasert av tyskerne ved tilbaketrekkingen 1944, og er siden ikke blitt gjenoppbygd, delvis på grunn av stor rasfa­ re i området. Navnet kommer trolig av Finnkona, navnet på en samisk offerstein, og keile, 'kile, sund’. Finn MacCumhaill [- maku:l], hovedpersonen i don irske sagnkrets om fenierne, krigerflokk fra irsk middelalder, var far til Ossian. Man har ment at sagnene går tilbake til kampene med de norske vikingene. I James Macphersons diktning heter han Fingal. Fianna (plur. av Han) er ifølge tradisjonen navnet på krigerkorpset som forsvarte Irland under Finn MacCumhaill. Navnet er tatt opp igjen i ny tid av det politiske partiet Fianna Fåil.

I

Finnmark, samisk Finnmårku, landets nordligste fylke, det største i utstrekning og minste med hen­ syn til folkemengde. Fylkets nordligste punkt, Knivskjellodden på Magerøya, Nordkapp kommune, på 71° 11'8" n.br. og det østligste punkt, Hornøya i Vardø kommune, på 31° 10' 4" ø.l„ er også landets nordligste og østligste punkt. Finnmark grenser i nord mot Nordishavet, i øst mot Barentshavet og Russland, i sør mot Finland og i vest mot Troms fylke. Riksgrensen følger elver pa lange strekninger: Jakobselva og Pasvikelva mot Russland, Anårjohka og Deatnu (Tana) mot Finland. Den nåværende riksgrense i Finnmark vest for Golmmesoaivi i ØstFinnmark stammer fra 1751, øst for dette fjellet fra 1826. Før den tid var store deler av Finnmark felles­ distrikt for norske, svenske og russiske samer. Mel­ lom 1920 og 1944 var den del av daværende Sovjet­ unionen som nå grenser til Finnmark, finsk territo­ rium. Fylkesgrensen mot Troms stammer fra 1866, da Troms (Tromsø amt) ble skilt ut fra daværende Finmarkens amt. Navnet kommer av Finnmprk, første ledd fra finner, 'samer', andre ledd mark, antakelig i betydningen 'bebygd grenseområde'. Fylkesvåpenet (godkjent 1967) har en gull borg mot en svart bakgrunn; illuderer Vardøhus festning og grensevernet mot øst.

Areal: Antall innbyggere: Administrasjonssenter:

48 618 km2 73 210 (2004) Vadsø

NATUR

Landformer m.m. Av hele landarealet i Finnmark ligger om lag 95 % av landarealet under 600 moh. Landet er høyest i vest, hvor de magmatiske bergar­ ter tilhørende den kaledonske foldekjeden opptrer. Den sørvestlige delen av grunnfjellsområdet, som svarer til Finnmarksvidda, ligger jevnt over 300-500 moh. Rekken av gaiser i nord demmer opp for vass­ dragene. Finnmarksvidda er derfor temmelig myret med mange innsjøer, og de mange elvene bukter seg i rolige løp gjennom områdene med vide daler oppe på selve vidda og samler seg i to hovedvassdrag som har brutt gjennom de lagdelte bergarter: Alta-/ Kautokeinoelva i vest og grenseelven Deatnu (Tana) i den østlige delen av vidda. De jevne landformene med svakt fall i vassdragene bevirker at Finnmark har relativt beskjedne nyttbare vannkraftressurser. De viktigste malmforekomstene i Finnmark er knyt­ tet til grunnfjellet. Kysten er innskåret av lange, brede og dype fjorder. Vårjjatvuotna/Varangerfjorden lengst i øst strekker seg vestover, de øvrige fjordene, Deanuvuotna/Tanafjorden, Lågesvuotna/ Laksefjorden, Porsangen og Altafjorden, gar sørover. Med unntak av Altafjorden skiller de store fjordene seg fra de typiske norske fjordene ved at de mangler den grunne terskelen ytterst, og de har mer form av vide havbukter. Flere av dem har en rekke øyer. Halvøyene mellom fjordene er fra ost Vårnjårga/ Varangerhalvøya, Nordkinnhalvøya, Spierttanjårga/ Sværholthalvøya og Porsangerhalvoya. Kystlinjen langs fastlandet er ca. 3688 km (bare Nordland har lenger kystlinje), utenom fjordene ca. 515 km. Kysten i Vest-Finnmark ligger i le av en rekke øyer, de største fra sor/vest: Loppa, Silda, Stjernøya, Sei­ land, Sørøya, Kvaløya, Rolvsøya, Ingoya, Havøya, Hjelmsøya, Måsoya og Magerøya. Ost for Magerøya er kysten helt ubeskyttet. Det er i alt registrert 1888 øyer i saltvann i fylket. 1 Finnmark ligger tre nasjo­ nalparker: Stabbursdalen, Ovre Pasvik og Øvre Anårjohka, med et samlet areal pa 2150 km2; utgjør 4,4 % av Finnmarks areal. Det pågår arbeid med opprettelse av ytterligere to nasjonalparker, Seiland og Varangerhalvøya. Geologi. Berggrunnen i store deler av Finnmark skiller seg en del fra berggrunnen lenger sor i NordNorge, derfor er også landskapsformene særegne for Finnmark. Sor for Vårjjatvuotna/Varangerfjorden og en linje vestover lil botnen av Porsangen og videre sørvestover kommer grunnfjellet frem i dagen som et bolget platåland. Del består i stor grad av gneis og kan ha en alder pa mer en 2500 mill. år. Nordenfor er grunnfjellet dekket av svære lag av sandstein som

Produktiv skog Ferskvann Annet areal

2 6 92

%

Hoydenivåer

42,1 52,5 5,2 0,2 -

0-300 moh. 300-600 moh. 600-900 moh. 900-1 500 moh. over 1500 moh.

Sysselsetting* (2001)

%

Jordbruk, skogbruk, fiske, fangst Industri og bergverk Bygge- og anleggsvirksomhet, kraft- og vannforsyning Varehandel, hotellog restaurantvirksomhet Transport og kommunikasjon Finansiell og forretningsmessig tjenesteyting og eiendomsdrift Offentlig administrasjon og forsvar, helse- og sosialtjenester, undervisning, mm.

7,6 9,6 8,3 16,2 7,6

5,7

45,1

Vannkraft (2003)

GWh 3162 1502 1660

Nyttbar kraft Utbygd kraft Ikke utbygd kraft

Samferdsel (2003) Samlet veilengde herav riksveier Jernbaner

km 4 2 30 2144 -

Fylket tilhører: Hålogaland lagdømme, Nord-Hålogaland bispedømme

Mandater fylkestinget (2003-2007): Arbeiderpartiet Høyre Fremskrittspartiet Senterpartiet Sosialistisk Venstreparti Kristelig Folkeparti Venstre Rod Valgallianse Andre

14 5 4 2 5 1 '

0

Distriktsrepresentanter til Stortinget: 4 * Bosatte yrkestakere

FINNMARK

130 Fruholmen fyr

■+ Ingøy

LOPPHAVET

Nordkapp

Havøysund

iGjesvær o

( oSkarsvåg

Sørvær

ØSTHAVET

BreivikbotrvT

SØRØYA

HAMMER­ FEST

Hasvik

Loppa

Hanunerte-X

PO RS ANG ERH ALVt

Honningsvåg

IASOY

HAMMEI

IORDKAPP

HASVIK SeiTimdstuvu

LOPPA

1204

Kvalsund

Kjøllefjord

P>X>-L

.Gamvik

CORGAI IJARGA NORDKINftlHALVØYA

Berlevåg

iksfjord KVALSUND

Berlevåg

GAMVIK

ALTA

BERLEV) Makkaurfyr

Talvik IsnjSrggahdl

Alta

PORS, JTOUZ INGER/ ,NKI

Stafburs^alen nasjonalparkMurasla

TROMS

Båtsfjc

VAR

887

FINNI

Svartnes sVardøhus festning

VARDO

VADSO tBuolbnu \FtdmaA

) A/ . r f*Afasi

Caravarri

h.633

Vuonnabahta- I Bealjanic^tirr, ' Skipskjøt&k, Varangerbotn

\Skuv\.anvdrri-y -+1 Skuganvarri/

tafåvri

|

)

Deanu sale Tana bru

1066

v

IHALVOYA

DEATNU/ TANA.

/

,

BÅTSFJORD

Lakselv>L_>

1134

^Båtsfjord

//

LEBESBY

Baiiak/

V. Jakobselv Vgdsø

UNJAR6J NESSEB

\/

vaf

Kiberg

[

VAOSO

rksvid:

rZRJJATVUOTNAVARAnGERFJORDEN

Samiske sanlingej

Karasjok

Kautokeino

GUOVDAGE AIDNUZ \\ KAUTOKEINO Eardij

Neiden

KARASJOHKA/ KARASJOK

Hføbpktmom f Kirkenes

Bjørnevatn IOR-VARANGI

FINLAN Kaamanen

Ovre Anarjohka nasjonalpark^"

USSLAND Inari

Øvre Pasvjk \ nasjonalpark/'

Finnmark fylke

strekker seg fra indre Porsangen mot øst, helt utover Vårnjårga/Varangerhalvøya. Innen dette bergartskomplekset, sør for Porsangen og Lågesvuotna/ Laksefjorden, rager det opp «gaiser» (fjelltopper) pa over 1000 m. Denne sandsteinen svarer til sparagmitten i Sør-Norge. Den er av eokambrisk alder og må være skjøvet i store flak over grunnfjellet, idet det opptrer en smal stripe av yngre lag av skifer (kambrium) mellom sandsteinen og det underlig­ gende grunnfjellet. Lenger nordvest ligger omdannede lagdelte bergarter (kvartsitter og fyllitt) i et stort felt fra Alta og østover til Deanuvuotna/Tanafjorden. Disse skifrige bergartene og sandsteinen ligger i noenlunde vannrette lag, slik at ikke bare grunnfjellet i det indre av fylket, men hele Nord- og Øst-Finnmark har et platåaktig landskap. Skiferen' og sandsteinen er lite motstandsdyktige mot de tærende krefter på jordoverflaten. Derfor er finn­ markskysten fra Porsangen og østover til Vårjjatvuotna/Varangerfjorden uten skjærgard eder strandfla­ te. Landet stiger rett opp som en vegg («næring») fra havet til høyder på 150-300 moh. kysten i vest minner derimot mer om den nordnorske kysten sønnenfor med mange mindre og trange fjorder og store øyer. Sedimentene her er av kambro-silurisk opprinnelse og på samme måte som lenger sør sterkt omdannet og gjennomsatt av eruptivmasser, særlig gabbro, i kaledonsk tid. Fjellene er spisse og når

mange steder over 1000 moh. Flere er dekket av isbreer. De største er Seilandsjøkelen på øya Seiland og Øksfjordjøkelen lengst i vest. Nord for denne ligger Svartfjelljøkelen med Finnmarks høyeste topp på 1204 moh. TDa/GTh KLIMA

Stort areal, komplisert kystlinje og dype fjorder gjør at det blir store klimaforskjeller mellom de ulike områdene i Finnmark. Midlere luftstrøm i den frie atmosfæren er fra vestlig kant, men fjellene ved kysten i nordvest skjermer indre strøk mot direkte innvirkning fra havet. Temperert vann fra Den norske atlanterhavsstrømmen sørger for at kysten er isfri, selv i strenge vintrer. Klimaet i innlandet har et sterkt kontinentalt preg, noe som også har forbindel­ se med de lange periodene med vintermørke og midnattssol. Om vinteren blåser det oftest utfallsvind som skyldes den sterke avkjølingen over land. Den blåser ut daler og fjorder, oftest fra retning sørvest-sørøst, og bidrar til at det meste av fjordene holdes isfrie. 1 forbindelse med lavtrykksaktivitet blir det ofte storm. Ved kysten blåser det i januar vind av styrke liten kuling eller mer 30-40 % av tiden. Liten storm eller mer forekommer i 2-4 % av observasjo­ nene. Innlandet har lite vind. Ved kysten er februar kaldeste måned, middeltem­ peraturen er ha -2 °C til -7 °C, kaldest i øst. Innlan­ det har gjennomgående middeltemperatur fra -10 °C

til -15 °C, her er januar like kald som februar, til dels litt kaldere. Vinteren på Finnmarksvidda er særlig kald. Minimumstemperaturer fra -40 °C til -45 °C har vært målt i tiden november-mars på flere stasjo­ ner. Den laveste lufttemperatur registrert i Norge ble målt i Kåråsjohka/Karasjok 1 .januar 1886, -51,4 °C. Her er også landets laveste månedsmiddeltemperatur målt med -27,1 °C i februar 1966, mens laveste årstemperatur i lavere strøk er målt i Sihccajåvri (sørøst for Kautokeino tettsted) med-3,1 °C. Midtsommers blåser det ofte pålandsvind fra en retning mellom nord og øst ved kysten. Havluften strømmer inn fjorder og dalfører og demper som­ mervarmen. Middeltemperaturen for juli er 1012 °C ved kysten, opp til ca. 14 °C i innlandet. Det varmeste været kommer med luftstrømmer fra sørøst. I midnattssoitiden kan det bli maksimumstemperaturer på 25-30 °C ved kysten, over 30 °C i indre dalstrok; i Sihccajåvr er det registrert 34,3 °C (23. juni 1920). Kyststasjoner registrerer en sjelden gang tropenetter, dvs. at døgnets minimumstemperatur er over 20 °C. Finnmark er vårt mest nedbørfattige fylke. Årsnedbøren går opp i 600-1000 mm i en smal sone langs kysten i vest, 600-800 mm nær nordkysten. For øvrig ligger årssummene mellom 300 og 500 mm. Kyststrøkene får mest nedbør om høsten og tidlig på vinteren, ofte i form av byger. Innlandet har mest

FINNMARK

131________________________________________

nedbør om sommeren og spesielt lite nedbør sent på vinteren og om våren. Kysten har en del sommertåke, hyppighet 2-5 % i juli. I fjordene, særlig Vårjjatvuotna/Varangerfjorden, er det frostrøyk i kaldt vær. PD BEFOLKNING

Bosetningen i Finnmark hører til den eldste i landet. Det er gjort funn fra den såkalte Komsakulturen, særlig i Alta, fra et tidsrom (8000-2500) f.Kr. Det er antatt at denne kulturen har hatt kontakt med Fosnakulturen (se ► Fosnakomplekset) lenger sør i lan­ det, men det er ikke påvist sikre forbindelser mellom Komsakulturen og den samiske kulturen i Finnmark. Det er usikkert når samene slo seg ned i det nåværen­ de Finnmark. Antakelig skjedde dette fra 1600-2000 f.Kr. og fremover; de eldste arkeologiske funn av mulig samisk opprinnelse har man fra Varanger fra denne tiden. Opprinnelsen til den samiske kulturen synes å finnes i øst, muligens i Ural. Den samiske innvandringen regnes for å ha vært så stor at den opprinnelige befolkningen i hele det nåværende Finmark overtok deres språk. Det kan påvises en sikker samisk kultur i egentlig forstand i området fra vår tidsregnings begynnelse da jernalderen for alvor startet på samisk område. Litt senere kan de arkeolo­ giske funnene suppleres med de første skriftlige kilder som nevner samene (Tacitus, ca. 100 e.Kr.). Den samiske jernalderen varte grovt sett til 1500tallet. Da hadde nordmenn allerede i 200-300 år slått seg ned i kyststrøkene av Finnmark. Denne bosetnin­ gen skyldes først og fremst fiskeriene, og at fisken på 1200-tallet ble en handelsvare av internasjonal be­ tydning. På 1700- og 1800-tallet fikk Finnmark en betydelig finsk innvandring. Denne var til dels betin­ get av krig og uår i hjemlandet, dels svingninger i fiskeriene på norsk side av grensen. De finske inn­ vandrerne ble kalt kvener, en betegnelse som brukes lite i dag. I årenes løp foregikk det atskillig blanding av de tre folkeslagene. I 1950 (de siste sikre oppgavene om de språklige forholdene i Finnmark er fra folketellingen dette året) brukte ca. 7300 personer i Finnmark samisk i dagligtalen, ca. 1400 finsk. Rundt }/4 av den samisktalende befolkningen bodde i det samiske «kjerne­ området», de nåværende kommunene Kåråsjohka/ Karasjok, Guovdageaidnu/Kautokeino, Deatnu/Tana og Unjårga/Nesseby. Dagens befolkning i Finnmark bor særlig i kyststrø­ kene. Dette har i vesentlig grad sammenheng med fylkets avhengighet av fiskeriene som livsgrunnlag. I innlandet er det bare administrasjonssentrene Kara­ sjok og Kautokeino sammen med områder i DeatnuTana kommune og Pasvikdalen som har bosetning av betydning. Knappheten på gode havner og motoriseringen av fiskeflåten førte tidlig til konsentrasjon av bosetningen i større fiskevær. Derfor har Finnmark, til tross for et lite folketall, i mer enn de siste hundre år hatt en relativ stor andel av befolkningen i tettste­ der; i 2004 var andelen 73 %, som er noe lavere enn i landet som helhet (78 %). Ved gjenreisingen etter den annen verdenskrig var det på tale å påskynde prosessen med å samle bosetningen i storre fiskevær med gode havner. Del var til og med på tale å gjen­ oppbygge Vardø på fastlandet. Likevel ble de aller fleste fiskeværene gjenreist der de tidligere hadde ligget. Enkelte få unntak finnes, f.eks. ble fiskevære­ ne Finnkongkeila på Nordkinnhalvøya og Makkaur på Vårnjårga/Varangerhalvøya ikke gjenreist. For øvrig finnes eksempler pa tidligere tettsteder som er avfolket etter siste krig uavhengig av offentlige ved­ tak (Hamningberg på Vårnjårga/Varangerhalvøya). Karakteristisk for bosetningsutviklingen i Finnmark er også fraflyttingen av tallrike små fiskevær og gårdsbruk på kysten. Befolkningsutviklingen i Finnmark har siden siste krig vist store forskjeller øver tid og dertil store regio­ nale forskjeller. Folketallet i fylket som helhet viste økning frem til midt i 1970-årene til tross for at det hele tiden hadde netto utflytting. Dette skyldtes en

FINNMARK FYLKE Kommuner

Vardø Vadsø Hammerfest Guovdageaidnu/ Kautokeino Alta Loppa Hasvik Kvalsund Måsøy Nordkapp Porsanger/Porsatjgu/ Porsanki Kåråsjohka/Karasjok Lebesby Gamvik Berlevåg Deatnu/Tana Unjårga/Nesseby Båtsfjord Sør-Varanger I alt

Areal (km2) 600 1 258 849 9 708

Innb. (2004) 2 396 6 186 9 157 3 002

3 849 687 556 1 844 1 134 925 4 874

17 440 1 294 1 095 1 093 1 399 3 468 4 329

5 3 1 1 4 1 1 3

453 458 415 120 049 436 433 968

48 616

2 1 1 1 3

865 473 134 158 004 927 2 290 9 500

73 210

Største tettsteder

Alta Hammerfest Vadsø Finnsnes Kirkenes Honningsvåg Skjervøy Bjørnevatn Båtsfjord Lakselv Vardø Karasjok (Kåråsjohka) Rypefjord Hesseng Storslett Sørreisa Kautokeino (Guovdageaidnu) Silsand Havøysund Berlevåg

Innb. (2004) 12 002 6 670 5 156 3 906 3 299 2 565 2 385 2 373 2 269 2 160 2 099 1 926 1 747 1 544 1 418 1 400 1 338 1 279 1 145 1 105

fruktbarhet betydelig over landsgjennomsnittet og dermed en stor naturlig tilvekst. Fra 1970-årene har fødselstallet vist en synkende tendens, og dette har gitt fylket en redusert naturlig tilvekst. Sammen med periodevise vansker i det lokale næringslivet, som har gitt okt netto utflytting, har dette fort til synkende befolkningsvekst og fra omkring 1980 til en nedgang i folketallet. Således la folketallet i 2004 på 73 210 mot 79 413 i 1975 da det la pa sitt høyes­ te. I 1990-arene var folketallet stabilt, men viste igjen nedgang etter århundreskiftet. Frem til 1960 økte folkemengden i alle hovedom­ rådene i Finnmark. Dette var en naturlig folge av gjenreisningen og de høye fødselstallene i deniK perioden. I 1960-årene fikk imidlertid Vest-Finnmarks kystområder nedgang i folketallet, til å begyn­ ne med nokså beskjedent, men etter hvert ble den storre. I perioden 1971-2004 som helhet gikk folke­

mengden her tilbake med 25 %, hele 38 % i kom­ munene utenom Hammerfest (etter dagens kom­ munegrenser). Dette innebærer en dramatisk be­ folkningsreduksjon i denne perioden i mange lokalsamfunn i kystområdet. Fra 1970-årene fulgte kyststrøkene i Øst-Finnmark etter med tilbakegang i folkemengden. Tilbakegangen her var 1971-2004 på 19 %, 33 % utenom fylkesadministrasjonssenteret Vadsø. I 1980-årene fikk også Øst-Finnmarks indre strøk befolkningsreduksjon. Denne var på rundt 9 % i perioden 1971-2004 under ett, og har bl.a. sammenheng med gruvedriften i Sør-Varanger. Det er bare indre strøk av Vest-Finnmark som i hele etterkrigstiden har hatt vekst i folketallet. Særlig har del vært stor vekst i Alta, men det har også vært en nesten kontinuerlig befolkningsvekst i kommunene pa Finnmarksvidda (Kåråsjohka/Karasjok, Guovda­ geaidnu/Kautokeino og Porsatjgu/Porsanger/ Porsanki). Alta hadde i perioden 1951-2004 som helhet en vekst i folketallet på rundt 8500, noe som utgjør hele 97 % av fylkets samlede vekst i denne perioden. Utflyttingen fra Finnmark har medført store pro­ blemer, både for fylket og lokalsamfunnene. Utflytterne er gjerne unge mennesker under utdanning eller som nettopp har avsluttet denne. Dette har skapt mangel på arbeidskraft i nøkkelstillinger og stor gjennomtrekk av personell og er søkt avhjulpet ved en rekke særtiltak. Disse har i noen grad hatt positiv virkning og avspeiles bl.a. i stabiliseringen i fylkets folketall i 1990-årene. Bak den skiftende befolkningsutviklingen ligger utviklingen i fylkets basisnæringer, fiske og bergverk. Likeledes er det grunn til å anta at også klima og de generelle levekå­ rene har hatt betydning for befolkningsutviklingen i fylket. På grunnlag av vedtaket om Hammerfest som base for leteaktiviteten i Barentshavet er del en viss mulighet for a bremse den negative befolkningsut­ viklingen. GTh NÆRINGSLIV

Finnmarks næringsliv er i betydelig grad bygd opp omkring utnyttelsen av naturressursene som fylket til dels er meget rikt på. Utenfor kysten finnes enor­ me fiskeresurser, og berggrunnen inneholder flere steder verdifulle metaller og mineraler i tillegg til drivverdige steinforekomster. I 1980-årene ble det konstatert olje- og gassressurser på kontinentalsok­ kelen utenfor fylket, og 2002 startet arbeidet med utbygging av Snøhvitfeltet nordvest for Hammerfest. Avhengigheten av naturressursene gjør fylket sårbart for svingningene i den internasjonale økono­ miske utviklingen. Primærnæringenes andel av sysselsettingen har gått gradvis tilbake, men fortsatt ligger deres andel av totale sysselsettingen over landsgjennomsnittet (hhv. 7 % og 4 % i 2001). Andelen sysselsatte i oljeutvinning/bergverksdrift ligger under landsgjennomsnittet (1 % mot 2 % i 2001), mens den i industrien ligger godt under landsgjennomsnittet (9 % mot 15 % i 2001). Den relativt sett store betydningen offentlig virksomhet har i Finnmark viser seg i andelen sysselsatte i of­ fentlig, sosial og privat tjenesteyting som 2001 var 44 % mot 42 % for hele landet. Jord- cy skogbruk. Finnmark er det fylket som har minst dyrket mark totalt og per innbygger, og bare 0,2 prosent av det totale arealet er dyrket. Klimaet setter klare begrensninger for jordbruksproduksjo­ nen, og arealene brukes stort sett til produksjon av for. Åkerarealet utgjorde 1999 bare 8 % av det totale jordbruksarealet i fylket. Husdyrhold er viktigst, hovedsakelig storfe til melke- og kjøttproduksjon. De viktigste jordbruks­ områdene finnes på sandbunn i dalene og fjordbot­ nene, særlig i kommunene Alta og Deatnu/Tana som samlet har vel halvparten av fylkets jordbruks­ areal. Jordbruk av betydning finnes også i kommu­ nene Kåråsjohka/Karasjok, Porsatjgu/Porsanger/ Porsanki og Sor-Varanger. Selv om gjennomsnittlig bruksstorrelse er noe høyere enn i landet som helhet

FINNMARK

132

Finnmark. Honningsvåg, Vest-Finnmarks største fiskevær.

(160 daa i Finnmark, 148 i landet som helhet), er hrukerne avhengige av inntekter utenom jordbru­ ket. Antall bruk gikk noe ned i 1990-årene, men jordbruksareal i drift har de siste årene vist en svak økning. Fylket er ikke selvforsynt med noe jord­ bruksprodukt. Skogbruk har svært liten betydning for sysselsettingen. Nesten all produktiv skog er statseid, og Statens trelastbruk har to større sagbruk, i Kirkenes og Karasjok tettsted. Reindrift. Reindriftsnæringen i Finnmark har utvik­ let seg fra jakt på villrein til man på 1500- og 1600tallet gikk over til tamreindrift. Selv om Finnmark, samer og reindrift er knyttet nært sammen i manges bevissthet, er ikke reindrift sysselsettingsmessig noen dominerende næring. I 2002 hadde om lag 2000 reindrift som hovednæring i fylket fordelt pa 424 driftsenheter. Sysselsettingen har siden sist i 1990-årene vist svak nedgang; det samme har antall rein. Det var 126 000 tamrein i Finnmark i 2002. Reindriftsnæringen utøves over enormt store områ­ der med sesongmessige flyttingen Tidligere var det vanlig at samene flyttet sammen med reinen, men nå er de fleste reindriftssamene bofaste, og bare rein­ gjeterne deltar under selve flyttingene. Om vinteren beiter reinen på vidda, mens kyststrøkene utnyttes som kalvingsland og sommerbeite. Stasjonære reinslakterier finnes i tettstedene Karasjok og Kauto­ keino, som også har reindriftsskole. For a hindre at rein krysser riksgrensene er det reist gjerder langs grensene mot Finland og Russland. Selv om reinen i stor grad utnytter land som er lite produktivt, har det de senere år blitt et stadig større press på å utnyt­ te reindriftsområdene til andre formål, og det har vært konflikter bl.a. med jordbruk, vannkraftutbygging, mineralutvinning og Forsvarets aktiviteter. I tillegg er antall rein for høyt i forhold til beiteressur­ sene, noe som har ført til store problemer for nærin­ gen. Fiske. Fra gammelt av har fiske vært hovednærin­ gen i Finnmark. Fisket foregår både i fjordene, på grunnplatået langs kysten og på bankene 15-20 nautiske mil fra land. Større fartøyer drar også len­ ger ut fra kysten for å fiske. Det tradisjonelt betyde­ lige loddefisket var i 1990-årene helt ubetydelig, men var 2002 økt igjen til 119 000 tonn. Så sent

som i 1980-årene ble det imidlertid årlig tatt rundt 400 000 tonn lodde. Torskefiskeriene er viktigst for fylket og utgjorde 2002 59 % av ilandbrakt fiskefangst etter verdi i fylket. Vårtorskefisket er hovedfisket og foregår langs en stor del av kysten til ut i mai/juni. Dette er for det meste umoden torsk som har fulgt etter lodda fra Barentshavet og beiter på denne. I dette fisket deltar foruten kystfiskeflåten også trålere, og det er deltakere fra flere andre fylker. For øvrig drives det året rundt fiske etter stasjonær kysttorsk i fjordene, og trålerne beskatter den norsk-arktiske torskestam­ men lenger ut fra kysten og sørger for en jevnere råstofftilgang til fiskeindustrien på land. Det meste av torskefangsten anvendes til frysing, og det finnes en rekke filet fabrikker i fylket. Noe går også til hen­ ging og salting. Ved midten av 1980-årene var torske­ bestanden svært liten og fangstene små, men gode nye årsklasser medførte en betydelig økning i be­ standen og store fangster i 1990-årene. Av andre fiskeslag er hyse og sei viktig, og disse to fiskeslagene stod 2002 samlet for om lag 17 % av verdien av den ilandbrakte fangsten i fylket. De senere år har det blitt tatt betydelige rekefangster, men disse svinger atskillig fra år til år. Verdimessig betyr denne fangs­ ten mye. Sammen med fangsten av kongekrabbe utgjorde den 6 % av den ilandbrakte verdien i 2002. Bergverk. Sydvaranger ASA, som drev landets største gruve i Bjørnevatn ved Kirkenes, har tradi­ sjonelt vært fylkets største arbeidsplass. Utvinningen av jernmalm og produksjon av pellets gikk imidlertid i mange år med underskudd, og driften ble innstilt 1997. Planen om å gjenåpne gruvene har til nå (2004) ikke ført frem. I Alta finnes landets største skiferforekomst, og her er det flere skiferbrudd. På Stjernøya, også i Alta, utvinner North Cape Mineral nefelinsyenitt som eksporteres og benyttes i glass- og keramikkindustrien. I Deatnu/Tana kommune er det et kvartsittbrudd (Elkem Tana). Tidligere har det også vært drevet flere kobbergruver (bl.a. Biedjovåggi i Guovdageaidnu/Kautokeino og Kåfjord i Alta). Det foregår en omfattende kartlegging av fylkets mineralske ressurser i regi av Norges geologiske undersøkelser, og det er gjort flere interessante funn som kan være drivverdige, bl.a. av gull på Finn­

marksvidda og barytt på Varangerhalvøya. Det har i løpet av 1990-årene også vært lett etter diamantforekomster på Finnmarksvidda. Industri. Finnmark har færrest industrisysselsatte av landets fylker. Næringen er først og fremst knyttet til fiskeriene. Derfor dominerer næringsmiddelin­ dustrien med 68 % av de sysselsatte i industri og bergverk (2001; det aller meste av dette er fiskein­ dustri. Alle anleggene er bygd etter 1945 og finnes spredt langs hele kysten i alle større fiskevær. Siden råstofftilgangen er skiftende, opplever fiskeindust­ rien både sesongmessige og mer langsiktige sving­ ninger i sysselsettingen. Den nest største industrigrenen i fylket er verk­ stedindustrien med en sysselsettingsandel på knapt 12 %. Denne sektoren driver hovedsakelig med reparasjoner og servicetjenester på lokale markeder, særlig reparasjoner av båter. Grafisk industri/forlag (aviser m.m.) har knapt 12 % av industriens syssel­ setting. For øvrig er Finnmarks industristruktur «fattig», og flere bransjer mangler helt. Utbyggingen av Snøhvitfeltet med ilandførings- og gassprosesseringsanlegg på Melkøya ved Hammer­ fest har fått stor betydning for industrisysselsettin­ gen i fylket; her er det nesten 1000 arbeidsplasser frem til driften starter 2005/2006, mens det ferdige anlegget gir 140 industriarbeidsplasser. Energi. Elektrisitetsforsyningen formidles gjennom hovedfordelingsnettet som i hovedsak eies av Statnett SF og Varanger Kraft AS. Samlet utbyggbart vannkraftpotensial i Finnmark er 3162 GWh midlere årsproduksjon (2003). Av dette er ca. 38 % varig vernet. 1502 GWh er utbygd, noe som svarer til ca. 1,3 % av landets totale pro­ duksjon (per 1.1.2004). 2000 var kraftforbruket innen fylket 1616 GWh. De største kraftstasjonene i fylket er Alta i Altaelva (709 GWh), Skogfoss (268 GWh) og Melkefoss (131 GWh) i Pasvikelva og Adamselv (194 GWh) ved Laksefjorden. I tillegg er det 10 mindre kraftstasjoner med en maskininstallasjon på over 1 MW. Fra kraftforsyningsnettet i Finn­ mark er det samkjøringsledninger vestover til Troms, til Finland og til Russland. Turisme. Veiutbyggingen i Finnmark kom for alvor i gang relativt langt ut på 1900-tallet, og det tok derfor også ganske lang tid før fylket fikk noe særlig omfattende landverts turisttrafikk. Men allerede på 1800-tallet hadde norske og utenlandske reisende begynt å oppdage Finnmark som reisemål, ikke minst på grunn av fylkets hovedattraksjoner - mid­ nattssolen og Nordkapp. Vær- og føreforhold gjør at Finnmark fortsatt har det alt vesentlig av turisttrafik­ ken i sommerhalvåret, men det er i senere år også gjort forsøk på å lansere fylket som vinterreisemål, i sær for utenlandske turister. Dette er også en forut­ setning for å bedre kapasitetsutnyttelsen og dermed også økonomien i turistnæringen. Frem til den annen verdenskrig utgjorde Statens fjellstuer hoved­ tyngden av overnattingstilbudene i fylket, men fra 1970-årene har utbyggingen av hoteller skutt fart. I 2002 hadde Finnmark ifolge offisiell statistikk 39 overnattingsbedrifter med mer enn 20 senger (ekskl. campingplasser og vandrerhjem); disse stod for i alt 309 000 gjestedøgn, og hadde en gjennomsnittlig kapasitetsutnyttelse på 47,5 % (rom) mot 49,7 % for landet som helhet. Hurtigruten har i hele dette århundret spilt en viktig rolle for turisttrafikken til Finnmark. De senere tiårene har flytrafikken fått økende betydning sammen med biltrafikken. VestFinnmark (med Nordkapp og Finnmarksvidda) betyr mest i turistsammenheng. -/GTh SAMFERDSEL

Finnmarks viktigste veiforbindelse, og den eneste veiforbindelsen med resten av landet, er E 6 som fra fylkesgrensen til Troms går via Alta, Lakselv, Kara­ sjok tettsted og Deanusaldi/Tana bru til Kirkenes. Andre viktige veier fører fra denne nordover til de største tettstedene langs kysten og sørover til Fin­ land og østover til Russland. Regnet fra vest er de

FINNMARK

133

viktigste kystforbindelsene Rv. 882 til Øksfjord og Hasvik, Rv. 94 fra Skaidi til Hammerfest, Rv. 889 til Havøysund, E 69 til Honningsvåg og Nordkapp, Rv. 888 til Nordkinnhalvøya (Mehamn med forbin­ delse også til Gamvik og Kjøllefjord), Rv. 890 til Berlevåg, Rv. 890/891 til Båtsfjord og E 75 fra Varangerbotn til Vadsø og Vardø. De viktigste veifor­ bindelsene til Finland er Rv. 93 Alta-KautokeinoKivilompolo og Rv. 92 Karasjok-Karigasniemi. E 105 fra Bjørkheim fører over Storskog sørover til Russland mens Rv. 886 fortsetter østover mot Gren­ se Jacobselv. Samelandsbrua (finsk Saamen Silta, samisk Sami Saldi), som knytter E 6 sammen med Utsjoki i Fin­ land, ble åpnet i 1993. Finnmarks første toplankryss, på Rv. 93 ved Bossekop i Alta, ble åpnet 1994. Fast­ landsforbindelsen til Magerøya, ►Fatima (E 69), mellom Kåfjord og Magerøya, ble åpnet 1999. Store deler av Finnmark vil alltid være bundet til og avhengig av transport sjøveien, og her er Hurtig­ ruten Bergen-Kirkenes livsnerven for mange av de stedene som anløpes. I tillegg er det flere fergestrekninger og lokalbåtruter med forbindelse til mindre steder langs kysten, for en stor del moderne hurtig­ båter. På grunn av de store avstandene innen fylket og herfra til øvrige deler av landet, har flytranspor­ ten stor betydning. Sammenlignet med landet for øvrig har finnmarkingene høy flyreisehyppighet. Alta, Lakselv og Kirkenes er knyttet til stamruteflynettet, mens Vadsø, Berlevåg, Mehamn, Honnings­ våg, Hammerfest, Vardø, Båtsfjord og Hasvik er tilknyttet kortbaneflynettet. Banak flyplass i Lakselv er også militær flyplass. ADMINISTRASJON M.M.

Fylkesmannen og fylkeskommunen har sitt sete i Vadsø. Fylket er delt i 19 kommuner. Det tilhører Nord-Hålogaland bispedømme og Hålogaland lag­ dømme, omfatter fire prostier med 18 prestegjeld. Finnmark er delt i fire tingretts- og to politidistrikter. Det er to sykehus i fylket, i Hammerfest og Kirke­ nes. I Alta ligger Reindriftsadministrasjonen med lokalkontor i hhv. Karasjok og Kautokeino tettste­ der. Finnmark har i alt 12 videregående skoler, herav to samiske videregående skoler (i Karasjok og Kautokeino) og to videregående skoler med fiskeri­ faglige linjer i Honningsvåg og Vardø. Førstnevnte har filialer i mindre tettsteder langs kysten. Land­ bruksskole i Bonakas i Deatnu/Tana kommune. Samisk høgskole i Kautokeino tettsted. Høgskolen i Finnmark med avdeling for pedagogiske og huma­ nistiske, samt nærings- og sosialfag, i Alta, og syke­ pleierutdanning i Hammerfest. Det er folkehøysko­ ler i Alta, Svanvik og Karasjok (samisk folkehøysko­ le). Aviser m.m. De største avisene i fylket er Finnmark Dagblad, Finnmarken, Sør-Varanger Avis og Sagat Avis. NRK har distriktskontor i Vadsø og samera­ dioens hovedkontor ligger i Karasjok. SPRÅK

Det er et klart språkskille mellom indre og ytre Finnmark. Det viktigste skillemerket er at indre Finnmark, Loppa i Vest-Finnmark og Kiby og Ekkerøy i Øst-Finnmark (sammen med noen kommuner i Nord-Troms) har e-mål. Det vil si at både infinitiv og ubestemt form av svake hunkjønnsord ender på -e (å vise, ei vise). Kyststrøkene i Finnmark har for det meste e-/a-mål (å vise, men ei visa). Kystmålet utvi­ der området sitt nå. Grunnen til utviklingen av emål kan være at språkbrukere med samisk eller finsk som morsmål har lært norsk fra boken. Andre trekk som kan bygge på samisk eller finsk, er at p. t, k blil uttalt uten pustelyd (aspirasjon), og at substantiver kan ha vaklende kjønn. Det er ingen tydelig språkgrense mellom NordTroms og Finnmark. Bare ett trekk faller omtrent sammen med fylkesgrensen: 1 Nord-Troms har førstepersons pronomen i entall formen ty, i Finn­ mark x (noe ay i eldre kystmål). 1 flertall er prono­ menet som ellers i Nord-Norge vi. Pronomenet for

Hammerfest sentrum med Fuglenes i bakgrunnen. Bildet er tatt kl. 12 om formiddagen en vinterdag.

andre person er dåkker (i genitiv dåkkers) og for tredje person dxm, også som subjekt (i genitiv dxmmes). Det er for det meste vokal og ikke diftong i ord som høre, drømme, høst, hete, ett. Som nordnorsk ellers har Finnmark palatal uttale (/-klang) av tannlydene nn, nd, ll, Id, tt, dt. dd i ord som finn, land, troll, kveld, nytt, vidt, odd. I Øst-Finnmark finnes også rene tannlyder. 1 bestemt form entall har alle hunkjønnsord endel­ sen a: gryta, sola. 1 bestemt form flertall ender sub­ stantivene på -an:gutan, kveitan, skålan, husan, eplan (men det er trestavelsesformer som båtane,grytene i Kiby og Ekkerøy). Ubestemt form flertall av substan­ tiver og presens av svake verb har ikke -r: båta, bygda (bygde i vest), kasta, leve. Noen sterke verb har omlyd i presens (drxg.fxr,grxv), andre ikke (kommer, tar, holder). 1 det meste av Finnmark og e-målsområdet i Troms skilles det ikke mellom to tonelag, men det er lik uttale av en ordform som rota både når den er be­ stemt form av rot og fortidsform av verbet rote, og det er lik uttale av substantivet huset og infinitiv huse. Nektingsadverbet ikkje/ikke får gjerne en utmerkingsfunksjon i talemålet. 1 Finnmark og noe av Nord-Troms har det formen ikke mot ikkje lenger sør. Tilsvarende geografisk fordeling har støkke i forhold til stykkje. Adverbformen no er noe vanligere enn nu. For noko (noe) brukes bade nåkka, nd og nål. Værene Kiby og Ekkerøy i Vadsø skiller seg på mange måter ut språklig (med e-mål, etterleddsaksent, formen ikkje og andre trekk). Grunnen er gammel innflytting fra Nord-Vestlandet. De fleste som taler samisk i Norge, bor i Finnmark eller kommer derfra. Dialekten hører til nordsamisk (se ►samer, språk). En stor finskspråklig befolkning ble redusert tallmessig i mellomkrigstiden. Ny inn­ flytting fra Finland etter krigen har ikke forandret på dette. KM Litt.: Jahr. E.H. & O. Skare, red.: Nordnorske dialektar, 1996, 217-48 HISTORIE

Det gamle Finnmark omfattet foruten det nåværen­ de Finnmark også det samiske bosetningsområdet i fjelltraktene mellom Troms og Trøndelag, i finsk og svensk Lappland og på Kola i det nåværende Russ­

land. Den eldste bevarte øyenvitneskildringen av Finnmark finnes i en rapport fra den nordnorske høvding Ottar til den engelske konge Alfred den store i siste halvdel av 800-tallet. Den gang gikk nordgrensen for norsk bosetning i Troms. Ottar forteller bl.a. at finnene, dvs. samene, betalte skatt i form av pelsverk og dun til de nordnorske høvdinge­ ne. Under Harald Hårfagre, ca. 900, ble skattleggin­ gen av og handelen med samene et kongelig mono­ pol som vanligvis ble forlent bort til nordnorske stormenn. Først da fisken ble en viktig handelsvare på 1200-tallet, slo nordmenn seg ned i Finnmark som fastboende. Omtrent samtidig begynte en inn­ vandring fra sørøst av kareler, som var skattskyldige til Novgorod. Dermed begynte en mangehundreårig rivalisering om Finnmark mellom Norge og Russ­ land. Fredsavtaler ble sluttet 1251, 1326 og 1516, men særlig pa 1 300- og 1400-tallet herjet russere og nordmenn stadig i hverandres land. Pa begynnelsen av 1 300-tallet lot Håkon 5 bygge festningen Vardøhus, som ble et viktig norsk støttepunkt. Ca. 1530 grunnla den russiske munk Trifon et gresk-ortodokst kloster i Petsjenga, som ble et ut­ gangspunkt for russisk bosetning og herredømme i det gamle norske skattlandet Kola. På 1 500-tallet krevde Sverige, som Finland den gang tilhørte, rett til å skattlegge samene langs kysten av Finnmark. Ved den svensk-russiske freden i Teusina 1595 aner­ kjente Russland Sveriges rett til å skattlegge Finn­ mark mellom Varanger og Malangen. Den svenske kong Karl 9 gjorde krav pa herredømmet fra Varan­ ger og helt til Tysfjord, og han planla et angrep på Vardøhus. De svenske krav ble oppgitt ved freden i Knåred 1613 mellom Sverige og Danmark-Norge, men svenskene gjorde fortsatt stadige fremstøt mot Finnmark, bl.a. bygde de kirke i Kautokeino 1701. Like til 1700-tallet opprettholdt Norge, Sverige og Russland krav pa dels samme områder av Finnmark. F.eks. ble Kautokeino, Karasjok og Utsjok regnet som felleseie mellom Norge og Sverige, og SørVa range r og Petsjenga som felleseie mellom Norge og Russland, mens Enare lå som felleseie under alle tre riker. Del hendte at samene ble skattlagt av både to og tre lands skatteoppkrevere. Ved grensetraktater med Sverige 1751 og med Russland 1826 ble grense-

FINNMARK DAGBLAD

134 Finnmark Dagblad, dagsavis i Hammerfest, grunnlagt

Vardø sett fra Østøya mot Vestøya. Til venstre kirken og litt til høyre for denne, rådhuset (rødt med pyramidetak). I bakgrunnen sees fastlandet.

ne omsider fastlagt og er så å si ikke forandret sene­ re, bortsett fra at suverenitetsforholdene på den andre siden av grensen er blitt endret, senest i 1944, da Petsamo ble overført fra Finland til daværende Sovjetunionen. Grensene er blitt stadfestet ved traktater med Finland 1923 og med Sovjetunionen 1947-53. Okkupasjonen av Finnmark i 1940 skjedde uten større ødeleggelser. Men i siste fase av krigen ble Finnmark mer krigsherjet enn noen annen landsdel. Tre tyske armékorps som stod i Finland høsten 1944, trakk seg tilbake inn i Finnmark for å forskanse seg ved Lyngen. Lengst i øst skjedde dette under kamp mot russiske styrker som gikk inn i Sor-Varanger og rykket vestover til Seida ved Tanaelva før de stanset (6. nov. 1944). Alt i midten av oktober bestemte tyskerne at befolkningen i Finnmark skulle flyttes sørover. Da folk satte seg imot det, ble evakueringen gjennomført med tvang, men '/, av befolkningen greide å gjemme seg bort og unngikk å bli flyttet. De fikk det likevel ikke lett, for tyskerne odela all be­ byggelse etter hvert som de trakk seg tilbake vest­ over. Ca. 10 400 boliger ble brent, broer, telefonlin­ jer og kraftverk ble odelagt og fiskefartøyer ble gjort ubrukelige. 10. november 1944 kom en norsk mili­ tærmisjon og de forste norske styrkene fra Storbri­ tannia til Kirkenes. Det ble organisert et sivilt styre, og det ble startet hjelpearbeid for den gjenværende befolkningen. Innen den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945 var alle tyskere ute av Finnmark, og de norske styrkene stod klare til a rykke inn i Troms. De russiske styrkene trakk seg snart ut av Finnmark. Gjenreisningen av Finnmark etter krigen tok først sikte på å skaffe husly for alle dem som vendte tilba­ ke til sine hjemsteder. Den varige gjenreisningen begynte våren 1947 og ble stort sett gjennomført på 8-9 år. Samiske forhold. I 1970- og 1980-årene ble forhol­ det mellom det norske storsamfunnet og den samis­ ke befolkningen aktualisert, kanskje særlig gjennom ► Alta-saken, som gjaldt spørsmålet øm utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget. Med opprettelsen av det samiske folkevalgte organet Sametinget (Såmidiggi) 1989, har den samiske medbestemmelsesretten blitt styrket i bl.a. kulturpolitikk og indre anlig­ gender. Samiske synspunkter når lettere frem i

norsk offentlig debatt, og Sametinget er aktivt med i utformingen av næringslivet i de samiske strøk i Norge. Dette gjelder bade primærnæringene rein­ drift, jordbruk og fiske, og oppbyggingen av service­ tilbud for utnyttelse av nyere samisk kompetanse innenfor høyere utdanning, media, data, helse, turisme, kunst og samisk brukskunst (såmi duodji). Samme året som Sametinget ble etablert i Karåsjohka/Karasjok, fikk indre Finnmark også et hoyskoletilbud gjennom opprettelsen av Samisk høgskole (Såmi allaskuula) i Guovdageaidnu/Kautokeino. Samme sted ligger også det samiske teateret Beaivvås, som 1990 kom inn på Kulturdepartemen­ tets budsjett som et nasjonalt samisk teater. I tettste­ det Karasjok ligger NRK Såmi Radio og det samiske forlaget Davvi Girji O.S., etablert 1990. Fire kommu­ ner i Finnmark har kommunenavn som likestiller norsk og samisk språk: Guovdageaidnu/Kautokeino, Unjårga/Nesseby, Karåsjohka/Karasjok og Deatnu/ Tana kommuner. Dertil har Porsanger kommune­ navn som også likestiller finsk; Porsåtjgu/Porsanger/ Porsanki, der sisteleddet er finsk. -/GTh Litt.: Bottolfsen, 0.: Finnmark fylkeskommunes historie 1840-1990, 1990; Dancke, T.M.E.: Opp av ruinene: gjenreisningen av Finnmark 1945-1960, 1986; Eriksen, R. & A. Mikkelsen: Finnmark, utgitt av Finnmark fyl­ keskommune. 1986; Hirsti, R., red.: Finnmark, 1979; Johnsen, O. A.: Finmarkens politiske historie: aktmxssig fremstillet, 1923; Ytreberg, N.A.: Handelssteder i Finn­ mark, 1942. Finnmarkspors i blomst.

1913, tidligere Arbeiderpartiavis; tilhører A-Pressen ASA. Ansvarlig redaktør: Lars Petter Einarsson. Opp­ lag 2003: 9 561. Finnmark distriktshøgskole. Alta, opprettet 1976, i 1994 innlemmet i ►Høgskolen i Finnmark. Finnmarken, dagsavis i Vadsø, tidligere Arbeiderparti­ avis, grunnlagt, 1899, eid av A-Pressen ASA. Ansvar­ lig redaktør: Bjørn Hildonen. Opplag 2003: 7332. Finnmark Fylkesrederi og Ruteselskap, FFR, Hammer­ fest, grunnlagt 1916, driver lokale bil- og båtruter, samt alle fergeruter i Finnmark; tidligere også hurtig­ ruteselskap. Opprinnelig eid av Finnmark fylkeskom­ mune, men 2003 solgt til det franskeide transportsel­ skapet Connex Norge. Finnmark kringkaster, Vadsø, åpnet i 1949 med sin nåværende styrke på 20 kW, knyttet til Norsk Riks­ kringkastings avdelingskontor i Vadsø. Den første Finnmark kringkaster var på 10 kW og ble satt i drift 17. mai 1934. Den ble ødelagt ved flyangrep 2. juni 1940, bygd opp igjen året etter og igjen ødelagt 24. oktober 1944.1 1976 ble den gamle mellombølgesenderen erstattet med en ny 20 kW sender. Finnmark landforsvar, FLF, standkvarter i Alta, midler­ tidig opprettet 1945 for å koordinere det landmilitære forsvaret i Finnmark. Fast opprettet i og med Hærorganisasjonen 1953; nedlagt 1995. finnmarksbalderbrå, Tripleurospermum maritimum ssp. phaeocephalum, to- eller fåårig urt i kurvplantefamilien. 10-30 cm høy, med fjærdelte blad og 5-6 cm brede kurver med hvite kantkroner og gule skivekroner. Finnmarksbalderbrå er en underart av ►strandbalderbrå. Den vokser på havstrand og som ugress i Øst-Finnmark. finnmarksfrøstjerne Thalictrum simplex ssp. boreale, flerårig urt i soleiefamilien, underart av smalfrøstjerne. 3-4 dm høy, dobbelt delte blad med brede fliker. Få, langstilkede gule blomster. Finnmarksfrøstjerne vokser langs elver og på tørre steder i Troms og Finn­ mark. Finnmarkskontoret, det sentrale organ for administra­ sjonen av gjenreisingen av de krigsherjede områder i Nord-Troms og Finnmark, opprettet 1945 i Harstad og avviklet 1955. Kontoret hadde et meget vidt virke­ felt som spente over tilførsel av livsviktige forsyninger, gjenreising av fiskeri- og landbruksnæringen og ar­ beid med byplaner. Under kontorets ledelse ble det reist en omfattende bebyggelse, først provisorisk, senere permanent. finnmarkskveke, Elymusmutabilis, flerårig art i gressfamilien. 70-120 cm høyt, stivt, snaut strå, bladene er 1 cm brede med lange hår på oversiden. Akset har småaks med kort snerp. Finnmarkskveke vokser i fjellenger, bjørke- og vierkratt fra Nordland til Finn­ mark. finnmarkslue. høypullet (ca. 8 cm høy) skyggelue med innvendige og utvendige ørelapper. Modellen er brukt i den norske feltuniform siden før 1940. finnmarksløvetann. Targxacum norvegicum, flerårig urt i kurvplantefamilien. En nordlig representant for seksjonen hornløvetenner, Ceratophora. 20-30 cm høy, lysegrønne blad, rød stilk og mørkegrønne kurvdekkblad med horn i toppen. Stedegen (endemisk) for Finnmark og den nordlige del av Finland. finnmarksnøkleblom. Primula nutans ssp. finmarchica, flerårig urt i nøkleblomfamilien. 5-20 cm høy med blad i rosett og lysfiolette blomster. Finnmarksnøkle­ blom vokser på strandeng i Troms og Finnmark. finnmarkspors. Rhododendronpalustre, busk i lyngfamilien. 50-150 cm høy, med rustfiltet stengel og læraktige blader. De sitter på i to år; om vinteren henger de ned langs stengelen. Hvite blomster i halvskjerm og kapselfrukt. Busken har en sterk, aromatisk duft. Den har vært brukt i folkemedisinen (mot bl.a. revmatis­ me, skabb og utslett) og som erstatning for humle ved ølbrygging, til tross for at den inneholder giftstoffer.

FINNSKOGENE

135

Finnmarksvidda. Til venstre: Varetransport med rein på gammel, tradisjonell måte. I dag foregår transport oftest med snøscooter. - Til høyre: Kart.

Vokser på myrer i Nord-Europa og Sibir. I NordNorge er den vanlig i Karasjok og Sør-Varanger, ellers temmelig sjelden. På Østlandet finnes den spredt fra Vestfold og Østfold til Engerdal og et en­ kelt sted i Kviteseid, som er vestgrensen i Europa. Finnmarksposten (tidl, skrevet Finmarksposten), avis som utkommer i Honningsvåg, tidligere Høyre-avis, grunnlagt 1866. Videreført etter flere konkurser i 1980- og 1990-årene, utkommer 2003 én gang i uken (hver torsdag). Ansvarlig redaktør: Peer-Einar Pedersen. Opplag: 1365. finnmarksrevehale, Alopecuruspratensis ssp. alpestris, flerårig art i gressfamilien. 20-50 cm høyt aksgress med 2-4 cm langt kjevle og småaks med snerp. Finnmarksrevehale vokser på eng, i vierkratt, snø­ leier og myrkanter i Øst-Finnmark. finnmarksrørkvein, Calamagrostis lapponica, 30-100 cm høy flerårig art i gressfamilien. Stive strå, oftest med to leddknuter. Korte, smale blad som er sam­ menrullet i toppen. Mørk topp, kort snerp. Fjellheier og tørr skog. I Norge vokser finnmarksrørkvein fra Nordland til Finnmark og i øvre Gudbrandsdal. finnmarkssiv, Juncus arcticus ssp. arcticus, flerårig urt i sivfamilien. 10-40 cm høye, stive strå som vokser i rekke. 4-6 blomster i en tettsittende kvast, støttebladet stikker noen cm over hlomsterkvasten. Finn­ markssiv vokser på fuktige, baserike steder i fjellet; spredt i Sør-Norge, vanligere i Nord-Norge, her også i lavlandet. finnmarksstarr, Carexlgxa, flerårig art i starrfamilien. 20-40 cm, tynne, veke strå, blågrønne blad, 1-2 mm brede. Ett hannaks og 1-2 hunnaks på tynne stilker. Hunnblomsten har tre arr. Østlig art som bare vokser spredt på våt myr i Troms, Finnmark, Hedmark og Oppland. finnmarkssvineblom, Tephroseris integrifolia, flerårig urt i kurvplantefamilien. 10-30 cm hov, filthåret, få kurver med store, gule kantkroner. En av de store sjeldenhetene i norsk flora, med forekomst bare ert sted, i tørr, kalkrik hei i Øst-Finnmark. Nærmeste voksested er Kolahalvøya. Arten er fredet i Norge, finnmarkstillegg lønnstillegg på 1200 kr årlig som ble utbetalt ti] statstjenestemenn i Finnmark og de krigsherjede deler av Troms i perioden 1946-49. Finnmarksvidda, fjellvidde i Finnmark fylke, brukes vanligvis om området som ligger sør for Gåisene, mellom Kvænangen og Nordreisa. Troms, i vest og

Tanaelva i øst, avgrenset av Finland i sørvest, sør og øst. Består av et grunnfjellsplatå ca. 300-500 moh. Landskapet veksler mellom krattbjørkeskog og snaufjell med mange fiskerike vann og vassdrag. Finnmarksvidda er Norges kaldeste område vinters­ tid. Området er del av det samiske kjerneområde. Finnmarks største innsjø, lesjåvri, ligger sentralt på vidda og i sørøst Øvre Anårjohka nasjonalpark. På vidda finnes utallige fotturløyper og en rekke turisthytter og fjellstuer. finnmarksvier. Sglix starkeana ssp. cinerascens, under­ art av ►blåvier, busk i pilefamilien. 0,5-3 m høy med gråbrune kvister og tynne, grålodne blad. Finn­ marksvier er en østlig art som vokser på torr gras­ mark og furuskog i Troms og Finnmark. Finnmørk, gammelt navn pa de øde strekningene nord for Hålogaland hvor finner (samer) holdt til. Finnmørk omfattet foruten det nåværende Finn­ mark også deler av nåværende Troms, Nord-Sverige, Nørd-Finland og Kola-halvøya av Russland, og var ca. 8 ganger så stort som det nåværende Finnmark fylke. Finnmørk var i sin tid skattland både for Nor­ ge, Sverige (som også omfattet Finland) og Russland. Finn Ogmundsson tilHestbc, ca. 1290-1343, norsk ridder, riksråd og syslemann; sønn av Ogmund Sigurdsson, bror til Ivar Ogmundsson og far til Og­ mund Finnsson. Han var en av Hestbø-ridderne som i tre generasjoner fra ca. 1290 til 1388 var sentrale aktører i norsk og nordisk politikk. Hestbø (Hesby) var en setegård på Finnøy i Ryfylke som Finn over­ tok etter faren, men Finn bodde mest i Bergen. Finn og broren Ivar ble riddere i Håkon 5s regjeringstid (for 1319) og var muligens medlemmer av det sty­ rende råd under kong Magnus Erikssons formynderstyre. Da kongen ble myndig, kom det til flere opp­ rør i Norge, og Finn var en av lederne for opprøret 1338-39. Litt.: NBL 2. utg. finnplog, nybrotts- og jordarbeidingsredskap brukt av de finske innvandrerne til Finnskogene. Finnplogen har et kraftig, ca. 1 m langt, litt krummet, nesten loddrett skjær av tre; nederst tvedelt (derav «gaffelplog») og jernbeslått. Finnplogen har ikke veltefjel og er derfor ingen plog i egentlig forstand, finnskatten. en skatt finnene (samene) i vikingtid og middelalder måtte avgi til stormennene i Håloga­ land, senere til de norske konger. Skatten ble redet

ut i pelsverk, fjær, sel- og hvalrosskinn m.m. Beskat­ ningen kunne strekke seg langt innover Kola. Ret­ ten til å dra på finnferd, dvs. drive finnkaup og samtidig kreve inn finnskatten, var gjenstand for kongelig forlening. Ul pa 1200-tallet fikk nordmen­ nene sterk konkurranse fra Novgorod. Dobbeltbe­ skatningen fra russisk og nordisk side ble opprett­ holdt langt inn i nyere tid og varte delvis (i hvert fall i prinsippet) like til utskiftningen av fellesdistriktene (1826). Jfr. ►birkarler, ►Bjarmeland. finnskjegg, finntopp, villstrå. Ngrdus stricta, flerårig art i gressfamilien. 15-30 cm høyt med stive, trådsmale blad. Stråene har lange, smale, ensidige aks med enblomstrede småaks. Del er et dårlig beitegress; for hester kan det til og med være farlig, da det danner ufordøyelige klumper i magen. Finnskjegg danner tette tuer på torr, skrinn jord pa heier og snø­ leier og er vanlig til langt opp pa fjellet, i Jotunhei­ men opp til 1750 moh. finnsko, det samme som skaller; også vanlig beteg­ nelse pa fottøy av bjørkenever, som finnene på Finnskogene laget seg i eldre tider. Finnskogene, den østlige delen av Solør, Hedmark, et belte pa 25-30 km bredde langs riksgrensen mot Sverige. Finnskogene er delt opp i Brandval, Grue, Finnskogene. Finnetunet på Svullrya, Grue Finnskog.

FINNSKOTT

Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal Sysselsetting (2001): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Bygg/anlegg, kraft- og vannforsyning Varehandel, hotell- og restaurantdrift Transport og kommunikasjon Finans- og forretningsvirksomhet Offentlig og privat tjenesteyting

136

33 20 45

% 29 11 7 9 9 4 31

Hof, Åsnes og Våler Finnskog tilhørende de nåvæ­ rende kommuner Kongsvinger, Grue, Åsnes og Våler. Navnet Finnskog kommer av at disse tidligere så å si folketomme skogstrekningene ble ryddet og bebygd av finner. Fra ca. 1570 hadde det foregått en ganske betydelig flytning av folk fra det indre Fin­ land (Savolaks og omegn) til granskogområdene i Midt-Skandinavia og Vårmland, der de stadig trakk seg lenger vestover. Finneinnvandringen til Norge, som var livligst i 1620- og 1640-årene, kan ansees som en naturlig utvidelse av finnebosetningen i Vårmland. Med sentrum omkring sjøene Røgden i Grue og Øyersjøene i Brandval (nåværende Kongsvinger kommune) dannet det seg ganske hurtig en kom­ pakt, ren finsk koloni på Finnskogene. Denne holdt seg isolert på grunn av sitt særegne svedjebruk i vel 250 år, uten nevneverdig blodblanding med solun­ gene. Finsk språk, finsk byggeskikk og finsk levemå­ te i det hele holdt seg, og korndyrkingen var meget lenge nesten utelukkende basert på dyrking av rug på brent granskogmark. Den nye tid holdt sitt inntog i 1870 med åpningen av den første moderne vei gjennom Grue og Brandval finnskoger. Bråtebrenningen var det slutt med i 1850-årene. Det finske sprak er nå pa det nærmeste utdødd på Finnskoge­ ne. De varigste finske minner er en betydelig meng­ de stedsnavn, på myrer, tjern, berg og noen få gårds­ bruk. Allerede tidlig spredte finner seg til mange skogbygder i Hedmark, Akershus, Oppland og Bus­ kerud fylker. Det ble dannet små finnegrender på

flere steder, således f.eks. Finnefjerdingen på Ringe­ rike, Finneskogen i Vestre Bærum, og Finnemarka i Lier og Modum. Men finnene måtte her oppgi svedjebruket og gikk raskere opp i den norske befolk­ ning. 1 1686 ble det opptatt et særmanntall over finner på Østlandet (Finnmarksråfsten i Norge år 1686). Det ble registrert 1225 personer. Under folke­ tellingen 1930 ble 345 personer i Grue (og Vinger) regnet for finner. Ved Svullrya i Grue Finnskog kan man se Det gamle finnetunet, museum med finsk røykstue fra 1750 og stabbur fra 1650-årene, låve, bekkekvern m.m. Utenfor gården Håven ved Røgden ligger Kjerringholmene med gamle finske gravplasser. Litt.: Bladh, G. m.fl.: Det skogsfinska kulturarvet, 2001; Christensen, T: Skogfinner og finnskoger: vandringene vestover på 1500- og 1600- tallet, 2002; Fossen, A.: Skogfinnene i Øst-Norge, 1990; Fossen, A.: Historien om de norske skogfinnene, 1992; Lindtorp, O.: Fra Finnsko­ gene i Solør og Vermland, 1942-54, 3 b.; Skarderud, A.L., red.; "-Engrans av annat slag-": Finnskogen/ Finnbygden, 1987; Østberg, K.: Finnskogene i Norge, 1978 (oppr. trykt som artikkelserie i Norsk geografisk tidsskrift 1931-39) finnskott, sykdom som tenkes oppstått ved at en tryllekyndig finn (same) har sendt ut en eller annen gjenstand gjennom luften som et prosjektil, og at dette har rammet folk eller fe. Betegnelsen ble brukt om flere slags sykdommer som kommer brått på. Prosjektilet tenktes gjerne som en kule (finnkule, finnball) eller som en bensplint. Jfr. ►alvskott og ► gand. Finnsnes, tettsted og administrasjonssenter i Lenvik kommune, Troms, ligger på en odde på fastlandet ut mot Senja, ved Gisundet, ca. 70 km sørvest for Tromsø; 3906 innb. (2004). Finnsnes er et viktig industri-, handels-, og kommunikasjonssenter og er regionsenter for ytre Midt-Troms. Lenvik kommune­ styre har vedtatt at Finnsnes fra 2000 kan benytte betegnelsen by. Storre fiskeredskapsfabrikk eid av fiskerne. Verkstedindustri, asylmottak. Hotell. Troms Folkeblad/Folkebladet. Sete for Troms Innland Rutebil A/S, fylkets storste rutebilselskap. Fra Finnsnes går Rv. 86 sørøstover til É 6, og Gisundbrua (1147 m lang) forbinder Senja med fast­ landet. Hurtigruten anløper Finnsnes som også har hurtigbåtforbindelse til bl.a. Tromsø og Harstad. Kulturhus. Navnet kommer av Finnir, el eldre navn på Finnfjorden, dannet av elvenavnet Finna. Finnsson, Hannes, 1739-96, islandsk biskop; hjelpebiskop 1777, biskop i Skålholt 1785-96. Gjorde en stor innsats for folkeopplysning og materiell frem­ gang i Island. Han forfattet en rekke vitenskapelige arbeider og utgav bl.a. Om befolkningsnedgangen på grunn av uår på Island og Breve om Agerdyrkningens Mulighedpaa Island (1772). Hans Kvbldvbkur (2 bd., 1796-97 og 1848) var et umåtelig populært og for sin tid ypperlig allmueskrift av moralsk og underhol­ dende innhold. finnstjerneblom, Stellgria fennica, urt i nellikfamilien. 20-40 cm lang, med smale, motsatte blad og hvite blomster i kvast. Finnstjerneblom vokser i fuktige vierkratt og enger; her i landet er den bare funnet i Øst-Finnmark. finntelg Gymnocgrpium continentgle, bregneart i storburknefamilien. 10-30 cm høy, mattgrønn bregne med trekantet 2-3 ganger finnete bladflate og ørsmå kjertelhår på undersiden av bladet. Her i landet vokser finntelg kun i ur og krattskog på baserik grunn i Alta; bestanden her ble sterkt desimert eller kanskje også utryddet ved utbyggingen av Altavassdraget. For øvrig vokser finntelg i Nord-Finland og Nord-Russland. Finnvær fyr, fyr i Frøya kommune, Sor-Trøndelag, på Frohavet, opprettet 1912. Automatisert og avfolket 1985. Som et ledd i automatiseringen ble det bygd et nytt, 10,2 m høyt plasttåm. Energiforsyningen

består av et solcellepanel. Den gamle trebygningen er foreslått fredet. Finnøy, øy i Hamarøy kommune, Nordland, ligger mellom Sagfjorden i sør og Kaldvågfjorden/Innhavet i nord; 68 km2 og 52 innb. (2001). Øya er berglendt med avrundede fjellformer. På sørsiden av Finnøy er myrjord dyrket opp. Bosetningen finnes for det meste langs veien på sørsiden av øya; fergefri fast­ landsforbindelse over Strømsnesøya til E 6. Navnet. Første ledd i navnet er visstnok folkenavnet finn. Finnøy, kommune i Rogaland fylke bestående av en rekke øyer i Boknafjorden, ytterst i Ryfylke, fra og med Sjernaroyane og vestre og nordre del av Ombo i nord og Sondre Talgje og Fogn i sor. Største øyer er Ombo (37 av i alt 58 km2 tilhører Finnøy), den egentlige Finnøy (25 km2) og Fogn (10 km2). Kom­ munen fikk sine nåværende grenser i 1965 ved sammenslåing av de tidligere kommunene Finnøy og Sjernarøy samt Jelsas del av Ombo, samt en del øyer i tidligere Fister kommune. Natur. Berggrunnen er for det meste omdannede kambrosiluriske skifere, dels grønnskifer (omdanne­ de skifer- og lavabergarter), som forvitrer lett og gir god dyrkingsjord. Jorden ligger i søkk mellom lyngelier skogkledde knauser. Skogen er stort sett løv­ skog med en del plantet gran. På Ombo naturlig furuskog. De store øyene når stort sett opp i 120170 moh., Halsnøy 211 moh. og Ombo 515 moh. (Bandåsen). Bosetning. 16 av kommunens øyer er bosatt; noe over halvparten av kommunens 2809 innbyggere (2004) bor på selve Finnøy. I administrasjonssente­ ret Judaberg, kommunens eneste tettsted, bor ca. 20 % av kommunens innbyggere (556 innb. 2004). Ellers er befolkningen jevnt spredt på de større øyene. Næringsliv. Primærnæringene er viktigste nærings­ vei med vel 28 % av de yrkesaktive. Kommunen er spesielt kjent for sin grønnsakdyrking under glass (over 100 000 m2 veksthusareal). Finnøy er den betydeligste tomatproduserende kommune i landet med 37 % av landets samlede tomatareal under glass (1999). Ellers er Finnøy blant de fremste fruktog bærbygdene i Rogaland (særlig epler, pærer og solbær). Også husdyrholdet er av stor betydning, særlig storfeholdet. Dertil holdes også noe høner, svin og sau. En del fiske, stort sett hjemmefiske. Viktigst er fiske etter makrell. Flere fiskeoppdretts­ anlegg. Industrien er beskjeden; det meste er knyttet til jordbruket. Øyene er yndet ferieområde med flere hundre hytter. Samferdsel. Hurtigbåtrute til Stavanger/Nedstrand/ Sauda. Kommunen har ellers et godt utbygd fergerutenett, blant annet til Stavanger (Rv. 519) via fastlandsforbindelsen Rennfast (E 39) over Rennes­ øy. Kultur og historikk. Det er gjort mange funn fra forhistorisk tid, bl.a. 10 600 år gamle benrester av isbjørn. I middelalderen var gårdene Hesby på Finn­ øy og Gard på Søndre Talgje sete for mektige lendmannsætter. Kommunen har to middelalderkirker i romansk stil i stein, Hesby (Finnøy) kirke, og Talgje kirke, begge trolig fra midten av 1100-tallet. Sjernar­ øy kirke på Kyrkjøy, renessansekirke i tømmer fra 1636. På prestegården på Finnøy ble matematikeren Niels Henrik Abel født 1802. Forfatteren Alfred Hauge ble født på Kyrkjøy 1915; minnesmerke ved Sjernarøy kirke. Offentlige institusjoner. Finnøy prestegjeld omfatter sognene Hesby, Talgje og Sjernarøy, og tilhører Søre Ryfylke prosti i Stavanger Bispedømme. Kommu­ nen tilhører Finnøy lensmannsdistrikt i Rogaland politidistrikt og hører under Ryfylke tingrett. Kommunevåpenet (godkjent 1983) har en sølv vinget pil på skrå oppover mot en blå bakgrunn; hentet fra Hestbø- eller Hesbyættens stamvåpen. Navnet er antagelig sammensatt av mannsnavnet Finni og øy. GTh

FINSEN-BEHANDLING

137

Finse, den høyestliggende stasjon på Bergensbanen

Finnøy. Utsikt over Finnøy med Hesby middelalderkirke til høyre, fotografert av Fjellanger Widerøe. Gården Hesby var i middelalderen sete for en mektig lendmannsætt.

Litt.: Bjørkvik, H.: Finnøy:gard og ætt, 1993-98, 4 b.; Finnøy herad i hundre år 1837-1937, 1937 Finnøy. Nils Nilsen, 1865-1939, født i Sandøy, norsk motorprodusent og fabrikkeier. Sammen med Hal­ dor Haldorsen, grunnleggeren av Wichmann Motor­ fabrikk på Bømlo, blir Finnøy regnet som skaperen av den første norske båtmotoren. Begge bygde og satte motorene sine i drift i 1903. Motorproduksjo­ nen til Nils N. Finnøy Motorfabrik ekspanderte raskt. I 1892 konstruerte Finnøy et garnspill som han tok patent på og satte i produksjon. Litt.: NBL 2. utg. Finnås. prestegjeld og tidligere kommune i Horda­ land. Den tidligere kommunen bestod opprinnelig av de nåværende kommunene Bømlo og Sveio, sistnevnte med unntak av Valestrand og Vestre Vikebygd. Sveio ble 1865 utskilt som egen kommu­ ne og Finnås fikk da en utstrekning som stor sett svarer til Bømlo kommune. 1916 ble kommunen delt i Bømlo, Bremnes og Moster kommuner, og navnet Finnås forsvant dermed som kommunenavn. Det fortsatte imidlertid som navn på preste­ gjeldet bestående av Bømlo, Bremnes og Moster sogn også etter at de tre kommunene 1963 ble slått sammen lil storkommunen Bømlo. Fra 1996 inngår også Lykling sogn i prestegjeldet. Navnet er eg. gårdsnavn brukt på prestegården i Moster, første ledd muligens av plantenavnet finn­ skjegg. fino (sp.), spansk sherry av lett, lys, torr type. Alko­ holstyrke 15-17 volumprosent. r finpapir, kvalitetsgruppe av papir, omfatter bedre trykk- og skrivepapir. Tradisjonelt ble finpapir laget av bleket cellulose, men nå brukes også blekede mekaniske masser i økende grad. Uorganiske pig­ menter som kaolin og kalsiumkarbonat (kritt) har også en viktig funksjon i slike kvaliteter. Det stilles høye krav til lyshet og til lyshetsstabilitet, dvs. at papirets farge skal forandre seg minst mulig under

lagring eller når det utsettes for sollys. Finpapir som skal tåle lang lagringstid, såkall permanent papir, må behandles på en slik måte at pH-verdien holdes over sju i lagringstiden. Dette oppnås ved å bruke kalsi­ umkarbonat som buffer. finpistol, se ►pistolskyting. finpuss, tynt (ca. f mm) mørtelsjikt til sluttbehand­ ling av en pussflate som skal være glatt og jevn. Finpussen trekkes på med stålbrett og slultbehandles med ► filsing. finsand, i norsk jordsmonnklassifikasjon mineralpartiklene mellom 0,2 og 0,02 mm, altså fraksjonen mellom grovsand og grovleire. Nyere inndelingssystem har andre størrelsesgrenser, og bruker ikke betegnelsen finsand. I geoteknikken betegner finsand fraksjonen 0,2-0,06 mm. Se ►jordanalyse. Finsand, sted i Ådal, Ringerike kommune, Buskerud, på østsiden av Sperillens sørende. Her lå endestasjo­ nen på den nedlagte Sperillbanen (i drift 1926-57), som gikk fra Hen stasjon pa Randsfjordbanen 24 km nordvestover langs Begna/Ådalselva til Sperillen.

Niels R. Finsen. Utsnitt av Carl Wentorffs maleri fra 1904-06.

(1222 moh.), Ulvik kommune, Hordaland; 302 km fra Oslo, 190 km fra Bergen, ved Finsevatn. Ved stasjonen står bautasteinen til minne om polarfors­ keren Robert Falcon Scott som prøvde sitt utstyr pa Finse før sydpolferden 1911-12. Betydelig turiststed både sommer og vinter, et populært utgangspunkt for bl.a. en rekke vardede ruter i de omliggende fjelltrakter, brevandring, sykkeltur ned Rallarvegen og det årlige 17. mai-toget til Hardangerjøkulen. Startsted for det årlige Skarverennet mellom Finse og Ustaoset. Her ligger Rallarmuseet, et spesialmuseum om byggingen av høyfjellsstrekningen på Ber­ gensbanen. Finse fjellstue ble bygget som sikringsbu da Bergensbanen åpnet i 1909, ble hotell og fra 1980 hetende Finse 1222. Navnet. Førsteleddet er trolig norrønt fim som betyr 'ødemark, villmark' og endelsen sarsom i denne betydningen betyr 'sjø'; 'vannet i villmarka'. Finse forskningssenter, tidl, høyfjellsøkologisk forsk­ ningsstasjon på Finse, felles forskningsstasjon for universitetene i Bergen og Oslo, i Ulvik kommune, Hordaland, 1,5 km sydøst for Finse stasjon på Ber­ gensbanen. Driver forskning og undervisning innen­ for økologi med særlig fokus på høyfjellsøkosystemer, samt annen naturvitenskap. Feltstasjon i liten steinbu, Garpebua, fra 1965, egen 700 m2 forsk­ ningsstasjon ferdigstilt 1971-72, eget 650 m2 kursog konferansebygg reist 1996. Blant annet 8 labora­ torier, div. temperatur-, fuktighets- og lysregulerte spesialrom, kurssal, sove- og spiseplass til over 50 personer. Finsehytta. turisthytte i Ulvik kommune, Hordaland, ved Finse stasjon på Bergensbanen; 1222 m o.h. Tilhører Den Norske Turistforening. Bygningen ble opprinnelig oppført som flymotorprøveanstalt av tyskerne under den annen verdenskrig. Den ble overdratt til DNT etter krigen og innredet lil turist­ hytte 1947-48; utvidet og modernisert 1952, 1961 og 1976. Betjent i tidsrommet mars-mai og juli— september. Pa Finsehytta arrangeres brekurser om sommeren. Finsen, Niels Ryberg, 1860-1904, født på Færøyene, dansk lege. Tildelt Nobelprisen i fysiologi/medisin i 1903 «i anerkjennelse av hans arbeid for behandling av sykdommer og særlig av lupus vulgaris med konsentrerte lysstråler, hvorigjennom han åpnet en ny vei i legekunsten». Finsen er grunnleggeren av den moderne lysterapi. Nyttet de røde lysstråler for å stoppe betennelser i koppeutslett, og behandlet lupus vulgaris, en tuberkuløs hudsykdom, med ultraviolette lysstråler. Finsen er anerkjent som en forløper innen stråleterapien. Som en tilfeldighet fikk han Nobelprisen samme ar som Marie Curie fikk sin første Nobelpris i fysikk. Finsen led selv fra sin ungdom av en kronisk sykdom som førte til hans død like etter prismottagelsen, og det var forsøk på å bedre sin egen helse ved hjelp av sollys som førte ham inn i utforskningen av lysstrålenes biologiske virkningen Finsen, Søren Hilmar Steindor, 1824-86, dansk embetsmann av islandsk slekt, 1865 stiftamtmann, Ira 1873 landshøvding på Island. Han hadde en stor del av æren for forfatningsløven av 5. januar 1874 om Islands særlige anliggender. 1883 utnevnt til overpresident i København, 1884-85 innenriksmi­ nister. Finsen. Vilhjålmur Hlddver (Ludvig), 1823-92, islandsk rettslærd, dansk høyesterettsassessor. Fin­ sen utgav de gamle islandske lovbøker Grågås (Konungsbøk med oversettelse, 1852-70; Skålholtsbok. 1883; Stadarholsbok, 1879); av hans rettshistoriske arbeider fremheves Om den oprindelige ordning af nogle af den islandske fristats institutioner (1888). Finsen-behandling (med.), tidligere brukt behand­ ling av hudtuberkulose med ultrafiolett lys fra en elektrisk kullbuelampe. Strålene ble konsentrert ved hjelp av kvartslinser. Nam etter N. R. Finsen.

FINSEN-ENHET Finsen-enhet, enhet for ultrafiolett strålingstetthet. En Finsen-enhet tilsvarer stråling med effekttetthet 10 W/cm2 ved en bølgelengde på 296,7 nm. En Finsen-enhet regnes å forårsake solbrenthet i løpet av 30 min. Navn etter N. R. Finsen. Finseth. Jan Eirik, f. 31. aug. 1956 i Lenvik, norsk offiser. Sjøkrigsskolen 1979. Forsvarsattaché i Lon­ don 1991-94, kommandørkaptein og sjef for strategikontoret ved Planavdelingen/Sjøforsvarsstaben i Forsvarets overkommando 1994-97, senior stabsof­ fiser ved Strategi- og langtidsplanavdelingen/Sentralstaben i Forsvarets overkommando 1997-99, kommandør og sjef for Logistikkavdelingen/Operasjonsstaben i Forsvarets overkommando 1999-2000. Flaggkommandør og kystartilleriinspektør 2000-02, kontreadmiral og første sjef for Landsdelskomman­ do Nord-Norge 2002-03. Fra 2003 generalinspektør for Sjøforsvaret. Finseth Ove Harder, f. 10. februar 1965 i Mandal, norsk klesdesigner, utdannet ved Statens hånd­ verks- og kunstindustriskole i Oslo og École de la Chambre Syndicale de la Couture Parisienne i Paris. Han hadde åtte års praksis fra Kjell Torheim da han i 1999 åpnet eget atelier i Oslo. Finseth arbeider innen en klassisk stil og henter inspirasjon fra eldre tiders moter og dekorteknikker. Klærne han lager er ofte enkle og tidløse, men kan iblant ha mer kom­ plekse fasonger og overdådige broderier. Han kreerte brudekjolen til kronprinsesse Mette-Marit. Tildelt Oslo Fashion Award 2001 som Årets Designer 2000. Finsetunnelen, jernbanetunnel pa Bergensbanen fra Finse stasjon til Låghelle i Ulvik kommune i Horda­ land. Norges tredje lengste jernbanetunnel etter Liertunnelen og Romeriksporten; 10 300 m i fjell, totalt 10 589 m iberegnet betongoverbygg. Den inneholder Bergensbanens høyeste punkt 1237,2 moh. Åpnet sommeren 1993. Finsevatn, vann ved Finse stasjon på Bergensbanen, Ulvik kommune, Hordaland; 1215-1212 moh. Har avløp til Ustevatn og er regulert i forbindelse med utbyggingen Uste-Nes. finsk, språk som tilhører den finsk-ugriske grenen av de uralske språkene. Innenfor den finsk-ugriske grenen er finsk nærmest beslektet med estisk, karelsk (i russisk Karelen), vepsisk, Indisk, votisk og livisk. De fire sistnevnte språkene er små og delvis utdøende minoritetsspråk som snakkes i Russland (vepsisk, ludisk og votisk) og Latvia (livisk). Utbredelse. Finsk snakkes av over 5 mill, mennes­ ker hovedsakelig i Finland, men også av store finske emigrantgrupper i Sverige og Nord-Amerika. 1 Nor­ ge snakkes finsk (kvensk) vesentlig i Troms og Finn­ mark av om lag 6000 etterkommere av finske inn­ vandrere fra 1700-tallet og senere. Også i Sør-Norge fantes det finske innvandrere på Finnskogene, men det finske språket der er utdødd. Språklige særtrekk. Det finske lydsystemet består av 8 vokaler: a, e, i. o, u.y, d, b og 13 konsonanter: p, t, k, d.g, s, h. v, j. I, r. m. n. Man skiller mellom de bakre vokalene a. o, u og de tilsvarende fremre vokalene y, li. b. Finsk har vokalharmoni, dvs. mange endelser veksler mellom en form med fremre vokaler og en form med bakre vokaler alt etter som rotordet har fremre eller bakre vokaler. Av ordet tala 'hus' med bakre vokaler dannes formene talosta 'fra huset' og talossa 'i huset', mens av kyla 'bygd' som har fremre vokaler, er de tilsvarende formene kyldstd 'fra bygda' og kylåssd 'i bygda'. Konsonantene p, tog k uttales uten pustelyd (aspirasjon) som i fransk og forskjellig fra hva vi finner i de skandinaviske språkene. Både konsonanter og vokaler kan være lange og korte i alle stillinger i ordet, bortsett fra at lange konsonanter ikke kan stå i begynnelsen og slutten av et ord. Både lange vokaler og lange konsonanter angis ved dobbeltskriving. Følgende eksempler viser hvordan vokal- og konsonantlengde skiller mellom ulike ord i finsk: tuli 'ild', tulli 'toll', tuuli 'vind'; tulla 'å komme', tuulla 'å blåse', Tuula et kvinnenavn;

138 kansa 'folk', kanssa 'sammen med'. Trykket er i finsk alltid på første stavelse i et ord. De fleste finske substantivene og verbene har stadieveksling, dvs. de har to ulike stammeformer alt etter som ordet har en endelse som begynner med konsonant eller ikke. Her er noen eksempler på vekslingen i substantiv hvor vi kan sammenligne nominativsformen uten endelse med genitivsformen med endelsen -n: tukka 'hår' - tuka-n, maito 'melk' maido-njalka 'fot' -jala-n. Finske substantiver skiller mellom entall (talo 'et hus/huset') og flertall (talet 'hus/husene') og bøyes i 15 kasus. Dette kan illustreres med noen kasusformerav auto 'bil': akkusativ og genitiv auton 'bilen(s)', inessiv autossa 'i bilen', adessiv autolla '(opp) på bilen', elativ autosta 'ut av bilen', illativ autoon 'inn i bilen', ablativ autolta 'bort fra bilen' osv. Et spesielt og vanlig kasus er partitiv som uttrykker en ube­ stemt mengde. I følgende setninger er maitoa partitiv av maito 'melk': Maito on kaapissa 'Melken er i ska­ pet', Kaapissa on maitoa 'Det er melk i skapet'; Juon maidon 'Jeg drikker melken', Juon maitoa 'Jeg drik­ ker melk'. Eiendomsforhold uttrykkes ved endelser, f.eks. autoni 'min bil', autosi 'din bil', automme 'vår bil’ osv. Verbene i finsk bøyes i entall og flertall, i første, andre og tredje person og i nåtid og fortid. Finske verb har ingen egen fremtidsform. Nektelse uttryk­ kes ved eget verb (en 'jeg ikke', et 'du ikke' osv.), jfr. Tulen 'Jeg kommer', Tulin 'Jeg kom', Tulet 'Du kom­ mer', En tule 'Jeg kommer ikke', Et tule 'Du kommer ikke'. Videre har finsk et rikt system av infinitiver og partisipper som svarer til leddsetninger og ledddelsetninger i norsk og andre indoeuropeiske språk. Ordstillingen i finsk er nokså fri og brukes i ut­ strakt grad til å uttrykke betydningsnyanser, jfr. Auto on kadulla 'Bilen er i gaten', Kadulla on auto 'Det er en bil i gaten'. En rekke partikler som er karakteris­ tiske for finsk kan også føyes til ulike ord i setningen. F.eks. dannes spørsmål med spørrepartikkelen -ko eller -kb (valget bestemt av vokalharmonien): Onko Heikki koulussa? 'Er Heikki pa skolen?', Heikkikbon koulussa? 'Er det Heikki som er på skolen?', Koulussako Heikki on? 'Er det pa skolen Heikki er?' Språkhistorie. De finske dialektene deles i to hoved­ grupper: de vestfinske og de østfinske. Skillet går bade pa lyd- og formlære og spesielt på ulikheter i ordforrådet. Det finske skriftspråket oppstod på 1500-tallet og var opprinnelig basert på de vestlige dialekter rundt Åbo (se Michael Olavi ►Agricola). Men etter 1800 kom stadig flere østfinske trekk inn i skriftspråket, særlig gjennom Elias Lonnrots utgivel­ se av folkeeposet Kalevala, hvor materialet kom fra det østfinske dialektområdet. Det finske skriftspråket svarer således ikke til noen dialekt, men er en felles­ nevner for de finske dialektene. På grunnlag av skriftspråket utviklet det seg også en felles overdialektal talespråksnorm som ble allment akseptert. Det er også forklaringen på at det praktisk talt ikke er noen avvik mellom finsk standard talespråk og skriftsprå­ ket, dvs. rettskrivningen svarer her helt til uttalen. En sterkt normerende språkpolitikk utviklet denne normen til et rikt og fleksibelt litteratur- og administ­ rasjonsspråk. Spesiell vekt la man i språkdyrkingsarbeidet på å utvikle ordforrådet og å unngå lånord. Likevel er ikke finsk så rent for lånord som det ofte sies. Mange vanlige finske ord er gamle lånord fra germanske og baltiske språk eller nyere lån fra svensk, f.eks. ranta 'strand', tuoli 'stol', kaapi 'skap', katu 'gate', koulu 'skole' osv. Spesielt talespråket har mange svenske lånord, f.eks. sdnky 'seng', i stedet for det finske ordet vuode. Det daglige talespråket, spe­ sielt i Helsinki, avviker på flere punkter sterkt fra standardspråket, bl.a. er eiendomsendelsene for­ svunnet, pronomenet han 'han, hun' er erstattet av se 'det', og korte vokaler i slutten av ord faller bort, dvs. i stedet ioryksi 'en', kaksi 'to' osv. sier many/a og kaks. Dette siste fenomenet er også utbredt i mange dialekter. EHo

Finska litteratursållskapet, fi. Suomalaisen Kirjallisuuden Seura, SKS, stiftet 1831, har som mål: 1) å samle og utgi folkeminner; 2) å samle og utforske materiale over det finske språk; 3) å fremme finsk litteratur og litteraturforskning. Foruten tidsskriftet Suomi (siden 1841), hvor innholdet i den senere tid for størsteparten har vært lingvistisk og folkloristisk, gir selskapet ut Toimituksia (skrifter). I denne siste serien inngår bl.a. Elias Lonnrots utgivelse av Kaleva­ la (1835), Kanteletar (1840), ordspråk (1842), gåter (1844) og trolldomssanger (1880). De folkloristiske samlingene omfatter ca. 500 000 nummer: eventyr, gammel folkevisediktning (runot), nyere folkeviser, folketro, ordspråk, gåter, melodier, leker m.m. Blant selskapets øvrige publikasjoner finnes enkelte forfat­ teres verker, ordbøker, bibliografier, oversettelser og lærebøker, og biblioteket har en fullstendig samling av finskspråklige aviser. Selskapet utdeler ærespriser for skjønnlitterære og vitenskapelige arbeider. Et informasjonssenter for finsk litteratur (Suomen kirjallisuuden tiedotuskeskus) ble grunnlagt i 1977 i forbindelse med SKS for å fremme oversettelser og publisering av finsk litteratur. Finska missionssållskapet, fi. Suomen Ldhetysseura, finsk luthersk misjonsselskap grunnlagt 1859 i forbindelse med feiringen av 700-årsjubileet for innføringen av kristendommen i Finland. Selvsten­ dig virksomhet blant ambofolket i det nåværende Namibia ble tatt opp 1870 og utvidet i 1929. Mi­ sjonsselskapet har rundt 300 utsendte misjonærer (2001) i en rekke land i Afrika, Asia, Europa og Midtøsten. Martti Rautanen er den skikkelsen som ruver mest i selskapets historie, etter sine 50 år i Namibia med et stort arbeid som språkforsker og bibeloversetter. Finska Notisbyrån, FNB, fi. Suomen Tietotoimisto, STT, finsk presses sentrale nyhetsbyrå. Finlands første nyhetsbyrå, Finska Telegrambyrån, ble grunnlagt som privat selskap med tillatelse fra regjeringen i St. Petersburg 1887. Myndighetene oppløste det 1902 på grunn av krenkelse av sensurbestemmelsene. I 1915 ble dets etterfølgere og enkelte andre mindre nyhetsbyråer på pressens initiativ slått sammen til Finska Notisbyrån, et aksjeselskap hvor avisene overtok den avgjørende andel i kapitalen. Det er et redaksjonelt og teknisk fullt utbygd, uavhengig nyhetsbyrå som leverer en omfattende tjeneste med innenriks- og utenriksnyheter til finsk presse og kringkasting. Finskebukta, fi. Suomen Lahti, bukt av Østersjøen mellom Finland, Estland og Russland, ca. 420 km lang, 50-120 km bred og 29 600 km2. Opptil 100 m dyp i vest, 7 m og mindre i øst. Saltholdigheten er omkring 5,5 %. Kystene i indre deler fryser ofte til om vinteren. Viktigste havner i Finskebukta er St. Petersburg, Vyborg, Tallinn, Kotka, Helsinki og Hangd. De viktigste elver som munner ut i bukta er fra nord Kymijoki, fra øst Neva, fra sør Narva. Saimaa-kanalen munner også ut i Finskebukta. finsk hest, lett trekkhest av middels størrelse, sterk og energisk kaldblodshest. Rasen var opprinnelig avlet for skogs- og jordbruksarbeid; nå benyttes den mest som traver og hobby- og ridehest. Rasen er oftest rød av farge med lite, vakkert hode, grov hals, lang rygg og smalt bryst. Bena er rene og tørre (dvs. fri for benknuter og væskeansamlinger). Prestasjonsprøver blir systematisk benyttet i avlsarbeidet, finsk lapphund rektangulær, kraftig spisshund; mankehøyde 46-52 cm for hannhunder, tisper 4147 cm; svakt hvelvet skalle, snutepartiet jevnt avsmalnende mot snutespissen; mørkt brune øyne; middels store, nesten spisse, stående ører; lang, ru, temmelig tilliggende pels; alle farger, men grunnfargen skal dominere. I århundrer var samenes reingjeterhunder av samme type over hele Nordkalotten, men de ble etter hvert blandet opp med rasefremmede elemen­ ter som i stor grad nedsatte deres brukbarhet. To

FIOLETT

139 varianter er blitt bevart, svensk lapphund og finsk lapphund. finsk mytologi. Få direkte kilder til finsk mytologi er bevart. Det eldste dokumentet er Michael Agricolas oversettelse av Davids salmer fra 15 51, der han i forordet regner opp «tavastlendingers og karelers avguder», en oppgave over guder med sterkt spesia­ lisert virkefelt. Andre opptegnelser skriver seg fra begynnelsen av 1700-tallet. To finske gudenavn, Jumala og Ilmarinen, har tilknytning til ord som betyr himmel. Del første gikk etter hvert over til å bety gud, det andre henger sammen med Urna ('vær, himmel'). Ilmarinen synes å ha vært værgud og skytsgud for reisende. 1 nasjonaleposet Kalevala er han smed og smidde fruktbarhetsidolet Sampo. Fruktbarhetsgudinnen Rauni, hennes make, tordenguden Ukko, og fruktbarhetsguden Såmpså viser likhet med de skandinaviske gudene Njord, Froy og Frøya. Sjeletroen har vært viktig i finsk mytologi, og dyrkingen av de døde synes å ha inntatt en sentral plass i gammel finsk religion, som hos de andre finsk-ugriske folkeslag. Karakteristisk for finsk og finsk-ugriske religionsformer er videre den stilling sjamanen (den vise) inntar, som formidler mellom menneskene og åndeverdenen. finsk spets, Finlands nasjonale hunderase. Den teori har vært fremsatt at finsk spets er innvandret sørfra med finsk-ugriske folkestammer som i sin tid kolo­ niserte Finland. Mer sannsynlig er imidlertid teorien at den er en av de mange opprinnelige, nordiske spisshundvarianter. Rasen er nokså enestående, idet den er en av de få gjenværende av en rekke gamle halsende fuglespisshunder, dvs. den brukes på storfugljakt ved at den lokaliserer fuglen og fascinerer den ved å halse under treet slik at jegeren kan kom­ me på skuddhold. Mankehøyde for hannhunder 44-50 cm, for tisper 39—45 cm; noe hvelvet skallefront; tydelig stopp; kort, avsmalnende snuteparti; mørke øyne; spisse, stramt stående ører; tett, nesten kvadratisk kropp; høyt ansatt hale som bæres ringet; stri, rett, noe utstående pels; klart rødgul til varmt rød. finsk støver, den østligste av de nordiske harehundraser; bygger på hunder av blandet avstamning som i 1870-årene gjorde furore som jakthunder i Fin­ land. I begynnelsen av 1890-årene tilført en del svenske hamiltonstøvere og er nå så lik denne at selv eksperter kan ha vanskelig for å se forskjellen. Sterk, rektangulær, middels stor; mankehøyde for hann­ hunder 55-61 cm, for tisper 52-58 cm; hvelvet skalletak, svakt markert stopp, langt snuteparti; mørke øyne; middels lange, hengende orer; tett, tilliggende, middels lang pels; rødbrun med svart sadel og helst noe hvitt. finsk-ugriske språk, gruppe av språk som horer til den uralske språkfamilien; omfatter bl.a. samisk, de østersjøfinske språkene med bl.a. finsk, estisk, karelsk, vepsisk, Indisk, votisk og livisk, de volgafinske språke­ ne med bl.a. mordvinsk og mari (tsjeremissisk), de permiske språkene med bl.a. komi (syrjensk) og udmurtisk (votjakisk) og de ugriske språkene un­ garsk, ostjakisk (hanti) og vogulsk (mansi). Noen av de finsk-ugriske språkene, særlig de østersjøfinske, er små utdøende språk. De finsk-ugriske språkene er beslektet med de samojediske språkene og danner sammen med disse den uralske språkfamilien. Teoriene om de uralske språkenes videre slektskap med bl.a. indoeuropeiske og altaiske språk er usikre. Finsland, sogn og tidligere kommune i Songdalen kommune, Vest-Agder; 40 km nord for Mandal på østsiden av Mandalen. Sognet, som svarer til den tidligere kommunen, ble 1964 slått sammen med daværende Greipstad kommune til nåværende Songdalen kommune. Navnet kommer trolig av elvenavnet Finså, som har sammenheng med ordet finne, 'villmark'.

Finson, Ludovicus, før 1580-1617, nederlandsk maler, kjent for sine portretter og religiøse motiver, finsprit, 96 volumprosent ►etanol, fremkommer ved destillasjon av råsprit. Finspång, kommune i Sverige, nord i Ostergotlands lån; 1062 km2 med 21 050 innb. (2004). Mange innsjøer, de fleste i retning nordvest-sørøst. Fin­ spång er en utpreget industrikommune med lange industritradisjoner. Produksjon av jern fra midten av 1500-tallet, fra 1641 storkanonfabrikasjon, forden første verdenskrig overflyttet til Bofors. Stor produk­ sjon av jern- og metallvarer. Smelteverk, glassindustri m.m. Kommunesenter er Finspång. Finspång, kommunesenter i Finspång kommune, 25 km nordvest for Norrkoping; 12 800 innb. (2000). Finspång er et gammelt industristed med en levende metallindustri. Finspång slott. Finspång jernbruk, jernbruk grunnlagt på midten av 1500-tallet, tilhørte kronen. Bruket ble 1618 forpaktet av Willem de Besche og 1641 solgt til Louis De Geer, som bygde ut bedriften til Sveriges største kanonstøperi. Finspång tilhørte slekten ► De Geer til 1856, da bruket ble solgt lil C. E. Ekman, som 1884 grunnla AB Finspångs styckebruk. Fra 1913 tilhørte bedriften AB Ljungstrom (nå ABB Stal AB). Finspång slott, som er en steinbygning i tre etasjer med to fløyer, ble påbegynt 1668 og trolig fullført i 1680-årene av Louis De Geer d.y. Slottet er et av Sveriges største slottsanlegg fra 1600-tallet, og var hovedsete for De Geer-slekten til begynnelsen av 1800-tallet. Slektens store bibliotek (30 000 bind) ble 1904 solgt til Norrkoping kommune. Slottet brukes nå som administrasjons- og representasjonslokaler av ABB Stal AB. Finstad Eva, 1933-98, født i Nes, norsk politiker (H), gårdbruker. Vararepresentant lil Stortinget 1981-88, møtte fast 1981-86. Stortingsrepresentant for Akershus 1988-97. finsteinhugger. håndverker som utfører hugging av gravsteiner, monumenter o.l. Opplæring avsluttes med svenneprøve innen rammen av ►steinlaget. Finsteraarhorn [-a :r- ], fjell i Sveits, høyeste topp i Berner Alpen, på grensen mellom kantonene Bern og Valais, 4274 moh. Finsterwalde. by i Tyskland, Brandenburg, 95 km sorsørøst for Berlin; 19 700 innb. (2002). Industriby i utkanten av brunkullområdet Niederlausitzer Revier. Metall- og elektroteknisk industri. Finsterwalderbreen. dalbre på sørsiden av Van Keulenfjorden, Spitsbergen. Svalbard; ca. 40 km2 stor. Finsterwalderbreen ligger i Sør-Spitsbergen nasjo­ nalpark og er oppkalt etter den tyske glasiolog Sebastian Finsterwalder (1862-1951). Breen horer til de best undersøkte på Svalbard. Norsk Polarinstitutt startet målinger her i 1950. finstruktur, oppsplitting av spektrallinjene fra et atom, skyldes den såkalte spinnbanekoblingen for elektronene. Et elektron beveger seg ifølge Bohrs atommodell i en ellipsebane omkring kjernen samti­ dig som det har et egenspinn, dvs. at det roterer om sin egen akse. De to rotasjonene kan enten løpe samme eller motsatt vei, og dette gir to litt forskjel­ lige energitilstander for elektronet. Noen ganger kan energiførskjellen påvises ved en oppsplitting av en spektrallinje, svarende til at elektronet i enkelte atomer har valgt den ene og i andre den andre til­ stand. Denne oppsplitting kalles finstruktur. De første beregninger av oppsplittingen ble utført av Sommerfeld. Som en hensiktsmessig parameter innførte han finstrukturkonstanten a = e2l2eohc— (e er elektronets ladning, £(, er permilliviteten i tomt rom, h er Plancks konstant, og i er lyshastigheten). Finstrom, kommune i Finland, Landskapet Åland, nord for Mariehamn; 121 km2 med 2370 innb.

Fiol. Skogfiol har hjerteformede blad og blekfiolette blomster.

(2004). Svenskspråklig kommune (96 % er svensk­ språklige). Sommerturisme. Kirke fra 1100-tallet. finsølv eller fint sølv, handelsbetegnelse på sølv som ikke er legert. Normalt holder finsølv minst 99,9 % sølv (Ag). Finså kraftverk, Sirdal, Vest-Agder, utnytter en fall­ høyde på 296 m mellom Nespervatnet og Sirdalsvatnet. Maksimal ytelse 21 MW, midlere årsproduksjon 125 GWh. finte (av it., til fingere). 1 I boksing og fekting et fingert slag eller støt, for at motstanderen skal blottstille seg. 2 En spydig, litt ondskapsfull bemerkning. finurlig (sv., trolig dannet til fin med mønster fra figurlig o.l. ord), utspekulert. Finzi. Gerald (Raphael), 1901-56, britisk komponist. Påvirket av Elgar og Vaughan Williams. Skrev san­ ger, bl.a. til tekster av Thomas Hardy, klarinettkonsert (1949), Dies natalis for sopran og strykeorkester (1939) m.m. fiol, Viola, planteslekt i fiolfamilien, urter eller sma busker, ofte med hjerteformede blad og uregelmes­ sige femtallsblomster. Frukten er en kapsel som hos de fleste arter slynger frøene ut når den skrumper, mens enkelte fiolarter har næringsrike utvekster på frøene og spres med maur. Noen arter har vanlige blomster om våren, men får siden små, uanselige blomster som ikke åpner seg, og som selvbestøves (kleistogame blomster). 500 arter, utbredt over hele Jorden; i sør mest i Afrikas og Sør-Amerikas fjell. Pa Hawaii finnes treaktige arter. I Norge vokser 16 arter, de vanligste er ► engfiol, ►skogfiol og ►myrfiol. ►Stemorsblom er et ettårig ugress i åker og hager, men vokser også på tørre rabber. 1 fjellet vokser ►fjellfiol, som har gule, velluktende blomster. Som prydplanter dyrkes bl.a. ►hagestemorsbløm, ► marsfiol, ►hornfiol, gulfiol, V. lutea, og storblømstrede hybrider av disse artene. Mange varieteter av marsfiol brukes til fremstilling av parfymer. Største­ delen av «fiololjen» stammer imidlertid fra rotstok­ ken til sverdlilje. Iris. fiol (av senlat.), eldre betegnelse på tykkmaget flaske med lang, trang hals, særlig brukt i kjemien. fiol i av it.), eldre betegnelse før ►fiolin. Brukes fortsatt (søm betegnelse på fele) i norske dialekter, fiolbeger Ascocoryne. begersoppslekt med opptil 5 mm brede, fiolette fruktlegemer på råtten ved og stubber. Ofte opptrer også et mer uregelmessig stadium alene eller samtidig. fiolett, fellesbetegnelse for relativt mørke blårøde fargetoner, som dels går mere mot blått (blåfiolett), dels mer mot rødt (rødfiolett), uten at det finnes noe alminnelig anerkjent kriterium for hva som skulle være «rent fiolett». På fargesirkelen grenserblåfio­ lett mot blått (ultramarin), rødfiolett grenser mot purpur (magenta). Umettet (hvitaktig) blåfiolett

FIOLFAMILIEN

kalles gjerne lilla (syrin). Umettet rødfiolett nærmer seg rosa (umettet purpur). Siden Newtons dager er det vanlig å betegne den kortbølgede pol i sollysets fargespektrum - og der­ med i regnbuen - som fiolett. Denne fargetonen oppfattes vanligvis som blåfiolett. Rødfiolett er ikke representert i solens fargespektrum og blir i fargemålingen bare spesifisert ved komplementære bølge­ lengder (se ►fargemåling). Navnet fiolett kommer fra italiensk violetta, en forminskelsesform av det latinske blomsternavnet viola (Viola odorata; marsfiol). Denne blåfiolette blomsterfargen hadde i antikken ikke et eget navn. Marsfiolen ble sogar omtalt som «svartere enn bek», men også som «purpur» (porfyreos), som på den tid omfattet et bredt spektrum av fargetoner fra blåfio­ lett til skarlagen. Fremstilling. Naturlige fiolette fargestoffer er sjeld­ ne. Oldtidens kostbare purpurpigmenter ble produ­ sert i Fønikia på basis av en sjøsnegl. Fargestoffet ultramarin, på basis av lapiz lazuli (lasurstein), er rent blått, men i 1814 oppdaget man at dette stoffet oppstår som biprodukt ved fremstilling av soda og at det ved saltsyrebehandling kunne føres mot blåfio­ lett. Teknisk manganfiolett (Nurnberger-fiolett) er et blåfiolett lys- og varmebestandig manganfosfat. Krapplakk (et uttrekk av ► krapp) gir rene, men ikke særlig lysekte, rødfiolette fargetoner. Med stenkulltjærestoffene og utviklingen av moderne organisk kjemi ble flere fiolette pigmenter still til rådighet for malerne og malingsindustrien. Assosiasjoner, symbolikk. Fiolett forener den blå fargens passive og den rødes aktive karakter. Som en innadvendt aktiv farge står Holett for høytid, alvor og mystikk, som i negativ retning kan slå over i mystifiserende svermeri. Goethe mente at et rødfio­ lett rom måtte være «uutholdelig», men understre­ ket den forfriskende virkning av små innslag av rødfiolett i klesdrakten. I det protestantiske og katolske kirkeår er fiolett som botsfarge knyttet til advent og faste. I liturgien benyttes mørkere, så vel som lysere (lilla) nyanser av fiolett. THo fiolfamilien, Violaceae, frikronet plantefamilie med ca. 900 arter, derav over halvparten i slekten ►fiol, Viola. Femtallsblomster, oftest uregelmessige og det ene kronblad med honningspore. Frukten er kapsel eller bær. Noen slekter i Sør-Amerika, Fiji og på NyCaledonia er klatrebusker med vingefrukt som spres med vinden. Isodendrion på Hawaii er små trær. Arter av slektene Anchietea og Hybanthus brukes i folkeme­ disinen. fiolgallmidd, Eriophyes violae, middart i familien gallmidder. Mikroskopisk dyr som er arsak til innrullede bladkanter, men til forskjell fra angrep av ► fiolgallmygg blir bladene ikke fortykket. Plante­ ne kan etter hvert bli nokså forkrøplet, særlig hagefiol. fiolgallmygg, Dasyneura ssp., tovingearter i gallmyggfamilien. Små, spinkle insekter med 2 mm lange, oransjefargede larver. De er årsak til at knop­ per, skudd og blad blir oppsvulmet og fortykket. Bladene rulles sammen mot midtnerven. Etter hvert blir hele planten misdannet og det utvikles ingen blomster. Forekommer av og til på hagefiol og stemorsblom. fiolgubbe, stilksporesopparten Gomphus clavatus. Kjøttfull, myk uregelmessig traktførmet med gulak­ tig overside og fiolettaktig, gaffelrynket underside. Fiolgubbe vokser i kalkrike, gamle granskoger fra Kragerø til Hadeland. Meget god matsopp. fiolin (av it.), det minste av nåtidens strykeinstrumenter og det ledende i orkesteret, hvor det er fører for gruppen fiolin, bratsj, cello, kontrabass. Sin nåværende klassiske form har den litt etter litt fått i en utvikling som visstnok hovedsakelig foregikk i Nord-Italia og var ferdig ca. 1500. Den firestrengede fiolinen kan belegges i regulær bruk fra omkring

140

1550. Ledende fiolinbyggere på denne tid var An­ drea Amati (Cremona) og Gasparo da Salo (Brescia). Gjennom Cremona-skolen ble fiolinen utviklet til sin høyeste fullkommenhet i begynnelsen av 1700-tallet, med familiene Amati og Guarneri og Antonio Stradivari, som de ledende byggere. Uten­ for Italia stod Jacob Stainer i fremste rekke. Fiolinen har form av en lukket kasse med to svakt buede rundaktige flater og sidevegger. På dekket er det to lydhull og mellom dem en stemmestokk som støtter stolen og fortsetter oppover i en hals med avrundet snegl. De fire strenger er festet i en strengeholder og løper over stolen og gripebrettet opp i sneglen eller snekken, hvor de festes i skruer som regulerer deres stemning. De er slemt i rene kvinter g, d1, a1, e2. E-strengen kalles kvinten. fiolinmalle. Loricgria pgrva, søramerikansk akvarie­ fisk i sugemallefamilien (Loricariidae). fiolkjuke, poresopparten Trichaptum abietinum. 1-2 cm bredt, utstående, seigt fruktlegeme med fiolett porelag og grålig, filtet overside. Den blir ofte over­ grodd av alger og blir da grønnaktig. Vanlig på døde stammer, bartrestubber og kvister, særlig av gran. Det er en av de mest alminnelige råtesoppene og er årsak til alvorlig lagringsråte på trevirke. fiolkongslys, Verbascum phoeniceum, oftest flerårig art i maskeblomstfamilien. 40-80 cm høy, bladene har dunhår på undersiden, fiolette blomster enkeltvis i en klase i toppen av stengelen. Fiolkongslys stam­ mer fra Øst-Europa og Vest-Asia. I Norge dyrkes den som prydplante, finnes forvillet noen få steder i SørNorge. fiolonsell. se ►cello. fiolrot, rhizoma iridis, en velluktende droge som består av tørrede jordstengler (rotstokker) av hageiris, Irisgermanica, og andre sverdliljearter. Fiolrot blir brukt i parfyme og som smakstilsetning til to­ bakk. Fiolrot har også vært brukt mot hoste, innvollsorm og slangebitt. fiolstein, Trentepohlia iolithus, grønnalgeart som består av grenete celletråder som slutter seg sammen og danner et rødbrunt skorpeaktig belegg på stein i steinurer, ofte langs vei- og jernbaneskråninger. Den rødbrune fargen skyldes et fargestoff i cellene som dekker over del grønne klorofyllet. I regnvær sender den ut en behagelig, fiolaktig lukt. Arten tilhører gruppen luftalger, og slekten er særlig utbredt i tropiske strok med høy luftfuktighet. I Norge finnes noen nærstående arter på barken på nedre del av trestammer. fioltre, Acacia homalophylla, lite ►akasietre. Meget hard og tung ved som dufter av fiol. Veden har smal splint og en stripet, brunrød kjerne. Fioltre brukes til finere snekker- og dreievarer. Fioltre hører hjemme i Australia, men dyrkes også i USA. Fiorentina, italiensk fotballklubb, stiftet 1926. Bane: Stadio Comunale, Firenze (kapasitet 66 500). Vant europacupen for cupmestere 1961 (slo Rangers i finalen). Har (per 2004) 2 liga- og 6 cupmesterskap. Klubben gikk konkurs 2002 og ble flyttet ned til Serie C2 (fjerde nivå), men spiller fra 2004 igjen i Serie A. Drakt: Lilla trøye og bukse. Kjente spillere er bl.a. Giancarlo Antognoni, verdensmester 1982, og Gabriel Batistuta.

Fiorenzo di Lorenzo, ca. 1440-1521, italiensk maler, den umbriske skoles gjennombruddskunstner; forente florentinsk form og umbrisk stemning. Fikk særlig betydning for elevene Perugino og Pinturicchio. Han har bl.a. malt Peter og Paulus og sann­ synligvis tatt vesentlig del i fremstillingene av San Bernardino avSienas undre i Palazzo Comunale i Perugia. Fioretti di san Francesco [- -tjeskå] (dvs. 'den hellige Frans' små blomster'), italiensk oversettelse av et latinsk dikt. Originalen kjennes ikke, den italienske versjon er blitt til i Toscana på slutten av 1200-tallet. Diktet er en samling legender om Frans av Assisi og de første fransiskanere. Norsk oversettelse ved Eiliv Skard: F; heilagsogur um Frans frå Assisi (1930). fioringress (av irsk fiorthann), langt, grovt gress, dss. ► krypkvein. fipa. wafipa, bantutalende folk på Ufipa-platået i Tanzania; teller (2004) noe over 300 000. Området deres ligger i en tradisjonell ferdselsåre mellom de nordøstlige og de sørlige delene av det sentrale Afrika, og fipafolket har aner fra mange hold. De er særlig kjent for en produktiv jordbruksteknikk som omfatter planting i en form for komposthauger. Sentrale næringsveier er nå dyrking av hirse, kaffe og frukt, fiske og et visst kveghold. For mellom 300 og 500 år siden grunnla fipa en segmentær stat, som var sterkest i sentrum og hadde avtagende innflytelse mot utkanten. Ulike styrings­ former avløste hverandre, til 1970-årenes sosialistis­ ke politikk i Tanzania medførte oppløsning av deres høvdingdømmer. Fiplingdalen. dalføre i Grane kommune, Nordland, sørøst for Trofors; ca. 40 km langt. Gjennom dalen renner Fiplingdalselva nordover fra Børgefjell, gjen­ nom Øvre og Nedre Fiplingvatn til Vefsna. Øst for dalen ligger Børgefjell nasjonalpark. Dalsidene er bratte, men dalbunnen, særlig i nedre del, er for­ holdsvis slakk. I 1930-årene ble det satt i gang et større bureisingsprosjekt i dalen, men med et mind­ re resultat enn ventet. Fiplingdalen har meget god jord (fyllitt-morene) og gode beitemuligheter. Jord­ bruk, basert på husdyrhold, er viktigste næringsvei. Navnet. Første ledd i navnet er visstnok et uforklart innsjønavn Fipling. fiportunger, i sagatiden norsk betegnelse på engelske leiesoldater som kom fra ►Cinque Ports (The Five Ports). fiqh [fik] (arab. 'kunnskap, fornuft'), islams rettsvi­ tenskap. Rettsvitenskapen har en sentral plass i islam, og behandler den hellige loven, sharia, slik denne kommer til uttrykk i Koranen og i tradisjonen (sitnna, hadith) tolket av de rettslærde. Fiqh regulerer ikke bare rituelle handlinger (bønn, faste, ritualbidrag, pilegrimsferd), men omfatter også privatrett, strafferett, krigens lover osv. Den klassiske rettsvitenskapen griper m.a.o. inn på alle områder av det religiøse, sosiale og politiske liv. I ortodoks rettstenkning er Gud selv lovgiveren, og sharia er en del av åpenbaringen som ikke kan endres eller tilpasses nye samfunnsforhold. I en noe modifisert form ligger dette synet til grunn for da­ gens politiske islam, der religionen oppfattes som et politisk, sosialt og økonomisk system, knyttet til kravet om innføring av sharia. Fiqh har utviklet en egen hermeneutikk, og an­ vender tre hovedprinsipper i tolkning av skrift og tradisjon: 1) de troendes enighet, eller konsensusprinsippet (idjma), 2) analogiprinsippet (kiyas), og 3) «den personlige forståelse» (ijtihad), som åpner for nytolkninger ved at den rettslærde innen bestemte rammer fritt kan resonnere seg frem til den beste løsningen på et rettsproblem. Sjia-islam har utviklet sine egne regler for anvendelse av ijtihad. Sunniislam gir plass for fire lovskoler (madhhab). Disse anerkjenner hverandre, men har en noe ulik prak­ sis. Hvilken rettsskole en muslim tilhører, er først og fremst geografisk bestemt. Hanafi-skolem sammen

FIRENZE

141

Firblad. Blomstrende urt til venstre og bær til høyre.

med Shafii-skolen, omfatter i dag størsteparten av den ikke-arabiske verden. Hanafi-skolen, som tidli­ gere dominerte i Tyrkia, dominerer i dag i Pakistan, India, Afghanistan, Irak og Kina. Mange muslimer i Europa følger denne skolen. Maliki-skolen domine­ rer i Nord-Afrika, i Marokko er den enerådende. Shafii-skolen finner vi i dag i Nord-Egypt og ØstAfrika, Indonesia, Malaysia og deler av Sorøst-Asia. Hanbali-skolen, den strengeste og mest puritanske av lovskolene, dominerer i dag i Saudi-Arabia. Sjia-islam har egne lovskoler, den viktigste er den jaffarittiske. Alle rettsskolene er oppkalt etter sine grunnleggere. Fira, by i Hellas, hovedstad på øya Thira (Santorini), ligger dramatisk til på kanten av en 260 m høy klippe. Arkeologisk museum. Betydelig turisme. Firbank, (Arthur Annesley) Ronald [fæbætjk], 18861926, britisk romanforfatter. Han var i sitt liv og virke et sent produkt av 1890-årenes «estetiske» bevegelse, og ble noe av en kultfigur. Språk- og billedbruk så vel som handlingsmønster stiller roma­ ner som f.eks. Valmouth (1919) i skarp kontrast til 1800-tallets realisme. Kritikere har påvist hans innflytelse på forfattere som Evelyn Waugh, Ivy Compton-Burnett og Muriel Spark. Litt.: Brophy, B.: Prancing novelist, 1973 firblad, Paris quadrifolia, flerårig urt i firbladfamilien. 10-40 cm høy, med krypende jordstengel og rak stengel med en krans av fire buenervede blad et stykke ovenfor midten. I toppen sitter en enkelt gulgrønn firetallsblomst. Frukten er et blått, saftig, meget giftig bær. Andre navn på firblad er amonlauv, halsbyllbær, trollbær, trollgras, veggelusbær. I Vestfold ble det lagd en tinktur av bærene til pensling av halsen. Bærene skulle også ha evnen til å fordrive veggelus. Som det fremgår av flere navn var firblad en trolldomsurt. I Norge er firblad vanlig i løvskog og næ­ ringsrik barskog. Den går enkelte steder høyt opp på fjellet, til 1250 moh. firbladfamilien. Trilliaceae, enfrøbladet plantefamilie. Flerårige arter med krypende jordstengler og oppret­ te skudd med hele, kransstilte blad. Blomstene sitter som regel enkeltvis i skuddspissen og er 3- eller 4tallige og undersittende. Frukten er et bær eller enrommet kapsel. Firbladfamilien har 4 slekter med i alt 53 arter i tempererte strok av Europa, Asia og Nord-Amerika. I Norge én art, ►firblad. Firda dagsavis i Førde, grunnlagt 1917; eies tra 1995 av A-Pressen ASA. Avisen ble 1999 kåret til den best utformede lokalavisen i Europa av tre europeiske journalistfagblader. Ansvarlig redaktør: Jan Atle Stang. Opplag 2003: 14 239? Firdafylke, det gamle navn på Sunn- og Nordfjordi fogderi i Sogn og Fjordane fylke. Firdafylke kalles na ► Fjordane. Navnet kommer av norrønt Firdafylki, til firdir, 'fjordboere'. Firdaposten, lokalavis for Flora og Bremanger, utkommer Florø tre ganger i uken, grunnlagt 1948, tidligere Arbeiderpartiavis; eies av A-Pressen ASA. Ansvarlig redaktør: Svend Arne Vee. Opplag 2003: 5648._____

Firda Tidend, avis (Sp) som utkommeri Sandane, grunnlagt 1924, utkommertre ganger ukentlig. Redaktør: Bjørn Grov. Opplag 2003: 3174. Firdausi, AbuT-Kasim Mansur, med tilnavnet Firdausi (den paradisiske), ca. 935-1020, persisk dikter. Han stammet fra Khorasan i Øst-Iran, hvor han tilhørte den gamle landadel. I sin diktergjerning søkte han støtte hos den tyrkiske erobrer Mahmud av Ghazni, som ved sitt hoff samlet diktere og lærde, men her falt han i unåde og måtte flykte. Firdausis hovedverk Shahname (Kongeboken) ble avsluttet i 1010. Den består av over 50 000 dobbeltvers og forteller i kronologisk ordnede episoder Irans historie fra verdens skapelse via sagntiden og frem til arabernes erobring og sasaniderrikets fall. Et slikt na­ sjonalt heltedikt var allerede påbegynt av en eldre dikter, Dakiki, og dette har Firdausi benyttet, men for øvrig har han støttet seg til eldre episk diktning og sagn. En sentral stilling i Shahname har persernes nasjonalhelt, Rustam. I en av diktets mest berømte episoder fortelles det om den tvekamp hvor Rustam uvitende dreper sin sønn, Suhrab. Shahname er preget av ridderskapets og føydalismens ånd, og kravet om vasallens ubrytelige troskap mot sin herre. Både som diktverk og ved sin sterke patriotis­ me har det vunnet en stilling i persisk litteratur som kan minne om de homeriske dikts i den greske. El dikt om YusufogZulaikha (Potifars hustru) blir ogsa tilskrevet Firdausi, sannsynligvis med urette. Utvalgte avsnitt av Shahname er oversatt til dansk i A. Christensen: Firdausis Kongebog (1931); en forkortet oversettelse til engelsk ved R. Levy: The Epic of the Kings (1967). fire, slakke, motsatt hale; fire eller senke, låre, mot­ satt heise eller hive. fire absolutter, De, Oxfordbevegelsens (senere Mo­ ralsk Opprustning) sammenfatning av den kristne moralnorm: absolutt kjærlighet, absolutt ærlighet, absolutt renhet og absolutt uselviskhet. 4 B Arkitekter AS, norsk arkitektkontor, oppkalt etter firmaets forste adresse i Oslo - Vestheimgata 4b. Etablert i 1968 da arkitektene Åsmund Skard og Ole Fredrik Stoveland vant konkurransen om utformin­ gen av Ibsenhuset i Skien (ferdig 1973). Blant en rekke andre større arbeider kan nevnes Kristiansand Folkebibliotek, som ble belønnet med Houens Fonds diplom i 1983, Det Norske Teatrets nybygg fra 1985, Lilleparken borettslag, begge i Oslo og Trøndelag teater i Trondheim fra 1997. Kontoret har i sine beste pro­ sjekter klart å forene rasjonell analyse av oppgavens problemstillinger med et elegant formalt uttrykk, fire bøker. De (kin. Si Shu), samling av kinesiske filosofiske skrifter, består av de konfusianske klassi­ kerne Middelveien (Zhongyong), Den Store Lære (Daxue), Samtaler (Lunyu) og Mencius [Mengzi). De to første var opprinnelig kapitler i ► Liji, mens de to siste gjengir uttalelser fra henholdsvis Konfusius og Mencius. De fire boker ble samlet til ett verk pa 1100-tallet av ►Zhu Xi, som tolket tekstene inn i sitt eget filosofiske system. Samlingen ble den viktigste læreboken for studenter og elever på alle nivåer og har siden Zhu Xis tid hatt større innflytelse på kine­ sisk tenkning enn noen annen enkeltbok. firedimensjonalt rom. et rom hvor hvert punkts beliggenhet er bestemt ved fire koordinater; vanlig­ vis tenker man på det fysiske rom hvor hvert punkt beskrives ved tre romkoordinater og tidspunktet. Se ► dimensjon. firedimensjonal verden, H. Minkovvskis geometriske tydning av relativitetsteorien. Er basert på den tanke at den fysiske verden er en verden av ting som skjer firedimensjonalt, i rom og tid, og som bryter med den klassiske forestilling om det tredimensjonale verdensrom og tiden som absolutte og uavhengige begreper, se ► relativitetsteori. fire friheter (etter eng. four freedoms). 1 Betegnelse for de utenrikspolitiske mal president

Franklin D. Roosevelt la frem i sin tale ved åpningen av kongressen 6. januar 1941. Disse friheter, som må sikres menneskene i alle land, er talefrihet, religions­ frihet, frihet fra nød og frihet fra frykt. Frihetene ble nærmere utdypet i ► Atlanterhavserklæringen. 2 Betegnelse lansert i 1980-årene i forbindelse med forberedelsen av EUs indre marked. Uttrykket hen­ spiller på markedets frie bevegelse av varer, tjenes­ ter, kapital og personer. 4H-bevegelsen verdensomspennende opplærings­ program for barn og ungdom. 4H-bevegelsen står for et opplæringsarbeid basert på 4H-organisasjonens mål og metoder som går ut på «å lære ved å gjøre» og er knyttet til landbruk, natur, miljø, helse og ernæring, samt opplæring og aktiviteter innen orga­ nisasjonsarbeid. 4H-medlemmene arbeider ut fra 4H-løftet «vi lover å arbeide mot det mål å bli en ungdom med klart Hode, varmt Hjerte, flinke Hen­ der og god Helse». 4H-bevegelsen omfatter organisa­ sjoner i over 80 land. 4H-arbeidet startet i USA 1902. I Norge ble de første 4H-klubbene startet 1926. Se ► Norske 4H. 470, seilbåt konstruert av franskmannen André Cornu 1963, éntype jolle med senkekjøl og trapes for to personer. Lengde 4,7 m, største bredde 1,7 m, totalvekt 118 kg, seilareal 13,5 m2. Olympisk klasse f.o.m. 1976 (åpen klasse), fra 1988 separate klasser for menn og kvinner. Nasjonal klassemyndighet er 470 Norge. Firenze [firentse] (lat. Florentia). 1 Provins i Italia, Toscana, omkring Arnos midtre løp; 3536 km2 med 935 880 innb. (2003). Hoved­ stad: Firenze. Natur. Nord for Arno stiger landskapet opp mot Apenninene, høyeste punkt er Monte Falterona (1654 moh.). Sør for Arno ligger el lavere bakkelandskap (Chianti). Vest for byen Firenze danner Arno en bred dalgang. Næringsliv. Det dyrkes hovedsakelig hvete, oliven og vindruer; betydelig svineoppdrelt. Industrien er allsidig med produksjon av tekstiler og konfeksjonsvarer, vin (chianti), skotøy, grafiske produkter, kjemikalier m.m. Betydelig turisme. 2 By i Italia, hovedstad både for regionen Toscana og provinsen Firenze, ligger på begge sider av Arno; 356 120 innb. (2001). En av verdens fremste kultur­ byer og turiststeder. Jernbaneknutepunkt, interna­ sjonal lufthavn. Handels- og finanssenter; fremstil­ ling av konfeksjon, skotøy, maskiner, kjemikalier, farmasøytiske produkter, porselen, smykker, møbler m.m. Betydelig grafisk industri. Stor produksjon av kunsthåndverk. Universitet fra 1924, grunnlagt som høyskole 1321, med ca. 66 000 studenter (2005). Kunstakademi, konservatorium, nasjonalbibliotek, statsarkiv, opera. Eget institutt for etruskiske studier. Erkebispesete. Bybeskrivelse. Firenze er kjent for sine storslåtte kunstsamlinger, sine gamle, vakre bygninger og sin rike historie og star i fremste rekke blant verdens kunstbyer. Her vokste ungrenessansen frem, og også under høyrenessansen og manierismen gav det florentinske kulturmiljøet avgjørende bidrag til kunstutviklingen i Europa. Den økonomiske bak­ grunn var byens tekstilproduksjon og finansvirk­ somhet. Byen er ikke bare rik på byggverk, museer og samlinger, men også på åpen gate finnes utallige statuer og kunstverker som hører til kunsthistoriens mest berømte mesterverker. Den florentinske arki­ tektur gir gjennomgående byen et strengt og alvorlig preg. Husene er oppfort av naturstein, mange eldre palasser er bygd i en festningslignende middelaldersk stil med murkroner på taket og tårn, ofte med underetasje av grovhugd stein (rustika). Gatene er ofte brolagl med grove steinheller. I byens sentrum ligger den berømte domkirken Santa Maria del Fiore, påbegynt 1296 etter utkast av Arnolfo di Cambio, med Brunelleschis berømte

FIRENZE

3

142

4

Firenze, i) Utsikt over byen med elven Arno som krysses av flere broer, bl.a. den «bebygde» Ponte Vecchio. Mot midten av bildet sees tårnet til Palazzo Vecchio og til høyre domkirken, Santa Maria del Fiore, med Brunelleschis kuppel og Giottos kampanile. - 2) Piazza della Signoria med rådhuset Palazzo Vecchio, påbegynt 1298-1314, og Loggia dei Lanzi til høyre.-3) Ospedale degli Innocenti (Hittebarnshospitalet), en av de første renessansebygninger, tegnet av Brunelleschi, med relieffutsmykninger av Andrea della Robbia. Påbegynt 1421, ferdigbygd 1445. - 4) Dominikanerkirken Santa Maria Novella (bygd ca. 1283-1300) i Firenze har renessansefasade fra 1456-70, bygd etter tegninger av L. B. Alberti. - 5) Ponte Vecchio, byens eldste bro, fra 900tallet, utbygd 1345. Den ble alvorlig skadet av flom i 1966, men er siden restaurert. Flere gullsmed- og juvelerbutikker holder til her. - 6) Palazzo Rucellai, tegnet av Alberti. bygd av B. Rosselino, 1451-55, et fint eksempel på et renessansepalass.

FIRFARGEPROBLEMET

143 kuppel (1420-61). Ved siden av den hever seg den elegante marmorkledde kampanilen (1334-58), påbegynt av Giotto. Ved Domkirkeplassen ligger også det åttekantede vakre baptisterium (dapskirke, ca. 1150-80), med sine tre berømte bronsedører, den ene av Andrea Pisano, de to andre av Lorenzo Ghiberti. En annen sentral plass er Piazza della Signoria, hvor Palazzo Vecchio (hovedbygningen oppført 1299-1301, etter tradisjonen av Arnolfo di Cambio), sete forden florentinske republikks regjering, hever sine festningslignende murer og sitt høye tam. I sitt indre er Palazzo Vecchio et minnesmerke over det mediceiske fyrstehus' maktutfoldelse på 1 500-lallet, bl. a. med De femhundres sal, der Giorgio Vasari og hans medarbeidere i svære fresker har skildret Cosimo 1 de' Medicis militære bragder. I samme sal befant seg en gang Leonardo da Vincis nå forsvunne mesterverk, fresken med Kampen om fanen (1505). Ved samme plass ligger også den vakre åpne hallen Loggia dei Lanzi (1376-82) med sine tallrike statuer, oppført av Benci di Cione og Simone di Francesco Talenti for at de styrende der kunne tale til folket. Like ved finnes Palazzo degli Uffizi (1560-74), som ble bygd av Vasari i forvaltningsøyemed og nå huser den berømte malerisamlingen, som vesentlig er grunnet av mediceerne. Mellom de to nevnte større plasser ligger den vakre bygningen Orsan michele (13371404), der laugene stilte opp statuer av sine skytshelgener i nisjer langs fasadene, bl.a. Donatellos St. Georg. Overetasjen tjente som kornmagasin, mens det var innrettet kirke i underetasjen. I byens sentra­ le del finnes også det middelalderske gotiske Bargello (1255-1345), tidligere politi- og fengselsbygning, nå nasjonalmuseum, med rike skatter av kunstindustri, statuer av Michelangelo, Donatello og mange andre. Av de betydeligste kirkebygninger kan nevnes den gotiske fransiskanerkirke Santa Croce (1295-1442) i sørøst, visstnok oppført av Arnolfo di Cambio, med fresker av Giotto i familiene Peruzzis og Bardis ka­ peller. Michelangelo, Machiavelli og Galilei ligger begravd der, og det vakre Pazzikapell (ca. 1430) som Brunelleschi bygde, har sin plass ved en av korsgangene. I nordvest ligger dominikanerkirken Santa Maria Novella (1283-ca. 1300), en gotisk bygning med renessansefasade bygd etter L. B. Albertis teg­ ning (1456-70), med fresker av Ghirlandaio, visst­ nok av Orcagna og hans bror Nardo di Cione i Strozzikapellet og av Andrea Firenze i det spanske kapell. Klosteret San Marco ligger i nordost, det er berømt for munken Fra Angelicos tallrike fresker og male­ rier og som tilholdssted for Savonarola. Andre bety­ delige kirkelige bygninger er: San Lorenzo, påbegynt av Brunelleschi (1421), med så vel Biblioteca Mediceo Laurenziana (1523-26) med mediceernes bibliotek, som mediceernes gravkapell (1520-24) og gravmæ­ le av Michelangelo; Santa Maria del Carmine, på venstre bredd av Arno, med Brancaccikapellet, berømt ved Masaccios fresker (ca. 1423), som danner et vendepunkt i den italienske kunsts historie. Lignende banebrytende betydning hadde Hittebarnshospitalet som Brunelleschi bygde (påbegynt 1421). Av de tallrike borglignende florentinske palasser kan fremheves Palazzo Medici-Riccardi (påbe­ gynt 1444 av Michelozzo etter oppdrag av Medicifamiliens overhode Cosimo den eldre), Palazzo Strozzi (påbegynt 1489 av Benedetto da Majano), Palazzo Rucellaibygd av B. Rossellio etter tegning (1450) av L. B. Alberti, som visstnok også er mester for Italias mest fornemme private palass, Palazzo Pitti (påbe­ gynt 1458) på venstre bredd av elven Arno. Her ligger også Giardinodi Boboli. et parkanlegg fra 1 5Q0tallet. En stor malerisamling og statuer av Michelan­ gelo finnes i Galleria delPAccademia, i det arkeologis­ ke museet er det egyptiske og etruskiske antikvite­ ter. Av de mange broer over Arno er den viktigste Ponte Vecchio med sine gullsmedbuer og sin overbyg­ de gang fra Uffiziene til Pittipalasset, den eneste bro som ble spart av tyskerne under deres retrett 1944.

Firenzes omegn er berømt for sin naturskjønnhet, og åsene rundt byen er beskyttet mot ny bebyggelse ved strenge restriksjoner. Best tar også selve byen seg ut sett fra høydene i sørøst, fra kirken San Miniato eller de nyere anleggene Piazzale Michelangelo og Viale dei Colli, en av Italias vakreste spaserveier, utført etter arkitekten G. Pozzis planer i 1860-årene. Av andre naturskjønne anlegg har Firenze Le Cascine, en promenade langs Arno i nordvest. Steder utenfor byen, berømt for sin skjønnhet, er bl.a. Certosa i sør, Bello Sguardo i vest og Fiesole i nord­ øst. På grunn av den økonomiske stagnasjon som inntrådte i Firenze fra 16u0-tallet av, ble byen i liten grad berørt av inngrep og forandringer i de følgende århundrer. Da Firenze en kort stund på 1800-tallet var Italias hovedstad, ble det lagt planer for en stor­ stilt modernisering av byens sentrum, men lite av dette ble satt ut i livet. Byens kjerne fra middelalder og renessanse er derfor enestående godt bevart. Elven Arno gikk i 1966 over sine bredder og tilforte bygninger, kunstverker, biblioteker og arkiver store skader. StT-M Historie. Firenze ble grunnlagt som romersk militærkoloni ca. 100 f.Kr. I middelalderen hadde guelferne oftest makten i byen, som ble styrt aristokra­ tisk av konsuler og en fremmed podestå, samt et hundremannsråd. Korstogstidens handelsoppsving satte Firenze i sterk fremvekst, dets ullspinnerier vant ry, og byen ble pengehandelens sentrum med bankfilialer rundt om. Særlig betydning hadde bankhusenes forbindelse med kurien. I 1282 tok borgerne makten fra adelen. De rike laugsslekter spilte herrer, og den indre kamp ble fortsatt. Forfat­ ningen skiftet stadig. En tid kom Firenze under fremmed herredømme, men fra 1382 hadde oligarkiel igjen makten (albizzierne). En opprørsbevegelse blant det lavere borgerskap, Ciompi-oppstanden 1378, fikk ingen varige sosiale følger. 1 1434 vant bankierslekten Medici frem til førerskapet, og med dem begynte Firenzes storhetstid. Vernet av fred blomstret borgerlivet, og kunsten nådde sin høyde, støttet av de rike slekter. Her nåd­ de renessansen sin første blomstring. Cosimo de' Medici, kalt fedrelandets far, var den faktiske regent 1434-64. Under hans sønnesønn, Lorenzo il magnh fico, nådde Firenzes praktutfoldelse toppunktet (1469-92). Pazziernes sammensvergelse 1478 kostet Giuliano de' Medici livet, men Lorenzo ble reddet, og slektens makt forble urokket. 1 1480 innrettet han et borgerråd på 70 mann. Etter hans dod fulgte uro og forvirring. I 1494 ble mediceerne jaget bort, og dominikanerprioren Savonarola ble byens mek­ tigste mann, mens han forsøkte å omskape Firenze i teokratisk-demokratisk and. I 1498 ble han styrtet og brent, og etter en republikansk overgangsperiode vendte mediceerne 1512 atter tilbake. Slekten ble igjen jaget bort 1527, men keiser Karl 5 og paven støttet den, og 1530 ble Firenze inntatt etter et tap­ pert forsvar. Alessandro ble hertug under keiserens overhøyhet, men han ble myrdet 1537 av sin slekt­ ning Lorenzino og etterfulgt av Cosimo 1, som forte et stramt regime. Under ham ble Firenze forent med Siena, og han antok 1569 tittelen storhertug av Toscana. Firenze ble Toscanas hovedstad. I 1799 ble byen besatt av franske tropper, 1801 ble den hovedstad i det nye kongerike Etruria, og 1807 forent med det franske keiserrike. Restaurasjonen 1814 gjenopprettet storhertugdømmet med Firenze som hovedstad. Under reisningen 1849 ble byen en kort tid proklamert som republikk. Med storhertugdømmets opphør forsvant Firenzes hovedstadsverdighet, men i 1865 ble den det nye Italias hovedstad og kong Viktor Emanuels residens (i Palazzo Pitti) for imidlertid å måtte vike plassen for Roma i 1871. Firenze kom lenge til å lide under den gjeld byen pådrog seg under sine bestrebelser for a utstyre seg som rikshovedstad. Under den annen verdenskrig anrettet tyskerne betydelige ødeleggelse r under sin retrett. ASch

firer (idrett), båttype for fire personer i konkurranse-

roing og konkurransepadling, i roing en eventuell styrmann i tillegg. I roing har hver roer enten én åre, hvor man skjelner mellom firer med styrmann (symbol 4+) og firer uten styrmann (symbol 4-), eller hver roer har to årer, såkalt firersculler eller dobbeltfirer uten styrmann (symbol 4x). I padling betegnes firer i kajakkpadling med K-4 og drer i kanopadling med C-4. firerbanden, oppnavn på de fire lederne for den toneangivende ultraradikale fraksjon i Kina under kulturrevolusjonen (1966-76). Mao Zedongs kone, Jiang Qing, ble betraktet som anføreren. Firerban­ den ble arrestert 6. oktober 1976 ved en aksjon ledet av Hua Guofeng. I januar 1981 ble de fire dømt av en særdomstol. Anklagen omfattet mishandling og drap på politiske motstandere, samt planer om statskupp m.m. Jiang Qing og tidligere visestatsminister Zhang Chunqiao ble dømt til døden; dommene ble senere omgjort til livsvarig fengsel. Tidligere viseformann Wang Hongwen fikk livsvarig fengsel og kulturrevo­ lusjonens propagandasjef, Yao Wenyuan, fengsel i 20 ar. Jiang Qing begikk selvmord 1991. Zhang Chunqiao og Wang Hongwen dode begge i fengsel, henholdsvis 1991 og 1992. Yao Wenyuan ble løslatt i 1996; siden bosatt i Shanghai. firerørs klimaanlegg, klimaanlegg hvor enheten for lufttilførsel (induksjonsenheten) i rommet har tilforsel av fire ledninger, to for oppvarming og to for avkjøling. Se ►klimaanlegg. Fire siste sanger, se ►Vier letzte Lieder. Firestone Tire & Rubber Company [faiastoun taia and ryba -], Akron i Ohio, tidligere amerikansk industri­ selskap grunnlagt 1900 av Harvey Samuel Firestone (1868-1938). Produserte bildekk og andre varer av natur- og kunstgummi, samt av plast. Gummiplantasjer i Liberia fra i 920-årene. Firestone ble 1988 overtatt av japanske ►Bridgestone, som dermed ble en av verdens tre store dekkprodusenter og bevarte Firestone som et varemerke for bildekk. Det var lenge et nært samarbeid mellom Firestone og Ford, som opphørte 2001 etter flere bilulykker forårsaket av dekkene. fire store, i norsk litteraturhistorie betegnelse brukt om Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Alexander Kielland og Jonas Lie. firetaktmotor, forbrenningsmotor av stempeltypen der en arbeidssyklus i sylinderen forløper over fire takter, dvs. fire stempelslag eller to fulle omdreinin­ ger av veivakselen. Hver sylinder har således en forbrenning annenhver motoromdreining. Se ►for­ brenningsmotor. flrewall [faiawå:!] (eng.) (IT), se ►brannmur. Firewire [faiawaia] (IT), standard for høyhastighets dataoverføringsforbindelse. Den offisielle betegnel­ sen på standarden er IEEE 1 394. Firewire-standarden er utviklet gjennom et samarbeid mellom Apple og Texas Instruments, og først og fremst tenkt til anvendelser innen multimedia, blant annet for å koble sammen datamaskin og videoutslyr. fire årstider. De, Le qnattro stagioni. fire konserter av Vivaldi. Fra opus 8, //eimento delParmonia edell inventione. Komponert ca. 1725. De fire konsertene er Våren (La primavera) i E, Sommeren (Lestate) i gmoll. Hosten (Uautunno) i F og Vinteren (Linverno) i f-moll. firfargeproblemet (mat.), et gammelt problem som består i å bevise at et landkart i planet eller pa kule­ flaten kan farges med fire farger slik at land med felles grenselinjer alltid far forskjellig farge. Firfarge­ problemet ble først fremsatt av de britiske matemati­ kerne F. Guthrie og A. de Morgan omkring 1850, og hypotesen ble endelig bevist av Kenneth Appel og Wolfgang Haken i 1976 ved en meget omfattende bruk av datamaskiner.

FIR-FILTER FIR-filter (fork, for eng. Finite Impulse Response), betegnelse på en klasse digitale filtre med endelig impulsrespons. Et digitalt filter utføreren operasjon på et digitalt signal, inngangssignalet, og genererer en nytt digitalt signal, utgangssignalet. Se ►digitalt filter. Et digitalt signal kan skrives som en sekvens av tall, der f.eks. x(n) betegner signalverdien på tidspunkt nummer n. Et FIR-filters funksjon kan beskrives ved en differensligning: y(n) = A(/(m) + A]X(n-l) + A^n^j + ... + ANx(n-N) der A er et heltall som kalles filterets orden, Ao - A1V er filterets koeffisienter, y(n) er utgangssignalet ved tidspunkt n, x(n) er inngangssignalet ved samme tidspunkt, x(n-l) er inngangssignalet ett tidspunkt tidligere, x(n-2) er inngangssignalet to tidspunkt tidligere osv. Utgangssignalet beregnes altså på grunnlag av inngangssignalet og de (A-l) foregående verdier på inngangssignalet. Et FIR-filter er alltid stabilt fordi verdier fra utgangen ikke inngår i beregningen. Med impulsresponsen til filteret mener vi den sekvensen vi får på utgangen når inngangssignalet er en sekvens der bare én verdi er forskjellig fra null. firfisler, Lacertidae, krypdyrfamilie i underordenen øgler (Sauria). Hovedsakelig små landøgler, kjent fra mesteparten av den gamle verden, særlig Afrika. I alt er kjent ca. 25 slekter og om lag 200 arter. Hodet og kroppen er dekket av små plater og skjell, ordnet i rader. Bena korte med lange fingrer. Halen lang og rund og kan, hvis det er fare på ferde, kastes av. Den vokser da senere ut igjen, men er kortere enn den opprinnelige og kan ikke kastes av mer (selvamputasjon). Største slekt i Europa er Lacerta med ca. 30 arter. I Norge har vi bare én art, firfisle (også kalt skog- eller bergfirfisle), Lacerta vivipara. Gjennomsnittslengden er ca. 12 cm, men den kan bli opptil 18 cm (halen utgjør over halvparten). Ryggen varierer fra grå­ grønn til rødbrun med mørke flekker hos hannen og hvitaktig hos hunnen. Det finnes også en nesten svart variant. Forekommer over hele landet helt til snaufjellet og opp til Ishavet (når lengst mot nord av alle øgler- over 70° n.br.j. Lever pa solvarme steder i skog, mark og fjell, mellom mose og lyng. Er meget sky og rask. Den ernærer seg av forskjellige insekter, mark, snegler m.m. Kommer ut av vinterdvalen straks etter snøløsningen, og paringen foregår i mai. De 5-8 eggene beholdes ca. tre måneder i egglede­ ren, til ungene er fullt utviklet. Egghinnen brister under eggleggingen, slik at det ser ut som om dyret føder levende unger (derav navnet «vivipara»). Straks etter «fødselen» overlater moren avkommet til seg selv. I de første dagene ligger ungene nesten ubevegelige, men snart blir de livlige og begynner å spise grådig. De voksne dyrene legger seg i vinter­ dvale i slutten av september, de unge noe senere. I Danmark og Sør-Sverige finnes dessuten sandfirfisle {L. agilis), som blir ca. 20 cm lang og legger egg som de fleste andre firfisler. Smaragdfirfisle (L. viridis) som kan bli 40 cm lang, er kjent fra Alpenes sørskråninger og andre steder i Sør- og MellomEuropa. Murfirfisle (Podarcis muralis), 20-25 cm, er alminnelig utbredt i Mellom-Europa og middelhavsFirfisler. Firfisle-hunn (Lacerta vivipara) med nyfødt unge.

144 landene, hvor den ofte opptrer i et stort antall varian­ ter. Perlefirfisle (L. lepida) i Portugal, Spania og SørFrankrike er Europas største firfisle; kan bli inntil 60 cm lang. Symbolikk. I egyptisk og gresk symbolikk stod firfislen for hell og lykke og for guddommelig vis­ dom, mens den i kristendommen representerte det onde. Navnet firfisle er en sammensetning av tallet fire og en avledning av fot. CS-B firflekklibelle, Libellttla quadrimaculata, øyenstikkerart i familien Libellulidae. Kroppen er brun med svart bakkroppspiss og guloransje brystside. Meget karakteristisk er to flekker i forkanten på hver av de fire vingene, en på midten og en nær vingespissen. Vingespenn 72-80 mm. En vanlig art som forekom­ mer i lavlandet over nesten hele Norge, men mest sør for polarsirkelen. Den er lite kresen i habitatvalg, men er sterkest knyttet til myrtjern. Arten hevder territorier. Larven graver i mudder. firfrøvikke, Vicia tetrasperma, ettårig urt i erteblomstfamilien. 10-60 cm lang, tynn og svak stengel og finnete blad med 3-7 par spisse finner. Blekfiolette blomster, 0,5 cm store. Belgen har fire frø. Firfrøvik­ ke vokser på tørre bakker nord til Sogn og som tilfeldig ugress videre nord til Troms. firhendig klavermusikk, musikk for to pianister. Omfatter foruten en mengde arrangementer av orkestermusikk, operaer osv. mange originalkomposisjoner, bl.a. av Mozart, Schubert, Brahms, Dvorak, Debussy, Ravel, Stravinskij, Hindemith og Grieg. Firhendig klaverspill var fra slutten av 1700-tallet til inn på 1900-tallet en populær form for hjemmemusisering, bruktes også i undervisningen. Firhendig klavermusikk for to instrumenter er komponert til konsertbruk, bl.a. av Mozart, Schumann, Chopin, Brahms, Grieg og Sinding. firhornantilope, chousingha, Tetrqcerus quadricqmis, partået klovdyrart i oksefamilien. En liten antilope, skulderhøyde 65 cm og vekt 17-21 kg. Mens antilo­ per vanligvis bare har lo horn, har hannen hos denne arten fire. Det bakre hornparet er best utvik­ let. 8-10 cm høye, og sitter på det vanlige festet for horn hos antiloper. Det fremre hornparet er bare to små tapper, 1-2,5 cm høye, og sitter rett over eller litt foran øynene. Hornene er rette og jevne, med en spiss kant foran. Hunnen mangler horn. Forekom­ mer i Asia, særlig India. firkant.

1 (mat.) Mangekant med 4 sider. Dersom to av sidene er parallelle, kalles firkanten en trapes, og dersom det andre sideparet også er parallelle, kalles den et parallellogram. En firkant der alle sidene er like lange, kalles en rombe. En firkant der alle vinkle­ ne er rette, kalles et rektangel, og et rektangel der alle sidene er like lange er en regulær firkant eller et kvadrat. 2 (sjøuttrykk) Brase firkant, svinge rærne ved hjelp av brasene slik at rærne kommer til å stå tvers på ski­ pets lengderetning. 3 (trelast) Firkant, også kalt boks (av eng. box) er betegnelse på trelast av tilnærmet kvadratisk tverr­ snitt og med margen tilnærmet i midten. Dimensjo­ nene er fra 75 mm • 75 mm opp til 150 mm • 150 mm. Større dimensjoner kalles oftest bjelker, mindre dimensjoner kalles rekker. Fordi enheter som innbe­ fatter margen vil ha tendens til å få større sprekker, er det ikke uvanlig enten å bruke sammenlimte (laminerte) enheter, eller for stendere, å legge to tynnere enheter sammen. 4 (relig.) I buddhismen representerer firkanten Jorden i eksistensnivåene, mens den i hinduismen står for universets orden og de fire himmelretninge­ ne. I Kina står firkanten sammen med en sirkel for Jorden og himmelen, yin og yang. firkantperikum, Hypericum maculatum, flerårig urt i perikumfamilien, 20-100 cm høy med fire lister på

stengelen slik at den virker firkantet. Gulgrønne avlange blad med gjennomskinnelige kjertler. Gule blomster med svarte kjertler som prikker og striper. Når man gnir kronbladene, avgir kjertlene en rød olje. Firkantperikum vokser på bakker, berg og tørre steder i skogen over hele landet, men sjelden lengst i nord. firkin [fa:kin] (eng., 'fjerding'), volumenhet brukt i engelsktalende land for smør, mel, fisk, øl og andre matvarer, lik >/4 barrel eller 9 gallon. I Storbritannia er en firkin lik 9 UK gallon = 40,9 I, og i USA er en firkin lik 9 US gallon = 34,07 1.1 eldre tid var en firkin lik 8 gallon. Firkin brukes også som betegnelse på tønneformet trekar av tilsvarende størrelse. firklang, septimakkord, akkord bestående av grunn­ tone, ters, kvint og septim. firkløver, blad av kløverart som har fått firekoblede i stedet for trekoblede blad. I alle europeiske land regnes firkløver for å være lykkebringende, f.eks. i kjærlighet, spill og sport, krig og forretninger. Slik tradisjon er kjent alt i middelalderen. Firkusny, Rudolf [firkujni:], 1912-94, tsjekkoslovakisk-amerikansk pianist. Utdannet i Praha hos Leos Janåcek og Josef Suk, senere hos Arthur Schnabel og Alfred Cortot. Bosatte seg 1939 i USA. Hans repertoar omfattet de klassiske komponister, men også en god del nyere musikk. Uroppførte verker av Samuel Barber, Bohuslav Martinu og Gian-Carlo Menotti. firling, Crqssula aquqtica, ettårig urt i bergknappfamilien. 1-5 cm høy med hvite eller rødlige blomster. Vokser på leirete steder, ved vann og elvekanter. Firling er en sjelden plante i Norge. Den er funnet på Sørlandet og Østlandet nord til Ringebu og SørAurdal. Ellers i kyststrøk nord til Nordland. firling, våpen (skyts) med fire parallelle ildrør som skyter samtidig, f.eks. 12,7 mm firling mitraljøse, 20 mm firling luftvernkanon. firlinger, se ►flerfødsel. firma (av it. 'underskrift'), tidligere betegnelse på det offisielle navn på en næringsdrivende juridisk person (selskap m.m.) og kjennetegn på et enkeltpersonforetak. Ved lov 91/2003 ble betegnelsen endret til ►foretaksnavn. Uttrykket firma brukes også som betegnelse på selve selskapet eller foreta­ ket. Uttrykket «å tegne selskapets firma» betyr at styret eller annen signaturberettiget (se ►signaturfullmakt) inngår avtaler el.l. i selskapets navn. Dette kan skje ved at firmanavnet skrives med maskin, stemples eller skrives med tydelig leselige bokstaver og den signaturberettigede undertegner med eget navn under. firmament (av lat. firmamentam, 'støtte, feste'), stjer­ nehimmel, himmelhvelv. I eldre tider oppfattet som en fast krystallsfære som stjernene var festet til. firmenning, slektning i 4. ledd, nestnestsøskenbarn, dvs. slektninger som har felles tippoldeforeldre som nærmeste felles opphav. firmware [famwea], fastvare (IT), programvare som er bygget inn i de elektroniske komponentene i et apparat, og som ikke kan endres. Eksempler på firmware er kortleseren i en minibankterminal, lydprogrammet i en MP3-spiller, oppstartrutinen i en PC og nettverkshåndteringen i et ADSL-modem. Firmware nedfelles i apparatet av produsenten, og kan ikke endres av brukeren, men kan i mange tilfeller oppgraderes, for eksempel via Internett ved at apparatet koples opp mot leverandørens nettsted. Firmware må nødvendigvis lagres i komponenter som ikke er avhengig av å være under spenning for å oppbevare data og programvare. firn (av ty.) (glasiol.), navn på gammel grovkornet sno, særlig på breer, gjerne snø som har ligget over en eller flere somrer.

FISCHER

145

fimgrense, grensen mellom blåis og fim på en bre, det vil si den høyden på breen som snoen tiner opp til i løpet av sommeren. firpass. ornamental figur, se ► pass. firpol, i elektroteknikken betegnelse foret vilkårlig elektrisk nettverk med to par poler eller klemmer, et par inngangsklemmer og et par utgangsklemmer. Teorien for slike nettverk er av grunnleggende be­ tydning særlig i svakstrømteknikken. Se ►elektrisk filter. firs, firsindstyve (dvs. fire ganger tyve), dansk beteg­ nelse for 80. firskåret, trelast som er saget på fire sider: bjelker, boks, planker, bord, rekker og lekter. First. Ruth [fa:st], 1925-82, sørafrikansk sosiolog og journalist. Engasjerte seg tidlig i den radikale opposi­ sjonen mot apartheid-regimet. 1956 ble hun tiltalt for høyforræderi sammen med bl.a. Walter Sisulu og Nelson Mandela; alle ble frikjent. First var en av de mest aktive hvite i den sørafrikanske motstands­ kampen og medlem av African National Congress (ANC). Ruth First ble drept av en brevbombe i eksil, sendt til henne ved universitetet i Maputo, der hun var forskningsdirektør. First Hotels [fæ.st-], svensk hotellkjede dannet 1993 av nordmannen Asmund Haare ved å overta Sara Hotellfastigheter. Omfatter (per 2005) rundt 60 hoteller i Sverige, Norge og Danmark, de fleste drevet under lisensavtaler (►franchising). first-rate [fa:st reit] (eng.), førsteklasses, førsterangs, beste sort, utmerket. first string [fa:st-] (eng.), har sammenheng med uttrykket to have two (or more) strings to one 's bow, «å ha to (eller flere) strenger på buen»; betegner prrson(er), ting, lagspillere som man først og fremst stoler og satser på. Secondstring betyr derfor det som blir holdt i reserve, det nest beste. firtann, Teucrium scorodonia, flerårig urt i leppeblomstfamilien. Inntil 20-50 cm høy, grenet urt, med stilkete, brede, tannete blad og lange, ensidige klaser av gule blomster. Firtann vokser i tørre kratt og urer på Sørlandet. firth [fa:]>] (eng., særlig skotsk, fra norrønt 'fjord'), betegner innskjæring av havet, bred elvemunning, trang havarm, havstykke mellom land og øyer; forekommer som første eller siste ledd i en rekke navn på øst- og vestkysten av Skottland og ved Orkney Islands; f.eks. Firth of Forth, Pentland Firth, Solway Firth. Firth. John Rupert [fa:])], 1890-1960, britisk språkforsker, grunnleggeren av den såkalte Londonskolen innen språkvitenskapen. Firth arbeidet særlig med nyindiske språk, fonetikk med hovedvekt på prosodi og en funksjonell meningsanalyse av språk. Hovedverker er Speech (1930) og The Tongues of Men (1937). Firth, Raymond William, Sir [fø:])], 1901-2002, britisk sosialantropolog, f. i New Zealand. 1930-32 tilknyttet University of Sydney, fra 1932 ved London School of Economics, hvor han ble professor i 1944 og virket til han gikk av i 1968; deretter var han aktiv i ulike faglige sammenhenger. Firth er særlig kjent for sine undersøkelser av samfunnsforhold og økonomi hos urbefolkningen på stillehavsøyene og for sine bidrag til sosialantropologisk teori. Av hans skrifter kan nevnes We, the Tikopia (1936), Primitive Polynesian Economy (1939), Malay Fishermen (1946), Elements of Social Organization (1951), Essays on Social Organization and Values (1964), Human Types (1938, 1956; norsk overs. Fremmede kulturer, 1967), Rank and Religion in Tikopia (1970), Symbols Public and Private (1973), Tikopia-English Dicitionary (1985) og Tikopia Songs. Firth of Clyde [fa:]) av klaid], fjord i Storbritannia, på Skottlands vestkyst ved utløpet av elven Clyde, ca. 100 km lang. Havgående skip kan gå helt inn til

Glasgow. Ved munningen, klippeøya Ailsa Craig [eilsa kreig], 339 m høy. Fuglefjell. Firth of Forth [fa:]) av få:])], fjord i Storbritannia, på Skottlands østkyst, ved munningen av elven Forth, ca. 82 km lang. Sør for fjorden ligger byen Edin­ burgh; vest for denne fører jernbanebroen ►Forth Bridge (1889) og veibroen Forth Road Bridge (1964) over fjorden. Firth of Lorn [fa:]) av lå:n], fjord i Storbritannia, på Skottlands vestkyst, fortsetter inn i landet gjennom fjorden Loch Linnhe. Firth ofTay [fa:]) av tei], fjord i Storbritannia, på Skottlands østkyst, ved munningen av elvene Earn og Tay, ca. 40 km lang. Ved Dundee fører jernbane­ broen Tay Bridge (1888) og veibroen Tay Road Bridge (1966) over fjorden. firøyer, Anablepidae, benfiskfamilie i ordenen tannkarper. Fersk- og brakkvannsfisker med horisontaldelte øyne som gjør dem i stand til å se både over og under vannflaten samtidig. De er utbredt i MellomAmerika og noen arter holdes som akvariefisker. FIS.

1 Fédération Internationale de Ski, Del internasjonale skiforbundet, stiftet 1924 i Chamonix. Forløperen til FIS var Den internasjonale skikommisjonen, stiftet i Oslo 1910 etter initiativ av bl.a. Karl Nikolai Roll. Arrangerer hvert annet år VM i nordiske grener, alpine grener, snøbrett og freestyle, i de mellomlig­ gende år VM i skiflyging. FIS har tilslutning fra 103 nasjoner (2004), bl.a. Norges Skiforbund. Hovedsete 1 Oberhofen i Sveits. President fra 1998: Gian Franco Kasper, Sveits. 2 Fork, for ►Front Islamique du Salut. Fischart, Johann [fifart], ca. 1547-90, tysk forfatter, en av reformasjonstidens betydeligste. Han var utdannet som jurist, bodde 1575-81 i Strasbourg, der han skrev de fleste av sine verker. Hans produk­ sjon er hovedsakelig satirisk-humoristisk og bygger mest på fremmede forbilder, især Rabelais, bl.a. i Aller Praktik Grossmutter (1572), med satire over den gjengse bondepraktika, og Gargantua og Pantagruel, som er skrevet fritt etter Rabelais. I disse verkene er det innarbeidet mange kulturhistorisk interessante iakttagelser av dagliglivet. Men de er vanskelig tilgjengelige på grunn av det maleriske språk og de kunstige orddannelser. En annen side av hans forfat­ terskap er viet teologisk polemikk. Som ivrig kalvi­ nist forfulgte han katolikkene, spesielt jesuittene (die Jesuwider) med et glødende hat (Bienenkorb 1579, Jesuitenhutlein 1580). Fischer. (Kai) Adam (Matthiessen), 1888-1968, dansk billedhugger. Han oppholdt seg 1913-33 i Frankrike, og nådde her frem til en stor og sluttet, stramt forenklet form, ikke minst under inntrykk av kubismen og senere Aristide Maillol. Et besøk i Hellas 1924 vakte hans interesse for antikken. For­ uten i stein og bronse har han arbeidet med polykrom keramisk skulptur, gjerne i lite format, enkle stående og gående figurer. Han utførte karakterfulle portretthoder: Diego Rivera 1918, Jean Heiberg 1924, Astrid Noack 1928, Otte Skbld 1931, og min­ nesmerket over Ove Rode i København (1936-37). 1 Åbenrå står hans Vannbxrerske. Nasjonalgalleriet i Oslo eier en kvinnebyste i sølv (1919), et guttehode og to kvinnestatuetter i bronse og terrakotta. Fischer (Johan) Adolph, 1844-1925, fodt i Koper­ vik. norsk arkitekt. Utdannet i Goteborg og i Han­ nover. Etter endt utdannelse virket han i flere år i Tyskland der han hadde ulike bygge- og restaureringsoppgaver, bl.a. restaureringsarbeider ved råd­ huset i Liibeck. 1885 slo Fischer seg ned som arki­ tekt i Bergen og kom til å sta for oppføringen av en rekke bygninger, bl.a. Apotek Omen i Nygårdsgaten (1885) og Vågsalmenning 3 (1898-1901). I sin arkitektur var Fischer preget av historismen med særlig bruk av gotiske elementer. I perioden 188695 var han arkitekt for restaureringen av Håkons-

Bobby Fischer (til venstre) under sjakkolympiaden i Leipzig 1960. Han spiller mot Sovjetunionens Mikhail Tal fra Latvia, den daværende verdensmester.

hallen. Han hadde også en rekke offentlige verv, bl.a. som medlem av den første tilsynskomiteen for restaurering av Nidarosdomen. Litt.: NBL 2. utg.; NKL Fischer, Annie [fifa], 1914-95, ungarsk pianist. Elev av Székely og Dohnånyi. Vant 1933 førstepris ved den internasjonale Liszt-konkurransen i Budapest. ]94l-46 bosatt i Sverige. Hun var særlig en fremra­ gende tolker av wienerklassisk og romantisk mu­ sikk. Konserter i hele Europa, første gang i Norge 1939. Fischer, Bobby [fifa], (eg. Robert James F.), f. 1943, amerikansk sjakkspiller. Verdensmester 1972-75 og ansett som en av tidenes største sjakkbegavelser. Fischer ble verdensberømt 14 år gammel, da han 1957 vant det amerikanske mesterskapet. Utnevnt til stormester året etter. Oppnådde sin første store internasjonale triumf 1962 ved å vinne en intersoneturnering i VM-kvalifiseringen. Verdensmester 1972 ved å beseire Boris Spasskij i et dramatisk oppgjør i Reykjavik, hvor Fischer flere ganger truet med å reise hjem. Ble fradømt tittelen uten kamp 1975 fordi han avslo å møte utfordreren Anatolij Karpov. Trakk seg deretter tilbake fra aktiv sjakk. 1992 spilte Fischer pa ny en serie oppvisningskam­ per mot Spasskij i Serbia, hvor det var store penge­ premier. Delte vakte kritikk fordi han brøt FNboikotten av landet. Han har senere vært bosatt utenfor USA, bl.a. i Japan, og var per 2004 fremdeles ettersøkt av amerikanske myndigheter for brudd på FN-boikotten og flere sterkt anti-amerikanske utta­ lelser. Fischer, Edmond H. [fifa], f. 1920, amerikansk medisiner, tildelt Nobelprisen i fysiologi og medisin 1992 sammen med E. G. Krebs for oppdagelser angående reversibel fosforylering av proteiner som en biologisk reguleringsmekanisme. Fischer, Edwin, 1886-1960, sveitsisk pianist, 190535 lærer ved Sternsches konservatorium og musikkhoyskolen i Berlin. Vant på europeiske turneer (Oslo forste gang 1919) navn som en av samtidens beste tolkere av Mozart og Beethoven. Fischer var en pioner innenfor arbeidet med å hente frem igjen verker fra barokken, særlig Bach. Fischer, Emil, 1852-1919, tysk kjemiker. Assistent hos A. von Baeyer i Munchen. Professor i Erlangen 1882, i Wiirzburg 1885 og i Berlin 1892. Fischer er en av de betydeligste organiske kjemikere som har levd, og hans laboratorium i Berlin ble etter hvert et valfartssted for kolleger fra hele verden. 1 1875 oppdaget Fischer fenylhydrazinet, noe som satte ham i stand til å gjennomføre sine store undersøkel­ ser innen sukkerartenes kjemi. Gjennom de grunn­ leggende undersøkelser av purinderivatene, protei-

FISCHER

146

Emil Fischer

nene og enzymene har Fischer gitt biokjemien et mektig løft. Også hans undersøkelser over garvestoffer, glykosider og andre stoffgrupper har vært bane­ brytende. Han fikk Nobelprisen i kjemi 1902. Æres­ doktor ved Universitetet i Oslo 1911. Fischer, Erik, f. 8. okt. 1920, dansk kunsthistoriker, arbeidet ved Den Kongelige Kobberstiksamling, fra 1948, og har publisen arbeider vesentlig om grafikk og tegnekunst. Fischer, Franz, 1877-1948, tysk kjemiker, 1911 professor i Berlin og siden 1913 direktør ved Kaiser Wilhelm-Institut flir Køhlenforschung, MiihlheimRuhr. Har særlig utmerket seg ved utforskningen av steinkull og ved Fischer-Tropsch-prosessen. Fischer. (Johan Adolf) Gerhard, 1890-1977, født i Bergen, norsk arkitekt og arkeolog, sønn av Adolph Fischer. Utdannet ved Bergens tekniske skole, Sta­ tens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo og ved kunstakademiet i København. Konservator ved Universitetets oldsaksamling 1938, førstekonserva­ tor 1952-60. Ledet en rekke utgravninger, undersø­ kelser og konserveringer av ruiner og byggverk fra middelalderen i Norge, bl.a. kongsgården i Bergen, Hovedøya kloster, Utstein kloster, Stavanger dom­ kirke, Erkebispegården og Nidarosdomen. Gjennom systematiske undersøkelser av middelal­ derens arkitektur førte han arbeidet til bygningshistorikere som Peter Blix og Chr. Christie videre, og var en pioner i den moderne bygningsarkeologiske forskning i Norge. Sentralt i dette arbeidet stod også hans kone, kunsthistorikeren Tulla Fischer. En annen viktig side ved hans virksomhet er at det rundt ham ble dannet et bygningshistorisk fagmiljø som har fort arbeidet med middelalderens monu­ menter videre. Også gjennom skrifter og foredrag virket Fischer utrettelig for fortidsvernet. Han utgav bl.a. bøkene Oslo under Eikaberg (1950), Norske kongeborger (1. bd., 1951), Domkirken i Stavanger (1964) og Domkirken i Trondheim (1965). Litt.: Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevarings Årbok, arg. 144, 1990 («G.F.s bibliografi», av H. Tolo: 223-26); NBL 2. utg.; NKL Fischer, Hans, 1881-1945, tysk kjemiker, professor i Miinchen (1915), Innsbruck (1916), Wien (1918) og fra 1921 ved den tekniske høyskole i Miinchen. Fischers undersøkelser omfatter særlig de deler av den organiske ki"mi som angar de fysiologisk viktige fargestoffer i blod og i galle, og plantenes bladgrønt. Fischer fikk Nobelprisen i kjemi 1930. Fischer, Heinz, f. 9. okt. 1938, østerriksk politiker (sosialdemokrat), utdannet innen retts- og statsvi­ tenskap. Medlem av parlamentet fra 1971; parlamentspresident 1990-2003. Ulike ministerposter 1983-87. Østerrikes president fra 2004. Fischer, Johann Caspar Ferdinand, ca. 1670-1746, tysk komponist og berømt klaverspiller. Særlig kjent for samlingen Ariadne Musica (1715), som innehol­ der 20 preludier, fuger og ricercari i stigende tone-

Gerhard Fischer

artsrekkefolge, og som dannet mønster for Bachs Das wohltemperierte Klavier. Også for utviklingen av klaversuiten gjorde Fischer en stor innsats, blant annet med samlingene Blumen-Strauss (ca. 1733) og Musikalischer Parnassus (1738). Fischer. Johann Michael, 1692-1766, tysk arkitekt. Kjent for en rekke kirker i rokokko-stil, bl.a. benediktinerklosterets kirke i Ottobeuren (1748-55) og premonstratenserkirken i Schåftlarn (1751-53). Med sine store flater var interiørene som skapt for tidens freskomalerier og stuccodekorasjoner. Fischer. Joseph (Joschka), f. 12. april 1948, tysk politiker (De grønne). Medlem av Forbundsdagen 1983-85 og fra 1994; 1994-98 parlamentarisk leder for en partigruppe sammensluttet av gruppen Biindnis 90 og De grønne. Miljø- og energiminister i Hessen 1985-87, visestatsminister i Hessen 1991-98. Tysklands utenriksminister og visekansler fra 1998, da De Grønne gikk i regjeringssamarbeid med sosial­ demokratene. Fischer er en av Tysklands mest popu­ lære politikere og fikk mye av æren for partiets fremgang ved valget 2002. 1 2003 var han en av de mest fremtredende europeiske politikerne som stilte seg skeptisk til USAs og Storbritannias krigføring i Irak. Fischer. Karl Kristian Emil, 1861-1939, født i Oslo, norsk bibliotekar. 1885-1910 knyttet til Universi­ tetsbiblioteket, 1910-21 stortingsbibliotekar og 1906-32 Kirke- og undervisningsdepartementets konsulent for folkeboksamlinger. 1 denne stilling nedla han et stort organisatorisk arbeid. Han grunn­ la og redigerte det første bibliotektidsskrift Forfolkeog barneboksamlinger (1907-15) og dets etterfølger Forfolkeoplysning (1916-33). Sammen med J. B. Halvorsen og H. Thambs Lyche utarbeidet han 1896 innstillingen om reorganiseringen av Deichmanske Bibliotek, og 1901 sammen med Haakon Nyhuus og J. V. Heiberg innstillingen om nyordningen av folkeboksamlingene i Norge. Fischer redigerte flere bøker. Litt.: NBL 2. utg. Fischer. Kuno, 1824-1907, tysk filosof, elev av Hegel, særlig kjent som kommentator og filosofihistoriker. Hans hovedverk er Geschichte der neueren Philosophie (1852-77) i 10 bind. Det er sterkt preget av Hegels oppfatninger angående filosofiens utvik­ ling. Skrev også den første store tyske monografien over Kant, Kants Leben und die Grundlagen seiner Lehre (1860), som var av avgjørende betydning for fremveksten av nykantianismen i Tyskland i 1860årene. Fischer, Leck, 1904-56, dansk forfatter, bror av Viggo Kampmann. Skrev for det meste kollektivromaner som omhandlet samtidsproblematikk: Det maa gerne blive mandag (1934) om arbeidsløshet, Kontormennesker (1933) om snippeproletariatet, Festen i Skelsted (1936) om dansk provinsliv. Hvordan i mor­ gen (1938) er en betydelig roman av og om 1930årenes generasjon. Dette latterlige land (1950) skildrer okkupasjonstiden.

Hans Fischer. Foto fra 1930.

Fischer, Otokar, 1883-1938, tsjekkisk lyriker, dra­ matiker og essayist, professor i germanistikk ved Karls-universitetet i Praha. Han var en følsom lyri­ ker, som dramatiker kultivert og ukunstlet. Interna­ sjonalt kjent for sine psykologisk dyptloddende essays og glimrende stilanalyser. Han var i mange år dramaturg, og fra 1935 teatersjef, ved nasjonalteatret i Praha og skrev dets historie. Dessuten arbeidet han som oversetter fra tysk, fransk og spansk, og oversatte bl.a. hele Goethes Faust. Fischer, Sven, f. 1971, tysk skiskytter. Verdensmester på 20 km og fellesstart 1999. Olympisk mester i stafett 1994 og 1998, verdensmester 1995, 1997, 2003 og 2004. Verdensmester for lag 1993.1 alt 21 OL/VM-medaljer i perioden 1993-2004. Vant verdenscupen sammenlagt sesongene 1997 og 1999; i alt 25 rennseirer t.o.m. sesongen 2004. Fischer, Trygve, 1918—80, født i Bergen, norsk orga­ nist. Organist i St. Jakobskirken i Bergen 1947-75. Underviste ved Bergen Musikkonservatorium og Bergen lærerskole. 1949-67 musikkmedarbeider i Morgenavisen. Komponerte kammermusikk og verker for orgel, klaver og kor. Fischer Boel, Mariann, f. 15. april 1943, dansk politi­ ker (Venstre). Handelsutdannet. Medlem av Folke­ tinget fra 1990. Landbruks- og fiskeriminister i Danmark 2001-04. Fra 2004 er hun Danmarks medlem i EU-kommisjonen med ansvar for land­ bruksspørsmål og distriktspolitikk. Fischer-Dieskau, Dietrich, f. 1925, tysk sanger (bary­ ton), den ledende liederbaryton i sin generasjon, gift med Julia Varady. Operadebut 1948 ved Stådtische Oper, Berlin, gjestespill bl.a. ved festspillene i Edin­ burgh, Bayreuth og Salzburg. Kjent for sine tolknin­ ger av Schubert og Schumann, og med et repertoar som omfatter så og si alle betydelige verker innenfor tyskspråklig liedertradisjon, foruten opera og mu­ sikk fra 1900-tallet. Fra 1973 også virksom som dirigent, professor ved kunsthøgskolen i Berlin fra 1981. Han har utgitt bøkene Texte deutscher Lieder (1968), Aufden Spuren der Schubert-Lieder (1971) og Wagner und Nietzsche (1974). Et meget stort antall plateinnspillinger. Tildelt Sonning-prisen for 1975. Fischer-Tropsch-prosessen, kjemisk metode til frem­ stilling av bensin og andre flytende hydrokarboner, oppkalt etter tyskerne F. Fischer og H. Tropsch, som 1925-35 førte metoden fra laboratoriestadiet til industriell teknisk anvendelse. Den grunnleggende reaksjon var allerede i 1902 beskrevet av fransk­ mennene Sabatier og Senderens. Utgangsmaterialel er syntesegass, en blanding av hydrogen og karbonmonoksid. Selve den kjemiske reaksjonen foregår ved ca. 200 °C, oftest ved vanlig trykk, i nærvær av en katalysator av kobolt eller et beslektet metall. Syntesegass ble tidligere fremstilt fra kull, og under den annen verdenskrig dannet Fischer-Tropschprosessen, sammen med bergiusprosessen, grunnla­ get for Tysklands produksjon av syntetisk olje og bensin fra kull. Virksomheten ble nedlagt etter krigen. Syntesegass fremstilles i vår tid hovedsakelig

FISHER

147

fra petroleum, og produksjon av flytende brensel og drivstoffer fra kull foregår bare i liten utstrekning og under spesielle forhold. Ved en eventuell mangel på petroleum i fremtiden kan kull bli en viktig energi­ kilde og danne basis for storproduksjon av syntetisk olje og bensin. Siden syntesegass også kan fremstilles av naturgass, er Fischer-Tropsch-prosessen og be­ slektede metoder av potensiell interesse i forbindelse med fremstilling av bensin og andre flytende di ivstoffer fra naturgass. Dette gjelder forst og fremst i land som har betydelige forekomster av naturgass. Forutsetningen er imidlertid at det finnes eller blir utviklet avansert teknologi som muliggjør lønnsom produksjon. I særlig grad ønsker man her å nyttig­ gjøre seg metan, som er den viktigste bestanddel av naturgass. Fischer Verlag. S., tysk forlag, grunnlagt av Samuel Fischeri Berlin 1886, fra 1890-årene Tysklands ledende forlag for skjønnlitteratur. Flere norske forfattere kom her i tysk oversettelse, bl.a. Ibsen, Bjørnson og Hamsun. Nazismen drev forlaget først til Wien, i 1938 til Stockholm. Etter en periode i Amsterdam ble forlaget etablert på nytt i Frankfurt am Main i 1951. En viktig rolle i tysk åndsliv spiller tidsskriftet Die neue Rundschau (1890-93 Freie Biihne). Fischer von Enach. Johann Bernhard [- fån erlaxj, 1656-1723, østerriksk arkitekt, en av de mest betyd­ ningsfulle skikkelser ved overgangen fra barokk til rokokko. Opprinnelig billedhugger; som leder av byggearbeidene hos erkebiskop Johan Ernst av Salzburg 1693-1709 gikk han for alvor over til arkitekturen og bygde flere kirker for ham, bl.a. Dreifaltigkeitskirche (1694-1702) og Kollegienkirche (1696-1707) i Salzburg, som med sine ut- og innsvungne fasader viser påvirkning fra Francesco Bprromini. Hans hovedverk er Karlskirche i Wien (1715-38), en sentralbygning med fasadeutforming og detaljering som viser at Fischer von Erlach hadde tatt lærdom av den franske klassiske barokk og blitt langt mer behersket i sin praktutfoldelse enn hans tidligere kirker viser. Under og særlig etter sin Salzburg-tid bygde han en rekke hageslott og bypalasser, bl.a. Palais Trautson (1710-16), foruten Nasjonalbiblioteket i Wien (1722— 30), likesom han i sin siste periode ble meget benyt­ tet av keiserhuset. I 1696 begynte han oppførelsen av slottet Schonbrunn, under en viss innflytelse fra Versailles. Under tittelen Entwurfeiner historischen Architektur (] 721) utgav han i stikk gjengivelser av berømte bygninger fra forskjellig tid og egne verker. Gjennom sin eklektiske innstilling og dette berømte verk står han som en av portalfigurene til historismen. Sønnen Josef Emanuel (1693-1742) assisterte ham og fortsatte hans verk. Johann Bernhard Fischer von Erlach. Karlskirche i Wien.

Fischinger. Oskar, 1900-67, tysk animasjonshlmskaper og maler. Sammen med Hans Richter, Walter Ruttmann og svensken Viking Eggeling utviklet han den tyske eksperimentelle animasjonsfilmen. Under påvirkning fra Bauhaus og et allsidig eksperimente­ rende kunstmiljø i Berlin i 1920-årene forsøkte disse å skape «visuell musikk» der rytmen og bevegelsene 1 de abstrakte tegningene var laget utfra komposito­ riske prinsipper. Fischinger visualiserte både klassisk musikk, jazz og populærmusikk, og filmene hans fra 1930-årene er forløpere for dagens musikkvideoen Også reklamefilm, bl.a. for Medina-sigaretter fra Tiedemands Tobaksfabrikk. Laget bl.a. Komposition in Blau (1935), og samarbeidet med Disney i planleg­ gingen av Fantasia (1940). Fischl, Viktor, etter 1955 Avigdor Dagan, f. 1912, tsjekkisk-israelsk forfatter og utenrikstjenestemann. Han arbeidet i den tsjekkoslovakiske eksilregjeringen i London fra 1939, bl.a. som Jan Masaryks nære medarbeider. Etter 1945 i tsjekkoslovakisk utenriks­ tjeneste, til han 1949 emigrerte lil Israel, der han også oversatte sitt navn til hebraisk. Har vært israelsk ambassadør i flere land; i Norge 1969-72. Han har utgitt fine lyriske dikt, fortellinger med motiv fra Israel og andre steder, samt Samtaler med Jan Masaryk (1952). Fischler Franz, f. 23. sept. 1946, østerriksk politiker fra det konservative partiet OVP, landbruksøkonom. Landbruksminister i Østerrike 1989-94, medlem av det østerrikske parlamentet 1990-94. Østerriksk medlem av Europakommisjonen 1995-2004, 1995— 99 med ansvar for landbruk og regional utvikling, 1999-2004 med ansvar for landbruk og fiskeri. fiscus (lat.), egentlig kurv, pengekasse. I den romers­ ke keisertid betegner fiscus opprinnelig keiserens kasse i motsetning til statskassen, aerarium; men etter hvert fikk fiscus større og større betydning, idet flere og flere inntekter gikk inn i den. Således kom ordet til å betegne selve statskassen. -fisere (av lat.), gjøre, bevirke; for eksempel i verifise­ re, attestere riktigheten av, eg. 'gjøre sann'. fisett-tre (ty.), lett, gul ved av ►parykkbusk, fra SørEuropa. Brukes til å farge ull og lærvarer med, og kan dessuten brukes til finer. Fishbed. NATO-kodebeteg’.else på det russiske Mach 2 jagerflyet MiG-21, se ► MiG. Fishbourne [fifban], et anlegg fra romertiden, nær Chichester i Storbritannia. Ble oppdaget i 1960, og etter flere års utgravninger er anlegget identifisert som Cogidubnus' palass. Cogidubnus var romersk legat i Britannia. Palasset ble bygd ca. 70 e.Kr. og var et av de mest praktfulle i imperiet med innebygd hage, mosaikkgulv og en rekke bad. Fishburne. Laurence [fifban], f. 1961, amerikansk filmskuespiller, debuterte i en barnerolle 1975, gjorde inntrykk som den unge svarte kanonskytteren i Apocalypse Now (Apokalypse nå, 1979), og fikk et nytt gjennombrudd som faren i John Singletons Boyz N the Hood (1991). Frhburne har siden bl.a. spilt soulsangeren Ike Turner i Whafs Love Got to Do With It (1993). tittelrollen i Othello (1996) mot Irene Jacob og Kenneth Branagh, og ikke minst motstandslederen i kinosuksessen Matrix (1999; oppføl­ ger 2003). Fisher, David [fifa], f. 1966, britisk industridesigner; ansatt i SeymourPowell fra 1993, et av Storbritan­ nias mest anerkjente selskaper innen industridesign. Han har bl.a. designet musikkanlegg, hvor anlegget tilpasses folks stuer. Høyttalerne kan kles med farger som tilpasses f.eks. sofa og gardiner. Fisher er opptatt av «inkluderende» design - design som er enkel og som er lett å bruke. Fisher. Geoffrey Francis [fifa], 1887-1972. britisk geistlig, erkebiskop av Canterbury 1945-61. Fishers innsats som skolemann 1914-34 og som organisator i London under den annen \ erdenskrig var betyde­ lig. Han åpnet også for et samarbeid med frikirkene.

David Fisher. Høyttaler designet i 2004. Boksene er svært små og designet ut fra folks hjemlige stil - høyttalerne skal harmonere med resten av inventaret.

og ble den første engelske erkebiskop siden Henrik 8s brud^ .ned pavekirken som møtte paven (Johan­ nes 23 . 1960). Fisher. Herbert Albert Laurens [fifa], 1865-1940, britisk historiker og politiker. Undervisningsminister i Lloyd Georges regjering 1916-22. Som historiker var han en god kjenner av napoleonstiden; til hans verker horer Studies in NapoleonicStatesmanship (1903), Bonapartism (1908), Napoleon Bonaparte (1913), A History of Europe (3 bd., 1935) og England andEurope (1936). Fisher John [fifa], 1459-1535, britisk geistlig; pro­ fessor i Cambridge og biskop av Rochester (fra 1504). Han var humanist og reform-katolikk som sine venner Erasmus og Thomas More. Fisher mot­ satte seg både Luthers reformasjon og Henrik 8s kirke- og ekteskapspolitikk. Kongen fikk biskopen fengslet for høyforræderi, og da paven utnevnte Fisher til kardinal, lot kongen ham halshugge (1535). Han ble kanonisert i 1935; festdag, sammen med Thomas More: 22. juni. Fisher John Arbuthnot [fifa], Baron Fisher of Kilverstone, 1841-1920, britisk sjøoffiser, kontreadmi­ ral 1890, Admiral of the Fleet 1905. Sjef forden britiske marine 1904-10; mest kjent for de omfat­ tende reformer han gjennomførte. Han utrangerte 150 eldre skip, opprettet et system av stambesetninger for skipene og gjennomførte store forbedringer i artilleri, torpedo, undervannsbåttjeneste og verftorganisasjon. Han fikk innført den nye Dreadnought som ble prototypen for alle slagskip, og han skapte de lette slagkryssere av Invincible-klassen. Som reaksjon mot Tysklands økende sjømakt flyttet han tyngden av flåten til hjemmefarvann. I oktober 1914 ble han gjeninnkalt til tjeneste som sjef for marinen. Han var imot planene for Dardanellerfelttoget og gikk av i protest mai 1915. Etter dette tjenestegjorde han som formann i «oppfinnelsesrådet». Utgav Memories and Records (1919). Fisher Ronald Aylmer, Sir [fifa], 1890-1962, britisk statistiker og arvelighetsforsker, fra 1919 statistiker ved Rothamsted Experimental Station, fra 1933 professor i eugenikk ved University College, Lon-

FISCH-EYE-OBJEKTIV

148 mennaksjeloven, begge av 13. juni 1999, har regler om fisjon av aksjeselskap og allmennaksjeselskap i begge lovenes kap. 14. 2 (fys.) I kjernefysikken den prosess som forårsaker at en atomkjerne spaltes i to omtrent like store deler. Prosessen kan foregå som spontan fisjon fra en kjerne i sin laveste energitilstand (grunntilstanden) uten noen ytre påvirkning eller som indusert fisjon etter bombardement med gammastråling, nøytroner eller andre partikler. Den prosess som har størst betydning, er fisjon etter innfangning av langsomme (termiske) nøytroner. Nuklider som kan fisjonere på denne måte kalles fissile. TYPER

Fisjon. Viktige trinn i en fisjonsprosess: A) Fisjonsprosessen starter med at et nøytron n blir opptatt i en 23sU-kjerne (uran-235). B) Den ustabile 236U-kjernen som oppstår, kom­ mer i vibrasjoner. C) Urankjernen spalter seg i to omtrent like store deler, fisjonsfragmenter, samtidig som 2-3 nøytroner blir frigjort. Hvert fragment kan oppfattes som en nydannet atomkjerne, kjernen til en radioaktiv isotop av et kjent grunnstoff. Variasjonsmulighetene er imidlertid store, og fragmentene er derfor ikke gitt noe grunnstoffnavn i figuren. D) De frigjorte kjernene støtes fra hverandre med stor kraft, men blir snart bremset ned, samtidig som de avgir nøytroner, p-stråling og y-stråling. Under nedbremsingen utvikles varme. Imens bremses også de opprinnelige nøytronene ned. Noen forsvinner i systemet, men en del blir fanget inn av 23s(j-kjerner og vil utløse nye fisjoner.

don, og professor i genetikk ved Cambridge Univer­ sity 1943-59. Grunnleggeren av moderne teoretisk statistikk. Utviklet statistiske metoder for biologisk forskning og landbruksforskning. Fisher regnes også som en av de mest sentrale grunnleggerne av populasjonsgenetikken, der Darwins evolusjonslære kobles med genetikkens lover. Gav betydelige matematiske bidrag til utformingen av den neodarwinistiske evolusjonsteori. Utgav bl.a. On the Mathematical Foundation ofTheoretical Statistics (1922), Theory ofStatistical Estimation (1925), Statistical Methodsfor Research Workers (1925) og The Genetical Theory ofNatura! Selection (1930). Flere av hans arbeider kom i nye utgaver, fish-eye-objektiv [fijai-], fotografisk objektiv med billedvinkel inntil 220°. Lineær forvrengning gjor at bildet virker rundt, og fish-eye-objektiver brukes derfor særlig for å oppnå spesielle effekter, dessuten bl.a. til meteorologiske observasjoner. Fishguard [fijga-.d], havneby i Storbritannia, Wales, Pembrokeshire, sørvest for Cardigan. Fergeforbin­ delse til Rosslare i Irland. 1797 ble en fransk land­ gang slått tilbake av den lokale milits. fisjon (av lat. 'kløyving, sprengning, spalting'). 1 (økon.) Deling av aksjeselskap i to eller flere sel­ skaper. Det kan skilles mellom fisjon hvor eierfor­ holdet i det fradelte selskap er det samme som i det delende selskapet, og fisjon hvor en eller en gruppe av aksjeeierne overtar det fradelte selskapet, mens resten beholder det delende. Aksjeloven og all-

Spontan fisjon er energetisk mulig for de fleste nukli­ der med nukleontall større enn 80, idet slike kjerner kan deles i to deler som til sammen har mindre masse enn den opprinnelige kjerne. Den manglende masse, AM, må da finnes igjen som energi, E, i en annen form i samsvar med Einsteins ligning E = NM-c2, hvor cer lyshastigheten. Massetapet og den frigjorte energimengde ved fisjon øker med økende nukleontall. For uran er den frigjorte energi ca. 200 MeV (megaelektronvolt) eller 3,2 • 10-" J (joule) per spaltet kjerne. Dette er ca. 50 millioner ganger det som frigjøres per molekyl ved forbrenning av karbon til CO2. Selv om spontan fisjon er energetisk mulig, er prosessen hindret av indre krefter i atomkjernene og er påvist bare i de aller tyngste av de naturlig fore­ kommende nuklidene, og her med meget liten sann­ synlighet. I tyngre, kunstig fremstilte nuklider, transuranene, øker sannsynligheten for sponten fisjon sterkt. Dette forklarer hvorfor nuklider med protontall (Z) større enn 92 (uran) ikke forekommer i naturen. De ville, om de var dannet sammen med resten av vårt solsystem, for lengst ha fisjonert og blitt borte. Indusert fisjon ble oppdaget av O. Hahn og F. Strassmann i 1939. De påviste at det ble dannet lettere grunnstoffer når uran ble bombardert med nøytro­ ner. Eksperimentene dannet grunnlaget for senere utnyttelse av kjernefysisk energi i bomber og reakto­ rer. En teoretisk forklaring på prosessen ble gitt samme ar av N. Bohr og J. A. Wheeler. De forestilte seg atomkjernen som en væskedråpe. Når kjernen fanger inn el nøytron, oppstar det vibrasjoner på overflaten. Dette kan få den til å anta form som en

Diagram over hyppigheten av fisjonsprodukter med forskjellige nukleontall, angitt i prosent per fisjon etter innfanging av langsomme nøytroner i 233U, 23sU og239Pu.

Fisjonsspor fremkalt ved etsing av en plastplate som under bestråling med termiske nøytroner har vært i kontakt med en polert flate av en bergart. De tre kraftige ansamlingene av fisjonsspor stammer fra uranrike zirkonkrystaller. Bi lied bredden svarer til ca. 0,6 mm.

ellipsoide som snører seg sammen på midten og, ved påvirkning også av elektrostatiske krefter, splittes i to deler som frastøter hverandre. UTNYTTELSE

Betydningen av indusert fisjon ligger foruten i at det frigjøres betydelige energimengder i hver enkel fisjon, i at prosessen, når den er startet, for bestemte kjerner kan fortsette av seg selv som en kjedereaksjon. Dette skyldes at det i hver fisjon ved siden av de to tunge fragmentene, frigjøres et større eller mindre antall nøytroner, i gjennomsnitt ca. 2,5 per fisjon. Disse vil dels slippe ut av materialet, dels fanges inn av kjerner som ikke fisjonerer. Men en del av dem, i gjennomsnitt n, (som vanligvis kalles reproduksjons­ faktoren) per fisjon, innfanges av fissile kjerner og frembringer nye fisjoner. Er nt lik 1, setter hver fisjon i gang én ny, og betingelsen for kjedereaksjon er til stede. Utnyttelsen av kjernefysisk energi knytter seg nøye til kontroll av reproduksjonsfaktoren. Ifisjonsbomber (uran- og plutoniumbomber) ønsker man flest mulig fisjoner i løpet av kortest mulig tid, og man øker derfor nf plutselig og mest mulig fra en verdi mindre enn 1. Dette gjøres teknisk ved å presse deler av fissilt materiale mot hverandre og derved redusere det antall nøytroner som unnslipper fra overflaten. I kjernefysiske reaktorer kontrollerer man kjedereak­ sjonen ved å variere reproduksjonsfaktoren omkring 1. Dette oppnås ved å skyve inn og ut av reaktoren absorbatorer for nøytroner, f.eks. staver av kadmi­ um, som fanger opp en vesentlig del av nøytronene og reduserer antall fisjoner. Sannsynligheten for fisjon er bestemt av den energien nøytronet fører med seg inn i kjernen. I fisjonsprosessen sendes det ut nøytroner med for­ skjellig energi, og for å få i gang en kjedereaksjon, må man utnytte nøytroner fra hele energiområdet, også de med lavest energi, langsomme nøytroner. 1 naturen er det bare ett fissilt stoff, uranisotopen 235U. Dette er det eneste naturlig forekommende stoff som kan brukes som reaktorbrensel eller som eksplosiv i fisjonsbomber. Dessuten kan man i reak­ torer produsere de fissile nuklidene 233U av 232Th og 239Pu av 238U, og - i mindre målestokk - enkelte tyngre fissile nuklider som kan være av spesiell militær interesse. FISJONSPRODUKTER

De produkter som atomkjernen primært spaltes i og de produkter som oppstår ved radioaktiv desintegra­ sjon av de primære produkter, kalles fisjonsproduk­ ter. Omkring 200 forskjellige stabile eller radioaktive nuklider er blitt identifisert som fisjonsprodukter. De har nukleontall mellom 72 og 160 og atomnummer mellom 30 og 74. Figuren viser hyppigheten for forskjellige nukleon­ tall. De to toppene på kurven skyldes at kjernen i fisjonsprosessen oftest ikke deler seg i to like tunge deler, men i en tyngre og en lettere. Fisjonsproduk-

FISK

149

FISK Systematisk oversikt over norske ordener av fisk Antall norske arter

Overklasse: RUNDMUNNER (Agnatha) Klasse: SLIMÅLER (Myxini) Orden: SLIMÅLER (Myxiniformes)

I

Klasse: NIØYER(Cephalaspidomorphi) Orden: NIØYER (Petromyzontiformes)

4

Overklasse: KJEVEDYR (Gnathostomata) Klasse: BRUSKFISKER (Chondrichthyes) Underklasse: HAIER OG SKATER (Elasmobranchii) Overorden: HAIER OG SKATER (Euselachii) Orden: SEKS- OG SJUGJELLEDE HAIER (Hexanchiformes) Orden: GRÅHAIER (Carcharhiniformes) Orden: HÅBRANNER (Lamniformes) Orden: HÅER (Squaliformes) Orden: HAVENGLER (Squatiniformes) Orden: EKTE SKATER(Rajiformes) Underklasse: HELHODER (Holocephali) Overorden: Holocephalimorpha Orden: HAVMUS (Chimaeriformes) Klasse: STRÅLEFINNEDE FISK(Actinopterygii) Underklasse: BRUSKGANOIDER (Chondrostei) Orden: STORFISKER (Acipenseriformes) Underklasse: EKTE BEINFISK, Neopterygi Divisjon: Teleostei Underdivisjon: Elopomorpha Orden: Albuliformes Orden: ÅLEFISKER (Anguilliformes) Underdivisjon: Clupeomorpha Orden: SILDEFISKER (Clupeiformes)

tene virker som forurensninger i reaktorer og vil, om de ikke fjernes i tide, «forgifte» reaktoren slik at den stopper opp. Radioaktive produkter vil kunne utskilles i gassform eller løses i kjolevæske el.l. som forlater reakto­ ren, noe som av helsemessige grunner må forhind­ res. Fisjonsprodukter kommer også som radioaktivt nedfall etter eksplosjoner av kjernefysiske bomber. Spesielt spiller her isotopene 90Sr og 137Cs, som begge lett absorberes av levende organismer, og har en halveringstid på ca. 30 år, en stor rolle på grunn av faren for biologisk skadelige virkningen Dessuten forekommer det en rekke andre fisjonsprodukter, bl.a. 89Sr, 9IY, 95Zr, '31I, l34Cs, 140Ba, 143Ce, 144Ce og 147Nd som nedfallsprodukter. Også disse kan repre­ sentere helsemessig risiko og er av betydelig biolo­ gisk interesse. Fisjonsprodukter brukes som radioaktive kilder ved bestråling, f.eks. ved medisinsk behandling, for sterilisering av bakterier, preservering av matvarer o.l., men bare i liten grad da man som regel kan fremstille like egnede strålingskilder på andre, enklere måter. En rekke nuklider er bare kjent som fisjonsprodukter, og påvisning og studium av fi­ sjonsprodukter har derfor betydelig teoretisk inter­ esse. TH fisjonere (til fisjon), splitte opp (f.eks. industrifore­ tak), det motsatte av fusjonere. Jfr. ►fisjon. fisjonsspor (etter eng.jtssion tracks), spor etter radio­ aktivitet i mineraler o.l., kan bl.a. benyttes til alders­ bestemmelse. Dannes ved spalting av radioaktive isotoper i uranholdige mineraler og glass. I slike materialer vil isotopen 238U fisjonere spontant, mens fisjon av 23SU kan fremkalles kunstig ved bombarde­ ment med termiske nøytroner. Fisjonsfragmentene har stor kinetisk energi og kan trenge inn i omgivel­ sene i en avstand av størrelsesorden 10 pm. De lager

2 7 4 5 1 14

1

1

1 3

Antall norske arter Underdivisjon: Euteleostei Overorden: Ostariophysi Orden: KARPEFISKER (Cypriniformes) 17 Orden: MALLEF1SKER (Siluriformes) 1 Overorden: Protacanthopterygii Orden: GJEDDEFISKER (Esociformes) 1 Orden: LODDEFISKER (Osmeriformes) 5 Orden: LAKSEFISKER (Salmoniformes) 11 Overorden: Stenopterygii Orden: LAKSESILDEFISKER (Stomiiformes) 6 Overorden: Cyclosquamata Orden: ØGLEFISKER (Aulopiformes) 2 Overorden: Scopelomorpha Orden: PRIKKFISKER (Myctophiformes) 5 Overorden: Lampridiomorpha Orden: BÅNDFISKER (Lampridiformes) 3 Overorden: Paracanthopterygii Orden: SLANGEFISKER (Ophidiiformes) 1 Orden: TORSKEFISKER (Gadiformes) 30 Orden: MARULKER (Lophiiformes) 3 Overorden: PIGGFINNEDE FISKER (Acanthopterygii) Orden: MULTEFISKER (Mugiliformes) 3 Orden: HORNGJELFISKER (Beloniformes) 3 Orden: BERYXFISKER (Beryciformes) 1 Orden: ST. PETERSFISKER (Zeiformes) 2 Orden: STIKLINGFISKER (Gasterosteiformes) 10 Orden: ULKEFISKER (Scorpaeniformes) 35 Orden: PIGGFINNEFISKER (Perciformes) 88 Orden: FLYNDREF1SKER (Pleuronectiformes) 16 Orden: FASTKJEVEDE FISKER (Tetraodontiformes) 2

6

således et «spor» i stoffet ved å odelegge krystallgitteret. Disse fisjonssporene kan man gjøre synlige for studium i mikroskop ved å etse stoffet med en pas­ sende reagens. Metoden kan brukes til å aldersbestemme bergarter, meteoritter, o.l. ved at man be­ stemmer forholdet mellom antall spontane og indu­ serte fisjonsspor. Andre anvendelser går ut på å finne mengden av uran i en prove, eller fordelingen av uran mellom forskjellige faser. fisk, fellesbetegnelse for vekselvarme virveldyr som lever i vann og ånder med gjeller. De har parede lemmer formet som finner. For tilpasning til ulik saltholdighet i vannet, se ► ferskvannsfisk. Se for øvrig ►Norge (Dyreliv). Artstegninger presenteres i en egen utbrettsplansje. YTRE BYGNING

Den ytre formen er strømlinjet, mest typisk hos hurtige svømmere (makrell). Men det er mange avvikelser fra grunnformen. Fisk som lever langs bunnen, er ofte flattrykte fra ryggsiden, som ulker og skater, eller fra siden, som flyndrer. Noen er langstrakte, som lange og ål: andre er bade lange og flattrykte, som sildekongen. Den store variasjonen i form er mulig fordi fisk har nesten samme tetthet som vannet. Finnene er hudflater utspent over finnestråler. Form og plassering er forskjellig og av betydning ved klassifikasjonen. Typisk er uparet ryggfinne, halefinne og gattfinne (analfinne), av og til sammenheng­ ende som en finnebrem rundt bakkroppen. Ofte er ryggfinnen delt i to eller tre og gattfinnen i to. Hos makrellfisk er en rekke små finner innskutt mellom halefinnen og rygg- og gattfinnen. Hos laksefisk o.a. finnes en ►fettfinne. Halefinnens form varierer. Den kan være helt symmetrisk (dijycerk) som hos lungefisk: usymmet­

risk (heterocerk) med de siste virvlene bøyd opp i finnens øvre flik som hos haier, eller bøyd ned som hos enkelte urfisk (hypocerk); eller den er symmetrisk i det ytre og usymmetrisk i skjelettet (homocerk), som hos de fleste ekte benfisk. Av parede finner er det vanligvis brystfinner rett bak gjellelokket og bukfinner som kan sitte langt bak foran gattet, men som også kan sitte langt fremme, til og med foran bryst­ finnene. De varierer i størrelse og er særlig store hos flygefisk og skater. Finnenes alminnelige funksjon er å tjene balansen, men hos mange fisker er de omformet for andre formål. Kutlingenes bukfinner danner en trakt som virker som sugeskive når de ligger på stein o.l., hos knurren er de førsle finnestrålene i brystfinnen frie og kraftige og tjener både som ben og følere når den beveger seg fremover bunnen. Bukfinnen kan også være omdannet til paringsorgan hos arter som føder levende unger. Ofte er også de forreste strålene i ryggfinnen utformet for spesielle formål. Hos brei­ flabben er to stråler rykket helt frem pa snuten, foran ovnene, og den ene er forsynt med hudlapper i spissen. Man antar at den brukes som lokkemat for byttedyr. Hos én og samme art varierer antallet av stråler i de forskjellige finnene innenfor ganske snevre grenser, og tallet kan derfor brukes som systematisk kjennetegn. Huden består av overhud og lærhud. Overhuden, som stadig slites og fornyes, er forsynt med slimceller, særlig mange hos nakne, ikke skjellkledde arter. Slimet gjør huden glatt. Noen har også giftceller i overhuden. Hos fjesingen finnes slike rundt de forreste piggene i ryggfinnen og ved basis av den store piggen på gjellelokket. Ved trykk frigjøres giften og flyter utover mot spissen av piggene. Som oftest er huden forsterket med skjell. Hos haier er den forsterket med placoidskjell: benplater med tenner dannet fra lærhuden og overtrukket

FISK

med emalje fra overhuden. Hos de fleste utdødde og hos noen nålevende fisk finnes et tett panser av rombiske (Lepidosteus, Polypterus) eller runde (Latimeria) sterkt glinsende, tykke skjell: ganoidskjell. Hos de ekte benfiskene finnes tynne skjell i lommer i lærhuden, taklagt bakut så huden kjennes glatt forfra og bakover. Vi skiller mellom to typer: sykloidskjell, som er glatte og runde, og ctenoidskjell, som er mer uregelmessige i formen og forsynt med pigger i bakre kant. Skjellene har periodisk tilvekst i takt med fiskens lengdevekst og viser derfor årringer som kan brukes til bestemmelse av fiskens alder og tidli­ gere veksthistorie. Skjellets og årringenes utseende skjellpreget - kan også røpe vandringer, tidligere gytingero.l. (laks og sild). I huden finnes også fargeceller med svarte, gule og røde fargestoffer, foruten sølvfarge (guaninkrystaller). Fargene veksler i intensitet ved at fargestoffet samler seg eller spres i cellene, og ved kombinasjon av forskjellige farger kan nesten alle fargetoner fremkalles. Mange fisk har stor evne til fargeskifte; flyndrene kan f.eks. etterligne bunnens farge og mønster. Skiftet skjer som følge av synsinntrykk det opphører hvis man blender fisken. I alminnelig­ het kan fargene oppfattes som kamuflasjefarger; det er ofte vanskelig å skjelne fiskene ut fra deres natur­ lige omgivelser, tang, koraller o.l. En annen form for fargeskifte er knyttet til kjønns­ modningen. Særlig har mange hanner en praktfull paringsdrakt som utenfor leketiden kan fremkalles ved kunstig innsprøytning av kjønnshormoner. Det finnes mange arter med flotte farger i vår fauna (fløyfisk, blåstål, uer o.a.), men de er for ingenting å regne mot mange tropiske arter, kanskje særlig korallrevfisk. Mange tropiske ferskvannsfisk har praktfulle farger og er derfor ettertraktet som akva­ riefisk. Noen fiskearter har lysorganer i huden. Organene er av to slag: kjertler som skiller ut stoffer som gir lys ved oksidasjon med sjøens oksygen, og mer kompli­ sert bygde lysorganer, hvor lyset skyldes symbiontiske bakterier i organet. Arter med lysorganer hører hjemme i midlere dyp; nedre grense for de fleste ca. 2000 m. Organene danner bestemte mønstre, for­ skjellig fra art til art. Man har tenkt seg at lysmønsteret kunne spille samme rolle for fisk som lever i mørke som fargene for fisk på grunnere vann, at de kjenner hverandre igjen pa mønsteret. At noen fisk med lysorganer samtidig er blinde, synes imidlertid å tale imot en slik forklaring. INDRE BYGNING

Ryggbenet består av en ryggstreng omgitt av timeglassformede virvler av ben eller brusk som er hule i begge ender. Virvlene er forsynt med dorsale buer, de i haleregionen også med ventrale, og buene er forsynt med lang pigger. Mellom piggenes spisser, nær overflaten, finnes noen små ben som danner basis for finnestrålene. De dorsale buene omslutter ryggmargen, de ventrale buene de store blodkarene. Antallet virvler varierer litt innenfoi en art og er avhengig av miljøet, særlig temperaturen rett etter klekkingen. Lav temperatur gir høyt virveltall, høy temperatur lavt tall. Virveltallet har vært meget brukt til å skille raser, særlig av sild. Muskler. Flår man en fisk, ser man to store sidemuskler på hver side, delt opp i korte segmenter på tvers av tynne bindevevshinner festet til ryggbenet, en hinne til hver virvel. Segmentene danner vinkler på muskelens overflate, en vinkel over og en under sidelinjen, med vinkelspissene vendt bakover. Fin­ nene er forsynt med egne muskler som kan spile finnene ut eller folde dem sammen og dessuten bevege dem i forskjellige plan. Øyet kan beveges med fire rette og to skrå muskler. Hos noen fisk er muskeldeler omdannet til elektriske organer, se ► elektrisk fisk. Tennene er utformet etter artens levevis. Haiene har store, trekantede tenner i flere rader bak hverandre. Hvis én brekkes ut, rykker en ny inn fra raden bak­

150 enfor. Enkelte dypvannsfisk som lever av rov, har store gripetenner, andre arter har tenner skikket til å knuse muslingskall o.l., mange arter har forholdsvis små tenner i kjevene, men har knusetenner på benplater i svelget. Arter som lever av små planktonorganismer, har små tenner, men festet til innerkanten av gjellebuene finner vi et gitter av tynne benstråler som hindrer at planktondyrene følger vannstrømmen ut mellom gjellene. Tarmkanalen er oftest kort og består av magesekk og tarm med 0-200 blindsekker på overgangen. Hos fisk som lever vesentlig av plantekost er magesekken borte, mens tarmen - hvor absorpsjonen av nærin­ gen skjer - er sterkt forlenget. Leveren er stor hos fisk med magert kjøtt (torsk o.l.), liten hos fete fisk, (sild, makrell). Hos noen fisk (haier, skater, lungefisk, stør) er den fordøyende flaten i tarmen forstør­ ret ved at det løper en spiralfold i slimhinnen i hele tarmens lengde. Nyrene er lange, mørke organer, som ligger rett under ryggsøylen, såkalt blodrand eller blodrygg. Hjernen, som er forholdsvis liten, har alle de fem avsnitt som finnes hos virveldyr, men noen avsnitt er svakt utviklet, særlig forhjernens to hemisfærer. SANSER

Sansene hos fisk er velutviklet. Luktesansen er viktig for å kunne lokalisere føde på noen avstand; på nært hold brukes smakssansen. Organene for luktesansen sitter i groper på snuten, mens smaksløker sitter spredt mange steder på kroppen: i munnhulen og pa leppene, på skjeggtråden (torsk), og på enkelte lange finnestråler (knurr). Synsans. Øyet er innstilt på nærsyn og kan tilpasses noe for langsyn, men synsvidden i vann er sjelden over 15-20 m, selv under gode lysforhold. Som oftest sitter øynene så langt fra hverandre på hver side at synet ikke kan bli stereoskopisk, men synsfeltet blir stort. Øynene kan beveges uavhengig av hverandre. Enkelte dypvannsfisk har såkalte teleskopøyne, og de kan muligens se stereoskopisk. Noen fiskelarver har øynene på lange, bøyelige stilker. Enkelte dypvannsfisk er blinde. Det er delte meninger om fisk har fargesans, men det har lykkes å dressere enkelte arter (ørekyte) til å skjelne for­ skjellig fargede matkopper. Uten sans for farger ville også hannenes fargeprakt i leketiden være nokså uforståelig. Hørsel, likevektsans. Fisk mangler oregang, tromme­ hinne og mellomørets knokler. Innerøret består av to tynnveggede blærer, hvorav den ovre (utriculus) er forsynt med tre halvsirkelformede bueganger (hos slimål bare én, hos niøyer to). I den underste blæren (sacculus) finnes en liten utbuktning, lagena, som svarer til sneglehuset hos pattedyr. I hver av blærene og i lagena finnes en ørestein (otolitt). De vokser periodisk og viser årringer. Den største av øresteinene (fra sacculus) brukes derfor meget til aldersbes­ temmelse. Innerøret er sete for likevektssansen og også for hørselen, til tross for at fisk mangler snegle­ hus (den delen av øret som hos høyere virveldyr er det egentlige hørselsorganet). Dressurforsøk har vist at fisk ofte er meget følsomme for lyd, selv om de fleste bare oppfatter lave toner (under 1000 hertz). Fisk. Indre organer. Noen detaljer hos hannen av en karpefisk.

Fisk hører det vi kaller infralyd; noen hører helt ned til 0,1 Hz. Intense, lavfrekvente lyder synes å være svært skremmende for mange fiskearter. Noen arter (bl.a. karpefamilien), som har en hørebenskjede fra svømmeblæren til øret, gjør bruk av svømmeblærens vibrasjoner ved lydpåvirkning, og oppfatter også høyere toner (opp til 10 000 hertz). Andre arter, bl.a. sild, har kanaler fra svømmeblæ­ ren til øret som virker på samme måte. Svømmeblæ­ ren som sådan virker som en «forsterker» på lyden. Fisk uten svømmeblære, eller med en åpen, svakt utviklet svømmeblære (flyndrefisk, laksefisk) hører forholdsvis dårlig. Strømninger og turbulenser i fiskens nærområde registreres av sidelinjeorganet. Det består som regel av en kanal (sidelinjen) på hver side av kroppen med forgreninger utover hodet. Kanalen har tallrike åpninger utad med et tilsvarende antall løkformede sanseorganer inne i kanalen. Dessuten finnes et stort antall frie sanseorganer på huden uten noen beskyt­ telse av et kanalsystem, men er nettopp derfor spesi­ elt følsomme for vannbevegelse. ÅNDING, OPPDRIFT

Som regel får fisk sitt oksygen fra vannet, som inne­ holder 7-8 ml oksygen per liter når det er mettet. Synker innholdet under 1-2 ml, får de fleste fisker åndenød. Gassutvekslingen mellom blodet og van­ net foregår dels i huden, men særlig i gjellene, utbuktninger med tynn hud og stor blodtilførsel. Utbuktningene gir stor respiratorisk overflate, som må ventileres hvis den skal tjene sin hensikt, dvs. ha stadig tilførsel av friskt vann. Gjellene finnes mellom munnhulen og svelget som tallrike tynne gjelleblad festet til (som regel) fire gjellebuer. Fra buene går skillevegger helt til overflaten hos haier og skater, hvor man derfor ser fem atskilte gjellespalter utven­ dig (sjelden 6 eller 7). Hos benfisk er skilleveggen ganske kort, slik at gjellebladene fra hver bue henger fritt i en gjellehule, dekket av gjellelokket. En vann­ strøm holdes i gang over gjellene ved rytmiske bevegelser av munnen og gjellelokket. Mange haier og skater har et par sprøytehull bak øynene (egentlig omdannede gjellespalter), hvor de tar vannet inn til åndingen når de ligger på bunnen. Enkelte fisk som lever i dårlig ventilert vann, kan delvis (sjeldnere helt) nyttiggjøre seg luftens oksy­ gen, idet de har utviklet forskjellige hjelperespirasjonsorganer, såsom omdannede partier av tarmka­ nalen m.m. Hos enkelte, særlig lungefisk, men også hos noen ganoidfisk, Amia. Lepidosteus, Polypterus m.m., kan svømmeblæren fungere som «lunge». Noen av disse fiskene må til overflaten for å snappe luft selv når de lever i vann, og de kan «drukne» hvis de hindres i det. Svømmeblæren er for øvrig et statisk organ som tjener til å endre fiskens egenvekt slik at den til enhver tid er i likevekt med vannet. Den finnes hos de fleste benfisk (ikke flyndre, makrell o.a.), men mangler hos bruskfisk. Den dannes ved en utbukt­ ning fra tarmens forreste del og ligger øverst i buk­ hulen mot ryggsøylen. Forbindelsen med tarmen beholdes hele livet hos noen, de såkalt physostome; hos andre brytes forbindelsen noen dager etter klekkingen så svømmeblæren er lukket, physocliste. I blæreveggen finnes en gasskjertel, et blodrikt organ som kan forsyne blæren med oksygen (i noen tilfel­ ler med nitrogen), og som kan opprettholde et gasstrykk mange ganger større enn gassens partialtrykk i det omgivende vannet. Når en fisk med svømmeblære svømmer oppover, avtar det hyd­ rostatiske trykket, og gassen i blæren utvider seg, fiskens egenvekt avtar, og den vil begynne å flyte oppover, raskere og raskere, hvis den ikke kan kvitte seg med noe av gassen. Hos de physostome kan gassen slippe ut gjennom forbindelsesgangen til larmen. Dette er grunnen til at sjøen kan bruse av små gassblærer over en sildestim. Physocliste arter har en sikkerhetsventil i blæreveggen, et tynnvegget parti hvor gassen lett diffunderer over i blodet, men hvis

saltvann

>rgnebb, opptil 18 cm Itvann

saltvann

osme, opptil 1,1 m Itvann Fjesing, opptil 49 cm saltvann

jedde, opptil 1,5 m rs kvann Gråsteinbit, opptil 1,3 m saltvann

arr, opptil 60 cm rs kvann

saltvann

iltvann

Havnioye, opptil over 90 cm ferskvann

Havål, opptil 2,7 m saltvann

Horngjel, opptil 90 cm saltvann

saltvann

ferskvann

Kolmule, opptil 50 cm saltvann

Lake, opptil 1,2 m ferskvann

Lange, opptil 1,8 m saltvann

Makrell, opptil 66 cm saltvann

ikrellstørje, opptil 2,6 m tvann

Mort, opptil 53 cm ferskvann

Pigghå, opptil 1,2 m saltvann

Stor perlemorsfisk, opptil 12 cm saltvann

Rødspette, opptil 1 m saltvann

Roye, opptil 90 cm ferskvann

Sild, sjelden over 40 cm saltvann

Torsk, opptil 1,8 m saltvann

veusaKeiig saltvann

saltvann

Vanlig ulke, opptil 40 cm saltvann

: kyt, opptil 15 cm skvann

Ørret, opptil 1 m ferskvann

opptil 1,5 m saltvann

etter navn. FiftenesVe^

Nor?e- sortert alfabetisk

FISK

51

n slik fisk løftes for raskt mot overflaten, unnslipper kevel ikke gassen fort nok. Blæren utvides, presser >å magesekk og svelg så alt presses ut gjennom nunnen. Øynene truer med å springe ut av hodet. ,lik blir torsk, uer og andre arter sprengt ved trålfis:e. ilodomløp

;isk har et enkelt blodomløp: Gjennom et enkelt orkammer og hjertekammer strømmer blodet til jellene og derfra gjennom aorta ut i kroppen og jen norn venesystemet tilbake til hjertet. Blodet testar av et fargeløst plasma med hvite og som regel ,gså røde blodceller. Det røde fargestoffet er identisk ned høyere virveldyrs hemoglobin. Rundmunnenes argestoff er noe forskjellig. Ålelarven, Leptocephalus, >g noen antarktiske arter, bl.a. isfisken (Chaenocephausaceratus), mangler rode blodceller og har derfor argeløst blod. ■ORPLANTN1NG

bukhulen finnes som regel et par kjønnskjertler, jeldnere bare én. Disse kalles hos hunnen rognsekk, |>g hos hannen melke (krøll, isel). Benfisk er vanligvis ærkjønnet, men noen få arter er hermafroditter, Ivs. de kan produsere både egg og sæd. Vanligst er la at det skjer et kjønnsskifte (sekvensiell hermafroiiittisme), for eksempel slik rodnebb (hunnen) skif­ er kjønn og blir blåstål (hannen) når den er blitt stor 17-13 år). Hos normalt særkjønnede arter kan det forekomme som misdannelse at det er en rognsekk |)g en melke i samme individ (kjent fra sild, torsk og makrell). Hanner og hunner har ofte forskjellig utseende ikjønnsdimorfi, f.eks. blåstål og rødnebb); særlig i eketiden har mange arters hanner en praktfull ■aringsdrakt. Et særlig tilfelle av kjønnsdimorfi innes-hos minst fire familier av dyphavsmarulker «overfamilie Ceratioidea): hannen er liten og for­ krøplet og sitter hele sitt liv fastvokst til en slags ugevorte på hunnen, hvorfra den får all sin næ•ing. Når eggene modnes, blir de hos de fleste arter løse t ognsekkens hulrom, hvorfra de presses ut gjennom -n egen kanal når gytingen foregår. Hos rundmun­ ner og noen arter av benfisk (laks) faller eggene ut i nukhulen før de presses ut gjennom en genitalpore. ■Hesten alle fisk har en paringslek, og i de fleste iilfeller befruktes eggene i vannet ved at hannen gyter sin melke samtidig som hunnen gyter eggene, jjjnder vårsildfisket «kvitner silda sjøen», dvs. sjøen ilir blakket av melke, og fiskerne vet at gytingen er iver og fisket slutt på det stedet. Noen arter med : paringsorganer har indre befruktning og foder da ; yerne levende unger eller legger få. store egg omgitt Hiv tykke skall (haier og skater). Mange arter gyter • 'ggene fritt i sjøen, og eggene driver om med plank> onet under utviklingen (torsk, makrell, brisling). < Hike arter har gjerne svært mange egg, en stor torsk 1' lere millioner. Andre arter graver eggene ned i i nmnens grus (laks, ørret), eller eggene synker til Rijeka. Fiumicino [fiomiatjimo], Leonardoda Vinci, Romas internasjonale lufthavn, 37 km fra byens sentrum. Åpnet 1961. Passasjerer (inkl, transitt) 2004: 26 284 478. FIVAS, fork, for Foreningen for Internasjonale Vannkraftstudier, norsk forening etablert 1988. En av oppgavene til FIVAS er å bruke den ekspertise vi har opparbeidet oss i Norge når det gjelder vannkraftprosjekter, til å lage konsekvensanalyser for fattigere land. Hensikten er å unngå store økologiske konse­ kvenser av vannkraftutbygging i utviklingsland. FIVAS har særlig vært engasjert i prosjekter i SørøstAsia.

Five, Håkon Martin, 1880-1944, født i Stod, norsk politiker (V). Nestformann i Norges Venstrelag fra 1927. Stortingsmann 1922-30 og 1934-36. Rasjoneringsdirektør 1917; 1919-20 sjef for Provianteringsdepartementet. Han var landbruksminister 1921-23, 1924-26 og 1933-35. Fra 1927 fylkesmann i NordTrøndelag. Skrev en rekke landbruksøkonomiske avhandlinger. Litt.: NBL 2. utg. Five. Kaci Kullmann, eg. Karin Cecilie K. E, f. 13. april 1951 i Oslo, norsk politiker (H), cand.polit. Konsern­ direktør i Aker RGI 1998-2001; eget rådgivningsfirma fra 2002. Medlem av Bærum kommunestyre 1975— 81. Formann Unge Høyre 1977-79, medlem Høyres sentralstyre fra 1980. 2. viseformann i Høyre 198284, 1. viseformann 1984-88. Partileder 1991-94. Vararepresentant til Stortinget 1977-81; stortings­ representant fra Akershus 1981-97. Nestleder i Høy­ res stortingsgruppe 1985-89. Handelsminister 198990. Medlem av styret i Statoil fra 2002, konstituert styreleder 2003. Medlem av Den norske Nobelkomité fra 2003. Litt.: NBL 2. utg. Five, Ole (Ola) Olsen, 1846-1930, fodt i Stod, norsk politiker (V). Stortingsmann 1892, 1894 og 1900-03. Stiftet 1881 Norges første folkevæpningssamlag og ble formann i folkevæpningssamlagenes fellesstyre. Da folkevæpningssamlagene ble slått sammen med Centralforeningens skytterlag til Det frivillige skytter­ vesen 1893, ble Five formann hertil 1908 og deretter sjef for det nyopprettede Skytterkontoret (under arméstyrelsen i Forsvarsdepartementet) til 1919. Litt.: NBL 2. utg. fives [faivz] (av eng. 'fem', antakelig etter de fem fingrene på en hånd), britisk ballspill med en liten, hard ball på en bane som har tre eller fire høye veg­ ger. Spillerne bruker polstrede hansker og slår ballen mot frontveggen, det gjelder å slå slik at motparten ikke klarer å returnere når ballen spretter tilbake. Spilles én mot én (single) eller to mot to (double). Fives er kjent tilbake til 1300-tallet og er en variant av middelalderens jeu de paume. En annen forløper er det baskiske spillet pelota. Spillet ble utviklet på engelske privatskoler og finnes nå i variantene Eton fives, Rugby fives og Winchester fives, hvor den viktigste forskjellen er banens fonn. Et nært beslektet spill erbane-håndball (court hand­ ball}, som spilles omtrent på samme måten, men på en større bane. Dette spillet er mest populært i USA og Irland, og det arrangeres internasjonale mesterskap. FIVH, se Folkeaksjonen ►Framtiden i våre hender. Fivlemyrene, myrstrøk i Fortunvassdraget, Nørdstedalen i Vest-Jotunheimen, Luster kommune, Sogn og Fjordane. Myrene (1028 moh.) er neddemt og danner reguleringsmagasin for Fortun kraftverk. Fallet fra Gravdalsvatnet ned til reguleringsmagasinet utnyttes i Fivlemyr kraftstasjon (2 MW). Fizeau, Armand Hippolyte Louis [fizå], 1819-96, fransk fysiker, levde som privat vitenskapsmann og arbeidet mest med optikk, til dels sammen med J. Foucault. Mest berømt er hans måling av lysets has­ tighet (1849), for første gang utført ved hjelp av lys­ kilder og avstander pa Jorden. Fizeau sendte lys gjen­ nom et hjul som roterte med stor hastighet, og kuttet det ved hjelp av eikene opp i små glimt som ble re­ flektert fra et fjerntliggende speil. Når han så på spei­ let gjennom hjulet, ble for bestemte omløpshastighe­ ter det reflekterte lys skygget bort av hjulets eiker. Derav kunne lyshastigheten beregnes. Fjalar, flere figurer i norrøn mytologi: 1 En av de to dvergene (Fjalar og Galar) som ba Kva­ ser med seg hjem for å drepe ham og lage blod av mjødet hans (Skaldemjøden). 2 En av de tre hanene som ska! varsle at Ragnarok står for døren og verdens ende er nær. Hanen er rød og galer for jotnene i Jotunheim. 3 Navn på en jøtne.

FJELBERG

169

------------ 1

418 km2 2910 innbyggere (2004) Administrasjonssenter: Dale i Sunnfjord

Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

% 6 31 7 56

Sysselsetting (2001): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Bygg/anlegg, kraft- og vannforsyning Varehandel, hotell- og restaurantdrift Transport og kommunikasjon Finans- og forretningsvirksomhet Offentlig og privat tjenesteyting

% 15 12 9 10 6 7 41

Fjaler, kommune i Sunnfjord, Sogn og Fjordane fylke. Fjaler omfatter områdene på sørsiden av Dalsfjordens ytre og midtre del, områdene langs Flekke/Guddalsvassdraget, som fra en sørøstgående arm, Flekkefjorden, løper mot sørøst, senere øst og Vassdalen sørøst for administrasjonssenteret Dale. Grenseregulering med Askvoll og Gaular kommuner 1990 da Askvolls område sør for Dalsfjorden ble overført til Fjaler, Fjalers område nord for Dalsfjor­ den til Askvoll og et område øst for Dale, Hestad, ble overført fra Fjaler til Gaular. Natur. På sørsiden av Dalsfjorden består berggrun­ nen av gneiser med sin nåværende struktur fra kaledonsk tid, stedvis gjennombrutt av kaledonske, dypbergarter (gabbro, til dels også serpentin). Fjelle­ ne er her 600-800 m høye med avrundede former og for det meste skogkledde lier. Høyeste fjell i kom­ munen er Styggeheia, 799 moh., mellom Vassdalen og Guddalen. Bosetning. Bosetningen er jevnt fordelt langs Dals­ fjorden og i Flekke/Guddalen samt Vassdalen oven­ for Dale. Det er likevel klare konsentrasjoner i og omkring Dale og Flekke. 1 kommunens administra­ sjonssenter, Dale, bor 35 % av kommunens befolk­ ning (952 innb. 2004). Næringsliv. Sysselsettingsmessig er primærnæringe­ ne nest etter offentlig administrasjon og tjeneste­ yting viktigst med 15 % av de sysselsatte i kommu­ nen (2001). Jordbruket er i særlig grad konsentrert om husdyrbruk med hovedvekt på sauehold og melkeproduksjon. Fiskeoppdrettsnæringen er viktig, pgjjkommunens vestre del, bl.a. i Gjølanger på

Fjaler. Utsikt over administrasjonssenteret Dale.

sørsiden av Dalsfjorden og i Fure i ytre Dalsfjorden, ligger flere anlegg. Industrien har 12 % av de syssel­ satte i kommunen; lærvareindustrien dominerer med nesten 113 av industriens sysselsatte (Dale skofabrikk, en av landets største). Skiproduksjon ved Åsnes Ski A/S på Straumsnes i Dalsfjorden. Kraftressursene i kommunen er beskjedne og bare 4,8 MW er utbygd (Hålandsfoss i Vassdalselva). Samferdsel. Gjennom Fjaler går Rv. 57 østover langs sørsiden av Dalsfjorden til Sande i Gaular og sørover til Ytre Sogn (Hyllestad). Fra Flekke går Rv. 607 til de ytre delene av kommunen. Fergeforbindelse over Dalsfjorden fra Dale til Eikenes i Askvoll pa Dalsfjor­ dens nordside pa Rv. 609. Fra Fure lengst vest i Fjaler går ferge til Atløy, Askvoll og Værlandet/Bulandet. Offentlige institusjoner. Fjaler svarer til sognene Dale og Guddal i Fjaler prestegjeld. Sunnfjord prosti i Bjørgvin bispedømme, Fjaler lensmannsdistrikt i Sogn og Fjordane politidistrikt og horer under Sunn­ fjord tingrett. Historikk og kultur. Fjaler er kjent fra historien gjennom den første utvandringen til Island (874). Den første landnåmsmannen Ingolf Arnason kom fra Rivedal på nordsiden av Dalsfjorden (i nåværen­ de Askvoll kommune). Her er reist et monument til minne om ham. På Tysse ligger embetsmannsgården Lillingstonheimen, med en vakker parklignende kirkegård, Fredensbørg, anlagt av sorenskriver Nils Landmark. Kommunen har to langkirker i tre: Dale kirke, bygd 1864 og Guddal kirke, bygd 1686. påbygd 1870 og restaurert 1970. Minnesmerke over dikteren Jakob Sande i Dale sentrum.

I Flekke ligger United World College, som er bygd i tilknytning til Røde Kors' opptrenings- og rehabilite­ ringssenter Hauglandssenteret. Skolen er et nordisk fellesprosjekt (Norge, Sverige og Danmark). Nordisk Kunstnarsenter på Dalsåsen. Kommunevåpenet (godkjent 1991) har to sølv hvelvingsbroer mot rød bakgrunn; henspiller på «Den Trondhjemske Postveg» og broene langs den. Navnet. Kommunen het før 1912 Ytre Holmedal; Holmedal er et gammelt navn på landskapet som utgjør sørvestre del av Sunnfjord (Gaular, Fjaler og Askvoll). Fjaler er flertall av norrønt fjpl, 'fjel, brett', her i betydningen 'rand, kant', muligens opprinnelig knyttet til det 8 km lange Helleberget, som går stup­ bratt i Dalsfjorden. GTh Litt.: Bakke, D.O.: Fjaler i gamle dagar, 1948; Fagerheim, R.: Fjaler gjennom 1000 år, 1977; Fagerheim, R. & M. Fagerheim: Fjaler:gards- og ættesoge, 1976, 3 b.; Ness, A.: Fjaler:gards- og ættesoge, 2. utg., 2003, 2 b. (videreføring av R. og M. Fagerheims trebindsverk fra 1976) Fjelberg tidligere kommune i Sunnhordland, Hor­ daland. 1855 ble daværende Eid kommune innlem­ met i Fjelberg, og 1916 ble Ølen skilt ut som egen kommune. Fjelberg kommune bestod elter dette av de store øyene sør i det nåværende Kvinnherad (Halsnøy, Borgundøy og Fjelbergøy) mellom Skånevikfjorden og Husnesfjorden, samt fastlandet i Valen-ømrådet i nordøst. 1964 ble Fjelberg del av Kvinnherad kommune og var ved sammenslutnin­ gen 79,5 km2 med 2257 innb. Fjelberg prestegjeld

FJELBERG ■

Jonas Fjeld (til høyre) sammen med Ole Paus (2002).

svarer til den tidligere kommunen og består av sognene Eid i nord og Fjelberg i sør. Navnet kommer av norrønt fjglbyrja, 'øya der man har mye eller mange slag bør'. Fjelberg. Arne, 1907-60, fodt i Larvik, norsk teolog, cand.theol. 1931. Hjelpeprest i Frogner menighet, Oslo, 1933, res.kap. i Uranienborg, Oslo, 1948, rektor for Det praktisk-teologiske Seminar 1953. Medlem av den midlertidige kirkeledelse 1944-45 og dennes representant i Koordinasjonskomiteen 1944-45. Utgav bl.a. prekensamlingene Mellom to muligheter (1952), Søndagens evangelium (1959) og Trefoldighet (1960). Dessuten deltok han i den kirke­ lige debatt med Ekteskapets chanse (1953) og Kvinne­ lige prester? (1958). Litt.: NBL 2. utg. Fjeld, Jonas, eg. Terje Lillegård Jensen, f. 24. sept. 1952, norsk sanger, gitarist og komponist i grense­ landet mellom rock, country og visesang. Fra midten av 1970-årene var han leder for rockgruppen Jonas Fjeld Band, som bl.a. vant Spellemannprisen for albumene Neck 'n Neck (1985) og Time and Motion (1986). Deretter ble gruppen oppløst, og Fjeld har siden gjort seg gjeldende som soloartist. Albumet Svært nok for meg (1989), med tekster av Ole Paus, høstet strålende kritikker, og det fruktbare samarbei­ det har fortsatt både på albumet Texas Jensen (1993) og på scenen gjennom en rekke duo-konserter. Sammen har de også utgitt albumene To rustne herrer (1996), Damebesøk (1998) og Tolv rustne strenger (2003). Fjeld har dessuten samarbeidet med de amerikanske musikerne Rick Danko (kjent fra The Band) og Eric Andersen, bl.a. på albumene Rick Danko, Jonas Fjeld, Eric Andersen (1991; Spellemann­ prisen) og Ridin' On the Blinds (1994). For solokonsertalbumet Nerven i min sang (1994) fikk Fjeld nok en Spellemannpris. Tidevann kom i 2001. Han har ellers vært komponist og produsent for flere andre artister, og er en fremtredende skikkelse i norsk populærmusikk. Litt.: NBL 2. utg. Fjeld. Kolbjørn, 1901-78, født i Eidskog, norsk forlagsmann. Utdannet bibliotekar. Ansatt ved Deichmanske bibliotek 1919-33 og under den an­ nen verdenskrig. Sjef for Tiden Norsk Forlag 193340 og 1945-71. Litt.: NBL 2. utg. Fjeld, Kristian, 1887-1976, født i Vestre Toten, norsk politiker (A). Ordfører i Stange 1926—41. Stortings­ representant fra Hedmark 1945-61, formann i kommunalkomiteen 1954-61. Landbruksminister 1945- 51. Fjeld. Per, f. ] 5. mars 1929 i Oslo, norsk scenograf. Teatertegner i Morgenbladet 1952-54, teatermåler ved Rogaland Teater 1954-57, ved Den Nationale Scene 1957-67, Oslo Nye Teater 1968-70, Fjernsynsteatret fra 1970, som scenografleder fra 1985. Hans scenebilder har stor dekorativ virkning, ofte oppnådd med beskjedne midler, f.eks. hans mange

170

arbeider for Riksteatret. I 1980-årene har de største utfordringene vært West Side Story på Det Norske Teatret (1982) og Little Shop of Horrors på ABC-teatret (1984). I NRK har han bl.a. hatt ansvaret for Ernst Rolf-serien Lykkeland (1983) og Melodi Grand Prixfinalen i Bergen 1986. Et års engasjement ved Roga­ land Teater 1984-85. Fjelddalen. Jacob, 1918-2002, født i Solum, norsk entomolog. Statsentomolog og adm. leder 1955, fra 1968 til 1988 adm. direktør ved Statens plantevern. Fra 1956 til 1988 fast norsk delegat til den europeis­ ke plantevernorganisasjonen EPPO (European and Mediterranean Plant Protection Organization). Fjelde. Herman Olaus, 1866-1918, født i Ålesund, norsk-amerikansk lege, bror av Jakob Fjelde. Han utvandret til Nord-Dakota 1889, var en utrettelig forkjemper for Norges sak i USA, fikk reist monu­ menter over Bjørnson, Ibsen, Wergeland, Aasen og Hauge i forskjellige byer i Nord-Dakota og tok initia­ tivet til norsk-amerikanernes jubileumsgåve til Norge i 1914, Lincolnmonumentet i Frognerparken, Oslo. Litt.: NBL 2. utg. Fjelde. Jakob (Henrik Gerhard), 1859-96, født i Ålesund, norsk-amerikansk billedhugger, bror av Herman O. Fjelde. Elev av Brynjulf Bergslien 1878, Kunstakademiet i København 1879-81 og Vilhelm Bissen 1880-82, studerte så to år i Roma. Han ut­ vandret 1887 og slo seg ned i Minneapolis. Av hans tidlige arbeider kan nevnes Primavera (1882) og byster av konsul C. Sundt og hustru, alle i Bergen Billedgalleri, og el portrettrelieff av Mathilde Dietrichson (1885) i Nasjonalgalleriet i Oslo. I USA utførte han bl.a. Minnesotas soldatmonument på slagmarken ved Gettysburg, Hiawatha og Minnehaha og Ole Bull-monumentet i Minneapolis (1896). Modellene til samtlige av hans skulpturer, som ble skjenket posthumt til hans fødeby Ålesund, gikk tapt ved bybrannen 1904. Litt.: NBL 2. utg.; NKL Fjeldeventyret, syngespill i to akter med musikk av Waldemar Thrane og tekst av Henrik Anker Bjerregaard, oppført første gang i Oslo 1825. Henrik Wer­ geland skrev Efterspil til Fjeldeventyret, oppført første gang i Oslo 1844. Også den dansk-tyske komponis­ ten Frederik Kuhlau skrev musikk til Aagots Fjeldsang og Lensmandens Vise. Allred Jansons opera Et Fjelleventyr (1971-73), med tekst av Anders Bye, bygger på Bjerregaards libretto. Fjeldhammer Brug, A/S, Lørenskog, norsk byggevareprodusent, se ►Icopal. Fjeldheim, Nils Olav, f. 18. april 1977, norsk kajakkpadler. I alt 11 medaljer i EM, VM og OL, derav 6 Jack Fjeldstad i rollen som jan Baalsrud i filmen Ni liv fra 1957-

Lise Fjeldstad som Lavinia Celius i Kjetil Bang-Hansens opp­ setning av Det lykkelige valg på Nationaltheatret høsten 199

gull i toer sm.m. Eirik Verås Larsen (t.o.m. 2004): verdensmester på 1000 m 2001, verdensmester i maratonpadling 2001 og 2002 og europamester på 1000 m 2000, 2001 og 2004. NM i enerkajakk 1000 m 2004. Klubb: Tysvær Kajakklubb, Rogaland. Fjeldstad, Jack, 1915-2000, fodt i Oslo, norsk skue­ spiller og sceneinstruktør. Debuterte 1939 som Trygve i Ansikt til ansikt av Arne Skouen på Søilen Teater, ansatt ved Carl Johan Teatret 1942-43, Stav­ anger Teater 1945-46, Det Norske Teatret 1949-50 og 1962-86, Folketeatret 1952-59, Nationaltheatret 1960-62. Han hadde viktige roller i Pygmalion, Vildanden, Frøken Julie, Trost i taklampa, og fikk 1975 Kritikerprisen for sin tolkning av tittelrollen i Harold Pinters Vaktmesteren. Hans begavelse omfattet både drama og komedie, realistiske oppgaver så vel som utsøkt og frodig karikaturkunst. Til hans betydeligste iscenesettelser må regnes Andorra av Max Frisch, Myrfolketav Wole Soyinka og Kristina av Kåre Holt til Tønsbergs 1100-årsjubileum. Han medvirket i Radioteatret. På film var hans fremste prestasjon rollen som Jan Baalsrud i Skouens Ni liv (1957). For øvrig medvirket han i over 30 spillefilmen Fjeldstad var aktiv ved Det Norske Teatret til 1986, da han hadde sin avskjedsforestil­ ling med Kontrakten av Mrozek. Litt.: NBL 2. utg. Fjeldstad Jonas Ekman, 1894-1985, født i Røyken, norsk geofysiker, dr.philos. 1930, dosent i oseano­ grafi ved Universitetet i Oslo 1939-47 og 1947-64 professor i oseanografi og bestyrer av Oseanografisk institutt, Oslo. Fjeldstad utførte en rekke teoretiske arbeider over tidevannsbølger, indre bølger og varmeledning i havet. Utgav 1964 Internal Wavesof Tida! Origin. Litt.: NBL 2. utg. Fjeldstad, Lise, f. 17. juni 1939 i Oslo, norsk skue­ spiller og instruktør, datter av 0. Fjeldstad; gift med Per Sunderland. Debuterte 1963 som Milja i Ungen på Det Norske Teatret, hvor hun var ansatt til 1971 og 1974-75. Ansatt ved Fjernsynsteatret 1971-74, ved Nationaltheatret fra 1975, avbrutt avgjesteår 1982-83 ved Den Nationale Scene. Med sterk innlevelsesvilje har hun bl.a. spilt Ragnhild i Medmennes­ ke, Desdemøna i Othello, kvinnen i Strindbergs Til Da­ maskus, Hedda Gabler, Asta i Lille Eyolf, Elena i Tsjekhøvs Onkel Vanja, Schillers Maria Stuart, Hekabe i Trojanerinnene, Lavinia i Det lykkelige valg av Nils Kjær, moren i Jon Fosses Draum om hausten og Else i Festen (basert på Thomas Vinterbergs film). Hun behersker både de lyriske og de realistiske rollene, ikke minst de psykologisk kompliserte, som Blanche i T. Williams En sporvogn til begjær og fru Alving i Gengangere, som hun fikk Kritikerprisen for 199293.1 fjernsynet har hun spilt Nora i Et Dukkehjem, Ma ja i Når vi døde vågner, Ljoba i Tsjekhovs Kirsebærhagen, Birgit Rømer i Geografi og Kjærlighet, Wenche Løvdahl i Kielland-serien Fortuna og Ålice i Strind­ bergs Dodsdansen (Amandaprisen 1991).

FJELL -------------- 1

Hun filmdebuterte i Marenco (1964), og har senere hatt hovedroller i blant andre Dagny (1977), Galskap (1985), Brennende blomster (1985), den norsk-sovjetiske Dragens fange (1985) og den norsk-svenske Liten Ida (1981), som hun fikk den svenske filmpri­ sen Guldbaggen for. Fra slutten av 1980-årene aktiv som instruktør ved Nationaltheatret, forst med Dansetimen av Astrid Salback, senere med nyoppsetningen av Reisen til julestjernen i 1993. Hun har også instruert over 20 forestillinger i Radioteatret. 1 senere år har Fjeldstad vært ansvarlig for Nationaltheatrets festforestillinger 17. mai og ved andre anledninger. Litt.: NBL 2. utg. Fjeldstad, Torill, f. 22. feb. 1958, norsk skiløper. Europamester for juniorer i utfor 1975, fjerdeplass i senior-VM 1982. OL-deltaker 1976 og 1980 (nr. 7 i utfor). I alt 18 NM i utfor (7), storslalåm (3), slalåm (3) og alpin kombinasjon (5) i perioden 1975-84. To kongepokaler. Klubb: Haslum IL, Bærum. Fjeldstad, Øivin (Fridtjof), 1903-83, født i Oslo, norsk dirigent og fiolinist. Utdannet i Oslo, Leipzig og Berlin. Fiolindebut 1921, dirigentdebut 1931. Fiolinist i Filharmonisk Selskaps orkester 1924-46. Gjestedirigent i NRK fra 1935, fast ansatt som kapell­ mester 1946-64 (permisjon fra 1962). Kapellmester ved Den Norske Opera 1958-59, kunstnerisk leder og kapellmester ved Filharmonisk Selskaps orkester 1962-69. Gjestedirigent i de fleste europeiske land og USA. Plateinnspillinger. Skrev korsanger samt klaver- og fiolinkomposisjoner. Litt.: NBL 2. utg. Fjeldsaa, Kåre Berven, 1918-91, født i Sandnes, norsk keramiker. Utdannet bl.a. ved Statens håndverks- og kunstindustriskole. Eget verksted 194757, da han vakte oppmerksomhet som pioner med sine steingodsarbeider. Med disse oppnådde han internasjonale gullmedaljer, bl.a. på Milano-triennalen 1954.1 1957 sjefdesigner ved A/S Stavangerflint og 1973-85 i det sammensluttede A/S Figgjo Fajanse - Stavangerflint. fjell (av norrønt), høytliggende landområde, gjerne over tregrensen. I Norge er fjell i stor utstrekning bølgende vidder, med høyere topper enkeltvis eller i grupper, og dypt nedskårne daler. Fjell kan dannes ved fjellkjedefoldning, ved vulkanske utbrudd og ved vertikale forskyvninger i jordskorpen langs sprekker. Fjellenes former er som oftest resultat av de tæren­ de krefters forskjellige virkning på bergarter med ulik motstandskraft. I Norge vil man ofte se at gra­ nitt- og gabbro-områder står opp i høye fjell, mens omliggende bløtere bergarter er tært ned. Formen avhenger av den geologiske bygning; granitt og gabbro danner gjerne massive fjell som i Jotunhei­ men og Lyngsalpene. Er grunnen bygd av lagdelte bergarter, får fjellene andre former. Flattliggende lag danner flate fjellpla­ tåer med bratte sider; står lagene på skrå, dannes såkalte cuestas (sp.) med brattkanter på den ene siden og slake skråninger på den andre, som f.eks. ved Ålfoten i Nordfjord. Er lagene foldet, blir fjell utformet som parallelle kammer; de harde benkene står frem og danner ofte bratte stup. Når fjellene opp til snøgrensen, dannes alpine former, idet småbreer graver ut botner med stupbratte vegger. Disse botnene er ofte så store og brede at det bare er smale kammer (egger) mellom dem. Tinder dannes når tre eller flere botnbreer i gnager seg inn mot hverandre. Jordens høyeste fjell. 1 Asia finnes Jordens høyeste fjelltopper, der er atskillige topper over 8000 moh. med Mont Everest (8850 moh.) som den høyeste. Alle ligger i den unge (tertiære) foldekjede: Hima­ laya og de tilknyttede fjellområder. De høyeste topper i Afrika dannes av relativt unge (tertiære) vulkaner, der er et par over 5000 m, den høyeste, Kibo (Kilimanjaro), når 5895 moh.

FJELL Et utvalg av Norges høyeste topper innenfor de enkelte fjellområder eller landsdeler

Et utvalg av de høyeste toppene i de enkelte verdensdeler

NORGE

VERDEN

Jotunheimen (Norges høyeste topper) Galdhøpiggen Glittertind1 Store Skagastølstind (Storen) Store Styggedalstind Skardstinden

Dovrefjell Snøhetta Svånåtindan

moh. 2469 2452 2405 2387 2373

2286 2209

Asia Mount Everest, Tibet, Kina/Nepal K2 (Mount Godwin Austen), Kashmir, Pakistan Nanga Parbat, Pakistan

Sør-Amerika Aconcagua, Argentina Ojos del Salado, Argentina/Chile

moh. 8850' 8616

8126

6962 6863

Rondane Rondslottet Storronden

2178 2138

Nord-Amerika Mount McKinley (Denali), Alaska, USA 6194 5959 Mount Logan, Yukon, Canada 4418 Mount Whitney, California, USA

Breheimen Store Hestbrepigg Tverrådalskyrkja Lodalskåpa

2172 2088 2083

Afrika 5895 Kilimanjaro, Tanzania 5199 Mount Kenya, Kenya Ras Dejen (Ras Dashen Terara), Etiopia 4620

Reinheimen Gråhø Puttegga (Pyttegga)

2014 1999

Europa Elbrus, Russland Mont Blanc, Frankrike

5642 4810

Områdene sør for Jotunheimen Folarskardnut Høgeloft, Jukleeggi

1933 1920

Antarktis Vinson Massif Mount Erebus Jøkulkyrkja

5140 3795 3148

Nord-Norge Oksskolten, Okstindan Suliskongen

1916 1908

Oseania Mount Wilhelm, Papua Ny-Guinea Mauna Kea, Hawaii, USA Mount Kosdusko, Australia

4509 4205 2229

■Glittertind med bre: 2466 moh. (målt 2000)

■Tidligere målt til 8846 og 8848 moh.

I Europa når Elbrus i Kaukasus 5642 moh., ellers ligger Sentral-Europas høyeste punkt på Mont Blanc (4810 moh.) i de alpine foldefjell. Nord-Amerikas høyeste punkt er Mt. McKinley i Alaska, videre sørover finnes et par topper over 5000 m, mens det er atskillige over 4000 moh. 1 Sør-Amerika er det flere topper over 6000 m, med den høyeste, Aconcagua, i Andesfjellene like øst for grensen mellom Argentina og Chile. Både langs Nord- og Sor-Amerikas vestside finnes de høye fjell i forbindelse med unge fjellkjeder. 1 Oseania er fjellene på det australske fastland atskillig lavere, Mt. Kosdusko når 2229 moh. Fjellene i det sørøstlige Australia er foldet tidligere i Jordens historie, men hevet i sen tid, omtrent samtidig med den alpine foldning i tertiær. Pa øyene nord for Australia finnes topper på 4000-5000 m (Puntjak Jaya, 5030 moh. og Mount Wilhelm, 4509 moh. begge på Ny-Guinea); her er man igjen over i de unge foldesoner. Mange av Jordens høyeste fjell ligger i ustabile deler av jordskorpen, og høyden kan forandre seg med tiden. Fjell, kommune i Hordaland fylke, ligger utelukken­ de pa oyer vest for Bergen. Grenser til kommunene Øygarden i nord. Bergen og Askøy i ost og Sund i sør; i nord går grensen nord for øyene Turøy og Misje, i ost mellom Litle Sotra og fastlandet, og i sor tvers over Store Sotra. Natur. Øyene, i alt 507 med smått og stort, er i hovedsak bygd opp av gneiser og granitter av prekambrisk alder. De er småknausete og stort sett lave.

Det høyeste punktet, Liatårnet pa Sotra, er 341 moh. Inne på øya er lyngheier, torvmyr og mange småvann og en del plantet skog. 1 vest er kysten sterkt innskåret av viker og poller, og farvannet er meget urent. Bosetning. Hovedtyngden av folkemengden bor på Sotra, Litle Sotra og den mellomliggende Bildøy. Disse tre har broforbindelse med hverandre, og over Vatlestraumen går Sotra bru til Bergen. Broforbindelsen (1971) forte til sterk boligutbygging og indus­ trireising i kommunen. Bebyggelsen er for en stor del konsentrert til større og mindre tettbebyggelser, samt ni tettsteder, de fleste på østkysten av Sotra og på Litle Sotra. Størst er (2004) Knarrevik/Straume (9017 innb.), Ågotnes (1307 innb.) ogKnappskog (1069 innb.). Om lag 70 % av innbyggerne bor i tettsteder. Næringsliv. Næringslivet er variert. Det er en større oljebase pa Ågotnes (Statoil). Det er flere anlegg for oppdrettsfisk, og denne næringen er blitt av vesent­ lig betydning før kommunen. Industrien sysselsetter 19 % av de yrkesaktive, viktigst er verkstedindustri­ en med 70 % av industriens sysselsetting (2001). Av annen industri merkes mineralske produkter (Nor­ wegian Tale AS). Varehandelen har ca. 19 % av de sysselsatte. 1 alt 58 % av de yrkesaktive har arbeid utenfor kommunen, 45 % i Bergen (2001). Jordbruket domineres av husdyrhold, vesentlig saue- og fjærfehold. Forøvrig drives noe fiske, og om lag 2 % av de yrkesaktive er sysselsatt i primærnæ­ ringene.

FJELL I

172

Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

% 5 7 4 84

Sysselsetting (2001): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Bygg/anlegg, kraft- og vannforsyning Varehandel, hotell- og restaurantdrift Transport og kommunikasjon Finans- og forretningsvirksomhet Offentlig og privat tjenesteyting

% 2 19 10 18 9 11 32

Samferdsel. Fjell har et godt utbygd veinett. Sotra bru på Rv. 555 knytter Fjell til fastlandet og Bergens­ området. Rv. 555 går videre sørover til Klokkarvik i Sund, og Rv. 561 går nordover til Tjeldstø i Øygar­ den. Rv. 559 til Møvik på vestsiden av Sotra. Hordalands første undersjøiske veitunnel, Bjorøytunnelen, mellom Bjorøya og Håkonshella i Bergen, åpnet mai 1996. Offentlige institusjoner. Fjell svarer til Fjell sogn i Fjell prestegjeld, Midhordland prosti i Bjørgvin bispe­ dømme, Fjell og Sund lensmannsdistrikt i Hordaland politidistrikt og hører under Midhordland tingrett. Historikk og kultur. Utgravninger av gårdsanlegg på Høyboen, antakelig i bruk fra midten av 11 OO-tallet til 1349-50. To kirkegårder fra koleraåret 1849 i Bildøydalen og Møvik. Roald Tellnes kunstsamling i Haganes. Fjell kirke, langkirke i tre, bygd 1874, påbygd 1972. Landro kapell, arbeidskirke i betong, bygd 1977. Kommunevåpenet (vedtatt 1957) har en sølv måke over svarte fjell med en sølv elv på blå bakgrunn; symboliserer hav, øyer og fjell og henspiller på natu­ ren i kommunen. Navnet er eg. norrønt gårdsnavn undirFjalle, 'un­ der fjelle'. GTh Litt.: Akselberg, G. m.fl.: Fjell bygdebok, b. 1: Det stig av hav-: natur- og kulturhistoria fram til 1700, 1996; Trengereid, N.: Fjell prestegjeld: kyrkja og folkelivet, 1937; Trengereid, N„ red.: Bygdesoga for Fjell, 1970 Fjell. Kai (Breder), 1907-89, født i Skoger, norsk maler, elev ved Kunst- og håndverksskolen 1927 og Kunstakademiet 1927-28. Etter et par år som reklametegner begynte han 1931 å male og vakte snart oppmerksomhet. Sitt endelige gjennombrudd fikk han med en stor utstilling i Kunstnernes Hus i Oslo 1937. Hans første arbeider, skapt under inntrykk av tysk ekspresjonisme, av primitiv og eksotisk kunst, var dystre og fargefattige, ofte med et makabert drag. De har titler som Likkjøreren, Abort, Selvmordersken og Voldsmannen. Men snart brøt en romantisk visjonær og fabulerende fantasi igjennom med arbeider som Stjernebilleder eller Gratulanten. Fra slutten av 1930-årene går Fjell inn i en ny periode, kjennetegnet ved en rikere og fyldigere, mer hoystemt koloritt med myke overganger, en utsøkt ornamenta! behandling av flaten og en

Fjell. Kommunen omfatter nordlige Sotra og en rekke mindre øyer. Parti fra Algrøy.

motivkrets der kvinnedyrkelsen står i sentrum. Han skildrer kvinnen i romantisk fjernhet, naken eller kledd i fantastiske skrud, med en østerlandsk praktutfoldelse som også er i slekt med folkekunstens naive festivitas: Ung kvinne, 1938, De ventende, Lesende kvinne og Mannen med fløyten (alle 1940), Enken (1942). I senere år laget han også pasteller, og er i sin suggestive, assosiasjonsrike strekstil en fantasifull tegner og illustratør. Han har laget tegninger til Claes Gills «Fragment av et magisk liv» 1939, Åsmund Sveens «Såmannen» 1940, Per Arnebergs «Vandrin­ ger» 1945, samme forfatters gjendiktning av Whitmans «Sangen om meg selv» 1947 og Rolf Stenersens «Spinn etter Rimbaud» 1946. Gjennomillustrer­ te Carl Frederik Prytz' «Dikt om kjærlighet på godt og vondt» 1978. Han har også laget teaterdekorasjoner, bl.a. til T. S. Eliols «Cocktail Party» og Ibsens «Fruen fra havet» og «PeerGynt» (1955). Dekorerte 1967 sammen med Snorre Andersen ekspedisjonshallen i Oslo Lufthavn. Nasjonalgalleriet i Oslo eier seks bilder av ham, bl.a. Modellenes hyllest (1936) og Fiolinen (1947). Han er også representert i Bergen Billedgalleri, Rogaland Kunstmuseum, Nationalmu­ seum i Stockholm, museene i Gøteborg og Gavle og Ateneum i Helsinki. Litt.: Egeland, E.: K.F., [rev. utg.], 1990 (1. utg. 1977); Fjell, J.H.: K.F. som grafiker, 1996; NBL. 2. utg.; NKL Fjell, Olav, f. 28. juni 1951, norsk næringslivsleder, siviløkonom 1975. Ansatt i Kongsberg Våpenfabrikk 1975-87, i Den norske Bank 1987-95, adm. direktør i Postbanken 1995-99. Styreformann i NSB BA 2000-03. Konsernsjef i Statoil 1999-2003, da han gikk av etter korrupsjonsanklager mot selskapet i forbindelse med Statoils forsøk på å få tildelt konse­ sjoner i Iran. Fjellanger, Guro, f. 26. jan. 1964 i Bergen, norsk politiker (V) og organisasjonskvinne. Leder av Nor­ ges Unge Venstre 1986-88. Nestleder i Opplysningsutvalget om Norge og EF 1988-90. Generalsekretær i Nei til EF (Nei til EU) 1990-95. Nestleder i Venstre 1996-2000. Styreleder i Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS) 1996-97. Miljøvernminister 1997- 2000. Fra 2002 er hun daglig leder i Senter mot etnisk diskriminering. fjellarve, Cerastium alpinum, flerårig urt i nellikfamilien. 5-20 cm høy, med hvite blomster. Oftest lod­ den, men glatte eller nesten glatte former er ikke sjeldne. Fjellarve er en formrik art, og det er skilt ut flere underarter. Vanlig fjellarve, C. alpinum ssp. alpinum, er vanlig i fjellet og er en av de blomsterplantene som går høyest, i Jotunheimen til 2220 moh. I Nord-Norge og på Vestlandet av og til helt ned til sjøen. Ullarve, C. alpinum ssp. lanatum, er vanlig på tørre berghyller og sørberg i lavalpine strøk i hele landet. Snauarve, C. alpinum ssp. glabratum, vokser på fuktige enger og i vierkjerr i fjellet. Den er svakt bisentrisk og finnes noen få steder i Sør-Norge, mer vanlig i Nord-Norge. fjellbakkestjerne, Erigeron boreglis, flerårig urt i kurvplantefamilien. 10-30 cm høy, stiv, gråhåret stengel med smale blad. 1,5-2,5 cm bred krone med rosenrøde kantkroner, innenfor der en ring med rørformete hunnblomster, midten består av gule midtkroner som etter hvert blir røde. Fjellbakke­ stjerne vokser på myr, fuktige enger og i fjellskogen i hele landet, vanligst på baserik grunn. fjell ba ne. jernbane konstruert for sterke stigninger. Fjellbaner kan bygges som alminnelige jernbaner (adhesjonsbaner), f.eks. Flåmsbanen, søm haren stigning på 1 m på 18 m. Før sterkere stigninger må fjellbaner bygges som tannstangbaner eller kabelbaner (f.eks. Fløybanen i Bergen). fjellbeite beitestrekning som for en vesentlig del ligger over skoggrensen. Vegetasjonen er gressarter, starrarter og delvis lav. Gressveksten er ofte sparsom.

FJELLERKE

173

----------------------------- 1

Kai Fjell. Enken. Oljemaleri, 1942.175 x 200 cm. H. Hafstens Samling i Rogaland Kunstmuseum, Stavanger.

men plantene i høyfjellet blir mer bladrike, rikere på protein og fattigere på trevler enn i lavlandet. Derfor blir næringsverdien god. Høyt karotininnhold gir melkefettet sterkere gulfarge i fjellet. Våre største fjellbeiter ligger i bygdene som grenser til Dovrefjell og Langfjella. De fjellbeitene som ligger høyest, blir benyttet av rein, de lavere til sau, geit og storfe, delvis til hest. Statens hesteavlsseter i Sikkilsdalen er vårt høyestliggende effektive fjellbeite, 990-1500 m o.h. Mens tidligere en vesentlig del av husdyrpro­ duksjonen var basert på utnytting av fjellbeite ved seterdrift, har bruken av fjellbeite til melkefe stadig minket. Også for sau er bruken av fjellbeite avtaken­ de fordi mange produsenter mener rovdyr utgjør en trussel mot husdyrenes sikkerhet. fjellbeverfamilien, Aplodontiidae, familie i ordenen gnagere. Omfatter bare én art, ►beverekorn. Fjellbirkeland. Erling, 1911-86, fodt i Bergen (Fana), norsk forskningsadministrator. Cand.oecon. 1935. Adm. direktør i Norges allmennvitenskapelige forsk­ ningsråd 1953-66, generalsekretær i Hovedkomite­ en for norsk forskning 1966-81. Styreformann i Studentsamskipnaden i Oslo 1951-68. Fjellbirkeland studentby, Kringsjå, Oslo, bygd 1988-90, er oppkalt etter ham. Litt.: NBL 2. utg. fjellbjørk, Betula pubescens ssp. czerepanovii, underart av vanlig ►bjørk. Enstammet eller oftere flerstammet stor busk eller lite tre. Fjellbjørk er vanlig i 1 fjellskogen i hele landet, i nord også i lavlandet, fjellbjørkemåler. Epirrita autumnata, sommerfuglart i familien målere (Geometridae). Begge kjønn har fullt utviklede vinger. Forvingene er hvitgrå med grå, bølgede tverrlinjer, vingespenn ca. 3 cm. De grønne larvene, med lyse lengdestriper, kan enkelte år snauspise bjørketrærne, særlig i innlandsstrok og i Nord-Norge. Som oftest foregår slike masseangrep

sammen med de grønngule larvene til bjørkefrostmåler, Operophterafagata, en art tilsvarende liten frostmåler, se ►frostmålere. fjellbloddråpesvermer, Zygaena exulans, sommerfugl­ art i familien bloddråpesvermere. Kroppen er blå­ svart og vingene mørkt grå med blodrøde til lyserøde flekker. Vingespenn 27-35 mm. Arten er utbredt og vanlig i høyereliggende strok over hele Norge, også i høyfjellet. Den flyr i solskinn fra juli til august. Larvene utvikles på ulike erteplanter, lyngplanter m.fl., og helst på musøre over tregrensen. fjellblåvinge, Albulina orbitulus, dagsommerfuglart i familien Lycaenidae. Hannen har skinnende turkisblå vinger med svarte kantlinjer, hunnen er brun. Et godt kjennetegn er bakvingenes grå underside med hvite flekker som mangler svarte prikker i midten. Vingespenn 25-29 mm. 1 Europa forekommer arten kun i Sor-Skandinavias høyfjell og i Alpene. Larvene lever på setermjelt. fjellbor, stålstenger for boring i berg. Drives enten ved rotasjon og press, eller ved stol frembrakt ma­ nuelt ved feisel eller maskinelt ved borhammer. Borhammeren drives elektrisk eller ved hjelp av trykkluft. Tidligere var den skjærende eggen, skjæ­ ret, smidd og herdet. Nå brukes utelukkende skjær av hardmetall som er festet til stenger av vanlig blott stål. For maskinboring brukes hule bor for vannkjøling av eggen og fjerning av bormelet. Fjellbu. Arne, 1890-1962, fodt i USA, norsk teolog, cand.theol. 1914. Fra 1921 knyttet til domkirken i Trondheim, fra 1937 som domprost, biskop i Nidaros 1945-60. Fjellbu ble avsatt og senere forvist av Quisling februar 1942. Dette ble foranledningen til biskopenes åpne brudd med de nazistiske myndig­ hetene. August 1944 flyktet Fjellbu fra sitt forvisningssted i Nord-Norge til Sverige. Han ble 15. de­ sember 1944 konstituert biskop for de befridde deler

av Norge. Han skrev bl.a. Kristelig studenterliv i Norge (1926), Sjelesorg (1933), Minnerfra krigsårene (1945), Slekters gang (1959), En biskop ser tilbake (1960) og flere lærebøker i kristendomskunnskap. Litt.: NBL 2. utg. fjellbunke. Deschampsia alpina, flerårig art i gressfamilien. 15-50 cm høy, med toppspirende (vivipare) aks og korte, sammenrullede blad. Fjellbunke vokser på våte snøleier og våt sand- og grusmark i fjellet i hele landet. Den er en av de plantene som går høy­ est til fjells, i Jotunheimen opp til 2230 moh. fjell burkne, Athyrium distentifolium, bregneart i storbregnefamilien. 30-100 cm høy, med 2-3 ganger finnete blad. Fjellburkne er vanlig i fjellskogen og i steinete snøleier i fjellet, opp til 1870 moh. fjellbølger. eller lebølger, bølgebevegelse som kan oppstå når en luftstrøm passerer et fjell eller en fjellkjede. Bølgene er stasjonære, dvs. at bølgetopper og -daler ligger fast i forhold til fjellkjeden, mens luften blåser gjennom dem i bølgebevegelse. Bølge­ ne kan ha kort bølgelengde og da være bundet til et bestemt sjikt i atmosfæren bak fjellet. Slike bølger blir ofte synlige ved at det dannes linseformede skyer (altocumulus lenticularis, mandelskyer) som kan ligge helt i ro selv om vinden er svært sterk. Bølgene kan forplante seg helt opp i mesosfæren (se ►atmo­ sfære) og vil i sjeldne tilfeller kunne føre til dannelse av perlemorskyer i stratosfæren. Fjellbølgene kan også ha lang bølgelengde og vil da transportere energi vertikalt. Delvis refleksjon fra høyere luftlag fører til en skråstilling av amplitudene med høyden og gir konsentrerte vindfelt på lesiden av fjellkjeden og dype bølgedaler nedstrøms fjellet. Resultatet kan bli sterk vind som slår ned fra store høyder. Hvis de lokale fjellformasjonene ligger til rette for del, kan fjellbølger føre til dannelse av le-virvler (se ► fallvind). Hvis temperaturen i utgangspunktet er høy og/eller luften kommer fra svært høye nivåer, blir resultatet fønvind (se ►føn). Ved lav temperatur i utgangspunktet og mer moderat høydeforskjell vil luften være kald også etter nedslaget, til dels med sterk vind, slik man ofte opplever i kyst- og fjord­ strøk på vestsiden av de norske fjellene. Fjelldal, tettsted i Tjeldsund kommune, Nordland, på østsiden av Tjeldsundel; 328 innb. (2004). Her ligger deler av kommunens administrasjon og Norges Brannskole. fjelledelgran Abies lasiocarpa, treart i lurufamilien. Grenene har flate, blågrønne nåler, opptil 4 cm lange og 5-10 cm lange kongler. Fjelledelgran stam­ mer fra Rocky Mountains, her i landet jdantes den særlig i fjellstrøk og forvilles enkelte steder. fjelleiner. Juniperusavnniunis ssp. alpina, underart av ► einer med korte, innbøyde nåler. En krypende busk som vokser i tørr fjellskog, beitemark og hei i fjellet, opp til 1730 moh. i Jotunheimen. fjellengka11, Rhinanthus ntinor ssp. groenlandicus, ettårig urt i maskeblomstfamilien, regnes som en underart av ►småengkall. 10—40 cm høy med tykke, grovtannete og lysegrønne blad, gule blomster. Fjellengkall vokser i enger og fjellskog i fjellet i hele landet, opp til 1400 moh. fjellerke Eremophila alpestris, fugleart i lerkelamilien. Stor som en dompap, med markerte svarte og blckgule tegninger pa hode, hals og bryst. Hannen har to små, svarte fjærhorn pa hodet. Undersiden er hvit, oversiden spraglet i brungult. Utbredt i mange fjell­ strøk rundt hele den nordlige halvkule. Hekker i Norge fra Hardangervidda til Finnmark, i Sør-Norge bare i høyfjellet. Reiret plasseres i en grunn grop i bakken, består av tørt gress og er foret med dun og hår. Eggleggingen foregår relativt tidlig, oftest i første halvdel av juni, og kullet består av 2-5 egg, som ruges i 10-14 dager. Det er ikke uvanlig at fjellerka legger to kull. Det andre kullet legges normalt rundt 1 Juli. Sørnorske fugler trekker for en stor del til det vestlige og sørvestlige Europa, mens de nordnorske

FJELLET FØDTE EN MUS ■------

Fjellflora. Rypebær (skarpest rødt) og dvergbjørk (guloransje) er typiske arter for den norske fjellheimen. De er særlig synlig om høsten når de kler store fjellområder med et fargesprakende dekke. Knutshø i bakgrunnen.

trolig har en sørøstlig trekkretning om høsten. Noen fjellerker kan overvintre langs kysten av Sør-Norge. Fjellet fødte en mus, eller Berget barslet og fødte en mus, talemåte øm skrøpelig resultat av store og omstendelige forberedelser. Bygger på en av Åisopos' fabler, men finnes for øvrig i lignende form hos Horats i Ars poetica: Parturiunt montes, nascetur ridiculus mus, «Fjellene har veer, men de kommer bare til å føde en skarve mus». Sitert av Christian 4 etter møte med Axel Oxenstierna i februar 1629. fjellfiol. Viola biflora, flerårig urt i fiolfamilien. 5-15 cm høy, med tynne, nyreformede blad og en eller to gule blomster med mørkere striper. Vanlig på litt fuktige steder i fjellet i hele landet, ofte pa nærings­ rik grunn. fjellflokk, eller jakobsstige, Polemonium caeruleum, flerårig urt i fjellflokkfamilien. 25-90 cm høy, med mangefinnete blad og tøppstilt blomsterstand med vakre, blå eller sjelden hvite blomster. Fjellflokk vokser på baserik grunn i fjellet og i skoglier nord til Finnmark, opp til 1100 moh. Den plantes ofte i hager og forvilles derfra, sa det enkelte steder kan være vanskelig å avgjøre om den er vill eller forvil­ let. fjellflokkfamilien. Polemoniaceae, tofrøbladet plantefamilie med sambladet beger og krone, femtallsblomster og kapselfrukt. 300 arter i 15 slekter, urter, halvbusker og lianer, de fleste i Nord- og Sør-Amerika. I slektene ►floks, ►flokk, ^Cobaea, og t-Gilia dyrkes mange arter som prydplanter. fjellflora, sammenfattende betegnelse for de plante­ ne som forekommer i fjelltraktene ovenfor barsko­ gen. Består for en stor del av «fjellplanter», som helt eller hovedsakelig er begrenset til disse traktene, i Norge ca. 250 forskjellige plantearter. Busker, lyng og lav dominerer. I den nedre del av fjellregionen er dvergbjørk og forskjellige vier svært vanlige, mens blålyng, krek­ ling, greplyng, moselyng og rypebær er karakteristis­ ke lyngplanter. Blant låvene er bl.a reinlavarter og islandslav vanlige. Urter og gress spiller ofte en mindre rolle.

174 I den øvre del av fjellregionen er all jord ustabil, med sterk frostvirkning på marken, og planteveks­ ten er derfor spredt og sparsom. Store områder er dekket av stein og ur. Navnet brukes også om systematiske håndbøker over floraen i fjellområder. Litt.: Gjærevoll, O. & R. Jørgensen: Fjellflora, 12. utg., 2002; Nilsson, O.: Nordisk fjellflora, 1995 fjellforglemmegei, Myosotis decumbens, flerårig urt i rubladfamilien. 20-40 cm hoy, med opptil 1 cm brede, lyseblå blomster. Fjellforglemmegei vokser i høgstaudeskog, kratt og eng i fjellet i hele landet, opp til 1550 moh. Fjellfoten, tettsted, Nes kommune, Akershus, 5 km sor for Årnes: 1063 innb. (2004). fjellfrøstjerne, blåsprett, Thalictrum alpinum, flerårig urt i soleiefamilien. 5-20 cm høy med dobbeltfinnete blad, og en spinkel stengel med blomsterklase. Fjellfrøstjerne vokser på baserik grunn i fjellet fra Telemark til Finnmark. fjellfuru, Pinus sylvestris var. lapponica, varietet av vanlig ►furu. Den har gulbrune kongler, lyse frø med gul eller rødbrun vinge og nåler som sitter i fem år. fjellglassvinge. Synanthedon polaris, sommerfuglart i familien glassvinger. Vingene er gjennomsiktige med oransjerød forkant, bakkroppen er blåsvart med tre utydelige, gule tverrstriper. Vingespenn 20-23 mm. Arten er kun kjent fra fjelltrakter i Sør-Skandinavia og i det nordlige Sverige og Finland, hvor den en sjelden gang kan sees flygende på solrike julidager. Larvene lever i stammen og rotter av lappvier, fjellgresshoppe, Melanoplus frigidus, gresshoppeart i familien markgresshopper. Grunnfargen er brunlig til rodlig med baklegger og innsiden av baklårene rode. Den er vingeløs og derfor uten evne til å lage sang. Lengde 17-26 mm, hunnen størst. Fortrinns­ vis en høyfjellsart, men også vanlig i bjorkebeltet. Fjellgresshoppen er utbredt i Sør-Norges fjellstrøk og hele Nord-Skandinavia, for ovrig i Alpene, Sibir og Nord-Canada. I norske høyfjell foretrekker den tørre, sørvendte rabbesivheier. fjellgrevlinger, annet navn pa pattedyrordenen ► klippegrevlinger. fjellgulaks. underart av gressarten ►gulaks, fjellhage, alpinhage, en hage eller del av en hage med stein, fjell og fjellplanter som hovedingredien­ ser. Det kan være naturlig terreng, eller det kan være en kunstig oppbygd del av hagen. Det er viktig at en kunstig anlagt fjellhage blir bygd opp mest mulig naturtro og med stein fra nærmiljøet. Sprengstein bør ikke benyttes. Fjellhamar, bolig- og industristrøk i Lørenskog kom­ mune, Akershus, ved stasjonen av samme navn på Hovedbanen, 16 km øst for Oslo sentrum. Del av den sammenhengende bebyggelsen Oslo-Lillestrøm. Boligutbyggingen de siste arene har stort sett skjedd i form av fortetting i eksisterende «gamle» boligom­ råder. Pa Fjellhamar ligger Icopal AS (tidl. Fjeldhammer Brug) og ellers noe småindustri. Vel 1 km sor for stasjonen ligger Akershus Universitetssykehus, fjellhare, annet navn på vår vanlige ►hare, Lepus timidus. Fjellhaug Skoler, Norsk Luthersk Misjonssambands skolesenter i Oslo, grunnlagt 1914. Omfatter misjonshøyskole og bibelskole samt studenthjem. Fjellhaug misjonshøgskole tilbyr bl.a. bachelorgrad i teologi og misjon, ettårig studium i musikk og ettårig studium i bibel og misjon. Fjellhaugvatnet, vann i Blåelvvassdraget i Kvinnhe­ rad kommune, Hordaland, sørvest for Folgefonna. Reguleringsmagasin for ►Blåfalli II kraftstasjon (74 MW), reguleringshøyde 345-375 moh. fjellhegg, Prunuspadtts ssp. borealis, busk i rosefamilien, en underart av ►hegg. 2-4 m hoy med filtlodne blad og hvite blomster i klase. Fjellhegg vokser i

Fjelljo, som særlig karakteriseres av de to sterkt forlengede halefjærene.

fjellskogen over hele landet, men er ikke vanlig lengst i sor. Den er registrert opp til 1270 moh. Fjellheim, Freddy 0., f. 11. des. 1957 i Fredrikstad, norsk forfatter. Debuterte under pseudonym med 1. Olsens bok i 1983. Har senere bl.a. gitt ut Scherzo (1987, fortellinger), diktsamlingene Ljåens svarte blomst (1999), Kristus kommer - og Maria (2003) og Hvile og slagverk (2004). Har også utgitt essayer (Plexus, 1993; essayromanen Føniks, 2001). Fjell­ heim har en særpreget språklig stil og er av enkelte kritikere betegnet som en språkkunstner. Fjellheim, Frode, f. 1959, norsk musiker og kompo­ nist. Han vokste opp i Karasjok, men har sørsamisk familebakgrunn og er sterkt knyttet til sørsamisk joik. Fjellheim har sin utdannelse fra jazzlinjen ved Trøn­ delag Musikkonservatorium og har en allsidig musi­ kalsk bakgrunn, med piano/keyboards som hovedin­ strument. 1982-92 var han ansatt som teatermusiker og -komponist ved Trondelag Teater i Trondheim. I 1992 dannet han JazzJoik Ensemble, en gruppe som satte den sørsamiske joiken inn i en ny og moderne musikkstil. Gruppens debutalbum, Saajve Dance, kom i 1994. Senere album, under navnet Transjoik, er Mahkalahkej 1997), Meavraa (2000), Remix prosjekt (2003) og Uja Nami (2004). Fjellheim har ellers samarbeidet med musikere innenfor jazz, folkemu­ sikk, rock og klassisk. Han har også laget bestillings­ verk for festivaler, musikk for film og fjernsyn osv. I 2004 kom hans bestillingsverk Arktisk messe fra Fest­ spillene i Harstad i 2000 ut på CD. Fjellheim har også gitt ut en bok om «joik for kor» og en lærebok i musikk som tar utgangspunkt i joik. fjellhopping, hopp med fallskjerm fra fjell. De første fjellhoppene i Norge ble utført 1980 av fire finske hoppere ut fra Bruraskaret i Trollveggen i Romsdalen. Fjellveggen her er et 800 m høyt, loddrett stup. Senere er det blitt foretatt mange fjellhopp i Troll­ veggen, til tross for at flere dødsulykker førte til at hoppingen der ble forbudt 1986. Senere er særlig Kjerag-massivet ved Lysefjorden i Rogaland kjent for fjellhopping; det er bortimot 1000 meters loddrett fall ned i fjorden. Her har det også vært dødsulykker. Fjellhopping er en del av såkalt ►basehopping i fallskjermsport, hvor man også foretar lave utsprang fra ulike konstruksjoner (bygninger, antenner, broer o.l.). fjellhumle, liten, Bombus monticola, årevingeart i familien humler og bier (Apidae). Fargevariabel, men vanligvis svart på forkropp og første bakkroppsledd, resten av bakkroppen er rustrød. Arten er utbredt langs hele fjellkjeden og oppsøker særlig blomstrende vierkratt, blåbærheier og fjellheder. Arten ble tidligere regnet som en underart av lapplandsh umle. fjellhumle. stor, Bombus alpinus, årevingeart i familien humler og bier (Apidae). En stor humle med svart forkropp og første bakkroppsledd, resten av bak­ kroppen er rustrød. Arten flyr fra midten av mai til august og oppsøker om våren mest vierblomster. Den er utbredt langs hele fjellkjeden, i Nord-Skandi­ navia også i lavlandet, samt i Alpene.

FJELLKLATRING

175

Fjellklatring. Til venstre: Teknisk klatring benyttes på ruter som er for vanskelige til friklatring. Her bruker klatreren hjelpemidler i selve klatringen, f.eks. stiger. - Til høyre: 21. april 1985 nådde de første klatrerne i en norsk ekspedisjon toppen av Mount Everest.

fjellhvitkurle, Leucorchis albida ssp. straminea, urt i

orkidéfamilien (marihåndfamilien). 5-20 cm høy, hvite blomster med sterk vaniljelukt og kort spore. Bladene tilspisset og bredest nær midten. Fjellhvit­ kurle vokser på eng og hei på kalkrik grunn i fjellet i hele landet. Se også ►hvitkurle. Fjellhøgda, sted i Gratangen kommune, Troms, 1 50 moh. ved E 6, med minneplate over Alta bataljons gjenerobring av Gratangen 1940. fjelljamne, Diphasiastrum alpinum, 5-10 cm høy, flerårig art i kråkefotfamilien. Blågrønn plante med fire rekker blad som er like store. De aksformede sporehopsamlingene, strobili, sitter enkeltvis på stilkene. Fjelljamne vokser i heier, på beiter og i fjellskog, som oftest på næringsfattig grunn i fjellet i hele landet. III., se ►kråkefot. fjelljo, Stercorarius longicaudus, fugleart i jofamilien. Litt mindre og slankere i kroppen enn tyvjo. Kjen­ nes spesielt på at de to midtre halefjærene er ca. 1520 cm lengre enn halen for øvrig. Brungrå og svart overside, svart hette, hvit underside, hals og nakke med svakt gult innslag. Sirkumpolar utbredelse i områder med tilgang på smågnagere, som utgjør hovedføden i hekkesesongen. Fåtallig hekkefugl på Svalbard (mindre enn fem par). Hekker spredt i smågnagerår i store deler av Finnmark, unntatt ytterst mot kysten, samt i fjellstrøk sørover til Har­ dangervidda. Sørligste hekkefunn er Hovden i AustAgder. Reiret består av en enkel grop på bakken. De 1-2 (oftest to) gronnbrune eggene med enkelte mør­ ke flekker ruges i ca. 25 dager. Trekkfugl som over­ vintrer langt til havs. Norske fuglers trekkveier er ikke kjent, men de overvintrer sannsynligvis i den sørlige del av Atlanterhavet. På sjøen er den kleptoparasitt liksom andre joer og stjeler maten fra andre fugler slik som terner og måker. Den tar også fisk og plankton for egen maskin. » fjellkalanderlerke. Melanoeorypha bimaculgta, fugleart i lerkefamilien. En relativt stor lerke, på størrelse med sanglerke, ligner ►kalanderlerke og erstatter denne i ost. Hekker i fjellstrøk fra Tyrkia til det vest­ lige Kina, overvintrer fra Nordøst-Afrika til India. Påtruffet én gang i Norge (More og Romsdal 2000). fjellkatt. andeskatt, Felis jacobita, rovdyrart i kattefamilien. Liten villkatt, totallengde på 120 cm, hvor­

av halen utgjør ca. 45 cm. Gråfarget med brune striper på sidene. Halen med mørke ringer. Lever vesentlig av gnagere som chinchillaer og viscachaer. Forekommer i fjellstrøk i Chile, Peru, Bolivia og Argentina. fjellkattefot. Antenngria alpina, flerårig urt i kurvplantefamilien. 5-20 cm høy, med hvit, sjeldne­ re rosa blomsterstand med gråbrune kurvdekkblad. Har frøformering uten befruktning (apomiksis), hannplantene er sjeldne. Fjellkattefot vokser på tørre bakker og knauser på kalkrik grunn i fjellet i hele landet, opp til 2240 moh. i Jotunheimen, fjellkjededannelse. Fjellkjeder i topografisk betyd­ ning er forholdsvis smale, langstrakte strøk av Jor­ den som hever seg sterkt over omgivelsene. De er kjent fra alle perioder av Jordens historie, og synes alltid å dannes på samme måte. Platekollisjoner. Jordskorpen består av plater, som beveger seg i forhold til hverandre (se ►platetektonikk). Der hvor to plater kolliderer, dannes en fjell­ kjede. Det kan enten være en havbunnsplate som kolliderer med en kontinental platedel, som Andes­ fjellene, eller to kontinentale platedeler som kollide­ rer, som ved Himalaya. Når platene kolliderer, vil den ene gli under den annen (subduksjon). Dette er ustabile omrader som representerer anlegget til nye fjellkjeder. I fordyp­ ninger (geosynklinaler) på kontinentalsokkelen og -skråningen vil det gjennom lange geologiske tids­ rom avleires sedimentære lag av sand, grus, leire, kalk osv. Etter oppsamlingsfasen vil jordskorpen etter hvert bøyes videre ned og klemmes sammen. Dette forer til at sedimentene foldes, brekkes og skyves over hverandre over milevide strekninger. Samtidig vil okt trykk og temperatur herde sedimen­ tene til harde krystallinske skifere og gneiser av forskjellige typer (metamorfe bergarter). I sentrale deler av foldebeltet kan temperaturen bli så hov at bergartene blir delvis smeltet (granittiske bergarter), og smeltemasse kan også presses opp gjennom sprekker fra Jordens dypere lag. Vulkansk virksomhet. Fjellkjededannelsen ledsages av vulkansk virksomhet. I de første stadiene er det en basisk, basaltisk vulkanisme, som senere går over til a bli surere (granittisk eller granodiørittisk). I de fleste fjellkjeder vil det skyves inn vulkansk

dannet havbunn, såkalte ofiolittsekvenser (se ►ofiolitt). Nedsliting. I løpet av forholdsvis korte geologiske tidsrom blir fjellkjedene slitt ned, og det vi finner av de gamle fjellkjedene, er kjernen, eller rotsonen. De gamle prekambriske skjoldene består hovedsakelig av slike gamle fjellkjederøtter. Var skandinaviske (kaledonske) fjellkjede er et unntak. Den er så gam­ mel (400-500 mill, år) at den for lengst skulle ha vært slitt ned, men den ble løftet opp for bare 5-20 mill, år siden i forbindelse med utvidelsen av Atlan­ terhavet. fjellklatring klatring i høyfjellet eller i bratte klippevegger i lavlandet, samt is- og snøklatring (bl.a. i frosne fosser). Hoyfjellsklatring er også kalt tindebe­ stigning eller alpinisme. Klatrerutene graderes etter vanskelighetsgrad, og for de fleste klatreområder i Norge og ellers i verden er det utgitt detaljerte be­ skrivelser av de enkelte ruter (klatreførere). Se dessuten ►sportsklatring for fritids- og konkurranseklatring i kunstig oppbygde klatrevegger innendørs eller i naturlige utendorsruter forhåndspreparert med bl.a. sikringsbøker. Teknikk. Man skjelner mellom friklatring og tek­ nisk klatring. I friklatring brukes ingen hjelpemidler for å komme seg opp, men man er normalt sikret med tau ved et eventuelt fall. Det klatres vanligvis i tomannslag, hvor man veksler om å klatre og å sikre ledsageren. Klatrerne er via klatreseler festet til hver sin ende av tauet, førstemann klatrer oppøver og setter inn såkalte mellomforankringer med jevne mellomrom, dvs. han fører tauet gjennom karabinkroker (ovale stalringer med lukkemekanisme), som er festet til fjellet med bolter eller kiler som er slått eller kilt inn i sprekker. Annenmann sikrer første­ mann ved å gi ut tau gjennom en taubrems, som han straks låser hvis førstemann faller. Den som sikrer, er selv godt festet til fjellet. Ved et eventuelt fall vil førstemann da falle like langt nedenfor øvers­ te mellomforankring som han er ovenfor i falløyeblikket, pluss en oppbremsingsfase som skyldes at tauet er elastisk og at taubremsen ikke stopper tauet momentant. Nar førstemann er oppe pa en passende standplass, sikrer han annenmann ovenfra, som klatrer opp til ham og samtidig tar med mellomforankringene.

FJELLKLOKKE

176

Til venstre: Isklatring krever en del spesielt utstyr, f.eks. kramponger (isbrodder), isøks og isbolter/isskruer. - Til høyre: I friklatring brukes tauet kun til sikring ved et eventuelt fall. Bildet er fra ruten «Astroman» på Washington Column i Yosemite Valley, USA.

Teknisk klatring brukes der man ikke kommer opp ved friklatring. Man benytter da stiger, bolter, taudrag osv. til hjelp i selve klatringen, ikke bare til sikring. Selv glatte fjellvegger kan overvinnes på denne måten ved bruk av ekspansjonsbolter som bores inn. Grensen mellom mulig friklatring og teknisk klatring flyttes stadig; det norske graderingssystemet i friklatring hadde tidligere 6 som det vans­ keligste, nå er friruter gradert helt opp til 10. Is- og snøklatring krever til dels andre hjelpemidler og sikringsutstyr, bl.a. ishammer og isøks, isbrodder (kramponger), isskruer og snøankre. For å komme seg raskt ned igjen, firer man seg ned med ryggen vendt ut fra fjellveggen ved å la tauet gli rundt kroppen på en bestemt måte eller gjennom et åttetall av metall festet til klatreselen (rappellering). Historikk. Den første virkelig vanskelige fjellklat­ ring man kjenner til, ble utført av inkaene i SørAmerika på 1400-tallet. I Andesfjellene er det fun­ net rester av deres solgud-altere i bratte stup på steder opp til 6700 moh. Det er likevel Alpene som regnes som klatresportens opphavssted. Mont Blanc (4810 moh.) ble besteget 1786, og rundt 1870 var alle de høyeste alpetoppene beseiret. Britiske klatre­ re var spesielt aktive, ledsaget av franske, sveitsiske og italienske førere, og Alpine Club, verdens første klatreforening, ble stiftet i London 1857. Særlig kjent er førstebestigningen av Matterhorn i 1865 (4478 moh.), ledet av briten Edward Whymper, der fire klatrere ble drept på nedturen. Rundt 1900 spredte interessen seg til andre ver­ densdeler. Sør-Amerikas høyeste fjell, Aconcagua i Argentina (6962 moh.), ble besteget 1897, NordAmerikas høyeste 1913, Mount McKinley i Alaska (6194 moh.). 1915 gjorde nordmennene Eilert Sundt, Thorleif Bache og Ingvald Monrad Aas den første vinterbestigning av Aconcagua. Men spesielt skjøt utforskningen av Himalaya i Asia fart. Nord­ mennene Carl Wilhelm Rubenson og Ingvald Mon­ rad Aas nådde 1907 ca. 7270 moh. på Kabru (7320 moh.), det høyeste noen hadde klatret til da. I 1920årene kom britiske klatrere minst 1 300 m høyere i nordveggen på verdens høyeste fjell, Mount ►Eve­

rest (8850 moh.), bl.a. George Maliory og Andrew Irvine, som omkom 1924. 1936 ble Nanda Devi (7817 moh.) besteget av britiske klatrere. Dette var den høyeste toppen noen hadde vært pa inntil 1950, da det lyktes en fransk ekspedisjon å bestige det første 8000 m-fjellet, Annapurna i Sentral-Himalaya (8091 moh.). Samme år greide en norsk ekspedisjon ledet av Arne Dekke Næss og Hans Chr. Bugge å foreta den første bestigningen av Tirich Mir i Pakis­ tan (7690 moh.), den høyeste toppen i Hindukush, Himalayas nabokjede vestover. 1953 ble Mount Everest besteget av Edmund Hillary fra New Zealand og Tenzing Norgay fra Nepal, begge medlemmer av en britisk ekspedisjon ledet av John Hunt. Samme år ble Nanga Parbat (8126 moh.) beseiret av en tyskøsterriksk ekspedisjon. Selve bestigningen var en enestående soloprestasjon av østerrikeren Hermann Buhl, som omkom fire år senere på Chogolisa i Karakorum. 1954 nådde en italiensk ekspedisjon verdens nest høyeste fjell, K 2 (8616 moh.) i Kara­ korum, mens britene 1955 besteg Kanchenjunga (8603 moh.), Himalayas mektigste massiv. De stop­ pet et pa r meter under toppen for å vise respekt for fjellets hellige status. I Alpene gikk utviklingen tidlig i retning av å klatre nye og vanskeligere ruter opp på allerede bestegede topper, bl.a. nordveggen på Matterhorn 1931 og den 1800 m høye nordveggen på Eiger 1938, hvor det hadde vært mange dødsulykker på tidligere forsøk. I 1950-årene begynte man klatring også i store vegger i USA, bl.a. i Yosemite Valley i California, og etter 1960 gikk utviklingen i Himalaya samme vei. På en norsk ekspedisjon 1964, igjen ledet av Arne Næss, klatret Ralph Høibakk og Anders Opdal opp den 2500 meter høye sørveggen på Tirich Mirs ubestegne østtopp. Italieneren Reinhold Messner nådde i perioden 1970-86 alle 14 topper over 8000 meter, bl.a. en solobestigning av Mount Everest 1980 uten bruk av tilført oksygen. 1970 ble sørveggen på Nan­ ga Parbat, Rupalveggen (verdens høyeste stup, ca. 4500 m), besteget. 1984 besteg nordmennene Hans Christian Doseth og Finn Dæhli østtoppen av Great Trango (ca. 6200 moh.) i Karakorum i Pakistan via

den 1500 m høye østveggen, men omkom på nedtu­ ren. 1985 nådde seks nordmenn toppen av Mount Everest på en norsk ekspedisjon ledet av Arne Næss jr. (nevø til tidligere nevnte Arne Næss). I Norge fant den første kjente fjellklatring sted på Romsdalshorn (1550 moh.) i 1828, da Kristen Hoel fra Gausdal og Hans Bjarmeland fra Vestnes klatret helt til topps. Det er imidlertid briten William Cecil Slingsby som regnes som pioneren i norsk klatresport gjennom sin førstebestigning av Store Skagastølslind (2403 moh.) i Hurrungane i Jotunhei­ men 21. juli 1876. Vanlig klatreutstyr var den gang hampetau, isøks og støvler beslått med spiker. Kiler av tre og jern og primitive bolter av jern ble av og til benyttet til forankring under nedfiringer og vanske­ lig klatring. Slikt utstyr ble brukt til langt inn på 1900-tallet. Teknisk klatring med bolter kom ikke før etter 1910, hvor tyskeren Hans Diilfer (18921915) regnes som bolteklatringens fremste pioner. I midten av 1930-årene brakte Arne Næss bolteklatringen til Norge, og 1936-37 klatret han flere ruter direkte opp de veldige svaveggene på Stetind i Nord­ land (1392 moh.). Dette gav klatreteknikken et kraftig puff fremover her i landet, og bruk av bolter til forankring for tauet gjorde også friklatringen sikrere. Den eldste norske forening for fjellklatrere er Norsk Tindeklub, stiftet 1908, hvor det stilles relativt strenge krav til medlemskap. I tillegg finnes en rekke lokale klatreklubber, åpne for alle interesserte. Norges Klatreforbund ble stiftet 1992 og opptatt som utvalg i Norges Idrettsforbund (NIF) 1994, særfor­ bund fra 1996. Forbundet har ca. 7000 medlemmer (2003). Klubbene, samt Den Norske Turistforening, arrangerer årlige klatrekurs, bl.a. i Innerdalen på Nordmøre, i Jotunheimen og i Hemsedal. Foruten Hurrungane er Romsdalen Norges mest kjente klatreområde internasjonalt. Her ligger bl.a. Trollveggen, Europas høyeste loddrette stup, hvor det fra 1965 er gått mange vanskelige ruter både av nord­ menn og utlendinger. PHe/RBr Litt.: Gangdal, J.: Klatring: håndbok i fjellsport, 2004 (1. utg. 1987); Grimeland, G.: En historie om klatring i Norge 1900-2000, 2004 fjellklokke. annet navn på plantearten ►høyfjellsklokke. fjellkrekling, Empetrum nigrum ssp. hermaphroditum, dvergbusk i kreklingfamilien. 3-20 cm høy med smale, blågrønne blad som har nedrullet kant og tokjønnete blomster. Støvbærerne sitter på til fruk­ ten, en bærlignende steinfrukt, er moden. Fjellkrek­ ling vokser på tuer i myr, lyngskog, heier og rabber i fjellet, oftest på næringsfattig grunn. Den er vanlig i hele landet, opp til 1770 moh. Se også ►krekling. fjell krå kefot, Lycopodium annotinum ssp. alpestre, plante i kråkefotfamilien, underart av ►stri kråkefot. 5-25 cm høy, med stive, broddspisse blad med an­ tydning til hårspiss. Sporofyttsamlingene, strobili, er ovale. Fjellkrakefot vokser pa heier og rabber på humusrik grunn i fjellet, men er ikke vanlig i sør. fjellkurle, Chamorchisalpina, art i orkidéfamilien (marihåndfamilien). Flerårig, 5-10 cm høy med underjordiske knoller, trådsmale blad og ett kort aks av gulgrønne blomster. Høyfjellsplante, vokser på tørre eller litt fuktige steder på kalk eller skifer. Fjellkurle er en bisentrisk art, den er utbredt fra Oppland til Snåsa i Nord-Trøndelag og fra Hattfjell­ dal i Nordland til Vardø. fjellkvann. Angelica archangelica ssp. archangelica, flerårig urt i skjermplantefamilien, underart av ► kvann. Vokser på våte steder til fjells og langs elver i lavlandet. fjellkvein, Agrostis mertensii, flerårig art i gressfamilien. 10-30 cm høye strå i tuer. Flate, tynne myke blad, topp med enblomstrete småaks. Inneragna har snerp fra midten. Fjellkvein vokser i heier og snø­ leier i fjellet opp til 1570 moh., i Nord-Norge også i lavlandet.

FJELLREGIONEN

I

177

fjellpestrot, Petasites frigidus, flerårig urt i kurvplante-

fjellkveke, Elymus alaskanus, flerårig art i gressfami­

lien. 20-60 cm høye, rette strå, stive med 0,5 cm brede blad. Blågrønne aks med kone snerp. Fjellkve­ ke vokser i tuer på berg og skredjord på kalkrik grunn i fjellet fra Rogaland til Finnmark. Fjell-Ljom, lokalavis i Røros, grunnlagt 1886. Blant redaktørene var Johan Falkberget, andre kjente medarbeidere i avisen var Ivar Mortensen Egnund, Arne Garborg og Olav Kvikne. Avisen ble forbudt av tyskerne i 1943 og tapte sin dominerende stilling i distriktet som følge av dette. Avisen gikk konkurs i 1976 og gikk inn i 1979; navnet ble overtatt av en venneforening og etter den gang har mange arbeidet for å bevare den gamle avisen. De gamle lokalene ble 1986 omgjort til pressemuseum. Fjell-Ljom startet igjen som ukeavis i 1993. An­ svarlig redaktør: Jon Høsøien. Opplag 2003: ca. 2500. fjell-lodnebregne, Woodsia alpina, liten bregneart i storburknefamilien. 5-15 cm høy, med enkelt- til dobbeltfinnete grønne blad med rødbrun stilk. Fjelllodnebregne vokser på kalkrikt berg i hele landet, enkelte steder også i lavlandet, i fjellet opp til 1400 m o.h. Se også ►lodnebregne. fjell-lok, Cystopteris montana, bregneart i storburkne­ familien. i 5-25 cm høy med enkeltblad eller få blad på lange skaft. Gnidde blad lukter blåsyre. Fjell-lok vokser på fuktig, kalkrik grunn, mest i fjellskog. I Norge fra Buskerud til Finnmark. fjell-løvetann, Targxacum crocew/H-gruppen, i Norge ca. 30 småarter av løvetann i seksjon atlanterhavsløvetenner, Spectabilia. Små, flikete til hele blad, oransjegule kurver. Fjell-løvetennene vokser på beitemark og snøleier i fjellet over hele landet, men flere småarter vokser også i ytre kyststrøk. Fjellløvetann er den vanligste planten i fjellet i Norge, fjellmarigress, Hierochloé alpina, flerårig art i gressfa­ milien. 15-40 cm høyt, bladene er tett småhåret på oversiden. Tett topp, purpurfargede småaks med snerp som er over 5 mm langt. Fjellmarigress er en sirkumpolar art som vokser på rabber i fjellet fra Nordland til Finnmark, opp til 1350 moh. fjellmarikåpe, Alchemilla alpina, flerårig urt i rosefamilien. 5-20 cm høy, med 5-7-koblete, silkelodne blad og uanselige grønnlige blomster i kvast. Fjell­ marikåpe er vanlig i fjellet over hele landet. Se foto, ► marikåpe. fjellmarinøkkel, Botrychium boreale, flerårig bregneart i ormetungefamilien. 3-15 cm høy, med innskårne finner som har midtnerve. Fjellmarinøkkel vokser på gressbakke på kalkrik grunn i fjellet i hele landet, ikke vanlig. Se også ►marinøkkel. fjellmyrløper, brednebbsnipe, Limicola falcinellus, fugleart i snipefamilien. En av våre minste vadefug­ ler. Det lange nebbet er litt avflatet («bredt») og noe nedbøyd mot spissen. Brunspraglet overside, hode og bryst med hvit buk: minner om en liten bekkasin. Bena er nokså korte. Fjellmyrløperen hekker med sikkerhet bare i fjelltrakter fra Hardangervidda til indre Sør-Trøndelag, gjennom Nord-Sverige, SørVaranger og Nord-Finland til Kolahalvøya. Østover gjennom deler av Sibir finnes antagelig spredte og fåtallige forekomster. På 1800-tallet var den langt mer vanlig i sornorske høyfjell, men i de siste år har bestanden igjen okt noe. Har i hekketiden tilhold pa våte hengemyrer. Legger lire egg i juni, rugetid 21 døgn. Trekkfugl. Fjellner, Anders, 1795-1876, svensk samisk prest og forfatter; kjent bl.a. for å ha gitt samene et nasjonajepos, nemlig det lange diktet om Solsønnens frieri i jettenes land. Han skal ha skrevet det ned etter en same fra Torne-traktene (Lappland) og føyd til tekst han selv hadde hørt i barndomstraktene i Hårjedalen. Diktet bærer preg av at det rent språklig har elementer i seg fra både nord- og sørsamisk, og ogsa noe finsk. Det er basert på mytisk stoff om hvordan Solsønnen etter mange prøvelser endelig kan gilte

Fjellnøkleblom

seg med jettens datter. Deres sønner blir stamfedre til samefolket. Diktsyklusen omfatter i tillegg til Solsønnediktet ogsa fortellingen om Solens datter, fjellnøkleblom, Primula scandinavica, flerårig urt i nøkleblomfamilien. 5-15 cm høy, blad i rosett med hvitpudret underside, blomstene er fiolette. Fjellnøk­ leblom vokser på bakker og enger på kalkrik grunn i fjellet fra Rogaland til Troms. Fjell og Vidde, tidsskrift for fjellturisme, som også fungerer som medlemsblad for Den ► Norske Turist­ forening (DNT). Bladet er en fortsettelse av Turistog Reiseliv, som ble utgitt av DNT og Landslaget for Reiselivet i Norge 1934—36, ogTilfots, som DNT utgav 1937-48; nåværende navn fra 1967. Utkom­ mer med seks nummer og en årbok i året. Opplag 2004: ca. 130 000. fjelloven, lov om utnytting av rettar og lunnende (herligheter) m.m. i statsallmenningane av 6. juni 1975. Loven regulerer beite, seterdrift, jakt, fangst og fiske, men gjelder ikke for skogsdrift og hugstrettigheter. Retten til allmenningsbruk ligger til bygd eller grend som fra gammel tid har hatt slik rett. Også andre norske statsborgere og utlendinger bosatt i landet kan få tillatelse til a drive jakt og fiske. Tillatelse til fiske kan ogsa gis til utlendinger som ikke bor i landet. I hver kommune der det er statsall­ menning, skal det være et ►fjellstyre som administ­ rerer bruken av den. Se også ►allmenning.

familien. 10-50 cm høy, med hvite eller rødlige blomster tidlig om våren, bladene minner om hestehovblad. Fjellpestrot vokser på våte steder på næ­ ringsrik grunn i fjellet, i Nord-Norge også i lavlandet, fjellpiggknopp, Sparganium hyperboreum, flerårig art i piggknoppfamilien. 10-40 cm lang med tynne steng­ ler og smale blad. Blomstene i kuleformede aks. Fjellpiggknopp vokser i vanndammer og tjern i fjellskogen og fjellet i hele landet. fjellplan, detaljplan for utnytting av grunn til rekrea­ sjons- og turistformål i fjellområde. Reglene om fjellplan fantes i lov av 1971 om planlegging i strand­ områder og fjellområder. Loven ble opphevet ved plan- og bygningsloven av 1985, og utnytting av fjellområdene reguleres nå i samsvar med de gene­ relle planbestemmelser i 1985-loven. fjellpryd, Diapensia lapponica, dvergbusk i fjellprydfamilien. 2-5 cm høy, puteformet, med læraktige blad og opprette, hvite blomster. Fjellpryd vokser på vindblåste steder som for det meste er snøfrie om vinteren. Sirkumpolar utbredelse, i Norge finnes den i fjellet fra Hallingdal og Valdres til Finnmark, opp til 1600 moh. fjellprydfamilien, Diapensiaceae, tofrøbladet plantefamilie som står nær lyngfamilien i ordenen Ericales. Eviggrønne urter eller dvergbusker med tvekjønnete småkronete blomster. 20 arter i seks slekter, i Norge én art, ►fjellpryd. fjellrapp. Poa alpina, flerårig art i gressfamilien. 15-40 cm høye strå med mørkegronne blad. Ved grunnen av planten sitter de gamle bladslirene som en smal sylinder. Toppgress med brede og rødfiolette småaks. Fjellrapp finnes i to fonner, én med vanlige blomster, P. alpina var. alpina, og én som formerer seg med yngleknopper, P. alpina var. vivipara. Fjellrapp er vanlig i fjellet og på spredte steder i lavlandet, fjellregionen. vegetasjonsbelte som ligger ovenfor tregrensen, blir også ofte kalt snaufjellet. Det er som oftest tykkelsen pa snødekket og hvor lenge snøen ligger, som bestemmer planteveksten. Det kan skilles mellom rabbe- og snøleiesamfunn. Fjellregionen kan deles i underavdelinger: 1) Lavalpin region eller vierbeltet. Dvergbusker og vier dominerer. Karakteristiske arter er dvergbjørk, lappvier, sølvvier og ullvier, einer og lyngarter som blålyng, blåbær og krekling.

Fjellrev. Om lag sju uker gamle fjellrevunger fotografert ved Geiterygghytta. I flere år har fjellrev valgt å fostre opp ungekull under denne DNT-hytta i Skarvheimen.

FJELLREV

2) Mellomalpin region. Her mangler dvergbuskene, og gressheiene dominerer, særlig karakteristiske arter er rabbesiv og stivstarr. 3) Høyalpin region har ikke sammenhengende vegetasjonsdekke, men store områder består av ur med spredt plantevekst. Karakteristiske planter er issoleie, frytlearter og noen få andre. Steinene er bevokst med lav. Se også ► Norge (planteliv). fjellrev, polarrev (også kalt ►kvitrev og ►blårev), Alopex lagopus, rovdyrart i ►hundefamilien. Noe mindre enn rødreven, kroppslengde 50-65 cm med en ca. 30 cm lang og busket hale. Vekt varierende, vanligvis opptil 3-4 kg, maksimalt 8 kg. Skulderhøyde ca. 30 cm. Har korte, avrundede ører, korte ben; virker noe kortere og buttere i hodet enn rødreven. Forekommer i to fargevarianter; hvilreven, som er gråbrun om sommeren og hvit om vinteren, og blåreven, som er mer gråblå i fargen, gjerne hele året, men som også kan ha en lys vinterdrakt, men da med mørke hårspisser og mørk bunnull. Stor variasjon i fargemønsteret. Den graver hi med mange ganger og hull, ofte i flere etasjer i sandrygger og grusbanker. Ofte har den også hi under store stenblokker og i trange fjellhuler og sprekker. Tåler kulde svært godt. Ser i våre strøk ut til å være avhengig av mengden små­ gnagere i fjellet for å få unger. Foder et høyt antall unger, vanligvis 3-11, men over 20 er registrert. Forekommer i tundraområder og høyfjell på den nordlige halvkule. Var tidligere tallrik også i Skandi­ navia, men høye skinnpriser og hard jakt førte til nær utryddelse på begynnelsen av 1900-tallet. I Norge finnes den na i meget spredt og tynn bestand i høyfjellsstrok helt ned til Hardangervidda, som er artens sørligste forekomst. Kan påtreffes i lavlandet, særlig etter store smågnagerår. Bestanden har etter totalfredning i 1930 ikke klart å ta seg opp igjen og regnes nå som direkte truet. Årsakene til dette kan være bade endringer i fjellrevens demografi (antall dyr, alders- og kjønnssammensetning), okt konkur­ ranse fra rødrev og endringer i næringstilgangen. Bestanden av fjellrev pa Svalbard er god, og her drives det også jakt og fangst. Bilde, se foregående side. fjelirogn, Sorbus aucuparia ssp. glabrgta. underart av ► rogn, en stor busk, 3-5 m hoy, bladene mangler hår på undersiden, og bæreplet er lengre enn bredt. Fjelirogn vokser i fjellskog, vanligst pa østsiden av fjellkjeden og i nord. fjellrotte, Microtus oeconqmus, smågnagerart i hamsterfamilien. Brunfarget (kaffebrun) overside, gra pa buken. Kroppslengden er 70-160 mm med en hale på 25-62 mm, vekt 10-80 (105) g. Den er meget lik sin nære slektning ►markmus. Lever i fuktig gressmark og myrområder i høyfjellet. Har bestandsvaria­ sjoner med 3-4 års syklisitet (se ►smågnagersvingninger). Forekommer fra Mellom- og Nord-Europa til Stillehavskysten samt i Nord-Amerika. I Norge er den vanlig i nord og i fjellområder i Sør-Norge. Ser ut til å mangle i store deler av fjellområdene i MidtNorge. fjellrundbelg, Anthyllis vulnerqria ssp. lapponica, flerårig plante i erteblomstfamilien, underart av ► rundbelg. 10-30 cm hoy med gule til rode blomster i hode og blad med få sidefinner. Fjellrundbelg vokser på rasmark og tørre steder i fjellet, som regel på kalkrik grunn. Den er vanligst i den nordlige delen av fjellkjeden. fjellrype. Lagopus mutus, fugleart i skogshønsfamilien. Ligner ►lirype, men er mer steingrå enn brun, og hannen (steggen) har i den hvite vinterdrakten en svart stripe fra nebbet til øyet. Kan påtreffes høyere til fjells enn de fleste andre norske fugler, på Dovrefjell opp til 1650 moh. Sirkumpolar, nordlig utbredelse. I Norge hekker den fra Vest-Agder i sor til Finnmark i nord. 1 Sør-Norge er den vanligst i fjellet i 1200-1400 m høyde, men den går ned til ca.

178 400 moh. på Vestlandet. I Nord-Norge forekommer den ned til 100 moh. i fjellene langs kysten. På Svalbard og Franz Josef Land finnes en egen under­ art, svalbardrype, L. mutus hyperboreus, mens andre underarter forekommer på Grønland, Island og i andre europeiske fjellstrøk. Plasserer reiret på bak­ ken, enten åpent eller skjult blant vegetasjon. De 711 eggene ruges i ca. 21-23 dager før de klekkes. Hunnen (høna) er alene om rugingen og oppfostrin­ gen av ungene. Ungene blir selvstendige etter 10-12 uker. Norske fjellrypestegger kan om vinteren nå opp i en vekt på ca. 670 g, mens svalbardrypa kan bli over 900 g som følge av opplagring av et tykt fettlag til bruk som isolasjon mot vinterkulda og som reser­ ver ved mangel på tilgjengelig føde. Norske fjellryper er standfugler som opptrer i større eller mindre flokker i vinterhalvåret. Jakt, se ► ryper. fjellsame, tidligere betegnelse på same som lever av reindrift, jfr. ►samer. fjellsikring arbeidet for trygg ferdsel i fjellet. Initiati­ vet til organisert fjellsikring ble tatt i 1920 av Norges Rode Kors, etter forslag fra major Finn Qvale. I større omfang ble den først etablert etter 1945. Norges Rode Kors Hjelpekorps (NRKH), Den Norske Turistforening, Norsk Folkehjelp Sanitet, Norsk Radio Relæ Liga o.a. samarbeider med en rekke offentlige organer. Det forebyggende arbeid omfatter kvisting av fjell løypene (Den Norske Turistforening og lokale turist­ foreninger, samt enkelte hjelpekorps), værvarsler og snoskredvarsler (Meteorologisk institutt), samt opplysnings- og propagandavirksomhet for riktig utstyr og fornuftig oppførsel (Norges Røde Kors Hjel­ pekorps, turistforeningene m.m.), herunder distri­ buering av opplysningsfilmer og brosjyrer med fjellvettreglene. Lete- og redningsaksjoner ledes og samordnes av den offentlige redningstjenesten gjennom to hovedredningssentraler og de underlagte lokale rednings­ sentraler. Hjelpekorpsene er beredt til på kort varsel å rykke ut, og er utstyrt med moderne hjelpemidler. I påsken oppretter Norges Røde Kors Hjelpekorps en egen informasjonssentral på Gol, og hjelpekorps sammen med andre enheter er plassert i områder som erfaringsmessig er utsalt for ulykker. fjellskog. skog som vokser sa høyt til fjells at den blir preget av det harde klimaet: kort sommer, lav tem­ peratur og mye vind. Det er først og fremst tempera­ turen som er minimumsfaktor, selv om også vind og næringsfattig jord begrenser vekst og utvikling. Karakteristisk for fjellskog er glisne bestand, lite ungskog og mange skadede trær. Pga. at trærne står glissent, blir de som oftest kvistrike. Fordampningen er liten, slik at marka ofte er rå eller forsumpet i overflaten. Øverst finnes gjerne bjørk og lenger nede gran eller furu. Granen har ofte grener helt ned til bak-

FJELLSIKRING De 9 fjellvettregler 1

2 3 4 5

6 7 8 9

Legg ikke ut på langtur uten tilstrekkelig trening Meld fra hvor du går Vis respekt for været og værvarslingene Lytt til erfarne fjellfolk Vær rustet mot uvær selv på korte turer. Ta alltid med ryggsekk, spade og det utstyr fjellet krever Husk kart og kompass Gå ikke alene Vend i tide, det er ingen skam å snu Spar på kreftene, og grav deg inn i snøen om nødvendig

Fjellrype. Stegg med hannfuglens karakteristiske røde øyekam.

ken; disse kan slå røtter og danne nye trær. Rundt et mortre finner man gjerne en ring med slike «avleg­ gere», avlegger- eller senkergrupper. Det går mange år mellom hver gang fjellskogen setter modent frø. Produksjonen av nyttbart trevirke er liten, men det er ofte en frodig bunnvegetasjon, som sammen med bjorkeriset gir gode vilkår for mange viltarter. Fjellskogens levirkning har stor betydning for de lavere­ liggende områder. En del av fjellskogen vil være definert som verneskog etter skoglovgivningen og undergitt spesielle regler for forvaltningen. fjellskred, massebevegelse hvor store bergmasser styrter ut fra et fjell, se ►skred. fjellskrinneblom, Arabis alpina, flerårig urt i korsblomstfamilien. 10-30 cm høy med tannede blad og hvite blomster. Fjellskrinneblom er vanlig i fjellet i hele landet. fjellsm el le, Silene acaulis, flerårig urt i nellikfamilien. 2-5 cm høy, tett og tueformet, med smale blad og rø­ de blomster. Fjellsmelle er forholdsvis vanlig, oftest på kalkrik grunn, i Jotunheimen til 2150 moh. fjellsnelle, Equisetum variegqtum, flerårig art i snellefamilien. 5-25 cm høy, 6-8-kantet, ugrenet stengel som har 4-8 bredt hinnekantete bladtenner. Fjell­ snelle vokser på hei, myr, snøleier og andre fuktige steder på kalkrik grunn. Den er vanlig i fjellet i hele landet, men går også ned i lavlandet langs vassdrag på Østlandet og fra Møre og nordover. Hybrider med ► skavgress er vanlig. fjellsokk. Simulium rostrqtum, tovingeart i familien knott. Ca. 3 mm lang og med hvite legger. Arten er en plagsom blodsuger på mennesket og andre patte­ dyr. Den er vanlig i høyereliggende strøk, også over tregrensen, i hele Skandinavia. Larvene utvikles i store og små elver. I lavlandet avløses arten av de nærstående ►kvitsokk og ►tuneflue. fjellsolblom, Arnica angustifolia, flerårig urt i kurvplantefamilien. 1-2 dm, langspisse buenervete blad, ullhåret stengel og oftest bare én kurv. Gule blomster. Fjellsolblom vokser på tørr, kalkrik grunn i fjellet fra Nordland til Finnmark. fjellsoleie, Ranunculus acris ssp. pumilus, flerårig urt i soleiefamilien, en underart av ►engsoleie. 5-20 cm hoy, ugrenet stengel med flikete blad og 2-2,5 cm brede, mørkegule blomster. Fjellsoleie er vanlig i engsnoleier, langs bekker og kilder i fjellet fra Har­ dangervidda og nordover til Finnmark, opp til 1870 moh. fjellsoleihov, Cgltlia palustris ssp. minor, flerårig urt i soleiefamilien. En underart av ►soleihov, med nedliggende grener og gule blomster, mindre enn hos vanlig soleihov. Fjellsoleihov vokser på fuktige steder i fjellet i hele landet. fjellsport, fellesbetegnelse for fjellklatring, isklatring, brevandring og høyfjellsskiløping. Fjellstad, tettsted i søndre del av Rælingen kommu­ ne, Akershus; 917 innb. (2004).

FJELSTAD ---------------- ■

179 fjellstarr, Cgrex norvegica, art i starrfamilien. 2-3 dm

høy, mørkebrune slirer, mørkegrønne blad. Mørke­ brune like aks, toppakset størst med noen få hannblomster ved basis, hunnblomsten har tre arr. Fjell­ starr vokser på fuktig gressmark på litt kalkrik grunn i fjellet fra Ryfylke til Finnmark. Fjellstedt, Peter, 1802-81, svensk misjonær. Virket i Sør-India 1831-35 og i Tyrkia 1836-40. Vendte i 1843 tilbake til Sverige og grunnla et misjonsseminari Lund 1846. Dette ble senere flyttet til Stock­ holm (1856) og videre til Uppsala (1859). Gjennom sine pietistiske prekener og tallrike skrifter øvet Fjellstedt stor innflytelse på den svenske misjonsbevegelsen. fjellstjerneblom, Stellaria boreglis, art i nellikfamilien. 10-25 cm lang, gulgrønn, langleddet og slapp sten­ gel med spisse, lansettformede blad. Blomstene mangler som regel kronblad. Fjellstjerneblom vokser i høgstaudeenger og fuktig vierkratt og skog i fjellet i hele landet. Fjellstrand, tettsted på østsiden av Oslofjorden i Nesodden kommune, Akershus; 830 innb. (2004). Bolig- og hytteområde. Ommen friluftsområde rett nord for tettstedet. fjellstuer, losjihus bygd, vedlikeholdt og drevet av staten ved viktige fjelloverganger i Sør-Norge og langs ferdselsveier i Midt-Norge og Nord-Norge. Fjellstuer er nevnt i Gulatingsloven, hvor de kalles saluhus (sælehus). De hørte i eldre tid under kirken. Den første større fjellstue lå på Dovrefjell, ved nåvæ­ rende Hjerkinn fjellstue, og ble oppfort på initiativ av kong Øystein Magnusson på begynnelsen av 1100-tallet. Senere kom det fjellstuer på Filefjell (Maristuen, Nystuen), Hardangervidda, Haukelifjell (Haukeliseter), Strynefjell og flere andre fjellover­ ganger. I Finnmark skjedde utbyggingen av fjellstuer fra slutten av 1800-tallet. På det meste hadde Staten mer enn 40 fjellstuer i Finnmark. Mange av fjellstuene er etter hvert solgt til private og er gått over til å være gjestgiverier og hoteller. I Finnmark driver staten (ved Reindriftsforvaltnin­ gen) fremdeles tre fjellstuer (2005): Jotkajåvri fjell­ stue i Alta kommune og Mollesjok fjellstue og Ravnastua i Kåråsjohka-Karasjok kommune. Fjellstuene tilbyr enkel og rimelig overnatting i gjestestuer som har rom med 2-6 køyer. De har fastboende oppsittere og er utstyrt med servise, kjøk­ ken- og sengetøy. Oppsitterne har ikke serveringsplikt, men de fleste har likevel matservering og/eller salg av hermetikk, margarin, mel og brød. Måltider må forhåndsbestilles. Alle fjellstuer har telefon. De er åpne hele året. I Finnmark hadde staten tidligere også en del ødestuer (hvilestuer), som stod åpne. De var utstyrt med køyer, madrasser, hodeputer, kokeutstyr og bestikk, men ikke proviant. Den statlige driften av ødestuene er nedlagt. fjellstyre, organ som etter fjelloven av 6. juni 1975 skal finnes i hver kommune hvor det er statsallmen­ ning; administrerer bruken og utnyttelsen av de allmenningsberettigedes rettigheter. Viktigste unn­ tak er at skogsdrift og administrasjon av hugstrettigheter går etter reglene i lov av 19. juni 1992 om skogsdrift m.m. i statsallmenningene. Fjellstyret skal arbeide for å sikre at allmenningen blir brukt slik at næringslivet i bygda fremmes og slik at naturvemog friluftsinteressene varetas. Fjellstyret har fem medlemmer, valgt for fire år a^' kommunestyret. Loven gir flere regler om sammen­ setningen, bl.a. at flertallet skal være fast bosatt i det område hvor allmenningen ligger eller i den bygd eller grend der innbyggerne har hatt allmenningsrett fra gammelt av. Når en statsallmenning ligger i flere kommuner, gjelder særlige regler; det samme er tilfellet hvor bruksrett tilligger en bygd eller grend i annen kom­ mune enn allmenningskommunen.

fjellsvever. Hieracium underslekt Hieracium seksjon Alpina, artskompleks i sveveslekten i kurvplantefamilien. Sveve er blant de planteslektene som kan sette frø uten befruktning (apomiksis), og det dan­ nes derfor mange småarter. Fjellsvevene består av to artsgrupper med ca. 200 småarter i Norge. Det er småvokste planter med grunnblad og 1-2 stengelblad. Kurvene vokser enkeltvis eller noen få sammen. Artene vokser i tørre enger og heier i fjellet. III., se ►sveve. fjellsyke, dss. ►høydesyke. fjellsyre. Oxyria digyna, flerårig urt i syrefamilien. Saftig og syrlig plante, 1-3 dm høy, med langskaftete, nyreformete blad og vakre, rødspraglete frukter. Vanlig på fuktige steder i fjellet, i Jotunheimen gar den opp til 2150 moh. Fjellsyre er en populær beite­ plante, i eldre tid også brukt til mat. fjelltagg, Bryocaulon divergens, lavart i ordenen Lecanorales. Buskformet, rikt grenet, kastanjebrunt tallus, opptil 10 cm høyt. Vanlig på rabber i fjellet og på humusdekket stein ned i barskogsregionen. fjelltettegress, Pinguicula alpina, flerårig urt i blærerotfamilien. 5-10 cm høy med hvite blomster og gulgrønne, klebrige blad i rosett, der insekter blir sittende fast. Fjelltettegress vokser pa vale steder pa baserik grunn i fjellet. Den har en bisentrisk utbre­ delse, fra de nordlige delene av Hedmark til SorTrondelag og fra Nordland til Finnmark. fjelItimotei. Phleum alpinum, flerårig art i gressfamilien. 10-30 cm høye strå med 2-4 leddknuter og oppblåst øvre bladslire. Småaksene sitter i et tett, kort kjevle. Fjelltimotei er vanlig på enger, beite, i åpen skog og langs stier i fjellet i hele landet. Fjelltindnasen, fjell på grensen mellom Loppa kom­ mune i Finnmark og Kvænangen kommune i Troms, sør for Øksfjordjokelen; 1041 moh. fjelltiriltunge. Lotus comiculatus ssp. boreglis, flerårig plante i erteblomstfamilien, en underart av ►tiril­ tunge. 10-20 cm høy, finnete blad og gule til gulrode blomster i en hodeformet skjerm, blomstene er mindre enn hos vanlig tiriltunge. Fjelltiriltunge vokser i rasmark og hei på kalkrik grunn i fjellet i hele landet, opp til 1400 moh. fjelltistel. Saussurea alpina, flerårig urt i kurvplantefamilien. 10-50 cm høy, bladene grafiltete pa under­ siden; kurvene danner en halvskjerm med fiolette blomster som lukter sterkt av vanilje. Fjelltistel vokser på myr, enger, åpen skog og i snøleier, mest på baserik grunn. Den er vanlig i fjellet over hele landet, i Jotunheimen opp til 2130 moh. I NordNorge og enkelte steder på Vestlandet går den ned til sjøen. fjelltjæreblom. Viscgria alpina, flerårig urt i nellikfa­ milien. 5-20 cm hoy, med linjeformete blad og røde blomster med dypt kløyvde kronblad. Fjelltjæreblom er vanlig i fjellet, opp til 1900 moh. i Jotunheimen. Lavlandsforekomster ved Vansjø nær Moss og i SorSverige antas å være relikter fra istiden. Vokser spesielt hyppig på steder med tungmetaller i jorden, som ved malmforekomster og på slagghauger. fjellvalmue. Papgver radicgtum, flerårig urt i valmuefamilien. 10-25 cm hoy, med gule blomster og lod­ ne, flikede blad i rosett. Fjellvalmue er delt opp i mange underarter som vokser rundt Nord-Atlanteren. I Norge vokser alte underarter med utbredelse fra Sogn til Finnmark. Hver av underartene har sitt begrensede utbredelsesområde. Fjellvalmuene er fredet i Norge. De er blant de sjeldneste plantene i landet, men det er få plantear­ ter som har blitt beskrevet og diskutert så mye som dem. Noen mener at de forskjellige underartene overlevde siste istid pa nunatakker, fjelltopper som stakk opp over isen, og at de derfor har utviklet seg ulikt. Andre mener at evolusjonen går så raskt at differensiering i ulike underarter grunnet isolasjon kan ha skjedd i etterkant av innvandring etter isti­ den. Man kan derfor ikke med sikkerhet si at fjell-

Fjellvåk

valmuene styrker teorien om eventuelle isfrie områ­ der under siste istid. fjellveron i ka, Veronica alpina ssp. alpina, flerårig urt i maskeblomslfamilien. 5-15 cm høy, med mørkeblå blomster og snau kapselfrukt. Fjellveronika vokser på enger og snøleier i fjellet og fjellskogen, opp til 1920 moh. Nordpå også i lavlandet. Fjellværsøya, øy i Hitra kommune, Sør-Trøndelag; 26,7 km2. Øya ligger nordøst for øya Hitra. Bro til Hitra (Rv. 714) og til Ulvøya. Fjellværøya er kupert med nakne åser opp til 143 moh. Jordbruk, fiske og fisketilvirkning. Navnet kommer av gårdsnavnet Fjellvær, som er sammensatt av fjell og vær, 'fiskevær'. fjellvåk. Buteo lagopus, fugleart i haukefamilien. Kroppsstørrelse omtrent som hønsehauk, men fjellvåken har en utpreget sveveflukt høyt oppe i luften mens hønsehauken mest flyr med raske vingeslag i skogområder. Hunnen, som er størst, kan ha et vingespenn på ca. 1,4 m, Fjellvåken har brede, lange vinger med samme fluktsilhuett som konge­ ørn. Lys underside med en markert mørk flekk ved vingeknoken, mørkebrun buk og mørkt bånd i enden av den lyse halen. Tarsene er fjærkledde. Fjellvåken har en sirkumpolar utbredelse og er en av våre vanligste rovfugler over store deler av landet. Etter en sterk tilbakegang i 1950- og 1960-årene har bestanden tatt seg opp igjen her i landet og etablert seg i nye omrader. I gode smågnagerår hekker nå trolig 5000-10 000 par i Norge. I Sør-Norge mest knyttet til fjelltraktene, men kan også hekke meget spredt i skog til dels helt ned mot Oslo. Da ligger reiret ofte i store furutrær, men hekking i fjellvegger er ellers mest vanlig. Fjellvåken lever overveiende av smågnagere (mus og lemen) og har vært totalfredet siden 1971. Trekker i sørlig og sørøstlig retning særlig til det sørøstlige Europa, men noen ganske få kan overvintre ved norskekysten. Av slekten Buteo hekker to arter i Norge, fjellvåk og musvåk. fjelløpere. tidligere navn pa fuglefamilien ►rypesniper. fjellørret. ørret som lever i høytliggende vann; som oftest rødt, meget velsmakende kjøtt. fjelløyentrøst, Euphrgsia frigida, ettårig urt i maskeblomstfamilien. 3-20 cm høy, tetthåret stengel øg lodne blad. Blomstene er hvite til lysfiolette. Fjell­ øyentrøst vokser pa beitemark og myr i fjellet over hele landet, mest på baserik grunn, opp til 1800 moh. Fjelstad. Sverre M(artin), f. 17. okt. 1930 i Oslo, norsk forfatter og fotograf; han har utgitt mange natur- og dyreskildringer, og hatt en rekke radio- og fjernsynsprogrammer med emner fra skog og mark, bl.a. Naturmagasinet og Nye naturmagasinet (ogsa i bokform). Blant bokene kan nevnes Med nebb og klør (1961), På kloss hold (1962), Ville venner (1965), Fuglefløvt og dyretråkk (1966), Dyrenes land - Afrika (1973), Dyr omkring oss (1977), Ville dyr hjemme og ute (1981), Dyrene i skogen (1993), Østmarka naturreservat - Oslos siste villmark (1994), Spor og sportegn (1997), På tur! (1999) og Dyrenes forunderlige verden (2002). Litt.: NBL 2. utg.

FJENDS ■

Fjends, kommune i Danmark, midtre del av Jylland, Viborg amt; 236 km2 med 8100 innb. (2004). Admi­ nistrasjonssenter: Stoholm (2100 innb. 2004). Deler av Karup Hedeslette når inn i kommunen i sør. Her ligger den fredede Kongenshus Mindepark. Bakkelandskap lenger nord, med høyder opp til 72 moh. Noe jordbruk med dyrking av korn, rotfrukter og for; kveghold. Noe industri. Pendling til Skive og Viborg. fjerde barnesykdom, den, exanthema subitum, det samme som ►tredagersfeber. fjerde internasjonale, Den, sosialistisk sammenslut­ ning som bygger på Lev Trotskijs politiske ideologi. Den ble grunnlagt 1938 av Trotskij i opposisjon mot den politikken som ble ført av den Stalin-kontrollerte Komintern (tredje internasjonale), og hensikten var å fremme den sosialistiske verdensrevolusjon. Trotskij forfattet skriftet Kapitalismens dødskamp og den fjerde internasjonales oppgaver, som var et av beve­ gelsens grunnleggende dokumenter. Den fikk fotfes­ te bl.a. i USA, Kina, Vietnam, Belgia og Bolivia, men flere av de ledende medlemmene ble trakasseri, arrestert og myrdet (bl.a. Trotskij selv). 1 1950-årene ble den fjerde internasjonale splittet, og de senere trotskister har vært dypt splittet. I den politiske radikaliseringen i 1960-årene fikk den fjerde inter­ nasjonale en viss innflytelse i land som Storbritannia og Frankrike. fjerde nattevakt, Den, roman (1923) av Johan Falkberget. Dramatisert av Carl Fredrik Engelstad. fjerdestanden, begrep som på 1800-tallet ble brukt, særlig i Iransk sosialistisk litteratur, som betegnelse for de eiendomsløse lønnsarbeidere i motsetning til de to første stender (geistlighet og adel) og til tredjestanden (borgere og bønder). fjerde statsmakt, uoffisiell betegnelse pa pressen (etter lovgivende, utøvende og dømmende myndig­ het). fjerde verden. Den, fellesbetegnelse for verdens urbe­ folkninger. Da betegnelsen også har vært brukt generelt om den fattigste del av verden, er det nå mer vanlig å bruke begrepet ►urbefolkning. fjerding, tidligere betegnelse på en fjerdedel av for­ skjellige målenheter: */4 korntønne = 34,74 I; fjerdingkar- '/4 skjeppe = 4,34 1; fjerdingvei = ’/4 gammel norsk mil = 2,82 km. Fjerding betegnet i middelalde­ ren et administrativt distrikt, på Vestlandet en fjerde­ del av et fylke, på Island en fjerdedel av hele landet. I norske byer var fjerding opprinnelig dss. kvartal; pa landsbygda ofte betegnelse for fjerdeparten av et herred eller et sogn. Flere sammensatte navn med -fjerding er ennå i bruk, f.eks. Dalefjerdingen i Enebakk, Kirkefjerdingen i Eidsberg, Steinsfjerdingen i Hole, fjerdingsfyrste, hersker over en fjerdedel av et områ­ de, se ►tetrark. fjerdingsgård i eldre tider betegnelse på et gårdsbruk som i størrelse og verdi svarte til en fjerdedels fullgård. fjerdingår, eldre betegnelse for tre måneder; kvartal. Fjergen, vann i Meråker kommune, Nord-Trøndelag, nord for tettbebyggelsen Kopperå, med avløpet Kopperåa til Stjørdalselva; 14,4 km2, regulerings­ høyde 498-514 moh., magasin 204 mill, m5, for ►Tevla kraftstasjon/pumpekraftstasjon (41 MW, 107 GWh) og nedenforliggende ►Meråker kraftstasjon (87 MW, 465 GWh). Navnet er usikkert tolket, kan ha sammenheng med norrønt fjara, 'fjære, langgrunn strand', eller norrønt Fjadragr, 'vannet med nesene'. Fjermeros, Bue, 1912-2000, norsk embetsmann, cand.jur. Byråsjef i Justisdepartementet 1945, sjef for det juridiske kontor ved Finnmarkskontoret 1946, direktør Finnmarkskontoret 1947. Fylkes­ mann i Nordland 1951-66, i Vest-Agder 1966-82. fjernarbeid, nyere uttrykk for arbeid som en arbeids­

180

taker etter avtale med arbeidsgiver utfører i sitt eget hjem. Arbeidet kan også bli utført på et sted som arbeidstakeren selv velger, men som arbeidsgiver ikke har innflytelse over. Tradisjonelt har ►indust­ rielt hjemmearbeid (s.d.) vært utført på denne ma­ ten, men omfanget av industrielt hjemmearbeid er i dag beskjedent. Med moderne teknologi, særlig elektronikkbasert telekommunikasjonsteknologi (se ► telekommunikasjon), er det i langt større grad enn tidligere blitt mulig å utføre arbeidsoppgaver fra en arbeidstakers eget hjem, og med arbeidsplass i hjem­ met. Med hjemmel i arbeidsmiljøloven § 2 nr. 6 er det ved forskrift av 5. juli 2002 nr. 715 fastsatt hvilke regler i arbeidsmiljøloven som får anvendelse. Det er bl.a. gjort unntak for kortvarig og tilfeldig arbeid, og arbeidsgiver har bare tilgang til arbeidstakerens hjemmearbeidsplass etter særskilt avtale. Det er også gjort unntak fra reglene om arbeidstilsynets tilsyn og håndhevelse av bestemmelsene. Det gjelder krav om skriftlig arbeidsavtale, og om et fullt forsvarlige arbeidsforhold. Barn og ungdom kan ikke nyttes til fjernarbeid i større utstrekning enn det som ellers gjelder etter arbeidsmiljølovens kap. IX. For arbeids­ taker som delvis arbeider hjemme, beregnes den alminnelige arbeidstid slik at arbeidstid hjemme og arbeidstid utenfor hjemmet legges sammen. Fjerne østen. betegnelse for østlige del av Asia. Tidli­ gere brukt om alt land øst for ca. 90° o.l., nå ofte avgrenset lil østligste del av Sibir, Koreahalvøya, Kina og Japan. fjernhjelpkolonne, motorisert innsatsavdeling innen ► Sivilforsvaret. fjernkontroll, betegnelse på senderenhet som brukes til fjernstyring av utstyr som fjernsynsapparater, mu­ sikkanlegg, dører og porter, modellkjøretøyer m.m. Fjernkontrollen styrer ved hjelp av ultralyd, infra­ rødt lys eller radiobølger. Fjernkontroll kan også betegne et system for over­ våking og styring av anlegg som er fjerntliggende i forhold til kontrollstedet, f.eks. kraftverk, se ►fjern­ styring. fjernkulturell, betegnelse på person som oppfattes å ha en kulturell bakgrunn som er meget forskjellig fra bakgrunnen til den som bruker betegnelsen. Ordet dukket opp i den norske innvandringsdebatten i midten av 1990-årene og brukes på visse hold, mer eller mindre bevisst, til å skille mellom pre­ sumptivt mer og mindre «tilpasningsdyktige» og følgelig «akseptable» innvandrere. De aller fleste mennesker fra den såkalte tredje verden, som blant annet har en annen hudfarge og en annen religion enn de fleste nordmenn, oppfattes i en del kretser som fjernkulturelle og dermed som potensielt «pro­ blematiske». fjernlån, utlån av originalmateriale eller kopitjenes­ ter fra et bibliotek til et annet bibliotek under annen administrativ enhet. Begrepet innlån blir brukt om et lån fremskaffet av et bibliotek som fjernlån fra et annet bibliotek til en bruker, enten det er originaldo­ kument eller i form av kopi til erstatning for lån av originaldokument. Fjernlån og innlån er biblioteksamarbeid i praksis, og er den viktigste samhandlin­ gen mellom bibliotekene nasjonalt og internasjonalt. Malet er at de samlede bibliotekressurser skal utnyt­ tes maksimalt. Tradisjonelt har lån av bøker mellom norske bibliotek vært gratis. De fleste fag- og forskningsbibliotekene tar seg nå betalt for å få dekket egne ekspedisjonskostnader ved levering av kopier som fjernlån. I folkebibliotek skal innlån være gratis for publikum. - Digital formidling av fjernlån over­ tar mer og mer for kopier, og er gjenstand for tilpas­ ninger i opphavsretten. fjernmåling (eng. remote sensing), innsamling av informasjon om overflater eller objekter uten fysisk kontakt mellom måleinstrument og objekt. Brukes spesielt om innsamling ved f.eks. forskjellige typer kameraer eller radarsystemer i satellitter (fjernmålingssatellitter, jordobservasjonssatellitter).

Tradisjonell fjernskriver (åpnet).

Det er en rekke miljoparametre som ligger særlig vel til rette for fjernmålemetoder. Av disse kan nev­ nes: forurensninger i luft, vann og hav, havoverfla­ tens bølge- og temperaturmønster, jordoverflatens fordeling av mineraler og vegetasjon, vanninnhold i jord og snø. HISTORIE

Begrepet oppstod i forbindelse med sat ellittprosjekter i USA i midten av 1960-årene, og har siden hovedsakelig vært assosiert med jordobservasjonssatellitter og meteorologiske satellitter, selv om det fysikalske innhold er ganske uavhengig av målein­ strumentets (sensorens) bærer. Fjernmåleteknikk har i realiteten pågått i betydelig omfang allerede fra radiovitenskapens pionertid i 1920-årene (O. Heaviside, E. V. Appleton), da man benyttet radiobølger til studiet av ionosfærens sam­ mensetning. Senere (1950- og 1960-årene) var man særlig opptatt av radiobølger til studiet av rommet (planeter, Solen og Månen), og man studerte den lavere delen av Jordens atmosfære ved radiometeorologiske metoder. I 1970- og 1980-årene var man særlig interessert i vårt miljøs tilstand med hensyn til forurensninger og resursser. MÅLEMETODER

Det er naturlig å skille mellom passive og aktive fjernmålemetoder. De aktive metodene innebærer at man fra en hensiktsmessig plattform (utsiktspunkt på bakken, fly, skip eller satellitt) «opplyser» det geografiske område man vil undersøke. Den «lys­ kasteren» man vil gjøre bruk av, er bestemt av hva man leter etter. Leter man etter forurensende kjemi­ kalier, vil man «lyse» med laserkilder som har bølge­ lengder så korte at man ved å gjøre bruk av moleky­ lære resonansfenomener, avdekker molekylets sammensetning (synlig lys, infrarøde bølger). Er man interessert i objekters størrelse og form, ønsker man f.eks. å skille mellom gress, lyng eller skog, vil man benytte radiobølger (bølgelengde i området meter - mm) der bølgelengden avpasses etter objek­ tenes størrelse. Ved passive observasjonsmetoder utnytter man naturens egne belysningskilder. Solen lyser på jord­ overflaten med bølgelengder som strekker seg fra ultrafiolett gjennom synlig lys, og infrarødt til mikro­ bølger. Fordelingen av energien i de forskjellige bølgene som reflekteres fra en overflate, gir informa­ sjon om overflatens mikrostruktur (molekylstruktur, farge) og om overflatens geometriske form. De akti­ ve metodene er i regelen overlegne fordi man ved disse metoder kan velge belysningens fargefordeling (bølgelengdefordeling) og romfordeling (fokuse­ ring), og derved få de fenomenene som skal studeres, til å tre frem. Se også ►jordobservasjonssatellitter. fjernorgel. fjernverk, ekkoverk, del av større orgel plassert på avstand fra hovedorgelet for å gi fjemvirkning, betjenes fra hovedorgelets spillebord.

FJERNSYN

181

I

fjernstyrte våpen, fellesbetegnelse for alle prosjektiler

Fjernstyrt undervannsfartøy. Skjematisk fremstilling av en ROV med markering av de enkelte delene.

fjernpunkt (fysiol.), det sted på øyets synsakse der et

objekt må plasseres for at bildet skal bli skarpt når øyet ikke akkommoderer. Se ►akkommodasjon og ► nærpunkt. fjernskriver (eng. teleprinter, amer, teletypewriter), telegrafapparat med tastatur som en skrivemaskin. Mår en tast trykkes ned på senderstedet, blir den tilsvarende bokstav trykt på en strimmel eller et ark i mottakeren. Systemet er basert på et spesielt punktalfabet som opprinnelig ble foreslått av franskmannen J. M. E. Baudot i 1874. Når en tangent trykkes ned, går det først ut et startsignal, deretter kommer en kombina­ sjon av fem impulser, og til slutt et stoppsignal. Hver bokstav er et avsluttet hele. Ved hjelp av automatikk velges i mottakeren den riktige bokstav som trykkes. Meldingen kan også gå til et elektronisk lager eller diskett for videresending til en annen stasjon. Dagens fjernskrivere er elektroniske, enten realisert som et spesielt apparat eller som en funksjon i en PC. Meldingen kan først skrives på en skjerm og redige­ res som ved vanlig tekstbehandling. Deretter kan den gå til et elektronisk lager eller diskett før den sendes på et passende tidspunkt. Se også ► teleks. fjernstyring, styring av et utstyr fra et annet sted enn der utstyret befinner seg. Styringen kan foregå ved bruk av elektriske eller optiske signaler, eller ved hjelp av mekaniske, pnevmatiske eller hydrauliske overføringssystemer. Typisk eksempel i fly er autopi­ lot (hydraulisk), regulering av motorens kjøleluftåpning (mekanisk eller elektrisk), bremser (pnevmatisk eller hydraulisk). I elektriske anlegg brukes fjernstyring i stor utstrekning for igangsetting og kontroll av maskiner og apparater. Det bygges bl.a. kraftstasjoner og understasjoner uten manuell betjening hvor igangsetting, spennings- og frekvensregulering, parallellkobling, inn- og utkobling av belastningen osv. styres og kontrolleres fra en annen stasjon med betjening, og hvor de nødvendige kon­ trollapparater er montert. Telenettet blir i okende grad fjernstyrt ved at kom­ ponentene i nettet kan styres fra dataterminaler plassert i sentrale driftssentra. Herfra kan telenettet omkonfigureres når det oppstår feil, og det kan settes opp ulike veier for å fore trafikken frem gjen­ nom nettet. Fjernstyring får en stadig videre anvendelse i industrielle prosesser. Hensynet til arbeidsmiljøet i har påskyndet utviklingen av fjernstyring. Ved å fore styringssignalene frem over optiske fibere blir signa­ lene bedre skjermet mot ytre forstyrrelser enn ved elektrisk overføring, og fjernstyring kan derved i større grad benyttes der det fysiske miljøet er ek­ stremt. 1 dagliglivet brukes fjernstyring av f.eks. fjernsyns­ apparater og forskjellige hobbygjenstander (f.eks. -modellflyxig-biler). Se ►fjernkontroll.

som kan dirigeres mot målet, eventuelt også detone­ res, ved elektroniske og elektrooptiske hjelpemidler (radio, radar, trådstyring, laser eller infrarød sty­ ring). fjernstyrt undervannsfartøy, ROV (fork, for eng. Remote-Operated Vehichle), farkost som brukes iste­ denfor dykkere ved undervannsarbeider, særlig pa store dyp. Fartøyene er vanlig brukt i petroleums­ produksjon til havs, særlig i forbindelse med olje­ brønner som er havbunnskompletterte, dvs. at brøn­ nen er avsluttet med et ventiltre på havbunnen. ROVene er utstyrt med elt eller flere videokameraer, verktøy for forskjellige operasjoner kan monteres etter behov. ROV kan bl.a. brukes til visuell inspek­ sjon, til inspeksjon av sveiser ved hjelp av virlvelstrømsmålere, eller til betjening av ventiler og kob­ linger. Fjernstyringen skjer enten fra et lite, spesialbygd overflatefartøy, eller direkte fra en oljeproduksjonsplattform. fjernsyn, televisjon, elektronisk overføring av leven­ de bilder og tilhørende lyd. På grunnlag av de teknis­ ke muligheter er fjernsyn utviklet til et massekommunikasjonsmiddel, basert på en rekke kunstarter og på journalistiske, håndverksmessige og artistiske ferdigheter. Prosessen å overføre levende bilder ved hjelp av fjernsyn kan vi dele opp i tre faser: 1) Punktvis å omsette lyssignalene fra bildet til elektriske signaler og samtidig tilsette informasjon om punktets posi­ sjon i bildet. 2) Distribuere signalene til fjernsynssendere, hvor de blir preget inn pa radiobølger og sendt ut i eteren. 3) Fange opp radiobølgene pa en antenne og nytte informasjonsinnholdet i radiobøl­ gen til å bringe frem et levende bilde på en billedskjerm.

FJERNSYN

Innhold Side Historikk 181 Prinsipp, virkemåte 183 Billedsignalet 183 Lydsignalet 183 Tekst-TV 183 Det analoge fjernsynssignalet 183 Overføring av analoge fjernsynssignaler 183 Jordbunden kringkasting 183 Satellittkringkasting 183 Kabelfjernsyn 183 Mottaking av signaler 183 Analoge fjernsynssystemer 184 NTSC, PAL 184 SEC AM 184 MAC 184 Billedformat 185 HDTV 185 Digitale fjernsynssystemer 185 Organisering og programvirksomhet 185 Fjernsynsselskaper 185 Internasjonale fjernsynsoverføringer 185 Finansiering 186 Fjernsyn i Norge 186 Norsk Rikskringkasting 186 Fjernsyn utenfor NRK 186 OVERSIKTER

Fjernsynets utvikling Inndeling i bånd og kanaler Fjernsyn i Norge

182 183 186

Historikk De første ideene for å overføre levende bilder ved hjelp av elektriske signaler var basert på å dele bildet inn i små felter (punkter) og kontinuerlig overfore lysstyrken i hvert punkt for seg. Bildet ble altså projisert på en skjerm der det i hvert punkt satt en lysfølsom celle, fotocelle, som avgav en strøm som

varierer med belysningen. Fra hver celle var det en elektrisk forbindelse til en lampe til det tilsvarende punkt pa en skjerm på mottakersiden.

Fjernsyn. Da fjernsynet kom i 1950-årene, først i USA, senere i Europa, ble folks hjem og hverdag grunnleggende forandret. Det ble sagt at familiekretsen ble omgjort til en halvsirkel. Kinoenes besøkstall sank, mens folk satt fascinert foran fjernsynsskjermene hjemme. I en tid med en eller få kanaler kunne gatene bli nesten folketomme mens populære

programmer ble sendt.

FJERNSYN i-----------------

182

FJERNSYNETS UTVIKLING Noen hovedpunkter 1878 1884 1897 1906 1923 1923 1928

1936 1953 1960 1962 1972 1984 1989 1990 1995

2002 2004

Sir W. Crookes konstruerte det forste katodestråleror, forløperen til billedrøret P. Nipkov bygde en mekanisk innretning for linjeavsøking, Nipkovs skive K. Brann presenterte en videreutviklet versjon av katodestrålerøret, noe som muliggjorde elektronisk fjernsyn B. Rosing demonstrerte et system for overføring av fjernsynsbilder basert på bruk av katodestrålerøret V. K. Zworykin oppfant det første elektroniske kamerarør, ikonoskopet J. L. Blaird demonstrerte kringkasting av fjernsynsbilder, hvor Nipkovs skive ble benyttet Blaird demonstrerte fargefjernsyn med bruk av en Nipkovs skive med tre sett hull, ett sett for hver primærfarge BBC starter regulære fjernsynssendinger med et helelektronisk system NTSC-systemet for fargefjernsyn vedtas som standard i USA Regulære fjernsynssendinger begynner i Norge Fjernsynssignaler overføres over Atlanterhavet via Telstar-satellitten NRK innfører fargefjernsyn NRK starter fjernsynsoverføring til installasjoner i Nordsjøen og til Svalbard over satellitt med bruk av MAC-systemet Kringkasting av høyoppløsnings fjernsynsbilder (HDTV) introduseres i Japan BBC introduserer et digitalt stereolydsystem (NICAM). Systemet tas også i bruk i de nordiske land Eksperimentering med digitale fjernsynssystemer pågår. Forventes å bli tatt i regulær bruk rundt årtusenskiftet Telenors fjernsynssatellitter gikk over til ren digital fjernsynssending 15. okt. Stortinget sier ja til utbygging av et digitalt bakkenett 16. feb. Analoge fjernsynssendinger opphører i løpet av 2006-2009.

Et slikt system var upraktisk på mange måter. Bildet måtte deles opp i svært mange felter for å få et godt bilde, og det blir et tilsvarende stort antall overføringskabler mellom sender og mottaker, noe som ikke er brukbart for overføring av bilder over lengre strekninger. For å gi samme detaljrikdom som man nå krever, ville et slikt system fore til minst 200 000 forbindelser mellom de to skjermene. Men prinsip­ pet med å dele opp bildet i punkter og overføre lysinnholdet i hvert enkelt av disse punktene, er tatt opp igjen i dagens digitale systemer. Utfordringen i fjernsynets barndom var derfor å finne et system hvor et levende bilde kunne overfø­ res over en enkelt elektrisk forbindelse, noe som forutsatte at bildet måtte avsokes linje for linje. Den første innretning for dette var den såkalte Nipkows skive, patentert av den tyske oppfinner Paul Nipkow i 1884. Dette er en flat, sirkulær skive som er perfo­ rert med en serie små hull arrangert i en spiral fra sentrum i skiven til ytterkanten. Når skiven roteres foran en fotocelle, vil den ytterste raden av hull avsoke en stripe på toppen av bildet, og de etterføl­ gende hullrader avsøker striper nedover inntil hele bildet er avsøkt. Ut av fotocellen fås da et signal som varierer kontinuerlig i takt med lysvariasjonene i de avsøkte linjene. På grunn av den mekaniske oppbyggingen var ikke Nipkows skive tilstrekkelig effektiv når den ble laget i større skala og med et omdreiningstall høyt nok til å oppnå gode bilder. Likevel ble det eksperi­ mentert med slike systemer frem til 1936, da et system med 240 linjer og 24 bilder per sekund utvik­ let av engelskmannen J. L. Blaird, ble prøvd ut av BBC og sammenlignet med et elektronisk avsøkingssystem med 405 linjer og 25 bilder per sekund. Det elektroniske systemet gikk seirende ut av testen. Dermed var det slutt på epoken for mekaniske fjern­ synssystemer. Det var oppfinnelsen av katodestrålerøret, presen­ tert av tyskeren Karl Braun i 1897, som gav mulig­ heten til å utvikle dagens fjernsynssystemer. I kato­ destrålerøret kunne man avsøke det projiserte bildet på skjermen med en elektronstråle. Skjermen ble utformet som en mosaikkplate av fotosensitive celler som var i stand til a akkumulere elektriske ladninger etter å ha vært belyst, og strømmen gjennom røret

varierte i takt med belysningen i de ulike punkter etter hvert som bildet ble avsøkt. Amerikaneren V. K. Zworykin søkte patent på ikonoskoprøret i 1923, men det tok ti år før roret var noenlunde brukbart. Ikonoskoprøret ble brukt som kamerarør i en årrekke. Det gikk for det meste ut av bruk før 1960. Det er senere utviklet en rekke ulike typer av kamerarør. Fjernsynssendingene i England basert på 405linjersystemel fortsatte frem til 1939, da tjenesten ble lagt ned av frykt for at fjernsynssignalene ville være til hjelp for tyske bombefly til å finne sine mål. I USA utviklet National Television System Coinmittee (NTSC) en fjernsynsstandard med 525 linjer per bilde og 30 bilder per sekund, og denne ble godkjent som nasjonal fjernsynsstandard for USA i 1941. Etter den annen verdenskrig skjøt utbyggingen av fjernsyn fart, særlig i USA, og etter hvert også i Europa og andre verdensdeler. I 1949 innledet en del europeiske land etter intiativ fra Nederland og Sveits, et samarbeid for valg av felles standard for fjernsyn. Disse kom etter hvert overens om stort sett å bygge på USAs standard, men med 625 linjer og 25 bilder per sekund. Denne standarden ble anbefalt av Den internasjonale teleunions (ITU) komité for radiokommunikasjon (CCIR), og systemet kalles CCIR 625-linjer System I. Standarden har fått stor utbredelse. For jordbunden distribusjon er den i bruk i de fleste land utenom Nord-Amerika, en del av Sor-Amerika og Det fjerne østen, som benytter 525-linjerstandard. I 1954 ble det etablert et radiolinjesystem for programutveksling mellom Storbritannia, Frankri­ ke, Belgia, Nederland, Vest-Tyskland, Danmark, Sveits og Italia. Dette året ble en rekke fellessendinger gjennomført med et provisorisk teknisk koordinasjonssenter i Lille i Frankrike. Både programme­ ne og den tekniske koordinasjonen hadde et noe tilfeldig preg, og samarbeidet ble derfor lagt under Den europeiske kringkastingsunion (European Broadcasting Union, EBU). Starten av Eurovisjon som fast organisasjon dateres til 6. juni 1954, og siden har systemet utviklet seg til å omfatte hele VestEuropa. Av de nordiske landene var det Danmark som først startet med prøvesendinger (1951) og regulære

sendinger fra 1954. Sverige startet regulære sendin­ ger i 1956, Finland i 1957, mens Norge startet regu­ lære sendinger i 1960. Parallelt med utviklingen av svart-hvittfjernsyn pågikk eksperimenter med fargefjernsyn. Den første demonstrasjon av fargefjernsyn ble utført i England av Blaird i 1928, bare fem år etter at han hadde demonstrert sitt monokrome fjernsyn. Han benyttet en nipkowskive med tre sett hull, ett sett for hver primærfarge. Selv om et slikt system utvilsomt virket, var det altfor mange problemer med et meka­ nisk system til at det noen gang fikk særlig utbredel­ se. 1 1953 lanserte NTSC et helelektronisk system for fargefjernsyn, og dette skulle danne basis for alle dagens fargefjernsynssystemer. Fargefjernsynssendinger med NTSC-systemet startet i USA i 1954. Først atskillige år senere ble det regulære fargesendinger i europeiske land. For å eliminere noen svakheter med NTSC-systemet ble det utført prøvesendinger og eksperimenter med modulasjonssystemer i flere land. I 1963 foreslo Vest-Tyskland PAL-systemel, utviklet av Walter Bruch, som en standard for Europa. I Frankrike ble det arbeidet med et annet system, SECAM, og dette ble i 1965 foreslått som et alternativ til PAL. Begge forslag må betraktes som varianter av NTSC-standarden, tilpasset 625-linjer CCIR monokrom stan­ dard. Fordelen med de to systemene er at de ikke er sa følsomme for faseforstyrrelser som NTSC-syste­ met. Siktemålet for de europeiske land var å bli enige om en felles standard, men i 1965 ble det klart at landene ikke klarte det. Frankrike og Sovjetunionen tok bestemt stilling for SECAM, mens storparten av Europa for øvrig holdt på PAL. Landene i SentralEuropa startet med fargefjernsyn i 1967-68.1 Norge ble en gradvis overgang til fargefjernsyn påbegynt i 1972. Etter hvert vil de analoge fjernsynssignalene bli erstattet med digitale. Et system for dette DVB-T er utviklet av DVB-organisasjonen, og Stortinget ved­ tok 26. februar 2004 å erstatte det analoge jordnettet med et digitalt nett. Det er flere grunner til denne overgangen, økning av antallet kanaler for jordbun­ de! distribusjon, bedre signalkvalitet, bedre utnyttel­ se av frekvensbåndene og mulighetene for utvidelse av tjenestene gjennom konvergens med de digitale telesystemene. (Se ►DVB). Den første som foreslo bruk av et satellittsystem for kringkasting av fjernsyn, var den engelske fysikeren A. C. Clarke i en artikkel i Wireless World i 1945. Teknologien var på det tidspunktet ikke moden for dette, men 11. juli 1962 ble fjernsynsprogrammer overført fra USA til England og Frankrike via satellit­ ten Telstar I. Denne satellitten var ikke geostasjonær, og den var synlig samtidig fra USA og Europa i bare 20 minutter. Den første geostasjonære satellitt for dette formålet var Early Bird, som ble skutt opp 6. april 1965. Siden fulgte en rekke geostasjonære satellitter i Intelsat-systemet. Et fjernsynsbilde dannes ved at en elektronstråle avsøker bildet linje for linje. Når en linje er avsøkt, må strålen posisjoneres til begynnelsen av neste linje.

FJERNSYN

183

Store jordstasjoner var nødvendig for å sende opp og ta ned signalene. Den første jordstasjon i Norden for satellittkommunikasjon ble bygd på Tanum i Sverige i 1971. Norge var tidlig ute med å ta i bruk satellitteknikken, og i 1984 ble fjernsyn overfort til Svalbard via en av Eutelsat-satellittene. Senere kom direktesendende kringkastingssatellitter som er basert på individuell mottaking i det enkelte hjem. Satellittsystemene var årsaken til at et nytt fjernsynssystem, MAC (Multipexed Analog Components), ble utviklet. Billedsignalet ble da sendt analogt, mens lydkanal(er) og annen informasjon ble sendt digitalt. MAC-systemet åpnet også for forbedret kryptering, som var viktig for betalingsfjernsyn og av hensyn til opphavsrettigheter for enkelte fjernsyns­ program. MAC-systemet benytter større båndbredde og muliggjør derfor en betydelig bedre billedkvalitet enn PAL, samt at lyden kan overføres som stereo. Av ulike grunner har MAC allikevel ikke fått noen utstrakt bruk. For kringkasting via satellitt er nå både PAL og MAC i stor grad byttet ut med et digitalt fjemsynssystem, DVB {Digital Video Broadcasting). Telenor gikk over til digital satellittoverføring den 15. oktober 2002.

Prinsipp, virkemåte BILLEDSIGNALET

Det elektriske signalet som inneholder billedinformasjonen, dannes ved at bildet gjennom et linsesystem blir projisert på en plate av et metall hvor led­ ningsevnen varierer med belysningen. Når platen blir avsøkt av en elektronstråle, får vi generert en elektrisk strøm som varierer med lysstyrken (gråto­ nen) i det punkt i bildet som elektronstrålen treffer. Elektronstrålen avsøker bildet linje for linje på til­ svarende måte som når vi leser en side i en bok. Når én linje er avsøkt, må elektronstrålen posisjo­ neres til begynnelsen på neste linje. Under tilbakestillingen må elektronstrålen være slukket. Når hele bildet er avsøkt, må elektronstrålen tilbakestilles til øverst på platen. For å få en korrekt gjengivelse i mottakeren, må signalet også inneholde informasjon om starttidspunktet for en ny linje og for et nytt delbilde. Dette blir ivaretatt av linjesynkroniseringspulser og delbildesynkroniseringspulser. Svart-hvittfiemsyn. Billedsignalet for svart-hvittfjemsyn inneholder for hver linje et signal som varierer med lysstyrken, mellom hver linje og hvert delbilde et slukkesignal samt linje- og delbilde synkroniseringspulser. Dette sammensatte signalet kalles videosignalet. Antallet bilder som avsøkes per sekund samt hvor mange linjer som benyttes for å avsøke hvert bilde, er avgjørende for hvordan øyet oppfatter kvaliteten på det overførte bildet. Man har funnet at vi unngår et flimrende synsinntrykk der­ som det overføres 50-60 bilder per sekund, og at detaljene kommer godt nok frem med 400-600 linjer per bilde. Systemet som brukes i Norge har 625 linjer. Som et kompromiss mellom billedkvalitet og krav til hastighet i overføringen avsøkes bare annenhver linje i hvert delbilde, dvs. 312,5 linjer per delbilde. Hvert av de to delbildene avsøkes 25 ganger per sekund. Det blir dermed overført 50 delbilder per sekund. Fargefjernsyn. Fargefjernsyn ble innført etter at svart-hvittfjernsyn var vel etablert, og et krav til fargefjernsynssystemene var at de skulle være kom­ patible med de allerede eksisterende svart-hvittsystemer. Det vil si at fargefjernsyn kan tas inn som svart-hvittbilder på svart-hvittmottakere, og at svart-hvittsignaler kan tas imot på fargemottakere. Dette er oppnådd ved å legge informasjon om fargéne inn som et tillegg i det samme basisbåndet som forsvart-hvitt, modulert inn på en egen bærebølge for fargene. Dette lar seg gjøre uten at svart-hvittsignalet blir vesentlig forstyrret, fordi det i deler av svart-hvittspekteret er god plass mellom frekvens­ komponentene. Det er utviklet ulike varianter av fargefjernsynssystemer (NTSC, PAL, SECAM) som er i bruk i ulike

mottagerapparat antenne/kabel

dekoder

studio

kanalvelger

høyttaler

Lyset fra motivet passerer fjernsynskameraets linser og splittes så opp ved hjelp av speil. De tre primærfargesignalene gar til en koder der de gjøres om til et fargevideosignal. Videosignalet modulerer billedsenderen, og lydsignalet modulerer en egen radiobærebølge. Disse to signalene, basissignalet, sendes via diplekseren til senderantennen J fjernsynsmottakeren mottas og separeres signalet. Lydsignalet går via en demodulator til høyttaleren, og videosignalet går til dekoderen som gjenskaper de tre primærfargesignalene.

deler av verden. Felles for alle er at informasjonen om fargene i bildet finnes ved å splitte lyset opp i tre fargekomponenter (blått, grønt og rodt) ved hjelp av speil med forskjellige reflekterende egenskaper. Disse blir så summert på en slik måte at vi får ut to signaler - ett for lysstyrken (identisk med svarthvittsignalet) og ett for fargeinnholdet, dvs. hvor mye blått, grønt og rodt de ulike punktene i bildet inneholder. Når disse to signalene blir overført til mottakeren, kan disse gjengis som et fargebilde på billedskjermen. LYDSIGNALET

Den analoge lyden overføres som et separat signal og er frekvensmodulert inn på en egen bærebølge. Det ble også innført et system for digital overføring av stereo lyd, NIC AM (Near Instantaneously Companded Audio Multiplex) som overfører 14 bit per sample med en samplingfrekvens på 32 kKHz. De 14 bit omgjøres til 10 bit, og den totale datahastigheten for digital lyd, inkludert kontrollinformasjon, blir 728 kbit/s. Den digitale bærebølgen ligger ved siden av den analoge slik at begge signaltypene vil være samtidig tilgjengelig. Alternativt kan NICAM-systemet brukes til overføring av 702 kbit/s data. TEKST-TV

Under billedtilbakeløpstiden vil det være en del linjer som ikke benyttes til overføring av billedinformasjon. Disse tidslukene kan benyttes til å overføre et digitalt signal med tekstinformasjon. 4 linjer per delbilde benyttes til tekst-TV, og det tar 0,12 s å overføre en side tekst. (Se også ►tekst-TV). DET ANALOGE FJERNSYNSSIGNALET

Videosignalet og lydsignalet til sammen kalles basisbåndsignalet. Foråt detaljene i bildel skal komme godt nok frem, krever basisbåndsignalet et frekvens­ bånd på ca. 6 MHz.

Overforing av analoge fjernsynssignaler JORDBUNDEN KRINGKASTING

1 det jordbundne kringkastingssystemet sendes fjernsynssignalet gjennom et distribusjonsnett (programlinjenett, i Norge i stør grad bestående av radio­ linjer) eller via satellitt frem til et antall fjernsynssendere som gjerne ligger høyt og fritt og derved dekker et stort område. Her blir signalet modulert inn på en radiobærebølge. Frekvensbåndene som er avsatt til fjernsyn, er gitt i tabell. Det benyttes amplitudemodulasjon hvor det ene sidebåndet blir delvis undertrykt (eng. vestigal sideband). slik at båndbred­ den blir 7 MHz i VHF- og 8 MHz i UHF-båndet. 1 områder som har dårlig dekning fra hovedsendere, benyttes frekvensomformere, hvor signalet fra hovedsenderen blir tatt imot, omformet til en annen frekvens og sendt ut på nytt pa andre antenner. Dek­ ningen i nærheten av omformeren blir dermed god. SATELLITTKRINGKASTING

Kringkasting med bruk av satellitter oker stadig i omfang. Fjernsynssignalet frekvensmoduleres på en

bærebølge, sendes fra antenner på jordstasjoner, mottas i satellitten, skiftes i frekvens, forsterkes og sendes tilbake til mottakere på Jorden. Satellittene er plassert i en geostasjonær bane, 36 000 km over jordoverflaten, hvor de sett fra Jorden tilsynelatende står stille. Fra denne høyden vil over en tredjedel av jordoverflaten være synlig, slik at dekningsområdet kan være stort. I praksis vil dekningsområdet være avgrenset til bestemte områder, særlig av effektmessige hensyn. Frekvensene som benyttes, ligger i området 12 GHz. DBS-satellitter (DirectBroadcasting Satellite) sender med høy effekt til et begrenset dekningsområde, f.eks. Europa eller Skandinavia, og krever derfor bare enkle mottakere med små antenner. Én satellitt i geostasjonær bane kan dekke 97 % av alle hus­ stander i Norge. I dag blir mer enn 2000 fjernsyns­ programmer kringkastet på denne måten til euro­ peiske land. KABELFJERNSYN

I tettbygde områder er det hensiktsmessig å distribu­ ere fjernsynprogram via et kabelnett i stedet for å la hver husstand ha sin egen antenne. Programmene mottas fra satellitt i kabelhodet, og analoge fjensynskanaler legges ved siden av hverandre i frekvensspekteret, i Europa med 8 MHz for hver TV-kanal. Dessuten kan den samme kabelen benyttes til et større antall radioprogram, da hvert radioprogram benytter et smalere frekvensområde. Hver kabel kan typisk ha en kapasitet pa opp til 80 kanaler. MOTTAKING AV SIGNALER

I fjernsynsmottakeren er det forste trinnet en kanal­ velger. Signalet fra antennen eller fra kabelen inne­ holder flere TV-kanaler, og kanalvelgeren fungerer som et filter som bare slipper gjennom ønsket kanal. Uansett kanal blir signalet deretter omformet til å ligge i et fast frekvensbånd, slik at de etterfølgende forsterkere, mellomfrekvensforsterkerne, kan være avstemt til samme frekvens. I neste trinn skilles de ulike delene av signalet, lyd, bilde og tekst, fra hver­ andre og benyttes til hvert sitt formål i mottakeren.

Fjernsyn Inndeling i bånd og kanaler

VHF/bånd I VHF/bånd III UHF/bånd IV UHF/bånd V

Frekvensområde (MHz) 47-68 174-230 470-621 622-790

Kanal 2-4 5-12 21-39 40-60

Inndelingen gjelder Norden og de fleste vesteuropeiske land VHF = Ven’ High Frequency (meterbølge) UHF = Ultra High Frequency (desimeterbølge)

FJERNSYN I

184 under overføringen. Luminanssignal og lyd overfø­ res som for svart-hvittfjernsyn. I NTSC og PAL blir fargesignalene R-Yog B-Yamplitudemodulert på fargehjelpebærebølger som har samme frekvens, men som innbyrdes er forskjøvet 90° i fase (kvadraturmodulering). Frekvensen ligger innenfor Ysignalets frekvensspektrum. De to modulerte bære­ bølgene adderes vektorielt og gir krominssignalet F. For ulike kombinasjoner av R-Y og B-Fvil vektorsummen F rotere og endre lengde. Retningen av F representerer fargetonen, mens lengden angir metningsgraden. I mottakeren dekomponeres F i be­ standdelene R-Y og B-Y, og av disse, sammen med luminanssignalet Y, kan grønnfargen G-Fgenereres. NTSC, PAL

NTSC (av eng. National Television System Committee) var det forste systemet som ble utarbeidet. Svakhe­ ten ved systemet var at varierende tidsforsinkelse av signalet under overforingen (fasefeil) medførte utilsiktet dreining av krominanssignalet F og dermed feil i fargetonen. I PAL-systemet (av eng. Phase Altemation Line), som ble utviklet i Tyskland, blir i senderen fasen på R-Yskiftet 180° for annenhver linje. Fasefeil under overføringen får da motsatt effekt i to påfølgende linjer. Ved å addere signalet i en linje med foregående linje (realiseres ved å bruke et forsinkelsesledd) kan innvirkning av fasefeil (og dermed feil i fargetonen) elimineres. I stedet fås en mindre feil i lengden av F (metningsgraden), men dette kommer lite til syne i bildet. NTSC og PAL avviker også i en del andre detaljer, men måten å handtere fasefeil på, er den viktigste forskjellen. SECAM

Fargene i et fargefjernsynsbilde består av kombinasjoner av tre farger: rødt, grønt og blått.

Videosignalet, som i en svart-hvittmottaker er iden­ tisk med lysstyrkesignalet, forsterkes og sendes inn på billedrørets katoder. Fargeinformasjonen, som er modulert inn på en egen fargebærebølge, blir behandlet i fargedemodulatorkretser. Herlra lår vi ut tre signaler for innholdet av blått, rødt og grønt, og disse sendes inn på hvert sitt styregitter i billedrøret. Billedrøret har også tre katoder som leverer hver sin elektronstråle. Spen­ ningsforskjellen mellom katodene og hvert av de tre styregitrene intensitetsmodulerer elektronstrålene med hver sin farge. Når elektronstrålene treffer sine tilhørende punkter pa billedskjermen, avgir disse henholdsvis blått, rodt og grønt lys, og summen av de tre fargene gir ved additiv fargeblanding del riktige fargeinntrykk (se ogsa ►billedrør). Linje- og billedsynkroniseringspulsene skilles også ut og brukes til å synkronisere generatorer som leverer horisontale og vertikale avbøyningsspenninger, dvs. de spenninger som styrer elektronstrålene til å avsøke billedskjermen linje for linje og som bringer strålene tilbake øverst på skjermen nar et delbilde er fullført. Lyden, som er frekvensmodulert på en egen bærebølge, blir skilt ut, demodulert og forsterket for å kunne drive høyttalerne. Informasjo­ nen i tekst-TV- signalet blir skilt ut slik, og hvis tekst TV-mottaking er aktiv, vil den siden som er valgt bli vist på skjermen. Nå er det ogsa vanlig at informasjo­ nen lagres i en hukommelse i mottakeren slik at den kan tas frem ved hjelp av en kontrollenhet. Hukom­ melsen i mottakeren oppdateres med jevne mellom­ rom.

Analoge fjernsynssystemer Det menneskelige øyet oppfatter elektromagnetiske bølger med bølgelengde 400-700 nm (nanometer = 10-9 meter) som lys. De ulike bølgelengder oppfattes som forskjellige farger; 400 nm som fiolett og 700 nm som rodt. Øyets følsomhet varierer sterkt i det angitte bølgelengdeområdet og er størst ved ca. 555 nm, som svarer til gulgront. Øyets fargeoppfatning, fargetonen, bestemmes av lysstrålenes dominerende bølgelengde. Lys som inneholder alle bølgelengder, oppfattes som hvitt. Hver farge kan være mer eller mindre mettet. Metningsgraden bestemmes av hvor stort tilskudd av hvitt som finnes i fargen. Videre bestemmes syns­ inntrykket av fargens lysstyrke eller luminans. Fargefjernsynssignalet må derfor inneholde infor­ masjon om fargetone, metningsgrad og luminans i hvert punkt i bildet. Felles for alle fargefjernsynssystemene er at luminanssignalet (F) dannes som en veid sum av de tre grunnfargekomponentene rødt (R), grønt (G) og blått (B) etter formelen Y = 0,30 7?+ 0,59 G + 0,11 B. Dette korrigerer for følsomhetsvariasjoner i øyet og gir samme luminanssignal som i svart-hvittfjernsyn. Videre dannes differansesignalene R-Yog B-Y, som er signalene som sammen med F blir overf ort fra sender til mottaker. Grønt kan i mottakeren gjenvin­ nes fra disse tre signalene. Det som skiller de tre fargefjernsynssystemene fra hverandre, er i hovedsak metoden for å overføre fargeinformasjonen, samt ved de teknikker som benyttes for å korrigere for forringelser av signalet

Også i SECAM (av fr. Séquentiel Couleurs å Mémoire) var siktemålet å unngå at fasefeil skulle gi gale farge­ toner. Her utnyttes det at øyets oppløsningsevne er mye lavere for fargede detaljer enn for tilsvarende i svart-hvitt. 1 SECAM benyttes derfor sekvensiell overforing av R-Y og B-Y, idet disse fargedifferansesignalene overføres vekselvis i annenhver linje. For å få en fullstendig fargeinformasjon i hver linje adderes i mottakeren en linje med den foregående linje, tilsvarende som i PAL. Derved reduseres opp­ løsningen for bildets fargeinnhold til det halve, men dette har mindre betydning. I SECAM blir de to fargedifferansesignalene frekvensmodulert inn på fargebærebølger med ulik frekvens. Valg av frekvens for fargehjelpebærebølger i de tre omtalte systemene er gjort ut fra at fargeinformasjo­ nen i minst mulig grad skal forstyrre svart-hvittsignalet. Det har ført til at denne frekvensen er noe forskjellig før de tre systemene. I PAL har fargehjelpebærebolgen frekvensen 4,43361875 MHz. Fargehjelpebærebølgen er undertrykt for å gi minst mulig forstyrrelser i signalet, men den må tilsettes igjen i mottakeren av hensyn til demoduleringen. Det overføres derfor noen perioder av fargehjelpebærebølgen i hverlinjeslukkepuls fora synkronisere kret­ sen i mottakeren som regenererer dette signalet. Felles for NTSC, PAL og SECAM er at farge- og luminanskomponentene deler et felles frekvensbånd hvor alle signalkomponentene sendes kontinuerlig. Disse signalkomponentene virker inn på hverandre og bidrar til forstyrrelser i bildet i form av det som kalles fargeoverhoring og luminansfeil. Når fargein­ formasjonen ble lagt innenfor frekvensbåndet til svart-hvittsignalet, var én av årsakene at svart-hvitt og fargefjernsyn skulle være kompatible, men også fordi tilgjengelig frekvensplass for de jordbundne signalene gjorde det nødvendig å begrense kanalbredden til 7 og 8 MHz. MAC

I 1977 ble kringkasting av fjernsyn over DBS-satellitter tildelt frekvensbåndet 11,7-12,5 MHz med kanalbredder på 27 MHz. Dette gav mulighet for å definere en ny fjernsynsstandard, MAC (Multiplexed Analogue Components), hvor svakhetene i de gamle systemene ble eliminert. Signalene for luminans, farge og lyd overføres også her søm analoge signaler,

FJERNSYN

185 med de er skilt fra hverandre i tid ved at de tildeles separate tidsluker. Det er ingen underbærebølger for farge og lyd. I tiden som er til rådighet for én linje (64 pis), benyttes 10,2 ps til å overføre lyd og datasignaler, 17,9 ps til fargeinformasjon og 34,8 ps til luminanssignalet. Dette får man til ved å komprime­ re fargesignalet i forholdet 3:1 og luminanssignalet i forholdet 3:2. Komprimeringen utføres ved å digita­ lisere signalene, redusere bredden på de digitale pulsene med de angitte forhold og deretter igjen gjøre signalene om til analog form. Komprimeringen øker videosignalets båndbredde til 8,4 MHz mot 5 MHz for PAL. R-Yog B-Yoverføres vekselvis i an­ nenhver linje, tilsvarende som i SECAM. Luminansog fargesignalene blir så frekvensmodulert pa bære­ bølgen i de dertil avsatte tidsintervaller med resulte­ rende båndbredde lik 27 MHz. Lyd og data overføres som et digitalt signal i linjeslukkeperioden. Del er spesifisert fem ulike varian­ ter av MAC-systemet. Luminans og farger overføres på samme måte i alle variantene, slik at det er bare måten å overføre lyd/datasignalet på som skiller dem fra hverandre. Dette signalet blir i utgangs­ punktet generert med en bitfrekvens på 20,25 Mbit/ s, noe som gir plass til åtte høykvalitets lydsignaler. Dette muliggjør f.eks. overføring av den samme lyden på ulike språk. Se også ►MAC.

Et slikt signal er robust når det gjelder forstyrrelse på grunn av tilfeldige refleksjoner fra bygninger og fjellsider. De forskjellige signalene kan kombineres konstruktivt slik at de bidrar til å forbedre den totale signalkvaliteten i stedet for å forstyrre. Dermed kan også flere sendere operere på samme frekvens. Signalene fra andre senderne, som er forsinket i forhold til hovedsignalet, kan oppfattes som en reflekser. For å sikre signalkvaliteten nyttes også feilkorrigerende koding, RS-koding og foldingskoding som for satellitt. Modulasjonsmetoden betegnes Coded Orthogonal Frequency Division Multiplex ( COFDM). Systemet gir en effektiv utnyttelse av det tilgjengelige frekvensspektrum. De samme prinsip­ per nyttes ved digital lydkringkasting. Se også ►digitalfjernsyn. ThH/GuSt

Organisering og programvirksomhet Analoge fjernsynssystemer. De to modulerte bærebølger R-Y og B-Y adderes vektorielt og gir krominssignalet F.

BILLEDFORMAT

Det opprinnelige formatet på en fjernsynsskjerm var et bredde/høyde-forhold på 4:3. Bredbåndsformatet 16:9 ville tilsvare bedre det formatet som brukes for filmer, og det blir også mer aktuelt for fjernsyns­ skjermer. Dette formatet krever mer overføringska­ pasitet, og i MAC-systemene lot dette seg gjøre ved å benytte en del av kapasiteten i lyd/datasignalet til billedinformasjon og overføre bare én lydkanal. Et slilct signal vil også kan tas imot på en 4:3-skjerm ved at det vises et utsnitt av det større bildet.

bildebærebølge

fargehjelpebærebølge

neste kanal

Modulert fargefjernsynssignal.

digital TV-kringkasting med tekniske løsninger for de tre hoveddistribusjonssystemene, satellitt, jordbundet kringkasting og kabel. For satellitt ble det i 1995 standardisert et system for overforing via satellitt, DVB-S. Dette baserte seg HDTV på bruk av firfaseskiftnøkling, QPSK, og koding med HDTV (High Definition Television} er betegnelsen pa et RS-kode fulgt av foldingskode. Dette gjorde det fjernsynssystem med en billedkvalitet som tilsvarer mulig med kvasi-feilfri overføring med datahastig35 mm widescreen film. Dette fordrer en større heter på 30 til 40 Mbit/s per transponder. En transskjerm (større enn 0,8 m2), et 16:9-format på skjer­ ponder er en kanal i satellitten som er beregnet på men og en bedre oppløsning enn i de eksisterende overføring av ett analogt TV-program, og en kringsystemer. I Europa vil det benyttes 1250 linjer og 50 kastingssatellitt kan ha over 30 transpondere. Databilder per sekund, og det er tilgjengelig komplett rate perTV-kanal reduseres stadig som en følge av utstyr for produksjon i studio av et HDTV-signal. De fremskritt for kompresjonsteknologien, og i 2004 vil analoge overføringssystemene er imidlertid ikke i den typiske verdien fordatarate per TV-program stand til å overføre slike bilder med tilstrekkelig ligge i området 2-5 Mbit/s. Dette viser at digital kvalitet. overforing muliggjør en betydelig reduksjon av overføringskostnadene per TV-program. Digitale fjernsynssystemer I 2004 ble 2. generasjons overføringssystem, DVBI et digitalt TV-system blir bildet delt opp i individuel­ S2 utviklet. Det kan benytte forskjellige modulale elementer, pixels. Et standard TV-bilde inneholder sjonsmetoder, både faseskiftnokling og APSK, hvor 720 x 576 pixels. Luminans, fargetone og metning i både amplitude og fase verieres. Modulasjonsmetohvert element blir kodet i digital form og overføres de og koderaten kan tilpasse overføringshastigheten sammen med informasjon om posisjonen til billed­ til forholdene i det aktuelle systemet, og dette øker elementet. Dersom de digitale symbolene tolkes øveforingshastigheten med typisk 30 %. feilfritt i mottakeren, kan det utsendte bildet gjen­ Et digitalt system ble øgsa utviklet før kabeldistriskapes uten noen degradering. busjøn, DVB-C. Modulasjonsmetoden søm benyttes, Overføring av et slikt signal ville kreve fire ganger er Quadrature Amplitude Modulation (QAM), hvor båndbredden til de analoge systemene. Dette er ikke bade amplitude- og fasetilstanden kan skiftes. Opp til mulig for kringkasting i eteren, men problemet 256QAM kan benyttes, som betyr at hven symbol overvinnes ved å benytte signalkompresjon eller kildekoding. Med overforing av 50 bilder per sekund kan overføre opp til 8 bit, da 2S = 258. Datahastigheten i et 8 MHz frekvensluke i en kabel kan typisk er forandringen fra bilde til bilde vanligvis svært liten, og i de analoge systemene, som er uten hu­ være 30 Mbit/s For jordbunden distribusjon av digitale fjernsyns­ kommelse, overføres derfor mye overflødig informa­ sjon. I et digitalt system blir i hovedsak bare forand­ signaler er det utviklet et system, DVB-T. Den 26 februar 2004 vedtok Stortinget a ga over til et slikt ringen fra bilde til bilde overført. Med avanserte system for jørdbundet kringkasting. Ved DVB-T kodingsmetoder og digital teknikk har det lykkes å1 fordeles informasjonen som skal overføres, på et redusere bitraten med en faktor på 50 med bibehold av dagens billedkvalitet, og kompresjonsgraden for stort antall tettliggende bærebølger. For hver bære­ bølge nyttes QAM modulasjon. Det aktuelle syste­ akseptabel billedkvalitet økes stadig. Billedkodingen met for Norge er basert pa det sakalte 8k-systemet kombinert med effektive digitale modulasjonsmetomed 6817 bærebølger som hver kan moduleres med der medfører at nødvendig båndbredde i overførings­ opp til 64QAM. Det gir en overføringshastighet pa kanalen er redusert til 10-20 % av hva som kreves 25 til 30 Mbit/s og et tilsvarende antall TV-program for de analoge systemene. (Se også ► billedkoding.) DVB-organisasjonen har utviklet et system for per sender.

Fjernsynet har etter den annen verdenskrig vokst frem til å bli et av de aller viktigste massemedier. Det har endret menneskers tidsbruk og lesevaner og har satt sitt preg pa andre kultur- og ytringsformer. Fjernsynet er basert på bilder og har utviklet seg til et medium for opplevelse (særlig underholdning) snarere enn refleksjon og fordypelse. Tekstbaserte medier, som bøker og aviser, har møtt økt konkur­ ranse om menneskenes tid; mange aviser har fulgt etter i visualisering og vektlegging av underholdningsstoff. Selv har fjernsynsmediet de siste årene møtt en stadig sterkere konkurranse fra Internett. De endringene i livs- og kulturmønster fjernsynet har bidratt til har vært klarest i fjernsynets eget hjemland, USA. Etter hvert har endringene kommet til hele den industrialiserte verden, mens så godt søm alle land i dag i større eller mindre grad preges av fjernsynet. Særlig har utviklingen av satellitt­ fjernsynet fra 1980-årene bidratt til å gjøre fjernsy­ net til et globalt medium. Man skiller gjerne mellom allmennfjemsyn og kommersielt fjernsyn. Det er mange definisjoner på hva allmennkringkasting (eng. public service broadcas­ ting) egentlig er, men et kjennetegn er at det dreier seg om en programpolitikk der også programstoff med forholdsvis lave seertall har sin plass. I USA er kommersielt, reklamefinansiert fjernsyn hovedregelen. Allmennfjemsyn er i hovedsak en europeisk form for fjernsyn, og de tradisjonelle, nasjonale fjernsynsselskapene i Europa (f.eks. NRK) hører inn under begrepet. De kan også være private og reklamefinansiert, som britiske ITV og Channel Four. Kommersiell fjernsyn organiseres tradisjonelt i generelle kanaler med ulike typer programmer. Med utbyggingen av kabelfjernsynet har man fatt et okende antall spesialkanaler (innen sport, musikk, nyheter, film osv.). Disse far lavere seertall, men kan i stedet organiseres som betalingsfjernsyn. FJERNSYNSSELSKAPER

I USA er fjernsynet et lokalt og regionalt medium, med privatdrevne stasjoner som er knyttet sammen i nasjonale nettverk (ABC, CBS og NBC). I Europa er det i stedet opprettet offentlige, nasjonale kringkas­ tingsselskaper. Pa linje med andre kostnadskrevende deler av samfunnets infrastruktur er det blitt sett på som en statlig oppgave å sørge for fjernsynsutbyggingen. Imidlertid har også privatdrevne fjernsynsstasjoner en lang historie i Europa, og avreguleringen i euro­ peisk samfunnsliv i 1980-årene førte til en oppmyk­ ning. De statlige selskapene har fatt en friere stilling, det er blitt åpnet for mer privat fjernsynsvirksomhet og i enkelte tilfeller (f.eks. i Frankrike) har statlige kanaler blitt solgt. INTERNASJONALE FJERNSYNSOVERFØRINGER

Internasjonale fjernsynsoverføringer har gått inn som daglige arbeidsoperasjoner i de fleste fjernsyns­ selskaper. Den første internasjonale fjernsynsoverføring foregikk i august 1950. Det var BBC som da arran-

FJERNSYNSKONFERANSER

186

I-----------------------------------------------------------

Nyere fjernsynsapparat med flatskjerm i formatet 16 : 9.

gerte en reportasjesending fra Calais til London. Siden har radiolinjene for overforing av fjernsyns­ program bredt seg, nasjonalt innenfor det enkelte lands grenser og internasjonalt fra land til land. De nordiske land samarbeider innenfor Nordvisjo­ nen, de vesteuropeiske innenfor Eurovisjonen og de østeuropeiske land innenfor Intervisjonen. Landene er knyttet sammen med et utstrakt radiolinjenett, og som eksempel kan nevnes at det innenfor Eurovisjo­ nen foregår nyhetsutveksling flere ganger om da­ gen. I 1962 ble den første direkte fjernsynsoverføring mellom Nord-Amerika og Europa gjennomført ved hjelp av den amerikanske satellitten Telstar, som var synlig samtidig fra begge kontinenter i ca. 30 min. hver gang den sirklet om Jorden. 6. april 1965 ble den geostasjonære kommunikasjonssatellitten Early Bird, også kalt Intelsat I, skutt opp, og senere har satellittoverføring av fjernsynsprogrammer og tele­ fonsamtaler mellom kontinentene blitt en daglig rutine. Denne type kommunikasjonssatellitter over­ fører informasjon bare mellom store jordstasjoner, og fjernsynsprogrammer må videresendes på radiolinjenettet frem til de enkelte kringkastingsselskaper. I 1980-årene ble reservekapasitet på satellitter be­ regnet på telekommunikasjon brukt til å formidle fjernsynsprogrammer; etter hvert ble det utviklet sterkere kringkastingssatellitter. Se ► satellittfjernsyn og avsnittet Signaloverføring ovenfor. FINANSIERING

Ved siden av lisensfinansiering, som brukes av de offentlige kanalene i bl.a. Skandinavia og Storbritan­ nia, er reklame den vanligste finansieringsform innen fjernsynsvirksomhet. Spørsmålet om kringkastingsreklame var en sentral del av norsk medie­ debatt i 1980-årene. Ved midten av 1990-årene ble det avklart at NRK skal være reklamefri (det ble likevel åpnet for sponsorfinansiering av visse pro­ grammer), mens andre, private kanaler kan bringe reklame innen visse rammer. Det er bl.a. regler for hvor stor del av sendetiden (totalt 15 %) søm kan brukes til reklame, videre skal nyhets- og dramaproduksjoner ikke avbrytes av reklame og reklame skal ikke sendes i forbindelse med barneprogrammer. Mens reklamefjernsyn kan betegnes som «åpne» sendinger som enhver kan se på, var det i 1990årene en vekst innen tilbudet av «lukkede» fjern­ synskanaler, basert på betalingsfjernsyn. Disse ble koblet opp mot et dekodersystem der abonnentene betaler et månedlig abonnement. I begynnelsen var det særlig filmkanaler (FilmNet, TV 1000 osv.) som baserte seg på betalingsfjernsyn, etter hvert har ogsa rene spørts- og nyhetskanaler blitt lukket. Det har vært en tendens til at internasjonalt kjente kanaler (som CNN og MTV) som har vært åpne, etter hvert krever høyere betaling fra kabelselskapene og der­ med blir flyttet øver blant kanalene man må betale ekstra for.

Fjernsyn i Norge NORSK RIKSKRINGKASTING A/S

NRKs første prøvesendinger begynte i 1954. Et utvalg, arbeidsutvalget for fjernsyn, la august 1956 frem innstilling om etablering av fast norsk fjernsynstjeneste. Innstillingen inneholdt forslag til plan

for landsomfattende utbygging i løpet av tolv år. I juni 1957 vedtok Stortinget at utbyggingen av fjern­ synet skulle settes i gang etter retningslinjene i arbeidsutvalgets landsplan. Utbyggingen gikk imid­ lertid raskere enn ventet pga. tekniske forbedringer og uventet stor publikumsoppslutning. Programar­ beidet foregikk i lydstudioer i kringkastingshuset i Oslo frem til høsten 1959, da to provisoriske fjernsynsstudioer kunne tas i bruk. Den 20. august 1960 gikk prøvesendingene over til daglige regulære sendinger. Fargefjernsynet kom i 1972. ►Tekst-TV ble innført som prøveordning i 1983 og kom senere i permanent drift. Programvirksomheten har gjennomgått en gradvis utvikling. Mens sendetiden i midten av 1960-årene var gjennomsnittlig 25 timer per uke, var den i midten av 1970-årene gjennomsnittlig 45 timer per uke og ved i midten av 1990-årene var den kommet opp i over 65 timer i uken. I de senere årene er NRKs sendetid utvidet til å dekke en stor del av døgnet; NRK har to kanaler og NRK 2 har interakti­ ve sendinger om natten. Siden NRK fikk konkurran­ se fra satellittkanaler distribuert via kabel-TV og del reklamefinansierte TV2 fra 1992, ser man en viss dreining mot lettere stoff som sport og underhold­ ning, bl.a. såpe- og realityserier. Ved inngangen til 2000-tallet holder NRK stillingen som den mest sette nyhetskanalen og den mest sette kanalen når det gjelder egenproduserte underholdningsprogrammer. I 1986 ble det satt i gang forsøk med organisasjonsfjernsyn, der inviterte organisasjoner laget sine egne programmer; dette forsøket ble ikke videreført. For å møte den økende konkurransen har NRK satset på utbygging av virksomheten ved distriktskon­ torene. På det meste hadde man 17 distriktskontorer, nå er man etter flere sammenslåinger nede i 12. Denne virksomheten var til å begynne med basert på filmopptak, men i 1972 ble reportasjebusser for svart-hvittfjernsyn plassert i en del av distriktene. I 1978 ble større reportasjebusser for fargefjernsyn tatt i bruk i Tromsø og i Bergen. Fjernsynsvirksom­ heten ved distriktskontorene økte deretter gradvis Ira 1985 også med forsøk med lokale nyhetssendin­ ger - inntil lokalfjernsyn i 1996 var etablert i alle deler av landet, med en daglig, lokal nyhetssending. 1 1996 startet NRK sin annen fjernsynskanal, NRK 2. På den teknologiske fronten ser man at bredformatet er i ferd med å slå gjennom og at digital-TV nærmer seg. Dette siste vil medføre en rekke nye muligheter og tilbud. Programvirksomheten i NRK/Fjernsynet er ellers nærmere beskrevet under ►Norsk rikskringkasting A/S og ►dokumentarfilm (Norge). FJERNSYN UTENFOR NRK

Utenlandske selskaper. I grenseområdene mot Sverige har man kunnet se svensk fjernsyn fra 1950-årene, og dette publikummet ble sterkt utvidet da de store fellesantenneanleggene i Oslo-området ble etablert i 1960- og 1970-årene. Da britisk reklamefjernsyn kunne tas ned fra forsøkssatellitten OTS i begynnel­ sen av 1980-årene, ble det likevel oppfattet som noe nytt. Distribusjonsmåten var ny, og sendingene var kommersielle. Reglene for mottak og videreformid­ ling av satellittfjernsyn ble deretter forandret flere ganger i løpet av 1980- og 1990-årene. Utenlandsk satellittfjernsyn er blitt en naturlig del av fjernsyns­ tilbudet for seere med tilgang til kabelnett eller parabolantenne. Flere av kanalene, f.eks. Eurosport, har også programmer med norsk tale. Selv om utval­ get er stort, særlig av spesialiserte kanaler som MTV, CNN og Eurosport, har de svenske kanalene beholdt stillingen som de mest populære utenlandske kana­ lene. Riksdekkende alternativer. I 1988 fikk NRK norsk­ språklig konkurranse, idet både TvNorge og TV 3 ble etablert; sistnevnte var en skandinavisk kanal søm etter få år fikk rent norske sendinger. I 1990 vedtok Stortinget a opprette et frittstående TV 2. Et nystar­ tet selskap, TV 2 AS, ble opprettet året etter og star-

FJERNSYN I NORGE

Fjernsynslisenser 1957 1960 1965 1970 1975

117 48 572 489 579 853 563 1 051 125

1980 1985 1990 1995 2003

1 1 1 1 1

204 368 496 582 750

770 631 409 176 000

Tilgang på fjernsynstilbud 2003 Andel av befolkningen NRK 98 % TV 2 94 % Satellittfjernsyn 67 % Svensk fjernsyn 47 % Lokalfjernsyn 46 % Betalingsfjernsyn 20 % Tekst-TV Video DVD-spiller

91 % 77 % 43 %

Norske fjernsynskanaler Oversikten omfatter riksdekkende fjernsynskanaler som sender på norsk Startet NRK 1 1960 NRK 2 1996 TV 2 1992 TV 3 19871 TvNorge 1988 1) Kanalen startet med fellesskandinaviske sendinger nyttårsaften 1987, senere egne norske programmer

tet sendingene i 1992. Som den første konkurrent over jordbundet nett kunne kanalen raskt dekke størstedelen av befolkningen. Formelt hadde Norge nå fått to likeverdige fjernsynskanaler, selv om NRK har beholdt ledelsen både i ressurser og seeroppslut­ ning; mange vil hevde at kanalen også leder i kreati­ vitet. TV 2 har i stor grad satset på innkjøpt materia­ le fra uavhengige programprodusenter. Etter NRK og TV 2 var TvNorge ved inngangen til 2000-tallet etablert som nummer tre i seeroppslut­ ning, etterfulgt av TV 3. Lokalfjernsyn. Lokalfjernsyn ble drevet i en forsøks­ periode 1982-88, etter 1988 er slik fjernsynsdrift tillatt på permanent basis. Selv om >/3 av befolknin­ gen har hatt tilgang på tilbudet, har seerandelen ikke gått over én prosent. For å gjøre lokalfjernsynet mer attraktivt og lønnsomt, ble det derfor innført helt nye rammevilkår da en ny omgang med lokalfjernsynskonsesjonerble utdelt i 1996. Den viktigste nyordningen var at konsesjonsområdene ble større, og at bare ett selskap fikk konsesjon i hvert av de 30 områdene. Lokalfjernsynsstasjonene fikk også anledning til å videresende andre, riksdekkende fjernsynskanaler på den tiden den lokale stasjonen ikke selv sender. Både TvNorge og TV 3 inngikk i 1996 avtaler med flere lokale stasjoner om videresending. Siden lokal­ fjernsynet sender over vanlig sendernett og kan tas imot med vanlige fjernsynsantenner, vil disse satellittfjernsynskanalene på denne måten kunne oppnå en større dekning. fjernsynskonferanser. konferanser ved hjelp av overføring på telenettet av lyd, diagrammer, tekst og levende bilder mellom konferanserom som er geo­ grafisk atskilt. Fjernsynsteatret. teater innenfor NRK/Fjernsynet 1960-91. Etter et års prøvedrift ble NRKs faste «sce­ ne» åpnet 8. september 1960. Den første forestillin-

FJERNUNDERVISNING

187

Fjernsynsteatret. Over: Scene fra Eugene lonescos Privattimen, 1970, med Eva von Hanno, Gisle Straume og Elsa Lystad. ~ Til høyre: Opptak ute i stykket Tre par viser Fjernsynsteaterets utvikling mot filmproduksjon i 1980årene.

gen, Telefonkiosken av Peter Brook, ble vist allerede 8. april 1959. Arild Brinchmann var leder for teateret fra starten til 1967, Tore Breda Thoresen 1967-80, Magne Bleness fra 1980. Teateret arbeidet med et fast ensemble, og hadde i starten en årsproduksjon på 20-25 oppsetninger. Etter som produksjonsmeto­ dene ble mer omfattende og kostbare, sank antallet egenproduserte forestillinger betraktelig. Fjernsynsteåtret viste også nordiske forestillinger som ble formidlet gjennom Nordvisjonen, etter hvert slapp også internasjonale fjernsynsselskapers produksjo­ ner til. Fra starten var Fjernsynsteatret svært omstridt. På grunn av teaterets spesielle posisjon som totalt statsdrevet, behøvde man ikke ta hensyn til noen eventuell egeninntekt. 1 1960-årene var derfor Fjernsynsteatret landets viktigste eksperimentelle scene, der det bl.a. i stor grad ble oppført stykker av Beckett, Pinter og andre moderne dramatikere, som den gang ble oppfattet som merkelige og utilgjenge­ lige av et stort publikum. Denne modige satsingen på moderne dramatikk har hatt stor betydning både for film- og teaterutviklingen i Norge. 1 tillegg har Fjernsynsteatret fra starten av arbeidet med norsk dramatikk. Samtlige av Ibsens samtidsdramaer er blitt oppført, enkelte flere ganger, og det har vært produsert oppsetninger av norske dramatikere fra Holberg, Garborg, Bjørnson og Kielland til Finn Carling, Solveig Christov, Sverre Udnæs, Edvard Hoem og Cecilie Løveid. Den tekniske utviklingen fra starten og frem til 1980-årene har vært enorm. I begynnelsen ble forestillingene sendt direkte. Etter hvert som opptak kunne benyttes, ble formen noe friere, men likevel bar Fjernsynsteatret lenge preg av å være filmet teater, særlig når scenedramatikk ble oppført. Fra midten av 1960-årene har Fjernsynsteatret gjort et viktig arbeid med de mange serie-dramatiseringene av norske romanverk. Viktige produksjoner her er Kiellands Skipper Worse, Hamsuns Benoniog Rosa. Duuns Medmenneske, Roll Ankers Den som henger i en tråd, Evensmøs Grenseland og Undsets Jenny. Gjen­ nom disse oppsetningene har Fjernsynsteatrets 1 produksjoner nærmet seg filmens form, slik at 1980årenes fjernsynsteater egentlig bedre kan karakteri­ seres som et statlig filmselskap enn som et teater. Erfaringer fra de filmatiserte romanverkene er også blitt overfort til produksjonene av scenedramatikk for skjermen, noe som har resultert i spennende filmatiseringer av klassikere som Ibsens Fruen fra havet, Bjørneboes Semmelweiss, Evripides' Medea,

Brechts Det gode menneske i Sezuan og Shakespeares Kong Lear. Teateret hadde gjennom denne utviklingen mot filmproduksjon stor betydning for norske skuespil­ lere, som fikk større erfaring med film- og fjernsynsmediets spesielle krav til spill, og for regissører som Arild Brinchmann, Sverre Udnæs, Magne Bleness, Pal Løkkeberg, Per Bronken og Stein Winge. Fjern­ synsteatret utmerket seg ved i langt storre grad enn andre institusjonsteatre å slippe til nyere norsk dramatikk, og teaterets produksjoner i 1980-årene holdt et meget høyt kunstnerisk og teknisk nivå. Imidlertid syntes det som om teaterets ambisjoner om å gjenspeile utviklingen i den internasjonale dramatikken med årene kom noe i bakgrunnen, slik at produksjonen i 1980-årene bare unntaksvis vakle offentlig debatt. NRK Drama. I forbindelse med NRKs store omleg­ ging 1990-91 ble Fjernsynsteatret erstattet av NRK Drama, som flyttet inn i egne lokaler i Nydalen i Oslo i 1992. Leder for avdelingen var fra 1991 Karin Bamborough, fra 1993 Oddvar Bull-Tuhusog fra 2001 Hans Rossiné. Her har man fremdeles heltidsansatte instruktører, men ikke et fast skuespillerensemble. I tillegg til å ivareta det gamle Fjernsynsteatrets funksjoner, er dramaavdelingen ogsa ansvarlig for den film- og dramatikkfunksjonen som tidligere hørte inn under Underholdningsavdelingen og Barne- og Ungdoms­ avdelingen, så som familieserier, situasjonskomedier og satire. NRK Drama har fortsatt utviklingen mot et brede­ re og mer folkelig repertoar, med storsatsing på serier som etterkrigskrøniken l 'estavind og Kiellandserien Fortuna, ved siden av såpeoperaene I de beste familier, Offshore og Soria Moria. Avdelingen har også han hell med seg med klassikere som Strindbergs Dodsdansen og Ibsens Peer Gynt, som ble en kunstne­ risk seier i Bentein Baardsons regi. Serier som Jul i Blåfjell, Borettslaget og Svarte penger - hvite logner har vært ubetingede suksesser. Mer eksperimentelt var Jon Fosses originale TV-stykke om Suzannah Ibsen. Dramaavdelingen samarbeider også med forskjel­ lige filmselskap om produksjoner som forst vises på kino, deretter i utvidet utgave som TV-serier, så som Berit Nesheims vellykkede Frida og Hovere enn him­ melen. I 1996 presenterte avdelingen sin første helt egne filmproduksjon. Sondagsengler, også den i regi av Berit Nesheim. SELL Litt.: Rønneberg, A.: Ti års fjernsynsteater, 1971; Ørjasæter, J.: Fjernsynsteatret: til glede og forargelse, 1994

fjerntermometer, termometer som brukes hvis tem­

peraturen skal avleses et annet sted enn der den måles. Som fjerntermometer brukes mest termoelement eller motstandstermometer på målestedet og millivoltmeter pa avlesningsstedet. Ved varsling av temperaturer som ikke må overskrides, brukes bimetalltermometer, som slutter en elektrisk kon­ takt ved den innstilte temperaturen, fjernundervisning, opplæringsmetode hvor lærer og elev er atskilt i rom og/eller tid, og hvor tekniske hjelpemidler brukes for å formidle lærestoff og opprette toveis forbindelse mellom lærer og elev til støtte for læringsprosessen. Som undervisningsmetode har fjernundervisning eksistert i Norge i mange ar i form av brevundervis­ ning (se ►brevskoler). Begrepet fjernundervisning kom i vanlig bruk her i landet i løpet av 1980-årene etter opprettelsen av Open University i Storbritan­ nia. Fjernundervisning gjør det mulig før alle å skaffe seg kunnskap og ferdigheter selv om man bor langt fra lærestedet. Fjernundervisningseleven kan følge den studieplanen som passer ham selv best, og eleven venner seg til systematisk arbeid mot et mål. Fjernundervisning tas individuelt, i grupper (brevringer, nettringer) eller som kombinert undervis­ ning. Læremidler. Spesielle læremidler, audiovisuelle og i den senere lid også databasert kommunikasjon blir brukt, avhengig av hvilke emner som skal behand­ les, og hvilke målgrupper som skal nås. Materiellet består gjerne av tekstbøker, kommentar- og oppgavehefter og materiell for programmert undervisning. Tekstbøker, lærebøker og lærerhefter gir faktisk informasjon supplert med arbeidsoppgaver, mens elevhefter som regel gir kortere tekster og arbeids­ oppgaver. Studiemateriellet er bygd opp spesiell for denne formen for undervisning. Det karakteristiske er toveiskommunikasjonen ved at elevene sender inn oppgavesvar, enten skriftlig eller pa video- eller lydkassett, eller diskett, og far korrigering og veiled­ ning av læreren. Na brukes flere medier, ofte i kombinasjon: trykt materiell, radio- og fjernsynsprogrammer, film, lydkassetter, videokassetter, telefon, telefaks, data­ maskiner med opplæringsprogramvare osv. Billedtelefon ble tatt i bruk i 1988 i Trysilprosjektet, et fjernundervisningssamarbeid mellom Trysil videregåen­ de skole og andre skoler. Den teknologiske utvikling har åpnet for mange muligheter for fjernundervis­ ning, f.eks. interaktive satellittsendinger med direkte fjernsyn kombinert med telefonsamtaler; toveis

FJERNVALG

overføring av informasjon og kommunikasjon via datanettverk (intemettbaserte kurs); CD-ROM med både tekst, bilder og lyd; samt telekontakt med bibliotek og mediatek. Det kan være naturlig å skille mellom synkron og asynkron fjernundervisning. I den synkrone må elev og lærer være til stede samtidig på hvert sitt sted, eleven vil hore og som oftest se læreren mens han/ hun underviser, ofte er det toveis forbindelse slik at elevene kan gi tilbakemelding og stille spørsmål til læreren. Denne type undervisning kan foregå ved hjelp av billedtelefon eller videokonferanser. Det finnes elektroniske tavler og storskjermer, forskjel­ lige former for datakommunikasjon og høykvalitets lyd og billedoverføring. Ved ulike datanettportaler kan elever og lærere (én til én eller flere til flere) arbeide synkront mot sam­ me tekst ved diskusjoner eller oppgaveløsninger. Ved nettbaserte kurs (CSCL, Computer Supported Communication and Leaming) kan læreren f.eks. ha et lite kamera og mikrofon montert på sin PC på sin arbeidsplass så elevene ved sine hjemme-PC-er rundt om i hele verden kan høre og se læreren og det han viser frem. De kan sende spørsmål og svar direkte via Internett med e-post eller delta i en prategruppe (chat) i avbrekk under forelesningen og etterpå. Læreren kan lese spørsmålene og kommen­ tarene som kommer fra elevene på skjermen og svare på dem muntlig direkte. I asynkrone undervisningssystemer er det ikke noe krav om samtidig tilstedeværelse av lærer og elev. Slike systemer kan for eksempel være basert på instruksjonsvideoer, multimedie CD-ROM, eller de kan benytte datakommunikasjon mot databaser. Det er utviklet mange undervisningsopplegg basert på Internett, også interaktive selvinstruerende lære­ midler. I slike systemer kan bade tekst, lyd og bilder overføres mellom lærer og elever og innbyrdes mellom elevene, men all informasjon mellomlagres i databaser, slik at den enkelte deltaker selv bestem­ mer når han vil hente ut eller legge inn informasjon. Organisasjoner. Utdannings- og forskningsdepartementet gir utviklingsmidler til offentlige og frittstå­ ende utdanningsinstitusjoner til utredning og utvik­ lingsprosjekter. Departementet har sammen med hovedorganisasjonene i arbeidslivet etablert ► Norgesuniversitetet, som fra 2004 er departementets sakkyndige organ på området. Det yter årlige til­ skudd til ►Norsk Forbund for Fjernundervisning (NFF), som har flere universiteter og de viktigste offentlige og private fjernundervisningsinstitusjonene som medlemmer. Videre gis rammetilskudd til godkjente frittstående fjernundervisningsinstitusjoner, i hovedsak til subsidiering av hva eleven må betale for undervisningen. For å tå godkjenning må fjernundervisningsvirksomheten bl.a. ha et allmennnyttig formål og være landsdekkende. JSH fjernvalg, metode for automatisk oppsetting av telefonforbindelser mellom abonnenter som hører til forskjellige lokale, automatiserte telefonområder. Se ►telenett. fjernvarme, oppvarmingssystem der energi fra et sentralt varmeanlegg overføres i form av varmt vann i isolerte ror til boligområder og andre bygninger innenfor et større område, en bydel eller en hel by. Energikilden i det sentrale varmeanlegget kan være kull, olje, gass, flis eller overskuddsvarme fra indus­ tri eller forbrenningsanlegg. I bygningene overføres varmen i radiatorer. Fordeler ved fjernvarmeverk er lavere investe­ rings- og brenselskostnad for ett fyranlegg enn for flere separate samt okt virkningsgrad. Kostnadene ved utbygging av rørledningsnettet for transport av den vannbårne varmen gjør at systemet passer best i tettbygde strok. Ved fjernvarmeverk av betydelig størrelse kan det være lønnsomt å kombinere anleg­ get med elektrisitetsproduksjon. Vannet (dampen) i anlegget hetes da først opp til temperatur og trykk som normalt for varmekraftverk, avgir en del av

188 energien til en dampturbin som driver en elektrisk generator, deretter sendes varmtvannet ut på fjernvarmenettet. Et slikt kombinert verk kalles kraftvarmeverk. Fjernvarmeanlegg reguleres i energiloven av 29. juni 1990 og plan- og bygningsloven av 14. juni 1985. Det kreves konsesjon for bygging, drift, om­ bygging og utvidelse av fjernvarmeanlegg. Ny be­ byggelse kan pålegges tilknytningsplikt til fjernvar­ meanlegg på samme måte som når det gjelder at­ komst og avløp; konsesjonæren har plikt til å skaffe den tilknyttede bebyggelse fjernvarme. fjernvarmesentral, innretning som produserer varmt­ vann for overføring til varmeformål. fjernvarmeverk, foretak som eier produksjonsinnretninger og transportledninger for varmtvann og som selger varmtvann til sluttbruker. Se ►fjernvarme, fjernvirkningsteori. teori for kraftvirkning mellom legemer (f.eks. Solen og Jorden) hvor man bare ser på kraften som en virkning på legemene og ikke tar hensyn til at den formidles ved et kraftfelt i rommet mellom dem. Uttrykket bruktes vesentlig i elektrisi­ tetslæren, hvor en fjernvirkningsteori som bygde på Coulombs lov, ble stående som et alternativ til Faradays og Maxwells nærvirknings- eller feltteori. Fjerritslev, kommune i nordlige Danmark, Nordjyllands amt, mellom Jammerbugten (Nordsjøen) og Logstør Bredning (Limfjorden); 290 km2 med 8420 innb. (2004). Langs Jammerbugten består kysten dels av store strekninger klitter (dyner) og dels av klinter (skrenter), langs kysten i sør er det i større grad våtmark. Fjerritslev by, by i nordlige Danmark, ligger nord for Limfjorden, mellom Aalborg og Thisted; 3377 innb. (2004). Byen er senter i et tynt befolket område som flere sleder er preget av sandflukt. I den gamle Bryggergård finnes Fjerritslev Bryggerimuseum og Han Herreds Egnsmuseum. Ut mot Skagerrak, nord for byen, ligger flere sommerhusområder. Det store og fredede våtmarksområde, Vejlerne, mot sørvest, er en av Danmarks beste fuglelokaliteter. fjesing (av norrønt, eg. 'den stripete, piggete'), Trachmus drgco, benfiskart i fjesingfamilien. Opptil 41 cm, sammentrykt kropp med karakteristiske flekker og striper i gulbrunt, blatt eller grønt. Forreste rygg­ finne med 6-7 stive pigger, annen ryggfinne og gattfinnen lang med blote stråler. Bunnfisk som om dagen ligger nedgravd i sanden og som jager om natten. Fjesingen gyter i juniaugust, og de små eggene er pelagiske. Om hosten trekker fjesingen ut på dypere vann. Den finnes langs kysten fra Trondheimsfjorden til Middelhavet og Nord-Afrika, men mangler i Østersjøen. Kan brukes som matfisk. Fjesingforgiftning. 1 forreste ryggfinne og på gjellelokkene finnes pigger som står i forbindelse med giftkjertler. Hvis giften ved stikk kommer gjennom huden, utløses en intens smerte, hevelse omkring såret og uvelhetsfølelse. I sjeldne tilfeller med mange og dype stikk kan personen få generelle forgiftningssymptomer med åndedrettsbesvær, kramper og skade av blodceller, og det kan ende med dødsfall. Behandling. Giften inaktiveres og spaltes av varme, noe som gir mulighet for effektiv behandling. Gift informasjonssentralen anbefaler at kroppsdelen så fort som mulig stikkes ned i så varmt vann som en kan tåle (40-45 °), eventuelt kan en ha varmt vann på en tykk klut, med stadig påfyll av varmt vann, kaffe eller te fra termos, men man må passe på så en ikke Fjesing

blir skåldet. Bedringen kan komme meget raskt, og symptomene kan forsvinne i løpet av 30-45 minut­ ter. Uten denne behandlingen kan smertene vare opptil ett døgn og hevelsen i flere dager. Varer symp­ tomene lenge, må det vurderes om det er kommet infeksjon som bør behandles med antibiotika. Be­ handling med kortisonpreparater kan dempe symp­ tomene noe. fjesingfamilien, Trachinidae, benfiskfamilie i orde­ nen piggfinnefisker. Avlang, sammentrykt kropp med stort hode. Øynene sitter på issen. Munnen har kraftig underbitt. Ryggen har to tettstilte ryggfinner, den forste er kort, den andre lang. Gattfinnen når helt fra brystfinnene til haleroten. Bukfinnene sitter foran brystfinnene. Artene er giftige, og giftkjertlene fører til en pigg på gjellelokket og piggstrålene på forste ryggfinne. Fjesingene ligger ofte nedgravd i sand. Familien omfatter fire arter og er utbredt i ØstAtlanteren, Middelhavet, Svartehavet og langs kysten av Chile. fjetre (av norrønt 'lenke'), trollbinde, «nagle» til stedet; klumse. Fjodor, tsarer av Russland. Fjodor 1 Ivanovitsj, 1557-98, sønn av Ivan 4, den siste av Rjuriks hus; tsar fra 1 584. Var ute av stand til å regjere selv; den virkelige regent var svogeren Boris Godunov, som etterfulgte ham på tronen. Fjodor 2 Borisovitsj, I 589-1605, sønn av Boris Godunov. Tsar 1605. Myrdet. Etter hans død kom den første falske Dmitrij på tronen. Fjodor 3 Aleksejevitsj, 1661-82, sønn av tsar Aleksej Mikhajlovitsj, tsar fra 1676. Begavet, men sykelig, overlot mye av styret til andre. Tilhenger av en reformpolitikk som halvbroren Peter den store førte videre. Fjodorov. Ivan, død i 1583, den første russiske bok­ trykker, virket under Ivan 4. Etter lange forberedel­ ser fikk Fjodorov trykt ferdig religiøse skrifter (156365). Men en folkemengde, visstnok hisset av de profesjonelle avskrivere, stormet trykkeriet, og han måtte flykte til Polen i 1565. Han arbeidet i Volynia og Lwow og døde i stor fattigdom. Hans liv for øvrig er lite kjent. Fjodorov, Nikolaj Fjodorovitsj, 1828-1903, russisk filosof, uekte sønn av fyrst Pavel Gagarin. Hans venner, V. A. Kosjevnikov og N. Peterson, utgav etter hans død en større samling av hans verker under tittelen Den felles saks filosofi (2 bd„ 1906-13). Ifølge Fjodorov er det menneskets oppgave å få de blinde og fiendtlige naturkrefter til å tjene mennes­ keheten. Han trodde også bokstavelig på de avdødes legemlige oppstandelse i denne verden, eller kanskje i verdensrommet. Hans tenkning representerer en underlig «positivistisk» forvrengning av oppstandelseslæren i ortodoks kristendom. Indirekte fikk hans spekulasjoner betydning for russisk romforskning. Dostojevskij (Brødrene Karamasov), Tolstoj og V. Solovjov var sterkt opptatt av hans ideer. Fjolne (norrønt Fjplnir). 1 Et av navnene på Odin. 2 Mytisk konge i Uppsala, Froys sønn. Fjolne druk­ ner i et stort mjødkar en gang han var overstadig beruset. Det er hos Fjolne kong Frode fikk tak i trellkvinnene ►Fenja og Menja. Fjols til fjells, norsk spillefilm (1957) i regi av Edith Carlmar, etter et manus av Otto Carlmar basert på et lystspill av William Ross. Med Leif Juster (som portie­ ren Poppe), Unni Bernhoft, Frank Robert, Nanna Stenersen, Willie Hoel og Einar Sissener. I en liten rolle sees Liv Ullmann i sin filmdebut. Denne farsen om forviklinger på el høyfjellshotell er en av de største kinosuksessene i norsk filmhistorie. Fjolsvinn, Fjplsvinnr, Fjplsvidr (norrønt), et av nav­ nene på ►Odin. Om en annen Fjolsvinn, se ► Fjblsvinnsmål. Fjone, grend i Nissedal kommune, Telemark, på

FJORDHEST

189

Fjord. Øverst: Den såkalte estuarine sirkulasjon. Skjematisk tegning. - Nederst: Nærøyfjorden i Aurland kommune går mellom høye, stupbratte fjell.

vestsiden av Nisser. Kraftverk med 50 MW maksimal ytelse. Ved Fjone snevrer Nisser inn til et smalt sund. Kabelferge for biler over sundet. Gravhauger. Navnet er kanskje identisk med Fyn, i norrønt Fjon, som har samme rot som nynorsk føyse, 'bruse over, drive på', kan bety sted med vanskelige vindforhold. Fjone kraftverk, Nissedal kommune, Telemark. Ut­ nytter Grytåa og to omliggende mindre vassdrag vest for Nisservatnet. Fallhøyde 258 m, maksimal ytelse 50 MW, midlere årsproduksjon ca. 143 GWh. fjord, er i vanlig språkbruk betegnelse på en større, forgrenet innskjæring av havet, oftest lang og smal og omgitt av fjellsider. Noen ganger blir uttrykket også benyttet for langstrakte innsjøer, f.eks. Tunnhovdfjorden. I vitenskapelig terminologi er fjord betegnelsen på en havbukt dannet ved at en bre har formet og fordypet en tidligere dal. Fjordene har bratte, u-formede sider og kan være meget dype, men har oftest en grunnere terskel ved munningen. Som regel er de forgrenede. At fjordene nå er havbukter, skyldes ikke at havet stod lavere tidligere, men at isbreer (i motsetning tjl rennende vann) kan grave under havets nivå. Sog­ nefjorden, som er en typisk fjord, har et største dyp på 1308 m (utenfor Vadheim), men ved munningen er dybden bare 150-200 m. Foruten i Norge finnes fjorder i en rekke andre fjellområder søm var nediset under siste istid, bl.a. Grønland, Alaska, Britisk Columbia, Patagonia, South Island på New Zealand og Skottland. Verdens lengste fjord er Nordvestfjorden på Grønland.

Vannforhold. Forholdene i fjordens vannmasser vil representere en balanse mellom to vanntyper: fersk­ vannet som tilføres fra land, og vann utenfra (kystog havvann). Ferskvannstilførselen varierer med årstiden. Om sommeren får man et lag med lite salt vann øverst. Oftest er ferskvannstilførselen størst innerst i fjorden, og saltholdigheten i overflaten vil da øke utover i fjorden. Ferskvannet føres ut av fjorden i en overflatestrøm. Samtidig opptrer det en innoverrettet strøm, kompensasjonsstrøm, noe dypere. Overflatestrømmen river med seg vann fra understrømmen og blir derved mektigere og saltere utetter fjorden. Dette strømningsmønster kalles «den estuarine sirkulasjon». Selv om denne sirkula­ sjonen er bakgrunnen for de midlere hydrografiske forhold i våre fjorder, er de tilhørende strømmer relativt svake, og overskygges gjerne av vinddrevne strømmer og tidevannsstrømmer. Norske terskelfjorder er ofte meget dype innenfor terskelen, og de dypere lag er oppfylt av saltere og tyngre vann utenfra, ofte opptil 35 %o salt. Jo dypere terskel, jo saltere er fjordens dyp- og bunnvann. Hvis ikke terskelen er altfor grunn, blir dypvannet for­ nyet med ujevne mellomrom. I noen fjorder skjer delte hvert år, i andre med flere års mellomrom. I enkelte fjorder er terskelen sa grunn at slik fornyelse mangler, eller den kommer så sjelden at oksygenet i dypvannet blir oppbrukt; man får «råttent vann» med hydrogensulfid i bunnen (eks. Drammensfjorden, Framvaren, Mofjorden). Som regel er overflate­ vannet i norske fjorder sa lett, selv øm vinteren, at det ikke er noen direkte utveksling mellom overflate og dypvann. Bare i noen få nordnorske fjorder sørger vinteravkjølingen for en virkelig dyptgående vertikalsirkulasjon. Ordet fjord er dannet til samme rot som fare og betyr opprinnelig 'overfartssted'. I sammensatte stedsnavn forekommer også varianter som -fjær, -før og -vær (det siste ikke alltid av fjord). Fjorda, navn på en rekke forgrenede innsjøer på vestsiden av Randsfjorden i Gran kommune, Opp­ land, avløp til Randsfjorden. Største innsjø er Vestlandsfjorden/Saltbufjorden (6,9 km2) og Velmunden (3,1 km2). Populært område for padling. Fjordabladet, avis i Nordfjordeid, partipolitisk uav­ hengig, tidligere Venstre-avis, grunnlagt 1874, ut­ kommer tre ganger ukentlig. Retter seg mot lesere i midtre Nordfjord. Opplag 2003: 2840. Fjordane, den nordlige del av Sogn øg Fjordane fylke, dvs. strøkene omkring de store fjordene Dalsfjorden, Førdefjorden, Høydalsfjorden, Eikefjorden og Norddalsfjorden (Sunnfjord), samt Nordfjord med dalene og fjellstrøkene innenfor; om lag 8000 km2. Svarer til tingrettsdistriktene og prostiene

Fjordhest med føll.

Sunnfjord og Nordfjord. Se også ►Firdafylke. Fjorda­ ne er værvarslingsdistrikt. Fjordenes Tidende, avis i Måløy, grunnlagt 1910, tidligere Høyreavis, utkommer tre ganger ukentlig. Avisen er eid av Sunnmørsposten. Opplag 2003: ca. 5900. Fjordgard, tettsted og fiskevær i Lenvik kommune, Troms, på nordvestsiden av Senja. Ligger på vestsi­ den av Øyfjorden; 232 innb. (2004). fjordhest, fjording, vestlandshest, norsk hesterase som opprinnelig ble avlet frem pa Vestlandet, men som nå er spredt over hele landet. Sentrum for avlen er likevel fortsatt Vestlandet, og hingsteutstillingen på Nordfjordeid er den tradisjonsrike begi­ venhet. Fjordhesten er i gjennomsnitt litt over 140 cm høy (mankehøyde). Den tilhører derfor egentlig pønnirasene, selv om man i Norge ser på rasen som hest og ikke ponni. Rasen er gammel, selv om den første stambøk over fjordhesten ikke utkom før i 1910. Den har mange primitive kjennetegn som vi nå ikke finner hos noen andre hesteraser enn den viltleven­ de przewalskihesten, f.eks. mørk stripe langs oversi­ den (midtstol, ål og halefjær), mørke tverrstriper på bena (benstriper) og mørk tverrstripe over manken (grep). Fargen er normalt blakk (brunblakk, ulsblakk, rødblakk eller gulblakk), men gra hester forekommer også. Hodet er lite, med bred panne og brede kjaker; halsen, manken og krysset er kort og godt muskelsatt. Bena er fine og sterke. Fjordhesten er nøysom, hardfør og utholdende samt sikker på foten i bratt og ulendt terreng. Det er i dag flere fjordhester både i Danmark, Tyskland og Nederland enn i Norge. Rasen er også

FJORD Norges lengste fjorder Fra-til Lengde (km) Ytre Sula-Skjolden 205 Sognefjorden Bomlahuk-Odda 180 Hardangerfjorden Agdenes fyr-Hjellebotn 130 Tro n d h e i m sfj o rde n Heines fyr-Brennelv 120 Porsangen Klovningen-Loen 110 Nordfjord Fulehuk fyr-Bunn 100 Oslofjorden1 Kvitsøy fyr-Hylen 96 Boknafjorden Kiberg-Varangerbotn 90 Varangerfjorden Flisnes-Geiranger 86 Storfjorden Nordklubben-Storfjord kirke 82 Lyngen Baroya fyr-Rombaksbotn 78 Ofotfjorden2 Oppgitte lengder kan variere noe etter målemetode. 1) 2) 3) 4)

Ca. 120 km Færder fyr/Torbjømskjær fyr-Bunn (innerst i Bunnefjorden) Ca. 240 km inkl. Vestfjorden (Rost/Helligvær-Rombaksbotn) Ytre Samlafjorden Nedstrandsfjorden

Største dyp (m) 1308 830’ 578 310 565 370 7094 420 672 334 553

FJORDINGEN i-----------

populær i Sverige og USA. Avlen har tradisjonelt vært basert på eksteriøre trekk, men bruksegenska­ pene har fått storre betydning i de senere årene. Alle avlshingster testes bl.a. på teststasjon i ca. 80 dager for kjøre- og rideegenskaper i tillegg til gemytt og håndterbarhet. Avlen ledes fra Norsk Hestesenter på Starum, Østre Toten, men de tradisjonelle utstillin­ ger og andre lokale avlstiltak holdes i god hevd. Norges Fjordhestlag, stiftet 1949, er en sammenslut­ ning av lokale fjordhestlag. Fjordhesten er et av Norges nasjonalsymboler, og en rase som har klart omstillingen fra jordbrukshest til fritids- og hobbyhest godt. Litt.: Hus, M. m.fl.: Fjordhest:en brukshåndbok, 2004 Fjordingen, avis i Stryn, grunnlagt 1934, tidligere Høyreavis, utkommer tre ganger ukentlig. Avisen eies av Sunnmørsposten. Opplag 2003: ca. 4700. Fjord Jensen, Johan, f. 1928, dansk litteraturhistoriker; professor i litteraturvitenskap ved Århus uni­ versitet 1974—92. Han har bl.a. skrevet avhandlin­ gen Tnrgenjev i dansk åndsliv (1955), metodeinnføringen Den ny kritik (1962, norsk overs. 1965) og essaysamiingen Homo manipulatus (1966), nyradikalismens viktigste programskrift. Hans kritiske artikler med marxistisk grunnsyn er samlet i Efterguldalderkonstruktionenssammenbrud (3 bd., 1981). Fjord Jensen har bl.a. med Det Tredje. Den postmoderne udfordring (1987) og Babel og tomrum (1996) preget dansk postmoderne debatt. Medforfatter i Dansk litteraturhistorie 1-9 (1983-85) og startet sammen med Aage Henriksen det sentrale litteraturtidsskrift Kritik i 1967. Fjordkraft, Bergen, norsk omsetningsselskap for elektrisk energi etablert 2001. et av landets største med over 300 000 kunder. Fjordkraft ble etablert gjennom en sammenslåing av omsetningsvirksomheten til kraftprodusentenes Skagerak Energi og ► Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap (BKK) og har regionskontorer også i Tønsberg og Pors­ grunn. Stor eierandel i danske Scanenergi. Omset­ ning ca. 3,5 mrd. kr (2003). Fjord Seafood ASA, Oslo, norsk liskeindustrikonsern etablert 1996 som oppdrettsbedrift i Brønnøysund. Oppdrettsvirksomheten ble 2000 sammenslått med tilsvarende virksomhet i ►Domstein. Fjord Seafood overtok 2000-02 del belgiske selskapet Pieters (grunnlagt 1953) og produserer et bredt spekter av sjomat med virksomhet i Norge, Island, Belgia, Nederland, Storbritannia, Frankrike, USA og Chile. Omsetning ca. 4 mrd. kr med rundt 3000 ansatte (2003). Største eier er Domstein. fjordskjørbuksurt, Cochlegria officinglis ssp. norvegica, toårig urt i korsblomstfamilien. En underart av ► skjorbuksurt, 3-40 cm høy, med hvile blomster og rombeformete blad i rosett. Stengelbladene er store med kileformet grunn. Fjordskjørbuksurt vokser på grusører i elveos i fjordbunner fra Hordaland til Finnmark. Fjorgyn (norrønt Fjprgyn), i norrøn mytologi bl.a. navn på Tors mor. Hun hadde også navnet Jord (norrønt Jprd). Fjose. Bergfrid, 1915-2004, født i Ullensvang, norsk politiker (KrF), søster av riksarkivar Dagfinn Manns­ åker. Formann i Sogn og Fjordane krets av Norges Husmorforbund og medlem av landsstyret 1961-65. Stortingsrepresentant (Hordaland) 1969-77, den første kvinnelige stortingsrepresentant for KrF. Sosialminister i regjeringen Korvald 1972-73. For­ mann i Kristelig Folkepartis Kvinner 1976-78. Medlem av diverse offentlige utvalg. Litt.: NBL 2. utg. Fjotland. 1 Sogn i Kvinesdal kommune, Vest-Agder; 600 km2. Ligger omkring de øvre om lag 45 km av Kvinavassdragets to armer gjennom Vestredalen og Austredalen. Knaben Molybdengruber (nedlagt) ligger i Fjotland.

__________________________________________ 190 2 Tidligere kommune i Vest-Agder. Fjotland ble opprettet 1837, men ble alt i 1841 lagt til nabokom­ munen Liknes (senere Kvinesdal). Fjotland var egen kommune igjen fra 1858 inntil 1963, da den igjen ble slått sammen med Kvinesdal. Navnet. Første ledd er norrønt fjøs, 'fjøs'. Fjælberg Svein, f. 12. jan. 1959 i Sola, norsk fotball­ spiller. 33 landskamper. Klubber: Sola og Viking. Seriemester med Viking 1979, 1982 og 1989, cupmester 1979. Fjållbacka, badested i Sverige, Bohuslån, Tanum kommune, 30 km nord for Lysekil; 836 innb. (2000).

rekke på den siden som vender mot fjærposen, og én rekke på den siden som vender utover mot fjærspissen. Bistrålene kan være forsynt med små haker som griper i hverandre og avstiver fjæren. En fjær har svært mange stråler og bistråler; for eksempel har en styrefjær fra myrhauk om lag 1 million stråler med en samlet lengde på ca. 1 km. Stråler og bistråler er orientert slik at de sammen med skaftet danner en flate, fanen. Ved overgangen mellom skaft og pose sitter ofte en mindre fane med eget skaft, bifanen, f.eks. hos honsefugler, rovfugler, hegrer. Hos emu og kasuar er hovedfane og bifane like lange.

fjær.

Det skilles vanligvis mellom tre hovedtyper av fjær: Konturfjær, med stivt skaft og fast fane - de gir fuglekroppen dens omriss eller kontur, (konturfjærenes nederste del kan ofte være bygd som dunene); dunfjær, som har bløtt skaft og frie stråler med hakeløse bistråler; trådfjær, som er meget små med tynt, hårformet skaft og redusert fane - de sitter omkring konturfjærene. En spesiell, redusert form fortrådfjær er børstejjær, som er stivere og finnes omkring øyne og nebb hos visse fugler. Flertallet av konturfjærene er dekkfjær; de danner et sammenhengende dekke over dunene og sitter gjerne i regelmessige rekker i hudfelter, fjærbed eller fjærsenger, som er atskilt ved hudområder med bare dun. Dunene danner et løst fjærlag nær kroppen under dekkfjærene. Fugleunger mangler dekkfjær; de har også en egen slags dun, som i regelen mang­ ler skaft eller har lite utviklet skaft. Kroppsfjærenes hovedfunksjon er å danne et tykt, varmeisolerende lag, hvor dunene spiller en viktig rolle. Svingfjær er store, stive konturfjær som dels er festet til armen (armsvingfjær), dels til hånden (håndsvingfjær) og står i flygningens tjeneste. Styrefjær er store, kraftige konturfjær i halen; de tjener styringen under flukten. Flatene på svingfjærene i vingen og styrefjærene i halen er særlig store og stive og danner ideelle bæreflater under flyg­ ning.

(av nty.). Betegnelse på kammen som høvlet trelast forsynes med i den ene sidekanten, evt. også i enden. Fjæren skal passe inn i noten på sidebordet, og skal sikre at bordene blir liggende i ønsket nivå i forhold til hverandre. 2 (tekn.) (av ty.). Maskindel av elastisk materiale (fjærstål, hamret messing, asketre, kautsjuk osv.), som under elastisk formforandring i stigende grad motsetter seg virkningen av en kraft. Fjær brukes til å oppta støt (vognfjær, bufferfjær), magasinere drivkraft (driftsfjær for instrumenter, leketøy, urfjær), oppta krefter (regulatorfjær), måle trykk- og strekk-krefter (vektfjær) osv. Man skiller mellom trykk-, strekk-, bøynings- og torsjonsfjær. Legger man flere flate bøyningsfjærer oppå hverandre, får man et bladfjærverk, som bru­ kes som vognfjær. Det øverste bladet kalles hovedbladet og har et opphengningsøye i hver ende. Spiralfjær er bøyningsfjær i spiralform, og brukes mest som drivfjær. Mest brukt er den sylindriske skruefjær, som består av en rund eller firkantet tråd oppviklet over en dor etter en skruelinje. Det viktig­ ste fjærmaterialet er trukken rund eller firkantet ståltråd, som blir herdet og anløpet. Bufferfjær brukes bl.a. ved jernbanevogner for å oppta og utjevne sterke støt. 3 (zool.) (av norrønt). Komplisert bygde overhudsorganer karakteristiske for fugler. Fjærene er, i likhet med pattedyrenes hår, rene horndannelser, men de anlegges annerledes enn hår. De anlegges som skjel­ lene hos krypdyr og skjellene på fuglenes egne fotter. Man antar derfor at fuglenes fjær og krypdyrenes skjell har felles opprinnelse. I en fugls drakt er det et stort antall fjær; 940 er telt hos kolibri, hos fuglekonge ca. 1500, store måker ca. 6000, stokkand ca. 12 000 og svane ca. 25 000 fjær. 1 (trelast)

BYGNING

I hovedtrekk har fjærene en fast akse hvis nedre del, fjærposen, er sylindrisk hul og sitter i lærhuden i en dyp forsenkning av overhuden. fjærsekken. Så lenge en tjær vokser, er posen fylt av bindevev (fjærpapillen), som er rikt på fine blodårer til ernæring av fjæren. Resten av fjæraksen, skaftet, er kompakt og har en langsgående renne. Når fjæren er utvokst, tørker fjærpapillen inn, og fjærposen blir innhul. Fjær i fremvekst kalles blodpenner og kan lett nap­ pes ut. Fugl med mange slike fjær er derfor uegnet til utstopping. En utvokst fjær er en forhornet, død del av kroppen. Fjærskaftet bærer én rekke stråler på hver side. Strålene bærer igjen to rekker med bistråler, én Fjær

(trelast).

FJÆRTYPER

FJÆRFELLLNG

Med bestemte mellomrom feller (myter) fuglene fjærene enkeltvis, og de erstattes av nye som vokser frem fra de gamle fjærsekkene; se ►fellingstrekk. Svingfjær og styrefjær felles minst én gang årlig, oftest to (vår og høst), etter et bestemt artskarakteristisk mønster. Vingeklipte fugler får ikke nye fjær før ved normal felling. Hvis fjær derimot nappes helt ut, vil nye nokså umiddelbart begynne å vokse frem. De nye fjæranleggene ser ut som små hornpinner (eller penner) som stadig forlenger seg. Disse danner basis før selve fjærstrukturen, som etter hvert åpner seg til en stadig lengre fane. FARGER

De fleste fargene i fjærdrakten består av en rekke pigmenter med forskjellig kjemisk sammensetning. Mange farger, særlig de blå, oppstår imidlertid som optiske fenomener: reflekser (lysbrytninger). Hos mange fargesprakende, tropiske fugler er fargeeffekten avhengig av lysvinkelen vi ser fuglen fra. Slike farger kalles ofte strukturfarger og bygger ikke på innhold av fargestoffer i vanlig forstand. En rekke fargenyanser kan oppstå ved en kombinasjon av fargestoffer og struktureffekter. RENHOLD, PLEIE

Fuglenes fjærdrakt holdes bestandig i orden. For­ uten bading (plasking) i vann bader mange hele fjærdrakten i sand. Andre kan utføre såkalte maurbad, hvor de legger seg på bakken med oppblåst fjærdrakt og lar maur krype inn mellom fjærene. Fuglen kan også ta maur i nebbet og stryke dem frem og tilbake langs fjærene. Behandling med maur er hittil bare kjent hos visse arter spurvefugler. Observasjoner tyder på at maursyren kan drepe fjærparasitter. Det er vesentlig for fjærpleien at drakten er til­ strekkelig vannavstøtende. Det ser ut som om dette

AFRIKA

Algerie

Angola

Benin

Botswana

Egypt

Ekvatorial-Guinea

Elfenbenskysten

Eritrea

Ghana

Guinea

Guinea-Bissau

TA

Kongo (Brazzaville) Kongo

Marokko

■I Nigeria

Rwanda

Lesotho

Mauritania

Såo Tomé og Principe

Kamerun

Liberia

Mauritius

Senegal

Somalia

Sudan

Swaziland

Sør-Afrika

Tunisia

Uganda

Zambia

Zimbabwe

NORD-AMERIKA

* Antigua og Barbuda

Bahamas

Barbados

Belize

Dominica

Dominikanske republikk

El Salvador

Grenada

Jamaica

Mexico

Trinidad og Tobago

USA

Nicaragua

Panama

Bermuda

Burkina Faso

Burundi

Kapp Verde

Kenya

Libya

Madagaskar

Mosambik

Namibia

Sentralafrikanske republikk

Tanzania

Seychellene

Tsjad

1*1 =

Canada

Guatemala

Saint Kitts og Nevis

Grønland

Costa Rica

Haiti

oatia

jldova

Andorra

Belgia

Bosnia-Hercegovina

Bulgaria

Danmark

Estland

Frankrike

Hellas

Hviterussland

Irland

Island

Italia

Malta

Latvia

Monaco

Liechtenstein

Litauen

Luxembourg

Makedonia

Nederland

Norge

Polen

Portugal

San Marino

Serbia og Montenegro

Slovakia

Slovenia

Sverige

Tsjekkia

Tyskland

Ukraina

Spania

Ungarn

Romania

Storbritannia

Vatikanstaten

sterrike

ngland

Færøyene

Isle of Man

Nord-lrland

Wales

Aland

Ecuador

Guyana

Skottland

ameflagget

ØR-AMERIKA

Bolivia

Brasil

Colombia

Peru

Surinam

Venezuela

■ 3gg. Verdens nasjonalflagg ordnet verdensdelsvis, og flaggene til noen kjente internasjonale organisasjoner. De ■ sderste flaggene under Europa representerer de enkelte delene av Storbritannia, enkelte ikke-selvstendige øyer eller I/grupper, samt samene.

ASIA

Afghanistan

Armenia

Aserbajdsjan

Filippinene

Georgia

India

Bangladesh

Bahrain

Forente arabiske emirater

Indonesia

Bhutan

Iran

Irak

Kasakhstan

Laos

Kirgisistan

Malaysia

Maldivene

Saudi-Arabia

Turkmenistan

Mongolia

Singapore

Tyrkia

Myanmar (Burma)

Nepal

Syria

Sri Lanka

Usbekistan

Pakistan

Oman

Vietnam

Tadsjikistan

Øst-Timor

OSEANIA

Kiribati

Australia

Tuvalu

Marshalløyene

Mikronesiafoderasjonen

Salomonøyene

Samoa

Vanuatu

INTERNASJONALE ORGANISASJONER

Europarådet og EU

De forente nasjoner

NATO

Den olympiske komité

Rode halvmåne

Røde kors

Taiwan

FJÆRESIVAKS

91

—i

jær. Fjærtypene konturfjær, trådfjær og dunfjær. Ytterst til venstre: Hovedtrekk i konturfjærens bygning (tegning, se også ■ fugler). - Ytterst til høyre: kasuarens fjær har like lange hoved- og bifaner.

ppnås ved at fuglen utnytter et sekret fra halekjere en, gumpkjertelen, som sitter på halerotas oversile (overgumpen). Halekjertelen er fuglenes eneste 1 tre hudkjertel, og det er mulig at dens viktigste i] -pgave står i forbindelse med et D-vitamintilskudd færdrakten. Fuglen stryker ofte nebbet over halejertelen og deretter frem og tilbake mellom fjære­ te. Også pudderdun, en spesiell dun som vokser j tnnom hele livet, er av betydning for impregnerin;t n av fjærdrakten, i hvert fall hos en del fuglegrupk r. SQiå, voksaktige partikler brytes hele tiden av ra tuppen ettersom den vokser, og spres rundt i jærdrakten. Skader av oljesøl. Fjærdraktens vannavstøtende *\ ne blir totalt ødelagt der hvor olje fester seg til terene. En oljeflekk på et kronestykkes størrelse i ‘i sjøfugls fjærdrakt kan medføre at fuglen fryser i tel. Når luftisolasjonen mellom og under fjærene >1 r ødelagt, kommer det kalde vannet i direkte x rø ring med huden. Ved vasking av oljeskadde ij» >fugler må fuglene holdes lenge i fangenskap før lt på nytt kan slippes; det tar lang tid før fjærdrak­ ta igjen blir fullt ut vannavstøtende. EKB/AÅ Fjæra, Fjørå, grend omkring Fjæra kapell under Åkra >ogn, Etne kommune, Hordaland, innerst i den 31 an lange Åkrafjorden, en nordøstlig forlengelse av skåneviksfjorden. E 134 (Drammen-Haugesund) irr forbi grenda. jærball, ballen i ►badminton. jære (av norrønt), fallende vann, lavvann, den ilden av stranden som faller tørr ved lavvann. Se tgså ►tidevann. jær. Tre stadier i den tidlige utvikling av en fjær frem til hornpinnestadiet, sett i snitt. De langsgående listene i pverhuden er forløpere til fjærstrålene.

3

Fjære. 1 Sogn og prestegjeld i Grimstad kommune, Aust-

Agder. Prestegjeldet består av sognene Grimstad og Fjære og omfatter byens sentrum og områdene øst for dette. 2 Tidligere kommune i Aust-Agder, opprettet i 1846 etter utskillelse fra Øyestad. Ble i 1971 lagt til den nye Grimstad kommune sammen med Landvik (som i 1967 var slått sammen med Eide). Fjære var ved sammenslutningen 60,4 km2. Navnet kommer av kirkestedet, norrønt Firdi, 'fjord'. fjæreblod, Hildenbrandia rubra, rodalge som danner tynne, rødbrune skorper på klipper og steiner især i strandsonen. Meget vanlig og utbredt langs hele kysten. fjærehinne. rødalgeart, se *Porphyra. fjærehøymol, Rumex maritimus, oftest ettårig urt i syrefamilien. 10-40 cm høy, smalt avlange blad, 1-2 cm brede. Til slutt blir hele planten gul. Fjærehøy­ mol vokser spredt langs kysten fra Østfold til Horda­ land. Fjære kirke, kirke i Grimstad kommune, vest for Vik. Middelaldersk steinkirke, opprinnelig enkel rektan­ gulær type, sannsynligvis utvidet på 1200-tallet med kor og apsis; dens rikt smykte inngang fra sor gjenfunnet i 1906. Av det rike inventaret kan nevnes døpefont fra 1500-tallet, altertavle og prekestol fra 1660-årene. Galleriene fra 1750 er også rikt dekorert av Samuel Dørn, disse ble overmalt i 1840 og frem­ kalt under restaureringsarbeidene som tok til i 1956. Del ble da også funnet spor etter kalkmalerier. Pa kirkens nordside et monument over Terje Vigen. En rekke funn fra stein- og jernalder vitner om gammel bosetting i Fjære. Litt.: Ekroll, 0. m.fl.: Kirker i Norge, b. I, 2000, 1101 3: Rindal. M. & G. Steinsland: Heilage stader i Norge, 2001; Sinding-Larsen, H. m.fl.: Fjærekirke, 1940 fjæreknapp. Cotula coronopifolia, ettårig urt i kurvplantefamilien. 5-20 cm hoy plante med smale flikete eller finnete blad og gule blomsterkurver. Fjæreknapp kommer fra Sor-Afrika, i Norge funnet som en stor sjeldenhet i Lærdal, første gang i 1878. Regnet som en truet art i Norge. fjærekoll. strandnellik, Armeria maritima. flerårig urt i hinnebegerfamilien. 10—10 cm hoy, med linjeformede blad i tett rosett og bladløs stengel med lyse­ røde blomster i en hodeformet kvast. Fjærekoll vokser på strandenger og svaberg, ofte nær sjøen. 1 Norge er den vanlig langs hele kysten til Vest-Finnmark.

fjæremark Arenicolidae, flerbørsteormfamilie i ordenen Capitellida . Bygning og levemåte som hos rørboende familier, men graver i sandbunn på gans­ ke grunt vann. De graver U-formede ganger, hvor de to åpningene svarer til for- og bakenden. Suger vann og sand inn gjennom munnen og lever av de medfølgende næringsstoffene; utførselsåpningen dekkes vanligvis av en liten haug med oppdyngede ekskrementer av sand som viser dyrets oppholds­ sted. Arten Arenjcola marina (agnmakk eller sandmakk) er vanlig på ganske grunn sandbunn langs Europas nordvestkyster. Den minner om meitemark, men har buskformede gjeller langs begge sider midt på kroppen, og svakt utviklede parapodier med hårformede børster langs sidene av forkroppen. Brukes ofte som agn. Fjæremsfossen, 19 m høy foss i Nidelva, Klæbu kommune, Sør-Trøndelag. Fjæremsfossen sammen med en del av fallet i den nedenforliggende Nordsetfossen og det ovenforliggende stryk er bygd ut med installasjon på 18,8 MW, midlere fallhøyde 27 m. Kraftstasjonen eies av Trondheim Energiverk. Navnet kommer av gården Fjærem, norrønt Fjardarheintr, sammensatt av fjorår, 'fjord', og heimr, 'hjem'. Nedenfor gården finnes en innsjølignende utvidelse av Nidelva. fjæremål, lavvannslinje, laveste nivå sjøen faller til. Motsatt: flomål. fjæreplytt, Calidris maritima, fugleart i snipefamilien. Vadefugl på størrelse med en stær. Den mørkeste av småvaderne, mørk gråbrun om vinteren, mer gul­ brun med gråhvit buk om sommeren. Korte ben, gule om vinteren og grønnbrune om sommeren; det relativt lange nebbet er mørkt; oftest gult ved basis. Utbredt fra de arktiske deler av Canada og østover til Grønland, Island, Færøyene, Svalbard, Skandina­ via og Vest-Sibir. I Sør-Norge spredt i høyfjellet opp til ca. 1600 moh., og i Nord-Norge også enkelte steder langs kysten, spesielt i Øst-Finnmark. Den mest tallrike vaderen på Svalbard. Den norske bestanden er anslått til ca. 1 5 000 par, eller ca. 20 % av hele den europeiske bestanden. Svalbard-bestanden er anslått til 2000-4000 par. Plasserer reiret i en grop pa bakken på relativt tørre heier. Det fores med små blader og lav. De fire eggene ruges i ca. 20 dager av begge foreldrene, men mest av hunnen i begyn­ nelsen og mest av hannen mot slutten av rugeperioden. Hunnen forlater kullet etter klekkingen, og hannen har eneansvaret for oppfostringen av unge­ ne. Trekkfugl. Ringmerkede sørnorske fugler er gjenfunnet pa De britiske øyer i vinterhalvåret. Fjæreplytten opptrer langs norskekysten vinterstid helt nord til Varanger. Dette dreier seg trolig i stor grad om fugler som hekker på Svalbard og i det nordlige Russland. Den har en rekke dialektnavn som fjærepist, fjæretit, fjæremus, fjørekurv, stenpist m.fl. fjæresaltgress. Puccinellia maritima, flerårig art i gressfamilien. 10-30 cm høy med smale, sammenfoldete blad og mangeblomstrede småaks i en smal topp. Fjæresaltgress vokser på strandenger langs hele kysten. fjæresalturt Salicomia dolichostgchya ssp. strictissima, ettårig urt i meldefamilien. 5-20 cm høy, saftig, gjen­ nomsiktig stengel og tykke opprette grener. Uanse­ lige blomster, tre og tre sammen, alle er nesten like store. Fjæresalturt vokser på leiret havstrand fra Oslofjorden til Aust-Agder. fjæresauløk, Trigloclnn maritima, flerårig urt i sauløkfamilien. 20-50 cm hoy, med tradformede blad og uanselige blomster i klase. Fjæresauløk vokser på strandeng og leirete strender langs hele kysten, i nord også i innlandet. fjæresivaks, Eleocharis uniglumis. flerårig art i starrfamilien. 5-40 cm høye stra som er blankt grønne, gulner når de tørker. Mørkebrunt aks, 1 cm langt.

FJÆRESTAD r

Fjæresivaks vokser på strandenger og ved vann. Vanlig langs hele kysten, i innlandet til Hedmark. Fjærestad, Jan, f. 28. feb. 1954, norsk idrettsutøver. I orientering verdensmester i stafett 1978 og VM-sølv individuelt 1974. Også VM-sølv 1976 og VM-bronse 1974 i stafett. I friidrett nordisk mester i maraton 1977.1 alt 9 NM i maraton (3), 25 km landeveisløp (5) og 20 km terrengløp (1) i perioden 1977-84. Klubb: Fana IL. fjærestarr, Cgrexsalina, flerårig urt i starrfamilien. 10—40 cm høy, grågrønne blad, flate eller renneformede. 1-2 hannaks og 2-3 hunnaks, det nederste langstilket, hunnblomsten har to arr. Fjærestarr vokser på fuktig strandeng fra Sogn og Fjordane til Finnmark. fjæresøte. Gentianella detonsa, flerårig urt i søterotfamilien. 5-20 cm høy, med store, langstilkede blekblå blomster som bare åpnes i solskinn. Fjæresøte er vanlig på strandenger fra Nordland til Finnmark, fjærfe, fjørfe, fjærkledde husdyr. I nordisk husdyr­ bruk er det i første rekke fire arter som har økono­ misk betydning: høns, gås, and og kalkun. Andre som duer, svaner, perlehøns og påfugler holdes mest som prydfugler og for fornøyelsens skyld. Også fargevarianter og dvergtyper av mange hønseraser holdes som hobby. FJÆRFEAVL

Fjærfeavl omfatter avl og oppdrett av husfuglene og omsetning av produktene fra dem, kjøtt, egg øg fjær. Innen fjærfeavlen er det hønseavlen som har størst betydning. Tamhøns nedstammer fra bankivahøns, Gallus gallus, som ennå lever vill i India og SørøstAsia, men også andre arter av slekten Gallus har antagelig deltatt i dens dannelse. Gåsavlen og andavlen er også meget gammel, men man har ikke funnet tegn på at disse dyrearter har vært temmet i prehistorisk tid. Våre alminnelige tamgjess nedstammer fra grågåsa, Auser anser, og hadde allerede i oldtiden stor utbredelse både i middelhavslandene og Mellom-Europa. Våre tamme anderaser nedstammer fra stokkanda, Anas platyrhynchos, som er utbredt over Europa, Asia, NordAfrika og Nord-Amerika. Endene holdes mest for kjøttets skyld, men enkelte raser er også flinke verpere. Den tamme kalkunen ble innført til Europa fra Amerika omkring 1520. Den viltlevende stamformen, Meleagris gallopavo, lever fremdeles i Nord- og Mellom-Amerika. Norge. Totalt var det i Norge ca. 3,2 mill, verpehøns i 2003. De hvite typene (hvit italiener) utgjør ca. 78 % og de brune (brun italiener) ca. 22 %. I tillegg kommer noen hobbyraser. Tøtalproduksjonen av egg er på 46,5 mill, kg (2003). Nordmenn spiser ca. 11 kg egg per ar. Fjærfekjøttforbruket (kylling, høns, kalkun, and, gås) er på ca. 11 kg per person. Totalproduksjonen i Norge er ca. 49,4 mill, kg. Kylling utgjør ca. 75 % av fjærfekjøttforbruket. Produksjonene, som er svært spesialiserte, er kønsesjonsbelagt. Det settes en ovre grense for eggpro­ duksjonen på 7500 verpehøns per besetning, 120 000 slaktekyllinger per år eller 30 000 kalkuner per år. Det er Rogaland som har det største antallet høns, over dobbelt så mange som Hedmark på annen plass. Målet for avlsarbeidet i eggproduksjonen har vært høy produksjon, lavt forforbruk, lav oppverpingsalder, god produktkvalitet og lav dødelighet. Hver høne produserer nå ca. 300 egg per år og brukes bare ett år i produksjonen. Kjønnsmodningsalderen (oppverpingsalderen), tidspunktet da hønsene starter verpingen, er gjennom avlsarbeidet redusert til ca. 140 dagers alder. I moderne fjærfekjøttproduksjon (broilerproduksjon) oppnår en slaktekylling normal slaktevekt (ca. 1000-1200 gram slakt) pa 34-40 dager etter fødselen. I årene 1987-94 ble avlsarbeidet drevet av oppdretternes egen organisasjon Norsk Fjørfelag (stiftet 1884), etterat staten ved Landsrådet forfjørfeavl og

---------------------------------------- L‘ statskonsulenten i smånæringer hadde hatt ansvaret tidligere. Avlsarbeidet har også her i landet vært basert på høyt spesialiserte avlsenheter (avlsbesetninger) og formeringsenheter (formeringsbesetninger). Bruksbesetningene (de som driver vanlig eggeller fjærfekjøttproduksjon) kjøper inn kyllinger fra formeringsbesetningene. Fra 1994 er det norske avlsarbeidet nedlagt. Det betyr at det er de store industrialiserte internasjonale firmaene som forsy­ ner Norge med avlsmateriale. Dette avlsmaterialet blir oppformert i Norge og solgt videre til bruksbeset­ ningene. Effektivitetskontrollen, som finnes både for verpehøns og slaktekylling, er en feltkontroll med innsamling av dala fra produksjonen hos den enkel­ te produsent. Kontrollen skal hjelpe bruksbesetnin­ gene til bedre produksjonsforhold og -økonomi. Den eneste nasjonale hønserase vi har i Norge, er ►jærhøns. Det er debatt om burhønsehold, og egg fra frittgående høner har en viss etterspørsel fra forbrukeren. Det forskes på alternativer til burdrift i eggproduksjonen. OVa fjærfekopper, hønsedifteri, sykdom hos fugler, kjent fra gammel tid med global utbredelse. Årsaken er virus som i fire varianter angriper høns, kalkun, duer og burfugler. Fjærfekopper opptrer i to former, hudformen med hevelser, papler, i kam og hakelapper (høns), og en difteriskform med ofte dyptgående belegg i nese, svelg, strupe og luftrør. Mens hudfor­ men er en relativt mild sykdom med lav dødelighet, er den difteriske formen meget ondartet, med døde­ lighet opptil 50 %. I Norge er fjærfekopper bare påvist hos duer og viltlevende fugler, aldri hos tam­ me fjærfearter. fjærfelling. myting, muting, den prosess som medfø­ rer at en fugl får hele fjærdrakten eller deler av den fornyet. Skjer ved at fjærene faller ut og nye vokser frem. Oftest foregår en fjærfelling over hele kroppen én gang årlig, pa den nordlige halvkule gjerne i august-september. Delvis fjærfelling kan foregå flere ganger om aret. Den nye drakten kan ha en farge forskjellig fra den gamle. Rypene blir f.eks. brunspraglet etter en delvis fjærfelling om våren og hvite igjen om høsten etter en fullstendig fjærfelling. De blir gjerne spesielt sky og flokker seg under fjærfellingen. Enkelte fargeskifter hos fugl beror ikke på felling av hele fjær, men bare på at fjærkantene/e//es, dvs. faller av pga. slitasje. Se også ►fjær (Fjærfelling) og ► fellingstrekk. fjærgress, Stipa jognnis, urt i gressfamilien. Ca. 5 dm høyt steppegress fra Sør- og Mellom-Europa og VestAsia, med enkelte nordlige utpostlokaliteter i SørSverige. Har fatt sitt navn etter de inntil 35 cm lange tynne, fjæraktige snerpene som utgår fra fruktene. Snerpene har en silkeglans og lettbevegelighet som gir planten et meget grasiøst utseende. Blir dyrket litt søm ettårig hageplante i Norge, men er egentlig flerårig. Egner seg godt til avskjæring og kan holde seg i tørrbuketter i årevis. fjærham, fjærdrakt, se ►fjær (zool.). • (myt.) I den norrøne mytologien og i middelalde­ rens folkevisediktning er ofte den som har en fjær­ ham, i stand til å fly. F.eks. låner Loke Froyas fjær­ ham da han skal lete etler Tors hammer. De tre møyer i Volundsagnet kommer flygende og legger sine svanehammer fra seg. Kjent er også det greske sagnet om Ikaros, som ved hjelp av en fjærham unnslapp fra fangenskap på Kreta, men styrtet i havet fordi han fløy så nær Solen at vokset som vingene hans var festet til krop­ pen med, smeltet. fjærhammer, hammer med veivdrift for lettere utsmiingsarbeider. Mellom veiven øg hammerklossen er det sjaltet en fjær som overfører slagkraften, se ► hammer. fjærharv. harv med c-formede, fjærende tinder, fjærhengsel, dørhengsel med innlagt fjær som spen­ nes når døren åpnes, slik at døren blir selvlukkende. Brukes bl.a. på en del branndører.

fjærkoraller, åttearmete koralldyr, Octocorallia

(Octactiniaria), køralldyrunderklasse hvor polyppe har åtte septer og åtte fjærformede fangarmer om­ kring munnen (se ►koralldyr). Nesten alle fjærko­ raller danner kolonier, bygd opp rundt et skjelett a\ kalk eller et hømaktig stoff, og hvor enkeltdyrene (polyppene) sitter spredt utover i små, begerformeci åpninger. Fjærkorallene lever i sjøen, fortrinnsvis p.i 100-400 m dyp. De grupperes i flere ordener, hvor av kan nevnes lærkoraller eller dodningehender (Al cyonaria), sjøtrær eller hornkoraller (Gorgonaria), sjøfjær (Pennatularia) og orgelkoraller (Stolonjfera) Fossile fjærkoraller er kjent tilbake til prekambrium (Carniodiscus fra Ediacara, Australia). fjærkre, fjærkledde husdyr som høns, ender, gjess, kalkuner. Fjærland, sogn i Sogndal kommune, Sogn og Fjorda ne, omkring indre del av Fjærlandsfjorden. Frem til 2000 var Fjærland en del av Balestrand kommune. To daler skjærer seg nordover i fjellmassivene ved enden av Fjærlandsfjorden, Boyadalen og Suphelle dalen, begge med store brearmer fra Jostedalsbreen Nærmere fjorden er dalbotnen flat og veldyrket. Fotrute fra Bøyadalen over Jostedalsbreen til Lunck Mundal turisthotell og Fjærland kirke ligger litt utenfor fjordbotnen, på vestsiden av fjorden, ved munningen av den bratte Mundalen, som fører opp til Jostefonn. Bosetning også langs fjordsidene. Veiforbindelse (Rv. 5) gjennom Fjærlandstunnelei under Jostedalsbreen til Lunde i Jølster, og til Sogndalsdalen gjennom Frudalstunnelen. Ved Bøyum innerst i Fjærlandsfjorden ligger Norsk Bremuseum Mundal i Fjærland har fra midten av 1990-årene etablert seg som «Den norske bokbyen» (►bokby), med mer enn 150 000 bruktbøker til salgs i forskjel­ lige lokaler i sommerhalvåret. Navnet. Førsteleddet kan ha sammenheng med norrønt fjprdr, fjord. Fjærlandsfjorden, arm av Sognefjorden i Balestrand Leikanger og Sogndal kommuner, Sogn og Fjordam ca. 25 km lang. Fra Balestrand skjærer Fjærlands­ fjorden seg nordøstover mellom mektige, dels brekledde fjell inn mot Fjærland der to korte dalfø­ rer, Bøyadalen og Supphelledalen, fører opp til Jostedalsbreen. Fjærlandtunnelen, veitunnel pa Rv. 5 mellom Bøya­ dalen i Sogndal kommune og Lunde i Jølster kom­ mune, Sogn og Fjordane; 6,4 km lang, åpnet 1986. fjærlus, pelslus, se ►pels- og fjærlus. fjærmotor, mekanisk innretning som direkte eller gjennom en oversetning omsetter den oppsamlede energi i en fjær til bevegelse. En spent stålfjær kan maksimalt utføre et arbeid som tilsvarer løfting av dens egen vekt ca. 2,5 m. Fjærmotoren egner seg derfor bare for stasjonære mekanismer med små energibehov, som f.eks. urverk i klokker, spilledåser leketøy o.l. fjærmygg, dansemygg, Chironomidae , insektfamilk i ordenen tovinger. Ca. 3000 kjente arter i verden, hvorav ca. 450 i Norge. Artene er 2—12 mm lange, slanke øg ligner stikkmygg, men forkroppen er sterkt hvelvet og skjuler nesten hodet. Den korte snabelen mangler stikkeredskaper. Navnet refererer til hannens fjærformede følere. I paringstiden opp­ trer fjærmyggene ofte i store, dansende svermer. Larvene er nokså ensartet, til tross for forskjellig levevis. Mange er gule, grønne eller blå, andre er rødfarget, og hos Chironomus-gruppen inneholder larvenes blod hemoglobin. Noen fjærmygglarver er landformer, men de fleste finnes i ferskvann, hvor de spiller en stor rolle som fiskeføde eller som en mineraliserende faktor. ChironomusAarvene lever ofte som slambeboere i dypere vannlag, hvor de utgjør ca. 75 % av alt dyreliv, og flere arter kan leve inntil tre måneder i vann som er nesten fritt for oksygen. Alle fjærmygglarver har spinneevne, man­ ge lever i rør dekket med småpartikler, andre bygger kalkrør mens noen utskiller kalkøppløsende stoffer f—

FJØRTOFT

193

Fjærmygg. Merk de fjærformede antennene.

cg kan opptre som skadedyr på demninger o.l. Fjærmygglarver er funnet i sjøer med saltgehalt opptil 28 %; i Island finnes de i varme kilder med temperatur opptil 52 °C. fjærmøll, betegner flere insektfamilier i ordenen sommerfugler. 5-fliketfjærmøll, Pterophoridae. Ca. 600 kjente arter i verden, i Norge er det 31. De kjennes på sine smale \ mger, som er dypt kløyvde, forvingene i to, en sjelden gang tre eller fire fliker, og bakvingen i tre. Eena er lange og slanke med lange leggsporer. Arte­ ne får dermed et stankelbenlignende utseende. Noen få har ukløyvde vinger. Larvene lever på blomster og blader, noen også inni stengler og frø, særlig av kurvplanter. En karakteristisk norsk art er ► vindelfjærmøll. 6-fliketfjærmøll, Alucitidae. En artsfattig og syste­ matisk isolert familie. Hver av de fire vingene er delt opp4 seks eller flere fjærformete fliker. Bare to nors­ ke arter, vanligst er ►kaprifolfjærmøll. fjaernellik, Dignthusplumarius, flerårig urt i nellikfatailien. 10-20 cm høy, med blågrønne stengler og blad, og rosa, velluktende blomster. Fjærnellik stamI rner opprinnelig fra fjell i Mellom-Europa. Arten, og tallrike kulturformer av den, er vanlig brukt som hageplanter og forvilles enkelte steder i Sør-Norge. fjærnervet blad (bot.), se ►blad (bladformer). fjærpalmer, palmer med fjærformet delte blad, som l.eks. ►kokospalme. fjærpenn, skriveredskap, oftest laget av vingefjær av gjess. Fettet og den ytterste hinnen fjernes ved opp­ varming, fjæren skjæres til, så pennen får den øns­ kede tykkelse, og splittes opp. Fjærpenner var vanlig fra tidlig middelalder til midten av 1800-tallet, da de 1 ble avløst av stålpenner. fjærplukking, det at fjærfe napper og spiser fjær av seg selv eller andre i flokken, forekommer hos kyl• ling, men også bu rf ug! er utsatt, særlig papegøye. Hos kylling sees fenomenet særlig under intensiv I drift med høy dyretetthet og lite mosjon. Uvanen forer gjerne til at ofrene får blødninger, og dermed kan det utvikles kannibalisme. Det er viktig å isolere ! aggressorene og å bedre driftsforholdene. Hos burj lugl er viktige årsaker ensidig foring og parasitter. fjærskyer, en av hovedformene av skyer, dss. ► cirrus. fjærstjerner, Comatulida, pigghudorden i klassen j sjøliljer; sitter festet med en stilk på underlaget 1 (alger, fast bunn) bare i ungstadiet, løser seg siden . fra stilken. Senere holder de seg fast med en krans av «cirrer», ugrenete, nærmest trådformede organer , omkring der stilken var festet. Ved hjelp av cirrene t I og armene krabber fjærstjernene rundt på alger. koraller o.l. nær kysten, eller svømmer ved hjelp av I armene. Flere hundre arter. I norske farvann 4-5 arter, deriblant også hovedslekten Antedon. fjærstål, samlebetegnelse for ståltyper vanlig benyt­ tet til fremstilling av spiral- og bladfjærer. Ulegert fjærstål inneholder normalt 6,50-0,90 % karbon; silisium-mangan-legert fjærstål ca. 0,6 % karbon, _j 0,8 % mangan og ca. 2 % silisium; og krom-

I

legert fjærstål ca. 0,5 % karbon, ca. 1 % krom og ca. 0,15 % vanadium. fjærsøtvier, Solgnumsisymbriifolium ettårig art i søtvierfamilien. 50-100 cm høy, svært grenet stengel med kraftige, gulrøde torner. Bladene er fjærdelte med skarpe fliker, blomstene er fiolette. Fjærsøtvier stam­ mer fra tropisk Amerika og ble første gang funnet i Norge i 1959. Den innføres trolig med korn og finnes ved hønsehus og i kornåkre spredt rundt i landet, fjærvekt, måler kraft ved strekking eller sammenpressing av en metallfjær. Forlengelsen (forkortel­ sen) vises på en justert skala. En kjøkkenvekt med viser og tallskive er som regel en fjærvekt. Fjærvekt er ikke lovlig ved kjøp og salg, da de elastiske egen­ skapene i en fjær kan forandre seg i tidens løp. fjærvekt, i boksing vektklasse mellom bantamvekt og lettvekt, for amatører inntil 57 kg, profesjonelle inntil 57,2 kg (126 pund). Også tidl, betegnelse på vektklasser i bryting (inntil 62 kg) og vektløfting (inntil 60 kg). I profesjonell boksing dessuten superfjærvekt el. lett lettvekt (mellom fjærvekt og lettvekt) og lett fjærvekt el. superbantamvekt (mellom bantamvekt og fjærvekt). Se også ► boksing (tabell). fjærvinger, betegnelse som av og til brukes om fjærmøllfamiliene eller om billefamilien Ptiliidae, som omfatter de minste av alle biller (ned til 0,2 mm lange). Fjærvoll, Dag Jostein, f. 20. jan. 1947 i Hadsel, norsk politiker (KrF). Rektor ved Melbu skole fra 1984. Medlem Hadsel kommunestyre fra 1975, ordfører 1980-85. Stortingsrepresentant fra Nordland 198597. Forsvarsminister 1997-99, samferdselsminister 1999-2000. Fjæstad. Gustaf (Adolf), 1868-1948, svensk maler, elev ved Konstakademien i Stockholm 1891-92 og senere av Bruno Liljefors og Carl Larsson. I 1897 slo han seg ned i Arvika og ble midtpunkt i en kunstnerkoloni der. Hans ornamentalt utformede vårmlandske vinterlandskaper skaffet ham stor populari­ tet. Han laget også utkast til brukskunst, idet han fremfor alt samarbeidet med sin hustru, vevkunstneren Maja Fjæstad. Fjolsvinnsmål, norrønt Fjolsvinnsmål, heltedikt som finnes i islandske papirhåndskrifter fra 1600-tallet, av flere regnet med til eddadiktene; en fortsettelse av ►Grogalder. I Fjolsvinnsmål leser vi at møya Menglod bor i en borg bevoktet av Fjblsvinn og venter på Svipdag, som skal bli hennes mann. En ung mann som kaller seg Vindkald, vil inn i borgen, men Fjblsvinn hindrer ham, inntil det kommer for dagen at Vindkald i virkeligheten er Svipdag, som da hilses kjærlig velkommen av Menglod. Både dette diktet og Grogalder har sammenheng med den dansk-svenske folkevisen om Ungen Sveidal. Fjølvika, gammelt handelssted i Gravvik, Nærøy kommune. Nord-Trøndelag. Flere funn fra steinal­ deren. 1 gammel tid var Fjølvika hovedbolet for en større godssamling og sete for kjente slekter som Meyer, Borchmann og Sverdrup. Den siste Sverdrup i Fjølvika, Ulrik Fredrik Suhm Sverdrup (18301907), avhendet eiendommen da han 1899 søkte og ved kongelig resolusjon fikk tillatelse til å starte et lotteri med handelsstedet som gevinst. Fjøløy fyr. lyr i Rennesøy kommune, Rogaland, på nordvestspissen av Mosterøy i Boknafjorden, opp­ rettet 1849. Forandret og forsterket 1954. Lysstyrke 31 300 cd, lysvidde 13,8 nautiske mil. Automatisert ogavbemannet 1977. Fjørtoft. Arne, f. 28. mars 1937 i Sauda, norsk politi­ ker (V) og organisasjonsmann. Generalsekretær i Worldview International Foundation siden starten i 1979. Leder i Venstre 1986-90. Har utgitt flere boker om utviklingsspørsmål, bl.a. Befolkningsbomben (medforfatter, 1983) og Afrikas barn (1985). Litt.: NBL 2. utg.

Fjærmøll, 5-fliket. Vindelfjærmøll.

Fjørtoft, Ingebrigt Andreas, 1859-1927, født i Ha­ ram, norsk døvelærer. 1881 lærer ved Balchens døveskole i Oslo, 1891-1912 skolens bestyrer. Han forfattet en rekke skolebøker for døveskolen. I 1907 opprettet han det første norske seminarkurs for utdanning av døvelærere. Litt.: NBL 2. utg. Fjørtoft, Jan Åge, f. 10. jan. 1967 i Gursken, norsk fotballspiller. 71 landskamper og 20 mål (1986-96). En hurtig spiss som spilte for en rekke klubber: Skarbøvik, Hodd, Hamarkameratene, Lillestrøm, Rapid Wien (Østerrike), Swindon, Middlesbrough, Sheffield United og Barnsley (England), Eintracht Frankfurt (Tyskland) og Stabæk. Norsk toppscorer 1988. Toppscorer i engelsk førstedivisjon 1995 (29 liga- og cupmål). Deltok i VM 1994. Fra 2004 er han sportsdirektør i Lillestrøm. Utg. Elsket og hatet (1997). Fjørtoft Kjell, f. 5. mars 1930 i Tromsø, norsk dokumentarforfatter. Han har bl.a. skrevet Dramaet på Amøy (1981) og Vi fikk vår frihet... (1984), hvor hand­ lingen er lagt til Nord-Norge under den annen ver­ denskrig. I 1986 kom Spion-familien, om småfolks kar og skjebne der de trekkes inn i storpolitiske begiven­ heter. I en rekke boker, fra Mot stupet: Norge inn i krigen (1989) til Oppgjøret som ikke tok slutt (1997), har han satt søkelyset på ulike mindre påaktede sider ved norsk krigshistorie. Hilmar Nåis, kongen av Sassen Bay (1995) er et portrett av en legendarisk fangstmann pa Svalbard. Menn av is og kulde (2000) handlerom livet pa Svalbard i begynnelsen av 1900tallel. Han har også produsert og regissert en rekke dokumentarprogrammer for NRK. Litt.: NBL 2. utg. Fjørtoft Olaves (Olaus) Johannes Amundsen, 1847— 78, født i Haram, norsk journalist og agitator. Kom i 1866 til Oslo, gikk på Heltbergs studentfabrikk og tok artium i 1869. Studerte astronomi og matema­ tikk, virket som privatlærer og litterat. Kom bl.a. i kontakt med Bjørnstjerne Bjørnson, J. E. Sars og Aa. O. Vinje. Fra 1870 ble han fører for en radikal flokk i Studentersamfundet. Han var 1870-71 medredaktør av den håndskrevne avisen Tiraljøren og tok del i de første sosialistmøtene. Han var ivrig målmann, men ville legge språktonen nærmere dagligtalen og dia-

Olaves Fjørtoft. Etter tegning av M. Skeibrok.

FJØRTOFT

19

I--------

lektene enn Aasen. Sine ideer stridde han for i det bladet han gav ut, *Fram (1871-74), og noen små­ skrifter. Han sloss mot embetsvelde og bykultur og for republikken, oppheving av statskirken, reisning av det norske folkespråk og sosialisering av grunn­ eiendommene. Han forsvarte Paris-kommunen, og var den første som slo til lyd for Internasjonalens ideer i Norge. I 1873 gikk han inn i den sosialdemo­ kratiske norske arbeiderforening, som ble stiftet samme år, men da han dannet Samtalelaget for å agitere for sine ideer i Arbeidersamfundet, ble han ekskludert av foreningen. Ble av mange sett på som en «skrue». Garborg har skildret ham i Bondestu­ dentar (student Fram) og Gunnar Heiberg i Tante Ulrikke (student Fredriksen). Litt.: Fjørtoft, Olav: O.J.F.: eit utsyn av livssoga og livs­ verket hans, 1921; Halvorsen, J.B.: Norsk ForfatterLexikon [...], B. 2, 1888, 294-96; NBL 2. utg.; Risnes, B.: O.J.F: biografi og tekstar, 1985 (bibliografi: 194-98) Fjørtoft. Ragnar, 1913-1998, født i Oslo, norsk me­ teorolog. Cand.real. 1940, dr.philos. 1950. Meteoro­ log ved Vervarslinga for Vestlandet 1939-46, ved Meteorologisk Institutt i Oslo 1946-52, professor ved Københavns universitet 1952-55, direktør for Det norske meteorologiske institutt 1955-78, fra 1967 også professor i meteorologi ved Universitetet i Oslo. Fjørtofts forskning har særlig kastet lys over meka­ nismen som fører til dannelsen av vandrende lav­ trykk. 1950-51 deltok han i et forskningsprosjekt for utvikling av numeriske værvarslingsmetoder i Princeton, New Jersey, og gjennomførte sammen med to amerikanere den første værprognose ved databe­ handling. Fjørtoft skrev en rekke avhandlinger om numerisk værvarsling og atmosfærens sirkulasjon. Litt.: NBL 2. utg. fjøs (av norrønt 'fe-hus'), hus for storfe (ku) eller småfe (sau, geit), eller de rom i driftsbygningen som er innredet for disse dyr. De fleste steder i Norge er fjøs uten videre huset for storfeet, mens de andre kalles sauefjøs og geitefjøs. Fjøset skal tilfredsstille dyrenes krav til klima og andre miljøfaktorer, og dessuten gi dem beskyttelse i tilfelle brann. I samspill med tilliggende rom og gårdens tekniske utstyr skal fjøset utgjøre en mest mulig rasjonell og trivelig arbeidsplass. I gamle fjøs stod kuene bundet med hodet mot veggen i hver sin bås med tette skillevegger. For og vann måtte bæres inn i båsen forbi kua. I nyere fjøs er det en forgang og sammenhengende krybbe foran en båsrekke, forgangen gjerne felles for to motvendte rekker. Bak båsrekken er det en grunn gjødselren­ ne («skantil») med nedkastluker til en gjødselkjeller, og bak skantilen en gang- og transportbane, evt. felles for to fravendte båsrekker. Forgang (forbrett) og gjødselgangen er beregnet for trillebår eller håndvogn. Over forbrettet kan det være en forutleggermaskin for surfor. Over fjøset er høylager, med nedkastluke til forgangen. Nyere fjøs er ofte bygd som «lavhus» uten høyloft; grovforet er da hovedsakelig surfor. I losdrift- eller bingefjøs går kyrne fritt omkring og får grovfor i krybber eller hekker. I en tilhørende melkestall blir kyrne melket og får sin kraftforrasjon. Bingefjøs med talle, dvs. at gjødselen sammen med tilstrekkelige mengder strømidler blir liggende i bingen for uttransport bare én eller noen få ganger årlig, er vanlig for sauer, og brukes også for utegående kjøttfe, som på den måten har mulighet til å få tak over hodet. For bade småfe og storfe er bingefjøs medspaltegulv utbredt. Gulvet lages av betongplanker med spalter mellom. I bingefjøs medspaltegulvog liggebåser har kyrne fri adgang til hver sin bås med tett gulv. Bingefjøs med foringsliggebås minner mye om båsfjøs. Kraftfortildelingen kan være datastyrt. Hven dyr blir identifisert ved en transponder som det bærer på seg, og kraftforet blir gitt i én eller flere porsjoner daglig (se ► automatforing). Fjøsanger, boligområde i Fana bydel, Bergen kom-

Ole Fladagers marmorbyste av P. A. Munch, 1859. Nasjonalgalleriet, Oslo.

mune, Hordaland, 6 km sør for sentrum. Fjøsanger ligger ved botnen av saltvannslommen Nordåsvatnet, der Christian Michelsen reiste sin steinvilla Gamlehaugen, som nå er kongebolig. Småhusbebyggelse. Navnet. Fra først trolig navn på Nordåsvatnet, forste ledd usikkert, kan ha sammenheng med norrønt fjon, som kan sikte til sted med vanskelige vindforhold, eller det kan ha sammenheng med fausk, 'morkent, råttent treverk'; annet ledd er angr, 'fjord, vik'. fjøskontroll, tiltak som skal gi husdyrholderne vei­ ledning i avlsarbeid og foring gjennom kontroll av forforbruk og avdrått hos den enkelte ku. De første kontrollag ble opprettet i Danmark i 1895 og i Norge og Sverige i 1898. Se ►husdyrkontroll. f.Kr., forkortelse for «før Kristus», dvs. før Kristi fødsel, utgangspunktet for vår tidsregning. fl., symbol for den tidligere nederlandske mynt gulden (gylden), egentlig en forkortelse for det opprinnelige navnet ►florin. FLA (av eng. Future Large Aircraft), eldre betegnelse på Airbus A400M, et firemotors turbopropdrevet transportfly som skal bli en europeisk erstatning for Lockheed Martin C-l 30 Hercules. Beslutningen om utvikling ble, etter en rekke forsinkelser, tatt i 2003. Sju land - Belgia, Frankrike, Luxembourg, Spania, Storbritannia, Tyskland og Tyrkia - har bestilt til sammen 180 fly. FLA skal kunne ta en nyttelast på opptil 37 tonn. Første levering vil etter planen skje i 2009. Flacius, Matthias, tilnavn lllyricus, eg. Matija Vlacic', 1 520-75, fodt i Labin på Istra-halvøya i den venezianske stat (nå Kroatia), luthersk teolog, 1544 professor i Wittenberg, 1 557 professor i Jena. Avsatt fra sitt professorat 1 561 som følge av lærestridigheter, bl.a. med P. Melanchthon, og flyttet siden fra sted til sted. Flacius deltok i nesten alle sin tids teolo­ giske kamper, alltid på den lutherske ortodoksis høy­ re fløy (gnesiolutheraner). Sammen med en stab av medarbeidere utgav han den første store kirkehisto­ rie skrevet fra reformasjonens synspunkt, Ecclesiasti-

ca historia secundum singulas centurias (Magdeburgcenturiene), ferdig 1574 . Verket er preget av enorn lærdom, en viss kildekritikk og stort hat til Roma. Flack. Roberta [flæk], f. 1939, amerikansk sanger, pianist og komponist i skjæringspunktet mellom jazz, soul og pop; særlig kjent for sin tolkning av ballader. Hun hadde stor suksess i 1970-årene, bl.a. med Killing Me Softly With His Song (1973), som i 1996 igjen havnet på hitlistene i en ny versjon med rapgruppen The Fugees. Dessuten hadde hun et fruktbart samarbeid med Donny Hathaway og Peab, Bryson. Senere har hun holdt en nokså lav profil. Album bl.a. Feel LikeMakin' Love (1975), Roberta Flack Featuring Donny Hathaway (1980), Fm the One (1982), Oasis (1988) og Roberta (1995). Flacourtia ramontchi, tropisk tre i familien Flacourti aceae, vokser i Sor-Asia, Egypt og Øst-Afrika. Det har spiselige, søte steinfrukter med flere steiner, «Madagaskar-plommer» eller batokoplommer, og hard ved som brukes til bygningstømmer. Flad, Johann Martin, 1831-1915, tysk misjonær. Virket i Etiopia 1856-68, der han særlig arbeidet blant etiopiske jøder (falasha). Flad fortsatte sitt arbeid etter at han måtte forlate landet pga. den poli tiske situasjonen, og i 1908 var 1500 falashaer døpt, disse ble kalt Flads barn. Fladager Ole (Henriksen), 1832-71, fodt i NordAurdal, norsk billedhugger. Etter opplæring som treskjærer og undervisning ved Tegneskolen i Oslo ble han elev av Hermann Wilhelm Bissen mens han gikk på Kunstakademiet i København 1853-58. Hai slo seg deretter ned i Roma. Fladager er ved siden ac Julius Middelthun den mest typiske norske repre­ sentant for den strenge klassisisme. 1 1850-årene valgte han riktignok i nasjonalromantisk ånd emner fra nordisk mytologi og historie som Snorre (1855), Idun (1856) og Tordenskioid (1857), eller folkelige motiver som Gutt lager fløyte (1854) og Seterjente fra Valdres (1858). Men i Roma-tiden er de antikke og religiøse emner de fremherskende. Fladager stilte flere ganger ut i Christiania Kunstforening i perio­ den 1851-69, og ble ofte innkjøpt til foreningens lotteri. Nasjonalgalleriet i Oslo eier bl.a. hans David og hans formklare, fint karakteriserende marmor­ byste av P. A. Munch (begge 1859), og dessuten gipsmodellen til hans hovedverk, dåpsengelen i Oslo domkirke, hugd i marmor etter hans død. I Universi­ tetets aula i Oslo står bysten av Georg Sverdrup. Litt.: NBL 2. utg.; NKL Fladby, Rolf, 1918-96, født i Gjerdrum, norsk histo­ riker, dr.philos. Sjef for Norsk lokalhistorisk institutt 1956-86. Skrev en rekke arbeider om bygde- og lokalhistorie og bl.a. Gjenreisning 1536-1648 (1977, bd. 6 i Cappelens Norges Historie). Litt.: NBL 2. utg. Fladen, stor banke i Kattegat sørøst for den danske øy Læsø, med minste dybde ca. 6V2 m. Fladen grunn, fiskebanke i Nordsjøen, øst for NordSkottland, nevnes i værvarslingen. Fladmoe, Arvid (Emil), 1915-93, født i Oslo, norsk dirigent og fiolinist. Utdannet i Norge, Danmark, England og Italia. Debuterte som fiolinist i 1933, som dirigent i 1945. Konsertmester i Musikselskabet Harmonien 1938-39, ved Nationaltheatret 1946-59 unntatt sesongene 1947-48, hvor han var dirigent for Trondheim Symfoniorkester, 1958-61 dirigent for Harmonien, 1. kapellmester ved Den Norske Opera 1961-73. Amanuensis ved Norges musikk­ høgskole 1973, professor 1983-84. Litt.: NBL 2. utg. Fladmoe, Thorsten Christensen, 1831-86, født i Lom, norsk treskjærer og billedhugger. Flyttet 1852 til Oslo, der han drev som treskjærer, men også som skulptør. Han laget en del små byster av kjente personer, bl.a. professor A. M. Schweigaard og salmedikteren W. A. Wexels. Hovedverket er imid­ lertid en stor bysteæv Hans Nielsen Hauge som er

FLAGG

195 støpt i flere eksemplarer. Fladrnoe mottok elever i treskjæring, bl.a. Gustav Vigeland 1884-86. En tid samarbeidet han med Julius Middelthun. Fladset. Karen, f. 27. mai 1944 i Ålesund, norsk handballspiller og -trener. 86 landskamper i perio­ den 1962-73. Vant i perioden 1972-79 to cupmesterskap (NM) og åtte seriemesterskap og nådde semifinalen i europacupen to ganger med IL Vestar, Oslo. Toppscorer i eliteserien fire sesonger. Andre klubber: Olymp, Molde Håndballklubb. Trener for det norske kvinnelandslaget 1982-84, klubbtrener for bl.a. Vestar. I friidrett tre NM i diskos (1962, 1966-67). Litt.: NBL 2. utg. Fladså, kommune i Danmark, Storstrøms amt, sørlige Sjælland, mellom Præstø Fjord (del av Fakse Bugt) i øst og Dybsø Fjord i vest; 133 km2 med 7290 innb. (2000). Administrasjonssenter: Hammer. Danmarks lengste åsrygg, Mogenstrup Ås (10 km lang), strekker seg gjennom kommunen. Jordbruks­ kommune. F-lag. den øverste del av ►ionosfæren. Regnes van­ ligvis som høydeomradet I 50-500 km over jordover­ flaten. flagell (av lat. 'pisk'), svømmetråd, svingtråd, piskeliår, trådformede proteinutløpere fra celleoverflaten, tjener som bevegelsesorganeller hos bakterier, fla gellater, algesvermere og gameter. Hos svamper sørger flagellene hos choanocyttene for vannsirkulasjonen og næringsopptak. Finnes også som svømmeorganell hos spermier av høyere dyr. Elektronmikroskopiske undersøkelser har vist at den indre bygnin­ gen er ensartet i alle flageller og i cilier (se ► flimmerhår), med to sentrale mikrotubuli omgitt av ni perifere par. Flagellene kan være glatte, bare omgitt av en flagellmembran, eller de kan være dekket med organiske skjell, eller ha rekker med ilagellhår langs overflaten, avhengig av deres syste­ matiske tilhørighet. En piskeflagell har glatt overfla­ te, en flimmerflagell har to rekker med tubulære hår som gir den spesielle svømmeegenskaper. Flageller hos bakterier har en enklere bygning. flagellanter (av lat. 'svepebrødre'), religiøs bevegelse på 1200-1300-tallet. Skarer av menn og kvinner drog omkring og pisket seg til blods for å gjøre bot. Man betraktet dette som en form for Jesu etterføl­ gelse i lidelse. Bevegelsen grep om seg; store tog av flagellanter drog fra by til by mens de sang botssalmer. I spissen gikk prester med kors og faner, derpå menn og kvinner som pisket seg selv til blodet rant. Når de nærmet seg en by, lod kirkeklokkene; ofte ramlet de seg i kirkene, hvor det undertiden ble opplest et himmelbrev, som gikk ut på at Gud ville straffe Jorden, men at man kunne formilde hans vrede ved å gå i svepetog 33 ’/, dag til minne om de antall år som Kristus vandret på Jorden. Vi moter flagellanter første gang i Italia i 1260 etter en pest som fremkalte en sterk botsstemning. Især etter Svartedauden 1347-48 bredte bevegelsen seg i Italia. Frankrike og Tyskland, mindre i England og Dan­ mark. Clemens 6 (1342-52) forbod den, men først Konstanz-konsilets forbud fikk bevegelsen til å do hen. Lignende fenomener forekommer imidlertid Iremdeles i enkelte eldre katolske misjonsområder, særlig i forbindelse med langfredagsfeiringen. flagellasjon (av lat. 'piske'), pisking eller pryling for a fremkalle følelsesmessige religiøse opplevelser som anger, sonderknuselse o.l., eller for a oppnå seksuell opphisselse (se ►sadisme, ►masochisme). Forekom^ mer på den piskedes egen oppfordring eller som selvpisking. Flagellasjon hadde i middelalderen en til dels epidemisk utbredelse, se ► flagellanter. Rituell pisking forekommer i sjia-islam pa ►ashura-dagen, den årlige feiringen av imam Husains mar­ tyrium og død. flagellater (av flagell), samlebetegnelse pa eukaryote encellede organismer, «protister», som er utstyrt

Flagellater. Til venstre: Svelgflagellat (Cryptophyceae) med to flageller sett i scanning-elektronmikroskop. -Til høyre: Skjematisk tegning av flagellaten Apedinella spinifera, basert på undersøkelser i elektronmikroskop.

med ►flageller. En formrik og uensartet gruppe som inneholder både frittlevende auto- og heterotrofe, så vel som parasittiske former. Størrelsen varierer fra ca. 1 pm til ca. I mm. Mikroanatomiske bygningstrekk og DNA-undersøkelser viser at gruppen er heterogen, med slektskapsforhold på tvers av ernæringsmåte. På grunn av sin evne til bevegelse ble flagellatene tradisjonelt regnet til en gruppe av encellete dyr som omfattet både heterotrofe og autotrofe former. De fotoautotrofe, eller med tilsvarende bygningstrekk, regnes også til algene, og finnes representert i de fleste algeklasser. De fleste flagellatene er solitære, men noen danner kolonier, og i enkelte av kolonie­ ne finner man en arbeidsdeling mellom cellene (koloniens individer) slik at noen bare er ernæringsindivider, andre bare forplantningsindivider, f.eks. Volvox. Slike kolonidannende flagellater kan sies å innta en mellomstilling mellom encellete og flercellete organismer. Frittlevende flagellater kan være fargeløse og leve som dyr med opptak av organisk næring, eller de har kloroplaster og lever som planter (algeflagellater). Heterotrofe flagellater som form kan ha gitt opphav til de fleste nålevende algeklassene ved symbiose med ulike autotrofe kloroplastbærende former. Avhengig av kloroplastpigmenter og indre bygning fordeles algeflagellatene på ulike systematiske grup­ per, ► alger. Algeflagellatene ernærer seg ved fotosyntese, men mange av dem, og alle de frittlevende heterotrofe flagellatene, beiter ogsa på picoplankton-organismer, spesielt bakterier. Heterotrofe flagellater regnes sammen med ciliater som viktige for omsetning og kontroll av bakteriemengden i havet. Flagellatcellene er omgitt av en cellemembran som kan være dekket med organiske skjell, f.eks. svepeflagellater og olivengronnalger, med kalkplater, f.eks. kalkflagellater, kiselskjell, f.eks. enkelte autoog heterotrofe gullalger, eller det kan utskilles celluloseplater ved celleoverflaten, som hos dinoflagellater (fureflagellater). Andre flagellater kan være beskyttet av et lorica, hus av cellulose/kitan. f.eks. gullalger, eller av kiselrør, f.eks. krageflagellater. Enkelte av de frittlevende flagellatene har en oransjefarget pigmentflekk (øyeflekk) i kloroplasten, som alene eller sammen med en fortykkelse på en av flagellene kan danne et lysfølsomt organell, se ► fototaksis. Parasittiske flagellater, f.eks. ► trypanosomer, kan leve i blodet og spinalvæsken hos dyr og mennesker, og forårsaker, særlig i varmere land, farlige sykdom­ mer, bl.a. afrikansk sovesyke, «nagana» og «mal-decaderas» hos storfe og hest.

Flagellater formerer seg vegetativt ved to- eller mangedeling, eller kjønnet med dannelse av et antall zoosporer. Flagellater kan også være en tilstandsform for organismer med en sammensatt livssyklus. Flagellater finnes i de fleste naturlige vandige miljøer, eutrofe og oligotrofe vannmasser, ferskvann og marint, i og ved bunnen og fritt i vann­ massene som plankton. JaTh flageolett [flasalet] (avglfr. 'fløyte'). 1 Opprinnelig navn pa blokkfløytelignende instru­ ment. Bl.a. benyttet i Handels opera Rinaldo, na sjelden brukt. 2 Orgeltone. 3 Tone som frembringes pa strengeinstrumenter ved at man berører strengen lett med fingeren i ett av dens naturlige delingspunkter, slik at alle delloner unntatt de med knutepunkt (stillstand) i berørings­ punktet, blir dempet. Kunstige flageoletter utføres ved at man trykker strengen mot gripebrettet og med en annen finger berører den lett i et delings­ punkt. flagg (fra nty.), tøyduk med bestemte farger, propor­ sjoner og eventuelt også symbolske figurer, som heises på stang. 1 nyere tid er flagg i første rekke brukt som nasjonalmerke, men det brukes også som kjennemerke for byer, institusjoner, foreninger, firmaer m.m. Noen internasjonale organisasjoner har egne flagg. Flagg benyttes også til signalisering. Flagg har utviklet seg fra ►banner og ►fane, som kan fore sin historie tilbake til oldtiden. Det vitenskapelige studium av flaggenes opprinnelse, form, symbolbruk og anvendelsesområder kalles vexillologi (av lat. vexillum, 'liten fane'). NASJONALFLAGG

For det enkelte lands nasjonale flagg skilles det gjerne mellom statsflagg, handelsflagg (handelsflå­ ten) og orlogsflagg (marinen). Det nasjonale flagg har juridisk betydning og nyter rettslig vern mot misbruk. Krenkelse av et annet lands flagg kan lå folkerettslige konsekvenser og endog føre til krig. Med henblikk pa dette er det ifølge norsk rett (stri. § 95) straffbart a forhåne en fremmed stats flagg. De enkelte lands nasjonalflagg er gjengitt pa egen plansje, se utbrettillustrasjon. Se også artikkelen Flagg og våpen under det enkelte land. Det norske flaggs form og farge og reglene for bruk av flagget er fastlagt i lov av 10. des. 1898 (jfr. Grl. § 111) og 29. juni 1933. Se også ►Norge (Flagg og våpen). Stats- og folkerettslig har flagget særlig betydning for samferdselen til sjøs. Flagget er tegnet på hvor et skip hører hjemme, og hver stat fastsetter selv regle­ ne for at skip skal ha rett til å føre dets flagg. Ifølge folkeretten må det imidlertid foreligge en reell til-

FLAGGADJUTANT I

FLAGGDAGER 1. januar 21. januar*

Første nyttårsdag Prinsesse Ingrid Alexandras fødselsdag 6. februar Samefolkets dag 21. februar* Kong Haralds fødselsdag 1. mai* Offentlig høytidsdag 8. mai* Frigjøringsdagen 1945 17. mai* Grunnlovsdagen 7. juni* Unionsoppløsningen 1905 4. juli* Dronning Sonjas fødselsdag 20. juli* Kronprins Haakons fødselsdag 29. juli Olsok 19. august* Kronprinsesse Mette-Marits fødselsdag 25. desember Første juledag 1. påskedag, 1 pinsedag og stortingsvalgsdagen* *) Dager hvor orlogsskip utfører stor flagging (orlogsflagg på mastetoppene og signalflagg strukket på line fra baugen over mastetoppene til akterenden)

knytning mellom flaggstaten og skipet. Etter norsk rett, jf. sjøloven av 24. juni 1994, er hovedregelen at et skip har rett til å føre norsk flagg når det eies av norske borgere eller av selskaper som har en særskilt tilknytning til Norge. Stri. § 423 rammer uberettiget bruk av norsk flagg på skip. Under en krig vil strykning av flagget over en festning eller et orlogsskip være et tegn på overgivel­ se. FLAGGREGLER

Det er fastsatte regler for hvordan det skal flagges fra offentlige bygninger og eiendommer i Norge, men ikke for privat flagging. Utgangspunktet er likevel at flagget skal behandles med respekt. Flaggheising og -haling. I Sør-Norge heises flagg i månedene mars-oktober kl. 8, i månedene november-februar kl. 9; flagget hales ved solnedgang, dog senest kl. 21.1 Nordland, Troms og Finnmark heises flagget i månedene november-februar kl. 10 og hales kl. 1 5. Ved flagging i forbindelse med bisettelser/begravelser heises flagget pa «halv stang» (flaggets overkant skal være '/, av flaggstangens lengde nedenfor stangens topp) om morgenen på begravelsesdagen, og heises til topps når seremonien er avsluttet. Flaggdager. Enkelte dager er ved kgl.res. fastsatt som offisielle flaggdager. På disse dagene er flagging påbudt for offentlige bygninger og eiendommer. Se egen tabell over flaggdager. Regjeringen kan dess­ uten beslutte offentlig flagging ved andre høytidelige og festlige anledninger, samt ved offisielle besøk av statsoverhoder. flaggadjutant. offiser som tjenestgjør som adjutant for flåte- eller eskadresjef; kalles også flaggløytnant. flaggciklide Cichlasoma festivum, akvariefisk i fami­ lien ciklider (Cichlidae). Stammer fra nordlige SørAmerika, blir ca. 15 cm lang. Den legger gjerne eggene pa glassplater plassert i akvariet eller på store blad og steiner, temperatur 24-28 °C, men er dog ikke den enkleste å få i lek. flaggdiskriminering, det å gjøre forskjell med hensyn til flagg, foreligger når den sjoverts transport fra eller til et land ved inngrep fra myndighetenes side helt eller delvis forbeholdes landets egne skip eller disse gis lettelser på annen mate i forhold til andre lands skip. Flaggdiskriminering foreligger også om frem­ mede lands skip innbyrdes behandles på forskjellig måte. flagge 1 Ha flagg heist.

2 Registrere skip (særlig i betydningen flagge ut,

registrere i utlandet).

19< 3 (børsuttrykk). Gi lil kjenne en angitt eierandel. Etter reglene ved Oslo Børs skal en investor som blir eier av minst 10 prosent av aksjene i et børsnotert selskap, flagge, dvs. informere børsen og det aktuel­ le selskapet om kjøpet og hvilke intensjoner man har med investeringen. Tilsvarende meldeplikt inntrer ved passering av 25, 50 og 75 prosents eier­ andel. flaggermus, Chirpptera, pattedyrorden med ca. 950 nålevende arter; de eneste ►pattedyrene som virke­ lig kan fly. Flaggermus er aktive stort sett bare om natten. Bygning. Mellom kroppen og lemmene er det spent ut en nesten naken og meget nerverik hudfold, flygehuden. Huden er meget tynn og elastisk og kan spiles ut av de sterkt forlengede forlemmene. Særlig mellomhåndens og fingrenes knokler er påfallende lange og innesluttet i flygehuden som spilene i en paraply. Tommelfingeren er fri, likeledes selve foten, og verken tommelfingeren eller tærne er forlenget. Ved hjelp av tommel og bakføtter kan flaggermuse­ ne krype og klatre, men temmelig ubehjelpelig. Alle flaggermusarter i Norge har en noksa lang hale, og også mellom den og baklemmene er flygehuden utspent. Hodet er langstrakt. Kroppen er kort og sammentrengt og, hos våre arter, på størrelse med en tommelfinger. Halsen er kort. Tennene er bygd som hos insekteterne, og deres antall er varierende fra 24 til 38. Orienteringssans. Alle flaggermus kan se, men synet er hos de fleste artene lite utviklet og brukes trolig bare til grov-orientering. Bare hos flygehundene (underordenen storflaggermus) ser synet ut til å være en viktig orienteringssans. Både under flygin­ gen og under jakten orienterer flaggermusene seg ellers ved hjelp av hørselen (ekko-lokalisering). Kjent er L. Spallanzanis 200 år gamle forsøk. Han klebet igjen øynene på noen flaggermus og slapp dem løs i et værelse hvor det var spent ut fine snorer mellom veggene. Flaggermusene støtte under sin flukt ikke på en eneste snor, noe de derimot gjorde nar orene ble tettet igjen. Undersøkelser har vist at flaggermus under flukten uavbrutt sender ut korte skrik med svingetall høyere enn vårt øre kan oppfat­ te, vanligvis fra 30 000 til 70 000 hertz. Når lyden treffer en fast gjenstand, blir den reflektert og opp­ fanget av flaggermusøret. Det er funnet at insektspisende flaggermus kan oppdage og unnvike tråder som bare er 0,1 mm tykke. Levevis. Flaggermus lever av insekter eller frukt; noen ogsa av nektar, pollen, fisk, fugl eller pattedyr. Mange flaggermusarter er viktige for bestøvning og frospredning hos planter. Underordenen storflagger­ mus, eller flygehunder, omfatter fruktetende arter i den gamle verdens troper og subtroper. De kan bli 30 cm lange, med et vingespenn på opptil 2 m og kan gjøre stor skade i fruktplantasjer. De øvrige flaggermusartene, hvorav de fleste lever av insekter, regnes med til småflaggermusene. Av disse finnes noen få fruktetere i tropisk Sør-Amerika, samt noen bloddrikkende arter i Mellom- og Sør-Amerika. Bloddrikkerne, hvorav slekten Desnwdus er best kjent, gjennomborer huden, særlig hos hovdyr, med sine spisse tenner; magesekken er tilpasset næring i form av blod. De kan overføre farlige, sykdomfrembringende mikroorganismer, bl.a. rabies-virus (se også ►ekte vampyrer). Flaggermusene har et enormt næringsbehov. Tarmkanalen er kort, maten passerer fort gjennom den, og flaggermusene leverer derfor i forhold til sin størrelse store mengder gjødsel. I grotter hvor flag­ germus har holdt til gjennom lengre tid, kan det oppsamles svære avleiringer av salpeterrik flaggermusgjødsel, chiropteritt. Alle flaggermus i Norge har vinterdvale. Under dvalen synker kroppstemperaturen sterkt, helt ned mot 0 °C, i enkelte tilfeller ned til -5 °C, uten at døden inntrer. Også åndedrettet blir langsomt; det kan gå 15 minutter eller mer mellom hvert

Flaggermus. Langøreflaggermus.

åndedrag. Hjertepulsen synker til ca. 20 slag i mi­ nuttet. Forplantning. Flaggermusene parer seg om høsten, oftest i oktober, men fosterutviklingen starter først etter vinterdvalen (se ►innplanting, forsinket). Norske arter føder sine unger i juni eller begynnel­ sen av juli. Nordflaggermus får bare én unge. 1 de første par ukene bæres den av moren under fluk­ ten. Systematikk og utbredelse. Ordenen flaggermus deles inn i to underordener: storflaggermus (Macrochiroptera) med ca. 170 arter, alle i familien ►flygehun der, og småflaggermus (Microchiroptera) med om lag 780 arter fordelt på 18 familier. Ordenen består således av rundt */5 av alle pattedyrarter; bare orde­ nen gnagere har flere arter. De fleste flaggermusene lever i tropiske eller sub­ tropiske strøk. Men det finnes arter i nesten alle deler av verden, med unntak av noen fjerntliggende øyer og områdene helt mot nord og sør. Mange arter av flaggermus er truet av utryddelse, og 8 av de norske artene står på den siste nasjonale rødlisten (se ►truede arter). I Norge er hittil funnet 11 arter flaggermus, som alle tilhører familien ►glattneseflaggermus (Vespertilionidae) i underordenen småflaggermus: ►vannflaggermus, ►brandtflaggermus, ►børsteflaggermus, ► skjeggflaggermus, ►skimmelflaggermus, ►storflag­ germus, ► nordflaggermus, ► dvergflaggermus, ► trollflaggermus, ►langoreflaggermus og ►bredoreflaggermus. EØ Symbolikk. I eldre tid trodde mange at flaggermus var skapt av djevelen, og at den kunne nappe hår av mennesker og fly til den onde med det. Folk trodde også at den kunne gjøre folk til tyver ved å sette seg på hodet deres. Men klarte man å fange en flagger­ mus, betydde det lykke; flaggermusblod skulle ha sterk magisk virkning. I Kina symboliserer den lykke, rikdom og et langt liv, i Japan derimot ulyk­ kelig rastløshet. Flaggermusen, ty. Die Fledermaus, operette i tre akter med musikk av Johann Strauss d.y, libretto av Carl Haffner og Richard Genée. Uroppfort 1874, i Norge første gang pa Christiania Theater 1895. Handlingen er lagt til Wien på 1800-tallet. Hovedpersonene er Rosalinde (sopran), hennes mann Gabriel von Eisenstein (tenor), hennes tilbeder Alfred (tenor), hushjelpen Adéle (sopran) og den styrtrike fyrst Orlofsky (mezzosopran). flaggermusfisker. Platax, benfiskslekt i spadefiskfamilien. Marine fisker hvor spesielt de unge individe­ ne har lange, vingelignende rygg- og gattfinner. Vakkert fargede fisker som lever i Det indiske hav og Stillehavet. Noen arter holdes som akvariefisk, bl.a.

FLAGGSPETT

197

I langfinnet flaggermusfisk, P. teira, som kan bli 60 cm | lang. flaggermusfluer, Nycteribiidae, insektfamilie i orde­ nen tovinger. Ca. 110 arter er kjent på verdensbasis, io i Norge. Artene er noen få mm lange, vingelose, spinkelt bygde med lange ben og et lite hode som kan senkes inn i brystet. De lever som utvendige parasitter på flaggermus. Mange er lite vertsspesifikke. En larve gjennomløper hele sin utvikling alene i hunnens eggleder. Ved «fødselen» plasseres den til forpupping på en vegg, takbjelke el.l. Familien står nær ►lusfluer. flaggermusglente, Macheirhamphus alcimis, fugleart i haukefamilien. I motsetning til de fleste andre rov­ fugler også aktiv i skumringen. Lever for en stor del av flaggermus. Utbredt i Afrika og Sør-Asia. flaggermuspapegøyer, Loriculus, fugleslekt i familien papegøyer. Små fugler med sterkt grønne, rode og blå eller gule farger. Kalles flaggermuspapegøyer fordi de i hvile- og sovestilling henger etter bena med hodet ned. Representert med 13 arter, alle fra området Ny-Guinea, Indonesia, til de sørlige delene av For- og Bakindia. Holdes ofte i fangenskap. flaggets lov, den (folkerettslige) regel at om bord i et handelsskip på åpent hav gjelder flaggstatens lovgiv­ ning. flagghonnør. flaggparade, seremoniell om bord på orlogsskip ved flaggets heising om morgenen og haling om kvelden. Garden stiller på akterdekket og presenterer gevær, det blåses parademarsj etterfulgt av nasjonalsangen, og alle mann på dekk hilser flagget. flaggkaptein, eldste sjøoffiser i en flåte-, eskadreeller avdelingssjefs stab. Ofte også sjef for flaggski­ pet. flaggkommandør, høyeste stabsoffisersgrad i Sjøfor­ svaret, svarer til brigader i Hæren og Luftforsvaret. Tilsvarer eng. og amer, commodore. 1975-97 kalt kommandør I. flaggkvartermester tidligere befalsgrad i Sjøforsva­ ret, tilsvarte stabssersjant i Hæren og Luftforsvaret. Etter innføringen av ny befalsordning i 1976 er graden gått ut. flaggoffiser, benevnelse på admiral; forer admiralsflagg som kommandotegn på skip. flaggsaken, et av de unionelle spørsmål som satte sinnene sterkest i bevegelse i slutten av 1870-årene. Bjørnstjerne Bjørnson var ivrigste talsmann for et flagg uten unionsmerke, mens særlig sjøfolkene var motstandere. Et forslag fra Berner ble forkastet i Odelstinget 1879. Venstre tok senere opp forslaget på sitt program, og Stortinget vedtok del rene flagg 1893 og 1896, men Oscar 2 nektet sanksjon. Forsla­ get ble vedtatt for tredje gang i uforandret form 1898, og kunngjort 15. desember som lov uten Kongens sanksjon i henhold til Grunnlovens § 79. Den 15. november 1899 ble det rene flagg første gang heist på stortingsbygningens flaggstang. Se også ►Norge (flagg). flaggskip, det fartøy i en orlogsflåte eller eskadre hvor høystbefalende fører sitt kommandotegn. Betegnelsen brukes iblant også om den av en rekke enheter som ansees for mest representativ, f.eks. et flyselskaps mest moderne, evt. største fly. en bedrifts mest avanserte produkt. flaggskipper. kvalifisert mann blant besetningen på et fangstfartøy el.l. når lederen av foretagendet mangler det fornødne sertifikat til å kunne mønstra ' som skipsfører. Flaggskipper er ansvarlig for far­ tøyets navigering m.m. og er i lovens forstand forer om bord. Flaggskipper er også betegnelse for eldste skipsfører i større linjerederier, særlig på passasjer­ skip. flaggspett. Dendrpcopus major, fugleart i spettefamilien. Stor som en trost, med markert svarte og hvite legninger. Svart rygg med et stort, hvitt felt på hver

Flaggermus. A) Skjelett og flygehud hos en flaggermus. - B) Ansiktet hos to tropiske arter av falske hesteskoneser Hipposideridae, med store, lydoppfangende ører og nesefolder som modulerer ultralydbølger. - C) Ekkopeiling. - D) Spor

etter en løpende flaggermus.

skulder. Begge kjønn har et rodt parti på undersiden mellom halen og bena (undergumpen), hannen har en sterkt rød flekk i nakken, mens ungfuglene av begge kjønn har hele issen rod. Ligner ►hvitryggspett. Utbredt over det meste av Europa, deler av Asia og det nordvestlige Afrika. I Norge er den vanligst på Østlandet, men hekker også på Vestlan­ det og i Trøndelag. Lenger nord mer tilfeldig helt til Finnmark. Hullruger, som oftest hakker ut reirhullet i en osp. Hullet plasseres gjerne i 3-10 m hovde: iblant også helt ned til 1 m over bakken. Legger 3-8 hvite egg, som ruges i 8-1 3 dager for de klekkes. Ungene blir i reirhullet ca. tre uker før de flyr ut.

Nokså utpreget invasjonsfugl (se ►fugletrekk), så bestanden kan veksle sterkt så vel sommer som vinter. Ellers bade stand- og streiffugl. Kan ha til­ hold helt opp mot skoggrensen. Lever av treborende insektets larver og pupper, maur og andre insek­ ter pa bakken. Kan til en viss grad røve egg og unger Ira småfuglreir. Tar om høsten atskillig bær og lever om vinteren nesten bare av gran- og furufrø. Har i større grad enn andre spetter for vane å feste kong­ ler i barksprekker for deretter a hakke løs frøene fra konglen. Ofte hakker de selv ut en egnet sprekk. Når konglen er tomt for frø, kaster de den og henter seg en ny. Under slike «spettesmier» kan det ligge

FLAGGSPILL

198 flagreaper (zool.), annet navn på ►skjermflygere. Flagstad, Kirsten (Målfrid), 12. juli 1895-7. des.

Flaggspett i spettesmie. Under smia ligger en haug med uthakkede kongler.

en haug med mer eller mindre utspiste kongler. Se også ►spettefugler. flaggspill. kort flaggstang helt akterut på krigsskip hvor flagget heises når skipet ligger til ankers. Under gange fores flagget under gaffel på aktre mast. flaggstikk, også kalt skostikk, skjotstikk, knytting som brukes når to tauender med ulik tykkelse skal skjøtes sammen, eller for å gjøre fast en tautamp i et øye; f.eks. gjøre flagglinen fast til flaggets stropper, flagrant (av lat. 'brennende, luende'), tydelig, iøyne­ fallende, åpenbar; jfr. ► in flagranti.

1962, født i Hamar, norsk sanger (sopran), en av 1900-tallets fremste opera- og konsertsangere. Flagstad vokste opp i en musikerfamilie, og fikk sangundervisning 1911—13 hos Ellen Schytte-Jacobsen, 1913-16 hos Albert Westwang, og 1916-18 hos Gillis Bratt, Stockholm. Hennes operadebut var som Nuri i Eugene d'Alberts opera Tiefland på National­ theatret i Oslo 1913. Hun ble snart svært populær for sin innsats i operaer og operetter i Oslo; 1919-21 var hun knyttet til Opéra Comique, 1922-24 til Mayolteatret, 1924-27 til Casino. 1928-30 var hun ansatt ved Stora teatern i Goteborg, og hadde suk­ sess der bl.a. som Aida og Tosca. Ved Nationaltheat­ ret sang hun 1929 sin første Wagner-rolle: Elsa i Lohengrin. 1933-34 var hun engasjert ved festspillene i Bayreuth. Hennes gjennombrudd kom med rollen som Sieglinde i Wagners Die Walkiire på Metropolitanoperaen i 1935, og hun var engasjert her frem til 1941. Det har blitt påstått at hennes suksess reddet operahuset fra konkurs. I tillegg hadde hun en omfattende konsertvirksomhet og gjestet ved leden­ de operascener i Europa og Amerika. I 1941 vendte hun hjem til sin mann, som hadde vært medlem av NS, i det okkuperte Norge. Hun opptrådte noen få ganger i nøytrale land. Etter krigen skapte dette problemer for henne, men hun kunne etter hvert gjenoppta sin internasjonale karriere. Hun uroppførte Richard Strauss' Vierletzte Liederi 1950 i London. 1951-52 sang hun igjen ved Metropolitan. I 1953 holdt hun avskjedsforestilling som operasanger i Oslo, som Dido i Dido ogAeneas. Hennes siste operaforestilling var senere samme år i samme opera ved Mermaid Theatre, London. Hen­ nes avskjedskonsert ble holdt 12. des. 1953 på Nati­ onaltheatret, på dagen 40 år etter hennes debut samme sted. Hun opptrådte imidlertid på veldedighetsforestillinger i årene som fulgte. I 1958 ble hun Den Norske Operas første sjef, men måtte slutte i 1960 av helsemessige grunner.

Kirsten Flagstad Kirsten Flagstad (1895-1962) var en av 1900-tallets store stemmer. Hun debuterte på Nationaltheatret i 1913, bare 18 ar gammel, og gjorde først opera- og operettekarriere i Oslo. Nesten 40 år gammel fikk hun sitt store gjennombrudd på Metropolitanoperaen i New York, i 1935. Med sin store, lysende sopran ansees hun som en av tidenes fremste Wagner-tolkere, men hun holdt også romansekunsten i hevd og brakte den norske sangskatten ut til et stort internasjonalt publikum. I 1958 ble hun Den Norske Operas første sjef.

Kirsten Flagstad som Sieglinde i Wagners Valkyrien, rollen som i 1935 ble springbrettet til hennes amerikanske og senere internasjonale karriere.

Kirsten Flagstad som Briinnhilde i Wagners Der Ring des Nibelungen. Dette kostymet ble laget til hennes eneste filmopptreden, i showkavalkaden The Big Broadcast of 1938 produsert av Paramount Pictures.

Med sin sjeldent store og glansfulle stemme var hun en av samtidens fremste Wagner-sangere. Blant hennes største roller var Isolde og Briinnhilde. Hun gjorde en rekke plateinnspillinger. 1 1985 åpnet et Kirsten Flagstad-museum i huset på Hamar hvor hun ble født. Litt.: Biancolli, L.: The F. manuscript, 1952; Gtinnarson. T.: Sannheten om K.F:en dokumentarbiografi, 1985; McArthur, E.: F: a personal memoir, 1965; NBL 2. utg.; Rein, A.: K.F., 1967; Solbrekken, L: Stemmen: K.F. - verdensstjerne og syndebukk, 2003; Vogt, H.: F: singer of the century, 1987 Flagstad, Mikkel, (eg. Michael), f. 23. april 1930 i Oslo, norsk jazzmusiker med tenorsaksofon som hovedinstrument, en av de fremste utøvere i norsk jazz; nevø av K. Flagstad. Han debuterte 15 år gam­ mel i Tage Wilfords orkester, og var yrkesmusiker fra 1948. Flagstad var en av de første som introduserte den nye bebop-stilen i Norge. I 1952 ble han enga­ sjert av den svenske bassisten Simon Brehm, og spilte i Sverige til 1954, bl.a. med Rolf Ericson og Lars Gullin. Deretter ledet han egen kvartett, samti­ dig som han var en drivkraft i Kjell Karisens stor­ band omkring 1960. Han ble tildelt Norsk Jazzfor­ bunds Buddy-pris i 1960, samme år som han spilte inn musikken til filmen Line. Siden 1970 har han ikke vært aktiv som musiker. Flagstaff [flægstæf], by i USA, Arizona, 100 km nordøst for Prescott; 55 900 innb. (2003). Turistsen­ ter; skogindustri. Universitet (1966). Flere astrono­ miske observatorier, bl.a. Lowell-observatoriet (grunnlagt 1894). Bystatus i 1894. Omgitt av store furuskoger, som gav byen navnet. Flaherty. Robert [flæ:ati], 1884-1951, amerikansk dokumentarfilmskaper, dokumentarfilmens fremste pioner. Deltok 1910-16 i flere ekspedisjoner i det nordlige Canada. Etter å ha fått en stor mengde filmopptak ødelagt i en brann, drog han på nytt nordover og laget sin berømte første film, Nanook of the North (1922), som skildret en eskimos kamp for tilværelsen. Flaherty var opptatt av menneskene

FLAKSTAD

199

1

,

han skildret, og filmprosjektet utviklet seg til noe mye mer enn en aktualitetsfilm; den ble en skildring av et tidløst tema: kampen mellom mennesket og naturen. Filmen ble en enorm kinosuksess, og påvir­ ket også den studiobundne spillefilmen i retning av både å skape mer realistiske miljøer og finne eksotis­ ke locations. Flaherty fulgte opp suksessen med Moana (1926), en beretning fra en sydhavsøy. Den en­ gelske filmteoretikeren John Grierson berømmet Moana for dens «documentary value» og skapte dermed begrepet «dokumentarfilm» slik vi bruker det i dag. Flaherty var nå en berømt mann, og fikk spillefilmtilbud fra Hollywood. Etter et for ham mislykket spillefilmprosjekt, White Shadows of the South Seas (1928) laget i samarbeid med W. S. Van Dyke, forble han imidlertid dokumentarfilmskaper resten av livet. Han samarbeidet med F. W. Murnau om Tabu (1931), en film om perledykkere på Tahiti, og reiste deretter til England og laget Industrial Bri­ tain (1932) sammen med Grierson. Deretter laget han filmen som regnes for høydepunktet i hans karriere, Man ofAran (1934), om det slitsomme livet til fiskerfamiliene på den irske øya Aran. 1 USA i 1940-årene laget han sine to siste betydelige filmer, The Land (1942) for det amerikanske landbruksde­ partementet, og Louisiana Story (1948) for oljeselska­ pet Standard Oil. Flaherty ble kritisert for sin idyllisering og for sin iscenesettelse av virkeligheten, men hans betydning for utviklingen av en levedyktig dokumentarfilm er aldri trukket i tvil. I motsetning til de fleste av tidens aktualitetsfilmer skildret hans filmer personer som publikum kunne identifisere seg med og føle for. For Flaherty var ikke fakta og informasjon det viktigste, men følelsene. Han var ingen reporter, han var en poet. Flalano, Ennio, 1910-72, italiensk forfatter. Utgav fra 1947 flere romaner, noveller og skuespill, og skrev manus bl.a. til filmene La Strada (Landeveien, 1954) og La dolce vita (Det søte liv, 1959). flair [fle:r] (fr.), luktesans, fin nese, teft. flak (av norrønt) 1 Flatt stykke, bl.a. brukt om stor, vid grunne og om den flate underste del av skipsbunnen. 2 I fisketerminologi betegnelse for stor, tett fiskestim. Flake. Otto, 1880-1963, tysk forfatter. Han er en kultivert forteller, essayist og kulturfilosof som i sine verker skildret den kosmopolitiske, intellektuelt selvstendige europeer (romansyklus i 5 bd., Ruland, 1922—28). De kulturelle og politiske forbindelsene mellom Frankrike og Tyskland lå ham spesielt på hjertet, og i sin romansyklus Fortunat (4 bd., 194647) gav han et bilde av hele den europeiske kultur på 1800-tallet. Han skrev videre romaner, essays og biografier, bl.a. om Ulrich von Hutten (1929), Nietz­ sche (1946) og Kaspar Hauser (1950), dessuten selvbiografien Es wird Abend (1960). Av hans filoso­ fiske avhandlinger nevnes Die moralische Idee (1921) og Der letzte Gott (1961). flakes [fleiks] (eng. 'flak'), materialfeil (sprekkdan­ nelse) som av og til opptrer i stopt, smidd eller valset stål, og som skyldes hydrogenskjorhet. Betegnelsen skriver seg fra lokale lyse flekker som iakttas i en bruddflate. flakk, flatt lende, også om grunne som strekker seg vidt utover fra elv eller skjær; brukt i stedsnavn, flakong (av fr.), liten flaske, ofte av slipt glass, særlig til parfymer o.l. flaks, hell, positive utfall som skyldes tilfeldigheter, særlig uventet, ufortjent (i svensk fra 1880-årene. til norsk omkr. 1930). Flakstad. Nusfjord, et av de eldste og best bevarte fiske­ vær i Lofoten. De fleste husene er fra 1800-tallet, det er bevart 28 rorbuer, og en rekke bygninger er restaurert. Nusfjord er fredet og var et av Norges pilotprosjekter i det europeiske arkitekturvernåret 1975. .

Flakstad 180 km2 1484 innbyggere (2004) Administrasjonssenter: Ramberg

% 3

Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

5 92

Sysselsetting (2001): Jordbruk, skogbruk, flske/fangst Industri og bergverk Bygg/anlegg, kraft- og vannforsyning Varehandel, hotell- og restaurantdrift Transport og kommunikasjon Finans- og forretningsvirksomhet Offentlig og privat tjenesteyting

% 33 10 5 10 4 4 34

I praksis opplever folk at de har vært heldige (hatt flaks) i situasjoner hvor det var nære på at det gikk gall. Jo nærmere man har vært en ulykke, og jo alvorligere den kunne ha vært, desto heldigere føler man seg over å ha sluppet unna. Det er knyttet mye overtro til flaks, blant annet om at man har en be­ stemt «kvote» flaks, om hvem som er «født heldi­ ge»», og om hvordan man kan påvirke hell i spill. Slike forestillinger bunner i ønsketenkning og den menneskelige tendens til å se mønstre i tilfeldighete­ ne. flakskred, snøskred kjennetegnet ved at snøen glir ut i flak. Se ►skred. Flakstad, kommune i Nordland fylke, i Lofoten. Flakstad omfatter Flakstadøya og nordre del av Moskenesøya; grenser til kommunene Vestvågøy i øst og Moskenes i vest. Flakstad var fra 1964 til 1976 en del av Moskenes kommune. Natur. Berggrunnen er av prekambrisk alder og består av magmatiske bergarter. Øyene er dypt innskåret av fjorder, Flakstadpollen og Skjelfjorden pa Flakstadøya og Selfjorden på Moskenesøya. Den strie Nappstraumen skiller Flakstad fra Vestvågøy i nordøst, og Sundstraumen går mellom Flakstadøya og Moskenesøya. Landskapet er berglendt, med glattskurte, bratte fjell og med alpelignende fjellfor­ masjoner. Det høyeste punkt er Stjerntinden (934 moh.) på sørlige del av Flakstadøya. Lave, flate partier finnes særlig i midtre og nordlige deler, som rundt kirkestedet Flakstad og Vareid. Det vokser lite skog i kommunen. I tillegg til noe bjørkeskog finnes det plantefelt med gran. Bosetning. Folketallet i kommunen har etter 1950 stort sett vært preget av tilbakegang, og folketallet i 2004 utgjorde 1484 mot 2181 i 1950. Befolkningen bor relativt spredt rundt i kommunen, men med tettest bosetting på Flakstadøya som har 78 % av kommunens befolkning (Ramberg, Skjelfjord og Napp); en viss konsentrasjon også i Fredvang på Moskenesøya. Kommunens administrasjonssenter, Ramberg, ligger pa Flakstadøya om lag midt i kom­ munen. Næringsliv. Kommunens næringsliv er dominert av fisket. Fiskeflåten består hovedsakelig av mindre båter, og Lofotfisket er det dominerende fisket. Største fiskevær er Napp. Det er flere fiskeoppdretts­

FLAKSTAD

anlegg i kommunen. Driften i jordbruket er hoved­ sakelig basert på kombinasjonsbruk med sauehold foruten noen større bruk med storfehold. Primær­ næringene sysselsetter i alt 31 % av arbeidstakerne, hvorav 28 % i fiske og fangst (2001). Det finnes dessuten noe industri i kommunen, nært knyttet til fisket. Det kan nevnes fiskeribedrifter i Fredvang, Mølnarodden, Sund, Ramberg og Napp og slipp i Skjelfjord, mekanisk verksted i Sund. Solbjørnvatnet nordvest på Moskenesøya er regulert, og i Solbjørnelva ligger kommunens eneste kraftverk (4,2 MW). Samferdsel. Kong Olavs vei (E 10) går gjennom kommunen. Kåkern bru, en 160 m lang hengebro, forbinder Flakstadøya og Moskenesøya. Undersjøisk veitunnel under Nappstraumen mellom Vestvågøya og Flakstadøya. Broforbindelse fra Finnbyen til Fred­ vang over Selfjorden (1988). For øvrig bussforbin­ delse med øvrige deler av Lofoten. Offentlige institusjoner. Flakstad svarer til Flakstad sogn i Flakstad prestegjeld, Lofoten prosti i SørHålogaland bispedømme, tilhører Moskenes og Flakstad lensmannsdistrikt i Lofoten og Vesterålen politidistrikt og horer under Lofoten domssogn. Historikk og kultur. I Sund på Flakstadøya er det et fiskerimuseum med bl.a. gamle båter og båtmotorer. Her er også en kunstsmie. På Vikten i nord er en glassblåserhytte. Rorbu- og sjøhuscamping finnes flere steder i kommunen, bl.a. i de gamle fiskevære­ ne Nusfjord og Fredvang. I Nusfjord er bebyggelsen fra 1800-tallet godt bevart. Flakstad kirke, nordvest for Ramberg, er en tømret korskirke fra 1780, re­ staurert 1938. Den antas å være bygd av russisk drivtømmer. Kommunevåpen. Våpenet (godkjent 1989) haren sølv tørnbolt mot en blå bakgrunn; symboliserer tilhold og trygghet for kystfolket. Navnet kommer antagelig av flag, 'bergvegg'. TDa Flakstad, Nils (Erik), 1907-79, fodt pa Hamar, norsk billedhugger, elev ved Statens håndverks- og kunstindustriskole 1928-30 og av Axel Revold og W. Rasmussen på Kunstakademiet 1930-32. Overlærer ved Statens håndverks- og kunstindustriskole 195575. Han startet som maler og begynte først i slutten av 1930-årene med skulptur. Hans arbeider har en stram og fast modellering og en utpreget dekorativ holdning. Han har laget granittfontenen Fiskeren på østveggen av Oslo rådhus (1941-48), som Nasjonal­ galleriet eier et utkast av i bronse, og relieffene med dyrekretsen pa det astronomiske ur (1952). Han har også laget fontenen foran Haugesunds rådhus (1949), monumenter over falne i Hamar, Hauge­ sund og på Akershus festning i Oslo, og trerelieffet Norge (1959-66) til Stortingets trappehall. Litt.: NBL 2. utg.; NKL Flakstad. Nils Erik, 1876-1939, født i Åmot, norsk politiker (H), cand.jur. Banksjef i Hamar Sparebank fra 1911, stortingsrepresentant 1922-27, lagtings­ president og president i riksretten mot Abraham Berges regjering 1926-27. Flakstadøya. øy i Flakstad kommune, Nordland; ca.l 10 km2, med 1195 innb. (2001). Flakstadøya er en av Lofotøyene, og er skilt fra Moskenesøya ved Sundstraumen og fra Vestvågøy ved Nappstraumen. Bro over Sundstraumen, tunnel under Nappstrau­ men (E 10). Berglendt, med glattskurte, bratte fjell. Høyest er Stjerntinden, 934 moh. Den 7 km lange Skjelfjorden, den 2 km lange Nusfjorden og den 6 km lange Flakstadpollen skjærer seg inn i øya. På nordsiden av øya ligger administrasjonssenteret Ramberg. Nusfjord i sør er et 1800-talls fiskevær med fredet bebyggelse. Navnet. Se ►Flakstad kommune; det norrøne øynavnet var Vargfotr. Flaksvatn, vann i Birkenes kommune, Aust-Agder, like vest for tettstedet Birkeland; 1,6 km2, 19 moh. På vestsiden den 40 m høye Flakkfoss i Digeelva. På sørsiden Flaksvatn stasjon, endepunkt for LillesandFlaksvatnbanen, nedlagt 1953.

200

Flamboyant. Tegning av et vindu i kirken St. Servais i Maastricht, Nederland.

flakvelte, tømmervelte hvor stokkene lå i bare ett lag

(flak, flake) på ett eller to underlag for å få god tørk for fløting. Mest brukt ved tømmeravlegg på is og andre steder med god plass. På trangere plasser ble tømmeret lagt flo (lag) for flo, med strø (tverrliggere) imellom, floring eller strøvelter. flambere (av fr.), helle over en rett en alkoholholdig væske og antenne den. flamberge [flåbers] (fr.), slagsverd med bølget klinge. Opprinnelig brukt om Rolands sverd. Flamborough Head [flæmbarø hed], bratt krittodde i Storbritannia, på østkysten av England, mellom Scarborough i nord og Kingston-upon-Hull i sør. Flamborough Head har et 27 m høyt fyrtårn (40 moh.). flamboyant [flåboaja] (fr. 'flammende') 1 Den sene franske og flamske gotikk, fra slutten av 1300-tallet og begynnelsen av 1400-tallet; svarer i England til den såkalte curvilinearstyle og perpendikulærstilen. Stilen utfoldet seg særlig på innbo og arkitektoniske detaljer, dører og vinduer. Den karak­ teriseres ved sine flammende og bølgende ornamen­ ter, den høye eselryggbue, masverk-dekorasjoner og fiskeblæremotiver. Et av hovedverkene er rådhuset i Brugge(1376-1420). 2 (bot.) også kalt flammetre, Delonixregia, treart i erteblomstfamilien fra Madagaskar. Plantes ofte som prydtre i tropiske strøk pga. sine praktfulle røde blomster. flamen (lat., phir. flqmines), i romersk mytologi be­ tegnelse for femten offerprester, hver med sin be­ stemte funksjon knyttet til en bestemt guddom. Særlig ansett var Jupiters prest, flamen dialis, flamen martialis for Mars og flamen quirinalis for Quirinus. flamenco (sp.), spansk kunstart sammensatt av sang, dans, gitarspill samt rytmisk akkompagnement av håndklapp og fingerknipsing. Utføres etter tur av én og én danser; den er sterkt påvirket av sigøynerdans, og viser også påvirkning fra arabisk dans og musikk fra tiden maurerne hersket i Sør-Spania. Tradisjonelt er det stor forskjell på kvinne- og mannsdans. Man­ nen danser med stram stil, mens kvinnen uttrykker seg med myke arm- og håndbevegelser, bøyelig overkropp og hoftebevegelser. Begge danser med stolt kroppsholdning. Flamengo. brasiliansk idrettsklubb, hjemmehørende i Rio de Janeiro. Stiftet 1895, mest kjent lor sin fotballavdeling. Søramerikansk mester 1981, vant samme ar det uoffisielle VM for klubblag. 5 serie­ mesterskap og 1 cupmesterskap i Brasil (per 2005). Drakt: Rød og svart horisontalt stripet trøye, hvit bukse. Mest kjente spiller: Zico. flamingo (av port, 'flamme'), Phoenicopterus roseus, fugleart i flamingofamilien. Rosa, med svarte og

lyserøde vinger, lengde ca 125 cm. Utbredt i SørEuropa, Afrika, og de vestlige deler av Asia. Nært beslektet med rødflamingo, P. ruber, fra Vestindia, det nordlige Sør-Amerika og Galapagosøyene, og ofte regnet til samme art som denne. Flamingo er også påtruffet tilfeldig en rekke ganger i Norge nord til Finnmark, men disse fuglene kan ha rømt fra fangenskap. flamingoblomst, Anthurium, plameslekt i myrkonglefamilien, med 550 arter i tropisk Sør-Amerika. Mange arter og hybrider dyrkes som stueplanter eller i veksthus på grunn av sine påfallende og ofte praktfulle blomsterstander, som hver er omgitt av et sterkt farget høyblad. flamingoer (av port, 'flamme'), Phoenicopteriformes, fugleorden av storkelignende fugler med bare én familie, Phoenicopteridae, og fem eller seks arter. Forekommer i de varmere deler av Eurasia, Afrika og Amerika. Kjennes på sine lange, tynne ben, fotter med svømmehud og et egenartet nebb. Fjærdrakten er hvit eller rosa med svarte flygefjær. Den rødlige fargen, som alle flamingoarter har en eller annen nyanse av, skyldes karotenoide pigmenter som produseres av alger og andre mikroorganismer som fuglene lever av. Hekker i kolonier langs mudderstrender av saltsjøer, sodasjøer og brakkvannslaguner. Reirene ligger tett som små, kjegleformete såter av slam bygd ute i vannet. Flaminia, Via (den tlaminiske landevei), den romers­ ke hovedvei mot nord, fra Roma til Ariminum (Rimini), påbegynt av censoren Gaius Flaminius 220 f.Kr. Flamininus, Titus Quinctius, ca. 228-174 f.Kr., ro­ mersk feltherre og statsmann. Deltok i den annen puniske krig. Konsul 198 f.Kr. Slo 197 kong Filip 5 av Makedonia ved Kynoskefalai; 196 erklærte han de greske staters frihet og uavhengighet. Som ro­ mersk utsending var han 183 hos kong Prusias av Bithynia og fikk løfte om utlevering av Hannibal, Flamenco

FLAMMEKASTER

201

som deretter begikk selvmord. Hans liv er skildret av Plutark. Flaminius, Gaius, død 217 f.Kr., romersk statsmann og feltherre, av plebeiisk familie. Motstander av etablerte senatskretser, fikk 232 f.Kr. (som folketribun) vedtatt en lov om at erobret land i Nord-Italia skulle fordeles mellom fattige romere (lex Flaminia). I de kampene med gallerne som da oppstod, kjempet han som konsul med fremgang og oppnådde triumf. Som censor (år 220) påbegynte han Circus Flamini­ us og anlegget av Via Flaminia. Igjen konsul 217 og hærfører mot Hannibal, men ble slått og falt med størstedelen av hæren ved Lago Trasimeno (Trasimenersjøen). Patrisisk tradisjon har, neppe med rette, fremstilt ham som en demagog. flamlendere, flamlendinger, alminnelig betegnelse på den nederlandsktalende delen (ca. 60 %) av den belgiske befolkningen. Opprinnelig gjelder betegnel­ sen befolkningen i det tidligere grevskapet Flandern, dvs. stort sett de belgiske provinsene West-Vlaanderen og Oost-Vlaanderen samt den nederlandske delen Zeeuws-Vlaanderen og den nordvestlige delen av Frankrike. Se for øvrig ►flamske bevegelse og ► Belgia (språk). Flammarion. Camille [flamariå], 1842-1925, fransk astronom, ansatt ved observatoriet i Paris 1858, ved Bureau des Longitudes 1862. Bygde i 1883 et privat observatorium i Juvisy-sur-Orge, hvor han utførte observasjoner av Månen og planetene, spesielt Mars. 20 år gammel skrev han den første av en rekke populære bøker om astronomi som ble oversatt og lest over hele verden. Mest kjent er: Cosmogonie universelle; La pluralitédes mondes habités (1862), L'Astronomie populaire (1880; siste fr. utg. 1960, siste eng. utg. 1964), La planéte Mars et ses conditions d'habitation (1893). Grunnla 1889 SociétéAstronomique de France. flamme (av lat. over ty.), dannes når to gasser reage­ rer med hverandre under utvikling av lys- og varme­ stråling. Vanlig er gassers reaksjon med oksygen. Men hydrogen kan f.eks. også brenne med flamme i klor, og omvendt kan både oksygen og klor brenne med flamme i en hydrogenatmosfære. Lyset skyldes som regel glødende, faste partikler, særlig av karbon. En lysende flamme, f.eks. på et stearinlys, består av flere soner. Innerste sone er en ikke lysende, kald kjerne med gass. Utenom denne sonen er det en sterkt lysende sone hvor en ufullstendig forbrenning foregår, og hvor utskilte karbonpartikler gløder. Ytterst er en svakt lysende kappe hvor rikelig lufttilgang sørger for en fullstendig forbrenning. Flammen har høyest temperatur i toppen av denne kappen. Ved gass til oppvarming sørger man for passende lufttilgang i tilførselsledningen til brenneren så den lysende sonen som soter, reduseres mest mulig. Anvendes gass til belysning, bruker man en ikkelysende flamme, som brenner med så høy tempera­ tur at den får et nett av metalloksider (auerstrømpe) til å gløde og sende ut kraftig lys. Faste legemer som I jern, kull o.a. brenner uten flamme bare med glødning. Når man likevel kan iaktta en flamme ved forbrenning av f.eks. steinkull, skyldes det at kidlet ved oppheting avgir brennbare gassarter. En flamme med atomært hydrogen har meget høy temperatur og anvendes i teknikken bl.a. til sveising. flammeceller (zool.), relativt store celler med en hulning, hvor det sitter en bunt flimmerhår. De danner begynnelsen til protonefridkanalene hos flere grupper av laverestående dyr. Se ► protonefridier. flammefotometer, enkelt instrument til kvalitativ og kvantitativ bestemmelse av grunnstoffer basert på emisjon fra atomer etter eksitasjon i en flamme. Instrumentet består av et innføringssystem for væskeprøver, en flamme for å atomisere og eksilere analyttene, et filter for å velge ut et bølgelengdeområde for måling og en detektor. Detektoren er som regel et fotorør eller en fotomultiplikator. Et mer

avanserte instrument som kan benyttes til samme formål er spektrofotometeret hvor filteret er erstattet med en monokromator for å velge ut bølgelengder. For nærmere beskrivelse og virkemåte se ► flammefotometri. flammefotometri, instrumentell kjemisk analyseme­ tode for bestemmelse av grunnstoffer (hovedsakelig alkali- og jordalkalimetaller). Prinsipp. Metoden er basert på at grunnstoffer i løsning sender ut karakteristisk elektromagnetisk stråling når løsningen føres inn i en flamme. Intensi­ teten av strålingen, målt ved den karakteriske bølgelenden for grunnstoffet, er under kontrollerte betin­ gelser proporsjonal med konsentrasjonen av grunn­ stoffet i løsningen. For kvantitative bestemmelser sammenlignes intensiteten av strålingen med inten­ siteten av strålingen fra metall-løsninger med kjent konsentrasjon. Gjennomføring. Analysen utføres med et enkelt flammefotometer hvor væskeprøven føres inn i flammen via en forstøver som danner en fin areosol av løsningen. Lyset fra flammen går via et filter, som velger ut det aktuelle bølgelengdeområdet, til detektorsystemet. Man benytter som regel en propan-luft eller en annen «lavtemperaturflamme» hvor bare lett eksiterbare grunnstoffer som alkali- og jordalkalimetallene kan bestemmes. Disse metallene gir enkle spektra som er en forutsetning for å oppnå nøyakti­ ge analyser med bruk av fotometre. Dersom flam­ mer med høyere temperatur benyttes, kan man bestemme flere grunnstoffer, men da må man be­ nytte et spektrometer, som er et mer avansert instru­ ment. Et spektrometer inneholderen monokroma­ tor og kan skille ut et meget trangere bølgelengdeomåde enn det et filter kan og hindrer dermed interferenser fra andre grunnstoffer. Historikk, anvendelse. Flammefotometri ble tatt i bruk i 1950-årene og var tidligere mye benyttet for bestemmelse av alkali- og jordalkalimetaller med hovedanvendelse innen medisin, jordbruk og kje­ misk industri. Metoden benyttes fremdeles, men i mindre grad fordi mange nyere teknikker med et større anvendelsesområde er tatt i bruk, for eksem­ pel ICP-AES og ICP-MS. Se også ► atomemisjonspekt romet ri. flammegarn. effektgarn med flere farger som går mer eller mindre gradvis over i hverandre; også betegnelse for et flertrådet effektgarn hvor den ene tråden er løs og tykk og danner et flammelignende mønster. Flamingo

Øvre, fargeløst parti hvor forbrenningen er fullstendig

Den sterkest lysende sonen, hvor forbren­ ningen er begynt, og hvor det skilles ut glødende kullpartikler Forholdsvis kald kjerne av gass Nedre, blåfarget parti

Flamme på et stearinlys.

flammehemmende middel, et produkt som gir flammehemmende effekt. Til bomull er det mest vanlig å bruke visse typer av organiske ammonium-fosforforbindelser. De tåler vask, men ved bruk av såpe i nærvær av kalk (særlig utpreget i hardt vann) kan det felles ut kalksåpe, som reduserer den brannhemmende virkningen. For bestemte formål kan det også benyttes vannløselige forbindelser av ammoni­ um, bor eller enkle organiske stoffer. Til impregne­ ring av ull brukes visse titan-, zirkonium- eller wolframforbindelser. De er vaskebestandige. flammehemming. impregnering fora redusere mu­ ligheten for antennelse av eller flammespredning i tekstiler. flammeherding. prosess for lokal herding av overfla­ ten hos maskindeler av stål eller støpejern. Flamme­ herding foregår ved oppheting med acetylen-oksy­ gen- eller annen type flamme, og påfølgende hurtig avkjøling - normalt ved påsprøyting av vann. Som regel utføres flammeherding maskinelt ved kon­ tinuerlig bevegelse og vannspredere. Eks. på deler egnet for flammeherding er kamaksler (stål) og vanger for verktøymaskiner (støpejern). flammekaster. nærstridsvåpen som sprøyter ut en brennbar tyktflytende væske. Ble i moderne tid først brukt av tyskerne i 1915. Den brennbare væsken, som er meget lett antennelig, sprøytes ut ved gasstrykk. Flammekastere finnes i flere typer, både bærbare med vekt 20-30 kg og rekkevidde opptil 50 m, og tyngre typer montert på stridsvogner og med rekkevidde opptil 100 m. Tidligere tiders ►gresk ild var en form for flammekasting.

FLAMMEKOLLEKTOR flammekollektor, instrument som nyttes til måling av

luftens elektriske potensial. Se ►kollektor. flammeledning. det at et elektrisk ladet legeme mister ladningen hvis det stilles i nærheten av en brennende flamme. Dette kommer av at lufta ved opphetingen i flammen ioniseres og blir ledende. Forklaringen på flammeledning ble først funnet av den tyske fysike­ ren P. Lenard i 1902. flammeovn. ovn til smelting/oppvarming av metaller. Chargen (materialene) varmes opp ved at flammen stryker over godset. I tillegg vil stråling fra ovnshvelvet bidra til oppvarmingen. Som brennstoff anvendes olje, tjære eller gass. Flammeovn benyttes både til oppvarming av fast gods og til omsmelting, hovedsa­ kelig for raffinering. I flammeovn for smelting blir som regel forbrenningsluften forvarmet for å heve temperaturen. Viktige anvendelser av flammeovn har man i stålindustrien (Siemens-Martin-prosessen) og kobberindu strien. flammepolering, blanking av overflaten av et mate­ riale, f.eks. en termoplast, med åpen flamme. flammepunkt, laveste temperatur hvor en brennbar væske avgir damper som kan tennes med en flamme. Viktig begrep og sammenligningsmål ved inndeling av ildsfarlige væsker i forskjellige fareklasser, flammereaksjon, metode for a påvise forekomst av et grunnstoff Se ► flammetest. flammerensing. rensing av metallflater for glødeskall, rust, smuss og fuktighet ved hjelp av en gassflamme, flammespektrum, spektrum av lyset fra en fargeløs gassflamme når flammen tilføres et stoff som gjør at den blir lysende. Brukes for spektroskopiske under­ søkelser av stoffet. Se ► flammefotometri. flammesperre (eng. flame arrestar}, sikkerhetsanordning som kan stoppe en flamme eller eksplosjonsfront fra å bre seg videre i en apparatur. Består av et finmasket metallgitter som pga. sin varmekapasitet klarer å avkjøle brennende gass til under antennelsestemperatur; dermed dannes en barriere mot flam­ men uten å stenge for gasstrømningen. flammesprøyting, metode for belegging av en overfla­ te med plast ved at plasten i form av et pulver sprøy­ tes (blåses) gjennom en flamme slik at den smelter før den treffer overflaten. flammetest, enkel metode for å påvise forekomst av enkelte grunnstoffer basert pa at de gir en karakteris­ tisk farge nar de bringes inn i en ikke-lysende flam­ me. Årsaken er at en del av atomene som dannes i flammen blir eksitert, dvs. at elektronene i atomets ytterste skall blir overført til en mer energirik tilstand, øg at et elektron sender ut stråling i den synlige delen av det elektromagnetiske spektrum når det går tilba­ ke til sin grunntilstand. Reaksjonen utføres gjerne ved man fukter prøven med saltsyre for å være sikker på å få dannet flyktig klorid, og deretter fører den inn i flammen ved hjelp av en ren og utglødet platinatråd eller magnesiastav. Natrium farger flammen kraftig gul, kalium, rubidi­ um og cesium farger den fiolett, kalsium gulrød, litium og strontium karminrød, barium gulgrønn, kobber og thallium grønn. Flammetester er meget sensitive og gjør det mulig å påvise selv meget små mengder av vedkommende grunnstoffer. Er natrium til stede i prøven, vil den kraftige gule natriumfargen dekke over fargen til kalium, litium, kalsium, strontium og barium. For også å kunne iaktta flammereaksjonen til disse grunnstoffene kan man se på flammen gjennom et blått koboltglass som sjalter ut det gule natriumlyset. For å kunne bestemme konsentrasjonen av grunn­ stoffer basert på eksitasjon i en flamme kan man benytte flammefotometer eller spektrofotømeter. Ved bruk av disse instrumentene kan man også be­ stemme grunnstoffer som ikke gir karakteristisk stråling i den synlige delen, men i UV-delen av det elektromagnetiske spektrum. Se også ► atomemisjonspekrometri og ►flammefotometri.

202 flammetre, Brachychiton acerifolium, stort løvtre i

familien Sterculiaceae, hjemmehørende i Australia, men vanlig brukt som prydtre overalt i subtropiske og tropiske strøk. Navnet har det fått pga. sin prakt­ fulle blomstring med mengder av ildrøde blomster etter at bladene er kastet. Navnet flammetre brukes også noen ganger om prydtreet ► flamboyant. flammevakt, innretning - særlig ved gass- og oljefyringer - for automatisk avsperring av brenseltilførselen i tilfelle flammen i fyrrommet slokner. Dersom gass- eller oljetilførselen i et slikt tilfelle fortsatte, ville fyrrommet fylles med en brennbar blanding av luft og gass, som, avhengig av konsentrasjonene, kan eksplodere ved tilfeldig antenning. Alvorlige ulykker har forekommet av denne grunn. Som flammevakt anvendes oftest fotoceller som er føl­ somme for flammestrålingens kortbolgede stråling (ultrafiolette, fork. UV-stråling) bl.a. for å hindre at langbølget varmestråling, f.eks. fra varmt murverk, skal påvirke flammevaktens funksjon. flammeved, ved hvor fibrene går i bølger. Cellene er ikke avsatt i helt regelmessige rekker, men ligger mer eller mindre vridd eller skrått i forhold til hver­ andre. Finnes helst hos lavlandsbjørk og bare i den nedre stammedelen i forbindelse med skorpebark. Må ikke forveksles med ► masurved. Flammeved er vakker og brukes bl.a. til møbler. flamprop-M, N-benzoyl-N-(3-klor-4-fluorfenyl)-Dalanin, ugressmiddel søm tas opp gjennom bladene og virker systemisk. Handelspreparatet Barnon Plus inneholder flamprop-M som isopropylsalt. Middelet brukes hos oss bare mot floghavre i bygg og hvete. Selektiviteten bygger på al floghavren spalter isopropylsaltet, som er biologisk inaktivt og nærmest immobilt, til flamprop-M, som er det virksomme stoffet. Dette transporteres lett til vekstpunktene og hemmer der celledeling og cellestrekking. Veksten stopper dermed opp. Bygg og hvete har på den an­ nen side langt mindre evne til å gjennomføre spaltingen av saltet, og blir derfor lite påvirket av middelet, flamsk, brukes på den ene side om det som gjelder landskapet Flandern, og på den annen side om den nederlandskspråklige delen av Belgia. 1 Vanlig betegnelse for det nederlandske språket i Belgia. En årsak til at flamsk har fått gjennomslag som betegnelse for det nederlandske språket i Belgia, er at Belgia i 1830 ble opprettet som en enspråklig fransk stat, hvor de nederlandskspråklige flamlen­ derne ikke ble tillatt å ha sitt eget offisielle språk. De nederlandske dialektene de snakket, hadde bare dialektstatus (fr. flamand 'flamsk'). Etter den språk­ lige likestillingen mellom de to språkene i 1898 er imidlertid den offisielle betegnelsen nederlandsk. Språkvitenskapelig betegner flamsk den neder­ landske dialekten som i Nederland tales i den zeelandske delen av Flandern (Zeeuws Vlaanderen), 1 Belgia i de to provinsene Oost-Vlaanderen og WestVlaanderen og i Frankrike i området omkring Dunkerque (fransk Flandern). 2 I videre betydning brukt om det flamske kulturs­ amfunn som omfatter den nederlandskspråklige delen av Belgia, og om den flamske delstaten Flan­ dern i forbundsstaten Belgia (til forskjell fra Vallonia, den franskspråklige delstaten). Se også ►flamske bevegelse og ►nederlandsk. Flamsk Brabant, Vlaarns Brabant, provins i Belgia, Flandern, omslutter Brussel; 2106 km2 med 1 031 900 innb. (2004). Hovedstad: Leuven. Opp­ rettet 1994 ved deling av den tidligere provinsen Brabant. flamske bevegelse (nederl. De Vlaamse beweging), flamlendernes kamp for full språklig, kulturell og sosial likestilling med Belgias fransktalende befolk­ ningsgrupper i Vallonia øg Brussel. Da Sør-Nederlandene i napoleonstiden var inn­ lemmet i Frankrike (1794-1814), trengte fransk språk inn i de høyere klasser i de flamske byene,

særlig i Brussel. I perioden 1815-30, da Nederlandene igjen var forent i ett rike, fikk nederlandsk en naturlig posisjon i det offentlige liv. Ved delingen av landet og opprettelsen av staten Belgia i 1830 ble fransk det eneste offisielle språket i landet, fordi den økonomiske og sosiale elite var franskspråklig, og stemmeretten var betinget av formue og inntekt over et visst nivå. Flamlenderne, som utgjorde fler­ tallet av befolkningen, hadde offisielt sett ikke noe eget språk, de snakket en dialekt som ble kalt fla­ mand 'flamsk'. Kampen for kulturell og språklig likestilling begyn­ te blant de flamske intellektuelle under ledelse av filologen Jan Frans Willems. I løpet av 1800-tallet oppnådde man etter hvert en viss bruk av neder­ landsk i administrasjon og rettsvesen. Den formelle likestillingen mellom fransk og nederlandsk kom i 1898. På 1900-tallet begynte kampen for at univer­ sitetet i Gent skulle bli et rent nederlandskspråklig universitet, noe som skjedde i 1930. Nederlandsk språk fikk ytterligere styrket sin stilling i 1938, og i 1963 ble loven som gjorde den flamske delen av Belgia til et rent nederlandskspråklig område, ved­ tatt. Det medførte bl.a. at alle franske skoler måtte gå over til nederlandsk, dersom de ville beholde den offentlige støtten. Det eneste unntaket var universi­ tetet i Leuven, som fortsatt skulle være tospråklig. Dette førte i 1968 til et omfattende studentopprør i Leuven som tvang myndighetene til å skille ut den franske universitetsavdelingen og opprette et eget universitet på vallonsk område. Hendelsene resul­ terte også i at alle de store politiske partiene ble delt i to, og tanken om en føderativ statsforfatning i Belgia fikk fornyet aktualitet. I årene som fulgte, førte forhandlinger mellom flamlenderne og de franskspråklige vallonerne til opprettelsen av forbundsstaten Belgia i 1993, hvor den flamske delstaten har utstrakt selvstyre. Dermed kan det sies at den flamske bevegelsen har nådd sitt mål. Radikale grupper har likevel en uavhengig flamsk stat som mål, eventuelt gjenforening med Nederland. flamske skole, Den, betegnelse på de senere neder­ landske skoler som etterfulgte den burgundiske (første nederlandske) skole, musikkretning i renes­ sansen (ca. 1450-1600) med en rekke viktige kom­ ponister som for det meste kom fra Flandern og fikk stor internasjonal betydning. Den utviklet en ny polyfon stil der alle stemmer ble likeberettiget, særlig ved stadig bruk av imitasjon. De viktigste komponis­ ter var Guillaume Dufay (ca. 1400-1474), Johannes Ockeghem (1430-95), Jacob Obrecht (1430-1505), Heinrich Isaac (1450-1517), Josquin Desprez (1450-1521), Adrian Willaert (ca. 1485-1562) og Orlando di Lasso (1532-94). flamsk maleri, fellesbetegnelse på malerskoler i det sørnederlandske kulturområde i tiden etter de nordnederlandske provinsers atskillelse i 1581 og frem til opprettelsen av kongeriket Belgia i 1830. Betegnel­ sen benyttes nå også om nyere retning innen belgisk maleri hvor linjer går tilbake til eldre flamsk maleri, f.eks. Ensorog Permeke. Se ►Belgia (kunst), flamskvev, betegnelse brukt i Norden om billedvev i gobelinteknikk. Flamsteed, John [flæmstkd], 1646-1719, engelsk astronom. Posisjonsbestemmelser for stjerner ble før Flamsteeds tid utført med det blotte øye; han gjorde Karl 2 oppmerksom på nødvendigheten av nye og gode observasjoner, spesielt til bruk ved lengde- og breddebestemmelser til sjøs, og dette førte til oppret­ telse av Greenwich-observatoriet (1675). Flamsteed ble observatoriets første sjef (Astronomer Royal 1676-1719). Han kombinerte kikkert med målein­ strumenter, og tilbrakte nesten 30 år med å samle observasjoner, alene og under vanskelige forhold. Materialet ble benyttet til utarbeidelse av en stor stjernekatalog, Historia Coelestis Britannica (1712, 1725), og et stjerneatlas, AtlasCoelestis (1729).

FLAPS

203 flan (fr.), brukes om en paideigbunn med 2-3 cm

høy kant, fylt med en stuing eller frukt og stekt i ovn. Flanagan, Tommy [flænagan], 1930-2001, ameri­ kansk jazzpianist; kjent som en av jazzens fineste akkompagnatører, bl.a. gjennom sitt samarbeid med sangere som Tony Bennett og Ella Fitzgerald. Han ledet også egne smågrupper, særlig i trioformat, og utgav en lang rekke album, f.eks. Jazz Poet (1989), Let 's (199 3), Sea Changes (f 996) og Samba for Felix (1999). Flandern, nederl. Vlaanderen, fr. Flandre (muligens tra 'flomlandet'), landskap mellom Nordsjøen og Schelde, delt mellom Nederland (Zeeland sør for Schelde), Belgia (provinsene West-Vlaanderen og Oost-Vlaanderen) og Frankrike (en del av departe­ mentet Nord). Det er et flatt og fruktbart land med høyt utviklet jordbruk, handel og industri. Ut mot havet ligger et oppstykket belte av sanddyner med en rekke bade­ steder. Historie. Flandern var ved Caesars erobring av Gallia bebodd av keltiske og germanske stammer og hørte senere til den romerske provins Belgica Secunda, før de germanske frankerne trengte inn i området under folkevandringene. Enda området i hovedsak var et germansk område, ble det ved delingen av det frankiske rike i 843 (forliket i Verdun) tillagt det vestfrankiske riket, det senere Frank­ rike. Kong Karl den skallete gav i 864 et område omkring Brugge som markgrevskap til sin sviger­ sønn Balduin 1. Dennes sønn, Balduin 2, bygde grevskapet ut til et selvstendig rike, som Arnulf 1 på 900-tallet utvidet til sør for elven Somme. På 1000tallet utvidet grevene Balduin 4 og Balduin 5 riket med fem land øst for Schelde, som opprinnelig haclde tilhørt det midtfrankiske riket, men som i 870 var blitt innlemmet i det østfrankiske riket (det tyskromerske riket). Grevskapet bestod da av KronFlandem, len under den franske konge, og RiksFlandern, len under den tyske keiser. På denne måten ble greven vasall under to lensherrer, noe som gav ham større selvstendighet og mulighet til å bygge grevskapet ut til en sterk politisk enhet. I middelalderen ble det utviklet en betydelig teks­ tilindustri i Flandern, særlig i byene Brugge, Gent, leper og Douai (Dowaai). Forutsetningen for denne industrien var import av engelsk ull, noe den frans­ ke kongen mislikte. Det kom til flere opprør; det mest berømte var Gyldensporeslaget ved Kortrijk 1302, der en hær av flamske vevere og bønder tilføyde den overlegne franske hær et knusende nederlag. Brugge var på 1300- og 1400-tallet det viktigste handelssentrum i Europa. Samtidig blomst­ ret kulturen. Det nederlandske litteraturspråk fant sin form her omkring 1200. De franskspråklige byer i sør, Arras og Lille, var samtidig de viktigste sentra for franskspråklig litteratur. Pa 1400-tallet var Gent og Brugge sentrum for den første store perioden i nederlandsk malerkunst. 1 1369 inngikk hertug Filip den dristige av Burgund ekteskap med Margaretha, eneste arving til Flandern, og 1384 ble Filip greve av Flandern. Ved hans død i 1404 overtok sønnen Jan uten frykt, som ble myrdet i 1419. Hans sønn, Filip den gode, klarte ved hjelp av arv og avtaler å samle 11 av de 17 ne­ derlandske provinser i en personalunion, med Brus­ sel som hovedstad. Siden har Flanderns historie vært en del av Nederlandenes historie (se ►Belgia, histo­ rie og ►Nederland, historie). KLJ flandersk, som gjelder eller stammer fra det tidligere grevskapet Flandern og de nåværende belgiske provinsene West-Vlaanderen og Oost-Vlaanderen, til forskjell fra flamsk, som gjelder hele den nederlandskspråklige delen av Belgia, dvs. delstaten Flan­ dern i forbundsstaten Belgia. Flandin, Pierre Étienne jflåde], 1889-1958, fransk advokat og politiker (konservativ). Var medlem av

Flandern. Lavtliggende sletteland ved elven Schelde i Belgia. Flandern er et fruktbart jordbruksområde, blant annet kjent for dyrking av lin.

flere regjeringer 1924-36 og støttet Bonnets uten­ rikspolitikk overfor Tyskland i 1938. Vichy-regjeringens utenriksminister 1940-41. Deretter slo han seg ned i Algerie, hvor han ble arrestert i 1943 etter ordre fra det franske befrielsesutvalg. 1 1946 ble han dømt til fem års tap av statsborgerlige rettigheter. Flandrin. (Jean) Hippolyte [flådrÉ], 1809-64, fransk maler, elev av Jean Auguste Ingres. Hans hovedverk er utsmykningen av kor- og midtskipsveggene i StGermain-des-Prés (1842-61) og dobbeltfrisen i Saint-Vincent-de-Paul i Paris (1849-53). Det litteræ­ re og lineære i hans kunst minner om de samtidige nasarenere. Senere malte han portretter, Napoleon III, Mme Vinet og Ung pike. flanell (fr.), myk vevnad av ull eller ullblandinger av kamgarn eller kardegarn med toskafts- eller kyperbinding. Valket og lett ruet pa en eller begge sider. Bomullsflanell har lo, oftest et løstvunnet veftgarn som rives opp og danner et lodekke. flanellograf, tavle som brukes i undervisning, ved demonstrasjoner o.l., og hvor forsiden er trukket med flanell. Tall, tekst og tegninger som skal settes pa tavlen, gjøres ferdige pa forhand, pa kartong, der baksiden er forsynt med flanell, sandpapir el.l., slik at de kan festes til tavlen ved et lett trykk. flanere (av fr., eg. normannisk ord), slentre, drive sorgløst omkring (på gaten). flangre (avl. av dial. flagre'), Epipactis, slekt i orkidéfamilien (marihåndfamilien). Planter med jordstengel, stengelomfattende blad og ensidige klaser med røde eller brunlige blomster. 24 arter, tre i Norge, ►myrflangre, ►bredflangre og ►rødflangre. flanke tav fr. 'side, lend ) 1 (mil.) Ved en trøppeavdeling eller i en stilling er flankene avdelingens (stillingens) sider i motsetning til dens front og rygg. Ved betegnelsene høyre og venstre flanke tenker man seg fronten vendt mot fienden. Hvis flanken ikke er sikret av naboavdelingen eller av ufremkommelig lende, kalles den en åpen flanke. Flankeangrep er et angrep som rettes mot fiendens flanke.

2 (vet.) Hos dyr det partiet av kroppens sider som

ligger mellom det bakerste ribben, lendevirvlenes tverrutvekster og det utvendige hoftehjørnet. Under åndedrettet, og særlig når dette er anstrengt, beveges flankene ut og inn, «flankeslaget». Flanker [flætjka], NATO-kodebetegnelse pa det russiske Mach 2,5 jagerflyet Su-27, se ►Su. flankere (av flanke). 1 Danne avslutning pa en side, stille på siden av. 2 (mil.). Beskyte fra siden, beskyte langsetter egen forsvarsstilling. flanketransmisjon, lydenergien som overføres fra et rom til et annet via flankerende konstruksjoner. Flanketransmisjonen kommer altså som el tillegg til lyden som gar gjennom skillekonstruksjonen mel­ lom rommene. Med uheldige flanketransmisjonsforhold kan virkningen av en lydisolerende skillekonstruksjon bli ødelagt. flanør, person som ►flanerer, elegant dagdriver, flaps jeng. flæps], betegnelse for vingeklaffer pa fly, dvs. flater vanligvis festet i bakkant av vingenes indre seksjon og benyttet for å øke løftet ved lave hastigheter slik at steile- og landingshastighet avtar. Bruk av flaps vil også øke luftmotstanden og derved gi en brattere glidebane. Under start vil del økte loftet muliggjøre en brattere stigebane. Typer. Flaps finnes i flere utforminger; den enkleste er en hengsling av vingens bakkant. For den sakalte splitt-flaps er bare undersiden av vingens bakkant hengslet slik at luftstrømmen over den faste oversi­ den er normal. Fowler-tlaps er en spesiell type splittflaps som først beveger seg bakover for å øke vingearealet, deretter nedover for ytterligere å øke løftet. Ved fullt utslag sørger de nedoverrettede flatene ogsa for mer luftmotstand i landingsøyeblikket. Spaltede («slotted») flapsgiret mellomrom til vingebakkanten for okt loft. Flere moderne fly er også utstyrt med forkant-flaps eller forkant-klaffer, som kan være av forskjellige typer, men som ved å øke luftstrømmen over hele vingens overside i lave hastigheter, forsinker virveldannelser (turbulens) og

FLARES

steiling. Såkalte Kriiger-flaps er flater som ved hengsling foran svinges nedover fra undersiden av vingenes forkant, mens slats er «skall» av vingeforkanten som ved bevegelse frem-nedover skaper mellomrom (slots). Forkant-flaps kan være automa­ tisk operert, men betjenes ofte av flygeren. flares [fleaz] (av eng., 'glimte, lyse med blendende glans'), utbrudd av lysende gass på Solen, opptrer som regel i kompliserte solflekkgrupper. Meget sterke flares er synlige i integrert lys, men de fleste sees bare i monokromatisk lys (hydrogenlys) ved hjelp av et spesielt filter, lyotfilter, eller spektrohelioskop. I forbindelse med store flares observeres ut­ brudd av radiostråling fra Solen, sterk nordlysaktivitet og ionosfæriske forstyrrelser, av og til økning i kosmisk stråling. flarestjerner [flea-], rode dvergstjerner med kortva­ rige, intense utbrudd av stråling fra små områder på overflaten. Betegnes ofte UV Ceti-stjerner etter en typisk representant for denne klassen. flarn, betegnelse for tynne, sprøe bakverk, f.eks. mandelflarn. flashback [flæjbæk] (eng., eg. raskt glimt bakover), avbrudd i handlingsgangen (i film eller skjønnlitte­ rært verk) ved at scene(r) fra fortiden trekkes inn for å belyse den. f psykiatri betegner flashback korte, glimtaktige gjenopplevelser av tidligere opplevelser, oftest av skremmende eller truende art. Flashback kan fore­ komme ved ►post-traumatisk stresslidelse. Gjenopplevelsen (intrusjon) utløses ofte av et sanseinn­ trykk som minner om inntrykk som i hukommelsen er forbundet med den traumatiske opplevelsen. Gjenopplevelsen er forbundet med kroppslige symp­ tomer som hjertebank, indre uro og angst. F.eks. kan en flyktning i et glimt gjenoppleve deler av en torturseanse utfort av tidligere hjemlandets myndighe­ ter idet han møter en uniformert politimann eller militær i Norge. Flashbacks sees også etter narkoti­ ka- eller alkoholmisbruk. Spesielt stoffer som brukes for å fremkalle fremmedartede sanseopplevelser (hallusinogene stoffer som l.eks. LSD og meskalin), erkjent fora kunne være forbundet med flashbacks selv mange år etter inntak. flash-EPROM [flæj-], ogsa kalt FLASH-EEPROM, integrert krets som inneholder et leselager som kan slettes og omprogrammeres ved bruk av elektrisitet. Den er således en form for ►EEPROM, men i mot­ setning til de kretsene som vanligvis går under denne betegnelsen, kan en FLASH-EPROM kun slettes i sin helhet. Når innholdet i lageret skal for­ andres, må den derfor omprogrammeres i sin helhet. Fordelen med FLASH-EPROM i forhold lil vanlige EEPROM er at den kan lages med større lagerkapasitct. FLASH-EPROM benyttes ofte som programlager i datamaskiner eller annet elektronisk utstyr der man ønsker et ikke flyktig lager, men vil ba mulig­ het for å bytte ut programmet. flash-fotolyse [flæj-] (av eng. 'glimt'), kjemisk nedbryting av et molekyl, frembrakt av et meget kraftig lysglimt. De kortlivede produktene som blir dannet, kan identifiseres ved å betrakte absorpsjonsspekteret fra et nytt lysglimt som følger like etter det første (flash-spektroskopi). Analoge undersøkelser (flash-radiolyse) kan foretas med det første glimt erstattet av en kort puls av elektroner eller annen ioniserende stråling. flashinndamping [flæj-] (av eng. 'lyn'), spontan inndamping. Når vann under tilstrekkelig trykk oppvarmes til høy temperatur, kan det ikke koke, men når trykket avlastes, skjer en spontan koking (flashing), hvorved vannet kjøles inntil det er kom­ met ned på den temperatur hvor damptrykket til­ svarer det lavere trykk. Prinsippet anvendes for a redusere beleggdannelse pa heteflatene, og i spesiel­ le typer inndampere med stort antall effekter lor fremstilling av ferskvann fra havvann. Se ►inndam­ ping.

204

Flaske. Øverst: Flaskeformer fra 1600-tallet, illustrasjon fra The Story of the Glass Bottle av Edward Meigh. - Nederst: Vinflasker fra vår tid.

flash-spektrum [flæj -] (av eng. 'glimt') (astron.),

spektrum av Solens kromosfære, viser emisjonslinjer og er synlig et kort øyeblikk før og etter den totale fase av en solformørkelse. flashtørking [flæj-] (av eng.'lyn'), hurtig tørking av gods i svevende tilstand, mens det bæres av varme fyrgasser. Brukes en del i USAs cellulose- og tremasseindustri for kjemisk og mekanisk masse. Etter pressing til 40-60 % rives massen opp og blåses inn i tørketårn med fyrgasser som holder 200^-400 °C. Metoden er billigere enn konvensjonell tørking over tromler pga. lavere investering og billigere drift, -flasjon (av lat.), egentlig 'blåsning'; mest brukt i overført betydning, for eksempel inflasjon. flask (av norrønt), flatsiden (bredsiden) av en mur­ stein, eller av et stykke tre (flaskved) når årringene ligger tilnærmet parallelt med denne siden. Sml. ► kantved. flaske, beholder som øverst har en trang åpning av en viss lengde. Historikk. Flasker er gjennom tidene blitt fremstilt i en lang rekke forskjellige størrelser og utforminger av ulike materialer. Anvendelsen av kunststoffer, først og fremst plast, har økt kraftig, men glass er fortsatt det viktigste råstoff. De forste glassflasker antas å ha blitt fremstilt kort tid etter at glassblåserrøret ble oppfunnet av fønikerne, og allerede i ro­ mertiden ble de forste fargeløse flasker laget. Til tross for glasskunstens rivende utvikling i perioden frem til 1600-tallet, ble fremstillingen av flasker viet liten interesse. En del småflasker for kosmetikk og medi­ sin ble riktignok laget, men utbredelsen var beskje­ den. I dette tidsrommet var flasker forholdsvis uensartede både med hensyn til fasong og størrelse. Pa 1600-tallet kom det mer fart i utviklingen. Med hjelp av venezianske glassarbeidere ble produksjon igangsatt i Frankrike og England. De ferdige flaskene ble mest benyttet i forbindelse med vin, først som dekantere - senere også for oppbevaring. I 1696 fantes det ca. 40 produksjonssteder for flasker i England, og årsproduksjonen var ca. 3 millioner

enheter. Flaskene, som fortsatt var klumpete og uelegante, ble i denne perioden fremstilt manuelt ved hjelp av glassblåserrør. Man oppnådde imidler­ tid større ensartethet etter hvert som fasongformer som flaskene ble blåst opp i, ble tatt i bruk. 1 annen halvdel av 1800-tallet startet overgangen til industriell produksjon, og i 1906 oppfant ameri­ kaneren Owen den maskinen som dannet grunnla­ get lor moderne flaskeindustri. Prinsippet for pro­ duksjonen var at flytende glassmasse ble sugd opp fra et åpent kar inn i roterende former - hvorfra de halvstive glassemnene ble overført til ferdigformer, hvor de fikk sin fasong ved hjelp av utblåst kompri­ mert luft. De fleste moderne flaskemaskiner virker nå etter dråpesystemet, hvor passende store flytende glassklumper ved hjelp av en renne føres ned til forformene (Lynch og Hartford-maskinene). Den første norske flaskehytte, Nøstetangen Glasværk på Eiker, ble anlagt i 1741. Frem til år 1900 ble ytterli­ gere ti glassverk grunnlagt. I 1998 ble Norges siste produsent av glassflasker, Moss Glasværk, nedlagt. Årlig produskjon var da på drøye 200 mill, flasker. Fremstillingen av flasker når opp i enorme meng­ der, samlet produksjon i Europa er f.eks. på godt over 50 milliarder enheter pr. år. Råvaretilgangen representerer ikke noe problem, da sand, soda og kalk kan skaffes nærmest i ubegrensede mengder. Fremstillingen er imidlertid relativt energikrevende. Ut fra forurensningshensyn er det fra mange hold uttrykt et klart ønske om gjenbruk av flasker, noe som lykkes godt i øl- og mineralvannindustrien, mens ordningen har opphørt i vin- og brennevinsbransjen da produsentene ofte ønsker sine spesialflasker i markedsføringen. Flere flasketyper har dessuten dannet mønster og tradisjon innenfor sine spesielle felt. Spesielt i vinbransjen finnes lang tradi­ sjon med bruk av særskilte flasker for de forskjellige vindistrikter. I Vest-Europa tappes øl og mineralvann oftest på flasker å 25 cl, 33 cl og 50 cl (i Norge 33 cl, 50 cl og 70 cl), mens vin og brennevin oftest tappes på flas­ ker å 70 cl og 75 cl. Foruten halvflasker, 35 cl til 37,5 cl, og magnumflasker, 1,5 liter, benyttes av og til også følgende varianter: Jeroboam 3 liter, Rehoboam 4,5 liter, Metusalem (Imperial) 6 liter, Salmanasar 9 liter, Baltasar 12 liter, Nebukadnesar 1 5 liter. TRT flaskeeple, en gammel eplesort med flaskelignende frukter. flaskegresskar kalebass, dhudi, flaskefrukt, Lageng^ ria sicergria eller L. vulgaris, ettårig art i gresskarfamilien. Planten er en slyngende urt med store, runde blad og hvite blomster. Frukten, et stort bær, får et svært hardt, treaktig skall. Den er først grønn, senere blir den gul eller gulhvit. Formen på fruktene varie­ rer; den kan f.eks. være flaskeformet, sylindrisk eller kuleformet. Flaskegresskar stammer trolig fra tropiske strøk i den gamle verden, men skall av fruktene er også funnet i søramerikanske indianergraver fra førkolumbisk tid. Planten har vært dyrket siden oldtiden. Fruktene er spiselige i umoden tilstand, skallet er da tynt og lyst grønt, fruktkjøttet gronnhvitt med man­ ge frø. Brukes som grønnsak, stekt, kokt eller bakt. Fruktkjøttet har vært brukt som avføringsmiddel. Skallene har blitt brukt som vannbeholdere, drikkekar, musikkinstrumenter osv., se ►kalebass og ►pyntegresskar. I Norge kan flaskegresskar dyrkes i vekst­ hus eller pa friland på solvarme steder. flaskehals (fra eng.), det ledd i en produksjonspro­ sess som har svakest kapasitet og som hindrer de andre leddene i å fungere fullgodt; også om hindring eller mangelfaktor i videre betydning. flaskelagring, lagring av vin; spesielt dyrere røde viner må gjennomgå flere års flaskelagring for å oppnå tilstrekkelig modenhet. Behovet er indivi­ duelt, fra 1-2 år opptil 15-20 år. Det er viktig at flaskene lagres liggende ved stabil temperatur (ca. 10-12 °C).

FLATANGER

205

Flatanger 458 km2 1221 innbyggere (2004) Administrasjonssenter: Lauvsnes

Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

% 2 16 5 77

Sysselsetting (2001): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Bygg/anlegg, kraft- og vannforsyning Varehandel, hotell- og restaurantdrift Transport og kommunikasjon Finans- og forretningsvirksomhet Offentlig og privat tjenesteyting

% 21 14 8

3 41

flaskelam, kopplam, lam som ikke får næring av mo­

ren, og som derfor må gis melk av flaske. flaskepost, meddelelse i lukket flaske som kastes i havet i håp om at den vil drive i land eller bli funnet på annen måte. Flaskepost har vært brukt som nødmelding og i vitenskapelig øyemed, se ►strømflasker. flaskestarr, Carex rostrata, flerårig art i starrfamilien. 30-120 cm høy med smale, blågrønne, renneformede blad. 2-3 hannaks i toppen og 3-4 hengende, sylindriske hunnaks, hunnblomsten har tre arr. Fruktgjemmene er oppsvulmet. Flaskestarr vokser ofte i tette bestander på myr og langs sjøer og elver. Arten er vanlig i hele landet, opp til 1350 moh. flasketre (eng. bottletree), Brachychiton rupestris, tre i familien Sterculiaceae. Arten stammer fra Australia og har en eiendommelig, flaskelignende stamme, flasketrøye (av fr.), ettersittende kvinnetrøye, van­ ligvis krageløs med frontåpning og lange ermer, båret til skjørt. Flasketrøye karakteriseres ved opp­ splittede skjøter som går fra livet og ned mot hofte[ ne. Typen var moderne bade til menn og kvinner på 1600-tallet. Beholdt sin popularitet som kvinneplagg i Norden på 1700-tallet og ble brukt ved siden av tidens typiske motedrakter. Fasongen går igjen i enkelte av våre folkedrakter. flass (eg. 'tynt skall', av gr. 'kli'), avskalling av små, hvite skjellflak fra huden. Flass består av homhud (keratin), og er uttrykk for at modningen av overhudcellene er forstyrret. Flassing er et vanlig feno-

Flatanger. Det lille kystsamfunnet Småværet i Sør-Flatanger, ved det værharde Folda.

men ved alle hudsykdommer som påvirker overhu­ den, slik som psoriasis, eksem og soppinfeksjon. Flass i hodebunnen skyldes som regel seboreisk eksem, talgeksem, et eksem som sees ved fet hud og som skyldes at hudens talg brytes ned av soppen Pityrosporum ovale. Flass som har denne årsaken, kan behandles med regelmessig vask av hodebunnen med soppdrepende sjampo. flat [flæt], engelsk betegnelse for fortegnet og for kromatisk senkning av en tone, f.eks. e flat - ess, e double flat = essess. Brukes ogsa om for lav intona­ sjon. Flatabø gård i Botnagrend, Kvam kommune, Hor­ daland, innerst i Fyksesund (en smal arm av Har­ dangerfjorden). Det var pa Flatabø far og sønn Isak Nilsen Botnen og Trond Botnen (også kalt Flatabø) bygde noen av de eldste kjente hardingfeler. Flatabø Jon, 1846-1930, født i Kvam, Hardanger, norsk forfatter, utdannet som lærer, virket bl.a. flere år i Nord-Odal og andre steder, var avisredaktør og levde senere som skribent i Oslo. Flatabø var en av de mest produktive av tidens folkeskribenter. Fra debuten i begynnelsen av 1890-årene til hans siste bok kom ut 1926, utgav han rundt 150 fortellinger, dels under eget navn, dels under forskjellige pseudo­ nymer. Fortellingene var gjerne fulle av romantikk og dramatikk, men tok ofte utgangspunkt i den jevne bondes og arbeiders liv og kår. Hans mest leste bok var Husntandsdatteren fra Odalen (1891), blant andre titler kan nevnes Den skjønne Abelone eller Dronningen i Vaterland (1892), Petra, perlen fra Smaalenene (1895), Hun fridde selv (1896). Flatabøs boker fikk en utbredelse som var langt storre enn tidens store diktere, og vakte leselyst hos de brede lag av folket. Litt.: Dahl, W.: "Dårlig" lesning under parafinlampen, 1974; Flatabø, .1.: Husmannsdatteren fra Odalen, 1976 (etterord og bibliografi ved A. Tvinnereim: 67-107); Glette, K.: J.F. og Vestfold, 1997; Heiestad, S.: Avfolkelesningens saga, 1946; NBL 2. utg. Flatanger, kommune i Nord-Trøndelag fylke, ligger sørvest for innløpet til Namsfjorden og grenser i sor til Sør-Trøndelag fylke. Flere korte og krokete fjorder skjærer seg inn i landet, og utenfor ligger en mengde

øyer og skjær, hvorav Halmøya, Kvernøya og Bjorøya er de største. Fastlandet er sterkt kupert med høyder pa 400-600 moh., høyest er Beingårdsheia (612 moh.). Natur. Berggrunnen består av bergarter fra prekambrium, overveiende gneiser av granittisk og migmatittisk opprinnelse. 1 de korte dalene ligger en rekke små vann, og her vokser det også en del skog, for det meste gran. Bosetning. Befolkningen har stort sett gått tilbake, og kommunen hadde 1221 innb, i 2004 mot 1764 i 1950. Bosetningen ligger spredt langs kysten, ho­ vedsakelig pa fastlandet. Folketallet pa øyene er lite og har gått sterkt ned. I kommunens administra­ sjonssenter og eneste tettsted, Lauvsnes, bor 36 % av kommunens innb. (444 innb. 2004). Næringsliv. Jordbruksarealene ligger inne i fjorde­ ne. Brukene er relativt små og drives delvis sammen med fiske. Flatanger er etter Skua største fiskekomnnine i fylket etter ilandbrakt fangst; torskefisket betyr mest. Fiskeoppdrettsnæringen er en viktig næring, og kommunen har flere oppdretts- og fiske­ foredlingsanlegg, bl.a. i Lauvsnes. Primærnæringene sysselsetter flest i kommunen, med i alt vel 20 % av arbeidstakerne (2004). Ellers noe fiskeforedling og metallvareindustri. Samferdsel. Rv. 766 går sentralt gjennom kommu­ nen til Sjøåsen (Namdalseid) med forbindelse til Rv. 17 til Namsos i nordøst og Steinkjer i sørøst. Det meste av bosetningen er knyttet til riksveinettet. Fylkesveiforbindelse fra Fjell på Rv. 766 via Jøssund og over fjellet mot Svesfjorden og Drageid (SørTrøndelag), samt nordsiden av Bølefjorden i Flatan­ ger. Offentlige institusjoner. Flatanger svarer til sognene Sør-Flatanger og Nord-Flatanger i Flatanger preste­ gjeld, Namdal prosti i Nidaros bispedømme, Flatan­ ger lensmannsdistrikt i Nord-Trøndelag politidistrikt og hører inn under Namdal tingrett. Historikk og kultur. Ved munningen av Namsfjorden nord i kommunen ligger kystfortet Utvorda, fest­ ningsanlegg fra den annen verdenskrig, som er restaurert til turområde og kultursenter. I Flatanger ligger to trekirker, Løvøy og Vik kirker, bygd i hhv. 1871 og 1873.

FLATBANESKYTS

Flatbelg. Strandflatbelg.

Navnet er sammensatt av flat, trolig i betydningen 'grunt vann', og angr, 'fjord eller vik'. Kommunevåpenet (godkjent 1990) har tre innbøyde sølv sparrer mot en grønn bakgrunn; symboliserer båtbauger sett forfra. JSt Litt.: Hylland, J.: Flatangerboka, [1962]; Landre, A.: Øyfolket i Flatanger, (1996] 2 b. (b. 2, 1999, med hovedtittel: Fastlandsfolket i Flatanger) flatbaneskyts (mil.), skyts som karakteriseres ved prosjektilets store utgangshastighet, flate kulebane og store anslagskraft. Den andre skytstypen er krumbaneskyts. flatbelg. flatskolm, Lgthyrus, planteslekt i erteblomstfamilien. 1 30 urteaktige arter, de fleste nord for ekvator. Stengelen er vingekantet, bladene finnet og oftest med slyngtråd. Noen arter er uten slyngtråd, se ► erteknapp. Av de sju artene som er viltvoksende i Norge, horer tre til erteknappgruppen. De andre er ►gulflatbelg i eng og småskog, ► myrflatbelg i fuktige gressmyrer, ►strandflatbelg pa sand ved sjøen, og ► skogflatbelg i berg og urer. De tre forste går helt nord til Finnmark, den siste har sin nordgrense i Trøndelag. Mange arter dyrkes som prydplanter, bl.a. ►bredflatbelg og ►blomsteren, som det skal finnes over tusen varieteter av. Andre er viktige forplanter, f.eks. ► forflatbelg. ►Jordflatbelg har vært dyrket som mat­ plante; den har underjordsknoller rike på stivelse, flatbrenner, lampe som har et flatt vekerør. Betegnel­ sen benyttes også om en gassbrenner med flat flam­ me. flatbrød, ugjæret brød som kan bakes av all slags mel. Mest brukt er havre og bygg, ofte blandet med rug, poteter eller ertemel. Flatbrøddeigen kjevles tynt ut og stekes pa takke. Flatbrød er et spesielt norsk pro­ dukt og finnes ellers bare i Nord-Sverige og NordSkottland. Fabnkklaget flatbrød er nå mest alminne­ lig. Kjent siden slutten av 1000-tallet. flat-coated retriever [flætkoutid ritrirva] (eng. 'glattpelset retriever'), britisk apporterende fuglehund, basert på hunder importert fra Newfoundland med tilskudd av labrador retriever, setter og collie. Opp­ rinnelig kalt wavy- (bølget) coated retriever, men pelsen er nå helt glatt («flat»). Lå lenge i skyggen av de andre retrieverrasene, men økte i 1970-årene sterkt i popularitet. Mankehøyde for hannhunder 58-61 cm, for tisper 56-59 cm; langt hode; flatt, middels bredt skalletak; forholdsvis langt snuteparti; mørkt brune til nøttebrune øyne; små ører, bæres hengende tett inn til hodet; rektangulær kropp; tett, glatt, fin pels med gode faner på ben og hale; svart eller leverbrun.

206 Flatdal, sogn i ► Seljord prestegjeld og kommune, Telemark, nord for Seljord tettsted. Etter senkning av Flatsjø ytterst i dalen er Flatdaløyene dyrket opp og utgjør et lettbrukt jordbruksland, men er utsatt for frost. Gjennom Flatdal går E 134 (DrammenHaugesund). flatdekke, betongdekke opplagt på betongsøyler uten spesielle bjelker. Dekkeplaten har hovedarmering i to kryssende retninger og er momentstivt forbundet med søylene. Søylene kan være forsterket i toppen med en utvidelse eller en forsterkningsplate. flate (mat.) En flate kan populært beskrives som begrensningen (overflaten) til et legeme, eller som en oppdeling av rommet i to deler. En klar matema­ tisk definisjon søm nøyaktig inkluderer de punktmengder man naturlig regner som flater, er vanske­ ligere å gi. Flater kan defineres på forskjellig vis, ofte med noe forskjellig betydning etter de forskjellige anvendelsesområder. 1 den analytiske geometri og differensialgeometrien defineres en flates koordina­ ter ved ligninger x = f(u, v),y = g(u, v), z = h(u, v), hvor x, y, z er funksjoner av to parametre u og v, og i alminnelighet antas å ha (partielle) deriverte av første og annen orden. Flatens ligning kan bringes på formen z = f(x, y) eller implisitt F(x, y, z) = 0. Dersom z er en algebraisk funksjon av x og y (F er et polynom), er flaten algebraisk; ellers er den transcen­ dent. Ligningen z = ax + by + c fremstiller et plan, mens

fremstiller en ellipsoide (se figur 1) med halvaksene a, b,c.

Flate. Figur i. Ellipsoide med halvakser a, b og c.

En flate kan også defineres eller tenkes fremkom­ met ved en kurves bevegelse i rommet. Kurven kalles da en ►generatrise, og hvis generatrisen er en rett linje, kalles flaten en linjeflate. Et spesialtilfelle er de utfoldelige (developable) flater, som kan foldes ut plant uten å strekkes, f.eks. en kjegleflate (se figur 2). En omdreiningsflate oppstår når generatrisen er en plan kurve som dreies om en akse i kurvens plan. ► Differensialgeometrien behandler flaters tangent­ plan, normal, krumningsegenskaper og spesielle kurvesystem på en flate, som de ►geodetiske kurver, mens ►topologien studerer de egenskaper ved flaten Figur 2. En kjegleflate kan foldes ut til et sirkelsegment.

som forblir uforandret ved kontinuerlige (topologiske) avbildninger. Det er for eksempel en topologisk egenskap om en flate er ensidig eller tosidig. Vanlig­ vis forutsettes det at en flate har to sider, men ►Mdbius' bånd er et eksempel på en flate som ikke kan sies å ha mer enn en side. Et viktig topologisk prob­ lem er å bestemme om to flater ved kontinuerlige en-entydige transformasjoner kan overføres i hver­ andre; dette er f.eks. tilfellet med en kule og en ellipsoide, men ikke med en kule og en torus. flatebrenning, avsviing av hugstavfall og bunnvege­ tasjon på hugstflate i skog for å skape bedre gjenvekstbetingelser. Flatebrenning ble gjerne brukt i høytliggende områder hvor det ofte er et tykt rnoselag, kraftig lyng og mye lite omdannede planterester (råhumus), som gir vanskelige spireforhold og dår­ lige vilkår for småplantene. Flatebrenning ble mye brukt i Finland og Sverige, og også i en del distrikter på Østlandet; er nå avløst av markberedning. Flateby, tettsted i Enebakk kommune, Akershus, nær grensen til Rælingen; 3097 innb. (2004). Bolig­ bebyggelse av ny dato. I nærheten lå Fladeby herre­ gård, særlig kjent fra John Colletts tid først på 1800tallet. Da foregikk det her hvert år ved juletider omfattende selskapelighet med dramatiske opptog, komediespill og maskerader. Henrik Wergeland kalte stedet «Den Collettske Eremitage». Da det Collettske handelshus brøt sammen, ble gården solgt (1827), og i 1840 ble bygningene revet. flate grener, sykdom på eple. Grener og skudd får flate eller furete partier, hvor barken etter hvert kan dø. Trærne kan bli fullstendig misdannet av sykdom­ men. Den skyldes trolig et virus fordi den kan over­ føres med podekvist, men selve viruset er ikke ka­ rakterisert. Var tidligere ikke uvanlig på eplesorten «Gravenstein» her i landet, men er takket være bruk av friskt plantemateriale nærmest utryddet. flatehugst, snauhugst av større eller mindre skogpartier (minimum 2 daa), med sikte på å få opp ny skog, enten ved naturlig besåing fra skogen omkring eller ved planting. Hugstmåten gir økt varmetilgang til marka, og dermed raskere omsetning av humus og avfall, slik at næringsstoffer blir frigjort. Flate­ hugst byr også på store driftsmessige fordeler, flateinnhold, el. areal (mat.). Et plant flatestykkes flateinnhold defineres vanligvis som det antall llateenheter det inneholder (eller som dets forhold til flateenheten). I den elementære geometri blir flate­ innholdet av en mangekant bestemt ut fra følgende tre forutsetninger; 1) Et kvadrat med lengdeenheten til side har et flateinnhold lik 1 flateenhet. 2) Kongruente flatestykker skal ha samme flate­ innhold. 3) Arealet av et plant flatestykke som er sammen­ satt av to andre, skal være summen av delenes flateinnhold. Ved en figur begrenset av rette linjer beregnes flateinnholdet ofte ved triangulering, idet figuren oppdeles i trekanter, hvis areal beregnes hver for seg etter formlene for trekanters flateinnhold. Når figu­ ren ikke har en rettlinjet begrensning, tilnærmer man den ved polygoner og anvender samme frem­ gangsmåte. Matematisk svarer beregning av flateinnholdet til integrasjon. Det areal som begrenses ved x-aksen, to ordinater x = a og x = b og kurven y - f(x), er gitt ved det bestemte integral b A = J/(x)rfx

Ved en krum flate kan arealet defineres og beregnes som grenseverdien for et omskrevet pølyeders over­ flate, eller ved integrasjon. Når figuren er opptrukket på papir, som f.eks. ved kart, kan man måle flateinnholdet direkte ved de såkalte integrafer eller ►planimetre som finnes i forskjellige typer. Man følger konturen av en lukket

FLATIN

207 a

b

a

a

a

a

rektangel

trekant

rombe

parallellogram

ab

ah/2

ah

sirkel

ellipse rcab

parabelsegment

sylinder

kjegle

2ah/3

2nrh+2nr2

nrs+tir2

trapes

(a+b)h/2

ah

a regelmessig sekskant 3a2 x 3/2

nr2

kule 4rrr2

Flateinnhold. Formler for flateinnhold til noen figurer og legemer.

kurve med planimeterets spiss, og flateinnholdet kan avleses på et målehjul. flatekubisme, avsluttende periode av kubismen ca. 1913-16, også kalt syntetisk kubisme eller plankubisme, preget av sterk abstraksjon; billedflaten orga­ nisert i roligere flater. Flaten. Ingebrigt Haker, f. 23. sept. 1971 i Oppdal, norsk jazzmusiker, bassist; studerte ved jazzlinjen ved Trondheim Musikkonservatorium 1992-95. Flyttet deretter til Oslo, og er etter hvert blitt en av Norges aller mest etterspurte bassister innen moder­ ne improvisert musikk. Han har deltatt i en mengde sammenhenger, f.eks. i gruppene The Source, Petter Wettre Trio og Quartet, Bugge Wesseltofts New Conception of Jazz, Element, Close Erase, Atomic og The Thing, og medvirket på flere titalls album. 1 20(33 utgav han det akustiske soloalbumet Double Bass. Flatenfoss, Fiatefoss, foss på grensen mellom Fro­ land og Åmli kommuner, Aust-Agder, 10,5 m høy, utbygd med to verk på i alt 14 MW. Eies av A/S Arendals Fossekompani. flatetreghetsmoment, eller annet flatemoment, størrelse som gir et mål for hvordan en geometrisk flate fordeler seg om en linje i flaten. Hver enkelt flatedel multipliseres med kvadratet av sin avstand fra linjen, og summen av alle disse produktene er lik flatens flatetreghetsmoment med henblikk på den valgte linje. Beregnes flatetreghetsmomentet om en linje normalt på flaten, betegnes det polartflatetreg­ hetsmoment. Begrepet har meget stor betydning bl.a. i teorien for bøying av bjelker, ved torsjon og i statikk. flatevekt, mål for en papirkvalitets vekt i gram per m2. Feilaktig brukes betegnelsen som mål på papi­ rets tykkelse. Reduksjon av flatevekten er et gjen­ nomgående trekk i hele treforedlingsindustrien, noe som bidrar til å spare resurser. Avispapir hadde tidligere en flatevekt på 52 g/m2, men nå lages Flateinnhold. Beregning av flateinnhold ved integrasjon.

hovedmengden av avispapir med en flatevekt på 48,8 g/m2, og det leveres avispapir ned til 40 g/m2 for spesielle formål, f.eks. aviser som skal sendes med fly. 1 internasjonal standardisering (ISO) har man innført ordet grammage for flatevekt, men fortsatt brukes flatevekt på norsk. Flatey. øy utenfor Islands vestkyst, i Breiåafjdråur. Her ble det i 1170-årene bygd et kloster som siden ble flyttet til Helgafell; mest kjent er stedet blitt pga. Flateyjarbok, som har sitt navn herfra. Flateyjarbok, Flatøyboken, det største av alle bevarte islandske håndskrifter fra middelalderen, 225 pergamentblad i stort format, hoveddelen skrevet ca. 1390 av to prester for en nord-islandsk stormann. Bonden Jon Finnsson på Flatey i Breiåafjdråur gav den til Skålholtsbiskopen Brynjdlfur Sveinsson, som i 1656 gav den videre til kong Frederik 3. Den var deretter i Det kongelige bibliotek i København inntil den i 1971 ble brakt tilbake til Island. Flateyjarbok er et praktverk, med fargede illustrasjoner og dekorerte initialer. Innholdet er et utvalg av eldre verker. Her er avskrifter av en rekke kongesagaer, først og fremst sagaene om Olav Tryggvason og Olav Haraldsson med en mengde tillegg, Jdmsvfkinga saga, Færeyinga saga, Orkneyinga saga, Hallfreåar saga, Fdstbrdåra saga m.m., dessuten stofl av annet slag, bl.a. eddadiktet Hyndluljod og Flateyjarannåll. Flatflesa fyr, fyr i Sandøy kommune. Møre og Roms­ dal, i Lyngværfjorden, opprettet 1902, forandret og forsterket 1961. Lysstyrke 30 800 cd, lysvidde 1 5 nautiske mil. 1 1988 ble tårnet (22,5 m høyt vinkeljernstårn) revet og erstattet med elektrisk fyrlampe. flatfotfluer. Platypezidae, insektfamilie i ordenen tovinger. Ca. 100 arter er kjent pa verdensbasis, ca. 20 i Norge. De er små til middels store fluer og kjen­ nes pa bakbenas brede og sterkt avflatede fotter, som ofte har spesiell kjønnsspesifikk skulpturering. Voksne fluer kan sees som dansende svermer i luf­ ten eller løpende oppå vegetasjonen. Larvene utvik­ les i sopp. flathale, Pelamis platurus, ogsa kalt gulbuket havslange, krypdyrart i familien havslanger. Brunsvart rygg og gulaktig buk. Som regel ikke over 85 cm lang, giftig. Alminnelig langs kysten av Indiske hav og Stillehavet til tropisk Amerika. Enkelte steder fore­ kommer den i store mengder. flathatt, Collybia, slekt av små, hvitsporede skivesopper, karakteristiske ved at hattene er temmelig tynne og stilkene oftest er hule og bruskaktige. Ca. 20 norske arter, ingen av dem er gode matsopper og heller ingen giftige. flatheads [flæthedz] (eng. 'flathoder'), engelsk fellesbetegnelse for ulike nordamerikanske indianer­ stammer som praktiserte kunstig deførmering av spedbamas hodeform ved en spesiell tonn for rei­ ving. Særlig var det vanlig å utsette pannen for stadig trykk av tre- eller barkplater, slik at hodet etter hvert antok en bakoverskrånende form.

Av de mange indianerstammene som fikk navnet flatheads, er choctaw, catawba og natchez, i det sørøstlige skogområdet, blant de mest kjente. Andre muskogitalende folk ble imidlertid også inkludert, uansett hodeform. På nordvestkysten var det chinook ved Columbia River som deformerte spedbarnas hoder, dessuten en rekke stammer ved Vancou­ ver Island og salishtalende stammer nær Puget Sound. Den stammen som fremfor noen lenge var offisielt kjent under navnet flatheads, var de egentlige salish (som har gitt navn til nevnte språkfamilie) i Monta­ na, men disse hadde naturlig hodefasong. En forkla­ ring går ut på at de første kanadiske reisende i områ­ det støtte på slaver med «deformerte» hoder fra kysten blant salish, noe som skal ha fått dem til å bruke betegnelsen Tétes-Plates (flathoder) om samt­ lige. Salish tilhører de såkalte platåindianerne, som særlig utnyttet jakt- og fiskeresursene. Sammen med kootenai dannet de i 1934 en sammenslutning, Confederated Salish and Kootenai Tribes, som hol­ der til på The Flathead Indian Reservation i vestre Montana. De sammensluttede stammene har ca. 7000 medlemmer (2004), og ca. 4500 av disse bor pa eller i nærheten av reservatet. Flatheim. Steinar, 1935-68, født i Bergen, norsk gull­ smed. Ved sin død bare 33 år gammel ble han ansett som en av de mest lovende norske kunstnere innen gullsmedfaget. Han arbeidet i en enkel, funksjonell stil, preget av Scandinavian Design-periodens idea­ ler. Arbeider fra hans hånd finnes bl.a. i Stavanger Domkirke og Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, flathodekatt, Felisplaniceps, rovdyrart i kattefamilien. Pels ensfarget rødbrun på oversiden, hvit på under­ siden. Har svarte flekker på strupen, buken og inn­ siden av bena. Hodet er litt flatt, derav navnet. Har små avrundede ører med en okerfarget flekk ved festet. Kroppslengde opptil 50 cm med en 1 5 cm lang hale, vekt fra 2,5-8 kg. Lever av fisk, padder, fugl og små pattedyr. En forholdsvis sjelden art som lever i skog og buskmark, gjerne nær vann. Forekommer i Sørøst-Asia: Borneo, Sumatra og Malaysia. Flatholmen fyr, fyr i Sola kommune, Rogaland, utenfor Tananger, opprettet 1862, ombygd, forand­ ret og forsterket 1957. Lavt sylindrisk tam. Lysstyrke 35 100 cd, lysvidde 13,5 nautiske mil. Tåkesignal opprettet 1932, tyfon. Fyret ble nedlagt og erstattet av en elektrisk fyrlampe i 1984. Flatin. Kjetil Aslaksson, 1881-1916, født i Seljord, norsk folkeminnesamler, bror av T. Flatin, lærer i sin Flatheads. Flathead-kvinne med barn, malt av Paul Kane ca. 1850.

FLATIN

hjembygd. Gav ekte og levende gjenfortelling av gamle sagn, først som utklippsbøker i aviser. Særskilt utgav han Gamle hermennarfraa Telemark, og etler hans død utkom slektshistorien Rokkerova. I 1930 sendte Norsk folkeminnelag ut en utvidet og rettet utgave av hans utklippsbøker, Tussar og trolldom. Flatin, Tov, 1878-1945, født i Seljord, norsk folkeminnesamler og bygdehistoriker, bror av K. A. Fla­ tin; fra 1900 lærer i Flesberg. Hans viktigste arbeider er Gamaltfraa Numedal (7 bd., 191 3-39) og bygdebø­ kene Flesberg (4 bd., 1917—47) og Seljord (2 bd., 1942-45). Utgiver av tidsskriftet Numedal (1915— 18) og Dølaminne (1919-27). Fra 1918 hadde han statsstipendium til bygdegransking og innsamling av folkeminner. Litt.: NBL 2. utg. flatkabel kabel som består av et stort antall parallel­ le, isolerte enkeltledere som ligger ved siden av hverandre i samme plan, og henger sammen via isolasjonen. Benyttes mye til intern sammenkopling av enheter i datamaskiner og annet digitalt utstyr, flatkjuke, Ganoderma applanatum, stilksporesoppart i ordenen poresopper. Flat, hard kjuke med kanelbrunt pudret overside. Undersiden hvitaktig, men får raskt brune flekker. Pa stammer og stubber av løvtre. Vanlig. Flatla, Johannes Larsen, 1906-73, født i Lunner, norsk veterinær. Professor i spesiell intern patologi og terapi ved Norges veterinærhøgskole fra 1947, fra 1968 direktør ved Veterinærinstituttet i Oslo. Flatla kombinerte praktisk og teoretisk innsikt i husdyr­ bruk og veterinærmedisin. Til hans spesialområder hørte kunstig sædoverføring pa storfe, avkastningskontroll av svin, blodtypeforskning, hudlidelser og smittsom nysesyke hos gris, soppgifter i forstoffer og røykskader, fluorose hos husdyr rundt aluminiumverk. Flatland spelemannsslekt fra Bo, Telemark. Flatland-navnet er knyttet til flere hardingfeleslåtter. Hans Heilos (Flatland). 1812-73, var Myllargutens fremste elev og etterfølger. Han utvandret i 1870 til Amerika, og døde i Madison, Wisconsin. Flatlandsgutane, sønnene Olav (1843-1911), Hans (1846-1916) og Halvor (1853-1929), ble også leden­ de spelemenn, især Hans, som fikk ry som Myllargu­ tens arvtager. Flatland. Hallvard, f. 10. feb. 1957 pa Notodden, oppvokst i Flatdal, utdannet som lærer, journalist og programleder i TV. Programsekretær i NRK 1981-87. En av grunnnleggerne av fjernsynskanalen TvNorge (som startet sendingene 1988) og kanalens forgrunnsfiguri de førsle årene, bl.a. som programleder for underholdningsprogrammet Casino, som ble sendt 1989-96. Under OL på Lillehammer 1994 var han programleder for NRKs daglige oppsummerings- og kommentarprogrammer. Fra 2003 igjen programleder for programmet Casino, på TV 3. flatlus Pthirus pubis, insektart i ordenen ekte lus (Anoplura). Den skilles fra hodelus og kroppslus med sirkelrund kropp, mindre størrelse (1-2 mm) og at de to bakerste benparene er langt kraftigere enn det første. Arten forekommer over hele verden hvor den lever på menneskets grovt behårede deler, særlig rundt kjønnsorganene, men også i armhuler, skjegg, øyebryn og andre kroppshår. Sjelden i hode­ bunnen. Barn angripes sjelden. Det fremste symptom på flatlusangrep (pthiriasis) er vedvarende kløe. Dessuten sees ekskrementer som et brunaktig pulver på huden eller i undertøyet. Eggene festes ved hårrøtter og klekker etter ca. 1 uke. Flatlusen spres hovedsakelig ved samleie, men kan også overføres ved annen intim kontakt. Deri­ mot spres den meget sjelden ved blanding av klær, ved tilfeldig berøring på offentlige transportmidler eller via toalettseter. En normalt angrepet person har gjerne rundt 10 flatlus. Etter å ha vært sjelden i flere tiår, er flatlusen igjen på fremmarsj i den vestlige

208 verden. Den er trolig like vanlig som hodelus, men fordi de fleste velger å behandle angrepet selv, blir den offisielle statistikken lav. Behandles effektivt ved smøring med liniment eller vask med sjampo som inneholder permetrin eller malation. I motsetning til kroppslusen overfører flatlusen under naturlige forhold ingen infeksjonssykdommer. Derimot viser statistikk at en person med flatlus har en sterkt forhøyet sjanse for også å ha kjønnsykdom som f.eks. gonoré eller syfilis. Flatmark, Audun Lidvor, 1926-2004, født i Borre, norsk lege. Professor i medisin (kirurgi) og overlege ved Rikshospitalet 1977-92. Flatmark gjorde en betydelig praktisk og vitenskapelig innsats innen transplantasjonskirurgien. Flatmark. Torgeir, f. 21. sept. 1931 i Borre, norsk biokjemiker. Cand.med. ved Universitetet i Oslo 1957, dr.med. samme sted 1967. Dosent i biokjemi ved Universitetet i Bergen 1969, professor samme sted 1974. Har utgitt vitenskapelige publikasjoner innen bioenergetikk, proteinkjemi, jernmetabolisme og katekolmetabolisme. flatmorkel sekksporesoppslekten Discina. Flatstilte morkler (apothecier) med liten stilk eller fot. Vokser saprofyttisk på marken eller på død ved. 3 arter: gulbrun flatmorkel, D. accumbens, rødbrun flatmor­ kel, D. perlata, og blek sandmorkel, D.gigas. flatormer. Platyhelmjnthes, dyrerekke av tosidig symmetriske dyr uten kroppshule og endetarmsåpning. YTRE BYGNING, LEVEVIS

Flatormene er vanligvis temmelig flate, med flat bukside og litt hvelvet ryggside som går over i hver­ andre langs en temmelig skarp kant. I de fleste tilfeller kan vi også skjelne en forende (som vender fremover i den vanlige bevegelsesretningen) fra en mer tilspisset bakende. Kroppsoverflaten er dannet av et enlaget epitél, huden, som på overflaten bærer flimmerhår eller (især hos parasittene) en kraftig cuticula. Under huden er det en hudmuskelsekk av kryssende fibrer som ligger parallelt med hudoverflaten; muskelfibrer krysser også igjennom dyret i alle retninger og er godt forankret i hudlaget, så bevegeligheten og evnen til å endre kroppens form er meget stor. Kroppshule mangler; mellomromme­ ne mellom de indre organene (tarmkanal, nervesys­ tem, ekskresjons- og forplantningsorganer) er fylt opp av et storcellet bindevev eller parenkym. Meget stor utbredelse, lever i fersk- og saltvann fra overflaten ned til de største dyp, videre i våt jord, fuktig råtnende treverk, mellom myrplanter osv. De viser også alle overganger fra helt frittlevende arter (►llimmerormer) gjennom tilfeldige eller leilighets­ vise snyltere til rene parasitter (► ikter og ►bendelor­ mer). INDRE BYGNING

Fordøyelsen. Tarmkanalen er temmelig variabel i sin bygning. Den har bare én åpning utover, munnen, som derlor også gjør tjenesten som utførselsåpning for ekskrementene. Munnen fører inn i et oftest muskuløst svelg og videre inn i en fordøyende tarm som kan være ugrenet, men som oftest er mer eller mindre grenet. Hos de mest spesialiserte tarmsnylterne, bendelormene, mangler tarmkanalen helt. Respirasjonen foregår gjennom huden. Nervesystem. Nervesystemet består vanligvis av to mer eller mindre utviklede nerveknuter (hjerneganglier) nær forenden av legemet, og fra dem går det ut et forskjellig antall langsgående nervestrenger; ofte kan to på buksiden av dyret være sterkere utviklet. Fra nerveknutene og strengene går det ut finere nervetråder til alle deler av legemet. Fritt­ levende flatormer, og flatormer som snylter utenpå andre dyr (ektoparasitter), har meget enkelt bygde, lysoppfattende sanseorganer eller øyne. Ofte er også føleorganene særlig sterkt samlet i forenden av dyret eller endog på et fremspring på hver side av foren­ den. Ofte er det også et par sansegroper her, som

øyeflekker hjerneganglion

blindtarmsekker ovarium

tarm sidenervestreng testikler eggleder

sædleder svelg svelgåpning munn ekskresjonssystem

penis

ekskresjonsåpning cilier

Flatormer. Skjematisk tegning av en flimmerorm.

sannsynligvis står i den kjemiske sanseoppfatnings tjeneste. Ekskresjon. Som ekskresjonsorganer tjener protonefridier, et system av kanaler med flammeceller; ekskresjonen fra parenkymet skjer gjennom kanalveggenes epitél. Kanalene samler seg til to hovedka­ naler, en langs hver side av dyret, og hovedkanalene går sammen bak og munner samlet ut i en åpning bak på kroppen. FORPLANTNING

Forplantningsorganene er oftest hermafrodittiske og forholdsvis voluminøse; likevel er kryssbefruktning det vanligste. Paringsorganer er som regel til stede, men har meget forskjellig bygning. Eggene er enkle eller sammensatte; i siste tilfelle føyes plommerike næringsceller, som kommer fra særskilte plommekjertler, lil eggecellen etter at den er befruktet. Hele det sammensatte egget som dannes på denne måten, omgis med et kraftig skall. Eggene kan være for­ holdsvis store (tverrsnitt omkring 1 mm). Fosterut­ viklingen kan ofte gå temmelig langt før egget leg­ ges. Eggene utvikler seg til små, flimmerkledde larver som må gjennomgå en innviklet forvandling (metamorfose) fora bli fullt utviklede flatormer. SYSTEMATIKK

Flatormene grupperes i fem klasser: 1) flimmerormer (Turbellaria), 2) monogene ikter (Monogenea), 3) ekte eller digene ikter (Trematoda), 4) ekte ben­ delormer (Cestpda) og 5) uleddede bendelormer (Cestodaria). I eldre systematikk ble flatormene regnet som en klasse av en omfattende samlerekke ormer (Vermes). CS-B flatraker, fyrbøterredskap som brukes til rensing av fyringsovner. flatrapp Poa compressa, flerårig art i gressfamilien. 10-40 cm høye, flattrykte, blågrønne strå med smale, grågrønne blad. Småaksene i en kort og tett topp. Flatrapp vokser med krypende skudd på tørre rabber, berg og andre steder med lite jord, gjerne på kalkholdig grunn, nord til Trøndelag. flatsiv, Juncus compressus, flerårig art i sivfamilien. 10-40 cm høye strå med myke, trådsmale blad i flate tuer. Flatsiv vokser på fuktige steder nord til NordTrøndelag, opp til 800 moh. flatsivaks. Blysmus compressus, flerårig urt i starrfamilien, tilhører den gruppen som med et samlenavn

FLAVINNUKLEOTIDER

209

kalles ►sivaks. 10-40 cm høye, flate strå, flate eller renneformede blad. Jordstengelen kryper, slik at stråene blir stående på én rekke. Flatsivaks vokser på våt strandeng, her i landet bare noen få steder i Akershus og Aust-Agder. flatskjerm, LCD-skjerm, se ►dataskjerm, flatskurd, treskurd med lavt og flatt relieff. Særlig kjent fra kirke- og møbelkunsten under renessan­ sen. Bladranken er viktigste motiv, men svært ofte også figurer og blomster. flatskurv, sykdom på potet. Den er forårsaket av bakterier som hører til slekten Streptomyces. Tidligere ble arten Streptomyces scabies regnet som sykdomsår­ sak, men nyere forskning tyder på al flere arter er involvert. Viktigste vertsplante er potet, men ogsa bete, gulrot, persillerot, reddik og enkelte andre rotvekster kan angripes. Sykdommen viser seg først som små, ca. 1 mm store brune flekker på knollene. De har forbindelse med lenticellene, og de øker i størrelse etter hvert som knollene vokser. Ved høsting kan flekkene ha blitt flere centimeter store, gjennombrutt av uregel­ messige sprekker, som kan være opptil 2 mm dype. Ved sterke angrep kan det meste av knollens over­ flate være dekket av skurvsår. Selv om sårene er begrenset til skallet, kan de bety en alvorlig kvalitetsfeil og nedsatt omsetningsverdi. I tillegg tørker knollene fortere ut ved lagring hvis skurvsårene er omfattende og dype. De sykdomsfremkallende bakteriene lever fritt i jord, og er trolig vanlig overalt hvor potet dyrkes. Angrep av flatskurv har nøye sammenheng med jordens pH og de klimatiske forholdene, særlig om forsommeren under knolldanningen. På lett, sandholdig jord, med pH omkring 7, kan det bli sterke angrep, særlig i tørkeperioder. På leirjord, og ved tilstrekkelig nedbør blir skadene små. Kalking kan føre til økt flatskurvangrep. Sykdommen kan be­ kjempes ved vekstskifte, bruk av settepoteter uten skurv, og vanning på forsommeren i tørkeperioder. Det bør ikke dyrkes potet etter kalkkrevende vek­ ster. Sorter som Beate og Saturna er sterke mot flatskurv, mens Kerrs Pink, Ottar og Brage har liten resistens. flatspinn, innen flyterminologien betegnelse på et spinn hovedsakelig rundt den vertikale tverrakse og med flyets lengdeakse omtrent horisontalt. Kan være vanskelig og tidkrevende å komme ut av i tide fordi flyet har steilet og balanseror, høyderor samt sideror ikke virker. En såkalt antispinn-fallskjerm vil kunne hjelpe. flatstål, handelsbetegnelse på et stangmateriale med rektangulært tverrsnitt, der bredden er betydelig større enn tykkelsen. flattere (av fr., eg. 'klappe, kjærtegne'), i eldre språk: smigre; nå: få til å ta seg godt ut, forskjønne, ofte i presens partisipp flatterende, som får en til å ta seg godt ut. flattrykk (typ.), trykkmetoden i litografi og offset, i motsetning til høytrykk (boktrykk) og dyptrykk. flattrykning, eller elliptisitet, differansen mellom lengden av den store (a) og den lille (b) halvakse for en ellipse, dividert med den store halvakse: (a-b)xa. For jord-ellipsoiden (a = ekvatorradien, b = polradien) er flattrykningen 1:297; for Saturn, som har den største flattrykning av planetene, er den 1:9,3. flatulens (lat. nyd.), abnormt forsterket avgang av tarmgass,/føtus. Flatulens er et trekk ved mange van­ lige, men ufarlige tilstander i mage/tarm-kanalen. t Endringer i kostholdet kan øke plagene, f.eks inntak av spesielle grønnsaker (kal). Flatval, tidligere fergeleie i Frøya kommune, SørTrøndelag, på sørsiden av øya Frøya med bilfergeforbindelse til Kjerringvåg pa Hitra (Rv. 714/716). Avløst av tunnel og bro 2001. Navnet er sammensatt av flat, 'jevn bunn’ og val, grunt sund mellom øyer'.

flatvev. håndvevstol med horisontaltliggende ren­

ning. Flatøy. Flatøyni, øy i Meland kommune, Hordaland, nordvest for Bergen mellom sørenden av Holsnøy og fastlandet ved Knarvik; 2,2 km2 med 426 innb. (2001). Broforbindelser til Hordvik (E 39), Bergen kommune, over Nordhordlandsbrua, til Knarvik (E 39), Lindås kommune, over Hagelsundbrua og til Holsnøy (Rv. 564) over Krossnessbrua. Pa Flatoy ligger kommunens største bedrift, Frank Mohn Flatøy AS. Flatøy. Torstein, f. 28. juli 1945, norsk interiørarki­ tekt. Utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole 1972. Arbeidet frem til 1994 som møbeldesigner hos Bahus fabrikker, bl.a. med utvikling av møbelseriene Alfa og Concorde. Tildelt Kolleksjonsprisen 1995. flau (av ty.), svak, tam, f.eks. i flau smak, flaue priser; også banal; skamfull. Flaubert, Gustave [flåten], 1821-80, fransk forfatter. Han studerte først medisin og siden jus, men gikk snart over til litteraturen, ofret seg helt for sitt forfat­ terskap og levde for det meste tilbaketrukket på sin eiendom i Normandie. Flauberts verk er oppstått i spenningsfeltet mellom romantikk og realisme, og brytningen mellom ro­ mantiske tendenser og behovet for objektivitet og selvdisiplin kommer klart til uttrykk. Hans ungdomsverker, som fortellingen Mémoires d'unfou (1838) og dramaet Smarah (1839), viser en meget romantisk fantasi, og de samme trekkene gjenfinnes i flere senere romaner, bl.a. i Salammbo (1862), der handlingen er lagt til Karthago i antikken. Samtidig hadde han som ideal at romanlitteraturen skal være upersonlig og objektiv og at forfatteren selv ikke må komme til syne i verket. Både i sam­ tidsromanene og i de historiske romanene legger han stor vekt på nøyaktig dokumentasjon. Flaubert er en av de store realistene i europeisk romandikt­ ning, men han ønsket ikke å bruke litteraturen til a sette samfunnsspørsmål under debatt. Mange ser ham også som en av de viktigste forløperne for modernismen, og fortellerteknisk er han utvilsomt en av de mest nyskapende i sin tid. Han arbeidet svært mye med språket for å gi sine verker en så fullkommen form som mulig, og han uttalte en gang at han drømte om å skrive «en bok om ingen ting», en bok der innoldet var uten betydning og bare formen skulle telle. Et gjennomgående trekk er at hovedpersonene hans ofte er passive og viljeløse sammenlignet med «heltene» i tidligere romanlitteratur. 1 1857 utgav Flaubert den mest berømte av roma­ nene sine. Madame Bovary. Hovedpersonens hang lil romantiske drømmerier forer henne ut i ekteskape­ lig utroskap og leder til slutt til selvmord. Boken ble anmeldt for usedelighet, noe som gikk sterkt inn på ham. Han ble imidlertid frikjent. En annen betyd­ ningsfull roman er LÉducation sentimentale (1869), som skildrer livets tomhet nøkternt og registrerende.

men med stor litterær kraft. Ogsa denne boken har hatt vesentlig betydning for fransk litteratur på 1900-tallet. Novellene i Troiscontes (1877) forener realistiske og romantiske elementer. Romanen La Tentation de SaintAntoine (tre versjoner, den siste utkom 1874) munner ut i erkjennelsen av at alt bunner i illusjoner. Etter Flauberts død utkom en ufullendt roman, Bouvardet Pécuchet (1881), der han håner borgerlig dumhet og troen på vitenskapen. Han etterlot flere manuskripter, bl.a. noen reisebe­ skrivelser og en omfangsrik og meget interessant korrespondanse. De fleste av Flauberts verker er tilgjengelige i norsk eller dansk oversettelse. TW Litt.: Byatt, A.S.: «Innledende essay» i Flaubert, G.: Madame Bovary, 2002, 7-22; Frølich, J.: Au parloir du roman de Balzac et de F., 1991; Knight, D.: F. 's characters: the language of illusion, 1985; Sartre, J.P.: L'idiot de la familie: G.F. de 1821 a 1857, 1971-72, 3 b.; Thibaudet. A.: G.F., 1935; Wall, G.: F.:alife, 2001 flautando (it.) (mus.), floytelignende; klangeffekt pa strykeinstrumenter, oppnås ved å føre buen over gripebrettet. flau vind, vindstyrke 1 i Beauforts skala, den svakes­ te av vindstyrkene. Vindhastighet 0,3-1,5 m/s. flavedo flavedoskall (av lat. 'gul'), det ytre, gule laget av skallet av appelsin, sitron og pomerans, inneholder kloroplaster og oljekjertler med eteriske oljer. Flavedo anvendes som krydder. Flavin. Dan [fleivin], 1933-96, amerikansk kunst­ ner. Vesentlig selvlært. Han ble særlig kjent for sine rominstallasjoner med fluorescerende lys og neonrør. flavinenzymer, viktige oksidasjons-reduksjonsenzymer som har et flavinnukleotid som prostelisk (funksjonell) gruppe. Til flavinenzymene hører NADH-dehydrogenase (NADH, forkortelse for redusert form av koenzymet nikotinamidadenindinukleotid), succinatdehydrogenase, dihydrolipoyldehydrogenase og acyl-CoA-dehydrogenaser, enzymer som alle står sentralt i cellenes energiproduksjon. Visse flavinenzymer, de såkalte oksidaser, kan til forskjell fra dehydrogenasene bruke oksygen som hydrogenmottager. Til disse hører xantinoksidase og glukoseoksidase. En del fla­ vinenzymer inneholder jern-svovelgrupper i tillegg til flavinnukleotidet, enkelte også molybden. Metal­ lene deltar i katalysen. flaviner (av lat. 'gul'), en gruppe gule fargestoffer som finnes i små konsentrasjoner i dyr og planter. Eksempel er riboflavin, vitamin B2. Flaviner ble utforsket av nobelpristageme P. Karrer og R. Kuhn. Se ►riboflavin. flavinnukleotider. biologisk viktige stoffer som inne­ holder riboflavin (vitamin B,) og er oppbygd på en måte som ligner nukleotidene. De utgjør den prosteFlavinnukleotider. Strukturformel av flavinmononukleotid (FMN). Hydrogenatomene adderes ved pilene.

H C CH3-C ch3

c

C

" c H

II C ..

'

N

c

C

c

N | CH2

NH

N

c=o X

CHOH

CHOH CHOH CH2OPO3*-

\

FLAVIUS

210

John Flaxman. En av hans illustrasjoner til Odysseen, 1793.

tiske (funksjonelle) gruppe i ►flavinenzymene, der deres oppgave er å ta imot og levere videre hydro­ genatomer. Flavinmononukleotid, FMN, er riboflavinfosfat. Flavinadenindinukleotid, FAD, er FMN med adenosinmonofosfat bundet via sin fosforsyre til FMNs fosforsyre. Flavius, romersk slekt, keiserdynasti (flaviske dynasti) under Vespasian (69-79) og hans sønner Titus (79— 81) og Domitian (81-96). De flaviske keiserne var de første fra lokalaristokratiet i Italia. I deres regjerings­ tid ble bl.a. Jerusalem erobret (70) og Colosseum (det flaviske amfiteater) bygd i Roma. Til slekten hører også bl.a. Vespasians bror, hærføreren Titus Flavius Sabinus, som var byprefekt i Roma 62-68 og ble drept under urolighetene 69. flavoner (av lat. 'gul'), gule plantefargestoffer, som kjemisk sett er avledet av y-pyronderivatet flavon. Eksempler er krysin i poppelknopper og luteolin, det fargende stoffet i reseda. I tørret tilstand har dette siste vært brukt som fargestoff siden oldtiden. Nært beslektet med flavon er flavonol, som også gir opp­ hav til gule plantefargestoffer. De viktigste er ►quercetin og ► morin. flavonoider forskjellige fenolforbindelser i planter (anthocyaniner, flavononer, flavoner, flavonoler, isoflavonoider, auroner, chalkoner, leukoanthocyanidiner og katechiner). I alt mer enn 4500 kjemiske stoffer som har forskjellige funksjoner i plantene som f.eks. å gi farge på blomster og frukt, tiltrekke dyr som sprer pollen eller fro, beskytte plantene mot ultrafiolett lys, virke som antibeitestoffer eller som fytoaleksiner (som plantene lager som respons på in­ feksjoner med sopp, bakterier eller virus). Noen flavonoider virker som signalstoff mellom erteplanter og nitrogenfikserende bakterier. flavour [fleivø] (eng., 'smak, aroma, duft') (fys.), egenskap som tillegges kvarkene som bygger opp baryoner (f.eks. protonet og nøytronet) og mesoner. (Se ► elementærpartikkelfysikk.) Flavour kan lettest forstås som kvarktype, idet de seks kvarktypene u, d, s, c, b, t er bærere av hver sin flavour. De letteste kvarktypene u og d som er bærere av «isospinn opp» og «isospinn ned» (se ►isospinn) bygger opp vanlig stabil materie, dvs. atomkjerner som består av proto­ ner og nøytroner. De fire andre kvarktypene s, c, b, og t bygger opp ustabil materie med typiske levet ider 10-6-10~12 s for s, c og b. Toppkvarken, t, er så ustabil at den neppe rekker å danne baryoner eller mesoner før den desintegrerer. Det engelske ordet flavour blir sjelden oversatt til norsk. Flax, norsk statlig lotteri opprettet 1988 som en del av Det norske Pengelotteri. Fra 1995 drevet av Norsk

Tipping A/S, som overtok Flax da pengelotteriet ble avviklet 1998. Samtidig ble Flax underlagt lov om pengespill av 28. aug. 1992, hvor overskuddet forde­ les likt til idrett, kultur og forskning. Flax er et såkalt skrapelotteri hvor gevinst frem­ kommer hvis tre like tall eller symboler avdekkes på loddet. Rundt halvparten av salgsverdien til de trykte loddene utbetales i premier; topp-premie 1 mill. kr. Loddene formidles kun via Norsk Tippings kommisjonærer. Lotteriet omfatter også andre typer lodd. Årsomsetning ca. 900 mill, kr (2003). Flaxman. John [flæksman], 1755-1826, britisk tegner og billedhugger. Allerede som 15-åring fikk han sølvmedalje ved akademiet, ble 20 år gammel knyttet til Josiah Wedgewoods steintøyfabrikk (1775-87), hvor han ikke bare tegnet og modellerte relieffer og ornamentale detaljer, men også sørget for utformingen av gjenstandene. Flaxman fikk avgjørende betydning for Wedgewoods såkalte jasperware, hvor de hvite figurer står mot blå bunn. Hans studier av antikken ble ytterligere utvidet ved opphold i Roma 1787-94, og førte ham nærmere de greske idealer. Inspirert av gresk vasemaleri og i pakt med den typisk engelske sans for linjeskjønnhet begynte han å illustrere Homer, Dante, Aiskhylos og fremfor alt Hesiod. Disse tegningene med sin klare kontur er blant de beste ting han har gjort; de fikk også forbilledlig betydning gjennom serier av stikk. Etter hjemkomsten viet han seg særlig utførelse av gravmæler; fem av dem finnes i Westminster Abbey, monumentet over Nelson er i St. Paul. Fra 1810 professor i skulptur i London. Flaxmans stil er idealiserende og særlig forfinet i de mindre ting. Samlin­ gen av hans arbeider finnes i Flaxman Gallery, Uni­ versity College, London. flebile (it. musikkuttrykk), klagende. flebitt (av gr. 'blodåre'), dss. ►årebetennelse, kan opptre overalt i kroppen, men hyppigst i legger og lår, hvor samleårene, venene, blir sete for en betennelsesaktig tilstand som kan medføre tilstopping og destruksjon av karene. flebografi (av gr. flebs,'vene' og grafein, skrive), røntgenundersøkelse av vener etter injeksjon av kontrastmiddel (venografi). Fleck, Bela, f. 1958, amerikansk musiker, banjospiller og komponist, oppkalt etter komponisten Bela Bartok. Fleck var i utgangspunktet inspirert av bluegrassmusikere, men etterat han bl.a. hadde studert ved New York City's High School of Music and Art, ville han prøve å spille bebop på banjo. I slutten av 1970-årene spilte han i det Boston-baserte bandet Tasty Licks, og i 1979 platedebuterte han

under eget navn. Neste store steg i hans karriere var gruppen New Grass Revival, som eksisterte fra 1982 til slutten av tiåret, og i 1990 dannet han sin nåvæ­ rende gruppe The Flecktones. Blant en rekke album med denne gruppen kan nevnes FlightoftheCosmic Hippo (1991), Outbound (2000) og Little Worlds (2003). Fledermaus, Die, se ►Flaggermusen. fleece [fli:s] (eng., 'ull, skinn'), felles betegnelse for en rekke forskjellige stoffer med lodden stoffoverflate. Fremstilles enten ved å rue og deretter børste overflaten eller å nåle inn løse fibrer i et vevd eller strikket stoff og deretter binde dem fast ved hjelp av varme eller kjemiske midler. De senere år er fleece blitt svært populært i sportstøy og barne- og fritidstøy. I dagligtale brukes fleece som om det skulle være en egen type fiber eller materiale. Dette er ikke riktig. Det vanligste er å fremstille fleece av polyester, men det fremstilles også av ull, bomull, akryl, viskose m.m., alene eller i blandinger. Fleece har lav vekt i forhold til tykkelse, noe som bidrar til gode bruksegenskaper. De samme egenskapene gjør at fleece antennes lett og brenner fort. Fleet Street [flitt stri:t], gate i London, ligger i fortset­ telsen av Strand; navnet er avledet av Fleet-elven, som gikk fra Holborn til Themsen ved Blackfriars. De fleste av Londons store bladforetagender hadde tradisjonelt sine redaksjonslokaler og trykkener i eller i nærheten av denne gaten, og Fleet Street var frem til midten av 1980-årene fellesbetegnelsen for London-pressen. Som et ledd i omlegging til ny teknikk innen avisproduksjon flyttet Rupen Murdoch 1986 alle sine aviser - The Times, Sunday Times, The Sun og News of the World - til en annen del av byen (Wapping) for å produsere dem uten typografer. Også andre aviser bestemte seg for å flytte, samtidig som nye aviser ble satt i gang i andre bydeler. I løpet av mind­ re enn ett år mistet Fleet Street sin status som sent­ rum for britisk presse. Fleetwood [flittwud], engelsk og svensk adelsslekt, kjent siden 1300-tallet. Til den engelske gren hører feltherren Charles Fleetwood (dod 1692). Slekten kom til Sverige med generalløytnant Sir George Fleetwood (1605-67), som fikk svensk friherretittel 1654. Fleetwood. Charles [flittwud], dod 1692, engelsk feltherre, medlem av Parlamentet 1646 og av stats­ rådet 1651 og øverstkommanderende i Irland 165255. Var Cromwells svigersønn og stod protektoren nær. Etter restaurasjonen mistet Fleetwood alle embeter. Fleetwood Mac [flittwud mæk], britisk-amerikansk rockgruppe dannet 1967, med Mick Fleetwood, trommer, John McVie, bass, og Peter Green og Jeremy Spencer, begge gitar og sang. De hadde stor suksess med en blues-orientert stil og melodier som Black Magic Wornan og Albatross. I begynnelsen av 1970-årene var det stadige utskiftninger i besetnin­ gen, og i 1974 flyttet Fleetwood, McVie og hans kone, sangeren og keyboardisten Christine McVie, til California. De fikk med seg Stevie Nicks, sang, og Lindsey Buckingham, gitar og sang, la om stilen til en melodiøs pop-rock, og med album som Fleetwood AJ/4 av byens befolkning, og byen er fortsatt sentrum for det danske mindretall i Sør-Slesvig med danske skoler, danskspråklig avis m.m. flense (muligens beslektet med flenge), skjære spekket av hval, spekke. flenseplan, spekkeplan, del av akterdekket på et hvalkokeri, der hvalen blir flenset for spekk, flensvev, betegnelse brukt i Norge om mønstret dobbeltvev. flerbo, polygam, planter som foruten tokjønnede blomster har særskilte hann- og hunnblomster. Hos f.eks. ask forekommer på samme tre: 1) hannblomster med bare to pollenbærere, 2) hunnblomster med bare ett fruktemne og 3) tvekjønnede blomster med både pollenbærere og fruktemne. flerbrukermaskin, datamaskin med programvare utviklet for å betjene flere brukere og oppgaver samtidig, vanligvis ved såkalt ►tidsdeling. flerbrukersystem, datamaskinsystem som er i stand til å betjene flere brukere; det kan være én flerbruker-datamaskin med terminaler eller intelligente arbeidsstasjoner, eller flere énbruker-datamaskiner koblet sammen i et lokalnett. flerbruksbil. eng. Multipurpose Vehicle, fork. MPV, personbil der man kan ommøblere innredningen til mange ulike bruksområder. Biltypen ble introdusert av Renault (Renault Espace) i 1982. flerbruksplan (skogbruk), plan for utnyttelse av et skogareal som kombinerer hensynet til økonomisk lønnsom skogsdrift med skånsom behandling av det naturområdet skogen utgjør med planteliv, dyreliv og fugleliv. Fra slutten av 1980-årene er det laget slike planer for svært mange skogeiendommer (se ►skogbruksplan). flerbørsteormer, havbørsteormer, Polychaeta, leddormklasse. Ca. 5300 arter som praktisk talt alle lever i saltvann. Kroppsleddene har bunter av børster som sitter i muskuløse utposninger (parapodier, primitive lemmer) på sidene. Se også ►leddormer. Mange er frittlevende rovdyr blant stein og alger, noen er planktoniske, andre graver i havbunnen, noen bor i rør av sammenkittede sandkorn o.l., eller av kalk som de selv har utskilt. Til flerbørsteormene hører bl.a. ►gullmus, ►fjæremark, ►nereider, ► skjellrygger og mange andre grupper. Fterfaglig Fellesorganisasjon, 2fo, norsk fagforbund tilsluttet YS, stiftet i 2000 ved sammenslåing av Etatsansattes Landsforbund, Statsansattes Lands­ forening og Landsforbund for universitets-, høysko­ le- og forskningspersonell. Organiserer hovedsakelig

FLERKULTURELLE SAMFUNN

217 ansatte i statlig sektor. Sekretariat i Oslo. Ca. 15 000 medl. (2004). Forbundsleder: Frank Sarnes. flerfase, flerfasesystem, flerfasekoblinger. Vekselstrømanlegg kan utføres med en eller flere faser. Spenning (og strøm) i de enkelte faser er forskjøvet 360/h elektriske grader i forhold til hverandre (n = antall faser). Det mest anvendte system er ►trefasesystemet, hvor de tre faser er forskjøvet 120 elektris­ ke grader fra hverandre. Se ►elektrisk maskin. Flerfaselaboratoriet, forskningslaboratorium i Trond­ heim som arbeider med flerfase-strømningsteknikk, gasshydrater og storskala-utstyrstesting for petroleumsindustrien. Laboratoriet ble opprettet i 1982 og er underlagt SINTEF Petroleumsforskning as. Det består bl.a. av en ca. 1 km lang høytrykksrørsløyfe. Sløyfen har rørdiameter 8" (20,3 cm) og brukes til storskalastudier av samtransport av gass og olje. I lillegg har laboratoriet en 3" (7,6 cm) trefasesloyfe pa 200 m. Laboratoriet er verdens største anlegg (1999) for studier av ►flerfasestrømning i rørledningen flerfasestrømning, transport av gass, væske og even­ tuelt faste stoffer i et felles rør. Strømmen fra en petroleumsbrønn som produserer både gass og olje, er et eksempel på flerfasestrømning. Tradisjonelt er de ulike fasene blitt separert før de transporteres >ver lengre avstander. Det er lønnsomt med sam­ transport i form av flerfasestrømning, men strømningsforholdene er meget uoversiktlige. Avhengig av strømningshastighet og mengdeforhold oppstår ulike strømningsmodi som: gassbobler i væsken; pluggstrøm, hvor væske og gass går som atskilte «plugger»; ringstrøm, hvor væsken følger rørveggen og gassen strømmer med stor hastighet i sentrum av væskestrommen. Kunnskaper om flerfasestrømning har også stor betydning for utbyggingen av lange horisontale petroleumsbrønner. I 1990-årene ble det boret slike brønner med lengde opp til 12 km, hvor væske og gasstransporten foregår samtidig. flerfødsel, eller multippelt svangerskap, er det nor­ male hos de fleste pattedyr. Primatene, med men­ nesket, har i alminnelighet bare ett foster. Hos men­ nesket forekommer tvillinger i 1 av 85 svangerskap, trillinger i 1 av ca. 7000 fødsler, firlinger og femlinger enda sjeldnere. Fleregget flerfødsel kan skyldes befruktning av to eller flere egg som løsner på samme tid og befruktes ved samme samleie, eller av egg som løsner med noen tids mellomrom. Det siste er ikke bevist hos mennesket. Enegget flerfødsel oppstår ved deling av et befruktet egg. Er delingen ufullstendig, blir det «siamesiske tvillinger». Omkring 25 % av tvillinger er eneggede. Flereggede flerfødsler kan være av samme eller forskjellig kjønn, og barna ligner ikke mer på hverandre enn søsken flest, eneggede er av samme kjønn og barna er like «som to dråper vann». Hyppigheten av fleregget flerfødsel øker med stigende alder hos moren. Tilbøyeligheten kan være arvelig og er ulik i ulike etniske grupper. Hyppighe­ ten av enegget flerfødsel er lik i alle befolkninger. Ved flerlingsgraviditet blir livmoren betydelig større enn ved ettbamsgraviditet. Graviditetskomplikasjoner og for tidlig fødsel er vanligere ved fler­ lingsgraviditet. Om fødselen skjer på vanlig mate eller ved keisersnitt, kommer an på hvordan svan­ gerskapet utvikler seg og hvordan fostrene ligger i livmoren. flergrensboring (petrol.), metode der ett borehull i berggrunnen deles i flere grener, slik at en ferdig 1 brønn kan drenere flere separate strukturer med olje og gass. Metoden kan gi høyere produktivitet og høyere total utvinning fra et oljereservoar. flerkanalshandel (eng. Multichannel Retailing), detalj­ handel der man kombinerer flere distribusjonskana­ ler og medier ved salg av varer. Eksempel er klesgiganten Hennes & Mauritz som, foruten salg gjen­ nom egne butikker, også driver ►postordresalg og

FLERFØDSEL Tvilling- og trillingfødsler i Norge Årlig gjennomsnitt Periode 1911-15 1916-20 1921-25 1926-30 1931-35 1936-40 1941-45 1946-50 1951-55 1956-60 1961-65 1966-70 1971-75 1976-80 1981-85 1986-90 1991-95 1996-2000

Tvillinger 951 919 881 773 604 623 673 887 787 731 700 663 568 494 482 634 821 957

Trillinger1 11 12 8 6 5 4 6 11 9 7 8 7 4 4 7 16 24 24

1) Medregnet firling- og femlingfødsler

► netthandel. Flerkanalshandel er også svært vanlig innenfor salg av musikk og bøker. flerkoneri, det samme som ►polygyni. Se også ►ek­ teskap. flerkulturelle samfunn, samfunn som består av to eller flere grupper som betrakter seg selv, og aner­ kjennes av andre, som kulturelt forskjellige fra hverandre. Begrepet ble vanlig i journalistikk og forskning i 1990-årene, men fenomenet det viser til, er ikke nytt. Rent faktisk er de fleste større samfunn kulturelt heterogene (sammensatte), selv om sam­ funnets offisielle selvbilde, utformet av den mektig­ ste gruppen, gjerne går ut på at det er kulturelt homogent (ensartet). At et samfunn er flerkulturelt, innebærer at det bryter med en sentral antakelse i klassisk nasjonalis­ tisk tenkning. Nasjonalisme er en politisk ideologi

som gar inn for at kulturelle og politiske grenser skal være sammenfallende, altså at en stal skal være bebodd av ett folk, dvs. en gruppe som antar at de har felles avstamning og felles kultur. Moderne nasjonalisme har rotter tilbake til 1700tallets opplysningstid og romantikk. Som massefenomen slo den igjennom på 1800-tallet, som en ideologi om at ethvert «sivilisert» folk skulle styres av sine egne. Den industrielle revolusjon, demokra­ tisert utdannelse og massemedier som aviser bidrog til å skape felles identitetsfølelser som favnet svært vidt, og medvirket også til å styrke (og i mange tilfeller skape) tydelige avgrensninger til andre folk. Nasjonalismen som ideologi spredte seg fra Europa og Nord-Amerika til andre deler av verden, og i løpet av 1900-tallet var de fleste stater basert på en type nasjonalistisk ideologi. I store deler av verden avløste nasjonalstater flernasjonale imperier, som Det osmanske riket og Det britiske imperiet. Imidlertid er det de færreste stater som faktisk er kulturell eller etnisk homogene. Mange stater har vært styrt av etniske majoriteter, som på ulike måter har undertrykt minoritetene. I mange tilfeller har det vært gjort forsøk på å assimilere minoritetene, altså innlemme dem i majoritetsgruppen. I norsk samepolitikk blir dette omtalt som fornorsking, og i land som Frankrike og Tyrkia har det i perioder vært forbudt a bruke minoritetsspråk. Men segregering (tvangsmessig atskillelse) har også vært vanlig. I visse tilfeller, som i Sør-Afrika under apartheid (1948-94), har markant diskriminering av bestemte grupper vært nedfelt i lovverket. I mange land har nasjonsbyggingen skapt sterke felles identiteter som omfatter mesteparten av be­ folkningen, men det har også ofte oppstått konflikter mellom ulike etniske grupper som bebor samme stat. Folkemordene i Bosnia (1993-95) og Rwanda (1994) er ekstreme eksempler på slike konflikter. Etter den annen verdenskrig, og særlig fra ca. 1980, har minoriteter over hele verden stilt krav om like rettigheter. I noen få tilfeller, som i de kurdiske områdene, blant tamiler på Sri Lanka, i spansk Baskerland og i indisk Punjab (hvor 65% tilhører minoritet religionen sikhismen), har minoritetene, eller enkelte av deres ledere, krevd egne nasjonalsta­ ter. Vanligvis krever de en form for internt selvstyre eller spesielle rettigheter fundert i religion, sprak eller tradisjoner.

Flerkulturelle samfunn. Viftedans i Oslo sentrum, i forbindelse med en kinesisk kulturfestival.

FLERNASJONALT FORETAK ■------

Selv om både assimilasjon og segregering har vært vanlig i hele nasjonalstatens historie, er det vokst frem en internasjonal opinion, og internasjonale avtaler, som skal garantere beskyttelse av minoriteters rettigheter. 1 norsk samepolitikk blir Alta-saken (1979-81) ofte nevnt som et vannskille. Noen år etter Alta-saken fikk samene begrenset selvstyre gjennom Sametinget (fra 1989), og både samisk språk og identitet har oppnådd en grad av anerkjen­ nelse som tidligere var ukjent. De fleste eksisterende samfunn er flerkulturelle, men ikke i samme grad eller på samme måte. En del stater har ingen etnisk majoritet overhodet, selv om de kan være politisk dominert av én eller noen få etniske grupper. Dette er den vanlige situasjonen i Afrika sør for Sahara. Der vil man søke å bygge det nasjonale fellesskap på noe annet enn felles etniskkulturell identitet, for eksempel en fremtidsvisjon eller felles kolonihistorie. Andre stater er dominert politisk av én gruppe, som kan være i flertall, mens andre dominerer økonomisk. Dette er situasjonen f.eks. i Indonesia, der javaneserne utgjør befolkningsflertallet, mens den kinesiske minoriteten utgjør den økonomiske eliten. Igjen andre stater er resultatet av et historisk kompromiss mellom ulike grupper, som Jugoslavia (1918-91). Mange stater er videre dominert av én stor etnisk gruppe, som kre­ ver tilpasning, underordning og kanskje assimilasjon av minoritetene. Dette gjelder for de fleste europeis­ ke stater. Det går an å skille mellom tre hovedtyper av majoritets-minoritetssituasjoner: 1. Urbefolkninger (eller urfolk) defineres som opprinnelige folkegrupper som forbindes med en ikke-industriell produksjonsmåte og en ikke-statlig politisk organisasjon. Nord- og søramerikanske indianere, inuiter, samer, san-folk i det sørlige Afri­ ka, maoriene i New Zealand og australske aboriginerne er urbefolkninger. Deres politiske kamp har vanligvis fokusert på retten til å forvalte sine forfed­ res territorium, som oftest er okkupert av andre. 2. Territorielle minoriteter er store, differensierte grupper som av historiske årsaker ikke har sin egen stat. Walisere, bretonere, baskere og berbere er typiske eksempler. For dem står krav om språklige rettigheter og vern av tradisjoner sentralt. 3. Innvandrere og deres etterkommere skaper en tredje type minoritetssituasjon. De har ikke hevd på noe territorium, har ofte en transnasjonal identitet (de har tilhørighet to eller Uere steder), og forventes vanligvis å tilpasse seg («integreres i») majoritets­ samfunnet. Deres politiske krav har ofte handlet om likebehandling på arbeidsmarkedet, men krav om religiøse og språklige rettigheter har også ofte fore­ kommet. Stater forholder seg til flerkulturalitet pa mange forskjellige måter. To ytterpunkter er multikulturalisme og assimilasjonspress. Multikulturalisme aksepterer og oppmuntrer ulike gruppeidentiteter, men legger forholdene dårlig til rette for utviklingen av et overgripende fellesskap og kan gi det enkelte individ svak rettsbeskyttelse mot overgrep fra grup­ pen. Assimilasjonspress gir like rettigheter og, iallfall i teorien, like muligheter, men aksepterer ikke kul­ turell forskjellighet. De fleste demokratiske stater har en politisk praksis som befinner seg mellom disse ytterpunktene. Noen forsøker også å ri to hester samtidig. I enkelte land gjenspeiles det kulturelle og etniske mangfoldet i det politiske systemet, f.eks. på den måten at et antall plasser i nasjonalforsamlingen er reservert for ulike grupper. I Bosnia-Hercegovina er alle plassene i nasjonalforsamlingen fordelt slik. Selv om ingen er i tvil om at moderne samfunn er kulturelt sammensatte, er begrepet «flerkulturelle samfunn» omstridt. Det skyldes hovedsakelig at begrepet forutsetter klare grenser mellom kulturene. Rent faktisk, har mange forskere påpekt, er det glidende overganger og kulturelle blandingsformer

21F som kjennetegner vår tids samfunn. Etterkommere i Norge av innvandrere fra Pakistan er kanskje musli­ mer som ofte lever i arrangerte ekteskap, men de er samtidig norsktalende og aktive deltakere i norsk politikk og samfunnsliv. For å beskrive slike kultu­ relle blandingsformer har begreper som «hybriditet» og «kulturell kreolisering» vært foreslått. Svært mange samfunn i verden, ikke minst i Latin-Amerika, er kulturelt sammensatte uten at det alltid er mulig å trekke tydelige grenser mellom grupper. Samtidig som de faktiske kulturforskjellene i et­ hvert samfunn tenderer mot å bli mindre over tid, er det ofte en økt bevissthet om forskjellighet, som kan komme til uttrykk politisk. Identitetspolitiske beve­ gelser krever anerkjennelse og respekt, og hvis de ikke når frem, kan resultatet bli økende polarisering. Ingenting tyder på at identitetspolitikk og kultur­ forskjeller vil bli mindre viktige i de fleste av ver­ dens stater. Det flerkulturelle dilemma, som vedrø­ rer balansen mellom forskjellighet og likhet, er blitt en sentral del av politikken i de fleste av verdens land, hvor ulike de enn måtte være på andre områ­ THyE der. Liti.: Baumann, G.: The multicultural riddle: rethinking national, ethnic, and religious identities, 1999; Gellner, E.: Nasjonalisme, 1998; Kymlicka, W.: Multicultural citizenship: a liberal theory of minority rights, 1995 flernasjonalt foretak, eng. transnational corporation (fork. TNG), multinasjonalt eller transnasjonal! foretak, et foretak med virksomhet i flere land. Det foreligger ingen fast definisjon, men i amerikansk økonomisk litteratur er det vanlig å stille som krav at foretaket skal ha produksjonsvirksomhet i minst seks land utenom hjemlandet. Flernasjonale foretak omfatter ikke bare industri- og handelsforetak, men også bank, forsikring og annen tjenesteyting. De flernasjonale foretak kan føres tilbake til 1700tallets handelskompanier, men de første industrifore­ tak med virksomhet i flere land ble etablert i 1880årene. Singer Sewing Machines Co. er et av de første eksempler. De flernasjonale foretak vokste meget raskt etter den annen verdenskrig, særlig i VestEuropa med de amerikanske etableringer, da valuta­ forholdene var normalisert etter krigen, og etter at det med EF var skapt et stort, kjøpekraftig marked. Produksjonen i de flernasjonale foretak vokste raskere enn verdensproduksjonen, og internasjona­ liseringen av handel og næringsliv har ført til at de flernasjonale foretakene får kontroll over en stadig større del av verdensøkonomien. De største flernasjonale foretak er nå amerikanske, men også Japan, Storbritannia, Nederland, Tysk­ land, Frankrike, Sveits og Italia har betydningsfulle flernasjonale selskaper. Av større norske foretak har bl.a. Statoil, Norsk Hydro, Dyno Industrier, Kværner og Norske Skogindustrier betydelig virksomhet i utlandet. Både Dyno Industrier og Kværner har størstedelen av sine ansatte utenfor Norge; Kværner understreket 1996 internasjonaliseringen av konser­ net ved å flytte konsernhovedkvarteret til London. Typer. De flernasjonale foretak kan være bygd opp vertikalt eller horisontalt. I de vertikale er det fra et moderselskap i hjemlandet opprettet selskaper i utlandet for råvareforsyning eller for salg av ferdig­ varer; jfr. de amerikanske oljeselskapers petroleums­ utvinning i Midtøsten og salg av bensin og andre raffinerte produkter i f.eks. Vest-Europa. De hori­ sontalt oppbygde foretak produserer stort sett de samme produkter i egne anlegg i mange land. I vertikale foretak og i horisontale foretak som gjennomfører en viss produktspesialisering, vil det oppstå interne leveranser innen det flernasjonale foretaket. Det har vært hevdet at foretakene kan sette prisene for disse leveranser mer eller mindre etter egne interesser (eng. transferpricing), og derved betale skatt i det landet der satsene er lavest. Når et foretak etablerer datterselskaper i andre land, skyldes det som regel at landet enten har ver­ difulle råvarer eller et kjøpekraftig marked som kan

skaffe morselskapet god avsetning. Plantasjer og gru­ ver er et eksempel på det første. Ofte spiller også billig arbeidskraft en rolle. Markedene er avgjørende for de internasjonale oljeselskaper som er virk­ somme i land verden over. Egen produksjon i et land er i mange tilfeller el alternativ til eksport til landet. Jo høyere tollsatser og andre handelshindringer er, desto større oppfordring har et foretak til å etablere seg i vedkommende land fremfor å eksportere til det. Reaksjoner. Det har reist seg en opinion mot de flernasjonale selskaper fordi enkelte har blandet seg inn i et lands indre politikk (f.eks. det amerikanske ITT i Chile under Allende). I 1990-årene ser man oftere den motsatte kritikken, nemlig at selskapene holder seg til et rent forretningsmessig forhold og ikke tar opp f.eks. brudd på menneskerettighetene i land hvor de er representert. Enkelte foretak (gjerne gruve- og oljeselskap) blir også anklaget for å utsuge råvarelandene. På den annen side kan det anføres at de flernasjo­ nale foretak har stor teknisk kunnskap og at deres virksomhet derfor kan være verdifull som ledd i en utviklingspolitikk. Flere utviklingsland har gjen­ nomført nasjonalisering av utenlandskeide foretak, og selskapene har vært tilbakeholdne med å etablere virksomhet der risikoen for nasjonalisering må ansees å være stor. De flernasjonale foretak er blitt studert av forskere innen økonomi og statsvitenskap, av nasjonale myndigheter og internasjonale organisasjoner. FNs økonomiske og sosiale råd opprettet i 1974 en egen kommisjon for disse selskaper, med representanter for 48 medlemsland. Kommisjonen ligger fra 1994 under UNCTAD (FNs konferanse for handel og utvikling), og skal bl.a. styrke utviklingslandenes stilling vis-å-vis de flernasjonale selskapene. PrM/fleroppgavekjøring (eng. multitasking) (EDB), kjøring av flere oppgaver (tilsynelatende) samtidig på én og samme prosessorenhet på en datamaskin. Dette gjøres ved såkalt ►tidsdeling, som gir hver oppgave tilgang til prosessoren etter tur i meget rask rekkeføl­ ge. Prosessoren hopper fra oppgave til oppgave så raskt at det gir den enkelte bruker inntrykk av å ha maskinen for seg selv. Dette gjelder imidlertid bare så lenge antall brukere og oppgaver står i et rimelig forhold til prosessorens kapasitet. Overskrides den­ ne, vil respons- eller svartidene øke. flerprosessering (eng. multiprocessing) (IT), bruk av to eller flere prosessorer samtidig i samme arbeids­ stasjon eller server, slik at man får opp ytelsen ved å kjøre flere oppgaver samtidig. Ved tett kopling mel­ lom prosessorer (for eksempel «symmetrisk flerpro­ sessering» (symmetrical multiprocessing), avanserte operativsystemer og tilpassede applikasjoner) kan flerveis maskiner med opptil 64 eller 128 prosessorer skalere ytelsen tilnærmet proporsjonalt med antall prosessorer. Noen leverandører tilbyr prosessorer med doble kjerner, slik at de framstår som to proses­ sorer i samme brikke. I superdatamaskiner beregnet på tunge vitenskapelige beregninger kan man ha mange tusen prosessorer som arbeider parallell, se ► parallellprosessering. Flers, Robert de [fle:r], 1872-1927, marki, fransk komedieforfatter som i samarbeid med A. de Caillavet og F. de Croisset skrev en rekke spirituelle kome­ dier, hvorav flere er oppført i Norge. Mest kjent er EHabitvert (Den grønne snippkjolen, 191 3), en satire over Det franske akademi. Ellers kan nevnes Les Sentiers de la vertu (190 3) og Le Bois sacré (1911). Han skrev også litteraturkritikk, artikler (bl.a. i samarbeid med Marcel Proust) og erindringen flersidig gjødsel, kunstgjødsel som inneholder minst to av de såkalte hovednæringsstoffene nitrogen (N), fosfor (P) og kalium (K). Flersidig gjødsel kan være en blanding (såkalt samgranulat) av ensidige gjødselslag, i forbindelser som f.eks. kaliumsulfat, kaliumklørid og kalsiumfosfater, men inneholder oftest kjemiske forbindelser mellom hovedstoffene, som

FLESBERG I

kaliumnitrat, ammoniumfosfater, kaliumfosfat. Tresidige slag, NPK-gjødsel, kan inneholde opptil 36 % til sammen av hovedstoffene. Best kjent er Norsk Hydros Fullgjødsel. Tosidige slag betegnes PKgjødsel (også «kalisuper» o.l.), NP- og NK-gjødsel. De to sistnevnte er sjeldne. flerstemmerett, en stemmerettsordning som gir personer med bestemte kjennetegn mer enn én stemme ved valg, f.eks. ved at vedkommende kunne stemme i flere kretser. Ordningen ble praktisert i England, Belgia og Sverige. I England har den røtter tilbake til 1603. «Filosofkongen» Jakob 1 gav kandi­ dater fra visse universiteter rett til å stemme på en universitetsrepresentant (også). Ordningen med flerstemmerett i England ble i 1918 begrenset slik at de aktuelle velgere bare hadde to stemmer; i 1948 file ordningen helt opphevet. I Belgia varte ordnin­ gen med flerstemmerett (basert på inntekt og utdan­ nelse) 1893-1917. Ordningen reflekterte - i likhet med mange andre formelle former for ulikhet i politisk deltagelse før full demokratisk likhet ble >ppnådd - de mektigste gruppers syn om at bare de burde ha stemmerett som hadde den fornødne kompetanse og ansvarsfølelse (f.eks. som følge av standstilhørighet, embetsbesittelse, inntekt el.l.). flertall, pluralis, plural (gram.), bøyningsform av substantiver, pronomener og adjektiver som vanlig­ vis betegner flere eksemplarer (motsatt: entall); bøyningsform av verb som betegner at subjektet står i flertall; se ►tall. flertallsparlamentarisme, uttrykk som av og lil bru­ kes i motsetning til mindretallsparlamentarisme for å betegne den parlamentariske situasjon hvor en regjering har et flertall i nasjonalforsamlingen bak >eg. Den lengste periode med flertallsparlamentarisme-Norge har hatt var fra 1945 til 1961, da Arbei­ derpartiet hadde regjeringen og flertall i Stortinget, flertallsprinsippet, prinsipp eller regel for hvordan kollektive beslutninger skal fattes, f.eks. i parlamenter eller i bedrifters og foreningers generalforsamlin­ ger. Det har nær tilknytning til demokratisk teori; Hvis alles meninger i en sak skal være av lik betyd­ ning, er det rimeligst at den som del er størst tall­ messig oppslutning om, vinner frem. Det er imidler­ tid blitt pekt på at en gjennomført anvendelse av llertallsprinsippet kan føre til at mindretallets rettig­ heter trues. I mange beslutningsorganer er det der­ for vanlig at det tas spesielt hensyn til mindretallets interesser i særlig viktige spørsmål, f.eks. grunnlovs­ endringer. Det skjer oftest ved regler om kvalifisert flertall, f.eks. 2/3 eller ’/4. Undertiden gis mindretallet så ekstrem beskyttelse at det kreves énstemmighet for å fatte avgjørelser. Dette gjelder i enkelte interna­ sjonale organisasjoner. flertallsvalg, valgordning hvor mandatet (eller mandatene) i en valgkrets går til den kandidat (eller den liste) som har fått enten flest stemmer eller et flertall av de avgitte stemmer. Flertallsvalg brukes særlig i de engelsktalende land, og da i den form at den som får flest stemmer blir valgt. 1 Frankrike blir en kandidat valgt i første omgang bare hvis han eller hun får flertall av de avgitte stemmer. Hvis ingen får slikt flertall, blir det omvalg og da velges den kandi­ dat som får flest stemmer. Denne franske form for flertallsvalg ble praktisert i Norge fra 1906 til 1918. Den engelske form for flertallsvalg diskriminerer småpartier sterkt og har en tendens til a virke til å skape et topartisystem. Den franske form for fler­ tallsvalg virker mindre partisanerende, men gir vanligvis ikke så godt samsvar mellom stemme- og mandatfordeling som alternativet til flertallsvalg, ►forholdstallsvalg. flertrinnsinndamper.. Når man fjerner vann fra en løsning ved å koke den, vil den dannede dampen inneholde det meste av den tilførte varme som latent varme, fordampningsvarme. Denne dampen 1 kan derfor brukes som varmekilde ved etterfølgende kondensering i en inndamperenhet. Forutsetningen

er at trykket i denne, og derved koketemperaturen, er lavere enn i den første. Flertrinnsinndampere kan ha opptil 6 trinn (effekter), i ekstreme tilfeller enda flere, oftest brukes 3 eller 4. Se også ► inndamping. flertydighet (logikk), at et ord eller en setning (eller en annen fonologisk eller ortografisk form) har flere betydninger i et språksystem. En leksika! (eller syn­ taktisk) flertydighet har vi når et leksem (ord) er tilskrevet flere betydninger i språket. Dette inklude­ rer homonymi, at forskjellige leksem har samme lyd eller form, som f.eks. bank (en finansinstitusjon eller et fiskerikt område), og polysemi, at et leksem har forskjellige betydninger, som f.eks. krone (toppen av et tre eller hodepryd for monarker). Det er proble­ matisk å trekke det nøyaktige skillet mellom homo­ nymi og polysemi. En strukturell (eller semantisk) flertydighet har vi når språkets grammatikk muliggjør at en bestemt frase eller setning kan oppfattes på forskjellige mater med forskjellig betydningsinnhold. For eksempel kan setningen «pensjonist jaget inntrenger med gevær» oppfattes dithen at det er pensjonisten som har geværet, men den kan også forstås dithen at det er inntrengeren som har geværet. En retovåWe-flertydighet (eng. scope ambiguity) er en type strukturell flertydighet som er spesielt rele­ vant for logikk. Setningen «det snør eller regner og blåser» kan oppfattes slik at det snør eller regner og i tillegg blåser det, eller den kan oppfattes slik at enten snor det, eller det regner og blåser. I det første tilfellet har «og» større rekkevidde enn «eller», i det andre tilfellet har «eller» større rekkevidde enn «og», flervalgsoppgave (eng. multiple-choice test), flervalgs­ prøve, oppgave med tre eller flere svaralternativer, hvorav ett eller to er riktige. flerverdig, polyvalent, om et ion, et atom eller en atomgruppe som har kjemisk valens 2 eller høyere. Se ►valens. flerårige planter, perenne planter, planter som lever over flere vegetasjonsperioder og som oftest blomst­ rer flere ganger. Til forskjell fra f.eks. ettårige (annuelle) og toårige (biennelle) planter. flerårsknavel. Sclergnthusperennis, flerårig urt i nellikfamilien. 5-15 cm høy, blågrønn med broddspisse blad. Kronblad mangler, begerflikene har en bred, hvit kant. Flerårsknavel blomstrer om forsommeren og visner ofte tidlig ned. Den vokser pa tørre berg med tynt jorddekke i lavlandet på Østlandet og spredt langs kysten til Møre og Romsdal. fles (fra norrønt), nakent, lavt skjær som overskylles av havet; berg som stikker opp av jorden. Forekom­ mer i stedsnavn. Flesaker. tidligere stoppested pa Sørlandsbanen, Øvre Eiker kommune, Buskerud, mellom Vestfossen og Darbu. Stor transformatorstasjon, knutepunkt for kraftoverføringene fra bl.a. Nore, Rjukan og Tokke til det sentrale Østlandsområdet. Flesberg, kommune i Buskerud fylke, nederst i Numedal, grenser i sor til Kongsberg. Numedal går i sondre halvdel av kommunen, sør for Lampeland, retning sør-nord, lenger nord sørøst-nordvest. Ved Lampeland fortsetter Lyngdal rett nordover i hoved­ dalens retning over til Sigdal. Natur. Berggrunnen består av grunnfjell, hard kvartsitt på Blefjell, for øvrig vesentlig gneis og granitt. Dalbunnen i hoveddalen er flat med tørre furumoer. Elven (Numedalslågen) faller bare ca. 11 m i kommunen (173-162 moh.). Dalsidene i Fles­ berg er slakere enn lenger nord. 1 øst når åsene ca. 700 moh., i vest er dalsiden noe brattere, og fjellene nar betydelig høyere, opp til 1268 moh. i østskråningen av Blefjellmassivet. 1 Lyngdalområdet er det skogsterreng med godt morenedekke og mange vann. Flere malmforekomster, bl.a. sølv og kobber som tidligere har vært drevet, bl.a. ved Vinoren vest for Svene, der Kongsberg Sølvverk drev sølvgruve til midten av 1800-tallet og fra 1926 til 1956.

Flesberg 562 km2 2512 innbyggere (2004) Administrasjonssenter: Lampeland

Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

% 3 62 35

Sysselsetting (2001): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Bygg/anlegg, kraft- og vannforsyning Varehandel, hotell- og restaurantdrift Transport og kommunikasjon Finans- og forretningsvirksomhet Offentlig og privat tjenesteyting

% 8 19 13 14 6 6 32

Bosetning. Bosetningen er nokså jevnt fordelt i hoveddalen, i Lyngdal er den tettest i kirkegrenda. Kommunen har to tettsteder, Lampeland, som er kommunens administrasjonssenter (350 innb. 2004) og Svene (311 innb. 2004); dessuten tettbebyggelse i Flesberg kirkegrend. Næringsliv. Flesberg er viktigste skogkommune i Numedal med en avvirkning pa 55 000 m’ (2002). Skogbruket drives mye i kombinasjon med jordbruk. Korndyrking og husdyrproduksjon er viktigste driftsformer. Industrien, som er den nest viktigste næring regnet etter sysselsettingen, med 19 % av de sysselsatte, er dominert av trevareindustri (76 % av industriens sysselsatte). Industrivirksomheten er lokalisert til Svene, Lampeland og Flesberg. Kraft­ produksjon i to kraftverk i bielver til Numedalslågen fra vest. Vrengja (10,5 MW) og Hølseter (2 MW). Stor turisttrafikk pa Blefjell med mange turisthytter og private hytter. Samferdsel. Rv. 40 (Kongsberg-Larvik) går gjen­ nom Flesberg. Fylkesvei via Lyngdal til Sigdal. Priva­ te veier fra Flesberg til østskråningen av Blefjell. Numedalsbanen (Kongsberg-Rødberg) ble nedlagt 1989; det drives dressinkjøring i turistsesongen. Offentlige institusjoner. Flesberg svarer til sognene Flesberg, Lyngdal og Svene i Flesberg prestegjeld, Kongsberg prosti i Tunsberg bispedømme, Flesberg lensmannsdistrikt i Nedre Buskerud politidistrikt og horer under Kongsberg tingrett. Historikk og kultur. Gårdsnavnet Koppangen ved Svene kirke tyder på at det her var markedsplass i

FLESBERG STAVKIRKE

220

I---------------

Flesberg stavkirke. Numedalen, mot Flesberg.

vikingtiden. Dåset bygdetun med 20 gamle hus i Flesberg. Pa Strand i Lyngdal ble landets første for­ søksstasjon for skogkultur opprettet 1898. Flesberg kirke, opprinnelig middelaldersk stavkirke, ble ombygd til korskirke i 1735. Vestportalen i middelalderdelen er delvis bevart. Til inventaret hører bl.a. prekestol fra 1690-årene. Svene kirke er en laftet korskirke fra 1738. Smijernarbeider fra en tidligere stavkirke er bevart på skipets vestportal. Altertavlen har maleri fra 1696, døpefonten er fra 1730-årene. Lyngdal kirke er opprinnelig fra 1690-årene, utvidet til laftet korskirke i 1730-årene. Innvendig er det bevart malte dekorasjoner, de eldste fra 1697. Alter­ tavlen fra 1633 har tidligere stått i Kongsberg kirke. Navnet kommer av fles, 'skjær', her brukt om fjell­ knatter og berg som stikker opp av jorden. Kommunevåpenet (godkjent 1989) har to solv tømmerklaver, rygg mot rygg, mot en grønn bakgrunn; symboliserer tømmerdrift og skogbruk. GTh/Litt.: Flatin, T.: Flesberg:fraa dei eldste tidir til no, 1917-47, 4 b.; Vinger, S.: Flesberg-boka: bustad og xtt, 1989-, 7 b. Flesberg stavkirke, kirke i Flesberg kommune, Bus­ kerud, Flesberg kirkegrend. Antakelig bygd i siste halvdel av 1100-tallet. Opprinnelig treskipet; om­ bygd til korskirke i 1735. Vestportalen i middelalderdelen er delvis bevart. Til inventaret horer bl.a. en prekestol fra 1690-årene. Litt.: Christie, S. & H. Christie: Norges kirker: Buske­ rud, b. 1, 1981, 268-88 Flesch, Carl, 1873-1944, ungarsk fiolinist. 1908-33 bosatt i Berlin, virket senere i London og Nederland,

fra 1943 i Sveits. Regnet som en ypperlig fiolinist og fremragende pedagog; utgav bl.a. Die Kunst des Violinspiels (2bd., 1923-28). flesk (fra norrønt), spekk, det fettlag som dekker kjøttet på rygg og sider av svineslaktet. Det blir talt om ryggflesk, sideflesk og bukflesk. Tidligere ble flesk også brukt som betegnelse for hele svineslaktet, både kjøtt og spekk, men denne betegnelsen er nå erstattet av svinekjøtt. Storeslaktesvin. 120-150 kg levende vekt, 90-120 kg slaktevekt, har tykt flesk og blir brukt til nedsalting. Den overveiende del av produksjonen er baconsvin som blir slaktet ved ca. 90 kg levende vekt, 6070 kg slaktevekt, ca. 6 måneder gamle. Svin av bacontype er lange og kjøttrike med tynt flesk. Det ønskes fast og hvitt flesk, godt utviklede skinker, tynt bogparti og fin svor (hud). Bacon, som betegner sidene, kjøtt + flesk, lettsaltet og lettrøykt, er et viktig innslag i frokosten i Storbritannia. I MellomEuropa er det vanlig å produsere såkalte kjøttsvin, 100-110 kg levende vekt ved slakting. Ved noe begrenset foring er disse kjøttrike med tynt flesk. Fleskedalen, dalføre i Årdal kommune, Sogn og Fjordane. Gjennom dalføret går vardet turiststi, som forbinder traktene ved Tyins nordende (Tyinholmen) med den dype og ville Utladalen (Vetti). Da­ lens høyeste punkt kalles Smoget (1409 moh.). fleskeklanner. Dermestes lardgrius, også kalt fleskebille, billeart i familien klannere (Dermestidae). 8 mm lang med svart, langstrakt kropp, og et grått tverrbånd med 6 svarte prikker over dekkvingene. Den mørkebrune larven med gulhvit underside blir 10-

1 5 mm. Både biller og larver lever av animalsk føde, særlig døde dyr og tørkede kjøtt- og fiskerester. Skadelig angrep forekommer ofte i tørrfisklager og museer samt på fleskeskinker, fenalår og huder. Da de også kan leve av brød og brødsmuler, finnes de dessuten i kjøkken og spiskammer. Flesland, Randi Runa Svenkerud, f. 17. nov. 1955, norsk offentlig tjenestekvinne, siviløkonom. Ansatt i NSB fra 1983, økonomidirektør 1995-98 og viseadm.direktør 1998-2000. Fra 2000 adm.direktør i Luftfartsverket, som 2003 ble omorganisert fra statlig forvaltningsbedrift til statlig aksjeselskap og skiftet navn til Avinor. Flesland flyplass, se ►Bergen lufthavn. Fletcher, Giles [fletja], d.e., ca. 1549-1611, engelsk forfatter, kjent for sonettsamlingen Licia, orPoemsof Love (1593). Han ble sendt på flere diplomatiske oppdrag, bl.a. til Russland i 1588, og skrev Of the Russe Common Wealth (1591; utgitt i sin helhet i E. A. Bond: Russia at the Closeofthe 16th Century, 1856). Fletcher, Giles [fletja], d.y., ca. 1588-1623, engelsk dikter, sønn av G. Fletcher d.e. Sterkt påvirket av Edmund Spenser, og er mest kjent for sitt lange religiøse dikt Chrisfs Victorie and Triumph in Heaven andEarth (1610). Fletcher. John [fletJÅ], 1579-1625, engelsk dramati­ ker, mest kjent for noen av de mange stykkene han skrev i samarbeid med Frands Beaumont, særlig Philaster (1608-10) og The Maid ’s Tragedy (1611). Dess­ uten samarbeidet han med bl.a. Massinger og Rowley. Han forfattet også på egen hånd en lang rekke komedier og tragikomedier, bl.a. The Faithful Shepherdess (ca. 1608), og også noen tragedier. Sammen med Shakespeare skrev han sannsynligvis The Two Noble Kinsmen og en del av Henry VIII. Han etterfulg­ te Shakespeare som dramatiker for truppen The King's Men. Både Fletchers egne skuespill og samarbeidsverkene er teknisk sett dyktig laget og var i tråd med tidens smak, men mangler den moralske og poetiske tyngde som kjennetegner for eksempel Shakespeare og Jonson. Hans verker er utgitt i The Dramatic Works in the Beaumont and Fletcher Canon, red. F. T. Bowers et al. (1966-, 10. bind 1996). Fletcher. Louise [fletja], f. 1934, amerikansk filmskuespiller, medvirket i en rekke fjernsynsserier 1958-61, gjorde et comeback med filmdebuten i Robert Altmans Thieves Like Us (1974), og vant Oscar-pris for sin hovedrolle som søster Ratched i One Flew Over the Cuckoo's Nest (Gjokeredet, 1975). Flet­ cher har senere spilt i filmer som The Cheap Detective (Den lusne detektiven, 1978), Brainstorm (Prosjekt Brainstorm, 1983) og The Player (1992). Flesberg stavkirke. Flesberg kirke, opprinnelig en middelaldJ stavkirke, som ble ombygd til korskirke på 1700-tallet.

FLIKMELDE

221 Fletcher. Phineas [fletja], 1582-1650, engelsk dikter, sønn av Giies Fletcher d.e. Som sin bror Giles horte han til Edmond Spensers beundrere. Best kjent for sitt lange dikt The Purple Island, or The Isle of Man (1633), en allegorisk beskrivelse av menneskets sinn og legeme. Ellers kan nevnes det vakre diktet Brittain 's Ida or Venus and A nchises (1628). fletføring (av norrønt flet, jordgulvet i hus), det å avstå til en annen hele sin formue og alt hva man fremtidig erverver («Gods og Midler som hand ejer og ejendis vorder») mot å bli forsørget i dennes hus lesten av levetiden. Om fletføring hadde Christian 5s Norske Lov av 1 5. april 1687 regler som ble opphevet 963.1 proposisjonen ble det anført at en avtale om fletføring i vår tid må ansees som stridende mot ærbarhet. Fletre, Lars, 1904-77, født på Voss, norsk billedhug­ ger og brukskunstner, utdannet og lenge bosatt i USA. Han har bl.a. utført statuetter i tre, krigsminnesmerke på Bømoen, Voss, og utkast til Sivle-monunentet, Voss. Arbeidet som formgiver og dekoratør lor Hadeland Glassverk. fletteelv, elv som stadig skifter leie og danner kanaler som fletter seg inn i hverandre. Opptrer der tilførse­ len av sedimenter er stor i forhold til vannføringen av elvene. Vanlig på alluviale vifter og foran isbreer. Også kalt anastomoserende elv. flettemose, Hypnum cupressiforme, bladmoseart i amilien Hypnaceae. Silkeglinsende, myke blad som tilsynelatende ligger flettet om hverandre. Vanlig på stein og trerøtter. fletting (fra norrønt). 1 Regelmessig sammenslynging av bøyelige tråder, bånd, strå, vidjer o.l. Et flettet tau er mer bøyelig enn et tvunnet av samme tykkelse. Se ► kurvfletting, -rundfletting, ►stråfletting. 2 Sammenfletting, betegnelse i trafikkreglene og skiltforskriften om den plikt kjørende i visse tilfeller har til gjensidig å tilpasse farten i forhold til hverand­ re slik at de vekselvis kan fortsette kjøringen uten unødig hinder eller forstyrrelse («glidelåsregelen»). Reglene ble innført 1986. Fletting er aktuelt f.eks. når antallet kjørefelt i samme retning reduseres og ved innkjøring på motorvei og er markert med skilt «Sammenfletting» eller «Felt for fartsøkning». Fletteregelen innebærer at ingen av de kjørende har fortrinnsrett, men at begge parter skal vike for hver­ andre, dvs. gjensidig tilpasse seg hverandre. flettverk, en spesiell form for netting og skiller seg ut fra denne ved måten maskene er dannet (se fig.). Flettverk lages vanligvis av tykkere tråd enn netting, og 50 mm er den mest brukte maskestørrelse. Flett­ verk benyttes til gjerder, porter osv. fleur-de-lis [flor dalis] (fr., 'lilje'), i heraldikken en stilisert figur basert på sverdliljen (Iris); se ► fransk lilje. Fleurie [fløri], fransk rødvin, en av ►Beaujolais' 10 crus (vekster). Lett, elegant rødvin, ofte kalt «Dron­ ningen i Beaujolais». Fleurs du Mal, Les [leflør dymal] ('Ondskapens bloms­ ter'), diktsamling (1857) av den franske dikteren Charles ►Baudelaire; et epokegjørende verk i euro­ peisk lyrikk. Boken ble beslaglagt, og forfatteren, lorleggeren og boktrykkeren ble dømt for krenkelse av sømmeligheten. Etter initiativ fra den franske • forfatterforening ble saken mot Baudelaire tatt opp I igjen i 1949, og reiten avsa enstemmig frifinnelses­ dom. Les Fleurs du mal er gjendiktet av Haakon Dah-< ■ len og utgitt i tre bind, Pariserbilete (1996), Reisa og ■ andre dikt (1997) og Spleen og ideal (1999). Fleurus [fløiys], by i Belgia. Hainaut, ved Sambre, 12 , km nordøst for Charleroi; 22 200 innb. (2004). Kull| gruver; maskin- og mobelindustri. Byen ble grunnlagt 1115, og var åsted for flere i viktige slag. 1622 slo Christian av Braunschweig og j Ernst av Mansfeld seg gjennom de spanske tropper

ved Fleurus, 1690 slo franskmennene her en neder­ landsk hær, og 1794 beseiret general Jourdan østerri­ kerne og gjorde det mulig for Frankrike å okkupere Syd-Nederlandene (Belgia). I 1815, like før Waterloo, beseiret Napoleon prøysserne under Blticher ved Fleurus. Fleury, André Hercule de [fløri], 1653-1743, fransk geistlig og politiker, kardinal. Han ble biskop av Fréjus 1698 og lærer for barnekongen Ludvig 15, og denne gjorde ham 1726 til sin ledende minister i en alder av 73 år. Fleury var en klok og hederlig mann og øvde stor innflytelse på kongen. Etter regentskapsorgiene (se ►Filip 2, hertug av Orleans) søkte han å bringe landets økonomi på fote igjen, bl.a. ved å føre en konsekvent fredspolitikk i forståelse med Walpole i England. Den polske tronfolgekrig (1733-35), som kongehusets familieforhold tvang ham til å la Frank­ rike delta i, skaffet Frankrike Lorraine. Fleury var imot deltagelse i den østerrikske arvefølgekrig 1740. Flevoland [-1], provins i Nederland, består av poldere som er tørrlagt fra Usselmeer, omfatter kommunene Almere, Dronten, Lelystad og Zeevolde; 1426 km2 med 351 700 innb. (2003). Hovedstad og største by er Lelystad. Store arealer er under dyrking (korn, grønnsaker, blomster m.m.). Den sørlige delen av provinsen (Zuidelijk Flevoland) har tatt imot deler av byveksten fra Amsterdam-området, og Flevoland er generelt et viktig fritids- og rekreasjonsområde for bybefolknin­ gen. Provinsen ble opprettet 1986. flibustiers [flibystie] (fr., av nederl. vrijbuiter, 'fribyt­ ter'), sjørøvere i Vestindia på 1600-tallet, som særlig opererte fra øya Tortuga utenfor det nordvestlige Haiti. De fleste var franskmenn, men også engelsk­ menn og nederlendere deltok. Et annet navn på disse sjørøverne var boucaniers (eng. buccaneers.). Jf. ►fili­ buster. Fliedner, Theodor [fludner], 1800-64, tysk protestan­ tisk teolog, grunnlegger av den protestantiske diakonissevirksomhet. Han var prest i Kaiserswerth ved Diisseldorf 1822-49, der han skapte flere institusjo­ ner for kristelig sosialt arbeid. 1 1826 ble Rhinskwestfalske fengselsselskap stiftet; 1833 opprettet han et redningshjem for løslatte kvinnelige straffanger. I 1836 grunnla han det forste diakonissehus, og fra 1849 kunne han vie alle sine krefter til diakonissesaken. fliegende Hollånder. Der, se Den ►flygende hollender. Fliflet, Albert Lange, 1908-2001, norsk språkmann og gjendikter. Mag.art. i finsk-ugrisk 1938. Omfatten­ de produksjon, bl.a. gjendiktninger fra finsk: Kalevala (1967, Bastian-prisen 1968), Finlands stemme (lyrikk. 1977), fra nederlandsk: Lucifer (av Joost van den Vondel, 1987), fra ungarsk: Menneskets tragedie (av Imre Madåch, 1979) og I Kharonsferge (av Gyula Illyés, 1979), og fra tysk: Havets og kjærlighetens bølger (av Franz Grillparzer, 1994). Litt.: NBL 2. utg. Fliflet. Arne, f. 21. mai 1946, norsk jurist. Advokat­ fullmektig 1975, høyesterettsadvokat hos regjerings-

Flettverk (til høyre). Til sammenligning er vist et stykke netting (til venstre).

advokaten 1979-86, privatpraktiserende advokat 1987-90. Stortingets ombudsmann for forvaltnin­ gen (sivilombudsmann) fra 1990. Fliflet/Hamre norsk duo dannet 1991 av Gabriel Fliflet (f. 1958), trekkspill og sang, og Ole Hamre (f. 1959), slagverk, melodika og sang. Duoen har vakt oppsikt både i Norge og flere andre land med sine personlige varianter, og blandinger, av musikalske innslag fra til deis svært ulike stilarter. Deres uttalte målsetning er «å hente verden hjem til Bergen - og gjøre noe med den». De har samarbeidet med artis­ ter som Knut Reiersrud, Kari Bremnes, Jan Eggum og Annbjørg Lien. Av album kan nevnes Ivar Aasen Goes Bulgaria (1994), Moro Post Mortem - Live (1997), Gabriole (1999) og Eine kleine Kraftmusik (2004). flight [flait] (eng.), flyavgang, flygning, flytur; flightrecorder, ► ferdskriver. flikbjørnebær. Rubus laciniatus, busk tilhørende rosefamiliens ►bjørnebærgruppe. Årsskuddene kraftig tornete, bladene er dypt flikete og spisse. Blomstene er hvite, fruktsamlingen svart. Flikbjør­ nebær er en kulturplante som blir dyrket langs kysten i Sør-Norge og av og til forvilles. flikbrønsle Bidens tripartita, ettårig art i kurvplantefamilien. Mørkegrønne treflikede blad med stor, sagtagget midtflik. Brungule kurver, alle kronene er rørformede. Det omdannede begeret, pappus, har mothaker. Det gjør at frøene lett fester seg til dyr og mennesker, som dermed hjelper til å spre planten. Flikbrønsle vokser på fuktige steder i lavlandet på Østlandet og langs kysten spredt nord til Troms. Den opptrer som ugress i vannsyke åkre. fliket blad (bot.), se ►blad (bladformer). flikfly Scoliopteryxlibgtrix, sommerfuglart i familien nattfly. Ytterkanten på de rødbrunt tegnede forvingene er sterkere fliket enn hos noe annet norsk nattfly. Vingespenn 38-47 mm. Arten er vanlig i skogbryn, småskog og hager nord til Trøndelag. De voksne overvintrer og kan bl.a. påtreffes i grotter og gruveganger. flikfugler lappekråker, Callaeidae, fuglefamilie i ordenen spurvefugler. Omfatter tre arter i tre slekter, hvorav ►huja (svartflikfugl) er utdødd og sadelflikfugl (sadelrygg), Creadion carunculatus, er meget sjelden. Finnes pa New Zealand og kjennetegnes av sterkt fargede hudfolder i munnvikene. Alle tre artene mangler/manglet forsvar mot rovdyr, og bestandene gikk raskt tilbake da disse ble innført av nybyggerne. Den eneste arten som fortsatt finnes i noe antall, er gråflikfugl (også kalt kokako eller lappekråke), Callaeascinerea. flikk (av ty.), lite stykke lær, metall el.l., brukt til å lappe eller bøte, flikke noe med. I skomakerterminologi særlig om lapp på hæl eller såle. Flikka, tettbebyggelse i Flekkefjord kommune, VestAgder, ved nordenden av vannet Loga, ca. 6 km nord for bysenteret. Her lå en laste- og tollplass hvorav byen Flekkefjord har utviklet seg og som har gitt byen navn. Navnet er et ikke forklart gårdsnavn. flikke (av ty.), det å sette en flikk på. bote, lappe, reparere. I skomakerterminologi har flikking eller flikk mer spesielt hatt betydningen hælflikking, skifting av hæler (sml. saling og flikking), men flikke kan også bety a sette flikker på andre deler av sko­ tøyet. flikkverk. lappverk. flikkflakk (av fr.), i turn baklengs salto med hendene i gulvet. slå flikkflakk, slå floke med armene for å holde varmen. flikmelde. Atriplexprostrata ssp. calotheca, ettårig art i meldefamilien. 10-50 cm, liggende eller opprett stengel med store, trekantede blad med skarpe tagger. Flikmelde vokser på havstrand i Sør-Norge, ikke vanlig.

FLIKSOLEIE I—

222 E

slagretning---------- ►

basallegeme

Flimmerhår. Øverst: Flimmerepitel med innskutte slimproduserende begerceller fra luftrør hos pattedyr. Flimmerhårenes samordnede bevegelser, som får slimet til å spres utover, kommer til syne i form av bølger på epiteloverflaten. - Nederst: En enkel rad med flimmerhår (cilier). Bevegelsen er vanligvis så hurtig at mønsteret vanskelig kan oppfattes av øyet.

kan også opptre som en selvstendig sykdom uten andre forandringer ved hjertet. Pasientene merker helt uregelmessig puls. Ved en slik tilstand deltar ikke forkamrene i hjertets sammentrekning, og hjertet arbeider derfor ikke så effektivt som ellers. Forkammerflimmer kan behandles med digitalis, som fører til at hjertefrekvensen blir langsommere, og stanses ved hjelp av et kortvarig elektrisk støt. Til dette brukes en likestromsdefibrillator. Forkammer­ flimmer disponerer for dannelse av blodpropper i forkammeret. Derfor må pasienter med kronisk forkammerflimmer ta blodfortynnende medisiner, flimmerceller, epitelceller hvis frie overflate er for­ synt med tallrike, vanligvis jevntykke og jevnlange, hårlignende fremspring, som viser samordnet hurtig bevegelighet. Flimmerceller kan danne sammen­ hengende flimmerepiteler, eller de kan forekomme innskutt (enkeltvis eller i partier) i andre epiteler. Se ► flimmerhår. flimmerdyr, Ciliophora, rekke av encellede organis­ mer, se ►infusjonsdyr. flimmerepitel, overflatevev, epitelvev, der cellene har flimmerhår, cilier. Mellom flimmerepitelcellene står encellede kjertler som skiller ut slim som holder flimmerhårene fuktige. Flimmerepitel finnes særlig i luftveiene og i egglederne. Flimmerhårene beveger seg raskt i én retning og langsomt tilbake. I luftveie­ ne fører de slim og partikler mot svelget. I eggleder­ ne bidrar de til transporten av eggene mot livmoren, flimmerhår, hårlignende fremspring på overflaten av enkelte encellede organismer eller på den frie over­ flaten av visse epitélceller. De er i livlig bevegelse og tjener til å bevege cellen og/eller væsker og partikler på dens overflate. TYPER

Til venstre: Kragecelle med svingtråd fra svamp. - I midten: Frittsvømmende celle med flagell. Bølgebevegelsen langs flagellen resulterer i at cellen forflyttes i motsatt retning". -Til høyre: Flammecelle fra flimmerorm. Slike celler har vanligvis flaskeform, med en bunt cilier innerst i hulrommet. Man antar at de sørger for utskilling av avfallspro­ dukter.

fliksoleie, Ranunculusaffinis, flerårig urt i soleiefami-

lien. 10-25 cm høy, bladene ved grunnen er runde og flikete, stengelbladene har linjeformede fliker. Blomsten er stor med grønne blomsterblad. Flikso­ leie er en sirkumpolar art som vokser enkelte steder ved fjordene på Svalbard. fliktvetann, Lamium hybridum, 10-30 cm hoy, ettårig urt i leppeblomstfamilien. Ligner ► rødtvetann, men har flikete blad. Blomstene er rode. Fliktvetann er et ugress som vokser i akre og hager nord til Troms, flimmer (av ty.), flimmerarytmi, meget hurtig, ure­ gelmessig, bølgende bevegelse. 1 hjertediagnostikken brukes betegnelsen om to tilstander: Forkammerflimmer, hvor forkamrene trekker seg sammen meget raskt og helt uregelmessig, ca. 400600 ganger per min. Ventrikkelflimmer, hvor hjertekamrene flimrer. En bølge av raske og uregelmessige sammentrekninger sprer seg utover hjertemuskelen uten at det frem­ bringes noen effektiv pulsbølge. Denne tilstanden ytrer seg som en hjertestans og krever øyeblikkelig behandling med utvendig hjertekompresjon og ► defibrillering av ventriklene ved elektriske støt. Pasienter med høy risiko for å få ventrikkelflimmer kan behandles med en spesiell pacemaker som legges inn under huden, en implanterbar defibrillator. Dersom pasienten får ventrikkelflimmer vil pacemakeren registrere dette og gi et elektrisk støt slik at det gjenopprettes normal hjerterytme. Forkammerflimmer er vanligst av disse tilstande­ ne, og den sees ved mange hjertesykdommer. Den

Cilier er forholdsvis korte, jevntykke og jevnlange flimmerhår, som, med innbyrdes regelmessig av­ stand, i stort antall dekker den frie celleoverflaten. Ciliebevegelsene er innbyrdes samordnet, ciliene slår rytmisk og kraftig i en bestemt retning og bøyer seg elastisk tilbake i utgangsstilling. Cilier er karakte­ ristiske for de encellede infusjonsdyrene, Ciliophora; de forekommer hos alle flercellede dyr (unntatt leddyr og rundormer), oftest i form av flimmerepi­ tel. Hos mange larveformer i havet og hos flimmerormer, Turbellaria, fungerer de som bevegelsesorgan. Hos pattedyr er slimhuden i luftveiene dekket av flimmerepitel der ciliene slår mot svelget så slim og partikler transporteres denne veien. Flimmerepitelet i egglederne hos pattedyr befordrer eggcellen fra eggstokk til livmor. Flimmerhår som opptrer fåtallig eller enkeltvis, og som er lange i forhold til cellens størrelse, betegnes svingtråder eller piskehår (flageller, undulipodier). Bevegelsen fremtrer som serier av bølger som løper langsetter håret eller foregår i spiralbane. Hos flagel­ latene er flagellen(e) lestet forrest, pa siden eller i bakenden av cellene i forhold til bevegelsesretnin­ gen. Flageller med stive sidehår har evnen til å trekke cellen gjennom vannet, mens glatte flageller, slik vi også finner hos selvbevegelige kjønnsceller som sædceller (spermier), vil skyve cellen foran seg. Flageller er relativt sjeldne hos flercellede dyr og forekommer overveiende hos virvelløse, for eksem­ pel tarmceller hos hydroider og i svampenes krage­ celle r. Mikroanatomisk består flageller og cilier hos de fleste eukaryote cellene av to sentrale mikrotubuli omgitt av ni perifere par av mikrotubuli. Disse knyt­ tes sammen med proteinstrukturer som sørger for flagellens bevegelse. Ytterst er flagellen omgitt av en flagellmembran. De sentrale mikrotubuliene stanser ved celleoverflaten, mens de perifere (mikrotubuli­ ene) fortsetter inn i cellen hvor de danner et basalle­ geme som kan være forbundet til andre organeller i cellen ved submikroskopiske «natter», flimmerormer, Turbellaria, klasse i rekken flatormer. Omfatter alle ekte flatormer, som gjennom hele livet

er frittlevende, og viser flatormenes karakter i sin mest typiske form. For det meste ganske små, ofte mikroskopiske dyr. Lever i både fersk- og sjøvann, der de svømmer eller kryper; sjeldnere i fuktig jord. Flimmerkledd på hele overflaten. Munnen sitter på buksiden, ofte nokså langt bak. Tarmens bygning varierer sterkt. Hos en del små arter er den udelt og i noen tilfeller meget lite utviklet, men hos de fleste ei tarmen forgrenet. Bortimot 200 arter i Norge, hvor­ av noen i ferskvann og én på land flimmerskotom, symptom ved ►migrene, kortvarige anfall av synsforstyrrelse, karakterisert ved at det i en del av begge øynes synsfelt (oftest den ene halv­ delen) viser seg flimrende, siksakformede lysglimt. Ledsages ofte av forbigående synsfeltutfall. Ufarlig tilstand, skyldes forstyrrelser av blodtilførselen til hjernens synssentrum. flimring (av ty.), fenomen som oppstår når lys varie­ rer regelmessig i styrke, for eksempel ved kjøring i tunnel med serier av lyskilder eller ved kjøring gjennom en allé med regelmessig plasserte trær. Fenomenet kan også oppstå med lyskilder som forsynes med vekselstrøm (som lysrør), og det fore­ kommer med TV- og PC-skjerm. Flimring med frekvens 8-12 Hz kan hos enkelte utløse kvalme; flimring med frekvens over 75 Hz er uten virkning hos de fleste mennesker. Flimring for øynene skyldes vanligvis en irritasjon i nervevevet som formidler synssansen. Irritasjonen kan sitte i netthinnen, retina, og kan da være tegn på en lokal sykdom i øyet (netthinneavløsning, beten­ nelse). Den kan også sitte i hjernens synssenter, ved migrene kommer f.eks. flimringen pga. en forbigå­ ende sirkulasjonsforstyrrelse i dette senteret. Flims, retoromansk Flem, turist- og kursted i Sveits, Graubiinden, 20 km vest for Chur; 2400 innb. (1999). Består av Flims-Dorf og den mer betydelige Flims-Waldhaus (1099 moh.). Blant de mest besøkte vintersportsstedene i Sveits. Flinck. Govaert, 1615-60, nederlandsk maler, elev av Rembrandt. Særlig i hans religiøse bilder ligger fremstillingsmåten nær opp til Rembrandts. Mest kjent som figurmaler (skytterbilder og portretter), dekorasjoner i Amsterdam rådhus. Flinders, Matthew [flindaz], 1774—1814, britisk sjøfarer, marineoffiser og hydrograf. Kom til Austra­ lia 1795 på reise med William Bligh. Foretok sammen med den britiske marinelege George Bass en farefull ferd med et lite fartøy langs den australs­ ke sørkyst, oppdaget Bass Strait og slo fast at Tasma­ nia var en øy. Som sjef på Investigator drog Flinders 1801 ut på en ny ferd fra England til Australia og seilte som førstemann rundt hele det australske kontinent. Pa hjemturen måtte han søke nødhavn på den franske øya Ile de France (nå Mauritius), hvor myndighetene holdt ham fengslet som spion i 7 år. Først i 1810 fikk han reise videre til England. Flinders' navn er knyttet til flere steder i Australia (Flinders Island, Flinders Range, Flinders River). Han var en av de første som iakttok den virkning jernet i en båt har på kompasset. Hans bok A Voyage to Terra Australis har mange verdifulle vitenskapelige iakttagelser. Flinders’ bar [flindøz-j, en 2-3 tommer tykk massiv sylinder av blott jern, som stilles opp vertikalt noe foran eller bak et skips(magnet)kompass for å mot­ virke deviasjonen. Oppfunnet av Matthew Flinders. Flinders Island (fljndaz ailand], øy i Australia, i Bass Strait mellom Australia og Tasmania, den største av øyene i Furneaux Group, tilhører delstaten Tasma­ nia; 60 km lang og 20 km bred med 850 innb. (2001). Øya er kupert (høyeste punkt 778 moh.). Rikt dyreliv med mer enn 150 fuglearter. Viktigste næringsveier er saue- og storfehold samt fiske. Flinders Range [fljndaz reindg], fjellkjede i Australia, South Australia, strekker seg fra Spencer Gulf nord­

FLIPPOVER

223 over mellom de tørre saltsjøene Torrens og Frome. Høyeste punkt er St. Mary Peak (1165 moh.). Uranog radiumforekomster. Flinders River [flindaz riva], elv i Australia, Queenslands lengste, springer ut i Great Dividing Range, munner ut i innerste del av Gulf of Carpentaria, 830 km lang. Flindt, Flemming, f. 30. juni 1936, dansk danser, koreograf og instruktør, ballettsjef på Det kongelige Teater i København 1966-77. 1981-89 sjef for Dallas Ballet, en av de ledende klassiske kompanier i USA; nå frilans. Har gjestet som solodanser ved en rekke internasjonale ensembler. Mest kjent som koreograf av Eugene lonescos dramatikk. Balletten Enetimen etter La Le^on var hans debut 1963.1 likhet med denne ble Den unge mand skal giftes (1968) først laget for fjernsynet. Dødens triumf (1971), hvor noen av danserne opptrådte nakne, var en dristig nyvinning for Det kgl. Teater. Rekoreograferte 1982 den gamle Bournonville-balletten Brudeferden i Hardanger for Den Norske Operas ballett. Flindt har også satt opp tradisjonelle verk som Svanesjøen og Nøtteknekkeren og innstudert mange av sine balletter for fjernsyn. Har vært gift med Vivi Gelker, tidligere solist ved Det kgl. Teater i Køben­ havn. 1 1991 skapte han med stor suksess helaftensballetten CarolineMathilde for Det kgl. Teater i Kø­ benhavn. Han er dessuten aktiv som instruktør og har satt opp flere verk for Gladsaxe Theater, senest øm H. C. Andersen i 1995.1 2004 uroppførte Ballet San José hans versjon av Karen Blixens Out ofAfrica. Flin Flon, by i Canada, Manitoba, på grensen til Saskatchewan, nord for Athapapuskow Lake; 6300 innb. (2001), hvorav 300 i Saskatchewan. Gruve­ samfunn, anlagt 1928 av Hudson Bay Mining and Smelting Company. Bryting av kobber, sink og gull, smelteverk. flint (beslektet med glhty. flins, 'småsten, hard sten', og sannsynligvis med glhty. spaltan, 'dele'). 1 Vanligvis et grålig til svart mineralaggregat med glassaktig glans og muslig brudd. Består av en tett sammenvoksning av kalsedon (kryptokrystallinsk silika) og mikroskopisk kvarts. Flint forekommer som knoller (konkresjoner) i sedimenter, særlig i ►kritt. Finnes i Norge som løsstein i strandgrus. Hit er bergarten ført med hav-is fra Danmark og Østersjø' andene, og med skip som ballast. I Finnmark finnes noen forekomster i fast fjell av lignende bergarter 1 ►chert), men pga. sin mye høyere alder kalles disse vanligvis ikke flint. 2 (arkeol.) I steinalderen var flint råstoff til våpen og redskaper. I Danmark, der forekomster av flint er vanlig, var flint gjennom hele steinalderen det vik­ tigste råstoffet til fremstilling av redskaper. I Norge, der flint ikke finnes i berggrunnen, har strandflint vært benyttet, dvs. flint ført med isen fra Danmark. I eldre steinalder benyttet folk fra Fosnakulturen seg av strandflint, og de sløste til dels med råstoffet. Senere ble det vanskelig å finne løse flintknoller, og ulik lokale råstoffer er blitt brukt. I steinalderens sluttfase øker antall funn av flintgjenstander, bl.a. økser, dolker, sigder og skrapere, noe som viser at Hint har vært hentet fra Jylland og senere spredt over hele Norge. 3 Flintporselen eller keramisk flint er et hardbrent produkt av hvite leirer, kaolin, kvarts, feltspat og kalk. Den hvite massen overtrekkes med gjennom­ siktig glasur. Moderne flintproduksjon har hoy i brukskvalitet og dekker i Norge en stor del av beho­ vet for keramiske produkter, se ►keramikk. Flint, by i USA, Michigan, 95 km nordvest for De­ troit; 120 300 innb. (2003), er en del av den større byregion Detroit-Ann Arbor-Flint (metropolitan area). Store bilfabrikker (General Motors), stålverk øg kjemisk industri. Universitet (1954), Uere andre høyere læresteder.

Johannes Flintoe. Seterliv under Skagastøltindene. Gouache, 93,5 x 60,5 cm. Privat eie.

Flint oppstod 1819 som stasjon for pelshandelen, kalt Grand Traverse. Fikk bystatus som Flint i 1855. Senere kom det i gang fabrikasjon av vogner og kjerrer. Første bilfabrikk (Buick Motor Company) åpnet 1904, og byen er i dag det viktigste senter for den amerikanske bilindustrien etter Detroit. Er sete for en av landets største stiftelser, Charles Stewart Mott Foundation, grunnlagt av en magnat i General Motors. Flint. Andreas, 1767-1824, dansk kobberstikker, utførte stikk etter Christian A. Lorentzen, bokvignetter etter tegninger av Abildgaard og Thorvaldsen osv. Særlig populære ble hans profilportretter i medaljongform, i alt ca. 300, utført som stikk og akvatint. Flintenberg Isaac Andreas, 1735-1813, norsk kom­ ponist. Kantor i Oslo. Komponerte eller arrangerte kantater, oftest til egne tekster, bl.a. til innvielsen av Deichmanske bibliotek 1785 og til den senere kong Frederik 6 ved hans besøk i Oslo 1788. Flinterenden, sv. Flintrdnnan, farvannet mellom den danske øya Saltholm og den svenske kyst. Dybden er ca. 7 m. Midt i Flinterenden ligger Oscarsgrund, som deler farvannet i to løp; større skip går det vestlige løp. Øresundsbroen krysser Flinterenden. Flintfjellet. samisk Ditnuidrdssa, fjellområde pa gren­ sen mellom Alta kommune i Finnmark og Kvænan­ gen kommune i Troms; høyeste punkt Ditnuidhårji 998 moh. Også navn pa et mindre fjell (samisk Bdlgalanrdssa, 877 moh.) vest for Kåfjorden i Alta. flintlåsgevær, flintelåsgevær, munnladningsvåpen fra 1600- og særlig 1700-tallet. Fengkruttet på en panne ble antent ved en gnist, idet hanen med fastgjort flintestein slo mot fyrstålet (pandeklet), forte dette frem og åpnet for fengkruttet. I bruk til langt ut på 1800-tallet. Flintoe Johannes. 1786/87-1870, født i København, norsk maler, elev ved Kunstakademiet i København 1802, hvor han mottok sterke inntrykk av Christian A. Lorentzen og Nicolai A. Abildgaard. Han kom 1811 til Oslo, hvor han 1819-51 virket som lærer ved Tegneskolen og ellers utførte tealerdekorasjoner, transparenter, tegninger lil kunstindustri osv. Hans største dekorative arbeid var utsmykningen av audienssalens forværelse, Fugleværelset, på Slottet (1839-41), som han etter Linstows idé utfor­ met som en åpen pergola med slyngplanter og

fugler og norske landskaper i bakgrunnen. Den rikt ornamenterte takborden innleder «drakestilen». Han malte også portretter i en kjølig klassisistisk stil. I tiden 1819—25 reiste han i Hallingdal, Sogn, Telemark, Hardanger, Valdres, Jotunheimen og Trøndelag, og inntrykkene fra den mektige og kunst­ nerisk ennå uoppdagede høyfjellsnatur bearbeidet han i en lang rekke gouacher, som han 1835 utstilte i Oslo og København sammen med de populære kosmoramaer. Med disse gouachene (ni av dem er na i Nasjonalgalleriet i Oslo, bl.a. Myrlwrn i Jostedal, Slindebirken og Bjønnestigvarden, Aurland) står han som innlederen av romantikkens norske landskapsskole og J. C. Dahls forløper, enda han stilistisk har bevart mange trekk fra 1700-tallets prospektkunst. Med skarp iakttagelse og humor har han også gitt levende skildringer av norsk folkeliv. En rekke litograferte tegninger ble utgitt 1838—40 under tittelen Scener af reiselivet i Norge med tekst av Maurits Hansen. Ikke minst betydningsfullt var hans arbeid for norske kulturinstitusjoner som Tegneskolen og Nasjonalgalleriet i Oslo, og hans mangeårige lærer­ gjerning. Blant hans elever var Hans Hansen, Julius O. Middelthun, Johan .1. Bennetter, Johan F. Eckersberg og Hans F. Gude. 11851 vendte han tilbake til København og døde der. Litt.: Alsvik, H.: J.F.. 1940; J.F. fra vare samlinger, utg. av Nasjonalgalleriet, 1993 (utstillingskatalog); NBL 2. utg.; NKL; Noss, A.: J.F.s draktakvarellar, 1970 Flintshire [fljntja], grevskap (county) i Storbritannia, Wales, lengst i nordøst; 438 km2 med 148 600 innb. (2001). Viktigste byer er Flint og Mold. flipperspill (av eng., 'knipse, slå'), spilleapparat hvor stålkuler skytes ut i en innelukket bane. Ba­ nen har glasslokk og heller svakt mot spilleren, slik at kulene til slutt triller ut i banens nedre ende. På veien støter de mot ulike hindringer og mekanismer som gir poeng og støter kulene ut i banen igjen. Ved hjelp av knapper på utsiden av apparatet betjener spilleren selv to eller flere elektrisk styrte «flippere», som slår kulene oppover i banen. Elektriske flipperspill med regneverk for poeng ble utviklet i USA i 1930-årene. flippover (fra eng.), stativblokk, stativ med hefte eller blokk med meget store blad, som blas oppover og bakover og brukes til å vise illustrasjoner og notater.

FLIRE flire, Blicca bjoerkna, benfiskart i karpefamilien. Lig­ ner brasme, men har rødlige bryst - og bukfinner og større øyne. Gyter i juni blant oversvømmet vegeta­ sjon, som de klebrige eggene fester seg til. Vokser langsomt, og hunnene blir bade større og eldre enn hannene. Ikke anvendelig som matfisk. Utbredt over det meste av Europa. I Norge forholdsvis vanlig i Østfold, særlig i Glomma- og Haldenvassdraget. flis (av norrønt). 1 (treforedling). Maskinelt fremstilte vedbiter 20-25 mm i fiberretningen, omtrent like brede og 3-5 mm tykke. Som regel fremstilt av barket tømmer i form av kubb eller bakhun. Flis tjener som råstoff for cellulose og mekaniske masser som fremstilles i ► raffinører. 2 (byggetekn.) Bekledningsplater i små format, oftest rektangulære. Benyttes som overflatesjikt på gulv og vegger. Finnes bl.a. i plast, glass, asfalt, kera­ misk materiale. Blant keramiske flis skiller man mellom ►fajanseflis og ► klinkerflis. Flisa, tettsted og administrasjonssenter i Åsnes kommune, Hedmark; 1522 innb. (2004). Ligger ved Rv. 20/206 nær elven Flisas utløp i Glomma og Flisa stasjon på Solørbanen (passasjertrafikk nedlagt 1994). Flisa er et handelssentrum for Solør, med en rekke forretninger, hotell og en del industri: trevare­ fabrikk, mølle, boktrykkeri, mekanisk verksted, steinindustri. Veiknutepunkt mellom Rv. 20 (Kongsvinger-Ulset (Trondheim)) og Rv. 206 (mellomriksvei til Vårmland i Sverige). Videregående skole. Verdens lengste trebro for full aksellast åpnet 2003 over Glomma ved Flisa (Rv. 203). Broen erpa 197 meter med to kjørebaner og en gangbane. Navnet er etter elven Flisa. Flisa, tverrelv fra øst til Glomma i Åsnes, Vaier og Elverum kommuner, Hedmark. Den egentlige Flisa begynner ved sammenløpet mellom Ulvåa og Halåa (som foren del renner på svensk side av grensen), og har en lengde på 55 km. Nedbørfelt 1649 km2. Den går først mot sør nær den svenske grensen, svinger senere mot vest og renner ut i Glomma rett sør for Flisa tettsted. Den mottar fra vest Kynna og fra øst Vermundelv fra Vermunden. Flisa danner flere fosser, men med en beskjeden nyttbar og ut­ bygd kraft. Navnet kommer kanskje av ordet flis, muligens fordi elven renner over fliset berg. flisespikker, en som henger seg opp i uvesentlige småting. Herav flisespikkeri, flisespikking. flishøvel, flisokse, kraftig høvel til produksjon av takflis. Ble opprinnelig trukket av en eller to hester, senere med maskinkraft. Høvlet flis var gjerne 3-4 mm tykk, mens takspan, som var skåret med sag eller kløyvd med håndkraft, gjerne var noe tykkere. Se også ►takspon. fliskniv, lang kniv med håndtak i begge ender, til kløyving av spon (se ►takspon). flismegras. dss. ► legeveronika. Brukt som legemid­ del mot byller og verkesår (flismekuler), derav navnet. flitsbue (av rnnty., 'pil'), en slags ►armbrøst, en treeller stålbue med skjefte. Ble brukt militært langt opp pa 1500-tallet; benyttet til jakt i Norge helt til slutten av 1800-tallet. De kraftigste flitsbuer hadde skuddvidder opp til 300 m, med drepende virkning opp til 150 m, de kunne slå gjennom vanlig brystharnisk pa kortere skuddavstand. flitter (av nederl., eg. 'noe som flyter el. flyr'), små, tynne blad, blomster, stjerner el.l. av gull- eller sølvblikk, brukt til pynt; na noe verdiløst, flitterstas. Flittig Lise, eller Lisespringfrø, Impgtiens walleriana, populær stueplante i springfrøfamilien. Blomstrer så godt som hele året. Blomstene er skarlagensrøde, flate og er forsynt med en lang spore. Mange sorter i hvitt, rosa og rødt, egner seg også som ettårige som­ merblomster på friland.

22 | Fljotsdalshérad [fljputs-], område i østlige Island. Fljotsdalshérad er meget frodig med flere av landets største naturlige skoger; Hallormstadaskogurinn og Egilsstaåaskogurinn. Her finnes den 30 km lange innsjø Logurinn, som ved Egilsstaåir har avløp i elven Lagarfljot (som faller i havet i Héraåsfloi). I Fljotsdalshérad og fjellene omkring beiter villrein, opprinnelig importert fra Norge på slutten av 1700tallet. FLN (fr.), forkortelse for Front de Libération Nationale, den nasjonale frigjøringsfronten i Algerie, hadde sitt utgangspunkt i en fraksjon som brøt ut av Mouvement pour le Triomphe des Libertés Democratiques (MTLD) i 1947. Denne fraksjonen gikk inn for væp­ net kamp som eneste virkemiddel for å vinne uav­ hengighet, og dannet Organisation Secréte (OS). 1954 ble FLN opprettet av medlemmer av OS, ledet av Ben Bella og Belkacem Krim. Samme år startet FLN frigjøringskrigen i Algerie, som varte til 1962. 1958 etablerte FLN en eksilregjering i Tunis med Ferhat Abbas som leder. I løpet av krigen regnet FLN med å ha mistet mer enn 1 million mennesker. Etter våpenhvilen ble FLN regjeringsparti i Algerie. Nye partiprogrammer i 1962 og 1964 gjorde opp­ byggelsen av et sosialistisk samfunn til en hovedopp­ gave for partiet, som etter 1962 var helt dominert av den radikale fløy under Ben Bella og Houari Boumedienne. 1965 ble Ben Bella styrtet av Botimedienne i et militærkupp, og Boumedienne bygde særlig i 1970-årene partiet opp til et tradisjonelt sosialistisk statsbærende parti. Denne linjen ble videreført av president Chadli i 1980-årene. Men 1989 oppgav FLN sin statsbærende funksjon og åpnet for flerpartistyre, og ved lokalvalgene 1990 fikk partiet bare 32 % av stemmene. Se også ►Alge­ rie (historie). flo (av norrønt), høyvann, stigende vann. Se også ► tidevann. flo (av norrønt), stor, grunn pytt; utvidelse i elv (brukt i stedsnavn). Flo, Håvard, f. 4. april 1970 i Stryn, norsk fotballspil­ ler. 26 landskamper (7 mål). Klubber: Stryn, AGF Aarhus (Danmark), Werder Bremen (Tyskland), Wolverhampton (England), Sogndal (toganger). Kraftspiss, spille alle Norges kamper i VM 1998. Han er fetter til Jostein og Tore André Flo; Inge Fænn gav 1999 ut Flo united: et norsk fotballeventyr om fotballfamilien Flo. Flo, Jostein, f. 3. okt. 1964, norsk fotballspiller. 53 landskamper (11 mål) 1987-2000. Kraftspiss som bl.a. spilte en sentral rolle i kvalifiseringen til VM 1994 og i VM-turneringen. Spilte også i VM 1998. Klubber: Stryn, Molde, Lierse (Belgia), Sogndal, Sheffield United (England) og Strømsgodset, der han Ira 2004 er daglig leder. Han er bror til Tore André Flo og fetter til Håvard Flo; Inge Fænn gav 1999 ut Flo united: et norsk fotballeventyr om fotballfamilien Flo. Flo, Rasmus, 1851-1905, fodt i Stryn, norsk litterat og filolog. Han interesserte seg særlig for målsaken og nynorskens utvikling. Redaktør av Syn og Segn fra starten i 1894 til sin dod. Han hjalp Nordahl Rolfsen med hans lesebok, hadde det meste av arbeidet med 2. og 3. bd. av Austlids lesebok, og oversatte Snorre sammen med Steinar Schjøtt. Medlem fra 1898 av den første rettskrivningskommisjon for nynorsk. Han utgav Gamle skaldar og kvad (1902); posthumt utkom (1906) Midlandsmaalet. Litt.: Djupedal, R.: R.F, 1964; NBL 2. utg. Flo, Tore André, f. 1 5. juni 1973, norsk fotballspiller; bror til Jostein Flo, fetter til Håvard Flo. 76 lands­ kamper (23 mål) per 1 .jan. 2005. Angrepsspiller som har scoret mange viktige landslagsmål for Nor­ ge, bl.a. mot Brasil i VM 1998. Spilte i Norge for Stryn, Sogndal, Tromsø og Brann. Ble i 1996 den dyreste spilleren som har gått fra en norsk klubb til en annen, da Brann betalte en million kroner til

Tromsø. Andre klubber: Chelsea (England), Glasgow Rangers (Skottland), Sunderland (England) og Siena (Italia). Vant cupvinnercupen med Chelsea 1998 og den engelske cupen 2000, skotsk ligacupmester 2002. Spilte i VM 1998 og EM 2000. Floamanna saga også kalt Porgilssaga ørrabeinsstjups, islendingesaga, trolig forfattet ca. 1300. Den begyn­ ner i Norge i landnåmstiden og fortsetter med perso­ ner og hendinger på Sør-Island. Hovedpersonen, Porgils ørrabeinsstjupr, lever omkring år 1000, blir kristnet og foretar en dramatisk ferd til Grønland, men ender sine dager på Island. Sagaen er oversatt til nynorsk. float [flout] (eng., 'flyt'), den tid det tar fra et beløp innbetales eller belastes betalers bankkonto til det utbetales eller godskrives betalingsmottagers bank­ konto. floatinntekter, de inntekter bankene får som folge av at de disponerer overførte betalingsmidler i floatperioden, og kan plassere disse rentebærende.. floatglass [flout-j (av eng. 'flyte'), glass produsert i en spesiell prosess, der smeltet glassmasse renner ned på et flytende metallbad som et kontinuerlig bånd. Etter avkjøling får man et glass med svært god planhet, uten forstyrrende bølger o.l. flobbert, liten pistol, nærmest leketøyspistol. Navn etter den franske våpenprodusenten Nicolas ►Flobert. Floberg, Bjørn, f. 12. sept. 1947 i Tønsberg, norsk skuespiller. Ved Det Norske Teatret fra debuten 1972, ved Nationaltheatret fra 1981, avbrutt av gjesteopptredener bl.a. ved Det Norske Teatret. Til hans største oppgaver på Det Norske Teatret horer t it telrollene i Bulgakovs Moliére og Ben Johnsons Volpone, Jean i Frøken Julie og hovedroller i Lerka av Anouilh og i Tsjekhovs Kirsebærhagen. Han har mar­ kert seg særlig sterkt som Jakob i Tida er vår heim av Lars Norén og i Ken Keyseys Gaukereiret. Ved Natio­ naltheatret har han vært med i flere nyskapende forestillinger: Krogstad i Et dukkehjem, tittelrollen i Biichners Woyzeck og alternativt Richard og Henry Bolingbroke i Shakespeares Richard2. Floberg har vært aktiv i film siden 1976, med hovedroller i Papirfuglen (1984), Bliicher (1988), Brun bitter (1988). Han har ofte markert seg som ironisk fremstiller av usympatiske maktskikkelser, men har med stort hell også spilt den vennlige faren i filmen Herman (1990) og den sterkt seksuelt dra­ gende tittelrollen i Telegrafisten (1993) etter Hamsuns Svermere. Av senere filmer kan nevnes Jeg er Dina (2002), Musikk for bryllup og begravelser (2002), Sal­ mer fra kjøkkenet (2003) og Villmark (2003). Også rolle i TV-serien Aksjemordet (1990). Flobert. Nicolas [flåbeuj, 1819-94, fransk våpenpro­ dusent. Flobert var opphavsmannen til randtenningspatronen, som han produserte forste gang 1847. Grunnlaget var perkusjonstennhetten som ble formet med rand og isatt blykule. Drivmiddelet var kun tennhettesatsen. Kjent i Norge som ekenøtt. I sin tid ble det produsert små enkeltskudds pistoler beregnet på såkalte ekenøtter. Disse pistolene ble kalt flobberter. Flock, Hans, f. 18. april 1940 i Melhus, norsk jurist. Egen advokatpraksis i Trondheim 1970-81, lagdom­ mer i Frostating fra 1981, lagmann 1991-96. Høyes­ terettsdommer fra 1996. Har utgitt Tvangsfullbyrdel­ sesloven med kommentarer (sm.m. Thor Falkanger og Thorleif Waaler, 1992). Flockhart, Calista (Kay) [flåkha:t], f. 1964, ameri­ kansk film-, teater- og fjernsynsskuespiller, fjernsynsdebuterte 1989. Flockhart er først og fremst kjent gjennom tittelrollen som ung advokat i fjern­ synsserien Ally McBeal (1997-2002). Hun bar også spilt filmroller, blant annet den blivende svigerdat­ teren i Mike Nichols' TheBirdCage (Lånte fjær, 1996) og den forelskede Helena i Shakespearefilmatiseringen A Midsummer Night's Dream (En

FLOGHAVRE

225 midtsommernattsdrøm, 1999). Også teater, bl.a. offBroadway. flod (gammel) betegnelse for stor elv. flodbølge, stor bølge som oppstår ved bl.a. jordskjelv, skred, vulkanutbrudd, tidevann. Se også ►bore og ► tsunami. Floden, Halvor, 1884-1956, født i Trysil, norsk forfat­ ter og lærer. Han skrev bøker for barn og ungdom: Brør og halvbrør (1911), Fagerlia (1915), Frik med fela (1917), Englehatten og andre forteljingar (1919), Kari Trestakk (1922), Elden (1923), Furuberg-Finn (1927), Austpaa Kronskogen (1928), I Granlia (1930), Gjenta frå landsvegen (1936), Mor i skogen (1939), Gullfuglen 11949), Vi er vener (1950). Noen av disse er oversatt til flere språk. Han utgav også et par diktsamlinger i >g romanene Einstaka (1912), Vi har bruk for deg 1937) og Kjartan iSteinåsen (1949). Skuespillene naalboraren (1920), Gjenta frå landsvegen og Gamlehagen har vært oppført på Det Norske Teatret. Han skrev også hørespill. Floden var en av de ypperste barneskildrere i vår litteratur. Kunstnerlønn fra 1950. Formann i Norsk Bokmannslag 1930-56. Titt.: Birkeland, T. m.fl.: Norskbamelitteraturhistorie, 1997; Ei bok om H.F. (Årbok for Glåmdalen, årg. 43, 1984. H.F.-bibliografi: 81-102); Hagemann, S.: Bar­ nelitteratur i Norge 1914-1970, 1974; NBL2. utg. flodhester, Hippopotamidae, pattedyrfamilie i ordeien partåede klovdyr. To nålevende slekter, hver ned én art. De er sterkt spesialisert til livet i vann. Den mest kjente arten, flodhest, Hippopptamus amphibius, lever i større elver og sjøer i store deler av \frika. Siden 1900 har den avtatt sterkt i antall de leste steder. Den er et stort, klumpet dyr med korte nen og en kroppslengde på 3,3-3,5 m, unntaksvis hele 4,5 m, skulderhøyde 1,4 m. Hanners vekt 1600-3200 kg, hunners opptil 1400 kg. Huden er ninst 2 cm tykk og foldet; det er bare få, spredte hår nne i foldene. Kjertler i huden skiller ut en beskyt­ tende væske som inneholder et rødlig pigment dette har gitt opphavet til myten om at flodhesten «svetter blod». Hvert ben har fire omtrent like store tær som alle berører jorden under gangen. Tærne kan sprike ut fra hverandre og er innbyrdes forbun­ det med svømmehud. Halen er kort, hodet langt og bredt. Under svømming holdes bare øyne, ører og nesebor over vannskorpen. Neseborene kan lukkes. Kjevene er store og har svære tenner. Det er to fortenner, en hjørnetann, fire fremre kinntenner og tre jeksler i hver kjevehalvdel. Særlig store er under­ kjevens hjørnetenner, som har verdi som elfenben. Samlet vekt av de to hjørnetennene kan komme opp i 2,1 kg hos hanner, 1,1 kg hos hunner. Fortenner og hjørnetenner har åpen rot og vokser hele livet igjen­ nom. De kan bli omkring 45 år gamle (49 i fangen­ skap). Flodhesten er en planteeter som sjelden forlater vannet dersom den finner tilstrekkelig mat ved breddene av den elv eller sjø den lever i. Er det mangel på næring, kan den gå på land og gjøre stor skade på dyrket mark. Den kan være inntil fem minutter under vann, av og til enda lenger. Flodhes­ ten lever gjerne sammen i mindre flokker på 10-15 dyr, men kan forekomme i flokker på opptil 150 dyr. Den andre nålevende arten, dvergflodhesten, ! Choeropsis liberiensis, lever i tropisk Vest-Afrika. Kroppslengde 1,5-1,8 m, med skulderhøyde på 0,71,0 m, kroppsvekt 180-275 kg. Har forholdsvis lengre hals og ben enn flodhest, hodet er derimot forholdsvis mindre. Har også mindre svømmehud mellom tærne. Kan bli omkring 35 år gammel (42 i1 fangenskap). Den er mindre spesialisert til vannlivet og oppholder seg mer på land; treffes helst parvis og ikke i flokker. Dvergflodhesten er sjelden, og dens liv er lite kjent. 1 perioden tertiær og begynnelsen av kvartær var flodhester utbredt i Asia, Afrika og deler av Europa. En art forekom i Vest-Tyskland, Nederland og Eng­ land.

1

Symbolikk. Hos egypterne representerte flodhesten morgudinnen, beskyttelse og overflod. I kristen sammenheng er den imidlertid ofte blitt identifisert med vesenet Behemot i Det gamle testamentet. EØ flodilder, Mustela lutreola, europeisk ►mink. Flodin, Karl Theodor, 1858-1925, finsk musikkskribent og komponist. Kjent for sin bok Finska musiker, sin avhandling over musikken til Runebergs dikt og Wegeliusbiografi (1922). Virket også som musikkritiker. Komponerte kantater, orkesterstykker, sanger, klaverkomposisjoner m.m. floding, oppfylling av en beholder eller et destillasjonstårn med væske. 1 et destillasjonstårn kan dette skje når gassens hastighet er så stor at væsken blir hindret i å strømme nedover. Derved oppstår en akkumulering av væske i utstyret. Floding Per Gustaf, 1731-91, svensk grafiker, ble 1747 elev av Jean E. Rehn og fra 1755 i Paris av Charles Cochin d.y. I 1763 ble han utnevnt til kon­ gelig gravør og ledet 1766-78 en gravørskole. Fra 1768 professor ved Konstakademien. Av hans tek­ nisk dyktige stikk kan nevnes Kong Adolf Fredrik og de skjønne kunster etter Cochin (1761), Denømmemor (1766) og det store brystbilde av Gustav 3 (1779). I Paris utarbeidet han sammen med Franqois Philippe Charpentier en etsningsmetode til å gjengi den laverte tegnings halvtoner. flodkreps, krepsdyrart i ordenen tifotkreps, se ► fersk va nnskreps. flodskilpadder Clemmys, krypdyrslekt i familien sumpskilpadder (Emydidae). Oppholder seg for det meste i vann, men noen arter tilbringer også mye tid på land. Inntil 23 cm lange. 4 arter i Nord-Amerika. flodsvin. kapybara, Hydrochoerus capybara, gnagerart i flodsvinfamilien. Eneste art i familien. Verdens største nålevende gnager, kroppslengde 106-134 cm, skulderhøyde 50-62 cm, hanners vekt 35-64 kg, hunners 37-66 kg. Minner i utseende om en gris. Bakbena atskillig lengre enn forbena. Har en glissen pels av lange, bustlignende har, varierende av farge, i regelen fra brun til rødaktig. Har svømme­ hud mellom tærne; er en god svømmer. Svømmehuden letter også gangen på blot sumpmark. Plante­ eter; lever i flokker på opptil 40 dyr nær vann. Dyk­ ker også godt. Beveger seg dårlig på land og søker Flodhester i Masai-Mara nasjonalpark, Kenya.

straks tilflukt i vann når det er fare på ferde. Et årlig kull på gjennomsnittlig 4 unger, av og til opptil 7. Forekommer i Sør-Amerika øst for Andesfjellene, fra Panama til det nordøstlige Argentina. Har vært utsatt for hard beskatning på grunn av sitt velsma­ kende kjøtt. Oppdrett av flodsvin drives i dag flere steder. flodørn, Haliaeetusvpcifer, fugleart i haukefamilien. En afrikansk slektning av havørn. Kjennes fra andre arter på hvitt hode, bryst, rygg og hale; buk og skul­ dre er kastanjebrune, og vingene er svarte. Har et måkeaktig skrik som den utstøter mens den kaster hodet bakover. Er vidt utbredt i den ►etiopiske (afrotropiske) region og har tilhold ved innsjøer, elver og langs kysten. Lever hovedsakelig av fisk, men kan også ta mindre pattedyr og vannfugler, floem (bot.), ►silvev, ledningsvev for transport av or­ ganiske stoffer fra bladene til andre plantedeler. Hos treaktige planter er floemet den innerste del av barken. Floen, innsjø i Aurskog-Høland kommune, Akers­ hus, i øvre del av Haldenvassdraget; 2,3 km2, 179 moh. Floer, Richard. 1767-1822, født i Kvikne, norsk bergmann, eidsvollsmann. 1798-1815 hytteskriver ved Røros kobberverk, møtte på riksforsamlingen på Eidsvoll 1814 som representant fra det frivillige Rørosiske Bergjægerkorps. flog (av fly, eg. 'flukt'), bratt fjellvegg. Flogger NATO-kodebetegnelse på det russiske Mach 2,3 jagerflyet MiG-23, se ►MiG. floghavre, Avenafatua, ettårig art i gressfamilien. Andre navn på floghavre er villhavre, landhavre, trollhavre og (uheldig) svarthavre. Ligner sterkt på vanlig havre, Avena sativa, men skiller seg fra den ved å ha åpnere risle (topp), og frø med skålformet (hesteskoformet) feste og sort snerp pa alle korn. Når frøene modner og tørker, tvinner nedre halvpart av snerpet seg samtidig som det bøyer seg på midten i tilnærmet rett vinkel. Det spesielle frøfestet gjør at frøene faller av etter hvert som de modner. Ved doggfall og ellers i fuktig vær vrir snerpet seg tilbake og retter seg ut. Derved kan frøene bevege seg bort­ over og trenge inn under jordklumper og ned i sprekker, derav også navnet pa planten, [jorden kan

FLOGISTONTEORIEN i-------------------

frøene ligge i flere vekstsesonger uten å miste spire­ evnen, men svært få frø lever lenger enn 7-8 år. Floghavre har alltid vært et farlig ugress i korn­ åkrene. I tidligere tider hendte det at floghavren tok helt overhånd slik at folk måtte gå fra både gård og grunn. I eng spiller den derimot ingen rolle, og da det ble vanlig med vekselbruk, gikk floghavren sterkt tilbake. Med den spesialiserte og ensidige korndyrking som i dag er vanlig, er floghavren igjen blitt et brysomt ugress. Derfor er det satset mye på å holde den i sjakk, både gjennom forebyggende tiltak og direkte rådgjerder. Innen den første kategorien spiller målloven av 2003, som har tatt opp i seg den tidligere lov om floghavre av 1962, en viktig rolle. Til den siste kategorien hører ulike driftsmessige dispo­ sisjoner, inkludert luking og bruk av ugressmidler. Dette er spesialpreparater som er relativt dyre. De kan brukes i bygg og hvete, men ikke i havre. Må en sprøyte mot floghavre, er følgelig havredyrking ikke lenger mulig. flogistonteorien (av gr., 'forbrent'), den forste viten­ skapelige teori som forsøkte å sammenfatte et storre antall fenomener, og da først og fremst slike som har med stoffenes forbrenning å gjøre. Teorien går tilba­ ke på forestillinger som første gang ble utviklet av den tyske kjemiker J. J. Becher 1669 i boken Physica subterranea, og ble senere videre utbygd av hans landsmann G. E. Stahl, som gjerne betegnes som teoriens opphavsmann. Ifølge Stahl skulle alle brennbare stoffer, også metallene, inneholde et felles prinsipp, flogiston, som unnvek ved stoffenes for­ brenning eller metallenes kalsinering. Jo mer flogis­ ton stoffene inneholdt, dess lettere brennbare var de og dess voldsommere brente de. Metallene skulle ifølge teorien bestå av «metallkalk» (=metalloksid) og flogiston, og følgelig være mer sammensatte enn deres «kalker» (oksider). Ved oppvarming av metal­ lene (røsting) ville flogiston unnvike og «metall­ kalk» bli tilbake. For å fremstille metallet av «metallkalken», måtte man tilføre flogiston. Dette kunne man gjøre ved hjelp av stoffer som var særlig rike på flogiston. Slike stoffer var f.eks. kull (trekull) og hydrogen som av noen ble betraktet som rent flogis­ ton. Det vi nå kaller oksidasjon, ble derfor ifølge flogis­ tonteorien ensbetydende med tap av flogiston, reduksjon betydde tilførsel av flogiston. Stahl var visstnok oppmerksom på at metallene ved «forkalkningen» ikke avtok, men tiltok i vekt, men dette ble betraktet som et helt uvesentlig bifenomen som ikke hadde noen betydning for selve teorien. Stahl selv betraktet flogiston nærmest som et vektløst stoff, som et prinsipp eller agens. Til tross for innvendinger som kunne reises mot flogistonteo­ rien, fikk den stor betydning for kjemiens videre utvikling. Den førte til en mangfoldighet av nye forsøk, og til at man gav opp alkymistenes leting etter de vises stein og iatrokjemiens ensidige forsøk på å fremstille legemidler og andre stoffer som man kunne ha praktisk nytte av. Kjemiske forsøk fikk et formål i seg selv. Utover på 1700-tallet ble teorien alminnelig aner­ kjent av tidens ledende kjemikere. Selv etter at den franske kjemiker Lavoisier fra 1775 av viste at forbrenningsprosessene istedenfor å være forbundet med avgivelse av et stoff (flogiston) beror pa opptak av stoffet oksygen fra luften, var det likevel mange som fortsatt var tilhengere av flogistonteorien. Men til slutt måtte den gi tapt for de mange nye erkjen­ nelsene. e HHa flogmure, Potentilla nivea ssp. chamissonis, flerårig urt i

rosefamilien, en underart av ►snømure. Ca. 1 5-30 cm høy, med hvitfiltede, trekoplede blad og gule blomster. Flogmure er en bisentrisk art som vokser på kalkrik grunn på berg og ur i Vågå og Dovre og fra Nordland til Finnmark. flogopitt (av gr. 'som ligner ild' og -itt), mineral, en lys, ofte brunlig glimmer, som i motsetning til biotitt er karakterisert ved lavt jern- og høyt magnesium-

__________________________________________ 22( flokksilke, fellesbetegnelse for ulike typer av avfalls-

silke. flokkull, avfallsull etter karding og kjemming.

floks, Pltlox, planteslekt i fjellflokkfamilien. Ca. 70 arter, de fleste fra Nord-Amerika. Ett- eller flerårige urter, ofte buskformete, grenete med hele, motsatte blad. Blomstene sitter oftest i klaser. Mange arter dyrkes som hageplanter i Norge, og finnes av og til forvillet. Sommerfloks, P. drummondii, ettårig, inntil 30 cm høy med blomster som sitter mange sammen i skjerm. Mange sorter i intense farger, unntatt gult og rent blått. Høstfloks, P. paniculata, er flerårig, med bredt ellip­ tiske til lansettformede blad og store, hvite eller rødlige blomster i høy topp, 50-150 cm høye, de Floks. Høstfloks. fleste meget hardføre. Blomstrer i juli-september. Trives best i næringsrik, ikke for tørr jord. Formeres innhold. Mineralet finnes ganske utbredt på apatittved deling. forekomster ved Ødegården i Bamble, og har her Vårfloks, P. subulgta, lav, 10-20 cm høy, teppedanuvanlig høyt innhold av vanadium, ca. 0,4 %. Flogo­ nende. Svært blomsterrike, verdifulle steinbedplanpitt har industriell anvendelse som elektrisk isola­ ter. Blomstrer i mai-juni. Formeres ved deling og sjonsmateriale, og utvinnes bl.a. i Canada og på stiklinger, bør dyrkes på varm jord og dekkes mot Madagaskar. barfrost. flogrogn, ►rogn som vokser som epifytt oppe i flom (av norrønt), forholdsvis stor vannføring i en grenklofter og kvisthull på større trær. Kan ha røtter elv. I enkelte elver med naturlige eller kunstige ned gjennom det hule vertstreet og bli temmelig stor; markerte bredder, kan det være praktisk å definere den største kjente flogrogn i Norge stod i en lind i flom som en vannføring som går over breddene. Stiftsgården i Bergen og var over 1 m i omkrets. Imidlertid kan andre årsaker enn stor vannføring Tidligere hadde flogrogn magisk betydning og ble ofte forårsake mer lokale oversvømmelser, for ek­ brukt sammen med ting som skulle bevege seg med sempel ved oppstuving på grunn av ismasser i elve­ stor fart (flog), f.eks. som hestesele og sal. løpet, utrasinger som for en tid demmer opp elven, Ftoholmene, Floholman, flere steder navn på små eller høyt tidevann nær utløpet. nakne holmer ytterst mot havet, særlig i de nordlige Flommer er oftest et fryktet naturfenomen, men landsdeler, således f.eks. i Herøy, Lurøy, Øksnes, har også gitt fruktbar jord slik som i Nildalen, og Gildeskål m.fl. steder i Nordland. livgivende vann til jordbruksvanning. I Norge fyller Navnet kommer av norrønt froda, 'fråde, skumme'. vårflommen regelmessig opp kraftverkenes magasi­ ner etter vinterens nedtapping. Sammenligner vi Flokadalur [flou-], dalføre i nordlige Island, ved Norge med andre, og særlig sørligere land, vil vi Haganesvtk på østsiden av Skagafjdrdur. finne at vi er forskånet fra de voldsomste flomkatasNavnet er etter vikingen Floki Vilgerdarson, som trofene. Vi har kjølige lufttemperaturer som setter gav landet navnet Island. Han skal være gravlagt her grenser for hvor mye vanndamp som kan felles ut i dalen, ved gården Storu-Reykir; haugen heter som nedbør, og vi har mange innsjøer og mye skog Flokasteinn. som demper flommene. Floki Vilgerdarson [tlou-J, annen halvdel av 800Typer. I Norge og andre land med snødekke om tallet, en av de første landnåmsmenn på Island. vinteren, er det vanlig med en vårflom på grunn av Bosatte seg i Flokadalur på Nordlandet. Han gav øya snøsmelting. Slike snøsmeltingsflommer kan vare 2navnet Island på grunn av de store mengder av drivis 3 uker eller mer, og er mest typiske og regelmessige i han fant utenfor kysten. innlandet. Snøsmelting har en typisk døgnvariasjon flokk, Polemonium, planteslekt i fjellflokkfamilien. på grunn av lufttemperaturen, noe som også vises i Flerårige urter med fjærdelte blad og blå eller hvite flomforløpet. Regn under snøsmeltingen vil oke blomster i klase eller topp. 50 arter i Europa, Asia og flommen, ikke så mye fordi regnet smelter snøen Amerika. I Norge vokser 3 arter; ►fjellflokk, ► lappfortere, men ved at den totale vannmengden som flokk og ►polarflokk. må ledes vekk oker. Noen av de største flommene vi flokking (av lat. 'fnugg') kjenner i Norge har vært kombinerte snøsmeltingsog regnflommer, således «Vesleofsen» i 1995. Langs 1 (kjem.) Flokkulering, samling av partikler fra en kysten forekommer ofte vinterflommer med blan­ suspensjon eller kolloid løsning til større aggregater. ding av smeltevann og regn. Ved vannrensing og andre prosesser er flokking Mange store flommer, både i Norge og utlandet, er ønskelig og søkes oppnådd ved tilsats av flokkuleringsrene regnflommer. De kan ha kort varighet dersom midler, som kan være både uorganiske, f.eks. alumide skyldes bygenedbør, men kan bli svært intense niumsulfat, og organiske, f.eks. polyvinylalkohol, med rask økning av vannføringen. Dette henger polyetylenoksid og polyelektrolytter som f.eks. polysammen med høy lokal nedbørintensitet; enkelte etylenimin og polyakrylamid-derivater. Mekanismen steder i Norge kan det regne 100-200 mm på ett er ikke alltid forstått i detalj. En viktig grunn til at døgn, mens døgnnedbør i tropene flere steder er suspensjoner er stabile er at partiklene pga. elektriske målt til over 1000 mm. Til sammenligning gir snø­ ladninger frastøter hverandre. Flokkuleringsmidlene smelting vanligvis 10-25 mm per døgn, selv om bevirker bl.a. en elektrisk nøytralisering. sterkere smelting forekommer. Til gjengjeld dekker 2 (tekstiltekn.). Metode for fremstilling av stoff som snøsmeltingen store områder samtidig. ligner fløyel, plysj eller semsket skinn, brukes også til En særlig interessant type flom er islandske «jdmønstring av tekstiler. Meget korte fibrer (flokk) kulhlaup». De skyldes uttappinger av bredemte føres mot overflaten av en tekstil ved hjelp av luft sjøer, som inntreffer når bredemningen smelter eller eller elektrostatisk ladning, og bindes fast med klebegir etter for vannmassene. Enkelte ganger kan det midler, f.eks. resiner som er påført tidligere, være vulkansk virksomhet som smelter bre-isen. De flokkinstinkt, antatt medfødt trang hos mennesker vide «sandur»-deltaene på det sørlige Island er eller dyr til å være sammen med artsfeller og innpas­ dannet av jdkulhlaup fra Vatnajdkull. Et kraftig se seg i flokken. Ideen om et flokkinstinkt, også kalt jdkulhlaup fant sted i 1996 etter uttapping av «hordeinstinkt», stod sentralt i tidligere teorier om Grimsvdtn under Vatnajdkull. massepsykologi. Se også ►tsunami. /■ ;

FLOOD

227

flombelysning, elektrisk lysanlegg som kasteren

Flom. Til venstre: Flomsteinen ved Skogbruksmuseet i Elverum. På steinen er det merket av flomhøyder i Glomma un­ der storflommer. Øverst sees merket for den såkalte Storofsen i 1789. På bildet blir flomhøyden under storflommen i 995 markert. -Til høyre: Flyfoto fra den store vårflommen på Østlandet 1995. Bildet viser Evenstad kapell i Stor-Elvdal, Østerdalen, der også kirkegården ligger under vann, og bare enkelte av gravstøttene synes over vannflaten.

vIENNESKELIG PÅVIRKNING

Menneskene påvirker de naturskapte flommene på mange måter. Naturinngrep som skogshogst, tettstedsbebyggelse og veianlegg vil minske både infilt­ rasjonen i bakken og fordampningen, og dermed ■ >ker avrenningen. Andre inngrep kan minske den iden vannet bruker for å nå vassdraget, eller kan øke vannhastigheten. Slike inngrep er bl.a. kanaliseing, utretting av elveløp, drenering i tettsteder, og orbygninger langs elveløp. Klimaendringer, både naturlige og menneskeskape, kan bidra til hyppigere og større flommer. Noen tiltak tar bevisst sikte på å minske flomska­ der. Flomverk beskytter verdifulle arealer bak dike­ ne, men kan samtidig øke flomrisikoen nedstrøms. Reguleringsmagasiner, som i Norge nesten uteluk­ kende er bygd for å oppnå jevnere elektrisitets­ produksjon, spiller også en viktig rolle for flomdemping. Dette gjelder særlig om våren, når magasinene har lite vann etter vinterens kraftproduksjon. Maga­ sinenes manøvreringsreglementer tar hensyn til denne flomdempende effekten. Flomvarsling. Det er viktig å kunne varsle skade­ flommer i tide. Varslingen utnytter aktuelle observa­ sjoner av snødekningen (blant annet fra satellitter), meteorologiske prognoser for nedbør og temperatur ''amt tilstanden i vassdragene. Dataene bearbeides i matematiske prognosemodeller, og resultatene spres til blant annet redningstjenesten. tekst-TV, Internett og nyhetsmedia. I Norge er det ► Norges vassdragsog energidirektorat som utfører offentlig flomvarsling. HISTORIKK

Bibelens beretning om Syndfloden har trolig sitt utspring i virkelige flømmer. Vi kjenner beretninger tra f.eks. Nilen som i 638 f.Kr. opplevde en flømkatastrofe som «forandret Nildalen til et hav». 1 nyere historisk tid er de kanskje største flomkatastrofer kjent fra Øst- og Sørøst-Asia. En av de verste inntraff i Yangtze i 1931, da 4 millioner mennesker omkom, ; de fleste av sult etter at risavlingene ble ødelagt. De senere årene har flere land i Sørøst-Asia og Mellom-

Amerika opplevd flommer med store tap av men­ neskeliv. Norge har også sin flomhistorie. I 1345 ble Gaula rammet av flom som fikk ustabile jordmasser til a gli ut og demme opp elven. Mange mennesker og dyr druknet i oversvømmelsene ovenfor raset. Da dem­ ningen senere brast, skjedde nye ulykker nedenfor. Den største flomulykken som har rammet Norge i historisk tid er den beryktede Storofsen i juli 1789. Den skyldes lang tids regn etter en sen teleløsing, og rammet særlig Gudbrandsdalen og Østerdalen. Vannføringen i nedre Glomma var trolig nær 5000 m3 per sekund. 1 alt omkom 68 mennesker. Glommavassdraget har opplevd mange store flom­ mer. I 1860 gav vårflommen store oversvømmelser rundt Mjøsa. Både i 1966 og særlig 1967 var vårflommene igjen store. Etter 1967 er det utfort vellykkede tiltak i Øyerens utløp for å minske flom vannstande­ ne rundt innsjøen, ikke minst i Lillestrøm. Våren 1995 gav den sene våren rask smelting av store snømengder over Østlandet i slutten av mai. Samtidig kom vedvarende regn, som til sammen forte til den største skadeflømmen i Norge på 1900tallet. med blant annet rasering av tettstedet Tretten. Skadebeløpene lå pa ca. 1.8 milliarder kroner, øg én person omkom. Vårflommen 1995 ble den nest største siden 1789 i store deler av Glommavassdra­ get, og kalles gjeme «Vesleofsen». Se også Nøkkelbindets tabell Flomkatastrofer. ATo Flom, George Tobias, 1871-1960, nørsk-amerikansk filolog. Professor i skandinaviske språk og litteratur ved Iowa State University 1900-09, ved University of Illinois 1909-27, og professor i skandinaviske språk og engelsk filologi samme sted fra 1927. Flom skrev en rekke verker med emner fra nordisk histo­ rie og filologi øg om skandinavisk innvandring. Utgav arbeider innen paleografi og gammelnorske tekster, f.eks. Kongespeilet, Gammelnorsk homiliebok, Borgartingsloven, Tønsberg bylov og Gulatingsloven. Han skrev avhandlinger om dialekten i Aur­ land i Sogn og om stedsnavnene der. Litt.: NBL 2. utg.

«flom» av lys mot et objekt for å oppnå gode estetis­ ke virkninger, f.eks. fasadebelysning, eller for å oppnå tilfredsstillende lysforhold, f.eks. på en idrettsplass, arbeidsplass el.l. Det benyttes vanligvis spesielle flomlysarmaturer (prosjektører), og for­ skjellig lyseffekt kan oppnås med glødelamper re­ spektive metalldamplamper (gult natriumlys, blå­ grønt kvikksølvlys). flomverk, voll for å hindre oversvømmelse av områ­ der langs elv eller innsjø. Slike voller kan også byg­ ges for å hindre erosjonsskader ved overstrømning av terrenget eller skader ved isgang. Vollen kan bygges opp kun av morenemasser med erosjonssikring på elvesiden, eller med oppbygging som en fyllingsdam: stottefylling av drenerende masser, tetningskjeme og erosjonssikring på elvesiden. Om nødvendig må terningen føres ned i grunnen, f.eks. ved spunting. Områdene på innsiden dreneres gjennom flomverket med pumpestasjon, eller ved hjelp av rør med énveisventil. (Se også ►dam). I Norge bygges flomverk i stor grad i regi av ►Nor­ ges vassdrags- og energidirektorat finansiert med statlige midler, men med en lokal andel, flomål, vannlinje for middel høyvann. Flood, norsk slekt som stammer fra rådmann i Tøns­ berg Jørgen Ibsen (ca. 1615-67). Han var farfar til kjøpmann i Skien, cand.theol. Peder Pedersen Flood (1680-1727). Fra dennes sonnesønns sønner eier av Bolvik jernverk Jørgen Pedersen Flood (17921867), sogneprest i Stadsbygd Nicolai Benjamin Flood (1798-1867), kjøpmann i Porsgrunn Paulus Mathias Fredericus Flood (1804-47) og sogneprest i Hedrum Boye Joachim Flood (1806-73) stammer slektens fire hovedgrener. Kjøpmann P. M. F. Flood var lar lil forfatteren Constantius Flood (1837-1908). Sogneprest B. J. Flood var far til bl.a. forfatteren Just Wright Flood (1850-1936), overlærer Immanuel Flood (1852-1926) og apoteker Jørgen Wright Flood (1857-1940). Just W. Flood var far til genea­ logen Ingeborg Boyine Flood (1901-63). Jørgen W. Flood var far til professor Håkon Flood (1905— 2001). Flood Constantius, 1837-1908, født i Porsgrunn, norsk forfatter. Hans bøker, bl.a. Ritter & Co. (1883), Stxrke Jansen (1887), Ufredstid Under Kaperflag (1895), hører til den folkelig-underholdende sjan­ ger. Han skrev dessuten atskillige historiske og topo­ grafiske skildringer, blant dem kan fremheves Listerlandet (3. utg. 1894). Flood Håkon, 1905-2001, norsk kjemiker, professor i uorganisk kjemi ved NTH 1953-75; bestyrer av Institutt for silikatforskning. Har arbeidet med ana­ lytiske og elektrokjemiske problemer, med silikatkjemi og med syre-base-teori. Har oppnådd interna­ sjonal anerkjennelse for sine teoretiske øg eksperi­ mentelle arbeider. Flood Ingeborg Boyine, 1901-63, født i Bærum, norsk forfatter og genealog, datter av Just W. Flood. Hun skrev intim og ekte hverdagspoesi i diktsamlin­ ger som Nattevakt (1929), Hverdagens under (1932), Godt å være to (1945) m.fl. Utgav de kulturhistoriske skildringene Kanaljer og godtfolk (1949), / kro og strede (1951), Fra Nattmannshaugen til Hovedtangen (1952). Dessuten utarbeidet hun slektsbøker og bygdebøker. Liten håndbok ixttegransking kom 1943. Litt.: NBL 2. utg. Flood. Just Wright, 1850-1936, fodt i Heddal, norsk forfatter, bror av J. W. Flood; gav 1881-86 ut sjøfor­ tellingene Fem Aar til sjøs, Smuglergods, Fra Hav og Strand. Fra Land og Sjø. Flood, Jørgen Wright, 1857-1940, fodt i Heddal, norsk apoteker, bror av J. W. Flood. Virket 1904-15 i Stavanger, senere i Trondheim. Grunnla i 1886 Norsk Farmaceutisk Tidsskrift. Litt.: NBL 2. utg.

I

FLOORSHOW

floorshow [flå:Jau] (eng., 'gulv-show'), artistopptreden på gulvet i en danserestaurant. floppydisk (EDB), dss. ►diskett. flops [flåps], (EDB) (eng.), fork, for floating point operations persecond, flyttallsoperasjoner per sekund (se ►flyttall). Vanlig mål på regnekraften til en pro­ sessor (f.eks. i en datamaskin), særlig regnet i megaflops (Mflops, 1 million flops) oggigaflops (Gflops, 1 milliard flops). flor (av lat.), stor mengde av blomster, f.eks. et flor av blomster (blomsterflor) eller kraftig blomstring (frukttrærne sto i fullt flor). flor (av ty.), tynn vevnad. Brukes ofte som tegn på sorg. Også betegnelse for sammenhengende, florlett fibermasse. flor. gjærsopp, forekommer bl.a. i Jerez, Spania, hvor den er med på å utvikle de letteste sherrytypene som Fino og Amontillado. Ligger som en film på overflaten av vinen mens den befinner seg på fat. Flor er både smaks- og karaktergivende. Flor, Augustinus Augustinussen, 1719-87, fodt i Rollag, norsk prest, bygdemålsdikter, prest i Rollag 1748-57, senere prest i Danmark til sin død. I 1743 skrev han Nogle Vers Paa Numedals Bonde-Maal Som ved adskillige Leiligheder erforfærdigede. Diktene er trykt i Tov Flatin: Gamalt fraa Numedal, bd. 1 (1913). Flor, Ellinor, f. 16. jan. 1946 i Steinkjer, norsk kunst­ håndverker og motekunstner; utdannet ved Kunst håndverksskolen i Bergen. Hun ble først kjent for sine frodige og fantasifulle hatter og originale motedrakter. Fra 1985 har hun hatt stor suksess som designer av strikkearbeider i et moderne formspråk, men med klare referanser til gamle norske strikkemønstre. I 1995 viste hun for første gang en gruppe arbeider som ikke lenger var ment for bruk, men som var selvstendige kunstverk med kommentarer til hendelser hun hadde opplevd eller lest om de siste årene. I tilknytning til sin 50-årsdag arrangerte hun sin forste retrospektive utstilling på Norden­ fjeldske Kunstindustrimuseum. Flor har vakt interesse også i internasjonal moteverden, og hennes arbeider er innkjøpt til en rekke norske museer. Hun har utgitt bøkene Rosa heimafrå (1991) og Diva Donna Darling (1993). - Jacob-prisen 1992. Litt.: NBL 2. utg. Flor, Martin Richard, 1772-1820, født i Danmark, norsk botaniker og landøkonom, overlærer ved Christiania Katedralskole og lektor ved Universite­ tets botaniske hage på Tøyen. Fikk tilnavnet «mosepresten» pga. sitt arbeid med brødsurrogater, særlig islandslav, for å avhjelpe kornmangelen i nødsårene 1807-14. Han ivret sterkt for fremme av hagebruk og la ned et stort arbeid i naturfagundervisningen. Han utgav bl.a. det nyttige kildeskrift Bidrag til Kundskab om Naturvidenskabemes Fremskridt i Norge (1813) og Systematisk Characteristik over de i Christiania Omegn vildvoxende Planter (1817), et første forsøk pa en lokalflora for Oslotrakten. Litt.: NBL 2. utg. Flor, Pierre Poumeau (Peter), 1775-1848, født i Oslo, norsk politiker og publisist, juridisk eksamen 1792, auditoreksamen 1793. Stortingsmann 1818, 1821 og 1822. 1821 og 1822 var Flor en av opposi­ sjonens ivrigste talsmenn, og var den forste bevisste tilhenger av Jeremy Benlham i Norge. 1824-26 var han medarbeider i Ludvig Mariboes opposisjonsblad Patrouillen, medutgiverav Henrik Wergelands Folkebladet 1831-33. 1840 redaktør av Drammens Adresse. Litt.: NBL 2. utg. flora (av lat., 'blomst'), sammenfattende betegnelse for planter som vokser i et større eller mindre, av­ grenset område, f.eks. Norges flora, Hardangers flora, kystflora, fjellflora, arktisk flora (se ►plante-

____________________________________________________2281 fe

Flora 693 km2 11331 innbyggere (2004) Administrasjonssenter: Florø

Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

3 20 4 73

Sysselsetting (2001): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Bygg/anlegg, kraft- og vannforsyning Varehandel, hotell- og restaurantdrift Transport og kommunikasjon Finans- og forretningsvirksomhet Offentlig og privat tjenesteyting

% 6 20 8 14 10 9 33

%

geografi). Navnet brukes også om systematiske håndbøker over floraen i et land eller en landsdel: Norges flora, Finnmark fylkes flora. Skoleflora er en mer kortfattet håndbok. Eksempler pa eldre, vel­ kjente floraer er C. Linné: Flora suecica (1745), Flora danica i 54 bind (1761-1883), J. E. Gunnerus' Flora norvegica i 2 bind (1766-72), W. Curtis: Flora Londinensisi 70 hefter (1777-87), A. G. og M. N. Blytt: Norges flora i 3 bind (1861-76) og O. Heer: Flora fossilisarctica i 7 bind (1868-83). Litt..-Lid, J. & D.T. Lid: Norsk flora, 7. utg., 2005; Mossberg, B. & L. Stenberg: Gyldendalsstore nordiske flora, 1995 Flora, italisk gudinne for blomster og blomstring; hennes fest, floralia, ble feiret om våren under løs­ sluppen lystighet, bl.a. med folkelige skuespill. Flora, kommune i Sogn og Fjordane fylke, ytterst i Sunnfjord, omfatter landet omkring de tre store fjordene i nordre del av Sunnfjord: Norddalsfjorden, Eikefjorden og Høydalsfjorden, samt øyene utenfor fra Hovden (Barekstadlandet) i nord til Svanøy i sør. Nordgrensen følger omtrent vannskillet mot Gulenfjordene og Nordfjord, sørgrensen følger vannskillet mot Førdefjorden. Kommunen ble opprettet 1964 ved sammenslutning av ladestedet Florø med de omliggende kommunene Kinn og Eikefjord, største­ delen av Bru, samt mindre deler av Bremanger og Vevring. Administrasjonssenteret Florø ligger på Florelandet ytterst mellom Botnafjorden og Solheimsfjorden, ytre deler av henholdsvis Norddals­

fjorden og Eikefjorden. Den vestlige delen av Brandsøya innenfor Floralandet regnes også som del I av tettstedet Florø. 1 Grøndalen, rett sør for Ålfotbreen, ble det januar 1989 satt norgesrekord i ned­ bør med 1190 mm på én måned. Natur. Et særlig karakteristisk trekk ved berggrun­ nen i Flora er de devonske sandsteiner og konglo­ merater nord for Norddalsfjorden. Disse utgjør et høytliggende område (Keipen 1362 moh. på gren­ sen mot Bremanger, Ålfotbreen 1385 moh. helt i nordost på grensen mot Gloppen), med sparsomme løsmasser og et goldt preg. Disse bergartene fra devon finnes også på øyene nordvest for Florø og i ei område ved botnen av Eikefjorden. I den sørlige del av kommunen dominerer sterkt omdannede kambrosiluriske skifere, men med betydelige innslag av eruptive bergarter fra kaledonsk tid. Landskapet er her kupert, men noe lavere enn i nord, jordsmonnet er rikere og vegetasjonen mer frodig. I Eikefjord finnes betydelige skogarealer. Bosetning. Befolkningen bør spredt langs fjordene og på øyene, i noe mindre grad i dalene i kommu­ nens østre deler. I administrasjonssenteret og tettste­ det Florø bor i all 72 % av kommunens innbyggere (8140 innb. 2004) og 6 % på øyene forøvrig (2001) Næringsliv. Flora er en betydelig industrikommune vesentlig lokalisert til Florø. Skipsbygging (Kvær­ ner), fiskeindustri (Skaarfish, Ewos og Domsteingruppen) og oljerelatert industri knyttet til oljebasen Fjord Base dominerer. Kværner Florø bygger spesial skip i samarbeid med Førde, fiskeindustrien ekspor­ terer laks, sild og makrell samt produserer fiskefor og videreforedler laks. Noe maskinindustri i Eike­ fjord. Industrien sysselsetter i alt 20 % av kommu­ nens arbeidstakere, hvorav 63 % av industriens sysselsatte er a finne i verkstedindustrien. Arbeidsta kere i offentlig og sosial tjenesteyting utgjør klart den største gruppen med 33 % av de sysselsatte (2001). Jordbruk og fiske drives i de ytre strøk ofte i kom­ binasjon. Vel 6 % av de yrkesaktive er sysselsatt i primærnæringene, hvorav hovedtyngen finnes i jordbruksnæringen. Flora er etter Vågsøy fylkets viktigste fiskerikommune etter ilandbrakt fangst. Fiskeoppdrett er blitt stadig viktigere som næring. Også turismen er i vekst. I Florø utkommer avisen Firdaposten daglig. Samferdsel. Flora har riksveiforbindelse østover til Førde (Rv. 5) og forbindelse nordover til Hyen/ Sandane (Rv. 615) og Svelgen/Nordfjord (Rv. 614). Florø er et viktig trafikknutepunkt med bl.a. flyplass helikopterbase for Nordsjøen, hurtigruteanløp, ekspressbåtforbindelse til Måløy og Bergen og en godt utbygd rutebåtforbindelse til øyene utenfor. Offentlige institusjoner. Flora svarer til sognene Kinn Eikefjord og Bru i Kinn prestegjeld, Sunnfjord prosti i Bjørgvin bispedømme og Sogn og Fjordane politi­ distrikt (kontor i Florø) hører under Sunnfjord tingrett. Historikk og kultur. Funn av helleristninger fra over­ gangen steinalder-bronsealder (Ausevik) og stein­ røyser fra bronsealderen flere steder vitner om tidlig bosetning. På Stakaldeneset i Eikefjorden ble det drevet omfattende tilvirkning av redskaper i grønn diabas (grønnstein) i steinalderen. Svanøy gård, adelig setegård fra 1685, eies av en stiftelse som bl.a. driver biologiske forsøk og oppdrett av laks, hjort og dådyr. Middelalderkirke på øya Kinn med rikt in­ ventar, restaurert i 1860-årene, 1911-12 og 1960årene. Florø kirke, langkirke i tre, bygd 1882.1 Florø ligger Kystmuseet i Sogn og Fjordane. Kommunevåpenet, (godkjent 1967) har tre skråstilte sølv sild mot en rød bakgrunn; viser til tidligere tiders rike sildefiske i kommunen. Navnet. Opprinnelig kanskje navn pa Florelandet, vestdelen av Brandsøya, norrønt flodr eller flør, 'strøm eller gjennomstrømning', sikter antagelig til strømmen i sundet som deler Brandsøya i to. GTh/Litt.: Joleik, A.: Soga om Flora:for: Eikefjord, Florø, Kinn og Bru kommunar. [...] soga fram til 1801, 1980;

FLORES

229

I

Under bolsjevikenes forfølgelser av de kristne engasjerte Florenskij seg i hjelpearbeidet og i arbei­ det for å bevare de kristne verdier. Samtidig vendte han seg til naturvitenskapen og var 1924-33 profes­ sor i fysikk. 11928 ble han arrestert og forvist fra Moskva og andre større byer, men ble tilbakekalt etter tre måneder. Han ble arrestert igjen i 1933 og dømt til 10 års innesperring i GULag. Året etter kom han til konsentrasjonsleiren på Solovki, hvor han ble dømt på nytt og skutt 1937. I 1958 og 1959 ble Florenskij rehabilitert, og i 1987 opptok Den russiske kirke i utlandet ham i sin helgenkanon. Etter kommunismens fall har skriftene hans fått en renessanse i Russland. Han er en høyt anerkjent fysiker og matematiker, en fremragende forfatter og kunsthistoriker. Florenskij må regnes blant 1900-tallets betydeligste russiske tenkere. Boken Ikonostasen (1922, gjenutgitt i Paris 1972, i Russland 1995) er et viktig bidrag til forståelsen av ikonkunstens åndelige forutsetninger. Sannhetens støtte og grunnvoll har gitt opphav til en del kritikk fra ortodokse tenkere, særlig angående Florenskijs gudserkjennelse. florentiner.

Flora. Fra Grøndalen i Norddal. Almetrær ved Grøndalsvatn i forgrunnen. Fjellparti ved Ålfotbreen i bakgrunnen, med karakteristiske skråstilte lag med devonsk sandstein.

Stavang, H.J. & F.B. Førsund: Flora: kulturhistorisk vegvisar, 1999 Flora danica. berømt dansk botanisk plansjeverk (1761-1883), register 1887, 54 bind i foliofonnat, har 3240 kobberstukne tavler med bilder av danske, færøyske, islandske, grønlandske og inntil 1814 også norske planter. Verket omfatter både blomsterplan­ ter og kryptogamer. En rekke botanikere stod som lorfattere og utgivere; den første var Georg Oeder, den siste Joh. Lange. En rekke av de vakreste gjengi­ velser ble av blomstermaleren Bayer benyttet som grunnlag for hans dekorering av det berømte konge­ lige ► Flora Danica-serviset. I 1853-74 utkom tre suppleringsbind med norske og svenske planter. Flora Danica-serviset, et av de mest berømte produk­ ter fra Den Kongelige Porcelainsfabrik i København. Bestilt av hoffet omkring 1789 og bestemt som gave til Katarina 2 av Russland; hun døde imidlertid før serviset var ferdig, og det danske kongehus beholdt selv det som var ferdig ved leveringen 1803. Det bestod da av 1802 stykker for 100 kuverter. Serviset oppbevares på Rosenborg slott og brukes ytterst sjelden. Det er dekorert med avbildninger av bloms­ ter fra det store plansjeverk Flora danica, som utkom fra 1761 ved Georg Christian Oeder. Den overveien­ de del av dekorasjonene på Flora Danica-serviset er utført av Johann Christoph Bayer, som på en følsom måte har overført de stive tegninger i plansjeverket til servisets ulike former. Flora Danica-serviset er fremdeles i produksjon ved Den Kongelige Porce­ lainsfabrik. floragrafere (av flor og -grafi), besørge blomster » I sendt utenbys eller utenlands etter bestilling via data eller teleks. Dette kan i Norge skje via blomsterhand! ler tilsluttet A/S Interflora Norge. Se ► Interflora Inc. florakriminalitet. betegnelse for ulovlig samling og plukking av truede eller fredede plantearter, f.eks. for salg, smugling, til eget eller andres herbarier eller ! hager. Skade på vegetasjon, f.eks. på grunn av ulov­ lig hogst, oppdyrking, ugrassprøyting eller ikke

godkjent utbygging, kan også betegnes som florakri­ minalitet. Se ►miljøkriminalitet. Flora norvegica, botanisk verk av J. E. Gunnerus i foliofonnat (2 bd., 1766-72), med beskrivelse av 1118 plantearter. Det gikk 100 år før den neste norske flora kom ut (Blytt, 1861-76). Floreas! (lat.), gid du må blomstre! måtte du trives! Floreatl, gid han (hun, det) må trives og være lykkelig! Florence [flårøns], navn på flere byer i USA. 1 By i Alabama, ved Tennessee-elven, 160 km nord­ vest for Birmingham; 35 850 innb. (2003). Danner en større byregion (metropolitan area) med 141 500 innb. (2003). Bomullsvare- og aluminiumindustri og produksjon av flis og gulvbelegg. Universitet, grunnlagt 1830 som den første lærerskole sør for Ohio-elven. W. C. Handy Music Festival i august til minne om byens store sønn «Father of the Blues». 2 By i South Carolina, 120 km nordost for Colum­ bia; 30 300 innb. (2003). Danner en storre byregion (metropolitan area) med 196 300 innb. (2003). Han­ dels- og utdanningssenter, med flere høyskoler og forskningsinstitusjoner. Jembaneknutepunkt med verksteder. Florence [flårans], eng. navn på den italienske byen Firenze. Florenskij. Pavel Aleksandrovitsj, 1882-1937. russisk geistlig, filosof, naturvitenskapsmann og forfatter. Vokste opp i Kaukasus, studerte 1900-04 matema­ tikk og fysikk i Moskva, 1904-08 teologi under starets Isidor ved det geistlig akademiet i Den hellige Sergius'Treenighetskloster nordost for Moskva. Da Isidor dode i 1908, skrev Florenskij boken Jordens salt, der han skildrer sin lærers liv. Året for hadde han utgitt diktsamlingen I evig asurblått. Etter endt studium ble han lærer ved akademiet, i 1911 profes­ sor i filosofiens historie. Samtidig ble han presteviet. Hans viktigste teologiske verk er Sannhetens støtte og grunnvoll: forsøk på en ortodoks teodiee i tolv brev (1914).

1 Liten, oblatformet mandelkake med sjokoladeovertrekk. Navn etter den italienske byen Firenze (tidligere Florentia). 2 Damehatt med vid, bøyelig brem, flettet av ita­ liensk strå. Moderne fra midten av 1800-tallet. florentinsk (av lat. Florentia, 'Firenze'), som hører til Firenze. florere (av flor), blomstre, trives. Flores. øy i Indonesia, i regionen Nusa Tenggara, den nest storste av Små Sundaøyer, øst for Java, sør for Sulawesi; 14 250 km2. Natur. Flores regnes som en av Indonesias vakreste øyer. Øya er avlang (350 km øst-vest, men kun ca. 70 km nord-sør), og er bygd opp av en vulkankjede med flere topper over 2100 moh. (den høyeste 2382 moh.). 14 av vulkanene regnes som aktive; kun Java og Sumatra har flere aktive vulkaner i Indonesia. Ellers dype V-formede daler, tropisk regnskog og åpne savannelandskaper. Befolkning. Naturforholdene har gitt en uensartet befolkning. I vest er det overvekt av malayer, i øst og i innlandet overvekt av papuanere/melanesiere. De viktigste etniske gruppene er manggarai, ngadha, nagé-kéo, lio, sikka, ata tana ai og lamaholot. Ca. 85 % av befolkningen er kristne (katolikker) med animistiske innslag, 11 % er muslimer (i ho­ vedsak bosatt i kystbyene) og de øvrige er rene animister. Næringsliv. Jordbruk er viktigste næringsvei med dyrking av ris i lavlandet, mais og kaffe i høyden, og kokosnøtter langs kysten. Kokosnøtter og kaffe dyrkes for salg; resten, sammen med noe bananer og maniok, til eget forbruk. Dyrkingsmetodene er primitive og skaper erosjonsproblemer, og avlingene er knapt nok til å dekke primærbehov. Grunnet naturforholdene er veinettet begrenset utbygd. Historie. Flores er navngitt av portugisere som fra 1500-tallet brukte øya som et bindeledd i sine handelsruter til Timor og Molukkene. Formelt avstått ti! Nederland 1859, som ikke innførte sivil administra­ sjon for 1936. Et jordskjelv 1992 skapte en flodbølge som trolig drepte så mange som 3000 mennesker. I 2004 grov et paleontolog-team frem bl.a. et nesten helt skjelett av en tidligere ukjent menneske­ art, Homofloresiensis, fra en kalkgrotte på Flores. Se ► mennesket (Opprinnelse og utvikling). Flores [flårif] (port., 'blomster'), portugisisk øy i Atlanterhavet, den vestligste av Azorene, ca. 280 km norvest for Såo Miguel; 143 km2 med 4000 innb. (2001). Hovedby: Santa Cruz das Flores. Øya er av vulkansk opprinnelse og har steile kys­ ter. Den består av et sentralt platå med tallrike mind­ re kratere, ofte med sjøer i bunnen. Høyeste punkt er Morro Alto, 914 moh. Frodig vegetasjon (derav

FLORES FACUSSÉ

__________________ 23 j

I

navnet). Befolkningen lever av jordbruk og husdyr­ hold. Noe turisme. Flores ble oppdaget 1452, og har fått sitt navn pga. den rike blomsterprakten. Øya ble opprinnelig kolonisert av flamlendere og portugisere. Utvand­ ringen fra øya har i perioder vært betydelig (10 500 innb, i 1864). Flores Facussé. Carlos Roberto, f. 1950, honduransk ingeniør, avisutgiver og politiker (Partido Liberal de Honduras). Honduras president 1998-2002. Flores og Blanzeflor, berømt kjærlighetsroman som bygger på sengresk stoff. Den handler om en ung pike og en ung gutt som elsker hverandre, skilles ad av «den onde dronningen» og til slutt forenes igjen. Romanen regnes som opphavet til den «idylliske» sjanger i middelalderdiktningen. På 1100-tallet ble den bearbeidet på fransk under tittelen Floireet Blanceflor, og spredte seg straks over hele Europa. Mest kjent er Boccaccios versjon, Filocolo. Romanen ble oversatt til norrønt fra fransk på 1200-tallet med tittelen Floressaga ok Blankiflur; derfra til svensk (►Eufemia-visene) på begynnelsen av 1 300-tallet. I Danmark ble den trykt allerede ca. 1500. Flores Pérez, Francisco Guillermo, f. 1959, salvado­ ransk universitetslærer og politiker. Utdannet ved universiteter i USA og Storbritannia; Master of Art i filosofi. Tilhører det høyreorienterte ARENA-partiet. President i El Salvador 1999-2004. Floressjøen, Laut Flores, innhav i Indonesia, mellom de Små Sundaøyer i sør og Sulawesi (Celebes) i nord, 250 km bredt. Forbinder Javasjøen i vest med Bandasjøen i øst. Mange mindre øyer, bl.a. Tanahdjampea-øyene. florett (over ty. fra sp„ 'liten blomst', som kommer av at doppen man opprinnelig hadde på spissen av klingen lignet en blomsterknopp), konkurransevåpen i ►fekting, et stikkvåpen med en tynn, bøyelig og firkantet stålklinge. Det var opprinnelig (fra ca. 1650) et øvelsesvåpen ved franske fekteskoler. Florettfekting for menn er olympisk øvelse fra 1896, for kvinner fra 1924. Tidligere NM 1913-86 (kvin­ ner 1928-86). florettsilke, avfallssilke bestående av det ytterste løse lag av kokongene, eller av silke av skadede kokon­ ger. Florey. Howard Walter [flå:ri], Sir. 1898-1968, fodt i Australia, britisk lege. Han fikk Nobelprisen i medi­ sin 1945 (sammen med Alexander ►Fleming og Ernst Boris Chain) for oppdagelsen av penicillinets helbredende virkning ved forskjellige infeksjonssyk­ dommer. florgarn, meget fintrådet mercerisert bomullsgarn. Florian, Jean-Pierre [flåria], 1755-94, fransk forfat­ ter; en fetert motedikter i sin samtid. Hans Fables (1792) er den mest kjente etterligningen av La Fontaines dyrefabler, men mangler originalens liv og kraft. Dessuten skrev han hyrderomaner og -novel­ ler, Galatée (1783) og Estelleet Némorin (1788), som gir idylliserende bilder av bøndenes liv i Frankrike. Av hans sanger og viser er Plaisir d'amour blitt udø­ delig. Han skrev også dikt på provengalsk og oversat­ te Cervantes til fransk. Florianopolis, by i Brasil, hovedstad i Santa Catarina; 342 300 innb. (2000), i storbyregionen 708 400 innb. (2000). Florianopolis er en moderne by som omfatter hele Ilha de (øya) Santa Catarina og en mindre del på fastlandet; til sammen 440 km2. Selve byen ligger på begge sider av det ca. 800 m brede sundet, forbundet med bro. Sentrumsdelen ligger pa øya mens industrien er lagt til fastlandsdelen. Viktig administrasjons- og handelssenter med utførsel av kaffe, sukker og tobakk over havnen. Industrien omfatter produksjon av metallvarer, elektriske komponenter, sukker m.m. Mange flotte strender tiltrekker et stort antall turister fra det sorlige Brasil, Argentina og Uruguay. Erkebispesete; statsuniversi­ tet (1960). Lufthavn. Byen ble grunnlagt 1700, og

Florida. Fra Ocean Drive i Miami Beach, kjent for sine godt bevarte art deco-bygninger fra 1930-årene.

het Deslerro frem til 1893. De første innbyggerne innvandret fra Asorene hvilket det fremdeles finnes spor etter i arkitekturen og blant mattradisjonene. Florianus fra Noricum, død ca. 304, romersk soldat som forsøkte å redde 40 kristne fra martyrdøden, men ble i stedet selv druknet i elven Enns. Til tross for enkelte legendepregede trekk i kildene, blir han regnet som en historisk person. Han er en av SørTysklands mest populære helgener. Minnedag 4. mai. Florida (navngitt 1 513 av spanieren de Leon etter spansk Pascua Florida, 'palmesøndag', på hvilken dag han landet her), forkortet FL og Fla., også kalt Sunshine State, 'solskinnsstaten', delstat i USA, mellom Atlanterhavet og Mexicogolfen. Grenser i nord til Alabama og Georgia; 151 939 km2 med 17 019 100 innb. (2003). Hovedstad: Tallahassee. Natur. Florida omfatter halvøya av samme navn samt en lav kyststrekning langs Mexicogolfen. At-

Florida

lanterhavskysten er langgrunn, har et belte av sand dyner og ingen innskjæringer. Innenfor langstrakte kystrev ligger en rekke laguner. Golfkysten er mer innskåret, lav og sumpig. I sør mot Floridastredet er det en flere hundre km lang rekke korallrev, Florida Keys. Delstaten er den flateste og laveste del av USA idet landet ingen steder hever seg over 120 moh. Undergrunnen er kalkstein, med mange huler. I del indre er det mange myrer og store sjøer; den største er Okeechobee, som i sør går over i de store sump­ områdene Big Cypress og The Everglades (nasjonal­ park). Florida ligger utsatt til for tropiske orkaner, med september som den mest utsatte måned. Plante- og dyrelivet er subtropisk, i elvene lever det bl.a. alliga­ torer og amerikamanater (sjøkuer). Rikt fugleliv med pelikaner, hegrer, hvithodehavøm og mange overvintrende ande- og vadefugler. Befolkning. Folketallet har økt svært raskt og var 1830 34 700, 1870 187 700, 1910 752 600, 1950 2 771 300, 1970 6 789 400 og 1990 13 003 000. Folketallet okte i perioden 1970-80 med 43 %, hvilket var nesten fire ganger mer enn gjennomsnitt for hele landet. I perioden 1980-90 hadde delstaten en netto innflytting på 32 % og 1990-2000 23,5 %, Svært mange pensjonister har slått seg ned i Florida, vesentlig på grunn av klimaet («Snowbirds»), Hvite utgjorde 2000 78 % av befolkningen. De svarte, som 1910 tellet 40 %, har vokst meget sva­ kere i antall og utgjorde 2000 14,6 % av folketallet. Innvandringen fra Cuba har vært betydelig under hele 1900-tallet, og 15,8 % av befolkningen regnes som spansk-talende. I nyere tid har delstaten mottatt en stor gruppe innvandrere fra Haiti. Florida hører til de mest urbaniserte delstater i USA, med nærmere 90 % av befolkningen bosatt i byer. Største byer er Jacksonville, Miami, Tampa, St. Petersburg og Orlando. Miami danner sammen med nabobyene Fort Lauderdale, Hollywood m.fl. et sammenhengende byområde langs sørøstkysten, Miami-Fort Lauderdale (metropolitan area) med 3 876 400 innb. (2000). Næringsliv. Floridas viktigste inntektskilde er turist­ trafikken. I 1993 besøkte 41 mill, turister delstaten. Særlig er badestrendene på atlanterhavskysten populære (Miami, Palm Beach, Daytona Beach

FLORIS

231

Strand i nærheten av Key Largo, en av øyene i øyrekken Florida Keys sør for Floridas fastland. Den fine naturen og det behagelige klimaet har gjort The Keys til populære turistmål.

i i.fl.). To av de fremste turistattraksjonene ellers er Walt Disney World med det tilhørende Epcot Center (ipnet 1982) nær Orlando, og Kennedy Space Cent r ved Cape Canaveral. Selv om bare en mindre del av arealet er dyrket, produserer Florida størstedelen av landets sitrusfrukt og er den viktigste delstat etter C alifornia når det gjelder grønnsaker. For øvrig dyrkes tobakk, sukker, bomull, mais m.m. Husdyr­ holdet er betydelig. Langs kysten fanges mye reker, dessuten svamp, østers og skilpadde. Det utvinnes ■ r oe fosfat, de mineralske ressursene er ellers be, skjedne. De viktigste industrigrener er elektronisk og i elektroteknisk industri, næringsmiddelindustri og I aeronautisk industri. Miami, Tampa og Jacksonville ! er viktige sentre for skips- og flytrafikken. En føderal verneplan (1996) for sumpområdet I Everglades søkes undergravd av næringsinteresser, | særlig sukkerindustrien, og trues også av delstatlige x eiprosj ekter. 00M Historie. Florida var i før-kolonial tid bebodd av indianere, vesentlig av muskogistammen, som for | elet meste drev et enkelt jordbruk. Spanierne grunn­ la 1565 St. Augustine, USAs eldste by, men kolonisa; sjonsforsøkene viste ellers dårlige resultater. 1763■ 83 stod Florida under England og mottok mange immigranter. 1 1821 solgte Spania Florida til USA. Seminolene, en muskogistamme, hadde fått leve i fred for spanierne, men kravet om plass for immi. granter nordfrå førte til at de måtte gå med på å leve | i reservater. Etter seminolkrigen 1836-42 ble india­ nerne overfort til Oklahoma, unntatt noen hundre ] som greide å gjemme seg bort i Everglades. Immi­ grantene brakte med seg samme næringsliv (bomull. J mais og tobakk) som ellers i sørstatene. Florida ble ■ organisert som territorium 1822 og opptatt i unio­ nen 1845, som USAs 27. stat. Trådte ut og sluttet seg , til de konfodererte stater 1861, gjenopptatt i unio- * 1 nen 1868. Den økonomiske utviklingen begynte først ved århundreskiftet og skjøt for alvor fart etter den første verdenskrig. Rask industrialisering og urbanisering etter den annen verdenskrig har etter manges syn forandret Florida til mer av en nordstat enn en del av sørstatene. Fra slutten av 1970-årene har folketallet økt eksplosivt, og Florida har blitt senter for ferie og rekreasjon. Florida velger to sena­ torer og 25 representanter til Kongressen.

Floridablanca, José Monino, greve av, 1728-1808, spansk politiker, påvirket av opplysningstidens ideer. 1772 sendemann i Roma, hvor han fikk pave Clemens 14 til å oppheve Jesuittordenen. Fra 1777 Karl 3s ledende minister. Under Karl 4 gikk hans innfly­ telse tilbake, og 1792 ble han styrtet av de klerikale. Spilte en viktig rolle i oppstanden mot Napoleon 1808, men døde snart etter. Florida Keys [flåridø ki:z], en rekke korall- og kalksteinsøyer i USA, strekker seg ca. 250 km mot sør­ vest i Mexicogolfen fra sørspissen av Florida og mot Cuba. På det smaleste er avstanden til Cuba kun ca. 140 km. Mange kubanere har benyttet seg av den korte avstanden her under flukt fra Cuba. Øyene har et tropisk klima, og er kjent for sitt rike dyre- og fiskeliv. Betydelig turisme samt dyrking av ananas og sitrusfrukter. Øyene knyttes sammen av en ho­ vedvei som ble ferdig 1938, med 42 broer. Veien følger over store strekninger traseen til den halvfer­ dige jernbanen (Florida East Cøast) som ble ødelagt av orkan 1935. Floridastredet. eng. Straits of Florida., strede mellom Florida (USA), Cuba og Bahamas. Forbinder Atlan­ terhavet med Mexicogolfen. Minste bredde mellom Florida og Bahamas er bare 80 km. mellom Florida og Cuba 160 km. Floridastredet er 560-2080 m dypt, lengde ca. 570 km. Se også ►Golfstrømmen. Floridastrømmen, varm havstrøm som går mellom Florida (USA) på den ene siden og Cuba og Bahamas på den andre. Vannet kommer vesentlig fra Karibis­ ke hav, til dels også fra Mexicogolfen, og presses med stor hastighet (i middel 3-4 knop) gjennom det Florin. Florentinsk gullflorin fra 1447. Advers til venstre, revers til høyre.

trange Floridastredet. Gjennomsnittlig transporterer strømmen en vannmengde på 26 mill. m’/s. Etter å ha forent seg med Antillerstrømmen nord for Baha­ mas, fortsetter den nordøstover som Golfstrømmen. I dybden strekker strømmen seg ned til 600-800 m, med avtagende hastighet nedover. floridatannkarpe, Jordanellafloridae, akvariefiskart fra Florida i familien Cyprinidontidae i ordenen tannkarper. Blir ca. 6 cm lang, hannens farger er sterkere enn hunnens. Eggleggende. Vesentlig planteetende. florigen (av flor og -gen), blomstringshormon hos plantene. Hos de fleste planter er blomstringen avhengig av fotoperioden, dvs. den daglige lysperioden eller daglengden. Det er fastslått at det er blade­ ne som oppfatter daglengden, mens blomstringen skjer i apikalmeristemer, vekstpunkter, på stengel og grener. Det er derfor nødvendig at et kjemisk signal (stimulus) transporteres fra blad til meristem. Hypo­ tesen om et eget blomstringshormon, florigen, som kunne ha denne funksjonen ble fremsatt i 1930årene, men det er fremdeles ikke påvist. Effekten av florigen er at det fører til en genaktivering i apikal meristemet slik at det produseres et blomsteranlegg istedenfor blad. florilegium (lat.), blomstersamling; antologi, florin, gullmynt som fra 1252 ble preget i Firenze, vekt 3,537 g. Fra florinen nedstammer middelalde­ rens «gullgylden» og den nederlandske gulden (gylden), som ennå betegnes med forkortelsen fl. I Storbritannia var florin en sølvmynt (preget 1848-1947, i kobbernikkel 1947-70), tilsvarende 2 shillings; erstattet av 10 p-mynten 1971. Ordet florin kommer fra it. fiorino, 'liten blomst' (den florentinske florin hadde en lilje som domine­ rende myntbilde). Florin. (Carl) Rudolf, 1894-1965, svensk botaniker. Ansatt ved Naturhistoriska riksmuseet, Stockholm, 1918—44, professor øg direktør for Bergianska trådgården samme sted 1944. Florin var en fremstående paleobotaniker som særlig studerte nålevende og utdødde nakenfrøete planter. Han løste problemet om konglenes morfologi og utvikling, viste spalteåpningenes betydning for klassifikasjonen av fossile bartrær og andre nakenfrøete planter, og utredet mange sider av disse plantegruppers geologiske historie. Blant hans avhandlinger må Die Koniferen des Oberkarbons und des unteren Perms (1938—45) regnes som den betydeligste. Florinus, Henrik, ca. 1633-1705, finsk forfatter. Han utgav 1678 en latinsk-svensk-finsk ordbok (senere 4 nye utgaver); oversatte kirkeloven fra 1686 til finsk og utgav en samling finske ordspråk. Florio, John [flå:riou], ca. 1553-1625, engelsk over­ setter og leksikograf, sønn av en italiensk flyktning. Han er best kjent for sin engelsk-italienske ordbok. A Worlde ofWordes (1598), og for sin livfulle oversettel­ se til engelsk av Montaignes Essais (1603), som fikk betydning bl.a. før Shakespeare. Floris, Cornelis II, eg. Floris de Vriendt, 1514-5 5, flamsk arkitekt, ornamenttegner og billedhugger, den fremste representant for den nederlandske dekorasjonsstil under renessansen; bror av F. Floris. Han mottok pa en studiereise i 1540-årene sterke inntrykk av den italienske renessanse, som han forente med hjemlige elementer til en egen flamsk renessansestil, den såkalte Floris-stil. Det vesentlige ved stilen er at Floris har maktet å smelte sammen den italienske groteske og de flamske beslag- øg kartusjornamenter. Hans arkitektoniske hovedverk var rådhuset i Antwerpen (1 561-66). Utførte også arbeider i utlandet, bl.a. gravmonumenter over Frederik 1 (i domen i Schleswig, 1552) og Christian 3 (i domen i Røskilde, 1575) og sangtribunen i domen i Tournai (1 573-74). Størst betydning fikk imidlertid hans mønstertegninger, utgitt fra 1548; gjennom disse spredte stilen seg over hele NordEuropa.

FLORIS

23

Kart over Florø, i) Rådhus. 2) Florø kirke. 3) Samfunnshus. 4) Busstasjon. 5) Idrettshall. 6 Kleven Florø.

Floris, Frans, 1516-70, flamsk maler, bror av C.

Floris, påvirket av Michelangelo. Slo seg omkring 1547 ned i Antwerpen. Her ble han en kjent portrettmaler og lærer. florisant (av fr.), [-sapt], blomstrende, som star høyt i materiell velstand (florisante tider). Florissant [flåirisant], by i USA, Missouri, nær sammenløpet av Missouri og Mississippi, rett nord for Sl. Louis; 51 000 innb. (2003), inngår i St. Louisregionen. Boligforstad; katolsk seminar fra 1831. Misjonsstasjon grunnlagt av franske jesuitter i 1785. floristikk (av flor), systematisk-geografisk studium av plantene i et floraområde. En som driver floristis­ ke undersøkelser, kalles florist. Floristiske undersø­ kelser er av grunnleggende betydning for mange grener av botanikken, særlig for plantegeografi, og de problemer som har tilknytning til denne. flormelis (av eng. 'mel'), farin, malt fin som støv, melis. floroglusinol, hvitt krystallinsk stoff med søtaktig smak. Smeltepunkt 212-217 °C, tungt løselig i vann. Inngår i mange naturstoffer, f.eks. glykosidene floridzin og hesperidin. Anvendes i analytisk kjemi til bestemmelse av pentoser og til påvisning av lignin i papir. Kjemisk er floroglusinol 1,3,5-trihydroksybenzen C6H3(OH)3, altså en treverdig fenol, og frem­ stilles vanligvis av 1,3,5-triaminobenzen. Florovskij, Georgij, 1893-1979, russisk filosof og teolog. Elter fullførte studier emigrerte han til Praha i 1920, og ble i 1926 utnevnt til professor i patrologi (studiet av kirkefedrene) ved det nyopprettede russiske institutt for teologi i Paris. Her arbeidet han for å revitalisere ortodoks teologi og støttet institut­ tets økumeniske bestrebelser. Samtidig var han motstander av den sofiologiske tradisjonen etter Vladimir Solovjov. Tilskyndet av denne motstanden skrev han sitt hovedverk, Den russiske teologis veier

(1937). Denne boken er kommet i en rekke nye opptrykk og er et standardverk over den russiske filosofis og teologis historie. I 1948 ble Florovskij professor, og senere dekanus, ved Den hellige Vladimirs geistlige akademi i New York, og etter hvert også en aktiv gjesteforeleser ved amerikanske universiteter. Han fortsatte sitt økume­ niske arbeid, og var en av grunnleggerne av Kirke­ nes verdensråd. 1 1955 ble han professor ved Har­ vard University, og senere foreleste han også ved Princeton. florringen, den nest innerste ringen som kan sees fra Jorden i planeten Saturns ringsystem. florstoff. et ikke-vevd stoff hvor fibrene holdes sammen ved hjelp av lim eller sammenfilting, se ► ikke-vevde tekstiler. Florus. Publius Annius, også kalt Lucius eller Julius Annaeus, begynnelsen av 100-tallet e.Kr., romersk forfatter, født i Nord-Afrika, levde i Roma og Spania, venn av keiser Hadrian. Foruten dikt og en dialog skrev han en upålitelig og sterkt retorisk, men meget populær romersk historie frem til Augustus (2 bd.), med Livius som hovedkilde. Utgitt med eng. overs, av E. S. Forster (1929). Florvåg, tettbebyggelse i Askøy kommune, Horda­ land, på sørøstsiden av Askøy. Florvåg utgjør en del av den sammenhengende bebyggelsen på søndre del av Askøy, som hadde i alt 16876 innb. 2004. Betyde­ lig industri, bl.a. Florvaag Bruk (trevareindustri) og Florvåg Verk (bl.a. mekanisk verksted). Navnet. Første ledd har trolig sammenheng med norrønt flodr, 'trangt sund, renne'; siste ledd er 'våg, bukt'. Florvågøy halvøy pa sørøstsiden av Askøy i Askøy kommune, Hordaland. Ved Florvågøy lå Harald Gille med sin flåte julehelgen 1134, kong Sverre samlet sin flåte ved Florvågøy palmesøndag, og her fylket baglerne sine skip i 1207.

Flory, Paul John, 1910-85, amerikansk polymerkje-

miker som i 1974 fikk Nobelprisen i kjemi for sine grunnleggende arbeider over polymerers og polymerløsningers termodynamikk, polymermolekylers form (konformasjoner) m.m. Flory arbeidet først flere år i kjemisk industri, var så 1948-57 professor ved Cornell University, Iowa, 1957-61 direktør for Mellon Institute of Industrial Research, Pennsylvania, og fra 1961 professor i kjemi ved Stanford Uni­ versity, California. Han ble også tildelt Priestleymedaljen (1974) og Perkinmedaljen (1977). Florø, tettsted og administrasjonssenter i Flora kom­ mune, Sunnfjord, Sogn og Fjordane, 8140 innb. (2004). Eget ladested 1860-1964. Florø ligger på øy. Florelandet, ytterst mellom Botnafjorden og Solheimsfjorden. I dag regnes også den vestlige delen a\ Brandsøy som en del av tettstedet Florø. Ladestedet ble opprinnelig opprettet av hensyn til det rike sildefisket. Nå er Florø i første rekke et industri- og administrasjonssted. Industrien domine res av verftsindustri (Kleven), fiskeindustri med blant annet oppdrett og eksport av laks, eksport av sild og makrell, fiskeforfabrikk og fiskeforedlingsfabrikk. Ellers oljerelatert industri knyttet til oljebasen Fjord Base. I tillegg til Flora kommunes administrasjon, finnes sykehus, videregående skole, tollkontor. Skipskon­ troll for Det Norske Veritas og den lokale administ­ rasjonen før Næringslivets Hovedorganisasjon i Sogn og Fjordane samt Sogn og Fjordane politi­ kammer. Florø havn er godt utbygd, blant annet med Norges største kapasitet for frysecontainere. Florø lufthamn ble åpnet 1971; base for Widerøes Flyveseiskap pa Vestlandet. Flyplassen har også egen helikopterbase for trafikk til plattformer i Nordjøen. Florø Radio er en av vestlandets største. Kystmuseet i Sogn og Fjordane ligger i Florø, åpnei 1985. Om navnet, se ► Flora.

FLOTTØR

233

Florø. Utsikt over tettstedet Florø. I forgrunnen havnen og den bymessige bebyggelsen. Midt i bildet Storevatnet, i bakgrunnen Solheimsfjorden.

Litt.: Hole, E.M.: Florøgjennem 75 år: en utsikt over byens historie 1860-1935, 1935; Thingnæs, M„ red.: Florø: Norges vestligste by: 100 år, 1960 Florø lufthavn, sivil flyplass i Flora kommune like \ ed Florø. Åpnet 1971. Kortbaneplass med en asfalt rullebane på 820 m. Passasjerer (inkl, transitt) 2003: 96 841. FloseTordsson, norrønt Flosi Pdrdarson, ca. år 1000, islandsk høvding. I Njåls saga er han leder for Njålssønnenes motstandere i den striden som førte til at Njål og hans familie ble innebrent på Bergjrorshvåll ca. 1011. Ble til sist forlikt med Kåre, Njålssønnenes ettermålsmann. Flose blir i andre kilder kalt BrennuFlosi, og han er utvilsomt en historisk person. floskel (av \at. flosculus, 'liten blomst'), blomstrende, søkt og svulstig uttrykk uten virkelig tankeinnhold (jfr. ►frase). flossbommesi (av fr.), trykket, ensfarget eller mønstervevd ►bommesi som er flosset på den ene siden. Flosse, Gaston, f. 1931, polynesisk politiker (gaullist), av blandet fransk og polynesisk herkomst. Sjef for territorialregjeringen i Polynésie Framjaise 1982-87, 1991-2004 og okt. 2004-mars 2005. Innvalgt som den ene av territoriets to deputerte til den franske nasjonalforsamling siden 1986. Dømt til seks måneders betinget fengsel for økonomiske misligheter 1992, men beholdt sine politiske verv. Flosse gikk av som regjeringssjef i 2004 etter kne­ pent valgnederlag, men kom tilbake igjen i posten i< oktober s.å. etter at en overløper under bitter poli­ tisk strid hadde gitt hans koalisjon parlamentarisk flertall, 29-28. Gikk på ny av etter suppleringsvalget i februar 2005. flosshatt (av fr.), mannshatt med hoy, sylindrisk pull og smal brem, i bruk fra slutten av 1700-tallet. Frem i til ca. 1830 laget av ullfilt med flosset overflate, deretter av silkefloss. Svarte flosshatter ble foretrukkelfra_midtenav 1800-tallet.

floss-silke (av fr.), dss. floss; forekommer også som betegnelse på ► florettsilke. flossvev (av fr.), lodden vevnad, fremstilt ved at enkelte vefttråder trekkes opp mellom varptrådene så de danner løkker, eller ved at kortere tråder knyt­ tes inn på eller legges inn mellom varptrådene så de danner løkker som dessuten bindes med en sterk bunnveft av to eller flere tråder. Se ►veving. Flosta. Flostrøy, Flostaøya (av norrønt flddr, 'renne, smalt sund') 1 Øy i Arendal kommune, Aust-Agder; 7,9 km2, utenfor kysten mellom Arendal og Tvedestrand. Broførbindelse med fastlandet. I sor ut mot Skager­ rak ligger det gamle skipperleie Narestø. Sammen med en del av fastlandet innenfor, utgjør Flosta et eget sogn og østre del av Austre Moland prestegjeld. 2 Tidligere kommune i Aust-Agder som omfattet øya Flosta og fastlandet innenfor (nåværende sogn), opprettet 1901 ved utskillelse fra Dypvåg. Kommu­ nen ble 1962 slått sammen med Moland, som 1992 ble en del av storkommunen Arendal. flotasjon (fra eng., fr. flyte'), separasjonsprosess, en viktig oppredningsmetode til anriking (konsentrering) av fattige malmer. Se ►oppredning. flotell (petrol.), flytende hotell eller boligkvarter for ansatte i petroleumsvirksomhet til havs. Ofte bygges Hotellene som en halvt nedsenkbar borerigg forbun­ det med produksjonsplattformen med en gangbro. Ved en eventuell brann eller utblåsning regnes det som sikrere at boligkvarteret ligger atskilt fra pro­ duksjonsenheten. Se også ►boligplattform. flotgress. Sparggnium angustifoliunt. flerårig art i piggknoppfamilien. 20-100 cm lang, med lange, smale flyteblad og uanselige blomster i hoder i top­ pen av opprette stengler. Flotgress er vanlig i inn­ sjøer og elver i hele Norge, også til fjells, opp til 1000 moh.

flotilje (av sp., diminutiv av flota, 'flåte'), administra­ tiv og/eller taktisk enhet av krigsfartøyer, vanligvis jagere eller mindre. En flotilje kan være inndelt i skvadroner og/eller divisjoner. flotiljeleder, jager bygd noe større enn flotiljens øvrige jagere for a gi bedre plass for flotiljesjef med stab. Flotow. Friedrich von (flata), 1812-83, tysk kompo­ nist. Skrev en rekke operaer i den franske opera comique-stil, bl.a. Alessandro Stradella (1844) og Martha (1847, oppfort i Oslo 1875). Flotow skrev dessuten flere balletter, kammermusikk, sanger m.m. flott (fra nty. el. ty, sjøuttrykk), flytende, ikke på grunn. flottenheimer (etter mønster av ty. innbyggernavn), person som opptrer flott, raust. flottør (av fr. flyte'). 1 (zool.) Betegnelse pa hydrostatisk flyteinnretning hos ellers meget forskjellige pelagiske virvelløse dyr i hav øg ferskvann. Blæremanetene (Siphonophora) har en gassfylt sekk, pneumatøfør, som sitter høyt oppe på koloniens stamme og holder den svevende i vannet. Gassen utskilles fra epitelet pa innsiden av sekken. Hos noen blæremaneter er flottøren en flerkamret beholder. Svevemyggenes larver er for­ synt med to par gassblærer som tjener som flottører. Sepiablekksprutens kalkskall, søm er innleiret i kappen, vil i tillegg til sin støttefunksjon også tjene som flottør, da det har en rekke kamre som delvis er gassfylte. 2 (tekn.) Flytende legeme som ved sin bevegelse med væskenivået gir signal, eller registrerer, respek­ tive regulerer, nivået ved direkte armoverføring til en flottørventil. 3 (flytekn.). Hult, båtformet sjøflyunderstell. Et fløttørfly flyter på to flottører; vingeflottører kan

FLOTTØR BRYTE R I

23--

flu, lokkemat som kastes i vannet for å bringe fisken innenfor fiskeredskapets rekkevidde. Brukes i Norge mest på sør- og vestkysten. Ved glipfiske etter småsei flur man med knust krabbe, blåskjell, sild o.a. Det strøs også ut flu før åleteiner skal legges ut. Ved snørefiske etter torsk bringes flu ned til bunnen i en lærpose som tømmer seg idet snøret hales opp igjen. Flu brukes i økende grad i forbindelse med meiting av innlandsfisk. fluatering, kjemisk behandling av kalkholdige over­ flater som betong, puss, natur- og kunststein med løsninger av fluorosilikater (fluater), som nøytralise­ rer den alkaliske kalken og gjør overflaten tettere og mer motstandsdyktig mot forvitring. Fluatering ble tidligere brukt som forbehandling før maling av slike flater, fordi man ikke hadde det store utvalg av alkalibestandige malinger som man har i dag. Fluorosilikatet kan også settes til betongen eller mørtelen på forhånd (indre fluatering) for å oppnå et tettere produkt. fluazinam, kontaktvirkende soppmiddel med fore­ byggende virkning mot tørråte på potet, gråskimmel og storknollet råtesopp. Middelet dreper soppsporene i spiringsfasen og hemmer utvikling av nye soppsporer. Ved gjentatt bruk kan sopper lett bli resisten­ te mot fluazinam. Det markedsføres under preparatnavnet Shirlan, og i blanding med metalaksyl-M som Epok 600 EC. Fluberg, sogn og tidligere kommune i Oppland, på begge sider av den nordlige delen av Randsfjorden. Fluberg ble skilt ut av Søndre Land som egen kom­ mune 1914 og innlemmet igjen i Søndre Land 1962. Fluberg sogn utgjør nordre del av Søndre Land prestegjeld. Det meste av bebyggelsen ligger på østsiden av Randsfjorden, opp til 500-600 moh. Over Fluberg går Rv. 33 (Minnesund-Gjøvik-Bjørgo). Jord-og skogbruksbygd. Navnet. Forste ledd kan være flue brukt om elv, eller muligens flug, 'bratt fjellside'. Fluctuat nec mergitur (lat.), del gynger, men synker ikke; opprinnelig valgspråk for en kjøpmannsorganisasjon som i middelalderen drev handel på Seinen med Ile de France som basis; senere valgspråk for byen Paris. Byvåpenet forestiller et gyngende skip, flucytosin, legemiddel som brukes mot soppinfeksjoner av bl.a. Candida og Aspergillus. Flucytosin gis som infusjon. fludioksonil, systemisk, kontaktvirkende soppmiddel med virkning mot en rekke jord- og frøoverførte soppsykdommer. Tillatt brukt til beising av korn.

Flueblomst, Ophrys insectifera.

benyttes som stabilisatorer på vannet. Flottøren er vanligvis bygd av aluminium eller glassfiberplast og har ror i bakkant. flottørbryter, en elektrisk bryter som ved hjelp av en flottør (flytelegeme) bringes til å koble en stromkrets ut og inn avhengig av væskestanden. flower power [flaua paus] (eng. 'blomstermakt'), et av hippienes slagord i andre halvdel av 1960-årene; skulle gi uttrykk for kjærlighetens makt symbolisert ved blomster, i motsetning til det etablerte samfun­ nets makt, grunnlagt på våpen og penger. flowmeter [flou-] (eng. 'strømningsmåler'), maler for mengdestrømmen av en gass eller væske (se ►gjennomstrømningsmåler). flu (av norrønt), båe som er synlig ved lavvann, skvalpeskjær.

Fluefiske, i) Høyre hånd hever stangen til hodehøyde mens venstre hånd trekker i snøret til hoftehøyde. Kroppsvekten skiftes fra venstre til høyre fot. 2) Snøret holdes stramt slik at venstre hånd kommer i høyde med snella. 3) Venstre hånd trekker snøret i en jevn bevegelse mens kastet fortsetter. Kroppsvekten flyttes til venstre fot. 4) Snøret slippes.

1

2

3

4

Markedsføres under preparatnavnet Celest 025 FS, og i blanding med cyprodinil under navnet Switch. flue, se ► fluer, ►fluefiske, ►fluebinding. fluebiller, Lymexylidae, insektfamilie i ordenen biller. Ca. 50 arter er kjent på verdensbasis, i Norge finnes det en vanlig, ►runerisser, og en sjelden, ►skipsverftsbille. Artene kjennes bl.a. på langstrakt kropp med myke dekkvinger. De kan minne litt om bløtvinger, men er ikke nært beslektet med disse. Larvene er karakteristiske med oppsvulmet forbryst og en lang pigg til «hale». De borer i hardt trevirke, og noen, som skipsverftsbillen, kan være alvorlige skadedyr. flueblomst, Ophrys, planteslekt i orkidéfamilien (marihåndfamilien) med ca. 30 arter. Alle har blomter som imiterer utseende og til dels lukt av hunne­ ne av forskjellige insektarter. De fleste artene vokser i middelhavslandene. Arten flueblomst, Ophrys insectifera, er 10-30 cm hoy med runde rotknoller, rak stengel og fåblomstret aks. Blomsten har brokete farger av rødbrunt og blått og har en stor likhet med hunnene av to fluelignende gravevepsarter i slekten Argogorytes. Han­ nene blir lokket til plantene av lukt og utseende og forsøker å pare seg med dem. Det eneste de oppnår er å overføre pollen fra en blomst til en annen, slik at I kryssbestøvning sikres. Flueblomslen vokser på kalkgrunn omkring Oslofjorden sørover til Kragerø, i Snåsa og et par steder i Nordland. Arten er fredet i Norge. flueblomster, blomster som pollineres (bestøves) av fluer. De har som regel pollenbærere, støvveier og nektar som ligger lett tilgjengelig, som hos f.eks. skjermplantefamilien. Mange flueblomster har i tillegg et virksomt lokkemiddel i en åtsellignende lukt, se ►åtselblomst. fluefanger. 1 (bot.) Annet navn på plantearten ►venusfluefanger. 2 (plantevern) Se ►fluemidler. fluefiske, fritidsfiske etter visse fiskearter, fortrinns­ vis laks, ørret, harr og røye, med fluestang, snøre og fluekrok. Fluefisket ble kjent i Norge i 1820- og 1830-årene gjennom besøk av britiske sportsfiskere Siden er det skjedd en rivende utvikling av fiskered­ skapen. Nytt materiale i slenger og snører har ført ti lettere utstyr og andre kastemåter. Fluestangen lages i dag vesentlig av karbonfiber. Den lages to- eller tredelt, og i lengder fra 716 fot for lett orretfiske til 1 5-16 fot for stor laks. Snørene lages mest av syntetisk materiale og i forskjellige former og lengder. De nummereres etter tykkelse og vekt. Fortommen mellom snøre og flue bor være minst 3 m, helst 3,5^1 m. Den kan lages tykk øverst og tynnere utover mot spissen. Ørreten tar flue fra midten av mai i lavlandet, fra ca. 10.-15. juni i skogtraktene, og normalt fra midten av juli i høyfjellet. Laksen går opp i elvene til for­ skjellige tider, men normalt vil høysesongen for dette fisket være fra 1 5.-20. juni til ca. 1. august. Fluefiske kan foregå som tørrfluefiske (fiske på vak) med flytende snøre og fluer. Disse blir gjerne impregnert. Fisket krever hurtige kast og forholdsvis raskt tilslag, noe moderne stenger av stivere materia­ le gir gode muligheter for. Våtfluefisket, som starter tidligere, ofte like etter at isen er gått, foregår med synkende snøre og flue. Våtflue er mest brukt i elv og sent og tidlig i sesongen. Det produseres ca. 5400 ulike fluer i verden. Til orret er fluer med små kroker og med duse farger i grønt, grått, brunt og svart, de beste. Sjøørret og laks tar gjerne litt gildere farger. Til nymfefiske, hvor fluen (nymfen), er en imita­ sjon av insektlarver som lever under vann i forskjel­ lige stadier, brukes stort sett synkende fluer. Det fiskes med snøret og halve fortommen flytende; resten av fortommen og nymfen skal synke. Beste

235 kontroll. ►Bananfluene har hjulpet svært mye på vår forståelse av genetikken. Symbolikk. Fluer blir i flere kulturer satt i sammen­ heng med onde makter, sykdom og fordervelse. I eldre tid tok man varsler for kornhøsten av de første fluene om våren. Hvis de opptrådte i store mengder og var små, spådde det smått korn; hvis de var store, ble det regnet for et varsel om godt kornår. Ennå tas det som et tegn på kommende regn og uvær at fluene er iltre og stikker mye. flueskimmel, se ►fluemugg. flueskvettfamilien, Petroicidae, fuglefamilie i orde­ nen spurvefugler. Omfatter 43 arter som er utbredt i Australia, på Ny-Guinea, New Zealand og på øyer i Stillehavet. Ofte fargerike fugler som kan minne om små troster. fluesnapperfamilien, Muscicapidae, fuglefamilie i Fluer. Gullflue av slekten Lucilia, tilhørende familien ordenen spurvefugler. Omfatter minst 120 arter spyfluer. Larvene kan brukes i larveterapi, se ►gullfluer. fordelt på ca. 18 slekter av typiske fluesnappere, utbredt i Den gamle verden, men med størst artsrik­ f sketider tidlig i sesongen er klokken 0800-1100 og dom i tropisk Asia. Nyere studier innen systematikk fra klokken 1700-1800 til det blir mørkt. Senere på har vist at mange arter som tradisjonelt har vært reg­ året gir tidlig morgen- og kveldsfiske best resultat. Se net til trostefamilien står nærmere fluesnapperne også ►fiskeflue. (blant annet de norske hekkeartene rødstrupe, I itt.: Krogvold, R; Fluefiske fra A til X, 2000; Mathi­ nattergal, blåstrupe, rødstjert, buskskvett, svartstrusen, K.B.: Fluekasting: fra grunnleggende til avanserte pe og steinskvett), noe som eventuell utvider fami­ teknikker, 1993 liens artsantall til nærmere 280. Med denne forståel­ ftuehode (boktrykking), eldre uttrykk som betegner sen av familiens avgrensing kommer det til langt svarte flekker på avtrykket, fremkommet ved omflere afrikanske arter og én som også hekker i Nord\ endt setting av typer. Ble brukt som markering av Amerika (steinskvett). Typiske fluesnappere er små, i ianglende bokstavtyper. insektetende fugler med kort, bredt nebb og kraftige fluemidler., Mot husfluer i hus og hjem brukes forfjærbørster ved nebbroten, alt velegnet til å fange i ten mekaniske midler, også kjemiske midler, særlig insekter i flukten. I Norge hekker bare to arter av aerosolbokser som inneholder pyretriner eller pyretypiske fluesnappere regelmessig, ►svarthvit fluetroider. I husdyrrom hvor det også opptrer stikksnapperog ►gråfluesnapper, mens ► dvergfluesnapfluer, kan man også bruke kjemiske midler med per opptrer jevnlig under trekket og er påvist hek­ andre virksomme stoffer. kende noen få ganger. ►Halsbåndfluesnapper, som nærmest oss hekker i s.ø. Sverige, er påvist bare fluemugg, flueskimmel, parasittsopp på husflue, se noen få ganger her i landet under trekket. De norske soppslekten ^Entomophthora. artene av typiske fluesnappere tilhører slektene Fluen (lat. Musea,), lite stjernebilde på den sørlige Ficedula og Muscicapa. halvkule. fluesopp, Amanita, skivesoppslekt. Typisk for alle Fluenes herre, engelsk originaltittel Lord of tite Flies, fluesopper er rent hvite skiver som er frie fra stilken, roman av William Golding, utgitt 1954 (norsk overs. hvite sporer, ring eller mansjett i øvre del av stilken 1960). Romanen, som var Goldings første, er en (unntatt hos de ringløse) og en slire eller skjellkranpessimistisk og til dels uhyggelig fabel om en gutteser ved stilkbasis. Ringen eller mansjetten er dannet flokk på en ode øy som henfaller til barbari. av et indre hylle, velum partiale, som dekker skivene fluens (av lat. 'strøm'), i fysikken tettheten av energi, på de unge soppene. Sliren, volva, og skjellkransene lys, partikler osv. som strømmer fra alle retninger er rester av et ytre hylle, velum universale, som helt gjennom et område. Fluensen i et punkt er definert innhyller de unge soppene og som også gjenfinnes som mengden av energi, lys m.m. som strømmer inn som hvite hudlapper på hatten hos mange arter. mot en liten kule omkring punktet, dividert med Fluesopp kan lett forveksles med sjampinjonger med arealet til en storsirkel av kulen. Fluensraten er lik ring, men til forskjell fra fluesopp mangler de velum fluensen i løpet av en kort tid dividert med tiden, universale, altså slire, skjellkranser og hudlapper. fluer, to underordener i ordenen tovinger; lavereståModne sjampinjonger har dessuten mørkt brune ende fluer (Brachycera) og høyerestående fluer skiver, og allerede unge sopper har lydelig rosa skjær : (Cyclorrhapha). Alle har tre ledd i antennene, men i skivene til forskjell fra fluesoppenes rent hvite. Den hos de høyerestående har siste ledd et langt, tynt hår dødelig giftige hvite fluesopp kan også lett forveksles I som står ut fra siden. med unge røyksopper, som spises av mange. Som Laverestående fluer er oftest store øg omfatter bl.a. antydet i artsnavnene varierer hattfargen sterkt hos > klegg, ► rovfluer, ►humletluer og ► dansefluer. De de forskjellige artene. Det er registrert 17 arter i Heste er rovdyr på andre insekter. Larvene har en Norge, bl.a. ►rod fluesopp, ►brun fluesopp, ►hvit liten, men hard hodekapsel og er rovdyr eller para­ fluesopp, ►grønn fluesopp, ringløse fluesopper, A. sitter. vaginata og A. fulva og rødnende fluesopp, A. rubeDe høyerestående er små til middels store Huer. scens. ■ Larvene mangler hodekapsel og har høyst ulike Opprinnelsen til navnet fluesopp, som gjenfinnes i 1 levevis, fra planteetere og vedborere til parasitter. mange europeiske språk, f.eks. eng. fly agaric, fr. tue. rovdyr, blodsugere og gjødseletere. Mange høyemouche, er omstridt. Fluesopp har ifølge gamle opp­ i restående fluer har stor økonomisk og medisinsk tegnelser vært brukt som gift mot fluer, men ekspe­ betydning; noen overfører sykdommer ved kontakt t rimenter har gitt motstridende resultater om effek­ i med menneskeføde (►husfluer, ►spyfluer), andre ten. har larver som gjør skade i jord- og hagebruk (►gul­ Bruk. Rod fluesopp har vært et ettertraktet og rot-, ► kål- og ► fritfluer), ►stikkfluer er plagsomme skattet rusmiddel i enkelte tidligere kulturer, særlig i ved stikk, mens ►bremsenes larver snylter i blant det nordøstlige Asia. Spekulasjoner om at de norske annet husdyr. berserkene benyttet rod fluesopp som stimulans er Av nyttige fluer kan nevnes de ►blomsterfluene ikke bekreftet. Udodelighetsdrikken *soma i vedahvis larver lever av bladlus, og ►snyltefluer som i kulturen i India ble trolig utvunnet av rod fluesopp. larvestadiet snylter i skadelige insekter. Flere bloms­ Arter som gul fluesopp. 4. citrina. og grå fluesopp, .4. ter- og snyltefluer anvendes i biologisk skadedyr-

FLUESOPP

----------------------------- 1

Fluesnapperfamilien. Svarthvit fluesnapper, hann.

spissa, er i nyere tid påvist ikke giftige. Ringløse fluesopparter er gode matsopper i stekt tilstand, men giftige som rå. Giftighet. De fleste er giftige; grønn fluesopp og hvit fluesopp er dodelige. Symptomene pa forgiftning inntreffer her forst etter 8-10 timer (unntaksvis så tidlig som 4 limer eller så sent som 24-48 timer), og da er øyeblikkelig legehjelp påkrevd om ikke varige Fluesopp. Øverst: Rød fluesopp. - Nederst: Hattfargen på grønn fluesopp varierer sterkt fra lys og mørkere grønn til nyanser med gult og gråbrunt. Legg merke til den kraftige sliren ved stilkbasis, ring og hvite skiver som er frie fra stilken.

FLUEVEKT

skader i lever og nyrer, eller død skal inntreffe. Giftvirkningen skyldes syklopeptider, såkalte amatoksiner og phallotoksiner, hvorav a- og ^-amanitin, som angriper i cellekjernene og forstyrrer RNAsyntesen, er farligst. Leverskadene gir seg til kjenne etter 2-3 dager, nyreskadene etter 4-7 dager. Døds­ fall kan komme så sent som en uke etter inntaket, men organfunksjonen kan også normaliseres etter 1-3 uker. Det finnes ingen motgifter mot amatoksinforgiftning. Behandlingen består i magetomming, inntak av aktivt kull og tilførsel av væske for å mins­ ke sjansen for uttørring. ► PanterAuesopp, A. pantherina, og rød fluesopp er mindre giftige, men dødsfall kan inntreffe hos barn og svekkede personer. Giftene er vesentlig nervegifter, til dels med hallusinogene virkningen Andre forgiftningssymptomer er mage-tarmbesvær (kval­ me, diaré og oppkast). Forgiftningssymptomene inntreffer her raskt, oftest etter 'A-2 timer. Giften muskarin, som førsle gang ble isolert fra rød fluesopp, finnes bare i ubetydelige mengder her. Hovedgiftene er de atropinlignende, psyko-aktive stoffene ibotensyre, muskimol og muskazon. For­ giftning av disse fluesoppartene behandles med tømming av magesekken, tilførsel av aktivt kull og forbindelser som hindrer virkningen av nervegiftene. C GG/FEE fluevekt, i boksing vektklasse under bantamvekt, for

amatører inntil 51 kg (kvinner 50 kg), profesjonelle inntil 50,8 kg (112 pund). Også tidl, betegnelse pa vektklasser i bryting og vektløfting (inntil 52 kg). Lett fluevekt er for amatører inntil 48 kg (den letteste herreklassen) og for profesjonelle inntil 49 kg. I profesjonell boksing dessuten superfluevekt el. lett bantamvekt (mellom fluevekt og bantamvekt). Se også ►boksing (tabell). flueåte, Limacina helicina, snegleart i ordenen skallbærende vingesnegler, Thecospmata. En liten svøm­ mende (pelagisk) vingesnegl, som i våre farvann kan finnes i slike mengder at den spiller en viss rolle som åte for sild og annen småfisk. flufenazin, legemiddel med antipsykotisk virkning. Det brukes ved lette depresjoner preget av angstinnslag, akutte og kroniske psykoser, schizofreni og ved abstinenssymptomer ved alkoholisme og narko­ mani. Flugleidir, islandsk flyselskap grunnlagt 1973. Inter­ nasjonalt brukes navnet ► Icelandair. Flugumyri [Augumitri] (norrønt Flugumyrr), høvdingsetei Skagafjaråarsysla på Nord-Island, kjent fra Sturlungasaga for mordbrannen «Flugumyrarbrenna» 1253, da høvdingen Gizurr Porvaldsson, som 1241 hadde talt Snorre Sturlason av dage, ble overfalt av flere andre høvdinger. Gizurr selv reddet seg, men hans hustru og tre sønner omkom, fluidalstruktur, eller flytestruktur, opptrer i enkelte magmatiske bergarter, særlig lavaer, og består i at tidlig utkrystalliserte mineraler er ordnet parallelt med strømningsretningen for bergartssmelten. fluid bed, se ►virvelsjikt. Auidekstrakt, spesiell form av et drogeuttrekk, van­ ligvis innstilt slik at 1 del fluidekstrakt svarer til 1 del droge. fluidisering (av lat. 'flyte'), prosess hvor væske eller gass passerer opp gjennom et partikkelsjikt med tilstrekkelig stor hastighet til at partiklene svever, men ikke så stor at de rives med av strømmen. Det fluidiserte sjikt oppfører seg pa mange måter som en væske. Se ►virvelsjikt. fluidistor, fork, for eng. fluidic transistor, mekanisk forsterker- og styre-element som til en viss grad ligner en transistor, men som utnytter strømmende væske eller gass istedenfor elektroner. Styrevirkningen er basert på at retningen av en væske- eller gasstråle kan forandres ved å sende en svakere stråle (styrestrålen) på tvers av hovedstrålen. I analog- eller proporsjonaifluidistoren kan hoved­

strålen forskyves kontinuerlig, og fordeles forholds­ Auksolje, biprodukt ved fremstilling av smøreolje o.l messig mellom to utløp. I en digital- eller bistabil Den benyttes til innblanding i asfalt for å justere fluidistor har hovedstrålen to mulige stabile stillinger penetrasjon og/eller andre egenskaper. (til to forskjellige utløp), og kan styres fra den ene til Auktskudd (jakt), skudd med hagle mot småvilt i den andre ved en kortvarig påvirkning med styrestrå­ (høy) fart, se også ►jaktskyting. len. Fluidistoren er interessant som modell for en Auktuasjon (avlat.), bølgebevegelse, foranderlighet transistor, men har ikke fått særlig praktisk anven­ stigning og fall (om aksje- og valutakurser o.l.). delse. fluktuere, stige og falle, veksle. fluiditet (av lat. 'flyte'), evne til å flyte, det motsatte Aumazenil, legemiddel som brukes mot forgiftning av (har invers verdi av) viskositet; spesielt visse (motgift, antidot) av ►benzodiazepinderivater (sove kondenserte stoffers evne til å flyte utover som en midler og beroligende midler). tungtflytende væske under påvirkning av tyngden eller et sentrifugalfelt. Se ►superfluiditet. Aunitrazepam, et ►benzodiazepinderivat som bruke som sovemiddel. Det virker søvnfremkallende, fluidum (lat., 'flytende'), eldre betegnelse for flytende angstdempende og muskelavslappende. stoffer og til dels også for gasser. Brukes ofte om alkoholholdige drikker. Auoceritt-(Ce) (av Auor, cerium og -itt), tidligere kall tysonitt, et gulaktig til brunlig mineral. Det er et Auk, flik, flygg, ytterste trekantede eller hjerteforme­ fluorid av cerium og andre lantanoider, med kjemisl de del av armene på et skipsanker. Se ►anker. formel CeF}. Mineralet krystalliserer heksagonalt. flukonazol, C13HI2F,N6O, legemiddel som brukes mot Opptrer på granittpegmatitter, i Norge bl.a. i Tyssoppinfeksjon, særlig av t-Candida albicans og ► Crypfjord-området og Tørdal i Telemark. tococcus neoformans. Det er et triazolderivat som fører Auoksetin, virkestoff i antidepressiva av den typen til defekter i soppens cellemembran. som omtales som lykkepille, et fenyloksypropyfluks (av lat. 'strøm') (fys.), i konkret betydning laminderivat med selektiv serotoninreopptakshembetegnelse på en strøm av lys, væske, partikler, ener­ mende virkning, molekylformel CjyH^ClFjNO. gi o.a. gjennom en flate. I abstrakt betydning brukes Fluoksetin er et racemat av to enantiomerer med fluks for å angi styrken av et vektorfelt. like kraftig virkning. Betegnelsen ble innført i fysikken av M. Faraday for å beskrive magnetfelt, men blir nå brukt ved alle vektorfelt, som elektriske felt, hastighetsfelt ved strømning i gasser og væsker osv. Slike vektorfelt kan beskrives ved feltlinjer som overalt har samme ret­ ning som vektoren som feltet beskriver. Styrken av feltet, dvs. størrelsen av vektoren, angis ved tettheten av feltlinjer. Fluksen gjennom en flate er lik det totale antall feltlinjer gjennom flaten, og flukstettheten på et sted er lik fluksen dividert på arealet av flaten. Auor (av lat. 'Ayt, strømning'), ikke-metallisk grunn Auksjon (av lat. 'flyte') (mat.) er hos Newton beteg­ stoff som tilhører gruppe 17, halogenene, i grunn­ nelsen for den deriverte av en funksjon y, og den ble stoffenes periodesystem. Naturlig forekommende vanligvis betegnet med y. Den uavhengige variable Auor består utelukkende av isotopen l9F. Radioakti­ eller fluent var i alminnelighet tiden, og Auksjonen ve isotoper med nukleontall fra 17 til 22 kan frem­ ble derfor oppfattet som en hastighet. Newtons ter­ stilles kunstig, de har halveringstider fra 4 sekunder minologi benyttes av og til i mekaniske problemer, for 22F til 110 minutter for 18F. men for øvrig er den avløst av Leibniz' betegnelser. Forekomst. Det er estimert at jordskorpen innehol­ Notasjonen y er fortsatt vanlig i bruk for å betegne der 0,03 vektprosent fluor. Viktige fluorholdige tidsderivasjon (derivasjon med hensyn på tiden). Se ► differensialregning. mineraler er fluoritt (Ausspat), CaF2, kryolitt, Na,AlF6, og Auorapatitt, Ca5(PO4),F. fluksmeter, instrument for måling av magnetisk Kjemiske egenskaper. Fluor er ved romtemperatur fluks. Vanligvis også brukt som betegnelse på instru­ en svakt gul, meget reaktiv gass som består av toment hvor man måler Aukstettheten (induksjonen) atomige molekyler. F,. Ved 0 °C og 1 atm er gassens direkte. densitet 1,696 g/dm3. Fluor er det sterkeste kjemisk, Konstruksjon, virkemåte. Den enkleste form for fluks­ oksidasjonsmiddel. Det kan derfor ikke frigjøres fra meter består av et følsomt ballistisk galvanometer kjemiske forbindelser ved rene kjemiske reaksjoner. som er overdempet, slik at instrumentet etter å ha Fluor er det mest elektronegative av alle grunn­ slatt ut beveger seg meget langsomt tilbake til likestoffer og har alltid formell ladning -1 i forbindelser. vektsstillingen. Instrumentet er tilkoblet en spole Det er blitt laget Auorforbindelser av alle grunnstof­ med et kjent viklingsareal. Når spolen føres inn i, fer. Det blir betraktet som det mest reaktive grunn­ trekkes ut av eller dreies i et magnetfelt, induseres en stoff og reagerer raskt med mange andre grunnstof­ strøm i spolen. Strømstøtet (produktet av strøm og fer som svovel, fosfor og mange metaller. Fluor tid), som er proporsjonalt med endringen i den mag­ reagerer eksplosjonsartet med hydrogen allerede netiske fluks gjennom spolen, måles med galvanoved -252 °C, og det reagerer heftig med hydrogenmeteret. Av det målte utslag på instrumentet kan holdige forbindelser som vann, ammoniakk og den magnetiske induksjon beregnes. Måleusikkerorganiske stoffer. Derfor er fluor meget giftig. Mange heten for slike Auksmetere er sjelden bedre enn ca. Auorforbindelser, særlig uorganiske, er også giftige, 2 %. og kan forårsake dype, etsende sår. Spesielle typer. Noe nøyaktigere er instrumenter som utnytter ►Hall-effekten i en halvleder som plasseres i magnetfeltet. De mest følsomme Auksmetere er NMR-Auksmetere, hvor man med en nøyaktighet på FLUOR ca. 10~6 kan bestemme den frekvens som induserer Kjemisk symbol F en overgang mellom to spinntilstander av atomkjer­ 9 Atomnummer ner til bestemte stoffer som er anbrakt i magnetfeltet. 18,998403 Relativ atommasse Frekvensen er proporsjonal med den magnetiske Smeltepunkt -219,6 °C flukstetthet og med kjernens magnetiske moment, Kokepunkt -188,1 °C og når dette er kjent, kan derfor Aukstettheten bereg­ 1,505-10 3g/cm3 Densitet nes (se ►kjernemagnetisk resonans). En nyere meto­ Oksidasjonstall -I de for maling av små verdier av magnetisk fluks eller [He]2s22p5 små forandringer av fluksen, utnytter kvante-effekElektronkonAgurasjon ter i superledende tunneldioder.

237

luminescens, som opphører momentant når energitil­ førselen som frembringer luminescensen, stanser. Fortsetter et kaldt legeme å sende ut lys også etter at energitilførselen er opphørt, kalles prosessen fosfore­ scens. Egenskaper. Noe skarpt skille mellom fluorescens og fosforescens finnes ikke. Lysintensiteten avtar i alle slike prosesser eksponensielt med tiden og ka­ rakteriseres ved svekningstiden, dvs. den tid som medgår for at lysintensiteten skal avta til 1/e av sin opprinnelige verdi (e er grunntallet i det naturlige logaritmesystem). I praksis regnes vanligvis proses­ ser hvor svekningstiden er mindre enn ett mikrosekund som fluorescens, men dette er et tilfeldig valgt skille. Alternativt defineres nå som fluorescens de luminescerende prosesser hvor svekningstiden er uav­ hengig av temperaturen i stoffet. I de fleste tilfeller stemmer de to definisjoner overens, men lumi­ nescens fra enkelte stoffer (uranylsalter og enkelte faste stoffer aktivert med lantanoider) med svekningstid på mellom et sekund og et millisekund, må etter den siste definisjon kalles langsom fluorescens. Navnet skyldes at fenomenet først ble iakttatt ved mineralet fluoritt (flusspat), CaF,. Siden har man vist at en rekke andre mineraler, organiske forbin­ delser og polymere stoffer kan fluorescere. Anvendelser. Fluorescerende stoffer med svekningstid på mellom 10~7 og 10~9 s anvendes som detekto­ rer for ioniserende stråling i scintillasjonstellere. Lysglimtene som følger når en partikkel treffer telleren, registreres elektronisk. For å kunne tillate størst mulig tellehastighet, må glimtet ha sa kort varighet som mulig. Ved de fleste andre anvendel­ sesområder, hvor man ser på det utsendte lys direkte eller undersøker det spektroskopisk, spiller det liten rolle om lysutsendelsen foregår i lopet av 10-’ eller 10-9 s. Man kan derfor også bruke fosforescerende stoffer. Om dette og om måten å frembringe fluores­ cens på, se ►luminescens. Se også ►fosforescens, ► fotoluminescens. fluorescenslampe [-sens-], utladningslampe hvor det meste av den produserte stråling ligger i det ultrafio­ lette området og blir omgjort til synlig lys ved hjelp av fluorescerende materiale (lysstoff) i lampens (rørets) vegger. fluorescensmikroskop [-sens-], optisk mikroskop der man bruker en lyskilde som sender ul ultrafiolett stråling, fiolett og til dels blått lys og derved frem­ bringer fotoluminescens i objektet som betraktes. Kildene for den karakteristiske fluorescerende eller fosforescerende strålingen viser seg tydelig i objektbildel og kan gi verdifulle opplysninger om prepara­ tets sammensetning. fluorescens- ogfosforescensspektrometri [-sens-], metode i spektroskopien hvor grunnstoffer eller kjemiske forbindelser detekteres eller kvantifiseres ved å måle karakteristisk emisjon av elektromagne­ tisk stråling (fluorescens eller fosforescens) fra ato­ mer. ioner eller molekyler, etter at de er bestrålt med elektromagnetisk stråling. Atomfluorescensspektrometri benyttes til å detektere eller kvantifisere grunnstoffer. Se ►atomfluorescens­ spektrometri. Molekylærfluorescens- og fosforenscensspektrometri Strukturformel (fellesbetegnelse: fotoluminiscens) benyttes for å bestemme uorganiske og organiske forbindelser. fluoresceinangiografi, diagnostisk metode for underMetoden er basert på at noen stoffer emitterer strå­ j søkelse av netthinnens og årehinnens blodforsyning. ling etter at de er bestrålt. Ved bestrålingen (ved gitte I Man setter det grønne fargestoffet fluorescein inn i * bølgelengder i synlig-UV område som stoffet kan ’ en blodåre på armen, og fotograferer øyebunnen absorbere) går noen av elektronene i atomenes gjennom et blått filter. Når fargestoffet passerer øyet, ytterste skall over i mer energirike tilstander. Når kommer netthinnens blodårer (arterioler, kapillærer elektronene går tilbake til grunntilstanden. sendes og vener) tydelig til syne. Lekkasjesteder i karveggen det ut stråling ved karakteristiske bølgelengder. kan påvises ved at fargestoffet siver ut i omgivelsene Fordi tilbakegangen til grunntilstanden (relaksasjofra blodåren. Metoden har stor anvendelse, ikke nen) ikke skjer direkte, men i flere trinn, vil strålin­ minst hos pasienter med diabetes. gen som emitteres ha lengre bølgelengde (mindre fluorescens [-sens] (av lat. 'strømning'), lysutsendelenergi) enn strålingen som stoffet først ble eksponert je fra kalde (ikke glødende) stoffer, dvs. former for

Fremstilling. Fluor fremstilles ved først å lage hydrogenfluorid ved å behandle fluoritt med konsent­ rert svovelsyre: CaF, + H,SO4 = 2HF + CaSO4. Hydrogenfluoridet blandes deretter med kaliumfluorid (omtrent i forholdet 1:4), og fluor fremstilles ved elektrolyse av smeiten ved temperaturer rett under 100 °C. Anoden består vanligvis av karbon og kato­ den av stål med lavt innhold av karbon. Elektrolysen utføres i kar av stål, kobber eller nikkel. Til tross for at fluor er meget reaktivt, kan det oppbevares i kar av disse metallene fordi det dannes beskyttende sjikt av fluorider. Bruk. Fluor har stor praktisk anvendelse, vesentlig i form av sine forbindelser. Se ► fluorforbindelser. Historikk. Fluor ble oppdaget av C. W. Scheele i 1771 i form av fluorid, men ble først fremstilt som grunnstoff av H. Moissan i 1886 ved elektrolyse av flytende hydrogenfluorid, HF, ved temperatur under 0 °C i et platinakar og med platinaelektroder. PKK fluordatering, fluorprøve, bestemmelse av alder på benrester ved hjelp av fluorinnholdet. Er basert på at iluor i grunnvannet over tid forbinder seg med kalsiumfosfatet i bena. Eldre ben vil derfor innholde mer fluor enn yngre. Metoden kan bare benyttes pa materiale som er yngre enn et par millioner ar. fluorel, handelsbetegnelse for en høyfluoridert syntetisk gummi som er bestandig overfor drivstof­ fer, organiske løsemidler og ozon. Det ble videreut' iklet som følge av brannen i et Apollo-fartøy på Cape Kennedy i 1967, der tre astronauter omkom, fluorelastomerer, fellesbetegnelse på fluorholdige, gummielastiske polymerersom f.eks. kopolymerer < v vinylidenfluorid og heksafluorpropylen, fluorert silikongummi, heksafluorpropylen og fluorerte polyakrylater. De er særlig egnet til anvendelser hvordet kreves stor kulde-, varme-, kjemikalie- og oljebestandighel. fluorescein, organisk fargestoff som består av røde krystaller. Løselig i alkohol, men ikke i vann. Er \ annet basisk, løses det også her og gir gul farge og praktfull grønn fluorescens, som forsvinner når løsningen gjøres sur. Fluorescein har formelen C20Hl2O5, hører til ftaleinene og kan fremstilles ved å smelte ftalsyreanhydrid med resorcinol i nærvær av sinkklorid. Anvendelse. Fluorescein har ingen betydning som largestoff for tekstiler, men anvendes noe til marke­ ring i sjøvann; til grunnvannsundersøkelser, særlig innen karsthydrologi og til fremstilling av eosin. Fluorescein brukes i diagnostisk øyemed ved øye­ sykdommer, bl.a. til å farge epiteldefekter i øyets hornhinne (ved betennelser), samt til tåreveisundersøkelse hos barn. Dryppet i øyet vil fargestoffet passere med tårene ned til nesen, der det kan gjen­ finnes hvis tåreveiene er åpne og funksjonerer i normalt.

FLUORFORBINDELSER I

for. For eksempel vil mange stoffer emittere synlig lys etter bestråling med ultrafiolett lys. Forskjellen mellom fluorescens og fosforescens er stråiingens levetid. Fluorescens opphører straks bestrålingen slutter (varighet 10-7 - IGF9 s) mens fosforescens har lengre varighet (1 (M - 10 s eller mer). Dersom et stoff både gir fluorescens og fosfo­ rescens, vil sistnevnte stråling ha de lengste bølge­ lengdene. Emisjonspekterene gir informasjon som kan iden­ tifisere et stoff, og måling av intensitet av strålingen benyttes for å bestemme stoffet kvantitativt. Meto­ dene er meget følsomme for visse stoffer. Det er færre stoffer som gir fosforescens enn fluorescens, noe som medfører at fosforescensspektromelriske metoder er mer spesifikke, men har et mindre an­ vendelsesområde. Metodene er mye benyttet innen biokjemi. Instru­ menter som benyttes i fluorescens- og fosforescensspektrometri kalles fluorometre og spektrofluorometre. fluorescensspektrometri, se ►fluorescens- og fosforescensspektrometri. fluorescere [-sere] (av lat.), sende ut lys ved fluore­ scens eller ha evnen til å sende ut slikt lys. fluorescerende pigmenter [-serende -], gir pga. sin fluorescens en mer intens fargevirkning enn vanlige pigmenter når de utsettes for belysning, særlig sollys. De brukes derfor ofte i maling og trykkfarger for iøynefallende dekorasjoner, reklameplakater osv. Se ► fosforer. fluorforbindelser, kjemiske forbindelser hvor grunn­ stoffet fluor inngår. Fluor er et særlig reaktivt grunn­ stoff og danner et stort antall kjemiske forbindelser, bade organiske og uorganiske. Av grunnstoffene er fluor det desidert sterkeste oksidasjonsmiddelet (se ► spenningsrekken, ►standard elektrodepotensial). I tillegg er reaktiviteten stor ved at del foreligger i gassfase. Grunnstoffets utpregede evne til å inngå i kjemiske forbindelser kan forstås ut fra fluoratomets sterke elektronegative karakter (se ►elektronegativitet). Med elektronkonfigurasjonen ls22s22p5 og dermed 7 elektroner i ytterste elektronskall, mangler fluoratomet bare ett elektron på full oktett. Fluoratomet viser stor tilbøyelighet til å oppnå dette, enten ved å ta opp ett elektron fra andre grunnstoffets atomer under dannelse av fluoridionet F", eller ved å danne en enkel kovalent binding, der ett elektronpar deles med andre grunnstoffets atomer. I begge tilfeller tilskrives fluor oksidasjonstallet -1, og fluor er et typisk enverdig grunnstoff. Også i forbindelsen oksygenfluorid OF2 er oksydasjonstallet -I, dvs. oksygen har det uvanlige oksidasjonstall +11. De binære forbindelser fluor danner med andre grunnstoffer kalles fluorider. Med unntak av edelgas­ sene helium, neon og argon, kjenner man fluorider av alle andre grunnstoffer. Egenskapene til fluorider avviker ofte betydelig fra trender for de øvrige halo­ gen ene. UORGANISKE FLUORFORBINDELSER

De uorganiske fluorider kan deles i flyktige og ikkeflyktige, og de ikke-flyktige kan videre deles i to undergrupper. Den ene undergruppen omfatter ioniske fluorider som krystalliserer med ionegitre, dvs. tredimensjonale krystallstrukturer som er regel­ messig bygd opp av positive metallioner og negative fluoridioner, Fu Typiske eksempler er alkalimetallog jordalkalimetallfluoridene. Disse fluoridene kan betraktes som salter av flussyre, HF. Av denne avle­ des normale fluorider Me'F og Me"F,, f.eks. natriumfluorid NaF og kalsium fluorid CaF, (flusspat) samt hydrogenfluorider (sure fluorider), Me'HF2, f.eks. kaliumhydrogenfluorid, KHF,, som anvendes til fremstilling av fluor. Den andre undergruppen omfatter kovalente metallfluorider, der krystallstrukturen kan beskrives som tredimensjonale nettverk av F-koordinasjonspolyedre. Et eksempel er aluminiumtrifluorid, A1F,.

23,^

FLUORIDER I------------

De flyktige uorganiske fluorider er av molekylær natur. Eksempler er hydrogenfluorid, HF, bortrifluorid, BF;, og silisiumtetrafluorid, SiF4. Bindingstypen er polar-kovalent. Fordi de er molekylære og ikke danner tre-dimensjonale, tette strukturer, har de lave smelte- og kokepunkter og er reaktive. Kationet har oftest et høyt, ofte det høyest mulige oksidasjonstrinn. Forbindelsene er vanligvis fargeløse. Fluor-anioner som f.eks. A1F65~ og SiF64-, er meget stabile. Dette er årsaken til at noen metaller som ikke loses av andre syrer, f.eks. titan og zirkon, loses av flussyre. Fisjonabelt uran 2”U

til kjernereaktorer konsentreres i form av det flykti­ ge uranheksafluorid 235 UF 92 1 6

som deretter reduseres med hydrogen og magnesi­ um til metall. Fluorider benyttes som tilsetningsstoffer til smelting ved elektrolyse av aluminium. ORGANISKE FLUORFORBINDELSER

Et stort antall organiske fluorforbindelser er kjent. De kan betraktes som avledet av tilsvarende organis­ ke hydrogenforbindelser ved at hydrogenatomer er blitt erstattet med fluoratomer. Organiske fluorfor­ bindelser har viktige tekniske anvendelser, som smøremiddel, isolasjonsstoff, impregneringsmiddel for tekstiler, lær og papir, brannslokningsmiddel, metallbehandlingsmiddel, som utgangsstoff for fremstilling av viktige høypolymere plaststoffer. Som eksempel kan nevnes det fullstendig fluorerte tetrafluoroeten, C2F4, eller F,C = CF2, som ved polymerisasjon gir det viktige plaststoffet ► teflon, som pga. sine mange verdifulle egenskaper har fått en utstrakt anvendelse. Andre eksempler er de delvis fluorerte metanderivater CF2C12, CF,Cl og CF.H, som under navn av ►freon i stor grad tidligere ble brukt som kjolevæske i kjoleskap, fryseanlegg, og som drivstoff i aerosolbokser («spraybokser») m.m. Slike gasser er nå forbudt pga. deres skadelige virkninger på det beskyttende ozonlaget som omgir Jorden. GIFTIGHET OG FYSIOLOGISKE VIRKNINGER

Uorganiske fluorider. Alle uorganiske fluorider som er merkbart løselige i vann, er giftige ved svelgning. Selv så lite som 1 50 mg natriumfluorid kan fremkal­ le alvorlige forgiftninger og 5-10 g er dødelig dose ved en legemsvekt på 70 kg. Kronisk fluorforgiftning, fluorose, hos mennesker vil kunne oppstå gjennom opptak av 0.2-0,4 mg per dag per kg le­ gemsvekt gjennom meget lang tid. Hos mennesket er kronisk fluorforgiftning sett bl.a. hos kryolittarbeidere, men symptomene er her oftest mindre dramatiske; de kan imidlertid føre til total invaliditet pga. forkalkninger i sener og muskelfester. En indikasjon på et mildt overskudd av fluorid er dannelsen av brune flekker på tennene. Den vanlige kilde for slike små mengder av fluorider er drikke­ vannet, men for å fremkalle en mer alvorlig flekkdannelse, må drikkevannet inneholde mer enn 12— 14 mg fluorid per liter. Det ansees som utvetydig fastslått at et fluoridinnhold i drikkevann på 1 mg per liter virker forebyggende mot tannkaries, og at en daglig tilførsel av slike små mengder fluorid motvirker knokkelskader hos eldre mennesker. Pa huden kan løselige fluorider pga. hydrolyse til flusssyre fremkalle sviende sår som vanskelig leges. Ved hud- og øyeskader må det straks foretas omhyggelig vasking med rikelige mengder vann, og lege bor søkes. Organiskefluorforbindelser. De fysiologiske virknin­ ger av organiske fluorforbindelser er pga. deres store mangfoldighet mer kompliserte. Mettede karbonfluorider ansees for å være verken giftige eller nar­ kotiske. Fri monofluoroeddiksyre, CH2FCOOH, er derimot f.eks. årsak til flere tropiske planters store giftighet. Estere av monofluorofosforsyre, H,FPO,, er kjent som nervegasser.

Veterinærmedisin. Hos husdyr kan man se fluorfor­ giftning hvis det er for mye fluor i planter, vann eller mineralnæring. Fluor kan akkumuleres i knokkelsystemet, men det kan ta lang tid før sykdommen viser seg. Til storfe og sau er angitt maksimumsgren­ se på 0,003 % fluor i foret. Før det ble installert effektive renseanlegg, opptrådte til dels alvorlige fluorforgiftninger hos husdyr i områder omkring aluminiumfabrikker. Fluor finnes i støv og røyk fra kryolitt og kan legge seg på plantene. Forplanter kan på denne måten få høyt fluorinnhold. Bartrær blir brune og tørker inn. Gress og korn synes ikke å ta skade. Hos dyr viser sykdommen seg bl.a. ved stivt og tort hårlag, stiv gange, ofte med halthet, knokkeloppdrivninger, samt tyggevanskeligheter på grunn av ujevn slitestyrke i tennenes tyggeflate og emaljedefekter. På dette stadium må dyrene avlives, da de ellers ville sulte i hjel på grunn av tyggevanskelighetene. Fluor i tannpleien. Fluorider har en forebyggende virkning på tannråtesykdommer. Fluoridene påvir­ ker de- og remineralisasjonsprosessene i tannemaljen på en gunstig måte, slik at utviklingen av tannrå­ te hindres. Kariesreduksjonen i Norge og mange andre europeiske land fra begynnelsen av 1970årene antas å komme av økt bruk av fluorholdig tannpasta. Virkningen av fluorholdig tannpasta begrenses til munnhulen og tennene. Fluoridering av drikkevann er gjennomført i man­ ge vannverk i USA og Vest-Europa for å nedsette angrepet av tannråtesykdommer. Fluorideringen gjøres ved at drikkevannet tilsettes ca. 1 del fluorid per million deler vann, 1 p.p.m. Denne konsentra­ sjonen er ikke skadelig. Fluoridering av drikkevann er ikke tillatt i Norge. fluorider, de binære forbindelser fluor danner med andre grunnstoffer, se ►fluorforbindelser. fluoritt (av lat. 'flyte' og -itt), flusspat, mineral som opptrer i alle mulige farger, oftest fiolett. Mineralet er meget utbredt, særlig på ganger og sprekker i granitter og deres kontaktsoner. Det krystalliserer kubisk, og spalter lett i fire retninger etter oktaede­ ret. Kjemisk er det et kalsiumfluorid, CaF2. I mange tilfeller viser mineralet fluorescens, dvs. det utsender synlig lys av forskjellig farge ved bestråling med ultrafiolett lys. Også fosforescens kan forekomme, slik at lysutsendelsen fortsetter i kortere eller lengre tid etter at bestrålingen er opphørt. En annen inter­ essant egenskap ved enkelte fluoritter er termoluminescens, dvs. lysutsendelse ved svak oppvarming. Bruk, utvinning. Mineralet har stor økonomisk betydning, og har sitt navn fra bruken i metallurgis­ ke smelter som et flussmiddel. Foruten i smelteindustrien (stål og aluminium), har det anvendelse i emalje- og glassindustrien og til fremstilling av kjemikalier (flussyre). Feilfrie krystaller brukes til optiske formal. Det har tidligere vært drift på fluoritt flere steder i Norge, særlig i Kongsberg-området Fluoritt

FLUORITT Kjemisk formel Hardhet Densitet Krystalliserer kubisk

CaF2 4

3,1-3,2 g/cm’

(Lassedalen gruve) og Telemark (Tveitstå ved Ban­ dak). En yttrium- og ceriumrik varietet, yttrofluoriti er beskrevet fra Hundholmen i Tysfjord. fluorografi, tidligere brukt røntgenundersøkelse der fullformat røntgenfilm ble erstattet av småbilder (ofte 100 mm bilder) tatt med et småbildekamera. Kameraet foreviget bildet på bildeforsterkerens utgangsskjerm. Stråledosen per bilde var lavere enn på fullformatbilder og raske bildefrekvenser var muliggjort. Digitale radiologiske teknikker har er­ stattet fluorografi. fluorometer, enkelt instrument til kvalitativ eller kvantitativ bestemmelse av stoffer som gir fluore­ scens eller fosforescens. Instrumentet har filtre for å velge ut et bølgelengdeområde for bestråling og et bølgelengdeområde for måling av emisjon. Mer avanserte instrumenter er spektrofluorometer som har en eller to monokromatorer for å velge ut bølge­ lengdene som skal benyttes. fluorose, kronisk forgiftningstilstand som skyldes foi stort opptak av grunnstoffet fluor i kroppen over lengre tid. Årsaken er vanligvis for mye fluor i drik­ kevannet eller overdrevent inntak av fluortabletter, men også fluorholdig tannpasta eller munnskyllevæske, hos barn. Fluorose kan også opptre hos arbeidere i aluminiumsverk. Misfargede flekker på tennene (dental fluorose) er vanlig ved fluorose, spesielt hos barn etter overdreven fluortilførsel som skal forebygge tannråte. Dental fluorose alene an­ sees for å være ufarlig. Knokkelforandringer med økning i kalktetthet i ryggvirvlene og utbredte, uregelmessige forkalkninger av leddbånd og med benpåleiringer er derimot sjeldnere, men kan bl.a. sees ved langvarig fluoridbehandling av osteoporose fluroskopi, gjennomlysning ved hjelp av røntgen­ stråler. For midten av 1960-årene ble direkte fluoroskopi utført ved at radiolog i mørkt rom direkte betraktet en fluoriserenede skjerm som røntgenstrå­ lene gjorde lysende. Senere, etter innføring av bildeforsterker, kunne bildet på forsterkerens utgangs­ skjerm fanges opp av et TV-kamera og overføres til monitor og betraktes i dagslys. Ved gjennomlysning betraktes levende bilder, for eksempel kontrastmiddelpassasje gjennom spiserøret, magesekkens tømningsmønster eller mellomgulvets bevegelser ved pusting. fluoro-uracil, forkortes ofte FU eller 5-FU, cellegift a\ antimetabolitt-type. Et av de mest brukte medika­ menter ved kreft, bl.a. brystkreft og mage-tarmkreft FU, kombinert med andre medikamenter, gis både som tilleggsbehandling etter operasjon, og som lindrende behandling ved langtkommet kreft, fluorplast. fellesbetegnelse på fluorholdige plasttyper, dannet på basis av polymerer og kopolymerer av tetrafluoretylen, klortrifluoretylen, heksafluorpropylen, polyvinylfluorid, polyvinylidenfluorid m.fl. De er relativt kostbare og brukes der hvor kravene til varme-, kjemikalie- og oljeresistens, elektrisk isolasjonsevne (også høyfrekvens) eller lav friksjon er spesielt store. flurigg, lav rigg på nordlandsbåt, brukt under selve fisket. Under langfart brukes hoy rigg, lauparrigg. fluroksypyr, 4-amin-3,5-diklor-6-fluor-2-pyridyloksyeddiksyre, ugressmiddel som tas opp gjennom bladene og virker systemisk. Handelsnavn Starane 180. Fluroksypyr blir brukt mot løvkratt og annet ugress langs jernbanelinjer og på veikanter. Flurok­ sypyr inngår dessuten som partner, dels i fabrikkpro-

FLY

239 vertikalstabilisator med sideror

bakre «kjøkken» og toaletter

skrogets midtre del med nødutganger

skrogets akterparti

seter for forste klasse

horisontalstabilisator med høyderor

ytre høyre ving

bakre inn/utgang

skrogets forreste del seter, instrumentpanel cg kontrollorganer i cockpit fremre «kjøkken»

matbeholdere for bakre «kjøkken»

indre flaps indre balanseror

ytre flaps

plater for spalteflaps-virkning

hiuldor

, . vingeforkant

nesedeksel av plast for værradar

fremre inn/utgang

opptrekkbart nesehjul

motorfeste luke til bagasjerom

toalett nedre del av skrogets midtparti

venstre hovedhjul med opptrekksmekanisme

motorens luftinntak

ytre balanseror ' ytre venstre ving

turbojetmotor med reverseringsmekanisme og lyddemper

Fly. Et passasjerflys deler og innredning.

Juserte blandinger og dels i blandinger som dyrke­ ren selv lager, til bruk i gressmark og kornåker, flush [HaJ] (eng., muligens fra lat. 'strøm'), i poker fem kort i samme farge. Straightflush er fem kort i rekkefølge i samme farge, royal straight flush de fem høyeste kortene i en farge. flushdekk [AaJ-] (første ledd av eng. 'slett, rett'). 1 Slett dekk uten trinn eller oppbygg som bakk, poop osv. 2 Dekk med ►flushluker. flushluke [AaJ-] (første ledd av eng. 'slett, rett'), lasteluke på skip i flukt med dekket, uten oppstikkende lukekarmer, mest brukt i mellomdekk for å muliggjøre kjøring med gaffeltruck eller andre kjøre­ tøyer. flussmiddel (av ty. 'flyte'), tilsetninger som benyttes i metallurgiske prosesser for å overføre ildfaste stoffer til et lettsmeltelig, flytende slagg. Kalk og kvarts kan virke som flussmidler ved forslagging av sure henholdsvis basiske oksider. Et særlig effektivt flussmiddel er flusspat (fluoritt), som har fått sitt navn av denne grunn. Ved fremstilling av emaljer og av glasurer for keramiske produkter benyttes bl.a. boraks og soda som flussmiddel. En viktig anvendel­ se av flussmidler har man ved sveising av alumini­ um (fluorider og klorider), ved slaglodding (ofte med flussmidler på basis av borater), ved lodding og ved forsinking (klorider). flusstål (av ty. 'flyte'), stål fremstilt via flytende tilstand, i motsetning til sveisjern. Da praktisk talt alj stål nå fremstilles ved smelting, er betegnelsen flussstål etter hvert blitt overflødig. flussyre (av ty. 'flyte'), vannløsning av hydrogenfluorid, HF. Den vanlige handelsvaren inneholder ca. 40 % HF, men flussyre kan fås i konsentrasjoner opptil 85 % HF. Egenskaper. Som syre betraktet er flussyre middels sterk og langt svakere enn f.eks. saltsyre. 1 flussyre er

hydrogenbindinger av meget stor betydning. I fast, ren, tilstand finnes ...H -F ...sikksakk-kjeder, i gassfase ved 80 °C finnes ringer av heksamer (HF)h. I vandig løsning finnes betydelige konsentrasjoner av kompleksionet [HF2]_. I dette er et F~-ion bundet til et HF-molekyl ved hjelp av hydrogenbinding [FF#:]Saltene av flussyre kalles fluorider, se ►fluorforbindelser. Flussyre danner to rekker av salter. De normale fluorider Me‘F, Me“F2 og MeniF, kan betraktes som avledet av flussyre ved å erstatte hydrogenatomer i HF med metallatomer. Hydrogenfluoridene (sure fluorider) Me'HF,, inneholder ionet [HF,]', f.eks. kaliumhydrogenfluorid, KHF,, som anvendes ved fremstillingen av fluor. Fremstilling. Flussyre fremstilles mest ved opphetningav kalsiumfluorid med svovelsyre. Fordi flussy­ re reagerer med glass og de fleste stoffer, fremstilles den i bly- eller platinakar, og oppbevares gjerne i plastkar, særlig av polyetylen. Bruk. Pga. sin evne til å reagere med silikater bru­ kes flussyre til etsing av glass, til fjerning av sand i jernstøperier, til å lose emalje fra jern og i den analy­ tiske kjemi til oppløsning av silikater. Videre brukes flussyre til etsing (beising) av rustfritt og syrefast stål, som middel lil a innføre fluor i organiske forbindel­ ser, som katalysator i alkyleringsreaksjoner, bl.a. for fremstilling av høyoktan flybensin. Fysiologisk virkning. På huden fremkaller flussyre sviende sår som vanskelig helbredes. Flussyre er spesiell farlig ved at smerter ikke kjennes umiddel­ bart. Noye sikkerhetsforskrifter ma følges i bruk av flussyre. Ved eventuell kontakt med hud, må omhyggelig vasking i rikelig med vann foretas umiddelbart, og lege oppsøkes. Ved sen behandling kan kirurgiske inngrep være påkrevet. Damper av flussyre angriper åndedrettsorganene og må unn­ gås.

fluting (eng.), bølget sjikt i bølgepapp (til forskjell fra

liner). flutolanil, systemisk virkende soppmiddel i fenylamid-gruppen. Tillatt brukt til beising av settepoteter og blomsterløk. Spesielt god virkning mot angrep av svartskurv både som jordsmitte og smitte som følger knoller og løk. Markedsføres under preparatnavnet Moncut. fluvial. fluviatil (av lat. 'elv'), som hører til en elv; (bot.), som vokser i elver; i geografi og geologi; som har med rennende vann å gjøre. fluviomarin (av lat. 'elv'). 1 (biol.) Betegnelse for det som forekommer i brakk­ vann. 2 (geol.) Om avleiringer avsatt der en elv løper ut i havet. fluvoksamin, CI5H2IF5N2O2, legemiddel mot depre­ sjon (antidepressivum), bl.a. selvmørdstanker. Det hemmer gjenopptak av ►serotonin fra den synaptiske spalten. Fluxus (fra lat., flytende, i bevegelse'), eksperimen­ terende kunstretning, dannet 1962 av George Maciunas (1931-78). Retningen har rotter i dadaismen og lignende anti-kunstretninger, i konstruktivistiske manifester fra Russland, i Bauhaus og M. Duchamp. Fluxus favner mange forskjellige typer kunstnere, som arbeider med alt fra happenings til manifesta­ sjoner. Av sentrale navn kan nevnes Geoffrey Hendricks, Emmett Williams, Ben Vautier, Alison Knowles, Dick Higgins, Joseph Beuys og Nam June Paik. fly (avledet av flod e\. flyte), vid, svakt skrånende fjellslette, dekket av stein, reinlav, lavvokst gress eller smått kjerr. fly (av flygemaskin, uttrykk fra begynnelsen av 1920-årene), mekanisk drevet luftfartøy som er tyngre enn luft, men som oppnår nødvendig løft ved aerodynamiske krefter som virker på de faste vinge-

240

FLY

1890. Otto Lilienthals glidefly

1903. Brødrene Wrights Flyer

1909. Blériots Canard

Montasjen viser tegninger av en del kjente fly fra den sivile flygnings historie. - Motsatt side viser tegninger av en del kjente fly fra militærflygningens historie.

FLY

241

1914. Vickers Gunbus F.B.9., britisk jagerfly

1916. Fokker E III, tysk jagerfly

1919. Vickers Vimy, britisk bombefly

1937. Hawker Hurricane, britisk jagerfly

1940. Heinkel He 111 H, tysk bombefly

1940. Supermarine Spitfire Mk II, britisk jagerfly

1940. Messerschmitt Me 109 E, tysk jagerfly

1942. Avro Lancaster I, britisk bombefly

1948. Mikojan/Gurevitsj MiG-15, sovjetisk jagerfly

1949. North American F-86 Sabre-jet, amerikansk jagerfly

1960. McDonnel Douglas F-4 Phantom, amerikansk jagerbombefly

1961. Dassault Mirage III, fransk jagerfly

1969. Hawker Siddeley Harrier, britisk jagerfly Vertikal start og landing

1980. General Dynamics F-16

1983. Lockheed F-117A Stealth, amerikansk jagerbombefly

242

FLY PRINSIPPER

Klassifisering av luftfartøyer.

ne når det beveger seg med en viss minimumshastighet. Begrepet vil altså kunne dekke VTOL-fly og muskeldrevne fly, men utelukker egentlig helikopt­ re, som har roterende bæreflater, og seil-/glidefly, som vanligvis ikke har motor. De fleste fly er bygd opp av hoveddeler som vinger med balanserer, flaps og eventuelt luftbremser, skrog, haleparti med stabiliseringsflater og høyde-/ sideror, dessuten motor(er), understell og utstyr av forskjellig slag. Se også ►flygning. KONSTRUKSJON

Vinger. Moderne fly er monoplan, dvs. at de har ett vingepar. Avhengig av vingeformen snakker man om rettvingede fly, pilvingede fly og deltavingede fly. Enkelte militærfly kan dessuten forandre vinge­ formen i flukt. Flygende vinger forekommer. På vanlige fly kan vingene være montert høyt på skroget (hoyvinget fly), midt pa (midtvinget fly) eller lavt nede (lavvinget fly). Bak i halepartiet kan de horisontale stabilisatorflatene være montert på skroget, lavt nede på stabilisatorflaten eller på top­ pen av vertikalstabilisatoren. Hurtige fly har ofte helbevegelige horisontalstabilisatorer i stedet for høyderor. På enkelte deltavingede fly har en kombi­ nasjon av balanserer og hoyderor i vingenes bakkant erstattet de egentlige høyderor, idet horisontale stabiliseringsflater ikke er benyttet. Hjul. Alle større og de fleste mindre fly med hjulunderstell er nå utstyrt med nesehjul (styrbart på større fly) istedenfor halehjul, og understellet er som regel opptrekkbart. Spesielt på mindre fly kan hjulunderstell skiftes ut eller brukes i kombinasjon med ski eller flottører. Motorene kan være av stempel-, gassturbin- eller turbojettypen, se ►flymotor. Stempel- og gassturbinmotorene bruker propell; gassturbindrevne fly, omtalt som turboprop- eller propjetfly, skaffer seg ekstra reaksjonsfremdrift ved bakoverrettet utslipp av forbrenningsgassene. Bladene på propeller for især større fly er vridbare, slik at stigningen kan

reguleres automatisk eller av flygeren for å oppnå optimal virkningsgrad under forskjellige forhold. Vridbare propeller vil også kunne gi bremseeffekt ved landing, og bladene kan kantstilles for minst mulig luftmotstand ved motorstopp. Turbojetmotorer benyttes i de fleste større fly og er som regel montert under vingene, i halepartiet eller på sidene av skro­ get bak. I de såkalte turbofanmotorene presses luft, av ett eller flere sett vifteblader ved fremre ende av kompressoren, gjennom en slags kappe eller sirku­ lær passasje utenfor kompressor, forbrenningskammer og turbin. Denne luften legger seg utenpå de varme eksosgassene ved utløpet av motoren, og gir okt fremdriftskraft, samtidig som den har en støy­ dempende effekt. Ramjetmotorer, også i kombinasjon med turbojetmotorer, var i midten av 1990-årene i søkelyset som mulig drivkilde for en ny generasjon supersoniske passasjerfly. Rakettmotorer har fortrinns­ vis vært benyttet på forskningsfly, men mindre rakettmotorer blir av og til anvendt for å øke skyvkraften på tungt lastede fly når kun korte startbaner er tilgjengelig. Skrog. Mens de første flyene var bygd opp hovedsa­ kelig av treverk og duk, har sterke og lette metaller (spesielt aluminiumslegeringer) etter hvert overtatt som konstruksjonsmateriale. I den senere tid har også komposittmaterialer vært benyttet, f.eks. i stabilisatorflatene. I selve konstruksjonsarbeidet har datamaskinene for lengst gjort sitt inntog. Det store amerikanske tomotors passasjerflyet Boeing 777 var det første som utelukkende ble konstruert med datamaskiner. Datamaskinene har også, gjennom simuleringer og numeriske analyser, redusert beho­ vet for vindtunnelprøving. Cockpit. I tillegg har datateknologien ført til store endringer i cockpiten, spesielt på større fly. Instru­ mentene er i stor grad digitale, og mange flere målepunkter for opplysninger som kan presenteres på dataskjermer eller til og med skrives ut, gir langt bedre muligheter for overvåking av systemene under flygning og etterpå i forbindelse med vedlikehold.

Løft. Når et motordrevet fly beveger seg gjennom luften, vil vingene ved tilstrekkelig stor horisontal hastighet gi et løft (en oppoverrettet løftekraft) lik eller større enn flyets totalvekt. Dermed vil flyet holde seg svevende i horisontal flukt eller stige. Det grunnleggende aerodynamiske prinsippet kan illustreres ved en papplate beveget slik at den dan­ ner en liten, positiv vinkel oppad i forhold til beve­ gelsesretningen. Luftkreftene (de aerodynamiske kreftene) vil da presse platen oppover, og innenfor visse grenser vil kraften være proporsjonal med innfallsvinkelen. En plan plate er imidlertid ikke brukbar som ving. Hvis platen derimot formes slik at profilet (tverrsnittet) blir mest mulig strømlinjeformet og får en viss krumning, oppnås en begrenset kontroll over resultantkreftenes vandring langs profilet, samtidig som løftet blir større og motstan­ den mindre. Når en ving med et slikt profil beveger seg gjennom luften, vil forkanten fordele den på over- og undersiden. Oversiden på profilet er sterke­ re buet enn undersiden. Luften som passerer på oversiden, må følgelig tilbakelegge en lengre vei, og får dermed en høyere hastighet og et lavere statisk trykk enn luften som passerer på undersiden. En annen side av samme sak er at luften, når den forla­ ter vingen, er avbøyd nedover slik at løft kan betrak­ tes som en reaksjonskraft til den kraft som sørger for avbøyningen. Med økning av innfallsvinkelen (den vinkel vingene møter den uforstyrrede luften med) og reduksjon av hastigheten, kommer man til et punkt der luftstrømmen på store deler av vingens overside går over fra å være laminær (jevne, konti­ nuerlige strømningslinjer) til turbulent (meget ujevne strømningslinjer med ukontrollerte virvler). Dermed forsvinner løftet, og vingen har «steilet». Hastigheten omtales som steilehastighet, og er en meget kritisk nedre hastighetsgrense for fly. Under landing blir steilehastigheten senket ved hjelp av ► flaps, men ved vanlig flygning opprettholdes laminære forhold lenger ved å gjøre vingeoverflaten så jevn og glatt som mulig. (Se også ►aerodyna­ mikk.) I de senere år har det vært drevet forsøk med å suge inn (f.eks. gjennom smale spalteåpninger i vingenes overside) den såkalte grenselagsluften der turbulensen gjerne oppstår. En positiv effekt er dokumentert, men selve systemet og tilvirkningen av spalteåpningene vil gi vekt- og kostnadsøkning. Andre krefter som virker på flyet. I flukt virker en rekke krefter på flyet, og fordi kreftene har ulike angrepspunkter, må det sørges for likevekt mellom kraftmomentene slik at flyet blir stabilt. Kreftene kan sammenfattes i de fire resultantkreftene: tyng­ dekraft, løft, fremdriftskraft og luftmotstand. Tyngde­ kraften, dvs. flyets samlede masse, motvirkes av løftet fra vingene (ved lave hastigheter hjulpet av flaps), i mindre grad fra haleflaten, pluss eventuelle canardflater (små horisontale flater ved flyets neseparti). Fremdriftskraften fra propell(er) eller jetmotor(er) virker tilnærmet horisontalt og er ved jevn, horisontal flygning lik og motsatt rettet flyets samlede motstand. Denne motstanden er sammen­ satt av flere enkeltkomponenter, ved flygning i lydhastighet eller høyere også bølgemotstand. Under horisontal flukt med jevn hastighet holder samtlige krefter hverandre i likevekt, samtidig som flyets egenstabilitet delvis motvirker de luftkrefter som prøver å bevege det ut av likevekt. Da jetjagerfly i begynnelsen av 1950-årene gjorde forsøk på å fly hurtigere enn lyden i horisontal flukt, oppdaget man at vanlig motorkraft ikke var tilstrek­ kelig til å overvinne den såkalte transoniske luftmotstanden (opphopet luft blir ikke skjøvet til side fort nok). I 1953 formulerte imidlertid den amerikanske NACA-forskeren Richard T. Whitcomb arealregelen, som for å redusere transonisk motstand foreskriver et nesten konstant tverrsnittareal langs flyets leng­ deakse. Ved vingene kreves altså et redusert tverr-

FLY

243

konveks/konkav (etterligning av fuglevingen)

bikonveks (subsonisk profil)

nesten flat (supersonisk profil) S = største avstand mellom overog underflate

Flyvingens deler og konstruksjoner: Til venstre: Profiler: Vingens form endres ved hjelp av flaps etter flyets hastighet. - I midten: Delenes betegnelser. -Til høyre: Vingenes form.

snittareal for skroget, noe som i en periode slo ut i en vepsetaljelignende skrogform. Senere militærfly som opererer i hastighetsområder over lydens, har fått motorkraft nok til å overvinne den transoniske motstanden. Stabilitet. Vanlige vinger har som regel ingen stabi­ litet i fluktretningen, fordi resultanten av reaksjons­ kreftene beveger seg frem og tilbake langs vingepro­ filet, avhengig av innfallsvinkelen. Økes vinkelen, f.eks. når flyet stiger, flytter resultanten av reak­ sjonskreftene seg fremover mot vingeforkanten. Derved oppstår et moment med tendens til å øke innfallsvinkelen ytterligere. For å motvirke dette er flyet forsynt med en haleflate. Resultanten av reak­ sjonskreftene på haleflaten fremskaffer et motsatt rettet moment, og ved passende valg av størrelse og innfallsvinkel i forhold til vingene vil haleflaten alltid søke å bringe flyet tilbake til normalstilling, dvs. skaffe flyet lengdestabilitet. Tverrstabilitet oppnås normalt ved at de to vingene monteres til skroget i en svak V-stilling. Hvis flyet ved en ytre påvirkning krenger over til én side, vil horisontalprojeksjonen på denne siden bli større enn for den motsatte vin­ gen. Løftet, som er proporsjonalt med flatearealet, vil derved sørge for oppretting til likevektstilling. Såkalt retningsstabilitet, stabilitet rundt flyets vertika­ le tverrakse, oppnås ved hjelp av den vertikale stabilisatorflaten. I de senere år har avanserte militærfly, spesielt jager- og attakkfly, fått en utforming som gjør dem aerodynamisk ustabile, og derfor må de overvåkes kontinuerlig av datamaskiner. Hastighetsregulering. Flygeren kan regulere flyhastigheten innenfor visse grenser ved variasjon av motorkraften, ved stigning/reduksjon av flyhøyden eller ved å benytte luftbremser (vanligvis hydraulisk opererte flater i bakkant av vingenes overside). Nedre hastighetsgrense bestemmes av flyets steilehastighet, der løftet blir mindre enn flyets vekt. Manøvreringen, i luften for vanlige fly skjer ved hjelp av sideror, balanseror og høyderor (eller helbevegelige horisontalstabilisatorer). Rorene er gjerne forsynt med små trimror som brukes for fininnstilling av stabiliteten hvis flyet skulle trekke til siden, ligge skjevt i luften eller være for- eller baktung? Sideroret kan beveges ved hjelp av siderorpedalene, som også betjener hjulbremsene. Flyet kan imidler­ tid ikke svinges bare ved hjelp av sideroret; det ville i tilfelle skjære ut sidelengs. Det må derfor gis en tilpasset krengning ved hjelp av balanserorene som normalt er hengslet ytterst ved vingenes bakkant. Manøvreringen skjer ved at flygeren beveger et slags ratt, eller en stikke på mindre militærfly.

På mindre og langsomme fly er høyderoret hengs­ let i bakkant av de horisontale stabilisatorflatene. På storre og hurtige fly er det, som nevnt, selve stabili­ satorflatene som beveges. På de mindre og lang­ somme flyene er det brukt direkte overføring via kabler eller stag fra pedaler og ratt, eller stikke til de forskjellige rorflater. På større og hurtige fly behøves imidlertid stor kraft for å oppnå utslag, noe som har ført til bruk av hydraulisk drevne rorflater. Flere nyere militærfly og enkelte storre passasjerfly har et styresystem, der en liten bevegelse på et kort stikkehåndtak plassert på et sidekonsoll registreres av en datamaskin som først kontrollerer at ønsket rorutslag ikke vil overbelaste flykonstruksjonen, og deretter sørger for det signal som får et elektrohydraulisk eller elektromekanisk system til a bevege rorflatene (et såkalt «fly-by-wire»-system). I midten av 1990-årene ble det arbeidet aktivt for å øke manøvrerbarheten på enkelte typer militærfly (jagerfly) ved retningsdirigering av eksosgass-strømmen fra jetmotoren(e). FLYTYPER

Etter anvendelse inndeles fly forst og fremst i hoved­ gruppene militærfly og sivilfly, som igjen deles i undergrupper etter spesielle formål. Militærfly. Av militærfly finnes bl.a. jagerfly, avskjæringsfly, jagerbombere, attakkfly (fellesbeteg­

nelse kampfly), bombefly, varslingsfly, maritime patruljeringsfly og transportfly. Spesielle jagerflyversjoner kan dessuten utrustes for fotorekognosering, mens transportfly kan utstyres for tankflyoppdrag. Det er bygd jagerfly som kan ta av og lande vertikalt, transportfly med kortbaneegenskaper og jagerfly/ bombefly med såkalte «stealth-egenskaper», dvs. med en form og med utvendige materialer som gjør dem vanskelige å oppdage med radar, dessuten med eksosgassutslipp som reduserer den infrarøde signa­ turen. Av ubemannede militærfly finnes cruise missiler og UAVer (av eng. Unmanned Aerial Vehides). Cruise-missiler kan være langtrekkende. De flyr ofte lavt for å unngå radardeteksjon og har avanserte navigasjonssystemer som gjør det mulig å levere sprengladninger med stor nøyaktighet i et utpekt målområde. UAVer er ofte høytflygende, og brukes i økende grad til en rekke oppgaver fra målflygning til rekognosering. Ubemannede jagerfly er på utredningsstadiet. Sivilfly. De viktigste undergrupper av sivilfly er passasjer- og/eller rutefly, forretningsfly, privat- eller sportsfly (inklusive mikrofly) og skole- eller treningsfly. Også her finnes versjoner særskilt konstru­ ert eller utrustet for spesialformål, f.eks. fraktfly, fly for gjødsling eller sprøyting av insektsdrepende midler innen landbruket, bekjempelse av skog-

Vingetyper.

monoplan (endekker)

hoyvinget

biplan (todekker)

midtvinget

måkevinget

deltavinge

vingespisser

244

FLY i—

1

4

5

6

Fly. Fly som markerer viktige stadier i flygningens historie, i) Det tyskbygde flyet Start, som marineløytnant Hans F. Dons førte fra Horten til Fredrikstad i. juni 1912, den første flygning i Norge. - 2) Spirit of St. Louis - Charles Lindberghs fly da han 20.-21. mai 1927 som den første fløy alene over Atlanterhavet, fra New York til Paris. - 3) 11936

ble to-motorsflyet Douglas DC-3 satt inn i ruteflygning i USA, noen år senere i troppetransport. Dette meget anvendte passasjerflyet hadde en marsjhastighet på 290 km i timen. - 4) I rakettflyet Bell X-i fløy Charles Yeager 14. oktober 1947 som det første menneske fortere enn lyden (Mach 1, 1015) i en høyde av 12 800 m.

5) Det spesialbygde privatflyet Voyager, som i desember 1986 med to amerikanere om bord fløy nonstop rundt Jorden uten påfyll av brensel underveis. - 6) Kjempeflyet Airbus A380 skal ifølge planen tas i bruk 2006.

brann, ambulanseflygning, akrobatikk og deltagelse i flyrace.

kan ha en rekkevidde på opptil 13 480 km (Boeing 747-400) og en største hastighet på 1030 km/h (Mach 0,86) (Boeing 747-400). Denne hastigheten ble overskridet av det fransk/britiske supersoniske passasjerflyet Concorde, som beveget seg omkring Mach 2 (to ganger lydhastigheten). For øvrig har en god del forskning vært drevet for å utvikle mer miljøvennlige fly, og meget gode resul­ tater er oppnådd både når det gjelder støynivå og utslipp av karbondioksid og nitrogenoksidet.

Lilient hals eksperimenter med glidefly, et godt skritt på vei mot løsning av stabilitets- og manøvreringsproblemene. Tyskeren Gottlieb Daimler konstruerte i 1885-88 en forholdsvis lett bensinmotor, og i 1901 fløy den amerikanske professor Samuel Pierpont Langley et lite, ubemannet fly drevet av en bensin­ motor, mens assistenten Charles Manly utviklet en luftkjølt, 52 hestekrefters bensinmotor som var langt forut for sin tid. Langley mislyktes i sine katapultstartforsøk på å ta av i et bensinmotordrevet fly 7. okt. og 8. des. 1903. Selv om det er påstått at andre var tidligere ute (f.eks. amerikaneren Gustave Whitehead 14. aug. 1901 og newzealenderen Richard Pearse omkring 31. mars 1903), tilfaller æren for å ha tatt av og foretatt den første kontrollerte flukt i et motordrevet fly amerikaneren Orville Wright, som 17. des. 1903 fløy 36,5 m på 12 sekunder ved Kitty Hawk i North Carolina. Fire flygninger ble foretatt den dagen, to med Orville og to med broren Wilbur om bord. Lengste tur var på 260 m og varte i 59 sekunder. De to brødrene hadde selv konstruert og bygd maski­ nen, som de kalte Flyer 1. I de følgende år ble det så vel i Amerika som i Europa arbeidet intenst med å forbedre flyet som fremkomstmiddel, og flygekunsten fikk tallrike dristige utøvere. Franskmannen Louis Blériot floy 25. juli 1909 over Den engelske kanal fra Calais til Dover, og nordmannen Tryggve Gran over Nord­ sjøen 30. juli 1914 fra Skottland til Jæren. Under den første verdenskrig var den militære flygning praktisk talt enerådende; krigen forte til en enorm flyproduksjon og en voldsom teknisk utvikling som etter krigen muliggjorde befordring av passasjerer og post over kortere distanser. Den forste flyrute med passasjerer ble åpnet mel­ lom Berlin og Weimar februar 1919.1 juni samme år fløy to briter nonstop over Atlanterhavet fra New­ foundland til Irland. Charles Lindbergh foretok sin soloferd Long Island-Paris 20.-21. mai 1927. Den første flygning rundt Jorden fant sted 1924 i to amerikanske fly. Amerikanerne Richard Byrd og Floyd Bennett skal 1926 ha fløyet over Nordpolen (nye opplysninger kan bekrefte tidligere påstander om at de ikke var nærmere polen enn ca. 250 km), og 1929 floy Byrd med Bernt Balchen som pilot over Sydpolen.

Passasjer- eller rutefly kan ha fra én til fire moto­ rer. To motorer er i de senere årene blitt ganske vanlig selv for store fly som trafikkerer lange hav­ strekninger. Setekapasiteten kan gå opp i 568, som gjelder en høykapasitetsutgave av Boeing 747-400D. Enda høyere setetkapasitet vil være tilgjengelig når kjempeflyet Airbus A380 blir satt i trafikk. Enkelte fly bygges som rene fraktfly, eller kan brukes som kombinerte passasjer- og fraktfly ved at deler av kabinen ominnredes til fraktformål. Wide-bodyfly

Instrumenteringen i større fly blir stadig mer kompleks. Interiøret i cockpiten til en Boeing 747 - den såkalte Jumbo Jet.

HISTORIKK

I tusener av ar forsøkte mennesket på forskjellige måter å kopiere fuglenes flukt, men mislyktes bl.a. fordi det ikke hadde tilgang på brukbare kraftkilder. Leonardo da Vind foreslo å supplere muskelkraften ved hjelp av vektarmer og trinser, som representerte grensen av teknologisk viten den gang, men heller ikke dette lyktes. Vingeslagflyet eller ornithopteret ble aldri en realitet. Engelskmannen Sir George Cayley formulerte flere av de grunnleggende prin­ sippene som den moderne aeronautiske vitenskap bygger på; i 1799 antydet han at et aeroplan burde ha faste vinger, pilformede haleflater og to fremdriftsskovler. Han visste også hvordan løftekraft, trekkraft og motstand virket på en ving. Omkring 1853, nærmere 80 år gammel, hadde han ferdig et triplan glidefly, som med plass til én mann om bord skal ha gjennomført et svev tvers over en dalsenkning. Omkring 1857 bygde den franske marineoffiseren Félix du Temple de la Croix et lite fly som med et tirverk og deretter en dampmaskin til kraftkilde, lettet ved hjelp av en startrampe. Senere bygde han etter de samme prinsipper et aeroplan i full størrelse. Flyet var drevet av en varmluftsmotor, og gjorde i Brest omkring 1874 et kort hopp med en ukjent ung marinemann om bord, etter å ha fått fart nedover en startrampe. Omkring åtte år senere ble lignende, korte flyturer utført i Russland av I. N. Gubolev i et stort, dampdrevet monoplan, tegnet og bygd av Aleksandr Mosjajskij. I 1894 bygde Sir Hiram Maxim et stort, dampdrevet biplan som under prøving på et system av styreskinner utviklet så meget løft at det slet seg, og skal ha vært det forste motordrevne fly som tok av med en mann om bord, selv om den korte turen var ukontrollert. I 1890-årene kom man også, takket være Otto

FLYFRAKT

245

Norge

Sverige

Danmark

Lydmuren var brutt 1947 av amerikaneren Char­ les (Chuck) Yeager i et rakettfly, Bell X-l. Trykkkabinen, som ble introdusert i slutten av 1940årene, muliggjorde flygning i store høyder, og om­ kring 1960 skapte jetmotoren et nytt teknologisk gjennombrudd idet hastigheten økte fra 400-500 km i timen til 850-960 km i timen. Langdistanseflyet Boeing 747 (jumbojet) ble tatt i bruk 1970 og det supersoniske passasjerflyet Concorde satt i inter­ nasjonal passasjertrafikk av British Airways og Air France 21. jan. 1976 (siste kommersielle flygning 24. oktober 2003).

Storbritannia

Frankrike

Tyskland

FLYREKORDER

Belgia

Nederland

Spania

Italia

Hellas

Tyrkia

Russland

USA

Australia

Canada

India

Iran

Kina

Vietnam

Japan

Israel

Egypt

Saudi-Arabia

(B ® O

Et utvalg av nasjonale militære flykjennetegn.

Etter hvert var flymotorene blitt mer driftssikre, og instrumenter for nattflygning og flygning i dårlig vær tilgjengelige. Ruteflygningen fikk stadig større omfang. I 1936 tok American Airlines i bruk trafikk­ flyet Douglas DC-3, som skulle bli verdens mest kjente. Fra samme år er det forste vellykkede heli­ kopter, det tyske FW 61 (autogiroet var i luften allerede 1923). Under den annen verdenskrig ble igjen militærflygningen enerådende, men et særpreg ved denne var utnyttelsen av flyet som transportmiddel. Enor­ me mengder krigsmateriell, foruten fullt utstyrte troppestyrker, ble transportert luftveien til fjerntlig­ gende krigsskueplasser. De innvunne erfaringer med de store militære transportflyene og de flyplasser som var bygd, la grunnlaget for en kolossal ekspan­ sjon innen ruteflygningen. Videre var jetmotoren utviklet under krigen og de forste jetjagere satt inn operativt. Den første regulære passasjerrute med jetfly ble åpnet 1952 av BOAC med en de Havilland Comet.

Bestenoteringer for fly noteres etter regler og et klassesystem opprettet av Fédération Aéronautique Internationale (FAI). Klasseinndelingsreglene er omfattende og gjelder i klasse C de tre kategoriene stempelmotorfly (gruppe 1), turbopropfly (gruppe 2) og jetfly (gruppe 3), med undergrupper. Det er også klasser for helikopter og seilfly, og for ballong. Imidlertid noteres også absolutte rekorder uansett klasse eller type fly. Disse var 1999: 1. Distanse i lukket bane, Richard Rutan og Jeana Yeager, USA, i et Voyager tomotors eksperimentfly, fra/til Edwards Air Force Base i California (rundt Jorden uten mellomlanding eller brenselfylling i luften), 14.-23. des. 1986: 40 212,139 km. 2. Høyde, A. Fedotov, Sovjetunionen, i en E-266 (MiG-25), 31. aug. 1977: 37 650 m. 3. Høyde i vedvarende horistontal flukt, R. C. Helt, USA, i en Lockheed SR-71, 28. juli 1976:25 929 m. 4. Hastighet i rett linje, kaptein E. W. Joersz, USA, i en Lockheed SR-71, 28. juli 1976: 3529,56 km/h. 5. Hastighet i lukket bane (1000 km), major A. H. Bledsoe, USA, i en Lockheed SR-71,27. juli 1976: 3367,22 km/h. Under det amerikanske programmet med rakettflyet X-l5 1959-68 nådde man en høyde pa 107 960 m (22. aug. 1963) og en hastighet pa 7297 km/h (3. okt. 1967). X-l 5 ble sluppet fra en Boeing B52 i en høyde av ca. 13 700 m. ET flyalarmsignal. signal gitt av Sivilforsvarets sirener med korte støt i ca. 1 minutt; det betyr fare for an­ grep - søk dekning. Signalet faren over gis med ett langt støt i */2 minutt. Se ►Sivilforsvarets varslingssignaler. flybase, flystasjoner, militært område hvor flyavdelinger er stasjonert. Omfatter vanligvis landingsbaner, taksebaner, hangarer, verksteder, llykontroll og stasjonært og mobilt skyts, samt passive forsvarstiltak, f.eks. underjordiske anlegg. De større flystasjoner, hovedflystasjoner, vil ha en allsidig bemanning og forsyningsopplegg for å kun­ ne holde flyene operative over lengre tidsrom. Nor­ malt er de større flystasjoner organisert i grupper: en operasjonsgruppe som leder flygningen, en forsyningsgruppe som tar seg av den tekniske tjenesten, og en administrasjonsgruppe som sorger for forleg­ ning og forpleining m.m. Vanligvis vil større flysta­ sjoner ha en luftvernbataljon og/eller et missilforsvar, samt en sanitetsgruppe. Flystasjonen ledes av stasjonssjefen, som har en mindre stab, det såkalte stasjonshovedkvarter. Utstyr og organisasjon av mindre flystasjoner vil variere med de oppgaver som de er tildelt. flybensin (eng. aviationgasoline), spesialraffinerte destillater fra råolje i kokeområdet 50-150 °C. Fly­ bensin finnes i flere grader avhengig av oktantallet. (Oktantall for bilbensin og flybensin angis ikke etter samme skala.) flybombe, bombe konstruert for å slippes fra fly. Pa bombefly bæres bombene i egne rom under flyet, men på jagerbombere og andre mindre fly er de anbrakt under kropp og vinger. Flybomber kan være frittfallende eller styrte, de sistnevnte kan ved hjelp av styresystemer dirigeres inn mot malet. De vanligs­ te flybombetyper er sprengbomber og brannbomber, men det finnes også gassbomber, røykbomber, lysbomber, samt kjernefysiske bomber.

flybårne tropper, militære avdelinger som transpor­

teres med fly eller helikopter, og som landsettes med fallskjerm eller utlastes etter at flyet/helikopteret er landet. Se ►fallskjermjeger og ►luftlandeavdelinger. flybåt, sjofly der selve flyskroget flyter pa vannet før start og etter landing, i motsetning til sjofly på flottø­ rer. For a oppnå stabilitet på vannet er en flybåt vanligvis forsynt med støteflottører eller lavt mon­ terte stubbvinger. Flydal. Leiv, 1904-83, født i Fræna, norsk språkforsker. Dosent ved Norges Handelshøyskole 1947, professor i fransk filologi samme sted 1955, profes­ sor i romansk filologi ved Universitetet i Oslo 1963— 71. Et større utvalg av hans artikler er utgitt i to bind under tittelen L. F. Språket - struktur og samfunn (1989). Flydalsjuvet, berømt utsiktssted ved Geirangerveien (Rv. 63) i Stranda kommune, Møre og Romsdal (« Geiranger-motivet»). flydrivstoff, omfatter ethvert drivstoff som anvendes i luftfartøyer (►flybensin, ►jetparafin m.m.). Fliielapass, fjellovergang i Sveits, Graubiinden, mellom Davos og Susch, Unter-Engadin, 2383 moh. flyer [flaia], engelsk betegnelse for vingespinnemaskin, overført til norsk som betegnelse for en forspinnemaskin for bomull, lin osv. Spindel og spole drives særskilt. Spolens omdreiningshastighet forand­ res, etter hvert som antall trådlag på spolen tiltar. Flyer betegner også vingen på spindelen som leder tråden til spolen. Se ►spinning. Flyer |flaia] (eng. 'flyver, noe som flyr'), navn på fly konstruert og bygd av brødrene Wilbur og Orville Wright, benyttet 17. des. 1903 til historiens første kontrollerte flukt i en maskin tyngre enn luft. Flyet, som henger i Smithsonian Institutions National Air and Space Museum i Washington, D.C., har en spennvidde på 12,3 m, en lengde på 6,4 m, et vingeareal pa 47,4 m2, en tomvekt pa 274 kg og en flyvekt på ca. 340 kg. Det ble drevet av en 12 hestekrefters, firesylindret, vannavkjølt forbrenningsmotør for­ bundet med to 2,6 meters propeller ved en kjedeanordning. flyforsikring. ansvars- og kaskoforsikring for fly, og ulykkesforsikring for passasjerer og besetning. Etter luftfartsloven skal det for fly foreligge godkjent forsikring (eller annen sikkerhet) til dekning av det erstatningsansvar som matte oppstå ved at flyet volder skade på personer eller ting utenfor flyet (objektivt og ubegrenset ansvar). Det skal også foreligge forsikring av ansvar for skader som voldes personer eller ting inne i flyet, samt skade på innskrevet gods. flyfrakt frakt i luften av alt unntatt passasjerer med tilhørende bagasje. Utviklingen av store, langtrek­ kende transportfly under den annen verdenskrig la grunnlaget for moderne flyfrakt, og mulighetene ble demonstrert bl.a. gjennom luftbroen til Vest-Berlin i 1948-49, da omtrent 2 mill, tonn forsyninger ble fløyet til den isolerte byen. I midten av 1990-årene ble frakt medført i lasterommene pa store, vanlige passasjerfly, i såkalte combi-fly (passasjerfly der større eller mindre deler av kabinen benyttes til frakt), i passasjerfly helt ombygd til fraktformål eller i spesielle versjoner levert fra fabrikken for flyfrakt. Sivile utgaver av militære transportfly kan forekomme, og lor stor spesialfrakt kan det være påkrevd å omkonstruere eksisterende flytyper. Spesialfraktfly vil ofte ha lasteåpninger i nesen eller halen, mens vanlige fraktfly kan ha store sidedører. Paller og containere benyttes i utstrakt grad. Behovet for flyfrakt er økende, og ventes å ville stige til ca. 7,3 % per år de neste 20 år, dvs. ca. 1,5 % mer enn den forventede økning i passasjertrafikken. Utviklingen vil bety at verdens flåte av rene fraktfly kommer til a øke fra 1220 i 1996 til 2260 i 2015.1 denne økningen vil andelen av store fly som Boeing

FLYGARE-CARLÉN

747, Boeing 767, DC-10, MD-11 og Airbus A340 stige 18 % til omkring 30 %. Likevel kommer, store, vanlige passasjerfly fortsatt til å stå for ca. 60 % av verdens flyfrakt. Flyfrakten i SAS besørges av et heleid dattersel­ skap, SAS Cargo Group, som i 2003 fløy 1,01 mill., tonn, en økning på 9 % i forhold til året før. Omset­ ningen var 2,9 milliarder svenske kroner, omkring 5 % av konsernets samlede omsetning. SAS Cargo Group hadde 1255 ansatte i 2003. Flygare-Carlén. Emilie, født Smith, 1807-92, svensk forfatter. Utgav en rekke romaner, gjerne fra Bohuslån-miljø, som ble meget populære i samtiden. Hun slo igjennom med Rosen på Tistelon. Beråttelse från skdrgården (1842), som bygger på en autentisk rettssak. Kantrer Lassman (1842) er en bitter humo­ reske om gjerrighet, En natt vid Bullarsjon (1847) en tendensroman mot pietismen. Flygare-Carlén tilhø­ rer den første generasjon av svenske yrkesforfattere; mange partier i hennes bøker er skrevet av medhjel­ pere. Som hennes viktigste verk regnes Ett kdpmanshus iskdrgården (1860-61), en realistisk beskrivelse fra middelklassemiljø som kom til å bli retningsgi­ vende for den kommende svenske realismen. Minnen af Svenskt forfattarlif 1840-1860 (1878) inneholder biografier over svenske diktere. Litt.: Lauritzen, M., red.: En ros, ett år: artiklar kring E.F.C., 1994; Lofgren, M.: Emancipationensgrdnser: E.F.C.s 1840-talsromaner och kvinnansstdllning, 2003 flygeagamer, Draco, krypdyrslekt (øgle) i agamfamilien Agamidae (se ► agamer). 5-6 ribben på hver side av kroppen er sterkt forlenget og støtter en halvsirkelformet hudfold på hver side av kroppen. De tjener som glidevinger og gjør at dyrene kan forela svev på over 30 m fra gren til gren. 1 motsetning til andre svevende dyr, står ikke hudfolden i forbindel­ se med ekstremitetene hos flygeagamer. I hviletilstand kan glidevingene foldes sammen. Flygeagamer er metallglinsende med mørke flekker og striper. De lever av insekter, som de tar i luften. Kjent fra Sundaøyene og Bakindia. Mest kjent er den flygende drage, D. volans. flygeaske små askepartikler (100 pm (=0,1 mm) og mindre) som følger med røykgassene fra kullfyrte brennkamre, særlig kullstøvfyringer, hvor finmalt kullstøv blåses inn sammen med forbrenningsluft og forbrenner i svevet. Slike fyringer brukes f.eks. ved større dampkjeler. En stor del av kullenes askeinnhold (som kan variere mellom vide grenser, 2-30 vektprosent) føres som flygeaske med røykgassene fra brennkammeret og gjennom dampkjelens heteflater, hvor en del grovere partikler vil falle ut. Res­ ten vil spres med røykgassene fra skorstein, dersom man ikke forsøkte å oppfange flyasken, se ►gassrensing, ►elektrostatisk gassrensing. Flygeaske finner teknisk anvendelse som tilsats til sement, spesialmurstein og veidekker. flygeblad kortfattet publikasjon, ofte bare et blad eller ark, trykt i stort antall eksemplarer med det formål å formidle nyheter og annen informasjon, gjerne i agitatorisk, reklamemessig eller polemisk hensikt, stundom også i form av smedeskrift eller smededikt. Flygeblad var særlig i bruk før den egent­ lige avispressen tok til. I Tyskland er flygeblad kjent fra begynnelsen av 1500-tallet (det eldste kjente 1493); det eldste norske er fra 1648. Flygebladene danner en viktig kilde til 1500- og 1600-ta 1 lets histo­ rie. En rik flora av flygeblad blomstret under den annen verdenskrig. Se ►illegal presse. I nyere tid, særlig fra 1970-årene og fremover, er flygeblad, løpesedler, blitt et viktig virkemiddel i utenomparlementarisk arbeid og aksjoner, flygeekorn, fellesbetegnelse for flere gnagerslekter i underfamilien flygeekorn i ekornfamilien. De kjen­ netegnes ved at de har en flygehud mellom lemme­ ne og kroppens sider. Flygehuden virker som en fallskjerm, og dyrene foretar en kontrollert glide­

246

flukt og bruker den lange, buskete halen som ror. Flygeekorn forekommer i Asia, Europa og NordAmerika, med flest arter i det sørøstlige Asia. Eura­ sisk eller vanlig flygeekorn, Pteromys volans, forekom­ mer i Nord-Russland og Finland og er eneste art i Europa. Den største arten, kjempeflygeekorn, Petaurista petaurista, forekommer over hele Sørøst-Asia, og blir stor som en katt. Eurasisk flygeekorn og to lignende arter i Nord-Amerika har vintersøvn. flygefisk, Cypsilurus heterurus, benfiskart i familien flygefisker. Kan bli opptil 40 cm lang. Forekommer i subtropiske deler av østlig Atlanterhav, inkludert Middelhavet. Kun streifindivider i norske farvann. Lever pelagisk og foretar jevnlige glideflukter på de sterkt forstørrete brystfinnene. Gyting i Middelhavet 1 mai-juni; eggene er dekket av fine tråder. Flygefisk er velsmakende, men fiskes ikke kommersielt. Flygefisken (lat. Volans), ubetydelig stjernebilde pa den sørlige himmel. flygefisker, Exocoetidae, benfiskfamilie i ordenen horngjelfisker. Omfatter 52 arter. Alle artene har så store brystfinner (opptil ’/4 av kroppslengden) at de er i stand til å foreta en glideflukt på utspilte finner. Av utseende ligner de sild, og de fleste er små, sjel­ den over 30-40 cm. Flere arter har også store, vingelignende bukfinner som sitter langt bak. 1 svevet spiles også disse ut. De andre artene bruker bare brystfinnene. Flukten begynner med at fisken med stor fart (ca. 10 m/s) skyter ut av sjøen i spiss vinkel. Et øyeblikk pisker den overflaten med den forlenge­ de nedre halefliken og øker farten betydelig (20 m/ s), hvorpå den svever fra 2-3 til 10-12 sekunder i 12 meters høyde over overflaten. Svevet rekker oftest bare 30-40 meter, sjeldnere et par hundre. Når fisken daler, kommer nedre haleflik forst i vannet, og den kan ta en ny start. Man har sett opptil 10-12 slike i serie. Mange arter er kjent fra tropiske og

subtropiske farvann, og de fleste hører hjemme i det åpne hav hvor de lever som rovfisk nær overflaten. Én art påtruffet i Norge, ►flygefisk. flygefrosker, Rhacophorus, amfibieslekt i familien trefrøsker (Rhacophoridae). De har utviklet en kraftig flygehud (eg. svømmehud) mellom fingrene og tærne. Dette gjør at de kan foreta svære hopp fra gren til gren, svevende i luften. Tåspissene er forsynt med sugeskåler, slik at dyrene med letthet kan klatre i trærne. Eggene legges i en skummasse som plasse­ res på en gren el.l. Slekten omfatter knapt 60 arter utbredt i Asia. Særlig kjent er borneoflygefrosk, R. pardalis, og javaflygefrosk, R. reinwardtii, som kan bli over 7 cm lange. Ryggen er grønn, buken gul og flygehuden har blå flekker. flygegekkoer Ptychozoon, krypdyrslekt i gekkofamilien (Gekkonidae). Hudfolder langs sidene av krop­ pen og halen tjener som glideflater. Dyret kan foreta lange hopp. 1 alt 3 arter, 1 fra India og 2 fra Indone­ sia. Se ►gekkoer. flygehud, flagrehud, svevehud, patggiunt, hudfolder som er spent ut mellom lemmene og kroppens sider hos enkelte virveldyr. Flygehuden kan nå fremover på halsen og bakover til halespissen; tjener til å bære dyrene i luften. Man skjelner mellom ekte flygehud, som setter dyret i stand til aktiv flukt, og hvor det er usedvanlig sterk utvikling av forlemmenes, særlig fingrenes, knokler (flaggermus, fortidens flygeøgler) ogsvevehuden (flagrehuden), som bare tjener som glidevinge ved lange sprang gjennom luften, vesentlig hos skogdyr (kaguang, flygeekorn). Ekte flygehud er å oppfatte som en videre utvikling av svevehuden. Av helt annen art er sveveapparatet hos visse nålevende krypdyr og padder (se ►flygefrosker, ► gekkoer, ►iguaner) og hos ►flygefisker. flygehunder, Pteroppdidae, pattedyrfamilie i underordenen storflaggermus (Macrochiroptera); eneste familie i underordenen, med ca. 170 arter. De mest primitive flygehundene har et hundelignende hode og er fruktspisere som kan ha et vingespenn opptil 1,5 m. Lever i det indre av Afrika, Sør- og Øst-Asia med India, Ny-Guinea, Australia og mange stillehavsøyer. flygeknurrer, Dactylopteroidei, underorden av orde­ nen ulkefisker. Kjennes på sine todelte, meget store

Flygehunder. Til venstre: Bananspisende flygehund. - Til høyre: Koloni av flygehunder på Madagaskar.

FLYGNING

247

Flygel. Salongflygel.

brystfinner som rekker helt til haleroten. Hodet er dekket med benplater på lignende måte som hos de nærbeslektede ulkefiskene. Til tross for navnet kan flygeknurrer ikke seile over vannet slik som flygefiskene. Omfatter 7 arter som forekommer på grunt vann i tropiske hav. flygel (av ty. 'vinge') 1 Klaverinstrument med strengene innbygd i en horisontal, fuglevingelignende kasse. Størst og mest "klangfullt er konsertflygelet, mindre typer kalles salong- eller mignonflygel. 2 (tekn.) Instrument for måling av vannhastighet, oppfunnet 1790 av R. Woltman. Særlig brukt til måling av vannføringer i elver. Instrumentet, som senkes ned i strømmen, består av en propell på en fast aksel. Propellen driver et mekanisk telleverk som gir et signal etter et bestemt antall omdreinin­ ger. Strømhastigheten kan bestemmes ved å måle tiden mellom to signaler. flygeleder, spesialutdannet yrkesutøver som regule­ rer lufttrafikken på, omkring og mellom flyplassene. Flygelederutdanningen, som i Norge foregår i regi av Avinor, tar ca. 2 år, foregår ved skoler i Norge og USA, og som praktisk trening på flyplasser i Norge. Aspirantene må være 20-29 år, ha studiekompetan­ se og bra karakterer fra videregående skole. Menn må ha avtjent verneplikt. Aspiranten får lønn i opplæringstiden. Utdanningen medfører 3 års plikt­ tjeneste. flygelhorn, messingblåseinstrument, den vanligste utgaven med samme toneområde som kornetten; på grunn av bredere boring har flygelhornet imidlertid en klang som nærmer seg hornets. flygemaur, betegnelse for hanner og unge dronnin­ ger som (i motsetning til arbeiderne) fødes med vinger; ikke egne maurarter. 1 paringstiden forenes de i store svermer. Kort tid etter paringen dør han­ nen, mens dronningene feller vingene. Hos mange arter søker dronningen et passende sted, lager seg en liten hule som den lukker til, legger en del egg og forblir i hulen, uten næring, inntil de første små arbeidsmaur er klekket. Se for øvrig ►maur. x flygende festning, se ►Flying Fortress. flygende hollender, Den. sagnfigur. En nederlandsk skipper ble stanset av storm ved Kapp Gode håp, men han svor at han ville frem, om det så var mot Vårherres vilje. Da så Vårherre viste seg for skippe­ ren, avfyrte denne et skudd mot ham. Kulen kom tilbake og gjennomboret skipperens hånd, og Vår­ herre påla ham til straff at han skulle seile i all evig­ het og alltid stå på dekket.

Sagnet er dikterisk behandlet av bl.a. Heinrich Heine, Marryat, Walter Scott, Henry Longfellow og Viktor Rydberg. Richard Wagners opera følger dels Heines versjon, dels Wilhelm Hauffs orientalske sagn. flygende hollender, Den, ty. Derfliegende Holldnder, romantisk opera i tre akter med musikk og tekst av Richard Wagner. Uroppført i Dresden 1843, første gang i Norge på Nationaltheatret 1901. Wagner ble inspirert til å skrive operaen da han på en sjøreise måtte søke nødhavn på norskekysten, i Sandvika på Borøy i Tvedestrand kommune. Handlingen er lagt til norskekysten; hovedpersonene er Den flygende hollender (baryton), den norske skipperen Daland (bass), hans datter Senta (sopran) og hennes beiler Erik (tenor). flygende mare, armsving, grep i bryting hvor man griper tak i motstanderens ene arm, snur ryggen til ham, vipper ham opp på ryggen og går selv ned i kne mens man slenger ham over og ned på ryggen. flygende slanger, praktsnoker, Chrysopelea, krypdyrslekt i underfamilien tresnoker, som lever høyt oppe i trær i Sørøst-Asia. De kan spile ut sidene så krop­ pen blir flat og kan derved foreta sveveflukt fra tre til tre eller ned på bakken. flygende tallerken (etter mg. flying saucer,), eldre betegnelse på uidentifisert flygende gjenstand, se ► UFO. flygende teppe, vidunderteppe, kjent fra eventyr­ samlingen Tusen og én natt. I Koranen fortelles om et flygende teppe som tilhørte kong Salomo. flygende ving, fly som uten særskilt utformet skrog med haleflater består av en forholdsvis tykk ving der det er plass til cockpit, motorer, brensel, utstyr osv. Vingeforkanten er som regel tilbakestrøket. En flygende ving vil ofte være ustabil, og krever i så fall aktivt virkende, datamaskinstyrte kontrollflater. Det mest kjente eksempel pa en flygende ving fra senere år er det amerikanske flyvåpenets stealth-bombefly Northrop Grumman B-2. flygepungekorn, flygepungdyr, Petauridae, pattedyrfamilie i ordenen pungdyr. Mest kjent er flygepungekornene i slekten Petaurus, med en 20-25 cm lang kropp og litt lengre hale. De kaster seg ofte ut fra 4050 m høyde, spenner ut fallskjermen og svinger i alle retninger under sin glideflukt. Flygepungekorn ligner mye pa flygeekorn og ble til å begynne med plassert systematisk sammen med dem. Forekom­ mer vesentlig i østlige kysttrakler i Australia. flygepungmus, dvergflygepungekorn, Acrobates pygmaeus, pungdyrart i familien dvergpungsovere. Det minste av flygepungdyrene, mindre enn 15 cm lang. Lever av søle plantesafter. Forekommer i Aust­ ralia. flyger, person som har rett til å føre et luftfartøy. En flyger kan i Norge enten være utdannet som militærflyger og ha tatt militært flysertifikat ved Luftfor­ svarets flygeskole ved Værnes flystasjon, eller han kan ha tatt sivilt flysertifikat ved sivile flygeskoler godkjent av Luftfartsverket. Se ►flygeskole og ►fly­ sertifikat. flygerving. et sølvbrodert merke i vingeform (stilisert fugleving), bæres av norske militærflygere på høyre side av brystet (i de fleste andre land på venstre side) som tegn på fullført flygerutdannelse. Utdeles ved seremoni etter avlagt eksamen ved militær flygesko­ le. Flygerving berettiger til el grunntillegg (vingtillegg) i lønnen og godtgjørelse per beordret flytime. F.eks. helikopterflygere, navigatører og flymaskinister har egne flygervingversjoner. flygesand, sand som blir, eller har vært, transportert med vind. Er oftest godt sortert, og de enkelte korn er tilnærmet kuleformer med matt (sandblåst) over­ flate. Sanden avleires i dyner, som ofte flytter seg i den fremherskende vindretning. Flygesand fore­ kommer i ørkener og områder uten plantevekst og på sandstrender. For å hindre skader på dyrket mark

og bebyggelse, forsøker man å binde sanden ved å plante gress (marehalm) og trær. I Norge finnes flygesand noen steder inne i landet (Røros og Finn­ mark), og på kysten ved Lista, Jæren og ytre Møre og Romsdal. flygeøgler, Pterosauria, orden av utdødde krypdyr, hvor forlemmene var omformet til vinger. Vingene bestod av en hudflate som var spent mellom krop­ pen, over- og underarmen og den sterkt forlengede 4. fingeren. De tre første fingrene var frie og hadde klor, mens 5. finger var redusert. Hodet var lite, med store øyne og meget lange kjever, som hos de eldre artene var besatt med mange tenner. De yngre flygeøglene hadde hornnebb. De lange knoklene var hule som hos fuglene. Huden var muligens dekket av hårlignende dannelser og det er ikke utelukket at flyveøglene var varmblodige (at de hadde konstant kroppstemperatur). Flygeøglene varierte sterkt i størrelse fra små arter på 15-20 cm lengde og til de største flygende vesener man overhodet kjenner, med et vingespenn på henimot 13 m (se ►Quetzalcoatlus). Man deler Pterosauria i to underordener: de med lang hale, Rhamphorhynchoidea, som levde i jura, og de med kort hale, Pterodactyloidea, som er kjent både fra jura og kritt. flygning, kontrollert bevegelse gjennom luften av el luftfartøy tyngre enn luft. Se ►fly, ►helikopter, ► seilfly. Sivil flygning er en næring som har vært i voldsom vekst siden den annen verdenskrig. Antall flypassa­ sjerer på verdensbasis oversteg 1 milliard per ar tidlig i 1990-årene, og antallet var steget til ca. 1,25 mil­ liarder i 1995. Av den samlede transporten på ca. 2 billioner passasjerkilometer stod amerikanske flysel­ skaper for 40 prosent. Innenlands i Norge stod lufttransport 1995 for 3,5 milliarder passasjerkilometer, noe som tilsvarer 6,5 % av innenlands persontransport. Andelen har okt fra 2,9 %i 1975.1 1995 passerte totalt 24,3 millioner passasjerer over norske lufthavner. Deregulering. Også innen internasjonal flytrafikk har utviklingen gått i retning av mindre regulering og økt konkurranse siden 1980-årene. Utviklingen startet i USA, og i Europa går flyselskapene i 1990årene fra en tilværelse som beskyttede, nasjonale gjerne hel- eller halvstatlige - selskaper, til å møte konkurranse både innenlands og utenlands. Dette fører bl.a. til at flyselskapene søker sammen gjen­ nom fusjoner, oppkjøp og allianser; i 1996 er det beregnet at det eksisterer nærmere 400 forskjellige allianser mellom flyselskap internasjonalt, ca. 60 av dem omfatter eiermessig tilknytning. Som et ledd i tilpasning til EUs transportpolitikk, skjedde det en deregulering av markedet fra 1. august 1993, noe som innebærer at alle flyselskap i EU/EØS-området har fri konkurranse pa flygninger til og fra Norge. Etter at EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar 1994 kan alle lisensierte luftfartselskaper i EØS-land opprette flyruter til andre land med sam­ me tilknytning. For innenlandsrutene har deregule­ ringen utviklet seg gradvis. Fra 1. april 1995 kan norske lisensierte selskaper konkurrere fritt på stamrutenettet, og etter 1. april 1997 kan lisensierte luftfartselskaper fra EØS-land opprette og drive ruteflygning i Norge. Som en konsekvens av dette besluttet Samferdselsdepartementet i juni 1996 å

248

FLYGNING

Mehamr^ Honningsvåg/, Valan

Berlevåg • * Båtsfjord • Vardø/Svartnes Vadsø*

Hammerfest

Rørvik/Ryum

Hasvik

Ban (Lai

Namsos

Sorkjosen

Trondheim/Værnes

Kristiansund/ Kvernberget < Molde/Årø , Ålesund/Vigra •

Bardufoss Andøya Ftoros

Ørsta-Volda/Hovden Floro •

.Sogndal/ __ Haukåsen • Fagernes/Leirin

t Bergen/ Flesland iStord/ Sørstokken

Haugesund/ Karmøy

Stavanger/ Sola

Harstad/Llarvik. Evenes * •Narvik/Framnes

Stokmarknes/ Skagen' Svolvær/Helle

Sandane/Anda

Førde

Tromsø

Leknes •Værøy •Rost Bodo

Dagali

Oslo/Gardermoen

Mo i Rana/Rossvoll

Notodden1 Skien/ • Ceitryggen s*ndefjor(//

Torp

Sandnessjøen/, . \ Stokka • Mosjoén/Kjærstad Brønnøysund/, Brønnøy

. ir. • , • Kristiansand/ Lista/Farsund Kjevik

Flygning. Lufthavner i Norge 2005, inklusive Værøy, som er heliport. I tillegg kommer Svalbard lufthavn, Longyearbyen. Kilde: Avinor.

dele opp trafikken på Norges 26 kortbaneflyplasser i pakker og sette pakkene ut på internasjonale anbud. HISTORIE

Mens tyske luftskip gikk i regelmessig passasjertrafikk så tidlig som 1910, skal den første regulære flyrute for passasjerer ha vært drevet mellom St. Petersburg og Tampa i Florida, USA, januar-april 1914 med en flybåt. Den første faste daglige passasjerrute opprettet Deutsche Luftreederei (fra 1926: Lufthansa) mellom Berlin og Weimar 5. februar 1919 med femseters biplan. Den første internasjona­ le rute skai ha vært Aircraft Transport and Travel Ltd.s rute London-Paris, åpnet 25. august 1919, men det ble visstnok fløyet passasjerer mellom de to byer og mellom Paris-Brussel tidligere samme år. I USA ble det åpnet en regulær luftpostrute New York-Washington 15. mai 1918. Kontrakter med postverkene hadde i de kommende år stor økono­ misk betydning for ruteflyselskapene.

Tremotorsflyet Fokker F 7 var det mest vanlige passasjerfly i Europa mot slutten av 1920-årene. Lufthansa, som vesentlig ble utstyrt med Junkers-fly, var snart et av verdens ledende flyselskaper. Frankri­ ke opprettet ruter på Afrika, Storbritannia på India og Australia. Store flybåter ble benyttet på lengre, oversjøiske ruter. I 1930-årene kom de kjente flyene Boeing 247 og Douglas DC-3 i bruk i USA. Pan Ame­ rican utvidet 1930 sitt rutenett til Sør-Amerika og 1940 til Hong Kong og Auckland. Flyene hadde 1937 fullstendig fortrengt luftskipene fra lufttrafikken. I 1939 begynte regelmessig nordatlantisk passasjertrafikk med fly. Utviklingen av de militære transportfly under den annen verdenskrig gav flyselskapene en ny generasjon passasjerfly, som Boeing Stratocruiser, Douglas DC-4 og Lockheed Constellation. Etter den annen verdenskrig var amerikansk flymateriell i overvekt, og i midten av 1950-årene kunne Douglas DC-7C og Lockheed Super Constel­

FLYGNING Nasjonalitetsmerker for fly fra et utvalg land AP Pakistan B Kina C, CF Canada CR, CS Portugal D Tyskland EC Spania Irland EI, EJ F Frankrike G Storbritannia HA Ungarn HB Sveits I Italia JA Japan LN Norge LZ Bulgaria N USA OE Østerrike

OH OO ØY PH RA SE SP SU SX TC TF UK VH VT 4X 5B

Finland Belgia Danmark Nederland Russland Sverige Polen Egypt Hellas Tyrkia Island Ukraina Australia India Israel Kypros

lation ta opptil 100 passasjerer på 6400 km lange ruter. Turbopropfly som det britiske Vickers Viscount, ble satt inn på innenlandsruter, og 1958 kom de rene jetflyene for alvor etter det britiske forsøk på å introdusere Comet 1952. Passasjerantallet i jetfly steg til over 200 i 1960-årene, med Boeing 707 og Douglas DC-8. Det første wide-body jetfly, Boeing 747 Jumbojet med plass til ca. 400 passasjerer, ble satt i trafikk 1970, deretter fulgte Lockhead L-1011 TriStar McDonnell Douglas DC-10 og den europeis­ ke Airbus A300. Det sovjetiske flyselskap Aeroflot åpnet 26. desember 1975 med et supersonisk fly, Tu144, en gods- og postrute mellom Moskva og Alma Ata (nå Almaty). British Airways og Air France innviet 21. januar 1976 de første regulære superso­ niske passasjerflygninger med Concorde (siste kom­ mersielle flygning 24. oktober 2003) Norsk lufttrafikk, går tilbake til 1920, da Hærens flyvåpen prøvefloy rutene Kjeller-Halden og Kjeller-Hamar, mens Marinens flyvåpen prøvefløy en postrute Horten-Oslo-Kristiansand. Norges første luftfartselskap, Det Norske Luflfartsrederi A/S, grunnlagt 1918, drev august-oktober 1920 en post­ rute mellom Stavanger og Bergen. Men først 1929 kom Norge med i nordisk postflygning med en nattrute Oslo-Malmb. I 1927 hadde Lufthansa åpnet en rute Oslo-Tyskland, og Gressholmen sjøflyhavn i Oslo ble tatt i bruk. Widerøe's Flyveselskap startet 1934 en passasjer- og postrute Oslo-KristiansandStavanger-Haugesund, men DNL fikk kort etter konsesjon på ruten. Antall anløpssteder ble etter hvert utvidet nord­ over til Tromsø, og til Goteborg, Stockholm og Kø­ benhavn. Oslo lufthavn Fornebu, ble tatt i bruk 1. juni 1939, Oslo Lufthavn Gardermoen 8. okt 1998.1 1937 fraktet DNL 3600 passasjerer. Scandinavian Airlines System (SAS) ble dannet 1946 og åpnet samme år ruter til Nord - og SørAmerika. I 1957 startet SAS den første rute til Tokyo over nordpolområdet. Braathens SAFE fikk 1949 konsesjon for fem år på rute til Hong Kong. Dette ble den første flyruten mellom Norge og Østen. Selska­ pet startet innenlandsruter 1952, mens Braathens utenlandstrafikk opphørte 1954 (gjenopptatt 1989). Se også ►flyplass. SIKKERHET OG ULYKKER

Ulykkesfrekvensene er stadig nedadgående, og ligger for sivil luftfart på ca. 0,1 fatale ulykker per 100 000 flytimer (Norge ligger litt over gjennom­ snittet). Nedgangen har sammenheng med de stren­ ge tekniske forskrifter som setter grenser for både flyenes og enkeltkomponentenes gangtid mellom overhalinger, fremskritt i bruk av bruddsikre kon­ struksjoner, utvikling av nye, lette og sterke mate-

Verdens største flyselskaper1 Selskap Lufthansa-gruppen, Tyskland FedEx, USA AMR/American Airlines, USA Japan Airlines, Japan Air France, Frankrike United Airlines, USA Delta Air Lines, USA British Airways, Storbritannia All Nippon Airways, Japan Northwest Airlines, USA Continental Airlines, USA SAS-gruppen 'Rangert etter inntekt. Tall fra 2003.

Inntekt (mrd. US dollar) 18,156 17,497 17,440 17,189 14,521 13,724 13,303 12,857 10,834 9,510 8,870 7,208

Passasjerer (mill.) 45,4 88,8 58,2 43,7 66,2 104,5 36,1 48,1 51,9 39,9 19,3

FLYKAPRING

249

FLYGNING Store ulykker INTERNASJONAL FLYTRAFIKK

Dato 27. mar. 1977 12. aug. 1985 3. mars 1974 23. jun. 1985

Flytype (nasjonalitet) 2 Boeing 747 (USA, Nederland) Boeing 747 (Japan) DC-10 (Tyrkia) Boeing 747 (India)

NORSKREGISTRERTE FLY OG HELIKOPTRE

Dato 8. sep. 1989 23. 6. 26. 11.

des. 1972 mai. 1988 jun. 1978 mar. 1982

Flytype Convair 580

F-28 Dash 1 S-61 (helikopter) Twin Otter

Se også Nøkkelbindets tabell

Antall omkomne 582

Sted Tenerife

Japan ved Paris Irland, vestkysten

520 364 329

Antall omkomne Sted 55 Utenfor Hirtshals, Danmark 40 Asker 36 Torghatten 18 Nordsjøen 15 Nordkinn

Omstendigheter Kollisjon bakkenivå Styrtet i fjellområde Teknisk feil Sprenglegeme om bord

Omstendigheter Teknisk svikt

— — Teknisk svikt —

Flykatastrofer

rialer, anvendelsen av bedre prøvemetoder, dessuten tilgjengeligheten av mer effektive kontrollapparater og vedlikeholdssystemer. Ytterligere fremskritt burde være mulig når det gjelder anvendelsen. Den sterke ekspansjon både i trafikktettheten og flyenes størrelse setter spesielle krav til prosedyrer. Til slike tiltak hører mer effektive treningsopplegg for flygerne, bedre og mer lettleste -instrumenter om bord, apparater for mer automatisk operasjon f.eks. i landingsfasen, bedre navigasjonsog kommunikasjonssystemer på lange ruter, forbed­ ret lufttrafikkontroll, mer utstrakt bruk av ferdskrivere. Eksempler på enkeltsystemer som betyr mye for flysikkerheten er terrengvarsling (påbudt brukt fra 10. november 1976 i alle norskregistrerte fly med startvekt over 15 000 kg eller mer enn 30 godkjente passasjerseter) og >GPS. Fugler har skapt problemer for flytrafikken. Når en fugl på 1 kg treffer et fly som har en hastighet på 350 km i timen, skjer det med en kraft på ca. 45 000 newton; hvis hastigheten er 700 km i timen, blir kraften firedoblet, ca. 180 000 newton. I NordEuropa skjer mer enn halvparten av slike kollisjoner med måker. En kombinasjon av skremmeskudd og fuglers varselskrik fra lydbånd er blant annet i Norge blitt praktisert med hell for å holde fugler borte fra flyplasser. Radar er tatt i bruk for at man kan holde seg orientert om fugleflokkers posisjon i store høy­ der. Den største flyulykke i luftfartens historie inntraff 27. mars 1977 da et nederlandsk og et amerikansk Boeing 747 kolliderte på rullebanen på Tenerife, Kanariøyene, og 582 mennesker mistet livet. De flyulykker i Norge som har krevd flest menneskeliv skjedde i 1972 og 1996. 23. desember 1972 styrtet ruteflyet fra Vigra, en Fokker Fellowship, ved Asdoltjern i Asker under innflygning til Fornebu. 40 mennesker omkom, 5 overlevde. 29. august 1996 kolliderte et russisk Tupolev-fly (Tu-154) med Operafjellet under innflygning til Longyearbyen, Sval­ bard. 141 mennesker omkom. Se også ►flysikkerhet. * ET Flygt. Torbjørn, f. 1964, svensk forfatter. Han debu­ terte med romanen Laugstebgonblicket (1995), fulgt av Man vid kusten (1997), og begge romanene ble svært godt mottatt. Det store gjennombruddet kom imidlertid med Underdog (2001), en oppvekstskild­ ring fra 1960- og 1970-årenes Malmd. For dette verket mottok han den høythengende svenske litterære prisen Augustpriset. Oversatt til norsk.

Flyhavarikommisjonen, en fast og uavhengig kommi­ sjon opprettet 1956 for undersøkelse av luftfartsulyk­ ker. Iflg. kgl. res. av 18. juni 1993 ble den avløst av ► Havarikommisjonen for sivil luftfart, som med virkning fra 1. juli 2002 ble en del av Havarikommi­ sjonen for sivil luftfart og jernbane. Flying Boxcar [flaiii] båkska:] (eng. 'flygende gods­ vogn'), navn på det amerikanske propelldrevne transportflyet Fairchild C-l 19, som ble brukt av Luftforsvarets 335 skvadron i tidsrommet 1956-69. Er også kjent under betegnelsen «Dollar 19». Flying Dutchman [flaiii] dAtJman] (eng. 'flygende hollender'), seilbåt konstruert 1951 av nederlenderne Conrad Gircher og Uffa Van Essen, éntype jolle med senkekjøl og trapes for to personer. Lengde 6,1 m, storste bredde 1,8 m, vekt 165 kg og seilareal 18 m2, med spinnaker ca. 32 m2. Olympisk klasse 1960-92. Peder Lunde jr. og Bjørn Bergvall vant klassen 1960. Flying Fish Cove [flaiii] fij kouv], administrasjonssen­ ter på den australske øya Christmas Island.

Flying Fortress [flaiiij få:tras] (eng. 'flygende fest­ ning'), engelsk betegnelse på Boeing B-17, ameri­ kansk 4-motors bombefly, besetning 8-10 mann, meget sterkt bestykket med inntil 13 mitraljøser. Brukt under den annen verdenskrig ved operasjoner fra Storbritannia. Bidrog i stor grad til å vinne kam­ pen om luftherredømmet over kontinentet ved å kunne utkjempe luftkamper med tyske jagerfly og ved presisjonsbombing under dagtokter. flying fox [flaiii] fåks] (eng., eg. 'flygende rev'), Epalzeorhynchus kallopterus, akvariefisk i karpefamilien (Cyprinidae). Lever i rennende vann i det sør­ østlige Asia. Blir ca. 14 cm lang og lever vesentlig av alger. flying jib [flaiii] djib] (eng. 'flygende fokk' el. 'kly­ ver'), i moderne språkbruk fokk eller klyver som settes uten stag, og bare strekkes opp med fallet, flying saucer [flaiii] såsa] (eng.), flygende tallerken; se kUFO. FlyingScotsman, The [flaiii] skåtsman| (eng. 'den flygende skotte'), hurtig gjennomgangstog mellom London og Edinburgh. Toget brukte i 1960-årene 5 timer og 50 minutter på den 632 km lange streknin­ gen; 4 >/2 time da det ble gjeninnsatt i 1970-årene. Reisetiden har siden gått ned mot 4 timer. flying start [flaiii] sta:t[ (eng. 'flygende start'), i idrettskonkurranser en start hvor startlinjen passe­ res i fart. Benyttes bl.a. i friidrett (vekslinger i sta­ fett), motorsport og travsport. I overført betydning å ha et godt utgangspunkt, slippe begynnelsesvansker. flykapring, det at en eller flere personer med vold eller trusler overtar kontrollen av et fly og tvinger pilotene til å lande på et bestemt sted. Flykapring blir iblant foretatt av mentalt ubalanserte personer. Mer vanlig er det imidlertid at flykapring blir brukt som fluktmiddel av kriminelle eller av politiske flyktnin­ ger, eller som pressmiddel av ytterliggående politiske grupperinger. Flykapring kan også være terrorhand­ linger. Mottiltak. Flykapring er blitt møtt med skjerpede kontrolltiltak pa flyplasser, økt kontroll av reisende og deres bagasje m.m. Både flygerorganisasjoner og den internasjonale luftfartsorganisasjon (ICAO) har arbeidet for internasjonale avtaler som retter seg mot flykapring. Det finnes tre konvensjoner om flykapring: Tokyo-konvensjonen om forbrytelser og

Flykapring har blitt et alvorlig internasjonalt problem. 11993 ble dette Aeroflot-flyet kapret i Aserbajdsjan og tvunget til a lande på Gardermoen flyplass. Kaprerene, som ønsket asyl i Norge, overgav seg etter flere timers forhandlinger.

250

FLYKART

visse andre handlinger begått om bord i luftfartøyer (1963), Haag-konvensjonen om bekjempelse av ulovlig bemektigelse av luftfartøyer (1970) og Montreal-konvensjonen om bekjempelse av ulovlige handlinger mot sikkerheten i sivil luftfart (1971). I 1979 fikk man en FN-konvensjon rettet mot gisseltaking. Prinsippet om utlevering av flykaprere er slått fast i en europeisk konvensjon av 1977 om bekjempelse av terrorisme, som er blitt til innen rammen av Europarådet. Den norske straffeloven har fått en særskilt bestemmelse som setter streng straff for flykapring (§ 151a), etter den kan forbryte­ ren idømmes fengsel fra 2 år til 21 år. Etter 11. september 2001, da fire passasjerfly ble kapret for å brukes som eksplosive masseødeleggel­ sesvåpen (to fly ble styrtet inn i hvert sitt tvillingtårn i World Trade Center i New York, det tredje flyet ble styrtet i Pentagon i Washington D.C., mens det fjerde flyet styrtet på en slette i Vest-Pennsylvania), har frykten for terrorangrep ført til kostnadskreven­ de sikkerhetskontroller på flyplasser over hele ver­ den. I Norge innførte Avinor fra 2. oktober 2004 «100 % sikkerhetskontroll» av passasjerer, hånbagasje og innsjekket bagasje på samtlige innenlandsog utenlandsturer. Se også ►flysikkerhet. Flykapringer i Norge. Fire flykapringer har utspilt seg i Norge. Den første kapringen skjedde 21. juni 1985, da et Braathens SAFE-fly på vei fra Trondheim til Oslo ble kapret av en norsk mann. Etter fire og en halv time overgav han seg på Fornebu etter å ha krevd og fått noen flasker øl. 15. september 1993 ble et Aeroflot-fly på vei fra Baku til Kiev kapret av tre aserbajdsjanere, opprinnelig fra Iran. De tvang flyet videre til Gardermoen, hvor de overgav seg og søkte om politisk asyl. Søknaden ble avvist og de ble utle­ vert til Russland hvor de ble dømt for flykapring, men i 2004 fikk to av dem oppholdstillatelse på humanitært grunnlag i Norge fordi de risikerer dødsstraff i Iran. 3. november 1994 ble et SAS-fly på vei fra Bardu­ foss til Oslo kapret av en bosnisk mann, som ville rette oppmerksomheten mot krigen i Bosnia. Etter sju timer overgav han seg på Gardermoen. Et bul­ garsk fly fra Balkan Air på vei fra Beirut til Varna ble 3. september 1996 tvunget videre til Gardermoen av en palestiner, som etter kort tid der overgav seg og søkte om politisk asyl. Ingen ble skadet i noen av kaprerdramaene. flykart, kart tilpasset luftfartens behov, med detaljmessig innhold og målestokk etter internasjonale bestemmelser. Norske flykart er i målestokken 1:500 000 og 1:250 000 (for flere detaljer, se f.eks. kabelspenn). For flyplasser og sjøflyhavner blir det dessuten utarbeidet detaljerte kart med nødvendige opplysninger for å foreta innflygning og landing i samsvar med bestemmelsene for plassen. flykompass, væskekompass med enkeltmagneter uten kompassrose. Skal finnes til reservebruk i alle fly. flyktige organiske forbindelser, VOC (eng. volatile organiccompounds) (miljøkj.), fellesbetegnelse som omfatter bl.a. løsemidler, bensin og polysykliske aromatiske hydrokarboner (PAH). VOC oppstår også naturlig i form av terpener som utskilles fra trær. Samlede utslipp av VOC unntatt metan (NMVOC) i Norge ble mer enn doblet fra 1980 til 1995, da ut­ slippet var om lag 371 000 tonn. Av dette var petro­ leumsvirksomhet ansvarlig for 55 %, mens biltrafikk stod for 19 %. Utslippene har siden vist en nedad­ gående trend og utgjorde 1998 342 000 tonn. Flyk­ tige organiske forbindelser er med på å danne foto­ kjemiske oksidanter og ozon på bakkenivå; flere av forbindelsene er også kreftfremkallende. flyktighet (av mnty.), uttrykk for et stoffs evne til å gå over i dampform. Jo lettere et stoff går over i dampform, desto mer flyktig er det. Flyktighet er proporsjonal med stoffenes damptrykk. Særlig flyk-

ROYAUME DE BELGIQUE KONINKRHK BELQ1E

CERTIFICAT

D’IDENTITÉ

/DENTITEJTSGETUIGSCHRIFT

det réfugiét Ruttet van Rtusische vluchtelingtn

Fløyrli. Utbygd med kraftstasjonen Fløyrli ved fjor­ den med 755 m fall, utvidet 1999 til maksimal ytelse 80 MW. Vann til kraftstasjonen overføres fra de ovre deler av Espedalselva, Måna (Frafjordelva) og et mindre vassdrag som renner mot Lysefjorden. Fløysbonn, bolig- og industristrøk ost for Kolbotn, Oppegård kommune, Akershus. Navn etter en gammel Akergård, tidligere krongods, privat eid fra

I

Fløyteinstrumenter. Tverrfløyte.

1663, etter 1786 del av Ljan-godset. Overført fra Aker til Oppegård kommune 1947. Sofiemyr Idretts­ park. fløyte, fløytskip, rundgattet, flatbunnet og relativt smal hollandsk skipstype som hadde sin største utbredelse på 1600-tallet. Fløyten var kanskje det viktigste handelsskip i europeiske farvann og ble en tid bygd med sterkt innfallende skipssider, for på den måten å gjøre omkretsen midtskips mindre når drektigheten skulle beregnes i forbindelse med betaling av toll og avgifter. fløyteinstrumenter (avmnty. fra glfr.), blåseinstrumentfamilie, svært gammel. Tonen dannes ved at en laminær luftstrøm treffer kanten av en åpning og dermed setter luftmassen inne i instrumentet i svingninger. Luftstrømmen kan være styrt av spille­ rens lepper mot en skarp kant, enten ved den åpne rørenden (kantfløyte, f.eks. panfløyte) eller ved et blåsehull på siden av røret (som tverrfløyte), eller luftstrømmen kan ledes gjennom en spalte i instru­ mentet (spaltefløyte, f.eks. seljefloyte, blokkfløyte eller orgelpipe). Tverrfløyten, som i Europa brukes som orkester- og soloinstrument, og regnes blant treblåseinstrumentene, er stemt i C, med spilleom-

Flå 705 km2 1030 innbyggere (2004) Administrasjonssenter: Flå

%

Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

1 44 5 50

Sysselsetting (2001): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Bygg/anlegg, kraft- og vannforsyning Varehandel, hotell- og restaurantdrift Transport og kommunikasjon Finans- og forretningsvirksomhet Offentlig og privat tjenesteyting

% 10 10 14 19 6 6 36

fang c'-c4, og er utstyrt med fingerhull og klaffer. Blokkfløyter lages i tre (skolemodeller også i plast), mens materialet i tverrfløyte kan være sølv eller andre legeringer. Stemmingen reguleres ved å finjustere lengden eller ved hjelp av en propp i den ene enden. Symbolikk. 1 hinduismen står Krishnas fløyte for evighetens stemme. I Kina representerer den har­ moni. Hos oldtidens grekere var fløyten en attributt til sirenene, som representerte forførelse og sterke følelser. fløytgarn, fiskegarn som settes i en bestemt høyde over bunnen. flå, fjellslette, platå, vid fjellvidde; åpen fjelldal; hylle i fjellet. Flå, kommune i Buskerud fylke omkring nordenden av Krøderen (132 moh.) og nedre del av Hallingdal; grenser i øst til Ringerike, i sørvest til Sigdal, i nord­ vest til Nes og i nord til Sor-Aurdal i Oppland. Natur. Berggrunnen i hele kommunen er grunn­ fjell og består i øst mest av granitt og i de høyeste partiene i vest og sørvest av meget harde kvartsitter som forvitrer sent og gir mager jord. Ellers i kommu­ nen stort sett gneis. I dalbunnen finner man den dyrkede jorden, som stort sett består av elveavsetninger, for del meste sand. Det finnes praktisk talt ikke marine avsetninger trass i en høyde over havet på bare omkring 150 m. Hallingdal er relativt smal i Flå og stiger bare 15 m fra Krøderen til kommunegrensen mot Nes i nord­ vest. Dalsidene er bratte til ca. 700 moh. med slakere fjellterreng innenfor. Dette når i øst 1000-1200 moh. over mot Vassfaret (høyest er Sørbølfjell 1284 moh.), i vest noe høyere. Høyest er Høgevarde (1459 moh.) og Gråfjell (1466 moh.) på Norefjell, helt i sørvest på grensen mot Sigdal. Øst i kommu­ nen ligger Vassfaret naturreservat med rikt dyre- og planteliv. Veneli fjellskogsti og Vassfaret natursti med merkede løyper. Bosetning. Bosetningen er nesten helt konsentrert til dalbunnen i Hallingdal, særlig ved administra­ sjonssenteret Flå og i Gulsvik ved nordenden av Krøderen. Kommunen har ingen tettsteder. Næringsliv. Korndyrking (særlig bygg) er viktigste driftsform i jordbruket og utgjør ca. 53 % av jord­ bruksarealet. Ellers holdes en del sau som drar nytte av fjellbeitene. Skogen betyr mye for brukene og 2002 ble det avvirket 58 000 m’ tømmer. Primær­ næringene sysselsetter i alt 10 % av yrkestakerne i kommunen (2001). Industrien sysselsetter om lag 10 % av de yrkesaktive. Verkstedindustrien er den største industrigrenen med ’/4 av industriens syssel­ satte. Forøvrig variert småindustri. Samferdsel. 1 dalbunnen går Bergensbanen og Rv. 7 (Hønefoss-Granvin). Private veier fra Gulsvik og Flå gjennom Vassfaret til Begnadalen. Offentlige institusjoner. Flå svarer til Flå sogn i Nes prestegjeld, Hallingdal prosti i Tunsberg bispedøm­ me, Flå lensmannsdistrikt i Nordre Buskerud politi­ distrikt og hører under Hallingdal tingrett. Historikk og kultur. I Vassfaret finnes rester av gamle boplasser. Vassfaret Bjømepark åpnet 1997. Kunst­ galleri med hovedvekt på norsk samtidskunst. I Gulsvik ligger «Hallingporten» og en gammel, fredet hengebru. Flå kirke, korskirke i tre, bygd 1856-58; påbygd 1993. Kommunevåpenet (godkjent 1985) har et svart bjørnehode sett forfra, mot en sølv bakgrunn. Fla ligger i et bjømedistrikt med store deler av Vassfaret innenfor grensene. Navnet kommer av norrønt floda, fra flodr, 'flom, oversvømmelse'. GTh/-

260

FLÅ

Flå. Buvatnet med Nautskardfjellet bak.

Litt.: Flå i bilder: 1876-1990, utg. av Flå kommunes hovedutvalg for kultur, 1990; Hegna, H.: Flaa, Hal­ lingdal 1920, 1921; Jensen, J.: Gamle hus og tun i Flå, 2001; Østro, T.: Gards- og slektshistorie for Flå i Halling­ dal, 2003-, 2 b. Flå, sogn og tidligere kommune i Sør-Trøndelag, på østsiden av Gaula ca. 30 km sør for Trondheim. Sog­ net, som ligger i Melhus prestegjeld, svarer til den tidligere kommunen. Den ble opprettet ved utskillel­ se av Flå sogn fra Melhus; innlemmet i Melhus igjen i 1964. Navnet kommer av norrønt fla, 'liten flate el. hylle i fjellet'. flåhakke grev med bredt, flatt, tynt blad som kan være trekantet med spissen bakover, ovalt eller firkan­

tet. Brukt til å hakke løs (flå av) tynne gresstorver, hakke av tuer og planere m.m. Flåhakking og bren­ ning var tidligere en vanlig dyrkingsmåte for myr. Flåklypa, oppdiktet bygdesamfunn i Kjell Aukrusts forfatterskap, fra 1946 trykt som fast spalte under navnet Flåklypa Tidende i Mannskapsavisa; 1959-60 innslag i Søndagsposten i NRK. Blant figurene i Flåklypa kan nevnes bl.a. sykkelreparatør Reodor Felgen, Solan Gundersen, pinnsvinet Ludvig og meieriassistent Emanuel Desperados. Den første av Flåklypa-bøkene var Folk og fe (1959), senere er serien samlet i bokform med tittelen Flåklypa Tiden­ de. Ogsa ballettforestillingen Flåklypaballetten (1983), oppfort på Den Norske Opera, musikk Frode Thingnæs, koreografi Toni Herlofson og Gro Rakeng.

Flåklypa. Fra Ivo Caprinos film Flåklypa Grand Prix. Oljesjeiken Ben Redic Fy Fazan (med privatsjåføren Emanuel Desperados i uniform til venstre) besøker Reodor Felgen for å tilby seg å finansiere byggingen av racerbilen II Tempo Gigante. På gulvet står den engstelige Ludvig med ryggsekken sin, i lenestolen til høyre sitter Solan Gundersen.

En helaftens dukkefilm basert på Aukrusts figurer og miljøer, Flåklypa Grand Prix, ble laget 1975. Regi og animasjon ved Ivo Caprino, manus av Kjell Au­ krust, Kjell Syversen, Remo Caprino og Ivo Caprino, modellkonstruksjon ved Bjarne Sandemose. Filmen ble tidenes største norske filmsuksess (og senere en stor videosuksess), og eksportert til en rekke land. Senere er det laget et dataspill med Flåklypa-figurene. Flåm, tettbebyggelse og sogn i Aurland kommune, Sogn og Fjordane. Sognet omfatter hele den trange og ville Flåmsdalen. Tettbebyggelsen ligger nederst i Flåmsdalen ved botnen av Aurlandsfjorden. Her er endestasjonen for ►Flåmsbanen. Dypvannskai ved jernbanestasjonen som kan ta store cruiseskip. Stor turisttrafikk, først og fremst på grunn av Flåmsba­ nen og den praktfulle naturen. E 16, stamveien Oslo-Bergen, går gjennom stedet. Flåm er Per Sivles fødested. Navnet er dativ flertall av norrønt flå, 'liten flate mellom bratte fjell’. Flåmsbanen, jernbane, sidelinje fra Myrdal stasjon på Bergensbanen til Flåm i Aurlandsfjorden, en arm av Sognefjorden. Banen er 20,4 km lang, den ble påbegynt 1922-23, åpnet for ordinær drift f 942, elektrifisert 1944. Høydeforskjellen mellom Flåm stasjon og Myrdal er 864,8 m, største stigning ca. 55 %0 (f m på 18 m). For å komme gjennom den bratte og trange Flåmsdalen går banen i 21 tunneler, derav en vendetunnel. Flåmsbanens lokomotiver er spesi­ albygd og utstyrt med 4 separate bremsesystemer. Banen er elektrisk drevet, har normal sporvidde og er en stor turistattraksjon. Ny stasjon i privat bygg fra 1992. Godstrafikken ble nedlagt i 1992. Flåmsdalen, trang dal i Aurland kommune, Sogn og Fjordane, 18 km lang. Den strekker seg fra botnen av Aurlandsfjorden, en sørlig arm av Sognefjorden, innover mellom bratte fjell, med topper på 13001700 moh., til Myrdal stasjon på Bergensbanen. 1 nedre del er dalen mer åpen og har veldyrket jord. Oppover dalen er bosetningen spredt. Øverste gård ligger 480 moh., ca. 9 km fra sjøen. Gjennom dalen renner Flåmselva, som er varig vernet mot vann­ kraft utbygging. Det går jernbane (Flåmsbanen) fra Flåm opp til Myrdal stasjon (866 moh.) på Bergens­ banen. Eldre vei går opp Flåmsdalen til Myrdal, opprinnelig anleggsvei i forbindelse med bygging av Bergensbanen. Veien er satt i stand som sykkel- og turvei (del av «Rallarveien»). Flåmsdalens veldige natur har trukket til seg turister lenge for banen kom. Det er turisthoteller både på Fretheim, nede ved fjorden og på Vatnahalsen, like ved Myrdal. I Flåmsdalens nedre del ligger Flåm kirke, bygd 1667. Mange jettegryter på Furuberget ved kirken. Flåmselva, elv i Aurland kommune. Sogn og Fjorda­ ne, med øverste kilder vest for Hallingskarvet og munning i botnen av Aurlandsfjorden. Den øvre delen heter Moldåa. Fra Reinungavatn (764 moh.) renner elven i den egentlige Flåmsdalen. Varig vernet mot kraftutbygging. Mindre utbygging i øvre del av vassdraget, Leinafoss (1,5 MW) og Kjosfoss (3,5 MW). God lakseelv i nedre del. F-lån, utlån fra Norges Bank til en bank med løpetid opp til 12 måneder og med fast rente i hele løpeti­ den. Vanligvis blir F-lånene tildelt ved auksjoner der bankene legger inn bud både på lånebeløp og rente. Siden 1993 har Norges Banks F-lån hatt kort løpetid, vanligvis kortere enn to uker. flåte (av norrønt floti, beslektet med 'å flyte'). 1 Primitiv farkost, oftest firkantet, utføres av tre, av tønner eller som lukket kasse av jern, betong eller andre materialer. Tjener som regel som arbeidsplatt­ form ved bygging, reparasjon eller vedlikehold av skip, kaier, broer osv. Se også ►redningsflåte. 2 Samlet antall skip av en viss type. Et lands handels­ flåte eller koffardiflåte består av alle sivile fartøy som er registrert i landet. En inndeler gjerne etter fartøye-

FNLA

261 nes formål: tankflåte, linjeflåte, trampflåle, fangst­ flåte, fiskeflåte. Uteflåten er den del av handelsflåten som seiler mellom andre land og bare sjelden kom­ mer til hjemlandet. Et lands krigsflåte eller orlogsflåte er landets samtlige krigsfartøyer (med hjelpefartøyer). Flåte betegner også en større, selvstendig opererende del av et lands krigsflåte. Således USAs 6. flåte i Middelhavet, 3. flåte i Stillehavet og 2. flåte i Atlanterhavet. 3 (bygningstekn.) Utvidelse av et bygningsfundament i tømmer eller betong for a fordele belastnin­ gene over en større flate ved dårlige grunnforhold, flåtebesøk, besøk av utenlandske krigsskip etter forhåndsavtale på regjeringsnivå. Flåtebesøk blir etter graden av formalitet betegnet som offisielle, uoffisielle og rutine. Rutinebesøk omfatter vanligvis allierte krigsskip som deltar i øvelser, og tillatelse gis i alminnelighet etter fullmakt fra regjeringen, flåtekonferanser, konferanser holdt i mellomkrigsti­ den mellom de store sjømakter for å begrense flåterustningene. Den forste var Washingtonkonferansen 1921-22. Mellom Storbritannia, Frankrike og USA ble det holdt en femte flåtekonferanse i London i 1936. Den resulterte i en kvantitativ begrensning av forskjellige typer av krigsfartøyer. Separat sluttet Tyskland og Storbritannia i 1935 en flåteoverenskomst som fastsatte den tyske flåtes størrelse til høyst 35 prosent av den britiske, en avtale som våren 1939 ble oppsagt av Hitler etter at han for lengst hadde brutt den. flåtestasjon, flåtebase, orlogsstasjon, orlogsbase, stasjon for en marines hele flåtestyrke eller en del av denne. Her kommer krigsskipene inn for vedlike­ hold, reparasjoner og forsyninger, og her ligger som oftest de forskjellige etablissementer for utdanning •av fartøysbesetninger. De største flåtestasjoner har også skipsbyggeri med tørrdokker. Stormaktsmariner har flere flåtestasjoner innen eget landområde, foruten eventuelt oversjøiske flåtestasjoner. Med base forstås særlig hovedsentrum for en krigsmarine, og med stasjon et sted hvor mindre deler av en marine stasjoneres med muligheter for forsyninger av alle slag, men med begrensede reparasjonsmuligheter. En flåtestasjon søkes lagt så tilbaketrukket og godt beskyttet som mulig. Flåt nikkelgruver, Evje, har vært Norges største nikkelgruve, nå uttømt. Forekomsten ble oppdaget 1870 og var i drift 1872-1946 med unntak av årene 1894-99 og 1920-27. Malmen var fattig. 1 den siste driftsperiode inneholdt den 0,5-1 % nikkel og 0,40,6 % kobber. I rekordåret 1938 ble det produsert 190 000 tonn råmalm, som ble anriket ved flotasjon og siden smeltet til nikkelkobbermatte. Matten ble sendt til Falconbridge Nikkelverk A/S i Kristiansand for raffinering. Under den annen verdenskrig ble apatittkonsentrat utvunnet som biprodukt. Totalt er det utvunnet 2,7 mill, tonn malm med en gjennomsnittsgehalt på 0,72 % nikkel og 0,48 % kobber. Deler av gruven er sikret og restaurert og er åpen for publikum i sommerhalvåret. flått, skauflått, skaubjønn, blodmidd, hanntik, Ixpdidae, edderkoppdyrfamilie i orden Parasitiformes. Store blodsugende midd som kan bli inntil 25 mm lange. De finnes i alle verdensdeler. Utviklingen skjer fra egg til larve (med 6 ben), nymfe (med 8 ben) og kjønnsmodent dyr. Flått er blodsugere på landvirveldyr, og enkelte arter skifter vert flere ganger. Mange flåttarter over­ fører farlige sykdommer, bade til mennesker og dyr, som ►rickettsiose, ► ehrlichiose, ►borreliose, ►tularemi (harepest), ►piroplasmose, ► skogflåttencefalitt og ►louping ill. Den norske arten ►skogflått er vektor (sykdomsspreder) for flere av disse sykdom­ mene. ► Fuglefjellflått lever i fuglefjellene og angri­ per også mennesker som ferdes der. Elleve arter fra fugler og pattedyr er funnet i Norge. Flåvatnet, Røyrvatnet, innsjø i Nome og Kviteseid kommuner, Telemark, den østligste av de tre sam-

Flåmsbanen med Vatnahalsen. Banen har et fall på 865 m over en strekning på bare 20 km.

menhengende sjøene Bandak-KviteseidvatnetFlåvatnet (72,0-69,5 moh.). Flåvatnet er 20,1 km2, største dybde 121 m. Inngår som ledd i den lange innsjøvannvei Bandak-Norsjø-kanalen (Telemarkskanalen). Avløpet til Norsjø heter Straumen (Eidselva). Flåvær, en gruppe småøyer i Herøyfjorden som utgjør skipsleia mellom Gurskøya og Sørøyane, Herøy kommune, Møre og Romsdal. Fiskevær. Flåvær fyr. Navnet er antagelig det samme som Flovær. Flåvær fyr. fyr i Herøy kommune, Møre og Romsdal, i Herøyfjorden, opprettet 1870, forsterket 1952, lysstyrke 28 350 cd, lysvidde 13 nautiske mil. Fyret ble automatisert ogavbemannet 1979. Fm, kjemisk symbol for grunnstoffet fermium.

FM-kringkasting, FM (fork, for frekvensmodulasjon), se ► radio og ►meterbølgekringkasting. FMLN, se ► Frente Farabundo Marti para la Libera­ tion National. f-moll (mus.), toneart med grunntone f. 4[,, for h, e, a og d. Parallelltoneart til Ass-dur. FN. fork, for De ►forente nasjoner. For organisasjo­ ner og institusjoner pa FNs-, se også under UN-. FN-dagen. De forente nasjoners dag, 24. oktober. Den markerer årsdagen for den dag i 1945 da FNpakten trådte i kraft. Fnjoskå [fnjpuskao], elv i det nordlige Island, renner ut i Eyjafjoråur. Rikt laksefiske. FNL, fork, for Front National de Libération (fr. 'Nasjo­ nal Frigjøringsfront'), betegnelse forden revolusjo­ nære bevegelse i Sør-Vietnam, stiftet 1960 for å samle massene mot Ngo Dien Diems regime. Omfat­ tet en rekke opposisjonelle grupper med kommunis­ tene, representert ved Det vietnamesiske folks revo­ lusjonære parti, som ledende element. FNL hadde et omfattende og effektivt organisasjonsapparat, ledet av en sentralkomité, et politbyrå og et presidium. Spilte en fremtredende rolle under krigen i Vietnam, i nært samarbeid med nordvietnamesiske myndig­ heter. Dannet 1969 Sør-Vietnams provisoriske revolusjonsregjering, PRR, som deltok i Paris-forhandlingene frem til 1973. FNL og PRR forsvant snart ut av bildet etter freden 1975; FNL opphørte som egen bevegelse og gikk opp i masseorganisasjonen Fedrelandsfronten. FNLA fork, for Frente Nationalde Liberta^åo de Angola, Den nasjonale fronten for Angolas frigjøring; an­ golansk frigjøringsbevegelse grunnlagt i Kinshasa i Kongo 1962, med Holden Roberto som leder. FNLA var en av de tre frigjøringsbevegelser som kjempet mol det portugisiske kolonistyret i Angola, de to andre var ►MPLA og ► UNITA. MPLA gikk seirende ut av den indre striden mellom de tre, og utropte den selvstendige republikken Angola i 1975, hvoretter FNLA og UNITA i den påfølgende borgerkrig fikk støtte fra Zaire og Sør-Afrika, mens MPLA fikk militær støtte fra Cuba. Mens UNITA fortsatte den væpnede kampen mot regimet, ble FNLA redusert til en eksilgruppering med tilhold i Kongo (Zaire).

262

FNOKK

FNS HØYKOMMISSÆR FOR FLYKTNINGER Høykommissærer 1951-56 1957-60 1961-65 1966-77 1978-85 1986-89 1990 1991-2000 2001-05

Gerrit J. van Heuven Goedhart (Nederland) Auguste R. Lindt (Sveits) Felix Schnyder (Sveits) Sadruddin Aga Khan (Iran) Poul Hartling (Danmark) Jean-Pierre Hocké (Sveits) Thorvald Stoltenberg (Norge) Sadako Ogata (Japan) Ruud Lubbers (Nederland)

fnokk (av fnugg el. flokk), samling av lange, fine har

i toppen av frukten hos mange plantearter i kurvplantefamilien og vendelrotfamilien, fremkom­ met ved omdanning av begeret i de enkelte blomste­ ne. Tjener, ved hjelp av vinden, til spredning av fruktene. FNs AIDS-program, UN AIDS fork, for eng. TheJoint United Nations Programme on HIV/AIDS, opprettet 1996 som et samforetak av sju organisasjoner i FNsystemet med formål å hindre spredning av hiv, behandle hiv-smittede og dempe virkningen av aidsepidemien, se h-aids. Organisasjonene som bidrar til UNAIDS er FNs barnefond (UNICEF), FNs utvi­ klingsprogram (UNDP). FNs befolkningsfond (UNFPA), FNs narkotikaprogram (UNDCP), FNs organisa­ sjon for utdanning, vitenskap og kultur (UNESCO), Verdens helseorganisasjon (WHO) og Verdensban­ ken. UNAIDS har hovedkontor i Genéve. UNAIDS prioriterer særlig arbeidet med hiv/aids blant barn og unge og utsatte befolkningsgrupper, smittehindring av hiv mellom mor og barn, utvikling og innføring av standarder for aids-behandling, utvikling av vaksine og særtiltak for hardt rammede regioner, særlig Afrika sor for Sahara. UNAIDS ledes av et programkoordinerende styre som foruten deltagere fra bidragsorganisasjonene i FN-systemet består av 22 representanter fra land i alle geografiske regioner, samt 5 representanter fra frivillige organisasjoner, innbefattet organisasjoner for personer som har hiv/aids. UNAIDS var det første FN-programmet som tok med representanter for frivillige organisasjoner i styret. FN-sambandet, Norsk Samband for De Forente Nasjoner, norsk opplysningsorganisasjon om FN og internasjonal politikk, stiftet 1946. FN-sambandet avholder kurs, formidler foredrag, sender ut stoff til aviser og fagpresse og har særlig tatt opp opplys­ ningsarbeid i skolen, bl.a. i samarbeid med NORAD. FN-sambandet er tilsluttet World Federation of United Nations Associations. FNs fredsbevarende operasjoner, se ►fredsbevarende operasjoner. FNs høykommissær for flyktninger (eng. United Nati­ ons High Commissioner for Refugees, UNHCR), stilling opprettet av FNs generalforsamling 1951, med den internasjonale beskyttelse av flyktninger som an­ svarsområde. Kontoret har hovedsete i Genéve og arbeider i henhold til flyktningkonvensjonen av 1951 for å trygge flyktningers rettslige stilling og for å gi dem mulighet til å vende tilbake til sitt hjemland eller bli opptatt i et nytt samfunn. FNs høykommis­ sær for flyktninger fikk Nobels fredspris 1954 og 1981. Siden 1990-årene har UNHCR ogsa arbeidet aktivt for å forhindre flyktningstrømmer. Se også ► flyktninger. FNs høykommissær for menneskerettigheter UNHCHR, spesialavdeling innenfor FN-systemet, opp­

rettet fra 1994 etter påtrykk bl.a. fra de nordiske land, og med anbefaling fra verdenskonferansen om menneskerettigheter 1993. Høykommissæren har status som visegeneralsekretær, og dens viktigste oppgave er å spille en aktiv rolle for å hindre kren­ king av menneskerettighetene. FNs klimapanel (eng. Intergovernmental Panel on Climate Change), se ►IPCC. Fo, Dario [få], f. 1926, italiensk skuespiller, forfatter og teaterleder; en av moderne europeisk teaters betydeligste skikkelser, særlig kjent for sitt politiske farseteater fra 1970-årene. Som skuespiller står Fo i en tradisjon med røtter tilbake til middelalderens gjoglerteater og renessan­ sens Commedia dell'Arte. Fra tidlig i 1950-arene skrev og oppførte han satiriske tekster og korte farser. Motet med Franca Rame, senere hans kone, som kommer fra en omreisende teaterfamilie, ble viktig for hans utvikling. Sammen dannet de i 1959 teaterselskapet Fo-Rame, med Fo som forfatter, regissør og skuespiller og Rame som hovedrolleinne­ haver i flere store komedier. Etter langvarig kamp mot sensur forlot de 1968 det etablerte teater og dannet skuespillerkollektivet Nuova Scena, som var tilknyttet det italienske kommunistpartiets kulturor­ ganisasjon. De oppførte egne stykker, bl.a. på Folkets Hus over hele Italia, og stykkene ble diskutert og korrigert i forhold til publikumsreaksjonene. Nuova Scena ble oppløst 1970, og Fo dannet deretter grup­ pen La Comune. I 1997 ble han tildelt Nobelprisen i litteratur. Fo mener at teateret skal underholde og provosere, og som Brecht søker han å forhindre en aristotelisk katarsisopplevelse hos publikum. Han ønsker ingen frigjørende latter, men en aggressiv, som aktiverer tilskuernes adrenalinproduksjon. Han velger derfor å fremstille politisk konfliktstoff i en grotesk, satirisk form, som f.eks. i farsen En anarkists tilfeldige død (1970), om hvordan anarkistene gjøres til syndebuk­ ker for nyfascistenes bombeterror. Ved siden av La Comunes kollektive oppsetninger har Fo fra 1969 spilt den fire timer lange enmannsforestillingen Mistero Buffo, der han fremstiller middelaldertekster i fri bearbeidelse og uten sceniske effekter. Spillestilen kaller han episk i tråd med en folkelig fortellertradi­ sjon, der skuespilleren både spiller flere roller på en gang og kommenterer sitt eget spill. Stykket, som saliriserer over aktuelle begivenheter, er en ram­ mende kritikk av kirke og statsmakt, og blir stadig spilt og videreutviklet. I begynnelsen av 1980-årene oppgav Fo den kollektive teaterformen, og hans arbeid ble mindre bundet til den politiske virkelighet. Fos teater fikk sitt forste internasjonale gjennom­ brudd i Skandinavia i 1960-årene, og hadde særlig i 1980-årene stor suksess i Norge. Institusjonsteatre og frie grupper har oppført en rekke av hans stykker. Blant hans mest spilte stykker er Vi betaler ikke! Vi betaler ikke! og kvinnemonologene han skrev for Rame i 1977, Casa, letto e chiesa (Kvinnen er skapt for hjem, seng og kirke), fremfort i flere norske versjo­ ner med forskjellige titler. EF foajé (av fr. 'arnested'). 1 Samlingssal for skuespillerne bak scenen.

FNS HØYKOMMISSÆR FOR MENNESKERETTIGHETER Kommissærer 1994-97 1997-2002 2002-03 2003- 04 2004-

José Ayala Lasso (Ecuador) Mary Robinson (Irland) Sérgio Vieira de Mello (Brasil) Bertie Ramcharan (Guyana)* Louise Arbour (Canada)

•Ramcharan var vikar for Vieira de Mello mens han var FNs utsending i Irak, der han ble drept. Ramcharan fungerte i stillingen til en ny kommissær ble utnevnt sommeren 2004.

Dario Fo

2 Sal, forhall i teater, hvor tilskuerne kan oppholde

seg i mellomaktene. FOB (eng. Free On Board), 'fritt om bord', en vanlig klausul i kontrakter om varesalg. Når en vare er solgt FOB i en bestemt havn, plikter selgeren å besørge og bekoste forsendelsen av varen frem til FOB-havnen, og å levere dem om bord på et skip som kjøperen har oppgitt, på den måten som er vanlig i havnen. Risi­ koen for varen går over på kjøperen når den passe­ rer skipssiden, og det er kjøperen som må treffe avtale om og bekoste transporten fra FOB-havnen. Forsikring av varen for tiden etter leveringen om bord må besørges og bekostes av kjøperen. For internasjonale kjøp er betydningen av FOB fastlagt i ► Incoterms. Jfr. ►CIF. -fob (av fobi), som er redd for, som skyr; (om stof­ fer:) avstøtende, som frastøtes av; motsatt: -fil. Til­ svarende substantiv: -fobi. fobi (av gr. 'skrekk, angst'), angst for og unngåelse av situasjoner, naturfenomener, gjenstander eller dyr. Det er en form for frykt som er overdreven i forhold til situasjonen, ikke minsker ved fornuftige forkla­ ringer og overtalelser, er utenfor viljemessig kontroll og som fører til unngåelse av den fryktede situasjo­ nen. Mildere tilfeller der frykten ikke hemmer livs­ utfoldelsen kalles fobisk frykt. Alvorligere tilfeller der livsutfoldelsen blir hemmet, kalles fobiske forstyrrelser og klassifiseres som angstlidelse. Inndeling. Fobier inndeles i tre grupper: spesifikk eller enkel fobi, »■ sosial fobi, angst for å snakke i for­ samlinger og angst for å spise eller drikke sammen med andre og agorafobi, angst for torg og samlings­ steder. Spesifikke fobier er svært utbredt i befolknin­ gen og er den vanligste formen for angst. Imidlertid forer spesifikke fobier sjelden til omfattende livspro­ blemer, så folk med disse plagene søker sjelden profesjonell hjelp slik folk med agorafobi og sosial fobi ofte gjor. Mens man ved agorafobi og sosial fobi frykter et helt spekter av situasjoner, er frykten ved spesifikk fobi avgrenset til én situasjon, eller ett objekt, slik navnet sier. Spesifikke fobier deles i fire undergrupper: fobi for dyr og insekter, f.eks. edderkopper, veps, slanger, katter og hunder, fobi for naturfenomener, f.eks. tordenvær, vannskrekk og mørkeredsel, fobi for skade og sykdom, f.eks. redsel for sprøytestikk, blod og tannlegeskrekk, og fobi for bestemte situasjoner, f.eks. klaustrofobi, høydeskrekk og flyskrekk. Disse undergruppene skiller seg fra hverandre på flere områder enn bare temaet for fobien. Fobi for dyr og insekter oppstår oftest i tidlig barndom, mens f.eks. høydeskrekk oftest oppstår i voksen alder. Symptomene er angst, uro, hjertebank, skjelving, ubehag i brystet, pustevanskeligheter, kvelningsfornemmelse, svimmelhet og følelse av uvirkelighet når personen utsettes for det fobiske stimulus. Frykt for å dø er vanlig. Årsaken til fobier er oftest sammensatt. Både agora­ fobi og sosial fobi kan begynne med en panikklidelse. Personen utvikler frykt for den situasjonen hvor —-

FOCKE-WULF

263

han fikk det første anfallet av panikk. Tvillingsundersøkelser har vist at det foreligger en arvelig sår­ barhet for å utvikle fobier. Denne sårbarheten sam­ virker med ytre hendelser og miljøforhold og kan gi fobi uten at det har forekommet et panikkanfall. I noen tilfelle kan frykten for et objekt eller en situa­ sjon være resultatet av en fortrengning og forskyv­ ning av en indre konflikt med tilhørende angst over på noe som kan unngås (psykodynamisk forståelse). I andre situasjoner kan fobi skyldes en innlært unnvikelsesreaksjon av en situasjon eller et objekt som opprinnelig var forbundet med frykt (læringsteoretisk forståelse). Fobier antas av psykoanalytikerne å være et nevrotisk forsvar mot forbudte tanker og impulser, der det fobiske objektet symboliserer det forbudte inn­ holdet. Kognitiv teori anser fobisk angst for å være uttrykk for et engstelig tenkesett karakterisert ved at man overdriver mulige farer og trusler i tilværelsen. Behandlingen tar sikte på å dempe de subjektive symptomer og motvirke unngåelsesatferden og forventningsangsten som alltid vil forsterke frykten. Ved enkle fobier er opptrening i å mestre den frykte­ de situasjon eller objekt (eksponeringsbehandling) oftest tilstrekkelig. Ved agorafobier og sosiale fobier som begynte med panikkanfall, kan behandling av panikkanfall (panikklidelse) være tilstrekkelig. Hvis fobien er ledd i en annen psykisk lidelse (f.eks. depresjon, schizofreni) vil behandling av grunnlidel­ sen oftest være tilstrekkelig til å fjerne fobien. For øvrig vil en kombinasjon av eksponeringstrening, samtalebehandling (psykoterapi) og i noen tilfeller medikamenter (f.eks. antidepressiva) og fysioterapi (avspenning, øvelser) være effektivt ved behandling av fobier. Kognitive teknikker, der man prøver ut _sine fantasier og forestillinger om den fryktede situasjonen mot virkeligheten har også gitt lovende resultater, mens psykoanalyse ikke har vist nevne­ verdig effekt på spesifikke fobier. Konsekvensene av fobier kan variere fra et ubehag som personen har lært å leve med (går trappen i stedet for å ta heisen) til svære sosiale handicap og uførhet som følge (tør ikke gå ut). Fobier er meget vanlig i befolkningen og sannsynligheten for å utvi­ kle en fobi i løpet av levetiden, livstidsprevalensen, har vært anslått å ligge i området 10-25 %. fobisk. som har med fobi å gjøre. fpbiker, person som lider av en fobi. IBSk/UM Fobos, marsmåne, se ►Phobos. FOBS (av eng. Fractional Orbit Bombardment System), engelsk betegnelse på såkalt delbanevåpen som Sovjetunionen hadde på prøvestadiet 1966-71. Et slikt våpen skulle tilbakelegge en vesentlig del av strekningen mot målet i en av satellittbanene, og kunne derved dirigeres inn over fiendtlig område i en annen retning enn den som var ventet ved an­ grep av langdistansemissiler. Fo^a [fåtja], Eski Fo^a, turiststed i Tyrkia, ved Egeer­ havet, nordvest for Izmir. Ruiner av antikkens ►Fokaia utenfor byen. focaccia (it.), flatt, italiensk brod laget av gjær, vann, olivenolje og litt salt. Før steking kan det fylles med f.eks. løk, bacon, ost og urter eller andre ingredien­ ser. Foch, Ferdinand [faj], 1851-1929, fransk offiser, general 1905 og marskalk 1918. Sjef for den militæ­ re høyskole 1907—11. Under Marneslaget 1914 kommanderte han 9. franske armé, og utfallet til­ skrives i ikke liten grad ham. Oktober samme årtsjef for de franske armeer på venstre fløy under «kapp­ løpet mot havet» og senere leder av de franske offensiver i Artois 1915 og ved Somme 1916. Mai 1917 generalstabssjef. Under den tyske offensiv våren 1918 utnevnt til øverstkommanderende over samtlige allierte styrker i Frankrike; ledet de avgjø­ rende motangrep sommeren og høsten samme år. Foch utformet våpenstillstandens militære bestem­ melser, men han klarte ikke å sette gjennom sitt

FOBI Medisinske navn på noen fobier Betegnelse acarofobi acerofobi achluofobi acrofobi acusticofobi aerofobi

agorafobi aichmofobi ailurofobi (galeofobi) anginofobi (pnigofobi) arachnofobi astrafobi atefobi aulofobi

aurorafobi automysofobi cynofobi erytrofobi fobofobi haphefobi (haptefobi) hemofobi homofobi hydrofobi hylofobi ichtyofobi keraunofobi klaustrofobi lalofobi megalofobi mikrofobi mysofobi nekrofobi nyctofobi odynofobi ophidiofobi ornitofobi panfobi pyrofobi spectrofobi thanatofobi xenofobi zoofobi

Definisjon Sykelig frykt for: lus, skabb, midd, insekter o.l. å bli kritisert av andre eller at andre skal være sure, tverre mørke høyder lyder luft, som regel i betydningen frykt for å bli påført smitte gjennom innånding av luft, men også om frykt for å være i luften, flyskrekk å være blant andre (forsamlinger, kino, kjøpesentre osv.) spisse gjenstander som f.eks. kniver katter ikke å kunne bevege brystkassen fritt, dvs. å bli kvalt edderkopper lyn og torden å bli ruinert, særlig i tilknytning til angst for egne impulser å håndtere instrumenter som i sitt utseende minner om en fallos (f.eks. fløyter) nordlys å være skitten eller utsondre vond lukt hunder tvangspreget frykt for a rødme, særlig når personlige forhold berøres å utvikle en fobi å bli berørt blod homofile personer vann skog fisk lyn lukkede rom å snakke store gjenstander små gjenstander smuss, å bli smittet (ved berøring) lik mørke smerte slanger fugler alt ild å bli speilet, å se seg selv i speil, speil døden fremmede dyr

krav om at Tysklands vestgrense skulle ligge ved Rhinen. Begravd i Invalidedomen ved siden av Turenne. Han skrev Éloge de Napoleon (1921). Etter hans dod utkom erindringene Mémoires pourservire d l'histoire de la Grande Guerre 1914-18 (2 bd., 1931).

Ferdinand Foch

Focillon Henri [fåsijå], 1881-1943, fransk kunsthis­ toriker, professor i Lyon, ved Sorbonne i Paris og ved Yale University, USA. Hans tre hovedområder var romansk, indisk og moderne kunst. Focke. Henrich, 1890-1979, tysk flypioner. Han bygde 1919-20 en éndekker, var med å grunnlegge flyfabrikken Focke-Wulf i Bremen 1924 og konstru­ erte 1932-34 F W 61, det første virkelig vellykkede helikopter. Etter den annen verdenskrig bl.a. knyttet til det britiske flyministerium; professor i Stuttgart fra 1953. Focke-Wulf Flugzeugbau GmbH, tysk flyfabrikk grunnlagt 1924 av Henrich Focke og Georg Wulf i Bremen. Kjent bl.a. for helikopteret FW 61 (1934), det store firemotors maritime patruljeringsflyet FW 200 Kondor (fløy forste gang 1937, opprinnelig konstruert som 26-seters passasjerfly) og jagerflyet FW 190 (konstruert av Kurt Tank), som var i kamp forste gang 1941. Focke-Wulf gikk 1963 inn i det nyopprettede ► VFW (Vereinigte Flugtechnische Werke GmbH).

264

FOC^ANI

Foc$ani [fåkfanj], by i Romania, Moldova, 160 km nordøst for Bucuresti; 102 200 innb. (2003). Tekstilog treforedlingsindustri, handel med vin. Grunnlagt på 1500-tallet. Byens befestninger har spilt en stor rolle. Focjani ligger ved den tidligere grensen mellom Moldova og Valakia og var sete for kommisjonen som samordnet lovgivning og institu­ sjoner da de to fyrstedømmene ble samlet til én stat 1859-62. Focus [fpukas], nederlandsk rockgruppe dannet 1969, med sangeren og fløytisten Thijs van Leer og gitaristen Jan Akkerman som hovedpersoner. Grup­ pen var meget populær i begynnelsen av 1970årene, med en musikk preget av virtuose instrumentalpartier med klassiske elementer. Album bl.a. Moving Waves (1971) og Focus 3 (1973). Akkerman forlot gruppen i 1976 og ble erstattet av Philip Catherine, men gruppen gikk ganske snart i oppløsning. Både van Leer, Akkerman og Catherine har siden gjort seg gjeldende i andre sammenhenger. Focus. tysk nyhetsmagasin, grunnlagt 1993 av forla­ get Burda i Offenburg. Fra det førsle bekreftede opplaget på 478 000 i 1993 har bladet okt til ca. 800 obo ved inngangen til 2004. Med delte har bladet vært et av de raskest voksende ukebladene i Tyskland, og har med sitt moderne utseende og stoffvalg etablert seg som en betydelig konkurrent til Der Spiegel og de seriøse ukeavisene. Fodnestunnelen, veitunnel på Rv. 5 mellom Lærdalsøyri og Fodnes i Lærdal kommune. Sogn og Fjorda­ ne; 6604 m lang, åpnet 1995. foederati (lat., avfoedus, 'avtale, pakt'), forbundne, forbundsfeller. Romersk betegnelse for folk utenfor Italia, hvis forhold til Romerriket var regulert ved en spesiell avtale, og som var unndratt den romerske provinsforvaltning. Under folkevandringstiden ble betegnelsen særlig brukt om germanske folk som gjorde romersk krigstjeneste. Foeniculum lat. navn på ►fennikel hos Cato den eldre, 234-149 f.Kr, planteslekt i skjermplantefamilien. 5 arter som hovedsakelig vokser i middelhavs­ området. Foerster. Josef Bohuslav [fø-], 1859-195], tsjekkisk komponist. Utdannet ved konservatoriet i Praha, der han var direktør 1922-31. Han var meget produktiv og skrev 6 operaer, 5 symfonier, 2 fiolinkonserter, 3 symfoniske dikt, ouverturer, korverker, melodra­ maer, Norwegische Ballade (1905), kammermusikk, en rekke sanger og komposisjoner for piano. Som komponist er han først og fremst lyriker med til­ knytning til Dvorak og Smetana. Foerster regnes som representant for vestslavisk musikk. Han var den første som skrev en monografi over Edvard Grieg (1890). Foerster, Svante [fø-], 1931-80, svensk forfatter, kulturjournalist med broket yrkesbakgrunn. Utgav først diktsamlinger, bl.a. Solmdssa (1954), Blues (1956), Staden (1959) og Avkall (1963). Jazz, erotikk, sosialisme og stockholmsskildringer er motiver som også preger hans prosa, f.eks. Klasskdmpen (1964), en av 1960-årenes fremste politiske romaner. Foers­ ter utgav også antologier, skuespill og politiske skrifter. foetid [fø-j (av foetor), stinkende. foetor [fø-] (lat.), ubehagelig lukt, stank, f.eks. foetor oris, «ond ånde». Fog, Mogens, 1904-90, dansk lege og politiker. Dr.med. 1934, professor i nevrologi ved Københavns Universitet fra 1938, rektor 1966-72. Fog var under den annen verdenskrig en av lederne for den danske motstandsbevegelse, og har etter krigen deltatt aktivt i dansk politikk på den radikale fløy. Æresdok­ tor ved Universitetet i Oslo 1945. Fogarty, Lionel [fougati], f. 1958, australsk aboriginsk lyriker, aktiv i aboriginsk politikk. Sentralt i hans lyrikk står presentasjon av aboriginenes spiri­ tuelle tro og erfaring samt kritikk av det australske

Anders Fogh Rasmussen

samfunnet. Han har utgitt en rekke diktsamlinger, bl.a. Kargun (1980), Ngutji (1984), Jagera (1990), New and Selected Poems:Munaldjali, Mutuerjaraera (1995) og Minyung Woolah Binnung: What Saying Says (2004). Med tillatelse av de eldste i Wakka Wakkastammen utgav han i 1983 en barnebok om en tradisjonell Wakka Wakka-fabel, Booyooburra. Fogazzaro. Antonio [fågattsarå], 1842-1911, ita­ liensk forfatter; begynte som nyromantisk lyriker (Valsolda, 1876). I noveller fra 1880-og 1890-årene viser han seg som en realistisk iakttager av landskap og menneskeskjebner, ofte med fin psykologisk innsikt. Romanen Daniele Cortis (1885), der han propaganderte for en kirkelig fornyelse, gjorde ham verdensberømt. Hans hovedverk, romanen Piccolo nwndo antico (1895), ble regnet for den betydeligste italienske roman etter Manzonis I promessi sposi fra 1827. Fogazzaro representerer det forste klart mani­ festerte brudd med 1800-tallets positivistiske tenke­ måte. Med ham innføres en større følsomhet med dekadent preg; det lyriske motiv og den romantiske uro vinner på ny terreng. fogd (sen norrønt fogutr, fra lat. vocatus;) målførene oftest fut), tidligere norsk politi- og oppebørselsmyndighet i større landdistrikter (fogderier); eksekutiv rettsbetjent; underøvrighet. Opprinnelig var fogden lokal betjent hos en lensherre. Fogdembetene ble opphevet 1894.1 deres sted ble det opprettet amts(fylkes-)kassererstillinger og politimesterembeter. Visse gjøremål ble henlagt til sorenskriveren og lensmennene. Den nye ordning var helt gjennom­ ført 1919, men oppebørsler til staten (bortsett fra ordinær inntekts- og formuesskatt) er senere hen­ lagt skattefogdene eller særskilte skatteoppkrevere. - Betegnelsen er også brukt i andre sammenhenger (bidragsfogd, skattefogd), men disse har ikke noe med de gamle fogdembeter å gjøre. Fogel. Robert W(illiam), f. 1926, amerikansk histori­ ker og økonom, fra 1981 professor ved universitetet i Chicago. Fogel har foretatt grunnleggende arbeider innen «cliometrics»; økonometriske metoder an­ vendt på historiske fenomener. Han har utgitt bl.a. The Union Pacific Railroad (1960) og Without Consent or Contract: The Rise and Fall of American Slavery (4 bd., 1989-92). Fogel fikk 1993 Nobels minnepris i øko­ nomi sm.m. D. C. North.

Fogelberg. Bengt (Erland), 1786-1854, svensk bil­ ledhugger, studerte ved kunstakademiet i Stockholm 1804-12.1 en krets av unge romantikere fikk han tidlig vakt sin interesse for nordisk oldtid, og pa den «gotiske» utstilling 1818 viste han sine skisser av Odin, Tor og Frøy. 1820-21 var han elev av Guérin og Bosio i Paris og slo seg så ned i Roma, under sterk påvirkning av Thorvaldsen og antikken. Dette pre­ ger den endelige utforming i marmor av hans nor­ diske guder, Odin (1830), Tor og Balder (begge 1844) i Nationalmuseum i Stockholm. Fogelberg utførte statuer av Karl 13(1833), Gustav Adolf i Gøteborg, Birger Jarl i Stockholm og rytterstatuen av Karl Johan ved Slussen i Stockholm (alle 1854), den siste hans mest monumentale verk. Fogelklou. Emilia, 1878-1972, svensk religionshisto­ riker, pedagog og forfatter, den første kvinnelige teologiske kandidat i Sverige 1909, teologisk æres­ doktor 1941.1 sitt forfatterskap tok hun opp både gammel- og nytestamentlige emner, sosiologi, mo­ derne psykologi og kvinnesak. 1 Birgitta (1919, ny utg. 1955) behandlet hun middelalderens fromhetsliv, i Kvdkaren James Nayler (1929) sekten hun selv tilhørte. Bortom Birgitta (1941) kom ved sine tanker om matriarkatet sterkt til å påvirke Elin Wågners senere diktning. Minnesbilderoch drenden (1963) gir en oversikt over hennes vidtfavnende interesseom­ råder. Viktigst er kanskje memoarverket som skildret hennes ekteskap med oversetteren, geografen og mystikeren Arnold Norlind og hennes eget forhold til religionen; Arnold (1944), Barhuvad (1950) og Resfdrdig (1954). Et utvalg brev ble gitt ut 1979 av G. Vallquist. Fogelqvist. Torsten, 1880-1941, svensk forfatter, journalist, rektor ved Brunnsvik folkehøyskole 1912-18, redaktør for Aftontidningen 1918-19, kulturredaktør i Dagens Nyheter 1925-30, innvalgt i Svenska Akademien 1931. Som kritiker og folkeopplysningsmann representerte han et radikalliberalt syn. Den frisinnede humanisme som preget Brunnsvik i hans tid fikk stor betydning for de for­ fattere som besøkte skolen på den tiden: Dan An­ dersson, Harry Blomberg, Ragnar Jåndel. Som litte­ raturkritiker var han talsmann for realismen. Sammen med F. Book og S. Selander stod han for de modernistiske forfatterne som en av kulturkonservatismens fremste representanter. Han varen popu­ lær foredragsholder og utgav litterære studier, me­ moarer, meditasjonsbøker, reiseskildringer og ro­ mantisk lyrikk. Hans skarpe oppgjør med nazismen ble utgitt posthumt: I totalstatens skugga (1941), Tredje rikets ansikte (1944). Skrifter ble utgitt av H. Olsson (3 bd., 1941—44,. Fogelstrom, Per Anders, 1917-98, svensk forfatter og journalist, debuterte som lyriker 1947. Han oppnåd­ de sin første store suksess med den senere filmatiser­ te roman Sommaren med Monika (1951).! sine mange senere romaner praktiserer han en tradisjonell og ukomplisert sosialrealisme. Persongalleriet utgjøres som oftest av ungdom fra arbeiderklassen som er blitt tvunget til å forlate landsbygda. Sin største suksess hadde han med Mina drommars stad (1960), som innledet en serie på fem romaner om Stock­ holm og den sosiale utvikling og politiske kamp i Sverige fra 1860 frem til samtiden. Stad i vdrlden (1968) er siste del. Fogelstrdms kulturhistoriske interesser gav også utslag i en rekke dokumentarskildringer fra Stockholm. Med Vdvarnas barn (1981) innledet han en ny romanserie som gir en sammen­ hengende fremstilling av Stockholms historie siden 1700-tallet gjennom noen arbeiderfamiliers erfarin­ ger. Hem, til!sist (1993) er en selvbiografisk roman. - Fogelstrom engasjerte seg sterkt mot svenske atomvåpen. Fogge. Stener, 1915-68, født i Oslo, norsk skuespil­ ler. Ansatt ved Carl Johan Teatret 1937-39, Den Nationale Scene 1939-68. Spilte bl.a. Elias i Over Ævne 1 og Martin i Anne Pedersdotter.

FOKKER

265 Foggia [fådctøa], by i Italia, hovedstad i provinsen

Foggia, 110 km nordvest for Bari; 155 200 innb. (2001). Livlig handel med landbruksvarer. Industri. Jernbaneknutepunkt. Katedral fra 1170. På 1200-tallet var Foggia residens for keiser Fred­ rik 2. Delvis ødelagt ved jordskjelv 1731, og som viktig flybase ved luftangrep i den annen verdens­ krig. Fogh Rasmussen, Anders, f. 26. jan. 1953, dansk politiker (V) og økonom, statsminister fra 2001. Skatteminister 1987-92, økonomiminister 199092. Medlem av Folketinget fra 1978, politisk ordfø­ rer for Venstre fra 1992, partileder fra 1998. Etter valget 2001 ble Venstre Danmarks største parti med 31,3 % av stemmene. Han dannet deretter regje­ ring av Venstre (12 statsråder) og Konservative Folkeparti (seks statsråder); en regjering som er parlamentarisk avhengig av det høyrepopulistiske Dansk Folkeparti. Regjeringen har satt i gang et omfattende privatiseringsprogram og skjerpet inn­ vandringspolitikken . foglietta [fåljetta] (it.), vinmål = 0,5 liter. Fogn, øy i Boknafjorden, nordøst for Stavanger, Finnøy kommune, Rogaland; 10,4 km2, med 321 innb. (2001). Øya har veldyrkede bakker i nord og sør, mange gartnerier og hønserier, ellers til dels skogkledde fjellknauser opptil 166 moh. (Domfjellet). Fogn kirke, arbeidskirke i tre, bygd 1991. Navnet kan tolkes som værhard plass, av 'fokk, fyke'. Fogo (port., eg. 'ild'), øy i sørlige del av Kapp Verde, i Atlanterhavet utenfor kysten av Vest-Afrika; 476 km2 med 37 400 innb. (2000). Hovedby: Såo Filipe. Øyas aktive vulkan, Pico, er med sine 2829 m o.h. Kapp Verdes høyeste punkt. På vulkanens nord- og •vestskråning dyrkes jordnøtter, bønner, kaffe, appel­ siner og tobakk. Fo-hund. «Fo» er kinesisk navn på Buddha. Fos hund er tempel- eller altervokter. Fremstilles helst i keramikk, men også i andre materialer. Opptrer gjerne parvis og sittende og har ofte en ball ved foten. foi, fiwaga, mobi, kutuhu-folk, folkegruppe(r) i Papua Ny-Guinea, ved Kutubu-sjøen og i nærliggen­ de dalfører i grenseområdet mellom det sørlige høylandet og lavlandet. De teller til sammen vel 4000, og taler nært beslektede papuanske språk. Første kontakt med folk fra vesten fant sted i 1935. Hovednæringen er svedjejordbruk (sago, taro, gress­ kar og bananer); svineavl har stor økonomisk og seremoniell betydning. Bosetningene, som har fra 20 til 300 innbyggere, er atskilt av utstrakte buffer­ soner reservert for jakt og sanking. Kvinner og barn holder til i mindre hytter, mens mennene, av frykt for kontakt med kvinnenes menstruasjonsblod, bor i egne langhus. Foi er organisert i jordeiende grupper som regner slektskap i farslinjen. Ekteskap mellom medlemmer av samme gruppe er forbudt. Foi er kjent for sine poetiske sørgesanger, som knytter avdøde menns livsløp til bestemte steder og hendelser. Siden 1950-årene har misjonsvirksomhet medført en drastisk svekkelse av tradisjonelle tros­ forestillinger og måler å utøve sosial kontroll på. Foibe (gr. 'den lysende'), lat. Phoebe, kvinnelig sagnskikkelse i gresk mytologi; ifølge Hesiod datter av Uranos og Gaia, mor til Leto. Etter navnet er hun et kvinnelig sidestykke til Foibøs ►Apollon og skal ha eid orakelet i Delfi før ham. foiditt (av 'foid', sammentrekning av feltspatoid^øg -itt), en vulkansk bergart der feltspatoider utgjør mer enn 60 % av summen av de lyse mineralene. De blir vanligvis angitt ved navnet på feltspatoidet, for eksempel nefelinitt, leucittitt. De tilsvarende dypbergartene betegnes foidolitter. og til disse horer serien urtitt-ijolitt-melteigitt, som forekommer i Fensfeltet i Telemark og i andre karbonatitt-komplekser.

Foix [foa], by i Frankrike, Midi-Pyrénées, hovedstad i departementet Ariége, ved sammenløpet av Ariége og dens bielv Arget, 82 km sør for Toulouse, ved foten av Pyreneene, 380 moh.; 9100 innb. (2002). Handels- og turistsenter. Ruiner av borgen til greve­ ne av Foix ligger på en høy klippe. Kirke fra 1100tallet. Foix var tidligere grevskap, omfattet det meste av det nåværende departement Ariége, ble under Henrik 4 (1553-1610) lagt under den franske kro­ nen. Foix [foa], fransk adelsslekt med navn etter grevska­ pet Foix i Sør-Frankrike. Slekten stammer fra Roger den gamle, greve av Cominges (død ca. 1000). Hans etterkommer grev Roger Raimond, som deltok i det 3. korstog, var sterkt påvirket av katarenes religion og tilhenger av Raimond av Toulouse, og kriget mot de nordfranske hærene under albigenserkrigene. Hans sønn, grev Roger Bernard den store (død 1241), støttet også katarene, men ble 1229 tvunget til å underkaste seg den franske kongen og den katolske kirken. Den siste mann av slektens eldre linje var grev Gaston 3 (1343-91), kalt Phoebus. Han holdt seg nøytral i hundreårskrigene, og gjen­ nomførte 1356 et korstog til Lettland. Deretter fratvang han greven av Armagnac provinsen Béarn. Etter å ha latt sin sønn drepe testamenterte han sine land til den franske krone, som overdrog dem til en sidegren av huset Foix. Denne grenen døde ut i manuslinjen 1398, og via et kvinneledd gikk grev­ skapet over til slekten Grailly. Grev Gaston 4 (1436— 72), greve av Foix og Béarn, utvidet sine besittelser med byen Narbonne, og ble 1447 pair av Frankrike. Hans sønn, stattholder i Guienne og Languedoc grev Gaston 5, var gift med prinsesse Magdalene av Frankrike. Han sluttet seg til burgunderne, og ble fordrevet. Hans etterfølger ble sønnesønnen grev Framjois Phébus (død 1482), som 1479 arvet konge­ riket Navarra. Hans arving var søsteren Katharina, som ble gift med Jean d'Albert. Deres land kom 1548 i huset Bourbons besittelse. Fokaia, gresk oldtidsby på Lilleasias vestkyst. Var på 600- øg 500-tallet f.Kr. en betydelig handelsby som grunnla mange kolonier, bl.a. Massilia (Marseille) ca. 600. Erobret av perserne 546, og byen gikk så tilbake. Ruiner av den kan sees utenfor det nåv. turiststedet Foqa, nord for Izmir. fokal. som har med fokus å gjøre. fokale anfall, spesiell form for epileptiske anfall. Se ► epilepsi. fokallengde, dss. ►brennvidde. Fokas. død 610. bysantinsk keiser 602-610. Fokas var av thrakisk herkomst og kom til makten gjen­ nom et militærkupp. Hans tyranniske og inkompe­ tente styre brakte riket til randen av kaos, og han ble avsatt og henrettet av Herakleios i 610, en hendelse som markerer avslutningen på den østromerske antikken. Fokas-søyleit ble reist i hans regjeringstid pa Forum Romanum; på dens kapitél stod tidligere Fokas' statue i forgylt bronse. Fokine. Michel [fåkin], (Mikhajlovitsj Fokin), 18801942, russisk danser og koreograf; utdannet ved Marinskij-teateret i St. Petersburg (Leningrad), kom til Vest-Europa som sjefkoreograf i Sergej Djagilevs Ballets Russes 1909, opptrådte siden på de fleste vesteuropeiske scener (også i Norge) sammen med sin hustru Vera Fokina (1886-1958). Med sin koreo­ grafi omskapte Fokine balletten fra den konvensjo­ nelle divertissementstil til en ny musikalsk-dramatisk helhet gjennom en inderligere samklang mel­ lom tema, musikk, bevegelser, scenebilde og kostymer. Gjennom verker som disse er han blitt stående som den store ballettreformator på 1900tallet: Les Sylphides (1908), Polovtsiske danser (Fyrst Igor) (1910), Ildfuglen (1910), Le Carnaval (19 i 0), Schéhérazade (1910), Petrus jka (1911), Le Spectre de la

Michel Fokine. Krittegning av Ernst Oppler fra 1914.

Rose (1911) og Le Coq d'Or (1914). Han bosatte seg 1923 i New York, og virket i mellomkrigstiden som pedagog, koreograf og leder for flere ensembler i USA og Europa; bl.a. i Sverige og Danmark 1918-21. Hans selvbiografi Memoirs of a Ballet Master ble utgitt 1961. Litt.: Beaumont, C.W.: M.F. & his ballets, 1935; Horwitz, D.L.: M.F., 1985 Fokion. 402-318 f.Kr., athensk feltherre og stats­ mann. Som motstander av det radikale demokrati arbeidet han for forståelse med Makedonia og spilte en betydelig rolle i Athen etter nederlaget ved Khaironeia 338. Etter et statskupp 322 støttet han makedonernes okkupasjon av Pirens, ble anklaget for forræderi og henrettet etter en demokratisk restau­ rasjon. Fokis, landskap i Mellom-Hellas i oldtiden, vest for Boiotia, 2200 km2; vesentlig fjelland med gressgan­ ger og skoger. Landskapet har vært bebodd siden neolittisk tid. Fra 500-tallet f.Kr. dannet fokernes 22 byer et forbund; de viktigste var Delfi, Elateia og Antikyra. Fokerne sluttet seg en tid til Athen, stod senere på Spartas side og kom siden under Boiotia. Ca. 357 f.Kr. oppstod strid med presteskapet i Delfi (De hellige kriger); krigen endte med at Filip av Makedonia grep inn, ødela fokernes byer og tvang dem til å bosette seg i landsbyer. Fokis reiste seg ikke senere. fokk (av nederl. el. mnty.). 1 Trekantet seil foran masten på seilbåter, heises med fokkefallet langs fokkestaget og reguleres med fokkeskjøtet, et tau i aktre hjørne. 2 Pa seilskip det nederste råseil pa forreste mast, fokkemasten. Se ►seilskip. Fokker, eg. N.V Koninklijke Nederlandse Vliegtuigenfabriek Fokker, Amsterdam, nederlandsk flyfabrikk grunnlagt 1919 av Anthony ►Fokker, som under den første verdenskrig hadde produsert militærfly i Tyskland. Fokker-fabrikken produserte en rekke fly for militært og sivilt bruk. 1993 overtok DaimlerBenz aksjemajoriteten, men besluttet 1996 å ikke lenger satse på selskapet, og Fokker gikk deretter konkurs. Viktige sivile flytyper. F-l Trimotor, helmetall høyvinget propelldrevet passasjerfly bygd i et antall av 116 i perioden 1928-33. Meget benyttet. F-27 Friendship, tomotors høyvinget turboprop passasjerfly, se ►Friendship. F-28 Fellowship, tomotors jetdrevet passasjerfly, se ► Fellowship. Fokker 50, tomotors, høyvinget turboprop passa­ sjerfly, en slags videreutviklet F-27 med 50 seter. Fløy første gang 1987, benyttet av SAS siden 1989. Fokker 100, tomotors jetpassasjerfly for korte og til dels middels lange ruter. Betraktes som en videreut­ viklet F-28 med plass til 107 passasjerer. Fløy første gang 1986. Fokker. Anthony, 1890-1939, nederlandsk flykonstruktør og flyger. Anla i 1911 en flyfabrikk i Berlin og bygde under den første verdenskrig jagerfly;

266

FOKKLAV

Fokklav

utstyrte dem 1915 med en synkroniseringsmekanisme som tillot skyting mellom propellbladene. Grunnla 1919 flyfabrikken Koninklijke Nederlandse Vliegtuigenfabriek ►Fokker. Fra 1922 for det meste bosatt i USA. fokklav, Ophioparma ventosum, lavart i ordenen Lecanorales. Skorpeformet, gult thallus med rode, skiveformede fruktlegemer (apothecier). Vanlig på stein­ blokker på solåpne vokstesteder, særlig i fjellet. Fokolare (av it. 'arnested'), katolsk fornyelsesbevegelse stiftet av Chiara Lubich 1943 i Italia. Bevegel­ sen har spredt seg til mer enn 185 land, og har over 100 000 medlemmer og ca. 2 mill, tilhengere. Selv om bevegelsen er av katolsk opprinnelse, er den økumenisk og har medlemmer fra de fleste kirke­ samfunn. Medlemmene søker å fremme enhet og kjærlighet mellom mennesker i Jesu ånd og å sette evangeliet ut i praksis i kirke- og samfunnsliv (okumenikk, politikk, økonomi, kunst, medier m.m.). Grunn­ strukturen i bevegelsen utgjøres av små fellesskap (fokolarer) som fungerer som inspiratorer for andre forgreninger, f.eks. Nye familier, Ny ungdom, Barn for enhet, Menighetsbevegelsen, Bispedommebevegelsen og For en ny menneskehet. Bevegelsen avholder hvert år såkalte Mariapoli, internasjonale sommerstevner for religiøs og sosial utvikling. På verdensbasis driver bevegelsen 20 modellbyer, hver med ca. 700 innbyggere, samt utviklingsprosjekter i den tredje verden. Prosjektet Økonomi i fellesskap omfatter ca. 750 bedrifter som frivillig bruker en del av fortjenesten til sosial utvik­

ling. Fokolarebevegelsen driver flere forlag, bl.a. Cittå Nuova i Italia, Cidade Nova i Brasil og Neue Stadt i Tyskland. Tidsskriftet Cittå Nuova kommer i et opplag på ca. 200 000 på 25 språk, og månedsbrevet Fra ord til liv i 3 mill, eksemplarer på 80 språk. I Norge (Oslo) finnes det ett fokolarefellesskap. fokometer (av fokus og -meter), apparat hvor brenn­ vidden til en linse eller et linsesystem blir bestemt ved å måle avstanden mellom linsen, gjenstanden og bildet. Foksa, elv i Dovre kommune, Oppland, Follas kildeelv. Foksa kommer fra traktene øst for Blåhøin (1604 moh.) på Dovrefjell, renner vestover til Fok­ stua der den svinger mot nordøst og renner gjennom bl.a. Fokstumyra. Navnet kan ha sammenheng med ty. Fuchs 'rev' eller norrønt fok, 'fokk, drev'. Fokstua, jernbanestasjon på Dovrebanen, Dovre kommune, Oppland, 362 km fra Oslo, 952 moh. Nordvest for stasjonen ligger ►Fokstumyra naturre­ servat. På Fokstua har det vært fjellstue siden mid­ delalderen. Den opprinnelige fjellstuen lå 1 km sør for stasjonen ved den gamle kongeveien over Dovre, og ble ødelagt av brann 1718. Fjellstuen ble deretter flyttet til Fokstugu gård, som staten solgte 1931. Den nåværende Fokstugu fjellstue, som ligger ved E 6 øst for stasjonen, er en privateid turisthytte. Navn etter elven Foksa. Fokstumyra naturreservat, omfatter et ca. 8 km2 stort område i Dovre kommune, Oppland, like vest for E 6 over Dovrefjell og gjennomskåret av jernbanen. Norges forste naturreservat, fredet 1923. Fredningen tar sikte på å verne et vidstrakt fjellmyrområde (vel 900 moh.) med en særlig rik fuglefauna og et inter­ essant planteliv. De første ornitologiske registreringer fra Fokstumyra er fra begynnelsen av 1800lallet. Ca. 70 fuglearter er funnet rugende innen reservatets grenser. Fokstumyra fikk 2002 interna­ sjonal vernestatus under bestemmelsene i Ramsarkonvensjonen om vern av våtmarker. fokus (av lat. 'ildsted, arnested'). 1 (fys.) Det punkt hvor lysstrålene i en parallell strålebunt samles etter al de har gått gjennom en lin­ se eller er blitt reflektert fra et hulspeil. Se ►brenn­ punkt og ►linse. 2 (med.) Sele for en sykelig prosess. 3 (språkv.) Sentral del av setning, den del som inneholder ny informasjon, i tale fremhevet ved trykk.

Fokstumyra naturreservat. Fokstugu fjellstue i forgrunnen. Litt bakenfor til venstre ligger jernbanestasjonen. I bakgrunnen Fokstumyra naturreservat og Snøhetta.

fokusere, bringe i fokus, sette i sentrum (også for interessen); innstille (øye, linse) riktig. FOKUS. Forum for kvinner og utviklingsspørsmål, sammenslutning av rundt 60 norske kvinneorgani­ sasjoner, opprettet 1995 som en videreutvikling av Senter for internasjonale kvinnespørsmål og TVaksjonen 1989 for kvinner i den tredje verden. FOKUS er et ressurs- og kompetansesenter som driver informasjonsarbeid overfor de tilsluttede organisasjonene og allmenheten om kvinner i den tredje verden og internasjonal kvinnesolidaritet, og som koordinerer organisasjonenes bistand til kvin­ neprosjekter i den tredje verden. Fokus Bank, Trondheim, norsk forretningsbank dannet i987 ved sammenslutning av ►Forretnings­ banken, ► Bøndernes Bank, Vestlandsbanken og Buskerudbanken. Overtok senere Tromsbanken (1990), Rogalandsbanken (1991) og Samvirkebanken (1993). Etablerte 2000 boligkredittselskapet Fokus Kreditt. Fokus Bank har 66 kontorer rundt om i Norge; forvaltningskapital ca. 75 mrd. kr med rundt 1000 ansatte (2004). På grunn av store tap ble bankens aksjekapital strøket 1991, og Fokus Bank ble heleid av Staten. Som den første av de statseide forretningsbankene ble Fokus Bank 1995 igjen privatisert og børsnotert. 1999 ble banken overtatt av ►Danske Bank. fokusgruppe, innen markedsforskning en gruppe der man etter bestemte metoder prøver ut et produkt e.l. Typisk plukkes det ut 8-12 personer for å danne en gruppeprosess (med 1-2 timers varighet) der ordsty­ rer oppmuntrer til interaktiv fordomsfri høyttenkning og utveksling av synspunkter, holdninger og følelser vedrørende en idé, et konsept, produkt, merkenavn, en logo eller forslag til design eller kommunikasjonsform. Innspill fra fokusgrupper blir i okende grad brukt som beslutningsgrunnlag i forbindelse med nye konsepter, produkter og tjenes­ ter. Deltakerne skal helst utgjøre et tverrsnitt av den definerte målgruppen. fok, forkortelse for ►folio. folacin, se ►folat. Folarskard. skar i Hallingskarvets mektige fjellmasse, nordvest før Haugastøl stasjon på Bergensbanen, Hol kommune, Buskerud. Nord-sørgående, steinet og vilt, ligger 1605 moh. Gjennom skaret går en fjell­ overgang fra Haugastøl til Raggsteindalen ved Strandavatnet (975 moh.) i Holsvassdraget. Navnet. Første ledd i navnet er visstnok fole, 'hest'. Folarskardnut, fjelltopp i Hol kommune, Buskerud, vest for Folarskard, 1933 moh., Hallingskarvets og Buskeruds høyeste topp. Glimrende utsikt over Hardangervidda. I klarvær kan man se helt til Tryvannshøgda i sørøst, Gausta i sor, Folgefonna i sør­ vest, Jostedalsbreen og Jotunheimen i nord og Rondane i nordøst. folat, et B-vitamin som forekommer i en rekke forskjellige former. Folat er en samlebetegnelse for folsyre (pteroylglutaminsyre), dennes derivater samt tilsvarende stoffer med flere glutamatgrupper (pteroylpolyglutamater). Den primære biokjemiske funksjon lor folat er overføring av ett-karbon-enheter i en rekke fundamentale reaksjoner, inkludert aminosyrestoffskiftet og syntese av puriner/pyrimidiner som er byggesteiner i DNA og RNA. Folatmangel forer til redusert celledeling og for­ andringer i proteinsyntesen. Folatmangel kan føre til megaloblastisk anemi, hvor dannelsen av de rode blodcellene blir forstyrret. Tilstrekkelig folat tidlig i graviditeten reduserer risikoen for å få et barn med nevralrørsdefekt. Det finnes også indikasjoner på at folat kan ha betydning for hjerte- og karsykdommer og visse kreftformer. Gode kilder til folat i norsk kosthold er dypgrønne grønnsaker (som brokkoli, spinat og bønner), appel­ siner, samt grove brødvarer. Nomenklaturen for disse stoffene har vært forvir­ rende. Folacin, som ikke lenger anbefales brukt.

FOLGE

267

benyttes fortsatt som samlebetegnelse, og folinsyre, og ikke folsyre, har i norsk medisinsk litteratur vært den vanligste betegnelsen for pteroylglutatamat. Folckersam, Frantz Wilhelm, 1635-1713, norsk offiser, fodt i Kurland, kom til Norge 1663 som forvalter ved Eidsvold Jernverk. Under Gyldenløvefeiden gjorde han med 60 frivillige innfall i Idre og Sama, og i 1679 inntok han en svensk stilling ved Uddevalla. Etter dette gjorde han en rask militær karriere og ble 1710 generalmajor. Han var meget avholdt av sine soldater, og minnet om ham levde i lange tider i østerdalsk folketradisjon. fold (uvisst opphav), kve, inngjerding for husdyr. Fold, Foldin, det gamle navnet på Oslofjorden, brukt bl.a. i kongesagaene. Betyr den brede, åpne fjorden, og må opprinnelig ha vært brukt om den ytre, brede delen av fjorden. Navnet har også vært brukt på bygdene nærmest fjorden. Finnes i dag i fylkesnav­ nene Østfold og Vestfold samt i Follo (siste leddet lo, 'slette'), den sørligste delen av Akershus fylke. Land­ skapet omkring Oslofjorden ble i norrøn tid kalt Viken. -fold (eg. sammenfoldet så el. så mange ganger), suffiks som angir at noe forekommer så mange ganger som første ledd tilsier: tusenfold, mangefold. Folda, havområde sør for Vikna, Nord-Trøndelag. Fra Folda går den 4-7 km brede Foldfjorden inn mellom øyene Jøa og Abelvær, mens skipsleia nord­ over går mellom Indre Vikna og fastlandet/Kvingla (Nærøysundet). Foldfjorden, som er 26 km fra Abelvær til Hofles, deler seg så i tre, Oppløyfjorden, Kvisten (Kvistenfjorden) og Innerfolda. Sistnevnte fortsetter østover helt inn til Kongsmoen, stort sett 1 im bred og ca. 50 km lang fra Hofles. Ved Foldereid går Rv. 17 i en 336 m lang hengebro over Indre Folda. Havområdet Folda er beryktet for sitt harde vær. Navnet. Fold ble i norrønt brukt nesten som felles­ navn i betydningen fjord; samme ord som fold, slette på land. Navnet betyr eg. 'den brede fjord'. Folda, fjord i Salten, Nordland, nord for Bodø, fra Vestfjorden inn i landet mot øst. Deler seg i to fjord­ armer, Nordfolda mot nordøst og Sørfolda mot sørøst. Begge deler seg igjen i en rekke armer. Av­ standen fra munningen av Folda til botnen av Nord­ folda (Sildhopen innerst i Mørsvikfjorden) er 60 km; til botnen av Sørfolda (Sørfjordmo innerst i Leirfjor­ den) 55 km. Navnet. Fold ble i norrønt brukt nesten som felles­ navn i betydningen fjord; samme ord som fold, slette på land. Navnet betyr eg. 'den brede fjord'. Folda, tidligere kommune i Nordland. Opphørte som kommune 1887 da den ble delt i to kommuner; Sørfold i sørøst og Nordfold og Kjerringøy i nord­ vest. Den tidligere kommunen svarer til de nåvæ­ rende kommunene Sørfold (hele), Steigen (Nord­ fold i sørøst) og Bodø (Kjerringøy helt nord i kom­ munen). foldekapitél, kapitél med foldelignende dekorasjo­ ner, særlig brukt i romansk arkitektur. foldepropell, tobladet propell som anvendes på seilbåt med hjelpemotor. Propellbladene er dreibart lagret slik at de folder seg sammen rett akterover under seilas for å redusere motstanden. folder [eng. utt. fpuldo] (eng., til 'brette'), liten trykksak som er trykt som ett blad, men brettet sammen til et hendig format. Anvendes til reklame, jernbane- og sporveisruter o.l. Brukes også som synonym til brosjyre. Foldereid.

1 Tidligere kommune i Nord-Trøndelag, opprettet 1886 ved utskillelse av Foldereid sogn fra Kolvereid. 1964 ble Foldereid innlemmet i den nye storkom­ munen Nærøy med unntak av størstedelen av Kongsmo krets rundt botnen av Indre Folda som ble

Foldning. Over: Øverste del hevet. På overflaten trer de hardere lagene frem som rygger. - Under: Foldestruktur der mørke lag av amfibolitt markerer foldene i lys gneis. Isskurt bergflate, Geoparken på Berger, Skedsmo.

lagt til Høylandet. Den tidligere kommunen lå på begge sider av den smale fjorden Innerfolda. Navnet er opprinnelig el gårdsnavn, forste ledd kommer fra fjordnavnet og eid; det gamle bygdenav­ net var Folda. 2 Tettbebyggelse og sogn i Nærøy kommune, NordTrøndelag. Tettbebyggelsen ligger på nordsiden av Innerfolda, sognet på begge sider av fjorden. Selve Foldereidet fører fra tettbebyggelsen og kirkegrenda Foldereid nordover 10 km til Årsandoy ved Sørfjorden i Bindal, Nordland. Tyngden av bosetningen ligger på nordsiden av fjorden. Bro over Innerfolda på Rv. 17. Rv. 770 forer vestover til Kolvereid og Rørvik. foldet dipol, antenne for mottagning av elektromag­ netiske bølger, en videreutvikling av en enkel ► dipolantenne. foldevegg veggkonstruksjon for midlertidig romoppdeling. Består av elementer i full romhoyde som er hengslet sammen i sidene. Elementene står i føringsskinner i tak og evt. gulv, slik at de kan beve­ ges horisontalt langs vegglengden og foldes sammen når veggen ikke er i bruk. Med tettelister og spesielle klemanordninger kan foldevegger gi brukbar lydiso­ lasjon. foldeverk, pergamentmotiv, et sengotisk dekorativt snekkermotiv brukt til utsmykking av fyllinger. Det ble dannet ved at man høvlet ut parallelle folder og skarpe kanter i vedens lengderetning; foldene ble kuttet av ved en buktet rand, og det tilpassede styk­ ket ble tappet inn i rammeverket. foldingskode feilkorrigerende kode i digital transmi­ sjon. Datastrømmen som skal overføres, ledes til en koder hvor det genereres paritetsbit i et såkalt skiftregister. Paritetsbitene overføres i tillegg til informasjonsbitene. 1 en mottaker blir det mulig å korrigere overførte feil. Man har metoder for systematisk fjerning av paritetsbit og kan dermed oppnå andre koderater; noe som gir såkalt punkterte koder. Foldin offentlige skole tidligere \ erneskole for gutter med tilpasningsvansker på Bastøy i Oslofjorden.

Opprettet 1900 under navnet Bastøy skolehjem, omgjort til verneskole i 1953, nedlagt i 1970. Anleg­ get ble senere brukt som vernehjem under alkoho­ listomsorgen, deretter som fengsel. foldning sammenpressing av lagdelte bergarter slik at de danner parallelle rynker eller folder. Folder består av en opphøyd del, sadel eller antiklinal, og en nedboyd del, trau, mulde eller synklinal. Foldningsaksen er en tenkt linje langs toppen av en antiklinal eller langs bunnen av en synklinal. Folde­ ne kan være symmetriske, slik at de har like stor helling pa begge sider, eller usymmetriske. I isoklinale folder er begge sider parallelle, i liggende folder er foldene helt bøyd over. I slike tilfeller kan de lag som opprinnelig lå øverst, komme underst, og man får inversjon. Foldenes størrelse er avhengig av sammentrykningens intensitet og bergartenes mekaniske egenskaper; bølgelengden varierer fra noen få mm til flere km, for vanlige folder mellom noen få m og 1-2 km. Når foldene eroderes, vil de mest motstandsdyktige bergarter bli stående som kammer, mens de løsere bergarter danner fordyp­ ninger. Slike landskaper finnes blant annet i Bærum og Asker. Foldning opptrer oftest i forbindelse med fjellkjededannelser, men sjeldne typer kan også forekom­ me under andre forhold, f.eks. ved utglidninger (skred) i lose bergarter, ved saltslokker (diapirer) og under ►flytegrensen, hvor bergartene er plastiske. Slike flytefolder er mer uregelmessige og kompliser­ te enn vanlige folder. Jfr. fjellkjededannelse. fold trøffel, Hydnotrya tulasnei, sekksporesoppart i ordenen Tuberales med knollformete, underjordis­ ke, 1-6 cm store, rødbrune fruktlegemer. Innvendig med labyrintiske ganger. Kjøtt fast. Mest i løvskog i Sør-Norge, ikke vanlig. Uten matverdi. Foldvik, Arne, f. 6. april 1930 i Tromsø, norsk osea­ nograf, tilknyttet Geofysisk institutt ved Universite­ tet i Bergen fra 1960, fra 1985 som professor. Har arbeidet med generell oseanografi og meteorologi, men har særlig konsentrert seg om polarforskning etter 1970. Har ledet flere ekspedisjoner til polarom­ rådene i samarbeid med andre forskere fra ut- og innland, noe som bl.a. har resultert i ny og bedre kunnskap om dypvannsdannelse og havklima. Foldvik la grunnlaget for polaroseanografi som nytt fag ved UiB, og var med på å bygge opp universitets­ studier på Svalbard (UNIS). Litt.: NBL 2. ufo. Foldøen Svend Faltinsen, 1878-1953, født i Jelsa (nå Suldal), norsk emissær. En sentral leder for et troende lekfolk, som ofte kunne stå i et spenningsfylt forhold til den offisielle kirken. Han ble kalt «Ryfylkebispen», og fremdeles går det frasagn om forkynneren Foldøen. Litt.: NBL 2. ufo. fole foll (av norrønt), hesten i det første leveåret frem til arskiftet. I enkelte dialekter kan fole bety unghest over ett år. Folengo Teofilo, 1491-1544, italiensk dikter, en av dem som tidligst skrev makaronisk poesi (dvs. pa et blandingsspråk av latin og italiensk). 1 diktene hans vrimler det av groteske innfall og burleske situasjo­ ner. Hans hovedverk er det satiriske eposet Macaronicae eller Baldus (1517; den endelige utgaven 1521 er pa 25 bøker). Folengo var benediktinermunk, men forlot klosteret og førte i lengre tid et eventyrlig liv. Han parodierte de omvandrende riddernes liv, slik Cervantes gjorde senere, han karikerte Ariostos Orlando furioso og hånte den slaviske etterligningen a\ antikkens språk og litteratur. Enkelte ganger roper han tanker som ligner Luthers. Men til slutt lot han seg igjen oppta i kirken og arbeidet med religiø­ se skrifter. Hans form og stil har bl.a. påvirket Rabelais. folge idial., fra norrønt), tynt dekke, hinne, særlig av sno. Første ledd i Folgefonn.

268

FOLGEFONNA

folie [fåli] (med.), fransk for alvorlig psykisk lidelse

Folgefonna sett fra Rossnos øst for industristedet Odda. Til venstre Buerdalen opp fra Sandvinvatnet.

Folgefonna, Folgefonni, isbre mellom Hardangerfjor­ den og Sørfjorden, Hordaland, i Jondal, Ullensvang, Odda og Kvinnherad kommuner. Breen er delt i tre partier av sluktene Blådalen og Kvitnadalen. Sønd­ re. Midtre og Nordre Folgefonna utgjør til sammen 212 km2; den søndre delen er Norges tredje største bre, 185 km2. Breen er 34 km lang (retning nordsør), bredest på den søndre del, 16 km. Høyeste partiet (1662 moh.) ligger nord på den søndre breen, øst for Fonnabu. Kjente utløpere er Buarbreen, Bondhusbreen, og Juklevassbreen. Mest nyttet rute over Folgefonna går fra Gjerde og Sunndal ved Maurangerfjorden til Tokheim ved Sørfjorden. ► Mauranger kraftstasjon utnytter smeltevann fra Folgefonna gjennom en tunnel under den 170 m tykke Bondhusbreen. Fra breen renner Blåelva mot sørvest, utbygd med fem kraftverk med en samlet installasjon på 201 MW. Breen holdt seg noenlunde konstant i størrelse i 1980-årene, mens den i 1990årene som andre breer i Norge økte noe i volum pga. snørike vintrer. Navnet kommer avfolga, 'tynt snødekke', avledet av norrønt folginn, 'skjult'. Folgefonnhalvøya, halvøy i Hordaland, avgrenset av Hardangerfjorden i nord og vest og dens armer Akrafjorden i sør og Sørfjorden i øst. Knyttet til fastlandet i sørøst med det 30 km brede eidet mel­ lom Odda, ved botnen av Sørfjorden, og Fjæra ved botnen av Åkrafjorden. Folgefonnhalvøya hører til kommunene Ullensvang i nord og øst, Odda i øst, Etne i sør, Kvinnherad i vest og Jondal i nordvest. Bare Jondal ligger i sin helhet på Folgefonnhalvøya. Folgefonna ligger sentralt på halvøya, høyeste punkt 1662 moh. Folgefonnhalvøya avslutter det sørnorske grunnfjellområdet mot nordvest. Det består for det meste av granitt og kvartsitt, med små innslag av overliggende, kambrosiluriske skifere stedvis langs Hardangerfjorden. Nedbørmengden er stor, drøyt 6000 mm årlig, og dette, sammen med de betydelige høydeforskjellene gir betydelige vannkraftressurser. De to største utbygde vassdragene er Blåelva (Blåfalli) og Øvrehuselva med bl.a. ►Maur­ anger kraftstasjon. Tettest bosetning i sørvest med en rekke tettsteder, med Husnes i Kvinnherad kommu­ ne som det største. Mellom Eitrem i Odda og Austre-

pollen i Kvinnherad går Folgefonntunnelen (Rv. 551). Folgefonntunnelen, veitunnel på Rv. 551, mellom Eitrem i ►Odda kommune og Austrepollen i ► Kvinnherad kommune i Hordaland, påbegynt 1997, åpnet juni 2001. Tunnelen går delvis under ► Folgefonna, og forkorter veiforbindelsen mellom Oslo og Bergen over Haukeli. Med en lengde på 11 130 m er den Norges tredje lengste veitunnel etter ►Lærdalstunnelen og ► Gudvangentunnelen. Folgerø. Gerhard, 1886-1948, født i Stamnes i Hel­ geland, norsk skipsfører. Han seilte to ganger over Atlanterhavet i båter bygd som åpne vikingskip, i 1927 med baten Leif Eriksson og 1929-30 med båten Roald Amundsen. folia, La, it. La follia ('dårskapen'), opprinnelig por­ tugisisk dans, kjent fra 1500-tallet, varen vill og ekstatisk dans, men ble siden tatt opp i hoffkulturen som en dans i rolig tempo. Navnet ble senere brukt om den tilhørende melodi eller akkordrekke som ble gjentatt og variert (Folie d'Espagne), temaet er benyt­ tet i el utall variasjonsverker fra 1600-tallet frem til vår tid av komponister som Corelli, J. S. Bach, Liszt og Rakhmaninov. Også kjent i Skandinavia; i Norge synges varianter av den bl.a. til Edvard Storms Sinclair-vise og I Rosenlund under Sagas Hal. I flere norske sangbøker kalles melodien norsk, dansk eller svensk folketone. foliant, bok i folioformat, stort format, ca. 35-45 cm høyde. Se ►folio. foliasjon (av lat. 'blad'), betegnelse for parallellstruktur i en metamorf (omdannet) bergart, består ofte i at plateformede mineraler (f.eks. glimmere) er parallellorientert. Tilsvarende betegner lineasjon enhver lineær struktur i en bergart, som f.eks. parallellorientering av nålformede mineraler. folie, folium (lat. 'blad'). 1 Tynne blad av metall formet ved valsing og ham­ ring (se ►bladmetall). 2 I plastteknologien betegner folie generelt et tynt materiale, vanligvis i tykkelser opptil 1-2 mm. Spe­ sielt tynne folier betegnes ofte som film. Se også ► plastfolier.

(sinnssykdom), i enkelte forbindelser alminnelig brukt som sykdomsnavn overtatt fra fransk psykia­ tri, f.eks. Folie ddeux, ►dobbeltgalskap. foliere (til folio), forsyne hvert blad i en bok med fortløpende tall; i bokføring slik at de to sider som vender mot hverandre, får samme nummer. Jfr. interfoliere. foliering (av folie), belegging av baksiden av speilglass med en reflekterende legering, ved fremstilling av speil. I eldre tid ble tinnamalgam brukt, senere sølvnitrat. Folies-Bergére [fåliber3£:r], revyteater i Paris, grunn­ lagt 1869. Teateret er blitt stående som modell for show- og kabaretscener over hele den vestlige ver­ den. Ved siden av de store kostbare utstyrsoppsetningene og den berømte jenterekken, er teateret kjent som skueplass for filmen An American in Paris (1951) og som scene for de fleste store navn innen fransk og internasjonal show og kabaret. Foligno [fålinjå], by i Italia, Umbria, 30 km sørøst for Perugia, ved elven Topino; 51 130 innb. (2001). Handels- og industrisenter med sukker-, metall-, tekstil- og papirindustri. Romansk katedral fra 1100tallel og flere andre gamle kirker og palasser, bl.a. Palazzo Trinci (1300-tallet) med arkeologisk muse­ um. Foligno var en betydelig handelsby i middelalde­ ren, spesielt under Trinci-familiens styre (1305— 1439). Byen kom under Kirkestaten 1439. folio (av \al. folium, 'blad'; in folio, 'i helt blad'). 1 Nummerert blad i protokoll eller bok (pagina, nummerert side). 2 Bankinnskudd «på folio» (egentlig på foliovilkår, på foliokonto) er den innskuddsform som gir inn­ skyteren friest disposisjonsrett over innskuddet. Folio er derfor den form for ordinært bankinnskudd som gir lavest rente. 3 (bibliografi). Forkortet f°, gammel og upresis be­ tegnelse på et stort bokformat, der arkene var falset én gang og derved gav fire boksider. Tilsvarer om­ trent standardformat A3 (se ►standardformater). folium (til folio), i farmasi vanlig benyttet om blad som brukes til medisinske formål. F. digitalis, digitalisblad; f. lauri, laurbærblad;/, menthaepiperitae, peppermynteblad; f. sennae, sennesblad; fstramonii, piggepleblad. folk, betydde opprinnelig mengde og er antagelig beslektet med adjektivet full; i norrønt kunne ordet brukes om flokk av dyr eller fugler (så ennå i tysk), brukes ennå om bier (et bifolk). Folk ble særlig brukt om en flokk samlet under en leder, krigerskare, derav å fylke, stille opp i slagorden, fylke, landskap, og videre om ætt, familie, stammefeller. Betydningen nasjon (f.eks. det norske folk) skyldes innflytelse av lat. populus. I første halvdel av 1800-tallet kom en rekke ord i bruk der folke- (karak­ ter, mål, sagn, skole, språk, vise osv.) betegnet de brede lag, allmuen; de er dannet etler mønster av dansk og tysk eller lånt herfra. Folkan, Gro, f. 15. aug. 1949 i Oslo, norsk maler. Kjent for sine eksperimentelle materialbilder og flere utsmykningsoppgaver, bl.a. ved Rommen skole i Oslo. Representert i Nasjonalgalleriet i Oslo med maleri og grafikk. Folke, mannsnavn, norrønt Folki, 'folk'; trolig en kortform av sammensetninger med Folk-, f.eks. Folkmann, Folkvard. folkeakademier, tidligere arbeiderakademier, folkeopplysningsinstilusjoner som søker å formidle all­ mennyttig kunnskap og virke kulturelt vekkende ved å arrangere foredrag, kurs, konserter, utstillin­ ger, film- og kulturkvelder og programmer om kunst, litteratur, teater m.m. De har videre som oppgave å aktivisere og stimulere og være samar­ beidsorgan for det stedlige kulturarbeid. De har

FOLKEBIBLIOTEK

269

Folkeavstemning. Over: Norge november 1905: Monarki -ja eller nei? — Til høyre: September 1972: EF-ja eller nei?

drevet stor turnévirksomhet i mange år, og i senere år lagt vekt på prosjekter for barn og ungdom og institusjonskonserter for eldre. Fra begynnelsen av 1980-årene har de fokusert spesielt på samfunnsaktuelle temaer, f.eks. videoeksplosjonen, rasisme, vold og den nye mediesituasjonen. Folkeakademienes Landsforbund, som har sekre­ tariat i Oslo, har ca. 200 medlemslag (2005), organi­ sert i 11 distriktssammenslutninger. Folkeakademie­ ne får tilskudd fra Kulturdepartementet, og blir også støttet av fylker og kommuner. Historikk. De første folkeakademier ble opprettet i England i annen halvdel av 1800-tallet og ble der kalt «university extensions» (universitetsutvidelser). Universitetene tok til å arrangere forelesningsrekker med det formål å spre vitenskapelig opplysning blant folk. Bevegelsen bredte seg til kontinentet og USA. I 1880 ble det første «arbetareinstitut» stiftet i Stock­ holm av dr. A. Nystrøm. Han holdt senere foredrag om saken i Norge, og dette forte til opprettelsen av Kristiania arbeiderakademi i 1885.1 de følgende år fulgte i rask rekkefølge opprettelsen av Trondhjems forelesningsforening, Bergens foredrag for hver­ mann, Drammens arbeiderakademiforening, Stav­ anger forelesningsforening osv., slik at det omkring 1900 fantes ca. 200 slike institusjoner rundt omkring i landet. Folkeakademienes Landsforbund ble stiftet 1905. Folkeaksjonen Framtiden i våre hender, se ► Framti­ den i våre hender. Folkeaksjonen mot utbygging av Alta/Kautokeinovassdraget, opprettet 1978, oppløst 1982, se ► Alta-

saken. Folkealliansen, isl. Atyydubandalogid, venstresosialis-

tisk parti i Island, grunnlagt 1956. Nåværende presi­ dent Olafur Ragnar Grimsson var partileder 198795, fra 1995 Margret Frimannsdottir. Partiet ble splittet i slutten av 1990-årene; noen utbrytere har sluttet seg til en allianse med De Grønne. Den opp­ rinnelige Folkealliasnen har fra 1999 deltatt i allian­ se med sosialdemokratene og kvinnelisten under navnet Forente Venstre (Samfylkingin). Se også tabell under ►Island (historie). folkeavstemning, referendum, avstemning blant alle stemmeberettigede borgere i et land (en delstat, et fylke el.l.) om et nærmere avgrenset politisk spørs­

mål. En folkeavstemning kan være enten avgjøren­ de eller rådgivende (konsultativ). I det første tilfelle avgjør de stemmeberettigede det spørsmål det gjel­ der direkte, gjennom avstemningen; i det annet tilfelle gir de stemmeberettigede de som skal fatte den endelige avgjørelse, f.eks. nasjonalforsamlingen, et råd. Noen lands forfatninger, bl.a. Danmarks og Sveits', krever at visse saker, særlig grunnlovssaker, skal være gjenstand for folkeavstemning (obligato­ risk folkeavstemning). I andre land kan regjeringen, en viss andel av nasjonalforsamlingen eller et be­ stemt antall borgere, kreve at det blir avholdt folke­ avstemning om en sak (fakultativ folkeavstemning). Avgjørende folkeavstemning brukes nesten bare i grunnlovssaker. I Sveits og noen delstater i USA brukes den imidlertid også i andre saker. Mange lands forfatninger, bl.a. Sveriges, hjemler adgang til rådgivende folkeavstemning. 1 den norske grunnlov er folkeavstemning ikke nevnt, men det er antatt at intet er til hinder for å avholde rådgivende folkeav­ stemning. Det har vært avholdt seks rådgivende folkeavstemninger i Norge: de to forste i 1905, om godkjenning av unionsoppløsningen (99,95 % for unionsoppløsning) og om styreformen (78,9 % for monarki); den tredje og fjerde i 1919 og 1926, begge angående forbud mot salg av brennevin (1919 61,6 % for, 1926 55,7 % mot), den femte i 1972, og den sjette i 1994, om norsk medlemskap i EF/EU (53,5 og 52,2 % mot medlemskap). Alle folkeav­ stemninger virket retningsgivende for de politiske organer. Skillet mellom avgjørende og rådgivende folkeavstemning er mer formelt enn reelt. Folkeavstemninger kan sees på som en form for direkte demokrati: borgerne uttaler seg direkte i konkrete saker. Alle moderne demokratier er imid­ lertid hovedsakelig indirekte: borgerne uttaler seg ikke direkte om enkeltsaker, men velger represen­ tanter som tar de konkrete saksstandpunkler for dem. I de fleste demokratier er det bare aktuelt med folkeavstemning i nasjonalt viktige saker og i saker hvor det er grunn til å anta at det er en viss avstand mellom borgernes og de valgte representanters oppfatning; begge deler var tilfelle med de norske EF/EU-avstemningene. OTB Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i Fellesmar­ kedet. en tverrpolitisk landsorganisasjon mot norsk

medlemskap i De europeiske fellesskap (EF), stiftet

28. aug. 1970. Formann: Hans Borgen; nestfor­ mann: Ragnar Kalheim; daglig leder: Arne Haugestad. Blant rådsmedlemmene var tidligere stortings­ representanter fra Venstre og Arbeiderpartiet og representanter for de politiske ungdomsorganisasjo­ ner unntatt Unge Høyre. Ved folkeavstemningen om EF i 1972 hadde bevegelsen ca. 1 30 000 medlem­ mer. Etter avstemningen trappet Folkebevegelsen ned sin virksomhet, men kom ennå med enkelte utspill og holdt sin organisasjon i beredskap i noen år. Formelt oppløst 1977. Se også ►Nei til EU. folkebibliotek, offentlig bibliotek som omfatter de lokale folkebibliotekene som kommunen har ansvar for, fylkesbibliotekene som fylkeskommunen har ansvar for, og bibliotektjenester for pasienter i syke­ hus og helseinstitusjoner og andre som har spesielle vansker med å bruke biblioteket. Alle kommuner skal ha et folkebibliotek. Det kan enten drives av kommunen alene eller helt eller delvis i driftsfellesskap med en annen kommune, fylkeskommunen eller statlig institusjon. Det skal være et organisert samarbeid mellom folkebibliote­ ket og de kommunale skolebibliotekene. Folkebiblio­ tekene er ledd i et nasjonalt biblioteksystem, og skal folge felles regler for lånesamarbeid, registrering av bibliotekmateriale og utarbeidelse av statistikk. Ifølge lov av 20. des. 1985 om folkebibliotek skal folkebibliotekene «ha til oppgave å fremme opplys­ ning, utdanning og annen kulturell virksomhet gjennom informasjonsformidling og ved å stille bøker og annet egnet materiale gratis til disposisjon for alle som bor i landet. Det enkelte bibliotek skal: sine tilbud til barn og voksne legge vekt på kvalitet, allsidighet og aktualitet». ABM-utvikling ivaretar statens oppgaver etter folkebibiiotekloven. I 2002 var det totalt 951 faste folkebibliotekavdelinger i Norge med en bokbestand pa til sammen 20,7 mill. bind. I tillegg er bestanden av andre me­ dier 1.4 mill., dvs. musikkinnspillinger, lydbøker, video/dvd, cd-rom og annet. Utlånet i folkebibliote­ kene var 2002 på 24 mill, enheter, dvs. 5,3 utlån per innbygger. Barn står for 41 % av bokutlånet. Sammen med den allmenne skolen har biblioteke­ ne vært de kanskje viktigste formidlere av opplys­ ning og boklig kultur i det norske samfunn. Fordi folkebibliotekene historisk sett befinner seg i forlen­ gelsen av den folkeopplysningstanken som lå til

270

FOLKEBLADET Folkedans. Langdans gjengitt i et kalkmaleri, Ørslev kirke, Sjælland fra ca. 1380.

Under: Brud og brudgom danser til spelemennenes musikk. Lågdalsmuseet, Kongsberg.

grunn for innføringen av en felles grunnskole for alle, har disse to kulturinstitusjonene også hatt et felles grunnlag: den kunnskap og den innsikt de hadde å tilby, skulle stå til gratis rådighet for alle. I seg selv er dette et uttrykk for at alle har en grunn­ leggende rett til informasjon og kunnskapstilegnelse. Denne individuelle rettighet er ikke mindre viktig nå enn tidligere. Folkebibliotekene har et særlig ansvar for å stille til rådighet informasjon i en slik form at den er tilgjengelig for flest mulig, også for språklige minoriteter eller funksjonshemmede, som ikke kan nyttiggjøre seg vanlig trykt materiale. Ideelt sett skal folkebiblioteket være en hjørnesten i kultur- og opplysningsvirksomheten i nærmiljøet. Bibliotekene er ikke bare utlånssted for bøker og andre media. Mange folkebibliotek tilbyr en rekke aktiviteter og er viktige møteplasser i lokalsamfunnet. De fleste folkebibliotek har Internett-tilgang for publikum. ABM-meldingen (NOU 1999:22) lanserte tanken om et sømløst bibliotektilbud, der brukeren skal få tilgang til et helhetlig ressurs- og tjenestetilbud gjennom et samlet biblioteknettverk. Informasjonsog kommunikasjonsteknologi har gitt folkebibliote­ kene en fornyet rolle som formidler av kunnskap og kultur. Historikk. Folkebiblioteket slik vi kjenner det er resultatet av ideer som fant grobunn i Storbritannia og USA på 1800-tallet, og derfra har folkebibliotektanken spredt seg til land i alle verdensdeler. I Norge kan virksomheten fore sin tradisjon tilbake til de første allmueboksamlinger og leseselskaper på 1600og 1700-tallet. På 1800-tallet arbeidet bl.a. Det kongelige Selskab for Norges Vel med etablering av folkebiblioteker og leseselskaper på landsbygda, støttet av bl.a. Henrik Wergeland, biskop Peder Hansen i Kristiansand, Ole Vig og Eilert Sundt. Folkebibliotek fikk statsstøtte i 1836, men kom forst

inn som fast post på budsjettet i 1876. En bibliotekreform fra 1902 tok sikte på å etablere standarder for folkebibliotekvirksomheten i Norge. Den første biblioteklov kom i 1935, men først med loven av 1947 ble det lovfestet at alle kommuner skal ha et folkebibliotek. Prinsippet om gratis bruk av bibliote­ ket og fri lånerett står sterkt i loven, noe som ble bekreftet også ved endringen i 1985. Det vurderes nå å iverksette en utredning om en felles bibliotek­ lov for fag- og folkebibliotek. Se også ►bibliotek, ►fag- og forskningsbibliotek og ► fylkesbibliotek. ' ' ' TMo/TRe Litt.: Annaniassen, E. & G. Vestheim: Bok over land: trekk ved Statens bibliotektilsyns historie, 1999; Audunson, R. & N.W. Lund, red.: Det siviliserte informasjons­ samfunn: folkebibliotekenes rolle ved inngangen til en digital tid, 2001; Kildal, A.: Norske folkeboksamlinger, 1949; Vestheim, G.: Fornuft, kultur og velferd: ein historisk-sosiologisk studie av norsk folkebibliotekpolitikk, 1997 Folkebladet, navn på flere norske blad. 1 Ukeblad, utgitt av opposisjonsmannen krigsråd Pierre Poumeau Flor 1831-33, med Henrik Werge­ land og G. F. von Krogh som medarbeidere. 2 Illustrert ukeblad, grunnlagt 1880 av bokhandler Alb. Cammermeyer som «underholdningsblad for by og bygd». 1883 solgt til forfatteren J. B. Bull; kom fra 1887 i utvidet og forbedret skikkelse. Det utkom hver 14. dag og spilte en rolle som spreder av popu­ lært, men solid opplysningsstoff. 1 1891 ble redaksjo­ nen overtatt av Hartvig Lassen. Senere skiftet bladet flere ganger eier og redaksjon, og det gikk inn i 192L 3 Norsk avis, populært navn på ►Troms Folkeblad, brukes også som heading både på papiravisen og nettavisen.

folkebok, type prosalitteratur av blandet innhold og

av forskjellig opprinnelse som ble trykt og spredt blant det brede lag av folket i europeiske land på 1400- og 1500-tallet. Opprinnelsen til denne typen litteratur er ofte å finne i legender og gjenfortellinger av middelalderlige episke dikt og romaner, som i forkortet og bearbeidet form snart tapte sitt opprin­ nelige aristokratiske publikum for å oppnå desto større popularitet som folkelesning. Forutsetningen for denne litteraturen var utviklingen av boktryk­ kerkunsten, som gjorde det mulig å masseprodusere bøker, og som førte til større lesekyndighet hos vanlige folk. Folkebokenes popularitet holdt seg i mange hundre år og har dannet grunnlaget for flere kjente diktverker, bl.a. Goethes drama Faust. Det eldste kjente norske trykket av en folkebok er En tragoedisk historie om den ædle og tappre Tistrand, hertu­ gens son af Burgundien, og den skiønne Indiana, den store Mogul keiserens datter afIndien (Christiania 1775). folkebåt, turseilbåt med 22 m2 seil, klinkbygd med stort utfallende akterspeil. Folkebåten ble lansert 1941 av Skandinavisk Seilerforbund. Man skiller nå mellom nordisk folkebåt, den originale i tre, og inter­ nasjonal folkebåt (se ►IF-båt), en modernisert versjon i fiberplast, en populær regattaklasse i mange land, deriblant Norge. folkedans, en fellesbetegnelse på alle former for dans knyttet til seremoni eller lek som er en del av lokale befolkningers sosiale atferdsmønstre og kulturelle fellesskap, såkalte folkekulturer. Folkekulturene er historisk sett deltradisjoner innen sterkt sammensat­ te og lagdelte samfunn. Begrepet folkedans står derfor i motsetningsforhold til selskapsdansen, som er et uttrykk for de høyere klassers kosmopolitiske bykultur. Enkelte har ment at betegnelsen burde omfatte bl.a. all ikke-europeisk dans, men dette kan virke uheldig fordi det tilslører folkedansens historis­ ke og samfunnsmessige sider. Folkedans brukes nå også i betydningen nasjonaldans eller etnisk dans. Forsøk på å forklare folkedans som avleiringer fra en eldre elitekultur, har ikke ført frem. Folkekultu­ ren er et resultat av både skapende prosesser innen­ fra og reaksjoner på impulser utenfra. Dansens historie i Europa gir en rekke eksempler på hvordan folkekultur og elitekultur har stått i et gi-og-taforhold. Utviklingen frem mot det moderne industrisam­ funn gav folk behov for å understreke sin etniske og lokale identitet. Den nasjonale og internasjonale folkedansbevegelsen som vokste frem i begynnelsen av 1900-tallet, må forstås på denne bakgrunn. Folke­ dansen har tapt mer og mer av sine gamle funksjo­ ner. Særlig bygde- og bondeungdomslag og spele­ mannslag driver formalisert opplæring i folkedans. Man rekonstruerer glemte former, rendyrker tradi­ sjonelle danser og lager koreograferte versjoner for fremføring på scenen. Derved er det skapt et skille mellom folkedans på den ene side og folkelig dans eller populærdans pa den andre. Av samme grunn er folkedansen gjerne forbundet med det moderne fenomen som kalles folklorisme. I folkekulturen, derimot, ble dansetradisjonene først og fremst vide­ reført ved deltagelse og etterligning. Danseformene var et resultat av ubevisste, miljøbestemte tilpasninger, og folkekulturen hadde en innebygd treghet i forhold til påvirkninger utenfra. Nyskaping var ikke et mål, men fant sted spontant på grunnlag av utviklingsmulighetene i dansen selv, den enkelte utøvers personlige egenskaper, impulser fra tilstøtende tradisjoner og strukturelle trekk ved det sosiale miljø. De betingelser folkedansen har levd under, skiller den klart fra både byenes sel­ skapsdanser og ballett, som begge beror på profesjo­ nalisert opplæring og formskaping. I folkekulturen er dansen intimt forbundet med fest og ritualer ved årets og livets høytider. Blant anledningene til dans var bryllup, fødsel og begra­ velse, planting, innhøsting og årstidsveksling, markedsdagene i byene og vanlige festlige sammenkoms-

FOLKEDRAKT

271 ter. Folkedansen understreket gjerne viktige sosiale identitetstrekk som kjonn, alder, hjemsted og yrke. Mange steder i Europa hadde f.eks. laugene egne danser. Dansen var dessuten viktig når det gjaldt å etablere og befeste fellesskap og partnerskap. Folke­ dansen kunne også tjene som middel til rangstrid, særlig mellom menn, og mange danser har fått sine idrettslige innslag som huking, kast, spark i bjelken o.l. av denne grunn. I folkelig dansekultur er det sjelden noen klar sammenheng mellom form og bruk. De samme former kan ofte brukes ved helt ulike anledninger. Dansens funksjon og mening er derfor i høy grad betinget av situasjonen den opptrer i. Med folkedans tenker man ofte på fellesdanser, men noen har en form og funksjon som krever at de utføres av spesia­ lister som opptrer i grupper eller enkeltvis. Mens fellesdansene gjerne er bygd over et fast, forholdsvis enkelt grunnskjema, vil spesialistdansen normalt tillate større variasjon, improvisasjon og spenn i individuell utfoldelse. Fellesdansene bygges gjerne over formasjoner som ring, rekke og linje, og dan­ serne er lenket sammen ved enkle samdanstak (kjededanser). I pardansene er parene gjerne koor­ dinert i ringformasjoner som dreier mot solen. Mange folkedanser utgjør en del av en større helhet, slik som sangdansene, de mimiske danselekene (f.eks. sverddans, bjømedans) og sanglekene, som kombinerer ord, mime og dans. Mange av disse formene er svært gamle, mens de «rene» folkedan­ sene, som f.eks. de norske springdansene, neppe er mer enn 300-500 år gamle. Folkedansens mange særegne rytmer har vært og er en kilde til inspira­ sjon og fornyelse i kunstmusikken (f.eks. Balkanrytmer i 7/g takt (2+2+3), eller H/g takt (2+2+3+2+2), eller norske springdanser med ujevn eller haltende 3-takt (f.eks. 6+5+4)). Norsk folkedans. Selv om vi knapt har sikre vitne­ mål om dans i norsk middelalder, må vi gå ut fra at det har vært danset kjededans (sangdans) her slik som i de andre nordiske land. Videre må vi gå ut fra at det har vært brukt rituelle og magiske danser; helleristninger fra 1000-500 f.Kr. har motiv som kan tenkes å forestille dette. En annen tidlig kilde er tilnavn på personer, f.eks. Sverting dans fra 1292 og Sigurd dans fra 1400-tallet; bærerne av disse navne­ ne var trolig gode dansere. Den eldste gruppen av våre folkedanser kalles nå bygdedanser: springar, gangar, halling, rull og pols. Springaren kom sannsynligvis fra Tyskland/Østerrike før 1600, og kan være i slekt med låndleren. Bygdedansene var på vei ut på slutten av 1800tallet, men kulturelle organisasjoner som Noregs ungdomslag og Landslaget for Spelemenn tok opp dyrking av disse formene. Springar, halling, gangar og rull utgjør hovedtyngden av repertoaret på har­ dingfele. Pols spilles mest på vanlig fele og trekkspill. Gammeldansene ble ført til Norge fra slutten av 1700-tallet. Først kom valsen, så hoppvals, skotsk, hamburger, og siden reinlender. Polkamasurka, masurka og pariserpolka kom hit mot slutten av 1800-tallet, og lettisk polka etter 1950. Videre kan vi skille ut tre hovedgrupper blant turdansene: kontradansene, ril og pardanser (som firetur og åttetur). Folkeviseleiken, gjenskapt og videreført av Noregs Ungdomslag, er også utviklet til en levende folkekultur. 1 mange byer finnes en sangleiktradisjon, skapt og opprettholdt innenfor den livskraftige barnekulturen. Se ► folkevisedans. Litt.: Bakka, E.: Norske dansetradisjonar, 1978; Bakka, E. m.fl.: Grunnbok i folkedans, 1986; Semb, K.: NoYske folkedansar: songdansar, omarbeidd utg.. 1985; Semb. K.: Norske folkedansar: turdansar, omarbeidd utg., 1991 Folkedemokratene. egentlig Demokratiska Forbundet for Finlands Folk (DFFF), politisk parti i Finland, dannet 1944 av det kommunistiske parti og enkelte mindre venstresosialistiske grupper. Folkedemokra­ tene ble dannet da forbudet mot kommunistpartiet

ble opphevet etter våpenhvilen med Sovjetunionen. Partiet hadde vanligvis mellom 15 % og 20 % av stemmene ved finske valg. Folkedemokratene had­ de statsministeren i Finland 1946-48 (Mauno Pek­ kala) og deltok også i regjeringen 1966-70, 1975-76 og 1977-83. Ved valget 1987 ble partiet splittet, da en gruppe Moskva-tro kommunister brøt ut. 1990 gikk Folkedemokratene inn i den nystartede allian­ sen ►Vånsterforbundet. For valgresultater, se også tabell under ► Finland (historie). folkedemokrati, folkerepublikk, betegnelse myndig­ hetene i Sovjetunionen og de østeuropeiske kom­ munistregimer ofte brukte om disse lands styresett. Betegnelsen ble også tatt i bruk av andre land da de ble kommunistiske, som Kina, Nord-Korea og Cuba, og av land i den tredje verden etter at revolusjonære juntaer hadde grepet makten. Betegnelsen ble lan­ sert av de finske kommunister (folkedemokratene) ved slutten av den annen verdenskrig, og spredte seg raskt til de østeuropeiske kommuniststater. Den hadde appell på grunn av den status demokrati hadde etter den annen verdenskrig og seieren over Hitlers diktatur. I de vestlige demokratier ble beteg­ nelsen sjelden brukt om kommunistregimene, annet enn i ironiserende øyemed. Også etter kommunis­ tisk lære er betegnelsen underlig, siden læren sier at under overgangen fra kapitalisme til kommunisme, dvs. inntil alle klassemotsetninger er overvunnet, vil det herske et «proletariatets diktatur». De få gjenvæ­ rende kommuniststater, bl.a. Kina, bruker fortsatt offisielt betegnelsen folkedemokrati, men betegnel­ sen brukes sjeldnere i den politiske propaganda enn før. Etter kommunismens fall i Øst-Europa har den gamle kommunistiske terminologi tapt status, folkediktning, muntlig overlevert diktning uten kjent forfatter; se ►ballade, ►folkeeventyr, ►gåter, ►ordspråk, ►sagn. folkedomstol, egentlig en domstol som består av det forsamlede folk selv, i motsetning til domstoler hvis medlemmer er særskilt valgt eller ansatt til å utøve dømmende myndighet. Eksempler på en slik folke­ domstol var folkeforsamlingen i det eldste Roma og middelalderens germanske ting. De domstoler som ble etablert i Sovjetunionen i forbindelse med gjennomføringen av bolsjevikrevolusjonen 1917, hadde sitt tydelige mønster i det franske revolusjonstribunal og ble betegnet som folkedomstoler. Under Hitler-regimet ble det oppret­ tet såkalte folkedomstoler (ty. Volksgericht )som hadde til oppgave å straffe regimets politiske mot­ standere. Politiske folkedomstoler ble etter den annen verdenskrig også etablert i de folkedemokra­ tiske land. 1 flere asiatiske land, fremfor alt i Folkere­ publikken Kina, har man hatt forskjellige typer av folkedomstoler. I Norge ble det under den tyske okkupasjon ved forordning av Reichskommissar Terboven 25. okt. 1940 opprettet en «norsk» domstol som «offisielt» ble betegnet som folkedomstol. Til Reichskommissars forordning sluttet seg en forordning som den konstituerte kommissariske statsråd og sjef for Jus­ tisdepartementet gav 8. nov. 1940, og videre forord­ ning av 21. des. 1940, 24. jan. 1941 og 5. mars 1941. Bestemmelsene ble senere avløst av en «lov» 5. mars 1942. Folkedomstolens oppgave skulle være å behandle straffesaker etter Reichskommissars for­ ordninger 25. sept. 1940 om forbud mot de politiske partier i Norge, og 7. okt. 1940 om forbud mot virk­ somhet til fordel for det norske kongehus. I alt 153 nordmenn ble dømt av folkedomstolen; strengeste straff var 4 års fengsel. Den kom ikke til å svare til forventningene hos okkupasjonsmakten og NS, og dens rolle ble snart helt uvesentlig. 1 restitusjonsanordningen 17. aug. 1945 (og senere restitusjonsloven 15. nov. 1946 nr. 3) § 6 ble folkedomstolens avgjørelser erklært ulen rettsvirkning. folkedrakt, en drakt som er tradisjonell så v el i opp­ hav som bruk, kjent fra de fleste land i Europa og fra

land utenfor Europa. Folkedraktene er nå enten forsvunnet helt eller gått over til å bli en festdrakt, se ► bunad. Folkedraktene gikk av bruk til forskjellige tider i de forskjellige land, men holdt seg lenge hos enkelte minoritetsgrupper som f.eks. samer, inuit (eskimoer) og indianere. Relikt-områder med leven­ de folkedrakttradisjon finnes blant annet i flere øst­ europeiske land og på Balkan. I Vest-Europa gikk folkedrakten stort sett av bruk på 1800-tallet, enkel­ te steder, f.eks. Nederland (Marken), Danmark (Amager, Fanø), Færøyene, Sverige (Dalarna), Finland og Norge (se nedenfor), har den unntaksvis holdt seg til inn på 1900-tallet. Utforming. En folkedrakt er sammensatt av mange ulike komponenter og er til enhver tid resultatet av en lang utvikling. Folkedrakten er et produkt av tradisjon, motepåvirkning, lokal utvikling og indivi­ duell smak. Til sammen utgjør dette en drakt som er ens innenfor et visst område i et visst tidsrom, men som samtidig er ulik drakter i andre områder, til tross for felles opphav og felles ytre påvirkninger. Grunnstammen er det nedarvede, og røttene kan i enkelte tilfeller gå helt tilbake til forhistorisk tid. Når nye impulser kom, kunne man ta opp hele plagg, detaljer av plagg eller utsmykning, som i hvert en­ kelt tilfelle ble omformet og tilpasset drakten slik at resultatet ble en organisk helhet. Måten dette ble gjort på varierte, og var grunnlaget for skillet mel­ lom, og inndelingen i, ulike regionale drakter. FOLKEDRAKTER I NORGE

Hovedskillet mellom draktene i øvre og nedre Hal­ lingdal ligger f.eks. i kvinnehodebunadene. 1 Setes­ dal og Vest-Telemark er hodebunaden stort sett den samme, mens draktene for øvrig er helt forskjellige. Ermebryningen - en kanting påsatt ermeringingen på manns- og kvinnetrøyer - er laget på forskjellig måte i Hallingdal, Numedal, Vest-Telemark, Tinn og resten av Øst-Telemark. Innenfor de enkelte drakte­ ne har det vært rom for individuelle variasjoner, først og fremst i valg av materiale, farge og utsmyk­ ning. De ulike moteretningene har hatt ulik gjen­ nomslagskraft, slik al en bestemt moteretning kan ha satt dype spor etter seg i en drakt og ingen i en annen. I enkelte folkedrakter kan vi finne plagg eller detaljer som går tilbake til før-reformatorisk tid. I Jølster i Sunnfjord har f.eks. helte med skulderslag, køysa, av samme type som Herjolfsnes-hettene (fra 1300-tallet), vært i bruk til 1930-1940-årene. Kvin­ nene brukte køysa som utenpåplagg over den egent­ lige hodebunaden. Hudsko, som har vært brukt over store deler av landet, har røtter tilbake i forhistorisk tid. Andre draktplagg kan ha trekk fra middelalder og forhistorisk tid. Endringene har sin forutsetning blant annet i økonomiske og sosiale forhold. Renessansemotens ermebryning, plissering og båndpryding, foruten ► flasketrøya - en trøye med løse fliker fra livet ned over hoftene - går igjen i mange av vare folkedrak­ ter. Draktfremstillingen pa Frøysok-epitafiet fra Gol i Hallingdal, datert 1699, viser trøyer med bryning, plissert eller felt knebukse og stakk. Tilsvarende knebukse er kjent blant annet fra Telemark og Setes­ dal, liksom felt stakk har vært brukt i Agder-fylkene, Hordaland og andre steder. Gudbrandsdalens «gråvest», også kjent fra Hedmark og Trøndelag, har sitt forbilde i justeaucorps'en, et europeisk moteplagg fra 1600-tallet. Graveslen varen sid frakk av hjemmevirket vadmel med skjøter og store lommeklaffer og ble brukt pa 1700- og begynnelsen av 1800-tallet. Trekk fra empiremoten, kort livlinje og høy ståkrage, har satt sitt preg pa mange folkedrakter. Trøye, vest og livslykke krøp oppover, mens buksene og stakken ble lange. Mannsdrakten fra Setesdal med kort vest og langbukse er et eksempel på empirepåvirkning. Folkedrakten var den vanlige klesdrakten brukt av menn og kvinner til hverdags, helg og høytid. Det varen funksjonell drakt tilpasset sin tids arbeidsfor­ hold og omgangsformer, arets og livets høytider. Gift

272

FOLKEETYMOLOGI I

Folkedrakt. Øverst: Frøysok-epitafiet fra Gol i Hallingdal, datert 1699. ~ Nederst til venstre: Drakter fra Kinsarvik i Hardanger. Tekst nederst på arket: «Den ældre Dragt som kan bæres nu af nogle Oldinge Ung Pige Brud Brudgom Drengebarn Kone med Skout». Akvarell av Johannes Flintoe fra 1822 med forbildet i presten Niels Hertzbergs akvareller, datert 1817. - Nederst til høyre: Samer fra Karasjok, Tana og Vadsø i sommerdrakt. Akvarell av Johannes Flintoe. Se også ►bunad.

og ugift stand er enkelte steder blitt markert gjen­ nom kvinnehodebunadene, f.eks. koneskautene i Hordaland. Et hovedskille har vært mellom kirkeklær - som var de fineste og bare kunne brukes i kirken - og ikke-kirkeklær. Innenfor disse gruppene kunne det være flere graderinger. Oppløsningsprosessen innen folkedrakt-tradisjonen tok til ca. 1850 og er ennå ikke avsluttet. Enkel­ te steder, f.eks. i Hallingdal, Setesdal, Flesberg i Numedal, har tradisjonene holdt seg inn på 1900tallet. Omtrent samtidig med at folkedraktene be­ gynte å gå av bruk, oppstod bunadbevegelsen. Fol­ kedraktenes høytidsdrakt blir brukt som festdrakt i og utenfor kirken. Dagens bunad kan være siste ledd i utviklingen av en tradisjonell folkedrakt, slik tilfel­ let er med f.eks. manns- og kvinnebunaden i Hal­ lingdal, Flesberg i Numedal og Setesdal. I områder der folkedrakttradisjonen er brutt, eller der det ikke har vært noen slik tradisjon, oppstår spørsmålet om rekonstruksjon av bunader. Vi har på samme tid å gjøre med både en oppløsningsprosess (folkedrakt­ tradisjonen) og en bevarings- og gjenskapningsprosess (bunadbevegelsen).

Bunadbruken er meget utbredt, og interessen synes heller å øke enn å avta. Noe av forklaringen ligger kanskje i at bunaden gir bæreren en identitet, og skaper en følelse av samhørighet med tidligere tider. Til forskjell fra de andre nordiske land, utgjør folkedanserne bare en liten del av bunadbrukerne i Norge. Bunaden brukes ved familiehøytideligheter som bryllup, barnedåp, konfirmasjon og andre festlige tilstelningen private og offentlige. De viktigste kildene til studiet av våre folkedrakter er bevart draktmateriale, billedfremstillinger, statue­ ne i Nordmandsdalen i Danmark, fotografier, for­ uten trykte og utrykte kilder av ulike slag. AaN Litt.: Frank, Å.: Folkedrakter og bunader: bibliografi, [3. utg.], 1989; Noss, A.: Johannes Flintoes draktakvarellar, 1970; Noss, A.: Joachim Frichs draktakvarellar, 1973; Noss, A.: Statuane i Nordmandsdalen, 1977; Noss, A.; Lad og krone: frå jente til brur, 1991; Noss, A.: Nærbilete av ein draktskikk: frå dåsaklede til bunad, 1992 folkeetymologi, omdannelse av sjeldne eller frem­ mede ord slik at de kommer til å bestå, helt eller delvis, av kjente elementer, enten disse har tilknyt­

ning til ordets egentlige betydning eller ikke. Således er tysk empfindlich på dansk og norsk omgjort til øm­ fintlig: språknavnet sanskrit kalles av noen sanskrift; på engelsk forekommer sparrow-grass, spurvegress, for asparagus osv. Slike former kan lages bevisst i spøk, som labberunt for labyrint, sukkerlade for sjoko­ lade, undervisitet for universitet, gibortsdag for geburts­ dag, kleiniken for klinikken osv. Litt.: Gundersen, H.: Linjedansereog pantominepå sirkhus: folkeetymologi som morfologisk omtolking, 1995 folkeeventyr, eventyr som i motsetning til kunsteven­ tyr har levd i muntlig tradisjon uten navngitt forfat­ ter. Folkeeventyr er fri dikting, og gir seg ikke ut for å være sanne. Bare sjelden er de knyttet til en viss tid eller et visst sted; personer og steder blir skjematisert og gjort anonyme (f.eks. «Det var en gang en konge som levde i et land langt, langt borte.»). Folkeeven­ tyr har sin egen logikk, og gjør livet konsekvent og rettferdig. Det gode skal få sin lønn, og det onde skal straffes. Tilværelsen blir en enhet der levende og dødt går sammen. De er sammensatt av enkeltmotiv, som man finner i visse kombinasjoner, mer og mind­ re konstante, som vi kaller type. Ennå vet man alt for lite om utbredelsen av hver enkelt type. Man kan finne dem spredt over et stort område, og det er på det rene at spredningen har gått både ad muntlig og litterær vei. Innen det enkelte kulturområdet blir eventyrtypene utformet, og stadig omformet, i samsvar med de krav miljøet stiller. Historikk. Vi vet ikke hvor eller når de ulike folke­ eventyr ble diktet, men mange av dem er svært gamle. De finnes f.eks. i babylonske og egyptiske skrifter fra omkring 4000 år tilbake, og hos Homer og Herodot. Fra India kommer den eldste eventyr­ samling, Pantsjatantra eller Femboken, som ble skre­ vet mellom 100-tallet og 500-tallet e.Kr. Nevnes må også den arabiske Tusen og én natt fra ca. 800, og Somadevas kjempesamling fra 1100-tallet, KathaSarit-Sagara (Eventyrstrøm-havet), med ca. 600 folkeeventyr. I europeisk middelalderlitteratur finnes mange folkeeventyr, f.eks. i Gregor den stores Dialogi (594) og i Gesta romanorum, samlinger av eksempelprekener og helgenlegender. Storparten av folkeeventyre­ ne ha europeisk middelalder er bearbeidelser og oversettelser av arabiske og jødiske litterære tradi­ sjoner, f.eks. Petrus Alfonsis Disciplina clericalis fra ca. 1100 og Johannes de Capuas Directorium Humanx Vitx fra slutten av 1200-tallet. Den siste grunner seg på en hebraisk tekst fra 1100-tallet, som igjen er en oversettelse av en arabisk versjon av Pantsjatantra. Europeiske folkeeventyr finnes spredt i norrøne sagaer og i europeiske middelalderforfatteres verker. Egentlige folkeeventyr-utgivelser finner vi ikke før italieneren Straparolas Tredicipiacevoli notti fra 1550; dernest følger Pentamerone av Giambattista Basile 1637. Franske samlinger av folkeeventyr ble utgitt av C. Perrault i 1697 og av Madame d'Aulnoy året etter. De tyske samlingene ble utgitt av J. Musåus fra 1782. Felles for alle disse var at de ikke så på folke­ eventyrene som selvstendig kunst, men som råstoff for kunstdikting. Derfor ble eventyrene omarbeidet og pyntet på etter tidens smak. Først med brødrene Grimms Kinder- und Hausmdrchen (1812) begynte en mer vitenskapelig utgivelse av folkeeventyrene. Også de var omarbeidet etter tidens smak, men brødrene Grirnm forsøkte å bevare en folkelig fortellermåte og hadde respekt for det faktiske og historiske. Grimms utgave ble forbilde for mange andre, og innsamling og utgivelse av folke­ eventyr skjøt fart. I Norge utgav Peter Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe Norske folkeeventyr (1841-44), samlinger som er blitt klassiske hos oss og også har satt spor etter seg utenlands, bl.a. i Sverige. Av andre kan nevnes K. Janson: Eventyr uppskrivne i Sandeherad (1878), Qvigstad og Sandberg: Lappiske eventyr og sagn (1887), S. Bugge og R. Berge: Norske eventyr og sagn (2 bd„ 1909-13), O. T. Olsen: Norske folkeeventyr og

FOLKEFORBUNDET

273

i

Folkeeventyr. Illustrasjoner til to av Asbjørnsen og Moes eventyr. - Til venstre: Askeladden som fikk prinsessen til å løgste seg tegning av Erik Werenskiold.-Til høyre: Askeladden som kappåt med trollet, tegning Theodor Kittelsen.

Folkeeventyr har alltid vært en viktig inspirasjonskilde for litteratur, musikk, teater og film. Her fra Det Norske Teatrets oppsetning 2004 av Trollprinsen (2003) av Sverre Waage.

sagn (1912), K. Loupedalen: Eventyr og segnir fraa Telemark (1923), T. Hannaas: Sogurfraa Sætesdal (1927), Qvigstad: Lappiske eventyr og sagn (4bd., 1927-29). Serien Norsk Eventyrbibliotek (12 bd., 1967-81), redigert av B. Alver, O. Bø og R. Kvideland, er ordnet geografisk og gir en oversikt over hele det norske eventyrmaterialet. I Danmark gav Grundtvig ut Danske folkeeventyr (1876-78). De beste svenske samlingene er Stephens og Hyltén-Cavallius: Svenska folksagor och dfventyr (1844-49), W. Liungman: Sveriges sanitliga folksagor (3 bd., 1949-55) og Gustav Adolf-Akademiens serie Svenska sagor og siigner. Forskning. Den egentlige eventyrforskning begynte med brødrene Grimm. De så at folkeeventyr var felles for mange ulike folk, og tolket likheten som rester av myter og gudesagn som en gang i førhisto­ risk tid hadde vært felles for alle indoeuropeiske folk. Stor betydning hadde i sin tid tyskeren Theodor Benfeys hypotese om at alle folkeeventyr opprinne­ lig var indiske. Dermed kom spørsmålet om eventyrvandring opp. Kunnskapen om at folkeeventyr også fantes uten­

for indoeuropeisk område, førte britene E. B. Tylor og Andrew Lang til å søke likheten folkeeventyrene imellom i en «primitiv» fantasi, felles for det «primi­ tive» mennesket hvor det så bodde. Den gang denne «primitive» fantasi var vanlig hos alle folkegrupper, diktet hvert folk sine egne folkeeventyr. Alle disse teorier er foreldet, og man vil neppe noen gang komme frem til sikkert svar på «hvor» folkeeventyrene stammer fra. For de enkelte typer har forskere ved hjelp av detaljerte undersøkelser prøvd å bestemme utvikling og vandring. Man har her gjort bruk av den såkalte historisk-geografiske eller «finske» metode, men resultatene er noe usik­ re. Til stor hjelp i studiet av folkeeventyr er A. Aarnes' typesystem for folkeeventyr, utvidet av Stith Thompson, samt sistnevntes Motif-Indexof FolkLiterature (5 bd., ny utg. 1955-58). Etter disse katalo­ gene har mange land utarbeidet oversikter over folkeeventyr. BA Folkeferie, norsk reiselivsforetak, opprettet 1939 som arbeiderbevegelsens organisasjon for ferie- og fritidssporsmål; arbeider med ferie- og fritidstilbud for LO-medlemmer. folkefiende. En, skuespill (1882) av Henrik Ibsen. Hovedpersonen, dr. Stockmann, en av Ibsens frodigs­ te skikkelser, oppdager at det «sunnhetsbadet» som er byens viktigste inntektskilde, er forgiftet, men han kommer i forbitret strid bade med myndigheter og borgerskap da han vil rydde opp. Og striden får i hans øyne allmenn rekkevidde; den blir en strid mellom sannhet og egeninteresser, mellom «forpostfekterne» og «den forbannede kompakte, liberale majoritet». Stykket vakte stor strid. - Forste oppfø­ relser på Christiania Theater og Den Nationale Scene 1883. Blant flere filmatiseringer kan nevnes Ganashatru (1989), i regi av Satyajit Ray, hvor handlingen er lagt til Bengal i nyere tid. folkeflytning, tvangsmessig flytning av folkegrupper fra et land til et annet, av politiske, religiøse eller rasemessige årsaker. Den eldste form for folkeflytning er kjent fra det gamle Assyria. Assyrerne flyttet vekk opprørske folkegrupper og erstattet dem med assyrere, senere også med andre opprørske grupper fra riket. Hensik­

ten med flytningen var å assimilere de gjenstridige ved a skille dem fra deres land og dermed også fra deres guder. Andre kjente tilfeller fra oldtiden er Sargons flytning av jødene 722 f.Kr. og Nebukadnesars bortførelse av jødene i det babylonske fangen­ skap (Jer 52). Lignende flytninger ble foretatt av persiske og bysantinske keisere. De kjennes også fra nyere historie; 1031 førte den russiske keiser Jaroslav store grupper polakker fra de erobrede områder i Galicja til Russland for å få jord dyrket. På 1900-tallet tok folkeflytning ofte form av etnisk rensing. Etter den gresk-tyrkiske krig 1923 var det bl.a. ombytning av grekere i Tyrkia med tyrkere i Hellas. I Sovjetunionen ble under den annen ver­ denskrig tyske folkegrupper sendt til Sibir og den tyske Volga-republikk oppløst. En del andre folkeelementer, bl.a. tatarer på Krim og tsjetsjenere og ingusjeter i Kaukasus, ble også transportert til Sibir. I Potsdamavtalen 1945 ble det tatt inn en bestemmel­ se om at den tyske befolkning i Polen, Tsjekkoslova­ kia og Ungarn skulle flyttes til Tyskland. Også fra Jugoslavia, Bulgaria og Romania ble de tyske grup­ pene flyttet ut. Ved Indias deling etter den annen verdenskrig ble hundretusener hinduer og muslimer flyttet i grenseområdene mellom Pakistan og India. Også i andre asiatiske og i afrikanske land har det skjedd store folkeflytninger, bl.a. i striden mellom hutuer og tutsier i Burundi og Rwanda. Afrika har vært spesielt utsatt for folkeflytninger fordi lande­ grensene er en arv fra kolonimaktenes interesser og ofte går på tvers av etniske skillelinjer. I Europa førte oppløsningen av Jugoslavia til nye folkeflytninger i 1990-årene. Se også ►flyktninger og ►etnisk rensing. Folkeforbundet, Nasjonenes Forbund, eng. Leagueof Nations, fr. Sociétédes Nations, den første verdensom­ fattende sammenslutning av stater med formål å trygge fred og sikkerhet og å utvikle samarbeidet mellom folkene. Folkeforbundet ble opprettet ved en forbundspakt inntatt i Versaillestraktaten 1919 og de andre fredstraktater med sentralmaktene, og opp­ løst i april 1946 etter opprettelsen av De ►forente nasjoner. Det har til ulike tider vært fremsatt ideer og planer om en mellomfolkelig fredsordning. Tanken grep særlig sterkt om seg under den første verdenskrig og ble latt opp av politikere, først og fremst USAs presi­ dent Woodrow Wilson. Hans fredsprogram i 14 punkter som ble lagt frem for Kongressen 8. januar 1918, inneholdt bl.a. krav om dannelse av et almin­ nelig forbund av folkene. I januar 1919 nedsatte fredskonferansen i Paris en særskilt kommisjon med president Wilson som formann for å utarbeide for­ slag til en forbundspakt. Forslaget ble med en del endringer enstemmig vedtatt 28. april 1919 og forbundet trådte i virksomhet i 1920. Opprinnelige medlemmer var ifølge pakten de 32 stater som hadde deltatt i krigen på alliert side. 13 nøytrale stater ble oppfordret til å slutte seg til pakten. Etter Stortingets vedtak 4. mars 1920 ble pakten tiltrådt av Norge. Senere ble en rekke andre stater opptatt som medlemmer, bl.a. Tyskland 1926 og Sovjetunio­ nen 1934. Av stormaktene trådte Japan og Tyskland ut 1933 og Italia 1937, mens Sovjetunionen ble ekskludert i desember 1939 etter angrepet pa Fin­ land. Også en rekke søramerikanske land samt Ungarn og Spania forlot forbundet i slutten av 1930årene. USA ble stående utenfor fordi Senatet nektet samtykke til ratifikasjon av pakten. Da forbundet stod på sitt høyeste, hadde det 60 medlemmer; våren 1940 var det reelle medlemstallet sunket til 43. Forbundets organer var delegertforsantlingen, rådet og det faste sekretariat. Sekretariatet hadde sete i Genéve. Generalsekretær var inntil 1933 Lord Perth (dengang Sir Eric Drummond), deretter franskman­ nen j. Avenol. I forsamlingen hadde hver medlems­ stat rett til å møte med opptil tre delegerte, men kunne bare avgi én stemme. Rådet bestod dels av

274

FOLKEFORSAMLING

Folkeforbundet. Den franske politiker Aristide Briand på talerstolen, ca. 1930.

faste representanter for stormaktene, opprinnelig fire (Storbritannia, Frankrike, Italia og Japan). Da Tyskland og Sovjetunionen kom med. fikk også disse stater fast representasjon i rådet. For øvrig bestod rådet av et antall representanter for de andre med­ lemsstatene valgt av forsamlingen for tre år om gangen. Delegertforsamlingen holdt ordinært mote en gang i året, mens rådet vanligvis kom sammen tre ganger årlig. Beslutninger av forsamlingen og rådet krevde som hovedregel enstemmighet. Under rådet og forsamlingen hørte forskjellige tekniske og rådgi­ vende organisasjoner, bl.a. for finansielle og økono­ miske spørsmål, kommunikasjoner og transitt, helsevesen m.m. Videre organer som nedrustningskommisjonen og mandatkommisjonen. En mer selvstendig stilling inntok Den faste internasjonale dom­ stol i Haag (se ► Haagdomstolen) og det Internasjonale arbeidsbyrå (se ►ILO). Folkeforbundets hovedformål, å avverge krig, var i pakten søkt oppnådd ved at medlemmene forpliktet seg til å gjøre eventuelle tvistigheter til gjenstand for voldgift eller undersøkelse av rådet. Ble en sak fore­ lagt for rådet, og var dets utredning enstemmig, var medlemmene forpliktet til ikke å gå til krig mot noen part som rettet seg etter rådets uttalelse. Gikk et medlem til krig i strid med sine forpliktelser etter pakten, ansåes det for å ha begått en krigshandling mot alle andre medlemmer av forbundet. Disse skulle sette i verk økonomiske og eventuelt militære sanksjoner overfor fredsbryteren (art. 12-13, 1516). Forbundets medlemmer forpliktet seg til å respektere og opprettholde alle forbundsmedlemmers territoriale integritet og politiske uavhengighet (art. 10). Enhver krig eller trussel om krig, hva enten den direkte berørte noen av forbundets medlemmer eller ikke, ble erklært for å angå hele forbundet, og dette skulle ta de skritt som måtte finnes egnet til virksomt å sikre freden mellom folkene (art. 11). Det viste seg i Mandsjuriakonflikten (1931) mel­ lom Japan og Kina at Folkeforbundet ikke strakk til der hvor stormaktsinteresser var engasjert. Enda mer nedslående var stillingen under det italienske angrep på Etiopia (1935-36), hvor forbundet måtte kapitulere etter at økonomiske sanksjoner uten hell hadde vært anvendt. Heller ikke Tysklands brudd på Versaillestraktatens nedrustningsbestemmelser, den militære besettelse av Rhinsonen eller den tyskitalienske intervensjonen under borgerkrigen i Spania førte til noen effektiv reaksjon fra Folkefor­ bundets side. Mot slutten av 1930-årene hadde forbundets prestisje nådd nullpunktet. Selv om Folkeforbundet viste seg utilstrekkelig på de områder hvor en innsats særlig trengtes, løste det enkelte konflikter der stormaktsinteressene ikke

stod i sentrum, f.eks. i den svensk-finske konflikten om Ålandsøyene 1921. Det var også tross alt det første alvorlige forsøk på å skape et omfattende internasjonalt fredsapparat uten direkte forankring i bestemte politiske maktgrupperinger. Dets idémessige grunnlag skiller det ut fra tidligere tiders mer eller mindre omfattende allianser og forbund. Folke­ forbundet utførte også et stort arbeid på det økono­ miske, sosiale og humanitære område. Opprettelsen av forbundet med dets faste sekretariat og stab av eksperter var i det hele en kraftig impuls for det internasjonale samarbeidet. TG/Litt.: Northedge, F.S.: The League of Nations: its life and times, 1986; The League ofNations 1920-1946: organiza­ tion and accomplishments, 1996 (United Nations publication, LIB/96/6); Walters, F.R: A history ofthe League of Nations, 1952, 2 b. folkeforsamling, i oldtidens historie betegnelsen pa et møte av borgere som kom sammen, dels for å motta meddelelser fra embetsmennene, dels for å fatte beslutninger. Folkeforsamlingens politiske makt varierte sterkt i de forskjellige stater og gjen­ nom tidene. Om de romerske folkeforsamlinger, se ► comitia og ►contio. Folkeforsamlingen i Athen (ekklesia) var i demokratiets tid statens sentrale organ. Den fattet forskjellige politiske vedtak etter omfattende debatt, vedtok lover, valgte strateger, styrte utenrikspolitikken, vedtok krigserklæringer og fredsslutninger og hadde domsmyndighet, som på 300-tallet f.Kr. ble overlatt til jurydomstoler. Folke­ forsamlingen i Sparta (apella) hadde vesentlig rådgi­ vende myndighet. Jfr. ►folkerepresentasjon. Folkefrelsartiloss kom, norsk oversettelse (ved Bernt Støylen, 1906) av den latinske hymnen Veni, redemptorgentium av Ambrosius fra siste halvdel av 300-tallet. Salmen fikk en viktig funksjon da feiring av advent ble tatt opp på 400-tallet. Flere oversettel­ ser til tysk, den eldste fra 1100-tallet, ble avløst ved Martin Luthers oversettelse Nun kom der Heiden Heiland (1524). I Danmark/Norge forekom salmen for første gang i Hans Thomissøns salmebok (f 569). Denne versjonen, samt senere oversettelser t.o.m. Landstads Kom. al Verdens Frelser sand (1870) bygger pa Luther, mens Støylens oversettelse i det vesent­ ligste bygger på den latinske originalteksten. Denne versjonen er med i Norsk Salmebok (1985). Melo­ dien som benyttes er en luthersk omforming av den latinske hymnemelodien. folkefront, politisk organisasjon som samler brede grupper. 1 Betegnelse på politisk samarbeid mellom ulike partier på venstresiden i 1930-årene, særlig i Frank­ rike og Spania. I Frankrike var det i 1933-34 politisk og økonomisk krise og store opptøyer bl.a. i forbindelse med Stavisky-affæren. De radikale fryktet at fascistiske strømninger skulle komme til makten. En hoved­ svakhet i det franske parlamentariske system lå i de demokratiske partiers manglende evne til samar­ beid; det hevet seg derfor røster i alle partier fra de sosialradikale (venstre) til kommunistene til fordel for en samling mot de antidemokratiske tendenser. Tendensen til å danne en felles front fra venstre til kommunistene fikk bl.a. utslag i en stor demonstra­ sjon 14. juli 1934, og i 1934 og 1935 kom uttrykket folkefront. Frontpopulaire, i bruk. Blokkdannelsen var en videre utbygging av enhetsfronten, Front commun. Folkefrontens partier samarbeidet foran valgene 1936, og vant en stor seier, og på grunnlag av deres flertall ble det dannet en folkefrontregjering under ledelse av Léon Blum; her deltok imidlertid ikke kommunistene. Den sosiale uro i forbindelse med valgseieren gav seg utslag i en streikebølge, som til dels skaffet regjeringen mange vanskeligheter; kommunistene ble i denne forbindelse beskyldt for å være illojale overfor regjeringen. En utstrakt kapital­ flukt kompliserte situasjonen ytterligere. Senere kom striden om den spanske borgerkrig til; kommu­

nistene krevde støtte til den spanske regjering, mens Blum holdt på ikke-intervensjons-linjen. Både dette og fortsatte sosiale og økonomiske vanskeligheter samt kravet om en mer energisk forsvarspolitikk virket 1937-38 oppløsende på folkefronten, som etter hvert mistet sin betydning som politisk makt­ faktor. I Spania opptrådte ved valgene 1936 en folkefront, Frentepopular, bestående av partier fra det borgerlige venstre til kommunister, syndikalister og anarkister, rettet mot den reaksjonære, nasjonalistiske og kleri­ kale blokk. Fronten fikk flertall i Cortes ved valgene og dannet regjering under ledelse av Manuel Azana. Det var mot dens regjering Franco gjorde opprør 1936. 2 Betegnelse brukt om de organisasjonene som ble dannet i enkelte sovjetrepublikker mot slutten av 1980-årene. Organisasjonene hadde et nasjonalistisk og - i varierende grad - ikke-kommunistisk pro­ gram. Den første folkefronten ble dannet i Estland i april 1988. Senere samme år ble det dannet folke­ fronter i Latvia og Litauen, senere også i enkelte andre sovjetrepublikker (bl.a. Kviterussland og Ukraina). Folkefrontene i de baltiske republikkene spilte en vesentlig rolle i den nasjonalistiske oppvåkningen og i arbeidet frem mot selvstendighet. Etter selvstendig­ heten ble de imidlertid ganske snart satt til siden av et mer «normalt» oppbygd partivesen. Folkefronten for Palestinas frigjøring eng. Popular Front for the Liberation of Palestine (PFLP), palestinsk motstandsbevegelse, grunnlagt 1967 av bl.a. George Habash, som siden har vært leder. PFLP har tradisjo­ nelt tilhørt den mest radikale fløy blant palestinerne og vært skeptisk til alle forsøk på dialog og fredsfor­ handlinger med Israel. Etter fredsavtalen mellom Israel og PLO 1993 gikk PLFP i spissen for å opprette en «awisningsfront», og 1994 ble Alliance ofPalestinian Forces opprettet med ti medlemsorganisasjoner, deriblant også Harnas og Islamsk hellig krig. folkehøyskole, eksamensfri skole med det formål å gi ungdom videre allmenndanning. I folkehøyskolens mening omfatter det både kunnskap, ferdigheter og utvikling av menneskelige kvaliteter. Det tas sikte på utvikling av hele mennesket, med forstands-, følelses- og viljesliv. I pedagogisk sammenheng omfatter folkehøyskolens allmenndanningsbegrep både teoretiske og praktiske fag og oppgaver. Folkehøyskoler finnes i Danmark, Finland, Norge, Sverige, Færøyene, Island og Grønland. Spredte folkehøyskolepregede skoletiltak finnes også i Stor­ britannia {Residential Adult Colleges), Tyskland {Heimvolkshochschulen og Abendvolkshochschulen), Østerrike, Nederland, Polen, India, USA og noen afrikanske land. Skoleslagets idé vekker også interesse i en del av de østeuropeiske landene. Men noen egentlig folkehøyskolebevegelse utenfor Norden kan man neppe tale om. Norge. Folkehøyskolen har en fri og uavhengig plass i det norske utdanningssystemet. Den styres etter en egen lov, folkehøyskoleloven av 2002. Skolen er åpen for alle. Den eneste begrensningen loven setter er at man har fylt 17 år innen 1. januar det året man går pa folkehøyskole. Det er mulig å bli tatt opp inntil ett ar tidligere. Styret kan også fastset­ te høyere aldersgrense, mange har nå 18-årsgrense. Folkehøyskolene har til vanlig et hovedkurs på 33 uker, men kan dessuten arrangere kortere kurs på fra 3 dager til 16 uker. Alle kurs skal være allmenn­ dannende, men kan bygges opp med vekt på enkelte fag og fagkombinasjoner, både teoretiske og praktis­ ke. Gjennom fagtilbudet kan hver folkehøyskole få sitt særpreg. Alle skoler har internat. Det er 78 skoler godkjent under lov om folkehøyskoler (2005) Folkehøyskolene er opprettet og blir drevet av ulike eiere, som er representert ved kristelige organi­ sasjoner og kirkesamfunn, folkehøyskolelag og frittstående stiftelser, fylker, frilynte ungdomslag, av­ holdsorganisasjonen og fagbevegelsen. Skolene

FOLKEKULTURSTUDIET

275

drives med statlig tilskudd, som dekker under halv­ parten av de totale utgiftene. Eieren fastsetter sam­ mensetningen av styret, der både elevene og de ansatte skal være representert. Lærerne er ofte orga­ nisert i Norsk Folkehøgskolelag og Noregs Kristelige Folkehøgskolelag. Fellesorganet Folkehøgskolerådet tar seg av felles saker og er skoleslagets talerør over­ for myndighetene. Stortinget gav i i997 folkehøyskoleelevene kon­ kurransepoeng ved inntak til universiteter og høy­ skoler. Lånekassen har ordinære regler for stipend og lån. Tilbudet med kurs av kortere varighet har ført nye grupper til folkehøyskolen og styrket realiserin­ gen av skolens formål: i samsvar med sine tradisjoner å fremme allmenndanning på ulike alders- og utdanningslrinn. Internasjonaliseringen virker i samme retning. Reformen av videregående opplæring i 1994 har også gjort det mulig å ta ett år på folkehøyskole innen man tar ut retten til treårig videregående opplæring. OK/JSH HISTORIKK

Folkehøyskolen har fått sin særegne utvikling i hvert av de nordiske land. Den danske dikteren, historiefi­ losofen og presten Nikolai Frederik Severin Grundt­ vig (1783-1872) kom med ideen. I motsetning til den ensidige kunnskapsdyrkingen ved den tids latinskoler og universiteter ville han skape skoler der oppgaven skulle være å levendegjøre nasjonale og sosiale, kulturelle, religiøse og menneskelige verdier gjen­ nom fortelling, foredrag og samtale ulen tanke på eksamen eller faglig dyktiggjøring. Folkehøyskolene i Danmark kom i begynnelsen til å bli reist som private skoler, den første i 1844 ved Rødding i Sønderjylland; i 1864 flyttet til Askov under navnet Askov Højskole. Den kom til å spille en ledende rolle blant de nordiske folkehøyskolene. Men det ble Christen Kold (1816— *70) som kom til å gi folkehøyskolen sin særmerkte profil. Han la hovedvekten på å vekke de unge til nasjonalt og kristelig liv. Sin pedagogikk sammenfat­ tet han under mottoet: «først oplive, så oplyse». Hans metode var fortellingen eller det muntlige foredrag. Etter hvert kom det forskjellige typer folkehøysko­ ler med større vekt på Grundtvigs tanker om en folkelig og historieorientert opplysning, og med plass for andre undervisningsformer ved siden av det muntlige foredrag. De fleste hadde tilknytning til folkelige organisasjoner og bevegelser. Indremisjonsskolene tok i bruk organisasjonsform, metode og midler fra de andre folkehøyskolene, men la mer vekt på kunnskapstilegnelse og kristelig forkynnelse. 11910 kom Arbejderhøjskolen i Esbjerg, og i 1930 overtok Arbejdernes Oplysningsforbund Roskilde Højskole og la den om. Den internasjonale Højskole i Helsingør kom i 1921. Gjennom de skandinaviske møtene i 1850- og 1860-årene ble den danske folke­ høyskolen kjent i Sverige. Fra 1868 ble folkehøysko­ ler i Sverige reist av folkehøyskoleforeninger eller lån. Halvparten av de svenske folkehøyskolene er «rorelsesskolor», halvparten «lånsskolor». I Finland kom interessen for folkehøyskolen sammen med utvidelsen av det lokale selvstyret i 1860-årene og den nasjonale strømning mot slutten av 1800-tallet. I 1889 kom den finskspråklige folke­ høyskolen i Kangasala og den forste svenskspråklige i Borgå. Norge. I 1837 skrev Grundtvig sitt brev «Til Nordmænd om en norsk Højskole». Grundtvigs skoletanker slo ned i liberale kretser omkring presten Wilhelm Andreas Wexels (1797-1866) og i opplysnings- og lærerkretser omkring Ole Vig (1824—57), som hådde planer om å reise en sentral folkehøyskole for hele landet i Gudbrandsdalen. Ole Vigs idé ble realisert av Herman Anker (1839-96) øg Olaus Arvesen (1830— 1917), som i fellesskap startet Sagatun ved Hamar i 1864 på klart grundtvigiansk idégrunnlag. I 1867 startet Christopher Bruun (1839-1920) øg hans medarbeidere en folkehøyskole i Sel i Gudbrands­ dalen. Denne ble senere flyttet til Vonheim i Gausdal.

Denne skolen ble et viktig kultursentrum i landet, kjent over hele Norden. Idégrunnlaget for norsk folkehøyskole ble utformet av Bruun i boken Folke­ lige Grundtanker (1878). Hans medlærer, Fritz Han­ sen, hadde året før utgitt Om Folkehøiskolen ogAlmendannelsen. Viggo Ullmann (1848-1910) reiste sin folkehøyskole i Østre Moland i 1873, flyttet den i 1875 til Vigmarken i Landvik ved Grimstad. Fra 1880 drev han folkehøyskolevirksomhet flere steder i Telemark, fra 1884 med fast skole i Seljord, der han med visse avbrudd ble til 1902. 1 1875 vedtok Stortinget å opprette amtsskoler (i 1920 omdøpt til fylkesskoler), og alt året etter ble 33 amtsskoler satt i gang med offentlig støtte. Folke­ høyskolene fant at de måtte si nei til økonomisk støtte på grunn av kravet om blant annet administ­ rativ kontroll. Tallmessig gikk de tilbake til det i 1896 bare var 6 igjen. Amtsskolene var fra først av mer kunnskapspreget enn folkehøyskolene. Men da lærere fra de nedlagte folkehøyskolene ofte kom til å gå over i amtsskolene, ble amtsskolene mer og mer preget av folkehøyskolens mål og metoder. Dette jevnet ut motsetningene mellom de to skole­ slagene da folkehøyskolene økte i antall etter 1900. De første reglene om stats- og fylkestilskudd ble vedtatt 1912. I 1893 startet amtsskolestyrer Asbjørn Knutsen (1842-1917) den første kristelige ungdomsskolen på Heibo i Heddal under navnet Notodden utvidede praktiske ungdomsskole, og la med den grunnlaget for den kristelige ungdomsskolen i Norge. Det var lenge liten kontakt mellom folkehøyskolene og de kristelige ungdomsskolene. Mens Christopher Bruun møtte Asbjørn Knutsens skole med velvilje og interesse, var forholdet mellom denne skolen og Viggo Ullmanns skole i Seljord motsetningsfylt. Dette motsetningsforholdet kom til en viss grad til å prege forholdet mellom de to skoleslagene like til samarbeidet om felles lov for folkehøyskolene ble tatt opp for og etter den annen verdenskrig. Den første lov om folkehøyskoler kom i 1949. Loven gav alle folkehøyskoletypene (folkehøyskoler, fylkesskoler, kristelige ungdomsskoler) samme navn. Mange kristelige ungdomsskoler gikk ikke over til det nye navnet før i 1970-årene, etter at grunnskolens ungdomstrinn hadde fått betegnelsen ungdomsskole. OK/JSH Litt.: Torjusson, A.: Den norske folkehøgskulen: opphav og grunnlag, 1977 folkeinitiativ, rett for et visst minste antall velgere til å foreslå lover eller grunnlovsendringer, med krav på å få forslaget realitetsbehandlet av de formelt avgjørende instanser. Det ble forste gang satt ut i livet i Sveits, der kantonene fra 1845 etter hvert innførte folkeinitiativ både i vanlige lovsaker og ved grunnlovsendringer, mens forbundet bare har forfatningsinitiativ. Det sveitsiske eksempel er blitt fulgt av en rekke delstater i USA, og folkeinitiativ ble ogsa opptatt i flere forfatninger fra mellomkrigstiden, blant annet i Weimarforfatningen fra 1919. Etter den annen verdenskrig har bruken av folkeinitiativ gått tilbake. Folke Jarl, død 1210, antatt stamfar til den svenske stormanns- og kongsætten ►Folkungene. Folke ble noe etter 1202 kong Sverker Karlssons jarl, men sviktet kongen og falt i slag mot sin tidligere herre, folkekirke, kirkesamfunn som prinsipielt omfatter hele folket. Kan være statskirke, som den norske, men behøver ikke å være det. Den skiller seg prinsi­ pielt fra fbreningskirken, som er basert på individuell innmelding ifølge trosoverbevisning. Folkekirken baseres på barnedåp og ønsker å omfatte alle som ikke er utmeldt. Er folkekirken selvstendig overfor staten i styre og økonomi, kalles den en fri folkekir­ ke. Kirkepartiet under professor A. Tarangers ledelse arbeidet på begynnelsen av 1900-tallet for fri folke­ kirke i Norge. Det samme gjorde bl.a. Norges kriste­ lige landslag. 1 de senere års kirkelige debatt har

igjen tanken om fri folkekirke gjort seg gjeldende i Norge. Det er også en tendens til å sette spørsmåls­ tegn ved selve folkekirketanken, ut fra synet på det moderne samfunn som pluralistisk og sekulært, folkekjøkken. institusjon som har til formål å produ­ sere og selge nærende og rimelig mat. Det første folkekjøkken ble opprettet i Trondheim 1845 (sene­ re Trondhjems Dampkjøkken). Fra 1914 og utover opprettet flere kommuner folkekjøkken med utsalg. Se også ►Christiania Dampkjøkken A/S. folkekommissær, regjeringsmedlem i Sovjetunionen og de enkelte sovjetrepublikkene 1917-46, tilsva­ rende minister. Betegnelsen ble også brukt under Pariserkommunen og rådsrepublikken 1919 i Un­ garn. 1946 ble betegnelsen folkekommissær og folkekommissærenes råd erstattet med minister og Ministerråd. folkekommune. tidligere økonomisk og sosial enhet i folkerepublikken Kina 1958-85. Folkekommunene ble opprettet under Det store spranget, den første i Suiping i Hunan. Det ble opprettet 24 000 folke­ kommuner, delt i 500 000 produksjonsbrigader og 3 mill, produksjonslag. Senere ble størrelsen på mange folkekommuner redusert og antallet økte til ca. 55 000, samtidig som folkekommuner også ble organisert i byene. I gjennomsnitt omfattet en folke­ kommune ca. 5000 husholdninger. Folkekommunene ble betraktet som en hjørne­ stein i Mao Zedongs sosialisme, en grunnidé var at de skulle frembringe en ny mennesketype, del sosialistiske menneske. Ved opprettelsen av folke­ kommunene fikk de eiendomsretten både til jord som hadde ligget under jordbrukskollektivene og til private hager, husdyr, boliger og andre bruksting. 1 begynnelsen var all privateiendom avskaffet; etter hvert fravek man i noen grad dette prinsipp. Ledel­ sen fikk altomfattende ansvar for jordbruk, lokal industri, forvaltning, skolevesen, sosiale tjenester og militær opplæring. Utvikling. Kommunenes funksjoner gjennomgikk store endringen I første stadium ble konfiskering av privat eiendom fulgt av et lønnssystem basert på delvis fri forsyning av behovsvarer, en delvis militær organisasjonsform og en begynnende oppløsning av familien. I denne form ble folkekommunene er­ klært å innevarsle overgangen fra sosialisme til kommunisme. På grunn av produksjonssvikt og motstand blant bøndene ble politikken revidert 1959, senere fulgte andre revisjoner. Medlemmer av folkekommuner fikk tilbake små jordstykker, og etter en periode med felleshusholdning med store kollektivkjøkkener, gikk man tilbake til enkelthus­ holdninger. En vesentlig del av eiendomsretten og produksjonsledelsen ble overført lil produksjonsbrigadene. De minste enhetene, produksjonslagene, var vanligvis de grunnleggende regnskaps- og drifts­ enheter. Etter at Kina omkring 1980 innførte det såkalte ansvarssystemet i landbruket, med utvidet adgang til privat drift, ble folkekommunene gjenstand for økende kritikk for ineffektivitet og overdrevent byråkrati. Ved en gjennomgripende administrativ re­ form 1982-85 ble folkekommunene fratatt nesten alle funksjoner; ordet folkekommune gikk av bruk. Ved nyordningen vendte Kina i hovedsak tilbake til det administrative system fra før 1958. Folkekom­ munene ble erstattet av bygrender (xiang) produksjonsbrigadene av landsbykomiteer, som velges direkte. Pa grunnplanet dyrker bøndene jorden nær­ mest som gamle dagers familiebruk med bygslingskontrakter på opptil 50 år. GF Folkekulturstudiet i Rauland ogsa kalt Institutt for folkekultur, ble etablert i 1987 og hører inn under Høgskolen i Telemark. Studiet har utviklet seg til a romme et 2-årig bachelorstudium i folkekultur, dvs. folkekunst og folkemusikk. Fra høsten 2003 kunne man også, som eneste institusjon i landet, tilby 2årig mastergradsstudium i folkekultur.

276

FOLKEKUNST

het, eller om det er datidens profesjonelle håndver­ kere som har skapt dem. Fremover mot vår egen tid er det overgangstiden mot industrialismen som avgrenser folkekunstens blomstringsperiode. Slik denne kan avleses i bevarte gjenstander, ligger den mellom ca. 1700 og 1850. Folkekunsten i Europa har mange fellestrekk. Den utfoldet seg i periferien, og var en bygdekunst. Dens utøvere var ikke faglærte håndverkere - malere og treskjærere - som de profesjonelle kunstnerne i byene. Folkekunstnernes kontakt med samtidens stil og mote var tilfeldig, gjennom besøk i byen, lokal kirkekunst o.l. MaHo HISTORIKK

Folkekunst. Øverst til venstre: Kongenes tilbedelse. Åkle fra Gudbrandsdalen, 1600-tallet. Drammens Museum. - Over til høyre: Utskårne og malte mangletrær var ofte bryllupsgaver i tidligere tider. Mangletrær fra 1700-tallet, Schleswig Museum, Nord-Tyskland. - Nederst til venstre: Brudefølge i Dalarna (utsnitt), ca. 1800. Schweizer Museum flir Volkskunde, Basel.

folkekunst. Ordet folkekunst kom forst i bruk på

slutten av 1800-tallet i tysk språkområde, og ble snart tatt opp i andre land, som folk art. artpopulaire osv. Begreper som folkediktning og folkemusikk var allerede tidligere alminnelig akseptert i Europa. De store verdensutstillingene der mange land, også de nordiske, viste eksempler på husflid fra bygdene, bidrog til å gjøre folkelige produkter kjent i nye kretser. Særlig vakte de interesse hos lederne for de nye kunstindustrimuseene som ble opprettet om­ kring i Europa i denne tiden, det forste i Norge 1876. De så her en mulighet for friske impulser til avløs­ ning av de vekslende stilimitasjoner som hadde preget 1800-tallets senere del. Begrepet folkekunst. Den første som forsøkte å defi­ nere begrepet folkekunst og sette det inn i en storre sammenheng, var den østerrikske kunsthistorikeren Alois Riegl i 1894. Hans bok vakte oppsikt også i Norden og kom til å spille en rolle i synet på folke­ kunsten i Europa den følgende tiden. Han oppfattet folkekunsten som uløselig knyttet til naturalhus­ holdningen, som på dette tidspunkt tilhørte fortiden de fleste stedene i Europa. Riegl innskrenket beteg­ nelsen folkekunst til gjenstander laget i hjemmet til eget bruk og utstyrt med dekorativ utsmykning. Denne snevre definisjon ble imidlertid snart utvidet til også å omfatte gjenstander som var laget for salg. I

Norge var Harry Fett den forste som brukte ordet folkekunst. I artikkelen Blomstermesteren fra Ringebu (1902) redegjorde han for folkekunstens egenart for et norsk publikum. Pa 1900-tallet har det pågått - og pågår også etter århundreskiftet - en livlig diskusjon om begrepet folkekunst. Ved å feste seg ved ordet folkekunst, sammensatt av de vanskelig definerbare begrepene «folk» og «kunst», utvider enkelte folkekunst til å omfatte nær sagt alle gjenstander med en eller an­ nen form for utsmykning og laget av «folket», dvs. legfolk, personer uten profesjonell fagutdannelse. Etter denne oppfatningen er folkekunst fremdeles like levende som for 100 og 200 år siden, og eksiste­ rer uansett sosialt og økonomisk system. Den vanlige oppfatning av folkekunst, som også vil bli lagt til grunn her, faller forsåvidt sammen med Riegls, idet den går ut fra folkekunst som et historisk fenomen. Den er knyttet til bestemte samfunnsfor­ hold i et gitt område, nemlig Europa. Tidsrammen bakover må bli noe svevende, avhengig av at jo lenger man kommer bakover i tiden, desto færre gjenstander er det bevart, og desto færre opplysnin­ ger har vi om opphavet. Fra middelalderen er det bevart et fåtall gjenstander som det kunne være fristende å kalle folkekunst, men hvor det er vanske­ lig å avgjøre om de er et resultat av selvlært virksom­

Omtalen av folkekunst er her innskrenket til et kort tidsrom i Europa. Det finnes antagelig parallelle former for folkekunst/elitekunst innenfor mange andre kulturer. Kunsten kan der være nærmere knyttet til religiøse seremonier enn det vi kjenner fra Europa i nyere tid. Se ►kunst. Blomstring på 1700- og 1800-tallet. Folkekunsten var en bruksbetont kunst. På 1700-tallet skjedde det visse endringer i boligens innredning, og det ble van­ lig med flere løse møbler hos bøndene. Disse skap, stoler, senger og kister ble forsynt med dekorativ utsmykning. Det samme skjedde med mindre bruks­ gjenstander, men først og fremst gjaldt det representasjonsutstyr: i Norge f.eks. gjestestuer, utstyr til festbord, som forskjellige slags drikkekar, ofte med fugleformer, sendingskurver til gjestebudsmat, spann til barselgrøt, utstyr til ride- og kjøretøy osv. En annen kategori av gjenstander som ble utsmyk­ ket, var tradisjonelle festegaver, bruksgjenstander det også, som f.eks. mangletre til glatting av lintøy, små esker og skrin og enkelte tekstilredskaper. I land utenfor Norden har keramikken spilt en stor rolle i folkekunsten, laget av landsbyhåndverkere for lokalt behov. Ellers representerer også her møblene en vesentlig del av folkekunsten. Denne kan ligge nærmere opp til det vi ville kalle laugskunst enn hva vi finner i Norden. Det er særlig land som ble relativt sent industriali­ sert, som har bevart en rik folkekunst, f.eks. Norden, Alpelandene med Sveits og Tirol, Balkanlandene, de østeuropeiske land og Italia. Folkekunstens blomst­ ring på 1700- og 1800-tallet har sammenheng med velstandsutviklingen i forbindelse med den begyn­ nende industrialisering. I disse sistnevnte landene var det landsbyhåndverkerne som var folkekunstnere, det kunne også være gjetere og soldater, som i Ungarn, mens det i Norge f.eks. var husmenn og andre jordløse personer på bygdene som tydde til slik produksjon som levebrød eller attåtnæring. Ufaglært bygdehåndverk, husflid og folkekunst var sider av samme sak. Ofte er folkekunsten anonym, men i Norge er det i enkelte distrikter kjent mange navn fra 1700- og 1800-tallet. Nyere tid. I siste del av 1800-tallet ble grobunnen for folkekunsten i Vest-Europa så forandret at det ble lite igjen av dens opprinnelige, levende kraft. Tross kurser arrangert av kunstindustrimuseene og annen støtte utenfra var det i Norge f.eks. mest etterligninger av den barokke akantusranke og rokokkoens Cformer som ble gjentatt, på gjenstander som ikke lenger hadde noen nyttefunksjon. Samfunnsforhol­ dene byr på andre muligheter, avstanden mellom sentrum og periferi, by- og landkultur utviskes slik at folkekunsten i tradisjonell forstand har mistet sitt eksistensgrunnlag. Når det likevel på hobbybasis er så stor interesse for å arbeide med rosemaling og treskjæring i den gamle stil, har det blant annet sammenheng med et utbredt behov for å markere en nasjonal egenart i vår internasjonalt pregede tid. MaHo FOLKEKUNSTNEREN

Karakteristisk for folkekunstnere var et fjernere forhold til det profesjonelle miljø. Også i de sentrale land der kunstteorier ble drøftet og tidens stil skapt, var folkekunsten uten del i teoretiske spekulasjoner.

FOLKEMINNEFORSKNING

277 som fargeteori, studier i perspektiv og proporsjonslære. Folkekunsten var tradisjonsbunden Samme slags bruksgjenstander ble dekorert, til dels med samme type motiver som ofte kan følges langt tilba­ ke i tiden. Folkekunstnerne arbeidet først og fremst for nærmiljøet, men de kunne også vandre. MOTIVER OG MATERIALER

Folkekunsten var ikke helt isolert fra stilstrømningene i mer sentrale områder, tvertimot finner en stadig elementer fra den rådende stil. Det er lett å gjen­ kjenne barokkens akantus, tulipaner og roser, og rokokkoens usymmetriske ornamentikk. Men stilen er forsinket og holder seg lenge etter at den er avløst av en ny i det profesjonelle kunsthåndverket. Ofte blir den i folkekunsten integrert med elementer fra eldre stilformer, slik at resultatet blir noe nytt. Noe av det slektskap en finner mellom folkekuns­ ten i alle land, har sammenheng med denne store fellesnevneren: tidens stilformer og motivskatt. Ved siden av å blande forskjellige stilarter, forenklet folkekunstneren de motiver han overtok. Han hen­ tet ikke sine motiver i naturen omkring seg. Hans blomster var ikke markblomster, men tulipaner og roser og andre blomster som han hadde sett i andres bilder. Folkekunsten fant motiver i bibelillustrasjoner og tresnitt, eller i kirkeinteriørenes utskjæringer og malte dekorasjoner. Figurfremstillinger forekom­ mer sjeldnere enn rent dekorative former i folke­ kunsten. Der hvor de finnes, er fremstillingen kon­ sentrert om hovedfigurene. Bakgrunnen kan være sløyfet eller stilisert til det ugjenkjennelige, figurenes antall redusert, gjerne til de to hovedagerende som Adam og Eva, David og Goliat, Samson og løven, Kong Karl og Holger Danske. Det har vært pekt på al en her finner den samme tendens som i folkedikt­ ningen kalles den sceniske totallslov. En sjelden gang forekommer det fremstillinger fra folkelivet, et bryllupstog, en mann som slåss med bjørn, en felespiller. Da har kunstneren ikke hatt noe direkte forbilde. Figurene er fremstilt tydeligst mulig, ofte med en del av kroppen i profil, resten en face. Etterligning av naturen ser ikke ut til å interes­ sere folkekunstneren. Her finnes det selvfølgelig unntagelser. Enkelte kan ha gått i lære i byen en kortere tid og stiftet bekjentskap med opplæringen i det faglige miljø, og har tatt etter. De mange bibelske motivene på møbler og inven­ tar i folkekunsten har i de protestantiske land ikke spilt noen aktiv rolle i befolkningens religiøse liv, i motsetning til de vanlige fremstillinger av jomfru Maria og av helgener i katolske land, malt på glass eller utskåret, som har hatt sin plass i familiens daglige kristenliv. Til folkekunst kan en også regne utskårne masker som hører til tradisjonelle opptog i forbindelse med religiøse fester i disse landene. Hvilken betydning de såkalte magiske tegn på trekar og tekstiler, valknuter, rosetter, hakekors o.l., som også finnes i Norge, i sin tid har hatt er vanskelig å avgjøre. Det er eldgamle tegn, antagelig ondtavvergende, som har hatt en meget stor utbredelse. De kan ha levd videre i kraft av sin rent dekorative verdi, etter at den opprinnelige mening gikk tapt. Dette kan også gjelde mange andre feiles motiver innenfor folkekunsten i Europa, som fugl og hest. Noen kjennes tilbake til middelalder og forhistorisk tid, andre kan gjenfinnes i orientalsk kunst. Hvilke veier de har vandret, og hvorfor de har holdt seg så lenge, vet man ikke. Karakteristisk for folkekunsten på sitt beste er friske, rene farger og robust og ukon­ vensjonell komposisjon. Det er ikke en barbarisk etterligning av en elitekunstners arbeid, slik kunst­ historikerne gjerne så det i den klassiske stilperiode på 1800-tallet, men uttrykk for en annen måte å se på. Som i all kunst er det stor forskjell i kvaliteten; begavede treskjærere og kolorister har vekslet med husflidsarbeidere uten skapende evner. Malt dekor, den såkalte rosemaling, karakteriserer folkekunstens blomstringsperiode. Det kan være elitekunstens blomster i vase eller sprakende fantasi-

——————II

blomster. Det nye malte inventar antas å ha sam­ menheng med at de gamle røykstuene forsvinner, og at husene får vinduer og mer lys. Mange steder kommer det også en ny representativ stue som får utsmykning. Malte møbler skal fortrinnsvis høre sammen med løsvedområdet i Europa, mens deko­ rativ skurd og umalte møbler skal være mer vanlig der hvor hardved dominerer. Dette passer likevel ikke overalt. I treskurden finnes det en gruppe geometriske motiver som har stor utbredelse; de bygger på sirke­ len som utfylles med forskjellige mønstre og fore­ kommer særlig i karveskurd. Innenfor det tidsrom­ met det her er tale om, utfolder treskjæringen seg f.eks. i form av barokke akantusranker på skap og altertavler i Gudbrandsdalen. Det er flere begavede folkekunstnere som har skapt en særegen lokal blomstring her, under inntrykk av profesjonell treskjæring i Oslo. Folkekunsten utfoldet seg i andre materialer enn tre, f.eks. jern, kobber og messing, senere også sølv (smykker). Særlig rike tradisjoner finnes det innenfor tekstil; i drakter, tepper, puter og annet sengetøy. De dekora­ tive motivene i vevnad, som f.eks. åttebladroser, fugler, hjortedyr med lange horn langs ryggen, er et fellesgods for store områder. Det gjelder også teknik­ kene. I broderi finner man det samme, både innen­ for den typen som følger trådretningen i bunnstof­ fet, og den som bygger på fri tegning. Motiver og teknikker er ikke begrenset til folkelig miljø, men de holder seg der etter at de er blitt umoderne på sen­ tralt hold. Det er først og fremst sammenstillingen av mønstre og motiver, og fargene, som gjør al man finner regionale særpreg innenfor den tekslile folke­ kunst i Europa. MaHo Litt.: Anker, R: Norsk folkekunst: kunsthåndverk og byggeskikk i det gamle bondesamfunnet, 2004 folkelesning, litteratur som er beregnet på et meget bredt publikum eller som oppnår en meget vid leserkrets. folkelivsgransking, i Skandinavia også kalt etnologi, arbeider i motsetning til folkeminnegranskingen særlig med folkekulturens materielle og sosiale sider, folkemedisin, naturmedisin, folkelig legekunst basert på muntlige overleveringer. Betegnelsen brukes i mer utvidet forstand også om helsestellet generelt i ikke-industrielle samfunn. Folkemedisinen benytter i stor grad urter i behandlingen. Mange av disse har en direkte innvirkning på organismen og brukes også i moderne medisin; for andre er det ikke påvist legende egenskaper i direkte, fysiologisk forstand. Både i behandlingen og i omsorgen for de syke trekkes vanligvis familie og nærmiljø inn. Religiøse og magiske ideer om sykdommens årsaker og hel­ bredelse virker til at de fysiske sider ved sykdommen ikke klart skilles ut fra de religiøse forestillinger, psykiske faktorer og sosiale forhold som inngår i pasientens situasjon. Siden 1950-årene er folkemedisin, særlig i u-land, blitt viet stor oppmerksomhet både av Verdens Helseorganisasjon og i sosialantropologisk forskning. Dette henger sammen med en økende anerkjennel­ se av folkemedisinen, og med den fortsatte mangel på moderne helsepersonell og utstyr. I denne situa­ sjonen prøver man i flere land å ta folkemedisin i bruk i håp om å dra nytte av tradisjonell erfaring i bruken av legende urter og i terapiformer som ut­ øverne (medisinmennene) benytter. Malet er å styre denne virksomheten og tilføre den bedre hygiene og nye behandlingsformer og medikamenter. 1 sosialantropologisk forskning undersøkes det generelle helsestellet i ikke-industrielle samfunn, og variasjonen i oppfatninger av begrepene helse, sykdom, sunnhet og helbredelse i ulike kulturer. Videre studeres helbredende og sykdomsforebyg­ gende tiltak, og ikke minst de former for omsorg som gis de syke i nærmiljøet og av helbrederne.

Sosialantropologiske studier har også hatt stor be­ tydning for psykiatrien, gjennom påvisningen av at skillet mellom det normale og det abnorme varierer i ulike kulturer, og at utbredelsen av sinnslidelser synes betinget av sosiale og kulturelle forhold. Litt.: Elsass, P. & K. Hastrup, red.: Sygdomsbilleder: medicinsk antropologi og psykologi, 1986; Holck, R: Norsk folkemedisin: kloke koner, urtekurer og magi, 1996; Loudon, J.B., red.: Social anthropology and medicine, 1976; Reichborn-Kjennerud, I.: Vår gamle trolldomsmedisin, 1928-47, 5 b.; Sindiga, I. m.fl., red.: Traditional medicine in Africa, 1995 folkemening, folkeopinion, de holdninger, ytringer eller overbevisninger som blir uttrykt gjennom politiske valg, folkeavstemninger, meningsmålinger el.l. Begrunnelse eller forutgående avveining er av underordnet betydning. Derimot legges det vekt på representativitet, særlig ved meningsmålinger, og en avgrensning av de grupper folkemeningen er et uttrykk for. På 1800-tallet, før innføringen av all­ menn stemmerett, la man gjerne vekt på rasjonelle overveielser som en forutsetning for gyldigheten av folkemeningen, og ordet betegnet da oftest offent­ lige, publiserte meninger. folkeminneforskning, folkloristikk, vitenskap som arbeider med innsamling, gransking og publisering av folkelige tradisjoner. Historikk. Folkeminneforskningen ble grunnlagt av brødrene Jacob og Wilhelm Grimm med utgivelsen av Kinder- undHausmdrchen (1812). De så likheten mellom samtidstradisjon og gamle myter og heltediktning, og mente at eventyr og sagn var rester av en eldre, hedensk mytologi. Etter brødrene Grimm kom «den engelske skolen», som på grunnlag av Darwins utviklingslære satte frem sin «survivalteori». I Primitive Culture (1871) forklarte Sir Edward B. Tylor det «mytiske» i tradisjonen som rester av en allmennmenneskelig måte å tenke på, vanlig og typisk for mennesker som levde på visse «lave» kulturtrinn. Disse teoriene er senere i all hovedsak forlatt. 1 Norden ble folkeminneforskningen bygd opp etter brødrene Grimms og Wilhelm Mannhardts vitenska­ pelige mønster. Oppfatningen av folketradisjonen som kilde for litteraturen ble omkring midten av 1800-tallet avløst av et strengere forskningssyn, representert ved Peter Andreas Munch, Jørgen Moe og Sophus Bugge. På den tiden var en god del tradi­ sjonsmateriale samlet inn av bl.a. Andreas Faye, Peter Christen Asbjørnsen, Jørgen Moe, Olea Crøger og Magnus Brostrup Landstad. Universitetet gav stipend til innsamling av folketradisjoner, og faget folkeminnevitenskap ble tidlig godkjent ved vårt og flere nordiske universiteter. Jørgen Moes sønn Moltke Moe var den første professor i faget (utnevnt 1886). På mange mater representerte han samme forskningssyn som Bugge, nemlig vår tradisjons nære slektskap med keltisk, romersk, gresk og orien­ talsk kultur, mens Knut Liestøl, som fulgte etter ham i embetet, sterkere påviste den spesielle tradisjonsutviklingen innen norrønt (vestnordisk) område. Senere forskning har understreket at folketradisjo­ nen både har latt impulser utenfra og al den er bygd over særnorske emner og forutsetninger. Den moderne folkloristen er nærmest en kulturantropolog, som pa grunnlag av feltarbeid prøver å utvikle forklaringsmodeller som tar hensyn til at kulturyt­ ringene er deler av en større sosial sammenheng. Også i vår tid vil en stor del av forskningen ha histo­ risk siktemål og lete etter tradisjonens vandringer og hjemland og prøve a vise hvordan tradisjonen om­ formes nar den går fra en kultur til en annen. Men vi finner også en klar tendens til a studere tradisjon som prosess, tradisjon i smågrupper og tradisjonskommunikasjon. Sentralt i studiet står ballader (folkeviser fra mid­ delalderen) og nyere viser, sagn (særlig historiske), eventyr, folketro (også folkemedisin) og alle slags

278

FOLKEMINNER

FOLKEMUSEUM

Et utvalg norske folkemuseer Aust-Agder-Museet, Arendal Borgarsyssel Museum, Sarpsborg Dalana Folkemuseum, Eigersund Drammens Museum, Drammen Fylkesmuseet for Telemark og Grenland, Skien Gamle Bergen Museum, Bergen Glomdalsmuseet, Elverum Hadeland Folkemuseum, Jaren Hallingdal Folkemuseum, Nesbyen Hardanger Folkemuseum, Utne Hedmarksmuseet og Domkirkeodden, Hamar Heibergske Samlinger - Sogn Folkemuseum, Kaupanger Hordamuseet, Fana Musea i Nord-Østerdalen, Tynset Nordfjord Folkemuseum, Sandane Nordlandsmuseet, Bodø Norsk Folkemuseum, Oslo Romsdalsmuseet, Molde Sandvigske Samlinger - Maihaugen, Lillehammer Sunnhordland Folkemuseum, Stord Sunnmøre Museum, Ålesund Toten Mueum, Bøverbru Trøndelag Folkemuseum, Trondheim Valdres Folkemuseum, Fagernes Vest-Agder Fylkesmuseum, Kristiansand Vestfold Fylkesmuseum, Tønsberg

skikker. På det siste området grenser folkeminneforskningen opp mot folkelivsforskningen (etnolo­ gien). Nyere folkeminneforskning er også opptatt av tradisjoner fra byer og tettsteder. Mens samlerne lenge bare konsentrerte seg om de distrikter der de ventet å finne det eldste materialet, er forskerne i dag i like stor grad interessert i de områdene der tradisjonen har en mer allmenn karakter. Stor inter­ esse samler også vår egen tids tradisjon. Til uvurderlig hjelp for utviklingen av folkeminneforskningen ble den internasjonale foreningen Folklore Fellows, stiftet 1908, som har utgitt en stor serie med folkloristiske avhandlinger og indekser, FF Communications (ca. 220 bind). I Norge drives syste­ matisk folkeminneforskning ved faginstitutter ved universitetene i Oslo og Bergen, og av en rekke enkeltpersoner. De norske folkeminneforskerne har et nært samarbeid med nordiske og internasjonale fagmiljøer. Se også ►folklore. folkeminner, folketradisjoner, se ►epos, ►folkeeven­ tyr, ► folkeviser, ►folklore, ►gåter, ►ordspråk, ► overtro, ►sagn, ►skikker. folkemord, drap og andre handlinger som tar sikte på helt eller delvis å ødelegge nasjonale, etniske, rasemessige eller religiøse grupper. Etter den annen verdenskrig ble i Niimberg-prosessen tyske politike­ re, militære og andre funnet skyldige i folkemord og dømt som krigsforbrytere. I 1948 ble det vedtatt en FN-konvensjon mot folkemord som (2004) er til­ trådt av 135 stater, deriblant Norge. Dette har likevel ikke hindret at folkemord senere har funnet sted i flere verdensdeler. Svakheten ved konvensjonen var tidligere særlig at avstraffelsen av skyldige er overlatt de enkelte stater. Her representerer de nyopprettede internasjonale straffedomstoler en interessant utvik­ ling. Se Den ►internasjonale domstol for forbrytelser i det tidligere Jugoslavia, Den ►internasjonale dom­ stol for forbrytelser i Rwanda og Den ►internasjona­ le straffedomstol.

Litt.: Kimenyi, A. & O.L. Scott, red.: Anatomyof genocide: state-sponsored mass-killings in the twentieth century, 2001; Shaw, M.: War and genocide: organized killing in modem society, 2003; Valentino, B.A.: Final Solutions: mass killing andgenocide in the twentieth century, 2004; Weitz, E.D.: A century ofgenocide: utopias of race and nation, 2003 folkemottagere, betegnelse på enkelt konstruerte og sparsomt utstyrte radioapparater som ble produsert til en rimelig pris i 1930- og 1940-årene. Den siste folkemottager i Norge kom på markedet i 1949 (NRK-superen). folkemuseum, forholdsvis stort lokalmuseum, som dekker mer enn en enkelt bygd; nærmest identisk med kulturhistorisk museum. Betegnelsen folkemu­ seum ble antagelig skapt ved opprettelsen av Norsk Folkemuseum i 1894. Det karakteristiske ved denne museumstypen er forst og fremst innsamlingsprinsippet, nemlig at det innsamlede materialet skal gi et bilde av alle sider ved folkelivet i eldre tid, dvs. at gjenstandene ikke skal være valgt etter kvalitetskriterier, f.eks. estetis­ ke, men som representative for et miljø. Og det gjelder å dekke flest mulig av et lands eller et dis­ trikts miljøer. Et folkemuseum er dermed gjerne særdeles allsidig, med eldre bygninger eller hele gårdsanlegg, interiører, systematiske samlinger osv. Tilknytningen til etnologien eller folkelivsforsknin­ gen er derfor særdeles sterk. Folkemuseumstypen regnes som en nordisk spesia­ litet med Nordiska Museet i Stockholm, stiftet 1873 av Arthur Hazelius, som pioneren. Under inntrykket av industrialismens og pengehusholdningens gjen­ nombrudd innså man nødvendigheten av å bevare eksempler på alle sider ved den folkelige materielle kultur som var i ferd med å forsvinne. Senere er innsamlingsområdet gjerne utvidet til å omfatte alle typer gjenstander som er i ferd med å forsvinne. Mer avanserte folkemuseer sikrer seg endog eksempler fra den løpende produksjon i erkjennelsen av at de senere kan bli vanskelige å skaffe. Betingelsen er imidlertid at de er representative - typiske - for sin tid og sitt miljø. folkemusikk, den musikk en folkegruppe har gjort til sin egen, til forskjell fra de profesjonelle musikeres kunstmusikk. Begrepet folkemusikk er ideologisk betinget og omstridt og knyttes bl.a. til musikalsk stil, sjanger, funksjon, bruk, traderingsmåte (munt­ lig overlevering), fremføringspraksis, sosiologiske og etniske kriterier. Opphav. Folkemusikk finnes i alle kulturer. Mens man i europeisk kunstmusikk tradisjonelt har opp­ fattet musikkverket som noe avsluttet, skapt av en bestemt opphavsperson til en bestemt tid, viderefø­ res folkemusikken vanligvis muntlig og undergår forandringer og tilpasninger, etter den funksjon musikken i øyeblikket har, etter utøverens tekniske ferdigheter osv. Selv om folkemusikken undertiden kan tilbakeføres til en bestemt opphavsperson, blir dét i dette lys av mindre interesse. Tilsvarende kan sies om folkemusikkens alder. Karakteristisk for en levende folkemusikktradisjon er at gammelt og nytt trives side om side, underordnet spørsmålet om musikken tjeneren aktuell funksjon. Men forskjel­ lige stiltrekk kan røpe at noe musikk må ha gamle rotter mens mye har yngre. De tidligste nedskrevne folketoner vi kjenner i Europa, er trolig fra 1200tallet. Spørsmålet om hvor folkemusikken stammer fra, må sees i lys av det som er sagt ovenfor. Det kan påvises at mye av folkemusikken har vandret fra land til land, og fra distrikt til distrikt innen lande­ grenser. Om en melodi er kommet annetsteds fra, vil det skje tilpasninger til lokale forhold og aktuell funksjon. Instrumenter. Sett i globalt perspektiv må hoved­ tyngden av folkemusikken sies å være vokal. Men folkemusikk knyttet til instrumenter er også rik og utrolig mangslungen. Noen instrumenter er særegne

Folkemusikk. Øverst: To norske folkemusikkinstrumenter er hardingfele og langeleik. Hardingfela ovenfor har tilhørt Myllarguten og finnes nå på Norsk Folkemuseum. - Nederst: Sekkepipe er et folkemusikkinstrument med stor utbredelse. Foruten i Skottland finner vi den bl.a. i andre keltiske områder i Storbritannia og i Bretagne (Frankrike), Italia og flere av Balkanlandene. Denne sekkepipespilleren er fra det tidligere Jugoslavia.

for spesielle kulturer, som den finske kantele og norske langeleik, mens andre er felles for flere land og kulturer, som f.eks. sekkepipe og munnharpe. Men selv om instrumenter er i bruk i mange kultu­ rer, kan de få en lokal utforming og utsmykning, og en spillemåte, funksjon og repertoar som er spesiell for lokalkulturen. NORSK FOLKEMUSIKK

Folkemusikk i Norge har røtter langt tilbake og er dokumentert i litterære kilder fra norrøn tid, men først på 1800-tallet begynte den systematiske inn­ samlingen. Samisk folkemusikk ble første gang nedtegnet 1799; se ►samer (musikk). I norsk folkemusikk er de eldste kjente formene knyttet til seterbruket. Vokalformer på grensen mellom rop og sang så som kauking, huving, gukko og laling ble brukt til kommunikasjon over lange avstander. Tilsvarende ble lokk brukt til å kalle på dyrene. Instrumental stemmebruk og særpregede tonale, rytmiske og melodiske mønstre vitner om setermusikkens høye alder og funksjonsbetingede utforming. Luren hørte også hjemme på seteren, mens bukkehorn og seljefløyte var gjeternes instru­ menter. De eldste kjente folkevisene kan ut fra tekstene føres tilbake til norrøn tid og levde i muntlig over­ levering til 1800-tallet, da de ble nedskrevet. Middelaldervisene omfatter ridderviser, kjempeviser, legendeviser (f.eks. Draumkvedet), trollviser og bergtakingsviser. Blant nyere typer er skjemteviser, sjømannsviser, bryllupsviser, obskøne viser, rallarviser, drikkeviser og skillingsviser. I en særskilt klasse står gamle- og nystevet (se ►stev). Gamlestevet

FOLKEREGISTER

279

synges til de fire Draumkved-melodiene, og til nystevet finnes det mellom 30 og 40 melodier. De religiøse folketonene utgjør en stor gruppe. For en stor del består de av folkelige koralvarianter rike på forsiringer, særegne rytmiske og tonale vendin­ ger. Populære tekstforfattere har vært H. A. Brorson, P. Dass og T. Kingo. Barneviser og bånsuller kan føres langt tilbake i tiden. Dansemusikk, se ► folkedans. Instrumentalmusikken har tradisjonelt vært solistisk, først på 1800-tallet fikk samspill (f.eks. fele og klari­ nett) en viss utbredelse. Harpe gikk ut av bruk på 1800-tallet og tromme ble brukt frem til begynnel­ sen av 1900-tallet, mens trefløyte (som tussefløyte og sjøfløyte), munnharpe, langeleik, vanlig fele og hardingfele fortsatt dyrkes. Tidligere dominerte spilleme/m (unntatt på langeleik, som var et kvinneinstrument), men i senere år har flere kvinner stått frem som ledende utøvere. Fra 1800-tallet har trekkspill oppnådd stor utbredelse, spesielt i gammeldansmusikken. Pa 1900-tallet ble også gitaren meget populær, bl.a. i visetradisjonen. Innenfor den organiserte folkemusikkbevegelsen er spelemannslag blitt svært vanlig. Innsamling og utforskning. Som nevnt var det først på 1800-tallet, under nasjonalromantikken, at innsamling og studium av norsk folkemusikk skjøt fart. Ut fra den tidens ideologi viet man særlig den folkemusikk oppmerksomhet som var spesielt gam­ mel (f.eks. middelalderballadene) eller særnorsk (f.eks. hardingfelemusikken), og arbeidet ble særlig konsentrert om de strøk av landet som var spesielt rike på slik musikk. En pioner i innsamlingsarbeidet var Olea S. Crøger, som imidlertid ikke fikk den støtten hun fortjen-te og derfor måtte vike plassen for L. M. Lindeman. Hans Ældre og nyere norske Fjeldmelodier ble bl.a. en viktig inspirasjonskilde for Grieg. Halfdan Kjerulf og Johan Svendsen brukte også folkemusikk og folketoneinspirert stoff i komposisjonene sine. Catharinus Elling fulgte opp innsamlingsarbeidet og la særlig vekt på å tolke folkemusikkens stilistiske særtrekk ut fra kunstmusikkens normer. Mer viten­ skapelig orienterte samlere, som O. M. Sandvik, argumenterte for at folkemusikken følger sine egne normer som delvis skiller seg sterkt fra kunstmusik­ kens, og dette synet er senere utviklet videre innen­ for en etnomusikologisk ramme. De nasjonalromantiske forestillingene om folke­ musikk, med fremhevelse av eldre tradisjoner og vekt på «autentisitet», har satt sitt preg på innsam­ ling, forskning, formidling i massemedia og praktisk folkemusikkarbeid helt opp i vår tid. De senere årene har det skjedd en viss oppmykning av dette synet, bl.a. med sterkere vektlegging av folkemusik­ kens verdi som levende tradisjon der også nye, tidstypiske uttrykk til enhver tid finner sin plass. Et eksempel på dette er aksepteringen av gammeldans som en del av vår tids folkemusikk. Det stadig mer utbredte samarbeidet mellom folkemusikere og utøvere med bakgrunn fra andre musikkformer, f.eks. rock og jazz, peker i samme retning. Fra slut­ ten av 1980-årene, og særlig i 1990-årene. har den­ ne utviklingen skutt fart. Vi har lått en institusjonali­ sering av folkemusikken og en rekke yngre utovere som går i spissen for både å videreutvikle og fornye den gamle musikken. Og gjennom utstrakt samar­ beid med andre sjangere og i mote med andre lands folkemusikk har vi fått en moderne folkemusikk som appellerer til nye publikumsgrupper. DetUier en utvikling som har forterket seg ytterligere på 2000-tallet. Viktige organer innen innsamlingsarbeidet har vært Norsk folkemusikksamling og Rådet for folke­ musikk og folkedans. Men fra 1970 og utover ble det opprettet en rekke fylkesvise folkemusikkarkiver: disse står nå for en viktig del av innsamlingen. Konkurranser og festivaler. Folkemusikktradisjonen holdes i hevd i Norge bl.a. gjennom organiserte

Landslaget for spelemenn arrangerer hvert år landskappleik i samarbeid med lokale spelemannslag. Her møtes spelemenn, kvedere og dansere i alle aldre. Bildet viser noen spelemenn i en uformell sammenkomst i det fri.

tevlinger (se ►kappleik), men også på en rekke festivaler, som for det meste ble etablert fra 1990 og utover. Etter 2000 har vi dessuten sett fremveksten av såkalte folkemusikkpuber, som også er blitt vikti­ ge arenaer. AHln/OKL Litt.: Aksdal, B. & S. Nyhus, red.: Fanitullen: innføring i norsk og samisk folkemusikk, 1993; Bjorndal, A.: Norsk folkemusikk, 1952; Bjorndal, A. & B. Alver: - og fela ho lét, 2. utg., 1985; Grinde, N.: Norsk musikkhisto­ rie, ny utg., 1993; Havåg, E.: «For det er Kunst vi vil have»: om nasjonalitet og kunst i norsk oppskrivartradisjon og folkemusikkforsking, 1997; Myklebust, R.: Femti år med folkemusikk, 1982; Sandvik, O.M. & G. Schjel­ derup, red.: Norges musikhistorie, b. 1, 1921; Vollsnes, A.O., red.: Norges musikkhistorie, 1999-2001, 5 b. folkemål, i norsk språkdebatt og språknormering begrep dels brukt om den enkelte dialekt (slik også svensk folkmål, dansk folkemål), dels om talemålet hos «de brede lag» av folket sett under ett. I den siste betydningen har bruken av ordet til dels vært uklar, men vanligvis beskriver folkemål et talemål som er mindre ensartet (normalisert) enn «dannet dagligta­ le» eller talt riksmål. Henrik Wergeland veksler mellom betegnelsene «Folkemaalet» og «Almumaalet» i artikkelen Om Sprogreformation (skrevet 1832, trykt i Bondeven­ nen, 1835). Ivar Aasen brukte «det norske Folke sprog» i tittelen på sin grammatikk fra 1848 (Det norske Folkesprogs Grammatik) og sin ordbok fra 1850 (Ordbog over det norske Folkesprog}. 1 forbindelse med rettskrivningsreformene på 1900-tallet ble det be­ grep som folkemål dekker, kalt «folkets virkelige talesprog» (av Halvdan Koht i 1913), mens «på norsk folkemåls grunn» ble brukt i forbindelse med 1938-rettskrivningen og ble særlig kjent fra Norsk språknemnds formålsparagraf (§ 1 i nemndas ved­ tekter), der det heter: «...Pa grunnlag av vitskapleg gransking skal ho gje styremaktene og ålmenta råd og rettleiing i språkspørsmålet og i dette arbeidet fremja tilnærming mellom dei to skriftmåla på norsk folkemåls grunn...» I nynorsk har uttrykket folkemål ogsa vært brukt om det nynorske skriftspråket. Litt.: Haugen, E.: Riksspråk og folkemål: norsk språkpo­ litikk i det 20. århundre. 1969

Folkenborg, den sørvestlige delen av tettstedet My­ sen, Eidsberg kommune, Østfold. I middelalderen utgjorde Folkenborg fjerding den delen av Heggen (Eidsberg) som la rundt Mysen. Håkon Håkonssons fødested (1204). Eidsberg bygdemuseum med flere 200-300 år gamle hus. Folkeoplysningsselskabet Selskabet for Folkeoplysningens Fremme, stiftet 1851, hadde til formal å «virke til folkets oplysning med særlig hensyn til folkeaandens vækkelse, udvikling og forædling»; oppløst 1899. Det utgav tidsskriftet Folkevennen, som utkom heftevis med 48 årganger og 1852-98 også med mange tilleggshefter av historisk, økono­ misk, statistisk og geografisk innhold. Tidsskriftet selv brakte tallrike bidrag av fremtredende norske forfattere. Blant dets redaktører var Ole Vig (185257), Eilert Sundt (1857-66), Hartvig Lassen (1868— 97) øgJ. Raabe (1899-1900). folkeopplysning, opplysning av, eller hos, den brede allmennhet. Har særlig vært drevet i regi av ►folke­ akademier. folkepark, offentlig parkanlegg, særlig i byer og tettbygde strøk. Betegnelsen brukes om et forholds­ vis stort parkareal hvor det er anledning til å drive idrett øg lek, øg hvor det er plass for folkemøter, friluftsteater, konserter, utstillinger m.m. Særlig kjent fra Sverige. folkepsykologi, i eldre psykologi betegnelse på stu­ diet av ulike folkeslags psykologiske særpreg. Den tyske nasjonalismen på 1800-tallet gav begrepet «folk» stor betydning, og omkring 1860 oppstod den såkalte folkepsykologi, grunnlagt av etnologen M. Lazarus og filologen H. Steinthal og med filosof og psykolog W. Wundt som sin fremste representant. Folkepsykologien mente a finne hvert folkeslags sjel, Volksgeist. gjennom studier av språk, sed og skikk, litteratur og mytologi, religion, kunst og lovgivning. I nyere psykologi kan en finne betegnelsen brukt i en helt forskjellig betydning, om legfolks psykologis­ ke «teorier» og intuitive oppfatninger av psykologis­ ke begreper, slik de bl.a. kommer til uttrykk i daglig­ språket. folkeregister, en fortegnelse over innbyggerne innen et administrativt område; i Norge nå mest en beteg­ nelse på de lokale kontorene som tar imot og regis­

280

FOLKEREISNING MOT KRIG

trerer aktuell informasjon om de bosatte i kommu­ nen. Folkeregistrering er ulikt utbygd i ulike land, mest i de nordiske. I Norge var det etter lov av 24. juni 1915 kommu­ nestyret som traff beslutning om at det skulle opp­ rettes folkeregister i kommunen. Ved lov av 1 5. nov. 1946 ble folkeregistrering obligatorisk i alle kommu­ ner. Folkeregisteret i Oslo ble opprettet i 1906. Gjel­ dende lov om folkeregistrering er av 16. jan. 1970. Folkeregistrering er siden 1991 underlagt Skattedi­ rektoratet. Sentralkontoret for folkeregistrering skal føre kontroll med de lokale folkeregistrenes virk­ somhet og har ansvaret for Det sentrale folkeregis­ ter, som bl.a. inneholder et fødselsnummer (11 siffer) for alle bosatte i landet siden 1. oktober 1964. Registeret har opplysning om alle bosatte i landet, om bl.a. personens navn, fødselsdato, fodested, bosted, sivilstand, statsborgerskap og flyttedato. Omkostningene ved folkeregistrering bæres av staten. Til utenforstående gis opplysning om en persons siste adresse og fødselsnummer. All flytting skal meldes til folkeregisteret innen 8 dager. Opp­ hold i utlandet av minst 6 måneders varighet skal før utreisen meldes til bostedets folkeregister. Person som tar opphold i Norge av minst 6 måneders varig­ het, skal innen 8 dager melde fra til folkeregisteret på bostedet. Denne meldeplikten berører ikke be­ stemmelsene om arbeidstillatelse, meldeplikt til politiet m.m. Hvert folkeregisterkontor forer sitt edb-baserte folkeregister ved å oppdatere sin del av Det sentrale folkeregister som det er on-line knyttet til. Folkereisning mot krig, FMK, tilsluttet verdensføde­ rasjonen War Resisters' International, er en norsk organisasjon av absolutte pasifister. Organisasjonen ble stiftet 1937 av Lilly Heber og Olaf Kullmann, og har sekretariat i Oslo. Utgir siden 1968 tidsskriftet Ikkevold, også på nett (ikkevold.no). folkereligiøsitet, den allment utbredte form for religiøsitet innen en bestemt kulturkrets. Begrepet får best mening i kulturer der myndighetene påbe­ roper seg en spesiell religion, f.eks. i Norge med statskirkeordningen. Etter at kristendommen ble innført i Norge, overlevde folkelige forestillinger gjennom århundrene - i form av kontakt med de døde, og tro på naturånder (vetter, alver, hulder o.l.). En okkult understrøm (magiske helbredelseskunster, seid, svartebøker) levde sitt skjulte liv. Dette stod i vekselvirkning med - og i spenning til - den offisielle religion, først katolisisme, senere luther­ dom. Den tradisjonelle folkereligiøsiteten sammenfattes gjerne som troen på Gud, dyd og udødelighet. Gud er skaperen og skjebnen, men han er nokså fjern i forhold til menneskenes daglige liv, og minner i så henseende om den såkalte «høygud» i tallrike na­ turreligioner. En allmenn moral, etter hvert sterkt påvirket av de ti bud, betones, mens den offisielle kirkes nådeforkynnelse nedtones. Folkereligiøsite­ ten er udogmatisk, men man slutter opp om kirkens høytider (jul, påske) og livsriter (dåp, konfirmasjon, bryllup og gravferd). Mens kirken preker om den Gud som gir frelse eller fortapelse, er det i folkereli­ giøsiteten en generell tro på sjelens udødelighet. I det moderne pluralistiske samfunn gjennomgår folkereligiøsiteten store forandringer. Det skjer en kontinuerlig krysspåvirkning fra ulike hold - særlig gjennom media, der ulike religiøse alternativer frembys. Kristentroen har økende konkurranse, gudstroen svekkes, udødelighetstroen får et islett av reinkarnasjon (sjelevandring) og den okkulte under­ strøm kommer til overflaten. Ifølge gallupundersø­ kelser i de senere år tror om lag 2/3 i Norge på «Gud», og halvparten av disse ser på Gud som kraft, ikke som person, en kraft man moter sterkere i naturen enn i Bibelen. Omkring halvparten av befolkningen tror på et liv etter døden, hvorav halvparten av disse tror på reinkarnasjon. Interessen for astrologi og spiritisme er økende, spesielt i ung­

domsgenerasjonen. Samtidig gjør et østlig syn på mennesket som energi seg gjeldende gjennom den terapeutiske alternativbevegelsen, som er i sterk vekst. Til tross for denne utviklingen er oppslutnin­ gen om kirkelige ritualer og høytider fortsatt betyde­ lig i den norske befolkningen, og viste til dels en økende tendens 1990-årene. ARo folkerepresentasjon, betegnelse på en forsamling av personer valg av og blant hele, eller deler av, folket i et land for å ivareta styrende funksjoner, særlig knyttet til lovgivning og skattlegging. Slike forsam­ linger har ulike navn, som nasjonalforsamlinger, parlamenter, riksdager, deputertkamre, representanthus, kongresser, ting. Forsamlingene oppstod forst i England etter den normanniske erobring (Vilhelm erobreren) i 1066. Et kongens store råd (Magmirn consilium), bestående av representanter for adel og presteskap, utviklet seg til å bli et organ som skulle «temme» kongens ofte vilkårlige styre: den tyranniske kong Johan 1 ble således i 1215 tvunget til å gi Magna Carta, et konstitusjonelt dokument som forte til at lex ble overordnet rex. Kongen skulle ikke kunne styre uten lov, eller ilegge skatter eller erklære krig uten folkerepresentasjonens godkjen­ nelse. Det store råd ble rundt midten av det tretten­ de århundre til et parliamentum gerteralissimutn, og 1295 ble det sakalte «Model Parliament» innkalt. Men striden mellom konge og folkerepresentasjon fortsatte og ble ikke endelig avgjort før etter revolu­ sjonen 1640-89 («theglorious revolution»), som resul­ terte i the BillofRights og i at parlamentets overhøy­ het ble definitivt slått fast. Men for den tid hadde det gamle store råd blitt til Overhuset, og en egen for­ samling for lavadelen og borgerne, Underhuset, var kommet til. Etter hvert ble Underhuset til den egent­ lige folkeforsamling og utgangspunktet for maktut­ øvelsen gjennom regjeringen (parlamentarisme). Over hele den vestlige verden oppstod folkeforsam­ linger etter hvert, og senest i lopet av det nittende århundre. Fra omtrent midten av århundret ble rekrutteringen til dem (stemmeretten) utvidet og deres posisjon samtidig utvidet: folkeforsamlingene var blitt reelle folkeforsamlinger og de politiske systemer til folkestyrer, demokratier. De fleste vest­ lige land ble demokratier ved den første verdenskri­ gens slutt. I noen land brot demokratiet sammen i løpet av mellomkrigstiden, men ble reetablert i de fleste land etter 1945. folkerepublikanere (fr. Moitvement répitblicain populaire, MRP), politisk parti i Frankrike. Partiet ble grunn­ lagt 1944 og fikk en sterk stilling etter frigjøringen. Det skilte seg fra sosialistene og de borgerlig-radikale ved sin klerikale politikk, men stod i sosiale spørsmål nærmest på venstre fløy. Det medvirket 1945 til nasjonalisering av gruveindustrien og deler av tung­ industrien. Senere fant det sted en forskyvning til høyre. Partiet deltok som sentrum i en lang rekke regjeringer etter 1945, hadde flere ganger statsministerstillingen, og gjennom det meste av den 4. republikks historie også utenriksministerstillingen, men gikk etter hvert tilbake. Blant lederne kan nevnes Georges Bidault, Robert Schuman og Pierre Pflimlin. Folkerepublikanerne støttet de Gaulle 1958 og deltok i visse perioder i hans regjering frem til 1962. Indre splittelse, bl.a. i forbindelse med Algeriekrisen, svekket partiet, og det ble oppløst høsten 1967. folkerestaurant, eldre betegnelse for spisested med god og nærende mat til rimelige priser. folkerett, rettsregler som er bindende i forholdet mellom stater, eventuelt andre internasjonale retts­ subjekter. Det er på det rene at det f.eks. med hen­ syn til internasjonale organisasjoner gjelder regler som det er naturlig å kalle folkerettslige, og i visse sammenhenger er dette tilfelle også for andre sam­ menslutninger og til og med for enkeltpersoner. Men det er samkvemmet mellom statene som tradi­ sjonelt har skapt og preget folkeretten, forst og

fremst gjennom de sedvaner dette samkvem har utviklet, men i meget stor utstrekning også gjennom statenes avtaler med hverandre. FOLKERETTENS KILDER

Statenes praksis og ►traktater er folkerettens viktig­ ste kilder. Traktater kan være tosidige (bilaterale) og har da størst likhet med kontrakter, men det blir stadig mer alminnelig at de er flersidige (multilatera­ le, kollektive) og oppstiller generelle folkerettslige regler (lovtraktater). Traktater er ikke bindende for andre enn de deltagende stater (med mindre trakta­ tene bare er nedskrivning, kodifisering av sedvane­ rett), og også sedvaneretten kan unntaksvis være begrenset til bare å gjelde for visse grupper av stater. Under hensyn til gyldighetsområdet taler man om universell og partikulær folkerett. Rettskildene i folkeretten er, foruten sedvanerett og traktater, alminnelige rettsprinsipper som aner­ kjennes av alle siviliserte stater, jfr. art. 38 pkt. 3 i vedtektene for Den internasjonale domstol i Haag (se ►Haagdomstolen). Som mer sekundære rettskil­ der nevnes her også rettspraksis og folkerettslig teori. Man diskuterer også hvorvidt vedtak i interna­ sjonale organisasjoner kan ha visse bindende virk­ ninger. FOLKERETTENS BETYDNING I PRAKSIS

Folkerettssamfunnet mangler en obligatorisk lovgivningsmyndighet. Det er heller ingen automatisk virkende domstolsordning, og enn mindre noen tvangsmakt som er uavhengig av de enkelte staters vilje i håndhevelsen av reglene. Den karakteristiske forskjell mellom folkeretten og de interne, nasjonale rettssystemer uttrykkes gjerne slik at folkeretten er en ufullkommen rettsorden. Det er likevel en kjens­ gjerning at folkeretten av statene selv hevdes å være forpliktende for dem, og virkelig eller angivelig oppfattes slik av deres myndigheter. Hva angår f.eks. overholdelsen av avtaler, tyder meget på at denne er like regelmessig og selvfølgelig mellom stater som mellom enkeltpersoner. Noe annet er at det i det ene som i det annet tilfelle kan forekomme bevisste tilsidesettelser, og at disse, når de finner sted mellom stater, lett vil få særlig iøynefallende og skjebnesvang­ re konsekvenser. Å innse utilstrekkeligheten av folkeretten i slike krisesituasjoner bør imidlertid ikke lede til helt å fornekte dens eksistens. FOLKERETTENS INNHOLD

Folkeretten inneholder regler både for fredstid og krigstid. De første kan sies å ha som ett av sitt viktigs­ te mål å harmonisere de internasjonale forhold så krig kan unngås, og inneholder bl.a. også forsøk på helt å forby krig. De andre trer i kraft dersom krig eller krigslignende tilstander likevel oppstår, og har til formål å begrense dennes følger (uten at krig anerkjennes som et legalt middel for et lands poli­ tikk). Krigens rettsregler gjelder for partene i lik grad, uansett hvem som begynte den. FOLKERETTENS SUBJEKTER

Som medlemmer av folkerettssamfunnet regnet man til ut på 1800-tallet bare kristne stater; senere er alle stater i verden kommet med. Folkeretten gjelder bare for statenes handlinger i egenskap av stater, ikke når de er parter i privatrettslige forhold, f.eks. en kjøpekontrakt. Inntil den første verdenskrig var det hevdvunnet lære at bare stater kunne være folkerettssubjekter, dvs. ha folkerettslige rettigheter og plikter. Minoritetstraktatene etter den første verdenskrig og Nurnberg-dommene og menneske­ rettighetskonvensjonene etter den annen verdens­ krig har i stor utstrekning trukket også individene inn. Organisasjoner som Folkeforbundet og De forente nasjoner samt de forskjellige særorganisasjo­ ner som er tilknyttet sistnevnte, ansees som retts­ subjekter etter folkeretten. HISTORIKK

Organiseringen av en større gruppe selvstendige stater i et statenes samfunn, regulert av folkeretten, er en forholdsvis moderne foreteelse. Riktignok kan

FOLKETEATRET

281 det påvises regler av folkerettslig innhold fra middel­ alderens føydalstater, Rotna og Hellas, ja endog fra eldre tidsavsnitts kultursamfunn. Men et folkerettssamfunn i den betydning man nå bruker uttrykket, begynte først å ta form ved overgangen fra 1500- til 1600-tallet. Oppkomsten av en egentlig folkerett blir ikke sjelden tilskrevet den nederlandske rettslærde Hugo Grotius (1583-1645). Historisk nøyaktig er dette ikke, for også Grotius hadde sine forgjengere; blant de mest fremtredende var spanierne Vitoria (14801546) og Gentilis (1552-1608). Men det var Grotius' rettsvitenskapelige virksomhet og særlig hans ho­ vedverk De Jure Belli ac Paris (1625) som fikk en helt enestående betydning som grunnlag og retningslin­ jer for folkeretten. Grotius og hans nærmeste etter­ følgere, særlig tyskeren Samuel von Pufendorf (1632-94), bygde på naturretten; de utledet folke­ rettens regler av en postulert uforanderlig, allmenn­ menneskelig rett av høyere rangorden enn den positive rettsorden. Dette naturrettslige grunnlag har folkerettsteorien aldri blitt helt av med, tross dyktige og energiske forsøk på å bygge på det posi­ tive fundament som statspraksis, traktater m.m. girAvslutningen av store kriger har gjerne ført med seg forsøk på nyordning av internasjonale forhold. Disse er viktige etapper i utviklingen av den mer politisk betonte folkerett, især freden i Westfalen (1648), i Utrecht (1713), Wienerkongressen (1815), Pariskongressen (etter Krimkrigen, 1856), Versaillesfreden med Folkeforbundet (1919), samt etter den annen verdenskrig San Francisco-konferansen, som opprettet FN (1945). I fredstid har det stadig voksende, internasjonale «konomiske, sosiale og kulturelle samarbeid ført til en rekke viktige traktatverk som har skapt en folke­ rett av mer administrativ natur, om handel, valuta, skipsfart, luftfart, post, telegraf, romfart o.a. sam­ kvem, helsevesen, forfatteres og kunstneres retts­ vern, patentbeskyttelse, mål og vekt o.a. På lengre sikt vil det antagelig vise seg at denne slags folkerett kan bety mye i retning av den harmonisering som ble nevnt som hovedformålet for folkeretten i freds­ tid i det hele. Av vesentlig betydning for håndhevelsen og utvik­ lingen av folkeretten var opprettelsen av en fast internasjonal domstol i Haag 1921 (reorganisert 1946). Arbeidet for å regulere og humanisere krigfø­ ringen resulterte først og fremst i Haagkonvensjonene av 1899 og 1907, og Genévekonvensjonene, hvorav de någjeldende er fra 1949, med to tilleggs­ protokoller fra 1977. Forsøk på å kodifisere andre deler av folkeretten har hatt blandet suksess. Folke­ forbundets kodifikasjonskonferanse i Haag i 1930 gav små resultater. I 1982 var den langvarige for­ handlingsprosessen avsluttet, og en ny Havrettskon­ vensjon så dagens lys, se ►havrett. FN har gjennom havrettskonferansene kodifisert og videreutviklet havets folkerett. I 1958 ble det inngått konvensjoner om det frie hav, territorialfarvann og tilstøtende soner og om bevaring av de levende resurser. FNs generalforsamling vedtok 1948 en erklæring om menneskerettighetene, som ikke var bindende for medlemsstatene. 1 tilslutning til denne ble det 1966 vedtatt en konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, en om borgerlige og politiske rettigheter og en om rasediskriminering. I 1979 vedtok FN en konvensjon mot kvinnediskrimine­ ring; 1989 en konvensjon om barns rettigheter. En konvensjon til vern om menneskerettighetene var allerede 1950 inngått av de vesteuropeiske stater (i Europarådets regi). Ellers har det vært arbeidet med mange utkast og uforbindtlige forsøk på å uttrykke folkerettens regler i generelle tekster, både av offisielle organer som f.eks. Folkerettskommisjonen under FNs general­ forsamling, og av private institusjoner og lærde selskaper som International Law Association og Institut

de Droit International. I denne forbindelse bør også nevnes Académie de droit international. JEH Litt.: Buflod, M. m.fl., red.: Folkerettslig tekstsamling, 2. utg., 2004; Fleischer, C.A.: Folkerett, 7. utg., 2000; Knophs oversikt over Norges rett, 12. utg., 2004, 795821; Ruud, M. & G. Ulfstein: Innføring i folkerett, 2. utg., 2002 Folkerettsakademiet, se ►Académie de droit interna­ tional. Folkerettsinstituttet se ►Institut de Droit Internatio­ nal. Folkerettskommisjonen, eng. InternationalLawCommission, FN-kommisjon. Ifølge FN-paktens art. 13, 1 a skal generalforsamlingen fremme den gradvise utvikling og kodifikasjon av folkeretten. Til gjen­ nomføring av dette ble det i 1947 besluttet å oppret­ te en særskilt folkerettskommisjon. Kommisjonen har (2004) 34 medlemmer. Med­ lemmene representerer de viktigste rettssystemer i verden, og teller fremtredende folkerettslærde. Nordmannen Edvard Hambro var medlem 1972-77, Jens Evensen 1979-85. Kommisjonen holder sine møter i Genéve, oftest én gang om året. Kommisjonens arbeid legges frem i årlige rappor­ ter til FNs generalforsamling, og forarbeidene publi­ seres i årbøker. Arbeidet har ofte munnet ut i konvensjonsutkast, bl.a. fire konvensjoner om havets folkerett (1958), konvensjonen om diplomatisk samkvem (Wien 1961), konvensjonen om konsu­ lært samkvem (1963) og konvensjonen om traktater (1969). For øvrig har folkerettskommisjonen arbei­ det med bl.a. statsborgerrett, asylrett, staters ansvar for rettsbrudd, statssuksesjon, internasjonalt straff­ ansvar for individer (Folkerettskommisjonen bidrog sterkt til forarbeidet til Den ►internasjonale straffedomstol), internasjonale vannveier og bestevilkårsklausuler. Dens arbeid har hatt atskillig betydning for utviklingen av folkeretten og ført til større enhet i statenes praksis. Kommisjonens utredninger påbe­ ropes ofte som rettskilde. folkeskolen, den offentlige 7-årige skolen i Norge for barn fra 7-års alderen, innført ved lov om folkesko­ len av 1889. Folkeskolen var delt i en landsfolkesko­ le og en byfolkeskole med sine respektive lover frem til 1959. Ved lov om grunnskolen av 1969 ble navnet end­ ret til ►grunnskolen. I tiden 1739-1889 ble folkeskolen kalt allmuesko­ len. folkeskrifter, opplysende boker og skrifter, både av skjønnlitterær og faglig (populær-vitenskapelig) an, som gjennom fremstillingens form og innhold kan forstås av og interessere folk uten videregående utdannelse, f. eks. Folkevennen med tilleggshefter (1852-1900), utgitt av Folkeoplysningsselskabet, Norske folkeskrifter, utgitt av Studentmållaget og Noregs Ungdomslag. folkesport, konkurransefrie arrangementer, særlig i turmarsj, men også i skiløp, svømming, sykling o.l. I Norge organisert i Norges Folkesportforbund, stiftet 1975 og som til 1991 het Norsk Turmarsj Forbund. Medlem av Internationaler Volksport Verband. Folkestad tettbebyggelse pa vestsiden av Voldafjorden i Volda kommune, More og Romsdal. Fergefor­ bindelse med Volda (E 39). Folkestad, tettsted i Bo kommune, Telemark, nord for administrasjonssenteret Bo; 422 innb. (2004). Ved Folkestad ligger Telemark sommarland. Folkestad, Anders, f. 16. mars 1949 i Volda, norsk lektor. Lektor ved videregående skoler i Odda og Stranda. Leder i Norsk Undervisningsforbund 199293, i Lærerforbundet fra 1993. Leder i Utdanningsgruppenes Hovedorganisasjon (UHO) fra 2002. Folkestad. Bernhard (Dorotheus). 1879-1933, fodt i London, norsk maler. Etter studier i Danmark hos Zahrtmann og Tuxen sluttet han seg i Norge til gruppen av senimpresjonister med Ludvig Karsten

og Henrik Lund i spissen. Utførte dekorasjoner for private villaer, og monumentale oppdrag som f.eks. Kragero folkeskoles festsal (1928). Han leverte også artikler og tegninger til VG og Tidens Tegn. Litt.: NBL 2. utg.; NKL Folkestad, Halvor Olsen, 1807-89, født i Bo i Tele­ mark, norsk teolog; cand.theol. 1836. Biskop i det nyopprettede Hamar bispedømme 1864-87 og 1873-87, var også overhoffpredikant. Han hadde en rekke offentlige tillitsverv; blant annet medlem i almueskolelovkommisjonen 1858-60, av den store kirkekommisjonen 1859-70 og av interimsregjeringen 1875. Litt.: NBL 2. utg. Folkestad, Sigurd, 1877-1963, norsk-amerikansk prest og forfatter. Virket som prest i Wisconsin i en årrekke, fungerte 1920-25 som generalsekretær i Nordmanns-Forbundet, Oslo; 1925-47 var han prest i Østre Aker. Folkestad gav ut tre diktsamlinger i USA, På kongevei (1911), Flytfugl (1916) og Fra utflytter-kampen. Folkestone [foukstan], by i Storbritannia, England, Kent, ved Engelske kanal (Stredet ved Dover); 48 300 innb. (2001). Badested. Fiskehavn og fiskemarked. Den undersjøiske jernbanetunnelen til Frankrike, Eurotunnel, går fra Cheriton vest for Folkestone. Utenfor Folkestone ligger Eurotunnel Exhibition Centre. Folkestone er en gammel by med romerske, saksiske og normanniske ruiner. Fikk betydelige skader under den annen verdenskrig, folkesuverenitetsprinsippet, idé som går ut på at all legitim statsmyndighet utgår fra folket, og primært hele folket. Ideen oppfattes som regel slik al den krever at utøvelsen av statlig myndighet skjer med utgangspunkt i en folkevalgt forsamling, et parla­ ment. Den har rotter tilbake til iallfall 1000-tallet i England, men fikk forst bredere tilslutning i de vesteuropeiske land og i Nord-Amerika fra det syt­ tende og til dels altende århundre av. Prinsippet representerte en utfordring mot kongeveldet: ikke kongen og hans «guddommelig» gitte mandat skulle være utgangspunkt for maktutøvelsen, men de som skulle styres, folket selv. Da Christian Frederik i 1814 ville gjøre seg til norsk konge i kraft av arveretten, avviste således Notabelmøtet på Eidsvoll i februar det. Bare en folkevalgt riksforsamling kunne velge ham til konge. folkesykdommer, betegnelse på sykdommer som er svært utbredt i en befolkning. Til folkesykdommene i Norge i dag kan regnes hjerte- og karsykdommer, kreft, muskel-skjelettsykdommer, psykiske lidelser, og misbruksproblemer. Fra 1800-tallet og til etter 1950 var tuberkulose og andre infeksjonssykdom­ mer de viktigste folkesykdommene i Norge. Etter 1970 har det vært en viss reduksjon i utbredelsen av hjerte- og karsykdommer bade i Norge og ellers i den vestlige verden. Folket, norsk ukeavis, avholdsfolkets fellesorgan, utgitt av Avholdsfolkets landsnemnd, eid av Vårt Land (91 %). Bladet er partipolitisk nøytralt, og ble grunnlagt som dagblad under forbudskampen 1919. Det bringer stoff om rus, oppvekst og folkehelse. Opplag 2003: ca. 2950. folketannrøkt. tidligere benevnelse på den offentlige ► tannhelsetjeneste. Folketeatret, teater på Youngstorget i Oslo, i virk­ somhet 1952-59. Ideen bak folketeaterbevegelsen stammer fra organisasjonen Freie Deutsche Volksbiihne, stiftet i Berlin 1919. Hensikten var både kunstnerisk og sosial, man ville tilby arbeiderklassen verdifullt teater til akseptable priser. En lignende idé spilte ogsa en viss rolle i Nationaltheatrets første år, og de første tankene bak Folketeatret ble utformet allerede 1918 av et privat andelsselskap. Folketeaterideen fikk imidlertid ikke noe gjennombrudd i Nor­ ge før Folketeaterforeningene ble startet i Bergen 1928 og Oslo 1929.

282

FOLKETELLING

I Oslo ble arkitektene Christian Morgenstierne og Arne Eide engasjert i 1929 til å tegne et teaterbygg for Folketeatret, bygningen stod ferdig 1935. Salen hadde 1200 sitteplasser, og ble brukt som kino fra starten av pga. økonomiske problemer. Folketeatrets åpningsforestilling 1952 var Tante Ulrikke. Den forste teatersjefen var Hans Jacob Nilsen, som ledet teate­ ret til 1955. Han la vekt på kunstnerisk bredde, med klassisk og moderne dramatikk, komedier og musi­ kaler. Særlig huskes oppsetningene av Et forargelsens hus, Nattasyiet og Brand. 1 Jens Gundersens sjefstid 1955-59, gjorde teateret stor lykke med Anne Franks dagbok og den første norske oppsetningen av My Fair Lady. Den lange tiden som var gått fra de første tankene bak teateret var blitt utformet til prosjektet ble reali­ sert, der bl.a. krisen i 1930-årene og den annen verdenskrig hadde fungert som bremseklosser, skulle komme til å skape vansker for teateret. Folke­ teatret ble startet i et etterkrigssamfunn som ikke hadde de samme skarpe sosiale klasseskillene som det samfunn ideen var sprunget ut av. Teateret fikk problemer i konkurransen med de etablerte institu­ sjonsteatrene, og måtte legge ned virksomheten av økonomiske grunner 1959. Formelt gikk teateret sammen med Det Nye Teater som Oslo Nye Teater, og spilte fortsatt i Folketeaterbygningen, også etter at Den Norske Opera var kommet i drift 1959. I 1960-årene ble det drevet en utstrakt barneteatervirksomhet, hvor bl.a. Wenche Myhre ble intro­ dusert på scenen i Trollmannen fra Oz (1965). Litt.: Helle, E.: En hoyborg for kultur og politikk: Folke­ teaterbygningen 60 år, 1994; Nilsen, S.M.: Helst mot urolig vær: teatermannen Hans Jacob Nilsen, 1997; Næss, T.: Mellomkrigstidens teater i den norske hovedsta­ den, 1994 folketelling, census, innsamling av opplysninger om antall hjemmehørende personer i et område. Ved folketellinger innhentes en rekke opplysnin­ ger om befolkningens sammensetning, både totalt og regionalt, etter kjønn, alder, ekteskapelig status, næring, yrke m.m. En folketelling kombineres van­ ligvis også med boligtelling. Resultatene fra folketel­ lingen er av vesentlig betydning både for samfunnsplanleggere, bedriftsledere og forskere, særlig for dem som har behov for detaljerte og sammenlignba­ re opplysninger for små regioner. Det holdes nå folketellinger i de fleste land, i rege­ len hvert tiende år. I FNs regi blir det lagt ned stort arbeid med sikte på å få landene til, så vidt mulig, å bruke de samme begreper og definisjoner i forbin­ delse med folketelling, slik at tellingsresultatene blir sammenlignbare internasjonalt. (Se også ►befolk­ ning.) Historikk. Folketellinger ble holdt i oldtiden, bl a. i Romerriket (jf. bibelske beretninger som juleevan­ geliet) og i Kina under Hang-dynastiet for mer enn 2000 år siden. Imidlertid var dette mer sporadiske begivenheter. Regelmessige folketellinger ble forst vanlige i overgangen mellom 1700- og 1800-tallet (USAi 1790, England og Frankrike i 1801). De nordiske landene var tidlig ute og kan regnes blant de første i nyere tid. Folketellingene i Norge. I Norge ble det opptatt manntall i 1660-årene, men de omfattet i hovedsak bare menn. Første fullstendige telling fant sted i 1769, de neste i 1801 og 1815, og senere regelmessig hvert 10. år frem til 1875. Deretter en telling i 1890. På 1900-tallet ble det gjennomført 10 folketellinger i Norge. De ble holdt i november eller desember hvert tiende år, bortsett fra under den annen verdenskrig. Tellingen som skulle vært holdt i 1940, ble ikke utført før i desember 1946.1 det året ble det bestemt at alle kommuner skulle ha et folkeregister, noe som gjorde det enklere å lage oppdaterte tall for folke­ mengde. Da vi i 1964 fikk et sentralt folkeregister, ble det mulig å produsere detaljert statistikk over hele befolkningen flere ganger i året. Dermed har også folketellingene fått en annen rolle. Mange

personopplysninger blir nå hentet ut av slike admi­ nistrative og sentrale registre. Ved fellingene i 1980 og 1990 gjaldt spørsmålene på skjemaene mest sysselsetting og yrke, arbeidsreiser, sammensetning av husholdninger, boliger og boforhold. Opplysnin­ ger om kjønn, alder, ekteskapelig status, familietil­ knytning, statsborgerskap og bosted ble hentet fra det sentrale personregisteret, mens opplysninger om utdannelse og inntektsforhold ble tilført tellingsmaterialet fra andre registre. Folke- og boligtellingen i 1990 var ikke fullstendig; opplysninger som ikke kunne hentes fra sentrale registre, ble beregnet på grunnlag av et representativt utvalg som i gjennom­ snitt for landet utgjorde 28 prosent av befolkningen. Den siste tellingen 3. november 2001 var siste folkeog boligtelling som baserte seg på at folk skulle fylle ut et skjema. Dette var først og fremst en boligtelling, og i løpet av høsten 2001 fikk alle boliger i Norge sin egen adresse. I og med denne tellingen er registerne blitt så oppdaterte og fullstendige at det heretter kan lages statistikk direkte fra dem. Folketellingene i tradisjonell forstand er dermed blitt historie. HSo folketetthet, antall personer bosatt på et visst areal; vanligvis oppgis folketettheten per km2. Tetthetstall for antall mennesker per kvadratkilometer i de enkelte stater (9 i Russland, 14 i Norge, 382 i Neder­ land og 1190 på Malta (2000)) er ofte intetsigende eller vanskelig sammenlignbare. De sier ikke noe om hva som er bebodd, hva som er ubebodd og hva som er ubeboelig. Tall for folketetthet forteller lite om befolkningspress. Et land som er tett befolket, kan være i stand til å øke folketallet betydelig, mens et mer spredt bosatt område eller land kan ha reduk­ sjon i veksten eller stagnasjon i folketallet som et fornuftig mål. Folket i Bild. FIB, svensk ukeblad 1934-62 med tilknytning til arbeiderbevegelsen. FIB satset på fortellinger av svenske og oversatte proletarforfattere, fotoreportasjer fra arbeideres hverdag og reise­ skildringer. I 1937 passerte opplaget 100 000, og det nådde 260 000 i 1952, for nedgangen kom i slutten av 1950-årene. I 1962 ble bladet solgt til Åhlén & Åkerlunds For­ lag, som året etter slo FIB sammen med et annet blad til det mykpornografiske mannfolkbladet FIBaktuellt. Folket i Bild/Kulturfront, svensk samfunnskritisk tidsskrift, startet 1972 som etterfølger av det gamle Folket i Bild og med Jan Myrdal som sentral skikkel­ se. Bladet har i sin formålsparagraf at det skal forsva­ re ytrings- og trykkefriheten, at det skal arbeide for en folkets kultur og antiimperialisme. Folket i Bild/ Kulturfront har gitt stor plass til realistisk litteratur og u-landsreportasjer; det ble særlig kjent for Peter Bratts og Jan Guillous avslørende journalistikk i 1970-årene, med bl.a. avsløringen av den svenske etterretningstjenesten Informationsbyrån (IB) 1973. Opplaget nådde i 1970-årene ca. 35 000, men har siden gått mye tilbake; i slutten av 1990-årene var det nede i ca. 2500. Folketidende, norsk ukeblad utgitt i Mandal 1865-79 av politikeren Søren Jaabæk, i begynnelsen organ for Bondevennbevegelsen. Dets program var «sparsommelighet i statshusholdningen og forsiktighet hjemme i herredene; frihandel, fritt arbeid, fri virk­ somhet, fri hjelpsomhet»; det arbeidet dessuten for republikken, for opphevelse av statskirken og for en bekjennelsesfri folkeskole. Bladet var en tid en politisk maktfaktor (opptil 20 000 abonnenter). Jaabæk skrev selv det meste av innholdet. Folketinget, navn på Danmarks nasjonalforsamling. Etter de demokratiske opprør i 1848 innførte Dan­ mark allmenn stemmerett for menn til andrekammeret, Folketinget. Men hell til 1935 forble førstekammeret. Landstinget, en konservativ faktor. I 1935 fikk sosialdemokratene og Radikale Venstre flertall også i Landstinget. Da en ny forfatning ble innført i 1953, ble Landstinget avskaffet og Danmark

fikk en enkammerforsamling. Folketinget har 179 medlemmer, valgt i allmenne valg for fire år. 135 av medlemmene velges i forholdstallsvalg fra 17 valg­ kretser, 40 mandater fordeles etter en utjevningsordning og to velges fra henholdsvis Grønland og Færøyene. Folketinget kan oppløses før valgperio­ den er ute. For mandatfordeling, se tabell under ► Danmark (historie). folketribun (lat. tribuni plebis), tillitsmann for plebei­ erne (plebs, allmuen) i det gamle Roma, innført tidlig på 400-tallet f.Kr. Fra 449 ble det valgt ti folketribuner hvert år. De måtte være av plebeiisk ætt. Deres makt var vesentlig av negativ art. De kunne gripe inn mot et lovforslag (men ikke mot en vedtatt lov) og mot en senatsbeslutning. Enhver folketribun kunne også stoppe vedtak av de øvrige folketribuner og andre embetsmenn. Dette forekom forholdsvis sjelden. Etter hvert ble tribunene ikke til å skille fra andre embetsmenn; tribunalet inngikk som en del av embetskarrieren, etter kvesturet, normalt alter­ nativt med edil-embetet. Folketribunen ledet møte­ ne i concilium plebis, som etter 287 f.Kr. hadde rett til å vedta lover som var bindende for hele folket. Folketribunatet ble derved en plattform for reform­ politikk (Tiberius og Gaius Gracchus) som Sulla ville ta brodden av ved å gjøre det til en karrieremessig blindgate. Denne forordningen stod bare ved lag til år 70 f.Kr. Fra 23 f.Kr. hadde alltid keiserne folketribunmakt, og dette var et viktig formelt grunnlag for deres sivile myndighet. Folketribunen manglet de ærestegn som andre embetsmenn hadde, men nøt ukrenkelighet (sacrosactitas). Hans makt var begren­ set til byen Roma. folketro, magiske og mytiske forestillinger og slut­ ninger som ikke faller sammen med forestillingsverdenen i aksepterte religiøse samfunn, eller som faller utenfor etablert vitenskapelig erfaring. Tidligere kalte man dette gjeme for overtro, en betegnelse som kom i bruk i opplysningstiden og som hadde nedsettende betydning. Forskerne har prøvd å skille mellom tro og overtro, mellom magi og religion, uten at det har lykkes å finne kvalitative forskjeller. Folketroen kan foruten i forestillinger også manifes­ tere seg i opplevelser, fortellinger (myter, legender og sagn) og skikker. I dette tradisjonskomplekset synes skikkene å være det mest konstante, mens forestillingene endrer seg for å kunne tilpasses en ny situasjon. I folketroen finner man elementer som går langt bakover i tiden, for eksempel troen på månens og stjernenes innflytelse på menneskelivet. Andre elementer er unge og tilpasset moderne tid, for eksempel troen på at jorden blir besøkt av vesener fra andre planeter. Folketroen dreier seg om viktige ting i livet: om arbeidet på hav og land, særlig arbeid som det hefter seg usikkerhet eller risiko ved, om årsfestene (f.eks. jul og jonsok), om høytidene (f.eks. fødsel, dåp og giftermål) og om sykdom, dod og livet etter døden. Ofte ser vi at det knytter seg særlig mye folketro til visse steder i lokalmiljøet, f.eks. kirke og kirkegård, korsveier o.l. Vanlig er det også at trær, steiner og fjell som i utseende avviker fra det normale, trekker til seg forestillinger eller er med på å utløse overna­ turlige opplevelser. Noe folketro deles av alle i et samfunn, hos oss f.eks. forestillinger om at det betyr lykke å finne firklover eller hestesko med alle sømmene i, men at det betyr ulykke å gå under en stige eller å knuse et speil. Dette er ikke det samme som at alle virkelig tror på det. Bare enkelte mennesker er særlig dispo­ nert for å ha overnaturlige opplevelser (se Jesus, møte djevelen, motta budskap fra avdøde osv.). I alle land finner vi spesialister som i særlig grad behersker enkelte områder av folketroen, f.eks. synske, magi­ kere og medisinske helbredere. Slike spesialister kan ha stor kunnskap de har ervervet gjennom tradisjo­ nen. Også i moderne samfunn kan de ha stor søk­ ning og høy status. '

FOLKETRYGDEN

283 Noen av folketroens områder er i flere land gjen­ stand for vitenskapelig etterprøving og eksperimen­ ter, f.eks. parapsykologiske fenomener. Mye folketro refererer ofte til vitenskapen, og det er vanskelig for de fleste å trekke et fast skille mellom tro og viten, også fordi folketroens spesialister bruker et tilnær­ met vitenskapelig begrepsapparat. Stundom blir det dessuten referert til påståtte fenomener som bare seriøs forskning kan påvise eller avvise, f.eks. «jord­ stråler» eller W. Reichs antatte kosmiske orgonenergi. Mange fenomener som i vår tid tilhører folketroen, hørte for kort tid siden til den vitenskapelige erfarin­ gen, f.eks. en rekke fabeldyr som sjøormen, enhjørningen, basilisken osv. Så sent som på 1800-tallet solgte norske apotek bevergjel til bruk mot sjøormen og pulver av enhjørninghom til medisinsk bruk. Også i dag kan man på apotekene få urter som først og fremst blir brukt i folkemedisinen. Folketroen finnes i alle samfunn over hele verden. Det synes trolig at allerede de første innbyggerne i Norden hadde utviklede forestillinger om overna­ turlige vesener, ved siden av magiske (eller religiøse) forestillinger (f.eks. om magiske sendinger og kraft­ overføringer, trolldom med ord og bilder o.l.), uten at vi kan si hvordan denne tradisjonen har vært. Vi vet at forestillinger om underjordsfolk av mange slag har eksistert i Norden lenge før kristendommen ble innført. Det var intet til hinder for at mange i vårt land like opp til 1900-tallet kunne kombinere troen på huldrefolket med et fromt kristenliv. Forskjellen var ikke kvalitativ, men at huldrefolket hadde en funksjon i hverdagen i dette livet, mens kristendom­ men først og fremst siktet mot livet etter døden. Enda om kirken avviste troen på overnaturlige skapninger utenfor kristendommens trosverden og "dømte den som overtro, finnes det få opplysninger om at vanlige folk oppfattet de to kosmologiene som motstridende; tvert imot har vi mange opplysninger om at de overnaturlige skapningene i folketroen ble forklart ut fra bibelsteder. Studiet av folketroen ble grunnlagt av briten Edward B. Tylor, som satte frem survival-teorien (folketro hos kulturfolk er levninger av tidligere tiders forestillinger, som var utslag av en «primitiv» tenkemåte som ennå rådde grunnen hos naturfol­ kene), og tyskeren Wilhelm Manhardt, som hevdet at forestillinger om vekstkraft og ønsket om fortsatt fruktbarhet lå til grunn for folketroen. Disse teorie­ ne er forlatt, og nyere forskning ser ingen forskjell på folketro og andre former for religiøse forestillin­ ger. BA folketrygden, obligatorisk trygdeordning for alle som er bosatt i Norge. Innført ved lov av 17. juni 1966, trådte i kraft 1. jan. 1967. En ny lov kom i 1997 (lov om folketrygd av 28. feb. 1997). Folketrygden gir økonomisk stønad ved sykdom, svangerskap og fødsel, arbeidsløshet, alderdom, uførhet, dødsfall og tap av forsørger. Folketrygden dekker også utgifter til medisinsk behandling og rehabilitering og til yrkesmessig attføring. Folketrygden ble utbygd i to hovedetapper. 1 1966 ble pensjoner og attføringsytelser samlet i loven, i 1971 ble regler om syketrygd, arbeidsløshetstrygd og yrkesskadetrygd innarbeidet. Prosessen med utbygging av de trygdene som i dag er samlet i folketrygdloven, er nær forbundet med industriali­ seringen på slutten av 1800-tallet, og den forste trygdeloven var ulykkesforsikring for fabrikkarbeidere av 1894. Industrialiseringen førte med seg^iye former for risiko. Økt flytting forte til at gamle familiebånd ble svekket, arbeiderne ble utsatt for internasjonale konjunktursvingninger, og indust­ rien førte med seg ulykker og yrkessykdommer. Samtidig skapte industrien et økonomisk grunnlag for nye sosiale reformer. De grunntrygdene som gjaldt før folketrygden, sikret alle som mistet inn­ tekten på grunn av alder, uførhet eller tap av forsør­ ger, en minstepensjon. Den viktigste nyskapningen

FOLKETRYGDEN Folketrygdens utgifter 1995 og 2005*

Alderspensjon Uførepensjon Sykepenger Helsetjenester Arbeidsløshet Fødselspenger Medisinsk rehabilitering Yrkesrettet attføring Stønad til ugifte, skilte og separerte forsørgere Etterlattepensjoner Administrasjon Andre utgifter I alt

1995 47,8 22,2 11,3 10,6 10 5,9 4,4 3,7

Mrd. kr 2005 83,3 45,2 30,9 19,8 9,9 10,4 8,9 12,1

7995 38,0 17,6 9,0 8,4 8,0 4,7 3,5 3,0

2005 34,6 18,8 12,8 8,2 4,1 4,3 3,7 5,0

2,9 1,8 2,6 2,5

4,1 1,8 5,2 9,2

2,3 1,4 2,1 2,0

1,7 0,7 2,2 3,8

125,7

240,8

100

100

%

*Kilde: St.prp. nr 1 Gul bok (2004-2005) Finansdepartementet.

med folketrygden var innføringen av en tilleggspen­ sjon gradert etter tidligere inntekt på toppen av grunntrygdene. Alle trygdene, med unntak av barnetrygd og krigspensjon, ble dessuten samlet i et felles regelverk med felles finansiering. Ved utgangen av 2003 mottok 964 000 personer pensjoner og 330 000 mottok midlertidige ytelser til inntektssikring fra folketrygden (se tabell). Mer enn hver fjerde nordmann hadde da trygd som sin vik­ tigste inntektskilde.

Dekning av utgifter til helsetjenester er tredelt. Størstedelen dekkes av de ordinære budsjettene i stat, fylker og kommuner. Dernest refunderer folke­ trygden utgifter for visse tjenester. Endelig betaler brukerne av helsetjenester ►egenandeler. Trygden refunderer først og fremst utgifter til helsetjenester utenfor institusjon. De viktigste er legehjelp, be­ handling hos fysioterapeut og psykolog, utgifter til medisiner og til reise og opphold ved behandling.

MEDLEMSKAP

REHABILITERING OG ATTFØRING

Folketrygden omfatter med få unntak alle som er bosatt i Norge, uansett statsborgerskap. Dette prakti­ seres slik at den som skal være i Norge mer enn ett år, ansees som bosatt fra første dag. Medlemskapet opphører normalt etter mer enn seks måneders utenlandsopphold, men enkelte grupper norske statsborgere opprettholder helt eller delvis medlem­ skap etter særregler. Det gjelder ansatte på norske skip og i norske flyselskap, statstjenestemenn i utlandet og norske utenlandsstudenter. For rett til noen ytelser kreves det at medlemskapet skal ha vart en viss tid, som oftest tre år. Varigheten av medlem­ skapet er dessuten avgjørende for utmåling av grunnpensjonene. Som hovedregel kreves det 40 års medlemstid for å få full grunnpensjon, men blir vedkommende tilstått pensjon før pensjonsalderen, godskrives medlemstid frem til 67-årsalder. Norge har inngått flere avtaler om trygd som gir sterkere rettigheter enn de vanlige reglene. Gjen­ nom EØS-avtalen er Norge tilsluttet EUs regelverk om trygd, og disse reglene skal gjøre det lettere å ta seg arbeid i andre EØS-land. Etter EØS-reglene skal både arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og frilansere i utgangspunktet være medlemmer i trygden i landet der de utfører arbeidet, selv om de ikke bor der. En statsborger fra et EØS-land som arbeider i Norge uten å være bosatt her, er som hovedregel sammenhengende medlem i trygden så lenge arbeidsforholdet består. Norge har også inngått tosidige avtaler om trygderettigheter med en del land.

Folketrygden kan dekke utgifter til tiltak som hind­ rer senfølger av sykdom og funksjonshemming (medisinsk rehabilitering) og til yrkesmessig attfø­ ring. Del kan bl.a. gjelde utgifter til bil eller andre tekniske hjelpemidler, til utdanning og til flytting for å komme inn i et arbeid. Slik hjelp kan også gis til funksjonshemmede som ikke har muligheter til å komme i arbeid, men som trenger støtte til å klare dagliglivets situasjoner (sosial ►attføring). I hvert fylke driver trygdeetaten hjelpemiddelsentraler som skal formidle hjelpemidler til funksjonshemmede.

GRUNNBELØPET

Grunnbeløpet (G) er et nøkkelbegrep i folketrygden. Det har betydning for opptjening av pensjonsrettig­ heter og for beregning av ytelser, idet mange ytelser er satt til en viss prosentsats av G. G skal verdisikre rettigheter i folketrygden og skal derfor reguleres i takt med det alminnelige inntektsnivået i samfun­ net. Alle ytelser som fastsettes i forhold til G, omreg­ nes hver gang G endres. Det skjer som hovedregel 1. mai hvert år. Grunnbeløpet ble i 1966 satt til 5400 kr og er 2004 kommet opp i 58 778 kr.

MEDISINSK STØNAD

SYKEPENGER

Folketrygden sikrer sykepenger til arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende. Det er et felles vilkår at den trygdede er helt arbeidsufør og at funksjonsnedsettelsen klart skyldes sykdom. Ved delvis arbeids­ uførhet kan det ytes reduserte sykepenger. Det er også et vilkår at et arbeidsforhold må ha vart 14 dager før rett til sykepenger oppstår. Arbeidstakere. Arbeidstakere har siden 1978 hatt rett til full lønn under sykdom. Denne retten er begrenset til inntekter opp til 6 G (352 668 kr i 2004). Arbeidsgiverne skal dekke utgiftene de 16 første kalenderdagene, og trygden dekker deretter utgiftene i inntil ett år. For arbeidstakere som lider av langvarig eller kronisk sykdom, kan trygden gi dekning fra første dag. For de tre første fraværsdage­ ne skal arbeidstageren selv melde fra om sykdom (egenmelding), mens fravær utover denne perioden skal bekreftes med erklæring fra lege. Rett til egen­ melding gjelder inntil fire ganger i løpet av et år, men kan avtales for lengre tidsrom. Selvstendig næringsdrivende. Næringsdrivende har rett til sykepenger fra folketrygden etter 14 dagers arbeidsuførhet. Sykepengene ska) tilsvare 65 % av den bortfalle arbeidsinntekten opptil 6 G. Selvsten­ dige kan tegne frivillig tilleggstrygd som dekker 100 % av inntekten og/eller dekker de første 14 dagene av sykefraværet. Omsorg for barn. Sykepenger ytes i noen situasjoner uten at den trygdede selv er syk. Arbeidstakere som har omsorg for barn under 12 år, har rett til om-

284

FOLKETRYGDEN DAGPENGER VED ARBEIDSLØSHET

FOLKETRYGDEN Folketrygdens stønadssatser Prosentsats av grunnbeløpet

Beløp per år. Etter satsene I. januar 2005

Grunnpensjon - enslige - pensjonistar med ektefelle som også har rett til pensjon - full grunnpensjon med ektefelletillegg

100 75 150

58 778 44 083 88 167

Overgangsstønad til enslig mor/far

185

108 739

40 25

23 51 1 14 695

100 40 25

58 778 23 51 1 14 695

79,33

46 629

158,66

93 257

74

43 496

40

23 51 1

Barnepensjon (barn under 18 år) En av foreldrene døde - barn nr. 1 - øvrige barn Begge foreldrene døde - barn nr. 1 - barn nr. 2 - øvrige barn

Særtillegg - Ordinær sats - For pensjonister som har ektefelletillegg til pensjonen når ektefellen er over 60 år - Redusert sats. Ektefellen har tilleggspensjon som overstiger ordinær særtilleggssats

Fullt forsørgingstillegg til alderspensjon eller uførepensjon for hvert barn under 18 år

Mange av folketrygdens ytelser er knyttet til et grunnbeløp (G), som Stortinget regulerer hvert år i samsvar med den alminnelige inntektsutviklingen. Fra 1. mai 2004 er grunnbeløpet 58 778 kroner. Kilde: Trygdeetaten

sorgspenger når barnet er sykt og trenger tilsyn. Det samme gjelder når barnepasser («dagmamma») er syk. Dersom barnet er kronisk sykt eller funksjons­ hemmet, gjelder rett til barnet fyller 18 år. Når bar­ nets foreldre lever sammen, har hver av dem rett til sykepenger ved barns sykdom i inntil 10 dager, men inntil 15 dager hvis de har omsorgen for mer enn to barn. Den som er alene om omsorgen for barn, har en slik rett i inntil 20 dager, og i 30 dager hvis det er to eller flere barn. Medlem som har omsorgen for et barn som er inn­ lagt i helseinstitusjon eller er svært alvorlig sykt, har rett til pleiepenger så lenge det er nødvendig av hen­ syn til behandlingen og rehabiliteringen av barnet. De som pleier andre pårørende i hjemmet i livets sluttfase, f.eks. ektefellen, har også rett til pleiepenger. Omsorgspenger og pleiepenger tilsvarer sykepen­ ger. AkH REHABILITERINGSPENGER OG ATTFØRINGSPENGER

Dersom en trygdet har gått på sykepenger i ett år og fortsatt er arbeidsufør, vil vedkommende normalt ha rett til rehabiliteringspenger. Det er imidlertid her et vilkår at den syke er under aktiv behandling med utsikt til bedring av arbeidsevnen. Rehabiliterings­ penger ytes vanligvis ikke lenger enn 52 uker, men det kan dispenseres fra denne grensen. Rehabilite­ ringspengene skal utgjøre 66 % av inntekten før medlemmet ble ufør. Attføringspenger beregnes på samme måte som rehabiliteringspenger. Denne ytelsen dekker utgifter til livsopphold og tilskudd til dekning av spesielle utgifter under utdanning og arbeidstrening for den som gjennomgår yrkesmessig attføring eller som venter på at et attføringsopplegg skal starte. TRYGDERETTIGHETENE VED FØDSEL OG ADOPSJON

Trygderettighetene ved graviditet og fødsel er bygd sterkt ut fra midten av i 980-årene. De tre viktigste ytelsene er fødselspenger, svangerskapspenger og

adopsjonspenger. Disse ytelsene gis etter noen av de samme retningslinjer som sykepenger. De beregnes på samme måte og de forutsetter forutgående yrkes­ aktivitet. Fødselspenger. Barnets mor har rett til fødselspenger hvis hun har vært yrkesaktiv minst seks av de siste ti måneder før fødselen. Fødselspenger ytes bare ved fravær fra arbeid. Arbeider moren deltid, får hun reduserte ytelser. Hun kan velge om hun vil ha fødselspenger tilsvarende full årslønn (begrenset oppad til 6 G) i 42 uker eller redusert dagsats (80 %) i 52 uker. Fedre som er yrkesaktive, må ta ut minst fire uker av stønadsperioden (fedrekvote), og foreld­ rene kan avtale at faren tar ut en større andel. Mo­ ren må imidlertid ta ut minst tre uker før fødselen og minst seks uker etter. Engangsstønad. Kvinner som får barn uten å ha rett til fødselspenger, har krav på en engangsstønad som fastsettes av Stortinget for hvert år. For 2005 er stønaden kr. 34 820 for hvert barn. Svangerskapspenger. Gravide kvinner som arbeider i et risikofylt arbeidsmiljø, f.eks. på grunn av gasser eller strålingsfare, har rett til svangerskapspenger frem til de går over på fødselspenger tre uker før fødselen. Adopsjonspenger. Yrkesaktive foreldre som adopte­ rer barn under 15 år, har rett til adopsjonspenger etter tilsvarende regler som fødselspenger. Foreldre har rett til adopsjonspenger i opptil 39 uker med full lønn eller i opptil 49 uker med 80 % av full lønn. Tidskonto. Fra 1993 kan foreldre innenfor visse rammer forlenge perioden for fødsels- og adopsjons­ penger gjennom ordningen med tidskonto. På den­ ne måten kan foreldrene kombinere reduserte trygdeytelser med deltidsarbeid over en lengre periode. Deltidsarbeidet må minst tilsvare en halv stillingsandel. Kombinasjonsperioden skal minst være på 12 uker og maksimalt 104 uker.

Dagpenger ytes til arbeidstakere som har mistet arbeidsinntekten på grunn av arbeidsløshet. Med­ lemmet må ha hatt en arbeidsinntekt på minst 1,5 G det siste kalenderåret før det søkes om stønad, eller minst 3 G de tre siste kalenderår. Med unntak for personer over 64 år gir inntekt fra selvstendig næ­ ringsvirksomhet ikke rett til dagpenger. Full stønads­ periode er 104 uker for medlemmer med tidligere arbeidsinntekt på minst 2 G. Ved lavere inntekter enn 2 G, vanligvis deltidsarbeid, er full stønadsperio­ de 52 uker. For å ha rett til dagpenger, må den arbeidsledige være reell arbeidssøker. Det innebærer blant annet at man må være villig til å ta ethvert arbeid som er lønnet etter tariff eller sedvane hvor som helst i Norge, og at man er villig til å kvalifisere seg gjen­ nom arbeidsmarkedstiltak. ALDERSPENSJON

Folketrygdens pensjonssystem er bygd opp med utgangspunkt i alderspensjonen. Pensjon kan som hovedregel ytes fra fylte 67 år. For aldersgruppen 67-70 år gjelder imidlertid visse begrensninger dersom de fortsetter i inntektsgivende arbeid. Al­ derspensjonen består av grunnpensjon, tilleggspen­ sjon og/eller særtillegg og eventuelle forsørgingstil­ legg for ektefelle og barn. Grunnpensjon. Ytes til alle som har minst tre års medlemskap. Full grunnpensjon krever 40 års med­ lemskap, og pensjonen avkortes forholdsmessig for dem som har vært medlem i kortere tid. Full grunn­ pensjon svarer normalt til G, men to ektefeller eller samboere som begge er pensjonister, får hver en grunnpensjon på 82,5 % av G. Tilleggspensjon. Ytes dersom pensjonisten har hatt en pensjonsgivende inntekt som er større enn G i minst tre år etter 1966. Pensjonsgivende inntekt er inntekt av eget arbeid som lønnsmottaker eller selvstendig. Den iastsettes hvert år ved skattelignin­ gen og omregnes til pensjonspoeng som registreres i Rikstrygdeverket. Den som har omsorg for barn under syv år eller som utfører tyngende omsorgsar­ beid for eldre, syke eller funksjonshemmede, garan­ teres 3 pensjonspoeng («omsorgspoeng»). Den som blir ufør før fylte 24 år, godskrives også pensjons­ poeng selv om vedkommende ikke deltar i inntekts­ givende arbeid. Pensjonspoengene verdisikres ved at de justeres i takt med G. Det er bare inntekter inntil 6 G som gir full pensjonsopptjening. Inntekter mellom 6 og 12 G teller med ‘/3. For inntekter over 12 G tjenes ikke opp pensjon. For å få full tilleggspensjon, ma man ha opptjent pensjonspoeng i 40 år. Kravet om opptje­ ningstid er noe redusert for dem som var over 30 år ved folketrygdens innføring. Pensjonen utbetales med 42 % av den inntekten som er registrert gjen­ nom pensjonspoengene. Opptjening før 1992 gir 45 % utbetaling. Særtillegg skal sammen med grunnpensjonen ga­ rantere den som ikke har opptjent tilleggspensjon en viss mistepensjon. Særtillegget er 79,33 % av G for en enslig pensjonist, og dette gir en minstepensjon pa 105 410 kr (januar 2005). For den som bor sammen med ektefelle med tilleggspensjon høyere enn særtillegget, er særtillegget 74,0 % av G. Særtil­ legget avkortes krone for krone mot tilleggspensjo­ nen. Forsørgingstillegg. Ytes for ektefelle og barn under 18 år med henholdsvis 50 % av grunnpensjonen og 30 % av G. De faller bort hvis den forsørgede har egen inntekt over G. Forsørgingstilleggene reduseres gradvis hvis pensjonistens inntekter overstiger et visst nivå. Høsten 2004 la regjeringen Bondevik frem en stortingsmelding med forslag til store omlegginger i folketrygdens alderspensjon. Et hovedmål er a dem­ pe utgiftsveksten til pensjoner. Blant annet skal tidspunktet for uttak av alderspensjonen være valg­ fritt i alderen 62-70 år. Det skal svare seg å vente

FOLKETS HUS

285

med å ta ut pensjon, og dette skal føre til at folk står lengre i arbeid. Hvis forslaget blir vedtatt, skal det etter planen gjennomføres i 2010. Det vil bli en lang overgangsperiode, og det nye systemet vil virke fullt ut bare for personer født 1965 eller senere. AkH UFØREPENSJON O.L.

Uførepensjon kan tilstås et medlem i folketrygden mellom 18 og 67 år dersom evnen til å skaffe seg inntektsgivende arbeid er varig nedsatt med minst halvparten på grunn av helsesvikt, og behandlingsog attføringstiltak ikke lenger ansees hensiktsmessi­ ge. Sosiale og økonomiske problemer gir ikke rett til uførepensjon. Full uførepensjon skal i prinsippet svare til den alderspensjonen vedkommende ville fått om han eller hun hadde fortsatt i arbeid med samme inntektsnivå frem til pensjonsalderen, og uførepensjonen består av de samme deler som al­ derspensjonen (grunnpensjon, tilleggspesjon og særtillegg). Det godskrives pensjonspoeng fra uførhe­ ten inntrer frem til pensjonsalderen. Full uførepen­ sjon ytes ved hel arbeidsuførhet. Ved delvis uførhet mellom 50 og 100 % reduseres pensjonen tilsvaren­ de. Er uførheten under 50 %, ytes ikke pensjon. Dersom det er sannsynlig at inntektsevnen kan bedres etter en tid, skal det gis tidsbegrenset uføre­ stønad for en periode på ett til fire år. Full stønad er 66 % av inntekten før arbeidsuførheten. Minsteytel­ sene ved hel uførhet skal tilsvare minstepensjon. Uføre kan også tilstås grunnstønad og hjelpestønad til å dekke bestemte utgifter som følger av uførhe­ ten. Grunnstønad skal dekke ekstrautgifter til f.eks. fordyret kosthold, spesielle klær eller sko, legemidler og drift av tekniske hjelpemidler. Hjelpestønad skal gis til dem som må ha personlig tilsyn og pleie på grunn av uførheten. Stortinget fastsetter hvert år satser for grunnstønad og hjelpestønad. ETTERLATTE

Til gjenlevende ektefelle (enker og enkemenn) kan det ytes etterlattepensjon, overgangsstønad, utdan­ ningsstønad og stønad til barnetilsyn. Etterlattepensjon. Ytes hvis ekteskapet hadde vart i fem år eller hvis ektefellene hadde felles barn eller den etterlatte har omsorgen for avdødes barn. Grunnpensjon og særtillegg tilsvarer de samme ytelsene til enslig alderspensjonist. Tilleggspensjo­ nen skal utgjøre 55 % av den pensjon avdøde hadde eller ville fått som alderspensjonist. Pensjonen er inntektsprøvd og reduseres gradvis mot den etterlat­ tes forventede arbeidsinntekt. Etterlatte ektefeller som ikke fyller vilkårene for pensjon, kan få en midlertidig overgangsstønad som beløpsmessig tilsvarer pensjon. Utdanningsstønad. Ytes til gjenlevende ektefelle som trenger utdanning eller opplæring for å bli bedre i stand til å forsørge seg selv. Det kan også gis støtte til reise eller flytting for å komme i inntektsgivende arbeid. Stønad til barnetilsyn. Ytes dersom enken eller enke­ mannen er i arbeid eller under utdannelse utenfor hjemmet og må overlate det nødvendige tilsyn med barna til andre. Etterlatte samboere som tidligere har vært gift eller hatt felles barn med avdøde, og etterlatte i registrerte partnerskap, har samme rett til ytelser til etterlatte som gifte. Barnepensjon. Ytes til barn under 18 år dersom en eller begge foreldre er døde. Er en av foreldrene døde, utgjør pensjon for første barn 40 % av G og for hver av de øvrige barna 25 % av G. Er begge foreld­ rene døde, beregnes pensjonen til eldste barn som til en etterlatt ektefelle. Ugift person som i minst fem år har vært hjemme og pleiet foreldre eller andre nærstående, kan tilstås stønad til etterlatt familiepleier fra folketrygden. Den tilsvarer minstepensjonen med særtillegg. Gravferdshjelp. Ved dødsfall yter folketrygden en økonomisk behovsprøvd gravferdshjelp på opp til kr. 16 068 (2005). I visse tilfeller kan det også ytes stønad til båretransport.

FOLKETRYGDEN Kort historisk oversikt Utviklingen frem mot folketrygden 1895 Første norske trygdeordning, ulykkesforsikring for fabrikkarbeidere innføres. Noen år senere kommer ulykkesforsikring for sjømenn og fiskere 1911 Obligatorisk syketrygd innføres for deler av befolkningen og utbygges etter hvert 1936 Behovsprøvd alderstrygd, blinde- og vanførehjelp 1939 Arbeidsløshetstrygd 1957 Obligatorisk syketrygdomfatter hele befolkningen 1961 Alminnelig uføretrygd 1965 Enke- og morstrygd 1966 Folketrygden vedtas i lov av 17. juni

Utbyggingen av folketrygden 1967 Lov om folketrygd trer i kraft 1. januar 1969 Særtillegg til pensjon og overgangsstønad innføres for dem som ikke har kunnet tjene opp tilleggspensjon 1970 Gjennomføringen av sykehusloven medfører omlegging av tilskuddene til helsetjenester. 1971 Syketrygd, arbeidsløshetstrygd og yrkesskadetrygd innlemmes i folketrygden 1973 Pensjonsalderen settes ned fra 70 til 67 år 1978 Full lønn under sykdom innføres 1981 Stønadsordninger for ugifte mødre utvides til også å gjelde skilte og separerte forsørgere. Kvinner og menn likestilles 1984 Omlegging av tilskuddene til helsetjenester etter gjennomføringen av lov om helsetjenesten i kommunene 1987-93 Retten til fødselspenger med full lønn utbygges gradvis fra 18 til 42 uker f 991 Lavere opptjening av tilleggspensjon for inntekter fra og med 1992 1991-93 Strammere vilkår for å få sykepenger og uførepensjon 1997 Ny lov om folketrygd av 29. februar vedtas 2004 Regjeringen legger fram stortingsmelding om nytt pensjonssystem i folketrygden

ALENEFORELDRE

Ugifte, skilte og separerte forsørgere som er alene om den daglige omsorgen for barn, har rett til ut­ danningsstønad og stønad til barnetilsyn etter de samme regler som etterlatte ektefeller. Retten faller bort hvis forsørgeren lever sammen med den andre av barnets foreldre, en som vedkommende har vært gift med tidligere eller hvis vedkommende gifter seg eller har vært samboer i ett år. Overgangsstønad. Ytes til aleneforeldre som midlertid er ute av stand til å forsørge seg selv på grunn av omsorg for barn. Full overgangsstønad tilsvarer 1,85 ganger grunnbeløpet. Ytelsen reduseres hvis motta­ keren har arbeidsinntekter etter de samme regler som etterlattepensjon. Overgangsstønad kan man som hovedregel få i inntil tre år i perioden frem til det yngste barnet fyller åtte år. Aleneforeldre har i tillegg rett til forhøyet barnetrygd. Trygdekontorene administrerer også bidragsfor­ skudd til aleneforeldre. YRKESSKADER

Folketrygden har en rekke særfordeler om stønad til arbeidstakere ved sykdom eller skade forårsaket av en arbeidsulykke. Likestilt med yrkesskade er visse yrkessykdommer og klimatiske og epidemiske syk­ dommer. Som hovedregel må en yrkesskade være oppstått under arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden. Blant særfordelene er at pensjonen alltid beregnes etter full opptjeningstid, at uførepensjon gis ned til en uforhet på 15 % og at det gis stønad også for ikke-okonomiske skader. Selvstendig næringsdri­ vende er ikke omfattet av de obligatoriske reglene, men de kan tegne frivillig trygd. Arbeidsgivere plikter ogsa å tegne ►yrkesskadefor­ sikring for sine arbeidstakere i et forsikringsselskap. 1 NOU 2004:3 er det lagt frem forslag om at denne forsikringsordningen og folketrygdens særytelser ved yrkesskader skal samles i en ny arbeidsskadeforsikring som skal administreres av forsikringsselskapene. ADMINISTRASJON OG FINANSIERING

Sentralt administreres folketrygden av Rikstrygde­ verket, regionalt av fylkestrygdekontorene og lokalt av et trygdekontor i hver kommune. Stønad under arbeidsløshet og yrkesmessig attføring administreres

sentralt av Aelat Arbeidsdirektoratet og lokalt av Aetat. En sentral ankeinstans, Trygderetten, over­ prøver etter klage vedtak truffet av folketrygdens organer. Folketrygden har ikke noe bundet finansierings­ opplegg, og inntektene fastsettes hvert år av Stortin­ get i forbindelse med statsbudsjettet. De viktigste inntektskilder er arbeidsgiveravgift, trygdeavgift fra medlemmer og tilskudd over statsbudsjettet. Folke­ trygdens samlede utgifter utgjør 240,8 milliarder kroner (2005). Dette tilsvarer 14,5 % av BNP og vel 36 % av det samlede statsbudsjett (utgiftssiden). Utgiftene svarer til ca. 52 300 kroner per nordmann eller om lag 106 000 kroner for hver sysselsatt. Folketrygdfondet, statlig fond, opprettet i medhold av lov om folketrygd av 17. juni 1966, som forvalter tidligere opptjent overskudd i folketrygden; inntek­ tene av fondets midler tilfaller statskassen. Fra 1991 har fondet hatt adgang til å være en aktiv investor i aksje- og obligasjonsmarkedet innenfor gitte grenser. Det kan ikke plassere mer enn 20 prosent i børsnoterte aksjer i norske selskaper, og det har ikke anledning til å plassere i utenlandske verdi­ papirer. På grunn av sin størrelse er Folketrygdfon­ det blitt en betydelig aktør i det norske kredittmar­ kedet. Folketrygdkontoret for utenlandssaker, sentralkontor for behandling av trygdesaker til personer bosatt i utlandet eller personer med rettigheter i utlandet. Er kontaktorgan for utenlandske myndigheter i forbin­ delse med EØS-avtalens trygdedel og andre konven­ sjoner. Folkets Dagblad, kin. Renmin Ribao, kinesisk avis, utgin i Beijing, grunnlagt 1948. Hovedorgan for Kinas kommunistiske parti. Opplag i slutten av 1990-årene: ca. 3 mill. Folkets Framtid organ for Kristelig Folkeparti, ut­ kommer to ganger ukentlig. Utkom 1954-57 i Trondheim som en fortsettelse av Dagsavisa, siden 1958 i Oslo. Opplag 2003: ca. 5240. Folkets hus de hus arbeiderbevegelsen har reist for å skaffe organisasjonene møte- og kontorlokaler. Det eldste ble innviet i Bergen i 1901, det neste i Oslo i

286

FOLKETS KÅRNE

'cbBinscgo

SSSSXÆ^s wrnm >i|111 lirH «BfirifinirrwiinnHKi -r-r IIMMI iMiinW-ii -IIIIIM-r-HIIII ’IIIIIIIIIMHH«"« ■

a^__._____

.

Folkets hus. Til venstre: Fra byggingen av Abildsø Folkets Hus ved Oslo, 1923. Arbeidet ble gjort på dugnad av fagorganiserte. - Til høyre: Landsorganisasjonens hovedkvarter, det ruvende Folkets Hus ved Youngstorget i Oslo, oppført 1960 og tegnet av arkitekt Knut Knutsen. Foto fra 1986.

1907. Folkets hus er siden bygd i praktisk talt alle byer og i mange bygder. Noen eies av en enkelt stor fagforening eller av Arbeiderpartiets avdeling, men det vanligste er at en rekke faglige og politiske fore­ ninger eier huset i fellesskap. Siden 1910 har Lands­ organisasjonen støttet byggingen gjennom et eget fond. Folkets hus landsforbund ble stiftet 1947 og har 2005 om lag 260 medlemmer. folkets kårne, folkets valgte, ofte brukt betegnelse på Stortingets medlemmer. Det er mulig at uttrykket kommer fra Wergelands dikt Norges Storting, der det i siste vers tales om «dine [dvs. Norges] kårne». Folkets Tempel (eng. People's Temple), amerikansk nyreligiøs bevegelse, stiftet og ledet av James (Jim) W. Jones (1931-78). Han la vekt på sin helbredelsesevne og sin guddommelige maktposisjon. Sekten emigrerte til Guyana der han etablerte et «sosialis­ tisk mønstersamfunn» med tusen trofaste disipler og med seg selv som Messias. Høsten 1978 foretok kongressmedlemmet Leo 1. Ryan kritiske under­ søkelser på stedet sammen med et TV-team. Han ble drept sammen med flere i sitt folge. Samme natt bad Jim Jones alle sine disipler drikke gift, under en kollektiv seremoni. Noen få rømte unna. I alt 913, inklusive Jones selv, omkom i dette selvmor­ det. folketyskere (ty. Volksdeutsche), betegnelse brukt i Tyskland om personer av tysk avstamning som før 1945 levde utenfor Tyskland (etter grensene 1937) og Østerrike, med fremmed statsborgerskap. Folkeuniversitetet, Studieforbundet Folkeuniversi­ tetet, sammenslutning av alle folkeuniversitetsavdelinger i Norge og studieforbund for 19 (2005) utenforstående medlemsorganisasjoners voksenopplæringsaktiviteter. Det er ca. 120 friundervisnings- eller folkeuniversitetsavdelinger (2005). Folkeuniversitetene i et område, vanligvis et fylke, er sammensluttet i en områdeorganisasjon. Folke­ universitetet har 15 områdekontorer. Landssekretariatet ligger i Oslo. Voksenopplæringsvirksomheten omfatter både kurs med sikte på offentlige eksamener på videregå­ ende skoles nivå og universitets- og høyskolenivå, og studiearbeid ubundet av pensa og eksamener Disse kursene omfatter f.eks. opplæring i språk, forming, gamle håndverksteknikker, yrkesfag og datakurs. Folkeuniversitetsavdelingene samarbeider også med bedrifter eller grupper av ansatte som ønsker bestemte kurs, om opplegg og gjennomfø­ ring.

Siden 1980-årene har mange folkeuniversitetsav­ delinger også latt opp kulturaktiviteter som ligger utenom det egentlige voksenopplæringsfeltet. De har stått bak visefora, utstillinger, debattmøter og studieturer, alene eller i samarbeid med andre. Folkeuniversitetet utgir tidsskriftet Folkeuniversitetet med dokumentasjon og informasjon om voksenopp­ læring i Norge og andre land. Virksomheten finansi­ eres i hovedsak ved kursavgifter fra deltakerne, med noe tilskudd fra stat, fylkeskommuner og kommu­ ner. Historikk. Eldst av folkeuniversitetsavdelingene er Studentersamfundets Fri Undervisning i Oslo, som ble stiftet i 1864 av en gruppe yngre akademikere. De startet denne virksomheten fordi de følte ansvar for dem som ikke var i den samme privilegerte stilling som dem selv. Norsk, engelsk, tysk, regning og bokføring var blant de første undervisningsfag. Det første året var det 228 elever. Det ble senere stiftet friundervisningsavdelinger i Trondheim (1914) og i Bergen (1935). Norske Studenters Friun­ dervisning ble stiftet som et samarbeidsorgan for disse 3 avdelinger i 1948. Det førte til at man fikk statsstøtte til virksomheten slik at lærerne kunne få godtgjøring for sin undervisning. I 1950-årene opprettet Studentersamfundets Fri Undervisning i Oslo studielektorater for lektorer i heltidsstillinger for å ta seg av virksomheten på industristeder ut over landet. Slike stillinger bie opprettet i Grenland, Jørpeland, Mo i Rana, Odda, Sunndalsøra og Årdal. Parallelt med dette ble det stiftet selvstendige friundervisningsavdelinger rundt i landet. Studielektoratene har nå gått inn i disse avdelingene. JSH folkevandringer, utvandring av folkegrupper som søker nytt land. Folkevandringer har spilt en stor rolle i menneskehetens historie fra førhistorisk tid av. Årsaken til disse folkevandringene er dels klima­ tiske, dels sosiale. De forhistoriske mennesker måtte flykte for fremrykningen av isen i istiden på den nordlige halvkule, og da den rykket tilbake under avsmeltingen, fulgte de etter for å kunne leve under de samme livsvilkår. Den gradvise uttørring av Sentral-Asia mener man er den dypeste årsak til folkevandringene fra Asia til Europa. I tillegg til klimaforverring fører ofte befolkningsøkning til folkevandringer. Når folketallet i et område er blitt så høyt at det ut fra det foreliggende redskapsnivå ikke lenger er mulig å skaffe alle underhold, ligger det nær å søke en løsning på problemet ved utvandring. Dermed kan del bli skapt en kjedereaksjon av vand­

ringer. Et folk på jakt etter bedre levevilkår kommer til et fordelaktig område og jager bort den eldre befolkning, som så i sin tur vandrer til nye områder og driver den eldre befolkning der på flukt osv. Krigerske folk driver ofte sine naboer til å vandre ut; f.eks. de store folkevandringer da hunerne presset på germanske stammer og drev dem vestover. Utnyttingen av jernet til våpen i begynnelsen av jern­ alderen førte til svære folkevandringer og omvelt­ ninger som bl.a. ødela den mykenske kultur. Søking etter materielle goder kan også drive folk på vand­ ring; fønikerne søkte f.eks. tinn, germanerne ble lokket av Romerrikets rikdommer, maoriene synes å være kommet til New Zealand for å få tak i nefrittstein. Vandringen kan føre til store endringer i et folks liv, særlig når det blir påvirket av de opprinnelige innbyggerne i det land det rykker inn i. Arierne i India utviklet en høy, egenartet kultur i de nye omgivelsene og under påvirkning av den før-ariske befolkning, en kultur som er vidt forskjellig fra deres opprinnelige. Ofte går et innvandrerfolk opp i den befolkning hvis land det erobrer, når den opprinne­ lige befolkning står høyere kulturelt, slik som tilfellet har vært f.eks. med germanerne i de latinske land. Men man ser også at et utvandrerfolk vil oppretthol­ de sin gamle livsform, at f.eks. nomader søker til strøk hvor de kan bevare sin samfunnsform. Jfr. ► folkeflytning. For nyere folkevandringer, se ► innvandring og ►utvandring. Se også ►flyktninger. De store germanske folkevandringer kalles den bevegelse blant de germanske folk som førte til dannelsen av nye germanske stater på Romerrikets grunn. Se ►germanere. folkevandringsstil, den eldste fase av den germanske dyreornamentikk; tilhører slutten av 400- og 500tallet e.Kr. folkevandringstid, førhistorisk tidsperiode fra ca. 400-500/600 e.Kr. (se ►Norge og ►Sverige, forhisto­ rie). folkevisedans, et fellesnordisk ord for sangdanser, nærmere bestemt kjededanser i ring eller rekke til episke folkeviser fra middelalderen. I tradisjon fin­ nes folkevisedans bare på Færøyene, men på grunn­ lag av kunnskap om folkevisens utbredelse samt spredte skriftlige opplysninger, er det grunn til å anta at den tidligere har vært alminnelig brukt i Norden. Folkevisedans har visse likhetstrekk med de franske lyriske sangdanser fra middelalderen, med greske kordanser fra klassisk tid og med kjededanser fra

287 Sørøst-Europa og Midtøsten i levende folkelig tradi­ sjon. Det finnes imidlertid ingen sikre holdepunkter for en påstand om at disse likheter er uttrykk for en historisk sammenheng. Den færøyske kvad-dansen er ingen egentlig dramatisering av folkevisen, som bygger på stoff fra sagaen eller den nordiske sagnverden. Alle folkevi­ ser danses med de samme steg i den samme 6-delte rytme. Hulda Garborg innførte ► færøydansen i Norge og skapte nye sangdanser på grunnlag av norsk sangtradisjon. Hennes arbeid ble fortsatt av Klara Semb. folkeviser, alle slags viser som har vunnet alminnelig utbredelse og popularitet, dessuten viser av ukjent forfatter. De er ført videre fra generasjon til genera­ sjon og er særmerket ved at de ikke finnes i én form, men i varianter. I snevrere forstand er betegnelsen folkevise blitt brukt om ►ballade. folkevogn, norsk betegnelse for den klassiske Volks­ wagen (ty. Kdfer, 'bille', på norsk også kalt Bobla). Bilen ble lansert 1938 og ble produsert til 2003 i Mexico. En ny «boble» (NewBeetle) ble lansert 1998 - den produseres, slik også den gamle ble, på ► Volkswagens anlegg i Puebla i Mexico. folkevæpning, hele folkets væpning og opplæring i våpenbruk. Den gamle skikk at hver våpenfør mann pliktet å verge landet mot fienden, gikk av bruk ned gjennom tidene. Leiehærer ble det vanlige. I Norge hadde likevel ►legdshæren eller den nasjonale hær størst betydning. Først da statsmakten i Frankrike 1793 kalte nasjonen til våpen mot koalisjonen, ble folkeoppbudet organisert og grunnen lagt til almin­ nelig verneplikt. folkevæpningssamlag, skytterlagssammenslutninger som ble dannet i Norge i tiden 1881-92 på bredt "folkelig grunnlag for å væpne folket og øve det i våpenbruk. Det første var Indtrøndelagens og Namdalens Folkevæpningssamlag, stiftet 1881 på initiativ av amtsskolebestyrer Ole Five i opposisjon til Centralforeningens skytterlag fra 1861. Lignende fore­ ninger ble dannet flere steder, og i feb. 1882 ble et fellesstyre opprettet for alle folkevæpningssamlag, med Ole Five som formann og Wollert Konow som nestformann. Folkevæpningssamlagene ble i sam­ tiden oppfattet som en «stortingshær» som skulle støtte opp om Venstres politikk, en slags «riflering» om Stortinget, som Bjørnson formulerte det høsten 1881 i sin Opsang for de norske Skytterlag. I slutten av 1880-årene ble det gjort flere forsøk på å slå sammen de to konkurrerende skyttersammenslutninger. Da dette ikke lyktes, gjorde Stortinget 1892 vedtak om at de to foreninger fra 1893 skulle slås sammen til Det frivillige norske skyttervæsen. Folke­ væpningssamlagene hadde da ca. 800 skytterlag med 19 400 skyttere. folkland, i norrøn tid den del av Norge som én folkeætt (for eksempel trønderne) bodde i; i Sverige hver av de tre deler som i middelalderen utgjorde Uppland. folklore [no. uttale fålklåre, eng. fouklå:] (eg. 'folkets kunnskap'), betegner 1) den muntlige, folkelige tradisjon, slik vi finner den i folkediktning, skikk og tro, i Norden kalt folkeminne, tysk Volkskunde, og 2) den vitenskap som arbeider med denne tradisjonen, i Norden kalt folkeminneforskning eller folkloristikk. Betegnelsen folklore ble først benyttet av W. .1. Thoms i 1846 til avløsning av det intetsigende popu­ lar antiquities. Folk og Forsvar, norsk organisasjon dannet 195 Ihned formål å styrke kontakten mellom folket og forsvaret og spre saklig opplysning om forsvarssaken. Har ikke individuelt medlemskap, men kan oppta som med­ lemmer større, landsomfattende organisasjoner med faglige, kulturelle, økonomiske og humanitære formål og ungdomsorganisasjoner. Hoyeste myndig­ het er representantskapet som hestar av én repre­ sentant fra hver av de tilsluttede organisasjoner.

FOLLDAL

Organisasjonen drives ved offentlige bevilgninger og kontingenter fra de tilsluttede organisasjoner. 75 medlemsorganisasjoner (2005). Medlemsblad: Folk og Forsvar. Folkpartiet Liberalerna, Fp, svensk liberalt politisk parti, stiftet 1934. Det har sitt utspring i Sveriges første liberale parti, Frisinnade landsforeningen, stiftet 1902. Det ble sprengt 1923, da et mindretall som var motstandere av en programpost om alko­ holforbud, brøt ut og dannet Sveriges liberala parti. Da forbudsspørsmålet igjen mistet sin aktuelle be­ tydning, gikk de to partiene sammen i Folkpartiet. Nåværende navn fra 1990. Folkpartiet Liberalerna og dets forløpere har spilt en sentral rolle i svensk politikk og hadde regjerings­ makten flere ganger før den annen verdenskrig. Særlig under Kar! Staaff (partileder 1905-15) gjorde det en betydelig innsats for demokratiseringen av Sveriges forfatning. Under ledelse av Bertil Ohlin (1944-67) trådte partiet frem som et utpreget sosial­ liberalt parti med et program hvor de sosiale proble­ mer inntar en bred plass, og hvor det private initiativ er knesatt, men under statlig kontroll. 1976-82 var partiet igjen med i regjeringen, 1978-79 med en ren partiregjering under Ola Ullsten. Folkpartiet Libera­ lerna deltok også i den borgerlige firepartiregjeringen 1991-94. Partiets oppslutning har vært svært skiftende. Fra 1982 til 1985 økte partiet sin stemmeandel Ira 5,1 % til 14,3 %. Senere gikk partiet tilbake til 7,2 % i 1994 og 4,7 % i 1998.1 2002 ble stemmetallet tre­ doblet og Folkpartiet Liberalerna ble Sveriges tredje største med 13,3 %. Se også tabell under ►Sverige (historie). - Partiledere etter Ohlin har vært Sven Wedén (1967-69), Gunnar Helén (1969-75), Per Ahlmark (1975-78), Ola Ullsten (1978-83), Bengt Westerberg (1983-95), Maria Leissner (1995-97) og Lars Leijonborg (fra 1997). folkrock, musikkform som kombinerer tradisjonell, folkelig musikk med rockens rytmer og instrumen­ ter. I USA omfatter begrepet først og fremst den mu­ sikkstilen som oppstod omkring midten av 1960årene, da visesangere (som ble kalt folksingers) som Bob Dylan og Simon and Garfunkel begynte å bruke elektriske instrumenter og trommer. Amerikansk folkrock kan på norsk mer treffende kalles viserock, noe som også tjener til å skille den ut fra den britiske folkrocken, som i langt større grad blandet tradisjo­ nell folkemusikk (ballader, jigs og reels) med nyere rytmer og tradisjonelle instrumenter (fele, blikkfløyte, trekkspill o.l.) med elektriske. De første innspil­ lingene av denne typen ble gjort av gruppen Fairport Convention i 1969. Medlemmer av denne gruppen, f.eks. Ashley Hutchings og Richard Thompson, har senere stått sentralt i utviklingen av folkrocken, både som soloartister og medlemmer av andre grup­ per. Den britiske folkrocken var særlig populær i 1970-årene gjennom grupper som Steeleye Span og Lindisfarne, og ble videreført i 1980-årene av bl.a. The Pogues og The Waterboys, med inspirasjon både fra irsk folkemusikk og punkrock. 1 Norge er det den amerikansk-inspirerte viserocken som har gjort seg sterkest gjeldende. Blant de forste til å kombinere norsk folkemusikk og rock i 1970-årene var gruppene Saft og Folque. Denne tradisjonen er de seneste årene blitt før videre av bl.a. gruppen Gåte. Ellers er det mange rockartister som har benyttet seg av elementer fra for eksempel gammaldans, bl.a. Åge Aleksandersen og gruppen D.D.E. Folkungene, svensk stormanns- og kongsætt i mid­ delalderen. I Erikskroniken og i svenske, danske og islandske annaler betegner navnet en stormannsgruppe i Målarlandskapene, særlig i Uppland. Som opphavsmann nevner Erikskroniken en Folke Jarl, trolig han som falt 1210 i kamp med Sverker Karlsson. Folkungene nevnes også som opprørere mot

Birger Jarl 1251 og Magnus Ladulås 1280. De omta­ les ikke i senere kilder fra middelalderen. Det er først Olaus Petri (1493-1552) som bruker navnet om Birger Jarls ætt, men denne uriktige tradisjon har senere fått hevd. Birger Jarl (død 1266) var gift med søster av kong Erik Eriksson. Birger hadde den virkelige makt i hans regjeringstid. Birgers sønn Valdemar ble konge ved Eriks død 1250, og slekten satt med kongemakten til 1363. Slekten regjerte også i Norge 1319-87 (Magnus Eriksson, Håkon 6 Magnusson og Olav) og i Danmark 1375-87 ved Olav 3. Gjennom giftermål på tvers av landegrense­ ne kom Folkungene til å forberede de nordiske unionene i senmiddelalderen. Folkvang, den norrøne gudinnen Frøyas bolig, ifølge edda-diktet ►Grimnesmål. Folkvord, Erling, f. 15. juni 1949 i Levanger, norsk politiker (RV); miljøarbeider. Nestleder i AKP 199097. Medlem av Oslo bystyre 1984-95 og fra 1999. Stortingsrepresentant for Oslo 1993-97, den førsle stortingsrepresentanten fra RV. Utgitt bl.a. Rapport fra rottereiret. Korrupsjon i Norge 1990 (1990) og Rodt (1998). foll (jfr. -fold), avlingsutbytte; brukt til å oppgi avlin­ gen som et visst mangfold av såmengden; f.eks. 10 foll når 10 kg såkorn gir 100 kg avling. folle godt, være follrik, gi stor avling. Folla (av norrønt Fold, betyr kanskje 'den brede'), navn på flere elver. 1 Folda, elv på nordsiden av Beitstadfjorden, Verran kommune, Nord-Trøndelag, kommer fra Selavatnet (260 moh., 4,9 km2), renner i nordøstlig retning til Follavatnet (183,5-174 moh., 1,5 km2), mottar her tilløpet fra Holden (302-292 moh., 12,5 km2) og renner herfra til sjøen i sørlig retning, gjennom Follafoss tettsted. Follafoss kraftstasjon (25 MW) utnytter fallet fra Follavatnet til sjøen, eies av NordTrøndelag Elektrisitetsverk. Brattingfoss kraftstasjon (11 MW), som utnytter fallhøyden på 118 m mel­ lom Holden og Follavatnet, er Norges første pumpekraftstasjøn (1955). 2 Sideelv til Surna i Sør-Trøndelag og Møre og Romsdal, kommer fra fjellområdet i Trollheimen. Med et nedbørfelt på 350 km2 og overføring av sidevassdragene Rinna, Bulu og Vindøla på til sammen 230 km2 er det i Folla demt opp to kunstige sjøer: Føllsjø og den ovenforliggende Gråsjø. Troll­ heim kraftstasjon (1968) nytter fallhøyden 400 m mellom Follsjø og Surna (130 MW). Den øverstliggende Gråsjø kraftstasjon (1 5 MW) utnytter en fallhøyde på 55 m. Samlet midlere årsproduksjon i de to stasjonene er 920 GWh. 3 Elv i Folldal og Alvdal kommuner, Hedmark, sideelv til Glomma, kommer fra Dovrefjell, renner i østlig retning gjennom Folldalen og faller ut i Glom­ ma ved Alvdal. I sitt øverste løp, ovenfor Fokstua hotell, kalles den Foksa. Fra sørvest mottas Grimsa og fra nordvest Einunna. Nedbørfelt 2318 km2.1 Einunna ligger Einunna kraftstasjon (9 MW), som eies av A/L Nord-Østerdal Kraftlag. Nedre del av Einunna er overfort til Savalen for utnyttelse av fallet 231 m ned til Glomma i Savalen kraftstasjon (62 MW), eid av Kraftlaget Opplandskraft. Follafoss, tettsted i Verran kommune, Nord-Trøndelag, pa nordsiden av Beitstadfjorden; 477 innb. (2004). Cellulosefabrikken Sodra Cell Følla er største arbeidsplass. Kraftverk i elven Folla, 25 MW (Folla­ foss). Folldal, kommune i Hedmark fylke, opprettet ved at Folldal sogn ble skilt ut fra Alvdal i 1914. Folldal er en fjellbygd som omfatter den øvre delen av Follda­ len med sidedaler nordvest i fylket, vest før Alvdal og Tynset. 1 nordvest grenser kommunen til SørTrøndelag (Oppdal), i sørvest til Oppland (Dovre og Sei). Denne grensen går gjennom den nordøstlige delen av Rondane, og har vært omtvistet; fastlagt siste gang ved kongelig resolusjon i 1978.

288

FOLLDALEN

Folldal 1275 km2 1739 innbyggere (2004) Administrasjonssenter: Folldal

Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

% 2 13 1 84

Sysselsetting (2001): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Bygg/anlegg, kraft- og vannforsyning Varehandel, hotell- og restaurantdrift Transport og kommunikasjon Finans- og forretningsvirksomhet Offentlig og privat tjenesteyting

% 21 14 8 12 4 6 33

Natur. Berggrunnen i den sørvestlige delen (Ron­ dane) er sparagmitt, mens man nord for Grimsdalen har fyllitt og jevnere fjellvidder. Fyllitten er noen ste­ der gjennomtrengt av gabbro og granitt, som i nord danner topper som Hoggia (1641 moh.). I dalsidene har man mektige sandavsetninger (f.eks. Grimsmoen) avsatt på bunnen av en bredemt sjø. I Rondane, på grensen til Dovre, ligger kommunens høyeste topp, Rondslottet (2178 moh.), som også er fylkets høyeste fjell. Ytterligere syv topper i Rondane innen kommunen er høyere enn 2000 m. Bosetning. Folldal ble bosatt i første halvdel av 1600-tallet, men først da gruvedriften begynte i 1748, ble det bebyggelse av betydning. Hoveddalen har den vesentligste bosetningen i dag, og i tettstedet og administrasjonssenteret Folldal bor 33 % av kommunens befolkning (558 innb. 2004). Den øvrige bosetningen er til dels svært spredt, og har sitt grunnlag i jordbruket. Folketallet i Folldal har vært i tilbakegang siden 1970-årene. Næringsliv. ►Folldal Verk var den klan viktigste arbeidsplassen i Folldal, frem til 1993 da den ble nedlagt; i perioden 1970-93 skjedde gruvedriften på Hjerkinn i nabokommunen Dovre. Driftsbygningene fra gruvedriften er delvis flyttet fra Hjerkinn til Folldal. Disse benyttes for ny industrivirksomhet med bl.a. Folldal Gjenvinning AS (gjenvinning av landbruksplast). I Folldal sentrum ligger en avdeling av Østlandsmeieriet. Jordbruksarealet er vesentlig eng og beite, og hovedinntekten kommer fra hus­ dyrhold. Rike fjellbeiter og gode seterbilveier gjør al

Folldal. Krokhaug i Folldalen. Rondane i bakgrunnen.

seterbruket fortsatt er av betydning. Primærnærin­ gene sysselsetter i alt 21 % av kommunens yrkestakere (2001). Turistnæringen betyr etter hvert atskil­ lig, med turiststasjoner, gjestgiverier o.l. som ut­ gangspunkt for fjellturer i Rondane og Dovrefjell. Samferdsel. Rv. 29 går gjennom hoveddalen fra Alvdal til Hjerkinn. Fra administrasjonssenteret Folldal og sørover gjennom Nord-Atnedal går Rv. 27 til Atna, om sommeren med forbindelse over Venabygdfjellet fra Enden til Ringebu. Offentlige institusjoner. Folldal er eget prestegjeld i Nord-Østerdal prosti i Hamar bispedømme, tilhører Alvdal og Folldal lensmannsdistrikt i Hedmark politidistrikt og hører under Nord-Østerdal tingrett. Historikk og kultur. Folldal Bygdetun ved Streitlien, et friluftsmuseum med dekorerte bygninger fra Folldal og Dovre, samlet av Tore Segelcke og Anton Raabe. Folldal Gruver, bergverksmuseum om Folldal Verks gamle virksomhet fra 1748 med gjenstander og utstyr. Folldal kirke, langkirke i tre, bygd 1882 i nygotisk stil. Kommunevåpenet (godkjent 1988) har en skrått fremvoksende gull hakke mot en rød bakgrunn; symboliserer jordbruk og gruvedrift. Navnet kommer av norrønt fold, 'slette, stille elv eller vannflate'. GTh/Litt.: Streitlien, I.A.: Bygdebok for Folldal, 1974-98, 4 b. (b. 4: Folldal verks historie, red. av B. Bækkelund og S.J. Kalvatn); Støen, V.: Utvandrerhistorie for Folldal: håpet om ei bedre framtid, [2002?]; Sæter, I.: Foldalen, 1920 Folldalen, ca. 70 km langt sidedalføre til Østerdalen, Alvdal og Folldal kommuner, Hedmark og Dovre kommune, Oppland. Gjennom dalen renner elven Folla. Fra Alvdal stasjon på Rørosbanen går Rv. 29 gjennom Folldalen til E 6 ved Hjerkinn stasjon på Dovrebanen. Navnet er sammensatt med elvenavnet Folla. Folldal Verk A/S, gammelt bergverkselskap med røtter i Folldal, Hedmark. Foruten en rekke gruver i traktene rundt Folldal har selskapet også hatt stor

drift i Tverrfjellet gruve på Hjerkinn i Dovre kom­ mune (1964—93) og i Repparfjord, 45 km fra Ham­ merfest (1972-78). Produktene fra gruvene har vært konsentrater av kobberkis, sinkblende og svovelkis. I tillegg har bedriften produsert industrimineraler; anortositt fra Hellevik ved Egersund (1964-84). Historikk. 1745 ble det funnet malm i Folldal, hvor produksjonen startet 1748 og med kortere og lengre avbrudd gikk frem til 1878. Det vesentlige av mal­ men i denne perioden kom fra Hovedgruva. Den gang var det bare kobberet i malmen som ble ut­ nyttet; hytter for kobbersmelting ble anlagt i Folldal så vel som i nabobygda Alvdal. Produksjonen av garkobber ble imidlertid aldri særlig stor, fra 20-30 til maksimum 100 tonn per år. Periodevis gikk verket med underskudd og 1878 måtte driften innstilles. Den tekniske utviklingen førte til at også svovel, sink, jern, gull og sølv etler hvert kunne nyttiggjø­ res, og driften ble gjenopptatt 1903. Driften var nå mer stabil og gikk, med bare kortere avbrudd, frem til 1969, da den siste av Folldalsgruvene ble nedlagt. I perioden 1748-1969 ble det i alt drevet fem gruver i Folldal: Hovedgruva, Nordre Gruve, Søndre Gruve, Nygruva og delvis oppfaring av Grimsdals Gruve. Samlet ble det produsert ca. 4,5 mill, tonn kismalm. Verket startet 1964 også stordriften i Tverrfjellet gruve på Hjerkinn. Denne ble innstilt 1993 som den siste av verkets gruver. Eierforhold. Eierforholdene har vekslet gjennom tidene, og verket var på utenlandske hender i perio­ den 1903-38. Aktieselskapet Borregaard var med­ eier fra 1945 og hadde samtlige aksjer 1959-86.1 en kort periode 1986-87 var eierskapet delt mellom Orkla og Borregaard. Etter en serie oppkjøp og fusjoner ble verket overtatt, gjennom Norsulfid A/S, av det finske gruvekonsernet Outokumpu og fikk 1992 betegnelsen Norsulfid A/S, avd. Folldal Verk. Litt.: Bækkelund, B. & S.J. Kalvatn, red.: Folldal verks historie ca 1745-1993, 1998 (Bygdebøk for Foll­ dal, b. 4)

FOMARÅTE

289 Folie Blanche [foi blåf] (fr.), hvitvinsdrue kjent for sin nøytrale stil, ofte benyttet i Frankrike til kon­ jakk- og brandy-produksjon, kjent som Gros Plant i Loire og Picpoul i Languedoc-Roussillon. Follebu, tettsted i Gausdal kommune, Oppland; 912 innb. (2004), ca. 18 km nordvest for Lillehammer. Ved Follebu ligger Aulestad, Bjørnstjerne Bjørnsons hjem. Rv. 255 (Lillehammer-Vinstra) går gjennom tettstedet. Navnet er opprinnelig bygdenavn, første ledd et tapt elvenavn Fold,'slette, flate'. Follebu kirke, kirke i Gausdal kommune, Oppland, ved Follebu. Middelaldersk steinkirke, trolig bygd ca. 1260-1300. Kirken er første gang nevnt 1305. Til inventaret hører bl.a. en middelaldersk døpefont av kleberstein, altertavle fra 1743 med et middelaldersk krusifiks og prekestol fra ca. f 770 skåret av Østen Kjøm. Follese, Follesøy, tettbebyggelse i Askøy kommune, Hordaland, på vestsiden av Askøy, vest for Bergen. Follese er en del av Askøy tettsted som omfatter hele den sammenhengende bebyggelsen på Askøy med 16 876 innb. (2004). Møbel-, næringsmiddel- og plastvareindustri. Friluftsområde. Navnet er av uviss opprinnelse; første ledd kan kanskje være fold, 'åpen slette', brukt om Hjeltefjorden; siste ledd kan være 'eid'. Follett. Ken [fålat], f. 1949, britisk forfatter. Han er kjent for en rekke spenningsromaner som er blitt internasjonale suksesser, bl.a. The Eye of the Needle (1978), TheManfrom St. Petersburg (1982), Lie Down with Lions (1986), The Pillars of the Earth (1990), A Place Called Freedom (1995), The Hammer ofEden (1998), CodetoZero (2000), Hornet Flight (2002) og Whiteout(2004). De fleste av bøkene hans er oversatt lil norsk, og flere er filmatisert. follikkel (av lat. 'liten lærsekk') (anat.), liten blæreeller sekkformet dannelse, f.eks. lymfefollikkel: ansamling av celler i en lymfeknute; eggfollikkel: væskefylt blære med en eggcelle; hårfollikkel: skjede omkring et hår, under landoverflaten. follikkelstimulerende hormon, hormon som dannes i hypofyseforlappen og som er nødvendig for vekst og utvikling av den >Graafske follikkel og derigjennom for frigjøringen av egget og for produksjonen av ► østrogene hormoner. Follikkelstimulerende hor­ mon fremstillet av hypofyse hos mennesket brukes med godt resultat ved visse former av infertilitet hos kvinner. Hormonmengden må her doseres meget nøyaktig idet overdosering kan gi vekst av flere Graafske follikler på én gang og derved anledning til svangerskap med flere fostre. Hos hannen er follik­ kelstimulerende hormon nødvendig for utvikling av sædceller. follikulitt, betennelse i en hårsekk (hårfollikel). Sees som en rød hevelse, gjerne med en liten verkeblemme med hårsekkåpningen i senter. Det er flere årsa­ ker til follikulitter: bakterieinfeksjon, spesielt med gule stafylokokker, soppinfeksjøn og kjemisk irrita­ sjon, f.eks. tjære på lårene hos asfaltarbeidere. Ved stafylokokkinfeksjoner kan follikulitten utvikle seg til større pussfylte byller, se ►furunkel. Behandlin­ gen retter seg møt årsaken: bakterie- eller soppdrepende midler, eventuelt fjerning av hudirriterende forbindelser. follis (av lat. 'sekk'), senromersk og bysantinsk skillemynt av kobber eller bronse. Follo, den sørligste av de tre naturlige, geografiske regionene i Akershus fylke, på østsiden av Oslofjor­ den mellom Oslo og Østfold. Avgrensningen mot ost er ikke entydig definert. Historisk sett har Enebakk vært en del av Romerike, men blir nå i de fleste sammenhenger regnet til Follo. Derved avgrenses Follo av Øyeren i øst. Administrativt utgjør Follo to tingrettsdistrikter. Ytre Follo (Nesodden, Frogn, Ås og Vestby) og Indre Follo (Oppegård, Ski, Enebakk), ett politidistrikt søm også omfatter de tilstøtende

kommunene i Østfold, og ett prosti som svarer til de to tingrettsdistriktene. Prostiet har et flateinnhold på 819 km2 og et folketall på 115 448 (2004). Follo har gjennom flere år hatt sterk befolkningsvekst, 19942004 1,3 % gjennomsnittlig per år. Det meste av Follo er jevnt småknauset grunnfjellslandskap som skråner bratt ned mot Oslofjorden. Høyeste partier i nordøst (Vardåsen i Enebakk 374 moh.) hvor en finner store skogstrekninger som danner de søndre deler av Oslo Østmark. Lenger sor og langs Øyeren større sammenhengende arealer med løsavsetninger og flatere landskap, men stedvis med utglidninger og leirbakker. Særlig i områdene sør for morenen gjennom Frogn-Ås-Ski, avsatt i slutten av siste istid ved en stans i isens tilbaketrek­ ning, er det betydelige løsavsetninger og god dyr­ kingsjord. Etter oppkomsten og stagnasjonen av småbyene langs kysten (Son, Drøbak, Hølen, Hvitsten) er bosetningen i nyere tid i særlig grad blitt konsentrert til områdene nær jernbanen, som en sammenheng­ ende bebyggelse fra Oslo gjennom Oppegård sørover til Langhus i Ski og som enkeltstående tettsteder lenger sør (Ski, Ås og Vestby langs jernbanen). Ellers nye boligområder i områder med gode veiforbindel­ ser til Oslo. I en noe spesiell kommunikasjonsmessig stilling står Nesodden med båtforbindelse til Oslo. Om navnet, se ►fold. Follsjå, Follsjø, innsjø i Gransherad, Notodden kom­ mune, Telemark; 12,8 km2, 223 moh. Sjøen har gjennom Folldøla avløp til Tinnelva, Øst-Telemarksvassdraget. Navnet er oppr. antagelig Fold, 'den brede'; sjå er et senere tillegg, av sær, 'sjø'. Follum, Lars Olsen, 1822-1905, født i Norderhov, norsk lege. 1856-80 distriktslege i Alta, hvor han ved siden av sin legegjerning og sitt gårdsbruk, som han utvidet ved nydyrking av flere hundre mål, skjøttet en lang rekke offentlige tillitsverv. Han forbedret metoden til fremstilling av medisintran, og ble for dette belønnet med Mention honorable på verdensutstillingen i Paris i 1855.1 1859 foreslo han at havfiskenes liv og vandringer skulle utforskes vitenskapelig, og arbeidet for opprettelse av fiskeriinspektørstillinger og tiltak til bedre behandling av den oppfiskede fisk. Litt.: NBL 2. utg. Follum Fabrikker, treforedlingsbedrift i Ringerike kommune, ved Nedre Hofsfoss i Ådalselva nord for Hønefoss. Grunnlagt 1873 som Follum Træsliberi; tilhører fra 1989 ► Norske Skogindustrier. Hoved­ produktet er avispapir, årskapasitet 400 000 tonn. 550 ansatte (2004). Follumfoss, Nedre Hofsfoss, foss i Ådalselv, like nord for Hønefoss, Ringerike kommune, Buskerud; 14 m høy. Er utbygd sammen med Hofsfoss (27 MW, samlet fall 27 m). Eies av Follum Fabrikker. Folmoe, Trine, f. 7. april 1964, norsk maler, en av de fremste av de såkalte Nerdrum-elevene. Hun gikk på Oslo tegne- og maleskole 1980-82, var elev hos Odd Nerdrum 1983-85, og gikk på Statens kunstakademi 1985-89. Hun arbeider i et klassisk-figurativt form­ språk, der mennesket står sentralt. Fremstillingen knytter an til malere som Tizian, Rubens og Rembrandt. Hun maler sterke, aktive kvinnefigurer, elskende kvinner, gravide kvinner og kvinner som mødre. Erotikk og sanselighet har en sentral plass i hennes kunst. Hun har også vært opptatt av temaet engler. 1 mange av sine bilder har hun brukt seg selv som modell. Hun har hovedsakelig arbeidet med oljemalerier, men også andre teknikker som litogra­ fier og kulltegninger. Folque. norsk rockgruppe dannet 1972 av bl.a. Mor­ ten Bing; vakte oppmerksomhet ved sin kombina­ sjon av tradisjonell folkemusikk og rock, både hva angikk instrumenter og repertoar. Gruppen ble oppløst i 1984 etter å ha utgitt en rekke album, bl.a. Folque (1974) og Sort Messe (1983).

Folsomkulturen [fålsam-j, betegnelse på en gruppe steinaldersamfunn som antas å stamme fra en av de tidligst innvandrede folkegrupper på det amerikan­ ske kontinent. Den er særlig kjent fra den sørvestlige delen av USA, hvor også det første funnet ble gjort, nær Følsom i New Mexico; senere er den blitt kon­ statert over store deler av Nord-Amerika øst for Rocky Mountains. Ved siden av vanlige flekkeredskaper av stein og flint, som skrapere, bor og kniver, samt enkle benredskaper, består funnene særlig av tosidig tilhugde pile-eller spydspisser (Folsompoints). Folsomkulturen skriver seg fra postglasial tid, og jakten har for en stor del vært basert på bison, moskusdyr, mammut og flere nå utdødde dyrearter. Folsomkulturen dateres til 9000-8000 år f.Kr. Folstad, Astrid, f. 31. mai 1932 i Oslo, norsk skue­ spiller; gift med K. Risan. Debuterte 1955 på Det Norske Teatret, hvor hun straks gjorde inntrykk som Josie i Heimkomen helt, og var ansatt der til 1959, deretter på Nationaltheatret. Her har hun spilt en rekke betydelige roller i norsk dramatikk, bl.a. tittelrollen i Ann Magritt, fru Bernick i Samfundetsstøtter, fru Borkman i John Gabriel Borkman, fru Linde i Et dukkehjem, Rebekka West i Rosmersholm og HerlofsMarte i Anne Pedersdotter, i utenlandsk dramatikk Elektra, fru Peachum i Tolvskillingsoperaen og kanskje fremfor alt det ytterst krevende solonummer som Winnie i Deilige dager av Beckett. Hun viser kraftfullt realistisk spill i tragedien, og i komedien et robust, ofte meget ironisk talent. Fra 2000 har hun særlig arbeidet med egne opplesninger, ofte tekster av Karen Blixen. Folstad har også vært en sentral støttespiller i filmer som Kjære Maren (1976), Vårnatt (1976) og Laila Mikkelsens Oss (1976). Litt.: NBL 2. utg. folsyre (av lat. 'blad'), folinsyre, bladsyre, pteroylglutaminsyre, et av vitaminene i B-komplekset. Det virker, etter opptak av fire hydrogenatomer, som koenzym for overføring av ett-karbongrupper. Se for øvrig ►folat. Fomalhaut (av arab. fam-al-hut, 'fiskens munn'), a Piscis Austrini, lyssterkeste stjerne i Den sørlige fisk. Farge hvit, størrelsesklasse 1,2. fomaråte (også kalt phoma-råte), sykdom på potet. Den er forårsaket av to varieteter av soppen Plwrna exigua: P. exigua var. exigua, som er en svak parasitt som gjør lite skade, og P. exigua var. foveata, som er den viktigste årsaken til fomaråte. Foruten potet kan flere ville plantearter infiseres. Sykdommen viser seg først etter en tids lagring av knollene som forholdsvis små, mørkfargete, innsunkne flekker i skallet, ofte kalt «tommelfingeravtrykk». Etter hvert kan flekkene få et mønster med parallelle rynker, og de kan flyte sammen til store områder. Potetvevet under flekkene blir brunt og tørt, og i begynnelsen er denne råten begrenset til de ytre lag av knollen. Gradvis blir den dyptgående, og kan få hulrom hvor soppens hvite mycel er synlig. Mot friskt vev er det en smal, mørk sone. Etter lengre tids lagring av knollene kan råten bli meget omfattende og fore til store økonomiske tap. Knol­ lene smittes av soppens sporer før og under opptak. Soppen vokser først inn gjennom skallet når det blir støt- eller sårskader under opptak, sortering og annen mekanisk håndtering av knollene. Etter noen ukers lagring ved lav temperatur blir raten synlig. Den viktigste spredning av sykdommen skjer ved infiserte settepoteter, men smitte kan også skje ved at soppen overlever i jord og planterester. Fra en infisert morknoll kan soppen vokse over på stengler, blad og andre deler av planten, uten å gjøre synlig skade. Mot slutten av vekstsesongen utvikles sop­ pens sporehus (pyknider) på visnende plantedeler, og derfra spres sporene med regn til de nye knolle­ ne. Ved knusing av potetriset før opptak kan sporespredningen bli omfattende. Sykdommen gjør mest skade i et fuktig og kjølig klima.

290

FOMES

Henry Fonda som den brutale revolvermannen i Sergio Leones western Ondt blod i Vesten (1969).

Det er store forskjeller mellom de ulike potetsorters mottagelighet forfomaråte. Sorter som «Beate» og «Rutt» er meget mottagelige, mens «Troll», «Mandel», «Kerrs Pink» og «Pimpernell» er sterke. Sykdommen kan bekjempes ved sortsvalg, tidlig opptak i varmt og tørt vær, og skånsom behandling av knollene under opptak og sortering. Etter opptak er for-lagring i kortere tid ved 10-15 °C gunstig for sårheling og opptørking. Ved håndtering ved lav temperatur (1-5 °C) er knollene lite motstandsdyk­ tige mot slag- og trykkskader, og risikoen for fomaangrep kan være betydelig. Fomes, stilksporesoppslekt, tilhører poresoppene. Omfatter sopper som er årsak til råte i trær. Vanlig forekommende i Norge er Fomes fomentarius, ► knuskkjuke. Fomitopsis, stilksporesoppslekt, tilhører poresoppe­ ne. Omfatter sopper som er årsak til råte i trær. Vanlig forekommende i Norge er Fomitopsis pinicola, ► rødrandkjuke. fon-, -fon (av gr. 'stemme'), i sammensetninger: som har med stemme eller lyd å gjøre. fon (av gr. 'lyd, stemme'), enhet for den subjektive oppfatningen av lydens styrke. Ved frekvensen 1000 Hz er fonskalaen identisk med desibelskalaen. En tone med en annen frekvens har intensiteten n fon når et normalt øre oppfatter tonen akkurat like sterkt som en 1000 Hz tone med n desibel styrke. Den normale høreterskelen er for alle frekvenser 0 desibel og også 0 fon. fon [få], folkegruppe i Benin; landets største, utgjør hovedmassen av befolkningen i den sørlige delen av landet og teller omkring 2,5 mill, mennesker (2004). De taler et språk som står ewe-språket nær. Jordbruk er tradisjonell hovednæringsvei. Slektskapssystemet er patrilineært, og den tradisjonelle religionen om­ fatter dyrking av forfedre og naturguddommer. På 1700- og 1800-tallet var fon organisert i det mektige kongedømmet ►Dahomey, med Abomey som ho­ vedstad. Fonahn, Adolf Mauritz, 1873-1940, norsk lege, medisinhistoriker, orientalist og etnograf. Fonahn var utdannet medisiner fra Universitetet i Kristiania

1899. Senere studerte han flere språk (ca. 30), bl.a. kinesisk, og ble dr.philos. i 1919 på en avhandling om en mulig sammenheng mellom sumerisk og tibetansk språk. Han oversatte Leonardo da Vincis speilvendte skrift og oppdaget og tolket flere sjeldne arabiske medisinhistoriske skrifter. Han var også en betydelig orientalist og arbeidet bl.a. med den tibe­ tanske buddhistiske kanon, Tandjur. Litt.: NBL 2. utg. fonasjon (av fon-), uttale, lyddannelse (betinget av legemlige organer). fonastenj (av fon- og -steni), stemmesvikt, stemmetretthet, skyldes oftest overdreven, uhensiktsmessig eller feilaktig bruk av taleorganenes muskler. Fore­ kommer særlig hos mennesker som belaster stem­ men meget: sangere, skuespillere, lærere, prester, politikere. foncé |fåse] (fr.), mørk (om farge), fond [fånn] (av fr.) 1 Fast, urørlig kapital, som skal sikre et foretak eller hvis renter skal benyttes til bestemte formål (f.eks. kapital utskilt som egen stiftelse). 2 Del av en fysisk eller juridisk persons (f.eks. et aksjeselskaps) rene formue (egenkapital) som dan­ nes ved oppsparing, reserver. Lovbefalte (tvungne) fonds i aksjeselskaper er reservefond og skattefond; frivillige fonds er f.eks. amortisasjonsfond, byggefond, utbyttereguleringsfond, disposisjonsfond o.l. Se også ►grunnfond. fond, en ekstra sterk kraft som vi far ved å koke kjøtt, fisk eller grønnsaker i kraft istedenfor vann, fond [fånd] (av fr., eg. 'bunn, grunn'), bakgrunn, den del som ligger lengst borte (av landskap, værel­ se, scene, teatersalong). Fonda, Bridget [fånda], f. 1964, amerikansk filmskuespiller, datter av Peter Fonda. Hun debuterte i Liebestod-avsnhUA i den mislykkede Aria (1988), ble lagt merke til som callgirl i Scandal (1989) og hadde en birolle i Francis Ford Coppolas The Godfather, Part III (1990). Fonda har siden spilt hovedroller og karakterbiroller i filmer som Single White Female (Enslig ung kvinne søker, 1992), Singles (1993), Jackie Brown (1997) og Kiss of the Dragon (2001). Fonda, Henry [fåndø], 1905-82, amerikansk skue­ spiller, far til Jane Fonda og Peter Fonda, farfar til Bridget Fonda. Kom til scenen fra studentteatre og ble engasjert på Theatre Guild i New York. Debuterte på film 1935, ble hurtig en av amerikansk films ledende skuespillere med virkefelt både i drama, komedie og sjangerfilmer. Betydelig innsats for John Ford, bl.a. i YoungMr. Lincoln (1939; tittelrollen), The GrapesofWrath (Vredens druer, 1940; som Tom Joad), My Darling Clementine (1946; som Wyatt Earp) og Fort Apache (1948). Fint komediespill i The Lady Eve (Kvinnen Eva, 1941), og varierte karakterroller i som The Oxbow Incident (Dommer Lynsj, 1943), War andPeace (Krig og fred, 1956; som Pierre), Twelve Angry Men (Tolv edsvorne menn, 1957) og Once Upon a Time in the West (Ondt blod i Vesten, 1969). Han fikk Oscar-prisen for sin siste filmrolle, i On Golden Pond (Sensommer, 1981). Selvbiografi MyLife (1981). Fonda, Jane (Seymour) [fånda], f. 1937, amerikansk filmskuespiller, datter av Henry Fonda. Fonda filmdebuterte med hovedrollen i Joshua Logans Tall Story (1960), og vant en betydelig popularitet gjen­ nom filmer som Cat Ballou (1965), They Shoot Horses, Don't They? (De skyter jo hester, ikke sant?, 1969) og Klute (1971; Oscar-pris). Etter å ha arbeidet som politisk aktivist og vist sin motstand mot USAs krig i Vietnam, spilte hun Nora i Joseph Loseys A DolTs House (Et dukkehjem, 1974) og hadde roller i blant andre Julia (1977), Corning Home (Hjemkomsten, 1978; Oscar-pris), The China Syndrome (Kinasyndromet, 1980) og On Golden Pond (Sensommer, 1981). Hun var en av de forste som gjorde storsuksess med salg av treningsvideoer. Fonda var gift med filmre­

gissøren Roger Vadim 1965-73, den politiske aktivis­ ten Tom Hayden 1973-90 og mediemogulen Ted Turner 1991-2001. Fonda, Peter [fånda], f. 1939, amerikansk skuespil­ ler, sønn av Henry Fonda og bror av Jane Fonda. Fonda filmdebuterte i 1963, og spilte i ungdomsfilmer som The Wild Angels (Ville engler, 1968). Rollen i Easy Rider (1969), hvor han også var produsent og medforfatter, har gitt ham kultstatus. Han oppnådde en kinosuksess med forfølgelsesfilmen Dirty Mary, Crazy Larry (1974), men karrieren har siden vært ujevn. Et sjeldent høydepunkt er hovedrollen i det realistiske kriminaldramaet Ulee'sGold (1997). fondaco (it., fra arab.fonduk, 'hvelving, butikk'), i Venezia betegnelse for fremmede kjøpmenns lager­ hus. Renessansebygningen Fondaco dei Tedeschi ved Rialto (1505), oppført av mester Hieronymus og Scarpagnino, er f.eks. tysk. Den var utvendig smyk­ ket med fresker av Giorgione og Tizian (1508); nå posthus. Fondaco dei Turchi er et typisk venetiansk middelalderpalass fra 1100-tallet, som 1621 ble innredet til de tyrkiske kjøpmenns tilholdssted, restaurert 1861-69, nå naturhistorisk museum. fondant [fådå] (fr.), konfektmasse som bl.a. består av smeltet sukker. Også brukt om bløt sjokolade (kon­ fekt). Fond du Lac [fån du læk], by i USA, Wisconsin, ved sørenden av Lake Winnebago, 100 km nordvest for Milwaukee; 42 100 innb. (2003). Mangesidig in­ dustri. Universitet (1968). Franske oppdagere besøk­ te stedet i 1670. Fast bosetting fra 1838, fikk bystatus i 1852. Fondet for dansk-norsk samarbeid, et bilateralt fond som har som formål å arbeide for økt forståelse mellom Danmark og Norge på kulturelle og andre områder. Fondet ble opprettet 1946 på dansk initia­ tiv og bestod av penger som var igjen etter ► Danskehjelpen, ca. 16,5 millioner norske kr. I 1947 ble eiendommen Lysebu i utkanten av Oslo skjenket til fondet som en norsk folkegave til minne om den danske brorskapsånd under krigsårene, og kort tid etter kjøpte fondet Schæffergården i Danmark. Lysebu og Schæffergården har senere vært utgangs­ punkt for fondets arbeid, og har vært sentrale plasser for kultur- og vitenskapssamarbeidet mellom Norge og Danmark. Det inngår også i fondets program å åpne de to sentrene for offentligheten med skiftende utstillinger og konserter, og består av pengebeløp innkommet ved salg i Norge av levnetsmidler som den danske stat under krigen 1940—45 stilte til Nor­ ges disposisjon gjennom Den norske damekomité (se ►danskehjelpen). Grunnkapitalen utgjorde 16 573 000 norske kr; halvparten av kapitalen forvaltes av hvert av de to land. Fondets formål er å bidra til økt forståelse og samarbeid mellom Norge og Danmark på kulturelle og andre områder. Formå­ let fremmes i første rekke ved utdeling av stipendier til vitenskapsmenn, kunstnere, forfattere, prester, lærere, håndverkere og arbeidere til opphold på fondets eiendommer Schæffergården i Gentofte ved København (for norske) og Lysebu på Voksenkollen, Oslo (for danske). Fondet utgir studiehefter m.m. Generalsekretær til sin død 1978 var Borghild Hamtnerich. Fondet for forskning og nyskapning, Forskningsfondet, opprettet av Stortinget 1999 for å øke forsk­ ningsinnsatsen i Norge. Fondets formål er å være et supplement som skal tjene forskningsformål som ikke i tilstrekkelig grad blir ivaretatt gjennom de ordinære bevilgningene over statsbudsjettet. Fondet skal sikre en stabil, langsiktig og helhetlig finansier­ ing av forskning og utvikling. Nyskapning kan støt­ tes ved sektorovergripende forskning av betydning for nærings- og samfunnsliv. Fondets avkastning disponeres av Norges forskningsråd innenfor ram­ mer satt av Stortinget og regjeringen. En tredel av midlene skal gå direkte til universiteter og høysko­ ler. Fondskapitalen utgjør 36 milliarder kr (2005).

FONNDALSBREEN

291 Fondet for svensk-norsk samarbeid har ti] formål å virke for samarbeid mellom Norge og Sverige pa det kulturelle og humanitære område, i første rekke ved å fremme gjensidig opplysning om norske og svens­ ke forhold og ved å gi støtte til undervisning, utdan­ nelse og forskning som kan bidra til økt forståelse og vennskap mellom de to folk. Fondet ble opprettet i 1947 ved Stortingets vedtak om å overføre 3 mill, kr til dette fond av de midler som hadde tilflytt den norske organisasjon Nasjonalhjelpen blant annet ved varesendingene fra Svenska Norgehjålpen 1940-45. Det ble samtidig i Sverige opprettet en stiftelse med samme formål, Svensk-Norska Samarbetsfonden, hvis kapital er kommet til på tilsvarende måte. Fondet har et styre på seks medlemmer, opprinne­ lig oppnevnt av Kongen, senere valgt av styret, ett medlem etter forslag fra foreningen Norden og ett etter forslag fra Norsk-Svensk Forening. Valg av nye medlemmer må godkjennes av Sosialdepartementet. Den årlige renteavkastning av det norske og det svenske fond disponeres av en felles nemnd som består av de to fonds styrer. Fond for utøvende kunstnere, fond opprettet ved lov av 14. des. 1956 om avgift på offentlig fremføring av utøvende kunstneres prestasjoner m.m. Fondets midler skal brukes til støtte for utøvende kunstnere som bor og hovedsakelig har sitt virke i Norge, og deres etterlatte; en viss del av fondets inntekter går til plateprodusenter og tilvirkere av lydopptak. Fondsmidlene skaffes til veie ved at det etter lovens § 3 skal betales avgift for visse former for offentlig fremføring av opptak av utøvende kunstneres pres­ tasjoner. Se ► utøvende kunstnere. Fondi, by i Italia, Lazio, 20 km nordvest for Gaeta; 31 000 innb. (2001). Konservesindustri. Har gotisk 'katedral fra 1100-1300-tallet og mange andre gamle byggverk. Het i oldtiden Fundi. fondsaksjer, friaksjer, nyutstedte aksjer som i et aksjeselskap tildeles aksjeeierne uten at selskapet tilføres ny kapital, men på grunnlag av en ►fonds­ emisjon. Fondsaksjer tildeles aksjeeierne i samme forhold som de fra før eier aksjer i selskapet. fondsaktiv, fellesbetegnelse på aksje, obligasjon o.l. Betegnelsen ble innført i forbindelse med etablering av Verdipapirsentralen for å beskrive et «papirløst verdipapir». fondsavdeling, i større banker en særskilt avdeling for omsetning av obligasjoner, aksjer og andre verdi­ papirer og for medvirkning ved obligasjons- og aksjeemisjoner. En banks fondsavdeling er i det vesentlige underlagt samme bestemmelser som selvstendige meglerforretninger. Den må således ledes av en autorisert fondsmegler. fondsavsetning, regnskapsmessig overføring av aksjeselskaps overskudd til fonds. Betinget skattefrie fondsavsetninger skal føres til utgift før disponibelt årsoverskudd fremkommer. Beløp som fremkom­ mer ved oppskrivning av eiendeler, skal overføres til oppskrivningsfond hvis de ikke brukes til oppskriv­ ning av aksjekapitalen. Det er generalforsamlingen som skal bestemme hvor meget av det disponible årsoverskudd som skal avsettes til andre fond enn de nevnte, bl.a. under hensyn til aksjelovens bestem­ melser om avsetning til reservefond. Fondsbu, turisthytte i Jotunheimen, i ► Eidsbugarden i Vang kommune. Oppland, ved enden av riks­ vei 252, 1065 moh. Hytta eies av Den Norske Turist­ forening (DNT) Oslo og Omegn, har 100 sengej og er sesongbetjent (ca. 18. februar - 24. april og 25. juni - 9. oktober). Utenom sesongen kan fast opp­ hold bestilles hos bestyrer. Fondsbu ble oppført i 1932 under navnet «Den glade vandrer», og var da en del av Eidsbugarden Hotell. Åpnet som DNT-hytte i 1993. fondsbørs (eng. stock exchange), ►børs hvor aksjer og obligasjoner omsettes.

fondsemisjon, utvidelse av aksjekapital ved overfø­

ring fra fond til aksjekapital. Fondsemisjon er en rent regnskapsmessig transaksjon som ikke tilfører selskapet ny kapital. Fondsemisjon kan enten gjennomføres ved at det utstedes et antall nye aksjer, såkalte fondsaksjer, eller ved at aksjenes pålydende forhøyes. fondsmegler, forretningsdrivende som opptrer som mellommann ved omsetning av verdipapirer, mot godtgjørelse. For å drive som fondsmegler kreves særskilt bevilling; virksomheten kontrolleres av Kredittilsynet. fondsmeglerforetak, se ►verdipapirforetak. fondssparing, sparing i ►aksjefond, ►obligasjons­ fond, ► pengemarkedsfond o.l. Ved fondssparing overlates innskyternes midler til et forvaltningssel­ skap som investerer i en nærmere angitt type verdi­ papirer. Avkastningen kan ligge høyere enn bank­ sparing, men risikoen er ogsa høyere. Andelen av fondssparing har vært lav i Norge i forhold til en del andre vestlige land, men har økt siden slutten av 1980-årene. Forvaltningsselskapenes virksomhet kontrolleres av Kredittilsynet. fondue jfåndy], eller fondy (fr.), sveitsisk nasjonalrett som vesentlig består av ost smeltet i hvitvin. Spises ved å sette små terninger av loff på en lang gaffel (fonduegaffel) og så dyppe dem i fonduen, som holdes varm over en flamme. Fondue kan også være en rett, der små biter av kjøtt (evt. også fisk eller grønnsaker) dyppes i varm olje (helst ca. 180 °C) eller god kraft. fonem (av fon-), språklyd, det minste lydsegmentet som kan ha betydningsskillende funksjon i et språk eller en dialekt. F.eks. viser skillet som l og r skaper mellom lus og rus, file og fire at l og r er to fonemer i norsk. Fonemenes fonetiske realisering, deres faktis­ ke uttale, kan variere etter omgivelser i ordene, etter uttalevaner osv. Lyder som er litt forskjellige uten at de virker betydningsskillende, kalles varianter eller allofoner av et fonem, f.eks. er både stemt r, som i bære, varm, og ustemt r som vi finner foran ustemte konsonanter, f.eks. i ord som park, varp i flere norske dialekter, allofoner av r. Hvert språk har sitt eget system av fonemer, som danner utgangspunktet for alfabetisk skrift. Fonemisk skrift (fonemisk transkripsjon) bruker bare ett tegn for hvert fonem, som også betegner alle allofonene av dette fonemet. For å markere at dette tegnet står for et fonem, settes det gjerne mellom skråstre­ ker: /r/. Fonemet spiller nå en mindre sentral rolle i fonologisk teori enn tidligere, fordi det ikke lenger regnes som en enkelt, uanalyserbar enhet, men som et sett av distinktive trekk. fonere (av fon-), bruke stemmen til å lage språklyder, fonetikk (av fon-), læren om språklydenes fysiske og fysiologiske egenskaper. Man kan skille mellom artikulatorisk eller organisk fonetikk, akustisk fonetikk og auditiv fonetikk, som fokuserer pa henholdsvis produksjon, overføring og persepsjon av språklyd. I artikulatorisk/organisk fonetikk studerer man hvor­ dan lydene produseres i taleorganene, dvs. hvordan luftstrømmen som skaper lyden, settes i gang (oftest fra lungene), hvordan denne luftstrømmen modifi­ seres, eventuelt avbrytes gjennom talekanalen (strupehodet med stemmebåndene, svelget, munn­ hulen med tunge og lepper, gane og tenner), og hvordan luften slippes ut gjennom munnen eller nesen for å danne den enkelte språklyd. I akustisk fonetikk studeres språklydenes fysiske egenskaper, dvs. hvordan lydbølgene som vi skaper nar vi bruker taleorganene, er sammensatt. I auditiv fonetikk studerer man hvordan disse lydbølgene oppfattes med hørselen. De første fonetikere som vi kjenner til, var indiske grammatikere som levde for omkring 2500 år siden. Først fra 1500-tallet legges det egentlige grunnlaget for den moderne vitenskapen. Fonetikken er en del av lingvistikken eller språkvitenskapen, men har

samtidig krysningspunkter med svært mange andre disipliner: anatomi, fysiologi, aerodynamikk, akus­ tikk og psykologi. Fonetikk har stor betydning som anvendt vitenskap, i språkundervisning, logopedi, og i forbindelse med moderne kommunikasjonstek­ nologi. fonetiker, vitenskapsmann som beskjeftiger seg med fonetikk. fonetisk, lydlig; som har med artikulasjon å gjøre. fonetisk skrift, dss. ►lydskrift. Litt.: Endresen, R.T.: Fonetikk og fonologi: ei elementær innføring, 2. utg., 1991; Ladefoged, R: Elementsof acoustic phonetics, 2nd ed., 1996; Ladefoged, P. & I. Maddieson: The sounds of the world's languages, 1996; Laver, J.: Principles ofphonetics, 1994 Fongafale, liten øy i Tuvalu, del av atollen Funafuti med landets eneste større havn og administrasjons­ senter. Lufthavn. Amerikansk militærbase. Produk­ sjon av kopra. fongoro, gelege, kole, folkegruppe som holder til i et utilgjengelig åslandskap i grenseområdet mellom Tchad og Sudan. Grunnet forekomst av tse-tsefluen er det ikke mulig å holde kveg, og hovednæ­ ring er dyrking av sorghum og en fruktgivende palme. Jakt og sanking er også viktig. Fongoro, som er muslimer, har vært utsatt for mange former for ytre press, og flere er blitt assimilert i de omkringboende fur-folkene eller i lokale byer og sentra. I dag er det kanskje bare noen hundre som snakker fongoro. Fongaard, Bjørn, 1919-80, i Oslo, norsk komponist, gitarist og pedagog. Elev av bl.a. Bjarne Brustad. Gitarvirtuos med tallrike opptredener i radio og fjernsyn. Han utviklet også en spesiell mikrointervallgitar. Lærer i gitarspill ved Musikkonservatoriet i Oslo (fra 1973 Norges musikkhøgskole) 1945-49 og 1956-76. Fongaard var en meget produktiv komponist og skrev bl.a. orkesterverker: Simfonietta (1951), Uran 235 (1961), Orafoni, talekor med orkester (1964), Livet (1971), Universum (1970), Naturen (1971), en rekke elektroniske komposisjoner med utgangs­ punkt i mikrointervallgitar: Galay, Homo Sapiens, Sinfonia microtonalis I-V (1970-71) og kirkeoperaen Skapelse II (1972), en mengde kammermusikk (bl.a. 17 duoer for forskjellige instrumenter), konserter, klaver- og orgelsuiter, solo- og korsanger, 7 symfo­ nier for strykeorkester m.m. Litt.: NBL 2. utg. -foni (av -fon), klang, lyd; eks. symfoni, 'samklang', foniater (av fon-), foniatriker, spesiallege i språk-, tale- og stemmelidelser. fonisk (av fon-), lydende, tonende; som har med lyd eller stemme å gjøre. fonisk lammelse (med.), lammelse av stemmebånde­ ne ved forsøk på a frembringe lyd, tale eller sang, mens bevegeligheten er normal ved hoste og dyp respirasjon. Fon kirke, kirke i Ramnes kommune, Vestfold, nord­ vest i kommunen. Middelaldersk steinkirke, trolig fra 1100-tallet, innviet til St. Mikae). Til kirkens inventar hører altertavle og prekestol fra 1600-tallet. fonn (av norrønt 'det sammenblåste'), fann, samnienblåst snømasse; snøfonn, bre. Fonna Forlag L/L. norsk forlag, grunnlagt i Oslo 1940 av Hans Aarnes. Det har gitt ut nynorske bøker og konversasjonsleksikonet Norsk Allkunnebok (194966, 10 bd. + atlas). Fonndalsbreen. bre i Meløy kommune, Nordland, en utløper av Vestre Svartisen, i den indre del av Holandsfjorden. Breens størrelse varierer sterkt med endringer i klima. Den nederste delen av Fonndalsbreen er avsnørt fra resten, men får næring i form av isras fra de ovenforliggende bremasser. Navnet. Første ledd i navnet er fonn, 'snøbre'.

292

FONO

er sterkt redusert som følge av økt oppslutning om andre konvensjoner, særlig ►TRIPS-avtalen som i art. 14 gir fonogramprodusenten samme vern, og dessuten Romakonvensjonen av 1961, som til dels gir bedre vern, men som USA ikke har tiltrådt. Beskyttelsen kan gjøres avhengig av at alle eksem­ plarer av opptaket er utstyrt med tegnet ©

Fonograf. Edisons fonograf med tinnfolie på sylindrisk valse.

FONO, Foreningen Norske Plateselskaper, organisa­ sjon for norske produsenter av fonogram, herunder også musikkvideogrammer; varetar disse produsenters interesser. Ca. 90 medlemmer (2004). Se også ► International Federation of the Phonographic Industry. fonofobi (av fon- og -fobi). 1. Talefrykt, stamming. 2. Ubehag ved sterk lyd, sees ved skader av det indre øret. fonograf (av fon- og -grafi), grammofonens forløper, funnet opp av amerikaneren Thomas A. Edison 1877.1 Edisons første fonograf ble lyden opptegnet på tinnfolie som var lagt om en sylindrisk valse. Valsen satt på en lang akse med skruegjenger, slik at valsen flyttet seg langsomt i lengderetningen når den ble dreid rundt. Foran valsen satt en lydtrakt, som var avsluttet med en tynn plate med en stift, slik at stiften trykket mot tinnfoliet. Når det ble talt inn mot trakten, kom platen i svingninger og stiften beveget seg da opp og ned og laget fordypninger og forhøyninger som svarte til lydsvingningene etter som valsen flyttet seg. For å gjengi lyden lot man stiften gli på samme måte over furen. Derved ble platen satt i lignende svingninger som før, og disse kunne omsettes til lyd i lydtrakten. Gjengivelsen var dårlig, og det var en stor forbedring, da S. Tainter og A. Bell innførte en voksvalse istedenfor tinnfoliet. Grammofonplatene ble innført av E. Berliner. Andre typer. Prinsippet i fonografen ble anvendt i diktafonen, men er nå erstattet av opptegning på lydbånd (magnetofon). E. Ruhmer brukte en «talen­ de lysbue» til opptegning av lyden i sin fotografofon, fotografon eller fotofonograf. Lyset fra lysbuen virket på en fotografisk film som ble ført forbi, og den vekslende svertingen på filmen svarte til lyd­ svingningene. For å gjengi lyden brukte han en selencelle med telefon (lystelefon). W. Nernst og R. von Lieben oppfant uavhengig av hverandre den elektrolytiske fonografen. Variasjonene i en mikrofonstrøm ble fiksert ved polarisasjon av en platinatråd, som ble ført med konstant hastighet gjennom en elektrolytt, mens den samtidig virket som elek­ trode. Ved avspillingen ble mikrofonen ombyttet med en høretelefon. fonogram (av fon- og -gram) 1 (språkv.) Skrifttegn som betegner en språklyd. Motsatt: ideogram. 2 (fys.) Ethvert opptak av lyd på voks, stopemasse, metall, lydbånd, lydfilm el.l., særlig av språk- eller melodiprøver, bestemt til å innlemmes i et systema­ tisk fonogramarkiv. 3 (jur.) I prinsippet ethvert lydopptak, men i mange sammenhenger bare lydopptak (uten tilknytning til video, film etc.). Fonogramkonvensjonen, Convention for the Protection of Producers of Phonograms against Unauthorized Duplication of their Phonograms, konvensjon som tar sikte på å etablere et internasjonalt vern for plateprødusenter og andre produsenter av lydopptak mot kopiering av deres innspillinger. Undertegnet 29. okt. 1971. Konvensjonens praktiske betydning

og årstallet for første utgivelse, samt rettighetshaverens navn eller varemerke. Dette kreves ikke for beskyttelse i Norge. Konvensjonen berører ikke opphavsmennenes rett til de innspilte verker (se ► Bernkonvensjonen, ►opphavsrett, ►Verdenskon­ vensjonen om opphavsrett) eller de utøvende kunst­ nernes rett til sine prestasjoner (se ►Romakonven­ sjonen, ► utøvende kunstnere). Den er tiltrådt av ca. 70 land (2004), deriblant Norge. I Norge er konvensjonens krav oppfylt gjennom bestemmelsen i åndsverkloven av 12. mai 1961 § 45, som med visse unntak bestemmer at lydopptak ikke må ettergjøres uten produsentens samtykke før det er gått 50 år etter utløpet av det år da innspillin­ gen fant sted. Offentliggjøres opptaket innen denne tid, regnes de 50 årene fra utløpet av det året da opptaket forste gang ble offentliggjort, fonokardiografi (av fon-, kardio- og -grafi), elektrisk registrering av bilyder over hjertet; foregår samtidig med elektrokardiografi, slik at man får demonstrert hvor i hjerterevolten bilyden befinner seg. De enkel­ te klaffefeil og medfødte hjertefeil gir ofte et bestemt fonokardiografisk bilde. fonolitt (av fon- og -itt), tett, finkornet lavabergart som består av alkalifeltspat, nefelin (eller evt. leucitt) og vekslende mengder av mørke mineraler. Den sprekker ofte opp i tynne plater som klinger når man slår på dem, derav navnet. Bergarten er særlig ut­ bredt i områder med ung (tertiær og kvartær) vulka­ nisme. Den tilsvarende dypbergart er foidsyenitt (vanligvis nefelinsyenitt). fonologi (av fon- og -logi), lydlære, læren om språk­ lydenes funksjoner, om hvordan de fonetiske feno­ menene som menneskene kan frembringe gjennom taleorganene, utnyttes i det enkelte språk. Noen språkforskere inkluderer også ►fonetikk, læren om språklydenes fysiske og fysiologiske egenskaper, i definisjonen av fonologi. 1 fonologien studerer man de lydlige mønstrene som finnes i forskjellige språk. Blant annet forsøker man å finne hvilke lydlige segmenter (►fonem) og fenomener som har betydningsskillende funksjon innen det enkelte språk. Videre studerer man hvilke kombinasjoner av lyder som forekommer i forskjel­ lige språk: i norsk forekommer f.eks. konsonantgrupper som kt eller rv aldri først i ord, men bare inni ord (ekte, arve) eller i slutten av ord (makt, slurv). Man studerer også hvordan stavelser er oppbygd: i språk som norsk og engelsk kan stavelser inneholde konsonantgrupper, mens andre språk som f.eks. swahili ikke tillater det. Når swahili låner ord fra engelsk, vil dermed konsonantgrupper bli delt opp, slik at f.eks. club blir kilabu. Man ser også på hvilke

funksjoner ulike trykk- og tonemønstre har i ulike språk. Litt.: Endresen, R.T.: Fonetikk og fonologi: ei elementær innføring, 2. utg., 1991; Goldsmith, J.Å., red.: The handbook ofphonological theory, 1995 fonometri (av fon- og -metri), måling med instru­ ment (såkalt fonometer) av lydstyrke, særlig stemmestyrke. fonon (av fon-), lydkvant, begrep som er dannet analogt til foton eller lyskvant. Energien av et fonon er, som fotonets, hv, hvor h er Plancks konstant og v lydfrekvensen. Mens man i forbindelse med lydoverføring som regel legger vekten på lydens bølgenatur, må man for å forklare de fenomener som forekommer i stoffene bl.a. ved lydabsorbsjon hvor lyd omsettes til varme, dvs. til termisk bevegelse av atomer og elektroner, fremheve dens kvante- eller partikkelnatur. Man innfører da fonon som et nyttig begrep. Det anvendes spesielt i forbindelse med termisk ledning i isolatorer hvor man også taler om fonongass, om kollisjon mellom fononer, om deres fri veilengde osv. Også for å forklare superledning brukes fonon som et nyttig begrep. Fonseca, Golfo de, Fonsecabukta, bukt på vestkysten av Mellom-Amerika, omgitt av Nicaragua, Honduras og El Salvador, 50 km lang og 30 km bred. Fonseca. Branquinho da, 1905-74, portugisisk for­ fatter med tilknytning til den tidlige portugisiske modernismen og den estetiserende Presen HCHO

-k^ HCOOH

Kan fortettes til en væske med kokepunkt -21 °C. Giftig og fremkaller lett allergier. Fremstilles ved katalytisk oksidasjon av metanol eller petroleumsgasser (metan, etan, propan). Formaldehyd under­ går lett forskjellige polymerisasjoner og kondensasjoner, blant annet dannes de krystallinske stoffene trioksymetylen og tetraoksymetylen, som fordamper uspaltet ved oppheting. Videre kan man fa polyoksymetylen (paraformaldehyd) som ved oppheting spaltes til monomert formaldehyd. Anvendelse. Brukes som et meget virksomt desin­ feksjons- og konserveringsmiddel (ikke for nærings­ midler) dels i form av en ca. 40 % vandig løsning (formalin) og dels i form av paraformaldehyd, som overføres i gassform ved bruken. Formaldehyd har stor anvendelse i organisk-kjemisk industri, f.eks. til fremstilling av acetalplast og plast og lim basert på urea-, melamin- og fenolharpikser og i syntetisk industri for øvrig samt i fargerier og garverier. Formaldehyd er et av de relativt få organiske molekyler som er påvist i verdensrommet. Helsevirkninger. Ved eksponering for formaldehyd i luft reagerer de fleste mennesker med irritasjon av øyeslimhinner og slimhinnene i de øvre luftveier. Irritasjonseffekten oker med økende luftkonsentrasjon. Enkelte mennesker utvikler hudallergi, luftveis­ allergi og astmatiske reaksjoner. Mennesker som allerede er formaldehyd-allergikere, får allergiske reaksjoner og eventuelt astma allerede ved meget lave luftkonsentrasjoner eller ved hudkontakt. Det kan heller ikke utelukkes at formaldehyd øker risikoen for kreft i nese-bihulene. formalfag (ped.), metodefag, redskapsfag, instrumentalfag, skolefag som skal hjelpe elevene å tilegne seg kunnskap og orientere seg i samfunnet; til for­ skjell fra kunnskapsfag. Til formalfagene regnes f.eks. språk, matematikk, informasjons- og kommu­ nikasjonsteknologi (IKT). formalia, formalier (av lat.), former eller fremgangs­ måte som er påbudt eller som har sin rot i skikk og bruk; jfr. ►formalitet. formalin, formol, vandig 35-50 % løsning av formal­ dehyd. Inneholder vekslende mengder metanol (opptil 15 %). formalisme (av fr.), det å legge overdreven vekt på det formelle, på detaljene på bekostning av det som

har virkelig betydning. Uttrykket er også brukt polemisk mot sterkt eksperimenterende kunst og representanter for denne. 1 (litt.) Retning i russisk litteraturvitenskap som begynte å gjøre seg gjeldende før den første verdens­ krig, nådde sitt høydepunkt omkring 1920 og ble undertrykt i stalintiden. I utgangspunktet var russisk formalisme nært beslektet med tysk litteraturforskning fra århundre­ skiftet (B. Christiansen, W. Dibelius, O. Schissel, v. Fleischenberg, O. Walzel). Den ville bort fra tidens psykologiske og sosiologiske litteraturforskning, idet dens tilhengere definerte litteraturvitenskapen som en vitenskap om det spesifikt skjønnlitterære eller poetiske, i motsetning til ikke-poetiske eller prosa­ iske diskurser. Kjente navn er Roman Jakobson og Viktor Sjklovskij. De var begge særlig opptatt av estetisk persepsjon og av diktningens kunstgrep og fremmedgjøringsteknikker. De definerte parallellismen gjentakelsen av det samme i ulike kontekster - som det fundamentale grep i diktningen, og i kunsten overhodet. Omkring 1920 begynte formalismen å foregripe strukturalismen, idet Jurij Tynjanov analy­ serte dikt som dynamiske betydningsstrukturer, samtidig med at Vladimir Propp i sin hok Undereven­ tyrets morfologi (1928) gjennom empiriske analyser av enkelte eventyr kom frem til et fast skjema for undereventyrets handlingsforløp og eventyrskikkel­ senes funksjoner i det. Betydningen av formalistenes teorier skyldes ikke minst deres nære samarbeid med futuristene. De forsøkte også å anvende sine teorier på billedkuns­ ten og det nye medium filmen. 2 (filos.) I etikken brukes formalisme om en teori som gjor formen i visse påslått allmenngyldige og nød­ vendige moralske prinsipper til grunnlag for all etikk og moral. Et eksempel er Kants etikk: den er basert på «det kategoriske imperativ», som antas gyldig for «alle fornuftsvesener» i kraft av sin form alene, uansett hvilket formål handlingen søker å realisere eller hvilke konsekvenser den har. Også om det syn at matematikken angår manipuleringer av symboler i henhold til angitte strukturel­ le regler. Dette synet er beslektet med nominalisme, det metafysiske syn som benekter eksistensen av abstrakte objekter. Formalismen oppstod som en reaksjon på platonismen innen matematisk grunnlagsforskning. Formalisme som forskningsprosjekt assosieres gjerne med matematikeren David Hilbert. 3 (arkit.) Generell betegnelse på den arkitektur som overdriver interessen for det formmessige på bekost­ ning av det funksjonelle og tekniske. 4 (husdyrbruk) Utvalg av husdyr etter deres farge, avtegn og andre ytre kjennetegn. Typisk for hus­ dyravlen i siste halvdel av 1800-tallet, da man fikk utviklingen av mange husdyrraser hvor alle dyrene innen rasen skulle se helt like ut. Dette i motsetning til moderne husdyravl, hvor ulik produksjon og ulike produkter skiller rasene, og en rase kan ha variasjon i slike ytre kjennetegn. formalist, person som er tilbøyelig til formalisme. formalistisk, som er preget av, tilbøyelig til, formalis­ me. formaliter (lat.), hva formen angår, etter formen, formelt (motsatt: materialiter, hva innholdet angår), formalitet (av fr.), vedtatt ytre form, regel for frem­ gangsmåte, tom formsak. formalitetsprosedyre (jus), prosedyre om innsigelser som går ut på at en rettssak ikke kan fremmes (f.eks. fordi saken ikke er anlagt ved riktig verneting) eller på at enkelte rettergangsskritt ikke kan foretas. I sivile saker settes slike innsigelser ordinært ut av betraktning dersom de ikke fremsettes så snart det under saksbehandlingen blir anledning til det, og retten ikke av eget tiltak må ta hensyn til den om­ stendighet som innsigelsen grunnes på (tvistemålsloven av 13. aug. 1915 § 91). Spørsmål om å

avvise saken bør som regel avgjøres før man kom­ mer inn på sakens realitet. Også i straffesaker kan forhandlingen foreløpig begrenses til spørsmålet øm avvisning (straffeprosessloven av 22. mai 1981 § 285). ‘ formal logikk, den del av logikken som undersøker argumentasjoners gyldighet med henblikk på den struktur eller ►form argumentasjonen oppviser i kraft av den rent formale (ikke innholdsmessig bestemte) forbindelse mellom de forskjellige ledd i en argumentasjon, f.eks. mellom premisser og kon­ klusjon. Som grunnlegger av den formale logikk reg­ nes gjerne Aristoteles, særlig ved syllogismelæren. Formal logikk har gjennomgått en påfallende sterk utvikling det siste hundreåret, og kan i dag karakte­ riseres som en omfattende grensedisiplin mellom matematikk og filosofi, ofte kalt symbolsk (el. mate­ matisk) logikk eller logistikk. Utenfor den formale logikk faller stort sett slike grener av logikken som induksjonslogikk, sannsynlighetsteori og semantikk. Et hovedverk i den moderne formale logikk er B. Russell og A. N. Whitehead: Principia Mathematica (3 bd„ 1910-13). Forman, Milos [få:man], eg. Jan Tomas Forman, f. 1932, tsjekkisk-amerikansk filmregissør, gjennom­ brudd med filmsatiren En blondines kjærlighet (1966). Fra 1970 bosatt i USA, amerikansk statsborger fra f 975. Formans to store kinosuksesser er One Flew Over the Cuckoo's Nest (Gjøkeredet, 1976; Oscar-pris) og Mozart-filmen Amadeus (1984; Oscar-pris). Han skildrer gjerne uvanlige personligheters vanskelige forhold til omgivelsene, som The People vs. Larry Flynt (1996), om en amerikansk pornobladutgivers liv, og Man on the Moon (1999) med Jim Carrey, som var et portrett av den tidlig døde komikeren Andy Kaufman. formannskap, et folkevalgt organ i styret for kommu­ nene. Formannskapslovene («Lovene om Formandskaber i kjøbstæderne ogpaa landet») av 14. jan. 1837 innførte det kommunale selvstyre og bestemte at det i hver herreds- og bykommune skulle være et formannskap og et representantskap, hvis medlemmer skulle velges av urvelgerne ved særskilt valg. Representantskapet (fra 1921 kommu­ nestyret) skulle ha tre ganger så mange medlemmer som formannskapet. Valgene gjaldt for 4 år og slik at halvparten av medlemmene gikk ut hvert annet år. Etter 1896 har formannskapets medlemmer blitt valgt av og blant kommunestyrets medlemmer, og de utgjør '/4 av kommunestyremedlemmene. De siste skulle fortsatt velges av urvelgerne, men med tre års tjenestetid og valg hvert tredje år. Ved lover av 4. juli 1947 ble valgperioden forlenget til 4 år. Se ► kommunestyre. Formannskapslovene 1837 innførte kommunalt selvstyre også for amtskommunen (fylkeskommu­ nen). Det folkevalgte organ var her amtsformannskapet, et navn som senere gikk over til amtsting og etter 1918 til ►fylkesting. formannskapsregjering betegnelse pa utøvende myndighet som er sammensatt på en måte som avspeiler den folkevalgte forsamlings partipolitiske sammensetning. 1 Sveits er regjeringen, forbundsrådet, slik sammensatt. Fra tid til annen, særlig i fem­ tiårene, har det vært tatt til orde for at det samme burde skje i Norge. 1 nyere tid har imidlertid tenden­ sen vært motsatt, at den parlamentariske modellen fortrenger formannskapsmodellen også på lokalt plan. formannsutdanning, utdanning som arbeidsleder, skjer særlig ved tekniske fagskoler, men også andre skoler gir formanns- og arbeidslederutdanning, f.eks. Norges Byggskole, Lillestrøm, Teknologisk Institutt, Oslo, og noen brevskoler. Søkerne skal normalt ha fagbrev og en del praksis fra vedkom­ mende fag. formant (av lat. 'forme'), bestemte toner og tonegrupper som gir de enkelte talelydene deres karakter

FORMEL 1

I

og klangfarge, spesielt vokalene. Det er formanter som lager forskjellen på a, e, i, o osv., selv om disse vokalene uttales eller synges med samme tonehøy­ de. Noen formanter er faste, de former klangen av f.eks. vokalen a selv om den lyden synges i forskjel­ lig tonehøyde og av forskjellige stemmer. Andre formanter er bevegelige, de er avhengige av grunn­ tonen i stemmen. A, o, å har vesentlig lavfrekvente formanter. E, i, y er rike på høyfrekvente, lyse for­ manter. Betegnelsen formant brukes også i forbin­ delse med klangen fra musikkinstrumenter, formargkål, forkål, en type bladkål som dyrkes til for; toårig, korsblomstret vekst med stor bladmengde og en tykk overjordisk stengel som samler opplagsnæ­ ring. I mildere strøk av landet kan plantene holde seg friske og grønne på åkeren til jul. Formargkål konkurrerer dyrkings- og foringsmessig med rotvekstene og er noe enklere å dyrke og høste enn disse, formasjon (av lat. 'ordning'), forming, tildanning. 1 (mil.) Den form militære avdelinger benytter under marsj (lukekolonne, marsjkolonne m.m.) og strid. Også om de former flåte- og flyenheter opptrer i, samt som betegnelse for organisasjonsmessig sammensetning, f.eks. reserveformasjon. 2 (geol.) Sedimentære lag som danner en særlig enhet i en lagrekke. Formasjonen er kartleggbar og har øvre og undre grense definert ved karakteristis­ ke forandringer i lagenes sammensetning. Se for øvrig ►geologiske formasjoner, ►formasjonstrykk, ► formasjonsvann. formasjonstrykk, det trykk som råder nede i en geologisk struktur. Har strukturen rikelig med kommuniserende sprekker har den normalt trykk, tilsva­ rende det trykket man ville ha hatt på tilsvarende Jravdyp. Finnes det bergartslag som hindrer vertikal kommunikasjon, kan langt høyere trykk oppstå, betinget av vekten av ovenforliggende masser, eller av gasstrykk oppslått ved kjemisk spalting. Unormalt høye formasjonstrykk kan ved petroleumsboring føre til ukontrollert utblåsning hvis hullet ikke er tilstrekkelig sikret og man er uforberedt på den plutselige trykkstigning idet del bores inn i formasjo­ nen. Høyt formasjonstrykk medvirker ellers til høy produktivitet. formasjonsvann, finnes vanligvis under olje og gass i en petroleumsførende reservoarbergart. Vannet vil ofte produseres sammen med oljen og kalles da gjerne produsert vann. Etter hvert som oljereservoaret tømmes, stiger vannet i formasjonen og mengden produsert vann kan ofte bli vesentlig større enn oljemengden. Formasjonsvann fra ulike felt kan ha svært ulik sammensetning. Enkelte steder er det helt ferskt mens det i andre formasjoner kan være betydelig saltere enn sjøvann. format (av lat. 'formet') 1 Størrelse, f.eks. på bok, papirark, bilde. Jfr. ► standardformater. 2 (EDB) Representasjon og ordning av data på et ► datamedium; f.eks er data på en diskett lagret som magnetiske flekker langs konsentriske spor, som igjen er inndelt i sektorer. Lagringstettheten på sporene, antall spor og sektorer er, sammen med en del elektromagnetiske egenskaper, vesentlige deler av diskettens format. Filformat. Også datafiler benytter et bestemt for­ mat, et sett av regler for hvordan selve dataene og opplysninger om disse skal lagres. Dette formatpt vil variere med datasystem, type program og leveran­ dør, og skal en datafil overføres fra én type system til et annet, vil det svært ofte være nødvendig å konver­ tere filen til et annet format. Bruken av elektroniske dokumenter i næringsliv og forvaltning har gjort det viktig å sikre at disse oppbevares i formater som vil vare over tid, at kon­ trollen over formatene ikke ligger hos private selska­ per, og at formatene ikke er knyttet til spesielle

Formel 1. Tyske Michael Schumacher krysser mållinjen i sin Ferrari som vinner av Grand Prix-løpet i Albert Park i Melbourne 2ooi. Schumacher vant 2000-04 fem verdensmesterskap i formel 1 på rad for Ferrari.

applikasjoner. Myndigheter i flere land, blant dem Norge, diskuterer ordninger som kan føre til felles definisjoner og krav til dokumentformater. formatere, gi noe et bestemt format. 1 (EDB) Klargjøre et datamedium for lagring av data elter et bestemt ►format. 2 Gi et tekstbehandlingsdokument form ved å angi marger, topp- og bunntekster, titler på forskjellige nivåer, bruk av spesielle skrifttyper og størrelser på sitater, fotnoter o.a., tekst- og grafikkbokser m.m. Slik formatering skjer ølte etter fastlagte regler lor vedkommende virksomhet, gjerne ved hjelp av forhåndsdefinerte dokumentmaler eller stiler, formbarhet, betegnelse for hvor lett og hvor mye et materiale kan la seg forme plastisk uten at det sprek­ ker eller at andre skader oppstår. formblokk (håndverk), krumblokk, pinneblokk, blokk eller lest, som brukes til å strekke og forme fuktig lær. formblåsing, forming av termoplaster ved oppblåsing mot en form. Se ►blåsing. Formby. George [fåtmbi], 1904-61, britisk skuespiller og visesanger, kjent for sitt brede smil og sitt ukulelespill. Startet som jockey, slo igjennom mot slutten av 1920-årene som varietéartist. Fra midten av 1930-årene gjorde han en rekke humoristiske filmer og var i ti år ledende kinoattraksjon i hjemlandet England. Tallrike plateinnspillinger. I 1951 hadde han hovedrollen i musicalen Zip Goes A Million i London. formel (av lat.) 1 Fast forbindelse av ord, fast kort setning, talevending, brukt særlig ved visse seremonier, rettshand­ linger eller lignende (av bindende art). Den romers­ ke prxtor tilrettela et tvistemål for dommeren ved hjelp av faste formulae. 2 (mat.) Utsagn om ett eller flere matematiske ob­ jekter formulert i matematikkens tegnspråk. F.eks. er A - Kr2 en formel for flateinnholdet av en sirkel med radius r. 3 (kjemi) Molekylformel angir sammensetningen av molekylene i en molekylær kjemisk forbindelse eller minste enhet som beskriver sammensetningen i et salt eller et krystallgitter.

En kjemisk formel uttrykker ved hjelp av atomsymboler (se ►atom) sammensetningen av moleky­ let i en kjemisk forbindelse. Antallet atomer av hvert grunnstoff angis ved et tall nederst til høyre bak atomsymbolet (tallet 1 sløyfes). Formelen foret molekyl vann, H,O, sier altså at vannmolekylet består av to atomer hydrogen og ett atom oksygen. For eddiksyre er formelen C,H (O,, og den sier at et molekyl eddiksyre er satt sammen av to karbonato­ mer, fire hydrogenatomer og to oksygenatomer. En slik formel kalles molekylformel, bruttoformel eller summeformel. For salter som NaCl eller kovalente krystaller som SiO2 er formelen den minste enhet som beskriver sammensetningen, men del er ikke mulig å identifisere enkeltmolekyler ved å angi hvilke atomer som hører sammen med hvilke. Da hvert grunnstoff har en gitt atomvekt, vil en kjemisk formel også gi uttrykk for den kvantitative sammensetning av forbindelsen. Atomvekten (an­ gitt i atomære masseenheter) til karbon er 12,01, til hydrogen 1,008 og til oksygen 16,00. Eddiksyreformeien C?H tO, sier derfor at 2-12,01 karbon er for­ bundet kjemisk med 4-1,008 hydrogen og 2-16,00 oksygen, som gir en molekylvekt på 60,05. Foruten molekylformler har man også struktur­ formler eller rasjonelle formler, som gir uttrykk for hvordan atomene 1 et molekyl er forbundet innbyr­ des. Således er eddiksyrens strukturformel (som man gjerne trekker delvis sammen til CH,COOH) gitt ved

H H C

O

C

H O H Videre kan man beskrive ytterligere detaljer og raffinement i molekylenes romlige oppbygning gjen­ nom konfigurasjons- og konformasjonsformler (se ► struktur og ►stereokjemi). formel 1. apen, énseters racerbil med frittliggende hjul bygd etter et reglement (formel) fastsatt av Det internasjonale bilforbundet (FIA). I formel 1 kjører man såkalte Grand Prix-løp på asfaltbane, det første formelløpet fant sted 1906 i Le Mans i Frankrike. Fra 1950 kares årlige verdensmestere, både for førere og bilkonstruktører, i 2005 etter en serie med 19 løp på

332

FORMELL

FORMEL 1 Verdensmestere Oversikten omfatter førere med flere enn ett mesterskap t.o.rn. 2004 Antall mesterskap Michael Schumacher, Ty. 7 Juan Manuel Fangio, Arg. 5 Alain Prost, Fr. 4 Jack Brabham, Aus. 3 Niki Lauda, Øs. 3 Nelson Piquet, Bra. 3 Ayrton Senna, Bra. 3 Jackie Stewart, Storbr. 3 Alberto Ascari, It. 2 Jim Clark, Storbr. 2 Emerson Fittipaldi, Bra. 2 Graham Hill, Storbr. 2 Mika Håkkinen, Fin. 2

baner i Europa, Sør- og Nord-Amerika, Australia og Asia. I VM deltar ti fabrikklag, hvert med to biler. Bilene kjører først tidskvalifisering for å bestemme startposisjonene. Løpene er 305 km lange, pluss fullført runde, unntatt Monaco Grand Prix (ca. 260 km, 78 runder). Etter to timers kjøring avbrytes løpene uansett. Underveis er det vanligvis to eller tre stopp for bensinpåfylling og dekkskifte (pitstop), tiden bilene bruker her er ofte viktig for sluttstillingen, da forbikjøringer i formel 1 er vanskelig. De åtte beste får poeng i hvert løp. Bilene må (per 2005) veie minst 600 kg og ha motorer med 10 sylindrer og høyst 3000 cm’ sylindervolum. Overladning av drivstoffet (f.eks. turboladning) er ikke tillatt. Andre formelklasser er formel 2 og formel 3 (tidl. EM), samt formel 3000.1 1960-årene oppstod også formler basert på bilmerker som Volkswagen (for­ mel V), Ford, Renault og Opel. Hensikten var å gjøre racerbilene rimeligere for å få bredere deltakelse. Den minste formel-klassen er formel K eller karting (se ►go-kart). I USA tilsvares formel 1 av såkalte indycar-biler. Formelklasser finnes også i motorbåtsport. formell (av fr.) 1 Som stemmer med en viss form, visse vedtatte regler, læresetninger, forskrifter, bestemmelser, lover o.L, f.eks. «et formelt riktig bevis». 2 Som i det ytre oppfyller visse vedtatte regler, men som egentlig ikke har eller burde ha gyldighet i prak­ sis, f.eks. «en formell oppfyllelse av lovens påbud». Som følger de vedtatte former, som er bundet av formene, f.eks. «han er meget formell». 3 Som er bare form, uten innhold eller reell betyd­ ning, f.eks. «en formell protest, visitt». 4 (vitensk.) Som gjelder formen alene og ikke inn­ holdet. I matematikken anvendes ofte en formell (formal) betraktningsmåte ved å fremheve de rent abstrakte og logiske sammenhenger uavhengig av arten eller tolkingen av de symboler som inngår. Et lignende skille mellom det formelle og det innholdsmessige finner man også i lingvistikken, hvor man på den ene side har syntaks og grammatikk og på den annen side ►semantikk. formeil-operasjonell periode, aldersperioden fra 1112 til 15 år, hvor formelle tankeoperasjoner vanlig­ vis utvikles ifølge ►Piagets teori. Disse gjør det mulig å resonnere på grunnlag av hypoteser og foreta systematiske analyser av abstrakte problemer. Formentera, spansk øy i Middelhavet, den sørligste av Islas Baleares (Balearene), sør for Ibiza; 82 km2 med 7100 innb. (2002), 86,6 per km2. Største by: San Francisco Javier.

Formentera består av et kalkmassiv (192 moh.), og er for en del dekket av skog og kratt. Mange gode strender langs kysten. Øya er den tørreste av øyene i Islas Baleares med ca. 400 mm årlig nedbør. Det dyrkes noe frukt og grønnsaker og utvinnes salt. Betydelig turisme. Formentor-prisen, Prix Formentor, internasjonal litteraturpris med navn etter en halvøy på Mallorca, der forleggere fra forskjellige land i 1959 ble enige om å opprette en pris på 10 000 dollar som årlig skulle gis til forfatteren av den beste hittil ikke utgitte roman. Vinneren var garantert utgivelse på de 13 deltagerforlagene (for Norge, Gyldendal Norsk Forlag). Prisen ble 1961-65 tildelt J. Garcia Hortelano, Dacia Maraini, Jorge Semprun, Gisela Elsner og Stephen Schneck. Opphørte 1965. formering (av mnty.) 1 (biol.) Reproduksjon, det at et individ gir opphav til ett eller flere nye individer (som utgjør neste genera­ sjon). Formering er en grunnleggende egenskap ved levende organismer (se ►liv). Formering innebærer i mange tilfeller at avkommet har nye og andre kom­ binasjoner av arveanleggene enn opphavet. Man skiller mellom ukjønnet og kjønnet formering. UKJØNNET FORMERING

Ved ukjønnet (aseksuell) eller vegetativ formering dannes avkommet fra sporer eller ved avsnøring, fragmentering eller utvekster. Med unntak av sporer dannet ved reduksjonsdeling vil alle ukjønnede formeringsenheter danne individer som er genetisk identiske med opphavet. Den enkleste vegetative formering er en enkel todeling hos bakterier, blågrønnalger og mange encellede grønnalger. Knoppskyting foregår hos gjærsopp (en av dattercellene blir da relativt liten til å begynne med). Fragmentering av tallus forekom­ mer hos alger, sopp og lav. Lav kan danne spesielle formeringsorganer (soredier, isidier), og mange alger, moser og karsporeplanter kan danne yngleskudd eller yngleknopper. Frøplantene kan formere seg vegetativt ved rotutløpere (plomme, poppel, åkertistel), overjordiske stengelutløpere (jordbær, krypsoleie), underjordiske stengelutløpere (kveke, potet), yngleknopper (fjellrapp, tannrot). En spesiell form for vegetativ formering er apomixis, som imite­ rer kjønnet forplantning (sveve, løvetann). Ved ► partenogenese utvikler det nye individet seg fra en ubefruktet kjønnscelle. Ukjønnet formering er lite utbredt hos dyr. Enkel tverrdeling forekommer hos protozoer, knoppsky­ ting hos polyppdyr, sporedannelse hos sporedyr. Enkelte leddormer kan dele seg. Partenogenese finnes hos monogene ikter, småkreps, insekter (bier, bladlus). KJØNNET FORMERING

Ved kjønnet (seksuell) formering dannes avkommet ved en sammensmeltning av to kjønnsceller (►be­

fruktning). Ved isogami er kjønnscellene like, ved heterogami ulike. En form for heterogami er oogami, hvor den ene kjønnscellen er stor og ubevegelig (eggcelle), og den andre liten og bevegelig (sædcel­ le); i dyreriket kalles sædcellen spermatozo eller spermie, i planteriket spermatozoid. Ved kjønnet formering skapes avkom som ikke bare er genetisk forskjellig fra opphavet, men som også har betydelig variasjon seg imellom (se ►gene­ tikk, ► rekombinasjon). I dette ligger antagelig for­ klaringen på hvorfor kjønnet formering er så utbredt som det er; i et miljø hvor forholdene veksler, vil neste generasjon sannsynligvis være bedre rustet om den har litt andre egenskaper enn foreldregenerasjo­ nen. Kjønnet formering er ikke påvist hos blågrønnal­ ger. Hos bakterier skjer kjønnet formering ved at arvestoff overføres fra én bakterie (giver) til en annen (mottager), etterfulgt av rekombinasjon mellom givers og mottagers kromosomer. Spesielle varianter av kjønnet formering finnes hos encellede organismer, som infusjonsdyr, hvor det ved ►konju­ gasjon mellom to individer skjer en direkte utveks­ ling av arvemateriale (mikronuklei). Nesten alle planter har ►generasjonsveksling mellom en ukjønnet generasjon, som formerer seg ved sporer, og en kjønnet, som formerer seg ved kjønnsceller. Som regel dannes sporene ved reduk­ sjonsdeling, som fører til en ny sammensetning av arveanleggene, mens kjønnscellene dannes ved vanlig celledeling. Hos dyr er kjønnet formering den dominerende formen, og oogami med egg og spermie er det van­ lige. Egg og spermier dannes som regel i ulike indivi­ der, men hos noen grupper i samme individ (►hermafrodittisme). Dette kan enten skje samtidig (som hos metemark) eller til forskjellige tider (sekvensiell hermafrodittisme, som hos reke og noen fiskearter). Noen dyr veksler mellom ukjønnet og kjønnet formering etter som miljøbetingelsene endrer seg (se ► generasjonsveksling). Se for øvrig ►kjønn. AWB/KUNSTIG FORMERING

Med kunstig formering menes den vegetative for­ meringen av planter som foregår ved menneskers inngrep, der en del av en plante skilles fra og utvik­ ler seg selvstendig. 1 tillegg til naturlig vegetativ formering ved løk, knoller, rotskudd, utløpere osv. finnes det flere kunstige vegetative formeringsmåter, som ►stiklinger, ►avleggere og podekvister (se ► poding). Det siste er mye brukt i fruktdyrking. Ved kunstig formering unngår man plantens ungdomsfase, noe som oftest fører til hurtigere blomstring og fruktsetting enn hos planter som er dyrket opp fra frø. 2 (mil.) Det å innta taktisk hensiktsmessige forma­ sjoner for fartøyer, fly og tropper under forflytning eller i kamp.

Formering. Til venstre: Paringsakten hos snegler. - Til høyre: Paringsakten hos sebraer.

FORM FØLGER

333

Formering. De blå feltene markerer tilfeller der formeringen som oftest er avhengig av vann. A) En encellet organisme (her: amøbe) kan formere seg ved vanlig todeling (ukjønnet formering). B) Stormanetene (polyppdyr) har generasjonsveksling mellom fastsittende polypper som formerer seg ukjønnet, og frittlevende meduser som formerer seg kjønnet. C) Hos fisker blir eggcellene (rognen), som hunnen gyter, befruktet av sædcellene (melken) som strømmer fra hannen. D) Hos amfibier blir eggene lagt i vann og befruktet der. De nyklekte ungene, rumpetrollene, har gjeller og er svært forskjellige fra foreldrene. Først etter hvert blir de lik de voksne dyr og puster da ved hjelp av lunger. E) Hos fugler blir eggcellene befruktet inne i mordyret og forsynt med opplagsnæring og skall før de blir lagt. Under rugingen lever det unge fuglefosteret av næringsinnholdet i egget. F) Pattedyr har indre befruktning, og den befruktede eggcellen utvikler seg meget godt beskyttet inne i mordyret inntil fødselen. Den nyfødte ungen får i den første tid melk fra mordyret. G) Ukjønnet (vegetativ) formering hos jordbær. Utløpere fra planten setter rot og blir til nye jordbærplanter med nøyaktig samme arveanlegg som morplanten. H) Hos Oedogonium, en trådformet grønnalge i ferskvann, svømmer de små sædcellene (sp) bort til de store eggceller og befrukter disse. Etter befruktningen utvikler eggcellen seg til nye planter. I) En moseplante er en gametofytt, som utvikler sædceller i spesielle beholdere (anteridier) og eggceller i andre beholdere (arkegonier), med bare én eggcelle i hvert arkegonium. Når eggcellen er blitt befruktet inne i arkegoniet, utvikler den seg til en sporofytt, en særpreget plante som bare består av en stilk med et sporehus i toppen. Sporofytten får næring fra morplanten, og i sporehuset utvikles sporer. Sporene blir spredt f.eks. med vinden, og utvikler seg til nye moseplanter der de finner vekstmuligheter. J) Hos bregner finner man en veksling mellom to generasjoner, en sporofyttgenerasjon som utvikler sporer, og en gametofyttgenerasjon som utvikler arkegonier og anteridier med kjønnsceller. K) Hos nakenfrøete planter (f.eks. gran) finner man frøemnene i kongleaktige hunnblomsterstander i øvre del av frøet. Pollenet fra pollenbærerne i hannblomstene befrukter eggcellene inne i frøemnene, og det dannes et frø. L) Hos dekkfrøete planter vil pollen som blir overført fra pollenbærerne til arrene i en blomst, spire til en pollenslange som vokser innover gjennom griffelen fram til eggcellen i et frøemne. Sluttresultatet blir et frø med et lite plantekim og opplagsnæring.

3 (typ.) Det at omslaget på en trykksak når utenfor

papirkanten. 4 (kjernefys.) Eng. breeding, se ►formeringsreaktor. formeringshus, veksthus med varmeanlegg og formeringsbed for småplanteformering ved frøsåing, poding eller ved stiklinger. Frøet såes i potter eller kasser som settes i bedene, mens stiklingene også kan stikkes f.eks. i sand fritt i bed eller i kasser eller potter. Luftfuktigheten omkring stiklingene eller de unge plantene kan holdes høy ved tåkedusjing eller ved tildekking med f.eks. plastfolie. formeringsreaktor, avlsreaktor, breeder-reaktor, reaktor hvor det ved omdanning av thoriumisdtopen 252Th eller uranisotopen 258U til henholdsvis uranisotopen 25}U og plutoniumisotopen 2}9Pu produseres mer reaktorbrensel enn det forbrukes. Se også ►reaktor. formeringsrot, vegetativt formeringsorgan hos en del planter. Den har samme anatomiske oppbygning som hovedroten, men vokser ofte mer eller mindre horisontalt og setter flere eller færre grener som sprer seg tmpver til siden. Fra roten vokser det opp

loddrette stengler, som over jorden utvikler seg til grønne skudd. Formeringsrøttene spiller en stor rolle i spredningen av mange flerårige ugress, former og kjernemaker, fagarbeider som lager støpe­ former av formmasse etter modell og kjerner ved hjelp av kjernemasse og formmasse. Fagområdet er fra 1996 delt i ►støper og ►presstøper. formfaktor, betegnelse som brukes i flere betydninger i fysikken. I elektrisitetslæren er formfaktoren for en veksel­ strøm eller en vekselspenning forholdet mellom effektivverdien av strømmen eller spenningen og middelverdien over en halv periode. (Ved sinusfor­ met strøm er formfaktoren 1.11.) 1 atom- og kjernefysikk, betegnelse på en funksjon som angir hvordan den elektriske ladningen (elekt­ risk formfaktor) og det magnetiske moment (mag­ netisk formfaktor) er fordelt inne i atomet eller kjernen. I en kjemereaktor angir formfaktoren forholdet mellom den maksimale og den midlere effekttettheten i reaktoren. 1 mekanisk teknologi i forbindelse med pakninger.

opplagringselementer o.l. er formfaktoren forholdet mellom arealet av den belastede flaten og den eller de ikke-belastede flatene (sideflatene). Formfakto­ ren er bestemmende for hvor mye pakningen (f.eks. av gummi) vil bule ut pa sidene ved belastning og dermed for dens tilsynelatende stivhet. form følger funksjon, parole i arkitektur- og designteori i mellomkrigstiden og etterkrigstiden, knyttet til funksjonalismen. Slagordet ble lansert av den amerikanske arkitekten Louis Sullivan i 1896, men lignende tanker ble fremlagt allerede før 1850 av Sullivans landsmann, den neo-klassisistiske billed­ huggeren Horatio Greenough. I USA var slagordet i hyppig bruk fra midten av 1930-årene, i Europa fra slutten av 1940-årene. Arkitekten Arne Korsmo gjorde det kjent her i landet. Tankegangen bak parolen gikk ut på at det ikke fantes estetiske problemer i seg selv; problemene eksisterte ifølge denne tankegangen kun som en del av funksjonelle problemer. Designernes oppgave var å finne den angivelig iboende funksjonelle løsnin­ gen der det funksjonelle og det estetiske fantes i en slags preetablert harmoni, dvs. der form fulgte funk-

334

FORMGIVNING

Formgivning, Tit venstre: Urban benk, formgitt av industridesignerne Hallvard Jakobsen og Arthur Wozniak. -1 midten: Stolen Planet fra 1965, designet av Sven Ivar Dysthe, er satt i produksjon igjen i senere år. - Til høyre: Avisbordet Papermaster er designet i 2002 av Torbjørn Anderssen i Norway Says.

sjon. Man mente at parolen sammenfattet naturens eget designprinsipp siden alle naturformer angivelig var bygd på dette prinsippet. Ideen om at form følger funksjon førte bl.a. til radikal omveltning innen designpedagogikken ettersom den forkastet den tradisjonelle tanken om pedagogisk verdi av forbilledlige, normative løsnin­ ger. Allerede i 1919 innførte den tyske designskolen Bauhaus denne anti-normative designpedagogikk, dog uten at selve slagordet da var kjent. Fra 1960årene er parolen i stigende grad blitt kritisert, både som designdoktrine, som tolkning av funksjonalis­ men og som grunnlag for designpedagogikken. Eksplisitt avvisning av parolen stod sentralt i den ettermodernistiske funksjonalisme-kritikken som rehabiliterte forbildenes rolle i designprosessen. formgivning, design, i dagligtale betegnelse på este­ tisk utforming av både dekorative gjenstander og bruksgjenstander der målet er at objektet skal få et tiltrekkende ytre. Men formgivningsprosessen består også av en helhetlig gjennomarbeiding av produktet. Formgivning er etter dagens definisjon brukeranalyse, funksjon, produksjonstilrettelegging, konstruk­ sjon, materialvalg, overflatebehandling og ytre form. Vanligvis menes med formgivning objekter i mindre skala (bestikk, stoler, keramikk, klær, boker, plaka­ ter), men også storre eller mobile objekter (gatemøbler, båter, jernbanevogner). Stasjonære objekter og installasjoner i større skala sorterer oftest under begrepet arkitektur. Formgivning kan brukes som betegnelse på planlegging av anlegg i det offentlige rom slik som parker, plasser og torg; i disse tilfellene er det faggrupper som landskapsarkitekter og kunst­ nere som vanligvis står for utformingen. Helt fra de eldste tider har folk gitt gjenstander knyttet til rituelle handlinger spesiell estetisk opp­ merksomhet; eksempler på dette finner man i man­ ge ulike samfunn (masker, drakter, seter, totemer, våpen). I større sivilisasjoner var bevisst formgivning i stigende grad motivert av representasjonshensyn; gjenstandene som ble brukt i forbindelse med ut­ øvelse av religiøs, politisk eller økonomisk makt ble oppfattet som representative for denne makten og gitt en omhyggelig utforming som avspeilet deres status. I disse samfunn var formgivning stilistisk sett sterkt tradisjonsbunden; etablerte estetiske løsninger ble som regel gjentatt med minimale forandringer. I de siste tiårene er en høy formgivningsstandard i de ledende industriland langt på vei blitt noe selvføl­ gelig, men nå blir den i stigende grad drevet av brukerens søken etter å fremheve sin individualitet. Moteaspektet er blitt en del av nesten all menneske­ lig samkvem og berører praktisk talt alle samfunns­ sjikt. Rituelle objekter, pyntegjenstander og senere bruksgjenstander knyttet til bordets gleder har tradisjonelt vært bevisst formgitt. Systematisk form­

givning av de mange nye bruksgjenstander som dukket opp i kjølvannet av den industrielle revolu­ sjon, er blitt en egen del av bedriftenes produktut­ vikling og bie fra 1950-årene kalt industriell form­ givning eller industriell design. Begynnelsen til den industrielle formgivning strekker seg imidlertid tilbake til den industrielle revolusjon rundt midten av 1800-tallet. Estetisk sett har den moderne formgivning på 1900-tallet basert seg på radikalt andre estetiske referanser enn tidligere. Fra renessansen og frem til slutten av 1800-tallet hadde formgivning som sitt utgangspunkt prestisjefylte historiske former, spesielt fra klassisismen og dens varianter, middelalderens stilarter og til dels eksotiske, ikke-vesterlandske stiler. Den senere tids modernistiske formgivning ble derimot en del av smaksrevolusjonen som utgjør rammen også for den moderne visuelle kunsten som helhet. Man avviste historiske forbilder som tilgjorte og upassende for den nye epoken, og søkte etter det ukunstlete, det direkte og enkle. Gjenstandenes konstruksjon og materialbruk, i tillegg til fremstillingsteknikken, ble formgiverens estetiske utgangs­ punkt. Forkjærligheten for det enkle og direkte preget de fleste formgivningsområder fra metall­ gjenstander, møbler, glass, keramikk, grafisk design, tekstildesign til industriell design. Fra 1950-årene ble denne estetiske orientering utslagsgivende for undervisning ved de aller fleste formgivningsskoler i den industrialiserte verden. Det var forst i 1970- og 1980-årene, med postmodernis­ tisk kritikk av modernismens estetiske filosofi, at den avvisende holdning til fortidens stilistiske forbil­ der ble myket opp, dog uten at alle formgivere forlot den modernistiske estetikken. Det som karakterise­ rer dagens formgivningsestetikk er stilistisk pluralis­ me. Gjennom 1990-årene og de forste årene av 2000tallet har formgivningsbegrepet i stor grad blitt byttet ut med ordet design. Design er i mye større grad et begrep som omfatter hele formgivningsprosessen fra brukeranalyse til det ferdige produktet. Uttrykket «Form følger funksjon» er blitt styrket, og det enkle, funksjonelle og minimalistiske uttrykket har vært rådende de siste ti arene. A utdanne seg til designer og formgiver er blitt svært populært, mange skoler tar faget inn som en ny studieretning. Utdanning. I videregående opplæring gis utdanning i formgivningsfag i utdanningsprogrammet for design og håndverksfag. En rekke private skoler har utdanningstilbud i design og formgivningsfag. Høye­ re utdanning tilbys ved statlige og private høyskoler og universiteter. Institusjoner, priser. 1 1993 ble Norsk Form etablert og senteret arrangerer Statens Designkonkurranse og Designernes Høstutstilling. Norsk Designråd ble styrket i 1990-årene og arrangerer nå Designdagen

med utdeling av Merket for God Design til industri­ bedrifter og formgivere. Designskolene arrangerer årlig store felles designutstillinger, og næringslivet holder annet hvert år designmønstringen Designers Saturday i Oslo. JaMi/JLå formgivningsprosesser, prosesser der formen til et materiale (et emne) endres på en foreskreven måte gjennom ►støping, pulversintring, plastisk formgiv­ ning (eks. ►smiing), sammenføyning (eks. ►sveising) og fraskilling (eks. ►sliping). formhistorisk skole, formkritikk, retning innen bibelforskningen som forlot 1800-tallets interesse for mulige skriftlige kilder til de bibelske tekstene, og i stedet vektla den muntlige overleveringsprosessen. Den muntlige tradisjonen bestod primært av mindre enheter som alt etter den funksjon de fylte, antok standardiserte former (derav navnet formhistorie). Hver form reflekterte en bestemt bruk - eller hva formhistorikerne kalte «plass i livet» (ty. Sitzim Leben). Forskerne var inspirert av folkloristisk forskning og sosiologi, og leverte banebrytende innsikt som har dominert bibelforskningen store deler av 1900tallet. Pioneren var tyskeren Hermann Gunkel, og hans kommentarer til Første Mosebok. Nordman­ nen Sigmund Mowinckel vakte oppsikt med en radikalt ny tolkning av de gammeltestamentlige salmer som liturgiske tekster. Innenfor Det nye testamente fikk formhistorien særlig betydning for evangelieforskningen - ikke minst gjennom de klassiske fremstillingene av tys­ kerne Martin Dibelius med Die Formgeschichte des Evangeliums (1919) og Rudolf Bultmann med Geschichte der synoptischen Tradition (1921). De kartla de former den tidligste overlevering av Jesu ord og fortellinger hadde antatt, og representerte en ny innfallsvinkel til spørsmålet om tradisjonens histo­ riske pålitelighet og menighetens skapende rolle i tradisjonsprosessen. Den formhistoriske skole be­ traktet evangelistene som tradenter, samlere av tradisjon. Det er særlig dette den redaksjonshistoriske skole og nyere litterære tolkninger senere har kritisert. Formia, by i Italia, Lazio, ved Golfo di Gaeta, ca. 80 km nordvest for Napoli; 34 900 innb. (2001). Bade­ sted, næringsmiddelindustri. Fergeforbindelse til Isole di Ponza. Utsatt for store ødeleggelser under den annen verdenskrig. Det gamle Formiae ved Via Appia ble grunnlagt av volskerne og erobret av romerne i 338 f.Kr. formiater (av lat. 'maur'), salter av maursyre. Flere av dem brukes teknisk, blant annet i fargeriene til beising. Maursyrens estere kalles også formiater, for eksempel vil maursyreetylester være etylformiat. formidabel (av fr.), fryktelig, forferdelig, svær, veldig.

FORMUE

335 formiddag, egentlig dagens timer mellom frokost og

klokken 1200, nå i dagligtale timene frem mot middagsmåltidet - sterkt varierende fra sted til sted, særlig mellom bygd og by; jfr. ettermiddag, som opp­ rinnelig var timene etter klokken 1200, nå tiden etter middagsmåltidet. formiddagsvakt, vakten om bord fra kl. 0800 til 1200. formiddel, se ►for. formildende omstendigheter, forhold som stiller en straffbar handling i et mildere lys og derfor skal tas i betraktning ved utmålingen av straffen. Formilden­ de omstendigheter kan f.eks. lede til at det blir av­ sagt betinget straffedom etter reglene i straffeloven av 1902 § 52 flg. (se ►betinget dom). Straffelovens §§ 55-59 handler om en rekke forskjellige forhold som loven anser som formildende: ung alder, nøds­ tilstand, berettiget harme, tvang eller overhengende fare, rettsvillfarelse, avhengig stilling i forhold til en hovedmann, forebyggelse av handlingens skadelige følger, gjenoppretting av skaden osv. Disse omsten­ digheter medfører i alminnelighet at straffen kan nedsettes under det for handlingen bestemte lavmål og til en mildere straffart; undertiden kan straff helt bortfalle. formingslærer, lærer som gir undervisning i fagom­ råde som betegnes kunst og håndverk (grunnsko­ len) eller formgivningsfag (videregående opplæ­ ring). forminskelse, se ►forstørrelse. formkasse, rund eller firkantet ramme av støpejern eller stål som brukes til å holde formsanden sammen i en stampet sandform for støpegods. Se ►form (tekn.). Tormlike, også kalt likedannede el. ensformede (mat.). To figurer Fog F' i planet eller i rommet sies å være formlike hvis de kan bringes i en slik gjensi­ dig stilling at det finnes et punkt (sentrum) C slik at det til ethvert punkt P i F svarer et punkt fo i F7 som ligger på den rette linjen PC, og slik at forholdet

er konstant. På figuren er dette illustrert bare for hjørnene i firkantene. Tallet/kalles forholdstallet eller det lineære forhold mellom de to formlike figurene. Man kan også oppfatte F som en forstørrelse eller forminskelse av fo. Tallet kalles da gjerne forstørrelsen eller målestokken. Forholdet mellom tilsvarende lengder på formlike figurer er/, mellom tilsvarende flater/2, og mellom tilsvarende volumer/3. To trekanter er formlike dersom de har samme vinkler.

De to firkantene er formlike; den ene kan oppfattes som en forstørrelse av den andre.

formlære 1 (arkitektur) Læren om bygningskunstens historie,

de arkitektoniske stilarters oppkomst og utvikling, deres konstruktive oppbygning og detaljutformjng. 2 (språkv.) Dss. ►morfologi. 3 (mus.) Systematisk fremstilling av de musikalske former. Se ►musikk. formmaskin, mekanisk innretning til fremstilling av sandformer for støping av jern og metaller, særlig ved massefremstilling. Formmaskinen består av en kombinasjon av modellplater og løfteinnretninger til å skille modell og sandform; dessuten finnes det ofte innretninger til mekanisk fortetning av sanden.

Modellplater med modellhalvdeler på den ene eller begge sider er som regel støpt av metall eller støpe­ jern. Formmaskiner letter formarbeidet betydelig, særlig ved at etterpussing unngås. Formo, Ivar, f. 24. juni 1951 i Oslo, norsk skiløper og orienteringsløper. Olympisk mester på 50 km i Inns­ bruck 1976, OL-bronse på 15 km 1972.1 stafett OLsølv 1972 og 1976 og VM-bronse 1974 og 1978. Formo vant den første (uoffisielle) verdenscupen i langrenn sesongen 1974, tredjeplass 1976.1 all 6 NM i perioden 1973-76, derav fire på 30 km, ett på 50 km og ett på 15 km. Kongepokal 1975.1 Holmenkol­ len fem annenplasser som senior i perioden 1972-77. Vant 30 km i Svenska Skidspelen 1976 og 15 km i Lahtispelen 1973, Birkebeinerrennet 1975. Som junior europamester på 10 km 1971 og i stafett 1970. I orientering vant Formo bronse i stafett i VM 1974, uoffisielt NM-gull i nattorientering 1977, samt NM-sølv og NM-bronse i ordinær løype. Klubb: Skiog Fotballklubben Lyn, Oslo. Tildelt Egebergs æres­ pris 1973, Holmenkollmedaljen 1975 og Morgenbla­ dets gullmedalje og Sportsjournalistenes statuett 1976. Formo var leder av langrennskomiteen i Det internasjonale skiforbundet (FIS) 1983-86. Formoe, Janne, f. 1975, norsk skuespiller, datter av Terje Formoe. Utdannet ved Statens Teaterhøgskole og ansatt ved Nationaltheatret 2003. Her har hun bl.a. spilt Hilde Wangel i Bygmester Solness (en sam­ produksjon med Riksteatret) og Frida Foldal i John Gabriel Borkman. Hun hadde en bærende rolle i filmsuksessen Buddy (2003) og spilte også i NRKserien Svarte penger-hvite løgner (2004). Formoe, Tetje, f. 6. des. 1949 i Fredrikstad, norsk artist, komponist og forfatter, begynte som visesan­ ger, platedebuterte 1975. Har skrevet tekster lor en rekke norske artister. Formoe utgav barneplaten Livet er toppen (1983) som bl.a. inneholdt slageren Juliussangen. Han var markeds- og underholdningssjef i Kristiansand Dyrepark 1984-94, og oppnådde stor suksess med barneforestillingen Kaptein Sabel­ tann og skatten i Kjuttaviga (1990; også CD og video). Det samme gjaldt oppfølgeren Kaptein Sabeltann og hemmeligheten i Kjuttaviga (1994; Spellemannsprisen), og Formoe har siden lagt stadig nye kapitler til denne sjørøversagaen. Han har ellers skrevet familie­ forestillingen Kjell Peil Pottitskrell (1996), og utgitt vise-albumet Umaskert (2001). Tegnefilmen Kaptein Sabeltann, i regi av Stig Bergqvist, ble lansert 2003. Formofoss, 30,5 m hoy foss i Grong kommune, Nord-Trøndelag, beliggende i Sanddøla nedenfor sammenløpet med Luru, tilløp til Namsen. Lakse­ trapp bygd 1960-62. Navnet kommer av gårdsnavnet Formo, betyr kan­ skje 'moen som skyter frem'. formolding, omdannelse til mold av plante- og dyrerester i jorden der oksygentilgangen er god og klima og næringstilstand er noenlunde bra. Først og fremst mikroorganismer, men også større dyr som meite­ mark, bruker organisk jordmateriale som næring. Sluttproduktene er karbondioksid, vann, ammoni­ akk og kompliserte moldemner (humusstoffer). Hvis jorden tilføres store mengder planterester, kan mye nitrogen i første omgang gå med til å bygge opp organismenes eget cellevev slik at ekstra nitrogengjodsling kan trenges. Når mikroorganismene dor, blir nitrogenet tilgjengelig for planteveksten. Jfr. ► fortorving. Formosa Ilha [ilja furmåza] (port, 'den vakre øy'), tidligere navn på ►Taiwan. Formosa [fårmåsa]. 1 Provins i nordøstlige Argentina, mellom elvene Pilcomayo, Paraguay og Bermejo, grenser til Para­ guay i nordost og ost; 72 066 km2 med 504 200 innb. (2001). Hovedstad: Formosa. Består av sletteland, dekket med skog, gress og sumpmark. Tropisk vegetasjon. Åkerbruk (bomull, ris, bananer) og storfehold er viktigste næringsgre­

ner, men hemmes av perioder med vekselvis tørke og flom. Tannin (garvesyre) utvinnes fra quebrachotreet, som er viltvoksende. 2 By i Argentina, hovedstad i provinsen Formosa, ligger pa vestbredden av Rio Paraguay, sørvest for Asuncion i Paraguay; 209 800 innb. (2001). Elvehavn; stor handel med landbruksprodukter fra omegnen. Grunnlagt 1879 etter Argentinas erobring av Chaco-området. Formosastredet. se ►Taiwanstredet. formosisk. navnet pa de språk som tales av den opprinnelige ikke-kinesiske befolkningen på Taiwan (Formosa). Formosisk og malayopolynesisk regnes av mange som de to hovedgrener av den austronesiske språkfamilie. Formosiske språk kan deles i tre hovedgrupper, atayalisk, paiwanisk og tsouisk, med til sammen over 20 språk med store innbyrdes for­ skjeller. Formosus, ca. 816-896, pave 891-896. Som kardinalbiskop av Porto drev han misjon blant bulgarer­ ne. Han ble avsatt av pave Johannes 8, men gjeninnsatt som biskop av pave Marinus i 883. Som pave forsøkte han å megle i striden omkring Fotios, patri­ arken av Konstantinopel. Han kronet hertugen av Spoleto, Guido, til keiser i 892, men da Guidos familie forsøkte å ta makten over pavestolen, vendte Formosus seg til den tyske kong Arnulf, som erobret Roma i 896. Formosus kronet Arnulf til keiser og dode like etter at han var reist tilbake til Tyskland. Guidos sønn, Lambert, hevnet seg på pavens lik ved den makabre Liksynoden i 897; liket ble skjendet og kastet i Tevere (Tiber). Formosus ble imidlertid rehabilitert senere samme år og bisatt i Peterskirken. formsand, leirholdig kvartssand for fremstilling av støpeformer. Pga. faren for silikose brukes ofte knust olivinstein i stedet for kvartssand. formslippmiddel, formsmøremiddel, stoff som benyt­ tes til påsmøring på støpeformer for plast, gummi m.m. så den støpte gjenstand ikke skal hefte til formen. Vanlig brukte er silikonoljer, metallsåper, voks, polymerer o.l. formstein, teglstein, spesielt formet for å danne del av et ekstraordinært bygningselement, f.eks. en rund pilar, en profilert vindusomramning eller et annet dekorativt ledd. Meget benyttet i den middel­ alderlige teglsteinsarkitektur; blir nå sjelden brukt, formstoffer, norsk betegnelse som like etter den annen verdenskrig ble forsøkt lansert istedenfor eng. plastics. Den nåværende betegnelse plast ble innført i 1951, i Sverige noe tidligere. formtall. forholdet mellom kubikkinnholdet av et tre og volumet av en sylinder med samme høyde og brysthøydediameter (målt 1,3 m over bakken) som treet. Formtall brukes ved kubering av stående skog. Det kan ikke måles direkte, men det er laget erfaringstabeller, slik at det kan bestemmes når man kjenner et tres diameter og høyde under forskjellige forhold. Formtall varierer for vanlig barskog mellom 0,4 og 0,6. Se også ►tremåling. formtre. plastisk tre, deigaktig masse som består av tremel med en løsning av cellulosenitrat som binde­ middel. Brukes til utbedring av mindre skader på tregjenstander (møbler o.l.). Stivner når løsemidde­ let damper bort. formtrær, pryd- eller frukttrær som ved beskjæring, klipping og oppbinding gis en vesentlig annen form enn den naturlige. Av prydtrær kan særlig barlind og buksbom klippes i kunstferdige og fantasifulle figu­ rer. Eple er ogsa mye brukt som formtre, men da som formet veggtre. formue (av mnty., eg. 'det man formår'), i privatøkonomisk forstand er summen av den økonomiske verdi av de gjenstander og rettigheter som tilhører en person (eller institusjon) med fradrag av påhvi­ lende økonomiske forpliktelser. Inntekt som ikke er brukt, går inn i formuen. Se også ►formuesregistrering, ►formuesskatt.

336

FORMUERETT formuerett.

1 Formuesrettighet, enhver rett over en ting (f.eks.

eiendomsrett) eller overfor en person (f.eks. en gjeldsfordring) nar de regler som gjelder i vedkom­ mende rettsforhold, vesentlig er fastsatt med økono­ miske hensyn for øye. I nyere teori er også opphavs­ retten (retten til åndsverk, patent, varemerke m.m.) stilt opp som en særskilt formuerett. 2 I juridisk systematikk de rettsregler som gjelder for formuesrettigheter. formuesfellesskap, se ►ekteskap (ektefellers for­ muesforhold). formuesregistrering, offentlig registrering av all privat formue. I Norge fikk man formuesregistrering ved midlertidig lov av 5. sept. 1945. Man hle pålagt å gi spesifisert oppgave over all formue, samt å innle­ vere alle pengesedler (unntatt 1 og 2 kr-sedler), hvorav bare en liten del ble tillatt vekslet, resten ble satt på sperret konto (riksinnskudd). Hensikten var å sanere pengevesenet og skaffe et sikkert grunnlag for den engangsskatt på formuesstigning som ble pålagt etter krigen. formuesskatt, skatt på formue til kommune og stat. Skatten til kommunen var i 2005 0,7 % av den skattepliktige formue som overstiger 151 000 kr, mens statsskatten utgjør 0,2 av formuen i skatteklas­ se 1 for formuer mellom 1 51 000 og 540 000 kr, 0,4 % for det overskytende. For skatteklasse 2 er innslagspunktene for formuesskatt til Staten 181 000 kr og 580 000 kr. Formuesskatten ble opp­ rinnelig sett som en tilleggsskatt til inntektsskatten. Som ledd i en politikk som tar sikte på utjevning, blir formuen nå i større grad sett på som et eget skatte­ grunnlag. formular (av lat.), formel, skreven forskrift, skrevet mønster for fullmakt, kontrakt, veksel el.l.; blankett med åpen plass for utfylling. formulere (av formular), gi språklig form, avfatte, formverktøy, betegnelse som brukes i støpeteknikken (sprøytestøping, presstøping osv.) og som omfat­ ter både selve formen med formrommet og tilhøren­ de mekaniske innretninger som oppspenningsutstyr, innløpskanaler, styrepinner o.l. formynder (av mnty.), person som i henhold til fødsel eller oppnevning varetar en umyndigs økono­ miske og personlige anliggender. Betegnelsen fore­ kommer i dansk-norsk lovspråk ved siden av, og i samme betydning som, verge, men er i norsk lovgiv­ ning og stort sett også i daglig tale for lengst fortrengt av dette uttrykket; ordet formynder opptrer imidler­ tid fremdeles i sammensetninger som overformynder, overformynderi, formynderskap osv. formynderregjering, styre som i monarkiske stater utøver myndighet på en umyndig statssjefs vegne. I Norge er det Stortinget som velger formyndere (Grl. §43). Inntil Stortinget kan tre sammen og foreta valg av formynderregjering, er det statsrådet som styrer riket (Grl. § 40). Ifølge lov av 1 3. mai 1921 opphører formynderregjeringen når Kongen fyller 18 år og blir myndig. formørkelse, det fenomen at et himmellegeme kom­ mer inn i skyggen av et annet, f.eks. Manen i Jor­ dens skygge, ► måneformørkelse. Dette er en virkelig formørkelse, og den kan observeres fra forskjellige steder i rommet. Betegnelsen formørkelse benyttes også når et himmellegeme dekker et annet, f.eks. når Månen dekker for Solen, ►solformørkelse. Dette er ingen ekte formørkelse, men et parallaktisk fenomen hvis forløp avhenger av iakttagerens observasjonspunkt. Har himmellegemet som formørkes, en betydelig mindre vinkelstørrelse (tilsynelatende størrelse) enn det annet, kalles formørkelsen en okkultasjon. Der­ som en måne eller dens skygge dekker over en annen måne, kalles det en gjensidig okkultasjon eller en gjensidig formørkelse.

formørkelsesfamilie, astronomisk betegnelse på de sol- eller måneformørkelser som faller innenfor en ► sa ros. formørkelsesvariabel stjerne, fotometrisk dobbeltstjerne, to stjerner som beveger seg rundt et felles tyngdepunkt og har baneplanet orientert slik at komponentene vekselvis formørker hverandre. Se ► dobbeltstjerner. fornagling, det å gjøre munnladningsskyts ubrukbart ved å drive en nagle inn i fenghullet. fornaldarsagaer (norrønt fornaldarsogur), egentlig fortellinger fra gammel tid (forn pld), navn fra nyere tid på en type islandske sagaer om nordiske og ger­ manske sagnhelter fra tiden før Island ble oppdaget. Noen av dem bygger på gamle kvad (Vplsunga saga, Hervarar saga), andre på sagn med historisk kjerne (Hålfs saga). I noen er hovedpersonen historisk, men hendingene diktning (Ragnars saga), men de fleste er helt oppdiktet. Disse sagaene skildrer vikingferder og kamp, ferder til ukjente land i Ishavet og strid mot troll og draker osv. Fra omkring 1300 blir de påvirket av de nordiske oversatte riddersagaer. Den litterære verdi er oftest liten, skildringene blir lånt fra en saga til en annen, og særlig de yngre er fulle av ville overdrivelser. Fornaldarsagaer finnes alt i Saxos Danmarkshistorie (ca. 1220), og på Island ble nye fornaldarsagaer stadig skrevet i tiden 12501400. Fornebu, Fornebulandet, område vest for Oslo i Bærum kommune, Akershus. Ligger mellom Lysakerfjorden og Holtekilen. Villabebyggelse i nord, nærmere Lysaker, og i sør på halvøya Snarøya. Helt i nord ligger Fridtjof Nansens hjem, Polhøgda. Omfat­ tende utbygging av bolig- og næringsområder er planlagt etter nedleggelsen av Oslo lufthavn, Forne­ bu, i 1998. Hovedkontor for Telenor. Navnet. Forste ledd i navnet enten mannsnavnet Forni el. adj. forn, gammel; siste ledd enten norrønt bu, bosted, el. bud, primitivt hus, oppholdsrom; navn etter gården Fornebo. Oslo lufthavn, Fornebu, tidligere flyplass på Snarøya i Bærum kommune. Tatt i bruk l.juni 1939. Ekspedisjonsbygningen (arkitekt: Odd Nansen) ble innviet 1964; veggdekorasjoner av Kai Fjell og Snorre An­ dersen. Betydelig utbygd i 1980-årene. Flyplassen ble nedlagt 7. okt. 1998 da ►Oslo Lufthavn Garder­ moen overtok som hovedflyplass for Østlandsområ­ det. Fornesbreen, isbre i Lyngsalpene sørvest for Lyngseidet, Tromsø kommune, Troms. fornettingsmidler, tverrbindingsmidler, stoffer som reagerer kjemisk med en polymer slik at polymermolekylene bindes sammen (tverrbindes, kryssbindes) under dannelse av et molekylært nettverk (fornetting). Fornettingsmidler blir brukt til ►her­ ding av forskjellige typer herdeplast, maling, lakker og lim, ►vulkanisering av gummi m.m. fornikling, overtrekking av et metallisk materiale med nikkel, utføres mest ved elektrolyse, men pålegging av nikkel ved påsprøyting og plettering brukes stadig mer. Det finnes også metoder for rent kjemisk fornikling (utfelling av nikkel ved hjelp av reduksjonsmidler). Fornikling ved elektrolyse utfø­ res som regel i bad av nikkelsulfat og/eller -klorid tilsatt borsyre og med anoder av rent nikkel. Beleg­ get blir mer holdbart når metallet først forkobres. Nikkelbelegg kan oppnå høy glans. De beskytter godt mot luft og vann (også sjøvann) og mange kjemikalier. Tykk fornikling brukes også til repara­ sjoner av slitte maskindeler, f.eks. aksler. Fornjots ætt, er regnet opp i Flateyjarbdk. Fornjot er en konge som bodde lengst i nord og øst i Finland og Kvenland; hans sønner er Hle (hav), Kåre (vind) og Loge (ild); Kares barn og barnebarn heter Jøkel, Snø, Fonn, Driva, Mjøll og Tørre (en vintermåned), og fra Torre stammer Nor, som la under seg Noreg, og en hel del andre eponymer for norske landsdeler;

de ble stamfedre til høvdingætter, bl.a. til ladejarle­ nes ætt. fornminner (norrønt), fortidslevninger, se ►kultur­ minner. For Norge, Kiæmpers Fødeland, vi denne Skaal vil tomme, Norges Skaal, selskapssang med patriotisk innhold av Johan Nordahl Brun, fra årsskiftet 1771— 72. Den direkte foranledning til at sangen ble skre­ vet, var at kongens norske livgarde julenatten 1771 gjorde mytteri etter å ha fått beskjed om at garden skulle oppløses og medlemmene fordeles på andre avdelinger. De oppnådde i stedet «hederlig avskjed» og ble feiret som norske patrioter. På tross av at det ikke var gitt tillatelse til at sangen ble trykt, vant den hurtig stor utbredelse. Den ble Norges første fedre­ landssang. Først i 1814 kunne den trykkes fritt. Man har ment at melodien er av André Grétry, men dette synes høyst tvilsomt. Litt.: Berulfsen, B.: For Norge, Kiæmpers Fødeland: om en komposisjon og konfiskasjon, 1965 fornorm, tallmessig oversikt over hvor mye for hus­ dyrene trenger til vedlikehold av kroppen og til de ulike produksjoner. Fornorm for vedlikehold angir hva et dyr må ha av energi, protein og mineraler for å være i ernæringslikevekt, og fornorm for produk­ sjon angir hvor mange forenheter og hvor mye protein dyret trenger for å produsere melk, egg, fett osv. fornorsking, betegnelse på den assimilasjonspolitikken som norske myndigheter drev mot samene og senere også kvenene fra ca. midt på 1800-tallet og i over hundre år. Se ►samer. Fornsvenska legendariet. det eldste bevarte religiøse verk på gammelsvensk, antagelig forfattet av en dominikanermunk fra Ostergdtland i tidsrommet 1276-1307. Det kan ha vært et bestillingsarbeid fra nonneklosteret i Skånninge, og er også blitt kalt Skdnningelegendariet. Verket, som hovedsakelig er en oversettelse av den italienske dominikaneren Jacobus de Voragines Legenda aurea (avsluttet 1288), inneholder en rekke helgenbiografier, legender og mirakelfortellinger, og dessuten noen oversettelser fra Bibelen. Stoffet er kronologisk ordnet og går fra jomfru Maria, Johannes døperen og apostlene frem til 1200-tallet. Også historiske og kirkepolitiske notiser er tatt med. I et håndskrift finnes et dikt om Kristi lidelse, det første bevarte dikt på gammel­ svensk med religiøst motiv. fornsyn, i parapsykologien betegnelse for sanseinn­ trykk av noe som skal ha skjedd i fortiden. fornuft (av mnty.), mangetydig filosofisk og dagligspråks-uttrykk for en menneskelig tenkeevne eller erkjennelsesevne; evne til abstrakt tenkning; evne til å abstrahere begreper og kunnskap på grunnlag av sansing, erfaring, opplevelse og hukommelse. Er den vanlige norske oversettelse av bl.a. gr. nous, logos og dianoia, og av lat. ratio og intellectus. Fornuft brukes noen ganger om den erkjennelses­ evne som «renest» manifesterer seg i logikk og matematikk. Uttrykket er også brukt om det kom­ pleks av evner og egenskaper som skiller mennesket fra dyrene. Tidligere filosofer skilte mellom fornuft som intuitiv forståelsesevne og som evne til å reson­ nere. Forstanden (intellectus) er da fornuftens evne til direkte og uten resonnement å innse at et logisk prinsipp som motsigelsesprinsippet nødvendigvis er sant: fornuften «ser» dette. Fornuften som resonnementsevne eller ratio er evnen til å argumentere kor­ rekt og bindende på basis av gitte premisser. (Hos Kant får skillet mellom fornuft og forstand andre funksjoner.) Nå gjøres vanligvis ikke dette skillet så skarpt lenger. Begrepet har stadig et vagt innhold og brukes forskjellig av forskjellige filosofer. Fornuft bør ikke identifiseres med ►intelligens slik dette begrep brukes i moderne psykologi. fornybare energikilder, energikilder som ikke forbru­ kes, f.eks. vannkraft, bioenergi, solenergi, bølge­

FORPAKTNING

337 energi og vindenergi. Slike energikilder forurenser mindre enn ikke-fornybare energikilder, men utnyt­ telsen kan likevel ha betydelige miljøkonsekvenser (f.eks. ved bygging av vannkraftverk). Se også ►nye fornybare energikilder. fornybare ressurser, kretsløpsressurser, ressurser som fornyes med regelmessige mellomrom og som kan brukes uten å bli brukt opp, så lenge produksjons­ grunnlaget blir holdt ved like. Motsatt lagerressurser eller ikke-fornybare ressurser. Fornybare ressurser er særlig slike som har fotosyntesen som grunnlag eller på andre måler oppstår pga. energi fra solen. Eksempler er trevirke, planter, dyr, vind- og vann­ kraft. Se også ►fornybare energikilder. Flere forny­ bare ressurser blir i økende grad beskattet så hardt at de ikke rekker å fornye seg selv, f.eks. økende avsko­ ging og overfiske. fornyet behandling, tidl, betegnelse på det rettsmid­ del som partene kunne benytte dersom de var uenig i tingrettens (tidligere herreds- eller byrettens) bevisbedømmelse under skyldspørsmålet, for straffe­ prosessloven av 1981 ble endret 1993 (i kraft 1995). Tilsvarer fullstendig anke (bevisanke) etter gjelden­ de regler. fornyrdislag, fornyråislag (norrønt, eg. 'oldtidsversemål'), en variant av det felles gammelgermanske hovedversemålet. Det består av langlinjer, hvor fire stavelser har hovedtrykk og et ubestemt antall sta­ velser lettere trykk. Langlinjen er rytmisk avbrutt på midten, og de to halvdelene er sammenholdt ved allitterasjon (bokstavrim). 1 nyere nordisk tradisjon blir langlinjene arrangert som kortlinje-par, som har felles bokstavrim. Linjene er i gammel nordisk dikt­ ning oftest samlet i grupper, strofer, på 8 korilinjer. ^Særmerket for fornyråislag, i motsetning til den andre norrøne varianten av dette versemålet, ►målahått, er det at de stavelsene som ikke har hoved­ trykk, er få, gjerne to-tre, i hver kortlinje. Eks.: ► Vpluspå strofe 59: Sér hon upp koma påru sinni jyrå or ægi iåjagræna; falla forsar, flygr Qrn yfir, så er å fjalli fiska veiåir. Fornyrdislag er det vanligste versemålet i eddadiktningen, særlig i fortellende dikt, og i runeinnskrifter, fornærmede, person som er blitt utsatt for en krimi­ nell handling. Fornæss, Dag, f. 30. juni 1948 i Hamar, norsk skøyte­ løper; bror av John Erik F. Verdensmester allround 1969, europamester 1969 og 1971 og EM-sølv 1970. OL-deltaker 1972. 3 NM allround (1969-71, konge­ pokaler). Holdt 1969-70 verdensrekorden på 3000 m med 4.17,4. Satte fire norske rekorder på 1 500 m, samt rekord på 500 m, 1000 m og sammenlagt. Personlige rekorder på allround-distansene: 39,1 2.01,98-7.20,6-15.23,8. Fornæss ble tildelt Morgenbladets gullmedalje, Sportsjournalistenes statuett og Oscarstatuetten 1969 etter å ha vunnet NM, EM og VM. Klubb: Hamar IL. 1 fotball spilte han for Skeid (1. divisjon), Hamar IL og Freidig. Utg. NM-EM-VM (1969). Fornæss, John Erik, f. 1946, bror av Dag F., norsk matematiker, professor i Princeton, USA, fra 1978, fra 1994 ved University of Michigan. Han er særlig kjent for sine arbeider innenfor teorien for funksjo­ ner av flere komplekse variable. fornøyelsespark, samlebetegnelse for ulike typer tema- og fritidsparker, ofte med ►berg- og dalbaner og lignende attraksjoner og underholdningstilbud. I Norge finnes bl.a. Hunderfossen familiepark i Lille­ hammer (Oppland), Bo Sommarland i Bo kommune (Telemark), Kristiansand Dyrepark i Kristiansand (Vest-Agder). Kongeparken på Ålgård sor for Sand-

Fra Tusenfryd utenfor Oslo, Norges største fornøyelsespark.

nes (Rogaland) og Norgesparken TusenFryd i Ås kommune utenfor Oslo. Ellers i Norden er blant annet Liseberg i Gøteborg, Tivoli i København og Legoland på Jylland store og populære fornøyelses­ parker, og på verdensbasis er Disneyland, og de andre parkene som drives av Disney-konsernet, blant de største og mest kjente. Forollhogna. Forolhogna, Forelhogna, fjell på gren­ sen mellom Midtre Gauldal, Holtålen og Os kommu­ ner i Sør-Trøndelag og Hedmark fylke, 1 332 moh. Fjellet ligger sentralt i ►Forollhogna nasjonalpark. Forollhogna nasjonalpark, opprettet ved kgl. resolu­ sjon 21. desember 2001 i et fjellområde på om lag 1060 km2 i seks kommuner (Tynset, Tolga, Os, Holt­ ålen, Midtre Gauldal og Rennebu) i grensetraktene mellom Hedmark og Sør-Trøndelag fylker. Sammen med nasjonalparken ble det opprettet åtte tilgren­ sende landskapsvernområder, slik at samlet areal for verneområdet (som også inkluderer Røros kommu­ ne) er om lag 1500 km2. Nasjonalparken omfatter fjell - og viddeområder mellom Gauldalen, Orkdalen og øvre del av Øster­ dalen, mens landskapsvernområdene er opprettet for å ivareta natur- og kulturverdier i de frodige seterdalene som skjærer inn mot høyfjellet. Den høyeste toppen i området er Forollhogna (1332 moh.). En av de viktigste grunnene til vernet av nasjonalparken er at området er et av få steder i landet hvor villreinstammen har intakte sommer- og vinterbeiter. Stammen er kjent for sine store bukker og skal være landets mest produktive. Området regnes også som viktig for en av landets mest truede arter, fjellreven. Kart og bilde, se neste side.

forordning (av ty.), under foreningen med Danmark

fellesnavnet pa alminnelig lovbud, rettet til samtlige undersåtter. De ble gjort tilgjengelige ved a trykkes i en offisiell utgave (Forordninger og Aabne Breve, 1670-1813) og kunngjort, især ved kirken og pa tinget. Andre navn var anordning, reglement, fundats, bekjentgjørelse, mandat, patent, plakat, oktroi. Motsatt var reskripter, lukkede brev stilet direkte til de myndigheter (f.eks. amtmenn, bisper, magistra­ ter) som hadde å etterleve dem. Både forordninger og reskripter utgikk Ira Kongen. Kollegialbrev, promemoriaer, var brev som utgikk fra et kollegium, departement. De hadde lovskraft når de hadde hjemmel i særskilt fullmakt fra Kongen. Forordning var også betegnelse på forbud og på­ bud som ble utferdiget av de nazistiske myndigheter i Norge 1940-45. I dag brukes betegnelsen om den mest inngripende formen for rettsakt innen EU. En forordning får i sin helhet lovs kraft i medlemslandene uten å måtte vedtas av det enkelte land. Forordninger kan vedtas av Unionsrådet eller Europakommisjonen og skal godkjennes av Europaparlamentet. Innholdet i flere forordninger er blitt norsk rett på grunn av EØSavtalen. For-orienten, betegnelse pa landområdene i det indre Middelhav og østover til Persiabukta, også kalt Levanten og «den nære orient». Begrepet brukes særlig når det er snakk om de gamle kulturene i Egypt, Palestina, Lilleasia og Mesopotamia, forpaktning (av mnty.), form for jordleie som kan omfatte både selvstendige bruk og mindre jordstyk­ ker, men forholdet kalles i alminnelighet bare for­ paktning nar leien er skjedd vesentlig i jord- (eller

338

FORPARLAMENTET

Forollhogna nasjonalpark

hage-)bruksøyemed. Lov om forpaktning av 25. juni 1965 inneholder inngående og i betydelig utstrek­ ning ufravikelige lovregler om forholdet. Lovens hovedformål er dels å dra omsorg for at forpaktede eiendommer blir drevet på en jordbruksmessig forsvarlig måte, dels å gi bestemmelser til vern om forpakteren som ofte står i en svakere stilling enn jordeieren. Loven gjelder forpaktning av eiendom på 5 dekar eller mer som skal nyttes til jordbruks- eller skogbruksproduksjon, forutsatt at avtalen inklude­ rer leie av hus.

Forpaktningsavtalen skal opprettes skriftlig, og det samme gjelder endringer og tillegg; en muntlig avtale blir likevel bindende når forpaktningen er tiltrådt. Avtalen skal fremlegges for kommunen. Forpaktningsavgiften må ikke fastsettes på annen måte enn i penger. Det skal holdes skjonn for å fastslå eiendommens tilstand både når forpaktningen blir tiltrådt og når den blir fratradt. Forpakteren skal drive jorden forsvarlig og på egen bekostning utføre mindre reparasjoner på bygninger og ta vare på og holde ved

Forollhogna nasjonalpark. Villrein ved soloppgang i på Gauldalsvidda. Forollhogna i bakgrunnen.

like alt som hører til eiendommen. Eiendom eller del av eiendom som er gjenstand for forpaktning, må ikke fremleies uten samtykke fra jordeieren. Ved forpaktning av eiendom følger fiske- og jaktretten med såfremt ikke annet er særlig avtalt (viltloven av 29. mai 1981 § 28, lakse- og innlandsfiskloven av 15. mai 1992 § 19). Opphør. Hvis ikke annet er fastsatt, er faredag 14. april; part som vil at forpaktningen skal opphøre når forpaktningstiden (minst 5 år) er ute, må gi den annen part skriftlig varsel senest ett og tidligst to år før dette tidspunkt; så lenge oppsigelse ikke er gitt, forlenges forpaktningen med ett år om gangen. Dor forpakteren, faller forpaktningen bort, men hans ektefelle har rett til å tre inn i forpaktningsforhol­ det. Jordeieren kan heve forpaktningsavtalen blant annet når forpakteren trass i påkrav ikke betaler forpaktningsavgiften innen tre måneder fra forfall, når han vanrøkter eiendommen eller uten samtykke nytter den til annet formål enn forutsatt, ved ulovlig fremleie og i det hele ved mislighold av vesentlige bestemmelser i forpaktningsavtalen. For å være gyldig må hevning av avtalen være skriftlig og grunngitt. Beslektede rettsforhold. Jordleie som ikke omfatter hus på eiendommen (leie av naboens dyrkete jord, leie av areal for parkeringsformål o.l.), betegnes gjerne som ren jord- eller grunnleie. Er formålet å gi rett til å ha bebyggelse på grunnen, står vi overfor tomtefeste. Gjelder leieavtalen først og fremst hele eller deler av bebyggelsen, har vi å gjøre med hus­ leie. Forparlamentet (av ty. Vorparlament), forsamling av ca. 500 representanter for de tyske stater, trådte sammen i Frankfurt am Main 31. mars-3. april 1848. Forsamlingen ble sammenkalt av et revolusjo­ nært 7-mannsutvalg på bagrunnen av den revolu­ sjonære bevegelse i de tyske stater etter fehruarrevolusjonen. Oppgaven var å forberede valgene til en tysk nasjonalforsamling (se ► Frankfurt-parlamentet). forpigg (etter eng. forepeak), rommet helt forut, mellom baugen og kollisjonsskottet på et fartøy. Vanlig brukt som vanntank (forpiggtank). forplanter, planter som dyrkes til for for husdyr. Se ► for. forplantning, i dyre- og planteriket dss. kjønnet ► formering. forplantningsorganer, eller reproduksjonsorganer, se ► kjønnsorganer. forpleining (mil.), virksomhet i forbindelse med bespisning av personell. Ett eller flere enkeltmåltider kalles en porsjon. Mat for én mann i én dag kalles rasjon. Det skjelnes mellom garnisonforpleining og feltforpleining. Gamisonforpleiningen er den daglige forpleiningen i garnison. Et regulativ gir veiledning om fordeling av middags- og lunsjretter i måneden samt de kvanta av proviant (næringsmidler) som bør beregnes som gjennomsnitt per porsjon. Basert på dette og innen rammen av tillatt kostøre (dagsats for kost) blir avdelingens kostplan for måneden satt opp av kjøk­ kensjefen. Den gjennomsnittlige dagsporsjon har et energiinnhold på ca. 12 600 kJ (3000 kcal). Feltforpleiningen er den daglige forpleining i felt, basert på feltforpleiningsplaner og regulativer. Valg av forpleiningsform avhenger bl.a. av stridsform/ øvingsformål, lende, klima, kommunikasjoner og økonomi. 1 felten er kostoret ca. 10 prosent høyere enn i garnison. Det skjelnes mellom tre typer feltrasjoner: 1) Normalrasjon er basert på ordinær avde­ lingsvis tilberedning på feltkjøkken. 2) Stridsrasjon er en industrielt fremstilt rasjon, med et energiinnhold på ca. 10 500 kJ (2500 kcal) og bestående av stort sett tørkede og hermetiske produkter, brukes under spesielle oppdrag/øvelser utenfor avdelingen. 3) Nødrasjon er en spesiell «overlevelsesrasjon», den

FORRETNINGSMINISTERIUM

339

bæres av den enkelte mann og brukes bare når andre forpleiningsmuligheter er borte, består av en boks reserveproviant (storfekjøtt, svinekjøtt, erter m.m.) og en eske med fire kakeblokker. forpliktelse (av mnty.), det man er bundet til å gjøre. Til en fordring svarer en forpliktelse fra en annen side. Uttrykket forpliktelse brukes også om plikter i forhold som ligger utenfor formuerettens område, f.eks. forpliktelse i familieforhold og forpliktelse til a betale skatt til stat og kommune m.m. forpost (mil.), foreldet uttrykk foren fremskutt avdeling foran frem-/ettertrygden til vakt og sikring av hvilende styrker, eller foran en forsvarsstilling, forpupping. den prosess som skjer når en insektlarve skifter hud og blir til puppe. Se også ►insekter (For­ plantning, livsløp). Forr, Gudleiv, f. 26. august 1940 i Inderoy, norsk journalist, cand.philol, med hovedfag i historie fra Universitetet i Oslo 1968. Ansatt i Dagbladet siden 1969, nå avdelingsleder for lederavdelingen med ansvar for politikk, debatt og samfunnsspørsmål. Han er kjent for sine kommentarartikler, og har utgitt flere boker, bl.a. Vårt eget språk (medarb.) (1987) og Dagblad-tekster Fra den politiske arena (2000). Forra, sideelv til Stjordalselva, kommer fra den 26,0 km2 store Feren på grensen mellom Verdal, Stjørdal, Levanger og Meråker kommuner, Nord-Trøndelag, går først i vestlig retning til den tar opp Heståa, herfra hovedsaklig i sørvestlig retning til sammenløpet med Stjordalselva, ca. 5 km ovenfor Hegra. Navnet kan bety 'fure, renne', eller kommer av norrønt For, som har sammenheng med verbet 'fara'. Øvre Forra naturreservat (opprettet 1990) er et 108 Jun2 stort myrområde med bl.a. rikt fugleliv langs elvens øvre løp. Det er oppført på den internasjonale Ramsar-listen over spesielt viktige våtmarksområ­ der. Forres [fåris], by i Storbritannia, Skottland, Morayshire, 40 km nordøst for Inverness; ca. 10 000 innb. (2001). I nærheten av Forres finnes en 6 m hoy bautastein, Suenos Stone (Svens stein), som antake­ lig ble oppfort pa 800-tallet. Flere av de eldste skot­ ske konger residerte i Forres. forre stagseil, forre stengestagseil, på større seilfartøyer det akterste seil på klyverbommen. Svarer til fokk på alminnelige seilbåter. Forrestal, James Vincent, 1892-1949, amerikansk forretningsmann og politiker. Han ble visemarineminister 1940, marineminister 1944 og USAs første forsvarsminister 1947. Kort etter sin avgang begikk han selvmord, deprimert som følge av overanstren­ gelse. forretning (av mnty.) 1 Handling, gjøremål (kirkelige forretninger, løpen­ de forretninger); handels- eller pengetransaksjon. 2 Butikk eller annen bedrift av tjenesteytende type, f.eks. engrosforretning, detaljforretning, transportforretning. forretningsbank, bank som drives som aksjeselskap, og som skaffer seg midler til sin virksomhet ved å ta imot innskudd fra en ubestemt krets av innskytere. Etter loven om forretningsbanker av 24. mai 1961 kreves det konsesjon for å opprette og drive en forretningsbank og for å utvide aksjekapitalen. Bankene er underlagt offentlig tilsyn (►Kredittilsy­ net), og er pliktige til å stå tilsluttet et banksikrings­ fond. Bankene har konti i Norges Bank og deltar i betalingsavregningen, ►bank clearing. Se også ►bank og ►sparebank. Utlån og innskudd. Forretningsbankene ble oppret­ tet for å kunne tilfredsstille bedriftenes behov for kortsiktig driftskreditt, og for sikker plassering av overskuddslikviditet. I dag utgjør utlån ca. 75 pro­ sent av forretningsbankenes aktiva, mens det øvrige er plassert i verdipapirer og innskudd i andre banker.

En betydelig del av utlånene går til større bedrifter i industri, varehandel, oljevirksomhet og skipsfart, men utlån til lønnsmottakere har kommet til å spille en stadig større rolle. På tilsvarende måte har spare­ bankene beveget seg inn på forretningsbankenes tradisjonelle område ved å skaffe seg flere bedriftskunder. Tilnærmingen mellom de to bankgruppene har lagt forholdene til rette for fusjoner mellom forretnings- og sparebanker. Mer enn 60 prosent av de midler forretningsban­ kene har til forvaltning, er innskudd fra allmennhe­ ten. En mindre del skriver seg fra sertifikat- og obli­ gasjonslån. Banker som har stor internasjonal virk­ somhet, kan ha betydelige innskudd og lån fra utenlandske banker. I krisesituasjoner kan bankene låne i Norges Bank. Bankenes egenkapital, som enten er skutt inn av aksjonærene eller er tilbakeholdte overskudd (fondsopplegg), utgjør mindre enn 10 prosent av forvaltningskapitalen. Etter loven må den ansvarlige kapital (aksjekapitalen med tillegg av opplagte fond, ansvarlig lånekapital o.l.) utgjøre minst 8 prosent av et nærmere definert beregnings­ grunnlag. I dette grunnlaget er de enkelte aktivaposter vektlagt i forhold til kredittrisikoen. Også poster utenom balansen inngår i beregningsgrunnlaget. Styre, representantskap og organisasjoner. En forret­ ningsbank skal ha et styre med fra 5 til 9 medlem­ mer. Bankens sjef (adm. direktør) skal være medlem av styret og ha den daglige ledelse. De øvrige styre­ medlemmer velges av representantskapet; ett av disse skal være ansatt i banken. Representantskapet skal ha 15, 30 eller 45 med­ lemmer. Bankens aksjonærer velger pa generalfor­ samlingen n/15 av disse, mens de ansatte velger 4/15 Forretningsbankene står tilsluttet ►Finansnærin­ gens Hovedorganisasjon. Den samarbeider med ► Sparebankforeningen i Norge om en rekke praktis­ ke oppgaver, særlig innen betalingsformidling, og har opprettet egne selskaper for disse formål. Som arbeidsgivere er begge bankgruppene samlet i Ban­ kenes Arbeidsgiverforening, og bankansatte står tilsluttet Finansforbundet. Forretningsbankene hadde tidligere sitt eget banksikringsfond, men dette ble i 2004 slått sammen med sparebankenes fond. Utvikling og struktur. Før de forste forretningsbanke­ ne ble opprettet, drev velstående personer bankiervirksomhet. Blant de forste var den innvandrede slesviger Nicolai ►Andresen, som etablerte seg i Christiania i 1809, og Thos. Joh. Heftye & Son i 1818. Den første norske forretningsbank, Christiania Bank og Kreditkasse, ble stiftet 1848 under navnet Christiania Creditkasse. Deretter fulgte Bergens Privatbank 1855, Den norske Creditbank 1857, Nordenfjeldske Kreditbank 1868. Senere ble det stadig opprettet nye banker. Under jobbetiden under forste verdenskrig var etableringsvirksomheten hektisk, og ved utgangen av 1919 fantes det 195 forretningsbanker. Av disse matte hele 125 innstille i de følgende år. Enkelte av dem ble rekonstruert, og i noen tilfeller ble det opprettet nye banker i stedet for dem som ble avviklet. Jf. ►bankkrise. 1 1938 var antall forretningsbanker 105, i 1950 89, i 1960 68. Deretter fulgte en bølge av sammenslut­ ninger slik at ved utgangen av 1995 var det 18 selv­ stendige forretningsbanker igjen. Konsentrasjonsprosessen skjedde dels ved at to eller flere forholds­ vis jevnstore banker sluttet seg sammen, og dels ved at mindre distriktsbanker ble overtatt av en storre forretningsbank. I 1980-årene økte tallet pa forret­ ningsbanker igjen, dels fordi det for første gang siden 1948 ble opprettet nye norske, og dels fordi uten­ landske banker i 1984 ble gitt tillatelse til å drive bankvirksomhet i Norge, noe som særlig banker i andre nordiske land benyttet seg av. I 2003 var det 22 forretningsbanker i landet. DnB var den storste med 40 prosent av den samlede forvaltningskapital, mens de fire neste var utenlandske. De hadde nesten like stor andel. Forretningsbankene har en hovere konsentrasjon enn sparebankene.

I 1960-årene bygde de største bankene ut et om­ fattende filialnett, men fra midten av 1980-årene ble nettet redusert i takt med automatisering av bank­ tjenester og bankenes krav til rasjonell drift. Forretningsbankenes virkefelt er blitt storre ved at flere kredittforetak ble omgjort til banker og sluttet sammen med andre forretningsbanker. Norges Hypotekforening for Næringslivet, som var stiftet i 1927 og skiftet navn til Norgeskreditt i 1988, ble omgjort til aksjeselskap i 1992 og i 1996 overtatt av Christiania Bank og Kreditkasse (i dag en del av Nordea). Landets tre bykredittforeninger, som alle var stiftet i 1907, forsvant som egne enheter. Den nordenfjelske overførte sin virksomhet til Bolig- og Næringsbanken. Den østenfjelske fikk navnet Realkreditt og tok opp i seg Kredittforeningen for varehandelen (opprinnelig Kjøpmennenes kredittforening fra 1934), før den i 1993 gikk inn i Den norske Bank. Den vestenfjelske ble fusjonert med Norgeskreditt og gikk dermed inn i Kreditkassen. Kredittforetakenes bransjeorganisasjon ble i 1993 overført til Bankfore­ ningen, og er i dag en del av Finansnæringens Ho­ vedorganisasjon. En tilsvarende utvikling fikk landets to skipshypotekbanker. Norges Skibs Hypothekbank, som ble eta­ blert i 1916 av Kreditkassen og Den norske Credit­ bank, ble overtatt av Den norske Bank i 1994. Nor­ ges Skibshypotek A/S, som ble stiftet i 1928 i Bergen, ble i 1993 fusjonert med Bergens Skillingsbank, som senere ble kjøpt av Svenska Handelsbanken. Porte­ føljen av skipslån ble overtatt av den nederlandske Nedship Bank, som noen år senere også overtok den tilsvarende portefølje fra Redernes Skibskreditforening. Denne var etablert i 1929 i Kristiansand. I 1990-årene ble forretningsbanker og forsikrings­ selskaper knyttet tettere sammen. Vital forsikring ble overtatt av Den norske Bank, Gjensidige-selskapene gikk sammen med Sparebanken NOR. Det samme skjedde på sparebanksiden, der Samvirke forsikring ble en del av Sparebank 1-gruppen. På sin side har enkelte forsikringsselskaper startet bank­ virksomhet. PM/PrM Litt.: Petersen, K.: Kredittpolitikken istøpeskjeen:forret­ ningsbankenes historie i etterkrigstiden, 1982; Petersen, K.: Bankkriser og valuta-uro:forretningsbankenes historie i mellomkrigsårene, 1982; Petersen, K.: Forretningsban­ kenes historie: de første 70 årene, 1986 Forretningsbanken. Trondheim, norsk bank grunn­ lagt 1918, 1963 sammenslått med Den Nordenfjelds­ ke Kreditbank (grunnlagt 1868). Tidligere var Pri­ vatbanken (grunnlagt 1917), Formidlingsbanken, Oslo (grunnlagt 1917) ogTrondhjems Realkreditbank (grunnlagt 1874) overtatt av de to fusjonsbankene. 1987 ble Forretningsbanken slatt sammen med Bondernes Bank, Vestlandsbanken og Buskerudbanken til ►Fokus Bank. forretningsidé, kort beskrivelse av hva bedriften skal tjene penger pa. Kombinasjon av faktorer som kan gi en bedrift konkurransefordeler, formulert i tanke eller skrift for a angi retningen til bedriften. I littera­ turen om forretningsstrategi omfatter forretnings­ ideen vanligvis følgende faktorer: en undergruppe med spesifikke behov (en markedsnisje), et produkt eller en tjeneste utformet for å mote disse behovene samt en organisasjon for å fremstille og levere produktene/tjenesten. En god forretningsidé viser en klar kurs for selskapet, beskriver hvilke behov som skal dekkes og hvordan man vil gjøre dette, forretningsministerium, regjering som under et parlamentarisk system fungerer midlertidig og med begrenset autoritet. Et forretningsministerium kan ikke ta nye politiske initiativer; det skal mest mulig begrense seg til å ta seg av de løpende forretninger. Normalt er det en regjering som må gå av som folge av valgnederlag eller voteringsnederlag i nasjonal­ forsamlingen, som fungerer som forretningsministe-

340

FORRETNINGSORDEN

num. Men hvis den parlamentariske situasjon er svært vanskelig og det trekker ut med å få dannet ny regjering, kan undertiden et forretningsministerium, bestående hovedsakelig av partipolitisk uavhengige embetsmenn, utnevnes. forretningsorden, det reglement som Stortinget vedtar for sine forhandlinger i samsvar med Grunn­ lovens forutsetninger (§ 66). Stortingets forretnings­ orden vedtas for hvert enkelt storting med alminne­ lig flertall, og blir som oftest gjentatt uforandret. Uttrykket brukes også i andre forsamlinger, forretningsplan, et dokument som beskriver grunn­ laget for forretningsideen (det overordnede målet for virksomheten) og en sammenfatning av strate­ gien som ledelsen finner mest hensiktsmessig for å lykkes. Internt i foretaket brukes forretningsplanen som utgangspunkt for utarbeidelse av budsjetter og handlingsplaner; utad gir den grunnlag for å sikre støtte og bygge tillit i forhold til leverandører, kun­ der, bankforbindelser og investorer. forrigle (av ty. 'tverrstag'), sperre maskiner og tek­ niske anlegg mot uønsket manøvrering, og slik at de er avhengig av hverandres drift. En maskin kan f.eks. ikke startes eller stoppes uavhengig av den andre maskinen. forrundbelg, Anthyllis vulneraria ssp. carpgtica, flerårig urt i erteblomstfamilien, underart av ►rundbelg. 1030 cm høy, finnete blad, alle bladene har flere par finner. Blekgule blomster i hoder, ofte to og to hoder sammen. Forrundbelg stammer fra Mellom- og VestEuropa, i Norge er den tilfeldig innført med gressfrø og finnes enkelte steder i enger og veikanter på Østlandet. forrykthet (etter ty. verruckt), egentlig rykket ut av fatning, senere brukt om sinnslidelser som særlig angriper tankelivet, med kronisk forløp og systema­ tiserte vrangtanker (►paranoia). Uttrykket forrykt­ het brukes nå sjelden. forræderi (av mnty.) (jur.), svik, brukes særlig om forbrytelser som går ut på å yte fienden bistand under krig, men omfatter i det hele handlinger som tar sikte på å bringe statens selvstendighet eller sikkerhet i fare ved rettsstridig virksomhet for frem­ mede makter, landsforræderi. Også forbryterske anslag mot statsforfatningen, statsoverhodet og de høyeste myndigheter i staten betegnes undertiden som forræderi, høyforræderi. I den norske militære straffelov av 22. mai 1902 brukes uttrykket krigsforræderi om forræderi begått under krig eller krigslignende forhold. Se for øvrig ►landsforræderi, ►lands­ svik, ► dødsstraff. I folkerettslig terminologi har krigsforræderi, war treason, en helt annen betydning; det omfatter her handlinger foretatt av motpartens soldater eller sivile undersåtter, som uten å være forbudt etter krigens lover og sedvaner likevel kan gi anledning til rettergang og straff, f.eks. spionasje. forrådsgjødsling, det å gi større næringsmengder enn det plantene til enhver tid trenger, slik at det oppar­ beides et «reservelager» i jorden. Forrådsgjødsling har vært brukt for stoffer som man har antatt ikke vaskes ut av jorden, i første rekke fosfor. Metoden er ikke lenger særlig anerkjent, fordi også fosfor vaskes ut, og fordi det ikke er lønnsomt økonomisk, forråtnelse (av norrønt), kjemisk nedbrytning av døde dyre- og planteorganismer, forårsakes hoved­ sakelig av mikrober, men til en viss grad også av organismens egne enzymer. Spesielt betegner forråt­ nelse den bakterielle nedbrytning av nitrogenholdig biologisk materiale, og da i første rekke proteiner, under dannelse av lavmolekylære, illeluktende stoffskifteprodukter. Ved bakterienedbrytningen av karbohydrater og fett dannes ikke de samme stoff­ skifteprodukter, og det er først nar proteinene i f.eks. et kadaver, et næringsmiddel eller i vår egen tarm blir angrepet og omsatt av forråtnelsesbakterier, f.eks. de aerobe Proteus vulgaris, Escherichia coli og

Pseudomonas putrefaciens og de anaerobe Bacteroides putidus, B. putredinis og Clostridium putrefaciens, at man kan si at forråtnelse er i gang. Nedbrytningen av proteinene foregår vanligvis trinnvis: de høymolekylære proteinene blir først spaltet til peptider, deretter blir peptidene spaltet til aminosyrer, som generelt sett er luktfrie og uskade­ lige. Forråtnelsesproduktene, bl.a. i form av intenst luktende og flyktige forbindelser, dannes ved den videre omsetning av aminosyrene. Dels hydrolyseres disse, under avspaltning av ammoniakk, til hydroksysyrer som kan reduseres til fettsyrer (f.eks. eddik-, smør- og valeriansyre), dels spaltes karbondioksid av fra aminosyrene, og det oppstår primære aminer. Avspaltningen av karbondioksid fra aminosyrene, dekarboksyleringen, er karakteristisk for forråtnelsesbakteriene, og den fører for flere aminosyrers ved­ kommende til dannelse av giftige aminer, ptomainer eller likgifter. Ptomainene, f.eks. putrescin og kadaverin, ble tidligere ansett for å være meget giftige, men det er vist at de avgiftes i kroppen, og at de også pro­ duseres av forråtnelsesbakterier i tarmene. Enkelte av aminosyrene gir karakteristiske forråtnelsesprodukter; tryptofan f.eks. omsettes til skatol, metylamin og indol, som lukter intenst råttent. Skatol og indol utgjør for øvrig hovedluktkomponentene i ekskrementer. De svovelholdige aminosyrene brytes ned til illeluktende og flyktige svovelforbindel­ ser, som f.eks. etyl- og metylmerkaptan og hydrogen­ sulfid. Forråtnelse vil, hvis forholdene ligger til rette, fortsette inntil bakteriene har omsatt det biologiske materialet til enkle kjemiske forbindelser som f.eks. karbondioksid, vann, hydrogensulfid og ammoniakk, som er et typisk forråtnelsesprodukt. HJB GIFTIGHET

I større mengder er forråtnelsesproduktene skadelige, men med hensyn til bedervede, ukokte matvarers giftighet kan man generelt si at man pga. den råtne lukten vil vrake et bedervet næringsmiddel lenge for konsentrasjonen av forråtnelsesproduktene er blitt så hoy at det er fare for forgiftning. Det må i denne sammenheng nevnes at bakterietoksiner som er årsak til alvorlige matforgiftninger, f.eks. botulin og enterotoksin, som begge er proteiner, ikke er illeluk­ tende, og derfor ikke gir seg til kjenne. Forsaelva, elv i Ballangen kommune, Nordland, med øverste kilder nord for Mellomfjellet (1005 moh.), øst for botnen av Efjorden, og med munning ved Forsa i Efjorden. Nedbørfelt 231 km2. Bygd ut med Bjørkåsen kraftstasjon (3,8 MW; Norges første kraft­ stasjon i fjell, 1921) som har Borsvatnet som regule­ ringsmagasin (90 moh., 11,5 km2), og Hjertevatn kraftstasjon (2,5 MW), som nytter fallet fra Røavatnet (472 moh., 1,0 km2), det øverste større vannet i vassdraget, til Hjertevatnet (255 moh., 2,2 km2). Eier er Ballangen Komm. Elveverk. forsager (av mnty.), forsaker, skudd som ikke går av ved avfyring, klikk. forsamlingsfrihet, forsamlingsrett, retten til å komme sammen for å drøfte eller gi uttrykk for fellesinteres­ ser; denne rett er i nær slekt med ►foreningsfrihet. Forsamlingsfrihet er blant de menneskerettigheter som er anerkjent i de fleste demokratiske land, og fastslått i FNs menneskerettighetserklæring av 1948 (art. 20), i Europarådets menneskerettighetskonven­ sjon av 1951 (art. 11) og i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter av 1966 (art. 21). I Norge er ikke forsamlingsfrihet uttrykkelig grunn­ lovsfestet, men forutsettes i Grunnlovens § 99; for­ samlingsfrihet gjelder imidlertid ikke uavkortet. Politivedtektene i de enkelte kommuner bestemmer som regel at forsamlinger, møter og lignende på offentlig sted må godkjennes av politiet eller varsles på forhånd. Under visse vilkår kan politiet også forby offentlige møter på privat grunn. For øvrig følger det av den vanlige lovgivning at forsamlinger som har et rettsstridig formål ikke er tillatt, jfr. § 330 i straffe­ loven.

Forsand 773 km2 1069 innbyggere (2004) Administrasjonssenter: Forsand

Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

% 1 4 8 87

Sysselsetting (2001): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Bygg/anlegg, kraft- og vannforsyning Varehandel, hotell- og restaurantdrift Transport og kommunikasjon Finans- og forretningsvirksomhet Offentlig og privat tjenesteyting

% 16 17 12 8 8 4 35

Forsand, kommune helt sør i Ryfylke, Rogaland fylke, rett øst for Stavanger. Den omfatter landet omkring Lysefjorden og fjellområdene innenfor til fylkesgrensen mot Vest-Agder og Aust-Agder. For­ sand fikk sine nåværende grenser i 1965, da områ­ dene omkring Frafjorden og fjellområdene innenfor ble overført til Gjesdal. Natur. Berggrunnen i Forsand består av grunnfjell, granitt i de vestre deler, med tydelige parallelle sprekker i retningen sørvest-nordøst. Disse danner hovedtrekkene i topografien med fjorder og daler langs sprekkene (f.eks. Lysefjorden med Lysedalen innenfor, Espedalen sør for Lysefjorden), eller noen­ lunde vinkelrett på dem (f.eks. Høgsfjord, Stølsdalen innerst i Lysefjorden). Fra dalene og fjordene reiser fjellene seg bratt opp og danner store, sammenhen­ gende vidder som hever seg mot øst og nord (Lysekammen nord for Lysedalen, 1304 moh.). Sør for Lysefjorden når fjellene opp til 1140 moh. (Varmekroheia). Mektige morener er avsatt ved en stans i isavsmeltingen etter siste istid ved Forsand kirkested ved munningen av Lysefjorden. Disse har stor øko­ nomisk betydning. I de lavere strok tett furu- og bjørkeskog som vokser stort sett på bunnmorene. Bosetning. Ved Lysefjordens munning, i administ­ rasjonssenteret og kirkegrenda Forsand, bor om lag 60 % av kommunens folkemengde. Bosetningen for øvrig er spredt med en viss konsentrasjon ved bredden av Høgsfjorden og i Espedalen med strand­ stedet Helle. Sparsom bosetning ved Lysefjordens bredder.

341

FORSETE

Forsand. Lysebotn er fra gammelt av en utpreget jordbruksbygd. Etter en blomstrende periode med kraftutbygging er bygda i dag langt på vei avfolket.

Næringsliv. Jordbruk er viktigste næringsvei. Hus­ dyrholdet dominerer sterkt, der melkeproduksjon mg sauehold er viktigste driftsformer. Fjellområdene i Forsand, særlig Lyseheiene i nordøst, har stor betydning som beiteland for sau også fra andre deler av fylket. 23 % av de yrkesaktive er sysselsatt i primærnæringene. Noe brisling- og sildefiske i fjor­ dene. Oppdrettsanlegg. På grunn av mange vann i fjellområdene og bratte fall mot fjorden er Forsand en meget kraftrik kommune, utbygd med en maksi­ mal ytelse på om lag 600 MW og en midlere årspro­ duksjon på om lag 2140 GWh. Turismen er en viktig næringsgren, med mange hytter i fjellet og godt utbygd fotrutenett. Daglig turistrute fra Stavanger på Lysefjorden om sommeren. Samferdsel. Rv. 13 (Ryfylkeveien) går til Jørpeland i nord og med ferge over Høgsfjorden og videre til Sandnes i sørvest. Fylkesvei fra Lysebotn over fjellet til Sirdal i Vest-Agder. Rutebåt fra Stavanger til strandstedene i Lysefjorden og Høgsfjorden. Fylkes­ vei mellom Songesand på nordsiden av Lysefjorden lil Årdal i Hjelmeland kommune. Bro over Lysefjor­ den på Rv. 13 til Forsand, fylkesvei videre til Espedalen lengst sør i kommunen. Offentlige institusjoner. Forsand svarer til Forsand sogn i Strand prestegjeld, Søre Ryfylke prosti i Stav­ anger bispedømme, tilhører Strand og Forsand lensmannsdistrikt i Rogaland politidistrikt og horer under Ryfylke tingrett. Historikk og kultur. På Forsandmoen en rekonst­ ruert fortidslandsby, Landa, med bl.a. et bronsealderhus og en gildehall fra følkevandringstiden. Utgravinger viser at det har vært fast bosetning her gjennom mer enn 2000 år, fra ca. 1500 f.Kr. til ca. 600 e.Kr. Den 42 km lange Lysefjorden er en særlig turistattraksjon med sine stupbratte sider. Særlig kjent er Preikestolen på nordsiden noen kilometer innenfor munningen, en nesten 600 m hoy, loddrett og dels overhengende fjellblokk som reiser seg rett opp av fjorden. Kjerag, fjell innerst i Lysefjorden, med bortimot 1000 meters loddrett fall ned i fjorden, er kjent bl.a. for basehopping. Forsand kirke, langkirke i tre bygd 1854, påbygd 1931. På sørsiden av Lysefjorden Frafjordheiene landskapsvernområde som strekker seg inn i Sirdal og Gjesdal.

Kommunevåpen. Våpenet (godkjent 1988) haren sølv hegre mot en grønn bakgrunn. Hegren er en særpreget fugl som forbindes med fjord og steile fjell, slik som i Forsand. Navnet er sammensatt av for, her i betydningen 'som ligger foran', og sand, sikter til en sandstrekning som stikker ut i Lysefjorden ved munningen. GTh/Litt.: Brandal, T.: Fjordafolk: kultursoge for Forsand 1800-2000, 2002, 2 b.; Engen, S.: Forsandboka, 198189, 3 b. i 4 (Forsandboka:personregister, av J.E. Waula, 1996) forsatspapir (av ty.), de to bladene foran og bak i en innbundet bok. Det første blad av forsatspapiret foran og det siste blad bak er klebet til permens innside og hjelper til å holde bokblokken på plass i permen. Forsberg, Karl-Erik, 1914-95, svensk bokkunstner og skrifttegner. Kunstnerisk leder i forlaget Almqvist & Wiksell 1942-50 og i Norstedt 1950-59, der han senere var tilknyttet som grafisk konsulent. Han virket også som formgiver ved forlag i de øvrige nordiske land, og utformet dessuten segl og emble­ mer og tegnet frimerker. Hans typesnitt Berling Antikva (1945) og Carolus (1953) er internasjonalt kjent. Han er representert i Nationalmuseum, Stock­ holm. Utnevnt til hoffgrafiker 1977. Forsberg, Magdalena, f. 25. juli 1967, svensk skiskytter. Verdensmester på jaktstart 1997, 1998 og 2000, på 15 km 1997 og 2001 og på fellesstart 2001.1 OL kun to bronsemedaljer (2002). Vant verdenscupen sammenlagt 6 ganger på rad (sesongene 1997-2002) med i alt 42 rennseirer, som er rekord for kvinner (per 1. jan. 2005). Forsberg. Nils. 1842-1934, svensk maler, elev av Léon Bønnat i Paris fra 1868, vendte først 1904 tilbake til Sverige. Inntrykk fra Paris' beleiring 1871 gav ham motivet til hovedverket En lielts ddd (1888, Nationalmuseum, Stockholm). Gøteborgs museum eier Akrobatfamilie (1878) og Gustav Adolffor slaget ved Liitzen (1900). Sine år i Frankrike skildret han i Mitt liv (1929). Forsberg. Roland, f. 1939, svensk kirkemusiker og komponist, studerte ved Musikkhøyskolen i Stock­

holm, har arbeidet i Norrmalmskirken og Immanuelskirken. Korverker, orgelverker, sanger. Meget produktiv. Har bl.a. skrevet Nå er livet gjemt hos Gud, som er inntatt i Norsk salmebok. Forsblom, Enzio, 1920-96, finsk organist. Doktorav­ handling om Bach 1957. Professor ved Sibeliusakademin, Helsinki. Særlig kjent for sine Bachfremførelser i konsert og på plate. Plateserie i 1970årene: Bach to You. Utgav 1985 M1MESIS - På spaning efter effektuttryck i Bachs orgelverk. Forsdahl, Anders, f. 4. des. 1930 i Liland, Ofoten, norsk lege. Distriktslege i Sør-Varanger 1963-73, professor i allmennmedisin ved Universitetet i Trom­ sø fra 1980. Foretatt studier over sammenheng mellom helsetilstand og levekår i Finnmark. Vunnet flere belønninger og priser for arbeider innen hygie­ ne- og allmennmedisin. forse (av fr.), styrke, makt; sterk side (i uttrykk som ha sin forse i); lengre rekke av kort, særlig av høy verdi, i samme farge, samlet på én hånd; press av seil (under, med (en) forse avseil). forseelse (av mnty. el. ty.) (jur.), mindre grovt lov­ brudd, i motsetning til ►forbrytelse. Behandles på en enklere prosessuell måte enn forbrytelser. Som hovedregel er forsøk ikke straffbart. Unnlatelsesforseelser er straffbare også ved uaktsomhet, mens det for forbrytelser normalt kreves forsett. I 2002 ble det ilagt 178 475 reaksjoner for forseel­ ser, de fleste som bot ved forelegg eller forenklet forelegg. forseglede ruter, fabrikkfremstilte vindusruter der to eller flere glass er satt sammen til en enhet og forseg­ let luft- og damptett langs kantene. Forseglingen kan utføres ved liming, lodding eller sammensmelting av glasset, og luften i mellomrommet mellom glassfla­ tene må være meget tørr. Forseglede ruter gir enkle­ re vinduskonstruksjon og letter rengjørings- og vedlikeholdsarbeidet. En eller flere av glassene kan være spesialglass, som gir ruten spesielle bruksegen­ skaper, se ►energiglass. forseglingsbergart, takbergart (eng. cap rock), tett bergart som hindrer olje og gass fra å slippe ul fra et reservoar. Ved mange petroleumsforekomster dan­ ner leirskifer en tett kappe eller lokk over den porøse eller oppsprukne reservoarbergarten. Forsell, John. 1868-1941, svensk sanger (baryton) og pedagog, en av de betydeligste skandinaviske opera- og rømansesangere. 1896-1909 ansatt ved Kungliga teatern i Stockholm som sanger, 1924-39 operasjef. Gjestet bl.a. ved Covent Garden, Metropo­ litan og ved hoffoperaen i Berlin. Særlig kjent før sin tolkning av Mozart. 1 Oslo sang han tittelrollen i Don Juan og grev Luna i Trubaduren. forsere (av fr.) 1 Anspenne, anstrenge, særlig mer enn forsvarlig; påskynde sterkt. 2 Tvinge frem gjennomgang gjennom noe; fremtvin­ ge adgang til noe; greie å passere. 3 Tyde (en kode) uten kjennskap til nøkkelen koden er laget etter: jf. ►kryptoanalyse. forsert (om tale, opptreden), anstrengt, fremtvunget og derfor unaturlig tilgjort. Forset. tettsted i Gausdal kommune, Oppland, i Vestre Gausdal; 546 innb. (2004). forsete (hist.), løs benk som i det norrøne skålhus (stuehus) ble satt frem mellom bordet og ilden ved spesielle anledninger, enten som hedersplass for en gjest eller når gjestene var så tallrike at de ikke fikk plass på de veggfaste langbenkene. Forsetet som hedersplass ved aren har sammenheng med guden Forsete i yngre norrøn mytologi. Forsete (norrønt Forseti), en av æsene i norrøn myto­ logi, sønn av Balder og Nanna. Han er rettens over­ våker øg megler i tvister. Han bor i den gull- og sølvsmykkede tingsalen Glitne (norrønt 'den strålende'). Forsete assosieres med den frisiske gud Fosite.

342

FORSETH

Forseth, (Carl) Einar (Andreas), 1892-1988, svensk maler og dekorativ kunstner, elev av tegne- og malerskolen Valand i Gøteborg 1906-08 og Konstakademien 1912-15.1 1920-årene foretok han reiser i Europa og Midtøsten, og inntrykk av bysan­ tinsk mosaikkunst preger hans hovedverk, mosaikkdekorasjonen i Gyllene Salen i Stockholms stadshus (1921-23). En mosaikk i Nidarosdomen (1965). Forseth var usedvanlig allsidig. Hans glassmalerier har hatt stor innflytelse og betegner en fornyelse av glassmaleriet i Sverige. Han utførte glassmalerier i en lang rekke svenske kirker og andre offentlige bygg. Internasjonalt er han best kjent for glassmalerier og gulvmosaikk i katedralen i Coventry 1962, da den ble gjenoppført etter å ha blitt odelagt ved bombing under den annen verdenskrig. forsett (etter mnty.) 1 Beslutning eller plan; også om selve handlingen en person har besluttet seg for. 2 (jur.) Lat. dolus, bevissthet om følgene. Noen skarp grense mellom forsett og uaktsomhet er det ikke mulig å trekke. Som hovedregel kan man si at en handlings følger tilregnes gjerningsmannen som forsettlige både når han likefrem har villet dem (se ► hensikt), og når han har foretatt handlingen skjønt han forstod at den med overveiende sannsynlighet ville medføre slike følger (selv om han helst ønsket at de ikke inntraff). Om man har handlet med forsett (dolus) eller av uaktsomhet (culpa), har særlig i strafferetten stor betydning. Straffeloven av 1902 § 40 fastsetter at lovens straffebestemmelser bare kommer til an­ vendelse på den som har handlet med forsett, med mindre det er uttrykkelig bestemt eller utvety­ dig forutsatt at også den uaktsomme handling er straffbar; for forseelser som består i unnlatelse, gjelder den motsatte regel. Hvor det er satt straff for uaktsomme handlinger (for eksempel uaktsomt drap), er straffen gjennomgående mindre enn for de tilsvarende forsettlige. I lovgivningen utenfor straffeloven, den såkalte spesiallovgivning, er imid­ lertid forsett og uaktsomhet i stor utstrekning like­ stilt. Også uforsettlige følger av en handling kan i visse tilfeller medføre forhøyet straff hvor den handlende kunne ha innsett muligheten av dem eller har unn­ latt etter evne å avverge dem etter at han er blitt oppmerksom på faren (stri. § 43). Utenfor det strafferettslige område har sondringen mellom forsett og andre grader av skyld først og fremst betydning i erstatningsretten. 3 (filos.) En handling (eller unnlatelse av handling) som finner sted overensstemmende med vedkom­ mendes vilje i øyeblikket, er forsettlig. Er viljen resul­ tatet av forutgående overveielse, er handlingen overlagt. Forshaga, kommune i Sverige, Vårmland, Vårmlands lån; 350 km2 med 11 450 innb. (2004). Land­ skapet preges av flere dalfører i retning nord-sør. I en av disse renner Klarålven. Treforedlingsindust­ rien, som frem til midten av 1960-årene dominerte næringslivet, er på del nærmeste borte. Noe verk­ stedindustri. En stor del av de yrkesaktive pendler til Karlstad. KommunesentererForshaga (6315 innb. 2000), som ligger ved Klarålven. forsikring (av mnty. el. ty.), ordning som har til oppgave å erstatte økonomisk tap som forårsakes av tilfeldige, uforutsette hendelser, eksempelvis tyveri, brann, bil- og flyulykker, forlis, naturskader. Grunn­ tanken i all forsikring er at de mange som er utsatt for samme risiko, blir med i en sammenslutning, forsikringsselskap, for å fordele risikoen. Eventuelle tap blir overført fra den enkelte som er rammet, til fellesskapet. Det enkelte medlem, forsikringstageren, betaler et vederlag, premie, til forsikringsselskapet. Hvis den bestemte hendelse han har forsikret seg mot, inntreffer, skal selskapet utbetale erstatning til ham selv eller tredjemann (sikrede). Avtalen er kon­

traktsmessig formulert i et forsikringsbevis og forsik­ ringsvilkårene. VIRKSOMHET

Premieberegning. Det vederlag (premie) som forsikringstageren betaler for en forsikring, må dekke sannsynlige erstatninger, administrasjonskostnader og nødvendige fondsavsetninger. Premiene fastset­ tes på forhånd ved hjelp av statistiske erfaringer, for eksempel over hyppigheten av dødsfall og sykdom i forskjellige aldere, antall og omfang av branner, skipsforlis, trafikkulykker osv. For at statistikken skal gi et pålitelig grunnlag for beregningen av premien, må antallet forsikringstagere være stort. Tilfeldige avvik fra det forløp man regner med, vil ellers kunne ødelegge forsikringsordningens økono­ mi. Er antallet av forsikrede stort, vil variasjonen i antall skader fra år til år normalt falle mellom for­ holdsvis snevre grenser, men det kan inntreffe uventet mange skadetilfeller, eller ekstra store skader. Utviklingen i retning av stadig større bedrif­ ter med konsentrerte verdier av maskiner og vare­ lagre har ført til stadig flere store risikoer. Andre eksempler på konsentrerte forsikringsrisikoer er de store passasjerflyene, kjernekraftverk, oljevirksom­ het og produktansvar. Skal forsikringsselskapene til enhver lid klare å oppfylle sine forpliktelser, må premiene ha et sikkerhetstillegg, slik at selskapene kan bygge opp nødvendige sikkerhetsfond. I tillegg blir de store risikoer spredt på det internasjonale forsikringsmarked, dels gjennom reassuranse, dels gjennom pool-ordninger. Forsikringstyper. Forsikring spenner vidt både når det gjelder arten av interesse som kan forsikres og verdien av de enkelte risikoer. Inndelt etter forsikringsobjekt regner vi vanligvis med tre grupper; personforsikring (livs-, pensjons-, syke- og ulykkes­ forsikring), tingsforsikring (brann-, tyveri-, naturska­ de-, motorvogn-, sjø- og transportforsikring osv.) og formuesforsikring (ansvars-, kredittforsikring osv.). Forsikringsproduktene innenfor disse områdene endres og utvikles stadig, for å tilpasses behovet til enhver tid. Utviklingen av gruppeforsikringer og kollektive forsikringsordninger siden 1960-årene, spesielt i samarbeid med store fagorganisasjoner, har gitt forsikringstagerne god forsikringsdekning til en lavest mulig premie. Etter at alt pris- og vilkårssamarbeid i 1984 ble forbudt i Norge, ble konkurransen selskapene imel­ lom skjerpet. Det har fort til stor variasjon i tilbudet av forsikringstyper, priser og vilkår, også på området forbrukerforsikringer (som hus- og hjemforsikring, motorvognforsikring og livsforsikring). ID ORGANISASJON OG STRUKTUR

Forsikringsselskaper kan være organisert som gjensi­ dige forsikringsselskaper (foreninger), der alle forsik­ ringstakere er medlemmer og eiere og i prinsippet svarer for selskapets forpliktelser. De fleste gjensidige selskaper har tjernet bestemmelsen om økonomisk ansvar fra sine vedtekter. Den andre formen er aksjeselskaper, der aksjonærene er eiere med et an­ svar begrenset til aksjekapitalen. Forsikringstakerne har normalt ingen representasjonsrett i et aksjesel­ skaps styrende organer, men i vedtektene til flere norske livsforsikringsselskaper er det fastsatt at forsikringstakerne skal være representert i ledelsen. Innenfor disse lo selskapsformene finnes det i Norge selskaper som har en landsomfattende virk­ somhet, mens andre arbeider i et geografisk begren­ set område. Blant andre typer selskaper finnes bl.a. pensjonskasser, som er opprettet av en bedrift eller offentlig etat til fordel for sine arbeidstakere. Captive (egenforsikringsselskap), som er et skadeforsikrings­ selskap som eies av en bedrift og som bare tegner forsikring for sine eiere, har på verdensbasis fått stadig storre utbredelse. Lloyd's of London er en an­ nen spesiell forsikringsorganisasjon. Den består av individuelle forsikringsgivere (underwriters eller names) som står personlig ansvarlig for den økono­ miske risiko de hver for seg har overtatt for en forsik­

ringstaker. I Norge og andre land kan forsikring også drives av staten og kommunene. Privat forsikringsvirksomhet i Norge er delt i tre hovedgrupper: livsforsikring, skadeforsikring og kredittforsikring. Forsikring kan også deles inn i frivillig og tvungen (obligatorisk) forsikring. Et offentlig forsikringssystem som har fått stor betyd­ ning, er de sosiale trygdeordninger (folketrygden). Reassuranse. Reassuranse, gjenforsikring, er et verdensomspennende system forsikringsselskaper imellom for fordeling av store enkeltrisiki eller en viss del av en samlet forsikringsbestand, mot en tilsvarende andel av risikopremien. Ved reassuranse står forsikringstakeren i kontraktsforhold bare til det selskapet der han har tegnet sin forsikring. Koassuranse. Koassuranse, medforsikring, betyr at flere selskaper går sammen og overtar en risiko. Forsikringen fordeles på selskapene, som hver for seg står direkte ansvarlig overfor forsikringstakeren for sin andel. Ett selskap betegnes som hovedassurandør og utsteder en fellespolise på vegne av alle. Poolordninger. Forsikringspool er en egen form for reassuranse for forsikringer der skadene kan få et katastrofalt omfang, f.eks. forsikring av atom- og naturskader. De selskaper som deltar i sammenslut­ ningen, har på forhånd forpliktet seg til å overta faste andeler. I Norge finnes bl.a. Norsk Naturskadeforsikringspool og Legemiddelforsikringspoolen. Poolordningene administreres av et nøytralt kontor under ►Finansnæringens Hovedorganisasjon. Selskaper. I takt med konsentrasjonstendensene i annen næringsvirksomhet har nedgangen i antall forsikringsselskaper fortsatt i 1990-årene. Dette har skjedd ved fusjoner, gruppedannelser og etablering av finanskonserner, som tilbyr alle former for finan­ sielle tjenester (bank-, kreditt-, fonds- og forsikrings­ virksomhet). Ved utgangen av 2003 var det 7 tradisjonelle livselskaper og 7 selskaper med konsesjon til å drive livsforsikring med investeringsvalg. 62 selskaper drev med skadeforsikring. Av disse var 53 ordinære skadeforsikringsselskaper. Skadeforsikringsmarkedet blir dominert av de fire største enhetene: If Skade­ forsikring, Gjensidige Nor forsikring, Vesta Forsik­ ring og Sparebank 1 Forsikring. De storste forsikringsselskapene har avdelingskon­ torer i de forskjellige landsdeler. Økt bruk av data­ teknologi har ført til mer desentralisert saksbehand­ ling, bade på service og skadeoppgjør. Assurandører, agenter og meglere formidler de aller fleste forsik­ ringsavtaler. Økonomi. Livsforsikringsselskapenes forvaltnings­ kapital var ved utgangen av 2003 på 452 mrd. kr. Forvaltningskapitalen består i hovedsak av forsikringsfond og sikkerhetsfond, som er de forsikredes eiendom og som er satt av for å mote de forpliktelser selskapene har påtatt seg. Innbetalte premier var 42,7 mrd. kr 2003; utbetalte forsikringsytelser var 22,5 mrd. kr. Forvaltningskapitalen i skadeforsikring var ca. 107 mrd. kr ved utgangen av 2003. Premier for direkte skadeforsikring var 35,7 mrd. kr; påløpne erstatnin­ ger var 26,5 mrd. kr. Forsikringsselskapene har stor betydning i innen­ landsk kredittgivning. Målt etter forvaltningskapital er forsikringsnæringen, nest etter banknæringen, den største aktøren i finansiell sektor. Organisasjoner. Forsikringens internasjonale karak­ ter og markedsdannelsene i Europa har fort til at man søker å harmonisere lover og bestemmelser på dette området Det skjer gjennom OECD, EØS og dels gjennom Comité Européen des Assurances (CEA), en sammenslutning av forsikringsforbundene i de vesteuropeiske land. Norske organisasjoner som ivaretar forsikrings­ virksomhetens interesser på forskjellige områder, er Finansnæringens Hovedorganisasjon, Sjoassurandørernes Centralforening, Trafikkforsikringsforeningen, Yrkesskadeforsikringsforeningen og Norsk

FORSIKRINGSKLAGEKONTORET

343 Naturskadeforsikringspool. Avtalepartnere i lønnsog arbeidsforhold er Finansforbundet på den ene siden og Finansnæringens Arbeidsgiverforening på den andre. ID LOVGIVNING OG FORVALTNING

Forsikring er underlagt meget streng kontroll og regulering. Dels gjelder det driften av selskapene, dels avtalene mellom forsikringsgiver og forsikrings­ taker. Enkelte særlover (f.eks. bilansvarsloven av 3. feb. 1961, luftfartsloven av 11. juni 1993 og lov om yrkesskadeforsikring av 16. juni 1989) berører virksomheten fordi de har regler om forsikringsplikt. Statens tilsyn med forsikringsvirksomheten, her­ under pensjonskasser, trygdelag og brannkasser, utføres av Kredittilsynet. Forsikringsvirksomhetsloven av 10. juni 1988 skal sikre at virksomheten blir drevet på en sunn og økonomisk forsvarlig måte og inneholder bl.a. regler om konsesjon, fusjonskontroll, krav til egenkapital, forsikringsfond og sikkerhetsfond, samt regler for overskuddsanvendelse i livsforsikringsselskaper. Både norske og utenlandske selskaper som driver skadeforsikringsvirksomhet i Norge, må avsette midler til et felles garantifond som skal sikre oppfyl­ lelse av forsikringskrav. Selskaper som etter EØSavtalen kan selge forsikringer i Norge uten å ha etablert filial i landet, blir kontrollert av hjemlandets tilsynsorgan. Forsikringsselskap skal ha en kontrollkomité som skal føre tilsyn med at lover, forskrifter og vilkår, samt vedtekter og vedtak i selskapets besluttende organer blir fulgt. Lov om sjøtrygdelag av 3. juli 1953 gjelder tilsynet med lokale, gjensidige sjøtrygdelag som har et sterkt begrenset geografisk arbeidsområde. Forsikringsavtaleloven av 16. juni 1989 regulerer •forsikringsavtaler som inngås med skade- og livsfor­ sikringsselskaper, og i en viss utstrekning pensjons­ kasser og -fond, men ikke kredittforsikring og reas­ suranse. Loven tar sikte på å styrke forsikringstakerens interesser i avtaleforholdet, bl.a. ved at de fleste regler i loven ikke kan fravikes til skade for den som utleder rett mot forsikringsselskapet av forsikrings­ avtalen. Den gir regler om premiebetaling og oppsi­ gelse, om selskapets informasjons-, erstatnings- og renteplikt, om forsikringstakerens opplysningsplikt og følgene av å gi uriktige opplysninger, om overtre­ delse av sikkerhetsforskrifter, om forsettlig fremkallelse av forsikringstilfellet m.m. Dessuten inneholder loven en del særregler for livsforsikring og kollektive forsikringsordninger, samt om nemndbehandling av tvister mellom kunde og selskap. Forsikringsplikt. En rekke lover har bestemmelser om tvungen forsikring. Bilansvarsloven av 3. feb. 1961 har gjennomført forsikringsplikt for registre­ ringspliktige motorvogner, luftfartsloven av 11. juni 1993 for luftfartøyer. For apotek er forsikringsplikt gitt ved apotekloven av 2. juni 2000, helsepersonell ved helsepersonelloven av 2. juli 1999, og legemiddelprodusenter og -importører ved produktansvarsloven av 23. des. 1988. Lov om yrkesskadefor­ sikring av 16. juni 1989 pålegger alle arbeidsgivere å tegne yrkesskadeforsikring for sine ansatte. ID HISTORIKK

Oldtiden. Forsikring i en eller annen form har eksis­ tert like lenge som et ordnet samfunnsliv. Handels­ menn i Babylon overtok risiko for at karavanene gjennom ørkenen skulle komme vel frem, ved å gi lån mot hoy rente; lånet ble bare tilbakebetalt der­ som karavanen nådde målet. Hammurabis lovbok fra 2250 f.Kr. har lovfestet denne praksis. Den jødis­ ke lovbok Talmud hadde regler om hvordan eseldrivere og skipseiere skulle hjelpe hverandre hvis esel eller skip gikk tapt. Prinsippene for karavanelån ble overført til skip og varer. Sjolån (bodmeri) ble brukt av fønikiske og greske kjøpmenn og handelsfolk, og var lovfestet i rhodisk rett omkring Kristi fødsel. 1 livsforsikring ble den forste renteforsikring orga­ nisert 205 f.Kr. i Milo i Lilleasia, og i Roma var be-

gravelseskasser ganske utbredt fra gammel tid. Det tidligste forsøk man kjenner på å utvikle en dødelighetstabell som tillot en viss vitenskapelig beregning av premien for livsforsikring, ble foretatt 220 e.Kr. av den romerske jurist Ulpian. Formene for slike forsikringssammenslutninger har skiftet meget alt etter tiden og samfunnsforholdene. Middelalderen. I middelalderen fantes en mengde gilder og broderskap, der medlemmene bl.a. pliktet å gi hverandre gjensidig hjelp ved dødsfall, brann, tyveri m.m. Erstatningene ble gitt i form av naturalieytelser som ble utlignet på medlemmene. I de nor­ diske land hadde man tidlig bygdesammenslutninger som gav hjelp ved brann. De islandske «hreppur» var lovfestet på Island 1118, og organiserte praktisk hjelp til brannlidte ved at naboene pliktet å være med på å bygge opp brente hus. Tilsvarende regler var fastsatt i Gulatingsloven. Blant de mange laug og gilder som organiserte visse former for gjen­ sidig hjelp, var St. Olavs-gildet i Onarheim i Hardan­ ger (Onarheimsgildet), Guild of the Blessed Mary i England 1218, det danske Frithgildet fra 1100-tallet. Selv om man ikke regner disse som spesielle forsikringsinnretninger, kan de sees som begynnelsen til forsikring i organisasjonsmessige former. Moderne forsikringsvirksomhet. Fremveksten av pengehusholdning og verdenshandel, frie kontrakts­ forhold og fri konkurranse sprengte etter hvert de gamle økonomiske samfunnsordninger og skapte nye former for forsikringsvirksomhet. Utligning innen snevre korporasjoner og tvangssammenslutninger ble supplert med forsikringsinnretninger som bygde på frivillig tilslutning ut fra økonomiske inter­ esser og til dels av spekulativ art. Den forste av de store forsikringsbransjer som nådde frem til systemet med forutberegnet premie, var sjøforsikringen, dvs. forsikring av skip og ladning, som i denne form kan folges ubrutt tilbake til 1 300-tallets Italia og Spania. Den store brannen i London 1666, som la 13 000 hus i aske, gav støtet til de første private brannforsikringsselskaper som drev forsikring ut over en be­ grenset krets. En lege, Nicholas Barbon, tok fatt på å bygge opp igjen ødelagte hus, og for å beskytte sine investeringer organiserte han sitt eget Fire Office. Det inspirerte andre, og 1683 ble Hand-in-Hand Company stiftet. I 1720 kom Royal Exchange Assurance Company og London Assurance Corporation, som fortsatt eksisterer. Lloyd's of London, opprinne­ lig en verdensomspennende sjøforsikringsinnretning, skriver seg også fra begynnelsen av 1700-tallet. Livsforsikring krevde meget storre matematisk og statistisk innsikt enn annen forsikring, og forst etter at matematikerne gjennom et helt århundre hadde arbeidet med de problemer som her måtte loses, kunne det forste livsforsikringsselskap, The Equitable, stiftes i London i 1762. Det eksisterer fortsatt. Inspirert av utviklingen i England spredte den orga­ niserte forsikring seg til andre land. Benjamin Franklin tok initiativet til det forste amerikanske forsikringsselskap av betydning, Philadelphia Contributionship for the Insurance of Houses from Loss by Fire (1752), som fremdeles er i virksomhet. Også i Norge gav store bybranner stotet til organi­ sert forsikringsvirksomhet. Impulsene kom fra Tyskland over København. En bybrann i København 1728 ledet til stiftelsen av Kjobenhavns Brandforsikring 1731, og den dannet monster for Christiania Brand-Assurance-Casse, en gjensidig forening basert på frivillig tilslutning fra huseiere i Christiania. Den bestod fra 1753 til 1828, da den gikk inn i Den Almindelige Brandforsikrings-lndretning lor Byg­ ninger (Norges Brannkasse, nå If Skadeforsikring), opprettet ved Brand-Forsikrings Anordning 18. aug. 1767. Fra 1767 til 1845 var tilslutningen tvungen for huseiere i kjøpstedene, men frivillig for bygninger på landet. 1 1816 ble Land Gjensidige Brandkasse stiftet, som i de nærmeste årene ble fulgt av en rekke gjen­ sidige bygdebrannkasser. De forste sjoforsikringsselskaper startet også på gjensidig basis; Skibsassuran-

ceforeningen i Arendal ble etablert i 1837. Etter at forsikringstvangen i byene var opphevet 1845, oppstod aksjeselskaper som arbeidet for å få folk, særlig i byene, til å forsikre sine eiendeler på frivillig basis. De eldste norske forsikringsaksjeselskaper ble stiftet 1847: Christiania Almindelige Brandforsikringsselskab for Varer og Effekter (If Skadeforsik­ ring) og Christiania Søforsikringsselskab. Norge var det første nordiske land som kom i gang med livsforsikring etter vitenskapelige prinsipper. Professor Ole Jacob Broch startet i 1847 Christiania gjensidige Forsørgelsesanstalt (Gjensidige Liv). I 1861 ble det første aksjeselskap i livsforsikring (Idun) stiftet. På 1800-tallet og senere ble det stiftet en rekke forsikringsselskaper, opprinnelig med det formål å overta dekning av spesialbransjer. ID Litt.: Brynildsen, C. m.fl.: Forsikringsavtaleloven: med kommentarer, 2001; Færden, K.: Forsikringsvesenets historie i Norge 1814-1914, 1967; Lorange, K.: Forsik­ ringsvesenets historie i Norge inntil 1814, 1935 forsikring (jur.), det å gi sitt ord på noe. I en rettssak skal vitner bekrefte sin forklaring ved en forsikring. Tidligere skulle slik bekreftelse normalt skje ved ed, men denne ordningen opphørte i straffesaker da straffeprosessloven av 22. mai 1981 trådte i kraft 1986. Samtidig ble eden avløst med en forsikring også i sivile saker. Inntil en lovendring i 1995 ble forsikringen avgitt «på ære og samvittighet». Vitnet skal, for det forklarer seg i retten, avgi en forsikring om at det vil forklare den rene og fulle sannhet og ikke legge skjul på noe. Fritatt for forsik­ ring er vitner under 14 år, vitner som mistenkes for å være skyldig i forhold som berøres i saken, og vitner som kan kreve seg fritatt for å avgi forklaring. I sivile saker skal også en parts forklaring vanligvis bekreftes med en forsikring. Det gjelder elter straffeloven av 1902 kap. 15 strengere straffer for falsk forklaring dersom den er avgitt under forsikring. Forsikring kreves ogsa når visse erklæringer avgis til det offentlige. Forsikringsakademiet, Oslo, skole for opplæring av ansatte i forsikringsselskaper og -organisasjoner. Opprettet 1950 som Forsikringsskolen under Den norske Forsikringsforening, fra 1958 egen institu­ sjon, navneskifte 1986. Fusjonert inn i Bl 2002. Holder fagkurser og utgir lærebøker og annet under­ visningsmateriell vedrørende forsikring og beslekte­ de emner. forsikringsattest panthavergaranti, erklæring fra forsikringsselskapet til panthaver om at låneobjektet er forsikret. forsikringsbestand forsikringsstokk, summen av alle forsikringer av en bestemt art som er i kraft i et forsikringsselskap. forsikringsfond summen av de avsetninger et livs­ forsikringsselskap foretar for å mote fremtidige forsikringsmessige forpliktelser. Forsikringsfondet er de forsikredes eiendom og skal også omfatte overskuddsmidlersom skal tildeles forsikringstagerne som tilleggsytelser. Forsikringsfondet skal forvaltes slik at riktig oppfyllelse av forsikringsforpliktelsene sikres over tid. Samtidig skal selskapene søke å oppnå så god avkastning som mulig. Forsikringsfondet må beregnes forsikringsteknisk etter regler godkjent av Kredittilsynet. Fondet skal minst tilsvare forskjellen mellom kontantverdien av selskapets fremtidige utgifter (forpliktelser) og frem­ tidige inntekter (premier). Dessuten må selskapet avsette til et sikkerhetsfond etter visse regler. Forsikringsklagekontoret, tidl. Forbrukernes Forsik­ ringskontor, opprettet 1971 av Forbrukerrådet og Norges Forsikringsforbund (fra 2000 Finansnærin­ gens Hovedorganisasjon). Har til oppgave å hjelpe og veilede den som mener å ha grunn til å klage over den behandling vedkommende har fått av et forsik­ ringsselskap i en konkret sak. Virksomheten omfat­ ter alle forsikringsformer; fra 1996 også klager på

344

FORSIKRINGSLOVGIVNINGEN

lånesakeri forsikringsselskap. Forsikringsklagekontoret er sekretariat for ► Avkortingsnemnda og ► Forsikringsskadenemnda. forsikringslovgivningen. består dels av den lovgiv­ ning som fastsetter rammen for driften av forsik­ ringsselskap eller -innretninger, dels den som regu­ lerer avtalene mellom forsikringsgiver og forsikringstager. I enkelte særlover er det også fastsatt spesielle regler om forsikringsplikt. Se ►forsikring (lovgivning og forvaltning). forsikringsmatematikk, en gren av matematikken som brukes ved forsikringstekniske beregningen Er vesentlig basert på sannsynlighetsberegning, mate­ matisk statistikk, rentelære m.m. Det undervises i faget ved Universitetet i Oslo. Se ►aktuar. forsikringsplikt, plikt pålagt ved lov om å ha bestem­ te typer av risiko dekket gjennom godkjent forsik­ ring. Fra 1767 til 1845 var det i Norge tvungen brannforsikring for bygninger i byene. 1 dag er det bestemmelser om forsikringsplikt i bl.a. bilansvarsloven, luftfartsloven og lov om yrkesskadeforsikring. De sosiale trygdeordninger bygger på lovpliktig med­ lemskap. Se ►forsikring (lovgivning og forvaltning), forsikringsselskap, aksjeselskap eller gjensidig sel­ skap som driver forsikringsvirksomhet. Et forsik­ ringsselskap må i Norge ha konsesjon av Kredittilsy­ net og står under tilsyn av dette. Forsikringsselska­ pet må ikke drive annen virksomhet enn forsikring; et selskap som overtar livsforsikring, må heller ikke drive annen forsikringsvirksomhet. Se ►forsikring. Forsikringsskadenemnda. nemnd opprettet i 971 etter avtale mellom Forbrukerrådet og Norges Forsik­ ringsforbund (fra 2000 Finansnæringens Hovedor­ ganisasjon). Forsikringsklagekontoret fungerer som sekretariat. Nemnda uttaler seg om forsikringsvilkår og lovgivning som har betydning i konkrete klagesa­ ker. Den tar ikke voldgiftsoppdrag, uttaler seg ikke om skyldspørsmål i kollisjonssaker eller størrelse av erstatningsbeløp. Uttalelsene er rådgivende. Både forsikringstageren, skadelidte og selskapet kan fore­ legge saker for nemnda. Organisering. Nemnda er delt i to avdelinger, én for personforsikring og én for skadeforsikring; hver avdeling har fem medlemmer. To medlemmer opp­ nevnes av Forbrukerrådet og deltar i saker som gjelder forbrukerforsikringer, to oppnevnes av Næ­ ringslivets Hovedorganisasjon og deltar i saker som gjelder næringslivsforsikringer. Fire medlemmer oppnevnes av FNH, hvorav to deltar i saker som gjelder skadeforsikring og to personforsikring. For­ mann og varaformann oppnevnes i fellesskap av partene eller høyesterettsjustitiarius. forsikringssvindel, assuransesvik, straffbart forhold som består i å ødelegge, skade eller bringe til side en forsikret ting, eller å fremkalle et forsikringstilfelle for å få utbetalt erstatning, eller å anmelde en skade som ikke er lidt, kreve erstatning for ting som ikke er forsikret, ikke eksisterer eller ikke er skadd. Straffen er bøter eller fengsel inntil seks år. Forsikringssvindel er det også å gi uriktige opplysninger når forsikring tegnes eller uriktig tapsoppgave ved skadetilfelle; dette straffes med bøter eller fengsel inntil tre år. Medvirkning straffes på samme måte som forbrytel­ sen. Forsikringssvindel er et økende problem, og en følge av denne utvikling er strengere krav fra forsik­ ringsselskapene til skadelidte om å dokumentere sitt tap. forsinkelsesrente, morarente, rente som påløper pga. for sen betaling. Regler i lov om renter ved forsinket betaling av 17. des. 1976. Loper fra forfalls­ dag dersom denne er fastsatt i forveien, og ellers fra en måned etter at fordringshaver har sendt skriftlig påkrav. Renten fastsettes av Kongen. Løp det rente før forfall, kan fordringshaver i stedet kreve denne renten. I forbrukerforhold kan det ikke kreves geby­ rer i tillegg til forsinkelsesrente, utover det som følger av forskrifter til inkassoloven av 13. mai 1988.

Reglene i loven kan ikke fravikes til skade for for­ bruker. forsinket innplanting (fysiol.), se ►innplanting, forsinket. forsinking, overtrekking av et metallisk materiale med sink, utføres vesentlig for jern og stål. Den eldste og viktigste metode for forsinking er dypping i smeltet sink, såkalt varmgalvanisering, men også elektrolytisk forsinking og påsprøyting er i utstrakt bruk. Elektrolytisk forsinking utføres mest i sure sulfatbad eller alkaliske cyanidbad og med anoder av sink; ved denne metoden kan man få tynnere tette belegg enn ved andre metoder. Påsprøyting, som utføres etter Schoops metode (se ►metallsprøyting), er den eneste praktisk mulige metode for forsinking av store konstruksjoner som f.eks. broer og oljetan­ ker. Forsinking ved såkalt sherardisering består i at gjenstanden oppvarmes i sinkpulver i lufttett kar, best ved 350-370 °C; overflaten omdannes da til en sinklegering. For spesielle formål kan forsinking utføres ved pådamping i vakuum. Denne metoden og påsprøyting kan også brukes for ikke-metalliske materialer. Forsinking av jern gir god beskyttelse mol rusting. Sink er mer uedelt enn jern, men står bedre i luft og vann fordi det dannes et tett belegg av oksid, hydroksid eller basisk karbonat på overflaten. På grunn av galvanisk virkning kan selv et skadd sinkbelegg gi effektiv beskyttelse for underliggende jern (dette i motsetning til et tinnbelegg). Forsinket jern kalles også galvanisert jern. forsiringer (av ty.), i musikk fellesbetegnelse på alle slags utsmykninger som trille, forslag, mordent, koloratur, kadens m.m. For 1700-tallet satte utøve­ ren dem i alminnelighet til selv. Se også ►ornamen­ tikk. Forsius, Sigfrid Aron, 1550-årene-1624, svensk prest, astronom, astrolog, forfatter og oversetter, fodt i Finland. 11611 utgav han en naturlære, Physica (utgitt av J. Nordstrom 1952), oversatt fra tysk, men med tillegg fra den hermetiske tradisjonen. Forsj, Olga Dmitrijevna, 1873-1961. russisk forfatter. Hun utgav fra 1908 flere noveller, men skrev sine betydeligste verker etter revolusjonen. Særlig er hun kjent for sine historiske og biografiske romaner, forskaling (av ty., eg. 'forsyne med skall'), fonner som brukes ved støping av betong. En skiller mellom forskaling for vertikale konstruksjoner, vegger og soyler, og forskaling for horisontale konstruksjoner, dekker og bjelker. Felles for all forskaling er at den består av en kledning som understøttes av bjelker, støtter og bolter. Horisontal forskaling må oppta vekten av betong og armering slik at den ferdige konstruksjonen får riktig geometri. Vertikal forska­ ling må oppta sidetrykket fra betongen, som kan bli stort, avhengig av støpemetoden. Forskaling bygges av prefabrikkerte deler og av materialer som tre, stål, aluminium, plast og finer. Tidligere ble forskaling bygd kun av trematerialer. Det er avgjørende for teknikk og økonomi at syste­ met dimensjoneres riktig, og at forskalingen kan brukes flere ganger. Forskaling til vegger og dekker hygges ofte som elementer som monteres og demon­ teres ved hjelp av kraner. forskalingssnekker, yrkesutøver som bygger de formene som gir betongkonstruksjonene riktige dimensjoner og ønsket overflate. Kvaliteten på sluttproduktet skal tilfredsstille standardiserte krav. Opplæringen skjer normalt ved to år i videregående skole og to år i lære i bedrift. forskjære (etter ty., fr.), gammelt faguttrykk ibrennevinsbransjen som angir at en blanding har funnet sted. Anvendes fremdeles om blanding av edelbrennevin (f.eks. konjakk, whisky el. rom) med nøytral sprit hvor hensikten er å oppnå et rimeligere pro­ dukt med bibehold av det anvendte edelbrennevins karakteristiske egenskaper.

forskning (av ty.), prosess som gjennom systematisk arbeid kan frembringe nye kunnskaper og økt viten. Forskning foregår hovedsakelig ved universiteter og høyskoler (som har forskning som hovedoppgave ved siden av undervisning), frittstående forsknings­ institutter og i næringslivets laboratorier som del av en industribedrift. Begrepet vitenskap brukes også særlig om den akademiske forskning. Begrepet forskning kan være vanskelig å definere, og i praksis legges ofte ulike definisjoner til grunn. Siden 1963 har Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) operert med begre­ pet forskning og utviklingsarbeid, forkortet FoU, som grunnlag for en internasjonal, sammenlignbar statis­ tikk for personale og økonomiske ressurser. OECDs definisjoner (Frascati-manualen) har vunnet innpass i den statistikken som brukes i mange forskningspoli­ tiske dokumenter. Forskning og utviklingsarbeid (FoU) er definert som kreativ virksomhet som utføres systematisk for å oppnå økt kunnskap, herunder kunnskap om men­ nesket, kultur og samfunn, og omfatter også bruken av denne kunnskapen til å finne nye anvendelser. Grunnforskning er eksperimentell eller teoretisk virksomhet som primært utføres for å skaffe til veie ny kunnskap om det underliggende grunnlaget for fenomener og observerbare fakta, uten sikte på spesiell anvendelse eller bruk. Anvendt forskning er også virksomhet av original karakter som utføres for å skaffe til veie ny kunn­ skap. Anvendt forskning er imidlertid primært rettet mot bestemte praktiske mål eller anvendelser. Utviklingsarbeid er systematisk virksomhet som bruker kunnskap fra forskning og praktisk erfaring, og som er rettet mot det å fremstille nye eller vesent­ lig forbedrede materialer, produkter eller innretnin­ ger, eller mot det å innføre nye eller vesentlig forbed­ rede prosesser, systemer og tjenester. FORSKNINGSPOLITIKK

Med forskningspolitikk menes de politiske avgjørel­ ser som påvirker omfang, organisasjon, mål og funksjon for forsknings- og utviklingsinnsatsen i samfunnet. Begrepet innebærer ikke at saksfeltet alltid betraktes som ett beslutningsområde av de forskningspolitiske interessenter, og heller ikke at det er saksmessig lett a avgrense. Det er ofte et kon­ troversielt spørsmål hvilke saker som bør behandles som forskningssaker, og hvilke som snarere bør behandles som en del av andre saksfelter, f.eks. som sosialpolitikk, undervisningspolitikk, industripoli­ tikk, energipolitikk, forsvarspolitikk m.m. Fors­ kningspolitikken spenner altså over en rekke offent­ lige sektorer. I Norge behandler et eget regjeringsutvalg større forskningspolitiske saker. Utvalget bistås spesielt av statsråden for Utdannings- og forskningsdepartementet og departementets forskningsavdeling. Også de øvrige departementene har klare forskningspoli­ tiske oppgaver knyttet til finansiering og organise­ ring av FoU-virksomheten innen departementets ansvarsområde. Dette prinsippet ble fastslått av regjeringen Bratteli i 1971. Til forskjell fra mange andre vestlige land har Norge ikke noe eget uavhen­ gig rådgivningsorgan for forskningsspørsmål. Se også ►forskningsråd. FORSKNINGSETIKK

Med forskningsetikk menes vurdering av forskning i relasjon til normer og verdier i samfunnet. Vurderin­ gen omfatter både hvilke problemstillinger det forskes på, hvilke metoder som benyttes og på hvil­ ke måter resultatene av forskningen kan tenkes anvendt. Områder som i vår tid er aktuelle for forskningsetisk vurdering, finnes særlig innen medisin, naturvitenskap og teknologi. Eksempler er forskning på spalting av atomet som resulterte i atombomben, men som også brukes til a produsere nyttig energi, og genteknologi som kan gjøre det mulig å endre menneskers arvelige egenskaper, råde bot på syk­ dommer og fremstille nye medikamenter.

FORSLAG

345

I tillegg til at visse typer forskning i de fleste land er lovregulert og overvåket av myndighetene, er det også en systematisk forskningsetisk vurdering. I Nor­ ge har Utdannings- og forskningsdepartementet opprettet tre nasjonale forskningsetiske komiteer for henholdsvis samfunnsvitenskap og humaniora, naturvitenskap og teknologi og medisin. Disse trek­ ker opp de prinsipielle retningslinjene for den forsk­ ningsetiske vurderingen og har også en generell rådgiveroppgave. Spørsmålet om å lovhjemle disse komiteene er under vurdering (2005). Medisinsk forskning har et stort omfang. Det er derfor opprettet komiteer for medisinsk forskningsetikk i hver av landets fem helseregioner. Deres viktigste oppgave er å gi en forskningsetisk vurdering av prosjekter som omfatter forskning på mennesker. Retningslinjene for denne vurderingen er Helsinkideklarasjonen. Viktige momenter i vurderingen er forskningsprosjektets vitenskapelige metode, at ikke eksperimentet innebærer unødig eller uakseptabel risiko for forsøkspersonen, og at denne blir tilstrek­ kelig informert om forsøket og får anledning til å avgi et eventuelt samtykke på frivillig basis. HSk Litt.: Ruyter, K.W., red.: Forskningsetikk: beskyttelse av enkeltpersoner og samfunn, 2003 Forskningsfondet, se ►Fondet for forskning og ny­ skapning. forskningsmetode, se ►metode og ►markedsforsk­ ning. forskningsråd, offentlig organ som skal fremme og finansiere forskning innenfor et avgrenset fagområ­ de. De fleste forskningsråd har sitt hovedvirke knyt­ tet til universitetsforskning og grunnforskning. Rådene fungerer her som en alternativ Hnansieringskanal basert på nasjonal konkurranse om midlene. .Forskermiljøene har vanligvis stor innflytelse på tildelingen av pengemidler gjennom bedømmelse av forskningsprosjektenes faglige innhold. Storbritannia fikk allerede 1916 to forskningsråd, ett for naturvitenskap og teknikk og ett for medisin. Ellers har forskningsrådsorganisasjonen i hovedsak fått innpass i de vestlige land etter den annen ver­ denskrig, da det offentlige for alvor startet en massiv utbygging av forskningen. Innslaget av forskere i rådsforsamlinger og utvalg er vanligvis stort som en følge av det tradisjonelle selvstyret som preger den­ ne delen av forskningen. Større krav til forskningens relevans og ønske om større innflytelse på finansier­ ingen av forskningen har i den senere tid ført til en del justeringer i dette opplegget. I noen land finnes også forskningsråd som er langt mer orientert mot anvendt forskning. De kan f.eks. være knyttet til landbruk, fiskeri, industri eller offentlig sektor. I slike råd og utvalg er forskerinnslaget mindre, og samfunnsrepresentanter og brukere kommer sterke­ re inn. I mange tilfeller ser man snarere på slike statlige støtteorganer som regulære deler av statens ytre etat, noe som bl.a. er tilfellet på industri- og teknologiområdet i de øvrige nordiske land. I Norge ble det første forskningsrådet, Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd (NTNF), opprettet 1946.1 1949 ble Norges allmennvitenska­ pelige forskningsråd (NAVF) og Norges landbruks­ vitenskapelige forskningsråd (NLVF) grunnlagt. Alle disse tre rådene fikk lenge de fleste av sine midler fra overskuddet fra Norsk Tipping A/S. 1 1972 ble Norges fiskeriforskningsråd (NFFR) etablert, og i 1987 Norges råd for anvendt samfunnsforskning (NORAS), som særlig var rettet mot offentlig sektor. I 1993 ble disse fem rådene slått sammen til ►Narges forskningsråd (NFR). Alle de øvrige nordiske land har forskningsråd som i hovedsak er rettet mot universitetene. Statens tekniske forskningsråd i Sverige ble opprettet allere­ de 1942, mens Danmark og Finland fikk forsknings­ råd noe senere enn Norge. Storbritannia har 6 forsk­ ningsråd. I Frankrike ble det største rådet, Centre national de la recherche scientifique (CNRS), etab­

lert 1939.1 Tyskland spiller Deutsche Forschungsgemeinschaft (DFG) en viktig rolle. I USA rår de to rådene National Science Foundation (NSF) og Natio­ nal Institutes of Health (NIH) over betydelige ressur­ ser. HSk Forskningsstiftelsen Fafo. Oslo, oppdragsinstitutt for anvendt samfunnsvitenskapelig forskning innen arbeidsliv, velferdspolitikk og levekår nasjonalt og internasjonalt. Opprettet 1982 av Landsorganisasjo­ nen i Norge, fra 1993 selvstendig stiftelse. Deler ut Fafo-prisen til et samfunnsvitenskapelig forsknings­ arbeid av spesiell betydning for fagbevegelsen. Gjen­ nom sin internasjonale avdeling har Fafo utført studier i Øst-Europa, Midtøsten og Latin-Amerika. Fafos utredningsvirksomhet i Gaza og på Vestbred­ den var medvirkende for den kontakten som ledet til Oslo-avtalen mellom Israel og PLO i 1993. forskningstermin, ordning ved norske universiteter og vitenskapelige høyskoler som sikrer at fast ansat­ te lærere anslagsvis hvert sjuende år kan få ett år fri fra undervisnings- og eksamensarbeid for å kunne konsentrere seg om bestemte forskningsoppgaver. Vanligvis dekker institusjonen vikarutgifter o.l., mens prosjekt- og reisepenger oppnås gjennom forskningsrådsbevilgninger. forskrift (av ty.), generell bestemmelse om borgernes rettigheter eller plikter, fastsatt av forvaltningsmyn­ dighetene som ledd i utøving av offentlig myndig­ het. Før forskrift vedtas, endres eller oppheves, skal offentlige og private institusjoner og organisasjoner for de erverv, fag og interessegrupper som forskrifte­ ne berører, gis anledning til å uttale seg. En forskrift skal inneholde en uttrykkelig henvisning til hjem­ melen for forskriftsvedtaket og nevne det forvalt­ ningsorgan som har gitt forskriften. Den skal som hovedregel kunngjøres i Norsk Lovtidend. En for­ skrift kan ikke fravikes av et forvaltningsorgan, med mindre forskriften eller vedkommende hjemmelslov gir adgang til det. Bestemmelser i ►forvaltnings­ loven kap. VIL forskrivning (av mnty.), dokument der man forplik­ ter seg til noe. forskuddsskatt, skatt som betales i lopet av inn­ tektsåret. Formues- og inntektsskatt fastsettes nor­ malt året etter inntektsåret og formuesdagen. Per­ sonlige skattepliktige plikter imidlertid å betale forskuddsskatt i løpet av inntektsåret (mens inntek­ ten opptjenes). Forskuddsskatten betales enten gjennom arbeidsgiver som ►forskuddstrekk i lønn og andre godtgjørelser eller som forskuddsskatt av nærings- og kapitalinntekter. Forskuddsskatt utskri­ ves i alminnelighet for inntektsårets begynnelse på grunnlag av formuen og inntekten ved siste ligning. Den betales av den skattepliktige selv, i fire terminer, i henhold til pålegg fra skatteoppkreveren. For­ skuddsskatten avregnes i den skatten som fremkom­ mer ved ligningen; det fremkommer da om det skal betales restskatt eller om for mye innbetalt skatt skal tilbakebetales. forskuddstrekk, skatt som betales av personlige skattepliktige i lopet av inntektsåret ved at arbeidsgi­ ver foretar ►skattetrekk i lønn og andre godtgjørel­ ser i arbeids- og oppdragsforhold. Beregnes etter trekktabeller eller med bestemt prosent av trekkgrunnlaget. forskyvning, forandring i posisjon. 1 (mekanikk) Ved svingende systemer den avstand en bestemt partikkel (et bestemt punkt) har fra sin likevektsstilling. 2 (spektroskopi) Forandring av frekvens til utsendt stråling f.eks. på grunn av den relative bevegelse eller bølgelengde mellom strålekilde og mottager eller på grunn av tyngdefeltets virkning. Se ►dopplereffekt, ► rødforskyvning. Forandringen av energifordelingen i et spektrum f.eks. pa grunn av endret temperatur. Se ► Wiens forskyvningslov.

3 (elektr.) Betegnelse pa den vektor som har diver­ gens lik den elektriske ladningstetthet. Denne vekto­ ren betegnes som regel med D og er lik den elektris­ ke feltstyrke multiplisert med permittiviteten på stedet. Se ►elektrisk forskyvning, ►forskyvningsstrøm, ► faseforskyvning. 4 (psyk.) Forsvarsmekanisme der følelser og behov som opprinnelig er knyttet til en bestemt situasjon, person eller bestemte saksforhold ubevisst blir skjø­ vet over til og får sitt utløp et helt annet sted. Et klassisk eksempel er arbeidstageren som uten å ta til motmæle tar imot overhøvling fra sin overordnede, for siden å reagere med raseri og vold på bagatell­ messige irritasjoner fra partner eller barn. forskyvningslovene, de radioaktive, regler som beskri­ ver de forandringer som finner sted med kjemiske grunnstoffer når de er radioaktive og sender ut apartikler, heliumkjerner med to positive ladninger,

*He2+

og P~-partikler, negativt ladede elektroner, Utsendelse av en a-partikkel fra et grunnstoff fører til dannelse av et annet grunnstoff som i grunnstof­ fenes periodesystem står to plasser foran det opprin­ nelige. Utsendelse av en Ø-partikkel fører til dannelse av et grunnstoff som i grunnstoffenes periodesystem står én plass etter det opprinnelige. Forskyvningslovene ble utformet av den tyske kjemikeren K. Fajans i 1913 og kort tid etter av de britiske kjemikerne A. S. Russell og F. Soddy. I dag fortoner disse lovene seg seg nærmest som selvfølgeligheter: Atomnummeret, og plasseringen i grunn­ stoffenes periodesystem, er lik protontallet. Utsen­ delse av f.eks. en a-partikkel fører til at atomkjernen mister to protoner, dvs. atomnummeret avtar med to. Nukleontallet (massetallet) og den relative atommassen avtar samtidig med fire enheter (to protoner, to nøytroner). I tillegg til de radioaktive prosesser som er forbun­ det med utsendelse av a- og 0--partikler, kjennes prosesser med utsendelse av positive elektroner

og innfangning av elektroner fra det ytre elektronskall, også kalt K-innfangning. Begge disse prosesse­ ne fører til at protontallet og atomnummeret avtar med én enhet. Nukleontallet forandres ikke ved disse omvandlingene. Se også ► grunnstoffomdan11 ing. forskyvningsstrøm. en tenkt elektrisk strøm som oppstar når det elektriske felt varierer med tiden, opptrer i vakuum og dielektrika. Betegnelsen ble innført av Maxwell og definert ved at forskyvningsstrøm-tettheten på et sted er lik endringen per tids­ enhet av den elektriske forskyvning, som er definert ved D = der E er elektrisk feltstyrke, £0 er permitiviteten for tomt rom og £r er den relative dielektrisitetskonstant for materialet. I dielektrika vil forskyvningsstrømmen ha en viss sammenheng med bevegelse av ladninger innenfor de enkelte atomer eller molekyler, men forskyv­ ningsstrømmen er ikke noen virkelig strøm. Den kan betraktes som en regnestørrelse som ved mange beregninger spiller samme rolle som en strøm. For­ skyvningsstrømmen vil f.eks. frembringe magnetfelt på samme måte som en strøm i en ledning. En strømkrets der det er innkoblet en kondensator, vil ikke være sluttet, men den kan behandles som om den var det, ved å regne med forskyvningsstrømmen gjennom isolasjonsmaterialet i kondensatoren. Denne forskyvningsstrømmen blir lik den virkelige strømmen i resten av kretsen. forslag (mus.), liten innledende note foran en hovednote. Det lange forslag, som i regelen skrives etter tidsverdien, får halvdelen eller (når hovedno-

346

FORSMAC

ten er punktert) 2/3 av dens verdi. Det korte forslag, som utføres hurtigst mulig, skrives som ’/g eller ’/16 note med strek gjennom fanen. Et forslag kan også bestå av to eller flere korte innledningsnoter. forsmac, vorschmeck, gammel russisk rett laget av stekt lammekjøtt som er malt sammen med okse­ kjøtt, løk, sildefileter og ansjos. Kokes og serveres med poteter, rødbeter og rømme. forsnevring (med.), stenose, striktur, en forminsking eller hel tilstopping av det indre tverrsnittet, lumen, i et hulorgan slik at dette ikke tommer seg normalt. Forsnevring kan være medfødt eller ervervet ved sykelige tilstander. Forsnevring skyldes en tilstop­ ping av lumen ved opphopning av innhold (svulst osv.), forandringer i veggen (betennelse, arrdannelse, krampe, svulst) eller trykk utenfra (svulst osv.). Forsnevring kan være «organisk» med lokale, per­ manente forandringer, eller «funksjonell» ved muskelsammentrekking som kan variere. I hjertet finnes forsnevring av åpningene på grunn av medfødt eller sykelig ervervede forandringer av hjerteklaffene (aortastenose, mitralstenose, pulmonalstenose osv.), i aorta (den store livpulsåre) en medfødt forsnevring, coarctatio aortae. I spiserøret finnes forsnevring fremkalt av beten­ nelse (arr), svulster (kreft), utposinger (divertikler), nervøse kramper (kardiospasme, achalasia); alle fremkaller svelgningsbesvær. I magesekken finnes forsnevring av utløpet, pylorusstenose, ved arrdannelse, krampaktig sammentrekking, spasme, svulster; med store brekninger som symptom. I tarmen gir arraktig forsnevring, medfødte mis­ dannelser, svulster, dreininger osv. hindring for uttømming av tarminnhold med kolikksmerter. Komplett hindring kalles i alminnelighet tarmslyng, ileus, og er en meget farlig tilstand. I urinrøret kan forsnevring fremkalles av betennel­ se og arrdannelse spesielt etter gonoré, av svulster, steindannelser og prostata. Langvarig ufullstendig eller komplett hindring for urinens uttømming kan føre til nyresvikt og urinforgiftning. Forsnevring i de forskjellige organer behandles med blokking, plastiske operasjoner, operativ fjer­ nelse av svulster eller kunstig passasje forbi forsnevringen. forsoning (av mnty.) (relig.), gjenopprettelse av et brutt og ødelagt samfunn mellom guddommen og mennesket. Grunnleggende for forsoningstanken er fra menneskets side bevisstheten om personlig skyld overfor guddommen. I ikke-kristne religioner an­ vender mennesket midler som bonn, offer, askese osv. for å blidgjøre guddommen og unngå vrede og straff. I kristendommen. I Det nye testamente forekommer begrepet forsoning bare i Paulus' brev: Gjennom selvhevdelse og ulydighet mot skaperen er mennes­ kene kommet i fiendskap med Gud og er derfor utlevert til død og dom (Rom 5,10; 11,15). Egenartet for paulinsk tenkning er at mennesket ikke kan gjøre noe for å forsone seg med Gud. Forsoningen iverksettes av den uskyldige part; Gud setter i egen maktfullkommenhet og kjærlighet forsoningen i verk ved å gi sin sønn som sonoffer i menneskenes sted (2 Kor 5,18-19; Rom 5,10). Tanken om å for­ milde Gud forekommer ikke. Den radikale forand­ ring i forholdet mellom Gud og menneskeheten innebærer utslettelse av skyld og frihet fra syndens, dødens og den guddommelige vredes (doms) makt, altså en ny eksistens (Rom 5.9-10; 8,2; 2 Kor 5,17). Forsoning gjelder hele verden, og dreier seg altsa om en kosmisk fred som tilbys menneskeheten (2 Kor 5,19-20; Kol 1,20; Ef 1,10; 2,12 ff.), men realiseres i menighetens tro og liv i lydighet mot skaperen og tjeneste for menneskeheten. All kristen forkynnelse og teologi gjennom tidene hevder at forholdet mellom Gud og menneskeheten er radikalt forandret ved Kristus og har derfor stilt tanken om forsoning i sentrum. I tolkningen av

forspenninguvbetom?, metode i bygningsteknikken,

Lars Forssell. Foto fra 1969.

Kristushendelsen finnes imidlertid store divergenser. Vi kan skjelne mellom tre forskjellige forsoningsteorier, som alle påberoper seg tanker fra Det nye testa­ mente: 1) Den subjektive forsoningsteori betoner at forsonin­ gen er Guds verk, menneskeheten er objekt for forsoningen. Gjennom Kristi død manifesteres Guds suverene og selvhengivende kjærlighet, og Kristus er Guds representant overfor menneskeheten, men vi må la oss forsone med Gud for at forsoningen skal bli effektiv. Som konsekvent teologisk teori ble den utformet av Pierre Abélard på 1100-tallet. 2) Den objektive forsoningsteori ser Gud som objekt for forsoningen. Kristus oppfyller de av Guds krav menneskeheten ikke har oppfylt, og bærer ved sin lidelse og død stedfortredende straffen og dommen over menneskeheten, hvorved Guds rettferdighet «tilfredsstilles» (satisfaksjon). Som konsekvent teologisk teori er den utformet av Anselm av Canter­ bury på 1 OOO-tallet og senere av gammelluthersk ortodoksi. 3) Forsoningen har også vært et viktig tema i kristen liturgi og salmediktning gjennom det meste av kirkens historie, bl.a. i Luthers salmer. Her har det vært lagt vekt pa Kristi seier i oppstandelsen etter kampen mot synd, dod og djevel, og skillet mellom en subjektiv og en objektiv forsoningslære har ikke vært noe viktig anliggende. RLd/TaR forsoningsdagen (hebr. Jom kippur}, den helligste dagen i det jodiske religiøse året. Den faller på den 10. dagen av den syvende måneden tishrei (september/oktober). Forsoningsdagen avslutter en forutgå­ ende 10 dager lang botsperiode som begynner med jødisk nyttår, rosh ha-shana. Overholdelse av forso­ ningsdagen er omtalt i 3. Mos. 23, 26-32 og 25,9.1 Tempelets tid ble dagen markert med særlige offer i Tempelet, frembragt av øverstepresten personlig (3. Mos. 16 og 4. Mos. 29, 7-11). Etter ødeleggelsen av Tempelet i 70 e.Kr. blir dagen feiret som en bots- og fastedag og hvile fra alt arbeid. Forsoningsdagen overholdes av svært mange jøder verden over. Se ►jødedommen. Rabbinerne lærer at på denne dagen kan mennes­ ket få tilgivelse for alle synder begått mot Gud, men for synder begått mot ens medmennesker må man forst søke tilgivelse fra den det gjelder. Dagen innle­ des med en kveldsgudstjeneste i synagogen og den spesielle bonnen Kolnidrei (Alle løfter), der menig­ heten i fellesskap søker tilgivelse fra Gud for alle eventuelle uoppfylte løfter gitt til Gud. I løpet av forsoningsdagen er det fem gudstjenester i synago­ gen, men mange menn oppholder seg der konti­ nuerlig hele dagen. Dagen avsluttes neste kveld med den såkalte avslutningsgudstjenesten (Neila}, og blåsing i bukkehornet. forsorgsvesenet, tidligere betegnelse på statens og kommunenes sosiale hjelpevirksomhet. Se ►sosial omsorg. forspann (av mnty.), de trekkdyr, særlig hester, som sammen brukes til å trekke en vogn.

se ►spennbetong. forspill (av ty.) (mus.), ouverture, selvstendig in­ strumental innledning til et skuespill eller opera; også intonasjon til salme (koralforspill, orgelforspill). forspiring, bløting av frø, brukes av og til for planter som har lang spiretid når de såes på friland om våren. Frøene legges i en skål med litt vann slik at de kan holdes fuktige. For at luft skal slippe til, røres det jevnlig i frøene. Temperaturen ligger som regel på 10-15 °C. Når frøene viser den første antydning til spiring, gis de en rask overflatetørking og såes straks. Yrkesdyrkere kan kjøpe forspirt (kalles primed) frø av gulrot og purre gjennom frøfirmaene. Forss, Harald Oscar, 1911-96, svensk forfatter. Han var en særpreget lyriker av romantisk gemytt, men med et modernistisk formspråk. Fantasi og skjønn­ het var stadige idealer under hans forsøk på naivt, selvhevdende, melankolsk å fange øyeblikkets stemninger i samlinger som trott pupill (1939), violetta skuggor (1940), jag dr nyansernas dlskare (1943), arpeggio (1956), kdrlekensdgon (1962), romantisk återkomst (1971) og blomdoftoch tornetagg (1990). Parnassen i S:ta Clara (1968) og andre prosaverk handler om hans ungdom og liv som bohem. Forssa, bykommune i sørvestlige Finland, EtelåSuomi lååni (sv. Sbdra Finlands lan}, landskapet Kanta-Håme (sv. Egentliga Tavastland}, ligger midt i triangelet mellom Helsinki, Tampere og Turku; 249 km2 med 18 100 innb. (2004). Variert industri, bl.a. betydelig tekstilindustri. Flere museer. Bystatus fra 1964. Forssell. Gøsta, 1876-1950, svensk radiolog, overle­ ge ved Serafimerlasarettets radiologiske avdeling 1906—41. sjef for Radiumhemmet (1910-26), pro­ fessor i medisinsk radiologi ved Karolinska institutet 1916-41. Grunnleggeren av radiologien i Sverige, og blant pionerene også internasjonalt. Han skrev et stort antall vitenskapelige arbeider av grunnleggen­ de betydning både innen røntgendiagnostikk og stråleterapi. Forssell. Hans Ludvig, 1843-1901, svensk historiker og politiker. Dosent i Uppsala 1866, finansminister 1875-80, medlem av Fbrsta kammaren i Riksdagen 1880-97. Av politisk legning var han konservativ. Han var samtidig for frihandel, og hadde stor andel i gjennomføringen av den nordiske myntkonvensjon av 1873. Som historiker arbeidet han mest med økonomiske emner. Hans hovedverk er Sveriges inre historia från Gustafden forste (2 bd., 1869-75), der han beskriver vekselvirkningen mellom økonomiske og sosiale forhold på den ene side og det politiske liv på 1500-tallet på den andre. Studier og kritiker (2 bd.. 1875-88) gav Forssell ry som en av Sveriges yppers­ te essayister. Forssell, Lars Hans Carl, Abraham, f. 1928, svensk forfatter, debuterte 1949 med diktsamlingen Rytta­ ren, fulgt av bl.a. Narren (1952), og F. C. Tietjens (1954), hvor intellektuell analyserende samtidskritikk, påvirket av Eliot og Pound, skjulte seg bak forskjellige klovneattityder. Med samlingen Telegram (1957) ble formen enklere og det politiske innholdet tydeligere, selv om rollediktene fremdeles var til stede. Med samlinger som En kdrleksdikt (1960), Roster (1964), Åndå (1968), Oktoberdikter (1971), Fbrsbk (1972) og Det mdjliga (1974) fikk han en sentral posisjon blant yngre svenske lyrikere. Stenar (1980) og sonettsamlingen Sanger (1986) befestet hans posisjon. Til hans senere utgivelser horer 100 dikter (1996), Rimfrost (1997) og Fbrtroenden (2000). Han har oversatt Moliére, Lewis Carrøll, Pound m.fl., skrevet en monografi om Chaplin (1953), utgitt en roman (De rika, 1976) og virket som essay­ ist og kritiker (utvalg i samlingen Nedslag, 1969, En bok for alla mdnniskor. 1975, Loggbok, 1995), men hans største innsats bortsett fra lyrikken ligger innen visens og teaterets dpmene.

FORSTERKER

347 I tradisjonen fra svensk visediktning, bl.a. Evert Tanbe, og fransk kabaretkunst skrev han de politisk radikale, ofte sterkt aggressive og ironiske sangene i Snurra min jord (1968, utvidet utg. 1966) og Jack Uppskdraren (1966) m.fl. Han debuterte som drama­ tiker i 1956 med det mytologiske skuespillet Kronin­ gen. Sondagspromenaden (1963, oppført i norsk fjern­ syn 1971) og Borgaren och Marx (1970) er nærmest farselignende tragedier, mens Galenpannan (1964) og Christina Alexandra (1968) er mer alvorlige histo­ riske skuespill. Han har også skrevet en rekke kvikke og satiriske enaktere. Teater (2 bd.) utkom i 1977, skuespillet Haren och vråken, henlagt til Bellmanmiljø i 1978, Lasse i Gatan 1982 og to år senere kirkespillet Axplockerskan, basert på Ruts bok i Det gamle testa­ mente. Brokigheten (1980) er en artikkelsamling. Forssell er en spirituell og mangfoldig kultur- og mediepersonlighet, medlem av Svenska Akademien fra 1971. Forsskål, Petrus (Peter), 1732-63, svensk orientalist og naturvitenskapsmann, født i Finland, elev av Linné. 1 1759 utgav han Tankar om borgerliga friheten, som var et uredd forsvar for fullstendig trykkefrihet. Som naturforsker reiste han med en dansk ekspedi­ sjon til den sørlige del av den arabiske halvøy, hvor han døde. De fragmentariske reiserapportene ble utgitt i 1950 av A. Hj. Uggla. Forsslund. Karl-Erik, 1872-1941, svensk forfatter, rektor ved Brunnsvik folkehøyskole 1907-12. Han var en typisk representant for 1890-årenes utdannelsesbegeistring, nasjonalromantikk og hjemstedspatriotisme. I romanene Storgården (1900) og i den delvis selvbiografiske Gdran Delling (1906) la han frem et rousseausk forsvar for det enkle liv på landet, i kontrast til en nedbrytende bytilværelse. Hans panteistiske, sosialt rettede livssyn kom også til uttrykk i en rekke diktsamlinger, f.eks. Lantliga låtar (1906), Rymdsånger (1909) og Från valborgsmdssa til korsmdssa (1932). Hos ham forenes 1880-årenes ateisme og fremskrittstro med 1890-årenes nasjonal­ romantikk. Forsslund gikk ivrig inn for å ta vare på folkelig tradisjon og minnesmerker, og var også en foregangsmann i naturvern. Hans hovedverk er den kulturhistoriske skildringen Med Daldlven från kållorna till havet (1918-39, 27 bd.). Forssmann, Werner, 1904-79, tysk kirurg. Fikk 1956 Nobelprisen i medisin/fysiologi (sammen med A. Cournand og D. W. Richards) for sine «oppdagel­ ser vedrørende hjertekateterisering og sykelige forandringer i kretsløpsystemel». Forssmann utfør­ te allerede i 1928 på seg selv den første hjertekatete­ risering på et menneske, og røntgenundersøkelse av hjertet ved et kontrastmiddel innført gjennom kateteret. Forsstrom, Tua, f. 1947, finlandssvensk lyriker. Hun debuterte med En dikt om kårlek och annat (1972), fulgt av Dar anteckningarna slutar (1974). Mer eksis­ tensielt orientert er Egentligen er vi mycket lyckliga (1976) og Tallbrt (1979). Med Sndleopard (1987) fikk hun sitt litterære gjennombrudd, og av senere sam­ linger kan nevnes oratoriet Marianergraven (1990) og Efter att ha tilbringat en natt bland håstar (1997), en finstemt diktsamling der myter, film og diktekunst gir perspektiv til fremstillingen av det moderne livet i alt dets mangfold. For denne mottok hun Nordisk Råds litteraturpris 1998.1 2003 kom diktutvalget Jag studerade engång vid en underbar fakultet. Forsstrom regnes som en av de ledende poeter i sin generasjon. Diktene hennes er dypt forankret i finsk natur og folkeliv og har gjerne et hverdagslig tohefall med en åpen og dialogisk henvendelsesform. Men de har også et symbolsk innhold og et perspektiv som peker utover det nasjonale og hverdagslige. Mange av diktene har erotiske eller metapoetiske motiver. forst (av ty., trolig av romansk oppr.), dyrket og drevet skog, bare brukt i sammensetninger med faglig tilknytning, som forstmester.

E. M. Forster. Foto fra 1962.

Forst, by i Tyskland, Brandenburg, ved Neisse;

23 800 innb. (2002). Tekstil-, glass- og mekanisk industri. Jernbane- og veiforbindelse til Polen. En tidligere bydel øst for Neisse er fra 1945 polsk og heter nå Zasieki. forstad (etter ty. Vorstadt), opprinnelig betegnelse for en bydel som oppstod utenfor en befestet bys mur, senere for bymessig bebyggelse utenfor bygrense, men økonomisk knyttet til byen, særlig ved at folk bosatt i forstad har sitt arbeidssted i byen eller om­ vendt. Se for øvrig ►by. forstand (filos., psykol.), evnen til å forstå eller tenke, se ►fornuft. forstang (sjøuttrykk), stang til fokkemasten, den øvre del av en todelt mast. forstavelse, prefiks, orddel som står fremst i et ord og tjener til avledning av et nytt ord med en annen mening enn rotordet, for eksempel van- i vantro. forsteining, rest etter fortidens dyr og planter som er blitt bevart i geologiske avsetninger (sedimentæ­ re bergarter, asfaltsjøer, tundramark, myrer). Kan også brukes mer begrenset om mineraliserte ►fos­ siler. Forster, E(dward) M(organ) [få:sta], 1879-1970, britisk forfatter. Til å begynne med skrev han fantasi­ fulle noveller, som senere ble samlet i The Celestial Omnibus (1911) og TheEternalMoment (1928). De tidligste ble skrevet i Italia og Hellas, hvor han opp­ holdt seg mye etter studietiden i Cambridge. Hans første roman, Where Angels Fear to Tread (1905; filma­ tisert 1991), er henlagt til Italia og viser hans forakt for engelske middelstandsidealer og hans kjærlighet til sydlendingenes spontanitet og ekte følelser. Karakteristiske trekk hos Forster er nærhet i per­ sonskildringen, en viss hang til det melodramatiske i handlingen, symbolske perspektiver og en sober stil. Han kom naturlig nok til å slutte seg til den estetiserende Bloomsbury-gruppen. Etter romanene The Longest Journey (1907) og A Room with a View (1908; filmatisert 1986) fikk han sitt definitive gjennom­ brudd med Howards End (1910; filmatisert 1992). 1 1912-13 besøkte han den lille staten Devvas i MidtIndia, og 1921 vendte han tilbake dit som maharajaens midlertidige privatsekretær. Besøkene skildres i The HillofDevi (1953). Dikterisk bar de frukt i hans betydeligste bok, A Passage to India (1924). som viser en enestående innlevelse i indisk mentalitet og vender seg lidenskapelig mot det britiske styret i India uten at den kunstneriske kvaliteten blir svek­ ket. David Leans bemerkede filmatisering 1984 ble en stor kinosuksess. Etter Forsters dod utkom romanen Maurice (filma­ tisert 1987), som handler om en ung manns homo­ file legning og roper en side ved forfatteren som få kjente til. I 1972 kom også hans etterlatte fortellin­ ger, The Life to Come. Aspects ofthe Novel (1927) er en interessant estetisk analyse av romanens arter og virkemidler. Abinger Harvest (1936) og Two Cheersfor Democracy (1951) inneholder artikler og taler.

Litt.: Beauman, N.: Morgan:abiographyofE.M.F, 1993; Furbank, P.N.; E.M.F.:a life, 1977-78, 2 b.; Summers, C.J.: E.M.F., 1983 Forster, John [få:sta], 1812-76, britisk essayist og biograf. Han var medarbeider i Quarterly Review og Edinburgh Review, og redigerte The Examiner fra 1847 og en kortere tid Daily News etter Dickens 1846. Hans beste essays ble utgitt i 2 bd., Historical and Biographical Essays (1858). Han skrev verdifulle biografier om Goldsmith og Swift og om sine samti­ dige Landor og Dickens (den siste i to bd., 1872-74). Hans historiske arbeider fra Commonwealth-perioden er mindre pålitelige. forsteritt, mineral som er hovedbestanddel i ►dunitt (olivinstein). Det er et magnesiumsilikat, Mg2SiO4, med høyt smeltepunkt, 1890 °C. Danner blandkrystaller med det tilsvarende jernsilikat ►fayalitt, Fe2SiO4 (se også ►olivin). Navn etter A. J. Forster, 1739-1806, engelsk mineralhandler. forsterittstein, et lysegulgrønt olivinmateriale av magnesiumsilikat, Mg2SiO4. Det er sjeldent i natu­ ren, men fremstilles av urent olivin. Som kunstig stampemasse brukes den som foringer i induksjons­ ovner ved smelting av krom- og manganstål. forsterker, apparat som anvendes til forsterkning av elektriske signaler. Klassifisering. Det er vanlig å dele inn etter forsterkernes virksomme frekvensområde. Vi snakker om lavfrekvens-, høyfrekvens-, video-, bredbånds- og smalbåndsforsterkere. En annen inndeling er i spennings-, strøm- eller effektforsterkere, avhengig av om forsterkerutgangen er konstruert for å avgi en forsterket spenning, strøm eller effekt. Forsterkere omtales etter anvendelsesområdet som mikrofon-, høyttaler-, antenne-, målelinje-, begrenser-, filter-, korreksjonsforsterkerm.fi. En høyttalerforsterker er en lavfrekvens-effektforsterker, mens en antenneforsterker, som anvendes mellom antennene og antenneuttakene i fellesantenneanlegg, er en høyfrekvens-spenningsforsterker. Egenskaper. Som oftest ønsker man at utgangssig­ nalet er en nøyaktigst mulig forsterket kopi av inn­ gangssignalet. I visse tilfeller endres imidlertid signa­ let med hensikt, slik som i audioutstyrs tonekontroller, som gir variabel forsterkning av bass og diskant. Viktige egenskaper som er bestemmende for kvali­ teten er frekvensgang, ulineær forvrengning og signal-Zstøyforholdet. Rett frekvensgang vil si at forsterkningen er den samme for alle frekvenser innen forsterkerens frekvensområde. Lav ulineær forvrengning vil si at uønskede frekvenser som ikke finnes i inngangssignalet, men genereres i forsterke­ ren, er svake i forhold til nyttesignalet fra forsterker­ utgangen. Lav faseforvrengning vil si at faseforholdet mellom forskjellige frekvenser er tilnærmet det samme i utgangssignalet som i inngangssignalet. I forsterkeren dannes støy som blandes med ut­ gangssignalet. Det finnes flere forskjellige standardi­ serte målemetoder for bade forvrengning og støy. Samme støy (eller forvrengning) kan gi forskjellig tallverdi ved forskjellige målemetoder. Det har derfor ingen mening å angi støy- eller forvrengningstall uten å angi målemetode. Tidligere ble ►elektronrør anvendt som forsterkerelementer. Oppfinnelsen av ►transistoren i 1948 revolusjonerte forsterkerteknikken. Nå anvendes nesten utelukkende ►halvledere (transistorer, inte­ grerte kretser), unntatt i sendere for store effekter og til enkelte andre spesielle formal. Ny mikroteknikk med stor grad av integrasjon og bruk av kretsbrikker har i 1980- og 1990-årene revolusjonert forsterkersystemene. Nye forsterkere har vesentlig mindre fysisk størrelse, men høyere stabilitet og bedre drifts­ sikkerhet. Bruk. Forsterkere har meget stor anvendelse innen telekommunikasjonsteknikk, elektroakustikk, radio og fjernsyn, samt i regulerings- og måleteknikk. RiA/DBe

348

FORSTERKNING forsterkning (av eng. reinforcement) 1 (psyk.) Styrking av en respons ved operant eller

instrumentell læring hos dyr og mennesker. For­ sterkning i instrumentell betinging kan inntreffe ved at en belønnende stimulus tilfores i situasjonen nar en bestemt respons avgis, «positiv forsterkning», eller ved at en uønsket stimulus, f.eks. en sjenerende lyd, fjernes fra situasjonen når responsen avgis, «negativ forsterkning». Forsterkning viser altså til en prosess: styrking av respons som følge av de konse­ kvensene responsen har. Dagligspråkets «beløn­ ning» er et relatert, men mindre presist begrep: Belønning fokuserer på den hensikten en belønning har, snarere enn dens faktiske effekt. Optimal forsterkningseffekt sees hvis forsterker, den stimulus som fungerer forsterkende, inntreffer nokså umiddelbart etter responsen. Forsterker som inntreffer bare av og til, «partiell forsterkning», etablerer en respons som er vanskeligere å avlære enn hvis forsterkere inntreffer kontinuerlig (se ►ekstinksjon), og partiell forsterkning gir generelt en høyere sannsynlighet for ønsket respons. Forsterkere kan være ulærte (ubetingede), f.eks. mat, eller lærte (betingede). Forsterkere kan prinsi­ pielt være alt som har motivasjonell verdi for indivi­ det, fra eksterne stimuli, f.eks. penger, til atferd individet liker å utføre. Hos mennesker kan forsterk­ ning forekomme med eller uten bevissthet om at læringen finner sted. Forsterkningsprinsipper har fått praktisk anven­ delse bl.a. i ► atferdsterapi og ►atferdsanalyse, og viser også hvordan motivasjonelt viktige hendelser som inntreffer som konsekvenser av våre handlin­ ger, påvirker disse i utvikling og sosial interaksjon. Historikk. E. L. ►Thorndike var blant de første som påviste forsterkningsprosessen eksperimentelt. Pa basis av sine eksperimenter formulerte han den såkalte «effektloven». Denne sier at en respons vil knyttes til den situasjonen den inntreffer i når den etterfølges av belønning, og derfor inntreffe med større sannsynlighet i denne situasjonen. Thorndikes antagelse om at belønning var kritisk for læring, ble imøtegått av E. C. ►Tolman, som mente at beløn­ ning kun er en motivasjonsfaktor: belønning er nødvendig for prestasjon, men ikke for læring. Nyere forskning, inspirert av B. F. ►Skinner, fokuse­ rer på respons/belønning (R-S) relasjoner snarere enn teorier om forsterkning. 2 (bygningstekn.) Økning av en konstruksjons bæreevne. Kan foretas på forskjellige måter, f.eks. ved ►lask, som øker det effektive tverrsnitt av kon­ struksjonsdelen, eller ved ekstra understøttelse, støtte, ►strever el.l. 3 (elektr.) Se ►forsterker. forstilling, det forreste hjulparet på et kjøretøy, med aksel og opphengning, styremekanisme, bremser og fjæring, ved forhjulsdrevne biler også drivverket. forstkandidat (av forst), se ►skogbrukskandidat. forstmester (av forst), tidligere tittel for skogforvalter i statsskogvesenet. Også brukt av ansatte i privatskogbruket. Nå brukes oftere titler som skogsjef eller skogbrukssjef. forstoffer, stoffer som brukes til foring av husdyr. Se ► for. forstoppelse, treg avføring, obstipasjon, skyldes som regel forsinket passasje av innholdet i tykktarmen. Avføringen blir hard, knollet og sparsom, og vanske­ lig å få ut. Det kan gå dager eller en hel uke mellom hver gang man har avføring. Over tid blir trangen til tarmtømming svekket, dessuten undertrykkes den ofte med vilje fordi toalettbesøk forbindes med problemer, ubehag og smerter. Årsaken er ofte stillesittende liv og fiberfattig kost­ hold. Forstoppelse kan også utløses av langvarig sykdom, svangerskap eller medikamenter. Forstop­ pelse kan også være et symptom på annen sykdom f.eks. i fordøyelseskanalen eller skjoldbruskkjertelen (lavt stoffskifte).

Behandlingen retter seg i første omgang etter årsa­ ken, dersom en slik finnes. I tillegg vil det alltid være viktig å etablere gode toalettvaner, regelmessighet, fiberrik kost som øker avføringsvolumet, og hen­ siktsmessig kosthold for øvrig. Avføringsmidler bør så langt mulig unngås, da de ofte kan forverre pro­ blemet over tid. forstpatologi (av forst og patologi), skogsykdomslære, vitenskapen om sykdommer på skog og skogstrær. forstrekning, overriving eller overstrekking av mus­ kel- eller senefibrer ved forserte eller uhensiktsmessige bevegelser. Fremkaller smerter og bevegelses­ innskrenkning. Forstrekning er hyppig årsak til smertefulle tilstander i armer og ben og i ryggen, «lumbago», «hekseskudd». Behandles med ro, avlastning og evt. fysioterapi. forstue, gjennomgangsrom i eldre, norske bondehus med treroms plan; hadde ytterdør og dør til stuen. Brukes nå fortrinnsvis om en ekstra stor entré. forstuing (etter nty.), lettere grader av forvridninger av ledd med overstrekking av leddkapsel, leddbånd, muskler og sener, med blødning i underhudsvevet og hevelse omkring leddet. Ved behandling (se ► ICE, ►kompresjon), avlastning, eventuelt senere fysioterapi, etterlater forstuing i alminnelighet ikke men. Se også ►førstehjelp. forstvesen (av forst), tidligere betegnelse for det statligeskogvesen. Se ►Norge (skogbruk). forstørrelse, i optikk forholdet mellom utstreknin­ gen av et objekt og utstrekningen av bildet av objek­ tet. Forstørrelse er altså et forholdstall som kan være storre, lik eller mindre enn én. I det siste tilfellet taler vi om forminskelse. 1 praksis skjelner vi mellom lineær og angulær ut­ strekning, som sammen betinger våre størrelsesoppfatninger. Dette gir oss henholdsvis lineær og angu­ lær forstørrelse. Angulær utstrekning, gjerne kalt synsvinkel, er bestemt av forholdet mellom objektets lineære utstrekning og dets avstand fra øyet, og måles i vinkelenheter (grader, radianer). LINEÆR FORSTØRRELSE

Ved avbildning i linser og speil er den lineære for­ størrelse lik forholdet mellom bildets og objektets avstand fra linsen (eller speilet). Se for øvrig ►bilde. Ved projeksjon av filmbildet gjennom en fremviser blir bildet forstørret. I et vanlig amatørkamera frem­ bringer objektivet et forminsket bilde på filmen. Ved kopieringen blir dette bildet forstørret, men forblir vanligvis forminsket i forhold til objektet. ANGULÆR FORSTØRRELSE

I dagliglivet er vi vant til at vi oppnår større detalj­ oppløsning i synsbildet ved å nærme oss objektet; på den måten øker vi synsvinkelen, og vi opplever en angulær forstørrelse. På grunn av fysiologiske begrensninger i ►øyet blir imidlertid synsbildet uskarpt innenfor en viss avstand. Angulær forstørrelse i lupe. En ►lupe er en samlelinse med brennvidde kortere enn øyets minste tyde­ lige synsavstand; den gir oss dermed muligheten til å se et skarpt bilde av objektet under en større synsvinkel. Lupens angulære forstørrelse er forhol­ det mellom minste tydelige synsavstand og lupens brennvidde. Ettersom minste tydelige synsavstand øker med alderen, vil også lupens forstørrelse øke. Forstørrelsen vil også variere noe fra individ til individ. KOMBINERT LINEÆR OG ANGULÆR FORSTØRRELSE

I et ►mikroskop frembringer objektivlinsen et sterkt forstørret bilde av et objekt. Bildet i mikroskophuset betraktes fra kort hold gjennom en okularlupe, og mikroskopets forstørrelse er forholdet mellom øyets synsvinkel til objektet med og uten mikroskop. I en ►kikkert vil objektivlinsen frembringe et lineært forminsket bilde av el fjernt objekt. Men etter­ som bildet blir betraktet fra kort hold gjennom en okularlupe, vil objektet bli angulært forstørret. Kik­

kertens forstørrelse regnes som forholdet mellom øyets synsvinkel med og uten instrument. forstøtningsmur, mur for å hindre at jordmasser glir ut, eller for å utjevne nivåforskjeller i terrenget. Brukes i hager, ved tomtegrenser, mot veier osv. Forstøtningsmurer kan utføres av betong, betong­ blokker, naturstein, teglstein eller trykkimpregnerte trestokker. Man må normalt soke om byggetillatelse for å bygge forstøtningsmur. Bygningsmyndighetene kan kreve at muren utstyres med rekkverk. Murer som er høyere enn ca. én meter, som står på vanske­ lig grunn eller som skal motstå jordtrykk, må bereg­ nes av fagfolk. forstøvningstørke (eng. spray-dryer) (kjemitekn.), apparatur som tørker en konsentrert løsning eller suspensjon ved å forstove den i kontakt med varm luft. Dette skjer i med- eller motstrøm i store tørkekamre. Oppholdstiden er meget kort, bare noen få sekunder. Forstøvningstørker er plasskrevende og relativt uøkonomiske, men er mye brukt fordi de ofte gir produktet en særdeles hensiktsmessig karak­ ter. Forstøvningstørker brukes til produksjon av tørrmelk, pulverkaffe og til billigere industriproduk­ ter, f.eks. sulfittpulver, limpulver, vaskemidler. forstøvningsutstyr. utstyr som kan fordele en væske i meget små dråper, forstove væsken. Brukes ved sprøytemaling, forstøvningstørking, luftbefuktning o.l. Vanligst er forskjellige slags dyser, f.eks. hvor væsken ved hjelp av en innebygd spiral settes i kraftig rotasjon, slik at væsken forlater dysen i en kjegleformet stråle av dråper. Andre prinsipper består i at væsken knuses mot en prellplate eller presses ut av en fin spalte. Ofte tilføres damp eller trykkluft som skaffer energi til forstøvningen (tofasedyse). I forstøvningstørker anvendes oftest rote­ rende forstøvere, der væsken slynges ut gjennom hull i periferien av et hjul i rask rotasjon. Metoden gir god kontroll over dråpestørrelsen. forståelse (psyk., fil., pedag.), betegner den mennes­ kelige evne til å begripe, fatte, gjøre bruk av forstan­ den, innse, oppfatte; betegner også resultatet av å forstå (som i «å komme til en forståelse»), resultatet av en undersøkelse, det å gripe en mening med noe. Den greske filosofen ►Aristoteles hevdet at forståel­ se kommer forut for, eller er en forutsetning for sann, praktisk erkjennelse (se ►fronesis). Den tyske filosofen Martin ►Heidegger skrev i 1920-årene at vår forståelse er et 'eksistensiale', og at mennesket til enhver tid er «dømt» til å forstå. I det daglige kan man snakke om god eller dårlig forståelse av boker, dikt, kunstverk, film, avisartikler. Man kan også uttrykke vanskeligheter med forståelse, for eksem­ pel med å forstå den riktige meningen med en bok, hva en person mener eller har ment, eller med den opprinnelige intensjonen bak en menneskelig hand­ ling (f.eks. drap). En persons evne til forståelse kan svekkes hvis personen utsettes for traumer eller stress, se ►kognitiv (kognitiv psykologi). Forståelse er et sentralt begrep i ►vitenskapsfiloso­ fien. Begrepet blir særlig omhandlet innenfor ►her­ meneutikk. Før 1600-tallet ble forståelse stort sett oppfattet som en aktivitet som var rettet mot å avdekke sannhet (se ►eksegese). I nyere tid er det vanligere å fremheve at forståelse er rettet mot å avdekke meningen med noe eller i noe, dvs. lokali­ sere mening i menneskeskapte verk eller prosesser. Den hermeneutiske sirkel illustrerer hvordan forståelse som prosess arter seg, fra helhetsforståelse via delforståelse til ny helhetsforståelse. En helhets­ forståelse er forståelsen av hele verket som søkes forstått, for eksempel en bok. Førforståelse er den første helhetsforståelse jeg'et har av boken. I møte med enkeltdeler av boken oppstår delforståelser, og delforståelsene virker tilbake på leserens førforståel­ se, slik at ny helhetsforståelse oppstår. Denne forståelsesprosessen uttrykkes gjerne slik at «helheten virker på delene, og delene virker tilbake på helhe­

FORSVARETS HØGSKOLE i

349 ten». Sirkelen kan bedre tegnes opp som en spiral, for forståelsen har endret seg i lopet av tid, den er ikke avsluttet. Ved å tegne opp den hermeneutiske sirkel som en spiral, fremheves også et normativt element ved vitenskapelig forståelse: prosessen bor være uavsluttet og åpen. Den forstående skal gjøre sin forståelse tilgjengelig for endring og mulige forbedringer. Innenfor hermeneutikken etter Hans Georg ► Gadamer er det et poeng at alle mennesker bringer sin forståelseshorisont med inn i enhver forståelsesprosess. Forståelseshorisonten består av absolutt alle de holdninger og oppfatninger man har, både bevisste og ubevisste. Forståelseshorisonten påvirker den enkeltes forståelse av for eksempel et teaterstykke, hver og en vil alltid forstå stykket i lys av sin egen forståelseshorisont. Man kan ikke kvitte seg med forståelseshorisonten, fordi den utgjør totaliteten av de fordommer (se ►fordom), holdninger og oppfat­ ninger man til enhver tid har, og som igjen er resul­ tat av tidligere erfaringer. 1 konstitusjonen av forstå­ elsen av teaterstykket vil derfor forståelseshorison­ ten til hver enkelt være av avgjørende betydning. Gadamer skrev at forståelse blir konstituert ved horisontsammensmeltning, nærmere bestemt en opp­ høyet enhet hvor verkets «horisont» smelter sammen med fortolkerens egen horisont. Tanken om horisontsammensmeltning har filosofisk interes­ se, og har vært kritisert av blant andre Jiirgen ► Habermas. Etter Gadamer har man innenfor herme­ neutikken særlig fokusert på det poeng al forskeren skal tydeliggjøre om forståelsen av mening kan avgrenses til avsender eller til mottaker. De to vitenskapelige kulturer. I Tyskland på 1800tallet ble det vanlig å skille skarpt mellom å forstå [Verstehen) og å forklare (Verkldren) som to ulike grunnholdninger innenfor ►humaniora (kulturvi­ tenskap) og ►naturvitenskap. Historikeren J. G. ► Droysen (1808-84) hevdet i forbindelse med grunnleggingen av Universitetet i Berlin (1810) at den historiske metode består i en forskende forstå­ else av historiens indre sammenhenger, i motsetning til den naturvitenskapelige søken etter (årsaks)forklaringer. På slutten av 1800-tallet utvik­ let nykantianeren W. ►Dilthey (1833-191 1) herme­ neutikken som metode, og gav den forstående grunnholdning en særskilt stilling innenfor ►åndsvitenskapen (kulturvitenskapene). Han forsøkte å etablere forståelse som et grunnleggende alternativ til den forklarende holdning innenfor naturviten­ skapen. Se ►forklaring Gadamer så på forståelsen som noe helt grunnleg­ gende ved alle mennesker. I sitt hovedverk Wahrheit undMethode (1960) utviklet han hermeneutikken til en allmenn filosofisk lære om forståelse. Se også ►fortolkning. KBS forståelseshorisont, se ►forståelse og ►hermeneu­ tikk. forsumping, prosess som fører til myrdannelse, skjer når grunnvannstanden heves på tidligere tørrlendt mark, enten fordi vanntilførselen er okt, fordi avlø­ pet er forsnevret, eller fordi fordunstingen er minket (for eksempel ved snauhogst). Det tidligere plante­ dekke fortrenges av et sumpplantesamfunn. Kan også inntreffe når sjøer og tjern gror igjen. forsuring, se ►sur nedbør. forsvar (eg. 'svare for, bære ansvaret for') (mil.), en av de tre hovedstridsformene: angrep, forsvar og oppholdende strid. Forsvarsstrid velges når man ikke har tilstrekkelig med styrker til å angripe. Hensikten med forsvarsstrid er å stanse fienden i et bestemt område eller nekte ham adgang til det. Forsvarsstriden bør føres offensivt slik at fiendens evne til å fortsette angrepet blir knekket. Sjømilitært forsvar har til formål å holde kontroll over sjøområder som er av betydning for egen stra­ tegisk situasjon, forsvare eget landterritorium mot angrep fra sjøen (invasjonsforsvar), sikre forbindel­

seslinjene over sjøen og beskytte virksomhet i for­ bindelse med egen utnyttelse av havets ressurser. De mobile forsvarsmidler begrenser seg ikke til de rene sjømilitære enheter, men inkluderer også luftmilitære enheter. De stasjonære forsvarsmidler består av kystartillerifort, torpedobatterier, minefelt, radarstasjoner og undervanns overvåkingsanlegg. Se også ►Forsvaret. forsvarer (til forsvar) (jur.), defensor, i rettslig betyd­ ning den person som bistår en siktet eller tiltalt under straffeforfølgningen. Det er et hovedprinsipp i vår straffeprosess at siktede har rett til å la seg bistå av en forsvarer på ethvert trinn av saken. Som for­ svarer ved Høyesterett kan bare brukes advokater med møterett for Høyesterett; ved de øvrige domsto­ ler kan enhver advokat, og med rettens særskilte tillatelse «annen skikket person», brukes som for­ svarer. Straffeprosessloven av 22. mai 1981 kap. 9 gir regler om når siktede har rett til a få oppnevnt forsvarer på det offentliges bekostning, offentlig forsvarer. På etterforskningsstadiet har en siktet som begjæ­ res fengslet, normalt rett til offentlig forsvarer i det rettsmøte, som holdes for avgjørelse av fengslings­ spørsmålet. Blir siktede fengslet, skal han ha offent­ lig forsvarer så lenge han er undergitt varetekts­ fengsling. For øvrig har siktede på dette stadiet bare rett til offentlig forsvarer når retten finner at «sær­ lige grunner» taler for det. For de tilfeller hvor saken blir pådømt uten tiltalebeslutning, se ►tilståelsesdom. Under hovedforhandlingen skal siktede som ho­ vedregel ha offentlig forsvarer. I de tilfellene han har krav på offentlig forsvarer, skal han også ha det i forbindelse med eventuelle bevisopptak forut for hovedforhandlingen. Blir saken behandlet i tingretten, gjelder imidlertid flere unntak fra siktedes rett til offentlig forsvarer. Siktede har bl.a. ikke krav på offentlig forsvarer dersom saken blir fremmet på grunnlag av et forelegg som han ikke har vedtatt, eller dersom saken gjelder promillekjøring eller kun inndragning. Avgir siktede uforbeholden tilståelse i retten, har han samme rett til offentlig forsvarer som om saken var blitt avgjort ved tilståelsesdom. Det er retten som oppnevner offentlig forsvarer for siktede. Har siktede fremsatt onske om en bestemt forsvarer, skal denne oppnevnes med mindre dette ville fore til forsinkelse av betydning for saken, herunder til overskridelse av fristen for å avholde hovedforhandling i dersom siktede var under 18 år da forbrytelsen ble begått eller er varetektsfengslet. I de sistnevnte tilfellene er fristen - om ikke særlige forhold er til hinder - seks uker etter at saken kom inn til tingretten og åtte uker etter at anke til lagmannseretten er henvist til ankeforhandlinger. Dersom siktede ikke har fremsatt noe bestemt øn­ ske, blir normalt en av de faste forsvarerne ved domstolen oppnevnt. En offentlig forsvarer har visse særlige rettigheter i forhold til en forsvarer som er privat antatt av siktede. Han har således en videre rett til å gjøre seg kjent med dokumentene i saken og har rett til ukontrollert skriftlig og muntlig sam­ kvem med sin klient selv om denne er undergitt varetektsfengsling. EKe Forsvaret, betegnelse på de militære stridskrefter i Norge med tilhørende institusjoner. Inndeles i ►For­ svarsstaben, ► Hæren, ►Sjøforsvaret, ►Luftforsvaret, ► Heimevernet og ►Forsvarets fellesinstitusjoner. I Norge, som i andre land, skjelner man også mel­ lom stående forsvar, dvs. styrker som er satt opp i fred og utgjør en permanent beredskap mot angrep, og mobiliseringsforsvar. dvs. styrker som settes opp ved mobilisering, og som derfor ikke er disponible for en viss tid ener mobilisering. Tilgjengelige ressurser tillater ikke å ha et stående forsvar av noen størrelse i Norge. En innsatsbrigade med hoy beredskap for nasjonale og internasjonale oppgaver, Hans Majestet Kongens Garde og styrker med hovedoppgave gren­ sevakt, overvåking og suverenitetshevdelse er i

hovedsak Hærens stående styrker. En vesentlig del av Sjøforsvarets fartøyer er innsatsklare, det samme gjelder for Luftforsvaret som har beredskapsklare jagerflyskvadroner, maritime overvåkingsfly og helikoptre. Mobiliseringsstyrkene vil bli brukt for forsvar av landet. Se forøvrig ►Norge (forsvar). Forsvarets etterretningstjeneste, militær virksomhet med formål å samle og vurdere opplysninger om fremmede staters militære styrkeoppbygging, krigspotensial og intensjoner, og presentere dette for den militære og politiske ledelse for vurdering av landets sikkerhetspolitiske situasjon og behovet for egne forsvarstiltak til enhver tid. Ledes av sjefen for Etterretningstjenesten. Forsvarets fellesinstitusjoner, institusjoner opprettet for å utføre tjenester på bestemte områder for forsvarsgrenene/Heimevemet. De hører enten under Forsvarsdepartementet eller under Forsvarsstaben. Følgende fellesinstitusjoner er underlagt Forsvars­ departementet: Forsvarets forskningsinstitutt, Forsvarsbygg og Nasjonal sikkerhetsmyndighet. Folgende fellesinstitusjoner er underlagt Forsvars­ staben: Forsvarets logistikkorganisasjon, Etterret­ ningstjenesten, Feltprestkorpset, Forsvarets høgsko­ le, Institutt for forsvarsstudier, Vernepliktsverket, Norges idrettshøgskole/Forsvarets institutt, Forsva­ rets militærgeografiske tjeneste, Forsvarets sanitet. Forsvarets skole i E- og S-tjeneste og Forsvarsmu­ seet. Forsvarets fjernundervisning. FFU, er ansvarlig for tilrettelegging og gjennomføring av brevkurs og fjernundervisning med elektroniske hjelpemidler i Forsvaret. FFU er underlagt Forsvarsstaben. Forsvarets forskningsinstitutt, FFI, tverrvitenskapelig institusjon med formål å drive forskning og materiellutvikling for Forsvarets behov, opprettet 1946. Instituttet har sitt forskningssenter på Kjeller, Skeds­ mo kommune. Fra 1995 er FFI et forvaltningsorgan med utvidede fullmakter og et styre som er ansvarlig for virksomheten. Instituttet ledes av en administre­ rende direktør og består av en sentralstab og fem forskningsavdelinger: avdeling for analyse, avdeling for ledelsessystemer, avdeling for land- og luftsystemer, avdeling for maritime systemer og avdeling for beskyttelse. Instituttets forskningspolitikk fastlegges i store trekk av Forsvarets forskningspolitiske råd, som består av forsvarsledelsen og representanter for sivil forskning. Administrerende direktør har forskningssjefenes råd som rådgivende organ i faglige spørsmål. Administrerende direktør og forskningssjefer er ansatt på åremål. Forsvarets forskningspolitiske råd. FFR, rådgivende organ i forskningspolitiske spørsmål av betydning for forsvars- og sikkerhetspolitikken, etablert 1995. Hovedformålet er å vurdere og gi råd om Forsvarets behov for forskning. FFR hestar av Forsvarssjefen (formann), sjefen for Etterretningstjenesten, admi­ nistrerende direktør for Forsvarets logistikkorganisa­ sjon, sjef for avdeling for forsvarspolitikk og langtids­ planlegging i Forsvarsdepartementet, administreren­ de direktør for Forsvarets forskningsinstitutt samt fem sivile medlemmer innstilt av Norges forsknings­ råd med henblikk på teknisk, medisinsk og sikker­ hetspolitisk virksomhet. Sivile medlemmer oppnev­ nes for fire år. Generalinspektørene for forsvarsgre­ nene og Heimevernet og sjefen for Forsvarets sanitet er observatører. Forsvarets hundeskole FHSK, en av Forsvarets fellesinstitusjoner, underlagt generalinspektøren for Hæren. Etablert pa Seiersten ved Drobak i 1960; nåværende navn fra 1964; flyttet til Hauerseter leir ved Sessvollmoen 2003. Driver opplæring av hunder og hundeforere på forskjellige felter: søk-, spreng­ stoff-, narkotika-, varslings- og patruljetjeneste. Forsvarets høgskole. FHS, forsvars- og sikkerhetspo­ litisk utdanningsinstitusjon, opprettet 1949. Under­ lagt Forsvarsstaben; inngår i Forsvarets skolesenter

350

FORSVARETS LOGISTIKKORGANISASJON

(FSS). Gjennomfører kurs av opptil et halvt ars varighet for militære og sivile embedsmenn, repre­ sentanter for media, skoleverk, næringsliv og orga­ nisasjoner. Det gis allsidig orientering om Norges sikkerhetspolitiske stilling og totalforsvarsproblemer. Høyskolen ledes av en direktør (generalmajor/ kontreadmiral); den har seks hovedlærere (én fra hver forsvarsgren, én fra Forsvarsdepartementet, én fra utenrikstjenesten og én fra Direktoratet for sam­ funnsberedskap) samt en stab. Forsvarets logistikkorganisasjon FLO, fellesinstitu­ sjon i Forsvaret som har ansvaret for anskaffelse, vedlikehold og avhending av alt materiell og leve­ ring av et bredt spekter av tjenester innen transport og informasjons- og kommunikasjonsteknologi. FLO ble opprettet 2002 ved at bl.a. følgende tidligere enheter ble overført til FLO: forsvarsgrenenes forsy­ ningskommandoer, Forsvarets tele- og datatjeneste, verksteder, lagre og sambands- og edb-enheter. Forsvarets mediesenter. FMS, Forsvarets sentrale informasjonstjeneste, opprettet 2001 for å levere både intern og ekstern informasjon og kommunika­ sjon i Forsvaret. Underlagt Forsvarsstaben. Utgir Forsvarsforum. Forsvarets militærgeografiske tjeneste, FMGT, felles­ institusjon innen Forsvaret, det sentrale fagorgan på kartområdet og når det gjelder å fremskaffe militær­ geografiske data; er underlagt Forsvarssjefen. Sam­ arbeidet med det sivile Statens kartverk er sikret ved Forsvarets kartnemnd. Forsvarets musikk, militære musikkorps; omfatter de profesjonelle musikkorpsene Forsvarets Stabsmusikkorps (Oslo), Forsvarets Musikkorps Vestlandet (Bergen), Forsvarets Musikkorps Nord-Norge (Har­ stad), Forsvarets Musikkorps Trøndelag (Trondheim) og Kongelige Norske Marines Musikkorps (Horten). H. M. Kongens Gardes musikkorps og musikkorpset ved Sjøforsvarets rekruttskole KNM Harald Haarfagre består av vernepliktige mannskaper. Musikkinspektøren er leder for Forsvarets musikk. Fem faste landmilitære korps i Sør-Norge ble opprettet 1818 til Karl Johans kroning i 1820, Marinemusikken 1820 og korpset i Harstad 1911. Korps tilknyttet Hæren ble først kalt Brigademusikken, senere Divisjonsmusikken. Se ►militærmusikk. Forsvarets overkommando, den øverste militære ledelse i Norge 1970-2003. Forsvarets øverste ledel­ se ble 1. august 2003 omorganisert i henhold til Stortingets vedtak. Forsvarssjefen og hans strategis­ ke funksjoner ble integrert i Forsvarsdepartementet, Forsvarets overkommando ble nedlagt og ► For­ svarsstaben opprettet. Forsvarets overkommando ble forste gang oppret­ tet i Nord-Norge 1940 med general Otto Ruge som forsvarssjef, opprettet på ny i Storbritannia 1942 og bestod til 1946, da stillingen som forsvarssjef falt bort. Forsvarets overkommando ble gjenopprettet 1970. Forsvarets pressetjeneste, militært informasjonsor­ gan som består av Forsvarsdepartementets pressetje­ neste og Presse- og informasjonsavdelingen i For­ svarsstaben. Fellesoperativl hovedkvarter, Jåttå, Stavanger, har informasjonsoffiser som besvarer spørsmål vedrørende kommando- og ansvarsforhold innen kommandoen. Forsvarets sanitet, FSAN, fellesinstitusjon i Forsva­ ret, underlagt Forsvarssjefen. Sjefen (generalmajor) er faglig foresatt for all sanitetstjeneste i Forsvaret. FSAN rullefører og fordeler til forsvarsgrenene mobiliseringsdisponert medisinsk fagpersonell, anskaffer og fordeler sanitetsmateriell og utarbeider sanitetsplaner. Staben haren organisasjonsavdeling og en medisinsk avdeling. Dessuten er Forsvarets mikrobiologiske laboratorium, Oslo, militære legeog tannlegekontorer underlagt FSAN. Forsvarets sivile tjenestemenns landsforening FSTL, organisasjon for sivile lønnstakere og vervede

mannskaper i Forsvaret; stiftet 1960 for å fremme medlemmenes økonomiske, faglige og sosiale inter­ esser. Tilsluttet Yrkesorganisasjonenes sentralfor­ bund. Ca. 2800 medlemmer (2004). Forsvarets skole i E- ogS-tjeneste. FSES, militær skole, etablert 1970 som egen fellesinstitusjon i Forsvaret, underlagt Forsvarssjefen. Standkvarteret er Lutvann leir i Oslo. Gir generell utdanning i etter­ retnings- og sikkerhetstjeneste i Forsvaret, og videre­ gående og spesialisert utdanning innen disse felter. Skolen forestår også utdanning i sikkerhetstjeneste for personell i departementer, sivile beredskapsorganer og sivilforvaltningen for øvrig som skal ha an­ svar på dette felt. Skolen avholder det militære språkkurset i russisk, hvor elevene etter 18 måneder blir sersjanter/kvartermestere og siden tjenestegjør som tolker og oversettere. Forsvarets skolesenter, FSS, fellesinstitusjon i For­ svaret med hovedoppgave utdanning, kursvirksom­ het, utredning, forskning, rådgivning og kompetansestyring. Opprettet 2002 med hovedsete på Akers­ hus festning, Oslo. Underlagt forsvarssjefen. FSS har følgende avdelinger (2005): Forsvarets høgskole, Forsvarets stabsskole, Forsvarets forvaltningsskole, Forsvarets kompetansesenter for internasjonal virksomhet, Forsvarets fjernundervisning, Forsva­ rets institutt for ledelse, Forsvarets skole i etterret­ nings- og sikkerhetstjeneste, Institutt for forsvars­ studier, Norges idrettshogskole/Forsvarets institutt, Forsvarets studiesenter og Rustningskontrollgruppen. Forsvarets stabsskole, FSTS, gir felles stabsutdanning til personell fra alle forsvarsgrener, opprettet i 1995. Erstatter de tidligere forsvarsgren vise stabsskoler. FSTS er organisert med en hær-, sjøforsvars- og luftforsvarsavdeling, og en fellesavdeling. Stabskurs I er rettet mot forsvarsgrenenes behov, mens Stabs­ kurs II gir høyere stabsutdanning for å kvalifisere personellet for stillinger i høyere staber og ledelse av fellesoperasjoner. Sjef for stabsskolen er brigader/ flaggkommandør. forsvarsattaché (siste ledd av fr. 'tilknyttet'), yrkesof­ fiser knyttet til en ambassade for å holde egne mili­ tære myndigheter å jour med den fremmede stats militærvesen. Mange land har spesielle attacheer for hær (militærattacheer), marine (marineattacheer) og flyvåpen (luftattacheer). Forsvarsbygg, forvaltningsorgan underlagt Forsvars­ departementet, opprettet 2002 ved sammenslåing av Forsvarets bygningstjeneste og lokale forvaltnings­ ledd i Forsvarets militære organisasjon. Forsvarsbyggs hovedoppgave er planlegging, utbygging, forvaltning, utleie og salg av Forsvarets eiendom­ mer. Forsvarsbygg er ikke en del av Forsvarets mili­ tære organisasjon. Forsvarsdepartementet, FD, opprettet 1885 da Armédepartementet (opprettet 1814) og Marinedepartementet (opprettet 1815) ble slått sammen. FD har (2005) fem avdelinger: avdeling for personell og fellestjenester, avdeling for sikkerhetspolitikk, avde­ ling for operasjons- og beredskapsplanlegging, avde­ ling for forsvarspolitikk og langtidsplanlegging og avdeling for økonomi og styring. Under Forsvarsde­ partementet horer Forsvarsstaben (som har ansvaret for de ulike våpengrener Hæren, Sjøforsvaret, Luft­ forsvaret og Heimevernet), Forsvarets forskningsin­ stitutt, Forsvarsbygg og Nasjonal sikkerhetsmyndig­ het. Statsråder i Forsvarsdepartementet, se Nøkkelbin­ dets tabell Departementer. forsvarsforbund, overenskomst mellom to eller flere stater om militær hjelp i tilfelle av krigersk angrep. Se ►allianse. Forsvarsforum, fellesorgan for Forsvarets personell, etablert 1980. Utgis av Forsvarets mediesenter på vegne av Forsvarsdepartementet. Redaksjonslokaler pa Akershus festning. Opplag 2004: ca. 96 000.

Forsvarskomiteen, en av Stortingets faste komiteer. Behandler saker under Forsvarsdepartementets fagområde, saker angående økonomisk forsvarsbe­ redskap og Ombudsmannsnemnda for Forsvaret. Forsvarskomiteen skal også følge med i de tiltak som treffes av beredskapsmessig art. forsvarskommando, regional, integrert enhetskommando i Forsvaret 1971-2002. Det var én forsvars­ kommando for Nord-Norge og én for Sør-Norge. forsvarskommisjon, kommisjon som med hjemmel i kgl.res. har vært nedsatt for å komme med forslag om endringer i Forsvarets organisasjon. Den første i det selvstendige Norge ble nedsatt 1908. Den neste var fra 1920, og etter dens forslag vedtok Stortinget 1927 en ny forsvarsordning. I 1946 ble det nedsatt en forsvarskommisjon som avgav sin innstilling 1949; den tok sikte på en videre utbygging av For­ svaret over en 6-årsperiode. Forslaget ble ikke be­ handlet i sin helhet av Stortinget pga. endringer i den militærpolitiske situasjon ved opprettelsen av NATO. I 1974 oppnevnte regjeringen en ny forsvars­ kommisjon. Den vurderte Forsvarets plass og utfor­ ming som ledd i norsk sikkerhetspolitikk og leverte sin innstilling 1978.1 1990 oppnevnte regjeringen en forsvarskommisjon for å få en tverrpolitisk vur­ dering av Forsvarets rolle og utvikling etter sam­ menbruddet av Warszawapakten og Sovjetunionens oppløsning. Kommisjonen leverte sin innstilling i 1992. forsvarsmekanisme (psykol.), avverging, psykologisk prosess som virker som vern mot angstskapende følelser, tanker, impulser og konflikter. Eksempler på forsvarsmekanismer er benekting, fortrengning, intellektualisering, projisering og reaksjonsdanneise. Forsvarsmekanismer kan ytre seg ved drømmer, ureflektert atferd, i karaktertrekk, nervøse sympto­ mer og kroppsholdninger. Man regner med at alle i storre eller mindre grad benytter seg av forsvarsme­ kanismer, og at det å kunne filtrere bort uønskede inntrykk og å beskytte seg mot angst er en viktig egenskap og ofte et sunnhetstrekk. Dersom atferden imidlertid i overveiende grad er preget av et rigid og fasttømret forsvar, blir bruken av forsvarsmekanis­ mer patologisk (sykelig). Forsvarsmekanisme inngår som et sentralt begrep i psykoanalytisk personlighetsteori, og antas å være en ubevisst egoprosess. Sigmund Freud beskrev forsvarsmekanismene først, men teorien er senere blitt utviklet og nyansert, først ved Anna Freud og senere bl.a. ved den amerikanske psykiateren George Vaillant. Beskrivelsen av forsvarsmekanis­ mene er sannsynligvis den minst kontroversielle delen av psykoanalytisk personlighetsteori. I moder­ ne kognitiv personlighetspsykologi har forsvarsme­ kanismene en sentral plass, men her brukes begre­ pet mestringsstrategier. Forsvarsmuseet, FMU, museum som dekker norsk militær historie og driver en landsomfattende mu­ seal virksomhet, opprettet 1978. Samtidig ble Hærmuseet nedlagt; det var grunnlagt 1860 da Modellkammeret, senere Artillerimuseet, ble etablert i arsenalbygningen på Akershus festning. I 1928 åpnet Intendanturmuseet, også på Akershus. I 1940 ble det bestemt å slå de to museene sammen til Hærmuseet; stadfestet etter 1945. Forsvarsmuseet, som omfatter alle forsvarsgrener, holder fra 1978 til i arsenalbygningen på Akershus festning. Underlagt FMU er Marinemuseet i Horten, Norges Hjemme­ frontmuseum på Akershus, Oscarsborg festningsmuseum, Luftforsvarsmuseet i Bodø og Rustkammeret i Trondheim. FMU har som hovedmuseum også det faglige ansvaret for flere andre forsvarshistoriske utstillinger og befestninger med bevaringsverdige kanonstillinger. Forsvarsrådet, et permanent rad, etablert 1934 (ny instruks 1971), med oppgave å formidle orientering og samarbeid mellom militære myndigheter og sivile myndigheter hvis virksomhet er av særlig betydning

FORSYTESAGAENJ ------------------------------------------------------------------

351

for Norges forsvar. Forsvarsrådet forelegges til be­ handling utenrikspolitiske spørsmål av betydning for den militærpolitiske vurdering av forsvarstiltak, viktige militære spørsmål og saker av betydning for sivilforsvaret og totalforsvaret i det hele. Det består av statsministeren (formann), utenriksministeren, forsvarsministeren (nestformann), justisministeren, finansministeren, nærings- og handelsministeren, samferdselsministeren, regjeringsråden, utenriksråden, forsvarsråden. Forsvarssjefen, direktøren for Forsvarets forskningsinstitutt, sjefen for Fellesoperativt hovedkvarter og direktøren for Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Forsvarssjefen, FSJ, øverste faglige sjef for det norske forsvar. Forsvarssjefen fører kommando over Norges militære styrker. Forsvarssjefen er ansvarlig for planlegging og forberedelse av landets militære forsvar, for beredskaps- og mobiliseringsplanlegging og for den militære langtidsplanleggingen. Hans organ for ledelsen av den fagmilitære virksomheten var 1970-2003 Forsvarets overkommando. Fra 2003 er Forsvarssjefen og hans strategiske funksjoner integrert i Forsvarsdepartementet gjennom For­ svarsstaben. Han er regjeringens og forsvarsministe­ rens nærmeste militære rådgiver, og han represente­ rer Norge i NATOs militærkomité. Stillingen ble opprettet under krigen i Nord-Norge 1940, gjenopprettet i Storbritannia 1942, opphevet i fred 1946, gjeninnført 1963. Forsvarsstaben, FST, Forsvarets øverste militære ledelse som fra 1. august 2003 er integrert med Forsvarets politiske ledelse i Forsvarsdepartementet. Forsvarsstaben er Forsvarssjefens organ for ut­ øving av hans ansvar og myndighet. FST har ansva­ ret for utdanningsvirksomhet og styrkeproduksjon i Forsvaret, personellforvaltning og økonomistyring i Forsvarets militære organisasjon, logistikkstyring, informasjonsvirksomhet og rådgivning overfor Forsvarssjefen. Generalinspektørene for forsvarsgre­ nene og Heimevernet er en del av Forsvarsstaben og har ansvaret for styrkeproduksjonen i sine respekti­ ve forsvarsgrener. Forsvarsstaben og Forsvarsdepartementet skal samlokaliseres i et nytt forsvarsbygg på området til Akershus festning i løpet av 2005-06. forsvinning, i menneskerettssammenheng et grovt statlig overgrep mot enkeltpersoner, en måte å kvitte seg med politiske motstandere på, kjent fra en rekke diktaturstater. Istedenfor å stille motstandere for retten, fengsle dem eller internere dem, lar man dem bortføre for deretter å henrettes. Best kjent er de tyske nazistenes behandling av sine ► Nacht und Nebel-fanger, og hvordan militærdiktaturene i ► Argentina og ►Chile i 1970-årene, under hen­ holdsvis general Jorge Videla og Augusto Pinochet, lot tusenvis av fanger forsvinne. Se også ►forsvunnet person. forsvinningsdrakt (mil.), kamuflasjedrakt, en lett overtrekksdrakt (om vinteren hvit, om sommeren flerfarget) som går mest mulig i ett med omgivelse­ ne. forsvunnet person. Lov av 23. mars 1961 om for­ svunne personer m.m. fastsetter i kap. 1 at når en person er forsvunnet under slike omstendigheter at det ikke er rimelig grunn til å tvile på at han er dod, kan skifteretten på hans siste kjente bopel (opp­ holdssted) ved kjennelse bestemme at dette uten videre skal legges til grunn. En slik avgjørelse med­ fører de vanlige virkninger av dødsfall, således at vedkommendes ektefelle kan gifte seg pa ny, livsfor­ sikring kreves utbetalt osv. Ifølge kap. 2 skal de pårørende m.m. gi melding til skifteretten når noen har vært fraværende så lenge at han må ansees som forsvunnet. Kan skifteretten ikke legge til grunn at han er død, skal den om nød­ vendig oppnevne en verge, som har å sørge for registrering og vurdering av den forsvunnes formue, som skal forvaltes som umyndiges midler. Lovens

kap. 3 inneholder regler om adgang til å oppnå ► dødsformodningsdom. Når dom for dødsformodning er blitt endelig, skal den forsvunnes bo som hovedregel tas under offentlig skiftebehandling og loddes ut til dem som var hans arvinger på dødsformodningsdagen. Er nettoformuen ikke over fire ganger grunnbeløpet i folketrygden, kan midlene etter utløpet av visse i loven fastsatte frister kreves skiftet uten dødsformodningsdom. Det samme gjelder, uten hensyn til formuens størrelse, når det er gått 10 år siden siste tidspunkt da man vet at den forsvunne var i live (kap. 4). Tilbakebetaling. Kap. 5 gir bestemmelser om tilba­ kebetaling når den forsvunne viser seg å være i live, og fastsetter at han innen 20 år etter dødsformodningsdagen kan kreve sin formue tilbake. Rette arvinger kan innen 10 år fra samme tidspunkt kreve arvemidlene utlevert hvis det godtgjøres at han er død til annen tid enn den som er lagt til grunn ved delingen av hans bo. Ingen arving plikter å gi tilbake mer enn han har mottatt. Er arven avhendet eller forbrukt, er arvingen ansvarlig for verdien, men ikke for mer enn hva en like god ting av samme slag er verd når tilbakeløsningskravet blir fremsatt. Kravet kan nedsettes eller falle bort nar det etter arvingens kår eller forholdene ellers ville være urimelig om han skulle svare fullt ut. Inntekt som er oppebåret av formuen, er arvingene ikke ansvarlige for. Også for tilbakesøkning av urettmessig utbetalt livsforsikring gjelder en frist av 20 år. Pensjon, liv­ rente eller annen stønad kan i alminnelighet ikke kreves tilbake fra mottageren. Ekteskap. Når endelig dødsformodningsdom eller kjennelse av skifteretten foreligger, ansees ekteskap oppløst dersom den forsvunnes ektefelle gifter seg igjen; i motsatt fall står ekteskapet ved makt dersom det viser seg at den forsvunne lever. Fraværende arvinger. Kap. 6 gir regler om fraværen­ de arvinger og oppstiller som hovedregel at en ar­ ving skal settes ut av betraktning på skifte hvis det ikke er overveiende sannsynlig at han har overlevd arvelateren. En forbigått arving, eller eventuelt hans arvinger, kan innen 10 år etter arvefallet kreve arven fra dem som har fått den, med den begrens­ ning som er anført ovenfor (kap. 5). PL forsyn (lat. providentia, av foreldet 'sørge for'), i kristen tenkning uttrykk for Guds omsorg for og ledelse av den skapte verden. Ideen om et guddom­ melig forsyn er filosofisk utformet av greske tenkere, særlig stoikerne; den guddommelige verdensstyrelse viser seg i en fornuftig og rettferdig verdensordning, hvor alt, også det tilsynelatende onde, tjener helhe­ tens vel. I Det nye testamente er forsynstroen preget av en enkel og umiddelbar gudstro. Utgangspunktet er ikke ideen om en formålsbestemt verdensordning, men troen på Guds personlige omsorg; menneskets liv og verden står i Guds hånd. Forestillingen om at historieforløpet skal tjene til å virkeliggjøre Guds frelse av menneskeheten, er avgjørende. Gud er historiens herre, som leder verden mot frihet, fred og frelse. Forsynstroen er uløselig forbundet med troen på Guds allmektige kjærlighet, og den skiller seg så vel fra læren om en guddommelig forutbe­ stemmelse (predestinasjon) som fra den filosofiske determinisme. Mens determinismen går ut fra natu­ rens lovmessighet og den ubrytelige årsakssammen­ heng, regner forsynstroen med en personlig Gud som vil virkeliggjøre menneskehetens redning. For kristen forsynstro er det umulig å trenge til bunns i hvordan Guds forsyn virker i historieforløpet. og den lever på et tilsagn og løfte om at Gud uavvendelig vil føre verden mot sitt mål. Forsynstroen kjennes problematisk når den kon­ fronteres med hendelser som synes uforenlige med en allmektig og kjærlig Guds verdensstyrelse. Prob­ lemet er sterkt følt i Det gamle testamente (Sal 73 og Jobs bok). Kristen tro ser imidlertid den allmektige kjærlighet demonstrert i Jesu avmektige dod. For-

synstroen er derfor bestemt av tanken på Guds lidende og oppofrende kjærlighet og troen på at kjærligheten er den sterkeste kraft i tilværelsen, forsyn (eg. forsynd, til norrønt synda 'svømme'), kjensle, tynt snøre, 4,5-5 m langt, som festes til fiskelinen med passe mellomrom, og som kroken er festet til. Avstanden mellom forsynene kalles linens oppsett og varierer fra 1,4-1,8 m. Må ikke forveksles med fortom. Forsyningsdepartementet, opprettet 1939, nedlagt 1950. Departementet ble midlertidig opprettet for å forestå de nødvendige krisetiltak i forbindelse med krigsutbruddet, og bestod av en alminnelig avdeling og direktorater for industriforsyning, proviantering og rasjonering, skipsfart og utenrikshandel. Det ble 1942 i London delt i et Skipsfartsdepartement og et Forsynings- og gjenreisningsdepartement. Etter frigjøringen i 1945 ble det opprettet et eget gjenreisningsdirektorat under Forsyningsdepartementet, senere omorganisert til et boligdirektorat. Forsy­ ningsdepartementet ble nedlagt 1950 og saksområ­ dene overfort til andre departementer. Statsråder i Forsyningsdepartementet, se Nøkkelbindets tabell Departementer. Forsyningsdirektoratet, opprettet 1950 under Han­ delsdepartementet ved nedleggelsen av Forsyningsog gjenreisningsdepartementet. Behandlet saker av forsynings- og beredskapsmessig art, vesentlig ved­ rørende forbruksvarer. Nedlagt 1959; de oppgaver som ikke var falt bort, ble hovedsakelig overført til Direktoratet for økonomisk forsvarsberedskap. forsyningskjede, se ►logistikk. forsyningskompani (mil.), avdeling som utfører intendantur-, ammunisjons- og ikke-maskinell ingeniørforsyningstjeneste, næringsmiddelkontroll, vannrensing og feltposttjeneste. I de mest moderne feltbrigader kalles avdelingen trenkompani; det består av forsyningskompaniet og transportkompaniet. I et forsyningskompani kan det inngå bakeriog slakterienheter, samt gravregistreringsenhet. forsyningsnemnder, ble i henhold til lov av 9. juli 1939 nedsatt i hver kommune for å ivareta kommu­ nens forsyningsmessige interesser. Av beredskapsmessige hensyn er de siden ikke avviklet, forsyningsskip (eng. supplyship), spesialskip som bringer forsyninger til petroleumsplattformer. Forsy­ ningsskip har overbygget helt forut og et stort, rek­ tangulært akterdekk for dekkslast. Sement, olje, vann og andre bulkstoffer føres i spesialtanker under dekk. Mange forsyningsskip fungerer også som taubåter for flytende plattformer, og kan være ut­ styrt med store spesialvinsjer for tauing og anchor handling, dvs. utlegging og opphiving av de mange ankere som brukes for a holde flytende plattformer i posisjon. Forsyningsskip er som regel bygd med to motorer, hver pa 1500-3000 kW (2000-4000 hk), som driver hver sin propell, vanligvis med dyseror. Litt.: Stautland, B.: Supply: rodeo i rom sjø, 2004 forsyningstjeneste (mil.), fellesbetegnelse for all aktivitet for å tilføre Forsvaret pa riktig tid og sted og i riktig mengde det som er nødvendig for operasjo­ ner, f.eks. personell, våpen, ammunisjon, mat, kjøretøyer, intendanturmateriell, sambandsmate­ riell. Forsyningstjenesten omfatter også en rekke serviceytelser som transport, sanitet, byggevirksom­ het, vask, reparasjon og vedlikehold. Videre omfat­ ter den det som skal tilbakeføres fra avdelingene, for eksempel syke, sårede, døde, bytte, reparabelt mate­ riell. Forsytesagaen [fåzsait-], romanserie av John ► Galsworthy, utgitt i perioden 1906-34. Filmatisert for fjernsyn 1967, regi James Cellan Jones og David Giles. Serien i 26 episoder ble uhyre populær; blant skuespillerne huskes særlig Eric Porter som Soames og Susan Hampshire som Fleur. En ny filmatisering ble gjort i 2002.

352

FORSYTH

Forsyth, Frederick [fåtsaijr], f. 1938, britisk forfatter og journalist. Han utgav reportasjeboken Biafra Story i 1969, og er senere blitt berømt for en rekke spen­ ningsromaner som er blitt internasjonale suksesser, bl.a. Day of the Jackal (1971; norsk overs. Sjakalen, s.å.), The Odessa File (1972; norsk overs. Varulv, s.å.). The Dogs ofWar (1974; norsk overs. Krigens hunder, s.å.j, The Fourth Protocol (1984; norsk overs. Den fjerde protokoll, s.å.j, The Negotiator (1989; norsk overs. Forhandleren, 1990), The Fist of God (1994; norsk overs. Guds knyttneve, s.å.j, leon (1996; norsk overs. Ikon, s.å.j, The Phantom ofManhattan (1999; norsk overs. Manhattanfantomet, s.å.j og Avenger (2003; norsk overs. Hevneren, 2004). Flere er filma­ tisert. Novellesamlingen No Comebacks kom i 1982 (norsk overs. Det fins ikke slanger i Irland, s.å.j, og The Veteran i 2002 (norsk overs. Veteranen, s.å.j. Forsythe, John [fåtsaijn], f. 1918, amerikansk film- og fjernsynsskuespiller. Filmdebut i Destination Tokyo (1944), større roller blant annet i Hitchcocks The Trouble With Harry (19 5 5) og Topaz (1969). Mest i fjernsyn, med hovedroller i seriene Bachelor Father (1957-61), The John Forsythe Show (1965-66) og Dynasty (Dynastiet, 1981-88; som millionæren Blake Carrington). Forsythia (etter den britiske botanikeren William Forsyth (1737-1804)), gullbusk, planteslekt i oljetrefamilien. 7 arter i det sørøstlige Europa og i Asia. Flere arter og krysninger mellom artene F. intermedia, F. suspensa mfl. er vanlig dyrket som prydbusker, med gule, klokkeformede blomster. Blomstrer tidlig på våren, før bladene er utviklet. Hardføre busker, som også trives godt på steder med mager og tørr jord. Grener av Forsythia egner seg utmerket til driving innendørs om vinteren. De er dekorative og kan bringes i blomst allerede ved juletider. Forsæth, Lars Larsen, 1759-1839, fodt i Klæbu, eidsvollsmann; gårdbruker og klokker i hjembygda. Valgt fra Søndre Trondhjems amt til riksforsamlin­ gen, tilhørte Selvstendighetspartiet. forsøk (av mnty.) 1 (forskning) Se ►eksperiment., ►forsøksdyr. 2 (agr.) Systematisk sammenligning etter oppsatt plan av planteslag, formidler, foring, avl, kulturmid­ ler m.m. for å skaffe et sikrere grunnlag for en best mulig produksjon og drift i landbruket. I Norge har organiserte jord- og plantekulturforsøk vært drevet siden 1889; i hagebruket siden 1911. Forsøksvirk­ somheten skjer dels ved Norges landbrukshøgskole (NLH), dels i regi av Planteforsk (Norsk institutt for planteforskning) ved forskningssentre rundt i lan­ det, og dels i de regionale forsøksringene, ofte i nært samarbeid med de statlige forskningsinstituttene. Forsøksvirksomheten i husdyrbruk er først og fremst knyttet til NLHs Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap. 3 (jur.) Begrep som har betydning i strafferetten. Forsøk på en forbrytelse er som regel straffbart forsøk på en forseelse som regel ikke. Straffbart forsøk foreligger «når en forbrytelse ei er fullbyrdet, men der er foretatt handling, hvorved dens utførelse tilsiktedes påbegynt» (straffeloven av 1902 § 49). Straffbarhet inntrer like fullt om følgen ikke har kunnet inntre på grunn av objektets eller de an­ vendte midlers art («drap» av død mann, «forgift­ ning» med uskadelige stoffer). Forsøk straffes som regel mildere enn den fullbyrdede forbrytelse (§ 51). Trer den skyldige frivillig tilbake fra forsøket, bortfal­ ler i alminnelighet straffansvaret (§ 50). Forberedelse til en forbrytelse rammes som regel ikke av straffeloven, men i visse tilfeller er den for­ beredende handling gjort til egen forbrytelse (såle­ des etter §§ 159 og 186). Grensen mellom straffri forberedelse og straffbart forsøk er skjønnsmessig og kan være vanskelig å trekke. Å skaffe seg innbruddsverktøy og rekognosere på gjerningsstedel er straffri forberedelse, men i det øyeblikk gjerningsmannen har begynt å bryte seg inn, er det straffbart forsøk.

forsøkstakst, i ekspropriasjonsretten en takst som

Forsythia

forsøksdyr, dyr som brukes i forskningsøyemed ved

f.eks. utprøving av legemidler eller kosmetiske preparater, bestemmelse av vitaminbehov, måling av toleransegrenser for giftstoffer, måling av skadevirk­ ninger av fysiske påkjenninger i forbindelse med f.eks. dykking og romfart m.m. Læren om avl og stell av forsøksdyr og om forsøksdyrteknikk har etter hvert utviklet seg til en egen veterinærmedisinsk disiplin. Strenge regler gjelder for bruken av forsøks­ dyr. Se også ►dyreforsøk. forsøksfelt (jordbruk), jordstykke som blir brukt til markforsøk, og som er inndelt i rettvinklede ruter. Rutene blir gjødslet eller stelt på ulike måter, tilsådd med ulike planteslag osv. Forsøksresultatene finner man ved å veie og analysere avlingene på de enkelte ruter. Forsøksfeltene blir dels lagt på forskningssta­ sjoner, dels som spredte felter på ulike gårdsbruk, og da ofte i samarbeid mellom forskningsstasjoner og forsøksringer. forsøksfiske, og letetjeneste for fiskeflåten drives av Fiskeridirektoratet og finansieres dels ved bevilgninger pa det ordinære statsbudsjettet og for en betyde­ lig del av effektiviseringsmidler bevilget under de årlige støtteavtaler mellom staten og Norges Fiskar­ lag. Drives for det meste med leide fartøyer, men også kombinert med de undersøkelser som havforsk­ ningsfartøyene driver. Virksomheten er i senere år betydelig utvidet. Formålet med forsøksfiske og letetjenesten er dels å påvise drivverdige fiskefore­ komster, finne nye områder for fiske, prøve nye redskaper m.m. De årlige overføringer fra Ordningen for fiskeforsøk og veiledning er blitt gradvis redusert til ca. 5 mill, kr i 2003. forsøksgymnas, type videregående skole som drives etter en annen grunnmodell enn den vanlige videre­ gående skolen. Betegnelsen er ensbetydende med Forsøksgymnaset i Oslo, grunnlagt 1967 av bl.a. Mosse Jørgensen, nedlagt 2004. Skolen utviklet en modell som bygger på gjennomført skoledemokrati, dvs. at elever og lærere sammen har ansvaret for skolens organisering, læringsforhold og drift. Eleve­ ne går opp til eksamen som privatister i alle fag. Forsøksgymnaset i Oslo var en del av det offentlige skoletilbudet og tilsvarte «frie skoler» i Europa og «alternative schools» i USA. Et forsøksgymnas i Bærum ble drevet 1969-80. forsøksring forening av bønder som ved hjelp av fast ansatt ringleder utfører praktiske jord- og plantekulturforsøk på medlemmenes egne gårdsbruk som grunnlag for rådgivning. Forsøksplanene utar­ beides i samarbeid med forsøksvesenet eller blir godkjent av dette. Forsøksringene dekker alle fag­ områder innen jord- og hagebruk, også økologisk dyrking. Staten støtter virksomheten økonomisk for å gjøre tilbudet tilgjengelig for så mange som mulig. Den første forsøksring i Norge ble startet på Hed­ mark i 1937. Landbrukets Forsøksringer (etablert 1962) er et felles organ for service, tilrettelegging og samarbeid mellom forsøksringene.

holdes før det i henhold til lov eller særskilt tillatelse er anledning til å gjennomføre ekspropriasjon. Adgangen til forsøkstakst krever hjemmel i lov; slik hjemmel finnes i plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 § 41, som fastsetter at når forslag til ►regule­ ringsplan eller bebyggelsesplan er vedtatt av byg­ ningsrådet, kan kommunestyret kreve skjønn til fastsetting av erstatning for tilfelle av ekspropriasjon til gjennomføring av planen. Før det kan kreves tvangsfullbyrdelse på grunnlag av slikt skjønn, må planen være endelig og departementets samtykke til ekspropriasjonen være gitt hvor det trenges. Forsøkstakst blir i praksis ofte brukt i en annen betydning, og da som et uttrykk for at eksproprian­ ten forst vil se hva taksten kommer opp i, før han bestemmer seg for å gjennomføre ekspropriasjonen. Se ►ekspropriasjon. forsølving, overtrekking av et metallisk materiale med sølv, utføres ved elektrolyse i et cyanidbad med anode av rent sølv. Tykkere sjikt kan pålegges ved ► plettering. Forsølving av glass, plast og andre ikke elektrisk ledende materialer foretas ved utfelling (reduksjon) av sølv fra vandig løsning av sølvsalt eller ved pådamping av sølv i vakuum. Forsølving av skinn, tre o.l. kan også foregå ved pålegging av bladsølv, som festes med et bindemiddel. Sølvbelegg har hoy refleksjonsevne og er korrosjonsbestandig, forsørgelsesplikt, fostringsplikt, bidragsplikt, under­ holdsplikt, den plikt til å støtte hverandre i økono­ misk henseende som lovgivningen har etablert mellom foreldre og barn og mellom ektefeller. Etter lov om formuesforholdet mellom ektefeller av 4. juli 1991 er mann og hustru sammen pliktige til å skaffe familien det underhold som må ansees passende etter ektefellenes kår og stilling. Plikten kan oppfylles enten ved tilskudd (av penger eller andre verdier) eller ved arbeid i hjemmet. Bidrag til tidligere ektefelle. Loven har regler om underholdsplikt ved separasjon og skilsmisse. Som hovedregel plikter hver av partene i slike tilfeller å sørge for sitt eget underhold. Men underholdsbidrag kan gis hvor ektefellen trenger det fordi utsikten til å sørge for et passende underhold er blitt forringet som følge av ekteskapet eller omsorgen for barna. Det vanlige er i slike tilfeller at bidraget er tidsbe­ grenset. Krav på bidrag avgjøres ved dom, med mindre begge ektefeller ønsker avgjørelse av fylkes­ mannen. Reglene gjelder tilsvarende for partene i et registrert ►partnerskap. Forsørgelse av barn. Lov om barn og foreldre av 8. april 1981 bestemmer at foreldre skal «bere utgifte­ ne til forsyting og til utdanning av barnet etter evne og givnad, og etter dei økonomiske kåra til foreld­ ra». Forsørgelsesplikten opphører normalt når barnet fyller 18 år. Vil barnet etler fylte 18 år fort­ sette en slik skolegang som er vanlig, har det krav på pengetilskudd for denne tiden. Foreldrene kan også pålegges å yte tilskudd til annen videreutdan­ nelse hvis det er rimelig ut fra deres økonomiske stilling. Disse reglene er uavhengig av foreldrenes ekteskapelige stilling. Bor ikke foreldrene sammen, skal den barnet ikke bor hos, betale barnebidrag. Bidrag fastsettes av bidragsfogden, dvs. trygdekontoret, etter faste satser beregnet på grunnlag av den bidragspliktiges inn­ tekt. Foreldrene kan også avtale bidragets størrelse, men loven setter grenser for hvor lavt bidraget kan fastsettes. forsørger, person som står for økonomisk underhold av én eller flere personer. Se ►forsørgelsesplikt. tap av forsørger (jur.). Den som er erstatningsansvarlig for å ha voldt en annens død, plikter å betale erstatning for tap av forsørger til de personer som faktisk ble forsørget av avdøde. Etter lov om skades­ erstatning av 13. juni 1969§ 3-4 skal erstatningen fastsettes under hensyn til forsørgelsens omfang og den etterlattes muligheter for selv å bidra til sin

FORTES

353

forsørgelse. Arbeid i hjemmet regnes i denne sam­ menheng som forsørgelse. forsørgertillegg, tillegg til dagpenger som utbetales i Forsvaret til mannskaper og befalselever som har forsørgelsesbyrde (hustru og barn). Består av hustrutillegg og barnetillegg for hvert barn under 18 år. Kan også gis fraskilte. 1 tillegg kan det under første­ gangstjeneste etter søknad utbetales et botillegg til dekning av faktiske boutgifter på hjemstedet. For­ sørger- og botillegget utbetales til hustruen eller den som står for husholdningen (evt. samboer); ugifte får botillegget utbetalt direkte. Begge tillegg er skat­ tefrie. De gis også til sivile tjenestepliktige. Jf. ►forsørgingstillegg. forsørgertrygd, tidligere betegnelse på ytelse til barn som hadde mistet en eller begge av foreldrene. Innført i Norge i 1958; ble i 1967 avløst av ►folke­ trygden (barnepensjon). forsørgingstillegg, forsørgertillegg, behovsprøvd tilleggsytelse fra ►folketrygden, kan gis til dem som har forsørgelsesbyrd og som mottar rehabiliterings­ penger, attføringspenger, uførepensjon eller alders­ trygd. Forsørgingstillegget omfatter ektefelletillegg, som ytes for ektefelle som ikke forsørger seg selv, og barnetillegg for barn under 18 år. Også arbeidsledige som forsørger barn kan få forsørgingstillegg. Jf. ►forsørgertillegg. Forså, Forsåga, elv i Gildeskål kommune, Nordland, kommer fra Sokumvatnet (336 moh., 6,6 km2) og faller i havet ved botnen av Holmsundfjorden. Øvre del er overført til Sundsfjord kraftstasjon (96 MW). Lille Sokumvatnet (649 moh.) i Arstadågavassdraget er overført til Sokumvatnet. Fallet er utnyttet i Forså kraftstasjon (12 MW). Fellvatnet (649 moh.) lenger oppe i Sundsfjordvassdraget er overført til Sokum­ vatnet. Fallet (61 m) er nyttet i Langvatn kraftsta­ sjon (5,4 MW). Eier er I/S Sundsfjord Kraftlag, forsåpning, alkalisk spalting av estere til alkohol og syre (i form av salt). Prosessen kan med eddiksyre etylester som eksempel skrives slik: CH3COOC,HS + NaOH -> C2H5OH + CH,COONa. Betegnelsen for­ såpning kommer av at det ved spaltingen av fett (som er de høyere fettsyrenes glyserolestere) med alkali, oppstår alkalisalter av fettsyrene; de egentlige såper. Noe løsere brukes ordet forsåpning om andre spaltinger av estere, f.eks. syrekatalysert hydrolyse og videre ved andre hydrolytiske spaltinger i den organiske kjemi. fort (av fr. 'sterk, kraftig'), betegnelse på et selvsten­ dig festningsverk. I Norge er et fort en taktisk enhet i en gruppe og/eller i et sjøforsvarsavsnitt. Selv om det unntaksvis forekommer sperrefort inne i landet, ble fortene i Norge hovedsakelig bygd for kystforsvaret (Kystartilleriet). Som regel ble de bygd i fjell, gitt god dekning mot alle typer av våpenvirkninger og ka­ muflert. Kanonene stilles opp i betongkasematter eller i dreibare pansertårn. Skyts som skal skyte i begrensede områder (sektorer), avgir ild gjennom kasemattens embrasure (åpning, glugge). Denne dekkes av panseqrlater som er fastmontert til kano­ nen og følger denne. Moderne kanoner i pansertårn kan avgi ild i 360°. Se også ►festning og ►grensefestning. Fort, Paul [få:r], 1872-1960, fransk dikter som i ca. 50 bind Ballades fran^aises et Chroniques de France (1897-1953) harbesunget fransk natur og historie. Hans spontane stil viser sterk innflytelse fra fransk folkediktning. Han skrev også historiske skuespill som Ysabeau (1924) og Le Camp du drap d'Or (192»7). Tidsskriftet hans, Vers et Prose, var et forum for fransk avantgardelitteratur før den forste verdens­ krig. fortabell, tabellarisk oversikt over formidlenes næringsverdi, både for grovfor, kraftfor og animalske formidler. Næringsverdien angis som torrstoffinnholdsprosent, forenheter per kilogram tørrstoff, kilogram for per forenhet, proteininnhold per foren-

het og per kilogram tørrstoff. Tabellene omfatter både forenhetsmål og proteinmål for drøvtyggere og enmagede dyr. Videre oppgis kjemisk innhold (aske, råprotein, fett og trevler), samt mengde av mineraler og vitaminer, som regel mengdene av kalsium, fosfor, magnesium, kalium, natrium, A-, D- og Evitamin. Fortabellene er viktige for dem som skal drive forplanlegging som hjelpemiddel for foring av husdyr. Fortaleza, by i Brasil, hovedstad i Cearå, ved mun­ ningen av Rio Pajeu; 2 141 400 innb. (2000), i storbyregionen 2 975 700 innb. (2000). Har status som nasjonal metropol. Tekstil- og skoindustri, bomullsindustri, sukkerraffinering, garving, produk­ sjon av fargestoffer og bearbeiding av grønnsaker. Viktig handelssenter i Nordøst-regionen. Over hav­ nen utskipes sukker, kaffe, bomull, huder m.m. Viktig fiskehavn. Statsuniversitet (1955), erkebispesete. Internasjonal lufthavn. Byen er et av Brasils viktigste turistsentra med en storstilt utbygging av hoteller, barer, museer og temaparker langs en urbanisert kystlinje med 90 km sandstrender. Bysenteret har brede gater og flere skyskrapere. En studie fra 2002 viser at byen har utviklet alvorlige og til dels ekstreme sosiale problemer typiske for brasi­ lianske storbyer. I tørkeperioder mottar byen mange migranter fra innlandsområdet av Nordøst-regionen (Sertåo). Byen ble grunnlagt som portugisisk festning 1609, okkupert av nederlenderne 1637-54. Delstatshovedstad 1810. fortann, se ►fortenner. fortanning, tann-hakket skjøtfuge. Brukt i bygnin­ ger, støttemurer o.l. for å gjøre skjøten i stand til å oppta krefter i tverretningen (skjærkrefter), og på den måten hindre forskyvning. Eksempel på fortan­ ning er not og fjær ved gulvbord. fortapelse (gr. apqleia, lat. perditio), uttrykk i Det nye testamente, betegner de ugudeliges endelige skjebne (Matt 7,13; Fil 3,19; Hebr 10,39; 2 Pet 3,7 o.a.). Fortapelsen forstås på ulike måter: som undergang, tilintetgjørelse, eller en varig pine. Hovedsaken er at fortapelse betegner Guds straff og dom, som innebæ­ rer evig atskillelse fra Gud med tap av alt ekte liv. Samtidig brukes fortapelse om menneskehetens tilstand i dens motsetning til Gud: uvitenhet om Guds vilje, fangenskap under synd, sykdom og nød (Luk 15; Luk 19,10; Matt 15,25; Joh 10,1 ff.). Kris­ tus kom for å frelse menneskene fra fortapelse (Joh 3,16). fortapte generasjon, Den (eng. the lostgeneration), den generasjon som ble moden under den forste verdens­ krig og som ble merket av det. Uttrykket (fr. une génération perdue) ble skapt av en fransk bilreparatør som prøvde å forklare den amerikanske forfatteren Gertrude Stein hvor udugelige de unge mekaniker­ ne hans var, og ble siden av Stein overført på de unge, desillusjonerte amerikanerne i Paris i 1920årene, med forfatterne Ernest Hemingway, F. Scott Fitzgerald, John Dos Passos og E. E. Cummings som de mest kjente. Som motto for sin roman The Sun Also Rises (1926, norsk overs. Og solen går sin gang) siterte Heming­ way hennes uttalelse: «Dere er alle en fortapt gene­ rasjon», men føyde samtidig til el sitat fra Forkynnerens bok for å antyde at etter hans mening var ingen enkelt slekt fortapt: «Slekt går og slekt kommer, men jorden stårevindelig ...» Den gruppe mennes­ ker som Hemingway beskrev i sin roman, stort sett etter levende modeller, ble imidlertid oppfattet som typiske representanter for en fortapt generasjon, kjennetegnet ved en kynisk livslede og en oven el­ dende følelse av å være hjemløse på Jorden. Det som utvilsomt gav generasjonen et særpreg, var tomrommet mellom gamle verdier som den ikke lenger kunne godta, og nye verdier som ennå ikke hadde fått sin form og som den selv matte være med å skape.

fortau (av eldre dansk fortog, 'åpen plass i landsby'), de deler på en eller begge sider av en gate eller vei som i første rekke er forbeholdt gående trafikanter, skilt fra kjørebanen med kantstein. Gående plikter å bruke fortauet. Sykling på fortau er tillatt når trafik­ ken av gående er liten. Den må ikke fore til fare for gående, som heller ikke må hindres eller forstyrres. Jf. ►gangvei. Fort Collins [få:t kålinz], by i USA, Colorado, ved foten av Rocky Mountains, 100 km nord for Denver; 125 700 innb. (2003). Danner en større byregion Fort Collins-Loveland (metropolitan area) med 266 600 innb. (2003). Handelssenter; sukkerraffinerier, slakterier m.m. Turisttrafikk, bl.a. til den nærbeliggende nasjonalparken Rocky Mountain. Pionermuseum. Grunnlagt som fort for å beskytte trafik­ ken på Overland Trail. Fort-de-France [få:rda fras], hovedstad i det franske oversjøiske departementet Marlinique, på vestsiden av øya; 94 050 innb. (1999), i byområdet 1 34 700 innb. Viktig havn og flåtestasjon. Sukkerraffinerier, næringsmiddelindustri. Katedral (1895). Grunnlagt 1672 av Colbert som Fort Royal. Ble hovedstad i 1902, etterat den tidligere hovedstaden St. Pierre ble ødelagt i et vulkanutbrudd fra Montagne Pelée. Keiserinne Joséphines fødeby. Fort Dodge [få:t dådg], by i USA, Iowa, 145 km nord­ vest for Des Moines; 25 900 innb. (2003). Jernbaneknutepunkt; slakterier, produksjon av landbruksmaskiner og gjodningsstoffer, brytning av gips i distriktet. Kjent flaggfabrikk. Grunnlagt 1850. Årlig Frontier Days Celebration i juni. forte (it.), fork./, sterkt; dynamisk betegnelse i mu­ sikken. Forte, Allen [få:t], f. 1926, amerikansk musikkforsker. Særlig kjent for sin pionerinnsats når det gjelder bruk av datateknikk i musikalsk analyse, spesielt av atonal musikk. Har bl.a. skrevet The Structure of Atonal Music (1973), The Atonal Music of Anton Webern (1998) og Listening to Classical American Popular Songs (2001). fortegn 1 (mat.) Tegnene +, pluss, og -, minus, som angir om

en størrelse skal adderes (legges til) eller subtraheres (trekkes fra). De benyttes også ti! a angi positive og negative tall. Når man f.eks. skal trekke ut en kva­ dratrot av et tall a. kan roten være enten positiv eller negativ, og vi angir løsningen som ±xa. Residtatel er først entydig bestemt når fortegnet er angitt. Allerede i babylonsk og egyptisk matematikk finnes betegnelser som svarer til våre fortegn. Våre moderne tegn opptrer for forste gang på trykk hos Widmann 1489. Dobbelttegnet ± anvendes av Girard (1626). 2 (mus.) I noteskrift tegnene.og, (benevnt kryss og b), som brukes til henholdsvis a heve eller senke toner et kromatisk halvtonetrinn. De er enten faste, og plasseres da mellom nøkkelen og taktartstegnet i stykkets begynnelse (med gjentagelse for hver ny notelinje), eller tilfeldige, og gjelder da bare for den takten hvor de opptrer. Skal en tone heves eller senkes to halvtrinn, anvendes henholdsvis x (dobbeltkryss) og h, (dobbelt-b). Til fortegnene hører også det såkalte opplosningstegn også kalt kvadrat, som opphever et foregående kryss eller b. fortenner, hos mennesket de to par midterste ►ten­ ner i henholdsvis over- og underkjeven. Den første på hver side kalles den sentrale, den andre den laterale fortann. fortepiano (it. 'sterkt' og 'svakt') (mus.). 1 Eldre betegnelse pa piano. 2 Fork. fp. dynamisk betegnelse, sterkt og deretter plutselig svakt. Fortes Meyer [få:tis], 1906-83, britisk sosialantro­ polog, professor i Cambridge 1950-73; studerte særlig vestafrikanske kulturer og utgav bl.a. The Web

354

FORTES FORTUNA

Forth Bridge, den mektige jernbanebroen over Firth of Forth fra i88o-årene, er 2528 m lang, og ble bygd av John Fowler og Sir Benjamin Baker.

of Kinship Among the Tallensi (1949), Kinship and the Social Order (1969) og Time and Social Structure (1970). fortes fortuna adjuvat. el. juvat (lat.), lykken står den kjekke bi, uttrykk fra Terents' skuespill Phormio (203); også ofte bare sitert: fortesfortuna. fortetting 1 (arkit., geogr.) Økning i arealutnyttelsen i eksiste­ rende bebyggelse, vanligvis i byer og andre tettbygde områder. Fortetting skjer ved at det bygges nye hus på ledige arealer, ved oppdeling av tomter og ved påbygg eller tilbygg. Fortetting må godkjennes av bygningsmyndighetene, som med hjemmel i ►planog bygningsloven også kan kreve at utforming av ny bebyggelse skal tilpasses omgivelser og eksisterende bebyggelse. 2 (fys.) Betegnelse på den forandring som finner sted når damp eller gass går over til væske eller fast form. Se ellers ►kondensasjon. Forth [få:f>], elv i Storbritannia, Skottland, kommer fra Grampian Mountains øst for Loch Lomond, renner mot sørøst og munner ut i Firth of Forth ved Kincardine, 90 km lang. Storste tilløp er Teith. Forth [få:|r], programmeringsspråk for datamaskiner; et kraftig, i hovedsak mikromaskinbasert språk som gir meget kompakt programkode. Koden er imidler­ tid vanskelig lesbar, bl.a. fordi den enkelte program­ merer har mulighet til å definere sine egne programinstruksjoner. Språket er derfor lite utbredt i kom­ mersielle anvendelser. Forth Bridge [få:|> bridj], jernbanebro i Storbritan­ nia, fører over fjorden Firth of Forth ved Edinburgh på østkysten av Skottland. Med sin totallengde på 2528 m og sine fire stål utkragerspenn, hvorav det største er 521 m, har broen siden den ble bygd 188289 vært en av verdens mest imponerende brokonstruksjoner. Den er betegnet som det mektigste ek­ sempelet på viktoriansk ingeniørkunst. Ved siden av Forth Bridge er det bygd en veibro, Forth Road Bridge, med tre hengespenn, det største på 1006 m. Denne stod ferdig i 1964. for tidlig fødsel, preterm fødsel eller prematur fødsel, fødsel før fosteret er fullbåret, før 259 svangerskapsdøgn, 37. svangerskapsuke. for tidlig fødte bant, eller premature barn, barn som fødes mer enn tre uker før beregnet termin. Tidligere ble i mange offisielle statistikker alle barn med lavere fodselsvekt enn 2500 g klassifisert som for tidlig fødte barn. Men etter at man ble klar over at fullbår-

ne barn ikke sjelden kan ha en så lav fødselsvekt, er denne definisjonen av for tidlig fødte barn forlatt. Avsluttes et svangerskap før 24 uker er gått, er sjan­ sene for å få et levende barn små, og man taler gjerne ikke om for tidlig fødsel, men om immatur fødsel eller abort. For tidlig fødte barn er små og magre og viser en rekke tegn på umodenhet, desto mer jo tidligere fødselen har funnet sted. Leveutsiktene er i almin­ nelighet ganske gode for for tidlig fodte barn med fødselsvekt over 1500 g. Dødeligheten oker med fallende fødselsvekt, og er stor for barn med fødsels­ vekt under 1000 g. Vansker med åndedrettet på grunn av de umodne respirasjonsorganene er den hyppigste dødsårsak. Fordøyelsesorganene er også umodne, og for tidlig fødte barn må mates forsiktig med små, hyppige måltider, som ofte må gis med en sonde ned i magesekken den forste tiden. Tempera­ turreguleringen er dårlig, med tendens til for lav kroppstemperatur. De minste for tidlig fødte barn behandles derfor best i oppvarmede og spesialkons­ truerte kuvøser, «rugekasser». For tidlig fødte barn er disponert for gulsott i forste leveuke. Motstands­ evnen overfor infeksjoner er mindre enn hos fullbårne nyfødte. For tidlig fødsel er en av de hyppigste årsaker til dod hos spebarn, og en av de store utfordringer for moderne obstetrikk. Til tross for mye forskning, er lite kjent om årsaken og om hva som kan forebygge det. Fortidsminneforeningen, se ►Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring. fortidsminnesmerker, se ►kulturminner. Forties [få:tiz], oljefelt i blokk 21/10 (delvis også blokk 22/6) på den britiske kontinentalsokkel. For­ ties ble oppdaget i 1970 og var det første oljefelt av noen størrelse i Storbritannia. Forties-feltet ligger 200 km fra Aberdeen (Skottland) og har vanndybde 104-128 m. Feltet har vært i produksjon fra 1975. Det er lagt rorledning fra feltet til Cruden Bay sør for Peterhead på den skotske østkyst, og videre over land til Grangemouth. Fra Montrose (sør for Forties) og fra felt lenger nord; Brae m.fl. på britisk sokkel, samt Heimdal (for kondensat) er det lagt rorledninger til Forties for videre transport til land. På feltet er plassert 5 plattformer bygd av stål. Konsesjonsinne­ haver er Apache. Feltet beregnes å være i drift til ca. 2010. fortifikasjon (av lat. 'gjøre sterk'), læren om hvordan man bygningsteknisk skal oppnå dekning mot ska­

devirkninger av fiendtlige våpen. Befestningskunst brukes hovedsakelig om den historiske del av begre­ pet, mens fortifikasjon har et moderne taktisk/ teknisk tilsnitt og brukes som fellesbetegnelse for hele fagområdet. Se også ►befestning. Fortini, Franco, eg. Franco Lattes, 1917-94, italiensk forfatter. Han var til å begynne med inspirert av den hermetiske poesien, men tok senere avstand fra denne retningen og hevdet samtidig marxistiske synspunkter inspirert av Brecht og Frankfurterskolen. Han utgav flere diktsamlinger, blant annet Una voltapersempre (1963), der hans politiske enga­ sjement kommer klart til uttrykk. Blant hans mange essaysamlinger kan nevnes Dieci inverni 1947-1957 (1957), der han kritisk analyserer etterkrigskulturen. fortinning, overtrekking av et metallisk materiale med tinn. Tidligere foregikk fortinning hovedsakelig ved dypping i smeltet tinn; denne metoden er etter hvert fortrengt av elektrolytisk fortinning, som gir tynnere og jevnere belegg. Som elektrolytt benyttes sure tinnsulfatbad, alkaliske stannatbad eller tinnfluoboratbad. Fortinning kan også utføres ved påsprøyting. Tinnbelegg på stål beskytter mot korro­ sjon så lenge belegget er helt og feilfritt. Derimot vil et defekt eller ufullstendig dekkende belegg føre til økt korrosjon fordi tinn er edlere enn jern. Til fortin­ ning av emballasje, kokekar osv. for matvarer brukes rent (ikke blyholdig) tinn. fortiriltunge, Lotus pedunculgtus, flerårig urt i erteblomstfamilien. Ligner vanlig ►tiriltunge, men er større, 20-40 cm. Stengelen er innhul og slapp, blomstene sitter ofte mange sammen. Fortiriltunge vokser spredt på fuktig gressmark og vegkanter nord til Trøndelag. Kultivarer av fortiriltunge og tiriltunge dyrkes som forplanter i nordlige USA og Canada, fortissimo (it.), fork, ff, meget sterkt, dynamisk betegnelse i musikken. Ytterligere økning av styrken angis ved forte fortissimo (fff), eller endog ffffogfffff. Fortiter in re, sugyiter in rngdo (lat.), sterk i saken, mild i måten (formen), latinsk sitat fra et skrift av jesuittgeneralen Claudio Aquaviva (1543-1615). fortjeneste (av mnty.), profitt, forskjellen mellom de samlede inntekter og de samlede kostnader. Se også ► margin. Fortjenstmedaljen, se ►Kongens fortjenstmedalje. Fort Knox [få:t nåks], militært område i USA, Kentucky, 50 km sørvest for Louisville. Opprettet 1918. Størstedelen av USAs gullreserve oppbevares her siden 1937. Her ligger US Anny Armor Center og Patton Museum of Cavalry and Armor. Fort Lauderdale [få:t låzdadeil], by i USA, Florida, ved atlanterhavskysten, 45 km nord for Miami; 162 900 innb. (2003). Inngår i den større byregionen MiamiFort Lauderdale (metropolitan area). Viktig havneby og turistsenter (fiske og båtsport). Universitet (1964) og flere høyskoler. De mange kanalene (480 km) og srnåsjøene gjor at byen ofte kalles USAs Venezia. Et fort ble grunnlagt her under Seminole-krigen (1837). Bystatus 1911. Årlig International Film Festival. FortMadison [få:t mædisan], handels- og industri­ sted i USA, Iowa, ved Mississippi, 225 km sørøst for Des Moines; 10 700 innb. (2000). Papir- og emballa­ sje-, målings- og børsteproduksjon. Delstatsfengselet ble opprettet her i 1829. Bygd som militærpost i 1808, men lagt ned i 1813 etter gjentatte indianerangrep ledet av Chief Black Hawk. Byen grunnlagt i 1833, bystatus 1938. Fort McHenry National Monument [få:t makenri næjanal monjumant], USA, Baltimore, Maryland, markerer slagstedet som inspirerte Francis Scott Key til å skrive teksten til nasjonalsangen The StarSpangled Banner under War of 1812. Fortet ble en tid brukt som militærfengsel. Nasjonalmonument i 1925.

FORT PICKENS

355 Fort Mims [få:t -], USA, Alabama, ved Lake Tensaw, nær Mobile. Her skjedde en indianermassakre den 30. august 1813, hvor 517 settlere og militære ble drept av Creek-indianere. 36 personer reddet livet ved å flykte. Fort Monroe [få:t manrou], militærstasjon i USA, Virginia, 18 km nord for Norfolk. Bygd som Fortress Monroe i 1819 for å beskytte innseilingen til Chesapeake Bay. Viktig base for Unionshæren under borgerkrigen, forsøkt tatt flere ganger av de konfødererte. Det berømte sjøslaget mellom panserskipene Merrimack og Monitor ble utkjempet like utenfor fortet. Presidenten for De konfødererte stater var fange her, 1865-67. 1 1960-årene var fortet kommandosenter for de kontinentale hærstyrker. Fort Myers [få:t maiaz], by i USA, Florida, ved Caloosakatchee River ved Mexicogolfen, 24 km fra kysten, 195 km sørøst for Tampa; 51 000 innb. (2003). Kalles CityofPalms, 'Palmebyen', sentrum i et frukt­ bart jordbruksdistrikt med dyrking av grønnsaker, frukt og blomster. Caloosakatchee River er del av Intercoastal Okeechobee Waterway, som knytter Mexicogolfen til Atlanterhavet. Populært bade- og sportsfiskested. Byen var i mer enn 50 år vinterbo­ sted for Thomas Edison, der han også anla et gummilaboratorium. Hvert år i februar arrangeres en lysfestival (Pageant ofLight) til hans ære. Fort Myers ble grunnlagt som militærfort 1850, til erstatning for Fort Harvie, som var blitt bygd i 1841, og har i de senere år trukket til seg mange pensjonis­ ter. Fortner, Wolfgang, 1907-87, tysk komponist. Utdan­ net ved musikkonservatoriet og universitetet i Leip­ zig. 1931-54 lærer ved kirkemusikkinstituttet i Heidelberg, og 1954-57 professor ved musikkakaderaiet i Detmold, 1957-72 ved musikkhøyskolen i Freiburg. Stiftet 1935 Heidelberger Kammerorchester, som han dirigerte. Som komponist fikk han først impulser fra Stravinskij og Hindemith. Hans stil var polyfon med hyppig bruk av barokkens musikkfor­ mer, også med innslag fra tysk folkemusikk; etter 1945 sterkt påvirket av Schbnberg. Han skrev bl.a. en klaverkonsert (1942), en fiolin­ konsert (1946), en symfoni (1947), Fantasie tiber die Tonfolge B-A-C-H for 2 klaverer, 9 soloinstrumenter og orkester (1950), en cellokonsert (1951), Mouvements for klaver og orkester (1953), Triplum for orkester med 3 klaver (1966), og operaene In seinem Garten liebt Don Perlimplin Belisa (1962) og Elisabeth Tudor (1972). fortolking, aktivitet som ligger til grunn for ►fortolk­ ning. fortolkning (av mnty.), den mening en person finner i for eksempel en tekst, et kunstverk, et skuespill, en handling eller i et utsagn. De ►humanistiske viten­ skaper (som ►idéhistorie, ►historie, ►litteraturvi­ tenskap, ► musikkvitenskap og ►teatervitenskap) er utpregede fortolkende vitenskaper, derfor har spørs­ målet om hvordan forståelse oppnås, og hva forstå­ else er stått sentralt. ►Hermeneutikk, læren om fortolkning, har blitt oppfattet som de humanistiske vitenskapenes metode. Hermeneutikkens undersokelsesobjektet er ulike former for menneskelige utrykk, og hensikten med undersøkelsen er å oppnå forståelse. Wilhelm ►Dilthey trakk et skarpt skille mellom åndsvitenskapenes mål om å forstå og na­ turvitenskapenes mål om å forklare (se ►forklaring). Fortolkning er viktig også innefor andre vitenska­ per enn de som i dag kalles humanistiske, eksempel­ vis i teologi, jus og samfunnsfag. Noen vil si at også naturvitenskapene fremsetter fortolkninger fordi naturforskerne må forstå eksperimenter, observasjo­ ner, fagtekster o.l. I dagliglivet fortolker vi når vi tilegger mediebilder, dokumenter, reklame, andre mennesker ytringer og handlinger mening. En fortolkning er et utrykk for en fortolkers forstå­ else av noe, men hvorvidt fortolkningen represente­ rer en subjektiv eller en objektiv og allmenngyldig

I

oppfatning kan diskuteres. Det kan også stilles spørs­ mål ved om det overhode er mulig å snakke om én riktig fortolkning. Produsenten kan (intendert eller ikke) ha gjort meningsinnholdet flertydig. Tror man at den mening fortolkeren legger i noe utgår fra individuelle erfaringer og kulturbetingede oppfat­ ninger, vil fortolkninger betraktes som mer eller mindre subjektive. Gjennom meningsutveksling kan man imidlertid nærme seg en intersubjektiv fortolk­ ning. Men selv om det er enighet om hvordan noe skal fortolkes er det likevel relevant å spørre hvor en bestemt fortolkning henter sin legitimitet fra. Femi­ nister påpeker at kvinner og menn kan ha ulike fortolkninger fordi de har ulike sosiale og kulturelle erfaringer, andre fremhever klassebakgrunn, reli­ gion eller nasjonalitet som kilden til ulike fortolk­ ninger. At én bestemt fortolkning har forrang frem­ for andre kan altså også ha med makt å gjøre. Det faktum at det finnes ulike fortolkninger vil derfor i noen sammenhenger oppfattes som et utrykk for kreativitet og anspore til toleranse, andre ganger vil det medføre usikkerhet og strid - særlig dersom det er snakk om ulike fortolkninger av autorative teks­ ter (religiøse og juridiske). I forbindelse med avdekking av mening kan det skilles mellom selve prosessen og det resultatet denne prosessen leder frem til. Ofte markeres denne forskjellen ved å skille mellom fortolking (uten 'n') som henviser til selve aktiviteten, og fortolkning (med TT) som viser til resultatet av denne aktivite­ ten. Vær også oppmerksom på distinksjonen mellom tolkning og fortolkning. Tolkning kan brukes om den mening som tillegges ett ord eller en betegnelse. Tolking foregår ofte ved å peke på et ords flertydighet (f.eks. at post både kan bety stilling, embete, brevene, eller det sted en jegerer eller soldat be­ finner seg). Formålet med å fremsette ulike tolknin­ ger kan være å unngå misforståelser eller å vise språkets rikdom og dybde. I motsetning til tolkning som sikter til forståelsen av enkeltord og betegnelser, henviser fortolkning til forståelsen av en dypere mening i et fortolkningsobjekt. En forutsetning for å fremsette en fortolkning synes altså å være troen pa at det faktisk finnes en dypere mening i en tekst, kunstverk eller i en hendelse. Fortolkning i teologisk betydning, se ►eksegese og ► Bibelen (bibelvitenskap). TP JURIDISK FORTOLKNING

I rettsvitenskapen den tankevirksomhet som går ut på å fastslå innhold og rekkevidde av et viljeutsagn. Gjelder det offentligrettslige viljeutsagn av generell karakter (lover, forskrifter, vedtekter), kommer reglene om lovfortolkning til anvendelse; i forhold til private viljeutsagn taler man om avtalefortolk­ ning. Nærmest tilknytning til sistnevnte har fortolk­ ning av offentligrettslige viljeutsagn som angår spesielle forhold (forvaltningsakter). Grunnsetnin­ gene for lovfortolkning og avtalefortolkning er pa mange punkter beslektet, men det som skiller er likevel av vesentlig betydning. Lovfortolkning. Ved lovfortolkning er oppgaven a finne lovens mening slik som den fremgår av lov­ teksten. Herunder vil lovens forarbeider, de særskilte forhold som har virket til at loven ble gitt, de forut­ setninger som har vært bestemmende for lovens opphavsmenn m.m. være til hjelp. Er det strid mel­ lom det som har fått uttrykk i loven, og de synsmå­ ter som har gjort seg gjeldende under lovbehandlin­ gen, er imidlertid lovens ordlyd avgjørende, «moti­ vene er ikke lov». Likevel vil fortolkningen ikke alltid være ubetinget bundet av lovens ord. Er det åpenbart at språkbruken er unøyaktig, det er sagt noe mer eller noe mindre enn tilsiktet, følger man det som skjønnes å være lovens egentlige mening (utvidende, innskrenkende fortolkning). Forskjellig fra utvidende fortolkning, men ofte vanskelig å skjelne fra denne, er analogisk fortolkning. Man søker her tilbake til et mer omfattende rettsprinsipp og anvender dette på likeartede forhold, se ►analogi

(jur.). Unntaksvis kan den ting at lovgivningen har oppstilt en regel for et bestemt forhold, gi grunnlag for motsetningsvis eller antitetisk tolkning. Ved fortolkning av lover gjelder som hovedregel at de enkelte ord antas å ha samme mening som i alminnelig språkbruk. Er et uttrykk flertydig, velges den løsning som best realiserer lovens hensikt. Formodningen er for den mindre, ikke den storre avvikelse fra det som ellers er alminnelig gjeldende. (Unntakelseslover tolkes strengt.) Hvis lo lover er i motstrid, vil man som hovedregel la den yngre få forrangen; et annet prinsipp som kan spille inn, er at den spesielle lov går foran den generelle. Avtalefortolkning er langt mer subjektivt preget enn lovfortolkning. Oppgaven blir å finne ut hva partene har ment med sitt utsagn, ikke hva dette isolert sett går ut på når man ser bort fra partenes forutsetnin­ ger og andre individuelle forhold. Også her spiller imidlertid objektive momenter inn. Når partene for eksempel oppfatter en kontrakt forskjellig, er det ifølge den objektive fortolkningsteori ordenes me­ ning etter alminnelig språkbruk som skal legges til gru nn. Fortolkningen vil arte seg noe forskjellig etter som det gjelder ensidig tyngende disposisjoner som f.eks. gaver eller testamenter, eller forhold der begge parter skal yte noe, f.eks. en salgskontrakt. Det er en broket mengde forhold som her kan få betydning som fortolkningsmidler, i forretningsforhold særlig de forhandlinger som har ført til inngåelse av en avtale, partenes tidligere forretningsforbindelse, avtalt pris og andre kontraktsvilkår osv. Alminnelige kontrakter avfattes som regel med liten fullstendig­ het, og her vil det derfor være plass for en ganske omfangsrik supplerende fortolkning. En slik er i mange forhold (se f.eks. lov om kjøp av 1 3. mai 1988) gitt av lovgivningen selv, som bestemmer hva som skal gjelde i mangel av særskilt avtale. I en rekke forhold har det også dannet seg en fasl skikk og bruk, som vil bli å legge til grunn for fortolknin­ gen, idet partene normalt må antas å innrette seg etter det som er sedvanlig. Også folkerettslige viljeutsagn, spesielt en traktat, vil i tilfelle av tvil eller tvist bli gjenstand for fortolkning, enten under forhandlinger mellom partene eller av internasjonale domstoler, voldgiftsnemnder m.m. Lignende grunnsetninger vil da komme til anven­ delse som nar det gjelder lov- eller kontraktsfortolkning, trolig med tilnærming til det ene eller det andre etter som det dreier seg om en kollektiv rettssettende traktat eller en utpreget konlraktstraktat mellom to parter. Under begge forutsetninger vil man likevel være tilbøyelig til å legge særskilt stor vekt pa traklatens ordlyd, men denne kan ikke være ubetinget avgjørende. Er teksten avfattet på flere språk, er det bare den eller de som er betegnet som originaltekster, som blir lagt til grunn. fortom, den del av el fiskesnøre som er nærmest agn, flue eller sluk; oftest av tynnere og finere materiale enn resten av snoret, men den kan også være tykke­ re eller av metall for store fiskearter med skarpe tenner. fortorving. omdannelse av planterester under liten oksygentilgang. Planterestene hoper seg opp, og anaerobe mikroorganismer spiller en viktig rolle under omdannelsen. Kjemiske prosesser gjør seg mer gjeldende enn ved ►formolding. Torv innehol­ der mer karbon og mindre oksygen enn utgangsmaterialet, og fortorving kan betraktes som første stadium i en forkullingsprosess. Fort Peck-dammen [få:t -], demning i USA, ved Missouri i nordøstlige Montana. En av verdens største jorddemninger, med volum på 96 000 mill, m’. 76 m hoy, 6,4 km lang. Bygd 1940. FortPickens |fa:l -], USA, Florida, bygd på Santa Rosa Island for å trygge havnen i Pensacola. Apachehovdingen Geronimo satt som fange her i 1886-87, etter at han ble tatt til fange av General Miles.

356

FORT PIERCE Fort Pierce [få:t piss], by i USA, Florida, ved Indian River, 95 km nord for West Palm Beach, forbundet med Atlanterhavet gjennom Fort Pierce Inlet, også kalt Sunrise City; 39 000 innb. (2004). Betydelig handel med og foredling av fisk, frukt og grønnsa­ ker. Vinterturisme. Flere høyere læresteder. Grunn­ lagt 1838 som militærfort under seminole-krigene. FortRaleigh [fa:t rå:li], USA, North Carolina, pa Roanoke Island. Koloni på 108 personer grunnlagt her av Sir Walter Raleigh i 1585. Elizabeth Dare, første engelske baby i Den nye verden, født 18. august 1587. Er blitt kalt The Lost Colony, den tapte koloni', nasjonalmonument 1941. Fortran, fork, for eng. Formula Translatør ('formeloversetter'), programmeringsspråk for datamaski­ ner, et av de første høynivåspråkene. Først utviklet av IBM i 1954-57, særlig med henblikk på tekniskvitenskapelige beregningsoppgaver. Språket har vært og er fortsatt gjenstand for betydelige forbed­ ringer og offisiell standardisering, og er fremdeles i bruk, men det har stort sett beholdt sin tekniskvitenskapelige profil. Fortran standardiseres av ANSI, og er blitt jevnlig revidert for å holde seg å jour med teknologi og trender rundt programmering. Fortran 2003, som ble ferdig spesifisert i 2004, er kompatibel med tidligere utgaver, samtidig som det har støtte for nyvinninger som objektorientert programmering, og har bedre samvirke med språkfamilien C. fortrengning.

1 (psyk.) Psykologisk prosess der konflikter og følel­ ser som vekker angst, trenges tilbake fra bevissthe­ ten og «glemmes». Teorien om fortrengning er satt frem av Freud og er sentral innen psykoanalysen. Ifølge denne blir ikke det fortrengte virkelig glemt eller utvisket, men lever videre i det ubevisste. Her­ fra kan det presse seg frem igjen på forskjellig vis. Det fortrengte fremtrer i ren eller symbolsk form gjennom feilhandlinger, drømmer, fantasier og diktning, men også gjennom karaktertrekk, kropps­ holdninger og nervøse symptomer. Fortrengning regnes som den grunnleggende prosessen som inngår i alle ►forsvarsmekanismer. Se ►psykoanaly­ se. 2 (geol.) Pseudomorfose, prosess hvor et materiale blir byttet ut med et annet uten at den opprinnelige form blir særlig forandret. I bergarter kan man ofte se at mineraler har for­ trengt hverandre; serpentin og talk kan f.eks. ha tatt plassen til mineralet olivin uten at olivinens ytre krystallform er forandret. Fortrengning er også viktig ved dannelse av forsteininger eller fossiler, der det opprinnelige materialet kan være helt eller delvis erstattet av et annet. I noen av de svarte skifrene i Oslo kan f.eks. opprinnelige blekksprutskall være fullstendig erstattet av svovelkis. 3 (petrol.) (eng. bullheading). Tilbakepressing av en gassboble eller annen brønnvæske, ►brønnspark, som truer med å føre til utblåsning. Ved a pumpe inn tungt boreslam øker man trykket i bunnen av brøn­ nen inntil brønnvæskene presses tilbake i formasjo­ nen. Fortrengning er ansett som en vanskelig og til dels kritisk operasjon. fortrengningspumpe, pumpe der væsken suges inn og presses ut av pumpekammeret ved hjelp av et fortrengningslegeme. Det klassiske eksempel er stempelpumpen. Andre eksempler er tannhjulspumper og en rekke varianter av skruepumper, vingepumper m.fl. For små leveringsmengder er fortrengningspumper billige (f.eks. små tannhjulspumper) og oppnår høyere trykk enn sentrifugalpumper, men sistnevnte foretrekkes for store væskemengder. fortrengningsventilasjon. ventilasjonsprinsipp der svakt underkjølt friskluft tilføres med lav hastighet inn ved gulvnivå mens varm og forurenset luft trekkes ut ved taknivå. Når systemet er riktig dimen-

Fortuna. Romersk bronsestatuett. Museo archeologico, Torino.

sjonert, blir det skapt tilløp til sjiktning, og man oppnår kjølige og rene soner nær gulvnivå. Effekten øker med økende takhøyde og bedret isolasjon. Norske rådgivere og forskningsinstitusjoner har vært ledende i utviklingen av systemet fra arbeidet startet med omfattende modellforsøk (vannmodeller) og installasjoner i første halvdel av 1970-årene. Fra Norge har løsningen spredt seg til Sverige og er fra ca. 1990 blitt anerkjent i hele den vestlige ver­ den. Fortrengningsventilasjon har vært viktig for å bedre arbeidsmiljøet i tungindustrien. Moderne fortrengningsventilasjon ble som prinsipp gjennom­ ført i kontorbygg tidlig i 1980-årene, men pga. lave takhøyder og moderat forurensning er bruken i kon­ torbygg moderat. fortrinnsrett (av mnty.), prioritet, visse fordringshaveres rett til å få dekning i konkursboer og insolven­ te dødsboer før andre kreditorer, men etter de såkal­ te ► massekrav. Slik fortrinnsrett har bl.a. arbeidsta­ kere for lønnskrav samt ektefelle og barn for bidragskrav og deretter stat og kommuner for krav på skatter og avgifter. Se ►prioriterte fordringer. Fort Smith [fa:t smijt], by i USA, Arkansas, ved elven Arkansas og grensen mot Oklahoma; 81 600 (2003). Danner en større byregion (metropolitan area) som strekker seg inn i Oklahoma, med 279 800 innb. (2003). Viktig industrisenter med produksjon av kull, naturgass, metallvarer, treforedlingsprodukter, tekstiler, glass m.m. Fortet ble grunnlagt i 1817, byen ble bosatt i 1830-årene, stoppested på Trail of Tears; bystatus i 1851. Fort Sumter [få:t SAintø], fort på sørsiden av innsei­ lingen til Charlestons havn, USA, South Carolina. De konføderertes angrep på Fort Sumter 12.-13. april 1861 innledet den amerikanske borgerkrig. Nasjonalt minnesmerke siden 1948. Fortum, Espoo, finsk energikonsern dannet 1998. Fortum har virksomhet i Norden og Østersjøregionen innen produksjon, distribusjon og salg av strøm og varme, samt innen produksjon, raffinering og markedsføring av oljeprodukter og drift og vedlike­ hold av kraftverk (vannkraft, kjernekraft, vindkraft, gasskraft). Hovedproduktene er strøm, varme og damp, drivstoff og fyringsolje. Konsernet har petroleumsraffinerier i Nådendal (Naantali) og Borgå (Porvoo) ved Finskebukta og ca. 1000 bensinstasjo­ ner under merket Neste. Stor tankflåte. I Sverige står Fortum for rundt en femdel av strømforsyningen og er eier/deleier i vannkraftverk og kjernekraftverk (Oskarshamn, Forsmark). Omsetning ca. 15 mrd. amerikanske dollar med rundt 13 000 ansatte (2003). Den finske stat eier per 2005 ca. 60 % av aksjene i Fortum. Historikk. Fortum ble dannet ved sammenslutting av to opprinnelig statseide selskap: olje- og kjemiselskapet Neste (grunnlagt 1948) og kraftprodusenten Imatran Voima (IVO, grunnlagt 1932 etter utbyg­

ging av Imatrafossen). I 1970-årene var Neste Fin­ lands største konsern, og fra 1990-årene var det bl.a. engasjert i petroleumsvirksomheten på norsk konti­ nentalsokkel. Denne virksomheten ble 2002 solgt til italienske ►Eni. Deler av Nestes petrokjemivirksomhet ble 1994 sammenslått med Statoils tilsvarende virksomhet i selskapet ►Borealis, men Neste solgte 1997 sin eierandel. I Norge driver Fortum fra 2003 overføringsnettet i Østfold og er eier/deleier i fjernvarmeanlegg på Østlandet. Fortum eier også rundt halvparten av strømleverandøren Ishavskraft i Finnmark, samt over en tredel av energiselskapet ►Hafslund. 200304 mislyktes selskapet i el forsøk på å overta Oslo Kommunes over 50 % eierandel i Hafslund. Fortun, sogn omkring innerste del av Lustrafjorden, Luster kommune, Sogn og Fjordane. Fortun kirke­ sted ligger i Fortundalen, like sør for munningen av Bergsdalen fra øst. Fortun kirke, nygotisk langkirke i tre, bygd 1879. Fortun stavkirke ble revet 1883 og gjenreist i Bergen (►Fantoft stavkirke). Rv. 55 (Sognefjellsveien) går gjennom Fortun. Turisttrafikk. Navnet sikter til at Fortun ligger fremfor (nedenfor) gården Opptun. Fortuna (lat.. Tykke, skjebne'), romersk lykke- og skjebnegudinne, var muligens opprinnelig fruktbarhetsgudinne. Hennes mange tilnavn (Bona Fortuna, Fortuna Publica Populi Romani osv.), templer og høytidsdager vitner om at hun var meget populær, og det finnes innskrifter til hennes ære over hele Romerriket. Fortuna Augusta er keiserens og keiserfamiliens særlige lykke. Hun ble tidlig uttrykk for krigslykken, og Fortuna-templer ble reist på statens vegne i den anledning. Men også enkeltindivider eller familier, foreninger og hele stender kunne dyrke sin egen Fortuna. I Roma fantes to templer for Fortuna som «lykkegudinnen for dagen i dag». Hun ble til slutt en universalgudinne og ble sidestilt med den egyptiske Isis. Den greske gudinnen Tykhe var av stor betydning for utviklingen av den romerske Fortuna. Ikke langt fra Roma fantes to gamle kultsteder for Fortuna, i Praeneste (Palestrina), der hun ble regnet som den førstefødte datter til Jupiter (Primigenia), og i Antium (Anzio) ute ved kysten, der to Fortunaer ble dyrket som et gudinnepar. Begge steder var hun orakelgudinne. I antikkens kunst ble hun ofte fremstilt som en høyreist kvinneskikkelse med overflødighetshomet i venstre hånd, mens hun støtter sin høyre på et ror (også for skipsfarten har Fortuna spilt en rolle). Hjulet er et vanlig symbol for henne, og også vinge­ ne som hun noen ganger utstyres med, fremhever hennes omskiftelighet. Omtales ofte i overført betydning som fru Fortuna. Fortuna Diisseldorf. tysk idrettsklubb, stiftet 1895, særlig kjent som fotballklubb. Finalist i Europacupen for cupvinnere 1979, tysk mester 1933, vesttysk cupmester 1979-80. Drakt: Hvit trøye og bukse ml rod besetning. Hjemmebane: Rheinstadion. Nord­ mannen Jørn Andersen har spilt for klubben. Fortunatus (lat., 'den lykkelige'), tysk folkebok fra ca. 1450 som ble spredt over nesten hele Vest-Europa og ble svært populær. Hovedfiguren i boken, rikmannssønnen Fortunatus fra Kypros, eieren pengepung som aldri blir tom, og en ønskehatt som bringer ham dit han vil. Beretningen bygger antage­ lig på et eldre eventyr av orientalsk opprinnelse. Hans Sachs øg andre tyske forfattere har behandlet stoffet dramatisk. Fortundalen, dalføre i Luster kommune, Sogn og Fjordane. Dalen skjærer seg mot øst, senere mot nordøst og nord, fra botnen av Lustrafjorden. Leng­ de 32 km til Nørdstedalseter (937 moh.), der dalen deler seg i tre. De nederste ca. 14 km til gården Ormeli (451 moh.) er bebodd. Bilvei til Nørdstedal­ seter, som er et viktig knutepunkt for fotturtrafikken i Vest-Jotunheimen. Gjennom dalen renner Fortun-

357

dalselva (Fortunselva). I den nedre del av dalen går Sognefjellsveien (Rv. 55). Denne følger sidedalen Bergsdalen østover fra Fortun kirkested, i sterk stigning forbi Turtagrø over Sognefjellet til Bøverdalen i Lom. I sør det mektige, dels bredekkede fjellmassivet Hurrungane. Fortundalselva, Fortunselva, hovedelv i ► Fortunsvassdraget, Luster kommune, Sogn og Fjordane, i Vest-Jotunheimen. Fortun kraftverk (254 MW, 1375 GWh) i Luster kommune, Sogn og Fjordane, med Skagen kraftsta­ sjon (216 MW), pumpekraftstasjonen Herva I (33 MW) og Fivlemyr kraftstasjon (2 MW) utnytter vassdragene Fortun og Grandfasta. Magasinene for Herva I ligger i i 260-1 387 m høyde, for Fivlemyr på 1268 m o.h. Skagen kraftstasjon mottar avløpet fra begge de øvre kraftstasjonene pluss noen ekstra felter, og utnytter dette i ca. 960 m fall ned til Fortundalen ved Skagen, 38 moh. Kraftverkene ble bygd for kraftlevering til aluminiumverket i Årdal og satt i drift 1959-63. Fortun stavkirke, stavkirke som opprinnelig stod i Fortun i Sogn, flyttet til Bergen, se ►Fantoft stavkir­ ke. Fortunsvassdraget vassdrag i Luster kommune, Sogn og Fjordane, med munning innerst i Lustrafjorden, kalles også Fortun-Grandfasta-vassdraget etter den viktigste bielven, Grandfasta. Hovedelven i vassdraget, Fortundalselva (Fortunselva, Dalselva), har sitt utspring i grensetraktene mot Skjåk og Lom kommuner i Oppland. Her dannes tre elver: 111vasselva (lenger nede Nørdstedøla), Middøla (dvs. den midtre elven) og Vetledøla, som løper sammen ved Nørdstedalseter og danner den egentlige For­ tundalselva, som renner gjennom Fortundalen. Den tar like sør for gården Øyane opp Grandfasta fra øst med kilder på Sognefjellet og dreier så mot sørvest. Like nord for Fortun kirkested tar den opp Bergselva, også fra øst, med kilder ved Fannaråki, og renner det siste stykket før utløpet rett vestover. Rett før utløpet dannes Eidsvatnet. Fullt utbygd av Årdal og Sunndal Verk a.s. (nå Hydro Aluminium) i tre kraft­ stasjoner: Fivlemyr og Herva på høyfjellet, og Fortun ved Skagen, like nord for Fortun kirkested. Se ►For­ tun kraftverk. Fortuny. Mariano y Madrazo, 1871-1949, spanskfødt kunstner, bosatt i Venezia. Utdannet som maler, men arbeidet også innen en rekke andre felt. Startet ca. 1905 et verksted for produksjon av tekstiler og draktplagg, og hadde i 1920- og 1930-årene forret­ ninger både i London og New York. Han hentet inspirasjon til sine mønstre og fasonger først og fremst fra det klassiske Hellas, fra renessansen og fra islamske og østlige kulturer. Fortuny er blitt særlig kjent for sin plisserte «Delphos-kjole», patentert i 1909, basert på antikke greske modeller i primærsnitt. Fortuyn, Pim, 1948-2002, nederlandsk populistisk politiker, professor i sosiologi. Fortuyn var karisma­ tisk, TV-kjendis og åpent homofil. I 2001 ble han leder for høyrepartiet Leefbaar Nederlands (LN). Partiet ble 2002 største parti i Fortuyns hjemby Rotterdam, og han dannet deretter sin egen valgal­ lianse, Lijst Pim Fortuyn (LPF), med høyrepopulistisk program. Han hadde stor fremgang foran parla­ mentsvalget i Nederland i mai 2002. Ni dager for val­ get ble Fortuyn skutt og drept i Hilversum, av en dyrevernsaktivist med kristenfundamentalistisk tilknytning. FortWalton Beach [få:t wådtan bi:tj], by i USA, Florida, ved Mexicogolfen, 60 km ost for Pensacola; 19 900 innb. (2003). Danner en større byregion (metropolitan area) med 178 100 innb. (2003). Bade­ sted; noe lettindustri. Rett utenfor byen ligger den store flybasen Eglin AFB (1937). Fort Wayne [få:t wein], by i USA, Indiana, 190 km nordøst for Indianapolis; 219 500 innb. (2003).

FORUM

Danner en større byregion (metropolitan area) med 399 700 innb. (2003). Viktig jernbaneknutepunkt med stor elektroteknisk og elektronisk industri. Flere høyskoler, bl.a. det lutheranske Concordia Senior College, grunnlagt 1839, anlagt som en nordeuropeisk landsby med 31 bygninger tegnet av den finske arkitekt Eero Saarinen. Det første franske fort ble bygd i Fort Wayne 1686. Postkontor opprettet i 1820, bystatus i 1840. Indus­ trialiseringen, som tok til etter at Wabash og Eriekanalen stod ferdig i 1830-årene, skjøt fart etter byggingen av de første jernbanene i 1850-årene. Johnny Appleseed (John Chapman), som plantet epletrær over hele Ohio og Indiana, ligger gravlagt her. Fort William [få:t wiljam], by i Storbritannia, Skott­ land, Inverness-shire, i vakre omgivelser ved foten av Ben Nevis og bredden av Loch Linnhe; 10 400 innb. (1991). Betydelig turisttrafikk, blant annet i forbindelse med fotturer, klatring og fiske i omeg­ nen. Skisenter. Industrien omfatter fiskeforedling, sagbruk og fremstilling av whisky. Aluminiumverk i nærheten. Highland-museum. Fortet som byen har navn etter, er fra 1690 og ble bygd til ære for William 3 (Vilhelm (3) av Oranien). Fort William var den første byen i Storbritannia som fikk elektri­ sitet. Fort William [få:t wiljam], tidl, by i Canada, se ► Thunder Bay. Fort Worth [få:t wa:|r], by i USA, Texas, 50 km vest for Dallas; 585 100 innb. (2003), inngår i den større byregionen Dallas-Fort Worth (metropolitan area) med 5 161 500 innb. (2000). Viktig kommunika­ sjonsknutepunkt med stor handel med korn og kveg. Sentrum i et rikt oljedistrikt. Oljeraffinerier, slakterier, flyfabrikker, jernbaneverksteder, stålverk, kjemisk industri m.m. Sete for Texas Christian Uni­ versity, grunnlagt 1873 i Thorp Spring, flyttet til Fort Worth i 1911, baptistseminar m.m. Fort Worth har botanisk hage og mange parker, museer m.m. Et større kongressenter (Tarrant County Convention Center, åpnet 1968) hører til byens mest kjente landemerker. Hovedkvarter for mange store næ­ ringsselskaper, f.eks. fly- og våpenprodusenten Lockheed Martin. Grunnlagt 1849 som militærpost, sterk vekst etter byggingen av den forste jernbanen 1876. Dallas/Fort Worth International Airport er en av landets travles­ te. fortykking (tekn., kjemi), er en separasjonsprosess for suspensjoner av faste partikler oppslemmet i en væskefase (vann). Virkemåte. Vanligvis er faststoffet tyngre enn væskefasen, og partiklene vil synke (sedimentere) i væs­ ken, som dermed blir tilnærmet klar ved overflaten. Fortykking utføres ofte som en kontinuerlig prosess i en fortykker (eng. thickener, ty. Eindickerjsom i sin enkleste form består av et sylinderformet kar med konisk bunn og diameter opptil 100 m. Høyden dimensjoneres etter hvor hurtig partikkelmassen synker mot bunnen, i praksis er maksimal høyde 3-5 m. Suspensjonen ledes inn mot et områ­ de i karet hvor tettheten tilsvarer fodestrømmens tetthet. Dette området karakteriseres som settlingssonen. mens området ovenfor betegnes som klanngssonen. Det kontinuerlige overløpet fra denne er nærmest fri for faste partikler. Nedenfor settlingssonen er det en kompresjons-sone, og det fortykkede slammet tas ut fra denne ved sentrum i den skrå­ nende bunnen av fortykkeren. Fortykkeren er utstyrt med langsomtgående, roterende raker, som forsiktig skyver det sedimenterte faste stoffet ved bunnen inn mot sentrum, der det fjernes kontinuer­ lig fra fortykkeren. Bruk. Fortykking brukes ofte til klaring av vann i vannverk og i kjemisk og metallurgisk industri for å fjerne det meste av væsken fra et suspendert fast stoff for etterfølgende filtrering og avvanning.

fortynning (kjemi, tekn.), nedsettelse av et løst stoffs

konsentrasjon ved tilsetning av mer løsemiddel eller fortynningsmiddel, dette uavhengig av om løsnin­ gen og løsemiddelet er en gass, en væske eller el fast stoff. Oftest tenker man ved fortynning på løsninger i form av væsker som tilsettes mer av et flytende løsemiddel. Mengden av løst stoff er naturligvis den samme før og etter fortynningen. Beregninger. Mengdeforholdet kan angis som vekteller volumprosent. I kjemi benyttes mest begrepet ► molaritet, innen farmasi til dels også begrepet ► normalitet. For vektprosent gjelder relasjonen: Prosentinnholdet (a) for fortynning, multiplisert med vekten før fortynning (A), er lik prosentinnhol­ det etter fortynning (b), multiplisert med vekten etter fortynning (B). Således vil 100 gram løsning inneholde a gram stoff. Skal prosentinnholdet i løsningen etter fortynningen være b, vil det si at løsningen må fortynnes med X gram av løsemiddelet slik at ligningen aA - b(A+X) oppfylles. Ønsker man mer generelt å lage en løsning B med konsentrasjon b vektprosent av en løsning A med konsentrasjonen a vektprosent og en løsning C med konsentrasjonen c vektprosent, gjelder relasjonen aA + cX =b(A +X). Tilsvarende relasjoner gjelder mellom molaritet, dvs. antall mol per liter (m), og volum (V): m^V^myVy Eksempel: Hvor mye vann (X) må 700 g av 90 vektprosentig alkohol fortynnes med for å bli 40 prosentig? Er den mengde vann som må tilsettes Xg, blir i den ovenfor nevnte formel a = 90, A - 700 g og b = 40. Følgelig fås 90 • 700 = 40(700 + X), dvs. X = 875 gram vann som må tilsettes. Er løsningenes konsentrasjoner gitt i volumpro­ sent, gir beregningene opplysning om de volumdeler av løsningene som skal blandes for å gi den ønskede volumprosent. Pga. volumforandringer som ofte finner sted ved blandingen, er slike beregninger bare tilnærmet riktige. fortynningsloven. Ostwalds fortynningslov, lov som gir sammenhengen mellom den molare konsentra­ sjon c, dissosiasjonsgraden a og likevektskonstanten (dissosiasjonskonstanten) K foren svak elektrolytt som ved å løses i vann spaltes i to ioner. Loven ble utarbeidet av den tyske kjemiker W. Ostwald i 1888 ved hjelp av massevirkningsloven. Den er uttrykt ved formelen: -^-■c = K 1 —a For små verdier av a fa< 1) dvs. vokser dissosia­ sjonsgraden a med avtagende konsentrasjon eller voksende fortynning. Loven stemmer bra for svake elektrolytter ved stor fortynning, men den gjelder ikke for mindre fortynninger av svake elektrolytter og heller ikke for sterke elektrolytter, fortynningsmidler, faste, flytende eller gassformige stoffer som brukes til a gjøre faste eller flytende løsninger eller gassformige blandinger mindre kon­ sentrerte. I kjemisk-tekniske produkter som maling, lakk, lim osv. brukes fortynningsmidler også ofte for å gjøre produktet mer tyntflytende, og de kalles da gjerne tynnere (tynningsmidler). fortøyning (av mnty. el. nederl.), operasjon hvorved et fartøy sikres ved hjelp av tau, wire eller kjetting fra å drive vekk fra sitt leie ved kai el.l. Trosser an­ bringes pa tvers (breast) og på langs (spring) av skipet, disse festes i pullere og strammes ved hjelp av vin­ sjer. Klassifiseringsselskaper og havnemyndigheter stiller bestemte krav til et skips fortøyningsutstyr, herunder også anker med kjetting og spill. forum (lat. apen plass, torg'), flertall fora. 1 Romersk torg. 1 det gamle Roma fantes flere fora, som Forum Holitorium, grønnsaktorget ved Tevere, og Forum Piscarium, fisketorget ved ► Forum Roma­ nion. Nord for Forum Romanum brer keisertidens prakttorg seg, de såkalte keiserfora, som fra 1928 for en stor del er lagt fri.

358

FORUM FOR UTVIKLING OG MILJØ

Forum Romanum i Roma, sett østover fra KapitoL Til venstre sees Septimus Severus’ triumfbue. Til høyre for den søylene til Saturn-tempelet. I bakgrunnen til høyre sees de tre gjenstående søylene fra Castor og Pollux-tempelet; til venstre bak disse Titus-buen. Veien i forgrunnen er senere fjernet i forbindelse med nye utgravninger. -Til høyre: Modell av Roma på 300-tallet f.Kr. sett fra øst mot vest. Den åpne plassen midt i bildet er Forum Romanum. Høyden med tempelet (Jupiter-tempelet) i bakgrunnen er Kapitol.

2 (jur.) Verneting, den rettskrets (domstol) hvor et

søksmål skal eller kan anlegges; således forum domicilii (hjemting), forum reisitae (fast eiendoms verne­ ting), forum delicti (gjerningsstedets verneting). Lex fori betegner i den internasjonale privatrett domstolslandets lov i motsetning til partenes hjemlands lov, loven på det sted hvor et rettsbrudd er begått, en kontrakt inngått osv. 3 I alminnelig språkbruk del sted, den forsamling, institusjon eller lignende der en sak rettelig hører hjemme og bør behandles. 4 (IT) Nettsted for debatt eller samarbeid (kalles ogsa webforum eller nettforum), der brukere har mulig­ het til å legge inn egne innlegg og kommentarer til andres innlegg. Skiller seg fra chatting (se ► chat) ved at diskusjonen ikke foregår i sanntid, og ved at innleggene blir lagret på forumet. Et forum om­ handler ofte et spesifikt fagfelt eller interesseområde, og innlegg er vanligvis fordelt i underkategorier av dette. En eller flere administratorer står for den tekniske driften og påser at reglene for forumet følges. Det er også vanlig med moderatorer, ofte vanlige brukere som blir utvalgt av administrator. Moderatorenes oppgave er å «moderere» diskusjonene, det vil si å redigere eller slette innlegg som bryter med reglene, flytte innlegg som er postet i feil kategori, påtale eventuelle regelbrudd, og eventuelt sanksjonere brukere som bryter reglene (for eksempel ved å utestenge dem fra forumet). Mange forum tillater bare registrerte brukere å poste, mens andre er åpne, det vil si tillater alle a poste. Det varierer også om forumet tillater anony­ me poster eller om posteren må identifisere seg, overfor forumet (ved innlogging), eller overfor leser­ ne (ved signering). Forum for utvikling og miljø. ForUM, norsk organisa­ sjon dannet 1993 på restene av Felleskampanjen for Jordas Miljø og Utvikling, som ble opprettet 1987 som en direkte oppfølging av rapporten fra Verdens­ kommisjonen for miljø og utvikling. Felleskampan­ jen hadde 1992 tilslutning fra 107 norske organisa­ sjoner, bl.a. innen natur- og miljøvern, utvikling,

fredsarbeid, ungdomsarbeid og kvinnespørsmål. Etter UNCED-konferansen i Rio 1992 ble Felleskam­ panjen oppløst. ForUM viderefører arbeidet med samarbeid mellom frivillige organisasjoner i Norge og andre land. ForUM er et nettverk av mer enn 50 frivillige organisasjoner (2005) engasjert i miljø- og utviklingsspørsmål. Nettverket deltar i internasjona­ le politiske prosesser og formidler kontakt mellom norske og internasjonale organisasjoner og ressurs­ personer. ForUM har arbeidet i forhold til ulike FNkonferanser, bl.a. den store miljøkonferansen i Johannesburg 2002 (Rio + 10) og de første årene bl.a. i forhold til FN-konferansene om befolkning (1994) og kvinnekonferansen (1995). Senere har ForUM bl.a. arbeidet med handel og WTO-avtalen, gjeldsproblematikk og generelle utviklingsspørsmål. Forum Romanum, romersk forum i dalen mellom Kapitol og Palatin, fra kongetiden de sju høyders felles ting- og markedsplass, nå et arkeologisk områ­ de med en rekke ruiner fra romertiden, en av Romas største severdigheten Det var sentrum for Romas offentlige og religiøse liv (med senatshuset, tingplassen, domstollokaler, templer m.m.). Gjennom dalen flot en bekk som tidlig ble innbygd (se Cloaca Maxima). Over Forum Romanum førte Romas mest berømte gate, Via Sacra, hvor triumftogene opp til Kapitol fant sted. Av de mange triumfbuer som en gang ble reist på Forum Romanum, er bare Septimius Severus-buen bevart. forurensning, ulempe eller skade forårsaket av men­ neskelig aktivitet - på helse eller trivsel for mennes­ ker, dyr og planter eller på dødt materiale - ved spredning av stoffer til luft, vann eller jord. Dette omfatter også plagsom støy, rystelser, enkelte former for spredning av energi ved nedfall som gir radioak­ tiv stråling og utslipp av oppvarmet vann (kjøle­ vann). Spredning av stoffer forårsaket av naturen selv, f.eks. ved vulkanutbrudd, regnes ikke som forurensning. VIRKNINGER AV FORURENSNING

Kunnskap om forurensningens årsak og virkning øker, og tidligere vitenskapelige hypoteser er blitt praktisk politikk. Ved begynnelsen av 1980-årene

var virkningen på Jordens klima pga. utslipp av klimagasser som karbondioksid og metan (drivhus­ effekten), samt den nedbrytende virkningen på ozonlaget pga. klorfluorkarboner (KFK-gasser) ikke vitenskapelig godt nok dokumentert som grunnlag for praktisk politisk handling. På begynnelsen av 1990-årene ble det satt internasjonale mål for re­ duksjon av klimagassene, og man har vedtatt inter­ nasjonale avtaler om reduksjoner eller utfasing av forurensende stoffer. Noen forurensningsvirkninger er klare, og årsaken er lett å fastslå; f.eks. sviskader på barskog rundt eldre norske aluminiumverk. oljesøl pga. tankskipshavari, feriegjester som smittes av gulsott gjennom en kloakkinfisert brønn, sterk algevekst i en innsjø som tilføres næringssalter (fosforforbindelser) fra omkringliggende jordbruk, og fiskedød forårsaket av sur nedbør. Imidlertid er ofte både årsak og virkning vanskelig å beskrive, og faste vitenskapelige holdepunkter mangler. Til dels må man basere seg på antagelser om virkninger som kan vise seg i fremtiden hvis utviklingen fortsetter. Særlig gjelder dette miljøgif­ ter, kjemiske stoffer som kan gi skadelige effekter selv ved lave konsentrasjoner. Nye stoffer som vi ikke kjenner de langsiktige virkninger av, eller hvor­ dan de virker sammen med andre stoffer, tilføres stadig. Tester gir kortidsvirkninger, men kun indika­ sjoner på langtidseffekter. Forurensningsvirkningene er knyttet til det foru­ rensede stoffets egenskaper og konsentrasjonen i miljøet. Forurensning inndeles og behandles vanlig­ vis etter den ressurs som påvirkes (vann, luft eller landarealer). Stoffenes egenskaper. Av forurensende stoffer vies de organiske mikroforurensninger særlig oppmerksom­ het. Disse nedbrytes ofte svært sakte og kan spres gjennom organismer i økosystemene. Skadevirknin­ ger kan være drastiske, men størst usikkerhet knyt­ ter det seg imidlertid til mulige langtidsvirkninger. Eksempelvis har mange typer organiske mikroforu­ rensninger vist seg å ha kreftfremkallende egenska­ per. Særlig kjent er halogenerte forbindelser, som DDT (diklordifenyltrikloretan) og PCB (polyklorerte

FORURENSNING

359

bifenyler), PAH (polynukleære aromatiske hydro­ karboner), dioksiner og tinnorganiske forbindelser. Stoffer som er kjent eller mistenkt for å ha negati­ ve effekter på reproduksjonsevnen hos mennesker og dyr, «hormonhermerne», har fått stor oppmerk­ somhet siden 1990-årene. Disse kan gi østrogenforstyrrelser uten å ha samme kjemiske struktur som østrogenmolekylene. Se også ►miljøgift. Konsentrasjonen av stoffene er avgjørende for foru­ rensningsnivået. For eksempel er mange tungmetal­ ler som vanligvis regnes som gifter, helt nødvendige for organismer i svært små mengder, mens viktige næringsstoffer som fosfor- og nitrogenforbindelser i for store mengder fullstendig kan ødelegge balansen i et økologisk system i vann. Konsentrasjonen i miljøet bestemmes primært av tilført forurensningsmengde og mottagersystemets (resipientens) fortynningskapasitet. Et bestemt giftutslipp kan være katastrofalt for fisken i en liten elv, men være av minimal betydning sluppet ut i åpent kystfarvann. Royk fra et aluminiumverk kan forårsake betydelige ulemper i en trang fjordarm med dårlig luftutveksling, men ha mindre effekt hvis verket ligger i åpent lende ute ved kysten. Sekundært bestemmes kon­ sentrasjonene av de fysisk/kjemiske og biokjemiske prosesser etter utslipp (adsorpsjon, utfelling, kjemisk omdanning, biologisk omsetning m.m.). Spredning. Utbredelsen av forurensning varierer sterkt. Forurensning av mindre vassdrag og av luft­ rom over byer og industristeder kan ha begrenset omfang. Forurensninger kan imidlertid transporte­ res over lange avstander i store vassdrag, og med hav- og luftstrømmer. Et eksempel er transporten av luftforurensninger, vesentlig svoveldioksid (SO2) og nitrogenoksidet (NOJ, fra kontinentet og de britiske •øyer til sørlige Skandinavia. Radioaktivt støv og enkelte tungt nedbrytbare organiske mikroforurens­ ninger spres over hele Jorden. Etter kjernekraftverkulykken i Tsjernobyl i nåværende Ukraina april 1986 fikk man betydelig nedfall av radioaktive stoffer, bl.a. i Norge. Virkning på miljøet. Forurensninger påvirker mil­ jøets fysiske, kjemiske og biologiske egenskaper. Særlig sentrale er de biologiske virkningene. Et organismesamfunn som tilføres forurensninger, vil reagere først og fremst ved at artssammensetning og relativ forekomst mellom artene endrer seg. De mest følsomme arter overfor vedkommende stoff kan bli utkonkurrert eller sterkt redusert i konkurransen med andre arter. Typisk for mange forurensningsbelastede miljøer er én eller få motstandsdyktige arter som er helt dominerende. Et økologisk system i et forurenset miljø er vanligvis også mer ustabilt enn i et tilsvarende upåvirket miljø. De fleste forurensninger tilføres miljøet mer eller mindre kontinuerlig (kloakkvann, avgasser fra industriproduksjon, gasser fra forbrenning av fossilt materiale). Noen av de største forurensningsskader kan imidlertid skyldes akutt forurensning, knyttet til ulykker (som oljeutslipp ved tankskipshavari eller ukontrollert utblåsning (blowout) ved oljeproduk­ sjon, lekkasje fra kjemikalietanker til vassdrag m.m.). Ulykker ved kjernekraftverk representerer en særlig alvorlig fare. Typer av forurensning. Forurensning deles ofte inn etter ressursen som blir påvirket, men grensene er ikke skarpe. Forurensning av landarealer medfører ofte vannforurensninger (sigevann fra søppelfyllin­ ger), og utslipp til luft kan forårsake problemer i vann (sur nedbør). Ved tiltak føres ofte forurensnin­ ger fra én ressurs til en annen. Vasking av gasser forer forurensninger øver fra luft til vann. Forbren­ ning av avfall/kløakkslam kan overføre et areal-/ vannforurensningsproblem til luftforurensning. Vannforurensning kommer ofte i konflikt med andre brukerinteresser som drikkevannsforsyning, fiske, friluftsliv og naturvern. Forurensningskilder er husholdninger, industriproduksjon, landbruk, ener-

Forurensning. Langtransporten luftforurensning fra storindustrien i Europa var særlig frem til slutten av 1980-årene en viktig kilde til forurensning av norsk natur. Bildet viser tyske industrianlegg i Essen i Ruhrområdet. Pipene er blitt bygd høyere, slik at røyken føres bort fra selve produksjonsområdet og transporteres til andre områder.

giproduksjon, transportmidler og fast avfall. Eksemp­ ler på klare og identifiserbare virkninger er luktplager, skjemmet utseende, tilslamming, gjengroing av bekker og mindre innsjøer, sterk algevekst og misfarging av vannet i innsjøer og fjorder, giftvirkninger på fisk og andre organismer, tilgrising av strender ved oljeutslipp, sykdomstilfeller ved smitteoverfø­ ring gjennom infisert drikkevann. Se også ►vann­ forurensning, ► drikkevann. Luftforurensning skyldes utslipp fra industri, trans­ portmidler, forbrenning av kull, olje og avfall. Foru­

rensningene forekommer som faste partikler, dråper, gasser og kombinasjoner av disse. Luftforurensnin­ ger virker på menneskers helse, og kan gjøre betyde­ lig skade på dyr, planter og materialer. Rent trivselsmessige faktorer som utslipp av røyk, sot og vond lukt må også nevnes. Globalt påvirker luftforurens­ ning Jordens klima og ozonlaget ved tilførsel av henholdsvis klimagasser og KFK-gasser. Se også ► luftforurensning, ►drivhuseffekt,► støy. Arealforurensning skyldes primært henlegging av avfall som søppel, bilvrak, industriavfall, jord- og

Skogdød i en granskog i Harz i Tyskland. Årsaken til slik skogdød antas å være sur nedbør og forurenset luft.

360

FORURENSNING

Olje er en kilde til betydelig forurensning både i vann og på land. - Til venstre: Sikkerheten rundt petroleumsutvinning og -transport er kanskje spesielt svak i den tidligere østblokken og Sovjetunionen. Bildet er fra Aserbajdsjan, og viser oljesøl i Kaspiske hav. - Til høyre: Et tilbakevendende fotomotiv ved oljeutslipp fra skip - en tilgriset sjøfugl, med små sjanser til å overleve.

skogbruksavfall (halm, gjødsel, bark). Særlige prob­ lemer er knyttet til oljeavfall, løsemidler, rester av plantevernmidler, PCB-avfall m.m. Foruten skjemmet utseende og lukt kan avfallsdeponier svært ofte føre til vannforurensninger, da vann som siger ut fra deponier, ofte er sterkt forurenset. Se også ►avfall, ►arealavrenning. TILTAK

Tiltak mot forurensninger skjer ved rettslige, admi­ nistrative, økonomiske og tekniske virkemidler. Rettslige tiltak kan være lovgivning, for eksempel den norske forurensningsloven (av 1981. med senere endringer), med blant annet påbud om rensing og forbud mot miljøfarlige stoffer. Eksempler på admi­ nistrative tiltak i Norge er styrkingen av miljøkompe­ tanse i kommunene og offentlig virksomhet, innfø­ ring av konsekvensutredningsbestemmelser i planog bygningsloven og innføring av miljørevisjon i bedrifter. Økonomiske tiltak kan være avgifter på forurensende produkter eller utslipp av disse (CO2avgift) og krav om at forurenser skal betale, blant annet i forbindelse med kommunenes avfallshånd­ tering. En vridning av skattesystemet slik at det oppmuntrer til miljøvennlig atferd, såkalt grønn skatt, er ikke satt i system. Tradisjonelt har tekniske tiltak vært det viktigste, og da spesielt rensetekniske løsninger (end-of-pipe). I senere tid har i større grad forebyggende arbeid blitt tillagt vekt; det å hindre at forurensning oppstår eller å begrense størrelsen på forurensningen. «Føre var»-prinsippet, som ble etablert av FN etter fremleggelsen av Brundtland-rapporten i 1980årene, forutsetter tiltak selv ved usikkerhet om virkningene - når disse antas å være irreversible. Såkalte livsløpsanalyser eller «vugge-til-grav»analyser tas i bruk før å analysere et produkts forurensningspotensial fra uttak av råstoff gjennom foredling, produksjon, distribusjon, bruk og avfalls­ håndtering. Selv om vi for mange produkttyper gjennom såkalt «ren teknologi» er kommet svært langt i å produsere med et minimum av forurens­ ning, oppstår nesten alltid restforurensninger. Den­ ne behandles gjennom en renseprosess, avløps- eller luftrensing, før det rensede vannet eller luften spres på en slik måte at konsentrasjonene i miljøet blir minst mulig. Det som fjernes i renseprosessen (slam­ met), må behandles og lagres slik at det gjør minst

mulig skade på helse og miljø. Eksempler på spred­ ning for å minske konsentrasjonene i miljøet er høye skorsteiner for å redusere bakkekonsentrasjoner, og utslippsledninger hvor avløpsvannet etler rensing føres ul i et kystområde med god vannutskiftning, der forurensningene spres med strømmer øver et stort område. Aktuelle tiltak er avhengig av stofftype, kildetype, tilgjengelig teknologi og økonomi: Utslipp til vann fra husholdninger begrenses pri­ mært ved rensing, selv om tiltak som lavt fosfatinnhold i vaskemidler, alternativer til vannklosett (bio­ logiske klosetter) har en viss betydning. Tiltak mot vannforurensninger i industrien omfatter vel så mye prosessendringer og interne tiltak, som rensing. Aktuelle tiltak i landbruket er oppsamling og spred­ ning på landarealer av pressaft fra surfor-siloer, bygging av tette gjødsellagre, forbud mot spredning av gjødsel på frossen mark og andre driftsendringer. Se også ►vannrensing. Utslipp til luft kan begrenses ved bruk av svovelfattig olje, bensin med lavt blyinnhold m.m. Rensing er imidlertid dominerende. Se også ►luftrensing. Tiltak mot arealforurensning kan være sortering, gjenvinning og ombruk av avfall, innsamlings- og behandlingssentraler (bilvrak, problemavfall). Avfall kan behandles ved kompostering, nedbrytning i fylling, ved avgiftning m.m. Vannforurensninger kan begrenses ved riktig lokalisering og planlegging av deponier, eventuelt ved rensing av sigevann. Forsøpling av naturområder kan bekjempes ved holdningskampanjer. Se også ►avfall. OFFENTLIG FORVALTNING

Miljøverndepartementet har det overordnede stat­ lige ansvaret for forurensning i Norge. Statens Foru­ rensingstilsyn (SFT) er departementets ekspertorgan og har sentrale oppgaver i den praktiske forvaltning av forurensningsspørsmål, særlig i forbindelse med avfall, industri, oljevern og landbruk. Helse- og omsorgsdepartementet ved Statens helsetilsyn og Nasjonalt Folkehelseinstitutt forvalter og har det overordnede ansvar for forsyningen av hygienisk og bruksmessig betryggende drikkevann. Det påligger for øvrig alle departementer og andre offentlige etater å innarbeide hensynet til miljø, herunder bekjempelse av forurensninger, innen sine ansvars­ områder.

Fylkesmannens miljøvernavdeling har viktige oppgaver, bl.a. ved å gi utslippstillatelser for kom­ munal kloakk og mindre industribedrifter. Fylkes­ kommunen har plikt til å legge miljøvern- og forurensningstiltak inn i fylkesplanene. Kommunene har viktige oppgaver for å redusere forurensninger, bl.a. gjennom ansvar for avløpsanlegg og avfallsbe­ handling. Gjennom prosjekter som Miljøvern i kommunene (MIK) og Lokal Agenda 21 er det satt inn ressurser for å bygge opp miljøkompetansen i kommunene, og alle kommuner skal ha minst én ansatt som har miljøvern som hovedoppgave (miljø­ vernrådgiver, miljøvernleder). 12005 var dette en heltidsstilling i om lag tre av ti kommuner. Viktige forskningsinstitusjoner foruten universite­ ter og høyskoler er Norsk institutt for vannforskning (NIVA), Norsk institutt for luftforskning (NILU) og Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR). Den sentrale lov er forurensningsloven av 1981 med senere endringer. INTERNASJONALT SAMARBEID

Forurensninger kjenner ingen landegrenser, og problemene må i stadig større grad løses gjennom forpliktende internasjonalt samarbeid. Dette kan bestå i all fra utveksling av data og informasjon, harmonisering av tiltak, til gjensidig forpliktende konvensjoner. Nasjonalstatenes felles ansvar for å bevare og å forbedre det menneskelige miljø kom først klart til uttrykk på FNs miljøvernkonferanse i Stockholm i 1972. Etter 1972-konferansen fikk det internasjonale samarbeidet om forurensninger et betydelig omfang, men det var først etter at rappor­ ten fra FN-utvalget Verdenskommisjonen for miljø og utvikling (Brundtlandkommisjonen) ble lagt frem i 1987, at det internasjonale miljøsamarbeidet for alvor kom i gang. En rekke store konferanser er siden arrangert, bl.a. FNs konferanse om miljø og utvikling (UNCED-konferansen) i Rio de Janeiro, Brasil 1992 og den store oppfølgingskonferansen etter ti år, i Johannesburg, Sør-Afrika 2002 (Verdenstoppmøtet og bærekraftig utvikling, WSSD). Avtaler, erklæringer. Okt internasjonalt samarbeid har resultert i en rekke avtaler, konvensjoner og deklarasjoner, både globale og regionale. Oslo-, London- og Pariskonvensjonene inneholder bestem­ melser mot forurensning av havet (hhv. 1972, 1972, 1974). Montrealprotokollen (1987) inneholdt be-

361

FORVALTNINGSLOVEN I

stemmelser om reduksjon av utslipp av KFK-gasser, senere skjerpet ved London-tillegget 1990 og København-tillegget 1992. Basel-konvensjonen fra 1989 regulerer transport av miljøfarlig avfall med sikte på å hindre dumping av avfall i land med dårlig miljølovgivning (dvs. utviklingsland). Langtrans­ portkonvensjonens SO2 og NOx-protokoller innehol­ der bestemmelser om reduksjon i utslipp av svoveldioksid (SO2) (Helsinki-protokollen 1985) og nitro­ genoksidet (NOX) (Sofia-protokollen 1988). Nord­ sjødeklarasjonen omhandler reduksjon av nærings­ salter i utsatte deler av Nordsjøen (1987 og 1990). FNs klimakonvensjon (1992) er en avtale om reduk­ sjon av klimagasser. Den ble utdypet ved Kyotoprotokollen 1997 og senere ved en rekke tilleggsav­ taler. Først i 2004 ble klimakonvensjonen ratifisert. Flere av de internasjonale konvensjonene har møtt kritikk for å ha vært for vage og uforpliktende. Gjennomføringen av bestemmelsene i Helsinkiprotokollen fra 1985 er av mange blitt omtalt som den mest effektive av de internasjonale miljøavtale­ ne. - Flere av konvensjonene har for øvrig egne artikler i leksikonet. HTh HISTORISK UTVIKLING

Forurensning oppstod med konsentrasjonen av befolkning i byer i forbindelse med vannbehovet og nødvendigheten av å bli kvitt avfall. Romerne dum­ pet avfall, kadavre, endog lik, i åpne grøfter utenfor Roma, noe som historikerne mener bidrog til de store epidemier av tyfus, kolera og malaria som stadig hjemsøkte byen. Langsom blyforgiftning av Romas borgerelite pga. vannledninger av bly mener mange kan ha bidratt til Romerrikets fall. Med den industrielle revolusjon og den eksplosive vekst i byenes størrelse oppstod ekstreme forurensningssi­ tuasjoner av mer moderne karakter. Ukontrollerte utslipp av partikler, svoveldioksid (SO2) og karbonmonoksid (CO) bidrog til bl.a. bronkitt og lungebe­ tennelse. Forurensningen gjorde at sykdoms- og dødsprosenten både hos barn og voksne i Storbritan­ nia på f 800-tallet var betydelig høyere i byer og tettbygde strøk enn på landsbygda Utbygging av avløpsledninger tok til på 1800-tallet og bedret de tidligere dårlige sanitærforhold i byene da søppel og toalettavfall ble dumpet i gatene. Pro­ blemene ble imidlertid forskjøvet ved at store meng­ der urenset kloakk ble ført ut i elver og innsjøer. Lukten fra Themsen i slutten av 1850-årene skal ha gjort livet i London svært plagsomt. 1 Chicagos Sanitary and Ship Canal dannet det seg så tykke skumog fettlag at folk kunne gå på dem. Forurensede drikkevannskilder medførte hyppige epidemier av kolera og tyfoidfeber. Manglende kunnskap om faren for massiv spredning av sykdommer gjennom drikkevann hadde katastrofale følger. I 1854 kunne en dr. Snow i London føre et kolerautbrudd med 500 døde i en bydel tilbake til én brønn. Epidemien ble stoppet ved å skifte ut den kolerabakterieinfiserte pumpen. Koleraepidemien i Kristiania i 1888 skyld­ tes infisert drikkevann fra Akerselven. I den industrialiserte del av verden har forurens­ ningssituasjonene endret karakter. De mest akutte medisinske virkninger er riktignok dempet, men både antall og mengde av stoffer som tilføres miljøet, har økt kraftig. Nye produkter, industriprosesser og endrede driftsformer i landbruket har introdusert tusenvis av nye kjemikalier i miljøet. Forurensnin­ gene har spredt seg over større områder, og proble­ mene er blitt langt mer komplekse. Forus, næringsområde i bydelen Hinna i Stavangtr kommune, Rogaland, 10 km sor for bysenteret, 5 km nord for Sandnes sentrum; Forusområdet strek­ ker seg inn også i Sandnes og Sola kommuner. Her finnes omfattende industriområder i tilknytning til E 39 og jernbanen, som går gjennom området. Industrietableringen fant sted vesentlig i 1960- og 1970-årene og omfatter mange store bedrifter. Vik­ tigste industrigrener er nærings- og nytelsesmiddelindustri (Gilde Vest med et av landets største slakte-

Arealforurensning: En søppelplass i Sarpsborg. Måkene representerer også en fare for bakteriesmitte.

rier), trevareindustri (større trelastbruk, ferdighusfabrikk) og verkstedindustri (maskinindustri, rørvalseverk). Stort innslag av engros- og lagerbedrifter, samt kontorvirksomhet, fremfor alt har en rekke større oljeselskaper hovedkontor her, bl.a. Statoil. Travbane. Golfbane. Større handels- og servicesen­ ter. Navnet kommer trolig av ford, 'vei over myr, vått england', og 'hus'. Forus Travbane, travbane i Stavanger, åpnet 1920, totalisatorspill fra 1930, ny bane 1985. Banelengde 950 m. Banen drives av Rogaland Travforbund. Det største løpet er Forus Open (varmblod), forutnyttelse, mål for foropptaket til et husdyr i forhold til hva det produserer, for eksempel forenheter per kilogram tilvekst eller per kilogram melk. Forutnyttelse er en av de viktigste egenskaper i all norsk husdyrproduksjon fordi den er av avgjørende betydning for økonomien i produksjonen. Egen­ skapen inngår i avlsmålene til nesten alle våre husdyr. Forutnyttelsen måles direkte på testingsstasjoner i svineavlen, fjærfeavlen og i testing av unge okser. forutsetning (av ty.) (jur.), det å gå ut fra noe som gitt. Til grunn for enhver avtale vil det ligge bestemte forutsetninger hos partene, både med hensyn til forholdene på avtaletiden og den fremtidige utvik­ ling. Kjøperen går f.eks. ut fra at tingen ikke har mangler, mens selgeren ved kredittsalg regner med at kjøperen ikke blir insolvent. Selv om det ikke er sagt uttrykkelig, kan en forutsetning være en del av selve avtalen. Men når det ikke er tilfelle, oppstår spørsmålet om rettsvirkningene av at en forutset­ ning hos en av partene brister. Går forutsetningene på forholdene på avtaletiden, taler man gjerne om villfarelse (error). Hovedspørsmålet er om avtalen fortsatt skal gjelde etter sin ordlyd eller om den faller bort eller kan kreves endret. I praksis har spørsmålet særlig angått tilfeller hvor oppfyllelse av avtalen er blitt vesentlig vanskeligere eller mer kostbar enn forutsatt. Læren om bristende forutsetninger har mistet mye av sin betydning etter at avtaleloven av 31. mai 1918 § 36 ble vedtatt 1983. Retten kan nå sette til side en avtale som det vil virke urimelig å gjøre gjeldende etter sitt innhold. Ved urimelighetsvurderingen kan det også legges vekt på utviklingen etter at avtalen ble inngått.

forvalter (av ty.), person som bestyrer eller administ­

rerer noe, ofte på andres, særlig eierens, vegne. forvaltning.

1 Den virksomhet som utøves av organer for stat, fylker og kommuner og som ikke er lovgivning eller rettspleie; kalles også administrasjon, se ►forvalt­ ningsrett. Innen forvaltningen er det vanlig å skille mellom sivil, militær og geistlig forvaltning. Kongen (regjeringen) er som alminnelig utgangspunkt for­ valtningens øverste leder, jf. Grunnlovens § 3 sam­ menholdt med §§ 49 og 83. Unntak fra dette kan gjøres ved lov, slik det er gjort for kommunene og fylkeskommunene (kommuneloven av 25. sept. 1992 § 6), og for universitetene og de statlige høg­ skolene som går innunder universitetsloven av 12. mai 1995 (se § 4). 2 (arbeidsliv) Det arbeid som gjøres for å oppretthol­ de eller forbedre produksjonsfaktorenes produktive evne. Alminnelige forvaltningsavdelinger i en be­ drift kan være vedlikeholdsavdeling, reparasjonsavdeling og lageravdeling. forvaltningsdomstoler, særskilte domstoler som har til oppgave å prøve offentlige forvaltningsorganers handlinger og vedtak, avgjøre tvister mellom offent­ lige organer (bl.a. kommunale) m.m. Slike domsto­ ler finnes f.eks. i Sverige, Finland, Frankrike og Tyskland. I Norge har man holdt fast ved prinsippet om at også forvaltningstvister skal behandles av de ordinære domstolene. Enkelte overordnede forvalt­ ningsorganer har likevel et mer eller mindre domstollignende preg, som Trygderetten, Klagenemnda for likestilling og klagenemndene for sosiale saker, forvaltningsloven, lov av 10. februar 1967 om be­ handlingsmåten i forvaltningssaker, gir generelle regler om behandlingsmåten i den offentlige forvalt­ ning, jf. ► forvaltningsrett. LOVENS VIRKEOMRÅDE

Loven regulerer i første rekke saksbehandlingen når det treffes avgjørelser i den offentlige forvaltning, og særlig partenes rettigheter under saksbehandlingen. Reglene om offentliggjøring av forvaltningsdokumenter for pressefolk og andre som ikke er part i en konkret sak, er gitt i ►offentlighetsloven av 19. juni 1970. Forvaltningsloven gjelder, når ikke annet er be­ stemt, for all virksomhet som drives av organer for stat eller kommune. Dessuten gjelder den når priva­

362

FORVALTNINGSRETT

te utøver offentlig myndighet på vegne av stat eller kommune, jfr. § 1. Reglene gjelder ikke for domsto­ lenes virksomhet og for saker etter prosesslovgivnin ­ gen, f.eks. ved påtale i straffesaker, jfr. § 4. Det er også unntak for skattesaker, se ligningsloven av 13. juni 1980§ 1-2. SAKSBEHANDLING

I kap. II har loven generelle regler om ►inhabilitet. Kap. III gir regler bl.a. om alminnelig ►veilednings­ plikt for forvaltningsorganene (§ 11), om rask saks­ behandling og plikt til å varsle om forsinkelser (§ 11 a), og om rett til å la seg bistå av advokat eller annen fullmektig på alle trinn av saksbehandlingen (§ 12). Dessuten er det regler om taushetsplikt for offentlige tjenestemenn og andre som handler på vegne av det offentlige (§§ 13-13 f), jfr. ►taushetsplikt. De sentrale reglene i lovens kap. IV, V og VI, om krav til saksbehandlingen og partsrettigheter, gjelder bare når det treffes såkalte enkeltvedtak (§3). En­ keltvedtak er etter loven realitetsavgjørelser i saker som fastlegger enkeltpersoners rettigheter eller plikter, f.eks. tildeling eller avslag på søknad om byggetillatelse eller trygd (§2). Forvaltningsorganet skal påse at saken er så godt opplyst som mulig for vedtak treffes (§ 17). Partene i saken skal varsles og gis anledning til å uttale seg innen nærmere angitt frist (§§ i6-17). En part har rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter med mindre annet følger av regler om taushetsplikt m.m. (§ 18-19). Kap. V, som handler om selve vedtaket, fastsetter at enkeltvedtak i alminnelighet skal utferdiges skrift­ lig og grunngis (§ 23-25). Partene skal underrettes om vedtaket, som hovedregel skriftlig. I underret­ ningen skal det gis opplysning om klageadgang, klagefrist og rett til å se sakens dokumenter (§ 27). Regler om utferdigelse av ►forskrifter finnes i kap. VII. c KLAGE OG OMGJØRING

Kap. VI om klage og omgjøring oppstiller som ho­ vedregel at enkeltvedtak kan påklages av en part eller en annen med rettslig klageinteresse i saken, til det forvaltningsorgan, klageinstansen, som er nær­ mest overordnet det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket, underinstansen (§ 28). For vedtak truffet av kommunalt eller fylkeskommunalt organ går klagen som alminnelig utgangspunkt til kommu­ nestyret, fylkestinget eller særskilt klagenemnd oppnevnt av dette, eventuelt til vedkommende statlige organ hvis vedtaket er truffet av kommune­ styret eller fylkestinget innklages. På de fleste viktige saksområder er det imidlertid gjort unntak fra dette i særlovgivningen, slik at alle klager går til vedkom­ mende statlige organ. Dette gjelder således bl.a. i klagesaker etter plan- og bygningsloven, sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven. Fristen for å klage er 3 uker fra det tidspunkt un­ derretning om vedtaket er kommet frem til vedkom­ mende part, eller parten uansett har fått eller burde ha skaffet seg kjennskap til vedtaket (§ 29). Det kan gis såkalt oppreisning for oversittelse av fristen hvor dette er rimelig (§ 31). Klagen skal fremsettes for det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket (§ 32), og dette kan oppheve eller endre vedtaket dersom det finner klagen begrunnet (§ 33). I motsatt fall skal klagen og sakens dokumenter videresendes til klageinstansen til avgjørelse. Klagen har oppsetten­ de virkning når loven bestemmer det eller det treffes beslutning om utsettelse (§ 42). § 35 inneholder regler om omgjøring uten klage. Adgangen til omgjøring av enkeltvedtak til skade for noen vedtaket retter seg mot eller direkte tilgodeser, er i alminnelighet begrenset til overordnede organer og innen knappe frister. UGYLDIGHET

Hvis reglene om behandlingsmåten i forvaltningssa­ ker ikke er overholdt i saker som gjelder enkeltved­ tak, kan dette føre til ugyldighet. Vedtaket er likevel gyldig når det er grunn til å regne med at feilen ikke

nauplius

protozoea

zoea

mysis

kjønnsmoden reke

Forvandling. Tegningene viser stadier i utviklingen av en reke. Kroppens form og antall kroppsvedheng endres i de forskjellige stadier.

kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold (§41), og hvis ugyldighet vil være til skade for en part som ikke selv er skyld i feilen, vil vedtaket som hovedregel bli stående. Litt.: Frihagen, A.: Forvaltningsloven: kommentarutga­ ve, 2. utg., 1986, 2 b.; Woxholth, G.: Forvaltningslo­ ven: kommentarutgave, [3. utg.], 1999 forvaltningsrett, rettsreglene om den offentlige forvaltning, dvs. den virksomhet som utøves av organer for stat eller kommune og ikke er lovgivning eller rettspleie. De viktigste forvaltningsfunksjoner er å sørge for den ytre og indre sikkerhet (forsvarsvesen, politi- og påtalemyndighet), vareta forbindelsen med fremme­ de makter (utenriksforvaltning), dra omsorg for befolkningens åndelige og materielle velferd (kirkeog undervisningsvesen, sosiale og helsemessige tiltak, penge-, finans-, skalte- og næringsvesen), samt i det hele å gjennomføre de bestemmelser som er gitt i lovene, f.eks. ved å gi de utfyllende regler som er nødvendige. Forskjellige oppgaver er under statens tilsyn og kontroll lagt til kommunalforvalt­ ningen. I den alminnelige forvaltningsrett behandles bl.a. reglene om forvaltningens forhold til lovgivning og rettspleie, om forvaltningsvedtak og deres rettsvirk­ ningen om ugyldige forvaltningsavgjørelser m.m. Den spesielle forvaltningsrett behandler de rettsreg­ ler som bare gjelder for de enkelte forvaltningsgre­ ner, f.eks. skatte- eller trygdeforvaltningen. Den alminnelige forvaltningsrett gir prinsipper og regler om lovhjemmel og stiller krav om saklige hen­ syn ved avgjørelser og likebehandling av borgerne. Generelle regler om saksbehandlingen i forvaltnin­ gen er gitt i ►forvaltningsloven og om allmennhe­ tens innsyn i forvaltningens saksdokumenter i ►of­ fentlighetsloven. Avgjørelser i strid med lov eller andre rettsregler, som mangler nødvendig hjemmel i lov eller annet gyldig rettsgrunnlag, eller med vesentlige svikt i behandlingsmåten, kan bli ugyldige. Kontroll med forvaltningsorganer utøves av over­ ordnede forvaltningsorganer, av Sivilombudsman­ nen, av Stortinget og av domstolene. Litt.: Eckhoff, T. & E. Smith: Forvaltningsrett, 7. utg., 2003; Frihagen, A., J.F. Bernt & O. Rasmussen: Frihagens forvaltningsrett, b. 1: Innledning til forvalt­ ningsretten, [...], 2003; Graver, H.P.: Alminnelig forvalt­ ningsrett, 2. utg., 2002; Knophs oversikt over Norges rett, 12.\itg., 2004, 721-45 forvaltningsskjønn, forvaltningens frie skjønn, de sider av en avgjørelse i den offentlige forvaltning som ikke er rettslig normert, ved lov eller ulovfestede rettsregler, og som derfor som alminnelig regel ikke kan overprøves av domstolene. Forvaltnings­ skjønnet angår i forste rekke politiske og forvalt­ ningsmessige hensiktsmessighetsvurderinger. Domstolskontroll og annen rettslig kontroll med forvalt­ ningsskjønnet, for eksempel ved fylkesmennene, vil normalt være begrenset til kontroll med hvordan vedtaket har kommet i stand; i første rekke om

saksbehandlingen har vært korrekt og betryggende og om vedtaket bygger på et riktig faktum. I tillegg utøves det imidlertid også en viss kontroll med de formål og hensyn som ligger til grunn for skjønnsutøvingen, og med at vedtaket ikke fremtrer som åpenbart uforholdsmessig inngripende eller belas­ tende for borgeren. forvalurt, Symphytum asperum, flerårig urt i rubladfamilien. 50-200 cm høy, kraftig plante med svart rot. Bladene er brede og stivhårete og går ikke over i vingekanter på stengelen slik de gjor hos valurt. Blomsten er først rosa, senere blå. Forvalurt stam­ mer fra Kaukasus og Iran, i Norge er den opprinnelig innført som forplante og finnes forvillet enkelte steder. forvandling (zool.), utviklingsprosess kjennetegnet ved at et dyr gjennomgår flere stadier før det oppnår det voksne dyrs form. Der utseendet hos det unge individet tydelig skiller seg fra det voksne, kalles forvandlingen ►metamorfose. Hos insekter skiller man mellom ufullstendig og fullstendig forvandling, se ►insekter (Forplantning, livsløp). forvandlingsstraff, fengselsstraff som må sones hvis en ilagt bot ikke betales (subsidiær fengselsstraff). Straffens lengde fastsettes samtidig med boten. Se ►bøter. forvaring (av mnty.) 1 (jur.) Straff som på visse vilkår kan idømmes i stedet for fengselsstraff når en tidsbestemt straff ikke anses tilstrekkelig til å verne samfunnet. Bestem­ melser om forvaring finnes i straffelovens §§ 39e39h, ble vedtatt i 1997 og trådte i kraft 1. januar 2002. Samtidig ble ordningen med ►sikring opphe­ vet. Forvaring innebærer at straffedømte plasseres i spesielle avdelinger i fengslene som er tilpasset forbrytelsens egenart. 1 en dom på forvaring skal retten fastsette en tidsramme som vanligvis ikke bør overstige 15 år og ikke kan overstige 21 år. Den fastsatte rammen kan forlenges av retten med inntil 5 år om gangen etter begjæring fra påtalemyndighe­ ten. Vanligvis vil det også bli fastsatt en minstetid for forvaringen som ikke må overstige 10 år. Det er ingen grense for hvor mange ganger forlengelse kan skje, og en person kan dermed holdes i forvaring resten av livet dersom samfunnets beskyttelsesbe­ hov tilsier det. For å idømme forvaring er det et vilkår at lovbryte­ ren er funnet «skyldig i a ha begått eller forsøkt å begå en alvorlig voldsforbrytelse, seksualforbrytelse, frihetsberøvelse, ildspåsettelse eller en annen alvor­ lig forbrytelse som krenket andres liv, helse eller frihet, eller utsatte disse rettsgodene for fare». Dess­ uten må det antas å foreligge en nærliggende tare for gjentakelse av en slik forbrytelse. Forvaring kan også idømmes hvis lovbryteren tidligere er dømt for slik forbrytelse som nevnt foran, og nå finnes skyldig i å ha begått eller forsøkt å begå en mindre alvorlig forbrytelse av samme art. Det stilles også vilkår om at det må «antas å yære en nær sammenheng mel-

363 lom den tidligere og den nå begåtte forbrytelsen», og faren for gjentakelse av den alvorlige forbrytelsen må antas å være særlig nærliggende. Det er bare tilregnelige lovbrytere som kan idøm­ mes forvaring. Utilregnelige lovbrytere kan i stedet på visse vilkår overføres til tvungent psykisk helse­ vern eller tvungen omsorg. 2 Overgivelse av verdier til forvaring hos en annen, se ►deponering. forvarmer, apparat for oppvarming av væsker eller gasser, ofte under utnyttelse av spillvarmemengder, f.eks. vannforvarmere (eng. economiser), respektive luftforvarmere ved dampkjeler. Forvarmere anvendes også ofte ved metallurgiske og kjemitekniske prosesser, delvis for å oppnå guns­ tige temperaturer i prosessene, delvis for å redusere varmeforbrukene. De bygges enten som rekuperativ eller som regenerativ forvarmer. I en rekuperativ forvarmer må varmen passere fra det varme til det kaldere mediet gjennom en vegg (rør eller plate), i en regenerativ forvarmer kommer det varme res­ pektive det kaldere mediet avvekslende i kontakt med de samme flatene (roterende heteflater eller anvendelse av vekselventiler for de to mediene). Se også ►varmeveksler. forvarming, langsom oppvarming før behandling ved sveising eller varmebehandling av støpejern og enkelte stål for å redusere eller unngå varmespenninger, herding og sprekkdannelser under kjølingen, forveding, lignifisering, innleiring av lignin mellom cellulosemikrofibrillene i plantenes cellevegger. Ligninet vil etter hvert fylle ut det meste av mellom­ rommene mellom mikrofibrillene. Mye av vannet i celleveggen blir fortrengt. Ligninet blir bundet til cel­ lulose og andre veggkomponenter. Det blir derfor en -atskillig sterkere veggstruktur enn i rene cellulosevegger. Først og fremst blir veggen trykksterk, med større motstand mot bl.a. vind. I ved utgjør lignin ofte ca. ’/4 av celleveggen. Forveding skjer også i vedrør, trakeider og styrkevev hos urteaktige plan­ ter. Cellene vil oftest dø når lignifiseringen er ferdig. For veik, for veik er kongens bue. Einar Tambarskjelves ord til kong Olav Tryggvason i slaget ved Svolder, da Einars bue brakk i to, og han fikk låne kongens. Denne dro han straks ut forbi odden på pilen, og det var da ikke mulig for Einar å treffe Eirik jarl. Fra ► Heimskringla, Olav Tryggvasons saga, kap. 108. forvelle (av norrønt), blanchere, la faste matvarer ligge noen minutter i kokende vann, som siden slås bort. Gjøres før dypfrysing og koking eller steking av visse grønnsaker og sopp for å inaktivere enzymer og mikroorganismer og/eller fjerne bitter smak. Kål og løk blir lettere å fordøye etter forvelling. forverk, pelsskinn sydd sammen til pelsfor. Se ►pels­ verk. forvern, i videste forstand betegnelse for den hjelp en syk får fra sine omgivelser i påvente av hjelp fra ansvarlig instans. I lov om psykisk helsevern av 1961 forstås ved forvern den omsorg en pasient får fra den institusjon han søkes opptatt i, før innleggelse finner sted. Forvern kan foregå ved ambulante undersøkel­ ser, behandling av institusjonens leger og hjelpeper­ sonell, i poliklinikk, daghjem og natthjem, eller i pasientens eget hjem. Forvern brukes også i psykiatrien som betegnelse på en undersøkelse av en person for denne mottas til innleggelse, for å avgjøre om personen kan nyttig­ gjøre seg behandlingen som tilbys. Forvik, administrasjonssenter i Vevelstad kommhne. Nordland. Stedet er også fergested (Forvik-Tjøtta) på kystriksveien, Rv. 17. Handelssted med tradisjoner. 3 km nord for Forvik er et helleristningsfelt fra yngre jernalder med bl.a. tø nesten naturalistisk utførte reinsdyr. forvikke. Vicia sativa ssp. sativa, ettårig art i erteblomstfamilien. 30-70 cm høy, finnete blad med 3-8 par finner og klatretråd i enden av bladet. Blomste-

FORVRENGNING

Forvitring. Mekanisk forvitring ved frostsprengning, slik vi ofte ser det i Norge. Fra Rondane.

ne sitter én eller to sammen og har rosa fane med mørkere kjøl. Forvikke stammer fra Europa og dyrkes som forplante i Norge. Den finnes forvillet spredt nord til Troms. forvirring (av ty. el. mnty.), amentia (psyk.), sterk forstyrrelse av bevissthetslivet. Forvirring kan finnes ved de fleste alvorlige psykiske lidelser, og kan også sees ved organiske hjernesykdommer, forgiftninger, ved alvorlige febersykdommer og ekstrem utmattel­ se. Det forekommer også forvirringstilstander opp­ stått på rent psykisk grunnlag. Sykdomsbildet er preget av rådvill uklarhet med mangel på evne til a samle tankene og fore en sammenhengende tale. Da bevisstheten er omtåket, som i en langvarig febervillelse, og oppfatningen er mangelfull og hemmet av mistydninger, har den syke etterpå liten eller ingen erindring fra den tid han var dårligst. Ved forvir­ ringstilstander oppstått pa psykisk grunnlag er utsik­ ten til helbredelse meget god. forvisning (etler mnty.), forbud mot et bestemt oppholdssted. Etter straffeloven av 1902 § 33 kan det i en dom fastsettes som tilleggsstraff at det skal være forbudt for domfelte a bo eller å innfinne seg på et bestemt område når hans nærvær her er for­ bundet med særlig fare for person eller eiendom (f.eks. en fraskilt mann som blir dømt for trusler overfor sin tidligere hustru). Som vilkår for betinget dom kan det fastsettes at domfelte overholder be­ stemmelser om oppholdssted eller samkvem med bestemte personer, se straffeloven § 52 nr. 3. Etter straffeprosessloven av 22. mai 1981 § 222 a (som kom inn i loven 1994 og ble endret i 2003) kan påtalemyndigheten nedlegge ►besøksforbud som kan gå ut på at den forbudet retter seg mot, forbys å oppholde seg på et bestemt sted eller forfølge, besø­ ke eller på annen måte kontakte en annen person. Vilkåret for en slik beslutning er at det er grunn til å tro at vedkommende ellers vil begå en straffbar handling overfor en annen person, forfølge en an­ nen person eller på annet vis krenke en annens fred. På visse vilkår kan vedkommende forbys å oppholde seg i sitt eget hjem. Besøksforbudet kan gjelde høyst ett år av gangen, besøksforbud i eget hjem høyst tre

måneder av gangen. Påtalemyndigheten skal snarest råd og så vidt mulig innen fem dager etter at en beslutning om å ilegge besøksforbud er forkynt for vedkommende, bringe beslutningen inn for tingretten som avgjør om forbudet skal opprettholdes. Se også ►deportasjon. forvitring iav ty. Wetter, 'vær'), nedbrytning av berg­ arter, mineraler og andre materialer under påvirk­ ning av luft, vann og temperatursvingninger. Det er vanlig å skille mellom mekanisk og kjemisk forvit­ ring. Mekanisk forvitring er en ren oppsmuldring av bergartene uten kjemiske forandringer. Viktigst er frostsprengning, og den avskalling og oppsprekking som finner sted i ørkenstrøk med stor forskjell på dag- og nattemperatur. Overflaten av bergarten blir sterkere opphetet enn det indre, og det oppstår spenninger som fører til oppsprekking. Kjemisk forvitring er særlig knyttet til den oppløsen­ de virkning av vann (regnvann og grunnvann). Enkelte stoffer i bergartene løses meget lett og trans­ porteres vekk (f.eks. natriumforbindelsene), mens andre blir relativt anriket. Plantedekket spiller også stor rolle for resultatet av den kjemiske forvitring. Som alle kjemiske prosesser går kjemisk forvitring raskere ved høyere enn ved lavere temperatur, og er derfor mer utpreget i tropene enn i kalde strøk. Forvitringen utformer landskapet sammen med erosjonen; den smuldrer opp bergartene, mens de eroderende kreftene fjerner det løse materialet, forvitringsjord, løsmasse dannet ved forvitring av den faste berggrunnen på stedet, uten at den har vært transportert av rennende vann, isbre, vind eller ved skred. Der berggrunnen er motstandsdyktig mot nedbrytning, blir det dannet bare ubetydelige meng­ der forvitringsjord, mens det kan finnes tykke lag der forvitringen har virket lenge, og hvor berggrun­ nen er lettoppløselig, oppsprukket og flisig. Da forvitringsprosessene er sterkt avhengige av klimaet, kan forvitringsjorden bli forskjellig i de ulike klimasonene, og den vil også forandre seg etter hvert som tiden går (se ►jordsmonnutvikling). Arktiske eller tørre klima vil gi mye mekanisk forvitring, slik at jorden i stor grad blir et smulder av den opprinne­ lige berggrunnen. Temperert og fuktig klima gir relativt mer kjemisk forvitring med jord der det blir mye leirmineraler og kvarts. Tropisk og fuktig klima vil føre til sterk anrikning av jern- og aluminiumrike mineraler i jorden (se ►bauxitt og ►lateritt). I Norge ble det aller meste av forvitringsjorden skavet vekk fra sitt opprinnelige leie av isbreene under istidene. 1 dag er derfor løsmassene her i landet fortrinnsvis morenejord, sedimenter avleiret i vann, skredjord og organisk jord, dannet etter at breene trakk seg tilbake for ti-tolv tusen år siden, forvrengning, fenomen som oppstår ved overføring av signaler, f.eks. i telekommunikasjon som telefoni, radio, og ved lydreproduksjon. Ved overføringen brukes elektriske svingninger, og forvrengningen ytrer seg ved forandring av formen pa svingningene. Typer. Ved lineær forvrengning blir svingninger med ulik frekvens svekket eller forsterket i forskjellig grad; en høyttaler gjengir f.eks. de høyeste tonene forholdsvis svakere enn i originallyden. Ved ikkelineær forvrengning oppstår det i selve overføringsleddet s\ ingninger med andre frekvenser enn de opp­ rinnelige. En enkel ren tone vil derved få et tilskudd av overtoner eller høyere harmoniske svingninger, klirr, og graden av forvrengning angis ved klirrfaktoren (det prosentvise innhold av høyere harmonis­ ke). Ved samtidig overføring av flere rene toner oppstar bade overtoner og ikke-harmoniske kombinasjonstoner (se ► intermodulasjon). Ved lydreproduksjon som i høyttaleranlegg er forvrengningen som regel ubetydelig ved liten lyd­ styrke, men oker sterkt nar lydstyrken nærmer seg den maksimale som anlegget er beregnet for (anleg­ get overstyres). For god gjengivelse bør klirrfaktoren være under 1 prosent.

364

FORVRIDNING

I radiosystemer hvor én forsterker benyttes for flere samtidige signaler vil ulineærforvrengning gi kombinasjonstoner, her kalt intermodulasjonsprodukter. Intermodulasjonsprodukter som faller innenfor det anvendte båndet, vil gi en tilleggsstoy i mottakerne. Denne støyen oker når sendeeffekten nærmer seg metningseffekten for forsterkeren. Av denne grunn er det ofte nødvendig å operere forsterkere med langt lavere effekt, kanskje ned til 30 % av metningseffek­ ten. Ulineær forvrengning er også skadelig ved forsterk­ ning av et enkelt modulert signal, som i en mobiltele­ fon, fordi den genererer signalkomponenter som kan forstyrre brukere av nabokanalene. For mange typer utstyr, f.eks. mobiltelefoner, er det viktig å ha lavt batteriforbruk. Da må forsterkerne opereres nær metning hvor ulineariteter er et pro­ blem. Man arbeider derfor intenst med å utvikle metoder for linearisering av forsterkere. forvridning, distorsjon, ligner forstuing, men er mer alvorlig, oftest med overrivning av leddkapsel, ledd­ bånd, avrivning av små benstykker hvor muskler eller leddbånd fester seg, i kneleddet løsning eller brudd av bruskskivene, «meniskene». Forvridning gir smerte, hevelse, bloduttredelse, ansamling av blod i leddet, eventuelt abnorm bevegelighet og ustøhet i leddet. Forvridning behandles med ro og ► ICE (isomslag, kompresjon, elevasjon), eventuelt uttapping av blod fra leddet, og om nødvendig operativ reparering av overrivninger. I alvorlige tilfeller gir forvridning leddforskyvning, luksasjon, «ute av ledd». Leddhodet forskyves oftest ut gjennom en sprekk i leddkapselen, slik at det mister kontakten med leddskålen. Luksasjon gir sterke smerter, hevelse, sterkt innskrenket eller hell opphevet bevegelighet, feilstilling. Hyppigst skjer luksasjon av skulderleddet. Luksasjon behandles med «reposisjon», forskjellige metoder og håndgrep som bringer leddhodet tilbake til leddskålen. Det er viktig at dette gjøres hurtig, da sammentrekning av muskler og skrumpning av leddkapsel gjør reposisjon vanskelig eller umulig i løpet av noen dager, og da må den gjøres operativt (blodig reposisjon). Forwald, Rudolph Magnus, 1869-1936, norsk kom­ ponist. Organist i Mandal 1894-1904, i Oslo i Jacobs kirke 1904-16 og Uranienborg kirke 1916-36. Kom­ ponerte sanger og verker for klaver og orgel, særlig parafraser og jule- og påskemelodier. ForWhomthe BellTolls [fa hu:m da bel toulz], roman fra den spanske borgerkrig av Ernest Hemingway, 1940 (norsk overs. Klokkene ringer for deg, 1946). Hemingway hentet tittelen fra John Donne: «Never send to know for whom the bell tolls; it tolls for thee» («Spør ikke hvem klokkene ringer for; de ringer for deg»). Populær amerikansk filmatisering (1943) i regi av Sam Wood og med Gary Cooper og Ingrid Berg­ man. foryngelseshugst. hovedhugst, fornyelseshugst, nedhugging av det gamle skogbestandet for å gi plass for en ny tregenerasjon. forza [fårtsa] (it. musikkuttrykk), styrke: con forza, med styrke. Forzato eller sforzato, sforzando (fz, sfz og enda sterkere ffz, sffz) betegner en sterk eller overor­ dentlig sterk poengtering av en enkelt tone eller akkord. Forza Italia [fårtsa -] (it. «Heia Italia»), italiensk poli­ tisk parti, stiftet desember 1993 av Silvio Berlusconi og sterkt knyttet til Berlusconis person. Partinavnet er identisk med heiaropene på italienske fotballbaner og i andre idretter når landslaget spiller. Forza Italia markedsførte seg som et nytt, «friskt pust» i italiensk politikk og ble raskt det ledende partiet på høyre­ fløyen, med 21,0 % av stemmene ved valget 1994. Etter valget ble Berlusconi statsminister for en koali­ sjonsregjering av Forza Italia, Alleanza Nationale og Lega Nord, en koalisjon som brot sammen rundt

årsskiftet 1994/95. Ved valget 1996 fikk Forza Italia 20,6 % av stemmene og ble det storste opposisjons­ partiet. Partiet kom imidlertid tilbake til regjerings­ makten 2001, også denne gangen i en hoyrekoalisjon med Lega Nord og tidligere nyfascister. Grupperingen av høyrepartier kalte seg 2001 Casa delle Libertd (Fri­ hetens hus). forørkning, ørkendannelse pga. menneskelig virk­ somhet, overbeiting og/eller klimatiske forhold. Se for øvrig ►erosjon og ►ørken. Fosbury, Dick [fåsbari], eg. Richard Douglas F., f. 1947, amerikansk friidrettsutøver. Olympisk mester i høydehopp 1968. Han utviklet en spesiell hoppstil (Fosbury flop), som nå benyttes av så å si alle høydehoppere. I denne stilen passeres listen med hodet først og nakken og ryggen ned. Foscolo. Ugo, 1778-1827, italiensk romantisk dikter og frihetskjemper. Han ble politisk forfulgt helt fra sitt forste skuespill, Tieste (1797), og med oden A Bona­ parte liberatore (1797) gjorde han seg til talsmann for en frigjøring av Italia. Hans håp om å se Napoleon som Italias befrier ble gjort til skamme ved Campoformio, da Venezia ble gitt til Østerrike. 1801-04 kalles Foscolos milanesiske periode. I disse årene skrev han Ultinte lettere diJacopo Ortis (norsk overs. Jacopo Ortis' siste brev, 1994), en selvbiogra­ fisk brevroman inspirert av Alfieri og Goethes Werther, og han publiserte både sine Odi og Sonetti. Karakteristisk for Foscolo var hans politiske enga­ sjement, hans gradvise desillusjonering, hans rastløshet og lidenskapelige kjærlighetsliv, og hans forsøk på å opptre som den kritiske og såkalt frie forfatter. Brevdiktet Sepolcri (1807) handler om døden og om gravsteder reist til minne om dyd og heroisme, og befinner seg mellom opplysningstid og romantikk, materialistisk, men samtidig preget av en ikke-kirkelig religiøsitet. I hans senere politiske skrifter, bl.a. Sulla origine e i limiti della giustizia og Discorsi sulla servitu dell'Italia, hevdet han, i motsetning til hva han gjorde som ung, at folkets demokratiske revolusjon varen utopi. En ligende politisk pessimisme finnes i tragedien Aiace (1811). Diktsamlingen Grazie, som aldri ble ferdig, inneholder en symbolsk fremstilling av menneskehetens «evige tilstand». Foscolo skrev også en rekke litteraturkritiske arbeider. Fosdalen jernmalmgruver. Malm i Verran, NordTrøndelag, tidligere norsk bergverksvirksomhet bygd pa forekomster av jern, svovel og kobber funnet 1906, driften ble nedlagt 1997. Gruvene produserte til å begynne med stykkmalm. Oppredningsverk ble bygd 1913-14, og 1912-89 ble det drevet ut ca. 30 mill, tonn råmalm med 30 % Fe3O4, 1,8 % S og 0,03 % Cu. Av denne ble produsert magnetittkonsentral, svovelkiskonsentrat og kobberkiskonsentrat. Årsproduksjonen var på det meste 1,2 mill. tonn. Driftsselskapet Fosdalen Bergverks Aktieselskab gikk konkurs 1989. Nye Fosdalen Bergverk A/S var i drift 1990-97 og produserte malmkonsentrat (►slig) i størrelsesorden 100 000 tonn per år. Fosen, Fosna, landskap i Trøndelag. Geografisk er Fosenhalvoya den del av Nord- og Sør-Trøndelag fylker som ligger mellom Trondheimsfjorden i øst og havet i vest, sør og sørvest for Namsfjorden og Namdalseidet. Med Fosen menes vanligvis kommu­ nene Ørland, Bjugn, Rissa, Åfjord, Roan og Osen i Sør-Trøndelag samt Verran, Mosvik og Leksvik i Nord-Trøndelag med et samlet areal på ca. 4030 km2. Kysten er innskåret av en rekke, for det meste korte, fjorder. Stjørnfjorden i sørvest, Åfjorden i vest og Verrasundet i øst er de lengste. Landet ut mot havet er mest nakne lave koller med striper av dyrket jord imellom. Ørlandet i sørvest er imidlertid et sam­ menhengende flatland med god jord. I det indre er delvis skogkledde åser og en mengde småvann og myrer. Høyeste topp er Finnvollheia (675 moh.) nordost i Åfjord, på fylkesgrensen mellom Sør- og Nord-Trøndelag. Fosen var tidligere et viktig fiskeridistrikt, men i begynnelsen av 1930-årene stanset de

årlige innsigene av skrei til dette distriktet. I 1960årene var forskjellige sildefiskerier og seifiske viktigst, men disse har også gått tilbake i betydning. I 1990årene betydde torsk, makrell o.l. mest. Skjelldyrking og fiske- og skalldyroppdrett er utbredt. Fosen har fergeforbindelse med Flakk nær Trondheim fra Rørvik i Rissa (Rv. 715), og med Agdenes på sørsiden av Trondheimsfjorden fra Ørland (Brekstad-Valset) (Rv. 710). Hurtigbåt mel­ lom Vanvikan i Leksvik og Trondheim. Kystekspressen Trondheim-Kristiansund og hurtigbåtene mellom Trondheim og Hitra/Frøya anløper Kvithyll i Rissa og Brekstad i Ørland. Skarnsundbrua på Rv. 755 mellom Mosvik og Inderøy. På Ørland ligger militær flyplass. Selve navnet Fosen forekommer i ulike administ­ rative sammenhenger. Det interkommunale samar­ beidsorganet Fosen regionråd omfatter de nevnte ni kommunene. Fosen prosti omfatter alle kommunene unntatt Mosvik og Verran. Fosen tingrettsdistrikt dekker Ørland, Bjugn, Åfjord, Roan, Osen samt øykommunene Hitra og Frøya. Det gamle Fosen fogderi omfattet, i tillegg til Fosenhalvøya, også kom­ munene Hemne, Snillfjord, Agdenes, Hitra og Frøya sørvest for Trondheimsfjorden. Det svarte omtrent til middelalderens Fosen len, som lå under Nordmørefylket. Navnet er etter leddet -fosen i øya Storfosna og går­ den Storfosen, norrønt Folgsn, 'gjemmested'. Fosen Trafikklag ASA, Trondheim, norsk transport konsern opprettet 1957 ved sammenslutning av sju tidligere selskaper på Fosen-halvøya, Frøya og Hitra; børsnotert 1995. Den eldste forløperen til konsernet var Hevne Dampskibsselskap fra 1885, 1904 sam­ menslått med Uttrøndelagens Aktiedampbaadsamlag til Fosen Aktie-Dampskibsselskab. Fosen Trafikklag driver passasjer- og godstrafikk med båter og bilferger, først og fremst innen SørTrøndelag fylke, bl.a. fergerutene Flakk-Rørvik og Brekstad-Valset, samt hurtigbåtforbindelser mellom Trondheim, Fosen, Hitra, Frøya og Sula. Konsernet kontrolleres av sin største eier, ►Torghatten Trafikkselskap. Med veiutbyggingen til Hitra og Frøya forsvant flere av fergerutene, og Fosen Trafikklag satset mer på ruter utenfor fylket. Fra 1994 drives Kystekspressen (Kristiansund-Trondheim) sammen med ►Møre og Romsdal Fylkesbåtar, og fra 1996 fergeruten HortenMoss gjennom datterselskapet Bastø Fosen. Konser­ net har fra 1999 også aksjemajoriteten i busselskape­ ne TronderBilene i Levanger, opprettet 1920 som Fylkesbilene i Nord-Trøndelag, og fra 2004 i Norgesbuss på Østlandet, dannet 1993. TronderBilene over­ tok 2001 bussdivisjonen til Fosen. fosetyl-aluminium. systemisk virkende soppmiddel med virkning mot algesopper (Phytophthtora, Pythium, Peronospora, Bremia) på bærvekster og prydplanter. Brukes primært som forebyggende middel fordi stoffet aktiverer plantens egne forsvarsmekanismer. Stoffet konsentreres i vekstpunktene slik at ny til­ vekst vil beskyttes. Har også virkning mot enkelte bakteriesykdommer på planter. Markedsføres under preparatnavnet Aliette 80 WG. fosfataser, enzymer som hydrolyserer estere av fosforsyre. En del av dem er meget spesifikke, f.eks. de fosfataser som spalter glukose-6-fosfat og fruktose-l,6-difosfat. To grupper av disse enzymer påvises lett i animalsk vev: alkaliske fosfataser, som er mest aktive ved pH 8 til 10, og sure fosfataser, som utøver sin kraftigste virkning ved pH 4 til 6. Måling av mengden av disse enzymer i blodet er av medisinsk interesse, alkalisk fosfatase i forbindelse med syk­ dommer i leveren eller skjelettet, sur fosfatase i for­ bindelse med kreft i prostata. fosfater, betegnelse for salter og estere av fosforsyrer. Typer. De viktigste uorganiske fosfatene avledes av ortofosforsyre, H,PO4, ved at ett eller flere hydro­ genatomer erstattes med metallatomer i formelen.

365

FOSFOR

Primære fosfater eller dihydrogenfosfater fås når bare ett hydrogenatom er erstattet med metall, f.eks. natriumdihydrogenfosfat, NaH2PO4. Sekundære fosfater eller monohydrogenfosfater fås når to hyd­ rogenatomer er erstattet med metall, f.eks. dinatriummonohydrogenfosfat, Na2HPO4.1 tertiære eller normale fosfater, f.eks. trinatriumfosfat, Na3PO4, er alle hydrogenatomene erstattet. Ved oppvarming av hydrogenfosfatene dannes polyfosfater. Polyfosfater som avledes av difosforsyre, H4P2O7, betegnes pyrofosfater eller difosfater. De som avledes av metafosforsyre HPO3, betegnes gjerne metafosfater (se ► fosforsyrer). Da en slik reaksjon forløper under avspaltning av vann, benevnes den en kondensasjon, og polyfosfatene kalles av den grunn også for kondenserte fosfater. Det finnes få flerkjernede fosfater, men disse er ofte viktige indust­ rielt og biokjemisk. Polyfosfatene deles gjerne i undergruppene syklometapolyfosfater med ringformet eller syklisk struktur, og catenapolyfosfater. Stavelsen catena blir ofte sløyfet. Et eksempel på et syklometapolyfosfat er trinatriumsyklotrifosfatet, Na3P3O9, med det ringformede anionet P3O93~.

O2P

PO2

L O Det viktigste catenapolyfosfat er pentanatriumtrifosfal, Na5P3OI0, med det kjedeformede anionet P3O105~.

O O o l5OP-O-P-O PO jo o o ]

Om fosfatenes forekomst i naturen, se ►fosfor. Kjemiske egenskaper. Primære fosfater er løselige i vann med svakt sur reaksjon. Sekundære fosfater løser seg med nøytral eller svakt basisk reaksjon, de tertiære med tydelig basisk reaksjon. Kvalitativt kan fosfat i løsning påvises ved tilsetning av molybdat under dannelse av gult fosformolybdation [PMo12O40]’-. 1 kroppens energiomsetning inngår bl.a. hydrolyse av et trifosfat, adenosintrifosfat, ATP, under dannelse av adenosindifosfat, ADR Bruk. Fosfatene anvendes for mange formål. Viktigst er i gjødselstoff i landbruket i form av super­ fosfat, trippelsuperfosfat, ammoniumfosfat m.m. En annen viktig anvendelse har de som tilsetning til vaskemidler, først og fremst i form av pentanatriumtrifosfat, Na5P3Ol0, mer generelt som polymerisert natriumfosfat (NaPO3)„. Deres virkning der skyldes dels at polyfosfatene bløtgjør vannet ved at det dannes løselige kompleksioner med kalsium- og magnesiumionene i vannet, dels på al de høyt lade­ de fosfationene setter seg fast på smusspartiklene slik at disse frastøter hverandre og lettere lar seg vaske bort. Uorganiske fosfater finnes ogsa i mange andre produkter, f.eks. mineralvann, tannkrem, iskrem, rensemidler, oljeboringsslam og farmasøytiske pre­ parater. Biologiske effekter, forurensning. Utstrakt bruk av fosfatholdige gjødselstoffer og vaskemidler har mange steder ført til skadelig forurensning av inn­ sjøer og vassdrag. Ved hydrolyse vil metafosfatene i f.eks. vaskemidler spaltes til enkle fosfationer som er næringsstoff for plantevegetasjon og alger. Den sterke overgjødslingen av elver og sjøer forer til en forsterket vekst av alger og andre planter. Oksygen­ innholdet i vannet kan bli for lavt slik at fisk dor og den normale bakterielle nedbrytning hindres. I stedet overtar anaerobe mikroorganismer med evne til å spalte organisk avfall under dannelse av hydro­ gensulfid og andre livsdrepende stoffer slik at van­ net blir ytterligere ødelagt. Av den grunn blir fosfat­ holdige vaskemidler nå erstattet av andre stoffer,

blant annet benyttes ►zeolitter til bløtgjøring. 1 landbruket settes tiltak inn for å redusere avrenning til vassdrag. HHa/HeFj fosfatering, kjemisk overflatebehandling av metaller, særlig jem og stål, men også sink, kadmium og aluminium. Fosfatering består i at materialet dyppes i eller påsprøytes en fosfateringsvæske, som er en løsning av jern-, sink- eller manganfosfater med fri fosforsyre. Det dannes derved tungt løselige fosfater på overflaten. De har god festeevne og tjener som et delvis korrosjonsbestandig underlag for maling og lakker. Ved huller i maling- eller lakksjiktet hindrer denne behandlingen underrusting. fosfatgjødsel, tidligere betegnelse for mineralgjødsel der hovedinnholdet er fosfor. Se ►fosforgjødsel, fosfider, fellesbetegnelse for kjemiske forbindelser mellom fosfor og grunnstoffer som er mer elektropositive, først og fremst med metallene. Kjemiske egenskaper. De mest elektropositive metal­ lene, dvs. alkali- og jordalkalimetallene, aluminium og lantanoidene, danner saltlignende fosfider som kan betraktes som salter av fosfortrihydrid (fosfin), PH3, også kalt fosfin, f.eks. trinatriumfosfid, Na3P og trikalsiumdifosfid, Ca3P2. De spaltes av vann og fortynnede syrer under utvikling av ► fosfiner, f.eks. Ca3P2 + 6H,0 = 3Ca(OH)2 + 2PH3. De fleste tungmetallfosfidene er av metalllisk natur. Deres sammensetning lar seg ikke utlede av valensreglene, f.eks. Cu3P, TiP og FeP2. Disse angri­ pes ikke vesentlig av vann og fortynnede syrer, er til dels meget harde, har høy termisk og elektrisk led­ ningsevne (konduktans), og er meget varmebestandige. Bruk. Fosfidene har mange anvendelser, f.eks. jernfosfid i forbindelse med fremstilling av stål, kobberfosfid som tilsetning til kobber, aluminiumfosfid som tilsetning til desinfiserende utrøkningsmidler, en anvendelse som skyldes dets evne til å danne giftig fosfin i kontakt med fuktighet. Den samme egenskapen ligger til grunn for bruk av sinkfosfid i rottegift. Kalsiumfosfid i vann danner selvantennelig fosfin og blir brukt til visse typer marine signallys. Enkelte metallfosfider, f.eks. GaP og InP, har halvlederegenskaper og blir brukt i tran­ sistorer. Tantal-, wolfram- og niobfosfider er mot­ standsdyktige mot oksidasjon ved høye temperatu­ rer, og brukes som beskyttelse av romfartøyer mot for sterk oksidasjon ved passasje gjennom atmosfæ­ ren. fosfiner, forbindelser som avledes av fosfin, hydrogenfosfid, PH,, på samme mate som aminene av ammoniakk, altså ved at man erstatter ett, to eller alle tre hydrogenatomer i PH, med organiske radika­ ler. Etter antallet av radikaler som er innført, beteg­ nes fosfinene primære, sekundære og tertiære fosfi­ ner. Fosfinene er i motsetning til aminene meget svake baser, men de danner salter med sterke syrer. De er reaktive i forskjellige organisk-kjemiske pro­ sesser, og f.eks. trifenylfosfin (C6H5)3P brukes meget i den viktige wittigreaksjonen. Se ► fosforhydrider. FOSFINFORGIFTNING

Fosfin kan oppstå bl.a. ved produksjon av acetylengass og ved at fosfider som forekommer som foru­ rensninger i ulike metaller, reagerer med hydrogen. I Norge har fosfinforgiftninger oppstått bl.a. som følge av magnesiumtilblanding til jern (seigjern). 1 denne forbindelsen kan magnesiumfosfid opptre. Forgiftningssymptomene kan bl.a. være hodepine, generell svakhetsfølelse, kvalme og oppkast, skjel­ ving, ustøhet og dobbeltsyn. I alvorlige tilfeller kan det opptre livstruende lungeodem. fosfinsyre, dss. fosfor(I)syre, se ►fosforsyre. fosfolipider. eller fosfatider, en gruppe biologisk viktige, fosforsyreholdige fettstoffer. De viktigste gruppene av fosfolipider er: 1) Ledtiner. De gir ved fullstendig hydrolyse fosforsyre, cholin, glyserol og fettsyrer. 2) Kefaliner. To typer er kjent. Strukturen er analog med lecitinenes, men de inneholder etno-

lamin respektive serin istedenfor cholin. 3) Sfingomyeliner. Fullstendig hydrolyse viser at de er oppbygd av cholin, fosforsyre, en fettsyre og det alifatiske amin sfingosin, men ikke glyserol. Forekomst. Fosfolipider inngår i de fleste naturlige fettarter. Lecitiner er vidt utbredt i naturen, både i plante- og dyreriket, f.eks. i egg. Kefaliner og sfingomyeliner forekommer overveiende i nervevev, de ble også opprinnelig isolert fra nervevev. Fosfolipider utgjør en viktig bestanddel av cellemembranene. Hydrolysen av fosfolipider katalyseres av mange enzymer, som fører til en trinnvis nedbrytning av forbindelsene. Delvis hydrolyse av lecitin med avspalting av en av fettsyrene i lecitinmolekylet gir et stoff, lysolecitin, som fører til oppløsning, hemolyse, av røde blodceller. Denne hydrolysen katalyseres av enzymer som forekommer i slangegifter. Viktig i signaloverføring i cellene er fosfatidylinositol-4,5-bisfosfat (lecitin der cholinet er byttet ut med inositol-l,4,5-trifosfat). Visse hormoner stimulerer fosfolipase C til å spalte dette fosfolipidet i signalmole­ kylene inositol-trifosfat og diacylglyserol (se ►inositol). Cerebrosidene er en gruppe biologisk viktige stoffer beslektet med fosfolipidene. De inneholder ikke fosforsyre, men viser seg ved fullstendig hydrolyse å inneholde sfingosin, en fettsyre og en sukkerart, galaktose, av og til glukose. Cerebrosidene forekom­ mer i nervevev, se ►biologiske membraner. Fosfolipider er gode emulgatorer ved blanding av fett med vann. Lecitin, E 322, brukes derfor mye i næringsmiddelindustrien, f.eks. ved produksjon av margarin og i brødbaking. Fosfolipider har også be­ tydning som næringssstoff, se ► fosfor. fosfonsyre, tidligere navn på fosforsyre, H,PO3, se ► fosforsyrer. fosfoproteiner, en gruppe konjugerte proteiner som inneholder fosforsyre esterbundet til hydroksylgruppen i aminosyrene serin, treonin eller tyrosin. Melkens kasein og eggenes vitellin er fosfopro­ teiner. Muskelproteinet myosin og proteinet i celle­ membranen som transporterer natriumioner ut av og kaliumioner inn i cellene, fosforyleres midlertidig av adenosintrifosfat (ATP), som på den måten leverer energien til muskelbevegelse og ionetransport. Mange proteiner i cellene fosforyleres av ATP i nærvær av proteinkinaser som stimuleres av cyklisk adenosinmonofosfat (cAMP). Det gjelder hundrevis av enzymer, proteiner i ribosomene og kromosomenes histoner. En rekke proteinkinaser deltar i regule­ ring av cellevekst og celledeling. Blant disse er proteinkinase C, som fosforylerer i serin og treonin, og en gruppe kinaser som fosforylerer i tyrosin. Mange onkogener (kreftfremkallende gener) er muterte utgaver av gener for slike kinaser. Kinasene regulerer proteinets funksjon ved at fosforyleringen enten aktiverer eller inaktiverer proteinet. Del finnes også fosfataser som avspalter fosfatgruppen igjen, noe som er nødvendig for at reguleringsmekanismen skal fungere. De amerikanske forskerne Edmond Fischer og Edwin Krebs har vært pionerer i avsløringen av disse mekanismene. Se også ►glykogenstoffskiftet. fosfor (av gr. fosfores, Tysbærer'), ikke-metallisk grunnstoff som tilhører gruppe 15 i grunnstoffenes periodesystem. Fosfor eksisterer i flere allotrope former, de viktigste er hvitt, rødt og svart fosfor. Forekomst. Fosfor forekommer ikke fritt i naturen, men hovedsakelig som salter av ortofosforsyren H3PO4. Det er estimert at fosfor utgjør 0,087 vektpro­ sent av jordskorpen. Apatitt er det viktigste fosfatmineralet, særlig fluorapatitt, Ca3(PO4),F. Store fore­ komster av dette mineralet finnes i Afrika (Marokko, Tunis, Algerie, Senegal og Togo), Russland, USA, Mexico og Peru. Jordens reserver av fosfatmineraler antas å utgjøre minst 180-200 milliarder tonn med et innhold på minst 60 milliarder tonn fosforpentoksid, P4O10. Av andre mineraler kan nevnes jernfosfatet vivianitt, Fe3(PO4)2-8H2O, aluminiumfosfatet wave-

366

FOSFORBRONSE

FOSFOR Kjemisk symbol Atomnummer Relativ atommasse Smeltepunkt Kokepunkt Densitet Oksidasjonstall Elektron konfigurasjon

P 15 30,97376 44,1 °C 287 °C 1,82 g/cm3 -III, HI, v [Ne]3s23p3

litt, A13(OH)3(PO4)-5H2O og ceriumfosfatet CePO4, som spiller en viktig rolle for ►cerium, sjeldne jordartsmetaller og thorium. Mange jernmalmer inneholder også fosfater, fremfor alt minettmalmene i Lorraine og nordsvenske jernmalmer. Fosfor forekommer også i alle levende organismer og er et livsnødvendig grunnstoff for mennesker, dyr og planter. Det finnes som hydroksoapatitt, Ca5(PO4)3OH, og karbonatapatitt, 3Ca3(PO4)2CaCO3H2O, i hår, tenner, klover, skall­ dyrenes skall og fremfor alt i virveldyrenes knokler, og dessuten i form av ►fosfolipider i alle levende celler. Blod, eggeplomme, melk, muskelfibrer, ner­ ve- og hjernesubstansen er særlig rike på fosfor. Det menneskelige legeme inneholder i gjennomsnitt 1542 g fosfor (1400 g i knoklene, 1 30 g i musklene, 12 g i nervene og hjernen) og trenger en daglig tilførsel på 600-750 mg fosfor i bundet form. For å dekke dyrkede planters behov for fosfor tilføres jorden fosfatgjødsel. Isotoper. Naturlig forekommende fosfor består utelukkende av isotopen 31P. Man kjenner imidlertid 12 kunstig fremstilte, radioaktive isotoper med nukleontall fra 26 til 38. De har alle relativt korte halveringstider. Isotopen 32P med en halveringstid på 14,3 dager blir brukt som radioaktivt sporelement. Fremstilling. Elementært fosfor fremstilles teknisk ved å varme opp en blanding av apatitt, koks og kvartssand i elektriske ovner ved 1400-1600 °C. Energiforbruket er ca. 14 kW per kilo fremstilt fos­ for. Kalsiumsilikat dannes, og fosforpentoksid frigjø­ res 2Ca3(PO4), + 6SiO, -> 6CaSiO, + P40,n, som reduseres med karbon under dannelse av to-atomige fosformolekyler og karbonmonoksid: P4O10 + 10C = 2P2 +10CO. Dampen ledes fra, og hvitt fosfor kondenseres i vann. Den avkjølte fosformassen blir renset ved destillasjon. Hvitt fosfor kommer i hande­ len som støpte stenger. Det må oppbevares under vann for å hindre reaksjon med oksygenet i luft. Hvitt fosfor er en voksaktig, metastabil og svært reaktiv form av fosfor som består av tetraederformede P4-molekyler. Det er svært giftig (dødelig dose 0,1 g). Fosfor fremstilles teknisk i form av hvitt fosfor. Det smelter ved 44,1 °C og koker ved 287 °C. Hvitt fosfor er svært lite løselig i vann, men løses lett i enkelte løsemidler, f.eks. karbondisulfid, CS2. Det antennes i luft allerede ved 35 °C og ryker i luft pga. reduksjon med oksygen under dannelse av fosfortrioksid og fosforpentoksid under utvikling av lys og varme. I mørket lyser fosfor med et svakt blålig lys (kjemiluminiscens), som skyldes oksidasjon av trioksidet til pentoksidet. Denne egenskapen har gitt fosfor dets navn. I finfordelt tilstand antennes hvitt fosfor ved romtemperatur og brukes derfor i brann­ bomber. Rødt fosfor er en stabil allotrop av fosfor, med rod til fiolett farge. I motsetning til hvitt fosfor er rodt fosfor lite reaktivt og er verken giftig eller flyktig. Metastabilt hvitt fosfor omdannes meget langsomt til rødt fosfor ved romtemperatur. Dette skjer via et gult mellomstadium. Omdanningen øker ved økende temperatur, og rødt fosfor fremstilles teknisk av hvitt fosfor ved langsom oppvarming til 270 °C i løpet av 20-30 timer i lukkede jernkjeler hvoretter tempera­

turen økes til 300-350 °C. Rødt fosfor består av polymeriserte P4-molekyler. Handelsvaren er nær­ mest amorf og har en densitet på 2,2 g/cm3. Det løses dårlig i løsemidler og antennes forst ved 260 °C. I blandinger med sterke oksidasjonsmidler, f.eks. kaliumklorat, antennes og eksploderer rødt fosfor selv ved gnidning. Derfor blir rødt fosfor an­ vendt i fyrstikker, røyk- og fyrverkeriartikler. Ved videre oppvarming til over 450 °C i lukkede og inerte omgivelser fås et krystallinsk, rødfiolett pro­ dukt som smelter ved ca. 590 °C og har en densitet pa 2,34 g/cm3. Svart fosfor dannes ved å utsette hvitt fosfor for høyt trykk og temperatur. Det ble første gang frem­ stilt av P. W. Bridgman i 1914 ved å varme opp hvitt fosfor til 200 °C under et trykk på 1200 atm. Svart fosfor er krystallinsk med sjiktformet krystallstruktur og har en densitet på 2,69 g/cm3. Det er jerngrått, har metallglans og leder varme og elektrisitet. Svart fosfor er stabilt i luft og lar seg bare vanskelig antenne med en fyrstikk. Kjemiske egenskaper. Fosfor foreligger normalt ikke i form av ioner. Det viser stor tendens til å danne polarkovalente bindinger, og kan ha oksidasjonstall fra -III til +V (jfr. elektronkonfigurasjonen [Ne]3s23p3). Oksidasjonstallene-III, +III og +V er vanligst. I forbindelser med oksygen danner fosfor gjerne oksoanioner, fosfationer. Fosfatenes og fosforsyrens kjemi er komplisert. Se også egne artikler for de ulike fosforforbindelser. Bruk. Hvitt fosfor brukes som utgangsmateriale for fremstilling av fosforforbindelser, særlig fosforpent­ oksid, fosforsyre og fosfater for anvendelse som gjødselstoffer, vaskemidler og legemidler. Fosfor blir videre brukt ved fremstilling av legeringer, insekticider, rottegift og for militært formål i brannbomber, sporgranater, røyktepper o.l. Høyrent hvitt og rødt fosfor blir brukt til fremstilling av bor-, gallium- og indiumfosfider for halvlederformål. Silisium til halvlederformål tilføres kontrollerte mengder fosfor ved at det bombarderes med nøytroner i en kjernereaktor. Rodt fosfor blir brukt ved fremstilling av fyrstikker, røyk- og fyrverkeriartikler m.m. Historikk. Fosfor ble første gang fremstilt i 1669 av den tyske alkymist H. Brand fra urin som ble varmet opp med hvit sand. Urin var den eneste fosforkilde inntil de svenske kjemikerne C. W. Scheele og J. G. Gahn i 1769-70 påviste at fosfor finnes i knoklene til mennesker og dyr og kunne fremstilles ved å varme opp benaske med sand og trekull. Metoden som nå brukes til utvinning av fosfor, ble stort sett utviklet på slutten av 1800-tallet. I denne tjener apatitt som utgangsmateriale. PKK Ernæring. Fosfor inngår i de aller fleste matvarer, og det er ikke påvist fosfatmangel på grunn av for lite fosfor i kosten. En kost som inneholder tilstrek­ kelig med kalsium og protein, vil også gi nok fosfor. Fosfatmangel kan oppstå hos f.eks. alkoholikere og som komplikasjon ved diabetes. Anbefalt daglig tilførsel for voksne er 600 mg, mens gravide kvinner anbefales 700 mg og ammende kvinner en daglig tilførsel på 900 mg fosfor. Fysiologisk virkning. Hvitt fosfor er meget giftig. Allerede et inntak av 0,1 g kan ha dødelig virkning. Ved lengre tids tilførsel av små mengder fosfor, enten ved svelging eller ved innånding av fosfordamper, oppstår kroniske forgiftninger. Symptomer på en slik forgiftning er magesmerter, oppstøt og brekninger, blødning i slimhinnene. Særlig karakteristisk er harde forknoklinger i kjeveregionen med fremadskridende ødeleggelse av over- og underkjeveknoklene (fosfornekrose). Pa huden fremkaller brennen­ de hvitt fosfor dype brannsår som vanskelig leges. Man må derfor unngå å berøre hvitt fosfor med hendene. Skulle uhellet likevel inntreffe, må de forbrente hudpartier dyppes i eller dusjes med vann. Ved alvorlige fosforforgiftninger og fosforbrannsår må den skadde snarest komme under legebehand­ ling. PKK

Plantefysiologi. Fosfor tas opp av planterottene vesentlig i form av dihydrogenfosfat (H2PO4). Konsentrasjonen av løselig fosfor i jorden er lav siden fosfor danner tungt løselige komplekser med jern og aluminium ved nøytral og svakt sur pH, og fosforkomplekser med kalsium og magnesium ved høyere pH. Mykorrhiza hjelper plantene med opp­ tak av fosfor. Plantene inneholder fosfor i nukleinsyrer, og i membranenes fosfolipider. Fosfor i ATP, pyrofosfat og sukkerfosfater er en viktig del av energimetabolismen. Fosforylering eller defosforylering av proteiner spiller en viktig rolle i regulering av metabolismen. Ved fosformangel visner de eldste bladene, de yngste bladene blir ofte mørkegrønne, og plantene kan få rød farge fra anthocyaniner på samme måte som ved nitrogenmangel. Fosfat lagres i frø og pollen som fytat (inositolheksafosfat), som spaltes av enzy­ met fytase under frøspiringen. Fytat (saltet av fytinsyre) binder også andre grunnstoffer. Ved fosfatman­ gel kan plantene lage ekstra siderøtter (klaserøtter) og skille ut enzymet fosfatase som frigir fosfat fra organiske fosforforbindelser i jorden. Det finnes både sure og basiske fosfataser. Tørrstoff fra urteaktige planter inneholder ca. 1 % fosfor. Fosfor kan tilføres plantene i form av NPK-gjødsel. Mikroorga­ nismer kan lagre fosfat som polyfosfat. Fosforfjerning. Fosfor er et viktig plantenæringsstoff. Utslipp fra industri, landbruk og husholdninger av forskjellige fosforholdige forbindelser er medvir­ kende årsak til økt algevekst i mange elver, vann og innsjøer (se ► eutrofiering). Den enkleste og mest effektive måten å redusere slike utslipp på, er kje­ misk rensing av avløpsvannet (se ► vannrensing), hvor fosforet felles ved tilsetning av aluminiumeller jernsalter og fjernes som slam. Fosfor kan også fjernes i biologiske renseanlegg, hvor fosforet opptas av bakterier. Biomassen som dannes, fjernes som overskuddsslam (se ►aktivslam-renseanlegg). fosforbronse, bronse der oksygenet er fjernet ved hjelp av fosfor. Fosforbronse er hard, seig og korro­ sjonsbestandig. Den brukes bl.a. til tannhjul, fjærer og lagre. Innholdet av fosfor er vanligvis 0,030,25 %. fosforer (samme ord som grunnstoffet fosfor), lysstoffer, lysfarger, luminoforer, fellesbetegnelse for stoffer som etter egnet aktivering sender ut ultrafio­ lett stråling, synlig lys eller infrarød stråling. Det lys som fosforene sender ut, skyldes ikke at materialet er så varmt at det gløder, men molekylære endrin­ ger. Lyset fra fosforene kalles derfor «kaldt lys». Prinsipp. Aktiveringen kan foregå ved forutgående bestråling med lys, røntgenstråler, katodestråler, radioaktiv stråling, ved anbringelse i et elektrisk felt eller ved passende tilkobling til et batteri. Fosforene vil etter aktiveringen lyse i kortere eller lengre tid, men etter hvert blir lyset svakere. Ved ny aktivering vil lyset igjen øke i styrke. Fosforenes evne til å lyse skyldes at energien som tilføres gjennom aktiveringen, bringer den kjemiske forbindelsen i en aktivert eller eksitert tilstand, hvoretter den normale tilstand etter kortere eller lengre tid gjenopprettes under utsendelse av lys. Generelt kalles fenomenet ►luminescens, mer spe­ sielt er det de former for luminescens som kalles ► fosforescens og ►fluorescens som ligger til grunn for fosforenes virkning. TYPER

Fosforer med en eller flere aktivatorer, mineralske fosfo­ rer, omfatteren lang rekke lysømfintlige kjemiske forbindelser. Typiske eksempler er sulfider, oksider, fluorider, fosfater som er tilsatt lavtsmeltende for­ bindelser som koksalt og boraks samt små mengder (0,01 til 0,5 vektprosent) av aktivatorforbindelser som inneholder kobber, sølv, bly, mangan eller andre. Av sulfider er særlig kalsium-, barium-, stron­ tium-, sink- og kadmiumsulfid, eller blandinger av disse aktuelle. Lyset som slike fosforer emitterer, er i alminnelighet fordelt over et vidt spektralomrade

367 med maksima ved en eller flere bølgelengder. Fargen og varigheten avhenger av fosforens sammenset­ ning, arten og mengden av aktivatoren, eventuelle tilstedeværende forurensninger og fysikalske betin­ gelser som temperatur, partikkelstorrelse og aktiveringens utførelse. Den første fosfor av denne typen ble fremstilt på begynnelsen av 1600-tallet (►bolognisk fosfor). Ca. 1870 fremstilte briten Balmain de første brukbare lysfarger (balmainske lysfarger). Lysmekanismen hos disse fosforene, lenardfosforene, ble særlig grundig studert av den tyske fysiker og nobelprisvin­ ner P. E. A. Lenard omkring 1900. Fosforer av kjemisk rene stoffer, også kalt molekylære fosforer eller renstoffosforer. Luminescensevnen hos disse er direkte knyttet til atomene og deres atomarrangement (krystallstruktur) og er derfor uavhengig av tilsetningsstoffer. Kalsium-, sink-, magnesium- og kadmiumwolframater er eksempler på slike stoffer. Også organiske fargestoffer som antracen, eosin, fluorescein m.fl. hører til denne gruppen. De ulike kjemiske forbindelsene lyser med forskjellige farger. Spektralbåndene er i alminnelighet smalere med mer utpregede maksima og minima enn hos mineralfosforene. De kan videre «omdanne» de ultrafio­ lette, fiolette og blå delene av sollyset i mer langbølget lys, dvs. lys med lavere energi. I dagslys lyser de derfor sterkere enn alminnelige fargestoffer. For fremstilling av slike dagslysfosforer til praktisk bruk setter man ofte det fosforescerende stoffet til et plaststoff, f.eks. polyvinylklorid (PVC). Blandingen knuses til et fint pulver som røres ut med et bindemidddel og strykes ut på et passende underlag (fluo­ rescerende eller fosforescerende maling). Dagslysfos­ forer ble første gang brukt i USA i 1940 for militære signalformål. ~ Fosforer med radioaktive tilsetninger, selvlysende fosforer eller autoluminoforer. Disse inneholder radioaktive stoffer som sender ut aktiverende strå­ ling, og de lyser derfor uten på forhånd å bli belyst fra en utvendig kilde. Oftest er disse fosforene spesialblandinger av fosforescerende stoffer, for det meste sinksulfid, i spesielle tilfeller sink-kadmiumsulfid, og radioaktive stoffer som radium. De radioaktive stof­ fene tilsettes i form av bromid eller klorid, 1-150 mg radioaktivt grunnstoff per kg sinksulfid. Man anven­ der i stor utstrekning kunstige radioaktive isotoper, tritium, 3H, strontium, 90Sr, og karbon, l4C osv. BRUK

Fosforer anvendes til mange formål. 1 lysrør eller lysstoffrør omdanner fosforer usynlig stråling fra elektriske utladninger i kvikksølvdamp til synlig lys. Lysets farge avhenger av fosforens kjemiske sam­ mensetning. Med toverdig mangan som aktivator gir magnesiumwolframat blått, sinksilikat grønt, kalsiumsilikat og kalsiumfosfat rødt lys osv. En hensikts­ messig blanding av disse fosforene gir lys av ønsket farge. I billedrør for fargefjernsyn og dataskjermer skriver det blå lyset seg fra sølvaktivert sinksulfid, det grønne fra en blanding av sølvaktivert sinksulfid og kalsiumsulfid, mens rødt lys skyldes europiumaktivert yttriumvanadat, YVO4, eller aktiverte oksider og oksidsulfider av yttrium og lantan. I radarlysskjermer anvendes et dobbeltbelegg av kobberaktivert, gultlysende sinkkadmiumsulfid og sølvaktivert, blåttlysende sinksulfid. For oscilloskopenes lysskjermer har grøntlysende fosforer av manganaktivert sinksilikat, Zn2SiO4, og kaliummagnesiumfluorid, KMgF,, vist seg egnet. 1 sdntillasjonstellere anven­ des fosforer av sinksulfid med spor av kobber, eller av natriumjodid med spor av thallium eller ogsa organiske fosforer. Fosforer blir også brukt til fremstilling av lysende farger. Disse er basert på sinksulfid- eller kalsiumstrontiumsulfid. Fargestoffene leveres i pulverform, røres ut enten med lim, emulsjonsbindemidler eller indifferente lakker og strykes på et hvitt underlag av litopon eller titanhvitt. Etter belysning med dagslys, glødelamper eller kvikksølvdamplamper avgir fos-

FOSFORGJØDSEL

Fosforescens. Skjematisk fremstilling av fosforescens ved elektronbevegelsen i faste stoffer. Først vises energitilstandene omkring et fargesenter og hvordan disse er besatt før fosforet blir aktivisert (i). Ved tilførsel av energi kan et elektron løftes fra valensbåndet opp i ledningsbåndet (2) og faller derfra ned i en felle, samtidig som hullet i valensbåndet fylles med et elektron som før var bundet ved fargesenteret (3). I denne prosess frigjøres det mindre energimengder som går over til varme. Fra fellen føres elektronet ved varmebevegelse over til en tilstand der det kan slippe over i det ledige hull ved fargesenteret (4) og foretar denne siste overgang idet det sendes ut karakteristisk lysstråling (5).

forene et lys som i mørke kan sees på flere meters avstand. Fargestoffene holder seg i årevis og blir brukt for varselskilt, brytere, markering av nødutgan­ ger, master o.l. Tekstilstoffer, gummivarer osv. kan gjøres selvlysende eller reflekterende ved hjelp av fosforer, bl.a. for fremstilling av refleksbånd og ar­ beidsklær for å hindre f.eks. trafikkulykker. Viktige anvendelsesområder for fosforer er koding og marke­ ring av frimerker og innpakningsmateriale for optiskelektrisk arbeidende sorteringsmaskiner. Radioaktive fosforer blir spesielt brukt i urvisere, sifferblad, kompassnåler og andre gjenstander som skal sees i mørke. De er uavhengig av enhver form for lystilførsel og har en levetid på minst 10 år uten at lysstyrken svekkes merkbart. En viktig bruk er i markering av rømningsveier i bygninger, skip og fly. Fordi de inneholder radioaktivt stoff, gir de opphav til store mengder av lavaktivt radioaktivt avfall, som må lagres i henhold til sikkerhetsforskrif­ ter. HHa/HeFj fosforescens [-sens] (til fosfor), utsendelse av lys fra kalde, ikke glødende stoffer, hvor lysemisjonen fortsetter etter at tilførselen av den energi som omset­ tes til lys, er stanset, en form for *luminescens. Opphører lysutsendelsen straks (i løpet av et mikrosekund), kalles prosessen ►fluorescens. Prinsipp. Ved luminescens blir elektroner i stoffet av en eller annen ytre årsak loftet fra en lavere til en høyere energitilstand og faller deretter tilbake igjen under utsendelse av lys. Faller elektronene tilbake igjen i løpet av den typiske levetid for eksiterte ato­ mer, 10 8— f 0 7 sekunder, oppstår fluorescens. Men i enkelte tilfeller fanges elektronene i feller, dvs. i tilstander hvorfra de etter atomfysikkens lover ikke eller bare meget vanskelig kan gå tilbake til den laveste energitilstanden. Ved termiske bevegelser kan imidlertid disse elektronene løftes opp av fellene og føres over i nærliggende energitilstander og derfra tilbake til utgangsstillingen under utsendelse av lys. Prosessen kalles fosforescens. Det er karakteristisk for fosforescensen at den tid lysutsendelsen vedvarer, svekningstiden, er lengre enn den typiske levetid for eksiterte atomer, og at dempningstiden avhenger av temperaturen i det luminescerende stoffet. Mens man tidligere betegnet alle luminiscerende prosesser med lang svekningstid som fosforescens, kalles det nå vanligvis langsom fluore­ scens når svekningstiden ikke viser temperaturavhengighet. Fosforescens forekommer både i gasser, væsker og faste stoffer. Prosessen skjer ofte i flere trinn, idet et elektron løftes fra sin plass i gitterstrukturen eller molekylet og etterlater seg et hull der. Derpå kan enten hullet eller elektronet eller begge deler vandre inn mot et fargesentrum, oftest et fremmedatom, dvs. en tilsetning av et annet stoff. Både svekningstiden for lyset og fargen er sterkt avhengig av stoffet og av hvilke fremmedatomer som er til stede. Stoffer som viser fosforescens, kalles ► fosforer. Navnet fosforescens stammer fra grunnstoffet fosfor, som er selvlysende. Lyset fra fosfor skyldes for øvrig ikke fosforescens, men en langsom oksidasjon som foregår under utsendelse av lys. kjemiluminescens. (Se ► fosforoksider, fosfor(III)trioksid.)

fosforescensspektrometri [-sens-], se ►fluorescens- og fosforescensspektrometri. fosforforbindelser, kjemiske reaksjonsprodukter mellom fosfor og et el. flere andre grunnstoffer. Fosfor danner kjemiske forbindelser med alle andre grunn­ stoffer unntatt antimon, vismut og edelgassene. Oksidasjonstallet varierer mellom -3 og 5. UORGANISKE FOSFORFORBINDELSER

De viktigste uorganiske fosforforbindelser er ►fosforhydrider, ►fosforklorider, ►fosforoksider, ►fosforsulfider, ►fosforsyre. Se også ►fosforsalt. ORGANISKE FOSFORFORBINDELSER

Organiske fosforforbindelser består hovedsakelig av forbindelser som fremkommer ved at man i fosforsy­ re, H,PO4, eller i fosfin, PH3, eventuelt uorganiske derivater av disse, erstatter hydrogen eller hydroksyl med organiske grupper. F.eks. er trietylfosfat, (C,H5O)3PO, og trifenylfosfin, (ChH,),P, enkle orga­ niske fosforforbindelser. Det eksisterer imidlertid også mange andre typer. Anvendelse og virkemåte. De organiske fosforforbin­ delser omfatter stoffer med mange forskjellige anven­ delser og virkninger. Enkle fosforsyreestere brukes i teknikken som løsemidler, mens f.eks. sarin (metylfluorfosforsyreisopropylester), (CH;)2CHO(CH,)FPO, er en «nervegass» og et potensielt stridsmiddel. Paration, (C2Hs),P(S)OC6H4NO2, er et insekticid som tidligere hadde stor anvendelse i plantevernet, og adenosintrifosfat (ATP) er en biologisk meget viktig energidonor. Viktige organiske fosforforbindelser er videre fosfolipidene og fosfoproteiner. I det hele tatt spiller fosforsyreestere (fosforylerte forbindelser) en fremtredende rolle i metabolismen hos levende orga­ nismer. Se ►fosforylaser, ►fosforylering. FOSFORFORBINDELSER I PLANTEVERNMIDLER

Organiske fosforforbindelser kan brukes til bekjem­ pelse av skadelige insekter og midder, særlig på plan­ ter. I dag er det svært få fosformidler som er tillatt som plantevernmidler i Norge. Mange midler ble trukket tilbake pga. høy giftighet, av miljømessige årsaker eller fordi nye, mindre farlige og mer effektive spesialmidler har kommet på markedet, se ►insekt­ midler. fosforforgiftning. fremkalles av aktivt gult ►fosfor. Forekom hyppig tidligere, i forbindelse med mord og selvmord. Kronisk fosforforgiftning forekom i industrien. Tenner og kjeveben ble angrepet. Aksjoner pa fyrstikkfabrikkene pa 1800-tallet bidro til at problemet ble mer kjent, og førte etter hvert til også mer generelle arbeidshygienske tiltak. Fosfor­ forgiftning er i dag uhyre sjelden. fosforgjødsel. fosfatgjødsel, mineralgjødselslag med fosfor (P) som viktigste plantenæringsstoff. Fosforet forekommer i forskjellige fosfater som har ulik løselighet; innholdet bestemmes derfor ofte som enten «vannløselig», «citratløselig» eller «citronsyreløselig». I norsk agronomisk litteratur angis innholdet som prosent fosfor. Tidligere ble brukt prosent fosforpentoksid (P2O5); dette brukes fremdeles i en­ kelte land og i internasjonal handel. Omregnings­ faktor fra P2O, til P er 0,437. Finmalt råfosfat (minera­ lene apatitt, fosforitt m.m.) ble brukt som fosforgjødsel i Norge til den annen verdenskrig.

________________________________________ 368

FOSFORHYDRIDER

Ved behandling av råfosfat med svovelsyre omdan­ nes trikalsiumfosfatet, Ca3(PO4)2, til det vannløselige monokalsiumfosfat (kalsiumdihydrogenfosfat), Ca(H,PO4)2. Produktet, superfosfat, inneholder 89 % fosfor, ca. 12 % svovel som kalsiumsulfat eller gips. Brukes fosforsyre, fås dobbeltsuperfosfat med 20 % fosfor. Det er nesten svovelfritt og har derfor vært lite brukt i Norge. Med en blanding av svovelog fosforsyre fås kraftsuperfosfat eller hyperfosfat med ca. 13 % fosfor og 8 % svovel. Superfosfatene leve­ res for det meste granulert, og for en del som «samgranulat» med kaliumforbindelser i tosidig PKgjødsel (fosfor-kalium-gjødsel) («kalisuper» o.a. navn). Vanlig superfosfat er det eldste fabrikkmessig fremstilte gjødselslag. Fabrikasjon begynte i Storbritannia 1842, i Norge 1859, men opphørte 1971. Norsk forbruk av fosfor i mineralgjødsel var i 2002 på 12 600 tonn. thomasfosfat, biprodukt ved stålfremstilling etter ► thomasprosessen og andre basiske prosesser. Det ble brukt som gjødsel fra 1886 og var i mange år den dominerende fosforgjødsel i Norge. fosforhydrider, binære forbindelser mellom fosfor og hydrogen, også betegnet fosfaner, med unntak av fosfortrihydrid, PH,, som kalles fosfin. Organiske derivater av denne forbindelsen, f.eks. (CH,),P, trimetylfosfin, og (C6H5)3P, trifenylfosfin, kalles med en fellesbetegnelse for ► fosfiner. FOSFIN

Fosfin, fosfor(III)hydrid, PH,, en fargeløs, meget giftig gass (kokepunkt -87,8 °C) med en ubehagelig, hvitløklignende lukt som er merkbar ved en kon­ sentrasjon på 2 ml gass per m3 luft (2 ppm). Kjemiske egenskaper. Ren fosfin er stabil ved rom­ temperatur, men brenner i luft ved ca. 150 °C. Uren fosfin som inneholder difosfin, P2H4, er selvantennelig ved romtemperatur. Den har utpreget reduseren­ de egenskaper og er en svak base. Fosfin kan utvik­ les i vann og myrer under anaerobe betingelser. Med hydrogenhalogenider HC1, HBr, HI og HF dannes fosfoniumsalter, f.eks. fosfoniumjodid, PH4I. Teknisk acetylen lukter av fosfin fordi kalsiumkarbidet som brukes, inneholder spor av kalsiumfosfid, Ca,P2, som med vann gir fosfin: Ca,P2 + 6H,(J = 3Ca(OH), + 2PH,. Fremstilling. Fosfin fremstilles industrielt ved disproporsjonering av hvitt fosfor i base. Teknisk frem­ stilles fosfin ved reaksjon mellom sterke, varme baser og hvitt fosfor. Fosfin forekommer i handelen fyll på stålbeholdere. Bruk. Fosfin er utgangsstoff ved mange organiske synteser i forbindelse med impregneringsmidler for beskyttelse mot brann, bensintilsetninger, insekticider, katalysatorer m.m. Fosfin er blitt brukt til gas­ sing av korn- og andre forrådslagre for å beskytte mot mus og andre skadedyr og som fosforgjødsel i veksthusforsøk med reddik, hvete o.l. Giftighet. Den maksimale ufarlige arbeidsplasskonsentrasjon av fosfin i atmosfæren ved 8 timers ar­ beidstid oppgis til 0,15 ppm. Ved en times opphold i fosfinholdig luft er toleransekonsentrasjonen 50100 ppm. Den øyeblikkelig dødelige konsentrasjon er 400 ppm. DIFOSFAN OG POLYFOSFAN

Difosfan, P2H4, er en fargeløs, vannklar væske (koke­ punkt 56 °C), som lett lar seg skille fra fosfin ved kondensasjon. Difosfan er selvantennelig i luft. Polyfosfanene er fargeløse til gulfargede, flytende eller faste stoffer. fosforjster, kalles i Sverige forkjemperne for roman­ tikken på begynnelsen av 1800-tallet. Retningen (nya skolan) stod imot dikterne av den eldre rasjo­ nalistiske retning (akademisterna) og fikk navn av tidsskriftet Phosplwros, som ble gitt ut i Uppsala 1810-13. Fosforistene utgikk fra en krets av Uppsala-studenter som 1803 dannet det litterære selskap Witterhetens wånner, som i 1807 fortsatte med Musis Amici og 1808 med Auroraforbundet.

Foruten Phosphoros utgav de tidsskriftene ElegantTidning (1810), Poetisk kalender (1812-22) og Svensk litteraturtidning (1813-25). Stockholmskretsen av den nye skolen utgav Polyfem (1809-12). Kjente fosforister var Hammarskold, Atterbom, Palmblad, Elgstrom, Askeldf og Livijn. fosforitt (av fosfor og -itt), sedimentær bergart dan­ net ved utfelling av fosfater på havbunnen. Forekommer i veksling med marine skifere og kalk­ steiner. Det er den viktigste fosforkilde til fremstil­ ling av gjødningsstoffer, fosfor og fosforforbindelser. Store forekomster finnes i Nord-Afrika, USA og Kasakhstan. Fosforitt inneholder en apatitt som er rik på karbonat og fluor (karbonat-fluorapatitt eller francolitt), gjerne utfelt i kryptokrystallinsk form (kollofan). fosforklorider, binære forbindelser mellom fosfor og klor. Fosfortriklorid, PCI,, er industrielt sett den viktigste av fosfors halogenforbindelser. Den fremstilles i stor skala ved klorering av hvitt fosfor. Fosfortriklorid er en reaktiv, giftig, fargeløs væske (kokepunkt 76.1 °C). 1 likhet med de fleste andre molekylære fosforhalogenider ryker den sterkt i fuktig luft pga. hydrolysereaksjoner. Kloridet spaltes lett av vann under dannelse av fosfonsyre, fosfor(lll)syre, H,PO,, og saltsyre: PCI, + 3H,0 = H,PO, + 3HC1. Fosfortri­ klorid blir brukt som kloreringsmiddel og til fremstil­ ling av organiske og uorganiske fosforforbindelser. Det angriper luftveiene, gir kvelningsfornemmelser og et skumaktig, blodflekket spytt. En konsentrasjon på 600 ppm er dødelig i løpet av få minutter, og 0,7 ppm er den høyeste konsentrasjon som kan tåles ved flere timers innvirkning. Ved kontakt med huden er det nødvendig med omhyggelig vasking med vann. Fosforpentaklorid, PC15, er et giftig, fast hvitt stoff som fremstilles fra fosfortriklorid ved klorering. Det sublimerer ved oppvarming i form av PCI, for det delvis spaltes. I krystallinsk tilstand eksisterer ioniske forbindelser PC14+ og PC16". Fosforpentaklorid trek­ ker til seg fuktighet fra luften under dannelse av fosforoksidklorid og ortofosforsyre. Det ryker derfor i fuktig luft. Fosforpentaklorid blir brukt som klore­ ringsmiddel i organiske og uorganiske synteser, og som katalysator ved kondensasjons- og sykliseringsreaksjoner. Fosfor(V)oksidklorid, POC1, (fosforylklorid), er en fargeløs, sterkt lysbrytende, giftig væske som ryker i fuktig luft. Dets damper har en meget irriterende virkning på hud og slimhinner (kokepunkt 105.1 °C). Fosforoksidklorid reagerer med vann og danner fosforsyre og saltsyre. Fosforoksidklorid blir brukt i organisk kjemi til å bytte hydroksylgrupper OH ut med klor: 3ROH + POC1, = 3RC1 + H,PO4, til fremstilling av syreklorider og fosfatestere og som et ikke-vandig løsemiddel m.m. fosforkobber forlegering av kobber med 10-15 % fosfor for desoksidasjon av kobber og fremstilling av fosforbronse. Fosforkobber med ca. 7 % fosfor be­ nyttes som tilsettmateriale ved slaglodding av kob­ ber. fosforoksider. binære forbindelser mellom fosfor og oksygen. Fosfor(III)trioksid, P,O,, (P4O6), er et fast, hvitt, voksmykt, meget giftig stoff (smeltepunkt 23,5 °C). Både i fast, smeltet og løst form og i damptilstand svarer molekylmassen til den dobbelte formelen P4O6. Det dannes når hvitt fosfor brenner i luft ved lav temperatur og begrenset lufttilførsel, ofte i blan­ ding med fosforpentoksid. Ved 70 °C antennes trioksidet i luft og brenner til fosforpentoksid: P4O6 + 20, = P4O|0. Denne reaksjonen med oksygen foregår langsomt allerede ved alminnelig temperatur, og er årsaken til at hvitt fosfor lyser i mørke. Fosfortrioksid reagerer langsomt med kaldt vann under dannelse av fosfonsyre (fosforsyrling): P4O6+ 6H2O = 4H,PO,. Fosfor(V)pentoksid, P,O5 (P4Ol0), er et hvitt, snølig-

nende, luktfritt og meget hygroskopisk fast stoff som sublimerer ved oppvarming til 360 °C, det bestandigste av fosforoksidene. Det dannes under meget stor varmeutvikling ved forbrenning av fosfor eller fosforforbindelser under tilstrekkelig lufttilførsel. Teknisk fremstilles oksidet ved forbrenning av hvitt fosfor i jerntromler under rikelig tilgang på luft: P4 + 5O2 = P4O10. Fosforpentoksid foreligger i tre polymorfe former. Både i fast tilstand og i damptilstand består pentoksidet av P4O10-molekyler. Den vanlige modifikasjon absorberer fuktighet med stor hastighet under dannelse av meta-, pyroog ortofosforsyrer (se ►fosforsyre). Den løses i vann med fresende lyd under dannelse av ortofosforsyre: P4O,0 + 6H,0 = 4H,PO4. Pentoksidet er derfor denne fosforsyrens anhydrid. På grunn av sin sterke vanntiltrekkende evne anvendes fosforpentoksid til tørring av gasser og væsker og til å avspalte vann fra kjemiske forbindelser. Det er et av de kraftigste kjemiske torremidler vi har. Luft som er tørret med fosforpentoksid, inneholder bare 1 mg vann i 40 000 1. Størst anvendelse har fosforpentoksid til fremstil­ ling av fosforsyre og fosfater. Fpsforos (gr. Tysbringeren'), i gresk mytologi mor­ genstjernen og dens personifisering. Tilsvarer den latinske Lucifer. Man tenkte seg Fosforos som en vakker ung mann som drog over himmelen forut for Eos (morgenrøden) og varslet dagens komme. Ifølge Hesiod var Fosforos sønn av Astraios og Eos. Senere i oldtiden forestilte man seg Fosforos og Hesperos (aftenstjernen) som brødre, i likhet med dioskurene. fosforsalt, trivialnavn for natriumammoniumhydrogenfosfat, NaNH4HPO4-4H2O. Saltet var kjent allere­ de i middelalderen under navnet sal microcosmicum. Det danner fargeløse krystaller. Ved å smelte litt fosforsalt, festet til en platinatråd eller magnesiastav, avspaltes ammoniakk og vann, og det dannes en perle av nalriummetafosfat, NaPO,. På tilsvarende måte som for ►boraks kan smeiten løse metalloksider. Fargen for de dannede fosfater benyttes til kvalitativ påvisning av visse grunnstoffer. Kobber gir f.eks. en blågrønn og mangan en fiolett farge, fosforsulfider, binære forbindelser mellom fosfor og svovel. Disse omfatter mange forbindelser, særlig nevnes tetrafosfortrisulfid, P4S,, og tetrafosfordekasulfid, P4S10, som er gjenstand for industriell frem­ stilling. Tetrafosfortrisulfid, P4S, (fosfortrisulfid), danner gule prismatiske krystaller. Ved 40-60 °C lyser stoffet i mørket på lignende måte som hvitt fosfor. Smelte­ punkt 174 °C. Antennes ved 100 °C i luft, men er bestandig i torr luft ved vanlig romtemperatur. Er mindre farlig enn hvitt fosfor, og blir brukt til frem­ stilling av fyrstikker som tennes ved rivning mot en hvilken som helst flate. Tetrafosfordekasulfid, P4S10 (fosfordekasulfid), er et fast gult stoff (smeltepunkt 288 °C), det kommersielt viktigste av fosforsulfidene. Det spaltes av vann til fosforsyre og hydrogensulfid: P4SIO + 16H2O = 4H,PO4 + 10H,S, og lukter derfor i fuktig luft som hydrogensulfid. Blir brukt til å føre inn svovel iste­ denfor oksygen i organiske forbindelser for fremstil­ ling av flotasjonsmidler, insekticider, rensemidler, antikorrosjonsmidler m.m. og til fremstilling av svovelholdige, uorganiske forbindelser, f.eks. tiofosfater K,PS4? fosforsur kalk, kalsiumsalter av ortofosforsyre. Brukes bl.a. som handelsgjødsel (kunstgjødsel), fosforsyre. samlebetegnelse for en rekke oksosyrer av fosfor. De deles inn i to rekker: oksofosforsyrer, monofosforsyrer som avledes av den generelle formel H,PO„, hvor n kan ha verdiene fra 1 til og med 5, og difiosforsyrer, H4P2O„, hvor n kan ha verdier fra 4 til 8. Monofosforsyrene (n= 2, 3, 4) er om lag like sterke syrer, og følger dermed ikke de vanlige regler for syrestyrke av ► oksosyrer. Fosfor(V)syre, H,PO4 (ortofosforsyre), som regel bare kalt fosforsyre, er viktigst. I ren tilstand er den

369

FOSNA I

et vannklart, hardt, krystallinsk og meget hygroskopisk fast stoff (smeltepunkt 42,3 °C). Den er lett løselig i vann og kommer oftest i handelen som en seigtflytende, 83-90 prosentig vandig løsning under betegnelsen «sirupøs» fosforsyre. Ortofosforsyre er en middelsterk syre som danner tre rekker salter, fosfater. Syren er ikke oksiderende, den har liten innvirkning på organismen og regnes ikke for å være giftigTeknisk fosfor(V)syre fremstilles for det meste av apatitt og svovelsyre. Ren fosfor(V)syre lages ved å forbrenne hvitt fosfor til fosforpentoksid, P4O10, som deretter løses i vann: P4O10 + 6H,0 = 4H3PO4. Den rene syren anvendes i produksjon av bl.a. vaskemidler og tannpasta. Fosforsyre (E 338) og salter av fosforsyre, fosfater (E 339-341), brukes som tilsetningsstoffer ved produksjon av nærings­ midler, bl.a. som surhetsregulerende middel f.eks. i cola (ca. 0,05 % H3PO4 med surhet pH = 2,3) og som hevemiddel. Forutsatt at innholdet av kalsium i kosten er tilstrekkelig, er det ingen helsemessige problemer forbundet med å bruke fosforforbindelser som tilsetningsstoff. Fosfor(V)syre er viktig for fremstillingen av gjødselstoffer og ►fosfater. Mindre mengder blir brukt bl.a. i porselenkitt, emaljer, i fargerier til bløtgjøring av hardt vann, som katalysator ved polymerisering av alkener, som antirustmiddel ved fosfatering m.m. Difosfor(V)syre, H4P2O7 (pyrofosforsyre), er en fargeløs, glassaktig masse som er lett løselig i vann under tilbakedannelse av ortofosforsyre. Den frem­ stilles ved lengre tids oppvarming ved 200-300 °C, spalter av ortofosforsyre: 2H3PO4 = H4P2O7 + H2O. Den danner to rekker av salter, dihydrogendifosfater(V), f.eks. Na2H2P2O7, og normale difosfater(V) _c 1 ler pyrofosfater, f.eks. Na4P2O7. Difosfater blir brukt i bakepulver, som bløtgjøringsmiddel for hardt vann og i vaskemidler. Metafosfor(V)syre, (HPO3)„, dannes ved oppvarming av disfosfor(V)syre til over 300 °C: H4P2O7 = 2HPO, + H2O. Metafosforsyre er et fast, glassaktig, fargeløst og hardt stoff som løser seg langsomt i vann med knistrende lyd under dannelse av ortofosforsyre. Polyfosfor(V)syrer. Metafosforsyrens sammensetning svarer normalt ikke helt til den enkle formelen HPO3. Alt etter fremstillingsbetingelsene vil de tetraedriske fosfatenhetene, PO43', i ortofosforsyren polymerisere ved oppvarmingen under avspalting av vann. Det enkleste polymerisasjonsprodukt er den dimere fosfor(V)syren, H4P2O7, hvor to tetraedre deler et felles oksygen (sml. silikater): H3PO4 + H3PO4 = H4P2O7 + H,O. Ved fortsatt vannavspalting (kondensasjon) dannes tri-, tetra-osv. fosforsyrer: Den generelle formel for disse kjedeformede polyfosforoksosyrer blir H„+2P„O3„+1. Som grenseverdi for n = oo får man formelen (HPO3)„, svarende til polymetafosforsyre: O

O

O

O

O

O

O-P-O-P-O-P O-P O P-O-P lill OH OH OH OH OH OH

For små verdier av n kan kjedene slutte seg sammen til ringer, hvorved sammensetningen likeledes blir (HPO3)„. Saltene svarende til disse polysyrene kalles polyfosfater (se ►fosfater). Polyfosforsyre brukes som katalysator i petroleumsindustrien. Fosfonsyre, H,(HP03), (orto)fosfor(IIl)syre eller

tidligere kalt fosforsyrling. Syren er toprotisk, noe som skyldes at det ene hydrogenatomet er bundet direkte til fosfor, og derfor ikke lar seg bytte ut med metall. Fosfonsyren er et krystallinsk, fargeløst, meget hygroskopisk, fast stoff (smeltepunkt 74 °C). 1 smeltet tilstand er den en sirupøs væske som disproporsjonerer under utvikling av brennbare, giftige damper av fosfin og går over i ortofosforsyre: 4H2(HPOj) = 3H,PO4 + PFI3. Den danner to rekker av

salter, primære og sekundære fosfonater. Syren og dens salter er sterke reduksjonsmidler. Pyro- og metaformer av syren finnes, men er ikke viktige. Estere av fosfonsyre anvendes bl.a. til syntese av insekticider, legemidler, klebestoffer, mykningsmidler, ekstraksjonsstoffer, brannsikre tilsetninger til plast og tre. Organisk substituerte fosfonsyren f.eks. etylfosfonsyre, H5C2PO(OH)2, anvendes til bløtgjø­ ring av hardt vann, til fremstilling av legemidler m.m. Fosfinsyre, fosfor(I)syre, H(H2PO2) eller O

H P °H tidligere kalt underfosforsyrling, danner fargeløse, bladformede krystaller (smeltepunkt 26,5 °C). I vandig løsning er den en svak, enprotisk syre. Dens salter og estere kalles fosfinater, tidligere hypofosfitter. Syren og dens salter har sterkt reduserende egenskaper. Natriumfosfinat, NaH2PO2-H2O, anven­ des industrielt som reduksjonsmiddel ved fornikling av jern og aluminium. HHa/HeFj fosforsyrling. tidligere navn på fosfonsyre, H2(HPO3). Se ►fosforsyre. fosforylaser enzymer som katalyserer en ikkehydrolytisk spalting av fosfodiester- eller glykosidbindinger, slik at fosforsyre tas opp istedenfor vann. Fosforolysen av adenosin er et eksempel: adenosin + fosfat adenin + ribose-l-fosfat Glykogenfosforylase katalyserer nedbrytingen av glykogen under dannelse av glukose-l-fosfat, polynukleotidfosforylase spalter ribonukleinsyrer under dannelse av nukleosiddifosfater. fosforylering, enzymatisk celleprosess som fører til at et molekyl inngår en forbindelse med fosforsyre. Fosforyleringsprosesser er sentrale i cellene, idel en lang rekke av forbindelsene i en celle må inneholde fosforsyre for å funksjonere. Det gjelder intermediater (mellomprodukter) i reaksjonsveier som glykolysen, dessuten koenzymer, fosfolipider, nukleinsyrer og mange proteiner. Fosforsyren bidrar bl.a. til mole­ kylenes vannløselighet, til deres forankring på enzymoverflater, og til dannelse av viktige høyenergifosfatforbindelser, først og fremst adenosintrifosfat, ATP. Ved en fosforylering overføres fosfatgruppen fra et donormolekyl til et akseptormolekyl ved hjelp av et enzym av typen kinase (fosfotransferase). Den viktigste donor i fosforyleringsreaksjoner er ATP. Mottager kan være stoffer som glukose, glyserol, kreatin, nukleosidfosfater og proteiner (se ► fosfoproteiner). ATP dannes selv ved fosforylering av adenosindifosfat, ADP, i glykolysen, i mitokondrienes oksidative fosforylering og i kloroplastenes fotofosforylering. Dette ATP brukes så til å levere fosfat og til å drive organismens forskjellige energikrevende prosesser. fosfotyrosin, stoff som inngår i signaloverføringsprosessser i celler. Et viktig trinn i reguleringen av celle­ nes atferd i flercellulære organismer er den intracellulære signaloverføringen hvor reseptorer på celle­ overflaten vil binde stoffer som skilles ut fra andre celler i organismen og sette i gang en prosess som fører til at cellens produksjon av proteiner endres. I mange slike signaloverforingsprosesser er et viktig mellomtrinn en tilkobling av fosfatgrupper til protei­ ner. Det er flere aminosyresidekjeder som kan fosforyleres, men i signaloverføringen er fosforylering av sidekjeden til aminosyren tyrosin spesielt viktig. Ofte vil tyrosinrester i reseptoren selv fosforyleres som forste trinn i signaloverforingsprosessen. Antistoffer rettet mot fosfotyrosin har blitt viktige verktøy i forskernes innsats for å oppklare detaljene i signaloverforingsprosessen. fosgen (av gr. 'lys' og -gen), karbonylklorid, COC12, en fargelos, ytterst giftig gass. Fortettet til væske koker den ved 8 °C.

Fremstilling og anvendelse. Fosgen kan fremstilles ved en direkte reaksjon mellom karbonmonoksid og klor under innvirkning av lys eller tilstedeværelse av en katalysator: CO + Cl2 -> COC1,. Fosgen er karbonsy­ rens syreklorid og reagerer lett med organiske hydroksylforbindelser under dannelse av karbonsyreestere, ureaderivater og karbamater. Det finner derfor stor anvendelse i kjemisk industri, f.eks. til fremstil­ ling av isocyanater, polyuretan- og polykarbonatkunststoffer, og til legemidler. Fysikalske egenskaper. Fosgen virker etsende på øyne, hud og slimhinner og forårsaker lungeskade. Under siste del av den første verdenskrig ble stoffet brukt som en fryktet giftgass. Gassen er tyngre enn luft, og den dødelige konsentrasjon i luft er meget liten, ca. 4 mg/m3. Fosgen kan dannes når forskjellige klorerte hydrokarboner blir sterkt oppvarmet under tilgang på luft. Dette er grunnen til at man ikke må bruke karbontetraklorid (tetraklormetan) i brannslokningsapparater som skal anvendes i lukkede rom, f.eks. i biler. Foshan [fåfan], Fatshan, Fo-shan, Nanhai, by i Kina, Guangdong, 15 km sørvest for Guangzhou (Kanton); 429 400 innb. (2002). En av flere viktige byer i Zhu Jiangs ('Perleelvens') deltaområde som har opplevd enorm økonomisk vekst siden begynnelsen av 1980årene. Har også viktige historiske aner tilbake til Ming-dynastiet (1368-1644). Vel etablert handels- og industrisenter med mange småforetak. Tradisjonsrikt senter for silkeindustrien og produksjon av keramiske varer, især kunstkeramikk. Var på 1700-tallet en av Kinas viktigste handelsbyer; senere forbigått i betyd­ ning av Guangzhou. Til byens severdigheter hører tempelet Zu Miao fra Song-dynastiets tid. Fosheim, Minken (eg. Birte), f. 20. mars 1956 i Oslo, norsk skuespiller. Ansatt ved Fjernsynsteatret 197883, deretter engasjementer ved flere norske teatre. Fjernsynsdebut 1979 som Hilde i Fruen fra havet. Andre store roller i Fjernsynsteatrets oppsetninger av Byggmester Solness og Ballerina, gruppearbeidet Alma etter Oskar Braatens bøker og serieversjonen av De unges forbund. Scenedebut 1979 som Petra i En folke­ fiende. Andre viktige sceneroller i Hitler i New York på Riksteatret, Godspell på ABC-teatret og Guys and Dolls på Oslo Nye Teater. Hun er en allsidig kunstner som behersker både drama, musikal, farse og komedie. Spilte hovedrollen i TV-versjonen av Holbergs Den vegelsinnede (1989). I senere år har hun hovedsakelig arbeidet i fjernsy­ net, med egne barneprogrammer og i satiremagasinet Egentlig; samtidig har hun ledet sin egen teaterskole for barn. Hun har også gitt ut populære introduksjons-CDer for barn om klassiske komponister. Foslie, Michael Heggelund, 1855-1909, norsk botani­ ker. Konservator ved Tromsø museum 1885, fra 1892 ved Det Kgl. Norske Videnskabers Selskab i Trond­ heim. Fremragende spesialist i forskningen av havalger og en verdenskjent autoritet i kjennskapet til kalkalger (lithothamnier). Litt.: NBL 2. utg. Foslie. Steinar, 1887-1951, født i Tromsø, norsk geolog, statsgeolog fra 1916 til sin død. Foslie var en fremragende malmgeolog, han utførte dessuten detaljert geologisk kartlegging over store områder, særlig i Nord-Norge og i Grongfeltet. Fosn, Fosen, øy i Karmøy kommune, Rogaland, på østsiden av Karmsundet sørøst for Haugesund; 12,3 km2 stor, lav og trebar, høyeste punkt 76 moh., 284 innb. (2001). Skilt fra fastlandet ved et trangt, smalt sund pa nordsiden av øya. Bro over sundet. Gjennom dette fører småbåtkanal til Førdesfjorden. Mange hytter. Om navnet, se ►Fosen. Fosna (av norront fdlgsn, 'skjulested'), eldste kjente navn på stedet der byen Kristiansund nå ligger. Navnet har vært skrevet Fosen, Fossen o.l., og har vært tolket som fossund. Dette er grunnen til at Christian 6 gav stedet navnet Christianssund da det

370

FOSNA-FOLKET

Fosnakomplekset. Kart som viser hovedutbredelsen av Fosnakulturen (rød farge).

Fosnes. Fra øya Jøa i Ytre Namdal. Dikteren Olav Duuns hjemsted til venstre. Til høyre Dun kirke.

ble kjøpstad i 1742, og til at byen har en foss i sitt byvåpen. Det ble ca. 1920 reist forslag om å gi byen navnet Fosna. Stedet ble, før det fikk navnet Kristiansund, ofte kalt Litle-Fosn i motsetning til Storfosna i Ørland. Fosna-Folket, avis i Brekstad, Ørland, utkommer tre ganger ukentlig. Eies av Adresseavisen A/S. Opplag 2003: ca. 7750*. Fosnakomplekset. norsk fangst- og sankekultur fra eldre steinalder, oppkalt etter Fosna, det gamle navnet på Kristiansund, ble oppdaget av Anders Nummedal. Fosnakomplekset representerer de eldste norske boplassamfunn fra steinalderen. Hovedutbredelsen strekker seg langs kysten fra Rogaland til Nordland. Også den eldste kjente bo­ plassen i Øst-Norge, Høgnipen i Østfold, tilhører Fosna. Boplassene lå nær datidens strand. På grunn av landhevninger ligger de eldste boplassene nå 6080 moh. i Vest-Norge, og Høgnipen-funnene ca. 150 moh. Beliggenheten ved kysten vitner om at sjøfangst og fiske har vært viktig. På boplassene er det bare bevart redskaper av stein og avfall etter redskapsproduksjon. Flint (strandflint) har vært viktig­ ste råmateriale. Eldre del av Fosnakulturen (80006700 f.Kr.) er derfor også blitt kalt «flintplassfasen». Kjerneøkser og først og fremst skiveøkser og enegge­ de tangepiler var karakteristiske redskaper. Ulike innvandringsveier er blitt foreslått for Fosnakulturen, den ene sørfra og den andre fra vest over det daværende Nordsjøkontinentet. Muligens har de tidligste gruppene kommet til Vest-Norge senest i preboreal tid (ca. 8300-7000 f.Kr.). Etterat klimaet ble varmere, synes deler av Fosnakulturen å ha forflyttet seg med reinen opp i høyfjellet. Fra nordlige fjellstrøk i Sør-Norge kjennes Ere boplasser som er Cl4-datert til 6600-6000 f.Kr. Fosnavåg, Fosnavåg/Leinstrand, tettsted og administ­ rasjonssenter i Herøy kommune, Møre og Romsdal, ligger på Sunnmøre; 3460 innb. (2004). Fisketilvirkning, skipsbyggeri, samt variert småindustri. I Fosnavåg utkommer avisa Vestlandsnytt Videre­ gående skole. Herøy kommunestyre har fra 2002 bestemt at Fosnavåg skal ha bystatus. Fosnes, kommune i Nord-Trøndelag fylke, nord for Namsos. Omfatter øya Jøa (55 km2), nordre del av øya Elvalandet og fastlandet østover på begge sider av det 29 km lange Salsvatnet. Grenser til Høylandet i øst og Nærøy i nord.

Natur. Berggrunnen består hovedsakelig av gneis. På fastlandet når åsene opp i 300-500 moh. med høyeste punkt i Grønkleppen (765 moh.) lengst øst i

Fosnes 546 km2 748 innbyggere (2004) Administrasjonssenter: Dun

V

Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

% 2 15 13 70

Sysselsetting (2001): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Bygg/anlegg, kraft- og vannforsyning Varehandel, hotell- og restaurantdrift Transport og kommunikasjon Finans- og forretningsvirksomhet Offentlig og privat tjenesteyting

% 27 10 7 7 5 4 40

kommunen, på grensen mot Høylandet. Salsvatnet (9 moh.) er gravd ut av en bre og blir demt opp av en 1 km bred morenerygg mot havet ved Foldafjorden; Norges nest dypeste innsjø (482 m). På Jøa ligger 5000 dekar sammenhengende brenntorvmyrer. Skogen består hovedsakelig av gran. Tre fjerde­ deler av kommunens areal ligger over grensen for produktiv skog. Salsvassdraget er varig vernet mot vassdragsutbygging pga. natur- og kulturfaglige verdier. Bosetning. Folketallet har stort sett vært synkende siden 1950. Kommunen har ingen tettsteder. Ca. % av befolkningen er bosatt på Jøa, og de største be­ folkningskonsentrasjonene finnes i administrasjons­ senteret Dun på Jøa, på Salsnes og på øya Elva­ landet. For øvrig spredt bosetning. Den østre delen av kommunen er nesten ubebodd. Næringsliv. Fosnes er en typisk kyst- og jordbruks­ kommune med lite tradisjonelt fiske. På Jøa og i området mellom kysten og Salsvatnet er det gode jordbruksområder med relativt store bruk. Hus­ dyrhold er viktigste driftsform. I alt 27 % (2001) av kommunens arbeidstakere er sysselsatt i primærnæ­ ringene; det dyrkes lite korn. Oppdrettsnæring av betydning, særlig i områdene rundt Jøa. Kommunen har ikke industri av betydning, men har vekst i nyetableringer av mindre bedrifter særlig innen reiseliv. Samferdsel. Jøa har fergeforbindelse med Elva­ landet (Rv. 777), som er knyttet til fastlandet med broforbindelse på Rv. 769 (Namsos-Rørvik). Daglig hurtigbåtanløp til Namsos og Rørvik. Offentlige institusjoner. Fosnes svarer til Fosnes sogn i Fosnes prestegjeld, i Namdal prosti, Nidaros bispe­ dømme, Namsos og Fosnes lensmannsdistrikt i NordTrøndelag politidistrikt og hører under Namdal tingrett. Historikk og kultur. Ved Salsvatnets utløp ved Salsnes ligger et helleristningsfelt fra steinalderen med motiver av niser, fisk og elg. På Jøa og Salsnes ligger en rekke gravhauger antakelig fra jern- og bronsealderen. Rester av et stort saganlegg oppført i 1860-årene ved utløpet av Moelva. Dikteren Olav Duun ble født på gården Stein på Jøa, han vokste opp på gården Duun der det står en støtte til minne om ham. Kommunevåpenet (godkjent 1992) har en svart åregaffel mot en gull bakgrunn; illustrerer kystkom­ munens tilknytning til havet.

FOSS

371 Navnet er etter gården Fosnes, første ledd norrønt folgsn, 'gjemmested', som i Fosen, andre ledd nes. JSt/Litt.: Ekker, J.: Soga åt Fosnes heradstyre, 1951; Sandnes, J. & P.R. Christiansen: Namdalens historie, 1965-99, 2 b. Fosnøy, Fosnesøyni, øy i Austrheim kommune, Hordaland, øst for Fedjefjorden; 26,3 km2, dvs. om lag halvparten av kommunens samlede areal. Fosnøy er lav og trebar og har sterkt innskåret strandlinje. Verkstedindustri og videregående skole i Mastrevik. foss (av norrønt), vannfall som dannes der hvor elveløpet går over en mer eller mindre bratt avsats. Vannet kan enten falle fritt eller løpe langs fjellsiden. Fordeles fallhøyden over en lengre strekning kalles det gjerne fossestryk eller stryk, men det er intet skarpt skille mellom disse begrepene. Fosser kan dannes over et hardt lag hvor det er løsere bergarter under, som ved Niagarafallene, eller hvor en trang yngre dal er gravd ut i botnen av en videre, f.eks. Victoriafallene i Zambezi. I Norge dannes de fleste fosser der breenes erosjon i istiden har skapt bratte trinn i dalen, f.eks. Rjukan. De høyeste fossene i Norge finnes på Vestlandet, mens de øst- og nordnorske fossene gjerne har størst vannføring. Foss, Anders, 1543-1607, født i Danmark, dansk­ norsk historiker, biskop i Bergen fra 1583. Han forente stor lærdom med utpregede kritiske evner, og betvilte den historiske pålitelighet i deler av Saxos verk og i sagaene om konger før Harald Hårfagre. Bortsett fra Censura de Saxone er alle hans skrifter gått tapt. Foss, Frithjof, 1830-99, født i Arendal, norsk forfatjer. Debuterte 1862 under pseudonymet Israel Dehn med et bind livlig fortalte Skizzerfra London. Gav senere under samme pseudonym ut en rekke Dickens-inspirerte romaner som gjorde stor lykke. Større betydning har hans ufullendte Arendals byes historie (21 hefter, 1889-93). Litt.: Terland, I.: Sørlandsforfåttere [...], 2002, 66-67 (bibliografi) Foss, Hans Andersen, 1851-1929, født i Modum, norsk-amerikansk forfatter; utvandret 1877. Hans første bok, Husmands-gutten (1885), var tydelig inspirert av Bjørnson, og fortellingen om den fattige husmannsgutten som reiste til Amerika, ble rik og

Foss. Søre Mardaisfossen, Eikesdalen i Møre og Romsdal. Vannet faller fritt i to konsentrerte fall.

FOSS - Et utvalg høye og kjente fosser Det er vanskelig å gi fallhøyder på fosser, fordi begrepet foss ikke er entydig definert. Dermed er ikke fossens øvre og nedre punkt gitt, dersom det ikke dreier seg om en foss med fritt fall. Det benyttes ulike målemetoder; derfor finner man ofte varierende oppgaver over fallhøyden til én og samme foss. Tall i parentes angir loddrett fall.

Verden Salto del Angel, Venezuela Tugela, Sør-Afrika Yosemite Falls, California, USA Cuquenån, Venezuela/Guyana Sutherland, New Zealand Takakaw Falls, Canada Ribbon Falls, California, USA King George 6, Guyana Wollomambi, New South Wales, Australia Della Falls, Canada Gavarnie, Frankrike Kalambo Falls, Zambia/Tanzania Staubbachfall, Sveits Kaieteur, Guyana Victoria Falls, Zitnbabwe/Zambia Niagara Falls, USA/Canada

Høyde im (807)979 (410)947 (435)739 610 (248) 579 (366) 502 491 488

(335)*482 440 (240)421 (221) 420 300 226 103 51

ETTER TILNÆRMET LODDRETT FALL1)

Norge (høyeste) ETTER TOTALT FALL

Kjelfossen, Aurland Søre Mardaisfossen, Nesset Mongefossen, Rauma Gjerdefossen, Stranda Vedalsfossen, Eidfjord Opo, Ullensvang Langfossen, Etne Skykkjedalsfossen, Eidfjord Ormelifossen, Luster Ramnefjellfossen, Stryn Sundefoss, Kvinnherad Nordre Mardaisfossen, Nesset

Høyde im 840 705 700 700 650 650 612 605 563 550 557 468

Brudesløret2», Geiranger Sju søstre2», Geiranger Mongefossen, Romsdal Tyssestrengene, Odda Ringedalsfossen, Odda Skykkjedalsfossen, Eidfjord Vettisfossen, Årdal Mollisfossen, Reisa Austerkrokfossen, Sørfold Søre Mardaisfossen, Eikesdalen Vedalsfossen, Eidfjord Feigefossen, Luster

300 300 300 300 300 300 275 269 256 250 200 200

Kilde: NVE 11 definert som 1 meter fall per meter horisontal lengde 21 betydelig sesongvariasjon i vannføring.

372

FOSS

kom tilbake for å gifte seg med bondedatteren, ble den mest populære av alle norsk-amerikanske romaner. Året etter utgav han en roman med norsk handling, Kristine: En fortælling fra Valdres, og den melodramatiske nybyggerromanen Livet i Vesterheimen. Fra 1887 utgav han avisen Nordmanden i Grand Forks, North Dakota, der hans to store kamp­ saker var totalavhold og radikal reformpolitikk. Den første kom til uttrykk i romanen Den amerikans­ ke saloon (1889), og den andre i Hvide slaver (1892), der handlingen beveger seg inn i fremtiden med frigjøring fra kapitalismens slaveri. 1 1893 begynte han å gi ut avisen Nye Nordmanden i Minneapolis, men etter noen år sluttet han som skribent og ble kornoppkjøper. Romanen Valborg kom i 1927. Foss var også populær i Norge, og de fem første romane­ ne kom også ut her, til dels med andre titler. I 1930 ble Kristine Valdresdatter filmatisert av Rasmus Brei­ stein. Litt.: Dahl, W.: "Dårlig" lesning under parafinlampen, 1974; NBL 2. utg.; Øverland, O.: The western home:aliterary history ofNorwegian America, 1996 Foss, Herman Heinrich Mejer, 1790-1853, født i Bergen, norsk offiser og politiker. 1813 løytnant, 1825 kaptein, 1843 major og s.å. oberstløytnant. Han var stortingsmann 1827—-45, statsråd (marineminister) 1845-48. Gjennom sin virksomhet 1836 og på det overordentlige Storting 1836-37 ble han «nationens yndling». Han stod på J. A. Hielms side i de nasjonale saker. Han var en av initiativtagerne til forslaget om en adresse til kongen angående handelsflagget, unionsflagget og behandlingen av de diplomatiske saker. Foss skrev konstitusjonskommisjonens innstilling angående handelsflagget, og er sammen med Hielm hyllet som «flaggets befrier». Han gikk også inn for jødesaken. Wergeland hedret ham med diktet Nu hvil dig, Borger, det er fortjent. Foss er blitt kalt Norges første skolepolitiker, og var interessert i å redusere de klassiske språks domine­ rende stilling i den høyere skole. Han hadde litteræ­ re interesser, var bl.a. medredaktør av Den norske Tilskuer (Bergen 1817-21), utgav 1824, sammen med Lyder Sagen, Bergens Beskrivelse, oversatte Tegnérs Frithiofs saga og skrev dikt (Tidsnornene, 1835) som vant stor popularitet. Litt.: NBL 2. utg. Foss. Kurt og Reidar Bøe, henholdsvis 1925-91 og 1925-69, norske sangere, komponister og kabaretartister; opptrådte som duo. De platedebuterte i 1947, og debuterte på revyscenen i 1949. Med Erik Diesens «crazy«-tekster, f.eks. Bestemamma Ravn og Det ringer, det ringer, hadde de stor suksess under nav­ net Radiofantomene. De satte også musikk til tekster av lyrikere som Herman Wildenvey, Gunnar ReissAndersen og Jacob Sande. Samarbeidet med lyrike­ ren Arne Paasche Aasen resulterte i noen av deres mest kjente innspillinger, som Blåveispiken (1950), De nære ting (1955) og Lakenmonogram (1958). Album bl.a. Kurt Foss og Reidar Bøe synger (1965). Litt.: NBL 2. utg. Foss, Kåre, 1895-1967, fodt i Oslo, norsk litteraturhistoriker og skolemann. Cand.philol. 1922, lektor i norsk ved Sorbonne 1923-27, dr.philos. 1934, 1937-48 direktør for Oslo handelsgymnasium, 1948 professor i europeisk litteraturhistorie ved Universi­ tetet i Oslo. Hans første verk var en biografisk studie, Gabriel Finne i lys av sin samtid (1922). Hans doktor­ avhandling, Ludvig Holbergs naturrett på idéhistorisk bakgrunn (1934), er et grundig arbeid med stort perspektiv. Han utgav også bl.a. Åndslivet på 1700tallet (1943), Rettsstaten og dens historie (1945) og Konge foren dag (1946), en motivhistorisk undersø­ kelse. Redaksjonssekretær for tidsskriftet Edda fra 1929, medredaktør 1962-66. Foss, Lillebet, f. 24. mars 1930 i Oslo, norsk tegner og grafiker, datter av Kåre Foss; elev av Chrix Dahl og Alexander Schultz. I sine tegninger og grafiske og keramiske arbeider skildrer hun gjerne dyr. Flere

Wenche Foss som fru Wilton på Nationaltheatret i 1954.

arbeider i Nasjonalgalleriet i Oslo. Har også utfort malerier. Foss, Lukas, f. 1922, amerikansk komponist, pianist og dirigent, født i Tyskland, utdannet ved konserva­ toriet i Paris, ved Curtis Institute of Music i Philadelphia hos bl.a. Fritz Reiner og senere hos Paul Hindemith. 1951-62 professor ved University of California i Los Angeles, fra 1991 ved Boston University. 1962-70 musikalsk leder for Buffalo Philharmonic Orchestra, 1972-76 for Jerusalems symfoniorkester. Han ansees som en av de fremste amerikanske komponister. Med sin kantate The Prairie (1942) fant han uttrykk for amerikansk lynne uten direkte å bruke folkemusikk, og den tonale stilen holdt han fast ved frem til 1960, da han brått begynte å eksperimentere med den serielle teknikk og andre moderne medier og ble en av foregangs­ mennene for den nye amerikanske musikken i 1960-årene. Han har bl.a. skrevet kantaten Song of Songs for sopran og orkester (1946), operaen Griffelkin (1955), Psalms for soli, kor og orkester (1956), Time cycle (1960) for sopran og orkester, kammermusikkverket Echoi (1961-63), konsert for cello, orkester og lyd­ bånd (1966), Baroque Variations for orkester (1967), Non-Improvisation I—II (1967, 1969), American cantata (1976), Folksongfororchestra (1976, rev. 1978), Geod for stort orkester og kor (1973), Salomon Rossisuite (1976). Foss, Marie, 1907-93, norsk musikkpedagog, fioli­ nist og kordirigent, født i Danmark, studerte ved Musikkonservatoriet i København. Hun kom til Norge 1936, og var ansatt i NRK 1947-85. Foss opprettet 1947 NRKs jentekor etter idé av Lauritz Johnson, og i 1971 Studiokoret hvis medlemmer var rekruttert fra jentekoret. Omfattende turneer i Europa og USA, flere internasjonale priser. Litt.: NBL 2. utg. Foss, Per-Kristian, f. 19. juli 1950 i Oslo, norsk politi­ ker (H), cand.mag., konsulent. Formann i Unge Høyre 1973-77, medlem av Høyres arbeidsutvalg og sentralstyre 1978-86. Leder av Oslo Høyre 2000-04. 1. nestleder i Høyre fra 2002. Stortingsrepresentant for Oslo fra 1981. Nestleder i Høyres stortingsgruppe 1993-2001. Leder av finanskomiteen 1989-93. Finansminister fra 2001.

Foss, Thore Thorkildsen, 1841-1913, født i Marnar­ dal, norsk politiker. Stortingsrepresentant fra 1892, valgt av Venstre, lagtingspresident 1900-03, 190609 og 1910-13. Han var særlig opptatt av samferd­ selsspørsmål, og var fra 1900 formann i veikomiteen. Foss, Tore Ejnarssøn, 1901-68, fodt i Oslo, norsk skuespiller og instruktør. Debuterte 1927 på Chat Noir og deltok 1927-28 på eksperimentteateret Balkongen. Var ansatt ved Nationaltheatret 193438, Det Nye Teater i flere perioder, Centralteatret 1948- 51, Folketeatret 1957-59, Oslo Nye Teater 1959-67. Sjef for Det Nye Teater 1945-47. Spilte som allsidig begavet kunstner med rik karakteriseringsevne både i tragedie og komedie, bl.a. en inter­ essant Manders i Gengangere, Helmer i Et dukkehjem og Sannæs i Enfallit. Innenfor musikkteateret gjorde han betydelig innsats, særlig i operetteroller, bl.a. som Danilo i Den glade enke. Blant hans regioppgaver kan nevnes Det lykkelige valg. Foss medvirket i 25 filmer fra debuten i stumfilmen Kristine Valdresdatter (1930). Til hans viktigste filmer hører rollene som Øyvin i En glad gut (1932), grosserer Werle i Vildanden (1963) og en av de for­ virrede ektemennene i «Sønner av Norge»-f\\mene (1961, 1962). Litt.: NBL 2. utg. Foss, (Eva) Wenche, f. 5. des. 1917 i Oslo, norsk skuespiller. Debuterte 1935 som Ingrid i Vilhelm Dybwads operette Taterblod på Søilen Teater. Ansatt ved Carl Johan Teatret 1936-39, Den Nationale Scene 1939, Centralteatret 1940-49, Det Nye Teater 1949- 51, Nationaltheatret 1952-67 og 1978-89, Oslo Nye Teater 1967-78. Spilte alt i 1939 Hanna Glawari i Den glade enke med stor sjarm og sikkerhet og viste her og i andre operetter sin stilsans og musi­ kalitet. Tidlig arbeidet hun med sin begavelse for karakterkunst og gjorde sterkt inntrykk som Rebekka West i Rosmersholm i 1942. Hennes skuespillkunst preges av en utrolig allsi­ dighet. Hun har overbevist i roller som spenner over hele det sceniske repertoaret, fra komedieroller som Lysistrata, Helene i Karusell, Lavinia i Det lykkelige valg og de fire kvinnene i Twigs, til roller i moderne seriøs dramatikk, som Lola i Kom tilbake, lille Sheba, moren i Glassmenasjeriet og Maggie i Etter syndefallet (Kritikerprisen 1965). Videre store klassiske drama­ tiske kvinneskikkelser som Maria Stuart, Hedda Gabler, Viola i Helligtrekongersaften, Fanny og Ella i John Gabriel Borkman og Mor Aase i Peer Gynt. Innen nyere musikkteater har hun blant annet spilt trollet i Kiss me, Kate, den gamle kvinnen i Cabaret, tittelrollen i Heilo Dolly og hun spilte i fjemsynsversjonen av Cocteaus og Poulencs enkvinnesopera Stemmen. Hun filmdebuterte i Tørres Snørtevold (1940), og var stjerne i førtitallskomedier som Den farlige leken og En herre med bart (begge 1942). Senere fikk hun Kritikerprisen for rollen som bispinnen i Herren og hans tjenere (1959), og i 1980-årene har hun med­ virket i en rekke av Wam og Vennerøds filmer, viktigst i Leve sitt liv (1982), der hovedrollen var skrevet spesielt for hennes mangesidige talent. Senere storre roller i Jeg er Dina og Musikk for bryllup og begravelser, begge 2002. Hun mottok Amandas ærespris 1991. Som pensjonist fra 1989 har hun gjort seg bemer­ ket bl.a. i samspill med Aud Schønemann i Arsenikk og gamle kniplinger av Joseph Kesselring, og Kunsten å overleve av Mayo Simon, begge på Oslo Nye Teater. På Nationaltheatret har hun vært Mrs. Campbell i Kjære løgnhals (1995), madam Helseth i Rosmersholm (1998) og barnepiken Anfisa i Tsjekhovs Tre søstre (2002). Foss spilte den gamle bestemoren i TV-serien Vestavind (1994-95) og var den aldrende Suzannah Ibsen i Jon Fosses TV-stykke Suzannah (2004). Den åpenhjertige boken Etterpå (1999) har hun skrevet i samarbeid med Sturle S. Nærø og i 2004 utkom Nærkontakt - samtaler med Wenche Foss og Arne Næss - nedtegnet av Petter Mejlænder.

FOSSENB -----------------------------------------------------------------------------------------------------

373 Litt.: Hansen, J.E., red.: Kjære Wenche, 2002; Haslund, E.: Aldri en grå hverdag: en bok om W.F., 1970; Levin, M.: W.F.: på livets scene, 1992; NBL2. utg. fossa (gassisk), Cryptoprocta ferox, rovdyrart i snikekattfamilien. Eneste art i en egen underfamilie. Kattelignende av utseende, ca. 1,5 m lang, hvorav halen utgjør ca. 70 cm. Pelsen er kort og grov; gul­ brun eller grå. Trelevende og stort sett nattaktiv. Forekommer på Madagaskar, og er det største rov­ dyret på øya. Fyller der den økologiske nisje katter har andre steder. Fossbergom, tettsted og administrasjonssenter i Lom kommune, Oppland; 824 innb. (2004). Fossbergom ligger der Bøverdalen munner ut i Ottadalen. Møbel- og trevareindustri. Videregående skole. Flere turistbedrifter, Lom bygdamuseum med bl.a. gårdstun, og Norsk Fjellmuseum. Lom stavkirke fra ca. 1200, utvidet på 1600-tallet til korskirke. Fosse, Bob [fåsi], eg. Robert Louis E, 1927-87, amerikansk danser, koreograf, teater- og filmregis­ sør. Profesjonell danser fra 1940, Broadway-debut 1950 i Dance Me a Song. Filmroller som danser fra 1952, bl.a. i Kiss Me Kate (1953). Debut som scenekoreograf 1954, filmkoreograf fra ThePajama Game (1957). Musikalregi fra 1959 med Redhead, andre viktige musikaloppsetninger var Sweet Charity (1966), Pippin (1972) ogChicago (1975). Hans Brecht-inspirerte, sterkt teatrale form har revolusjo­ nert det amerikanske musikkteateret og gjort dan­ sen til en langt viktigere og mer ekspressiv del av forestillingen enn tidligere. Etter filmregidebuten Sweet Charity (1969) laget han den store kinosuksessen Cabaret (1971; Oscar), som også ble et filmgjennombrudd for Liza Minnelli. Øvrige filmer: Lenny (1974), hvor Dustin Hoffman -spiller den kontroversielle komikeren Lenny Bruce, den selvbiografiske All That Jazz (1979) fra Broadway-miljø, og Star 80 (1983) om mordet på en midtsidepike. Fosse, Dan, 1918—88, norsk skuespiller. Debuterte på Komediateatret i Bergen i 1936. Ble hentet til Oslo av Book-Jenssen i 1943, og var ansatt på Chat Noir i 18 år fra 1944, senere ved Riksteatret. Han var særlig kjent og populær som en uttrykksfull karakterkomiker med en særdeles livlig mimikk og en sjelden evne til å lage de forskjelligste stemmer. Han huskes kanskje best som Bodø i radioens Stompahørespill, og som vaktmesteren i de to første Stompa-filmene. For øvrig gjorde han seg bemerket, ofte i knøttsmå, men minneverdige roller i rundt 20 filmer, bl.a. i noen av Olsenbanden-filmene. Han var også en fremragende karakterkunstner i alvorlige roller, noe han bl.a. viste i Arne Skouens Falkbergetfilmatisering An-Magritt (1969). Fosse, Jon, f. 29. sept. 1959 i Strandebarm, norsk forfatter. Han debuterte med romanen Raudt, svart (1983) og har i løpet av det siste tiåret etablert seg som en av våre fremste - og mest produktive - yngre forfattere gjennom en lang rekke boker i alle sjangere. Stor bevegelighet i språket, musikalitet, og en utstrakt bruk av nyansert varierte språklige repeti­ sjoner kjennetegner hans romaner, bl.a. Stengd gitar (1985), Naustet (1989), Flaskesamlaren (1991), Bly og vatn (1992), Prosa frå ein oppvekst (1994) og Morgon og kveld (2000). Melancholia 1 (1995) ogMelancholia II (1996) er skildringer av avgjørende episoder i male­ ren Lars Hertervigs liv. Her demonstrerer Fosse til fulle rikdommen og mulighetene i sin skriftorienterte litterære metode; den konvensjonelle romanhandling trer i bakgrunnen for en nyanserik innlsirkling av et menneskesinn gjennom språkets bevegel­ ser. Sterk og gripende er også kortromanen Morgon og kveld (2000), og med den kritikerroste DeterAles (2004), en roman om tap og savn, feirer han nye triumfer med sin særegne rytmiske skrivemåte. Fosses diktsamlinger Engel med vatn i angene (1986), Hundens bevegelsar (1990) og Hund og engel (1992) kom i samlet utgave 1995, i 1997 kom Nye

Jon Fosse

dikt og i 2003 Auge i vind. Han har utgitt flere barne­ bøker, bl.a. Uendelig seint (1989), Dyrehagen Hardanger (1993), Vått og svart (1994), Nei å nei. Hundemanuskrip­ ta I (1995), Duådu. Hundemanuskripta2 (1996) og Fy å fy. Hundemanuskripta 3 (1997). I 1994 fikk han satt opp sitt første teaterstykke, Og aldri skal vi skiljast, som kom i bokform samme år. Det ble innledningen på en «dramatisk raptus» som har gjort Fosse til en internasjonalt berømt dramatiker den mest omtalte og spille norske dramatiker etter Ibsen. Fosses dramatikk rommer de samme rytmiske elementer som prosaen og ligner kammerspill på grensen mellom hyperrealisme og absurd teater. Debuten ble fulgt av Namnet (1995), som fikk Ibsenprisen for årets beste norske drama, Nokon kjem til å komme (1996), Barnet (1996), Natta syng sine songar , (1997) Ein sommars dag (1998), Draum om hausten (1999), Vinter, Besøk og Ettermiddag (alle tre 2000), Vakkert (2001), Dødsvariasjonar (2002), Jenta i sofaen (2003) og LilleSuzannah (2004). Fosses skuespill er oversatt til mer enn 30 språk. Han har også utgitt essaysamlingene Frå telling via showing til writing (1989) og Gnostiske essay (1999). Fosse har mottatt en rekke norske og utenlandske priser for sitt forfatterskap (Gyldendalprisen 1999; Doblougprisen 1999; den østerrikske Nestroy-prisen 2000; Nordisk dramatikerpris 2000; Norsk kulturråds ærespris 2003; Hedda-prisen 2003, æresprisen). Statsstipendiat fra 2001. ØRo Litt.: Bjørneboe, T.: «J.F. på europeiske scener» i Samtiden, nr. 1 (2003), 101-14; Bøygen, årg. 14, nr. 1/2, 2002 (tema: J.F.: s. 58-100); Hagen, A. v.d.: Dialoger, [b. 1], 1993, 83-1 15; Hareide, J. & D. von der Fehr, red.: Tendensar i moderne norsk dramatikk, 2004 (om bl.a. Barnet og Ein sommars dag); Heith, A.: «Fenomenet J.F.» i Norsk dramatisk årbok (1997), Fossekall, Norges nasjonalfugl.

34—45; Jakobsen, R.N.: «Det namnlause: litteratur og mystikk med utgangspunkt i dramatiske tekstar av J.F.» i NLÅ 1997, 225-38; Jon Fosse, vedlegg til Dag og tid 22. nov. 2003, nr. 47 (36 s.: artikler og inter­ vju); Kaldestad, P.O.: «'Ein barndom skal vere ein trygg plass, så langt det lét seg gjere'» i Årboka Litteratur for barn og unge 2002, 29-41; Langås, U.: «Intet er hans stoff: om J.F.s dramatikk» i Edda , (1998) 197-211; Larsen, L.J.: «Smerte, sorg og dristighet: om J.F.s forfatterskap» i Norsklæraren 19, nr. 4 (1995), 46-54 ; NBL2. utg.; Rottem, 0.: Norges litteraturhistorie, b. 8: Vår egen tid, 1998; Stueland, E.: Å erstatte lykka med eit komma: essay om cesur, rituell forseintkomming i produksjonen til J.F., 1996; Sætre, L.: «Modernitet og heimløyse: det moderne dramaets ironi: form og tematikk i Namnet av J.F.» i NLÅ 2001, 149-78 fossegrimen, eller grimen, i norsk folketradisjon et overnaturlig vesen som oppholder seg ved fosser og kverner og kan vise seg i alle slags skikkelser. Fossegrimen er musikalsk og spiller i mørke og stille aftener for å lokke folk til seg. De som en torsdags­ kveld bringer et offer (et hvitt bukkekje, et lam eller et spekelår) i en foss som renner mot nord, får lære å spille av fossegrimen. Jo fetere offeret er, desto bedre spillemenn blir de; er det magert, lærer de bare å stemme fela. Fossegrimen er beslektet med nøkken. Fosseidbråten, Odd L.. f. 19. juli 1946, norsk diplo­ mat, mag.art. I Utenriksdepartementet fra 1973. Ambassadør i Singapore 1992-96. 1997-99 departe­ mentsråd i Nærings- og handelsdepartementet. Ambassadør i Tokyo 1999-2003; fra 2003 ambassa­ dør i Stockholm. fossekall. Cinclus cinclus, fugleart i fossekallfamilien. Valgt til Norges nasjonalfugl i 1963. Neppe noen annen norsk fugl har så mange dialektnavn som fossekallen. Det offisielle navnet fossekall ble forste gang brukt på trykk om denne fuglen i 1715, og det har mange dialektvariasjoner, som bl.a. fosseskadde i Mo i Telemark. Elvekall er brukt mange steder vestog nordpå, og kvernkall i Sør-Norge. Navnet elveprest henspiller direkte pa utseendet med hvit krage og ellers svart (svart-brun) kropp. Stor som en stær, med kort hale. Hekker over hele landet fra kysten til snaufjellet. Kan overvintre ved åpne fossestryk ca. 1000 moh., og i Finnmark i -40 °C. De fleste er standfugler, men noen flytter bl.a. til Sør-Sverige om vinteren. Eneste spurvefugl som ernærer seg av vanndyr og litt vannplanter. Er spesialist i å dykke og kan være opptil l/2-l minutt under vann. Svømmer av og til i overvannsstilling selv om føttene ikke har svømmehud. Under vann svømmer den med vinge­ ne. Det overbygde reiret ligger gjerne i selve fossespruten. De 3-6 hvite eggene legges oftest i april-mai og ruges av hunnen i 16-17 dager for de klekkes, fossekallfamilien, Cinclidae, fuglefamilie i ordenen spurvefugler. Omfatter fem arter som er utbredt i tempererte og fjellrike deler av Eurasia og Den nye verden. Bare den vanlige ►fossekallen forekommer i Europa. Fosse kraftverk kraftverk i ►Bergsdalsvassdragel, ► Vaksdal kommune, Hordaland. Utnytter fallhøy­ den på 97 m, mellom Bergsvatnet (500 m o.h.) og Storfossen (400 m o.h.), hvor inntaket fordel ne­ denforliggende ► Dale kraftverk er plassert. Maksimal ytelse i Fosse kraftverk er 18 MW og midlere årsproduksjon 107 GWh. Nedbørfeltet er 197 km2. Fosselva. Øvsthuselva, elv i Kvam kommune, Hordaland. Kommer fra Myklavatn (812 moh.) på Kvamskogen, forener seg med Sleinsdalselva og danner Øvsthusfossen (Steinsdalsfossen) med 20 m fritt fall, som man kan gå under uten å bli våt. Elven munner ut i Hardangerfjorden i Norheimsund. Fossen, Tor Røste, f. 19. juni 1940 i Kolbu, norsk fotballspiller og -trener. Seriemester for Rosenborg 1967 og 1969, cupmester 1971. Spilte for Vågå, Vito og Rosenborg. Klubbtrener i bl.a. Rosenborg, Start,

FOSSER

374

og den har siden vært i slekten Haneborgs eie. Fosser omfatter 400 daa dyrket mark og 3500 daa skog. Hovedbygningen er oppført 1850 i to etasjer, med tårn og veranda. Bygningen er restaurert i 1980årene. Fossesholm, herregård i Øvre Eiker kommune, Buskerud, var opprinnelig to gårder med navnet Foss (etter Vestfossen ved Fiskumvatnet), hvorav den ene, Søndre Foss, på slutten av 1400-tallet tilhørte adelssleklen Skate. 1541-42 overtok lens­ herren på Akershus, Peder Hanssøn Litle, begge gårdene, og ble eier av sagbruk og fosser langs Drammenselva og veldige skogarealer i Lier, Røyken, Sandsvær, Eiker og Modum. Etter Peder Hanssøns død tilhørte godset enken, fru Ingeborg Nilsdatter (datter av fru Ingerd Ottesdatter til Austrått), og etter henne overtok sønnen, kansler Hans Pederssøn, som ble etterfulgt av sin sønn, Fredrik Hanssøn Litle. Fra 1616 var kanslerens svigersønn Gunde Lange eier av denne landets største skogeiendom, og etter ham fulgte sønnen Hans Lange, som 1641 måtte overlate godset til kongen. Kongen solgte det videre til stattholder Hannibal Sehested, og Fossesholm fulgte senere Sehesteds øvrige norske eiendommer tilbake i kon­ gens eie, før det 1659 ble overdratt til Gabriel Marselis. Fra 1697 var justisråd Gjord Andersen i Christiania og Jørgen Poulsen på Bragernes eiere. Den førstnevnte solgte sin halvpart 1710. Godset gikk senere over til Gabriel von Cappelen (16741758) og hans to sønner. Fossesholm ble utstykket i Fossesholm. Dagligstuen med malte veggtapeter, originalene er opprinnelig fra 1760-årene (i Drammens Museum). 1820-årene, og har fra den tid vært eid av slekten Kopiene er laget av Josef Hansen, Vestfossen. Det sjakkbrettmønstrede gulvet er malt opp igjen etter en bevart bit bak en Foss. Hovedbygningen tilhører i dag Eiker dør. Malingen skal illudere marmorfliser. Historielag og er åpen som herregårdsmuseum. Den ca. 50 m lange hovedbygningen ble påbygd av i Haldenvassdraget. Gården er første gang nevnt 1362, Jørgen von Cappelen 1763, restaurert 1950. Til Frigg og Strømsgodset. Trener for A-landslaget 1978bygningen hører bl.a. flere sjeldne tapeter som er og det lå sagbruk her fra 1600-tallet. Fosser tilhørte 88. Trente Strømsgodset til cupmesterskap 1991. blitt restaurert i 1980-årene. Riddersalens dekorasjo­ 1647 slekten Botner, og 1728 oberst Hans O. Fosser, tettsted i Aurskog-Høland kommune, Akers­ ner ble malt av E. G. Tunmarck 1763. Skriverstuens Fremming, som bygde ut sagbruket videre. Gården hus, ved Fosser stasjon pa den nedlagte Aurskogtilhørte senere hans sønns svigersønn oberst Christian tapeter, som visstnok var utført av Peder Aadnes, er Hølandsbanen, ved Rv. 115 vest for Fossersjøen; 566 nå i Drammens museum. Bygningen ble fredet Heyerdahl, som også eide Eidsverket. Fra 1807 var innb. (2004). Noe industri. 1922. Et klokketårn på tunet skriver seg fra 1773. kjøpmann C. Andersen eier av gården, som 1819 ble Fosser, gammel storgård i Aurskog-Høland kommune, solgt til baron Christian Wedel Jarlsberg til Fornebo. Litt.: Valebrokk, E.: Norske slott, herregårder og gods, Akershus, på eidet mellom Botnersjøen og Fossersjøen Baronen overdrog 1836 gården til Christian Haneborg, 1997, 136-47 Fossey, Dian, 1932-85, amerikansk zoolog, kjent for Dian Fossey blant fjellgorillaer. atferdsstudier på fjellgorilla (Gorillagorilla beringei) i Sentral-Afrika. Drog til Kongo og startet sine feltun­ dersøkelser i 1966, men ble arrestert og tvunget ut av landet pga. militært opprør. Flyttet til Rwanda og startet Karisoke Research Center som hun ledet 19671980. Grunnla DigitFund (oppkalt elter hennes «favoritt«-gorilla) i 1978, hetende Dian Fossey Gorilla Fund International (DFGFI) fra 1992, beliggende i Georgia, USA. Organisasjonen ble opprettet for å bevare og beskytte verdens siste 650 fjellgorillaer. Levde i nær kontakt med fjellgorillaer i flere år, alene og sammen med tilreisende studentgrupper. Motarbeidet i alle år snikskyttere som profitterte på skutte/fangede fjellgorillaer. Skrev Gorillas in the Mist (1983), filmatisert 1988 (på norsk T gorillaens rike') med Sigourney Weaver i hovedrollen. Ble funnet drept i sin leir i Rwanda 1985. Fossheim, Kristian Johan, f. 4. des. 1935 i Jølster, norsk fysiker. Dr.philos. 1972. Førsteamanuensis ved Institutt for teknisk fysikk, Norges tekniske høgskole 1970-80, professor fra 1980. Fossheim har vært forsker ved flere utenlandske institusjoner. Gruppen han har ledet har hatt nært samarbeid med forsk­ ningsgrupper i Japan, Europa og USA. Har studert faste stoffer ved hjelp av ultralydmetoder og har utviklet et akustisk mikroskop. Etter oppdagelsen av høytemperatur superledning har han arbeidet med dette fenomenet. Fossheim Steinsenter, butikk, verksted og museum i Lom som stiller ut og selger mineraler, bergarter og smykker, spesielt av norsk opprinnelse. Etablert 1978 av Torgeir T. Garmo. Største private norske utstilling av norske mineraler og smykkestener.

FOSSIL

375 fossil (av lat. 'grave, som er gravd opp'), forsteining,

petrefakt, rest av plante eller dyr som har levd i tidli­ gere jordperioder og som på en eller annen mate er blitt bevart i jord- eller bergartslag. Det som avgjør om restene skal kalles fossiler eller ikke er deres geologiske alder- ikke oppbevaringstilstanden eller den omstendighet at organismene tilhø­ rer en nålevende eller utdødd gruppe. For eksempel er dyre- eller planterester som i nåtiden er blitt gjennomtrengt eller overrent av mineralske oppløsninger og således blitt «forsteinet», ikke dermed blitt til fossiler. Derimot er kadavre av mammut og andre pattedyr som i sin helhet er blitt bevart i Sibirs eller Nord-Amerikas tundrajord, eller skjell fra marine, virvelløse dyr bevart i våre kvartære avsetninger, virkelige fossiler. Det samme gjelder rester av dyr eller planter som har levd i tidligere perioder, men som også er kjent i dag, mens rester av organismer som døde ut i historisk tid ikke er fossiler (som geir­ fuglen). Se for øvrig ►paleontologi. FOSSILISASJON

Vanligvis blir bare organismenes faste og motstands­ dyktige deler, som dyrenes skjell, panser eller skje­ lett, og plantenes stammer, grener, frukter og frø med vedaktig skall, bevart fossilt. De bløte delene, som bindevev, muskler og innvoller, blad, blomster og frukter, råtner gjerne opp uten å etterlate seg spor. Plantenes pollen og sporer bevares likevel, på grunn av en meget motstandsdyktig hinne (eksine). Organismer som er bygd opp av bare bløte vev (som maneter), forsvinner i alminnelighet fullsten­ dig. Det kreves imidlertid et sammentreff av en rekke spesielle omstendigheter for at selv faste deler skal bli fossilisert. Nesten alle organismer som har levd, har sporløst forsvunnet etter at de døde. Likevel kjenner vi nå til henimot 750 000 forskjellige arter av fossile dyr og planter, og stadig nye blir funnet. Den viktigste forutsetning for at en organisme skal bli fossilisert, er at den snarest mulig etter døden blir dekket til av støv, slam, sand, kalkutfellinger el.l., slik at den blir best mulig beskyttet mot ødeleggelser og forråtnelse. Et oksygenfritt (anaerobt) miljø gir særlig gode betingelser for oppbevaring. En slik tildekking finner lettere sted i vann, hvor det stort sett stadig synker ned sedimentpartikler som legger seg på bunnen. Derfor er de fleste kjente fossiler rester av organismer som har levd i vann. Organismene, eller deler av dem, som vi finner som fossiler, er bare i ytterst sjeldne tilfeller blitt fullstendig bevart. Velkjente eksempler er mammuter som ble liggende i den frosne tundraen i arktiske områder; andre pattedyr som omkom i saltsjøer og insekter og plantedeler i rav, men dette er unntakene. I skall og andre harde deler fra virvelløse dyr, og i knokler fra virveldyrene, blir substansen gjerne forandret på forskjellig vis etter som tiden går. Hvis for eksempel knoklene eller skallene er porøse vil de små hulrommene bli fylt igjen av slam eller oppløste mineraler. De opprinnelige stoffene som kalsiumfosfat, kalsiumkarbonat, kisel o.a. kan da bli omkrystallisert eller løst opp, og nye mineraler kan bli felt ut i de hulrommene som på den maten blir dan­ net, dette kalles mineraliserte fossiler eller mineraliserte forsteininger. I enkelte tilfeller kan hele fossilet bli borte, slik at det dannes et større hulrom der hvor det har ligget. Blir hulrommet så fylt med nye stoffer (mineraler, bergarter) dannes det vi kaller en «naturlig avstøp­ ning», som er helt lik det opprinnelige fossilet, men som ikke inneholder noen av dets opprinnelige stoffer. Hvis derimot hulrom som vi finner inne i sneglehus, muslingskall, virveldyrkranium o.l. senere blir utfylt av steinmateriale, dannes det vi kaller for steinkjerner. Når det gjelder planterester, vil de som hopes opp under oksygenfattige forhold i sumper o.l. etter hvert omdannes til torv. Blir torven dekket til, vil den

Fossil. Til venstre: En 70 cm lang, godt bevart sjøskorpion fra downtonsk sandstein, funnet på Ringerike. -Til høyre øverst: Trilobitter fra Oslofeltet, ca. 450 millioner år gamle. - Nederst: Nakenfrøete planter fra undre kritt, ca. 120 millioner år gamle, funnet på Spitsbergen. I midten fliket blad av Ginkgo, til venstre gren med barnåler, tit høyre barnåler.

kunne bli til brunkull, og videre tildekking og trykk vil over tid gi steinkull. I sjeldne tilfeller kan oppbevaringen være eksep­ sjonelt god, f.eks. har man i forkislede planter kun­ net observere cellekjernene. Hos fossile virveldyr kjenner vi former hvor ikke bare kraniets ytre form er kjent i stor detalj, men hvor det også har vært mulig å studere utformingen av hjernen og hjerne­ nervene. Ellers er studier av benvevets mikroskopis­ ke bygning, med hulrom etter benceller og deres utløpere også noe som kan gjøres når oppbevarin­ gen er særlig god. Forskjellige nye metoder for preparering av fossiler har åpnet uante muligheter for utforskningen av fortidens dyre- og planteliv.

lange fotavtrykk av en rovøgle, alle fra krittperioden. Man kan også få fine avtrykk av en organisme på bergartslagenes overflate, mens selve organismens opprinnelige substans er blitt oppløst eller borte på annen måte. Hvor slike avtrykk er blitt dannet i særlig finkornede bergarter, som leirskifre, kan de være meget detaljrike og gi verdifull informasjon om organismens bygning. FOSSILER 1 NORGE

Her i landet finnes fossiler hovedsakelig i lag fra kambrium, ordovicium og silur på Østlandet fra Mjøsa til Langesund (Oslofeltet), ved Bergen, i Trøndelag og i Vest-Finnmark. Fra devon er det funnet fossiler pa Vestlandet, nær Røros og i ytre

FOSSILE SPOR

I sedimentære bergarter kan man finne forskjellige typer av spor etter fortidsdyr. Det kan ofte være vanskelig å bestemme hvilke typer av organismer som opprinnelig lagde sporene. Det er imidlertid klart at både ormer, forskjellige muslinger, trilobit­ ter, sjøskorpioner, insekter, og sikkert mange andre virvelløse dyr, har etterlatt seg spor både på overfla­ ten og nede i sedimentene. Mest karakteristisk er imidlertid fotavtrykk av forskjellige landvirveldyr, og da særlig av øgler fra Jordens middeltid. Fossile spor kan i mange tilfeller gi viktig informasjon om fortidsdyrenes levevis. På Svalbard har det fra 1961 og senere flere ganger blitt funnet 60-70 cm lange fotavtrykk av store planteetende landøgler og 35 cm

Fotspor av øgler fra trias. Nord-Amerika.

376

FOSSILE SPOR

Trøndelag; fra perm i Oslofeltet, og fra jura-kritt på Andøya. Dessuten er fossiler (skjellbanker) fra siste del av kvartærperioden kjent over det meste av landet. Lagene på bunnen av havområdene som omgir Norge (det «våte» Norge), inneholder store mengder av fossiler fra forskjellige perioder av Jordens historie. Det samme er tilfelle på Svalbard, hvor fossiler er kjent fra nesten alle geologiske perio­ der. NHz fossile spor se ►fossil. fossilisasjon. dannelsen av en ►fossil. fossilt brennstoff (av lat. 'som er gravd opp'), natur­ gass, olje, oljeskifer, tjæresand, torv, brunkull og steinkull som finnes naturlig i undergrunnen og er dannet i tidligere tider. Den totale mengde fossile brennstoff i dagens kjente forekomster er ca. 700 milliarder tonn (målt som karbon). Energien i fossilt brennstoff er tidligere tiders solenergi, først sanket av grønne planter ved fotosyntesen og siden lagret i ulike organiske stoffer, omdannet og konsentrert. Utslippsproblemer. Fossilt brennstoff inneholder karbon som opprinnelig ble tatt fra karbondioksid (CO,) i Jordens atmosfære i tidligere tider. Når man nå forbrenner fossile brennstoffer, tilbakeføres den­ ne gassen til atmosfæren og til havet, der den sammen med naturlig dannet CO, fra vulkansk virksomhet inngår i et kretsløp der geologiske pro­ sesser som forvitring og bergartsdannelse inngår sammen med plantenes og dyrenes livsprosesser. Det blir hevdet at mengden av karbondioksid i atmosfæren vil fordobles i løpet av de neste 30-60 år pga forbrenning av fossilt brennstoff og at dette vil føre til klimaendringer (drivhuseffekten). Fra andre hold hevdes det imidlertid at vekslinger i atmosfærens CO,-innhold har andre (f.eks. klimatis­ ke) årsaker, og at menneskenes bidrag er lite sam­ menlignet med det som går inn i det naturlige CO2kretsløpet gjennom plantenes fotosyntese og de geologiske prosesser med f.eks. opphopning av karbon i karbonatrike sedimenter i havet. Fossli, gård i Måbødalen, Eidfjord kommune, Horda­ land, 713 moh. der Vøringsfossen stuper utfor. Hyttegrend, hotell. Fossli. Grethe, f. 21. des. 1954 i Bærum, norsk politi­ ker (A). Ansatt i LO 1988-93, stortingsrepresentant for Akershus 1993-2005. Visepresident i Norges Idrettsforbund 1999-2004. Fossli. Tor-Erik, f. 24. april 1968, norsk skytter. Skytterkonge på landsskytterstevnet 1996, 1998 og 2000, skytterprins 2003. 4 nordiske mesterskap i baneskyting, 2 i feltskyting. Klubb: Målselv Skytterlag. Fossmark Kraftverk. kraftverk i Vaksdal kommune i Hordaland. Vassdraget har sitt utspring i Fjellene sørøst for Dale, og Fossdalsvatnet er inntaksmagasin. Kraftverket utnytter et fall på 440 meter. Installert effekt er 9 MW og midlere årsproduksjon er 39 GWh. Kraftverket eies av BKK (Bergenhalvøens Kommunale Kraftselskap AS). Fossmo, bygdetun i Målselv kommune, Troms, 3 km øst for Andselv. Består av noen av de første husene fra innflyttertiden, bl.a. våningshus fra 1824. Fossnes, landeiendom i Stokke kommune, Vestfold, ca. 10 km vest for Tønsberg. Sete for Vestfold fylkes landbruksskole 1895-1956.1 eldre tid var Fossnes i adelig eie. En av eierne på 1600-tallet var Preben von Ahnen. Navnet. I tidligere tider Forsnes, 'neset ved fossen'. Fosstveit bru, buebro i støpejern i Tvedestrand kom­ mune, Aust-Agder; 3 km nordvest for Tvedestrand by. Spennvidden er 19 m. Den inngikk som et ledd i Den vestlandske hovedvei, og ble støpt ved Næs Jernverk i Jacob Aalls tid. Da den stod ferdig i 1837 hadde den kostet 3758 specidaler. Broen ble restau­ rert i 1985. Fossum, Gunvor Astrid, f. Schmidt Walløe, 18931958, født i Oslo, lærer og forfatter. Ansatt ved

Kjelsås skole i Oslo 1917-53, debuterte 1928 med Vesle-Petra, utgav en rekke barnebøker, tok initiativet til Ungdomslitteraturens forfatterlag (stiftet 1947) og var lagets første formann. Litt.: NBL 2. utg. Fossum, Karin, f. 6. nov. 1954 i Sandefjord, norsk forfatter. Hun debuterte (som Karin Mathisen) med diktsamlingen Kanskje i morgen (1974; Tarjei Vesaas' debutantpris), som gav inntrykksfulle bilder fra miljøet ved en institusjon for psykisk utviklingshem­ mede. Etter nok en samling dikt, Med ansiktet i skygge (1978), kom novellesamlingene Ietannetlys (1992) og Søylen (1994), hvor hun i et nøkternt språk skild­ rer hvordan normaliteten brått kan forrykkes i tilsynelatende begivenhetslose liv. Kriminalromanen Evas øye (1995, filmatisert 1999) tematiserer hva som kan skje når et menneske tillater seg å overskri­ de egne grenser, samtidig som den ryddige, tenken­ de politietterforskeren gjeninnføres som helt i norsk samtidskrim. Romanen fikk oppfølgere i Se deg ikke tilbake! (1996, filmatisert), Den som frykter ulven (1997), Djevelen holder lyset (1998), Elskede Poona (2000, Brageprisen, TV-serie) og Svarte sekunder (2002). Degales hus (1999) er en roman fra innsiden av en psykiatrisk institusjon og Jonas Eckel (2002) en original og temmelig misantropisk samlivsroman. Natt til fjerde november (2003) er en kortroman. Fossum Verk har vært i familien Løvenskiolds eie siden 1739. Slektsgården ligger i en vakker park. Hovedbygning i empirestil.

Fossum bru, hengebro over Glomma ved Askim i Østfold, spennvidde 125 m, åpnet 1961. Opprinnelig stod det en buebro i to spenn på stedet. Denne var bygd som trekonstruksjon, åpnet 1856, og var i bruk til den ble sprengt under krigshandlingene i april 1940. En provisorisk bro var i bruk frem til den nye broen ble åpnet. Fossum Bruk, Bærum, trelastbedrift ved Bogstadvannet. Omtalt første gang som gårdsbruk omkring 1400. Krongods etter reformasjonen. 1670 overtatt av Peder N. Leuch, 1775 av Peder Anker. Det ble anlagt masovn (nedlagt 1858) og stangjernhammer (nedlagt 1874) under Bærums Verk. ►Ankerveien ble bygd som bindeledd mellom Bærums Verk, Fossum Bruk og Maridalshammeren. Sagbruk og høvler! ble anlagt 1888, senere moder­ nisert til et stort trelastbruk som tilhører ►Løvenskiold-Vækerø. Fossumfoss, en 5,9 m høy foss i Glomma på grensen mellom Spydeberg og Askim kommuner, Østfold. Fossumfoss inngår i Kykkelsrud kraftverk med samlet fallhøyde på ca. 26 m. Over den tidligere fossen går E 18 på hengebro (Fossum bru) fra 1961. Kamper i april 1940 ved den gamle broen. På de gamle brokarene er det bygd ny bro der den gamle stilen er beholdt. Fossum jerngruver, Skien kommune, Telemark; nord for bysenteret. Jernmalmen består av mineralet magnetitt og opptrer i smale 0,5-2 m mektige steiltstående ganger, som kan følges over strekninger på inntil 1400 m. Gruvene ligger i grunnfjellsbergarter rett vest for Oslofeltet, og malmen er trolig dannet i forbindelse med den eruptive aktiviteten i Oslofeltet i penn. Allerede i 1530-årene ble det av bergmester Hans Glaser innrapportert til kongen om den overflod av rik jernmalm Gud hadde vist dem i dette strøket. Funnet av Fossum jerngruver la grunnlaget for jernverket ►Fossum Verk. Alt i 1538 forelå det planer om bygging av en jernhytte, og i 1543 var en anselig produksjon i gang. En av de største gruvene i området er Glasergruva med den ca. 50 m lange Glaserstollen, som i sin helhet er drevet ut med fyrsetting. Gruvedriften ble avsluttet i siste halvdel av 1800-tallet. Krutthuset er den eneste gjenstående bygningen etter driften i Fossum jerngruver. Fossumstrøket festning, festningsanlegg til forsvar mot øst av Glommaovergangene mellom Eidsberg og Øyeren, i tilknytning til Fredrikstad-Sarpsborg og Oslofjord festninger. Festningen, som ble påbegynt i 1907, bestod av fortene Trøgstad og Høitorp og brogallerier ved Glomma, og var tenkt som en manøverfestning til støtte for det mobile forsvar av Glommalinjen. Fossumstrøket festning var stilt i reserve i 1940, ble angrepet fra vest og måtte overgi seg av mangel på dekningsavdelinger. Tyskerne fjernet skytset. Ikke gjenreist. Fossum Verk, Gjerpen i Skien, tidligere norsk jern­ verk, et av landets eldste, grunnlagt 1539 av Christian 3, i drift fra 1540-årene. Overtatt av lens­ herre Preben von Ahnen 1660, deretter ble støping av kanoner påbegynt. Verket kom 1739 i familien Løvenskiolds eie, og stattholder Severin Løvenskiold bygde 1811-18 hovedbygningen på Fossum gård, en av Norges fineste empirebygninger. Jernverket bie nedlagt 1867. Et sagbruk var i drift fra slutten av 1500-tallet til 1960. Litt.: Coldevin, A.: Norske storgårder, b. 2, 1950, 199214; Fossum verks historiegjennem 400år, 1939 Fos-sur-Mer [fås syr m£:r], by i Frankrike, ProvenceAlpes-Cote d'Azur, departementet Bouches-duRhone, 50 km vest for Marseille; 14 700 innb. . (1999) Byen ligger innerst i Golfe de Fos hvor det er etablert store havne- og industriområder siden begynnelsen av 1960-årene. Stedet er blant de største nyere industrisentra i Frankrike, med et stort integrert jern- og stålverk, petrokjemiske anlegg, bl.a. for behandling av våtgass fra Algerie, alumini-

FOSTER

377 umverk, malm- og containerhavn. Gassrørledning til Alsace, Sveits og Tyskland. Fosswinckel, Johann Friedrich, 1712-99, født i Brandenburg, norsk kjøpmann. Kom til Bergen 1729, borgerskap 1746. Han ble en av Bergens største kjøpmenn. Hans navn først og fremst knyttet til anlegget av eiendommen Nygaard som et lyststed med vakre hageanlegg. fostbrorskap (norrønt fdstbrø'dralag), i vikingtid og sagatid betegnelse for forpliktende vennskapsforhold mellom to menn. Fostbrorskap kunne stiftes under visse symbolske eller helliggjørende seremo­ nier som å blande blod, og var uoppløselig. Fostbrødrene skulle bistå hverandre i alle vanskeligheter, og ble én drept, var den andre forpliktet til å hevne ham. Fostbrædra saga, en av islendingesagaene, handler om de islandske kjempene Porgeirr Håvarsson og Pormoår Kolbrunarskåld, som svor seg sammen i fostbrorskap og var med i en rekke kamper og drap, først sammen, senere hver for seg. De ble begge hirdmenn hos kong Olav den hellige. Porgeirr ble drept på Island av bl.a. en grønlender. Pormodr drog da til Grønland og hevnet ham. Sagaen er oversatt til norsk i seriene Norrøne bokverk (nynorsk) og Islandske ættesagaer (bokmål). foster (av norrønt; gr. embryon, iat.foetus), betegnelse for den unge organismen så lenge den er innesluttet i egne hinner utenfor eller som hos pattedyr, innen­ for morens kropp. FOSTERUTVIKLING

Fosterutviklingen begynner med foreningen av eggog sædcelle, befruktning, hos mennesket som regel under eggets passasje gjennom egglederen til livmo­ ren, der den videre utvikling foregår. Den befrukte­ de eggcellen deler seg i 2, 4, 8, 16 osv. Denne såkalte eggfuring følges av *gastrulasjonen. Under den påføl­ gende raske celledelingen dannes de lo primære kimblad: det ytre, ektodermen, og det indre, entoder­ men. Litt senere dannes det tredje, midtre kimblad, mesodermen, ved avsnøring fra entodermen. Kimbladene gir ved fortsatt celledeling opprinnelse til cellevevene, vevsdifferensiering, og alle kroppens organer, organdifferensiering. Fra ektodermen utvikles huden med kjertler, hår og negler, sanseorganene og nervesystemet. Sist­ nevnte blir dannet ved innkrengning og avsnøring av ektodermen langs midten av fosterets ryggside. Den fremre delen av det rørformede anlegget vokser sterkt og blir til hjernen, resten danner ryggmargen. Fra hjerne-ryggmarganlegget vokser det ut nerve­ fibrer som etablerer forbindelser med alle deler av organismen. Mesodermen danner bindevev, brusk og ben, årer, nyrer og kimkjertler (eggstokker og testikler), mens entodermen gir opphav til åndedrettsorganer og fordøyelseskanalen med dens kjertler. Samtidig med denne utviklingen inne i fosteret blir det omkring fosteret dannet en lukket sekk av ►/osterhinnene. På fosterets bukside er det to utposninger, plommesekken og *allantois, som pa tidlige fosterstadier er relativt store, men som etter hvert avtar for til slutt å bli trukket inn i navlesnoren. Varighet. Fosterlivet varer hos mus 21 dager, hos hund ca. 2 måneder, hos katt 65 dager, hos gris 4 måneder, hos sau og geit 5 måneder, hos ku 10 måneder, hos hest 12 måneder og hos elefant 20-21 måneder; det øker altså til en viss grad med dyrets størrelse. Hos mennesket. Menneskefosteret er etter 1 måheds forløp 1 cm langt, har gjellefurer, knopplignende anlegg til lemmer og en tydelig hale. 4-6 uker etter befruktningen er det etablert en sirkulasjon, med et hjerte som slår. Etter 2 måneder er formen mennes­ kelignende, lengden ca. 4 cm. Etter 3 måneder er lengden 10 cm, hodet relativt stort, '/, av kroppslengden, hår og negler anlegges, kjønnet kan be­ stemmes. På 4-månedersstadiet er fosterlengden 16

Foster. De første stadier i utviklingen til et nytt individ hos a) sjøpinnsvin, b) lansettfisk (amfioxus) og c) et amfibium. Siste figur i hver rekke er et snitt som viser at cellemassen på dette tidlige stadium danner en hul kule, en blastula. Blastulastadiet etterfølges av gastrulasjonen.

Vesentlige trekk i fosterutviklingen hos et lavtstående virveldyr, i fire stadier. Høyere virveldyr har en lignende, men mer komplisert fosterutvikling.

cm. Den svangre kan føle fosterbevegelser omtrent ved halvgått svangerskap. Ved 5 måneder er fosteret noe over 25 cm, etter 24 uker ca. 30 cm, etter 28 uker ca. 35 cm. Utstøtning av fosteret før dette tids­ punktet har definisjonsmessig vært kalt abort, selv om moderne neonatalmedisin gjør at mange barn

lever opp selv om de er født før uke 28. Utstøtning av fosteret i 28.-37. uke kalles for tidlig ►fødsel. Ca. 40 uker etter siste menstruasjons første blødningsdag inntrer fødselen. Et fullbåret barn er omkring 50 cm langt og veier gjennomsnittlig 3‘/2 kg. FW

Menneskefoster: Til venstre, ca. 16 uker gammelt, omgitt av morkake og hinner. -Til høyre, ca. 24 uker gammelt, i hel amnionhule med fostervann. Navlesnoren er festet til morkaken.

378

FOSTER

ERNÆRING

Hos virveldyr som foder levende unger, foregår fosterets ernæring i større eller mindre utstrekning på morens bekostning. Hos de fleste pungdyr er fosterets ernæring i livmoren meget ufullkommen. Til gjengjeld er eggene hos pungdyr storre og mer plommerike enn hos andre pattedyr. Fosterlivet varer hos pungdyr bare 12 dager fra befruktningen, men de ufullstendig utviklede ungene ernæres og utvikles videre i morens pung. Den tetteste forbindelsen mellom mor og foster finnes hos placentale pattedyr, der fosterets stoffskifte blir holdt ved like ved utveksling av stoffer med morens blod. Denne utveksling avbrytes først når ungen etter fødselen begynner å ånde ved egne lunger. Foster, Al(oysius) [fåstø], f. 1944, amerikansk jazzmusiker, trommeslager (spiller også saksofon, piano og bass). 1 1960-årene spilte han i en rekke moderne jazzgrupper i New York, og han ble for alvor interna­ sjonalt kjent som trommeslager hos Miles Davis 1972-75. Da Davis midlertidig trakk seg tilbake i 1975, ble Foster en av jazzens mest etterspurte trom­ meslagere, og ledet også en egen gruppe. 1980-85 var han igjen medlem av Davis' band, og senere har han opptrådt i en mengde ulike sammenhenger; f.eks. har han spilt med Charlie Haden, Herbie Hancock, Joe Henderson, Joe Lovano, John Scofield og Dave Holland. Han er umåtelig allsidig, og behers­ ker ulike stilarter som bebop, frijazz eller jazzrock like godt. Album under eget navn Brandyn (1997). Foster, David Manning [fåstø], f. 1944, australsk forfatter, en sentral figur i moderne australsk littera­ tur. Hans romaner er satiriske og retter et kynisk blikk mot dagens australske kultur, med sine rotter i imperialistisk og postkolonial tankegang. Verkene hans er preget av hentydninger til myter og til an­ nen litteratur. Flere av romanene er prisbelønnet, bl.a The Pure Laud (1974), Moonlite (1981), The Glade Within the Grove (1996) og In the New Country (1999). Han har også utgitt noveller, bl.a. Hitting the Wall: TwoNovellas (1988), samt flere diktsamlinger, bl.a. The Fleeing Atalanta (1975) og The Ballad of Erinungarah (1997). Foster. Greg(ory) [fåstø], f. 1958, amerikansk friidrettsutøver. Verdensmester på 110 m hekk 1983, 1987 og 1991, OL-solv 1984. Personlig rekord 13,03. Innendørs-VM på 60 m hekk 1991. Foster, Harold Rudolph [fåstø], 1892-1982, kanadisk-amerikansk tegner. Tegnet Tarzan 1931-37. Startet 1937 Prince Valiant (Prins Valiant), med bak­ grunn i legendene om ridderne av det runde bord. Foster tegnet serien til 1970, da John Cullen Jodie Foster i en scene fra filmen Anna and the King (1999). Filmen er bygget på Anna Leonowens’ delvis oppdiktede «memoarer» fra Thailand, som i sin tid var utgangspunkt for Rodgers og Hammersteins musikal The King and I (1951)-

Norman Foster. En av hans mange særpregede kontorbyg­ ninger, Swiss Reinsurance Tower i London. Bygningen er 180 meter høy og helt kledd i glass. På folkemunne kalles bygningen for den «erotiske agurk» etter sin runde og spisse form.

Murphy overtok. Serien er holdt i en rolig, detaljrik stil, der hver enkelt tegning er å betrakte som en enhet. Handlingen har utviklet seg uten avbrudd siden starten. Foster, Jodie [fåstø], eg. Alicia Christian Foster, f. 1962, amerikansk filmskuespiller, filmdebuterte som 8-åring i Disney-filmen Napoleon and Saniantha (1972) og slo gjennom 13 år gammel i rollen som barneprostituert i Taxi Driver (1976). Foster mestret i motsetning til mange andre barneskuespillere over­ gangen til en voksenkarriere, og etter fine hovedrol­ ler i bl.a. The Hotel New Hampshire (1984) og The Accused (De tiltalte, 1988; Oscar), fikk hun stor opp­ merksomhet for sin rolle som FBI-agenten i The Silence of the Lambs (Nattsvermeren, 1991; Oscar). Hun gjorde en vellykket regidebut med Little Man Tate (1991; også hovedrolle), og har siden hatt ho­ vedroller i Contact (1997), Anna and the King (Anna og kongen, 1999) og thrilleren PanicRoom (2002). Foster. Norman (Robert) [fåstø], fra 1999 Lord Foster of Thames Bank, f. 1935, britisk arkitekt. Som leder av firmaet Foster Associates fra 1967 markerte han seg med terminalbygget for Fred. Olsen i London (1971) som den fremste representant for High Tech, den retning i arkitektur og design som henter inspirasjon først og fremst i høyteknologisk maskinestetikk. Verd å merke seg er hans bruk av glass, som i kontorbygget for Willis Faber i Ipswich (1975), der ytterveggen er formet som en bølgende glassvegg som speiler omgivelsenes varierte bebyg­ gelse. Sainsbury kunstsenter (1978) formet han som en container med langvegger og tak som et teknisk serviceskall omkring hovedfunksjonene som gjen­ nom store glassflater i endene åpner seg mot det omgivende landskapet. Konseptet ble utviklet videre i den bygningen som markerer hans definitive inter­ nasjonale gjennombrudd, Hongkong and Shanghai Bank Corporation (1985), der han i strid med vanlig praksis plasserte de tekniske og betjente funksjone­ ne på yttersiden av bygningen for dermed å bevare muligheten for endringer og ombygginger av kon­ torarealene. Blant hans mest kjente andre bygg er den nye terminalbygningen på Stanstedflyplass uten­ for London (1990), Commerzbank-bygningen i

Frankfurt am Main (1997), som med sine 259 m er Europas høyeste hus, det gigantiske terminalbygget pa Hong Kongs nye flyplass, Chek Lap Kok (1998) og ombyggingen av Riksdagsbygningen i Berlin med den eggformede glasskuppelen (1999). Sammen med Ken Shuttlewort tegnet han Greater London Authority Building (Londons nye City Hall, innviet i 2002). Et annet bygg i London som er blitt mye omtalt, er den agurkformede, 180 m høye Swiss Reinsurance Tower, 30 St Mary Axe, byens første «miljøskyskraper», ferdig 2004. Samme år var også The Sage Gateshead ferdig, en stor bygning for konser­ ter og andre musikkaktiviteter. For oppføring i London prosjekterte han et kjempebygg, kalt Millennium Tower. Dette prosjektet vakte imidlertid så stor motstand, særlig fra bevaringsinteresser, at det foreløpig ikke er realisert. Om det noen gang skulle bli noe av, vil det bli høyere enn Empire State Building i New York (385 m pluss en 60 m høy mast på toppen). Et annet London-prosjekt er det nye Wembley Stadium. Det gamle, tradisjonsrike Wembley ble stengt i 2000 og deretter revet. Det nye stadionanlegget er bygd med plass til 90 000 tilskuere. Det har en 133 meter høy stålbue over tribunetakene, den bærer taket over den nordlige tribunen og ca. 60 prosent av vekten av taket over den sørlige. Stålbuen er 315 meter lang og dermed verdens lengste bærende stålkonstruksjon. Den kan sees over hele London. Foruten flere seirer i større konkurranser har Foster mottatt en rekke internasjonale utmerkelser, bl.a. Pritzker-prisen 1999. KKi/Foster. Pops [fåstø], eg. George Murphy, 1892-1969, amerikansk jazzmusiker, kontrabassens pioner i jazzen. Han gjorde seg særlig bemerket i 1930-årene gjennom sitt samarbeid med Luis Russell og Louis Armstrong. Foster, Stephen C(ollins) [fåstø], 1826-64, ameri­ kansk komponist. Skrev tekst og melodi til over 200 sanger; mange ble amerikansk folkeeie og nådde verdensutbredelse. Særlig er han kjent for sanger med tilknytning til sørstatene, til tross for at han som nordstatsmann bare hadde korte reiseinntrykk å bygge på. Han fikk sitt gjennombrudd med Oh, Susannah! (1848). Til hans mest kjente komposisjo­ ner hører Old Folks At Home (1851), My Old Kentucky Home (1853), Old Black Joe (1860) og Beautiful Dreamer (1864). Hans fremste bidrag til amerikansk musikk var å søke røtter i et nasjonalt miljø og hjelpe til å frigjøre den fra europeisk musikktradi­ sjon. fosterbevegelser, fosterets bevegelser i livmoren. Fosteret er i livlig aktivitet allerede 8 uker ut i svan­ gerskapet. Bevegelsene oppfattes av den svangre selv først i siste halvdel av svangerskapet. Hun «føler liv» første gang omkring 20. uke. fosterdiagnostikk, undersøkelser som tar sikte på å vise om et foster har, eller senere vil utvikle, en alvorlig defekt eller sykdom. Det skilles mellom to uavhengige typer av fosterundersøkelser. Ultralydundersøkelse er et tilbud i svangerskapskon­ trollen og er benyttet av et stort flertall av gravide. Ved ultralydundersøkelse kan det oppdages utviklingsfeil på fosteret. Genetiskfosterdiagnostikk går ut på å påvise om fosteret har en kromosomavvikelse eller bærer arveanlegg (sykdoms-alleler) som vil medføre gene­ tisk sykdom, se ►humangenetikk. Genetisk foster­ diagnostikk er regulert gjennom lov av 5. august 1994 om medisinsk bruk av bioteknologi. Alle svangre som er 38 år eller eldre ved barnets fødsel, skal få tilbud om fostervannsprøve, gjerne i 1 3. eller 14. svangerskapsuke, fordi risikoen for kromosomfeil stiger med morens alder. Ved alvorlige feil i dyrkede fostervannsceller kan de velge om de vil søke svangerskapsavbrudd. Tas en fostervanns­ prøve, undersøkes rutinemessig mengden av alfaføtoprotein, som vil være unormalt forhøyet hos fostre

FOSTERHINNER ■

379

Fra 1.

UTGAVE AV ASCHEHOUGS leksikon 1906-13

Fosterfordrivelse. 1. (Med.). F. er kriminel, d. e. ulovlig abort (i mods. til den «legale» eller lovlige abort, der i bestemte tilfælde anvendes for at redde moderens liv). Foretages dels ved lokale midler, som i ukyndige hænder medfører den største risiko for moderens liv. Dels anvendes indvendige midler, som alle er giftige og livsfarlige. — 2. (Jur.). Kvinde, der ved fordrivende midler eller paa anden maade retsstridig dræber det foster, hvormed hun er svanger, eller medvirker hertil, straffes for f. med fængsel indtil 3 aar. Gjør nogen anden end moderen sig skyldig i f. eller i medvirkning hertil, er straffen indtil 6 aar; har han handlet uden hendes sam­ tykke, er straffen mindst 2 aars fængsel, men fra 6 aar indtil paa livstid, saafremt hun omkommer som følge af forbrydelsen (straflfel. § 245).

som mangler hjerne eller som har åpent ryggmargs­ brokk. I familier der dette har forekommet hos tidligere barn, vil man ved senere svangerskap tilby fostervannsprøve. I familier der det tidligere har forekommet arvelig stoffskiftesykdom eller annen enkeltgensykdom og genetisk utredning og veiled­ ning viser høy, ofte 25 %, gjentagelsesrisiko, er det i

amnionfold blivende chorion

plommehinne

kimskive ekstraembryonalt coelom

luftkammer

dag for flere og flere tilstander mulig å påvise dette ved genetisk fosterdiagnostikk. Lenge er slike undersøkelser blitt foretatt i fostervæske eller på celler dyrket fra fostervannsprøven tatt i 13.-14. uke og i noen tilfelle ved blod- eller hudprøver tatt i 19.-20. svangerskapsuke. Etter at menneskets genpar i raskt tempo er blitt kromosom-

Fosterhinner. A) Begynnende utvikling av fosterhinner i et fugleegg. B) 1-4; Fire stadier i utviklingen av fosterhinner hos fugl, her er omsluttende skall, eggehinner og eggehvite utelatt. Blått = ektoderm, rødt = mesoderm, grønt = entoderm. C) 1-4: Hovedtrekkene i fosterhinnenes utvikling hos mennesket; viser hvordan amnion kommer til å danne overflatekledningen på navlesnoren. Plommesekken deltar i utviklingen av fosterets tarm. Stjerne (1) angir allantois som generelt spiller en beskjeden rolle under pattedyrs utvikling. For sammenlignings skyld er alle stadier her gjengitt i samme størrelse; 1) 3. svangerskapsuke, 2) 4. uke, 3) 10. uke, 4) 20. uke.

kartlagt og er blitt klonet, er det i dag for stadig flere tilstander mulig å gjøre diagnostikken ved DNAundersøkelser på morkakeprøver tatt i tiende svan­ gerskapsuke. For genetisk fosterdiagnostikk må så vel prøvetagning som laboratorieundersøkelser foregå ved of­ fentlig godkjente avdelinger. Genetisk fosterdiagnos­ tikk i Norge er i de senere år utført ved omkring 1 500 svangerskap årlig, hvorav ca. 2/5 utføres på aldersindikasjon. Av de siste er det erfaringsmessig ca. 2 % som viser unormalt kromosommønster. For gruppen enkeltgensykdommer fører normale funn ved fosterdiagnostikk til at mange svangre unngår å velge abort. TG-D fosterfordrivelse. ulovlig svangerskapsavbrudd, i motsetning til det «legale» eller lovlige svanger­ skapsavbruddet. Straffeloven av 1902 § 245 fastset­ ter at den som avbryter svangerskap eller medvirker til det uten at de lovlige indikasjoner for et slikt inngrep er til stede, eller uten at vedtak om avbrytel­ se er truffet av noen som har myndighet til det, straf­ fes for fosterfordrivelse med fengsel inntil tre år. Under visse omstendigheter som loven regner opp, kan straffen bli enda strengere. Bestemmelsen om straff gjelder ikke for kvinner som selv avbryter sitt svangerskap eller medvirker til det. Vilkårene for lovlig å få avbrutt et svangerskap finnes i lov om ► svangerskapsavbrudd av 13. juni 1975. Fosterfordrivelse hørte tidligere til de forbrytelser hvor mørketallet var særlig stort, men den lettere adgang til lovlig svangerskapsavbrudd som ble gjen­ nomført i 1978, har utvilsomt redusert antall fosterfordrivelser. fosterhinner, hinner som fungerer som hjelpe- og støtteorganer for fosteret. De tjener til fosterets beskyttelse, ernæring, åndedrett og utskillelse av avfallsstoffer. Fosterhinnene omfatter bl.a. ►amni­ on, ► chorion, ► plommesekk og ►allantois. Hos fisk og amfibier utvikles det befruktede egg hurtig til en frittsvømmende larve hvis liv i vann ikke krever andre hjelpeorganer enn opplagsnæring (plommemasse) til larven selv kan ta opp føde. Hos disse dyreklassene blir mangel på beskyttelse av det individuelle embryo oppveid ved produksjon av et stort antall avkom som sikrer en mindre del av ynge­ len å vokse opp. Krypdyr, fugler og pattedyr (amniote virveldyr) er ved klekking eller fødsel kommet langt i sin utvik­ ling; fosteret er forsynt med hjelpeorganer. Bortsett fra amnion er funksjonen hos hjelpeorganene bare

amnion forbindelsesstilk embryoskive

plommesekk

chorion

amnionsekk navlesnor

rest av plommesekk amnion

glatt chorion

380

FOSTERHJEM

fosterlyd. fosterets hjerteslag. Fosterhjertet begynner

Fostervannsprøve. En tynn nål brukes til å suge opp noen milliliter fostervann.

delvis fastlagt. Amniote virveldyr produserer et relativt lite antall avkom; embryo er beskyttet av hinner og skall eller utvikles i mordyrets kropp. Hos krypdyr og fugler er fosterhinnenes form bestemt av den store mengden plommemasse og et fosterliv innenfor skall og hinner. Amnion kommer til å omslutte embryo, som blir liggende i amnionsekken. Den er fylt med amnionvæske, som beskytter mot uttørring og støt, samtidig som embryo inn­ rømmes bevegelighet. Chorion (serosa) blir liggen­ de ut mot eggeskallet. Hos krypdyr og fugler utvik­ les allantois som en sekk for oppbevaring av avfalls­ stoffer fra embryo. Den oppstår som en utposning fra gulvet i bakre del av tarmen. Allantoissekken fyller etter hvert det meste av det ekstraembryonale coelom. Det skjer en sammensmelting mellom den ytre veggen av allantois og den overliggende chori­ on, så det oppstår en felles membran med kontakt ut mot det porøse eggeskallet. Blodårer fra fosteret grener seg ut i allantoisveggen til den ytre mem­ branen, som besørger gassutveksling med omgivel­ sene. Hos pattedyr er embryo avhengig av mordyret for ernæring, oksygentilførsel og eliminering av avfalls­ stoffer. Fosterhinnenes utvikling, størrelse, innbyr­ des relasjoner og funksjon viser hos pattedyr en mengde varianter. ►Placenta (morkake) er et spe­ sielt organ for stoffutveksling mellom foster og mordyr som på fostersiden først og fremst er utviklet fra deler av chorion (også de andre hinnene deltar), og på morsiden av livmorens slimhinne. fosterhjem, private hjem som tar imot barn til opp­ fostring etter bestemmelsene i barnevernloven av 17. juli 1992. Plassering i fosterhjem kan skje med foreldrenes samtykke eller etter at barnevernet har overtatt omsorgen for barnet. Kommunen der fos­ terhjemmet ligger, har ansvaret for godkjenning og tilsyn av hjemmet. Barnevernet skal dessuten opp­ nevne en tilsynsfører for barn i fosterhjem.

Kaare Fostervoll

å slå når embryoet er ca. 2 mm langt, 3-4 uker etter befruktningen og før det er utviklet en sirkulasjon. De første hjerteslagene er uregelmessige, med lange pauser. Ved 9 ukers svangerskap slår hjertet med 175 slag i minuttet, så avtar det til 130-160 midt i svangerskapet. I siste del av svangerskapet og under fødselen er forandringer i fosterlyden en indikasjon på oksygenmangel hos fosteret, og blir derfor spesielt overvåket. Overvåkingen kan skje ved lytting med trestetoskop (derav begrepet fosterlyd), ved bruk av Dopplerteknikk eller registrering av de elektriske signalene fra fosterhjertet. fosterresorpsjon (av lat. 'suge opp') (zool.), opptak av døde fostre i morens kropp; hos flere arter av haredyr kan total eller delvis dødelighet i ungekullet inntreffe når fosterutviklingen er kommet omtrent halvveis. De døde fostrene blir straks resorbert, dvs. opptatt igjen av moren. Antallet fostre som dør før fødsel kan variere, men ofte går mer enn halvparten av kullet tapt. Årsakene til denne fosterdødeligheten er ikke helt klarlagt, men man antar at ulike former for stress, særlig sosialt stress, er sterkt medvirkende. Forholdet ble først studert hos den europeiske villkaninen. fostervann (lat. liquor amnii), amnionvæsken, væs­ ken innenfor den innerste fosterhinnen som omgir fosteret. Hos mennesket utgjør fostervannet 0,5-1,5 1. På slutten av svangerskapet består fostervannet i alt vesentlig av fosterets urin, men det inneholder også avstøtte celler fra fosterets hud, hår, sekret fra bronkiene. Fosteret drikker fostervann, som så, via fosterets blodomløp, avgir avfallsstoffer til morens blodomløp via morkaken. Fostervannet skiftes også ut direkte via morkaken og hinnene mot morens blod. Ved termin er utskiftningen av fostervann ca. 5 dl per time, eller 12 1 per døgn. Fostervannet avgår som regel når fødselens åpningsperiode er forbi og utdrivningen av barnet skal til å begynne, men svært ofte skjer det senere, eller før, av og til går fostervan­ net allerede før riene har begynt. Celler fra fosteret som avstøtes fra hud og slimhin­ ner, flyter fritt i fostervannet. Disse brukes ved fostervannsdiagnostikk til cellekultur med genetiske og biokjemiske undersøkelser. fostervannsprøve, uttak av fostervann for å undersø­ ke om det foreligger kromosomfeil eller visse stoff­ skiftesykdommer hos fosteret, se ►fosterdiagnostikk. Selve inngrepet, anmiocentese, gjøres ved at en tynn nål under ultralydveiledning føres gjennom bukveg­ gen, livmorveggen og fosterhinnene. Det suges opp noen milliliter fostervann, som inneholder hudceller avstøtt fra fosteret. Disse cellene blir så dyrket opp i stort antall for videre analyse. Fostervannsprøve gjøres uten lokalbedøvelse, det kjennes omtrent som å ta en vanlig blodprøve. Fostervannsprøve tas i 13. -14. uke av svangerskapet og tilbys i Norge alle kvin­ ner som fyller 38 år det året de har termin. Risikoen for abort etter fostervannsprøve er ca. 1 %. Fostervoll. Alv Jakob, f. 20. jan. 1932 i Kristiansund, norsk politiker (A), skolebestyrer. Varaordfører i Kristiansund 1967-69, stortingsrepresentant fra Møre og Romsdal 1969-77. Forsvarsminister 1971— 72 og 1973-76. Fylkesmann i More og Romsdal 1977-2001. President i Norges Forsvarsforening 1981-89. Fostervoll. Kaare, 1891-1981, fodt i Kristiansund, norsk skolemann, politiker (A) og administrator. Cand.philol., fra 1928 rektor ved Firda gymnas, rektor ved Ålesund skole 1938. Organiserte fra 1923 ungdomsbevegelsen innen Norges sosialdemokratis­ ke arbeiderparti. Han var stortingsrepresentant for byene i Møre og Romsdal 1945-49 og kirke- og undervisningsminister juni-november 1945 i Gerhardsens samlingsregjering og 1945-48 i hans annen regjering. Kringkastingssjef 1948-62. Som kringkastingssjef gikk han i spissen for innføring av fjernsyn i Norge. Han var medlem av styret i Noregs

forste kileformede ben

knuten ved siden ende- midt- grunn- lilletåens lilletåens falang falang falang mellomfotsbenav mellomfotsben

endefalang

stortåens ,!■ , ristbenet grunn- mellomfotsben | båtbenet falang kileformede ben (3)

Fot. Øverst: Lengdesnitt gjennom høyre fot hos mennesket etter midten av stortåens mellomfotsben. - Nederst: Skjelettet i høyre fot hos mennesket, sett ovenfra.

sålegjengere (f.eks. menneske, grevling og bjørn)

baklemmer av: tågjengere (f.eks. hund og katt)

tåspissgjengere (hest, alle hovdyr og elefanter)

fotrot, hæl. kneskål I

I legg

mellomfot

| tær

Over: Fot og gangart hos sålegjengere, tågjengere og tåspissgjengere. - Under: De gule områdene markerer de bånd som holder fotens lengdevelving oppe.

Mållag. Fostervoll utgav 1935 Arbeidarskandinavismen igrunnleggingstida, var medarbeider i Stortingets historie 1814-1964 og redigerte festskriftet Moi rikare mål. Den norske folkehøgskulen 1864-1964 (1964). Litt.: NBL 2. utg.

381

FOTBALL

fot (av norrønt; lat. pes). 1 (anat.) Virveldyrlemmenes nederste del som støt­ ter mot underlaget. Fugl, aper og mennesker har fot bare på baklemmene. Betegnelsen fot brukes også bl.a. om sugeføttene hos sjøpinnsvin og korstroll, om den ytterste delen («tarsus») av insektben og om muskelfoten (krypesålen) hos snegler. Hos mennesket består foten av tre hoveddeler: fotrot, mellomfot og tær. Fotroten, tarsus, består av ristbenet, hælbenet, båtbenet, tre kileformede ben og temingbenet. Mellomfoten, metatarsus, består av fem mellomfotsben. De fem tærne, digiti, har fjorten tåben, falanger: to i stortåen og tre i hver av de andre. Ankelleddet forbinder ristbenet med leggens to ben. Foten danner en hvelving både langsetter og på tvers, idet bare hælknoken og de fem mellomfotsbenene støtter mot underlaget. Hvelvingene spiller en stor rolle for gangen og gir en fjærende belastning. 2 (lengdemål) Fot, lik lengden av en middels fotsåle, ca. 30 cm, regnes som den eldste kjente lengdeenhet som var fastsatt med målestav etter fyrstelig beteg­ nelse. Den har blitt brukt i mange kulturer i flere tusen år, blant annet i det sumeriske riket, det gamle Egypt, Romerriket, flere land i Østen og i de fleste europeiske land. De store variasjonene i lengden av en fot fra sted til sted (den sumerske fot var f.eks. ca. 26 cm, mens den opprinnelige russiske fut var hele 35 cm) var en av de viktigste årsakene til at arbeidet med felles internasjonale måleenheter, som til slutt ledet til meterkonvensjonen, ble igangsatt på 1600tallet. Den norske /ot ble ved lov av 28. juli 1824 fastsatt til 12/38 av lengden av en matematisk pendel som på 45° n.br. ved havets overflate og i lufttomt rom gjør svingning per sekund. Denne fot har lengde lik 31,374 cm og er lik den danske fot av 1820. Fra 1835 ble den danske fot bestemt å være lik den gamle rhinske fot, som var 31,385 cm. I eldre tid gjaldt for Norge og Danmark den fot som ble fastsatt etter Ole Rømers forslag ved lovene av l.mai 1683 og 10. januar 1698 og var 31,407 cm. Den svenske fot var 29,690 cm. I 1875 ble fot i Norge erstattet av meter som legal lengdeenhet. Nå brukes ordet på norsk ofte i betydning britisk ► foot. Tegnene ' og " har vært brukt som symbol for henholdsvis fot og tomme i mange land, men anbe­ fales vanligvis ikke. Tysk og fransk fot, se ►fuss, ►pied. 3 (mus.) I orgelbyggingen det tradisjonelle lengde­ mål for orgelpiper, angir samtidig tonehøyden. En åpen sylindrisk labialpipe som gir tonen store C er ca. 8 fot lang, og et register som har denne tone som dypeste tone, kalles 8-fots-register eller 8'-stemme. 4'-stemmer klinger oktaven over, 16'-stemmer oktaven under osv. For dekkede eller koniske piper og for rørstemmer benyttes fot-betegnelsene for å angi registerets tonehøyde, selv om det ikke stem­ mer med pipenes faktiske lengde. 4 (jakt) Spor eller lukt (fert) av vilt som forer hun­ den frem til viltet. Fot, svensk runerister fra siste halvdel av 1000-tallet. En rekke svenske runesteiner tilskrives ham, de eldste dateres til ca. 1050. Innskriftene forteller stort sett bare hvem som har laget dem, men er utfort med stor eleganse. fotangler (mil.), små hindre som tidligere ble plassert foran forsvarsstillinger eller passasjer, særlig rettet mot fiendtlig kavaleri. Fotangler ble strødd pa nu\rka, på bunnen av vadesteder o.l. og bestod av et jernstykke med fire spisser, slik formet at en spiss alltid stakk i været, uansett stilling. fotball (etter eng.), den mest populære idretten i verden, både i antallet utøvere og i publikumsinter­ esse. Spillet er nasjonalidrett nummer én i de fleste av de 204 nasjonene som er medlem av det interna­ sjonale fotballforbundet FIFA (2005).

Fra 1.

UTGAVE AV ASCHEHOUGS leksikon

1906-13

Fodbold (eng. football) stammer fra England, hvor den, rigtignok i en fra nutidens f. vidt forskjellig form, er spillet allerede i 11 aarh., maaske endnu tidligere. Først 1863 enedes man i England om bestemte regler, og der opstod da to afvigende arter af f., nemlig rugby-f., der tæller 15 deltagere paa hvert parti, og i hvilken det bl. a. er tilladt at løbe med bolden i hænderne og at spænde ben for den spiller, der løber med bolden, samt association-f., i England populært kaldt soccer. Da association-f. er den art af f., der har vundet indpas i Skandinavien, er det udelukkende den, der omtales i det følgende. — F. spilles paa græsbane eller paa valset grusbane af rektangulær form med længde 101 —110 m.(110—120 yardsl og bredde 64—73 m. (70—80 yards). Midt paa hver kortside er anbragt et «maal» (goal), som bestaar af to vertikale maalstænger med en horisontal overligger. Maalets høide er 2.44 m. (8 fod) og afstanden mellem maalstængerne 7.3 m. (8 yards). Af redskaber bruges kun en kugleformet bold med ca. 20 cm. diameter, bestaaende af en indre luftfyldt, haardpumpet gummiblære, omgivet af et solid læderhylster. De spillende deles i to partier, hvert paa 11 mand, som opstilles i følgende orden: Nærmest midtlinjen 5 løbere (eng. forwards), bag dem 3 hjælpere (halfbacks), derefter 2 poster (backs) og ved maalet maalmanden (goal-keeper). Der kan ogsaa spilles, uden at partierne er fuldtallige. Spillet gaar ud paa ved sam­ spil mellem partiets enkelte spillere at faa sendt bolden gjennem modpartens maal. Ved spillets begyndelse lægges bolden midt paa banen og sparkes ud af det parti, som ved lodtrækning har faaet udsparket. Der spilles i to halvlege paa hver 45 min. med 10 min. hvil mellem. Efter første halvleg skifter partierne side. Seieren tilfalder det parti, som i den samlede spilletid har faaet flest maal. F.-spillet ledes i Norge af Norsk f.-forbund, der arrangerer de aarlige mesterskabskampe. Forbundet cr medlem af den Internationale sammenslutning.

REGLER

Fotball spilles av to lag, hvert med 11 spillere, på en rektangulær bane. Internasjonale mål er 100110 m x 64-75 m. Midt på hver kortside står måle­ ne, to vertikale stolper med en horisontal tverrligger 2,44 m (åtte fot) over bakken. Målet er 7,32 m (24 fot) bredt. Et nett er festet til stolpene og tverrliggeren for å fange opp ballen når den går i mål. Ballen, som gjerne er av lær eller plast, skal veie mellom 410 og 450 gram, med en omkrets på 68-70 cm. Alle internasjonale, offisielle fotballkamper skal spilles på gress. I nasjonale kamper kan også kunstgress og grus brukes som underlag. Poenget er å score flere mål enn motstanderen i lopet av kampen. Mål kan scores med alle deler av kroppen utenom hendene (armene). Målmannen er den eneste som kan bruke hendene, men bare innenfor sitt eget målfelt, som går 16,5 m ut fra egen mållinje. Målmannen kan (etter en regelendring 1992) heller ikke bruke hendene dersom ballen sparkes til ham fra en medspiller. En vanlig seniorkamp varer i 2 x 45 minutter, med ti til femten minutters effektiv pause. 1 utslagsturneringer spilles gjerne ekstraomganger hvis kampen er uavgjort etter full tid. Deretter kan straffesparkkon-

kurranse eller omkamp tas i bruk for å kåre en vin­ ner. I turneringer som f.eks. VM er avgjørelse på straffesparkkonkurranse blitt mer og mer vanlig. Fra EM-sluttspillet 1996 ble det derfor i ekstraomgange­ ne innført prinsippet om at første mål vinner (sudden death ellergoldengoal). Dette er senere i stor grad (bl. a. i EM 2004) erstattet av såkalt silvergoal, dvs. at kampen blir avbrutt etter én ekstraomgang dersom et av lagene leder, og at kampen spilles ferdig der­ som et av lagene tar ledelsen i annen ekstraomgang. Spillet oppfordrer til mye fysisk kontakt mellom spillerne, men del er strenge regler for hvordan taklinger (det å ta ballen fra motstanderen) kan utføres. Hvis en spiller felles eller ulovlig hindres av en motstander, tildeles laget frispark eller straffe­ spark. Frisparket skal tas fra der forseelsen har skjedd. Straffespark kan bare tildeles innen motslanderens målfelt, og skal alltid tas fra et oppmerket punkt 11 meter fra mål. Er forseelsen spesielt alvor­ lig, kan den syndige spilleren utelukkes fra resten av kampen (utvisning, rødt kort), eller tildeles advarsel (gult kon). To advarsler i en kamp tilsvarer utvis­ ning. Kampen ledes av en nøytral dommer, som er enerådende i alle avgjørelser. Han får hjelp av to

382

FOTBALL

Det første spillesystemet ble kalt 2-3-5, med to forsvarere, tre midtbanespillere og fem angripere. Taktikken ble lagt om etter endringen av offsideregelen i 1925, da færre spillere kunne være mellom angriperen og målet uten at han var offside (fra tre til to). Herbert Chapman, legendarisk manager for Huddersfield og Arsenal, var den som utviklet 2-35-systemet videre, og trakk senterhalfen ned fra midtbanen, og indreløperne ned fra angrepet («Wformasjon»). Chapman ledet begge klubbene til tre ligamesterskap i 1920- og 1930-årene, og hans system ble toneangivende i 30 år. I 1958 vant imidlertid Brasil VM med en ny tak­ tikk: med fire forsvarspillere, to sentrale spillere pa midtbanen og fire angripere styrket brasilianerne forsvaret, samtidig som formasjonen oppfordret til teknisk og hurtig spill i angrep, gjerne langs kantene. Real Madrid spilte på samme måte, og vant Europacupen fem år på rad 1956-60. Utover i 1960-årene ble den ene angriperen flyttet ned til midtbanen, og få år senere ble 4-4-2 den mest populære formasjonen - noe den fortsatt er i dag, selv om en del land spiller med bare tre forsva­ rere, og heller plasserer fem spillere på midtbanen. Ajax Amsterdam har sin egen, spesielle variant, som forst ble utviklet rundt lagets storhetstid i 1970årene - såkalt totalfotball. Systemet krever stor bevegelse og skifte av posisjoner, og har aldri vunnet stor utbredelse, nettopp fordi det trenger lang innar­ beidelse og høy presisjon. På 2000-tallet har også suksessen til Real Madrid gjort 4-2-3-1 -formasjo­ nen populær med to defensive og tre offensive midtbanespillere. OPP HISTORIKK

omkrets 68-71 cm 453-396 g

Fotballspillet har rotter langt tilbake i historien. Spillet er nevnt i 2000 år gammel kinesisk litteratur. I England måtte kong Edvard 2 forby spillet i 1314, fordi kampene ofte ble blodige og forvoldte til dels stor skade på bygninger og deltakere. På den tiden ble fotballen spilt i trange gater, og med færre regler enn det spillet vi kjenner i dag. Spillet fikk ingen offentlig anerkjennelse - sportslige aktiviteter skulle helst utøves gjennom individuelle idretter. I 1477 bestemte kong Edvard 4 at alle menn skulle øves opp i bueskyting, mens fotball var strengt forbudt.

Fotballverdenens gjeveste trofé, FIFA-World Cup-trofeet, som VM-vinnerne har fått siden 1974.

De som trosset forbudet, risikerte både bøter og fengselsstraff. Da den industrielle revolusjon begynte i England mot slutten av 1700-tallet, var det også starten på det som skulle bli den moderne fotballen. Midt på 1800-tallet begynte spillet å få strengere regler. Skillet mellom fotball og ►rugby ble klarere. I be­ gynnelsen ble fotball kalt «the dribbling game», i motsetning til rugby, som fikk navnet «the running

Fotball-VM har utviklet seg til store folkefester med en verdensomspennende mediadekning. I 2002 gikk mesterskapet i Japan og Sør-Korea. VM-finalen i Yokohama ble det første VM-møtet mellom VM-historiens to dominerende lag, Tyskland og Brasil. Brasil vant 2-0. På bildet sees finalens to sentrale spillere, Tysklands keeper Oliver Kahn og Brasils Ronaldo, som scoret begge målene.

Fotball. Øverst: Bane. -1 midten: Ball. - Nederst: Mål. - Alle tegningene er målsatt med internasjonale mål. Det røde laget er stilt opp i 4-5-1-formasjon. Det gule i 4-4-2formasjon.

linjemenn eller assistentdommere, som går langs hver sin sidelinje og følger spillet på én banehalvdel hver. Linjemennes viktigste oppgaver er å varsle dommeren om ►offside, innkast og hjørnespark. I større kamper er det også en fjerde dommer, som har myndighet over laglederbenkene, ordner med innbytter o.l. OPP SPILLESYSTEMER

En viktig årsak til spillets popularitet er dets enkelhet - alle kan delta. Utstyret er billig og reglene enkle. Når spillet først er i gang, er det likevel uendelig mange kombinasjoner og angrep som kan gjennom­ føres. Derfor har taktikk alltid spilt en sentral rolle i fotballen. Utviklingen har stort sett gått i retning av mer defensivt preget spill, med stadig flere spillere i forsvar eller på midtbanen. Mens alle lagene til å begynne med spilte med fem angripere (to ytreløpere, to indreløpere og en senterløper), har de fleste lagene i dag bare to angripere. Organisering av spillerne på banen har blitt svært sentralt, og spiller­ ne har stort sett klart definerte oppgaver, både i forsvar og angrep.

FOTBALL

383

Til venstre: Som mange andre spill stammer fotballspillet fra England. Fra en landskamp mellom England og Skottland i 1879._ Til høyre: Norges berømte bronselag som under OL i Berlin 1936 slo Tyskland 2-0, tapte 1-2 for Italia og beseiret Polen 3-2. Foran fra venstre: Nils Eriksen, Henry «Tippen» Johansen, Øyvind Holmsen. Bak fra venstre: Arne Brustad, Magnar Isaksen, Reidar Kvammen, Frithjof Ulleberg, Rolf Holmberg, Alf Martinsen, Odd Frantzen, Jørgen Juve.

game». I 1863 ble det engelske fotballforbundet, The Football Association, stiftet. Samtidig ble regleneomtrent de samme som i dag - nedtegnet og vedtatt for all fotball i England. Det ble slutt på å bruke hendene for å drive ballen fremover. De som oppo­ nerte mot denne endringen, brøt ut og dannet The Rugby Union i 1871. Denne fotballformen har sene­ re blitt overført til USA, hvor man i 1876 laget ► amerikansk fotball, en variant av rugby. I USA kalles amerikansk fotball football, mens fotball (etter Football Association) kalles soccer.

Moderne fotball har røtter i arbeiderklassen. Gjennom sosiale reformer og kortere arbeidstid fikk arbeiderne anledning til å delta i spillet etter endt arbeidsdag. Og da de også fikk fri halve lørdagen, økte publikumsinteressen for spillet voldsomt. Internasjonalt ble spillet eksportert fra England til kontinentet (Danmark. Nederland) og det britiske imperiet på slutten av 1800-tallet. Rundt forrige århundreskifte kom fotballen også til Sør-Amerika. Den første landskampen ble spilt mellom England og Skottland i 1872.1 1904 ble det internasjonale fot­

FOTBALL Verdensmesterskap - finaler

Europamesterskap - finaler MENN

MENN

1930 1934 1938 1950

ballforbundet (Fédération Internationale de Football Association, FIFA) stiftet i Paris. Hovedkvarteret ligger na i Ziirich. Profesjonell fotball. Etter hvert som spillets popula­ ritet steg, krevde også spillerne sin del av inntekte­ ne, og profesjonell fotball ble godkjent i 1885. Lønningene var lave, og i England var det ikke tillatt å tjene mer enn en fastsatt maksimallønn, som ikke var spesielt høyere enn den en vanlig arbeider mottok. Denne ordningen ble først opphe­ vet i 1960-årene.

i i i i

Uruguay Italia Frankrike Brasil

1954 i Sveits 1958 i Sverige 1962 i Chile 1966 i England 1970 i Mexico 1974 i Vest-Tyskland 1978 i Argentina 1982 i Spania 1986 i Mexico 1990 i Italia 1994 i USA 1998 i Frankrike 2002 i Japan og Sør-Korea

Uruguay-Argentina Italia-Tsjekkoslovakia Italia-Ungarn 1. Uruguay; 2. Brasil (ingen finale) Vest-Tyskland-Ungarn Brasil-Sverige Brasil-Tsjekkoslovakia England-Vest-Tyskland Brasil-Italia Vest-Tyskland-Nederland Argentina-Nederland Itaiia-Vest-Tyskland Argentina-Vest-Tyskland Vest-Tyskland-Argentina Brasil-Italia Brasil vant 3-2 på straffespark Frankrike-Brasil

4-2 2-1 (e.o.) 4-2

Brasil-Tyskland

2-0

USA-Norge Norge-Tyskland 1 USA-Kina USA vant 5-4 på straffespark Tyskland-Sverige Tyskland vant på «golden goal»

2-1 2-0 0-0 (e.o)

3-2 5-2 3-1 4-2 (e.o) 4-1 2-1 3-1 (e.o) 3-1 3-2 1-0 0-0 (e.o)

2003 i USA

e.o. = etter ekstraomganger 1 Arrangert som hjemme- og bortekamp

i i i i i

Frankrike Spania Italia Belgia Jugoslavia

1980 1984 1988 1992 1996

i i i i i

Italia Frankrike Vest-Tyskland Sverige England

2000 i Belgia og Nederland 2004 i Portugal

Sovjetunionen-Jugoslavia Spania-Sovjetunionen Italia-Jugoslavia Vest-Tyskland-Sovjetunionen Tsjekkoslovakia-Vest-Tyskland Tsjekkoslovakia vant 5-3 på straffespark Vest-Tyskland-Belgia Frankrike-Spania Nederland-Sovjet unionen Danmark-Tyskland Tyskland-Tsjekkia Tyskland vant på «golden goal»

2-1 (e.o.) 2-1 1-1, 2-0 3-0 2-2 (e.o.)

Frankrike-Italia Frankrike vant på «golden goal» Hellas-Portugal

2-1 (e.o.)

Sverige-England Sverige vant 4-3 på straffespark Norge-Sverige Vest-Tyskland-Norge Tyskland-Norge Norge-Italia Tyskland-Sverige Tyskland-Italia Tyskland-Sverige Tyskland vant på «golden goal»

1-0, 0-1

2-1 2-0 2-0 2-0 2-1

1-0

3-0

KVINNER

1991 i Kina 1995 i Sverige 1999 i USA

1960 1964 1968 1972 1976

2-1 (e.o)

KVINNER

1984'

1987 1989 1991 1993 1995 1997 2001

2005

i Norge i Vest-Tyskland i Danmark i Italia i Tyskland i Norge i Tyskland

2-1 4-1 3-1 (e.o.) 1-0 3-2 2-0 1-0 (e.o)

384

FOTBALL

Til venstre: Høydepunktet i den norske fotballsesongen er cupfinalen på Ullevaal stadion om høsten. Her sees et fullsatt Ulievaal under cupfinalen mellom Lyn og Brann 2004. Branns Bengt Sæternes header inn 3-1-målet. — Til høyre: Det norske kvinnelandslaget har hatt stor internasjonal suksess. Høydepunktet var gullmedaljen i de olympiske leker i Sydney, Australia 2000. Dagny Mellgren scoret vinnermålet, og de norske fotballjentene slo USA 3-2 i finalen etter såkalt «golden goal» (første mål vinner i ekstraomgangene).

Det gikk imidlertid lang tid før FIFA aksepterte proffspill. Først i 1920-årene fulgte andre land etter: Tsjekkoslovakia 1925, Ungarn og Østerrike 1926, Spania 1929, Argentina 1930. FIFA forkastet sine amatørregler i 1932.1 dag er det flest penger å tjene i europeisk fotball, i England, Italia og Spania. Norge er et av landene i Europa som holdt lengst

fast på amatørfotballen. På forbundstinget i 1984 ble det åpnet for at klubbene kunne betale sine egne spillere. I dag er de fleste toppserieklubber tilnærmet profesjonelle, men norske fotballspillere tjener lite sammenlignet med spillere på kontinentet. Spesielt fra 1950-årene har norske spillere reist utenlands, de siste årene hovedsakelig til England.

FOTBALL Norske spillere med over 50 landskamper per 1. jan. 2005 Menn Thorbjørn Svenssen Henning Berg Erik Thorstvedt Øivind Leonhardsen Kjetil Rekdal Erik Mykland Svein Grøndalen Tore Andre Flo Stig Inge Bjørnebye Jan Åge Fjørtoft Terje Kojedal Jahn Ivar Jakobsen Gunnar Thoresen Gunnar Halle Olav Nilsen Ole Gunnar Solskjær Roar Johansen Ronny Johnsen Rune Bratseth Harry Boye Karlsen Ståle Solbakken Gøran Sørloth Per Egil Ahlsen Arne Bakker Arne Larsen Økland Jostein Flo André Bergdølmo Asbjørn Hansen Tor Egil Johansen Reidar Kvammen Frode Grodås Åge Hareide Hallvar Thoresen

104 100 97 86 83 78 77 76 75 71 66 65 64 64 62 62 61 61 60 58 58 55 54 54 54 53 53 52 52 51 50 50 50

Kvinner Hege Riise Linda Medalen Heidi Støre Bente Nordby Brit Sandaune Ann Kristin Aarønes Gunn Nyborg Unni Lehn Gro Espeseth Marianne Pettersen Agnete Carlsen Tone Haugen Monica Knudsen Birthe Hegstad Solveig Gulbrandsen Liv Strædet Dagny Mellgren Gøril Kringen Reidun Seth Anne Tønnessen Cathrine Zaborowski Anne Nymark Andersen Ragnhild Gulbrandsen Anita Rapp Merete Myklebost Tina Svensson Margunn Haugenes Linda Ørmen Nina Nymark Andersen

188 152 151 135 120 111 110 106 105 98 97 90 87 84 83 79 79 72 71 68 68 65 63 62 60 57 55 51 50

Fra England til Sør-Amerika. Mens den moderne fotballen var ung, var det britene som dominerte. OL ble vunnet både i 1908 og 1912. Men engelskmen­ nene viste liten interesse for internasjonale turne­ ringer, og holdt seg borte fra Verdensmesterskapet helt til 1950.1 1966 vant England VM på hjemmeba­ ne. Den nasjonale ligaen og cupen i England har imidlertid alltid hatt en sterk posisjon. Fra 1969 har det vært vist engelske seriekamper på norsk fjern­ syn, og interessen for engelsk fotball har vært stor også her i landet. Da Europa ble sterkt svekket under og etter den første verdenskrig, overtok søramerikanske land hegemoniet. Uruguay vant OL i 1924 og det første VM i 1930 (på hjemmebane), og gjentok bedriften i 1950. Italia vant både i 1934 og 1938. Etter den annen verdenskrig har det imidlertid vært Brasil som har dominert, med VM-seirer i 1954, 1958, 1970, 1994 og 2002. Landet har også brakt frem mange av verdens aller beste spillere, som Pelé, Garrincha, Zico, Socrates og Romario. Argentina vant VM 1978 og 1986, og huskes best for stjerne­ spilleren Maradona. I Europa har (Vest-(Tyskland, Italia og Frankrike vært de dominerende lagene. Tyskerne har spilt hele sju VM-finaler etter 1950, med tre VM-titler som resultat. Italia har tre VMfinaler etter 1950, med to tap for Brasil og seier mot nettopp Vest-Tyskland 1982. Frankrike vant VM på hjemmebane 1998, samt EM i 1984 og 2000. De første Verdensmesterskapene møtte begrenset interesse. Etter hvert økte interessen voldsomt, og folball-VM er siden 1960-årene trolig den enkeltbegivenhet som får størst oppmerksomhet verden over. Sluttspillet arrangeres hvert fjerde år; siden 1998 deltar 32 land. Også de store, internasjonale klubbturneringene i Europa ble møtt med skepsis fra starten. Europacu­ pen for serievinnere ble innstiftet i 1955 etter initia­ tiv fra den franske avisen UEquipe. Det første året ble de engelske ligamestrene, Chelsea, nektet å delta av sitt eget forbund. Først i 1968 klarte et engelsk lag (Manchester United) å vinne den gjeveste turnerin­ gen. Real Madrid dominerte Europacupen de første årene, senere overtok lag som Ajax, Bayern Miinchen og Liverpool. Fra slutten av 1980-årene var de italienske klubbene Milan og Juventus de førende, men rundt årtusenskiftet har spesielt Real Madrid igjen vært dominerende. Kriteriene for å delta i turneringen har endret seg i slutten av 1990årene, og Mesterligaen er i dag i praksis en europeisk fotballiga der de største nasjonene kan ha inntil fire

385

FOTBALL

For mange unge fotballspillere er Norway Cup årets fotballbegivenhet. Turneringen startet 1972.1 2004 var det 1435 lag med 27 000 spillere i alderen 10 til 19 år fra 40 nasjoner med i turneringen, som foregår i Oslo i begynnelsen av august. - Til venstre varmer et lag opp på Ekebergsletta. - Til høyre: En rekke lag fra andre nasjoner deltar også, her spiller Pequninos do Jockey (Brasil) mot Lørenskog.

FOTBALL

Norske serievinnere MENN

1937-38 Norgesserien, 1948-61 Hovedserien, 1961/62 overgangsserien, 1963-90 1. divisjon, fra 1991 Eliteserien

~ 1937/38 1938/39 1940-46 1947/48 1948/49 1949/50 1950/51 1951/52 1952/53 1953/54 1954/55 1955/56 1956/57 1957/58 1958/59 1959/60 1960/61

Fredrikstad Fredrikstad Ikke arrangert Freidig Fredrikstad Fram Fredrikstad Fredrikstad Larvik Turn Fredrikstad Larvik Turn Larvik Turn Fredrikstad Viking Lillestrøm Fredrikstad Fredrikstad--+

1961/62 1963 1964 1965 1966 1967 1968 1969 1970 1971 1972 1973 1974 1975 1976 1977 1978 1979 1980

Brann Brann Lyn Vålerengen Skeid Rosenborg Lyn Rosenborg Strømsgodset Rosenborg Viking Viking Viking Viking Lillestrøm Lillestrøm Start Viking Start

Vålerengen Viking Vålerengen Vålerengen Rosenborg Lillestrøm Moss Rosenborg Lillestrøm Rosenborg Viking Rosenborg Rosenborg Rosenborg Rosenborg Rosenborg Rosenborg Rosenborg Rosenborg Rosenborg

1981 1982 1983 1984 1985 1986 1987 1988 1989 1990 1991 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000

Seriemesterskap 19 9 8

Rosenborg Fredrikstad Viking

5 4 3

Lillestrøm Vålerengen Larvik Turn

2 1

Brann, Lyn, Start Freidig, Fram (Larvik), Skeid, Strømsgodset, Moss

KVINNER

Første divisjon 1984-95, fra 1996 Eliteserien 1984 1985 1986 1987 1988 1989 1990 1991 1992

Sprint/Jeløy Nymark Sprint/Jeløy Klepp Asker Asker Sprint/Jeløy Asker Asker

1993 Sprint/Jeløy Trondheims/Ørn 1994 1995 1 Trondheims/Ørn Trondheims/Ørn 1996 Trondheims/Ørn 1997 Asker 1998 1999 Asker Trondheims/Ørn 2000 Trondheims/Ørn 2001

2002 2003 2004

7 6 4 1

Kolbotn Trondheims/Ørn Røa

Trondheims/Ørn Asker Sprint/Jeløy Nymark, Klepp, Kolbotn, Røa

deltakende lag samtidig. 1 1958 ble det innstiftet en ny turnering, Messebycupen, fra 1971 kalt UEFA-cupen. Europacupen for cupvinnere ble innstiftet 1961, men ble slått sammen med UEFA-cupen 1999. Alle disse turneringene har vært avholdt årlig. I 1958 ble europamesterskapet for landslag opprettet. 1 likhet med VM arrangeres sluttspillet hvert fjerde år, første gang 1960.1 Sør-Amerika har det vært mesterskap for landslag siden 1916. OPP NORSK FOTBALL

Fotballspillet kom til Norge fra Storbritannia. Christia­ nia Footballclub ble stiftet i 1885, og var den første fotballklubben i landet. Den første kampen ble spilt i Oslo i 1886. Norges Fotballforbund (NFF) ble dannet i 1902, og samme år introduserte forbundet Norges­ mesterskapet i fotball-en utslagsturnering (cupmesterskap) hvor vinneren tildeles Kongepokalen. Fina­ len for herrer spilles på Ullevaal stadion i Oslo, over­ føres direkte i fjernsyn og er en stor folkefest særlig for de deltagende lags tilhengere. NFF ble medlem av FIFA 1908 og spilte samme år sin forste landskamp: i Gdteborg bie det 3-11 -tap for Sverige. De forste årene med internasjonal fotball brakte lite heder til våre kanter. Det var først i årene mellom 1929 og 1938 at Norge virkelig hevdet seg internasjonalt. I 1929 ble det seier i det nordiske mesterskapet, og i 1936 vant Norge bronse i OL i Berlin. På vei til bronsefinalen slo laget ut vertene Tyskland 2-0, og i bronsefinalen ble Polen slått 3-2.1 1938 deltok Norge i VM for første gang. 1937 ble endelig et nasjonalt seriesystem innført Norgesserien. Fredrikstad vant serien de to første sesongene. Pga. krigen ble all offisiell fotball i Norge avlyst, men Norgesserien ble gjenopptatt i 1947. Aret etter ble serien erstattet med Hovedserien, som var delt i to avdelinger med åtte lag i hver. Dette systemet varte til 1963. Etter 1963 har seriene blitt avviklet i kalenderåret, mot tidligere høst og vår. Samtidig ble de to avdelingene slått sammen til én i den nye 1. divisjon (ti lag). 1 1972 ble de ti til tolv, og i 1995 bie toppserien - som nå kalles eliteserien - utvidet til 14 lag. Fra 1997 er det også bare én avdeling i 1. divisjon (tidl. 2. divisjon). Internasjonalt har norske klubblag hatt beskjeden suksess. Lyn nådde kvartfinalen i Europacupen for cupvinnere i 1968/69, mens Rosenborg har etablert seg som et godt europeisk lag i 1990-årene. Laget har nådd kvartfinalen i Mesterligaen (Europacupen for serievinnere). Herrelandslagets største prestasjon etter 1945 var å kvalifisere seg til VM i USA i 1994 og VM i Frankrike fire år etter. Norge ble utslått i gruppe-

386

FOTBALL

FOTBALL

Norske cupfinaler KVINNER

MENN

1902 1903 1904 1905 1906 1907 1908 1909 1910 1911 1912 1913 1914 1915 1916 1917 1918 1919 1920 1921 1922 1923 1924 1925 1926 1927 1928 1929 1930 1931 1932 1933 1934 1935 1936 1937 1938 1939 1940 1945

Grane-Odd Odd-Grane Odd-Urædd Odd-Akademisk FI< Odd-Sarpsborg Mercantile-Sarpsborg Lyn-Odd Lyn-Odd Lyn-Odd Lyn-Urædd Mercantile-Fram Odd-Mercantile F rigg-Gj ø vik/ Ly n Odd-Kvik, Halden Frigg-Ørn Sarpsborg-B rann Kvik, Halden-Brann Odd-Frigg Ørn-Frigg Frigg-Odd Odd-Kvik, Halden Brann-Lyn Odd-Mjøndalen Brann-Sarpsborg Odd-Ørn Ørn-Drafn Ørn-Lyn Sarpsborg-Ørn Ørn-Drammens B.K. Odd-Mjøndalen Fredrikstad-Ørn Mjøndalen-Viking Mjøndalen-Sarpsborg Fredrikstad-Sarpsborg Fredrikstad-Mjøndalen Mjøndalen-Odd Fredrikstad-Mjøndalen Sarpsborg-Skeid Fredrikstad-Skeid Lyn-Fredrikstad

1946 1947 1948 1949 1950 1951 1952 1953 1954 1955 1956 1957 1958 1959 1960 1961 1962

Lyn-Fredrikstad Skeid-Viking Sarpsborg-Fredrikstad Sarpsborg-Skeid Fredrikstad-Brann Sarpsborg-Asker Sparta-Solberg Viking-Lillestrøm Skeid-Fredrikstad Skeid-Lillestrøm Skeid—Larvik Turn Fredrikstad-Sandefjord Skeid-Lillestrøm Viking-Sandefjord Rosenborg-Odd Fredrikstad-Haugar Gjøvik/Lyn-Vard

2-0 1-0 4-0 1-0 2-1 3-0 3-2 4-3 4-2 5-2 6-0 2-1 4-2 2-1 2-0 4-1 4-0 1-0 1-0 2-0 5-1 2-1 3-0 3-0 3-0 4-0 2-1 2-1 (e.o.) 4-2 3-1 6-1 3-1 2-1 (e.o.) 4-0 2-0 4-2 3-2 (e.o.) 2-1 3-0 1-1, 1-1, 4-0 3-2 (e.o.) 2-0 1-0 3-1 3-0 3-2 (e.o.) 3-2 2-1 3-0 5-0 2-1 4-0 1-0 2-1 (e.o.) 3-3, 3-2 7-0 2-0

spillet i 1994 og i mellomrunden av Italia (0-1) i 1998.1 2000 kvalifiserte laget seg for første gang til EM, der det ble slått ut i gruppespillet. I Norge har imidlertid kvinnefotballen hatt betydelig suksess. Det førsle Norgesmesterskapet ble avviklet i 1978, og det første nasjonale seriespillet kom i gang i 1983, med en egen landsdekkende 1. divisjon fra 1987. Det norske kvinnelandslaget var frem til

1963 1964 1965

1966 1967 1968 1969 1970 1971 1972 1973 1974 1975 1976 1977 1978 1979 1980 1981 1982 1983 1984 1985 1986 1987 1988 1989 1990 1991 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004

Skeid-Fredrikstad Rosenborg-Sarpsborg Skeid-Frigg

2-1 (e.o.) 2-1 2-2, 1-1, 2-1 Fredrikstad-Lyn 3-2 Lyn-Rosenborg 4-1 Lyn-Mjøndalen 3-0 Strømsgodset-Fredrikstad 2-2, 5-3 Strømsgodset-Lyn 4-2 Rosenborg-Fredrikstad 4-1 Brann-Rosenborg 1-0 Strømsgodset-Rosenborg 1-0 Skeid-Viking 3-1 Bodø/Glimt-Vard 2-0 Brann-Sogndal 2-1 Lillestrøm-Bodø/Glimt 1-0 Lillestrøm-Brann 2-1 Viking-Haugar 2-1 Vålerengen-Lillestrøm 4—1 Lillestrøm-Moss 3-1 Brann-Molde 3-2 Moss-Vålerengen 2-0 Fredrikstad-Viking 3-3, 3-2 Lillestrøm-Vålerengen 4-1 Tromsø-Lillestrøm 4-1 Bryne-Brann 1-0 (e.o.) Rosenborg-Brann 2-2, 2-0 Viking-Molde 2-2, 2-1 Rosenborg-Fyllingen 5-1 Strømsgodset-Rosenborg 3-2 Rosenborg-Lillestrøm 3-2 Bodø/Glimt-Strømsgodset 2-0 Molde-Lyn 3-2 Rosenborg-Brann 1-1, 3-1 Tromsø-Bodø/Glimt 2-1 Vålerengen-Strømsgodset 4-2 Stabæk-Rosenborg 3-1 (e.o.) Rosenborg-Brann 2-0 Odd-Viking 2-1 (e.o) Viking-Bryne 3-0 Vålerengen-Odd 1-0 Rosenborg-Bodø/Glimt 3-1 (e.o.) Brann-Lyn 4-1

1978

1979 1980 1981 1982 1983 1984 1985 1986 1987 1988 1989 1990 1991 1992 1993 1994 1995

1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004

BUL-Trondheims/Ørn 1-1 (e.o.) BUL vant 6-5 på straffespark 4-1 BUL-Sprint/Jeløy BUL-Trondheims/Ørn 1-1, 2-0 2-1 Bøler-Bul 2-1 (e.o.) BUL-Sprint/Jeløy 2-1 BUL-Sprint/Jeløy 2-1 (e.o.) Asker-Sprint/Jeløy Sprint/Jeløy-Asker 1-0 Sprint/Jeløy-Trondheims/ 3-0 Ørn 2-1 Sprint/Jeløy-Klepp 1-0 Sprint/Jeløy-Asker Klepp-Trondheims/Ørn 2-1 5-1 Asker-Sprint/Jeløy Asker-Sandviken 8-0 Setskog/Høland-Asker 3-0 3-2 Trondheims/Ørn-Asker Trondheims/Ørn-Donn 5-1 Sandviken-Trondheims/ 3-2 (e.o.) Ørn 3-0 Trondheims/Ørn-Klepp 6-1 Trondheims/Ørn-Klepp Trondheims/Ørn-Kolbotn 4-0 Trondheims/Ørn-Athene 1-0 Moss 4-1 Asker-Bjørnar 3-2 Trondheims/Ørn-Asker 4-3 (e.o.) Trondheims/Ørn-ArnaBjørnar 2-1 Medkila-Kolbotn 2-1 Røa-Asker

Antall cupmesterskap 8 Trondheims/Ørn 5 BUL 4 Sprint/Jeløy, Asker 1 Bøler, Klepp, Setskog/Høland, Sandviken, Medkila, Røa e.o. = etter ekstraomganger

Antall cupmesterskap Odd 12 Fredrikstad 10 Rosenborg 9 Lyn, Skeid 8 Sarpsborg, Brann 6 Viking 5 Ørn, Lillestrøm, Strømsgodset 4 Frigg, Mjøndalen, Vålerengen 3 Mercantile, Bodø/Glimt, Tromsø 2 Grane (Nordstrand), Gjøvik/Lyn, Kvik 1 (Halden), Sparta, Moss, Molde, Bryne, Stabæk

årtusenskiftet et av verdens beste. Norges landslag ble olympiske mestere 2000; OL-bronse 1996. Norge vant VM i 1995, etter seier over Tyskland i finalen (2-0). Norge vant også EM for kvinner i 1987 og 1993, samt det uoffisielle VM 1988.1 VM 1999 ble det fjerdeplass, i VM 2003 kvartfinale. NFF har i mange år vært det klart største særfor­ bundet innen Norges Idrettsforbund. I 2005 hadde

fotballforbundet 1814 klubber og 372 000 spillere, av disse var 94 000 kvinner. OPP FOTBALL SOM UNDERHOLDNLNIGSINDUSTR1

Stadig bedre taktisk skolerte lag har gått ut over underholdningsverdien i fotball. Tidligere ble det scoret tre-fire mål per kamp, i dag er gjennomsnittet for ligakamper i Europa rundt 2,5 mål per kamp. 1 de store internasjonale turneringene har frykten for å

387 tape ført til mange målløse kamper og kjedelig spill. Dette - sammen med økte publikumsopptøyer førte til en betydelig tilskuersvikt fra rundt 1975 og frem til slutten av 1980-årene. De siste årene har imidlertid en rekke land opplevd økende publikums­ interesse igjen. Kombinert med sterkt økende TVdekning av nasjonale og internasjonale turneringer har dette ført til at fotball i dag er en stor underhold­ ningsindustri. I 1999 undertegnet Barcelona en TVavtale som sikrer klubben inntekter på rundt en halv milliard kroner i året. Manchester United er verdens største fotballklubb i økonomisk henseende, med en omsetning på rundt 2 milliarder kroner i året. ULYKKER

Den voldsomme interessen for fotball har også sin bakside. Fotballen setter følelser i sving, både på nasjonalt og lokalt plan. Tribunevold har vært et stort problem for fotballen i mange år. 1 1985 ble 39 tilskue­ re drept og 400 skadd i opptøyer mellom italienske og engelske fans foran finalen mellom Juventus og Liverpool på Heysel stadion i Brussel. Engelske lag ble deretter utestengt fra europeisk fotball i fem år. I 1989 ble 96 mennesker klemt i hjel på Hillsborough stadion i Sheffield, England under semifina­ len i cupen mellom Liverpool og Nottingham Forest. Politiets rutiner sviktet i sentrale øyeblikk forut for og under katastrofen, og konsekvensen av ulykken har blitt mye strengere overvåking av tilskuermengdene og tribuner med bare sitteplasser. Den verste ulykken skjedde i 1964 i Lima, Peru. 318 mennesker døde og 500 ble skadet da tilskuerne gikk amok fordi domme­ ren annullerte en scoring til hjemmelaget i siste minutt. I 1969 utløste en VM-kvalifiseringskamp mellom El Salvador og Honduras krig mellom de to nabostatene. Også enkelte fotballag har vært rammet av katastrofer. I 1949 ble hele Torinos lag drept i flystyrt. 1 1958 ble åtte av Manchester Uniteds ligamestere drept i en lignende ulykke. Og i april 1993 omkom hele Zambias landslag i en flyulykke i Gabon under kvalifiseringen til VM 1994. Litt.: Bergo, A. m.fl.: Ferdighetsutvikling i fotball, 2002; Bertelsen, I. m.fl., red.: Oppslagsbok om norsk fotball, 2000; Fagerli, A. & C.L. Nilsen: Norsk fotballleksikon, 1999; Goksøyr, M. & F. Olstad: Fotball!: Norges fotballforbund 100 år, 2002; Halvorsen, A., red.: Norges fbtball-leksikon, 1947-48, 2 b.; Jensen, Ø.S.: 100 år med norsk fotball, 2001; Olsen, E. m.fl.: Landslaget: det norske fotballandslagets historie, 1997 fotballtennis, ballspill hvor man spiller en fotball frem og tilbake over et nett med berøringer tillatt i vanlig fotball (nikk, spark osv.). Konkurranser i single (én mot én), double (to mot to) eller trippel (tre mot tre). Ballen kan sprette to ganger i bakken før retur (single én gang), og det er, som i volleyball, tillatt med inntil tre ballberøringer (single to) innen laget inkludert retur. Banen er 9 m bred og 18 m lang (single 12,8 m), netthøyden 1,1 m. Hvert sett går til 11 poeng, kampen vinnes av den som først tar to sett. VM og EM vekselvis hvert år fra 1987. Det internasjonale fotballtennisforbundet ble stiftet 1987, Norges Fotballtennis Forbund 1995. fotbinding, fotsnoring, gammel kinesisk skikk som gikk ut på å bøye og snøre fottene til piker og kvin­ ner for å hindre dem i å vokse. Små fotter ble regnet som vakkert, og jo mindre fottene var, jo bedre. Behandlingen, som vanligvis startet i 2- eller 3årsalderen, var svært smertefull, og de deformerte fottene gjorde det vanskelig både a gå og å stå. Skik­ ken oppstod i det tiende århundret og var utbredt helt frem til begynnelsen av 1900-tallet. 1 fotblokk, på seilskip en blokk hvorigjennom den part man haler i fra en talje, et fall el.l. fores slik at flere kan komme til for å hale. I moderne betydning en blokk plassert ved en lasteboms nedre ende for å lede heisewiren til vinsjen. foteki, (av foto-) (fot.), den egenskap ved visse stof­ fer at de kan sverte fotografiske plater etter selv å ha vært belyst.

FOTODIODE fotfødsel, ► fødsel hvor barnet kommer med den ene

eller begge føttene først. Fotheringay [fååarnjgei], landsby i Storbritannia, England, Northamptonshire, 15 km sørvest for Peterborough. Ruiner av borgen hvor Maria Stuart satt fengslet og ble henrettet. Fotios, ca. 820-ca. 895, bysantinsk geistlig, et av de viktigste navn i den bysantinske kirke, helgen i den gresk-ortodokse kirke. Patriark i Konstantinopel 858-867 og 877-886. Han hadde et beveget liv, ble avsatt, gjeninnsatt, jagd bort, ekskommunisert, til slutt forvist til et kloster i Armenia. Fotios bidrog til å gjøre ►filioque til et av de store stridspunkter mel­ lom den latinske og den greske kristenhet. Han var aktiv innen misjon, og i hans tid som patriark ble bulgarerne kristnet. Sin største betydning har han ellers fått ved sin litterære samlervirksomhet. Han gjenopplivet studier av den antikke filosofi i sitt privatakademi, og skriftene hans gir direkte etterretninger om en rekke gammelgreske verker som siden er forsvunnet. Bibliotheke inneholder utdrag fra 279 skrifter av antikke forfattere, med biografiske og estetiske notiser tilføyd. Hans Leksikon er sammenarbeidet av flere eldre greske ordbøker og rommer verdifullt språklig materiale. Han etterlot seg også teologiske skrifter og brev. fotjern, stålbøyler forbundet med en stålkjetting; ble anbrakt rundt anklene og anvendt særlig overfor voldsomme forbrytere. I Norge er det forbud mot å anvende fotjern. fotkyss, tegn på underkastelse og ærbødighet, f.eks. mellom beseiret og seierherre, eller mellom vasall og lensherre, slik som i middelalderens Europa. Fotkyss inngikk i det pavelige seremoniell inntil Pius 11 (pave 1922-39), og brukes fremdeles i forbindelse med liturgisk ►fotvasking i den romersk-katolske kirke. Fotlandsfossen, 13 m høy foss i Tengselva, nedre del av Bjerkreimsvassdraget, Eigersund kommune, Rogaland. Laksefiske. Navnet er etter gården Fotland, forste ledd er ordet foss. Fotlandsvåg, tettsted i Osterøy kommune, Horda­ land, ved en bukt på nordvestsiden av Osterøya; 249 innb. (2004). Møbelproduksjon. Fiskeoppdrett, fotlist, gulvlist, list som dekker fugen mellom gulv og vegg i et rom. fotmerker. seks tommer hoye tall anbrakt på et fartøys for- og akterstevn, til dels også midtskips, for avlesning av dypgående (hvor dypt fartøyet stikker), fotnote, opplysning nederst på en bokside, som det henvises til i teksten. foto- (av gr. Tys'), i sammensetninger lys-; som har med fotografi å gjøre. fotobiont. den fotosyntetiserende komponenten (symbionten) i lav, enten en grønnalge eller en cyanobakterie. Hos noen laver forekommer både grønnalger og cyanobakterier, enten i to sjikt i thallus (se ► heteromer), eller med et grønnalgesjikt og utvendige eller innvendige kolonier av cyanobakte­ rier (cephalodier, se ► homoiomer). Vanlige fotobionter i norske lav er Trebouxia (éncellede grønnal­ ger), Trentepohlia (trådformede grønnalger) ogMwtoc (trådformede cyanobakterier). Jf. ►mykobiont. fotobutikk. faghandelsbutikk som tilbyr varer og tjenester tilknyttet fotografering, som fremkalling og kopiering av bilder, utstyr for fotografering osv. Se også ►faghandel og ►bransjeforretning. foto-CD. betegnelse på teknologi og produkter som gjelder lagring og videre gjengivelse av fotografiske bilder på CD. Systemet ble markedsført av Kodak i 1992, etter lengre tids utviklingsarbeid, der også Philips-konsernet deltok. Filmbaserte fotografiske opptak kan overføres til en CD. Videre kan digitale bilder overføres til CD f.eks. fra minnebrikke. Bildene lagres i komprimert

Fotocelle. Fotoemisjonscelle. Lyset treffer fotokatoden og slår løs elektroner som trekkes over mot den positive anoden. Dermed oppstår strøm som gir en elektrisk sig­ nalspenning over seriemotstanden R.

form. En foto-CD kan i tillegg til bildene også inne­ holde tekst og lyd. Med en egnet avspillingsenhet (som foto-CD eller CD-I-spiller) kan bildene vises direkte på en fjern­ synsskjerm, enten i standard TV-oppløsning (768 x 512) eller i HDTV-modus (HighDefinition Television) 1536 x 1024 piksler. Foto-CDen kan også spilles av i en CD-ROM-spiller i en datamaskin; ved hjelp av passende programvare kan opptakene legges inn i en datafil for bearbeidelse. Fargeskrivere kan fremstille ferdige bilder i fotografisk kvalitet, fotocelle, fotoelektrisk celle, detektor som brukes for a registrere lys, ultrafiolett og infrarød stråling og for å omdanne variasjoner i strålingsintensiteten til elektrisk strøm. Typer. En fotoemisjonscelle består av en fotokatode og en anode eller elektronkollektor i en lufttom glasskolbe. Ved belysning vil katoden sende ut elekt­ roner (se ►fotoelektrisk effekt). Normalt holdes anoden på en spenning på minst 20 volt i forhold til katoden for a hindre elektroner som slås løs fra anoden, i å nå tilbake til katoden. Man har også gassfylte fotoceller. I disse, som arbeider ved noe høyere spenning, ioniserer de løsrevne elektroner gassatomene (vanligvis neon eller argon), og man får frigjort nye elektroner slik at strømmen blir forsterket. En fotoledningscelle (foto-konduktivitetscelle) består av halvledermateriale som far økt elektrisk lednings­ evne (konduktans) ved belysning. Vanlig brukte materialer er kadmiumsulfid, CdS, blysulfid, PbS, og selen. En fotospenningscelle inneholder et grensesjikt mellom to halvledere (f.eks. en PN-overgang i silisi­ um). Ved belysning blir det frigjort hull-elektronpar ved overgangen, og det oppstår en elektromotorisk spenning som kan gi strøm i en ytre krets, f.eks. et måleinstrument. Bruk. Fotoceller har mange anvendelser i måletek­ nikk (solbatterier, lysmålere), signaltransmisjonsteknikk (bl.a. billedrør for fjernsyn), og reguleringstek­ nikk, bl.a. automatisk inn- og utkobling av gatelys, lyskontrollerte åpnings- og lukkemekanismer for dorer. Se også ►fotodiode, ►solbatteri. fotodiode lysfølsom elektronisk komponent basert på en halvlederdiode, vanligvis av silisium. Prinsipp, virkemåte. Når en halvleder belyses, vil noen av elektronene i valensbåndet absorbere ener­ gi fra lyset og eksileres opp i ledningsbåndet. Fordi elektronene i valensbåndet er bundet til hvert enkelt

388

FOTODYNAMISK TERAPI

atom, mens de i ledningsbåndet er frie til å bevege seg gjennom hele halvlederen, vil belysningen fore til al vi får en fri negativ ladningsbærer. Det atomet som har mistet et elektron, har en netto positiv ladning, et hull. Hullet kan imidlertid også bevege seg, fordi et elektron fra naboatomet kan fylle det. Naboatomet får dermed et hull; vi har også fått en fri positiv ladningsbærer. Man sier gjerne at lyset gene­ rerer elektronhullpar. En diode er satt sammen av en p-type og en n-type halvleder. Det er grenseområdet mellom disse, pnovergangen, som er den aktive delen av dioden, f en n-type halvleder er det normalt frie elektroner, mens det i en p-type halvleder er frie hull. Når en diode påtrykkes en spenning slik al p-siden blir positiv og n-siden negativ, vil frie elektroner fra nsiden bevege seg inn i p-siden mens hull fra p-siden trekkes inn i n-siden. Dioden leder dermed strøm. Påtrykkes den derimot spenning i motsatt retning, vil den normalt ikke lede fordi det ikke er elektroner i p-siden som kan trekkes mot den positive spennin­ gen i n-siden, og motsatt. Belyses dioden i området omkring pn-overgangen, vil det genereres elektronhullpar, og vi får frie elekt­ roner i p-siden og frie hull i n-siden. Disse kan beve­ ge seg, og dioden leder i sperreretningen. Strømmen vil være proporsjonal med antall elektronhullpar, og dermed belysningens intensitet. En diode kan derfor benyttes til lysmåling. Når en diode som ikke er påtrykket en ytre spenning, bely­ ses i området omkring pn-overgangen, vil p-siden bli positivt ladet, n-siden blir derimot negativt ladet fordi noen av de frie elektronene som blir generert i p-siden, vil diffundere over i n-siden, og det blir et nettoverskudd av positiv ladning. Tilsvarende vil noen av de genererte hullene i n-siden diffundere over til p-siden og etterlate seg netto negativ lad­ ning. Denne effekten kalles fotovoltaisk effekt. Tilkob­ les en ytre belastning til dioden, vil den kunne avgi elektrisk effekt. En diode brukt på denne måten kalles gjerne solcelle. Utførelse. En diode som skal anvendes til lysdeteksjon pakkes i et transparent hus, slik at lyset kan nå inn til pn-overgangen. En diode som skal benyttes som solcelle, utformes slik at arealet av den ekspo­ nerte delen av pn-overgangen blir meget stor, og pakkes i et transparent hus. Bruk. Fotodioder har meget stor utbredelse i tek­ nikk hvor de brukes til lysmåling og lysdeteksjon. I det daglige benytter vi fotodioden i lysmålere i foto­ grafiapparater, i dører som åpner seg automatisk, når vi leser strekkoder på varer eller fjernstyrer fjernsynsapparatet med lys som mottas av en fotodiode. 1 industrien er anvendelsene av fotodioden utallige. Som energikilde får solcellen stadig større utbredelse. Se ►solcelle. PAn fotodynamisk terapi, fotokjemisk behandling av kreft ved at et kjemisk stoff tas opp i svulsten og blir giftig for kreftcellene ved sterk belysning. Det er særlig fotofrin, et porfyrinderivat, som anvendes for fotosensibilisering av kreftsvulster. De aktuelle kjemiske stoffer kan enten legges på som salve ved hudkreft, pensles på i bronkier eller spiserør, instilleres i urinblære, eller gis intravenøst. Fotodynamisk behand­ ling anvendes særlig ved overflatiske basalcellekarsinomer og solare keratoser i hud. Ved andre kreftlokalisasjoner, som overflatiske svulster i spiseror, bronkier og urinblære, må fotodynamisk terapi enda regnes som eksperimentell behandling. fotoelastisitet, spenningsoptikk, betegnelser som blir brukt når et stoffs optiske egenskaper avhenger av elastiske spenninger i stoffet. Spesielt brukes beteg­ nelsen i forbindelse med stoffer som blir dobbeltbrytende når de utsettes for mekanisk strekk eller trykk. Ved slike stoffer brukes fotoelastiske undersøkelser for å finne spenningstilstanden. Også for ugjennomsiktige stoffer brukes den foto­ elastiske eller spenningsoptiske metoden, spesielt for å klarlegge spenningsforholdene i maskindeler og

Fotoelastisitet. Prinsippskisse for fotoelastisk polariskop.

deler i bygningskonstruksjoner av en slik form at spenningen vanskelig lar seg beregne. Man lager da en modell i et gjennomsiktig stoff og utsetter den for tilsvarende belastninger. Stoffet som modellen lages av, må være elastisk, homogent og optisk isotropt i spenningsfri tilstand. Vanlig brukt er akrylplast, celluloid, forskjellige andre plaststoffer og vanlig glass. Modellen betraktes gjennom et polariskop, hvor den treffes av lys som først har gått gjennom en polarisator og en kvartsbølgeplate slik at det er blitt sirkulært polarisert. Når slikt lys går gjennom et dobbeltbrytende stoff, blir det elliptisk polarisert og vil da, avhengig av polarisasjonsgraden, delvis eller helt stoppes av en ny kvartbølgeplate og polarisator. Når modellen til slutt avbildes på en skjerm og det oppstår skyggebilder, viser disse at stoffet er dobbelt­ brytende på enkelte steder og altså er utsatt for spenninger. Nyttes det hvitt istedenfor monokromatisk lys, vil lys med forskjellige bølgelengder polariseres forskjel­ lig, og det danner seg vakre fargebilder på skjermen. Ved undersøkelser av mer kompliserte former belas­ tes modellen i varm tilstand og «fryses». Ved å kutte opp modellen i skiver kan så den indre spenningstilstand analyseres på vanlig måte. Sir David Brewster påviste metoden ved hjelp av glassmodeller i 1816, mens sammenhengen mellom de fargemønstre som fremkom og de rent analytiske løsninger av problemene ble påvist ca. 50 år senere av J. C. Maxwell. fotoelektrisitet (av foto-), elektrisk strøm som opp­ står ved eksitasjon eller frigjøring av elektroner inne i eller ved overflaten av et stoff når det bestråles med lys eller andre former for elektromagnetisk stråling. TYPER

Den ytre fotoelektriske effekt, også kalt fotoemisjon, hvor elektroner frigjøres fra overflaten av et fast stoff eller en væske. Effekten ble først forklart av Einstein 1905, og har vært et av de viktigste argumenter for at lyset må ha kvante- eller partikkelnatur. Fotokatoder i fotoceller og fotomultiplikatorrør emitterer elektroner ved denne effekten. Fotoionisasjon av gasser, hvor et lyskvant slår løs et elektron fra et molekyl i gassen og overfører hele sin energi og bevegelsesmengde (massefart) til elektro­ net. Effekten nyttiggjøres i gassfylte detektorer (ionisasjonskammer, proporsjonalteller) for registre­ ring av røntgen- og gammastråling. Fotokonduktivitet og fotospenningseffekter i faste stof­ fer (halvledere), hvor den absorberte stråling frigjør valenselektroner slik at de kan bevege seg som ledningselektroner i materialet. BRUK

Fotokonduktivitet nyttiggjøres bl.a. i fjernsynskame­ ra, i lysfølsomt kontrollutstyr, i detektorer for lys og infrarød stråling. Fotospenningseffekter utnyttes bl.a. i solbatterier og lysmålere hvor strålingsenergi omsettes til strøm, og i fotodioder og fototransistorer som nyttes i detektorer og kontrollutstyr, fptoelektrisk effekt (av foto-), lyselektrisk effekt, hallwachseffekt eller fotoemisjon, utsendelse av elektroner fra et stoff som blir bestrålt. W. Hallwachs oppdaget 1888 at når lys faller på et metall som er negativt elektrisk ladet, så utlades det i mange tilfel­ ler, mens dette aldri skjer når metallet er positivt ladet. P. Lenard påviste at det er elektroner som sendes ut, og J. Elster og H. Geitel fant den fotoelek­ triske grunnlov: Bølgelengden av lyset må være

mindre enn en karakteristisk verdi for hvert metall for at lyset skal gi fotoelektrisk effekt. Einstein viste i 1905, i det arbeid han senere fikk Nobelprisen for, at effekten kunne forklares om man istedenfor å se på lyset som en kontinuerlig bølge, antok al det bestod av små lyskvanter eller fotoner. Til en bestemt bølge­ lengde svarer et foton med energi E = hv, hvor h er Plancks konstant og v er lysets frekvens. For å frigjøre et elektron fra et metall trenges en energi Eg som er karakteristisk for vedkommende metall, og bare når lysets frekvens er så stor at E blir større enn E(„ kan lyset forårsake fotoemisjon. Fotoelektrisk effekt er siden regnet som et avgjørende bevis for at lyset har partikkelnatur. Fotoelektrisk effekt utnyttes i fotokatoden, som an­ vendes i fotoceller og fotomultiplikatorrør. For å få størst mulig effektivitet lages fotokatoden med belegg av spesielle lysfølsomme stoffer, f.eks. en blanding av cesiumoksid og sølv, cesiumantimonid og forskjellige andre cesium- og vismutforbindelser. Den nevnte form for fotoelektrisk effekt kalles iblant den fotoelektriske effekt til forskjell fra den indre fotoelektriske effekt. Denne består i at et eksilert atom eller en eksilert kjerne istedenfor å sende ut røntgeneller gammastråling, overfører sin eksitasjonsenergi direkte til et elektron, slik at dette frigjøres. De elek­ troner som sendes ut i en slik prosess, kalles augerelektroner. fotoelektromagnetisk effekt (av foto-), dannelse av elektromotorisk spenning ved belysning av en halvle­ der i et magnetisk felt. Er en form for halleffekt, idet belysningen ved ►fotoelektrisk effekt produserer frie ladningsbærere i materialet. fotoelement (av foto-), lysfølsom elektrisk kompo­ nent, noe tilfeldig brukt i betydningene fotocelle, fotodiode, fototransistor og fotospenningscelle eller som fellesbetegnelse på alle slike komponenter, fotoemisjon (av foto- og emisjon), utsendelse av elektroner fra et stoffs overflate når den belyses. Se ► fotoelektrisk effekt. fotofon (av foto- og -fon), lystelefon, apparat til over­ føring av tale ved hjelp av lys. I mikrofonen i avsenderapparatet omsettes talelyden til elektriske svingnin­ ger som forsterkes og regulerer styrken av en lyskilde i samme takt. Lyset sendes i en smal bunt fra et hulspeil (f.eks. i en mastetopp) i en bestemt retning og oppfanges av mottagerens hulspeil, som reflekterer lyset mot en fotocelle, hvor elektriske svingninger frembringes i takt med vekslingen i lysstyrken og omsettes til lyd igjen i en telefon. Fotofoner er uav­ hengig av elektriske og magnetiske forstyrrelser, men kan bare brukes på synlig avstand. fotofprm, spesiell type glasskeramikk som tillater fotografisk overføring av dekorasjoner eller lignende til overflaten. Fotogalleriet Oslo, galleri hvis hovedoppgave er formidling av fotografi som personlig og kunstnerisk uttrykksform. Galleriet ble opprettet i 1977, i 1979 organisert som en selvstendig stiftelse med Forbundet Frie Fotografer som storste interessent. Foruten utstillingsvirksomheten, drives det også føredrags- og kursvirksomhet. Lokalene rommer ellers et arkiv over norske fotografer, og et fagbibliotek. fotogen (av foto- og -gen, eg. Tysfrembringende'), som tar seg godt ut på bilde; som egner seg godt til å fotograferes. fotograf (av foto- og -grafi), yrkesutøver som fremstil­ ler fotografier ved hjelp av lys. For dem som sikter mot svennebrev, skjer opplæringen normalt ved to år på videregående skole og to år i lære i bedrift. På flere felter arbeider det fotografer (med eller uten svenne­ brev) som har spesialisert seg, f.eks. portrettfotograf, pressefotograf, filmfotograf, fjernsynsfotograf, mote-/ reklamefotograf, industrifotograf, institusjonsfotograf. Se også eget avsnitt under ►fotografi. Norges Fotografforbund, stiftet 1894, har ca. 500 medlemmer (2004) og sekretariat i Oslo.

389

FOTOGRAFI

3 4 Fotografi, i) Verdens første fotografi, tatt av franskmannen Joseph N. Niepce i 1826, viser utsikten fra hans arbeidsværelse i Gras. Eksponeringstid: 8 timer. 2) Daguerrotypi. Fotografen er ukjent. 3) David Octavius Hill og Robert Adamson: Fugleburet. Kalotypi, 1843. 4) Har en galopperende hest alle fire hovene løftet fra bakken på én gang? Med en eksperimentsekvens, utført 1887 på Palo Alto med elektrofotografisk utstyr, kunne Eadweard Muybridge bevise dette for første gang (3. bilde). Eksperimentet skapte historie: Øyeblikksbildets epoke hadde begynt.

fotografi (av foto- og -grafi; eg. 'å skrive med lys'),

fremstilling av bilder på materiale som påvirkes av lys; brukes også om selve bildet som fremstilles på denne måten. HISTORIKK

At visse stoffer lar seg påvirke av lyset, har man kjent til gjennom århundrer. Fenomenet kan iakttas på f.eks. et epleskall som er blitt delvis dekket av et blad under modningen. Skallet kan vise et tydelig avtrykk eller «bilde» av bladet. På 1700-tallet ble lysfølsomheten hos kjemiske stoffer undersøkt. 1 1727 fant den tyske lege Johann Schultze at salter av grunnstoffet sølv ble mørkere av lysets påvirkning. Man fant tidlig ut at sølvsaltene var overlegne andre stoffer når det gjaldt denne egenskapen. Med tiden ble det gjort en rekke forsøk med å legge gjenstander, som blader og blomster, i kontakt med et lysømfintlig underlag. Etter belys­ ning fikk man «kontaktkopier» av gjenstandene. Et stort problem var imidlertid å gjøre bildene mot­ standsdyktige mot senere lyspåvirkning. Fortsatt var det bare aktuelt å legge forskjellige objekter i direkte kontakt med sølvsaltene. Forst ut på 1800-tallet ble det gjort forsøk på å skape fotografiske bilder ved hjelp av optisk apparatur. Selve det optiske prinsippet fotograflen bygger på. er enkelt: Allerede på 300-tallet f.Kr. beskrev Aristo­ teles virkningen av å la dagslys slippe gjennom et lite hull i en vegg i et ellers mørklagt rom. På veggen motsatt hullet danner det seg et opp-ned-vendt bilde av omgivelsene utenfor. Leonardo da Vinci beskrev 1490 prinsippet og fordelene dette kunne gi for malere. Lysstrålene ble nå ledet over på et tynt ark papir, slik at man raskt kunne tegne av omrisset av motivet. Systemet ble mer og mer utbredt, og mange av renessansens største malere benyttet seg trolig av det. Etter hvert fikk innretningen navnet camera obscura (mørkt rom). Med utbredelsen meldte det seg også behov for transportable camera obscura'er, og med tiden ble hullet erstattet med en linse, som gav et klarere og mer lyssterkt bilde. Senere satte man inn en blender for å kunne regulere lysmengden som traff papiret. Fra slutten av

1500-tallet ble camera obscura mer og mer raffinert, og fremstod etter hvert i mange slags utgaver, fra apparater som kunne tres over hodet, til små trans­ portable kasser. Kaspar Schott laget 1657 el lite camera obscura med to linser og avstandsinnstilling. Matematikkprofessoren Johann Sturm konstruer­ te 1676 et camera obscura som overførte bildet til et oljet papirark ved hjelp av et speil som stod i en vinkel på 45° til linsen. Derved unngikk han at bildet ble vendt opp ned. Dette var altså et «speilreflekscamera obscura», utviklet lenge for noen hadde forestilt seg muligheten av å «ta bilder» med en slik innretning. En av de første som lekte med ideen om å plassere lysfølsomme materialer i et kamera, var briten Tho­ mas Wedgwood, som tidligere hadde fremstilt en rekke avtrykk av blader og blomster. Forsøkene (ca. år 1800) strandet imidlertid på at han ikke kjente til et passende bindemiddel for sølvnitratet, og heller ikke kunne fiksere bildene, gjøre stoffene motstands­ dyktige overfor senere lyspåvirkninger. Franskmannen Joseph Nicéphore Niepce omgikk problemet med sølvsaltene og fant 1826 at en be­ stemt type asfalt lot seg herde av lyset. Deler som ikke var blitt belyst, kunne vaskes bort. En tinnplate med asfalt ble plassert i et kamera, og dette stilte han opp i vinduet til sitt arbeidsværelse. 8 timers ekspo­ nering måtte til. En annen franskmann, Louis Daguerre, som i dag regnes som fotografiets oppfinner, eksperimenterte med sølvsalter, og fant at kvikksølvdamp kunne benyttes som «fremkaller». Bildene ble gjort varige ved å fikseres i natriumtiosulfat. Daguerre bevarte sitt navn for ettertiden ved å kalle prosessen daguer­ reotypi, og 1839 la han frem sine resultater for det franske vitenskapsakademi i Paris. Daguerreotypiene var ømtålige bilder som ikke kunne mangfoldiggjores. Briten William Henry Fox Talbot tok et skritt videre - hans prosess gav først et negativ på papir som senere ble kontaktkopiert til et positiv. 11841 tok han patent på prosessen, som han kalte kalotypi (gr. kalos, vakker). Fra nå av gjennomgikk også optikken en rivende utvikling.

Datidens fotograf måtte ha inngående kunnskaper om kjemi, god tid og måtte bære med seg alt som trengtes til den omstendelige våtkollodium-prosessen: et mørkeromstelt samt dusinvis av flasker og plater. Kameraer med en vekt på over 10 kg var ikke uvanlig. 1 1871 presenterte Richard Leach Maddox en ny oppfinnelse, tørrplaten. Den var først meget lite følsom sammenlignet med våtkollodiumplaten, men ble forbedret flere ganger, sist av Charles Ben­ nett 1878. Nå ble etter hvert disse platene fremstilt maskinelt og ble på mange måter innledningen til fotograflens eksplosjonsartede utbredelse. I 1888 lansene George Eastman sitt Kodak-kamera under mottoet: Trykk på knappen - vi ordner resten. Det revolusjonerende ved dette kameraet var at det kunne lades med rullefilm, ikke tungvinte glasspla­ ter. Etter at siste bilde på filmen var tatt, kunne ka­ meraet sendes tilbake til fabrikken, som fremkalte filmen og sendte apparatet tilbake til eieren sammen med kopiene, og med ny film innsatt. Fotograferin­ gen var ikke lenger en beskjeftigelse forbeholdt noen få - i løpet av kort tid var det mulig for alle som hadde råd til del, å ta egne bilder. Kameraene ble stadig forbedret, og likedan de fotografiske emulsjo­ ner. Svart-hvitt-filmene gav en stadig riktigere gråtonegjengivelse av ulike farger i motivet, en gjengi­ velse som bedre samsvarte med øyets respons (ortoog senere pankromatisk emulsjon). Dette ledet til en praktisk gjennomføring av fargefotograferingen. Fotografering i farger. Alt 1810 skrev Johann Seebeck at solvklorid antok samme farge som lyset det ble utsatt for. Flere av fotograflens pionerer var opptatt av problemet, men hvilke prosesser de fors­ ket i, vet man ikke med sikkerhet. Den amerikanske baptistpresten Levi L. Hill lyktes i å fremstille farge­ bilder rundt 1850, men verken ville eller kunne forklare hvordan. Niepce de St. Victor var allerede 1851 i stand til å ta bilder med «naturlige farger», og behersket proses­ sen. Men etter å ha blitt betraktet en stund i lyset, svant fargene hen. Den dag i dag finnes intet kjent middel som kan gjøre denne prosessens farger per­ manente.

390

FOTOGRAFI

motiv

FOTOGRAFI Viktige begivenheter i fotografiets historie

RGB

Første holdbare fotografi: på tinnplate dekket med asfaltlakk (juridisk bitumen). 8 timers eksponering (Niepce) 1835-37 Fotografisk opptak på forsølvet kobberplate med en overflate avsølvjodid. Fremkalling i kvikksølvdamp (L.J.M. Daguerre) 1839 De første fotografiske portretter tas i Frankrike og USA. Daguerre overleverer arbeidsbeskrivelsen av daguerrotupien til Det franske vitenskapsakademi. Herchel benytter for første gang betegnelsen «fotografi». Direkte-positive bilder på papir (H. Bayard). 1840 Matematiske beregninger blir for første gang lagt til grunn forobjektivkontruksjon (J. Petzval). Enkel eksponeringsmåler (J. B. F.Soleil). Første vellykkede daguerrotypiportrett. A. Wollcott åpnerverdens forte portrettstudio i New York. 1841 Bruk av rodt mørkeromslys (A. Claudet). Kalotypiprosessen (W. H. F. Talbot) 1847 Negativer på glass (C. Niepce de St. Victor) 1856 Tørrkollodiumplater produseres (R. H. Norris) 1861 Trefargeseparasjon og fargesyntese ved flerprojeksjon (J. C. Maxwell) 1865 Magnesiumblitzpulver tas i bruk 1866 Baryttsjikt på fotopapir 1868 Trefargefotografi. Subtraktiv fargesyntese (L. Ducos du Hauron og C. Gros) 1871 Første torrplate med gelatin (R. L. Maddox) 1873 Fargesensibilisering av fotografiske emulsjoner (H. Vogel) 1888 Det forste «Kodak» rullefilmkamera (Eastman Kodak Co.) 1889 Det første anastigmatobjektiv (Zeiss) 1891 Filmruller til ladning i dagslys (S.N. Turner) 1892 Fargekamera for enkeltopptak (F. E. Ives) 1906 Produksjon av pankromatiske plater (Wratten & Wainwright Ltd.) 1914 Den forste Kodachrome-prosessen, tofarge-subtraktiv (Eastman Kodak Co.) 1929 Blitzpære. Aluminiumtråd eller -folie forbrenner i en oksygenatmosære i en forseglet pære (J. Ostermeier) 1935 Kodachrome-prosessen; subtraktiv trefargeseparasjon og syntese på densamme filmen med overliggende emulsjoner. Fargekoplere tilføres underfremkallingen (L. D. Mannes og L. Godowsky). Elektronblitz med hvittlys (M. Laporte) 1936 Refleksnedsettende sjikt av uoppløselige fluorider på linseoverflaten.Agfacolorprosessen; fargekoplerne sitter i emulsjonen på fargefilm 1947 Ferdigbilde- («instant-») prosessen (E. H. Land) 1962 Ferdigbilder (Land) 1970 Flersjikts antirefleksbehandling («multicoating») i masseproduserte objektiver 1983 Positiv fargefilm for øyeblikkelig fremkalling (Polaroid) 1989 Stillvideo; fotografi lagret som et digitalt bilde 1992 Digital fotografering med vanlig kamera (Kodak/Nikon) 2003 Salget av digitale kameraer større enn salget av filmbaserte kameraer

1826

Disse problemene førte til at man begynte å forske i mer indirekte metoder, med utgangspunkt i gråto­ nene i svart-hvitt-opptak. Fysikkprofessoren James Clerk Maxwell, som la grunnlaget for læren om at lys kunne ansees som elektromagnetiske bølger, la 1861 frem sine resultater på fargefotografiens områ­ de. Hans hypotese gikk ut på at det menneskelige øye bare er følsomt for tre av fargene i spekteret, rødt, grønt og blått, og at alle andre farger og avskyg­ ninger, også svart og hvitt, er blandinger av disse tre. Maxwell demonstrerte sin teori ved å vise tre svart-hvite bilder av et flerfarget objekt. Ett negativ var tatt med et rødfilter foran kameraobjektivet, slik at bare de røde strålene kunne nå filmen, samtidig med at de andre fargene bie absorbert. Det andre negativet var tatt gjennom et grønnfilter, slik at bare grønt lys fikk passere, og det tredje var tatt med et blåfilter, slik at bare blått lys slapp gjennom. Positive slides ble laget fra hver av disse tre negativene. Disse tre svart-hvite slides representerte hver med sine gråtoner forholdet mellom de tre fargene i objektet. Hvert av dem ble plassert i en projektor forsynt med et filter av samme farge som bildet opprinnelig var tatt gjennom: rødt for transparentet som var tatt gjennom et rødfilter, grønt for transparentet som var blitt tatt gjennom et grønnfilter, og blått for transpa­ rentet som var blitt tatt gjennom et blåfilter. De tre bildene ble projisert på en hvit skjerm, slik at de falt

nøyaktig sammen, og gav et bilde i fulle farger. Denne metoden bygger på det som i dag kalles addi­ tiv fargeblauding, men førte ikke til noen øyeblikkelig suksess, på tross av at den var egnet også til almin­ nelig, praktisk bruk. Frederic E. Ives benyttet seg imidlertid av prosessen til sitt trefarge-kamera i 1892, og systemet benyttes i fargefjernsynsapparater. Franskmennene Charles Cros og Louis Ducos du Hauron utarbeidet samtidig og uavhengig av hver­ andre et uhyre viktig bidrag til fargefotografiens utvikling. Prosessen de to hadde kommet frem til, bygde på det som senere har fått navnet subtraktiv fargeblanding og danner grunnlaget for alle moderne fotografiske fargeprosesser. Noen av de bilder du Hauron tok, eksisterer fremdeles og viser forbausen­ de gode farger. Det ble også tatt en rekke interessante bilder med en additiv prosess kalt Autochrome, oppfunnet av brødrene Lumiére 1907. Flere av disse bildene er oppbevart og har meget gode farger. Som additive filtre ble det benyttet mikroskopiske stivelseskorn som ble innfarget med henholdsvis rodt, blått og grønt og deretter spredt i blanding utover en plate som ble lagt under press for å trykke kornene flate. Mellomrommet mellom stivelseskornene ble fylt med sverte, og deretter ble platen belagt med en tynn svart-hvitt-emulsjon. Etter fremkalling til et

bilde

Fotografi. Prinsippet for additiv fargeblanding. Det er valgt det enklest mulige motiv for å anskueliggjøre prinsippet: en flate som består av tre vertikale felter som er henholdsvis rødt (R), grønt (G) og blått (B). Motivet fotograferes tre ganger: Den ene gangen med rødfilter (Rf), den andre gangen med grønnfilter (Gf) og den tredje gangen med blåfilter (Bf) foran kameraet. Filmene fremkalles, og man får svart/hvitt-negativer som vist i «R»n, «G»n og «B»n. Negativene kontaktkopieres på ny film, og vi får positivene «R»p, «G»p og «B»p. Disse positivene plaseres i hver sin fremviser og projiseres med henholdsvis rødt filter (Rf), grønt filter (Gf) og blått filter (Bf) sammenfallende og samtidig på en billedskjerm. Det fremkommer da et bilde av motivet i naturlige farger.

positiv kunne lyset på nytt passere gjennom de fargede stivelseskornene som til sammen hadde dannet et bilde i fulle farger. Autochromeprosessen hadde klare begrensninger, men nådde en viss ut­ bredelse frem til 1930-årene. Først i 1935 kom den endelige løsningen pa fargefotograferingens problemer. De to musikerne Leopold Mannes og Leopold Godowsky utnyttet det subtraktive fargesystemet i Kodachromefilmen, en positiv- (dias-) film som, i motsetning til Agfacolorfilmen, som kom året etter, ikke inneholdt fargekoblere i emulsjonen, men der de tre emulsjonene måtte gis en individuell fargefremkalling. I 1950 kom den negative fargefilmen som gjorde at man på en relativt enkel måte kunne få papirkopier i farger. Den negative fargefilmen er en tresjikt-film som er følsom for fargene blått, grønt og rødt. Den positive filmen leveres som regel i to utgaver, en for dagslys og en annen for bruk i kunstlys (fargetemperatur henholdsvis 5500 K og 3200 K). Også den består av tre emulsjonssjikt. Se også ►film og ►fremkallere. Selvfremkallende eller »instant»-kameraer har ført til at man kan få et ferdig fargebilde få minutter etter at det er tatt. Dette systemet ble først vist 1962 av Edwin H. Land i Polaroid-konsernet, som allerede 1947 hadde fremstilt et slikt kamera for svart-hvittbilder. Det finnes forskjellige instant-systemer. Den

FOTOGRAFI

391 hovedsakelige andelen av fargefotograferingen foregår imidlertid på konvensjonell fargefilm. Nyvinninger. Kameraer for elektroniske opptak av stillbilder ble lansert i 1980-årene. Her oppbevares billedinformasjonen digitalt på et magnetisk lag­ ringsmedium (oftest diskett). Se også ►digitalkamera. I begynnelsen av 1990-årene kom ►foto-CD, som gjør det mulig å overføre fotografisk materiale til CD-plater. 1996 kom APS (Advanced Photo System), et nytt og mindre filmformat med sterkt forbedret emulsjon og muligheter for valg mellom tre forskjel­ lige billedformater ved fotograferingen, samt lagring av data for hver enkelt eksponering. Fotografi er blitt et uunnværlig hjelpemiddel innen nær sagt alle tenkelige områder. Ved hjelp av kameraet kan man studere bevegelser som enten er så langsomme eller så hurtige at de ikke kan regist­ reres av det menneskelige øye. Alt fra molekyler til galakser er blitt nøyere gransket takket være den fotografiske teknikk, som har vært og er i stadig utvikling. Se også ►kamera. ØBA FILMFREMKALLING

Svart-hvitt-filmer gjennomgår etter eksponeringen en fremkalling: dvs. behandling med kjemiske stof­ fer som reduserer de belyste sølvsaltene til rent metallisk sølv. For å gi ønsket resultat må tid og temperatur følges nøye. Vanligst er fremkalling i tank, som må lades i fullstendig mørke. Etter at en viss tid er gått, slås fremkallervæsken ut av tanken, og stoppebad helles i. Etter en kort tid slås dette bort, og filmen behandles i et fiksérbad, som har til hoved­ oppgave å løse de gjenværende sølvsaltene. Deretter skylles til kjemikalierestene er borte. Fremkalling kan foretas i fremkallermaskiner etter samme prinsippet. Temperatur og tider kontrolleres automatisk. FORSTØRRELSE

Forstørrelsesarbeidet utføres i lyset fra en gulgrønn eller oransjerod mørkeromspære. Et negativ legges inn i forstørrelsesapparatet, og forstørrelsesgraden bestemmes ved at man regulerer avstanden mellom apparatets lampehus og grunnbrett. Objektivet fokuseres på et fotopapir (prøvestrimmel), og ekspo­ neringen bestemmes ved hjelp av objektivets blen­ der (lysmengde) og apparatets lysbryter (varighet). Prøvestrimmelen eksponeres og legges i en skål med papirfremkaller. Prosessen ligner filmfremkalling, de belyste delene (som var mørke på negativet) blir lyse, og omvendt. Etter fremkallerbadet føres fotopapiret over i et stoppebad, som bryter ned overflø­ dig fremkallervæske, og deretter over i fiksérbadet. Ser eksponeringen ut til å stemme, lages nå en forstørrelse i fullt format. Til slutt skylles kopiene og tørkes i et tørkeapparat. De fleste moderne forstørrelsesapparater kan benyttes til fargekopiering. Til dette behøver man et fargenegativ, fargepapir, et sett med kopieringsfiltre og fargekjemikalier. Fremgangsmåten ved fargeforstørrelse er komplisert og krever øvelse fra svart hvitt-arbeid. Forstørrelse gjøres nå ofte digitalt fra film som skannes. Den digitale informasjonen sendes til skrivere, og man får ut bilder med fotokvalitet. MANIPULASJON

I fotografifaget er manipulasjon betegnelse for for­ andringer av bildet utover det som selve opptaket tilsier. Allerede fra fotografiets forste stund ønsket man å forbedre resultatene i form av retusj, hvor deler av fotografiet, f.eks. rynker, ble fjernet, eller nye deler lagt til. ' Moderne datateknologi har gjort det enklere å gjennomføre dette, og resultatet blir bedre. Fotogra­ fiet skannes og bringes inn på dataskjermen. Med et eget dataprogram kan svekkede deler av bildet forsterkes, farger forbedres, riper og flekker fjernes. Man kan også kombinere flere bilder til ett, eller fjerne deler (f.eks. personer) fra bildet, uten at det er så lett å oppdage det.

Ved hjelp av digital billedbehandling kan man forbedre eldre fotografier. Et bleknet svart/hvitt-bilde vil kunne gjengis med sin opprinnelige kontrast, og riper fjernes. Man kan også ta ut en eller flere personer fra et fotografi og gjenskape dem i et nytt bilde.

Når resultatet er klart på skjermen, overføres det til et nytt negativ eller positiv, som kan brukes som original for den videre fremstilling av bildet. Arbei­ det er krevende, og et godt resultat er avhengig av god fagkunnskap og trening. En følge av de nye muligheter innen fotomanipulasjon er at fotografiets verdi som sannhetsdokument er blitt redusert. FOTOGRAFI SOM DOKUMENTASJON OG KUNSTNERISK UTTRYKKSMIDDEL

Fotograflens plass i billedkunsten har vært omdisku­ tert helt siden starten i 1839. Til forskjell fra annen billedkunst utføres fotografi med et mekanisk, optisk apparat og ikke for hånd, og vi kan ved lysets hjelp avbilde oss selv og våre omgivelser. De eldste fotografiene, daguerrotypiene, har en høy kunstnerisk kvalitet, og med Talbots kalotypimetode utvikles fotograflen i kunstnerisk retning. David Octavius Hill og Robert Adamsons kalotypier fra 1840-årene portretterer befolkningen i Skottland

på en finstemt måte. Med våtkollodiumnegativet, utviklet i 1850-årene, ble bildene skarpere og fikk rikere valører. Samtidig begynte malere å bruke fotografier som forlegg for sine bilder. Den svenske maler og fotograf Oskar Gustav Rejlander, som virket i Storbritannia, arbeidet med en særegen montasjeteknikk som innebar sammenføring av flere opptak til ett, f.eks. The Two Ways of Life, som skapte atskillig debatt, bade om fotografi og moral. Julia Margaret Cameron portretterte viktoriatidens fremtredende personer i en personlig stil. Henry Peach Robinson laget fotografier der ulike detaljer var tegnet inn i komposisjonen. Hans bok Pictorial Effect in Plwtography (1869) ble oversatt til flere språk og utgitt i Europa og USA. Peter Henry Emerson kritiserte Robinson for at han forsøkte å etterligne det akademiske maleriets idealer isteden fora utvikle fotokunstens egne muligheter. I Naturalistic Plwtography (1889) hevdet Emerson at fotogra­ fier burde avbilde virkeligheten. I 1880-årene ble

392

FOTOGRAFI

3

Fotografi. Et utvalg fra fotohistorien, i) H. P. Robinson: Utkast til et komposisjonsbilde, ca. 1860. - 2) P. H. Emerson: Vannliljer, 1885.-3) Eugene Atget: Kurvvarehandel i Paris, ca. 1910.-4) Paul Strand: Det hvite gjerdet. Fotogravyr, 1915. - 5) Edward Weston: Delt kålhode, 1930. - 6) Charles Sheeler: Ford Plant, River Rouge, 1927. - 7) Henri Cartier-Bresson: Meksikansk prostituert, 1934. - 8) Peter Keetman : Oljedråper, 1956. - 9) Diane Arbus: Speiltvillinger, New York , 1967.

fotograflen popularisert, fotoklubber ble etablert, og man diskuterte for alvor fotograflens rolle som kunst. Amatørfotografer gjenopptok kalotypimetoden. Fotografiene fra slutten av 1800-tallet frem til den første verdenskrig lignet ofte tegninger eller etsnin­

ger. Amerikaneren Thomas Eakins bidrog omkring 1880 bl.a. med aktbilder etter klassiske forbilder, bl.a. i en Velazques-lignende stil. Yrkesfotografene overtok dokumentarfotograferingen med sine skarpe kameraobjektiver, og det oppstod et skille mellom disse to grupperingene.

Den forste fotografiske kunstbevegelsen oppstod i foreninger og klubber. Fra 1893 viste London-salongen årlig utstillinger med kunstfotografier. Bildene var bevisst uskarpe, men manglet ikke komposisjon og perspektiv. I USA viste Alfred Stieglitz og Edward Weston bilder med samme diffuse karakter. De

393

FOTOGRAFI

Den skotske maleren David Octavius Hill skapte mellom 1843 og 1847 en rekke betydningsfulle porlrettstudier; mange regner porlrettfotografier fra siste del av 1800-tallet som det beste som er skapt. Julia Margaret Cameron, en engelsk fotoamatør, har tatt noen av de mest særpregede portretter i fotogra­ flens historie. Franskmennene Félix Nadar og Étienne Carjat er kjent for sine inntrengende portretter av samtidens kulturpersonligheter. Av senere fotografer som er kjent for sin portrettkunst er Irving Penn, Yousuf Karsh, Philippe Halsman og Richard Avedon. Av norske portrettfotografer må nevnes Jon Riise og Morten Krogvold. Se ►portrettkunst. FOTOREPORTASJE

Fotoreportasje. 10) Roger Fentons krigsreportasje Fra Krimkrigen. Marketenterske hjelper såret soldat, 1855. - 11) Et av Arthur Rothsteins fotografier fra depresjonstidens USA, Bonde og sønner i sandstorm. Cimarron, Oklahoma, 1936. 12) Lewis Hines sosialreportasje Barn i New York, 1910. -13) Robert Capas verdenskjente bilde De alliertes landgang i Normandie, 6. juni 1944.

dannet gruppen The Plwtosecession 1902, og utgav tidsskriftet Camera Work der de foruten å vise kunstfotografier også viste moderne europeisk maler­ kunst. Tidlig i 1920-årene fikk denne kunstfotograferingsbølgen en motbevegelse da de amerikanske fotografene Paul Strand, Ansel Adams, Edward Weston og Dorothea Lange begynte å bruke skarpe kameraobjektiver. De avviste både retusj og salongfotografi. En lignende bevegelse dukket opp med den nye saklighet i Europa. Reproduksjonsmetodene i aviser og magasiner ble forbedret og fotografier i trykt form ble utgitt i store opplag. Betegnelsen pressefotograf og fotoreportasje ble innført. I fotograflens nye saklighet var motiver fra industri og maskiner populære, ofte fremstilt i dynamiske billedkomposisjoner. Alfred Stieglitz fotograferte stålskjelettene under byggingen av de amerikanske skyskrapere i 1920-årene. Eugene Atgets arkitekturfotografier fra Paris i slutten av 1800-tallet ble en viktig inspirasjonskilde for 1930årenes fotografer som Walker Evans og Bill Brandt. De viste at fotografi i seg selv kan ha el fullstendig kunstnerisk uttrykk, men lånte elementer fra andre kunstformer. Fotografier som ble tatt i 1930-årene for Farm Security Administration, i depresjonsti­ dens USA, er både dokumentariske og kunstneris­ ke, og har inspirert etterkrigstidens dokumentarfotografer. Motebransjen samarbeidet med fotografer som Martin Munkåcsy, Richard Avedon, Cecil Beatoix, Irving Penn m.fl. I 1930-årene skapte Henri CartierBresson medrivende skildringer av mennesker og deres miljø. De ungarskfødte André Kertész og Brassai utviklet et rikt billedspråk. På den amerikans­ ke vestkysten oppstod en retning ledet av gruppen f/64, som tok fotografier i en ren og uretusjert billedstil. Etter den annen verdenskrig ble fotografier med grafisk eller abstrakt mønster den store mote i Tysk­

land, kalt Fotoform, inspirert av Bauhaus-bevegelsens kunst fra slutten av 1920-årene. Naturen selv byr på utallige abstrakte mønstre, men ikke sjelden ble mønstrene til ene og alene i mørkerommet. Naturfotografen Ansel Adams var med å stifte gruppen f/64 i 1932, men utviklet seg senere i en mer subjektiv retning. Hans bilder er preget av svarthvitt-kontraster og av hans fototekniske dyktighet. Etterkrigstidens fotografi var også preget av doku­ mentasjon av virkeligheten. Robert Frank skildret på en avslørende måte miljøer fra Nord-Amerika i Les Américains (1958). Hans bilder inspirerte en rekke av 1960- og 1970-årenes fotografer. Blant hans etter­ følgere regnes Larry Clark, som skildret 1960-årenes narkotikamiljø, og Ralph Gibson med sine arkitekto­ niske visjonsbilder. Diane Arbus fotograferte avvike­ re av mange slag, hennes bilder er en enestående dokumentasjon av samtiden. I 1970-årene dominer­ te det dokumentariske fotografi, mens det i 1980årene ble mer vanlig med intime motiver. Disse fotografiene er mer bevisst komponert enn de spon­ tane bildene fra 1960-årene. De er gjerne utført i fotografens nærmiljø eller i studio, og har små for­ mater. Fra slutten av 1980-årene har mange billedkunst­ nere interessert seg for fotograflens muligheter. Fotografier blir brukt som en del av større rominstallasjoner. Cindy Sherman har i sine iscenesatte foto­ grafier brukt seg selv som motiv, f.eks. i komposisjo­ ner hentet fra filmindustrien. HB PORTRETTFOTOGRAFI

Portretter var tidlig en populær genre innen fotogra­ flen. Fra omkring 1841 var eksponeringstiden kortet ned til mellom 3 og 5 sekunder, og portrettfotografering tok en stor del av fotografens tid. Det var forst og fremst middel- og overklassen i byene som hadde råd til å la seg fotografere. Fra 1860-årene ble tek­ nikken forbedret og prisen sa lav at det ble mulig for mennesker fra lavere samfunnslag å la seg fotografe­ re.

Reportasjefotografen gjør oss til øyenvitner ved alle slags hendelser: kampen for tilværelsen, håp og fortvilelse, menneskelighet og umenneskelighet. Denne genren er et av de viktigste bidrag i fotogra­ flens historie. De tidligste eksempler på fotoreportasje finner vi i Roger Fentons bilder fra Krimkrigen i 1855, omtrent samtidig fotograferte Richard Beard Londons slumområder. Matthew Brady og hans stab fotograferte fra den amerikanske borgerkrigen (1861—65). Den fransk-tyske krig, Pariserkommunen, bokseropprøret i Kina og boerkrigen finnes også dokumentert på fotografier. Under den første verdenskrig ble det for første gang offisielt knyttet fotografer til de væpnede styrker. Få bilder ble publisert i pressen, men serier ble utgitt i album og på stereoskoplysbilder. I sin bok Street Life in London (1877) fremstilte John Thomson de fattiges liv og arbeid. Jacob Riis brukte kamera i kampen for å bedre de sosiale forhold. 1 How the Other Half Lives (1890) og Children of the Poor (1892) påvirket han Theodore Roosevelt lil å iverk­ sette en rekke sosiale reformer. Den amerikanske sosiologen Lewis W. Hine fotograferte fattige euro­ peiske immigranter, jern- og stålarbeidere i Pittsburgh og barnearbeid. Fotoreportasjen startet for alvor i midten av 1920årene med Ermanox-kameraet. Pionerene på områ­ det var Dr. Erich Salomon, Felix H. Man og Wolf­ gang Weber. De fikk sine bilder offentliggjort i tyske illustrerte ukemagasiner. Billedbyrået Dephot (Deutscher Photødienst) ble startet i Berlin 1929, og var ledende innen fotojournalistikkens område til 1932. Den tyske reportasjestilen spredte seg til frans­ ke ukemagasiner 1929-32. Ungarske fotografer som Robert Capa slø seg ned i Paris. Miniatyrkameraene Leica og Contal ble tatt i bruk. Til England kom fotoreportasjen med Felix H. Man og Kurt Hutton i 1934. Man var sjefsføtograf i Picture Post inntil 1945. Alfred Eisenstaedt introduserte sjangeren til USA, og var fotograf i Life fra starten i 1936. Banebrytende arbeider innen sjangeren var Brassais fordomsfrie avsløringer av livet i Paris i begyn­ nelsen av 1930-årene, Henri Cartier-Bressons frem­ ragende reportasjer fra Spania (1933) og Mexico (1934) og Robert Capas dramatiske bilder fra den spanske borgerkrig 11936). Bill Brandt dokumenter­ te engelskmennenes liv og levnet i The English At Home (1936). I USA var man i 1930-årene opptatt av lignende oppgaver. Fotografer som Walker Evans, Dorothea Lange, Margaret Bourke-White, og Arthur Rothstein avbildet forhold fra depresjonstiden for Farm Security Administration. Robert Capa, fotografen som hatet krig, vant para­ doksalt nok berømmelse som verdens beste krigsfotograf. Kjent er hans bilde De alliertes landgang i Normandie, 6. juni 1944. Han fulgte fem kriger med sitt kamera, og måtte selv til slutt bøte med livet. Utallige er de bilder som ble tatt av soldater under den annen verdenskrig, bl.a. bilder som allierte soldater tok da de tyske konsentrasjonsleirene ble befridd mot slutten av krigen. Werner Bischof foto­ graferte krigsherjede distrikter i Frankrike, Neder­ land og Tyskland, flyktninger og hungersnød i India.

394

FOTOGRAFIERS RETTSBESKYTTELSE

Fotogrammetri. Fotografi (tit venstre) og fotogrammetrisk uttegning (til høyre) av H. C. Andersen-statuen ved H. C. Andersens boulevard i København.

Bert Hardy og Life-fotografen David Douglas Duncan fotograferte fra Koreakrigen. Eugenie Smiths billedhistorie The Spanish Village (1950) forteller om liv og død i et fattig lite samfunn. A trenge frem til uvante sider ved dagligdagse motiver er også en av reportasjefotografens oppga­ ver, et godt eksempel er Cartier-Bressons klassiske Søndag ved Mames bredder (1938). I de mange repor­ tasjer som Bert Hardy laget for Picture Post finner vi fotografiet Historiefortelleren (1948), tatt i en fransk vinkjeller. David Seymour, Cartier-Bresson og Robert Capa var blant dem som i 1947 startet billedbyrået Magnum. Seymour ble drept med kamera i hånd da han dekket invasjonen i Egypt under Suez-krisen. Ed­ ward Steichen og Cecil Beaton startet som fotografer i motemagasiner, men arbeidet med krigsmotiver under den annen verdenskrig. Beaton er kjent for sine bilder fra blitzen i London og fra krigsrester i Libyas ørken. Steichen var dessuten krigsfotograf i US Navy. I motsetning til frilans reportasjefotografer blir pressefotografene bare identifisert med navnet på den avis eller det pressebyrå de arbeidet for. Disse vanligvis anonyme fotografene tar ofte gode bilder. Et klassisk nyhetsbilde, et av de mest oppsiktsvek­ kende som noensinne er tatt, er bildet av det gigan­ tiske luftskipet Hindenburg da det eksploderte under landingen ved Lakehurst i New Jersey i 1937. Fra omkring 1970 kom fjernsynsmediet etter hvert til å ta over mye av den funksjonen fotoreportasjen hadde hatt, nemlig å dokumentere hendelser. Av senere fotografer som har vært aktive innen fotoreportasje bør nevnes den brasilianske mesterfotogra-

fen Sebastiåo ►Salgado, en av verdens ledende svart-hvitt-fotografer. Han har bl.a. dokumentert massakren i Rwanda 1994. En rekke yngre fotogra­ fer er inspirert av eldre reportasjefotograf!. ØBA NORGE

Norsk fotokunst har gjennom årene hatt flere dykti­ ge representanter, men relativt få har hevdet seg internasjonalt. Av eldre navn kan nevnes A. B. Wilse, Axel Lindahl og Knud Knudsen som tok en rekke fremragende reportasjebetonte bilder, og portrettfotografen Jon Riise. Blant reportasjefotografene kan nevnes Sverre Heiberg, Johan Brun, Rolf M. Aagaard og Tom Martinsen. 1 de senere årene har norsk fotografi gjennomgått en betydelig utvikling. Foto­ graflen er omsider blitt anerkjent som et selvstendig kunstnerisk uttrykksmiddel, og det har kommet frem en rekke unge fotografer. Etableringen av Forbundet Frie Fotografer, Preus Fotomuseum (nå Preus Museum) og Fotogalleriet har spilt en betyde­ lig rolle for miljoet. Blant aktuelle navn innen norsk samtidsfotografi kan nevnes Morten Krogvold, Dag Alveng, Lavasir Nordrum, Tom Sandberg, Per Berntsen, Henny Lie, Kjell Sten Tollefsen, Morten Haug, Knut Bry, Thera Mjaaland, Per Maning, Espen Tveit, Asle Svarverud, Jim Bengtson, Mette Tronvoll, Mikkel Mc Alinden og Vibeke Tandberg. Litt.: Ang, T.: Digitalfotografens håndbok, 2003; Baatz, W.: Fotografi, 1997 (Cappelens kulturguider); Barthes, R.: Det lyse rommet: tanker om fotografiet, 2001; Erlandsen, R.: Pas nu paa!: nu tar jeg fra hullet!, 2000; Frizot, M„ red.: A new history ofphotography, 1998; Hedgecoe, J.: Teknologisk forlags store bok om

fotografi, 1995; Norsk gullalder: norsk kunstnerisk foto­ grafi på 1970-80-tallet, 2003 (utstilling: Preus fotomu­ seum, 2003); Nykrog, T.: Digital fotografering og bilde­ behandling, 2004; Preus fotomuseums bibliografiserie, 1992-94, utg. av Preus fotomuseum, 10 b. (biblio­ grafiene utarbeidet av T. Solberg); Reiakvam, O.: Bilderøyndom, røyndomsbilde: fotografi som kulturelle tidsuttrykk, 1997; Tobiassen, A.H.; På talefot med fotografiene våre, 1995; Veiteberg, J., red.: Kunst foto­ grafi Norge: Forbundet frie fotografers 25 års jubileum, [1999]; Wells, L., red.: Photography: a critical intro­ duction, 2nd ed., 2000; Wells, L„ red.: Thephotography reader, 2003 fotografiers rettsbeskyttelse er regulert i lov om opphavsrett til åndsverk (åndsverkloven) av 12. mai 1961 nr. 2. Loven sondrer mellom fotografiske verk og fotografiske bilder. Beskyttelse avfotografer. Fotografiske verk er fotogra­ fier som fyller det krav om avpreg av individuell, skapende åndsinnsats fra opphavsmannens side som loven stiller til åndsverk ellers. De vernes i alt ve­ sentlig på linje med andre åndsverk som er beskyttet etter reglene om ►opphavsrett. Fotografiske bilder er fotografier som ikke kan ansees som åndsverk. De vernes etter en egen be­ stemmelse i åndsverklovens § 43a, som gir frembringerne av fotografiske bilder enerett til å lage eksemplarer av bildene, og i noen grad til spredning og visning av dem. Eneretten varer i fotografens levetid og 15 år etter hans dod, dog minst 50 år fra utlopet av det år bildet ble laget. Eneretten er på de fleste måter avgrenset på samme måte som opp­ havsretten til åndsverk, når det gjelder adgangen til å lage kopier til privat bruk osv. Fotografen har rett til å bli navngitt når bildet brukes, og har vern mot at det brukes på en måte som krenker hans ideelle interesser etter samme regler som for opphavsmenn til åndsverk. Beskyttelsen etter § 43a gjelder for fotografiske bil­ der som for første gang er utgitt her i riket eller som er laget av noen som er statsborger i eller bosatt i eller har sete i et land innenfor EØS-området. Den gjelder også for fotografier som er innføyd i bygnin­ ger eller faste anlegg i et land innenfor EØS-området. Ettersom fotografiske bilder, i motsetning til foto­ grafiske verk, ikke omfattes av ►Bernkonvensjonen eller ►Verdenskonvensjonen om opphavsrett, antas det at fotografiske bilder laget av fotografer fra land utenfor EØS-området ikke har vern etter § 43a (når bortses fra vern på grunnlag av utgivelse i Norge). Beskyttelse av avbildede personer. For personfotografier - verk så vel som bilder - gjelder visse særregler som gir en «rett til det egne bilde». Slikt fotografi kan ikke gjengis eller vises offentlig uten samtykke av den avbildede. Dog kan fotografen utstille det som reklame for sin virksomhet såfremt den avbil­ dede ikke forbyr det. Dessuten kan personfotografi gjengis eller vises offentlig uten den avbildedes samtykke dersom det har aktuell eller allmenn interesse, dersom personbildet er mindre viktig i forhold til hovedinnholdet i fotografiet, og dersom fotografiet viser forsamlinger, folketog i friluft eller begivenheter m.m. som har allmenn interesse, og dersom det gjelder bruk i skrift av biografisk inn­ hold, eller bruk i etterlysning, etterforskning eller som bevismiddel. Jfr. ►personlighetsvern. BSL fotografikk (av foto- og grafikk), strektegning frem­ stilt på grunnlag av et fotografi med halvtoner. Negativet legges i kontakt med det tilhørende positiv (transparent) og kopieres eller projiseres over på en hard rasterfilm. Fotografiets konturer overføres da som en strektegning hvor det også kan føres inn tekst. fotogram (av foto- og -gram), kartfotografi; fotogra­ fisk bilde, dvs. målebilde som har kjent indre orien­ tering og er tatt med målekamera.

FOTO KJEM ISKSMO G

395

Fotokjemisk smog. Over mange storbyer legger det seg ofte et teppe av fotokjemisk smog og støv, som her i Athen.

fotogrammetri (av foto-, -gram, -metri), læren om

måling i fotografiske bilder, fotogrammer, for å bestemme geometriske egenskaper som form, stør­ relse og beliggenhet av fotografert objekt. Fotogra­ fisk registrering, bildetolking og bildetyding regnes gjerne som deler av fotogrammetrien. Fotogrammet­ rien kan inndeles i flyfotogrammetri for kartleggingsformål, og nærfotogrammetri for andre formål, for eksempel dimensjonsmålinger i industrien, formdokumentasjon i arkitektur, mikroskopi, rønt­ genundersøkelser m.m. I flyfotogrammetri skjer fotograferingen fra fotofly eller fra satellitt, mens ved nærfotogrammetri, også kalt terrestrisk fotogram­ metri, blir fotograferingen utført fra stasjoner på bakken. Ved stereofotogrammetri blir objektet fotografert fra to steder, og når man skal gjøre målinger i bilde­ ne, rekonstrueres fotograferingssituasjonen i en orienteringsprosess. Denne prosessen består vanlig­ vis av indre og ytre orientering For å kunne bestemme geometriske egenskaper for et objekt ved målinger i bilder av objektet, er det nødvendig å kjenne den indre geometri (form og dimensjon) i opptakskameraet. Dette gjøres ved en kamerakalibrering. Da er det mulig å rekonstruere det stråleknippet som dannet bildet i eksponeringsøyeblikket; bildets indre orientering. Betegnelsen ytre orientering for opptaket angir opptakskameraets plassering i rommet, gitt ved posisjonen og fotograferingsretningen for kameraet i et romlig koordinatsystem. Elementene for ytre orientering må bestemmes og tidligere har dette blitt utført i en trinnvis prosess i et stereoinstrument. 1 analoge stereoinstrumenter skjedde det på følgende måte: Bildene ble plassert i spesielle bildeholdere, og de to stråleknippenes form ble gjenskapt ved indre orientering. Ved gjensidig eller relativ orientering ble stråleknippene brakt til samme gjensidig beliggenhet som i fotograferingsøyeblikket og dannet en tredi­ mensjonal stereomodell av objektet som var likedannet med det fotograferte objektet, men i formins­ ket utgave. Ved absolutt orientering, en romlig tredimensjonal transformasjon basert på måling av

punkt på bakken med kjente koordinater, ble mo­ dellen gitt en bestemt målestokk og tilpasset et romlig koordinatsystem. Med instrumentets måle­ system kunne man da måle i modellen, og data kunne tas ut i ønsket form - som tegnete kart, profi­ ler eller som digitale kartdata. Digital fotogrammetri er i dag enerådende metode og digitale fotogrammetriske arbeidsstasjoner (DFA'er) er betegnelsen på datamaskinene som er utrustet med programvare og stereobetraktningsmuligheter for å kunne gjøre orienteringsprosessen, samt målin­ ger av geodata. DFA'ene bruker bildefiler fra digitale kameraer eller fra skanning av analoge bilder. Flere delprosesser er automatisert og benytter bildeanaly­ se (matching), både i orienteringsprosessen (bl.a. aerotriangulering) og i datainnsamling (bl.a. terrengmodellering). I dag benytter man direkte ytre orientering av bildene (strålebuntutjevning), med utgangspunkt i formler for sammenhengen mellom punkters målte bildekoordinater og gitte terrengkoordinater i en perspektivisk avbildning. Ved å ta i bruk satellittposisjonering og treghetsnavigasjon i flyet, har man redusert behovet for punkt med gitte koordinater på bakken i orienteringsprosessen, og for enkelte for­ mål klarer man seg helt uten. Kameraets posisjon og orientering i fotograferingsøyeblikket kan måles direkte og med en slik nøyaktighet, at det snart kan erstatte tradisjonell ytre orientering. Mens et bilde er en sentralprojeksjon (ut fra ett punkt), er et kart en ortogonalprojeksjon, der alle punktene blir projisert ved parallelle linjer, vinkel­ rett på projeksjonsplanet. Bildets perspektiviske forlegning kan fjernes ved en rektifisering eller resampling av bildet på grunnlag av bildets oriente­ ring og en høydemodell av det avbildede terrenget. Da får man et ► ortofoto som har tilnærmet samme geometriske egenskaper som et kart, bl.a. kjent og lik målestokk i hele bildet. Viktigste bruksområde for fotogrammetrien har vært og er fortsatt kartlegging, men digitale kame­ raer, automatiserte prosesser og kobling med beslek­ tede fagområder, muliggjør stadig nye anvendelser, f.eks. formkontroll innen bil- og flyindustri. høyde-

måling av ransmenn ut fra overvåkningsopptak og datainnsamling for 3D visualisering. Det aller meste av moderne kart eller geodata i Norge er produsert ved bruk av flyfotogrammetri, enten ved direkte fotogrammetrisk konstruksjon eller som avledete produkter. Dette inkluderer kart i alle målestokker, terrengmodeller og ortofoto. IMT-UMB fotogravyr (fr., av foto- og gravyr), også kalt heliogravyr eller lyskobberstikk, fotomekanisk reproduksjonsmåte som består i at det fotografiske bilde blir etset ned i en kobberplate og trykt som et kobberstikk. Fotogravyr er den mest fullkomne måte å gjengi grafikk, håndtegninger o.l. på. Den tillater halvtoner og nærmer seg mezzotinto- og akvatintamaneren i sin virkning. Metoden har vært populær i ulike epoker. Foto­ grafer som Alvin Langdon Coburn, Paul Strand og Alfred Stieglitz har benyttet seg av den. I 1980-årene fikk fotogravyren en renessanse hos unge, eksperi­ menterende fotografer. fotoinitiering (av foto- og initiere) (kjem.), igangset­ ting av en kjemisk reaksjon ved hjelp av lysbestråling. Ofte fordres tilsetning av et stoff (fotosensitiviseringsmiddel, fotoinitiator) med spesiell evne til å ta opp lysenergien og overføre den til de reagerende stoffenes molekyler. Se også ►initiator. fotoionisasjon (av foto-), betegnelse for ionisering av gassmolekyler ved absorpsjon av elektromagnetisk stråling (lys). Se også ►fotoelektrisitet. fotokjemi (av foto-), gren av kjemien som beskriver effekten av lys på kjemiske fenomener. Dette gjelder både effekter av synlig lys og elektromagnetisk stråling i form av gamma-, ultrafiolett og infrarød stråling. En fotokjemisk prosess kan deles i to. I den første fasen absorberer molekylene (forbindelsen) strå­ lingsenergien i form av lyskvanter (fotoner). Der­ med bringes den i en eksilert tilstand. 1 andre fase vil flere ting kunne skje. En mulighet er at de overføres tilbake i sin grunntilstand ved at eksitasjonsenergien omdannes til varme eller ved at det sendes ut et lyskvant. Det siste fenomenet kalles luminescens (se også ►fosforer). En annen mulighet er al molekyle­ ne reagerer kjemisk. En forutsetning for en fotokjemisk reaksjon er at eksitasjonsenergien overstiger aktiveringsenergien for reaksjonen. Belysning kan på denne måten få molekyler som normalt ikke reagerer med hver­ andre, til å reagere. Grunnlaget for fotokjemien ble lagt av Grotlhus i 1817 ut fra teoretiske studier og av J. W. Dråper i 1843 ut fra eksperimentelle undersøkelser. Deretter har fotokjemien gjennomgått en rivende utvikling. Ved hjelp av lasere kan man nå studere prosesser som varer så kort tid som 10 12 s (pikosekund, speklroskopi). Den mest kjente og viktigste fotokjemiske reaksjonen er karbondioksidassimilasjonen i planter (se ►fotosyntese). Fotokjemiske reaksjoner er vikti­ ge innenfor atmosfærekjemien (se ►fotokjemisk smog). Også innenfor det praktiske liv spiller foto­ kjemiske prosesser en viktig rolle. F.eks. er den fotografiske prosessen av fotokjemisk art: Sølvbromid spaltes ved hjelp av lys. fotokjemisk smog j-småg] (til fotokjemi), form for luftforurensning som kan oppstå i de lavere luftlag når organiske stoffer (NMVOC: Non methane volatile organic compounds) og nitrogenoksidet i atmosfæren reagerer kjemisk med hverandre på grunn av solstråling. Reaksjonene er meget kompliserte. Foto­ kjemisk smog viste seg forste gang som et problem i Los Angeles i 1940-årene; den første alvorlige forurensningskatastrofe skjedde i byen Donora i Pennsylvania i oktober 1948, da anslagsvis 6000 av byens 14 000 innbyggere ble syke og 18 mennesker døde. Begrepet er ikke entydig definert, men beskrives ved fem karakteristiske kjennetegn: 1) høy konsen­ trasjon av oksiderende stoffer (oksidanter) i atmo­ sfæren, 2) nedsatt sikt pga. dis, 3) lukt, 4) irritasjon

396

FOTOKONDUKTIVITET

av slimhinner og 5) skader pa enkelte planter og materialer (bl.a. gummi). Luftens innhold av oksiderende stoffer, eller oksidanter, brukes gjerne som et mal på fotokjemisk smog. Det finnes en rekke oksidanter, mest vanlig er å måle mengden av ozon (O,) eller, i mindre grad, PAN (peroksyacetylnitrat). Målinger viser at i store deler av den industrialiserte verden kan det i luft­ massene nær bakken opptre høyere konsentrasjoner av ozon enn den naturlige bakgrunn; dette gjelder både i by- og landdistrikter. I Norge har Statens forurensningstilsyn gitt anbe­ falte grenseverdier for maksimalt innhold av ozon i uteluft: 100 mikrogram per m3 av hensyn til helse­ virkninger og 150 mikrogram per m3 for å beskytte planter, begge målt som timesmiddel. De anbefalte luftkvalitetskriteriene for ozon overskrides episodevis over store deler av landet, både når det gjelder helse og vegetasjon. Se også ►luftforurensning, fotokonduktivitet (av foto- og konduktivitet), eller fotoledning, økning av den elektriske konduktivitet (ledningsevne) i et stoff når dette utsettes for lys, infrarød eller ultrafiolett stråling. Anvendes i fjern­ synskameraer, lysmålere, infrarøde detektorer m.m. Effekten ble forst påvist i grunnstoffet selen i 1873. Er senere påvist i en rekke andre stoffer. Se også ► fotoelektrisitet. fotokopi, eng. photocopy, fotografisk metode til repro­ duksjon av dokumenter o.l. Fotokopier fremstilles på to måter, enten ved å fotografere med fotostatkamera ved hjelp av et speil direkte på fotografisk papir, eller ved å arbeide med dokumentfilm. Denne er i alminnelighet meget hard og kan være usensibilisert (bare blåfølsom) hvis det gjelder originaler i svart-hvitt uten fargetoner. Ved den første metode oppnår man negative kopier (hvit skrift på svart grunn), med den andre positive kopier. For å slippe unødig kopiering brukes ofte leseapparater hvor negativene eller filmen kan avleses direkte på en mattskive. Betegnelsen fotokopi brukes også generelt for direkte gjengivelse av dokument, bokside o.l. på særskilt preparert eller vanlig papir, se ►kopierings­ maskiner. fotokromatisk glass (av foto- og gr. 'farge'), glass som får en mørk farge når det påvirkes av lys, avhengig av lysets intensitet. Brukes i briller. fotokromt stoff (av foto- og gr. 'farge'), stoff som skifter farge ved belysning. fotoluminescens [-sens] (av foto- og luminescens), det at lys blir absorbert og sendt ut igjen med lengre bølgelengde, en form for ►luminescens. Som fotolu­ minescens regnes også de tilfeller hvor det absorbe­ res ultrafiolett lys og til dels også røntgenstråling, mens lyset som sendes ut ligger innen den synlige del av spekteret. Prosessen iakttas best ved ultrafio­ lett belysning i et ellers mørkt rom. Enkelte legemer sender da ut et meget klart lys som opphører straks (fluorescens) eller vedvarer kort tid etter at den ultrafiolette lyskilde er fjernet (fosforescens). Utnyttelse. Fenomenet erbl.a. kjent foren rekke krystallinske bergarter som på denne måten gir et vakkert og karakteristisk lys. Det lys som sendes ut, er karakteristisk for stoffet, men ikke direkte knyttet til den farge stoffet har ved vanlig belysning. Dette anvendes bl.a. for å påvise forfalskninger f.eks. av underskrifter som er endret med en annen blekktype med samme farge som den opprinnelige, ved kopier av frimerker, kunstverk osv. Man kan også påvise forurensninger i eller tilsetninger til matvarer på samme måte. I ►fluorescensmikroskopet gjøres fotoluminescerende stoffer lysende ved ultrafiolett bestråling og iakttas da tydelig mot en ikke-luminescerende, mørk bakgrunn. I vaske- og blekemidler anvendes av og til tilsetninger av fotoluminescerende stoffer som legger seg på tøyfibrene og gir et overdrevet inn­ trykk av hvithet eller renhet, idet stoffet ikke bare

reflekterer det synlige lyset som treffer det, men også omsetter ultrafiolett lys til synlig. I lysrør sendes det i utladningsprosessen vesentlig ut ultrafiolett stråling. Ved fotoluminescens omsettes det til synlig lys i lysstoffet på rørets vegger. fotoluminescensspektrometri, fellesbetegnelse på molekylær fluorescens- og fosforenscensspektrometri. Se ►fluorescens- og fosforescensspektrometri. fotolyse (av foto- og -lyse), spaltning av kjemiske forbindelser ved innvirkning av lys. Betegnelsen brukes også av og til om følgereaksjoner etter den egentlige fotolysen. Se også ►fotokjemi. fotolytisk, som foregår ved fotolyse. fotomekanisk reproduksjon, billedtrykk utfort med trykkplater fremstilt ved hjelp av fotografi. Trykkpla­ tene, som enten får et opphøyd, flatt eller nedetset bilde, trykkes i henholdsvis boktrykk (høytrykk), offset (flattrykk) eller dyptrykk (fotogravyr). fotometer (av foto- og -meter), instrument til måling av lysstyrke. Måling av en lyskildes styrke foregår ved sammenligning med en lyskilde med kjent lysstyrke. Lysstyrke angis med enheten candela (symbol cd). Se ►lysmåling. fotometriskdobbeltstjerne (av foto- og -meter), formørkelsesvariabel stjerne, to stjerner som beve­ ger seg rundt et felles tyngdepunkt og har baneplanet orientert slik at komponentene vekselvis for­ mørker hverandre. Se ►dobbeltstjerner. fotomontasje (av foto- og fr. 'montering'), billedkomposisjon bygd opp av fotografier eller deler av fotografier. Ved bruk av kontraster og billedelemen­ ter med en lettfattelig symbolsk karakter kan man i fotomontasje oppnå effekter med stor slagkraft og anskuelighet. Som kunstform har fotomontasjen sine rotter i den kubistiske collagen, med dadaismen ble den utviklet til en egen kunstform, av bl.a. Raoul Hausmann. Fotomontasje er ofte brukt i politiske sammenhen­ ger, f.eks. av John Heartfield, som ble kjent for sine sterkt satiriske bilder fra 1930-årenes Tyskland. Fotomontasje er også mye brukt i reklame. Ved hjelp av moderne datateknologi kan man i dag lage fotomontasjer der billedsammensetningen knapt er synlig. fotomorfogenese (av foto-, -morf og -genese) (bot.), lysets virkning på plantenes vekst, utvikling og form. Dette er prosesser som ikke har noen direkte sam­ menheng med fotosyntesen, det er svært små lysintensiteter som skal lil for å gi en effekt. Et godt ek­ sempel er vekst av planter i mørke. De blir da ►etiolert med en lang, spinkel og nesten fargeløs stengel og med små rudimentære blad. Den samme planten vil i lys få en mye kortere og kraftigere stengel og grønne blad. Lyset har altså en hemmende virkning på lengdeveksten. Frø som spirer nede i jorden får en etiolert, hurtig vekst, men når stengelen får lys i jordoverflaten, bremses veksten og det blir et nor­ malt grønt skudd. Det har betyding for planten at den hurtigst mulig får lys til klorofylldannelse og fotosyntese. Også selve frøspiringen er ofte styrt av lys/mørke, idet noen fro er helt avhengig av lys, andre må ha morke, mens de fleste spirer både i lys og mørke. Det er bare rødt lys som er aktivt: Kortbølget rodt lys hemmer veksten, mens langbolget rodt (mørke rødt) lys stimulerer lengdeveksten. Dette henger sammen med at disse formene for lys absorberes av pigmentsystemet ►fytokrom, som haren nøkkelrol­ le i plantenes fotomorfogenese. fotomultiplikator (av foto- og multiplisere), fotoelektrisk detektor der den primære strømmen fra en fotocelle blir forsterket ved sekundæremisjon. Oppbygning. Fotomultiplikatoren består av en katode med et lysømfintlig belegg (vanligvis et alkalimetall), en serie på 8-14 sekundær-emisjonselektroder (dynoder), og en anode som samler opp elektronstrømmen.

Virkemåte. Lys som faller inn mot katoden, river los elektroner, de primære fotoelektronene. Disse trekkes mot den forste dynoden, treffer den med stor fart og slår løs nye elektroner som beveger seg videre mot den neste dynoden, osv. Hvert elektron som treffer en dynode, kan slå los 2-10 nye elektroner. Antallet avhenger bl.a. av spenningen mellom dynodene, som kan være ca. 100 V, og av materialet i overfla­ ten, som vanligvis er en alkalimetallforbindelse, f.eks. cesiumantimonid, Cs3Sb. Anvendelse. Hvis de enkelte elektronene i gjennom­ snitt slår løs 4 sekundærelektroner, så vil en foto­ multiplikator med 10 dynoder gi en strømforsterkning på 4i0, dvs. mer enn en million ganger. Foto­ multiplikatoren er derfor ytterst følsom og brukes til måling av meget små lysmengder, f.eks. lys fra stjer­ ner, i spektrografer eller lysglimt som oppstår ved radioaktive elementærprosesser (a-, p- og y-stråler). Jfr. ►scintillasjon. Se også ►fotoelektrisk effekt, fotomuseum, museum som belyser fotograflens historie og utvikling, samler på fotografier som kunstverk og fotolitteratur. Flere kunstmuseer har på 1900-tallet samlet på fotokunst, f.eks. Museum of Modem Art i New York siden 1920-årene. 1 Norge ble Preus Fotomuseum i Horten stiftet 1976, og er et av verdens fremste i sitt slag. Se ► Norsk museum for fotografi. foton (av gr. 'lys'), dss. lyskvant, betegnelse på de energikvanta eller elementærpartikler lysstråling består av. Betegnelsen foton ble innført av Einstein 1905 da han forklarte den fotoelektriske effekt ved å tillegge lyset partikkelegenskaper. Energien (E) til et foton er bestemt ved Einsteins ligning E = 7zco, hvor h er Plancks konstant, som er 6,626 ■ 10~34 joule/Hz, og to er den frekvens man må tillegge fotonet for å forklare lysets bølgeegenskaper. Fotonet regnes som en elementærpartikkel, men da det beveger seg med lyshastigheten, har det ifølge relativitetsteorien ingen hvilemasse. Det har et spinn lik fi (fi = /t/(2tt)) og har ingen elektrisk ladning. Ikke bare lys, men all elektromagnetisk stråling består av fotoner, og i alle prosesser hvor det sendes ut eller absorberes slik stråling, vil dette være i form av et helt antall fotoner. fotonasti (av foto- og gr. 'fastpresset'), bevegelse av et planteorgan fremkalt av variasjoner i lysintensite­ ten. Under naturlige forhold er derfor fotonastiske bevegelser periodiske. Blomstene hos mange plan­ ter, f.eks. gjøkesyre, og blomsterstanden hos kurvplantene, lukker seg om kvelden og åpner seg om morgenen. Dette skyldes at ved høy lysintensitet vokser oversiden av blomsterbladene sterkere enn undersiden, mens det omvendte skjer når lyset blir svakt. Særlig ømfintlig er blomstene hos Gentianaarter, f.eks. snøsøte, som lukker seg ved forbigående tilskying. Lukkecellenes bevegelse i ►spalteåpninger er fotonastisk. Også hos unge, ikke fullt utvokste løvblad, f.eks. springfrø, finnes fotonastiske bevegel­ ser. Hos eldre blad, f.eks. gjøkesyre og bønne, er bevegelsene som hever og senker bladene ikke vekstbevegelser, men turgorbevegelser. Disse har sin årsak i endringer i saftspenningen hos cellene ved bladbasis. Se ►turgortrykk. fotonbestråling, se ►strålebehandling. fotonmotor. rakettmotor der skyvkraft er tenkt utvik­ let ved en bakoverrettet strøm av fotoner, f.eks. i form av lys fra en laser, eller gammastråler fra en varm, nukleær kraftkilde. Vil teoretisk gi meget høye raketthastigheter, men da kolossale energimengder skal til for å utvikle selv små skyvkrefter, horer den praktiske bruken ennå fremtiden til. fotoperiodisme (av foto- og periodisme), plantenes reaksjon på daglengden, eller mer eksakt på varig­ heten av lys- og mørkeperiodene. Lysintensiteten spiller ingen rolle, fordi selv svært svakt lys er fotoperiodisk aktivt. Det er spesielt forholdet mellom vegetativ utvikling og blomstring som bestemmes av fotoperioden (daglengden).

397 Kortdagsplanter danner blomsterknopper bare hvis daglig belysningsperiode er av kortere varighet enn en viss kritisk lengde. Den ligger for de fleste artene i området 12-14 timer, men kan for enkelte være ned til 5-6 timer eller opptil 16-18 timer. For mange planter er det tilstrekkelig at de bare får noen få korte dager, mens veksten ellers kan foregå på lange dager. Under kortdagsbetingelsene skjer det en fotoperiodisk induksjon av blomstringen, men det synlige resultat i form av blomster kommer først dager eller uker senere. Det er egentlig den lange mørkeperioden (natten) som er avgjørende for induksjonen. Det kan vises ved å gi plantene noen få minutter med svakt lys midt i mørkeperioden. Dette ødeleg­ ger virkningen av lang natt. Kortdagsplanter burde etter dette helst kalles langnattsplanter. Eksempler på kortdagsplanter er krysantemum, julestjerne, soyabønne og sukkerrør. Langdagsplanter (kortnattsplanter) blomstrer bare når den daglige belysningsperioden er lengre enn den kritiske daglengden (oftest 12-16 timer) for vedkommende art. Eksempler er spinat, rødkløver, timotei, bygg og de fleste andre kornslag. Daglengdenøytrale planter blomstrer uavhengig av belysningsperioden, f.eks. tomat og noen varieteter av solsikke. Enkelte andre arter har et meget kom­ plisert krav til lys- og mørkeperiodene, idet de kre­ ver en viss kombinasjon av kort- og langdagsbetingelser under veksten. Fotoperiodiske reaksjoner. Den fotoperiodiske effekt kan være kvalitativ, dvs. at under bestemte daglengdeforhold vil planten enten blomstre eller forbli rent vegetativ. I andre tilfeller kan effekten være kvanti­ tativ, dvs. at planten i alle fall vil blomstre, men tidspunktet for blomstringen forskyves med endrin■ger i daglengden. Ofte er det også et tydelig samspill mellom temperatur og daglengde ved induksjonen av blomstringen. Forsøk har vist at det er bladene som mottar den fotoperiodiske stimulus. I bladcellene finnes et fargestoff, ► fytokrom, som absorberer i den del av lysspekteret som er mest virksomt ved fotoperiodisme, nemlig rødt lys. Lysabsorpsjonen i fytokromet fører sannsynligvis til at det produseres et blomstringshormon, florigen, i bladene. Dette transporteres så til de vekstpunkter på planten som senere gir blomster. Den lysmengde som er nødven­ dig for å frembringe en fotoperiodisk reaksjon, er meget liten, ofte ikke stort mer enn gatelys. Den årstid en plante blomstrer på, er iallfall delvis be­ stemt av plantens reaksjon overfor daglengden. Langdagsplanter blomstrer tidlig på sommeren, mens kortdagsplanter blomstrer om våren eller sent på sommeren. Den geografiske utbredelse er også delvis bestemt av plantenes fotoperiodiske reaksjon. Typiske kortdagsplanter vokser sjelden på våre breddegrader, fordi vekstperioden her vesentlig består av lange fotoperioder. Mange gress og tofrøbladede planter er kort-langdagsplanter, dvs. de er avhengige av en dobbel in­ duksjon for å kunne blomstre. De må forst ha en periode med korte dager (kan erstattes med lav temperatur) og deretter lange dager. De fleste norske gressarter viser en fin tilpasning til daglengde og temperatur gjennom året. Om hosten og vinteren med korte dager og lav temperatur skjer en primær induksjon, mens vår og tidlig sommer med lange dager gir en sekundær induksjon, med blomstring som resultat. Fotoperiodisme er av stor praktisk betydning, f.eks. ved dyrking av blomster i drivhus, idet man her ved å forlenge eller forkorte dagen, henholdsvis ved kunstig lys og blending, kan fremskynde eller hindre blomstring etter som man onsker. Plantenes fotoperiodisme viser seg ikke bare i blomstringen. Således er løvfallet om høsten forårsaket av den kortere daglengde, likeledes knoppenes overgang til hvileperioden. Knolldannelse, f.eks. hos potet, er også påvirket av daglengden.

FOTOSENSIBILISERING fotorespi rasjon

fotosyntese

RuBP

CO2 aminosyrer m.m.

karbohydrater

Fotorespirasjon. Skjema over forholdet mellom fotosyn­ tese og fotorespirasjon. RuBP = ribulosebisfosfat.

Historikk. Fotoperiodisme ble oppdaget 1920 av amerikanerne Garner og Allard. De fant at spesielle varieteter av tobakksplanten og soyabønne blomst­ ret bare når dagene var korte, dvs. enten sent på høsten eller i drivhus om vinteren. Om sommeren hadde disse plantene ren vegetativ vekst. EBr fotopolymerisasjon. ► polymerisasjon initiert av synlig eller ultrafiolett lys. fotopsi (av foto- og gr. 'syn'), subjektiv oppfatning av lys uten at øyet påvirkes av lys fra omverdenen. Fremkalles ufysiologisk ved irritasjon av nervene i øyet; slag på øyeeplet, sykdommer i netthinnen o.l. fotoreportasje, dokumenta rfot ografi, se ►fotografi (Fotoreportasje). fotorespirasjon (av foto- og respirasjon), lysånding, hos planter en nedbrytingsprosess som er nært knyttet til fotosyntesen. Mens vanlig respirasjon (mørkerespirasjon) foregår både i lys og morke, er fotorespirasjon en rent lysavhengig prosess som bare foregår i celler som inneholder klorofyll og som har fotosyntese. Felles for de to respirasjonsprosessene er at oksygen forbrukes og karbondioksid, CO2, produseres. Ellers er stoffomsetningen ganske for­ skjellig. 1 fotosyntesen bindes CO, til en 5-karbonforbindelse, ribulosebisfosfat, katalysert av enzymet ribulosebisfosfatkarboksylase, rubisko. Under foto­ syntesen vil en betydelig del av karbonet, gjennom Calvinsyklus, inngå i gjendannelse av ribulosebisfos­ fat. 20-30 % av den CO, som bindes ved fotosynte­ sen vil tapes igjen, idet ribulosebisfosfat også kan binde oksygen (oksygenering) og derved spaltes. Delte er innledningen til fotorespirasjonen. CO, og O, konkurrerer om det samme substrat på enzymet rubisko. I atmosfæren er partialtrykket av O, ca. tusen ganger høyere enn trykket av CO,. Det er dette som er årsaken til det høye karbontapet. Hos visse planter, C4-plantene, er forholdet O2/CO2 mye lavere inne i bladet, og fotorespirasjonen er derfor svært lav eller mangler hell. Fotosyntesen er derfor mer effektiv hos C4-plantene enn hos andre planter, C,-plantene. Mens hele fotosyntesen foregår i kloroplastene, er det bare de forste trinn av fotorespirasjonen som foregår i denne organellen. Her dannes glykolsyre, CH,OHCOOH, som overføres til en nærliggende organell, peroksysom. Her oksideres glykol til glyoksylsyre, CHOCOOH. Her kobles også cellens nitrogenomsetning inn, idet glyoksylsyre reagerer med en aminosyre og danner glysin, CH,NH,COOH. Denne overføres så til en tredje organell, mitokondrier. Glysin omsettes hertil serin. CH,OHCHNH,COOH. samtidig som både CO, og NH, avspaltes. Fra serin skjer det via omsetninger i peroksysomene en over­ foring av karbon til kloroplasten. Fotorespirasjon kan derfor betraktes som en del av en karbonsyklus, hvor 75 % av karbonet som går inn i syklus føres tilbake. Fotorespirasjonen er hos de fleste plantene flere ganger sterkere enn vanlig respirasjon. Mens betyd­ ningen av respirasjonen bl.a. er energiproduksjon, gir fotorespirasjonen ingen energi. Nettopp dette kan være forklaringen på fotorespirasjonens eksis­ tens, idet den forbruker en del lysenergi som ellers

kan ha skadelig virkning på fotosyntesesystemel, såkalt fotoinhibering. En annen forklaring ligger i at pa el tidlig trinn i plantenes evolusjon var forholdet mellom CO2 og O2 mye høyere enn i dag. Enzymet rubisko var da aktivt ved CO2-bindingen, men etter hvert som atmosfærens O,-innhold økte, fikk foto­ syntesen konkurranse med fotorespirasjonen. EBr fotosats, typografisk behandlet tekst fremstilt på film eller fotopapir for overføring til trykkform hovedsa­ kelig for trykking i offset eller dyptrykk, eventuelt silketrykk, etter hvert også litt mer unøyaktig brukt om tekst fremstilt ved hjelp av lasersetter; prosessen med sikte på å produsere fotosats. I sin enkleste form er fotosetteprosessen en overfø­ ring av en bokstav eller et tegn til film, negativ eller positiv, rettvendt eller speilvendt, eller til fotopapir ved hjelp av en lyskilde, et linse- og eventuelt et prismesystem, samt en mekanikk for fremføring av filmen til riktig posisjon for hver eksponering. Bokstavmatrisene kan være plassert på film, på glasspla­ ter, i rammer eller på tromler. Bokstavenes størrelse kan endres gjennom forskyvning av linsesystemet. Fotosatsteknikken har i de senere årene gjennom­ gått en rivende utvikling, og fremstilling av tekst for trykksakproduksjon skjer nå ved hjelp av laserteknikk. Teknologien er fullstendig digital og gjør ikke forskjell på tekst, bilder eller grafikk. Hele sider med tekst og bilde, evt. hele trykkformer, separert for utkjøring i fire farger, kan overføres til lasersetteren og kjøres ut som en helhet, enten på fotopapir, på film eller direkte på trykkplaten. HISTORIKK

Allerede i 1896 søkte en ungarer ved navn Pørzsolt patent på en settemaskin som skulle arbeide med reflektert lys, men maskinen ble visstnok aldri bygd. Det var først i 1946 at slike maskiner fikk noen storre utbredelse da Intertype klarte å bygge om en linjestøpemaskin til bruk for fotosetting. Maskinen var til forveksling lik en tradisjonell linjestøpe­ maskin. Matrisenes bokstavstøpeformer var erstattet med filmnegativer og stopegryten med et kamera og en filmrullholder. I 1960-årene begynte man å ta i bruk datamaski­ ner til styring av fotosetteprosessen. Denne genera­ sjonen av fotosettere arbeidet etter andre prinsipper med en kombinasjon av elektronikk og mekanikk, og i tillegg til maskiner med manuell inntasting kom det na maskiner for produksjon av store tekstmeng­ der der teksten ble matet inn i form av endeløse hullbånd. Tidlig i 1980-årene kom CRT-teknologien og er­ stattet den tradisjonelle eksponeringen av analoge negativer. Cathode Ray Tube eller katodestrålerøret er i prinsippet det samme som et TV-bilderør og bygger bokstaven opp med en skarp lysstråle i et punkt- eller rastermønster, bitmap, som overføres til filmen eller fotopapiret med en oppløsning på opptil 2400 punkter per tomme. Senere er enda et tekno­ logisk steg tatt med innføring av lasersettere. fotosensibilisering (av foto- og sensibel), utvikling av overfølsomhet for sollys, vanligvis langbølget ultrafiolett lys (UV-A). Det er to ulike former for fotosensibilisering: fototoksiske reaksjoner og fotoallergiske reaksjoner. Fototoksiske reaksjoner skyldes at visse stoffer blir skadelige for huden hvis de bestråles med sollys. Eksempler er visse medikamenter, noen plantesafter og enkelte parfymestoffer. Tiggerpalmen er en plan­ te som inneholder slike fotosensibiliserende safter. Hvis denne saften gnis på huden og huden deretter utsettes for søl, vil det oppstå støre væskefylte blem­ mer. Dette ble før brukt av tiggere for å vekke folks medlidenhet. Fotoallergiske reaksjoner skyldes ►allergi mot forbin­ delser som kommer på huden og som endrer seg etter solbestråling. Visse lavarter kan gi slike reaksjo­ ner. Fotoallergiske reaksjoner kan også utløses av noen medisiner og stoffer i kremer og parfymer.

398

FOTOSENSITISERENDE STOFFER

Fotosyntese. Fotosyntesens lysfase. Elektrontransport (rød) i thylakoidmembranen drives av lysenergi absorbert i de to fotosystemer (FS2 og FSi). Elektroner går fra H2O i thylakoidhulrom (innsiden) til utsiden hvor NADPH2 dannes. H+-gradient gjennom membranen gir energi til syntese av ATP på utsiden (blå).

Forbindelsene i seg selv gir ingen virkning, det er først etter bestråling med sollys at den allergiske reaksjonen oppstår. fotosensitiserende stoffer, kjemiske stoffer som absorberer lysenergi og overfører energien til triplett oksygen som derved omdannes til skadelig singlet! oksygen. Kombinasjonen lys, fargestoff og lys kan gi skadelige fotodynamiske effekter på planter og dyr. Eks. på slike fotosensitiserende stoffer er hypericin fra perikum, tiofener fra fløyelsblomst og curcumin fra gurkemeie. Husdyr som slippes ut på beite om våren kan få sår på hårløse steder forårsaket av fotodyna­ miske effekter fra fotosensitiserende stoffer i beite­ plantene eller fra soppendofytter. Sykdommen alveld på sau er sannsynligvis forårsaket av fotosen­ sitiserende stoffer i beiteplantene, bl.a. rome. Furanokoumariner fra skjermplanter, f.eks. bjønnkjeks, kan gi sår på huden i kombinasjon med ultrafiolett lys. I fotosyntesen kan eksitert klorofyll omdannes til triplett klorofyll som overfører lysenergi til oksy­ gen. Som beskyttelse mot singlett oksygen og foto­ dynamiske effekter bruker plantene karotenoider som fjerner lysenergien i form av varme. fotosfære (av foto- og -sfære), Solens lysende, direk­ te synlige overflatesjikt, tykkelse ca. 300 km. Under gunstige observasjonsforhold ved sterk forstørrelse viser fotosfæren en kornet struktur, granulasjon. Se også ►Solen. fotospenningscelle (av foto-), elektrisk element der det ved absorpsjon av lys oppstår en elektrisk spen­ ning, det samme som ►solcelle. (Se også ►fotodiode.) fotostat (av foto- og -stat), apparat for fotografering av dokumenter, boksider o.l. direkte på fotografisk papir. Også betegnelse for selve kopien som frem­ kommer ved fotostatering. Se ►fotokopi. Første apparat for fotostatkopi ble oppfunnet av G. C. Beidleri 1903. fotosyntese (av foto- og syntese), grønne planters syntese av organiske forbindelser fra karbondioksid og vann, med lys som energikilde. En del av strå­ lingsenergien som planten absorberer, omdannes til kjemisk energi, som igjen benyttes ved assimilasjon av karbondioksid til organiske forbindelser. Hvis karbohydrater (sukker, stivelse) er de eneste pro­ duktene ved fotosyntesen, kan prosessen karakteri­ seres slik: 6CO2 + 12H,0 —> CnHpO6 + 60, + 6H,0 FOREKOMST

Fotosyntesen foregår hos planter (plantedeler) som inneholder klorofyll som absorberer det lyset som er energikilden. Foruten hos grønne planter finnes klorofyll også bl.a. hos rødalger og brunalger. Her skjules grønnfargen av andre pigmenter. Fotosynte­ se finnes også hos noen bakterier. Disse er enten grønne eller purpurfarget og inneholder andre klorofylltyper (bakterieklorofyll). Det eneste alternativ til fotosyntese finnes hos noen få bakterieslekter, som i stedet for lysenergi bruker kjemisk energi, som de får ved oksidasjon av

uorganiske forbindelser, til å syntetisere organiske forbindelser fra karbondioksid og vann (►kjemosyntese). Alle andre organismer er avhengige av foto­ syntesen og stoffproduksjonen hos klorofyllholdige planter. OMFANG

Ved fotosyntesen dannes det oksygen, som er nød­ vendig for respirasjonen hos alle levende organis­ mer. Det er gjort mange forsøk på å beregne størrel­ sen av plantenes fotosyntese på jordkloden, dvs. man beregner total stoffproduksjon. De nyeste beregningene gir ca. 170■ 109 tonn tørrstoff per år. Det er netto primærproduksjon, som er differensen mellom brutto produksjon (= fotosyntese) og tap (= plantenes egen respirasjon). Respirasjonen utgjør 40-70 % av bruttoproduksjonen. Til tross for at landjorden bare utgjør ca. 30 % av jordens overfla­ te, foregår ca. 2/3 av produksjonen på land, resten i havet. PROSESSEN

Lysabsorpsjon. Når et blad mottar lys (sollys eller kunstig lys), vil en mindre del av dette reflekteres eller gå gjennom bladet, mens 80-90 % vil absorbe­ res. Bare 1-2 % av absorbert lysenergi vil imidlertid bli utnyttet i fotosyntesen. Den øvrige energi tapes som varme som utveksles med luften omkring bladet, eller den brukes til å fordampe vann fra bladet ved transpirasjonen. Fotosyntesen foregår i kloroplaster, som er spesielle legemer, organeller, i cellene hos blad og andre grønne plantedeler. Kloroplastene inneholder forskjellige fargestoffer. Grønn­ fargen skyldes klorofyll a og b, men i tillegg finnes forskjellige karotenoider, som er gule eller oransje. Klorofyll absorberer rødt, blått og fiolett lys, mens karotenoidene absorberer blått lys. Grønt lys absor­ beres i liten grad, og dette er årsak til at et blad ser grønt ut. I overensstemmelse med pigmentenes absorpsjonsforhold vil fotosyntesen være størst i rødt og i fiolett-blått lys. Kloroplastene har et indre membransystem som danner lameller, thylakoider. Disse Fotosyntesens mørkefase hos en C3-plante med C02assimilasjon, Calvin-syklus, produkter og fotorespirasjon.

danner lukkede strukturer med et hulrom innenfor membranen. Pigmentene er viktige komponenter av membranen. I visse områder ligger thylakoidene stablet over hverandre. Disse områdene kalles grana (sing. granum), mens den fargeløse grunnsubstansen som utgjør resten av kloroplasten, kalles stroma. De to komponentene har hver sin funksjon i fotosynte­ sen: I grana foregår lysfasen, som består i omdannelse av lysenergi til kjemisk energi, og i stroma foregår mørkefasen, dvs. assimilasjon av CO2 og dannelse av karbohydrater under forbruk av den energien som er produsert i lysfasen. Lysfasen. I kloroplastene er pigmentene samlet i grupper, fotosystemer, som sitter i thylakoidmembranene. Hvert fotosystem består av 300-400 pigmentmolekyler av klorofyll a, klorofyll b og karote­ noider. De enkelte pigmentene absorberer lys av bestemte bølgelengdeområder. I fotokjemiske prosesser er det imidlertid bedre å betrakte lys som partikler, fotoner. Disse har et energiinnhold, kvant, som er avhengig av bølgelengden. De enkelte pigmentene absorberer bare fotoner med karakteristiske kvanter. Derved eksiteres pigmentmolekylene. Det skjer ved at hvert foton fører til at et elektron i pigmentet skytes ut i en energirikere bane i molekylet, dvs. at molekylet blir tilført en energimengde som er nøyaktig lik fotonets kvanteenergi. Denne tilstanden er uhyre kortvarig, ca. 10 9 s. Ved induktiv resonans overføres den absorberte energien til et nabomolekyl, mens det første molekylet går tilbake til grunntilstanden og er klar for ny eksitering. Slik vandrer energien, prak­ tisk talt uten tap, gjennom flere pigmentmolekyler i samme fotosystem, inntil den når et spesielt klorofyll a-molekyl, kalt reaksjonssenteret. I motsetning til alle de øvrige molekylene i fotosys­ temet, som kalles antennepigmenter, vil reaksjons­ senteret avgi et elektron til en akseptor ved en kje­ misk reaksjon. Denne fotokjemiske prosessen er den helt sentrale i fotosyntesen, idet lysenergi blir om­ dannet til kjemisk energi. Prosessen er i prinsippet den samme i de to fotosystemene, FSI og FS2. Imid­ lertid er absorpsjonsforholdene noe forskjellig, idet FS1 absorberer noe mer langbølget rødt lys enn FS2. Sammen virker de to fotosystemene mer effektivt enn hva de enkeltvis i sum ville ha gitt. Dette kalles Emersons forsterkningseffekt. I FS2 blir det elektronet som tapes fra reaksjons­ senteret, erstattet ved at et vannmolekyl spaltes til elektroner, protoner og oksygen. Fra FS2 transporte­ res elektroner i membranen gjennom en rekke bærere som vekselvis reduseres og oksideres. Under et av disse trinnene blir H+ overført fra utsiden til innsiden av membranen. Elektronene når så FSI, hvor de erstatter elektroner som er tapt på samme måte som nevnt for FS2. Det foregår altså en elektrontransport fra H,Omolekyler i thylakoidhulrommet gjennom membra­ nen med de to fotosystemene til utsiden, stroma, hvor elektroner er med på å redusere NADP til NADPH2. Parallelt med elektrontransporten skjer en vandring av akkumulert H+ i hulrommet (lav pH) til en lavere konsentrasjon på utsiden (høy pH). Denne transporten tvers gjennom membranen er koblet til energioverføring til ATP-syntese. Fotosyntesens lysfase med sin elektrontransport har på den måten to produkter: NADPH2 og ATP, reduksjonskraft og energi, som begge utnyttes i mørkefasen ved assimilasjon av karbondioksid. Samtidig blir oksygen, et viktig produkt ved fotosyn­ tesen, dannet ved spalting av vann. Mørkefasen (Karbonreaksjon). Betegnelsen kommer av at denne delen av fotosyntesen bare indirekte er avhengig av lys, ved ATP og NADPH-, dannet i lysfa­ sen. CO2 diffunderer inn i bladet gjennom spalteåpningene og videre inn i cellene frem til kloroplaste­ ne. I deres stroma inkorporeres CO2 i organiske molekyler under dannelse av karbohydrater. Ved studier over hvordan CO2 innleires i organiske

r

FOTSONETERAPI

399

forbindelser og disse omdannes videre, har bruken av den radioaktive isotopen l4C vært helt vesentlig. Sentralt i omsetningen står enzymet ribulosebisfosfatkarboksylase, rubisko. Grønne plantedeler har høyt innhold av dette enzymet, og man regner med at proteindelen av enzymet er det proteinet som det totalt finnes mest av på Jorden. Enzymet katalyserer binding av CO2 til ribulosebisfosfat (en sukkerart med fem C-atomer og to fosfatgrupper). Man antar at det først dannes en ustabil C6-forbindelse, som spaltes til 2 C3-molekyler av fosfoglyserolsyre. Det neste trinnet er reduksjon til fosfoglyseraldehyd, en prosess som krever både NADPH2 og ATP fra fotosyntesens lysfase. Fosfoglyseraldehyd er utgangs­ punkt for tre forskjellige prosesser: 1) Syntese av stivelse, idet det først dannes glukosefosfat, som ved hjelp av ATP settes sammen til lange kjeder av glukose, dvs. stivelse. Denne lagres i selve kloroplasten som små korn. Om natten vil den spaltes til sukker og transporteres ut av bladene. 2) Syntese av sukrose, rørsukker, foregår i cytoplasma, idet en C3-forbindelse vandrer ut fra kloro­ plasten. Sukrosen transporteres hurtig ut av bladcellene og er den viktigste transportsubstansen fra bladene. 3) Gjendannelse av ribulosebisfosfat. Gjennom en rekke mellomtrinn brukes en stor del av fosfoglyse­ raldehyd på denne måten. Denne karbonsyklusen kalles Calvin-syklus etter nobelprisvinneren M. ► Calvin, som var en av pionerene ved oppklaringen av fotosyntesens mørkefase (ca. 1950). Hos de fleste planter, C3-plantene, vil en betydelig del av ribulose­ bisfosfat tapes fra Calvin-syklus idet det oksideres ved ►fotorespirasjon. Opptil ca. 30 % av den CO2 som er bundet, vil forsvinne på denne måten. Fotosyntese hos C4-planter. Dette er en relativt liten -gruppe planter, men da den inneholder økonomisk viktige arter som mais, sukkerrør og mange tropiske gress, er det av interesse at de har en mørkefase som skiller seg fra C3-plantenes. C4-planter kalles de fordi det første produktet ved CO2-bindingen er en orga­ nisk syre med fire karbonatomer, oksaleddiksyre. De har alle en spesiell bladanatomi. Rundt hver ledningsstreng er en slire av celler med særlig store kloroplaster. Resten av bladets indre er vanlig assimilasjonsvev, mesofyll. Det foregår en dobbel binding av CO2. Først i mesofyllel, hvor den bindes til en C3-forbindelse, fosfoenolpyrodruesyre, og det dannes C4-syrer. Disse kan vandre inn i slirecellene. Der avspaltes CO2 igjen. Den gjenværende C3-rest går tilbake til mesofyllet, aktiveres ved hjelp av ATP, og det dannes på ny fosfoenolpyrodruesyre som kan binde mer CO2. Denne sirkulasjonen må sees på som en pumpe som skaffer CO, inn i slirecellene og som der oppnår en vesentlig høyere konsentrasjon enn i atmosfæren og hos C3-plantene. 1 slirecellene foregår så ny binding av CO„ nå til ribulosebisfosfat og videre omsetning som hos C3-plantene med Calvin-syklus og dannelse av de samme produktene. Derimot er fotorespirasjo­ nen meget liten eller helt fraværende, slik at foto­ syntesen hos C4-plantene derved gir et vesentlig høyere utbytte enn hos C3-plantene. Dette er særlig tilfellet ved høy lysintensitet og ved høy temperatur. Fotosyntese hos sukkulenter. Sukkulenter er vannlagrende planter, f.eks. kaktus, agave og bergknapp. De er bl.a. karakterisert ved at spalteåpningene er åpne om natten og lukket om dagen. Deres fotosyntese er derfor tilpasset dette. CO2 opptas om natten og inngår i organisk binding med dannelse av eplesyre som akkumulerer i cellenes vakuole. Om dages transporteres eplesyren ut av vakuolen og avspalter CO2, som i kloroplaster bindes til ribulosebisfosfat, og det dannes karbohydrater som hos C3-plantene. FORHOLD SOM PÅVIRKER FOTOSYNTESEN

Fotosyntesen er en komplisert prosess, og det er derfor naturlig at mange faktorer påvirker den. Lysintensiteten er en viktig faktor. Selv om fotosynte­ sen også foregår i svakt lys, vil utskillelsen av CO2

ved respirasjonen da være større enn opptaket. Først ved en viss lysintensitet, lyskompensasjonspunktet, vil de to prosessene være like store, og over dette punk­ tet vil vi få en netto fotosyntese. Ved midlere lysintensiteter øker fotosyntesen proporsjonalt med denne faktoren, idet de fotokjemiske prosessene (lysfasen) her er begrensende. Ved høyere lysinten­ sitet oppnås lysmetning, idet en annen faktor nå vil være i minimum og mørkefasen derfor begrensende. Det kan f.eks. være temperaturen eller luftens CO2konsentrasjon. Begge faktorene påvirker hastigheten av mørkefasen, men har ingen innflytelse på lysfa­ sen. I naturen er ofte CO2 den begrensende faktor for fotosyntesen. 1 veksthus kan CO2-konsentrasjonen økes 2-3 ganger. Temperaturens virkning er noe komplisert. Forutsatt at det er tilstrekkelig lys og CO2, stanser fotosyntesen helt hvis temperaturen synker under en bestemt minimumstemperatur. For våre urteaktige planter ligger denne nær 0 °C, men hos vintergrønne trær og busker kan fotosyntesen fortsette ned til mellom -5 og -6 °C. Med stigende temperatur øker fotosyntesen, men etter hvert øker respirasjonen (også fotorespirasjonen) sterkere enn fotosyntesen. Dette resulterer i at maksimal netto fotosyntese hos de fleste av våre planter oppnås allerede ved 15-20 °C og er noenlunde konstant inntil ca. 30 °C. Over denne temperaturen avtar netto fotosyntese raskt på grunn av den høye respi­ rasjonen. Ved enda høyere temperaturer vil ogsa enzymer skades ved denaturering. C4-planter har derimot på grunn av manglende fotorespirasjon et temperaturoptimum omkring 35 til 40 °C. Ekstreme forhold finner vi på den ene side hos noen blågrønnalger som lever i varme kilder og som har fotosynte­ se til over 70 °C. På den annen side kan lavarter ha fotosyntese helt ned til ca. -20 °C. Andre faktorer som har betydning for fotosyntesen, er vann, mineralstoffer, spalteåpningenes tilstand og under visse forhold klorofyllinnholdet i bladene. EBr fotosyntetisk aktiv stråling, synlig lys med bølgeleng­ de 400-700 nanometer (nm) som brukes i plantenes fotosyntese. Måles med en kvantemåler, måleenhet mikromol per kvadratmeter og sekund. Klorofyll absorberer lite lys ved bølgelengder lengre enn 700 nm, og ved kortere bølgelengder enn 400 nm absor­ beres lyset av flavonoider i overhuden (epidermis) slik at de ikke når frem til kloroplastene. fototaksis (av foto- og -taks) (bot.), bevegelser av fritt bevegelige organismer, fremkalt av lyset. Fore­ kommer hos purpurbakterier, mange algeflagellater og svermesporer. I alminnelighet skjer det en positiv fototaksis, dvs. en bevegelse av organismen mot lyskilden (motsatt: negativ fototaksis). Reaksjonen kan ved sterkere lys slå om fra positiv til negativ fototaksis. I de fleste tilfeller kan fototaksis oppfattes som en reaksjon for å bringe organismen til gunstige lys- og vekstforhold. Man antar at lyset absorberes av visse fargestoffer (oftest karotenoider) i cellen, og at det derved settes i gang en kjede av pirringsreaksjøner, som til slutt utløser en bevegelse. Også kloroplaster viser fototaksis, idet de kan forandre sin plassering i cellen i forhold til lysretning og lysintensitet, fototeodolitt. instrument som består av et kamera og en teodolitt, slik at man med dette bade kan fotogra­ fere, måle vinkler og foreta optisk lengdemåling. Brukes ved fotogrammetri. fototransistor (av foto-), en spesialutførelse av vanlig transistor. I fototransistoren er basen uten elektrisk tilkobling, men kan belyses. Innfallende lys som absorberes, genererer elektronhullpar som i en fotodiode. Ved diffusjon transporteres en del av minoritetsbærerne til kollektor og emitter, slik at basen får et overskudd av majoritetsbærere. Dette forårsaker en forsterkning av samme karakter som i en vanlig transistor. Fototransistorer brukes bl.a. til lysmåling og innen automatikk/varesortering, varetelling, tyverialarm.

fototrof (av foto- og -trof), fotoautotrof, en plante som ernærer seg av uorganisk materiale og som bruker lys som energikilde ved oppbygging av orga­ niske stoffer. Se ►fotosyntese. fototropisme (av foto- og -trop). 1 (bot.) Vekstbevegelse hos planter fremkalt av ensidig belysning. En stengel vil bøye seg mot lyskil­ den (positivfototropisme), mens en belyst rot i mange tilfeller vil bøye seg bort fra lyskilden (negativfototro­ pisme) . Ved stengelens krumning bringes bladene i en gunstig stilling til lyset og for fotosyntese. Foto­ tropisme er begrenset til de deler av planten som har evne til strekningsvekst, og fremkommer ved at stengelen vokser sterkere på skyggesiden enn på lyssiden. Fototropisme er best undersøkt hos etiolerte ►koleoptiler hos havre og ble først påvist i 1880 av Char­ les Darwin og hans sønn Francis. Det er vesentlig spissen av koleoptilen som er mottagelig for lysets påvirkning, mens selve reaksjonen, dvs. krumnin­ gen, begynner noen få millimeter nedenfor spissen og forplanter seg etter hvert lenger ned mot basis. Det er som regel tilstrekkelig å gi koleoptilen ensidig belysning i noen få sekunder og så sette den i mørke igjen. Krumningen vil da begynne etter 0,5-1 time. Fototropismen forklares ved at lyset påvirker fordelingen av ►auxin i koleoptilspissen. Det blir en større konsentrasjon av auxin på den siden som vender bort fra lyset, enn på den siden som vender mot lyset. Når auxin nå ledes nedover koleoptilen, vil det forårsake en hurtigere vekst på baksiden enn pa fremsiden, og resultatet blir en krumning mot lyskilden (ill., se ►auxiner). En annen teori går ut på at veksten på den belyste siden av koleoptilen hem­ mes av lyset. Uansett hvilken teori som er riktig, er det klart at blått lys er den aktive delen av lysspekteret. Dette lyset absorberes av pigmenter, karoteno­ ider og riboflavin, som finnes i koleoptilen. 2 (zool.) Fototaksi, betegnelse for dyrs reaksjon pa lysstimuli. Den gir seg uttrykk ved deres orientering i forhold til lyskilden, oftest som en bevegelse til eller fra den, og har derfor betydning for deres valg av oppholdssted. Positivt fototropiske dyr vil søke til de sterkest belyste stedene, negativt fototropiske dyr samler seg på de mørkeste stedene og viser at lyset kan virke sjenerende på dem, selv når de, som man­ ge huleboende dyr, er helt blinde. Fototropisme er forholdsvis sjelden hos dyr, men forekommer ofte hos encellede mikroorganismer (protoktister). fototydning. det a studere luftfotografier for a finne detaljer, f.eks. for vitenskapelige formål, i forbindelse med veianlegg, militære anlegg el.l. i andre land eller bak fiendens linjer. fototypi (av foto- og gr. 'avtrykk'), reproduksjonsmetode for strektegnede figurer, som overføres fotogra­ fisk og etses pa kobber- eller sinkplater (klisjé), fotpunkt (mat.), punktet der en normal (perpendi­ kulær) treffer linjen eller flaten den står vinkelrett på. Et punkts fotpunktkurve med hensyn til en gitt kurve er det geometriske sted (punktmengden) for fotpunktene av de normalene som kan trekkes fra punktet til kurvens tangenter. fotpunktbredde. begrep som benyttes i forbindelse med kartprojeksjoner. Fotpunktbredden for et punkt P er geodetisk bred­ de for fotpunktet for normalen fra punktet inn på bildet av tangeringsmeridianen i en kartprojeksjon. Figur, se neste side. fotsaks. trampsaks, fangstredskap tidligere brukt til fangst av rovfugl og rovdyr, nå forbudt i Norge. Virker ved at en fjær smekker to jernbøyler sammen om foten på viltet. Fjæren utløses ved at dyret tram­ per på en plate eller tar åte som er festet til utløsermekanismen. fotsoneterapi, alternativ medisinsk behandlingsmåte og diagnose, en form for refleksologi. Teorien er at bestemte områder under fottene er forbundet med

400

FOTSOPP

P = aktuelt punkt OZ = avbildning av tangeringsmeridianen i den aktuelle sonen F = fotpunkt for normalen fra P til bildet av tangeringsmeridianen LP = avbildningen av parallellsirkelen gjennom P ZP = avbildningen av meridianen gjennom P Fotpunktbredde

bestemte områder i kroppen. Ved massering av områdene under fottene skal de tilsvarende område­ ne i kroppen stimuleres. Fotsoneterapi er mest brukt ved behandling av lidelser i bevegelsesapparatet og fordøyelsessystemet. Fotsoneterapi har vært brukt som behandlingsmåte i mange kulturer. Virkningen er ikke vitenskapelig dokumentert. fotsopp (lat. tineapedis), den vanligste formen for soppinfeksjon hos mennesker. Det typiske er avflassing og rød hud mellom tærne, og nesten alltid er mellomrommet mellom de to laterale tærne angre­ pet. Symptomene kan være sparsomme, men i mer uttalte tilfeller oppstår kløe. Soppinfeksjonen kan bre seg til fotsålene og etter hvert vifteformet opp­ over randen av foten. Årsaken til fotsopp er arter i soppslektene Trichophyton eller Epidermophyton, som begge hører til

dermatofyttene. Soppene lever av keratin, som er den ytterste, forhornede delen av huden. Infeksjo­ nen oppstår lettest hos personer som er mye fuktige på bena pga. svette eller hyppig dusjing, og som eksponeres for sopp ved bruk av felles bad- eller dusjanlegg. Rekrutter og idrettsfolk er særlig utsalt. Soppdrepende kremer er effektive, men tilbakefall er ikke uvanlig. fotsvette, påfallende sterk svetteavsondring på fotte­ ne, er en temmelig alminnelig lidelse. Ved bakteriell spalting av svetten utvikles en ubehagelig lukt. Den stadige fuktigheten bloter opp huden som blir rød, av og til sår. Kompliseres av og til med soppinfek­ sjon. Det er viktig ved tendens til fotsvette å vaske fottene ofte og bytte strømper ofte. Tett fottøy av f.eks. gummi eller plastforbindelser bør unngås. Fotpudder eller pensling med aluminiumkloridløsning kan redusere plagene. fotsyke, tidligere brukt som fellesbetegnelse på soppsykdommer på stengelbasis og røtter hos korn og gress. Se ►rotdreper, ► stråknekker og ►Fusarium. fotsålerefleks. eller plantarrefleks, utløses ved å stryke under fotsålen med f.eks. en blyant eller en nål. Stortåen boyer seg da normalt nedover. Ved sykdommer i sentralnervesystemet som rammer ► pyramidebanen, blir fotsålerefleksen «invertert», dvs. stortåen beveger seg oppover. Se ►Babinskis tegn. fotterapeut, tidligere fotpleier, fra 1978 offentlig godkjent yrke med beskyttet tittel. Ett års teoretisk og praktisk utdannelse gis ved enkelte videregående skoler. Arbeidssteder er vesentlig aldershjem, syke­ hjem og helse- og velferdssentraler. Også egne sa­ longer åpne for alle. Norsk Fotpleierforbund ble stiftet 1952. fotturisme, samlebetegnelse for turer til fots i ut­ mark, skog og fjell (herunder brevandring) for rek­ reasjons- og ferieformål. Undersøkelser har vist at en stor del av Norges befolkning tar mer eller mindre regelmessig del i denne form for friluftsliv (ski- og fotturer). Også utlendinger kommer i stigende antall til Norge for å «gå i fjellet».

Organisering og tilrettelegging av fotturismen begynte med stiftelsen av Den ►Norske Turistforening (DNT) 1868. Senere ble det stiftet en rekke lokale ►turistfo­ reninger og turlag som senere har gått inn som medlemsforeninger i DNT. Turistforeningene har bygd egne hytter for fotturistene, har vardet, merket og til dels opparbeidet stier og vandreruter i fjellet, ansatt fjell- ogbreforere, utarbeidet kart og rutebeskrivelser m.m. Historikk. De første virkelige fotturister i Norge var britiske «oppdagelsesreisende» og fjellklatrere på 1800-tallet. Flere av disse (f.eks. W. C. Slingsby) har skrevet interessante beretninger fra sine turer i Norge, hvor de skildrer sine opplevelser og oppfat­ ninger av miljøet i datidens bygde-Norge. Av nordmenn var det først vitenskapsmenn, dikte­ re og malere som begynte å søke til fjells i første halvdel av 1800-tallet. Vitenskapsmennene var i mange tilfeller studenter, som med sine grundige undersøkelser av fjellets topografi, geologi, flora og fauna gav viktige bidrag til utforskningen av de store fjellområdene i Sør-Norge. Deres møte med lokalbe­ folkningen kunne ofte, i likhet med de utenlandske besøkendes opplevelser, ta form av «kulturkollisjo­ ner», og er dikterisk behandlet av flere norske for­ fattere (EL A. Bjerregaards Fjeldeventyret, C. P. Riis' Til Sæters, H. 0. Bloms Sanct-Hans-Aften m.fl.), men deres begeistrede reisebeskrivelser fikk etter hvert stadig flere til å dra på fotturer. Dikterne og malerne søkte til fjells for å få inspira­ sjon, og mange av de naturinntrykk de festet til papir og lerret, står i ettertid som sentrale verker i den nasjonalromantiske tradisjon (f.eks. J. C. Dahls maleri Fra Stalheim). Forholdene for fotturistene var i begynnelsen svært kummerlige. Primitive setrer, steinbuer og hel­ lere utgjorde overnattingsmulighetene utenfor bebodde strøk; i fjellbygdene og langs de gamle ferdselsårene over fjellet kunne man ta inn på fjell­ gårder og skysstasjoner, men også her var standar­ den ganske lav. Forfattere som Eilert Sundt og Yng­ var Nielsen har gitt malende skildringer av kosthol­ det og de hygieniske forhold som ble de reisende til del. 1 ‘ JGA fottøy, brukes for å beskytte fottene mot ubehagelig

Fottøy, i) Gresk sko. 2) Romersk sandal. 3) Italiensk sko fra midten av 500-tallet. 4) Norsk støvel fra ca. 850. 5) Bysantinsk sko fra ca. 1100. 6) Dansk prestesko fra år 1200. 7) Mellomeuropeisk snabelsko med trekalosje fra 1400-tallet. 8) Komulesko fra 1500-tallet. 9) Spansk damesko av lær fra 1500-tallet. 10) Fransk damesko fra begynnelsen av 1700-tallet. 11) Fransk ridestøvel fra 1600-tallet. 12) Hollandsk herresko fra 1600-tallet. 13) Engelsk spennesko fra ca. 1820.14) Lav fransk damesko fra 1824.15) Engelsk ankelsko med elastikk fra begynnelsen av 1800-tallet. 16) Norsk knappestøvel fra ca. 1910.17) Damepumps med stiletthæl fra ca. 1960.18) Damesko for daglig bruk ca. 1980.19) Joggesko fra 1980-årene.

temperatur og ujevnt terreng. Alle fottøyvarianter springer ut av to hovedtyper: åpne sandaler og lukkede sko. I varme strøk går man barbent eller bruker sandaler og åpne sko, i den tempererte sonen brukes sko og støvler, og i arktiske strøk foretrekkes høyt, tett fottøy. Ved siden av skinn og lær har fottøy også vært laget av stoff, filt, bast, tre, gummi osv. Historikk. Sandalen, en såle med en eller flere remmer, er kjent fra vår kulturs begynnelse. Den eldste kjente skotypen er den såkalte hudskoen laget av ett stykke skinn eller lær. Romerne tilføyde såler og etter hvert bestod mange sko av såle og overlær. Grekerne og romerne brukte både sandaler og sko, og delvis lave støvler. Folk i Lilleasia, perserne og mange mongoler brukte derimot bare sko og støvler. I middelalderens Europa hadde sko og støvler oftest snøring og var tilspisset i tåen. Allerede den gang kunne stassko være fint dekorerte. Fra ca. 1350 til slutten av 1400-tallet var såkalte snabelsko, med langt, uttrukket tåparti, populære. På begynnelsen av 1500-tallet fikk skoene bredt tåparti, en mote som varte til ca. 1 550, og iblant antydning til kilehæl. Mot slutten av århundret kom de høye hælene som først ble tatt i bruk av menn. Tilleggspynt som skorosetter ble vanlig på begynnelsen av 1600-tallet, dekorative skospenner var populære fra ca. 1670 til 1780-årene. På slutten av 1600-tallet fikk dameskoen oftest smal og spiss tå samt hoy, smal hæl. Mannsstøvelen hadde en glansperiode omkring 1610-80. Den hadde vid, nedbrettet krage. 1700-tallets skotyper minnet om 1600-tallets, men rundt 1790 var hælen blitt lav både på manns- og kvinnesko. Pumps og snøresko ble vanlig for menn, samtidig som støvler og halvstøvler var meget popu-

401

lære i Napoleonstiden. Lette støvler, ved siden av sko, ble brukt av menn til omkring 1920. 1800-tallets damesko hadde i hovedsak pumpsfasong. Tåpartiet varsom regel firkantet frem til 1880-årene, sålen var helt flat til midten av århundret. Samtidig med at hælen kom igjen, ble støvelen alminnelig for damer, og dominerte over skoene til omkring 1920.1 annen halvdel av 1800-tallet ble spesialisert fottøy av ulike typer mer vanlig, for eksempel sportsfottøy. Kalosjer av gummi forekom fra ca. 1840 og ble alminnelig fra 1880-årene. Fra 1890-årene ble gummisåler vanlig på sportssko, sommersko av stoff og badesko. I sene­ re tid ser man også sko av plast. AKj Litt.: Swann, J.: History offootwear in Norway, Sweden and Finland, 2001 fotvasking, en vanlig høflighetsgest i antikken, bade i orientalsk og gresk-romersk kultur; gjestenes fotter ble vasket, vanligvis av slaver. I kristendommen har fotvasking fått en symbolsk betydning av ydmyk tjeneste i kjærlighet, i lys av Jesu handling og ord ved den siste nattverd (Joh 13,1-17). Fotvasking knyttes til feiringen av skjær­ torsdag, og er i liturgisk sammenheng kjent fra 600tallet og fremover, både i den østlige og den vestlige kirken, særlig i klostrene. I våre dagers romersk­ katolske liturgi kan fotvasking foretas etter opples­ ning av evangeliet i skjærtorsdags messe. FoU, fork, for forskning og utviklingsarbeid. Se ►forsk­ ning. Foucauld [fukå], 1858-1916, fransk katolsk prest og eremitt. Foucauld var opprinnelig kavalerioffiser og senere oppdager i Nord-Afrika, men møtet med muslimsk fromhet utløste hans egen tro, og han ble munk i Trappistordenen i 1890. Fra 1901 levde han som eremitt, først i Palestina, siden i ørkenen i NordAfrika; fra 1905 i Tamanrasset midt i Sahara. Han inspirerte til grunnleggelse av ordenene Jesu små søstre og Jesu små brødre, som kombinerer en inn­ ledende periode i kontemplasjon i ensomhet, etter­ fulgt av aktiv virksomhet i verden. Foucault, Jean Bernard Léon [fukå], 1819-68, fransk fysiker, særlig kjent for de målinger han i samarbeid med Fizeau foretok av lysets hastighet og av forskjel­ len mellom lysets hastighet i vann og i luft. Lyshastigheten i vann er 3/4 av lyshastigheten i luft og i vakuum. Foucault utførte det berømte pendelforsøket, som direkte viser at Jorden dreier seg om sin polakse. 1 1852 konstruerte han et ►gyroskop. FOUCAULTS PENDELFORSØK

Vincenzo Viviani (1622-1703) gjorde i 1661 noen laboratorieforsøk med pendel, som lot seg forklare ved å anta at Jorden roterer. 11851 gjorde Foucault det samme forsøket med en stor ktde i en 67 m lang metalltråd hengt opp i toppen av kuppelen i Pantheon i Paris. Pendelens svingeplan dreier seg langsomt i samme retning som Solens og stjernenes bevegelse. Om man tenker seg pendelen hengt opp over en av Jordens poler, ville pendelsvingningene gå i et plan som ligger fast i forhold til stjernene, mens Jorden roterer under, en hel omdreining på 24 timer. Pen­ delen ville i forhold til Jorden dreie seg 15° i timen. Stadig lenger vekk fra polene vil dreiningen avta og bli null ved ekvator. Den store tilstrømningen til Pantheon og den publisitet Foucaults eksperiment fikk, gjorde at hans navn ble knyttet til det. Foucault, Michel [fukå], 1926-84, fransk filosof, sentral teoretiker innenfor strukturalismen. Profes­ sor i filosofi i Clermont-Ferrand 1964-68. Siden i Pa­ ris, først i Vincennes og fra 1970 ved College de France. Verker. 11961 kom Histoire de la folie å Tåge classique (norsk overs. Galskapens historie, 1973), hvor han diskuterer skillet mellom galskap og fornuft slik det ble etablert på 1600-tallet. Naissance de la cliniqtte, une archéologie du regard médical (1963) fortsetter og utdy-

FOUGERON

Joseph Fouché, malt av Claude Marie Dubufe. Musée de Versailles.

per dette prosjektet, og begge disse bøkene har hatt stor betydning for moderne psykiatri. I Les Mots et les Choses (1966) behandles forholdet mellom ordene og de objektene de refererer til. L'Archéologie du Savoir (1969) er et forsok på å analysere og forklare de forskjellige epokers kunnskapsorganisering, samti­ dig som Foucault her reflekterer over sitt eget pro­ sjekt: å sette spørsmålstegn ved temaene og metode­ ne i idéhistorien. I Surveiller etpunir (1975, norsk overs. Det moderne fengsels historie, 1977) tar han opp fengselsvesenets utvikling og bakgrunnen for det han kaller det «disiplinære» samfunn eller «overvåkningssamfunnet». Foucaults siste større prosjekt var en stort anlagt seksualitetens historie. Av denne ble to bind fullført. Foucault skrev også om litteraturteori, særlig viktig er Uordre du Discours, som drøfter «myten om forfatteren». Foucault har fått svært stor betydning, bl.a. fordi han kombinerte elementer fra vitenskaper som tradisjonelt er blitt oppfattet som uavhengige, og fordi han understreket hvordan ikke bare samfun­ net, men også vitenskapen, virker undertrykkende. Både som samfunnsforsker og som litteraturkritiker ønsket han å trekke frem skikkelser som ble gjort stemmeløse av vitenskapens normalitetsbegrep. Litt.: Gutting, G„ red.: The Cambridge companion to F, 1994; Miller, J.E.: The passion ofM.F., 1993; Mills, S.: M.F., 2003; Schaanning, E.: Fortiden i våre hender: F. som vitenshåndtør, 2000, 2 b.; Smart, B.: M.F., rev. ed., 2002 (Key sociologists); Vestens store tenkere, 2002 foucaultstrømmer [fukå-], elektriske strømmer, se ► virvelstrømmen Fouché, Joseph [fuje], hertug av Otrante, 1759— 1820, fransk politiker. Sluttet seg til revolusjonen og ble 1792 valgt til medlem av nasjonalkonventet. Han stemte for dødsdommen over Ludvig 16, ledet den blodige undertrykkelse av oppstanden i Lyon høsten 1793, kom senere, bl.a. på grunn av sin antireligiøse politikk, i konflikt med Robespierre og bidrog til dennes fall. Ble 1799 politiminister. Han sluttet seg til Napoleon og organiserte et politisk politi med et system av spioner og provokatører. Fouché samlet seg en stor formue og ble 1809 ut­ nevnt til hertug av Otrante. Han forstod at Napo­ leons kamp for verdensherredømme ikke ville fore frem, og i keiserdømmets siste år konspirerte han mot Napoleon. I 1810 ble han avskjediget søm poli­ timinister, men 1813 ble han guvernør i Illyria. Under de 100 dager etter tilbakekomsten fra Elba ble han medlem av Napoleons regjering, men han forrådte ham til bourbonerne. Deretter ble han leder for den provisoriske regjering som gjeninnsatte bourbonerne. Under Ludvig 18 falt han i unåde, og 1816 måtte han forlate Frankrike og bosatte seg i Trieste. Som politisk taktiker og opportunist klarte Fouché å få fremtredende stillinger i så forskjellige regimer som det revolusjonære jakobinske, Napoleons kei­ serdømme og det reaksjonære regimet etter restau­ rasjonen

Fouché d’Otrante [fufe dåtrå:t], svensk adelsslekt av fransk opprinnelse. Slekten stammer fra den franske innenriksminister Joseph ►Fouché (1759-1820), som fikk grevetittel 1808, og tittelen hertug av Otrante 1809. Hans yngre sønner, major Armand Fouché d'Otrante (1800-78), hertug av Otrante fra 1862, og øverstekammerjunker Athanase Fouché d'Otrante (1801-86), hertug av Otrante etter bro­ ren, flyttet begge til Sverige, hvor slekten 1855 og 1864 fikk tillatelse til å benytte sine franske titler. Sistnevntes sønnesønn var overhoffstallmester Charles Louis Fouché d'Otrante (1877-1950), her­ tug av Otrante, som igjen var far til blant andre Margareta Fouché d'Otrante (f. 1909; gift med Gus­ tav Albrecht, fyrste av Sayn-Wittgenstein-Berleburg) og Gustaf Fouché d'Otrante (1912-95), hertug av Otrante. Foucquet, Bernard [fuke], f. ca. 1640, fransk billed­ hugger, elev av F. Girardon. Han ble innkalt til Sve­ rige, der han var med på oppførelsen av Stockholm slott 1699-1711. Kjent for sin skisse til en rytterstatue av Karl 11 og for de to bronseløvene på Lejonbacken (1704). Foucquet, Jean [fuke], ca. 1420-81, fransk maler, den viktigste innen fransk senmiddelaldersk maleri. Han virket også som miniatyrmaler og viser påvirk­ ning fra nederlandsk realisme. Han har gitt svært na­ turtro skildringer av menneskene og livet i datidens Frankrike. Omkring 1443-47 besøkte han Italia, hvor han bl.a. portretterte pave Eugenius 4. Han var hoffmaler under Ludvig 11 og utførte ypperlige portretter. Med sin rike motivkrets, strålende farge­ prakt og elegante tegning horer Foucquet til de fremste innen bokmaleriet. Fougéres [fu3£:r], by i Frankrike, Bretagne, departe­ mentet Ille-et-Vilaine, 47 km nordøst for Rennes; 21 800 innb. (1999), i byområdet 27 200 innb. Stor skoindustri, for øvrig plast- og konfeksjonsindustri, glassverk. Byen var i middelalderen en viktig fest­ ning på grensen mellom Frankrike og Bretagne. Festningen (1100—1400-tallet), med 1 3 tam og store murer, er delvis bevart. Kjent fra Balzacs roman Les Chouans. Fougeron, André [fujrå], 1913-1998, fransk maler, billedhugger og grafiker, var i begynnelsen påvirket av Picasso, men gikk fra slutten av 1940-årene inn for en konsekvent sosialrealistisk linje og malte ekstremt naturalistiske og propagandistiske bilder. Har var også virksom som bokillustratør. )ean Foucquet. Madonna med barnet, omgitt av engler, 1450-53. Kongelige Museum, Antwerpen.

402

FOUGNER

Fougner [fagnar], to norske slekter med navn etter gårdene Søndre og Nordre Fougner (tidligere også skrevet Fogner, Fogne, Fauni) i Gausdal kommune, Oppland. Gårdene er fortsatt i slektenes eie. Søndre Fougner. Stamfaren. Simen Trondssøn Heg­ gen (f. ca. 1 588), var lensmann i Gausdal ca. 1620ca. 1660. Hans sønn var Ole Simensen Fougner (1614-1705). Dennes sønnesønn var skribenten Simen Amundsen Fougner (1701-83). Slektens to hovedlinjer stammer Ira sistnevntes sønner Amund Fougner (1725-1802) og kapteinløytnant Ellef Fougner(1727-1812). Amund Fougners sønn Simen Fougner (17571825) eide gården Stein på Ringerike. Ovre Stein tilhørte senere hans sønn, politimester i Christiania, senere sorenskriver i Ringerike og Hallingdal Gabriel Fougner (1792-1863). Dennes sønn var oberst Johan Herman Severin Fougner (1832-1904). Sorenskriverens bror, Christopher Fougner (1795— 1861), ble eier av Nedre Stein. Hans sønnesønn var oberst Christopher Fougner (1876-1950). Amund Fougner var også far til Gulbrand Fougner (1759-1852), eier av Søndre Fougner. Til denne gren av slekten, som fortsatt eier Søndre Fougner, hører bl.a. oberst Finn Fougner (1901-93) og høyes­ terettsadvokat Eiliv Fougner (1904-72), hvis sønn, advokat Amund Fougner (f. 1943) er gift med tidli­ gere statsråd, advokat Else Bugge Fougner (f. 1944). Nordre Fougner. Slekten nedstammer fra Engebret Fougner (f. ca. 1580). Den har forgreninger på en rekke gårder i og utenfor Gudbrandsdalen. Fougner. Brit [fågnar], f. 21. feb. 1946 i Oslo, norsk organisasjonsleder. Daglig leder Likestillingsrådet 1990-94, informasjonsleder i Norsk Form 1995, adm.dir. samme sted fra august 2003 etter å ha vært konstituert i stillingen fra januar. Fougner har bl.a. utgitt bøkene Kvinneliv. Om norske kvinner i 1880- og 1980-åra (1990) og Hvorfor spiller ikke gutter fotball? (1997). Flere styreverv, bl.a. styreleder Oslo Kon­ serthus fra 1992-2004. Fougner, Else Bugge [fågnar], f. 9. nov. 1944 i Moss, norsk jurist og politiker (H). Høyesterettsadvokat fra 1975. Partner i Advokatfirmaet Hjort, Eriksrud & Co. fra 1976. Justisminister 1989-90. Litt.: NBL 2. utg. Fougner, Even Kvisgaard [fårjnør], 1933-2002, norsk teolog; cand.theol. 1957. Ulike stillinger i Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag 1957-66, seminarleder ved Indremisjonsselskapets bibelskole 1966-71, rektor 1972-78. Res.kap. i Vestre Aker 1978-84, domprost i Fredrikstad 198490, biskop i Borg bispedømme 1990-98. Vararepre­ sentant lil Stortinget (KrF) 1969-73 og 1977-81. Fougner, Gunnar [fagnar], 1911-95, fodt i Lilleham­ mer, norsk arkitekt. Utdannet ved Norges tekniske høgskole 1934. Assistent hos O. Bang og A. Korsmo, egen praksis i Lillehammer fra 1945. Han oppførte en rekke offentlige bygg, bl.a. Munchmuseet i Oslo (1963), etter konkurranse i samarbeid med Einar Myklebust. Fougner, Simen [fågnar], 1701-83, født i Gausdal, norsk bonde og skribent. Skrev viser over aktuelle politiske og økonomiske forhold, og prosaskrifter med ulike reformforslag. Omkring 1780 fikk han en belønning på 30 riksdaler av Del Patriotiske Selskab for en beskrivelse av hjembygda, som imidlertid ikke ble trykt før 1921 (i Bygd og bonde, bd. 3). Litt.: NBL 2. utg. Fougstad, Carl Andreas [fang-], 1806-71, født i Alversund, norsk politisk forfatter og embetsmann. 1840 ekspedisjonssekretær i Finansdepartementet, 1845 politimester i Christiania, 1850-68 borgermes­ ter. Sammen med Fr. Stang utgav han Repertorium for oplysninger og undersøgelser vedkommende 9. ordentlige Stortings virksomhed (1835-36). Som borgermester reorganiserte han 1858 Christianias brannvesen. Litt.: NBL 2. utg.

Fougstedt. Arvid (Lorenz) [fo:g-], 1888-1949, svensk maler og tegner. Oppholdt seg 1908-17 vesentlig i Paris, studerte periodevis hos Christian Krohg på Académie Colarossi, elev av Matisse 1909. Han mottok inntrykk fra fransk klassisisme, David og Ingres, og av kubismens romoppfatning. Med maleriet David i Ingres' atelier (1918) innledet han «den nye saklighet» i Sverige. Han malte portretter av Pår Lagerkvist (1925), Ivar Johnsson (1935), kronprins Gustav Adolf (1943) og familiegruppen Gerda. Erik og Donatello (1933), illustrerte Strindbergs Roda rummet (1925) og utførte en serie akvareller med motiv fra den franske revolusjon (1927-33). Professor ved Konsthdgskolan 193747. Fouillée. Alfred Jules Emile [fuje], 1838-1912, fransk filosof, kjent for en evolusjonistisk lære om såkalte idé-krefter (idées-forces), forestillinger om virkeligheten som samtidig er både kunnskap (ideer) og drivkrefter i utviklingen. Fremsatt blant annet i UÉvolutionisme des idées-forces (1889) og La Morale des idées-forces (1907). Foujita. Tsugouharu [firjita], 1886-1968, japansk maler. Bosatt i Paris 1913-24, kom der i kontakt med Picasso og Henri Rousseau. Han søkte med sin kunst å forene vestlig og østlig maleri, og ble kjent for sine mondene interiører, portretter og akter i en fint avstemt koloritt og en japansk forenklet linjestil. Fra 1925 bodde han i Tokyo og ble da mer bundet til den japanske tradisjon; fra 1948 igjen bosatt i Paris, foul [faul] (eng., eg. 'tilsvine'), i idrett forsettlig brudd på reglene, bl.a. i fotball og boksing (ulovlige slag). Motsatt: fair. foulard [fulatr] (fr.). 1 Tynn vevnad opprinnelig av silke, også av bomull eller viskose med lerrets- eller firskaftsbinding, oftest smamønstret, trykt. 2 (eng. padding mangle). Maskin for impregnering av tekstiler. Stoffet føres underbehandlingen i full bredde ned i en væske og videre opp mellom pressvalser. foulé [fule] (fr.), en fin ullvevnad, svakt ruet, valket og skåret. foundation [faunddfon], lett dekkende make-upkrem som skal gi en matt og naturlig hudfarge. Finnes i mange fargenyanser og inneholder ofte solfaktor. Fountains Abbey [fauntanzgbi], Englands største og rikeste cistercienserabbedi i middelalderen, ved Ripon, North Yorkshire, grunnlagt fra York 1132. Abbediet ble konfiskert av kongen i 1539, men imponerende ruiner står igjen etter anlegget. Lyse kloster ved Bergen ble grunnlagt av munker fra Fountains i 1146. Fouqué. Friedrich Heinrich Karl [luke], Freiherr de la Motte, 1777-1843, tysk dikter. Skrev skuespill, dikt og romaner med motiv fra tysk og nordisk middelal­ der. Eventyret Undine (1811, norsk overs. 1919) gjorde hans navn kjent og ble tonesatt av bl.a. E. T. Å. Hoffmann (1816). Fouquet, Nicolas [fuke], eller Foucquet, 1615-80, fransk embetsmann, fra 1653 surintendant desflnances (finansminister). Han benyttet sitt embete til å skaffe seg store inntekter. Disse brukte han bl.a. til en overdådig innredning av sitt slott Vaux-le-Vicomte ved Melun. Etter kardinal Mazarins død 1661 lot Ludvig 14 ham fengsle, og han ble tiltalt for bedrage­ rier og forræderi. I 1664 ble han dømt til landsforvis­ ning, men kongen skjerpet straffen til livsvarig fengsel. Fouquier-Tinville, Antoine Quentin [fukie tevil], 1747-95, fransk advokat, 1793 utnevnt til offentlig anklager ved revolusjonsdomstolen og deltok i alle de store prosesser mot revolusjonens ofre, bl.a. Charlotte Corday, Gironden, Marie-Antoinette og Danton. Han ble et symbol på terroren og ble dømt til døden og henrettet etter Rohespierres fall.

Charles Fourier

fourcaultmetoden [furkå-], prosess for maskinell

fremstilling av plateglass. fourdrinier-maskin (etter brødrene Fourdrinier),

papirmaskin der papiret formes på en horisontal, plan del av en endeløs wire, etterfulgt av 2-3 presser og dampopphetede tørkesylindere som papirbanen passerer, slik at banens over- og underside avveks­ lende kommer i kontakt med sylinderflaten. Dette i motsetning til prosessen i en ► yankee-maskin. Franskmannen Louis Robert kom med ideen til den endeløse planwiren i 1799, mens brødrene Henry og Sealy Fourdrinier ervervet patentrettighe­ tene og brakte disse til Storbritannia, der maskinfirmaet Donkin i 1804 ble interessert i prosjektet. Fremdeles var man bare i stand til å lage en våt papirbane som måtte skjæres opp og lufttørkes på samme måte som man hadde gjort i 800 år med det håndlagede papiret. Først da Samuel Crompton i 1819 tok patent på den første dampoppvarmede sylinder, ble det mulig å gjøre papiret ferdig på en papirmaskin av den type som nå kalles fourdriniermaskin. Fourier, Charles [furje], 1722-1837, fransk utopisk sosialist. Utviklet planer for et idealsamfunn hvor individets naturlige tilbøyeligheter skulle tilfredsstil­ les på ideell måte. Grunnlaget for fremtidens sam­ funn skulle være en phalanstére, en sammenslutning av 400 familier (vel 1600 personer). Et slikt samfunn ville være sterkt nok til å omfatte virksomhetsgrener innen de forskjellige yrker og samtidig lite nok til at man lett kunne ha oversikt over det. Slike samfunn rundt om i verden burde ha kontakt med hverandre, så man kunne dra fordel av arbeidsdelingsprosessen. 1 sin samfunnskritikk foregrep Fourier flere av Marx' og Freuds tanker, men han er også blitt kalt sosialis­ mens romantiker. Hans ideer kommer i et merkelig selvlaget språk til uttrykk i en rekke boker. Ideene ble også utprøvd i praksis, bl.a. i Frankrike og NordAmerika, men uten særlig hell. Samlede skrifter i 12 bind (CEuvres Complétes) ble utgitt 1967. Fourier, Jean Baptiste Joseph [furj'e], 1768-1830, fransk matematiker og fysiker. Han mistet foreldrene tidlig, men pga. sin begavelse ble han opptatt som dagelev ved École militaire i Auxerre. Påvirket av sine benediktinerlærere ble Fourier novise i orde­ nen. I 1793 ble han revolusjonær og ledet flere lokale revolusjonsgrupper. Han ble arrestert flere ganger pga. meningsawik, men reddet av Robespierres fall, og sendt til Paris for å utdanne seg som lærer ved École normale (1795). Samme år ble han lærer ved École polytechnique. Der fikk han vanske­ ligheter pga. sin revolusjonære fortid, men ble hjulpet av elevene. Fourier deltok 1798 i Napoleons ekspedisjon til Egypt som vitenskapelig rådgiver. Han ledet det nye instituttet i Kairo, og ble utnevnt til guvernør i Ned­ re Egypt. Prefekt i departementet Isére 1801, baron 1808. Etter Napoleons tilbakekomst fra Elba ble han utnevnt til prefekt i departementet Rhone, men avsatt etter Waterloo. I 1816 nedla den franske

(—■

FOX

403 kongen veto mot Fouriers valg som medlem av det franske vitenskapsakademi, men tillot det året etter. Han ble permanent sekretær, og fikk sterk innflytel­ se på akademiets utvikling. Fouriers hovedverk er Théorie analytique de la chaleur (1822), der han studerte matematiske proble­ mer i varmeledningsteorien. Verket er av grunnleg­ gende betydning for mange grener innen fysikken, og funksjonsteorien er også oversatt til mange språk. Fouriers metoder er basert på rekkeutviklinger av vilkårlige funksjoner i trigonometriske rekker eller ► fourier-rekker. Han skrev også om ligningsteori og sannsynlighetsregning. Hans samlede verker ble utgitt i to bind (1880-90) av Darboux. fourieranatyse [furje-] (etter J. B. J. Fourier), mate­ matisk metode til å finne hvordan et signal, f.eks. lyd, er satt sammen av en grunntone og overtoner hvor svingetallet er grunntonens svingetall multipli­ sert med hele tall. En kurve som fremstiller signalet som et sammensatt svingefenomen, blir etter denne metoden løst opp i periodiske sinus-og cosinusfunksjoner. Se for øvrig ►harmonisk analyse. fourier-rekker [furje-], el. trigonometriske rekker (mat.), rekker på formen: ’/2 Ao + cos x + A2 cos 2x + ... + Bt sin x + B2 sin 2x+... Innen den ►harmoniske analyse brukes fourierrekker til å uttrykke sammensatte svingninger som en sum av enkle svingninger. Når en integrabel funksjon f(x) med periode 2n utvikles i en fourier-rekke, har koeffisientene (fourier-konstantene) verdiene:

1 2?

A = — I f(x)cosnxdx 0

1 2*

B =— | f (x) sin nxdx 71 o "

Et av de viktigste problemene i teorien for fourierrekker er spørsmålet om når rekkeutviklingen med disse koeffisientene virkelig konvergerer mot f(x). Spørsmålet henger sammen med integrasjonsteori (Lebesgue, Denjoy) og med teorien for summering av divergente rekker. Navnet fourier-rekker skyldes at J. B. J. Fourier brukte rekkene som grunnlag for varmeledning. Fouriers lov [furjez -], lov som forteller at varmefluksen ved varmetransport i faste materialer og i stille­ stående væske er proporsjonal med temperaturgradienten, dvs. temperaturforskjellen per lengdeenhet i strømningsretningen. Four Ladies Bank [få: leidiz bærjk], banke utenfor kysten av det antarktiske kontinent, på 67>/2° s.br. og 77’/2° ø.l. Oppdaget på den fjerde Thorshavnekspedisjonen i 1937 og oppkalt etter de fire kvinne­ ne som deltok i ekspedisjonen. Minste målte dybde 150m. fourmarieritt (etter den belgiske geologen P. Fourmarier), et vakkert rødt, blyholdig uranmineral med sammensetning PbU4Oi;-4H2O. Det dannes sekun­ dært etter uraninitt og er påvist i flere norske fore­ komster. Fournier, Pierre [furnie], 1906-86, fransk cellist. Utdannet ved Pariskonservatoriet; 1941-49 profes­ sor samme sted. Han debuterte 1925 og var en av de mest ettertraktede solocellister i USA og Europa. En rekke plateinnspillinger. Fourré, Maurice [fure], 1876-1959, fransk forfatter; ble «oppdaget» sent, og fikk utgitt bokene sine forst mot slutten av sitt liv. Hans stil er en slags magisk realisme der myter og legender spiller en viktig rolle og der prosa og poesi løper sammen, f.eks. i La Nuit du Rose-Hotel (1950), Téte-de-Negre (1960) og Le Caméléon mystique (1981).

FourSeasons, The [få: si:zns], amerikansk popgruppe dannet 1955 under navnet The Variatones, med vokalisten Frankie Valli (eg. Francis Casteluccio, f. 1937) som forgrunnsfigur. Gruppen skiftet navn til The Four Seasons i 1960, og fikk sitt gjennombrudd med Sherry i 1962. De neste årene fulgte en rekke suksesser, bl.a. Big Girls Don'tCry og Rag Doll, preget av gruppens falsett-dominerte harmonier. Mot slutten av 1960-årene kom de noe i bakgrunnen, men både i 1970-årene og i 1980-årene hadde de stor, om enn sporadisk, suksess. Valli har også hatt en fremgangsrik solokarriere. foursome [få:søm] (eng.), gruppe på fire personer, særlig to par; ble tidligere mest brukt om golfmatch der to par spilte mot hverandre, nå også om andre spill og aktiviteter der fire personer deltar, f.eks. i bridge, dans, selskap. Foursquare Gospel, se ►International Church of the Foursquare Gospel. FourTops, The [få: tåps], amerikansk vokalgruppe dannet under navnet The Four Aims 1953, med Levi Stubbs, Renaldo Benson, Abdul Fakir og Lawrence Payton. De fikk sitt gjennombrudd som The Four Tops i 1964, og en rekke av innspillingene deres de følgende årene regnes som «klassikere» i soulmusik­ ken, f.eks. BabylNeed YourLoving, It's the Same Old Song, Reach Out I 'Il Be There og Yesterday 's Dreams. Utover i 1970-årene kom de noe i bakgrunnen, men de har beholdt et stort publikum. Fouta-Djaion [futa djala], fjellområde i Guinea, omfatter den nordvestlige delen av Guineahøylandet, 1000-1500 moh. Høyeste punkt er Loura (1538 moh.). En rekke vestafrikanske elver kommer her­ fra, bl.a. Niger, Senegal og Gambia. fovea centralis (lat.) (anat.), lite område (diameter 1,5 mm) på øyets netthinne der de skarpe detaljene oppfattes best. Se også ►øyet. Fowler, Henry Watson [faub], 1858-1933, britisk filolog; utgav sammen med sin bror, Francis George Fowler (1870-1918), den kjente stilhandboken The King 's English (1906) og ordboken The Concise Oxford Dictionary (1911), et konsentrat av den store Oxford English Dictionary. Alene fullførte han A Dictionary of Modem English Usage (1926), med nyttige og ofte underholdende kommentarer om skikk og bruk i dannet engelsk. Fowler, John, Sir [faulø], 1817-98, britisk ingeniør, kjent fra byggingen av undergrunnsbanen i London i 1850-årene. Planla og bygde sammen med Benja­ min Baker Forth Bridge, som ble innviet 1890. Medlem av en norsk jernbanekommisjon i 1870. Fowler, William Alfred [faulø], 1911-95, amerikansk fysiker og astronom, fra 1936 ansatt ved California Institute of Technology. Fowler arbeidet spesielt med bestemmelse av mengden av helium i universet, og med måling av kjernereaksjonshastigheter i labora­ torium for anvendelse til studier av energigenerasjon og grunnstoffdannelse i Solen og i andre stjer­ ner. Delte i 1983 Nobelprisen i fysikk med S. Chandrasekhar. Fowlers prøve [faubz-]. audiometrisk metode til å bestemme om årsaken til tunghørthet sitter i det indre øres høreorgan, sneglehuset, eller mer sentralt i hørenerven eller hjernen. Navn etter den ameri­ kanske legen Edmund P. F. Fowler (1905-66). Se ► recruitment. Fowlersvæske [faubz-] (lat. hquorkaliiarsenitis), arsenikkdråper som inneholder 1 % arsenikk opp­ løst ved hjelp av kaliumkarbonat. Tidligere brukt i behandlingen av svekkelsestilstander og ved levkemi. Navn etter den britiske legen T. Fowler. Fowles John (Robert) [faulz], f. 1926, britisk forfat­ ter. Hans debutroman, den psykisk bisarre skildrin­ gen The Collector (1963, norsk overs. Samleren. 1964; filmatisert 1965), ble en internasjonal suksess. Den ble etterfulgt av den halvt mytiske romanen The Magus (1965; filmatisert 1968; revidert utg. 1977,

norsk overs. 1988), inspirert av et lengre opphold i Hellas. Fowles' mest kjente og populære bok ble den viktorianske kjærlighetsromanen The French Lieutenanfs Woman, som er typisk eksperimenteren­ de i formen; bl.a. har den alternative avslutninger (1969; norsk overs. 1972; filmatisert med manus av Harold Pinter 1981).! 1974 utgav han novellesam­ lingen The Ebony Tower (norsk overs. 1976). Roma­ nen Daniel Martin (1977), som har et selvbiografisk tilsnitt, høstet sterke lovord i USA, men ble nærmest slaktet i Storbritannia. Verken her eller i de senere romanene - Mantissa (1982), A Maggott (1985), The Tree (1992), Tessera (1993) - innfrir Fowles helt forventningene fra de første bøkene. Essaysamlingen Wormholes kom i 1998 og første bind av hans dagbok, John Fowles: The Journals, i 2003. Litt.: Loveday, S.: The romances of J.F., 1985; Salami, M.: J.F. ’s fiction and the poetics ofpostmodernism, 1992; Tarbox, K.: The art ofJ.F, 1988 Fox, Charles James [faks], 1749-1806, britisk politi­ ker. Fra 1768 medlem av Underhuset, der han etter noen år ble regnet som whiggenes leder. I 1782 ble Fox den første utenriksminister i britisk historie, som medlem av Rockinghams kortvarige regjering. Året etter hadde han sammen med sin tidligere motstander North den reelle ledelse av en koali­ sjonsregjering som formelt stod under hertugen av Portland. Da Overhuset forkastet et lovforslag fra Fox om en reform av styret i de britiske besittelsene i India, kom William Pitt den yngre til makten i de­ sember 1783. Fox ledet deretter opposisjonen mot Pitt i nesten 20 år. Han beundret den franske revolu­ sjon og kritiserte på det skarpeste Pitts krigspolitikk. På ny utenriksminister etter Pitts død 1806. Like før sin død medvirket Fox til at loven om opphevelse av slavehandelen gikk igjennom i Parlamentet og kunne settes i verk året etter. Fox, Edward [fåks], f. 1937, britisk skuespiller, bror av James Fox, utdannet ved Royal Academy of Dramatic Art i London, filmdebuterte 1963. Fox har helst spilt karakterbiroller, bl.a. i The Day of the Jackal (Sjakalen, 1973; som terroristen «Sjakalen»), A DolTs House (1973; som sakfører Krogstad), Gandhi (1982) og The Dresser (Påklederen, 1983). Han var M i James Bond-filmen Never Say Never Again (Aldri si aldri, 1983), sjøkaptein i The Bounty (1984) og spilte Lane i The Importance ofBeing Earnest (2002). Fox. George [faks], 1624-91, engelsk predikant, stifter av Vennenes Samfunn (kvekere). Personlige religiøse opplevelser gjorde at han tok avstand fra alt ytre kirkevesen, og han begynte fra 1647 å forkynne læren om «det indre lys». Fox førte et omflakkende vandreliv og besøkte bl.a. Irland (1669) og NordAmerika (1671 og 1673). Han ivret for personlig sannhet og forkastet ytre seremonier og skikker som å ta hatten av eller bøye kne for et menneske. Dess­ uten fordømte han f.eks. å ta renter, føre krig og gi edsavleggelse. Fox matte lide mange forfølgelser, ble gjentatte ganger arrestert, men samlet og organiserte likevel sine tilhengere som et selvstendig religiøst samfunn: Vennenes Samfunn, vanligvis kalt kveke­ re. Fox' selvbiografi Journal er av stor religionspsykologisk og historisk verdi. Fox. James [faks], f. 1939, britisk skuespiller, bror av Edward Fox, debuterte som barn 1950, fikk et gjen­ nombrudd i Joseph Loseys The Servant (Tjeneren, 1963). Fox har spilt en rekke karakterbiroller i film, oftest personer fra de øvre lag, som i A Passage to India (Reisen til India, 1984), The Russia House (Russlands hus, 1990) og Patriot Games (Patriotenes spill, 1991). Han var Lord Darlington i The Remains of the Day (Resten av dagen, 1993), og spilte biroller i Sexy Beast (2000) og The Prince & Me (2004). Fox. Michael J. [fåks], eg. Michael Andrew Fox, f. 1961, kanadisk-amerikansk filmskuespiller, filmde­ buterte 1980, populær i fjernsynsserien Family Ties (1982-89) og et av 1980-årenes tenåringsidoler med rollene i Back to the Future-iiimenc (Tilbake til fremti-

404

FOXBAT

den I—III, 1985, 1989, 1990). Også hovedroller i CasualtiesofWar (De kalte oss helter, 1989) og Doc Hollywood (1991), deretter i fjernsynsserien Spin City (1996-2000). Trakk seg tilbake 2000 på grunn av Parkinsons sykdom. Foxbat [fåksbæt] (eng., 'reveflaggermus'), NATOkodebetegnelse på det russiske Mach 2,8 jagerflyet MiG (se ► MiG). Foxe. John [fåks], 1516-87, engelsk geistlig, en av le­ derne for den puritanske retning i den engelske kirken. Hans History of the Aas and Monuments of the Church (1563, norsk overs. 1894), populært kalt «Foxe's Book of Martyrs», fikk stor utbredelse. Verket inneholder beretninger om kristendommens martyrer, og gir bred plass til dem som hadde lidd døden for reformasjonens sak. Det er et viktig kilde­ skrift, selv om fremstillingen er partisk. Foxe Basin [fåks beisn], Canada, arm av Atlanterha­ vet, nord for Hudson Bay i det kanadiske polararkipel, mellom Melville Peninsula og Baffin Island; ca. 500 km langt og 300-400 km bredt. Flere øyer. Foxe Channel [fåks tjænl], Canada, en 320 km lang og 150-300 km bred arm av Hudson Bay, mellom Melville Peninsula, Southampton Island og Foxe Peninsula på Baffin Island. Forbinder Hudson Bay med Foxe Basin. Oppdaget 1615; navn etter kaptein Luke Foxe (1580-1635). Foxen [fuksan], innsjø i Sverige, sørvestre Vårmland, nord for Stora Le, som den henger sammen med, 102 moh.; til sammen 131 km2. foxhound [fåkshaund], britisk hunderase; stover, stammer opprinnelig fra franske drivende hunder som ble krysset med engelske støvere. Brukes spe­ sielt til revejakt i en stor flokk, mens jegerne fulgte etter til hest. Ligger bak mange kjente støverraser i andre land. Høyreist, sterk og bevegelig. Mankehøyde ca. 58-64 cm. Bred skalle og kraftig snuteparti; lange, hengende ører; kraftig kropp og sterke ben; høyt båret hale, men aldri over ryggen. Kort og tett pels; alle støverfarger og tegninger. Foxhound [fåkshaund] (eng. 'revehund'), NATOkodebetegnelse på det russiske Mach 2,4 jagerflyet MiG-31 (se ►Mig). foxing, fellesbetegnelse for brune flekker i overflaten på eldre papir. Foxing forårsakes hovedsakelig av mikroorganismer, men kan også skyldes innhold av jernpartikler i papiret. Fox News Channel [fåks nju:z tjænl], amerikansk fjernsynsstasjon etablert 1996. Stasjonen eies av Rupert ►Murdochs Fox Entertainment Group, et datterselskap av hans medieselskap News Corpora­ tion. Fox News er en kabel- og satellittnyhetskanal, som ble grunnlagt for å ta opp konkurransen med CNN. I januar 2005, var kanalen tilgjengelig for 85 millioner abonnenter i USA og et stort antall seere internasjonalt, og den kaller seg selv den mest sette kabel-TV-nyhetskanalen i USA. Den sender hoved­ sakelig fra sine studioer i New York City. Stasjonen har, til tross for slagordrt «fair and balanced» ('rett­ ferdig og balansert'), en tydelig konservativ profil og programledere med velkjente høyresympatier. Fox News anses nå som den nyhetsstasjonen som har størst gjennomslagskraft i USA. FoxQuesada. Vicente, f. 2. juli 1942, meksikansk politiker og forretningsmann, konservativ (PAN, Partido Action National}. Direktør for Coca-Cola i Mexico 1975-79. Guvernør i Guanajuato 1995-99. Han stilte som presidentkandidat 2000 og vant valget, den første på 71 år som ikke tilhørte det statsbærende partiet PRI. Mexicos president fra 2000. Fox River-settlementet [fåks riva -], det forste norske nybygget av betydning i USA, vest for Chicago, i LaSalle County, Illinois, grunnlagt 1834 av Cleng Peerson. Bidrog sterkt til å påskynde utvandringen fra Norge, særlig gjennom de oppmuntrende breve­ ne nybyggerne sendte til hjemlandet i de første

Svend Foyn. Foto ca. 1890.

årene. Fox River-settlementet tjente i mange år som gjennomgangssted for norske nykommere på vei vestover, og er fremdeles preget av det norske inn­ slaget. Stedet, som i dag heter Norway, har minnes­ merke over Cleng Peerson og et museum. foxterrier [fåks teria], britisk hihundrase. Opprinne­ lig to forskjellige raser, ruhåret og glatthåret fox terrier, der den ruhårede ansees som den eldste av de to rasene. Opprinnelig brukt til revejakt (fox = rev), den skulle drive ut rev som var gått i hi under jakten. Ruhåret fox terrier nedstammer fra en terrier beskrevet allerede i 1611. Den holdt seg noenlunde konstant opp til annen halvdel av 1800-tallet. Ble meget populær og var en stund etter den annen verdenskrig Englands mest populære hunderase. Glatthåret fox terrier stammer fra noen få jakthundkenneler i Sor- og Midt-England. Kvadratisk, spenstig, vital; mankehøyde inntil 39 cm; langt hode, flat skalle; langt, kraftig snuteparti; små, mørke, dyptliggende øyne; små, V-formede orer brettet fremover med bretten godt over skalletaket. Kompakt med kort rygg, høyt ansatt hale som bæres rett opp. Glatthåret fox terrier har kort, tett, tilliggende pels; den ruhårede har stri, svakt kruset pels som trimmes. Begge er hvite, eventuelt med rødbrune og/eller svarte tegninger. Røde eller skifergrå tegninger er uønsket. foxtrot [fåkstråt], amerikansk selskapsdans i 4/4 takt, lansert av det berømte danseparet Irene og Vernon Castle i 1914. Foxtrot ble etter hvert ikke så meget en betegnelse på en spesiell type dans som på enhver relativt rask dansemelodi i 4/4 takt. Foxx Jamie [fåks], eg. Eric Bishop, f. 1967, ameri­ kansk filmskuespiller, begynte sin karriere i komikerfaget og har også vært aktiv som sanger. Foxx ble kjent gjennom fjernsynsseriene In Living Color (1990-94) og The Jamie Foxx Show (1996), og filindebuterte 1992. Han ble lagt merke til som ung fotball­ spiller i Oliver Stones Any Given Sunday (1999) og sang også inn en melodi til filmen. Foxx har siden vist sitt allsidige talent i Ali (2001), hvor han spilte en av bokseren Muhammad Alis trenere, og Collateral (2004), begge i regi av Michael Mann. Han gjorde

en kritikerrost prestasjon som pianisten og sangeren Ray Charles i Taylor Hackfords Ray (2004), en rolle han også vant Oscar-pris for. foyaitt (etter Foya, Portugal, og -itt), dypbergart, nefelinsyenitt som har plateformet alkalifeltspat. Forekommer i Oslofeltet sammen med lardalitt (en plagifoyaitt) og larvikitt. Innholdet av mørke mine­ raler i foyaitt skal være mindre enn 30 %; bergarter med høyere innhold kalles malignitt (30-60 %) og shonkinitt (60-90 %). Se ►magmatiske bergarter og ► nefelinsyenitt. Foyn, Stephen (Kjell) [fåin], f. 23. juni 1959 i Karl­ stad i Sverige, norsk ishockeyspiller. 62 offisielle OLog VM-landskamper. OL-deltaker 1980, 1984 og 1988. Klubber: Fårjestad ogTimrå (Sverige); Sparta, Sarpsborg. NM med Sparta 1984 og 1989. Tildelt Gullpucken som sesongens beste spiller 1990. Foyn. Svend [fåin], 1809-94, født i Tønsberg, norsk foregangsmann i sel- og hvalfangsten. Gikk til sjøs 11 år gammel, ble skipper 24 år gammel. Startet selfangst 1846 med briggen Haabet. Første sesong brakte bare tap, men på neste års ekspedisjon fikk han nesten full fangst, og økonomien var reddet. Selfangst ble en ny norsk næringsgren av format. I 1863 lot han bygge verdens første dampdrevne hval­ båt, og i løpet av fire år eksperimenterte han seg frem til en lønnsom moderne finnhvalfangst på Finnmarkskysten. Det kostet ham 51 000 spesidaler. Foyn var den første som skjøt hval med granathar­ pun. Sogneprest M. Esmark fant frem til en tennsats for utskutte granater så de først eksploderte ved anslag, og han lærte Foyn metoden så sprengstoffet i harpunen først ble antent ved stramming av fangstlinen etter at harpunen var skutt inn i hvalen. Grunn­ laget for hele den moderne finnhvalfangst var skapt. Fra å ha fått kanskje én hval i sesongen, fikk Foyn nå opptil 100, og han ble snart en rik mann. Ved å bearbeide hvalens råstoff i egne anlegg kun­ ne Foyn stadig øke sin formue. Han gav bort store beløp til hedningmisjonen, sjømannsmisjonen, til bedehus, skole og arbeiderboliger i Tønsberg, og til Foyns borgerskole i Oslo (1889). Han testamenterte sin formue til et misjonsfond. Hans statue, modellert av A. Svor, står utenfor domkirken i fødebyen. Litt.: Austbø, J.: S.F: mannen og verket hans, 1943; Johnsen. A.O.: S.F. og hans dagbok, 1943; Klæboe, H.B.; S.F: et mindeskrift, 1895; NBL 2. utg.; Vestfoldminne, 1995 (tema: S.F.) Foyn Coast [fåin koust], Antarktis, del av Antarctic Peninsula, ved østkysten mellom ca. 66'/2° og 67>/2° s.br. Ble opprinnelig kalt Foyn Land. Oppdaget av kaptein C. A. Larsen med Jason 1893, og oppkalt etter den norske hvalfangstpioner Svend Foyn. Foynøya [fåin-], Svalbard, liten øy nord for Nordaustlandet; ca. 2 km2. Oppkalt etter Svend Foyn. Foz do lgua?u [fåz du igwasu], by i Brasil, Paranå, ved sammenløpet av Rio Paranå og Rio Iguatpi, på grensen mot Paraguay og Argentina; 258 500 innb. (2000). Sentrum for turisttrafikken til det nærbeliggende Iguaqu-fallet. Sterk vekst i forbindelse med byggingen av kraftverket Itaipii (12 600 MW) 25 km nord for byen, som i 2004 er verdens største (til byggingen av Three Gorges- dammen i Kina er fer­ dig). FPC. forkortelse for Fish Protein Concentrate, fiskemel fremstilt av fersk fisk eller fiskemel befridd for fett ved ekstraksjon. FPC kalles også MPC, Marine Protein Concentrate. Fr, kjemisk symbol for grunnstoffet ►francium. FR-iA. betegnelse pa fransk vitenskapelig satellitt skutt opp 6. desember 1965 med en amerikansk Scout bærerakett fra Vandenberg Air Force Base i California. fra (it. forkortelse for frate, bror'), italiensk tittel for ikke prestevigd munk og for tiggermunk. Tilsvaren­ de spansk tittel er fray.

405 Fracastoro, Girolamo, ca. 1478-1553, italiensk lege, dikter, astronom og geolog. 1 1530 utgav han Syphilis sive morbus gallicus (Syfilis eller den franske sykdom), der han på rim beskriver det som den gang i Italia ble kalt den franske sykdom hos den første som fikk den, nemlig sauegjeteren Syphilus, som i diktet blir påfort sykdommen som straff for å ha omtalt Apollo på en blasfemisk måte. Den sykdom som ble beskre­ vet, og som på den tid gikk epidemisk over Europa, er senere omtalt som syfilis. Han skrev også (1546) et berømt verk om smitt­ somme sykdommer, der de beskrives som fremkalt av forskjellige mikroskopiske legemer som overføres fra menneske til menneske ved direkte kontakt, eller via luft eller klær. Hans teori gikk i glemmeboken, og ble først hentet frem igjen i begynnelsen av den mikrobiologiske æra, omkring siste århundreskifte. Fracastoro var den første som omtalte jordklodens poler og den første som betraktet fossiler som rester etter forhistoriske dyr. Fracci, Carla [fratji], f. 1936, italiensk danser. Utdan­ net ved La Scalas ballettskole, solist fra 1956, har gjestedanset regelmessig ved bl.a. American Ballet Theater. Regnes for Italias fremste klassiske danser og er særlig kjent for sine tolkninger av romantiske roller, som f.eks. Giselle. Hun har dessuten medvirket i flere filmer og fjernsynsserier. Trakk seg tilbake som aktiv danser 1986 og ble ballettsjef i Napoli, senere Verona og i 2000 ved La Scala-operaen i Milano. Fra den nye verden, symfoni av Antonfn Dvorak, nr. 9 i e-moll. Komponert 1892-93 mens han bodde i New York. Inntrykkene fra den nye verden kommer til uttrykk i symfonien; i den langsomme satsen kan man merke spor etter de svartes religiøse sanger. Era Diavolo (it. 'bror Djevel'), 1771-1806, oppnavn på Michele Pezza, italiensk røverhøvding. Deltok fra 1799 på kongen av Napolis side i kampen mot franskmennene, men ble fanget 1806 og hengt i Napoli. Fra Diavolo ble en helt i viser og fortellinger; tittelrolle i en opera (1830) av Daniel Fran^ois Esprit Auber. Fradkov, Mikhail, f. 1950, russisk politiker, utdannet økonom. Lang karriere i den sovjetiske utenrikshandelskomiteen (1975-91) og senere i det russiske handelsdepartementet (1992-2000) som viseminister, første viseminister og minister. Handelsminister 1997 og 1999-2000. 2000-01 første visesekretær i det nasjonale sikkerhetsrådet. 2001-03 sjef for det foderale skattepolitiet. 2003-04 Russlands faste representant ved EU. 2004 utnevnt til statsminister. Ansvarlig for reform av regjerings- og statsapparatet. Fraenkl. Pavel, 1904-85, tsjekkisk-norsk litteratur­ forsker og teaterkritiker, medarbeider i flere ledende tidsskrifter. Han var dosent ved Statens pedagogiske høyskole i Brno til 1939, da han flyktet og slo seg ned i Norge; i tysk konsentrasjonsleir 1942-45. Blant hans tsjekkiske arbeider er flere studier om Masaryk og en bok om Otokar Bfezina. På norsk har han utgitt dyptpløyende studier som Masaryk og Garborg (1952), Bjørnson og tsjekkisk litteratur (1953), Ibsens vei til drama (1955); dessuten studier over greske trage­ dier, Strindberg o.fl. I 1946 ble han knyttet til Uni­ versitetet i Oslo, dosent 1965, professor i teaterviten­ skap 1974. Frafjordelva, elv i Gjesdal kommune, Rogaland, med munning innerst i Frafjorden, arm av Høgsfjorden. Kalles i sitt øvre løp Måna. Øvre deler av Måna ej overført til Fløyrlielva. Bortsett fra overføringen av øvre del til Fløyrli er vassdraget vernet mot kraftut­ bygging. 1 selve Frafjorddalen opptar elven Brådlandsåna og Norddalsåna. Frafjorden, den innerste del av Høgsfjorden sørøst før Stavanger, i Gjesdal og Forsand kommuner, Roga­ land. Fjorden er ca. 6 km lang og har bratte og nakne bredder. Ved fjordbotnen ligger bygda Frafjord,

FRAGILT

)ean-Honoré Fragonard. Husken, oljemaleri fra 1769. Wallace Collection, London.

Gjesdal kommune, i den ca. 5 km lange veldyrkede Frafjorddalen som går rett østover fra fjorden; 103 innb. (2001). Navnet er antagelig sammentrukket av et eldre fjordnavn Fradi eller Fradajjørdr, der Fradi kan tolkes som 'den voldsomme'. Frafjordheiene, fjellområde omkring indre del av Frafjorden og dalene innenfor, Gjesdal øg Forsand kommuner, Rogaland. Størstedelen av fjellområdet omfattes av Frafjord landskapsvernområde (419 km2; opprettet 2003) som strekker seg til Lysefjor­ den i nord og østover til Sirdal kommune, VestAgder. I verneområdet ligger Kjerag med 1000 meter loddrett vegg mot Lysefjorden og Månafossen, Rogalands høyeste foss (øm lag 90 m) i elva Måna. I tilknytning til landskapsvernområdet er samtidig opprettet Migaren og Ørestø naturreservater, begge i Gjesdal kommune. Fra fjord og fjære, julesalme av M. B. Landstad; forst trykt i Julesalmer (1856). Salmens særpreg ligger i dens norskhet; den språklige folkelighet og skildrin­ gen av det norske, geografiske miljø. Synges vanlig­ vis til melodien På Gud alene av H. O. C. Zinck (1801). Det foreligger også en melodi av Trond Kverno (1970), tatt med i forslag lil Tillegg til Norsk Salmebok (1996).

Fragaria (av \ai. fraga, navn pa jordbær hos Vergil, 70-19 f.Kr.), planteslekt i rosefamilien, ca. 15 arter på den nordlige halvkule og i Andesfjellene. Hit horer ville og dyrkete arter av ►jordbær. I Norge tre viltvoksende eller forvillede arter: ►markjordbær, ► nakkebær og ► moskusjordbær. fragile [frasil] (fr.), skrøpelig, skjør; i internasjonalt fraktspråk svarer det til «forsiktig! glass!». fragilt X syndrom, eller uspesifikk X-bundet mental retardasjon, en genetisk betinget psykisk utviklings­ hemning som hovedsakelig rammer gutter. Tilstan­ den skyldes en feil pa X-kromosomet. Under mikro­ skop ser det ut som et brudd i bånd 27.3 nederst i den lange armen på X-kromosomet. Det skyldes et unormalt antall repeterte enheter av trinukleotidet cytosin-cytosin-guanin (CCG). De vanligste sympto­ mene er et særpreget utseende med avlangt hode, stor panne, hoy gane og fremadskytende hake og spesielt store testikler. De fleste er moderat psykisk utviklingshemmet, mange har atferdsproblemer som hyperaktivitet, manglende konsentrasjonsevne og aggresjon. Enkelte viser autistiske trekk og er engstelige øg redde. Fragilt X syndrom påvises ved kromosomundersøkelse av hvite blodceller eller genteknologisk under­ søkelse av DNA, arvestoffet. Det finnes ingen grunn-

FRAGMENT

leggende behandling som kan helbrede tilstanden, men enkelte vil ha nytte av medikamenter som demper hyperaktivitet. I Norge blir det fodt omkring 25 gutter med fragilt X syndrom hvert år. fragment (av lat.), bruddstykke. fragmentarisk, i bruddstykker, bruddstykkevis. fragmentere, brekke opp, splitte. Fragonard, Jean-Honoré [fragåna:r], 1732-1806, fransk maler og raderer, elev av Jean-Baptiste Chardin og Franqois Noucher, en av Frankrikes mest typiske rokokkomalere. 1756-61 oppholdt han seg i Italia, hvor han dels kopierte Pietro Cortona og andre barokkmaleres komposisjoner, dels tegnet vedutter. Resultatet av sine studier i dekorativt historiemaleri demonstrerte han etter hjemkomsten i et kjempebilde, Ypperstepresten Coresussom ofrer seg for å frelse Callirlwe (1765). Det vakte oppsikt og åpnet adgang for ham til akademiet; men Fragonard gikk snart over til en annen genre, den galante elskovsskildring. Han malte gjerne scener i lite for­ mat passende for intime sujetter: Huskens beleilige farer, Av med serken osv. Bildene er fylt av sjarm, lek og lidenskap, ofte ganske dristige, men aldri lumre. Så vel giftermålet med eleven Marie-Anne Gérard i 1769 som kontakten med strømninger i tiden, førte imidlertid til at han i stigende grad valgte motiver fra familie- og landlivet. Samtidig ble han engasjert til dekorative arbeider, bl.a. av Madame Dubarry, som imidlertid refuserte veggmaleriene han utførte til slottet Louvechierme 1770-72 med fremstilling av kjærlighetseventyr mellom en kvinne med hennes egne trekk og en Ludvig 15 i forynget skikkelse. Disse berømte kjempelerreter, Les Fragonards de Grasse, havnet på begynnelsen av 1900-tallet i New York. For øvrig malte Fragonard ypperlige portretter og var en skattet tegner og illustratør. Ikke minst hans interesse for Rembrandt røper hvor alvorlig han dyrket de maleriske problemer. Etter revolusjonen var det forbi med Fragonard, og han døde i fattig­ dom. Litt.: Cuzin, J.P.: vie et oeuvre: catalogue complet despeintures, 1987; Rosenberg, P.: Fragonard, 1988; Wildenstein, G.: ThepaintingsofE, complete ed., 1960. Bilde, se foregående side, fragrans (av lat.), duft. fragrgnt, duftende, velluktende. fragrgntia, velluktende stoffer. Fra himlen hølt jeg kommer her (ty. Vom Himmel hoch da komm ich her), julesalme av Martin Luther, over­ satt av M. B. Landstad (1855). Luthers tekst ble første gang trykt i Klugs Gesangbuch (1535). Den er inspirert av en dansevise fra 1200-tallet: Ich kumrn aus frembden landen her. Salmen består av vekselsang mellom engel og menighet, og ble på 1500-tallet flittig brukt i julespill i kirkene og i hjemmene. Melodien, som antagelig også er av Luther, er tatt med i Megdeburger-salmeboken fra 1539. Den eldste danske oversettelse stammer fra Hans Tausens salmebok fra 1535. En ny oversettelse finnes i Hans Thomissøns salmebok (1569), gjengitt med få endringer i Kingos salmebok (1699). Land­ stads oversettelse ble senere omarbeidet og fikk sin endelige form i hans salmebokutkast 1861. Overset­ telse til nynorsk ved Elias Blix: Frå hoge himmel kjem eg her. Oversatt på nytt av Christian Rynning og Per Lønning i Norsk Salmebok. Fra Holbergs tid. Holbergsuiten, suite av Edvard Grieg, opus 40, komponert 1884 ved 200-årsjubileet for Ludvig Holbergs fødsel, opprinnelig for klaver. Med sin egen instrumentering for strykeorkester som han 1885 ledet uroppførelsen av, skapte Grieg et hovedverk for denne typen besetning. Utgangs­ punktet for suiten er 1700-tallets stiliserte franske dansesuite; satsene er Preludium, Sarabande, Gavotte, Musette, Air og Rigaudon.

406

Fraktal. Til venstre: Konstruksjon av Koch-kurven. - Øverst: Sierpinski-trekanten. - Nederst: Modell av en bregne.

En fraktal figur har den egenskap at under forstørrelse, vil en liten del av figuren vise seg nøyaktig lik en tilsvarende del av den opprinnelige figuren.

FRAM

407 fraTche [frej] (fr. hunkjønn av frais), frisk, blomst­

rende, fersk, ny. fraise |fre:z] (fr.), jordbær(-rød). frakk (av fr.), opprinnelig brukt om klesplagg med lange skjøter for menn, f.eks. diplomatfrakk. Ordet brukes nå på norsk mest i betydningen overfrakk, men på svensk brukes frack om snippkjole. Frakkfjorden, fjord i Loppa kommune, Finnmark; 11 km lang, ligger ytterst på halvøya mellom Kvænan­ gen og Sandlandsfjorden/Langfjorden og med øyene Kalven og Loppa utenfor munningen. Fra Kristiania-Bohémen, roman av Hans Jæger, utgitt 11. des. 1885 og beslaglagt samme dag. Jæger ble av Høyesterett idømt 60 dagers fengsel for «blasfemi og krænkelse af blufærdighed og sædelighed». fraksjon (over fr. fra lat., 'brytning'). 1 (mat.) Brøkdel. 2 (pol.) Del av et parti eller en gruppe som i visse spørsmål inntar et særstandpunkt. 3 (kjem.) Ved atskillelse av blandinger, f.eks. ved fraksjonert destillasjon og krystallisasjon, kalles delene som fremkommer, fraksjoner. Fraksjonene kan bestå av rene kjemiske stoffer eller av blandin­ ger, f.eks. karakterisert ved at de koker mellom to angitte temperaturer. fraktal (av gr. 'bryte') (fys., mat.), geometrisk form som kjennetegnes ved stor kompleksitet og detaljrik­ dom, dessuten ofte en struktur som er uforandret når målestokken endres. Som eksempler på fysiske objekter med fraktale trekk kan nevnes turbulente strømningsmønstre i væsker, den geometriske struk­ turen til et tre, eller til systemer av blodårer og nervebaner i mennesker; videre landskaper, kystlinjer og fordeling av masse i universet. Matematisk er en fraktal mengde karakterisert ved at mengdens såkalte Hausdorff-dimensjon (etter F. Hausdorff) ikke er et helt tall (dimensjonen er fraksjonell; se nedenfor). En fraktal figur vil ofte oppvise selvreproduksjon, dvs. at under forstørrelse vil en enkelt liten del av figuren vise seg nøyaktig lik en tilsvarende del av den opprinnelige figuren. De fleste fraktale mengder er bestemt ved hjelp av enkle formler, hvor bildet fremkommer ved uende­ lig repetisjon av samme regel. Koch-kurven (etter den svenske matematikeren Helge von Koch) er en god illustrasjon på hvordan fraktale kurver kan konstrue­ res. Det midtre stykket av et rett linjestykke erstattes av to like lange stykker, som plasseres som vist på figuren. Når samme prosedyre gjentas på alle fire linjestykkene, får man en kurve som består av 16 linjestykker. Koch-kurven dannes når dette gjentas uendelig mange ganger. Et annet eksempel på et fraktalt objekt er den såkalte Sierpinski-trekanten. Koch-kurven har noen merkelige egenskaper; f.eks er lengden mellom to vilkårlige punkter på kurven uendelig stor. Den fyller mer enn en glatt kurve i planet. Mens en glatt kurve har dimensjon 1, og en flate har dimensjon 2, har Koch-kurven en dimensjon mellom 1 og 2, altså en fraksjonell di­ mensjon. Dette har gitt opphav til betegnelsen 'fraktal' på slike objekter. Ordet skyldes for øvrig B. Mandelbrot (1977), som også har gitt navn til den såkalte Mandelbrot-mengden. Han studerte funksjo­ nen f(z) = z2 + ci det komplekse plan. Ved iterasjon kan man følge banen til et enkelt punkt z. Dvs. man betrakter følgen z, f(z), f(f(z)). f'(z)..... derf'(z) f(f’ '(z)). Mandelbrot-mengden består nøyaktig av de punkter c i planet slik at følgen (/”(?,)} er begrensej. dvs. ikke vokser ubegrenset når n vokser. Mandelbrots idé var at fraktalene kan beskrive forhold som ikke dekkes av den klassiske geometri, og at de derfor kan hjelpe oss til å forstå slike ting som plan­ ters form, skydannelser og galakser. Lengden mellom to punkter på en fraktal kurve avhenger av skalaen som den observeres med. F.eks. er lengden av norskekysten mellom Oslo og Trond­ heim mye større hvis man kan måle detaljer ned til

en meters størrelse, enn om den minste avstanden man kan måle, er en kilometer. Med uendelig fin oppløsning øker kurvens lengde mellom to punkter mot uendelig. Den fraktale dimensjon til en typisk kystlinje er 1.2, mens typiske landskaper har fraktal dimensjon på ca. 2.1. Historikk. Det matematiske grunnlaget for studiet av fraktaler, eller fraktal geometri, ble lagt av Peano, Fatou og Julia for nærmere 100 år siden, men det er først ved hjelp av moderne datamaskiner at det har vært mulig å danne seg presise bilder av fraktaler. Anvendelse. Fraktaler brukes i datagrafikk til å systematisere informasjonen som ligger i naturlige geometriske mønstre, slik at meget naturtro bilder kan skapes. Ved hjelp av fraktale modeller av kom­ pliserte naturfenomener (f.eks. en bregne, se figur) håper man å finne frem til karakteristiske trekk som kan gi ny forståelse både av mikroskopiske og makroskopiske fenomener, og av universets utvikling. Den største matematiske betydning av fraktaler er knyttet til såkalte dynamiske systemer. I sin enkleste form er slike systemer bestemt av en enkel funksjon f som i eksempelet ovenfor. Kjemiske, biologiske og fysiske prosesser kan ofte beskrives ved dynamiske systemer. Av spesiell betydning er da likevektstilstandene for systemet. Det viser seg at disse ofte beskrives ved en fraktal mengde. Dette har forbin­ delse til moderne kaosteori. Studiene av dynamiske systemer har bidratt til å kaste nytt lys over fenome­ ner som strømningsmønstre i væsker og gasser, krystalldannelser, elektrolytisk utfelling og ulike former for faseoverganger. JFAa/ØGr fraktavtale. avtale hvorved den ene part, transportø­ ren eller bortfrakteren, påtar seg å bringe gods eller personer med skip fra ett sted til et annet. Regler om slike avtaler finnes i sjøloven av 24. juni 1994 del IV. Når det gjelder avtaler om transport av gods, skilles det mellom ►stykkgodstransport, som behandles i kap. 13 (§§ 251-311), og befraktning av skip, som behandles i kap. 14 (§§ 321-394). Ved inngåelsen av de sistnevnte avtaler utferdiges et avtaledokument som kalles ►certeparti; avtalene gjelder normalt et helt skip, men kan også gjelde en del av et skips transportkapasitet (delbefraktning). Ved stykkgods­ transport inntas kontraktsvilkårene vanligvis i et ► konnossement eller et fraktbrev. Avtalene om befraktning av skip gjelder enten ► reisebefraktning, hvor frakten skal beregnes per reise, eller ►tidsbefraktning, hvor frakten skal beregnes per tidsenhet. Avtaler om transport av passasjerer og reisegods (►passasjerbefordring) behandles i kap. 15. Bortfrakteren (transportøren) behøver ikke å være eier av det transporterende skip; han kan ha leid skipet av eieren, eller selv ha befraktet det, han kalles da frembortfrakter eller underbortfrakter. Forskjellig fra fraktavtaler er avtaler om ►leie av skip, såkalt bare-boat-befraktning. Heller ikke slepeavtaler er fraktavtaler. Litt.: Falkanger, T. & H..L Bull: Innføring i sjørett, 6. utg., 2004 fraktefartøy, mindre lasteskip, hovedsakelig for trampfart langs kysten. Fraktefartøyenes Rederiforening. FR. Bergen, bransje­ organisasjon stiftet 1935 som Norske Fraktefartøyers Landsforening, nåværende navn fra 1949. Forenin­ gen er interesseorganisasjon for ca. 300 fraktefar­ tøyer som sysselsetter ca. 2500 norske sjøfolk (2004). Utgir bladet Fraktemann. Fraktefartøyenes Arbeidsgiverforening, FA. er søsteror­ ganisasjon og har felles sekretariat med FR. fraktfart, befordring av gods med skip. fraktfritt, det samme som cf (cost andfreight), salgsklausul som betyr at selgeren skal betale frakten frem til angitt sted (vanligvis kjøperens forretnings­ sted). fraktografi (av lat. 'bryte' og -grafi), studier av brudd i materialer. Pa grunnlag av bruddutseendet studerer man materialets egenskaper, påkjenningens art og

(Mcbicbtc t»cr SRtujeit nationale und føialeBfitaltcr feit 1815 fDarmftacbttr:

©it SBcrdnigtcn otaatcn von Olmerifa S. Jpacbkr:

unb Obamerifa £. Ulmann:

(Zurøpa im Sfitaltcr bfr Slcafhon Fraktur

bruddmekanisme. Fraktografi er særlig utviklet for studiet av brudd i metalliske materialer. De finere detaljene i bruddflaten undersøkes ved hjelp av elektronmikroskopi. fraktur (av lat. 'bryte') 1 (typ.) Gotisk skriftform med spisse, brutte former, men med litt mer avrundede former enn tekstur. Fraktur-formen kan spores tilbake ti] begynnelsen av 16. århundre, nærmere bestemt til keiser Maximilian Is kanselli, der den ble utviklet som en slags dekorativ gotisk skrift. Den første fraktur til bruk for boktrykk ble skåret av Hieronimus Andreæ for boktrykkeren Hans Schonsperger og brukt iallfall så tidlig som 1517.1 Tyskland under nazismen ble fraktur lenge regnet som nasjonalskrift, men ble plutselig erstattet av antikva i 1941. Denne skriftfor­ men ble brukt i Norge til begynnelsen av 1900-tallet. 2 (med.) Dss. ►benbrudd. frakturering (av lat. 'bryte'), kunstig frembringelse av sprekker i berggrunnen ved en petroleumsbrønn. Gjøres ved kontrollert oppumping av trykket i brøn­ nen til formasjonen sprenges. Bedrer formasjonens transportevne og øker dermed produksjonen. Sand el.l. pumpes inn i sprekkene som oppstår, for at de ikke skal lukke seg. Tilsetning av syre kan brukes for å løse opp materiale og dermed utvide sprekkene. Dersom frakturering skjer uønsket under boring, kan det oppstå problemer med tapt sirkulasjon, idet borevæske forsvinner inn i formasjonen. Fra Lippo Lippi, norsk popgruppe dannet 1979 av bl.a. Rune Kristoffersen, keyboards, gitar og sang. Sangeren Per Øystein Sørensen kom med i 1984. Gruppen, som fra 1985 størt sett har vært en duo, har hatt suksess i flere land, ikke minst Filippinene, med sin melodiøse, keyboards-dominerte musikk, bl.a. på albumene SmallMercies (1983), Songs (1985), The Colour Album (1989) og Dreams (1992). Utover i 1990-årene var Kristoffersen øg Sørensen for det meste virksomme hver for seg, og albumet In a Brilliant White (2002) er i realiteten et soloalbum av Sørensen. Fram, petroleumsforekomst i blokk 35/11 i nordlig del av Nordsjøen om lag 22 km nord for Troll Cplattformen. Funnet i 1987, produksjonsstart 2003 med Norsk Hydro som operatør. Fram er bygd ut med to havbunnsløsninger som er knyttet opp mot Troll C der gassen blir skilt fra væsken. Gassen reinjiseres foreløpig i reservoaret, men senere vil gassen bli eksportert via Troll A til Kollsnes. Oljen blir trans­ portert til Mongstad gjennom Troll oljerør II. Feltet rommer rundt 15,4 mill. Sm’ olje 3,7 mrd. Sm’ gass og 0.1 mill tonn NGL (2003). Bilde, se neste side. Fram, norske idrettslag. 1 Idrettsforeningen Fram, Larvik, stiftet 1894, oppkalt etter polarskuta av samme navn. Har fotball, hånd­ ball, skoyteidrett og friidrett på programmet. Klub­ ben eier Fram Stadion (fotball) og Framhallen

408

FRAM

Fremstilling av petroleumsfeltet Fram, uten synlige instal­ lasjoner på havoverflaten. To fire-brønns undervannsrammer fører brønnstrømmen til Troll C (som skimtes i bak­ grunnen).

(håndball), skøytearena er Fram Kunstisbane (fylkes­ kommunal), hvor EM ble arrangert 1977 og 1984. Fotballaget ble seriemester sesongen 1949/50 og tapte cupfinalen 1912. Kjente skøyteløpere: Bjørg Eva Jensen, Tom Erik Oxholm, Bjørn og Øyvind Tveter, Roger Strøm. 2 Idrettslaget Fram, Skatval i Stjørdal, stiftet 1892, driver fotball, friidrett, håndball og volleyball. Fram, navn på den radikale, nærmest sosialistiske, studentgruppe som samlet seg om Olaus Fjørtoft. Den har satt seg et minne i månedsskriftet Fram; de årene dette kom ut, var en blomstringstid for grup­ pen, som ble oppløst alt før Fjørtofts død 1878. Navnet ble tatt opp av en diskusjonsforening som frilynte studenter fikk i stand 1880.1 de første årene hadde den mange medlemmer, men ble 1885 avløst Polarskuten Fram i isen sommeren 1894.

av Den Frisindede Studenterforening, som på den tid samlet de liberale og radikale studenter. Fram, Eit vikeblafor maalmenn og bondevenne. ukeskrift, senere månedsskrift, 1871-74. Utgitt av Olaus Fjørtoft fra l.juli 1871, fra høsten 1871 av forenin­ gen Fram. Bladet var imot Ivar Aasens normalmål og ville ta mer hensyn til de levende bygdemål. Navnet er senere brukt pa målstudentenes blad. Fram, berømt polarskute, konstruert og bygd av Colin Archer 1891-92 i samarbeid med Fridtjof Nansen, som ville ha et spesialbygd fartøy til driften over Polhavet 1893-96. Fram ble sjøsatt 1892. Nansens idé var å skape en skute som ikke ble knust, men presset opp på isen når den kom inn i kraftig isskruing. Dette ble oppnådd ved å gi skroget en svært avrundet form. Ror og propell kunne heves

i brønner for å unngå skade i isskruing. De viktigste dimensjonene var: største lengde 39 m, største bredde 11 m, deplasement ved 5 m dypgående 900 tonn. Skroget fikk tre huder: de to innerste av eik, den ytterste av greenhart. De tettstående, svære spanter ble innvendig garnert med massive pitchpine planker, slik at skipssidene fikk en tykkelse på ca. 70 cm. Fram ble rigget som tremastet skonnert med en damphjelpemaskin på 220 hk. Driften over Pol­ havet tok 1000 dager og ble gjennomført uten en eneste skade på skipet. I 1898 bar det igjen mot nord, denne gang som fartøy for Otto Sverdrups ekspedisjon, annen Fram­ ferd 1898-1902. Før ferden ble skuta forandret, og det ble bl.a. lagt spardekk over det lave hoveddekket; derved fikk man et stort og rommelig mellomdekk med plass til flere lugarer, verkstedrom m.m. Tredje langferd gikk til Antarktis, Roald Amund­ sens sydpolekspedisjon 1910-12. Skuta viste da under stormene i Sørishavet at den også var en god sjøbåt. Den lange seilasen gjennom tropene og et lengre opphold ved Panama under hjemturen hadde imidlertid skadet skuta, og den gikk i opplag i Horten. I 1925 ble det på initiativ av Otto Sverdrup nedsatt en komité til bevaring av Fram, og ved konsul L. Christensens hjelp ble skuta restaurert ved Framnæs mek. Værksted 1929-30.11931 ble den av Forsvars­ departementet overdratt en privat komité med det formål å få skuta bevart i et museum. For innsamle­ de midler ble det reist et hus som ble åpnet i 1936 på Bygdøynes i Oslo. Her oppbevares Fram, og male­ rier, byster og statuer av våre polarforskere, samt store samlinger av ekspedisjonsutstyr fra de tre ekspedisjonene. Se også Fridtjof kNansen og ►polferd. Fra Mauro, fjellområde og stort ringfjell på Månen, like sør for ekvator. Astronautene fra Apollo 14 landet her 5. februar 1971. Fra Mauro er oppkalt etter den venetianske geograf og munk Fra Mauro (død 1459). Hans verdenskart, fullført 1457, har siden 1910 hengt i Dogepalasset, Venezia. frambøsi (av fr. 'bringebær'), sykdom som fremkalles av spiroketen Treponema pallidum ssp. pertenue, som er svært lik syfilisspiroketen, T. pallidum ssp. palli­ dum. Sykdommen smitter ved direkte kontakt og ytrer seg ved feber og kroniske sår og knuter i hu­ den. Senere griper den over på skjelettet. Sykdom­ men var tidligere vanlig i tropiske strøk over hele verden, særlig i Sør-Amerika og Afrika, men den er nå overalt på rask retur fordi behandlingen med penicillin er meget effektiv. Frame.Janet [freim], 1924-2004, newzealandsk forfatter, både språklig og tematisk en nyskaper i den engelskspråklige verdens prosalitteratur. Hennes diktning utforsker de mørke sider ved den mennes­ kelige psyke. Debutboken, novellesamlingen The Lagoon aud OtherStories (1951, gjenutgitt 1990), ble utgitt mens hun var pasient på et psykiatrisk syke­ hus (1947-55), og gjorde henne straks kjent. Sinns­ lidelse og død er sentrale temaer i trilogien Owls Do Cry (1957; filmatisert), Faces in the Water (1961) og The Edge of the Alphabet (1962). Romanen Scented Gardens for the Blind (1963) tar opp menneskets trang til å skjule livets brutale virkelighet bak sivilisasjo­ nens «duftende hager». Andre romaner er The Rainbirds (1968), Living in the Maniototo (1981, norsk overs. 1992) og The Carpathians (1988).. Mellom 1982 og 1985 gav Frame ut sin selvbiogra­ fi i tre bind: To the Is-land, An Angel at My Table og Envoyfrom MirrorCity. Jane Campions fjernsynsserie (1990; også kinofilmversjon) basert på disse bøkene er vist i Norge. Romanen The Carpathians kom i 1988, og novellesamlingen You Are Now Entering the Human Heart (1983) kom i nytt opplag i 1992. Hen­ nes eneste diktsamling er The Pocket Mirror (1967). Litt.: Ferrier, C., red.: The J.F. reader, 1995; King, M.: An inwardsun: the world ofJ.E, 2002; Mercer, G.: J.F: subversive fictions, 1994

409 Framfylkingen, fritidsorganisasjon for jenter og gut­ ter, men i sin virksomhet åpen for hele familien. Framfylkingen er arbeiderbevegelsens barneorgani­ sasjon. Den ble dannet i 1934 etter initiativ fra Ar­ beiderpartiet. Framfylkingen ønsker å gjøre de unge skikket til aktiv deltagelse i samfunnslivet og i folke­ organisasjonene når de vokser til. I arbeidet legges det bl.a. vekt på å utvikle barnas fellesskapsfølelse, ansvarsfølelse og toleranse. Framfylkingen er orga­ nisert som lokale Framlag. Gjennom Arbeiderbeve­ gelsens Barneorganisasjoner i Norden og Socialist Educational International har Framfylkingen inter­ nasjonale kontakter. framhaldsskole, før 1946 kalt fortsettelsesskole, skole som bygde på avsluttet folkeskole på samme måte som realskolen (middelskolen), og som var et alternativ for elever som ikke ønsket eller passet for den teoretisk pregede undervisning i realskolen. Framhaldsskolen ble fra å være et frivillig tilbud etter hvert obligatorisk i ett eller to år. Ved grunn­ skoleloven av 1969 gikk både framhaldsskolen og realskolen inn i den niårige obligatoriske grunnsko­ len. Framheim, Roald Amundsens overvintringsstasjon under sydpolekspedisjonen 1911-12. Stasjonen lå på ca. 78°38' s.br., 163°40' v.l. på Ross Is-shelfen, like ved en bukt i isfronten, Hvalbukta, og er for lengst drevet til havs. Framingham [freimipham], by i USA, Massachusetts, 35 km vest for Boston; 66 200 innb. (2003), inngår i Boston-regionen. Allsidig industriby. The Garden in the Woods (1931) er et naturreservat for ville planter, framiré (fr.), Terminglia invorensis, treart i familien Combretaceae fra det vestlige Afrika, i slekt med limba, men mer brungul farge. Veden er mørk gulaktig, féinmelig grovfibrig med riller, og kan i struktur minne noe om eik. Styrkeegenskaper også omtrent som for eik. Densitet ved 15 % fuktighet er ca. 0,55 g/cm3. Brukes til finér og kryssfinér. Fram-medaljen, norsk minnemedalje, innstiftet av 9. september 1896 av Oscar 2. Denne dagen vendte Fridtjof Nansens polarekspedisjon med Fram (189396) tilbake til Oslo, og medaljen ble tildelt deltagerne i denne ekspedisjonen og deltagerne i den annen Fram-ekspedisjon (1898—1902) under Otto Sverdrups ledelse. Se også ►Sydpolsmedaljen. Framnes Mountains [- mauntinz] (etter Framnesfjellet ved Sandefjord), stort fjellsystem i Antarktis, på Mac Robertson Coast, mellom 62° og 63° ø.l. Omfat­ ter tre større fjellkjeder. Luftfotografert og kartlagt på Lars Christensens ekspedisjon i 1936-37. Framnæs Mek.Værksted A/S, Sandefjord, tidligere norsk skipsverft og verksted, nedlagt 1987. Skips­ bygging fra 1816 ved flere mindre verksteder, som 1878 ble samlet av Christen ►Christensen. Bedriften var opprinnelig sterkt knyttet til hvalfangsten med bygging av ishavsskuter og hvalfangstfartøyer. Sene­ re allsidig skipsbygging, også rigger og moduler for offshorevirksomhet. Ved nedleggelsen hadde verftet to flytedokker for skip opptil 75 000 dvt. Skoleskipet ►Christian Radich er bygd ved Fram­ næs, som mot slutten av 1920-årene også restaurer­ te polarskuta ►Fram. framskap, bondeskap med skap i underdelen, et åpent rom i mellompartiet og et overskap eller en overdel med hyller for tallerkener eller krus og kanner; ofte fint utformet og dekorert. Framskap betegner et skap som står fremme på veggen i stuen, og kan ha flere utforminger. Underdelen kan væfe dypere enn overdelen, eller bredere slik at underde­ len er fremspringende. Framskap kunne også ha brukne hjørner, slik at det fikk en mer avrundet form i sidene. Framskap ble vanlig i de fleste bygdemiljøer på 1700- og 1800-tallet og ble detaljutformet i svært ulike stilarter. Noen steder ble renessansens oppde­ ling i fyllingsflater rådende, slik som i Valdres. Andre

FRANCE

steder satte barokkens rankeskjæring i kirkekuns­ tens treskurd sitt preg på møblene, f.eks. i Gud­ brandsdalen. Og andre steder igjen ble rosemaling i rokokkoens maner fremherskende, slik som i Tele­ mark, eller empirens antikiserende former på 1800tallet. Framskapet fulgte bygdas øvrige mote, slik den ble tatt opp av forbildene i det profesjonelle håndverk. Det er ikke alltid klart om de forskjellige skapformene vi finner i Norge, bunner i påvirkning fra europeiske forbilder, eller om det i noen tilfeller er lokale løsninger betinget av plasshensyn, materialdimensjoner eller tilfeldige sammenstillinger av en­ keltdeler. Alle typene er kjent fra Nord-Europa, men det er vanskelig å se noe mønster i formidling av spesielle typer derfra til de forskjellige områder i Norge. Jfr. ►standskap, ►stolpeskap, ►baldakinskap, ► skjenk, ►kannestol. framsleng, nesten voksen gutt; framslenge, nesten voksen jente; framslenging, nesten voksen gutt eller jente. Framsoknarflokkurinn, politisk parti i Island, se ► Fremskrittspartiet. Framstredet, strede mellom Grønland og Svalbard. Viktig for vannsirkulasjonen inn og ut av Polhavet.

Framtiden i våre hender

Framtiden i våre hender, Folkeaksjonen (FIVH), norsk tverrpolitisk organisasjon, grunnlagt 1974. Bevegelsen var inspirert av Erik Dammanns bok Fremtiden i våre hender og er særlig opptatt av inter­ nasjonal sosial og økonomisk utvikling, resursspørs­ mål, personlig livsstil og natur-og miljøvern. FIVH er organisert som løse interessegrupper (ca. 20 000 medlemmer 2005) og utgir tidsskriftet Folkevett. FIVH etablerte 1978 den selvstendige organisasjo­ nen ► Utviklingsfondet og 1995 overvåkningspro­ sjektet ► NorWatch. framtrygd (mil.), en troppeavdeling som sendes frem foran en større troppestyrke under fremrykning for å sikre dens operasjonsfrihet og rydde unna mindre motstand. For en brigade kan framtrygden bestå av en forsterket infanteribataljon. Framtrygden sikrer seg igjen i fronten ved et forsterket kompani (fortroppskompani). Se også ►ettertrygd. Framvaren, Framvarden, fjord i Farsund kommune, Vest-Agder; 8,5 km lang og 175 m dyp. Framvaren ligger i retningen nord-sør mellom glattskurte berg­ sider som når opp til ca. 250 moh. I sor står Framva­ ren gjennom et trangt sund (Straumen) i forbindelse med Helvigfjorden/Krossnessundet/Lyngdalsfjorden innenfor Farsund. Sjøvannet kommer bare delvis inn i Framvaren ved flo sjø, og fjorden har brakt vann. Bunnvannet er råttent og rikt på hydrogen­ sulfid. Straumen i sørenden er kanalisert (1903) slik at fjordbåter kan komme inn i Framvaren. Det er en svingbro over Straumen. På østbredden, ca. 2,5 m over vannspeilet, er en runeinnskrift, antakelig fra 1100-tallet. Navnet kommer av norrønt framverdr, 'fremre, som vender frem'. franc [fr. utt. frå; norsk utt. frarj], nåværende og tidligere myntenhet i en del land. Frankrike. Franc ble fra 1360 myntet i gull. 15751641 i sølv. 1803 ble sølvfranc innført som mynten­ het i Frankrike. Det var dobbelt myntfot, og 1 franc skulle nominelt svare til 4.5 g sølv og 0,29032 g gull. Etter midlertidig suspensjon under den første ver­ denskrig ble gullmyntfot gjeninnført 1928, men igjen opphevet 1937. Etter flere devalueringer ble det 1960 innført en ny franc (nouveau franc) tilsva-

FRANC Land Benin Burkina Faso Burundi Djibouti

EkvatorialGuinea Elfenbens­ kysten Gabon Guinea

Betegnelse CFA-franc CFA-franc burundisk franc djiboutisk franc CFA-franc

Valuta- Vekslings­ kode kurs XOF 1,28 XOF 1,28 BIF 0,60

CFA-franc

CFA-franc guineansk franc Kamerun CFA-franc Komorene komorisk franc CFA-franc Kongo Liechtenstein sveitsisk franc Madagaskar madagassisk franc CFA-franc Mali Niger CFA-franc rwandisk franc Rwanda Senegal CFA-franc Sentralafr. CFA-franc rep. sveitsisk franc Sveits CFA-franc Tchad CFA-franc Togo

DJF

3,66

XAF

1,28

XOF

1,28

XAF GNF

1,28 0,23

XAF KMF

1,28 1,70

XAF 1,28 CHF 533,69 MGF 0,345 XOF XOF RWF XOF XAF

1,28 1,28 1,16 1,28 1,28

CHF XAF XOF

533,69 1,28 1,28

Vekslingskursen er oppgitt som norske kroner per 100 franc (januar 2005)

rende 100 «gamle» franc. Betegnelsen «ny franc» ble offisielt brukt til 1963, men i dagligtalen ble særlig store beløp ofte angitt i centimes, dvs. gamle franc. Fransk franc var også offisiell myntenhet i Andorra (sammen med spanske pesetas) og Mona­ co, inntil den ble erstattet av euro i 2002. Andre land. I Sveits har sveitsisk franc vært mynt­ enhet siden 1850; myntenheten benyttes også i Liechtenstein. Franc brukes også i en del land som tidligere har vært franske kolonier. Se ►CFA-franc og ►franc-sonen. Franca [fraijka], by i Brasil, delstaten Såo Paulo, 380 km nordvest for byen Såo Paulo; 304 600 innb. (2002). Her finnes et av Brasils største sukkerraffinerier. Øvrig industri omfatter produksjon av møbler, klær, sko, kjøretøy og kjemikalier. frangais [fråse] (fr.), fransk; franskmann; fransk språk; hunkjønn fran^aise. fran^aise [norsk utt.: franse:s] (fr.), fransk selskaps­ dans fra 1700-tallet, en tur- og rekkedans i gangtakt (6/8), beslektet med anglaise og écossaise. Fran^aix. Jean [frase], 1912-97, fransk komponist og pianist. Elev av Nadia Boulanger. Han skrev operaer, balletter, konserter, en hel del kammermusikk, klaververker, sanger, filmmusikk m.m. Han regnes for å være en typisk fransk komponist, med en na­ turlig sans for humor og ironi i mye av sin musikk. Denne er klar i struktur og form og er gjerne utviklet gjennom korte diatoniske motiver. Fran^aix mottok særlig impulser fra Chabrier og Ravel, men også fra den tidlige Stravinskij (Petrusjka og Pulcinella). France Anatole [frås], eg. Jacques Fran^ois Anatole Thibault, 1844-1924, fransk forfatter; påvirket av antikkens og opplysningstidens filosofi, en skeptiker i Voltaires og Renans ånd og en klar stilist med ut­ strakt viten.

410

FRANCE

Frances diktning er preget av ironi og medfølelse, vidd og skarp intelligens, ofte sensuelt betont, som i de historiske romanene Thais (1890, norsk overs. 1932) og La Rotisserie de la reine Pédauque (1893, norsk overs. Vertshuset dronning Gåsefol, 1934). Hans protest mot tvang og urettferdighet slo ut i radikal politisk innsats (bl.a. var han en ivrig forsva­ rer av Dreyfus) og skarp sosial satire (Histoirecontemporaine, 1897-1901). 1 1918 hyllet han den russiske revolusjon og skrev i kommunistiske aviser. Selvbiografiske arbeider som Le Livre de mon ami (1885, norsk overs. 1922) gir poetiske bilder fra barndom­ mens Paris. For øvrig kan nevnes biografien Vie de JeannedArc (1908), som viser hans anti-katolske holdning, romanen L'Ile des pingouins (1908) og den historiske fortellingen Les Dieux outsoif (1912, norsk overs. Gudene tørster, 1957), med emne fra Den franske revolusjon. France fikk Nobelprisen i litteratur 1921 og ble betraktet som en dikterhøvding i samtiden, men har fått liten innflytelse på utviklingen av Iransk littera­ tur. Mange hevder at han var altfor bundet til sine litterære forbilder. Litt.: Bancquart, M.C.: A.F.: un sceptiquepassionné, 1984; Levaillant, J.: Les aventures du scepticisme: essai sur 1'évolution intellectuelle d'A.E, 1965; Suffel, J.: A.F., 1946 France, La [frås] (fr.), Frankrike. Francesca da Rimini [frantjeska -] opptrer i en av de mest berømte episoder i Dantes Divina Commedia (Inferno, V), hvor hun forteller Dante sin sørgelige livsskjebne. Hun er datter av Ravennas hersker, Guido da Polenta, og ble bortgiftet til Gianciotto Malatesta av Rimini. Da hennes mann oppdaget hennes kjærlighetsforhold til hans bror Paolo, drepte han dem begge. Fortellingen er senere behandlet i tragedieform av Silvio Pellico, Paul Heyse og D'Annunzio, i opera av Ambr. Thomas, Rakhmaninov, og R. Zandonai, og som symfonisk fantasi av Tsjajkovskij. Francescatti, Zino [frantjeskati], eg. René-Charles F., 1902-91, fransk fiolinist, var vidunderbarn, debu­ terte fem år gammel og opptrådte med Beethovens fiolinkonsert som tiåring. På verdensomfattende turneer kjent som en ypperlig fiolin virtuos. Utmer­ ket seg særlig ved tolkninger av romantikkens fiolinmusikk og en rekke samtidige verker, bl.a. av Szymanowski, Milhaud og Leonard Bernstein. Francesco [frantjeska], se også ►Frands. Francésco di Giorgio Martini [frantjeskå di djardja -], 1439-1501, italiensk maler, billedhugger og arkitekt, en av den sienesiske skoles ledende kunstnere under renessansen. Han arbeidet hos hertugen av Urbino 1476-86, deretter i Siena, Napoli og Milano. Blant hans hovedverker som maler er Marias kroning (1472, Siena) og Hyrdenes tilbedelse (1490-årene, San Domenico, Siena). Som billedhugger står han som den eneste som fører Donatellos relieffstil videre; i rundskulptur utførte han bronseenglene til Sienadomens høyalter (1495-97). Som arkitekt oppførte han Santa Maria del Caldnaio nær Cortona (148485, fullført 1515) med en ren renessanseplan. Han virket også som interiørdekoratør, bl.a. i hertugpalasset i Urbino. Han oversatte Vitruvius og skisserte et proporsjonssystem bygd på det menneskelige legeme, dessuten arbeidet han med byplan og den urbane estetikk. Særlig kjent er han for sine teoretis­ ke og praktiske arbeider innen befestningskunsten. France-Soir [fråsoar], fransk, konservativ løssalgsavis, utkommer i Paris. Grunnlagt 1941 som motstandsbladet Défense de la France, nåværende navn fra 1944. Var i årene rundt 1960 Frankrikes største avis, med et opplag på ca 1 million eksemplarer, men har senere gått kraftig tilbake. Avisen ble 1976 overtatt av Robert Hersant, og eies nå av Hersant-gruppen. 1998 ble avisen lagt om til tabloidformat. Opplag 2003: ca. 105 000.

Anatole France

France Telecom SA, Paris, fransk telekommunikasjonskonsern opprettet 1988 av den franske staten, Europas nest største etter Deutsche Telekom. Delprivatisert fra 1997 og overtok 2000 det britiske mobiltelefonselskapet Orange. Omsetning ca. 60 mrd. amerikanske dollar med rundt 220 000 ansatte (2004); ca. 50 % statseid. Franceville, by i Gabon, se ► Masuku. Franche-Comté [fraJTcåte], 'fri-grevskapet', landskap i Frankrike, det tidligere frigrevskap Burgund mellom Saone og Jura, nå en administrativ region bestående av departementene Doubs, Haute-Saone, Jura og Territoire de Belfort; 16 202 km2 med 1 117 100 innb. (1999). Hovedstad; Besan^on. Natur. Regionen domineres av Jurafjellene. Den årlige nedbørmengde er høy, og store arealer er dekket av skog. Befolkning. Området er generelt tynt befolket, og befolkningsutviklingen har favorisert byene i Doubs og Territoire de Belfort på bekostning av landdistrik­ tene i Haute-Saone og Jura. Største byer er hoved­ staden Besan^on, Belfort og Montbéliard. Næringsliv. Jordbruket, spesielt i fjellområdene, baserer seg på husdyrhold med produksjon av melk og ost. I lavereliggende strøk dyrkes bl.a. frukt. Industrien er allsidig omfatter bl.a. produksjon elektrisk utstyr, sanitærutstyr, kjemikalier, matvarer, lærarbeider, tekstiler og konfeksjon, ur og klokker og biler (Peugeot). Historie. På Caesars tid var området bebodd av sekvanerne. På 400-tallet e.Kr. ble det erobret av burgunderne, 534 forent med det øvrige Frankrike. Under riksoppløsningen etter Karl den store ble det løsrevet fra riket, og 889 gjorde grev Rudolf det (sammen med det vestlige Sveits) til et særlig konge­ rike, det transjuranske Burgund. I 1032 kom det ved testament under keiser Konrad 2. Under de oppløste forhold i det tyske rike nådde Franche-Comté nes­ ten fullstendig selvstendighet, derav navnet. 11361 tilfalt Franche-Comté ved arv Margrete av Flandern, hvis datter som medgift førte det over til sin mann Filip den dristige, stifteren av det nyburgundiske hus. Ved Karl den dristiges død 1477 kom det (ved Maria av Burgund) til habsburgerne, ble erobret under Ludvig 14 og kom ved freden i Nijmegen 1678 til Frankrike. franchise [fræntjaiz] (eng., av fr. 'avgiftsfrihet') 1 (forsikring) Egenandel eller selvassuranse; i forsik­ ring det minstebeløp en skade må nå opp til før den erstattes av forsikringsselskapet, eller det beløp som alltid fratrekkes erstatningssummen. Har til formål å redusere antall oppgjør etter småskader på grunn av omkostningene. 2 (handel/service) Se ►franchising. franchising [fræntJaiziij] (eng.), organisasjonsform særlig for kjedeførretninger i varehandelen. Eieren (franchisegiver) av et produkt, en metode eller et helhetlig forretningskonsept for etablering og drift av lokale enheter, distribuerer dette gjennom selv­

stendige forhandlere (franchisetakere). Franchisepakken er identifisert med et merke (f.eks. Rema 1000 eller McDonalds) og distribueres mot et veder­ lag (ofte prosentbasert). Franchisegiveren beholder kontrollen med hvordan produktet eller tjenesten leveres og yter kontinuerlig assistanse. Sentralt i samarbeidet står avtalen, samt beskrevne metoder og systemer for driften. Franchisetakeren driver sin virksomhet i henhold til kontrakten søm er sluttet mellom partene. Francia, José (Gaspar Rodriguez) [fransia], ca. 17661840, «El Supremø», diktator i Paraguay. Deltok i frigjøringskampen mot det spanske kolonistyre 1811, ble valgt til statssjef 1814 og styrte som dikta­ tor til sin død. Han opphevet adelens privilegier, inkvisisjonen og tienden og innførte store forbedrin­ ger i landets jordbruk. Francis (eng. av Franciscus, 'fransk, franker'), manns­ navn. Folkenavnet franker tydes gjerne som 'de frie' (sammenlign uttrykket frank og fri). Varianter av Franciscus fikk stor utbredelse ved oppkalling etter helgenen Franciscus (Frans) av Assisi. Navnedag 4. oktober. Francis, Connie [frænsis], eg. Concetta Rosa Maria Franconero, f. 1938, amerikansk popsanger. Hun fikk sitt gjennombrudd i 1958 med Wlw's Sorry Now?, og de neste årene hadde hun suksess med bl.a. Everybody 's Somebody 's Fool og Don ’t Break the Heart that Loves You. Hun hadde også et stort publikum i Europa med innspillinger på flere språk, og medvir­ ket i flere filmer. Fra 1970-årene av har hun hatt en problemfylt karriere, men har kommet tilbake flere ganger. På verdensbasis har hun solgt flere titalls millioner plater. Francis, Dick [frænsis], (eg. Richard Stanley), f. 1920, britisk forfatter. Han var profesjonell jockey 1948-57, og deretter sportsmedarbeider i Sunday Express til 1973. Slo igjennom som forfatter av spenningsromaner med Dead Cert (1962), og har siden hatt internasjonal suksess med en lang rekke bøker, oftest fra hestemiljø, for eksempel High Stakes (1975), Bolt (1986), Longshot (1990), WildHorses (1994), To the Hilt (1996), Field ofThirteen (1998) og Shattered (2000). Mange av dem er oversatt til norsk. Francis, Sam [frænsis], 1923-94, amerikansk maler, debuterte i 1946, magister i kunsthistorie 1950. Veggdekorasjoner i Kunsthalle, Basel 1956-58 og i Tokyo. En av de betydeligste representanter for det abstrakt-ekspresjonistiske maleri som utviklet seg i USA etter den annen verdenskrig. Representert i Henie-Onstads samling. Francisco Xavier [franjtisko xa(3ier], eller Frans Xaver, spansk misjonær, se Francisco ► Xavier. Francisella, slekt av gramnegative stavbakterier. F. tularensis er årsaken til tularemi, «harepest», en sykdom som særlig opptrer hos gnagere, men som kan overføres til mennesket fra syke dyr. Franciskussøstre, eg. Kongregation af den hellige Frans Xaver (se Francisco ►Xavier), norsk kongrega­ sjon, opprettet 1901 med moder Bonaventura som første generalforstanderinne, moderhus i Bergen. I midten av 1950-årene nådde kongregasjonen et maksimum med 150 medlemmer, deretter har tallet vært synkende. Søstrene har i hovedsak drevet sykepleie og hospitalvirksomhet. Vest-Nørge har vært deres viktigste arbeidsområde. Søstrene har dessuten hatt et par klostre i utlandet og et øpplæringskloster utenfor Drammen. Kongregasjonen har drevet flere barnehager, en hjelpepleierskole og ett pensjonat for unge piker. Søstrene driver også me­ nighetsarbeid øg institusjoner for eldre medlemmer av kongregasjonen. Francistown [frænsistaun], nest største by i Botswa­ na; 83 000 innb. (2001), i byområdet 11 3 300 innb. Handels- og industrisenter. Opprinnelig gruveby (gull).

411

FRANCKE

francisturbin [frænsis-], ►vannkraftmaskin for lave

og midlere fallhøyder (50-750 m). Etter å ha passert stillbare ledeskovler ledes vannet radialt inn på løpehjulet. Gjennom løpehjulet avbøyes vannstrømmen til aksial retning, og forlater det gjennom suge­ rør til undervannet (avløpet) slik at hele fallhøyden blir utnyttet (reaksjonsturbin). Navn etter den amerikanske ingeniøren James Bicheno Francis (1815-92) som oppfant turbinen i 1849. Francis var født i Storbritannia og utvandret til USA 1833. francium (av Frankrike), metallisk grunnstoff som tilhører gruppe 1 (alkalimetallene) i grunnstoffenes periodesystem. Francium ble første gang påvist av Marguerite Perey i Paris i 1939. Grunnstoffet er radioaktivt. Det er meget ustabilt, og av de 20 kjente isotoper er 223Fr som dannes ved a-desintegrasjon av 227Ac, den mest Janglivete med en halveringstid på 21,8 minutter. Pga. den korte halveringstiden finnes det meget lite francium. Det er estimert at mindre enn 30 gram francium er til stede i jordskorpen til enhver tid. Kjemiske egenskaper er bare undersøkt på spormengder av francium. Egenskapene er som forven­ tet for det tyngste av alkalimetallene og ligner mest på cesium. Franck, César(-Auguste) [frak], 1822-90, belgisk fransk komponist. Organist ved flere kirker i Paris, 1858-90 ved Sainte Clotilde. 1872 professor i orgelspill ved konservatoriet i Paris. Franck komponerte atskillig helt fra sin ungdom, men huskes best for verkene fra sine 20 siste leveår. Han ble en fore­ gangsmann for den nye franske musikk som blomst­ ret opp etter 1870, der han sammen med eleven Vincent d'Indy representerte en romantisk og inter­ nasjonalt orientert retning. Karakteristisk for stilen er ikke minst en uttrykksfull og sterkt kromatisk preget harmonikk og bruken av samme tematiske materiale i mange satser i flersatsige verker (syklisk prinsipp). Franck skrev operaer (Hulda, 1882-85, etter Bjørn­ son, Ghiselle, 1888-90, ufullendt), oratorier (Rédemption, 1871-72, Les Béatitudes, 1869-79), symfoni i dmoll (1886-88), Variations symphonigues for klaver og orkester (1885), strykekvartett (1889), klaverkvintett (1878—79), fiolinsonate (1886), klaverstykker Prélude, Choralet Fugue (1884), Prélude, Aria et Final

FRANCIUM Kjemisk symbol Atomnummer Relativ atommasse Smeltepunkt Kokepunkt Densitet Oksidasjonstall Elektronkonfigurasjon

Fr 87 * 223,0197 (ustabil, viktigste isotop) 27 °C 677 °C

I [Rn]7s

(1887), Trois Chorals (1890) og flere andre verker for orgel, sangen Panis angelicus (1872). Litt.: Davies, L.: C.F. and his circle, 1970; Fauquet, J.M.: C.F, 1999; Mohr, W.: C.F, 2. Aufl., 1969; Smith, R.: Toward an authentic interpretation of the organ works of C.F, 2nd ed., 2002; Vallas, L.: C.F., 1976 Franck, Daniel, f. 9. des. 1974, norsk snøbrettkjører. OL-sølv i halfpipel998, OL-deltaker også 2002. Vant sesongen 1999 verdensserien til Det internasjonale snøbrettforbundet (ISF), ble verdensmester 1999 og europamester 1995 og 1999. VM-sølv 2001 for Det internasjonale skiforbundet (FIS). NM 2001,2002 og 2003. Franck, James, 1882-1964, tysk-amerikansk fysiker, 1917 professor i fysikk i Berlin, 1920 i Gottingen, forlot Tyskland 1933 og bosatte seg så i USA etter et års opphold hos N. Bohr i København. Professor i fysikalsk kjemi i Chicago 1938-49. Franck ble 1913, sammen med G. L. Hertz, berømt for eksperimenter som viste eksistensen av energinivåer i kvikksølvatomer, når disse ble bombardert med elektroner med kjent energi. Resultatene ble kjent omtrent samtidig med at Bohr offentliggjorde sin atomteori, og ble straks oppfattet som en bekreftelse av teorien. I 1925 fikk Franck og Hertz Nobelprisen i fysikk for arbeidet. Franck er også kjent for en rekke andre grunnleggende arbeider innen atomfysikk og spektroskopi. Til tross for at han var jøde, fikk han på grunn av sitt ry lov å fortsette i sin stilling etter at Hitler var kommet til makten, men stilte seg i et brev til kulturministeren solidarisk med andre jøder og måtte derfor forlate Tyskland. I begynnelsen av den annen verdenskrig var han engasjert i arbeidet med å nyttiggjøre kjernefysisk energi, men ville ikke delta i fremstillingen av bomber. Da han våren 1945 fikk kjennskap til at en ekspertkomité av militære og fysikere hadde bestemt at den første kjernefysiske bombe skulle slippes over Japan, sendte han sammen med seks andre kjente vitenskapsmenn et memorandum, den såkalte Franck-rapport, til krigsministeriet. I dette advarte de sterkt mot bruken av det nye våpenet. Også siden deltok Franck aktivt i arbeidet for kontroll av kjernefysisk energi. Franck, Kaj, 1911-89, finsk formgiver. Studerte ved kunstindustriskolen i Helsinki og arbeidet senere med tekstil-, møbel- og belysningsdesign ved siden av keramikk og glass. Etter den annen verdenskrig ble han kunstnerisk leder ved Arabia, Finlands største keramikkfabrikk, og denne funksjonen inne­ hadde han i nesten 30 år. Karakteristisk for hans keramiske serviser er enkle former og forfinet este­ tikk inspirert av abstrakt kunst, og bruk av fargevariasjoner innen samme serier. Franck er en av de mest betydelige formgivere i etterkrigstidens Fin­ land, og han er en fremtredende representant for Scandinavian Design. Franck. Sebastian, 1499-1542, tysk teologisk forfat­ ter; var først katolsk prest, gikk over til den lutherske kirke, men forlot denne og ble tilhenger av en mys­ tisk spiritualisme. Gikk i en rekke skrifter inn for en «åndelig» kristendom som satte «det indre ord» istedenfor Bibelen. Franck-Condon-prinsippet det at verken avstanden mellom atomkjernene i et molekyl eller kjernenes hastighet forandrer seg når et elektron hopper fra en bane til en annen. Derav kan man trekke slutninger vedrørende molekylets spektrum. Navn etter fysi­ kerne E. Condon (1902-74) og J. Franck (18821964). Francke, August Hermann, 1663-1727, tysk teolog og pedagog. Sammen med Ph. J. Spener regnes han som pietismens grunnlegger. Francke studerte teolo­ gi og orientalske språk i Erfurt og Kiel, og ble dosent i Leipzig 1685.1 1687 opplevde han et religiøst gjennombrudd, som han skildrer i sin selvbiografi. Etter dette startet han et kristelig arbeid blant stu­ denter, dette førte til en stor vekkelse. Franckes tilhengere fikk spottenavnet «pietister», og hans

César Franck

bibellesninger vakte så stor oppstandelse at han ble tvunget til å forlate Leipzig. I 1690 ble han diakon i Erfurt, men året etter forvist etter anmodning fra hans ortodokse motstandere. 1692 ble han prest og professor i Halle, og byen ble lor lang tid pietismens sentrum. Som universitetslærer la han særlig vekt på et vitenskapelig-oppbyggelig bibelstudium, og som prest arbeidet han energisk i menigheten og tok seg ivrig av fattigpleien. Han grunnla de berømte Franckeske stiftelser, og bygningene etter dem står ennå som et minnesmerke om hans virksomhet. Fra en liten begynnelse vokste stiftelsene til å omfatte bl.a. fattigskole (1695), to borgerskoler, læreanstalt for fornemme folks barn (1696), latinskole (1697), vaisenhus (1698), den ostindiske misjonsanstalt med et stort bibliotek (1705), bokhandel (1698), boktrykkeri (1701), apotek og bibelanstalt (1710). Midlene fikk Francke utelukkende ved frivillige gaver. Foruten organisatorisk talent la han for dagen fremragende pedagogiske evner. Francke tok også initiativ til misjon, og det reiste ut flere misjonærer fra Halle. Han representerte den strenge, lovmessige from­ het innen pietismen, med fordømmelse av ►adiafo­ ra. For Francke og Halle-pietismen var det også viktig at omvendelsen ti] et sant kristent liv skulle kunne identifiseres som en bestemt og epokegjøren­ de hendelse i den troendes liv. Den dansk-norske pietismen på 1730-tallet var sterkt påvirket av Hallepietismen. Francke. Ellen, 1943-90, norsk forfatter. Debuterte 1978 med diktsamlingen Ingen har bruk for oss. Så fulgte de to ungdomsbøkene Det er noe jeg må snakke med deg om (1978) og Isroser (1981, om abortproblemet) og oppvekstromanen Blendingsgardiner og blå turnsko (1983). 1 1985 kom diktsamlingen Det dobbelte kyss, illustrert av Tonje Strøm, om en kvin­ nes forhold til sin kropp i sykdom, angst og kjærlig­ het. Romanen Glass (1990) tematiserer en kvinnes vei mot en selvvalgt død. For Radioteatret skrev Francke hørespillene Rom 23 (1980) og En frost så stor (1989).

James Franck. Høreapparatet representerer en praktisk anvendelse av de forskningsre­ sultater Franck fikk Nobelprisen for. Foto fra 1963.

412

FRANCKE

Francisco Franco. Foto fra 1966.

Francke Meister, ca. 1375-1430, tysk maler, virksom i Hamburg. Fikk trolig sin utdannelse i Frankrike like etter 1400. Han strebet etter en mer naturalistisk gjengivelse av motivene enn det som var vanlig under gotikken. Bevarte arbeider er et Barbara-alter i Finlands nasjonalmuseum (1412) og et alterskap i Kunsthalle, Hamburg (1424). Francken. Frans, den yngre, 1581-1642, flamsk maler, den fremste av en malerslekt. Elev av sin far, Frans Francken den eldre (1542-1616), som vesent­ lig malte bibelske motiver. Sønnen var særlig påvir­ ket av Rubens. Stor produksjon av historiske, bibels­ ke, mytologiske og genremessige motiver. Francken. Ruth, f. 1924, tsjekkisk-amerikansk tegner og maler. Hun arbeider bl.a. med en blanding av tegning og foto, og lar for seg personlighets- og identitetsproblematikk i forbindelse med portrett­ kunsten. Representert i en rekke museer verden over. Francoy Bahamonde, Francisco (Paulino Hermenegildo Teodulo), 1892-1975, spansk offiser og politiker. Deltok i Marokkokrigen, ble oberst 1926, tjeneste­ gjorde under republikken på Balearene og i Marok­ ko. 1935 ble han generalstabssjef, men da en folkefrontregjering overtok makten i Spania, ble Franco sendt bort fra landet og gjort til guvernør på Kanari­ øyene. Deltok i forberedelsene til borgerkrigen, fløy juli 1936 til Spansk Marokko, hvor oppstanden begynte 17. juli, og ledet transport av tropper til Spania. Oktober 1936 ble han i Burgos høytidelig utnevnt til kommanderende general for den spanske armé og sjef for den spanske stat, 5. august overtok han førerskapet av ► Falangen, der han forente de konservative og fascistiske kreftene. Han ledet hele tiden de militære operasjoner inntil Madrids kapitu­ lasjon 28. mars 1939, 19. mai holdt han inntog i byen. Under den annen verdenskrig opprettholdt Franco formelt nøytralitet, selv om han sympatiserte med aksemaktene, som hadde gitt ham støtte under borgerkrigen. Etter den annen verdenskrig forsøkte Franco a institusjonalisere sitt autoritære, korporative og klerikale regime. Den kalde krigen var en viktig forutsetning for at han ble sittende ved makten, til tross for sterk internasjonal kritikk. Fra 1947 over­ hode («El Caudillo») for kongedømmet Spania. 1960 godkjente han formelt den spanske kongefa­ milies krav på tronen og erklærte 1969 at prins Juan Carlos var hans etterfølger. Samtidig erklærte han unntakstilstand for å nøytralisere en stadig voksende opposisjon. Etter mordet på statsminister Carrero Blanco 1973 drev Franco klappjakt på sine politiske motstandere til sin død. Etter Francos død beveget Spania seg raskt i demokratisk retning. Franco. Itamar Augusto Cautiero, f. 1930, brasiliansk politiker. Liberal politiker siden 1960-årene, valgt til visepresident for Collor de Mello 1989. Etter at

Collor måtte gå av pga. korrupsjonsanklager, ble Franco Brasils president 1992-94. Franco av Koln, betydningsfull musikkteoretiker på 1200-tallet. Hans skrift Ars cantus mensurabilis fikk stor betydning for utviklingen av mensuralnoteskriften. Fran^ois [fråswa], franske konger, se ►Frans. Frangois de Sales [fråswa da sal], Frans av Sales, 1567-1622, fransk romersk-katolsk biskop og forfat­ ter; helgen. Han ble presteviet 1593 og virket i Ge­ néve, der han ble biskop i 1602. Han arbeidet ener­ gisk, og med hell, for å føre nabodistriktet Le Chablais fra kalvinismen til katolisismen. Sammen med mystikeren Jeanne Frangoise de Chantal stiftet han 1610 den kvinnelige orden visitantinnene. Hans skrifter om spiritualitet har hatt stor innflytelse. Det mest berømte av dem er Introduction d la vie dévote (1609, oversatt til dansk 1678 og 1858 under tittelen Philothea. Vejledning til et gudfrygtigt liv). Kanonisert 1665; kirkeiærer 1877; katolsk presses skytshelgen 1923. Festdag: 24. januar. Fran^ois. Claude [fråswa], 1935-78, fransk sanger og komponist, en av de mest populære artistene i Frankrike i 1960- og 1970-årene. Blant komposisjo­ nene hans er Comme d'habitude, bedre kjent som Frank Sinatras «kjenningsmelodi» My Way (i gjen­ diktning ved Paul Anka). Fran^ois-vasen [fråswa-], gresk vase i svart-figurteknikk fra 560-årene f.Kr., signert av Kleitias og Ergatimos. Vasen, som regnes som et av hovedverkene innen tidlig arkaisk vasemaleri, er 66 cm høy og smykket med friser med mytologiske motiver. Den ble funnet i en etruskisk grav av A. Framjois i 1844. Nå i Museo Archeologico, Firenze. francs-archers [fråzarfe] (fr.), fri-bueskyttere, et regulært fotfolk som ble opprettet i Frankrike 1448 av Karl 7. De var utrustet med bue, sverd og dolk og hadde panserskjorte, hadde ingen lønn i fredstid, men var fritatt for skatt. Hvert sogn stilte en skytter. Fri-bueskytterne ytte Karl 7 god tjeneste mot en­ gelskmennene, men forsøket på å bygge opp et nasjonalt infanteri på denne styrken mislyktes, og institusjonen gikk i oppløsning på midten av 1500tallet. franc-sonen [frarj-], en løs sammenslutning av land hvis valuta var knyttet til den franske franc, og som (med unntak av Ekvatorial-Guinea) alle har vært franske kolonier. Virksomhet. Samarbeidet bygger på bilaterale avta­ ler mellom Frankrike og det enkelte medlemsland eller grupper av land, og innebærer en fast veks­ lingskurs mellom euro (tidligere franske franc) og den lokale valuta. Landene har gått sammen om å opprette regionale sentralbanker for utstedelse av den lokale valuta (se ►CFA-franc); Komorene utste­ der sin egen valuta gjennom sin nasjonale sentral­ bank. Medlemslandene er dessuten forpliktet til å holde hovedtyngden av sine valutareserver i franske francs og til å drive sin valutahandel på Paris-børsen. CFA-franc har blitt devaluert flere ganger, kraftigst 1994, da CFA-francen ble devaluert med 50 % og komorisk franc med 33 %. Medlemsland. De fleste medlemmene av francsonen tilhører de to valutaområdene West African Economic and Monetary Union (WAEMU), som består (2005) av Benin. Burkina Faso, Elfenbenskys­ ten, Guinea-Bissau, Mali, Niger, Senegal og Togo, og Economic and Monetary Community for Central Africa (CAEMC), som består av Ekvatorial-Guinea, Gabon, Kamerun, Kongo, Sentralafrikanske repu­ blikk og Tchad. I tillegg er Komorene tilknyttet francsonen. Mali stod utenfor sonen 1962-84, og i perio­ den 1958-73 trakk følgende land seg fra valutasam­ arbeidet og opprettet egne valutaer: Algerie, Guinea, Madagaskar, Marokko, Mauritania og Tunisia. Frandsen Ernst, 1894-1952, dansk litteraturhistoriker, fra 1934 professor i nordisk litteratur ved Aar-

hus Universitet. Han var spesialist på middelalderlitteratur; utgav bl.a. Mariaviserne (1927, dr.avh.), Folkevisen (1935), etterfulgt av forskjellige utgaver av danske folkeviser. Dessuten utgav han bøker om Ludvig Holstein (1931) og Johannes Ewald (1939). Han vakte oppmerksomhet i 1943 med Årgangen, der måtte snuble i starten (om Jacob Paludans generasjon) og sendte i 1950 ut sitt kritiske hovedverk, en bio­ grafi i to bind over svigerfaren, Sophus Claussen, hvis manuskripter han gav uti 1941. Frang, Arne, f. 9. mai 1950, norsk jazzmusiker, saksofonist (tenor og sopran) og komponist. Han var medlem av Lille Frøen Saksofonkvartett 1979-87, Oslo Rhythm and Blues Ensemble 1981-89 og Oslo 13 1986-91. Ellers har han bl.a. gjort seg gjeldende i grupper som blander elementer fra jazz og afrikansk og latinamerikansk musikk, som The Talisman Group (albumene Dating (1991) og Vardøger (1995) og Da Bushmen. Frangula (av lat. 'bryte i stykker'), planteslekt i trollheggfamilien. 50 arter i tempererte strøk på den nordlige halvkule. En art i Norge, ►trollhegg. frangulabark, cortex frangulae, bark av grener og yngre stammer av ►trollhegg. Frangulabark inne­ holder derivater av antrakinon; brukes som avføringsmiddel. Også brukt til gulfarging av ull. Franju. Georges [fråsy], 1912-87, fransk filmregissør, var 1937 med på å starte cinemateket i Paris, ble lagt merke til med dokumentarfilmen Le Sang des Bétes (1949). Spillehlmdebuterte med La tete contre les murs (Ansiktet mot muren, 1958), og laget senere Thérése Desqueyroux (1962), Judex (1963) og Thomas ITmposteur (1964) i en karakteristisk nihilistisk stil. Frank (eng. av Franciscus, 'fransk, franker'), manns­ navn, jfr. ► Francis. Navnedag4. oktober. Frank, Adolf, 1834-1916, tysk industrikjemiker. Opprettet 1861 den første kaliumfabrikk, og utviklet sammen med N. Caro cyanamidprosessen til frem­ stilling av ammoniakk. Se ►Frank-Caros metode. Frank. Andre Gunder, f. 1929, tyskfødt amerikansk sosiolog og økonom; har bl.a. undervist ved univer­ siteter i Brasil, Mexico, Canada og Chile. Han er særlig kjent for sine studier omkring utvikling og underutvikling, der han påviser at underutvikling er en direkte og nødvendig følge av det internasjonale økonomiske systemet, med dominerende «metropo­ ler» og avhengige «satellitter». Av hans verker kan nevnes Capitalism and Underdevelopment in Latin America (1967), Latin America: Underdevelopmentor Revolution (1969), Dependent Accumulation and Under­ development (1978) og ReOrient: Global Economy in the Asian Age (1998). Frank, Anne, 1929-45, nederlandsk jente av tysk jodisk ætt som etterlot seg en dagbok fra sin tid i dekning under den annen verdenskrig (14. juni 1942- 1. august 1944), Het achterhuis (1947, norsk overs. Anne Franks dagbok, 1952; ny og uforkortet overs. 1995). Umiddelbart etter familiens arrestasjon fant naboene Annes etterlatte papirer, bl.a. dagbo­ ken som senere gjorde henne berømt, og som er oversatt til en rekke språk. Som vitnesbyrd om en

413 ung pikes sjeleliv under daglig trussel om døden er den et enestående menneskelig dokument. Dagbo­ ken er dramatisert av Frances Goodrich og Albert Hackett og filmatisert. Anne Frank døde i konsentra­ sjonsleiren Bergen-Belsen i mars 1945. Familiens skjulested i Amsterdam er nå museum. Frank, Franz Hermann Reinhold, von, 1837-94, tysk luthersk teolog. Professor i Erlangen fra 1857. Sammen med Johann von Hofmann var han den viktigste representant for den såkalte Erlanger-skole (erfaringsteologien), som forener luthersk ortodoksi med pietistisk vekkelsesfromhet. Han øvde stor innflytelse i samtiden og påvirket bl.a. Gisle John­ son. Hovedverker: System der christlichen Gewissenheit (2 bd., 1870), System der christlichen Wahrheit (2 bd., 1878-80) og System derchristlichen Sittlichkeit (2 bd., 1884-87). ‘ Frank. Hans, 1900-46, tysk nazistisk politiker, jurist. Medlem av riksregjeringen 1934, ledet ensrettingen av rettsvesenet. Fra september 1939 generalguver­ nør i det tyskokkuperte Polen. Dømt til døden som krigsforbryter av Niirnbergdomstolen og henrettet. Frank. Ilja Mikhailovitsj, 1908-90, sovjetisk fysiker, utdannet i Moskva som elev av professor S. 1. Vavilov, kom 1931 til Sovjetunionens optiske institutt i Leningrad, hvor han arbeidet med optisk dissosiasjon av molekyler. Fra 1934 ved Lebedevinstituttet for fysikk i Moskva og 1941 leder for det kjernefysis­ ke laboratorium der. Fra 1944 professor ved univer­ sitetet i Moskva. Han deltok fra begynnelsen av i de undersøkelser som ledet til oppdagelsen av den såkalte tsjerenkovstråling. For dette fikk han 1946 sammen med S. I. Vavilov, I. J. Tamm og P. A. Tsjerenkov Stalinprisen av første grad, og 1958 sammen med Tsjerenkov og Tamm Nobelprisen i fysikk. Frank. Jakob, Frenk, eg. Jankiew Leibowicz, 172691, født i Ukraina, jødisk sektleder; søkte å erstatte den talmudiske overlevering med det kabbalistiske skriftet ► Sohar, der han mente å finne en mystisk treenighetslære med Messias som den ene del. Han virket i Polen, senere i Bohmen og Måhren, og hans tilhengere betraktet ham som den reinkarnerte Messias. Han gikk i 1759 over til katolisismen og satt 1760-73 fengslet som kjetter. Etter hans død overtok datteren Eva ledelsen av sekten, frankittene, som gikk i oppløsning ved midten av 1800-tallet. Frank, Johann Peter, 1745-1821, østerriksk lege. Professor i Gottingen 1784 og i Pavia 1785. Fra 1795 i Wien, direktør for Allgemeines Krankenhaus og professor ved universitetet. I 1804 professor i Vilna, f 805-08 i St. Petersburg som keiserlig livlege, deret­ ter tilbake i Wien. Frank systematiserte og utviklet helsevesenet, den forebyggende medisin og den medisinske utdannelse, tilpasset det opplyste eneveldes styresett og behov. Han utgav bl.a. System einer vollstdndigen medicinischen Polizey I-VI, (1779-1819). Frank er en forløper for moderne samfunns- og sosialmedisin. Frank. Karl Hermann, 1898-1946, ledende sudettysk politiker. Medlem av parlamentet i Praha 1935-38. Statssekretær ved protektoratet Bbhmen-Måhren fra 1939, med rang av riksminister 1943-45. Ble gjort medansvarlig for den tyske terror i Tsjekkoslo­ vakia, dømt til døden i Praha og henrettet. Frank, Leonhard, 1882-1961, tysk forfatter. Han skrev ekspresjonistiske romaner og noveller med antiborgerlig tendens, bl.a. Der Biirger (1924), hvor han priser det klasseløse sosialistiske samfunn, Karl und Anna (1927), en beretning om en hjemvendt soldats ekteskapelige misere. I sine dramaer er han inspirert av psykoanalysen, særlig i Die Ursache (1916), hvor han skildrer en morders angst for henrettelsen. I utlendighet 1933-50; han skrev flere romaner og skuespill i landflyktighet. Hans samlede verker i seks bind utkom 1957-59. Frank, Niels, f. 1963, dansk lyriker. Debuterte 1985 med diktsamlingen Øjeblikket, fulgt av Digte i kim

FRANKENSTEIN

Frank-Caros metode, metode for industriell fremstil­ ling av kalsiumcyanamid, et av de viktigste syntetis­ ke gjødselstoffer med organisk bundet nitrogen. Nitrogen ledes over kalsiumkarbid ved 10001100 °C. Handelsvaren er mork fordi den består av en blanding av karbon og kalsiumcyanamid, CaCN2. CaC2 + N2 Ca(CN), CaCN2 + C. Reaksjonen startes med elektriske heteelementer, men fordi den er eksoterm, går den videre av seg selv. Ved tilsats av kalsiumklorid eller kalsiumfluorid kan reaksjonstemperaturen senkes 200-300 °C. Metoden ble utviklet av A. Frank og N. Caro. Frankel, Benjamin [frætjkøl], 1906-73, britisk kom­ ponist. Slo igjennom med sin fiolinkonsert fra 1951. Hans musikk kjennetegnes av seriell teknikk uten å oppgi tradisjonell tonalitet og form; i tillegg preges Johann Peter Frank hans musikk av et stort alvor og en mørk, nesten tragisk kraft som kan skyldes hans jødiske bakgrunn. Verker: ni symfonier (1960-72), balletten The Com(1986). Med den raffinerte diktsamlingen Genfortrylpact, Lament for damekor, Solemn Speech and Discussion lelsen (1988) plasserer han seg sentralt i dansk poesi. for strykere, kammermusikk, filmmusikk m.m. Kjærligheten er en bevegende kraft i diktene. I 1993 Frankert, historisk landskap i Tyskland, svarer i ho­ utkom essaysamlingen Yucatan. vedsak til Unter-, Mittel- og Oberfranken i Bayern Frank, Paul Christian, 1879-1956, fodt i Oslo, norsk og Region Franken i Baden-Wiirttemberg; det vik­ jurist og organisasjonsmann; direktør i Norges Han­ tigste av de stammehertugdømmer som Tyskland ble delsstands Forbund 1920-52. Frank var en engasjert oppdelt i etter karolingerrikets oppløsning. talsmann for den liberale markedsøkonomien og En hertug av Franken ble 911 tysk konge som drev aktiv agitasjon mot forsok fra regjeringen på å Konrad 1. Den vestlige delen, Rhin-Franken, tilfalt innføre strengere statlig styring av næringslivet. senere dels biskopene av Worms, Speyer og Mainz, Litt.: NBL 2. utg. dels den rhinske pfalzgreve. Landet øst for Rhinen, Frank, Philip, 1884-1966, østerriksk fysiker og filo­ Øst-Franken, var kommet under den tyske krone. I sof, en av grunnleggerne av Wienerkretsen, tals­ 1024 ble en frankisk greve, Konrad 5, valgt til tysk mann for den logiske positivisme; utvandret til USA konge (Konrad 2), og til 1125 innehadde det franunder Hitler-tiden. Skrev bl.a. Das Kausalgesetz und kiske hus keiserverdigheten. Konrad 2s sønnesønn, seine Grenzen (1932) og Modem Science and Its Philoso­ Henrik 5, gav sin brorsønn, Konrad av Staufen, i len phy (1949). Øst-Franken, som var i slektens besittelse til den dode ut 1268 med Konrad av Schwaben. Senere Frank, Robert [frætjk], f. 1924, amerikansk fotograf vant biskopen av Wiirzburg herredømmet over en og filmskaper, fodt i Sveits, spesielt kjent for sine lett del av Øst-Franken, som for øvrig ble splittet under harsellerende bilder av amerikansk samfunnsliv. Var forskjellige herrer. I 1633 dannet Bernhard av Sachi en periode motefotograf for magasinet Harper's sen-Weimar et hertugdømme Franken av Wiirzburg Bazaar. I 1955-56 arbeidet han med en billedserie og andre områder, men etter nederlaget ved Nordsom ble publisert med tekst av Jack Kerouac i boken lingen 1634 kunne han ikke hevde besittelsen av TheAmericans (1959). Franks bilder kjennetegnes av det. Etter oppløsningen av det tyske keiserrike 1806 virkningsfull komposisjon og har ofte en besk, iro­ kom det meste av Franken under Bayern. nisk undertone. Den mest interessante av hans ukonvensjonelle filmer er den første. Pull My Daisy Frankenhausen Bad, by i Tyskland, Thuringen, 50 (1959), etter Kerouacs tekst The Beat Generation. km nord for Erfurt; 9100 innb. (2003). Saltutvinning siden 998. Severdigheter er Oberkirche med sitt Frank, Waldo [frætjk], 1889-1967, amerikansk skjeve tårn, rådhuset (1448) og slottet (1523). 1 den forfatter, meget aktiv i 1920-årenes radikale kunst­ tyske bondekrig stod hovedslaget her i 1 525, og nerkretser. Hans romaner er holdt i en lyrisk stil og 5000 opprorske bønder ble drept. På Schlachtberg er er preget av en mystisk filosofi; nevnes kan The Dark oppfort en bygning med kjempemaleriet BauemMother (1920), Rahab (1922), The Death and Birth of kriegs-Panorama' (123 x 14 m) av Werner Tiibke. David Markand (1934) og The Bridegroom Cometh Frankenheimer John [frætjkanhaima], 1930-2002, (1939). Hans radikale samfunnssyn er uttrykt i The amerikansk filmregissør. Begynte sin karriere i Re-Discovery ofAmerica (1928) og Dawn in Russia fjernsyn. Regidebut 1957, gjorde seg bemerket med (1932). I 1961 kom The PropheticIsland: A Portraitof bl.a. The Manchurian Candidate (Ruterdame dreper, Cuba. 1962), Birdman of Alcatraz (Fangen på Alcatraz, Frankenstein. Boris Karloff i filmen The Bride of Frankenstein 1962) og Seven days in May (1964). Også handlingsmettede filmer som French Connection II (Brennpunkt fra 1935Marseilles, 1975), Black Sunday (1977) og Dead Bang (1989). Den intense actionfilmen Ronin (1998), med Robert De Niro, Stellan Skarsgård og Jean Reno, ble en kinosuksess. Frankenstein (eng. tittel Frankenstein. or The Modem Prometheus), skrekkroman av Mary Wollstonecraft Shelley (1818. norsk overs. 1976). Boken ble påbe­ gynt 1816. da forfatteren og hennes tilkommende mann, Percy Bysshe Shelley, rømte til Sveits og der slo seg sammen med nok en berømt poet. Lord Byron. Byron foreslo at de alle skulle skrive hver sin spokelsesfortelling. Den eneste vellykkede var Marys roman, som av mange regnes for den første science fiction-roman. Den forste filmversjon av boken er visstnok fra 1908. Mest berømt er James Whales underholdende Frankenstein (1931) med Colin Clive i tittelrollen og Boris Karloff som monsteret. Den ble fulgt av bl.a.

414

FRANKENTHAL

Frankere. Gjenstander funnet i en frankisk fyrstegrav i KrefeId-Getlep i Ruhrområdet i Tyskland. 500-tallet. Landschaftmuseum, Krefeld-Linn.

The Bride of Frankenstein (1935), som til tross for tittelen handler mer om monsterets ledsager, spilt av Elsa Lanchester, enn dr. Frankensteins hustru. I 1950-årene tok det britiske selskapet Hammer opp tråden med Peter Cushing som Frankenstein i The Curse of Frankenstein (1956) og en rekke oppfolgere. Blant mange senere versjoner kan nevnes Mary Shelley's Frankenstein (1993) i Kenneth Branaghs regi, med ham selv i titt elrollen og Robert De Niro som monsteret. Det har også vært laget mange parodier. Frankenthal by i Tyskland, Rheinland-Pfalz, rett nordvest for Mannheim; 47 800 innb. (2002), inn­ går i byregionen Mannheim-Ludwigshafen. Byen har forbindelse til Rhinen ved en 5 km lang kanal, og har betydelig kjemisk og mekanisk industri. Frankenthal omtales 772 og fikk 1573 byrettigheter etter at nederlandske kalvinister hadde etablert en porselensindustri. 1689 brent av franskmennene. Frankenthaler, Helen, f. 1928 i New York, ameri­ kansk maler, grafiker og skulptør, sentral utøver innen den amerikanske abstrakte ekspresjonismen, utdannet ved flere kunstskoler, blant lærerne hen­ nes var Hans Hofmann og Rufino Tamayo. Hun ble influert av Jackson Pollock, og tok opp hans teknikk med å påføre rennende maling på lerretter lagt pa gulvet. Hennes bilde Mountain and Sea (1952) be­ traktes som nyskapende innen det som er blitt kalt Colour Stain Painting, og fikk betydning for Morris Louis og Kenneth Nolan. I 1962 gikk Frankenthaler fra olje til akryl, noe som gav henne mulighet til mer mettede farger. Også i sine senere bilder har hun

fortsatt å eksperimentere innen et abstrakt ekspre­ sjonistisk formspråk. Hennes forste internasjonale suksess oppnådde hun da hun ble tildelt førsteprisen på biennalen i Paris 1959. Siden har hun blitt tildelt en rekke priser og utmerkelser, bl.a. har hun representert USA på Venezia-biennalen 1966 og Expo 67 i Montreal. I 1964 begynte hun å arbeide med keramikk, og i 1972 laget hun sine første skulptur. 1958-71 var hun gift med maleren Robert ►Motherwell. frankenvin, tysk hvitvin fra områdene langs elven Main i Franken i det nordlige Bayern. Tradisjonelt ble de tørre vinene herfra oftest produsert av riesling- og sylvaner-druer. Nå fremstilles også halvtørre kvaliteter av Muller-Thurgau-druer. Kjente navn er Stein og Kirchberg fra Wiirzburg. Frankenvin tappes på karakteristiske runde, flatklemte flasker - Bocksbeutel. Beskjeden eksport. Frankenwald [-valt], stor naturpark (1116 km2*) i Tyskland, Bayern, mellom Thiiringerwald og Fichtelgebirge; høyeste punkt Ddbraberg, 795 moh. Flere turistveier gjennom området, bl.a. Bier- tind Burgenstrasse. frankere, europeisk folk i tidlig middelalder, fra 250tallet fellesbetegnelse for de germanske stammer som bodde utenfor Romerrikets grenser i det nord­ vestlige Germania. Stammene var løst knyttet sammen, men opptrådte av og til samlet, bl.a. når de gikk til angrep på romerne (300-tallet) eller når de i begynnelsen av 400-tallet gikk sammen med romer­ ne for å slå tilbake angrep fra germanske stammer østfra.

Fra 400-tallet begynte frankerne å ekspandere vest- og sørover. Etter hvert oppstod det et skille mellom de saliske frankerne, som holdt til i de nåvæ­ rende Nederland og Belgia, og den gruppen som senere ble kalt de ripuariske frankerne, som holdt til lenger opp langs Rhinen. Kongen over et av de saliske smårikene var Childerik av merovingernes slekt (død ca. 481). Hans sønn ►Chlodvig (konge ca. 481-511) fikk lagt alle de ripuariske og saliske små­ konger under seg. 1 487 erobret han Syagrius' rike, senere store deler av det vestgotiske rike. Ca. 550 lå nesten hele det nåværende Frankrike og store deler av Tyskland under frankerne, og merovingerne styrte til 751. På 500-tallet ble de fleste frankerne kristnet. Kjerneområdet var området mellom Rhinen og Loire, og etter hvert kom dette området til å bli kalt Francia, og alle innbyggerne i området ble kall frankere, ikke bare de opprinnelige frankere. På 600-tallet var det en tid tre frankerriker: Austrasia, Neustria og Burgund. Fra 687 ble Austrasia det dominerende frankiske riket, og deres herskere ble fra 700-tallet kalt karolinger. Se videre ►Frankrike (historie). frankere (av it. 'frigjøre'), forsyne med frimerker eller andre frankeringsmidler. frankeringsmaskin, kontormaskin som brukes til forhåndsbetaling av porto eller frakt. Maskinen trykker datostempel og frankeringsverdi på sendingene/fraktbrevene, samtidig som den registrerer brukt frankeringsrett. Frankerriket, se ►Frankiske rike.

415

FRANKFURT

Frankfort [frærjkfå:t], by i USA, hovedstad i Ken-

tucky, ved Kentucky-elven, 80 km øst for Louisville; 27 400 innb. (2003). Handels- og turistsenter; frem­ stilling av whisky m.m. Statsuniversitet. Grunnlagt 1786, delstatshovedstad siden 1792. Bystatus 1839. Pioneren Daniel Boone er gravlagt her. Frankfort, Henri [fræijkfå:t], 1897-1954, nederlandsk-amerikansk-britisk arkeolog, ledet en rekke store utgravninger i Egypt og Mesopotamia, profes­ sor ved universitetet i Amsterdam, Chicago Univer­ sity og London University. Utgav arkeologiske skrif­ ter og kultuhistoriske verker som Before Philosophy (1946), Ancient Egyptian Religion (1948) og The Birth of Civilization in the Near East (1951). Frankfurt, byer i Tyskland. 1 Frankfurt am Main, by i Hessen, på begge sider av Main, 30 km fra sammenløpet med Rhinen; 641 100 innb. (2002). Danner sammen med nabobyene (bl.a. Mainz, Wiesbaden, Darmstadt) en større byregion, Rhein-Main. Frankfurt er sete for Den europeiske sentralbank og Tysklands finansielle «hovedstad» med hovedsete for landets største banker, og sent­ rum for tyske forlag og tysk bokhandel. Byen har en av Europas viktigste lufthavner (48,4 mill, passasje­ rer 2003), og er også en viktig elvehavn og et knute­ punkt for vei- og jernbanetrafikken. De interne kommunikasjonene omfatter både S-tog, T-bane og bytrikk. Industrien er betydelig med trykkerier, produksjon av kunststoffer, papir, kjemikalier, ma­ skiner, elektrisk utstyr m.m. I Riisselsheim, mellom Frankfurt og Mainz, ligger den store bilfabrikken Opel-Werke. Mange industrikonserner har sitt hovedkontor i Frankfurt, bl.a. Hoechst. Byen er et ledende kongress- og messesenter. I de enorme messehallene holdes hvert år den store •internasjonale bokmessen og en internasjonal bilmesse. Johann Wolfgang Goethe-Universitetet, grunnlagt 1914, er et av de største i Tyskland med 43 148 studenter (2004). Videre finnes høyskoler for bildende kunst og musikk, jesuittisk høyskole, insti­ tutter og spesialskoler. Blant de tallrike kulturinsti­ tusjonene hører museer (bl.a. kunstmuseet Stådel, Goethe-museet og del naturhistoriske museet), biblioteker og teatre, zoologisk og botanisk hage. Bybeskrivelse. Den middelalderlige bykjernen var godt bevart inntil den annen verdenskrig, da Frank­ furt ble en av Tysklands mest bombede storbyer. Store deler av det gamle sentrum (Altstadt) er blitt rekonstruert, bl.a. byens viktigste symbol «der Ro­ mer» (rådhuset fra 1405) med keisersalen, der kroningsbankettene fant sted fra 1562 av. Også Goethehaus, dikterens fødehjem og senere muse­ um, er gjenreist, likeså Paulskirche, hvor nasjonal­ forsamlingen 1848 holdt sine møter, og byens gamle operahus. Domkirken fra 1300-tallet som var kroningskirke 1562-1809, fikk mindre skader. Dagens bybilde domineres imidlertid av høyhus for banker, forsikringsselskaper, industrikonserner og storhotel­ ler. Commerzbank-tårnet fra 1997 er med sine 259 m Europas høyeste hus. Messeturm er 257 m. Den spesielle blandingen av istandsatt 1800-talls bebyg­ gelse, 1950-årenes gjenoppbygningshus, 1970-og 1980-årenes «nye» historiske hus og alle høyhusene, har gitt byen en helt annen karakter enn tidlige­ re. Bydelen sor for Main, Sachsenhausen, kjent for sine eplevinkneiper, har utviklet seg til byens fornøyelseskvarter. Historie. Frankfurt am Main oppstod som et overgangssted over Main, og romerne hadde bygd et kastell allerede på 100-tallet e.Kr. Franconofurd «■ omtales 794. Karl den store holdt riksforsamling her, og under hohenstauferne vokste byen frem og fikk byrettigheter 1297. De årlige messene går tilbake til 1240. Byen var skueplass for kongevalgene fra 1356 og for keiserkroningene fra 1562.1 periodene 13721806 og 1815-66 var Frankfurt fri riksstad. 1533 sluttet byen seg til reformasjonen. Byens jøder (bl.a. Rothschild-familien) betydde mye for byens posisjon som finanssenter, og 1811 ble ghettotvangen opphe-

Frankfurt am Main. Det gamle bysenteret ved domkirken på nordsiden av Main. I forgrunnen gangbroen Eiserner Steg, som fører over til Sachsenhausen, bydelen på sørsiden. Helt til venstre tårnet på Nikolaikirche ved Rdmerberg. Foto fra 1985.

vet. Frankfurt var 1815-66 sete for forbundsforsamlingen, 1848 for nasjonalforsamlingen. I krigen 1866 mellom Preussen og Østerrike tok byen parti for Østerrike og ble etter nederlaget innlemmet i Preus­ sen. Frankfurt-freden 1871 avsluttet den fransktyske krigen. Byggingen av jernbanene og kanalise­ ringen av Main (til Frankfurt 1886) gav grunnlaget for en sterk befolkningsvekst i siste halvdel av 1800tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Folketallet var i 1860 72 000; i 1900 289 000 og 1933 556 000. 2 Frankfurt an der Oder, by i Brandenburg, ved vest­ bredden av Oder rett overfor den polske byen Shibice, 80 km sørøst for Berlin; 70 300 innb. (2003).

Vei- og jernbaneknutepunkt med stor østhandel. Be­ tydelig elektroteknisk og mekanisk industri. Historikk. Frankfurt an der Oder ble grunnlagt i 1226, hansaby fra 1368. Viadrina-universitetet fra 1506 (i 1811 flyttet til Breslau. nåværende Wrocfaw) ble gjenopprettet i 1991; */, av studentene er fra Polen. Byen ble svært ødelagt under den annen verdens­ krig, og den nye grensen langs Oder delte byen i to. Av bydelen på østbredden oppstod den polske byen Sfubice. Det gotiske rådhuset og deler av Marienkirche fra 1200-tallet er gjenreist, likeså klosterkirken som er omdannet til konserthall.

Frankfurt am Mains sentrum sett vestover. I forgrunnen sees Main. Til høyre ligger Rdmerberg med det gamle rådhuset, Paulskirche og domkirken. Bakover i bildet sees høyhusbebyggelsen med Den europeiske sentralbanken og de tyske storbankenes hovedkontorer som har gitt byen betegnelser som «Mainhattan» og «Bankfurt». Bygningen med spiss, opplyst topp er Messeturm. Midt i bildet ligger Commerzbank, Europas høyeste bygning (2005).

416

FRANKFURTER

JranffurlerAtlgemcine Frankfurter Allgemeine Zeitung [-algemaina tsaitmj], FAZ, tysk uavhengig, liberal-konservativ dagsavis, utkommer i Frankfurt am Main, grunnlagt 1949. Avisen har et klassisk, konservativt utseende, uten bilder på forsiden. Også språkpolitisk er avisen kon­ servativ; den gikk i 2000 tilbake til den gamle tyske rettskrivningen, istedenfor å bruke den nye, som ble vedtatt i 1999.1 2001 startet avisen utgivelse av en søndagsutgave. Opplag 2003: 394 000. Avisen, som har betydelig utbredelse også i utlan­ det, søker å videreføre den demokratiske, liberale tradisjon fra FrankfurterZeitung, 1856-1943 (navnet fra 1866). Bladet stod i opposisjon til Bismarck og var til nazistene overtok makten i 1933, Tysklands ledende liberale avis ved siden av Berliner Tageblatt. Frankfurter Rundschau [-runtjau], tysk, venstreliberal dagsavis, utkommer i Frankfurt am Main, grunnlagt 1945 på foranledning av de amerikanske okkupasjonsstyrkene, for å utbre demokratiske og parlamentariske ideer. I begynnelsen av 2000-tallet kom avisen i store økonomiske problemer, og søkte i 2003 støtte fra forbundsstaten Hessen. I 2004 ble avisen overtatt av DDGV, et holdingselskap eid av det sosialdemokratiske partiet SPD. Etter dette ble det reist spørsmål om avisen fremdeles kunne fort­ sette sin uavhengige linje. Opplag 2003: ca. 185 000. Frankfurter-skolen, betegnelse brukt om samfunns­ forskere og filosofer med tilknytning til Institutflir Sozialforschung i Frankfurt am Main (grl. 1930), i Hitler-tiden drevet som Institute for Social Research i New York, etter krigen gjenåpnet i Frankfurt. Frank­ furter-skolen legger vekt på systematisk, kritisk analyse av samfunnsfenomener, som søkes identifi­ sert i forhold til den objektive mulighet at det er i samfunnets interesse å frigjøre seg i forhold til dem. Til skolens ledende navn hørte M. Horkheimer, H. Marcuse, T. Adorno og J. Habermas. Skolens betyd­ ning for studenturolighetene i slutten av 1960-årene gjorde den allment kjent. Litt.: Krogh, T.: Fra Frankfurt til Hollywood: Frankfurterskolen 1930-1945, 1991 Frankfurt-parlamentet, betegnelse på den tyske nasjonalforsamling som kom sammen i Frankfurt Aretha Franklin, «The Queen of Soul», opptrer for første gang i Europa under fjernsynsshowet Golden Rose of Montreux i januar 1968.

Benjamin Franklin. De bifokale brillene er en av hans oppfinnelser.

am Main 18. mai 1848, valgt på grunnlag av all­ menn stemmerett. Forsamlingen ble valgt på bak­ grunn av opptøyene under februarrevolusjonen og var blitt forberedt av ► Forparlamentet. Frankfurt-parlamentet var sterkt splittet. Monar­ kister kjempet mot republikanere, lille-tyskere, som arbeidet for et tysk rike under prøyssisk ledelse og med utelukkelse av Østerrike, stod mot stor-tyskere, som ville gi Østerrike lederstillingen. Forsamlingen hadde et sterkt innslag av akademikere og ble derfor ofte kalt professor-parlamentet. Ettersom folkereisningene ble slått ned, falt grunnlaget for Frank­ furt-parlamentet bort, og det ble oppløst av seg selv sommeren 1849 uten å sette varige spor. Frankiske rike, begynnelsen ti! det senere Frankrike, regnes fra merovingeren Chlodvigs trontiltredelse 481 til karolingeren Karl den tykkes død 888, da Tyskland og Italia ble utskilt. Se ►Frankrike (histo­ rie). Frankl. ViktorEmil, 1905-97, østerriksk psykiater, professor ved universitetet i Wien. Frankl betraktet menneskets søken etter mening i tilværelsen som en avgjørende drivkraft bak så vel mental sunnhet som sykdom. Dersom mennesket ikke klarer å tilfredsstille sitt behov for å finne en mening i livet, foreligger en «eksistensiell frustrasjon». Denne kan bli et utgangspunkt for nervøse lidelser. Innførte en psykologisk behandlingsmetode, «logoterapi». Av Frankls verker foreligger i norsk oversettelse Livet har mening (1965), Kjempende livstro (1966), Vilje til mening (1971) og Psykoterapi og eksistens (1972). Frankland. Edward, Sir [frærjkbnd], 1825-99, britisk kjemiker, professor i Manchester 1851, ved Royal Institution i London som Faradays etterfølger fra 1863 og fra 1865 A. W. von Hoffmanns etterfølger ved Royal College of Chemistry and Royal School of Mines. Blant Franklins vitenskapelige arbeider var hans oppdagelse av organiske metallforbindelser (sinkmetyl som det første 1849) av særlig betydning, fordi den førte Frankland til å fremsette en valensteori som fikk stor betydning for utviklingen av kjemisk strukturlære. Sammen med den britiske astronomen J. N. Lockyer forklarte Frankland en ukjent linje som 1868 var blitt iakttatt i solspekteret ved å anta at den skrev seg fra et grunnstoff helium, som var ukjent på Jorden. Frankland nedla et stort arbeid av praktisk betydning for vannforsyningen og

elvenes forurensning. Hans samlede arbeider ble utgitt 1877 under tittelen Researches in Pure, Applied and Physical Chemistry. Franklin Aretha [frærjklin], f. 1942, amerikansk san­ ger, pianist og komponist, et av de største navn i soulmusikken og i amerikansk populærmusikk overhodet. Hun slo igjennom i 1967, og oppnådde raskt verdensberømmelse med sanger som Respect, Chain ofFools og Think. Med sin unike stemmeprakt og karakteristiske, gospel-pregede frasering (bl.a. på albumet Amazing Grace, 1972) ble hun en stilskaper og et forbilde for en lang rekke kvinnelige vokalister. Fra midten av 1970-årene og utover fikk hun imid­ lertid problemer med karrieren, og hun gjorde noen lite vellykkede forsøk på å tilpasse seg den mer glattpolerte discostilen. Albumene hennes var ofte preget av middelmådig materiale og et overprodusert, «radiovennlig» lydbilde. I 1998 kom imidlertid albumet A Rose Is Still a Rose, der hun med hell hentet inspirasjon i samarbeid med yngre artister, og hun fulgte opp i 2003 med So Damn Happy. Uansett vil hun bli stående som The Queen of Soul, som også er tittelen på en representativ CD-samling utgitt i 1992. Franklin. Benjamin [fræijklin], 1706-90, amerikansk statsmann og fysiker. 1724 reiste han til London, utdannet seg til typograf og studerte fysikk. Deretter slo han seg ned som boktrykker i Philadelphia 1728 og arbeidet for å utbre opplysning ved utgivelse av folkeskrifter; han utgav et blad og den meget utbred­ te Poor Richard's Almanack (1732-57). Franklin stiftet også et lånebibliotek 1731 og et vitenskapsselskap 1743, foruten at hans fysiske studier førte til at han ved hjelp av draken påviste at lynet er en elektrisk gnist, og til hans oppfinnelse av lynavlederen. 11751 ble han valgt inn i Pennsylvanias forsamling og reiste 1756 til England som agent for denne og andre kolonier. Her talte han varmt for kolonienes frie skattebevilgningsrett, men pådrog seg bare regjerin­ gens uvilje. Etter et opphold i Nord-Amerika 1762 vendte han tilbake til Storbritannia 1775, ble 1776 valgt til forbundsforsamlingen i Philadelphia og deltok i femmannsutvalget som behandlet uavhengighetserklæringen (►Declaration of Independence) av 4. juli 1776. Samme år ble Franklin som USAs utsending sendt til Paris. Etter slaget ved Saratoga 1777 lyktes det ham å få sluttet et forbund med Frankrike (1778). Freden i Versailles 1783 ble medunderskrevet av Franklin, og 1785 sluttet han en handelstraktat med Preussen. 1 1787 var han med­ lem av konventet i Philadelphia, som utarbeidet unionsforfatningen av samme år, og i sine siste år virket han ivrig for opphevelse av negerslaveriet. Franklin fikk stort ry for sitt moralske sinnelag og enkle levesett basert på praktiske leveregler. Samti­ dig viste han sta forretningssans. Franklins selvbio­ grafi og samlede skrifter ble utgitt i 10 bd. 1836-40 (norsk utg. av selvbiografien 1948). Litt.: Brands, H.W.: The first American: the life and times ofB.F, 2000; Clark, R.W.: B.F.:abiography, 1983; Isaacson, W.: B.F.: an American life, 2003

Rosalind Franklin

417 Franklin, John, Sir [fræijklin], 1786-1847, britisk marineoffiser og polarforsker. Foretok 1819-27 flere reiser til Nord-Amerika, der han på lange bålferder undersøkte deler av ishavskysten. I 1845 ble Franklin leder for Admiralitetets nye ekspedisjon til Nordvest­ passasjen. Skipene tros fast i sundet nordvest for King William Island, og Franklin dode her 1847, mens de gjenlevende av mannskapet forlot fartøyet året etter og prøvde å ta seg frem til bebodde strøk. Alle om­ kom. I årene 1848-58 ble det utsendt flere redningsekspedisjoner, før man ble klar over hva som hadde skjedd med Franklin og hans mannskap. Franklin, John Hope [fræijklin], f. 1915, amerikansk historiker. Professor i amerikansk historie ved Uni­ versity of Chicago 1964-82, senere tilknyttet Duke University (North Carolina). Særlig opptatt av frigjø­ ringen av de fargede i USA. Utg. bl.a. Free Negro in North Carolina (1943), Reconstruction after the Civil War (1961), Racial Equality in America (1976) og The Color Line: Legacyfor the 2Ist Century (1993). Franklin, Miles [fræijklin], 1879-1954, australsk forfatter, femte generasjons australier; tippoldefaren var straffange med «the First Fleet». Hun reiste i 1906 til USA, hvor hun tok aktivt del i kvinnebeve­ gelsen, og bosatte seg senere i London til 1932. Den fiktive selvbiografien My Brilliant Career (1901), med sine kommentarer om kvinners kår i 1890-årenes Australia, skapte sensasjon da den utkom, og er fortsatt hennes mest leste verk, sammen med familiesagaen All That Swagger (1936), om hennes irske besteforeldre på farssiden, som emigrerte til Austra­ lia. Oppfølgeren til My Brilliant Career, My Career Goes Bung: Purporting to be the Autobiogrpahy ofSybylla Penelope Melvyn, ble imidlertid dårlig motatt og ikke utgitt før i 1946.1 1930-årene utgav hun seks roma­ ner under pseudonymet Brent of Bin Bin. Hun var født og oppvokst på landet, og mange av hennes romaner er lagt til det rike sauefarm-miljøet i New South Wales. Hun skrev også flere skuespill. Franklin, Rosalind Elsie [fræijklin], 1920-58, britisk biofysiker mest kjent for sitt røntgenkrystallografiske pionerarbeid omkring RNA- og DNA-molekylenes strukturer. Hun arbeidet ved King's College (Cavendish-laboratoriet) i London 1951-53 særlig med røntgendiffraksjonsundersøkelser. Under M. Wilkins ledelse pågikk kartleggingen av DNA, et arbeid som Wilkins ble tildelt Nobelprisen i medisin og fysiologi 1962 for, sammen med F. Crick og J. Watson. Uten R. Franklins arbeider ville ikke Watson og Crick vært i stand til å finne frem til DNA-heliksen. Fra 1953 var hun ved Birkbeck College i London. Franklinbreane [fræijklin-], Svalbard, to isbreer som løper sammen ved botnen av Lady Franklinfjorden på nordvestre del av Nordaustlandet. Franklin Institute [fræijklin institju.t], Philadelphia, Pennsylvania, grunnlagt i 1824, den eldste institu­ sjon i USA hvis formål er studium og fremme av anvendt vitenskap. Dets virksomhet omfatter så vel populære som rent tekniske forelesninger, dag- og aftenskoler og tekniske utstillinger. Videre utdeler instituttet medaljer og belønninger for fortjenstfulle oppfinnelser i alle grener av de fysiske vitenskaper. Det har et verdifullt teknisk bibliotek øg utgir et ansett teknisk-naturvitenskapelig tidsskrift. Åpnet 1933 Fels-planetariet og i 1934 et stort teknisk muse­ um. franklinmåke [fræijklin-], Laruspipixcan, fugleart i måkefamilien. Ligner hettemåke, men er mindre. Nordamerikansk art som opptrer tilfeldig i Europa. Påtruffet tre ganger her i landet per 2002. Franklin Strait [fræijklin streit], Canada, sund i det kanadiske polararkipel mellom Boothia Peninsula og Prince of Wales Island, 176 km langt. Oppkalt etter polarforskeren Sir John Franklin. Franklinsundet [fræijklin ], Svalbard, sund mellom Lågøya og Nordaustlandet, i munningen av Lady Franklinfjorden.

FRANKRIKE

Frankrike

FRANKRIKE

Innhold

République Fran^aise Republikk i Europa

543 965 km2 60 424 200 innb. (2004), 111,1 per km2

Hovedstad: Paris Offisielt språk: Fransk Religion: Romersk-katolsk kristendom Nasjonaldag: 14. juli Mynt: Euro

Stat og styresett Natur Klima Planteliv Dyreliv Befolkning Religion Språk Næringsliv Samfunn og kultur Idrett Litteratur Kunst Kunsthåndverk og kunstindustri Arkitektur Musikk Teater Dans Film Kokekunst Historie

Side 420 421 423 423 423 424 424 425 425 429 432 433 436 438 439 442 442 443 444 445 445

KART

Geografisk kart Mineraler, energi Industri Kapetingertiden Frankrikes østgrense

418 427 426 450 452

OVERSIKTER

franko (av it. 'fri'), betegnelse for at porto eller trans­

portomkostninger er forutbetalt. Også salgsklausul som betegner at selgeren skal betale alle omkostnin­ ger ved varens forsendelse til det stedet der avtalt levering skal skje. franko- (av mlat.), som gjelder frankerne og deres land; som gjelder franskmennene og Frankrike; fransk. Franko. Ivan [-å], 1856-1916, ukrainsk forfatter, filolog og politiker. Han ble tre ganger fengslet av østerrikske myndigheter, anklaget for sosialistisk propagandavirksomhet og for å ville løsrive ØstGalicja fra Østerrike-Ungarn og bringe det inn under russisk herredømme. I realistiske fortellinger og romaner skildrer han de ukrainske bøndenes og arbeidernes liv: Boa constrictor (1878), På bunnen (1880), I sitt ansikts sved (1890) o.fl. Han nar høyest i sine nasjonalt og sosialt betonte diktsamlinger, bl.a. Fengselskamerater (1878), Høyder og daler (1887) og Visne blad (1898), og poemer, bl.a. Kains død (1889) øg Moses (1905). Franko regnes som den største ukrainske dikter etter Sjevtsjenko. Han var en betydelig filolog, med flere viktige arbeider innenfor eldre ukrainsk littera­ turhistorie og folkloristikk. Av politiske grunner ble han nektet en universitetskarriere, både i Russland og i Østerrike-Ungarn. frankofil (av franko- og -fil) (adj. og subst.), (om) person (utenfor Frankrike) som er begeistret for alt fransk. frankofob (av franko- og -fob) (adj. og subst.), (om) franskhater; som har skrekk for alt fransk. frankolinhøns, Francolinus. fugleslekt i fasanfamilien. Ligner noe på rapphøns i utseende øg levevis, men fottene har sporer, og fjærdrakten er gjerne broket. Ca. 40 arter finnes i Afrika og Asia. En art, halsbåndfrankølin, F. francolinus. forekom i Sør-Europa for 100 år siden, men lever nå bare i Asia.

Nøkkelopplysninger Regioner og departementer Klima Største byområder Jordbruk Industri Utenrikshandel Fremstående franskmenn Kort historisk oversikt Statsministere Statsoverhoder

417 419 422 424 425 427 429 430 446 457 459

Frankrike, fr. France [frås], offisielt République Franqaise, republikk i Vest-Europa, Europas tredje største stat i utstrekning. Grenser til Engelske kanal i nord og nordvest, til Belgia og Luxembourg i nordøst, Tyskland, Sveits og Italia i øst, Middelhavet og Mo­ naco i sør og Spania og Andorra i sørvest, Atlanter­ havet i vest. Øya Korsika (fr. Corse) i Middelhavet er også en del av Frankrike. De oversjøiske departementene Guadeloupe og Martinique (i Karibiske hav), Guyane Fran^aise (i Sør-Amerika) og Reunion (i Indiske hav) hører administrativt til Frankrike. Det samme gjelder de to colleclivités territoriales Mayotte (i Indiske hav) og iles Saint-Pierre et Miqueløn (sør for Newfound­ land) samt de oversjøiske territoriene Terres Australes et Antarctiques Framjaises (i Antarktis) og Pølynésie Framjaise, Nouvelle Calédonie og iles Wallis et Futuna (i Stillehavet). Frankrike er blant Europas viktigste industriland, og er et sentralt medlem i den Europeiske union (EU). Frankrike har betydd mye i Europas kulturhis­ torie, bade innen kunst øg litteratur og som arnested for nye ideer. Ikke minst gjennom sin politiske historie har Frankrike spilt en fremtredende rolle. Frihetssymbolikken fra den Iranske revolusjonen, Liberté, Égalité, Fraternité, 'frihet, likhet, brorskap’.

FRANKRIKE lig lengde

®Clacton-on-Sea

Swansea

wz^Chelmsford Southend-on-Sea

th

Brist,

Winchester

lampt ournem

Dunker

folke on

Cråwley

Eastbourne Weymouth Bill of Portland

orquay

St. Austell

Abbevill

delaHague

Alderney

Bolbt

Coutances

’(S{grbr)

Concarneau^

Pointe dePenmarch

, Lonent ile de Groix

DE NORMANDIE Alencjon

éres

Loudéac

hateaulin

°Mayenne

le-Rotrøu

Vitré

Rem ire

Laval

imperlé Hennebont

sur-Sarthe/ /

°Segré Muzillac

ontbard

Mon

Ile de 0 Noirmoutier

Cholet

z/b Issouc

Chåteauroi

De^zb

Saint-AmandMontrond\ø

//

tnayj

p

i»

®Niort

-

Ile de Ré

x Plate

IRuffec Saint-Jean°d'Angély 5aint Junieno

La pal isse

)

du

Angouléme '

\

w

z

Plateau de 2: Millevaches^ . 188-

[

Puy de Sanc

jThiviers Lesparre-Médoc

jrigueux

Bordeaux

-Brive-, ombdu*Cao la-Gaillarde 1858- /

rbROTTE ASCAUX

yi^^cLibourf

Pessi

Aurillac®

E N

lergerac [Gourdon \

Arcachon Langot

• VilteneuveBazas

Mimizan-les-Bains

T

M A

Tulle

atlanterhave r1"?

1

Aubusson

r^moges

j

i

Royan

isotl

Le Doratc

Sainte* Soulac-sur-Mer°

Montmorilloi

,

«Spune

:trftochelle

Rochefoi He d'Oléron

K

□R

F°ontenay-le-Co


Auxerre

maiigoslarmyet. G. hanburyi og G. pictoria innehol-

I

Lago di Garda. Byen Riva del Garda i nordenden av innsjøen.

der en gul melkesaft som gir «gummigutta», en gummiharpiks som brukes til farger og ferniss. gar^on [garså] (fr., eg. 'gutt'), ungkar (leve engarym). I Frankrike også brukt i betydningen kelner. gar^onne [garsån] (fem. av gaiyon), «ungkarspike». emansipert ung kvinne. Særlig aktuelt i 1920-årene, etter tittelen på Victor Marguerittes roman La Garqonne (1922). Gard, bydel i Haugesund, Rogaland, nord lor sent­ rum. Ut mot sjøen, på den opprinnelige gårdens grunn, ligger ► Haraldshaugen, som antas å være Ha­ rald Hårfagres gravsted. Pa haugen Haraldsstøtten, et monument til minne om Norges samling. Gard [ga:r], elv i sørlige Frankrike Languedoc, dannes av flere småelver som springer ut i Cev ennene, fjellkjeden som danner den sørvestre begrens­ ning av Massif central, og munner ut i Rhone like nord for Beaucaire. Elven krysses av en vakker romersk akvedukt. Pont du Gard, fra ar 19 f.Kr. Gard [ga:r], departement i Frankrike. LanguedocRoussillon, ligger omkring elven Gards midtre og nedre lop; 5853 km2 med 642 300 innb. (2002). Hovedstad: Nimes. Natur. Gard faller naturgeografisk i tre deler: Cevennene i nordvest, hvor Montagne de 1'Aigoual nar 1 567 moh.; det tørre kalksteinslandskapel Garrigues øst for Cevennene; slettelandet i sor omkring Nimes og sumpområdet vest for Rhones munning. Næringsliv. Størstedelen av inntektene i jordbruket kommer fra vin- (Cbtes-du-Rhbne), frukt- og grønnsakdyrking. Ellers korndyrking og stort saue­ hold. Departementet var tidligere et viktig jern- og kulldistrikt, og fremdeles brytes en del kull, særlig i la Grand'-Combe. Industrien omfatter produksjon av stål, tekstiler, kjemikalier og elektrisk utstyr, og er i vesentlig grad konsentrert til Nimes samt Alés. 1 Salindres nær Alés finnes et aluminiumsverk. Gard, mannsnavn, tilsvarer norrønt Gardr, gjerde, noe som verner’. Navnedag 30. mai. Også brukt i mange navn som forstavelse eller etterstavelse; f.eks. Gardbrand, Vegard.

Gard. Assuranceforeningen, Arendal, norsk sjøforsik-

ringsselskap stiltet 1907, et gjensidig selskap eid av sine kunder (rederier), som overtar reders ansvars­ forsikring (►Protection & Indemnity forsikringer). Gard er blant verdens største på sitt område og overtok 2005 også tilsvarende virksomhet i forsik­ ringsselskapet If. Garda Lagodi, eller Benaco, Gardasjøen, Italias storste innsjø og den østligste av de norditalienske sjoer i Alpeforlandet; 370 km2, 65 moh., 346 m dyp. Tilløp fra nord er Sarca, avløp i sør Mincio til Po. Den nordlige smale delen ligger mellom høye fjell; grøn­ ne og frodige i vest, nakne og bratte kalkfjell i øst. Monte Baldo (2218 moh.) skiller sjøen fra Adigedalforet i ost. Den sørlige delen er bredere og nesten rund, og sperres fra Posletta utenfor av en veldig endemorene, dannet under istiden. Klimaet er mildt, og tillater dyrking av oliven, sydfrukter, laurbær, sypresser, agaver og palmer. Den sørlige delen av vestkysten er særlig frodig, med vakre hager. Stor turisttrafikk i småbyene Salb, Gargnano, Riva del Garda. Gardone-Riviera og Malcesine. Innsjøen ble av romerne kall Lacus Benacus. Den nordligste delen tilhørte Østerrike til 1919. Gardar ipim. a\ nmTønt gardr, 'gjerde,gård i. bispe­ setet pa Grønland i norrøn tid, i Einarsfjord i Austerbygd, pa Igaliko, ved Julianehåb. Det ble opprettet 1124, stod først under erkebispen i Lund, fra 1152 under Nidaros. Gardar bispedømme hadde 16 kirker. Ved omfattende utgravninger ved Poul Nørlund i 1920-årene ble det funnet rester av ca. 50 hus, en storre hovedbygning og en domkirke med to sidekapeller; i en grav fra ca. 1200 fantes en bispestav. I Gardar ble det grønlandske allting holdt, opprettet etter islandsk mønster. Gardar bispestol stod ofte ledig; den siste biskop døde 1377, men helt til 1 520 ble del utnevnt titulærbiskoper. Gardarike (norrønt Gardariki), i norrøn sagalitteratur navnet på el rike i det nåværende Russland og Ukraina, omkring Novgorod (norrønt Holmgardr)

GARDAR SVÅVARSSON

674

Garden. Fra en vaktavløsning ved Slottet i Oslo sommeren 1996. Påtroppende vakt står oppstilt foran vaktstuen.

og Kiev. Riket ble stiftet midt på 800-tallet ved at svenske vikinger la under seg området sør for Ladoga og i 880-årene utvidet sitt herredømme til også å omfatte Kiev-området. Det eldste navn var Garåar (visstnok en gjengivelse av det slaviskegrad, russ. gorod, 'gård, borg'), som finnes i skaldedikt og rune­ innskrifter fra 900- og 1 OOO-tallet, mens sagaene foretrekker den sammensatte form. Også etter at nordboerne i Gardarike var assimilert med slaverne, fortsatte riket å stå i politisk og kom­ mersiell forbindelse med de nordiske land. Kjent ei­ den dynastiske forbindelse mellom de norske og svenske kongeslektene (Harald Hardråde og Olov Skbtkonung) og de russiske storfyrstene i Kiev (Jaroslav 1 den vise). Gardar Svåvarsson (norrønt Gardarr Svåvarsson), 2. halvdel av 800-tallet, ifølge sagaene en av Islands første oppdagere, av svensk ætt. Ble på en sjøreise kort etter 860 slått ut av kurs og kom til Islands østkyst, seilte rundt landet og så at det var en øy. Gardar bygde hus der det nå heter Husavfk, 5 mil nordøst for Akureyri, og overvintret der. Sommeren etter drog han til Norge og priste Island, som en tid ble kalt Gardarsholmr etter ham. Gardasjøen, innsjø i Italia, se ►Garda, Lago di. garde (av fr. 'vern'), opprinnelig liv- og æresvakt for fyrstelige personer, senere utvalgte tropper. Ned gjennom historien har man beretninger fra forskjel­ lige land om gardeavdelinger, således om Aleksan­ der den stores hetærer, romernes pretorianer, tyrkernes mamelukker og janitsjarer, russernes strelitser, prøyssernes Potsdam-garde og Napoleons keiserlige garde. De opprinnelig små livvaktstyrker vokste etter hvert sterkt; soldatene var utvalgte folk med spesielle uniformer, de ble bedre avlønnet og trenet til elitetropper. Gardeavdelinger opprettholdes bl.a. i Norge (se ► Garden), Danmark, Sverige og Storbritannia, garde [gard] (fr.) (idrett), gard, utgangsstillingen i fekting, kommandoen en garde tilsier at gardestilling skal inntas. I boksing er gard (eng. guard) nærmest en forsvars­ stilling med hansker og underarmer beskyttende foran hake og overkropp. garde, gjerde, lav skillevegg mellom rom for kalver og småfe i fjøs. gardedessceaux [gard deså] (Ir.), seglbevarer; inn­ flytelsesrik ministerpost i Frankrike 1 551-1789. Nå ærestittel for den franske justisminister; garde

d'Honneur [gard dånø:r], æresvakt, æresgarde;garde du corps [gard dykå:r], tidligere navn på en fyrstes beredne livvakt, som i regelen bestod av adelsmenn, i Frankrike inntil revolusjonen, i BrandenburgPreussen (inntil 1919) et kyrassérregiment opprettet av den store kurfyrste. Gardel, Carlos, eg. Charles Romuald Gardés, 18901935, argentinsk sanger av fransk opprinnelse. Legendarisk for sine tangomelodier, bl.a. verdenssuksessen Volver. Spilte også i en rekke filmer, bl.a. Luces de Buenos Aires (1931) og El tango en Broadway (1935). Døde i en flyulykke i Colombia. Gardel, Maximilien, 1741-87, fransk danser og koreograf, sønn av en fransk ballettmester ved det polske hoff og bror av danseren Pierre Gardel (17581840). De to brødrene fikk stor betydning for ballet­ tens utvikling. Maximilien Gardel regnes som en av grunnleggerne av den klassiske ballett-pantomime, og debuterte ved Paris-operaen 1755. Her var han 1772 den første danser som opptrådte uten maske. Senere ballettmester samme sted. Han ble etterfulgt i denne stillingen av broren, som var en dyktig danser og ballettpedagog, og som bl.a. fikk stor innvirkning på Carlo Blasis' teorier om klassisk ballett-teknikk. Gardell. I onas, f. 1963, svensk forfatter, skuespiller og stand-up komiker. Hans bøker handler om det lille menneskets liv og sorger, ofte med utgangs­ punkt i sin egen homoseksualitet, f.eks. romanen Vill gå hem (1988) og Fru Bjdrks oden och dventyr (1990). I senere ar har han bl.a. gitt ut samtidsskildringen Så går en dag ifrån vårt liv och kommer aldrig åter (1998) og Om Gud (2003), en filosofisk refleksjon over Guds vesen. I 1998 hadde hans skuespill Mennesker i solen Norges-premiere på Centralteatret. Gardells scenekarriere baserer seg på selvutleverende stand-up kome­ die, og han hadde stor suksess i Oslo da han gjestet Oslo Nye Teater med sine enmanns-show i 1999 og våren 2000. Gardelli Lamberto, 191 5-98, italiensk-svensk diri­ gent, studerte bl.a. ved Liceo Musicale Rossini, Pesaro. Gardelli dirigerte 1946-55 ved Støckhølmsoperaen, og 1961-65 ved operaen i Budapest. Han gjestet de fremste øperascener og en rekke fremtre­ dende orkestre. Særlig anerkjent som Verdi-toiker, ikke minst gjennom plateinnspillingene som også innbefatter Verdis sjeldent fremførte operaer. Garden, Hans Majestet Kongens Garde, HMKG, militær avdeling som har ansvaret for sikkerheten til

Kongen og kongefamilien. Holder vakt ved Slottet, Akershus festning og Skaugum hver dag hele året. Garden er organisert i flere spesialiserte kompanier: lett infanterikompani, eskortekompani, musikk- og drillkompani, SIBO- (Strid i bebygd område) kom­ pani, stabs- og støttekompani og rekruttkompani. Gardens mest kjente kompani er musikk- og drillkompaniet med de tre underavdelingene musikk-, signal- og drilltrøppen. Gardemusikken består av 50 vernepliktige musikere. Signaltroppen består av 14 signalhorn og 9 signaltrommer. Drilltroppen består av 40 drillgardister som er oppsatt med Garand Ml gevær, som er særlig egnet for eksersis og drill. Sje­ fen før Garden er oberstløytnant. Samlet tjenestetid under førstegangstjenesten er 12 måneder. Utdan­ ning av mannskaper til HMKG foregår ved Gardeleiren pa Huseby i Oslo. Historikk. Ved kgl. res. av 6. mai 1856 ble det be­ stemt at et detasjement infanteri av frivillige skulle innkømmanderes til Stockholm som Hans Majestets Norske Garde. Dette detasjement, et kompani, kom til Stockholm 1. nov. 1856. Det var administrativt og utdannelsesmessig underlagt Norske Jægerkorps, som også hadde et kompani i Oslo. Kompaniet i Stockholm ble flyttet til Oslo i 1888 da Norske Jæ­ gerkorps ble inndratt, og dannet sammen med det andre kompaniet H. M. Kongens Garde, som var 3årig underoffisersskole. Ved Jegerkorpsets gjenopp­ rettelse 1902 ble Garden igjen underlagt korpset, men samtidig redusert til ett kompani. I 1913 ble Garden nedlagt som underoffisersskole, og navnet gikk over til et kompani som hadde garnison i Oslo. I 1919 ble Garden økt til fire kompanier. Etter den annen verdenskrig hargardebataljonen hatt varier­ ende styrke. Garden, Mary [ga:dn], 1877-1967, britisk-amerikansk sanger. Debut 1900 ved Opéra-Comique, Paris, der hun sang tiltelrollen i Louise av G. Charpentier. Andre roller hun ble kjent for var bl.a. Carmen og Salome. Garden Grove [ga:dn grouv], by i USA, California, 45 km sørøst for Los Angeles; 167 000 innb. (2003), inngår i Los Angeles-regionen. Foredling av frukt og grønnsaker. Allsidig lettindustri, bl.a. produksjon av elektriske ledninger og kabler, keramikk og plastikkprodukter. Turistattraksjonene Mission San Juan Capistrano (med de berømte svalene) og Disneyland ligger her. Gardenia (etter den britiske naturforskeren A. Gar­ den, dod 1791), planteslekt i maurefamilien. Ca. 200 arter busker i tropiske og subtropiske land. Blomste­ ne er oftest hvite eller gulhvite, velluktende og ligner kamelia. Den viktigste arten er gardenia, Gardenia jasmingides, som er en vanlig prydbusk i Sør-Europa og Nord-Afrika. Den blir av og til dyrket i veksthus og bruktes som stueplante i Norge. Garden Reach [ga:dn ri:tj], by i India, West Bengal, ved Hooghly, inngår i Kalkota-regionen. Jute- og bomullsindustri, garverier. Støre dokkanlegg. Gar­ den Reach var residens for den siste nabob av Oudh og ble inntatt av Clive 1756. Garder, sogn i Vestby kommune, Akershus, ved grensen til Østfold (Hobøl). Navnet kommer av norrønt Gardar, plur. av gard, 'gjerde, gård', dvs. de inngjerdede jordstykkene eller gårdsbrukene, gardere (av fr.), beskytte, sikre. Uttrykket brukes særlig i forskjellige idretter øg spill. Gardermobanen, høyhastighetsjernbane mellom flytogterminalen på Oslo S, ►Oslo Lufthavn på Gardermoen og Eidsvoll, åpnet høsten 1998. Trase­ en Oslo S-Gardermøen er 48 km lang, hele streknin­ gen Oslo S-Eidsvøll er 66 km. Anlegget omfatter Norges lengste togtunnel (14,6 km), ► Romeriksporten; mellom Etterstad i Oslo og Stalsberg ved Lille­ strøm. Banen har dobbeltspor hele veien, med unntak av en ca. 3,5 km lang strekning sør før Eids­ voll.

GARDEROBE

675

Fra 1.

UTGAVE AV ASCHEHOUGS leksikon 1906-13

Gardermoen, Norges største eksercerplads, nordøst for Kristiania paa grænsen mellem Nannestad og Ullens­ aker herreder, Akershus amt. Etablissementerne ligger i den sydlige, flade del af eksercerpladsen. G., der har sin største udstrækning (ca. 8 km.) i nord —sydlig retning, ligger i en høide af 200 m. o. h. og strækker sig mod nord henimod Hurdalsjøens sydende. Paa G. eksercerer foruden infanteri (for tiden tre bataljoner) tillige artilleri (et korps), kavaleri (to korpser), intendantur og sanitet. G. staar ved hovedvei i forbindelse med Jesseim jernbanestation paa Eidsvoldsbanen. I tilslutningen til G. i dens nordøstlige del ligger den nye eksercerplads Au r e m o en (en bataljon).

Fra Gardermoen.

Gardermobanen. Banens trasé er markert med tykk svart strek. Stiplingen markerer tunnelen Romeriksporten, fra Etterstad i Oslo til Stalsberg ved Lillestrøm. Den gamle Hovedbane-traseen har tynn svart strek, E6 rød strek.

Hele Gardermobanen skulle stå ferdig til åpningen av Oslo Lufthavn 8. okt. 1998, men på grunn av lekkasjer og store forsinkelser i arbeidet var ikke Romeriksporten ferdig. Flytogene kjørte imidlertid på Hovedbanens linjer til Lillestrøm frem til tunne­ len ble åpnet for trafikk. Offisiell åpning fant sted 22. august 1999. 16 spesielt utformede togsett, Flytoget, kjorer på Gardermobanen. Toget har topphastighet 210 km/t og det bruker 19 min fra Oslo S til Gardermoen. Flytoget betjener stasjonene Asker, Sandvika, Lys­ aker, Skøyen, Nationaltheatret, Oslo S, Lillestrøm og Gardermoen Det er bygd en egen flyplassterminal på sørsiden av Oslo S, og én på Oslo Lufthavn. På strek­ ningen Gardermoen-Eidsvoll trafikkerer NSBs tog.

Også andre tog enn Flytoget trafikkerer Gardermo­ banen; bl.a. NSBs regiontog mellom Vestfold og Hamar/Lillehammer. Etter åpningen av Romeriksporten har flytoget hatt en markedsandel pa rundt en tredjedel av de flyreisende. Bakgrunn. I forbindelse med Stortingets vedtak 0111 å lokalisere den nye hovedflyplassen for Oslo-området til Gardermoen, satte man som mål at 50 % av flypassasjerene skulle reise kollektivt til flyplassen, og Stortinget vedtok at den kollektive tilbringertje­ nesten til og fra flyplassen skulle baseres pa jernba­ ne. Selskapet NSB Gardermobanen AS, nå ►Flytoget AS, ble stiftet november 1992 med oppgave a bygge høyhastighetsjembanen samt a forberede til drift; etter åpningen av banen star selskapet også for driften. Gardermoen, område i Ullensaker kommune (en mindre del i Nannestad). Akershus. Naturforhold. Gardermoen består av en terrasse med store mengder sand og grus, skyllet ut av smeltevannselvene ved avslutningen av siste istid. San­ den rommer landets største grunns annsmagasin med tilførsel utelukkende fra nedbør, og under utbyggingen av flyplassen i 1990-årene forsøkte man å ta hensyn til at grunnvannet ikke skal bli skadet. Innen området finnes en enestående samling av 24 grytehullsjøer dannet da isbreen trakk seg raskt tilbake fra Gardermoterrassen. Sor for sand- og grusterrassen finnes et av østlandets best bevarte ravinelandskap (landskapsvernområde).

Flyplassen. Gardermoen flyplass ligger på grensen mellom kommunene Ullensaker og Nannestad. Området var opprinnelig en del av ekserserplassen for Hæren, første gang benyttet som flyplass av marineløytnant H. F. Dons, som landet heri 1912. Roald Amundsen foretok i 1914 sin første solotur med fly fra Gardermoen. Tyskerne anla under den annen verdenskrig en større militær flyplass. Senere ble den bygd ut i flere trinn for bade militært og sivilt bruk; store deler ble NATO-finansiert. Flyplassen ble 1992 vedtatt utbygd til hovedflyplass for Østlandet, og store investeringer ble gjort. Om lag 300 husstan­ der måtte flytte for å gjøre plass til utvidelsene. Den nye hovedflyplassen (se ► Oslo Lufthavn Garder­ moen) ble offisielt åpnet 8. oktober 1998. Militære forhold. Opprettet som ekserserplass for kavaleriet i 1740, til 1940 Norges største ekserser­ plass. Etter vedtaket om utbygging av Gardermoen som ny hovedflyplass for Østlandet, avviklet F01 sva­ ret sin virksomhet ved Gardermoen flystasjon og Sør-Gardermoen leir. Ny flystasjon med standkvarter for Luftforsvarets 335 skvadron (transportfly) er bygd 1 hovedflyplassområdet. Intendanturregimentets virksomhet ble overflyttet til trenregimentet på Sessvollmoen. Kavaleriets virksomhet ble 1997 flyttet fra Trandum til den nye Rena leir i Åmot. Navnet. Forste del er etter gården Garder i Ullens­ aker og betyr visstnok gjerdene’, dvs. de inngjerdede jordstykkene. garderobe (av fr.), betegnet opprinnelig et stort skap til klær, senere (1500-tallet) brukt om et værelse til klær (kleskammer, kleskott). Også brukt om rom til

GÅRDI

_____ 676

I

oppbevaring av klær i offentlige bygg (teatre, restau­ ranter, museer osv.). Uttrykket betegner også en per­ sons klesbestand; hele garderoben, dvs. alle klærne. garderobier [-bie:], garderobetjener, garderobevakt. gårdi gårde-, samisk sammensetningsledd i steds­ navn: ringgjerde, reingjerde; fangstinnretning med rypesnare. gardin (av lat.), forheng eller draperier foran vin­ duer, dører, senger, skap etc., dels til pynt, dels et middel til å hindre trekk og innsyn, dempe sterkt lys osv. f moderne språkbruk er gardin vesentlig beteg­ nelse på vinduenes tekstiler. Man kjenner til at gardiner var i bruk i velstående miljøer ute i Europa fra 1 300-tallet. På 1600-tallet ble de mer vanlige, og kjennes også fra Norge. Gardinstoffene var oftest tette og fasongene enkle, med én eller to lengder til hvert vindu. Fra annen halvdel av 1700-tallet kjennes rullegar­ dinen. Den førte til at den vanlige gardin kunne utvikle seg i rent dekorativ retning, med kulmina­ sjon på 1800-tallets draperte gardiner. Selv om bruken av gardiner etter hvert ble alminnelig, var det i perioder moderne med gardinløse rom, som på slutten av 1700-tallet, i 1830-årene og ca. 1900.1 norske bondehjem ble gardiner vanlige først ut på 1800-tallet. Nå et stort arbeidsfelt for designere og interiørarkitekter. Gardiner, Alan [ga:dna], Sir, 1879-1964, britisk egyptolog og språkforsker. Professor i Chicago 192434. Han skrev om utgravninger, språk, innskrifter og tekster i det gamle Egypt, bl.a. Egyptian Grammar (2. utg., 1950). I allmenn språkvitenskap bidrog han bl.a. med The Theory ofSpeech and Language (2. utg., 1951). Gardiner, John Eliot [ga:dna], f. 1943, Sir. britisk dirigent, utdannet ved Cambridge-universitetet, operadebut 1969 med English National Opera, Covent Garden-debut 1973. Kunstnerisk leder for Gottingen-festivalen 1981-90, musikksjef ved ope­ raen i Lyon 1983-88, sjefdirigent for Norddeutscher Rundfunks symfoniorkester 1991-94. Gardiner er særlig kjent som grunnleggeren av Monteverdi Choir (1964), English Baroque Soloists (1978) og Orchestre Révolutionnaire et Romantique (1990), som han har ledet med stor suksess. Repertoaret spenner fra Schiitz, over Bach, Mozart, Berlioz og de franske romantikerne, til 1900-tallsmusikk. Mange plateinnspillinger. Gardiner gjestet Oslo Filharmo­ niske Orkester 1991. Gardiner, Samuel Rawson [ga:dna], 1829-1902, britisk historiker. Gardiner er kjent for sine grunn­ leggende verker om Englands politiske historie på 1600-tallet, History of England 1603-42 (bd. 1-10, 1883-86), History of the GreatCivil War 1642-49 (bd. 1-3, 1886-91) og History of the Commonwealth and the Protectorate 1649-60 (bd.' 1-3, 1894-1901), fullført av Gardiners elev C. H. Firth. Blant Gardiners utgivel­ ser er også CromwelTs Place in History (1897) og 0. Cromwell (1899), og de populære verkene The Thirty Years' War (1874) og A Student's History of England (1890-91). Gardiner, Stephen [ga:dna], ca. 1490-1555, engelsk geistlig og statsmann. Studerte i Cambridge, ble sekretær hos kardinal Wolsey og kom i høy gunst hos Henrik 8 ved å forsvare hans skilsmisseprosess mot Katarina. I 1531 ble Gardiner biskop av Win­ chester. Under Edward 6 satt Gardiner lenge fengslet i Tower. Maria den blodige utnevnte ham til lordkansler, og han ledet hennes rekatoliseringsforsøk. gardinlukker, spaltelukker, fokalplanlukker. Meka­ nisme som har til oppgave å regulere den tid lyset far innvirke på filmen i enkelte typer analoge fotoappa­ rater. Virkemåte. Lukkergardinet består som oftest av gummibelagt tekstil eller tynne metallfolier som er rullet opp på en sylinder. Primærgardinet har en åpning av samme størrelse som filmruten, og er

anbrakt foran denne, like inntil filmen. Når utløserknappen trykkes inn, settes primærgardinet i beve­ gelse og rulles opp på en annen sylinder. Like etter følger sekundærgardinet; avstanden mellom disse utgjør den spalten som avdekker og eksponerer filmen. Spaltebredden er avhengig av lukkerhastigheten, og forblir på mange kameraer konstant mens gardinene beveger seg langs filmplanet. Når hele filmruten er avdekket, har filmen fått en ekspone­ ringstid som samsvarer med den innstilte lukkerhastigheten. Gardinlukker gir visse begrensninger ved bruk av blitz, særlig elektronblitz. På grunn av elektronblitzens korte blinktid må det velges relativt lange lukkerhastigheter (som regel mellom U60 og */I25 s), noe som ofte vanskeliggjør bruk av elektronblitz i dagslys for å lette opp skyggepartier i motivet. Bruksområde. Gardinlukker benyttes som regel i småbildekameraer med utskiftbar optikk. Man kan bl.a. oppnå korte lukkertider (inntil */4000 s), og prisen blir lavere enn med systemer der hvert objek­ tiv har sin egen lukker. gardinpreken (fra ty., eng.), skjennepreken som en hustru holder for sin mann, eg. bak sengegardinene, dvs. etter at de har lagt seg. Gardner, Alexander [ga:dna], 1821-82, amerikansk fotograf, født i Skottland. Arbeidet for fotografen Mathew Brady fra 1856, eget portrettatelier i Wash­ ington fra 1863. Under den amerikanske borgerkrig assisterte han Brady i en detaljert dekning av krigens gang. Foruten kjente portretter av president Lincoln, tok Gardner noen av borgerkrigens mest berømte bilder. Etter krigen kom Gardner's PhotographicSketch Book of the Civil War (1866), og en storre samling ble innkjøpt av den amerikanske Kongressen. Som Union Pacific Railroads offisielle fotograf fra 1867 tok Gardner verdifulle fotografiske dokumentasjo­ ner av jernbanens utbygning og nybyggerområdene som fulgte. Også hans bilder av indianere er av dokumentarisk verdi. Gardner, Ava [ga:dna], 1922-90, amerikansk filmskuespiller. Kom til filmen som glamour-pike, debut 1942, gjennombrudd i The Killers (Drapsmenn, 1946). Ledende roller i bl.a. Showboat (1951), Mogambo (1954), On the Beach (Den siste bredd, 1959), The Sun Also Rises (Og solen går sin gang, 1957), The NightoftheIguana (Iguananatten, 1964). Også fjernsynsroller. Var gift med bl.a. Artie Shaw og Frank Sinatra. Gardner, Erle Stanley [ga:dna], 1889-1970, ameri­ kansk forfatter av nærmere 130 kriminalromaner. Hans mest kjente skikkelse er den uortodokse for­ svarsadvokaten Perry Mason, som også har gjort stor suksess som fjernsynsserie, men Gardner skrev også en rekke boker om statsadvokat Doug Selby (the D. A.), og, under pseudonymet A. A. Fair, om detektivparet Donald Lam og Bertha Cool. Utnyttelsen av amerikansk jus og rettergangsprosedyre er det beste ved Gardners bøker. Han var en av stifterne og lederne av The Court of Last Resort (Den siste utveis domstol), en privat organisasjon med formål å avslø­ re justismord. Gardner skrev også en rekke bøker om naturvern og friluftsliv. Romanene hans er oversatt til 70 språk; det samlede amerikanske opp­ laget var ca. 175 mill, ved hans død. Gardner. John [ga:dnø], 1933-82, amerikansk forfat­ ter og filolog; arbeidet bl.a. som professor ved South­ ern Illinois University. Han utgav sin forste roman, The Resurrection, i 1966, men vakte først oppmerk­ somhet med The Wreckage ofAgathon (1970) om en athensk filosof i det strenge Sparta. Grendel (1971) er en virkningsfull omskrivning av det middelalderske Beowulf-kvadet, der handlingen blir sett fra uhyret Grendels side. Best er han i flere romaner der hand­ lingen er lagt til småby- og landsbygdmiljø i det nordøstlige USA, The Sunlight Dialogues (1972), Nickel Mountain (1973), October Light (1976; norsk overs. Oktøberlys, 1979) og Mickelsson 's Ghosts (1982). Jason

and Medea (1973) er et langt, fortellende dikt med emne fra gresk mytologi, og i Freddy's Book (1980) er handlingen lagt til Sverige på 1500-tallet. Noveller er samlet i The King 's Indian (1974) og The Art of Living (1981). I On Moral Fiction (1978) angriper Gardner tenden­ ser i samtidens litteratur og hevder at god litteratur må beskjeftige seg med vesentlige moralske spørs­ mål. Han skrev også barnebøker, dikt og librettoer til operaer. Blant hans mange studier i engelsk middelalderlitteratur ruver tobindsverket om Chaucer (1977). On Becoming a Novelist (1983) øg to uferdige romaner, Stillness and Shadows (1986), ble utgitt posthumt. Gardnerella vaginalis liten gramnegativ stavbakterie, fakultativt anaerob. Finnes normalt i skjeden hos mennesket, men sees i okt antall sammen med økt antall av obligat anaerobe bakterier ved tilstan­ den bakteriell vaginose, med utflod. Gardnerella vaginalis sin rolle som årsak er imidlertid usikker, gardnosbreksje. bergart fra Gardnos i Hallingdal, sammensatt av skarpkantede stykker av gneis i en mørk, relativt karbonrik grunnmasse. Breksjen ble opprinnelig oppfattet som en vulkansk eksplosjonsbreksje, men ved slutten av 1980-årene ble det vist at den heller må ha blitt dannet ved et stort meteorittnedslag, se ►Gardnos-strukturen. Gardnos strukturen rundaktig område av geologisk interesse ved Gardnos i Hallingdal. Området er naturfredet, men kan studeres langs en 2 km lang natursti med informasjonstavler. Strukturen og bergartene antas dannet ved et stort meteorittnedslag fra verdensrommet for omkring 650 mill, år siden, og senere oppfylling av kratersjøen med sedimenter. Nedslagskroppen (boliden) kan ha hatt en diameter på 200-300 m og en fart på 25 km/s ved nedslaget. Det opprinnelige nedslagskrateret kan ha vært om­ kring 700 m dypt, men er forlengst slitt bort av tidens tann. I 1993 ble det latt ut en 400 m lang kjerneprøve ved boring. Dypest nede finner man den egentlige gardnosbreksje, som er en nedslagsbreksje (impaktitt). Over denne finnes suevitt, som er sammensatt av glassfragmenter (opprinnelig smeltefiller) sammen med opprevne mineral- og bergartsfragmenter. Et interessant mineralogisk trekk ved denne bergarten er at den inneholder karbon som ørsmå (0,5 - 1 pm) diamanter dannet ved det enorme trykksjokket da meteoritten slo ned. En tredje bergartstype er en opprinnelig helt oppsmeltet masse, som mest av alt ligner på en lava. Aller øverst finnes en 150 m tykk lagserie av sedimentær breksje, gradert sandstein og skifer, som er dannet fra avlei­ ringene som etter hvert samlet seg i den opprinne­ lige kratersjøen. Gårdonyi, Géza [gandånji], 1863-1922, ungarsk forfatter. Han utmerket seg i første rekke med sine realistiske og delvis idylliske skildringer fra ungarsk bygde- og folkeliv, som f.eks. i novellesamlingen Min landsby (1898) og i skuespillet Vinen (1901). Også romaner, bl.a. Det usynlige mennesket (1902), som fører leseren tilbake til hunnerkongen Attilas tid, Guds slaver (1908), som levendegjør den ungarske middelalder, og Stjernene avEger (1901), som skildrer det heltemodige forsvaret av byen Eger, beleiret av tyrkerne i 1552. Gardskagi, Island, nordspissen av Reykjanes. Viktig fyr for innseilingen til Reykjavik. gardvord (norrønt gardvprdr), vette som våker over gården og ser etter at alt går riktig for seg; andre navn er gardsbonde, godbonde, haugebonde, tuft, tuftekall, nisse, tomt. Av og til tenkt som den første bonden på gården, rudkallen. Han gav velstand og trivsel om man stod på god fot med ham og gav ham de offer han etter tradisjonen hadde rett til. Garfield [ga:fi:ld], amerikansk tegneserie av Jim Davis, startet 1978.1 Norge er serien også kjent

GARIBALDI

677

Garhwal landskap i India, Uttar Pradesh, på sørskra-

Garfield (Pusur) sammen med sin «mat-far», Jon.

under navnet Pusur. Hovedfiguren er en selvopptatt, kynisk og sadistisk katt, som har mat og søvn som sine hovedinteresser. Serien er svært populær fordi den uten å moralisere harselerer med dårlige men­ neskelige egenskaper. Garfield er en av verdens mest populære tegneserier. Garfield, James Abraham [ga:fi:ld], 1831-81, ameri­ kansk politiker, USAs 20. president. Fra små kår i Ohio arbeidet han seg frem til sakførereksamen 1859. Organiserte el frivillig Ohio-regiment under borgerkrigen og avanserte selv til generalmajor i felten, men tok avskjed 1863 etter å ha blitt valgt til medlem av Representantenes hus i Washington. Her ble han en av det republikanske partis ledere, og ble nominert som kompromisskandidat ved president­ valget 1880, med Chester A. Arthur som visepresidentkandidat. Valgt til president samme år med liten velgermargin over sin demokratiske motstander W. S.Uancock. Garfield hadde vist liten originalitet som medlem av Kongressen og fikk heller ikke vist leder­ egenskaper som president. Etter bare fire måneder i Det hvite hus ble han sommeren 1881 offer for et attentat og døde i september s.å. Garfield. John [ga:fi:ld], eg. Jacob Julius Garfinkle, 1913-52, amerikansk hlmskuespiller, bakgrunn fra Group Theatre i New York, ble lagt merke til i filmdebuten Four Daughters (1938). Kjent for tøffe, folke­ lige roller som bl.a. landstrykeren i The Postman Always Rings Twice (Postmannen ringer alltid to ganger, 1946), bokseren i Body and Soul (Blod og gull, 1947) og sakføreren i Force of Evil (Djevelen i kroppen, 1948). Svartelistet på mistanke om kom­ munistsympatier 1951. Garfjeld, Jenny. 1877-19?, født i Skjervøy, Troms, norsk pressekvinne og pioner i arbeiderbevegelsen. Det er mye ukjent i hennes biografi, bl.a. vet man ikke til hvor eller nøyaktig når hun døde. Hun vokste opp i Lyngen som pleiedatter av Jørgen Garfjeld, en av sogneprest Alfred Eriksens nære medarbeidere i arbeiderreisningen som fant sted i Troms 1902. Eriksen, som var sogneprest i Karlsøy, startet her avisen Nordlys dette året. Samme år kom Jenny Garfjeld til Karlsøy, og ble ekspeditør og forretnings­ fører i den nye avisen, som året etter Hyttet til Trom­ sø, der den ble talerør for den nye politiske reisnin­

gen blant bønder og fiskere i Nord-Norge. Da Eriksen i 1903 ble valgt inn på Stortinget, som en av de forste fire representantene fra Arbeiderpartiet, overtok Jenny Garfjeld arbeidet hans og brakte Nordlys videre. Uten noen formell ansettelse var hun avisens de facto redaktør fra 1903 til 1910. Etter mye mot­ gang i kampen for de underprivilegertes rettigheter, reiste hun til Amerika i 1910, men kom tilbake i 1913, og fortsatte som en av Alfred Eriksens nære medarbeidere i hans nye avis, Dagens Liv, en avis som imidlertid fikk svært kort levetid. Fra 1914 til 1926 arbeidet hun i Norges Kooperative Landsfore­ ning, fra 1919 som leder for NKLs avdeling for kon­ tor og trykksaker. På sine eldre dager drev hun egen kjøkkenutstyrsforretning i Oslo. Under okkupasjo­ nen 1940^15 var hun medlem av Nasjonal Samling. Litt.: NBL 2. utg. Garflinkel. Art(hur) [gaifAtjkl], f. 1941, amerikansk sanger og filmskuespiller, kjent fra samarbeidet med Paul Simon i duoen ►Simon & Garfunkel. Som soloartist oppnådde han en viss popularitet i 1970årene, med album som Angel Clare (1973), Breakaway (1975) og Fate for Breakfast (1979). Som film­ skuespiller har han hatt større roller i bl.a. Mike Nichols' Catch22 (1969) og CarnalKnowledge (Kjø­ dets lyst, 1971), og i Nicolas Roegs Bad Timing: A SensualObsession (Besettelse, 1980). Gargallo, Pablo [-ljå], 1881-1934, spansk billedhug­ ger og maler, ved siden av Julio Gonzales den frems­ te banebryter for moderne spansk skulptur. Etter impulser fra kubismen i Paris utviklet han sin egen stil med sterkt bevegede, snart konvekse, snart konkave, ofte gjennombrutte figurer i metall. Hans mest kjente arbeid er bronseskulpturen Profeten (1933). Gargano. berglendt halv øy på østkysten a\ Italia, stikker ut i Adriaterhavet og utgjør den såkalte «sporen på den italienske støvel»; ca. 2015 km2. Høyeste topp er Monte Calvo, 1056 moh. Gargano er et isolert fjelland, bygd opp av kalkstein og har flere karstformasjoner. Ytterst pa halv øya ligger et skogreservat med bok, lønn, barlind og agnbok. Noe jordbruk (oliven, sitrusfrukt, v indruer) pa skrånin­ gene ned mot havet. Flere marmorbrudd. Turisme, gargouille [garguj] (fr., fra lai. 'luftrør, strupe i. vannspyer, utstikkende del av vannrennen som leder vannet ut fra taket og bort fra veggen; benyttet i middelalderen og ofte skulptert i form av fantastis­ ke dyrekjefter. Særlig kjent er de pa Notre-Dame i Paris. Muligens opprinnelig tillagt symbolsk betyd­ ning. gargoylisme (av lat. luftrør, strupe'), medfødt defekt i bindevevet i mange organer med nedsatt lengde­ vekst og eiendommelig, ofte grotesk utseende og intelligensnedsettelse. Gargoylisme horer til en gruppe sykdommer som skyldes feil i omsetningen av forskjellige ►glykosoaminoglv kaner, de såkalte mukopolysakkaridoser. gårgu gårgo-. samisk sammensetningsledd i steds­ navn: steinet strandbredd, aur.

ningen av Himalaya, et storslagent fjellandskap. Her er trange, dype daler og bratte fjell og høye tinder, opptil 7817 moh. i Nanda Devi. I dalene drives jordbruk. Mange viktige pilegrimssteder for hindue­ ne. Garhwal var et uavhengig rike til 1803, men ble da erobret av gurkhaene i Nepal. Britisk 1814-1948, unntatt distriktet Tehri. garia. sumau, folkegruppe i Papua Ny-Guinea, i den sørlige delen av Madang-provinsen. Språket tilhører peka-familien av ikke-austronesiske språk, men flerspråklighet er vanlig, og en stor del av befolknin­ gen snakker både tokpisin («pidgin») og engelsk flytende. Den første kontakten med europeere fant sted på slutten av 1800-tallet, da russeren Nikolai Miklouho-Maclay undersøkte Ny-Guineas østkyst. Garia er svedjebrukere og lever av taro, yams, bananer, sukkerrør og vill spinat, samt av senere innførte vekster som mais, kokos og grønnsaker. De få grisene som holdes, brukes i seremonier og som gaver i forbindelse med ekteskapsinngåelse. Garia har ellers ry som pottemakere. Slektskap regnes både pa mors- og farssiden, og ekteskap er foretrukket med fjerne slektninger, gjer­ ne medlemmer av potensielt fiendtlige grupper. Forholdet mellom kjønnene er anstrengt, og menn bor adskilt fra kvinner og barn. Rettigheter til jord overføres helst fra far til sønner. Garias fleksible sosiale organisasjon har voldt sosialantropologer en del hodebry, fordi formelle slektskapsbånd ofte har mindre betydning enn vennskap og felles økono­ miske interesser mellom enkeltpersoner. Kristne misjonærer har arbeidet i området siden 1920årene, men tradisjonelle trosforestillinger star frem­ deles sterkt. Garibaldi, Giuseppe. 1807-82, italiensk frihetskjem­ per. Sluttet seg 1833 til Mazzini; etter en mislykket oppstand 1834 flyktet han til Sør-Amerika, der han deltok i flere revolusjonskriger. Etter hjemkomsten friskareleder mot østerrikerne i Nord-Italia 1848. Samme ar drog han til Roma, deltok som medlem av den grunnlovgivende forsamling i republikkens opp­ rettelse og var med ved forsvaret av byen 1849. Etter Romas fall førte han sine skarer mot nord, men ble stoppet av østerrikerne og malte på ny forlate Euro­ pa. 11854 kom han hjem og slo seg ned på øya Caprera, men 1859 ble han igjen friskareleder mot østerrikerne. Som medlem av deputertkammeret 1860 protes­ terte han mot sitt hjemsted Nizzas avståelse til Frankrike. Garibaldi besluttet å føre kampen for Italias samling videre på egen hånd, og hemmelig støttet av Cavour forberedte han en invasjonsstyrke til Sicilia, som da var i opprør. I mai 1860 førte to dampskip ham med ca. 1000 frivillige «rødskjorter» fra Genova til Sicilia, og i juni hadde han tatt hele øya. I august gikk hans styrker over stredet og snart var Napoli erobret. Han var så med pa å hylle Viktor Emanuel av Sardinia som Italias konge. I 1862 be­ sluttet han a fullføre samlingverket og marsjerte med 3000^000 mann gjennom Calabria mot Roma, men ble stanset av de kongelige tropper.

Giuseppe Garibaldi

678

GARIFUNA Garland, Hamlin [ga:bnd], 1860-1940, amerikansk

Judy Garland i sin gjennombruddsrolle i Trollmannen fra Oz fra 1939. Jack Haley som Tømmerhoggeren og Ray Bolgersom Fugleskremselet.

Under krigen mot østerrikerne 1866 kjempet Garibaldi med et frikorps på ny i Alpene, denne gang med mindre hell. 1 1867 gjorde han nye forgjeves forsøk på å erobre Roma. Etter det franske keiserdømmes fall 1870 deltok han med et korps på fransk side i den fransk-tyske krig og førte en tapper, men virkningsløs gerilja. Etter freden ble han valgt til den franske nasjonalforsamling, men trakk seg tilbake til Caprera. Garibaldis selvbiografi, Memorie autobiografiche, er utkommet i en rekke utgaver og opplag. garifuna garinagu, «black caribs», folkegruppe som holder til langs den karibiske kysten av MellomAmerika. Garifunaene er etterkommere av afrikane­ re og karibisk-arawakiske indianere som på 1700tallet hadde tilhold på De små Antiller. Etter lang motstandskamp mot britiske kolonialister ble deres siste skanse, øya St. Vincent, erobret av britene i 1797. Omkring 2000 overlevende garifunaer ble deretter transportert til øya Roatan utenfor kysten av Honduras. Herfra har garifunaene siden spredt seg nord- og sørover langs kysten av Mellom-Ame­ rika fra Dangriga (Belize) i nord til Bluefields (Nica­ ragua) i sor. De teller i alt noe over 100 000 (2005), de fleste i Honduras. Garifunaene har et fremtredende negroid utseen­ de og kan således beskrives som et afro-amerikansk folk, men språket er av indiansk opprinnelse og hører til den arawakiske språkfamilien. Mange snakker dessuten engelsk (særlig i Belize og Nicara­ gua) og/eller spansk (særlig i Guatemala og Hondu­ ras). Den tradisjonelle levemåten kombinerer fiske med et enkelt jordbruk særlig basert på maniok og andre rotvekster. Religionen fokuserer på rituell kontakt med forfedrene, men kombineres i dag med katolisisme og andre former for kristendom. Det eksisterer dessuten en lang tradisjon for arbeidsmigrasjon, særlig til USA, hvor mange garifu­ naer lever. Spesielt i Belize og Honduras har mange garifunaer gjort karriere basert pa utdannelse. Garifuna-kulturen har rike tradisjoner for blant annet håndverk og musikk. Den moderne puntamusikken har vokst frem på basis av tradisjonelle former. garing (av ty. 'gjøre ferdig'), se ►gar. gårjil, samisk sammensetningsledd i stedsnavn: kareler, russer; i sagn: overfallsmann fra øst. garkobber. eldre betegnelse på kobber av midlere renhetsgrad. Se ►gar. Garland [gadønd], by i USA, Texas, 20 km nordøst for Dallas; 218 000 innb. (2003), inngår i byregio­ nen Dallas-Fort Worth. Allsidig industri, særlig elektronikk, rakett- og flyindustri. Soveby for Dal­ las-Fort Worth. Universitetsfilial.

forfatter, en sentral overgangsskikkelse mellom W. D. Howells' forsiktige realisme og den mer djerve naturalismen til Frank Norris, Stephen Crane og deres etterfølgere. Garland var født og oppvokst i farmermiljø i Midt­ vesten, og da han vendte tilbake dit i 1887 etter å ha tilbrakt noen år i litterære kretser i Boston, fikk han øynene opp for den fattigdom og sosiale urettferdig­ het som preget livet på prærien, og de litterære muligheter dette stoffet bød på. Resultatet ble MainTravelled Roads (1891) og andre novellesamlinger. Hans progressive politiske og sosiale syn kom til uttrykk i romaner som Jason Edwards, A Spoil of Office og A Memberofthe Third House (alle 1892). A Little Norsk (1892) skildrer det harde livet på en farm i Dakota, mens Rose of Dutcher's Coolly (1895) handler om en pike som kjemper for å bryte ut og bli kunst­ ner i Chicago. Essaysamlingen Crumbling Idols (1894) viser brytningene i tidens kulturdebatt. Garlands realistiske bøker ble aldri populære, og fra århundreskiftet begynte han å skrive populære, ofte romantiske bøker om indianere og nybyggere i vesten, f.eks. The Captain of the Grey Horse Troop (1902). Av hans selvbiografiske bøker kan nevnes A Son of the Middle Border (1926) og Roadside Meetings (1930). Hans siste boker handler om spiritisme. Garland, Judy [gadand], eg. Frances Ethel Gumm, 1923-69, amerikansk filmskuespiller og sanger. Debut som «vidunderbarn» i kortfilmen Every Sunday (1936), gjennombrudd i The Wizardof Oz (Troll­ mannen fra Oz, 1939; spesial-Oscar for beste barnerolle), der hun sang Over the Rainbow som ble hennes kjenningsmelodi. Som sanger, danser og skuespiller var hun midtpunktet i 28 filmer for Metro-Goldwyn-Mayer, bl.a. For Me and My Gal (1942), Girl Crazy (1943), Meet Me in St. Louis (1944), The Clock (1945), The Pirate (1948) og Easter Parade (1948). Hun giftet seg 1945 med Vincente Minnelli, men ekteskapet ble senere oppløst. Etter markante konsertopptredener i 1951, bl.a. i London, gjorde hun et betydelig filmcomeback i A Star is Born (En stjerne blir født, 1954). Medvirket siden kun sporadisk i film, bl.a. i JudgmentatNuremberg (Dommen i Niirnberg, 1961), 4 Childis Waiting (Et barn venter, 1963) og / Could Go On Singing (1963). I 1950- og 1960-årene konsentrerte hun seg mest om sine plateinnspillinger og konsertturneer. Musi­ kalsk befant hun seg i skjæringspunktet mellom jazz og tradisjonell amerikansk vaudeville, og sammen med sine samtidige Edith Piaf og Billie Holiday, sørget hun for at populærmusikken fikk innpass i de store konsert hallene (opptredener i Metropolitan 1959, Carnegie Hall 1961). Hennes liv var preget av et utall fiaskoer og minst like mange comebacks, og hennes konserter av en sterk innlevelse og en uovertruffen evne til å kom­ munisere med publikum, på et til da nesten ukjent, ekte og selvutleverende vis. Et stadig økende mis­ bruk av kunstige stimuli førte til hennes død. Garm 1 norrønt Garmr 'hund'), i norrøn mytologi ulvehunden som vokter inngangen til Hel. Den kommer løs ved Ragnarok, og kjemper da med guden Ty med det utfall at begge mister livet, garmaker (bergverk), eldre betegnelse på arbeider som renser kobber. Jfr. ►gar. Garmann, norsk slekt, opprinnelig Gaarmand. Råd­ mann Johan Garmann (ca. 1580-1651), født i Haderslev, kom til Norge 1628 og grunnla et handels­ hus på Bragernes. Han ble senere utnevnt til faktor ved Kongsberg sølvverk. Sønnen Johan Garmann (1610-73) ble landkommissarius og ervervet store jord- og skogeiendommer rundt Christiania. En annen sønn, Herman Garmann (1612-74), magistratspresident i Bergen, som er stamfar for den nåle­ vende slekt, eide store jordegods på Vestlandet. Hans sønn, sogneprest i Os Christopher Garmann (ca. 1642-1721), var far til generaltollforvalter Johan

Garmann (1675-1730), gift 1709 med Karen Fri­ mann til Utstein kloster, som fulgte slekten Gar­ mann til 1885. Deres sønn, sorenskriver i Hordaland Johan Garmann (1717-68), eide Mielde gods, Sand­ viken og Alvøen gods og kruttverk ved Bergen. Fra deres sønner Johan Garmann (1744-1810) og Christopher Garmann (1747-1800) stammer de to grener av slekten. Johan Garmann, som eide Sandviken, var far til bl.a. Jens Kahrs Garmann (1781-1830), og dennes sønnesønn var skuespilleren Fredrik Torp Garmann (1850-1907). Johan Garmann (1744-1810) hadde også sønnen Christopher Garmann (1788-1842), på Mjelde gård i Haus, og dennes sønn David Brunchorst Garmann (1818-84) eide først Mjelde, senere Lokøen ved Bergen og har etterslekt der. Christopher Garmann (1747-1800) ble sogneprest i Alstahaug. Fra sønnen Johan Garmann (17801815), sogneprest i Byneset, stammer bl.a. brødrene Johan Christopher Garmann (1845-ca. 1918), som utvandret til USA, og Carsten Tostrup Wenzel Gar­ mann (1848-1909), gravør og stempelfabrikant i Oslo. Begge fikk etterslekt. En annen sønn av Chris­ topher Garmann var grosserer i Trondheim Herman Christopher Garmann (1787-1853), en av stifterne av Trondhjems Sparebank. Garmann. Fredrik Torp, 1850-1907, fodt i Bergen, norsk skuespiller. Den sentrale del av hans store kunstneriske innsats fant sted ved Den Nationale Scene, Bergen (1876-89). Men også ved Christiania Theater (fra 1889) og Nationaltheatret (fra 1899) kom hans fantasi, humør og temperament til sin rett i en rekke karakterroller. Han spilte med hell flere av norsk dramatikks store roller, både hos Holberg, Ibsen og Bjørnson. Utgav 1900 En skuespillers oplevelser. Litt.: NBL 2. utg. Garmann, Herman Christopher, 1787-1853, fodt i Alstahaug, norsk forretningsmann. Garmann ledet firmaet Herman Hoe & Comp. i Trondheim fra 1824 til sin død, og utvidet i denne perioden virksomhe­ ten fra skipsfart, fiskeeksport og trelast til bl.a. også å omfatte hvalrossfangst på Spitsbergen. 1843 var han med å grunnlegge Fabriken ved Nidelven, det senere Trondhjems Mekaniske Værksted. Han var også medstifter av Trondhjems Sparebank 1822 og direk­ tør der 1823-25 og 1834-36. Litt.: NBL 2. utg. Garmann, Johan, 1610-73, fodt i Slesvig, dansk­ norsk embetsmann og kjøpmann. Han kom til Christiania i 1628 og ble del av et nettverk av innvandrede sønderjyder som gjorde karriere i Norge, beskyttet av de danske stattholderne på Akershus. Han ble slottsskriver på Akershus før 1638, toller i Christiania 1640, stiftsskriver i Akershus stift 1641 og skatteforvalter (kontribusjonsforvalter) 1647. Fra 1661 var han landkommissær. Han skaffet seg store økonomiske fordeler og sikret seg verdifulle skog- og sagbrukseiendommer. Han samlet omtrent all sko­ gen der tømmeret kunne fløtes til Maridalsvannet, den østlige delen av det som siden ble kalt Nordmarksgodset. I 1647 kjøpte han Christianias flotteste bygård («Garmannsgården», nå Rådhusgata 7), som senere ble byens annet rådhus. Mot slutten av sitt liv ervervet Garmann Hovin gård i Aker, der han døde. Litt.: NBL 2. utg. Garman & Worse. roman (1880) av Alexander L. Kielland. Handlingen konsentrerer seg om det gamle garmanske handelshus i Stavanger. Boken rommer mye sosial satire rettet mot embetsmennene og særlig prestene (pastor Martens, prost Sparre). Dramatisert flere ganger. Litt.: Sejersted, H.: Om Garman & Worse av Alexander Kielland, 1996 Garmisch-Partenkirchen [-kirkjan], by i sørlige Tysk­ land, Bayern, 10 km fra grensen mot Østerrike, 720

GARNIERITT

679 moh., ved foten av Zugspitze (2963 moh.), Tysk­ lands høyeste fjell; 26 300 innb. (2004). Et av de største vintersports- og luftkursteder i Tyskland, som arrangerte de olympiske vinterleker 1936 og fra 1953 ett av rennene i den tysk-østerrikske hoppuken (1. nyttårsdag). I Garmisch ligger kurparken, kurteateret og kongresshuset; i Partenkirchen råd­ huset og lokalmuseum. Byen ble dannet 1935 ved sammenslåing av Par­ tenkirchen (romernes Partanum) med Garmisch. Garmo kirke, kirke opprinnelig fra Garmo i Lom kommune, nå en del av De Sandvigske samlinger på Maihaugen, Lillehammer. Skip og kor er bygd som stavkirke og kan være fra 11 OO-tallet. Den eksiste­ rende takrytteren er fra 1690, de laftede korsarmene fra 1730. Kirken ble revet 1880, gjenreist på Mai­ haugen 1919-20. garn (tekstil), fibrer som er spunnet sammen. Beteg­ nelsene garn og tråd brukes om hverandre. Tråd var opprinnelig betegnelse for et garn som bestod av flere enkeltgarn som var tvunnet sammen. Man skiller mellom stapelgarn og filamentgarn. Stapelgarn fremstilles ved en spinneprosess av fibrer med en begrenset lengde. Garn av bomull og ull er derfor alltid stapelgarn. Det samme gjelder for oppkuttede filamenter av kunstfibrer. Filamentgarn består av endeløse fibrer. ►Spinning av stapelfibrer foregår pa forskjellige maskiner. Garnet blir enten viklet opp på spoler (ringspinnemaskin) eller på glatte spindler (selfaktormaskin). Etter spinning tvinnes flere garn ofte sammen til et tykkere garn som kan bestå av 2, 3, 4, 6, 8 osv. enkeltgarn. Det ferdige garn blir ofte viklet opp ved hjelp av en garnvinde, slik at det danner en ringformet bunt, en hespe(l). Det ligger store variasjonsmuligheter for garnegenslcapene i de tallrike fiberkvalitetene som finnes innenfor hver fibertype, f.eks. i ull, bomull og kunstfibrer. Den enkelte fibers lengde, tykkelse, elastisitet, glans og krus er helt bestemmende for garnets egenskaper og effekt. Blandinger av fibrer gir ytterligere variasjonsmuligheter. Fremstillingen av de syntetiske fibrene har utvidet mulighetene meget. Et garn karakteriseres både av fiberinnhold og ved sitt ►garnnummer eller finhet. Dessuten oppgis tvinningsgraden ved antallet tvinninger per lengde­ enhet. Garnets styrke bestemmes ved å måle den kraft som skal til for å slite av garnet. Styrken oppgis som bruddlengde; det er den lengden av garnet som fritt opphengt ville ha utøvd den kraften som må til for å forårsake et brudd. Omregningen skjer ved hjelp av garnnummeret. garn (sjøuttrykk), fibrer av hamp, manila o.a. som er renset og spunnet sammen til tråder. Det kan være enkelt, toslått eller treslått. Garn til forskjellig bruk benevnes med forskjellige navn: Sygam er toslått, utjæret og brukes mest til å sy seil. Seilgamet er noe tykkere, utjæret, og to- eller treslått. Takelgam er sterkt, tjæret seilgarn. Kabelgarn er en enkel, grov tråd. Likgam er det samme, men blir laget av bedre hamp og brukes til liksømmen. Sjømannsgam er slått av to eller tre kabelgarn, og blir mest brukt til kledning av tauverk. Firslått sjø­ mannsgam kalles lording. Stotsgarn lages av gammelt kabelgarn, kan være enkelt-, to- eller treslått, og brukes til kledning og reparasjon. Hvitt garn er beteg­ nelse for alt utjæret garn. garn, fiskegarn, anvendes både til saltvanns- og -k ferskvannsfiske. Ble tidligere fremstilt av hamp og bomull, men lages nå bare av syntetiske fibrer. Trådene knyttes sammen til et nett med kvadratiske hull av forskjellig størrelse, alt etter dets anvendelse. Garn fanger fisk i vandring, og når fisken kommer i garnet, filtrer den seg inn i maskene og tråden. Se ► fiskeredskaper. Garnacha, spansk drue med stor utbredelse også i Frankrike, der under navnet Grenache. Legger bl.a.

Garmo kirke på Maihaugen, Lillehammer.

grunnlag for de stadig mer berømte Priorato-vinene i Cataluna. garnbåt, båt med utstyr for utsetting og trekking av garn, tidligere ofte hjelpefartøy til større skøyter o.l. Den tradisjonelle norske garnbattypen, også kalt gavlbåt eller vabåt, har et meget bredt utoverhen­ gende akterspeil med garnrulle. Garneau, Franqois Xavier [garnå], 1809-66, kana­ disk franskspråklig jurist, historiker og lyriker. Hans mest kjente verk er LHistoire dn Canada (18451848), som er preget av liberale og patriotiske idea­ ler. Han øvde sterk innflytelse både på engelsk- og franskspråklig litteratur i Canada pa 1800-tallet. Garner, Erroll [gama], 1921-77, amerikansk jazzpianist; utviklet en helt personlig og egenartet stil som gjennom årene vant meget stor popularitet. Han fikk sitt gjennombrudd i New York i midten av 1940årene som medlem av ulike smågrupper, men arbei­ det senere nesten utelukkende som solopianist, eller til akkompagnement av bass og trommer. Garner vant stor popularitet også utenfor de jazzinteressertes rekker, turnerte som konsertartist over hele verden og spilte inn et utall grammofonplater. Albu­ met Concert by the Sea (195 5) er et av jazzhistoriens mest solgte. Han komponerte også en rekke melo­ dier, hvorav Misty er den mest kjente. Garner. Helen [gama], f. 1942, australsk forfatter og journalist; regnes som en av landets fineste nåleven­ de språkkunstnere. Selv om hun skriver i den frag­ mentariske, postmodernistiske tradisjon, er forfat­ terskapet hennes ikke uten hverdagsrealisme og humor. Debutromanen Monkey Grip (1977; filmati­ sert 1982) vakte stor oppmerksomhet. Hun har ellers utgitt Honourand Other People's Children (1980), som består av to kortromaner, novellesamlingene Postcards front Surfers (1985) og Alv Hard Heart: Selected Short Fiction (1998) og romanene The Children s Bach (1984) og Cosnto Cosntolino (1992). Dessuten har hun skrevet manus for fjernsyn og film. De senere årene har hun skrevet flere essaysamlinger om dagsaktuel­ le emner og hendelser, som The First Stone: Sonte Questions About Sex and Power (1995), True Stories (1996), The Feel of Steel (2001) og Joe Cinque's Consolation (2004). Litt.: Goldsworthy, K.: H.G.. 1996 Garner James, eg. James Scott Baumgardner [gama], f. 1928, amerikansk filmskuespiller, filmdebuterte 1956, ble kjent for tittelrollen i fjernsynsserien Maverick (1957-62). Medvirket i sin tidlige filmkarriere i sjangerfilmer som krigsfilmen The Great Escape (Den

store flukten, 1963). Han spilte hovedrollen i fjern­ synsserien The Rockford Files (1974—80 og 1996-99), og har spilt karakterroller i filmer som Victor/Victoria (1982) og Space Cowboys (2000). Garner, John Nance [gama], 1868-1967, amerikansk politiker (demokrat), advokat 1890-98. Delstatspolitiker (Texas) 1898-1902, medlem av Representante­ nes hus 1903-33. Visepresident 1933^41 under F. D. Roosevelt, som han oppfattet som altfor radikal. garnere (av fr.), besette, kante, innfatte, pryde (om klær, matretter, juveler osv.). garnering (til garnere), 1 Innfatning, pynt, dss. ►garnityr. 2 (fiskeri). En ombinding med tykkere tråd rundt selve nettet i et garn eller en not. Tjener til å forster­ ke redskapene ved skytingstauene, dvs. i over- og underkant hvor slitasjen erfaringsmessig er størst. 3 (sjøuttrykk). Kledning av planker eller plater på innsiden av et skips spanter eller på innerbunnen (tanktoppen), og som danner vegg og gulv i laste­ rommet. Garnes, tettbebyggelse i Arna bydel, Bergen kom­ mune, Hordaland, på halvøya mellom Arnavågen og Sorfjorden, del av tettstedet Indre Arna. Tidligere stasjon på Bergensbanen, nå stasjon for veterantog Garnes-Midttun om sommeren. Navnet kommer kanskje av norrønt gardr, 'gjerde, om neset som skyter seg frem'. Garnes. Kare, f. 8. nov. 1954, norsk jazzmusiker, bas­ sist. Fra midten av 1970-årene var han aktiv i jazz­ miljøet i Bergen, og spilte bl.a. med gruppene Knut Kristiansen/Per Jørgensen kvintett 1979-80, Ny Bris og Steam 1980-83. Han flyttet til Oslo i 1983, og har samarbeidet med bl.a. Odd Riisnæs, Bjarne Nerem, Laila Dalseth og Per Husby. Garnett. David [gamit], 1892-1981, britisk forfatter, best kjent for den fantastiske romanen A Man in the 7oo (1924). I samme sjanger er debutromanen Lady Into Fox (1922) og The Grasshoppers Come (1931). Av hans senere produksjon kan nevnes A Clean Slate (1971) og The Master Cat (1974). Han skrev også noveller og selvbiogra fiske bøker. garnfiske, se ►fiskeredskaper. Garnier, Jean Louis Charles [-nje], 1825-98, fransk arkitekt. Hans hovedverk er den veldige, pompøst utformede operabygning i Paris, preget av den såkal­ te nybarokk, bygd til forherligelse av det annet keiserdømme, men først fullført etter Napoleon 3s fall (1861-74). Bygde dessuten Monte Carlos Casino og observatoriet i Nice. Garnier, Robert [-nje], I 534—90, fransk dramatiker. I hans tragedier er handlingsgang og psykologi av underordnet betydning. Hovedpersonene befinner seg uopphørlig i en lidelsesfylt situasjon, og de gir pa en stadig mer intens mate uttrykk for sin lidelse. Tragikomedien Bradamante og tragedien Les Juives (1589) horer til de dramatiske hovedverk fra fransk renessanse. Dramatikerne i den franske klassisisme lånte både temaer og formelle elementer fra Garnier, men hans mange lange monologer gir stykkene et stillestående og elegisk preg. Garnier, Tony [-nje], 1869-1948, fransk arkitekt. Med sitt prosjekt foren industriell by (Cité Industriel­ le, 1901-04) foregrep han de byplanideer som ble rådende i Europa etter dannelsen av CIAM i 1928: sonedeling av ulike funksjoner, atskillelse av kjøren­ de og gående trafikk, og med innpassing av idretts­ anlegg og et kommunesenter, alt i et ytterst moder­ ne formspråk basert pa anvendelse av armert betong som byggemateriale. Selv om planen aldri ble reali­ sert, fikk den innflytelse i kraft av den detaljerte gjennomtenkingen av alle sider ved moderne arki­ tektur og byplanlegging. garnieritt. generell betegnelse for grønne, nikkelholdige silikatmineraler, som stort sett tilhører serpentingruppen. De inneholder 4—30 % nikkel og brytes

GARNISON

som nikkelmalm på Nouvelle-Calédonie. Dannes ved forvitring av peridotitter. Navn etter den franske ingeniøren J. Garnier. garnison (av fr. 'forsyne, utstyre'), den troppestyrke som utgjør den faste besetning i en festning, by eller et område. Garnisonen i Porsanger, GP, utdannings- og øvings­ avdeling for Porsanger Jegerbataljon med standkvar­ ter Porsangmoen leir, ca. 15 km sor for Lakselv i Finnmark. Her holdes også utskrevet befalskurs for Heimevernet. Fra 2005 også standkvarter for VestFinnmark Heimevernsdistrikt 17. - Planleggingen av leiren startet i 1945, og formålet var å få en utdan­ nings- og øvingsavdeling for Finnmark. I 1948 kom utdanningen i fast gjenge da det ble innkalt to kom­ panier; det ene ble etter rekruttperioden overfort til Garnisonen i Sør-Varanger (GSV), mens det andre fortsatte sin utdanning i Porsanger. 1 1963 ble GP etablert som en stående beredskapsavdeling og utgjorde en forsterket bataljon. Jegerbataljonen ble opprettet 1998. Garnisonen i Sør-Varanger GSV, landets østligste hæravdeling, med hovedoppgave å utføre grenseovervåking på den 196 km lange norsk-russiske grense. Opprettet 1921, da som Garnisonskompaniet i Kirkenes. Standkvarter Hoybuktmoen ved Kirkenes. Samlokalisert med GSV er fra 2005 distriktsstaben for Øst-Finnmark Heimevernsdistrikt 18. garnisonere. ligge i garnison. garnisonsby, by med permanent forlagte militære avdelinger. garnisonskirke, kirke som betjener en garnison. Garnisonskirken, slottskirken pa Akershus slott og festning, Oslo kommune. Opprinnelig innredet i sorfløyen på 1500-tallet, ominnredet i 1620-årene, gjennomgripende forandret av E. D. Håusser 173841, restaurert av H. Sinding-Larsen 1911 -16 og av A. Arneberg 1953-57. Inntil 1938 kirke for garnisonsmenigheten i Oslo, brukes nå av feltprestkorp­ set. garnityr (av fr.) 1 Sett av noe søm hører sammen, særlig av ensarte­ de smykker, av kniver og gafler, av bordservise el.l.; pynt på møbler eller drakter; pynt f.eks. av grønnsa­ ker, anrettet på serveringsfat (dss. garnering). 2 (typ.) tidligere benyttet betegnelse på samling av flere eller alle tilgjengelige grader av samme skriftsort, f.eks. Garamond normal eller Times kursiv. Garnityr brukes også som betegnelse på streker og typografiske ornamenter i én og samme stil. garnmal, mal for maskevidden i et fiskegarn, angis i Norge ved antall omfar, dvs. antall knuter per alen (63 cm). Av og til, bl.a. i lover, angis også lengden i mm av en stolpe, dvs. avstanden fra midt pa en knute til midt på neste. Skal garnmål være nøyaktig og utvetydig, må del oppgis særskilt for nytt, brukt og vått redskap, og for hvilket materiale del er laget. I andre land (bl.a. Storbritannia) angis innvendig lengde av strak maske (lumen), som tilsvarer litt mindre enn dobbelt stolpelengde. garnnummer, mal foret garns vekt per lengdeenhet eller lengde per vektenhet. Ved en internasjonal avtale 1974 ble det såkalte Texsystemet tatt i bruk verden over for alle typer av garn. Tex angir vekten i gram av 1000 m av garnet. Tidligere var mange garnnummersystemer i bruk, f.eks. det engelske system for bomullsgarn, der garnnummeret (Ne) tilsvarer det antall hesper å 840 yards som til sammen veier 1 engelsk pund. Før lin ble garnnummeret gitt i Lea, del vil si antall hesper å 300 yards på 1 engelsk pund. I det metriske system for ullgarn tilsvarer garn­ nummeret (Nm) det antall lengder å 1000 m som veier 1 kg, dvs. at garnnummeret i begge disse syste­ mer er lavere jo grovere garnet er. For kunstfibrer

680

tilsvarer garnnummeret (den) vekten i g av en 9000 m garnlengde, dvs. garnnummeret er høyere jo grovere garnet er. garnrull, trerull av varierende lengde og diameter (maksimum ca. 12 cm diameter) på båter som fisker med garn. Den hviler ved tapper i et lager anbrakt i oppstående armer eller dokker, som anbringes på esingen eller rekken av båt eller fartøy for å hindre slitasje av garnene. Oftest er garnrullen forsynt med oppstående kortere ruller nær endene, såkalte andovere, som hindrer at garnene glir utenfor den liggen­ de rull og innfiltres i lagrene. garnseleksjon fangst av fisk av visse størrelser ved bruk av garn med en maskevidde som er tilpasset fiskens kroppsform og den størrelse som skal fanges. Et orretgarn av nylon på 29 mm (22 omfar) vil for det meste fange ørret som er 25-32 cm lang. Større og mindre fisk fanges også, men disse sitter ikke fast i maskene på samme måte som den fiskestørrelsen garnets maskevidde er beregnet for. Praktisk blir garnseleksjon brukt til regulering av fiskebeskatningen i et vann eller et havområde. garnvinde, redskap som brukes til å vikle opp garn i bunter. Kalles mange steder også hespetre. Garnås, Agnes Buen, f. 23. okt. 1946 i Kongsberg, norsk folkesanger (kvedar), søster av folkemusiker­ ne Knut og Hauk Buen. Hun er en aktiv forkjemper for kveding som profesjonell sangutøvelse, hennes formspråk har et rikt forsiringsverk, deklamatorisk rytme og særpreget intonasjon. Hun har ledet en rekke kurs og drevet med tilrettelegging av opplæ­ ring for barn og voksne. Videre har hun vunnet mange førstepriser i kappleiker og deltatt i norske og internasjonale festivaler. Sammen med kvedargruppene Det Syng og Kvedar har hun turnert både i inn- og utland. Av album kan nevnes Draumkvedet (1984), som ble tildelt Spellemannprisen, og Rosensfole (1989, sammen med Jan Garbarek). Hun har også vært medredaktør av flere samlinger med folkeviser, og har dessuten vært en aktiv pådriver for utgivelser av folkemusikklitteratur, bl.a. om L. M. Lindeman og Olea Croger. Hun ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull i 2002, samme år som hun var en av initiativtakerne til opprettelsen av Norsk Kvedarforum. Litt.: NBL 2. utg. Garnaas, Jørgen Christensen, 1723-98, født i Nes i Hallingdal, norsk billedskjærer og postfører, også kalt Jørgen Postfører. Bosatt i Bergen 1742-50, særlig kjent for å ha skåret små figurer, 8-10 cm høye, i elfenben og hvalrosstann, som fremstilte norske bønder og fiskere, kvinner og menn, i folke­ drakter. Billedhuggeren Johann Gottfried Grund brukte disse som forbilder til statuene i ►Nord­ mandsdalen ved Fredensborg slott på Nord-Sjælland. Kong Frederik 5 bevilget ham i 1764 en årlig pensjon forarbeidet med figurene. De er, med hen­ syn til draktfremstillingen, nøyaktig utført og er sammen med Grunds statuer en verdifull kilde til studiet av norske folkedrakter. Garnaas utførte også en serie tredukker som Det kongelige kunstkammer kvitterte for i 1771 (solgt på auksjon i 1824). Histo­ risk museum i Bergen har 44 dukker som sannsyn­ ligvis også er hans verk. Litt.: NBL 2. utg.; NKL garo folkegruppe i de vestlige områdene av den indiske delstaten Meghalaya, som tidligere var en del av Assam, og i Mymensingh, Bangladesh. De teller til sammen ca. 900 000 mennesker (2005), og snakker et tibeto-burmesisk språk. Garoenes tradi­ sjonelle hovednæringsvei er jordbruk, med ris, hirsc og bomull som viktige avlinger. Slektskapssystemet er matrilineært. Religionen omfatter bl.a. forfedredyrking, men kristendommen har også vunnet innpass. 1 likhet med flere andre folk i området har garoene de senere årene merket et økende press mot sine tradisjonelle landområder og sin kultur.

Gardfalo II, eg. Benvenuto Tisi, 1481-1559, italiensk

maler, tilhørte Ferraraskolen og er kalt den «ferrariske Rafael». Hans tidlige arbeider viser slektskap med de venetianske kolorister; under påvirkning av Rafael tilegnet denne produktive kunstner seg en strengere, mer idealisert stil. Garonne [garån], spansk RioGarona, elv i Frankrike, 575 km lang (647 km medregnet elvemunningen Gironde), nedbørfelt 56 000 km2. Garonne springer ut i Maladetta-gruppen i Pyre­ neene, renner forst 50 km gjennom spansk område, i en trang dalkløft, går så ut i lavlandet i en stor bue mot nordøst, nord og nordvest og når Biscayabukta gjennom en lang, bred, åpen munning, Gironde. I det ovre løp en hel rekke mindre tilløp fra vest, med kilder i Pyreneene. De viktigste tilløpene kommer imidlertid fra øst, fra Pyreneene Ariége (170 km), fra Massif Central Tam (375 km), Aveyron (250 km), Lot (480 km) og Dordogne (472 km). Havn for hele området er Bor­ deaux og dens forhavner Pauillac og Verdon-surMer. En kanal følger Garonne oppover nesten 200 km til Toulouse. Herfra går Canal-du-Midi østover til Middelhavet. garotte, se ►garrottering. Garoua [garwa], by i nordlige Kamerun, ved nordbredden av Benue; 356 900 innb. (2001). Administ­ rasjonssenter for den nordlige landsdelen. Elvehavn og viktig handelssenter. Tekstilindustri (bomull), fremstilling av lærvarer, fiske og noe turisme. garp (av norrønt 'uredd kar, hardhaus'), betegner i noen norske dialekter storskryter. Flertallsformen garper ble i middelalderen brukt som klengenavn på tyskerne i Bergen, og sannsynligvis med samme betydning. garpegenitiv, genitivsomskrivning med eiendomspronomen, f.eks. mor sin kåpe. Kjent i norsk fra omkring 1500, mest utbredt i vestnorske og nord­ norske målføre, trolig spredt fra Bergen. Nå utbredt både i bokmål og nynorsk. Man regner med at for­ men er kommet fra nordtysk med hanseatene (også kjent i dansk og nederlandsk), derav navnet garpe­ genitiv, som visstnok er laget av Moltke Moe. Garrafeira, portugisisk typebetegnelse for vin. Betyr «tapning», men innebærer i de fleste tilfeller «ut­ valgt kvalitet» tilsvarende den spanske Reserva. Betegnelsen garanterer at vinen har vært lagret 2 år på fat og 1 år på flaske. Garrett. Joåo Baptista da Silva Leitåo de Almeida, 1799-1854, portugisisk forfatter og politiker, skrev sine første arbeider under innflytelse av ny-klassisismen. Som liberaler ble han landsforvist 1823, og drog forst til England, der han ble sterkt inspirert av romantikerne, særlig av Byron og Walter Scott, deretter til Frankrike. 1 denne perioden skrev han de store nasjonale diktene Catnoes (1825) og Dona Branca (1826). Han regnes, ved siden av Herculano, som skaperen av den romantiske bevegelsen i portu­ gisisk litteratur, og er fortsatt mye lest og studert. Han var, gjennom sin journalistiske virksomhet og i sin kritiske prosa, ikke minst tobindsromanen OArco de Sant'Ana (1845 og 1850), en viktig samtidsdebattant. Han hadde stor interesse for folkekulturen, og 1843-51 utkom hans Romanceiro, en samling folklo­ ristisk litteratur i tre bind. Vel så viktig var hans arbeid for å gjenskape det nasjonale teater, et oppdrag han fikk i 1836. Fra denne tiden er de historiske skuespillene Um Auto de Gil Vicente og 0 Alfageme de Santarém. Hans mest kjente skuespill, Frei Luis de Sousa, kom i 1844.1 ettertid er han likevel best kjent for sin lyrikksamling Folhas Caidas fra 185 3 og prosaverket Viagens na Minha Terra fra 1846, som fikk stor betydning for utviklingen av en moderne skjønnlitterær portugi­ sisk prosa. Garrett, Kenny [gærat], f. 1960, amerikansk jazzmu­ siker, allsaksofonist, fløytist og komponist. Han

GARUDA

681 spilte i Duke Ellington-orkestret 1979-83, og platedebut under eget navn 1984 med Introducing Kenny Garrett. Etter en periode med Art Blakeys Jazz Messengers 1985 ble han engasjert av Miles Davis, som han spilte med til dennes død i 1991. Senere har han ledet egne grupper og samarbeidet med en rekke andre musikere. Av andre album kan nevnes Triology (1995), Pursuance: The Music ofJohn Coltrane (1996), Songbook (1997), SimplySaid (1999) og Standard of Language (2003). Garrick, David [gærik], 1717-79, britisk skuespiller. Opptrådte både med tragedier og farser (såkalte harlequinader) for han London-debuterte 1741 som Richard 3. Samtidens britiske scenekunst var preget av et sterkt sjablongmessig spill, og Garrick har fått æren for å ha innført en naturligere spillestil og regnes som den moderne skuespillkunsts far. Særlig viktig er hans innsats for Shakespeares dramatikk. Han ledet Drury Lane-teateret 1747-76, og skrev også selv dramatikk, bl.a. den mytologiske burlesken Lethe (1740). garrigue [gang] (fr.), åpen, lavvokst krattvegetasjon på tørre og steinete steder i middelhavslandene, særlig typisk utviklet på kalkbunn. Dominert av eviggronne, lave busker og dvergbusker som ofte er mer eller mindre tornete. Karakteristiske planter er arter i slektene lavendel, rosmarin, timian, salvie, isop, solrose, vortemelk, gress-slekten Stipa m.fl. 1 flekkene av naken jord og stein mellom buskene blomstrer en fargerik flora av ettårige arter og løkplanter som krokus, villtulipaner og Iris opp i løpet av kort tid om våren. Lokalt brukes også andre navn på garrigue-vegetasjonen, f.eks. tomillares i Spania, phrygana i Hellas og batha i Israel. Garrigue er ikke en naturlig vegetasjonstype, men er fremkommet som et resultat av menneskets virksomhet, med avskoging og jorderosjon. Garrincha. (eg. Manuel Francisco dos Santos), 1933— 83, brasiliansk fotballspiller, 54 landskamper, ver­ densmester 1958 og 1962. Klubber: Botafogo, Corinthians, Flamengo, Red Star Paris. Garrison. Jimmy, eg. James [gæ-j, 1934-76, ameri­ kansk jazzmusiker, bassist. Han samarbeidet fra slutten av 1950-årene med bl.a. Lee Konitz, Jackie McLean og Ornette Coleman, men huskes først og fremst som medlem av John Coltranes legendariske kvartett i 1960-årene, med pianisten McCoy Tyner og trommeslageren Elvin Jones. Garrison, William Lloyd [gærisn], 1805-79, ameri­ kansk politiker, startet 1831 avisen The Liberator, hvor han med stor kraft agiterte for opphevelse av negerslaveriet. 1 1833 grunnla han det første abolisjonistiske forbund, American Anti-Slavery Society. Garro, Elena, 1920-98, meksikansk forfatter. Hun skrev romaner, bl.a. Los recuerdos delporvenir (1963) og Testimonios sobreMariana (1980), noveller og teaterstykker, f.eks. Un hogarsdlido (1958), La mudanza (1959), La sehora en su balcon (1960), La dama boba (1964) og Felipe dngeles (1969). garrottering. henrettelsesmetode, brukt i Spania og på Cuba. Den dødsdømte ble anbrakt med ryggen mot en pæl eller i en høyrygget stol, hvoretter en jernbøyle, garrotte, festet til pælen eller stolryggen, ble skrudd sammen om halsen pa ham, inntil han ble kvalt. Garshol, Audun, f. 9. nov. 1951 i Ulstein, norsk friidrettsutøver. 1 alt 8 individuelle senior-NM pa 100 m (5) og 200 m (3) i perioden 1972-76. Ogsa flere stafett-NM (med BUL). Kongepokal 1972. OLdeltaker 1972, hvor han salte norsk rekord på 100 m (10,55) og 200 m (21,16), begge tider rekord til 1986. Lop før OL 100 m på 10,2 med manuell tidta­ king. Klubber: Hamar IL; IL i BUL, Oslo: Hareid IL. Garsholbanken. fiskebanke i Norskehavet, ca. 30 nautiske mii vest av Sklinna i Leka kommune, NordTrøndelag, og vest for Sklinnabanken. Ca. 200-300 m mh,-------- -

Gartner, Christian Hansen, død 1716, født i Dan­ mark, norsk gartner, fra 1675 gartner i Trondheim. Skrev 1694 boken Horticultura, som er den første norske hagebok, flere ganger opptrykt i faksimileutgave. En kommentarutgave, skrevet av G. Balvoll og G. Weisæth, ble utgitt 1994. Gartner og boken hans bidrog mye til å fremme hagebruket i Norge. Litt.: NBL 2. utg. gartnere, løvhyttefugler, Ptilonorhynchidae, luglelamilie i ordenen spurvefugler. Utbredt på Ny-Guinea og i Australia, omfatter 20 arter. De er 25-40 cm lange og flere arter har sterke farger. Fjærdrakten hos mange arter, f.eks. hos den blåsvarte ► atlaskgartneren, er svært beskjeden i fargene, lil gjengjeld er byggverkene og danseoppvisningene til hannene meget avanserte. Hannene bygger fine «lysthus» i markvegetasjonen. Husene pyntes med blomster, sneglehus og en rekke andre fargeglade småting. Gartnernes reir legges i trær. Gartnerhallen, A.L. Oslo, medlemsorganisasjon for norske produsenter av frukt, bær, grønnsaker og poteter, medlem av Norsk Landbrukssamvirke. Gartnerhallen omfatter over 1600 aktive produsen­ ter i sju regioner (per 2004). Dens hovedformål er å drive produksjonsplanlegging og markedstilpasning i grøntsektoren, i samarbeid med andre norske grøntGartneri. Blomstergartneri. produsenter. Medlemmene har avtale om levering av sine produkter til grossistselskapet ► BAMA gjen­ nom varemerket Gartner. Omsetning ca. 900 mill, kr Garsjin, Vsevolod Mikhajlovitsj, 1855-88, russisk (2004). forfatter; studerte ved berghøyskolen i Petersburg, Gartnerhallen ble stiftet 1930 som et grossistselmen oppgav studiene. Han debuterte i 1877 med skap for frukt- og grøntsektoren og eid av leveran­ novellen Fire dager med emne fra den russisk-tyrkisdørene som et andelslag. 1998 ble Gartnerhallen ke krig, der han deltok som frivillig. Dyp medfølelse omorganisert til en produsentorganisasjon, samtidig og smertelig melankoli preger Garsjins kvantitativt som den sammen med BAMA og dagligvarekjeden beskjedne forfatterskap. Nevnes må hans mester­ NorgesGruppen dannet næringsmiddelselskapet verk Den røde blomst (1883), videre bl.a. Kujonen. Et ► Gro Industrier for foredling av poteter, frukt, bær møte, Attalea princeps, Menig Ivanovs erindringer og og grønnsaker. Gartnerhallen har også eierinteresser Nadezjda Nikolajevna (1885). Garsjin ble sinnssyk og i andre selskaper innen distribusjon og foredling, døde etter et selvmordsforsøk. Som novelleforfatter gartneri, bedrift hvor det drives ervervsmessig pro­ var han en forløper for Tsjekhov. De fleste av novel­ duksjon av forskjellige hagebruksvekster, f.eks. lene hans er oversatt til norsk. blomster (blomstergartneri), grønnsaker (grønnsakGarsjøen. Gårddåjåvri, fiskerikt vann i Sør-Varanger gartneri). Det skjelnes også mellom frilandsgartneri kommune, Finnmark, sør for Vårjjatvuotna/Varanog veksthusgartneri. Handelsgartneri er en fellesbe­ gerfjorden; 8,4 km2, 250 moh. Garsjøen, som har sitt tegnelse for slike anlegg. Anleggsgartneri er en naturlige avløp mot sør til Neidenelva, er ved regule­ håndverks- og entreprenørvirksomhet med anlegg ring ført nordover til Duddoelva og tjener som ma­ og vedlikehold av park- og friluftsanlegg som spesia­ gasin for Gandvik kraftverk (4,8 MW) i Nesseby litet. kommune. Gartneriets og Hagebrukets Arbeidsgiverforening Garson. Greer, 1904-96, amerikansk filmskuespiller, G. H. A., opprettet 1945 med formal å opprettholde fodt i Storbritannia, debuterte i Goodbye Mr. Chips godt forhold mellom arbeidere og arbeidsgivere og (1939), og fikk et gjennombrudd med Mrs. Miniver soke a avverge og ordne arbeidstvister, videre å (1942; Oscarpris). Garson spilte gjerne selvstendige veilede foreningens medlemmer angående arbeids­ og intelligente kvinner, og huskes for sine roller i forhold og støtte dem under konflikter med arbei­ melodramaet Random Harvest (Ut av skodden, 1942), derne eller deres organisasjoner. Som medlemmer Madame Curie (1943; som Marie Curie) og Shakeav G. H. A. kan opptas eier eller bruker av gartneri, speare-filmatiseringen Julius Caesar (1953; som planteskole og ervervsmessig hagebruk. Caesars hustru Calpurnia). G. H. A. har kontor i Oslo og er tilsluttet Landbru­ Garten øy i Ørland kommune, Sor-Trondelag; ca. kets Arbeidsgiverforeninger. 1,5 km2. Øya ligger ytterst i Trondheimsfjorden, gartneritekniker. yrkesutøver med fagutdannelse utenfor sorspissen av Ørlandet og har broforbindelse gjennom ettårig videregående kurs ved gartnerskole. med dette. Fra Garten går bilferge til øyene Kråkvåg For å bli tatt opp ved kurset kreves eksamen fra og Storfosna. Fiskeforedling. ordinært ettårig kurs ved gartnerskole. Navnet kommer trolig av norrønt garta, 'skrape . gartnerskole hagebruksskole \ ideregaende skole eller nynorsk garte, 'skjemte, grynte ; sikter da til bøl­ som tilbyr utdanningsprogrammet naturbruk med geslagene mot øya. spesialisering innen hagebruk og gartneri; finnes i gartner (etter eldre ty., avledet av hage ), person Aurland i Sogn, Borkenes, Lier, Grimstad, Levanger, med fagutdannelse i hagebruk. Tittelen er ikke Moelv, Stokke og Ulvik i Hardanger. I tillegg finnes beskyttet ved lov. Brukes vanligvis av dem som har hagebrukskurs ved Uere av landbruksskolene. Sko­ gjennomgått gartnerkurs ved ►gartnerskole. Gjen­ lene har ulike slags kurs: grunn-, gartner- og gartnenom videregående kurs kan man bli gartneritekniriteknikerkurs, foruten praktikantkurs. Varighet 12 ker. Gartner som driver egen bedrift kaltes tidligere eller 18 måneder. Skolen i Moelv har halvårig handelsgartner, nå gartnerieier. Herredsgartner og grunnkurs i blomsterdekorasjon. Se også ►gartner fylkesgartner er offentlige funksjonærer med høyere og ►gartneri. fagutdannelse. Se også ►anleggsgartner. Garuda en guddommelig fugl som alt Ira vedisk lid I norrønt er brukt grasgardsmadr, på 1500- og 1600har spilt en stor rolle i hinduisk mytologi. Han er tallet urtegaardsmand og forst på 1700- og 1800-tallet slangenes svorne fiende og Vishnus venn og ridefugl. ble betegnelsen gartner vanlig i Norge.

GARVEPLANTER

682

Forbehandling:

Forskjellige garvemetoder:

Garving. Øverst: Skjematisk fremstilling av garveprosessen. - Nederst: Fargede skinn i gården til en lærfabrikk i Marokko.

garveplanter, planter som inneholder sa mye garve-

stoffer at de brukes i garveindustrien. De viktigste garveplantene er akasiearter, quebrachoartér, sumakarter og enkelte arter av mangrovetrær, særlig i slekten Rhizophora. I Norge har bl.a. eik, bjørk og slåpetorn vært brukt som garveplante. garver, yrkesutøver som ved bestemte metoder bearbeider dyrehuder til lær og råmateriale for skinnvarer. ►Garving skjer nå ved avanserte kjemis­ ke prosesser i flere trinn. Produksjonen preges av en kombinasjon av håndverk, maskinbruk og kjemiske prosesser. Opplæringen skjer ved en kombinasjon av opplæring i skole og læretid i bedrift. Opplæringen avsluttes med en fagprøve. garveren, Prionus coriarius, billeart i familien trebuk­ ker. Arten er meget stor, svart med mørkebrune dekkvinger og tre pigger på hver side av halsskjoldet. Hannen har spesielt kraftige antenner. Med en kroppslengde på 18-45 mm vil de største individene være større enn nesehornbillen, som vanligvis reg­ nes som Norges største billeart. Garveren er imidler­ tid sjelden og kortlivet, og treffes bare sporadisk i våre sørligste kyststrøk hvor den svermer pa varme høysommerkvelder eller hviler på trevirke. Larvene

utvikles gjennom tre år i røtter av ulike trær, særlig bøk og eik der disse står i fuktig sandjord. garveriull, eller ► skinnull, ull fjernet med kjemika­ lier fra skinnet av slaktede sauer. garvestoffer, stoffer som inngår uløselige forbindel­ ser med limstoffer og kollagen og derved har evnen til å omdanne hud til lær. I Norge har det viktigste garvestoff vært tannin utvunnet av eikebark. Garve­ stoffer inndeles i flere typer: Hydrolyserbare garvestoffer hvor benzenkjernene for­ bindes med hverandre eller med glukose til kompleksforbindelser. Finnes blant annet i bark og ved av eik og edelkastanje og i stilker av ekte garvesumak. Kondensertegarvestoffer kondenseres til høymolekylære forbindelser ved oksidasjon; finnes i bark av gran, mimosa, hemlokk, quebracho, kateku, gamir og andre. Disse garvestoffer utvinnes ved ekstrak­ sjon og konsentreres ti! garveekstrakter. Mineralskegarvestoffer er forskjellige mineralsalter, f.eks. kalialun, ammoniumalun, bromalun og kalsiumnitrat, men viktigst er kromsaltene. Basisk kromsulfat kan f.eks. fremstilles ved å tilsette soda i en kromalun-løsning.

Animalskegarvestoffer kan f.eks. være de høyere umettede fettsyrene som finnes i tran. Syntetiske (kunstige)garvestoffer brukes mest i forbin­ delse med andre garvestoffer og lages på forskjellig vis, for eksempel av kreosol, svovelsyre og formalde­ hyd. garvesyre, kompliserte organiske forbindelser (►tan­ nin) som finnes i barken og frukten av mange plan­ ter. Handelsvaren utvinnes fra gallepler og har summeformel C76H52O45. Garvesyre er lettløselig i vann og virker snerpende (astringerende). Har stor fellingsevne, bl.a. for protein, og er viktig del av natur­ lige garvestoffer. I vin bidrar garvesyren både til smak og holdbarhet og vil gi et visst snerpende preg hvis den finnes i større mengder, som f.eks. i vin som ikke er ferdiglagret. Garvey. Marcus (Moziah) [ga:vei], 1887-1940, født på Jamaica, amerikansk reformator (svart), mest kjent for sitt arbeid i USA. Fikk i 1914 opprettet UNIA, en organisasjon som satte seg som mål å stimulere til okt selvrespekt og økonomisk styrke for den svarte befolkning, først og fremst gjennom å opprette en selvstyrt svart nasjon i Afrika. Garveys bevegelse skjøt stor fart etler at han i 1916 flyttet til den svarte bydelen Harlem i New York City. Alt 1919 var det opprettet 30 lokalavdelinger i byghettoene i det nordlige USA. Garvey ivret for egne forretningstiltak for den svarte befolkning, og disse omfattet en tid fabrikker og et dampskipsselskap. UNIAs årsmøte 1924 vedtok konkrete planer for et «tilbake-tilAfrika»-koloniseringsforsøk. Garvey møtte imidler­ tid motstand fra andre svarte ledere for sin segregasjonspolitikk og upraktiskhet. Dessuten ble han i 1922 dømt for økonomiske misligheter. Dommen ble omstøtt i 1927 av president Coolidge, som imid­ lertid samtidig utviste Garvey. Han flyttet UNIAs hovedkvarter til Storbritannia, men oppnådde aldri siden større oppslutning om sine ideer. Disse ble til dels gjenopplivet av den nasjonalistiske Black Power-bevegelsen i 1960-årene. garving (av mnty.), betegner stort sett overføringen av dyriske huder og skinn til lær eller skinnvarer. Huden består hovedsakelig av proteinene kollagen, elastin og kreatin og er i rå tilstand ikke holdbar. Den konserveres ved salting eller tørking, men må garves for å bli sterk og bestandig mot vann og forråtnelse og for a kunne anvendes til lær og skinnvarer. Ved garving behandles huden med garvestoffer, visse mineralsalter eller tran, som forbinder seg kjemisk med kollagenet og danner den egentlige lærsubstans. Med garving menes imidlertid i alminnelighet hele garveprosessen, som omfatter forbehandlingen av huden (før den egentlige garving) og etterbehand­ lingen. FORBEHANDLING

Forbehandlingen skal fjerne uønskede bestanddeler fra huden og gjøre den egnet for innvirkningen av vedkommende garvestoff; den består hovedsakelig av følgende operasjoner: 1) Utvanning eller bløting for å fjerne salt eller bløte opp tørre huder. 2) Kalking for å svelle kreatinet og få hår, overhud og underhud til å løsne. Hudene legges i løsning av lesket kalk eller lagvis med lesket kalk som er tilsatt avhåringsmiddel, vanligvis natriumsulfid. 3) Avhåring ved al man skaver av hår og overhud med en sløv kniv eller i egne skavemaskiner. På lignende måte fjernes den løse underhuden, fetthuden, og medfølgende kjøtt med en skaqr kniv, rote­ rende skavekniver eller valser. Tykke huder blir også spaltet, kløves i to parallelt med narvelaget i spaltemaskiner. 4) Avkalking og pyring eller beising. Det meste av kalken fjernes ved vasking med vann og ved be­ handling med en svak syre, f.eks. melkesyre, i «hasp­ ler» eller «valker». Derpå behandles huden med et enzympreparat, vanligvis pankreatin, som innehol-

GASCOYNE

683

der proteinspaltende (særlig trypsin) og fettspaltende enzymer. Enzymene bryter ned elastin og fett, og det blir nesten bare kollagen tilbake i huden, som samtidig sveller en del slik at kollagenet reagerer lettere med garvestoffene. Til beisingen ble det tidligere brukt ekstrakter av gjødsel, f.eks. fra hun­ der og høns. 5) Pickling følger etter beisingen hvis huden skal kromgarves. Den behandles da med mineralsyre og salt for å få den surhetsgrad som kromgarving kre­ ver. Ved at man varierer tiden, temperaturen og kjemi­ kaliene ved de forskjellige forbehandlingsprosesser, kan det ferdige lærs egenskaper påvirkes i høy grad: Langvarig kalking gir mykt lær, det samme gjelder beisingen. For sålelær må kalking og beising være kortvarig. GARVEMETODER

Selve garvingen foregår på forskjellig måte: Logarving (rødgarving), vegetabilsk garving, med naturlige, vegetabilske garvestoffer. I eldre tider la man gjerne de forbehandlede huder i bassenger med opphugd garvebark og vann. Først bruktes en svak garvestoffløsning (lite bark), som etter f.eks. 2-3 må­ neder ble skiftet med sterkere, denne ble igjen skiftet med en enda sterkere osv. På denne måte kunne det gå et par år før tykt lær var ferdig. Nå foregår garving meget hurtigere ved at det brukes sterkere løsninger, f.eks. ved hjelp av garveekstrakter, og ved at hudene holdes i bevegelse i valker, korte tromler med løfteribber og stor diameter. Her må det også forst brukes en svak eller brukt garvestoffløsning for a unngå at overflaten blir garvet og ugjennomtrengelig før garvestoffet har nådd det indre av huden (dodgarving), derpå sterkere løsninger. På denne måte kan garving av huder som ikke er særlig tykke, gjennomføres i løpet av noen uker, av tynne huder på få dager. Store og tykke huder hen­ ges også i garvestoffløsning i store beholdere eller gruver, og rødgarving kan da fremdeles kreve et par måneder (sålelær). Under garvingen forbinder garvestoffet seg meget fast til hudens kollagen, og ferdig rødgarvet lær inneholder omkring 40-60 prosent bundet garvestoff. Mineralgarving, med visse uorganiske salter. Mest kjent og anvendt er ►kromgarving, hvor det brukes 3-verdige eller 6-verdige kromsalter. Hvitgarving (alungarving) er også en mineralgarving som foretas med en løsning av aluminiumsulfat (alun) eller natriumklorid (koksalt). Hvitgarving spiller en stor rolle for garving av pelsverk og hanskelær (glacégarving). For sistnevnte brukes i stor utstrekning en kombinasjon av alun- og kromgar­ ving. Semsgarving (oljegarving). De oppbløtte huder settes inn med tran, f.eks. ved valking, og utsettes for luftens oksiderende virkning. De overføres derved til lær ved at det av tranens sterkt umettede fettsyrer dannes peroksider som forbinder seg med hudvevet (kollagenet). Denne kjemiske forandring og binding av en del av tranens bestanddeler til huden er så sterk at de ikke engang kan fjernes igjen ved vasking med lut. Noe av den overskytende tran presses ut, resten fjernes ved vasking med natriumkarbonat (soda)-løsning. Det utpressede fett (degras) er et utmerket smøremiddel for lærvarer. Semsskinnet eller vaskeskinnet som fås er blott og smidig og brukes spesielt til pusseskinn og myke lærvarer, for eksempel hansker. Som råvare brukes mest hud fra elg, rein, hjort, lår og^ kalv. Kombinasjonsgarving, med to eller flere garvestoffer, f.eks. krom-vegetabilsk, syntetisk-vegetabilsk osv. Særlig har kombinasjonen krom-vegetabilsk fått stor betydning, idet kromlærets styrke for eksempel kan kombineres med det vegetabilsk garvede lærs fyldighet. Formalin-, kinon- og ligningarving har underordnet betydning.

ETTERBEHANDLING

Etter selve garvingen har man også flere viktige operasjoner for å få et ferdig lær. Farging og fetting foregår i valkene i tilslutning til garvingen. Fetting er nødvendig for at læret ikke skal bli sprøtt etter tør­ kingen, som foregår ved sentrifugering, utpressing, spiling og tørking i varm luft. Læret blir så myket opp ved «stolling» og får så sin flnishbehandling ved falsing, sliping, spalting, lakkering m.m. Vegetabilsk garving brukes fortrinnsvis for f.eks. sålelær og lær for remmer, reiseeffekter, porteføljer, møbler og bokrygger; kromgarving for krom-bunnlær (sålelær), bokskalv, sjevrå, annet overlær og lær for sportsartikler. HISTORIKK

Garvefaget er et gammelt håndverk i Norge. Garver­ ne anvises i Magnus Lagabøtes bylov for Bergen buer m.m. utenfor Hallvardskirken. Garvernes laug fikk nye artikler, dvs. lauget ble fornyet, 1731. Drif­ ten var knyttet til gårdene, derfor ble garveribedriften ofte lenge i slekten (Berner-slekten, Oslo). Gar­ veriene er na gått over til fabrikkdrift. Garwick, Jan Vaumund, 1916-89, norskamerikansk informatiker, pioner innen informatikk og program­ mering. Ansatt ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) fra 1947, og bygget her opp det første tunge faglige miljøet innen elektronisk databehandling i Norge. Sammen med bl.a. Kristen Nygaard arbeidet Garwick med beregninger til atomreaktoren i Hal­ den, og dette arbeidet var begynnelsen på utviklin­ gen av simuleringsmetodikk og programmerings­ språket Simula. Den første elektromekaniske hullkortmaskinen i Norge, MAMA (MAtematikk-MAskin, i drift 1951), ble anskaffet og bygget ut av Garwick og hans assis­ tent, som også her lagde og kjørte de første datapro­ grammene i Norge. Senere var Garwick en av pådri­ verne for at Norge skulle få en kraftig elektronisk datamaskin, og var sterkt involvert i arbeidet med denne ved universitetet i Manchester, særlig i utvik­ lingen av operativsystemet. Han utviklet språket GARGOYLE for å skrive kompilatorer, og drev avan­ sert og tidlig arbeid innen utvikling av høynivåspråk. Garwick flyttet 1967 til USA og hadde en rekke forsker- og professorstillinger i California og New Mexico. Litt.: NBL 2. utg. Gary [gæ:ri], by i USA, Indiana, ved sørenden av Lake Michigan, 50 km sørøst for Chicago; 100 000 innb. (2003), de fleste svarte (i 1980 hadde byen 152 000 innb.). Opprinnelig befolket av innvandrere fra Sør- og Øst-Europa. Gary inngår i Chicagoregionen. og er et av verdens storste stålindustrisentre. I tillegg til rørstål, platestål, jernbaneskinner og andre primære metallprodukter, lages bildeler, kjemikalier, plastvarer, sement, petroleumsproduk­ ter m.m. Sete for Indiana University Northwest (1948). Byområdet ble innkjøpt av U.S. Steel Corporation i 1905, og byen grunnlagt 1906. Stålverkene ligger langs Lake Michigan, mens selve byen ligger lenger sor. Byen er merket av tilbakegangen i stålin­ dustrien. Et omfattende byfornyelsesarbeid ble igangsatt i 1970-årene, bl.a. med sikte på a bedre boligforholdene og å redusere de alvorlige miljøprob­ lemene. En ny havn ved Burns Harbor øst for byen kan betjene havgående fartøyer gjennom St. Lawrence-kanalen. Gary ble en av de forste sterre byer i USA som valgte en svart borgermester. Ric­ hard G. Hatcher (1967). Gary. Romain [gari], eg. Romain Kacew, 1914-80, fransk forfatter av jodisk-ukrainsk ætt. Hans roma­ ner er preget av humanisme og tidskritikk, som i Les Racinesdu Ciel (1956), belønnet med Goncourtprisen. Boken skildrer en mann som har satt seg fore å stanse utryddelsen av den afrikanske elefant, fordi han vil gjøre sitt til å bevare mysteriet i en sivilisa­ sjon som truer med å legge alt ode. Elefantene blir

også et symbol for jødefolket som trues av holocaust. Av hans øvrige romaner kan nevnes Éducation européenne (1945), om den polske frihetskamp, Les Couleurs du jour (1952, norsk overs. 1954), Chien blanc (1970), om raseproblemet i USA, Les Enchanteurs (1973) og Les Cerfs-volants (1979). Gary skrev også mange romaner under pseudony­ met Émile Ajar, bl.a. La Viedevantsoi (1975; filmati­ sert 1977; norsk overs. Med livet foran seg, 1976), en gripende roman om mennesker nederst på samfunnsstigen, som skaffet ham hans andre Goncourtpris. Flere av bøkene hans er filmatisert. Garaasen, Haakon, 1887-1957, født i Trysil, norsk forfatter. Han utgav romanene Rogfinne (1912) og Tungsjø-xtta (1916) med sterke bilder fra skogslivet; dessuten 4 bind kulturhistoriske skildringer 1923— 2 5, Frå grensebygder ogfinnskogar (Trysilmalm og andre malmar. 1923;Magre vilkår, 1924; Emigrantane frå Suomi, 1925) og, sammen med den svenske forfatte­ ren Paul Lundh, I Dalaskog (1929). gas (av fr.), tynn, gjennomsiktig tekstil. Egentlig vevd i slyngbinding slik at varptrådene ligger parvis slynget om hverandre og binder fast vefttrådene. Gas brukes også om tekstil i toskaftsbinding fremstilt av meget tynt garn. Gascar, Pierre [gaskar], pseudonym for Pierre Fournier, 1916-97, fransk forfatter og journalist. Hans opplevelser i konsentrasjonsleir under den annen verdenskrig preger en rekke av hans romaner og noveller. Hans første bøker er tradisjonelt realistiske i sin form, mens Les Bétes (1953) og Le Tempsdes morts (1953; Goncourtprisen) viser hans originalitet. Karakteristisk for Gascar er en samtidig intuitiv og rasjonell erkjennelse av menneskets samhørighet med ting, vekster og dyr i en dunkel enhet. Senere romaner bl.a. Les Chiméres (1969) og La Friche (1993). Han utgav også essayer og reisebeskrivelser, bl.a. fra Kina. Gascogne [gaskånj], landskap og gammel provins i det sørvestre Frankrike, mellom Pyreneene og Ga­ ronne. Omfatter stort sett de nåværende departe­ menter Landes, Hautes-Pyrénées, Gers, HauteGaronne samt mindre deler av Pyrénées-Atlantiques, Lot-et-Garonne og Tarn-et-Garonne. Historie. Gascogne het opprinnelig Vasconia etter vaskonene eller baskerne som falt inn i landet fra sør, og som pa 500-tallet ble fortrengt av vestgoterne. Fra 602 kom landet under frankisk herredøm­ me, om enn tidvis bare i navnet. Midt på 700-tallet ble landet under Pipin den lille og senere Karl den store, fastere knyttet til det frankiske rikel; senere ble det eget hertugdømme. Gascogne ble 1054 forent med resten av Aquitania (Guyenne), og 11 54 kom de begge under engelsk styre ved Eleonoras giftermål med Henrik 2. Etter mange stridigheter under hundreårskrigen ble Gascogne fransk 1453. Gascoigne, George [gæskain], ca. 1525-77, engelsk dikter. Han eksperimenterte med en rekke nye litterære fonner, og skrev bl.a. den første engelske prosafortelling med emne fra samtiden og den første samlede sonettsekvens (begge i A Hundreth Sundrie Flowers, 1573), den første avhandling om diktekuns­ ten (i The Posies of George Gascoigne, 1575), og en av de forste satirer (TheSteeleGlas, 1575, på blankvers). Dessuten foretok han den første gjendiktning av italiensk tragedie og komedie. Gascoyne David (Emery) Igæskåin], 1916-2001, britisk dikter; surrealismens fremste representant i England. A Short Survey of Surrealism (1935) viser hans store kjennskap til europeisk litteratur og særlig franske diktere som Éluard og Apollinaire, som han oversatte. Hans egne diktsamlinger er også influert av kunstnere som Max Ernst og Magritte. I Poems 1937-42 (1943), illustrert avGraham Sutherland, er Gascoyne i ferd med å forlate surrealismen og eksperimenterer med andre stilarter. Denne samlingen inneholder også en gruppe religiøse dikt som ble godt mottatt av kritikerne. En ny utgave av

GASELLER

hans Collected Poems kom i 1988, Collected Joumals 1936^2 i 1999. gaseller, en ikke helt skarpt definert gruppe av antiloper, partåete klovdyrarter i oksefamilien, som kjennetegnes ved slank og smekker bygning og stor hurtighet og spenstighet i spranget. De er som regel små dyr, vanligvis lysebrune av farge på ryggsiden og hvitaktige på buken. Ofte et karakteristisk mønster av lyse og mørke striper i ansiktet. Mange arter i Afrika og Asia. Se f.eks. ►springbukk, ►grantgaselle, ► gerenuk og ►thomsongaselle. Gasherbrum fjellgruppe i Karakoram, sørøst lor I